Til Odelstinget
I proposisjonen inngår:
Forslag til endringer i lovbestemte
beløpsgrenser mv.
Forslag til lovendringer som følge av reorganiseringen
av skatteetaten (ROS)
Forslag til videreføring av særskilte
skattefordeler i AFP-ordningen frem til 1. januar 2010
Forslag til avvikling av skattefavoriseringen av IPA og
livrenter
Forslag til endring av reglene om beskatning av aksjegevinster
mv. realisert etter utflytting
Forslag til endringer i svalbardbeskatningen for inntektsårene
2006 og 2007
Forslag om adgang til beregning av friinntekt av pådratte
investeringskostnader i byggeperioden for nye og oppgraderte vannkraftverk
Forslag til endring av skattereglene for finansielle poster
i petroleumsbeskatningen
Forslag til endring i CO2-avgiftsloven på kontinentalsokkelen
Forslag til presisering av forskriftshjemmelen i skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g - skattemessig behandling av tap
på utlån i banker og finansieringsforetak
Forslag til fradrag for avsetning til felleseid andelskapital
i visse samvirkeforetak
Forslag til skattefritak ved overdragelse av landbrukseiendom
fra et familiesameie
Forslag til endringer i ordningen for betinget skattefritak
ved innløsning av festet tomt
Forslag til innføring av skattefritak på gevinst ved
vern av skog
Forslag til endringer i skogfondsordningen
Forslag til innføring av maksimumsgrense for ligningsverdien
på annen fast eiendom
Forslag til endret verdsettelse av aksjer, grunnfondsbevis
og verdipapirfondseiendeler ved formuesskatteligningen
Forslag til fritak for formuesskatt på engangserstatningsutbetaling
til barn ved tap av forsørger
Forslag til endringer i oppgave- og betalingsfrister
Forslag til utvidelse av politiets tilgang til valutaregisteret
Forslag til utvidelse av ligningslovens bestemmelser om
dekning av sakskostnader
Forslag til lovendringer i skattebetalingsloven
Forslag til klargjøring av dokumentavgiftsplikten ved
erverv av bygning på fremmed grunn
Forslag om dokumentavgiftsfritak ved overføring
av fast eiendom mellom samboere
Forslag om endring i merverdiavgiftsloven
Forslag til endring i lov om særavgifter
Forslag til endring i lov om statens pensjonsfond som følge
av innføring av NOx-avgift
Forslag til oppretting av lovtekst
Omtale av saker om skattefritak på nærmere
vilkår etter skatteloven §§ 11-21
og 11-22
Oversikt over fradragsbeløp og beløpsgrenser
i skatteloven
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Marianne Aasen Agdestein, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen,
Reidar Sandal, leiaren Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Eirin
Kristin Sund, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter,
Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
frå Høgre, Svein Flåtten, Peter Skovholt Gitmark
og Jan Tore Sanner, frå Sosialistisk Venstreparti, Magnar
Lund Bergo og Heikki Holmås, frå Kristeleg Folkeparti,
Hans Olav Syversen, frå Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
og frå Venstre, Lars Sponheim, viser til at Regjeringa
sine vurderingar og framlegg er nærmare omtala nedanfor
i denne innstillinga og i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte- og avgiftsopplegget
2007 - lovendringer.
Komiteen viser elles til at det generelt
berre er samandrag av Regjeringa sine vurderingar og framlegg som
er referert nedanfor under dei enkelte punkta. Bakgrunnen for lovframlegga,
gjeldande norsk rett, utanlandsk rett, høyringsnotat, høyringsfråsegner
mm. knytt til dei enkelte vurderingane og framlegga, er gjort nærmare
greie for i nemnde odelstingsproposisjon. Også nærmare
vurderingar knytt til lovframlegga er i nokon grad berre dels gjengjeven, eventuelt
berre vist til.
Komiteen viser elles til sine merknader
nedanfor under dei enkelte punkta og i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2006-2007) og Budsjett-innst. S. I (2006-2007), som vert avgjevne
samstundes med denne innstillinga.
Departementet foreslår å øke den nedre
grensen for å betale trygdeavgift fra 29 600 kroner
til 39 600 kroner. Forslaget er nærmere omtalt
i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Forslaget tilsvarer
en frikortgrense på 40 000 kroner.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd. Departementet foreslår at endringene trer
i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa til endring i folketrygdlova § 23-3 fjerde
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
at nedre grense for å betale trygdeavgift, den såkalte
"frikortgrensen" blir økt fra 30 000 kroner til
40 000 kroner. Disse medlemmer mener
likevel at denne økningen ikke er tilstrekkelig og foreslår
derfor at denne grensen gradvis økes ytterligere til den
definerte fattigdomsgrensen på i underkant av 100 000
kroner er nådd. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er dobbeltmoral når Regjeringen
definerer alle med inntekt under 95 000 kroner som fattige
samtidig som Regjeringen krever ca. 14 000 kroner i skatt
fra en som tjener 95 000 kroner. Disse
medlemmer foreslår derfor en økning av frikortgrensen
til 70 000 kroner i 2007-budsjettet. En økning
av denne grensen vil også gjøre det mer lønnsomt å ta
deltidsarbeid og sommerjobber for bl.a. studenter.
Det er derfor grunn til å tro at en slik oppregulering
vil øke arbeidstilbudet innenfor de grupper som i dag har
svært liten eller ingen inntekt.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2 og fremmer
følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 69 600
kroner. Avgiften må ikke overstige mer enn 25 pst. av den
del av inntekten som overstiger 69 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Det vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak vedrørende forslag om å øke
satsen for minstefradraget i lønnsinntekt fra 34 til 36
pst., og fra 24 til 26 pst. i pensjonsinntekt.
Dette følges her opp med forslag til endring i skatteloven § 6-32
første ledd første og annet punktum. Departementet
foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2007. Det vises for øvrig
til forslag om økning av de øvre beløpsgrensene
for minstefradraget i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa til endring i skattelova § 6-32
første ledd første og andre punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at pensjonister får samme minstefradrag som ordinære
lønnsmottakere. Disse medlemmer foreslår
derfor at prosentsatsen for pensjonister heves til 36 pst. Disse medlemmer viser ellers til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2 og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-32 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 36 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd a, c eller d eller annet ledd (lønnsinntekt).
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
36 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd b (pensjonsinntekt).
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Etter skatteloven § 6-20 kan arbeidstakere
på nærmere vilkår kreve fradrag for betalt
fagforeningskontingent med inntil 2 250 kroner. Aktive
yrkesutøvere og næringsdrivende kan
få fradrag for kontingent betalt til visse yrkes- og næringsorganisasjoner med
samme beløp, jf. skatteloven § 6-19.
Som et ledd i regjeringspartienes målsetting om å doble
fradraget for betalt fagforeningskontingent, foreslår departementet å øke
det maksimale fradraget til 2 700 kroner. Forslaget er
nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007).
Det vises til endring i skatteloven § 6-19
annet ledd fjerde punktum og § 6-20 fjerde ledd
annet punktum. Departementet foreslår at endringene trer
i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
sluttar seg til framlegget frå Regjeringa til endring i
skattelova § 6-19 andre ledd fjerde punktum og § 6-20
fjerde ledd andre punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2006-2007) pkt. 1.2 og foreslår å fjerne fradragsreglene
for fagforeningskontingent i skatteloven.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 oppheves.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Høyre vil gå imot
den unormalt sterke økningen av skattefradraget for fagforeningskontingent
som Regjeringen har foreslått og hvor foreslåtte økninger
i løpet av ett år etter valget i 2005 nå er
på 50 pst.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller
med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan gis med inntil 2 350 kroner eller med en
forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Det vises til St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak.
Regjeringen foreslår å redusere satsen i formuestillegget
i skattebegrensingsregelen fra to pst. til en og en halv pst. Dette
krever endring i skatteloven.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 17-1
tredje ledd. Departementet foreslår at endringen trer i
kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2007.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til endring i skattelova § 17-1
tredje ledd.
Ved fastsettelse av positiv alminnelig inntekt fra jord- og hagebruk,
har produsenten i henhold til skatteloven § 8-1
femte ledd krav på et generelt jordbruksfradrag på inntil
36 000 kroner. I tillegg gis fradrag med 19 pst. av den
jordbruksinntekten som overstiger 36 000 kroner, opp til
et samlet fradrag på 71 500 kroner.
I forbindelse med jordbruksforhandlingene våren 2006,
ble det varslet at jordbruksfradraget skal økes med 283
mill. kroner i 2007. Departementet foreslår at det generelle
fradraget øker fra 36 000 kroner med 9 000
kroner til 45 000 kroner og at det prosentvise fradraget økes
fra 19 pst. til 32 pst. Det maksimale fradraget økes dermed
fra 71 500 kroner til 142 000 kroner.
For hevningen av den øvre grensen for den generelle
del av jordbruksfradraget til 45 000 kroner, vises det
til forslag om endring av skatteloven § 8-1 femte
ledd første punktum.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 8-1
femte ledd tredje punktum når det gjelder forhøyelsen
av det prosentvise fradraget fra 19 pst. til 32 pst. og det maksimale
jordbruksfradraget fra 71 500 kroner til 142 000
kroner.
Etter skatteloven § 8-1 sjette og sjuende ledd,
kan det kreves særskilt inntektsfradrag ved fastsettelsen av
inntekt fra reindrift og skiferproduksjon. Disse fradragenes størrelse
endres ikke.
Dersom skattyter driver jordbruk, reindrift og skiferdrift i
kombinasjon, skal fradraget etter gjeldende rett ikke overskride
71 500 kroner, jf. skatteloven § 8-1 åttende
ledd. I samsvar med økt maksimalgrense for jordbruksfradraget,
foreslås den kombinerte grensen når skattyteren
driver jordbruk i kombinasjon med skiferdrift og/eller
reindrift økt til 142 000 kroner. Det vises til
forslag om nytt annet punktum i § 8-1 åttende
ledd. Dette gjør det også nødvendig med
en justering av § 8-1 åttende ledd første
punktum.
Økningen av jordbruksfradraget vil gi et provenytap
på 283 mill. kroner påløpt og bokført.
Forslaget vil ikke ha administrative konsekvenser.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa til endring i skattelova § 8-1
femte ledd første og tredje punktum og åttande
ledd første punktum og nytt andre punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at landbruket årlig mottar 12 mrd. kroner i subsidier
fra staten og indirekte 9 mrd. kroner i form av tollvern. Disse medlemmer mener derfor at det ikke
er hensiktsmessig eller behov for egne særskattelettelser
for bøndene. Disse medlemmer viser
også til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett
har foreslått betydelige generelle skatte- og avgiftslettelser
som også vil komme bøndene til gode. Disse medlemmer vil derfor gå imot
forslaget fra Regjeringen om økt landbruksfradrag.
Regjeringen slutter seg i St.prp. nr. 1 (2006-2007) for Finansdepartementet
til hovedtrekkene i Skattedirektoratets forslag om å omorganisere
skatteetaten. Forslaget går ut på å organisere
skatteetaten i to nivåer: Skattedirektoratet og et regionalt
nivå. Det regionale nivå organiseres slik at hver
region omfatter flere av dagens fylker. Hver enkelt region får
ett organ, skattekontoret, som erstatter dagens ligningskontor,
fylkesskattekontor, skattefogdkontor og folkeregister i regionen.
Hver regions skattekontor vil utgjøre én formell
forvaltningsenhet. Skattekontoret vil bestå av mange kontorsteder
(enheter) innen regionen, og utad vil disse kontorenhetene fremstå som en
del av skattekontoret. Hver slik kontorenhet skal ha en førstelinjetjeneste
som skal betjene alle typer henvendelser, ta imot alle typer oppgaver,
klager, søknader med mer på alle skatteetatens
områder. De skatte- og avgiftspliktige skal således
kunne henvende seg til hvilken som helst kontorenhet.
Fordi alle disse kontorenhetene er en del av skattekontoret,
vil hver av dem kunne ha den kompetansen som foreslås lagt
til skattekontoret. Dette omfatter både ligningsmyndighet,
avgiftsmyndighet, innkrevingsmyndighet og folkeregistermyndighet.
I praksis vil det bli en saks- og myndighetsfordeling basert på administrativ
styring, for å sikre en fleksibel og slagkraftig organisasjon
med bedre ressursutnyttelse og høyere kvalitet.
Innad i regionene blir det regionledelsen som organiserer arbeidet
og bestemmer hvor saker som ikke kan løses i førstelinjetjenesten,
skal behandles. Skattedirektoratet kan gi overordnede anvisninger
om dette, og vil ha tilsyns- og instruksjonsmyndighet overfor regionene.
Regionledelsen vil ha tilsyns- og instruksjonsmyndighet overfor
alle kontorenhetene i regionen, bl.a. for å sikre budsjettstyring,
likebehandling og god kvalitet på behandlingen og avgjørelsene
i hver enhet. Den kontorenheten som en regionsledelse plasseres
ved, er ellers likestilt med de øvrige enhetene i regionen,
og har ingen formell, overordnet posisjon i forhold til disse.
Skattekontoret i regionen skal primært behandle saker
fra egen region, men Skattedirektoratet skal ha myndighet til å organisere
oppgaver på tvers av regionene.
På ligningsområdet foreslås en ny
klage- og nemndsstruktur. Forslaget innebærer at skattekontorene
gis en generell adgang til å omgjøre egne avgjørelser
som er truffet under ordinær ligning og forhåndsligning.
Dette innebærer at skattyter skal rette klage over ligningen
til skattekontoret. Hvis skattekontoret ikke tar klagen til følge,
foreslås det at skattyter skal ha en generell klageadgang
til en folkevalgt nemnd på regionalt nivå: skatteklagenemnda.
Det foreslås å innføre nærmere
bestemte krav til nemndsmedlemmenes kompetanse. I likhet med skattekontorene
skal skatteklagenemndene primært behandle klager fra egen
region, men Skattedirektoratet kan bestemme at for eksempel saker
som overføres til andre regioner i forbindelse med ligning,
kan klagebehandles der. Det foreslås en begrenset adgang
for etaten til å bringe de regionale skatteklagenemndenes avgjørelser
inn for overprøving av en landsdekkende nemnd: Riksskattenemnda.
Både skatteklagenemndene og Riksskattenemnda vil ha samme
uavhengige stilling som dagens nemnder.
På merverdiavgiftsområdet videreføres
Klagenemnda for merverdiavgift uendret, men det foreslås visse
endringer i fordelingen av myndighet mellom klagenemnda og skattekontorene.
På de øvrige forvaltningsområdene foreslås
det ingen vesentlige endringer i klageordningen.
Forslaget til omorganisering er nærmere beskrevet i
en rapport av desember 2005 fra Skattedirektoratet kalt
"Den nye skatteetaten - effektiv og imøtekommende". Rapporten
ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev
13. mars 2006. Omtale av forslaget til omorganisering,
høringen og høringsinstansenes syn m.m. er inntatt
i St.prp. nr. 1 (2006-2007). For å tilpasse lovgivningen
til den nye etatsstrukturen, foreslås det i proposisjonen
endringer i arveavgiftsloven, folkeregisterloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven
og den nye skattebetalingsloven.
Omorganisering av skatteetaten til to nivåer på samtlige
områder med ett regionalt forvaltningsnivå (skattekontoret),
krever en rekke lovendringer. Alle henvisninger til ligningskontor,
fylkesskattekontor, skattefogdkontor og folkeregister må endres.
Ved myndighetstildeling i de aktuelle forvaltningslovene, legges
myndigheten til "skattekontoret" som formell enhet. Bestemmelser
som gir myndighet som er stedbundet, foreslås endret som
følge av at Skattedirektoratet skal fordele myndighet til
skattekontorene. Videre foreslås det endringer i ligningsloven
for å tilpasse denne til den foreslåtte klage-
og nemndsstrukturen. De vesentligste endringene er i ligningsloven. Det øvrige
forvaltningsregelverket på skatteområdet påvirkes
noe mindre av forslaget til omorganisering.
Ligningsmyndighetene for Svalbard skal fortsatt forestå all
utligning av skatt til Svalbard, jf. lov 29. november 1996
nr. 68 om skatt til Svalbard. Da ligningsbehandlingen for Svalbard
i betydelig grad er regulert gjennom henvisninger til ligningsloven,
vil omorganiseringen også berøre ligningsforvaltningen der.
Departementet vil komme tilbake til lovendringsforslag på dette
området. Videre gjør omorganiseringen det nødvendig
med enkelte endringer i folketrygdloven, skatteloven og en rekke
andre lover. Departementet vil fremme disse endringsforslagene senere.
I omorganiseringen som omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007) er
det lagt til grunn at ligningsmyndighetene organiseres i to nivåer.
Den formelle myndigheten som i dag er lagt til ligningskontorene
og fylkesskattekontorene samles, ved at skattekontorene gjøres
til ligningsmyndighet på regionalt nivå. Oljeskattemyndighetene,
jf. lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v., omfattes ikke av omorganiseringen av
skatteetaten. Sentralskattekontoret for utenlandssaker
og Sentralskattekontoret for storbedrifter foreslås videreført
på den måten at de blir egne kontorenheter underlagt
regionlederen i den regionen der kontorene ligger. Sentralskattekontorene
blir dermed en del av vedkommende skattekontor. Skattedirektoratet
videreføres som sentral ligningsmyndighet overordnet skattekontorene.
Skattedirektoratet skal etter omorganiseringen ha myndighet til å fordele
oppgavene mellom skattekontorene. Det medfører endringer
i ligningslovens bestemmelser som knytter ligningskontorenes stedlige
myndighet til den kommunen som etter skattelovens regler om skattestedet,
skal ha skatten.
Skattekontorene skal ha generell myndighet til å treffe
vedtak til gunst og ugunst i alle endringsspørsmål
som gjelder egne avgjørelser under ordinær ligning
og forhåndsligning, samt myndighet til å treffe vedtak
om sakskostnader i endringssak avgjort av skatteklagenemnda.
Overgangen til en toinstansforvaltning får konsekvenser
for behandlingen av klager hvor fylkesskattekontoret i dag er klageinstans.
Slike klagesaker vil gå direkte fra skattekontoret til
Skattedirektoratet. Videre vil det være en generell klage-
og endringsadgang for en nemnd på regionalt nivå,
skatteklagenemnda. Skatteklagenemnda skal i likhet med skattekontorene
kunne behandle saker fra hele landet og som hovedregel treffe skriftlige
avgjørelser i avdeling. Dessuten skal det stilles større
krav til lederen og øvrige nemndsmedlemmers fagkunnskap.
Klage- og nemndsstrukturen for saker som i dag behandles ved sentralskattekontorene
skal tilpasses dette, men slik at dagens oppnevningssystem, krav
til spesialistkompetanse for nemndsmedlemmene og klagebehandling
i nemndsmøter videreføres.
Det skal være en begrenset adgang til å overprøve skatteklagenemndas
avgjørelser i en landsdekkende nemnd: Riksskattenemnda.
I tillegg foreslås at søksmål mot staten
reises ved den enkelte skattyters alminnelige verneting etter reglene
i den nye tvisteloven, og at partsstillingen utøves av
skattekontorene.
Som følge av omorganiseringen foreslår departementet
i proposisjonen de nødvendige endringer i ligningsloven,
slik at loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.
Det vises til nærmere omtale av de enkelte forslag i proposisjonen.
Departementet arbeider med en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven.
En lovteknisk gjennomgang av organiseringen av avgiftsmyndighetene
vil foretas i forbindelse med revisjonen. I denne omgang videreføres
merverdiavgiftsloven § 6 som gir Kongen myndighet
til å gi bestemmelser om avgiftsforvaltningen og kontrollen
med avgiften, men det må gjøres endringer i bestemmelsene
i forskrift nr. 17 om avgiftsforvaltningen.
Merverdiavgiftsforvaltningen er i dag organisert i to forvaltningsnivåer
- fylkesskattekontorene og Skattedirektoratet/Klagenemnda
for merverdiavgift. Den nye organiseringen av skatteetaten innebærer
at den formelle myndigheten som i dag er lagt til fylkesskattekontorene,
må legges til skattekontorene, som blir avgiftsmyndighet
på regionalt nivå.
Forslaget om oppdeling i regioner som hver for seg skal utgjøre
en formell enhet - skattekontoret - som skal kunne behandle saker
fra alle regioner, medfører at det må foretas
endringer i forskrift nr. 17 som begrenser fylkesskattekontorenes
stedlige myndighet til eget fylke.
Etter forslaget fra Skattedirektoratet skal flere oppgaver overføres
fra Skattedirektoratet til skattekontorene. Blant annet foreslås
det at skattekontorenes endringsmyndighet når det gjelder
etterberegningsvedtak utvides, og at kontorene skal overta saksforberedelsen
og skrive innstilling i saker om etterberegning for Klagenemnda
for merverdiavgift. Dessuten skal skattekontorene avgjøre
sakskostnadsspørsmålet i etterberegningssaker
i første instans. Videre foreslås det at Klagenemnda
for merverdiavgift får utvidet myndighet i klagesaker som
gjelder vedtak om registrering eller sletting hvor det samtidig treffes
et etterberegningsvedtak.
Departementet foreslår i proposisjonen de nødvendige
endringer i merverdiavgiftsloven, slik at loven tilpasses den nye
organiseringen og myndighetsfordelingen. Det vises til nærmere
omtale av de enkelte forslag i proposisjonen.
Folkeregisterloven er basert på at det skal føres egne
folkeregistre for hver kommune over de som er bosatt i kommunen.
Allerede i 1994 ble imidlertid de lokale registrene erstattet av
ett felles register - Det sentrale folkeregister - og ved omorganiseringen
av ligningsforvaltningen i 2002 ble den lokale vedtaksmyndigheten
på folkeregisterområdet lagt til landets 99 ligningskontorer.
Fordi det lokale folkeregisteret ikke lenger er en organisatorisk
enhet i hver kommune, og for å harmonisere ordlyden med
de faktiske endringer som har skjedd for folkeregistreringsordningen,
foreslår departementet at det i tillegg til lovendringene
som følger av omorganisering av skatteetaten, også foretas
enkelte andre lovendringer av mer teknisk og begrepsmessig karakter.
Disse endringsforslagene omtales i proposisjonens punkt 3.4.2.2
sammen med endringsforslagene som direkte følger av omorganiseringen.
I høringsnotatet foreslås det at folkeregistermyndighetene
organiseres i to nivåer. Det innebærer at den
myndigheten som i dag er lagt til ligningskontorene og fylkesskattekontorene
samles ved at skattekontorene gjøres til registermyndighet
på regionalt nivå. Skattedirektoratet foreslås
videreført som sentral registermyndighet, mens betegnelsen
Sentralkontoret for folkeregistrering ikke lenger brukes i lovteksten.
Det foreslås at skattekontorene skal ha de funksjoner
som i dag ivaretas av ligningskontorene og fylkesskattekontorene.
Saker som i dag behandles av fylkesskattekontoret i første
instans foreslås lagt til skattekontoret, mens saker hvor
fylkesskattekontoret i dag er klageinstans, foreslås overført
til Skattedirektoratet.
Departementet foreslår i proposisjonen de nødvendige
endringer i folkeregisterloven slik at loven tilpasses den nye organiseringen
og myndighetsfordelingen. Omorganiseringen nødvendiggjør
også endringer i folkeregisterforskriften. Det vises til
nærmere omtale av de enkelte forslag i proposisjonen.
Omorganisering av skatteetaten innebærer at ordningen
med fylkesvise skattefogdkontor opphører. Arbeidsoppgavene
vil etter omorganiseringen tilligge skattekontorene. Skattekontorene
skal primært behandle saker fra egen region, men Skattedirektoratet skal
ha myndighet til å organisere oppgaver på tvers av
regionene. De kommunale skatteoppkreverne omfattes ikke av forslaget,
og bestemmelsene i skattebetalingsloven som legger myndigheten til
skatteoppkreverne videreføres derfor.
Som følge av omorganiseringen foreslås i proposisjonen
de nødvendige endringer i skattebetalingsloven slik at
loven tilpasses den nye organiseringen og myndighetsfordelingen.
Det vises til nærmere omtale av de enkelte forslag i proposisjonen.
Arveavgiftsmyndighetene er allerede i dag organisert i to forvaltningsnivåer:
skattefogdkontorene (og tingretten) og Skattedirektoratet. Omorganiseringen
av skatteetaten innebærer at den formelle myndigheten som
i dag er lagt til skattefogdkontorene, legges til skattekontorene
som blir arveavgiftsmyndighet på regionalt nivå.
I den nye organiseringen skal Skattedirektoratet fordele oppgaver
og myndighet mellom skattekontorene. Dette gjør det nødvendig
med endringer i arveavgiftslovens bestemmelser som knytter skattefogdkontorenes
stedlige myndighet til eget fylke.
Departementet foreslår i proposisjonen de endringer
i arveavgiftsloven som er nødvendig for å tilpasse
loven til den nye organiseringen og myndighetsfordelingen. Det vises
til nærmere omtale av de enkelte forslag i proposisjonen.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa om endringar i likningslova II,
meirverdiavgiftslova III, folkeregisterlova,
den nye skattebetalingslova II og arveavgiftslova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget fra Regjeringen om å endre klage- og nemndsstrukturen. Disse medlemmer vil i forbindelse med
Stortingets behandling av fagproposisjonen for Finansdepartementet
fremme forslag om at Regjeringen skal gå igjennom foreslått
klage- og nemndsstruktur i forbindelse med omorganiseringen av skatteetaten,
med sikte på å sikre klagere en bedre rettssikkerhet.
Dette kan gjøres ved å etablere klagenemnd på både
lokalnivå og regionnivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter
Regjeringens forslag om omlegging av Skatteetaten. Disse
medlemmer vil likevel varsle at de i Stortingets behandling
av fagproposisjonen for Finansdepartementet vil gå imot
at det vedtas en ettårsfrist for å klage og en
mer begrenset mulighet for skatteyterne enn skattemyndighetene til å bringe
saker inn for Riksskattenemda. Disse medlemmer mener
begge disse endringene vil kunne svekke rettssikkerheten.
I forbindelse med tariffoppgjøret i 1997 ble skattebegrensningsregelen
for pensjonister mv. og skattefritaket for AFP-tillegget utvidet
til å omfatte også tidligpensjonister mellom 62
og 64 år. Utvidelsen skulle fases ut med virkning fra 1. januar
2007. Reglene ble derfor utformet slik at personer som
fyller 62 år i 2006, vil være den siste gruppen
tidligpensjonister som blir omfattet av skattebegrensningsregelen for
pensjonister mv. og skattefritaket for AFP-tillegget fra 62 år.
I forbindelse med årets tariffoppgjør signaliserte Regjeringen
i brev av 31. mars 2006 til fellesforbundet at de særskilte
skattefordeler som i dag gjelder for tidligpensjonister mellom 62
og 64 år, skal videreføres frem til 1. januar
2010.
Som følge av de signaler som ble gitt ved årets lønnsoppgjør,
foreslår departementet at de særskilte skattefordelene
for tidligpensjonister mellom 62 og 64 år videreføres
til og med 2009.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 5-15
første ledd bokstav a nr. 1 tredje punktum, og § 17-1
første ledd bokstav e første punktum.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
sluttar seg til framlegget frå Regjeringa til endring i
skattelova § 5-15 første ledd bokstav a
nr. 1 tredje punktum og § 17-1 første
ledd bokstav e første punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at i den stramme situasjonen på arbeidsmarkedet
og med en økende reduksjon i yrkesdeltagelsen av arbeidstakere over
62 år, bør det iverksettes tiltak som kan øke
disse aldersgruppers yrkesdeltagelse.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
Regjeringens forslag om å forlenge særvilkårene
for AFP-pensjonister.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i budsjettet fremmer flere forslag for å få folk
til å stå lenger i jobb, bl.a. innstramminger
i AFP-ordningen.
Regjeringen varslet i St.meld. nr. 2 (2005-2006) en innstramming
i skattefavoriseringen av pensjonsspareordninger som går
utover lov om innskuddspensjon, lov om foretakspensjon, andre lovregulerte
pensjonsordninger samt offentlige pensjonsordninger i arbeidsforhold.
Departementet foreslår at fradragsretten for individuell
pensjonssparing (IPA) fjernes med virkning for innbetalinger foretatt
fra og med 12. mai 2006. Det foreslås at eksisterende
IPA-kontrakter avsluttes og at forsikringstaker får en
fripolise. Fripolisen vil bli beskattet etter dagens regler for
beskatning av IPA. Samtidig gis forsikringstaker en rett til å inngå en
ny kontrakt på samme vilkår. Denne kontrakten vil
bli skattlagt etter de ordinære reglene for livrenter.
Fradragsretten fjernes også for fortsettelsesforsikring.
Denne endringen får virkning fra og med inntektsåret
2007. Det foreslås tilsvarende overgangsregler som for
IPA.
Departementet foreslår å innføre skatteplikt
på arbeidsgiverens betaling av premie til kollektive livrenter.
Arbeidstakeren vil således bli skattlagt for premiebeløpet
som lønn. Utbetalinger fra kollektive livrenter hvor premien
er skattlagt som lønn, skal skattlegges som utbetalinger
på individuelle livrenter. Dette innebærer at
det bare er avkastningen som beskattes ved utbetalinger fra kollektive
livrenter. Avkastningen beskattes som alminnelig inntekt med 28
pst. For eksisterende kollektive livrenter som videreføres
etter at det innføres beskatning av premien hos medlemmene
i ordningen, vil utbetalingen bli skattlagt som pensjon. For å unngå slik
skattlegging kan det i disse tilfellene utstedes en fripolise knyttet til
de rettigheter som er opparbeidet ved utgangen av 2006. Det kan
om ønskelig også tegnes en ny kontrakt på samme
vilkår som gjaldt tidligere, slik at en skiller den opparbeidede
skattefavoriserte ordningen fra nye ordninger uten skattefavorisering.
Det foreslås at endringen får virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Departementet foreslår at det innføres formuesskatt
på livrenteforsikring. Etter forslaget skal formuesskattegrunnlaget
være livrentens gjenkjøpsverdi. Det foreslås
at de nye reglene trer i kraft med virkning for inntektsåret
2007 for eksisterende livrenter, der det ikke foretas nye innbetalinger
på forsikringen etter 5. oktober 2006. Samtidig
foreslår departementet at ekstrabeskatningen ved gjenkjøp
av livrenter oppheves med virkning fra og med inntektsåret
2007.
Det foreslås unntak for formuesskatteplikten for fripoliser
som utstedes i forbindelse med avviklingen av IPA.
Som følge av at formuesskattefritaket for livrenter
i større eller mindre grad kan ha ført til redusert erstatning
for personer som har fått utmålt erstatning for
personskade etter skadeerstatningsloven kapittel 3, foreslås
det en overgangsregel hvor det gis fritak for formuesskatt for livrente
som er ervervet med midler fra tilkjent erstatning for personskade.
Dette omfatter likevel ikke de tilfeller hvor det er utmålt
en standardisert erstatning etter skadeerstatningslova § 3-2
a, og der det dermed er tatt hensyn til fremtidig skatteplikt for
erstatningen. Etter forslaget er det et vilkår at erstatningssummens
størrelse er fastsatt med bindende virkning før
6. oktober 2006, samt at livrente er ervervet innen 30. juni
2007.
Som varslet i St.meld. nr. 2 (2005-2006) foreslår departementet å avvikle
fradragsretten for innbetalinger til individuelle pensjonsavtaler
etter skatteloven.
Forslaget innebærer at fradragsretten etter skatteloven § 6-47
bokstav c for innbetalinger til individuelle pensjonsavtaler
oppheves. Det vises til forslag om å oppheve skatteloven § 6-47
bokstav c.
Når særreglene om fradrag for innbetalinger
til individuelle pensjonsavtaler i skatteloven § 6-47 bokstav c
med tilhørende forskrift oppheves, vil det ikke lenger
være særskilte regler om individuelle pensjonsavtaler
i skatteloven. Beskatning av individuelle avtaler om pensjonssparing
vil dermed bero på hvilken type avtale som er inngått.
Er avtalen utformet som en livrente etter forsikringsavtaleloven § 10-2
bokstav e, vil den beskattes som livrente. Er avtalen utformet
som en kapitalforsikring, vil den bli beskattet etter reglene for
beskatning av kapitalforsikringer. Rene spareavtaler vil bli beskattet
som andre spareprodukter. Det vil blant annet si at avkastningen
beskattes løpende og at innestående sparesaldo
er formuesskattepliktig.
I St.meld. nr. 2 (2005-2006) er det varslet at eksisterende IPA-kontrakter
videreføres etter samme regler som i dag, men uten fradragsrett.
Det innebærer at eksisterende kontrakter fortsatt skal
være unntatt for skatt på opptjent avkastning
og formue, mens utbetalinger skattlegges som pensjonsinntekt.
Det er således lagt til grunn at de som har IPA-kontrakter
skal kunne fortsette å innbetale på ordningen,
men uten fradragsrett for nye innbetalinger. Hvis utbetalinger fra
ordningen beskattes fullt ut som pensjonsinntekt, vil dette innebære
en dobbeltbeskatning. Dette vil som hovedregel gjøre det
lite gunstig å fortsette innbetalinger på samme
kontrakt.
Etter departementets syn er det ønskelig at de som har
IPA-kontrakter skal kunne fortsette sparingen på samme
type kontrakter som de har. Samtidig vil dagens regler for beskatning
av utbetalinger fra IPA lede til dobbeltbeskatning av innbetalinger
det ikke er gitt fradrag for. En ulik beskatning av utbetalinger
alt ettersom den stammer fra innbetalinger det er gitt fradrag for
eller ikke, vil være komplisert. Av skattetekniske grunner
foreslår departementet derfor en overgangsregel der eksisterende
IPA-kontrakter avsluttes med hensyn til nye innbetalinger, og at
det utstedes en fripolise. Samtidig gis forsikringstakerne en rett
til å tegne en ny kontrakt på samme vilkår
uten at det foretas noen ny helsevurdering. I forbindelse med et
slikt opphør av den eksisterende kontrakten og inngåelse
av en ny kontrakt, kan det påløpe kostnader. Departementet
foreslår at kundens eventuelle utgift til etablering av
en ny kontrakt begrenses på samme måte som for
flytting av individuell livsforsikring eller pensjonsforsikring
i forskrift til forsikringsloven § 11-3.
Dette innebærer at kundens gebyr for inngåelse
av ny kontrakt begrenses til 200 kroner. Departementet foreslår
at selskapene må varsle kundene om retten til å tegne
ny forsikring, og at retten til å tegne ny forsikring må benyttes
innen 31. juli 2007. Det vises til forslag til overgangsregler
og endring av skatteloven § 12-2 bokstav c.
Kravene i skattelovforskriften § 6-47 vil bli
videreført for fripolisene som utstedes i forbindelse med opphevelsen
av fradragsretten for innbetalinger til IPA. Når det gjelder
nye kontrakter som avløser eksisterende IPA-kontrakter,
må disse inngås på samme vilkår
som den IPA-kontrakten den avløser. Det vil imidlertid
ikke være knyttet skattefavorisering til disse kontraktene.
Etter departementets vurdering tilsier dette at det ikke bør
gjelde særskilte skattemessige vilkår for disse
kontraktene etter inngåelsen. Dette innebærer
blant annet at skattereglene ikke vil være til hinder for
gjenkjøp eller endringer av disse kontraktene. Det vises
til forslag til overgangsregler.
Når det vedtas en omlegging av beskatningen av IPA,
kan det være mange som relativt nylig har opprettet IPA-kontrakter.
For disse vil verdien av innestående på IPA-kontrakten
være begrenset. Samtidig vil det kunne være mange år
til midlene kommer til utbetaling. Midlene vil normalt være
bundet frem til forsikringstakeren er 64 år, og skal deretter
normalt utbetales over minst 10 år. Dette kan virke lite
hensiktsmessig. For å begrense ulempene ved avviklingen
av skattefavoriseringen av IPA, foreslår departementet
derfor at skattereglene endres slik at de ikke er til hinder for
at eksisterende IPA-kontrakter med en gjenkjøpsverdi på under
2 G kan gjenkjøpes. Forsikringstakeren vil ha
fått fradrag for innbetalinger på ordningen. Det
foreslås derfor at utbetalinger ved slike gjenkjøp
beskattes som pensjonsinntekt. Det vises til forslag til overgangsregler.
I tillegg til premie kan forsikringstakeren også ha fått
fradrag for innbetalinger til premiefond. Premiefondet skal benyttes
til hel eller delvis dekning av premie. Det foreslås at
premiefondet overføres til ordningen og inngår
i fripolisen.
Etter forsikringsavtaleloven § 19-7 første
ledd har medlemmene rett til å fortsette forsikringsforholdet
med individuell premieberegning uten å gi nye helseopplysninger
når et medlem av annen grunn enn alder trer ut av en kollektiv
livsforsikring. Etter skatteloven § 6-47 første
ledd bokstav d gis det også fradrag for premie
til slik fortsettelsesforsikring etter foretakspensjonsloven § 4-9
og innskuddspensjonsloven § 6-5 første
ledd.
Fradrag for innskudd til fortsettelsesforsikring er begrenset
slik at fradrag for innskudd til IPA og fortsettelsesforsikring
til sammen ikke kan utgjøre mer enn 40 000 kroner
pr. år.
Departementet foreslår at fradragsretten for innskudd
til slike fortsettelsesforsikringer på samme måte
som for tilskudd til IPA oppheves. Det vises til forslag til oppheving
av skatteloven § 6-47 første ledd bokstav d.
Også for eksisterende fortsettelsesforsikringer vil pensjonsbeskatning
av utbetalinger fra forsikringen innebære en dobbeltbeskatning
av innbetalinger det ikke er gitt fradrag for. Departementet foreslår
derfor tilsvarende overgangsregler for fortsettelsesforsikringer
som for IPA. Det vil innebære at det utstedes en fripolise
for eksisterende fortsettelsesforsikringer og at forsikringstakeren
får rett til å tegne ny forsikring på samme
vilkår uten ny helsevurdering. Utbetalinger fra de nye
kontraktene vil da, som for kontrakter som avløser IPA-kontrakter,
følge de ordinære reglene for beskatning
av livrenter. Det vises til omtalen av IPA ovenfor.
Departementet foreslår at de foreslåtte reglene for
IPA, når det gjelder mulighet for gjenkjøp, kostnader
og tidsfrist for forsikringstaker til å inngå ny kontrakt,
skal gjelde tilsvarende for fortsettelsesforsikringer. Det vises
til forslag til overgangsregler.
Etter skatteloven § 5-40 kan arvinger foreta
reinvestering av arvet IPA i egen pensjonsspareavtale. Som en konsekvens
av at adgangen til å oppnå skattefradrag for egen
pensjonssparing oppheves, må også adgangen for
reinvestering av arvet IPA oppheves. Det vises til forslag om endring
av skatteloven § 5-40.
I St.meld. nr. 2 (2005-2006) avsnitt 3.8.3 er det varslet at
avvikling av fradragsretten for innbetalinger til IPA skal gjelde
innbetalinger foretatt fra og med 12. mai 2006. Det innebærer
at innskudd foretatt etter dette tidspunkt ikke er fradragsberettiget.
Dette vil også si at det ikke kan opprettes nye avtaler
om individuell pensjonsavtale etter skatteloven etter dette tidspunkt.
Departementet foreslår videre at avviklingen av fradragsretten
for fortsettelsesforsikring får virkning fra og med inntektsåret
2007.
I forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav e
er livrenteforsikring definert som forsikring hvor selskapet skal
utbetale terminbeløp så lenge en person lever eller
til personen når en bestemt alder. I skattelovforskriften § 5-41
er det oppstilt særskilte krav til livrenter for at de
skal kunne skattlegges etter skatteloven § 5-41
med tilhørende forskrift. Produktkravene i forskriften
må sees på bakgrunn av skattefavoriseringen av
individuelle livrenter. Departementet foreslår nå å oppheve
skattefavoriseringen. Det kan da anføres at grunnlaget
for å oppstille særskilte produktkrav i skattelovgivningen
faller bort. Dette tilsier at produktkravene, blant annet med hensyn
til bindingstid, inntatt i skattelovforskriften § 5-41,
oppheves.
Dette gjelder først og fremst kravene til forsikringstid
og utbetalingstid når terminbeløpet skal utbetales
frem til en bestemt alder. I tilknytning til disse vilkårene
er det også gitt regler om skattemessig behandling hvis
livrenter gjenkjøpes før kravet til minste forsikringstid
er oppfylt. Etter departementets syn bør også disse
reglene oppheves. Det vil da ikke være noen særskilt
skattemessig behandling av livrenter som gjenkjøpes. All
skattemessig bindingstid blir dermed opphevet. Utbetalinger ut over
innbetalt premie på utbetalingstidspunktet vil da bli beskattet
på samme måte som ved ordinære utbetalinger
av ytelser i henhold til kontrakten.
Departementet vil følge opp med endringer av skattelovforskriften § 5-41
i tråd med det som er skissert ovenfor.
Departementet legger til grunn at beskatning etter skatteloven § 5-41
fortsatt skal gjelde livrenter som er tegnet i selskap som har eller
har hatt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet her
i landet. Når det gjelder definisjonen av livrenter, vises
det til definisjonen i forsikringsavtaleloven § 10-2
bokstav e der livrenteforsikring er definert som forsikring
hvor selskapet skal utbetale terminbeløp så lenge
en person lever eller til personen når en bestemt alder.
Som nevnt ovenfor, legger departementet ikke opp til at det skal
stilles særskilte produktkrav til individuelle livrenter
som beskattes etter skatteloven § 5-41 i skattelovgivningen.
Avkastning på livrenter skattlegges med garantert avkastning
på utbetalingstidspunktet. Hensynet til lik beskatning
av ulike former for sparing kan tale for at avkastningen på livrenter
bør beskattes løpende. Dette kan imidlertid være
vanskelig å gjennomføre i praksis. Departementet
foreslår derfor ikke endringer i beskatningen av avkastning
på livrenter som beskattes etter skatteloven § 5-41.
Det vil si at avkastning på livrenten beskattes som alminnelig
inntekt på utbetalingstidspunktet.
Det tilsier at avkastningen beregnes på samme måte
som i dag, og at reglene om beregning av avkastningsdelen av utbetalinger
på livrenter i skattelovforskriften § 5-41,
videreføres.
Som varslet i St.meld. nr. 2 (2005-2006) foreslår departementet
at det innføres beskatning av fordel ved arbeidsgivers
betaling av premie til en kollektiv livrente. Skattefavoriseringen
av pensjonssparing bør forbeholdes ordninger etablert etter
foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og andre lovregulerte
ordninger samt de offentlige pensjonsordningene i arbeidsforhold.
Delvis skattefavorisering av andre pensjonsordninger er egnet til å uthule
de vilkår som er fastsatt for de generelle skattefavoriserte pensjonsordningene.
Av hensyn til nøytralitet i forholdet mellom ulike spareformer
bør skattefavorisering så langt det er mulig fjernes
for øvrige spareprodukter.
Departementet foreslår at det blir innført
skatteplikt for arbeidstakeren når arbeidsgiveren betaler premie
til en kollektiv livrenteordning som arbeidstakeren er medlem av.
Skatteplikten for det enkelte medlem avgrenses til en forholdsmessig
andel av den samlede premie som arbeidsgiveren innbetaler for det
enkelte medlem i pensjonsordningen.
Skatteplikten vil omfatte den fordel arbeidstakeren mottar ved
at arbeidsgiveren betaler premie til en kollektiv livrente, men
bare når livrenten ikke oppfyller kravene etter foretakspensjonsloven,
innskuddspensjonsloven, andre lovregulerte pensjonsordninger eller
offentlige pensjonsordninger i arbeidsforhold. Det foreslås
således at det bare skal være fritak for skatteplikt
når arbeidsgiveren betaler premie til en pensjonsordning
som oppfyller vilkårene for fradragsrett for premiekostnadene
etter skatteloven § 6-45, jf. §§ 6-46
og 6-47. Premie til kollektive livrenter vil bestå av et
spareelement og dekning for ulike risikoelementer, for eksempel
uføredekning og barnepensjon. Når arbeidsgiveren
betaler premie til en ikke skattefavorisert kollektiv livrenteordning, vil
fordelen bestå i verdien av alle de elementer som premien
dekker for det enkelte medlem, både spareelementet og dekning
for eventuelle risikoelementer. Fordelen bør fastsettes
i forhold til den premie arbeidsgiveren innbetaler for hvert av
medlemmene i den kollektive livrenteordningen.
Hovedregelen om tidfesting av arbeidsinntekt er at fordelen skal
tas til inntekt det året beløpet utbetales eller
ytelsen erlegges, jf. skatteloven § 14-3. Departementet
legger til grunn at etter kontantprinsippet vil arbeidsgivers innbetaling
til en kollektiv livrente måtte tas til inntekt etter som
premien betales. Departementet fremmer forslag om at fordelen skal
tidfestes til det år arbeidsgiver innbetaler premien til
forsikringsselskapet/pensjonskassen.
Dette innebærer at arbeidstakeren årlig skal ta
til inntekt en andel av den premie som arbeidsgiver innbetaler og
som er knyttet til det enkelte medlem i ordningen.
Forslaget forutsetter en endring av skatteloven § 5-41
annet ledd som bestemmer at ordinær livrentebeskatning
ikke skal gjelde for utbetaling under kollektiv livrente i arbeidsforhold.
Bestemmelsen foreslås opphevet, men må videreføres
som en overgangsregel for utbetalinger fra ordninger hvor det ikke
er foretatt beskatning av premien hos medlemmene. Det vises til
forslag til endring i skatteloven § 5-12, § 5-41
og § 14-3.
Når det innføres lønnsbeskatning av
premiebetalingen på arbeidstakerens hånd, bør
arbeidsgiveren få fradrag for kostnadene på samme
måte som for andre lønnskostnader. Etter tidligere
ligningspraksis har arbeidsgiver også fått fradrag
for premiekostnadene dersom medlemmene er blitt skattlagt for premien. Innføring
av fradragsrett for arbeidsgiver som alminnelig prinsipp vil således
ikke kreve særskilt regulering.
For kollektive livrenteordninger hvor sparemidlene i ordningen
er skattlagt hos medlemmene ved innbetalingen, bør beløp
som utbetales fra ordningen splittes i en del som skattlegges som
avkastning og en del som anses som tilbakebetaling av allerede skattlagt
kapital. Prinsippene for beskatningen og fordelingen bør
være de samme som gjelder for individuelle livrenter etter
skatteloven § 5-41 første ledd. Den del
av utfallende beløp som anses som avkastning, bør
skattlegges som kapitalinntekt.
For kollektive livrenteordninger som videreføres etter
at det innføres beskatning av premien hos medlemmene i
ordningen, vil den samlede innbetalte premien bestå både
av premie som er skattlagt hos medlemmene i ordningen og av premie
som ikke har vært beskattet hos medlemmene. Utbetalinger
fra slike ordninger som videreføres uendret må skattlegges som
pensjon, selv om arbeidstakerne er skattlagt for deler av premieinnbetalingene.
For å unngå dette kan det i disse tilfellene utstedes
en fripolise knyttet til de rettigheter som er opparbeidet ved utgangen
av 2006. Det kan i tilfelle tegnes en ny kontrakt på de
samme vilkårene som gjaldt tidligere. Beskatning av utfallende
beløp fra en ny kollektiv livrenteordning, hvor premien
er skattlagt som lønn hos medlemmene, skal gjennomføres
som annen beskatning av utbetaling fra livrenteordninger. Dette
innebærer at det bare er avkastningen som skal skattlegges,
mens tidligere skattlagt kapital i ordningen ikke skal skattlegges
på nytt ved utbetaling fra ordningen. Beskatningen av midler
som utbetales fra kollektive livrenteordninger hvor premien er innbetalt
til ordningen etter 1. januar 2007, skal følge
forskriften om utbetaling på livrenter fastsatt med hjemmel
i skatteloven § 5-41 første ledd.
Den skattemessige behandlingen av pensjonsordninger for arbeidstakere
som er medlem av pensjonsordning i annen EØS-stat, reiser
særlige spørsmål. Departementet vil arbeide
videre med denne problemstillingen.
Også etter gjeldende praksis kan det forekomme at arbeidsgiver
innbetaler premie til en kollektiv livrenteordning som skattemessig
lønnsbeskattes på medlemmenes hånd. Skattepliktige
fordeler som arbeidstaker mottar skal innberettes, jf. ligningsloven § 6-2.
De rutiner som følges for slike tilfeller, vil nå bli
gjort gjeldende for alle tilfeller hvor arbeidstaker skal skattlegges
for arbeidsgiverens innbetaling til en kollektiv livrenteordning.
Det foreslås ikke endringer i forsikringsselskapenes eller
pensjonskassenes rutiner for innberetning av skattepliktige pensjonsytelser.
For ytelse som skal beskattes etter de endrede skattereglene, hvor
det bare er skatteplikt på avkastningen av sparemidlene
som alminnelig inntekt, vil innberetningen måtte innrettes
i samsvar med det som gjelder for livrenter i dag. Det skulle således ikke
være behov for endringer her.
Departementet foreslår at de endrede reglene for beskatning
av kollektive livrenter i arbeidsforhold settes i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 2007. Etablerte pensjonsordninger
som ønskes omgjort til foretakspensjonsordning, vil kunne
gjennomføre slik omdanning i løpet av 2007. Forutsatt
at det ikke betales premie til en kollektiv livrente før slik
omgjøring av pensjonsordningen er gjennomført, vil
det ikke oppstå skatteplikt for en forholdsmessig andel
av premien på medlemmenes hånd. En tilpasningsperiode
på over ett år etter at forslaget til nye regler
legges frem, bør være tilstrekkelig til at pensjonsordningene
kan tilpasses de ordninger som heretter vil være skattefavorisert.
Etter departementets syn er det derfor ikke påkrevet med
overgangsregler i forhold til kollektive livrenter.
For pensjonsordninger hvor arbeidsgiver selv skal stå for
pensjonsutbetalingen (pensjon over driften), er det ikke noen offentligrettslig
regulering av hvilke vilkår som gjelder for ordningen.
Ordningen kan således ha vilkår som avviker fra
vilkårene i de skattefavoriserte pensjonsordningene. Blant
annet kan driftspensjonene ha lav pensjonsalder, kort opptjeningstid,
høy pensjonsprosent og opptjening også for inntekter
over 12 G. I enkelte ordninger kan det være kombinasjoner
av flere gunstige elementer. For eksempel kan det for ledere være
avtaler med lav pensjonsalder og opptjening for hele inntekten,
også den delen som overstiger 12 G.
Pensjon over driften kan benyttes i tilfelle arbeidsgiver ønsker å gi
pensjon utover det som ytes etter en eksisterende ordning i virksomheten,
for eksempel en foretakspensjonsordning eller en innskuddspensjonsordning.
Det kan også være tale om pensjon kombinert med
fortsatt arbeid i virksomheten (deltidspensjon). Pensjonen kan være
tidsbegrenset frem til pensjonisten mottar andre pensjoner (førtidspensjon).
Pensjon over driften kan også være et element
i det totale vederlaget ved salg av virksomhet. Pensjon over driften
kan være et alternativ til kollektive livrenter i arbeidsforhold.
Kollektive livrenter vil på bakgrunn av forslagene framsatt
foran i fremtiden fremstå som mindre gunstige. Det kan
derfor bli større interesse for å gå over
til pensjonsordninger som betales over driften. Siden det ikke er
noen offentligrettslig regulering av slike pensjonsordninger, kan
vilkårene knyttet til slike ordninger på flere
punkter avvike fra de skattefavoriserte ordningene. Slike avvik
er pensjonspolitisk uheldig, og de samme innvendinger som kan reises mot
kollektive livrenteordninger kan reises mot driftspensjoner. Det
er for eksempel ikke ønskelig at det fastsettes lavere
pensjonsalder eller høyere pensjonsytelser enn det som
følger av de skattefavoriserte pensjonsordningene. Pensjon
over driften vil i utgangspunktet ikke være sikret, og
det vil dermed være kredittrisiko knyttet til ordningene.
Pensjon over driften vil derfor ikke oppfylle de pensjonspolitiske
hensyn som er med på å begrunne skattefavoriseringen
av foretakspensjons- og innskuddspensjonsordninger og de offentlige
pensjonsordningene. Departementet antar at pensjon over driften
kan bli benyttet for å løse eventuelle overgangsproblemer
i forbindelse med avvikling av tidligere kollektive livrenteordninger.
Det kan imidlertid reises de samme innvendinger overfor ordninger
med pensjon over driften som for ordninger med kollektive livrenter. Også driftspensjonsordninger
er egnet til å uthule de vilkår/produktkrav
som gjelder i de skattefavoriserte pensjonsordningene. Betydelig økt
bruk av driftspensjonsordninger vil derfor være uheldig.
Departementet vil følge med på utviklingen
i forhold til bruken av driftspensjoner, og vil eventuelt på et
senere tidspunkt utrede grunnlaget for mulige endringer i de skattemessige
vilkår som gjelder for pensjon over driften.
Den skattemessige behandlingen av engangs- og avløsningsbeløp
og andre kapitalytelser fra pensjonsordning, føderåd
og livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, er regulert
i skatteloven § 5-40 annet ledd. Etter denne bestemmelsen
skal engangs- og avløsningsbeløp og andre kapitalytelser anses
som skattepliktig inntekt. Slik inntekt anses også som
personinntekt etter skatteloven § 12-2 første
ledd bokstav b. Etter folketrygdloven § 23-3
skal det betales trygdeavgift med lav sats så fremt avløsningsbeløpet
ikke skattlegges som lønnsinntekt. Skjer avløsningen
mens arbeidstakeren fortsatt er i arbeid, skal avløsningsbeløpet
skattlegges som lønn. Skjer avløsningen etter
at arbeidstakeren har gått av med pensjon, skal avløsningsbeløpet
skattlegges som pensjon. Det er likeledes også skatteplikt
for avløsningsbeløpet ved avløsning i
forhold til etterlatte etter en tidligere arbeidstaker.
Etter skatteloven § 5-40 tredje ledd er det
anledning til å unngå beskatning av avløsningsbeløpet
dersom det innen en viss frist reinvesteres i en individuell pensjonsavtale
som nevnt i skatteloven § 6-47 bokstav c.
Foretas reinvestering, vil utfallende beløp fra den individuelle
pensjonsavtalen bli skattlagt som annen pensjonsinntekt.
Etter departementets syn kan bestemmelsen om adgang til reinvestering
av avløsningsbeløp ikke opprettholdes når
det ikke lenger skal være adgang til skattefavorisert sparing
i individuelle pensjonsavtaler. Det vises til forslag til endring
av skatteloven § 5-40.
Livrenteordningene kan i stor grad betraktes som spareprodukter
og ikke som pensjonsforsikring. Dette har sammenheng med at det
ikke oppstilles krav til bestemt pensjonsalder, men kun et krav
om en viss varighet for avtalen (minst 12 år fra tegningstidspunktet,
hvorav utbetaling skjer over minimum 6 av disse årene).
Utbetalingene kan påbegynnes straks dersom disse går
over minst 12 år. Livrenter kan derfor benyttes som et
mer kortsiktig kapitalplasseringsalternativ. Det er ingen beløpsgrenser
for innskuddene. De fleste former for individuelle livrenter gir
enten en sikkerhet for tilbakebetaling av innbetalt premie ved forsikredes
død eller en livrentedekning til etterlatte. Dette innebærer
at det er mulig å skyte inn store beløp, og på denne
måten oppnå en betydelig reduksjon av formuesskatten.
Hensynet til likebehandling tilsier at ulike former for finansiell
sparing behandles likt skattemessig. Formuesskattefritaket for midler
plassert i livrentepoliser bidrar til en skattemessig forskjellsbehandling
ved at livrente favoriseres i forhold til andre former for finansiell
sparing, herunder også sparing i kapitalforsikring. Skattefavoriseringen
bidrar til at skattemessige hensyn påvirker valg av spareform,
og bryter dermed med nøytralitetshensynet. Dersom en slik
skattemessig forskjellsbehandling skal kunne opprettholdes, forutsetter
det at særskilte hensyn kan begrunne forskjellsbehandlingen.
Et slikt hensyn kunne for eksempel være ønsket
om å stimulere yrkesaktive til økt pensjonssparing.
Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon og adgangen
til innskuddsordninger for selvstendig næringsdrivende gjør
imidlertid at dette hensynet ikke lenger kan tillegges særlig
vekt. Dette forsterkes ytterligere av at individuelle livrenteordninger
i stor grad må betraktes som spareprodukter og ikke som
pensjonsforsikring.
Det er videre grunn til å anta at forskjellsbehandling
kan medføre en uthuling av formuesskattegrunnlaget fordi
det gir muligheter for skattemessige tilpasninger. Dette bidrar
til å begrense formuesskattens rolle som et effektivt skattegrunnlag
som er godt egnet til å ivareta fordelingspolititiske mål.
Etter departementets vurdering bør formuesskattesystemet
i størst mulig grad utformes slik at skattemessige hensyn
ikke påvirker skattyterens valg av investeringsobjekt.
Dette tilsier at midler plassert i livrenteordninger samt avkastningen
av disse ikke bør være fritatt fra formuesskatt,
men beskattes på lik linje med andre former for finansiell
sparing. Dette vil bl.a. gi bedre sammenheng i reglene for formuesbeskatning
av kapital- og livrenteforsikring.
Som varslet i St.meld. nr. 2 (2005-2006), foreslår departementet
derfor at formuesfritaket oppheves for livrenteforsikring som nevnt
i forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav e,
dvs. forsikringer hvor selskapet skal betale terminbeløp
så lenge en person lever eller personen når en
bestemt alder.
Det foreslås at det innføres formuesskatt for
livrenter som ifølge polisen er tegnet i selskap som har eller
har hatt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet her
i landet. Livrente som er tegnet i selskap uten slik tillatelse,
er skattepliktig i sin helhet ved utbetaling, jf. skatteloven §§ 5-1
og 5-41. I disse tilfellene beskattes skattyter også for
tilbakebetaling av innbetalt premie. Etter departementets oppfatning
tilsier denne skjerpede skattlegging ved utbetaling at formuesfritaket
videreføres for livrente som er tegnet i selskap som ikke
har tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i Norge.
Som nevnt anser departementet at det ikke er behov for særlige
produktkrav for livrenter i skattelovforskriften § 5-41
flg. når skattefavoriseringen avvikles. Det er
heller ingen grunn til å knytte spesielle produktkrav til
en livrente for at den skal være skattepliktig formue.
Rene risikoforsikringer (bl.a. uførerente) inneholder likevel
ikke et spareelement. Slike livrenteforsikringer er det derfor ikke
grunnlag for å skattelegge som formue før forsikringen
har forfalt til betaling. Etter gjeldende rett følger formuesfritak
for slike forsikringer av skatteloven § 4-2 første
ledd bokstav a som unntar betingede rettigheter fra formuesgrunnlaget.
Departementet foreslår ingen endringer for slike forsikringer.
Det innebærer at det heller ikke skal svares formuesskatt
på grunnlag av uforfalt krav på uførepensjon
som er under utbetaling.
Pensjonsforsikring defineres i forsikringsavtaleloven § 10-2
bokstav f som kapital- eller livrenteforsikring som går
inn under de særregler som er gitt om pensjonsforsikring
i lovgivningen for øvrig. Livrenter og pensjonsforsikring
er dermed forsikringsteknisk like produkter. Det innebærer
at det må avklares i hvilken utstrekning pensjonsforsikringer
for øvrig bør være formuesskattepliktige.
De obligatoriske tjenestepensjonene etter lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon, er skattefavorisert gjennom regler om
fradragsrett for arbeidsgivers premiebetaling i skatteloven § 6-45,
jf. § 6-46. Bakgrunnen for skattefavoriseringen
er både de vilkår som er knyttet til ordningene
og det pensjonspolitiske grunnlaget for disse. Departementet mener
at rettigheter i disse pensjonsordningene fortsatt bør
være unntatt fra formuesskatt. Det samme gjelder pensjonsrettigheter
som er opparbeidet i offentlige pensjonsordninger som for eksempel
KLP eller pensjonsordninger som er pålagt i lov eller i medhold
av lov, herunder Statens Pensjonskasse etc.
