Gjeldende rett har bare en begrenset adgang til å frita
for straff når de objektive og subjektive vilkårene
for straff først er oppfylt. I motsetning til ved straffrihetsgrunnene,
må en straffritaksgrunn være nedfelt i lov; straffritaksgrunnene
er altså aldri ulovfestede. Også adgangen til å sette
ned straffen må ha hjemmel.
Selv om Straffelovkommisjonen ikke går inn for at domstolene
skal få en generell skjønnsmessig adgang til å frita
for straff når straffvilkårene er oppfylt, foreslår
den at også en ny straffelov skal ha adgang til å frita
for straff i nærmere bestemte situasjoner. Straffelovkommisjonen
drøfter også om bestemmelsen om straffritak bør
stå i kapittel 3, som angår vilkårene
for straff, eller i kapittel 14 om reaksjonsfastsettingen. På tross
av at kapittel 3 omhandler skyldspørsmålet, foreslår
kommisjonen at reglene om straffritak bør plasseres der,
siden formuleringene har nær tilknytning til regler som
gjelder straffbarhetsvilkår.
Departementet er enig med kommisjonen i at så mange
som mulig straffritaksregler bør samles i én paragraf.
Etter en samlet vurdering har en valgt å plassere bestemmelsen
i lovens kapittel 14 med fellesregler om reaksjonsfastsettelsen.
Etter gjeldende rett kan den som så vidt mulig og i
det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene
av sin handling før han vet at han er mistenkt, få straffen
nedsatt. Kunne straffen vært fastsatt til bøter,
eller var handlingen en forseelse, kan straffen falle bort. Har
den siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten
ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Retten kan
sette straffen ned og til en mildere straffart, men den kan ikke
frita helt for straff.
Straffelovkommisjonen foreslår at den som frivillig
i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden, kan
fritas for straff når straffen ellers kunne vært
fastsatt til bøter. Kommisjonen foreslår i samme
regel at den som frivillig har meldt seg og avlagt en uforbeholden
tilståelse, skal kunne fritas for straff når straffen
ellers kunne vært fastsatt til bøter.
Som Straffelovkommisjonen går departementet inn for å videreføre
den adgangen som i dag er til å frita for straff når
lovbryteren i det vesentlige forebygger eller gjenoppretter skaden,
og saken kunne vært avgjort med bot. Tilsvarende synspunkter
ligger til grunn for forslaget om å videreføre
et krav om straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk. Departementet
er enig i at adgangen til straffritak bare bør stå åpen
ved de minst alvorlige lovbrudd.
Kommisjonen uttalte at utkastet mente å videreføre
gjeldende rett på dette punktet. Det kan likevel reises
spørsmål ved om uttrykket "frivillig", som brukes
som vilkår i kommisjonens utkast, dekker det vilkåret
som i dag gjelder, nemlig at "den som før han ennå vet
at han er mistenkt". Departementet går inn for å videreføre
den gjeldende ordlyden på dette punktet, og foreslår
en omformulering i forhold til kommisjonens utkast.
For uforbeholdne tilståelser som er gitt i en tilsvarende
situasjon, er departementet derimot ikke enig i at en adgang til
straffritak bør gjeninnføres. Etter departementets
oppfatning er det prinsipielt uheldig at et lovbrudd blir straffritt
alene av den grunn at gjerningspersonen frivillig erkjenner sine
synder. Påtalemyndigheten har lenge hatt mulighet for å avgjøre
slik saker med en vilkårsløs påtaleunnlatelse.
Det foreslås nå at domstolen gis en tilsvarende
adgang i form av reglene om straffutmålingsfrafall. Muligheten
for å oppnå en slik reaksjon vil være
et like sterkt incitament til å tilstå som en
straffritaksregel. Departementet kan derfor ikke se at det lenger
er behov for en regel om straffritak.
Når medvirkning særlig har vært grunnet
på avhengighet til en medskyldig, eller har vært
av bagatellmessig betydning i forhold til de andres delaktighet,
kan straffen settes ned. Når straffen kunne vært satt
til bøter, og ved forseelser, kan retten frita helt for straff.
Straffelovkommisjonen viderefører innholdsmessig gjeldende
rett om straffritak for visse medvirkningshandlinger.
