Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen,
Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet,
Tord Lien, Ingrid Skårmo og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal,
fra Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og fra Venstre, lederen Gunnar
Kvassheim, viser til at Regjeringen la frem forslag til ny
plan- og bygningslov (plandelen) den 15. februar 2008. Komiteen slutter seg til at det er et
stort behov for å modernisere plansystemet i dagens plan- og bygningslov.
Komiteen viser til at loven skal
være et verktøy for en langsiktig, samfunnsøkonomisk og effektiv
utvikling av samfunnet hvor hensynet til helhetlige løsninger vektlegges.
Planleggingen skal baseres på endringer og nye oppgaver i samfunnet. Komiteen vil vektlegge betydningen av
at planleggingen etter plan- og bygningsloven skal være et effektivt verktøy
for folkevalgte organer til å styre utviklingen av samfunnsutviklingen,
og arealdisponeringen skal foregå på basis av en bærekraftig utvikling
og et helhetlig vurderingsgrunnlag.
Komiteen ser det som avgjørende at
lovens intensjoner om åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning legges
tilgrunn for alt planarbeid, herunder private planer, som skal utføres
i henhold til denne lov. Komiteen ser
det som viktig at universell utforming skal være førende i all planlegging
fremover.
Komiteen er tilfreds med at universell
utforming er tatt med i forslaget til formålsparagraf i den nye
plan- og bygningsloven. Komiteen mener
at det er viktig at hele byggebransjen, både private og offentlige
aktører, tar inn over seg og anerkjenner prinsippene om universell
utforming. Det er viktig at de kommunale plan- og bygningsmyndighetene
blir kjent med, forstår og tar strategien om universell utforming
i aktiv bruk.
Komiteen peker imidlertid på at selv
om hensynet til universell utforming kommer inn i formålsparagrafen
i den nye plan- og bygningsloven, så utgjør nye bygg og større ombygninger,
som vil bli omfattet av den nye plan- og bygningsloven, kun en liten del
av samfunnets totale bygningsmasse. Selv om alle nye bygg og anlegg
umiddelbart blir utformet i tråd med prinsippene, vil det gå lang
tid før våre fysiske omgivelser tilfredsstiller målene for universell utforming.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det derfor
også er viktig at det legges til rette for ombygninger av eksisterende
bygg og anlegg, gjennom blant annet at det settes av økonomiske
midler i de kommende budsjetter til dette.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds
med at reglene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen strammes
inn. I mange områder er strandsonen under sterkt press for utbygging.
Innstrammingen vil derfor være viktig for å sikre allmennheten tilgang
til attraktive strandområder langs sjø og vann for framtiden. Flertallet mener det skal utarbeides
statlige planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk,
som tar hensyn til ulikhetene langs kysten.
Et annet flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at politiske
avgjørelser skal fattes så nær dem det angår som mulig. Derfor er
lokaldemokratiet bærebjelken i et levende folkestyre. Det lokale
selvstyret må styrkes ved at kommuner og fylkeskommuner får en reell
mulighet til å bestemme over politiske saksfelt der ikke hensynet
til individuelle rettigheter, behov for nasjonale minstestandarder,
eller spesielle nasjonale interesser, tilsier at politikken må bestemmes
på nasjonalt eller internasjonalt nivå.
Dette flertallet vil vise til at
et reelt lokalt selvstyre vil kunne skape et mangfold av løsninger
på innbyggernes behov. Ved mulighet til å velge ulike løsninger
kan det bli større engasjement i lokalpolitikken, men det innebærer
også at vi må akseptere ulikhet mellom kommunene.
Dette flertallet mener plan- og bygningsloven
er et av de mest langsiktige virkemidlene til å påvirke utslipp
av klimagasser i Norge i dag. Gjennom arealplanleggingen har kommunen
et ansvar for å vurdere tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, særlig
fra transport og stasjonær energibruk. Loven skal i tillegg være
et viktig verktøy for å vurdere behov for tiltak som eventuelt følger
av menneskeskapte klimaendringer, som f.eks. stigning av havnivå
og rasutsatte områder som følge av mer ekstremvær.
Dette flertallet viser til den pågående
behandling av ny lov om motorferdsel i utmark, hvor plan- og bygningsloven
vil være sentral for utarbeidelse av motorferdselsplaner. Dette flertallet slutter seg til denne
vurderingen, og mener at kommunal og regional planmyndighet skal
anvise motorferdsel i utmark gjennom plan- og bygningslovens bestemmelser.
Dette flertallet vil understreke
betydningen av at all planlegging etter denne lov skal styres av
folkevalgte organer etter demokratiske og involverende prosesser.
Kongen er øverste planmyndighet, mens fylkestingene er regional
planmyndighet og kommunestyrene kommunal planmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er genuint opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret,
og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter.
Kommunene må derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske
vedtak overprøves av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke
være slik at enhver kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved
å kunne vise til det lokale skjønnet. Disse medlemmer mener
kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn, men det
skjønnet må ligge innenfor lovens rammer.
Disse medlemmer er opptatt av nærhetsprinsippet,
og mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan
kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer politikk i forhold
til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker, sjøarealforvaltning
og verneområder.
Disse medlemmer mener at det er kun
i helt spesielle tilfeller, hvor åpenbare og viktige nasjonale prosjekter
må sikres gjennomført, at kommunene ikke selv skal disponere sine
arealer. Eksempler på slike nasjonale tiltak kan være kraftfremføring,
bygging av større kraftproduserende- og petroleumsanlegg, riks-
og europaveiutbygging. I slike tilfeller bør de ansvarlige departementer
ha rett til å be om statlig regulering av arealer.
Disse medlemmer er grunnleggende
negative til forslaget om å gi fylkene en lovfestet rolle som overkommune
i plan- og arealsaker.
Disse medlemmer har tillit til at
innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger
som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine.
Når beslutninger fattes nærmest dem det angår, av dem det angår,
vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket på
den beste måten.
Disse medlemmer viser til at det
er store variasjoner mellom kommunene. Kommunene vil derfor velge
ulike løsninger for å dekke ulike behov. Mangfold er ikke en trussel,
men skaper utvikling og fremgang.
Disse medlemmer mener det er betenkelig at
viktige avgjørelser som gjelder bruk og vern av menneskers og lokalsamfunns
nærområde, eiendom og livsgrunnlag i stor grad fattes av ikke-folkevalgte organer.
Både fordi disse organene representerer sektorinteresser, og ikke
helheten, og fordi vedtakene mangler den legitimitet som følger
av at det er et folkevalgt organ som fatter det.
Disse medlemmer har merket seg at
prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store arealer
og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter. Det
oppleves mange steder at denne prosessen samtidig medfører en form
for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter.
Disse medlemmer mener derfor at det
er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen
i berørte kommuner og storsamfunnet. Disse
medlemmer mener at det må etableres en ny nasjonal strategi
som skaper rom for lokal utvikling i kommuner med store verneområder
og verdier for hele det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at plan- og bygningsloven og dens praktisering har stor praktisk
betydning og berører veldig mange mennesker og virksomheter. Muligheten
til å fatte vedtak og gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven
må derfor skje så nær opp til den berørte som mulig, og tillegges
kommunene så langt råd er.
Disse medlemmer viser her til Dokument nr.
8:10 (2007-2008) representantforslag fra representantene Erna Solberg,
Elisabeth Aspaker, Gunnar Gundersen, Ivar Kristiansen, Trond Helleland,
Bent Høie og Olemic Thommessen, der det ble foreslått at det må
etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal utvikling
i kommuner med store verneområder og verdier for hele det norske
samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om
å etablere forvaltningsdomstoler i Norge, blant annet i Dokument nr.
8:90 (2003-2004) og Dokument nr. 8:58 (2005-2006). Etter som en
slik ordning ikke er etablert, bør innsigelsesrett ikke kunne delegeres
til andre enn departement eller Kongen.
Disse medlemmer mener at kommunene bør
få retten til å forvalte motorisert ferdsel i utmark i medhold av
plan- og bygningsloven. Disse medlemmer mener
dette vil medføre økt vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal
planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene, kanalisere
ferdsel utenfor disse områdene, redusere støy for de områdene i
kommunen som ønskes avholdt til støyfritt friluftsliv og beskytte
sårbart dyreliv. Disse medlemmer er
skuffet over at dette – til tross for løfter fra posisjonen – ikke
er ivaretatt i forslaget til ny plan- og bygningslov fra Regjeringen.
