Til Odelstinget
I proposisjonen inngår:
Forslag til endringer i lovbestemte
beløpsgrenser
Forslag til lovendringer i forbindelse med formuesverdsettelse
av næringseiendom
Forslag om å oppheve reglene om skattebegrensning til 80
prosent av alminnelig inntekt
Forslag til endringer i arveavgiftsloven mv.
Forslag om innstramming i fritaksmetoden
Forslag om delvis avvikling av låneforbudet i rederiskatteordningen
Forslag om å innføre regler om skattlegging av gevinster
ved uttak fra norsk beslutningsområde
Forslag til endringer i skattereglene for kraftforetak
Forslag om å oppheve skattefritak for gjensidige brann-
og husdyrforsikringsselskap mv.
Forslag om å innføre fradrag for gjeldsrenter for arbeidstakere
og personlig næringsdrivende fra andre EØS-stater
Forslag til endringer i eigedomsskattelova mv.
Forslag til endringer i avskrivningsreglene for faste tekniske
installasjoner i bygg
Forslag om å øke fiskerfradraget og å lempe på 130-dagersregelen
Forslag om å øke reindriftsfradraget
Forslag om å innføre skattefritak på arbeidsinntekt til
barn under 13 år
Forslag til presisering av forholdet mellom pensjonsbegrepet
og personinntektsbegrepet i skatteloven
Forslag om å avvikle kommunal selskapsskatt
Forslag om å utvide forskriftshjemmelen i regnskapsloven
§ 9-3
Forslag om å oppheve bestemmelser om tilskudd til folketrygden
fra kommuner og fylkeskommuner
Forslag til endring i artistskatteloven § 11
Forslag til presiseringer i virksomhetskontrollbestemmelsene
i skatte-, toll- og avgiftslovgivningen
Forslag til endring i skattebetalingsloven § 2-7
Forslag til endring i reglene om dekning av sakskostnader
ved kjennelser avsagt av Klagenemnda for petroleumsskatt mv.
Forslag til endring av selvangivelsesfristen i svalbardskatteloven
Forslag til endring i tolloven om varslingsplikt for varer
og autorisering av foretak
Forslag om å lovfeste fritak for merverdiavgift for adgangsbilletter
til datatreff
Forslag til endring i dokumentavgiftsloven
Forslag til oppretting og oppdatering av lovtekst
Omtale av saker om skattefritak på nærmere vilkår etter
skatteloven §§ 11-21 og 11-22 – departementets praksis i 2007
Oversikt over fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatte- og
avgiftslovgivningen med tilhørende forskrifter
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, lederen Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde,
fra Høyre, Svein Flåtten, Michael Momyr og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk
Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, fra Kristelig
Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
og fra Venstre, Lars Sponheim, viser til at Regjeringens vurderinger
og forslag er nærmere omtalt nedenfor i denne innstillingen og i Ot.prp.
nr. 1 (2008–2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 – lovendringer.
Komiteen viser ellers til at det
generelt bare er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som
er referert nedenfor under de enkelte punkt. Bakgrunnen for lovforslagene,
gjeldende norsk rett, utenlandsk rett, høringsnotat, høringsuttalelser
mm. knyttet til de enkelte vurderingene og forslagene, er nærmere
redegjort for i nevnte odelstingsproposisjon. Også nærmere vurderinger
vedrørende lovforslagene er i noen grad kun delvis gjengitt, eventuelt
bare vist til.
Komiteen viser ellers til sine merknader
nedenfor under de enkelte punktene og i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2008–2009) og Budsjett-innst. S. I (2008–2009).
Etter skatteloven § 6-20 kan arbeidstakere på nærmere vilkår
kreve fradrag for betalt fagforeningskontingent med inntil 3 150
kroner. Aktive yrkesutøvere og næringsdrivende kan få fradrag for
kontingent betalt til visse yrkes- og næringsorganisasjoner med
samme beløp, jf. skatteloven § 6-19.
Som et ledd i regjeringspartienes målsetting om å doble fradraget
fra nivået i 2005, foreslår Regjeringen å øke det maksimale fradraget
for fagforeningskontingent med ytterligere 450 kroner til 3 600
kroner. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008–2009)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 2.2.5.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-19 annet
ledd fjerde punktum og § 6-20 fjerde ledd annet punktum. Endringene
foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 6-19
annet ledd fjerde punktum.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen foreslår å øke fradraget for betalt fagforeningskontingent
fra 3 150 kroner til 3 600 kroner. Til tross for økningen utgjør
et slikt fradrag en svært begrenset skattelette for den enkelte,
samtidig som dette fradraget gir merarbeid både for skattyter, arbeidsgiver,
fagforening og ligningskontor. Disse medlemmer går
derfor inn for at dette fradraget fjernes.
Disse medlemmer foreslår følgende
endring om fjerning av fradragsreglene for fagforeningskontingent
i skatteloven:
"I
§ 6-20 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntekståret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at skattefradraget for fagforeningskontingent
under den rød-grønne regjeringen har økt betydelig mye mer enn andre
fradrags- og beløpsgrenser i skatteloven. Dette innebærer en uakseptabel
forskjellsbehandling av skattytere, og disse medlemmer vil
derfor gå imot forslaget.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag
til endring i skatteloven:
"I
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan gis med inntil 1 800 kroner eller inntil 2 promille
av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller med en forholdsmessig
del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt
for bare en del av året.
II
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at fradraget for fagforeningskontingent er kraftig økt de senere
årene. Dette medlem vil prioritere andre
lettelser innenfor skattesystemet, og går derfor inn for at grensen
for fradrag for fagforeningskontingent justeres med forventet lønnsvekst
fra 2008 til 2009.
Dette medlem fremmer følgende forslag
til endringer i skatteloven:
"I
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 3 300 kroner eller med inntil
to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 3 300 kroner eller med en forholdsmessig
del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt
for bare en del av året.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Reisefradrag gis til yrkesaktive med reisekostnader som overstiger
en nedre grense, uavhengig av reisemåte. Normale reisekostnader
anses å være inkludert i minstefradraget. Reisefradraget er 1,40
kroner per km (0,70 kroner per km over 35 000 km) i 2008, uavhengig
av faktiske reisekostnader. Nedre grense for å få fradraget er 12 800
kroner. Det gis kun fradrag for den delen av reisekostnadene som
overstiger den nedre grensen.
Regjeringen foreslår å øke kilometersatsen for reiser inntil
35 000 km med 10 øre, til 1,50 kroner per km. Samtidig økes nedre
grense i reisefradraget fra 12 800 kroner til 13 700 kroner, slik
at om lag det samme antall yrkesaktive som tidligere får nyte godt av
reisefradraget. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008–2009)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 2.2.9.
Det vises til forslag til endring av beløpsgrensen i skatteloven
§ 6-44 første ledd annet punktum. Endringen foreslås å tre i kraft
straks med virkning fra og med inntekståret 2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 6-44 første ledd
annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
økningen på 10 øre er et skritt i riktig retning, men ikke mer enn
det. Disse medlemmer viser til at 1,50
kroner fortsatt er langt under kostnadene for bilhold. Disse medlemmer viser ellers til Representantforslag
nr. 136 (2008–2009) om bedre og forenklet firmabilbeskatning der disse medlemmer tar til orde for vesentlige
forbedringer når det gjelder firmabilbeskatning og kilometergodtgjørelse.
Etter skatteloven § 16-10 gis personlig skattyter fradrag i inntektsskatt
og trygdeavgift for innskudd på boligsparekonto når innskuddet skal
brukes til erverv av, eventuelt nedbetaling av gjeld på, egen bolig som
er anskaffet etter at kontrakt om sparing ble inngått. Slikt BSU-fradrag
gis med 20 prosent av innbetalt sparebeløp til og med det inntektsåret
vedkommende fyller 33 år. Innbetalt sparebeløp kan etter gjeldende
regler ikke overstige 15 000 kroner per inntektsår og samlet innbetalt
sparebeløp på kontoen (saldotaket) kan ikke overstige 100 000 kroner.
Regjeringen foreslår at denne ordningen utvides, slik at maksimalt
årlig sparebeløp settes til 20 000 kroner og maksimalt samlet innbetalt
sparebeløp settes til 150 000 kroner. Disse beløpsendringene vil gjelde
ikke bare nye BSU-avtaler, men også tidligere inngåtte avtaler.
Dette omfatter også tilfeller der det gamle saldotaket på 100 000
kroner var nådd og den gamle fradragsretten dermed var oppbrukt
og sparingen avsluttet.
Dersom fradragsretten etter en tidligere avtale er opphørt av
andre grunner, f.eks. alder eller disponering av kontoen, jf. skatteloven
§ 16-10 første ledd siste punktum, vil de nye beløpsgrensene være
uten betydning. Skattyteren har da heller ikke adgang til å inngå
ny BSU-avtale med fradragsrett. Det vises for øvrig til at den egne
boligen som sparemidlene til slutt lovlig kan brukes til, må være
ervervet etter inngåelse av BSU-avtalen. Sparing med fradragsrett
etter en inngått avtale kan imidlertid fortsette etter boligervervet,
med sikte på senere nedbetaling av gjeld på boligen. Disse etablerte
regler for BSU-sparing videreføres.
Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 16-10 tredje
ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2009. Departementet vil gjennomføre en tilsvarende
økning av beløpsgrensen i Finansdepartementets skattelovforskrift
§ 16-10-2.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 16-10 tredje
ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag til endring
i skatteloven:
"I
§ 16-10 tredje ledd første og andre punktum skal lyde:
Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000 kroner pr. inntektsår.
Samlet innbetalt sparebeløp på kontoen kan ikke overstige 200 000
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre er tilfreds med at Regjeringen nå omsider har etterkommet
et forslag som flere opposisjonspartier har foreslått i en rekke
budsjettbehandlinger, nemlig å heve beløpsgrensene i BSU-ordningen
for å stimulere til økt sparing blant unge i etableringsfasen. Dette
er spesielt viktig i en tid hvor det synes som om det blir vanskeligere
å få fullfinansiert egen bolig. Med høy rente, fortsatt høye boligpriser
og utrygghet i arbeidsmarkedet er det imidlertid nødvendig med ytterligere
forbedringer av ordningen.
Disse medlemmer foreslår å øke det
samlede sparebeløpet fra 100 000 kroner til 200 000 kroner. Det
vises til forslaget ovenfor.
Disse medlemmer viser videre til
forslag og merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009) om å
heve fradragsgrensen fra 20 til 28 prosent og fremmer følgende forslag
til endring i skatteloven:
"I
§ 16-10 annet ledd første punktum skal lyde:
Skattefradrag for boligsparing gis med 28 prosent av innbetalt
sparebeløp.
II
Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
tilfreds med at den rød-grønne regjeringen har fulgt opp forslaget
fra opposisjonspartiene i flere budsjetter på rad om å øke den øvre
grensen for det årlige sparebeløpet til 20 000 kroner. Dette medlem vil imidlertid fordoble
det maksimale årlige sparebeløpet fra 100 000 til 200 000 kroner,
jf. forslaget ovenfor.