Men kommisjonen har valgt andre begreper for tydeligere å skille
medvirkning fra hovedgjerning.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlinger
som er mindre straffverdige på grunn av et avhengighetsforhold
eller fordi handlingen har hatt liten betydning, fortsatt bør
ha betydning for om lovbryteren blir straffet. I lys av forslaget
om å gi domstolene adgang til å frafalle straffutmålingen,
er det imidlertid ikke behov for også å ha en
regel om straffritak for slike forhold. Departementet følger
derfor ikke opp kommisjonens forslag om en egen straffritaksregel
for personer som har stått i et avhengighetsforhold eller
som bare har deltatt i liten grad. Disse forholdene skal imidlertid
fortsatt kunne lede til straffnedsettelse.
Etter gjeldende rett har den angrepne i en nødvergesituasjon
krav på straffrihet når overskridelsen av nødverge
alene skyldes "en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse
eller Bestyrtelse". Ut over dette tilfellet har ikke retten adgang
til å frita for straff når grensene for nødverge,
nødrett eller lovlig selvtekt er overskredet.
Straffelovkommisjonen foreslo å erstatte straffrihetsregelen
for overskridelse av nødverge med en generell straffritaksregel
som skulle gjelde overskridelse av grensene for nødrett,
nødverge og lovlig selvtekt.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan
tenkes situasjoner der det fremstår som rimelig å frita
for straff når grensene for nødrett, nødverge
eller lovlig selvtekt er overskredet. Disse tilfellene knytter seg
så sterkt til straffrihetsgrunnene at resultatet bør
være fritakelse for straff, og ikke straffutmålingsfrafall.
Videre støtter departementet at adgangen bare skal gjelde
når "særlige grunner tilsier frifinnelse". Ved
overskridelse særlig av nødverge er det også av betydning
om overskridelsen skyldes en "sinnsbevegelse eller bestyrtelse"
som er fremkalt ved angrepet.
Etter gjeldende rett er det ikke en uttrykkelig eller generell
adgang til å frita for straff når grensene for lovlig
maktbruk i forbindelse med pågripelse og hindring av flukt
er overskredet.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten får
en adgang til å frita for straff når grensene
for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og avverging av
flukt er overskredet. Særlige grunner må tilsi
frifinnelse.
Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen
inn for å videreføre regelen i straffeloven § 48
tredje ledd, slik at reglene om nødverge fortsatt skal
gjelde for den som lovlig pågriper noen eller søker å hindre
noen i å unndra seg frihetsstraff eller varetektsfengsling.
Av den grunn vil også reglene om overskridelse av grensene
for nødverge gjelde for slike handlinger, og det er ikke
behov for noen særskilt regel om straffritak for den som
har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelser
eller avverging av flukt.
Etter gjeldende rett skal den som er i rettsuvitenhet som er
unnskyldelig, fritas for straff. Det skal svært mye til
for at rettsuvitenhet regnes som unnskyldelig.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i enkelte
tilfeller bør være mulig å unnlate å reagere
med straff når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende
om at handlingen var ulovlig. Departementet mener imidlertid at
forslaget om straffutmålingsfrafall ivaretar dette behovet.
Departementet går imidlertid inn for at uaktsom rettsuvitenhet
skal kunne lede til straffnedsettelse.
Anvendelse av en straffritaksregel hører til straffespørsmålet.
Domskonklusjonen er likevel frifinnelse. Dette er ordningen etter
gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag, og videreføres
i departementets utkast.
Etter utkastet er det retten som kan frifinne. Reglene
skal også gjelde for påtalemyndighetens avgjørelse
av påtalespørsmålet. Formentlig vil det
da være riktigst at saken henlegges som "ikke straffbar".
Komiteen viser til sine generelle merknader om
straffarter og strafferammer under kap. 10. Det vises også til
merknadene om straffutmålingsfrafall under kap. 8.
Komiteen er enig med departementet i at adgangen
til straffritak bare bør stå åpen ved
de minst alvorlige lovbrudd. Ved mer alvorlige lovbrudd er det behov
for å markere tydeligere at handlingen er ulovlig og straffbar. Komiteen viser
til at dagens ordning med straffutmålingsutsettelse videreføres
i ny straffelov, og vil i særlige tilfeller kunne komme til
anvendelse på mer alvorlige lovbrudd.
