Til Odelstinget
Kultur- og kirkedepartementet legger frem odelstingsproposisjon
om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk
m.v. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956
nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende
kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven).
En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring
av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF
av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett
og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet
(opphavsrettsdirektivet). EØS-komiteen besluttet den 9. juli 2004 å innlemme
opphavsrettsdirektivet i EØS-avtalen vedlegg XVII om opphavsrett,
jf. EØS-komiteens beslutning nr. 110/2004. Beslutningen
ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. I St.prp. nr. 6
(2004-2005), som ble fremmet 29. november 2004, blir Stortinget
anbefalt å gi slikt samtykke.
De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet
vil også gjøre det mulig å tiltre to
internasjonale traktater på området, vedtatt i
Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det
vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge
tiltrer de nevnte traktater.
I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet
og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.
Ved utformingen av lovforslaget er det lagt vekt på å opprettholde
den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser
i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og
allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk.
Der hvor viktige brukerhensyn må vektlegges, medfører
dette lovbestemmelser som avgrenser opphavsmennenes rett til å kontrollere
sine verk, jf. åndsverkloven 2. kapittel.
Når det gjelder opphavsmenns rettigheter er det foreslått
at retten til å fremstille eksemplar av åndsverket,
i samsvar med direktivet, presiseres til også å gjelde
for midlertidige eksemplar. Dette vil hindre at slike eksemplar
brukes på en måte som skader opphavsmannens økonomiske
interesser. Denne rettigheten er imidlertid begrenset slik at den
ikke skal hindre en normal bruk av datamaskiner og datanettverk.
Opphavsmenn har enerett til å gjøre sine verk
tilgjengelig for allmennheten. I forhold til denne retten foretas
det en presisering hvor det legges til grunn at internettkafeer
og andre som bare stiller datautstyr til rådighet for brukere,
ikke anses for å gjøre åndsverk som brukerne
henter opp tilgjengelig for allmennheten.
Utøvende kunstnere og tilvirkere av lyd- og bildeopptak
får enerett til å råde over sine arbeider
(jf. §§ 42 og 45) på linje med
det som gjelder for opphavsmenn til åndsverk i dag. Dette
omfatter bl.a. enerett til å gjøre opptak tilgjengelig
på forespørsel på et individuelt valgt
sted og tidspunkt. Den etablerte ordningen med at utøvende
kunstnere og tilvirkere har en vederlagsrett for offentlig fremføring
av lydopptak videreføres. Endringen som foreslås
i fondsloven (lov 14. desember 1956 nr. 4) er en konsekvens
av endringsforslagene knyttet til enerettighetene.
Når det gjelder forvaltning av enerettighetene, foreslås
innført enkelte nye avtalelisenshjemler. Dette gjelder
for en nærmere bestemt bruk av verk i bibliotek (ny § 16a)
og bruk av verk i kringkasters arkiver (ny § 32).
Gjeldende avtalelisenshjemler for bruk av verk i undervisningsvirksomhet
(§ 13) og bruk av verk i ervervsvirksomheter mv.
(§ 14) foreslås endret slik at avtaler
om digital bruk muliggjøres. For avtalelisensavtaler om
gjenbruk av kringkastingsarkiver, foreslås at det skal
være adgang for opphavsmannen til å nedlegge forbud
mot bruk av sitt verk. Når det gjelder krav til organisasjon
som inngår avtalelisensavtale (§ 38a),
foreslås nasjonalitetskravet erstattet med et nasjonalitetsnøytralt
krav.
Det foreslås enkelte endringer for å gjøre åndsverkloven
mer oversiktlig. Paragrafrekkefølgen er beholdt, men bestemmelsene
er oppdelt i paragrafer med avsnittoverskrifter som klargjør
om bestemmelsen gjelder adgang til bruk uten vederlag, tvangslisens
eller avtalelisens.
Adgangen til å kopiere til privat bruk foreslås
videreført. I tilknytning til bestemmelsen om kopiering til
privat bruk foreslås det innført et krav om såkalt lovlig
kopieringsgrunnlag. Etter forslaget vil det ikke være tillatt å fremstille
eksemplar til privat bruk dersom brukeren vet at det skjer på grunnlag
av en gjengivelse av verket i strid med rettighetshavernes enerett.
Det vil i utgangspunktet heller ikke være adgang til å fremstille
eksemplar til privat bruk dersom det skjer etter en omgåelse
av tekniske beskyttelsessystemer.
I henhold til direktivet foreslås visse endringer i avgrensningsbestemmelsene:
Bl.a. gjelder dette innføring av et krav i § 16
(eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer mv.), § 17
(eksemplarfremstilling for funksjonshemmede) og § 23
(om gjengivelse av kunstverk og fotografisk verk i tilslutning til tekst)
om at bruken ikke må skje ervervsmessig. Adgangen til kopiering
til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men
det foreslås forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privatbrukskopiering
av musikkverk og filmverk. På enkelte punkter utvides avgrensningsbestemmelsene.
I § 16 om bibliotek foreslås at forsknings-
og undervisningsinstitusjoner blir omfattet av bestemmelsen. Det
foreslås videre en ny forskriftshjemmel om adgang til å gjøre
verk i bibliotekene tilgjengelig via terminaler i lokalene. Paragraf
17, om eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede, endres
slik at flere grupper av funksjonshemmede kan nyte godt av bestemmelsen,
og slik at også elektronisk distribusjon kan tas i bruk
for lydbøker til funksjonshemmede. Paragraf 21 om fri adgang
til offentlig fremføring ved undervisning og gudstjeneste innskrenkes
noe, slik at den ikke vil gjelde for overføringshandlinger
ved ervervsmessig undervisning.
I henhold til EU-direktivet er en adgang til kopiering til privat
bruk avhengig av at det innføres en rimelig kompensasjon
til rettighetshaverne. En slik kompensasjonsordning er foreslått
i statsbudsjettet for 2005.
I henhold til opphavsrettsdirektivet foreslås det innført
bestemmelser om forbud mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer
(kopisperrer) og vern av elektronisk rettighetsinformasjon. Det
vil ikke være ulovlig å omgå kopisperrer
for å spille av på relevant avspillingsutstyr.
Det foreslås en endring i bestemmelsen om overgang av
opphavsrett ved arv (§ 39k), slik at arvinger som
i fellesskap råder over et verk kan ta avgjørelse om
bruk av offentliggjort verk ved flertallsavgjørelse. Etter
gjeldende rett krever dette enstemmighet, slik at en arving i praksis
får en vetorett.
En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder forslag
om gjennomføring av opphavsrettsdirektivet i norsk lov.
Lovforslaget her tar ikke sikte på å gjennomføre en
helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling.
Det er flere bestemmelser og problemstillinger som ikke er særskilt
vurdert ved lovrevisjonsarbeidet som nå er gjort. Dette
gjelder både bestemmelser om opphavsrettens overgang i
kapittel 3, andre bestemmelser om eneretten i kapittel 1, sanksjonsbestemmelsene
i kapittel 7 og flere andre bestemmelser. Departementet ser at det
er behov for en gjennomgang både av innhold og ordlyd i
flere bestemmelser i åndsverkloven, og et behov for en
redigering av lovens struktur etter de mange lovendringer som er
gjort det siste tiåret. Dette er arbeid som nå vil bli
igangsatt.
En drøfting av disse og andre spørsmål
som ikke er berørt i proposisjonen bør skje gjennom
en bred og åpen høringsprosess, og departementet
vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven
i tiden fremover.
Som følge av direktivet foreslås det i proposisjonen
at enerettighetene presiseres og styrkes på enkelte punkter.
Overføring i datanettverk av verk og arbeider skaper behov
for en presisering av hva som skal regnes som et (elektronisk) eksemplar.
Bl.a. foreslås en presisering av eksemplarfremstillingsretten
i § 2 slik at det gjøres klart at denne
gjelder både varige og midlertidige eksemplar. Samtidig
unntas visse midlertidige eksemplar fra eneretten i forslaget til
ny § 11a.
Direktivet gir alle rettighetshavere en enerett til å gjøre
sine verk og arbeider tilgjengelig på en slik måte
at den enkelte bruker kan velge sted og tid for tilgang til verket/arbeidet
(såkalte på-forespørseltjenester). Samtidig
vernes tekniske beskyttelsessystemer og informasjon om rettighetsforvaltning.
På denne måten skapes et grunnlag for at rettighetshaverne i
større grad på en sikker måte kan tilby
sine verk og arbeider digitalt via nettet. Proposisjonens forslag
til presiseringer og endringer av lovens avgrensningsbestemmelser
søker å finne en rimelig balanse mellom hensynet
til rettighetshaver og de samfunnsbegrunnede hensyn til brukerne,
herunder i hvilken grad ny teknologi kan tas i bruk på dette
området.
Det er klart at lovgivning, selv der denne samordnes internasjonalt,
ikke kan løse alle de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien
står overfor som følge av ny teknologi. Både
når det gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon
om rettighetsforhold, er det opp til bransjen selv å finne
løsninger. Likeledes når det gjelder å komme
frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig
er interessant for forbrukerne.
Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser
må ivaretas først og fremst i annen lovgivning.
Departementet sendte et utkast til endringer i åndsverkloven
på bred høring i april 2003. Enkelte av høringsinstansene
peker på at norske myndigheter generelt bør være
varsomme med å gi lovbestemmelser som går ut over
de minsteforpliktelser som følger av EØS-avtalen,
og at en anvender unntaksreglene som direktivet åpner for.
Flere høringsinstanser fra brukersiden, dvs. som anvender
vernede verk i henhold til unntaksregler, mener at balansen mellom
rettighetshaver- og brukerinteresser forrykkes i rettighetshavernes
favør gjennom forslaget.
Departementet mener for sin del det må gjøres
en selvstendig vurdering av behovet for endringer i åndsverkloven,
uavhengig av EUs reguleringsinitiativ.
Flere høringsinstanser, så vel fra bruker-
som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig
tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk
behøver en modernisering for å gjøres
lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Departementet er enig
i at det er behov for en gjennomgang av lovens struktur og begrepsapparat.
Det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som nå foreslås.
Departementet vil imidlertid som nevnt sette i gang et slikt arbeid i
tiden som kommer.
På grunn av opphavsrettens internasjonale karakter,
og den aktivitet som fremdeles opprettholdes innen EU på området
(flere ulike initiativ er nå under behandling i kommisjonen),
må det påregnes at det i årene fremover
vil måtte gjøres ytterligere endringer i loven,
med de utfordringer dette gir i arbeidet med å finne en
egnet struktur for lovverket som tar høyde for dette.
Departementet la i høringen til grunn at direktivet artikkel
2 sammenholdt med artikkel 5.1 tilsier en lovendring. Departementet
foreslo i høringsutkastet en utvidet angivelse av eneretten
til eksemplarfremstilling i § 2, ved at det i
lovteksten presiseres at både "varige" og "midlertidige"
eksemplar omfattes. Fra dette utgangspunkt gjøres etter
forslaget i høringsutkastet unntak for visse midlertidige
eksemplar i ny § 11a, formulert tett opp mot ordlyden
i direktivet artikkel 5.1.
Forslaget oppnådde i høringen stor grad av
tilslutning. De merknader som er fremkommet knytter seg i hovedsak
til formulering av gjennomføringsbestemmelsen, samt forståelsen
av denne.
Den økende digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige
implikasjoner også i den forstand at teknikken som benyttes
for å muliggjøre digital verksutnyttelse forutsetter
fremstilling av midlertidige kopier av verket. Dette gjelder også for
former for verksutnyttelse som tradisjonelt sett ikke innebærer
eksemplarfremstilling, for eksempel fremføring. Eneretten
til eksemplarfremstilling bør defineres og avgrenses med
hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet til uttrykk i
artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår at
disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven,
henholdsvis § 2 første ledd samt innføring
av ny § 11a.
For å skape sammenheng mellom § 2
og den nye § 11a foreslår departementet
at ordlyden i § 2 første ledd endres
slik at det uttrykkelig fremgår at eneretten til eksemplarfremstilling
også omfatter retten til å fremstille midlertidige
eksemplar. På denne måte gjennomføres
også direktivet artikkel 2 i åndsverkloven § 2
første ledd.
I 1995 ble §§ 42 og 45 endret fra å kreve
samtykke til overføring/ettergjøring,
til å kreve samtykke til eksemplarfremstilling av opptak
av utøvende kunstneres fremføring og av lyd- og
filmopptak etter § 45. Hva som nærmere
ligger i denne endringen fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95).
Det var for utøvende kunstneres del ønskelig å få tydeligere
frem at den omfatter alle typer eksemplar og uansett hvordan de fremstilles.
For tilvirkerens del ble "ettergjøring" erstattet med "eksemplarfremstilling"
i hovedsak for å skille den fra det daværende
ettergjøringsvern for kataloger i § 43.
Også for tilvirkeren gjelder at enhver form for eksemplarfremstilling
av opptaket omfattes, også overføring til annen
innretning som kan gjengi det.
Noe etterligningsvern er det for disse opptak ikke rom for. Eventuelle
sanksjonsmidler mot etterligning av stil eller produkt må søkes
i markedsføringsloven.
På samme måte som for opphavsretten, nødvendiggjør
direktivet artikkel 2 sammenholdt med artikkel 5.1 lovendring. Departementet
foreslår derfor å endre ordlyden i §§ 42
og 45, bl.a. slik at eksemplarfremstillingsretten dekker varige
eller midlertidige eksemplar. Når det gjelder forholdet
til de midlertidige eksemplar, foreslår departementet at
bestemmelsen i § 11a, så langt det passer,
får tilsvarende anvendelse for nærstående
rettigheter med en henvisning til § 11a.
Direktivet artikkel 3.1 foranlediger i utgangspunktet ikke endringer
i § 2. I høringsutkastet foreslo departementet
likevel at visse av de sentrale enerettshandlinger som i dag faller
inn under fremføringsbegrepet, presiseres uttrykkelig i § 2.
I motsetning til i de år da vår nåværende åndsverklov
ble forfattet, er det i dag langt større grad av formidling
gjennom nettverk og kringkasting enn ved direkte fremføring
for tilstedeværende publikum. Det er derfor etter departementets
syn ønskelig å klargjøre i selve lovteksten
at eneretten omfatter slik type formidling. På denne bakgrunn
ble det i høringsutkastet foreslått en klargjøring
innenfor den eksisterende inndeling av enerettsbeføyelsene
i § 2 på den måten at overføring
til allmennheten uttrykkelig nevnes som eksempel på hva
som kan være offentlig fremføring.
De fleste av høringsinstansene uttaler seg ikke om dette
spørsmålet, men av de som gjør det er
det flere som foreslår en mer detaljert løsning
enn det departementet foreslår.
Departementet har kommet til at overføring til allmennheten
bør beholdes innenfor offentlig fremføring. Å innføre
begrepet "overføring til allmennheten", jf. høringsuttalelse
som sideordnet til offentlig fremføring vil antakelig ikke
utvide gjeldende rett, men departementet kan heller ikke se at det
medfører noen større klarhet så lenge
det tas inn en presisering om at overføring hører
inn under offentlig fremføring. Departementet vil gjennomgå og
vurdere de forskjellige begrep i åndsverkloven ved en kommende
gjennomgang av hele loven. Da vil paragrafene i større
grad enn nå kunne ses i sammenheng og drøftes
i et helhetlig høringsutkast.
Departementet foreslo i høringsutkastet at uttrykket
"fremføres utenfor det private område" i § 2
tredje ledd erstattes med "offentlig fremføring". Det er ikke
tilsiktet noen realitetsendring, idet den opphavsrettslig relevante
beføyelse fremdeles vil være knyttet til om fremføringen
skjer innenfor det private område eller ikke. Det vil fortsatt
være slik at grensen mot det private område må trekkes
opp av domstolene etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved
denne endring blir det bedre samsvar med lovens øvrige
bestemmelser, bl.a. avgrensningsbestemmelser i 2. kapittel (f.eks. § 21),
hvor uttrykket "offentlig fremføring" brukes. Dette bringer
også begrepene bedre i samsvar med øvrige nordiske
lands lovterminologi.
I høringsutkastet ga departementet uttrykk for at enkelte
nye brukersituasjoner ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring
for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor
en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet
for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten.
Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det
her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger
hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk
og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i
slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være
gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret
til rådighet.
I høringsutkastet la departementet til grunn at den fremføring
som skjer ved bruk av utstyr som er stilt til rådighet
som nevnt, må vurderes som om bruker benyttet sitt eget
utstyr hjemme, altså at fremføringen finner sted
innenfor det private området. Det er imidlertid ikke dette
som er det avgjørende ved vurderingen av om tilrådighetsstillelse
av utstyr med internettilgang er en offentlig
fremføring eller ikke. Det avgjørende er at ikke
enhver handling som øker eller bidrar til allmennhetens
tilgang til åndsverk kan anses som en selvstendig tilgjengeliggjøringshandling. Det
må etter departementets oppfatning være en viss nærhet
mellom handlingen og allmennhetens tilgang til verket.
Departementet opprettholder sitt standpunkt om at tilrådighetsstillelse
av datautstyr med internettilgang uten noen videre tilrettelegging
av hva den enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse
som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig forestår
heller ikke den som stiller utstyret til rådighet noen
offentlig fremføring av de verk og arbeider som den enkelte
bruker velger å konsultere. Som Gramo anfører
er det ikke tvil om at det er mye opphavsrettslig vernet materiale
på Internett, men i ovenfor nevnte situasjon må rettighetshaverne
forholde seg til den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett,
ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil
det selvfølgelig være hvis dette er den samme,
f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig
verk fra sin egen server.
Nye formidlingsformer har økt behovet for å klargjøre
skillet mellom disse to begreper.
Departementet foreslo i høringsutkastet at visningsbegrepet
skal være forbeholdt de situasjoner der fysiske eksemplar
av verket vises direkte for et tilstedeværende publikum,
f.eks. der et bilde henger i et museum, en litterær tekst
vises fra en bok direkte for publikum etc. I alle tilfelle der verket
gjøres tilgjengelig på indirekte vis, f.eks. ved
utsendelse av fjernsynssignaler, digital overføring via
nettverk eller skjermgjengivelse av et eksemplar på en
fysisk bærer (diskett e.l.), foreslås at dette
betegnes som en fremføring av verket. På denne
måten vil det ikke lenger være et skille mellom
verkstyper, men mellom tilgjengeliggjøringsmåter.
Der et interaktivt undervisningstilbud gjengir fotografiske verk,
billedkunst e.l., vil dette være en fremføring
av verket. Dersom det i en forelesningssituasjon benyttes storskjerm
eller lerret for gjengivelse av slike verk, vil det være
en fremføring. Det samme vil gjelde der materialet gjøres
tilgjengelig fra fjernsynssending der slike verk inngår, f.eks.
fra kulturprogrammer og reportasjer fra gallerier/museer.
Etter dette vil det kun være snakk om visning der det
fysiske verkseksemplar vises direkte for publikum, mens all form
for indirekte visning faller inn under fremføringsretten.
Departementet foreslår at det blir innført
en generell enerett til tilgjengeliggjøring for allmennheten for
utøvende kunstnere hva gjelder opptak av deres fremføringer
(§ 42) og tilvirkere av lyd- eller filmopptak
(§ 45).
For lydopptak vil eneretten gjelde all offentlig fremføring
med unntak for den bruk som gir vederlagsrett etter åndsverkloven § 45b.
Dette får betydning for fondslovens nedslagsfelt. I dag
omfatter avgiften til Fond for utøvende kunstnere (FFUK),
jf. fondsloven § 3, all offentlig fremføring
av lydopptak bortsett fra den som er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 45b.
Når på-forespørselretten tas ut av § 45b
og gjøres om til en enerett, skal denne fortsatt holdes
utenfor avgiftsplikten når det gjelder et vernet opptak.
Eneretten til spredning av åndsverk følger
av åndsverkloven § 2 tredje ledd.
Konsumpsjon av eneretten reguleres i åndsverkloven § 19
når det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar.
Hovedregelen er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at
konsumpsjon av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det
første salg har funnet sted.
Når det gjelder enerett til spredning av åndsverk er åndsverkloven § 2
i samsvar med direktivet. Opphavsmannen har enerett til spredning.
Det er imidlertid ikke samsvar når det gjelder konsumpsjon
av spredningsretten i og med at direktivet fastsetter regional konsumpsjon.
Direktivet artikkel 4.2 om EØS-regional konsumpsjon
gjennomføres med en endring i § 19 første ledd,
slik at konsumpsjon av spredningsretten som hovedregel er betinget
av at eksemplaret er solgt med opphavsmannens samtykke innenfor
EØS.
Spredningsretten i opphavsrettsdirektivet berører ikke
bestemmelsene om utleie- og utlånsrettigheter i utleiedirektivet.
Departementet har ut fra dette lagt til grunn at global konsumpsjon
kan beholdes for utlån og utleie og foreslår at
det tas inn en bestemmelse om dette i § 19 første
ledd. Global konsumpsjon for disse rettighetene vil gjøre
det enklere for bibliotekene å opprettholde et utlånstilbud
av fremmedspråklige bøker. Tilsvarende regulering
er gjennomført i Danmark og foreslått i Finland
for utlån. Selv om det antakelig ikke har stor praktisk
betydning på grunn av begrensningen for utleie i § 19
andre ledd, foreslår departementet likevel at utleie likebehandles
med utlån når det gjelder konsumpsjonsbestemmelsen
i § 19 første ledd.
Videre foreslår departementet at det skal gjelde global
konsumpsjon for eksemplar av verk som en person har anskaffet utenfor
EØS-området for eget bruk.
Opphavsmannens enerett til visning følger av åndsverkloven § 2.
Det foreslås en presisering i lovteksten om at visningsretten
heretter skal omfatte det at verket vises offentlig uten bruk av
tekniske hjelpemidler.
Det foreslås en omredigering i 2. kapittel med formål å skape
bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser
om avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens
og fri bruk på den andre side.
Departementet tar i denne omgang ikke sikte på en fullstendig
gjennomgang og redigering av lovstrukturen og opprettholder
forslaget i høringsutkastet på dette punkt. Departementet
ser det imidlertid som viktig at det foretas en grundig gjennomgang
av åndsverklovens struktur med tanke på et klarere
lovverk. Dette er arbeid som departementet vil prioritere i tiden
fremover.
I Bernkonvensjonen er adgangen til unntak fra eksemplarfremstillingsretten
regulert gjennom artikkel 9(2), den såkalte "tretrinnstesten".
Denne danner rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha
unntak fra denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten
innebærer at et unntak må oppfylle tre vilkår
- det skal bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke
skade den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig
måte tilsidesette opphavsmannens legitime interesser.
Opphavsrettsdirektivet har inntatt tretrinnstesten som en generell
ramme for alle de unntak som direktivet i utgangspunktet hjemler
gjennom artikkel 5.5.
Tretrinnstesten inngår i dag som en internasjonalt anerkjent
ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder adgangen
til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten
er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne
testes mot.
Enkelte høringsinstanser mener det prinsipp som tretrinnstesten
reflekterer bør tas inn i loven. Departementet har ikke
funnet tilstrekkelig grunnlag for dette. Det er ikke tradisjon i
norsk rett for å lovfeste alle prinsipper som lovtekster
bygger på, og som gjeldende rett skal forstås
med utgangspunkt i.
Paragraf 12 og de øvrige avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven
2. kapittel har vilkår om at verket som benyttes skal være
offentliggjort eller utgitt, jf. § 8. Det er imidlertid
verken i lovtekst eller forarbeider noe krav om at bruk etter bestemmelsene er
betinget av at brukeren har lovlig tilgang til det eksemplar av
verket som er grunnlag for bruken.
Gitt de kopieringsmuligheter den digitale teknologi har medført,
er det behov for å klargjøre spørsmålet
om lovlig kopieringsgrunnlag.
Opphavsrettsdirektivet regulerer ikke spørsmålet om
lovlig kopieringsgrunnlag direkte, men direktivet artikkel 5.5 forutsetter
at unntak og avgrensninger som fastsettes i nasjonal lov, ikke er
i strid med tretrinnstesten.
Kravet om lovlig kopieringsgrunnlag foreslås gjort gjeldende
kun for unntaket om kopiering til privat bruk. Det er begrunnet
i at det særlig er denne type kopiering som har vært
ansett som en trussel mot rettighetshavernes legitime interesser.
Til dette kommer at de ulike avgrensningsbestemmelsene i åndsverkloven
har ulik begrunnelse. Mens unntaket for privatbrukskopiering bl.a.
er gitt av hensyn til eiendomsrettslige forhold, er hensynene bak
eksempelvis sitatretten i større grad allmenne.
Departementet presiserer at kravet om lovlig kopieringsgrunnlag
ikke foreslås gjort gjeldende for ny § 11a.
Om det f.eks. ved nettlesing oppstår midlertidige eksemplar
som omfattes av § 11a, vil altså ikke dette
være i strid med kravet om lovlig kopieringsgrunnlag, selv
om grunnlaget for kopieringen er gjengitt i strid med § 2.
Departementet foreslår at overtredelse av bestemmelsene
i dette forslaget bare bør gjøres straffbar og
evt. erstatningsbetingende dersom det er utvist forsett. Departementet
foreslår derfor endringer i § 54 og § 55
i loven for slik overtredelse, ettersom det etter disse bestemmelser
er tilstrekkelig å påvise uaktsomhet hos gjerningsmann
for å idømme straff eller erstatning. I tillegg
er det gitt bestemmelser i § 55 som gir adgang
til å kreve nettofortjeneste utbetalt ved ulovlige handlinger
selv om ikke den nødvendige uaktsomhet kan bevises.
Hensikten med bestemmelsen er å avklare rettstilstanden
og dessuten legge bedre til rette for rettslig forfølgning
av brukere som kopierer i utstrakt grad og medvirkere som på ulikt
vis bidrar til den omfattende ulovlige distribusjon av innhold som
særlig skjer over nettverk. Ved et krav om forsett vil
bestemmelsen nettopp ramme de som er klar over at de laster ned
materiale fra kilder som ikke innhenter samtykke fra rettighetshaverne
for sine aktiviteter.
Krav om lovlig kopieringsgrunnlag vil dessuten måtte
antas å bidra til redusert bruk av ulovlig materiale, hvilket
er klart ønskelig.
Medvirkning til opphavsrettskrenkelser er straffbar, se åndsverkloven § 54
gjeldende andre ledd. Ved innføring av et særskilt
straffansvar for privatbrukskopiering på basis av ulovlig
eksemplar, vil også medvirkning til dette kunne rammes.
Etter åndsverkloven § 8 er et åndsverk
utgitt når "et rimelig antall eksemplar av verket med samtykke av
opphavsmannen er brakt i handelen, eller på annen måte
er spredt blant almenheten". Åndsverk gjøres etter
hvert i større grad tilgjengelig over nettverk istedenfor
ved masseopptrykk av eksemplar i rettighetshavers regi for spredning
i handel. Dette har hatt betydning for utgivelsesbegrepets innhold.
I Ot.prp. nr. 85 (1997-1998) om gjennomføringen av EUs
databasedirektiv er det om dette spørsmål uttalt:
"Verk som med opphavsmannens samtykke gjøres tilgjengelig for
allmennheten i digitale nettverk, med muligheter for lokal fremstilling
av eksemplar hos brukeren, vil for alle praktiske formål
være å anse som utgitt i lovens forstand".
I forhold til bestemmelser der stedet for utgivelse har relevans
for rekkevidden av åndsverklovens vern (§ 57),
antar departementet det etter gjeldende rett må legges
til grunn at en "nett-utgivelse" finner sted i det territorium der
materialet med samtykke legges ut på server. Det vil si
at dersom materialet legges på en server i USA, er det
ikke derved utgitt i Norge, selv om det er tilgjengelig her.
Departementet har forståelse for at det kan være behov
for en klargjøring av begrepet "utgivelse". Det foreslås
likevel ikke at legaldefinisjonen i § 8 endres nå.
For visse av de unntak direktivet hjemler, er det satt som vilkår
at bruken ikke er "kommersiell" (ervervsmessig), eller at brukerens
virksomhet ikke er det.