Komiteen vil vektlegge
betydningen av medvirkning på alle nivå i planleggingen også når
det gjelder private planer. Komiteen mener
det er avgjørende viktig at deltakelse og involvering skjer på et
så tidlig tidspunkt som mulig. Komiteen mener planleggingen
må styrkes ved å gjøre den mer målrettet og fleksibel. Planleggingen
skal ikke være mer omfattende enn formålet tilsier, og det må være
rom for ulike planleggingsformer ut i fra de utfordringene den enkelte
region står overfor. Komiteen mener forskjellige
planutfordringer har behov for ulik detaljeringsgrad og involvering
fra ulike parter i planleggingen.
Komiteen vil understreke
betydningen av bærekraftig utvikling. Med bærekraftig utvikling
menes her blant annet sikring av verdifulle landskaps-, natur- og
kulturmiljøer. Loven skal også ivareta hensynet til estetikk og
god byggeskikk. Loven skal sikre at planer og vedtak om forvaltning
av ressurser og om virksomhet, utbygging og vern bygger på en allsidig
og langsiktig vurdering, og på forutsigbarhet, åpenhet og medvirkning
fra alle berørte interesser og myndigheter.
Komiteen vil presisere at det er
de folkevalgte organene i kommunene og fylkeskommunene som i hovedregel
har ansvaret og vedtaksmyndighet i planprosessene etter denne loven.
Komiteen ser betydningen
av at viktige nasjonale oppgaver og ansvarsforhold som fremkommer gjennom
anlegg for overføring og fordeling av elektrisk energi med høy spenning
og som er underlagt konsesjon, unntas fra bestemmelsene i denne
lov, med unntak av kapittel 2 i proposisjonen, som omhandler krav
om kartgrunnlag m.m., samt kapittel 14 som omhandler konsekvensutredninger
for tiltak og planer etter annet lovverk. Likeledes at rørledninger i
sjø for transport av petroleum skal være unntatt bestemmelsene i denne lov.
Komiteen vil med unntaket etter denne
bestemmelse understreke betydningen av at de berørte parter blir
involvert i beslutningsprosessen på en god måte, og vil understreke
at all annen planlegging skal skje etter denne lov.
Komiteen viser til at anlegg for
produksjon av elektrisk energi fortsatt vil omfattes av planbestemmelsene
i ny plan- og bygningslov. Komiteen vil presisere
at kommunene etter den nye loven ikke vil ha en plikt til å regulere,
men kan regulere anlegg for produksjon av elektrisk kraft dersom
kommunen selv ønsker dette.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Retningslinjer
for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg. I den forbindelse
ble fylkeskommunene oppfordret til å starte regionalt planarbeid
for vind- og småkraftanlegg. I de tilfeller der slike planer foreligger,
skal disse tillegges stor vekt i forbindelse med den videre konsekvens-
og konsesjonsbehandling.
Flertallet vil også understreke vertskommunenes
rolle som en viktig part og sentral høringsinstans i dette arbeidet. Flertallet mener at vertskommunenes vurderinger
må tillegges stor vekt av konsesjonsmyndighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at selv om
større vannkraftutbygginger og overføringsnettet for elektrisk kraft
kan vedtas som statlig arealplan, er det viktig at myndigheter og
utbygger har en god dialog med lokalsamfunnet, og at man i fellesskap
finner en god utbyggingsløsning som har støtte i lokalmiljøet.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen har merket seg
at bestemmelsen om tiltak etter denne lov er av opplysende karakter.
Selve lovteksten kan virke mer rigid enn hva som har vært praksis
i gjeldende lov.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det vil være
riktig at dagens lovpraksis, som hovedregel, legges til grunn for
forståelsen av ny lovtekst. Unntaket er tiltak innenfor bestemmelsene
i lovforslagets § 1-8.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under § 1-8.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 1-6 første ledd andre punktum strykes."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen vil presisere
at bygging i strandsonen, etter denne lov, må avklares gjennom kommunale
planer.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds
med at reglene om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen strammes
inn, og unntakene for bygging innenfor 100-metersbeltet fjernes.
Kommunen kan innføre bestemmelser som tillater nødvendige bygninger
for stedbunden næring, som for eksempel landbruk, fiske og reindrift,
og kommunen skal også vurdere hvilke vassdrag som eventuelt skal
ha byggeforbud.
Flertallet mener det skal utarbeides
statlige planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk
som tar hensyn til ulikhetene langs kysten. Det vil være enklere
å få tillatelse til å bygge i områder uten press enn i områder der
presset er stort. Det vil gi kommuner utenfor pressområdene mulighet
til å inkludere strandsonen i sine helhetlige utviklingsstrategier.
Flertallet forventer at de statlige
planretningslinjene i særlige pressområder for strandsonen forsterker
lovens restriktive intensjon.
Flertallet vil peke på at det i strandsonen, innenfor
100-metersbeltet, er foretatt en rekke terrenginngrep som vil være
irreversible. Et eksempel på dette er kunstig anlagte strender,
og som er å oppfatte som tiltak etter § 1-6. Flertallet vil
påpeke at slike tiltak, kun unntaksvis, skal kunne bli godkjent
i strandsonen.
Flertallet mener at å ivareta sammenhengende
kystområder med tilgang for befolkningen fra hele landet til å utøve
friluftsliv og oppleve naturverdier er av nasjonal interesse. Dette
tilsier at større deler av politikken må bestemmes nasjonalt i de
områdene som er under stort press. Her må allemannsretten gå foran
andre interesser. Et gjennomgående prinsipp er å bygge på innsiden
av kyststripen, mens denne skal ligge som et fellesgode for alle
mot sjøen.
Flertallet synes Regjeringens forslag
til innstramming og målretting av praksisen med byggeforbudet i
strandsonen er positivt og nødvendig. En målretting av praksisen
er etter flertallets mening viktig for
å ivareta tilliten og den alminnelige rettsfølelse når byggeforbudet
i strandsonen håndheves. Flertallet vil
påpeke at det i motsetning til de områder med sterkt press på strandsonen,
må det i andre områder kunne være andre restriksjoner når det gjelder
bygging i strandsonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at for mange kommuner representerer de sjønære
arealene de mest attraktive områdene. Et totalforbud mot bygging
av fritidsboliger og boliger i dette området mener disse
medlemmer vil være en alvorlig innskrenkning av det kommunale
selvstyret og kommunenes rett til selv å forvalte sine arealer.
Disse medlemmer mener det lokale
skjønn må gis avgjørende betydning, og vil fremheve de store variasjoner
som finnes langs kysten i Norge.
Disse medlemmer peker på at topografiske forhold
gjør at et såkalt "100-metersbelte" ikke er en meningsfull parameter
for forvaltningen av strandsonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"§ 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag, første ledd
skal lyde:
I sjønære arealer hvor det tradisjonelt har vært utøvd friluftsliv
skal det ved regulering tas hensyn til allmennhetens mulighet til
fri ferdsel."
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 1-8 annet, tredje og fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen må ta høyde for
lokale variasjoner, også når det gjelder byggeforbud ved vann og
vassdrag i innlandet. Disse medlemmer mener
at en økt lokal forvaltning av strandsonene på en bedre måte vil
kunne ivareta de lokale utfordringer knyttet til dette.
Disse medlemmer støtter ambisjonen
i proposisjonen om å få på plass et differensiert regelverk for
forvaltningen av strandsonen. Disse medlemmer er
imidlertid skeptiske til en mer restriktiv statlig politikk for
utbygging i strandsonen og langs sjøer og vassdrag. Disse medlemmer mener dette forvaltes
best lokalt, og at det er behov for mer lokalt skjønn, ikke mindre
– slik det legges opp til i proposisjonen.
Disse medlemmer peker på at mange
kystkommuner i dag har fokus på kulturell identitet, næringsmessig
utvikling og bosetting knyttet til havet og til kystsonen. For å
legge til rette for utviklingsmuligheter i kystsonen, både næringsmessig
og kulturelt, må vedtak og dispensasjoner ivaretas av de lokale
myndigheter så langt det er mulig. Det er store geografiske forskjeller
i Kyst-Norge, og dette må det tas hensyn til. En aktiv, bærekraftig
forvaltning av 100-metersbeltet langs kysten vil etter disse medlemmers syn være bestemmende
for et "være" eller "ikke være" når det gjelder bosetting og bolyst.
