1. Proposisjonens hovedinnhold

Proposisjonen handler om retten til land og vann i Finnmark. Finnmarksloven innebærer at det opprettes et nytt og selvstendig organ som får overført eierrådigheten over den grunn som i dag ligger under Statskog SF. Dette utgjør størsteparten av arealet i fylket og så å si all utmark. Det nye organet får navnet Finnmarkseiendommen og får et styre med like mange medlemmer valgt av Sametinget og Finnmark fylkesting. Staten oppnevner ett styremedlem uten stemmerett.

Sametinget får myndighet til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Disse retningslinjene skal legges til grunn når Finnmarkseiendommen behandler saker om endret bruk av utmark. Retningslinjene skal også anvendes av offentlige myndigheter ved behandling av saker om endret bruk av utmark.

Loven gir en prinsipiell avklaring når det gjelder grunnlaget for opparbeidelse av selvstendige rettigheter i Finnmark. Det slås fast at loven ikke griper inn i private og kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk.

Finnmarkseiendommen kan innen klare grenser dele ut overskudd til fylkeskommunen, Sametinget eller allmennyttige formål i fylket. En kontrollkomité oppnevnt av fylkestinget, Sametinget og Kongen skal føre tilsyn med styrets virksomhet. Finnmarkseiendommen blir et selvstendig rettssubjekt uavhengig av statsmyndighetene, som heller ikke kan instruere eller styre virksomheten. Finnmarkseiendommens rettsstilling blir som for andre grunneiere, med noen unntak.

Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene i samsvar med lovens formål og innenfor de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og annen nasjonal lovgivning. Loven fastlegger en rettighetsfordeling mellom kommunens innbyggere, fylkets befolkning og allmennheten for øvrig som stort sett er i samsvar med dagens praksis. Finnmarkseiendommen gis imidlertid betydelige fullmakter til å utforme nærmere rammer for ressursbruken. Det innføres en mulighet for tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse av enkelte utmarksressurser til folk som har en betydelig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarkshøsting. Det ligger til kommunen å ta stilling til dette, med klageadgang til Finnmarkseiendommen.

Det foreslås endringer i bergverksloven som skal bidra til at de samiske interesser og Finnmarkseiendommen som grunneier systematisk kommer inn i behandlingen av mineralsaker. Det gis særregler for skjerping, muting og utmål i Finnmark. For gruver på Finnmarkseiendommens grunn kan det gis forskrift om at grunneieren skal ha en høyere andel av avkastningen enn det som i dag følger av loven. Som grunneier får Finnmarkseiendommen retten til de ikke-mutbare mineralene.

Loven er ikke ment å medføre store endringer for dagens brukergrupper og rettighetshavere i fylket eller for allmennheten for øvrig. De største endringer vil gjelde for Sametinget, fylkestinget og staten ved Statskog SF. Endringer over tid for finnmarkingene vil eventuelt komme som et resultat av at de folkevalgte organene og det nye grunneierorganet tar i bruk den rådighet de får tilført gjennom loven.

Den nye finnmarksloven trer i kraft når Kongen bestemmer. De ansatte i Statskog i Finnmark som ønsker det, følger med over i Finnmarkseiendommen når den trer i virksomhet.

2. Bakgrunnen for lovforslaget

Bakgrunnen for proposisjonen er Samerettsutvalgets arbeid med å avklare og sikre samenes rettsstilling i Norge. Utvalget ble oppnevnt i 1980 som følge av striden om inngrep i tradisjonelle samiske bruksområder i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Utvalget la frem sin første utredning i 1984. Utredningen var utgangspunktet for vedtakelsen av sameloven i 1987 og vedtakelsen av Grunnloven § 110 a om den samiske folkegruppe i Norge i 1988.

Utvalget arbeidet videre med hovedvekt på rettsforholdene og arealbruken i Finnmark og la i 1997 frem utredningen NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Utredningen var på høring frem til høsten 1999, og utredningen samt høringsinstansenes uttalelser har vært utgangspunktet for arbeidet med proposisjonen.

Høringsuttalelsene kan grovt sett deles i tre. Den første gruppen ønsker styrkede samiske rettigheter og består av Sametinget, de samiske kommunene og samiske organer. Den neste gruppen utgjøres av Finnmark fylkesting, kystkommunene og andre offentlige organer som jevnt over er imot en styrking av samiske rettigheter, men likevel er positive til økt lokalt selvstyre. Den siste gruppen bestående av departementer og andre statlige organer er opptatt av at staten, uansett løsning, ikke må miste kontrollen over grunnen i Finnmark mv. I tillegg til disse tre hovedgruppene, har enkelte interesse- og miljøvernorganisasjoner uttalt seg. Disse høringsinstansene er stort sett positive til flertallets forslag, men få av dem har gått særlig i detalj. Mange ser likevel noen betenkeligheter ved forslagene, men her er det lite samsvar.

Sametinget og Finnmark fylkesting har stått i en særstilling i forhold til å delta underveis i prosessen frem til fremleggelsen av proposisjonen.

3. Gjeldende rett

Departementet behandler i kapittel 3 i proposisjonen hvem som kan sies å eie grunnen og ha bruksrett til land og vann i Finnmark fylke på bakgrunn av anerkjent rettskilder og juridisk metode. Ytre sett er svaret enkelt. Statskog SF har grunnbokshjemmelen til omlag 95 pst. av arealet i Finnmark fylke. Vanligvis er man vant til å legge til grunn at grunnboken gir uttrykk for hvem som er rette eier. Til tross for dette er ulike aspekter ved spørsmålet utredet og belyst over flere tusen sider gjennom tre tiår. En vesentlig årsak til dette er at spørsmålet i tillegg til det juridiske utvilsomt også har en etnisk, kulturell, historisk og politisk dimensjon.

Folkeretten har regler som er bindende for staten når det gjelder det samiske folks rettsstilling i Norge. Det samiske folk har status som urfolk og er dessuten en etnisk, kulturell og språklig minoritet.

Innenfor folkeretten er det særlig to kilder som står sentralt: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27, og bestemmelsene om landrettigheter i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det finnes også andre folkerettslige regler som Norge er bundet av og som kan tenkes å være av betydning generelt for samiske spørsmål. For spørsmålet om samiske rettigheter til land og vann er det imidlertid de to nevnte konvensjonene som er av særlig interesse, og gjennomgangen i proposisjonen begrenses til disse.

4. Noen hovedspørsmål

4.1 Avgrensning av proposisjonen

Etter departementets vurdering bør proposisjonen ta utgangspunkt i Samerettsutvalgets forslag om en lov om grunnforvaltningen i Finnmark og omfatte virkemidler for vern av naturgrunnlaget for samisk kultur i Finnmark. Regler for vern av naturgrunnlaget for samekulturen i de øvrige samiske områdene må avvente utfallet av Samerettsutvalgets pågående arbeid og revisjonen av plan- og bygningsloven m.m.

4.2 Valg av hovedløsning

Spørsmålet er hva som er et relevant og forsvarlig utgangspunkt for utformingen av en nyordning for grunnforvaltningen i Finnmark. Utgangspunktet er at lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fortsatt gjelder. Det dreier seg imidlertid ikke om en ubeskåret eller fullstendig eiendomsrett i privatrettslig forstand. Statens eierposisjon har gradvis blitt til over lang tid og er aldri blitt klart og uttømmende definert i forhold til rettsstillingen for brukerne av arealene. Loven av 1965 gir derfor ikke i dag et fullstendig eller fullt dekkende bilde av rettstilstanden i Finnmark slik denne må vurderes på bakgrunn av utviklingen i norsk rett og i folkeretten. Statens grunneierposisjon og dens nærmere innhold har imidlertid ikke vært prøvet for domstolene, og den foreliggende rettspraksis om bruksrettigheter gir ikke holdepunkt for sikre slutninger om det generelle forholdet mellom staten og brukerne av grunnen.

Reindriftsretten er i dag klart fastslått å være uavhengig av noen grunneierposisjon, med et selvstendig rettsgrunnlag tuftet på bruk i alders tid. Dette selvstendige grunnlaget for reindriftsamenes rettsstilling er gradvis fastslått gjennom rettspraksis fra 1960-tallet.

Sedvanemessig bruk av utmarken foregår til dels fortsatt uavhengig av grunneier, og en utbredt oppfatning om selvstendig rett til tradisjonell bruk av utmark har kommet klart til uttrykk gjennom høringen, og også i den aktuelle debatten om rettsforholdene og grunnforvaltningen som stadig foregår i påvente av en ny lov.

Spørsmålet om alternative eiere til staten er ikke enkelt. Selvstendig rett kan være opparbeidet individuelt eller kollektivt. Det finnes i betydelig grad overlappende brukere og bruksrettigheter, og noe av denne bruk kan ha gitt grunnlag også for eiendomsrett. Det er forskjeller i bruksintensitet og bruksmåter innenfor fylket, særlig mellom de indre og ytre deler, men også mellom byer, tettsteder og bygder. En opplisting av mulige alternative rettssubjekter vil i alle fall kunne omfatte bygder eller bygdelag, grender eller grendelag, eventuelt med henvisning til lokal bevissthet om gamle siidaer, kommuner, reindriften ved reinbeitedistrikt eller siidaer, bygdeallmenning, statsallmenning og en statlig "rest-eiendomsrett".

Departementet deler Samerettsutvalgets rettslige vurdering at statens eierposisjon ikke nødvendigvis har ført til at selvstendig bruksrett er innskrenket eller falt bort, eller ikke har kunnet oppstå. I likhet med utvalget er departementet kommet til at en ny lov om grunnforvaltningen i Finnmark tydeligere enn gjeldende lov bør vise at det forholder seg slik. Omfanget av slike rettigheter kan riktignok være vanskelig å fastslå fordi ikke bare bruken men også hvordan staten har forholdt seg, vil være av betydning. Der staten har grepet inn i bruksutøvelsen, vil det også ha betydning om det har skjedd, eller blitt oppfattet å skje, som ledd i utførelsen av offentlig kontrollmyndighet eller som utslag av eierrådighet.

Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det er behov for en generell bestemmelse i loven om at "tingsretten gjelder som vanlig" og at kollektive rettigheter kan være aktuelle ved siden av individuelle. Denne bestemmelsen vil også måtte ses i sammenheng med den forvaltningsordningen for særskilt rett til utnyttelse av visse utmarksressurser for lokale brukere som foreslås. Sammen vil disse reglene gi rom for anerkjennelse og videreføring av tradisjonell lokal utmarkshøsting på en fleksibel måte: i form av en selvstendig bruksrett der det er grunnlag for det, og den ønskes benyttet, og i form av en forvaltningsmessig godkjenning fra kommunens side der det kan være aktuelt og tjenlig.

Forpliktelsen til å verne naturgrunnlaget for samisk kultur er ikke statisk. Både den rettslige utviklingen og den faktiske situasjonen med hensyn til arealbruk og næringsutvikling tilsier at det er behov for å etablere en ny grunnforvaltning som gir rom for utvikling og fleksibilitet. Det er behov for et samspill mellom sentrale myndigheter og Sametinget. Av sentrale myndigheter kreves rettslig anerkjennelse og tilrettelegging. Fra Sametinget kreves en "politikk for bevaring og utvikling av samisk kultur" som forholder seg til en samfunnsutvikling der næringer og arealbruk er i endring. Etter departementets mening kan spørsmålet om Norge oppfyller forpliktelsene til å verne naturgrunnlaget for samisk kultur på sikt bare besvares bekreftende dersom man både skaper en grunnforvaltning for Finnmark som innebærer en anerkjennelse av samiske rettigheter og legger grunnlaget for en konstruktiv utvikling, og lovfester at forvaltningen skal skje i samsvar med folkerettens reg­ler om urfolk og minoriteter.

Samerettsutvalgets flertall foreslo at det ble opprettet et eget rettssubjekt som skulle få overført hjemmelen til grunnen i Finnmark (Finnmark grunnforvaltning). Departementet deler oppfatningen til flertallet i Samerettsutvalget om at det bør dannes et eget rettssubjekt som får overført hjemmelen til den tidligere umatrikulerte grunnen i Finnmark fylke. Departementet foreslår at dette rettssubjektet skal hete Finnmarkseiendommen, eller Finnmárkkuopmodat på samisk.

Den foreslåtte styresammensetningen sammen med andre tiltak vil sikre en klar oppfyllelse av de folkerettslige forpliktelsene. Styret vil være en arena der samiske og norske interesser kan møtes i en konstruktiv meningsutveksling om arealforvaltningen i Finnmark. Finnmarkseiendommens forankring i lokale folkevalgte organer vil gi legitimitet til eiendommens utøvelse av eierrådigheten. Det vil kunne danne grunnlag for en styrket og mer harmonisk utvikling av arealbruken og næringslivet i fylket. Finnmarkseiendommen vil være et privat rettssubjekt i forhold til offentlige myndigheter. På den måten vil denne løsningen gi et klart skille mellom rollen som grunneier og rollen som myndighetsorgan ved at rollene ikke vil være samlet på samme hånd.

Departementet har søkt å finne frem til balanserte løsninger som kan være akseptable for de ulike fløyer og brukere i Finnmark. Uenigheten er og har vært sterk i fylket, og det er derfor viktig å finne løsninger som imøtekommer flest mulige interesser og grupper. Det er viktig å ivareta samiske interesser, reindriftens interesser, den øvrige befolkningens interesser og hensynet til samfunnsliv og næringsliv på en samlende måte som kan gi grunnlag for en god utvikling i fylket.

Det andre vesentlig forholdet i denne sammenhengen er reguleringen av utmarksrettigheter. Et viktig element i det forslaget som fremlegges i proposisjonen her, er å styrke og sikre innbyggernes rett til utmarksressurser. Lovforslagets regulering bygger i stor utstrekning på de allmenne rettsoppfatninger befolkningen i Finnmark har i forhold til bruk av utmarksressurser. På denne bakgrunn mener departementet at lovforslaget vil forebygge rettslige tvister om retten til land og vann i Finnmark i den grad det er mulig.

Utviklingen i Finnmark har ført til en rettstilstand som er markert annerledes enn ellers i landet. Dette tilsier en lovfesting av en særegen rettstilstand for Finnmark, som gradvis har utviklet seg som følge av "de tre stammers møte", statsmaktens tilstedeværelse, og en sedvanemessig, kollektiv bruk av utmarksressursene i lokalsamfunn i hele fylket. Det er etter departementets syn i denne sammenheng avgjørende at representanter for samene og lokalbefolkningen får reell innflytelse over grunnen. Grunnbokshjemmel til statens grunn i Finnmark må derfor overføres fra Statskog til det nye finnmarksorganet. På denne måten gjøres det nye organet entydig til et grunneierorgan, og ikke i utgangspunktet et forvaltningsorgan. Eierrådigheten legges med dette til finnmarkingene. Den tidligere uklarheten om dette ryddes av veien.

Utover grunneierrollen, som overføres, kan staten ha to typer interesser å ivareta. For det første trenger staten virkemidler for å ivareta allmenne samfunnshensyn. For det andre trenger staten virkemidler for å sikre at naturgrunnlaget for den samiske kulturen blir vernet. De allmenne samfunnshensyn kan langt på vei ivaretas gjennom den alminnelige lovgivningen slik som ellers i landet. For de folkerettslige forpliktelsene stiller det seg annerledes. Staten vil her ha behov for å sikre at et fristilt rettssubjekt ikke forvalter grunnen på en måte som er i strid med folkerettsforpliktelsene. Dette behovet kan løses på flere måter. Departementet foreslår blant annet at staten skal ha et medlem i styret, men uten stemmerett. Videre foreslås det en godkjennings­kompetanse for staten i saker der samiske interesser ligger an til å måtte vike for andre interesser.

4.3 Bruk av utmarksressursene i Finnmark

Utmarksressursene er viktige i Finnmark og på Finnmarksvidda i særdeleshet. Både Samerettsutvalget og departementet har ønsket å styrke lokale brukeres rett til ressurser og styring med ressursbruken i deres nærområder. Hovedspørsmålene har vært hvem som skal forvalte utmarksressursene, hvem som har rett til å bruke dem, om en bygd, gruppe eller enkeltpersoner kan få en særrett til utnyttelse av ressursene i et nærmere avgrenset område og hvorvidt det skal lovfestes nye regler for laksefiske i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene.

Samerettsutvalget foreslo at forvaltningen av utmarksressursene skulle legges til den kommunen rettighetene befant seg i. Det ble anbefalt at det skulle opprettes et utvalg i hver kommune som skulle ha ansvaret for forvaltning av utmarksressursene og rettighetene til dem. Behovet for en samlet forvaltning av utmarksressursene i Finnmark tilsier etter departementets syn at ansvaret legges til Finnmarkseiendommen. Ikke minst Finnmarksvidda har behov for et helhetlig forvaltningsregime for å sikre ressursene også for kommende generasjoner. Å legge forvaltningen av utmarksressursene til Finnmarkseiendommen harmonerer også godt med den grunneiermodellen som ligger til grunn for valget av hovedløsning.

Samerettsutvalget foreslo at de ulike utmarksgodene skulle deles i grupper og fordeles slik at noen ble forbeholdt fylkets innbyggere, de fleste kommunens innbyggere, mens andre rettigheter ble forbeholdt bygdefolk innenfor bygdebruksområde.

Departementet ser fordelene ved en tydelig tildeling av rettigheter til utmarksbruk til klart definerte grupper. Departementet ser videre gode sider ved et system der rettighetene som hovedregel forbeholdes innbyggerne i den aktuelle kommunen. Departementet gir langt på vei sin tilslutning til denne tanken da dette utvilsomt styrker lokale brukeres stilling. Det antas at treffsikkerheten i lovgivningen på denne måten blir god. Det er grunn til å tro at i den grad befolkningen har opparbeidet rettigheter til ulik utmarksbruk, er disse rettighetene opparbeidet i nærheten av bostedet.

Det er imidlertid særlig to forhold som etter departementets mening taler for å myke opp en ren kommunemodell, dvs. at det kun er kommunens egne innbyggere som har bruksrettigheter til utmarksressurser. For det første er ikke alle rettighetene egnet til å forvaltes på kommunenivå. Storviltjakt og småviltjakt er praktiske eksempler. For det andre er utmarksressursene skjevt fordelt mellom de ulike kommunene. For det tredje må man i større grad respektere den adgangen til utmarksressursene som fylkets innbyggere og allmennheten for øvrig tradisjonelt har hatt. Departementet foreslår på denne bakgrunn en rettighetsfordeling som er i bedre samsvar med dagens ordninger enn Samerettsutvalgets forslag:

• Allmennheten skal ha rett til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre.

• Innbyggerne i Finnmark skal ha rett til storviltjakt, multeplukking og uttak av trevirke til husflid.

• Kommunens innbyggere skal ha rett til fiske etter innlandsfisk med garn, fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen, sanking av egg og dun, hogst av lauvskog til brensel for husbehov, stikking av torv til brensel og annet husbehov og uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Fra disse hovedreglene vil Finnmarkseiendommen kunne fastsette avvik i begge retninger avhengig av ressursgrunnlag m.m.

Departementet foreslår at kommunene skal kunne tildele enkeltpersoner og grupper som har en vesentlig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarkshøsting, en særskilt rett til å utnytte enkelte utmarksgoder på bestemte områder i inntil 10 år om gangen. Både avgrensningen i personkrets, område og rettighetstyper forutsetter en betydelig kjennskap til lokale forhold som grunnlag for tildelingen.

I Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene ligger fiskerettighetene til særskilte rettighetshavere, og fisket i Tana og Neiden er regulert i egne forskrifter basert på bilaterale overenskomster med Finland. Samerettsutvalget foreslo en rekke endringer i reglene om fisket i disse tre vassdragene. Det er behov for en bred gjennomgang av den fremtidige forvaltningen av disse vassdragene med deltakelse fra de berørte rettighetshavere og lokalsamfunn. Flere sider av saken må dessuten avklares med Finland, og det kan bli aktuelt med justeringer i overenskomstene vedrørende Tana og Neiden. På denne bakgrunn fremmes det ikke forslag som berører fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene i proposisjonen.

4.4 Særlig om reindriften

Reindriftens sentrale stilling som bærer av samisk kultur gjør det nødvendig å vie den spesiell oppmerksomhet i lovforslaget. Siden reindriften er arealkrevende og generelt sårbar for ytre påvirkninger, vil dessuten øvrig lovgivning om arealforvaltningen ha stor betydning for utøverne og deres livsgrunnlag. Dessuten finner ca. 70 pst. av reindriften i Norge sted i Finnmark. På denne bakgrunn finner departementet det naturlig at reindriften nevnes spesielt i oppregningen i formålsparagrafen.

Sametingets retningslinjer om utmarksbruk vil måtte omhandle reindriften. Videre skal minst ett av de styremedlemmene i Finnmarkseiendommen som Sametinget oppnevner, representere reindriften. Reindriftsutøverne sikres dessuten tilgang til fornybare ressurser på linje med kommunens innbyggere i den tiden reindriften foregår der.

Dersom grunn i Finnmarkseiendommens eie legges ut som nasjonalpark, skal det ved utformingen av bruksreglene for området legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Lovfesting av dette hensynet spesielt vil bidra til at reindriftens grunnleggende behov får større tyngde enn tilfellet er i dag. Bruks­reg­ler som er praktisk tilpasset reindriften, vil bidra til at slik bruk får et effektivt vern mot uønskede inngrep. Videre anerkjennes det uttrykkelig at reindriften har et selvstendig rettsgrunnlag i alders tids bruk uavhengig av reindriftsloven.

Reindriftsretten er en bruksrett som gjelder uten hensyn til hvem som eier grunnen, og som sådan berøres den ikke av hvilke endringer som skjer i eierforholdet. Enkelte justeringer i reindriftsloven er imidlertid påkrevd, jf. lovforslaget § 31 nr. 3.

4.5 Østsamenes stilling

Samerettsutvalget har drøftet den rettslige og faktiske stilling for østsamene. Det har foregått en negativ utvikling frem til i dag der østsamekulturen står i fare for å forsvinne på norsk side av grensen, mens den står vesentlig sterkere på finsk side. Et flertall i utvalget foreslår at man skal forsøke å gjenopprette østsamesiidaen som et avgrenset område med eksklusiv rett for østsamer til å utøve reindrift og med særrettigheter til laksefiske.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å følge opp utvalgets forslag på dette punktet. Departementet har kommet til at det ikke bør foreslås rettigheter for østsamene spesielt slik at likebehandlingsprinsippet kan gjennomføres fullt ut. Departementet mener at grunnlaget for østsamisk kultur i Norge må forsøkes bedret gjennom østsamers aktive deltakelse i felles ressursutnyttelse i Neiden, og gjennom særlige kulturtiltak til støtte for østsamekulturen på begge sider av riksgrensen mot Finland.

4.6 Naturinngrep i samiske bruksområder

Samerettsutvalget foreslo egne regler for å verne samiske bruksområder mot skadelige naturinngrep. Forslaget var ikke avgrenset til Finnmark, og reglene skulle gjelde for samiske bruksområder i hele landet. Et samlet utvalg foreslo en såkalt vektleggingsregel. Regelen innebar at vedtaksorganet måtte legge vekt på hensynet til samisk kultur når det skulle avgjøres om og i tilfelle på hvilke vilkår naturinngrep i samiske bruksområder kunne tillates.

Det er kun for Finnmark det er aktuelt å vedta reg­ler om arealvern i denne omgang. I lovforslaget ligger hovedvirkemidlet i § 4 der Sametinget gis kompetanse til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Departementet har vurdert kompetansen til å gi retningslinjer som et godt alternativ til nektingsretten. Adgangen til å utforme retningslinjer gir Sametinget anledning til å bidra mer konstruktivt i forhold til vern og forvaltning av utmark. Departementet har ved sitt forslag søkt å legge inn mekanismer som skal sikre en tilstrekkelig vektlegging av samisk kultur i styringsmekanismene for Finnmarkseiendommen. Det vises til de særlige saksbehandlingsreglene for saker om endret bruk av utmark i lovutkastet § 10.

5. Om lovforslaget

5.1 Innledning

Den nye loven må for det første legge grunnlaget for en bevaring av naturgrunnlaget for den samiske kulturen. Sametinget, som representativt organ for det samiske folk, må dessuten sikres innflytelse over arealforvaltningen. Videre må loven danne grunnlag for at også andre viktige samfunnshensyn i Finnmark kan ivaretas, og skape grobunn for en positiv næringsutvikling i fylket. Innbyggerne i fylket skal sammen ha kontroll over arealforvaltningen, uten at det skilles individuelt på grunnlag av etnisk tilhørighet. Grunn og naturressurser i Finnmark må forvaltes etter prinsipper som legger opp til likebehandling av alle som bor i samme område. Dette tilsier lik representasjon i styrende organer. Videre må et nytt organ som skal forvalte grunn og naturressurser i Finnmark, ha en ikke ubetydelig grad av selvstendighet i forhold til sentrale myndigheter. I forhold til enkeltpersoners og gruppers rettigheter, er det et selvsagt utgangspunkt at loven ikke skal gjøre inngrep i opparbeidede rettigheter som bygger på et tingsrettslig eller avtalerettslig grunnlag. Det er imidlertid også lovens formål at alle utmarksbrukere i Finnmark skal være sikret fortsatt adgang til å utnytte utmarksressursene. Forvaltningen av utmarksressursene må også sikre en bærekraftig og økologisk forsvarlig bruk av ressursene. Hensynet til vern av den samiske kultur, til lik behandling av innbyggerne i fylket, til en økologisk bærekraftig utvikling og til en avklaring som kan legge grunnlaget for en positiv næringsutvikling, er de fire grunnleggende hensynene som loven bygger på.

5.2 Lovens alminnelige bestemmelser

Lovens kapittel 1 inneholder alminnelige bestemmelser. §§ 1 og 2 angir lovens formål og virkeområde. Bestemmelsen i § 3 angir lovens forhold til folkeretten, og fastsetter at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Bestemmelsen i § 4 gir regler om retningslinjer for forvaltningen og fastsetter at Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. For øvrig inneholder kapitlet en bestemmelse om forholdet til bestående rettigheter, herunder de rettigheter som reindriftsutøvere har.

Formålsbestemmelsen er utformet med utgangspunkt i Samerettsutvalgets forslag, men med visse endringer. Lovens sentrale formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig. Bestemmelsen gir uttrykk for de grunnleggende hovedhensynene som loven bygger på.

Bestemmelsen i § 4 gir Sametinget kompetanse til å gi retningslinjer om hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Den nærmere utformingen av retningslinjene skal Sametinget selv foreta. § 4 gir imidlertid visse saklige avgrensninger av innholdet i retningslinjene. Retningslinjene er ment å skulle angi hvilke sentrale samiske hensyn som Finnmarkseiendommen og offentlige myndigheter må vurdere i sin saksbehandling. Departementet skal godkjenne retningslinjene før de får den virkning som loven gir anvisning på.

Bestemmelsen i § 5 angir generelt lovens forhold til bestående rettigheter opparbeidet på tingsrettslig grunnlag og rettigheter som reindriftsutøvere har på dette grunnlag eller i medhold av reindriftsloven. Bestemmelsen har begrenset selvstendig rettslig betydning, fordi det uansett vil følge av alminnelige utgangspunkter at loven ikke gjør inngrep i rettigheter som bygger på selvstendige rettsgrunnlag. Sett i lys av de uklarheter og uenigheter som har eksistert i Finnmark, har departementet likevel funnet det prinsipielt riktig å uttale dette utgangspunktet direkte i loven.

§ 5 annet ledd er tatt inn i loven som en markering av at reindriften har et selvstendig rettsgrunnlag, ved siden av reindriftsloven, i den bruk som har vært utøvd i områder der det har blitt drevet reindrift fra gammelt av. Bestemmelsen innebærer etter departementets syn ingen endring i dagens rettstilstand.

5.3 Lovens kapittel 2 - Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat)

Lovens kapittel 2 danner det rettslige grunnlaget for en ny forvaltningsordning for grunn og ressurser i Finnmark gjennom opprettelsen av Finnmarkseiendommen.

I § 6 fastsettes det at Finnmarkseiendommen skal være et eget rettssubjekt. Finnmarkseiendommen vil ved lovens ikrafttredelse få overført grunnbokshjemmelen til den delen av grunnen i Finnmark som Statskog SF i dag står registrert som eier av, samt begrensende rettigheter i fast eiendom som Statskog SF i dag har. Fra overføringen av grunnbokshjemmelen vil Finnmarkseiendommen råde som eier over de faste eiendommene som overføres.

Dersom staten trenger arealer til et nærmere angitt formål på Finnmarkseiendommens grunn, må den kjøpe området eller ekspropriere det og betale erstatning til Finnmarkseiendommen etter alminnelige regler. Et unntak vil gjelde dersom staten trenger grunn til sykehus og lignende institusjoner, kirker, utdanningsinstitusjoner, museum eller kulturminnetiltak. Dette er formål som vil komme alle innbyggerne i fylket til gode, og departementet har funnet det rimelig at staten bør kunne benytte grunn i Finnmark til disse formål uten å betale erstatning. Til forskjell fra det som gjelder for andre private grunneiere, vil Finnmarkseiendommen ikke ha vern mot at dens rettsstilling oppheves eller innskrenkes ved lov, jf. § 19.

I forhold til kommunene og fylkeskommunen fastsetter loven at Finnmarkseiendommen ikke kan kreve erstatning ved ekspropriasjon til offentlige formål, jf. § 18 annet ledd. Bestemmelsen i § 18 annet ledd gir ikke hjemmel for å foreta ekspropriasjon, men regulerer kun de erstatningsspørsmålene som oppstår på grunn av ekspropriasjonen. De alminnelige vilkårene for ekspropriasjon må således være oppfylt.

Forholdet til naturvernlovens regler om opprettelse av nasjonalparker er regulert i § 18 første ledd. Bestemmelsen fastsetter at Finnmarkseiendommens grunn kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven uten at Finnmarkseiendommen har krav på erstatning. For å sikre at opprettelse eller utvidelse av nasjonalparker ikke unødig får negative konsekvenser for tradisjonell bruk, er det foreslått en særskilt bestemmelse i loven som fastsetter at det ved utformingen av bruksregler for nasjonalparken skal legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Det vil i stor grad være i samsvar med dagens praksis.

Den nye forvaltningsordningen bygger på at Finnmarkseiendommen opprettes og ledes av et styre bestående av syv medlemmer: tre medlemmer valgt av Finnmark fylkesting, tre medlemmer valgt av Sametinget og ett medlem uten stemmerett oppnevnt av staten. Styret vil ha ansvaret for forvaltningen av Finnmarkseiendommen og må sørge for at den samlede virksomheten organiseres på en forsvarlig måte. Styret må som ledd i en forsvarlig organisering sørge for at Finnmarkseiendommen har en administrasjon som forestår den daglige forvaltningen på bakgrunn av retningslinjer og instrukser gitt av styret. Det er styret som vil ha det overordnede ansvaret for å utforme en politikk for ressursutnyttelse og næringsutvikling i Finnmark innenfor lovens rammer. Kravet til forsvarlig organisering av virksomheten innebærer også at styret har ansvar for at Finnmarkseiendommen til enhver tid har et økonomisk grunnlag som står i forhold til den virksomhet som drives.

Departementet har videre funnet det riktig å sikre reindriften representasjon i styret. Det fastsettes derfor at det blant de representantene som Sametinget velger, skal velges minst én representant for reindriften. Bakgrunnen for at reindriften etter departementets syn bør sikres representasjon i styret, er at reindriften utgjør et viktig element i den samiske kulturen. Reindriften er avhengig av store arealer, og dette tilsier at representanter for næringen får delta aktivt i arealforvaltningen.

I saker der det er nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes, vil en løsning med likt antall medlemmer i styret kunne være problematisk. Departementet har derfor av hensyn til virksomheten foreslått en bestemmelse i loven om at dersom det ved stemmelikhet er "nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen" å treffe vedtak, kan statens representant i styret be departementet avgjøre saken. Departementets beslutning vil da få samme virkning som styrevedtak. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil i tilfeller der det for eksempel ikke oppnås enighet i spørsmål som angår organiseringen av virksomheten eller lokaliseringen av viktige driftsfunksjoner mv. Dersom styret ikke blir enig om hvem som skal være styreleder, vil statens representant tre inn i vervet som styreleder.

For valg av styremedlemmer er prinsippene i kommunelovens regler om valg til utvalg mv. lagt til grunn. For å sikre demokratisk kontroll fastsetter loven at Sametinget og Finnmark fylkesting kan avsette de styremedlemmer som vedkommende organ har valgt. Det stilles ikke særskilte vilkår som må oppfylles før avsetting kan skje.

For saksbehandlingen i styret gjelder det i utgangspunktet et flertallsprinsipp. Styret er vedtaksført når minst fem stemmeberettigede styremedlemmer er til stede, og vedtak treffes med alminnelig flertall. Ved stemmelikhet anses ikke vedtak for å være truffet. Det er gitt særlige regler for behandlingen av saker om endret bruk av utmark m.m. Mange saker om endret bruk av utmark vil kunne reise særlige spørsmål i forhold til vern av naturgrunnlaget for samisk kultur, og loven fastsetter derfor egne krav til saksbehandlingen i slike saker.

Utgangspunktet er at Finnmarkseiendommen er et selvstendig rettssubjekt som står fritt til å foreta økonomiske disposisjoner, med mindre det finnes begrensninger i loven. Prinsipielt viktig er bestemmelsen i § 14 som regulerer Finnmarkseiendommens adgang til å utdele overskudd. Finnmarkseiendommen kan bare utdele overskudd dersom den i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket all gjeld overstiger det som trengs for å sikre driften av virksomheten. Det kan heller ikke deles ut overskudd som stammer fra salg av fast eiendom. Dette er begrunnet i at Finnmarkseiendommens formue ikke skal kunne forringes ved at fast eiendom selges unna og salgssummen utbetales som overskudd. Et eventuelt overskudd skal komme fylkets inn­byggere til gode, og loven fastsetter derfor at Finnmarkseiendommen kan utdele overskudd til Finnmark fylkesting, Sametinget og allmennyttige formål som kommer innbyggerne i fylket til gode.

For å ivareta en del oppgaver som i andre foretak tilligger eierorganene, fastsetter loven at det skal velges en kontrollkomité som skal føre tilsyn med at virksomheten drives i samsvar med finnmarksloven og annen lovgivning. Kontrollkomiteen skal bestå av ett medlem oppnevnt av Sametinget, ett medlem oppnevnt av Finnmark fylkesting og ett medlem oppnevnt av Kongen. Statens medlem i kontrollkomiteen skal oppfylle vilkårene for å være høyesterettsdommer og skal være komiteens leder.