Departementet vil understreke at vurderingen av ervervsmessighetskriteriet
varierer noe i direktivet, er vilkåret at eksemplarfremstillingen
ikke har en ervervsmessig fordel, for opptaksadgangen til sosiale institusjoner
er vilkåret at deres virksomhet ikke er av kommersiell
karakter, for hjemmelen om undervisning og forskning er vilkåret
at formålet med bruken ikke er kommersiell. Normalt vil
offentlig finansiert undervisnings- og forskningsvirksomhet som drives
i institusjoner som har undervisning som hovedformål, oppfylle
dette vilkåret. Men de enkelte, organiserte aktiviteter
må vurderes for seg. De aktiviteter i den enkelte institusjon
som har til formål å gi økonomisk overskudd,
vil ikke miste sin karakter av å være ervervsmessige
fordi overskuddet eventuelt nyttes til dekning av underskudd på andre
aktiviteter.
Åndsverkloven § 12 gir som hovedregel
adgang til eksemplarfremstilling av offentliggjorte verk og arbeider
til privat bruk (privatbrukskopiering). Bestemmelsen avgrenser opphavsmannens
enerett og opphavsmannen har ikke krav på vederlag.
Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling og "bruk"
som omfatter en begrenset rett til spredning og annen tilgjengeliggjøring
innenfor en persons privatsfære.
Fra ovennevnte hovedregel gjelder enkelte unntak.
Direktivet nødvendiggjør ingen endring i ordlyden
i § 12, men direktivet krever at rettighetshaverne gis
kompensasjon for denne avgrensning i eneretten.
Departementet foreslår at forbudet mot å kopiere musikkverk
og filmverk ved fremmed hjelp utvides ved at vilkåret "ervervsøyemed"
utgår.
Etter forslaget gjøres adgangen til privatbrukskopiering
betinget av at lovlig kopieringsgrunnlag benyttes, jf. § 12
nytt fjerde ledd.
I høringsutkastet la departementet til grunn at direktivet
artikkel 5.2 (b) medfører en viss innstramning i adgangen
til eksemplarfremstilling til personlig yrkesmessig bruk.
I høringen mente enkelte høringsinstanser at
en eventuell innstramning i adgangen til eksemplarfremstilling til
personlig yrkesmessig bruk må lovfestes.
Departementet fastholder at det ikke er nødvendig eller ønskelig
med en endring i lovteksten, idet ordlyden er dekkende i forhold
til direktivet. Det avgjørende er at det ikke kan tas slike
kopier i ervervsøyemed. Med utgangspunkt i lovteksten og
forarbeidene må det vurderes i det enkelte tilfelle hvor
grensen for tillatt bruk går.
Etter direktivet kan det fremstilles eksemplar for en fysisk
person til privat bruk forutsatt at formålet verken direkte
eller indirekte er kommersielt.
Departementet legger til grunn at adgangen til eksemplarfremstilling
til personlig yrkesmessig bruk etter dette som utgangspunkt vil
være den samme for selvstendige yrkesutøvere og
ansatte.
Etter gjeldende rett er det adgang til å bruke fremmed
hjelp ved eksemplarfremstilling til privat bruk etter § 12.
Departementet foreslo i høringsutkastet en endring i § 12
slik at det innføres forbud mot bruk av fremmed hjelp ved
privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk på linje
med det som i dag gjelder for "gjenstander av kunsthåndverk
og kunstindustri, skulptur, billedvev eller kunstnerisk gjengivelse
av andre kunstverk".
Departementet understreker at forbudet som foreslås
ikke innebærer at bruker er avskåret fra å la seg
bistå av andre ved privatbrukskopiering. Det vil fortsatt
være adgang til bistand innenfor familie- eller vennekretsen.
Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget om innstramning
av adgangen til kopiering av musikk- og filmverk. Departementet
har likevel funnet å ville avgrense dette forbudet mot
bruk av fremmed hjelp (uavhengig av om hjelpen gis i ervervsøyemed)
ved at det ikke vil gjelde for funksjonshemmede som ellers ikke
ville kunne dra nytte av hjemmelen for privatbrukskopiering. Formålet
med dette er å sikre at funksjonshemmede i praksis likestilles med
funksjonsfriske når det gjelder muligheter for å benytte
verk og arbeider etter låneregler i loven.
Departementet bemerker at bestemmelsen om kopiering til privat
bruk innebærer klare begrensninger for bruken av det kopierte
materialet: Lærestedet, herunder den enkelte lærer,
kan ikke selv sørge for kopiering til bruk i undervisning.
Læreren kan heller ikke oppfordre studentene til selv å kopiere
som ledd i undervisningen, ettersom bruken i så fall ikke
er privat. Som følge av disse begrensningene, legger departementet
til grunn at privatbrukskopiering av musikkverk og filmverk ved
fremmed hjelp innenfor læresteder allerede er relativt
begrenset. Uansett skal ikke hjemmelen for privatbrukskopiering
ivareta behov i undervisning og forskning.
Departementet foreslår at adgangen til å kopiere noter
til privat bruk etter § 12 opprettholdes, men
slik at det innføres et forbud mot bruk av fremmed hjelp ved
kopiering av musikkverk (som omfatter noter) og filmverk.
Enkelte høringsinstanser ber om at loven gir en særskilt
adgang til fotokopiering av noter ved fremmed hjelp i bibliotek
og enkelte andre institusjoner.
Departementet viser til at lovgiver ikke bør legge til
rette for privat eksemplarfremstilling ved fremmed hjelp av noter
i samlingene som erstatning for innkjøp av originaleksemplar
utover den snevre adgang biblioteket har til slik bruk etter forskrift
til åndsverkloven § 16. Departementet
har foreslått en avtalelisenshjemmel for bibliotek, jf.
forslaget til ny § 16a. En avtalelisensavtale
kan omfatte noter dersom organisasjonene ønsker å inngå avtale
om dette, og under forutsetning av det nødvendige samarbeid med
utgiversiden.
Opphavsrettsdirektivet krever at rettighetshaverne kompenseres
dersom åndsverklovens adgang til privatbrukskopiering videreføres.
Regjeringen går inn for en ordning finansiert over statsbudsjettet
fremfor en privatrettslig vederlagsordning.
Det foreslås innført en lovhjemmel i § 12
om kompensasjon som omfatter både den eksisterende kollektive
ordningen under Fond for lyd og bilde og den nye individuelle ordningen.
Det foreslås videre lovhjemlet at Kongen kan gi forskrifter
om fordeling av kompensasjonen for begge ordningene.
I henhold til forskriftshjemmelen vil Kongen kunne fastsette
at fordelingen skal foretas av en rettighetshaverorganisasjon og
fastsette nærmere regler for fordelingen.
Avtalelisenskonstruksjonen er en lovbestemt klareringsform som
i varierende utstrekning finnes i samtlige nordiske lands opphavsrettslover,
og ble første gang innført i norsk åndsverklov
i 1961 for kringkasting av verk.
I 1979 ble det etablert en avtalelisensordning også for
fotokopiering i skoleverket. I 1985 ble det også innført
en avtalelisensordning for klarering av rettigheter til videresending
i kabel av kringkastingssendinger. I 1995 ble avtalelisenssystemet
ved lovendringer utvidet til å gjelde også for
fotokopiering internt i virksomheter og for opptak av kringkastingssending
til bruk i undervisning, samt for opptak av kringkasting og film
til utlån til funksjonshemmede.
I høringsutkastet foreslo departementet å innføre utvidede
hjemler for inngåelse av avtaler med avtalelisensvirkning:
Avtalelisensen for undervisning ble
foreslått utvidet til å gjelde ikke bare for fotokopiering
og opptak av kringkasting, men all eksemplarfremstilling, dvs. også digital
anvendelse (§ 13b)
Avtalelisensen for intern virksomhetskopiering ble på samme
måte foreslått utvidet til å gjelde all form
for eksemplarfremstilling (§ 14)
Tvangslisensen for gjengivelse av verk i samleverk til bruk
ved gudstjeneste og undervisning (§ 18), ble foreslått
omgjort til en avtalelisens og uten formålsbegrensning
Visse former for gjengivelse av kunstverk/fotografiske
verk ble foreslått omgjort fra fribruks/tvangslisens
til avtalelisens (§ 24)
Klarering for gjenbruk av vernet materiale i kringkastingsarkivene
ble foreslått hjemlet ved en avtalelisensavtale (§ 30a)
Bibliotek ble foreslått gitt mulighet til å inngå avtalelisensavtale
om utvidet gjenbruk av materiale i samlingene (§ 16a).
I utkastet til nytt kapittel 2a med fellesbestemmelser om avtalelisens
(gjeldende §§ 36 - 38b), ble følgende
endringer foreslått:
Bestemmelsen om adgang til å få tvister
om videresending avgjort ved nemnd ble foreslått opphevet
(§ 36 andre ledd), og derved også henvisning til
nemnda i § 37
Henvisninger ble endret fordi nye hjemler for avtalelisens
var foreslått
Representativitetskravet til organisasjoner godkjent til å forhandle
avtalelisensavtaler i § 38a ble foreslått
endret
Særlige regler om foreldelse av rettighetshaveres krav
overfor organisasjonene ble foreslått.
Innenfor undervisningsområdet, bibliotekområdet
og ved bruk av kunstverk og fotografisk verk til ulike illustrasjons-/reportasjeformål,
ble det foreslått en oppdeling av hjemler for bruk - fra
fri, vederlagsfri adgang til bruk i visse snevre tilfelle til en
noe videre bruk betinget av vederlag, til bruk som hjemles alene i
en avtale med en representativ organisasjon som kan inngå avtale
med videre avtalelisensvirkning. For det siste området
vil rammene for bruken naturlig nok i langt større grad
være regulert i den inngåtte avtale, men med visse
begrensninger angitt i loven.
Fra så vel rettighetshaver- som brukersiden er det i
høringen generelt støtte til en utvidelse av avtalelisenser
til å gjelde for digital eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring.
Imidlertid peker samtidig høringsinstanser særlig fra
utdanningssektoren på forhold som fra deres side anses
som problematiske ved avtalelisenssystemet. Dette gjelder særlig
balanseforholdet mellom avtalepartene med rettighetshaversiden i
en monopolsituasjon og ønske om tvangselementer i tvisteløsning, forholdet
mellom bruk i henhold til andre hjemler og en klarering ved avtalelisens,
og forholdet mellom avtalelisenskonstruksjonen og den enkelte rettighetshaver.
Også visse andre høringsinstanser tar opp en
del overordnede problemstillinger knyttet til bruk av avtalelisens
som klareringsform og forholdet til våre konvensjonsrettslige
forpliktelser på opphavsrettsområdet.
Departementet fremholder at avtalelisensklarering er en effektiv
enerettsforvaltning til bruk innenfor avgrensede områder.
Denne klareringsform har også vunnet aksept på internasjonalt
nivå. Departementet ser likevel at det innenfor de mer
kommersielle bruksområder kan hevdes at den konvensjonsrettslige
forankring er mer tvilsom, ikke minst fordi en i slike tilfelle
beveger seg bort fra det naturlige utgangspunkt i avveiningen av
eneretten mot samfunnsmessig viktige brukerinteresser.
Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at forslaget
om innføring av avtalelisens for fremstilling av samleverk
etter § 18 ikke bør innføres
nå. Departementet har også funnet grunn til å nyansere
forslaget knyttet til bruk av kunstverk mv. etter åndsverkloven §§ 23
og 24.
Forslaget til avtalelisens for kringkastingsselskapenes gjenbruk
av materiale i kringkastingsarkivene (§ 32 (høringsutkastet § 30a)),
blir derimot opprettholdt selv om det dreier seg om en potensielt
kommersiell utnyttelse. Departementet ser det som kulturpolitisk
svært viktig at det etableres en slik klareringsmulighet
for å sikre tilgang til disse deler av kulturarven. Her
er det også foreslått at den enkelte rettighetshaver
skal kunne nedlegge individuelt forbud, som for denne type bruk
vil gi en bedre konvensjonsmessig forankring.
Øvrige forslag på avtalelisensområdet
- for undervisning, internt i virksomheter, for bibliotek og for
kringkasting - blir med enkelte justeringer opprettholdt.
De aller fleste høringsinstanser ser store fordeler med
mulighetene for effektivt å klarere for utnyttelse av eksisterende
verk gjennom forvaltningsorganisasjoner også for nye typer
utnyttelse.
Samtidig peker flere instanser på at den teknologiske
utvikling øker muligheten for individuell klarering for
skreddersydd bruk med enkel, direkte kontakt mellom bruker og rettighetsforvalter.
Dette er en utvikling som vi foreløpig kun har sett starten
av.
Flere høringsinstanser fremholder i sine høringssvar
at de er bekymret for den allerede eksisterende monopolsituasjon
rettighetshaverorganisasjonene står i under forhandlinger
med bruker i et avtalelisenssystem, og at dette vil forsterkes når
lisensområdene utvides. Disse høringsinstanser
tar derfor til orde for at utvidelser av avtalelisensområdene
må kunne suppleres med en subsidiær tvisteløsning
ved nemnd for det tilfelle at det ikke oppnås enighet i
forhandlingene.
Departementet peker på at spørsmålet
om en eventuell subsidiær nemndsløsning ved avtalelisensforhandlinger
har vært drøftet bl.a. av opphavsrettsutvalget
i NOU 1988: 22 og i Ot.prp. nr. 15 (1994-1995).
Departementet vil videre peke på at selv om organisasjoner
som er godkjent til å forhandle avtalelisensavtaler vil
ha vesentlig forhandlingsstyrke, er mekanismen etablert vel så mye
for brukerne som et hensiktsmessig alternativ til individuell klarering. Departementet
skal også bemerke at det er lang tradisjon også utenfor
avtalemekanismesituasjonen med en felles forvaltning av enerettigheter.
I forbindelse med den helhetlige gjennomgang av åndsverkloven
som departementet vil igangsette i tiden fremover, vil bl.a. også inngå en
vurdering av behovet og mulighetene for en sekundær tvisteløsningsmekanisme
i forbindelse med avtalelisens, særlig på utdannings-
og forskningsområdet.
I gjeldende fellesbestemmelser om avtalelisens, sies det i § 38a
at en avtale, for at denne skal utløse avtalelisensvirkning
etter § 36, må inngås av organisasjon
som representerer en vesentlig del av "norske" opphavsmenn på området.
I Danmark ble den tilsvarende bestemmelsen i den danske opphavsrettsloven
endret i 2001 til"en væsentlig del af ophavsmænd
til en bestemt art af værker, der anvendes i Danmark".
Gjennom EØS-avtalen gjelder forbudet mot diskriminering
på grunnlag av nasjonalitet og prinsippet om fri utveksling
av tjenesteytelser også i EØS-området.
Departementet foreslo derfor i høringsutkastet at tilsvarende
endring gjøres i åndsverkloven § 38a.
Departementet skal bemerke at forslaget ikke er ment å innebære
endringer med hensyn til organisasjonsmessig utgangspunkt. Det er
forutsatt, som etter gjeldende rett, at de organisasjoner som godkjennes etter § 38a
skal representere originære rettighetshavere innenfor sitt
verksområde. Det vil i realiteten si at det omfatter medlems-/fagorganisasjoner
og ikke rene forvaltningsorganisasjoner.
Det er forutsatt i praksis at det etableres et forvaltningsmessig
samarbeid mellom de ulike organisasjoner som godkjennes.
Adgangen til bruk av verk i undervisning er i dag regulert i
ulike bestemmelser i loven. Den mest sentrale bestemmelse for masseutnyttelse
av verk i undervisningssammenheng er avtalelisensen i gjeldende § 13.
Hjemmelen til å inngå avtalelisensavtale på undervisningsområdet
ble etablert allerede i 1979.
I forslaget til endringer i åndsverkloven ble fribruksbestemmelsene
i gjeldende § 13 fjerde og femte ledd foreslått
videreført. Tvangslisensen for bruk av verk ved offentlig
eksamen i gjeldende § 18 andre ledd ble foreslått
videreført uendret i ny § 13a.
Det ble i høringsutkastet foreslått å endre § 21 slik
at offentlig fremføring ved undervisning i form av overføring
kun er fri dersom undervisningen ikke er ervervsmessig.
Gjeldende avtalelisensbestemmelse i § 13 ble foreslått
flyttet til ny § 13b og utvidet til å gjelde
all eksemplarfremstilling, slik at også det digitale område
ble omfattet av hjemmelen til å inngå avtale med avtalelisensvirkning.
I høringsutkastet opprettholdt departementet betingelsen
om at eksemplarfremstillingen skulle skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet,
med unntak for adgangen til å la seg betjene ved opptakssentraler, som
er særskilt regulert i utkastets § 13b
andre ledd.
I høringsutkastet ble det også foreslått å oppheve den
særskilte begrensningen i adgangen til fotokopiering av
billedkunst og fotografi ved avtalelisens.
Spørsmålet om anvendelsen av unntakshjemler for
undervisnings- og forskningsbruk er særlig kommentert av
utdanningsinstitusjonene under høringen.
Det ble anført bl.a. at det må gjøres
et klart skille mellom utnyttelse for ikke-kommersiell undervisning
og kommersiell virksomhet, og det fremholdes at åndsverkloven
må legge mer til rette for at institusjoner kan "utføre
den samfunnsoppgave de er pålagt - å sørge
for kunnskapsspredning og forskning".
Departementet fremholder på sin side at slik masseutnyttelse
som i dag i praksis foregår innenfor ulike bruksområder,
også den som anses samfunnsmessig viktig, ofte vil være
av slik økonomisk relevans for rettighetshaverne at tretrinnstesten
sterkt vil begrense en hjemmel for fri bruk/unntak.
Departementet vil også understreke at utnyttelse av åndsverk
innen undervisning har vært forankret til den nordiske
avtalelisensmodellen i 25 år. Når en i dag befinner
seg i en situasjon der teknologien har gjort det mulig med sterkt økende
omfang av og behov for kopiering innenfor det digitale område
i forhold til det mer begrensede fotokopieringsområdet, tilsier
dette ikke at man går bort fra lovens veletablerte system
og hovedregel med klarering for masseutnyttelse gjennom avtale med
representative rettighetshaverorganisasjoner.
Departementet foreslår derfor en videreføring
og utvidelse av de eksisterende hjemler for forenklet klarering
til undervisningsbruk gjennom avtalelisensavtale.
Departementet bemerker at forslaget i § 13
første ledd viderefører gjeldende § 13
femte ledd og er tilsiktet et snevert anvendelsesområde
som forsvarer en fribruksadgang. Den omfatter egen fremføring
av et verk, for eksempel at det gjøres opptak av en elevs fremføring
av et musikkstykke.
For så vidt gjelder hjemmelen i forslaget § 13
andre ledd om adgang til å gi bestemmelser om rett til opptak
av kringkastingssending for tidsforskutt bruk, har departementet,
i tråd også med forslag fra Kopinor, justert forslaget
for å gjøre det klarere i ordlyden at det er opptak
av kringkastingssending hjemmelen gjelder (for øvrig i
samsvar med gjeldende rett).
Det har ikke vært særskilte høringsmerknader
til bestemmelsen i forslaget § 13a om bruk av
verk ved offentlig eksamen, og denne foreslås videreført
uendret.
Departementet fastholder det forslag til endring i § 21
som ble lagt frem i høringsutkastet, men med det tillegg
som følger av endringen i § 20. Bestemmelsen i § 21
er en fribruksbestemmelse som gir adgang til offentlig fremføring
av et utgitt verk, og berører ikke hva som er kilden for
fremføringen.
Sondringen mot overføring i ervervsmessig undervisning
opprettholdes som foreslått.
Det gis både fra utdanningsinstitusjonenes og rettighetshavernes
side generell støtte i høringen til en utvidelse
av avtalelisensområdet for undervisning til å omfatte
også digital eksemplarfremstilling.
Departementet anfører at det kan være grunn
til å gi spørsmålet om kopiering av visse
verkstyper, herunder billedkunst og fotografi, særlig oppmerksomhet
i forhandlinger om avtalelisensavtale og en særskilt regulering
i avtalen. Som tidligere påpekt av departementet, er det
nettopp ett av avtalelisensens kjennetegn at den gjennom frie forhandlinger
mellom partene kan etablere et rammeverk for bruk som tar hensyn
både til bruksområde, bruksomfang, verkstyper
og andre varierende forhold. Ved endringen her vil også bestemmelsen
være mer i tråd med øvrige nordiske lands
regulering på området.
Med unntak for adgangen til opptak av kringkastingsprogram, som
også kan omfatte ikke-utgitte verk, opprettholder departementet
forslaget om at avtalelisensbestemmelsen skal gjelde for eksemplarfremstilling
av utgitte verk.
Departementet opprettholder også eksisterende vilkår
om at eksemplarfremstillingen skal skje til bruk i egen undervisningsvirksomhet.
Dette innebærer at ut over den særskilte adgang
opptakssentraler har til å betjene undervisningsinstitusjoner
etter § 13b andre ledd, skal de fremstilte eksemplar
kun brukes innenfor den undervisningsvirksomhet som har initiert
kopieringen.
Avtalelisenshjemmelen gir rom for den bruk av fremstilte eksemplar
som er nødvendig for at formålet med bestemmelsen
skal oppnås. Avtalelisensen som gir tillatelse til digital
eksemplarfremstilling kan således også omfatte
overføring av det digitale eksemplaret gjennom nettverk
som ledd i undervisningen, uten at dette fremgår eksplisitt
av lovteksten. Etter dette vil forslaget innebære at avtalelisenshjemmelen
i § 13b vil gjelde for alle former for eksemplarfremstilling,
samt den bruk ved undervisning som ligger innenfor formålet.
Flere høringsinstanser tar opp spørsmålet
om hva som ligger i uttrykket "undervisningsvirksomhet", som i tråd
også med gjeldende rett avgrenser området for
avtalelisensen etter forslaget § 13b.
Departementet fastholder at uttrykket "undervisningsvirksomhet"
bør beholdes som avgrensningskriterium, ettersom dette
ikke gir noen avgjørende indikasjoner på hva slags
konkret undervisningsopplegg som er omfattet, men kun trekker den
nødvendige grense ved den systematiske opplæring,
der behovet for forenklet klarering for antatt masseutnyttelse er
til stede.
Departementet er likevel enig i at de trekk som høringsinstansene
skisserer ved dagens - og fremtidens - undervisningssituasjon, gir
grunnlag for nærmere drøftinger. Det faktum at
opplæringsmålsettingene i større grad
fokuserer på studentens/elevens aktive informasjonsinnhenting,
vil f.eks. antagelig innebære en større grad av
verksutnyttelse enn tidligere. Samtidig vil forutsetningen om større
grad av egeninitiert innhenting av materiale for å oppnå dette,
kunne innebære at en del av denne bruken vil falle inn
under bestemmelsen i § 12 om kopiering til privat bruk.
En utvikling av nettbaserte undervisningstilbud har videre brakt
med seg et større behov for avklaring av anvendelsesområdet
til § 21 om offentlig fremføring av utgitte
verk. Endelig har nye undervisningsmetoder og tilveksten av de nye
mediefag økt behovet for bruk av audio- og audiovisuelle
opptak i undervisningen, med de særskilte spørsmål
dette bl.a. reiser med hensyn til bruk av filmverk.
Departementet antar at utviklingen i undervisnings- og opplæringsmetoder
vil innebære mer kopiering av vernet materiale enn tidligere.
Disse endringer har naturlig nok også sammenheng med de
endrede arbeidsformer og muligheter ny teknologi gir.
En av de beskrevne konsekvensene er at eleven/studenten
i større grad selv vil forestå kopiering av materiale
vedkommende selv finner frem til. Dette reiser spørsmål
om grensedragningen mellom rammen for privatbrukskopiering etter § 12
og den institusjonsbaserte kopiering som må ha hjemmel
i en avtalelisensavtale.
Den grensedragning som her gjøres, har naturligvis først
og fremst betydning for kopiering som finner sted på institusjonens
utstyr. Det kan oppstå særlige spørsmål
i forhold til den eksemplarfremstilling som studenten foretar i
studieøyemed fra sitt private hjem. Den kopiering som finner
sted i den private sfære, vil normalt ikke berøre
rettighetshaverne.
Departementet opprettholder forslaget om at den utvidede avtalelisenshjemmelen
også skal inkludere eksemplarfremstilling av utgitte musikkverk/lydopptak
og filmverk. Høringssvarene fra utdanningsinstitusjoner
har belyst at det er et behov for å ta i bruk også slike
verk som ledd i ulike undervisningsopplegg. Det er generelt støtte
til at også slike verk omfattes, men det har fra enkelte
instansers hold vært etterlyst en nærmere vurdering
av de særlige konvensjonsrettslige rammer for avgrensning
av eneretten til filmverk.
Avtalelisens for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt
i virksomheter mv. ble innført i 1995.
Det ble foreslått en utvidelse av området for
avtalelisensen i tråd med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet
for undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen
form for eksemplarfremstilling (såvel analog som digital)
kan klareres på denne måten. Som for § 13b
ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk
av billedkunst m.m. foreslått opphevet.
Det er generell støtte til en utvidelse av avtalelisensområdet
for § 14, så vel fra rettighetshaver-
som brukersiden. Flere høringsinstanser ber om at det overveies å utvide
avtalelisensområdet til også å omfatte
opptak av kringkastingsprogram.
Departementet understreker at avtalelisensen på dette
område skal dekke en avgrenset bruk der annen klarering
ikke anses hensiktsmessig, og kan ikke utnyttes til en bruk som
i realiteten fortrenger det ordinære markedet for de ulike
verksutgivelser.
Avtalelisenshjemmelen vil muliggjøre klarering for digital
eksemplarfremstilling og den bruk av disse eksemplar som er i samsvar
med bestemmelsens formål og nærmere regulert i
avtalen.
Departementet har overveid om bestemmelsen også bør
omfatte en hjemmel for å klarere for opptak av kringkastingssending.
Departementet mener at det kan være praktisk å la
avtalelisenshjemmelen også omfatte opptak av kringkastingssendinger.
Det reiser seg heller ikke etter departementets syn særskilte
betenkeligheter ved å inkludere dette.
Det foreslås et tillegg til § 14 hvorved
det hjemles en avtalelisensavtale også for opptak av kringkastingssending.
Departementet anser det hensiktsmessig at denne adgang begrenses
når det gjelder sendinger som inneholder filmverk, i tråd
med den begrensning som foreslås videreført i § 13b
om adgangen til opptak av kringkastingsprogram i undervisning.
Etter departementets syn bør spørsmålet
om det er grunn til å endre vilkåret om at bruken
skal være til egen virksomhet, enten det er i §§ 13b
eller 14, eventuelt drøftes i forbindelse med en bredere,
prinsipiell gjennomgang av spørsmålet om kollektiv
forvaltning og rammer for avtalelisensmekanismen, som departementet
tar opp i proposisjonens pkt. 3.4.3 om klarering av avtalelisens.
Paragraf 15 gjør unntak fra eneretten for opptak av
kringkastingssending til fremføring innen kort tid i en
institusjon. Det er ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.
I direktivets fortale (42) blir begrepet "ikke-kommersiell" tolket
i forhold til unntaket om undervisning og forskning.
I høringsutkastet kom departementet til at det ikke
er nødvendig å innføre en avgrensning
i § 15 mot institusjoner som driver ervervsmessig.
Departementet foreslo derfor å videreføre bestemmelsen uendret.
Departementet fastholder forslaget om ikke å innsnevre § 15.
Opptaket skal fremføres innen kort tid og deretter slettes.
Det er ikke tillatt med hjemmel i bestemmelsen at institusjonen
f.eks. bygger seg opp et eget arkiv med populære kringkastingsprogram.
Opptaksadgangen etter § 15 er svært
begrenset. Departementet mener derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne
må anses å være svært lite.
Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon til
rettighetshaverne i § 15.
Åndsverkloven § 16 er en forskriftshjemmel
som hjemler rett for arkiv, bibliotek og museer til å fremstille
eksemplar for nærmere definerte formål. Ordlyden
i gjeldende § 16 er teknologinøytral.
Bestemmelsen hjemler også den spredning som er nødvendig
for at regelen skal kunne tjene formålet.
Ut over forutsetningen om at bruken ikke skal være ervervsmessig,
gjør direktivet det ikke nødvendig med endringer
i § 16. Det ble likevel fremmet forslag om en
viss utvidelse av rammene for bruk av verk i samlingene til de institusjoner
som er omfattet av hjemmelen.