Det er viktig for komiteen å fremheve
at ny straffelov § 81 bokstav b) er ment å være
en snever unntaksregel. Ved de mest alvorlige lovbrudd, det vil si
handlinger som omfattes av straffebud med en strafferamme på mer
enn 6 år, bør overskridelsen av nødverge
eller nødrett etter komiteens mening fremstå som
svært unnskyldelig før handlingen lates straffri.
For eksempel vil tilfeller hvor en person helt uforskyldt har kommet
opp i nødsituasjonen - for eksempel ved å komme
andre til nødvendig og prisverdig unnsetning - og hvor
overskridelsen fremstår som meget unnskyldelig og forståelig
på grunn av det overhengende farlige eller opprørende
i situasjonen, kunne omfattes av straffritaksregelen i straffeloven § 81
bokstav b) selv om strafferammen for handlingen overstiger seks år.
Komiteen viser til proposisjonens drøftelse
av straffritak på grunn av avhengighetsforhold, og mener
i likhet med departementet at det ikke er hensiktsmessig med en
regel om straffritak for slike forhold. Dette fordi en slik bestemmelse
vil kunne legge et enda større press på dem som
står i et avhengighetsforhold til en annen - og gjerne
eldre - person, for å foreta en straffbar handling, jf.
komiteens merknader til spørsmålet om en maksimumsstraff
på åtte år for barn under 18 år
i kap. 18. Komiteen viser til av avhengighetsforhold
kan medføre en straff under straffebudets minstestraff
og også en mildere straffart, jf. ny straffelov § 80.
Videre vil retten kunne fastsette straffutmålingsutsettelse
som reaksjon i saker av denne type.
Det bør etter komiteens mening i unntakstilfeller
være mulig å unnlate å reagere med straff
når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende om
at en handling var ulovlig. Komiteen viser til at
ordningen med straffutmålingsutsettelse ivaretar dette
behovet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til proposisjonens kap. 27.2.
Straffnedsettelse innebærer at straffen settes under
et særskilt minimum eller til en mildere straffart enn
straffebudet åpner for.
Når lovbryteren på handlingstiden hadde en
alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk
vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk,
var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under
en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge
av selvforskyldt rus, kan straffen settes ned under lavmål
eller til en mildere straffart. Det samme gjelder for den som var bevisstløs
som en følge av selvforskyldt rus, når særdeles
formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
gjeldende rett med hensyn til hvilke psykiske tilstander som skal
kunne lede til straffnedsettelse. Kommisjonen foreslår
noe lempeligere vilkår for å sette ned straffen
ved sterk bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt
rus enn etter gjeldende rett. Mens kravet i dag er "særdeles
formildende omstendigheter", foreslår kommisjonen "særlige grunner".
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett og foreslår å beholde det strenge
kravet til straffnedsettelse når den sterke bevissthetsforstyrrelsen skyldes
selvforskyldt rus. På bakgrunn av at Stortinget nylig har
forkastet en oppmyking av reglene om straffnedsettelse ved selvforskyldt
rus, foreslår departementet å videreføre
gjeldende formulering.
Den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget
eller gjenopprettet de skadelige følger av sin handling
før han vet at han er mistenkt, kan få straffen
satt under lavmål eller til en mildere straffart. Også den
som har deltatt i et lovbrudd hvor flere har deltatt, kan få straffen
satt ned dersom deltakelsen er av bagatellmessig betydning, eller
vedkommende har handlet ut fra et avhengighetsforhold til en medskyldig.
Etter § 56 kan straffen settes ned når
grensene for nødrett og nødverge er overskredet.
Vi har i dag ingen generell straffnedsettelsesregel ved overskridelse
av grensene for lovlig selvtekt. Foreligger det ikke-unnskyldelig
(uaktsom) rettsvillfarelse, kan straffen settes ned.