En slik bærekraftig forvaltning må basere seg på en fornuftig og
realistisk avveining mellom økologiske, økonomiske og kulturelle
faktorer.
Disse medlemmer mener at det er store
lokale variasjoner også når det gjelder naturen langs vassdrag. Disse medlemmer mener at skal tas særlig
hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre
allmenne interesser også langs vassdrag, men at hvordan dette sikres
må overlates til den enkelte kommune som en del av deres arealforvaltning. Disse medlemmer ønsker ingen lovbestemmelse
der kommunene pålegges å sette en grense på inntil 100 meter langs
vassdrag der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal være tillatt.
Disse medlemmer går derfor imot siste
ledd i § 1-8.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil vise til at i det i deler av landet, eksempelvis
rundt Oslofjorden, på Sørlandet og på Sør-Vestlandet, er et økende
press på strandsonene til tross for at byggeforbud har vært innført.
Viktige natur-, kultur- og friluftslivsverdier er truet.
Disse medlemmer ser at det i deler
av landet er så stort strandsoneareal i forhold til folketallet
at allemannsretten ikke blir svekket, selv om man åpner for en noe
lempeligere praksis når det gjelder tilrettelegging for bolig- og
næringsformål i disse områdene. Færre restriksjoner her kan være
et fornuftig distriktspolitisk tiltak. En tilpasset praktisering
av lovverket vil også styrke legitimiteten til en stram strandsonepolitikk.
Disse medlemmer vil imidlertid peke
på at det i alle deler av landet finnes attraktive strand- og kystområder
under press. Det er nødvendig å også sikre disse områdene gjennom
en langsiktig strandsonepolitikk, som ivaretar verdiene både i fjordområder
og i den ytre skjærgården.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 1-9 Forholdet til forvaltningsloven og klage, tredje ledd
skal lyde:
Berørt statlig organ, herunder Sametinget, og kommune kan påklage
enkeltvedtak etter loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende
myndighets saksområde. Dette gjelder likevel ikke i plansaker der
vedkommende myndighet er gitt anledning til å fremme innsigelse."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen mener lovteksten
er utfyllende og underbygger formålsparagrafen. Det er viktig at planarbeidet
gjennomføres effektivt, det er derfor viktig at man ved endret planstrategi
foretar grundige analyser om hvilke planer som eventuelt må justeres.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig ingen
merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at plan- og bygningsloven primært skal og bør handle om arealbruk
og bygningsmasse. Disse medlemmer stiller
seg på den bakgrunn svært undrende til Regjeringens forslag til
§ 3-1 som tilkjennegir svært vidtrekkende og ambisiøse mål for norsk
planlovgivning.
Disse medlemmer peker på at disse
målene ikke er veldig konkrete og direkte knyttet til arealdisponering. Disse medlemmer frykter at mange av målene
og hensynene i Regjeringens forslag, sett i sammenheng med den svært
vide forskriftsretten Regjeringen ønsker å gi seg selv, vil være
egnet til i enda større grad enn i dag å overprøve det kommunale
skjønnet på enda flere områder.
Disse medlemmer slutter seg ikke
til at enkelte næringer skal ha noen særstilling i plan- og bygningsloven,
men mener at det er viktig å "legge til rette for verdiskaping og
næringsutvikling" for alle næringer.
Disse medlemmer går på dette grunnlag imot
Regjeringens forslag i § 3-1 første ledd bokstavene a, b, c og f.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 3-1 Oppgaver og hensyn i planlegging
etter loven, annet ledd skal lyde:
Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og
interesser i et område ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid
om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige og
kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten."
"§ 3-1 femte ledd skal lyde:
Vedtatte planer skal være et felles grunnlag for kommunal, statlig
og privat virksomhet i planområdet."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"§ 3-2 første ledd skal lyde:
Ansvaret for planlegging etter loven ligger til kommunestyrene
og Kongen, jf. §§ 3-3 til 3-7."
"§ 3-2 fjerde ledd skal lyde:
Fylkesmannen skal påse at kommunene oppfyller plikten til planlegging
etter loven."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer
i Norge. Disse medlemmer vil derfor
avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste
kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens
fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser
nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner.
Disse medlemmer vil derfor avvikle
de lovfestede fylkesplanene, og går også i mot eventuelle nye former
for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større
kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers
av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil gi kommunene større
selvråderett i plan- og arealsaker. Disse
medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag til § 3-4 i
proposisjonen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til § 3-4:
"§ 3-4 Regionens planoppgaver og planleggingsmyndighet skal lyde:
To eller flere kommuner kan samarbeide om planlegging etter denne
lov når det er hensiktsmessig å samordne planleggingen over kommunegrenser. Samarbeidet
kan omfatte alle kommunale plantyper."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under § 3-4. Disse medlemmer ønsker ikke noe regionalt
planarbeid, og dermed er det heller ikke noe behov for å føre tilsyn
med dette.
Disse medlemmer går imot § 3-5 første
og fjerde ledd.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 3-5 tredje ledd skal lyde:
Departementet har det administrative hovedansvaret for statens
planleggingsoppgaver etter loven og skal arbeide for at de vedtak
som treffes nasjonalt blir fulgt opp i den kommunale planleggingen."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at lovbestemmelsen
må ta hensyn til at kommunal planmyndighet på et så tidlig tidspunkt
som mulig involveres i planarbeidet, der hvor dette igangsettes
av statlig eller regional myndighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 3-6 Felles planleggingsoppgaver, første ledd skal lyde:
Statlig myndighet kan starte arbeid med planer etter denne lov
på områder der staten og kommunene sammen har ansvar for å løse
planoppgaver av regional eller nasjonal betydning, herunder samordnet
areal- og transportplanlegging, planlegging av større sammenhengende
natur- og friluftsområder omkring byer og tettsteder, samordnet
vannplanlegging og kystsoneplanlegging."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at Regjeringens forslag til § 3-6 vil kunne medføre unødvendig overstyring
av lokaldemokratiet. De viktige nasjonale hensyn ivaretas godt i
øvrige paragrafer i loven.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser positivt
på at det kan tas statlig planinitiativ for å få til helhetlig og
samordnet planlegging, spesielt viktig er en samordnet og helhetlig
planlegging av samferdselssektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke at regional planmyndighet skal ha noen
slik rolle.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 3-7 Overføring av planforberedelse til statlig myndighet;
første, annet og tredje ledd skal lyde:
Etter nærmere avtale mellom partene kan statlig myndighet helt
eller delvis overta de oppgavene planadministrasjonen i kommunen
har med å organisere planarbeidet og utarbeide planforslag.
Oppnås ikke enighet mellom vedkommende myndighet og kommunen
om organisering av planarbeidet, treffer departementet avgjørelsen.
Myndigheter med ansvar for større samferdselsanlegg og teknisk
infrastruktur kan etter samråd med planmyndigheten utarbeide og
fremme forslag til arealplan for slike tiltak og beslutte å legge
slike planer ut til offentlig ettersyn etter bestemmelsene for vedkommende
plantype. Gjeldende kommunale planstrategier skal vurderes i forbindelse
med planarbeidet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
positivt på at det i noen tilfeller skal kunne tas statlige planinitiativ.
Dette vil være et viktig instrument for å kunne sikre en helhetlig
planlegging av nasjonal og regional infrastruktur.
Disse medlemmer vil dog understreke
at dette gjelder for reguleringer av infrastrukturtiltak som er
av viktighet for større områder enn den enkelte kommune. Disse medlemmer menet at statlig planforberedelse
skal kunne igangsettes når det ikke oppnås enighet mellom departementet
og kommunene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 4-1 Planprogram, første ledd skal lyde:
For alle kommuneplaner, og for reguleringsplaner som kan ha vesentlige
virkninger for miljø og samfunn, skal det som ledd i varsling av
planoppstart utarbeides et planprogram som grunnlag for planarbeidet."