Det foreslås således ingen endringer for pensjonsrettigheter
knyttet til folketrygden, de obligatoriske tjenestepensjonene etter
lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, og heller ikke
for pensjonsrettigheter som er opparbeidet i offentlige tjenestepensjonsordninger
eller andre pensjonsordninger som er pålagt i lov eller
i medhold av lov. Slike pensjonsrettigheter vil fortsatt være
fritatt for formuesskatt.
For andre pensjonsforsikringer bør det avgjørende
for formuesskatteplikten være om disse oppfyller de forsikringstekniske
kravene for å være livrente. Dersom pensjonsforsikring
materielt sett er en livrenteforsikring etter forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav e,
bør den behandles på samme måte som individuelle
livrenter. Departementet begrunner dette med sammenhengen i systemet,
og at skattefavoriseringen skal være forbeholdt de lovbaserte
pensjonsordningene.
Hensynet til likebehandling mellom ulike typer livrenter tilsier
at det også innføres formuesskatt for kollektive
livrenter. Etter departementets oppfatning bør skattekonsekvensene
i størst mulig grad være de samme om skattyter
selv velger å investere i en livrente eller om arbeidsgiver
gjør dette for ham. Innføring av formuesskatt
for kollektive livrenter reiser imidlertid enkelte særlige
spørsmål om bl.a. skattegrunnlaget for slike livrenter.
Departementet vil derfor ikke foreslå opphevelse av formuesfritaket
for kollektive livrenter nå, men vil vurdere dette nærmere.
Rene pensjonsspareavtaler uten forsikringselement bør
være skattepliktig formue. Dette er også hovedregelen
i dag, med unntak for pensjonsspareavtaler (IPA) etter skatteloven § 6-47
med tilhørende forskrifter, jf. skattelovforskriften § 6-47-4.
Departementet foreslår som nevnt ovenfor å avvikle
IPA. I forbindelse med avviklingen foreslår departementet å videreføre
formuesskattefritaket for fripoliser som utstedes ved avviklingen.
Nye pensjonsspareavtaler, herunder avtaler som avløser
eksisterende IPA-avtaler, vil etter dette bli skattlagt i samsvar
med verdien av de underliggende eiendeler i spareavtalen.
Etter gjeldende rett er midler i livrenter bundet kapital for
skattyter gjennom regler om bindingstid (minste forsikringstid)
og sanksjon i form av ekstra beskatning ved gjenkjøp, jf.
skattelovforskriften § 5-41-1 a og § 5-41-8.
Det er blitt hevdet at formuesskatt på livrenter vil ha
urimelige virkninger som følge av dette for skattytere
som må gjenkjøpe livrente for å være
i stand til å betale skatten. Videre er det pekt på at
forslaget reiser særlige problemer for umyndige og deres
foresatte når overformynderiet har foretatt investering
i livrenter.
Ved avviklingen av skattefavoriseringen av livrenter mener departementet
at det ikke lenger er behov for særskilte skattemessige
krav om bindingstid og heller ikke for skattemessige sanksjoner
når forsikringsforholdet avbrytes.
Departementet foreslår at regler om dette i skattelovforskriften
oppheves. Dette gjør at det vil være mulig for
skattyter å frigjøre midler ved gjenkjøp
av livrentepolisen dersom det er nødvendig for å oppfylle
skatteforpliktelsen. Skattekonsekvensene av gjenkjøp vil
være at skattyteren må ta livrentens eventuelle
avkastning til inntekt. Dette bidrar til skattemessig likebehandling
mellom livrenter og andre finansielle investeringer, og gir ikke
grunn til særbehandling av livrenter ved formuesbeskatningen.
I de tilfeller hvor overformynderiet har foretatt investering
i livrente for umyndige barn, må verge og overformynderi
vurdere om det eventuelt er nødvendig å gjenkjøpe
livrenten for å betale den formuesskatten som vil påløpe.
Dette er det anledning til etter vergemålsloven § 44.
Det vises til forslag til skatteloven § 4-2
annet ledd.
I henhold til norsk erstatningsrett skal det gis et tillegg i
erstatning for skattebelastning som vil påløpe
på erstatningen. Tillegget utmåles sjablonmessig etter
en konkret og skjønnsmessig vurdering ut fra skadelidtes
alder og livssituasjon. I rettspraksis har man sett eksempler på at
skattereglene for livrenter er vektlagt ved fastsettelse av tillegg
for skattebelastning. Selv om det ikke er en generell regel eller
standard etter norsk erstatningsrett at formuesfritaket for livrenter
skal påvirke erstatningsutmålingen, er det klart
at dette i noen tilfeller, uten at det har vært mulig å kartlegge
omfanget, har ført til redusert erstatning for personer
som har fått utmålt erstatning for personskade.
For en gruppe er det likevel klart at skattereglene for livrente
ikke har hatt noen innflytelse på erstatningsutmålingen.
For barn under 16 år som får erstatning for tap
i fremtidig erverv for livsvarig funksjonshemning, skal erstatningen
utmåles som en standarderstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2 a.
Det skal i disse tilfellene ikke gjøres særskilt
tilleggsberegning for skatteulempen som følge av skatt på erstatningskapitalen
og renteavkastningen av den. Slik skatteulempe anses i stedet inkludert
i standarderstatningen for ervervstapet, jf. Ot.prp. nr.
81 (1986-1987) side 11. For barn under 16 år innebærer
dette at det ved erstatningsutmålingen er tatt hensyn til fremtidig
skatteplikt på den utmålte erstatningskapitalen.
Etter departementets oppfatning bør ikke løsninger
i domstolskapt erstatningsrett låse skattereglene på et
område, når endringer tilsies av andre samfunnsmessige
og skattemessige hensyn. At skatteregler som regulerer
fremtidig skatt for erstatningsutbetalinger kan endres, er en påregnelig
mulighet for alle parter. Det er også uklart i hvilken
utstrekning erstatning for personskade faktisk er påvirket
av skattefritaket for livrenter. I de tilfeller hvor det ikke er
lagt vekt på dette ved erstatningsutmålingen,
kan fortsatt formuesfritak for livrenter gi en dobbel fordel ved
at skattyter har fått kompensasjon for en skatteulempe som
så i neste omgang er unngått ved at skattyter
investerer erstatningen i en livrentepolise.
I de tilfeller hvor erstatningen er redusert under henvisning
til at livrenter ikke er skattepliktig formue, kan det imidlertid
hevdes at innføring av formuesskatt på livrenter
til en viss grad vil være en bristende forutsetning for
allerede foretatte erstatningsoppgjør, uten at det finnes
noen muligheter for senere korrigering av erstatningsutmålingen.
Formuesskatt på livrenter kan i disse tilfellene få en
ekstra effekt som ikke er tilsiktet ut fra hensynene bak innføring av
formuesskatt. Det kan derfor være grunn til å vurdere
midlertidige overgangsordninger som ivaretar hensynet til denne
gruppen. Dette gjelder likevel ikke for barn som er tilkjent skadeerstatning
etter skadeerstatningsloven § 3-2 a. I disse tilfellene
er det klart at det ved erstatningsfastsettelsen er tatt hensyn
til fremtidig skatteplikt på den utmålte erstatningen.
I denne sammenheng viser departementet også til at skatteloven § 4-22
innebærer at barn som har fått engangserstatning
etter skadeerstatningsloven kapittel 3 fram til og med fylte 21 år,
er fritatt for formuesskatt på erstatningsbeløpet
(uansett om beløpet står på bankkonto
eller i en livrentepolise). Unntaket omfatter barn som har fått
ervervsevnen nedsatt til minst 50 prosent. Departementet foreslår
at denne regelen også utvides til å gjelde barn
som har fått erstatning for tap av forsørger.
Det vises til nærmere omtale av forslaget i proposisjonens
kapittel 19.
Det må kunne legges til grunn at endring i reglene for
formuesskatt på livrenter vil føre til en omlegging
av praksis for erstatningsutmåling for framtiden. Hensynene
bak et unntak for personer som har fått erstatning for
personskade, gjør seg derfor bare gjeldende for de tilfeller
hvor erstatningsutmålingen er bindende fastsatt på det
tidspunkt forslag om innføring av formuesskatt gjøres
kjent. Dette tilsier at det kun gis en overgangsregel om fritak
for formuesskatt på livrentepoliser som retter seg mot
personer som allerede har fått utmålt erstatning
for personskade etter norsk erstatningsrett på bindende
måte før statsbudsjettet fremlegges og som har
investert i en livrenteforsikring eller vil gjøre det innen
rimelig tid etter fremleggelsen.
Departementet har vurdert om en slik overgangsregel kan begrenses
til de tilfeller hvor skattereglene for livrenter påviselig
har ført til en redusert erstatning.
Mulighetene for å etterprøve om skattereglene for
livrenter har påvirket erstatningen, kan være
forskjellig ettersom erstatningen er fastsatt ved dom eller forlik.
I en dom vil det kunne fremgå av domsgrunnene hva som er
vektlagt ved erstatningsutmålingen, men det er ikke sikkert
at dommerens skjønnsmessige fastsettelse av tillegg for
skattebelastning viser alle vurderinger som er gjort. Når
erstatningen er fastsatt ved forlik, kan de underliggende skatteforutsetningene
for erstatningsoppgjøret være enda mindre eksplisitt
uttalt. For tilfeller som ligger mange år tilbake i tid,
er det heller ingen automatikk i at skadelidte fortsatt er i besittelse
av et fullstendig underlagsmateriale som kan dokumentere de vurderinger
som er gjort omkring dette. Et krav om at skattereglene for livrenter
har hatt en påviselig effekt på erstatningsutmålingen
kan gi vanskelige bevisvurderinger, dels fordi forutsetningen kan
ha kommet til direkte uttrykk i varierende grad og dels fordi de
aktuelle erstatningsregler for utmåling av tillegg for skattebelastning,
er skjønnsmessige. Dette vil kunne føre til et
forholdsvis stort merarbeid for ligningsmyndighetene og kan i praksis
gi en nokså tilfeldig regel.
På denne bakgrunn er det etter departementets syn ikke
grunnlag for å stille krav om dokumentasjon for at skattereglene
for livrenter har påvirket utmåling av erstatning
for personskade i det enkelte tilfelle. Det foreslås derfor
at det i en overgangsregel for opphevelse av formuesfritaket for
livrenter gjøres et generelt unntak for skattytere som
har finansiert livrentepolise med personskadeerstatning utmålt
etter norsk erstatningsrett før 6. oktober 2006,
men likevel med unntak for erstatninger som er utmålt etter
skadeerstatningsloven § 3-2 a. Det vises til nærmere
omtale av forslaget nedenfor.
Etter skatteloven § 4-1 første ledd
er hovedregelen at skattepliktig formue skal verdsettes til omsetningsverdien
pr. 1. januar i ligningsåret. Hvor det ikke finnes
en omsetningsverdi for et formuesobjekt, må verdsettelsen
foretas på grunnlag av hjelpeberegninger.
Etter skatteloven § 4-16 skal formuesskattepliktig
livsforsikringspolise verdsettes til gjenkjøpsverdi. Som
følge av formuesfritaket for livrenter, har denne bestemmelsen
hittil kun fått anvendelse for kapitalforsikring. Gjenkjøpsverdien
utgjør i utgangspunktet forsikringens sparedel, dvs. innbetalt
premie og akkumulert avkastning. Det foreslås at livrenteforsikring,
i likhet med annen livsforsikring (kapitalforsikring), verdsettes
til gjenkjøpsverdi. Forslaget innebærer at livrenten
skal verdsettes til gjenkjøpsverdi selv om det foreligger
avtale eller annen bestemmelse om at livrenten ikke kan gjenkjøpes.
Dersom det ikke finnes opplysninger om livrentens gjenkjøpsverdi,
må gjenkjøpsverdien fastsettes ved skjønn.
Med hjemmel i skatteloven § 4-16 annet ledd har
departementet i skattelovforskriften § 4-16 gitt
nærmere regler om fastsettelse av livsforsikringers
gjenkjøpsverdi. Departementet vil gjennomgå skattelovforskriftens § 4-16
og vurdere om det er behov for endringer når forskriften
også får anvendelse for verdsettelse av livrenter.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 4-16
første ledd.
Etter skatteloven § 4-3 bokstav c
gis ikke forsikringsselskap fradrag for verdien av livrenteforpliktelser
ved fastsettelse av skattepliktig formue på selskapets
hånd. Denne bestemmelsen har kun betydning for formuesverdsettelse
av aksjer i forsikringsselskap som ikke er børsnotert,
eller for forsikringsselskap som er organisert på en måte
som gir selvstendig formuesskatteplikt.
Ved innføring av formuesskatteplikt for livrenter må det,
for å unngå at verdien av livrenter beskattes to
ganger, gjøres en endring i skatteloven § 4-3
som gir selskapet rett til fradrag i bruttoformuen for forpliktelser
som knytter seg til livrenter som er skattepliktig formue for poliseeieren.
Avgrensningen av gjeldsfradraget gis samme utforming som den korresponderende
skatteplikt på poliseeierens hånd i skatteloven § 4-2
annet ledd, og verdien av fradraget fastsettes også tilsvarende
til gjenkjøpsverdien. Det vises til forslag til skatteloven § 4-3
nytt annet ledd.
I ligningsloven § 6-6 bokstav a er
det hjemmel for å pålegge forsikringsselskaper
opplysningsplikt om forhold som vedrører livsforsikring.
I Skattedirektoratets forskrift av 5. august 1993 nr. 799
er det gitt nærmere regler om oppgaveplikt for så vidt
gjelder kapitalforsikring med sparing. Departementet legger til
grunn at hjemmelen i ligningsloven § 6-6 også gjelder
for livsforsikring i form av livrenter. Det er derfor ikke behov
for endring i ligningsloven som følge av innføring
av formuesskatteplikt for livrenter. Departementet vil imidlertid
sørge for at det foretas nødvendige endringer
i forskrift av 5. august 1993 nr. 799 ved innføring
av formuesskatt for livrenter.
Departementet foreslår at livrenter skal inngå i formuesskattegrunnlaget
med virkning fra og med inntektsåret 2007. Det innebærer
at innføring av formuesskatt på livrenter først
får virkning for formuesskatt for 2007. Samtidig foreslår
departementet at ekstrabeskatningen ved gjenkjøp av livrenter
oppheves fra og med inntektsåret 2007.
I forbindelse med oppheving av de særskilte reglene
for beskatning av gjenkjøp av livrenter vil skattytere
kunne kjøpe nye livrenter eller foreta innbetalinger på eksisterende
livrenteavtaler før årsskiftet, som gjenkjøpes
etter årsskiftet for å unngå formuesbeskatning
for 2006. For å forhindre slike tilpasninger foreslår
departementet at verdien av individuelle livrenter tegnet etter
5. oktober 2006 (fra og med dato for fremleggelse av proposisjonen),
samt eksisterende livrenteavtaler hvor det foretas nye innbetalinger etter
dette tidspunkt, skal være formuesskattepliktig for forsikringstakeren
ved formuesbeskatningen for 2006. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse
for forslag til endring i skatteloven.
Hensynet til forutberegnelighet og lang bindingstid for pensjonsmidlene
tilsier at eksisterende IPA-avtaler unntas fra formuesbeskatning.
Departementet foreslår at det gis en overgangsregel til
skatteloven § 4-2 annet ledd om at rettigheter
knyttet til fripoliser som er utstedt ved avviklingen av eksisterende
IPA-kontrakter skal være unntatt fra formuesskatt. Formuesskattefritaket
vil dermed fortsatt gjelde for allerede inngåtte IPA-avtaler.
Dersom skattyter inngår ny kontrakt på tilsvarende
vilkår etter forslaget til overgangsregel til skatteloven § 6-47
første ledd bokstav c, vil kun ny pensjonsforsikring
være skattepliktig formue.
Det vises til forslag til overgangsregel til skatteloven § 4-2
annet ledd.
Det antas at formuesskattefritaket for livrenter i større
eller mindre grad kan ha ført til redusert erstatning for
personer som har fått utmålt erstatning for personskade.
Departementet foreslår derfor at det i en overgangsregel
gis fritak for formuesskatt for livrente som er ervervet med midler
fra allerede tilkjent erstatning for personskade når erstatningen
er utmålt etter norsk erstatningsrett.
Hensynene bak dette unntaket gjør seg bare gjeldende
i de tilfeller hvor erstatningen er bindende fastsatt før
denne proposisjonen er fremlagt, og hvor det dermed ikke lenger
er anledning til å få korrigert erstatningsutmålinger
som bygger på at livrenter er skattefri formue. Etter forslaget
er det derfor et vilkår at erstatningssummens størrelse
er fastsatt med bindende virkning før 6. oktober
2006. Selv om erstatningssummen er endelig fastsatt, er det ikke
nødvendigvis slik at skattyter har rukket å få erstatningen
utbetalt eller investert i en livrente ved fremleggelse av statsbudsjettet.
Det foreslås derfor at det settes en frist til 30. juni
2007, der skattyter gis tid til å erverve livrente for
hele eller deler av erstatningssummen.
Forslaget til overgangsregel retter seg kun mot personer som
har fått erstatning for personskade. For slik personskadeerstatning
foreslås det at regelen skal gjelde uavhengig av om erstatningen
dekker tapt ervervsevne, erstatning til etterlatte, menerstatning, oppreisning
eller fremtidige sykdomsutgifter el. I et samlet erstatningsoppgjør
vil det generelt kunne være inkludert elementer som ikke
er påvirket av skattefritaket for livrenter, herunder erstatning
for utgifter som er påløpt. Etter departementets
oppfatning er det likevel lite hensiktsmessig å skille
ut enkeltposter.
Som følge av at unntaket er begrunnet ut fra norske
erstatningsregler, foreslås det en begrensning til tilfeller
hvor erstatning er tilkjent og utmålt på grunnlag
av skadeerstatningsloven kapittel 3. Dette utelukker tilfeller hvor
erstatningen er fastsatt etter andre lands erstatningsrett, samt
erstatninger som utbetales med et på forhånd
fastsatt beløp på grunnlag av livs-, syke-
eller uføreforsikring. I de nevnte tilfeller skal ikke
skattereglene for livrenter ha hatt noen innvirkning på erstatningens
størrelse.
Skattereglene for livrente har heller ikke påvirket erstatningen
for barn under 16 år. Departementet viser til at det for
disse er utmålt en standardisert erstatning etter skadeerstatningsloven § 3-2
a, der det er tatt hensyn til fremtidig skatteplikt for erstatningen. Begrunnelsen
for unntaket for formuesskatt er ikke til stede i disse tilfellene,
og departementet foreslår derfor at unntaket ikke gis anvendelse
for denne gruppen.
Etter forslaget vil unntaket få anvendelse både når
erstatningen er fastsatt ved dom og forlik (ev. ensidig erkjennelse
av ansvar).
Det er et vilkår at livrenten er ervervet i sammenheng
med utbetaling av tilkjent erstatning for personskade. Det er skattyter
som har bevisbyrden for at livrenten er ervervet i sammenheng med
utbetaling av erstatningsmidler. For at regelen skal treffe den
målgruppen man tar sikte på å ivareta,
må det stilles et krav om nokså klar sammenheng
mellom erstatningsutbetaling og plassering i livrente.
Unntaket vil bare gjelde så langt skattyter beholder
sin plassering av erstatningsmidler i en livrente. Dersom midlene
omplasseres til annet enn livrente, vil formuesbeskatningen følge
de alminnelige formuesskatteregler.
Ved ligningsbehandlingen må skattyter selv opplyse om
og i tilfelle dokumentere at vilkårene for unntak er oppfylt,
fordi dette ikke er opplysninger som ligningsmyndighetene rår
over.
Det vises til forslag til overgangsregel til skatteloven § 4-2
annet ledd.
Avvikling av ordningene ble realitetsbehandlet i St.prp. nr.
2 (2005-2006) Revidert nasjonalbudsjett.
Avviklingen av skattefavoriseringen av IPA innebærer
en avvikling av en kombinasjon av fritak fra skatt og utsettelse
av skatt. Provenyvirkningene av forslaget har derfor både
kortsiktige budsjettvirkninger for 2007 og langsiktige virkninger.
På kort sikt vil avviklingen av fradragsretten og formuesskattefritaket
innebære en innstramming fra 2007 for nye innskudd i pensjonsspareordninger
eller andre spareprodukter. På lengre sikt motvirkes imidlertid dette
delvis av redusert skatt på utbetalinger fra slik ny sparing,
jf. at utbetalinger fra nye pensjonsspareordninger blir skattlagt
som alminnelig inntekt (28 pst. skatt på avkastningsdelen)
og ikke som pensjonsinntekt (minst 31 pst. på hele utbetalingen).
Imidlertid vil provenyvirkningene i forbindelse med formuesskatt
og skatt på avkastning i hovedsak komme over tid. Innstrammingene
er likevel ikke så sterke som den kortsiktige helårsvirkningen
kan gi inntrykk av.
En avvikling av skattefavoriseringen av IPA har en helårsvirkning
på om lag 390 mill. kroner på kort sikt. Dette
anslaget er basert på Statistisk sentralbyrås
skattemodell, LOTTE. Av dette anslås det om lag 260 mill.
kroner påløpt i 2006 og 130 mill. kroner påløpt
i 2007. Bokført virkning i 2007 anslås til 180 mill.
kroner.
Over tid vil helårsvirkningen reduseres som følge av
at skatt på utbetalte beløp fra alternative spareplasseringer
er lavere enn for IPA. Den samlede nåverdien av skattefavoriseringen
av IPA i 2005 er anslått til 295 mill. kroner i avsnitt
4.5 i Nasjonalbudsjettet 2006.
Beregninger viser at det meste av sparingen i IPA foretas av
personer med relativt høye inntekter. Tabell 5.1 i proposisjonen
viser den gjennomsnittlige skatteskjerpelsen fordelt på inntektsgrupper
etter ekvivalentinntekt. Tabellen viser at nesten 40 prosent av
skatteulempen (i 2007) av avvikling av IPA tilfaller tidelen av
befolkningen med høyest inntekt, mens om lag 85 prosent
tilfaller halvdelen av befolkningen med høyest inntekt.
Bakgrunnen for dette er både at en større andel
av personer med høy inntekt har benyttet seg av IPA, og
at de med høy inntekt gjennomgående har spart
høyere beløp.
Sparing i IPA er imidlertid ikke skattemessig gunstig for alle.
Bakgrunnen for dette er at fradraget ved innskudd er 28 pst., mens
utbetalinger skattlegges som pensjonsinntekt. Pensjonsinntekt skattlegges
normalt med en skattesats på 31 pst. For personer med lav
eller middels pensjonsinntekt er imidlertid ofte marginalskattesatsen
på pensjonsinntekt høyere (42 pst.), på grunn
av skattebegrensningsregelen. For personer med svært høy
pensjonsinntekt vil marginalskattesatsen være høy
på grunn av toppskatten, men dette vil imidlertid gjelde
en liten gruppe. I 2006 var det imidlertid anslått at om
lag halvparten av pensjonistene ble skattlagt etter skattebegrensningsregelen,
40 pst. med en pensjonsinntekt som medfører høy
marginalskattesats. Denne andelen antas å bli langt lavere
for nye generasjoner av pensjonister.
Ulempen ved en høyere skattesats ved utbetalings- enn
ved fradragstidspunktet må kompenseres av fordelen ved å unnslippe
formuesskatt og skatt på avkastning på det innskutte
beløpet. Med høy marginalskatt på pensjonsinntekt,
skal det mye til å spare skatt ved hjelp av IPA-ordningen.
De som har brukt IPA til å supplere en relativt lav pensjon
fra andre kilder (folketrygden og ev. tjenestepensjon), har derfor i
de fleste tilfeller hatt begrenset fordel av skattefavoriseringen
som nå avvikles. Selv om noen personer med lave inntekter
har brukt IPA, vil de altså i liten grad rammes av innstrammingen.
Avviklingen av formuesskattefritaket for individuelle livrenter
innebærer skjerpet formuesskatt. Det sto 31. desember
2005 inne om lag 40 mrd. kroner i individuelle livrenter. Dette
beløpet er skjønnsmessig fremskrevet til om lag
50 mrd. kroner 31. desember 2007 med gjeldende skatteregler.
Med forslaget vil disse midlene bli skattbar formue. Samtidig vil
midlene ikke lenger være bundet i livrenteproduktet.
Maksimalt kunne provenyøkningen vært på over 500
mill. kroner dersom hele livrenteformuen ble skattlagt med en skattesats
på 1,1 pst. (maksimal formuesskattesats). En provenyøkning
i denne størrelsesorden er imidlertid usannsynlig. Selv
uten individuelle livrenter vil det være flere måter å tilpasse
seg slik at reell formue ikke blir ligningsformue, bl.a. ved å kjøpe
eiendom eller andre formuesplasseringer med gunstig verdsettelse
i skattemessig sammenheng. Dessuten er ikke alle som har livrenter,
i formuesskatteposisjon. På skjønnsmessig grunnlag
anslår departementet at forslaget vil innebære
en innstramming på om lag 100 mill. kroner påløpt
og 80 mill. kroner bokført i 2007.
Avviklingen av formuesskattefritaket på livrenter bør
også ses i sammenheng med Regjeringens øvrige
arbeid med å forbedre formuesskatten som fordelingspolitisk
virkemiddel ved å utvide grunnlagene.
Det ble skutt inn om lag 800 mill. kroner i kollektive livrenter
i 2004 og 850 mill. kroner i 2005. På usikkert grunnlag
anslår departementet at avviklingen av skattefavoriseringen
av kollektive livrenter innebærer en netto provenyøkning
på 250 mill. kroner påløpt og 280 mill.
kroner bokført. Av dette anslås det at arbeidsgivere
får en netto skattelettelse på om lag 90 mill.
kroner påløpt, mens arbeidstakere får en
skatteøkning på anslagsvis 340 mill. kroner påløpt i
2007.
Provenyanslaget tar skjønnsmessig hensyn til at arbeidsgivere
som tidligere ikke hadde adgang til innskuddspensjon eller foretakspensjon
fordi de ikke var skattepliktige, fra 2006 vil ha både
rett og plikt til å opprette pensjonsavtaler innen disse
ordningene. Dette antas å føre til en viss forskyving
av etterspørsel fra kollektive livrenter til pensjonsavtaler
innen innskuddspensjons- eller foretakspensjonsloven.
I tillegg er det lagt til grunn at en avvikling av skattefavoriseringen
av kollektive livrenter neppe vil redusere kompensasjonen som betales
fra arbeidsgiver til arbeidstaker i særlig grad. Det er
derfor lagt til grunn at arbeidsgivers kostnader til kollektive
livrenter, som inkluderer økt skatt fordi innskuddene ikke er
fradragsberettiget, isteden går til lønn.
En avvikling av skattefavoriseringen av disse ordningene må antas å ha
gode fordelingsvirkninger. Dette har sammenheng med at kollektive
livrenter ofte har vært brukt for å omgå begrensningene
i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, bl.a. som tjenestepensjonsordninger
for utvalgte grupper av ansatte, førtidspensjonsavtaler,
pensjonsavtaler som gir pensjonsopptjening for inntekter over 12 G osv.
Dette er derfor ordninger som i hovedsak er utformet for høyinntektsgrupper.
Kollektive livrenter har også vært brukt som
pensjonsavtaler for ansatte hos ikke-skattepliktige arbeidsgivere.
Disse var for det første utestengt fra foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven før lov om obligatorisk tjenestepensjon.
For det andre rammes ikke slike arbeidsgivere av unntaket fra fradragsrett
knyttet til kollektive livrenter som ikke tilfredsstiller produktkravene
i innskuddspensjons- eller foretakspensjonsloven. Dermed har kollektive livrenter
vært like gunstig for ikke-skattepliktige arbeidsgivere
uavhengig av om ordningene tilfredsstiller disse produktkravene.
I forbindelse med lov om obligatorisk tjenestepensjon må alle
arbeidsgivere opprette pensjonsordninger innen innskuddspensjons-
eller foretakspensjonsloven. Avviklingen av skattefavorisering av kollektive
livrenter innebærer at ikke-skattepliktige arbeidsgivere
må tilpasse seg produktkravene som ligger i innskuddspensjonsloven
eller foretakspensjonsloven, for å få skattefavoriserte
pensjonsordninger. Avviklingen av skattefavoriseringen av kollektive
livrenter vil derfor ikke ha konsekvenser for arbeidstakere som
har eksisterende kollektive livrenteordninger som oppfyller produktkravene
i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
Elementer av eksisterende ordninger som går utover disse
kravene, må imidlertid eventuelt videreføres uten
skattefavorisering. Eksempler på brudd på produktkravene
kan være at pensjonsalderen er satt til lavere enn 67 år,
at det gis pensjonsopptjening for inntekter over 12 G,
eller at pensjonsordningen kun gjelder utvalgte grupper i organisasjonen.
En videreføring av eksisterende pensjonsordninger vil
da antagelig best kunne gjennomføres ved hjelp av en pensjonsordning
som tilfredsstiller produktkravene i innskuddspensjons- eller foretakspensjonsloven,
supplert med separate ordninger for de deler av eksisterende ordning
som går utover disse kravene. Eventuelt kan man tilpasse
ordningen innenfor de relativt sjenerøse rammene gitt av
innskuddspensjons- og foretakspensjonslovene. For eksempel kan en
tjenestepensjonsordning utformes slik at den sikrer at pensjonsytelsene
sammen med beregnet folketrygd utgjør inntil 100 pst. av
lønn opp til 6 G og inntil 70 pst. av den del
av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G.
Innskudd eller premier i ordninger som ikke tilfredsstiller produktkravene
i innskuddspensjons- og foretakspensjonslovene, vil være
skattepliktige som lønn. Skattleggingen ved utbetaling
vil imidlertid være begrenset til 28 pst. av avkastningen
på sparebeløpet i ordningen. Dette betyr at det
vil være behov for lavere innskudd for å oppnå samme
netto utbetalte pensjon sammenlignet med en kollektiv livrente etter
dagens skatteregler. Fordi marginalskatten på lønn
vanligvis vil være høyere enn marginalskatten på pensjon,
vil flyttingen av beskatningstidspunktet forbundet med avvikling
av skattefavoriseringen likevel innebære en ulempe for
den enkelte arbeidstaker.
Oppheving av fradragsretten for innbetalinger til IPA og fortsettelsesforsikring
innebærer isolert sett en administrativ forenkling. I forbindelse
med endringen er det gitt overgangsregler som pålegger
selskapene å utstede fripoliser til forsikringstakerne
og tilby nye kontrakter på samme vilkår. Dette
vil innebære en ekstra belastning for selskapene i en overgangsperiode.
For kollektive livrenter foreslås det at arbeidsgivers
innbetaling til premie til kollektive livrenteordninger skal lønnsbeskattes.
Også etter gjeldende praksis kan det forekomme at arbeidsgivers
innbetaling til en kollektiv livrenteordning skal lønnsbeskattes
på arbeidstakers hånd. Endringen vil føre
til økt lønnsinnberetning av arbeidsgivers innbetalinger, men
dette følger kjente rutiner for lønnsinnberetning. Departementet
legger derfor til grunn at de administrative konsekvensene av denne
endringen vil være begrensede.
Innføringen av formuesskatt på livrenter vil
innebære en økt rapporteringsplikt for forsikringsselskapene,
og vil innebære noe merarbeid for ligningsmyndighetene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sluttar seg til framlegget
frå Regjeringa i utkastet til endringslov til skattelova
avsnitt VI og VII og tilhøyrande iverksetjing og overgangsreglar
unnateke overgangsreglar ved oppheving av skattelova § 6-47
første ledd bokstav c og d, jf. nedanfor.
Fleirtalet viser til at Regjeringa
nyleg har lagt fram forslag til ei pensjonsreform. Under føresetnad av
eit heilskapleg pensjonsforlik forpliktar regjeringspartia seg til å etablere
privat, individuell pensjonssparing med skattemessig frådrag.
Omfang på og tidspunkt for iverksetjing av ny ordning er
ein del av pensjonsforhandlingane. Regjeringa vil eventuelt leggje
fram forslag om slik spareordning for Stortinget i samband med Revidert
nasjonalbudsjett for 2007. Retten til å spare i IPA-polisar
og individuelle og kollektive livrenter blir vidareførte
utan skattefordelar i 2007.
Med desse utsiktene til ei mogleg framtidig, individuell ordning
finn fleirtalet at overgangsreglane
bør utformast i lys av dette. I staden for ei lovfesting
av dei overgangsreglane om poliseopphøyr, fripolisar og
gjenkjøp etc. som ligg i lovutkastet i proposisjonen, foreslår fleirtalet at departementet får fullmakt
til å gi slike overgangsreglar i forskrift. Departementet
kan då tilpasse innhaldet i slike reglar og iverksetjinga
av dei til avklaringa av ei mogleg framtidig spareordning.
Fleirtalet fremmar derfor følgjande
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) blir det gjort følgende endring:
I
Overgangsregel ved oppheving av skattelova § 6-47
første ledd bokstav c skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om opphør av individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven, og om at selskapet skal sørge
for at det utstedes en fripolise som sikrer forsikringstakeren opptjente
rettigheter etter avtalen. I forskriften kan forsikringstakeren
gis rett til å tegne ny avtale uten å gi nye helseopplysninger,
og størrelsen på gebyr ved slik avtale kan fastsettes.
I forskriften kan det også gis bestemmelser om gjenkjøp.
Overgangsregel ved oppheving av skattelova § 6-47
første ledd bokstav d skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om opphør av fortsettelsesforsikring
inngått før 1. januar 2007. I forskriften
kan det videre fastsettes bestemmelser på tilsvarende områder
som etter overgangsregel til skatteloven § 6-47
første ledd bokstav c.
II
Endringen under I skal tre i kraft straks."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre mener det er helt uforståelig
at Regjeringen nå fjerner all premiering av sparing til
egen pensjon i IPA-ordninger og i livrente. 830 000 mennesker
sparer til sin egen pensjonstid gjennom disse ordningene, og hundretusener er
folk med helt vanlige inntekts- og formuesforhold. Disse
medlemmer vil også peke på det svært uheldige
i at ordningen ble varslet opphevet med et pennestrøk i
Revidert nasjonalbudsjett for 2006. Det gir meget uheldige utslag
for private sparere som har langsiktig horisont på sine
disposisjoner. Saneringen av sparemulighetene i IPA og livrente
er også et brudd på pensjonsforliket mellom partiene
i regjeringen Bondevik II og Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Stortinget
i 2005. Disse medlemmer understreker
at det er en forutsetning at individuelle spareordninger er på plass
i en pensjonsreform før Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre kan stille seg bak den.
Disse medlemmer viser også til
det økende private forbruk, den økte private gjeldsøkning,
de stigende boligpriser og i det siste nå også en
begynnende økning i inflasjonen. Det er et galt signal
i et slikt makroøkonomisk bilde ikke å stimulere
til sparing, men i stedet gjennomføre endringer som kan
frislippe flere titalls milliarder ut i det norske bolig- og forbruksmarkedet. Disse medlemmer går derfor imot
Regjeringens forslag om å avvikle de skattefavoriserte
ordninger innenfor IPA og livrente.
Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene
har erkjent at et bredt forlik om pensjonssystemet forutsetter at
det skattemessig legges til rette for privat pensjonssparing. For disse medlemmer er det en viktig forutsetning
at pensjonsreformen bygger videre på de tre pilarene; folketrygden, obligatorisk
tjenestepensjon og private pensjonsordninger.
Disse medlemmer mener det er grunnleggende
positivt at mennesker tar ansvar for eget liv og sparer til egen
pensjon. Disse medlemmer vil understreke
at pensjonssparing er langsiktig. Mer enn 800 000 mennesker
sparer i IPA og livrente. Det er vel dokumentert at spareordningene
benyttes i like stor grad av personer med lav og middels inntekt
som av høyinntektsgrupper. Disse
medlemmer mener det er viktig at myndighetene gir sparerne
forutsigbarhet og ikke foretar endringer som undergraver tilliten
til at myndighetene følger opp sine forpliktelser. Disse medlemmer fremmer derfor i sine
respektive budsjettalternativer forslag om å videreføre skattestimulansen
av IPA og livrente. Disse medlemmer vil
legge til grunn at et forlik om en ny pensjonsreform vil bety at
Regjeringen gjeninnfører skattestimulert pensjonssparing
for hele 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot Regjeringens forslag som innebærer en dramatisk endring
i muligheten til å spare til alderspensjon med skattefradrag.
Forslaget vil i realiteten bety at all individuell pensjonssparing med
skattefordel vil opphøre. I Pensjonskommisjonens utredning
(NOU 2004:1 pkt. 4.2) vises det til at pensjonssystemets hovedstruktur
er som i andre land, med folketrygden i bunnen, med arbeidsmarkedsbaserte
pensjonsordninger over og med individuelle pensjonsordninger på toppen.
Videre poengteres det også at det er viktig at folk har
tillit til pensjonssystemet, at det skal vare over lang tid, være
mest mulig forutsigbart og gi trygghet flere tiår frem
i tid. Dette bør da gjelde hele pensjonssystemet, ikke
bare folketrygden. Disse medlemmer mener at forslaget vil medføre
at en av hovedpilarene i pensjonssystemet i Norge bortfaller.
Disse medlemmer viser til at mange
ledere i norske bedrifter har bestemte pensjonsytelser sikret i
sine avtaler. Om lønnen er over 12 G er pensjonsytelsen
gjerne sikret gjennom livrenteordning. Når skattefordelen
ved dette på den enkeltes hånd blir borte, vil
trolig resultatet bli krav om kraftig lønnsøkninger
for å beholde ytelsesnivået. Disse
medlemmer mener derfor i motsetning til Regjeringen at det
er fornuftig å videreføre skattefavoriserte pensjonsspareordninger,
i tillegg til innføring av obligatorisk tjenestepensjon
og adgang for selvstendig næringsdrivende til å spare
i innskuddsordninger.
Disse medlemmer er svært
overrasket over at en utvidelse av innskuddpensjonsordning for selvstendig
næringsdrivende fører til dramatiske endringer
i øvrige rammevilkår for sparing. Disse medlemmer mener at IPA og livrente
retter seg mot mange andre grupper enn selvstendig næringsdrivende.
Disse medlemmer vil understreke at
Regjeringens forslag innebærer at vilkårene for
langsiktig sparing endres raskt og uten forvarsel, noe som er svært
uheldig. På denne bakgrunn vil disse
medlemmer stemme imot skatteskjerpelsen i individuell pensjonsavtale
(IPA) og livrenter.
I forbindelse med budsjettet for 2006 ble det vedtatt endringer
i reglene om beskatning av aksjegevinster mv. etter utflytting,
jf. skatteloven § 2-3 tredje ledd, for å sikre
en nøytral beskatning av verdistigning på aksjer
og andeler mv. mens skattyter var bosatt i Norge. I Ot.prp. nr.
1 (2005-2006) varslet departementet at det skulle gis utfyllende
bestemmelser i forskrift.
Departementet sendte forslag til utfyllende bestemmelser, samt
forslag til enkelte endringer i de vedtatte reglene, på høring
13. juni 2006.
I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår
departementet endringer i reglene om beskatning av aksjegevinster
mv. etter utflytting, med enkelte justeringer som følge
av merknader fra høringsinstansene. Forslaget innebærer
at skattytere som flytter til utlandet med latente gevinster på aksjer
eller andeler mv. i norske eller utenlandske selskap, er skattepliktig som
om aksjene eller andelene mv. var realisert siste dag før
skattyter anses skattemessig bosatt i tilflytningslandet i henhold
til skatteloven eller skatteavtale med tilflytningslandet. Skatteplikten
omfatter alle skattytere som har vært skattemessig bosatt
i Norge forut for utflyttingen, men det gis en ny inngangsverdi
for skattytere som har bodd i Norge en kort periode før
utflyttingen og som eide aksjene eller andelene mv. før
han eller hun ble skattemessig bosatt i Norge. Utgangsverdien settes
til markedsverdien ved utflyttingen. Utflyttingsskatten kommer kun
til anvendelse for gevinster som overstiger 500 000 kroner.
Det gis utsettelse med betalingen av utflyttingsskatten frem til
faktisk realisasjon når skattyter stiller betryggende sikkerhet
for betalingsforpliktelsen. Det gis automatisk utsettelse når
skattyter flytter til en stat innenfor EØS hvor Norge i
medhold av en folkerettslig overenskomst kan kreve informasjon og
bistand til innfordring. Den beregnede skatten kan korrigeres eller bortfalle
som følge av begivenheter som inntrer etter utflyttingen,
for eksempel hvis aksjene eller andelene mv. realiseres til en lavere
verdi enn beregnet ved utflyttingen, hvis gevinsten er skattepliktig
til annen stat, eller hvis aksjene eller andelene ikke er realisert innen
fem år etter utflyttingen. Det gis fradrag for latente
tap når skattyter flytter til en annen EØS-stat,
i samme utstrekning og på samme vilkår som gevinst er
skattepliktig.
I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår
departementet at objektavgrensningen for reglene om utflyttingsskatt
presiseres, slik at det henvises til skatteloven § 2-2
første ledd a-e i stedet for skatteloven § 2-38.
Skattedirektoratet foreslår i sin høringsuttalelse at
andeler i verdipapirfond skal holdes utenfor anvendelsesområdet
for utflyttingsskatten. Tilsvarende mener Advokatforeningen at utflyttingsskatten
bør begrenses til aksjer og andeler i selskaper med begrenset
og blandet ansvar og tilsvarende utenlandske selskaper. Departementet
er ikke enig i dette. Nøytralitet i skattesystemet tilsier
etter departementets mening at de objektene som er omtalt i høringsnotatet bør
omfattes av utflyttingsbeskatningen. Ved å henvise til
skatteloven § 2-2 første ledd a-e, omfattes
aksjer og andeler mv. i selskaper og sammenslutninger hvor private
aksjonærer og andelshavere kan opparbeide latente gevinster.
Dette er også selskaps- og sammenslutningsformer som er
mye brukte investeringsobjekter. Departementet mener derfor at skattytere
som flytter til utlandet med latente gevinster på aksjer
og andeler mv. i slike selskaper og sammenslutninger bør
omfattes av utflyttingsskatten.
Departementet foreslår videre i samsvar med høringsnotatet å utvide
objektbegrepet for utflyttingsskatten. Skatteloven § 2-3
tredje ledd, slik den lød til og med 2005, omfattet i tillegg
til aksjer og andeler i norske selskaper også opsjoner
og andre finansielle instrumenter knyttet til aksje eller andel,
tegningsretter til aksjer og grunnfondsbevis. En tilsvarende avgrensning
foreslås gjeninnført i skatteloven ny § 10-70.
I forhold til forslaget i høringsnotatet foreslår
departementet at tegningsrett til aksje og opsjoner nevnes særskilt
i lovteksten. Når det gjelder opsjoner i arbeidsforhold,
mener departementet at disse bør omfattes av utflyttingsskatten
fordi det kan knytte seg store latente gevinster til slike verdipapirer,
og det derfor kan være skattemessig ønskelig å flytte
til utlandet før opsjonen innløses eller realiseres.
Den skattepliktige fordelen knyttet til opsjoner i arbeidsforhold
skal inngå i grunnlaget for personinntekt.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70
annet ledd.
Departementet foreslår å videreføre
forslaget i høringsnotatet om at alle personer som har
vært skattemessig bosatt i Norge etter reglene i skatteloven § 2-1
første ledd, skal være omfattet av reglene om utflyttingsskatt.
Dette bør etter departementets mening gjelde uavhengig
av hvor lenge skattyter har vært skattemessig bosatt i
Norge forut for utflyttingen. Departementet mener at de hensyn som
er påpekt av høringsinstansene er ivaretatt gjennom
at det gis en ny inngangsverdi i de tilfeller hvor skattemessig
bosted i Norge opphører etter bestemmelsen i skatteloven § 2-1
tredje ledd a, og skattyter eide aksjene eller andelene før
han ble skattemessig bosatt i Norge, se nærmere nedenfor.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 første
ledd.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
den skattepliktige gevinsten skal beregnes, tidfestes og innvinnes
siste dag før skatteplikten til Norge som bosatt i riket
opphører. Tilsvarende vil gjelde for tap, det vil si at
tapet beregnes, tidfestes og pådras siste dag før
skatteplikten til Norge som bosatt i riket opphører.
Departementet foreslår imidlertid at dette skal fremgå av
en egen tidfestingsregel i skatteloven kapittel 14, som påpekt
av enkelte av høringsinstansene. Det vil være
mer i samsvar med skattelovens systematiske oppbygging, og departementet
ser at det ikke er noen grunn til å endre på denne.
Det foreslås derfor at det tas inn en ny tidfestingsregel
i underkapittelet om særregler om tidfesting i skatteloven §§ 14-20
flg. Det foreslås videre at det gjøres en henvisning
til denne tidfestingsregelen i skatteloven ny § 10-70.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 første
ledd og ny § 14-25.
Skattebetalerforeningen påpeker at symmetrihensyn tilsier
at det bør være fradragsrett for tap ved flytting
til en stat utenfor EØS-området, fordi gevinst er
skattepliktig også når skattyter flytter til en
stat utenfor EØS. Departementet er ikke enig i denne merknaden,
og opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om at
det kun er fradragsrett for latente tap når skattyter flytter
til en annen EØS-stat.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 tredje
ledd første punktum.
Utflyttingsskatten skal som nevnt ovenfor utlignes, beregnes
og tidfestes siste dag før skatteplikten til Norge som
bosatt i riket opphører. Etter skatteloven § 2-3
tredje ledd er tidspunktet for beregning av utflyttingsskatten satt
til det tidspunktet bostedet opphører etter skatteloven.
Det kan skje etter to forskjellige regler. For personer som har
vært bosatt i riket i minst 10 år, opphører
bostedet etter utløpet av det tredje hele inntektsåret
(det vil si fra 1. januar i det fjerde inntektsåret)
etter at vedkommende tar fast opphold i utlandet, forutsatt at han
i hele perioden oppfyller bestemte vilkår som loven oppstiller,
jf. skatteloven § 2-1 tredje ledd b. For personer
som ikke har vært bosatt i Norge i minst 10 år,
bringes det skattemessige bostedet til opphør raskere,
etter regelen i skatteloven § 2-1 tredje ledd
a). Når bostedet bringes til opphør etter denne
bestemmelsen, kan bostedet opphøre enten ved et årsskifte,
eller i løpet av inntektsåret, avhengig av hvilket
av lovens vilkår som oppfylles sist.
I en utflyttingssituasjon vil vedkommende etter skatteavtale
som regel anses bosatt i tilflyttingsstaten før bostedet
opphører etter skatteloven. Helt unntaksvis kan dette skje
samtidig, men det skattemessige bostedet etter skatteavtale kan
aldri opphøre etter at bosted er opphørt etter
skatteloven, jf. OECDs mønsteravtale artikkel 4 nr. 1 og
2. Det fremgår av disse bestemmelsene at man aldri kan
være avtalemessig bosatt i en stat uten samtidig å være
internrettslig bosatt der.
Den vedtatte regelen i skatteloven § 2-3 tredje ledd
innebærer således i praksis at Norge ikke vil kunne
gjennomføre utflyttingsskatt for aksjegevinster mv. når
skattyteren flytter til et skatteavtaleland, bortsett fra der skatteavtalen
har en femårsregel. Departementet mener derfor at det er
behov for å endre tidspunktet for utflyttingsbeskatningen.
Dette krever en lovendring.
For at utflyttingsskatten skal kunne gjennomføres effektivt
også når flytting skjer til et land som Norge
har skatteavtale med, må skjæringstidspunktet fastsettes
slik at skatteplikten inntrer innen det tidsrom der skattyteren
fortsatt både er omfattet av alminnelig skatteplikt til
Norge etter skatteloven, og ikke er blitt å anse som skattemessig
bosatt i tilflyttingslandet etter skatteavtale.
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet
at tidspunktet for utflyttingsbeskatning bør settes til
dagen før vedkommende anses bosatt i den andre staten.
Det følger av kommentarene til OECD-modellen artikkel 13
at det er internretten som er avgjørende i forhold til
spørsmålet om realisasjon skal anses skjedd. Det
er ikke noe særsyn internasjonalt at opphør av
skattemessig bosted anses som en slik begivenhet. Departementet
viser for øvrig til de nedenfor foreslåtte justeringene
i reglene for tidfesting av utflyttingsskatten, som innebærer
at den både beregnes, innvinnes og tidfestes på dette
tidspunktet.
For tilfeller der skattyter flytter til en stat som Norge ikke
har skatteavtale med, vil tidspunktet for utflyttingsbeskatning
være dagen før det tidspunkt da bostedskatteplikten
opphører etter skatteloven.
Advokatforeningen foreslo i sin høringsuttalelse at
tidspunktet for beskatningen bør settes til faktisk utflytting.
Dette er imidlertid et ukjent og nytt begrep i skattesammenheng.
Dette er også et kriterium som er vanskelig å håndtere.
Selv om det samme i en viss grad også gjelder opphør
av bostedsskatteplikten etter skatteavtale, er dette derimot et
kriterium som er kjent, og som ligningsmyndighetene uansett må håndtere.
Ettersom ligningsmyndighetene må ta stilling til dette
i enhver utflyttingssituasjon, vil et slikt kriterium også kunne
legges til grunn som avgjørende for utflyttingsskatten,
uten at dette nødvendigvis vil lede til merarbeid av betydning.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 første
ledd første punktum.
I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår
departementet at skattytere som flytter til utlandet med latente
gevinster/latente tap på aksjer og andeler mv. må levere
en oppgave over aksjer og andeler mv., og en gevinst-/tapsberegning
for disse som vedlegg til selvangivelsen for det året skattyter
påstår seg utflyttet etter reglene i skatteloven
eller etter skatteavtale med tilflytningslandet. Når det
gjelder spørsmålet om hvorvidt en slik selvangivelsesplikt
kan innebære en restriksjon i strid med EØS-avtalen,
vises det til departementets vurderinger nedenfor.
Etter departementets mening bør en slik oppgaveplikt
gjelde generelt, det vil si uavhengig av størrelsen på den
aksje- og andelsportefølje som skattyter eier ved utflyttingen.
Departementet er imidlertid enig med Skattedirektoratet i at oppgaveplikten
også bør gjelde i de tilfeller hvor skattyter
blir ansett for å ha flyttet skatteavtalemessig bosted
på et annet tidspunkt enn den datoen skattyter har påstått.
Det innebærer at skattyter plikter å levere en
oppgave over aksjer og andeler mv., og en gevinst-/tapsberegning
for disse, som vedlegg til selvangivelsen for det året
ligningsmyndigheten anser skattyter som utflyttet. Dette er det
samme skjemaet som ble levert sammen med selvangivelsen for det året
skattyter påsto seg utflyttet, og bør derfor ikke
medføre for store vanskeligheter for skattyter. Dette er
også opplysninger som skattyter måtte levert årlig
etter utflyttingen for fortsatt å ha rett til utsettelse
med betalingen.
Departementet foreslår at oppgaveplikten fastsettes
av departementet i forskrift.
I tråd med forslaget i høringsnotatet, foreslår
departementet å lovfeste regelen om at overføring
av aksjer eller andeler fra en ektefelle bosatt i Norge til den
andre ektefellen som er bosatt i utlandet skal likestilles med utflytting,
og således utløse skatteplikt etter reglene om
utflyttingsskatt.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 første
ledd annet punktum.
For å skjerme skattytere med små gevinster
for beskatning, foreslår departementet i tråd
med høringsnotatet at reglene om utflyttingsskatt kun skal komme
til anvendelse for latente gevinster som overstiger et fastsatt
terskelbeløp. Tilsvarende vil det kun være fradragsrett
for latente tap som overstiger terskelbeløpet.
Hensynet bak reglene om utflyttingsskatt på latente
gevinster på aksjer og andeler mv. er å sikre
en nøytral beskatning av verdistigningen mens vedkommende
var bosatt i Norge. En slik nøytral beskatning vil hindre
at skattytere flytter til utlandet for å realisere opparbeidede
gevinster i et land hvor det er lav eller ingen beskatning på gevinsten,
og således unngå norsk beskatning på verdistigning
som er opparbeidet mens skattyter var bosatt i Norge. Enhver gevinst vil
imidlertid ikke lede til ønske om utflytting før
realisasjon av verdistigningen. For å skjerme skattytere med
mindre gevinster fra beskatning, ble det derfor vedtatt et terskelbeløp
på 200 000 kroner. Terskelbeløpet er
også begrunnet i ligningsadministrative hensyn.
I høringsnotatet foreslo departementet at terskelbeløpet
skulle opprettholdes på 200 000 kroner. Flere av
høringsinstansene mener at et terskelbeløp på 200 000
kroner er for lavt. Dette begrunnes i at ingen vil flytte til utlandet
for å unngå norsk skatt på en gevinst
på 200 000 kroner. De mener derfor at hensynet bak
reglene tilsier at terskelbeløpet burde settes vesentlig
høyere. Ønske om et høyere terskelbeløp
er også begrunnet i at det vil hindre at mange skattytere vil
bli omfattet av reglene, og at dette vil lette de administrative
konsekvensene for både skattyter og for ligningsmyndighetene.
Departementet er enig med høringsinstansene i at lave gevinster
ikke vil medføre ønske om å flytte fra
Norge før realisasjon av verdistigningen. Det
er mange kostnader forbundet med flytting, og det er liten grunn
til å tro at man velger å pådra seg disse
kostnadene for å unngå norsk skatt på en
gevinst på 200 000 kroner. Et høyere
terskelbeløp vil også lette de administrative
kostnadene ytterligere. Departementet foreslår derfor å heve
terskelbeløpet til gevinster som overstiger 500 000
kroner.
For å redusere de administrative kostnadene i forbindelse
med gevinster som omfattes av terskelbeløpet, foreslår
Skattebetalerforeningen at det innføres en forenklet behandling
i de tilfeller hvor skattyter anser gevinsten for å ligge
innenfor terskelbeløpet. Departementet mener at det ikke
bør innføres en slik forenklet behandling for
gevinster som angivelig er under terskelbeløpet. Selv om
skattyter er forpliktet etter de alminnelige regler i ligningsloven
til å oppgi riktig informasjon ved ligningen, vil en slik
forenklet behandling kunne føre til økt kontrollbehov
hos ligningsmyndighetene for å sikre at skattyter har oppgitt riktig
gevinst. Departementet mener videre at den opplysningen som skattyter
må gi i forbindelse med utflyttingen, vil lette arbeidet
med gevinstberegningen i mange tilfeller, og således kompensere
for det til tider vanskelige og tidkrevende arbeidet med å fastsette
gevinsten, og skatteplikten.
Enkelte av høringsinstansene hevder videre at det burde
vært et bunnbeløp i stedet for et terskelbeløp. Et
bunnbeløp vil komme alle som omfattes av reglene til gode,
ved at bunnbeløpet vil komme til fradrag i den skattepliktige
gevinsten. Et terskelbeløp innebærer i motsetning
at skatteplikten inntrer så fort gevinsten overstiger terskelbeløpet,
og at hele gevinsten da er skattepliktig. Departementet mener at
et terskelbeløp er bedre egnet enn et bunnbeløp.
Departementet ser ingen grunn til at skattytere med store latente
gevinster skal få et fradrag i bunn. Terskelbeløpet
er som nevnt ovenfor gitt blant annet for å skjerme skattytere
med lave gevinster fra beskatning, og det bør derfor ikke
gis et fradrag til dem som bestemmelsen er ment å omfatte.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 fjerde
ledd.
Ligningsutvalget påpekte i høringsuttalelsen
at det ikke var tatt standpunkt til om gevinster på aksjer og
andeler mv. tilhørende mindreårige barn skal tas med
ved beregningen av skattyters skattepliktige gevinst. Det følger
av sambeskatningsreglene i skatteloven § 2-14
at inntekt og formue for barn under 17 år skal lignes sammen
med foreldrenes inntekt og formue. Departementet legger til grunn
at det samme skal gjelde ved anvendelse av reglene om utflyttingsskatt.
Departementet foreslår i samsvar med forslaget i høringsnotatet
at det skal fastsettes en ny inngangsverdi i de tilfeller hvor skattyter
har vært skattemessig bosatt i Norge i en kort periode
før utflytting, og hvor skattyter eide de aktuelle aksjene
eller andelene før han eller hun ble skattemessig bosatt
i Norge.
Flere av høringsinstansene mener at det bør
være symmetri mellom retten til ny inngangsverdi i gevinst-
og tapstilfeller. Departementet er ikke enig i dette. Hensynet med å gi
en ny inngangsverdi er å skjerme personer som eide aksjer
eller andeler før de ble skattemessig bosatt i Norge, og
som hadde gevinster knyttet til disse aksjene eller andelene ved
innflyttingen. På denne måten er det bare verdistigning som
er opparbeidet mens skattyter var bosatt i Norge som kommer til
beskatning, og beskatningen blir således nøytral.
Dette hensynet gjør seg etter departementets mening ikke
gjeldende på tilsvarende måte i tapssituasjoner.
Metoden for fastsettelse av ny inngangsverdi er valgfri for skattyter.
Dersom det er mer lønnsomt for skattyter å benytte
historisk kostpris ved gevinstberegningen, kan han eller hun velge
dette. Departementet foreslår derfor å opprettholde
forslaget i høringsnotatet, slik at det ikke gis tapsfradrag når
den fastsatte inngangsverdien er høyere enn utgangsverdien
ved utflytting.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 sjette
ledd.
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet
at utgangsverdien skal settes til markedsverdien ved utflyttingen.
Dette kan, som påpekt i høringsnotatet, medføre
enkelte vanskeligheter når skattyter flytter til utlandet
med unoterte aksjer og andeler mv. Det ble i høringsnotatet
vurdert ulike metoder for fastsettelse av markedsverdien for unoterte
aksjer og andeler, og departementet kom frem til at utgangsverdien
i de tilfeller hvor omsetningen ikke gir tilstrekkelig grunnlag
for å fastsette markedsverdien, måtte fastsettes
på grunnlag av skjønn eller eventuelt i henhold
til en særskilt regulert beregningsmetode. Departementet
foreslo imidlertid ingen metode for fastsettelsen av markedsverdien,
og ville komme tilbake til dette etter at ligningsmyndighetene har
vunnet erfaringer med verdsettelsen. Departementet foreslo derfor
at utgangsverdien skal fastsettes ved skjønn.
Departementet ser de ulike merknadene fra høringsinstansene,
og er enig i at det er ønskelig med en særlig
beregningsmetode for å fastsette markedsverdien av unoterte
aksjer og andeler mv., slik at fastsettelsen blir så rettferdig
og nøytral som mulig. Departementet mener imidlertid at
en slik eventuell beregningsmetode ikke bør utarbeides
før ligningsmyndighetene har opparbeidet praksis knyttet
til reglene, og således foretatt en evaluering av disse.
Departementet foreslår derfor at det i samsvar med forslaget
i høringsnotatet fremgår av lovteksten at utgangsverdien skal
settes til markedsverdien ved utflytting, og at markedsverdien skal
fastsettes ved skjønn når denne ikke er kjent.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 femte
ledd.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
utsettelse med betalingen av utflyttingsskatten gjennomføres
ved at den utlignede skatten ikke tas med i avregningen for utflyttingsåret.
Etterfølgende begivenheter som innebærer at utflyttingsskatten
skal settes ned eller bortfalle, vil medføre at den ilignede skatten
skal korrigeres ved endring av ligningen, jf. de alminnelige regler
i ligningsloven kapittel 9. Hvis vilkårene for utsettelse
ikke er oppfylt, vil etterfølgende begivenheter som gjør
at skatten skal settes ned eller bortfalle, medføre en
endring av ligningen for utflyttingsåret, samt at det skal
gjennomføres en ny avregning.