Det skal ikke legges opp til ordninger som i nevneverdig grad
konkurrerer med rettighetshavers økonomiske interesser.
Høringsforslaget la bl.a. opp til at hjemmelen til å fremstille
eksemplar skulle utvides til også å omfatte andre
format enn originaleksemplaret, herunder også å digitalisere
verk i samlingene.
Det ble også foreslått å utvide hjemmelen
til å omfatte undervisningsinstitusjoner.
I tråd med direktivet artikkel 5.2 (c), ble det foreslått
innført et krav om at eksemplarfremstilling med hjemmel
i § 16 ikke skal være ervervsmessig.
Det ble foreslått en ny hjemmel for nærmere
regler for å gjøre verk tilgjengelig
på terminaler på stedet i den enkelte institusjons
lokaler.
Forslaget skal kun hjemle tilgjengeliggjøring i internt
nettverk av verk den enkelte institusjon har i sine egne samlinger.
I høringsforslaget ga departementet uttrykk for at en
ikke så noen grunn til å utvide adgangen til å fremstille
eksemplar av pliktavleverte dokumenter.
Samtidig foreslo departementet en bredt formulert hjemmel for
at bibliotekene kunne forhandle frem en avtale med avtalelisensvirkning.
Sett i lys av den teknologiske utvikling, mener departementet
at det i visse tilfeller bør åpnes for å ta i
bruk ny teknologi for eksemplarfremstilling og utlevering/tilgjengeliggjøring
av eksemplar fra bibliotek i større utstrekning enn det § 16
vil gi anledning til.
Det er generelt støtte blant høringsinstansene
til hovedpunktene i departementets forslag her, bl.a. at hjemmelen
bør kunne gi utvidet adgang til å digitalisere
verk i samlingene og en viss adgang til fjernlån, også av
digitale eksemplar.
Departementet fremholder at § 16 er en fribruksbestemmelse,
og at slike unntak fra eneretten som her hjemles må holdes
innenfor slike rammer at de fremdeles kan la seg forsvare mot tretrinnstesten,
uansett hvilke tekniske muligheter som måtte foreligge. Hjemmelen
tar sikte på i større grad å kunne ta
i bruk teknologien for å forenkle institusjonens arbeid
og betjening av lånere, ikke å muliggjøre
eksemplarspredning som ligger innenfor enerettsforvaltningen. Bibliotekenes
tradisjonelle virksomhet har i stor grad basert seg på at
utlånsretten til fysiske eksemplar de har anskaffet, konsumeres
ved første salg. Dette har også hatt den konsekvens
at biblioteket ikke kan låne ut flere eksemplar enn det
har i samlingen. Ved en digitalisering av samlingene og potensial for
nettverkstilgang, forsvinner disse fysiske rammer. Forslagene til
unntak her tilsikter likevel på mange måter å videreføre
en parallell til disse fysiske begrensninger - ved å legge
til rette for at ny teknologi tas i bruk for at bibliotekene kan
utføre sine samfunnsoppgaver samtidig som rettighetshaverne
har kontroll med utnytting av det potensial som ligger i de nye
"digitale markeder".
Flere høringsinstanser støtter forslaget om
også å inkludere undervisningsinstitusjoner i
hjemmelen. Som påpekt av departementet i høringsutkastet,
er forslaget til utvidelse av hjemmelen til å omfatte "undervisningsinstitusjoner"
kun ment å ivareta visse særlige behov, som ikke
antas å berøre rettighetshavernes legitime forventninger
om egen utnyttelse.
Det er generell støtte i høringen til at institusjoner som
nevnt i § 16 skal kunne digitalisere samlingene.
Når det gjelder omfanget av eksemplarfremstillingen
og i hvilken utstrekning fremstilte eksemplar etter bestemmelsen
skal kunne spres til lånere/andre institusjoner,
vil departementet bemerke at det i hovedsak er hensynet til bevaring
og effektiv plassutnyttelse som ligger bak en videre adgang til
digitalisering. Adgangen til å fremstille eksemplar for
spredning må holdes innenfor klare rammer. På bakgrunn av
merknadene fra flere høringsinstanser, gjennomgår
departementet visse særskilte problemstillinger knyttet
til både i hvilken grad det skal være rom for å låne
ut og/eller utlevere kopier istedenfor originaleksemplaret
i samlingen. Det vises til proposisjonen side 77 flg.
Generelt er det støtte til den hjemmel som her er foreslått.
Det reises spørsmål om denne hjemmel i andre ledd
er nødvendig, med bakgrunn i at en adgang til å fremstille
digitale eksemplar med hjemmel i forskrifter til første
ledd, også vil gi rett til å spre og gjøre
eksemplaret tilgjengelig på annen måte innenfor
rammen av formålet med unntaksbestemmelsen. Andre ledd
vil imidlertid under enhver omstendighet ha selvstendig betydning
i forhold til digitale eksemplar som er fremskaffet utenfra til
samlingen. Departementet mener det også av hensyn til digitaliserte
eksemplar, som er fremstilt med hjemmel i forskrifter til § 16
første ledd, er behov for en særskilt regulering
av slik tilgjengeliggjøringsadgang i lovteksten. Bestemmelsen
klargjør også at bruken etter andre ledd kun gjelder
for materiale i institusjonens egen samling. Dette betyr bl.a. at
digitaliserte eksemplar som fjernlånes fra en institusjon
til en annen med hjemmel i bestemmelser etter første ledd,
ikke på samme måte kan gjøres tilgjengelig
ved overføring i terminal på mottakerbiblioteket
etter hjemmelen i andre ledd.
Departementet ser at nye digitale distribusjonsmåter
og nettverk gir et helt annet potensial for utveksling og deling
av samlinger og innhold. Dette potensial skal først og
fremst realiseres av de som har rettigheter til innholdet, ikke
de som forvalter innhold på grunnlag av unntaksbestemmelser.
Det er viktig å understreke at pliktavlevert materiale
til dels skal og må behandles annerledes enn materiale
biblioteker har ervervet til sine samlinger på ordinært
vis. Relevant avleveringsmateriale går langt ut over den
type materiale alminnelige bibliotek besitter. Det omfatter bl.a.
kringkastingsprogram og norske internettsider. Dersom disse eksemplar
skulle kunne bli kilde til en omfattende spredning til allmennheten
gjennom bruk av digital nettverksteknologi, enten direkte til brukere
eller i nettverk til andre institusjoner, vil dette åpenbart
stride mot rettighetshavernes krav på selv å få rå over
hvordan deres rettigheter skal utnyttes.
Departementet ser at det er behov for en grundigere avklaring
og gjennomgang av forholdet mellom ny teknologi, pliktavleveringsinstitusjoners
muligheter med hensyn til eget arkiv og forholdet til den opphavsrettslige
enerett. Flere av høringsinstansene tar opp spørsmål
av slik mer generell karakter. Dette er spørsmål
departementet til dels vil komme nærmere tilbake til.
Departementet vil fremholde at avtalelisenshjemmelen er tenkt å dekke
et praktisk behov for forenklet klarering. Alle berørte
rettighetsorganisasjoner vil medvirke til en slik forhandling, som
bare vil etterspørres der brukerne ellers ser at en individuell klarering
av enerettene for en hensiktsmessig utnyttelse vanskelig vil la
seg gjøre. Det er ellers grunn til å peke på at
bestemmelsen i § 37 andre ledd om rett for utenforstående
til å kreve vederlag for sannsynliggjort bruk av hans verk,
vil gjelde tilsvarende for en avtalelisens etter § 16a.
Departementet mener at avtalelisenshjemmelen som påpekt
av flere instanser, bør begrenses til å gjelde
materiale i det avtalesluttende biblioteks samling. Dette vil også omfatte
materiale som biblioteket midlertidig besitter gjennom hjemlet fjernlån
fra annet bibliotek. Avtalelisensavtale vil derfor være
nødvendig for all spredning av eksemplar fremstilt etter
fribruksbestemmelsen i § 16 som går ut
over de rammene forskriftene gir for dette, og all eksemplarfremstilling
som går ut over rammene for § 16 (for
eksempel digitale kopier for utlån).
Departementet fastholder som uttrykt i høringsutkastet
at pliktavlevert materiale ikke skal omfattes av den avtalelisenshjemmel
som nå foreslås.
Norsk filminstitutt mener lisenshjemmelen også bør
omfatte arkiver og museer som brukere.
Departementet ser at ønsket om enklere og mer effektivt å kunne
tilby informasjonstjenester til publikum eller særskilte
formål, ikke bare er aktuelt for bibliotek. Departementet
skal likevel bemerke at til forskjell fra de ordinære samlinger
av innkjøpt materiale i bibliotekene, der adgangen til
videre spredning gjennom utlån er konsumert etter hovedregelen
i åndsverkloven § 19, vil materiale i
arkiv og museers samlinger ofte være innsamlet på annen
måte enn gjennom erverv i handel. Det er ikke grunn til å likestille
alt materiale i slike institusjoner med hensyn til graden av videre
utnyttelse. Når det nå i lovutkastet blir presisert
at hjemmelen bare vil gjelde for utgitte verk i samlingene, antar
likevel departementet at også visse arkiver og museers
materiale bør kunne klareres på denne måten.
Dette vil likevel i denne omgang ikke gjelde pliktavlevert materiale
i slike arkiv. Departementet vil derfor foreslå at avtalelisensbestemmelsen
vil gjelde de bibliotek, arkiv og museer som er omfattet av regler
gitt i § 16 første ledd.
Åndsverkloven § 17 første
og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling til bruk
for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede.
I § 17 tredje ledd gis det hjemmel for å fastsette forskrifter
om opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til
funksjonshemmede.
Direktivet artikkel 5.3 (b) tillater unntak fra eneretten for
bruk av verk og arbeider til fordel for funksjonshemmede.
Direktivet favner funksjonshemmede generelt. Gjeldende § 17
omfatter kun visse grupper funksjonshemmede for så vidt
gjelder fribruksregelen i første ledd.
Direktivet omfatter en adgang til å gjøre unntak for
en bestemt "anvendelse" av verk og arbeider.
Det ble for det første foreslått en redaksjonell
justering med det mål å skape større
klarhet.
Kravet i direktivet om at bruken ikke skal være ervervsmessig
innebar at bestemmelsen i § 17 ble foreslått
avgrenset mot ervervsmessig bruk. Dette ble foreslått både
i forslaget § 17 (som viderefører fribruksregelen)
og § 17a (som viderefører lydbokbestemmelsen).
I tråd med direktivets rammer, ble fribruksregelen i § 17
foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede
kan omfattes. Det avgjørende etter forslaget ville være
at bestemmelsen skulle være til fordel for personer som
på grunn av funksjonshemningen ikke kan tilegne seg verket
på vanlig måte.
Det er generelt støtte til de foreslåtte endringer. Det
har ikke fremkommet innvendinger til den rent redaksjonelle justeringen,
og denne opprettholdes.
Det har ikke vært særskilte innvendinger til
avgrensning av bestemmelsene om fribruk og tvangslisens til slik
bruk som ikke er ervervsmessig. Departementet legger til grunn at
så lenge bruken ikke har som formål å gå med økonomisk
overskudd, vil hjemlene i forslaget § 17 (fri
bruk) og § 17a (tvangslisens) være anvendelige.
Etter departementets oppfatning vil det være hos den som
har ansvar for produksjonen og distribusjonen at vurderingen av
ervervsmessighetskriteriet skal skje. Den funksjonshemmedes bruk
av eksemplaret må normalt antas å være
innenfor det private område, og departementet antar at
direktivet ikke er til hinder for at den funksjonshemmede anvender
et slikt fremstilt eksemplar i sitt arbeid.
Departementet skal bemerke at hjemmelen i gjeldende § 17
og forslaget §§ 17 og 17a ikke pålegger den
funksjonshemmede noen betalingsforpliktelse.
For så vidt gjelder forslaget om å utvide gruppen av
funksjonshemmede som kan tilgodeses gjennom fribrukshjemmelen i
forslaget § 17, er de fleste høringsinstanser
positive.
Departementet peker på at fribruksbestemmelsen i § 17
ble utvidet i 1995 fra å gjelde kun fremstilling av eksemplar
i blindeskrift til å omfatte alle former for eksemplarfremstilling.
Dette omfattet også fremstilling av eksemplar i elektronisk
lagret form, for eksempel slik at det er tilpasset en bruk sammen
med programvare som gjør at verket kan leses ved bruk av leselist
etc. Samtidig ble det presisert at de eksemplar som med hjemmel
i bestemmelsen kunne fremstilles, måtte være særlig
tilrettelagt for den blinde eller svaksynte.
Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses
ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides,
kan departementet se at nye problemstillinger vil oppstå,
herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en
særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede.
Særlig reiser spørsmålet om mulighetene
for å betjene personer med leseproblemer av en slik art
at det regnes som dysleksi, noen utfordringer. Diagnostisering av
dysleksi er en utfordring, men departementet forutsetter at dette
gjøres av fagfolk på en måte som gjør
det forholdsvis enkelt å avgrense brukergruppen.
Formålet med bestemmelsen (§ 17) er å gi
funksjonshemmede tilgang til verk de ellers ikke ville kunne tilgodegjøre
seg.
Departementet understreker at bestemmelsen ikke regulerer spørsmål
om praktisk tilgjengelighet i fysiske lokaliteter der den funksjonshemmede
ferdes. Eventuell plikt og omfang av slik tilrettelegging er ikke
et spørsmål som reguleres gjennom åndsverkloven. Åndsverkloven § 17
regulerer ikke spørsmål om omfanget av rettigheter
den funksjonshemmede måtte ha vis a vis det offentlige
som tilrettelegger, men regulerer kun den adgang til slik produksjon
som kan skje uten klarering med rettighetshaver. Bestemmelsen i
loven § 17 hjemler produksjon av tilrettelagte eksemplar,
og berører derfor ikke spørsmål om tilrettelagte
omgivelser for øvrig.
Departementet presiserer at den institusjon som vil benytte seg
av en hjemmel i §§ 17 eller 17a til å produsere
særskilt tilrettelagte eksemplar av verk til bruk for funksjonshemmede,
også har ansvaret for å påse at det er
denne gruppen som betjenes.
Forslaget i § 17a (videreføring av
gjeldende § 17 tredje ledd) om endring fra "utlån"
til "bruk" tok utgangspunkt i at utlånsbegrepet tradisjonelt
er knyttet til fysiske eksemplar, og at det burde muliggjøres
andre måter å formidle lydbøkene til
brukerne på enn forsendelse av fysiske eksemplar. Høringsforslaget opprettholdes
på dette punkt, slik at lydbøker kan fremstilles
for "vederlagsfri bruk for funksjonshemmede". Dette er også mer
i samsvar med fribruksregelen i første ledd. Til forskjell
fra første ledd, mener likevel departementet at dette ikke
bør omfatte også utlevering til eie.
Det er ikke foreslått endringer i gruppen av personer
som etter bestemmelsen kan nyte godt av hjemmelen for produksjon
av lydbøker, i det dette allerede etter gjeldende rett
omfatter "funksjonshemmede", herunder også personer med
dysleksi.
Forleggerforeningen, legger vekt på at omfanget av lydbokproduksjon
er blitt langt større enn påregnet da man i sin
tid aksepterte en tvangslisens, og at omfanget nå er så stort
at gruppen av tilgodesette bør innsnevres. Departementet
vil ikke nå foreslå endringer i bestemmelsen som
går ut over de spørsmål som er berørt
i høringsutkastet - høringsforslaget til endringer
i lydbokbestemmelsen omfattet kun distribusjonsmåte, ikke
omfanget av brukergruppe.
Paragraf 18 første ledd er en tvangslisens for fremstilling
av samleverk, dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir
hjemmel til å "gjengi" deler av litterære eller
vitenskapelige verk eller musikkverk bestemt til bruk ved "gudstjeneste
eller undervisning". For kunstverk og fotografiske verk begrenses
adgangen til gjengivelse til "i tilslutning til teksten".
I høringsutkastet foreslo departementet bl.a. at dagens
tvangslisens omgjøres til avtalelisens fordi gjeldende § 18
ikke samsvarer med de krav som stilles i direktivet. Til bruk ved
gudstjeneste antok departementet at tvangslisensen i prinsippet
kan videreføres, men på undervisningsområdet
må en innsnevring uansett til, i alle fall hva gjelder
digital eksemplarfremstilling.
Forslaget om å omgjøre tvangslisensen til en
avtalelisens, samt å la denne gjelde uten krav til brukssituasjon,
ble i høringen møtt med bred motstand. Det hevdes
at en så vidtgående avtalelisens også vil kunne
være konvensjonsstridig.
Departementet har kommet til at det likevel ikke bør
foreslås en avtalelisens på dette området.
I stedet foreslår departementet at dagens ordning med tvangslisens
videreføres, men begrenses til bare å gjelde for
analog eksemplarfremstilling. For digital gjengivelse må etter
dette klarering skje individuelt.
Etter åndsverkloven § 22 er det "tillatt å sitere
fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning
formålet betinger". Adgangen til gjengivelse av kunstverk
reguleres i §§ 23 og 24.
Departementet foreslo i høringsutkastet at bestemmelsene
i §§ 23 andre og tredje ledd (gjengivelse
i allmennopplysende fremstilling, ved omtale av dagshending og ved
underordnet betydning) og 24 (avbilding i katalog eller salgsmeddelelse
eller ved oppsetting på offentlig sted mv.) videreføres
uten materielle endringer.
Departementet antok at bestemmelsene i § 23 første
ledd må endres for å være i overensstemmelse med
direktivet. Vederlagsfri gjengivelse etter bestemmelsen i første
punktum kan etter forslaget i høringsutkastet bare skje
dersom gjengivelsen ikke har ervervsmessige formål. For
den ervervsmessige gjengivelse (som for øvrig er i tråd
med første punktum) ble det foreslått innført
en avtalelisens. Videre ble tvangslisensen i andre punktum foreslått
omgjort til en avtalelisens. Tredje punktum ble med henvisning til
direktivet artikkel 5.3 (o) foreslått videreført for
det analoge området. Det ble foreslått en presisering
av bestemmelsen, slik at det fremgår klart at "personbilde"
bare omfatter fotografisk verk eller bilde.
Departementet viderefører ikke forslaget fra høringsutkastet
på alle punkt.
Departementet viderefører ikke forslaget om innføring
av avtalelisens. For likevel å kunne videreføre en
rimelig adgang til gjengivelse av kunstverk mv., vil det i større
grad enn tilfellet var i høringsutkastet være
nødvendig å skille mellom den analoge og digitale
gjengivelse. Dette henger sammen med at allerede eksisterende nasjonale
unntak for "bruk i visse andre tilfeller av mindre betydning" kan
videreføres på det analoge området, så lenge
dette "ikke berører den frie bevegelighet for varer og
tjenester i Fellesskapet".
Departementet mener ellers at det kan være grunn til å vurdere
en ytterligere klargjøring av hjemlene for bruk i §§ 23
og 24. Endringsforslaget i denne omgang tar imidlertid sikte på i
hovedsak å bringe bestemmelsene i samsvar med direktivet.
Det er nærliggende å komme tilbake til spørsmålet
på noe bredere grunnlag i forbindelse med den helhetlige
gjennomgang av åndsverkloven som departementet vil prioritere
i tiden fremover.
Flere høringsinstanser støtter forslaget fra
høringsutkastet om at det for gjengivelse i fremstilling som
ikke er av allmennopplysende karakter innføres et krav
om ikke-ervervsmessig formål. Andre mener imidlertid at
et slikt krav ikke bør innføres, subsidiært
at det presiseres at bruk i avis ikke er ervervsmessig.
Departementet ser at kravet om at gjengivelsen ikke skal være
ervervsmessig kan være vanskelig å håndtere
i enkelte tilfeller. Både forfatters og utgivers forhold
skal vurderes, og disses motivasjoner kan være ulike. Dette
kan medføre at en gjengivelse i en artikkel som gis ut
i et tidsskrift ofte vil være ervervsmessig, selv om forfatteren
ikke har hatt ervervsmessige formål. Samtidig må i
andre situasjoner vurderingen av kravet om ikke-ervervsmessighet antas å være
uproblematisk, for eksempel når offentlige instanser benytter
illustrasjoner ifm. opplysningskampanjer. Gitt disse sistnevnte
tilfeller vil det etter departementets oppfatning være
uhensiktsmessig å legge all digital gjengivelse til eneretten.
Departementet er etter dette kommet til at forslaget om innføring
av et krav om ikke-ervervsmessighet bare videreføres for
adgangen til digital gjengivelse, mens adgangen til analog gjengivelse
også videreføres for tilfeller hvor gjengivelsen
vil være ervervsmessig. For ervervsmessig gjengivelse i
digital form må etter dette rettighetshavers samtykke innhentes.
Departementet legger til grunn at forslaget er i overensstemmelse
med direktivet artikkel 5.3 (a) og 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås
som § 23 første ledd, jf. fjerde ledd.
En målsetning om økonomisk overskudd vil være
ervervsmessig, en aktivitet som skjer til selvkost eller til symbolsk
betaling vil derimot ikke være det. For øvrig
skal begrepet "ervervsmessig" forstås vidt, slik at både
den direkte og indirekte ervervsmessige motivasjon omfattes.
Etter gjeldende § 23 første ledd andre
punktum kan offentliggjort fotografisk verk gjengis mot vederlag
i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende
karakter og til klargjøring av teksten i skrifter bestemt
til bruk i opplæring. Bestemmelsen kan ikke videreføres
i nåværende form, da direktivet ikke hjemler digital
gjengivelse i slike fremstillinger av allmennopplysende karakter,
og for digital gjengivelse ifm. opplæring setter krav om
at bruken ikke er ervervsmessig.
Departementet opprettholder ikke forslaget om avtalelisens på dette
området. I stedet foreslår departementet at gjeldende
tvangslisens videreføres, men begrenses til gjengivelse
i analog form. Departementet legger til grunn at dette er i samsvar
med direktivet artikkel 5.3 (o). Bestemmelsen foreslås
som § 23 andre ledd.
Det er viktig å merke seg at bestemmelsen bare gir rett
til gjengivelse av offentliggjort fotografisk verk, og ikke til
offentliggjort kunstverk.
Departementet legger til grunn at gjeldende § 23 første
ledd siste punktum kan videreføres for det analoge området,
jf. direktivet artikkel 5.3 (o).
Det presiseres i høringsutkastet at "personbilde" i gjeldende § 23
første ledd tredje punktum bare vil omfatte fotografi.
Departementet opprettholder forslaget på dette punkt.
Bestemmelsen vil etter dette ikke hjemle gjengivelse av for eksempel
et maleri av den personen det biografiske skrift omhandler. Bestemmelsen
foreslås videreført som en fribruksregel i § 23
tredje ledd.
Departementet foreslår at bestemmelsene i gjeldende § 23
andre ledd om gjengivelse av verk mot vederlag ved omtale av dagshending
videreføres uendret, og legger til grunn at dette er i
tråd med direktivet artikkel 5.3 (c). Bestemmelsene hjemler
både digital og analog gjengivelse.
Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår
i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunst-
og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes
i meddelelse om utstillingen eller salget.
Departementet foreslår at bestemmelsen om avbilding
i katalog over samlingen videreføres, men at det presiseres
at den bare gir adgang til analog gjengivelse. Bestemmelsen om avbilding
i meddelelse om utstilling eller salg foreslås videreført
også for det digitale området.
Kunst- og fotografisk verk kan etter gjeldende rett avbildes
når det varig er satt opp på eller ved offentlig
plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når
verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.
Departementet legger til grunn at gjeldende § 24 andre
ledd er i overensstemmelse med direktivet artikkel 5.3 (h), og foreslår
at bestemmelsen videreføres uten endringer. Bestemmelsen
gir anledning til gjengivelse i både analog og digital
form.
Etter gjeldende § 30 kan NRK og andre kringkastingsselskaper
som Kongen bestemmer, kringkaste utgitte verk med basis i en avtale
som utløser avtalelisens.
Avtalelisensordningen er annerledes formulert enn for øvrige
avtalelisenser som er kommet til senere, da det for kringkasting
har vært presisert at bruken skal skje "mot vederlag".
Dette innebærer at det har vært forutsatt individuell
betaling av vederlag. Dersom det er tvist om vederlagets størrelse
i konkrete tilfelle, kan slike tvister bringes inn til fastsettelse
av nemnd etter åndsverkloven § 35 første
ledd, og regler om slik nemnd som er gitt i forskrifter til § 35.
Det ble foreslått å endre § 30
slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36
flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30.
Det ble foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning
ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette
området.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsutkastet.
Kringkastingsforetakets adgang til å kringkaste verket
etter bestemmelsen vil derved følge betingelsene for avtalelisens
i § 36.
Det ble i høringsrunden etterlyst en klargjøring av
hvilke konsekvenser forslaget får for eksisterende ordning
mellom kringkaster og organisasjoner.
For så vidt gjelder spørsmålet om
fordeling, forutsetter departementet at en fortsatt individuell
fordeling av vederlag ved bruk etter § 30 bør
kunne skje. Departementet kan heller ikke se at gjeldende praksis med
at NRK som bruker betaler vederlaget direkte til rettighetshaverne,
ikke kan videreføres på grunn av endringen.
Departementet knytter i proposisjonen også visse merknader
til Kopinors spørsmål om endrede partskonstellasjoner
og hvem den enkelte rettighetshaver kan forholde seg til i forhold
til eksisterende ordning der rettighetshaveren kan kreve vederlaget
direkte fra kringkaster.
Det er etter gjeldende rett ingen bestemmelser i åndsverkloven
som konkret gjelder rettighetsklarering for gjenbruk av verk i kringkasternes
samlinger.
Allmennkringkasterne i Norden har via Nordisk Råd gjort
departementene oppmerksom på problemer knyttet til utnyttelse
av det de såkalte "døde arkiver" - eldre arkivproduksjoner
med mange og vanskelig ettersporbare rettighetshavere. Spørsmålet
er ikke behandlet i direktivet.
For å sikre at disse arkivproduksjoner - som er en viktig
del av den nyere, nasjonale kulturarv - kunne gjøres tilgjengelig
igjen, foreslo departementet i høringsutkastet at det ble
etablert en hjemmel for at kringkasteren kan inngå avtalelisensavtale
med representative rettighetshaverorganisasjoner på området.
Det ble forutsatt at kun kringkasterens egne produksjoner som har
vært kringkastet skulle kunne klareres for gjenbruk på denne
måten.
Første januar 1997 ble foreslått som skjæringspunkt
for når gjenbruk skulle kunne klareres gjennom slik avtalelisens.
Fra dette tidspunkt forventet departementet at alle avtaler kringkastere
måtte inngå for sine produksjoner tok høyde
for slike nye former for gjenbruk. Av praktiske hensyn ble det foreslått
samme skjæringstidspunkt for så vidt gjelder gjenbruk
ved ny kringkasting.
Organisasjoner som representerer ulike rettighetshavergrupper
har i det vesentlige gått imot forslaget.
Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget fra høringen.
Departementet opprettholder den kulturpolitiske begrunnelse for
at det bør åpnes for en praktisk klareringsmulighet
som øker allmennhetens tilgang på kringkasterens
arkivproduksjoner. Det antas at en del av det eldre programmateriale
har et så begrenset markedspotensial at det for kringkasteren ikke
vil være regningssvarende å ta de administrative kostnader
med å forsøke individuell klarering og forhandling
overfor alle deltagende rettighetshavere.
Mye av dette materiale i kringkastingsarkivet er viktige deler
av den norske kulturhistorie - NRKs posisjon som allmennkringkaster
og i mange år eneste kringkastingsforetak i Norge, har
gitt NRK rollen som nasjonens speil gjennom mange tiår
med forandring. Det gis ikke rom for at andre enn kringkasteren selv
utnytter eget materiale som er klarert på denne måten.
Bestemmelsen vil gjelde for alle verk og arbeider som inngår
i kringkastingssending, og det er en forutsetning at programmet
har vært kringkastet.
Når det særlig gjelder spørsmålet
om skjæringstidspunkt for hvilke produksjoner hjemmelen
kan anvendes for, mener departementet det er hensiktsmessig å opprettholde
det skjæringstidspunkt som er foreslått. Departementet
presiserer at avtaler inngått med hjemmel i den nye § 32
må respektere eventuelle eldre avtaler der det er tatt
stilling til bruk i form av gjenutsendelse eller på-forespørselbruk
eller begge deler. Det betyr bl.a. at skjæringstidspunktet 1. januar
1997 bare har selvstendig betydning der avtaler for produksjoner
også etter dette tidspunkt skulle være tause om
gjenbruk.