Ligningsverdier på fast eiendom er i dag betydelig lavere enn
eiendommenes markedsverdier. Forholdet mellom ligningsverdi og markedsverdi
varierer også stort mellom landsdeler og innenfor den enkelte kommune.
Den skjeve formuesverdsettelsen svekker treffsikkerheten og fordelingsegenskapene til
formuesskatten fordi skatten kan reduseres ved å plassere midlene
i skattegunstige formuesobjekter.
Departementet foreslår derfor et nytt verdsettelsessystem for
næringseiendom som skal gi vesentlig bedre sammenheng mellom ligningsverdier
og markedsverdier enn i dag. Forslaget har gode fordelingsvirkninger.
Det viktigste bidraget til mer rettferdige ligningsverdier og utvidet
formuesskattegrunnlag er at de laveste ligningsverdiene vil øke.
Den nye metoden for verdsettelse av næringseiendom må ses i sammenheng
med forslaget om å øke bunnfradraget i formuesskatten. For personlig
skattyter og dødsbo økes bunnfradraget fra 350 000 kroner til 470 000
kroner, og fra 700 000 kroner til 940 000 kroner for ektefeller.
Det innføres videre en felles skattesats på formuesskatt til staten,
som gir en samlet maksimal marginalskattesats på 1,1 prosent. Departementet
viser til St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak
avsnitt 2.2.4, herunder forslag til Stortingets skattevedtak for
inntektsåret 2009 kapittel 2.
Forslaget innebærer at formuesverdsettelse av næringseiendom
skal skje med utgangspunkt i eiers faktiske utleieinntekter, og
beregnes etter en fastsatt beregningsmetode (kapitalisert utleieverdi).
Departementets forslag medfører fastsetting av nye ligningsverdier
for utleid næringseiendom. Med næringseiendom menes også bolig-
og fritidseiendom som leies ut i næringsvirksomhet (i det følgende
betegnet samlet som næringseiendom). Bolig- og fritidseiendom for
øvrig holdes utenfor forslaget, og verdsettes etter gjeldende regler.
Forslaget avgrenses også mot næringseiendom knyttet til kraftverk,
jord- og skogbrukseiendommer.
Departementet foreslår at ligningsverdien fastsettes med utgangspunkt
i næringseiendommens beregnede utleieverdi (basert på brutto leieinntekt
minus et standardfradrag for utleiekostnader). Ligningsverdi settes
til 40 prosent av den kapitaliserte utleieverdien fra og med inntektsåret
2009. Det foreslås samtidig at maksimalgrensen for ligningsverdi av
næringseiendom (sikkerhetsventilen) reduseres fra 80 prosent til
60 prosent av eiendommens markedsverdi.
For næringseiendom som ikke leies ut, økes gjeldende ligningsverdier
med 60 prosent, det vil si at anslått gjennomsnittlig ligningsverdi
som andel av markedsverdi øker fra 25 prosent til 40 prosent. For
å sikre større grad av likebehandling vil departementet arbeide
med sikte på å utforme en ny sjablonmetode for å verdsette næringseiendom
som ikke leies ut.
Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven § 4-10.
Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning fra og med
inntektsåret 2009. Videre viser departementet til forslag til overgangsregel for
verdsettelse av aksjer i ikke-børsnoterte aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.
Verdsettelse av fast eiendom for formuesskatteformål framstår
i dag som vilkårlig, og gir ofte svært lave ligningsverdier. Ligningsverdiene
på fast eiendom framstår også som svært lave sammenlignet med andre
formuesobjekter.
Ligningsverdien fastsettes normalt første gang i forbindelse
med oppføring av bygget (i tillegg til tomteverdi), og endres ikke
ved omsetning. I stedet justeres formuesverdien av eiendommen ved
generelle prosentvise justeringer. I praksis settes ofte ligningsverdien
for nybygde eiendommer til en andel av kostpris for bygning og grunn.
Prosentsatsen ligger ofte lavt i forhold til markedsverdien. Dette
skyldes realistiske antagelser om at det generelle takstnivået er
lavt, og at likhetshensyn tilsier samme lave nivå for nye bygg.
Ligningsverdien på eldre bygg har i mange tilfeller stått nominelt
uendret gjennom flere år med til dels sterk prisstigning. For næringseiendom
er det ikke uvanlig at ligningsverdien ligger på om lag 25 prosent
av eiendommens markedsverdi, men den kan også ligge på et langt
lavere nivå. De senere årene har det vært foretatt generelle oppjusteringer
av ligningsverdi av fast eiendom, men disse har ikke rettet opp
skjevhetene som har oppstått i nevneverdig grad. Det nåværende verdsettelsessystemet for
formuesverdsettelse av næringseiendom bør derfor revideres.
For å avhjelpe svakheter i formuesskatten foreslår departementet
flere endringer, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak kapittel 2. Forslagene har til hensikt å gi bedre
sammenheng mellom ligningsverdier og markedsverdier enn i dag, og
har gode fordelingsvirkninger. Det viktigste bidraget til mer rettferdige
ligningsverdier og utvidet formuesskattegrunnlag, er at de laveste
ligningsverdiene blir hevet.
Departementet foreslår å innføre en ny metode for verdsettelse
av næringseiendom, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak kapittel 2. Forslaget innebærer at verdsettelse av
næringseiendom for formuesskatteformål skal foretas med utgangspunkt
i eiers faktiske utleieinntekter, og beregnes etter en fastsatt
beregningsmetode (kapitalisert utleieverdi). At formuesverdien beregnes
med utgangspunkt i en nåverdimetode er ikke et nytt prinsipp i skattesystemet.
Blant annet benyttes en slik metode i dag for å fastsette ligningsverdien
av skog og ved verdsettelse av kraftanlegg.
Departementet foreslår at formuesverdi (ligningsverdi) for utleid
næringseiendom for inntektsåret 2009 settes til 40 prosent av den
kapitaliserte utleieverdien. Departementet viser til avsnitt 3.3.2 flg.
for en nærmere beskrivelse av den nye verdsettelsesmetoden.
Det er ikke mulig å benytte den nye metoden for å fastsette formuesverdi
av næringseiendom som ikke leies ut. For å sikre relativt stor grad
av likebehandling mellom utleid og ikke utleid næringseiendom, økes
gjeldende ligningsverdier med 60 prosent for ikke utleid næringseiendom,
det vil si at anslått gjennomsnittlig ligningsverdi som andel av
markedsverdi øker fra 25 prosent til 40 prosent, jf. St.prp. nr. 1
(2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak kapittel 2. Departementet
vil imidlertid arbeide med sikte på å utforme en ny sjablonmetode
for verdsettelse av næringseiendom som ikke leies ut.
En generell oppjustering av ligningsverdi av næringseiendom som
ikke leies ut, fastsettes av Skattedirektoratet i forskrift.
Metoden skal i utgangspunktet anvendes på all eiendom som i dag
regnes som fast eiendom i takseringsreglene § 2-1-1. Forslaget omfatter
alle typer næringseiendom, herunder kontorlokaler, fabrikker, tomter,
parkeringshus, butikker, verksted mv. Også næringseiendom i utlandet
omfattes av departementets forslag til ny verdsettelsesmetode.
Bolig- og fritidseiendom omfattes i utgangspunktet ikke av forslaget,
herunder boligselskap, borettslag, aksjeleiligheter mv. Slik eiendom
skal verdsettes etter gjeldende regler. Departementet foreslår imidlertid
at metoden normalt skal anvendes på bolig- og fritidseiendom som
leies ut i næringsvirksomhet. Grensen for når utleie av bolig- og
fritidseiendom regnes som næringsvirksomhet skal ha tilsvarende innhold
som i inntektsbeskatningen. Hvorvidt det er virksomhet i seg selv
å leie ut bygninger, herunder boligbygg, bedømmes konkret blant
annet med hensyn til bygningens størrelse og aktivitetens omfang.
I ligningspraksis er det lagt til grunn et utgangspunkt om at utleie
til boligformål er virksomhet ved utleie av fem leiligheter eller
mer.
En følge av departementets forslag er at ligningsverdi på bolig-
og fritidseiendom kan variere ut fra eierforhold og faktisk utnyttelse,
og kan endres ved eierskifte.
Departementet foreslår at bolig- og fritidseiendom verdsettes
etter den nye metoden fra og med det inntektsåret boligen leies
ut i næringsvirksomhet. Da skal ligningsverdien bygge på utleieverdi.
Dersom en bolig med ligningsverdi etter utleiemetoden ikke lenger
leies ut i virksomhet, må ligningsverdien justeres. Dette gjelder
blant annet ved salg til privatperson som skal bruke eiendommen som
egen bolig og ved overgang til utleiebolig utenfor virksomhet. Ligningsverdien
etter utleieverdi bygger på 40 prosent av kapitalisert utleieverdi.
For bolig gjelder imidlertid maksimalgrensen på 30 prosent av eiendommens
markedsverdi. Ligningsverdien må derfor justeres fra 40 prosent
til 30 prosent av beregningsgrunnlaget. I overgangsåret vil ny ligningsverdi
etter departements forslag bli 30 prosent av kapitalisert utleieverdi
fastsatt i foregående inntektsår. Ligningsverdien skal i slike tilfeller
settes ned etter dokumentert krav fra erverver om at ligningsverdien
overstiger 30 prosent av markedsverdien (normalt kjøpsvederlaget).
Næringseiendom som går over fra utleieeiendom til bruk i egen
virksomhet, foreslås verdsatt til 40 prosent av formuesgrunnlaget
fastsatt i inntektsåret før omgjøringsåret. Senere år vil slik eiendom
verdsettes som annen ikke utleid næringseiendom.
Valg av verdsettelsesmetode for henholdsvis bolig- og fritidseiendom
eller næringseiendom (klassifisering av eiendom i forbindelse med
formuesverdsettelsen) skal i utgangpunktet foretas for hver eiendom
med eget gårds-, bruks- og seksjonsnummer mv. Et seksjonert bygg
kan dermed inneholde enheter som verdsettes etter den nye verdsettelsesmetoden for
næringseiendom, mens andre enheter i bygget verdsettes etter boligtakseringsreglene.
Eksempelvis kan et kombinert bygg inneholde utleide butikklokaler
i første etasje, andre etasje leies ut til kontorlokaler, mens tredje
etasje benyttes av eieren som egen bolig. Et slikt skille foretas
også i dag, og departementet legger til grunn at gjeldende skille
skal videreføres med forslaget. I ligningspraksis behandles hver
seksjon for seg som en egen eiendom. Dette gjelder også seksjoner
i kombinerte bygg bestående av bolig og forretning. Eiendom som
benyttes dels til boligformål og delvis i virksomhet, må vurderes
særskilt. Departementet vil vurdere å fastsette nærmere bestemmelser
om dette i forskrift.