5.4 Lovens kapittel 3 - Fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn

Kapittel 3 innledes med en bestemmelse i § 20 som fastsetter hovedprinsippene for forvaltningen av de fornybare ressursene. Finnmarkseiendommen skal som grunneier forvalte de fornybare ressursene på sin grunn i samsvar med finnmarkslovens formål og innenfor de rammene som følger av annen lovgivning. Viltloven og lakse- og innlandsfiskloven er nevnt spesielt da disse lovene med tilhørende forskrifter fastsetter de sentrale rammene for jakt og fiske. For øvrig fastslår § 20 at naturens mangfold og produktivitet skal bevares. Dette er i samsvar med Grunnloven § 110 b.

Loven legger opp til en fordeling av rettighetene til utmarksbruk på Finnmarkseiendommens grunn, mellom innbyggerne i den enkelte kommune, innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig.

Allmennheten skal i samsvar med det som gjelder i dag ha rett til jakt og fangst av småvilt og fiske med stang og håndsnøre. Dette er rettigheter som allmennheten har på statsgrunn ellers i landet og som den også bør ha i Finnmark. Tilgang til jakt og fiske er også viktig som grunnlag for friluftslivet. Allmennheten skal etter loven også gis rett til å plukke multer til egen husholdning etter søknad dersom ressursgrunnlaget tillater det. Dette er i samsvar med dagens praksis for multeplukking.

Jakt på storvilt, plukking av multer og uttak av trevirke til husflid er ressurser som etter loven tilkommer alle innbyggerne i Finnmark. Dette er ressurser som alle i Finnmark tradisjonelt har hatt tilgang til, og loven gjør ikke endringer i dette.

For øvrig er ressursene stort sett forbeholdt lokale brukere. Kommunens innbyggere er således forbeholdt retten til fiske etter innlandsfisk med garn, laksefiske i sjøen med faststående redskap etter utvisning, sanking av egg og dun, hogst av lauvskog til brensel for husbehov, stikking av torv til brensel og annet husbehov og uttak av lauvskog til gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring. Rettighetene tilkommer alle som er bosatt i kommunen innenfor hele kommunens område.

Finnmarkseiendommen kan innskrenke adgangen til de fleste utmarksressursene, stille vilkår for tillatelser mv. Finnmarkseiendommen har myndighet til å fastsette at utnyttelse av ressursene forutsetter tillatelse, og for jakt, fangst og fiske fastsetter loven at tillatelse alltid er nødvendig. Finnmarkseiendommen kan også kreve avgift for jakt, fangst og fiske, og loven gir enkelte nærmere bestemmelser om det.

Både for å markere betydningen av den bruk av utmarksressursene som har funnet sted, og for å ta hensyn til faktiske bruksbehov, foreslås det i loven en bestemmelse om lokal fortrinnsrett til høsting av fornybare ressurser. Ordningen med lokale fortrinnsretter skal forvaltes av kommunene, som kan tildele slike retter innenfor hvert sitt område. Bestemmelsen har likhetstrekk med Samerettsutvalgets forslag om bygdefolks rett til å få opprettet bruksområder. Ordningen med kommunal tildeling av særskilt rett til utnyttelse av ressurser gjør ikke inngrep i rettigheter som er opparbeidet etter alminnelige tingsrettslige prinsipper. Dette er klart fastslått i § 5.

Det er enkeltpersoner eller grupper som har en betydelig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utnyttelsen av fornybare ressurser, som kan tildeles særskilt rett til utnyttelse. Hva som skal til for å oppfylle dette vilkåret må vurderes konkret ut fra blant annet vedkommendes inntektsgrunnlag ellers, behovet for utnyttelse av utmarksressurser og omfanget av utmarksbruken. Kommunen kan tildele særskilt rett til utnyttelse for en periode på inntil 10 år om gangen. Finnmarkseiendommen vil være overordnet organ i forhold til kommunen.

Lovens kapittel 3 inneholder en adgang for Finnmarkseiendommen til å tildele lokale lag og foreninger som har til formål å fremme allmenn jakt, fangst og fiske, rett til å forvalte slike ressurser på nærmere fastsatte områder på Finnmarkseiendommens grunn. Rett til lokal forvaltning kan tildeles for en periode på inntil 10 år om gangen.

Som grunneier med ansvar for at forvaltningen av de fornybare ressursene skjer på en økologisk forsvarlig og bærekraftig måte, gir loven Finnmarkseiendommen kompetanse til å foreta innskrenkninger i retten til å utnytte en ressurs dersom hensynet til ressursgrunnlaget tilsier det, jf. § 27. Finnmarkseiendommen kan også stille nærmere vilkår for utnyttelse av fornybare ressurser, enten gjennom generelle bestemmelser eller gjennom vilkår i tillatelser. I utgangspunktet er det bare jakt, fangst og fiske som krever tillatelse fra Finnmarkseiendommen, men Finnmarkseiendommen kan bestemme at det må innhentes tillatelse også for å utnytte andre fornybare ressurser, jf. § 25. Finnmarkseiendommen vil også til en viss grad kunne styre omfanget av jakt, fangst og fiske gjennom adgangen til å kreve avgift.

Ved hjelp av disse virkemidlene vil Finnmarkseiendommen være i stand til å sikre at forvaltningen av de fornybare ressursene skjer på en slik måte at ressursgrunnlaget bevares.

Samerettsutvalget foreslo en rekke endringer i reg­lene om fiske i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene. Forslaget reiser en rekke komplekse spørsmål, og det er fra flere hold fremmet nye forslag. Bestandene i Tana og Neiden er dessuten fellesressurser som forvaltes i samarbeid med Finland, og det er aktuelt med justeringer i de aktuelle overenskomstene. På denne bakgrunn har departementet ikke fremmet forslag i denne proposisjonen som berører de særlige rettighetsforholdene og den særlige reguleringen av fisket i de tre vassdragene, jf. § 28.

5.5 Tilsyn med utmarksforvaltningen

Statens naturoppsyn skal i henhold til naturoppsynsloven føre kontroll med bestemmelser i offentligrettslig lovgivning om utnyttelse av naturressurser, friluftsliv mv. Frem til i dag er det Statskogs fjelltjeneste som har utført disse oppgavene på vegne av Statens naturoppsyn i Finnmark. Statskogs fjelltjeneste har i tillegg utført det utmarksoppsynet som Statskog som grunneier har hatt behov for.

Finnmarksloven forutsetter at Statens naturoppsyn i fremtiden skal føre oppsyn i Finnmark etter naturoppsynsloven på samme måte som ellers i landet. Når det gjelder det utmarksoppsynet som Finnmarkseiendommen som grunneier vil ha behov for, og som Statens naturoppsyn ikke utfører etter naturoppsynsloven, foreslås det en endring i naturoppsynsloven § 2 som fastsetter at Statens naturoppsyn på Finnmarkseiendommens grunn skal føre ytterligere oppsyn dersom det inngås avtale om dette mellom Finnmarkseiendommen og departementet. Bestemmelsen er begrunnet i praktiske hensyn ut fra at det anses lite hensiktsmessig at Finnmarkseiendommen og Statens naturoppsyn begge bygger opp hvert sitt tilsynsapparat.

5.6 Endringer i bergverksloven

Utgangspunktet i bergverksloven er bergfrihetens prinsipp som fastsetter at enhver har rett til på lovens vilkår å skjerpe (lete etter), mute (undersøke nærmere) og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller andres grunn. For å sikre samisk innflytelse i saker etter bergverksloven foreslås det visse innskrenkninger i dette utgangspunktet for skjerping, muting og utmål i Finnmark. Endringene består i at samiske interesser skal tas hensyn til og tilgodeses gjennom dagens system i bergverksloven ved at det gis særlige saksbehandlingsregler for bergverkssaker i Finnmark. Ved skjerping foreslås det en ordning der skjerperen skal varsle Sametinget, grunneieren og områdestyret og distriktsstyret for reindriften. For muting og utmål fastsetter loven at bergverksmyndighetene kan avslå en søknad om muting og utmål dersom allmenne hensyn tilsier det. I vurderingen skal samiske interesser tillegges vesentlig vekt. Sametinget, grunneieren, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen og områdestyret og distriktsstyret for reindriften skal gis anledning til å uttale seg. Dersom Sametinget eller Finnmarkseiendommen som grunneier går imot at tillatelse til muting eller utmål gis, skal saken avgjøres av departementet. Departementet vil ha det overordnede ansvaret for at en eventuell tillatelse ikke er i strid med folkerettsreglene om vern av naturgrunnlaget for samisk kultur, og for øvrig ikke har slike negative konsekvenser for vern av samisk kultur mv. at den bør avslås.

6. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er et hovedprinsipp at Finnmarkseiendommen skal være selvfinansierende, men for å sikre likviditet fra første dag bør det gis et statlig "etableringslån". Lånets størrelse og nærmere vilkår (rentesats, tilbakebetalingstid osv.) vil regjeringen komme tilbake til etter at proposisjonen er behandlet i Stortinget. Lånet må bevilges over statsbudsjettet.

Finnmarkseiendommen vil etter departementets mening ha gode muligheter for å drive med et visst overskudd uten å øke prisnivået for tjenester og produkter mv. sammenlignet med Statskogs prisnivå i dag. Dette gjelder selv uten en økning i aktivitetsnivået.

Eiendomsoverføringen vil påvirke størrelsen på overskuddet i Statskog SF, og man må derfor anta at statens muligheter for å hente ut utbytte fra Statskog SF reduseres, i alle fall i en omstillingsfase. Sametinget og Finnmark fylkesting vil få utgifter knyttet til de administrative oppgaver de tillegges i loven. Disse oppgavene forutsettes utført uten merutgifter for staten. I forbindelse med administrasjonen av tildeling av særskilt rett til lokal utnyttelse vil noen av kommunene trolig få noe merutgifter. Avhengig av hvilken prispolitikk Finnmarkseiendommen velger å legge seg på, vil lovforslaget kunne få økonomiske konsekvenser for næringsliv og privatpersoner i Finnmark.

Administrativt vil staten få enkelte nye, begrensede oppgaver. Også behandlingen av Sametingets retningslinjer om utmarksbruk og endringene i bergverksloven om behandlingen av enkelte mineralsaker i Finnmark, vil medføre enkelte nye oppgaver for statsforvaltningen. Disse oppgavene forutsettes dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.

Sametinget og Finnmark fylkesting vil som staten få oppgaver i forbindelse med oppnevningen av medlemmer til styret og kontrollkomiteen og ved gjennomgang av kontrollkomiteens rapporter. Begge organer får gjennom sammensetningen av styret og kontrollkomiteen indirekte en andel i rådigheten over grunn og ressurser som de ikke har i dag. Sametinget vil i tillegg få merarbeid i tilknytning til utforming av retningslinjer vedrørende utmarksbruk. Lovforslaget legger også opp til at saker om endret bruk av utmark i enkelte tilfeller kan forelegges Sametinget, og avhengig av hvor ofte dette skjer, vil det innebære økt ressursbruk hos Sametinget. Fylkeskommunen og Sametinget må videre selv ta hensyn til retningslinjene ved behandling av saker om endret bruk av utmark.

For kommunene vil ikke lovforslaget innebære særlige administrative konsekvenser. Lovforslaget medfører heller ikke merkbare administrative konsekvenser for næringsliv og privatpersoner.

Det er nødvendig for Statskog å gjennomføre en omstilling og redusere kostnadene når inntektene fra Finnmark faller bort. Samtidig må en ta sikte på å øke inntektene innenfor gjenværende virksomhetsområder. Hensynet til de ansatte blir ivaretatt gjennom en overgangsbestemmelse som fastsetter at de ansatte fra ikrafttredelsen av finnmarksloven anses som ansatt i Finnmarkseiendommen. Finnmarkseiendommen trer inn i eksisterende arbeidsavtaler såfremt den ansatte ønsker det. Den ansatte beholder de lønns- og arbeidsvilkår vedkommende hadde hos Statskog, enten de er individuelt fastsatt eller følger av tariffavtale.

7. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til den fremlagte proposisjonen om lov om rettsforhold og forvaltning av naturressurser i Finnmark fylke, samt vedlagte brev av 6. april og 14. juni 2004 fra Justisdepartementet til komiteen.

7.1 Innledning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet gjorde det klart at det i Norge var et stort behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og rettsstilling. I etterkant av denne striden var det bred enighet om at det var nødvendig å finne ut hvilken plass samene skulle ha i det norske samfunnet. Det var også behov for en nærmere kartlegging av hvilke særlige rettsforhold som knyttet seg til samisk kultur og virksomhet i områdene som samene tradisjonelt befolket.

Som et svar på dette ble Samerettsutvalget oppnevnt i 1980 og dets første utredning forelå i 1984; NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling. Flertallet viser i den forbindelse til at sameloven ble vedtatt i 1987 som en direkte konsekvens av anbefalingene i nevnte utredning. Grunnloven § 110 a om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen ble vedtatt i 1988 og det første sametingsvalget ble avholdt i 1989.

Flertallet viser videre til at Samerettsutvalget etter 1984 fortsatte arbeidet med å avklare samiske rettsforhold og for å gi Sametinget en hensiktsmessig rolle i vernet av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Utvalgets samlede forslag til lovregulering av forholdene i Finnmark ble lagt frem i NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur.

I NOU 1997:4 tok Samerettsutvalget ikke endelig stilling til de samiske rettsforholdene sør for Finnmark. Samerettsutvalget ble derfor gjenoppnevnt 1. juni 2001, med nevnte problemstilling som utgangspunkt for dets mandat.

Flertallet viser til at forslag til lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) ble fremlagt av regjeringen Bondevik II 4. april 2003, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Lovforslaget er etter flertallets mening et godt utgangspunkt for en forbedret grunnforvaltning i Finnmark. Det gir Sametinget og Finnmark fylkesting en formalisert og faktisk medbestemmelse over arealer som er meget viktige som grunnlag for samisk kultur og for Finnmark som sådan.

Flertallet anser finnmarksloven som en viktig grunnstein i arbeidet med samiske rettigheter, men viser til den identifiseringen av rettigheter som skal finne sted.

Flertallet viser til at forslaget til finnmarkslov har skapt betydelig debatt. Fra flere hold - bl.a. fra Sametinget - ble det hevdet at lovforslaget ikke fullt ut var i samsvar med konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å overholde. Det ble påstått brudd både på ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Som en følge av dette ba justiskomiteen 19. juni 2003 Justisdepartementet om å skaffe til veie en kvalifisert uavhengig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov. Departementet engasjerte professorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, for å foreta vurderingen. Deres utredning; "Folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov", ble oversendt Stortinget 3. november 2003. Flertallet viser til at professorene konkluderte med at Regjeringens forslag på viktige punkter ikke var tilstrekkelig til å oppfylle ILO-konvensjon nr. 169.

Justiskomiteen ba 18. desember 2003 om Regjeringens vurdering av utredningen fra professorene Ulfstein og Graver. Departementets tilbakemelding kom ved brev av 6. april og 14. juni 2004. Disse brevene følger som vedlegg til denne innstillingen.

Regjeringen støttet sine vurderinger, slik de fremkommer i nevnte brev, på en utredning fra Utenriksdepartementets rettsavdeling som på visse punkter var uenig med Ulfstein og Gravers beskrivelse av gjeldende folkerett. Regjeringen mente at lovforslaget ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. For i større grad å sikre en lojal oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om identifisering av opparbeidede kollektive og individuelle rettigheter, mente imidlertid Regjeringen at det kunne være hensiktsmessig å vurdere supplerende tiltak. I brev av 14. juni 2004 skisserte Justisdepartementet noen mulige løsninger, jf. vedlegg.

Flertallet viser til at det på justiskomiteens initiativ er gjennomført fire konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting i løpet av 2004 og 2005. Norges folkerettslige forpliktelse om å konsultere samene er på denne måten tatt inn i Stortingets arbeid. Dette er en konstitusjonell nyvinning. Konsultasjonene har drevet saken fremover og har vært svært nyttige.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at dette har vært et viktig og svært nyttig verktøy i arbeidet for å komme fram til en løsning som kan samle bredest mulig støtte. Justiskomiteen har dessuten mottatt utfyllende skriftlige innspill fra Sametinget underveis i prosessen.

For dette flertallet har det vært viktig å finne løsninger for Finnmark som er i overensstemmelse med folkeretten og som kan aksepteres av både Sametinget og av Fylkestinget.

Dette flertallet vil i det følgende først redegjøre for sine forslag til suppleringer i Regjeringens forslag til finnmarkslov, jf. Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Deretter vil proposisjonens lovbestemmelser bli kommentert - det foreslås også enkelte endringer i disse.

Dette flertallet mener at med de suppleringer og justeringer dette flertallet foreslår i forhold til Regjeringens lovforslag, vil den nye finnmarksloven etter dette flertallets mening klart oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser. Dette flertallet viser i denne forbindelse til følgende uttalelse fra dette flertallets side:

• Det fastslås i prinsipiell form at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Rettighetene er opparbeidet uavhengig av etnisk bakgrunn. Dette gjelder også for andre innbyggere i Finnmark.

• Eksisterende rettigheter, så vel samenes som andres, skal kartlegges og anerkjennes gjennom en egen kommisjon og en særdomstol.

• Formålsparagrafen styrkes i forhold til Finnmarks interesser, deriblant i forhold til samiske interesser, ved at henvisningen til allmennheten utenfor Finnmark går ut. Dette innebærer imidlertid ikke en utestengning av allmennheten som fortsatt skal ha adgang til å jakte og fiske i Finnmark.

• Loven skal gjelde med de begrensningene som følger av ILO-konvensjon nr. 169.

• Det fastslås at forvaltningen av fisket i Tana- og Neiden-vassdragene skal være lokal og rettighetsbasert.

• Offentlige myndigheters plikt til å vurdere samiske hensyn ved endret bruk av utmark i samsvar med Sametingets retningslinjer for denne vurderingen, er skjerpet uten at Sametinget derved er gitt en nektingsrett.

• Finnmarkseiendommens selvstendighet i forhold til andre myndigheter er styrket ved at staten ikke skal oppnevne noen av styremedlemmene, og ved at Finnmarkseiendommen skal ha alminnelig ekspropriasjonsvern.

• Adgangen til å gi bygdefolk særskilt rett til utnyttelse av utmarksressurser er utvidet noe slik at ordningen lettere kan fange opp samiske tradisjoner.

Dette flertallet finner det oppsiktsvekkende at Sosialistisk Venstreparti, som tradisjonelt har vært opptatt av at Norge skal oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser, går imot lovforslag som er nødvendige om vi skal oppfylle våre forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at utkastet til ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og natturresurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) har ført til stor uro i Finnmark fylke. Disse medlemmer registrerer at konfliktene mellom folkegrupper i Finnmark ser ut til å ha økt og tilspisset seg betraktelig etter fremleggelsen av denne loven. Lovutkastet og flertallets syn på loven synes å ha skapt ytterligere konflikter i stedet for å bygge bro over de motsetninger som ligger blant befolkningsgruppene i landsdelen. Disse medlemmer mener dette ikke er en unaturlig konsekvens når man fra Stortinget og samfunnets side ønsker å forskjellsbehandle befolkningsgrupper på bakgrunn av etnisk opprinnelse eller folkegrupper når det gjelder grunnleggende rettigheter som eiendomsrett og forvaltning av grunn i Norge. Disse medlemmer mener det ikke bør innføres en ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og natturresurser i Finnmark fylke, og fremmer følgende forslag:

"Odelstinget bifaller ikke Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)."

For det tilfelle at ovennevnte forslag ikke oppnår flertall, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Før iverksettelse av finnmarksloven skal det avholdes en folkeavstemning om lovvedtaket. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre folkeavstemning i Finnmark med spørsmål om å si ja eller nei til den nye loven samtidig med stortings- og sametingsvalg i september 2005."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt prinsipprogram tar avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion og etnisk opprinnelse. Dette gjelder spesielt i forhold til så grunnleggende rettigheter som eiendomsrett. Disse medlemmer mener lovutkastet forskjellsbehandler som nevnt.

Disse medlemmer vil derfor i utgangspunktet stemme imot forslaget til ny finnmarkslov, med mindre et flertall av innbyggerne i Finnmark gjennom en folkeavstemning gir uttrykk for ønske om en slik lov.

Komiteens flertall og proposisjonen viser til ILO-konvensjon nr. 169, og mener loven er en nødvendig konsekvens av konvensjonen. Disse medlemmer stiller seg ikke bak dette syn. Da konvensjonen ble inngått var det slik disse medlemmer ser det, en forusetting at eiendomsretten og andre rettigheter ble sikret gjennom det alminnelige og generelle lovverk. Disse medlemmer mener derfor det ikke er forutsatt en positiv forskjellsbehandlning av enkelte befolkningsgrupper. Følgene av at man eventuelt likevel finner at Norge bryter konvensjonen vil i all hovedsak være en påpekning og uttrykk for en misbilligelse, eller at de andre landene ensidig kan si opp hele eller deler av traktaten eller konvensjonen (jf. Wien-konvensjonen artikkel 60). Dette er slik disse medlemmer ser det en liten pris å betale for å kunne unngå en lov som gir slike stridigheter i et fylke. Disse medlemmer stiller for øvrig spørsmålstegn ved om samer er å anse som urfolk. Disse medlemmer viser her til partiets syn bl.a. i forbindelse med St.meld. nr. 10 (2003-2004).

Disse medlemmer vil dog uansett varsle at man ønsker å si opp ILO-konvensjon nr. 169 ved første anledning.

Disse medlemmer finner det for øvrig problematisk og uheldig at man automatisk fornyer traktater som kan sies opp med visse frister, uten at Stortinget gir sin aktive tilslutning til dette. For ILO-konvensjon nr. 169 er tilfellet at de som har ratifisert konvensjonen kan si den opp hvert tiende år, jf. konvensjonens artikkel 39.

Disse medlemmer ønsker å pålegge denne og fremtidige regjeringer å legge frem for Stortinget en egen sak om man skal si opp eller videreføre konvensjoner, dersom konvensjonen gir mulighet til dette. Hvor det ikke er gitt bestemte frister for å si opp en konvensjon, burde man i hver stortingsperiode få en melding om hvilke konvensjoner Norge er bundet av, om man kan gå ut av dem eller unnlate å fornye dem, samt eventuelle følger av dette. Disse medlemmer mener dette vil være i tråd med grunnleggende demokratiske verdier at Stortinget tar aktivt stilling til slike spørsmål. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge for Stortinget spørsmålet om fornyelse/videreføring eller oppsigelse av konvensjoner og traktater, innen de nødvendige respektive frister som gjelder, slik at Stortinget aktivt kan ta stilling til spørsmålet om konvensjonene skal sies opp eller videreføres. Hvor det er mulig å si opp traktater eller konvensjoner, uten at noen bestemte tidsfrister er angitt, gis det en melding til Stortinget i løpet av hver stortingsperiode om disse traktater og konvensjoner."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i mye av det som nå legges fram fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, men har samtidig vesentlige innvendinger. Sosialistisk Venstreparti har hele tiden ansett finnmarksloven som en mulighet for Finnmarks befolkning til å ta styring over sin egen framtid, næringsliv og forvaltning, og dessuten som en mulighet til å få til et bedre samarbeid og til å se framover. Sosialistisk Venstreparti har en lang tradisjon som urfolks forsvarere og har lenge ment at det er viktig å sikre samene kollektiv rett til land og vann i Finnmark. Bestemmelsene i konvensjonen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om urfolks rettigheter og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter er folkerettslig forpliktende og gir, sammen med FN-erklæringen om urfolk, det samiske folk et reelt utgangspunkt for å forme sitt eget samfunn. Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at samenes rett til land og vann må utøves i samarbeid med den øvrige befolkningen som har tilhørighet til de samme områdene. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å sikre samene styring over og medbestemmelse i beslutninger som angår samisk kultur generelt, og samiske næringer i de tradisjonelle samiske områdene. I tillegg er det viktig for Sosialistisk Venstreparti å sørge for at saltvannsressursene langs Finnmarkskysten vurderes i forhold til folkerettslige forpliktelser og tradisjonell lokal utnytting med sikte på at folk i Finnmark får forvaltningsrett.

Når Sosialistisk Venstreparti velger å stå utenfor flertallet som sikrer en ny finnmarkslov, så er det særlig med begrunnelse i to forhold: For det første allmennhetens rettigheter. Sosialistisk Venstreparti kan ikke gå for en lov som så sterkt svekker allmennhetens rettigheter til jakt og fiske i Finnmark som det flertallet legger opp til. Allmenn tilgjengelighet til norsk natur er særdeles viktig for Sosialistisk Venstreparti. Dette medlem kan ikke se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark har vært til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle. Samtidig er Sosialistisk Venstreparti opptatt av særlig å verne om samiske interesser. Finnmarksloven er kommet som et resultat av våre folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk. Dette medlem mener imidlertid at det fins rikelig med muligheter til å foreta innskrenkninger og fortolkninger av loven som vil ivareta samiske interesser i eventuelle konfliktsituasjoner. ILO-konvensjonen gir også rom for tilpasninger til lokale forhold. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at finnmarksloven blir noenlunde balansert og at man oppnår økt forståelse for våre folkerettslige forpliktelser overfor samene, ikke motsatt. En finnmarkslov som oppleves som sterkt ubalansert og hvor store deler av befolkningen ikke føler seg godt ivaretatt, vil ikke styrke ILO-konvensjonen.

Den andre hovedinnvendingen Sosialistisk Venstreparti har angår spørsmålet om en kommisjon for identifisering av eksisterende rettigheter. Sosialistisk Venstreparti ønsker også en slik kommisjon, men er betenkt over måten den vedtas på. Kommisjonsforslaget er svært omfattende samtidig som det ikke gis anledning for alle de berørte partene til å gi sitt syn på saken. Alle partier i Finnmark har ønsket en høringsrunde. Videre har uttalelser i mediene spredt usikkerhet rundt hvor omfattende rettigheter kommisjonen skal kunne tildele. Spesielt har uttalelser fra deler av reindriftsnæringa og fra samisk juridisk hold skapt usikkerhet. Sosialistisk Venstreparti mener det ville være en fordel for tryggheten i Finnmarks befolkning om spørsmålet om mandat og regelverk ble sendt på høring, men anser dette også som et demokratispørsmål. Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en kommisjon som skal utrede eksisterende rettigheter i Finnmark. Kommisjonens mandat og regelverk sendes på høring på vanlig måte før saken fremmes for Stortinget."

Et tredje moment for Sosialistisk Venstreparti handler om miljø og bærekraft. Sosialistisk Venstreparti foreslår flere endringer i loven som tar opp i seg dette hensynet.

7.2 Kartlegging og anerkjennelse av bestående rettigheter

7.2.1 Innledning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at identifisering av bestående rettigheter må inngå som et sentralt element i finnmarksloven. Flertallet vil at det skal opprettes en kartleggende kommisjon og en dømmende særdomstol for å identifisere bestående rettigheter til land og vann i Finnmark.

Flertallet peker på at den kartleggende kommisjonen skal uttale seg om hvordan rettsforholdene til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog SF, er. Kommisjonens uttalelser vil etter flertallets mening gi et godt grunnlag for folk i Finnmark til å gjøre seg opp en mening om hvorvidt det faktisk eksisterer konflikter om grunnrettigheter. Finnmarkseiendommen pålegges å bidra til å fastslå at andre har slike rettigheter, i den grad den er enig med kommisjonen. Det legges opp til at uklarheter og mindre uenigheter kan løses gjennom forhandlinger. Gjenstående rettslige konflikter kan bringes inn for særdomstolen innen en romslig frist på ett og et halvt år.

Med dette som grunnlag foreslår flertallet et nytt kapittel 5 i finnmarksloven kalt "Kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter". I det følgende vil de enkelte bestemmelsene i det nye kapittelet bli presentert og kommentert. Flertallet vil deretter kommentere enkelte andre rettspolitiske forhold knyttet til spørsmålet om identifikasjon av rettigheter.

Flertallet viser til at det i Finnmark har vært knyttet betydelig interesse til kommisjonens mandat og de nærmere retningslinjene for dens arbeid. Blant annet har Finnmark fylkesting og flere kommuner bedt om at mandat og retningslinjer sendes på høring. Flertallet understreker at kommisjonens mandat vil være å kartlegge bestående rettigheter på grunnlag av gjeldende rett. Opprettelsen av en slik kommisjon reiser imidlertid mange spørsmål som Finnmark fylkesting, Sametinget, kommunene i Finnmark og brukerorganisasjoner m.fl. bør få anledning til å uttale seg om, deriblant om de nærmere reglene etter § 47. Flertallet forutsetter derfor at departementet legger arbeidet opp på en slik måte at de får adgang til det.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av at man får en avklaring av de tingsrettslige forholdene i Finnmark. Det er viktig at en slik prosess foregår på en måte som motvirker konflikter, og ikke skaper flere. Det er videre viktig at prosessen foregår på en måte som alle involverte og berørte parter føler seg trygg på. Dette medlem vil understreke at Sosialistisk Venstreparti støtter opprettelse av en kommisjon for identifisering av allerede etablerte rettigheter. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å avdekke rettigheter som er etablert gjennom langvarig bruk fra større og mindre persongrupper i Finnmark. Slik bruk har både samer og etniske nordmenn stått for.

Dette medlem vil vise til at det har vært stor usikkerhet rundt innholdet i prosessen som fører fram til bestemmelser om kommisjon for avklaring av rettighetsbildet blant folk i Finnmark. For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at prosessen knyttet til opprettelsen av en kommisjon er forsvarlig utredet og sikres en demokratisk behandling. Dette medlem vil peke på at et organ med så viktige og omfattende oppgaver som en kommisjon og domstol og viktigheten av arbeidet med identifisering og avklaring av bruks- og eiendomsrettigheter i et helt fylke, krever at det foreligger lovforarbeider og høringer. Arbeidet med finnmarksloven har vært svært grundig, og justiskomiteen har hatt saken i litt over to år. Det er viktig at den delen av finnmarksloven som folk flest i Finnmark vil kunne komme til å få personlig befatning med, kommisjonen som skal avklare deres eventuelle rettigheter, sikres gjennom en ordinær lovprosess. Både rettstekniske hensyn og hensynet til folks rettsfølelse taler for at også kommisjonen får en forsvarlig behandling der alle berørte parter får uttale seg på ordinært vis. Dette medlem vil også påpeke at samtlige partier i Finnmark fylkesting støttet en form for høringsrunde for reglene for kommisjonen.

For å sikre de ovenfor nevnte hensyn, foreslår dette medlem som nevnt at Regjeringen utarbeider et forslag til mandat og regelverk for en kommisjon og domstol for identifisering av tingsrettslige rettigheter i Finnmark fylke som de så sender ut på høring. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiets ønske om at de nærmere reglene etter § 47 skal sendes på høring, er ingen innrømmelse i så måte. Ved å vedta 19 paragrafer allerede nå, vil det være svært lite som høringsinstansene vil kunne uttale seg om.

7.2.2 Finnmarkskommisjonen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 29 skal lyde:

§ 29 Finnmarkskommisjonen

Det opprettes en kommisjon (Finnmarkskommisjonen) som på grunnlag av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar etter § 49.

Kongen oppnevner Finnmarkskommisjonens medlemmer. Finnmarkskommisjonen skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. Lederen skal oppfylle de kravene som domstolloven stiller til høyesterettsdommere. To av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene som stilles til tingrettsdommere. Minst to medlemmer skal være bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning til Finnmark fylke."

Merknad til ny § 29:

"Den grunnen Finnmarkseiendommen overtar etter § 49" er angitt som gjenstand for kommisjonens utredning. Flertallet vil påpeke at en viktig årsak til at denne avgrensningen er valgt, er at Finnmarkseiendommen starter sin virksomhet parallelt med at kommisjonen starter identifiseringsarbeidet. Det kan derfor tenkes at Finnmarkseiendommen disponerer over eiendom, for eksempel ved salg, i et område som ikke er utredet av kommisjonen. Det forhold at overtakelsen etter § 49 brukes som avgrensning for utredningsarbeidet innebærer at kommisjonen skal ta stilling til rettsforholdene også til eiendommer som Finnmarkseiendommen eventuelt har disponert over.

Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen gjennom sin utredning kan komme til at det eksisterer bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre, eventuelt at det i tillegg eksisterer bruksrettigheter for tredjepersoner på den samme grunnen.

Flertallet viser til at Sametinget har foreslått at kommisjonen i tillegg til å kartlegge hvilke rettighetshavere som finnes i de ulike områdene, også skal fastslå hvilken kategori de ulike områdene faller inn under etter ILO-konvensjonen artikkel 14. Det fremstår for flertallet som noe uklart om det er ment at en slik kategorisering skal få noen rettslige konsekvenser utover konsekvensene av kartleggingen av individers og gruppers rettigheter.

Flertallet mener at ILO-konvensjon nr. 169 ikke pålegger noen plikt til en slik kategorisering så lenge de opparbeidete rettighetene blir identifisert, anerkjent og beskyttet. Flertallet forutsetter at kommisjonen og særdomstolen skal bygge sine avgjørelser på gjeldende rett, i første rekke alminnelig tingsrett herunder samiske sedvaner. Flertallet har vurdert å presisere i lovteksten at kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende norsk rett, men har i stedet valgt formuleringen "gjeldende nasjonal rett" for bedre å få frem at også samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal hensyntas. Folkerettslige kilder vil være relevante i den utstrekning de omfattes av det alminnelige presumsjonsprinsippet. For øvrig viser flertallet til sine merknader til § 5.

Sametinget har i sitt første arbeidsdokument til justiskomiteen krevd at Sametinget skal oppnevne halvparten av medlemmene i kommisjonen og i særdomstolen. Dette er noe justert i arbeidsdokument 3, hvor det heter at Kongen, Sametinget og Finnmark fylkesting i samråd bør oppnevne medlemmene i kommisjonen.

Dersom Sametinget og for eksempel Fylkestinget eller staten oppnevner sine respektive medlemmer til kommisjonen, vil disse lett kunne bli oppfattet som representanter for hver sine interesser. En slik løsning vil være uheldig. Flertallet går derfor inn for en løsning hvor Kongen oppnevner medlemmene i både kommisjonen og i utmarksdomstolen.

Etter flertallets mening er det svært viktig at kommisjonen ikke bare er sammensatt av jurister, og at den har legitimitet i hele befolkningen. Det sentrale i denne sammenheng må være at man skal komme frem til et juridisk forsvarlig resultat og dermed kan få en endelig avklaring av rettighetsforholdene i fylket. I så måte er det viktig at både Sametinget, fylkestinget, reindriften og ulike brukerrepresentanter får mulighet til å uttale seg om sammensetningen.