"§ 4-1 Planprogram, fjerde ledd skal lyde:
Dersom berørte statlige myndigheter på grunnlag av forslag til
planprogram vurderer at planen kan komme i konflikt med nasjonale
eller viktige regionale hensyn, skal dette framgå av uttalelsen
til forslaget til planprogram."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 4-2 Planbeskrivelse og konsekvensutredning, annet ledd skal
lyde:
For kommuneplaner med retningslinjer eller rammer for framtidig
utbygging og for reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger
for miljø og samfunn, skal planbeskrivelsen gi en særskilt vurdering
og beskrivelse – konsekvensutredning – av planens virkninger for
miljø og samfunn."
Disse medlemmer understreker at "universell
utforming" er ett av de hensyn som inngår i begrepet "samfunn" i
andre ledd i § 4-2.
Komiteen vil understreke
betydningen av at hensynet til samfunnssikkerhet gjennomgående gis stor
oppmerksomhet i all planlegging og utvikling. Gode rutiner knyttet
til risiko og sårbarhetsanalyser er derfor av største betydning.
Komiteen er av den formening at lovbestemmelsen
gir en formalisering av planmyndighetens ansvar for samfunnssikkerhet
i planleggingen. Komiteen vil påpeke
at i områder der hensynet til samfunnssikkerhet er uavklart eller
under avklaring, må det legges til grunn en særskilt aktsomhetsadferd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at det er uklart hvor omfattende kravet
er til å utarbeide en risiko- og sårbarhetsanalyse for hele kommunen
ved utarbeidelse av arealdelen til kommuneplanen. Analysen bør i
tilfelle gjelde for begrensede temaer og områder.
Disse medlemmer mener at det vil
være behov for å få utarbeidet forskrift om temaet sårbarhets- og
samfunnssikkerhet, gjerne inneholdende metode for å utføre en slik
oversikt på oversikts- og detaljplannivå. Også her må det være kommunen
som avgjør hva som er nødvendige analyser for det plannivået som
velges.
Komiteen vil understreke
betydningen av at medvirkning i planleggingen fra grupper og interesser
som ikke er i stand til å delta direkte, skal skje så tidlig som
mulig. Komiteen oppfatter medvirkning
etter denne bestemmelsen til å omfatte direkte deltakelse. I de
tilfellene der disse hensyn ikke er ivaretatt, må planarbeidet i
ettertid innrettes slik at medvirkning etter denne bestemmelsen
oppfylles.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 5-2 Høring og offentlig ettersyn, første ledd skal lyde:
Når loven her bestemmer at et planforslag skal sendes på høring,
skal forslaget sendes til alle statlige og kommunale myndigheter
og andre offentlige organer, private organisasjoner og institusjoner,
som blir berørt av forslaget, til uttalelse innen en fastsatt frist."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser ingen grunn til å opprette noe "regionalt planforum."
Et slikt organ vil etter disse medlemmers mening
medføre et ekstra byråkrati, og vil legge til rette for økt unødvendig innblanding
i kommunalt planarbeid. Der kommunene selv ønsker det kan et slikt
planforum opprettes uten at dette trenger å lovfestes.
Disse medlemmer vil avvikle fylkeskommunen
som forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner
i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser også nye regioner
til erstatning for dagens fylkeskommuner. På denne bakgrunn ser
heller ikke disse medlemmer noe behov
for et regionalt planforum.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 5-3.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil presisere at Sametingets
innsigelsesrett etter lovens bestemmelser kun kan komme til anvendelse
der dette er av vesentlig og direkte betydning for samisk kultur
eller samisk næringsutøvelse.
Flertallet har for øvrig ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at en paragraf om myndighet til å fremme innsigelse til planforslag
er nødvendig, blant annet for å ivareta andre kommuners interesser. I
lys av den strenge praksis kommunene opplever å bli møtt med i dag,
og med de konsekvenser det har for lokale politikeres motivasjon
til å drive med god arealplanlegging i egen kommune, ønsker disse medlemmer imidlertid å begrense
myndigheten til å fremme innsigelse.
Disse medlemmer mener myndighetenes innsigelsesrett
bør være begrenset til lovlighetskontroll.
Disse medlemmer er opptatt av at
næringslivet, herunder reindriftsnæringen, blir hørt i reguleringsspørsmål. Disse medlemmer ser imidlertid ingen
grunn til at en etnisk gruppe skal ha noen særskilt rett til å bli
hørt i plansaker.
Disse medlemmer reagerer også på
at det i lovforslaget står at:
"Sametinget kan fremme innsigelse mot slike planer som
er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse
(...)",
mens det i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) står at det må være opp
til Sametinget selv å vurdere hva som er av "vesentlig betydning
for samisk kultur eller næringsutøvelse". Dette vil medføre en "carte
blanche"-fullmakt til Sametinget – om å inngi innsigelse i alle plansaker
i mer enn halve Norge, også i områder hvor samene utgjør mindre
enn 1 pst. av befolkningen.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 5-4 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse
for innbyggerne og et levende demokrati. Kommunene skal derfor ha
en mer sentral rolle i lokal samfunnsutvikling. Disse medlemmer vil
derfor styrke det lokale selvstyret. Disse
medlemmer mener statens bruk av innsigelse må begrenses til
der det er absolutt nødvendig av hensyn til overordnete nasjonale
hensyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer for øvrig følgende forslag:
"§ 5-4 Myndighet til å fremme innsigelse til planforslag, første
ledd skal lyde:
Berørt statlig organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens
arealdel og reguleringsplan dersom planforslaget er i strid med
bestemmelser i lov, forskrift, overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt
av Stortinget."
Disse medlemmer går imot § 5-4 fjerde ledd.
Komiteen er tilfreds med
at innsigelsesretten faller bort dersom deltakelse i planprosessen
etter § 3-2 tredje ledd ikke er oppfylt. Forutsetningen for slikt
bortfall av innsigelsesretten henger sammen med at planmyndigheten
har oppfylt varslingsplikten.
Komiteen mener at denne bestemmelsen
skal være absolutt dersom planmyndigheten har oppfylt varslingsplikten.
Komiteen vil understreke
betydningen av at meklingen etter denne bestemmelse skal foregå
av nøytral og upartisk instans.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at lang saksbehandlingstid med å ta en endelig
avgjørelse etter at innsigelse er fremmet og mekling ikke har ført
frem gir betydelig usikkerhet og liten forutsigbarhet i de berørte
kommuner, og at kommunens arbeid med oppdatering av sin kommuneplan
blir forsinket. Det kan blant annet komplisere forholdet til aktuelle
utbyggere. Disse medlemmer vil derfor
foreslå at det innføres en tidsfrist for endelig beslutning i departementet
dersom kommunens beslutning når det gjelder kommuneplan skal overprøves.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 5-6 Mekling og avgjørelse av departementet, første ledd andre
og tredje punktum skal lyde:
Departementet avgjør, senest innen 6 måneder etter at frist før
høring av planforslaget er utløpt, om innsigelsen skal tas til følge
og planen endres. Dersom det ikke er truffet noen avgjørelse innen
denne fristen regnes innsigelsen for ikke å ha blitt tatt til følge,
og planen for rettskraftig."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke betydningen
av at det utformes overordnede nasjonale strategier for regional
og kommunal planlegging hvert fjerde år. Slike strategier må innholde
nasjonale helhetlige målsettinger som skal gjenspeiles i det regionale
og kommunale planarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn
er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt
for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor
styrke det lokale selvstyret, og ser ikke behovet for at det skal
utformes overordnete nasjonale strategier for kommunal planlegging.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 6-1.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn
er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt
for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor
styrke det lokale selvstyret. Forslaget om statlige planretningslinjer
innebærer en statlig overstyring av det lokale selvstyret.
Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens
forslag til § 6-2.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser ingen gode og tungtveiende årsaker til at staten
skal kunne båndlegge et område fra kommunal planregulering slik
Regjeringen i realiteten foreslår i § 6-3. Dersom staten gjennom
regulering ikke ønsker alternative tiltak regulert på et område,
bør heller ikke staten ha anledning til å ilegge rådighetsbegrensninger
på arealer. Disse medlemmer vil derfor
ikke støtte en slik paragraf. Nasjonale mål er etter disse medlemmers oppfatning godt ivaretatt
i andre paragrafer.
Disse medlemmer har tillit til at
innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger
som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor styrke det
lokale selvstyret. Forslaget om statlige planbestemmelser innebærer
en statlig overstyring av det lokale selvstyret. Disse
medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 6-3.
Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) trekker frem begrensninger
i kjøpesenteretablering som et eksempel på statlig planbestemmelse. Disse medlemmer viser til at rikspolitisk
bestemmelse om kjøpesentre betyr at etablering eller utvidelse av
kjøpesentre bare kan skje i samsvar med godkjente fylkesplaner eller fylkesdelplaner
med retningslinjer for lokalisering av varehandel og andre servicefunksjoner.
Det er foreslått at disse planene blir juridisk bindende, slik at
det blir forbud mot etablering i strid med plan. Videre vil det
for områder som ikke omfattes av godkjent plan, ikke være tillatt
å etablere kjøpesentre med over 3 000 m2 bruksareal eller å utvide
eksisterende sentre slik at det samlede bruksareal overskrider denne grensen.
Dette forbudet vil også gjelde dersom en godkjent fylkesplan eller
fylkesdelplan blir helt eller delvis opphevet. Forbudet skal gjelde
både dagligvarehandel og faghandel, inklusive salg av plasskrevende
varer.
Disse medlemmer ser positivt på målsettingen
om å styrke by- og tettstedsentre, samt legge til rette for miljøvennlige
transportvalg. Disse medlemmer mener
imidlertid at en statlig eller fylkeskommunal begrensning på etablering
eller utvidelse av kjøpesentre ikke er veien å gå for å nå en slik
målsetting. Undersøkelser fra bl.a. Sverige viser at selv med mange
etableringer av kjøpesentre utenfor bysentra, så har likevel bysentraene
opplevd økt handel. Videre vil disse medlemmer peke
på at familiene ofte er avhengig av bil for å kunne transportere varene
hjem ved innkjøp av større volum. Mange foretrekker å gjøre storhandel
"alt på ett sted" i store kjøpesentre. Dette gir samlet sett mindre
bilbruk enn når en må kjøre til flere steder for å handle. Disse medlemmer peker også på at en grense
på 3 000 m2 vil føre til at en vil få flere spredte etableringer rett
under denne grensen, og dermed føre til at det blir vanskeligere
å få til gode løsninger for kollektivtransport, økt bilbruk og mer
forurensning.
Disse medlemmer peker videre på at
kjøpesentrene utenfor de store byene også fungerer som et priskorrektiv
og gir en for forbrukerne viktig konkurrent i forhold til dyrere
konsepter og butikktyper i bysentrum, noe som kommer forbrukerne
til gode.
Disse medlemmer mener at kommunene
er de rette til å legge til rette for og planlegge en bærekraftig
arealbruk innenfor sitt område. Dette gjelder også i forhold til
etablering av kjøpesentre kontra annen bruk av arealene. Disse medlemmer mener at kommunene selv
har den beste kunnskap om hva som er hensiktsmessig etablering av
kjøpesentre innenfor sine kommunegrenser. Disse
medlemmer går derfor imot statlige eller fylkeskommunale begrensninger
på etablering eller utvidelser av kjøpesentre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at man fjerner kravet til et minimumsantall parkeringsplasser
i reguleringsplaner. Disse medlemmer mener
imidlertid ikke at det er et behov for å innføre noe statlig bestemt
krav om maksgrense for parkeringsplasser.
Disse medlemmer er skeptiske til
den restriktive politikken det legges opp til i forhold til etablering
av kjøpesentre. Disse medlemmer mener
det er et paradoks at man kun vil tillate ny etablering av slike
i sentrumsområder, samtidig som man vil legge sterke begrensninger
for bilbruk i sentrumsområder. Disse medlemmer vil
understreke at geografiske forskjeller og ulikt kollektivtilbud
gjør at behovet for privat bil varierer sterkt fra sted til sted
i landet.
Komiteen mener at lokale
parter skal bli involvert og må gis aktiv medvirkning i beslutningsprosessen
der hvor staten selv utarbeider og eventuelt vedtar plan. Samme
hensyn skal legges til grunn for konsesjoner etter energiloven,
vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Komiteen mener
staten i et slikt tilfelle har et særskilt ansvar for en god og
involverende prosess fram til endelig vedtak fattes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at utbygging
av småkraftverk og vindkraftanlegg fremdeles bør være en del av
kommunenes arealplanlegging. For større vannkraftutbygginger og
overføringsnett for elektrisk kraft ser disse
medlemmer at det bør behandles som statlig arealplan i tråd
med forslaget i proposisjonen.
Disse medlemmer peker på at det er
viktig at utbygging av småkraftverk og vindkraftanlegg har lokal
forankring og oppslutning i lokalsamfunnet, og derfor bør være en
naturlig del av den kommunale arealplanleggingen. Dette er tiltak
som har mye til felles med de øvrige bygningsmessige tiltak som
er omfattet av kommuneplanens arealdel og reguleringsplan.
Disse medlemmer peker på at flaskehalsen når
det gjelder offentlig godkjennelse av planer om utbygging av småkraftverk
og vindkraftanlegg ikke er i den kommunale planprosessen, men i
lang behandlingstid for konsesjonssøknader hos statlige myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at myndigheten til å gi konsesjon etter vannressursloven for vannkraftverk
under 3 MW må delegeres til den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Dokument nr. 8:4 (2006-2007) representantforslag fra representantene
Erna Solberg, Gunnar Gundersen og Ivar Kristiansen om å be Regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag, jf. Innst. S. nr. 52 (2006-2007),
og hvor det ble foreslått at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk
opp til 1 MW delegeres til den enkelte kommune. Med dette forslaget
ville all myndighet vedrørende vannkraftverk med installert effekt
under 1 MW vært samlet i den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en slik paragraf som foreslått som § 6-4
må ha som hovedformål å sikre effektiv planlegging av viktig nasjonal
og regional infrastruktur. Slike infrastrukturtiltak kan være kraftledninger,
vannrørledning, riks- og europaveier, ledningsnett tilknyttet petroleumsindustrien
eller bane. Når det gjelder andre tiltak, for eksempel vernetiltak,
mener disse medlemmer at slike tiltak
er godt ivaretatt gjennom andre lover, for eksempel naturvernloven.
Disse medlemmer fremmer på dette
grunnlag følgende forslag til § 6-4:
"§ 6-4 Statlig arealplan, første ledd skal lyde:
Når gjennomføringen av viktige nasjonale statlige utbyggings-
eller anleggstiltak gjør det nødvendig, kan departementet henstille
til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan
eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot Regjeringens forslag til § 6-4 andre ledd.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 6-4 Statlig arealplan, tredje ledd skal lyde:
Departementet kan når viktige statlige hensyn tilsier det, bestemme
at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg uten videre skal
ha virkning som statlig arealplan. Departementets vedtak etter dette ledd
kan ikke påklages."
Disse medlemmer imøteser for øvrig
en ny naturmangfoldlov, som Regjeringen har forespeilet vil bli
forelagt Stortinget med det første.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre foreslår:
"§ 6-4 Statlig arealplan, tredje ledd skal lyde:
Departementet kan i den enkelte sak bestemme at endelig konsesjon
til kraftproduksjonsanlegg for vannkraft med kapasitet på mer enn
10 MW produsert kraft etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven
uten videre skal ha virkning som statlig arealplan. Departementets
vedtak etter dette ledd kan ikke påklages."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er særlig opptatt
av at regionale planstrategier og planutarbeidelser underlegges
gode og inkluderende prosesser. Det er en forutsetning at berørte
planmyndigheter gis reell medvirkning og deltakelse i selve beslutningsprosessen.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at regional planstrategi inkluderer behovet for å se viktige natur-,
frilufts- og andre områder for rekreasjon i en større sammenheng. Flertallet mener at regional planstrategi
må ta opp i seg og samordne tema som utvikling av områder for handel,
større idrettsanlegg av regional betydning, skytebaner etc.
Flertallet mener det påhviler regional
planmyndighet et særskilt ansvar å inkludere kommunal planmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer
i Norge. Disse medlemmer vil derfor
avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste
kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens
fylkeskommunale oppgaver.
Disse medlemmer avviser nye regioner
til erstatning for dagens fylkeskommuner. På den bakgrunn vil ikke disse medlemmer styrke det regionale
planarbeidet, langt mindre lovfeste dette. Disse
medlemmer vil avvikle de lovfestede fylkesplanene, og går
også mot eventuelle nye former for regionale planer.