Formuesverdsettelse av jordbrukseiendom skjer i dag samlet for
bygninger og rettigheter som hører til eiendommen, jf. skatteloven
§ 4-11. Forslaget til ny metode for verdsettelse av næringseiendom
er ikke egnet for jordbrukseiendommer. Dette skyldes blant annet
at jordbrukseiendommer ikke leies ut eller omsettes i samme marked
som annen næringseiendom. Formuesverdsettelse av skog settes til
den avkastningsverdien skogen har på lengre sikt ved rasjonell drift
og skjøtsel, og er nærmere regulert i forskrift, jf. skatteloven
§ 4-11 annet ledd. Departementet antar at de særskilte verdsettelsesreglene
for skog fungerer tilfredsstillende. Departementet foreslår derfor
at jord- og skogbrukseiendommer fortsatt skal verdsettes etter gjeldende
særregler i skatteloven § 4-11.
Næringseiendom som benyttes til kraftproduksjon er underlagt
reglene i skatteloven kapittel 18, herunder egne bestemmelser om
formuesverdsettelse. Departementet foreslår at den nye metoden for verdsettelse
av næringseiendom ikke skal gjelde kraftverk som i dag verdsettes
etter skatteloven § 18-5.
Eiendom som omfattes av departementets forslag til ny verdsettelsesmetode,
vil i det følgende bli omtalt samlet som næringseiendom.
I dag innrapporterer næringsdrivende informasjon om faste eiendommer
og samlet utleieinntekt i forbindelse med innlevering av selvangivelsen
for det aktuelle inntektsåret. Et sentralt element i den nye verdsettelsesmetoden
er at skattyter skal innrapportere faktisk brutto leieinntekt per
eiendom til skattemyndighetene i forbindelse med selvangivelsen.
Enhver som har plikt til å levere næringsoppgave etter ligningsloven,
har bokføringsplikt etter bokføringsloven § 2 annet ledd for den
virksomhet som drives (eventuelt også regnskapsplikt etter regnskapsloven).
Etter ligningsloven § 4-4 skal skattyter som driver virksomhet eller
utleie av fast eiendom levere næringsoppgave som vedlegg til selvangivelsen.
Dette innebærer at årlig (brutto) leieinntekt fra utleie av hver
næringseiendom normalt kan hentes direkte fra skattyters regnskapssystem.
Departementet antar derfor at forslaget til en ny modell for verdsettelse
av næringseiendom ikke medfører særlig merarbeid for skattyter.
Vederlag for leie av næringseiendom kan imidlertid gjøres opp
ved at leietaker tilbyr tjenester til utleier eller betaler leien
i form av motytelser utover kontant betaling mv. Slike forhold kan
isolert sett redusere bokført brutto leieinntekt på utleiers hånd. Naturalytelser
mv. inngår imidlertid som en del av utleiers leieinntekt for formuesskatteformål,
og inngår i verdsettelsen av næringseiendom.
Innføringen av den nye metoden krever at skattemyndighetene har
opplysninger om hvilke næringseiendommer som leies ut, utleieinntektens
størrelse og eierforhold mv. Skattemyndighetene har i dag ikke tilgang
til alle nødvendige opplysninger for å verdsette næringseiendom
etter den nye metoden. Departementet foreslår at innrapportering
av leieinntekter og beregning av utleieverdi mv. foretas på skjema
fastsatt av skattemyndighetene, og leveres som vedlegg til selvangivelsen
for det aktuelle inntektsåret, jf. ligningsloven § 4-4 og departementets forskrift
til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven § 4-12, jf. skatteloven
§ 4-12 fjerde ledd bokstav a.
For å dempe utslaget av tilfeldige eller konjunkturelle svingninger
i utleieinntekter vurderer departementet om verdsettelsen skal bygge
på et glidende gjennomsnitt av utleieinntekter, for eksempel de
siste tre inntektsårene. Et glidende gjennomsnitt vil medføre en
gradvis økning eller reduksjon i formuesverdien dersom det ved reforhandlinger
av leiekontrakter er aktuelt å sette opp eller ned leieverdien.
Det er ikke aktuelt å benytte et glidende gjennomsnitt i innføringsåret.
Nærmere regulering vil eventuelt skje i forskrift.
Næringseiendom som leies ut for første gang i inntektsåret (herunder
nybygg) må verdsettes med utgangspunkt i inntektsårets utleieinntekt.
Ved utleie mindre enn et år skal samlet inntekt de månedene utleien
har vart brukes til å beregne gjennomsnittlig månedlig inntekt for
disse månedene, og deretter brukes gjennomsnittlig månedlig inntekt
til å beregne årlig utleieverdi. Det vil si at samlet inntekt divideres med
antall måneder utleien har vart, og deretter multipliseres denne
med 12.
Tilsvarende metode benyttes ved inntektsbortfall i løpet av inntektsåret,
eksempelvis som følge av vedlikehold, ombygging eller at næringseiendommen står
tom. Ved inntektsbortfall et helt inntektsår, legges siste års innrapporterte
utleieverdi til grunn for det aktuelle inntektsåret.
Subjekt for formuesskatten er reell eier av næringseiendommen
per 31. desember i inntektsåret. Dette har blant annet betydning
ved eierskifte.
Ved erverv av utleid næringseiendom skal ligningsverdien beregnes
på samme måte som ved nybygg. Det vil si at i ervervsåret skal ny
ligningsverdi bygge på den nye eierens leieinntekt. På samme måte som
ved nybygg vil samlet inntekt divideres med antall måneder utleien
har vart, og deretter multipliseres denne med 12. Ved overgang fra
utleid næringseiendom til ikke utleid næringseiendom skal siste fastsatte
ligningsverdi legges til grunn i overgangsåret. Senere skal ligningsverdien
reguleres etter samme regler som for tilsvarende eiendomstype.
Sikkerhetsventilen kan påberopes dersom ligningsverdien overstiger
60 prosent av eiendommens markedsverdi.
Beregningsmetode, herunder rentesatser mv., fastsettes i forskrift.
Det vises til forslag til forskriftshjemmel i skatteloven § 4-10
nytt tredje ledd.
I departementets forslag til ny metode for verdsettelse av næringseiendom
må det tas hensyn til kostnader som pådras i forbindelse med utleie
av næringseiendom for den aktuelle inntektsperioden. Skattyters
gjeld i tilknytning til erverv av eiendommen mv. kommer til fradrag
etter skatteloven § 4-1 første ledd, og skal ikke hensyntas i denne
sammenheng.
Departementet har vurdert om utleiers faktiske pådratte kostnader
i tilknytning til utleieforholdet skal inngå i beregningsgrunnlaget.
Etter departementets oppfatning kan utleier ha kostnader som
ikke entydig er knyttet til den aktuelle eiendommen. Innrapportering
av faktiske kostnader kan også gi opphav til vanskelige grensetilfeller,
og øker mulighetene for tvist om formuesfastsettelsen. I tillegg
vil innrapportering av faktiske kostnader være et kompliserende
element både ved skattyters innrapportering og ved skattemyndighetenes
kontroll.
I lys av dette foreslår departementet at skattyter i stedet bør
gis fradrag for kostnader i forbindelse med utleie av næringseiendom
gjennom et standardfradrag.
Departementet foreslår at det fastsettes et standardfradrag for
skattyters kostnader i forbindelse med utleie av næringseiendom.
Et standardfradrag vil sjelden nøyaktig tilsvare skattyters faktiske
kostnader, men må ses i lys av at verdsettelsesmetoden skal være
enkel å håndtere for skattyter og skattemyndighetene. Sikkerhetsventil
og utforming av standardfradraget skal imidlertid ta høyde for varierende
utleiekostnader.
Løpende kostnader i et utleieforhold vil variere i ulike kontraktsforhold,
men kan grovt deles i tre hovedkategorier; eierkostnader, felleskostnader
og leietakerkostnader.
Eierkostnader er kostnader som utleier har i forbindelse med
leieforholdet, og som dekkes gjennom husleien. Eierkostnader kan
bestå av utvendig vedlikehold (tak og fasader), utskiftninger av
tekniske anlegg, byggforsikring, eiendomsskatt og forvaltningskostnader.
Felleskostnader er kostnader forbundet med drift av eiendommen,
og belastes ofte leietaker i tillegg til husleie etter faktisk bruk
(brukeravhengige driftskostnader). Eksempler på felleskostnader
er drift og vedlikehold av fellesareal og uteområder. Slike kostnader
belastes normalt leietaker uten et fortjenesteelement for utleier.
Leietakerkostnader er kostnader knyttet til intern drift av leide
lokaler, slik som renhold, strøm og indre vedlikehold. Slike kostnader
dekkes regelmessig av leietaker.
Etter departementets oppfatning bør standardfradraget ta utgangspunkt
i typiske eierkostnader som pådras i løpet av inntektsåret. Standardfradrag
kan gis uavhengig av eiendomstype, standard og beliggenhet mv.,
og beregnes ved å redusere utleieinntekten med en fastsatt prosentsats.
Departementet vil imidlertid vurdere en nærmere utforming av standardfradraget
i forskrift, som sendes på høring.
Departementet viser til forslag til forskriftshjemmel i skatteloven
§ 4-10.
En næringseiendom eies ofte av et selskap uten annen næringsaktivitet
eller eiendeler. Eiendomsselskapet kan inngå i en konsernstruktur
med andre (passive) eiendomsselskap. I tillegg kan konsernet utøve
annen næringsaktivitet gjennom egne driftsselskap. I slike tilfeller
vil driftsselskapet ofte leie næringseiendom fra eiendomsselskapene
i konsernet. Også i andre tilfeller kan næringseiendom bli utleid mellom
konsernselskap eller mellom nærstående.
Selskap i samme konsern og nærstående mv. kan av ulike grunner
inngå leieavtaler på betingelser som avviker fra tilsvarende avtaler
mellom uavhengige parter. Eksempelvis kan vederlag for utleie av
et næringsbygg til et annet selskap i konsernet settes under markedspris.
Selskapslovgivningen vil i visse tilfeller regulere adgangen til
å inngå slike avtaler. Eksempelvis inneholder aksjeloven og allmennaksjeloven
§ 3-8 begrensninger med hensyn til avtaler som inngås mellom selskap
og aksjeeier. Videre skal transaksjoner mellom konsernselskap grunnes
på forretningsmessige vilkår og prinsipper, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven
§ 3-9.
Forslaget om en ny metode for verdsettelse av næringseiendom
forutsetter at innrapporterte leieinntekter har grunnlag i kontrakter
som er inngått på markedsmessige betingelser. Reduserte leieinntekter som
følge av utleie til nærstående eller til selskap i samme konsern,
eventuelt andre forhold som medfører at leiekontrakten ikke er inngått
på armlengdes vilkår, skal etter departementets forslag ikke påvirke grunnlaget
for fastsettelse av formuesskatt på næringseiendom.
Departementet viser til at skattemyndighetene kan fastsette grunnlaget
for formuesskatt på næringseiendom ved skjønn dersom de innrapporterte
leieinntektene ikke tilsvarer markedsleie som følge av direkte eller
indirekte interessefellesskap, jf. skatteloven § 13-1. Differansen
mellom faktisk leie og markedmessig leie kan i tillegg utløse inntektsbeskatning
på leietakers hånd (eksempelvis lønnsinntekt eller utbytte), og
eventuelt uttaksbeskatning for utleier.