Flertallet vil at kommisjonen skal ha fem medlemmer. Tre medlemmer skal være jurister, mens det ikke stilles særskilte krav til utdannelse eller yrke for kommisjonens øvrige to medlemmer. Lederen skal ha de kvalifikasjonene som kreves av høyesterettsdommere, og to av de øvrige medlemmene skal ha de kvalifikasjonene som kreves for tingrettsdommere. I tillegg er det et krav at minst to av kommisjonens medlemmer skal være bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning til Finnmark. Dette kan være enten jurister eller andre medlemmer av kommisjonen. Alternativet "på annen måte ha sterk tilknytning til" er tatt inn for ikke å utelukke gode kandidater som for eksempel har vokst opp i Finnmark, og har bevart kontakten med fylket, men som for tiden er bosatt et annet sted. Likestillingsloven vil også gjelde, slik at man må sørge for at hvert kjønn er representert med minst to.

I tillegg til de fem faste medlemmene vil kommisjonen kunne knytte til seg bistand av forskjellig slag. Kommisjonen må for det første ha et sekretariat. I tillegg kan det bl.a. bli aktuelt å knytte til seg arkivteknisk bistand, historikere, sosialantropologer og folk med kompetanse på reindrift og samiske sedvaner generelt. Dette henger nært sammen med kommisjonens ansvar for sakens opplysning etter § 32. Utgiftene til slik bistand vil måtte dekkes av staten via Finnmarkskommisjonen.

Hva gjelder muligheten for å utvide kommisjonens mandat til også å omfatte rettigheter til saltvannsfisk, viser flertallet til sine merknader i kapittel 7.3.2.

Når Finnmarkskommisjonen har avgitt rapport for det siste feltet den skal utrede, vil den bli avviklet. Flertallet mener det er uhensiktsmessig å angi noen bestemt dato for avvikling av kommisjonen i loven.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 30 skal lyde:

§ 30 Avgrensning av utredningsfelt m.m.

Finnmarkskommisjonen fastsetter felt for utredningsarbeidet og bestemmer rekkefølgen i behandlingen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av feltet når det gjelder utstrekning og rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring av rettsforholdene.

Finnmarkskommisjonen kan innskrenke eller utvide et felt etter at utredningen er satt i gang dersom det er nødvendig for å skape en naturlig og hensiktsmessig avgrensning.

Finnmarkskommisjonen kan unnlate å utrede rettigheter som åpenbart ikke egner seg for utredning av kommisjonen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på rettighetens art og hvilket grunnlag den bygger på."

Merknad til ny § 30:

Flertallet vil bemerke at ansvaret for fremdriften og rekkefølgen i kartleggingsarbeidet legges til Finnmarkskommisjonen. Flertallet vil videre påpeke at uttrykket "utvide" i annet ledd også dekker sammenslåing av flere felt.

Kommisjonen har etter tredje ledd en viss mulighet for å unnlate å utrede bruks- og eierrettigheter som åpenbart ikke egner seg for utredning av kommisjonen. Flertallet vil bemerke at bestemmelsen gir kommisjonen en mulighet for å avslå å utrede rettsforhold av helt perifer betydning for formålet med kartleggingsprosessen.

Ved vurderingen skal det etter flertallets mening tas hensyn til hva slags rettighet det er tale om og hvilket rettsgrunnlag den bygger på sammenholdt med bakgrunnen for og formålet med kartleggingsprosessen. F.eks. vil en rettighet som bygger på alders tids bruk normalt egne seg bedre enn en rettighet som bygger på kontrakt. En rett til utmarksbruk vil videre normalt egne seg bedre for utredning av kommisjonen enn f.eks. en rett til husleie eller tomteleie.

Kommisjonen skal etter flertallets syn primært utrede bruks- og eierrettigheter som er basert på langvarig og tradisjonell bruk. Kommisjonens mandat kan imidlertid ikke avgrenses til dette. Det kan tenkes rettighetsforhold basert på kontrakt som det også vil være naturlig for kommisjonen å utrede. F.eks. kan det være tale om å ta stilling til om et grunnstykke som Finnmarkseiendommen har grunnbokshjemmel til, men som andre har brukt som sin egen eiendom i lengre tid, i sin tid ble ervervet eller avstått ved avtale. Det er derfor etter flertallets oppfatning vanskelig på en presis måte å angi nærmere hvilke rettsforhold kommisjonen skal utrede.

Rettsforhold som kommisjonen etter flertallets mening neppe bør utrede, kan f.eks. være spørsmål om forståelsen av en leiekontrakt eller en nylig inngått salgsavtale. Videre vil det f.eks. høre under kommisjonen å ta stilling til om det er hevdet privat eiendomsrett til et småbruk, mens kommisjonen neppe bør utrede en tvist arvingene imellom om hvem som har rett til å overta det.

Se for øvrig også flertallets merknad til § 39.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 31 skal lyde:

§ 31 Varsling av mulige rettighetshavere

Utredningsarbeidet for et felt skal kunngjøres med oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg. Kunngjøringen foretas i Norsk lysingsblad, i en avis som er alminnelig lest på stedet og lokalt på annen hensiktsmessig måte.

Reindriftsorganisasjoner og andre representanter for brukerinteresser i det aktuelle feltet, samt Sametinget, Finnmark fylkesting, Finnmarkseiendommen og berørte kommuner varsles særskilt."

Merknad til ny § 31:

Flertallet vil bemerke at etter første ledd skal rettighetshaverne varsles gjennom kunngjøring i Norsk lysingsblad, i en eller flere lokalaviser og lokalt på annen hensiktsmessig måte. I realiteten innebærer dette at enhver som mener å ha eiendoms- eller bruksrett i det aktuelle området, får en oppfordring til å melde seg.

Flertallet vil fremheve at regelen i annet ledd skal sikre at reindriftsorganisasjoner og andre representanter for brukerinteresser samt Sametinget, Finnmark fylkesting, Finnmarkseiendommen og berørte kommuner blir varslet og på den måten får en særlig oppfordring til å følge saken.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 32 skal lyde:

§ 32 Ansvaret for sakens opplysning

Finnmarkskommisjonen har selv ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Kommisjonen kan på den måten som den finner hensiktsmessig, innhente forklaringer, dokumenter og annet materiale samt foreta undersøkelser og utredninger m.m. om faktiske og rettslige forhold som kan være av betydning for kommisjonens konklusjoner.

Partene har rett til å gjøre rede for de faktiske forholdene og føre bevis som er av betydning for kommisjonens konklusjoner. Partene kan begjære iverksatt tiltak etter første ledd. Finnmarkskommisjonen kan avslå begjæringen dersom den finnes ugrunnet, eller det vil medføre uforholdsmessige forsinkelser eller kostnader å etterkomme den.

For å ivareta partenes interesser kan Finnmarkskommisjonen oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge kommisjonens arbeid. Utgiftene dekkes av staten."

Merknad til ny § 32:

Flertallet vil presisere at § 32 første ledd slår fast at Finnmarkskommisjonen selv skal ha ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Det skal med andre ord ikke være slik at de som mener å ha rettigheter i det aktuelle feltet, skal være nødt til selv å fremskaffe alle bevisene for sin rettsstilling. Partene skal imidlertid etter annet ledd ha rett til å slippe til med slike bevis.

Etter § 32 tredje ledd kan Finnmarkskommisjonen oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge kommisjonens arbeid. Dette kan ses på som en form for rettshjelpstiltak og vil trolig være både mer effektivt, mindre kostbart og mindre konfliktskapende enn om staten skulle dekke utgifter til advokat for de enkelte interessentene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 33 skal lyde:

§ 33 Finnmarkskommisjonens rapport

Etter at kommisjonen har utredet et felt skal den avgi en rapport som skal inneholde opplysninger om:

a) hvem som etter kommisjonens oppfatning er eiere av grunnen

b) hvilke bruksrettigheter som etter kommisjonens oppfatning eksisterer

c) de saksforholdene kommisjonen bygger sine konklusjoner på

Det skal fremgå av rapporten om konklusjonene er enstemmige. Hvis det ikke er tilfellet, skal det fremgå hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder. Både flertallets og mindretallets konklusjoner skal begrunnes.

Etter at rapporten er avgitt skal den straks kunngjøres på den måten som er beskrevet i § 31. Ved kunngjøring etter § 31 første ledd er det tilstrekkelig at kunngjøringen inneholder et kort sammendrag av konklusjonene samt opplysning om hvor interesserte kan gjøre seg kjent med rapporten i sin helhet. I kunngjøringen skal det opplyses om fristen for å bringe tvister inn for utmarksdomstolen."

Merknad til ny § 33:

Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol, og kommisjonens rapport vil ikke ha rettskraft. Konklusjonene bør imidlertid etter flertallets mening være så presist utformet at de i ettertid kan legges til grunn for oppmålinger og tinglysing. De bør også være så presise at utmarksdomstolen eller de ordinære domstolene kan ta utgangspunkt i rapporten i sin behandling.

Flertallet vil påpeke at kommisjonen trolig i en del tilfeller vil være i tvil om hvordan rettsforholdene egentlig er. Kommisjonen plikter å gjøre seg opp en mening, men den har adgang til å gjøre rede for tvilen i begrunnelsen. Dersom partene ikke ønsker å sette spørsmålet på spissen ved å bringe det inn for utmarksdomstolen, kan de la Finnmarkseiendommen forsette å forvalte grunnen uten at det avskjærer adgangen til å ta opp rettighetsspørsmålet på et senere tidspunkt. Flertallet vil også peke på at kommisjonen kan stå overfor den situasjonen at den i utgangspunktet er tilbøyelig til å mene at andre enn Finnmarkseiendommen er eier av et grunnstykke, men at det er vanskelig å konkludere med hvem som er rette eier. I et slikt tilfelle må kommisjonen gjøre seg opp en mening om hvilket resultat som har de beste rettslige grunner for seg. Den har ikke anledning til å konkludere med at Finnmarkseiendommen ikke er eier av grunnstykket uten samtidig å peke ut hvem den i så fall mener er eier.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 34 skal lyde:

§ 34 Behandlingen i Finnmarkseiendommen

Finnmarkseiendommen skal uten ugrunnet opphold ta stilling til kommisjonens konklusjoner. For vedtak som går ut på å godta konklusjoner fra kommisjonen om at andre har bruks- eller eierrettigheter, gjelder § 10 sjette ledd tilsvarende.

I den grad Finnmarkseiendommen er enig med kommisjonen i at andre har rettigheter, plikter Finnmarkseiendommen å gi skriftlig uttrykk for det, og uten ugrunnet opphold sørge for at rettigheten blir tinglyst eller i tilfelle bringe saken inn for jordskifteretten etter § 45."

Merknad til ny § 34:

Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen skal kartlegge rettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog SF, jf. § 29. Finnmarkseiendommen vil derfor i kraft av å være registrert som grunneier, også være part i sakene. Finnmarkseiendommen er imidlertid også noe mer enn en vanlig grunneier og part. I og med at Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til all grunn som Statskog SF i dag har grunnbokshjemmel til, vil Finnmarkseiendommen også forvalte grunn som det kan vise seg at andre har rettigheter til. Dette tilsier etter flertallets oppfatning at Finnmarkseiendommen må ha forpliktelser i identifiseringsprosessen utover det som kan betegnes som alminnelige partsforpliktelser.

Det følger av første ledd første punktum at Finnmarkseiendommen har en plikt til å ta aktivt stilling til kommisjonens rapport. Flertallet viser til at når Finnmarkseiendommen skal ta stilling til om den godtar Finnmarkskommisjonens konklusjoner eller ikke, vil de alminnelige avstemningsreglene i § 9 i utgangspunktet gjelde. For å hindre at det oppstår mistanke om skjevheter i Finnmarkseiendommens holdning i de forskjellige styreperiodene, forslår flertallet at § 10 sjette ledd skal gjelde tilsvarende, jf. nedenfor. Hvis det som ledd i forhandlinger blir spørsmål om å avstå rettigheter utover det kommisjonen har konkludert med, kommer også de særlige reglene i § 10 annet til femte ledd til anvendelse.

Regelen i annet ledd innebærer for eksempel at Finnmarkseiendommen ikke kan si seg enig i kommisjonens konklusjon om at andre har bestemte rettigheter, men samtidig nekte å gi skriftlig uttrykk for det, sørge for at rettigheten blir tinglyst og eventuelt bringe saken inn for jordskifteretten. Flertallet vil påpeke at å gi skriftlig uttrykk for enigheten kan bety enten at Finnmarkseiendommen og den aktuelle rettighetshaveren nedfeller enigheten i en avtale, eller at Finnmarkseiendommen gir en ensidig erklæring.

Hvis Finnmarkseiendommen er uenig i kommisjonens konklusjoner, vil forhandlinger etter reglene i § 35 være aktuelt, eventuelt behandling i utmarksdomstolen hvis det ikke oppnås enighet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 35 skal lyde:

§ 35 Forhandlinger

Parter som ikke er enig i kommisjonens konklusjoner, eller som trenger bistand til å få konklusjonene nedfelt i bindende avtale, kan be Finnmarkskommisjonen om å mekle. Kommisjonens plikt til å mek­le faller bort når fristen for å bringe tvisten inn for utmarksdomstolen har løpt ut."

Merknad til ny § 35:

Sametinget har i sitt første arbeidsdokument lagt stor vekt på at konflikter så langt det er mulig, og i tråd med samiske tradisjoner, skal løses gjennom forhandlinger og ikke ved domstolsbehandling. Flertallet slutter fullt ut opp om en slik prosessuell tilnærming.

I forslag til § 35 er det lagt opp til at partene kan forhandle etter at kommisjonen har lagt frem sin rapport, og at kommisjonen kan mekle i forhandlingene. Kommisjonen vil etter flertallets oppfatning ha den oversikten som kreves for å kunne inneha en slik rolle, og vil dessuten være en nøytral part i konflikter mellom Finnmarkseiendommen og private parter. Hvis partene kommer til enighet, kan dette nedfelles i en bindende avtale som kan tinglyses. På denne måten sikrer man etter flertallets mening at det kun er de reelle konfliktene som bringes inn for utmarksdomstolen. Flertallet nevner at denne muligheten ikke utelukker at partene i stedet benytter andre mek­lingstilbud.

Det er viktig at Finnmarkseiendommen også på dette stadiet bidrar til at man kan komme til enighet uten å måtte gå til utmarksdomstolen. Der det kommer krav om justeringer i forhold til kommisjonens konklusjoner, eller Finnmarkseiendommen ellers ser at det kan være rom for å mekle, forutsettes det fra flertallets side at den forholder seg aktivt til de øvrige partene og deltar i forhandlinger. Dette er ikke direkte nedfelt i lovteksten, men ligger som en forutsetning for ordningen, jf. også merknaden til § 36.

Kommisjonens plikt til å mekle faller bort når søksmålsfristen i § 38 har løpt ut. Flertallet vil imidlertid påpeke at det ikke er noe i veien for at kommisjonen yter assistanse også etter denne datoen hvis den ser at det er en reell mulighet for at enighet kan oppnås.

7.2.3 Utmarksdomstolen for Finnmark

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 36 skal lyde:

§ 36 Utmarksdomstolen for Finnmark

Det opprettes en særdomstol (utmarksdomstolen for Finnmark) som skal behandle tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.

Kongen oppnevner utmarksdomstolens medlemmer. Utmarksdomstolen skal bestå av en leder, en nestleder, tre faste medlemmer og to varamedlemmer. Lederen, nestlederen og ett av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene domstolloven stiller til høyesterettsdommere. Det samme gjelder ett av varamedlemmene, som er varamedlem for disse tre.

Saker som hører under utmarksdomstolen, kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene eller jordskifteretten, med mindre utmarksdomstolen har avvist saken etter § 39, eller søksmålsfristen etter § 38 første ledd er løpt ut, og utmarksdomstolen heller ikke skal ta saken til behandling etter § 38 annet ledd."

Merknad til ny § 36:

Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen skal behandle tvister som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har kunngjort sin rapport. Det forutsettes at partene forsøker å løse eventuelle konflikter gjennom forhandlinger før sak reises for utmarksdomstolen. Forhandlinger kan eventuelt skje med bistand fra kommisjonen etter § 35. Flertallet har imidlertid ikke ønsket å oppstille dette som et vilkår.

Det kan derfor etter flertallets vurdering tenkes at en part vil bringe saken inn for utmarksdomstolen straks kommisjonens rapport foreligger. I så fall kan man tenke seg flere ulike utfall:

• Utmarksdomstolen vil kunne heve saken som forlikt hvis det oppnås enighet.

• Det kan også tenkes at stevningen blir trukket.

• Saken gjennomføres til tross for at man kunne oppnådd enighet gjennom forhandlinger. I så fall kan det få innvirkning på dekningen av saksomkostningene, se nærmere § 43.

Flertallet vil at utmarksdomstolen skal bestå av fem medlemmer. Tre av disse; lederen, nestlederen og ett av de øvrige medlemmene, skal ha de kvalifikasjonene som kreves for høyesterettsdommere. Det stilles ingen særskilte krav til de to øvrige medlemmenes yrke eller utdannelse. Utmarksdomstolen skal i tillegg ha to varamedlemmer, hvorav ett skal ha de kvalifikasjonene som kreves for høyesterettsdommere, og skal tre inn når ett av de øvrige medlemmene med samme kvalifikasjoner har forfall, se nærmere i merknaden til § 37. Når det gjelder oppnevningen av utmarksdomstolens medlemmer, viser flertallet til sine merknader til § 29.

Etter tredje ledd er utmarksdomstolen gitt eksklusiv kompetanse. Dette innebærer også at mekling i forliksrådet ikke finner sted i saker som skal behandles i utmarksdomstolen.

Når fristene etter § 38 for å bringe tvister fra de ulike områdene inn for utmarksdomstolen har gått ut, og den har behandlet ferdig de sakene som har kommet inn, vil domstolen bli avviklet. Flertallet finner det ikke hensiktsmessig å angi noen bestemt dato for avviklingen av denne domstolen i loven.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 37 skal lyde:

§ 37 Forfall

Har noen av de faste medlemmene forfall, innkalles det av varamedlemmene som skal gjøre tjeneste istedenfor det faste medlemmet som har forfall. Har lederen forfall, gjør nestlederen tjeneste som leder.

Får noen av utmarksdomstolens medlemmer forfall etter at behandlingen av en sak er begynt, kan behandlingen fortsette uten tilkalling av varamedlem så lenge fire medlemmer er med under behandlingen. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende."

Merknad til ny § 37:

I første ledd er det regler om hvem som skal tre inn i utmarksdomstolen ved forfall. Det er ikke noe i veien for at begge varamedlemmene fungerer samtidig.

Flertallet vil presisere at utmarksdomstolen ikke kan starte behandlingen av en sak med mindre alle fem medlemmene, eventuelt erstattet av opptil to varamedlemmer, er til stede. Det kan imidlertid tenkes at et medlem får forfall underveis i behandlingen. I så fall kan behandlingen sluttføres med fire medlemmer. Hvis det oppstår stemmelikhet, vil lederens stemme være avgjørende.

Adgangen til å fortsette med fire medlemmer beror på domstolens skjønn. Utmarksdomstolen kan derfor velge å utsette behandlingen til det femte medlemmet kan gjeninntre, eventuelt tilkalle et varamedlem, og da gjenta de nødvendige delene av forhandlingene. Partene bør etter flertallets mening normalt gis adgang til å uttale seg om spørsmålet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 38 skal lyde:

§ 38 Stevning

Tvister kan bringes inn for utmarksdomstolen ved skriftlig stevning senest ett år og seks måneder etter at Finnmarkskommisjonens rapport ble avgitt. Stevningen skal være underskrevet og skal inneholde:

a) partens fulle navn og adresse

b) en angivelse av de kravene som parten reiser og omstendighetene de støttes på

c) den påstanden parten nedlegger

d) den motparten kravet rettes mot

Selv om fristen etter første ledd har løpt ut, skal utmarksdomstolen likevel behandle saker som kommer inn før alle saker fra samme felt er avsluttet, dersom den finner at saken egner seg for slik behandling og den kan behandles uten vesentlig forsinkelse for domstolens saksavvikling. Avgjørelser etter leddet her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke."

Merknad til ny § 38:

Fristen for stevning er satt til ett år og seks måneder etter at kommisjonens rapport ble avgitt. Med tanke på at Finnmarkseiendommen skal rekke å ta stilling til rapporten, og at partene skal ha mulighet til å forhandle, eventuelt med kommisjonens hjelp, bør fristen være romslig. Hensynet til enkelte samiske bruksmønstre tilsier også en lang frist. På den annen side vil flertallet fremheve at fristen kan være med på å drive eventuelle forhandlinger fremover og legge press på partene til å bli enige.

Hvis fristen oversittes, kan en part eventuelt bringe saken inn for de alminnelige domstolene. Det er imidlertid en forutsetning at utmarksdomstolen ikke tar saken opp til behandling etter § 38 annet ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen i § 38 annet ledd er å unngå at parallelle saker innenfor samme felt behandles både i de alminnelige domstolene og i utmarksdomstolen. Så lenge utmarksdomstolen behandler saker fra samme felt, vil det etter flertallets mening være mest hensiktsmessig og gi best sammenheng at utmarksdomstolen behandler saken.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 39 skal lyde:

§ 39 Avvisning

Saker som finnes ikke å egne seg for behandling i utmarksdomstolen, kan domstolen ved kjennelse avvise helt eller for en del. Ved avgjørelsen skal det bl.a. tas hensyn til kravets art og hvilket grunnlag det bygger på.

Før en sak avvises, skal saksøkeren gis anledning til å uttale seg. Saken kan avvises uten at partene innkalles til rettsmøte. Avvisning etter paragrafen her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke."

Merknad til ny § 39:

Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen etter § 36 er gitt eksklusiv kompetanse. Det fremgår imidlertid av § 36 tredje ledd at saker som er avvist etter reglene i § 39, kan bringes inn for de alminnelige domstolene. Flertallet vil bemerke at dette henger sammen med at enkelte saker ikke vil være egnet for en behandling i utmarksdomstolen.

Ved vurderingen av om Utmarksdomstolen skal avvise en sak, skal den etter flertallets mening legge vekt på kravets art og det grunnlaget kravet bygger på. Dette er tilsvarende kriterier som for kommisjonens adgang til å unnlate å utrede visse rettigheter etter § 30 tredje ledd, og flertallet viser til sine merknader til denne bestemmelsen. Det kreves imidlertid ikke etter § 39 at saken åpenbart ikke skal egne seg for behandling. Flertallet vil bemerke at det er tatt hensyn til saksøkeren ved regelen i annet ledd om at vedkommende skal høres før domstolen tar stilling til spørsmålet.

Utmarksdomstolen bør etter flertallets mening kunne konsentrere seg om de store og prinsipielle sakene, slik at mindre saker, f.eks. en sak om justering av grensen mellom to eiendommer, eller saker av en annen karakter, f.eks. en tvist om tolkningen av en nylig inngått avtale om salg av en eiendom, vil kunne overlates til de alminnelige domstolene eller jordskifteretten. Delvis avvisning kan være aktuelt hvor det i et større sakskompleks finnes en tvist som ikke egner seg for behandling i utmarksdomstolen.

Det er ikke foreslått regler om at utmarksdomstolen skal henvise saker den avviser til behandling i de alminnelige domstolene eller jordskifteretten. Dette skyldes at flertallet mener at parten selv må avgjøre om vedkommende ønsker å anlegge søksmål ved en av de nevnte domstolene.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 40 skal lyde:

§ 40 Forening av saker, oppdeling m.m.

Utmarksdomstolen kan:

a) forene flere saker til felles behandling og i tilfelle felles avgjørelse

b) dele opp forhandlingene og pådømmelsen av ett eller flere krav som er forent i en sak, eller selvstendige tvistepunkter vedrørende samme krav

c) bestemme rekkefølgen i behandlingen av de saker som er brakt inn

Ved avgjørelser etter første ledd skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av tvisteområdene når det gjelder utstrekning, rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring av rettsforholdene.

Før avgjørelser etter første ledd treffes skal partene gis anledning til å uttale seg, med mindre dette finnes unødvendig eller ville medføre uforholdsmessig forsinkelse eller omkostning.

Beslutninger etter paragrafen her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke."

Merknad til ny § 40:

Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolen vil kunne få inn stevninger etter § 39 i løpet av de kommende 18 månedene etter at Finnmarkskommisjonen har kunngjort sin rapport. Noen parter vil kanskje umiddelbart sende stevning til utmarksdomstolen, mens andre vil benytte seg av muligheten til å forhandle om konklusjonene, eventuelt med Finnmarkskommisjonens hjelp, før de eventuelt bringer saken inn for domstolen. I en slik situasjon vil det etter flertallets mening være store prosessøkonomiske fordeler ved å kunne samle saker med f.eks. samme rettsgrunnlag eller samme grunnleggende faktum. Det vil også kunne være av stor betydning å behandle tvister som reiser prinsippspørsmål i ren form, først. Flertallet vil påpeke at forslag til ny § 40 gir utmarksdomstolen en hensiktsmessig prosessuell fleksibilitet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 41 skal lyde:

§ 41 Ansvaret for sakens opplysning m.m.

Det påhviler partene å gjøre rede for de faktiske forholdene og bevisene som er av betydning for avgjørelsen. Utmarksdomstolen skal av eget tiltak innhente Finnmarkskommisjonens rapport og ta utgangspunkt i denne i sin behandling av saken. Partene kan i tillegg legge frem som bevis dokumenter som er kommet inn til, lagt frem for eller utferdiget av Finnmarkskommisjonen.

Utmarksdomstolen kan ikke ta imot vitneforklaring fra Finnmarkskommisjonens medlemmer eller fra personer som har utført arbeid for kommisjonen i forbindelse med saken.

Rettsmøter til avhør av parter og vitner utenfor hovedforhandling kan holdes av to av utmarksdomstolens medlemmer, hvorav minst den ene må ha de kvalifikasjonene som kreves for høyesterettsdommere. Utmarksdomstolen kan begjære at vedkommende tingrett foretar avhør."

Merknad til ny § 41:

Flertallet vil bemerke at i motsetning til saksbehandlingen i kommisjonen, vil utgangspunktet i utmarksdomstolen være at partene selv har ansvaret for sakens opplysning i samsvar med de alminnelige prosessreglene i tvistemålsloven.

Første ledd første punktum tilsvarer tvistemålsloven § 86 første ledd. Også utover dette vil de alminnelige reglene i tvistemålsloven om bevis og vitneførsel gjelde, jf. § 46 i loven her. Det er imidlertid tatt inn enkelte særregler. Dette skyldes at flertallet vil sikre at partene ikke skal behøve å legge frem kommisjonens rapport, og at partene ikke skal kunne føre kommisjonens medlemmer eller andre som har arbeidet for kommisjonen, som vitner. Uttrykket "andre som har utført arbeid for kommisjonen" vil bl.a. omfatte kommisjonens sekretariat.

Utmarksdomstolen skal etter § 41 forholde seg til rapporten fra Finnmarkskommisjonen samt det partene legger frem av bevis i saken. Partene kan bl.a. legge frem Finnmarkskommisjonens bakgrunnsdokumenter som bevis i saken. Flertallet vil påpeke at partenes adgang til disse dokumentene er sikret gjennom at offentlighetsloven får anvendelse på kommisjonens virksomhet, jf. § 46. For å unngå misforståelser er dette likevel presisert i § 41 første ledd.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 42 skal lyde:

§ 42 Anke og kjæremål

Utmarksdomstolens avgjørelser kan påankes til Høyesterett. Tvistemålsloven § 357 gjelder ikke.

Avgjørelser som etter tvistemålslovens bestemmelser er gjenstand for kjæremål, kan på tilsvarende måte påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg når ikke kjæremål er avskåret etter loven her."

Merknad til ny § 42:

Flertallet vil bemerke at utmarksdomstolens avgjørelser etter første ledd kan ankes direkte til Høyesterett. Flertallet viser til at tilsvarende løsning ble valgt for avgjørelser fra utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.

I første ledd er det gjort unntak fra reglene om ankesum i tvistemålsloven § 357. Der heter det at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg når anken gjelder en formuesverdi under 100 000 kroner. Når anken som her skal gå direkte til Høyesterett, vil en slik verdigrense etter flertallets mening innebære en for sterk begrensning i ankeadgangen. Dels vil sakene kunne dreie seg om andre verdier enn rent økonomiske, og dels kan det bli svært vanskelig å fastsette verdien på f.eks. en bruksretter. Høyesteretts kjæremålsutvalg vil imidlertid kunne avvise bagatellmessige saker etter reglene i tvistemålsloven § 373.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 43 skal lyde:

§ 43 Utgiftene ved saken

Staten dekker utgiftene til utmarksdomstolens egen virksomhet. Staten dekker også nødvendige utgifter for partene i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene har vært nødvendige, skal utmarksdomstolen bl.a. ha for øyet at parter med likeartede interesser som ikke står i strid, bør nytte samme juridiske og tekniske bistand. Domstolen skal så tidlig som mulig av eget tiltak ta opp spørsmålet der det er aktuelt.

Når særlige grunner tilsier det, kan utmarksdomstolen pålegge en part helt eller delvis selv å bære sine kostnader med saken. For øvrig gjelder tvistemålsloven § 177 tilsvarende.

For behandlingen av saker for utmarksdomstolen betales det ikke gebyr. For anke eller kjæremål over utmarksdomstolens avgjørelser gjelder lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 8."

Merknad til ny § 43:

Flertallet vil påpeke at det ved utformingen av ny § 43 er tatt utgangspunkt i reglene for utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Her dekket staten partenes nødvendige utgifter i forbindelse med utmarkskommisjonens behandling av sakene. Dette var naturlig i og med at kommisjonens mandat besto i å utrede statens eiendomsrett og bruksrett på statens eiendom.

Utmarksdomstolen for Finnmark skal ikke bare behandle tvister om Finnmarkseiendommens eiendomsrett, men også grensene mellom andres eiendomsrett, bruksrett mv. Det er derfor etter flertallets oppfatning rimelig at det gjøres enkelte unntak fra utgangspunktet om at staten dekker partenes utgifter. Dekningen av utgifter for den private parten er på denne bakgrunn gjort betinget av at Finnmarkseiendommen har motsatt seg kravet. Hvis en løsning kunne vært oppnådd gjennom forhandlinger, og den private parten ikke har forsøkt dette før vedkommende brakte saken inn for utmarksdomstolen, er det etter flertallets mening liten grunn til at staten skal dekke utgiftene til behandlingen. Etter flertallets lovforslag skal også Finnmarkseiendommens utgifter dekkes av staten.

7.2.4 Fellesregler

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 44 skal lyde:

§ 44 Samisk språk

Om bruk av samisk språk gjelder sameloven kapittel 3. Sameloven § 3-4 første ledd gjelder også for Finnmarkskommisjonen."

Merknad til ny § 44:

Flertallet vil bemerke at det i § 44 presiseres at samelovens språkregler skal gjelde for kommisjonen og utmarksdomstolen. Som eksempel vil varsling etter § 31 være "kunngjøring" etter sameloven § 3-2 annet ledd og skal derfor skje både på samisk og norsk. Det samme vil gjelde kunngjøring av kommisjonens rapport etter § 33.

I annet punktum er sameloven § 3-4 første ledd om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet, gitt tilsvarende anvendelse for kommisjonens arbeid. I motsetning til utmarksdomstolen vil ikke kommisjonen være en domstol etter sameloven § 3-4 første ledd, slik at reglene ikke automatisk kommer til anvendelse. Det er imidlertid etter flertallets mening naturlig at de samme reglene om bruk av samisk skal gjelde også for kommisjonens arbeid.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 45 skal lyde:

§ 45 Grensegang og tinglysing

Rettskraftige dommer fra utmarksdomstolen, samt erklæringer og avtaler som er avgitt eller inngått i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner, kan bringes inn for jordskifteretten etter jordskifteloven § 88. Jordskifteretten gjennomfører grensemerking i terrenget, koordinatfesting og kartlegging av grensene i samsvar med dommen, erklæringen eller avtalen. Reglene om jordskifte gjelder tilsvarende så langt de passer. Jordskifteretten settes uten jordskiftemeddommere. Jordskifteloven § 88 femte ledd og § 89 annet ledd gjelder ikke. Ved anke gjelder § 72. Det skal ikke betales rettsgebyr etter § 74 første ledd. Partene skal heller ikke betale for kostnadene ved grensemerking, koordinatfesting og kartlegging av grensene. For tinglysing gjelder jordskifteloven § 24 så langt den passer.

For rettigheter som er fastlått i en rettskraftig dom fra utmarksdomstolen eller i en erklæring eller avtale i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner, er offentligrettslige begrensninger i adgangen til å stifte eller overdra slike rettigheter ikke til hinder for at rettigheten tinglyses. Det betales ikke gebyr eller dokumentavgift ved tinglysingen."

Merknad til ny § 45:

Flertallet viser til at det for utmarkskommisjonen for Nordland og Troms gjaldt særregler om grensemerking mv., jf. jordskifteloven § 89 a og henvisningen til denne i lov 7. juni 1985 nr. 51 om utmarkskommisjon for Nordland og Troms § 18 a. Reg­lene kom inn i de nevnte lovene ved en lovendring i 1994 (lov 22. april 1994 nr. 8). Før dette lå ansvaret for grensemerking mv. hos utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Det var utmarkskommisjonen selv som tok initiativet til endringen, jf. Ot.prp. nr. 27 (1993-1994). I finnmarksloven § 45 er det valgt en liknende løsning. Flertallet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta inn en egen regel i jordskifteloven om dette.

Det er ikke uttrykkelig sagt i lovteksten hvem som skal sørge for å sende avtalene, erklæringene og dommene til jordskiftedomstolen. Når det gjelder erklæringer fra Finnmarkseiendommen eller avtaler som er inngått i samsvar med kommisjonens konklusjoner, vil det etter flertallets mening være Finnmarkseiendommens ansvar å sende erklæringen eller avtalen til jordskifteretten, jf. plikten i § 34 annet ledd. For øvrig vil det bero på omstendighetene hvem som gjør det, jf. jordskifteloven § 88.

Flertallet vil påpeke at bakgrunnen for unntaket i § 45 annet ledd er at det i denne sammenhengen er snakk om å avdekke rettigheter som allerede ligger der, men som hittil ikke har blitt identifisert. Det er derfor etter flertallets mening ikke rimelig at f.eks. kommunen skal kunne sette en stopper for deling og tinglysing når kommisjonen eller utmarksdomstolen har kommet til at rettighetene eksisterer. På denne bakgrunnen vil også lovgivning som viker for det som følger av "særlige rettsforhold" e.l., men ikke for partenes avtale, likevel måtte vike for avtale inngått i samsvar med kommisjonens konklusjoner, jf. f.eks. lov 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom § 1 annet ledd, jf. § 16. Begrensningene i adgangen til å fraskille fiskerett etter lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. § 19 gjelder heller ikke for eksisterende rettigheter. Videre vil konsesjonslovens regler om erverv, stiftelse og overdragelse av rettigheter ikke gjelde for rettigheter som kommisjonen eller utmarksdomstolen finner at allerede eksisterer.

