27.1 Foreldelse av straffansvar mv.

27.1.1 Sammendrag

27.1.1.1 Generelt om behovet for endringer

Hovedregelen er at en handling ikke lenger er straffbar når foreldelse er inntrådt. Lovovertrederen kan ikke lenger straffes for den handlingen han har begått. Foreldelsesfristene for straffansvar er fra 2 til 25 år avhengig av lengstestraffen i det enkelte straffebudet. At flere straffer kan idømmes samtidig, påvirker ikke foreldelsesfristen. Gjeldende rett har ingen unntak fra regelen om at straffansvar foreldes. Foreldelsesfristen regnes som hovedregel fra den dagen det straffbare forholdet er opphørt. Etter § 69 avbrytes fristen ved rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet. Virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes er at forholdet ikke foreldes så lenge politiet fortsetter en viss aktiv etterforsk­ning.

Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre gjeldende rett. Størst realitetsforskjell i forhold til gjeldende rett har forslaget om at straffansvar for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke skal foreldes.

Departementet slutter seg til kommisjonens syn på at hovedlinjene i gjeldende regelverk bør beholdes, og at det på de fleste punkter kun er behov for mindre justeringer.

27.1.1.2 Adgangen til å idømme rettighetstap etter at straffansvaret er foreldet

Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve den nåværende adgangen etter § 66 til å idømme rettighetstap i form av tap av offentlig stilling etter at straffansvaret ellers er foreldet.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Det skal sterke grunner til for å gjøre unntak fra hovedregelen om at en handling ikke kan straffes når foreldelssfristen er utløpt. Slike grunner synes ikke å foreligge i tilstrekkelig grad i forhold til det aktuelle rettighetstapet. Også hensynet til likebehandling av ansatte i og utenfor offentlig sektor taler mot en slik særregel som den vi har i dag. På denne bakgrunn fremmer departementet forslag i tråd med kommisjonens anbefaling.

27.1.1.3 Avbrytelse av foreldelsesfristen for straffansvar

Straffelovkommisjonen mener at det er behov for å klargjøre reglene om når foreldelsesfristen for straffeansvar avbrytes. Kommisjonen foreslår at vilkåret om at fristen avbrytes ved "rettergangsskritt" som medfører at den mistenkte får stilling som siktet, utelates fra lovteksten og at fristavbrytelsen i stedet utelukkende knyttes til tidspunktet når den mistenkte får status som siktet etter bestemmelsen i straffeprosessloven § 82.

Straffelovkommisjonen mener også det er behov for å tydeliggjøre at virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes ikke er at fristen stanser sitt løp, men at foreldelse ikke inntrer så lenge politiet fortsetter etterforskningen på et rimelig aktivitetsnivå. Poenget som kommisjonen vil synliggjøre i lovteksten, er at forfølgelsestiden som hovedregel tas med i beregningen av om foreldelse har inntrådt.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at kriteriet for når foreldelsesfristen for straffansvar avbrytes bør klargjøres i loven. Departementet slutter seg til forslaget fra kommisjonen om at foreldelsesfristen for straffansvar skal avbrytes i alle tilfeller hvor den mistenkte får stilling som siktet.

Departementet er videre enig i at det er behov for å få klarere frem at dersom forfølgningen senere innstilles eller stanses på ubestemt tid, skal forfølgningstiden regnes ved beregningen av om foreldelse har inntrådt med. Departementet foreslår imidlertid en noe annen lovteknisk løsning enn kommisjonen.

27.1.1.4 Absolutt foreldelsesfrist

Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning V en ny regel om såkalt absolutt foreldelsesfrist, men Straffelovkommisjonen konkluderer i delutredning VII med at den ikke går inn for å videreføre forslaget fra den tidligere kommisjonen.

Departementet støtter formålet som ligger til grunn for forslaget om en absolutt foreldelsesfrist. Likevel har departementet kommet til at det ikke bør innføres noen slik frist. Særlig legger departementet vekt på at det er vanskelig å fastsette frister som har reell betydning uten at de er for korte.

27.1.1.5 Straffansvar som ikke foreldes

Etter gjeldende rett foreldes straffansvaret for alle typer av lovbrudd - uansett hvor alvorlige de er. Vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene) slår fast at forbrytelser som faller inn under Den internasjonale domstolens jurisdiksjon, ikke er gjenstand for foreldelse. Dette er folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. De strafferettslige prinsipper som er nedfelt i vedtektene, gjelder bare for Domstolen. Statene er ikke forpliktet til å ha tilsvarende bestemmelser i sin nasjonale straffelovgivning.

Straffelovkommisjonen foreslår en helt ny bestemmelse om at visse straffbare handlinger ikke skal foreldes. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommisjonens forslag til et nytt kapittel 16 i straffeloven om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Slike alvorlige forbrytelser skal etter forslaget unntas fra de alminnelige regler om foreldelse, straffansvaret skal bestå så lenge lovbryteren lever.