Disse medlemmer mener at det kommunale selvstyret
er best egnet til å ivareta arealforvaltning, og at dette sammen
med frivillig interkommunalt plansamarbeid og statlig regulering
kan erstatte fylkesplanene og annen regional arealplanlegging. En ny
kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet
mer treffsikkert. Planbehov på tvers av administrative grenser bør
løses gjennom interkommunalt samarbeid.
Disse medlemmer vil gi kommunene
større selvråderett i plan- og arealsaker. Ut fra dette ser disse medlemmer ikke behov for en regional planstrategi.
På denne bakgrunn går disse medlemmer mot
Regjeringens forslag til §§ 7 og 8.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot Regjeringens forslag til § 7-2.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer
i Norge. Disse medlemmer vil derfor
avvikle fylkeskommunen som forvaltningsnivå. Større og mer robuste
kommuner eller kommuner i samarbeid kan overta de fleste av dagens
fylkeskommunale oppgaver. Disse medlemmer avviser
nye regioner til erstatning for dagens fylkeskommuner.
Disse medlemmer vil derfor avvikle
de lovfestede fylkesplanene, og går også imot eventuelle nye former
for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større
kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers
av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse medlemmer vil gi kommunene større
selvråderett i plan- og arealsaker. Disse
medlemmer går derfor mot kapittel 8 i proposisjonen.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 8-1.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot Regjeringens forslag til §§ 8-2, 8-3, 8-4
og 8-5.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at interkommunalt
plansamarbeid mellom annet bør søkes brukt når forslaget til kommunal
planstrategi eller planprogram i en kommune innebærer at verdifulle jordbruksarealer
vil bli omdisponert.
Flertallet slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
intensjonen om at interkommunalt samarbeid erstatter regionalt samarbeid. Disse medlemmer mener dog dette bør baseres på
frivillighet, og at det ikke bør pålegges kommunene gjennom lov.
Disse medlemmer mener at kommunene
i all hovedsak fritt skal kunne disponere egne arealer. Disse medlemmer er grunnleggende negative til
regjeringspartienes forslag om å gi regionene en rolle som overkommune
i plan- og arealsaker på bekostning av lokaldemokratiet, og vil
av samme grunn gå imot den foreslåtte lovfestingen av interkommunalt
plansamarbeid. Disse medlemmer viser
til sitt forslag til § 6-4, og mener dette er tilstrekkelig for å
få gjennomført viktige nasjonale statlige utbyggings- eller anleggstiltak.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
hele Regjeringens forslag til kapittel 9 i forslaget til ny lov om
planlegging og byggesaksbehandling.
Disse medlemmer vil understreke at
de svakheter som preger dagens kommunestruktur best lar seg utbedre
ved å foreta endringer i kommuneinndelingen, og at interkommunalt
samarbeid ikke er et fullgodt alternativ. Disse
medlemmer er imidlertid positive til at kommuner på frivillig
basis kommer frem til gode løsninger sammen med nabokommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer
i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 9-1 Interkommunalt plansamarbeid, annet ledd skal lyde:
Statlige myndigheter kan anmode kommunene om å innlede et slikt
samarbeid når det anses nødvendig for å ivareta hensyn og løse oppgaver
som går ut over den enkelte kommune."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsene
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre går imot
Regjeringens forslag til § 9-4.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer
i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 9-5 Uenighet, første ledd skal lyde:
Er kommunene uenige om innholdet i et samlet planforslag, kan
styret eller den enkelte kommune anmode fylkesmannen om å mekle."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer
i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 9-6 Gjennomføring og endring, annet ledd skal lyde:
Dersom en kommune ensidig ønsker å endre en plan etter kapitlet
her, skal de øvrige deltakende og berørte parter få skriftlig varsel
om dette før planarbeidet starter."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre går imot
Regjeringens forslag til § 9-7.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 10-1 Kommunal planstrategi, annet ledd skal lyde:
Kommunen skal i arbeidet med kommunal planstrategi innhente synspunkter
fra statlige organer og nabokommuner. Kommunen bør også legge opp
til bred medvirkning og allmenn debatt som grunnlag for behandlingen.
Forslag til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30
dager før kommunestyrets behandling."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 11-3 Virkningen av kommuneplanens samfunnsdel, første ledd
skal lyde:
Kommuneplanens samfunnsdel skal legges til grunn for kommunens
egen virksomhet og for statens virksomhet i kommunen."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 11-4 Revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og kommunedelplan
og rullering av handlingsdel, annet ledd skal lyde:
For den årlige rullering av kommuneplanens handlingsdel, jf.
§ 11–1, skal kommunen innhente synspunkter fra berørte statlige
organer og andre som har ansvar for gjennomføring av tiltak i handlingsdelen.
Forslag til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30
dager før kommunestyrets behandling."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen mener kommunene
gjennom arealformålet må avsette tilstrekkelig grøntområder til
aktivitet og naturopplevelser for barn i tilknytning til boligområder,
barnehager og skoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre slutter seg i hovedsak til Regjeringens forslag til
§ 11-7. Disse medlemmer mener imidlertid
det burde – i tråd med signaler fra Regjeringen – inneholdt en formulering om
kjøreleder for motorferdsel i utmark.
Disse medlemmer har også fått med
seg at flere høringsinstanser er bekymret for tilgangen på sivile
skytebaner.
Disse medlemmer foreslår på dette
grunnlag:
"§ 11-7 Arealformål i kommuneplanens arealdel, annet ledd nr.
1 og nr. 2 skal lyde:
Arealformål:
1. Bebyggelse og anlegg.
Underformål:
Boligbebyggelse, fritidsbebyggelse, sentrumsformål, kjøpesenter,
forretninger, bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting,
fritids- og turistformål, råstoffutvinning, næringsbebyggelse, idrettsanlegg,
sivile skytebaner, andre typer anlegg, uteoppholdsarealer, grav-
og urnelunder.
2. Samferdselsanlegg, teknisk infrastruktur og motorferdselsområder.
Underformål:
Veg, bane, lufthavn, havn, hovednett for sykkel, kollektivnett,
kollektivknutepunkt, parkeringsplasser, traseer for teknisk infrastruktur
og områder for motorferdsel, herunder kjøreleder for motorferdsel
i utmark."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, påpeker at innføringen
av hensynssoner i arealdelen, som et tillegg til arealformål, skal
være et viktig virkemiddel i planleggingen.
Flertallet vil peke på at retningslinjer
og/eller anføringer som er fastsatt gjennom hensynssoner, kan angi
strengere restriksjoner enn det som følger av sektorlov. I slike
tilfeller skal retningslinjene kun være førende for sektorlovgivningen
som skal følges ved tvilstilfeller. Flertallet vil
allikevel peke på at der hensynssonene har til hensikt å beskytte
ikke fornybare ressurser, skal dette særlig vektlegges.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at bestemmelsene knyttet til hensynssoner
kan legge store begrensninger på eksisterende virksomhet. Disse medlemmer frykter at hensynssonene
i praksis ikke vil bli opprettet der man ønsker aktivitet, men som
et middel til å unngå aktivitet. Innføring av hensynssoner vil bidra
til en dobbel saksbehandling så lenge samme hensyn også reguleres
av sektorlover. Dette vil gi en uoversiktlig situasjon ettersom
store arealer kan komme i flere soner samtidig.
Disse medlemmer går derfor mot opprettelsen
av såkalte hensynssoner og imot Regjeringens forslag til § 11-8.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at
det i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder, samtidig
med fastsettelse av verneforskrift for nytt verneområde eller revisjon
av verneforskrift eller forvaltningsplan for etablerte verneområder,
kan bli fastsatt bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse
av verneverdiene i verneområdet. Randsonen er i en slik sammenheng
ikke å betrakte som "tilleggsvern".
Flertallet mener randsoneområdene
må kunne differensieres gjennom kommuneplaner, og at det er mulig
å drive ulike næringsvirksomheter i disse sonene. Flertallet er
kjent med at det i flere kommuner er vernet opp til 70 pst. av kommunens
areal, det vil derfor være riktig at slike kommuner gis anledning
til å benytte randsoneområdene til næringsvirksomhet.
Flertallet legger til grunn for sin
forståelse av loven at dette også innbefatter næringsutvikling i randsonen
så lenge dette ikke forringer verneformålet. Flertallet mener
det er viktig at grunneierne får delta aktivt i planprosessene,
spesielt der hensynssoner skal innføres i randsonen.