Virkeområdet for bestemmelsen er angitt som "rettskraftige dommer fra utmarksdomstolen samt erklæringer og avtaler som er avgitt eller inngått i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner". Avtaler som går lenger enn eller på tvers av kommisjonens konklusjoner, vil derimot måtte følge de alminnelige reglene for deling, grensemerking, tinglysing mv.

Avtalene vil etter flertallets oppfatning trolig ofte ha med hovedelementene fra kommisjonens konklusjoner, men gå noe lenger eller kortere i den ene eller andre retningen. Det kan f.eks. tenkes at kommisjonen kommer til at en person eier område A, mens Finnmarkseiendommen og den aktuelle rettighetshaveren gjennom forhandlinger kommer til at eiendomsretten strekker seg noe utover område A. De kan da inngå en avtale basert på denne enigheten. For område A vil unntaket som er angitt i annet ledd gjelde, mens man for det som går utover område A, vil måtte følge reglene i jordlova, plan- og bygningsloven mv. Flertallet mener at dette neppe vil by på særlige problemer.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 46 skal lyde:

§ 46 Forholdet til annen lovgivning

Domstolloven kapittel 6 om ugildhet og offentlighetsloven gjelder så langt de passer for Finnmarkskommisjonens virksomhet. Ved avslag på begjæringer om innsyn kan spørsmålet om det er adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet, påklages til fylkesmannen i Finnmark. Forvaltningsloven gjelder ikke for Finnmarkskommisjonens virksomhet.

Domstolloven og tvistemålsloven gjelder så langt de passer for utmarksdomstolens virksomhet, dersom ikke annet er bestemt i loven her."

Merknad til ny § 46:

Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen ikke er en domstol og at den derfor i utgangspunktet ville vært omfattet av forvaltningslovens reg­ler. I § 46 er det imidlertid gjort unntak fra forvaltningsloven. Dette innebærer bl.a. at det ikke vil være mulighet til å påklage avgjørelser som fattes av kommisjonen, f.eks. i forbindelse med sakens opplysning, se § 32.

Offentlighetsloven er derimot uttrykkelig gitt anvendelse på kommisjonens virksomhet. Dette medfører bl.a. at partene kan be om innsyn i kommisjonens bakgrunnsdokumenter og på den måten ha bedre grunnlag for å vurdere om de er enige i kommisjonens konklusjoner. Dokumentene vil også kunne legges frem som bevis i en eventuell sak for utmarksdomstolen.

Flertallet vil påpeke at for utmarksdomstolen gjelder domstolloven og tvistemålsloven tilsvarende så langt de passer. Domstolloven kapittel 6 om habilitet gis tilsvarende anvendelse også på kommisjonens virksomhet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 47 skal lyde:

§ 47 Fullmakt til å gi nærmere regler

Kongen kan gi nærmere regler om Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen for Finnmark, herunder om organisering og økonomiske forhold mv."

Merknad til ny § 47:

Både kommisjonen og domstolen vil etter flertallets vurdering trenge et sekretariat med utredningskapasitet. Departementet må kunne ha kontroll over økonomien. Nærmere bestemmelser om bl.a. dette skal derfor kunne gis av departementet.

7.2.5 Finnmarkseiendommens rolle i identifiseringen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bemerke at den tvisteløsningsmodell som ovenfor er skissert, i realiteten ligger svært nær den løsningen som Sametinget gikk inn for i sitt første arbeidsdokument og har også viktige elementer fra Fylkestingets forslag.

Under konsultasjonene 2. mars og 13. april 2005 og i sine notater til justiskomiteen, har Sametinget problematisert at Finnmarkseiendommen både skal ha en privatrettslig rolle som eier og en offentligretts­lig rolle som forvalter. Flertallet vil som en følge av dette i det følgende presisere enkelte forhold rundt Finnmarkseiendommens stilling.

Finnmarksloven gir Finnmarkseiendommen status som en alminnelig eier. Loven gjør imidlertid visse begrensninger i organets eierrådighet (utdeling av overskudd, forholdet til fremtidig lovgivning, andres rett til jakt og fiske på dens grunn mv.), men dette endrer ikke Finnmarkseiendommens juridiske karakter.

I § 30 i Regjeringens forslag heter det at Finnmarkseiendommen skal overta "de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF eier". Samtidig forutsettes det at kommisjonen og særdomstolen vil avdekke at det også eksisterer andre rettigheter på denne grunnen. Slik sett vil Finnmarkseiendommen råde over andre grupper og individers rettigheter inntil disse blir identifisert gjennom de nye reglene.

Flertallet viser til at Sametinget har sluttet seg til at Finnmarkseiendommen skal starte sin virksomhet parallelt med at rettigheter blir identifisert. I motsatt fall vil Statskog SF måtte sitte på grunnbokshjemmelen til kommisjonen og særdomstolen har fullført sitt arbeid. Sametinget ønsker videre en avklaring av hvilke områder staten har eiendomsrett til i Finnmark.

Flertallet har forståelse for at man kan mene at staten, og ikke Finnmarkseiendommen, bør stå som ansvarlig part for en slik kommisjon eller særdomstol. Etter flertallets syn vil det imidlertid virke unødig kompliserende om staten skal trekkes inn i identifikasjonsprosessen. Det gir heller ikke god mening at staten skal spille en rolle i prosessen når grunnbokshjemmelen er overført fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen, og staten derfor ikke lenger har en direkte interesse i utfallet av kartleggingen.

Forslaget legger opp til at kommisjonen skal identifisere andres rettigheter på grunn som Finnmarkseiendommen har grunnbokshjemmelen til. På den måten vil kommisjonen avdekke at dette er rettigheter som heller ikke tidligere tilhørte staten.

Flertallet vil fremheve at Finnmarkseiendommen plikter å behandle kommisjonens rapport og skal, i den grad den er enig i at andre har rettigheter, bidra til at disse blir tinglyst. Denne plikten til å forholde seg aktivt til kommisjonens rapport og bidra til tinglysing henger sammen med at Finnmarkseiendommen, slik Sametinget også påpeker, i en startfase vil råde over rettigheter som det kan vise seg at tilhører andre.

I Regjeringens utkast til finnmarkslov § 30 heter det at Finnmarkseiendommen overtar de faste eiendommene som Statskog SF eier. Samtidig er det forutsatt både i de generelle merknadene i proposisjonen, i utkastet til § 5 og nå i forbindelse med de nye reglene om identifisering, at det eksisterer rettigheter på denne grunnen som ennå ikke er kartlagt. Det blir derfor etter flertallets mening noe upresist å snakke om en overføring av eiendomsretten fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen. Dette kan dess­uten oppfattes som en tilsløring av de reelle rettighetsforholdene.

En måte å bøte på disse uklarhetene på er å ta inn formuleringen "har grunnbokshjemmel til eller eier uten å ha grunnbokshjemmel" i nye § 49. Man tar ikke ved selve hjemmelsoverføringen stilling til hvilke rettigheter som faktisk eksisterer. Denne oppgaven overlates til kommisjonen og særdomstolen etter reglene i det nye kapittel 5. Som en følge av dette foreslår flertallet følgende endring:

"Finnmarksloven § 49 første ledd skal lyde:

Ved ikrafttredelsen av kapittel 2 overtar Finnmarkseiendommen de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF har grunnbokshjemmel til eller eier uten å ha grunnbokshjemmel. Tilsvarende gjelder begrensede rettigheter i fast eiendom. Omregistrering i grunnboken skjer ved navneendring. Overføringen skjer med skattemessig kontinuitet og utløser ikke skatteplikt for Statskog SF etter skatteloven § 5-2."

7.2.6 Innebærer identifikasjonsprosessen en privatisering av Finnmark?

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at forslaget om et identifiseringsinstitutt for å avdekke eksisterende rettigheter i Finnmark, jf. forslag til nytt kapittel 5, av enkelte har blitt betegnet som "privatisering av Finnmark". Flertallet vil presisere at begrepet "privatisering" er direkte misvisende for forslaget.

Flertallet vil fremheve at Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen skal legge gjeldende rett til grunn for sitt arbeid. Dette betyr at det ikke vil være snakk om å gi bort rettigheter til grunnen i Finnmark. Kommisjonen og domstolens oppgave er utelukkende å identifisere rettigheter som grupper og enkeltpersoner har opparbeidet, men som de til nå ikke har fått "papirer på".

Dersom man ikke oppretter en særordning for identifikasjon av rettigheter, vil rettighetshaverne uansett kunne kreve sin rett ved de alminnelige domstolene. Flertallet mener det er liten grunn til å tro at folk i Finnmark generelt vil slå seg til ro med den uavklarte rettighetssituasjonen man har i dag. Det er derfor nærliggende å tro at hvis man ikke får en særordning for identifisering på plass, vil man få mange tvister for de alminnelige domstolene. Resultatet ville i så fall blitt det samme: Sakene vil bli løst etter gjeldende rett. Det vil imidlertid være en del viktige forskjeller:

• Sakene ville strukket ut i tid.

• Man vil ikke få en slik helhetlig gjennomgang som forslaget legger opp til.

• Muligheten for å løse sakene gjennom mekling vil ikke være den samme.

• De alminnelige domstolene har ikke den spesialkompetansen kommisjonen og særdomstolen vil ha.

Viktig i denne sammenhengen er også etter flertallets oppfatning at Norge ikke vil oppfylle sine forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 hvis rettighetshaverne kun henvises til de alminnelige domstolene for å få kartlagt sine rettigheter. Bakgrunnen for forslaget om en ordning for identifisering av opparbeidete rettigheter, er nettopp å finne her.

Flertallet viser til at man bør være varsom med å uttale seg om hvordan utfallet av identifikasjonsprosessen vil bli. Dette er et rettsspørsmål som det tilligger domstolene å avgjøre med bindende virkning. På bakgrunn av det kollektive preg som mye av utmarksbruken i Finnmark har, og de ulike brukergruppene og bruksmåtene som ofte er representert i det samme området, er det imidlertid etter flertallets mening god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark. Det dominerende vil etter flertallets oppfatning trolig være kollektive bruksretter av ulike slag.

Sametinget hevdet allerede ved fremleggelsen av proposisjonen at Regjeringens forslag ikke fullt ut oppfylte forpliktelsene i ILO-konvensjonens artikkel 14. Sametinget fikk senere støtte for denne tolkning av konvensjonen fra professorene Ulfstein og Graver i deres utredning "Folkerettslig vurdering av forslaget til ny Finnmarkslov". I brev fra justisministeren til justiskomiteen 6. april 2004 og 14. juni 2004, jf. vedlegg, ble det tilkjennegitt et behov for "supplerende tiltak" fra statens side for å sikre en lojal oppfyllelse av ILO-konvensjonen artikkel 14. Flertallet viser videre til at kravet om en identifiseringsordning også har vært reist fra Finnmark fylkesting.

ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 2 krever at myndighetene skal ta nødvendige skritt for å identifisere de landområdene som urfolk tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse. I artikkel 14 nr. 3 heter det videre at hensiktsmessige ordninger skal sikres i den nasjonale rettsorden for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra vedkommende folk. Det er med andre ord etter flertallets mening klart ikke holdbart etter folkeretten å overlate spørsmålet om hvilke og hvor omfattende rettigheter som er opparbeidet i Finnmark til de alminnelige domstolene.

I denne forbindelsen vil flertallet også nevne at man uavhengig av urfolks rettigheter og folkerettslige betraktninger har hatt liknende særordninger for kartlegging av rettigheter ellers i landet. Høyfjellskommisjonen tok i perioden 1908 til 1953 for seg de sentrale høyfjellsområdene i Sør-Norge. Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms hadde i perioden 1985 til 2004 til oppgave å ordne rettsforholdene mellom staten og andre i høyfjellsområder og andre utmarksområder i Nordland og Troms. Ut fra et sammenliknende synspunkt vil det da etter flertallets mening være klart urimelig å si at finnmarkingene må ta byrden ved selv å føre sine saker for de alminnelige domstolene med alle de ulempene dette innebærer.

7.3 Enkelte andre spørsmål

7.3.1 Fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene

Komiteen flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringens forslag til § 28, hvor det heter at de særlige rettighetsforholdene vedrørende fisket i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene ikke berøres av bestemmelsene i lovforslaget om fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn.

Spørsmålene omkring rettigheter til og reguleringen av fisket i disse vassdragene er komplekse. Regjeringen mente det var behov for en bred gjennomgang av den fremtidige forvaltningen av disse vassdragene og ville derfor ikke fremme forslag til en mer detaljert lovregulering i denne omgang.

Flertallet mener at det er viktig å slå fast i enkelte overordnede regler finnmarksloven om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene. Flertallet viser også til at både Sametinget og Fylkestinget ønsker at det gis særlige lovregler for disse vassdragene.

Flertallet er likevel enig med Regjeringen i at det ikke er hensiktsmessig å detaljregulere fisket i de to nevnte vassdragene i finnmarksloven. Det kan derimot etter flertallets syn tas inn regler på et overordnet nivå, samtidig med at Kongen gis hjemmel til å fastsette mer detaljerte regler i forskrift.

Flertallet viser til at retten til fisket i Alta-vassdraget ble slått fast ved dom i Alta tingrett 16. mai 2002. Ifølge dommen tilkommer fiskeretten Alta Laksefiskeri Interessentskap. Flertallet viser til at det har vært bred enighet om at det ikke skulle gripes inn i eksisterende rettighetsforhold knyttet til fisket i de tre vassdragene. Flertallet ser derfor ingen grunn til å foreslå nærmere lovregler om retten til fisket i Alta-vassdraget.

Flertallet mener imidlertid at de overordnete regler om rett til fisket i Tana-vassdraget bør fastsettes i finnmarksloven. Etter flertallets mening må forvaltningen av fisket i Tana-vassdraget være lokal og rettighetsbasert. Reglene som foreslås bygger på eksisterende rettigheter og vil ikke gripe inn i disse. Mer detaljert regulering bør skje gjennom forskrifter. For øvrig skal forvaltningen skje innenfor rammen av lakse- og innlandsfiskloven.

Flertallet er kjent med at retten til å fiske i Neiden-vassdraget i stor utstrekning er klarlagt gjennom rettspraksis, og viser i den forbindelse både til Samerettsutvalgets utredning NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur s. 372 flg., et brev 25. april 2005 til komiteen fra Neidenelvens fiskefellesskap samt en dom fra Hålogaland lagmannsrett 10. november 1998 som flertallet har blitt kjent med på annen måte. Siden fisket i Neiden må forvaltes i samarbeid med Finnland, er det etter flertallets mening likevel hensiktsmessig å ta med Neiden ved siden av Tana i lovforslaget. De eksisterende rettighetene må uansett respekteres i det videre arbeidet.

Flertallet foreslår på denne bakgrunn å ta inn et nytt kapittel 4 med bestemmelser om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene. Flertallet foreslår også at det slås uttrykkelig fast at reglene i kapittel 3 om forvaltning av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn ikke gjelder der annet følger av de særlige rettsforholdene i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene.

Flertallet har følgende forslag til nye bestemmelser:

"Finnmarksloven § 21 annet ledd skal lyde:

Reglene i kapittelet her gjelder ikke i den utstrekning annet følger av særlige rettsforhold."

Merknad til ny § 21 annet ledd:

Bestemmelsen dekker de særlige rettsforholdene i Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene, og innebærer at de særlige reglene i kapittel 3 om forvaltning av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn ikke gjelder i den utstrekning annet følger av slike rettsforhold. Bestemmelsen dekker også andre særlige rettsforhold, inkludert slike som blir kartlagt i identifiseringsprosessen etter kapittel 5.

Flertallet fremmer videre følgende forslag:

"Finnmarksloven kapittel 4 skal lyde:

Kapittel 4 Tana og Neiden

§ 28 Fisket i Tana- og Neiden-vassdragene

I Tana- og Neiden-vassdragene har lokalbefolkningen særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om forvaltningen og utøvelsen av fisket. Forskriften skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene.

Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i Tana- og Neiden-vassdragene skal skje i samråd med Sametinget, berørte kommuner og dem som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene."

Merknad til kapittel 4:

I § 28 slås det uttrykkelig fast at det eksisterer særskilte rettigheter til fisket i Tana- og Neiden-vassdragene. Disse rettighetene er dels nedfelt i lov, dels følger de av alders tids bruk og lokal sedvane som til dels er fastslått ved dom. I det videre arbeidet med å utvikle et lokalt rettighetsbasert forvaltningssystem vil en modernisering av bestemmelsene i lov 23. juni 1888 nr. 1 om Retten til Fiskeri i Tana-vassdraget i Finmarkens Amt stå sentralt. Det samme vil en vurdering av forslagene i Samerettsutvalgets utredning NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Den nærmere reguleringen av rettighetsforholdene må tas inn i finnmarksloven på et senere tidspunkt.

Mer detaljerte regler om forvaltning og utøvelse av fisket fastsettes av Kongen i forskrift. Det presiseres at forskriften skal legge til rette for lokal forvaltning basert på eksisterende rettigheter. Denne løsningen ivaretar både ønsket om å lovfeste hovedprinsippene for forvaltningen, og behovet for en mer detaljert utforming av det nærmere regelverket.

Både Tana- og Neiden-vassdragene forvaltes sammen med Finland. En helhetlig og god forvaltning forutsetter gode felles regler for forvaltningen. Forskriftene må derfor være i samsvar med de bilaterale overenskomstene med Finland om fisket i Tana og Neiden.

For å sikre at Sametinget, de berørte kommunene og rettighetshaverne får innflytelse på utformingen av nye forvaltningsregler, foreslås det lovfestet at de skal konsulteres under utarbeidelsen av forskrifter og under forhandlinger med Finland.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig å få en avklaring av hvordan forvaltningen av de tre store elvene Alta-, Tana- og Neiden-vassdragene skal være i fremtiden. Sosialistisk Venstreparti ønsker lokal forvaltning av vassdragene, men vil også her at spørsmålet sendes ut på høring for å sikre at alle parter får uttale seg i sakens anledning. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om lokal, rettighetsbasert forvaltning av de tre store vassdragene i Finnmark."

7.3.2 Saltvannsfiske

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget har foreslått fritt fiske for finnmarkinger i havet utenfor Finnmark for fartøy under 10 meter.

Flertallet vil bemerke at spørsmål om retten til og forvaltningen av saltvannsfisket i samiske bosettingsområder har vært gjenstand for atskillig utredning, særlig i perioden 1990-2001. Historiske forhold har vært undersøkt, og hva som må antas å være gjeldende rett er drøftet både i lys av folkeretten og norsk rett, inkludert mulig sedvanerett.

Felles for alle utredninger og forslag har vært at eventuelle rettigheter, og eventuelle korresponderende forpliktelser for myndighetene, må knyttes til geografisk definerte lokalsamfunn og ikke til personer eller grupper på etnisk grunnlag.

I utredningen "En sakkyndig vurdering av hvilke rettslige forpliktelser myndighetene er bundet av overfor den samiske befolkningen ved regulering av fiske" konkluderte Carsten Smith i 1990 med at statens forpliktelse til å verne om det materielle grunnlaget for samisk kultur også må omfatte det sjøsamiske kyst- og fjordfisket. Samerettsutvalget utredet dette nærmere og fremmet i NOU 1997:4 forslag om fritt fiske for båter under en viss størrelse og lokal forvaltning. Senere har Samisk fiskeriutvalg levert en utredning, og en mulig sedvanerett til fritt fjordfiske i Finnmark og andre fiskerirelaterte temaer ble behandlet i NOU 2001:34 "Samiske sedvaner og rettsoppfatninger".

Samerettsutvalgets forslag til fiskeriforvaltning er ikke iverksatt, og har tematisk falt utenfor virkeområdet for forslaget til finnmarkslov.

Det kan etter flertallets mening ikke utelukkes at det foreligger føringer både i folkeretten og i norsk rett for å ta særlig hensyn til fisket i sjøsamiske områder i utformingen og praktiseringen av fiskeriforvaltningen. I forhold til dagens aktuelle situasjon er det imidlertid ikke utredet konkret hvordan disse hensyn mest effektivt og hensiktsmessig kan ivaretas i den løpende fiskeriforvaltningen.

Flertallet er kjent med at sjøfiske en viktig del av det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur. De sjøsamiske tradisjonene med kystfiske har i dagens regelverk et usikkert vern. Det er derfor viktig at muligheten for fortsatt sjøsamisk kystfiske sikres. Flertallet mener at en utredning av disse spørsmålene bør foretas av Regjeringen, i samråd med Sametinget og Finnmark fylkesting.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at Finnmarkskommisjonens mandat på et senere tidspunkt kan utvides til å omfatte rettigheter til saltvannsfiske dersom man finner at det er tilstrekkelig rettslig grunnlag for slike rettigheter, uten at dette flertallet nå tar stilling til det.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at flertallets åpning for å knytte utredningen av rettigheter til saltvannsfisket til kommisjonsarbeidet, er nok et argument for å sende kommisjonens mandat og regelverk ut på høring. På denne måten kunne man sikret en mer helthetlig tilnæring til avklaringen av rettighetsforholdene i Finnmark.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, herunder minimumskvote for båter under ti meter, og fremme en oppfølgende sak om dette for Stortinget."

7.3.3 Østsamisk kultur

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Samerettsutvalget i sin innstilling la frem et forslag om revitalisering av øst-samisk kultur. Flertallet er opptatt av at Samerettsutvalgets intensjoner på dette punktet ivaretas.

Den øst-samiske tradisjonen i Neiden er en viktig del av Finnmarks historie. Flertallet er derfor opptatt av at øst-samisk kultur og historie dokumenteres gjennom etableringen av det øst-samiske museet i Neiden som skal stå ferdig sommeren 2006. Dette senteret for øst-samisk kultur og tradisjon vil også kunne ha en viktig funksjon som et kultursentrum for kontakt med de øst-samiske samfunnene i nabolandene på Nordkalotten. Flertallet ber om at arbeidet gis prioritet.

7.3.4 De ansattes representasjon i styret

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Arbeiderpartiet i sitt notat til konsultasjonene 2. mars 2005 foreslo at man skal ta inn regler i finnmarksloven om ansattes representasjon i styret i Finnmarkseiendommen. Dette er flertallet enig i og foreslår følgende ny § 11 i finnmarksloven:

"Finnmarksloven § 11 skal lyde:

§ 11 Saker som angår de ansattes arbeidssituasjon og rettsstilling

Av og blant de ansatte i Finnmarkseiendommen velges en representant som møter i Finnmarkseiendommens styre ved behandling av saker som angår de ansattes arbeidssituasjon eller rettsstilling. Representanten for de ansatte har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett.

Representanten for de ansatte har ikke rett til å delta i behandlingen av saker som gjelder arbeidsgivers forberedelse til forhandlinger med arbeidstakere, arbeidskonflikter, rettstvister med arbeidstakerorganisasjoner eller oppsigelse av tariffavtaler."

7.3.5 Overføring av Fjelltjenesten til Statens naturoppsyn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Arbeiderpartiet i sitt notat til konsultasjonene 13. april 2005 foreslo at man skulle ta inn i overgangsbestemmelsene at de ansatte i Fjelltjenesten i Statskog Finnmark skulle ha rett til ansettelse i Statens naturoppsyn i stedet for i Finnmarkseiendommen. Også Regjeringens lovforslag legger opp til at det er Statens naturoppsyn som skal føre det offentligrettslige naturoppsynet i Finnmark. Det åpnes imidlertid for at Finnmarkseiendommen kjøper oppsynstjenester av Statens naturoppsyn. Dette for at Finnmarkseiendommen skal slippe å bygge opp et eget tilsynsapparat, jf. forslaget i proposisjonen om endringer i naturoppsynsloven § 2.

Flertallet viser videre til at det i dag er Statskogs fjelltjeneste som etter oppdrag fra Statens naturoppsyn utfører det offentligrettslige naturoppsynet ved siden av det oppsynet som Statskog som grunneier har behov for. Etter flertallets mening kan overgangen fra Fjelltjenesten til Statens naturoppsyn gjøres meget smidig dersom de ansatte i Fjelltjenesten overføres direkte til Statens naturoppsyn. Så vidt flertallet er kjent med, ønsker de ansatte i Fjelltjenesten selv denne løsningen.

Flertallet mener at mye taler for at Statens naturoppsyn skal kunne overta anleggs- og driftsmidler knyttet til Fjelltjenesten fra Statskog. Tilsvarende gjelder for Finnmarkseiendommen i forhold til de andre sidene av Statskogs virksomhet i Finnmark. Proposisjonen inneholder ikke regler om dette, og flertallet foreslår derfor at Kongen gis adgang til å fastsette regler om overføring av andre eiendeler enn fast eiendom fra Statskog til Finnmarkseiendommen og Statens naturoppsyn.

Fast eiendom skal overføres til Finnmarkseiendommen etter overgangsbestemmelsene i § 49 første ledd. Blant annet av hensyn til kartleggingsprosessen ønsker ikke flertallet å åpne for at fast eiendom overføres direkte til staten ved Statens naturoppsyn ved lovens ikrafttredelse. Det bør imidlertid også åpnes for at Statens naturoppsyn kan tre inn i relevante avtaler som Statskog har inngått.

Flertallet foreslås på denne bakgrunn følgende utforming av overgangsbestemmelsene i § 49:

"Finnmarksloven § 49 fjerde og nye sjette og syvende ledd skal lyde:

Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark fylke, unntatt ansatte som er knyttet til Statskog SFs fjelltjeneste, anses som ansatt i Finnmarkseiendommen fra ikrafttredelsestidspunktet med samme lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende hadde hos Statskog SF, med mindre den ansatte har meddelt at vedkommende ikke ønsker det. Fra ikrafttredelsestidspunktet er ansatte i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark ikke lenger ansatt i Statskog SF med mindre det er særskilt avtalt.

- - -

Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark og som er knyttet til Statskog SFs fjelltjeneste, anses fra ikrafttredelsestidspunktet som ansatt i Statens naturoppsyn. For øvrig gjelder fjerde ledd tilsvarende.

Kongen kan fastsette at andre eiendeler knyttet til virksomheten i Finnmark enn fast eiendom skal overføres fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen og Statens naturoppsyn. Kongen kan også fastsette at avtaler som nevnt i tredje ledd skal kunne overtas av Statens naturoppsyn."

7.4 Kommentarer til Regjeringens lovforslag

7.4.1 Til § 1 Lovens formål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at blant andre Sametinget og Finnmark fylkesting har foreslått å ta ut henvisningen til "allmennheten" i lovutkastets § 1. Flertallet oppfatter at det er bred enighet om at allmennheten fortsatt skal ha adgang til å delta i høstingen av fornybare ressurser i Finnmark. Det er imidlertid etter flertallets mening tilstrekkelig at dette kommer til uttrykk i lovens kapittel 3 om fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn.

Det er videre enighet om at et hovedformål med loven er å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur. På denne bakgrunn synes det etter flertallets oppfatning å gi størst klarhet at lovens formålsparagraf avgrenses til å ha fylkets innbyggere som målgruppe.

Sametinget har videre ønsket at "samiske hensyn" fremheves særskilt og at henvisningen til "reindriften" tas ut. Det sistnevnte begrunnes med at begrepene "kultur" og "næringer", som er brukt i Regjeringens forslag til formålsparagraf, også dekker reindrift. Sametinget ønsker dessuten at "utmarksbruk" tas inn.

Det fremgår ovenfor at flertallet vil innlemme helt nye bestemmelser om identifisering i finnmarksloven. Det er derfor etter flertallets mening unødvendig å innta "avklaring av rettigheter" i lovens formålsbestemmelse, og er enig med Sametinget i at det er hensiktsmessig å understreke at "samiske hensyn" er et meget sentralt formål med loven. Videre er flertallet enig med Sametinget i at det bør inntas en henvisning til "utmarksbruk" i lovens formålsbestemmelse. "Utmarksbruk" må tolkes i lys av begrepene "kultur", "reindrift", "næringsutøvelse" og "samfunnsliv" som også benyttes i formålsparagrafen.

Henvisningen til reindriften bør imidlertid etter flertallets oppfatning bli stående. Flertallet mener at reindriften har en særlig betydning som materielt grunnlag for samisk kultur, og utgjør både en næring og en kulturform i seg selv. Det er ønskelig å få en bred aksept for loven i Finnmark. Skal man lykkes med dette, er det etter flertallets oppfatning av stor betydning at også reindriftsmiljøet opplever at loven ivaretar deres interesser.

Flertallet vil bemerke at bakgrunnen for at henvisningen til "allmennheten" er tatt ut av § 1 er at finnmarksloven særlig skal regulere hensynet til innbyggerne i Finnmark og hensynet til samiske forhold. Flertallet viser imidlertid til § 25 Adgang for andre, og legger til grunn at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres. Allmennhetens jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig inntektskilde for fylket også i fremtiden. Dette bidrar etter flertallets oppfatning også til å sikre allmennhetens adgang.

Flertallet viser til at Sosialistisk Venstrepartis beskrivelse av allmennhetens rettigheter etter finnmarksloven ikke er dekkende for lovens realitet. I § 25 reguleres allmennhetens adgang til jakt og fiske i Finnmark. Disse medlemmer mener at allmennhetens rett til jakt og fiske i fylket videreføres i finnmarksloven.

Flertallet foreslår på bakgrunn av ovennevnte følgende omformulering av finnmarksloven § 1:

"Finnmarksloven § 1 skal lyde:

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til det beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er svært opptatt av at allmennhetens rettigheter skal styrkes, ikke svekkes. Allmennhetens adgang til naturen, og rett til jakt og fiske, er en verdi som Sosialistisk Venstreparti ønsker å ivareta. Flere steder i Norge forsøkes allmennhetens adgang til naturen stadig innskrenket, med og uten hell. Finnmark fylke er et område med unike muligheter for naturopplevelser. Dette medlem kan ikke se at tilreisende jegere og fiskere i Finnmark har vært til fortrengsel for reindriften, det samiske kulturgrunnlaget eller naturgrunnlaget i Finnmark. Tvert imot er det plass nok til alle. Samtidig er Sosialistisk Venstreparti opptatt av særlig å verne om samiske interesser og ivareta våre folkerettslige forpliktelser. Dette medlem mener imidlertid at det finnes rikelig med muligheter til å foreta innskrenkninger og fortolkninger av loven som vil ivareta samiske interesser i eventuelle konfliktsituasjoner. ILO-konvensjonen gir også rom for tilpasninger til lokale forhold. Dette medlem vil også understreke viktigheten av at samiske interesser særlig skal sikres med denne loven, og foreslår derfor en understreking av samiske interesser i formålsparagrafen.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

"Finnmarksloven § 1 skal lyde:

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig, og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv."

7.4.2 Til § 2 Lovens virkeområde

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget har foreslått å utvide lovens virkeområde til også å omfatte "de fornybare ressursene i territorialfarvannet i Finnmark, inkludert fiske". Fylkestinget har tatt til orde for tilsvarende standpunkt.

Forslaget tar opp i seg viktige spørsmål om lokale og samiske rettigheter til saltvannsfiske i kystnære farvann. Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader og forslaget om saltvannsfiske i punkt 7.3.2.

Flertallet støtter Regjeringens forslag til utforming av § 2 slik den fremkommer i proposisjonen. Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 2 skal lyde:

§ 2 Virkeområde

Loven gjelder for fast eiendom og vassdrag med naturressurser i Finnmark fylke. I strandlinjen gjelder loven så langt ut i sjøen som den private eiendomsretten strekker seg."

Merknad til § 2:

Flertallet viser til § 2 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt i vedtaket. Flertallet har ingen merknader og henviser til proposisjonen.

7.4.3 Til § 3 Forholdet til folkeretten

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget i arbeidsdokument 2 foreslo å inkorporere ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i finnmarksloven § 3, samt å gi den forrang foran både finnmarksloven og annen lovgivning.

Flertallet viser til at det fortsatt er mye uklarhet rundt tolkningen av ILO-konvensjon nr. 169. Dette gjør den etter flertallets oppfatning lite egnet til inkorporasjon.

Lovgivers oppgave er å finne frem til gode løsninger i loven som også er i samsvar med folkeretten. ILO-konvensjonen vil uavhengig av inkorporering eller ikke være en viktig rettskildefaktor ved anvendelsen av finnmarksloven. Dette har sin bakgrunn i presumpsjonsprinsippet og i at Norge har ratifisert konvensjonen og dermed er folkerettslig forpliktet til å følge den.

Flertallet har imidlertid oppfattet at en henvisning til ILO-konvensjon nr. 169 i lovs form er viktig for Sametinget. Etter grundige overveielser har flertallet derfor funnet det hensiktsmessig å foreslå en begrenset inkorporering av konvensjonen ved å ta inn en regel i § 3 om at loven skal gjelde "med de begrensninger" som følger av ILO-konvensjonen. Dette vil samtidig synliggjøre lovens folkerettslige bakgrunn på en god måte.

Formuleringen "med de begrensninger" vil innebære at ILO-konvensjonen går foran finnmarksloven hvis det skulle vise seg at bestemmelser i loven står i motstrid til bestemmelser i ILO-konvensjonen. Hvis man derimot kommer til, på bakgrunn av ILO-konvensjonen, at loven mangler bestemmelser av et visst innhold, vil dette være en oppgave for lovgiver. Domstolen skal med andre ord ikke bruke ILO-konvensjonen til å bygge ut finnmarksloven. Det vil være enklere å forutse konsekvensene av en slik begrenset inkorporering enn om man skulle gi ILO-konvensjonen generell forrang over all norsk lovgivning.

Flertallet ønsker i tillegg som annet punktum å bevare den bestemmelsen Regjeringen foreslo om at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens reg­ler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene. Uttrykket "grensevassdragene" viser tydeligere enn "grensetraktene", som var brukt i Regjeringens forslag, at bestemmelsen ikke er myntet på saltvannsfiske.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 3 skal lyde:

§ 3 Forholdet til folkeretten

Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis lange historie som forsvarere av samiske rettigheter og den samiske kulturen, en historie som strekker seg tilbake til partiets begynnelse. I 1981 var Sosialistisk Venstreparti, sammen med samiske miljøer og miljøbevegelsen, svært aktive i kampen mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Sosialistisk Venstreparti har også alltid vært et foregangsparti i forhold til folkeretten. Internasjonalt bindende avtaler på områder som miljø, menneskerettigheter og ivaretakelse av urfolks rettigheter har alltid vært viktig arbeid for Sosialistisk Venstreparti. Dette medlem vil understreke at Sosialistisk Venstreparti ikke ønsker en finnmarkslov som bryter med ILO-konvensjon nr. 169, men ønsker, som flertallet, at loven skal gjelde med de begrensninger som følger av konvensjonen. Samiske rettigheter må få den beskyttelsen de har krav på. Dette medlem vil ved siden av viktigheten av ILO-konvensjon nr. 169, understreke norske miljørettslige internasjonale forpliktelser. I en lov som fastsetter forvaltning av store naturområder med tilhørende utmarksressurser, er det svært viktig at miljøperspektivet blir ivaretatt.