Departementet vil understreke at eksisterende avtaler som regulerer
den bruk avtalelisensen gjelder, ikke skal berøres av en
avtalelisensavtale.
Departementet peker videre på at hvilket behov NRK ved
gjennomgang av sine avtaler vil ha for en avtalelisensklarering,
beror på en konkret vurdering. Avtalelisensavtalen vil
ikke som sådan løse NRK fra eksisterende avtaleforpliktelser.
Hvor langt disse går, vil måtte bero på tolkning
av de enkelte avtaler/avtaletyper.
Med tanke på det anvendelsesområde avtalelisensforslaget
kan ha, vil departementet opprettholde adgangen for opphavsmannen
til å nedlegge individuelt forbud. En slik meddelelse om
forbud må gis kringkastingsforetaket av opphavsmannen og
konkret angi verket/de verk som det motsettes bruk av.
I likhet med tilsvarende forbudsbestemmelse i § 30 kan
også opphavsmannens rettsetterfølgere nedlegge forbud.
Departementet foreslår at den nye avtalelisensbestemmelsen
plasseres i åndsverkloven § 32.
Åndsverkloven gir rettighetshaverne råderett over
sine verk og arbeider.
Tekniske systemer for å begrense tilgang og bruk kan
gi rettighetshaverne langt bedre muligheter til å forhindre
piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring. Det er
et dilemma for innholdsleverandøren at systemer som skal
beskytte mot skadelig piratvirksomhet også legger til dels
sterke bånd på den alminnelige forbrukers anvendelse
av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål
om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning
vernet skal gjelde.
I tillegg til at åndsverkloven skal ivareta rettighetshavernes
interesser, er det også en oppgave for lovgiver å ivareta
andre samfunnsmessige interesser innenfor rammen av våre
internasjonale forpliktelser. Det er likevel etter departementets
syn først og fremst industrien selv som skal møte
utfordringen med å finne gode tekniske løsninger,
og utvikle et variert tilbud av digitalt innhold som forbrukerne
vil ha.
Ved forslaget her innføres særlige bestemmelser om
vern for tekniske beskyttelsessystemer i tråd med obligatoriske
bestemmelser i opphavsrettsdirektivet.
I høringsutkastet ble direktivets bestemmelse om tekniske
beskyttelsessystemer i artikkel 6, foreslått gjennomført
i åndsverkloven.
Departementet la i høringsutkastet til grunn at vernet
av de tekniske beskyttelsessystemer ikke bør være
til hinder for brukers adgang til å spille av et kopisperret
eksemplar innenfor det private området. Det ble derfor
foreslått en avgrensning av vernet, ved at bare de systemer
som utelukkende anvendes for å hindre eller begrense eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten ble omfattet av vernet.
Departementets forslag til avgrensning av vernet av tekniske
beskyttelsessystemer ble i høringen viet stor oppmerksomhet.
Man ser et skille mellom rettighetshavere og brukere, hvor en del
av rettighetshaverne etterlyser et sterkere vern, mens grupperinger på brukersiden
uttrykker tilfredshet med avgrensningen.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel
6 gjennomføres ved særskilte bestemmelser i åndsverkloven.
Det foreslås et nytt kapittel 6a i loven, med bestemmelser
om både tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon.
I tillegg foreslås bestemmelsen i åndsverkloven § 54a
om tekniske innretninger som beskytter datamaskinprogrammer flyttet
til nytt kapittel 6a som ny § 53c. Åndsverklovens
sanksjonskapittel foreslås gjort gjeldende også for
nytt kapittel 6a.
De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget
til gjennomføring av direktivet artikkel 6 uttrykker tilfredshet
med at det foreslås innført regler til
vern for tekniske beskyttelsessystemer, og at direktivforpliktelsen
gjennomføres i nytt kapittel 6a i åndsverkloven.
Motstanderne av innføring av denne type vern hevder
vernet vil ramme brukernes rådighet over verkseksemplar
i urimelig grad, og at digitalt materiale utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer
vanskelig kan sikres og vedlikeholdes uten nøkler/koder. Videre
fryktes at et slikt vern vil kunne misbrukes av store leverandører
som ønsker bruk av lukkede, proprietære formater,
som de selv kontrollerer på bekostning av åpne
standarder som brukes av flere aktører.
Etter direktivet artikkel 6.3 første punktum er enhver
teknologi, innretning eller komponent, som anvendes i tilknytning
til verk eller arbeider for nærmere angitte formål,
omfattet av vernet.
Definisjonen av hva som er et teknisk beskyttelsessystem gjelder
uavhengig av om beskyttelsen anvendes på et verk eller
arbeid som er inkorporert i et fysisk produkt eller ikke. Etter
artikkel 6.3 er beskyttelsessystemet bare omfattet om det anvendes
i tilknytning til vernet verk eller arbeid, noe som innebærer
krav til vernetid, og for verkets vedkommende også til
verkshøyde.
Systemene kan tenkes som både program- og maskinvare,
men må altså for å være effektive
oppfylle beskyttelsesformålet. Departementet antar at det
i dette ikke ligger veldig strenge krav til systemet, og at det
f.eks. ikke kan kreves at det er så effektivt at det nærmest
er umulig å omgå. Samtidig kan systemet ikke være
altfor enkelt utformet, og dets formål må til
en viss grad oppfylles.
Direktivet verner de systemer som under sin normale funksjon
skal hindre eller begrense handlinger som rettighetshaver ikke har
gitt tillatelse til. I likhet med de andre nordiske land, har departementet
lagt til grunn at dette er handlinger som er tillagt rettighetshaver
i kraft av å være rettighetshaver, altså eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten.
Etter forslaget vil det således bare være de
systemer som anvendes for å kontrollere opphavsrettslig relevante
handlinger som kan være tekniske beskyttelsessystemer i
lovens forstand.
Det vil i praksis ikke alltid kunne skilles mellom systemer som
anvendes for å kontrollere handlinger som er opphavsrettslig
relevante og systemer som anvendes for å kontrollere handlinger
som ikke er opphavsrettslig relevante.
Etter høringsforslaget vil de systemer som anvendes
for å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger,
men som også er til hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig
relevante, ikke være omfattet av vernet. Dersom en adgangs-
eller kopisperre er til hinder for avspilling innenfor det private
område, vil sperren etter høringsforslaget ikke
være et teknisk beskyttelsessystem i lovens forstand. I
høringen ble forslaget om en slik avgrensning imøtegått
av et flertall av rettighetshaverne, og i relasjon til diskusjonen
om den opphavsrettslige relevans var det denne del av forslaget
som først og fremst ble kritisert.
Det er departementets prinsipielle oppfatning at tekniske beskyttelsessystemer
ikke bør være til hinder eller begrensning for
tilegnelse av verket innenfor det private område. Like
fullt er departementet etter fornyet vurdering kommet til at avgrensningen
vil bli for vidtgående i relasjon til spørsmålet
om hva som er et teknisk beskyttelsessystem.Forslaget om at systemer
som er til hinder for privat fremføring ikke kan være
tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand, opprettholdes således
ikke. Avgjørende for spørsmålet om hva
som er et teknisk beskyttelsessystem er om systemet anvendes for å kontrollere
opphavsrettslig relevante handlinger, ikke om det også er til
hinder for handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante.
Tekniske beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere
opphavsrettslig relevante handlinger vil ofte være til
hinder eller begrensning for brukers mulighet til å tilegne
seg verket innenfor det private området. Disse systemer
vil være tekniske beskyttelsessystemer i lovens forstand,
og de er således vernet mot omgåelse og en nærmere
angitt befatning med verktøy egnet for slik omgåelse.
Imidlertid vil en regulering i tråd med dette kunne gi
urimelige utslag.
Departementet har derfor kommet til at vernet av systemer som
er til hinder for brukers tilegnelse av verket innenfor det private
området ikke bør være absolutt, og vil
foreslå et unntak for ivaretakelse av sentrale forbrukerhensyn.
Unntaket som foreslås vil være vesentlig mindre
vidtfavnende enn avgrensningen i høringsforslaget. Unntaket
skal bare gjelde fra forbudet mot omgåelse, ikke forbudet
mot en nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy.
Videre stilles vilkår om at omgåelse er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
avspillingsutstyr.
Departementet foreslår innført en bestemmelse som
gjør det forbudt å omgå effektive tekniske
beskyttelsessystemer som anvendes for å kontrollere eksemplarfremstilling
eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av vernet verk
eller arbeid.
Om rettighetshaver anvender systemer som hindrer eller begrenser
adgangen til både avspilling og kopiering, vil det ikke
være forbudt å omgå disse systemer for å spille
av på relevant utstyr innenfor det private området.
Departementet presiserer at det etter forslaget her alltid vil
være forbudt å foreta kopiering på grunnlag av
det omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant utstyr
innenfor det private område. Departementet er av den oppfatning
at når anvendte beskyttelsessystemer umuliggjør
privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr,
må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen ikke gjør
det ulovlig å foreta nødvendig omgåelse
av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Det blir således
opp til rettighetshaverne å utstyre sine produkter med
tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat brukers mulighet
til å tilegne seg verket på relevant utstyr.
Vilkåret om at avspillingen bare kan skje på relevant
avspillingsutstyr er avgjørende for rekkevidden av lovens
avgrensning, og således for om en befinner seg innenfor
eller utenfor forbudet mot omgåelse.
Departementet understreker at det f.eks. ikke med rimelighet
kan forventes at en CD-plate lar seg spille av i en MP3-spiller,
og en MP3-spiller kan da ikke være en relevant avspiller
for en CD-plate. Dette innebærer at beskyttelsessystemet
på en kopisperret CD-plate ikke kan omgås for å muliggjøre
avspilling av musikken i en MP3-spiller, og en evt. omgåelse for å muliggjøre
dette vil rammes av omgåelsesforbudet.
Departementet foreslår innført bestemmelser som
setter forbud mot nærmere angitt befatning med verktøy
som er egnet for bruk ved omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.
Forbudet knyttes til hva som er et vernet effektivt teknisk beskyttelsessystem.
Med omgåelsesverktøy menes innretning, produkt,
komponent eller tjeneste som tilbys eller ytes i forbindelse med
omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer.
Departementet mener også at formidling av omgåelsesverktøy
ved overføring bør omfattes av forbudet.
Departementet legger til grunn at rettighetshavere har en betydelig
egeninteresse i å utvikle systemer som i minst mulig grad
er til hinder for brukers mulighet til å tilegne seg verket
innenfor det private området. Det ligger i dette at departementet
forventer at rettighetshavere ikke vil benytte systemer som hindrer
privat fremføring i den grad separat avspillings- og kopieringsbeskyttelse
kan benyttes. Selv om forslaget fra høringsutkastet om
avgrensning av vernet mot systemer som er til hinder for privat
fremføring ikke videreføres for forbudet mot en
nærmere angitt befatning med omgåelsesverktøy,
antar departementet at det innenfor det private området
likevel bør være adgang til ikke-ervervsmessig
distribusjon av innretninger som er nødvendige for å muliggjøre
privat brukers tilegnelse av verket på relevant utstyr. Det
samme bør gjelde for tjenester.
Vernet av tekniske beskyttelsessystemer bør ikke hindre
forskning i kryptologi, jf. fortalen (48) siste setning.
Departementet er av den oppfatning at unntaket ikke bør
angis for snevert, og er kommet til at det for eksempel ikke bør
stilles krav om tilknytning til lærested for å omfattes
av unntaket.
Departementet foreslår at det inntas i loven et unntak
fra vernet av tekniske beskyttelsessystemer til fordel for forskning
i kryptologi. Unntaket gjelder både i forhold til forbudet
mot omgåelse og forbudet mot den nærmere angitte
befatning med verktøy egnet for slik omgåelse.
Gjennomføringen av direktivet skal ikke gripe inn i
fellesskapsbestemmelser om rettslig beskyttelse av datamaskinprogrammer,
jf. artikkel 1.2 (a). Direktivets bestemmelser om vern av tekniske
beskyttelsessystemer skal således ikke gjelde for datamaskinprogrammer.
I forbindelse med gjennomføringen av edb-direktivet ble
det i åndsverkloven innført nye regler
i bl.a. § 54a, som gir vern for tekniske innretninger
til beskyttelse av datamaskinprogrammer.
Etter forslaget til gjennomføring av direktivet innføres
regler til vern for tekniske beskyttelsessystemer som gir rettighetshaver
større mulighet til å utøve
kontroll med den bruk som finner sted. Vern av tekniske beskyttelsessystemer
kan på denne måte medføre en for brukere
av åndsverk innskrenket rådighet over ervervet
eksemplar. Åndsverkloven skal ivareta hensynet til både
rettighetshaver og allmennhet, og søke å balansere
disse hensynene på en best mulig måte. Denne interesseavveining
er også kommet til uttrykk i direktivet artikkel 6, ved
at det av artikkel 6.4 første ledd fremgår at
nærmere angitte typer av bruk skal kunne finne sted også når
tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Det er samfunnsmessig viktige
brukerhensyn som ivaretas gjennom disse bestemmelser, og direktivet
legger opp til at det mellom rettighetshaver og brukergruppene skal
inngås frivillige avtaler som muliggjør aktuell
bruk.
Departementet foreslår, som i høringsutkastet,
at direktivet artikkel 6.4 gjennomføres i ny § 53b.
Bestemmelsen angir hvilken bruk som skal muliggjøres selv
om tekniske beskyttelsessystemer anvendes. Hvis rettighetshaver
ikke legger til rette for den bruk etter åndsverkloven
2. kapittel det henvises til i § 53b første
ledd, kan han etter forslaget pålegges dette av særskilt
opprettet nemnd, jf. forslaget til bestemmelser i andre ledd. Det
skal først søkes inngått frivillige avtaler
mellom rettighetshaver og bruker som muliggjør aktuell
bruk.
Departementet opprettholder også forslaget om at det
bør være mulig for nemnda å fatte vedtak
som setter en frist for å gi brukeren det verktøy
eller den informasjon som er nødvendig for å gjøre
bruk av verket, og at nemnda også bør gis adgang
til i vedtaket å bestemme at hvis fristen ikke overholdes,
kan bruker straffritt foreta slik omgåelse som er nødvendig
for å utøve rettmessig bruk.
Åndsverkloven § 12 hjemler kopiering
av offentliggjort verk til privat bruk.
Direktivet artikkel 6.4 andre ledd gir medlemslandene adgang
til å bestemme at anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer
ikke skal være til hinder for kopiering til privat bruk.
Det er imidlertid ingenting i veien for at rettighetshaver anvender
et kopibegrensende system.
Departementet foreslo i høringsutkastet ikke noen bestemmelse
som benyttet adgangen i artikkel 6.4 andre ledd, men understreket
samtidig at om det viser seg at adgangen til privatbrukskopiering
i fremtiden blir marginalisert eller helt fraværende, vil
departementet se det som naturlig å vurdere å foreslå endringer
som vil legge til rette for en viss grad av privatbrukskopiering.
Departementet skal bemerke at hva gjelder kompensasjon for privatbrukskopiering
er forutsetningen at det er den faktiske, lovlige kopiering som
skal kompenseres. Produkter som bare tilbys i kopibeskyttet form
vil, med unntak for tilgjengeliggjøring i kringkasting,
ikke lovlig kunne kopieres. Rettighetshaverne til disse produktene
vil således ha et svært begrenset, om noe, krav
på kompensasjon når denne skal fordeles.
Departementet understreker at de opphavsrettslige regler til
enhver tid må vurderes sammen med tilstøtende
regelverk. Dette gjelder ikke bare regler til vern for forbrukerrettighetene,
men også konkurranse-, markedsførings- og personvernregler,
for å nevne noen. For eksempel kan en CD-plate som ikke
lar seg avspille pga. et teknisk beskyttelsessystem anses mangelfull
etter forbrukerkjøpsloven, og markedsføringen
kan rammes av markedsføringsloven § 3
som forbyr utilstrekkelig veiledning i markedsføring til forbrukere.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at adgangen
til å gjøre unntak i vernet av tekniske beskyttelsessystemer
til fordel for kopiering til privat bruk ikke bør foreslås
benyttet nå. Det understrekes at balansen mellom de ulike
hensyn åndsverkloven skal ivareta med dette ikke tilsiktes
forskjøvet. Forslaget må på dette punkt
ses i sammenheng med avgrensningen av omgåelsesvernet mot systemer
som er til hinder for tilegnelse av verket på relevant
avspillingsutstyr innenfor det private område. Slike systemer
vil ikke være vernet mot omgåelse, noe som også innebærer
at bruker kan fremstille eksemplar i den utstrekning det er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr innenfor det private område.
Det er departementets klare forutsetning at faktisk adgang til
privatbrukskopiering også i fremtiden skal være
til stede. I den grad utviklingen synes å gå klart
i en annen retning vil departementet se det som naturlig å vurdere
en endring i regelverket slik at den lovhjemlede adgang til privatbrukskopiering
forblir en realitet. Imidlertid tilsier den betydelige ulovlige tilgjengeliggjøring
av digitalt innhold, samt det relativt tidlige stadium man befinner
seg på hva gjelder utvikling av tekniske beskyttelsessystemer,
at rettighetshaverne gis anledning til å utvikle velfungerende systemer
før man eventuelt vurderer situasjonen på nytt.
Det foreslås at overtredelse av nytt kapittel 6a kan
sanksjoneres etter § 54, dvs. at det kan reageres med
bøter og fengsel. Dessuten kan det kreves erstatning etter
alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. § 55.
Bestemmelsene i § 56 om inndragning m.m. vil også gjelde.
I motsetning til straffeloven §§ 145
og 262, kreves det etter åndsverkloven ikke forsett for å kunne straffes,
også uaktsomhet omfattes.
Digitale eksemplar av åndsverk kan utstyres med informasjon
som for eksempel identifiserer verket som original eller som gir
opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske rettighetsinformasjonen
vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer.
Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem
som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.
Direktivet artikkel 7.1 pålegger medlemsstatene å innføre
en passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning
eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon.
I høringsutkastet foreslo departementet at direktivet
artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d.
Bestemmelsen setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk
rettighetsinformasjon fra vernet verk eller arbeid.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet artikkel
7 gjennomføres i åndsverkloven ny § 53d.
Bestemmelsen foreslås plassert i nytt kapittel 6a, og gjør
det forbudt uten rettighetshavers samtykke å fjerne eller
endre elektronisk rettighetsinformasjon som er tilføyd
vernede verk eller arbeider. Det vil heller ikke være tillatt å spre
eller innføre for spredning eksemplar av vernet verk eller
arbeid om den elektroniske rettighetsinformasjonen er fjernet eller
endret uten rettighetshavers samtykke. På samme måte
vil det være forbudt å overføre eller
på annen måte å gjøre vernet
verk eller arbeid tilgjengelig for allmennheten om den elektroniske
rettighetsinformasjonen er fjernet eller endret uten rettighetshavers
samtykke.
Med elektronisk rettighetsinformasjon menes alle opplysninger
som er levert av rettighetshaver, og som identifiserer denne eller
det vernede verk eller arbeid, eller som angir tillatt bruk, samt
tall eller koder som utgjør slike opplysninger. Rettighetsinformasjonen
må være knyttet til et eksemplar av verket eller
fremtre i forbindelse med formidlingen av det til allmennheten.
Videre må rettighetsinformasjon være knyttet til
vernede verk og arbeider, noe som f.eks. vil innebære at
det ikke er forbudt å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon
fra et verk eller arbeid som er falt i det fri.
Etter åndsverkloven § 39k får
de alminnelige regler om arv, ektefellers felleseie og
rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.
Etter § 6 har arvingene opphavsrett til verket
i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres for første gang
kreves det samtykke fra alle arvingene. Det samme gjelder hvis verket
skal offentliggjøres på annen måte eller
i en annen form enn tidligere. En enkelt arving kan da nedlegge
veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte
verket.
Departementet viderefører forslaget fra høringsutkastet
som innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i
fellesskap har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme
måte som fellesverk.
For verk som er offentliggjort i opphavsmannens levetid vil det
etter forslaget være opp til et flertall av arvingene å avgjøre
om verket skal offentliggjøres på annen måte
eller i annen form enn tidligere. Den nye offentliggjørelse
må være i tråd med innholdet i opphavsmannens
testament, samt opphavsmannens ideelle rettigheter
I tilknytning til forslaget om å la flertallsvedtak være
tilstrekkelig for offentliggjørelse på annen måte eller
i annen form enn tidligere, ble det i høringen reist spørsmål
om flertallet skulle ha sitt grunnlag i antall arvinger eller disses
arveandel.
Med mindre det er grunnlag for annet, skal sameierne etter sameieloven § 2
regnes for å ha like store andeler. I dette ligger at annet
delingstall skal benyttes om det foreligger.
For offentlig fremføring av lydopptak som er vernet
etter åndsverkloven skal det betales vederlag etter åndsverkloven § 45b.
For offentlig fremføring av ikke-vernede opptak skal det
betales avgift til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.
Regelverket på området ble sist endret ved
lov 23. juni 2000 nr. 52. Det ble i den forbindelse forutsatt
at avgiften skulle komme som et rent tillegg til vederlaget. Etter
forutsetningen skal altså avgiften ikke virke inn på vederlagets
størrelse.
I avgjørelse av 19. mars 2004 uttaler nemnd
etter åndsverkloven § 35 første
ledd at det ved fastsettelsen av hva som er et "rimelig vederlag"
må tas hensyn til den totalbelastning som både
en vederlagsrett og en fondsavgift medfører for brukerne.
Det er departementets oppfatning at nemndsavgjørelsen
innebærer at Stortingets forutsetning ikke oppfylles. Det
er videre departementets oppfatning at en videreføring
av fondsordningen i stor grad avhenger av at forutsetningen om at
avgiften ikke skal virke inn på vederlagets størrelse
tas inn i lovteksten, og på denne bakgrunn foreslår
departementet at slik presisering tas inn i åndsverkloven § 45b.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Brit I. H. Andreassen, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og Oddny Omdal, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til at Kultur- og kirkedepartementet i Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) legger frem odelstingsproposisjon om endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven). En vesentlig del av forslagene i proposisjonen gjelder gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet). De foreslåtte endringene som følger av opphavsrettsdirektivet vil også gjøre det mulig å tiltre to internasjonale traktater på området, vedtatt i Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett (WIPO). Det vil bli lagt frem en stortingsproposisjon med forslag om at Norge tiltrer de nevnte traktater.
I tillegg til de endringer som er en følge av direktivet og WIPO-traktatene, foreslås enkelte andre endringer.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det må vektlegges å opprettholde den etablerte
balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha
kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse
i at flest mulig får tilgang til åndsverk.
Komiteen viser til lov 12. mai 1961 nr.
2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)
er en viktig kulturpolitisk lov ved at den fastsetter rettsregler
om beskyttelsen og utnyttelsen av litterære, vitenskapelige
og kunstneriske verk.
I proposisjonen skriver departementet:
"Sett fra samfunnets side er det viktig at den skapende
og utøvende virksomhet på dette området
sikres med rettsregler som gjør det mulig for opphavsmenn
og nærstående rettighetshavere å ha kontroll med
og å kunne kreve vederlag for bruk av deres verk og arbeider.
Dette sikrer dem et økonomisk utkomme som stimulerer til
fortsatt kreativ innsats på området, noe som er
grunnleggende for den videre samfunnsutvikling. På den
annen side er det også fra et samfunnsmessig synspunkt
viktig at allmennheten på fornuftige vilkår gis
adgang til åndsverk. Rettsreglene som sikrer den skapende
og kunstneriske innsats må ikke være så rigide
at det hindrer at den enkelte bruker av åndsverk skal kunne
disponere over dette på en fornuftig måte."
Komiteen deler dette synet.
Komiteen mener at reglene til enhver tid også må ta
hensyn til de muligheter ny teknologi gir når det gjelder
både lagring, spredning og bruk av åndsverk og
annet vernet materiale. I denne sammenheng er det klart at den digitale
teknologi gir muligheter for både bruk og misbruk på en
helt annen måte enn tidligere. Et åndsverk i digital
form er enklere å kopiere i et stort antall eksemplar på kort
tid, kopiene blir like bra som originalen - og originalen er dyr å produsere,
men billig å kopiere.
Komiteen viser til at denne utviklingen har økt mulighetene
for misbruk. Samtidig egner åndsverk seg meget godt både
for distribusjon og bruk i digital form. Utviklingen av datanettverk,
spesielt Internett, har gjort det mulig å distribuere åndsverk
raskt over lange distanser og på tvers av landegrenser.
Dette gjør at behovet for internasjonale regler har blitt
enda viktigere enn tidligere, selv om det på opphavsrettsområdet
helt fra 1886 har vært et utstrakt internasjonalt samarbeid
gjennom multinasjonale konvensjoner. Den viktigste av disse er Bern-konvensjonen
om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. Norge
tiltrådte konvensjonen i 1896. I lys av den teknologiske
utvikling har konvensjonen blitt revidert flere ganger og er i dag
tiltrådt av 158 land.
For nærstående rettigheter er Roma-konvensjonen
av 1961 om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter
og kringkastingsselskap den mest sentrale. Norge tiltrådte
denne i 1978 og konvensjonen er i dag tiltrådt av 79 land.
Komiteen viser ellers til at de nevnte konvensjonene
forplikter i hovedsak det enkelte medlemsland til å behandle åndsverk
og arbeider fra andre medlemsland på samme måte
som det behandler slike fra eget land. I tillegg fastsetter konvensjonene visse
minimumskrav med hensyn til det vern åndsverk og arbeider
skal ha i det enkelte medlemsland. I forvaltningen av konvensjonene
har Verdensorganisasjonen for intellektuell eiendomsrett - WIPO (World
Intellectual Property Organization) en sentral rolle. I regi av
WIPO ble det i 1996 forhandlet frem to nye traktater, en om opphavsrett
og en om nærstående rettigheter, begge spesielt
for å gi internasjonal regulering på området
i en digital virkelighet. Innenfor avtaleverket om Verdens handelsorganisasjon (WTO)
er det en egen avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle
rettigheter (TRIPS-avtalen).
Komiteen viser også til at EU siden 1989
har utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet, og det
er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene innenfor
det indre marked. Disse direktivene er gjort til en del av EØS-avtalen
og gjelder dermed også for Norge. Den 22. mai
2001 ble det vedtatt et nytt direktiv om harmonisering av visse
aspekter av opphavsrett og nærstående rettigheter
i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet).
Ny teknologi gir på opphavsrettsområdet nye muligheter,
men også store utfordringer for både rettighetshavere,
brukere og lovgiver.
Komiteen viser til at åndsverk
og arbeider enkelt tilbys i digital form, og er av denne grunn særlig sårbare
for ulovlig kopiering og distribusjon. Digital teknologi muliggjør
rimelig og rask distribusjon til mange mottakere. Når dette
skjer uten rettighetshavernes samtykke, kan det gi store økonomiske
tap for rettighetshavere. Til nå er det særlig
innenfor musikkindustrien dette har vært et problem. Nedlasting til
privat bruk av musikkfiler som er lagt ut ulovlig er ikke uvanlig.
Komiteen er i hovedsak enig i departementets syn
om at på tross av den hurtige teknologiske utvikling, har
det ikke vært behov for å introdusere nye begreper
i åndsverkloven for å tilpasse loven til de nye utnyttelsesformer.
Eksempelvis har etter åndsverkloven § 2
opphavsmannen til et verk enerett til å fremstille eksemplar
av verket og å gjøre dette tilgjengelig for allmennheten.
Tilgjengeliggjøring for allmennheten omfatter etter gjeldende
norsk rett bl.a. offentlig fremføring, kringkasting og
tilgjengeliggjøring på forespørsel i
nettverk. Tilgjengeliggjøringsbegrepet har vist seg å være
fleksibelt og har kunnet ta opp i seg nye former for verksformidling.
Komiteen mener det er klart at lovgivning, selv
der denne samordnes internasjonalt, ikke kan løse alle
de utfordringer kunstnerne og innholdsindustrien står overfor
som følge av ny teknologi. Både når det
gjelder utvikling av kopisperrer og informasjon om rettighetsforhold,
er det i stor grad opp til bransjen selv å finne løsninger
innenfor det regelverk som vedtas. Likeledes når det gjelder å komme
frem til avtaler for digital levering av verk og arbeider som prismessig
er interessant for forbrukerne.