For å ta høyde for eventuelle utilsiktede utslag ved bruk av
den nye verdsettelsesmetoden, foreslår departementet at sikkerhetsventilen
for verdsettelse av næringseiendom reduseres fra 80 prosent til
60 prosent. Dette innebærer at ligningsverdien skal settes ned etter
krav fra skattyter dersom det dokumenteres at fastsatt ligningsverdi
er høyere enn 60 prosent av eiendommens markedsverdi. Sikkerhetsventilen
fastsettes i takseringsreglene.
Departementet foreslår at hovedprinsippet for den nye verdsettelsesmetoden
lovfestes i skatteloven § 4-10 nytt tredje ledd. Bestemmelsen vil
bli utfylt ved forskriftsbestemmelser med hjemmel i skatteloven
§§ 4-10 og 4-12 fjerde ledd bokstav a. Departementet tar sikte på
å fastsette forskriftsbestemmelsene tidligst mulig i 2009, etter
at forslagene har vært på høring.
Forslaget får betydning for beregning av arveavgift på ikke-børsnoterte
aksjer. Departementet viser til nærmere omtale i kapittel 5.
Det vises til forslag til skatteloven § 4-10 nytt tredje ledd.
Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret, jf. skatteloven § 4-12 annet
ledd. Nærmere regler om verdsettelse av aksjer i ikke-børsnoterte
selskaper følger av Finansdepartementets samleforskrift til utfylling
og gjennomføring mv. av skatteloven § 4-12.
For at forslaget til en ny metode for verdsettelse av næringseiendom
skal få virkning ved formuesverdsettelsen av aksjer i ikke-børsnoterte
aksjeselskaper i inntektsåret 2009, må ny formuesverdi av næringseiendom
inngå i grunnlaget for beregning av selskapets skattemessige formuesverdi
(dets samlede nettoformue) per 1. januar 2009.
Departementet foreslår derfor en overgangsregel om at ikke-børsnotert
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap i vedlegg til selvangivelsen
for inntektsåret 2008 skal verdsette selskapets næringseiendom som
har vært utleid i løpet av inntektsåret etter den nye verdsettelsesmetoden.
Videre foreslås en overgangsregel om at slike selskaper for inntektsåret 2008
skal oppjustere ligningsverdien av selskapets næringseiendom som
ikke har vært utleid i løpet av inntektsåret med 60 prosent etter
den alminnelige oppjustering med 10 prosent for inntektsåret 2008,
jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008). Samlet oppjustering av gjeldende
ligningsverdi fra inntektsåret 2007 til 1. januar 2009 blir 76 prosent
for disse eiendommene. Dette gjelder likevel ikke for ikke-børsnotert
aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som i sin helhet eies av
et børsnotert selskap. Overgangsregelen har ikke skattemessig effekt
for aksjeeier i inntektsåret 2008.
Innrapportering av inntekter fra utleie av selskapets næringseiendom
for inntektsåret 2008, utleieverdi og beregning av formuesverdi
mv. skjer på skjema fastsatt av Skattedirektoratet.
Departementet viser til forslag til overgangsregel.
Kostnadene ved selve innføringen av systemet er for skattemyndighetene
anslått til om lag 12,7 mill. kroner, inkludert systemutvikling,
klagebehandling mv.
Forslaget må ses i sammenheng med at bunnfradraget i formuesskatten
for personlig skattyter og dødsbo økes fra 350 000 kroner til 470 000
kroner, og fra 700 000 kroner til 940 000 kroner for ektefeller.
Det innføres én felles sats for formuesskatt til staten på 0,4 prosent,
som sammen med skattesatsen for formuesskatt til kommunene (0,7
prosent) gir en samlet maksimal skattesats på 1,1 prosent.
Forslaget anslås på svært usikkert grunnlag å gi et netto proveny
på 1,2 mrd. kroner påløpt og 480 mill. kroner bokført i 2009.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 2009. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven
§ 4-10 og overgangsregel XII.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er uklokt
å foreslå lovendringer som isolert sett innebærer skatteskjerpelser
for næringslivet på et tidspunkt hvor finanskrisen skaper så stor
usikkerhet om framtidsutsiktene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringen foreslår å øke formuesbeskatningen
av næringseiendom. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng minne om at forutsetningene for innføringen av
utbytteskatt var at formuesskatten skulle fjernes. Disse
medlemmer synes derfor det er uheldig at Regjeringen i stedet
skjerper denne særnorske skatten. Disse medlemmer viser
til at det nå er nødvendig å forsterke innsatsen for å ta vare på
eksisterende arbeidsplasser og stimulere til at det etableres nye,
men konstaterer at Regjeringen går i stikk motsatt retning ved den
kraftige økning av formuesverdsettelsen på næringseiendom som de
nye regler innebærer. Disse medlemmer er
uenig i denne skatteskjerpelsen, og vil derfor stemme imot endringer
i skatteloven § 4-10 og overgangsregel XII.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at alle slike skjerpelser bør utsettes inntil videre, og vurderes
på nytt i Revidert nasjonalbudsjett for 2009, sett i lys av hvordan
konjunktursituasjonen da har utviklet seg. Dette medlem vil
derfor gå imot Regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre ønsker et skatte- og avgiftssystem som innebærer mer
skatt på forbruk og helse- og miljøskadelig adferd, og mindre skatt
på arbeid og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser. Dette medlem viser i den forbindelse
til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009)
hvor det framgår at Venstre omprioriterer om lag 6 mrd. kroner i
skatte- og avgiftsopplegget for 2009, med en samlet skatte- og avgiftslette
på 876 mill. kroner.
Konsekvensen av Regjeringens skattepolitikk er at statlig og
utenlandsk eierskap i norsk næringsliv blir kraftig favorisert,
heller enn det spredte, private norske eierskap Venstre ønsker.
Spesielt i en tid med finanskrise og utsikter til økning i konkurser
og arbeidsledighet burde politikken vært lagt om i en retning som
belønnet dem som ville investere i ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser,
særlig innenfor områder som klima- og miljøteknologi, og ved å stimulere
til mer miljøvennlig omstilling i det øvrige norske næringslivet.
Dette medlem går på denne bakgrunn
imot Regjeringens forslag om innstramming i formuesverdsettelsen
av næringseiendom.
Departementet foreslår å oppheve skatteloven §§ 17-10 og 17-11
fra og med inntektsåret 2009. Skattebegrensningsregelen innebærer
at formuesskatten skal settes ned dersom formuesskatt og skatt på
alminnelig inntekt samlet sett overstiger 80 prosent av skattyters
alminnelige inntekt. Regelen gir dermed nedsatt skatt for skattytere
med høy skattepliktig formue relativt til alminnelig inntekt. Det
er i all hovedsak de mest velstående som får redusert skatten som
følge av denne regelen. I 2006 var de samlede nedsettelsene etter
§§ 17-10 og 17-11 om lag 830 mill. kroner. Halvparten av denne summen tilfalt
de hundre mest formuende. Forslaget vil først og fremst berøre dem
med størst formuer. Opphevingen kan ses i sammenheng med innstrammingen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 da minimumssatsen ble
hevet fra 0,6 prosent til 0,8 prosent av nettoformue over 1 mill.
kroner. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008–2009)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Det vises til foreslåtte endringer i skatteloven §§ 17-10 og
17-11.
Å fjerne skattebegrensningsreglene i skatteloven §§ 17-10 og
17-11 anslås isolert å øke provenyet med 520 mill. kroner påløpt
i 2009.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 2009.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til opphevelse av skatteloven
§§ 17-10 og 17-11.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er uklokt
å foreslå lovendringer som isolert sett innebærer skatteskjerpelser
for næringslivet på et tidspunkt hvor finanskrisen skaper så stor
usikkerhet om framtidsutsiktene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at vi står foran en sterk nedgang i den
økonomiske veksten, og at det av den grunn er nødvendig å styrke
grunnlaget for eksisterende arbeidsplasser og stimulere til at det etableres
nye. Regjeringens forslag om oppheving av skattebegrensningsregelen
går i stikk motsatt retning, og svekker grunnlaget for arbeidsplasser
da denne skatteskjerpelsen i stor grad rammer private eiere i norsk
næringsliv. Disse medlemmer konstaterer
at dette forslaget også er i strid med det som i utgangspunktet
var forutsatt i skattereformen. Disse medlemmer frykter
at en slik skatteskjerpelse for arbeidende kapital kan medføre at
fremtidig verdiskapning i Norge blir redusert. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot forslaget om å fjerne 80-prosentregelen,
jf. endringen i skatteloven §§ 17-10 og 17-11.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at alle slike skjerpelser bør utsettes inntil videre, og vurderes
på nytt i Revidert nasjonalbudsjett for 2009, sett i lys av hvordan
konjunktursituasjonen da har utviklet seg. Dette medlem vil
derfor gå imot Regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre ønsker et skatte- og avgiftssystem som innebærer mer
skatt på forbruk og helse- og miljøskadelig adferd, og mindre skatt
på arbeid og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser. Dette medlem viser i den forbindelse
til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009),
hvor det framgår at Venstre omprioriterer om lag 6 mrd. kroner i
skatte- og avgiftsopplegget for 2009, med en samlet skatte- og avgiftslette
på 876 mill. kroner.
Konsekvensen av Regjeringens skattepolitikk er at statlig og
utenlandsk eierskap i norsk næringsliv blir kraftig favorisert,
heller enn det spredte, private norske eierskap Venstre ønsker.
Spesielt i en tid med finanskrise og utsikter til økning i konkurser
og arbeidsledighet burde politikken vært lagt om i en retning som
belønnet dem som ville investere i ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser,
særlig innenfor områder som klima- og miljøteknologi og ved å stimulere
til mer miljøvennlig omstilling i det øvrige norske næringslivet.
Dette medlem går på denne bakgrunn
imot Regjeringens forslag om å oppheve skattebegrensningsreglene
til 80 prosent av alminnelig inntekt.
Departementet foreslår endringer i reglene om verdsettelse av
ikke-børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper
(heretter benevnt selskapsandeler) ved fastsetting av arveavgift.
Etter gjeldende regler fastsettes arveavgiftsgrunnlaget for ikke-børsnoterte
aksjer og selskapsandeler på bakgrunn av aksjens eller selskapsandelens forholdsmessige
andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Arve- og gavemottakere
får i dag en rabatt på 70 prosent i verdsettelsesgrunnlaget, med mindre
de velger verdsettelse til 100 prosent.
Departementet foreslår å redusere rabatten fra 70 prosent til
40 prosent og å begrense denne til et arveavgiftsgrunnlag på 10
mill. kroner knyttet til ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler
for den enkelte mottaker. Det foreslås at verdier utover 10 mill.
kroner skal inngå i arveavgiftsgrunnlaget med 100 prosent. Denne
innstrammingen må ses i sammenheng med at avgiftssatsene foreslås
redusert betydelig fra 2009, og at den rentefrie avdragsordningen
for arveavgift ved generasjonsskifte i næringslivet utvides betydelig.