Dette medlem foreslår følgende formulering til § 3:

"Finnmarksloven § 3 skal lyde:

§ 3 Forholdet til folkeretten

Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om stammefolk og urfolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter, Norges forpliktelser i henhold til internasjonale miljøkonvensjoner og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene."

7.4.4 Til § 4 Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark

Etter § 4 i Regjeringens forslag til finnmarkslov gis Sametinget mulighet til å utforme retningslinjer om hvordan virkningen for samisk kultur mv. av beslutninger om endret bruk av utmark skal bedømmes. I saker om endret bruk av utmark skal offentlige myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur mv. på bakgrunn av retningslinjer utformet at Sametinget. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser i den forbindelse til at Sametinget har fremmet krav om at retningslinjene for endret bruk av utmark skal være avgjørende for hvilke hensyn som skal vektlegges - ikke veiledende slik Regjeringens forslag legger opp til.

Flertallet er enig med Sametinget i at det bør gå klarere frem av § 4 at Sametingets retningslinjer skal legges til grunn ved vurderingen av samiske hensyn i forbindelse med endret bruk av utmark.

Flertallet har erfart at det er stor usikkerhet knyttet til hva departementets godkjennelse av retningslinjene skal gå ut på. I proposisjonen pkt. 7.3.4 siste avsnitt står det:

"(…) Departementet vil som ledd i godkjenningen måtte vurdere om retningslinjene holder seg innenfor den saklige avgrensningen i § 4, om Sametinget har hørt aktuelle samiske interesser ved utformingen av retningslinjene, om retningslinjene er utformet på en måte som gjør at de vil kunne anvendes som forutsatt i loven mv. Departementet skal imidlertid ikke foreta noen prøving av Sametingets vurdering av hva som vil være til skade for samisk kultur mv. Dette vurderingstemaet vil fullt ut være overlatt til Sametingets skjønn."

Flertallet mener det vil virke klargjørende at det fremgår av loven hvilke sider av retningslinjene som departementet skal prøve, men mener det er unødvendig at departementet etterprøver i hvilken utstrekning Sametinget har hørt ulike samiske interesser.

Etter flertallets mening er det unødvendig å presisere i lovteksten at også endringer i retningslinjene skal godkjennes av departementet. Det ligger allerede i bestemmelsen om at retningslinjene skal godkjennes.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, foreslår på denne bakgrunn følgende omformulering av finnmarksloven § 4:

"Finnmarksloven § 4 skal lyde:

§ 4 Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark

Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet på egnet måte.

I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum."

Merknad til § 4:

Hvor bindende retningslinjene er

At retningslinjene "skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum", innebærer etter dette flertallets oppfatning at det ikke er tilstrekkelig å bare la Sametingets retningslinjer inngå i myndighetenes vurdering av hvilken betydning endret bruk av utmark vil ha for samisk kultur mv. I den grad Sametinget har gitt retningslinjer for hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur mv. og hvordan denne skal bedømmes, er det dette som skal legges til grunn. Myndighetene kan f.eks. ikke si at de har sett på retningslinjene, men har kommet til at andre samiske hensyn enn dem retningslinjene omhandler, trekker i en annen retning og blir avgjørende i dette tilfellet. Det er også etter dette flertallets mening grunn til å påpeke at ved behandling av saker om endret bruk av utmark i Finnmarkseiendommen, er retningslinjene sikret virkning gjennom de særlige saksbehandlings- og avstemningsreglene i § 10.

Dette flertallet finner videre grunn til å presisere at verken forslaget i proposisjonen eller dette flertallets forslag til § 4 innebærer at retningslinjene vil være avgjørende for den endelige beslutningen i saker som gjelder endret bruk av utmark. I saker der både samiske og andre hensyn gjør seg gjeldende, vil retningslinjene være avgjørende for vurderingen av de samiske hensynene, men ikke for avveiningen av disse hensynene i forhold til de andre hensynene som gjør seg gjeldende, jf. proposisjonen punkt 9 der det i merknadene til § 4 heter:

"Annet ledd regulerer ikke den skjønnmessige avveiningen mellom hensynet til vern av samisk kultur mv. og andre hensyn".

Dette flertallet vil påpeke at hvilken gjennomslagskraft for samiske hensyn som retningslinjene vil medføre, vil i stor utstrekning bero på om Sametinget gir retningslinjene et innhold som oppfattes som saklig og konstruktivt av de myndighetene som skal anvende dem. Dette flertallet er ikke i tvil om at Sametinget vil gi retningslinjene et slikt innhold, og viser i den forbindelse til det gode samarbeidet mellom Sametinget og Finnmark fylkeskommune når det gjelder kulturminneforvaltning og arealplanlegging.

Uttrykket endret bruk av utmark

Dette flertallet vil også påpeke at retningslinjene bare skal ha betydning ved endret bruk av utmark. Disponeringen må ha "visse fysiske og praktiske konsekvenser og må være av en viss varighet" før det kan bli snakk om endret bruk, jf. merknadene til § 4 i proposisjonen. Typiske eksempler vil være hus- og hytteutbygging, bygging av veier, oppstart av gruvedrift og oppføring av vindmølleparker. Retningslinjene bør derimot etter dette flertallets syn ikke gjelde for endringer innenfor rammen av tradisjonell utmarksbruk. Retningslinjene skal derfor f.eks. ikke gjelde for saker om fordeling av fornybare ressurser eller saker om begrensninger i adgangen til å utnytte slike ressurser pga. ressursmangel.

Forholdet til plan- og bygningsloven

Dette flertallet viser til at fylkeskommunen, nabokommunene og statlige fagmyndigheter hvis saksområde blir berørt, kan fremme innsigelse mot kommunens forslag til henholdsvis arealplan og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 20 5 femte ledd og § 27 2 nr. 2. Dersom det fremsettes formell innsigelse mot planen, må areal- eller reguleringsplanen sendes departementet for endelig godkjenning.

Dette flertallet viser til Miljøverndepartementets rundskriv T 5/95 Retningslinjer for bruk av innsigelser i plansaker, som angir hvem som har innsigelsesadgang etter plan- og bygningsloven. I dette rundskrivet står det blant annet:

"Det er opp til vedkommende fagdepartement å avgjøre hvilket organ som skal være statlig innsigelsesmyndighet. Det vil som hovedregel være et statlig fagorgan på fylkesnivå som har innsigelsesmyndighet på hvert fagområde. (…) Departementet legger … til grunn at det er de statlige organer som har oppgaver i kommunal planlegging etter [plan- og bygningsloven] § 9-3, som forvalter den formelle samarbeidsrolle og som dermed kan fremme innsigelse."

Dette flertallet viser til at Sametinget blant annet har innsigelsesrett som statlig fagmyndighet i saker som berører samisk kulturminnevern. Sametinget er imidlertid etter dette flertallets mening ikke en "statlig fagmyndighet" med generell kompetanse til å fremme formell innsigelse etter plan- og bygningsloven. Sametingets kompetanse til å gi retningslinjer knyttet til endret bruk av utmark etter finnmarksloven § 4 har ikke betydning i forhold til dette. Andre organer enn de som er nevnt i plan- og bygningsloven har ikke rett til å fremsette formell innsigelse mot kommunens planer.

Sametinget kan imidlertid ha rett til å uttale seg om kommunens forslag til arealplan, som et av de "berørte statlige organer (...) som har særlige interesser i planarbeidet", jf. plan- og bygningsloven § 20-5 annet ledd. Utkast til kommuneplan skal i så fall sendes Sametinget. Dette flertallet finner grunn til å påpeke at en slik uttalelse fra Sametinget ikke vil ha noen formelle rettsvirkninger.

Det kan også tenkes at Sametinget i enkelte saker kan ha rett til å klage på kommunens vedtak om reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 27-3 annet ledd. En slik klagerett avhenger av om Sametinget har "rettslig klageinteresse" i den konkrete saken.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i flertallets betraktninger omkring Sametingets retningslinjer. Dette medlem har imidlertid et noe annet forslag til formulering av paragrafen, der hensynet til bærekraftig bruk og miljøvernet også skal vurderes særskilt i saker om endret bruk av utmark. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 4 skal lyde:

§ 4 Retningslinjer for forvaltningen av utmark

Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene og endringer i retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet på egnet måte.

I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse, samfunnsliv og en balansert og økologisk bærekraftig utvikling."

7.4.5 Til § 5 Forholdet til bestående rettigheter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Sametinget under konsultasjonene har ønsket en klarere henvisning til ILO-konvensjonen artikkel 14 i § 5 og at det skal slås fast i loven at samene har eiendoms- og besittelsesrettigheter etter nasjonal rett og folkeretten.

Flertallet foreslår å innta i finnmarksloven en klar anerkjennelse av at det eksisterer rettigheter i Finnmark som ennå ikke er kartlagt. En direkte henvisning til folkeretten som grunnlag for slike rettigheter er imidlertid problematisk. ILO-konvensjonen slår fast at opparbeidete rettigheter skal anerkjennes, men man kan etter flertallets mening ikke utlede rettigheter direkte fra ILO-konvensjonen.

Kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende rett. Det har vært en viss utvikling av rettspraksis de siste tiårene som flertallet ønsker å peke på. Utviklingen i høyesterettspraksis er beskrevet i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) side 42 til 43. Av nyere dommer er Selbudommen og Svartskogdommen trukket frem som særlig viktige. Under omtalen av Selbudommen heter det blant annet:

"En samlet rett anerkjente at man i saken stod overfor visse særlige metodespørsmål som var knyttet til samisk kultur og livsform. Det ble påpekt at samene tok skriftspråket sent i bruk, og at retten måtte ta hensyn til at samene var nomader og stort sett brukte organiske materialer som går i forråtnelse, og at det da vil være vanskelig å finne fysiske spor etter reindriften. Høyesterett poengterte at disse forholdene gjorde at man måtte være varsom med å trekke slutninger av at man mangler konkrete opplysninger om samenes tilstedeværelse i et område.

Som plenumsavgjørelse vil dommen være en sentral rettskilde i eventuelle senere tilsvarende saker."

I oppsummeringen av nyere rettspraksis på området heter det på s. 43:

"I forhold til det tingsrettslige skal bemerkes at vilkårene for erverv gjennom alders tid i utgangspunktet er vurdert på vanlig måte. Det man kan utlede av disse dommene er at Høyesterett anvender velkjente tingsrettslige prinsipper, men på samiske premisser og i tråd med folkeretten. Det synes som Høyesterett anvendte den rettsnormen en fortolkning av de folkerettslige tekstene gir i den konkrete tingsrettslige analysen. Dette medførte at samisk bruk og det samiske syn på og holdning til eierposisjon ble lagt til grunn for avgjørelsen. I Selbudommen var dette særlig tydelig i vurderingen av nomadisk bruk og i Svartskogdommen kom dette til uttrykk i vurderingen av god tro og i forhold til tradisjonell samisk rettsoppfatning av eiendomsbegrepet."

Det er flertallets vurdering at bevisbedømmelsen i nyere rettspraksis har vært tilfredsstillende. Nyere norsk rettspraksis, særlig Selbu- og Svartskogdommen, har gitt anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal anses som grunnlag for rettserverv. Det vil være viktige rettskilder for kommisjonen og domstolen.

Hvis man derimot skulle kodifisere nyere praksis i finnmarksloven, ville det deretter være disse nye lovbestemmelsene som i prinsippet måtte følges i kartleggingen, ikke gjeldende domstolskapt rett. Det kan vise seg å være svært vanskelig å gjengi gjeldende norsk rett på en tilfredsstillende måte i konkrete lovbestemmelser. Flertallet går derfor ikke inn for en slik løsning, men vil i stedet peke på enkelte trekk ved gjeldende norsk tingsrett.

Læren om alders tids bruk verner om forhold som har bestått i lang tid. Ved bedømmingen av om rettigheter eksisterer og hvilket omfang de har, vil etter flertallets mening hensynet til et rimelig resultat også spille en viss rolle. Rettigheter skal som et gjennomgående prinsipp utøves på en måte som ikke unødig er til ulempe for andre. Innholdet i bruksrettigheter vil ofte anses for å ta farge av den tekniske og økonomiske utviklingen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Finnmarksloven § 5 skal lyde:

§ 5 Forholdet til bestående rettigheter

Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.

Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.

For å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en kommisjon som skal utrede rettigheter til land og vann i Finnmark og en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter, jf. kapittel 5."

Merknad til § 5:

I første ledd slås det uttrykkelig fast at samene har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Dette er en prinsipiell og politisk anerkjennelse av at det forekommer slike rettigheter. Kartleggingen skal imidlertid skje på grunnlag av gjeldende rett. Man kan ikke av den politiske prinsipperklæringen i første ledd utlede hva slags rettigheter samene har opparbeidet og heller ikke hvor det har skjedd. Anerkjennelsen av de enkelte eksisterende rettighetene vil skje i det enkelte tilfellet etter hvert som de identifiseres under kartleggingsarbeidet og blir nedfelt i bindende form.

Det følger av annet ledd at loven ikke gjør inngrep i opparbeidete rettigheter, og av tredje ledd at det skal opprettes en kommisjon og en egen domstol for å avgjøre omfanget og innholdet av de rettighetene som samene og andre har opparbeidet. Dette flertallet vil understreke at kartleggingen skal omfatte rettigheter som etniske nordmenn, kvener og andre grupper har opparbeidet, på lik linje med rettigheter som folk av samisk opphav har opparbeidet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 5 skal lyde:

§ 5 Forholdet til bestående rettigheter

Samene har gjennom langvarig bruk av land- og vannområder opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.

Loven her gjør ikke inngrep i rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene utøvere av samisk reindrift har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven."

7.4.6 Til § 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 6 skal lyde:

§ 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling

Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat) er et eget rettssubjekt med sete i Finnmark som skal forvalte grunn og naturressurser mv. som den eier i samsvar med lovens formål og reglene i loven her for øvrig."

Merknad til § 6:

Flertallet viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.

7.4.7 Til § 7 Finnmarkseiendommens styre

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen i proposisjonen har foreslått at Sametinget og Fylkestinget skal oppnevne tre medlemmer hver til Finnmarkseiendommens styre. I tillegg skal staten oppnevne ett styremedlem som ikke har stemmerett. Det statsoppnevnte medlemmet skal etter forslaget ha følgende oppgaver:

• Dersom situasjonen i styret er låst, skal vedkommende forsøke å megle mellom de ulike sidene slik at enighet eller et flertall kan oppnås.

• Dersom driften av Finnmarkseiendommen krever at det treffes vedtak og megling ikke fører frem, skal vedkommende bringe saken inn for departementet til avgjørelse.

• Dersom de stemmeberettigede styremedlemmene ikke ved enstemmighet eller ved et flertall velger en styreleder, skal det statsoppnevnte medlemmet ivareta lederfunksjonen.

• Vedkommende skal sikre god kommunikasjon mellom Finnmarkseiendommen og sentrale myndigheter.

• Vedkommende skal innkalle til det første styremøtet i Finnmarkseiendommen.

Flertallet vil påpeke at formålet med forslaget om et statsoppnevnt medlem av styret i Finnmarkseiendommen i første rekke var å hindre at styrets arbeid ble blokkert av stemmelikhet. Styret har etter forslaget et likt antall stemmeberettigede medlemmer.

Flertallet har imidlertid merket seg at Sametinget ikke ønsker et statsoppnevnt medlem av Finnmarkseiendommens styre. Tilsvarende standpunkt har Finnmark Sosialistisk Venstreparti, Finnmark Kristelig Folkeparti, Finnmark Venstre, Samefolkets parti og Finnmark Senterparti tatt.

Finnmark Arbeiderparti ønsker seg en annen sammensetning av styret. Finnmark Høyre har lagt frem et forslag om to representanter valgt av fylkestinget og to av Sametinget, hvorav en skal være fra reindriften, en ordfører fra de samiske kommunene, en ordfører fra de øvrige kommunene og en statlig representant.

Etter en grundig vurdering av innspillene til hvordan Finnmarkseiendommens styre bør sammensettes, mener flertallet at styremedlemmet oppnevnt av staten kan utgå. Dette ble også antydet som en mulig løsning i Justisdepartementets brev til justiskomiteen av 14. juni 2004, jf. vedlegg. På side 6 i brevet heter det blant annet:

"Hvis man går inn for en løsning hvor staten ikke er representert i styret, må man sikre seg mot at situa­sjonen i Finnmarkseiendommens styre blir låst fordi styret har et likt antall stemmeberettigede styremedlemmer. Samtidig bør man etter mitt syn holde på en ordning hvor Finnmark Fylkesting og Sametinget oppnevner like mange styremedlemmer.

Hvis staten ikke skal oppnevne et medlem, vil den mest nærliggende løsningen derfor være roterende lederskap og dobbeltstemme for lederen ved stemmelikhet, slik Samerettsutvalget foreslo i NOU 1997:4 s. 548 (§§ 2-9 og 2-10). Som det fremgår av mitt brev 30. september 2003, mener jeg regjeringens forslag er å foretrekke, blant annet fordi en løsning med roterende lederskap kan gi tilfeldige utslag avhengig av hvilken periode man er inne i."

Flertallet mener at proposisjonens forslag til sammensetning av styret i Finnmarkseiendommen er et godt utgangspunkt, og viser til den begrunnelse som gis i proposisjonen og i brevet fra departementet av 14. juni 2003 for dette, jf. sitatet ovenfor.

For å imøtekomme de mange innsigelsene til at staten oppnevner et styremedlem i Finnmarkseiendommen, har flertallet funnet å kunne akseptere kravet om å fjerne statens representant i styret. Ved dette understrekes finnmarkingenes eget ansvar for en god og bærekraftig forvaltning av grunnen som overføres til Finnmarkseiendommen. Man unngår uklarhet rundt ansvarsforholdene i Finnmarkseiendommen, og videre sikres avgjørelser også i de sakene som ikke er viktige nok til å kunne bringes inn til departementet for avgjørelse iht. Regjeringens opprinnelige forslag.

Som en følge av ovennevnte må det gjøres visse justeringer i lovforslagets §§ 7, 9, 10 og ny § 49 femte ledd. Når det gjelder endringene i §§ 9 og 10, viser flertallet til merknadene nedenfor. Flertallet fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 49 femte ledd skal lyde:

Departementet innkaller til det første styremøtet i Finnmarkseiendommen. Styret skal sørge for at Finnmarkseiendommen blir registrert i foretaksregisteret innen seks måneder etter ikrafttredelsen."

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 7 skal lyde:

§ 7 Finnmarkseiendommens styre

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av Sametinget skal minst ett styremedlem og vedkommendes varamedlem være representanter for reindriften. Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem av de seks medlemmene som skal være leder og nestleder."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener Sametinget selv skal velge sine medlemmer til Finnmarkseiendommens styre. Dette medlem ønsker ikke å gi noen bindinger som krever at et styremedlem med tilhørende varamedlem skal være representanter for reindriftsnæringen. Dette medlem foreslår derfor at denne bestemmelsen strykes i §§ 7 og 8.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis forslag til styresammensetting hele tiden har vært tre medlemmer valgt av Sametinget og tre medlemmer valgt av Finnmark fylkesting. Utnevnelse av leder skal, dersom styret ikke selv blir enig om dette, gå på omgang mellom Sametinget og fylkestinget som oppnevner hvert annet år. Denne lederen skal ikke ha dobbeltstemme. Dette medlem ser at det ved et styre sammensatt på en slik måte, vil kunne medføre situasjoner der det ikke fattes noe vedtak på grunn av stemmelikhet. Dette medlem mener at slike situasjoner skal løses ved at departementet får problemstillingen forelagt når et samlet mindretall på tre ønsker dette.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 7 skal lyde:

§ 7 Finnmarkseiendommens styre

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem av de seks medlemmene som skal være styreleder."

7.4.8 Til § 8 Nærmere om forholdsvalg

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til § 8 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt i vedtaket. Flertallet har ingen merknader og henviser til proposisjonen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader over om reindriftens representant. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 8 skal lyde:

§ 8 Nærmere om forholdsvalg

Valget av styremedlemmer og varamedlemmer holdes som forholdsvalg som nevnt i kommuneloven § 37 dersom minst ett medlem av organet krever det.

Dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle kravet om at det blant medlemmene og varamedlemmene skal være både kvinner og menn, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønn rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning på hvilken liste opprykk skal skje."

7.4.9 Til § 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag til omformulering i § 9:

"Finnmarksloven § 9 skal lyde:

§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten. Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever det.

Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen finner at saken kan forelegges styret skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Et styremedlem kan kreve møtebehandling.

Styret kan treffe vedtak når minst fem medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre annet følger av § 10. Ved stemmelikhet er styrelederens stemme avgjørende.

Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen dekkes av Finnmarkseiendommen."

Merknad til § 9:

Ettersom statens representant i styret er foreslått tatt ut, må det opprettes en annen mekanisme for å forhindre at styret blir handlingslammet dersom avstemningsresultatet i en sak blir 3-3.

Etter flertallets syn bør man også for Finnmarkseiendommens vedkommende holde seg til den løsningen som er vanlig mange andre steder, nemlig at styrelederens stemme er avgjørende ved stemmelikhet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 9 skal lyde:

§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten. Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever det.

Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen finner at saken kan forelegges styremedlemmene skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Et styremedlem kan kreve møtebehandling. Styret kan treffe vedtak når minst fem medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre annet følger av § 10. Ved stemmelikhet anses vedtak for ikke å være truffet. Dersom det er nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes, kan tre av styrets medlemmer samlet kreve at Finnmarkseiendommen ber om at departementet avgjør saken. Departementets vedtak har virkning som styrevedtak. Det kan ikke påklages til Kongen.

Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen dekkes av Finnmarkseiendommen."

7.4.10 Til § 10 Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er behov for særlige avstemningsregler for styret i Finnmarkseiendommen når saken gjelder (1) endret bruk av utmark, (2) avhendelse av fast eiendom eller (3) tilslutning til konklusjoner fra Finnmarkskommisjonen om at andre har bruks- eller eierrettigheter. Når det gjelder saker om endret bruk av utmark, mener flertallet at det bør åpnes for at styret settes med skiftende sammensetning i en del situasjoner. Flertallet foreslår derfor følgende omformulering i § 10:

"Finnmarksloven § 10 skal lyde:

§ 10 Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer etter § 4 skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum.

Vedtak om endret bruk av utmark krever tilslutning fra minst fire styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets retningslinjer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Dersom Sametinget ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Dersom et forslag om endret bruk av utmark som enten bare gjelder Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana kommuner eller bare gjelder res­ten av Finnmark, får tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan tre styremedlemmer samlet kreve at saken behandles en gang til. Ved denne behandlingen deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Finnmark fylkesting dersom saken gjelder endret bruk av utmark i Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger eller Tana kommuner. Gjelder saken endret bruk av utmark i resten av Finnmark, deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Sametinget som ikke representerer reindriften. Saken avgjøres med alminnelig flertall. Dersom det blir besluttet endret bruk av utmark med tilslutning fra tre og bare tre stemmer, og hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets retningslinjer, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Annet ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for bemyndigelse av ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark.

Første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel 3.

Vedtak om avhendelse av fast eiendom som er truffet med tilslutning fra mindre enn fire styremedlemmer, må godkjennes av Sametinget og Finnmark fylkesting. Første punktum gjelder ikke for avhendelse av eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til byggeområde i planer etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd."

Merknad til § 10:

I første ledd foreslår flertallet samme presisering som i § 4.

Annet ledd er i samsvar med proposisjonen, og flertallet mener det er en god hovedregel for saker om endret bruk av utmark. De særlige reglene i § 10 annet ledd er ment å ivareta samiske interesser der de er i mindretall, uten at dette går på bekostning av styrets mulighet til å komme til enighet og fatte en omforent beslutning til beste for den helhetlige forvaltningen av Finnmarkseiendommen. Flertallet stiller seg bak merknadene til § 10 annet ledd i proposisjonen s. 127.

I saker som bare angår utmarksområder i ytre Finnmark eller bare angår områder i indre Finnmark, kan det etter flertallets syn likevel være grunn til å operere med avvikende avstemningsregler i spesielle tilfeller, jf. tredje ledd i flertallets forslag til § 10. Flertallets forslag går ut på at dersom styret har behandlet en slik sak, og tre - og bare tre - styremedlemmer har stemt for endret bruk av utmark, så skal ett styremedlem fratre ved annengangs behandling. Det forutsettes at det er rimelig avstand i tid mellom de to styrebehandlingene, slik at styremedlemmene gis anledning til å finne løsning.

Hvilket styremedlem som må fratre ved annengangs behandling av saken, vil avhenge av om saken gjelder utmarksområder i ytre eller indre Finnmark. Flertallet har vurdert forskjellige avgrensningskriterier for de geografiske områdene hvor de forskjellige styresammensetningene skal ha sitt kompetanseområde, og har falt ned på om saken gjelder de fem kommunene i det samiske språkforvaltningsområdet eller andre deler av Finnmark. For reindriften er ytre Finnmark like viktig som indre Finnmark. Flertallet mener derfor at reindriftsrepresentanten i styret aldri skal være det styremedlemmet som må tre ut.

Ved den andre behandlingen avgjøres saken med alminnelig flertall. Flertallet vil understreke at det er viktig at samiske interesser kan ivaretas også i ytre Finnmark og mener at reglene om mindretallsanke til Sametinget (med mulighet for flertallsanke til Kongen) må gjelde også i disse tilfellene.

De særlige avstemningsreglene i § 10 sjette ledd kan etter flertallets mening avdempe enkelte ulemper som kan oppstå som en følge av de ulike styreperiodene (jf. § 7 sjette ledd), den skiftende styresammensetningen etter tredje ledd (jf. femte ledd om avhendelser som kan innebære endret bruk av utmark) og i situasjoner der styret er vedtaksført med fem medlemmer på grunn av forfall.

Flertallet vil presisere at Finnmarkseiendommen står i samme stilling som andre grunneiere når det gjelder innløsning av festetomter. Et krav om innløsning etter tomtefesteloven § 36, jf. § 32, er videre ikke en sak om avhendelse av fast eiendom etter § 10. Eventuelle krav om innløsning av festetomter må styret behandle etter de ordinære avstemningsreglene i § 9 fjerde ledd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener, som flertallet, at ved saker om endret bruk av utmark skal Sametingets retningslinjer legges til grunn ved vurderingen av betydningen slik endring får for samiske interesser. Dette medlem vil påpeke at den endrede utmarksbruken også må vurderes ut fra hensynet til at den skal skje på en balansert og økologisk bærekraftig måte.

Dette medlem frykter at flertallets forslag til styremodell vil skape geografiske skiller på etnisk grunnlag i Finnmark. Dette medlem vil foreslå en enhetlig forvaltning av Finnmarkseiendommen som sikrer likebehandling uansett geografisk plassering i fylket. Gjensidig ankeadgang, og mulighet for i siste instans å bringe en sak inn for Kongen i statsråd, sikrer at saker kommer til avgjørelse i Finnmarkseiendommens styre, og ikke blir trenert. Dette medlem vil understreke at det er et hovedpoeng at begge parter i styret skal ha klare incentiver for å komme til enighet i saksbehandlingen, og at Sosialistisk Venstrepartis modell i størst mulig grad sikrer dette. 

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 10 skal lyde:

§ 10 Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og en balansert og økologisk bærekraftig utvikling. Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer etter § 4 legges til grunn.

Vedtak om endret bruk av utmark krever alltid tilslutning fra minst fire styremedlemmer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget eller Finnmark fylkesting. Dersom Sametinget eller Finnmark fylkesting ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Dersom et forslag om vedtak om endret bruk av utmark har fått tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan de tre styremedlemmene samlet kreve at Finnmarkseiendommen bringer saken inn for enten Finnmark fylkesting eller Sametinget eller begge deler. Fylkestinget og Sametinget avgjør om styret skal behandle saken en gang til. Får forslaget på nytt tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan de tre styremedlemmene samlet kreve at Finnmarkseien­dommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om forslaget skal godkjennes eller ikke. Kongens vedtak har virkning som styrevedtak.

Styret kan bare bemyndige ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark dersom minst fire styremedlemmer stemmer for det. Annet ledd gjelder tilsvarende.

Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel 3."

7.4.11 Til §§ 11, 12, 13 og 14

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til §§ 11, 12, 13 og 14 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt i vedtaket. For bestemmelsen om ansattes styrerepresentasjon i § 11 viser flertallet til drøftelsen i punkt 7.3.4 ovenfor. Til de øvrige bestemmelsene har flertallet ingen merknader og henviser til proposisjonen.

7.4.12 Til § 15 Utdeling av overskudd

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at proposisjonens forslag til finnmarksloven § 14 innebærer en meget snever adgang for Finnmarkseiendommen til å dele ut overskudd. Første punktum i lovforslaget sikrer Finnmarkseiendommen en solid økonomi. I § 14 annet punktum er det imidlertid tatt inn en bestemmelse om at overskudd bare kan utbetales "i den grad summen av bankinnskudd, kontanter og lignende overstiger Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster ved salg av fast eiendom siden opprettelsen med fradrag for investeringer i fast eiendom". Dette innebærer en restriksjon på hvordan Finnmarkseiendommen kan drives til beste for fylkets innbyggere.

Flertallet mener at ovennevnte begrensning med fordel kan fjernes fra lovteksten, og foreslår følgende omformulering i ny § 15:

"Finnmarksloven § 15 skal lyde:

§ 15 Utdeling av overskudd

Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer fylkets innbyggere til gode."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til de unike mulighetene til jakt, fiske og friluftsliv som Finnmark fylke kan tilby. Dette er svært viktig som grunnlag for blant annet turismen og tilflytting til fylket. Dette medlem er svært opptatt av at dette skal være et tilbud som er åpent for alle som ønsker å benytte det, og ikke ender opp som eksklusive overprisede naturområder som bare er tilgjengelige for noen få. Det er derfor viktig at prisene på jakt- og fiskekort som utstedes på Finnmarkseiendommens holdes på et nivå som er styrt av hensynet til at folk flest skal ha mulighet til å gjøre bruk av den flotte naturen, og ikke ut fra et hensyn til høyest mulig avkastning på naturgoder alle skal ha rett til å høste av. Dette medlem vil opprettholde Regjeringens opprinnelige forslag til § 14. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Finnmarksloven § 15 skal lyde:

§ 15 Utdeling av overskudd

Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer innbyggerne i fylket til gode. Det kan likevel bare utbetales overskudd i den grad summen av bankinnskudd, kontanter og lignende overstiger Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster ved salg av fast eiendom siden opprettelsen med fradrag for investeringer i fast eiendom."

7.4.13 Til §§ 16 og 17

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til §§ 16 og 17 i sitt komplette forslag til finnmarkslov slik dette er gjengitt i vedtaket. Flertallet har ingen merknader til disse bestemmelsene og henviser til proposisjonen (§§ 15 og 16).

7.4.14 Til § 18 Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i § 17 i Regjeringens lovforslag foreslås at offentlighetsloven og forvaltningsloven kapittel II og III skal gjelde for Finnmarkseiendommen. På grunn av den sentrale rollen Finnmarkseiendommen vil få på mange områder i Finnmark, er flertallet enig i at hensynet til befolkningen og næringslivet i fylket tilsier at Finnmarkseiendommen er underlagt enkelte offentlig­retts­lige regler.

Etter flertallets oppfatning er det for det første viktig at offentlighetsloven kommer til anvendelse slik at man sikrer åpenhet rundt Finnmarkseiendommens virksomhet. For det andre mener flertallet det er viktig at tilliten til Finnmarkseiendommen styrkes gjennom habilitetsreglene i forvaltningsloven. Flertallet mener videre at befolkningen bør sikres alminnelig god saksbehandling og taushet om sensitive opplysninger om personlige forhold m.m. Flertallet ønsker dessuten å sikre at rettighetshavere som i særlig grad berøres av et vedtak, blir varslet og gitt anledning til å uttale seg på forhånd.

På dette grunnlag foreslår flertallet følgende omformulering i ny § 18:

"Finnmarksloven § 18 skal lyde:

§ 18 Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven

For Finnmarkseiendommen gjelder forvaltningsloven kapittel II om ugildhet, § 11 om veiledningsplikt, § 11 a om saksbehandlingstid og foreløpig svar og §§ 13 til 13 f om taushetsplikt tilsvarende. Finnmarkseiendommen skal gi rettighetshaverne i et område forhåndsvarsel og adgang til å uttale seg etter reg­lene i forvaltningsloven § 16 før Finnmarkseiendommen treffer vedtak som kan ha rettslige eller faktiske konsekvenser for dem.

Finnmarkseiendommens saksdokumenter er offentlige etter reglene i offentlighetsloven. Ved avslag på begjæringer om innsyn kan spørsmålet om det er adgang til å unnta dokumentene fra offentlighet, påklages til fylkesmannen i Finnmark.

7.4.15 Til § 19 Nasjonalparker på Finnmarks­eiendommens grunn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringens forslag til finnmarksloven § 18 om nasjonalparker og ekspropriasjon, har vakt sterke reaksjoner i Finnmark. Flertallet vil derfor gjøre noen justeringer i bestemmelsen.

Det bør etter flertallets mening presiseres i ny § 19 om nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn, at bruksrettsutøvere vil ha krav på erstatning dersom opparbeidede bruksrettigheter blir tilsidesatt, jf. naturvernloven § 20 b. Denne muligheten ble nevnt i justisministerens brev til justiskomiteen 14. juni 2004. På side 7 i brevet heter det, jf. vedlegg:

"Hvis man ønsker å redusere statens adgang til erstatningsfritt å ekspropriere grunn fra Finnmarkseiendommen, kan man eventuelt endre § 18 første ledd slik at det går frem at staten ved opprettelse av nasjonalparker må betale erstatning for bruksretter som bortfaller (...)"