Straffelovkommisjonen foreslår at straffen skal kunne
settes under minstestraffen eller til en mildere straffart i de
typetilfellene som er nevnt. Nytt i forhold til gjeldende rett er
forslaget om adgang til straffnedsettelse ved overskridelse av lovlig
maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging
av fluktfare, samt overskridelse av grensene for lovlig selvtekt.
Departementet foreslår at de grunnene som etter lovutkastet
her kan føre til straffritak, også bør
kunne gi grunnlag for nedsettelse av straffen i forebygging/gjenoppretting
av skade og overskridelse av grensene for nødrett, nødverge
og selvtekt. Som det går frem foran, foreslår
departementet noen færre straffritaksgrunner enn det Straffelovkommisjonen
gjør. Begrunnelsen er særlig at forslaget om straffutmålingsfrafall
gjør at det er et mindre behov for også å ha
regler om straffritak. Når det er tale om straffnedsettelse og
ikke straffritak, bør det ikke stilles krav om særlige
grunner eller om at lovbruddet kan straffes med bot.
Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen
ikke inn for at avhengighetsforhold til en annen deltaker, liten
grad av deltakelse og uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til
straffritak, men er enig med kommisjonen i at disse forholdene bør kunne
lede til straffnedsettelse.
I gjeldende rett er straffen for forsøk regulert i straffeloven § 51.
I første ledd første alternativ bestemmes at forsøk
skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse. Andre alternativ
i første ledd inneholder en straffnedsettelsesregel: Ved
forsøk kan straffen settes ned under en for handlingen
særskilt minstestraff eller til en mildere straffart.
Straffelovkommisjonen foreslår at bare straffenedsettelsesregelen
i § 51 videreføres i ny straffelov. Kommisjonen
mener fremdeles at forsøk vanligvis skal straffes mildere,
men at det er for unyansert å ha en regel som innebærer
at dette alltid skal være tilfellet. Departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens forslag. Departementet slutter seg
også til vurderingene fra kommisjonen om ikke å videreføre pålegget
om at forsøk alltid skal straffes mildere.
I gjeldende rett bestemmer straffeloven § 56
at straffen kan settes ned under en særskilt minstestraff eller
til en mildere straffart når handlingen er foretatt i berettiget
harme, under tvang eller overhengende fare. Departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens forslag om at den nylig reviderte
straffnedsettelsesregel videreføres i ny straffelov.
Straffeloven § 55 annet alternativ bestemmer
at når lovbryteren var under 18 år ved forøvelsen,
kan straffen settes ned under en særskilt minstestraff
for lovbruddet, og når forholdene tilsier det, til en mildere
straffart. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre
bestemmelsen i straffeloven § 55 annet alternativ.
Gjeldende rett åpner i straffeloven § 59
adgang for å sette ned straffen når det er avgitt
en utforbeholden tilståelse. Retten kan da sette straffen
ned under en for handlingen bestemt minstestraff eller til en mildere
straffart.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å videreføre straffnedsettelsesregelen i gjeldende
lov § 59. Departementet foreslår å skille
reglene om tilståelse, slik at straffnedsettelsesreglene
inntas i en bestemmelse, mens tilståelsen som moment innenfor
strafferammen reguleres i en annen bestemmelse, i tråd
med Straffelovkommisjonens forslag.
Gjeldende rett har ingen bestemmelse som åpner for straffnedsettelse
på generelt grunnlag når svært formildende
omstendigheter foreligger. Straffelovkommisjonen foreslår
at det innføres en slik regel som en sikkerhetsventil.
Selv om departementet foreslår at særskilt minstestraff
skal benyttes i noen flere tilfeller enn foreslått av Straffelovkommisjonen,
finner en ikke grunn til å foreslå en generell
straffnedsettelsesgrunn. Departementet legger til grunn at i de tilfeller
hvor minstestraffen vil virke urimelig strengt, vil det være
tilstrekkelig om deler av minstestraffen gjøres betinget.
Det er etter komiteens mening viktig å sikre
at domstolene har tilstrekkelige fullmakter til å kunne utmåle
en hensiktsmessig reaksjon i hvert enkelt tilfelle. Derfor er det
nødvendig å innta en bestemmelse om straffnedsettelse
i den nye straffeloven.