Det fremgår av høringsnotatet at utsettelse
med retten til tapsfradrag ved latente tap skal gjennomføres
ved at tapet fastsettes i forbindelse med ligningen for utflyttingsåret,
men at fradraget først gis som en endring av ligningen
for utflyttingsåret når skattyter kan dokumentere
at aksjene eller andelene ikke er faktisk realisert innen fem år
etter utflyttingen. Departementet foreslår å endre
dette, slik at det blir symmetri med utsettelsen i tapstilfeller
og gevinsttilfeller. Det innebærer at utsettelsen skal
gjennomføres ved at tapet fastsettes i ligningen for utflyttingsåret, men
at avregningen utsettes frem til aksjene eller andelene mv. faktisk
realiseres innen fem år etter utflyttingen. Hvis aksjene
eller andelene ikke blir realisert innen fem år, og retten
til tapsfradrag således bortfaller, må det gjennomføres
en endring av ligningen for utflyttingsåret. Tilsvarende
må det gjennomføres en endring av ligningen for
utflyttingsåret når tapsfradraget skal korrigeres
som følge av begivenheter som har inntruffet etter utflyttingen,
for eksempel når aksjene eller andelene mv. realiseres
til en høyere verdi enn beregnet ved utflyttingen, slik
at tapsfradraget skal reduseres. Forslaget samsvarer med tidfestingsregelen,
om at tapet anses pådratt siste dag før skattyter
anses utflyttet.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 tredje
ledd tredje punktum og syvende ledd tredje punktum.
Departementet foreslår i samsvar med høringsnotatet
at det skal gis utsettelse med betalingen av den utlignede utflyttingsskatten
frem til aksjene eller andelene er faktisk realisert i utlandet.
Når det gjelder forholdet mellom forpliktelsene etter
EØS-avtalen og kravet om sikkerhetsstillelse ved flytting
til en EØS-stat som ikke er omfattet av en folkerettslig
overenskomst om informasjon og bistand til innfordring, viser departementet
til at skattekontrollens effektivitet er et av de allmenne hensyn som
ifølge EF-domstolens praksis kan rettferdiggjøre en
restriksjon på utøvelsen av de fire friheter.
Hensynet til effektiv kontroll og inndriving av utflyttingsskatten
ivaretas kun i den grad Norge ved skatte- og bistandsavtaler har
etablert en gjensidig forpliktelse til informasjonsutveksling og
bistand til innfordring. Departementet legger på bakgrunn
av ovennevnte rettspraksis til grunn at forpliktelsene etter EØS-avtalen
ikke er til hinder for et krav om sikkerhetsstillelse ved flytting
til EØS-stater der slike mekanismer ikke er etablert. Departementet
viser til at de danske utflyttingsskattereglene er avgrenset på tilsvarende
måte.
For skattytere som flytter til en stat utenfor EØS-området,
mener departementet at hensynet til informasjon og bistand til innfordring
tilsier at det i slike tilfeller må stilles betryggende
sikkerhet for at skattyter skal få utsettelse med betalingen
av utflyttingsskatten. Departementet foreslår derfor å opprettholde forslaget
i høringsnotatet om det skal stilles sikkerhet som vilkår
for utsettelse når skattyter flytter til en stat utenfor
EØS. Departementet foreslår videre å opprettholde
forslaget om at plikten til å stille sikkerhet som vilkår
for utsettelse skal inntre når skattyter flytter videre
fra en EØS-stat der sikkerhet ikke kreves, til en stat
utenfor EØS eller en EØS-stat der sikkerhet kreves.
Når skattyter har et latent tap ved utflyttingen fra Norge,
og skattyter flytter til en EØS-stat der sikkerhet kreves
som vilkår for utsettelse, bør regelen om at man
først får tapets verdi når aksjene eller
andelene realiseres gjelde tilsvarende, selv om skattyter påstår at
han ikke ville stilt sikkerhet om han hadde hatt en skattepliktig
gevinst. Dette innebærer at tapet fastsettes, beregnes
og pådras i ligningen for utflyttingsåret, men
at avregningen utsettes til aksjene eller andelene mv. faktisk realiseres
innen fem år etter utflyttingen. Man kan si at man i slike
tilfeller stiller sikkerhet for tapsfradraget, men at sikkerheten
er 0 ettersom man ikke kan stille negativ sikkerhet.
Skattedirektoratet påpekte i sin høringsuttalelse at
det at sikkerhet først beregnes og kreves i forbindelse
med ligningen for utflyttingsåret, det vil si på et tidspunkt
hvor skattyter er skattemessig bosatt i tilflytningslandet, vil
medføre et innfordringsproblem. Departementet ser at det
i enkelte tilfeller kan oppstå slike innfordringsproblemer.
Skattedirektoratet bemerket videre i høringsuttalelsen
at det ikke fremgår av høringsnotatet om man må holde
seg innenfor EØS-området for fortsatt å ha rett
til tapsfradrag. Departementet mener at det bør være
symmetri mellom taps- og gevinstsituasjonene så langt det
er mulig innenfor reglenes formål, og foreslår
derfor at retten til tapsfradrag skal være betinget av
at skattyter ikke flytter videre til en stat utenfor EØS
innenfor femårsfristen, på tilsvarende måte
som skattytere som flytter til en EØS-stat der det ikke
kreves sikkerhet for skatteforpliktelsen, må stilles slik
sikkerhet hvis han flytter videre til en stat utenfor EØS
eller en EØS-stat der sikkerhet kreves.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70
syvende ledd. Departementet foreslår at plikten til å stille
sikkerhet når skattytere som har fått automatisk utsettelse
med betalingen flytter videre til en stat der sikkerhet kreves,
fastsettes av departementet i forskrift. Kravet til sikkerhetsstillelse
kan også fastsettes av departementet i forskrift.
Gaveoverføring anses generelt ikke som realisasjon etter
skatteloven, jf. skatteloven § 9-2 tredje ledd
bokstav a. Hvis skattyter etter utflytting overfører
aksjene eller andelene til en annen vederlagsfritt, kan han således
oppnå fortsatt utsettelse med betalingen, ettersom man
får utsettelse frem til faktisk realisasjon. Skattyter
kan på denne måten unngå skatteplikten
ved å overføre aksjene eller andelen mv. vederlagsfritt
til for eksempel ektefellen eller et heleid aksjeselskap før
de realiseres. Gaveoverføring bør derfor, som
foreslått i høringsnotatet, likestilles med realisasjon.
Departementet ser likevel innvendingen fra Skattebetalerforeningen
om at gevinsten ved overføring til en person skattemessig
bosatt i Norge, vil bli gjenstand for dobbelbeskatning. Ettersom
det er kontinuitet i skattemessige posisjoner ved overføring
av aksjer og andeler mv. ved arv eller gave, jf. skatteloven §§ 10-33
og 10-46, er det giverens inngangsverdi som skal legges til grunn
ved en eventuell senere gevinstbeskatning (enten fordi aksjene eller
andelene realiseres eller fordi mottakeren flytter ut fra Norge). Dette
medfører at samme gevinst kan bli gjenstand for dobbel
skatteplikt. Departementet foreslår derfor at gaveoverføring
kun skal likestilles med realisasjon når overføringen
skjer til en person som ikke er skattemessig bosatt i Norge.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 åttende
ledd.
I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår
departementet at opphør av virksomhet skal likestilles med
realisasjon.
Reglene om beskatning av latente gevinster ved utflytting gjelder
også for skattytere som flytter til utlandet med latente
gevinster på andeler i deltakerlignede selskaper. Ved å likestille
opphør av virksomhet med realisasjon, sikrer man at fortjeneste
som er opptjent mens skattyter er bosatt i Norge blir gjenstand for
skatteplikt til Norge. Dette innebærer at det beregnes
en skattepliktig gevinst ved utflytting, som utsettes (med eller
uten sikkerhetsstillelse) inntil andelen faktisk realiseres eller
virksomheten opphører. Det vil bare være opphør
av virksomhet i selskap som skattyter eier andeler i og som det
er beregnet utflyttingsskatt av som vil medføre at utflyttingsskatten kommer
til betaling.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 åttende
ledd.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
skattytere som har fått beregnet en utflyttingsskatt, og
som har fått utsettelse med betalingen frem til faktisk
realisasjon, er forpliktet til å gi informasjon til ligningskontoret
i hvert av de påfølgende år etter utflyttingen
om at skattyter ikke har realisert aksjene eller andelene mv. og
hva som er skattyters skattemessige bosted. Departementet foreslår
også at skattytere som har fått utsettelse med
betalingen, må gi informasjon til norske ligningsmyndigheter
innen 2 måneder etter en betalingsutløsende hendelse.
I samsvar med forslaget til Skattedirektoratet foreslår
imidlertid departementet at denne informasjonen skal gis innen 31. april
i hvert av de påfølgende årene etter
utflyttingen. Dette er, som direktoratet påpeker, en innleveringsfrist
som er innarbeidet hos de fleste, og det innebærer etter
departementets mening ingen særlig svekket situasjon for
norske myndigheter at informasjonen gis tre måneder senere
enn etter forslaget i høringsnotatet.
Skattedirektoratet påpekte videre i høringsuttalelsen
at behovet for å gi slik informasjon ikke er like sterkt
i tapssituasjoner, ettersom skattyter må dokumentere at
aksjene eller andelene mv. faktisk er realisert for å få tapsfradraget.
Tilsvarende vil skattyter måtte dokumentere at han ikke
har flyttet videre til en stat utenfor EØS, slik at tapsfradraget
ville ha bortfalt. Det er derfor etter direktoratets mening ikke nødvendig
at skattytere som har latente tap ved utflyttingen, gir årlig
informasjon til norske ligningsmyndigheter. Departementet er enig
med direktoratet. Den nødvendige informasjonen vil bli
gitt når skattyter mener å ha krav på tapsfradraget.
Skattyter har således tilstrekkelig incitament til å gi
denne informasjonen når aksjene eller andelene er realisert. Det
foreslås videre i samsvar med forslaget fra Skattedirektoratet
at skattyter må gi informasjon om det endelige tapet innen
to måneder etter realisasjonen.
Departementet foreslår at skattyters plikt til å gi informasjon
etter utflytting fastsettes av departementet i forskrift.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
tapsfradraget skal reduseres når den delen av tapet som
ble pådratt mens skattyter var bosatt i Norge, har kommet
helt eller delvis til fradrag i tilflytningslandet.
Skattedirektoratet påpeker i sin høringsuttalelse at
en bestemmelse som foreslått innebærer praktiske problemer
i de tilfeller hvor den utenlandske ligningen ikke foreligger på det
tidspunkt den utsatte avregningen skal gjennomføres i Norge.
Departementet mener at man i slike tilfeller må følge
hovedregelen om at ligningskontoret kan kreve å få dokumentasjon på de
skattemessige konsekvensene av realisasjonen i tilflytningslandet
for at skattyter skal ha rett til tapsfradraget. Det bør
imidlertid i slike tilfeller være utvidet mulighet for
skattyter til å klage på ligningen og fremlegge
dokumentasjon på den skattemessige behandlingen av realisasjonen
i tilflytningslandet når den utenlandske ligningen foreligger.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70 tredje
ledd annet punktum.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
skattyter som har fått utsettelse med betalingen, skal
kunne velge å benytte den faktiske realisasjonsverdien
i stedet for den beregnede verdien ved utflytting. Dette bør
gjelde tilsvarende i de tilfeller hvor skattyter ikke vil eller
kan stille sikkerhet som vilkår for utsettelse, og dermed
betaler skatten ved utflyttingen, slik at det gis en forholdsmessig
refusjon hvis aksjene eller andelene mv. realiseres til en lavere
verdi enn den beregnede markedsverdien.
Flere av høringsinstansene har i høringsuttalelsene
påpekt at symmetrihensyn tilsier at retten til å velge
mellom faktisk realisasjonsverdi og verdien som beregnes ved utflytting
også bør gjelde i tapssituasjoner. Departementet
deler ikke høringsinstansenes syn, og opprettholder derfor
forslaget i høringsnotatet om at skattyter som har et latent
tap ved utflytting, ikke kan velge den faktiske realisasjonsverdien
som utgangsverdi i stedet for verdien som ble beregnet i forbindelse
med utflytting. Som det fremgikk av høringsnotatet innebærer
dette at det ikke gis fradrag for tap som overstiger et faktisk
tap ved realisasjon, det vil si når aksjene eller andelene
mv. har steget i verdi etter utflytting, samtidig som det kun gis
fradrag for tapet som ble beregnet ved utflyttingen hvis aksjene eller
andelene mv. har sunket ytterligere i verdi etter utflyttingen.
Departementet foreslår videre at siste fem års
utbytter skal legges til realisasjonsverdien i de tilfeller hvor
utbytte ikke blir beskattet eller blir beskattet lavt i utlandet,
og Norge har begrenset eller ingen beskatningsrett til utbyttet,
som foreslått i høringsnotatet. Departementet
foreslo i høringsnotatet at skatt betalt på utbyttet
i tilflytningslandet og i Norge skal komme til fradrag i gevinstberegningen.
Skattebetalerforeningen påpekte i sin høringsuttalelse
at fradrag i gevinstberegningen i stedet for fradrag i utlignet
skatt på gevinsten vil føre til dobbeltbeskatning.
Departementet er enig i dette, og foreslår derfor at skatt
som er betalt på utbyttet i tilflytningslandet og i Norge skal
komme til fradrag i skatten på gevinsten.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70
niende ledd bokstav a. Reglene om rett til forholdsmessig
refusjon når skatten betales ved utflytting, definisjon
av lavt beskattet utbytte, og fradrag for skatt betalt på utbyttet
i Norge og utlandet, foreslås fastsatt av departementet
i forskrift.
Departementet foreslår at fradrag i utflyttingsskatten
for gevinstskatt betalt i utlandet lovfestes i samsvar med vurderingene
som ble gjort i høringsnotatet. Som det ble påpekt
der, vil det i sammenheng med den pågående evalueringen
av kreditreglene vurderes om det bør gjøres enkelte
tilpasninger i skatteloven § 16-20 til § 16-28
ut fra deres anvendelse på utflyttingsskatten. De presiseringer
som etterlyses av høringsinstansene, kan mest hensiktsmessig vurderes
i den sammenheng.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 10-70
niende ledd bokstav b.
Flere av høringsinstansene mener at forslagene vil medføre
betydelig større administrative konsekvenser for skattyterne
og ligningsmyndighetene enn det som departementet har antatt i høringsnotatet.
Departementet er enig med høringsinstansene i at reglene
om utflyttingsskatt innebærer administrative kostnader
både for ligningsmyndighetene og for skattyter. Verdsettelse
av aksjer og andeler mv. er en oppgave som vil medføre økte
kostnader for ligningsmyndighetene. Dette vil imidlertid kunne lettes ved
at skattyter gir tilstrekkelig og riktig informasjon om verdien
på aksjene eller andelene mv. i forbindelse med utflyttingen.
Dette er informasjon som skattyter burde ha egeninteresse i å ha
oversikt over. De økte kostnadene ved den utvidede oppgaveplikten bør
derfor heller ikke være helt urimelige.
De administrative kostnadene for skattyter og ligningsmyndighetene
vil også bli redusert som følge av at terskelbeløpet
foreslås hevet fra 200 000 kroner til 500 000
kroner, noe som også er påpekt av flere av høringsinstansene.
De foreslåtte endringene antas ikke å ha provenyvirkninger
av betydning.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at
skatteloven ny § 10-70 settes i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2007. Samtidig foreslår
departementet at skatteloven § 2-3 tredje og fjerde
ledd, slik disse ble vedtatt fra og med inntektsåret 2006,
oppheves med virkning fra og med inntektsåret 2006. Departementet
foreslår videre at den gamle femårsregelen i § 2-3
tredje ledd, slik den lød frem til og med inntektsåret
2005, gjeninnføres fra og med 13. juni 2006 til
og med inntektsåret 2008, med det tillegget at skatteloven
ny § 10-70 skal gå foran skatteloven § 2-3
tredje ledd ved dobbel beskatningshjemmel.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa om å oppheve gjeldande § 2-3
tredje og fjerde ledd i skattelova med verknad frå og med inntektsåret
2006 og framlegget til skattelova ny § 2-3 tredje
ledd med verknad frå 13. juni 2006 til og med inntektsåret
2008, og §§ 10-70 og 14-25 med verknad
frå og med inntektsåret 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen har foreslått en rekke lovendringer
for å hindre at skattytere skal slippe unna skatt ved å flytte
ut av Norge. Disse medlemmer viser til
at denne problemstillingen oppstår fordi Norge har et svært
høyt skattenivå i forhold til de aller fleste
andre land. Disse medlemmer har i sitt
alternative statsbudsjett foreslått skatte- og avgiftslettelser
for ca. 26 mrd. kroner som et første skritt for å få det
norske skattenivået ned på internasjonalt normalnivå. Disse medlemmer poengterer at dersom
Norge hadde hatt et vesentlig lavere skattenivå, ville
det trolig ikke lenger vært noe økonomisk incitament
til å flytte ut av landet, og de foreslåtte lovendringene
ville dermed vært unødvendige. Disse
medlemmer vil på bakgrunn av dette gå imot
Regjeringens forslag.
Departementet foreslår enkelte endringer i skattereglene
for Svalbard med virkning for inntektsårene 2006 og 2007.
Forslaget går ut på at skattytere som anses skattemessig
bosatt på Svalbard, skal ha et særskilt svalbardfradrag
i skatt ved avregningsoppgjøret for inntekt og formue (skatterefusjon).
Svalbardfradraget foreslås å utgjøre
7 200 kroner, noe som svarer til et fradrag i lønnsinntekt
på om lag 60 000 kroner pr. person.
I tillegg foreslås det at forsørgere skal ha
et eget svalbardtillegg i barnetrygden, svarende til finnmarkstillegget
som gis til bosatte i Finnmark og deler av Nord-Troms. Dette tillegget
skal gis fra og med inntektsåret 2007.
De foreslåtte tiltakene må ses i sammenheng
med de endringene som er gjort gjeldende i svalbardbeskatningen
fra og med i år. I forbindelse med skatteopplegget for
2006 vedtok Stortinget flere endringer i skattesystemet for Svalbard.
Endringene var en konsekvens av skattereformen som er gjennomført på fastlandet,
blant annet med innføring av skjermingsmetoden for næringsdrivende,
aksjonærer og andre selskapsdeltakere. Som en følge
av disse endringene ble skattesatsen i den særskilte bruttolønnstrekkordningen økt
fra 8 pst. til 12 pst. Etter Regjeringens vurdering vil en slik
skatteøkning kunne ha uheldige virkninger, og det foreslås
derfor særskilte mottiltak i denne proposisjonen.
Endringene i skattereglene foreslås gjort gjeldende
for de neste to inntektsårene som midlertidige lempende
tiltak. Tillegget i barnetrygden foreslås gjort gjeldende
med virkning fra og med 2007 som et varig tiltak. Ved utformingen
av forslaget er det lagt stor vekt på å bygge
opp under de overordnede målene for Svalbard som et robust
og livskraftig familiesamfunn. Det er et mål å redusere
insentivene til pendling fra fastlandet og å oppfylle målsettingen
om en stabil bosetning på Svalbard. Det er også lagt
vekt på å finne en løsning som er enkel
og som ikke krever administrativt merarbeid av betydning. Samtidig
har det vært ønskelig å finne en løsning
som kan gi bedre fordelingsegenskaper enn det lønnstrekkordningen medfører
i dag.
Forslagene har vært sendt på høring.
Høringsutkastet inneholdt forslag til svalbardfradrag tilsvarende
det som foreslås i proposisjonen.
Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere
mulige endringer i skattleggingen på Svalbard. Arbeidsgruppen
ble nedsatt i forbindelse med skatteopplegget for 2006, og gruppen
antas å ferdigstille sitt arbeid i løpet av 2007.
Gruppen består av medlemmer fra Justisdepartementet og
Finansdepartementet. Gruppen har et bredt mandat og skal vurdere
skattesystemet på Svalbard i lys av blant annet utvikling
i befolkning, sysselsetting, næringsliv, hensynet til fordelingsvirkninger
og ønsket om opprettholdelse av et familiesamfunn. For
en nærmere omtale av arbeidsgruppen og arbeidsgruppens
mandat vises til St.prp. nr. 1 (2005-2006).
Ved en fremtidig systemomlegging vil det bli lagt vekt på å finne
løsninger som kan sikre et fortsatt lavt skattenivå for
inntekt fra arbeid og virksomhet utført under opphold på Svalbard,
men som i større grad kan motvirke mulige skatteomgåelser
i en åpen økonomi, og som har gode fordelingsegenskaper. Regjeringen
legger vekt på fortsatt å bruke lavt skattenivå som
virkemiddel for å sikre bosetting og aktivitet på Svalbard.
Løsningene må støtte opp under de overordnede
målsettinger for svalbardpolitikken, samtidig som det er
viktig at de harmonerer med prinsippene som ligger til grunn for
skattereformen.
De midlertidige lempende tiltakene for inntektsårene
2006 og 2007 som foreslås i proposisjonen, er utarbeidet
i samråd med arbeidsgruppen.
Aksjonsgruppa mot skatteøkningen, Longyearbyen lokalstyre,
Svalbard Næringsforening, Svalbard Reiselivsråd
og Sysselmannen på Svalbard ønsker primært
at skattesatsen for lønnsinntekt reverseres til 6 eller
8 pst. Etter departementets vurdering vil en slik reversering være
svært uheldig. Innføring av en modifisert skjermingsmetode
og opphevelse av delingsmodellen forutsetter forholdsvis lik beskatning av
lønnsinntekt og eierinntekt (aksjeutbytter og aksjegevinster
mv.). Departementet viser til at kapitalskattesatsen på Svalbard
er uendret, men at innføring av utbytte- og annen utdelingsbeskatning
for selskapsdeltakere øker den totale beskatningen av slike eierinntekter
til 19 pst. Denne beskatningen av eierinntekter vil være
lett å omgå dersom summen av lønnsskatt
og trygdeavgift ikke ligger på et tilsvarende nivå.
En harmonisering av lønnsskattesatsen og eierbeskatningen
gjennom en reduksjon av kapitalskattesatsen, er etter departementets
vurdering ikke ønskelig. Departementet viser i denne forbindelse
til at kapitalskattesatsen på Svalbard allerede er svært
lav i internasjonal sammenheng, og at en reduksjon av kapitalskattesatsen
vil kunne gi et betydelig press i retning av omgåelser
i forhold til skattesystemet på fastlandet. Etter departementets
vurdering er en økning av marginalskattesatsen på lønnsinntekt
på Svalbard en nødvendig konsekvens av opphevelsen
av delingsmodellen og innføring av en modifisert skjermingsmetode
på Svalbard. Lempende tiltak bør i stedet gjennomføres
i form av et fradrag som ikke reduserer marginalskattesatsen på lønn.
Departementet vil derfor ikke foreslå noen reversering
av lønnsskattesatsen til 6 eller 8 pst.
Departementet vil i denne forbindelse også vise til
at det er viktig at skattereformen får virke over noe tid,
for å få en oversikt over de økonomiske
og administrative virkningene. I stedet for satsreduksjon bør den ønskelige
skattelemping gis som et fradrag i skatt.
Longyearbyen lokalstyre ønsker et høyere fradrag
i skatt enn det som er skissert i høringsutkastet. Longyearbyen
lokalstyre uttaler i den sammenheng at det foreslåtte bunnfradraget
ikke er så stort at det opphever provenyøkningen
som følger av satsøkningen.
Etter departementets vurdering er et svalbardfradrag som foreslått
et målrettet tiltak for å avhjelpe uheldige virkninger
av satsøkningen i lønnstrekkordningen. Det er
viktig å se effekten av fradraget i sammenheng med det
foreslåtte tillegget i barnetrygden. Barnefamilier har
blitt fremhevet som en gruppe som har blitt skadelidende etter den
nevnte skatteøkningen. Tillegg i barnetrygden er et tiltak
som kan bidra til å tilrettelegge for barnefamilier på Svalbard,
og i sum vil effekten av svalbardfradrag og tillegg i barnetrygden
være et betydelig lempende tiltak.
For øvrig kan administrative hensyn tilsi at svalbardfradraget
ikke gis med et høyere beløp enn foreslått
i høringsutkastet. Et vilkår for å få fradrag
er alminnelig skatteplikt til Svalbard. Dersom fradrag gis med et
vesentlig større beløp enn foreslått,
vil det gi et sterkt insitament i retning av å bli ansett
som skattemessig hjemmehørende på Svalbard. Det
må da forventes en del tilfeller hvor skattyter påberoper
seg alminnelig skatteplikt til Svalbard selv om de faktiske vilkårene
for det ikke er til stede. For ligningsmyndighetene vil det være
uheldig om en betydelig del av ressursene skal brukes til slikt
kontrollarbeid.
På denne bakgrunn legger departementet til grunn at
det maksimale fradraget settes til 7 200 kroner, noe som
da vil tilsvare et fradrag i lønnsinntekt på om
lag 60 000 kroner per person. Til sammenligning vil summen
av lønnsfradraget og personfradraget på fastlandet
tilsvare 67 200 kroner.
På samme måte som foreslått i høringsutkastet skal
fradraget gis i skatt på all inntekt og formue som er skattepliktig
til Svalbard, men ikke i trygdeavgift. At fradraget ikke skal gis
i trygdeavgift, må blant annet ses i sammenheng med at
fradraget bør gis på lik måte uansett
om vedkommende er medlem av den norske folketrygden eller ikke.
Fradraget skal kunne redusere skatten til null. Fradraget vil
ikke gi grunnlag for refusjon i tilfeller hvor skatten er lavere
enn fradragsbeløpet.
Det vises til forslag til ny § 6-3 i svalbardskatteloven.
Flere av høringsinstansene har hatt merknader vedrørende
kretsen av fradragsberettigede. Disse instansene påpeker
at det i enkelte næringer, spesielt reiselivsnæringen,
er mange kortidsansatte uten alminnelig skatteplikt til Svalbard,
og som derfor ikke vil oppfylle vilkårene for svalbardfradrag.
Departementet vil i denne forbindelse vise til at svalbardfradraget
skal være rettet inn mot personer med mer varig tilknytning
til Svalbard. Denne gruppen vil på grunn av lønnstrekkordningen
ikke ha anledning til å utnytte fradrag i lønnsinntekt.
Når det gjelder personer som pendler mellom fastlandet
og Svalbard, uten å anses skattemessig bosatt på Svalbard,
vil situasjonen ofte være annerledes. Mange i denne gruppen
vil ha inntekt fra fastlandet som kan samordnes med fradrag for
boliglånsrenter og andre fradrag. De vil derfor ikke ha
samme behov for et særskilt fradrag som personer som kun
har lønnsinntekt som bruttobeskattes etter lønnstrekkordningen.
For personer som ikke anses bosatt på Svalbard, er det
også ligningsadministrative hensyn som taler mot rett til
fradrag.
Departementet legger vekt på at svalbardfradraget får
en utforming som sikrer enkel og lite ressurskrevende gjennomføring.
Det legges opp til at fradraget skal beregnes maskinelt, jf. nedenfor
om gjennomføringen av fradraget. En maskinell avregning
av fradraget vil ikke være mulig i forhold til personer med
kortidsopphold på Svalbard. For disse måtte et fradrag
ha vært avregnet manuelt, i tilknytning til det enkelte
oppholdet på Svalbard. Det måtte gis regler om
samordning av fradrag ved flere kortidsopphold i året,
og hvor vedkommende hadde flere arbeidsgivere. En slik ordning ville
forutsette utvidet informasjonsplikt og nye registreringsrutiner.
Det er et betydelig antall personer med korttidsopphold på Svalbard.
En slik løsning ville ha blitt komplisert og ressurskrevende,
og er lite egnet.
Departementet vil for øvrig påpeke at svalbardfradraget
også foreslås gitt til ungdom som anses skattemessig
bosatt på Svalbard. Denne gruppen har tidligere måttet
svare skatt etter lønnstrekkordningen fra første
opptjente krone. Svalbardfradraget innebærer at inntekt
fra deltidsarbeid mv. for denne gruppen langt på vei blir
fritatt for skatt, og kun skal ilegges trygdeavgift.
Departementet foreslår at svalbardfradraget skal gis
til personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, med de presiseringene
som er lagt til grunn i høringsutkastet, jf. nærmere
omtale av høringsutkastet i avsnitt 7.4.
Det vises til forslag til ny § 6-3 i svalbardskatteloven.
Departementet viser til at svalbardfradraget vil inngå i
en maskinell og automatisk beregning som en del av oppgjøret
ved utlegging av skattelisten, høsten etter inntektsåret.
For formue og inntekt som lignes, vil fradraget fremkomme som et
refusjonsbeløp ved skatteavregningen. For inntekt som skattlegges
etter lønnstrekkordningen, gjennomføres ingen
ordinær ligning med etterfølgende avregningsoppgjør.
Men også for slik inntekt skal det utarbeides skatteliste
og sendes melding til skattyter om skatt, trygdeavgift og pensjonspoeng,
jf. svalbardskatteloven § 4-6 tredje ledd. Fradraget
i skatt på inntekt i lønnstrekkordningen vil bli
beregnet forut for dette. Fradraget vil komme skattyterne til gode
på samme måte og til samme tid uansett om skatten
er beregnet på lønn, annen inntekt eller formue.
Fradragsbeløpet vil bli spesifisert i melding til skattyter.
Fradraget skal beregnes maskinelt, med unntak for skattytere som
ikke har fylt 17 år innen utgangen av inntektsåret.
Dette er imidlertid en liten gruppe, og det antas derfor at en manuell
avregning for denne gruppen ikke vil medføre et betydelig
merarbeid.
Longyearbyen lokalstyre har påpekt at ordningen med
svalbardfradrag innebærer at man skal "forskuttere skatt"
frem til tilbakebetalingstidspunktet. Etter departementets vurdering
er dette isolert sett en negativ side ved den foreslåtte
løsningen. Men fordi svalbardfradraget er et etterfølgende
lempende tiltak som først kan tre i kraft i siste halvdel
av inntektsåret, må ordningen i praksis gjennomføres
som et etterfølgende refusjonsoppgjør. Tidsaspektet
gjør det umulig å innpasse fradraget i de løpende
trekkene som gjøres av arbeidsgiver. En innpassing i det
løpende trekket ville også ha vært vanskelig å gjennomføre
fordi mange arbeidstakere på Svalbard har flere arbeidsgivere.
Departementet legger vekt på at svalbardfradraget skal
kunne gjennomføres på enklest mulig måte, uten
at ordningen medfører merarbeid for den enkelte skattyter,
eller legger beslag på vesentlige ressurser i ligningsforvaltningen.
Et viktig spørsmål ved gjennomføringen
av ordningen, er om det skal kreves selvangivelse for å få rett
til svalbardfradrag. Flere av høringsinstansene har gått
imot å kreve selvangivelse. Svalbard likningskontor anbefaler
på den annen side at svalbardfradrag gjøres betinget
av at selvangivelse blir levert, blant annet for å kvalitetssikre
ligningsarbeidet. Departementet slutter seg til Svalbard likningkontors
vurdering av at selvangivelsesplikt i mange situasjoner vil kunne
gi en kvalitativ forbedring av ligningsarbeidet, i forhold
til bruk av tredjepersonsoppgaver alene. Det må også legges
vekt på at selvangivelsesplikt vil gi et forbedret grunnlag
for kvalitetssikring av adresser i befolkningsregisteret. Etter
en samlet vurdering finner departementet likevel at målsettingen
om et enkelt skattesystem på Svalbard må være
utslagsgivende. Levering av selvangivelse er ingen nødvendig
forutsetning for å gjennomføre ordningen med svalbardfradrag.
Departementet legger til grunn at de kvalitetssikringsbehovene som
ligningskontoret påpeker, vil bli nærmere vurdert
av arbeidsgruppen som vurderer endringer i skattesystemet for Svalbard,
og at spørsmålet om selvangivelsesplikt vil bli
nærmere behandlet ved en fremtidig revisjon av skattereglene
for Svalbard. Departementet vil ikke foreslå at retten
til svalbardfradrag skal være knyttet til levering av selvangivelse.
Basert på de ovenstående premisser foreslår
departementet et svalbardfradrag for inntektsårene 2006
og 2007 som skissert i høringsnotatet. Et slikt fradrag
vil gi en bedre fordelingsprofil i beskatningen av lønnstakere
på Svalbard, er administrativt enkelt å gjennomføre,
og vil bidra til å redusere insentivene til pendling fra
fastlandet. Fradraget vil kunne bidra til å oppfylle målsettingen
om stabil bosetting på Svalbard. Fradraget antas å være
et godt egnet kortsiktig lempende tiltak, i påvente av
mer langsiktige løsninger som den igangværende
arbeidsgruppen vurderer.
Det foreslås at fradraget hjemles i svalbardskatteloven
kapittel 6 om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Det vises
til forslag til ny § 6-3 i svalbardskatteloven.
Ingen av høringsinstansene har hatt innsigelser mot
forslaget om å innføre et særskilt svalbardtillegg i
barnetrygden. Departementet viser til at tillegget i barnetrygd
vil være et målrettet tiltak som kan bidra til å oppfylle
målsettingen om Svalbard som familiesamfunn.
I høringsnotatet skisseres et tillegg svarende til det
såkalte finnmarkstillegget som ytes til foreldre som er
bosatt i Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms. For 2007 utgjør
dette tillegget 3 840 kroner. Det foreslås at
tillegget gjennomføres som skissert i høringsutkastet,
med virkning fra og med 2007.
Barne- og likestillingsdepartementet fremmer forslag om et svalbardtillegg
i barnetrygden i tråd med det som er foreslått
i høringsutkastet. Det vises til St.prp. nr. 1 (2006-2007)
Barne- og likestillingsdepartementet.
Det foreslås at svalbardfradraget som utgangspunkt skal
beregnes maskinelt. Gjennomføring av svalbardfradrag for
inntektsårene 2006 og 2007 antas ikke å medføre
særlige administrative merkostnader. Innføringen
av fradraget anslås å innebære en skattelettelse
på 13 mill. kroner påløpt i 2006. Som
følge av etterskuddsavregningen av ligningen kommer bokførte
skattelettelser på 13 mill. kroner først i 2007.
Tillegget i barnetrygden vil ikke medføre administrative
merkostnader. Det anslås at innføringen av tillegget
vil øke utgiftene med vel 1 mill. kroner i 2007.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Venstre, sluttar seg til framlegget frå Regjeringa til
ny § 6-3 i svalbardskattelova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til skatteøkningen
som ble vedtatt i statsbudsjettet for 2006 - en økning
av skatteprosentsatsen i lønnstrekkordningen
på Svalbard fra 8 til 12 pst. Disse
medlemmer merker seg Regjeringens forslag i statsbudsjettet
for 2007 om å innføre et eget svalbardfradrag
på skatten i stedet for å tilbakeføre
hele skatteøkningen fra siste budsjett. Disse
medlemmer mener en slik fradragsordning er unødvendig
byråkratisk og foreslår i stedet å senke
skatteprosentsatsen i lønnstrekkordningen på Svalbard
ned til 8 prosent. Dersom dette forslaget blir nedstemt, vil disse medlemmer subsidiært støtte
forslaget fra Regjeringen om et eget Svalbard-fradrag. Disse medlemmer viser ellers til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2.
Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S.
nr. 14 (2006-2007) Innstilling fra utenrikskomiteen om svalbardbudsjettet
2007, der utenrikskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Venstre vil fremme forslag om å senke skatteprosentsatsen
i lønnstrekkordningen på Svalbard ned til 8 prosent.
Ved beregning av grunnrenteinntekt for vannkraftverk blir det
gitt fradrag for friinntekt som fastsettes til skattemessig verdi
av driftsmidler knyttet til kraftproduksjonen i kraftverket multiplisert
med en normrente. Ved ligningsbehandlingen for tidligere år har
det oppstått uklarhet om det skal beregnes friinntekt for
investeringer i kraftverk allerede i byggeperioden eller først
når driftsmidlene er satt i drift.
Det grunnleggende formål med friinntektsfradraget som
er å skjerme kraftverkets normalavkastning fra grunnrentebeskatning,
tilsier etter departementets syn at det kan beregnes friinntekt
allerede fra investeringstidspunktet. Departementet finner det nødvendig å avklare
den tolkningstvil som har oppstått, og foreslår
at det med virkning fra og med inntektsåret 2006 blir lovfestet
at eier av kraftverk kan beregne friinntekt av investeringskostnader
også i byggeperioden.
Det vises til utkast til nytt annet punktum i skatteloven § 18-3
tredje ledd bokstav b, som foreslås gitt virkning
fra og med inntektsåret 2006.
Ettersom spørsmålet om fra hvilket tidspunkt
friinntekt skal beregnes fortsatt, står under ligningsbehandling
og kan bli brakt inn for domstolene, er det i prinsippet usikkert
om forslaget vil medføre en endring av gjeldende rett i
forhold til tidligere år. Det legges derfor til grunn at
forslaget ikke har provenyvirkninger.
Forslaget innebærer en rettsavklaring og vil ikke medføre
administrative merbelastninger for skatteetaten og skattyterne.
Det vises til proposisjonen for en nærmere omtale av
forslaget.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til nytt andre punktum i skattelova § 18-3
tredje ledd bokstav b.
Den samlede skattesatsen for særskattepliktig virksomhet
på sokkelen (78 pst.) er betydelig høyere enn
satsen ved inntektsbeskatningen av långiver (28 pst. for
norsk långiver). Oljeselskapene kan derfor oppnå en
skattefordel (50 pst.) ved å finansiere virksomheten med
rentebærende gjeld i stedet for egenkapital (heretter omtalt
som finansieringsfordel). På grunn av finansieringsfordelen
er det egne regler i petroleumsskatteloven som regulerer fordelingen
av finansielle poster mellom sokkel og land, jf. § 3
d, og størrelsen på netto finansposter som kan
fradragsføres på sokkelen (minstekapitalregelen),
jf. § 3 h.
Etter departementets oppfatning er det svakheter ved dagens skatteregler
for netto finansposter. For det første kan selskapene påvirke
skattefradraget og oppnå utilsiktede skattefordeler gjennom
tilpasning av regnskapsmessige størrelser. For det andre
er reglene kompliserte og krevende å praktisere
både for selskapene og ligningsmyndighetene. For det tredje har
minstekapitalregelen en svakhet som gir for lav avkorting av netto
rentefradrag når selskapene har tilpasset seg med en egenkapitalandel
under 20 pst. Ved at § 3 h bygger på regnskapsmessige
størrelser, vil det dessuten oppstå økt
finansieringsfordel ved de fleste overdragelser av utvinningstillatelser
på sokkelen. Dette krever særlige skattemessige
nøytraliseringsvilkår i vedtak etter petroleumsskatteloven § 10, og
kompliserer skattebehandlingen av overdragelser.
For å avhjelpe disse svakhetene og forenkle skattereglene,
foreslår departementet å endre skattereglene for
netto finansposter i petroleumsbeskatningen. Det foreslås
at rentekostnader og valutaposter på rentebærende
gjeld behandles separat, og at fradraget for rentekostnadene mv.
i særskattepliktig inntekt fastsettes direkte ut fra forholdet
mellom skattemessige formuesverdier på sokkelen og rentebærende
gjeld. Selskapets overskytende rentekostnader mv. føres
til fradrag mot inntekt i landdistriktet sammen med renteinntekter, øvrige
valutaposter og andre finansposter, men med subsidiær rett
til å føre et eventuelt negativt nettobeløp
til fradrag i det alminnelige sokkelgrunnlaget (28 pst.).
Endringsforslaget vil redusere selskapenes tilpasningsmuligheter
og korrigere minstekapitalregelen, samtidig som skattereglene forenkles,
herunder behandlingen av overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10.
Departementet legger til grunn at endringen er provenynøytral.
Forslag om endringer i reglene for finansielle poster i petroleumsbeskatningen
ble sendt på høring 2. juni 2006. Fristen
for å komme med merknader var 14. august 2006.
Basert på selskapenes historiske balanse- og ligningstall
la departementet i høringsnotatet til grunn at effekten
av endringsforslaget for rentekostnader og renteinntekter samlet
for alle selskap ville gi et provenytap på om lag 200 mill.
kroner pr. år. Valutagevinster og -tap og øvrige
finansposter varierer fra år til år, og det ble
derfor sett bort fra disse i provenyberegningene. Departementet
forutsatte at endringen skulle være provenynøytral,
og varslet at en i statsbudsjettet for 2007 ville vurdere hvordan
forslaget eventuelt kunne tilpasses innenfor denne rammen.
I høringsrunden uttaler selskapene at høringsforslaget
for finansposter vil innebære en provenyøkning
for selskapene samlet. OLF viser til egne beregninger som viser
en provenyøkning på 2 mrd. kroner samlet for perioden
2007-2013. Revus m.fl. har gjort beregninger for en gruppe på seks
nykommere som viser en provenyøkning på 610 mill.
kroner for perioden 2007-2013. Oljeskattekontoret skriver at det
har foretatt egne beregninger som indikerer at departementets anslåtte
provenytap er undervurdert.
Departementet har ikke tilgang til de provenymodellene som selskapene
benytter, og kan derfor ikke vurdere selskapenes anslag direkte.
Når det gjelder OLF, viser departementet til at OLFs konsulent ECON
i vedlegget til høringsbrevet skriver:
"Resultatene av endringen til foreslått regel
er helt avhengig av hvor store renteinntekter selskapene har, hvordan
oljeprisutviklingen er, samt hvor stor aktivitet selskapene har
knyttet til lete- og utbyggingsvirksomhet."
I et av ECONs alternative provenyanslag har de tatt med alle
renteinntektene som deres modell genererer. Dette alternativet gir
en provenyreduksjon på 563 mill. kroner. For å komme
fram til hovedanslaget med en provenyøkning på 2
mrd. kroner, har de halvert renteinntektene som fullt ut vil fordeles
til land (28 pst. beskatning) etter forslaget i høringsnotatet.
Når det gjelder anslaget fra Revus m.fl., vil departementet
vise til at de nye reglene vil gi en jevnere finansieringsfordel
over levetiden til prosjektet, jf. figur 9.1 i proposisjonen. Dagens
regler gir en svært høy finansieringsfordel de
første årene, og en lav eller negativ finansieringsfordel
i senere år. Dersom en tar utgangspunkt i en kort periode
for selskaper i oppbyggingsfasen, kan en dermed stå i fare
for å overvurdere provenyeffekten av omleggingen. Som drøftet
like nedenfor viser også departementets beregninger at
endringsforslaget vil medføre en mindre innstramming for
nye aktører utenfor skatteposisjon, fordi de med dagens
regler kan oppnå en utilsiktet skattefavorisering i forhold
til etablerte aktører i skatteposisjon.
Departementet er enig med selskapene i at provenyanslagene er
svært avhengig av utviklingen i rentekostnader, renteinntekter
og valutaposter. Dette er grunnen til at departementet har basert
provenyanslaget på historiske ligningstall. Disse viser
et provenytap når en tar hensyn til at betydelige renteinntekter etter
forslaget vil bli fordelt fullt ut til landdistriktet med 28 pst.
beskatning. Det er imidlertid betydelig usikkerhet om framtidig
utvikling i rentekostnader, renteinntekter, valutaposter og øvrige
finansposter, og provenyeffekten av omleggingen er derfor usikker.
Med den betydelige usikkerheten om framtidig utvikling i finanselementene,
legger departementet til grunn at omleggingen til skattemessige
verdier i seg selv er om lag provenynøytral for selskapene samlet.
Det er dermed ikke aktuelt å fremme forslag til innstramming
på andre områder for å oppnå en provenynøytral
ramme.
OLF, Revus m.fl. og enkeltselskaper påpeker i høringsrunden
at omleggingen vil medføre økte skatter for nye
aktører som driver lete- eller utbyggingsaktivitet. Nye
aktører som kun driver lete- og utbyggingsaktivitet, vil
ikke ha skattemessige inntekter i en tidlig fase. Slike selskaper
vil måtte framføre underskudd med rentekompensasjon
eller eventuelt få refundert skatteverdien av letekostnader.
I en tidlig fase vil disse aktørene ha lave skattemessige
verdier, og vil derfor få lavt rentefradrag på sokkelen
med forslaget i høringsnotatet. Selskapene uttaler at omleggingen
over noen år kan medføre en reduksjon i selskapenes
nåverdier etter skatt på i størrelsesorden 2-10
pst.
Departementet vil påpeke at det er vanskelig å oppnå en
systemmessig omlegging uten at enkelte selskaper enten kommer bedre
eller dårligere ut enn med eksisterende regler. Det nye
forslaget basert på skattemessige verdier vil innebære
at finansieringsfordelen blir jevnere over prosjektets levetid.
Dagens regler medfører derimot en svært høy
finansieringsfordel de første årene, for så å gi
en negativ finansieringsfordel i en sen fase, jf. illustrasjonene
i figur 9.1 i proposisjonen, som viser finansieringsfordelen for
et selskap i skatteposisjon. Virkningen av omleggingen er avhengig
av i hvilken fase i prosjektforløpet selskapets hovedaktivitet
ligger. Det er derfor viktig å ikke se på effekten
for enkeltår, men vurdere de samlede virkningene over prosjektets
levetid.
Skattemessig likebehandling mellom etablerte og nye aktører
var et viktig mål ved justering av petroleumsskatten både
i 2002 og 2005. Hensikten har vært at skattevilkårene
verken skal være til ulempe eller fordel for nye aktører
i forhold til etablerte aktører som er i skatteposisjon.
Framføring av underskudd med rentekompensasjon, refusjon
av skatteverdien av underskudd ved opphør av virksomhet,
samt refusjon av skatteverdien av letekostnader for selskaper utenfor
skatteposisjon, har vært viktige tiltak for å oppnå skattemessig
likebehandling. Skattemessig likebehandling vil medføre
at nåverdien av et prosjekt etter skatt bør være
om lag den samme for en ny aktør og en etablert aktør
i skatteposisjon.
Med dagens skatteregler for netto finansposter har det oppstått
en ikke ubetydelig skattefavorisering av nye aktører i
forhold til etablerte aktører. Dette er illustrert i figur
9.2 i proposisjonen, som viser nåverdi etter skatt av samme
modellprosjekt for en etablert aktør i skatteposisjon og
for en ny aktør utenfor skatteposisjon i oppbyggingsperioden.
En viktig årsak til den utilsiktede skattefavoriseringen
er at selskaper med underskudd til framføring kan få større
rom for rentebærende gjeld i den regnskapsmessige balansen. Effekten
oppstår ved at selskaper utenfor skatteposisjon både
har lavere utsatt skattegjeld, ingen betalbar skattegjeld og lav
eller ingen utbyttegjeld. Det er ikke tatt hensyn til dette økte
rommet for rentebærende gjeld ved tidligere skattejusteringer.
Nye aktører med underskudd til framføring og høy
belåning, kan dermed oppnå en utilsiktet høy
finansieringsfordel med dagens skatteregler. Dette er bakgrunnen
for at nye aktører utenfor skatteposisjon vil få en
mindre skatteskjerpelse ved den foreslåtte omlegging til
skattemessige verdier.
I modellprosjektet tilsvarer den økte skatten for nye
aktører utenfor skatteposisjon en reduksjon av selskapenes
nåverdi etter skatt på om lag tre prosent. Ved
lave oljepriser eller marginal prosjektlønnsomhet vil skatteskjerpelsen
være noe større fordi dagens regler gir større
finansieringsfordel ved lave priser og marginal prosjektlønnsomhet.
Selv om en ikke skulle gjennomføre en omlegging til skattemessige
verdier, ville det uansett være aktuelt å vurdere
innstramminger på dette området for i større
grad å likestille nye og etablerte aktører.
Figur 9.2 i proposisjonen viser også at en ny regel basert
på skattemessige verdier i større grad likestiller
nye og etablerte aktører. Når fradragsreglene
har basis i skattemessige verdier, vil påløpt
finansieringsfordel være uavhengig av aktørenes
skatteposisjon.
Selskapene har også påpekt at omleggingen vil medføre
reduserte investeringsincentiv og svakere økonomi etter
skatt for marginale prosjekter. Departementet har tidligere vurdert,
senest i St.meld. nr. 2 (2003-2004) jf. Budsjett-innst. S. II (2003-2004),
at de investeringsbaserte fradragene (avskrivninger, friinntekt
og finansieringsfordel) i petroleumsbeskatningen er for sjenerøse
i forhold til et nøytralt skattesystem. Selv om omleggingen
vil være en innstramming for enkelte selskaper, vil fortsatt
de investeringsbaserte fradragene være sjenerøse.
Eventuelle problemer knyttet til investeringsincentiver og marginale
prosjekter vil derfor fortsatt være at de investeringsbaserte
fradragene er for sjenerøse. Omleggingen vil også medføre
en større skattemessig likestilling mellom selskapene,
slik at selskapene ikke setter ulik verdi på prosjektene
på grunn av ulik skatteposisjon.
OLF og Revus m.fl. innvender at selskap som utelukkende driver
utvinningsvirksomhet, risikerer ikke å få fradrag
overhodet for finansielle kostnader som skal fordeles til landdistriktet
fordi de ikke har inntekt der å føre kostnadene
mot. Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra
landdistriktet føres til fradrag i alminnelig inntekt (28
pst.) på sokkelen. Det påpekes videre at framføring
av resterende underskudd til fradrag i framtidige år uten rentekompensasjon
uansett medfører en verdireduksjon. Selskapene foreslår
at finanskostnader som ikke kommer til fradrag i særskattepliktig
inntekt (78 pst.), skal kunne føres til fradrag i alminnelig
inntekt (28 pst.) på sokkelen.
Departementet er enig i at selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet,
bør få effektivt fradrag for finanskostnadene
i samme grad som selskaper som også driver ordinær
landvirksomhet. Departementet foreslår at det gis en særregel
for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres
til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt
i landdistriktet å føre finansnetto mot, foreslås
det at selskapet skal kunne føre kostnadene til fradrag
i alminnelig inntekt på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom
selskapet heller ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen,
medtas kostnadene til framføring (28 pst.) sammen med øvrig
underskudd på sokkelen. Det vises til nærmere
omtale i proposisjonens punkt 9.6.7.
Departementet vil også foreslå ytterligere
en lovendring som kan avhjelpe den innstrammingen som nye aktører
kan få ved overgang til ny regel for finansielle poster.
Det foreslås at det blir adgang til å pantsette
kravet på refusjon fra staten av skatteverdien av letekostnader.
Dette spørsmålet er ikke tatt opp i høringsrunden,
men vil ha en positiv effekt på rentekostnadene for nye
aktører på sokkelen. En pantsettelsesadgang kan
både gi nye, små aktører større
lånemuligheter og gi lavere lånerente pga. redusert
risiko for långiver. Det vises til nærmere redegjørelse for
forslaget i proposisjonens punkt 9.6.11.
I høringsnotatet ble det primært foreslått
at kun rentekostnader skulle komme til fradrag i petroleumsbeskatningen,
og at andre finansposter som valutagevinst og -tap og renteinntekter
skulle henføres fullt ut til landdistriktet. Det ble blant
annet vist til at for valutaposter, renteinntekter og øvrige
finansposter er det ingen nødvendig direkte kobling mellom
de enkelte postene og petroleumsvirksomheten. Dersom det skulle
vise seg vanskelig å skille valutaposter fra rentekostnadene,
varslet departementet at en ville vurdere å ta valutaeffektene
inn i sokkelbeskatningen.
Både OLF, Revus m.fl. og Oljeskattekontoret peker på at
det kan være problemer med å skille valutaposter
fra rentekostnadene når sokkelfradraget beregnes. OLF og
Revus m.fl. viser til at valutaposter er en del av de totale kostnader
ved lånefinansiering, og at en full fordeling av valutaposter
til land særlig kan gi problemer for nye aktører.
Problemene knytter seg til at selskapene i stor grad har lån
i valuta, samt at olje- og gassalget i hovedsak skjer i USD og EUR,
mens skattebetalingen må foretas i norske kroner. Oljeskattekontoret
peker på at selskapene kan låne i en høyrentevaluta,
og samtidig inngå en valutaterminkontrakt som gir en sikker
valutagevinst. Med det primære forslaget i høringsnotatet
kunne en andel av de høye rentekostnadene fordeles til
sokkel (78 pst.), mens hele den sikre valutagevinsten fordeles fullt
ut til land (28 pst.). Dersom kun rentekostnader skal fradragsføres
på sokkelen, vil det derfor være fare for vesentlig
provenytap over tid.
Departementet er enig med Oljeskattekontoret i at dersom alle
valutaposter fordeles fullt ut til land, vil det være fare
for vesentlig provenytap over tid. I høringsnotatet var
det forutsatt at selskapene ikke har klare forventninger til framtidig
valutakursutvikling for de viktigste lånevaluta. Som Oljeskattekontoret påpeker
er det imidlertid mulig for selskapene å inngå valutaterminkontrakter,
og dermed oppnå en sikker valutaeffekt. Departementet foreslår
derfor en justering i forhold til høringsutkastet ved at
også valutagevinster og valutatap som er direkte knyttet
til rentebærende lån, inngår i sokkelfradraget.
Ved lån i utenlandsk valuta vil den utenlandske renten
sammen med forventet valutakursutvikling over tid om lag kunne tilsvare
den norske lånerenten (udekket renteparitet). Ved å inkludere
både rentekostnaden og valutagevinst og -tap på lånet
vil en inkludere hele den forventede lånekostnaden i sokkelfradraget.
Valutakursene vil imidlertid svinge fra år til år,
og sokkelfradraget vil dermed avvike fra den norske lånerenten det
enkelte år. Over tid vil en imidlertid ikke forvente at
systematiske avvik fra renteparitet holder. Det samlede fradraget
for et valutalån vil dermed kunne tilsvare fradraget ved
et lån i norske kroner.
Departementet foreslår at en bare inkluderer valutagevinster
og valutatap som er direkte knyttet til de rentebærende
lånene. Øvrige valutaposter som f.eks. sikringsgevinster
og -tap og valutaeffekter av aktivaposter, skal fordeles fullt ut
til landdistriktet sammen med renteinntekter. Slike inntekter og
utgifter er ikke i samme grad knyttet til selskapenes aktivitet
på sokkelen, og det er derfor ikke ønskelig å inkludere
slike valutaposter i sokkelfradraget. Selskapene vil fortsatt ha
full frihet til å inngå sikringskontrakter for
valutalån, men må tilpasse sikringsandelen til
de nye skattereglene. Dette tilsvarer selskapenes posisjon ved oljeprissikring
der sokkelbeskatningen er basert på normpriser som skal
tilsvare den løpende markedsprisen for olje.
I forhold til selskapenes merknad om at salgsinntekter er i USD
eller EUR, og skattebetaling i norske kroner, vil departementet
bemerke at selskapene har gode muligheter til å tilpasse
seg de nye reglene. Selskapene vil ha full mulighet til å inngå sikringskontrakter
i den grad de ønsker det, men sikringsandelen bør
tilpasses de nye skattereglene. Videre vil departementet bemerke
at petroleumsskatten beregnes på basis av normpriser for
olje som tar hensyn til valutakursen hver måned. Selskapene
kan unngå valutaeksponering ved løpende å kjøpe
norske kroner eller andre sikringsprodukter i takt med inntektene
gjennom året. Selskapet vil da ha en posisjon i norske kroner
som tilsvarer skattebetalingen, uten at det oppstår risiko
for valutagevinst og valutatap knyttet til skatteinnbetaling. Departementet
vurderer derfor ikke selskapenes øvrige merknader for valutaposter som
så vesentlige at større deler av valutapostene
bør inngå i sokkelbeskatningen.
Ved tidligere vurderinger av rentefradraget i særskattepliktig
inntekt er det blitt lagt vekt på at man ønsker å beholde
krediterbarhet for de norske petroleumsskattene slik at det ikke
oppstår dobbeltbeskatning for utenlandske oljeselskaper.
Det er derfor viktig at sokkelbeskatningen fortsatt anses som en
inntektsskatt der alle vesentlige kostnader er fradragsberettigede.
I skatteavtale med enkelte land er det også inntatt en
særbestemmelse som sikrer kredit for norske petroleumsskatter,
og for slike avtaler vil det ha betydning at det ikke skjer vesentlige
endringer i beskatningen i forhold til skattesystemet da skatteavtalen
ble inngått.
Departementets vurdering er at endringsforslagene ikke vil medføre
vesentlig risiko for dobbeltbeskatning. Begrunnelsen for endringene
er å rette opp svakheter ved gjeldende regler, og gi skattevilkår som
skal være enklere å praktisere for selskapene
og myndighetene. Rentekostnader og valutaposter på rentebærende
gjeld på sokkelen er som tidligere fradragsberettiget i
inntekt fra utvinningsvirksomheten, og forslaget innebærer
en teknisk tilpasning av hvordan rentekostnadene mv. tilordnes sokkeldistriktet og
eventuelt nedjusteres eller oppjusteres ved høy eller lav
belåning. De nye reglene har det samme formålet
som dagens regler om fordeling mellom land og sokkel, krav til minstekapital
og oppjustering ved høy kapitalandel. Selskapene vil også oppnå om
lag den samme skatteverdien av fradraget for netto finansposter
som ved dagens skatteregler for netto finansposter. Endringsforslaget
kan dermed ikke anses som noen vesentlig endring av skattesystemet.
Mange av de utilsiktede skattevirkningene for netto finansposter
oppstår fordi skattereglene tar utgangspunkt i selskapenes
regnskapsmessige balanse. Etter departementets oppfatning oppnås
en mer treffsikker og enklere løsning dersom skattereglene
i stedet knyttes til skattemessige verdier.
Departementet foreslår en regel der rentekostnader og
tilhørende valutaposter (heretter rentekostnader mv.) på rentebærende
gjeld behandles separat fra øvrige finansposter, jf. ovenfor.
Det foreslås at skattefradraget for rentekostnader mv.
fastsettes forholdsmessig basert på skattemessige verdier
av formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet. Fradraget vil fortsatt
ta utgangspunkt i selskapets faktiske rentekostnader mv., men disse
skal fordeles mellom sokkel- og landdistriktet og justeres, slik
det også gjøres i dag, etter beregningsformelen
vist i boks 9.1 i proposisjonen.
Etter forslaget kan selskapet kreve fradrag i særskattepliktig
inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av
forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet
og selskapets rentebærende gjeld. For rentekostnader mv. innebærer
departementets forslag at gjeldende fordeling mellom land og sokkel
etter § 3 d, herunder syvende ledd, og eventuell
avkorting etter § 3 h, skjer under ett. Regelen
fører til at det ikke lenger vil være behov for å foreta
en forholdsmessig fordeling av rentekostnadene mv. mellom sokkel
og land, fordi fradraget fastsettes på basis av formuesverdier
tilordnet sokkeldistriktet. Når det gjelder en eventuell
avkorting eller oppjustering av skattefradraget i sokkelinntekten
ved høy eller lav gjeldsgrad, innebærer forslaget
at beregningen skal skje på grunnlag av skattemessige formuesverdier
i stedet for regnskapsmessige størrelser som i dag, jf. § 3
h og § 3 d syvende ledd.
Det skattemessige fradraget for rentekostnader mv. i sokkelinntekten
kan maksimalt tilsvare selskapets samlede rentekostnader mv. Det
vises til tilsvarende begrensning i dagens regler for oppjustering
av netto finanskostnader fordelt til sokkel.
Dersom selskapet tilpasser seg med høy andel rentebærende
gjeld, vil brøken bli mindre enn 1, og skattemessig fradrag
på sokkelen vil bli nedjustert på en mer økonomisk
korrekt måte enn i dagens minstekapitalregel. De rentekostnader
mv. som ikke kan fradragsføres på sokkelen, vil
etter de nye reglene kunne fradragsføres i landdistriktet,
jf. nedenfor. Dette er en gunstigere løsning for selskapene
enn ved avkorting etter dagens regler.
Dersom selskapet også har formuesobjekter i landdistriktet
og tilpasser seg med høy egenkapitalandel, vil beregningen
gi om lag samme fradrag som for et tilsvarende selskap med en lavere
egenkapitalandel, jf. dagens oppjusteringsregel.