Flertallet vil presisere at ny § 19 kun gjelder grunn som Finnmarkseiendommen eier, og dermed ikke grunn som det viser seg gjennom kommisjonens og særdomstolens arbeid at tilhører andre enn Finnmarkseiendommen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener videre at Finnmarkseiendommen skal kunne kreve erstatning etter naturvernloven § 20 b ved opprettelse av nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn. Dette flertallet mener dessuten at Finnmarkseiendommen skal ha det samme ekspropriasjonsvernet som andre grunneiere og fremmer forslag om endring i loven som ivaretar dette:

"Finnmarksloven § 19 skal lyde:

§ 19 Nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn

Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Finnmarkseiendommen og bruksrettshavere som berøres, kan kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i naturvernloven § 20 b."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Finnmarkseiendommen overtar et svært stort utmarksområde av staten. Selv om man ved dette oppretter et nytt rettssubjekt, får ikke de nye eierne fullstendig fri råderett. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti blant annet mener at Finnmarkseiendommen skal pålegges bindinger i forhold til miljøvern og allmennhetens rettigheter. Dette medlem mener videre at Finnmarkseiendommen ikke skal ha krav på erstatning ved utlegging av grunn til nasjonalparker. Slikt vern er et stort fellesgode. Dette medlem vil understreke at privatpersoner som får ekspropriert sine bruks- og eiendomsrettigheter, skal ha krav på erstatning. Videre skal Finnmarkseiendommen sikres erstatning ved annen ekspropriasjon enn ved opprettelse av nasjonalparker.

Dette medlem mener at det ved ekspropriasjon til utlegging av nasjonalpark må vurderes om bruksrettshaverne kan fortsette sin bruk i det vernede området.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven § 19 skal lyde:

§ 19 Nasjonalparker, ekspropriasjon

Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven uten at Finnmarkseiendommen har krav på erstatning. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres."

7.4.16 Til § 20 Forholdet til fremtidig lovgivning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det fra flere hold har vært fremmet krav om å utelate proposisjonens forslag til § 19 om fremtidig lovgivning fra finnmarksloven. Flertallet viser til at bestemmelsen er en sikkerhetsventil som bare vil komme til anvendelse dersom det mot formodning skulle vise seg nødvendig å gripe inn i Finnmarkseiendommens rettsstilling fordi ordningen fungerer dårlig.

Regjeringens forslag til § 19 kommer etter flertallets oppfatning i et annet lys etter at man får inn regler om identifisering av bestående rettigheter i loven. Etter at andres rettigheter er kartlagt og anerkjent, er det klart at resten opprinnelig tilhørte staten. Institusjoner som er opprettet av staten og med statens midler, og som ikke har blitt tilført verdier eller mottatt økonomiske tilskudd fra private, har et begrenset vern etter Grunnloven § 105. I slike tilfeller er utgangspunktet at Stortinget ved lov kan råde over institusjonens midler. Flertallet ser at man imidlertid ikke kan ta dette for gitt for Finnmarkseiendommen all den tid opprettelsen av Finnmarkseiendommen både har en folkerettslig side og videre en klar "finnmarksbegrunnelse". Flertallet anser det derfor som en klar fordel at loven uttrykkelig forbeholder staten adgang til å råde over Finnmarkseiendommens rettigheter ved lov.

Flertallet vil påpeke at en eventuell nyordning også må ligge innenfor Grunnlovens og folkerettens rammer. Dessuten må Sametinget konsulteres under forberedelsen av eventuelle endringer i loven. Etter flertallets mening vil det være naturlig at Finnmark fylkesting også er med i konsultasjonene. I den forbindelse viser flertallet til den gode erfaringen man har hatt med konsultasjonene om finnmarksloven.

Det er etter flertallets mening klart at staten ikke med hjemmel i denne bestemmelsen vil kunne gjøre inngrep i rettigheter som det gjennom kommisjonen og domstolens arbeid viser seg at tilhører andre enn Finnmarkseiendommen. Bestemmelsen hjemler heller ikke inngrep overfor folk som på vanlig måte har ervervet en tomt e.l. fra Finnmarkseiendommen.

7.4.17 Til finnmarksloven kapittel 3

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg uttalelser fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om at innbyggerne i Finnmark får en særrett hvis allmennhetens rettigheter i Regjeringens lovforslag går ut. Etter flertallets oppfatning er dette en sannhet med store modifikasjoner.

Flertallet vil bemerke at bakgrunnen for at henvisningen til "allmennheten" er tatt ut av § 1 er at finnmarksloven særlig skal regulere hensynet til innbyggerne i Finnmark og hensynet til samiske forhold. Flertallet minner imidlertid om § 25 Adgang for andre, og legger til grunn at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres. Allmennhetens jakt og fiske i Finnmark vil være en viktig inntektskilde for fylket også i fremtiden. Dette bidrar etter flertallets oppfatning til også å sikre allmennhetens adgang.

Flertallet vil gjøre det uttrykkelig klart at allemannsrettene (bl.a. ferdselsretten, retten til å telte i utmark og adgangen til å plukke ville bær (for multer er det særregler), sopp og blomster i utmark) vil gjelde uavhengig av hvem som står som eier av grunnen i Finnmark, og uavhengig av hvordan finnmarksloven regulerer allmennhetens rettigheter. Flertallet vil også peke på at det finnes særlige regler for plukking av multer i straffeloven § 400 annet ledd. Det foreslås ingen endring i den bestemmelsen.

Viltloven omhandler bl.a. retten til jakt og fangst på statens grunn. Når grunnbokshjemmelen overføres fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen, vil de alminnelige reglene om eiers rett til jakt og fangst gjelde med mindre man sier noe annet i finnmarksloven.

Flertallet viser til at både Sametinget og Finnmark fylkesting ønsker å fjerne "allmennhetens rettigheter" i Regjeringens forslag til § 21. Samtidig understreker begge parter at de ikke har noe ønske om å stenge allmennheten ute.

Flertallet har etter fremleggelsen av proposisjonen blitt klar over at det kan reises spørsmål ved om bostedskravet i § 21 i Regjeringens lovforslag er i samsvar med EØS-avtalen. I brev 30. september 2003 til justiskomiteen har justisministeren lagt til grunn tidligere regjeringers forståelse av EØS-avtalen og forholdet til forvaltning av naturressursene. Liknende bostedskrav finnes dessuten bl.a. i lakse- og innlandsfiskloven § 22, viltloven § 31 og fjellova §§ 23 og 28.

Finnmarksloven skiller seg imidlertid fra de tre nevnte lovene ved at inntekter fra utmarksbruken vil gå inn i Finnmarkseiendommens regnskap, mens det i de andre tilfellene er forutsatt at inntekter fra salg av fiskekort mv. skal tilbakeføres til aktiviteten. Flertallet har derfor utformet bestemmelsen om adgangen for andre enn kommunens og fylkets innbyggere uten referanse til bosted i Norge. En slik utforming vil, slik flertallet ser det, løse eventuelle problemer i forhold til EØS-avtalen.

Flertallet mener videre at rekkefølgen på paragrafene i kapittel 3 bør snus, slik at bestemmelsen om rettigheter for personer bosatt i kommunene nevnes først, etterfulgt av rettigheter for personer bosatt i fylket. Deretter kommer § 24 om særskilt rett til lokal utnyttelse og så § 25 om "adgang for andre" til å utnytte fornybare ressurser som ellers ligger til de to første gruppene.

Flertallet foreslår en forsiktig utvidelse av ordningen med særskilt rett til lokal utnyttelse, slik at den lettere kan fange opp samiske tradisjoner. Flertallet foreslår videre at Finnmarkseiendommen skal kunne overlate forvaltningen av jakt, fangst og fiske i bestemte områder til "organisasjoner og sammenslutninger" som har allmenn jakt, fangst og fiske som formål. Dette innebærer en viss oppmykning i forhold til hvem som kan stå for en slik forvaltning. Flertallet vil i den forbindelse peke på at bestemmelsen åpner for at forvaltningen også kan overlates til organisasjoner som har som formål å fremme jakt, fangst og fiske for lokalbefolkningen generelt.

Flertallet foreslår at fellesbestemmelsene om utnyttelse av utmarksressurser samles i § 27. Disse fellesbestemmelsene gjelder i utgangspunktet for alle de utnyttelsesmåtene som kapittel 3 dekker, uavhengig av de forskjellige gruppene i §§ 22 til 25, jf. henvisningen i første ledd direkte til "katalogene" i §§ 22 og 23. Flertallet foreslår en regel om rimelig fordeling av innskrenkninger i stedet for forslaget i proposisjonen om forholdsmessig reduksjon, og dess­uten at innskrenkninger skal kunne påklages til departementet.

På denne bakgrunn foreslår flertallet følgende endringer i lovens kapittel 3:

"Finnmarksloven kapittel 3 skal lyde:

Kapittel 3 Fornybare ressurser på Finnmarks­eiendommens grunn

§ 21 Hovedprinsipper for forvaltningen

Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene på sin grunn i samsvar med lovens formål og innenfor de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og annen lovgivning. Naturens mangfold og produktivitet skal bevares.

Reglene i kapittelet her gjelder ikke i den utstrekning annet følger av særlige rettsforhold.

§ 22 Rettigheter for personer bosatt i kommunen

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i en kommune i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn i kommunen rett til:

a) fiske etter innlandsfisk med garn,

b) fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen,

c) sanking av egg og dun,

d) hogst av lauvskog til brensel for husbehov,

e) stikking av torv til brensel og annet husbehov og

f) uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Reindriftsutøvere har samme rett som personer bosatt i kommunen i den tiden reindrift foregår der.

§ 23 Rettigheter for personer bosatt i Finnmark

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:

a) jakt på storvilt,

b) jakt og fangst av småvilt,

c) fiske i vassdrag med stang og håndsnøre,

d) plukking av multer og

e) uttak av trevirke til husflid.

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

§ 24 Særskilt rett til lokal utnyttelse

Enkeltpersoner eller grupper av personer som har tilknytning til en bygd og har sitt livsgrunnlag helt eller delvis knyttet til utnyttelsen av fornybare ressurser i nærheten av bygda, kan av kommunen for inntil 10 år om gangen bli tildelt særskilt rett til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 og 23 på nærmere angitte områder i kommunen. Ved fastsettelsen av området og de nærmere vilkår skal det tas utgangspunkt i den bruk folk med tilknytning til bygda tradisjonelt har gjort av området. Området skal fortrinnsvis utgjøre et sammenhengende område i nærheten av bygda.

Finnmarkseiendommen kan gi generelle bestemmelser om kommunenes behandling og vurdering av saker etter paragrafen her. Finnmarkseiendommen er klageorgan for vedtak truffet av kommunen. For kommunens og Finnmarkseiendommens saksbehandling gjelder forvaltningsloven.

Paragrafen her gjelder ikke for jakt på storvilt og småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og fiske etter anadrome laksefisk i sjøen med faststående redskap.

§ 25 Adgang for andre

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning.

Finnmarkseiendommen kan gi andre enn dem som er bosatt i kommunen eller fylket, ytterligere adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 og 23.

§ 26 Lokal forvaltning av jakt og fiske

Finnmarkseiendommen kan for inntil 10 år om gangen tildele lokale organisasjoner og sammenslutninger som har som formål å fremme allment jakt, fangst og fiske, særskilt rett til å forvalte utøvelsen av jakt, fangst og fiske på nærmere angitte områder av Finnmarkseiendommens grunn.

§ 27 Nærmere vilkår for utnyttelse av fornybare ressurser og innskrenkninger i utnyttelsen

Finnmarkseiendommen kan fastsette nærmere bestemmelser for utnyttelse av fornybare ressurser som nevnt i § 22 bokstav a til f og § 23 bokstav a til e. Finnmarkseiendommen kan fastsette at utnyttelse krever tillatelse. Det kan settes vilkår i tillatelsene.

For jakt, fangst og fiske er tillatelse alltid nødvendig. Den som får tillatelse, skal motta et kort eller lignende som viser at vedkommende har tillatelse. Med samtykke fra departementet kan Finnmarkseiendommen fastsette unntak fra bestemmelsene i leddet her.

For tillatelse til jakt, fangst og fiske kan Finnmarkseiendommen kreve avgift. Avgiften for personer bosatt i Finnmark skal ikke overstige det dobbelte av avgiften for personer bosatt i kommunen. Det kan ikke kreves avgift ved tildeling av særskilte retter etter § 24.

Fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen kan bare foregå etter utvisning av fiskeplass av Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd dersom hensynet til ressursen tilsier det. Kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for brukere som berøres, skal høres på forhånd.

Ved innskrenkninger i utnyttelsen av fornybare ressurser som nevnt i første ledd skal det tas rimelig hensyn til de ulike brukergruppenes bruk av ressursen.

Finnmarkseiendommens beslutninger om innskrenkninger som nevnt i femte og sjette ledd kan påklages til departementet etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Departementets avgjørelse kan ikke påklages."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader om allmennhetens rettigheter. Dette medlem viser til at samiske interesser er sikret et sterkt vern i den nye finnmarksloven. Lovens formål skal særlig være å sikre samiske interesser, loven skal gjelde med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169, kommunens innbyggere har flere rettigheter enn fylkets innbyggere som har flere rettigheter enn allmennheten, og det kan gis eksklusive rettigheter og settes vilkår i tillatelsene til jakt og fiske. Videre vil Sametingets retningslinjer ved endret bruk av utmark gi en viktig anledning til å vurdere virkningen endret bruk kan få for samisk kultur eller næring. Det er viktig for Sosialistisk Venstreparti å sikre samisk næringsvirksomhet og kulturutøvelse spesielt. Samtidig er det viktig å sikre bærekraftig bruk og ressursutnyttelse. Dette medlem vurderer det slik at den mest effektive forebyggingsmekanisme man kan legge til grunn for å sikre dette, er ved å opprettholde Regjeringens opprinnelige forslag om å legge til grunn en forholdsmessig fordelingsnøkkel ved innskrenkninger på bakgrunn av ressursknapphet. Dersom alle ulike grupper som innehar rettigheter til ressurser får begrenset sin tilgang ved knapphet, vil dette medvirke til at alle brukere føler ansvar for en fornuftig ressursutnyttelse. Dette medlem mener dette er en bærekraftig tilnærming til forvaltningen.

Dette medlem er skuffet over at flertallet har gått inn for en så vidt sterk svekkelse av allmennhetens stilling i den nye loven. Allmennhetens adgang og tillatelse til jakt og fiske bør så langt som mulig ikke knyttes opp til økonomiske interesser, men i stedet sikres en selvstendig stilling. Flertallet "legger til grunn" at allmennhetens adgang til jakt og fiske videreføres. De sier imidlertid ingen ting om hvilke konsekvenser det vil få dersom allmennhetens adgang til Finnmark svekkes i en situasjon der det ikke er knapphet på ressurser. Totalt gis det et inntrykk av at allmennheten får en sterkt svekket stilling i Finnmark med den nye loven. Dette mener Sosialistisk Venstreparti er beklagelig.

Dette medlem vil videre påpeke at de foreslåtte endringene i de nye §§ 24 og 26 er kommet i siste liten, og Sosialistisk Venstreparti har ikke hatt mulighet til å få en skikkelig vurdering av disse. Opprinnelig forslag til lovtekst foreslås derfor opprettholdt. Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Finnmarksloven §§ 23, 25 og 27 skal lyde:

§ 23 Rettigheter for personer bosatt i Finnmark

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:

a) jakt på storvilt,

b) plukking av multer og

c) uttak av trevirke til husflid.

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

§ 25 Allmennhetens rettigheter

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge på Finnmarkseiendommens grunn rett til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre.

Finnmarkseiendommen kan gi personer som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge, og andre ytterligere adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd og i §§ 22 og 23 i den grad ressursen tillater det. Personer som nevnt i første punktum, skal etter søknad normalt gis tillatelse til å plukke multer til egen husholdning.

§ 27 Innskrenkninger i utnyttelsen

Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 til 25 dersom hensynet til ressursen tilsier det. Før Finnmarkseiendommen fastsetter de nærmere vilkårene for utnyttelsen av fornybare ressurser, skal kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for brukere som berøres, høres.

Innskrenkninger i adgangen til jakt på storvilt, jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne som nevnt i §§ 22-25."

Dette medlem fremmer videre forslag om følgende endringer i annen lovgivning:

"I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk gjøres følgende endringer:

I kapittel 2 skal ny § 7 a lyde:

§ 7 a Særregler om skjerping i Finnmark

Ved skjerping i Finnmark fylke skal skjerperen senest en uke før skjerpingen begynner, skriftlig varsle Sametinget, Finnmark fylkesting, grunneieren og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften. Tar skjerperen sikte på inngrep i grunnen, skal stedet for inngrepet angis.

I kapittel 3 skal ny § 22 a lyde:

§ 22 a Særregler om muting i Finnmark

Søknader om muting i Finnmark fylke kan avslås dersom allmenne hensyn taler imot at søknaden innvilges. Ved vurderingen skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og hensyn til miljøet. Innvilges søknaden, kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt.

Ved behandlingen av søknaden skal bergmesteren gi grunneieren, Sametinget, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg.

Utstedelse av mutingsbrev på Finnmarkseiendommens grunn, forutsetter samtykke fra Finnmarkseiendommen."

Dette medlem understreker videre viktigheten av et bærekraftig miljø i Finnmark fylke. Dette bør derfor fremheves på flere steder i loven. Flere av de områdene som i dag er vernet i Finnmark, er kun vernet gjennom administrative vedtak hos Statskog SF. Dette medlem vil vise til at disse vedtakene ikke lenger er bindende når grunnbokshjemmelen overdras til Finnmarkseiendommen. Dette medlem mener det er viktig å videreføre disse vernevedtakene, og vil foreslå at alle dagens administrative vedtak skal videreføres på samme nivå av Finnmarkseiendommens styre, inntil det foreligger en verneplan for Finnmarkseiendommens grunn. Dette medlem mener det bør igangsettes en total gjennomgang/kartlegging av eksisterende vernetiltak og kartlegging av behovet for nye vernetiltak. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om en verneplan for Finnmarkseiendommens grunn der alle dagens administrative vernevedtak videreføres på samme nivå, og at det igangsettes en total gjennomgang/kartlegging av eksisterende vernetiltak og en kartlegging av behovet for nye vernetiltak."

7.5 Veien videre for Finnmark

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at loven innebærer et betydelig historisk skifte: Staten trekker seg ut av grunneierrollen i Finnmark, og den grunnen som Statskog SF tidligere har forvaltet overføres til lokalt eierskap. Ved dette settes et punktum for den særlige grunnforvaltningen i Finnmark, der staten har utøvd både myndighet og eierrådighet uten et klart skille mellom funksjonene. Flertallet vil påpeke at hjemmelsoverføringen til Finnmarkseiendommen innebærer en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett etnisk og kulturell bakgrunn.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i Finnmark har vært uro over og uenighet om Finnmarksloven i lengre tid. Mye av dette har vært begrunnet i misforståelser om lovens faktiske innhold. Det er etter dette flertallets oppfatning viktig å skape aksept for loven i Finnmark. Dette flertallet mener i den forbindelse at det er viktig å informere fylkets innbyggere på en god måte om hva loven innebærer, og ber departementet snarest mulig iverksette et hensiktsmessig informasjonsopplegg.

Dette flertallet vil avslutningsvis fremheve at formålet med finnmarksloven er tredelt. For det første er loven et viktig ledd i arbeidet med å avklare og sikre samenes rettsstilling i Norge. For det andre er målet å skape ro og stabilitet rundt rettsforholdene knyttet til land og vann i fylket. For det tredje ønsker dette flertallet å legge til rette for løsninger som motiverer til samarbeid og verdiskapning. Finnmarksloven er etter dette flertallets oppfatning et meget godt rammeverk for den videre utvikling i Finnmark.

8. Kommunalkomiteens merknader

Kommunalkomiteen fikk oversendt forslag til innstilling fra justiskomiteen ved brev av 9. mai 2005, og avgir i brev av 18. mai 2005 følgende uttalelse:

"Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive fraksjoners merknader i utkast til innstilling og har ingen merknader ut over dette.

Komiteens medlem fra Senterpartiet Magnhild Meltveit Kleppa viser til at Senterpartiet ikke er representert i justiskomiteen og dermed ikke direkte har deltatt i komitébehandlingen av denne saken.

Dette medlem vil i det følgende gi uttrykk for Senterpartiets syn på lovforslaget i sin alminnelighet og de enkelte lovforslag.

Dette medlem vil understreke at opprettelsen av Finnmarkseiendommen og overføringen av areal og ressursforvaltning til Finnmarks egne innbyggere er et historisk vedtak. Finnmarksloven skal være et viktig bidrag til nasjonens anerkjennelse av lokalbefolkningens og urbefolkningens rett til selv å forvalte sine ressurser.

Dette medlem vil understreke at det er viktig å legge til rette for lokal forvaltning av grunn- og naturressurser. Dette medlem viser videre til at Senterpartiet vil bygge norsk samepolitikk på de prinsipielle retningslinjene som er nedfelt i folkeretten, Grunnloven og annen internrettslig lovgivning. Norge anerkjenner at samene er et urfolk, som har et folkerettslig krav på et særlig kulturvern. Dette omfatter også rett til vern av det materielle grunnlaget for den samiske kulturen.

Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Dette innebærer at samene har historiske rettigheter til land og ressurser i sine tradisjonelle områder. Dette medlem mener derfor det er viktig at det nå blir slått fast at samene har slike rettigheter, og at dette legges til grunn for lovverk og forvaltningsregime. Det bør legges til grunn at samene aldri har avhendet sine tradisjonelle rettigheter. Dette medlem vil i så måte påpeke at finnmarksloven og identifikasjon av bruks- og eierrettigheter handler om å legalisere og formalisere allerede eksisterende rettigheter, ikke å "gi" samene og Finnmarks innbyggere nye rettigheter.

Dette medlem registrerer at komiteens flertall mener at Ot. prp. nr. 53 (2002-2003) er

"…et godt utgangspunkt for en forbedret grunnforvaltning i Finnmark."

Dette medlem er sterkt uenig i en slik vurdering. Regjeringens lovforslag av 4. april 2003 var svært mangelfull og forslaget ble sterkt imøtegått både av de berørte partene og juridisk ekspertise. Dette medlem vil minne om at den uavhengige vurderingen av forslaget til ny finnmarklov som Justisdepartementet fikk utarbeidet av Ulfstein og Graver påpekte:

"Vi mener at heller ikke den forvaltningsordning som lovutkastet legger opp til oppfyller konvensjonens krav."

Dette medlem viser videre til advokat Håkon Kierulf som representerte Den norske Advokatforenings "lovutvalg for reindrift og samerett", uttalte i justiskomiteens høring 12. juni 2003:

"Finnmarkslovforslag - som nu er til behandling - fremstår, slik det foreligger i Ot. Prp. Nr. 53 (2002-2003), som utilfredsstillende på en rekke punkter."

Dette medlem vil påpeke at Regjeringens opprinnelige lovforslag i alt for liten grad gav svar på eller forsøkt å regulere de mange spørsmål og utfordringer som åpenbart vil oppstå etter at finnmarksloven er vedtatt. Dette medlem registrerer at justiskomiteens flertall har søkt å bøte på dette et stykke på vei, men at det fremdeles er mye ugjort.

Dette medlem vil påpeke at det ennå er nokså uklart hvordan Finnmarkseiendommen skal handtere det å være eier og samtidig myndighetsutøver. Det er videre uavklart hva type rettsubjekt Finnmarkseiendommen er ment å være. En annen side i forlengelsen av dette, er at det er sagt lite om hvilken bakgrunnsrett Finnmarkseiendommen skal forholde seg til når finnmarkslova ikke gir utfyllende svar.

Når det gjelder den foreslåtte lovteksten er det særlig to forhold dette medlem vil kommentere.

Det registreres at justiskomiteens flertall har foreslått en styresammensetning og en forvaltningsmodell som i ytterste konsekvens kan innebære en todelt forvaltning av Finnmarkseiendommen. Dette medlem vil påpeke at det hadde vært ønskelig med en større tydeliggjøring av prinsippet om en enhetlig forvaltning av Finnmarkseiendommen. Det foreslåtte forvaltningsregimet vil etter dette medlems oppfatning stille store krav til styremedlemmene for at styret skal opptre mest mulig enhetlig.

Dette medlem vil videre påpeke at verken Regjeringens lovforslag eller justiskomiteens innstilling løser problematikken knyttet til de marine ressursene i fjorder og kystnære strøk. Dette medlem vil understreke at dette er en særdeles viktig del av det tradisjonelle ressursgrunnlaget for store deler av Finnmarks befolkning generelt og den sjøsamiske befolkningsgruppen spesielt. Dette medlem hadde derfor ønsket at dette hadde vært bedre avklart i loven. Dette medlem registrerer at flertallet i komiteen går inn for å be Regjeringen om å foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark og fremme en oppfølgende sak om dette til Stortinget.

Dette medlem vil understreke at det er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) at en tar sikte på å øke Statsskog sine inntekter innefor gjenværende virksomhetsområder, når inntektene frå Finnmark faller bort. 

Dette medlem mener det er helt uakseptabelt at opprettelsen av Finnmarkseiendommen skal brukes for å grunngi å øke inntektene til Statsskog i Sør-Norge på en måte som kan gå ut over alle som står i et avtale- og avhengighetsforhold til Statsskog i landet for øvrig.

Dette medlem ber derfor Regjeringa påse at så ikke skjer.

Dette medlem vil også understreke at opprettelsen av en utmarksdomstol for Finnmark ikke må gå på bekostning av jordskifterettene i landet for øvrig. Dette medlem mener det er allment kjent at kapasiteten hos jordskiftedomsstolene allerede er svært anstrengt og at det opereres med svært lang ventetid i mange tilfeller.

Dette medlem stiller derfor spørsmål ved om de økonomiske og administrative konsekvensene av justiskomiteens flertallsforslag er tilstrekkelig utredet. Dette medlem ber derfor Regjeringen påse at endrede økonomiske og administrative virkninger av det endelige lovforslaget ikke får negative konsekvenser for andre.

Dette medlem vil til slutt påpeke at det foreliggende flertallsforslaget er framkommet etter en lang prosess med juridiske utredninger og med konsultasjoner med partene. Dette medlem viser også til at et flertall i Finnmark fylkesting og et enstemmig Sameting gir sin tilslutning til lovforslaget.

Dette medlem finner det lite naturlig å på dette tidspunkt fremme egne forslag til selve loven. Dette medlem vil med dette gi sin tilslutning til komitéflertallets forslag og til de merknader som ikke er kommentert i denne uttalelsen."

9. Tilleggsbemerkninger

Justiskomiteen viser til at Stortinget i møte 26. april 2005 vedtok å sende den foreløpige innstillingen, Innst. O nr. 80, til Finnmark fylkesting og Sametinget for uttalelse. Komiteen har merket seg at Finnmark fylkesting med stort flertall og Sametinget enstemmig sluttet seg til den foreløpige innstillingen. Vedtakene fra Finnmark fylkesting og Sametinget følger vedlagt denne innstillingen.

10. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Odelstinget bifaller ikke Ot.prp. nr 53 (2002-2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven).

Forslag 2

Før iverksettelse av finnmarksloven skal det avholdes en folkeavstemning om lovvedtaket. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre folkeavstemning i Finnmark med spørsmål om å si ja eller nei til den nye loven samtidig med stortings- og sametingsvalg i september 2005.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen fremlegge for Stortinget spørsmålet om fornyelse/videreføring eller oppsigelse av konvensjoner og traktater, innen de nødvendige respektive frister som gjelder, slik at Stortinget aktivt kan ta stilling til spørsmålet om konvensjonene skal sies opp eller videreføres. Hvor det er mulig å si opp traktater eller konvensjoner, uten at noen bestemte tidsfrister er angitt, gis det en melding til Stortinget i løpet av hver stortingsperiode om disse traktater og konvensjoner.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

Finnmarksloven § 1 skal lyde:

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig, og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Forslag 5

Finnmarksloven § 3 skal lyde:

§ 3 Forholdet til folkeretten

Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om stammefolk og urfolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter, Norges forpliktelser i henhold til internasjonale miljøkonvensjoner og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene.

Forslag 6

Finnmarksloven § 4 skal lyde:

§ 4 Retningslinjer for forvaltningen av utmark

Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene og endringer i retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet på egnet måte.

I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse, samfunnsliv og en balansert og økologisk bærekraftig utvikling.

Forslag 7

Finnmarksloven § 5 skal lyde:

§ 5 Forholdet til bestående rettigheter

Samene har gjennom langvarig bruk av land- og vannområder opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.

Loven her gjør ikke inngrep i rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene utøvere av samisk reindrift har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.

Forslag 8

Finnmarksloven § 7 skal lyde:

§ 7 Finnmarkseiendommens styre

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem av de seks medlemmene som skal være styreleder.

Forslag 9

Finnmarksloven § 8 skal lyde:

§ 8 Nærmere om forholdsvalg

Valget av styremedlemmer og varamedlemmer holdes som forholdsvalg som nevnt i kommuneloven § 37 dersom minst ett medlem av organet krever det.

Dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle kravet om at det blant medlemmene og varamedlemmene skal være både kvinner og menn, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønn rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning på hvilken liste opprykk skal skje.

Forslag 10

Finnmarksloven § 9 skal lyde:

§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten. Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever det.

Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen finner at saken kan forelegges styremedlemmene skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Et styremedlem kan kreve møtebehandling. Styret kan treffe vedtak når minst fem medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre annet følger av § 10. Ved stemmelikhet anses vedtak for ikke å være truffet. Dersom det er nødvendig for driften av Finnmarkseiendommen at vedtak treffes, kan tre av styrets medlemmer samlet kreve at Finnmarkseiendommen ber om at departementet avgjør saken. Departementets vedtak har virkning som styrevedtak. Det kan ikke påklages til Kongen.

Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen dekkes av Finnmarkseiendommen.

Forslag 11

Finnmarksloven § 10 skal lyde:

§ 10 Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og en balansert og økologisk bærekraftig utvikling. Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer etter § 4 legges til grunn.

Vedtak om endret bruk av utmark krever alltid tilslutning fra minst fire styremedlemmer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget eller Finnmark fylkesting. Dersom Sametinget eller Finnmark fylkesting ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Dersom et forslag om vedtak om endret bruk av utmark har fått tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan de tre styremedlemmene samlet kreve at Finnmarkseiendommen bringer saken inn for enten Finnmark fylkesting eller Sametinget eller begge deler. Fylkestinget og Sametinget avgjør om styret skal behandle saken en gang til. Får forslaget på nytt tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan de tre styremedlemmene samlet kreve at Finnmarkseien­dommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om forslaget skal godkjennes eller ikke. Kongens vedtak har virkning som styrevedtak.

Styret kan bare bemyndige ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark dersom minst fire styremedlemmer stemmer for det. Annet ledd gjelder tilsvarende.

Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel 3.

Forslag 12

Finnmarksloven § 15 skal lyde:

§ 15 Utdeling av overskudd

Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer innbyggerne i fylket til gode. Det kan likevel bare utbetales overskudd i den grad summen av bankinnskudd, kontanter og lignende overstiger Finnmarkseiendommens samlede salgsgevinster ved salg av fast eiendom siden opprettelsen med fradrag for investeringer i fast eiendom.

Forslag 13

Finnmarksloven § 19 skal lyde:

§ 19 Nasjonalparker, ekspropriasjon

Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven uten at Finnmarkseiendommen har krav på erstatning. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres.

Forslag 14

Finnmarksloven §§ 23, 25 og 27 skal lyde:

§ 23 Rettigheter for personer bosatt i Finnmark

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:

a) jakt på storvilt,

b) plukking av multer og

c) uttak av trevirke til husflid.

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

§ 25 Allmennhetens rettigheter

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge på Finnmarkseiendommens grunn rett til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre.

Finnmarkseiendommen kan gi personer som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge, og andre ytterligere adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd og i §§ 22 og 23 i den grad ressursen tillater det. Personer som nevnt i første punktum, skal etter søknad normalt gis tillatelse til å plukke multer til egen husholdning.

§ 27 Innskrenkninger i utnyttelsen

Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 til 25 dersom hensynet til ressursen tilsier det. Før Finnmarkseiendommen fastsetter de nærmere vilkårene for utnyttelsen av fornybare ressurser, skal kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for brukere som berøres, høres.

Innskrenkninger i adgangen til jakt på storvilt, jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne som nevnt i §§ 22-25.

Forslag 15

I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk gjøres følgende endringer:

I kapittel 2 skal ny § 7 a lyde:

§ 7 a Særregler om skjerping i Finnmark

Ved skjerping i Finnmark fylke skal skjerperen senest en uke før skjerpingen begynner, skriftlig varsle Sametinget, Finnmark fylkesting, grunneieren og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften. Tar skjerperen sikte på inngrep i grunnen, skal stedet for inngrepet angis.

I kapittel 3 skal ny § 22 a lyde:

§ 22 a Særregler om muting i Finnmark

Søknader om muting i Finnmark fylke kan avslås dersom allmenne hensyn taler imot at søknaden innvilges. Ved vurderingen skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, og hensyn til miljøet. Innvilges søknaden, kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt.

Ved behandlingen av søknaden skal bergmesteren gi grunneieren, Sametinget, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg.

Utstedelse av mutingsbrev på Finnmarkseiendommens grunn, forutsetter samtykke fra Finmarkseiendommen."

Forslag 16

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en kommisjon som skal utrede eksisterende rettigheter i Finnmark. Kommisjonens mandat og regelverk sendes på høring på vanlig måte før saken fremmes for Stortinget.

Forslag 17

Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om lokal, rettighetsbasert forvaltning av de tre store vassdragene i Finnmark.

Forslag 18

Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag om en verneplan for Finnmarkseiendommens grunn der alle dagens administrative vernevedtak videreføres på samme nivå, og at det igangsettes en total gjennomgang/kartlegging av eksisterende vernetiltak og en kartlegging av behovet for nye vernetiltak.

11. Komiteens tilråding

Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike

vedtak:

A.

Vedtak til lov

om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

§ 2 Virkeområde

Loven gjelder for fast eiendom og vassdrag med naturressurser i Finnmark fylke. I strandlinjen gjelder loven så langt ut i sjøen som den private eiendomsretten strekker seg.

§ 3 Forholdet til folkeretten

Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater om fisket i grensevassdragene.

§ 4 Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark

Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet. Departementet prøver om retningslinjene ligger innenfor rammen av første punktum, og om de er utformet på egnet måte.

I saker om endret bruk av utmark skal statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum.

§ 5 Forholdet til bestående rettigheter

Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.

Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.

For å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag, opprettes en kommisjon som skal utrede rettigheter til land og vann i Finnmark, og en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter, jf. kapittel 5.

KAPITTEL 2 FINNMARKSEIENDOMMEN

§ 6 Finnmarkseiendommens rettsstilling

Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat) er et eget rettssubjekt med sete i Finnmark som skal forvalte grunn og naturressurser mv. som den eier i samsvar med lovens formål og reglene i loven her for øvrig.