Komiteen merker seg at Regjeringen har redegjort
for hvordan DRM kan være en utfordring for konkurransemyndighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at også førsteamanuensis Espen Andersen (Handelshøyskolen
BI) i brev til komiteen diskuterer de forretningsmessige konsekvenser
av den nye teknologien og Regjeringens forslag til ny åndsverklov. Disse
medlemmer sier seg enige med førsteamanuensis Andersen
når han "argumenterer for at den utvidete beskyttelse av
tekniske kopisperrer, slik den nye åndsverksloven legger
opp til i den foreslåtte § 53 a, ikke
er i artistenes, kundenes eller samfunnets interesse".
Disse medlemmer merker seg videre:
"Ut fra en analyse av bransjen i Norge, lignende teknologiske
nyvinninger i andre markeder, og betraktninger rundt bransjeutviklingen
i andre land vil jeg hevde følgende:
Platesalget i Norge har sunket noe de
siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra
andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.
Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma
som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse.
Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden,
og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.
Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare
utsette en nødvendig restrukturering for å gå over
til ny teknologi.
Overgangen til ny teknologi - musikkdistribusjon på Internett
- er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi
de ikke kan oppgi sitt gammeldagse og fremdeles lønnsomme
distribusjonssystem. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi-
og økonomisk forskning, under betegnelsen "disruptive technology".
Dette har skjedd i mange bransjer tidligere.
Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer
inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye
markedet, og at andre vil gå under. Fordi den nye teknologien
er mer effektiv og gir kundene et bedre tilbud, blir markedet større,
men med mindre inntjening pr. enhet. Kundene får mer musikk,
artistene tjener mer, samfunnet nyter godt av en akselerert kunstnerisk
utvikling. De eneste som tjener mindre, er mellommennene."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til den åpne
høringen 6. april 2005 i Stortinget om proposisjonens
innhold.
Flertallet viser til at enkelte av høringsinstansene
(i høringen foretatt av departementet) peker på at
norske myndigheter generelt bør være varsomme med å gi
lovbestemmelser som går ut over de minsteforpliktelser
som følger av EØS-avtalen, og at en bør anvende
unntaksreglene som direktivet åpner for. Flere høringsinstanser
fra brukersiden, dvs. de som anvender vernede verk i henhold til
unntaksregler, mener at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser
forrykkes i rettighetshavernes favør gjennom forslaget.
Flertallet deler dette syn. Flertallet ser
det som viktig at man anvender det spillerom direktivet gir når
det gjelder unntak m.m., på en måte som ivaretar
velfungerende forvaltningssystemer og samfunnsmessig viktige brukerinteresser
på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til brev fra Politiets Fellesforbund
av 23. februar 2005 vedrørende endring i åndsverkloven:
"Skal man dømme etter reaksjonene i media
er det spesielt to av forslagene som strider mot vanlig folks rettsoppfatning.
Det ene er forslaget om å kriminalisere
kopiering fra lovlig kjøpt CD med kopisperre til formatet MP3,
mens tilsvarende kopiering til vanlig CD ikke blir kriminalisert
forutsatt at det er til privat bruk. Samtidig blir det fortsatt
lovlig å kopiere en CD uten kopisperre til formatet MP3.
Det andre forslaget som skaper reaksjoner er forslaget om å kriminalisere
nedlasting av åndsverk fra internett når dette åndsverket
er lagt ut uten samtykke fra rettighetsinnehaver.
Politiets
Fellesforbund er ikke motstander av vern om åndsverk. Vi
reagerer på at det foreslås å vedta lovendringer
som det i praksis ikke blir mulig å håndheve.
Politiet vil ikke ha noen mulighet for å undersøke
og fastslå om folks MP3 spillere inneholder musikk som
i utgangspunktet var utgitt på CD med kopisperre. Vi ser
det også som tilnærmet umulig å bevise
at en person visste at åndsverket han eller hun lastet
ned fra internett var tilgjengeliggjort uten samtykke fra rettighetsinnehaver.
Politiets
Fellesforbund er opptatt av respekt for loven, men også av
at loven samsvarer med folks rettsoppfatning. Det er etter vårt
syn viktig at vedtatte lover og forskrifter lar seg håndheve
innenfor de rammene politiet tildeles. Med dagens nivå på tildeling kan
vi ikke se at politiet er i stand til å håndheve
de foreslåtte endringene i åndsverkloven. Dermed
blir de kriminaliserte handlingene i praksis ikke kriminelle. Folks
respekt for lovgivere og lovverk blir dermed svekket.
Politiets
Fellesforbund vil av den grunn advare mot å vedta lovendringer
som ikke lar seg håndheve."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det er positivt at lovforslaget har vært
gjenstand for bred høring, og at mange aktører
har fremlagt sitt syn på saken. Disse medlemmer har
også merket seg at høringene i stor grad har synliggjort
at Regjeringens lovforslag på en god måte ivaretar
både brukernes og rettighetshavernes interesser, innenfor
de bestemmelser som direktivet gir.
Komiteen har også merket seg
at flere høringsinstanser, så vel fra bruker-
som rettighetshaversiden, mener loven er komplisert og vanskelig
tilgjengelig. Det vises til at både struktur og språk
behøver en modernisering for å gjøres
lettere tilgjengelig for brukeren av loven. Komiteen tar
til etterretning at departementet er enig i at det er behov for
en gjennomgang av loven når det gjelder disse forhold. Komiteen forstår
at det har ikke vært rom for dette ved den revisjon som
nå foreslås, men ber om at man ved fremtidige
lovrevisjoner vurderer disse forhold.
Komiteen viser til at opphavsmenn har en vidtgående
enerett til eksemplarfremstilling etter åndsverkloven § 2.
Denne retten dekker alt fra å etterligne et kunstverk med
egen pensel til å skanne inn analoge eksemplar eller lagre
digitalt, vernet materiale på en server. Også midlertidige
eksemplar er dekket av eneretten, selv om dette ikke fremgår
uttrykkelig av ordlyden i § 2. Etter gjeldende
rett er imidlertid eneretten avgrenset mot visse eksemplar av kort
varighet, som blir til som et ledd i overføringen av et verk
i nettverk eller i forbindelse med sluttbrukers nettlesing eller
konsultering av verkseksemplar på skjerm mv.
Komiteen viser videre til at den økende
digitale bruk av åndsverk har opphavsrettslige implikasjoner
også i den forstand at teknikken som benyttes for å muliggjøre
digital verksutnyttelse forutsetter fremstilling av midlertidige
kopier av verket. Dette gjelder også for former for verksutnyttelse
som tradisjonelt sett ikke innebærer eksemplarfremstilling,
for eksempel fremføring. I departementets høringsutkast fremholdes
det at eneretten til eksemplarfremstilling bør defineres
og avgrenses med hensyn til dette, og i direktivet er dette kommet
til uttrykk i artikkel 2, jf. artikkel 5.1. Departementet foreslår
at disse artiklene gjennomføres ved endring i åndsverkloven,
henholdsvis § 2 første ledd samt innføring
av ny § 11a.
Komiteen viser ellers til at eneretten til eksemplarfremstilling
av datamaskinprogrammer og databaser er regulert gjennom egne direktiver
som tidligere er gjennomført i norsk rett. Både
edb-direktivet og databasedirektivet stipulerer unntak fra eneretten
for visse brukersituasjoner, hvor det f.eks. er nødvendig å fremstille
eksemplar i forbindelse med lovlig bruk, jf. artikkel 6.1 i databasedirektivet
og artikkel 5.1 i edb-direktivet, jf. også åndsverkloven § 39h.
Disse verkstyper berøres i utgangspunktet derfor ikke av
opphavsrettsdirektivets avgrensning av eksemplarfremstillingsretten,
jf. direktivet artikkel 1.
Komiteen merker seg at departementet etter en
fornyet vurdering er kommet til at forslaget om å la § 11a
også gjelde for datamaskinprogrammer og databaser, ikke
videreføres. De nevnte unntaksregler i edb- og databasedirektivet
dekker alternativet i § 11a om "lovlig bruk",
og dessuten avhjelper gjennomføringen av ansvarsfrihetsreglene
i e-handelsloven mangel av særskilt avgrensningsbestemmelse
for fremstilling av midlertidige eksemplar ved overføring
av datamaskinprogrammer og databaser i nettverk. Forslaget samsvarer
med det som er foreslått, eller allerede gjennomført,
i de øvrige nordiske land.
Komiteen sier seg enig i dette.
Komiteen merker seg at Regjeringens
forslag kun drøfter kopiering og kringkasting av åndsverk, men
ikke aksessering. Aksessering kan forstås som adgang eller
tilgang til innholdsinformasjon. Med dagens systemer er det selvfølgelig
viktig å forholde seg til hvor og i hvilken form kopier
av åndsverk eksisterer. Det vil kanskje bli mindre interessant,
straks fysisk lagring og nettverk utbygges. Man kan forestille seg
at en forbruker kjøper en kopi av et åndsverk,
lagrer det for eksempel hjemme på egen server og aksesserer
det via mange kanaler (slik som hjemmeanlegg for audiovisuell avspilling,
mobiltelefon, PC på jobben, etc.). På den måten
blir diskusjonen om eksemplarkopiering mindre interessant. Samtidig er
det viktig at forbrukerens rettighet til å benytte seg av åndsverket
ikke begrenses av systemer som hindrer forbrukerens aksess til åndsverket.
Den fremtidige utviklingen i systemer for hvordan forbrukeren faktisk
benytter seg av åndsverk vil ganske sikkert by på utfordringer
som det foreslåtte lovverk ikke tar stilling til.
Komiteen mener at det er viktig at Regjeringen
følger med på den teknologiske utviklingen og kommer
tilbake med forslag til endringer i loven som i størst
mulig grad opprettholder balansen mellom opphavsrettigheter og forbrukerrettigheter
når utviklingen gjør det nødvendig.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 2
bruker begrepet "tilgjengeliggjøring for allmennheten"
for den enerett som gis opphavsmannen ut over eksemplarfremstillingsretten.
Dette begrepet er teknologinøytralt og dekker både
eneretten til spredning av eksemplar, offentlig fremføring
og offentlig visning av verket. De rettigheter som gis i direktivet
artikkel 3.1 er allerede etablert i § 2.
Komiteen viser videre til at offentlig fremføring
dekker så vel kringkasting, videresending til allmennheten,
annen overføring f.eks. i nettverk for individuell tilgang,
og dessuten det å gjøre verket tilgjengelig for
et tilstedeværende publikum - enten ved levende fremføring
eller ved hjelp av mottaker- eller avspillerapparat.
Komiteen viser også til at departementet
i høringsutkastet ga uttrykk for at enkelte nye brukersituasjoner
ikke uten videre er å anse som tilgjengeliggjøring
for allmennheten ved offentlig fremføring, f.eks. der hvor
en datamaskin med internettilgang stilles til rådighet
for personlig bruk i et lokale som er åpent for allmennheten.
Til forskjell fra f.eks. et fjernsyns- eller radioapparat er det
her i mye større utstrekning den enkelte som selv velger
hva maskinen skal brukes til, noe som gjør at åndsverk
og annet beskyttet materiale som eventuelt fremføres i
slike sammenhenger som hovedregel ikke kan anses for å være
gjort tilgjengelig for allmennheten av den som bare stiller utstyret
til rådighet.
Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen
opprettholder sitt syn om at tilrådighetsstillelse av datautstyr
med internettilgang uten noen videre tilrettelegging av hva den
enkelte bruker kan se på skjermen, ikke er å anse
som en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Følgelig
forestår heller ikke den som stiller utstyret til rådighet
noen offentlig fremføring av de verk og arbeider som den
enkelte bruker velger å konsultere. Komiteen deler
dette syn. Komiteen er ikke tvil om at det er mye
opphavsrettslig vernet materiale på Internett, men i ovenfor
nevnte situasjon må rettighetshaverne forholde seg til
den som har gjort materialet tilgjengelig på Internett,
ikke den som stiller datautstyret til disposisjon. Annerledes vil
det selvfølgelig være hvis dette er den samme,
f.eks. ved at en internettkafé også gjør tilgjengelig
verk fra sin egen server.
Komiteen slutter seg følgelig til departementets
syn.
Komiteen viser til at eneretten til
spredning av åndsverk følger av åndsverkloven § 2
tredje ledd.
Komiteen viser videre til at konsumpsjon av eneretten
reguleres i åndsverkloven § 19 når
det gjelder salg og annen overdragelse av eksemplar. Hovedregelen
er global (internasjonal) konsumpsjon, det vil si at konsumpsjon
av spredningsretten er uavhengig av hvor i verden det første
salg har funnet sted.
Komiteen merker seg at det foreslås
en omredigering i 2. kapittel med formål å skape
bedre oversikt og klargjøre forskjellen mellom bestemmelser om
avtalelisens på den ene side og bestemmelser om tvangslisens
og fri bruk på den andre side.
Så vel nasjonal lovgivning som internasjonale konvensjoner
på opphavsrettsområdet har tradisjonelt søkt å balansere
behovet for vern av immaterialrettigheter mot samfunnets og den
enkeltes ulike behov for å kunne nytte åndsprodukter
uten å være avhengig av et samtykke.
Komiteen viser til at i Bern-konvensjonen er adgangen
til unntak fra eksemplarfremstillingsretten regulert gjennom artikkel
9(2), den såkalte "tretrinnstesten". Denne danner
rammen for konvensjonspartenes adgang til å ha unntak fra
denne eneretten i nasjonal lovgivning. Tretrinnstesten innebærer
at et unntak må oppfylle tre vilkår - det skal
bare gjelde i spesielle og avgrensede tilfelle, ikke skade den normale utnyttelse
av verket og ikke på urimelig måte tilsidesette
opphavsmannens legitime interesser.
Komiteen viser videre til at i TRIPS-avtalen under
WTO ble partene enige om å gjøre tretrinnstesten
(i tilnærmet identisk ordlyd fra Bern-konvensjonen) gjeldende
som betingelse for alle unntak fra opphavsretten, så vel
eksemplarfremstilling som annen utnytting, f.eks. fremføring.
I den nye opphavsrettstraktaten i WIPO, WCT, fra 1996, er også tretrinnstesten
satt som ramme for unntak for alle utnyttingsrettigheter.
Tretrinnstesten inngår derfor i dag som en internasjonalt
anerkjent ramme for nasjonal handlefrihet når det gjelder
adgangen til å gjøre unntak fra eneretten. Tretrinnstesten
er som navnet tilsier et prinsipp alle nasjonale unntak skal kunne
testes mot.
I likhet med departementet ser komiteen tretrinnstesten
i utgangspunktet som et verktøy for lovgiver. Det har heller
ikke tidligere, i forbindelse med tilslutning til Bern-konvensjonen
og TRIPS-avtalen, vært aktuelt å lovfeste selve
tretrinnstesten.
Komiteen ser med dette ikke grunn til å lovfeste
tretrinnstesten.
Komiteen registrerer at avtalelisens
for fotokopiering av utgitte verk til bruk internt i virksomheter
mv. ble innført i 1995, etter forslag fra Opphavsrettsutvalget.
Den gjelder både for ervervsvirksomheter, forvaltning og
eksempelvis utdannings- og forskningsinstitusjoner ved intern kopiering
som ikke dekkes av bestemmelsen i gjeldende § 13
om undervisning, og heller ikke er hjemlet på annen måte.
Bestemmelsen er for øvrig bygget opp på samme måte
som avtalelisensbestemmelsen for undervisning, men omfatter i gjeldende
form ikke adgang til opptak av kringkastingssendinger.
Direktivet nødvendiggjør ikke endringer i § 14, jf.
fortalen (18), og omtale av avtalelisensen etter gjeldende rett
og direktivet.
Komiteen viser til at det ble foreslått
en utvidelse av området for avtalelisensen i tråd
med forslaget til utvidelse av avtalelisensområdet for
undervisning, dvs. slik at ikke bare fotokopiering, men også annen
form for eksemplarfremstilling (så vel analog som digital)
kan klareres på denne måten. Som for § 13b
ble den særskilte bestemmelsen om kopigrunnlag for bruk
av billedkunst m.m. foreslått opphevet.
Komiteen viser videre til at forslaget innebar at
det i ordlyden ble klargjort at bruken av slike fremstilte eksemplar
også kan omfatte tilgjengeliggjøring på annen
måte enn ved at fysiske eksemplar spres til mottakerne
- f.eks. slik at eksemplaret kan gjøres tilgjengelig i
virksomhetens intranett. Forslaget innebar også en mulighet
for avtalelisensavtale for eventuell tilgjengeliggjøring
av utgitte verk uavhengig av en forutgående eksemplarfremstilling,
idet ordlyden i høringsutkastet (som for utkastet til § 13b)
dekket det å "tilgjengeliggjøre eksemplar av utgitt
verk".
Som for undervisningslisensområdet, dekket høringsforslaget
også eksemplarfremstilling av lydopptak og film.
Komiteen er enig i at det kan være praktisk å la
avtalelisenshjemmelen utvides.
Komiteen viser til at § 15
gjør unntak fra eneretten for opptak av kringkastingssending
til fremføring innen kort tid i en institusjon. Det er
ikke krav om vederlag til rettighetshaverne.
Komiteen viser også til at direktivet
artikkel 5.2 (e) krever at institusjonen som foretar opptak skal ha
et ikke-kommersielt formål. Det gjelder ingen tilsvarende
presisering i § 15. Dagens bestemmelse omfatter
også bl.a. private sykehus, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995)
s. 114 flg.
Komiteen er enig med departementets vurdering
om å fastholde forslaget om ikke å innsnevre § 15.
Direktivet tillater reproduksjoner og krever ikke at opptakene slettes.
Den norske ordningen er følgelig mye snevrere enn det direktivet
tillater. Departementet legger derfor til grunn at den kan videreføres
uendret.
Komiteen merker seg at formålet med § 15
er å tillate opptak slik at f.eks. pasienter i helseinstitusjoner
skal ha en noenlunde lik tilgang på kringkastingsprogram
som i sine hjem, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) s. 114 flg. Det
er også forutsatt at opptak bare kan gjøres på døgninstitusjoner,
og bare når brukerne vanskelig kan følge kringkastingsprogrammene
når de sendes. Opptaksadgangen etter § 15
er således svært begrenset. Departementet mener
derfor at et eventuelt tap for rettighetshaverne må anses å være svært
lite. Departementet vil derfor ikke foreslå kompensasjon
til rettighetshaverne. Komiteen deler dette syn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Internett
brukes aktivt til informasjon og kompetanseoppbygging i tjenesteproduksjonen
som offentlig sektor utfører. Dette skjer for eksempel
i skoler, biblioteker, tekniske etater og i administrasjonen.
Flertallet mener at Regjeringens forslag om at
det ikke vil være adgang til å laste ned og på annen måte
utnytte verk som lovlig er lagt ut på Internett, uten at
rettighetshaveren har gitt et uttrykkelig samtykke eller det foreligger
avtalelisens, vil gjøre tjenesteproduksjonen mindre rasjonell. Flertallet mener
at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig
utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet,
som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig
av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale
avgjøres i forhandlinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Kommunenes sentralforbund
mener at den rettsoppfatning som kommer til uttrykk på dette
området i proposisjonen ikke er riktig, at den vil ha store
og negative konsekvenser og gi store ekstra kostnader for kommuner
og fylkeskommuner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den
kjernevirksomhet som drives ved de offentlige universitetene og
høgskolene er ikke-kommersiell. Gratisprinsippet er slått
fast i den nye høgskole- og universitetsloven. Flertallet vil
også peke på at universitetene og høgskolene
har viktige samfunnsoppgaver som krever at åndsverk i rimelig grad
kan benyttes til undervisning og forskning uten samtykke og/eller
vederlag. I fortalens punkt 34 og 42 til Opphavsdirektivet åpnes
det for unntak og innskrenkninger i opphavsretten for forskning
og undervisning av ikke-kommersiell karakter. Flertallet mener
at dagens praksis med å laste ned eller på annen
måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett
kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig
samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser
til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning
både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut
uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover
de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av
den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett,
er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres
ikke-kommersielle bruk.
Flertallet mener at en annen praksis med begrensinger
og avtalelisens vil ha dramatiske begrensninger i bruken av slike
verk i undervisnings- og forskningsformål. Flertallet ser
ingen grunn til å endre dagens praksis på dette
området.
Flertallet støtter at det innføres
digital avtalelisens. Det er likevel viktig å understreke
at det må etableres tvisteløsningsmekanismer som
løser uenighet mellom den representative organisasjonen,
i praksis Kopinor, og universitetene og høgskolene. Regjeringen
legger opp til at endringer i avtalelisenskonstruksjonen, og dermed
også tvisteløsningsmekanismen, skal skje ved særskilt
høring. Flertallet støtter dette
og ber om at saken legges fram for Stortinget så raskt
som mulig.
Flertallet mener at det må være
mulig å få hjelp til å kopiere noter
i særskilte tilfeller og for spesielle forsknings- og studieformål.
Noter som har gått ut av salg, er vanskelig å få tak
i. Bibliotekene ved lærestedene og Nasjonalbiblioteket
blir da nesten eneste mulighet til å få adgang
til slike verk. Flertallet mener at definisjonen
av fremmed hjelp ikke skal omfatte kopiering i slike særskilte
tilfeller. Flertallet viser til at Nasjonalbiblioteket
mener at en slik snever adgang til kopiering ikke vil være
i strid med direktivet.
Flertallet vil understreke at dette ikke er en generell
ordning og at adgang til fremmed hjelp til privatbrukskopiering
her må være så snever at denne ikke kommer
i konflikt med direktivet og tretrinnstesten.
Flertallet mener at direktivet ikke fører
til noen innstramning av adgangen til kopiering til personlig yrkesmessig
bruk og er derfor enig med Regjeringen i at det ikke fremmes endringer
på dette området.
Flertallet vil også understreke at studentenes bruk
av kopieringsutstyr på utdanningsinstitusjoner, herunder
bibliotek ved institusjonen, ikke defineres som fremmed hjelp.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til proposisjonen s. 53 og 54, når
det gjelder bruk av materiale som er lagt ut på Internett
og hvor spørsmålet om implisitt samtykke til videre
bruk er drøftet. Disse medlemmer er av den
oppfatning at det ikke er grunnlag for å si at det eksisterer
en praksis og lovtolkning som tillater bruk ut over det som fremgår
av avtale eller lov. Disse medlemmer mener at gjeldende
rett bør opprettholdes. Med mindre det følger
av unntaksreglene i åndsverkloven kapittel 2
er det ikke grunnlag for å hevde at det offentlige skal
ha noen særbehandling når det gjelder bruk av åndsverk.
Dette vil være et betydelig inngrep i rettighetshavernes
enerett til sine verk og arbeider. En slik lovgivning vil være
i strid med tretrinnstesten, fordi den helt klart skader rettighetshavernes økonomiske
interesser.
I forhold til kopiering av noter vil disse medlemmer vise
til at noter er spesielt sårbare for kopiering. Ved at
det her er lett å kopiere hele verk istedenfor å kjøpe
inn nye, er det ikke rimelig å tillate fremmed hjelp. Disse
medlemmer understreker at det fremdeles vil være
adgang til kopiering til privat bruk. Noter som ellers er vanskelig å få tak
i, vil kunne fremstilles på biblioteket innenfor den avtalelisensordning
som nå foreslås.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 16
er en forskriftshjemmel som hjemler rett for arkiv, bibliotek og
museer til å fremstille eksemplar for nærmere definerte
formål.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil presisere viktigheten
av at det ikke foretas større begrensninger i de offentlige
bibliotekenes handlingsrom i den digitale tidsalder enn det som
EU-direktivet forutsetter og krever. Forslaget om å forby
muligheter for utskrift av papirkopier fra materiale i digital form
på bibliotekets utstyr, vil også skape nye praktiske
og økonomiske problemer for bibliotekene ved at bibliotekene
må administrere egne ordninger for egen-digitalisert materiale
og andre for Internett og lisensbasert materiale som tillater kopiering/utskrift.
Dette er dessuten en innskjerping i adgangen til privatbrukskopiering,
en kopiering som når det gjelder papirutskrifter er juridisk
uproblematisk i forhold til EU-direktivet.
Flertallet mener derfor at det må være
mulig for bibliotekbrukere å ta papirutskrifter av digitalisert materiale
fra bibliotekenes samlinger, på lik linje med fotokopier
fra samme verk.
Flertallet peker på viktigheten av at
den nye loven ikke hindrer bibliotekene i å utføre
sin lovhjemlede plikt til å bevare åndsverk for
ettertiden. Flertallet peker videre på at
den nye loven ikke må hindre bibliotekenes adgang til kopiering
av åndsverk til spesielle formål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at dette innebærer at
gjeldende hovedregel skal opprettholdes; digitalisering kan skje
i et bibliotek kun der originaleksemplarer ikke er å få kjøpt
i ordinær handel, og dessuten kun på videre spesielle
vilkår (f.eks. sikrings- og konserveringshensyn eller dersom
originalen er særlig utsatt for skade ved utlån
og vanskelig kan erstattes dersom denne går tapt). Disse
medlemmer vil understreke at det fortsatt er en forutsetning
at det enkelte biblioteket kun kan fremstille digitale kopier på bakgrunn
av originaler som det enkelte bibliotek allerede har i sine samlinger,
og den digitale kopien skal fortsatt kun tillates brukt innenfor
det enkelte biblioteks eget fysiske lokale. Innenfor bibliotekets
fysiske lokale skal brukeren kunne se verket på en terminal
eller ta en papirutskrift. Bibliotekene skal heller ikke tillates å dele
på digitale kopier seg imellom, eller distribuere digitale
kopier til brukere som befinner seg utenfor det aktuelle bibliotekets
fysiske lokaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er ikke overbevist om
at en løsning der bibliotekene reelt sett risikerer å bli
prisgitt rettighetshavers velvilje for å kunne omgå kopisperrer
til nevnte formål, er tilstrekkelig god. Flertallet mener
at Norges handlefrihet innenfor EU-direktivet bør brukes,
slik at bibliotekene i visse tilfeller får direkte adgang
til å få utlevert åndsverk uten tekniske
beskyttelsessystemer, eller får utlevert nødvendig
informasjon fra rettighetshavere til å fjerne slike sperrer
i tilfeller der dette kan tillates. Flertallet mener
videre at det bør lovfestes i åndsverkloven av
denne ikke skal være til hinder for eksemplarfremstilling
der åndsverk er utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer,
i forbindelse med pliktavlevering.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53a nytt siste
ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd skal ikke være
til hinder for eksemplarfremstilling etter § 16."
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53b skal lyde:
Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang
til et vernet verk, uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer,
kan gjøre bruk av verket, herunder fremstille nye eksemplarer,
i henhold til §§ 13a, 15, 16, 17, 17a,
21, 26-28 og 31.
Dersom rettighetshaver etter begjæring fra berettiget
etter bestemmelsene ovenfor ikke gir tilgang som nevnt i første
ledd, kan han etter begjæring fra den berettigede pålegges å gi
slike opplysninger eller annen bistand som er nødvendig
for å muliggjøre bruk av verket i samsvar med
formålet. Begjæring rettes til nemnd opprettet
av departementet etter regler som Kongen gir. Nemnda kan
i tillegg til pålegg som nevnt, bestemme at berettiget
etter nevnte bestemmelser uten hinder av § 53a
kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessystemer dersom
rettighetshaver ikke overholder den frist nemnda setter for å etterkomme
pålegget.
Eksemplar av verk som faller inn under lov om avleveringsplikt
for allment tilgjengelege dokument av 9. juni 1989 nr.
32, skal likevel alltid utstyres med nødvendig informasjon
til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig
eksemplarfremstilling, er mulig. Bestemmelsene i denne paragraf
gjelder ikke der vernet verk på avtalte vilkår
ved overføring stilles til rådighet for allmennheten
på en slik måte at den enkelte selv kan velge
tid og sted for tilgang til verket.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for datamaskinprogram.
Kongen kan fastsette at enkelte institusjoner innen abm-sektoren
automatisk får avlevert nødvendig informasjon
til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig
eksemplarfremstilling, skal være mulig."