Skattefradraget på sokkelen ved dagens regler og forslaget
basert på skattemessig verdier er illustrert i boks 9.3
i proposisjonen.
Denne modellen har etter departementets oppfatning flere fordeler
framfor gjeldende skatteregler. Fradraget for rentekostnader mv.
på sokkelen vil samsvare bedre med selskapets finansieringsbehov på sokkelen,
svakhetene knyttet til avkortingsmekanismen ved lav egenkapitalandel
fjernes, og mange av tilpasningsmulighetene faller bort. Samtidig
blir regelverket enklere.
Ved at skattemessig fradrag for rentekostnader mv. er knyttet
til skattemessige verdier, vil selskapene videre ikke oppnå økt
finansieringsfordel ved overdragelse av utvinningstillatelser. Kjøper
vil overta selgers skattemessige verdi på driftsmidlene som
overdras. Det er dermed mulig å ytterligere forenkle og
standardisere § 10-vilkårene ved de aller fleste
overdragelser. Dette vil være en forenkling for selskapene,
redusere omfanget av arbeidet for myndighetene, og gjøre
det enklere for nye aktører å vurdere verdien
ved kjøp av utvinningstillatelser på norsk sokkel.
Andre finansielle poster enn rentekostnader og valutaposter knyttet
til den rentebærende gjelden, foreslås henført
direkte til land, jf. avsnitt nedenfor.
Departementet foreslår at de nye reglene for skattemessig
behandling av finansielle poster i petroleumsbeskatningen tas inn
i petroleumsskatteloven § 3 d.
Det vises til lovforslaget.
Med rentekostnader i beregningsformelen menes renter av rentebærende
gjeld, dvs. gjeld som har gitt opphav til rentekostnader som skal
behandles etter den foreslåtte regelen. Kostnadene må for
det første være fradragsberettiget som rentekostnader
etter petroleumsskattelovens og skattelovens alminnelige regler,
jf. skatteloven § 6-40. En forutsetning for at en
rentekostnad skal behandles etter den foreslåtte regelen
er dessuten at kostnadene ville inngått til fordeling etter
gjeldende §§ 3 d og 3 h i petroleumsskatteloven.
Det er ikke meningen å endre virkeområdet på dette
punktet. Derimot vil det med den nye regelen bli nødvendig å trekke
en grense mellom rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende
gjeld, og andre finansielle kostnader som etter forslaget skal henføres
til land.
Regelen tar først og fremst sikte på lånekostnader opptatt
for å finansiere sokkelinvesteringene. Rentekostnader kan
imidlertid pådras i mange ulike sammenhenger, som for eksempel
ved innrømmet kreditt, forsinket betaling osv. For at en
rentekostnad skal medtas etter den foreslåtte regelen,
må den ha tilknytning til en korresponderende rentebærende
gjeld som også inngår ved fastsettelsen av skattefradraget for
rentekostnader mv. på sokkelen. Det betyr at det i utgangspunktet
må være en direkte sammenheng mellom de faktiske
rentekostnader mv. som omfattes, og den gjennomsnittlige rentebærende
gjelden som inngår ved beregningen av fradragsberettigede rentekostnader,
jf. omtale nedenfor. En tilsvarende sammenheng kreves i dag etter
bestemmelsen i petroleumsskatteloven § 3 d syvende
ledd siste punktum.
I tillegg til rentekostnader skal valutatap og valutagevinster
på rentebærende gjeld medtas. Det er bare valutaposter
som er direkte knyttet til den rentebærende gjelden som
inngår i beregningsformelen, som omfattes. Valutaposter
på både kortsiktig og langsiktig rentebærende
gjeld medtas. Alle realiserte valutagevinster og valutatap i inntektsåret
inngår. Urealiserte valutaposter medtas i samme grad som
de etter gjeldende regler kan fradragsføres eller inntektsføres
for skatteformål. Når det gjelder tidfestingen
av valutatap og valutagevinst på fordringer og gjeld i
utenlandsk valuta, er det gitt særregler i skatteloven § 14-5
femte ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C.
Etter forskriften skal det føres en omvurderingskonto for
urealisert tap og gevinst. Departementet foreslår i utgangspunktet
ingen endringer i disse tidfestingsreglene. Det betyr at også urealiserte
valutaposter kan føres til fradrag eller tas til inntekt
etter beregningsformelen i den grad det følger av bestemmelsene
i forskriften. Når valutatap og valutagevinst knyttet til
den rentebærende gjelden skal behandles separat, må imidlertid
disse postene skilles ut fra den alminnelige omvurderingskontoen.
Det må settes opp en egen omvurderingskonto for valutatap
og valutagevinster på den rentebærende gjelden.
Denne omvurderingskontoen skal føres etter de samme prinsipper
som følger av skatteloven § 14-5 femte
ledd, jf. skattelovforskriften § 14-5 C. Når
urealiserte valutaposter på rentebærende gjeld
skilles ut og behandles for seg, mens urealiserte valutaposter knyttet
til langsiktige fordringer og eventuell øvrig gjeld føres på den
alminnelige omvurderingskontoen, vil det likevel påvirke
samordningen av selskapets samlede urealiserte valutaposter det
enkelte inntektsår. Etter departementets oppfatning er
det ingen grunn til at tidfestingen som sådan av urealiserte
valutaposter skal påvirkes av at de urealiserte valutapostene
knyttet til den rentebærende gjelden skal behandles separat
fra øvrige valutaposter. Departementet vil derfor vurdere
om det er behov for å regulere dette nærmere i
forskrift. Etter petroleumsskatteloven § 8 har
departementet hjemmel til å gi nærmere regler
til gjennomføring og utfylling av petroleumsskatteloven.
Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen gir hjemmel
til i forskrift å gi nærmere regler om behandlingen
av urealiserte valutaposter etter forslaget til ny bestemmelse i § 3
d.
For tidfesting av gevinst og tap på kortsiktig (rentebærende)
gjeld i utenlandsk valuta kommer bestemmelsen i skatteloven § 14-4
annet ledd til anvendelse.
Valutaposter som ikke er knyttet til den rentebærende
gjelden, tilordnes landdistriktet, jf. nedenfor. Det gjelder også for
ulike finansielle instrumenter til sikring av den rentebærende
gjelden.
Hvis selskapets faktiske rentekostnader mv. overstiger det beregnede
skattefradraget i særskattepliktig inntekt etter forslaget,
skal de overskytende rentekostnadene mv. komme til fradrag i landinntekt.
Dersom et selskap ikke har formuesobjekter i sokkelvirksomheten,
skal selskapets samlede rentekostnader mv. også fullt ut
henføres til land.
Det vises til vedlagte lovforslag § 3 d annet
til femte ledd, og forslag om opphevelse av gjeldende bestemmelse
i § 3 h.
Petroleumsskatteforskriften § 2 annet ledd
bestemmer at et selskap kan velge å aktivere rentekostnader
som del av kostprisen for driftsmiddel som nevnt i § 3
b. Rentekostnader som aktiveres, kan ikke overstige netto finanskostnader
som kommer til fradrag i sokkeldistriktet etter §§ 3
d og 3 h, jf. §§ 3 j og 3 h fjerde ledd.
Dersom den foreslåtte regelen innføres, vil det
skje en samlet fastsettelse av skattemessig rentefradrag mv. Departementet
foreslår at det foretas en tilpasning av bestemmelsen i § 3
j slik at den delen som aktiveres, ikke kan overstige de skattemessige
rentefradrag mv. som kommer til fradrag på sokkelen etter
den nye regelen i § 3 d annet ledd. Årets
aktiverte rentekostnader medregnes ikke i skattemessig nedskrevet
verdi pr. 31. desember i inntektsåret av formuesobjekter
tilordnet sokkeldistriktet etter § 3 annet ledd.
Tidligere års aktiverte rentekostnader inngår
derimot.
Etter opphevelsen av den någjeldende bestemmelsen i § 3
h, blir gjeldende bestemmelse i § 3 j inntatt
som § 3 h. Någjeldende § 3
j foreslås opphevet.
Det vises til forslag til § 3 h og forslag
om opphevelse av § 3 j.
I høringsnotatet foreslo departementet at fysiske og
immaterielle driftsmidler skulle medregnes som formuesverdier tilordnet
sokkeldistriktet etter beregningsformelen. Eiendelene ble foreslått
verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi pr. 31. desember
i inntektsåret.
Selskapene anfører at det er gitt en for snever definisjon
av hvilke skattemessige verdier som inngår i beregningsformelen,
og at andre vesentlige poster som innebærer en klar kapitalbinding
i sokkelvirksomheten, bør inkluderes. OLF viser bl.a. til
et forslag fra ECON som går ut på at man legger
inn "skatteverdiene pr. 1. januar i inntektsåret
og krav på tilbakebetaling av leteunderskudd (psktl. § 3c
femte ledd), samt hele årets investeringer i telleren. Årets investeringer
inkluderer også utgiftsførte investeringer (først
og fremst letekostnader)".
Departementet fastholder at finansieringskostnadene i utvinningsvirksomheten
hovedsakelig går til finansiering av fysiske og immaterielle
driftsmidler. Videre legger departementet til grunn at det bare
er kostnader som ikke er kommet til fradrag skattemessig (dvs. aktiverte
kostnader og driftsmidler), som bør gi grunnlag for tilordning
av fradragsberettigede finansieringskostnader. Letekostnader, på samme måte
som driftskostnader som fradragsføres løpende skattemessig,
bør derfor ikke inngå som formuesobjekt i beregningsformelen.
Eiendelene som skal medtas som formuesobjekter tilordnet sokkelen,
foreslås verdsatt til skattemessig nedskrevet verdi.
Kapitalbindingen og sammensetningen av kapitalen vil variere
gjennom inntektsåret. Av administrative grunner foreslår
departementet at en legger til grunn skattemessige formuesverdier
pr. 31. desember i inntektsåret.
En kunne også ha tatt utgangspunkt i skattemessige formuesverdier
pr. 1. januar, eller i et gjennomsnitt av 1. januar
og 31. desember. ECONs forslag har etter departementets
vurdering ikke den nødvendige økonomiske sammenheng
ved at det inkluderer årets investeringer og letekostnader
uten å trekke fra de tilhørende avskrivninger
og utgiftsføringer.
I dagens fordelingsgrunnlag etter petroleumsskatteloven § 3
d inngår også en del finanskapital i skattemessige
formuesverdier på sokkelen. Som omtalt ovenfor er dagens
fordelingsregel komplisert, og det oppstår stadig nye spørsmål
om fordelingen av balanseposter. Ettersom fradraget for rentekostnader mv.
etter forslaget frikobles fra regnskapsmessige balanseverdier, og
renteinntekter ikke lenger skal inngå i sokkelbeskatningen,
er det mindre grunn til at finansposter skal inngå i skattemessige
formuesverdier ved beregning av rentefradraget. Departementet foreslår
derfor en løsning der skattemessige formuesverdier på sokkelen
defineres som (fysiske og immaterielle) driftsmidler. Selskapene
vil trolig likevel ha behov for noe finanskapital knyttet til sokkelaktiviteten,
men deler av dette vil finansieres ved ikke-rentebærende
gjeldsposter. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan være
behov for en viss rentebærende arbeidskapital knyttet til
sokkelaktiviteten. For å ta høyde for dette, samtidig
som en tar høyde for dagens skattemessige formuesverdier
i fordelingsregelen, har en derfor justert prosentsatsen som benyttes ved
beregningen av det skattemessige rentefradraget i sokkeldistriktet,
jf. nedenfor. Å avgrense formuesobjektene som skal tilordnes
sokkelen til fysiske og immaterielle driftsmidler, vil gi en regel
som er enklere å praktisere enn gjeldende § 3
d.
Dersom et formuesobjekt skal medtas i sokkelgrunnlaget, må det
være anskaffet før utløpet av inntektsåret.
Videre må det ved utløpet av inntektsåret ha
den nødvendige tilknytning til sokkelvirksomheten. På disse
punktene er vurderingene de samme som i dag gjelder ved anvendelsen
av fordelingsregelen i § 3 d. Det vises til nærmere
omtale i Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) punkt 4.2.5.
Departementet foreslår etter dette for det første
at driftsmidler som avskrives etter petroleumsskatteloven § 3
b, dvs. produksjonsanlegg og rørledninger, skal medtas
i sokkelgrunnlaget. En overveiende del av kapitalbindingen vil knytte
seg til slike driftsmidler. Også utgifter som ved utløpet
av inntektsåret er påløpt til erverv
av slike driftsmidler, skal medtas. Likeledes inngår innleid
flyttbar produksjonsinnretning med skattemessig nedskrevet verdi,
jf. petroleumsskatteloven § 3 i og forskrift 18. august
1998 om skattemessig behandling av leie av flyttbar produksjonsinnretning
på kontinentalsokkelen (eie-leie-forskriften). Det samme
gjelder øvrige driftsmidler i utvinningsvirksomheten som
avskrives etter de alminnelige reglene i skatteloven, herunder utgifter
påløpt ved utløpet av inntektsåret
til erverv av slike driftsmidler. Ved overdragelser etter petroleumsskatteloven § 10
skal utvinningstillatelse og driftsmidler medtas med den skattemessige
verdi som nedfelles i § 10-vedtaket (etter-skatt-
og kontinuitetsvilkår).
I tillegg til nevnte realaktiva (og eventuell utvinningstillatelse),
foreslår departementet at også immateriell kapital
i utgangspunktet skal inngå i sokkelgrunnlaget. Det gjelder
for det første ervervede immaterielle formuesobjekter i
utvinningsvirksomheten, med unntak av forretningsverdi. Videre skal medtas
aktiverte kostnader til forskning og utvikling etter skatteloven § 6-25.
I Ot.prp. nr. 86 (2000-2001) er det gitt en nærmere redegjørelse
og begrunnelse for å henføre disse driftsmidlene
til sokkelgrunnlaget ved fordeling etter gjeldende regel i petroleumsskatteloven § 3
d. Det vises til gjennomgangen der, som har tilsvarende relevans
i forhold til spørsmålet om hvilke formuesobjekter
som skal medtas i sokkelgrunnlaget etter departementets forslag
her.
Derimot foreslår departementet, i motsetning til det
som er tilfellet etter § 3 d, at finansaktiva,
herunder ulike typer fordringer, ikke skal inngå i sokkelgrunnlaget.
Det gjelder selv om slike formuesposter har en klar tilknytning
til sokkelvirksomheten, jf. nærmere begrunnelse ovenfor.
Det vises til vedlagte forslag til § 3 d tredje
ledd.
Selskapets samlede rentebærende gjeld i brøken vil
typisk være lån fra ekstern långiver
eller eventuelt beslektet selskap for å finansiere sokkelvirksomheten.
Lånene kan være gitt i form av prosjektlån,
selskapslån eller ulike former for kassakreditt osv. Det skal
ikke tas hensyn til rentebærende formuesposter ved beregning
av rentebærende gjeld. Ikke-rentebærende gjeld,
som for eksempel utsatt og betalbar skatt eller avsetninger til
framtidige utgifter, omfattes ikke.
Det er den gjennomsnittlige rentebærende gjelden gjennom året
som gir grunnlag for rentekostnadene. Ved at man beregner den gjennomsnittlige
rentebærende gjelden, vil man unngå svakheten
med skattemotiverte tilpasninger rundt årsskiftet som nå foreligger
etter minstekapitalregelen. Gjennomsnittlig rentebærende
gjeld tar hensyn til bevegelser i lånesaldoen gjennom året.
For mange lån vil saldoen endres sjelden, for eksempel én
til to ganger i året i forbindelse med betaling av avdrag.
For andre lån kan det være hyppige endringer i
lånesaldoen. Endringer i rentebærende gjeld må uansett
kontinuerlig registreres for at långiver og låntaker
skal være i stand til å beregne rentekostnadene
for året. Det vil derfor foreligge et grunnlag for å beregne
gjennomsnittlig rentebærende gjeld. For selskaper som påberoper
seg eie-leie-forskriften, må det fastsettes en rentebærende
gjeld som inngår ved fastsettelsen av rentefradraget. Departementet
vil regulere dette i forskrift.
En del av selskapets rentebærende lån vil være plassert
i valuta, og det vil da være nødvendig å regne disse
om til norske kroner. For å få sammenheng i regelverket,
må valutaomregning av lånesaldo skje til samme
valutakurs som er brukt ved omregning til norske kroner av årets
rentekostnader og valutaposter knyttet til rentebærende
gjeld.
Fastsettelse av gjennomsnittlig rentebærende gjeld vil
skje ved ligningen på grunnlag av innsendte opplysninger
fra selskapet.
Det kan være behov for å fastsette nærmere
i forskrift bl.a. hva som skal anses som rentebærende gjeld
og rentekostnader, samt fastsette hvordan den gjennomsnittlige rentebærende
gjelden skal beregnes. Departementet antar at den alminnelige forskriftsbestemmelsen
i petroleumsskatteloven § 8 gir hjemmel til dette.
I høringsnotatet foreslo departementet at andelen av
selskapets rentekostnader som skal komme til fradrag på sokkelen,
settes til 50 pst. av selskapets skattemessige verdier tilordnet
sokkeldistriktet.
Selskapene anfører i høringsrunden at prosentandelen
(50 pst.) av skattemessige verdier som gir fradrag på sokkelen,
bør være høyere.
Størrelsen på det skattemessige rentefradraget
vil bestemmes av andelen av skattemessige verdier som tillates fradragsført,
jf. dagens minstekapitalkrav på minst 20 pst. Forslaget
innebærer at selskapet kan kreve fradrag i særskattepliktig
inntekt for faktiske rentekostnader mv. som svarer til 50 pst. av
forholdet mellom skattemessige formuesverdier tilordnet sokkeldistriktet
og selskapets rentebærende gjeld. Departementet har foretatt
både modellfeltberegninger og beregninger på basis
av historiske balanseverdier, jf. ovenfor. Med en andel på 50
pst. vil en oppnå om lag den samme verdien av skattefradragene
for netto finanskostnader for alle selskaper samlet, som ved dagens
regler. Denne andelen tar også høyde for en viss
andel rentebærende arbeidskapital når skattemessige
verdier kun vil inneholde driftsmidler. Størrelsen på finansieringsfordelen
underveis i feltets levetid kan variere, men samlet over feltets
levetid vil en sats på 50 pst. gi om lag like stort fradrag
for rentekostnader mv. som etter gjeldende regler. Prosentandelen
i endringsforslaget kan ikke sammenlignes direkte med en gjeldsandel
på 80 pst. i dagens minstekapitalregel. Som omtalt over
vil den regnskapsmessige balansen inneholde en stor andel ikke-rentebærende
gjeld. For de fleste selskaper vil den maksimale rentebærende
gjeldsandelen være langt lavere enn de 80 pst. som dagens
regler tilsynelatende kan gi rom for.
Departementet foreslår at andre finansielle poster enn
rentekostnader og valutaposter knyttet til den rentebærende
gjelden, henføres direkte til land. Det vises til nærmere
begrunnelse ovenfor. Med andre finansielle poster menes de samme
postene som etter gjeldende regler omfattes av petroleumsskatteloven §§ 3
d og 3 h (unntatt rentekostnadene og valutapostene som fordeles
etter beregningsformelen). Det foreslås ikke endringer
i hvilke poster som inngår som finansielle poster.
Det vises til forslag til § 3 d sjette ledd.
Hvis netto finansposter er negativ (netto finanskostnader), og
det i inntektsåret ikke er skattepliktig inntekt i landdistriktet å føre
netto finanskostnader til fradrag mot, kan selskapet kreve å føre
netto finanskostnadene til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet,
jf. like nedenfor.
Departementets forslag innebærer at overskytende rentekostnader
mv., renteinntekter og øvrige valutaposter og finansposter
skal føres til fradrag eller tas til inntekt i landdistriktet.
Etter gjeldende rett kan inntil en halvpart av underskudd fra landdistriktet
føres til fradrag i alminnelig inntekt (28 pst.) på sokkelen,
jf. petroleumsskatteloven § 3 c sjette ledd. Forslaget
kan dermed føre til at selskaper som utelukkende driver
lete- og utbyggingsvirksomhet på sokkelen, ikke får
effektivt fradrag for hele finanskostnaden. Etter departementets
oppfatning bør selskaper som utelukkende driver utvinningsvirksomhet,
få effektivt fradrag for finanskostnadene i samme grad som
de selskaper som også driver ordinær landvirksomhet.
Departementet foreslår derfor at det gis en særregel
for netto finanskostnader som etter forslaget skal henføres
til land. Hvis selskapet i inntektsåret ikke har inntekt
i landdistriktet å føre finansnetto mot, bør selskapet
kunne føre kostnadene til fradrag i alminnelig inntekt
på sokkelen (28 pst. beskatning). Dersom selskapet heller
ikke har skattepliktig inntekt på sokkelen, medtas kostnadene
til framføring (28 pst.) sammen med øvrig underskudd
på sokkelen. Det betyr at det også beregnes renter
på finanskostnadene som framføres. En ulempe med
denne løsningen er at det innføres en særlig
samordningsregel for finansposter. Dette lar seg etter departementets
syn forsvare ut fra at det innføres som et samordningselement innenfor
et sett av særregler for finansposter, og der samordningselementet
skal sikre at alle faktiske pådratte finanskostnader effektivt
kommer til fradrag, og derved sikrer reell likebehandling av selskapene.
Hvis et selskap i landdistriktet både har underskudd
som skriver seg fra finansielle poster, og underskudd som skriver
seg fra landvirksomhet, jf. petroleumsskatteloven § 3
c sjette ledd, skal underskuddet fra finansielle poster tas til
fradrag først i alminnelig inntekt på sokkelen.
Det vises til forslag til § 3 d syvende ledd.
Departementet foreslår at lovendringene for finanspostene
trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Det betyr at rentekostnader, valutagevinst og valutatap påløpt
på rentebærende gjeld fra og med dette inntektsåret
skal komme til fradrag på sokkelen etter beregningsformelen,
mens øvrige finansposter skal henføres til land.
Gjeldende bestemmelse i petroleumsskatteloven § 3
d og § 3 h oppheves fra samme tidspunkt.
Det vises til vedlagte forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.
Valutaposisjonene kan inneholde akkumulerte effekter over flere år,
og departementet har derfor vurdert om det er behov for spesielle
overgangsregler for valutaposter. Som følge av styrking
av den norske kronen de siste årene har selskapene ved
utgangen av 2005 betydelige urealiserte valutagevinster som ikke er
tatt til beskatning. En vesentlig del av valutaposisjonene knytter
seg trolig til de rentebærende lånene, der valutagevinster
og valutatap fortsatt vil inngå i sokkelbeskatningen. For
disse delene vil det ikke være behov for overgangsregler
da inngangsverdi og valutaposisjon vil overføres fra dagens
skatteregime til de nye reglene for skattefradrag på sokkelen.
Departementet vil ikke foreslå spesielle overgangsregler for
valutaposisjoner som ikke knytter seg til de rentebærende
lånene. Valutaendringer som ikke er knyttet til rentebærende
gjeld, vil dermed fordeles til sokkeldistriktet til og med inntektsåret
2006, men vil deretter fordeles fullt ut til landdistriktet.
PA Resources AB har i sin høringsuttalelse foreslått
at det gis en særlig overgangsregel som regulerer vilkår
i tidligere vedtak etter petroleumsskatteloven § 10,
jf. egen omtale nedenfor.
En lovendring som foreslått vil også føre
til at det må foretas nødvendige tilpasninger
i øvrig regelverk, jf. blant annet petroleumsskatteforskriften
Kapittel IX og § 2.
For å skattemessig likestille eie og leie av flyttbare
produksjonsinnretninger ble det i 1998 utformet en egen ordning
der leietaker kunne få skattemessig fradrag for avskrivninger,
friinntekt og rentekostnader i stedet for direkte fradragsføring
av leiebeløpet (eie-leie-forskriften). I eie-leie-forskriften
er de fradragsberettigede rentekostnader beregnet ut fra regnskapsmessige
verdier. Ved overgang til ny regel for å fastsette fradraget
for rentekostnader mv., vil det også være behov
for å vurdere justeringer av eie-leie-forskriften.
Departementet vil komme tilbake til disse endringene når
forslaget om endrede lovregler er behandlet i Stortinget.
PA Resources AB påpeker i høringsuttalelsen
at høringsforslaget medfører at nøytraliseringsvilkår
i tidligere § 10-vedtak får ulik effekt
avhengig av hvilken nøytraliseringteknikk som er brukt.
Selskapet ber om at det gis en overgangsregel som likebehandler selskapene
på dette punktet.
Etter petroleumsskatteloven § 10 kreves departementets
samtykke til de skattemessige virkningene av overdragelser av utvinningstillatelser.
Et standardvilkår for samtykket går ut på å nøytralisere
skattevirkningen av at kjøpers fradragsberettigede lånekostnader øker
med transaksjonen (regnskapsmessig eller finansiell merverdi). Nøytralisering
kan skje ved at det settes vilkår om at nærmere
angitte beløp i en beregningsperiode skal holdes utenfor
regnskapsmessig egenkapital ved anvendelsen av § 3
h. Når retten til rentefradrag mv. knyttes til skattemessige verdier,
vil dette vilkåret etter sitt innhold falle bort ved ikrafttredelsen
av de nye reglene, dvs. fra og med inntektsåret 2007. Fradraget
for rentekostnader mv. i særskattepliktig virksomhet vil
utelukkende bestemmes av den nye regelen i § 3
d.
Enkelte selskaper har i stedet valgt en alternativ teknikk med
engangsnøytralisering i transaksjonsåret av regnskapsmessig
merverdi i beregningsperioden. Avhengig av beregningsperioden for
vilkåret, kan det for disse selskapene ha skjedd en nøytralisering
også for årene etter ikrafttredelsen av den nye
regelen. For disse selskapene vil den finansielle merverdien bli nedjustert
både gjennom engangsnøytraliseringen og ved overgang
til ny regel.
Departementet viser til at tidligere § 10-vedtak som
utgangspunkt ikke bør endres selv om etterfølgende
lovendringer kan hevdes å bryte med forutsetningene for
vedtaket. For selskaper som har valgt den ordinære nøytraliseringsteknikken,
vil det ikke være behov for overgangsregler. Det kan virke
urimelig at selskaper som har valgt en alternativ nøytraliseringsteknikk,
får en hardere beskatning ved innføring av nye
regler, som nettopp gjelder de forhold det tidligere er stilt nøytraliseringsvilkår
for (endring i finansieringsfordel). For å unngå slik
forskjellsbehandling, foreslår departementet at det gis
en særlig overgangsregel på dette punktet som
sikrer likebehandling av selskaper som forut for lovendringen har
benyttet den alternative teknikken om engangsnøytralisering.
Overgangsregelen skal bare gjelde for vedtak truffet etter at det
ble fastsatt nærmere retningslinjer for praktiseringen
av § 10 på dette punktet, jf. Finansdepartementets
brev 10. mai 2004 til Oljeindustriens Landsforening. Regelen
innebærer at selskaper som etter retningslinjene har valgt å nøytralisere
effekten av regnskapsmessig (finansiell) merverdi ved å inntektsføre
i transaksjonsåret nåverdien av beregnede rentekostnader
for beregningsperioden, skal få fradragsføre et
beløp som svarer til den beregnede nåverdieffekten
for årene fra og med 2007 til og med utløpet av
beregningsperioden.
Et § 10-vedtak er i utgangspunktet bindende
for begge parter i overdragelsen, dvs. både selger og kjøper.
Departementet antar at overgangsregelen ikke vil være til
ugunst for noen av partene i transaksjonen.
Kravet om fradrag etter overgangsregelen må rettes til
Oljeskattekontoret senest ved innlevering av selvangivelsen for
inntektsåret 2007. Kravet følger direkte av overgangsbestemmelsen,
og det skal dermed ikke foretas noen formell endring av det aktuelle § 10-vedtaket.
Departementet foreslår at regelen trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 2007.
Det vises til vedlagte forslag til overgangsregel.
Etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstavene a
og c har Oljeskattenemnda og Klagenemnda for petroleumsskatt kompetanse
til å fastsette skattepliktig inntekt for selskaper som
driver utvinning og rørledningstransport av petroleum.
Oljeskattekontoret uttaler at oljeskattemyndighetene fortsatt
bør ha kompetansen til ved ligningen å fastsette
størrelsen på alle finanspostene i oljeselskapene,
selv om finanspostene, med unntak av rentekostnader mv., i utgangspunktet
skal fordeles til landdistriktet. Det vises til at det er viktig å vurdere et
selskaps finanstransaksjoner i sammenheng, og at kontoret har opparbeidet
verdifull erfaring på dette området.
Departementet er enig i synspunktene fra Oljeskattekontoret.
På grunn av den store forskjellen i skattesats i henholdsvis
sokkel- og landdistriktet, har selskapene sterke incentiver til å henføre
utgifter til sokkelen og inntekter til land. For å vurdere
hva som skal tilordnes sokkelen, er det viktig å se finanspostene
i en helhetlig sammenheng. Oljeskattemyndighetene har i dag kompetansen
til å fastsette størrelsen på finansposter
for selskaper som driver utvinningsvirksomhet, og har opparbeidet
betydelig kunnskap på dette området.
Det vises også til at netto finanskostnader som ikke
kommer til fradrag i landdistriktet, etter departementets forslag
kan føres til fradrag i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet,
jf. ovenfor. Selv om denne fradragsretten ikke gjelder med virkning
for særskatten, vil den likevel påvirke skattegrunnlaget
på sokkelen. For underskudd i alminnelig inntekt på sokkelen
gjelder særlig gunstige regler sammenlignet med skattereglene
for underskudd på land, jf. petroleumsskatteloven § 3
c. Departementet foreslår derfor at Oljeskattenemnda og
Klagenemnda for petroleumsskatt fortsatt skal ha kompetanse til å fastsette
størrelsen på alle finanspostene som omfattes
av petroleumsskatteloven § 3 d. Dette gjelder
også finanspostene som etter forslaget til § 3
d sjette ledd skal henføres til fradrag eller tas til inntekt
i landdistriktet.
Det vises til forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr.
1 bokstav e første ledd. Den någjeldende
bestemmelsen i § 6 nr. 1 bokstav e blir
nytt annet ledd.
Departementet foreslår at bestemmelsen trer i kraft
med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd gir
den skattepliktige rett til å kreve utbetalt fra staten
skatteverdien av direkte og indirekte kostnader (med unntak av finanskostnader)
til undersøkelse etter petroleumsforekomster, for så vidt
beløpet ikke overstiger årets underskudd i henholdsvis
alminnelig inntekt i sokkeldistriktet og grunnlaget for særskatt.
Beløpet fastsettes av ligningsmyndighetene ved ligningen
for det aktuelle inntektsår.
Departementet har mottatt flere henvendelser med spørsmål
om det er adgang til å pantsette eller overdra krav på utbetalinger
etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd.
Departementet har i brev til et advokatfirma lagt til grunn at
skattebetalingsloven § 32 a som forbyr overdragelse
og pantsettelse av skattekrav, kommer til anvendelse for slike utbetalinger
fordi skattebetalingsloven gjelder tilsvarende for utbetalingskrav
etter petroleumsskatteloven § 3 c femte ledd,
jf. petroleumsskatteloven § 7 nr. 7, jf. § 8.
I henvendelse til departementet ble det anført at en
pantsettelses- og overdragelsesadgang vil være i tråd
med formålet med ordningen. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005)
kapittel 14 ble det uttalt at formålet med ordningen er å få til
en større grad av likebehandling av selskaper i og utenfor
skatteposisjon og øke konkurransen på sokkelen
gjennom å likebehandle nye og eksisterende aktører.
Departementet er enig i at en adgang til pantsettelse og overdragelse
av slike utbetalinger kan bidra til å fremme formålet
med ordningen i petroleumsskatteloven § 3 c femte
ledd. En adgang til pantsettelse og overdragelse må imidlertid
avveies mot de hensyn som ligger bak pantsettelses- og overdragelsesforbudet
i skattebetalingsloven § 32 a. Ordningen er ment å bidra
til å effektivisere det offentliges motregningsadgang etter
lovens § 32 nr. 2, jf. Ot.prp. nr. 82 (1980-81)
kapittel 5. En generell adgang til pantsettelse vil også kunne
medføre praktiske problemer for skattemyndighetene. Dette
gjelder særlig i forbindelse med endring og retting av
ligningen, men det kreves også et system for oppfølging
slik at utbetalingen skjer til riktig rettighetshaver.
Motregningsadgangen som følger av skattebetalingsloven § 32
er en enkel og effektiv måte å sikre oppgjør
for offentlige krav som er misligholdt. Adgangen til motregning
er generelt begrunnet i grunnleggende rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger. Departementet
kan ikke se at det foreligger spesielle hensyn som tilsier at motregningsadgangen
bør reduseres på dette området. Departementet
mener derfor at en eventuell pantsettelsesadgang bør utformes
slik at retten til motregning ikke begrenses av at kravet er pantsatt
eller overdratt.
De praktiske forhold rundt en adgang til å pantsette
og overdra krav etter petroleumsskatteloven § 3 c
femte ledd er etter departementets vurdering ikke til hinder for
en slik ordning, fordi den vil gjelde et meget begrenset antall
skattytere. Departementet foreslår derfor at slike krav
kan pantsettes eller overdras, men at retten til motregning går
foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse. Det
vises til forslag til § 3 c femte ledd nytt femte
og sjette punktum.
Et grunnleggende prinsipp er at panthaver eller den som har fått
overdratt en fordring, ikke kan erverve større rettigheter
enn opprinnelig debitor for kravet. Departementet legger til grunn
at dette innebærer at et eventuelt krav på tilbakebetaling
av en tidligere utbetaling som følge av endringer i skattyters
ligning, kan rettes mot panthaver eller den som har fått
overdratt fordring når utbetalingen er skjedd til disse.
Når slike krav rettes mot skattyter, bestemmer skattebetalingsloven § 31
nr. 4 at kravet kan innfordres etter reglene for skatt.
Departementet foreslår at det samme skal gjelde når
kravet kan rettes mot panthaver eller den som har fått
krav overdratt til seg. Det vises til forslaget til § 3
c femte ledd syvende punktum. Departementet foreslår også en
bestemmelse som klargjør at kravet i slike tilfeller også kan
rettes mot skattyter. Det vises til forslaget til § 3
c femte ledd åttende punktum.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks
med virkning for inntektsåret 2007.
Stortinget har vedtatt ny skattebetalingslov som ikke er trådt
i kraft, jf. lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving
av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven). Departementet
foreslår at tilsvarende endringer innarbeides i loven.
Det vises til forslag til § 1-3 nytt annet ledd
og § 10-1 nytt tredje ledd. Når loven
trer i kraft, kan bestemmelsen som er foreslått i petroleumsskatteloven
oppheves. Det vises til forslag til tilføyelser i ny skattebetalingslov § 19-3
nr. 10.
Endringsforslaget vil innebære en forenkling både
for selskapenes arbeid med ligningen og for ligningsmyndighetene.
Dagens petroleumsskatteregler for netto finansposter er kompliserte,
og krever omfattende vurderinger av regnskapsmessige balanseposter
både i selskapene og hos ligningsmyndighetene. Endringsforslaget
vil også innebære at selskap og ligningsmyndigheter
vil måtte vurdere skattemessig verdi på formuesobjekter
og rentebærende gjeld, men dette vil være færre
og mer entydige poster enn i dagens regler.
Forslaget vil også medføre en forenkling for
selskapenes og myndighetenes arbeid med § 10-behandling.
Mulighetene for økt finansieringsfordel ved overdragelser
av andeler i utvinningstillatelser vil bli borte, og § 10-vilkårene
kan i stor grad standardiseres. Det vil derfor ta kortere tid før
overdragelsene godkjennes. Vurderingen av etter-skatt-verdier ved
kjøp av andeler i utvinningstillatelser vil også bli
enklere.
Når det gjelder de økonomiske virkningene av forslaget,
vises det til omtalen ovenfor under punkt 9.1.2. For selskaper i
oppbyggingsfasen som må framføre underskudd, innebærer
endringen en mindre skatteskjerpelse. Denne skatteskjerpelsen knytter seg
til at slike aktører har hatt en utilsiktet skattefavorisering
i forhold til etablerte aktører, som det uansett ville
vært behov for å vurdere.
Som det framgår ovenfor, vil de samlede provenyeffekter
være svært avhengig av framtidig utvikling i rentekostnader,
renteinntekter og valutaposter. Med den betydelige usikkerheten
legger departementet til grunn at endringen er om lag provenynøytral for
alle selskaper samlet.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
sluttar seg til framlegget frå Regjeringa om endringar
i petroleumsskattelova og den nye skattebetalingslova §§ 1-3 nytt
andre ledd, 10-1 nytt tredje ledd og 19-3 nr. 10.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen har foreslått en rekke endringer i petroleumsbeskatningen som
det til dels er sterk motstand mot. Disse
medlemmer frykter at den foreslåtte endring kan ha
negativ effekt for selskaper med fokus på leting uten særlige
skattemessige verdier. Dermed kan lete- og utbyggingsaktivitet bli
dyrere etter skatt, og konsekvensene kan bli at Norge ikke greier å trekke
til seg nye aktører og ny aktivitet på norsk sokkel.
Videre viser disse medlemmer til uheldige
konsekvenser ved forslaget påpekt av OLF vedrørende økt
risiko for at landunderskudd ikke kan nyttiggjøres og at valutaeffekt
knyttet til rentebærende gjeld ikke bør skilles
fra renteutgifter mht. skattemessig behandling.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen antar
at disse endringene ikke vil gi provenymessige utslag. Disse medlemmer stiller seg derfor undrende
til hvorfor Regjeringen foreslår endringer i et regelverk
som er kjent og som aktørene ønsker å beholde
uten at dette innbringer merinntekter til staten. Disse
medlemmer viser til at forutsigbarhet og stabile rammevilkår
er viktig for at Norge skal være et attraktivt land å etablere
seg i. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette gå imot Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at de foreslåtte endringer i behandlingen av finansielle
poster i petroleumsbeskatningen fremstilles som provenynøytrale,
men at det synes å hefte betydelig usikkerhet ved dette
faktum.
Oljeskattekontoret har bemerket at provenyberegningene er for
lave, og den såkalte "Nykommergruppen" har beregnet det økte
skatteprovenyet for denne gruppen selskaper til 610 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at den
forrige regjeringen nettopp la til rette for økt adgang
på norsk sokkel for små selskaper og for nye aktører,
med tanke på økt utvinning ikke minst av marginale
felt og i forbindelse med såkalt haleproduksjon. Dette
bidrar til å holde norsk oljeproduksjon bedre oppe, og
ikke minst legger det grunnlag for økt norsk teknologisk kompetanse
i forbindelse med komplisert utvinning av petroleum.
Disse medlemmer mener derfor det
er uheldig at endringer med så stor betydning for nye selskaper
på norsk sokkel er beheftet med så stor usikkerhet i
provenyberegningene. Når departementet selv erkjenner dette,
mener disse medlemmer at det burde vært
gjort nye beregninger hvor også selskapenes egne beregninger
ble vurdert før tiltakene settes ut i livet.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
Regjeringens forslag.
Ved endring av petroleumsskatteloven 21. desember 2001 ble det
gitt særlige avskrivningsregler for investeringer i driftsmidler
knyttet til utbygging av gassfelt basert på bygging av
nytt storskala nedkjølingsanlegg for gass (LNG). Reglene
ble ved lovendring 28. juni 2002 begrenset til storskala
nedkjølingsanlegg som ligger i Finnmark fylke eller i kommunene
Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa eller Kvænangen
i Troms fylke. Særreglene gjelder for driftsmidler når
formålet i henhold til godkjent plan for utbygging og drift
og særskilt tillatelse til anlegg og drift etter petroleumsloven
er produksjon, rørledningstransport og behandling av gass
som skal nedkjøles til flytende form i nytt storskala nedkjølingsanlegg, jf.
petroleumsskatteloven § 3 b) tredje punktum. Bestemmelsen
omfatter LNG-anlegget på Snøhvit, og innebærer
at driftsmidlene på Melkøya avskrives med en særlig
sats på 33 1/3 pst.
Lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp
av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen (CO2-avgiftsloven)
bestemmer at det skal svares CO2-avgift til statskassen av petroleum
som brennes og naturgass (og utskilt CO2) som slippes ut til luft
fra innretning som nyttes i forbindelse med utvinning eller transport
av petroleum. Loven gjelder utslipp fra innretningene på kontinentalsokkelen,
inkludert sjøområdene helt inn til fastlandet.
Utslipp fra anlegg som ligger på land, er derimot ikke
omfattet. Det betyr at gjeldende regler i CO2-avgiftsloven ikke
gir hjemmel for avgift på utslipp fra anlegget på Melkøya.
Departementet foreslår lovendring ved at hjemmel for
CO2-avgift på anlegget på Snøhvit, jf.
forutsetningen i Ot.prp. nr. 13 (2004-2005), jf. Innst. O. nr. 33
(2004-2005), tas inn i lov om avgift på utslipp av CO2
i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Det foreslås
at virkeområdet for CO2-avgiftsloven utvides til å gjelde
utslipp fra anlegg på land som avskrives etter særreglene
i petroleumsskatteloven § 3 b) tredje punktum,
jf. ovenfor. I dag er det bare anleggene på Snøhvit
som omfattes av disse særreglene. Utslippene
av CO2 på Melkøya vil først og fremst
skrive seg fra energianlegget for nedkjøling av gassen
til LNG. Av praktiske grunner foreslås det at hjemmelen
for å pålegge CO2-avgift omfatter de samme anleggene
som faller innenfor særreglene i petroleumsskatteloven § 3
b) tredje punktum, jf. også departementets vedtak av 31. januar
2002. CO2 som skilles ut fra brønnstrømmen og
reinjiseres, er ikke avgiftspliktig etter CO2-avgiftsloven.
Avgiftsprovenyet fra CO2-avgiften vil inngå som inntekt
for Statens pensjonsfond-Utland, jf. lov om Statens pensjonsfond § 3
annet ledd andre strekpunkt.
Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med 1. januar
2007.
Klimakvoteloven er innrettet mot perioden 2005-2007, og det vil
måtte foretas endringer i loven ved utløpet av
denne perioden. I den sammenhengen vil det også være
aktuelt å vurdere den foreslåtte hjemmelen i CO2-avgiftsloven.
Departementet viser til vedlagte forslag til § 2 første
ledd ny bokstav d) i CO2-avgiftsloven.
Avgiftssatsen må fastsettes særskilt i Stortingets årlige
vedtak om CO2-avgift i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.
Det vises til forslag til CO2-avgiftsvedtak for budsjetterminen
2007 i St.prp. nr. 1 (2006-2007).
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa om endring av CO2-avgiftslova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot Regjeringens forslag til endring av CO2-avgiftsloven. Forslaget
må ses i sammenheng med de kommende endringer i klimakvoteloven.
Bruken av CO2-avgift må reduseres, og aktuelle næringer
innlemmes i klimakvoteregime. Slike tiltak bør i størst
mulig grad omfattes av lovgivning, ikke av avgifter.
Disse medlemmer mener dessuten ingen deler
av norsk næringsliv bør være pålagt
både CO2-avgift og kvotekjøp gjennom CO2-kvoteordningen.
Ved lov 9. desember 2005 nr. 116, jf. Ot.prp. nr. 26
(2005-2006) avsnitt 6.9, ble det vedtatt endringer i særreglene
om adgangen for banker og finansieringsforetak til å tidfeste
fradrag for tap og tapsavsetninger på utlån i
samsvar med regnskapsreglene, jf. skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g. Endringen har sammenheng med at
det med virkning fra og med regnskapsåret 2005 er vedtatt
nye regler om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier
i finansinstitusjoner, jf. forskrift 21. desember 2004 nr.
1740 (utlånsforskriften 2004).
Ved lovendringen 9. desember 2005 fikk departementet
også hjemmel til å gi forskrift om utfylling og
gjennomføring av bestemmelsen. Departementet foreslår
at denne forskriftshjemmelen presiseres slik at det som forutsatt
i Ot.prp. nr. 26 (2005-2006) avsnitt 6.9, klart fremkommer at departementet
kan gi bestemmelser om at beregnede og resultatførte renteinntekter
etter utlånsforskriften, skal legges til grunn ved beskatningen.
Ved endringsforskrift 29. mai 2006 nr. 565 er forskrift
med slikt innhold allerede fastsatt med virkning for inntektsåret
2005.
Det vises til forslag om endring i skatteloven § 14-5
fjerde ledd bokstav g annet punktum. Endringen foreslås å tre
i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret
2005.
Lovforslaget er en presisering av en eksisterende forskriftshjemmel
i samsvar med forutsetningene angitt ved vedtakelsen av denne. Forslaget
medfører ingen endring av gjeldende rett og har derfor
ikke provenymessige eller administrative konsekvenser.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til endring av skattelova § 14-5
fjerde ledd bokstav g andre punktum.
Fram til og med inntektsåret 2004 kunne visse samvirkeforetak
innenfor det såkalte etablerte samvirket i jordbruks-,
fiskeri, og forbrukersektorene kreve fradrag for avsetninger til
felleseid andelskapital. Fradraget var begrenset oppad til 15 prosent
av årets nettoinntekt, og kunne bare gjøres i
inntekt som kunne henføres til omsetning med medlemmene. Dersom
et samvirkeforetak benyttet seg av maksimalt fradrag, ble den effektive
skattesatsen redusert fra 28 pst. til 23,8 pst. Avsetningsordningen
omfattet ikke mer spesielle, nyere former for samvirkeforetak (barnehagelag,
regnskapslag mv.)
Ordningen med fradrag for avsetninger til felleseid andelskapital
i visse samvirkeforetak ble innført i forbindelse med skattereformen
1992, samtidig med at den tidligere ordningen med prosentligning
av visse samvirkeforetak ble avviklet. Hensikten var å videreføre
en skattemessig begunstigelse av samvirkeforetakene, fordi de har
svakere tilgang til eksterne egenkapitalkilder enn det som andre
foretaksformer (aksjeselskaper mv.) har.
Fradragsordningen ble avviklet under den forrige regjeringen
fra og med inntektsåret 2005, se kapittel 16 i Ot.prp.
nr. 1 (2004-2005).
Departementet foreslår å gjeninnføre
ordningen med fradrag for avsetninger til felleseid andelskapital i
visse samvirkeforetak. Ordningen gir en skattemessig begunstigelse
av samvirkeforetakene, og gir dem bedre rammebetingelser for egenkapital.
Dette motvirker den konkurranseulempe i egenkapitaldannelsen som
samvirkeforetak ellers har, sammenlignet med aksjeselskaper mv.
Fradragsordningen som gjaldt fram til og med 2004, omfattet bare
visse samvirkeforetak innenfor det såkalte etablerte samvirket
i jordbruks-, fiskeri, og forbrukersektorene. Det foreslås
at ordningen får samme anvendelsesområde som den
hadde fram til og med inntektsåret 2004.
Ordningen med fradrag for avsetninger til felleseid andelskapital
i visse samvirkeforetak innebærer en reduksjon av den skatt
som utlignes på de aktuelle samvirkeforetakene, sammenlignet
med andre foretak, og reiser derfor spørsmål med
hensyn til EØS-avtalens statsstøtteregler.
Etter EØS-statsstøttereglene skilles det mellom eksisterende
støtteordninger og nye støtteordninger. Eksisterende
støtteordninger er lovlige inntil ESA har konkludert med
det motsatte. Nye støtteordninger (og endringer i eksisterende
støtteordninger) må notifiseres til ESA, og kan
ikke gjennomføres før det er avklart at ESA ikke
har innvendinger vedrørende ordningens lovlighet.
Ordningen med fradrag for avsetninger til felleseid andelskapital
ble avviklet med virkning fra og med inntektsåret 2005.
Departementet antar at en gjeninnføring med virkning fra
og med 2007 kan reise spørsmål om forholdet til
EØS-statsstøttereglene.
Departementet tar i utgangspunktet sikte på at gjeninnføringen
av ordningen med fradrag for avsetninger til felleseid andelskapital
skal ha virkning fra og med inntektsåret 2007. Tiltaket
vil imidlertid bli notifisert til ESA, og vil ikke iverksettes før
forholdet til EØS-avtalens statsstøtteregler er
avklart. Departementet foreslår derfor at lovendringen
trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Et ikraftsettelsesvedtak et
stykke ut i 2007 vil kunne gjøres gjeldende for hele 2007.
Forslaget anslås på svært usikkert
grunnlag å gi et provenytap på 30 mill. kroner
påløpt i 2007. Samvirkeforetakene er etterskuddspliktige,
og endringen vil derfor ikke gi bokførte tap av inntekter
før i 2008.
Forslaget antas ikke å ha administrative konsekvenser
av betydning.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre, sluttar seg til framlegget frå Regjeringa til
endringar i skattelova § 10-50.
Fleirtalet viser til at bustadbyggelaga
tidlegare blei prosentlikna etter særlege reglar i skattelova. Særreglane
om prosentlikning blei oppheva med verknad frå og med inntektsåret
2005, samtidig som ordninga med frådrag for avsetningar
til felleseigd andelskapital for visse samvirkeføretak
blei avvikla. Fleirtalet meiner at prosentlikning
av bustadbyggelag ikkje skal innførast på ny.
Som for andre føretak med avgrensa ansvar bør
bustadbyggelaga skattleggjast for overskot i rekneskapa. Derimot
er det fleirtalet sitt syn at ordninga
med frådrag for avsetningar til felleseigd andelskapital
i visse samvirkeføretak også skal omfatte bustadbyggelaga.
Det vil føre til likestilling med dei omfattande samvirkeføretaka
innanfor landbruks-, fiskeri- og forbrukarsektorane.
Innføring av rett til frådrag for avsetningar
til felleseigd andelskapital i bustadbyggelag reiser spørsmål
om kva for inntekt frådraget skal bli gitt i. Forslaget
frå Regjeringa til skattelova § 10-50
første ledd andre og tredje punktum fører til
at frådrag for avsetningar til felleseigd andelskapital
berre kan bli gitt i inntekt av omsetning med medlemene. For bustadbyggelag
vil størstedelen av samhandelen med medlemene i praksis
skje gjennom burettslag der medlemene i bustadbyggelaga eig andelar.
Ei avgrensing av frådraget til inntekt av omsetning med medlemene
vil derfor føre til at frådragsordninga får lite å seie
for bustadbyggelaga. På denne bakgrunnen vil fleirtalet foreslå at bustadbyggelaga
også får frådrag i inntekt av omsetning
med tilknytte burettslag, jf. lov om bustadbyggelag § 1-3.
Fleirtalet fremmar følgjande
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skattelova)
blir det gjort følgjande endring:
I
§ 10-50 nytt femte ledd skal lyde:
Boligbyggelag som omfattes av lov om boligbyggelag kan kreve
fradrag for avsetning til felleseid andelskapital. Første
ledd andre til fjerde punktum gjelder tilsvarende, men slik at fradrag
kan gis i inntekt av omsetning med medlemmene og tilknyttede borettslag.
Noverande § 10-50 femte ledd blir nytt sjette ledd.
II
Endringa under I blir sett i verk frå den tid Kongen
bestemmer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at endringene for avsetting
til felleseid andelskapital i visse samvirkeforetak ble avviklet
under regjeringen Bondevik II fra og med inntektsåret 2005.
Begrunnelsen for endringen var å oppnå en større
grad av skattemessig likebehandling mellom ulike typer samvirkeforetak
og mellom samvirkeforetak og virksomheter organisert på annen
måte. Endringen bidro også til et enklere og mer
oversiktlig regelverk og skattesystem i tråd med disse medlemmers hovedmål for
skattesystemet.
Disse medlemmer mener at denne begrunnelsen
fortsatt har gyldighet og går derfor imot Regjeringens
forslag til endringer.
Landbrukseiendommer er i en del tilfeller eid i sameie. Det vanlige
er at et slikt sameie drives for felles regning og risiko og beskattes
som et ansvarlig selskap der deltakerne nettolignes for sine andeler. Etter
den tidligere tiårsregelen kunne et nettolignet selskap
eller sameie oppfylle eierkravet i skatteloven § 9-3
sjette ledd, og dermed realisere eiendommen skattefritt ved 10 års
eiertid. Dette gjaldt også om deltakerne hadde eid sine
andeler kortere enn minstekravet for skattefrihet.
Deltakerne i sameiet kan i mange tilfeller være i slekt
med hverandre. Dersom sameiet selger hele eller deler av eiendommen,
vil dette i dag utløse skatteplikt for gevinst eller fradragsrett
for tap for sameiet uansett eiertid, selv om salget skjer til en
av deltakerne eller til slektning og denne tilhører den
personkrets som omfattes av arvereglene i forhold til andelshaverne
i sameiet. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsen forutsetter at
kjøperen er "arveberettiget etter lov av 3. mars
1972 nr. 5 om arv m.m. kapittel 1 eller 2". Familiemedlemmet faller
dermed utenfor fordi ingen kan være arveberettiget til
sameiet som sådant, bare til de personlige andelshaverne
i selskapet.
Departementet mener denne løsningen er unødig streng.
Det foreslås derfor at overdragelse av landbrukseiendom
fra et familiesameie som nevnt, til en av de andre sameierne eller
til slektning av sameierne, likestilles med eiendomsoverdragelse
direkte fra sameierne til slektningen når det gjelder gevinstfritaket
for landbrukseiendom. I forhold til avgrensning av "familiesameie"
i forslaget til nytt tredje punktum i § 9-3 sjette
ledd, blir dette tilsvarende som i første punktum der dette
er knyttet opp til personkretsen som omfattes av arveloven kapittel
I og II. Som familiesameie vil da regnes sameie der alle deltakerne
er beslektet i opp eller nedstigende linje, i første sidelinje
eller annen sidelinje så nære som søskenbarn.
Også overdragelse til arveberettiget slektning av en deltakers
ektefelle vil omfattes.
Det bør være et vilkår at sameiet
oppfyller vilkåret om ti års eiertid på realisasjonstidspunktet.
Gjenstår det ved realisasjonen mindre enn fem år
av fristen, vil nåværende tredje punktum om delvis
skattefritak få tilsvarende anvendelse (blir fjerde punktum etter
lovendringen).
Det vises til forslag til § 9-3 sjette ledd
nytt tredje punktum.
Det bemerkes at en ikke vil foreslå at denne utvidelsen
av gevinstfritaket også skal omfatte realisasjon fra sameier
som ikke er familiesameier, det vil si sameier hvor ikke alle deltakerne
er beslektet med hverandre som nevnt i arveloven kapittel I. Bakgrunnen
er at sameie, som materielt sett er et selskap, blir nettolignet,
slik at et gevinstskattefritak ville komme alle sameierne til gode,
også sameiere som ikke er i slekt med kjøperen.
Dette antas ikke å være i samsvar med intensjonen
bak regelen i skatteloven § 9-3 sjette ledd om
gevinstfritak ved overdragelser innen familien, nemlig å forbeholde
gevinstfritaket for overdrager som selger til nær familie.
Dette medfører at når to naboer som ikke er i
slekt med hverandre, har startet et landbrukssameie, og landbrukseiendommen så overføres
til en slektning av en av sameierne, vil et slikt tilfelle ikke
omfattes av skattefritaket.
Departementet ser foreløpig ikke behov for en tilsvarende
uttrykkelig lovregulering når det gjelder overdragelse
av enkeltvis sameieandel i landbrukseiendom til slektning av overdrageren.
Også i de tilfellene der sameiet behandles som et deltakerlignet selskap
etter skatteloven § 10-40, antar departementet
at det gjeldende gevinstfritaket for landbrukseiendom kan anvendes
ved slik andelsoverdragelse innen familien. Ved andelsoverdragelse
vil skattefritaket måtte forutsette at overdrageren har
hatt lang nok eiertid for sin part i landbrukseiendommen. Ved overdragelse
til underpris av andel i deltakerlignet selskap gjelder kontinuitetsprinsippet
for fastsetting av skattemessig inngangsverdi for den nye andelseieren, også om
selskapets hovedaktivum er en landbrukseiendom. Se skatteloven § 10-46,
jf. § 10-33.
Ved så omfattende andelsoverdragelse i deltakerlignet
selskap at erververen blir eneeier, anses selskapet oppløst,
med realisasjonsbeskatning av deltakerne til følge. På samme
måte som ved salg av hele eiendommen til slektning av (noen
av) sameierne, vil den foreslåtte lovendring medføre
at gevinstskattefritaket for landbrukseiendom kan anvendes også i
slike tilfeller, gitt at vilkårene for øvrig er
oppfylt.
Avgrensningen av personkretsen i skatteloven § 9-3
sjette ledd har også vist seg problematisk i tilfeller
der en av ektefellene har særkullsbarn. Er eiendommen eid
av ektefellene sammen, vil fritaket ved et salg til særkullsbarnet
bare omfatte den ene ektefellens andel av bruket. I de tilfellene
der ektefellene ikke eier landbrukseiendom sammen, men den eies av
den ene ektefellen alene, omfatter ikke gevinstfritaket i § 9-3
sjette ledd, salg til den andre ektefellens særkullsbarn
eller annen slektning av denne. Etter det departementet er kjent
med er imidlertid bestemmelsen i en del tilfeller praktisert slik
at salg til særkullsbarn behandles likt som salg til fellesbarn.
Departementet antar at denne praksisen er i samsvar med intensjonene,
og at den bør lovfestes. Bestemmelsen bør, i tillegg
til salg til den andre ektefellens særkullsbarn, også omfatte
salg til denne ektefellens øvrige slektninger. Dette kan
blant annet begrunnes med at en uansett vil kunne oppnådd
dette resultatet ved en forutgående overføring
av eiendommen mellom ektefellene. Det vises til lovforslaget vedrørende § 9-3 sjette
ledd nytt annet punktum.
Forslagene antas ikke å ha vesentlige administrative
eller provenymessige konsekvenser.
I utgangspunktet bør en skatteendring som den foreslåtte
få virkning fra kommende inntektsår, altså for
realisasjon foretatt i 2007 og senere. Slik denne saken ligger an,
finner departementet likevel å ville foreslå virkning
fra og med 2005. Bakgrunnen er at det til og med 2004 var et generelt
skattefritak ved realisasjon av landbrukseiendom eid i mer enn 10 år. Med
2007 som virkningsår vil det i tilfellet bli en kortere
periode der slike transaksjoner vil være skattepliktige,
noe man ut fra kontinuitetsbetraktninger bør unngå.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til skattelova § 9-3
sjette ledd nytt andre og tredje punktum.
Komiteen viser til skriv frå Noregs
Bondelag om utviding av gevinstfritaket ved realisasjon av landbrukseigedom
til familiesameige. Det blir bede om at fritaket også skal
omfatte realisasjon til sambuar av slektning av sameigarane.
Komiteen viser til at med verknad
frå 1. januar 2002 er m.a. arv og gåve
mellom sambuarar som har felles barn, friteke frå arveavgift.
Ved lovendring 9. desember 2005 er fritaket utvida til
også å gjelde sambuarar som bur saman og har budd
saman samanhengande i minst to år i eit ekteskapsliknande eller
partnarskapsliknande forhold. Det blir dessutan vist til forslag
i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) om fritak frå dokumentavgift
ved sal av felles bustad mellom sambuarar ved samlivsbrot.
Komiteen meiner at spørsmål
om likestilling i skattemessig samanheng mellom ektefellar og sambuarar
må sjåast i ein vidare samanheng. På denne bakgrunnen
ber komiteen om at Regjeringa kjem tilbake
til Stortinget med ei vurdering av om det er område innanfor
skatte- og avgiftsretten der sambuarar bør likestillast
med ektefellar.
Departementet mener det er behov for å endre regelverket
for betinget skattefritak ved realisasjon når det gjelder
innløsning av festetomter.
Når det gjelder kravet til ufrivillighet, var det tidligere
slik at reglene om betinget skattefritak bare fikk anvendelse i
de tilfellene der festeren faktisk hadde krevd tvungen innløsning.