Dagens regler for verdsettelse av aksjer og selskapsandeler i
ikke-børsnoterte selskaper for arveavgiftsformål gir en rabatt på
70 prosent av disse formuesobjektenes ligningsverdi. Denne rabatten
ble inntatt i arveavgiftsloven ved lov 10. april 1992 nr. 35 med
virkning for arve- og gaveoverføringer fra 1. januar 1992. Rabatten
ble foreslått under finanskomiteens behandling av skattereformen
av 1992, jf. Innst. O. nr. 47 (1991–1992), og ble satt lik rabatten som
da gjaldt for aksjer ved beregning av formuesskatt. Verdsettelsesrabatten
for aksjer ved formuesbeskatningen er gradvis blitt redusert de
senere årene, og er fjernet fra og med 1. januar 2008. Rabatten for
aksjer og selskapsandeler for arveavgiftsformål har vært uendret
siden bestemmelsen i § 11 A trådte i kraft.
Rabatten innebærer en vesentlig reduksjon i arveavgiften for
mottakere av ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler. Den gir
også åpning for tilpasninger for ytterligere reduksjon av avgiftsgrunnlaget. Gjennom
lånetiltak kan avgiftsbelastningen på overførte aksjer eller andeler
eventuelt fjernes helt. Et eksempel kan vise dette: Den yngre generasjon
overtar aksjene i et familieeid aksjeselskap som har en ligningsmessig
nettoformue på 70 mill. kroner. Dette beløpet blir da aksjenes bruttoverdi
for avgiftsformål før aksjerabatten setter inn. Med rabatten blir
avgiftsgrunnlaget 21 mill. kroner. Lånetiltaket består i at giveren
først personlig belåner aksjene med 30 mill. kroner og skyter beløpet
inn som bankinnskudd og frisk egenkapital i selskapet. Ligningsverdien
der, og dermed aksjenes bruttoverdi, blir da 100 mill. kroner. Med
aksjerabatten blir arveavgiftsmessig verdi av aksjene 30 mill. kroner.
Gaveoverdragelse av aksjene skjer så mot at mottakerne personlig
overtar giverens gjeld på 30 mill. kroner, og denne gjeldsovertakelsen går
til fradrag i avgiftsgrunnlaget. Gaveoverdragelsen gir da 0 i avgiftsgrunnlag.
Etter en passende tid (for å unngå gjennomskjæring), kan de nye
aksjonærene ta ut selskapets bankinnskudd på 30 mill. kroner som
en kapitalnedsettelse, og innfri den overtatte gjelden. Generasjonsoverføring
på netto 70 mill. kroner i aksjeverdier har da skjedd uten avgiftsbelastning.
Ved å legge til en null eller to i alle tall i eksemplet vil 700
mill. kroner eller 7 mrd. kroner kunne overføres avgiftsfritt fra
den ene generasjonen til den andre.
En aksjerabatt med slike virkninger innebærer et meget stort
hull i avgiftssystemet, og bør ikke videreføres. På bakgrunn av
dette og Regjeringens målsetting om økt likebehandling, en mer rettferdig
utforming av arveavgiften og en bedre fordelingsprofil, foreslår
departementet en vesentlig innstramning i reglene for verdsettelse
av ikke-børsnoterte aksjer og andeler.
Departementet foreslår å redusere rabatten på 70 prosent til
40 prosent. Videre foreslås det å begrense rabatten til et arveavgiftsgrunnlag
på 10 mill. kroner knyttet til ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler for
den enkelte mottaker. Verdier utover 10 mill. kroner skal inngå
i mottakers arveavgiftsgrunnlag uten rabatt. Begrensningen på 10
mill. kroner kalles i det følgende rabatt-taket.
Rabatt-taket knytter seg etter forslaget til den samlede verdi
av ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler som en arving eller
gavemottaker mottar. Det skal kun være et rabatt-tak for hver mottaker,
uansett hvor mange ganger en person mottar aksjer/andeler i arv
eller gave, eller hvem som er arvelater eller giver. Sett at en
arving mottar ikke-børsnoterte aksjer med skattemessig formuesverdi
på 30 mill. kroner og en selskapsandel med skattemessig formuesverdi
på 5 mill. kroner. For de første 10 mill. kroner får arvingen rabatt
på 40 prosent. De resterende 25 mill. kroner medtas i arveavgiftsgrunnlaget
med 100 prosent. Arvingens samlede arveavgiftsgrunnlag på aksjene og
selskapsandelen blir etter rabatten 31 mill. kroner. I dette eksemplet
vil mottaker ha utnyttet sitt rabatt-tak, og vil ikke få rabatt
ved en senere anledning.
Ved anvendelse av det samlede rabatt-taket skal det tas hensyn
til gave fra og med 7. oktober 2008, og arv fra og med 1. januar
2009. Det innebærer at gaver som ytes fra og med 7. oktober 2008,
vil redusere rabatt-taket for den enkelte mottaker for arv og gave
etter årsskiftet.
Forslaget innebærer ingen endring i valgretten etter § 11 A.
Arve- og gavemottakere har ved verdsettelsen fortsatt mulighet til
å velge at arveavgiftsgrunnlaget til ikke-børsnoterte aksjer og
selskapsandeler skal settes til 100 prosent av aksjenes/selskapsandelenes
forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi.
Etter gjeldende regler skal arve- og gavemottakere innrapportere
aksjens arveavgiftsgrunnlag etter § 11 A, for beregning av fradrag
for latent skatt etter arveavgiftsloven § 14 femte ledd. Den foreslåtte
begrensning i rabatten til et beløp på 10 mill. kroner for de samlede
verdier av ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler har som konsekvens
at den enkelte aksjes/selskapsandels arveavgiftsgrunnlag må fastsettes
i de tilfeller hvor rabatt velges.
Det vises til forslag til endringer i arveavgiftsloven § 11 A
første og annet ledd.
I proposisjonens kapittel 3 er det foreslått å øke ligningsverdiene
for fast næringseiendom fra 2009 for formuesskatteformål. Dette
vil få virkning for arveavgiftsberegning på aksjer og andeler i
selskap som eier slik næringseiendom, i og med at skattemessig verdi
av selskapets aktiva minus selskapsgjeld danner grunnlaget for slik
avgiftsmessig verdsettelse.
Det er ønskelig at de avgiftsmessige virkninger inntrer allerede
fra starten av 2009. For ikke-børsnoterte aksjer vil endringene
i formuesverdsettelsen av næringseiendom få virkning for arveavgift
på arv og gave fra og med 1. januar 2009. Uten spesielle tiltak vil
imidlertid ikke endringene få virkning for beregning av arveavgift
for selskapsandeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper
i 2009. Departementet foreslår derfor en overgangsregel som innebærer
at ligningsverdier for næringseiendom ved fastsetting av arveavgift
på selskapsandeler som er gjenstand for arv eller gave i 2009, skal
oppjusteres med 60 prosent. Samtidig skal sikkerhetsventilen for næringseiendom
i formuesskatten også få anvendelse i forbindelse med arveavgift
på selskapsandeler. Dette innebærer at dersom mottaker kan dokumentere
at oppregulert eiendomsverdi som andel av markedsverdien er høyere
enn 60 prosent, skal eiendomsverdien for det aktuelle avgiftsformål
settes ned til 60 prosent av markedsverdien.
Arveavgiftsgrunnlaget til ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler
fastsettes med grunnlag i selskapets skattemessige formuesverdier
etter reglene om formuesverdsettelse i skatteloven, jf. arveavgiftsloven
§ 11 A.
I proposisjonens kapittel 3 er det foreslått et nytt system for
fastsetting av ligningsverdier til næringseiendom for formuesskatteformål.
Det vises til nærmere omtale av forslaget i punkt 3.3 i proposisjonen. Den
foreslåtte økning i ligningsverdiene til næringseiendom medfører
automatisk oppjustering av arveavgiftsgrunnlaget til ikke-børsnoterte
aksjer og selskapsandeler i selskaper som eier slik eiendom.
Etter arveavgiftsloven § 11 A skal ikke-børsnoterte aksjer og
selskapsandeler verdsettes 1. januar i det år hvor rådigheten over
aksjene/selskapsandelene erverves av arve- eller gavemottaker. Eksempelvis vil
arveavgiftsgrunnlaget til ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler
som overføres i 2009 fastsettes på bakgrunn av selskapets skattemessige
formuesverdier ved utgangen av inntektsåret 2008.
De foreslåtte endringer for formuesskatteformål skal tre i kraft
fra og med inntektsåret 2009, se kapittel 3 i proposisjonen. Ved
formuesverdsettelsen verdsettes ikke-børsnoterte aksjer til aksjens
forholdmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi per
1. januar året før ligningsåret (dvs. 1. januar i inntektsåret),
jf. skatteloven § 4-12 annet ledd. Formuesskatt på ikke-børsnoterte
aksjer i 2009 skal således fastsettes på grunnlag av selskapets
skattemessige verdier ved utgangen av 2008. For at endringen i formuesverdsettelsesreglene
skal få virkning for inntektsåret 2009 for ikke-børsnoterte aksjeselskaper,
er det i kapittel 3 i proposisjonen foreslått en overgangsordning
som innebærer særskilt fastsettelse av ligningsverdiene til fast
næringseiendom i aksjeselskaper per 1. januar 2009. For andeler
i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper fastsettes formuesverdien
etter nye formuesverdsettelsesregler for inntektsåret 2009 per 1. januar
2010 (ligningsåret).
Uten spesielle tiltak vil ikke endringene i formuesverdsettelsen
for næringseiendom få virkning for beregning av arveavgift for andeler
i ansvarlig selskap og kommandittselskap, som er gjenstand for arv og
gave i 2009. Det foreslås derfor en særskilt overgangsregel for
slike selskapsandeler som overføres som arv og gave dette året.
Forslaget til overgangsregel innebærer at ligningsverdiene til næringseiendom i
ansvarlig selskap og kommandittselskap skal oppjusteres med 60 prosent.
Begrepet næringseiendom skal etter forslaget avgrenses på samme
måte som i den foreslåtte bestemmelsen i skatteloven § 4-10 tredje
ledd (med forskrifter). Dette omfatter i utgangspunktet all eiendom
som i dag regnes som annen fast eiendom, jf. takseringsreglene § 2-1-1.
Med næringseiendom menes også bolig og fritidseiendom som leies
ut i næringsvirksomhet. Bolig og fritidseiendom for øvrig omfattes
ikke, men skal verdsettes etter gjeldende regler. Forslaget avgrenses
også mot næringseiendom knyttet til kraftverk, jord- og skogbrukseiendommer.
For en nærmere omtale av hvilke næringseiendommer dette omfatter,
vises det til kapittel 3 i proposisjonen.