Departementet støtter kommisjonens forslag og tiltrer den begrunnelsen som er gitt. Særlig legger departementet vekt på at en regel om ikke-foreldelse gjør at norsk rett samsvarer med Roma-vedtektene artikkel 29. Departementet gir uttrykk for at de aktuelle forbrytelser er så alvorlige at lengstestraffen bør være fengsel i 30 år. Det kan imidlertid reises spørsmål om mindre alvorlige krigsforbrytelser mv. likevel skal være gjenstand for foreldelse etter de alminnelige regler.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at alvorlige terrorhandlinger på det nåværende tidspunktet ikke bør omfattes av en bestemmelse om ikke-foreldelse av straffansvar. Departementet vil likevel ikke utelukke at en særregel for terrorhandlinger må vurderes på nytt dersom det på et senere tidspunkt skulle bli internasjonal enighet om at en slik regel er ønskelig som et middel til bekjempelse av terrorisme.

Departementet foreslår at den nye bestemmelsen om ikke-foreldelse av straffansvar for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten skal få anvendelse også for handlinger som er begått - men ikke foreldet - før den nye loven trer i kraft.

27.1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser at behovet for å straffe avtar etter hvert, og hensynet til lovbryteren og dennes familie tilsier at adgangen til å stille vedkommende til ansvar på et gitt tidspunkt bør falle bort. Verdien av vitneprov og andre bevis svekkes dessuten med tiden, og faren for uriktige domfellelser øker tilsvarende. Det er derfor etter flertallets mening nødvendig å ha regler om foreldelse av straffansvar i ny straffelov.

Flertallet er enige med departementet i at straffeloven § 66 annet ledd ikke bør videreføres i ny straffelov, og tiltrer den begrunnelse som gis for dette i proposisjonen.

Flertallet støtter forslaget om at foreldelsesfristen for straffansvar skal avbrytes i alle tilfeller hvor den mistenkte får stilling som siktet. Det er videre hensiktsmessig å tydeliggjøre at virkningen av at foreldelsesfristen avbrytes ikke er at fristen endelig avbrytes, men at foreldelse ikke inntrer så lenge politiet fortsetter etterforskningen på et rimelig aktivitetsnivå.

Det er etter flertallets mening helt riktig å gjøre unntak fra reglene om foreldelse når saken gjelder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og/eller krigsforbrytelser. Begrunnelsen som gis for dette i proposisjonen tiltres. Det vil være nødvendig å komme tilbake til den konkrete utformingen av en slik unntaksregel i forbindelse med behandlingen av forslag til ny spesiell del i straffeloven, men flertallet vil allerede nå signalisere at norske foreldelsesregler bør i størst mulig grad være i samsvar med vedtektene av 17. juli 1998 til Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene).

Alvorlige terrorhandlinger kan berøre en hel verden og ramme svært mange mennesker direkte. Det er derfor avgjørende at de ansvarlige stilles til ansvar for sine handlinger. Vi har eksempel fra norsk rettspraksis som viser at det kan gå lang tid før de skyldige etter terrorhandlinger finnes, stilles for retten og dømmes. Vi vet også at det i dag finnes nasjoner som gir beskyttelse til terrorister, og at det derfor kan gå meget lang tid før disse kan pågripes, selv om man vet hvem som står bak terrorhandlingen. Etter flertallets mening bør det derfor gjøres ett ytterligere unntak fra reglene om foreldelse når saken gjelder alvorlige terrorhandlinger. Tilsvarende gjelder for reglene om foreldelse av idømt straff. På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

"Straffeloven § 91 skal lyde:

§ 91. Straffansvar som ikke foreldes

Straffansvaret for terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke."

Flertallet mener at unntak for alvorlige terrorhandlinger fra foreldelsesreglene vil være et middel til bekjempelse av terrorisme. På denne bakgrunn vil flertallet oppfordre Regjeringen til å arbeide internasjonalt for endring av foreldelsesreglene for tilfeller av alvorlige terrorhandlinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det kan være grunner til at man har en regel om foreldelse av saker. Etter lang tid kan kanskje en visshet om hva som har skjedd være viktigere enn å få noen straffet, både for offer og samfunn. Det er svært få saker hvor dette har blitt brukt eller har blitt oppfattet som sterkt urimelig. Disse medlemmer ønsker likevel ikke et så finmasket system som Regjeringen ønsker.

Disse medlemmer mener foreldelse hvor strafferammen er inntil 6 års fengsel skal inntre etter 10 år, og hvor strafferammen er 30 års fengsel inntrer det ingen foreldelse. Der strafferammen er mellom 10 års fengsel og inntil 30 års fengsel er foreldelsesfristen 30 år. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Straffeloven § 86 skal lyde:

§ 86. Foreldelsesfristen

Fristen for foreldelse av straffeansvar er

a) 10 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil 6 år,

b) 30 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i mer enn 6 år.

Der lovens strengeste straff er fengsel i inntil 30 år inntrer ingen foreldelse.