Fra og med inntektsåret 2006 ble skattefritaket i § 14-70
første ledd bokstav c endret. Det ble åpnet
for betinget skattefritak også i de tilfellene festetomt
er avhendet til fester som kunne krevd tvungen innløsning
i henhold til tomtefesteloven eller opprinnelig festeavtale, se
nærmere i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006).
I hvilke tilfeller festeren har krav på innløsning av
tomt til bolig og fritidshus, er nærmere regulert i lov
20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste § 32. Utgangspunktet
er at fester av tomt til bolighus eller fritidshus kan kreve innløsning
når det er gått 30 år av festetiden -
om ikke kortere tid er avtalt - eller når festetiden er
ute. Etter at det er gått 30 år av festetiden,
kan festeren også kreve å få innløse
en festetomt til bolighus hver gang det er gått to nye år,
og en festetomt til fritidshus hver gang det er gått ti
nye år. Fester av tomt til fritidshus som hører
til landbrukseiendom kan likevel ikke fremtvinge innløsning
dersom tilfellet er omfattet av forskrift gitt i medhold av tomtefesteloven § 34
tredje ledd, jf. forskrift 8. juni 2001 nr. 570 om tomtefeste
m.m. § 4. I disse tilfellene kan bortfesteren
møte et krav om innløsning ved i stedet å tilby
festeren forlengelse av festet på samme vilkår
som før. Dessuten kan innløsning også kreves av
festeren på grunnlag av eventuelle bestemmelser om dette
i festeavtalen, og da til de tidspunkter og på de vilkår
som følger av avtalen. Også bortfesteren kan unntaksvis
kreve at festeren innløser tomten med grunnlag i en bestemmelse
i festeavtalen om dette, jf. lov om tomtefeste § 35.
Departementet foreslår en endring som medfører at
ordningen med betinget skattefritak skal gjelde innløsning
av alle festetomter, også der fester og bortfester inngår
en frivillig avtale om innløsning. Begrunnelsen er at over
tid vil svært mange bortfestere komme i en tvangsmessig
posisjon ved at man kommer til de nødvendige antall år
for at festeren kan kreve innløsning. Videre vil dette
bidra til en raskere og smidigere utløsning av festede
tomter. For eksempel kan det i forbindelse med felt med flere tomter med
ulik kontraktstid, være gunstig for alle parter at innløsningen
kan skje samlet, i stedet for at man skal vente til hver fester
kommer i posisjon til å kunne kreve innløsning
ved tvang.
Av forenklingsgrunner bør betinget skattefritak også ved
frivillig realisasjon i tomtefestetilfellene gjelde som en generell
regel. Dette innebærer at det ikke har betydning hvilke
tidspunkt innløsningen finner sted. Også gevinst
ved innløsninger som skjer før utløpet
av 30-årsfristen vil dermed gi rett til betinget skattefritak.
Heller ikke hvilket grunnlag tomten innløses på,
f.eks. om dette bygger på en tidligere inngått avtale
eller er noe en senere er blitt enige om, bør ha betydning.
Det samme gjelder frivillig innløsning for festeforhold
som i utgangspunktet er omfattet av landbruksunntaket.
På bakgrunn av at innløsning i tomtefestetilfellene
også skal omfatte frivillig realisasjon, bør bestemmelsen
om dette tas ut av skatteloven § 14-70 Betinget
skattefritak ved ufrivillig realisasjon, og plasseres i en egen
paragraf i lovens delkapittel om betinget skattefritak. I dette
delkapitlet blir § 14-72 ledig på grunn
av den foreslåtte overgangen fra betinget til ubetinget
skattefritak for skogvernerstatning, se kapittel 15 i proposisjonen.
Denne paragrafen kan da i stedet brukes til tilfellene med tomteutløsning.
Det vises til forslag til nytt innhold i skatteloven § 14-72
og forslag til oppheving av skatteloven § 14-70
første ledd bokstav c og annet ledd annet til
fjerde punktum. Bestemmelsene i annet ledd annet til fjerde punktum
overføres til skatteloven § 14-72.
Ved at regelverket for betinget skattefritak får anvendelse
for flere tilfeller av innløsning enn i dag, vil de foreslåtte
omleggingene innebære et visst merarbeid for ligningsmyndighetene.
Normalt må det likevel antas at tallet på skattytere
som vil benytte seg av ordningen, er relativt beskjedent. Regelverket
antas heller ikke spesielt vanskelig å håndtere
verken for skattytere eller likningsmyndigheter. En antar derfor at
de administrative konsekvensene av forslaget vil være forholdsvis
moderate. Forslaget anslås skjønnsmessig å redusere
provenyet med om lag 5 mill. kroner påløpt i 2007.
Forslaget har ingen bokført virkning i 2007.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til nytt innhald i skattelova § 14-72
og framlegg til oppheving av skattelova § 14-70
første ledd bokstav c og andre ledd andre til
fjerde punktum.
Til og med 2004 gjaldt det et generelt gevinstfritak ved realisasjon
av jord- og skogbrukseiendommer eid i minst 10 år. Dette
fritaket omfattet også gevinst ved verneerstatning på den
faste eiendommen. Fra og med 2005 ble dette skattefritaket innskrenket til
overdragelser innen familien, og fikk dermed ikke anvendelse på gevinst
ved vernetiltak.
Blant annet for ikke å vanskeliggjøre de frivillige prosessene
rundt skogvernet ble det fra og med inntektsåret 2005 gitt
regler som åpnet for betinget skattefritak for skogvernerstatninger
etter naturvernloven, jf. Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) kapittel 21.
Bestemmelser om dette er tatt inn i skatteloven § 14-72, og
gjelder enten vernet gjennomføres med tvang eller ved frivillig
overenskomst. Etter disse reglene kan gevinst av vederlag for vern
av skog kreves fritatt for beskatning så langt skattyteren
bruker vederlaget til blant annet å erverve nytt jord-
eller skogbruksareal, eller til å erverve eller påkoste
bygg eller anlegg til bruk i jord- eller skogbruksvirksomhet. Reinvestering
må ha funnet sted innen tre år.
Gjeldende ordning med betinget skattefritak for verneerstatninger
medfører utsatt skatteplikt idet skatten blir knyttet til
reinvesteringsobjektet. Et formelt skattefritak vil være
endelig, og kan gi en tilfeldig økonomisk fordel til skogeiere
som kan tilby egnet fredningsskog sammenlignet med skogeiere som ikke
kan det. Et slik fritak vil også medføre asymmetri,
ved at engangserstatning for tap av en løpende, skattepliktig
driftsinntekt ikke blir skattegrunnlag på noe tidspunkt.
På den annen side kan det være vanskelig for mange
av de aktuelle skogeierne å finne et passende og fornuftig
reinvesteringsobjekt etter den gjeldende ordning. Dette kan hemme
det frivillige skogvern.
For ytterligere å stimulere til frivillig skogvern etter
naturvernloven legger departementet til grunn at det foreligger
helt spesielle hensyn som tilsier at det gis et særskilt
unntak fra den alminnelige skatteplikt for gevinst ved slikt vern.
Unntaket bør gjelde generelt og uansett om skogvernet i
det enkelte tilfelle omfatter hele skogeiendommen, og ikke bare
en del av den (med fortsatt skogsdrift på den øvrige,
ikke vernede del). Det bør heller ikke sondres i forhold
til om vernet har skjedd ved tvang eller om det bygger på frivillighet.
Det vises til forslag til skatteloven § 9-3
sjette ledd nytt sjuende punktum. Dagens innhold i § 14-72 om
betinget skattefritak vil falle bort som følge av lovendringen
behandlet i kapittel 14 i proposisjonen.
Når det gjelder ikrafttredelse, foreslår departementet
at bestemmelsen får virkning for realisasjoner allerede
fra og med inntektsåret 2005. Bakgrunnen for dette er at
ikrafttredelse først fra 2007 ville lede til at realisasjon
i 2005 og 2006 blir skattepliktig, men med mulighet for betinget
skattefritak, mens realisasjon i 2004 (jf. den gamle tiårsregelen)
eller i 2007 vil kunne skje uten beskatning. Ved ikrafttreden fra
2005 vil det endrede skatteregimet for skoggevinst fra samme år
ikke få betydning for verneerstatning som nevnt.
Det kan tenkes å være en del tilfeller der
skattyter allerede har benyttet anledningen til å reinvestere verneerstatningen
i henhold til reglene i skatteloven § 14-72. For
disse tilfellene foreslås at det gis en overgangsregel
som innebærer at plikten etter § 14-70
tredje ledd annet punktum til å fradra gevinsten det nye
objektets kostpris, bortfaller. Dette vil innebære skattefrihet
for gevinsten på verneobjektet også der det allerede
er reinvestert i nytt objekt.
Nytt formuesobjekt må være ervervet innen tre år,
jf. § 14-70 tredje ledd første punktum.
Det antas ikke å være nødvendig å regulere
nærmere de tilfellene der det er gitt betinget skattefri
erstatning i 2005 eller senere, men denne ennå ikke er
reinvestert i nytt objekt. Nedskrivning på kostpris i henhold
til § 14-70 tredje ledd annet punktum har da ikke
funnet sted, og reinvesteringsplikten vil falle bort på grunn
av den tidlige ikrafttredelsen av det ubetingede skattefritaket.
Forslaget antas ikke å ha administrative konsekvenser
av betydning. Provenymessig anslås lettelsen til 10 mill.
kroner påløpt i 2007. Provenytapet bokføres
i 2008.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til skattelova § 9-3
sjette ledd nytt sjuande punktum med tilhøyrande overgangsregel.
I tråd med Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen
forbedre de økonomiske støtteordningene til skogbruket.
For å øke skogbasert verdiskapning foreslås
enkelte endringer i skogfondsordningen.
Satsen for inntektsføring av skogfondsmidler med skattefordel
foreslås redusert fra 40 til 15 pst. Det medfører
et skattefritak på 85 pst. av skogfondsmidler frigitt til
slike formål. Det vises til forslag vedrørende
skatteloven § 8-2 annet ledd bokstav a
første punktum.
Tidligere var det anledning til å anvende avsatte skogavgiftsmidler
med skattefordel til nybygging av skogsvei. Fra 2003 ble denne adgangen
fjernet. Departementet foreslår at det igjen skal kunne
anvendes skogfond med skattefordel til investeringer i ny skogsvei
(både traktorvei og bilvei). Dermed vil både nybygging,
ombygging og annen opprusting av traktor- og bilvei være
inkludert i området for skattefordel. Det vises til forslag
vedrørende skatteloven § 8-2 annet ledd
bokstav a første punktum.
Videre foreslås det å utvide området
for anvendelse av skogfond med skattefordel til følgende
tiltak:
området for miljøtiltak,
som i dag gjelder alternative avvirkningsfremmende investeringer
i vernet skogområde, utvides til skogbrukstiltak som tar
konkrete miljøhensyn knyttet til biologisk mangfold, landskapsverdier,
kulturminner og friluftsliv, i områder der det blir drevet
skogbruk
skogbruksplanlegging med miljøregistrering
forsikring mot stormskader og brann på skog
kompetansehevende tiltak knyttet til miljøhensyn,
skogetablering og skogproduksjon, samt til verdiskaping basert på treprodukter
oppmerking av eiendomsgrenser og nødvendige håndlangerutgifter
i forbindelse med jordskifte av skog
sommervedlikehold av skogsbilvei (ikke traktorvei)
investeringer i bioenergitiltak (anlegg og utstyr) i tilknytning
til bruket og som bidrar til varmeleveranser basert på eget
råstoff eller lokale skogressurser
Det vises til forslag vedrørende skatteloven § 8-2 annet
ledd bokstav a første punktum. Nærmere
regler om anvendelsen av skogfondsmidler med skattefordel innenfor
disse tiltakene bør gis i forskrift, dels i Finansdepartementets
skatteforskrift, dels i Landbruks- og matdepartementets forskrift
om skogfond. Generelt gjelder at kostnadene må være
nøkterne og forsvarlige for å kunne aksepteres.
Især for vedlikehold av bilvei kan det i tillegg bli aktuelt å kreve planlegging
og forhåndsgodkjenning av ikke hastverkspregede arbeider,
samt å sette et beløpstak per meter vei for akseptable
kostnader som gir skattefordel.
Utbetaling fra skogfond kan også dekke inngående
merverdiavgift på godkjente investeringer. Merverdiavgiften
er ingen kostnad når skogeieren kan trekke den fra i sitt
avgiftsoppgjør med fylkesskattekontoret. Denne del av fondsutbetalingen
vil derfor fortsatt falle utenfor området for skattefordel,
selv om investeringen som sådan faller innenfor.
Skatteloven § 8-2 annet ledd bokstav b
har en bestemmelse om at skogfondsmidler som frigis til investeringer
i avskrivbart driftsmiddel, kommer til fradrag i driftsmidlets kostpris.
Det er for tiden ikke anledning til å bruke skogfond til
investeringer i avskrivbart fysisk driftsmiddel, men gjennom forslaget om å åpne
for investeringer i varmeproduksjon på bruket kan dette
bli aktuelt. Det foreslås i den forbindelse en endring
av bestemmelsen, som - sett i sammenheng med § 8-2
annet ledd, innledningen og bokstav a - innebærer
at dersom det frigis skogfondsmidler til investering i avskrivbart
driftsmiddel med skattefordel etter bokstav a, tas den
skattepliktige del av fondsutbetalingen til beskatning det aktuelle
inntektsår. Hele fondsutbetalingen, eller driftsmidlets kostpris,
vil dermed inngå i grunnlaget for beregning av årets
avskrivninger. Dette vil også bidra til konsistens mellom
avskrivningene og beregningen av skjermingsgrunnlaget i skjermingsmetoden.
Skogfond som frigis til investering i avskrivbart driftsmiddel uten
skattefordel etter bokstav a, foreslås inntektsført
i sin helhet det året investeringen foretas. Avskrivninger
foretas på vanlig måte av den fulle kostpris.
Det vises til forslag vedrørende skatteloven § 8-2
annet ledd bokstav b første punktum, som etter dette
kan begrenses til å fastslå at utbetaling av fondsmidler
(verken skattepliktige eller skattefrie deler) ikke skal gå til
fradrag i kostprisen for et avskrivbart driftsmiddel.
Utgifter til utarbeiding av skogbruksplaner (driftsplaner i skogbruket)
kan også dekkes med midler fra skogfondet. Etter forslaget
over vil slike fondsutbetalinger, i motsetning til tidligere, ha
skattefordel. Skogbruksplaner regnes som et immaterielt driftsmiddel,
som kan avskrives lineært ved at nettokostnadene fordeles
til fradrag over 10 år. Det er i avsnittet over foreslått
at det som hovedregel bør være slik at den skattepliktige
del av fondsutbetalingen tas til beskatning i det aktuelle inntektsår,
og til gjengjeld at ingen del av fondsutbetalingen går
til fradrag i driftsmidlets kostpris (grunnlaget for beregning av årets
avskrivninger). Dersom denne hovedregelen også skal omfatte
skogbruksplaner, vil dette innebære en innstramming når
det gjelder den skattepliktige del av fondsutbetalingen på 15
prosent, ved at denne kommer til beskatning i utbetalingsåret
istedenfor å redusere kostprisen. Det foreslås
derfor et særskilt unntak fra hovedregelen når
det gjelder inntektsføringen av skattepliktig del av fondsutbetaling
til skogbruksplan. Unntaket innebærer at øyeblikkelig skattlegging
unnlates mot at kostprisen (avskrivningsgrunnlaget) for skogbruksplanen
reduseres tilsvarende. Løsningen blir da at i den utstrekning
skogbruksplanen finansieres med fondsmidler, skal 15 pst. av midlene
gå til nedskrivning av planens kostpris, mens resten av
kostprisen beholdes til fradrag i avskrivningssystemet. Som tidligere
blir da ingen del av fondsutbetalingen til skogbruksplanen gjenstand for øyeblikkelig
beskatning. Det nye blir at kostpris tilsvarende de skattefrie 85
pst. av fondsmidlene likevel beholdes som avskrivningsgrunnlag,
for å ivareta denne skattefriheten. Det vises til forslag
vedrørende skatteloven § 8-2 annet ledd
bokstav b nytt annet punktum.
Skogfondsmidler ble i den tidligere skogbruksloven av 21. mai
1965 kalt "skogavgift". Endringen til "skogfond" skjedde i forbindelse
med den nye skogbruksloven av 27. mai 2005. Bakgrunnen
for at terminologien ble lagt om var blant annet at midlene ikke
er en avgift i vanlig forstand. I skatteloven § 8-2
er begrepet "skogavgift" benyttet. Terminologien i bestemmelsen
bør derfor endres. Det vises til forslag vedrørende
skatteloven § 8-2 annet ledd innledningen og bokstav a
og b.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft fra
og med 2007. Systemet for utbetaling over skogfondskonto er slik
at kostnadene må pådras før det kan sendes
søknad om godkjenning og dekning. Som følge av
at skogfond kan utbetales samme år som kostnadene pådras,
eller året etter, oppstår det spørsmål
om skogkultur med mer (det gjeldende investeringsområde
for skattefordel) utført i 2006, men med utbetaling først
i 2007, skal ha den nye skattefritakssatsen på 85 pst.,
eller om satsen som gjelder for 2006 skal forlenges. Departementet
mener det må være et viktig hensyn så langt
som mulig å unngå to sett med fritakssatser for
2007 for samme type investeringer, nemlig ett for dekning av kostnader
pådratt i 2007 og ett for kostnader pådratt i
2006. Den nye skattefritakssatsen på 85 pst. bør
derfor gjelde generelt for skogfond utbetalt i 2007 til de nevnte
formål. Med en slik bestemmelse slipper en å måtte
vurdere om kostnadene er pådratt i 2006 eller 2007. Denne
løsningen innebærer for øvrig at det
ikke er behov for noen spesiell overgangsregel, idet alle utbetalinger
til skogkulturformål og opprusting av skogsvei over skogfondskonto
fra og med 2007 vil gå inn under den nye satsen.
For de nye områdene for skattefordel (skogbruksplanlegging,
forsikring, kompetansehevende tiltak, oppmerking av eiendomsgrenser,
nybygging og vedlikehold av vei, samt investering i bioenergitiltak)
bør skattefordelen bare omfatte tiltak utført
fra 2007. Se forslag til presisering av dette i ikrafttredelsesbestemmelsen
til lovendringen.
Forslaget innebærer ikke administrative konsekvenser
av betydning.
De foreslåtte omleggingene er anslått å gi
et provenytap på 50 mill. kroner påløpt
og bokført i 2007.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Venstre, sluttar seg til framlegget
frå Regjeringa til skattelova § 8-2 andre
ledd, innleiinga og bokstav a og b.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
de endringene som ble gjort i Skogfondordningen i 2003, som både
var begrunnet med økonomisk forutsigbarhet i næringen
og hensynet til miljøet. Når Regjeringen nå foreslår å gjeninnføre
anvendte avsatte skogavgiftsmidler til nybygging av skogsvei, tilsier
det i realiteten en skattefordel til investeringer i det som i mange
tilfeller er betydelige inngrep i miljøet.
Dette medlem støtter ikke
en slik miljøfiendtlig politikk og går derfor
imot Regjeringens forslag til endringer.
Departementet foreslår at det innføres en maksimumsgrense
for ligningsverdiens andel av markedsverdi (sikkerhetsventil) også for
annen fast eiendom enn bolig- og fritidseiendom, det vil si med
unntak for kraftverk som har et eget regelverk for fastsettelse av
formuesverdi.
Denne maksimumsgrensen bør imidlertid settes vesentlig
høyere enn for bolig og fritidsbolig. Maksimumsgrensen
på 30 pst. for bolig- og fritidseiendom er blant annet
satt på bakgrunn av at faktiske ligningsverdier på bolig
og fritidsbolig i all hovedsak er lavere enn 30 pst. av markedsverdi.
Det finnes lite informasjon om forholdet mellom ligningsverdi og omsetningsverdi
på annen fast eiendom, men det er grunn til å tro
at ligningsverdiene for annen fast eiendom er høyere enn
for bolig. En lav maksimumsgrense (30 pst.) for verdsettelse av
annen fast eiendom vil føre til økt forskjellsbehandling
i forhold til skattlegging av andre formuesobjekter, som aksjer
og bankinnskudd. En slik verdsettelse ville gi sterke incentiver
til å investere i næringseiendom framfor andre formuesobjekter,
og det ville medføre dårlig ressursbruk. En lav
maksimalgrense kan gi urimelig beskatning og svekke fordelingsvirkningene
av formuesskatten, fordi det da ikke er noen sammenheng mellom reell
størrelse på formuen og betalt formuesskatt. At
det er gitt en særlig maksimumsgrense på 30 pst. for
bolig- og fritidseiendom, tilsier ikke at samme grense bør
legges til grunn for annen fast eiendom.
Departementet foreslår derfor å innføre
en maksimumsgrense for ligningsverdien for annen fast eiendom på 80
pst. av markedsverdi. En slik grense vil over tid kunne bidra til
både mer ensartet verdsettelse av disse eiendommene, og
bedre samsvar mellom ligningsverdi og markedsverdi. En maksimumsgrense
på 80 pst. vil om lag samsvare med formuesverdsettelsen
av aksjer. Det innebærer stor grad av formell skattemessig
likebehandling av annen fast eiendom og aksjer m.m. Ved økning
i ligningstakstene vil også den reelle skattemessige likebehandlingen
av disse formueskomponentene øke. Ved å redusere
forskjeller i verdsetting av ulike formuestyper, vil motivene til
skattemotiverte formuesplasseringer reduseres. Det vil gi samfunnsøkonomiske
gevinster ved at investeringene får en bedre sammensetning,
samtidig som formuesskattens fordelingsegenskaper forbedres.
Etter departementets oppfatning bør kraftanlegg ikke
omfattes av denne endringen. Formuesverdsettelse av kraftverk skjer
etter egne regler, og omfattes ikke av de årlige oppreguleringene
av ligningsverdier. Innføring av sikkerhetsventil for denne
typen eiendom er derfor ikke nødvendig.
Etter skatteloven § 4-1 er hovedregelen at
all formue, herunder fast eiendom, skal verdsettes til omsetningsverdi.
Av skatteloven § 4-10 følger det at verdien
av boligeiendommer, herunder fritidseiendommer, kan settes lavere
enn omsetningsverdi. Departementet foreslår å utvide
denne bestemmelsen til å omfatte all fast eiendom. Lovendringen
innebærer bare at loven gir adgang til å verdsette
fast eiendom lavere enn omsetningsverdi, og den innebærer
ingen plikt til å fravike lovens hovedregel om formuesverdsettelse.
En eventuell maksimalgrense for verdsetting av fast eiendom for
ligningsformål vil følge av Skattedirektoratets
takseringsforskrift. Lovendringen innebærer
ikke at det må innføres maksimalgrense for all
fast eiendom, eller at eventuelle maksimalgrenser for ulike eiendomstyper
må være lik.
Det vises til foreslåtte endringer i skatteloven § 4-10
første ledd.
Det antas at svært få bygninger vil kunne få en ligningstakst
over 80 pst. av markedsverdien selv med den foreslåtte
takstøkningen på 10 pst. i 2007. Det legges derfor
til grunn at forslaget ikke vil medføre nevneverdig provenytap
i 2007.
Regjeringen foreslår at endringen trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til skattelova § 4-10
første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
Dokument nr. 8:19 (2005-2006) - forslag fra stortingsrepresentantene Svein
Flåtten, Jan Tore Sanner, Peter Skovholt Gitmark og Gunnar
Gundersen om at det ved klager på ligningstakster for annen
fast eiendom, legges til grunn den samme behandling som nå gjelder
for boliger og fritidsboliger, og registrerer at Regjeringen følger
opp litt av det som ble foreslått fra Høyre, men at
det som foreslåes ikke er tilstrekkelig for likhet i beskatning
av forskjellig type eiendom.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007)
pkt. 2.2.4.2.
Den såkalte verdsettelsesrabatten for aksjer mv. ved
formuesskatteligningen ble redusert fra 35 prosent til 20 prosent
med virkning fra og med inntektsåret 2006.
Departementet mener det er behov for økt likebehandling
av ulike formuesobjekter, noe som tilsier at verdsettelsesrabatten
reduseres ytterligere. Samtidig er det ikke ønskelig med
større endringer i aksjebeskatningen før en har
fått mer erfaring med de økonomiske virkningene
av skattereformen og innføringen av skatt på uskjermet
aksjeutbytte fra 2006. Departementet foreslår derfor en
moderat innstramming i formuesbeskatningen av aksjer mv., ved å redusere rabatten
til 15 pst.
Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 4-12
og 4-13. Departementet foreslår at endringene trer i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.
Etter gjeldende regler formuesverdsettes alle typer fondsandeler
til 80 prosent av andelsverdien per 1. januar i ligningsåret.
Verdsettelsesrabatten for fondsandeler ble innført med
virkning fra og med inntektsåret 2005.
Departementet foreslår at verdipapirfondsandeler i hovedregelen
skal verdsettes til 100 prosent av verdsettelsesgrunnlaget. Forslaget
er i samsvar med en generell målsetting om større
samsvar mellom markedsverdier og ligningsverdier ved formuesskatteligningen,
jf. St.prp. nr. 1 (2006 - 2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak
avsnitt 1.2.
Som nevnt er det imidlertid etter departementets oppfatning ikke ønskelig
med større endringer i aksjebeskatningen før en
har fått mer erfaring med de økonomiske virkningene
av skattereformen og innføringen av skatt på uskjermet
aksjeutbytte fra 2006. Det foreslås derfor å videreføre
verdsettelsesrabatten for andeler i aksjefond, det vil si verdipapirfond
som hovedsakelig investerer i aksjer og grunnfondsbevis. Dette samsvarer
godt med at direkte investeringer i aksjer og grunnfondsbevis gir
verdsettelsesrabatt, mens direkte investeringer i andre finansielle
instrumenter ikke gir verdsettelsesrabatt. Forslaget innebærer
at den såkalte aksjerabatten ved formuesskatteligningen
konsentreres om investeringer i form av egenkapital til næringslivet.
For øvrig er det et særlig problem i forbindelse med
gjeldende regler om verdsettelsesrabatt for verdipapirfondsandeler
at det gis reduksjon ved formuesverdsettelsen av andeler i pengemarkedsfond, mens
bankinnskudd verdsettes i tråd med hovedregelen i skatteloven § 4-1
til omsetningsverdi (faktisk verdi) per 1. januar i ligningsåret.
Disse to plasseringstypene har ellers mange likhetspunkter, og skattereglene
gir her opphav til særlig store vridninger i sparesammensetningen,
blant annet i form av ekstraordinær tegning av pengemarkedsfondsandeler
rundt nyttår.
Departementet foreslår på bakgrunn av det ovennevnte
at rabatten ved formuesverdsettelsen av andeler i andre fond enn
aksjefond fjernes. For å unngå tilpasninger ved årsskiftet
2006/2007, blant annet i form av ekstraordinær
tegning av pengemarkedsfondsandeler rundt nyttår, bør
endringen få virkning fra og med inntektsåret
2006.
En endring som nevnt innebærer at det må trekkes
en grense mellom på den ene side andeler i aksjefond, og
på den annen side andeler i andre typer verdipapirfond.
Avgrensningen må knyttes til hvordan verdipapirfondenes
forvaltningskapital er plassert.
Som nevnt vil departementet begrense verdsettelsesrabatten ved
formuesskatteligningen til investeringer i form av egenkapital til
næringslivet. Dette tilsier at verdsettelsesrabatten for
verdipapirfondsandeler begrenses til andeler i verdipapirfond som
hovedsakelig har sin forvaltningskapital plassert i aksjer og grunnfondsbevis.
Departementet foreslår likevel en forholdsvis vid definisjon
av aksjefond, ved at grensen mellom aksjefond og andre fond settes
slik at fond som har plassert 50 prosent eller mer av kapitalen
i aksjer og grunnfondsbevis, skal anses som aksjefond.
Det presiseres at begrepet aksjefond, slik det brukes i denne
sammenhengen, skiller seg fra begrepet aksjefond slik det brukes
i inntektsskattemessig sammenheng, jf. skatteloven § 10-1
tredje ledd.
Definisjonen av aksjefond innebærer at verdsettelsesrabatt
bare vil gjelde for andeler i verdipapirfond som har plassert minst
50 pst. av forvaltningskapitalen direkte i aksjer og/eller
grunnfondsbevis. Plassering av forvaltningskapital i derivater med
aksjer eller grunnfondsbevis som underliggende objekt vil ikke gi
grunnlag for verdsettelsesrabatt. Heller ikke plassering av forvaltningskapital
i andeler i verdipapirfond som i sin tur eier aksjer og grunnfondsbevis,
vil gi grunnlag for verdsettelsesrabatt.
Det foreslås at definisjonen tar utgangspunkt i plasseringen
av forvaltningskapitalen per 31. desember i inntektsåret.
For å unngå tilpasninger i form av at andelen
av kapitalen som er plassert i aksjer og grunnfondsbevis økes
rundt nyttår, foreslås det at definisjonen i tillegg
knyttes til gjennomsnittlig plassering av forvaltningskapitalen
i løpet av inntektsåret, regnet ved utgangen av
hver måned.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-12
sjette ledd.
Reduksjonen av verdsettelsesrabatten for aksjer, grunnfondsbevis
og andeler i aksjefond anslås å gi en provenyøkning
på 280 mill. kroner påløpt og 225 mill.
kroner bokført i 2007.
Avviklingen av verdsettelsesrabatten for andeler i verdipapirfond
som ikke er aksjefond, anslås å gi en provenyøkning
på 90 mill. kroner påløpt i 2006 og bokført
i 2007.
Forslaget om å redusere verdsettelsesrabatten for aksjer,
grunnfondsbevis og andeler i aksjefond antas ikke å ha
administrative konsekvenser av betydning.
Heller ikke forslaget om å avvikle verdsettelsesrabatten
for andeler i verdipapirfond som ikke er aksjefond, antas å ha
administrative konsekvenser av betydning. For fondsandeler som kjøpes
gjennom norske forvaltningsselskaper vil det skje en innrapportering
fra forvaltningsselskapet eller verdipapirregisteret. Det vil i
utgangspunktet være opp til forvaltningsselskapet/verdipapirregisteret å klassifisere
og innrapportere fondsandelene i riktig kategori. Departementet
vil vurdere nærmere om det er behov for forskriftsendringer
som presiserer denne innrapporteringsplikten.
Opplysninger om fondsandeler som kjøpes gjennom utenlandske
forvaltere må skattyter selv påføre selvangivelsen.
Det bør for slike fond stilles krav om at skattyter kan
godtgjøre at vilkårene i definisjonen av aksjefond
er oppfylt. Det antas at skatteetaten i praksis normalt vil kunne
legge til grunn at en beskrivelse av det aktuelle fondet i vedtekter, årsberetning og
lignende er tilstrekkelig for å godtgjøre at vilkårene
for verdsettelsesrabatt er oppfylt.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 4-12
sjette ledd.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Venstre, sluttar seg til framlegget frå Regjeringa til
endringar i skattelova VIII §§ 4-12 unnateke
sjette ledd og 4-13 første ledd første punktum.
Fleirtalet viser til forslaget frå Regjeringa
når det gjeld formuesverdsetjing av andelar i verdipapirfond.
Dessutan viser fleirtalet til forslaget
om ei vidareføring av den såkalla verdsetjingsrabatten
for andelar i aksjefond.
Fleirtalet meiner det er behov for
ein noko vidare definisjon enn Regjeringa har lagt opp til, av kva typar
verdipapirfond som skal omfattast av verdsetjingsrabatten. Etter
forslaget frå Regjeringa vil verdsetjingsrabatten berre
gjelde for andelar i verdipapirfond som har plassert minst 50 pst.
av forvaltningskapitalen direkte i aksjar og/eller grunnfondsbevis.
Dette ekskluderer andelar i såkalla fond i fond, dvs. verdipapirfond
som investerer i andelar i andre verdipapirfond, frå verdsetjingsrabatten.
Konsekvensen av ei slik ordning kan gi ei konkurranseulempe for
slike verdipapirfond.
Fleirtalet meiner at også indirekte
plasseringar i aksjar og grunnfondsbevis via andre verdipapirfond
skal kunne gi grunnlag for verdsetjingsrabatt ved formuesskattelikninga.
Dette fører til at andelar i eit verdipapirfond skal ha
verdsetjingsrabatt dersom den samla andelen av forvaltningskapitalen
som er plassert direkte eller indirekte i aksjar og/eller
grunnfondsbevis, er på minst 50 pst.
Etter forslaget frå Regjeringa skal andelar i verdipapirfond
som blir forvalta av utanlandske selskap, ikkje reknast som andelar
i aksjefond med mindre skattytar kan godtgjere at dei er omfatta
av aksjefondsdefinisjonen. Denne regelen vil, med det bruksområdet
for verdsetjingsrabatten som komiteen foreslår i denne
innstillinga, gjelde tilsvarande for fond i fond som er forvalta
av utanlandske selskap. Dersom skattytar kan godtgjere at den totale
underliggjande andelen av aksjar og grunnfondsbevis utgjer minst
50 pst. av forvaltningskapitalen, skal det bli gitt verdsetjingsrabatt. Fleirtalet meiner det skal bli gitt ein
forskriftsheimel for å fastsetje kva som skal reknast som
tilstrekkeleg for å godtgjere at vilkåra for verdsetjingsrabatt
er oppfylt.
Fleirtalet sluttar seg ikkje til
forslaget frå Regjeringa til endringar i skattelova IV § 4-12
sjette ledd og VIII § 4-12 sjette ledd, og fremmar
på grunnlag av den framstillinga som er gitt ovanfor, følgjande
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 4-12 sjette ledd skal lyde:
Andel i aksjefond verdsettes til 80 prosent av andelsverdien
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond
som ikke er aksjefond, verdsettes til andelsverdien 1. januar
i ligningsåret. Med aksjefond menes verdipapirfond der
minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per 31. desember
i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer
og/eller grunnfondsbevis. Likt med et verdipapirfonds direkte
plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis etter foregående
punktum regnes indirekte plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis
via verdipapirfondsandeler, i ett eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som
forvaltes av utenlandsk selskap anses som aksjefondsandel dersom
skattyter krever dette og kan godtgjøre at andelen er omfattet
av definisjonen i tredje og fjerde punktum. Departementet kan gi
forskrift om dokumentasjonskrav etter femte punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2006."
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt på formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 4-12 sjette ledd skal lyde:
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 85 prosent av andelsverdien
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond
som ikke er aksjefond, verdsettes til andelsverdien 1. januar
i ligningsåret. Med aksjefond menes verdipapirfond der
minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per 31. desember
i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer
og/eller grunnfondsbevis. Likt med et verdipapirfonds direkte
plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis etter foregående
punktum regnes indirekte plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis
via verdipapirfondsandeler, i ett eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som
forvaltes av utenlandsk selskap anses som aksjefondsandel dersom
skattyter krever dette og kan godtgjøre at andelen er omfattet
av definisjonen i tredje og fjerde punktum. Departementet kan gi
forskrift om dokumentasjonskrav etter femte punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i forbindelse med den nye skattereformen, var fjerning av
formuesskatten en viktig forutsetning for innføringen av
utbytteskatt. Ved å redusere den såkalte aksjerabatten
ytterligere går Regjeringen motsatt vei av det som var
lovt i forbindelse med skattereformen. Disse
medlemmer viser til at denne utviklingen medfører
at det blir billigere å eie norsk næringsliv fra
utlandet enn fra Norge. Disse medlemmer synes
dette er en uheldig utvikling og vil derfor gå imot Regjeringens forslag
til skatteskjerpelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at opp mot 1,5 millioner nordmenn sparer
i aksjefond og aksjer, ikke minst gjennom eierskap i egne, familieeide
bedrifter.
Økt formuesskatt på aksjefond og aksjer er
derfor ikke bare nok et anslag mot den private sparingen i Norge,
men også negativt for det private eierskap i små og
mellomstore bedrifter. Høyre og Venstre i regjering foreslo
i forrige periode en sterk nedtrapping av den særnorske
formuesskatten med sikte på avvikling. Den nåværende
regjering går i stikk motsatt retning og har så langt
brukt hvert budsjett til å påføre norsk
næringsliv, eiere og sparere økte kostnader også ved
formuesskatteøkninger.
Disse medlemmer peker spesielt på den
ulike behandlingen mellom vanlige aksjefond og verdipapirfond som
igjen eier andeler i aksjer, aksjefond og grunnfondsbevis (den såkalte
"fond i fond-modellen").
Disse medlemmer vil gå imot
de foreslåtte økninger i ligningsverdiene på aksjer,
grunnfondsbevis og aksjefondsandeler og de øvrige forslag
til endringer i vurderingsprinsipper for denne type formue.
Formuesfritaksregelen for barn som har fått erstatning
for personskade i skatteloven § 4-22, er en lovfesting
av Skattedirektoratets lempningspraksis i tilsvarende saker. Fritaksregelen
er begrunnet i at de personskadde barna opplever en belastende situasjon,
og at det anses uforholdsmessig tyngende å fastholde hele
skatten for denne gruppen skattytere.
Lignende hensyn gjør seg gjeldende i tilfeller der barn
mottar engangserstatning ved tap av forsørger. I tillegg
til å oppleve en vanskelig situasjon som følge av
dødsfallet, vil mange også oppleve at den økonomiske
situasjonen forverres fordi en forsørger har falt fra.
Barna vil ofte ha en begrenset skatteevne som følge av
at de ikke selv har arbeidsinntekt. En eventuell formuesskatt må derfor
dekkes av avkastningen av erstatningsutbetalingen eller av eventuell
gjenlevende forelder.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende
regel om fritak for formuesskatt i skatteloven § 4-22
utvides til å omfatte engangserstatning ved tap av forsørger
etter reglene i skadeerstatningsloven kapittel 3. Fritaket gjelder
frem til og med det inntektsåret barnet fyller 21 år.
Fritaket omfatter erstatningsbeløpet, uansett plasseringsmåte,
forutsatt tilstrekkelig sammenheng mellom erstatningskapitalen og
plasseringen, og vil derfor også kunne frita en livrenteforsikring
fra formuesbeskatning så lenge barnet ikke har fylt 22 år.
Departementet foreslår ingen endringer i dagens regler
om ordinær skatteplikt for avkastning av erstatningskapitalen.
Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) kapittel
7, avsnitt 7.3. Ved plassering i livrente vil således de
vanlige regler for inntektsbeskatning av avkastning på livrente
gjelde.
Departementet viser til forslag til nytt annet ledd i skatteloven § 4-22.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2007.
Det legges til grunn at erstatningskapital i de relevante tilfeller
i praksis har vært fritatt for formuesskatt også tidligere,
gjennom formuesskattefritaket for livrenter, som nå oppheves.
Lovendringen har derfor isolert sett ingen provenyeffekt. Lovendringen antas
ikke å medføre administrative utfordringer av betydning.
Det antas under enhver omstendighet at disse kan avhjelpes gjennom
en nærmere forskriftsregulering som gjeldende lov gir hjemmel
til.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til skattelova § 4-22
nytt andre ledd.
Oppgave- og betalingsfristene for merverdiavgift medfører
at de avgiftspliktige gis en betydelig rentefri kreditt i perioden
mellom terminslutt og fristens utløp. Staten har et tilsvarende
rentetap i denne perioden. En utsettelse av fristen vil innebære
ytterligere rentetap for staten. Av hensyn til renteeffekten er
det derfor lite ønskelig å utsette en eller flere
av disse fristene. Utsatt oppgave- og betalingsfrist for enkelte merverdiavgiftsterminer
står også i kontrast til målet om færre
og mer oversiktlige oppgave- og betalingsfrister på skatte-
og avgiftsområdet.
En utsettelse av en eller flere enkeltfrister bør derfor
bare gjennomføres dersom det foreligger særlige
grunner. På merverdiavgiftsområdet er det først og
fremst regnskapsførernes arbeidsbyrde som er fremholdt
som begrunnelse for utsettelse.
Departementet finner at hensynet til regnskapsførernes
arbeidsbyrde rundt avviklingen av sommerferien og kontakt med kunder
i denne perioden, gjør at fristen for 3. termin bør
kunne utsettes med 10 dager, det vil si fra 10. til 20. august.
Ytterligere lettelser i regnskapsførernes arbeidsbyrde
bør etter departementets mening ikke ivaretas gjennom enkeltstående utsettelser
av oppgave- og betalingsfristene.
Siden en utsettelse av oppgaveplikten også har betydning
for betalingen av avgiften, mener departementet at en slik utsettelse
fortrinnsvis bør gjelde uavhengig av leveringsmåte.
Departementet ser at hensynet til mer effektiv saksbehandling, besparelser for
skatteetaten med mer kan anføres som argumenter for ulike
oppgave- og betalingsfrister, men har etter en helhetsvurdering
likevel ikke funnet grunnlag for å ha differensierte frister
avhengig av om levering skjer elektronisk eller ikke.
Departementet foreslår etter dette at fristen for levering
av tomånedlig merverdiavgiftsoppgave for 3. termin, forlenges
til 20. august uavhengig av leveringsmåte, jf.
forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 33
første ledd. Forslaget medfører at fristen for
betaling forskyves tilsvarende, jf. merverdiavgiftsloven § 34.
Departementet foreslår at årsoppgave- og betalingsfristen
for merverdiavgift for registreringspliktige næringsdrivende
med liten omsetning forlenges fra 10. februar til 10. mars,
jf. forslag til endring av merverdiavgiftsloven §§ 31a
og 34.
Departementet kan ikke se at det lenger foreligger særlige
regnskapsregler for primærnæringene som tilsier
at føringen av merverdiavgiftsregnskapet vil være
mer komplisert for disse næringene enn det som gjelder
for andre merverdiavgiftspliktige. Departementet kan videre vanskelig
se at det vil være urimelig å kreve at primærnæringene,
i likhet med andre merverdiavgiftspliktige, må føre
avgiftsregnskapet forut for årsoppgjøret for øvrig.
Primærnæringene har i dag en forholdsvis lang
kredittid for merverdiavgiften, sammenlignet med andre næringsdrivende
som betaler inn merverdiavgift i tomånedlige terminer.
Med bakgrunn i innspillene i høringsrunden mener departementet
likevel at det nå ikke bør foreslås noen
endring av årsoppgave- og betalingsfristen for de primærnæringsdrivende.
For skattytere som fra og med 2004 fikk selvangivelsesfrist 31. mai,
utløper fristen for betaling av tilleggsforskudd før
fristen for levering av selvangivelsen. Det er særlig for
denne gruppen ønskelig å utsette fristen for betaling
av tilleggsforskudd fra 30. april til 31. mai.
For teknisk å kunne avgrense gruppen skattytere foreslås
forslaget om utsatt frist knyttet til det vilkår at de
ikke får utskrevet forhåndsutfylt selvangivelse etter
ligningsloven § 4-7 nr. 2 og forskrift 22. desember
2000 nr. 1569 om forhåndsutfylt selvangivelse § 1.
Forslaget innebærer at alle skattytere som ikke får
utskrevet forhåndsutfylt selvangivelse, får utsatt frist
for betaling av tilleggsforskudd, det vil si også de næringsdrivende
som har selvangivelsesfrist 31. mars. For alle andre vil
fristen for betaling av tilleggsforskudd bli lik fristen i dag,
det vil si 30. april, som også normalt vil være
selvangivelsesfristen for dem.
Departementet mener at fristen for innbetaling av tilleggsforskudd
ikke bør utsettes ytterligere i de tilfeller hvor det gis
utsettelse av selvangivelsesfristen for enkelte eller grupper av
skattytere etter ligningsloven § 4-7 nr. 5, 6
eller 7 slik som anført av Økonomiforbundet.
Det foreslås på denne bakgrunn at fristen for
innbetaling av tilleggsforskudd utsettes til 31. mai for skattytere
som ikke får utskrevet forhåndsutfylt selvangivelse,
jf. forslag til endring av skattebetalingsloven §§ 21
og 27 nr. 4, og tilsvarende endring i lov 17. juni 2005
nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven
2005) §§ 4-7 og 7-1 første ledd,
som er vedtatt, men foreløpig ikke trådt i kraft.
Det vil ta tid å løse de tekniske problemene
ved å operere med to normalfrister for tilleggsforskudd. Lovendringen
bør derfor settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Det kan ikke regnes med ikrafttredelse før i 2008.
Departementet foreslår at etterskuddsskatten skal betales
i to like store terminer på våren, med forfall henholdsvis
15. februar og 15. april, jf. forslag til endringer
i skattebetalingsloven § 27 nr. 2, 7 og 9 og skattebetalingsloven
2005 §§ 6-5 første ledd og 11-5.
Samtidig foreslås vilkårene for endring av
utskrevet forhåndsskatt endret, jf. forslag til endringer i
skattebetalingsloven § 27 nr. 3 annet ledd og
skattebetalingsloven 2005 § 6-5 fjerde ledd.
Forslaget om å fremskynde betalingen av etterskuddsskatten
slik at den skal betales i to like store terminer 15. februar
og 15. april medfører at det blir større
grad av samsvar mellom opptjening av inntekt og betaling av skatt.
Dette vil minke risikoen for at skattyters betalingsevne reduseres
i tiden mellom opptjeningen av inntekten og betalingstidspunktet.
For de etterskuddspliktige innebærer en slik endring
at kredittiden for skattekravet reduseres, noe som i praksis medfører
en skatteskjerpelse for denne gruppen. Dagens ordning innebærer
imidlertid en rentefri kreditt fra staten til de etterskuddspliktige. Det
foreligger ingen god begrunnelse for en slik begunstigelse. Videre
dreier det seg om beskatning av midler som allerede er opptjent.
Departementet kan derfor ikke se noen grunn til at endringen bør
skape betalingsproblemer for de skattepliktige.
Departementet kan videre ikke se at innføringen av fritaksmodellen
eller problemer med å kalkulere effekten av ulike regnskapsposter
som påvirker skattegrunnlaget, vil skape problemer av en
slik karakter at endringen ikke bør gjennomføres.
Etter departementets oppfatning bør forslaget ikke gi
grunnlag for noen vesenlig større usikkerhet omkring størrelsen
på skattegrunnlaget for de etterskuddspliktige enn for
forskuddspliktige næringsdrivende som betaler inn forskudd
samtidig som inntekten opptjenes. For etterskuddspliktige er skattegrunnlaget
allerede etablert på innbetalingstidspunktet.
Ved for høye innbetalinger i forhold til utlignet skatt,
vil rentereglene kompensere for eventuell likviditetsbelastning
også for de etterskuddspliktige.
Videre vil de etterskuddspliktige ha mulighet til å endre
den utskrevne forhåndsskatten dersom det viser seg at det
er vesentlig avvik mellom utskrevet skatt og det som må forventes å bli
utlignet skatt. Kriteriene for slik endring foreslås justert
slik at også skattytere med mindre avvik enn 20 pst. mellom
utskrevet skatt og det som må forventes å bli
utlignet skatt, kan få endret forhåndsskatten.
Forholdsvis små avvik mellom utskrevet forhåndsskatt
og forventet utlignet skatt, bør imidlertid fortsatt kunne
avskjæres for å unngå administrative
kostnader som følge av ny utskrivning. De nærmere
kriteriene for endring bør etter departementets syn fastsettes
i forskrift.
I 2007 vil staten få et rentetap på om lag
24 mill. kroner som følge av forslagene om utsatte oppgave- og
betalingsfrister på merverdiavgiftsområdet. Forslaget
om å fremskynde betalingen av etterskuddsskatten vil gi
et rentetap for de etterskuddspliktige på om lag 305 mill.
kroner. Videre vil forslaget om utsatt frist for betaling av rentebefriende
tilleggsforskudd for forskuddsskatt og forhåndsskatt antagelig medføre
en rentegevinst for skattyterne på om lag 30 mill. kroner.
Dette siste forslaget vil imidlertid tidligst tre i kraft fra 2008.
Samlet antas forslagene å øke statens renteinntekter
med om lag 251 mill. kroner påløpt og 281 mill.
kroner bokført i 2007. Forslaget vil i tillegg gi et bokført
provenytap på 30 mill. kroner i 2008.
Forslagene antas ikke å ha noen vesentlige administrative
konsekvenser for skatteetaten. Imidlertid vil utsatte frister og
forenklinger for de oppgavepliktige antagelig medføre økt
kvalitet på oppgavene og dermed mindre arbeid med oppretting
av feil for både skatteetaten og regnskapsførerne.
Departementet foreslår at endringene på merverdiavgiftsområdet
og forslaget om fremskyndet betaling av etterskuddsskatten trer
i kraft straks. Forslaget om utsatt frist til 31. mai for
betaling av rentebefriende tilleggsforskudd for forskuddsskatt og
forhåndsskatt for skattytere som får utskrevet
forhåndsutfylt selvangivelse, foreslås å tre
i kraft fra den tid Kongen bestemmer, jf. omtalen foran.
For endringene i den nye skattebetalingsloven av 2005 medfører
ikrafttredelsen straks at endringene blir en del av ny lov fra ikrafttredelsestidspunktet. Endringene
i ny skattebetalingslov trer imidlertid først i kraft gjennom
vedtak i statsråd om ikrafttredelse av (hele eller deler
av) den nye skattebetalingsloven.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til endring av meirverdiavgiftslova §§ 31a,
33 og 34, skattebetalingslova §§ 21 og
27 nr. 2, 3, 4, 7 og 9 og framlegget til endring i den nye skattebetalingslova §§ 4-7,
6-5 første og fjerde ledd, 7-1 første ledd, 10-30
og 11-5.
Komiteen viser til innspel under
høyringa for finanskomiteen, m.a. frå Norges Autoriserte
Regnskapsføreres Forening når det gjeld oppgåve-
og betalingsfrist for tredje termin for meirverdiavgift.
Komiteen ber om at Regjeringa gir
ei vurdering av å utsetje oppgåve- og betalingsfristen
for tredje termin for meirverdiavgift i Revidert nasjonalbudsjett
for 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til at regnskapsførernes behov for sommerferie og kontakt
med kunder før utløpet av oppgave- og betalingsfristen
for 3. termin, bør resultere i en forlengelse
av denne fristen. Disse medlemmer har
merket seg at Skattedirektoratet har anbefalt at fristen bør
forlenges med 20 dager ved elektronisk levering. Flere sentrale
høringsinstanser mener en utsettelse med 10 dager ikke
er tilstrekkelig. Disse medlemmer legger
til grunn at det er viktig å stimulere til elektronisk
levering. For å imøtekomme regnskapsførernes
behov for lengre frist og skatteetatens fordeler av elektronisk
levering, vil disse medlemmer på grunnlag
av de innspill som er mottatt innstille på at fristen for
3. termin etter merverdiavgiftsloven § 33
første ledd forskyves med 20 dager når levering
skjer elektronisk.
Disse medlemmer legger til grunn
at bedre tid til kontroll av 2. termin, reduserte administrative kostnader
og bedre kvalitet på innholdet i terminoppgaver for 3.
termin medfører at endringen er provenynøytral.
Disse medlemmer har merket seg at
NHD mener forslaget om endring av betalingsfrist for etterskuddsskatt
ikke er godt nok konsekvensutredet, samt at flere høringsinstanser
peker på at forslaget vil medføre negative administrative
og likviditetsmessige konsekvenser for selskapene. Disse
medlemmer merker seg at flere høringsinstanser foreslår å innføre
en betalingstermin på datoen for selvangivelsesfristen.
Forslaget til Sentralskattekontoret for storbedrifter, som foreslår å likestille
betalingsfrist med selvangivelsesfristen, må innebære
vesentlige forenklinger for både næringslivet
og det offentlige. Disse medlemmer legger
til grunn at disse hensyn er tungtveiende, og mener på denne
bakgrunn at betalingsfristen for etterskuddsskatt bør settes
lik selvangivelsesfristen.
Finansdepartementet legger fram forslag om endring i lov 28. mai
2004 nr. 29 om register over opplysninger om valutaveksling og overføring
av betalingsmidler inn og ut av Norge (valutaregisterloven). Lovendringen
går ut på at politiet kan foreta søk
i valutaregisteret uten at det er iverksatt formell etterforskning.
Forslaget har bakgrunn i en evalueringsrapport fremlagt av Financial
Action Task Force (FATF) 10. juni 2005, om Norges arbeid
for å hindre hvitvasking og finansiering av terrorisme.
Etter valutaregisterloven § 6 første
ledd er det kun adgang til søk i registeret i forbindelse
med iverksatt etterforskning og kontrollvirksomhet og tilsyn. For
politiets del innebærer dette at opplysningene i registeret
kun kan innhentes etter at det formelt er iverksatt etterforskning,
og ikke for å vurdere om etterforskning skal iverksettes.
Det er denne begrensningen i politiets mulighet til å utføre
søk i valutaregisteret som er kritisert i FATFs rapport.
Departementet antar at elektronisk tilgang til valutaregisteret
vil ha særlig stor betydning når ØKOKRIM
mottar en hvitvaskingsmelding i henhold til hvitvaskingsloven § 7
annet ledd. Tilgang til registeret kan i slike tilfeller medvirke
til at etterforskning blir iverksatt, men søk i registeret
kan også vise at en mistanke om lovbrudd er uberettiget,
og således forhindre at det iverksettes unødvendig
etterforskning.
Forslaget går ut på at kravet om iverksatt
etterforskning i valutaregisterloven § 6 første
ledd tas ut. Dette innebærer at politiet og ØKOKRIM
får samme tilgang til opplysningene i valutaregisteret
som skatteetaten og toll- og avgiftsetaten har. Endringen innebærer
imidlertid ikke, slik enkelte høringsinstanser feilaktig
har anført, at et stort antall offentlig ansatte kan drive
søk uten noe konkret formål. Politiets søk
i registeret skal bare skje i samsvar med valutaregisterlovens formål
(jf. § 1), som ledd i arbeidet med å forebygge
og bekjempe kriminalitet. I praksis vil det være definerte
grupper innenfor politiet/ØKOKRIM som etterforsker
denne type kriminalitet. Politidirektoratet har opplyst at det kun
er medarbeidere som har tjenestelige behov for tilgang og som har
fått opplæring i bruken som skal kunne søke
i registeret. Direktoratet har presisert at det ikke er slik at
enhver polititjenestemann har adgang til å søke
i valutaregisteret.
Departementet antar at den foreslåtte lovendringen vil
bidra til å effektivisere arbeidet med å forebygge
og bekjempe kriminalitet. Departementet legger videre vekt på uttalelsen
fra Politiets sikkerhetstjeneste om at valutaregisteret kan gi viktig
informasjon for beslutningen om etterforskning skal iverksettes,
og at politiet må være i forkant for å kunne forebygge
aktivitet som truer rikets sikkerhet. Søk i valutaregisteret
kan ifølge Politiets sikkerhetstjeneste også gi
bedre og mer presise trusselvurderinger og analyser. Uten den foreslåtte
utvidelse av politiets tilgang til søk i valutaregisteret,
vil sikkerhetstjenesten ikke kunne bruke opplysningene i valutaregisteret
i sin analyse- og rådgivningstjeneste.
Etter gjeldende rett har politiet som etat, ikke bare ØKOKRIM,
elektronisk tilgang til valutaregisteret. Denne ordningen er begrunnet
med at også politiet utenom ØKOKRIM har arbeidsoppgaver
som medfører behov for tilgang til registeret. Enkelte
av høringsinstansene har tatt til orde for at den utvidede tilgangen
som foreslås bør begrenses til å gjelde
bare ØKOKRIM. I hvilken utstrekning politietaten som sådan
skal ha tilgang til valutaregisteret ble vurdert i forbindelse med
innføringen av registeret, jf. Ot.prp. nr. 35 (2003-2004)
avsnitt 7.4. Det ble lagt til grunn at det var naturlig at politiet
som etat fikk tilsvarende tilgang til registeret som de øvrige
etatene. Departementet foreslår å videreføre
dette. Effektivitetshensyn tilsier også at den utvidede
tilgangen bør gjelde politiet som etat, og ikke knyttes
opp til organisatoriske forhold innad i etaten. Politiet som etat
vil da få samme adgang til å søke i valutaregisteret
som skatteetaten og toll- og avgiftsetaten.
Departementet forutsetter imidlertid at tilgangen begrenses til
de medarbeidere som har tjenstlige behov for å kunne søke
i valutaregisteret. Det er ikke praktisk å nedfelle en
slik begrensning i selve lovteksten, men det blir et ansvar for
politietaten å sørge for administrative tiltak
som ivaretar begrensningen.
Norsk Øko-forum, NKK og Kemneren i Oslo har tatt til
orde for at også skatteoppkreverne bør gis direkte
tilgang til valutaregisteret. Dette ble vurdert i forbindelse med
innføringen av valutaregisteret, jf. Ot.prp. nr. 35 (2003-2004)
kapittel 7. Å gi skatteoppkreverne tilgang til valutaregisteret
har ikke vært gjenstand for høring og vurdering
i forbindelse med den foreslåtte utvidelsen av politiets
tilgang. Departementet vil ha forslaget angående skatteoppkreverne til
observasjon og mulig senere vurdering.
Lovforslaget vil gi utvalgte ansatte i politiet økt tilgang
til registeret, slik at det kan utføres søk i
registeret selv om formell etterforskning ikke er iverksatt. Toll-
og avgiftsdirektoratet har opplyst at en slik endring innebærer
en mindre teknisk justering, men at dette ikke vil medføre
vesentlige kostnader.
Lovendringsforslaget vil ikke påvirke bankenes og andres
rapporteringsplikt til valutaregisteret.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft
straks.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa om endringar i valutaregisterlova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
uttrykke en viss bekymring for at den foreslåtte lovendringen
kan misbrukes ut fra formålet om å unngå hvitvasking
og terrorfinansiering, og vil advare mot at vi til stadighet beveger oss
mot et overvåkningssamfunn der det muliggjøres at
den enkeltes privatliv kan holdes under oppsikt. Disse
medlemmer ber Regjeringen kritisk gjennomgå og oppfølge
bruken av søkeadgangen i valutaregisteret som skjer uten
at det er iverksatt formell etterforskning, samt utforme kontrollrutiner
for å sikre at en slik regel ikke misbrukes ut fra formålet
om å unngå hvitvasking og terrorfinansiering,
samt rapportere til Stortinget på egnet måte om
resultatet av tiltakene.
Sivilombudsmannen har bedt Finansdepartementet vurdere å utvide
skattyters rett til realitetsbehandling av sakskostnadskrav etter
ligningsloven § 9-11 nr. 1 til også å gjelde
sakskostnader pådratt i forbindelse med forutgående
klagebehandling i overligningsnemnda når skattyter senere
får medhold ved domstolsavgjørelse.
Departementet ser at det kan være behov for å endre
ligningsloven, slik at en skattyter som får medhold i domstolen,
får dekket de sakskostnadene ved forutgående klagebehandling
som han ville fått dekket dersom klagebehandlingen hadde
gitt samme resultat som dommen.
Skattyter kan i en domstolsavgjørelse etter reglene
i tvistemålsloven i noen tilfeller få tilkjent
erstatning for sakskostnader pådratt ved den forutgående administrative
klagebehandlingen. Tvistemålslovens regler om sakskostnader
har imidlertid et annet formål og andre vilkår
enn ligningslovens regler om sakskostnader. Departementet er derfor
av den oppfatning at tvistemålslovens regler ikke kan erstatte behovet
for å kunne få dekket sakskostnader etter ligningsloven.
Departementet foreslår at bestemmelsen om dekning av
sakskostnader i ligningsloven § 9-11 utvides slik
at sakskostnader pådratt i forbindelse med forutgående
klagebehandling i overligningsnemnda, fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda
dekkes i de tilfellene skattyter har fått medhold i en
domstolsavgjørelse. De øvrige vilkårene
for å få dekket sakskostnader skal være
de samme som i de sakene der en høyere nemnd har endret
avgjørelsen til gunst for skattyteren. Det forutsettes
at det ikke gis dekning for sakskostnader som er pådratt
ved klagebehandlingen, men som allerede er tilkjent skattyter i
rettssaken.