Flertallet vil peke på at retningslinjer
og/eller anføringer som er fastsatt gjennom hensynssoner, kan angi
strengere restriksjoner enn det som følger av sektorlov. I slike
tilfeller skal retningslinjene kun være førende for sektorlovgivningen
som skal følges ved tvilstilfeller. Flertallet vil
likevel peke på at der hensynssonene har til hensikt å beskytte
ikke fornybare ressurser skal dette særlig vektlegges.
Et annet flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kommunene
også har mulighet til å opprette hensynssoner med særlige hensyn
til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller
bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at de foreslåtte vernegrensene fra Nasjonalparkplanen
fra 1992 til stadighet blir til dels kraftig økt av Regjeringen, uten
at Stortinget får anledning til å si sin mening. Samtidig har disse medlemmer merket seg at stadig
flere fylkesmenn "knytter sammen" inngrepsfrie området i randsoner
i forvaltningen av norsk utmark. Denne praksisen er for mange av
landets største og minst befolkete kommuner en alvorlig hindring
for lokal forvaltning av egen grunn. Disse medlemmer ønsker
ikke å forsterke denne effekten gjennom å lovfeste randsonene, men
vil heller hevde at når en grense for et vern i medhold av naturvernloven
er satt, skal det ikke eksistere noe eget verneområde rundt et slikt
vernet område.
Disse medlemmer peker på at dersom
Kongen ønsker å legge begrensninger for tiltak i tilstøtende områder
til naturreservat eller viktige deler av en nasjonalpark, kan Kongen
i medhold av Naturvernloven verne slike områder som landskapsvernområder. På
den måten skulle behov for lovhjemmel for et eventuelt tilleggsvern
være godt ivaretatt.
Disse medlemmer ser videre viktigheten
av å ivareta dyrket jord, men mener at der lokalsamfunn og grunneiere
er enige om arealdisponering, bør lokaldemokratiet gis avgjørende
betydning. Disse medlemmer minner om
at det er en vesensforskjell mellom dyrket og dyrkbar jord, og mener
sist nevnte begrep favner bredere enn formålstjenlig.
Disse medlemmer mener at det er viktig
å legge til rette for næringsvirksomhet i randsonene til nasjonalparkene.
Nasjonalparkene gir et betydelig potensiale for turisme, og mange
land har klart å utnytte dette potensialet. Disse
medlemmer mener at også i Norge bør nasjonalparkenes mulighet som
"honningkrukker" for turisme utnyttes bedre, og mener at forholdene
bør legges til rette for økt turistisk bruk av nasjonalparkene.
Disse medlemmer mener randsoneområdene
må kunne differensieres gjennom kommuneplaner, og at det er mulig
å drive næringsvirksomhet i disse sonene. Disse
medlemmer er kjent med at det i flere kommuner er vernet mer
enn 70 pst. av kommunens areal. Det vil derfor være riktig at slike kommuner
gis anledning til å benytte randsoneområdene til næringsvirksomhet.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsen
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg i hovedsak til Regjeringens forslag til § 11-11.
Disse medlemmer ønsker i tråd med
sine øvrige merknader i denne innstillingen imidlertid ikke å støtte
nr. 5 i § 11-11.
Likeens har disse medlemmer stor
forståelse for at kommunene skal kunne få beslutte hvilke områder
i kommunen som skal avsettes til oppdrett, men at kommunene skal
kunne detaljregulere hvilke arter som skal oppdrettes hvor, finner disse medlemmer noe paradoksalt.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 11-11 nr. 5.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 11-11 Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6,
nr. 7 skal lyde:
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer foreslår:
"§ 11-15 Vedtak av kommuneplan, annet ledd skal lyde:
Planen skal kunngjøres og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske
medier. Et eksemplar av planen skal sendes til departementet, fylkesmannen
og berørte statlige myndigheter."
Komiteen mener at i de
tilfeller der det rettes innsigelse mot kommuneplanens arealdel
skal vedkommende fagmyndighet foreta en vurdering av innsigelsen
før innsigelsen avgjøres i departementet. Jf. § 5-4 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer
forslag til endringer i lovforslaget i tråd med dette. Disse medlemmer forelsår:
"§ 11-16 Innsigelse og vedtak av departementet, tredje ledd skal
lyde:
Departementet kan, selv om det ikke er reist innsigelse, oppheve
hele eller deler av planen eller gjøre de endringer som finnes påkrevd,
dersom den strider mot nasjonale interesser. Kommunen skal ha fått
mulighet til å uttale seg før departementet treffer vedtak. Kommunen
må innen tre måneder etter at departementet har mottatt den være
underrettet om at planen kan bli endret."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er kommunestyrene som er kommunal
planmyndighet. Disse medlemmer mener
at de samme regler må gjelde for å endre eller oppheve vedtatt kommuneplan
som for utarbeiding av ny kommuneplan. Kommunestyrene må derfor
ha den samme adgang til å endre eller oppheve kommuneplanen som
å utarbeide en ny kommuneplan. Disse medlemmer går imot
at Kongen skal bestemme at angitte deler av planen ikke skal kunne
endres eller oppheves uten etter samtykke fra departementet.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 11-18.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til tidligere
merknader i denne sak, og ønsker ikke å støtte og frata mindre energianlegg
og vindmøller fra kommunenes planmyndighet.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
om at krav til reguleringsplan ikke skal gjelde for konsesjonspliktige
anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven
eller vassdragsreguleringsloven, jf. § 12-1 tredje ledd tredje punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er generelt skeptiske til Regjeringens store vilje
til å be om forskriftsrett, slik det gjøres i § 12-1 tredje ledd.
Disse medlemmer viser til tidligere
merknad og går imot et regionalt forvaltningsnivå.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil i forhold til lovtekstens femte ledd legge vekt på at dersom
tiltakshaver søker om å få forlenge fristen for planvedtaket, skal dette
normalt imøtekommes såfremt det ikke er tungtveiende grunner som
tilsier at det må utarbeides et nytt planvedtak.
Flertallet har for øvrig ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens
fremlegg om full likebehandling av kommunale og private planforslag.
Disse medlemmer kan ikke se at det
er grunn til å skille de vedtatte planvedtak avhengig av hvorvidt
de hadde sin opprinnelse i privat eller kommunalt planforslag.
På dette grunnlag vil disse medlemmer gå imot
siste ledd i § 12-4.
Disse medlemmer mener at den foreslåtte bestemmelsen
om en tidsfrist på fem år for bygge- og anleggstiltak etter at reguleringsplan
er vedtatt, må sees i sammenheng med offentlig pålagte rekkefølgebestemmelser
som ofte gir tidsforsinkelser for igangsetting langt utover fem
år. Som eksempel vil disse medlemmer nevne
veiprosjekter/kryssløsninger med statlig finansiering og en rekke
kommunale årsaker som manglende skolekapasitet mv.
Videre vil disse medlemmer peke på
at en vedtatt reguleringsplan på en eiendom representerer en stor
verdi som brukes aktivt i finansiering av prosjektgjennomføringen.
Med en "varighet" på fem år, og deretter søknad om forlengelse hvert
annet år, vil dette skape stor usikkerhet for lånegiverne til prosjektene.
Disse medlemmer vil dessuten peke
på at konjunkturendringer sterkt vil påvirke igangsetting av prosjekter,
med lav utbygging i dårlige tider og høyere utbygging når markedsforholdene
bedres. Det må etter disse medlemmers mening
være et mål at planleggingen skal gjøres uavhengig av konjunktursvingningene,
slik at planmyndigheter og utbyggere kan planlegge uten å måtte
ta taktiske hensyn til planens "varighet" når den er vedtatt.