§ 7 Finnmarkseiendommens styre

Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer.

Finnmark fylkesting og Sametinget velger selv tre medlemmer med personlige varamedlemmer hver. Medlemmene og varamedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Blant medlemmene valgt av Sametinget skal minst ett styremedlem og vedkommendes varamedlem være representanter for reindriften. Både som medlemmer og som varamedlemmer skal begge organer velge både kvinner og menn. Organet skal velge medlemmer og varamedlemmer samlet. Ansatte i Finnmarkseiendommen, Finnmarkseiendommens revisor og medlemmer og varamedlemmer i kontrollkomiteen kan ikke velges som styremedlemmer eller varamedlemmer.

Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være styremedlem i mer enn ti år i sammenheng.

Styremedlemmer og varamedlemmer kan avsettes av det organ som har oppnevnt vedkommende. Organet skal i så fall på nytt velge medlemmer og varamedlemmer samlet.

Styremedlemmer og varamedlemmer har rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute dersom særlig grunn foreligger. Styret og det organ som har oppnevnt vedkommende, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Styret velger selv en leder og en nestleder blant medlemmene. Dersom ingen oppnår flertall, fastsetter Finnmark fylkesting i oddetallsår og Sametinget i partallsår hvem av de seks medlemmene som skal være leder og nestleder.

§ 8 Nærmere om forholdsvalg

Valget av styremedlemmer og varamedlemmer holdes som forholdsvalg som nevnt i kommuneloven § 37 dersom minst ett medlem av organet krever det.

Dersom det ved forholdsvalg er nødvendig for å oppfylle kravet om at det blant medlemmene og varamedlemmene skal være både kvinner og menn, skal kandidater fra det underrepresenterte kjønn rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning på hvilken liste opprykk skal skje.

Dersom det ved forholdsvalg i Sametinget er nødvendig for å oppfylle kravet om at et av styremedlemmene og vedkommendes varamedlem skal være representanter for reindriften, skal representanter for reindriften rykke opp på den listen som har fått færrest stemmer av de listene som skal representeres og som har slike kandidater. Dersom det ikke finnes noen slik liste, tilfaller den siste styreplassen representantene for reindriften på den listen som har fått flest stemmer av de listene som har slike kandidater. Ved stemmelikhet avgjøres det ved loddtrekning hvilken liste som skal anses for å ha fått flest eller færrest stemmer.

§ 9 Styrets oppgaver og saksbehandling

Forvaltningen av Finnmarkseiendommen hører under styret. Styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten. Styret skal i nødvendig utstrekning fastsette planer, budsjett, retningslinjer og instrukser for virksomheten. Styret iverksetter de undersøkelser som det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver. Styret skal iverksette slike undersøkelser dersom et styremedlem krever det.

Styrelederen skal sørge for at aktuelle saker blir behandlet i styret og at det blir innkalt til styremøter på hensiktsmessig måte og med rimelig frist. Et styremedlem kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styret skal behandle saker i møte med mindre lederen finner at saken kan forelegges styret skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Et styremedlem kan kreve møtebehandling.

Styret kan treffe vedtak når minst fem medlemmer er til stede. Vedtak treffes med alminnelig flertall med mindre annet følger av § 10. Ved stemmelikhet er styrelederens stemme avgjørende.

Styret avgir årlig en beretning til kontrollkomiteen om Finnmarkseiendommens virksomhet. I beretningen skal det gis en særskilt redegjørelse for endringer i bruken av utmark og en vurdering av endringenes betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Styret fastsetter selv sin godtgjørelse. Godtgjørelsen dekkes av Finnmarkseiendommen.

§ 10 Saker om endret bruk av utmark og avhendelse av fast eiendom m.m.

I saker om endret bruk av utmark skal Finnmarkseiendommen vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Sametingets retningslinjer etter § 4 skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum.

Vedtak om endret bruk av utmark krever tilslutning fra minst fire styremedlemmer dersom hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets retningslinjer. Dersom flertallet ikke utgjør flere enn fire, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Dersom Sametinget ikke godtar flertallets vedtak eller unnlater å behandle saken innen rimelig tid, kan et samlet flertall i styret kreve at Finnmarkseiendommen forelegger saken for Kongen, som avgjør om vedtaket skal godkjennes. Godkjennelse av vedtaket har virkning som styrevedtak.

Dersom et forslag om endret bruk av utmark som enten bare gjelder Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana kommuner eller bare gjelder resten av Finnmark, får tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer, kan tre styremedlemmer samlet kreve at saken behandles en gang til. Ved denne behandlingen deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Finnmark fylkesting dersom saken gjelder endret bruk av utmark i Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger eller Tana kommuner. Gjelder saken endret bruk av utmark i resten av Finnmark, deltar ikke det siste styremedlemmet valgt av Sametinget som ikke representerer reindriften. Saken avgjøres med alminnelig flertall. Dersom det blir besluttet endret bruk av utmark med tilslutning fra tre og bare tre styremedlemmer og hele mindretallet begrunner sitt standpunkt i hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv vurdert på bakgrunn av Sametingets retningslinjer, kan et samlet mindretall i løpet av styremøtet kreve at saken forelegges for Sametinget. Annet ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for bemyndigelse av ansatte og andre til å treffe beslutning om endret bruk av utmark.

Første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for saker om avhendelse og bortleie av utmark eller rettigheter i utmark. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for saker etter kapittel 3.

Vedtak om avhendelse av fast eiendom som er truffet med tilslutning fra mindre enn fire styremedlemmer, må godkjennes av Sametinget og Finnmark fylkesting. Første punktum gjelder ikke for avhendelse av eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til byggeområde i planer etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd.

§ 11 Saker som angår de ansattes arbeidssituasjon og rettsstilling

Av og blant de ansatte i Finnmarkseiendommen velges en representant som møter i Finnmarkseiendommens styre ved behandling av saker som angår de ansattes arbeidssituasjon eller rettsstilling. Representanten for de ansatte har tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett.

Representanten for de ansatte har ikke rett til å delta i behandlingen av saker som gjelder arbeidsgivers forberedelse til forhandlinger med arbeidstakere, arbeidskonflikter, rettstvister med arbeidstakerorganisasjoner eller oppsigelse av tariffavtaler.

§ 12 Representasjon

Styret representerer Finnmarkseiendommen utad og tegner dens firma.

Styret kan gi et eller flere styremedlemmer eller andre navngitte personer rett til å tegne Finnmarkseiendommens firma. Rett til å tegne firma kan når som helst tilbakekalles.

Har noen som representerer Finnmarkseiendommen utad etter bestemmelsen her gått ut over sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for Finnmarkseiendommen når Finnmarkseiendommen godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.

§ 13 Regnskap, revisjon og registrering

Finnmarkseiendommen skal føre regnskap i samsvar med reglene i regnskapsloven.

Regnskapet skal revideres av statsautorisert revisor. Revisor skal for hvert regnskapsår avgi revisjonsberetning til styret i Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen skal registreres i foretaksregisteret.

§ 14 Pantsettelse og gjeldsforfølgning

Fast eiendom som Finnmarkseiendommen eier og begrensede rettigheter som Finnmarkseiendommen har i fast eiendom som andre eier, kan ikke stilles som sikkerhet for gjeld eller andre forpliktelser og kan ikke være gjenstand for kreditorbeslag. Dette gjelder likevel ikke eiendommer og begrensede rettigheter i eiendommer som er fradelt ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til byggeområde i planer etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter som er bebygd.

Det kan ikke åpnes konkurs eller gjeldsforhandling hos Finnmarkseiendommen.

§ 15 Utdeling av overskudd

Dersom Finnmarkseiendommen i bankinnskudd, kontanter og lignende har aktiva som fratrukket eventuell gjeld overstiger det som trengs av reserver for å sikre driften, kan styret beslutte at overskuddet helt eller delvis skal utbetales til Finnmark fylkeskommune, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer fylkets innbyggere til gode.

§ 16 Kontrollkomiteen

Tilsyn med styrets virksomhet føres av en kontrollkomité med tre medlemmer. Finnmark fylkesting, Sametinget og Kongen oppnevner et medlem hver med personlig varamedlem. Som medlem og varamedlem skal hvert organ oppnevne en mann og en kvinne. Medlemmet og varamedlemmet oppnevnt av staten skal oppfylle de krav som domstolloven stiller til høyesterettsdommere. Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes for inntil fire år av gangen. Ingen kan være medlem i mer enn ti år i sammenheng. Medlemmet oppnevnt av staten er leder for komiteen.

Kontrollkomiteen skal:

a) kontrollere at virksomheten i Finnmarkseiendommen drives i samsvar med finnmarksloven og annen lovgivning,

b) velge en eller flere statsautoriserte revisorer til å revidere Finnmarkseiendommens regnskap,

c) godkjenne Finnmarkseiendommens årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning,

d) godkjenne styrets godtgjørelse,

e) godkjenne låneopptak og garantistillelser og

f) godkjenne utdeling av overskudd.

Ved uenighet treffes avgjørelser ved flertall. For avgjørelser som nevnt i annet ledd bokstav e og f kreves enstemmighet.

Kontrollkomiteen skal ha tilgang til all tilgjengelig informasjon hos Finnmarkseiendommen som den trenger for å utføre sine oppgaver etter paragrafen her.

Kontrollkomiteen avgir årlig en rapport til Finnmark fylkesting, Sametinget og departementet. I rapporten skal kontrollkomiteen redegjøre for sin kontrollvirksomhet, gi en vurdering av styrets årsberetning og de forhold som er omhandlet der, samt gi en vurdering av hvordan loven her virker og om det er ønskelig med endringer i den.

Kontrollkomiteens utgifter dekkes av Finnmarkseiendommen. Godtgjørelse til medlemmene og varamedlemmene dekkes av det organ som har oppnevnt vedkommende.

§ 17 Straff- og erstatningsansvar for styre­medlemmer m.fl.

Medlem av styret, firmategner, revisor, ledende ansatt som er tildelt myndighet til å treffe beslutninger på vegne av Finnmarkseiendommen innenfor avgrensede saksområder, eller medlem av kontrollkomiteen som viser grov uforstand i utførelsen av sine oppgaver for Finnmarkseiendommen, straffes med bøter eller under skjerpende omstendigheter med fengsel i inntil ett år.

Medlem av styret som forsettlig eller uaktsomt har påført Finnmarkseiendommen tap under utførelsen av vervet, plikter å erstatte tapet. Kontrollkomiteen avgjør om erstatningskrav skal fremmes.

§ 18 Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven

For Finnmarkseiendommen gjelder forvaltningsloven kapittel II om ugildhet, § 11 om veiledningsplikt, § 11 a om saksbehandlingstid og foreløpig svar og §§ 13 til 13 f om taushetsplikt tilsvarende. Finnmarkseiendommen skal gi rettighetshaverne i et område forhåndsvarsel og adgang til å uttale seg etter reg­lene i forvaltningsloven § 16 før Finnmarkseiendommen treffer vedtak som kan ha rettslige eller faktiske konsekvenser for dem.

Finnmarkseiendommens saksdokumenter er offentlige etter reglene i offentlighetsloven. Ved avslag på begjæringer om innsyn kan spørsmålet om det er adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet, påklages til fylkesmannen i Finnmark.

§ 19 Nasjonalparker på Finnmarkseiendommens grunn

Grunn som Finnmarkseiendommen eier, kan legges ut som nasjonalpark etter reglene i naturvernloven. Ved utformingen av bruksregler skal det legges vekt på at tradisjonell bruk kan videreføres. Finnmarkseiendommen og bruksrettshavere som berøres, kan kreve erstatning for økonomisk tap etter reglene i naturvernloven § 20 b.

§ 20 Forholdet til fremtidig lovgivning

Finnmarkseiendommen har ikke vern mot at dens rettsstilling eller rettigheter endres, innskrenkes eller oppheves ved lov.

KAPITTEL 3 fORNYBARE RESSURSER PÅ FINNMARKS­EIENDOMMENS GRUNN

§ 21 Hovedprinsipper for forvaltningen

Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene på sin grunn i samsvar med lovens formål og innenfor de rammer som følger av viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og annen lovgivning. Naturens mangfold og produktivitet skal bevares.

Reglene i kapittelet her gjelder ikke i den utstrekning annet følger av særlige rettsforhold.

§ 22 Rettigheter for personer bosatt i kommunen

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i en kommune i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn i kommunen rett til:

a) fiske etter innlandsfisk med garn,

b) fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen,

c) sanking av egg og dun,

d) hogst av lauvskog til brensel for husbehov,

e) stikking av torv til brensel og annet husbehov og

f) uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring.

Reindriftsutøvere har samme rett som personer bosatt i kommunen i den tiden reindrift foregår der.

§ 23 Rettigheter for personer bosatt i Finnmark

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn rett til:

a) jakt på storvilt,

b) jakt og fangst av småvilt,

c) fiske i vassdrag med stang og håndsnøre,

d) plukking av multer og

e) uttak av trevirke til husflid.

Til jordbrukseiendom ligger rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

§ 24 Særskilt rett til lokal utnyttelse

Enkeltpersoner eller grupper av personer som har tilknytning til en bygd og har sitt livsgrunnlag helt eller delvis knyttet til utnyttelsen av fornybare ressurser i nærheten av bygda, kan av kommunen for inntil 10 år om gangen bli tildelt særskilt rett til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 og 23 på nærmere angitte områder i kommunen. Ved fastsettelsen av området og de nærmere vilkår skal det tas utgangspunkt i den bruk folk med tilknytning til bygda tradisjonelt har gjort av området. Området skal fortrinnsvis utgjøre et sammenhengende område i nærheten av bygda.

Finnmarkseiendommen kan gi generelle bestemmelser om kommunenes behandling og vurdering av saker etter paragrafen her. Finnmarkseiendommen er klageorgan for vedtak truffet av kommunen. For kommunens og Finnmarkseiendommens saksbehandling gjelder forvaltningsloven.

Paragrafen her gjelder ikke for jakt på storvilt og småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og fiske etter anadrome laksefisk i sjøen med faststående redskap.

§ 25 Adgang for andre

I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning.

Finnmarkseiendommen kan gi andre enn dem som er bosatt i kommunen eller fylket, ytterligere adgang til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i §§ 22 og 23.

§ 26 Lokal forvaltning av jakt og fiske

Finnmarkseiendommen kan for inntil 10 år om gangen tildele lokale organisasjoner og sammenslutninger som har som formål å fremme allment jakt, fangst og fiske, særskilt rett til å forvalte utøvelsen av jakt, fangst og fiske på nærmere angitte områder av Finnmarkseiendommens grunn.

§ 27 Nærmere vilkår for utnyttelse av fornybare ressurser og innskrenkninger i utnyttelsen

Finnmarkseiendommen kan fastsette nærmere bestemmelser for utnyttelse av fornybare ressurser som nevnt i § 22 bokstav a til f og § 23 bokstav a til e. Finnmarkseiendommen kan fastsette at utnyttelse krever tillatelse. Det kan settes vilkår i tillatelsene.

For jakt, fangst og fiske er tillatelse alltid nødvendig. Den som får tillatelse, skal motta et kort eller lignende som viser at vedkommende har tillatelse. Med samtykke fra departementet kan Finnmarkseiendommen fastsette unntak fra bestemmelsene i leddet her.

For tillatelse til jakt, fangst og fiske kan Finnmarkseiendommen kreve avgift. Avgiften for personer bosatt i Finnmark skal ikke overstige det dobbelte av avgiften for personer bosatt i kommunen. Det kan ikke kreves avgift ved tildeling av særskilte retter etter § 24.

Fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen kan bare foregå etter utvisning av fiskeplass av Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen kan for nærmere angitte områder fastsette innskrenkninger i adgangen til å utnytte fornybare ressurser som nevnt i første ledd dersom hensynet til ressursen tilsier det. Kommuner, myndigheter for vilt og fiske mv. og organisasjoner for brukere som berøres, skal høres på forhånd.

Ved innskrenkninger i utnyttelsen av fornybare ressurser som nevnt i første ledd skal det tas rimelig hensyn til de ulike bruker­gruppenes bruk av ressursen.

Finnmarkseiendommens beslutninger om innskrenkninger som nevnt i femte og sjette ledd kan påklages til departementet etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Departementets avgjørelse kan ikke påklages.

KAPITTEL 4 TANA OG NEIDEN

§ 28 Fisket i Tana- og Neidenvassdragene

I Tana- og Neidenvassdragene har lokalbefolkningen særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om forvaltningen og utøvelsen av fisket. Forskriften skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket i Tana- og Neidenvassdragene.

Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i Tana- og Neidenvassdragene skal skje i samråd med Sametinget, berørte kommuner og dem som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene.

KAPITTEL 5 KARTLEGGING OG ANERKJENNELSE AV EKSISTERENDE RETTIGHETER

I Finnmarkskommisjonen

§ 29 Finnmarkskommisjonen

Det opprettes en kommisjon (Finnmarkskommisjonen) som på grunnlag av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar etter § 49.

Kongen oppnevner Finnmarkskommisjonens medlemmer. Finnmarkskommisjonen skal bestå av en leder og fire andre medlemmer. Lederen skal oppfylle de kravene som domstolloven stiller til høyesterettsdommere. To av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene som stilles til tingrettsdommere. Minst to medlemmer skal være bosatt i eller på annen måte ha sterk tilknytning til Finnmark fylke.

§ 30 Avgrensning av utredningsfelt m.m.

Finnmarkskommisjonen fastsetter felt for utredningsarbeidet og bestemmer rekkefølgen i behandlingen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av feltet når det gjelder utstrekning og rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring av rettsforholdene.

Finnmarkskommisjonen kan innskrenke eller utvide et felt etter at utredningen er satt i gang dersom det er nødvendig for å skape en naturlig og hensiktsmessig avgrensning.

Finnmarkskommisjonen kan unnlate å utrede rettigheter som åpenbart ikke egner seg for utredning av kommisjonen. Ved avgjørelsen skal det bl.a. legges vekt på rettighetens art og hvilket grunnlag den bygger på.

§ 31 Varsling av mulige rettighetshavere

Utredningsarbeidet for et felt skal kunngjøres med oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg. Kunngjøringen foretas i Norsk lysingsblad, i en avis som er alminnelig lest på stedet og lokalt på annen hensiktsmessig måte.

Reindriftsorganisasjoner og andre representanter for brukerinteresser i det aktuelle feltet samt Sametinget, Finnmark fylkesting, Finnmarkseiendommen og berørte kommuner varsles særskilt.

§ 32 Ansvaret for sakens opplysning

Finnmarkskommisjonen har selv ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Kommisjonen kan på den måten som den finner hensiktsmessig, innhente forklaringer, dokumenter og annet materiale samt foreta undersøkelser og utredninger m.m. om faktiske og rettslige forhold som kan være av betydning for kommisjonens konklusjoner.

Partene har rett til å gjøre rede for de faktiske forholdene og føre bevis som er av betydning for kommisjonens konklusjoner. Partene kan begjære iverksatt tiltak etter første ledd. Finnmarkskommisjonen kan avslå begjæringen dersom den finnes ugrunnet, eller det vil medføre uforholdsmessige forsinkelser eller kostnader å etterkomme den.

For å ivareta partenes interesser kan Finnmarkskommisjonen oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge kommisjonens arbeid. Utgiftene dekkes av staten.

§ 33 Finnmarkskommisjonens rapport

Etter at kommisjonen har utredet et felt skal den avgi en rapport som skal inneholde opplysninger om:

a) hvem som etter kommisjonens oppfatning er eiere av grunnen

b) hvilke bruksrettigheter som etter kommisjonens oppfatning eksisterer

c) de saksforholdene kommisjonen bygger sine konklusjoner på

Det skal fremgå av rapporten om konklusjonene er enstemmige. Hvis det ikke er tilfellet, skal det fremgå hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder. Både flertallets og mindretallets konklusjoner skal begrunnes.

Etter at rapporten er avgitt skal den straks kunngjøres på den måten som er beskrevet i § 31. Ved kunngjøring etter § 31 første ledd er det tilstrekkelig at kunngjøringen inneholder et kort sammendrag av konklusjonene samt opplysning om hvor interesserte kan gjøre seg kjent med rapporten i sin helhet. I kunngjøringen skal det opplyses om fristen for å bringe tvister inn for utmarksdomstolen.

§ 34 Behandlingen i Finnmarkseiendommen

Finnmarkseiendommen skal uten ugrunnet opphold ta stilling til kommisjonens konklusjoner. For vedtak som går ut på å godta konklusjoner fra kommisjonen om at andre har rettigheter, gjelder § 10 sjette ledd tilsvarende.

I den grad Finnmarkseiendommen er enig med kommisjonen i at andre har rettigheter, plikter Finnmarkseiendommen å gi skriftlig uttrykk for det, og uten ugrunnet opphold sørge for at rettigheten blir tinglyst eller i tilfelle bringe saken inn for jordskifteretten etter § 45.

§ 35 Forhandlinger

Parter som ikke er enig i kommisjonens konklusjoner, eller som trenger bistand til å få konklusjonene nedfelt i bindende avtale, kan be Finnmarkskommisjonen om å mekle. Kommisjonens plikt til å mek­le faller bort når fristen for å bringe tvisten inn for utmarksdomstolen har løpt ut.

II Utmarksdomstolen for Finnmark

§ 36 Utmarksdomstolen for Finnmark

Det opprettes en særdomstol (utmarksdomstolen for Finnmark) som skal behandle tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.

Kongen oppnevner utmarksdomstolens medlemmer. Utmarksdomstolen skal bestå av en leder, en nestleder, tre faste medlemmer og to varamedlemmer. Lederen, nestlederen og ett av de øvrige medlemmene skal oppfylle de kravene domstolloven stiller til høyesterettsdommere. Det samme gjelder ett av varamedlemmene, som er varamedlem for disse tre.

Saker som hører under utmarksdomstolen, kan ikke bringes inn for de alminnelige domstolene eller jordskifteretten, med mindre utmarksdomstolen har avvist saken etter § 39, eller søksmålsfristen etter § 38 første ledd er løpt ut, og utmarksdomstolen heller ikke skal ta saken til behandling etter § 38 annet ledd.

§ 37 Forfall

Har noen av de faste medlemmene forfall, innkalles det av varamedlemmene som skal gjøre tjeneste istedenfor det faste medlemmet som har forfall. Har lederen forfall, gjør nestlederen tjeneste som leder.

Får noen av utmarksdomstolens medlemmer forfall etter at behandlingen av en sak er begynt, kan behandlingen fortsette uten tilkalling av varamedlem så lenge fire medlemmer er med under behandlingen. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende.

§ 38 Stevning

Tvister kan bringes inn for utmarksdomstolen ved skriftlig stevning senest ett år og seks måneder etter at Finnmarkskommisjonens rapport ble avgitt. Stevningen skal være underskrevet og skal inneholde:

a) partens fulle navn og adresse

b) en angivelse av de kravene som parten reiser, og omstendighetene de støttes på

c) den påstanden parten nedlegger

d) den motparten kravet rettes mot

Selv om fristen etter første ledd har løpt ut, skal utmarksdomstolen likevel behandle saker som kommer inn før alle saker fra samme felt er avsluttet, dersom den finner at saken egner seg for slik behandling og den kan behandles uten vesentlig forsinkelse for domstolens saksavvikling. Avgjørelser etter leddet her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 39 Avvisning

Saker som finnes ikke å egne seg for behandling i utmarksdomstolen, kan domstolen ved kjennelse avvise helt eller for en del. Ved avgjørelsen skal det bl.a. tas hensyn til kravets art og hvilket grunnlag det bygger på.

Før en sak avvises, skal saksøkeren gis anledning til å uttale seg. Saken kan avvises uten at partene innkalles til rettsmøte. Avvisning etter paragrafen her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 40 Forening av saker, oppdeling m.m.

Utmarksdomstolen kan:

a) forene flere saker til felles behandling og i tilfelle felles avgjørelse

b) dele opp forhandlingene og pådømmelsen av ett eller flere krav som er forent i en sak, eller selvstendige tvistepunkter vedrørende samme krav

c) bestemme rekkefølgen i behandlingen av de saker som er brakt inn

Ved avgjørelser etter første ledd skal det bl.a. legges vekt på hensynet til en naturlig og hensiktsmessig avgrensning av tvisteområdene når det gjelder utstrekning, rettslig og historisk sammenheng samt på behovet for avklaring av rettsforholdene.

Før avgjørelser etter første ledd treffes skal partene gis anledning til å uttale seg, med mindre dette finnes unødvendig eller ville medføre uforholdsmessig forsinkelse eller omkostning.

Beslutninger etter paragrafen her kan ikke angripes ved kjæremål eller anke.

§ 41 Ansvaret for sakens opplysning m.m.

Det påhviler partene å gjøre rede for de faktiske forholdene og bevisene som er av betydning for avgjørelsen. Utmarksdomstolen skal av eget tiltak innhente Finnmarkskommisjonens rapport og ta utgangspunkt i denne i sin behandling av saken. Partene kan i tillegg legge frem som bevis dokumenter som er kommet inn til, lagt frem for eller utferdiget av Finnmarkskommisjonen.

Utmarksdomstolen kan ikke ta imot vitneforklaring fra Finnmarkskommisjonens medlemmer eller fra personer som har utført arbeid for kommisjonen i forbindelse med saken.

Rettsmøter til avhør av parter og vitner utenfor hovedforhandling kan holdes av to av utmarksdomstolens medlemmer, hvorav minst den ene må ha de kvalifikasjonene som kreves for høyesterettsdommere. Utmarksdomstolen kan begjære at vedkommende tingrett foretar avhør.

§ 42 Anke og kjæremål

Utmarksdomstolens avgjørelser kan påankes til Høyesterett. Tvistemålsloven § 357 gjelder ikke.

Avgjørelser som etter tvistemålslovens bestemmelser er gjenstand for kjæremål, kan på tilsvarende måte påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg når ikke kjæremål er avskåret etter loven her.

§ 43 Utgiftene ved saken

Staten dekker utgiftene til utmarksdomstolens egen virksomhet. Staten dekker også nødvendige utgifter for partene i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene har vært nødvendige, skal utmarksdomstolen bl.a. ha for øyet at parter med likeartede interesser som ikke står i strid, bør nytte samme juridiske og tekniske bistand. Domstolen skal så tidlig som mulig av eget tiltak ta opp spørsmålet der det er aktuelt.

Når særlige grunner tilsier det, kan utmarksdomstolen pålegge en part helt eller delvis selv å bære sine kostnader med saken. For øvrig gjelder tvistemålsloven § 177 tilsvarende.

For behandlingen av saker for utmarksdomstolen betales det ikke gebyr. For anke eller kjæremål over utmarksdomstolens avgjørelser gjelder lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr § 8.

III Fellesregler

§ 44 Samisk språk

Om bruk av samisk språk gjelder sameloven kapittel 3. Sameloven § 3-4 første ledd gjelder også for Finnmarkskommisjonen.

§ 45 Grensegang og tinglysing

Rettskraftige dommer fra utmarksdomstolen samt erklæringer og avtaler som er avgitt eller inngått i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner, kan bringes inn for jordskifteretten etter jordskifteloven § 88. Jordskifteretten gjennomfører grensemerking i terrenget, koordinatfesting og kartlegging av grensene i samsvar med dommen, erklæringen eller avtalen. Reglene om jordskifte gjelder tilsvarende så langt de passer. Jordskifteretten settes uten jordskiftemeddommere. Jordskifteloven § 88 femte ledd og § 89 annet ledd gjelder ikke. Ved anke gjelder § 72. Det skal ikke betales rettsgebyr etter § 74 første ledd. Partene skal heller ikke betale for kostnadene ved grensemerking, koordinatfesting og kartlegging av grensene. For tinglysing gjelder jordskifteloven § 24 så langt den passer.

For rettigheter som er fastlått i en rettskraftig dom fra utmarksdomstolen eller i en erklæring eller avtale i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjoner, er offentligrettslige begrensninger i adgangen til å stifte eller overdra slike rettigheter ikke til hinder for at rettigheten tinglyses. Det betales ikke gebyr eller dokumentavgift ved tinglysingen.

§ 46 Forholdet til annen lovgivning

Domstolloven kapittel 6 om ugildhet og offentlighetsloven gjelder så langt de passer for Finnmarkskommisjonens virksomhet. Ved avslag på begjæringer om innsyn kan spørsmålet om det er adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet, påklages til fylkesmannen i Finnmark. Forvaltningsloven gjelder ikke for Finnmarkskommisjonens virksomhet.

Domstolloven og tvistemålsloven gjelder så langt de passer for utmarksdomstolens virksomhet, dersom ikke annet er bestemt i loven her.

§ 47 Fullmakt til å gi nærmere regler

Kongen kan gi nærmere regler om Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen for Finnmark, herunder om organisering og økonomiske forhold mv.

Kapittel 6 Sluttbestemmelser

§ 48 Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.

§ 49 Overgangsregler

Ved ikrafttredelsen av kapittel 2 overtar Finnmarkseiendommen de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF har grunnbokshjemmel til eller eier uten å ha grunnbokshjemmel. Tilsvarende gjelder begrensede rettigheter i fast eiendom. Omregistrering i grunnboken skjer ved navneendring. Overføringen skjer med skattemessig kontinuitet og utløser ikke skatteplikt for Statskog SF etter skatteloven § 5-2.

Finnmarkseiendommen overtar det personlige ansvaret fra Statskog SF for pantheftelser og andre heftelser for pengeforpliktelser i de eiendommer eller rettigheter som Finnmarkseiendommen overtar. Finnmarkseiendommen overtar også ansvaret for avtaler om bruksretter, leieretter o.l. til de eiendommene og rettighetene som overtas. Finnmarkseiendommen overtar konsesjoner og bevillinger mv. som Statskog SF har i tilknytning til de eiendommer og rettigheter som overtas.

Etter avtale med Statskog SF har Finnmarkseiendommen rett til å overta avtaler som Statskog SF har inngått vedrørende virksomheten i Finnmark.

Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark fylke, unntatt ansatte som er knyttet til Statskog SFs fjelltjeneste, anses som ansatt i Finnmarkseiendommen fra ikrafttredelsestidspunktet med samme lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende hadde hos Statskog SF, med mindre den ansatte har meddelt at vedkommende ikke ønsker det. Fra ikrafttredelsestidspunktet er ansatte i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark ikke lenger ansatt i Statskog SF med mindre det er særskilt avtalt.

Departementet innkaller til det første styremøtet i Finnmarkseiendommen. Styret skal sørge for at Finnmarkseiendommen blir registrert i foretaksregisteret innen seks måneder etter ikrafttredelsen.

Den som ved ikrafttredelsen av kapittel 2 er ansatt i Statskog SF med arbeidssted i Finnmark og som er knyttet til Statskog SFs fjelltjeneste, anses fra ikrafttredelsestidspunktet som ansatt i Statens naturoppsyn. For øvrig gjelder fjerde ledd tilsvarende.

Kongen kan fastsette at andre eiendeler knyttet til virksomheten i Finnmark enn fast eiendom skal overføres fra Statskog SF til Finnmarkseiendommen og Statens naturoppsyn. Kongen kan også fastsette at avtaler som nevnt i tredje ledd skal kunne overtas av Statens naturoppsyn.

For øvrig kan Kongen gi nærmere overgangsreg­ler.

§ 50 Endringer i annen lovgivning

Fra den tid Kongen bestemmer gjøres følgende endringer i annen lovgivning:

1. Lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke oppheves.

2. I lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk gjøres følgende endringer:

I kapittel 2 skal ny § 7 a lyde:

Særregler om skjerping i Finnmark

Ved skjerping i Finnmark fylke skal skjerperen senest en uke før skjerpingen begynner, skriftlig varsle Sametinget, grunneieren og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften. Tar skjerperen sikte på inngrep i grunnen, skal stedet for inngrepet angis.

I kapittel 3 skal ny § 22 a lyde:

Særregler om muting i Finnmark

Søknader om muting i Finnmark fylke kan avslås dersom allmenne hensyn taler imot at søknaden innvilges. Ved vurderingen skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Innvilges søknaden, kan det settes vilkår for å ivareta hensyn som nevnt.

Ved behandlingen av søknaden skal bergmesteren gi grunneieren, Sametinget, fylkesmannen, fylkeskommunen, kommunen og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg.

Dersom Sametinget eller Finnmarkseiendommen som grunneier går imot at søknaden innvilges, skal søknaden avgjøres av departementet.

Innvilger departementet søknaden i tilfeller som nevnt i tredje ledd, har klage til Kongen fra Sametinget eller Finnmarkseiendommen som grunneier oppsettende virkning.

I kapittel 4 skal ny § 39 b lyde:

Særregler om utmål i Finnmark

For søknader om utmål i Finnmark fylke gjelder bestemmelsene i § 22 a tilsvarende. I tilfeller som nevnt i § 22 a tredje ledd avgjør departementet om utmålsforretning skal holdes før eller etter at departementet har behandlet søknaden.

§ 42 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

For gruver på Finnmarkseiendommens grunn kan Kongen ved forskrift fastsette en høyere avgift.

3. I lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift gjøres følgende endringer:

§ 13 tredje ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

Finnmarkseiendommen kan ikke kreve betaling etter bestemmelsene i leddet her.

§ 14 første ledd første punktum skal lyde:

Retten til jakt, fangst og fiske gir adgang til i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift i reinbeiteområde å drive jakt, fangst og fiske i statsallmenning, i ikke særskilt matrikulert statseiendom og på Finnmarkseiendommens grunn innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindriften foregår, på samme vilkår som gjelder for personer som er fast bosatt i den kommune, bygd eller grend hvor allmenningen, statseiendommen eller den aktuelle del av Finnmarkseiendommens grunn ligger.

4. I lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet oppheves § 44 annet ledd.5. I lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. gjøres følgende endringer:

§ 19 tredje ledd skal lyde:

Ved salg av fast eiendom i Finnmark fra staten eller Finnmarkseiendommen kan fiskeretten holdes tilbake til fordel for allmennheten.

§ 22 fjerde og femte ledd oppheves.

6. I lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn skal § 2 nytt fjerde ledd lyde:

På Finnmarkseiendommens grunn skal oppsynet føre den ytterligere kontroll som departementet og Finnmarkseiendommen avtaler.

B.

Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark, herunder minimumskvote for båter under ti meter, og fremme en oppfølgende sak om dette for Stortinget.