Satsen for oppjustering er (som for formuesskatteformål) basert
på et mål om at ligningsverdiene til næringseiendommer etter oppjusteringen
i gjennomsnitt skal utgjøre 40 prosent av eiendommenes markedsverdi.
Samtidig foreslår departementet at sikkerhetsventilen for næringseiendom
i formuesskatten får tilsvarende anvendelse for arveavgift på selskapsandeler.
Dette innebærer at de avgiftspliktige kan klage dersom de kan dokumentere
at ligningsverdien som andel av markedsverdien er høyere enn 60
prosent, for eksempel ved takst. Eiendommenes verdi skal i slike
tilfeller settes maksimalt til 60 prosent av dokumentert markedsverdi.
Selskaper kan eie fast eiendom indirekte gjennom datterselskaper
og andre underliggende selskaper. I det aktuelle selskapets ligningspapirer
vil aksjer eller selskapsandeler føres opp med skattemessig formuesverdi,
dersom datterselskapet er et ikke-børsnotert selskap. Datterselskapets
skattemessige formuesverdier vil således ligge innbakt i arveavgiftsgrunnlaget
til selskapsandelen som overføres. Forslaget innebærer også at også
verdiansettelsen av næringseiendom i datterselskaper og andre underliggende
selskaper må oppjusteres med 60 prosent ved fastsettingen av arveavgiftsgrunnlaget
for ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler som overføres ved
arv eller gave i 2009. Dette innebærer også at næringseiendom i
ansvarlig selskap og kommandittselskap som eies av ikke-børsnoterte
aksjeselskap skal oppjusteres.
Det vises til forslag til overgangsregel til arveavgiftsloven
§ 11 A.
Det foreslås at overgangsregelen skal gjelde for andeler i ansvarlige
selskaper og kommandittselskaper som er gjenstand for arv og gave
fra 1. januar 2009 til og med 31. desember 2009. Etter dette tidspunkt
vil oppjustering av næringseiendommer følge direkte av den foreslåtte
oppjustering av ligningsverdier til fast eiendom, jf. kapittel 3
i proposisjonen.
Etter arveavgiftsloven § 11 A skal verdien av ikke-børsnoterte
aksjer mv. settes til 30 prosent av aksjenes forholdsmessige andel
av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi slik denne
fastsettes etter skatteloven. Verdsettelsen skal skje på grunnlag
av skattemessig formuesverdi per 1. januar i det år rådigheten erverves.
I perioden mellom 1. januar og tidspunktet for overføringen til
mottaker kan det ha vært foretatt handlinger eller skjedd endringer
som påvirker den reelle verdien av aksjer eller andeler som overføres,
uten at dette som generell regel får betydning for avgiftsfastsettelsen.
Dagens regler gir muligheter for tilpasninger eller omgåelser som
kan redusere det totale arveavgiftsgrunnlaget. Departementet fremmer
derfor forslag om lovendring som innebærer at det skal tas hensyn
til enkelte eierstyrte endringer i selskapets aksjer og kapital
som har skjedd i tiden mellom verdsettelsestidspunktet og rådighetservervet.
Særregelen i arveavgiftsloven § 11 A om verdsettelse per 1. januar
i det år rådigheten til arv- eller gavemidler går over, medfører
at endringer i verdien fram til rådighetservervet ikke fanges opp.
Videre har bestemmelsen en svakhet ved at den gir rom for omgåelser
gjennom tilpasninger i tiden mellom 1. januar og rådighetservervet.
Er selskapets formuesstilling forbedret i denne perioden som følge
av overføringer fra eieren til selskapet, må dette vurderes med
sikte på eventuell gjennomskjæring. Den ulovfestede regel for gjennomskjæring
er imidlertid skjønnsmessig, ressurskrevende og i hovedsak kun egnet
til å stanse de klareste og groveste omgåelsene. Gjennom rundskrivet
har departementet søkt å gi retningslinjer for behandlingen av nærmere
angitte typetilfeller av endringer i tiden fra 1. januar til rådighetservervet.
Departementet legger imidlertid til grunn at en lovregulering på
dette området vil gi klarere og mer tilgjengelige regler, noe som
også vil bedre forutberegneligheten.
Ideelt sett burde det være verdien på rådighetstidspunktet som
legges til grunn for verdsettelsen for arveavgiften, jf. hovedregelen
i arveavgiftsloven § 11. For aksjeselskaper som noteres på børs
vil det foreligge en aksjekurs notert på dagen for rådighetservervet.
Dermed vil aksjekursen fange opp verdiendringer helt fram skjæringstidspunktet.
Dette er ikke teknisk eller praktisk mulig for aksjer mv. som ikke
noteres på børs. For ikke-børsnoterte aksjer/selskapsandeler må
man basere seg på et annet grunnlag, med de begrensninger dette
kan innebære.
Departementet foreslår at det ved verdsettelsen av ikke-børsnoterte
aksjer/selskapsandeler tas hensyn til eierstyrte endringer i selskapets
aksjer/selskapsandeler og kapital i tidsrommet mellom 1. januar
og rådighetservervet. Formålet med forslaget er å få en riktigere
verdsettelse av aksjer/selskapsandeler, der eierne har foretatt
enkelte disposisjoner i tiden mellom 1. januar og rådighetservervet
som påvirker arveavgiftsgrunnlaget.
Departementet legger til grunn at endringer som skyldes ordinær
drift som utgangspunkt ikke vil gi grunnlag for avvikende verdsettelse.
Innenfor ordinær drift vil det kunne ligge svingninger både i positiv
og negativ retning for selskapet. Som eksempler kan det tenkes at
et selskap oppnår et patent som øker verdien av aksjene mv., eller
at en eksportbedrift mister markeder på bakgrunn av økt konkurranse
og dermed reduserer aksjeverdien. Departementet foreslår ingen endring
i den administrative søknadsordningen som gjelder for disse tilfellene
i dag, jf. punkt 5.3.2 i proposisjonen.
Forslaget omfatter endringer som skyldes eierstyrte disposisjoner.
Dette vil typisk være hvor antall aksjer eller andeler i selskapet
er endret uten at det samtidig er foretatt motsvarende endringer
i selskapskapitalen, eller hvor selskapet erverver eller selger
egne aksjer. Videre omfattes tilfeller hvor eier enten tilfører
selskapet kapital eller tar ut kapital. Ved en kapitalforhøyelse
må for eksempel den fulle verdi av innskutt kapital legges til verdien
per 1. januar. Også endringer i tilknytning til fusjon eller fisjon
i tidsrommet mellom 1. januar og rådighetservervet skal hensyntas
ved verdsettelsen. Felles for de fleste av disse tilfellene er at
de vil være etterprøvbare gjennom formelle selskapsbeslutninger
og/eller registrering i Foretaksregisteret. Dette vil gjøre det praktisk
mulig å ta hensyn til denne typen endringer ved beregningen av arveavgiften.
Det vises til forslag til arveavgiftsloven § 11 A tredje ledd
nytt annet punktum.
Biler, motorsykler og campingvogner mv. skal i henhold til hovedregelen
i arveavgiftsloven § 11 verdsettes til antatt salgsverdi ved beregning
av arveavgift. Arvingen eller mottaker av avgiftspliktig gave skal
ved innlevering av melding om arv eller gave gi opplysning om merke,
årsmodell og kilometerstand, samt angi antatt salgsverdi. Angivelsen
av antatt salgsverdi vil være skjønnsmessig, og innebærer at verdiene
som oppgis vil kunne variere til dels betydelig mellom objekter
av tilsvarende type, modell mv.
Departementet foreslår at det innføres særskilte regler for verdsettelse
av private biler, motorsykler og campingvogner mv. ved beregning
av arveavgift. Verdsettelsen gjøres sjablonmessig, tilsvarende de regler
som anvendes ved formuesbeskatningen. Dette innebærer at verdien
beregnes i prosent av listepris som ny, med lavere prosentsats for
hvert år fra bilen var ny.
Gjeldende regler for verdsettelse av private biler, motorsykler
og campingvogner mv. for arveavgiftsformål bygger på antatt salgsverdi,
basert på den avgiftspliktiges egne opplysninger. Departementet foreslår
å innføre en sjablonmessig verdsettelse basert på de samme retningslinjer
som gjelder ved formuesbeskatningen for private biler, motorsykkel, moped,
mopedbil, snøscooter og campingvogner. Dette innebærer at verdien
settes til en gitt prosentsats av listepris som ny, synkende jo
eldre kjøretøyet er. Etter departementets vurdering vil dette gi
en likere og riktigere verdsettelse av denne typen formuesobjekter.
Ordningen vil også innebære en forenkling både for avgiftsmyndighetene
og de avgiftspliktige, når verdsettelsen følger en gitt tabell.
Forslaget omfatter ikke biler mv. som avskrives som driftsmiddel.
For en bil mv. registrert i 2007 som arves eller overføres i
2008 vil det følge av tabellen at verdien skal settes til 75 prosent
av opprinnelig listepris som ny, jf. tabell 5.1 i proposisjonen.
Ligningen av formue og inntekt foregår etterskuddsvis. På grunn
av koblingen til skatteloven og ligningsverdien inneholder ikke
tabellen noen verdi for 2008. Det vil derfor ikke foreligge noen
verdi på biler mv. hvor rådigheten går over samme år som bilen registreres
første gang. Departementet legger til grunn at verdien i disse tilfellene
settes til listepris som ny.
Ved arv og gave av eiendeler og rettigheter i mindre enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i små ikke-børsnoterte selskaper, kan den avgiftspliktige kreve
at beregnet arveavgift skal betales i avdrag over inntil syv år
rentefritt, jf. skattebetalingsloven § 10-32. Ordningen gjelder
arv og gave av enkeltpersonforetak eller aksjer og selskapsandeler
i selskaper som oppfyller kravene som stilles til små foretak slik disse
er definert i regnskapsloven § 1-6. Også enkeltpersonforetak som
er under grensen for regnskapsplikt i regnskapsloven § 1-1, jf.
§ 1-2, og som dermed formelt faller utenfor avgrensningen av små
foretak i § 1-6, er omfattet av ordningen.
Departementet foreslår å utvide dagens rentefrie avdragsordning
for betaling av arveavgiften i forbindelse med overføring av familiebedrifter.
Den rentefrie avdragsordningen foreslås utvidet fra 7 til 12 år, og
størrelsesbegrensningen knyttet til små foretak, foreslås fjernet.
Utvidelsen av avdragsordningen vil i kombinasjon med de betydelige
satsreduksjonene for arveavgiften ivareta hensynet til generasjonsskifte
i familiebedrifter.
Departementet foreslår i proposisjonens punkt 5.2 og 5.3 enkelte
endringer i reglene for verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer
og andeler for arveavgiftsformål. Det foreslås blant annet at dagens
aksjerabatt reduseres fra 70 prosent til 40 prosent, og at rabatten begrenses
til et arveavgiftsgrunnlag på 10 mill. kroner. Videre forslås det
at økningen i skattemessige formuesverdier for næringseiendom med
60 prosent skal gis virkning for verdsettelse for arveavgiftsformål
av aksjer og selskapsandeler som overføres fra og med 1. januar
2009. Bakgrunnen for endringene er et ønske om større grad av likebehandling,
mer rettferdig utforming og bedre fordelingsprofil. Samtidig er
det et viktig hensyn at endringer i arveavgiften ikke medfører en
uforholdsmessig ulempe for familiebedrifter.