Departementet foreslår at krav om sakskostnader etter
lovendringen skal behandles av det ligningsorgan som har fått
underkjent sitt vedtak av domsstolen. Klageretten vil følge
av § 9-11 nr. 3.
Fristen for å levere krav om dekning av sakskostnader
er tre uker etter at meldingen om nemndas vedtak er kommet fram,
jf. § 9-11 nr. 2. Det foreslås at fristen
for å fremme krav om dekning av sakskostnader pådratt
i forbindelse med endringssak når skattyter senere
har fått medhold ved domstolsavgjørelse, skal
være tre uker etter at melding om endringsvedtak som følger
av domstolsavgjørelsen er kommet frem.
Det vises til forslag til endring i § 9-11
nr. 1.
I kapittel 3 i proposisjonen, jf. kapittel 3 i denne innstillingen
er det foreslått nødvendige lovendringer som følge
av forslaget til omorganisering av skatteetaten. Utvidelsen
av retten til dekning av sakskostnader er der tilpasset etatsstrukturen
etter omorganiseringsforslaget.
Forslaget til lovendring vil føre til merarbeid for ligningsmyndighetene.
Det er imidlertid grunn til å tro at omfanget vil være
begrenset da lovforslaget vil få betydning for et lite
antall saker. De sakene som omfattes av lovforslaget vil innebære
utbetalinger av sakskostnader til skattyterne. Det antas at dette
normalt vil dreie seg om mindre beløp.
Departementet legger til grunn at den foreslåtte lovendring
ikke vil innebære betydelige økonomiske eller
administrative konsekvenser for ligningsmyndighetene.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks med
virkning for de saker som bringes inn for domstolen etter ikrafttredelsestidspunktet.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til likningslova § 9-11
nr. 1 nytt andre punktum og endring av § 9-11
nr. 2.
Lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av
skatte- og avgiftskrav er ikke satt i kraft. Loven gjelder fra den
tid Kongen bestemmer og vil erstatte lov 21. november 1952
nr. 2 om betaling og innkreving av skatt og en rekke regler om betaling
og innkreving av skatte- og avgiftskrav i annet regelverk.
Gjeldende skattebetalingslov § 47 nr. 4 lyder:
"Beløp som arbeidsgiver pålegges å betale
ved vedtak om summarisk fellesoppgjør etter ligningsloven § 9-5
nr. 8 innkreves etter reglene i denne lov. Departementet gir forskrift
om gjennomføringen av innkreving, fordeling i skatteregnskapet
m.v."
Forskriftshjemmelen er ikke videreført i ny skattebetalingslov,
da det ikke er behov for forskriftshjemmel der i tillegg til hjemlene
i ligningsloven § 9-5 nr. 8 og folketrygdloven § 23-2
siste ledd.
For å unngå tvil om at det er skatteoppkreveren som
innkrever krav fastsatt ved summarisk fellesoppgjør, og
at innkrevingen skal skje etter reglene i skattebetalingsloven,
foreslår departementet at slike krav tas inn i lovens innledende
bestemmelser om lovens virkeområde.
Det vises til forslag til endring av § 1-1
annet ledd bokstav a og d.
Ved en inkurie er ikke tvangsmulkt etter merverdiavgiftsloven
flyttet fra merverdiavgiftsloven til skattebetalingsloven. Det foreslås
at dette rettes opp ved at tvangsmulkt etter merverdiavgiftsloven
tas inn i lovens anvendelsesområde i § 1-1
tredje ledd bokstav c, og at forfall for disse kravene
reguleres i § 10-51 bokstav g. Videre
må merverdiavgiftsloven § 52 tredje ledd
oppheves.
Det vises til forslag til endringer i § 1-1
tredje ledd bokstav c, § 10-51 bokstav g
og § 19-3 nr. 8.
I § 2-2 første ledd er det bestemt
hvem som er betalingsmottaker og innkrevingsmyndighet for merverdiavgift.
Arveavgift reguleres i annet ledd. I første punktum reguleres
det hvor arveavgift skal betales, men ved en inkurie er det ikke
sagt hvem som er innkrevingsmyndighet for kravet i de tilfellene
som ikke omfattes av bestemmelsens annet punktum. Dette foreslås
rettet opp ved at det tas inn i lovteksten at det er skattefogdkontoret
(skattekontoret, jf. forslag i kapittel 3 ovenfor) som er innkrevingsmyndighet
for krav på arveavgift.
Det vises til forslag til endring av § 2-2
annet ledd første punktum.
Skattebetalingsloven § 4-1 første
ledd bokstav c definerer arbeidsgiver som den som selv
eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse
eller ytelse som det skal foretas forskuddstrekk i. Bestemmelsen
er ment å tilsvare gjeldende skattebetalingslov § 3
første ledd bokstav b.
I gjeldende lov omfattes også den som utbetaler lønn
eller annen godtgjørelse eller ytelse som "kan gjøres
til gjenstand for trekk etter pålegg" av begrepet arbeidsgiver.
Utleggstrekk er ved en inkurie ikke videreført i den nye
lovteksten. Det foreslås derfor at utleggstrekk tas inn
i § 4-1 første ledd bokstav c.
Som følge av den foreslåtte endringen av definisjonen
av "arbeidsgiver" i § 4-1 første ledd
bokstav c, er det ikke nødvendig å bruke
begrepet "trekkpliktig" eller "trekkansvarlig" om den som utbetaler
lønn eller annen godtgjørelse som kan gjøres
til gjenstand for utleggstrekk. For å unngå unødvendige
forskjeller i språkbruken, foreslås det derfor
at "trekkpliktige" erstattes med "arbeidsgivere" i § 14-5,
og at "den trekkansvarlige" erstattes med "arbeidsgiveren" i § 16-20
tredje ledd.
Det vises til forslag til endringer i § 4-1
første ledd bokstav c, § 14-5
annet og tredje ledd og § 16-20 tredje ledd.
Gjeldende skattebetalingslov § 21 regulerer skattyters
rett til å betale tilleggsforskudd innen 30. april
i det året ligningen foretas. Denne regelen er forutsatt
i den nye loven § 7-1 ved at slike innbetalinger
skal medtas ved avregningen. Departementet er kommet til at regelen
bør fremgå eksplisitt i en egen bestemmelse tilsvarende
dagens § 21. Regelen foreslås inntatt
i § 4-7. Det vises for øvrig til avsnitt
20.5 i proposisjonen, tilsvarende kapittel 20 i denne innstillingen
der det foreslås endringer i reglene om tilleggsforskudd.
Nåværende § 4-7 blir ny § 4-8.
Det vises til forslag til endringer i § 4-7.
§ 5-1 regulerer skattekort. § 5-1
tredje ledd bestemmer at trekktabeller og skjemaer fastsettes av Skattedirektoratet.
Det er behov for ytterligere forskriftsbestemmelser med utfyllende
regler om skattekort. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel
i § 5-1 tredje ledd som gir departementet myndighet
til å gi regler til utfylling av paragrafen.
§§ 5-2 til 5-4 har ikke forskriftshjemler.
Det er behov for utfyllende bestemmelser også til disse
paragrafene. Det foreslås en forskriftshjemmel i hver av paragrafene
som gir departementet myndighet til å gi regler til utfylling
av paragrafene.
Det vises til forslag til endringer i § 5-1
tredje ledd, § 5-2 nytt fjerde ledd, § 5-3
nytt tredje ledd og § 5-4 nytt fjerde ledd.
Skattebetalingsloven § 5-7 omhandler ytelser som
det ikke skal foretas forskuddstrekk i. § 5-7
første ledd bokstav b bestemmer at det ikke skal
foretas forskuddstrekk i "livrente, pensjon og vartpenger for desember
måned". Bestemmelsen viderefører forskrift 14. september
1956 nr. 9866 om gjennomføring av forskuddstrekk § 17
nr. 9.
Introduksjonsstønad i henhold til lov 4. juli
2003 nr. 80 er nå tatt inn den ovennevnte forskriften § 17 nr.
9 og skal behandles på linje med livrente, pensjon og vartpenger.
Det foreslås derfor at introduksjonsstønad tas
inn i skattebetalingsloven § 5-7 første
ledd bokstav b.
Lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til
personer med kort butid i Noreg trådte i kraft 1. januar
2006. Supplerende stønad skal skattlegges som pensjonsinntekt.
Regelen om forskuddstrekk for stønaden følger
av § 5-6 første ledd bokstav b.
Det er naturlig at også unntaket for trekkplikt i desember,
jf. § 5-7 første ledd bokstav b,
skal gjelde på samme måte som for pensjon. Det
foreslås derfor at supplerende stønad tas inn
skattebetalingsloven § 5-7 første ledd
bokstav b.
Det vises til forslag til endring av § 5-7
første ledd bokstav b.
§ 10-41 regulerer forfallstidspunktet for toll, merverdiavgift
og særavgifter som oppstår ved innførsel.
Av bestemmelsens første ledd fremgår det at krav
som oppstår på innførselstidspunktet
skal betales ved fortolling. Det følger av omtalen av bestemmelsen
i Ot.prp. nr. 83 (2004-2005) at "kravet forfaller til betaling samtidig
med at avgiftsplikten oppstår, dvs. ved fortolling." Toll-
og avgiftsplikten oppstår på innførselstidspunktet,
og som hovedregel skal også fortollingen skje på dette
tidspunktet. Det finnes imidlertid eksempler på at tollplikten
oppstår uten fortolling. I smuglingstilfeller skjer det
for eksempel ikke noen fortolling knyttet til innførselen.
Videre kan en tollekspedisjon som ikke er fortolling, utløse tollplikten.
Departementet foreslår derfor at ordlyden presiseres slik
at forfall er "samtidig med at tollplikten oppstår".
Det vises til forslag til endring av § 10-41
første ledd.
Forfallsbestemmelsene for dagsoppgjørsordningen fremgår
ikke direkte av skattebetalingsloven, men departementet er i § 10-41
tredje ledd gitt hjemmel til i forskrift å gi slike bestemmelser.
Departementet finner det imidlertid ønskelig at reglene
om forfall fremgår direkte av loven. Nærmere bestemmelser
om betalingsmåte er tatt inn i § 9-1
annet ledd.
Det vises til forslag til § 10-41 nytt tredje
ledd og § 9-1 nytt annet ledd. Nåværende § 9-1
annet ledd blir nytt tredje ledd.
Bestemmelsen regulerer forfall for andre skatte- og avgiftskrav
og har i bokstav f en oppramsing av særskilte
tilleggskrav. De ordinære hjemlene for ileggelse av administrative
tillegg til særavgiftene og merverdiavgift er ved en inkurie
ikke innarbeidet i bestemmelsen. Det foreslås at dette
rettes opp ved at henvisninger til særavgiftsloven § 3,
motorvognavgiftsloven § 3 og merverdiavgiftsloven § 64
tas inn i oppramsingen i § 10-51 bokstav f.
Det vises til forslag til endringer i § 10-51 bokstav f.
§ 10-52 regulerer betalingsfristen for ansvarskrav.
Ansvarskrav etter kapittel 16 skal betales to uker etter at melding
om kravet er sendt.
Det følger av § 4-1 annet ledd at
"Når arbeidstakere stilles til rådighet for andre,
svarer både oppdragsgiver og oppdragstaker for at pliktene
og ansvaret etter denne lov oppfylles." Solidaransvaret etter § 4-1
omfatter både ansvar for forskuddstrekk og utleggstrekk
og ansvar for arbeidsgiveravgift. At bestemmelsen også gjelder
for arbeidsgiveravgift følger av henvisningen i folketrygdloven § 24-3
tredje ledd. Ansvar for arbeidsgiveravgift er imidlertid ikke regulert
i kapittel 16. Det fremgår derfor ikke av loven slik den
lyder i dag, hva som er betalingsfristen for den solidaransvarlige
når man gjør ham ansvarlig for arbeidsgiveravgift.
Det foreslås at det tas inn en henvisning til § 4-1
annet ledd i § 10-52 slik at betalingsfristen
for ansvar for arbeidsgiveravgift blir den samme som for trekkansvar.
Det vises til forslag til endring av § 10-52.
§ 10-60 regulerer betalingsfristen for tilbakebetaling
av tilgodebeløp. Det følger av § 10-60
første ledd annet og tredje punktum at tilbakebetalingen også skal
omfatte forsinkelsesrenter som er betalt av refusjonsbeløpet.
Forsinkelsesrenter som er påløpt, men ikke betalt,
bortfaller. Det kan også være innbetalt renter
etter § 11-2 og § 11-5 som skal
tilbakebetales. Ordlyden slik den er utformet er derfor for snever.
Departementet foreslår å endre ordlyden fra "forsinkelsesrenter"
til "renter", slik at også renter etter § 11-2
og § 11-5 omfattes.
Det vises til forslag til endring av § 10-60
første ledd, annet og tredje punktum.
Den nye skattebetalingsloven inneholder felles renteregler for
alle de skatte- og avgiftskravene loven gjelder for. § 11-2
regulerer rente ved vedtak om endring mv.
Den objektive renteregelen i § 11-2 er ment å gjelde
også for arveavgift, og skal blant annet erstatte dagens
regel om renteplikt i arveavgiftsloven § 22 første
ledd annet punktum.
Skattefogdkontoret mottar ikke alltid melding om en avgiftspliktig
overføring innen den fristen som følger av arveavgiftsloven § 25.
Dersom skattefogdkontoret ikke har kjennskap til overføringen,
blir det ikke fattet noe foreløpig vedtak eller vedtak
etter skjønn, jf. aal. § 30 A. Når
skattefogdkontoret på et senere tidspunkt får
informasjon om overføringen, er det således ikke
et endringsvedtak som fattes, men et førstegangsvedtak.
§ 11-2 gjelder renter ved "vedtak om endring mv."
For å klargjøre at bestemmelsen også gjelder
i de tilfellene der arveavgiftsvedtak fattes etter lovens ordinære
forfallsregler, foreslås at disse tilfellene reguleres
uttrykkelig i sjette ledd. Nåværende sjette ledd
blir nytt syvende ledd, og henvisningen i annet ledd til unntak
som følger av tredje til sjette ledd endres til unntak
som følger av tredje til syvende ledd.
Det vises til forslag til endringer i § 11-2
annet og nytt sjette ledd.
I forslaget til ny skattebetalingslov som ble sendt på høring
var det foreslått å gi tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 3 tilsvarende anvendelse så langt det passer ved
innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger.
I høringsrunden ble det fremsatt motforestillinger mot å gi
kapittel 3 anvendelse, fordi kapittelet vil gi innkrevingsmyndighetene
hjemmel til å få dekket omkostninger som man ved
innkreving av skatt og avgift hittil ikke har tatt seg betalt for.
Dette gjelder omkostninger tilsvarende et beløp lik rettsgebyret
for kostnader ved skriving av begjæringen, hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1,
jf. § 2 første ledd nr. 2 i forskrift
4. desember 1992 nr. 898 om saksøktes sakskostnadsansvar
ved tvangsfullbyrdelse.
Med denne begrunnelsen ble tvangsfullbyrdelsesloven kapittel
3 ikke gitt tilsvarende anvendelse, jf. § 14-2,
se Ot.prp. nr. 83 (2004-2005) avsnitt 18.2. Departementet la til
grunn at kapittel 3 ikke ville ha betydning for særnamsmyndighetenes
gjennomføring av utleggsforretninger. Det ble imidlertid
presisert at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3
likevel vil ha betydning "når det gjelder kreditors rett
til å få dekket sakskostnader".
Departementet er komme til at unntaket i praksis innebærer
at innkrevingsmyndighetene ved bruk av særnamskompetansen
ikke vil kunne kreve dekket rettsgebyr og andre faktiske kostnader
på den måten som følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1.
Dette er ikke tilsiktet. Departementet mener at det er behov for
at tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 3 gis anvendelse også når
innkrevingsmyndighetene benytter sin særnamskompetanse
etter skattebetalingsloven kapittel 14. Departementet foreslår
derfor at § 14-2 endres slik at kapittel 3 ikke
lenger unntas fra de regler som gis tilsvarende anvendelse. Departementet
legger opp til å videreføre praksis med at innkrevingsmyndighetene
ikke krever dekning av saksomkostninger med hjemmel i § 2
første ledd nr. 2 i forskrift 4. desember 1992
nr. 898. Endringen er således ikke ment som en utvidelse
av hvilke omkostninger som skal kreves dekket av skyldner.
Det vises til forslag til endring av § 14-2.
I skattebetalingsloven § 14-11 fjerde ledd
er det henvist til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter § 4 annet
ledd og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende
motorkjøretøyer og båter § 6
annet ledd. Disse bestemmelsene er opphevet ved ny skattebetalingslov
og videreført i henholdsvis § 16-41 og § 16-40.
Det foreslås at henvisningene rettes i tråd med dette.
Det vises til forslag til endring av § 14-11
fjerde ledd.
Folketrygdloven § 24-1 femte ledd bestemmer
at Skattedirektoratet beregner tilskudd fra kommunen og fylkeskommunen
når ligningen er avsluttet og henviser til skattebetalingsloven § 43
nr. 3. Lovhenvisningen må endres slik at den viser til
den nye skattebetalingsloven § 8-2 første
og femte ledd.
Folketrygdloven § 24-3 tredje ledd viser til
skattebetalingsloven § 3 annet ledd. Henvisningen
må endres til § 4-1 annet ledd.
Det vises til forslag til endringer i § 19-3
nr. 15.
Endringsloven til den nye, ikke ikraftsatte, skattebetalingsloven
foreslås satt i kraft straks. Virkningen av det er at de
enkelte endringer blir en del av ny skattebetalingslov med en gang.
Disse enkelte endringene får imidlertid først
virkning gjennom senere vedtak i statsråd om ikraftsetting
av den nye skattebetalingsloven.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa om endringar i den nye skattebetalingslova
I §§ 1-1 andre ledd bokstav a
og d og tredje ledd bokstav c, 2-2 andre ledd
første punktum, 4-1 første ledd bokstav c,
5-1 tredje ledd, 5-2 nytt fjerde ledd, 5-3 nytt tredje ledd, 5-4
nytt fjerde ledd, 5-7 første ledd bokstav b, 9-1
nytt andre ledd, 10-41 første ledd og nytt tredje ledd,
10-51 bokstav f og ny bokstav g, 10-52, 10-60
første ledd, 11-2 overskrifta og andre ledd og nytt sjette
ledd, 14-2, 14-5 andre ledd første punktum og tredje ledd,
14-11 fjerde ledd andre punktum, 16-20 tredje ledd, 19-3 nr. 8 og
15 nytt første og tredje avsnitt, og har slutta seg til
framlegg om den nye skattebetalingslova § 4-7
ovanfor under kapittel 20.
I Revidert nasjonalbudsjett 2006 ble det varslet at departementet
ville vurdere endringer i dokumentavgiftsregelverket for å klargjøre
reglene om avgiftsberegning ved kjøp av bygning på fremmed
grunn, jf. Ot.prp. nr. 77 (2005-2006) avsnitt 12.2. I slike tilfeller
erverves hjemmel til bygningen og tilhørende festerett
til tomta.
Det er departementets utgangspunkt at avgiftsberegningen ved
tinglysing av hjemmel til bygning på festet grunn har vært
i samsvar med dokumentavgiftsregelverket. Innehaver av hjemmel til
bygning på fremmed grunn med tilhørende festerett
til tomta får i realiteten tilnærmet lik råderett
som om vedkommende også hadde eiendomsretten til tomta.
Av hensyn til reell likhet for avgiften blir disse tilfellene derfor
også avgiftsberegnet likt. I den grad en bygning på festet
tomt er mindre verdt enn en bygning på selveiet tomt, vil
dette gi seg utslag i eiendommens salgsverdi. For å få en
endelig oppklaring av rettstilstanden knyttet til avgiftsberegningen
ved overføring av bygning på fremmed grunn, mener
departementet likevel det er behov for presiseringer i regelverket.
Inntil nå har verdien av festeretten blitt avgiftsberegnet
som en integrert del av verdien av den faste eiendom. Av hensyn
til et enklere regleverk anser imidlertid departementet det hensiktsmessig
at festeretter som overdras sammen med bygning på fremmed
grunn gjøres avgiftspliktig direkte. Tinglysingen av de
to rettighetene vil likevel fortsatt skje i ett og samme dokument,
og avgiftsberegnes under ett. En oppnår på denne
måten den ønskede klargjøring av at verdien
av festeretten og eiendomsretten i realiteten utgjør et
samlet avgiftsgrunnlag, slik det har vært til nå.
Endringen foreslås inntatt i Stortingets vedtak om dokumentavgift § 1
første ledd. For å hindre at dette medfører
endringer i avgiftsberegningen, foreslås dokumentavgiftsloven § 7
annet ledd opphevet. Dette er i realiteten en bestemmelse som ikke
er i bruk. Videre gjøres endringer i loven § 7
første ledd, slik at den er i tråd med den nye
ordlyden i vedtaket. Det understrekes imidlertid at det med dette
ikke innføres generell avgiftsplikt for dokument som overfører
festeretter. Tinglysing av stiftelse av festerett (før tomten
bebygges) vil fortsatt ikke medføre avgiftsplikt.
Forslaget innebærer ingen realitetsendringer knyttet
til avgiftsberegningen, og medfører derfor ingen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft
1. januar 2007.
I Innst. S. nr. 210 (2005-2006) ba Finanskomiteen om at Regjeringen
utredet mulighetene for å gi fritak for dokumentavgift
ved overføring av fast eiendom mellom samboere ved samlivsbrudd.
Av hensyn til de likheter det er mellom samboerskap og ekteskap
mener departementet det er gode grunner for en viss likebehandling
i forhold til dokumentavgiften. De økonomiske belastninger
ved oppløsning av et samboerskap vil langt på vei
være de samme som ved oppløsning av ekteskap,
og en hardere beskatning av samboere i denne situasjonen oppleves
derfor urimelig for mange. Særlig for par med barn kan
et fritak fra dokumentavgiften ha stor betydning, da det kan bidra
til at den ene av partene lettere kan beholde den felles bolig.
Det foreslås at fritaket avgrenses til å gjelde
overføring av felles bolig ved samlivsbrudd. Eiendom utover
deres felles bolig, for eksempel fritidseiendom, omfattes ikke.
Med samlivsbrudd menes i denne sammenheng et endelig opphør
av samboerskapet. Også samlivsbrudd på grunn av
dødsfall omfattes. Derimot regnes det ikke som samlivsbrudd
dersom en av partene tilbringer tid utenfor hjemmet grunnet utdannelse,
arbeid, sykdom, opphold i institusjon eller lignende.
Videre foreslås at fritaket kun gjøres gjeldende for
samboere i betydningen to personer som lever sammen i et ekteskapslignende
eller partnerskapslignende forhold. Dette avgrenser fritaket mot
andre samboerformer hvor likhetshensynet til ekteskapet ikke gjør
seg gjeldende. I tillegg til dette hovedvilkåret foreslås
to alternative tilleggsvilkår, enten felles folkeregistrert
adresse i minst to år forut for samlivsbruddet, eller at
paret venter, har eller har hatt felles barn.
Det første tilleggsvilkåret er et krav om botid, med
et spesifikt krav til dokumentasjon. Vilkåret har videre
betydning for begrensningen av fritaket til kun å gjelde
felles bolig, da det forutsettes at boligen som overføres
ved samlivsbruddet vil samsvare med parets siste felles folkeregistrerte
adresse. Det andre tilleggsvilkåret, knyttet til felles
barn, vil i prinsippet bare få betydning dersom det første
tilleggsvilkåret ikke er oppfylt. I disse tilfellene stilles
det ikke krav til felles folkeregistrert adresse, men dette vil
likevel kunne få betydning i vurderingen av om paret faktisk har
levd sammen i et ekteskapslignende forhold.
Fritaket foreslås inntatt i dokumentavgiftsloven § 8,
hvor det tilsvarende fritaket for ektefeller er hjemlet.
Innføringen av fritaket innebærer en viss mengde merarbeid
for tinglysingsmyndighetene. Videre anslås fritaket på usikkert
grunnlag å gi et årlig provenytap på 100
millioner kroner.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft
1. januar 2007.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa om endringar i dokumentavgiftslova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dokumentavgiften, også kalt "flytteskatten",
er en fiskal avgift som kun har til hensikt å skaffe inntekter
til statskassen. Den straffer de som av en eller annen grunn har
behov for å flytte på seg, enten av arbeidsmessige
eller andre grunner og er derved med på å redusere
fleksibiliteten i det norske arbeidsmarkedet, og den rammer ikke
minst unge i etablererfasen som skal skaffe seg bolig. Disse må i
tillegg til høye boliglån ta opp dyre topplån
for å betale avgift til staten.
Disse medlemmer har derfor i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2006-2007) foreslått å redusere dokumentavgiften
med 25 pst. (fra 2,5 pst. til 1,875 pst.), som
ledd i en nedtrapping.
Departementet mener det er uheldig at infrastrukturtjenester
knyttet til havner er utenfor merverdiavgiftssystemet, og at slik
havnevirksomhet bør gjøres merverdiavgiftspliktig.
Havnene vil dermed unngå å drive delt virksomhet
i forhold til merverdiavgiften, noe som i dag medfører
ekstra arbeid og administrative kostnader. De administrative kostnadene
ved delt virksomhet var også en viktig grunn til at eksempelvis
hotellovernatting ble tatt inn i merverdiavgiftsområdet.
Som nevnt ble slik havnevirksomhet inkludert i kompensasjonsordningen
for kommuner. I en del tilfeller får imidlertid ikke havnene
utbetalt kompensasjonsbeløpet som deres kjøp av
merverdiavgiftspliktige varer og tjenester har gitt opphav til.
Noe av bakgrunnen for dette er at havnene ikke anses som egne juridiske
enheter etter kommunelovgivningen. Dermed er det kommunen som sender
inn kompensasjonsoppgaven for havnen, og som også får
utbetalt kompensasjon fra fylkesskattekontoret. Da det er kommunene
sentralt som har finansiert den delen av merverdiavgiftskompensasjonen
som knytter seg til havnene, fordi de er trukket i sine frie overføringer, er
det enkelte kommuner som ikke tilbakefører havnens andel
av den kompensasjon som kommunen har fått utbetalt. På grunn
av disse forhold kan kommunale havner fortsatt ha et avgiftsmotiv
for egenproduksjon, og kompensasjonsordningen virker ikke etter
hensikten.
Departementet foreslår nå at også infrastrukturtjenester
knyttet til bruk av offentlige havner blir merverdiavgiftspliktige
fra 1. januar 2007. Havnene vil fra samme tidspunkt ikke
lenger være omfattet av kompensasjonsordningen. Forslaget
vil gjelde kommunale havner omfattet av lov 8. juni 1984
nr. 51 om havner og farvann m.v. på virksomhetsområder
hvor det oppkreves havneavgifter eller vederlag i samsvar med denne
lovens kapittel VI. Det vil si på de områder hvor
det i dag gis kompensasjon for merverdiavgift etter kompensasjonsloven.
Havne- og farvannsloven og forskrift 2. desember 1994 nr. 1070,
kan også omfatte avgifter som betales av eiere av fritidsbåter
som er for betaling for båtplass i kommunale småbåthavner.
Forslaget er imidlertid ikke ment å innebære noen
endring av regelverket for utleie av båtplasser til fritidsbåter
som ble unntatt merverdiavgiftsplikt fra 1. januar 2003,
jf. Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 -
lovendringer.
Dersom det er behov for ytterligere avgrensinger, vil det bli
vurdert en nærmere regulering i forskrift.
Forslaget innebærer at virksomheter registrert i merverdiavgiftsmanntallet
for vare- eller persontransport i Norge, vil kunne fradragsføre
inngående merverdiavgift på havneavgiftene og
vederlag som kommer i stedet for havneavgiftene. Utenlandske skip
i utenriks fart vil derimot som et utgangspunkt måtte søke
fakturert merverdiavgift refundert, jf. merverdiavgiftsloven § 26
a. På tilsvarende måte som for luftfartøy,
jf. Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 -
lovendringer punkt 30.1.3.2, vurderer departementet en endring i
forskrift 23. februar 1970 nr. 1 (Nr. 24) vedrørende
omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet, på Svalbard eller
Jan Mayen § 15, som innebærer at det
ikke skal beregnes merverdiavgift i slike tilfeller.
Etter gjeldende rett framgår unntaket for de omhandlede
infrastrukturtjenester av unntaket for fast eiendom i merverdiavgiftsloven § 5
a første ledd. På denne bakgrunn foreslår
departementet at lovendringen gjennomføres ved at det innføres
et unntak fra unntaket for fast eiendom i merverdiavgiftsloven § 5 a
første ledd tilsvarende som for merverdiavgift på infrastrukturtjenester
knyttet til lufthavner og jernbane. Departementet viser til forslag
til merverdiavgiftsloven § 5 a annet ledd ny nr.
10. Kompensasjonsloven § 4 tredje ledd siste setning
foreslås samtidig opphevet.
Ved å innføre merverdiavgift på rett
til å disponere kommunale havner skal de som yter slike
tjenester beregne merverdiavgift på vederlaget for denne
bruken. Samtidig vil de kunne trekke fra inngående merverdiavgift
på kjøp av varer og tjenester til bruk i den nye
merverdiavgiftspliktige virksomheten.
Innføring av merverdiavgiftsplikt på infrastrukturtjenester
i havnene fra 1. januar 2007 er antatt å gi et
netto provenytap for staten på om lag 70 mill. kroner påløpt
og bokført i 2007. Dette er nærmere omtalt i St.prp.
nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 3.2.3.
Havnene er allerede registrert i merverdiavgiftsmanntallet siden
de driver annen merverdiavgiftspliktig virksomhet. Virksomhetene
vil dermed i stor grad allerede være kjent med de administrative
oppgavene knyttet til merverdiavgiftsplikten. Ved at de kommunale
havnene ikke lenger må forholde seg til ulike merverdiavgiftsregimer,
vil forslaget innebære administrative forenklinger for
havnene.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til meirverdiavgiftslova § 5
a andre ledd ny nr. 10 og endringar i kompensasjonslova.
Fra 1. januar 2007 er det foreslått at fritidsbåter skal
omfattes av avgiften på mineralolje til fremdrift av motorvogn
(dieselavgift). Det vises til nærmere omtale i St.prp.
nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 3.5.8. Forslaget
innebærer at det fra dette tidspunktet ikke lenger vil
være tillatt å benytte merket (lavavgiftsbelagt)
mineralolje til fremdrift av fritidsbåter.
Ved urettmessig bruk av merket mineralolje til fremdrift av motorvogn
er det i dag fastsatt standardiserte avgiftssatser etter motorvognens
tillatte totalvekt, jf. forskrift 11. desember 2001 nr.
1451 om særavgifter § 3-11-7. Registrert
eier og bruker av kjøretøyet er solidarisk ansvarlige
for avgiften, jf. lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter § 4
annet ledd.
Departementet vil på samme måte som for kjøretøy
fastsette særskilte standardiserte avgiftssatser ved urettmessig
bruk av merket mineralolje til fremdrift av fritidsbåter.
Departementet foreslår derfor at eier og bruker av fritidsbåt
tilsvarende blir solidarisk ansvarlige for avgift ved urettmessig
bruk av merket mineralolje til fritidsbåt, jf. forslag
til § 4 annet ledd nytt annet punktum.
Departementet foreslår også at begrepet "kjøretøy"
i særavgiftsloven § 4 annet ledd endres
til "motorvogn" slik at det blir samsvar med
avgiftsvedtakets ordlyd, jf. forslag til § 4 annet
ledd første punktum. Endringen har ingen realitetsbetydning.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg
til framlegget frå Regjeringa om endringar i lov om særavgifter § 4 andre
ledd første punktum.
Fleirtalet sluttar seg ikkje til
framlegget frå Regjeringa når det gjeld § 4
andre ledd andre punktum.
Fleirtalet viser elles til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) punkt 3.5.7.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
bestemmelsen i lov om særavgifter er uheldig slik den foreligger. Disse medlemmer mener det er urimelig
at eier av fartøy eller kjøretøy skal
gjøres solidarisk ansvarlig med bruker, og at dette medfører
et urimelig kontrollansvar for eier ved utlån. Ettersom
straffegebyret ved slike overtredelser estimeres til et antatt årsbruk
av avgiftsfri diesel er dessuten gebyret som regel meget høyt,
og kan utsette eier for en stor økonomisk belastning dersom
bruker av kjøretøyet ikke er betalingsdyktig. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter gjøres følgende
endring:
I
§ 4 annet ledd oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks."
Fra 1. januar 2007 foreslås det innført
avgift på utslipp av NOx, jf. St.prp.nr. 1 (2006-2007)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 3.12. Avgiften vil blant annet
omfatte utslipp fra petroleumsvirksomhet på sokkelen.
Statens inntekter fra petroleumssektoren skal i sin helhet inngå i
Statens pensjonsfond - Utland. I lov 21. desember 2005
nr. 123 om Statens pensjonsfond er det listet opp hvilke inntekter
og utgifter som utgjør kontantstrømmen til fondet.
For å sikre at også NOx-avgiften fra petroleumssektoren
inngår i denne kontantstrømmen, foreslås
det å innta et nytt strekpunkt i loven § 3.
Det vises til forslag til endring av denne paragrafen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Kristeleg Folkeparti, sluttar seg til framlegget frå Regjeringa
om endringar i lov om Statens pensjonsfond og viser elles til sine
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader
i Innst. S. nr. 1 (2006-2007) punkt 3.25.2 og går imot
Regjeringens forslag.
Hva som skal ansees å være skattemessig bosted for
visse offentlig ansatte som er utsendt til utlandet reguleres i
dag både av skatteloven § 2-1 åttende
ledd og av utenrikstjenesteloven § 20 annet ledd.
Skatteloven § 2-1 åttende ledd lyder:
"Utenrikstjenestemann som oppholder seg utenlands i norsk
statstjeneste, og regulativlønnet kontorfunksjonær
ved utenriksstasjon, anses som bosatt i utlandet."
Utenrikstjenesteloven § 20 annet ledd siste
punktum lyder:
"I skatterettslig henseende anses utsendt utenrikstjenestemann
og utsendt administrativt personell som bosatt i utlandet."
Bestemmelsen omfatter utenrikstjenestemenn og visse administrative
ansatte som er knyttet til en utenriksstasjon. Bestemmelsen gjelder
ikke for utenrikstjenestemenn som er akkreditert fremmede stater, men
med tjenestested i Norge, eller medlemmer av delegasjoner som ikke
har fast tjenestested i utlandet.
I forbindelse med den tekniske revisjonen av skatteloven ble
det vedtatt at skattebestemmelser i en rekke særlover,
herunder utenrikstjenesteloven av 1958 § 17 annet
ledd siste punktum om skattemessig bosted, skulle overføres
til ny skattelov. Det vises til Ot.prp. nr. 86 (1997-98) punkt 2.3.2.3.
Bestemmelsen om skattemessig bosted i den gamle utenrikstjenesteloven
av 1958 ble således opphevet ved lov 26. mars
1999 nr. 14.
Ved vedtagelse av ny utenrikstjenestelov i 2002 ble imidlertid
en bestemmelse om skattemessig bosted gjeninnført i den
nye loven § 20 annet ledd.
Departementet anser det som uheldig og unødvendig at
skattebestemmelser med samme innhold og formål er dublert
i to ulike lover. Ekstra uheldig blir det når ordlyden
ikke er identisk i de to lovene, slik at unødig tolkningstvil
kan oppstå. Finansdepartementets syn er at materielle skattebestemmelser
som den omhandlede bør stå i skatteloven, ikke
i særlovgivning for den yrkesgruppe som bestemmelsen omhandler,
slik også endringen av utenrikstjenesteloven av 1958 i
forbindelse med den tekniske revisjonen av skatteloven i 1999 var
uttrykk for.
Finansdepartementet har i samråd med Utenriksdepartementet
kommet til at det bør fremmes forslag om å fjerne
skattebestemmelsen i utenrikstjenesteloven § 20
annet ledd annet punktum og at ordlyden i skatteloven § 2-1 åttende
ledd rettes i samsvar med nåværende ordlyd i utenrikstjenesteloven § 20
annet ledd. Forslaget medfører ingen realitetsendring.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 2-1 åttende
ledd og om oppheving av utenrikstjenesteloven § 20
annet ledd.
Skatteloven § 7-2 annet ledd sier at dersom
boligen leies ut mv. i større utstrekning enn det som følger
av første og annet ledd, er leieinntektene mv. skattepliktige.
Opprinnelig inneholdt skatteloven § 7-2 et annet
ledd om bruk i eierens næringsvirksomhet, og nåværende
annet ledd var da tredje ledd. Ved lov 9. desember 2005
nr. 113 ble skatteloven § 7-2 endret. Tidligere § 7-2
annet ledd ble opphevet, og tidligere tredje ledd ble gjeldende
annet ledd. Første ledd i bestemmelsen angir i seg selv
skatteplikt utenfor fritaksrammene, og det kan ikke være
tvil om at leien i sin helhet blir skattepliktig utenfor de oppstilte
fritakene, uavhengig av gjeldende annet ledd. Dette annet ledd er
dermed unødvendig.
Departementet foreslår derfor at skatteloven § 7-2
annet ledd oppheves. Gjeldende tredje ledd blir nytt annet ledd,
og gjeldende fjerde ledd blir nytt tredje ledd. Departementet foreslår
at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2006.
Ved endringslov 10. juni 2005 nr. 46 ble regnskapsloven § 1-7
første ledd endret. Slik regnskapsloven § 1-7
første ledd annet punktum lød før endringen
kunne Finansdepartementet gjøre unntak fra bestemmelsen
om at regnskapsåret følger kalenderåret. Kompetansen
var delegert til Skattedirektoratet som etter søknad kunne
innvilge unntak. Direktoratets praksis gikk ut på at søknader
ble innvilget for foretak med sesongmessig virksomhet der regnskapsmessig
avslutning 31. desember ville gi vesentlig dårligere
informasjon.
Etter forslag fra regnskapslovutvalget ble det vedtatt å lovfeste
adgangen til å anvende avvikende regnskapsår i
samsvar med direktoratets praksis, jf. regnskapsloven § 1-7
første ledd annet punktum. Unntaksregelen om rett til avvikende
regnskapsår for datterselskaper av utenlandsk foretak ble
vedtatt flyttet fra dagjeldende forskrift til regnskapsloven § 1-7 første
ledd nytt tredje punktum.
Skatteloven § 14-1 tredje ledd definerer inntektsperioden
for regnskapspliktig skattyter som etter regnskapsloven § 1-7
første ledd annet punktum benytter annet regnskapsår
enn kalenderåret.
Den manglende henvisningen til regnskapsloven § 1-7
første ledd tredje punktum i skatteloven § 14-1 tredje
ledd, skyldes at sistnevnte bestemmelse ikke ble endret i samsvar
med de foretatte endringene i regnskapsloven § 1-7
første ledd. Departementet foreslår derfor oppretting
av lovteksten slik at regnskapspliktige skattytere som har rett
til å benytte avvikende regnskapsår med hjemmel
i regnskapsloven § 1-7 første ledd tredje
punktum, også omfattes av henvisningen i skatteloven § 14-1
tredje ledd.
Regnskapsloven § 1-7 første ledd ble
endret med virkning fra 1. juli 2005. Skatteloven § 14-1
tredje ledd foreslås derfor endret med virkning fra samme tidspunkt.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 14-1
tredje ledd.
Etter innføringen av skjermingsmetoden skal det fra
og med inntektsåret 2006 ikke lenger beregnes personinntekt
for personlige aksjonærer og personlige deltakere i deltakerlignede
selskaper. Skatteloven § 12-10 som omhandler vilkårene
for å få beregnet personinntekt fra virksomhet
er derfor endret, slik at bestemmelsen nå bare omhandler
eiere av enkeltpersonforetak. Etter folketrygdloven § 23-3
annet ledd skal enkelte næringsinntekter bare undergis
trygdeavgift etter den mellomste satsen. Bestemmelsens nr. 2 bokstav c,
d og e viser til skatteloven § 12-10 første ledd
bokstav a og b. Etter endringer i skatteloven § 12-10
er slik henvisning til bokstavpunkter i § 12-10
ikke lenger korrekt. Korrekt henvisning nå er til § 12-10
i sin helhet, og bestemmelsen bør endres i samsvar med
dette. Det vises til forslag til endring av folketrygdloven § 23-3
annet ledd nr. 2 bokstav c, d og e. Departementet
foreslår at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2006.
Komiteen sluttar seg til
framlegget frå Regjeringa til endring av skattelova § 2-1 åttande
ledd og § 4-1 tredje ledd og oppheving av skattelova § 7-2 andre
ledd og utanrikstenestelova § 20 andre ledd og endring
av folketrygdlova § 23-3 andre ledd nr. 2 bokstav c,
d og e.
I medhold av skatteloven § 11-22, kan Finansdepartementet
samtykke i at inntekt ved realisasjon av fast eiendom, virksomhet,
aksjer og visse selskapsandeler fritas for skattlegging, eller skattlegges
etter lavere satser enn fastsatt i Stortingets og kommunestyrets
skattevedtak. Loven stiller vilkår om at realisasjonen
må være ledd i en omorganisering eller omlegging
av virksomhet med sikte på å gjøre denne mer
rasjonell og effektiv. Skatteloven § 11-21 tredje ledd
gir departementet hjemmel til å fatte enkeltvedtak om skattefritak
ved overføringer mellom selskaper innenfor konsern med
mer enn 90 pst. felles bakenforliggende eierfellesskap. Etter fast
praksis gis det ikke samtykke til endelig skattefritak etter noen
av de nevnte fritakshjemlene. Når skattefritak innvilges, gis
gjennomgående samtykke til utsettelse av skattlegging i
form av vilkår som skal sikre skattemessig kontinuitet.
Den 21. desember 1996 fattet Stortinget følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen i et egnet dokument legge
frem en årlig orientering om departementets praksis når
det gjelder saker som har vært behandlet med hjemmel i
omdannelsesloven."
På denne bakgrunn la departementet fram en orientering
i St.meld. nr. 16 (1997-98) om praksis til og med 1996 etter den
tidligere omdanningsloven 9. juni 1961 nr. 15. For de senere år
har det vært tatt inn årlige orienteringer i Ot.prp.
nr. 1. Ved den tekniske revisjonen av skatteloven i 1999 ble bestemmelsene
i omdanningsloven overført til den nye skatteloven. Omtalen
i proposisjonen gjelder enkeltsaker som er avgjort av departementet
i 2005 etter skatteloven §§ 11-21 og
11-22. Totalt er 30 søknader avgjort i 2005, mot 40 året
før. 7 av sakene gjaldt transaksjoner med virkning over
landegrensene.
Antallet søknader har falt ganske betydelig de senere år.
Innføring av fritaksmetoden for aksjebeskatning i selskapssektoren
antas å ha redusert behovet for skattefritak i noen av
de tidligere aktuelle sakskategorier. Dette gjelder særlig
sakene om overføring av aksjer og eierandeler i norske
eller utenlandske selskaper, herunder sakene om konserndannelser
i utlandet. I den utstrekning overdragende part i slike tilfeller
er selskap som er subjekt etter fritaksmetoden, er det ikke lenger
behov for skattefritak. Hvor overdragende part er personlige aksjonærer
vil skattefritak fortsatt være aktuelt. Det samme gjelder
ulike transaksjoner som innebærer realisasjon av andre type
objekter enn aksjer mv. som omfattes av fritaksmetoden, i den utstrekning
transaksjonsformen ikke omfattes av de generelle regler om skattefritak
i skatteloven kap. 11. Fortsatt vil det også være
behov for skattefritak etter skatteloven § 11-21
tredje ledd ved realisasjon av fordringer etablert ved forutgående
trekantfusjoner/fisjoner.
Departementet har i tidligere orienteringer til Stortinget uttalt
at skattefritak for transaksjoner som i dag krever søknadsbehandling
i størst mulig grad bør lovfestes, og at en har
som mål å foreta en bred lovregulering av fritakspraksis.
Som det ble redegjort for i Ot.prp. nr.1 (2005-2006) er grunnlaget
for dette arbeid til dels vesentlig endret som følge av
innføring av fritaksmetoden og av skjermingsmetoden for
aksjonærer og for deltakere i deltakerlignede selskaper. Det
videre arbeid vil kreve at det høstes erfaring med de nye
reglene.
Det vises til proposisjonens kapittel 29 for en nærmere
redegjørelse.
Komiteen tek omtalen i
Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) kapittel 29 til orientering.
På bakgrunn av Innst. S. nr. 41 (1995-1996) vedtok Stortinget
24. november 1995 følgende:
"II
Stortinget ber regjeringen om årlig å legge
fram for Stortinget en oversikt over alle fradragsbeløp
i skatteloven slik at Stortinget positivt kan ta stilling til beløpsgrensene.
III
Stortinget
ber Regjeringen fremlegge forskriftsfastsatte beløpsgrenser
i skatteloven, merverdiavgiftsloven, ligningsloven,
skattebetalingsloven og folketrygdloven mv. en gang i stortingsperioden. Ordningen
iverksettes fra behandling av skattevedtaket høsten 1996."
I forbindelse med finanskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 1
(1996-1997) Skatteopplegget 1997 uttalte komiteen at departementet
i fremtidige fremleggelser også må ta med årstall
for de siste endringene av fradragsbeløp og beløpsgrenser,
jf. Innst. O. nr. 13 (1996-1997).
I vedlegg 1 til proposisjonen følger en oversikt over
fradragsbeløp i skatteloven, med årstall for ikrafttredelsen
av de siste endringer av beløpsgrensene.
Oversikten i år omfatter kun avsnitt II i Stortingets
vedtak, da vedtakets avsnitt III ble behandlet i skatteopplegget
for 2005.
Komiteen tek framstillinga
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
betydningen av arbeidet som utføres av de frivillige organisasjonene. Frivillig
sektor er en sektor av stor samfunnsmessig verdi. Skattefradraget
for gaver til frivillige organisasjoner har vært en positiv
bidragsyter til en betydelig vekst i gavene til frivillige organisasjoner.
Fradraget har fungert som en katalysator for mer frivillighet. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at
Regjeringen ikke finner råd til å øke
fradraget med en eneste krone. Disse medlemmer foreslår
at dette fradraget skal økes fra 12 000 kroner
til 15 000 kroner.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-50 nåværende femte ledd
annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
inntil 15 000 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glad for at vi i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
2005 fikk gjennomslag for å heve særfradraget
for alder og uførhet fra 18 360 kroner til 19 368
kroner. Særfradraget for eldre har vært underregulert
i mange år. Disse medlemmer mener
at de eldre fortjener å "ta igjen det tapte" av flere års
manglende regulering, og foreslår derfor at fradraget økes
med ytterligere 1 000 kroner fra 19 368 kroner
til 20 376 kroner.
Disse medlemmer viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2 og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet
mv. skal lyde:
(1) Særfradrag for alder gis etter følgende
regler:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 698
kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har til
sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter
etter fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6 i
folketrygdloven eller mottar støtte etter lov om supplerande
stønad til personar med kort butid i Noreg. Tar skattyteren
bare ut en del av full alderspensjon, reduseres særfradraget
tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full alderspensjon,
er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for
denne reduksjonen.
Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden, fordeles
særfradraget med en halvpart på hver.
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførepensjon etter folketrygdloven § 12-16, tidsbegrenset
uførestønad eller uførepensjon fordi
ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag
i alminnelig inntekt på 1 698 kroner pr. påbegynt
måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd
som har mottatt foreløpig uførepensjon, tidsbegrenset
uførestønad eller uførepensjon etter
folketrygdloven eller uførepensjon etter andre lover, skal for
hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt,
ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget
etter annet ledd.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
er skuffet over at Regjeringen ikke har foreslått å øke
sjømanns- og fiskerfradraget. Dette fradraget har, bortsett
fra en økning fra 70 000 kroner til 80 000
kroner i 2002-budsjettet, stått uendret i svært
mange år. Bare en lønnsregulering av fradraget ville
tilsagt et langt høyere fradrag enn dagens 80 000 kroner. Disse medlemmer vil understreke at oppregulering
av dette fradraget er viktig for å sikre gode rammevilkår
og foreslår derfor å øke dette fradraget
til 150 000 kroner.
Disse medlemmer viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2 og fremmer følgende
forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-61 første ledd skal lyde:
(1) Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten
ombord, begrenset til 150 000 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007."
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke Framstegspartiet og Høgre, viser til medieoppslag
om at det skal vere ulik behandling av krav om særfrådrag for
store sjukdomsutgifter for personar med diabetes. Fleirtalet ber
om at Regjeringa følgjer opp saka og at det blir sett i
verk konkrete tiltak for å sikre ei rettferdig og lik behandling
av krav om særfrådrag for store sjukdomsutgifter
ved framtidig likning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
gikk i sitt alternative budsjett mot forslaget om å skjerpe
skatten for personer som har store sykdomsutgifter. Forslaget, som
ble fremmet i statsbudsjettet 2005, medførte at kravet
til utgifter ble hevet fra 6 120 kroner til 9 180
kroner, samt at alle utgifter måtte dokumenteres. Forslaget
har medført store problemer spesielt for diabetikere som
nå må dokumentere sine utgifter. Et slikt dokumentasjonskrav
vil skape merarbeid for både skattyter og ligningskontor.
Disse medlemmer går derfor
inn for at personer som kan sannsynliggjøre at sykdomsutgiftene overstiger
6 120 kroner kan velge mellom et standardfradrag på 9 180
kroner eller å dokumentere faktiske utgifter ved hjelp
av kvitteringer. En slik sjablonregel vil forenkle hverdagen spesielt
for diabetikere som alle kan sannsynliggjøre at sykdomsutgiftene
overstiger dette beløpet. Disse medlemmer viser
til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) pkt. 1.2 og
fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-83 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig
store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons
sykdom eller annen varig svakhet, gis særfradrag på 9 180
kroner i alminnelig inntekt så langt kostnadene kan sannsynliggjøres å overstige
6 120 kroner. Kravet til minste kostnads- og fradragsnivå gjelder
ikke tilsynskostnader på grunn av forsørget barns
sykdom eller annen varig svakhet.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært positive til at ungdom får en ekstra stimulans
til å spare til egen bolig. Disse medlemmer vil
derfor foreslå at maksimal årlig BSU-sparing økes
fra 15 000 kroner til 20 000 kroner. En slik endring
vil gjøre det lettere for unge å spare opp egenkapital
til sin første bolig. Disse medlemmer mener
også at det nå er på tide å heve taket
fra 100 000 kroner til 150 000 kroner
og fremmer forslag om at BSU blir økt til 150 000
kroner med virkning for skatteåret 2007.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) punkt 1.2 og fremmer
følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 tredje ledd skal lyde:
(3) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000
kroner pr. inntektsår. Samlet innbetalt sparebeløp
på kontoen kan ikke overstige 150 000 kroner. For
ektefeller som lignes under ett for begges samlede formue og inntekt
gjelder beløpsgrensene i dette ledd for hver av dem. Sparebeløp
fra barn som lignes under ett med foreldrene, jf. § 2-14,
kommer bare til fradrag i skatt på inntekt som lignes særskilt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til Regjeringens manglende vilje til å stimulere
sparingen i Norge i årets budsjett. Sparing i og til bolig
er viktig i vårt land og særlig med en sterk utvikling
i boligprisene bør myndighetene bidra positivt.
For å gjenreise og stimulere spareviljen særlig blant
unge mener disse medlemmer at det er viktig å øke
grensene for innbetaling til den skattefavoriserte boligsparingen
for unge, den såkalte BSU-ordningen.
Disse medlemmer mener at det årlige
sparebeløp bør økes til 20 000
kroner og at det maksimale sparebeløp dobles fra 100 000
kroner til 200 000 kroner.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 tredje ledd første og andre
punktum skal lyde:
(3) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000
kroner pr. inntektsår. Samlet innbetalt sparebeløp
på kontoen kan ikke overstige 200 000 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at mange familieeide små og mellomstore bedrifter står
foran generasjonsskifte i årene framover. Disse
medlemmer mener at det er viktig at neste generasjon stimuleres
til å videreføre og videreutvikle disse bedriftene,
til beste for ansatte, lokalsamfunn og for verdiskapningen i samfunnet.
Arveavgiften oppleves av mange som en belastning i denne fasen. Disse medlemmer mener at arveavgiften
må utsettes og nedskrives over en periode på 10 år
dersom neste generasjon velger å drive den videre. Etter disse medlemmers oppfatning er dette
god næringspolitikk, som også vil trygge sysselsetting
og verdiskapning over hele landet, noe som også regjeringspartiene
har sagt i Soria Moria-erklæringen at de vil arbeide for. Disse medlemmer vil derfor fremme et
lovforslag som innebærer at familieeide bedrifter får
utsettelse av arveavgift i inntil 10 år, og samtidig en
nedsettelse av arveavgiften med en tidel i hvert år bedriften
drives videre av neste generasjon.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift av arv og visse
gaver gjøres følgende endringer:
I
Ny § 4 A skal lyde:
§ 4 A Betinget avgiftsfrihet ved arv
og gave av næringsvirksomhet
(1) Arv og gave av eiendeler og rettigheter i enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i selskap omfattet av § 11
A som oppfyller vilkårene i annet ledd, skal være
fritatt fra arveavgift. Dersom arvingen eller mottakeren eier de
mottatte eiendelene og rettighetene, andelene eller aksjene i mindre
enn 10 år fra tidspunktet da rådigheten anses
ervervet i henhold til §§ 9 og 10, bortfaller
eller begrenses fritaket etter første punktum i medhold
av reglene i femte ledd.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder når
følgende vilkår er oppfylt:
a) Enkeltpersonforetaket eller
selskapet må oppfylle kravene som stilles til små foretak
etter regnskapsloven § 1-6 i det siste årsregnskap
før rådighetsåret; og
b) overdrageren eller dennes ektefelle eller samboer må umiddelbart
før overdragelsen eie direkte eller indirekte minst 25
pst. av aksjene eller andelene i selskapet. Ved avgjørelsen
av om dette vilkår er oppfylt, skal man også regne
med andeler og aksjer som er eid av overdragers ektefelle eller samboer
og arvinger omfattet av arveloven §§ 1 til
3, når disse tidligere var eid av arvelateren eller giveren
eller dennes ektefelle eller samboer.
(3) Bestemmelsen i første ledd gjelder for enkeltpersonforetak
bare verdier som er knyttet til virksomheten eller virksomhetene
i foretaket. Verdien av børsnoterte aksjer, herunder aksjer
notert på SMB-listen, derivater og aksjer og andeler omfattet
av § 11 A skal ikke regnes som verdier
knyttet til virksomhet i enkeltpersonforetak. Ved overføring
av aksjer eller andeler som omfattes av § 11 A
legges verdien etter § 11 A til grunn.
(4) Hvor arvingen eller gavemottakeren også mottar verdier
som ikke faller inn under reglene i første til tredje ledd,
skal fritaksordningen etter denne paragraf gjelde for den del av
beregnet arveavgift som etter en forholdsmessig fordeling faller
på de nettoverdier som omfattes av første til
tredje ledd. Nettoverdiene som omfattes av reglene i første
til tredje ledd og andre nettoverdier beregnes ved at arvingens
eller gavemottakerens andel av fradrag etter § 15,
jf. § 16, som klart knytter seg til en bestemt
eiendel trekkes fra i denne. Fradrag som ikke klart knytter seg
til en bestemt eiendel trekkes fra forholdsmessig etter forholdet
mellom bruttoverdiene som faller inn under første til tredje
ledd og bruttoverdiene som faller utenfor. Ved overføring
av enkeltpersonforetak hvor det drives flere atskilte virksomheter
skal den del av beregnet arveavgift som faller inn under fritaksordningen
etter denne paragraf fordeles på virksomhetene etter forholdet
mellom nettoverdiene knyttet til virksomhetene. Overføres aksjer
eller andeler i flere selskaper skal arveavgiften knyttet til aksjene
eller andelene fordeles mellom selskapene forholdsmessig etter nettoverdiene
knyttet til aksjene eller andelene.
(5) Dersom arvingen eller mottakeren dør, gir bort eller
realiserer mer enn 50 pst. av de mottatte aksjene eller andelene,
og dette skjer mindre enn 10 år fra det tidspunktet da
rådigheten over midlene i henhold til §§ 9
og 10 anses ervervet, bortfaller en andel av avgiftsfritaket etter
første ledd tilsvarende en tidel for hvert år
som gjenstår til utløpet av 10-årsfristen etter
første ledd annet punktum. For enkeltpersonforetak bortfaller
en andel av arveavgiftsfritaket etter første ledd tilsvarende
en tidel for hvert år som gjenstår til utløpet
av 10-årsfristen etter første ledd annet punktum
ved død eller dersom virksomheten i det vesentlige opphører.
Realisasjon anses ikke å foreligge i den utstrekning fusjon,
fisjon eller annen selskapsomdanning kan gjøres med skattemessig
kontinuitet etter reglene i skatteloven og reglene i dette ledd
gjelder tilsvarende for de mottatte vederlagsaksjer eller andeler.
Det skal ikke beregnes rente som følge av utsatt plikt
til å svare avgift etter denne paragraf.
(6) Overføres enkeltpersonforetak eller aksjene eller
andelene i et selskap ved arv eller gave og en ektefelle, arving
eller gavemottaker, som selv har rett til betinget avgiftsfrihet
etter denne paragraf, kan vedkommende ektefelle, arving eller gavemottaker
overta avdødes rettigheter og plikter etter ordningen.
Tilsvarende gjelder ved salg til person som nevnt i arveloven §§ 1-4.
§ 20 A oppheves.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for arv og
gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10, går over 1. januar 2007 eller senere."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det bør være skattefritak for arbeidsgivers dekning
av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer. Disse medlemmer ber Regjeringen fremme
forslag om slikt fritak i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2007.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Regjeringen i budsjettet for 2006
fjernet skattefritaket for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter
under sykdom og av behandlingsforsikringer. I et stramt arbeidsmarked hvor
samtidig sykefraværet er økende, fremtrer dette som
en lite gjennomtenkt endring.
Disse medlemmer mener denne ordningen bidro
positivt til å få folk raskere tilbake i jobb
og vil fremme forslag om at ordningen gjeninnføres i den utforming
den gjaldt for inntektsåret 2005.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 annet ledd nytt fjerde punktum skal
lyde:
Videre kan departementet gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers
dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at etter gjeldende regler kan saldo for driftsmidler i saldogruppe
c (vogntog, varebiler, lastebiler, busser, drosjebiler og kjøretøy for
transport av funksjonshemmede) avskrives med inntil 20 pst. Disse medlemmer går inn for
at denne satsen skal økes til 25 pst. En slik økning
vil bedre rammevilkårene for en rekke næringer
og bidra til fornying av bilparken. Disse
medlemmer viser også til at etter gjeldende regler
kan saldo for driftsmidler i saldogruppe d (personbiler, traktorer, maskiner,
redskap, instrumenter, inventar mv.) avskrives med inntil 20 pst.