Komiteen er positiv til avtalelisens for utvidelse
av bibliotekenes handlingsrom. Avtalelisens bør imidlertid
først og fremst brukes til nettopp å utvide bibliotekenes
handlingsrom utover det som er hjemlet i unntak. Komiteen vil
her vise til at proposisjonen sier da også at avtalelisens
skal avgrenses mot bruk som allerede er klarert på annen
måte (f.eks. gjennom abonnementsordning, individuell klarering
osv.) eller som av andre årsaker ikke skal klareres, f.eks.
fordi vernetiden er utløpt eller det gjelder verk som er
uten vern etter åndsverkloven. Avtalelisens avgrenses mot
etablert og lovhjemlet fri bruk i § 12 og § 16.
Da henvises til forhandlinger mellom partene. Komiteen mener
det er viktig å ikke bruke avtalelisensmekanismen til å snevre
inn fribruksområder. Det skal ikke betales for det som
allerede er betalt eller som det ikke skal betales vederlag for.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, legger på denne
bakgrunn til grunn at avtalelisens for bibliotekene ikke skal komme
til anvendelse for materiale/bruk som ikke skal klareres
med basis i §§ 9, 12, 16, 39, 39a og
40.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at vi er i begynnelsen
av en rivende og lite oversiktlig utvikling. Det er ikke forsvarlig å legge
opp til å løse alle problemstillinger før
1. juli. 2005. Disse medlemmer mener det
vil bli nye revisjoner av loven ganske snart. Vi tror at utskriftsproblematikken
i alle fall i den nærmeste framtid vil begrense seg selv,
og at ordninger i bibliotekene som skal differensiere mellom utskrifter
fra Internett og utskrifter fra digitale verk vil bli krevende å administrere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til uttalelsen fra Andreassen i Norsk faglitterær forfatter-
og oversetterforening som sier:
"Vi er enige i at omfanget av utskrifter kanskje er begrenset
de første årene. Men vi tror fremtiden kan bli
meget annerledes."
Slik disse medlemmer ser det kan han ha rett i
denne betraktningen, og ut fra denne bakgrunn ønsker disse
medlemmer at det er stor årvåkenhet rundt dette
og at Regjeringen vurderer nødvendige tiltak ut fra den
teknologi som til enhver tid er tilgjengelig. Disse medlemmer er
opptatt av at forfatterne skal beholde sine vederlag. Disse
medlemmer mener at Kopinor er en fornuftig måte å administrere
dette på, både for forfatterne og kulturlivet generelt.
Derfor vil disse medlemmer pålegge Regjeringen å følge
utviklingen nøye og være klare med forslag for å sikre
rettighetshaverne dersom det blir nødvendig.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen overvåke i hvilket omfang
utskrifter av digitaliserte verk vil foregå på biblioteker,
arkiv og museer og universiteter/høyskoler, og
på denne bakgrunn vurdere tiltak for å sikre at rettighetshavere
opprettholder sine vederlag uavhengig av hvilken teknologi brukerne
benytter."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at det er viktig å skille
mellom bibliotekenes vanlige utlån og den kopiering som
kan finne sted iht. den spesielle unntaksregelen i § 16. Disse
medlemmer viser til at når bibliotekene låner
ut eksemplar, både i analog og digital form, kan brukerne
ta kopi til privat bruk. Dersom bibliotekene gir brukerne tilgang
til Internett via PC-er i bibliotekets lokaler, kan brukerne skrive
ut det de finner på Internett. Disse medlemmer vil peke
på at det i lovforslaget er lagt til rette for at bibliotekene
skal kunne tilby en slik tilgang, ved at det er lagt til grunn at
tilrådighetsstillelse av datautstyr ikke skal anses som
tilgjengeliggjøring av åndsverk fra bibliotekenes
side. Disse medlemmer vil videre påpeke
at når det gjelder materiale i digital form som bibliotekene
har kjøpt inn eller abonnerer på - og gjør
tilgjengelig via terminaler - vil det være avtalen som
regulerer om brukerne kan foreta utskrift. Disse medlemmer viser
til at unntakshjemmelen i § 16 gjelder eksemplarfremstilling
til særskilte formål. Lovforslaget åpner
for at det iht. denne bestemmelsen skal kunne gis forskrifter om
at bibliotekene skal kunne digitalisere verk de har i sine samlinger. Disse
medlemmer viser også til at det i § 16
andre ledd åpnes for at bibliotekenes digitale samlinger skal
kunne gjøres tilgjengelig på terminaler i bibliotekenes
lokaler. Disse medlemmer vil peke på at
forslaget fra Regjeringen er en utvidelse av bibliotekenes adgang
til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring. Det er
i proposisjonen åpnet for større utskriftsadgang
enn i dag, men ikke i forbindelse med den nye adgangen til å vise
verk i digital form på terminaler. Direktivet art. 5.2
(n) åpner bare for tilgjengeliggjøring på terminaler
i bibliotekets lokaler, ikke at brukeren i denne forbindelse skal
kunne ta utskrift.
Disse medlemmer viser også til at det
tidligere har vært komiteens forutsetning at "forskriftene ikke
må utformes slik at kopieringsadgangen kan komme til å innebære
en nevneverdig økonomisk konkurranse med opphavsmennene"
(Innst. O. XI (1960-1961)).
Disse medlemmer mener at departementets forslag,
hvor det åpnes for en avtalelisensordning, er en god og
hensiktsmessig løsning i forhold til dette.
Disse medlemmer viser videre til at det i den
fremlagte proposisjonen nettopp påpekes at bestemmelsene
om vern av tekniske sperrer ikke gjelder i forhold til pliktavlevert
materiale, og at direktivet ikke er til hinder for at rettighetshaverne
i pliktavleveringsloven pålegges å gi fra seg
nøkler eller bistå med omgåelse for pliktavlevert
materiale. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen
bør komme tilbake med forslag til endringer i pliktavleveringsloven
for å ivareta tilgang til eksemplarfremstilling i forbindelse
med pliktavlevering.
Disse medlemmer viser til at de øvrige
unntaksbestemmelser, herunder § 16, dekkes av § 53b om
at rettighetshaver har plikt til å gi tilgang, eventuelt
etter nemndavgjørelse.
Komiteen vil peke på at det
lovbestemte gratisprinsippet (bibliotekloven § 1)
i folkebibliotekene sikrer at materiale (bøker og annet
egnet materiale) stilles til disposisjon gratis i det fysiske biblioteklokalet
og at tjenester ytes til brukere samme sted. Ofte innebærer
dette også utlån (hjemlån) av materiale
der hvor dette er praktisk mulig og kan aksepteres av bibliotekene.
I slike tilfeller er også dette gratis etter loven. Loven
skiller ikke mellom materiale i papirform og digitalt materiale
(jf. uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 13. februar
1995).
Komiteen vil understreke at avtalelisenser er ment å være
et supplement til eksisterende mekanismer der disse ikke fungerer
eller er hensiktsmessige. Komiteen mener at å inngå lisensavtaler
for å gi utvidet adgang til materiale i biblioteket ikke
vil være noe prinsipielt nytt sett i forhold til gratisprinsippet. Det å åpne
for avtalelisens i bibliotekene gir ikke grunnlag for å reise
spørsmålet om gratisprinsippet i bibliotekutredningen.
Komiteen viser til at åndsverkloven § 17
første og andre ledd hjemler adgang til eksemplarfremstilling
til bruk for blinde og svaksynte samt hørsels- og talehemmede.
Bestemmelsen er et unntak fra eneretten uten at det skal betales
vederlag, dvs. en hjemmel for fri bruk.
Komiteen viser til at det i § 17
tredje ledd gis hjemmel for å fastsette forskrifter om
opptak av utgitte verk for vederlagsfritt utlån til funksjonshemmede.
Dette er hjemmelen for bestemmelser om adgang til å produsere
lydbøker for funksjonshemmede, og rettighetshaverne har
et krav på vederlag ved dette unntaket. Vederlaget betales
av staten, som også i praksis står for all lydbokproduksjon
etter bestemmelsen i dag. Det er gitt bestemmelser om lydbokproduksjon
og nærmere vilkår for dette i forskrift til åndsverkloven
av 21. desember 2001.
Komiteen viser videre til at i § 17
fjerde ledd gis hjemmel for forskrifter om opptak av utgitt film eller
bilde og av utsendt kringkastingsprogram, dersom det inngås
avtalelisensavtale. Det er ikke fastsatt forskrifter om slike opptak,
og det har ikke meldt seg særskilte behov for dette.
Komiteen merker seg at direktivet artikkel 5.3 (b)
tillater unntak fra eneretten for bruk av verk og arbeider til fordel
for funksjonshemmede. Bruken må være i det omfang
som er påkrevd av hensyn til funksjonshemningen og være
i direkte forbindelse med denne. Det er et vilkår at bruken
er av en ikke-kommersiell karakter.
I tråd med direktivets rammer ble fribruksregelen i § 17
foreslått endret slik at flere grupper funksjonshemmede
kan omfattes. Komiteen ser positivt på dette.
Når nå gruppen av funksjonshemmede som kan tilgodeses
ved fribrukshjemmelen i forslaget § 17 utvides,
kan komiteen se at nye problemstillinger vil oppstå,
herunder hvordan man skal avklare hva som innebærer en
særskilt tilrettelegging av verket for bruk av den funksjonshemmede.
Særlig reiser spørsmålet om mulighetene
for å betjene personer med leseproblemer av en slik art
at det regnes som dysleksi, noen utfordringer.
Komiteen viser til at § 18
første ledd er en tvangslisens for fremstilling av samleverk,
dvs. sammenstilling av flere verk. Bestemmelsen gir hjemmel til å "gjengi"
deler av litterære eller vitenskapelige verk eller musikkverk
bestemt til bruk ved "gudstjeneste eller undervisning".
Komiteen viser videre til at i høringsutkastet foreslo
departementet bl.a. at dagens tvangslisens omgjøres til
avtalelisens fordi gjeldende § 18 ikke samsvarer
med de krav som stilles i direktivet.
Som nevnt er det behov for lovendring som følge av direktivet.
Departementet har kommet til at det likevel ikke bør foreslås
en avtalelisens på dette området. I stedet foreslår
departementet at dagens ordning med tvangslisens videreføres,
men begrenses til bare å gjelde for analog eksemplarfremstilling.
For digital gjengivelse må etter dette klarering skje individuelt.
For bruk ved gudstjeneste kunne i utgangspunktet tvangslisensen
videreføres for all utnyttelse, dvs. også for
digital utnyttelse. Det ble imidlertid ikke tatt til orde for dette
i høringsforslaget, i hovedsak fordi en ikke så noe
praktisk behov for dette. Departementet fremmer derfor ikke forslag
om dette nå.
Komiteen slutter seg til dette syn.
Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 22 er
det "tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar
med god skikk og i den utstrekning formålet betinger".
Selv om sitatretten prinsipielt gjelder for alle typer av verk,
vil kunstverk og fotografiske verk bare unntaksvis kunne gjengis
med hjemmel i denne bestemmelsen. Adgangen til tilsvarende gjengivelse
av slike verk reguleres i § 23.
Komiteen viser videre til at unntakshjemlene i § 23
er knyttet til ulike brukssituasjoner. For enkelte tilfeller er
det hjemmel for fri bruk, mens det i andre tilfeller skal betales
vederlag. Valg av løsning beror på en avveining
av hvilket hensyn som ligger bak unntaket og om bruken bør
gi grunnlag for vederlag fordi den er relevant for rettighetshavernes økonomiske
interesser.
Etter gjeldende rett kan kunst- og fotografisk verk som inngår
i en samling avbildes i katalog over samlingen. Videre kan kunstverk
og fotografisk verk som utstilles eller utbys til salg avbildes
i meddelelse om utstillingen eller salget.
Komiteen merker seg at bestemmelsene i hovedsak
blir foreslått videreført uten materielle endringer,
og støtter dette.
Komiteen viser til at etter gjeldende § 30
kan NRK og andre kringkastingsselskaper som Kongen bestemmer, kringkaste
utgitte verk med basis i en avtale som utløser avtalelisens.
Avtalen skal inngås av organisasjon som representerer en
vesentlig del av norske opphavsmenn på området,
og det skal betales vederlag til opphavsmennene. Denne avtalelisensbestemmelsen
ble opprettet allerede i 1961, også i øvrige nordiske
land, for å sikre at kringkasterens bruk av verk var lovlig.
Komiteen viser videre til at i høringen
som departementet gjennomførte, ble det foreslått å endre § 30
slik at de alminnelige bestemmelser om avtalelisens i §§ 36
flg. også skulle gjelde for avtalelisensklarering etter § 30.
Det ble pekt på at dette er i samsvar med forholdet i de øvrige
nordiske land. Hensikten er å klargjøre skillet
mellom avtalelisens og tvangslisens og gi mest mulig ensartede fellesbestemmelser
for den enerettsklarering som skjer ved lovhjemlet avtalelisens.
Det ble derfor foreslått at bestemmelsen om tvisteløsning
ved nemnd i § 35 ikke lenger skal gjelde for dette
området. Forslaget la ikke opp til å endre gjeldende
plikt for kringkastingsforetaket til å betale individuelt
vederlag.
Komiteen viser til at åndsverkloven
gir rettighetshaverne råderett over sine verk og arbeider.
Råderetten innebærer at de selv bestemmer om og
i hvilket omfang materialet skal kunne utnyttes, og ny teknologi øker
den reelle mulighet for kontroll. For eksempel kan rettighetshaverne
begrense tilgangen til og bruken av verk og arbeider de velger å gjøre
tilgjengelig for allmennheten, enten dette skjer ved direktekoblede
(online) tjenester eller ved spredning av fysiske eksemplar i elektronisk
form som f.eks. DVD- og CD-plater.
Komiteen viser videre til at tekniske systemer for å begrense
tilgang og bruk kan gi rettighetshaverne langt bedre muligheter
til å forhindre piratproduksjon og ulovlig tilgjengeliggjøring.
Samtidig vil anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer kunne få virkning
for i utgangspunktet helt legitime brukerinteresser.
Komiteen ser at det er et klart dilemma for innholdsleverandøren
at systemer som skal beskytte mot skadelig piratvirksomhet, også legger
til dels sterke bånd på den alminnelige forbrukers
anvendelse av lovlig ervervet eksemplar. Dette reiser også spørsmål
om hvilket vern slike systemer skal gis, og i hvilken utstrekning
vernet skal gjelde.
Komiteen merker seg at departementet foreslår
innført en bestemmelse som gjør det forbudt å omgå det
som omtales som "effektive tekniske beskyttelsessystemer" som anvendes
for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring
for allmennheten av vernet verk eller arbeid. Bestemmelsen gjennomfører
direktivet artikkel 6.1, jf. artikkel 6.3. Når det gjelder
hva som er et "effektivt teknisk beskyttelsessystem", er dette klart
et definisjonsproblem, da få eller ingen systemer pr. i
dag synes å være umulig å omgå. Komiteen legger
til grunn at systemer som en bruker uten formell eller yrkesmessig
spesiell kompetanse/tilknytning kan omgå, ikke
kan sies å falle inn under det som etter denne lov skal
defineres som "effektiv".
Komiteen registrerer at proposisjonen også tar til
orde for en avgrensning av omgåelsesvernet som innebærer
at tekniske beskyttelsessystemer ikke er vernet mot den omgåelse
som er nødvendig for at privat bruker skal kunne tilegne
seg verket på relevant avspillingsutstyr. Konsekvensen
av dette unntaket fra omgåelsesvernet er at om rettighetshaver
anvender systemer som hindrer eller begrenser adgangen til både
avspilling og kopiering, vil det ikke være forbudt å omgå disse
systemer for å spille av på relevant utstyr innenfor
det private området.
Komiteen presiserer at det alltid vil være
forbudt å foreta kopiering på grunnlag av det
omgåtte eksemplar, med mindre kopieringen er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr innenfor det private området. Dette fremgår
også av forslaget om å innføre et krav
om lovlig kopieringsgrunnlag for bruk etter åndsverkloven § 12.
Presiseringen om at kopiering kan skje der dette er nødvendig
for å muliggjøre avspilling på relevant
utstyr, antar komiteen nettopp er foreslått
fordi slik kopiering i en del tilfeller vil være en forutsetning
for å muliggjøre rettmessig avspilling. Komiteen er
av den oppfatning at når anvendte beskyttelsessystemer
umuliggjør privat brukers tilegnelse av verket på relevant
utstyr, må rettighetshaver finne seg i at lovgivningen
ikke gjør det ulovlig å foreta nødvendig
omgåelse av beskyttelsen for å tilegne seg verket. Komiteen legger
til grunn at det blir opp til rettighetshaverne å utstyre sine
produkter med tekniske beskyttelsessystemer som ikke hindrer privat
brukers mulighet til å tilegne seg verket på relevant
utstyr.
Komiteen påpeker at vilkåret
om at avspillingen bare kan skje på relevant avspillingsutstyr
er avgjørende for rekkevidden av lovens avgrensning, og således
for om en befinner seg innenfor eller utenfor forbudet mot omgåelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at opphavsrettsdirektivets artikkel
6 nummer 1 pålegger å sørge for tilstrekkelig
rettslig vern mot omgåelse av effektive, tekniske beskyttelsessystemer,
slik som beskrevet i proposisjonens kapittel om opphavsrettsdirektivet.
Samtidig setter ikke direktivet begrensninger på nasjonale
krav til at slike systemer også må forholde seg
til andre sider ved norsk og europeisk lov. Også konkurranselovens
krav, som er utformet i henhold til norske forpliktelser i henhold
til EØS-avtalen, må kunne gjøres gjeldende
for at systemene skal få lovvern. Derav følger
retten til å stille nasjonale krav til slike system.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"§ 53a får
følgende tillegg - nytt femte og sjette ledd:
For at effektivt teknisk beskyttelsessystem skal oppnå vern
etter denne lov, forutsettes det at det finnes tilgjengelig lovlige
avspillere for verk vernet av systemet på de tekniske plattformer
der det er relevant å spille av beskyttede verk. Det forutsettes
videre at spillerne på de ulike plattformene er av samme kvalitet,
har de samme kapabiliteter og er tilgjengelig for forbrukerne.
Dersom den som kontrollerer et spesifikt teknisk beskyttelsessystem
velger å ikke tilby avspillere på bestemte relevante
tekniske plattformer, skal bestemmelsen i første ledd ikke
være til hinder for at en uavhengig tredjepart utvikler,
selger, reklamerer for, besitter og/eller bruker en slik
avspiller. En slik spiller utviklet av tredjepart må imidlertid
gi verkets opphavsperson det samme vern mot ulovlig eksemplarfremstilling
som den avspiller den imiterer."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, merker seg at spørsmålet
om å sikre nyhets- og sitatrett er tatt opp av flere presse-
og medieorganisasjoner. Flertallet mener vernet om
tekniske beskyttelsessystemer i konkrete situasjoner må veies
opp mot hensynet til ytringsfriheten og pressefriheten. Således
kan det ikke anses som straffbart å bryte slike mekanismer der
dette skjer i form av nyhetsformidling eller legitim sitatbruk i
saker som er av allmenn interesse eller skjer i vitenskapelig sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til proposisjonen side 124, 2. spalte,
2 avsnitt hvor tekniske beskyttelsessystemer er drøftet
i forhold til sitatretten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at den raske teknologiske
utvikling tilsier at hva som utgjør relevant utstyr i lovens
forstand bør forstås relativt fleksibelt. Hvorvidt
et avspillingsutstyr er relevant må vurderes konkret i
det enkelte tilfelle, og et sentralt moment i denne vurderingen
vil være hvilke forventninger til avspilling forbruker
med rimelighet kan ha til det aktuelle produkt.
Flertallet har merket seg at departementet mener
en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for
en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser
at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en
CD klart bør kunne overføres og brukes på en
MP3-spiller.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 53a tredje ledd
skal lyde:
Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder
for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd
skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse
av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes
som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse
av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c."
Komiteen har merket seg den debatt
som pågår om kopiering fra CD-plater med kopisperre
til MP3-avspillere. Komiteen har videre merket seg:
Plateselskapene har så å si
uten unntak i mediene uttalt at det bør være lov å kopiere
fra kopisperrede CD-plater til MP3. Under den åpne høringen i
Stortinget uttalte både Gramart og Musikernes fellesorganisasjon
seg i samme retning.
Plateselskapene har opplyst at det utvikles teknologi som
skal gjøre det mulig å ta et visst antall kopier
til privat bruk også når det er lagt inn sperrer.
Det er uttalt fra IFPIs representant under den åpne
høringen i Stortinget at kopisperrer på CD-er
vil forsvinne, og at plateselskapene innenfor ny teknologi vil tillate
at det tas et visst antall kopier til privat bruk.
Kun en mindre andel av CD-platene som selges i Norge er
utstyrt med kopisperre.
I denne situasjonen mener komiteen det ikke er
rimelig at forbrukerne skal bære ulempene for at bransjen
ikke har ferdigutviklet den teknologi som de selv mener vil gi en
rimelig løsning ved bruk av kopisperrer. Komiteen har
derfor kommet til at det bør være tillatt å overføre
musikk fra CD til MP3-avspiller eller tilsvarende avspiller, selv
om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes.
I denne sammenheng betyr CD den velkjente fysiske bæreren,
også om den er utstyrt med kopisperre som gjør
at den avviker fra CD-audio-standardene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti legger til grunn at dette vil være en
midlertidig ordning til bransjen som varslet selv presenterer teknologi
som kan opprettholde kopiering til privat bruk også i denne
sammenheng. Disse medlemmer forventer at departementet kommer
tilbake med relevant lovendringsforslag når nevnte teknologi
er tilgjengelig og fungerer etter forutsetningene.
På bakgrunn av dette fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"§ 53a tredje ledd
skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til
hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første
ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers
tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. Bestemmelsen
skal heller ikke være til hinder for privat brukers overføring
av lydopptak fra CD til avspiller for annet format innenfor reglene
om kopiering til privat bruk i § 12. For tekniske
innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet
det som er bestemt i § 53c.
§ 12 siste ledd, siste komma skal
lyde:
"(...), med mindre slik eksemplarfremstilling er nødvendig
etter § 53a tredje ledd."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at proposisjonen
detaljert drøfter direktivets krav til vern av tekniske
beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon, og at
det innenfor direktivets rammer fremmes et balansert lovforslag.
Flertallet vil, når det gjelder DRM,
gi uttrykk for en støtte til åpne standarder og
at mest mulig innhold gjøres tilgjengelig på forskjellige
plattformer. Flertallet kan imidlertid ikke slutte
seg til en lovbestemmelse i åndsverkloven som pålegger
en produsent å sørge for at hans/hennes
produkt fungerer på en hvilken som helst plattform. I utgangspunktet
må den enkelte rettighetshaver kunne velge hvilket format
han vil bruke for å gjøre sitt innhold tilgjengelig. I
denne sammenheng kan det vises til at platebransjen i lang til har
blitt kritisert for å ikke sørge for lovlige alternativer
for formidling på Internett. Når det nå etableres
slike lovlige alternativer, bør det ikke fastsettes regler
som kan underminere det lovlige alternativet. Flertallet har
tiltro til at innholdsleverandørene vil gjøre
sine produkter tilgjengelig for flest mulig - og at dette etter
hvert innebærer tilgjengeliggjøring i forskjellige
formater, på forskjellige plattformer. Hvis dette ikke
skjer, men i stedet en konkurransevridning i markedet for avspillere,
vil det være en oppgave for konkurransemyndighetene å ta stilling
til om dette er ulovlig. Flertallet mener at konkurransemyndighetene
må ha en spesiell oppmerksomhet omkring denne problemstillingen. Flertallet vil
understreke at den fremlagte proposisjon ikke gjør noen
endringer i åndsverkloven § 39 i,
som gir adgang til omvendt utvikling (dekompilering) av datamaskinprogram
for å få til samvirke med andre program. Flertallet viser
til proposisjonen s. 128, hvor det klart forutsettes at retten til å kopiere
til privat bruk også i fremtiden skal være til stede.
Dette er en av Teknologirådets to anbefalinger knyttet
til åndsverkloven, jf. nevnte nyhetsbrev. Den andre anbefalingen
er at enkelte aktører bør ha anledning til å bryte
kopisperrer. Dette er ivaretatt i lovforslaget § 53b.
Komiteen sier seg enig med departementet
i at vernet av tekniske beskyttelsessystemer ikke bør hindre
forskning i kryptologi. Det ble på denne bakgrunn i høringsutkastet
foreslått et unntak fra omgåelsesforbudet til
fordel for slik forskning.
Komiteen mener digitale eksemplar av åndsverk
kan utstyres med informasjon som for eksempel identifiserer verket
som original eller som gir opplysninger om tillatt bruk. Den elektroniske
rettighetsinformasjonen vil gjerne fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer
(tilsvarende for eksempel ISBN for bøker og ISRC for lydopptak).
Denne informasjonen kan igjen kombineres med et teknisk beskyttelsessystem
som i praksis skal hindre bruk i strid med rettighetshavernes vilkår.
Komiteen antar at systemer for elektronisk rettighetsinformasjon
vil kunne få stor betydning ved tilgjengeliggjøring
av opphavsrettsbeskyttet materiale i nettverk, og en kan regne med
at fremtidig anvendelse av slike systemer vil innebære
betydelige forenklinger med hensyn til rettighetsklarering og -forvaltning.
En mer utstrakt anvendelse forutsetter at det utarbeides felles
standarder og systemer av rettighetshaverne i samarbeid med produsenter
for avspillingsutstyr. Det understrekes at hensynet til brukernes
person- og forbrukervern, samt avtalefrihet, må ivaretas.
Komiteen viser til at direktivet artikkel 7.1
pålegger medlemsstatene å innføre en
passende rettslig beskyttelse mot bevisst og uhjemlet fjerning eller endring
av elektronisk rettighetsinformasjon. Den rettslige beskyttelsen
gjelder ikke bare mot handlinger som medfører fjerning
eller endring av rettighetsinformasjonen. Artikkel 7 omfatter også eksemplarspredning,
import med henblikk på eksemplarspredning, kringkasting
samt overføring til eller annen tilgjengeliggjøring
for allmennheten av vernet verk eller arbeid, hvorfra elektronisk
rettighetsinformasjon er fjernet eller endret uten tillatelse. Spredning
vil dekke både gratis utdeling, salg og utleie av slike
innretninger.
Komiteen viser til at skyldkravet etter artikkel 7.1
er oppfylt når handlingen er utført bevisst og
på tross av at man vet eller har rimelig grunn til å vite
at slike handlinger foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler
en opphavsrettslig eller opphavsrettslignende krenkelse eller en
krenkelse av sui generis-vernet for databaser.
Den gjeldende åndsverkloven § 54a
omfatter ikke fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon.
Derimot har straffeloven flere bestemmelser som kan være
aktuelle.
Komiteen viser til at i høringsutkastet
av 2. april 2003 foreslo departementet at direktivet artikkel
7 gjennomføres i åndsverkloven som ny § 53d. Bestemmelsen
setter bl.a. forbud mot fjerning og endring av elektronisk rettighetsinformasjon
fra vernet verk eller arbeid. Elektronisk rettighetsinformasjon
er informasjon som vil kunne identifisere rettighetshaver/verk,
og som vil kunne utvikles til å bli et nyttig instrument
i forbindelse med digital rettighetsforvaltning/-klarering.
Bestemmelsen i høringsforslaget gjennomfører skyldkravet
som er angitt i direktivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at det i proposisjonen vises til høringsuttalelse fra
Elektronisk Forpost Norge (EFN), som prinsipielt er imot vern av
tekniske beskyttelsessystemer, men som likevel i utgangspunktet
stiller seg "positiv til forslaget om å forby fjerning
av elektronisk rettighetsinformasjon". EFN mener imidlertid at det
finnes tilfeller der rettighetsinformasjon bør kunne fjernes,
for eksempel for å kunne nyttiggjøre seg verket
på selvvalgt avspillingsutstyr. Det påpekes videre:
"Rettighetsinformasjon i form av produkt-identifikatorer
kan misbrukes i markedsføringsøyemed og være
i strid med personvernet. En intelligent avspillingsmekanisme med
nett-tilgang kan bruke produktidentifikator til å kartlegge
brukerens forbruksvaner for siden å ta dette i bruk til
aggressiv markedsføring. I slike tilfeller bør
brukeren kunne fjerne rettighetsinformasjon for å kunne
nyttiggjøre seg produktet på en rimelig måte
som ikke krenker brukerens personvern."