Komiteen vil fremheve at det ikke er ønskelig med
en utvidet praksis hva gjelder fastsetting av straff under minstestraffen
eller til en mildere straffart. Man bør etter komiteens mening
praktisere bestemmelsen med hensyntaken til at ett av formålene
med straff er å bevare den sosiale ro. Videre bør
bestemmelsen anvendes slik at den ikke bidrar til å undergrave
befolkningens aksept av for eksempel samfunnsstraffen som en hensiktsmessig
reaksjon på straffbare handlinger.
Komiteen viser til departementets forslag til straffnedsettelsesgrunner
slik de fremkommer av ny straffelov § 80 bokstav
f til h, og tiltrer disse med den forklaring som fremkommer av proposisjonen. Komiteen viser
videre til sine merknader under kap. 24 om behovet for et samarbeid
mellom helsemyndighetene og justismyndighetene om lovbrytere med behov
for et helsefaglig behandlingstilbud. Det er viktig for komiteen at
samarbeidet mellom nevnte myndigheter fungerer godt. Et godt samarbeid
er av betydning for den enkelte som trenger hjelp, for ofrene og
ikke minst er det viktig for tryggheten i samfunnet. Med dette som
bakgrunn ber komiteen departementet om snarest mulig å fremlegge
en plan for bedret samarbeid mellom helse- og politimyndigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine tidligere merknader.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til de vurderinger og anbefalinger som fremkommer av proposisjonens
kap. 27.3.
Departementet har foran behandlet spørsmålet om
det bør innføres generelle regler om skjerpende og
formildende omstendigheter. Slike bestemmelser finnes ikke i straffeloven
i dag. Straffelovkommisjonen har heller ikke foreslått å innføre
slike regler i ny straffelov. Departementet ser imidlertid nå noe
annerledes på spørsmålet, og har signalisert
at det i tilknytning til arbeidet med lovens spesielle del vil foreslå å innføre
slike straffutmålingsregler.
Straffeloven § 59 annet ledd ble endret slik
at retten pålegges å ta en uforbeholden tilståelse
i betraktning ved straffutmålingen. I annet punktum gis
retten adgang til også å tillegge en uforbeholden
tilståelse slik vekt at retten kan gå under et
fastsatt særskilt minimum, eller at retten kan ilegge en
mildere straffart.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffutmålingsregelen
ved tilståelse bør videreføres i den
nye straffelov. En forutsetning for at bestemmelsen om tilståelsesrabatt
skal virke motiverende på en mistenkt, er at det i andre
saker synes utad hvilken virkning tilståelsen har for straffutmålingen.
Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse
i straffeprosessloven om at det skal opplyses i dommen om hvorvidt
straffutmålingsregelen er anvendt, og at det bør
angis hvilken betydning tilståelsen har hatt.
Komiteen er enig med departementet
i at straffutmålingsregelen ved tilståelse
bør videreføres i ny straffelov, og støtter
også forslaget til endring i straffeprosessloven § 40
annet ledd. Det vil etter komiteens mening være
hensiktsmessig om ordningen med tilståelsesrabatt omtales
i den informasjonsfolderen som utdeles til alle som pågripes
for lovbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at den vedtatte tilståelsesrabatten som domstolen
er pålagt å vurdere, hjelper politiet til å oppklare
saker. Disse medlemmer har registrert at dette har
virket positivt spesielt i forhold til å få oppklart
større saker, typisk narkotikasaker. Disse medlemmer mener
dog at det å dømme etter en mildere straffart
enn det som fremkommer i straffebudet ikke skal være noen
regel. Man har for en rekke straffebud uansett anledning til å bruke
betinget dom, og strafferammen går til dels meget langet
ned. Der det er innført minstestraff skal det ikke være
mulig å gå under denne. Dette henger sammen med
at disse medlemmer ønsker at straffene normalt
skal ligge fra midtre sjikt og oppover og ikke så langt
ned som i dag. En tilståelsesrabatt vil da kunne føre
til at man kan få den laveste straffen som er angitt etter
straffebudet. Dette bør være tilstrekkelig motivasjon
for en tiltalt til å tilstå. En tilståelsessak
vil ofte være langt mer prosessøkonomisk lønnsom.