Dette er lavere enn i de fleste andre land, og kan blant annet påvirke
bedriftenes lokaliseringsbeslutninger. Disse
medlemmer er opptatt av å legge best mulig til rette
for næringsvirksomhet i Norge. Forbedring av avskrivningssatser
er et viktig bidrag for at norsk næringsliv skal kunne hevde
seg i konkurransen. Disse medlemmer vil
derfor gå inn for at avskrivningssats for saldogruppe d økes
til 25 pst. Etter gjeldende regler kan saldo for driftsmidler
i saldogruppe e (skip, fartøyer, rigger m.v.) avskrives
med inntil 14 pst. Disse medlemmer fremmer
forslag om at avskrivning i denne gruppen økes til 16 pst. Disse medlemmer mener en slik økning
vil bedre rammevilkårene og dermed legge forholdene bedre
til rette for at denne typen virksomhet fortsatt kan drives lønnsomt
fra Norge.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) punkt 1.2 og fremmer
følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 skal lyde:
§ 14-43. Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler m.v. som nevnt i § 14-41
første ledd kan avskrives med inntil følgende
sats:
a) kontormaskiner og lignende
- 30 pst.
b) ervervet forretningsverdi - 20 pst.
c) vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
25 pst.
d) personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar, mv. - 25 pst.
e) skip, fartøyer, rigger mv. - 16 pst.
f) fly, helikopter - 12 pst.
g) anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft
og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h) bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i) forretningsbygg - 2 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Disse medlemmer slutter seg subsidiært
til forslaget nedenfor fra komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at det nå er gode tider i norsk
næringsliv. I slike tider er det viktig å stimulere
til nye investeringer som kan øke konkurransekraften og forbedre
produktivitet og arbeidsmiljø slik at bedriftene er rustet
til vanskeligere tider. Disse medlemmer mener
at en økning av avskrivningssatsen for maskiner vil være
særlig viktig for små og mellomstore bedrifter
som bygges opp i en høykonjunktur som nå.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 første ledd bokstav d
skal lyde:
personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar,
mv. - 25 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret
2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til behandlingen av Dokument nr. 8:28 (2005-2006), med forslag fra
stortingsrepresentantene Jan Tore Sanner, Petter Løvik,
Svein Flåtten, Kari Lise Holmberg og Peter Skovholt Gitmark
om å styrke ansattes mulighet for medeierskap i egen bedrift,
som disse medlemmer støttet fullt ut. Disse medlemmer registrerte
at stortingsflertallet ikke var enig i dette og stemte ned forslaget. Disse medlemmer vil dermed ikke ta noen
omkamp på dette allerede. Disse medlemmer er
imidlertid bekymret for at Regjeringen ikke stimulerer til at ansatte
blir medeiere i egen bedrift, ettersom komiteen tidligere har blitt
gjort kjent med at internasjonale undersøkelser og forskning
har konkludert med mange positive erfaringer, der man har innført
ordninger for å styrke ansattes mulighet for medeierskap
i egen bedrift. Disse medlemmer bemerker
ellers at mens dette er på fremmarsj i andre europeiske
land og USA, og at andelen personer som investerer i egen bedrift
og aksjer generelt øker, så er tendensen ikke slik
i Norge. Disse medlemmer håper
derfor at Regjeringen i løpet av 2007 vil se nærmere
på disse utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Dokument nr. 8:28 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentantene
Jan Tore Sanner, Petter Løvik, Svein Flåtten,
Kari Lise Holmberg og Peter Skovholt Gitmark om å styrke
ansattes mulighet for medeierskap i egen bedrift.
Disse medlemmer mener det er prinsipielt viktig
at alle deltagere i samfunnet skal ha anledning til å påvirke
sin egen hverdag gjennom forskjellige systemer for representasjon
og demokrati. Disse instituttene for medbestemmelse har sine røtter
i et politisk demokrati, men er ikke mindre aktuelle også på det økonomiske
området. Eiermessig medbestemmelse over egen arbeidsplass
er en måte å øke muligheten til å påvirke
sin egen hverdag og ta ytterligere del i bedriftens økonomiske
liv. Slik vil en styrking av de ansattes mulighet til ikke bare å være
en medarbeider, men også medeier i bedriften, være
en styrking av det økonomiske demokrati eller selveierdemokratiet.
Disse medlemmer viser til at ordninger
for ansattes medeierskap i egen bedrift er i vekst over hele EU,
samt at dette i lang tid har vært vanlig i land som for
eksempel USA. Disse medlemmer konstaterer
at erfaringer fra de land som har ordninger for medeierskap, viser
at det resulterer i økt produktivitet og konkurransekraft.
Disse medlemmer viser til at internasjonale undersøkelser
viser at slike ordninger har mange positive konsekvenser, bl.a.
gir det større motivasjon blant de ansatte, økt
innovasjon og økt lønnsomhet. Dette er også grunnen
til at EU-kommisjonen ønsker mer bruk av ordninger for
ansattes eierskap.
Disse medlemmer har grunn til å tro
at både arbeidsgivere og arbeidstakere vil sette pris på at
det innføres tiltak for å øke ansattes
medeierskap i egen bedrift. Disse medlemmer vil
understreke at betydningen av opplæringsprogrammer for å fremme eierkultur
for de ansatte er viktig. Derfor er det et riktig incitament å øke
den skattefrie rabatten ved ansattes kjøp av aksjer i egen
bedrift.
Komiteens medlem fra Venstre mener at
det på prinsipielt grunnlag er viktig at alle deltagere
i samfunnet skal ha anledning til å påvirke sin
egen hverdag gjennom forskjellige systemer for representasjon og
demokrati. Disse instituttene for medbestemmelse har sine røtter
i det politiske demokrati, men er ikke mindre aktuelle også på det økonomiske området.
Eiermessig medbestemmelse over egen arbeidsplass er en måte å øke
muligheten til å påvirke sin egen hverdag, og
ta ytterligere del i bedriftens økonomiske liv. Slik vil
en styrking av de ansattes mulighet til ikke bare å være
medarbeider, men også medeier i bedriften, være
en styrking av det økonomiske demokrati - eller selveierdemokratiet.
Dette medlem viser til at ordninger
for ansattes medeierskap i egen bedrift er i vekst over hele EU,
samt at dette i lang tid har vært vanlig i land som for
eksempel USA. Dette medlem konstaterer
at erfaringer fra de land som har ordninger for medeierskap, viser
at det resulterer i økt produktivitet og konkurransekraft. Dette medlem viser til at internasjonale
undersøkelser viser at slike ordninger har mange positive
konsekvenser, bl.a. gir det større motivasjon blant de
ansatte, økt innovasjon og økt lønnsomhet.
Dette er også grunnen til at EU-kommisjonen ønsker
mer bruk av ordninger for ansattes eierskap. Dette
medlem har grunn til å tro at både arbeidsgivere
og arbeidstakere vil sette pris på at det innføres
tiltak for å øke ansattes medeierskap i egen bedrift. Dette medlem vil understreke at betydningen
av opplæringsprogrammer for å fremme en eierkultur
for ansatte er viktig. Derfor er det et riktig incitament å øke
den skattefrie rabatten ved ansattes kjøp av aksjer i egen
bedrift.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre fremmer følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-14 første ledd bokstav a
skal lyde:
a. Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen,
redusert med 20 pst., og det den ansatte betaler for aksjen. Den
skattefrie fordelen kan likevel ikke overstige 4 500 kroner
pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til dagens ordning hvor arbeidsgivers dekning av private treningskort
til helsestudio og treningssentre betraktes som velferdstiltak i
arbeidsforhold og at det derfor er skattepliktig for den ansatte.
Unntak fra dette gjelder dersom tiltaket består i en naturalytelse
og anses som rimelig velferdstiltak. Rimelige velferdstiltak i skattelovens
forstand er tiltak som "henvender seg innad til de personer som
er knyttet til foretaket/bedriften og har til hensikt å øke
trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen og
i tilknytning til den, oftest i form av fellesarrangement". Eksempelvis
vil det regnes som "rimelig velferdstiltak" dersom arbeidsgiver
innreder selv eller leier eget trimrom for de ansatte. Som rimelige velferdstiltak
regnes ikke personlige medlemskap i helsestudio eller treningssenter
betalt av arbeidsgiver.
Disse medlemmer anser fysisk trening å være
forebyggende i forhold til sykdom, samtidig som det bidrar til et
positivt miljø på arbeidsplassen. Dagens treningsskatt
er også en forskjellsbehandling mellom store og små bedrifter,
all den tid større bedrifter i stor utstrekning har egne
treningsrom på arbeidsplassen. Dagens regelverk kan også i
stor grad anses å være spesielt gunstig for mannlige
arbeidstakere. Dette fordi bedriftsidrettstiltak uten skatteplikt domineres
av bedriftenes mannlige medarbeidere (eks. bedriftsfotball), mens
eksempelvis skattepliktig fysisk aktivitet som trening i treningssentre
domineres av kvinner (70 pst.).
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 første ledd ny bokstav n skal
lyde:
Arbeidsgivers dekning av kostnader til personlige treningskort
for arbeidstakere såfremt tilbudet om slik dekning omfatter
alle ansatte i bedriften. Dekning av kostnader til reise mv. og
kjøp av utstyr omfattes ikke av fritaket. Fritaket gjelder
bare for kostnader inntil 3 000 kroner årlig.
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bokstav.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at den frivillige innsatsen som legges ned i veldedig og/eller
allmennyttig arbeid i institusjoner og organisasjoner, har en stor
betydning for fellesskapet. En aktiv frivillig sektor er en forutsetning
for å få til en god balanse mellom enkeltmenneskets
mange og ulike behov og demokratiske fellesskapsløsninger ivaretatt
av det offentlige.
Dette medlem viser videre til at
det i dag er bl.a. fastsatt fritak for arbeidsgiveravgift opp til
en viss beløpsgrense for lønnet arbeid i frivillige
organisasjoner hvor arbeidet ikke er knyttet til organisasjonens
næringsvirksomhet. Disse beløpsgrensene har vært
uendret siden loven trådte i kraft 1. mai 1997, mens
lønnsutviklingen har vært betydelig i de ni årene
som har gått i lovens virkeperiode. For industriarbeidere
har f.eks. lønnsveksten i snitt vært på 4,7
pst. i perioden 1997-2005, noe som gir en totalvekst på 44,8
pst. i perioden. Skulle fribeløpet for å unngå arbeidsgiveravgift
være justert tilsvarende, vil det bety at grensene i dag
ville vært om lag 430 000 kroner for totale
lønnsutgifter og for lønnsutbetalinger opp til 43 000 kroner
pr. ansatt.
Dette medlem viser for øvrig
til Dokument nr. 8:76 (2005-2006) forslag fra stortingsrepresentantene
Gunnar Kvassheim, Gunn Berit Gjerde, Lars Sponheim og André N.
Skjelstad om å justere beløpsgrensene for arbeidsgiveravgiftsfritak
for lønnet arbeid for veldedig eller allmennyttig institusjon
eller organisasjon i tråd med den generelle lønnsveksten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-2 åttende ledd annet punktum
skal lyde:
Fritaket etter første ledd gjelder bare dersom institusjonenes
eller organisasjonens totale lønnsutgifter er under 450 000
kroner, og bare for lønnsutbetalinger opp til 45 000
kroner pr. ansatt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret
2007."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til tidligere vedtak i lov om
statens embets- og tjenestemenn av 17. juni 2005 hvor ordningen
med ventelønn i staten ble forutsatt avviklet fra 1. januar
2006.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
I
"I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
gjøres følgende endringer:
§ 13 nr. 6 oppheves. Nåværende § 13
nr. 7 blir ny § 13 nr. 6.
Overskriften til § 13 skal lyde:
Fortrinnsrett til ny stilling.
§ 13 nr. 1 til nr. 5 skal lyde:
1. Den som ved lovendringens ikrafttredelse
har rett til ventelønn, beholder retten til ventelønn
etter de regler som gjelder på tidspunktet for lovendringen.
2. For arbeidstakere i virksomheter som ved særlig lovgivning
er gitt rettigheter etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens
tjenestemenn m.m. § 13 nr. 6, kan det i henhold
til den enkelte bestemmelse i slik særlig lovgivning tilstås
ventelønn også etter opphevelse av lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr.
6.
3. Departementet kan bestemme at arbeidstakere i navngitte
statlige virksomheter kan tilstås ventelønn etter
opphevelse av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
m.m. § 13 nr. 6, likevel ikke slik at ventelønn
tilstås for ansatte med fratredelse senere enn ett år
etter endringslovens ikrafttredelse.
4. Tilståelse av ventelønn etter annet
og tredje ledd kan bare skje dersom vilkårene i lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr.
6 er oppfylt.
5. Nærmere regler om ventelønn etter denne
bestemmelse kan fastsettes av Kongen i forskrift.
II
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
gjøres følgende endringer:
§ 20 første ledd bokstav f
oppheves. Nåværende bokstav g blir ny
bokstav f.
§ 24 tredje ledd oppheves.
§ 27 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsen i dette ledd gjelder også permittert medlem.
Følgende overgangsregler gis:
1. Medlemmer i Statens Pensjonskasse
som ved opphevelse av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse § 24
tredje ledd har rett til vartpenger etter denne bestemmelsen, kan
motta vartpenger etter de regler som gjelder ved opphevelsen.
2. Lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse § 20
første ledd bokstav f skal fortsatt gjelde for
dem som har ventelønn etter den tidligere bestemmelsen
i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13
nr. 6 og for dem som har vartpenger etter den tidligere bestemmelsen
i § 24 tredje ledd også etter disse bestemmelsenes opphevelse.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
1. januar 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår å fjerne
taket for hvor mye den enkelte pensjonist over 67 år kan
tjene før pensjonen blir redusert. Med dagens regler kan
pensjonister over 67 år bare tjene 2 G (125 784
kroner) før pensjonen blir avkortet. For hver krone den
enkelte pensjonist tjener ut over dette beløpet blir pensjonen avkortet
med 40 øre. Dette betyr at den effektive skatt på inntekter
over 125 784 kroner kan bli opp mot 80-90 pst. Det sier
seg at med slike skattesatser vil mange som i utgangspunktet kunne
tenkt seg å jobbe noen år til, likevel velge å tre
ut av arbeidslivet på grunn av at man vil ha svært
lite økonomisk utbytte av å jobbe noen år
ekstra. Disse medlemmer konstaterer
at Finansdepartementet anslår at det vil koste 200 mill.
kroner påløpt og 160 mill. kroner bokført å fjerne
dette taket uten at det er tatt hensyn til adferdsendringer på grunn
av at taket blir fjernet. I år 2002 da dette taket ble
hevet fra 1G til 2G, medførte endringen en økning
i arbeidstilbudet og at flere dermed betalte mer skatt. Med dagens
arbeidsmarked tror disse medlemmer at
en fullstendig fjerning av taket på 2G vil bety at langt
flere pensjonister over 67 år ønsker å jobbe
mer, slik at økte skatteinntekter vil overstige provenytapet
som oppstår på grunn av redusert trekk i pensjon. Disse medlemmer legger likevel inn fjerningen
av taket på 2G med 0 kroner i kostnader/inntekter.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2006-2007) punkt 1.3 og fremmer
følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 19-6 skal lyde:
Før alderspensjonisten har fylt 67 år, ytes
pensjonen på grunnlag av rettigheter som vedkommende har
opparbeidet til og med det året han eller hun fylte 66 år.
Rettigheter som vedkommende opparbeider deretter, regnes med først
når han eller hun fyller 70 år. Dersom ligningen
for det året pensjonisten fylte 66 år ikke foreligger
når alderspensjonen innvilges, settes poengtallet for dette året
lik det poengtallet som er fastsatt for det foregående året.
Pensjonen omregnes etter det poengtallet som er fastsatt for det året
pensjonisten fylte 66 år først når han
eller hun fyller 70 år.
Alderspensjonen til person over 67 år skal ikke reduseres
på grunn av pensjonsgivende inntekt.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av
bestemmelsene i denne paragrafen, herunder regler om fastsetting
av inntekt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-50 nåværende femte ledd
annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
inntil 15 000 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 2
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift av arv og visse
gaver gjøres følgende endringer:
I
Ny § 4 A skal lyde:
§ 4 A Betinget avgiftsfrihet ved arv
og gave av næringsvirksomhet
(1) Arv og gave av eiendeler og rettigheter i enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i selskap omfattet av § 11
A som oppfyller vilkårene i annet ledd, skal være
fritatt fra arveavgift. Dersom arvingen eller mottakeren eier de
mottatte eiendelene og rettighetene, andelene eller aksjene i mindre
enn 10 år fra tidspunktet da rådigheten anses
ervervet i henhold til §§ 9 og 10, bortfaller
eller begrenses fritaket etter første punktum i medhold
av reglene i femte ledd.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder når
følgende vilkår er oppfylt:
a) Enkeltpersonforetaket eller
selskapet må oppfylle kravene som stilles til små foretak
etter regnskapsloven § 1-6 i det siste årsregnskap
før rådighetsåret; og
b) overdrageren eller dennes ektefelle eller samboer må umiddelbart
før overdragelsen eie direkte eller indirekte minst 25
pst. av aksjene eller andelene i selskapet. Ved avgjørelsen
av om dette vilkår er oppfylt, skal man også regne
med andeler og aksjer som er eid av overdragers ektefelle eller samboer
og arvinger omfattet av arveloven §§ 1 til
3, når disse tidligere var eid av arvelateren eller giveren
eller dennes ektefelle eller samboer.
(3) Bestemmelsen i første ledd gjelder for enkeltpersonforetak
bare verdier som er knyttet til virksomheten eller virksomhetene
i foretaket. Verdien av børsnoterte aksjer, herunder aksjer
notert på SMB-listen, derivater og aksjer og andeler omfattet
av § 11 A skal ikke regnes som verdier
knyttet til virksomhet i enkeltpersonforetak. Ved overføring
av aksjer eller andeler som omfattes av § 11 A
legges verdien etter § 11 A til grunn.
(4) Hvor arvingen eller gavemottakeren også mottar verdier
som ikke faller inn under reglene i første til tredje ledd,
skal fritaksordningen etter denne paragraf gjelde for den del av
beregnet arveavgift som etter en forholdsmessig fordeling faller
på de nettoverdier som omfattes av første til
tredje ledd. Nettoverdiene som omfattes av reglene i første
til tredje ledd og andre nettoverdier beregnes ved at arvingens
eller gavemottakerens andel av fradrag etter § 15,
jf. § 16, som klart knytter seg til en bestemt
eiendel trekkes fra i denne. Fradrag som ikke klart knytter seg
til en bestemt eiendel trekkes fra forholdsmessig etter forholdet
mellom bruttoverdiene som faller inn under første til tredje
ledd og bruttoverdiene som faller utenfor. Ved overføring
av enkeltpersonforetak hvor det drives flere atskilte virksomheter
skal den del av beregnet arveavgift som faller inn under fritaksordningen
etter denne paragraf fordeles på virksomhetene etter forholdet
mellom nettoverdiene knyttet til virksomhetene. Overføres aksjer
eller andeler i flere selskaper skal arveavgiften knyttet til aksjene
eller andelene fordeles mellom selskapene forholdsmessig etter nettoverdiene
knyttet til aksjene eller andelene.
(5) Dersom arvingen eller mottakeren dør, gir bort eller
realiserer mer enn 50 pst. av de mottatte aksjene eller andelene,
og dette skjer mindre enn 10 år fra det tidspunktet da
rådigheten over midlene i henhold til §§ 9
og 10 anses ervervet, bortfaller en andel av avgiftsfritaket etter
første ledd tilsvarende en tidel for hvert år
som gjenstår til utløpet av 10-årsfristen etter
første ledd annet punktum. For enkeltpersonforetak bortfaller
en andel av arveavgiftsfritaket etter første ledd tilsvarende
en tidel for hvert år som gjenstår til utløpet
av 10-årsfristen etter første ledd annet punktum
ved død eller dersom virksomheten i det vesentlige opphører.
Realisasjon anses ikke å foreligge i den utstrekning fusjon,
fisjon eller annen selskapsomdanning kan gjøres med skattemessig
kontinuitet etter reglene i skatteloven og reglene i dette ledd
gjelder tilsvarende for de mottatte vederlagsaksjer eller andeler.
Det skal ikke beregnes rente som følge av utsatt plikt
til å svare avgift etter denne paragraf.
(6) Overføres enkeltpersonforetak eller aksjene eller
andelene i et selskap ved arv eller gave og en ektefelle, arving
eller gavemottaker, som selv har rett til betinget avgiftsfrihet
etter denne paragraf, kan vedkommende ektefelle, arving eller gavemottaker
overta avdødes rettigheter og plikter etter ordningen.
Tilsvarende gjelder ved salg til person som nevnt i arveloven §§ 1-4.
§ 20 A oppheves.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for arv og
gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10, går over 1. januar 2007 eller senere.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:
Forslag 3
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og
Venstre:
Forslag 4
I
I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m.
gjøres følgende endringer:
§ 13 nr. 6 oppheves. Nåværende § 13
nr. 7 blir ny § 13 nr. 6.
Overskriften til § 13 skal lyde:
Fortrinnsrett til ny stilling.
§ 13 nr. 1 til nr. 5 skal lyde:
1. Den som ved lovendringens ikrafttredelse
har rett til ventelønn, beholder retten til ventelønn
etter de regler som gjelder på tidspunktet for lovendringen.
2. For arbeidstakere i virksomheter som ved særlig lovgivning
er gitt rettigheter etter lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens
tjenestemenn m.m. § 13 nr. 6, kan det i henhold
til den enkelte bestemmelse i slik særlig lovgivning tilstås
ventelønn også etter opphevelse av lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr.
6.
3. Departementet kan bestemme at arbeidstakere i navngitte
statlige virksomheter kan tilstås ventelønn etter
opphevelse av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
m.m. § 13 nr. 6, likevel ikke slik at ventelønn
tilstås for ansatte med fratredelse senere enn ett år
etter endringslovens ikrafttredelse.
4. Tilståelse av ventelønn etter annet
og tredje ledd kan bare skje dersom vilkårene i lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr.
6 er oppfylt.
5. Nærmere regler om ventelønn etter denne
bestemmelse kan fastsettes av Kongen i forskrift.
II
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
gjøres følgende endringer:
§ 20 første ledd bokstav f
oppheves. Nåværende bokstav g blir ny
bokstav f.
§ 24 tredje ledd oppheves.
§ 27 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsen i dette ledd gjelder også permittert medlem.
Følgende overgangsregler gis:
1. Medlemmer i Statens Pensjonskasse
som ved opphevelse av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse § 24
tredje ledd har rett til vartpenger etter denne bestemmelsen, kan
motta vartpenger etter de regler som gjelder ved opphevelsen.
2. Lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse § 20
første ledd bokstav f skal fortsatt gjelde for
dem som har ventelønn etter den tidligere bestemmelsen
i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13
nr. 6 og for dem som har vartpenger etter den tidligere bestemmelsen
i § 24 tredje ledd også etter disse bestemmelsenes opphevelse.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
1. januar 2007.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 69 600
kroner. Avgiften må ikke overstige mer enn 25 pst. av den
del av inntekten som overstiger 69 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 6
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-32 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 36 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd a, c eller d eller annet ledd (lønnsinntekt).
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
36 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd b (pensjonsinntekt).
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Forslag 7
I lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter gjøres følgende
endring:
I
§ 4 annet ledd oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
Forslag 8
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet
mv. skal lyde:
(1) Særfradrag for alder gis etter følgende
regler:
a) Fra og med den måned
skattyter fyller 70 år, gis det et særfradrag
i alminnelig inntekt på 1 698 kroner pr. påbegynt
måned. Ektefeller har til sammen rett til samme særfradrag
som en enslig.
b) Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter
etter fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6
i folketrygdloven eller mottar støtte etter lov om supplerande
stønad til personar med kort butid i Noreg. Tar skattyteren
bare ut en del av full alderspensjon, reduseres særfradraget
tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full alderspensjon,
er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for
denne reduksjonen.
c) Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden,
fordeles særfradraget med en halvpart på hver.
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførepensjon etter folketrygdloven § 12-16, tidsbegrenset
uførestønad eller uførepensjon fordi
ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag
i alminnelig inntekt på 1 698 kroner pr. påbegynt
måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd
som har mottatt foreløpig uførepensjon, tidsbegrenset
uførestønad eller uførepensjon etter
folketrygdloven eller uførepensjon etter andre lover, skal for
hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt,
ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget
etter annet ledd.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Forslag 9
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-61 første ledd skal lyde:
(1) Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten
ombord, begrenset til 150 000 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Forslag 10
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-83 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig
store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons
sykdom eller annen varig svakhet, gis særfradrag på 9 180
kroner i alminnelig inntekt så langt kostnadene kan sannsynliggjøres å overstige
6 120 kroner. Kravet til minste kostnads- og fradragsnivå gjelder
ikke tilsynskostnader på grunn av forsørget barns
sykdom eller annen varig svakhet.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Forslag 11
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 tredje ledd skal lyde:
(3) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000
kroner pr. inntektsår. Samlet innbetalt sparebeløp
på kontoen kan ikke overstige 150 000 kroner. For
ektefeller som lignes under ett for begges samlede formue og inntekt
gjelder beløpsgrensene i dette ledd for hver av dem. Sparebeløp
fra barn som lignes under ett med foreldrene, jf. § 2-14,
kommer bare til fradrag i skatt på inntekt som lignes særskilt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 12
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 skal lyde:
§ 14-43. Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler m.v. som nevnt i § 14-41
første ledd kan avskrives med inntil følgende
sats:
a) kontormaskiner og lignende
- 30 pst.
b) ervervet forretningsverdi - 20 pst.
c) vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
25 pst.
d) personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar, mv. - 25 pst.
e) skip, fartøyer, rigger mv. - 16 pst.
f) fly, helikopter - 12 pst.
g) anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft
og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h) bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i) forretningsbygg - 2 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 13
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 første ledd ny bokstav n
skal lyde:
Arbeidsgivers dekning av kostnader til personlige treningskort
for arbeidstakere såfremt tilbudet om slik dekning omfatter
alle ansatte i bedriften. Dekning av kostnader til reise mv. og
kjøp av utstyr omfattes ikke av fritaket. Fritaket gjelder
bare for kostnader inntil 3 000 kroner årlig.
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bokstav.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 14
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 19-6 skal lyde:
Før alderspensjonisten har fylt 67 år, ytes
pensjonen på grunnlag av rettigheter som vedkommende har
opparbeidet til og med det året han eller hun fylte 66 år.
Rettigheter som vedkommende opparbeider deretter, regnes med først
når han eller hun fyller 70 år. Dersom ligningen
for det året pensjonisten fylte 66 år ikke foreligger
når alderspensjonen innvilges, settes poengtallet for dette året
lik det poengtallet som er fastsatt for det foregående året.
Pensjonen omregnes etter det poengtallet som er fastsatt for det året
pensjonisten fylte 66 år først når han
eller hun fyller 70 år.
Alderspensjonen til person over 67 år skal ikke reduseres
på grunn av pensjonsgivende inntekt.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av
bestemmelsene i denne paragrafen, herunder regler om fastsetting
av inntekt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 15
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 tredje ledd første og andre
punktum skal lyde:
(3) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000
kroner pr. inntektsår. Samlet innbetalt sparebeløp
på kontoen kan ikke overstige 200 000 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 16
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 annet ledd nytt fjerde punktum skal
lyde:
Videre kan departementet gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers
dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag 17
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven)gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 første ledd bokstav d
skal lyde:
personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar,
mv. - 25 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret
2007.
Forslag 18
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-14 første ledd bokstav a
skal lyde:
a. Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen,
redusert med 20 pst., og det den ansatte betaler for aksjen. Den
skattefrie fordelen kan likevel ikke overstige 4 500 kroner
pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag fra Høyre:
Forslag 19
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller
med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 20
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan gis med inntil 2 350 kroner eller med en
forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Forslag fra Venstre:
Forslag 21
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-2 åttende ledd annet punktum
skal lyde:
Fritaket etter første ledd gjelder bare dersom institusjonenes
eller organisasjonens totale lønnsutgifter er under 450 000
kroner, og bare for lønnsutbetalinger opp til 45 000
kroner pr. ansatt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret
2007.
Komiteen viser til proposisjonen
og til det som står ovanfor, og rår Odelstinget
til å gjere slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 19. mai 1933 nr. 11 om
særavgifter
I lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter gjøres følgende
endring:
I
§ 4 annet ledd skal
lyde:
Registrert eier og bruker av motorvogn er
solidarisk ansvarlige for avgift etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2007.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving
av skatt
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving
av skatt gjøres følgende endringer:
I
§ 27 nr. 2 annet
ledd skal lyde:
Hver av terminene settes som hovedregel lik halvparten av
den utliknede skatt ved siste likning, eventuelt forhøyet
eller redusert med en prosentsats som fastsettes for det enkelte år
av vedkommende departement.
§ 27 nr. 3 annet ledd skal lyde:
Likningssjefen kan etter krav fra den skattepliktige frafalle
forhåndsskatten når det er overveiende sannsynlig
at det ikke vil bli utliknet skatt for vedkommende inntektsår.
Dersom det er overveiende sannsynlig at det vil oppstå et
større avvik mellom utskrevet forhåndsskatt og
utlignet skatt, kan likningssjefen etter krav fra den skattepliktige
endre utskrivningen. Departementet kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om hva som i denne sammenheng vil utgjøre
et større avvik.
§ 27 nr. 7 skal lyde:
7. Resterende skatt tillegges renter etter
regler som fastsettes av departementet. Rentebeløpet
forfaller til betaling sammen med resterende skatt.
§ 27 nr. 9 skal lyde:
Er den innbetalte forhåndsskatt større enn
utliknet skatt, har den skattepliktige krav på rentegodtgjørelse
etter regler som fastsettes av departementet.
II
§ 21 skal lyde:
21. Forskottsskatt kan innbetales med
høyere beløp enn det som er utskrevet når
den utskrevne forskottsskatt må antas å bli utilstrekkelig
til dekning av den skatt som vil bli fastsatt ved likningen. Innbetaling
som her nevnt kan foretas også etter utløpet av inntektsåret,
men ikke senere enn 31. mai i det år
ligningen foretas. For skattytere som får utskrevet
forhåndsutfylt selvangivelse etter ligningsloven § 4-7 nr.
2, er fristen for betaling av tilleggsforskudd 30. april.
§ 27 nr. 4 skal lyde:
4. Forhåndsskatt kan innen 31.
mai innbetales med et høyere beløp enn
det som er utskrevet når dette anses utilstrekkelig til å dekke
den skatt som vil bli utliknet.
III
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
C.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og
visse gaver gjøres følgende endringer:
I
§ 24 nytt annet ledd
skal lyde:
Skattekontoret er avgiftsmyndighet i de tilfellene som
ikke omfattes av første ledd. Arveavgiftsfastsettelsen
foretas ved det skattekontoret departementet bestemmer.
§ 24 tredje ledd første og annet
punktum oppheves.§ 25 første ledd første punktum
skal lyde:
Når bo etter avdød eller forsvunnet person
ikke er overtatt av tingretten, skal melding om arv gis til skattekontoret innen
seks måneder etter dødsfallet eller etter at dødsformodningsdag
er endelig fastsatt.
§ 25 annet ledd første punktum
skal lyde:
Melding om avgiftspliktig gave eller utdeling av uskiftemidler
skal gis til skattekontoret innen en måned
etter at midlene er ytet, jf. § 2 tredje ledd.
§ 25 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Hvis meldingen ikke har kunnet gjøres fullstendig,
skal skattekontoret sette en frist for ny melding med
de manglende opplysninger.
§ 25 femte ledd skal lyde:
Når forholdene i særlig grad tilsier
det, kan skattekontoret innrømme lempninger
i meldeplikten.
§ 27 fjerde ledd skal lyde:
Den som har fått utsatt forfall etter reglene
i § 20 A plikter innen tre måneder å melde
fra til skattekontoret hvis retten til avdragsbetaling
faller bort, jf. § 20 A femte ledd.
§ 32 første og annet ledd skal
lyde:
Ved utbetaling eller utlevering av avgiftspliktige midler
plikter tingretten å holde tilbake det nødvendige
for å dekke vedkommende avgift for så vidt forfallstiden
ikke er utsatt i henhold til skattebetalingsloven § 10-31
tredje ledd.
Er forfallstiden utsatt eller erverves rådigheten over
midlene først på et senere tidspunkt enn utlodningen,
plikter retten etter anmodning fra skattekontoret å holde
tilbake avgiftspliktige midler som sikkerhet for avgiften.
§ 35 første ledd nytt siste punktum
skal lyde:
Klage leveres skattekontoret.
II
Endringene under I gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Departementet kan gi overgangsbestemmelser.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66
om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres
følgende endringer:
I
§ 31a skal lyde:
31a Registreringspliktig næringsdrivende
som har liten omsetning kan etter søknad levere årsoppgave. Årsoppgaven
må være kommet frem til avgiftsmyndigheten innen
2 måneder og 10 dager etter kalenderårets utløp.
Departementet kan gi forskrifter om avgrensing og gjennomføring
av bestemmelsen i første ledd.
§ 33 første ledd skal lyde:
Oppgaven må være kommet frem til avgiftsmyndigheten
innen 1 måned og 10 dager etter utløpet av hver
termin eller fra tidspunktet for virksomhetens opphør. Fristen
for 3. termin, mai og juni, er likevel 20. august. Oppgave
som sendes i posten, anses fremkommet i rett tid hvis den er poststemplet
innen utløpet av fristen.
§ 34 første ledd skal lyde:
Avgift forfaller til betaling ved utløpet av oppgavefristen
etter §§ 31, 31 a, 33 og 40.
II
§ 5a annet ledd ny
nr. 10 skal lyde:
10.omsetning av rett
til å disponere kommunal havn mot havneavgifter eller vederlag
i samsvar med kapittel VI i lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann
m.v.
III
§ 27 første
ledd første punktum skal lyde:
Næringsdrivende som driver omsetning som går inn
under denne lovs kap. IV eller den som er avgiftspliktig etter § 10
annet, tredje, fjerde og femte ledd, § 11 og § 12
fjerde ledd, skal uoppfordret og uten opphold sende skriftlig melding
om virksomheten til skattekontoret.
§ 28 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Registrert virksomhet skal forbli registrert i minst 2
hele kalenderår etter registreringen eller etter at omsetning
og avgiftspliktig uttak er sunket under den beløpsgrense
som er nevnt i første ledd, med mindre virksomheten er
opphørt eller skattekontoret av særlige
grunner finner å kunne slette den.
§ 46 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Andre næringsdrivende enn de som er nevnt i første
ledd skal når avgiftsmyndighetene forlanger det, gi de
opplysninger om virksomheten som kreves.
§ 48 annet ledd første punktum
skal lyde:
Skattekontoret kan foreta undersøkelser
eller forlange opplysninger om navngitt registreringspliktig eller
frivillig registrert næringsdrivendes midler som has til
forvaltning og om avkastning av disse, om innskudds- og gjeldskonto,
deposita og andre økonomiske mellomværende med
navngitt næringsdrivende som nevnt.
§ 49a første ledd første
punktum skal lyde:
Næringsdrivende og offentlig organ som har gitt en
utenlandsk næringsdrivende et oppdrag på plass for
bygge- eller monteringsarbeid, skal uoppfordret gi skattekontoret opplysninger
om oppdraget og enhver oppdragstaker som i tilknytning til hovedoppdraget
utfører oppdrag.
§ 50 første ledd oppheves.§ 50 annet til femte ledd blir første til
fjerde ledd.Ny § 56 skal lyde:
Forhøyelse etter § 54 og fastsettelse
etter § 55 kan endres av skattekontoret, Skattedirektoratet
og Klagenemnda for merverdiavgift. Det samme gjelder vedtak etter § 28
om registrering eller sletting i avgiftsmanntallet når
det samtidig er truffet vedtak etter § 55 som har direkte
sammenheng med registrerings- eller slettingsvedtaket. Skattedirektoratets
endringskompetanse etter første og annet punktum er begrenset
til vedtak hvor etterberegnet beløp er under 15 000 kroner,
renter ikke medregnet.
Dersom det foreligger nye opplysninger som viser
at det tidligere vedtaket er uriktig, kan vedtaket endres til ugunst
for den avgiftspliktige i inntil ti år etter utløpet
av vedkommende termin.
Dersom det ikke foreligger nye opplysninger, må varsel
om endring til ugunst for den avgiftspliktige gis innen to år
etter tidspunktet for vedtaket.
§ 57 første og annet ledd skal
lyde:
Vedtak etter kap. XIII og § 73 kan påklages
til Klagenemnda for merverdiavgift. Det samme gjelder vedtak
etter § 28 om registrering eller sletting i avgiftsmanntallet
når det samtidig klages over vedtak etter første
punktum som har direkte sammenheng med registrerings- eller slettingsvedtaket.
Klage til nemnda tas ikke under behandling uten samtykke
av nemndas leder dersom klagegjenstandens verdi er under 15 000
kroner, renter ikke medregnet. Denne avgjørelsen kan ikke
påklages. Dersom klagegjenstandens verdi er mellom 4 000
og 15 000 kroner, renter ikke medregnet, avgjøres klagen av
Skattedirektoratet. Departementet avgjør hvilket organ
som skal være klageinstans for andre vedtak etter denne
lov.
§ 57 annet til femte ledd blir tredje til
sjette ledd.Ny § 57a skal lyde:
Dersom Klagenemnda for merverdiavgift endrer et
vedtak til gunst for klageren, avgjør skattekontoret saker
om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36
første ledd.
Skattekontorets vedtak etter første ledd
kan påklages til Klagenemnda for merverdiavgift.
§ 58 nytt tredje ledd skal lyde:
Klage over vedtak som nevnt i § 57 første
ledd tas ikke under behandling uten samtykke fra klagenemndas leder
dersom klagegjenstandens verdi er under 4 000 kroner, renter
ikke medregnet. Denne avgjørelsen kan ikke påklages.
§ 58a første ledd første
punktum skal lyde:
Skattedirektoratet og skattekontoret kan
på anmodning fra avgiftspliktig avgi forhåndsuttalelse
om de avgiftsmessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon
før den igangsettes.
§ 58d første ledd skal lyde:
Skattedirektoratets og skattekontorenes avgjørelse
om ikke å avgi bindende forhåndsuttalelse kan ikke
påklages.
§ 61 nytt første ledd skal lyde:
Søksmål mot staten anlegges
ved saksøkers alminnelige verneting etter reglene i lov
17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
Nåværende § 61 første
og annet ledd blir annet og tredje ledd.§ 67 oppheves.
IV
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringen under II trer i kraft 1. januar 2007.
Endringene under III gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Departementet kan gi overgangsbestemmelser.
E.
Vedtak til lov
om endringer i lov 16. januar 1970 nr. 1
om folkeregistrering
I lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering gjøres
følgende endringer:
I
Ny § 1 skal lyde:
Det skal være ett sentralt folkeregister
for Norge. I Det sentrale folkeregister registreres alle personer som:
a)er eller har vært
bosatt i Norge,
b)er født i Norge,
c)har fått tildelt
fødselsnummer eller D-nummer.
§ 2 skal lyde:
Staten sørger for folkeregistreringen og
bærer kostnadene ved denne virksomheten.
Ny § 3 skal lyde:
Skattekontoret er folkeregistermyndighet i første instans.
Departementet fordeler oppgaver mellom skattekontorene.
Skattedirektoratet er sentral folkeregistermyndighet.
§ 4 tredje punktum skal lyde:
Departementet gir nærmere regler om
tildeling og endring av fødselsnummer og D-nummer.
§ 5 skal lyde:
Departementet kan bestemme at det skal
iverksettes landsomfattende eller lokale undersøkelser med
sikte på å kontrollere, revidere og supplere opplysningene
i folkeregisteret.
§ 6 skal lyde:
Ved undersøkelser som nevnt i § 5, plikter
enhver som er bosatt eller er midlertidig tilstede i en
kommune, å gi registermyndigheten følgende
opplysninger om seg selv og sin husstand: Fullt navn, fødselsdato, fødested,
kjønn og sivilstand, foreldreansvar for barn, utdanning,
yrke, arbeidsgiver, bosted i kommunen (for midlertidig tilstedeværende
også i hvilken kommune de er bosatt),
trossamfunn, statsborgerforhold og for personer som er tilflyttet kommunen i
løpet av de siste fem år, også når
og hvorfra de er flyttet inn. Opplysning om tilhørighet
i Den norske Kirke kan tas inn i det sentrale register som nevnt
i § 1 første ledd.
Enhver som avgir hus eller husrom til beboelse for andre,
plikter videre å gi oppgave til registermyndigheten over
de personer han avgir hus eller husrom til, antall leiligheter,
deres størrelse og husleien. Det samme plikter gårdens
bestyrer eller forretningsfører.
Etter departementets nærmere
bestemmelse kan også andre opplysninger kreves gitt om
forhold som står i nær tilknytning til opplysningsplikten
i første og annet ledd.
Ny § 7 skal lyde:
Den som endrer bosted i Norge, plikter innen 8 dager
etter flyttingen å melde dette til Skattekontoret.
§ 8 skal lyde:
Når en person som er bosatt eller som har oppholdt
seg i Norge minst 6 måneder flytter til utlandet for å bosette
seg der eller for å oppholde seg der i minst 6 måneder,
skal han før utreisen melde fra til skattekontoret. Den
som har meldt fravær, plikter også å melde
fra til skattekontoret når han vender
tilbake.
Den som kommer fra utlandet for å bosette
seg i Norge, skal innen 8 dager etter ankomsten
personlig melde seg for skattekontoret og vise
fram pass eller annet legitimasjonspapir. Det samme gjelder personer
som kommer fra utlandet for å oppholde seg her i
minst 6 måneder. Den meldepliktige kan pålegges å skaffe
og levere inn flytteattest. Departementet kan bestemme
at det helt eller delvis kan gjøres unntak fra denne meldeplikten
for utlendinger (enhver som ikke er norsk statsborger) som ved innreisen
også har meldeplikt til annen offentlig myndighet.
§ 9 oppheves.§ 10 første ledd annet punktum skal lyde:
Denne plikt faller bort når den som flytter, viser bevitnelse
fra skattekontoret for at han selv har gitt påbudt
melding.
§ 11 skal lyde:
På henvendelse fra skattekontoret plikter
alle personer over 15 år som oppholder seg i Norge til
enhver tid å gi de opplysninger om seg og sin husstand som
er nevnt i §§ 6-10.
Har en person gitt uriktige, ufullstendige, unøyaktige
eller innbyrdes motstridende meldinger eller opplysninger, plikter
han etter oppfordring å møte personlig for skattekontoret for å gi
nærmere forklaring om forholdet. Er det grunn til å tvile
på riktigheten av opplysninger som gis eller er
gitt, kan registermyndigheten kreve at vedkommende på egen
kostnad skaffer de attester eller andre beviser som trengs.
Registermyndigheten kan om nødvendig
kreve politiets bistand til å innhente opplysninger etter
denne lov.
§ 12 første ledd skal lyde:
Etter pålegg fra registermyndigheten plikter
offentlige myndigheter uten hinder av lovbestemt taushetsplikt å gi
de meldinger og opplysninger som er nødvendige for registerføringen.
§ 13 første ledd første
punktum skal lyde:
Enhver som i stillings medfør eller som i medhold
av denne loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, har høve
til å gjøre seg kjent med opplysninger i folkeregisteret om
noens private forhold, er pliktige til å bevare taushet
om det han får kjennskap til.
§ 13 første ledd tredje punktum
skal lyde:
Etter begjæring fra personer og private institusjoner
kan skattekontoret bestemme at opplysning om sivilstand,
ektefelle, barn og foreldre i særlige tilfelle kan unntas
fra taushetsplikt.
§ 13 første ledd fjerde punktum
skal lyde:
Et avslag kan påklages til Skattedirektoratet av den
som har satt frem begjæringen.
§ 13 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler om i hvilken utstrekning begjæring om utlevering
av opplysninger som nevnt i dette ledd skal etterkommes.
§ 13 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Tjenestemenn som i stillings medfør har adgang til folkeregisteret,
skal ved tiltredelsen underskrive erklæring om taushetsplikt.
§ 14 første ledd første
punktum skal lyde:
Uten hinder av taushetsplikten etter § 13 kan
det i medhold av lov eller regler fastsatt av departementet gis
opplysninger fra folkeregisteret til offentlige myndigheter
til bruk i deres virksomhet.
§ 14 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Når det finnes rimelig, og det ikke medfører
skade for vedkommendes interesser, kan Skattedirektoratet bestemme
at opplysninger uten hinder av taushetsplikten i § 13 skal
gis til forskning.
§ 14 fjerde ledd skal lyde:
Det kan etter regler som fastsettes av departementet kreves
godtgjørelse for opplysninger som registermyndigheten gir.
§ 14a skal lyde:
En kommune kan innen rammen av de regler som fastsettes
av departementet, kreve at skattekontoret foretar
undersøkelser i statistisk øyemed. Kommunene kan
pålegges å dekke utgiftene ved særlige
tiltak.
§ 15 skal lyde:
Departementet fastsetter nærmere
bestemmelser til utfylling og gjennomføring av denne lov.
§ 16 tredje ledd skal lyde:
Den skyldige plikter å erstatte de utgifter som hans
forhold har påført skattekontoret.
§ 18 første og annet punktum skal
lyde:
Medlemmer av Regjeringen og Stortinget, statssekretærer
og politiske rådgivere i departementene og ved statsministerens
kontor, anses bosatt i den kommune der de hadde
sitt bosted før de tiltrådte. Dette gjelder bare
så lenge personen disponerer bolig til privat bruk under
opphold i kommunen.
II
Endringene under I gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Departementet kan gi overgangsbestemmelser.
F.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1975 nr. 35
om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v.
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endringer:
I
§ 3 c femte ledd
nytt femte til åttende punktum skal lyde:
Skattebetalingsloven § 32 a gjelder ikke
for krav etter dette ledd. Retten til motregning går likevel
foran rettigheter stiftet ved pantsettelse eller overdragelse. Skattebetalingsloven § 31
nr. 4 gjelder tilsvarende når kravet på tilbakebetaling
rettes mot panthaver eller den som har fått seg overdratt
fordringen. Krav på tilbakebetaling kan også rettes
mot skattyter etter de samme regler.
§ 3 d skal lyde:
Med de begrensninger som følger av denne lov, blir
de områder som er nevnt i § 1, å anse
som ett distrikt (sokkeldistriktet).
Det gis fradrag for netto finanskostnader påløpt på rentebærende
gjeld. I dette inngår summen av rentekostnader og valutatap
fratrukket valutagevinster på gjelden. Fradraget settes
til andelen av selskapets netto finanskostnader som svarer til 50
prosent av forholdet mellom skattemessig nedskrevet verdi per 31.
desember i inntektsåret av formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet
og gjennomsnittlig rentebærende gjeld gjennom inntektsåret.
Hvis valutagevinster overstiger summen av rentekostnader og valutatap
på rentebærende gjeld, skal en tilsvarende andel
av netto finansinntekter tas til inntekt.
Ved anvendelsen av foregående ledd skal
følgende formuesobjekter tilordnes sokkeldistriktet, når
de er anskaffet eller pådratt som ledd i, eller senere
tatt i bruk i virksomhet som nevnt i § 5, og per 31. desember
i inntektsåret ikke er realisert eller tatt ut av slik virksomhet:
a)Driftsmiddel som
nevnt i § 3 b,
b)Driftsmiddel som nevnt i
skatteloven § 14-40 første ledd, og kostnader
som er påløpt til erverv av slikt driftsmiddel
per 31. desember i inntektsåret,
c)Leiet flyttbar produksjonsinnretning
som den skattepliktige leietaker krever behandlet etter de særlige
reglene fastsatt i medhold av § 3 i,
d)Kostnader til egen forskning
og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er
blitt til driftsmidler, jf. skatteloven § 6-25,
e)Annet ervervet immaterielt
formuesobjekt enn ervervet forretningsverdi.
Selskapets overskytende netto finanskostnader påløpt
på rentebærende gjeld som ikke kommer til fradrag
i sokkeldistriktet etter bestemmelsene foran, føres til
fradrag i det alminnelige skattestedet (landdistriktet). Overskytende
netto finansinntekter tas tilsvarende til inntekt i landdistriktet.
Hvis det etter bestemmelsene foran ikke foreligger
formuesobjekter tilordnet sokkeldistriktet, føres selskapets
netto finanskostnader påløpt på rentebærende
gjeld til fradrag i landdistriktet. Netto finansinntekter tas tilsvarende
til inntekt i landdistriktet.
Renteinntekter og andre finansielle inntekter, øvrige
valutagevinster og valutatap og finansielle ytelser som ikke kan
henføres til noen bestemt inntektskilde, tas til inntekt
eller føres til fradrag i landdistriktet.
Netto finanskostnader som etter annet til sjette ledd
skal føres til fradrag i landdistriktet, men som ikke kommer
til fradrag i landdistriktet fordi det ikke er inntekt å føre
fradraget mot i inntektsåret, kan føres til fradrag
i alminnelig inntekt i sokkeldistriktet. Bestemmelsene i § 3
c første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for underskudd
som skriver seg fra kostnader som etter denne bestemmelsen er tilordnet
sokkeldistriktet. Fradraget etter første punktum i alminnelig
inntekt i sokkeldistriktet gis før fradrag for underskudd
etter § 3 c sjette ledd.
§ 3 h skal lyde:
Ved aktivering av rentekostnader som del av kostpris
på driftsmiddel som nevnt i § 3 b, kan beløp som
aktiveres ikke overstige netto finanskostnader som kommer til fradrag
i sokkeldistriktet etter § 3 d annet ledd. Årets
aktiverte rentekostnader medregnes ikke i skattemessig nedskrevet
verdi per 31. desember i inntektsåret av formuesobjekter
tilordnet sokkeldistriktet etter § 3 d annet ledd.
§ 3 j oppheves.§ 6 nr. 1 bokstav e skal lyde:
Oljeskattenemnda eller Klagenemnda avgjør
hva som skal anses som skattepliktig inntekt og fradragsberettiget
kostnad for finansielle poster som nevnt i § 3
d annet til syvende ledd.
Når klage etter bokstav c) er avgjort, treffes
avgjørelse om fordeling mellom distrikter i riket av formue
og inntekt, herunder utgifter, underskudd eller tap, som ikke er
tatt med ved ligningen etter bokstav a), jf. bokstav c), etter bestemmelsene
i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven).
II
Ved ikrafttredelse av endringene under I gjelder følgende
overgangsregel:
Selskap som i vilkår for samtykke etter petroleumsskatteloven § 10
har fått nøytralisert effekten av regnskapsmessig
merverdi ved å inntektsføre i transaksjonsåret
nåverdien av beregnede rentekostnader i beregningsperioden,
kan kreve fradrag ved ligningen for inntektsåret 2007 for
et beløp som svarer til den beregnede nåverdieffekten
for årene fra og med 2007 til og med utløpet av
beregningsperioden. Forrige punktum gjelder bare for vilkår
som nevnt fastsatt i vedtak etter § 10 truffet etter 10.
mai 2004. Selskapet må framsette krav overfor Oljeskattekontoret
om fradrag etter denne bestemmelsen senest ved innlevering av selvangivelsen
for inntektsåret 2007.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2007.
G.
Vedtak til lov
om endringer i lov 12. desember 1975 nr. 59
om dokumentavgift
I lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift gjøres
følgende endringer:
I
§ 7 første
ledd nytt annet punktum skal lyde:
Avgift av dokument som overfører hjemmel
til bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett
til tomta, beregnes tilsvarende.
§ 7 annet ledd oppheves.Nåværende § 7 tredje til sjette
ledd, blir nye annet til femte ledd.§ 8 nytt annet ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a gjelder tilsvarende
ved overføring av felles bolig mellom samboere ved samlivsbrudd.
Med samboere menes i denne lov to personer som har levd sammen i
et ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold, og hatt
felles folkeregistrert adresse i minst to år forut for
samlivsbruddet, eller venter, har eller har hatt felles barn.
II
Endringene under I trer i kraft 1. januar 2007.
H.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning gjøres
følgende endringer:
I
§ 9-11 nr. 1 nytt
annet punktum skal lyde:
På vilkår som nevnt i første
punktum, skal overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda
tilkjenne dekning av sakskostnader når skattyter har fått
medhold ved domstolsavgjørelse.
§ 9-11 nr. 2 skal lyde:
2. Skattyteren må levere krav om dekning etter nr.
1 første punktum innen tre uker etter
at meldingen om nemndas vedtak er kommet fram. Krav om
dekning etter nr. 1 annet punktum må leveres innen tre uker
etter at meldingen om endringsvedtak som følger av domstolsavgjørelse
er kommet fram.
II
Ny § 2-1 skal lyde:§ 2-1 Ligningsmyndighet i første
instans
Skattekontoret er ligningsmyndighet i første
instans. Landet er delt i regioner med ett skattekontor i hver region.
Ny § 2-2 skal lyde:§ 2-2 Skatteklagenemnder
1.Det er en skatteklagenemnd
for hvert skattekontor. Skatteklagenemndenes medlemmer oppnevnes
av fylkestingene i vedkommende region.
2.Departementet oppnevner særskilte
skatteklagenemnder for behandling av bestemte skattytergrupper.
3.Departementet gir forskrifter
om oppnevning, sammensetning og organisering av skatteklagenemndene.
Ny § 2-3 skal lyde:§ 2-3 Sentrale ligningsmyndigheter
Skattedirektoratet og Riksskattenemnda er sentrale
ligningsmyndigheter. Riksskattenemnda består av en leder
og fire andre medlemmer som oppnevnes av departementet.
Ny § 2-4 skal lyde:§ 2-4 Særskilte ligningsmyndigheter
For skattyter som driver utvinning, behandling og
rørledningstransport av petroleum i område som nevnt
i petroleumsskatteloven § 1, er Oljeskattekontoret, Oljeskattenemnda
og Klagenemnda for petroleumsskatt særskilte ligningsmyndigheter,
jf. petroleumsskatteloven § 6. Departementet kan gi nærmere forskrifter
til denne paragrafen.
§ 2-5 innledningen og bokstav b og c skal
lyde:
Utelukket fra å gjøre tjeneste som medlem
av nemnd som nevnt i §§ 2-2 til 2-4 er
b) skatteoppkrevere samt tjenestemenn
ved deres kontorer, jf. skattebetalingsloven § 2-1,
c) tjenestemenn i Skattedirektoratet og ved skattekontorene,
§ 2-6 nr. 1 og 2 skal lyde:
1. Enhver stemmeberettiget person som bor i
det aktuelle fylket er valgbar og plikter å gjøre
tjeneste etter valg eller oppnevning som medlem av, eller varamedlem
til, nemnd som nevnt i § 2-2 nr. 1.
2. Rett til å kreve seg fritatt for valg eller
oppnevning som nevnt i § 2-2 nr. 1 har
a. den som vil ha fylt seksti år ved
funksjonstidens begynnelse og
b. den som har vært medlem av et ligningsorgan hele
den foregående valgperiode.
§ 2-7 skal lyde:§ 2-7 Samtidige verv
Ingen kan samtidig være medlem av, eller varamedlem
til, flere enn ett ligningsorgan som nevnt i §§ 2-2
til 2-4.
§ 2-8 nr. 1 skal lyde:
1. Medlemmer av nemnd som nevnt i §§ 2-2
til 2-4, og varamedlemmer velges eller oppnevnes for fire år.
§ 3-1 skal lyde:§ 3-1 Veiledningsplikt
Skattekontoret skal på forespørsel
gi veiledning om utfylling av skjemaer som gjelder ligningen. Når arbeidssituasjonen
tillater det, skal skattekontoret dessuten gi
veiledning om lover, forskrifter og vanlig praksis som har betydning
for de rettigheter og plikter vedkommende har, og om mulig peke
på forhold som særlig kan ha betydning.
§ 3-2 skal lyde:§ 3-2 Muntlig henvendelse
1. Den som ønsker det, skal, når
ikke særlige grunner taler mot det gis anledning til å samtale
om sin ligning eller opplysningsplikt med en tjenestemann på skattekontoret.
2. Skattekontoret kan kreve skriftlig
bekreftelse på muntlige opplysninger når vedkommende
pliktet å gi opplysningene eller ønsker å påberope
at han har gitt dem.
§ 3-4 nr. 3 og nr. 4 skal lyde:
3. Skattekontoret eller Skattedirektoratet
bestemmer ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling hvordan
skattyteren skal gjøres kjent med dokument eller deler
av dokument etter denne paragraf. Den som ber om det, skal få kopi
eller utskrift av dokumentet.
4. Skattekontorets avslag på krav
etter nr. 1 kan påklages til Skattedirektoratet når
avslaget er begrunnet i nr. 2 c og e eller kravet ble satt fram
under forberedelse av en sak for skatteklagenemnda eller
Riksskattenemnda. Avslag som nevnt i første punktum
gitt av Oljeskattekontoret kan påklages
til Skattedirektoratet etter de samme vilkår. Klage leveres
innen tre uker til skattekontoret eller for saker som nevnt
i annet punktum, til Oljeskattekontoret.
§ 3-6 nr. 3 annet punktum skal lyde:
For pålegg gitt av Oljeskattekontoret
treffer Skattedirektoratet denne avgjørelsen.
§ 3-8 nr. 1 bokstav e og f skal lyde:
e. en overordnet tjenestemann ved skattekontoret eller Skattedirektoratet er
ugild i saken,
f. han har deltatt i tidligere avgjørelse i saken
som medlem av skatteklagenemnda eller
Ny § 3-9 skal lyde:§ 3-9 Saksforberedelse
1.Skattekontoret forbereder
sak som skal avgjøres av skatteklagenemnda.
2.Skattedirektoratet er sekretariat
for Riksskattenemnda og fremmer saker for nemnda.
3.Når skatteklagenemnda
avgjør saker i møte, har skattekontoret rett -
og hvis nemnda krever det - plikt, til å møte
og gi uttalelse. Det samme gjelder Skattedirektoratet ved møter
i Riksskattenemnda.
Ny § 3-10 skal lyde:§ 3-10 Nemndsavgjørelse
1.Skatteklagenemnda
treffer avgjørelse i avdeling som består av tre
av nemndas medlemmer. Avgjørelsen treffes skriftlig eller
i fulltallig møte.
2.Dersom det er dissens i avdelingen
eller nemndas leder bestemmer det, treffes avgjørelse i
møte der avdelingen utvides med to medlemmer, hvorav en er
nemndas leder.
3.Skatteklagenemnder oppnevnt
av departementet etter § 2-2 nr. 2 og Riksskattenemnda
treffer avgjørelse i møte hvor minst halvparten
av nemndas medlemmer deltar, og hvor lederens stemme gjør
utslaget i tilfelle av stemmelikhet.
4.Skattedirektoratet kan godkjenne
at skatteklagenemnder oppnevnt av departementet etter § 2-2 nr.2
treffer avgjørelse i enkeltsak etter bestemmelsene i nr.
1.
§ 3-11 nr. 2, 3 og 4 skal lyde:
2. Skattekontoret sender gjenpart
av vedtaket til skattyteren med opplysning om den adgang han har
til å klage på vedtaket.
3. Skattekontoret kan rette skrive- eller
beregningsfeil i vedtaket.
4. Der skattekontoret avgjør endringssak
og skattyter ikke har kommet med innsigelser til varsel om endring,
eller skattyters klage fullt ut tas til følge, gjelder § 8-3
nr. 5 tilsvarende. Hvis tilleggsskatt ilegges, følges reglene
i nr. 1 til 3.
§ 3-13 nr. 2 bokstav f siste punktum oppheves.§ 3A-1 nr. 1 første punktum skal lyde:
Skattedirektoratet og skattekontoret kan
på anmodning fra en skattyter avgi bindende forhåndsuttalelse
om de skattemessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon
før den igangsettes.
§ 3A-3 nr. 1 skal lyde:
1. Skattedirektoratets og skattekontorets avgjørelse om
ikke å avgi bindende forhåndsuttalelse kan ikke
påklages.
Ny § 4-6 skal lyde:§ 4-6 Hvor selvangivelse skal leveres
Selvangivelse som omfatter skattyterens samlede formue
og inntekt, og alle påbudte vedlegg, skal leveres til skattekontoret.
Skattytere som nevnt i § 2-4 skal levere selvangivelse
til Oljeskattekontoret.
§ 4-7 nr. 3, 5, 6 og nr. 7 skal lyde:
3. Skattyter som nevnt i § 2-4 skal
levere selvangivelse med vedlegg innen utgangen av april i året etter
inntektsåret.
5. Godtgjør noen at det av særlige grunner
vil skape betydelige vanskeligheter å levere selvangivelse med
vedlegg innen fristen, skal skattekontoret etter
skriftlig søknad gi utsetting.