Vedlegg 1: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 6. april 2004

Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)

Jeg viser til Justiskomiteens brev 18. desember 2003 med spørsmål til Regjeringen i anledning av Regjeringens forslag til ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Komiteen har herunder stilt spørsmål om hvordan Regjeringen vurderer den folkerettslige utredningen som er foretatt av professorene Hans Petter Graver og Geir Ulfstein på oppdrag av departementet etter komiteens anmodning, og som ble oversendt komiteen ved departementets brev 3. november 2003. Jeg viser ellers til mitt brev til komiteen 25. mars 2004.

Regjeringen kan ikke fullt ut slutte seg til utredningens beskrivelse av gjeldende folkerett, herunder ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk artikkel 14. Regjeringen kan derfor heller ikke slutte seg til alle konklusjoner som forfatterne trekker i utredningen.

Bestemmelsen i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14 nr. 1 omhandler beskyttelse av landrettigheter. Den kan etter departementets oppfatning ikke forstås som et krav om å gi eier- og besittelsesrettigheter til de områder som urfolk tradisjonelt befolker, slik forfatterne synes å gjøre. En slik forståelse følger ikke av ordlyden og vil ikke være i samsvar med grunnleggende prinsipper for traktattolking. Artikkel 14 nr. 1 må forstås i sammenheng med de øvrige bestemmelser i konvensjonen, der de andre bestemmelsene i artikkel 14, formålsbetraktningene og de alminnelige retningslinjer i konvensjonens del I (blant annet artikkel 2 og 6-8), artikkel 13 og gjennomføringsregelen i artikkel 34 står sentralt. Artikkel 34 utgjør en integrert del av konvensjonens tekst og medfører at innholdet av statenes forpliktelser etter artikkel 14 nr. 1 skal defineres fleksibelt og på bakgrunn av forholdene i den enkelte stat.

Etter departementets syn krever artikkel 14 nr. 1 anerkjennelse av landrettigheter som er opparbeidet gjennom utøvelse av eier- og besittelsesfunksjoner, f.eks. ved lang tids bruk. Bestemmelsen i artikkel 14 nr. 1 omhandler ikke tildeling av nye rettigheter, som ikke er opparbeidet ved en utøvelse av eier- og besittelsesfunksjoner som nevnt.

Eventuell uenighet om landrettigheter forutsettes etter artikkel 14 nr. 3 løst gjennom egnede nasjonale prosedyrer i henhold til nasjonal rett innenfor konvensjonens rammer. Etablering av Finnmarkseiendommen skal sikre samiske interesser og interessene til den øvrige lokalbefolkning i den fremtidige forvaltning av Finnmark, men det kan reises spørsmål om etableringen i seg selv er et egnet virkemiddel for det særskilte formål å oppfylle kravene til identifikasjon av landområder som vedkommende urfolk tradisjonelt besitter, jf. artikkel 14 nr. 2. Lovforslagets § 5 gjør det klart at Finnmarksloven ikke vil gjøre inngrep i eller innskrenke private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Nyere rettspraksis i Høyesterett viser at det i denne sammenheng vil bli lagt vekt på samenes livsformer og sedvaner og reindriftens bruk av de aktuelle områder. Regjeringen mener at lovforslaget er innenfor folkeretten, men for å ivareta konvensjonens målsettinger med henblikk på å identifisere opparbeidete individuelle og kollektive rettigheter kan det være hensiktsmessig å vurdere supplerende tiltak.

Tolkingsuttalelser bekreftet av ILOs styre i henhold til klageordningen etter artikkel 24 i ILOs konstitusjon støtter departementets forståelse av artikkel 14 nr. 1. Dette gjelder både for uttalelser etter ILO-konvensjon nr. 169 og uttalelser etter ILO-konvensjon nr. 107, som i artikkel 11 har en bestemmelse med vesentlig grad av kontinuitet til artikkel 14 nr. 1 i ILO-konvensjon nr. 169. Tolkingsuttalelsene illustrerer et vidt rom for nasjonal skjønnsutøvelse basert på stedlige forhold og rettstradisjoner i samsvar med fleksibilitetsregelen i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 34.

Departementet understreker at forpliktelsene i de to konvensjonene er i vesentlig grad prosessorientert. De tar høyde for høyst ulike situasjoner i en rekke stater, forskjellige karakteristikker knyttet til vedkommende urfolks situasjon, tradisjoner og rettsoppfatninger, nasjonale regler og prosedyrer, m.m. Urfolkene skal gis reell medinnflytelse, uten å tilsidesette nasjonale regler, så sant disse ikke virker diskriminerende og de oppfyller konvensjonens krav for øvrig.

Departementet kan ikke se at det følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 nærmere veiledning om hvordan beskyttelse av landrettigheter skal gjennomføres. Om bestemmelsen forutsetter effektiv beskyttelse av individuelle rettigheter som er nødvendige for å opprettholde særlige livsformer og næringsgrunnlag, kan det ikke utledes konkrete krav med hensyn til hvilke modeller som skal velges for å løse spørsmål om landrettigheter.

På vegne av Regjeringen vil jeg senere komme nærmere tilbake til Justiskomiteens spørsmål i brevet 18. desember 2003.

Vedlegg 2: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 14. juni 2004.

Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven)

Jeg viser til brev 18. desember 2003 hvor Justiskomiteen stilte flere spørsmål til Regjeringen i forbindelse med forslaget til ny lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) og den folkerettslige vurderingen av lovforslaget i professorene Hans Petter Graver og Geir Ulfsteins utredning 31. oktober 2003. Jeg viser også til mitt svar på første del av første spørsmål fra Justiskomiteen i brev 6. april 2004 og oversendelsen av grunnlagsmaterialet 22. april 2004.

I dette brevet besvares de øvrige spørsmålene fra Justiskomiteen.

Spørsmål nr. 1:

Hvordan vurderer Regjeringen den folkerettslige utredningen som er foretatt? Hvilke endringer ser Regjeringen behov for å foreta i lovforslaget på bakgrunn av sin vurdering av den folkerettslige utredningen, og vil det være behov for ytterligere endringer for å bringe lovforslaget i samsvar med de folkerettslige synspunktene som er lagt til grunn i utredningen?

Det første delspørsmålet er besvart tidligere, jf. ovenfor. Jeg vil her besvare det andre delspørsmålet.

Regjeringen mener som sagt i brev 6. april 2004 at forslaget til Finnmarkslov er innenfor folkeretten, men at det kan være hensiktsmessig å vurdere supplerende tiltak for identifisering av eksisterende rettigheter. I Utenriksdepartementets rettsavdelings utredning heter det på s. 18 til 19:

"Myndighetene har en forpliktelse til å legge forholdene til rette for kartlegging og identifikasjon av de aktuelle landområder der det anses hensiktsmessig. For å få stadfestet opparbeidete rettigheter, bør i tillegg til egnede rettsregler og adgang til det nasjonale rettsapparat, herunder tingretten i Indre Finnmark, ytterligere tiltak vurderes. Det kan eksempelvis vurderes å etablere en kommisjon med domstolskompetanse eller en forvaltningsmekanisme som kan gi informasjon og veiledning til partene, samt særlige rettshjelpstiltak som kan gi assistanse til realisering av disse rettighetene. På denne måten kan man fremme ytterligere avklaring av eier- og besitterrettigheter. Dette vil være i tråd med norske målsetninger om lojalt å oppfylle konvensjonens formål."

Bakgrunnen for at slike supplerende tiltak kan bli nødvendige, ligger i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk artikkel 14. I artikkel 14 nr. 2 heter det at myndighetene skal ta nødvendige skritt for å identifisere de landområder som vedkommende folk tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse. I artikkel 14 nr. 3 er det videre en bestemmelse om at det i den nasjonale rettsorden skal finnes hensiktsmessige ordninger for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra vedkommende folk.

Det finnes ulike tenkelige tiltak for å oppfylle kravet til identifikasjon. Rettsavdelingen fremhever også på side 18 flg. i sin utredning at eventuelle supplerende tiltak må bli gjenstand for konsultasjoner med representanter for det samiske folk. Jeg vil derfor begrense meg til å peke på noen mulige løsninger. Uansett hvilken modell man går inn for, vil regler om identifikasjon kunne innpasses i forslaget til Finnmarkslov.

1. Finnmarkseiendommens rolle ved identifikasjon

I Regjeringens forslag § 5 er det slått fast at loven ikke gjør inngrep i bestående rettigheter. Det er derfor klart at Finnmarkseiendommen ikke kan disponere grunnen uavhengig av rettigheter som enkeltpersoner og grupper har opparbeidet seg. På bakgrunn av Rettsavdelingens utredning om ILO-konvensjonens krav bør det imidlertid vurderes supplerende tiltak for identifisering av disse rettighetene.

Uavhengig av hvilken løsning man faller ned på, bør det trolig uttrykkes klarere i loven at Finnmarkseiendommen har en plikt til å ta stilling til krav fra enkeltpersoner eller grupper av personer om bruks- eller eiendomsrett på den grunn Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til. En slik plikt ligger for så vidt allerede latent i § 5 i Regjeringens lovforslag, men kan gjøres mer eksplisitt i tilknytning til de øvrige bestemmelsene om identifikasjon.

Når et krav blir fremmet, bør Finnmarkseiendommen undersøke grunnlaget for kravet og ta stilling til om vedkommende har en eiendomsrett eller bruksrett. Hvis Finnmarkseiendommen kommer til at en slik rett eksisterer, vil spørsmålet være løst så langt Finnmarkseiendommen er part. Hvis ikke må saken gå til en ny instans. Som fremholdt i neste punkt kan det tenkes en dømmende kommisjon for dette formålet. I så fall vil kommisjonen få i oppgave å ta stilling til om det er rettslig grunnlag for den påståtte retten eller ikke. Alternativt kan man se for seg at de alminnelige domstolene tar avgjørelsen, men at man i tillegg har særlige rettshjelpsordninger eller et veiledende organ, se nærmere i punkt 3.

2. En tidsbegrenset dømmende kommisjon

Rettsavdelingen nevner en dømmende kommisjon som en mulig løsning for å identifisere bestående rettigheter i Finnmark. I den forbindelse er det naturlig å se hen til hvordan lignende identifisering har blitt gjort i andre deler av landet.

Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms ble opprettet ved lov 7. juni 1985 nr. 51 og har nå avsluttet sitt arbeide. Bakgrunnen for opprettelsen var behovet for å få avklart ulike rettsforhold vedrørende eiendomsrett og bruksrettigheter mellom staten og andre i høyfjellsområder og andre utmarksområder i Nordland og Troms. Utmarkskommisjonen ble gitt dømmende myndighet fordi ordningen med et rådgivende utvalg for statseiendom i Nordland og Troms ikke virket tilfredsstillende. Ordningen medførte dessuten betydelig dobbeltarbeid, se Ot.prp. nr. 59 (1984-85) s. 6 til 7.

Også i Finnmark kan det tenkes en ordning hvor man oppretter en tidsbegrenset dømmende kommisjon som skal behandle krav om bruks- og eiendomsrettigheter i fylket. I så fall kan man trolig hente mye inspirasjon fra den løsningen som ble valgt for Nordland og Troms. En utskrift av loven ligger ved til orientering.

En dømmende kommisjon vil i større grad enn en alminnelig domstol kunne spesialisere seg på dette feltet. En dømmende kommisjon vil også lettere kunne gis en mer aktiv rolle enn en alminnelig domstol slik at man får en raskere og mer samordnet behandling av de aktuelle kravene. Staten vil på denne måten oppfylle den aktivitetsplikt som ligger i ILO-konvensjonen artikkel 14 nr. 2.

Hvis man går inn for en slik løsning, vil man måtte ta stilling til hvilke typer saker kommisjonen skal behandle. Det mest naturlige og hensiktsmessige vil trolig være å legge alle saker om bruks- og eiendomsrett til kommisjonen, både saker som involverer Finnmarkseiendommen og saker mellom enkeltpersoner eller grupper av personer. Som Utenriksdepartementets rettsavdeling fremholder på s. 18 i sin utredning, vil det dessuten være tjenelig at en slik ordning tjener alle innbyggerne i fylket, uavhengig av etnisitet.

Man vil også måtte ta stilling til hvordan sakene skal behandles, om kommisjonen skal ta opp saker av eget initiativ, om den skal følge et program for behandlingen, eller om det skal være opp til interessentene å reise sak for kommisjonen. En tidsbegrenset dømmende kommisjon burde kanskje, slik tilfellet var med Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, eventuelt ha en dobbelt oppgave - først å utrede rettsforholdene i et bestemt område for deretter i neste omgang å pådømme uløste tvister om eiendoms- eller bruksrettigheter innenfor området. I Rettsavdelingens utredning nevnes det videre under tiltak som bør vurderes, "særlige rettshjelpstiltak som kan gi assistanse til realisering av disse rettighetene". Behovet for rettshjelpstiltak bør vurderes. Man bør dessuten se på om Indre Finnmark tingrett eventuelt vil kunne spille en rolle, f.eks. slik at kommisjonens sekretariat samlokaliseres med tingretten med felles støttefunksjoner.

Det såkalte "Strukturutvalget" foretok i NOU 1999:22 Domstolene i første instans blant annet en vurdering av utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Strukturutvalget fremholder i at særdomstoler ikke bør opprettes uten tungtveiende grunner, se punkt 5.1.3 i utredningen. Utvalget trekker blant annet frem hensynet til domstolenes uavhengighet og sier i tilknytning til utmarkskommisjonen at dette hensynet særlig gjør seg gjeldende i saker hvor staten er en av partene.

Hensynet til klarhet i rettighetsforholdene i Finnmark vil kunne rettferdiggjøre opprettelsen av en tidsbegrenset dømmende kommisjon. Etter at Finnmarkseiendommen har avløst Statskog SF som hjemmelshaver, vil staten ikke ha noen reell eller formell partsstilling eller partsinteresse i det store flertallet av de tvister kommisjonen skal behandle.

Det har fra enkelte hold blitt uttrykt bekymring for at en identifikasjonsprosess av denne typen vil kunne resultere i uheldige grensedragninger som mange ikke vil være tjent med. Kommisjonen skal imidlertid eventuelt fastlegge eksisterende rettigheter. I den grad den kommer til at andre enn Finnmarkseiendommen er rette eier, vil det være riktigere å si at kommisjonen avdekker rettigheter som allerede er der, enn at kommisjonens arbeid fører til nye eiendomsgrenser. Slike hensyn vil imidlertid kunne være et moment i vurderingen av hvilken aktivitetsplikt en eventuell kommisjon skal ha, om kommisjonen aktivt skal sørge for identifisering av særskilte rettigheter, eller om det skal være opp til enkeltpersoner eller enkeltgrupper å ta initiativ til en fastlegging av deres mulige rettigheter.

3. Et veiledende organ kombinert med rettshjelpsordninger

I stedet for en dømmende kommisjon kan man tenke seg et veiledende organ. Et slikt organ kan drive utredningsvirksomhet, og det kan veilede parter med hensyn til deres rettigheter.

En ordning med et veiledende organ kombinert med rettshjelpsordninger vil først og fremst være et middel til å oppfylle forpliktelsene i ILO-konvensjonen art. 14 nr. 3. Et slikt organ vil kunne gjøre det enklere å gå til sak for å få fastslått rettigheter, men vil ikke selv kunne avgjøre rettskrav med bindende virkning. Identifiseringsarbeidet ville dermed blitt overlatt til de ordinære domstolene. Jeg viser også til det som er sagt ovenfor om erfaringene med det rådgivende utvalget for statseiendom i Nordland og Troms.

4. Forholdet til professorene Graver og Ulfsteins utredning

Professorene Graver og Ulfstein trekker også frem identifikasjon av bestående rettigheter som en mulig måte å avbøte det de mener er mangler ved Regjeringens lovforslag. Det er imidlertid noe uklart om professorene mener at Finnmarksloven supplert med en kommisjonsordning vil oppfylle ILO-konvensjonens krav, eller om man må foreta ytterligere justeringer for å komme i pakt med deres forståelse av folkeretten.

Etter å ha studert Graver og Ulfsteins rapport er det min vurdering at Regjeringens forslag supplert med en kommisjonsordning også oppfyller det alt vesentligste av de kravene professorene oppstiller.

Spørsmål nr. 2:

Ser Regjeringen det som mulig at forvaltningen av Finnmarkseiendommen kan skje ved 2 forskjellige sett avstemnings- og representasjonsregler i samme styreorgan avhengig av om beslutningen angår indre Finnmark (samiske språklovsområder) eller øvrige deler?

Generelt kan det bemerkes at en løsning hvor styresammensetningen eller avstemningsreglene varierer med hvilke saker som behandles, vil kunne føre til en lite helhetlig og gjennomtenkt styring av Finnmarkseiendommen. En slik løsning vil kunne føre til at de ulike sammensetningene treffer avgjørelser som i et helhetsperspektiv ikke henger godt sammen. Det vil blant annet kunne føre til uforsvarlig økonomisk styring.

Risikoen for en lite helhetlig styring kunne avhjelpes ved at man fokuserte på avgjørelser om end­ret bruk av utmark på den måten at ulike deler av styret deltok i avgjørelsen av om bruken kunne endres avhengig av i hvilken del at fylket det aktuelle arealet lå, mens et samlet styre, eller en samlet "kjernegruppe", avgjorde om man i så fall faktisk ønsket å endre bruken.

Tar man utgangspunkt i at det som hovedregel skal delta like mange styremedlemmer oppnevnt av Sametinget og styremedlemmer oppnevnt av Finnmark fylkesting i avgjørelsene, reiser imidlertid løsninger som nevnt ovenfor tvil om samiske bruksin­ter­esser vil være tilstrekkelig beskyttet i de områdene der styremedlemmene oppnevnt av Sametinget ville være i mindretall i avgjørelser om endret bruk av utmark. Det er mitt syn at Regjeringens forslag om styresammensetning og avstemningsregler på en god måte ivaretar hensynet til samiske bruksinteresser i hele Finnmark.

Spørsmål nr. 3:

Kan Regjeringen utarbeide til bruk for komiteens arbeid, skisser til alternative bestemmelser som bidrar til å oppfylle synspunktene i den folkerettslige utredningen hva angår:

• styringen (forvaltningsordningen) av Finnmarkseiendommen herunder avstemningsregler og representasjon

• ekspropriasjonsadgang og tilhørende erstatningsregler

• allmennhetens adgang til jakt, fiske og høsting av fornybare ressurser

• prosess for identifikasjon av områder som samene vil kunne hevde eiendomsrett eller eksklusiv bruksrett

• partsrettigheter for urfolket i forhold til beslutninger om rettighetene til land og vann jf FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27?

Styringen (forvaltningsordningen) av Finnmarkseiendommen herunder avstemningsregler og representasjon:

Regjeringens forslag om at halvparten av styremedlemmene skal oppnevnes av Sametinget og halvparten av Finnmark fylkesting har oppnådd støtte fra de fleste hold. En slik fordeling bygger også på den løsningen som flertallet i Samerettsutvalget foreslo, jf. NOU 1997:4. Graver og Ulfstein uttaler riktignok at styresammensetningen og avstemningsreglene ikke gir Sametinget en eierposisjon. Dette er imidlertid sagt i forbindelse med gjennomgangen av Regjeringens forslag, uten at supplerende tiltak for identifikasjon er tatt med i vurderingen. Jeg mener supplerende tiltak som skissert i svaret på det andre delspørsmålet i spørsmål 1 vil være egnet til å avhjelpe de problemene Graver og Ulfstein peker på i sin utredning.

Flere har imidlertid stilt spørsmål om den rollen statens representant er ment å spille i styret. Jeg viser i den forbindelse til det som er sagt om statens representant i mitt brev til Justiskomiteen 30. september 2003.

Hvis man går inn for en løsning hvor staten ikke er representert i styret, må man sikre seg mot at situasjonen i Finnmarkseiendommens styre blir låst fordi styret har et likt antall stemmeberettigede styremedlemmer. Samtidig bør man etter mitt syn holde på en ordning hvor Finnmark fylkesting og Sametinget oppnevner like mange styremedlemmer.

Hvis staten ikke skal oppnevne et medlem, vil den mest nærliggende løsningen derfor være roterende lederskap og dobbeltstemme for lederen ved stemmelikhet, slik Samerettsutvalget foreslo i NOU 1997:4 s. 548 (§§ 2-9 og 2-10). Som det fremgår av mitt brev 30. september 2003, mener jeg Regjeringens forslag er å foretrekke, blant annet fordi en løsning med roterende lederskap kan gi tilfeldige utslag avhengig av hvilken periode man er inne i.

Uavhengig av spørsmålene ovenfor er det mitt syn at man må beholde de særlige avstemningsreglene til vern av samiske interesser i saker om endret bruk av utmark i § 10 annet ledd.

Ekspropriasjonsadgang og tilhørende erstatningsregler:

Bestemmelsen om ekspropriasjon i § 18 må leses i sammenheng med bestemmelsen i § 5 hvor det heter at loven ikke gjør inngrep i private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Når man leser de to bestemmelsene i sammenheng, blir det f.eks. klart at staten ikke erstatningsfritt kan ekspropriere grunn til sykehus eller kirker hvis enkeltpersoner eller grupper av personer har opparbeidete rettigheter i det aktuelle området. I den grad noen f.eks. har opparbeidet seg eiendomsrett til grunnen ved hevd eller alders tids bruk, vil det ikke dreie seg om "grunn som Finnmarkseiendommen eier".

Hvis man ønsker å redusere statens adgang til erstatningsfritt å ekspropriere grunn fra Finnmarkseiendommen, kan man eventuelt endre § 18 første ledd slik at det går frem at staten ved opprettelse av nasjonalparker må betale erstatning for bruksretter som bortfaller, og frafalle bestemmelsen i annet ledd annet punktum om vederlagsfri ekspropriasjon til visse statsformål.

Bestemmelsen i § 18 annet ledd første punktum om vederlagsfri ekspropriasjon fra kommunene og fylkeskommunen til offentlige formål bygger på en avveining av forskjellige lokale interesser. Hva forskjellige instanser i Finnmark mener om bestemmelsen, bør tillegges stor vekt i spørsmålet om den bør beholdes.

Allmennhetens adgang til jakt, fiske og høsting av fornybare ressurser:

I § 5 i Regjeringens forslag er det slått fast at loven ikke gjør inngrep i private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Det er derfor klart at Finnmarkseiendommen ikke kan forvalte de fornybare ressursene i strid med slike opparbeidete rettigheter. I den grad det foreligger en enerett eller en fortrinnsrett, vil allmennheten måtte vike. Om mulig identifikasjon av slike rettigheter viser jeg til mitt svar ovenfor på det andre delspørsmålet i spørsmål nr. 1.

I § 20 i Regjeringens forslag heter det at Finnmarkseiendommen skal forvalte de fornybare ressursene på sin grunn i samsvar med lovens formål. Det har fra flere hold vært etterlyst en klarere fokus på fylkets innbyggere sett i forhold til allmennheten, og da særlig på samisk kultur, både i formålsbestemmelsen og i lovens kapittel 3. Det store flertall av folk utenfra som tradisjonelt jakter og fisker i Finnmark, er norsk og samisk befolkning fra Troms og Nordland. En mulig løsning kan være å ta ut referansen til allmennheten i § 1 eller å erstatte allmennhetens rettigheter i kapittel 3 med en adgang for allmennheten til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og tillatelse etter søknad til multeplukking til egen husholdning, eventuelt også andre utmarksressurser, i den grad ressursene tilsier det.

Prosess for identifikasjon av områder som samene vil kunne hevde eiendomsrett eller eksklusiv bruksrett:

Jeg viser til mitt svar på det andre delspørsmålet i spørsmål nr. 1 ovenfor.

Partsrettigheter for urfolket i forhold til beslutninger om rettighetene til land og vann jf FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27:

Utenriksdepartementets rettsavdeling mener det er å strekke FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 for langt når professorene Graver og Ulfstein uttaler at "Individer og grupper av individer hvis interesser blir berørt må […] ha partsrettigheter i saker der Finnmarkseiendommen treffer avgjørelser om forvaltning og utnyttelse av Finnmarkseiendommens grunn.", se Graver og Ulfsteins utredning s. 36. Jeg er enig i Rettsavdelingens vurdering på dette punktet.

Hvis man skulle ønske å nærme seg Graver og Ulfsteins tolkning av artikkel 27, ville en nærliggende mulighet være å bygge ut regelen i § 27 første ledd annet punktum til å bli en mer generell høringsregel i forhold til all disponering av utmarksressurser.

Vedlegg 3: Sametingets vedtak

Sametinget viser til Justiskomiteens utkast til innstilling O.nr.80 (2004-2005) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven), av 9. mai 2005.

Sametinget konstaterer at finnmarksloven er et viktig fremskritt i sikringen og anerkjennelsen av samenes rettigheter til land og naturressurser etter intern rett og folkerett.

Finnmarksloven fører sammen samenes fortid, nåtid og fremtid. Loven bygger på en erkjennelse av behovet for forsoning mellom staten og samene for tidligere tiders urett, og behovet for å sikre at samenes mangfoldige kultur og levesett skal bestå også i fremtiden.

Det framheves at finnmarksloven markerer et historisk skille når det gjelder de prinsipper forvaltningen av grunn og ressurser i Finnmark skal bygge på. Finnmarkslovens grunnsyn er at forvaltningen av grunn og naturressurser i Finnmark særlig skal sikre samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Dette grunnsynet og den prinsipielle anerkjennelsen av samenes rettigheter, er selve fundamentet for finnmarksloven, og vil forhåpentligvis gi virkninger for tilsvarende prosesser om samenes og andre urfolks rettigheter i andre områder og i andre land.

Det konstateres at lovforslaget anerkjenner at samene gjennom sin bruk etter alders tid har etablert rettigheter til grunn og ressurser i Finnmark, og at disse rettighetene består og skal kartlegges og sikres ved egne prosesser. Den tradisjonelle samiske utmarksbruken har ved denne loven fått sin første lovmessige anerkjennelse, noe som har vært av stor betydning for Sametinget.

Sametinget vil framheve at Finnmarkskommisjonen og særdomstolen skal bygge sine avgjørelser på gjeldende rett, og ser det som positivt at samiske sedvaner og rettsoppfatninger og folkeretten anerkjennes som viktige rettskilder. En slik anerkjennelse av samisk sedvanemessig bruk vil bidra til at kommende generasjoner samer sikres en trygg framtid med bakgrunn i deres forfedres bruk av deres tradisjonelle områder. Sametinget legger til grunn at dette bør få virkning også i den generelle rettsanvendelsen

Sametinget vil framheve det positive i at loven gir ILO- konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter forrang foran finnmarksloven hvis lovens bestemmelser strider mot konvensjonen. Finnmarksloven innebærer dermed at Norge et stykke på vei gir konvensjonen den status urfolks menneskerettigheter bør ha i landets lovgivning. Vi forventer at norsk lovgivning vil utvikle seg videre i denne positive retning.

Sametinget forventer at det igangsettes en helhetlig gjennomgang av relevant lovgiving slik at også disse er i samsvar med folkeretten og finnmarksloven.

Sametinget vil understreke den grunnleggende betydningen av at staten overfører grunnbokshjemmelen og rådigheten til grunn og ressurser til et nytt selvstendig organ, der Sametinget er en likeverdig part.

Sametinget konstaterer at loven langt på vei innebærer en anerkjennelse av Sametinget som forvalter av de samiske verdiene ved at Sametinget skal gi retningslinjer for hvilke hensyn som skal tas av både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter ved endringer i bruken av utmarka. Ved vurderinger av om det skal tillates utvinning av mutbare mineraler i Finnmark, skal det legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur med næringer og utmarksbruk.

Sametinget konstaterer at samene og den øvrige befolkningen i disse områdene har rettigheter til fiske og andre fornybare marine ressurser i de kystnære områdene. Det tradisjonelle kyst- og fjordfiske må sikres. Det framheves derfor som særlig viktig at utredningen om retten til å fiske i havet utenfor Finnmark må gjennomføres raskt, og følges opp med lovfestede rettigheter og en utvidelse av Finnmarkskommisjonens mandat til også å identifisere rettigheter til utnyttelse av de marine ressurser. Utredningen om rettighetene til de marine ressursene må fullføres før utløpet av neste stortings- og sametingsvalgperiode.

Det slås fast at sikring av samiske rettigheter, etter intern rett og folkerett, i østsamiske områder og for sjøområdene, er neste skritt i rettighetsarbeidet i Finnmark. Sametinget vil videre understreke at arbeidet med disse spørsmål må igangsettes snarlig og prioriteres.

Sametinget ser det for øvrig som naturlig at arbeidet med å sikre kyst og fjordbefolkningens rett til marine ressurser også følges opp i områdene sør for Finnmark.

Sametinget vil fremheve at Stortinget har tatt Norges folkerettslige forpliktelse om å konsultere det samiske folk ved arbeidet med finnmarksloven på alvor, og at dette er nytt i forhold til landets konstitusjon. Sametinget vil videre framheve at konsultasjonene har vært svært nyttige i arbeidet med å finne frem til et forslag som Sametinget kan gi sitt samtykke til.

Debatten omkring finnmarksloven har avdekket et meget stort informasjonsbehov både om selve loven og de forhold den springer ut fra. Det må derfor - fra Regjeringens side, i samarbeid med Sametinget og Finnmark fylkeskommune, snarlig settes i gang et omfattende informasjonsarbeid for å motvirke de feilaktige opplysninger som er systematisk spredt om innholdet i loven og virkningen av den. Sametinget støtter i denne forbindelse justiskomiteens flertall som ber Regjeringen iverksette et hensiktsmessig informasjonsopplegg.

Sametinget kan på denne bakgrunn gi sitt samtykke til at Justiskomiteens flertallsinnstilling fremmes for Stortinget slik den foreligger, og tilrår Stortinget å vedta innstillingen.

Saken ble avsluttet fredag 13. mai kl. 14.40.

Vedlegg 4: Finnmark fylkestings vedtak

Vedtak;

• 1. Det settes ned en politisk arbeidsgruppe som skal arbeide med overgangen til det nye forvaltningsregime.

• 2. Den nye loven bør tre i kraft så snart som mulig. Styret for Finnmarkseiendommen utnevnes og konstitueres innen utgangen av 2005.

Uttalelse om justiskomiteens innstilling til finnmarkslov

Når Stortinget vedtar finnmarksloven 24. mai så setter det (et foreløpig) punktum for om lag 25 års debatt om rettigheter til land og vann, og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark. Innføringen av finnmarksloven og etableringen av finnmarksloven er en historisk hendelsen som betyr at folk i Finnmark endelig får styringa med de rike naturressursene i eget fylke.

Finnmark fylkesting har ved flere anledninger behandlet de spørsmålene som omfattes av finnmarksloven. Fylkestinget vedtok i 1999 høringsuttalelse til samerettsutvalgets innstilling. Fylkesutvalget vedtok høringsuttalelse til regjeringens utkast til finnmarkslov i juni 2003, og har i forbindelse med konsultasjonene mellom fylkestinget og justiskomiteen behandlet finnmarksloven ytterligere to ganger, i juni 2004 og i april 2005.

I de vedtakene Finnmark fylkesting har fattet har det vært lagt stor vekt på at lovforslaget må baseres på følgende grunnprinsipper:

• Forvaltningen av land og vann i Finnmark skal fungere for Finnmarkssamfunnet som helhet, og utvikle og trygge det samiske samfunnet spesielt.

• Respekt for internasjonale rettsregler og konvensjoner

• Den framtidige forvaltningsmodellen må basere seg på prinsippet om like rettigheter for alle etniske grupper, og forvaltningsorganene må være representative for hele befolkningen i forvaltningsområdet.

• En helhetlig forvaltning av Finnmarkseiendommen.

Fylkestinget er tilfreds med at disse prinsippene er ivaretatt i justiskomiteens innstilling. Videre er fylkestinget svært fornøyd med at rettighetene til de fornybare ressursene i Finnmark skal ligge hos finnmarkingene, mens allmennheten for øvrig fortsatt sikres god adgang til Finnmarkseiendommen. Fylkestinget er også tilfreds med at Finnmarkseiendommen kan innskrenke utnyttelsen av ressursene ved knapphet, og at det i slike tilfeller er anledning til å prioritere adgangen for fylkets befolkning.

Fylkestinget støtter opprettelsen av en kommisjon for identifisering av eksisterende rettigheter. Fylkestinget beklager at justiskomiteen ikke har imøtekommet forslaget om å lovfeste en minimumskvote for båter under 10 meter. Fylkestinget er imidlertid svært tilfreds med at komiteen går inn for å be regjeringen om å foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark og fremme en oppfølgende sak om dette i Stortinget. Fylkestinget er også svært tilfreds med at justiskomiteen slår fast at Finnmark fylkeskommune skal involveres i dette arbeidet. Det grunnlaget som er lagt gjennom prosjektet "Fiskeripolitikk med finnmarksvri" vil være et viktig bidrag i den videre prosessen. I den forbindelse ønsker Finnmark fylkesting at man oppretter en prøveordning med regional forvaltning av fiskeressursene i de nære kyst- og fjordområdene i Finnmark.

Justiskomiteen har konkludert i en lang debatt der mange interesser og hensyn skal veies opp mot hverandre. Det er åpenbart at verken Finnmark fylkeskommune, Sametinget eller andre får oppfylt alle sine ønsker og krav. Fylkestinget konstaterer at Finnmark fylkeskommune på mange og viktige punkter har fått gjennomslag for sitt syn, og vil ut i fra en helhetsvurdering slutte seg til justiskomiteens innstilling til finnmarkslov.

Finnmark fylkesting oppfordrer partiene på Stortinget om å søke sammen for å danne et bredest mulig flertall. Dette vil styrke legitimiteten blant befolkningen.

Fylkestinget konstaterer at justiskomiteen har gått inn for en styresammensetning med 3 medlemmer oppnevnt av Finnmark fylkeskommune og 3 medlemmer oppnevnt av Sametinget. Fylkestinget forventer at styret vil gjøre sitt ytterste for å fatte vedtak slik at man unngår "ekstrarunder" som innebærer ny behandling i styre eller videre anke.

Fylkestinget forventer og har tillit til at styret internt blir enige i spørsmål som valg av styreleder og andre spørsmål av forvaltningsmessig art. Dersom styret ikke klarer å fatte flertallsvedtak, er det å foretrekke at vedtak fattes i styret ved hjelp av leders dobbeltstemme fremfor at saken ankes og avgjøres i departementet.

Fylkestinget er tilfreds med at styresammensetningen sikrer at det treffes vedtak ved annengangs styrebehandling i saker om endret bruk av utmark.

Fylkestinget går i mot at saker som handler om endret bruk av utmark skal kunne ankes til Sametinget. Det oppleves ikke som rettferdig at saker skal kunne ankes til Sametinget, all den tid Sametinget og Finnmark fylkeskommune har lik representasjon i styret og dermed lik innflytelse i hele fylket.