Disse medlemmer mener faktisk også at
det kan være mindre straffverdig dersom man innser at man
har gjort en feil og begått lovbrudd, og ønsker å bidra
til å oppklare den. Man viser da vilje til å få sin sti
ren og ta sin straff i motsetning til en person som nekter å innse
at man har gjort noe galt.
Disse medlemmer mener derfor at det er hensiktsmessig å se
på en slik ordning. Disse medlemmer mener
imidlertid at man bør se på det man i USA kaller
plea bargain. Disse medlemmer vil hevde at dette
er noe som foregår i dag, om enn i uformelle former.
Slike saker bør, slik disse medlemmer ser det,
raskt kunne pådømmes som en enedommersak, med
en enkel prøvelse uansett strafferamme. Dette vil føre
til at en rekke saker går raskere gjennom domstolene, og
således bidra til å minske køen i domstolsapparatet.
I tilegg kan man spare politiet for å måtte etterforske
ytterligere. Disse medlemmer mener det kan bli lettere å oppklare
andre deler av saken ved at man gjennom en slik ordning kan få frem mer
enn man ellers ville gjort. Spesielt gjelder dette ved for eksempel
komplisert økonomisk kriminalitet.
Disse medlemmer mener at om man innfører
en slik ordning, bør mistenkte ha rett til å konsultere
med advokat før han signerer en avtale om plea bargain. Disse
medlemmer mener man ikke bør kunne avtale straff
under minstestraff i straffebudet.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til
at plea bargain har store likheter med forenklet forelegg. Denne
reaksjonsformen er jo nettopp at man godtar og innrømmer
lovbruddet, mot den straffen som følger av forelegget.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag til en ordning
med "plea bargain"."
Regler om etterskuddsdom er fastsatt i straffeloven § 64.
Bestemmelsen kommer til anvendelse når en person har begått
flere straffbare handlinger og ikke får alle pådømt
samtidig. Dersom én eller flere av handlingene blir pådømt
i en senere dom, kalles denne gjerne etterskuddsdom. Etterskuddsdommen kan
gis som en tilleggsdom eller fellesdom med den første dommen.
Straffen kan ikke reduseres ved en fellesstraff, men den kan bli
det samme som i den første saken.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten som hovedregel
skal avsi tilleggsdom ved pådømmelse av nye straffbare
handlinger begått før en tidligere straffedom.
Samtidig understreker kommisjonen at det sammenlagt ikke skal idømmes
en strengere straff enn det ville blitt gjort ved fellesdom. Ved
utmålingen av straff i tilleggsdommen er retten etter forslaget ikke
bundet av reglene om fastsetting av fengselsstraff.
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at det kan være
hensiktmessig med en hovedregel om at det normalt skal avsies tilleggsdom.
Med mindre saken gjelder en fortsatt forbrytelse, skal retten etter
forslaget normalt avsi tilleggsdom. Men retten har adgang til å avsi
fellesdom når omstendigheter i den konkrete saken tilsier
det.
I motsetning til kommisjonen foreslår departementet
at det skal gjøres uttrykkelig unntak både for regelen
om korteste fengselsstraff og regelen om når fengselsstraffen
skal fastsettes i dager og år.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at reglene
om etterskuddsdom ikke bør anvendes analogisk i tilfeller
som faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.
Komiteen viser til forslaget slik det
fremkommer av proposisjonens pkt. 27.6 og har ingen ytterligere
merknader.
Regler om fradrag i straffen for utholdt varetekt og annen frihetsberøvelse
i forkant av dommen er fastsatt i straffeloven § 60.
Etter første ledd skal det gis fullt fradrag i straffen
for frihetsberøvelse forut for dommen; fradraget er obligatorisk.
Frihetsberøvelsen må være utholdt i "anledning
av saken". Ved frihetsberøvelse i en del av et døgn
gis det fradrag for et helt døgn. For fullstendig isolasjon
skal det i tillegg gis et ytterligere fradrag på én
dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn.
Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre
gjeldende rett om varetektsfradrag, men foreslår enkelte
endringer. Straffelovkommisjonen foreslår at frihetsberøvelse
etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd også skal
gi rett til fradrag. For at det skal regnes for frihetsberøvelse,
må bilføreren tas med til for eksempel en politistasjon
eller et legekontor for prøvetaking.