Departementet foreslår derfor å utvide dagens rentefrie avdragsordning
for betaling av arveavgiften i forbindelse med overføring av familiebedrifter.
Det foreslås at den rentefrie avdragsordningen etter skattebetalingsloven
§ 10-32 utvides fra 7 til 12 år for nye arve- og gaveoverganger
etter lovendringen. Det innebærer at avgiftspliktige som for øvrig
oppfyller vilkårene i bestemmelsen, kan kreve at beregnet arveavgift
fordeles til betaling i like store årlige avdrag over 12 år uten
at det påløper rente av det til enhver tid gjenstående beløp.
Videre foreslår departementet at størrelsesbegrensningen knyttet
til små foretak fjernes, jf. skattebetalingsloven § 10-32 annet
ledd bokstav a. Etter forslaget vil det ikke lenger være et krav
at enkeltpersonforetak, samt alle ikke-børsnoterte selskap som er omfattet
av arveavgiftsloven § 11 A, oppfyller regnskapslovgivningens krav
til små foretak. De øvrige vilkårene i skattebetalingsloven § 10-32
beholdes uendret.
Etter departementets oppfatning vil denne utvidelsen av avdragsordningen
i kombinasjon med de betydelige satsreduksjonene som foreslås for
arveavgift, jf. St.prp. nr. 1 punkt 2.7 ivareta hensynet til generasjonsskifte
i familiebedrifter.
Departementet viser til forslag til endring av skattebetalingsloven
§ 10-32.
Reduksjonen og begrensningen av verdsettelsesrabatten for ikke-børsnoterte
aksjer og selskapsandeler antas å medføre noe merarbeid for avgiftsmyndighetene,
fordi man etter forslaget må beregne samlede mottatte verdier knyttet
til ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler før rabatten gis.
Det må også kontrolleres om mottaker tidligere har mottatt verdier
tilknyttet ikke-børsnoterte aksjer og selskapsandeler som overstiger
10 mill. kroner.
I tillegg vil iverksettelse av nye retningslinjer for oppjustering
av ligningsverdien medføre merarbeid. Dette innebærer beregning
av ny ligningsverdi dersom selskapet direkte eller indirekte eier
næringseiendom, samt beregning av ny skattemessig formuesverdi for
selskapsandelene. Det kan også bli noe merarbeid med hensyn til
klagebehandling, idet arve- og gavemottakere kan klage på at oppjusteringen medfører
at verdien overstiger 60 prosent av markedsverdien.
Forslaget om verdsettelse av private biler, motorsykler og campingvogner
mv. på en sjablonmessig måte etter samme retningslinjer som gjelder
for formuesbeskatningen innebærer en administrativ forenkling både
for avgiftsmyndighetene og de avgiftspliktige.
Endringene i rabatten for aksjer i ikke-børsnoterte aksjeselskaper
og for andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper, samt
endringer i regler for verdsettelse av eiendom i slike selskaper,
vil, på tross av satsreduksjoner og økte fribeløp, medføre økt avgiftsbelastning
for en del mottakere av slike eierandeler sammenlignet med dagens
regler. Utvidelsen av avdragsordningen innebærer at ordningen blir
mer lempelig, samtidig som flere foretak faller inn under anvendelsesområdet
for den. Det må derfor forventes at flere arve- og gavemottakere
vil benytte seg av ordningen, og dette må antas å føre til merarbeid
for avgiftsmyndighetene.
Regjeringens samlede forslag til endringer knyttet til arveavgiften
anslås å redusere provenyet med 1 365 mill. kroner påløpt og 410
mill. kroner bokført i 2009.
Departementet foreslår at de foreslåtte endringene i arveavgiftsloven
og skattebetalingsloven trer i kraft med virkning for arv og gave
hvor rådigheten erverves av arve- eller gavemottaker 1. januar 2009 eller
senere.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om endringer i arveavgiftsloven § 14 nytt sjette
ledd og skattebetalingsloven § 10-32.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i arveavgiftsloven
§ 11 A og overgangsregler A og B til arveavgiftloven § 11A.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at den avgiftsskjerpelsen
som Regjeringens forslag til endringer i arveavgiftsregelverket
medfører ved arv av enkelte familieeide bedrifter, gjør det enda
mer påkrevd å få innført en ordning hvor arveavgiftskravet utsettes
i inntil 10 år, og gradvis nedskrives over samme periode dersom
en arver en familieeid bedrift og bedriften drives videre av neste
generasjon. Disse medlemmer understreker
at lettelsen i arveavgiften skal være betinget av at bedriften drives
videre.
Disse medlemmer viser til at mange
familieeide små og mellomstore bedrifter står foran generasjonsskifte
i årene framover. Disse medlemmer mener
det er viktig at neste generasjon stimuleres til å videreføre og
videreutvikle disse bedriftene til beste for ansatte, lokalsamfunn
og for verdiskapingen i samfunnet. Etter disse
medlemmers oppfatning er en betinget utsettelses- og nedskrivningsordning
som foreslått god næringspolitikk, som vil trygge sysselsetting
og verdiskaping over hele landet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"1. I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift av arv og visse gaver
gjøres følgende endring:
I
Ny § 4A skal lyde:
§ 4A. Betinget avgiftsfrihet ved arv og
gave av næringvirksomhet
(1) Arv og gave av eiendeler og rettigheter i enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i selskap omfattet av § 11 A som oppfyller
vilkårene i annet ledd, skal være fritatt fra arveavgift. Dersom
arvingen eller mottakeren eier de mottatte eiendelene og rettighetene,
andelene eller aksjene i mindre enn 10 år fra tidspunktet da rådigheten
anses ervervet i henhold til § 9 og § 10, bortfaller eller begrenses
fritaket etter første punktum i medhold av reglene i femte ledd.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder når følgende vilkår er
oppfylt:
a. Enkeltpersonforetaket eller
selskapet må oppfylle kravene som stilles til små foretak etter
regnskapsloven § 1-6 i det siste årsregnskap før rådighetsåret;
og
b. overdrageren eller dennes ektefelle eller samboer må
umiddelbart før overdragelsen eie direkte eller indirekte minst
25 prosent av aksjene eller andelene i selskapet. Ved avgjørelsen
av om dette vilkår er oppfylt, skal man også regne med andeler og
aksjer som er eid av overdragers ektefelle eller samboer og arvinger
omfattet av arveloven §§ 1 til 3, når disse tidligere var eid av
arvelateren eller giveren eller dennes ektefelle eller samboer.
(3) Bestemmelsen i første ledd gjelder for enkeltpersonforetak
bare verdier som er knyttet til virksomheten eller virksomhetene
i foretaket. Verdien av børsnoterte aksjer, herunder aksjer notert
på SMB-listen, derivater og aksjer og andeler omfattet av § 11 A
skal ikke regnes som verdier knyttet til virksomhet i enkeltpersonforetak.
Ved overføring av aksjer eller andeler som omfattes av § 11 A legges
verdien etter § 11 A til grunn.
(4) Hvor arvingen eller gavemottakeren også mottar verdier som
ikke faller inn under reglene i første til tredje ledd, skal fritaksordningen
etter denne paragraf gjelde for den del av beregnet arveavgift som
etter en forholdsmessig fordeling faller på de nettoverdier som
omfattes av første til tredje ledd. Nettoverdiene som omfattes av
reglene i første til tredje ledd og andre nettoverdier beregnes
ved at arvingens eller gavemottakerens andel av fradrag etter § 15,
jf. § 16, som klart knytter seg til en bestemt eiendel, trekkes
fra i denne. Fradrag som ikke klart knytter seg til en bestemt eiendel
trekkes fra forholdsmessig etter forholdet mellom bruttoverdiene som
faller inn under første til tredje ledd og bruttoverdiene som faller
utenfor. Ved overføring av enkeltpersonforetak hvor det drives flere
atskilte virksomheter skal den del av beregnet arveavgift som faller
inn under fritaksordningen etter denne paragraf fordeles på virksomhetene
etter forholdet mellom nettoverdiene knyttet til virksomhetene.
Overføres aksjer eller andeler i flere selskaper, skal arveavgiften
knyttet til aksjene eller andelene fordeles mellom selskapene forholdsmessig
etter nettoverdiene knyttet til aksjene eller andelene.
(5) Dersom arvingen eller mottakeren dør, gir bort eller realiserer
mer enn 50 prosent av de mottatte aksjene eller andelene, og dette
skjer mindre enn 10 år fra det tidspunktet da rådigheten over midlene
i henhold til § 9 og § 10 anses ervervet, bortfaller en andel av
avgiftsfritaket etter første ledd tilsvarende en tidel for hvert
år som gjenstår til utløpet av 10-årsfristen etter første ledd annet
punktum. For enkeltpersonforetak bortfaller en andel av arveavgiftsfritaket
etter første ledd tilsvarende en tidel for hvert år som gjenstår
til utløpet av 10-årsfristen etter første ledd annet punktum ved
død eller dersom virksomheten i det vesentlige opphører. Realisasjon
anses ikke å foreligge i den utstrekning fusjon, fisjon eller annen selskapsomdanning
kan gjøres med skattemessig kontinuitet etter reglene i skatteloven
og reglene i dette ledd gjelder tilsvarende for de mottatte vederlagsaksjer
eller andeler. Det skal ikke beregnes rente som følge av utsatt
plikt til å svare avgift etter denne paragraf.
(6) Overføres enkeltpersonforetak eller aksjene eller andelene
i et selskap ved arv eller gave og en ektefelle, arving eller gavemottaker,
som selv har rett til betinget avgiftsfrihet etter denne paragraf,
kan vedkommende ektefelle, arving eller gavemottaker overta avdødes
rettigheter og plikter etter ordningen. Tilsvarende gjelder ved
salg til person som nevnt i arveloven §§ 1-4.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for arv og
gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven § 9 og § 10, går over
1. januar 2009 eller senere.
2. I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte-
og avgiftskrav (skattebetalingsloven) gjøres følgende endring:
I
§ 10-32 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft fra 1. januar 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at som følge av Regjeringens mange
forslag til endringer i arveavgiften, er provenyeffekten av å fjerne hele
arveavgiften beregnet til å utgjøre et provenytap på 340 mill. kroner
i 2009. Disse medlemmer mener derfor
primært at arveavgiften bør fjernes fra og med 1. januar 2009, jf.
forslag under kapittel 32 nedenfor.