Disse medlemmer deler dette syn og
foreslår derfor:
"§ 53d får
følgende tillegg:
Det er likevel lov å fjerne rettighetsinformasjon
i slike midlertidige eksemplarer som er nevnt i § 11a og
i privatbrukskopier som beskrevet i § 12, hvis
dette er nødvendig for å muliggjøre ellers
lovlig bruk."
Disse medlemmer viser til at i proposisjonen opprettholdes
forslaget om at direktivet artikkel 7 gjennomføres i åndsverkloven
ny § 53d. Bestemmelsen foreslås plassert
i nytt kapittel 6a, og gjør det forbudt uten rettighetshavers
samtykke å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon
som er tilføyd vernede verk eller arbeider.
I tillegg til at man har endret ordlyden noe har departementet
foreslått at skyldkravet innskjerpes. Åndsverkloven § 54
vil gjelde også i forhold til ny § 53d,
og skyldkravet vil være tilfredsstilt når simpel uaktsomhet
utvises. Disse medlemmer er uenige i dette. Disse
medlemmer ser ingen grunn til at skyldkravet på dette
felt skal være strengere angitt enn hva direktivet krever.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at det fra Regjeringens
side er lagt til grunn at rettighetshaverinformasjon ikke hindrer
tilgang. Informasjonen vil ikke hindre lovlig bruk. Flertallet mener
derfor at et forslag til unntak i § 53d som vil
gi brukeren anledning til å fjerne rettighetsinformasjon, vil
kunne muliggjøre distribusjon av det samme materiale uten
informasjon lagt inn. Dette vil være i strid med direktivet.
Samtidig er det i proposisjonen lagt til grunn at de nye reglene
ikke skal svekke personvernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det ikke nødvendigvis er slik at rettighetsinformasjon
kan hindre tilgang. Det er heller ikke slik tilgangshindring som
er begrunnelsen for forslaget. Det er andre årsaker til
at rettighetsinformasjon, under noen sterkt begrensede omstendigheter,
bør kunne fjernes. Det er slik at tilgang og mulighet til
lovlig bruk ikke er det samme. Man kan ha tilgang, uten å kunne
bruke lovlig, f.eks. hvor informasjonskapsler (Cookies) sperrer
brukeren ute fra tilgang hvor spesiell programvare ikke brukes,
eller hvor brukeren ikke identifiserer seg. Forslaget er ment å sikre
at man i tillegg til tilgang, også lovlig kan bruke innholdet
uten at ens personvernrettigheter blir krenket. Samtidig er det
en klar forutsetning at kopier hvor rettighetsinformasjon har blitt
helt eller delvis fjernet, etter denne bestemmelse, ikke blir videredistribuert.
Disse medlemmer merker seg at det i proposisjonen
er lagt til grunn at de nye reglene ikke skal svekke personvernet,
og mener at forslaget er i tråd med dette. Motstand mot
forslaget, samtidig som man hevder at personvernet ikke skal svekkes
er, i beste fall, inkonsekvent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet har merket seg at flere av høringsuttalelsene
som har kommet inn (bl.a. fra Norsk Filmklubbforbund) er kritiske
til opphavsrettighetsperiodens varighet. Varigheten på opphavsrettigheter
har ved flere anledninger blitt økt, og i internasjonal
opphavsrett omtales den øvre grense ofte som "Mikke Mus-grensen",
med henvisning til at grensen flere ganger har blitt utvidet slik
at opphavsrettigheten til Mikke Mus akkurat har forblitt opphavsrettslig
beskyttet. Det interessante i denne sammenheng er at enhver beskyttelse
av opphavsrettighet bør utformes på en slik måte
at den ikke går utover rettighetsperiodens varighet. Disse
medlemmer mener derfor at eventuelle systemer for ivaretakelse
av opphavsrettigheter må utformes på en slik måte
at de opphører å begrense bruken innen utløpet
av opphavsrettighetsperiodens varighet.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"§ 53a får
følgende tillegg - nytt fjerde ledd:
Tekniske beskyttelsessystem skal utformes på en slik
måte at de opphører å beskytte innholdet
når rettighetsperiodens varighet går ut."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det fremlagte lovforslag
om å knytte vernet av beskyttelsessystemene til vernet
av verket medfører at beskyttelsessystemene heller ikke
er vernet når vernet for innholdet har gått ut,
slik det også er drøftet i proposisjonen s. 115,
2. spalte øverst.
Flertallet viser til at det ikke foreslås
noen endring i åndsverkloven 4. kapittel om vernetidens lengde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at hvis tekniske beskyttelsessystemer ikke utformes på en
slik måte at de opphører å beskytte innholdet
når rettighetsperiodens varighet går ut, vil dette
medføre store vanskeligheter for allmennheten. Et eksempel
kan her være på sin plass: La oss tenke oss at
78-plater hadde blitt kryptert med enigma-maskinen. Når
de fleste 78-plater ikke lenger har opphavsrettslig beskyttelse,
kan det derfor være interessant for folk å kopiere
disse, for eksempel over på digitale format. Etter Regjeringens
forslag skulle det da være lovlig å bryte enigma-krypteringen
og så kopiere. For de fleste ville et slikt ekstra steg
utgjøre et for høyt hinder. Folk ville dermed
ha valget om å fortsatt være begrenset til å spille sine
78-plater på platespiller med 78-fart, eller med store
vanskeligheter spore opp nødvendig utstyr for å kopiere
platene over på annet format. Det finnes egentlig ikke
noen parallell problemstilling for analoge åndsverk. Derfor
er det spesielt viktig at det ikke tillates tekniske beskyttelsessystemer
som i fremtiden viser seg å hindre tilgang til en årrekkes
produksjon av åndsverk når disse blir frigitt
fra opphavsrettighet.
Komiteen merker seg at Regjeringen
i liten grad har diskutert hvordan tekniske beskyttelsessystemer
påvirker bruk av krav til programvare for lesing av digitalt
innhold. Slik § 53 er foreslått vil den kunne
misbrukes av leverandører av programvare som ønsker
bruk av lukkede, proprietære formater som de selv kontrollerer
på bekostning av åpne standarder som kan brukes
av mange aktører.
Et eksempel på et lukket format er Microsoft Word sine
"doc"-filer. Dette er et lukket format som Microsoft kontrollerer
og derfor enkelt kan legge til et beskyttelsessystem. Dette vil
kunne hindre at programvare fra andre enn Microsoft, eller de som
betaler lisens til Microsoft, kan lese doc-filer i fremtiden.
Beskyttelsessystemer for lukkede formater kan gi produsenter
av åndsverk store problem, hvis eieren av de lukkede formater
ikke ønsker å la innholdet bli konvertert til
andre formater. Det kan i praksis bety at familiebilder, eller et
firmas dokumenter, blir "låst" til lesing av bestemt programvare.
På den måten er det ikke det egentlige innhold
som beskyttes, men formatet som innholdet er levert i.
Komiteen merker seg også at Stortingets
uavhengige organ for rådgiving om teknologi, Teknologirådet,
i en rapport (Programvarepolitikk for fremtiden - publisert november
2004) mener at offentlig sektor har mye å hente ved å kreve åpne
løsninger for IKT i offentlig sektor. Teknologirådet
mener at åpne standarder vil fremme konkurranse og demokratisk tilgjengelighet. Komiteen er
enig i dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener
at ved å gi slike beskyttelsessystemer spesielt vern vil
loven oppfordre til lukking av dataformater. Dette har lite med
opphavsrett å gjøre og er således et
utilsiktet resultat av loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"§ 53a får følgende tillegg
- nytt sjuende ledd:
Bestemmelsene i første ledd skal ikke være
til hinder for utøvelse av rettigheter beskrevet i § 39i."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at åndsverkarbeidere naturlig nok vil ha betalt for
sine verk når de lastes ned fra Internett eller kopieres
fra CD. Disse medlemmer peker på at komiteen
er enig i at det skal gjøres ulovlig å skaffe
seg gratis tilgang til åndsverk på denne måten. Disse
medlemmer peker på det sterke ønske om
at dette skal skje gjennom DRM-løsninger som er sikre ut
fra dagens teknologi, dvs. at det skal være tekniske sperrer
på hvilke avspillingssystemer som kan brukes. Disse
medlemmer mener at det av forbrukerhensyn er meget viktig
at det skal være lov å utvikle nye avspillere
såfremt opphavsperson til åndsverkene får
samme vern og betaling som med de opprinnelige avspillerne. Det som
ligger bak disse medlemmers bekymring, er bl.a. at
brukere av Linux ikke vil få tilgang til Microsoft og Apple
sine avspillere, og dermed ikke kunne ha samme tilgang til åndsverk,
slik lovutkastet er utformet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av
at teknologi ikke skal kunne brukes som konkurransehindrende middel. Disse
medlemmer peker på at det at DRM-systemet inneholder
en avspillingssperre, innebærer en overføring
av reguleringsmakt fra det offentlige til næringslivet. Disse
medlemmer ser at Microsoft er den dominerende aktør,
og at Microsoft med slik teknologi kan hindre at det vokser opp
nye aktører. Disse medlemmer antar at når dette
hittil har vært en sak Konkurransetilsynet har engasjert
seg lite i, skyldes det dels at Konkurransetilsynet oppfatter DRM
som et teknologisk felt de ikke har tilstrekkelig kompetanse på,
dels at konkurranseloven ikke er fullt ut oppdatert på å motvirke bruk
av teknologi for å hindre konkurranse.
Disse medlemmer er opptatt av at rettighetshaverne
skal få den beskyttelse som lovutkastet har som intensjon. Disse
medlemmer mener at Regjeringen må bidra til at
teknologiselskapene som Microsoft og Apple må sørge
for at deres medieavspillere er tilgjengelige på andre
plattformer (f.eks. Linux), eller akseptere at det kan bli utviklet
andre avspillere. Disse medlemmer ser det som en forutsetning
for at loven skal akseptere nye avspillere, at de gir opphavsperson
de samme rettigheter som de opprinnelige avspillerne.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som bryter ned plattformbarrierene
som brukerne opplever for å kunne benytte avspillere på Internett.
Tilgangen til medieavspilling må være den samme
for alle plattformbrukere, samtidig som rettighetshavernes legitime
krav på beskyttelse ivaretas. Slike forslag legges fram
tidsnok til å få virkning fra 2006."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å ikke legge
opp til en ny fortolkning av kopiering til privat bruk. Flertallet oppfatter
at det ligger en godt innarbeidet praksis og forståelse
av begrepet om privat bruk, som i hovedsak også praktiseres
likt i de øvrige nordiske landene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet merker seg at Regjeringen argumenterer
for forbud mot fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk.
Dette begrunnes ikke med henvisning til EU-direktivet, men ut fra lovgiving
i de andre nordiske land. Regjeringen viser ikke til andre land
det er naturlig å sammenligne seg med. Grensen for fremmed
hjelp settes ved familie- og vennekrets, noe som i seg selv er et
problematisk begrep. Disse medlemmer mener at forslaget vil
medføre en urimelig forskjellsbehandling, ut fra at muligheten
forbrukere har til å søke hjelp vil variere ut
fra størrelse og kompetanse på den enkeltes personlige/familiære
nettverk. Enslige og eldre mennesker vil med en slik regel få sine
forbrukerrettigheter begrenset. Disse medlemmer går
inn for at fremmed hjelp kan søkes, under forutsetning
av at den fremmede hjelpen ikke ytes i næringsmessig øyemed.
Disse medlemmer vil presisere at forbudet mot
fremmed hjelp ved kopiering av åndsverk er begrenset til å gjelde
musikk- og filmverk, slik det omtales i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen diskuterer problemstillinger knyttet til
ulovlig kopiering og spredning av åndsverk. De nye digitale
teknologier, og de langt større muligheter slike teknologier
gir til ulovlig spredning av åndsverk i forhold til analog kopiering
og spredning, fremholdes som et problem for sikringen av opphavsrettigheter
til åndsverk. Det er disse medlemmer enig
i. Samtidig diskuteres ikke de lovlige muligheter som finnes til
kopiering og spredning i nevneverdig grad. Ei heller blir grensegangen
mellom ulovlig og lovlig spredning klargjort. Kopiering til venner
og kjente er lov. Samtidig er det ikke definert hvem som regnes
som venner og kjente, eller om kopiering i flere ledd er lov, eller hvor
store mengder som kan kopieres, eller på hvilken måte
(altså hvor effektiv) slik kopiering kan være.
Disse medlemmer viser for øvrig til proposisjonens
side 38, 1. spalte (under kapittel Eksemplarfremstilling til privat
bruk):
"Bestemmelsen gir en adgang til eksemplarfremstilling
og "bruk" som omfatter en begrenset rett til spredning og annen
tilgjengeliggjøring innenfor en persons privatsfære.
Bestemmelsen setter klare rammer for bruken: Den skal være
"privat", ikke skje i "ervervsøyemed" og eksemplarene må ikke
utnyttes "i annet øyemed"."
"Bestemmelsens nærmere innhold kan utledes blant
annet av forarbeider til loven, jf. Ot.prp. nr. 26 (1959-60), Innst.
O. XI (1960-61) og Ot.prp. nr. 15 (1994-95). Det gis adgang til
bruk innenfor en persons privatsfære, det vil si innenfor
dennes familie- og vennekrets, men også innenfor andre,
lukkede kretser der det er personlige tilknytningspunkter mellom
deltakerne."
Disse medlemmer erkjenner at det er vanskelig å foreta
hensiktsmessige avgrensinger, og mener derfor at muligheten til
kopiering og spredning til venner må tolkes vidt.
Komiteen tiltrer departementets vurdering.
Komiteen viser til at for offentlig fremføring av
lydopptak som er vernet etter åndsverkloven skal det betales
vederlag etter åndsverkloven § 45b. For offentlig
fremføring av ikke-vernede opptak skal det betales avgift
til Fond for utøvende kunstnere, jf. fondsloven § 3.
Vederlagsretten etter åndsverkloven § 45b
følger av EØS-rettslige forpliktelser, og tilkommer
tilvirkeren av lydopptaket samt de utøvende kunstnere hvis fremføring
gjengis i opptaket. Departementet har godkjent Gramo til å kreve
inn og fordele vederlaget. Nærmere regler om oppkreving
og fordeling er gitt i forskrift av 21. desember 2001 nr.
1563 til åndsverkloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at departementet hevder at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
ikke er til hinder for dagens tosporede system med vederlag for vernede
og avgift for ikke-vernede opptak. Det har imidlertid vært
hevdet at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom
i EØS-sammenheng om ikke endringer gjøres.
Disse medlemmer har merket seg at departementet
mener problemet kan løses ved at en presisering tas inn
i åndsverkloven § 45b. Disse medlemmer deler
ikke dette syn og går derfor imot utvidelsen av § 45 b.
Disse medlemmer vil hevde at Stortingets tidligere
uttalelse om at ikke-vernede lydopptak ikke må gå på bekostning
av vederlaget for vernede lydopptak, må sees i lys av at
man tok det for gitt at vederlaget for vernet musikk er
tuftet på avtaler som tydelig knytter størrelsen
på vederlaget opp mot den mengden vernet musikk som den
vederlagspliktige faktisk benytter. Dette er den samme antakelsen
som hele avgiftsordningens begrunnelse hviler på - nemlig
at det i vederlagsavtalene er et tydelig skille på volumet
av vernet og ikke-vernet musikk slik at den ikke-vernede musikken
faktisk fremstår som gratis for brukerne. Disse
medlemmer merker seg at det fremkom i høringen
med P4 at dette ikke er tilfellet - avtalene er slik utformet at
den vederlagspliktige ikke automatisk vil bli ilagt et større
vederlag dersom bruken av vernet musikk øker på bekostning
av den ikke-vernede. Disse medlemmer mener dette stiller
saken annerledes enn det fremkommer i proposisjonen. Etter forslaget
vil da avgiften representere en merkostnad som den vederlagspliktige
ikke ville fått dersom han benyttet seg av kun vernet musikk, og
den totale kostnaden for bruk av musikk vil kunne fremstå som
urimelig både ut fra norske og EU-baserte rettsregler. Disse
medlemmer vil også vise til at bekymringen for
en slik urimelig belastning av brukerne også ble uttrykt
av komiteens mindretall den gang avgiftsordningen ble vedtatt.
Disse medlemmer viser til at vederlaget mellom
Gramo og bruker fastsettes gjennom forhandlinger. Det er laget en
nemndsordning for å håndtere en situasjon der
partene ikke kommer til enighet. Nemnda har, på tross av
de føringer for forholdet mellom avgift og vederlag som
ble lagt til grunn i den forrige proposisjonen, latt avgiften gå delvis
på bekostning av vederlaget for vernede lydopptak. Nemnda
viser i den forbindelse til et krav om rimelighet for brukeren som
er fastsatt i en dom avsagt av EF-domstolen, og som for øvrig
også må antas å være forutsatt
i åndsverklovens regulering av mekanismer for vederlagsfastsettelse.
Disse medlemmer har merket seg at det fra høringsinstansene
er fremmet det syn at kravet om rimelighet for brukeren verken kan
eller bør tilsidesettes av lovgiver. Det er lite som tilsier
at lovgiver vil være skikket til å foreta denne
rimelighetsvurderingen eller sette retningslinjer for den, uten å ta
hensyn til grunnlaget som hver av de eksisterende vederlagsavtalene
er tuftet på. Dette kan føre til at Stortinget involveres
i private avtaleanliggender og fastlåser de posisjoner
som aktørene av ulike historiske årsaker har i
avtaleforholdet. Dermed blir den frie forhandlingsretten som åndsverkloven
foreskriver ikke lenger en realitet. Disse medlemmer vil
utrykke enighet i dette syn.
Disse medlemmer viser til at man har regulert
en nemndordning for å fastsette vederlaget ved uenighet
mellom partene og i denne forbindelse foreta en rimelighetsvurdering
av vederlagets størrelse. Nemnda kan gå detaljert
inn i det enkelte aktuelle avtaleforhold og dets historiske grunnlag,
og foreta en avveining av om - og i hvilken grad - et krav om rimelighet
tilsier at avgiften bør få innvirkning på vederlaget.
Det er derfor mye som taler for at det fortsatt bør overlates
til nemnda å foreta slike rimelighetsvurderinger på fritt
grunnlag.
Disse medlemmer mener mye kan tyde på at
den vurdering og de forutsetninger som komiteen gjorde i den forrige
proposisjonen kan være diskutable i forhold til EU/EØS-retten.
Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) er i stor grad fremmet for å tilnærme
norsk lov til EU/EØS-retten. Det vil derfor være
uheldig om man nå vedtar en lovendring av den type departementet
har foreslått.
Disse medlemmer ser det som mulig at departementet
har rett i at fondsordningen vil kunne fremstå som tvilsom
i EØS-sammenheng dersom lovendringen ikke vedtas, og at
fondsordningen i så fall vil kunne stå i fare.
Det vil imidlertid være til liten hjelp for Stortinget å forhindre
dette ved å vedta en lovendring som i seg selv er tvilsom
etter EU/EØS-retten, og på et senere
tidspunkt vil skape problemer for norske kringkastingsselskap. Det
vises her til at det har vært hevdet at lovendringen vil
kunne føre til ugiftsøkninger for enkelte selskap
på opp mot 50 pst.
Disse medlemmer ber om at departementet i samråd
med nemnda, GRAMO og de berørte selskapene foretar en grundig
utredning av fondsordningen og Stortingets opprinnelige intensjon
om forholdet mellom avgift og vederlag, med spesiell fokus på denne
problemstillingen i forhold til både EU/EØS-rett
og norsk rett. Basert på de konklusjoner som fremkommer,
kan det senere vurderes om det er mulig, ønskelig og/eller
nødvendig å vedta den foreslåtte lovendringen
- eller en justert versjon av denne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at spørsmålet om
forholdet mellom vederlaget til Gramo og avgift til fondet ble inngående
drøftet i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 15
(1999-2000), jf. Innst. O. nr. 67 (1999-2000) og at komiteens flertall
da la til grunn at avgiften ikke skulle virke inn på vederlagets størrelse. Flertallet understreker
at det er viktig å beholde den kulturpolitiske begrunnede
fondsordningen - og at dette gjøres på en måte
som ikke går på bekostning av de rettighetshavere
som har krav på individuelt vederlag. Det må i
denne sammenheng også vektlegges at departementet anser
denne ordningen i samsvar med EØS-forpliktelsene. Flertallet tar ved
dette ikke stilling til vederlagets størrelse, men legger
til grunn at vederlaget skal fastsettes uavhengig av at man i Norge
har valgt en kulturpolitisk positiv ordning i tillegg.
Komiteen viser til at etter åndsverkloven § 39k
får de alminnelige regler om arv, ektefellers felleseie
og rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.
Gjennom testament kan opphavsmannen gi bindende bestemmelser om
utøvelse av opphavsretten, eller overlate til en person å gi
slike bestemmelser. Der opphavsretten er gått over til
flere i forening, gjelder § 6 om fellesverk hvis
ikke annet er særskilt bestemt av opphavsmannen i testament.
Komiteen viser til at etter gjeldende rett har arvingene
opphavsrett til verket i fellesskap. Skal et verk offentliggjøres
for første gang, kreves det samtykke fra alle arvingene.
Det samme gjelder hvis verket skal offentliggjøres på annen
måte eller i en annen form enn tidligere. En enkelt arving
kan da nedlegge veto, selv om flertallet av arvingene skulle ønske å utnytte
verket.
Er et verk som arvinger i fellesskap har opphavsretten til offentliggjort
i opphavsmannens levetid, har opphavsmannen selv ønsket
at det gjøres kjent for andre. Om det etter opphavsmannens
død blir aktuelt å offentliggjøre verket
på en annen måte enn tidligere, må etter
gjeldende rett alle arvingene være enige i en slik utnyttelse.
En slik vetorett for den enkelte arving kan synes urimelig i forhold
til de andre arvingene, og kan også i enkelte tilfeller
være kulturpolitisk uheldig. Det kan hevdes at en enerett
er til for å utnyttes, og når opphavsmannen selv
har ønsket å gjøre verket kjent, kan
en hensiktsmessig løsning være å la et
flertall av arvingene avgjøre en eventuell annen offentliggjørelse
av verket.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsutkastet
at § 39k endres slik at flertallet av arvingene
vil kunne avgjøre også om et verk skal offentliggjøres
på en annen måte eller i en annen form enn tidligere.
Til verkets første offentliggjørelse må imidlertid
alle arvingene samtykke med mindre slikt samtykke uttrykkelig eller
stilltiende er gitt på forhånd.
Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen
viderefører forslaget fra høringsutkastet som
innebærer at offentliggjorte verk flere arvinger i fellesskap
har opphavsretten til, ikke lenger behandles på samme måte
som fellesverk. I et fellesverk har den enkelte selv bidratt til
den konkrete utformingen av verket. I et sameie bestående
av en rekke arvinger vil i utgangspunktet ikke den ene være
mer kvalifisert enn den andre til å vurdere om offentliggjørelse på annen
måte eller i annen form bør finne sted.
Om et verk ikke er offentliggjort i opphavsmannens levetid, kan
det være usikkert om opphavsmannen ønsket å gjøre
verket kjent for andre enn sine nærmeste. Departementet
vil derfor opprettholde regelen om at arvingene må være
enstemmig i spørsmålet om første gangs
offentliggjørelse av et verk. Reglene om arvingers utøvelse
av opphavsrett til verk som ikke er offentliggjort, foreslås
imidlertid tatt inn i åndsverkloven § 39k,
fremfor å følge av gjeldende henvisning til § 6
om fellesverk. Departementet mener dette vil bidra til å gjøre
reglene mer oversiktlige. Komiteen deler dette syn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:30 (1992-1993), jf. Innst. O. nr. 138 (1992-1993).
Den foreslåtte § 54 første ledd,
bokstav e er en videreføring av forbudet mot parallell-import
av åndsverk. Bestemmelsen ble i sin tid vedtatt for å beskytte
de ordinære distribusjonskanalene, i den hensikt å sikre
at man fikk inntekter som også kunne komme norsk kulturliv
til gode. Forbudet har vist seg å være et lite
hensiktsmessig kulturpolitisk tiltak, som har konkurransevridende
effekt.
Disse medlemmer går imot forslaget til § 54
første ledd, bokstav e.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
§ 53a tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. Bestemmelsen skal heller ikke være til hinder for privat brukers overføring av lydopptak fra CD til avspiller for annet format innenfor reglene om kopiering til privat bruk i § 12. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.
§ 12 siste ledd, siste komma skal lyde:
"(...), med mindre slik eksemplarfremstilling er nødvendig etter § 53a tredje ledd.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som bryter ned plattformbarrierene som brukerne opplever for å kunne benytte avspillere på Internett. Tilgangen til medieavspilling må være den samme for alle plattformbrukere, samtidig som rettighetshavernes legitime krav på beskyttelse ivaretas. Slike forslag legges fram tidsnok til å få virkning fra 2006.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet:
Forslag 3
§ 53a får følgende tillegg - nytt fjerde ledd:
Tekniske beskyttelsessystem skal utformes på en slik måte at de opphører å beskytte innholdet når rettighetsperiodens varighet går ut.
Forslag 4
§ 53a får følgende tillegg - nytt femte og sjette ledd:
For at effektivt teknisk beskyttelsessystem skal oppnå vern etter denne lov, forutsettes det at det finnes tilgjengelig lovlige avspillere for verk vernet av systemet på de tekniske plattformer der det er relevant å spille av beskyttede verk. Det forutsettes videre at spillerne på de ulike plattformene er av samme kvalitet, har de samme kapabiliteter og er tilgjengelig for forbrukerne.
Dersom den som kontrollerer et spesifikt teknisk beskyttelsessystem velger å ikke tilby avspillere på bestemte relevante tekniske plattformer, skal bestemmelsen i første ledd ikke være til hinder for at en uavhengig tredjepart utvikler, selger, reklamerer for, besitter og/eller bruker en slik avspiller. En slik spiller utviklet av tredjepart må imidlertid gi verkets opphavsperson det samme vern mot ulovlig eksemplarfremstilling som den avspiller den imiterer.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
§ 53a får følgende tillegg - nytt sjuende ledd:
Bestemmelsene i første ledd skal ikke være til hinder for utøvelse av rettigheter beskrevet i § 39i.
Forslag 6
§ 53d får følgende tillegg:
Det er likevel lov å fjerne rettighetsinformasjon i slike midlertidige eksemplarer som er nevnt i § 11a og i privatbrukskopier som beskrevet i § 12, hvis dette er nødvendig for å muliggjøre ellers lovlig bruk.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen overvåke i hvilket omfang utskrifter av digitaliserte verk vil foregå på biblioteker, arkiv og museer og universiteter/høyskoler, og på denne bakgrunn vurdere tiltak for å sikre at rettighetshavere opprettholder sine vederlag uavhengig av hvilken teknologi brukerne benytter.
Komiteen viser til sine merknader og til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i åndsverkloven m.m.
I
I lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) gjøres følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.
Som fremstilling av eksemplar regnes også overføring til innretning som kan gjengi verket.
Verket gjøres tilgjengelig for allmennheten når
a)eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres til allmennheten,
b)eksemplar av verket vises offentlig uten bruk av tekniske hjelpemidler, eller
c)verket fremføres offentlig.
Som offentlig fremføring regnes også kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.
§ 8 første ledd andre punktum skal lyde:
Et kunstverk er offentliggjort også når opphavsmannen har overdratt eksemplar av verket og dette er gjort tilgjengelig for allmennheten i medhold av §§ 19, 20, 23, 23a og 24.
Ny overskrift Kapittel 2 skal lyde:
Avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens
Ny avsnittoverskrift foran ny § 11a skal lyde:
Visse midlertidige eksemplar
Ny § 11a skal lyde:
Når tilfeldig eller forbigående fremstilling av midlertidige eksemplar utgjør en integrert og vesentlig del av en teknisk prosess som har til eneste formål å muliggjøre
a)lovlig bruk av et verk, eller
b)en overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter,
omfattes slik eksemplarfremstilling ikke av eneretten etter § 2, med mindre den har selvstendig økonomisk betydning.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for datamaskinprogrammer og databaser.