Videre mener kommisjonen at det bør åpnes for at
det gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en
annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse
eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen.
Fradrag skal i disse tilfellene kunne gjøres når
særlige grunner tilsier det. Straffelovkommisjonen går
også inn for at fradrag for frihetsberøvelse i
utlandet skal være obligatorisk.
Dernest foreslår kommisjonen en noe annen måte å beregne
fradraget på: Fradraget skal regnes fra klokkeslettet for
pågripelsen. Fradrag skal gis for hele døgn i
frihetsberøvelse fra pågripelsestidspunktet. I
tillegg skal det gis én dag fradrag for påbegynte døgn.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke
er behov for omfattende endringer i reglene om varetektsfradrag.
Departementet er i motsetning til Straffelovkommisjonen i tvil om
det bør gis fradrag for helt kortvarige frihetsberøvelser.
Etter departementets mening tilsier ikke rimelighetshensyn fradrag
før det har gått noen timer. En kortvarig pågripelse
er normalt ikke så belastende at det er naturlig å gi
rett til fradrag i straffen. Departementet foreslår derfor
at varetektsfradrag bare skal ytes for frihetsberøvelse
som har vart mer enn 4 timer.
Slik departementets utkast om varetektsfradrag er formulert,
er det ikke grunn til å regulere frihetsberøvelse
etter vegtrafikkloven § 22a annet ledd for å ta blodprøve
eller gjennomføre kliniske legeundersøkelser uttrykkelig
i lovteksten. Med en firetimersregel vil dermed hovedregelen bli
at det ikke gis varetektsfradrag for frihetsberøvelsen.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om at varetekstfradraget skal regnes fra pågripelsestidspunktet,
men med det tillegget at det ikke skal gis fradrag for frihetsberøvelse
som varer i 4 timer eller kortere.
Departementet er ikke enig med kommisjonen i at det bør
gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen
sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller
dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen.
Den siktede har nå rettskrav på erstatning og
oppreisning etter frihetsberøvelse dersom han blir frikjent
eller forfølgningen innstilles.
Departementet antar at det kan skape praktiske problemer dersom
klokkeslettet skal være avgjørende for fradraget
for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen. Departementet
foreslår derfor at fradraget for frihetsberøvelse
etter domsavsigelsen fremdeles skal beregnes uavhengig av klokkeslettet
for domsavsigelsen, slik at fradraget tilsvarer antallet hele eller
påbegynte døgn som frihetsberøvelsen
har vart. Også den dagen dommen ble avsagt bør
gi rett til fradrag.
Regelen om ytterligere varetektsfradrag ved opphold i fullstendig
isolasjon bør videreføres. Av hensyn til sammenhengen
i regelverket foreslår departementet en mindre endring
i gjeldende rett: I dag gis det 1 dag fradrag for hver periode på 2
dager, men slik at det ikke gis fradrag før det har gått
24 timer. For at skjæringspunktet for fradrag for frihetsberøvelse
generelt og for ekstrafradrag for isolasjon skal bli det samme,
foreslår departementet at det også skal gis ytterligere
fradrag allerede etter 4 timer i fullstendig isolasjon.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om beregningen
av varetektsfradrag i forvaring.
Komiteen viser til departementets vurderinger og
forslag slik de fremkommer av proposisjonen pkt. 27.7, og har ingen
ytterligere merknader.
Fradrag er aktuelt dersom den domfelte er ilagt straff for den
samme handlingen i utlandet som vedkommende er domfelt for i Norge.
I så fall skal retten så vidt mulig gjøre
fradrag ved utmålingen av straffen i Norge.
Straffelovkommisjonens forslag viderefører i det vesentlige
gjeldende rett. Departementet støtter Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at fradrag bør
være obligatorisk, men at det likevel er nødvendig
med tilføyelsen "så vidt mulig" for de tilfellene
der den utenlandske reaksjonen ikke er sammenliknbar med den norske.
Komiteen er enig med departementet
i at fradrag i straffen for strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet
bør være obligatorisk, og støtter forslaget
slik det fremkommer i proposisjonen pkt. 27.8.