27.2 Foreldelse av idømt straff

27.2.1 Sammendrag

27.2.1.1 Generelt om behovet for endringer

Bestemmelsene i den nåværende straffeloven §§ 71-74 omhandler foreldelse av ilagte strafferettslige reaksjoner. Reglene innebærer at de ilagte reaksjonene faller bort og ikke lenger kan fullbyrdes. Det gjelder ulike regler for de ulike reaksjonene.

Etter § 71 første ledd varierer foreldelsesfristene for idømt fengselsstraff fra 5 til 30 år avhengig av den idømte straffens lengde. Foreldelsesfristen avbrytes ved at fullbyrdingen av straffen påbegynnes eller ved at den domfelte blir pågrepet for å sikre fullbyrdingen. Idømt forvaring bortfaller etter de samme frister som for fengselsstraff. Det samme gjelder for idømt samfunnsstraff. Idømte særreaksjoner for utilregnelige lovovertredere bortfaller ved foreldelse etter 20 år. Ilagt bot foreldes 10 år etter at avgjørelsen ble endelig.

Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre gjeldende rett. Forslaget om at idømt straff for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ikke skal foreldes, innebærer imidlertid en realitetsforskjell av betydning.

Departementet viser til det som tidligere er sagt om behovet for regler om foreldelse.

27.2.1.2 Utgangspunktet for foreldelses­fristene for idømt frihetsstraff og samfunnsstraff

Kommisjonen går inn for å videreføre bestemmelsene i straffeloven § 72. Hovedprinsippet sier at foreldelsesfristene for idømt frihetsstraff regnes fra den dagen dommen er endelig (rettskraftig). Det samme skal gjelde for dommer på samfunnsstraff. Det nye i bestemmelsen er at Straffelovkommisjonen foreslår et tillegg som skal klargjøre utgangspunktet for foreldelsesfristen der det treffes en avgjørelse om gjeninnsetting på reststraff etter en prøveløslatelse. Forslaget innebærer at fristen begynner å løpe den dagen avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig. Kommisjonen foreslår også i utkastet tredje ledd en eksplisitt regel for situasjonen når fullbyrdingen av straffen avbrytes. Da skal fristen løpe fra avbrytelsestidspunktet.

Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for å klargjøre hva som er utgangspunktet for foreldelse av reststraffen ved gjeninnsetting etter en prøveløslatelse. Dagen da avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig, synes å være det naturlige utgangspunktet for fristens løp.

Departementet støtter også forslaget om en egen regel for situasjonen når fullbyrdingen avbrytes, for eksempel ved rømning eller uteblivelse etter endt permisjon og forslaget om at fristen i slike tilfeller regnes fra avbrytelsen.

27.2.1.3 Foreldelsesfristen for idømt særreaksjon for utilregnelige

Straffelovkommisjonen foreslår en egen bestemmelse om foreldelse av idømt særreaksjon for utilregnelige. Foreldelsesfristen for idømt særreaksjon for utilregnelige skal være 20 år.

Departementet mener at det er naturlig å se hen til den fristen som er foreslått å gjelde for tilsvarende frihetsstraffer når foreldelsesfristen for særreaksjonene for utilregnelige fastsettes. Dersom gjerningspersonen er tilregnelige, gjelder etter departementets forslag en 20-års foreldelsesfrist for fullbyrdingen av idømt fengselsstraff på mer enn 8 år og inntil 20 år. Denne fristen vil ofte komme til anvendelse når tilregnelige blir straffet for lovbrudd det typisk gis særreaksjon for når lovbryteren er utilregnelig. Departementet er på denne bakgrunn enig med kommisjonen i at det er ønskelig å videreføre gjeldende regel om 20 års foreldelsesfrist for idømt særreaksjon for utilregnelige.

27.2.1.4 Idømt straff som ikke foreldes

Roma-vedtektene artikkel 29 fastsetter at forbrytelser som faller inn under Den internasjonale straffedomstolens jurisdiksjon, ikke er gjenstand for foreldelse. Det må legges til grunn at artikkel 29 mest naturlig innebærer at de aktuelle forbrytelsene skal unntas både fra regler om foreldelse av straffansvar og fra regler om foreldelse av idømt straff.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om idømt straff som ikke skal foreldes. Forslaget omfatter krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Departementet støtter kommisjonens forslag. Departementet legger vekt på at forbrytelsene det er snakk om, ofte vil ha et politisk preg. Det vil av den grunn trolig være større fare enn ellers for at lovbryteren slipper unna forfølgningen eller fullbyrdingen slik at den alminnelige foreldelsesfristen utløper.

27.2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til departementets vurderinger og forslag slik de fremkommer av proposisjonen pkt. 28.3, samt komiteens merknader under kap. 27.1.2 om foreldelse med hensyn til terrorhandlinger. På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

"Straffeloven § 96 skal lyde:

§ 96. Idømt straff som ikke foreldes

Idømt straff for terrorhandlinger, krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreldes ikke."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener idømt straff ikke skal kunne foreldes. Det vil være å premiere de som unndrar seg straffeforfølgelse for en handling de alt er kjent skyldige i. Disse medlemmer vil derfor stemme imot forslaget i § 96 om foreldelse av idømt straff.