§ 12 skal lyde:
Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk. Slike eksemplar må ikke utnyttes i annet øyemed. Opphavsmennene gis en rimelig kompensasjon gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Kongen kan fastsette nærmere regler om fordeling av kompensasjonen.
Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å
a) ettergjøre bygningskunst gjennom oppføring av byggverk,
b) fremstille maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram,
c) fremstille maskinlesbare eksemplar av databaser i maskinlesbar form, eller
d) fremstille eksemplar av kunstverk ved fotokopiering, avstøpning, avtrykk eller tilsvarende fremgangsmåte når eksemplaret kan oppfattes som originaleksemplar.
Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å la fremstillingen utføre ved fremmed hjelp når det gjelder:
a) musikkverk,
b) filmverk,
c) skulptur, billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, eller
d) kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk.
Funksjonshemmede kan uten hinder av denne bestemmelse la fremstilling av musikk- og filmverk utføre ved fremmed hjelp som ikke medvirker i ervervsøyemed, når dette er nødvendig på grunn av funksjonshemningen.
Det er ikke tillatt å fremstille eksemplar etter denne paragraf på grunnlag av en gjengivelse av verket i strid med § 2, eller på grunnlag av et eksemplar som har vært gjenstand for eller er resultat av en omgåelse av vernede tekniske beskyttelsessystemer, med mindre slik eksemplarfremstilling er nødvendig etter § 53a tredje ledd andre punktum.
Avsnittoverskriften foran § 13 skal lyde:
Bruk av verk i undervisningsvirksomhet
§ 13 skal lyde:
Lærere og elever kan for bruk i undervisningen gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Opptak som nevnt må ikke utnyttes i annet øyemed.
Kongen kan bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.
Ny avsnittoverskrift foran ny § 13a skal lyde:
Tvangslisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet
Ny § 13a skal lyde:
Av utgitt verk kan det fremstilles eksemplar til bruk ved offentlig eksamen. Opphavsmannen har krav på vederlag.
Ny avsnittoverskrift foran ny § 13b skal lyde:
Avtalelisens for bruk av verk i undervisningsvirksomhet
Ny § 13b skal lyde:
Til bruk i egen undervisningsvirksomhet kan det fremstilles eksemplar av utgitt verk, når betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd er oppfylt. På samme vilkår kan det gjøres opptak av kringkastingssending. Dette gjelder likevel ikke der kringkastingssendingen består av filmverk som må oppfattes som også bestemt til annen bruk enn fremføring gjennom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare er benyttet mindre deler av verket.
Opptakssentral som er godkjent av departementet, kan til bruk i undervisningsvirksomhet gjøre opptak som nevnt i første ledd, når den oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd.
Eksemplar fremstilt med hjemmel i første og andre ledd kan bare benyttes innenfor den undervisningsvirksomhet som omfattes av avtalen etter § 36.
Kongen gir forskrifter om oppbevaring og bruk av opptak etter første og andre ledd.
Avsnittoverskriften foran § 14 skal lyde:
Avtalelisens for bruk av verk i institusjoner, ervervsvirksomheter mv.
§ 14 skal lyde:
Offentlige og private institusjoner, organisasjoner og ervervsvirksomheter kan til bruk innenfor sin virksomhet fremstille eksemplar av utgitt verk når de oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd. På samme vilkår kan det gjøres opptak av kringkastingssending. Dette gjelder likevel ikke der kringkastingssendingen består av filmverk som må oppfattes som også bestemt til annen bruk enn fremføring gjennom fjernsyn, med mindre det i sendingen bare er benyttet mindre deler av verket.
Eksemplar fremstilt med hjemmel i første ledd kan bare utnyttes innenfor den virksomhet som omfattes av avtalen etter § 36.
Avsnittoverskriften foran § 16 skal lyde:
Eksemplarfremstilling i arkiv, bibliotek og museer mv.
§ 16 skal lyde:
Kongen kan gi regler om rett for arkiv, bibliotek, museer og undervisnings- og forskningsinstitusjoner til å fremstille eksemplar av verk for konserverings- og sikringsformål og andre særskilte formål. Bestemmelsen gjelder ikke for ervervsmessig bruk.
Kongen kan gi regler om at arkiv, bibliotek, museer og undervisningsinstitusjoner ved hjelp av terminaler i egne lokaler, kan gjøre verk i samlingene tilgjengelig for enkeltpersoner når det skjer til forskningsformål eller private studieformål.
Ny avsnittoverskrift foran ny § 16a skal lyde:
Avtalelisens for bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer
Ny § 16a skal lyde:
Arkiv, bibliotek og museer som angitt i § 16 første ledd kan fremstille eksemplar av utgitte verk i samlingene og gjøre slike verk tilgjengelig for allmennheten når betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd er oppfylt.
Avsnittoverskriften foran § 17 skal lyde:
Eksemplarfremstilling til bruk for funksjonshemmede
§ 17 skal lyde:
Av utgitt litterært eller vitenskapelig verk eller musikkverk kan det i annen form enn lydopptak fremstilles eksemplar bestemt til bruk for blinde, svaksynte og andre som på grunn av funksjonshemning ikke kan tilegne seg verket på vanlig måte. Utgitt litterært eller vitenskapelig verk kan gjengis på film, med eller uten lyd, bestemt til bruk for hørsels- eller talehemmede. Bestemmelsen gjelder ikke for ervervsmessig bruk.
Bestemmelsene i første ledd gir ikke rett til kopiering av eksemplar som andre har fremstilt med særlig henblikk på bruk som der nevnt.
Ny avsnittoverskrift foran ny § 17a skal lyde:
Tvangslisens for fremstilling og bruk av opptak for funksjonshemmede
Ny § 17a skal lyde:
Kongen kan bestemme at nærmere angitt organisasjon og bibliotek for vederlagsfri bruk for funksjonshemmede skal ha rett til på nærmere fastsatte vilkår å fremstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk gjennom opptak på innretning som kan gjengi det. I tilslutning til teksten kan offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk gjengis på opptaket. Opphavsmannen har krav på vederlag som utredes av staten. Bestemmelsen gjelder ikke for ervervsmessig bruk.
Ny avsnittoverskrift foran ny § 17b skal lyde:
Avtalelisens for fremstilling og bruk av opptak for funksjonshemmede
Ny § 17b skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter om rett til å gjøre opptak av utgitt film eller bilde, med eller uten lyd, og av utsendt kringkastingsprogram, som ikke vesentlig inneholder musikkverk. Forskriftene kan bare gjelde slik bruk som nevnt i § 17a, og bare komme til anvendelse når den som gjør opptaket oppfyller betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd.
§ 18 skal lyde:
I samleverk, bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning, sammenstilt av verk fra et større antall opphavsmenn, kan det gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang, når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt. I tilslutning til teksten kan også kunstverk og fotografisk verk gjengis når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble offentliggjort. Verk som er utarbeidet til bruk ved undervisning, må ikke gjengis i et samleverk med samme formål. Bestemmelsene gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form.
Opphavsmannen har krav på vederlag.
§ 19 skal lyde:
Er et eksemplar av et verk solgt med opphavsmannens samtykke, kan eksemplaret spres videre blant allmennheten. Det samme gjelder eksemplar av offentliggjort verk, og ethvert eksemplar av kunstverk eller fotografisk verk, som opphavsmannen på annen måte har overdratt. Bestemmelsene gjelder bare der eksemplaret er solgt eller overdratt som nevnt innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, med mindre eksemplaret er ervervet av en person til privat bruk eller spres videre ved utlån eller utleie.
Bestemmelsen i første ledd gir, med unntak for byggverk og bruksgjenstander, ikke adgang til utleie. Heller ikke gir bestemmelsen adgang til utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram. Likestilt med leie er bytte som drives som organisert virksomhet.
§ 20 tredje punktum oppheves.
§ 21 skal lyde:
Et utgitt verk kan fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning. Har opphavsmannen overdratt eksemplar av et kunstverk eller et fotografisk verk, eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig i forbindelse med undervisning.
Også ellers kan utgitt verk fremføres offentlig:
a) ved tilstelninger der fremføring av åndsverk ikke er det vesentlige, såfremt tilhørerne eller tilskuerne har adgang uten betaling, og tilstelningen heller ikke indirekte finner sted i ervervsøyemed,
b) ved ungdomsstevner som ikke arrangeres i ervervsøyemed.
Denne paragraf gjelder ikke for filmverk, scenisk fremføring av sceneverk eller fremføring av databaser ved ervervsmessig undervisning. Paragrafen gir heller ikke rett til fremføring ved kringkasting. Innenfor ervervsmessig undervisning gir den heller ikke rett til annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten. Adgangen til fremføring ved undervisning gjelder ikke fremføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.
Avsnittoverskriften foran § 23 skal lyde:
Gjengivelse av kunstverk mv.
§ 23 skal lyde:
Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.
Offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan gjengis i skrift av biografisk innhold.
Bestemmelsene i denne paragraf gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd.
Ny § 23a skal lyde:
Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.
Er et kunstverk eller et fotografisk verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av verk som nevnt, kan verket medtas i aviser, tidsskrifter, bøker, ved film og i kringkasting, såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen.
§ 24 skal lyde:
Kunstverk og fotografisk verk som inngår i en samling eller som utstilles eller utbys til salg, kan avbildes i katalog over samlingen og i meddelelse om utstillingen eller salget. Katalog kan bare fremstilles ved trykking, fotokopiering eller lignende metode.
Kunstverk og fotografisk verk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.
Byggverk kan fritt avbildes.
§ 30 skal lyde:
Norsk rikskringkasting og etter Kongens bestemmelse andre kringkastingsforetak har rett til mot vederlag å kringkaste et utgitt verk når betingelsene for avtalelisens etter § 36 første ledd er oppfylt. Tilsvarende gjelder for offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk.
Ved satellittkringkasting får bestemmelsene i første ledd ikke anvendelse med mindre sendingen av samme kringkastingsforetak samtidig kringkastes her i riket over jordbundet nett.
Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke sending ved tråd. De gjelder ikke for sceneverk og filmverk, og heller ikke for andre verk dersom opphavsmannen overfor foretaket har nedlagt forbud mot kringkasting, eller det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg at verket kringkastes.
Gjeldende § 33 oppheves.
Gjeldende § 32 blir § 33.
Ny avsnittoverskrift foran § 32 skal lyde:
Avtalelisens for bruk av verk i kringkastingsforetaks samlinger
§ 32 skal lyde:
Norsk rikskringkasting og andre som har konsesjon til å drive kringkasting har rett til bruk av offentliggjort verk i sine samlinger ved
a)ny kringkasting, eller
b)overføring på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket
når betingelsene for avtalelisens i § 36 første ledd er oppfylt.
Denne paragraf gjelder bare for verk som ble kringkastet før 1. januar 1997 og som inngår i kringkastingsforetakets egne produksjoner. Paragrafen gjelder ikke dersom opphavsmannen har nedlagt forbud mot slik bruk av verket eller det ellers er særlig grunn til å anta at han motsetter seg slik bruk.
§ 35 første ledd første punktum skal lyde:
Vederlag etter §§ 13a, 17a, 18, 23 og 45b kan enhver av partene kreve fastsatt på bindende måte etter regler som Kongen gir.
§ 36 første ledd skal lyde:
Når det foreligger avtale med organisasjon som nevnt i § 38a som tillater slik bruk av verk som nevnt i §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og 34, har bruker som omfattes av avtalen, overfor rettighetshaver som ikke er omfattet, rett til på samme område og på samme måte å utnytte verk av samme art som dem avtalen gjelder (avtalelisens). Bestemmelsen gjelder bare for bruk som skjer i samsvar med det avtalen fastsetter. Bestemmelsen gjelder ikke i forhold til kringkastingsforetaks rettigheter i sine sendinger.
§ 37 skal lyde:
Ved bruk av verk etter § 36 er det som avtalen, nemnda eller den organisasjon som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående rettighetshavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.
Uansett bestemmelsen i første ledd kan en utenforstående rettighetshaver som sannsynliggjør at hans verk er brukt etter § 36, kreve at vederlag for dette skal utbetales til ham. Kravet må fremsettes innen tre år etter utløpet av det år bruken fant sted, og kan bare rettes mot den organisasjonen som i medhold av § 36 har innkrevd vederlag. Vederlagets størrelse kan hver av partene kreve fastsatt etter regler som Kongen gir.
§ 38 skal lyde:
Kommer avtale etter §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30 og 32 ikke i stand, kan hver av partene kreve megling etter regler som Kongen gir. Er partene enige om det, kan tillatelse til og vilkår for eksemplarfremstillingen fastsettes etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd. Fastsettelsen får samme virkning som avtale etter § 36 første ledd.
Er partene i avtaler etter §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30 og 32 enige om det, kan tvist om tolkingen av avtalen på bindende måte avgjøres etter reglene gitt med hjemmel i § 35 første ledd.
Kommer avtale med kringkastingsforetak om adgang til å gjøre opptak av foretakets sendinger for slik bruk som omfattes av §§ 13b, 14 eller 17b, ikke i stand, gjelder bestemmelsen i første ledd første og andre punktum tilsvarende. Ved tvist om tolking av slik avtale får bestemmelsen i andre ledd tilsvarende anvendelse.
Er de berørte parter enige om det, kan tvist om tolking av avtale om slik videresending som nevnt i § 34 på bindende måte avgjøres av den nemnd som er omtalt i § 35 andre ledd.
§ 38a skal lyde:
Avtale som skal ha virkning som nevnt i § 36 første ledd, må inngås av organisasjon som på området representerer en vesentlig del av opphavsmennene til de verk som brukes i Norge, og som er godkjent av departementet. For bruk på nærmere angitte områder kan Kongen bestemme at den organisasjon som godkjennes, må være en felles organisasjon for de berørte rettighetshavere.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om kontroll med organisasjoner og fond som mottar vederlag til videre fordeling.
§ 38b skal lyde:
Organisasjon som nevnt i § 38a kan, så lenge rettighetshaveren ikke har motsatt seg det, kreve at det overfor bruker som ikke har inngått avtale som nevnt i § 36, ved dom nedlegges forbud mot ulovlig utnyttelse av verk på en måte som omfattes av bestemmelsene i §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 eller 34. Det samme gjelder overfor bruker som er part i en avtale som nevnt og som unnlater å betale det avtalte vederlag.
Organisasjon som nevnt i § 38a kan, så lenge rettighetshaveren ikke har motsatt seg det, likeledes reise krav etter denne lovs §§ 55 og 56 overfor den som har foretatt ulovlig bruk som nevnt i første ledd. Har den som ulovlig har utnyttet et verk innfridd organisasjonens krav, kan rettighetshaverens krav i anledning samme utnyttelse bare rettes mot organisasjonen, som da plikter å erlegge hva rettighetshaveren har krav på.
§ 39k skal lyde:
Ved opphavsmannens død får reglene om arv, ektefellers felleseie og gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo anvendelse på opphavsretten.
Gjennom testament kan opphavsmannen, med bindende virkning også for ektefelle og livsarvinger, gi bestemmelser om utøvelse av opphavsretten eller overlate til en annen å gi slike bestemmelser.
Er opphavsretten ved arv fra opphavsmannen gått over til flere i forening, kreves samtykke fra alle arvingene til verkets første offentliggjørelse hvis de eller opphavsmannen ikke uttrykkelig eller stilltiende har samtykket på forhånd. Ved spørsmål om offentliggjørelse av verket på annen måte eller i en annen form enn tidligere er det likevel tilstrekkelig at det er gitt samtykke fra arvinger som regnet etter arvelodd utgjør et flertall. Ny offentliggjørelse på samme måte kan hver av arvingene forlange eller gi samtykke til. Enhver av arvingene kan påtale krenkelser av opphavsretten. Dette ledd gjelder bare der ikke annet følger av bestemmelse etter andre ledd.
Overtredelse av bestemmelse nevnt i andre ledd eller av bestemmelsene i §§ 3 og 11 andre ledd, kan påtales så vel av gjenlevende ektefelle som av enhver av opphavsmannens slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken, eller av den som er oppnevnt i medhold av andre ledd.
§ 42 skal lyde:
En utøvende kunstner har, innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over sin fremføring av et verk ved å
a)gjøre varig eller midlertidig opptak av fremføringen,
b)fremstille varig eller midlertidig eksemplar av et opptak av fremføringen, og
c)gjøre fremføringen eller opptak av den tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring av lydopptak gjelder likevel bestemmelsene i § 45b, med mindre fremføringen skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.
Når eksemplar av et opptak som gjengir en utøvende kunstners fremføring av et verk med kunstnerens samtykke er solgt innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, kan eksemplaret spres videre på annen måte enn ved utleie. Det samme gjelder når kunstneren innenfor dette område har overdratt eksemplar av offentliggjort lydopptak eller film som gjengir slik fremføring.
Når ikke annet er avtalt, omfatter en avtale om innspilling på film av en utøvende kunstners fremføring, også retten til å leie ut eksemplar av filmen.
Bestemmelsene i §§ 2, 3, 6 til 8, 11 til 17, 17b, 18, 21, 22, 25, 27, 28, 31, 32, 33 til 39c, 39k til 39m og 50 gjelder tilsvarende.
§ 43 femte ledd skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 2 andre og tredje ledd, 6 til 8, 11a til 22, 25, 27, 28, 30 til 38b og 39h fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 43a tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 2 andre og tredje ledd, 3, 6 til 9, 11 til 21, 23 til 28, 30 til 39f og 39j til 39l, gjelder tilsvarende for fotografiske bilder i samme utstrekning som de gjelder for fotografiske verk.
§ 45 skal lyde:
En tilvirker av lydopptak og film har, innen de grenser som følger av denne lov, enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. For offentlig fremføring av lydopptak gjelder likevel bestemmelsene i § 45b, med mindre fremføringen skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
Vernet etter denne bestemmelse varer i 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Dersom opptaket i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 50 år etter utløpet av det år opptaket første gang ble offentliggjort.
Når eksemplar av et lydopptak eller en film med tilvirkerens samtykke er solgt innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, kan eksemplaret spres videre på annen måte enn ved utleie. Det samme gjelder når tilvirkeren innenfor dette område har overdratt eksemplar av offentliggjort lydopptak eller film.
Bestemmelsene i §§ 2, 7, 8, 11a til 17, 17b, 18, 21, 22, 25, 27, 28 og 31 til 38b gjelder tilsvarende.
§ 45a femte ledd skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 7, 8, 11a til 13a, 15, 16, 18, 21 første ledd, 22, 25, 27, 28, 31, 33, 35 og 38 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 45b skal lyde:
Lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner kan innenfor det i § 45 nevnte tidsrom mot vederlag gjøres tilgjengelig for allmennheten ved offentlig fremføring. Dette gjelder ikke for overføring på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
Så vel tilvirkeren av opptaket som de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis, har krav på vederlag. Har to eller flere kunstnere samvirket ved fremføringen, må de gjøre vederlagskravet gjeldende i fellesskap. Overfor de vederlagspliktige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av vedkommende departement. Kongen kan gi nærmere regler om oppkreving og fordeling av vederlag. Vederlagets størrelse skal fastsettes uavhengig av avgiftsplikten etter § 3 i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner mv.
Rettighetshavere som ikke er medlem av organisasjon godkjent etter andre ledd, må selv fremsette krav på vederlag overfor organisasjonen. Kravet må fremsettes innen tre år etter utløpet av det år opptaket ble fremført.
Bestemmelsene i §§ 3, 21, 22 og 25, jf. § 11, og § 39k fjerde ledd, har tilsvarende anvendelse.
Det som er bestemt i denne paragraf gjelder ikke for lydfilm. For offentlig fremføring av lydopptak som ikke er vernet etter åndsverkloven, gjelder lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner mv.
Nytt kapittel 6a skal lyde:
Kapittel 6a. Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon
Forbud mot omgåelse mv. av effektive tekniske beskyttelsessystemer
§ 53a. Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk.
Det er videre forbudt å:
a)selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b)produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c)reklamere for salg eller utleie av,
d)besitte for ervervsmessige formål, eller
e)tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.
Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.
Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til hinder for eksemplarfremstilling etter § 16.
Adgangen til bruk av verk når effektive tekniske beskyttelsessystemer er anvendt
§ 53b. Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang til et vernet verk, uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer kan gjøre bruk av verket, herunder fremstille nye eksemplarer, i henhold til §§ 13a, 15, 16, 17, 17a, 21, 26-28 og 31.
Dersom rettighetshaver etter begjæring fra berettiget etter bestemmelsene ovenfor ikke gir tilgang som nevnt i første ledd, kan han etter begjæring fra den berettigede pålegges å gi slike opplysninger eller annen bistand som er nødvendig for å muliggjøre bruk av verket i samsvar med formålet. Begjæring rettes til nemnd opprettet av departementet etter regler som Kongen gir. Nemnda kan i tillegg til pålegg som nevnt, bestemme at berettiget etter nevnte bestemmelser uten hinder av § 53a kan omgå anvendte tekniske beskyttelsessystemer dersom rettighetshaver ikke overholder den frist nemnda setter for å etterkomme pålegget.
Eksemplar av verk som faller inn under lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument av 9. juni 1989 nr. 32, skal likevel alltid utstyres med nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling, er mulig. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke der vernet verk på avtalte vilkår ved overføring stilles til rådighet for allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for datamaskinprogram. Kongen kan fastsette at enkelte institusjoner innen abm-sektoren automatisk får avlevert nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling, skal være mulig.
Tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram
§ 53c. Omsetning av, eller besittelse i ervervsøyemed av et hvilket som helst middel hvis eneste formål er å gjøre det lettere ulovlig å fjerne eller omgå tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram, er forbudt.
Forbud mot fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon
§ 53d. Det er forbudt uten rettighetshaverens samtykke
a)å fjerne eller endre elektronisk rettighetsinformasjon som rettighetshaveren har føyet til et vernet verk, og som enten inngår i et eksemplar eller fremtrer i forbindelse med at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, eller
b)å innføre et eksemplar for spredning, omsette eller på annen måte gjøre et vernet verk tilgjengelig for allmennheten der elektronisk rettighetsinformasjon er fjernet eller endret i strid med bokstav a
dersom handlingen i bokstav a eller b foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler en krenkelse av opphavsrett.
Arbeider vernet etter 5. kapittel
§ 53e. Det som i dette kapittel sies om verk, gjelder tilsvarende for arbeider vernet etter 5. kapittel.
§ 54a oppheves.
§ 54 skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov ved:
a) å overtre bestemmelser gitt til vern for opphavsretten i eller i medhold av 1. og 2. kapittel, bestemmelsene i § 39j eller § 41a, eller forbud nedlagt etter § 35 eller § 48, eller bestemmelser utferdiget av opphavsmannen etter § 39k andre ledd,
b) å overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av 5. kapittel og kapittel 6a, §§ 45c, 46, 47 eller 48 siste ledd,
c) å innføre eksemplar av åndsverk eller av arbeider og opptak som nevnt i §§ 42, 43, 43a, 45 og 45a i hensikt å gjøre dem tilgjengelige for allmennheten, når eksemplarene er fremstilt utenfor riket under slike forhold at en tilsvarende fremstilling her i riket ville vært i strid med loven, eller
d) å fremby eller på annen måte gjøre tilgjengelig for allmennheten arbeider eller opptak som er nevnt i §§ 42, 43, 43a, 45 eller 45a, når eksemplarene er fremstilt i strid med disse bestemmelser eller innført i strid med bokstav c i paragrafen her,
e) å innføre eksemplar av opptak som nevnt i § 45 i den hensikt å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten i ervervsøyemed, når tilvirkeren ikke har samtykket til innførselen og eksemplar av samme opptak med samtykke av tilvirkeren frembys her i riket. Departementet kan i forskrifter gjøre unntak fra denne bestemmelsen for innførsel av eksemplar fra nærmere bestemte land.
Ved overtredelse av bestemmelsen i § 12 fjerde ledd, gjelder første ledd i paragrafen her likevel bare dersom handlingen er forsettlig.
Medvirkning til overtredelse som nevnt i første og andre ledd straffes på samme måte.
Er overtredelse som nevnt i første og annet ledd forsettlig, og foreligger det særlig skjerpende forhold, er straffen bøter eller fengsel inntil tre år. Ved vurderingen av om særlig skjerpende forhold foreligger, skal det først og fremst legges vekt på den skade som er påført rettshavere og andre, den vinning som lovovertrederen har hatt og omfanget av overtredelsen for øvrig.
Forsøk på forsettlig overtredelse som nevnt i første til fjerde ledd kan straffes likt med den fullbyrdete overtredelse.
Den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å påføre de i § 52 nevnte opplysninger på et verk som han forestår trykkingen av, straffes med bøter.
Overtredelse av fjerde ledd jf. femte ledd påtales av det offentlige. Overtredelse av de øvrige bestemmelser i paragrafen her påtales ikke av det offentlige med mindre det begjæres av fornærmede eller en organisasjon, jf. åttende ledd, eller finnes påkrevd av allmenne hensyn.
Er denne lov overtrådt ved at et verk er brukt på en måte som er nevnt i §§ 13b, 14, 16a, 17b, 30, 32 og 34, kan påtale begjæres også av den organisasjon som kan inngå avtale etter § 36, så lenge fornærmede ikke motsetter seg det.
§ 55 nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragraf kan ikke anvendes overfor den som fremstiller eller medvirker til fremstilling av eksemplar i strid med bestemmelsen i § 12 fjerde ledd, med mindre handlingen er forsettlig.
§ 60 andre ledd skal lyde:
Eksemplar som er lovlig fremstilt før lovens ikrafttreden, kan fremdeles spres til allmennheten eller vises offentlig, likevel slik at bestemmelsene om utleie i §§ 19, 42 og 45 og bestemmelsene i § 19 om utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram får anvendelse også i disse tilfelle.
II
I lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. skal § 3 andre ledd første punktum lyde:
Avgiftsplikten omfatter ikke offentlig framføring av lydopptak som er vederlagspliktig etter åndsverkloven § 45b eller offentlig framføring av lydopptak eller film ved overføring på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
III
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid.
2. For endringene i åndsverkloven gjelder følgende overgangsregler:
a) Endringene gjelder ikke handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før loven her trer i kraft.
b) Dersom det før loven her trer i kraft er igangsatt eksemplarfremstilling med hjemmel i 2. kapittel slik dette lyder før lovendringene trer i kraft, kan eksemplarfremstillingen avsluttes innenfor de planlagte rammer, likevel senest innen 1. januar 2006. Denne bestemmelse gjelder ikke for eksemplarfremstilling etter § 12.
c) Kongen kan fastsette nærmere overgangsregler.
Kultur- og kirkedepartementet fremmet 11. februar d.å.
ovennevnte proposisjon om endringer i åndsverkloven.
Departementet ønsker i den forbindelse å gjøre Stortinget
oppmerksom på enkelte unøyaktigheter i proposisjonen.
I kapittel 2 har en klargjøring av overskriften falt ut.
Den var med i høringen og fikk generell tilslutning. Overskriften
bør lyde: "Kapittel 2. Avgrensning av opphavsretten og
forvaltning av rettigheter ved avtalelisens".
Som en konsekvens av at gjeldende § 23 er delt
i § 23 og ny § 23a, bør
det i § 8 også vises til § 23a.
I § 19 første ledd, tredje punktum,
har det blitt en unøyaktighet ved at det i ny tekst er
vist til "bestemmelsen" istedenfor "bestemmelsene" og "eksemplar" istedenfor
"eksemplaret". Første del bør derfor lyde: "Bestemmelsene gjelder bare der eksemplaret
er solgt eller overdratt som nevnt........."
I § 23 er lovens systematikk om at reglene
gjelder tilsvarende for bestemmelser i 5. kapittel ved en inkurie
fraveket ved at det i tredje ledd er tatt inn "eller bilde". Dette
vil følge automatisk ved at det i § 43a vises
til § 23. Ordene "eller bilde" i § 23
tredje ledd bør derfor gå ut.
I § 39k tredje ledd, andre punktum, bør
"arvingene" byttes ut med "arvinger". Formuleringen bør
således være: "...tilstrekkelig
at det er gitt samtykke fra arvinger som regnet etter arvelodd utgjør
et flertall."
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 30. mai 2005
Sonja Irene Sjøli |
Ulf Erik Knudsen |
leder |
ordfører |