Komiteen viser til at
kommunene i tråd med denne bestemmelse skal anvise hvor motorisert
ferdsel etter motorferdselsloven kan foregå.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig ingen
merknader til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Kongen fastsetter ytterligere underdeling
i forskrift. Disse medlemmer mener at
en slik ytterligere underdeling må være romslige, mindre detaljerte
og mer fleksible. Planene vil ved dette bli mer robuste i forhold
til samfunnsutviklingen, og presset på dispensasjoner blir mindre.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot opprettelsen av hensynssoner.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 12-6.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at berørte fagmyndigheter bør delta i oppstartsmøte, og at kommunene
skal gi råd om hvordan planen skal utarbeides.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 12-8 Oppstart av reguleringsplanarbeid, første ledd skal lyde:
Når planarbeidet igangsettes, skal berørte offentlige organer
og andre interesserte varsles. Når forslagsstilleren er en annen
enn planmyndigheten selv, skal planspørsmålet legges fram for planmyndigheten
i oppstartsmøte, der også berørte fagmyndigheter deltar. Kommunen
skal gi råd om hvordan planen bør utarbeides, og kan bistå i planarbeidet."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot Regjeringens forslag til § 12-13.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine tidligere merknader om skepsis til innsigelsesretten. Disse medlemmer er også skeptiske til
innsigelsesretten i forhold til reguleringsplaner.
Disse medlemmer viser til at i § 12-13
åpner Regjeringens forslag for at departementet selv, uten at noen
har reist innsigelse, kan oppheve deler av planen.
Disse medlemmer mener at når tungtveiende
nasjonale behov taler for det, har Kongen og departementet hjemmel
i andre paragrafer for innsigelse og statlig overstyring. Disse medlemmer mener dermed at denne
paragraf ikke er nødvendig, og at den bare vil oppfordre til økt
statlig innblanding i det kommunale selvstyret.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at når et forslag til reguleringsplan er innenfor områdeplan eller
kommuneplanens arealdel, bør virkningen av dette være at kommunen
kan avgjøre saken uten at statlige, fylkeskommunale og regionale etater
har rett til innsigelse. Disse medlemmer går
derfor imot § 12-13 i proposisjonen.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen mener det er
riktig av hensynet til en helhetlig og god planprosess at fristen
for forbud settes til 4 år når det gjelder overordnet plan. Komiteen mener at lovteksten ikke er
til hinder for at den enkelte kommune kan sette kortere frister
dersom forbudet skyldes mulig endring i reguleringsplan, dog ikke
under 2 år.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til bestemmelsen
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
støtte bestemmelsene i § 14, da disse medlemmer mener
bestemmelsene kan styrke legitimiteten i befolkningen for de vedtatte areal-
og reguleringsplanene.
Disse medlemmer er allikevel bekymret
for at nevnte bestemmelser vil kunne medføre økninger i kostnadene
og tidsbruken for å få gjennomført en reguleringsprosess. Standpunktet
må derfor sees i sammenheng med disse medlemmers merknader og
forslag til § 12-4.
Disse medlemmer er bekymret for at
uten at en likebehandling av de private og de kommunale planforslagene
blir vedtatt, vil bestemmelsene i § 14 medføre store ekstrakostnader
for private utbyggere, mens de planene som blir resultatet av private
reguleringsinitiativer får en svekket rettsstilling.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteen vil peke på at
kommunen må ha god dialog med grunneiere som blir berørt. I de tilfeller hvor
grunneiere etter denne bestemmelse krever erstatning er det kommunens
plikt å påse at saksbehandlingstiden ikke volder unødig belastning
for grunneier.
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsene og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at behovet for dispensasjoner ikke nødvendigvis er forårsaket
av dårlig kommuneplanbehandling, men at all statlig innblanding
i kommuneplanene gjør at lokalpolitikerne heller velger å søke om
dispensasjoner for konkrete prosjekter enn å forsøke å regulere
inn for eksempel fritidsbebyggelse under kommuneplanbehandlingen.
Disse medlemmer vil i tråd med Fremskrittspartiets
standpunkter i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2006-2007)
innskrenke retten til å fremme innsigelse til å gjelde bare lovlighetskontroll. Disse medlemmer viser også til forslaget
i samme sak om å etablere en forvaltningsdomstol til erstatning
for dagens fylkesmenns innsigelsesinstitutt. Disse
medlemmer mener at det i størst mulig grad må lovfestes mål,
samt virkemidlene for å nå disse målene, slik at ikke Regjeringen
og departementene får fritt spillerom til å overstyre kommunenes
arealforvaltning.
Disse medlemmer mener man bør fjerne
departementets delegasjonsadgang, slik at det i praksis blir slik
loven sier at "departementet" behandler sakene. Disse
medlemmer viser til dagens praksis hvor en rekke saker får
endelig behandling hos fylkesmenn og settefylkesmenn. Med en ny
praksis i tråd med hva disse medlemmer ønsker,
oppnår man å plassere ansvaret for å overkjøre lokaldemokratiet
hos en politiker som må svare for Stortinget.
Disse medlemmer ønsker å skille skjønn
og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete har en
uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll
er i dag nærmest fraværende, og dette er ikke egnet til å øke respekten for
de rettslige rammer for forvaltningen. Konsekvensen er at rettssikkerheten
har dårligere kår i forvaltningens dagligliv enn nødvendig, og at
dagens form for domstolskontroll med forvaltningen er klart utilstrekkelig.
Disse medlemmer mener det bør innføres forvaltningsdomstoler
som erstatning for klagesaksbehandlingen i fylkesmannsembetet, og
viser til at mange klagesaker på andre forvaltningsområder i dag
behandles av domstolslignende forvaltningsorganer med spesialisert
kompetanse. Disse spesialiserte organene har man gjerne valgt å
kalle nemnder o.l., men i praksis er det langt på vei der den faktiske rettspleien
foregår på disse områdene, ikke i de alminnelige domstolene. Behovet
for forvaltningsdomstoler bekreftes av at domstolene i Norge sjelden behandler
forvaltningssaker.
Disse medlemmer mener på den bakgrunn at
fylkesmannens innsigelsesrett bør fjernes og erstattes av en forvaltningsdomstol. Disse medlemmer viser til Dokument nr.
8:112 (2006-2007) om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett
i kommunale plan- og arealsaker.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 19-1 Søknad om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:
Statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal
få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer
og plankrav."
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
ikke et regionalt forvaltningsnivå, og fremmer forslag til endringer
i lovforslaget i tråd med dette.
Disse medlemmer foreslår:
"§ 19-1 Søknad om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:
Statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal
få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer,
plankrav og forbudet i § 1-8."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er sterkt uenig i innstramningene i dispensasjonsadgangen
knyttet til byggeforbudet i strandsonen. Store deler av landet vil med
dette forslaget i praksis miste denne adgangen helt.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag
til § 19-2 i proposisjonen.
Disse medlemmer viser til at det
er store geografiske variasjoner når det gjelder press på strandsonen
og allmennhetens muligheter til fri ferdsel. Disse
medlemmer vil at kommunene skal ha mulighet til å finne frem
til fleksible, lokalt tilpassede løsninger og muligheter til å gi
dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Statlige myndigheter må
ha muligheter til å overprøve dispensasjoner fra byggeforbudet i
strandsonen, der det kan dokumenteres at slik dispensasjon i betydelig
grad innebærer en svekkelse av allemannsretten i området.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket, første ledd skal lyde:
Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser
fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for
dispensasjonen. Kongen kan i forskrift fastsette tidsfrist for behandling
av dispensasjonssaker."
Komiteen har ingen merknader
til bestemmelsen og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre, har ingen merknader til bestemmelsen
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre går imot
Regjeringens forslag til § 19-4 i proposisjonen.
Komiteen har ingen merknader
og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og forslag i § 6-4 i plan- og bygningsloven vedrørende
kraftanlegg. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven)
skal § 2 femte ledd lyde:
Departementet kan, når viktige statlige hensyn tilsier det, bestemme
at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg etter denne lov
uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og
bygningsloven § 6-4."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i
plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven)
skal § 2 nytt femte ledd lyde:
Departementet kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg
med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon
etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter
plan- og bygningsloven § 6-4."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot Regjeringens forslag til § 3-1 nytt fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i
plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning,
fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) skal § 3-1 nytt fjerde
ledd lyde:
Departementet kan bestemme at ethvert kraftanlegg for produksjon
av vannkraft med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med
endelig konsesjon etter denne lov, og som ikke er unntatt fra plan- og
bygningsloven etter tredje ledd, uten videre skal ha virkning som
statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot Regjeringens forslag til § 22 fjerde ledd nytt annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til § 6-4 i
plan- og bygningsloven vedrørende kraftanlegg. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)
skal § 22 fjerde ledd nytt annet punktum lyde:
Vassdragsmyndigheten kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg
med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon
etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan
etter plan- og bygningsloven § 6-4."