6. Skattekontoret kan etter søknad
fra regnskapsfører eller revisor som bistår næringsdrivende
med utfylling av selvangivelse med vedlegg, gi utsettelse av leveringsfristen
for en mindre andel av søkerens klienter. Søknaden
må gjelde navngitte skattytere. Utsettelse på dette
grunnlag kan ikke gis lengre enn til 30. juni i året etter
inntektsåret.
7. Skattedirektoratet kan forlenge fristen etter nr. 1 og
nr. 2 med inntil en måned for grupper av skattytere.
§ 4-9 nr. 5 skal lyde:
5. Selskapsoppgave og andre pliktige oppgaver skal leveres
til skattekontoret. Selskapsoppgave som skal
behandles av Oljeskattekontoret skal leveres dit.
§ 6-2 nr. 5 annet punktum skal lyde:
Dog skal oppgaver fra person bosatt i utlandet og der hjemmehørende
selskaper m.v. være innsendt før virksomheten
innen riket opphører, med mindre skattekontoret har
gitt tillatelse til at oppgaver leveres på et senere tidspunkt.
§ 6-3 nr. 4 skal lyde:
4. Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond
skal ukrevet sende årsoppgave over medlemskontienes saldo
og bevegelse til skattekontoret.
§ 6-8 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Oppgaven skal leveres innen 31. januar til skattekontoret.
§ 6-9 annet punktum skal lyde:
Oppgavene skal innen 31. januar leveres til skattekontoret.
§ 6-10 nr. 5 første punktum skal
lyde:
Rederi eller arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet
om bord på fartøy, skal ukrevet gi skattekontoret opplysninger
på skjema fastsatt av skattekontoret om
arbeidstaker bosatt i utlandet i tjeneste på norsk registrert
fartøy, herunder fartøy registrert i Norsk Internasjonalt
Skipsregister (NIS).
§ 6-11 nr. 2 og 3 skal lyde:
2. Med mindre annet er bestemt, leveres oppgave som
nevnt i nr. 1 til skattekontoret.
3. Skattekontoret kan pålegge
selskapet å levere ny oppgave over aksjonærene
og deres skattekommuner når verdsettingen av selskapets
aksjer er endret.
§ 7-1 nr. 2 skal lyde:
2. Skattekontoret kan fastsette
en lokal takseringsregel når lokale forhold tilsier at
en takseringsregel fravikes for en gruppe skattytere eller når
takseringsregel for hele landet ikke er fastsatt.
§ 8-1 nr. 2 skal lyde:
2. ligning av sjømenn bosatt i utlandet,
som ikke har sendt selvangivelse, skal i alminnelighet
baseres på de samme forhold som ble lagt til grunn ved forskuddsutskrivingen.
§ 8-4 nr. 1 skal lyde:
1. Skattekontoret treffer alle
avgjørelser vedrørende ligningen etter dette kapittel
som ikke i lov eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet.
§ 8-4 nr. 2 oppheves. Nåværende
nr. 3 blir nr. 2.§ 8-4 nr. 2 skal lyde:
2. Ved den særskilte sentrale ligningsmyndighet som
angitt i § 2-4, følger avgjørelsesmyndigheten
under ligningen petroleumsskattelovens regler.
§ 8-5 skal lyde:§ 8-5 Særskilt avgjørelsesmyndighet
De verdier som er nevnt i skatteloven § 18-7 første
ledd bokstavene b og c og fordelingen av dem mellom kommunene fastsettes
av den skatteklagenemnda som departementet bestemmer, etter
oppgave fra Norges vassdrags- og energiverk. Før Norges vassdrags-
og energiverk gir sin oppgave, skal det ha gitt eieren av elektrisitetsverket
og vedkommende skatteklagenemnd anledning til å uttale
seg. Skatteklagenemndas avgjørelser
etter denne paragraf kan ikke påklages.
§ 8-6 skal lyde:§ 8-6 Stedet for ligning
Ligningen foretas ved det skattekontoret som departementet
bestemmer.
§ 8-8 nr. 2 siste ledd skal lyde:
Departementet kan bestemme at det skal legges ut
skattelister for bestemte grupper skattytere, og hvor slike lister
skal legges ut.
§ 8-8 nr. 3 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
Skattelisten legges ut på skattekontoret til
alminnelig ettersyn i tre uker. Skattekontoret kan
bestemme at skattelisten også skal legges ut på annet
kontor hvor skattekontoret er representert.
§ 8-8 nr. 3 annet ledd første punktum
skal lyde:
Skattedirektoratet kan gjøre skattelisten tilgjengelig
på Internett i den perioden listen er lagt ut på skattekontoret.
§ 8-9 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Melding om fastsetting av formue og inntekt fastsatt
etter reglene i skatteloven §§ 10-40 til 10-45, sendes
selskapets styre og daglig leder.
§ 8-9 nr. 2 skal lyde:
Enhver skattyter kan kreve at skattekontoret gir opplysninger
om hvordan ligningsmyndighetene er kommet fram til fastsettingene.
§ 8-10 nr. 2 oppheves. Nåværende
nr. 3 blir nr. 2.§ 8-10 nr. 2 første punktum skal lyde:
Den som krever forhåndsligning kan kreve at skattekontoret straks
skriftlig erkjenner å ha mottatt kravet.
Ny § 9-2 nr. 1 skal lyde:
1.Skattyteren kan klage
a.til skattekontoret
over ligning etter kapittel 8,
b.til skatteklagenemnda over
skattekontorets vedtak i endringssak etter kapittel 9 eller
c.til Skattedirektoratet over
avgjørelser som medfører at samme inntekt eller
formue blir skattlagt til flere kommuner.
§ 9-2 nr. 3 skal lyde:
3. Klage leveres til skattekontoret.
Klage over vedtak fattet av ligningsmyndighet som nevnt i § 2-4 leveres
til Oljeskattekontoret.
§ 9-2 nr. 6 skal lyde:
6. Har skattyteren innenfor klagefristen bedt om opplysninger
som han må få fra skattekontoret for å klage,
kan han levere endelig klage innen tre uker etter at skattekontoret har
sendt de nødvendige opplysninger.
Ny § 9-2 nr. 9 skal lyde:
9.Klagen kan ikke tas
under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn
ett år siden ligningen ble lagt ut, eller vedtak i endringssak
er truffet.
§ 9-3 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Klage som nevnt i nr. 2 leveres til skattekontoret.
§ 9-5 skal lyde:§ 9-5 Endring uten klage
1. Skattekontoret kan ta opp ethvert
endringsspørsmål som gjelder
a. avgjørelse under den ordinære
ligning eller forhåndsligning eller
b. vedtak i endringssak når det faktiske grunnlag
for vedtaket var uriktig eller ufullstendig.
2. Skattekontoret skal ta opp
spørsmål om endring
a. som følger av, eller forutsettes i,
en domstolsavgjørelse,
b. når skattelovgivningen foreskriver endring av ligningen
som følge av senere inntrufne omstendigheter eller
c. som følger av avtale som nevnt i lov av 28.
juli 1949 nr. 15 om adgang for Kongen til å inngå overenskomst
med fremmede stater til forebyggelse av dobbeltbeskatning m.v.
3. Skattekontoret kan kreve at skatteklagenemnda overprøver skattekontorets
vedtak i endringssak.
4.
5. Skattedirektoratet kan kreve at Riksskattenemnda
overprøver vedtak truffet av skatteklagenemndene. Departementet
gir forskrift om når vedtak kan bringes inn for overprøving.
6. Innenfor fristene etter § 9-6 kan ligningsmyndighetene
på ethvert trinn i saksbehandlingen utvide saken til å omfatte
andre spørsmål i skattyterens ligning. Skattyteren
kan i slike tilfeller kreve at disse spørsmålene
behandles på nytt av skattekontoret som endringssak. For
disse spørsmålene gjelder varslingsreglene i § 9-7
tilsvarende.
7. Før spørsmål om endring tas
opp etter nr. 1 eller nr. 3-6 skal det vurderes om det er grunn
til det under hensyn til blant annet spørsmålets
betydning, skattyterens forhold, sakens opplysning og den tid som
er gått. Etter tilsvarende vurdering kan slik sak henlegges
av den som skal treffe vedtak. Bestemmelsene i første og
annet punktum gjelder ikke der skattekontoret behandler
endringssak, og skattyter ikke har kommet med innsigelser til varsel
om endring.
8. Når arbeidsgiver har levert uriktige eller ufullstendige
oppgaver over ytelser til ansatte, og det medfører uforholdsmessig
byrde å gjennomføre ordinære endringssaker
for den enkelte, kan skattekontoret gjøre
vedtak om at det, i stedet for å foreta endring av ligning
på den enkelte ansattes hånd, skal foretas et
summarisk oppgjør av skatt og arbeidsgiveravgift på arbeidsgiverens
hånd (summarisk fellesoppgjør). Vedtaket kan påklages
av arbeidsgiver etter reglene i § 9-2.
Summarisk fellesoppgjør kan vedtas innen de frister
som er gitt i § 9-6 nr. 1.
Departementet gir forskrift om beregning og gjennomføring
av summarisk fellesoppgjør.
§ 9-8 skal lyde:§ 9-8 Vedtaksmyndighet
1. Endringsspørsmål som tas opp
av skattyteren ved klage etter § 9-2 eller av ligningsmyndighetene etter § 9-5 avgjøres
av de organer som er angitt i de nevnte bestemmelser, med
mindre det gjelder en domstolsavgjørelse som forutsetter
en annen behandling etter kapittel 8 eller 9.
2. Saker etter dette kapitlet behandles og avgjøres av
det skattekontor og den skatteklagenemnd som departementet bestemmer.
§ 9-9 nr. 1 skal lyde:
1. Når skattekontoret tar
opp endringsspørsmål etter § 9-5 nr.
1 kan tillegg eller fradrag i formue eller inntekt tas i betraktning
ved ligningen etter kapittel 8 for et senere inntektsår
i stedet for at ligningen for vedkommende inntektsår blir
endret.
Ny § 9-11 skal lyde:§ 9-11 Dekning av sakskostnader
1.Når skatteklagenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren,
skal skattekontoret tilkjenne skattyteren hel eller delvis dekning
av statskassen for sakskostnader. Skattyteren må fremme
krav om dekning av sakskostnader innen tre uker etter at meldingen
om nemndas vedtak er kommet fram.
2.Når Riksskattenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren,
skal den samtidig tilkjenne hel eller delvis dekning av statskassen for
sakskostnader. Skattyteren må fremme krav om dekning av
sakskostnader innen tre uker etter at melding om at saken skal behandles
i Riksskattenemnda er kommet fram.
3.Når skattekontoret
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren,
som følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse,
skal skattekontoret samtidig tilkjenne hel eller delvis dekning
av statskassen for sakskostnader. Skattyteren må fremme
krav om dekning av sakskostnader innen tre uker etter at melding
om at saken skal behandles av skattekontoret er kommet fram.
4.Sakskostnader skal bare tilkjennes
når kostnadene er vesentlige, pådratt med god
grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte
dekke dem selv.
5.Skattyteren kan påklage
skattekontorets avgjørelse til skatteklagenemnda innen
tre uker etter at melding om avgjørelsen er kommet fram.
Riksskattenemndas avgjørelse kan ikke påklages.
Det samme gjelder skatteklagenemndas avgjørelse av klage
etter første punktum. Bestemmelsene i nr. 1 og 4 får
tilsvarende anvendelse ved endring av avgjørelse om dekning
av sakskostnader.
§ 10-1 nr. 1 første punktum skal
lyde:
Skattyter som leverer selvangivelse, næringsoppgave
eller pliktig selskapsoppgave med vedlegg etter fristen, skal svare
en forsinkelsesavgift.
Annet og tredje punktum oppheves. Nåværende fjerde
og femte punktum blir nytt annet og tredje punktum.
§ 10-2 nr. 2 annet og tredje punktum oppheves.§ 10-6 nr. 1 første punktum skal lyde:
Skattedirektoratet og skattekontoret kan
pålegge den som ikke har etterkommet plikten til å gi
oppgave eller opplysning eller adgang til kontrollundersøkelse
m.v. etter kapittel 6 å oppfylle sin plikt under en daglig
løpende tvangsmulkt.
§ 10-7 nr. 1 første punktum skal
lyde:
Skattekontoret kan pålegge
oppdragsgiver som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 6-10
nr. 1-3 ansvar for forfalt men ikke innbetalt skatt, arbeidsgiveravgift
og forskuddstrekk fra en oppdragstaker, når den manglende
betaling må antas å skyldes at opplysningene ikke
ble gitt i rett tid.
§ 10-8 nr. 5 skal lyde:
5. Vedtak om gebyr truffet av skattekontoret kan påklages
til Skattedirektoratet. Den skatteklagenemnd som departementet
bestemmer, er klageorgan for vedtak truffet av Skattedirektoratet. Vedtak
om gebyr truffet av skatteoppkreveren, kan påklages til
skattekontoret. Klagefristen etter denne bestemmelsen er tre uker.
§ 11-1 nr. 2 skal lyde:
2.Søksmål
skal anlegges ved saksøkers alminnelige verneting etter
reglene i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile
saker (tvisteloven). Statens partsstilling utøves av skattekontoret
for dette distriktet.
§ 11-2 nr. 3 første punktum skal
lyde:
Søksmål etter nr. 1 reises mot lederen i
det ligningsorgan som har truffet avgjørelsen eller mot
lederen av skattekontoret dersom kontoret har truffet avgjørelsen.
III
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for saker
som bringes inn for domstolen etter ikrafttredelsestidspunktet.
Endringene under II gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Departementet kan gi overgangsbestemmelser.
I.
Vedtak til lov
om endring i lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp
av CO2 i petroleumsvirksomhet på
kontinentalsokkelen
I lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp
av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen gjøres
følgende endring:
I
§ 2 første
ledd skal lyde:
CO2-avgift beregnes av petroleum som brennes og naturgass
som slippes ut til luft samt av CO2 som utskilles fra petroleum
og slippes ut til luft, på innretning som nyttes i forbindelse
med utvinning eller transport av petroleum
a) i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium
og på kontinentalsokkelen, jf. petroleumsloven § 1-6
bokstav l),
b) i tilstøtende havområder utenfor kontinentalsokkelen
i den utstrekning utvinning av petroleum er forbeholdt Norge etter
avtale med annen stat,
c) i havområder utenfor kontinentalsokkelen for
så vidt gjelder norsk anlegg for transport av petroleum,
d) i riket for så vidt gjelder anlegg
som omfattes av petroleumsskatteloven § 3 b) tredje punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
1. januar 2007.
J.
Vedtak til lov
om endring i lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard
I lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard gjøres
følgende endring:
I
Ny § 6-3 skal lyde:
Skattefradrag for inntektsårene 2006
og 2007
Personer som innen utløpet av inntektsåret
har vært skattemessig bosatt på Svalbard i minst
12 måneder, gis et skattefradrag på 7 200 kroner
ved den endelige fastsettelsen av årets inntekts- og formuesskatt.
Skattefradraget gis ikke med høyere beløp
enn summen av inntekts- og formuesskatt.
Denne paragraf gjelder ikke for ansatte i virksomheter
som følger særskilt praksis med forenklet felles
oppgjør for ansattes skatt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for inntektsårene
2006 og 2007.
K.
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19
om folketrygd
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende
endringer:
I
§ 23-3 annet ledd
nr. 2 bokstav c, d og e skal lyde:
c) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10vunnet i
næring der det svares produktavgift som nevnt i § 23-5,
d) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10vunnet ved
jordbruk med binæringer og skogbruk,
e) personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12-10 for pass
og stell av barn som ikke har fylt 12 år før utgangen
av inntektsåret, eller som har særlig behov for
omsorg og pleie, når barnepasset skjer i barnepasserens
hjem.
II
§ 23-3 fjerde ledd
skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
inntil 39 600 kroner. Avgiften må ikke
overstige mer enn 25 pst av den del av inntekten som overstiger 39
600 kroner.
III
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2006.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
L.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
gjøres følgende endringer:
I
§ 2-1 åttende
ledd skal lyde:
(8) Utsendt utenrikstjenestemann som oppholder seg utenlands
i norsk statstjeneste, og utsendt administrativt personell ved
utenriksstasjon, anses som bosatt i utlandet.
II
§ 9-3 sjette ledd
nytt annet og tredje punktum skal lyde:
Gevinstskattefritaket etter første punktum
omfatter realisasjon til arveberettiget slektning av selgerens ektefelle.
Fritaket gjelder også landbrukseiendom eiet i sameie mellom
personer som alle er innenfor familiekretsen som nevnt i første
og annet punktum, når eiendommen overdras til en av sameierne eller
til annet familiemedlem innenfor kretsen.
Tidligere annet til fjerde punktum blir nytt fjerde til
sjette punktum.
§ 9-3 sjette ledd nytt sjuende punktum skal
lyde:
Gevinst ved vern av skog i forbindelse med etablering
eller utvidelse av verneområde etter naturvernloven, er
fritatt for skatteplikt.
§ 14-5 fjerde ledd bokstav g annet punktum
skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om overgangsregler og om
utfylling og gjennomføring av bestemmelsen i første
punktum ved anvendelse av endrede regnskapsregler om behandling
av utlån og garantier i årsregnskapet, herunder
gi bestemmelser om at beregnede og resultatførte renteinntekter
etter nevnte regnskapsregler, skal legges til grunn ved beskatningen.
III
§ 14-1 tredje ledd
skal lyde:
For næringsdrivende regnskapspliktig skattyter, som
etter regnskapsloven § 1-7 første ledd annet og tredje punktum
benytter et annet regnskapsår enn kalenderåret
(avvikende regnskapsår), fastsettes inntekten til det beløpet
den har utgjort i det siste regnskapsåret som er utløpt
før 1. januar i det året ligningen utføres.
IV
§ 2-3 tredje og fjerde
ledd oppheves.§ 4-12 sjette ledd skal lyde:
Andel i aksjefond verdsettes til 80 prosent av
andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond
som ikke er aksjefond, verdsettes til andelsverdien 1. januar i
ligningsåret. Med aksjefond menes verdipapirfond der minst
50 prosent av forvaltningskapitalen per 31. desember i inntektsåret
og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret, regnet
ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis.
Likt med et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller
grunnfondsbevis etter foregående punktum regnes indirekte
plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler,
i ett eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av
utenlandsk selskap anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever
dette og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen
i tredje og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 7-2 annet ledd oppheves.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir
nytt annet og tredje ledd.
§ 18-3 tredje ledd bokstav b skal lyde:
b. I tillegg gis det fradrag for en friinntekt,
tilsvarende gjennomsnittet av de skattemessige verdier av driftsmidlene
pr. 1. januar og 31. desember i inntektsåret, herunder
ervervet forretningsverdi og immaterielle rettigheter knyttet til
kraftproduksjonen i kraftverket, multiplisert med en normrente fastsatt
av departementet i forskrift. Ved beregning av fradrag
etter foregående punktum blir kostnader som skal behandles
som en del av kostprisen for driftsmidler som nevnt, å hensynta
fra og med det inntektsår det oppstår en ubetinget
forpliktelse til å dekke eller innfri kostnaden.
V
Ny § 2-3 tredje ledd
skal lyde:
(3) Person som tidligere har hatt skatteplikt
etter § 2-1, men som ikke lenger anses som bosatt i riket, er
skattepliktig for inntekt ved realisasjon av følgende formuesobjekter
innen fem år etter utløpet av det kalenderår
bostedsskatteplikten til Norge bortfalt:
a)aksje eller andel
i norsk selskap,
b)opsjon eller annet finansielt
instrument knyttet til aksje eller andel i norsk selskap,
c)tegningsrett til aksje i
norsk selskap,
d)grunnfondsbevis i norsk sparebank,
gjensidig forsikringsselskap, kredittforening eller selveiende finansieringsforetak.
Dersom skatteplikt samtidig følger av
bestemmelsene i § 10-70, skal skattlegging etter paragrafen her
ikke gjennomføres.
VI
§ 4-2 annet ledd
skal lyde:
(2) Uten hensyn til bestemmelsen i første
ledd c, skal livrenteforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 10-2
e medtas ved fastsettelse av skattepliktig formue, forutsatt at
forsikringen er tegnet i selskap som har eller har hatt tillatelse
til å drive forsikringsvirksomhet her i landet. Dette omfatter
likevel ikke rettigheter etter folketrygdloven, lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon, samt rettigheter etter offentlige tjenestepensjonsordninger
og andre pensjonsordninger som er pålagt i lov eller i
medhold av lov. Det samme gjelder kollektiv livrenteforsikring som
nevnt i forsikringsavtaleloven § 10-1 g, samt uforfalt
krav i tilknytning til uførepensjon under utbetaling.
Annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 4-3 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Uten hensyn til bestemmelsen i første
ledd c, gis det fradrag for verdien av plikt til å yte
livrente som er skattepliktig formue etter § 4-2 annet
ledd.
§ 4-16 overskrift og første ledd
første punktum skal lyde:§ 4-16 Livsforsikringspolise mv.
(1) Verdien av livsforsikringspolise som ikke omfattes
av § 4-2 første ledd j, jf. § 4-2 tredje ledd, samt
livrenteforsikring som nevnt i § 4-2 annet ledd, settes
til gjenkjøpsverdien.
§ 5-12 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Fordel ved arbeidsgivers premiebetaling til kollektiv
livrente, som ikke er omfattet av bestemmelsen i § 6-45,
fastsettes i forhold til det enkelte medlems andel av den årlige
premien til ordningen.
§ 5-40 tredje ledd skal lyde:
(3) Bestemmelsen i annet ledd og § 5-41
gjelder tilsvarende for ytelser fra annen pensjonsordning i arbeidsforhold
enn pensjonsforsikring og for individuelle pensjonsavtaler eller
fripoliser utgått fra slike avtaler.
§ 5-40 fjerde ledd skal lyde:
(4) Dersom utbetaling fra individuell pensjonsavtale
eller fripolise utgått fra slik avtale, eller utbetaling
fra innskuddspensjonsordning i arbeidsforhold ikke er skattepliktig,
skal beløpet skattlegges med den skattesats som Stortinget
fastsetter, og etter nærmere regler gitt av departementet.
Skatteloven § 5-40 femte og sjette ledd oppheves.
§ 5-41 annet ledd skal lyde:
(2) Departementet kan gi forskrift om beskatning av
utbetalinger fra individuelle pensjonsavtaler hvor sparebeløpet
eller premien er innbetalt før 12. mai 2006 og kollektive
livrenter hvor premien er innbetalt før 1. januar 2007.
Skatteloven § 6-47 første ledd bokstav
c og d oppheves. Nåværende e, f og g blir c, d
og e.
§ 12-2 første ledd bokstav d skal
lyde:
d. utbetaling under individuell pensjonsavtale der det
er gitt fradrag for premie, innskudd eller tilskudd til premiefond.
Det samme gjelder utbetaling under individuell pensjonsavtale der
innskutt beløp har vært unntatt fra beskatning
på betingelse av at det er innbetalt til individuell pensjonsavtale.
§ 14-3 første ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Premie som nevnt i § 5-12 sjette ledd
skattlegges det år arbeidsgiver foretar innbetaling av
premie til den kollektive livrenteordningen.
VII
Overgangsregel til skatteloven § 4-2
annet ledd:
(1) Ved fastsettelse av skattepliktig formue unntas
følgende eiendeler:
a)rettigheter i henhold
til avtale om individuell pensjonsforsikring eller pensjonsspareavtale
etter skatteloven (IPA), når avtalen er inngått
før 12. mai 2006.
b)Individuell livrenteforsikring,
når skattyter godtgjør at livrenten er ervervet
i sammenheng med utbetaling av tilkjent erstatning for personskade utmålt
etter skadeerstatningsloven kapittel 3, forutsatt at erstatningssummens
størrelse er fastsatt med bindende virkning før
6. oktober 2006 og erstatningssummen helt eller delvis er brukt
til kjøp av livrente innen 30. juni 2007. Dette unntaket gjelder
likevel ikke livrente ervervet med midler fra tilkjent erstatning
utmålt etter skadeerstatningsloven § 3-2 a.
(2) Det gis ikke fradrag etter skatteloven § 4-3 annet
ledd for verdien av plikt til å yte livrente som nevnt
i første ledd.
Overgangsregel ved oppheving av skatteloven § 5-41 annet
ledd:
Bestemmelsene om beskatning av livrenter i skatteloven § 5-41
kommer ikke til anvendelse for kollektive livrenter i arbeidsforhold
etablert før 2007.
Overgangsregel ved oppheving av skatteloven § 6-47 første
ledd bokstav c:
Departementet kan gi forskrift om opphør
av individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, og om at selskapet
skal sørge for at det utstedes en fripolise som sikrer
forsikringstakeren opptjente rettigheter etter avtalen. I forskriften
kan forsikringstakeren gis rett til å tegne ny avtale uten å gi
nye helseopplysninger, og størrelsen på gebyr
ved slik avtale kan fastsettes. I forskriften kan det også gis
bestemmelser om gjenkjøp.
Overgangsregel ved oppheving av skatteloven § 6-47 første
ledd bokstav d:
Departementet kan gi forskrift om opphør
av fortsettelsesforsikring inngått før 1. januar
2007. I forskriften kan det videre fastsettes bestemmelser på tilsvarende
områder som etter overgangsregel til skatteloven § 6-47
første ledd bokstav c.
VIII
§ 4-10 sin overskrift
skal lyde:
Fast eiendom, herunder andel i boligselskap
§ 4-10 første ledd skal lyde:
(1) Verdien av fast eiendom kan settes
lavere enn omsetningsverdien.
§ 4-12 skal lyde:§ 4-12. Aksje, grunnfondsbevis og andel i verdipapirfond
(1) Børsnotert aksje verdsettes i alminnelighet
til 85 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(2) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til 85 prosent av
aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før
ligningsåret fordelt etter pålydende.
(3) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til 85 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1.
januar i ligningsåret. Aksjen skal verdsettes etter annet
ledd når skattyteren krever dette og kan sannsynliggjøre
selskapets skattemessige formuesverdi.
(4) Departementet kan
a) gi forskrift om beregning av aksjeverdien i
annet ledd, og om dokumentasjonskrav etter tredje ledd,
b) fastsette skjema til bruk ved beregningen,
c) ved forskrift bestemme at ikke-børsnoterte aksjer som
er undergitt annen kursnotering, verdsettes som bestemt i første
ledd,
d) ved forskrift gi bestemmelser om samordning av verdsettelse
av ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper mellom
forskjellige likningskontorer og skattefogdkontorer.
(5) Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til 85 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
Er kursen ikke notert eller kjent, settes verdien til 85 prosent
av den antatte salgsverdi.
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 85 prosent
av andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond
som ikke er aksjefond verdsettes til andelsverdien 1. januar i ligningsåret.
Med aksjefond menes verdipapirfond der minst 50 prosent av forvaltningskapitalen
per 31. desember i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet
av inntektsåret, regnet ved utgangen av hver måned,
er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis. Likt med
et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller grunnfondsbevis
etter foregående punktum regnes indirekte plasseringer
i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler, i ett
eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av utenlandsk
selskap anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever dette
og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen
i tredje og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 4-13 første ledd første
punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til 85 prosent
av summen av aksjenes pålydende beløp og overkurs.
Overskriften til § 4-22 skal lyde:
Skattefrihet for visse engangserstatningsutbetalinger
til barn
§ 4-22 annet ledd skal lyde:
(2) Skattyter som fyller 21 år eller
mindre i inntektsåret, og som har fått engangserstatning
for tap av forsørger etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel
3, er fritatt for formuesskatt på erstatningsbeløpet.
Nåværende § 4-22 annet ledd
blir tredje ledd.
§ 5-15 første ledd bokstav a nr.
1 tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsen i forrige punktum gjelder tilsvarende for
arbeidstakere født i 1947 eller tidligere
som etter fylte 62 år mottar tilsvarende avtalefestet pensjon
i henhold til vedtekter godkjent av vedkommende departement
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 2 700 kroner
eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 2 700 kroner eller
med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av året.
§ 6-32 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
(1) Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer
til 36 prosent av summen av inntekt som omfattes
av § 6-31 første ledd a, c eller d eller annet
ledd (lønnsinntekt). Minstefradraget fastsettes til et
beløp som svarer til 26 prosent av summen
av inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd
b (pensjonsinntekt).
§ 8-1 femte ledd første punktum
skal lyde:
Ved fastsettelsen av årets positive, alminnelige inntekt
fra jord- og hagebruk, herunder biinntekter fra slik virksomhet,
gis produsenten et jordbruksfradrag på inntil 45
000 kroner per driftsenhet per år.
§ 8-1 femte ledd tredje punktum skal lyde:
For inntekt over 45 000 kroner gis i
tillegg et fradrag på 32 prosent av
inntekten opp til samlet fradrag på 142 000 kroner.
§ 8-1 åttende ledd skal lyde:
(8) Fradrag etter § 8-1 sjette og sjuende
ledd kan til sammen ikke overskride 71 500 kroner. Fradrag etter § 8-1
femte og sjette eller sjuende ledd kan til sammen ikke overskride
142 000 kroner.
Ny § 10-70 skal lyde:§ 10-70 Skatteplikt for gevinst på aksjer
og andeler mv. ved utflytting
(1) Gevinst på eiendel som nevnt i annet
ledd, og som skattyter eier på det tidspunkt skatteplikten
til riket opphører etter bestemmelsene i § 2-1
tredje ledd eller da skattyter skal anses bosatt i en annen stat
etter skatteavtale, er skattepliktig som om aksjen eller andelen
var realisert siste dag før dette tidspunkt, jf. § 14-25.
Tilsvarende gjelder ved overføring av eiendel som nevnt
i annet ledd til ektefelle som er skattemessig bosatt i annen stat.
(2) Skatteplikt etter denne paragraf omfatter
gevinst på:
a)aksje, andel og
grunnfondsbevis i norsk selskap som nevnt i § 2-2 første
ledd a-e,
b)andel i norsk selskap som
nevnt i § 2-2 annet ledd,
c)aksje og andel i tilsvarende
utenlandsk selskap som nevnt i bokstav a eller b, og
d)tegningsrett til aksje, opsjon
og annet finansielt instrument hvor det underliggende objekt er
eiendel som nevnt i bokstav a, b eller c.
(3) Tap er fradragsberettiget ved utflytting til
annen EØS-stat, i samme utstrekning og på samme
vilkår som gevinst er skattepliktig etter denne paragraf. Det
gis ikke fradrag for tap som har kommet til fradrag i annen stat.
Tapet fastsettes i ligningen for utflyttingsåret, jf. § 14-25,
men avregningen utsettes til aksjen eller andelen er realisert.
Departementet kan gi forskrift om vilkår for rett til tapsfradrag.
(4) Samlet gevinst for alle skattepliktige aksjer
og andeler som fratrukket fradragsberettigede tap ikke overstiger
500 000 kroner omfattes ikke av skatteplikten etter denne paragraf.
(5) Ved gevinstberegningen fastsettes utgangsverdien
til markedsverdien på det tidspunkt realisasjon anses å ha
funnet sted. Bestemmelsene i §§ 10-30 til 10-36
og § 10-44 gjelder så langt de passer. Når
det ikke foreligger en kjent markedsverdi, fastsettes denne ved
skjønn. Departementet kan gi forskrift om verdsettelsen.
(6) Skattyter som har bosatt seg i riket etter
fødselen og som ikke omfattes av § 2-1 tredje
ledd b, kan kreve at inngangsverdien for aksjer og andeler som vedkommende
eide ved innflyttingen fastsettes til markedsverdien på det
tidspunkt skattyteren ble bosatt i riket etter § 2-1 første
ledd og skatteavtale med annen stat. Når den fastsatte
inngangsverdien er høyere enn utgangsverdien etter femte
ledd, gis det ikke fradrag for tap.
(7) Skattyter kan gis utsettelse med innbetaling av
utlignet skatt dersom det stilles betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen.
Ved flytting til annen EØS-stat gis utsettelse uten sikkerhetsstillelse
når Norge i medhold av folkerettslig overenskomst kan kreve
utlevert opplysninger fra denne staten om skattyterens inntekts-
og formuesforhold, samt bistand til innfordring. Betalingsutsettelsen
gjennomføres ved at den utlignede skatt ikke medtas ved
avregningen for inntektsåret. Departementet kan gi forskrift
om vilkår for utsettelse og sikkerhetsstillelse etter dette
ledd.
(8) Retten til utsettelse med betaling av skatten etter
bestemmelsen i forrige ledd bortfaller ved gaveoverføring
til person som ikke er skattemessig bosatt i Norge og ved opphør
av virksomhet i selskap med andel som nevnt i første ledd
jf. andre ledd bokstav b. Departementet kan gi forskrift til utfylling
av dette ledd.
(9) Den beregnede skatten reduseres eller bortfaller
etter følgende regler:
a)Dersom skattyter
realiserer aksjen eller andelen til en lavere verdi enn verdien
fastsatt etter femte ledd, kan skattyteren kreve å få redusert
utlignet skatt på aksjen eller andelen som om gevinsten var
fastsatt etter faktisk realisasjonsverdi. Realisasjonsverdien kan
ikke settes lavere enn inngangsverdien. Lavt eller ikke beskattet
utbytte de foregående fem år legges til realisasjonsverdien. Valg
av realisasjonsverdien gjelder ikke ved tap eller ved gaveoverføringer
som nevnt i forrige ledd. Departementet kan gi forskrift til utfylling av
denne bokstav.
b)Dersom gevinsten er skattepliktig
til annen stat, gis fradrag i skatt etter denne paragraf etter reglene
i skatteloven § 16-20 til § 16-28 så langt
de passer.
c)Skatteplikten bortfaller
hvis skattyteren ikke har realisert aksjen eller andelen innen fem år
etter at skatteplikten opphørte etter § 2-1 tredje
ledd eller skatteavtale med annen stat.
d)Skatteplikten bortfaller
hvis skattyteren igjen blir bosatt i riket etter § 2-1
eller skal anses bosatt i Norge etter skatteavtale.
Nåværende § 10-70 blir
ny § 10-80.Ny § 14-25 skal lyde:§ 14-25 Gevinst og tap på aksjer
og andeler mv. ved utflytting
Gevinst og tap på eiendel som nevnt i § 10-70
annet ledd tas til inntekt eller fradras siste dag før
skatteplikten til riket opphører etter bestemmelsene i § 2-1
tredje ledd eller da skattyter skal anses bosatt i en annen stat
etter skatteavtale.
§ 14-70 første ledd bokstav c og
annet ledd annet til fjerde punktum oppheves.
§ 14-72 skal lyde:
§ 14-72 Betinget skattefritak ved
innløsning av festet tomt
(1) Gevinst av vederlag ved innløsning
av festetomt, kan kreves fritatt for beskatning så langt
skattyteren bruker vederlaget til erverv av annen tomt som bortfestes,
eller i erverv av eller påkostning på areal, bygg
eller anlegg som brukes i skattyterens næringsvirksomhet
eller annen inntektsgivende aktivitet. Dette gjelder likevel ikke
bolig- og fritidseiendom. Departementet kan i forskrift gi regler
til presisering og avgrensning av reinvesteringsområdet
etter annet og tredje punktum.
(2) § 14-70 tredje, fjerde og åttende
ledd gjelder tilsvarende.
§ 17-1 første ledd bokstav e første
punktum skal lyde:
e) er født i 1947 eller
tidligere og som etter fylte 62 år mottar tilsvarende avtalefestet
pensjon i henhold til vedtekter godkjent av departementet, eller
tilsvarende avtalefestet pensjon hvor dette er bestemt i tariffavtale
hvor staten er part, eller i tariffavtale godkjent av departementet.
§ 17-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Ved anvendelsen av første og annet ledd skal alminnelig
inntekt tillegges en og en halv prosent av skattyters
og ektefelles eller samboers nettoformue ved statsskatteligningen,
utover 200.000 kroner. Tillegget avrundes til nærmeste
100 kroner.
IX
Skatteloven § 8-2
annet ledd innledningen og bokstav a og b skal lyde:
Tidligere avsatte skogfondsmidler som
utbetales, er skattepliktig inntekt. Ved utbetalingen gjelder følgende
særregler:
a) Frigitte skogfondsmidler som
brukes til skogkultur, bygging og opprusting
av skogsveier, sommervedlikehold av skogsbilvei,
miljøtiltak, skogbruksplanlegging med miljøregistrering,
forsikring mot stormskader og brann på skog, kompetansehevende
tiltak, oppmerking av eiendomsgrenser og nødvendige håndlangerutgifter
i forbindelse med jordskifte av skog, samt investeringer i bioenergitiltak
i tilknytning til bruket og som bidrar til varmeleveranser basert
på eget råstoff eller lokale skogressurser, tas
til inntekt med 15 prosent.
b) Skogfondsmidler som utbetales til investering
i avskrivbart driftsmiddel, skal ikke gå til fradrag i
driftsmidlets kostpris (avskrivningsgrunnlag). Skattepliktig del
av utbetaling til skogbruksplan skal likevel gå til fradrag
i planens kostpris, mot at skattlegging unnlates.
X
Overskriften i § 10-50
skal lyde:
Samvirkeforetaks bonus og avsetning til andelskapital
§ 10-50 første ledd annet punktum
skal lyde:
I tillegg kan det gis fradrag for avsetning til
felleseid andelskapital med inntil 15 prosent av inntekten.
Nåværende § 10-50 første
ledd annet punktum blir tredje punktum.Nåværende § 10-50 første
ledd tredje punktum blir nytt fjerde punktum.§ 10-50 nytt femte ledd skal lyde:
Boligbyggelag som omfattes av lov om boligbyggelag kan
kreve fradrag for avsetning til felleseid andelskapital. Første
ledd andre til fjerde punktum gjelder tilsvarende, men slik at fradrag
kan gis i inntekt av omsetning med medlemmene og tilknyttede borettslag.
Nåværende § 10-50
femte ledd blir nytt sjette ledd.
XI
Endringen under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2005.
Endringen under III trer i kraft straks med virkning fra og med
1. juli 2005.
Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2006.
Endringen under V trer i kraft straks med virkning fra 13. juni
2006 til og med inntektsåret 2008.
Endringene under VI og VII trer i kraft straks med virkning for
inntektsåret 2007.
Endringene under VI skal likevel tre i kraft straks med virkning
for inntektsåret 2006, for så vidt gjelder anvendelse
av endring av skatteloven § 4-2 annet ledd på ny
avtale om individuell livrenteforsikring som inngås etter
5.oktober 2006 og for eksisterende livrenteavtaler der det foretas
innbetalinger etter dette tidspunkt.
Endringen under VI skal likevel tre i kraft straks med virkning
fra og med 12. mai 2006 for så vidt gjelder oppheving av
skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c og endring
av skatteloven § 12-2 første ledd bokstav d.
Endringen under VII skal likevel tre i kraft straks for så vidt
gjelder overgangsregler til oppheving av skatteloven § 6-47
første ledd bokstav c og d.
Endringene under VIII trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2007.
Endringene under IX trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007. Endringene i anvendelsesområder
med skattefordel etter § 8-2 annet ledd bokstav a gjelder
ikke for tiltak utført før 2007.
Endringene under X trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
XII
Overgangsbestemmelse:
Ved ikrafttredelse av endringen under II gjelder følgende
overgangsregel til § 9-3 sjette ledd sjuende punktum:
Har skattyter brukt verneerstatning til reinvestering i nytt
objekt, bortfaller plikten etter § 14-70 tredje ledd annet
punktum til å fradra gevinsten i det nye objektets kostpris.
M.
Vedtak til lov
om endring i lov 3. mai 2002 nr. 13
om utenrikstjenesten
I lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten gjøres
følgende endring:
I
§ 20 annet ledd oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft
straks.
N.
Vedtak til lov
om endring i lov 12. desember 2003 nr. 108
om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner
mv.
I lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon for merverdiavgift
til kommuner og fylkeskommuner mv. gjøres følgende
endring:
I
§ 4 tredje ledd siste
punktum oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2007.
O.
Vedtak til lov
om endring i lov 28. mai 2004 nr. 29 om register over opplysninger
om valutaveksling og overføring av
betalingsmidler inn og ut av Norge
I lov 28. mai 2004 nr. 29 om register over opplysninger
om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn
og ut av Norge gjøres følgende endring:
I
§ 6 første
ledd skal lyde:
Politiet, skatteetaten, toll- og avgiftsetaten,
Arbeids- og velferdsdirektoratet og Kredittilsynet skal ha elektronisk
tilgang til opplysningene i registeret. Søk i registeret
skal kun skje ut fra disse etatenes behov for opplysninger i forbindelse
med forebygging og bekjempelse av kriminalitet, kontrollvirksomhet og
tilsyn.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
P.
Vedtak til lov
om endringer i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving
av skatte- og avgiftskrav
I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av
skatte- og avgiftskrav gjøres følgende endringer:
I
§1-1 annet ledd bokstav
a skal lyde:
a) skatt på formue og inntekt og tonnasjeskatt
etter skatteloven (formues- og inntektsskatt), skatt på formue
og inntekt etter lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard
(svalbardskatt) og trygdeavgift etter folketrygdloven kapittel 23, herunder
forskuddstrekk, forskuddsskatt og restskatt etter kapitlene 5 til
7 i loven her, samt krav på skatt fastsatt ved
summarisk fellesoppgjør etter ligningsloven § 9-5
nr. 8
§1-1 annet ledd bokstav d skal lyde:
d) arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven kapittel 23,
herunder krav fastsatt ved summarisk fellesoppgjør etter
ligningsloven § 9-5 nr. 8
§ 1-1 tredje ledd bokstav c skal lyde:
c) tvangsmulkt etter § 5-16, lov 19.
juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver § 43,
lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 52 og
ligningsloven § 10-6
§ 1-3 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Første ledd gjelder tilsvarende når
kravet rettes mot panthaver eller den som har fått seg
overdratt fordringen. Kravet kan også rettes mot skattyter
etter reglene i første ledd.
§ 2-2 annet ledd første punktum
skal lyde:
(2) Arveavgift skal betales til og innkreves av skattefogdkontoret
for det fylket hvor kravet er fastsatt.
§ 4-1 første ledd bokstav c skal
lyde:
c) arbeidsgiver: Den som selv eller ved fullmektig utbetaler
lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som
det skal foretas forskuddstrekk eller utleggstrekk i.
§ 5-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Trekktabeller og skjema for skattekort fastsettes av
Skattedirektoratet. Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler til utfylling av denne paragrafen.
§ 5-2 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler til utfylling av denne paragrafen.
§ 5-3 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler til utfylling av denne paragrafen.
§ 5-4 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet kan i forskrift gi nærmere
regler til utfylling av denne paragrafen.
§ 5-7 første ledd bokstav b skal
lyde:
b) livrente, pensjon, vartpenger, introduksjonsstønad
og supplerende stønad til person med kort botid i Norge for
desember måned. Fritaket gjelder ikke beløp som
først kan heves etter årets utgang.
§ 6-5 første ledd skal lyde:
(1) For upersonlige skattytere fastsettes forskuddsskatten lik den
utlignede skatt ved siste ligning.
§ 6-5 fjerde ledd skal lyde:
(4) Ligningskontoret kan etter krav fra skattyteren frafalle
forskuddsskatten, når det er overveiende sannsynlig
at det ikke vil bli utlignet skatt for vedkommende inntektsår.
Dersom det er overveiende sannsynlig at det vil oppstå et
større avvik mellom utskrevet forskuddsskatt og utlignet
skatt, kan ligningskontoret etter krav fra skattyter endre utskrivningen. Departementet
kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som i denne
sammenheng vil utgjøre et større avvik.
§ 9-1 nytt annet ledd skal lyde:
(2) Krav belastet dagsoppgjørsordningen
skal betales kontant. Tollregionen kan bestemme at oppgjøret
også kan skje ved elektronisk betaling via bank.
Nåværende § 9-1 annet
ledd blir nytt tredje ledd.§ 10-1 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Annet ledd gjelder ikke utbetalinger etter
petroleumsskatteloven § 3 bokstav c femte ledd. Retten til
motregning går likevel foran rettigheter stiftet ved pantsettelse
eller overdragelse.
§ 10-30 skal lyde:§ 10-30. Innenlands merverdiavgift
Innenlands merverdiavgift for en periode forfaller til
betaling samme dag som det skal leveres omsetningsoppgave til avgiftsmyndighetene
etter lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §§ 31, 31a, 33 og
40.
§10-41 første ledd skal lyde:
(1) Toll og avgifter som oppstår ved innførsel,
og som ikke belastes tollkreditten eller dagsoppgjørsordningen,
jf. § 14-20, forfaller til betaling samtidig med
at tollplikten oppstår.
§ 10-41 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Skatte- og avgiftskrav belastet dagsoppgjørsordningen
forfaller til betaling første virkedag etter fortolling.
Tollregionen kan fastsette en nærmere frist for når
på forfallsdagen betaling må ha skjedd.
§ 10-51 bokstav f skal lyde:
f) tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2,
tilleggsavgift etter lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §§ 64
og 73, lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv
og visse gaver § 44, lov 19. mai 1933
nr. 11 om særavgifter § 3 og § 4
første ledd, lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter
vedrørende motorkjøretøyer og båter § 3, og tilleggstoll etter tolloven § 69
§ 10-51 ny bokstav g skal lyde:
g)tvangsmulkt etter
lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 52
§ 10-52 skal lyde:§ 10-52. Ansvarskrav
Ansvarskrav etter kapittel 16, ansvarskrav etter § 4-1
annet ledd og ansvarskrav etter lov 13. desember 1996
nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske artister m.v. § 8
fjerde ledd skal betales senest to uker etter at melding om kravet
er sendt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18.
§ 10-60 første ledd skal lyde:
(1) Når det er betalt for mye skatt eller avgift, skal
beløpet og renter etter § 11-4 tilbakebetales
den skatte- eller avgiftspliktige så snart som mulig, og
senest tre uker etter at vedtaket som medførte tilbakebetaling
ble truffet, når ikke annet er bestemt i lov eller forskrift.
Tilbakebetalingen skal også omfatte renter som
er betalt av refusjonsbeløpet. Renter som er
påløpt, men ikke betalt, bortfaller.
Overskriften i § 11-2 skal lyde:§ 11-2 Renter ved vedtak om endring, arveavgift
betalt etter forfall mv.§ 11-2 annet ledd skal lyde:
(2) Renten er beregnet fra forfallstidspunktet for kravene
etter §§ 10-1 til 10-41, fram til det treffes vedtak
om endring mv, med de unntak som følger av tredje til syvende ledd.
§ 11-2 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Dersom arveavgift i medhold av § 10-31
fjerde ledd blir betalt senere enn den forfallstid som følger
av § 10-31 første og annet ledd, skal det betales rente
av avgiftsbeløpet for tiden fra ordinært forfall og
fram til endelig avgiftsfastsettelse skjer.
Nåværende § 11-2 sjette
ledd blir nytt syvende ledd.§ 11-5 første ledd første punktum
skal lyde:
Restskatt etter § 7-1 annet
ledd tillegges rentetillegg.
§ 11-5 annet ledd oppheves.Nåværende § 11-5 første
ledd tredje punktum blir nytt annet ledd.§ 14-2 skal lyde:§ 14-2 Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven
Tvangsfullbyrdelsesloven gjelder tilsvarende så langt
den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av
utleggsforretninger. Dette gjelder likevel ikke §§ 5-1 til
5-5 og §§ 7-1 til 7-8.
§ 14-5 annet ledd første punktum
skal lyde:
(2) Ved utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne skal arbeidsgivere som
har plikt til å ha skattetrekkskonto, følge de
reglene som gjelder for oppgjør mv. for forskuddstrekk,
jf. kapittel 5.
§ 14-5 tredje ledd skal lyde:
(3) Det beløpet som er trukket går ikke
inn i arbeidsgiverens konkursbo, og er heller
ikke gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger
fra enkeltforfølgende fordringshaveres side.
§ 14-11 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke overfor personer som er ansvarlige
for avgiften etter §§ 16-40 og 16-41.
§ 16-20 tredje ledd skal lyde:
(3) Felles ansvarskrav fra flere kommuner kan ved motregning,
jf. § 16-1 annet ledd, motregnes i krav som arbeidsgiveren har
på hver enkelt av skattekreditorene.
§ 19-3 nr. 8 om endringer i lov 19. juni
1969 nr. 66 om merverdiavgift første avsnitt skal lyde:
§ 24 tredje ledd, § 27 annet ledd tredje
punktum, §§ 34 til 38, § 52
tredje ledd, § 59 og § 59 a oppheves.
§ 19-3 nr. 10 om endringer i lov 13. juni
1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster
m.v. første avsnitt skal lyde:
§ 3 bokstav c nr. 5 femte til åttende
punktum oppheves.
Nåværende § 19-3 nr. 10
første til fjerde avsnitt blir annet til femte avsnitt.§ 19-3 nr. 15 om endringer i lov 28. februar 1997
nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) nytt første avsnitt
skal lyde:§ 24-1 femte ledd skal lyde:
Når ligningen er avsluttet, beregner Skattedirektoratet
tilskott fra kommunen og fylkeskommunen, se skattebetalingsloven § 8-2
første og femte ledd.
Nåværende § 19-3 nr. 15
første avsnitt blir annet avsnitt.§ 19-3 nr. 15 nytt tredje avsnitt skal lyde:§ 24-3 tredje ledd skal lyde:
Når det foreligger forhold som nevnt i skattebetalingsloven § 4-1
annet ledd, hviler pliktene etter paragrafen her på den
som har plikt til å foreta forkottstrekk.
Nåværende § 19-3 nr. 15
annet til sjette avsnitt blir fjerde til åttende avsnitt.
II
§ 2-2 skal lyde:§ 2-2 Skattekontorene - merverdiavgift og
arveavgift
(1) Merverdiavgift skal betales til og innkreves av skattekontoret.
Se likevel § 2-4 første ledd om merverdiavgift
som oppstår ved innførsel.
(2) Arveavgift skal betales til og innkreves av skattekontoret.
Ved offentlig skifte skal arveavgift som ikke blir tilbakeholdt
av tingretten, innkreves av og betales til skattekontoret.
§ 2-3 skal lyde:§ 2-3 Skattekontorene - formues- og inntektsskatt
for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket og sjømenn
bosatt i utlandet, artistskatt, petroleumsskatt og svalbardskatt
(1) Formues- og inntektsskatt for skattytere som ikke
har varig tilknytning til riket og sjømenn bosatt i utlandet skal
betales til og innkreves av det skattekontoret departementet
bestemmer.
(2) Artistskatt skal betales til og innkreves av det skattekontoret
departementet bestemmer.
(3) Petroleumsskatt skal betales til og innkreves av det
skattekontoret departementet bestemmer.
(4) Formues- og inntektsskatt til Svalbard og lønnstrekk
av inntekt på Svalbard skal betales til og innkreves av det
skattekontoret departementet bestemmer.
§ 2-8 annet ledd annet punktum skal lyde:
Departementet kan også gi instruks om teknisk og
arbeidsmessig samordning av skatteoppkrevernes og skattekontorenes oppgaver.
§ 3-3 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Klage over skattekontorets vedtak settes fram for
skattekontoret.
§ 4-4 første ledd første
punktum skal lyde:
Skattyter plikter å sende de meldinger og å gi
de opplysninger som er nødvendige for at skattekontoret skal
få fastsatt og regulert forskuddstrekk og forskuddsskatt
i samsvar med bestemmelsene i denne del av loven.
§ 4-4 tredje ledd skal lyde:
(3) Skattyter som ikke etterkommer plikten til å sende
melding eller pålegg om å gi opplysninger, eller
som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, har ikke krav
på å få endret skattekontorets avgjørelse
vedrørende forskuddstrekk eller forskuddsskatt.
§ 4-5 første til femte ledd oppheves
og erstattes av nytt første ledd. Nåværende
sjette ledd blir nytt annet ledd.§ 4-5 første og annet ledd skal lyde:
(1) Forskuddsutskrivingen foretas av skattekontoret.
(2) Skattedirektoratet kan uttøve de funksjoner som
tilligger skattekontorene.
§ 5-1 første og annet ledd skal
lyde:
(1) Før inntektsårets begynnelse skal skattekontoret skrive
ut skattekort som angir forskuddstrekkets størrelse og
hvordan forskuddstrekk skal gjennomføres, for alle skattytere
som må forutsettes å få trekkpliktig
inntekt av betydning. Skattekontoret kan når som
helst i løpet av inntektsåret skrive ut nytt skattekort
når det er gjort feil ved utskrivingen, eller når
andre særlige grunner gjør det urimelig å ikke
skrive ut nytt skattekort.
(2) Skattekontoret kan kreve at skattekort
som kontoret har skrevet ut, skal leveres tilbake.
§ 5-3 annet ledd første og annet
punktum skal lyde:
Skattyteren skal fritas for trekk resten av året
når skattekontoret finner det overveiende
sannsynlig at det som allerede er innbetalt, er tilstrekkelig til
dekning av den skatt og trygdeavgift som vil bli utlignet for inntektsåret.
Er inntekten falt bort eller foreligger det andre særlige
forhold som gjør det overveiende sannsynlig at det som
er innbetalt som forskuddstrekk er vesentlig mer enn den skatt og
trygdeavgift som vil bli utlignet for inntektsåret, kan skattekontoret bestemme
at det overskytende skal betales tilbake til skattyteren.
§ 5-13 tredje punktum skal lyde:
Også skattekontoret eller Riksrevisjonen
kan foreta slike ettersyn og kreve fremlagt dokumenter som nevnt.
§ 5-14 fjerde ledd skal lyde:
(4) Også skattekontoret og
den som har fått fullmakt fra skattekontoret eller
skatteoppkreveren til å foreta bokettersyn etter § 5-13,
kan kreve opplysninger etter første til tredje ledd.
§ 5-16 første ledd skal lyde:
(1) Skattedirektoratet og skattekontoret kan
pålegge den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger
etter § 5-14, å oppfylle sin plikt under en daglig
løpende tvangsmulkt.
§ 6-3 fjerde ledd skal lyde:
(4) Skattekontoret kan til enhver tid
forhøye eller sette ned forskuddsskatten når det
er begått feil ved den opprinnelige utskrivingen.
§ 6-3 sjette ledd skal lyde:
(6) Skattekontoret kan frita skattyter
fra plikten til å innbetale gjenstående terminer
av forskuddsskatt eller treffe bestemmelse om tilbakebetaling av
forskuddsskatt, når vilkårene i § 5-3
annet ledd foreligger.
§ 6-4 første ledd bokstav a skal
lyde:
a) når skattyter ikke tidligere har vært
tatt opp til skattlegging ved skattekontoret,
eller
§ 6-5 tredje ledd skal lyde:
(3) Skattekontoret kan forhøye
eller sette ned den utskrevne forskuddsskatten når det
er gjort feil ved utskrivingen.
§ 6-5 fjerde ledd første punktum
skal lyde:
(4) Skattekontoret kan etter krav fra
skattyteren frafalle forskuddsskatten, når det er overveiende sannsynlig
at det ikke vil bli utlignet skatt for vedkommende inntektsår.
§ 6-6 annet ledd skal lyde:
(2) Skattekontoret kan beslutte at beregningsgrunnlaget
for forskuddskatten skal forhøyes eller reduseres med et
prosentvis tillegg eller fradag for bestemte grupper skattytere,
når det som følge av konjunkturutviklingen eller
av andre grunner må ventes en alminnelig stigning eller
nedgang i inntekten for denne gruppen i forhold til inntekten ved
siste ligning.
§ 9-1 tredje ledd skal lyde:
(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav, herunder om finansinstitusjoners
plikt til å avvise betalingsoppdrag med manglende opplysninger, og
om hvor kontant betaling kan skje.
§ 9-3 skal lyde:§ 9-3 Betaling av petroleumsskatt
(1) Petroleumsskatt skal betales ved overføring av
beløpet til konto for petroleumsskatt hos det
skattekontor departementet bestemmer. Bestemmelsene i § 9-1
gjelder ikke.
(2) Betaling anses for å være skjedd
når beløpet er godskrevet skattekontorets bank, jf.
første ledd. Ved overføring innen samme
bank anses betaling for å være skjedd når
beløpet er godskrevet skattekontorets konto.
En fastsatt betalingsfrist anses for å være avbrutt
når beløpet er godskrevet skattekontorets konto.
Bestemmelsene i § 9-2 gjelder ikke.
§ 14-3 skal lyde:§ 14-3 Forretning for utleggspant
(1) Skattekontorene kan holde forretning for utleggspant
for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Skatteoppkreverne kan
holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav
som de har innkrevingsansvaret for.
(2) En skatteoppkrever kan på anmodning holde forretning
for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som en annen skatteoppkrever
eller et skattekontor har innkrevingsansvaret
for. På tilsvarende måte kan et skattekontor holde
utleggsforretninger for skatteoppkrevere.
§ 14-4 første ledd skal lyde:
(1) Skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge
utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har
innkrevingsansvaret for.
§ 14-5 første ledd første
punktum skal lyde:
Utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne og skattekontorene gjelder
også for det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet
etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven
kapittel 8.
§ 14-6 annet ledd annet punktum skal lyde:
Skattyteren kan kreve at skattekontoret beregner størrelsen
på det beløpet som skal betales.
§ 15-1 tredje ledd skal lyde:
(3) I skattesaker treffes avgjørelser etter første ledd
av skatteutvalget etter innstilling fra skatteoppkreveren. I saker
som gjelder ettergivelse av skatt for mer enn 200 000 kroner,
blir likevel avgjørelsen å treffe av departementet
etter forslag fra skatteutvalget. Departementet fastsetter
hvilket utvalg den enkelte kommune hører under,
og kan i forskrift gi bestemmelser om den enkelte kommunes representasjon
i skatteutvalget. For skattytere som utelukkende skal
betale statsskatt, kan departementet bestemme at avgjørelse
som nevnt i dette ledd kan legges til andre organer.
§ 17-2 første ledd skal lyde:
(1) Rettslig prøving av andre avgjørelser
etter skattebetalingsloven rettes mot staten som saksøkt. Søksmål
anlegges for retten i det distriktet hvor det angrepne vedtak er
truffet i første instans når skatteoppkrever
eller tollregion er innkrevingsmyndighet. Søksmål
i saker hvor skattekontorene er innkrevingsmyndighet, skal anlegges
ved saksøkers alminnelige verneting etter reglene i lov
17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Statens
partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet.
Bestemmelsene i § 17-1 tredje og sjette ledd gjelder tilsvarende.
III
§ 4-7 skal lyde:§ 4-7 Tilleggsforskudd
Forskudd på skatt kan innbetales med
høyere beløp enn det som er utskrevet når
det utskrevne forskudd må antas å bli utilstrekkelig
til dekning av den skatt som vil bli fastsatt ved ligningen. Slik
innbetaling kan foretas også etter utløpet av
inntektsåret, men ikke senere enn 31. mai i ligningsåret.
For skattytere som får utskrevet forhåndsutfylt
selvangivelse etter ligningsloven § 4-7 nr. 2, må tilleggsforskudd være
innbetalt innen 30. april.
Nåværende § 4-7 blir ny § 4-8.§ 7-1 første ledd skal lyde:
(1) Når ligningen er gjennomført, skal
forskuddstrekk, utskrevet forskuddsskatt og tilleggsforskudd innbetalt
innen fristene i § 4-7 i ligningsåret
gå til fradrag i utlignet skatt. Avregningen foretas av skatteoppkreveren
for den kommunen hvor ligningen skal skje, jf. ligningsloven § 8-6.
IV
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Departementet kan gi overgangsbestemmelser.
Endringene under III trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Q.
Vedtak til lov
om endring i lov 21. desember 2005 nr. 123
om Statens pensjonsfond
I lov 21. desember 2005 nr. 123 om Statens pensjonsfond
gjøres følgende endring:
I
§ 3 annet ledd nytt
tredje strekpunkt skal lyde:
avgiftsinntekter ved utslipp av NO i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2007.
Oslo, i finanskomiteen,den 20. november 2006
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen |
Reidar Sandal |
leiar |
ordførar |