Disse medlemmer ønsker samtidig å
bidra til at man får lettelser i arveavgiften dersom loven ikke
blir opphevet, og fremmer/støtter derfor også forslag i denne innstilling
som har en slik effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at Regjeringens forslag til reduksjon i verdsettelsesrabatten
for arveavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter vil
gjøre arbeidsplasser mer utrygge i en tid da næringspolitikk burde
være innrettet mot å ta vare på eksisterende arbeidsplasser og stimulere
til etablering av nye. Disse medlemmer vil
understreke at økte skatter for bedrifter og private eiere er svært
skadelig nå når vi går inn i en økonomisk nedgangsperiode, og finner
det oppsiktsvekkende at Regjeringen mener det er riktig medisin
for en fornyet vekst i økonomien. Disse medlemmer vil
derfor gå imot den foreslåtte endring i arveavgiftsloven § 11A samt de
foreslåtte overgangsregler.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at selv om Regjeringens forslag til endringer i arveavgiftslovgivningen
medfører en netto avgiftslettelse, blir arveavgiften skjerpet for mange
familieeide bedrifter i forbindelse med generasjonsskifte. Dette medlem mener at det er uklokt å
foreslå slike skjerpelser på dette tidspunktet med så stor usikkerhet
om framtidsutsiktene for næringslivet. Dette
medlem vil derfor gå imot denne delen av Regjeringens forslag
nå, og mener at dette bør vurderes på nytt i Revidert nasjonalbudsjett
for 2009, i lys av hvordan konjunktursituasjonen har utviklet seg
fram til da.
Komiteens medlem fra Venstre mener arveavgiften
ofte rammer urettferdig, spesielt ved arv av familieeiendommer og
ved generasjonsskifte i bedrifter. Med dagens arveavgiftssatser
har mange ikke råd til å overta en eiendom eller en bedrift som
har vært i familiens eie i generasjoner. Dette
medlem har derfor tidligere foreslått å innføre en ordning
med betinget fritak for arveavgift både for familieeiendommer, ved
at arvemottaker først må betale arveavgift dersom eiendommen selges,
og ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter, ved at arvemottaker
betaler arveavgift dersom bedriften selges i løpet av 10 år etter
generasjonsskiftet, i tillegg til generelle hevinger av innslagspunktene
i arveavgiften. I forslag til statsbudsjett for 2009 har Regjeringen
kommet Venstre i møte når det gjelder det siste, og foreslått en betydelig
heving av innslagspunktet, men har samtidig foreslått innstramminger
som gjør generasjonsskifte i mange bedrifter helt umulig.
Fritaksmetoden innebærer at aksjeinntekter mv. med visse unntak
er skattefrie for selskapsaksjonærer. Departementet legger til grunn
at kostnader knyttet til skattefrie inntekter prinsipielt sett ikke
bør være fradragsberettiget. Dette kommer også til uttrykk i hovedregelen
om fradrag i skatteloven § 6-1. Det fremgår der at det gis fradrag
for kostnader som "er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller
sikre skattepliktig inntekt."
Dette utgangspunktet ble lagt til grunn for kostnader knyttet
til skattefrie aksjeinntekter mv. i forbindelse med innføringen
av fritaksmetoden. Etter departementets syn er dagens særregel i
skatteloven § 6-24, om fradrag for kostnader med tilknytning til inntekter
som omfattes av fritaksmetoden, for liberal og ikke godt begrunnet.
Fradragsretten for slike kostnader kan i mange tilfeller føre til
at aksjer eid gjennom eierkjeder kommer skattemessig gunstigere
ut enn om aksjene i underliggende selskaper var eid direkte av en
personlig aksjonær.
Et sentralt argument mot direkte avskjæring av fradragsretten
for eierkostnader er at dette vil skape avgrensningsproblemer mot
andre fradragsberettigede kostnader i foretaket. Det ble pekt på
disse problemene i Ot.prp. nr. 1 (2005–2006) der det i punkt 15.3 blant
annet uttales:
"Som følge av at det ikke er fradragsrett for løpende
eierkostnader, er det oppstått et nytt skille mellom kostnader som
har tilknytning til skattefrie aksjeinntekter og kostnader som har
tilknytning til skattepliktige inntekter. Blant annet i større konsernforhold hvor
det er datterselskaper i land utenfor EØS-området, som dermed ikke
er omfattet av fritaksmetoden, kan det være vanskelig å foreta riktig
fastsettelse av kostnader som vedrører skattepliktige aksjeinntekter. Dette
vil for eksempel være et problem for kostnader til administrasjon
og strategi."
Enkelte andre land med fritaksmetode innenfor selskapssektoren
har imidlertid valgt en fremgangsmåte der det i utgangspunktet er
adgang til å fradragsføre tilknyttede kostnader, men der selskapet
til gjengjeld pålegges å inntektsføre en andel (som regel 5 prosent)
av de skattefrie aksjeinntektene. Dette er tilfelle i blant annet
Tyskland og Frankrike. Inntektsføringen anses da som en form for
reversering av de fradragsførte kostnadene.
Med en slik sjablonregel vil det ikke være behov for å skille
mellom kostnader som vedrører skattefrie aksjeinntekter og andre
fradragsberettigede kostnader i foretaket. En inntektsføring av
en del selskapers skattefrie inntekter krever at det foretas en
ligningsmessig fastsettelse av disse inntektene. Dette vil gi noe
merarbeid for skattytere og ligningsmyndigheter, men departementet
antar likevel at dette vil være administrativt enklere enn en direkte
avskjæring av fradragsretten for eierkostnader.
Departementet foreslår derfor en regel der en andel av alle skattefrie
inntekter etter skatteloven § 2-38 skal inntektsføres. Inntektsføringen
skal anses som en form for reversering av de fradragsførte kostnadene.
Inntektsføringen vil gjelde alle skattytere som er omfattet av fritaksmetoden
etter skatteloven § 2-38 første ledd bokstav a til j. Reglene vil
ikke gjelde utenlandske selskap som er unntatt fra kildeskatt etter
bestemmelsens bokstav k.
Inntektsføringen vil omfatte andel av gevinster ved realisasjon
av eierandel i selskap mv. som nevnt skatteloven § 2-38 første ledd
bokstav a til c og andel av utbytte fra slike selskaper. Videre
vil det omfatte andel av gevinst ved realisasjon av andel i deltakerlignet
selskap og andel av gevinst ved realisasjon av finansielt instrument
med eierandel i selskap mv. som underliggende objekt. Inntektsføringen
anses som nevnt som en form for reversering av fradragsførte kostnader.
Dette tilsier at det i beregningsgrunnlaget for inntektsføringen
ikke gis fradrag for en tilsvarende andel av tap ved realisasjon
av aksjer og andre eierandeler som omfattes av fritaksmetoden.
Forslaget om inntektsføring av en andel av skattefrie aksjeinntekter
mv. omfatter bare inntekter som er fritatt for beskatning etter
fritaksmetoden. Konsernbidrag omfattes således ikke av de foreslåtte
reglene om inntektsføring.
Departementet foreslår at inntektsføringen settes til tre prosent
av selskapets skattefrie aksjeinntekter mv. Den sjablonmessige inntektsføringen
skal kompensere for at det gis fradrag for kostnader som er tilknyttet
de skattefrie aksjeinntektene. En slik sjablonregel er betydelig
enklere å administrere for både foretakene og ligningsmyndighetene
enn en regel om å nekte direkte fradragsføring av eierkostnadene, men
en slik metode er imidlertid lite treffsikker i enkelttilfeller.
Som et alternativ kunne en tenke seg en sjablonmetode som er knyttet
mer direkte opp mot å skille mellom kostnader som er knyttet til
henholdsvis skattefrie og skattepliktige inntekter i foretaket. En
slik metode vil kunne være mer treffsikker, men vil være vesentlig
tyngre å administrere og er ikke tilstrekkelig utredet til å kunne
foreslås nå. Departementet vil arbeide videre med å vurdere mer
treffsikre metoder for begrensninger i fradragsretten for eierkostnader
i fritaksmetoden.
For å unngå tilpasninger i forbindelse med ikrafttredelsen, foreslår
departementet at endringen trer i kraft straks, med virkning fra
og med den dagen denne proposisjonen legges frem, det vil si 7. oktober 2008.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 2-38 sjette
ledd og 10-41 annet ledd.
En inntektsføring av en del selskapers skattefrie inntekter vil
gi noe merarbeid for skattyterne og ligningsmyndighetene. Forslaget
krever at skattyterne innrapporterer beregningsgrunnlaget, og at
ligningsmyndighetene foretar en fastsettelse av selskapenes skattefrie
inntekter.
Forslaget anslås å øke påløpt proveny med 225 mill. kroner i
2008 og 475 mill. kroner i 2009. Inntektene bokføres året etter
at de påløper siden selskapene er etterskuddspliktige.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag til endringer i skatteloven §§ 2-38
sjette ledd og 10-41 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den regel
som foreslås innført uansett ikke vil gjelde for utbytte og gevinster
mellom rederibeskattede selskaper, siden disse er omfattet av andre
fritaksbestemmelser. Slike selskaper er fritatt for skatt på overskudd,
og vil derfor ikke ha gjennomført noen fradragsføring av aksjeeierkostnader
uavhengig av hvem aksjeinntektene kommer fra. Disse
medlemmer vil derfor understreke at en slik ny bestemmelse
ikke kan omfatte aksjeinntekter i rederibeskattede selskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at fritaksmetoden var et sentralt
element i skattereformen for å unngå kjedebeskatning mellom selskaper, jf.
Ot.prp. nr. 1 (2004–2005), og at dette hadde klar sammenheng med
innføringen av utbytteskatt for personer når opptjente midler ble
tatt ut av selskapene. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen nå foreslår skatteskjerpelser i fritaksmetoden. Disse medlemmer er av den oppfatning
at innføringen av en sjablonregel, hvor 3 prosent av alle inntekter
omfattet av fritaksmetoden likevel kommer til beskatning, er et
klart brudd med prinsippene i skattereformen. Disse
medlemmer peker på at skattereformen kun har virket i kort
tid, og at det derfor er særlig uheldig å foreslå endringer som
medfører klare brudd på prinsippene i reformen.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
gå imot forslaget til endring i skatteloven § 2-38 sjette ledd og
§ 10-41 annet ledd.
Disse medlemmer viser for øvrig til
at endringen vil medføre ekstraarbeid både for selskapene og skatteetaten,
samt at det kan oppstå problemer i forhold til hva som er riktig
inngangsverdi på alle aksjer. Disse medlemmer er
imidlertid tilfreds med at Finansdepartementet har presisert at
det er nettometoden som skal benyttes, jf. svar på spørsmål nr.
405.
Det ble ved lov 14. desember 2007 nr. 107 vedtatt endringer i
rederiskatteordningen som blant annet innebærer endelig fritak for
skatt på overskudd fra skipsfartsvirksomhet, med virkning fra og
med inntektsåret 2007, jf. Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) og Innst. O.
nr. 1 (2007–2008).
Den tidligere rederiskatteordningen var basert på en uttaksmodell,
det vil si at skipsfartsinntektene ikke ble skattlagt løpende, men
når ubeskattet kapital ble tatt ut av rederiskatteordningen. Dette
innebar en betydelig skattekreditt, og ga selskapene motiver til
å foreta skjulte uttak. For at uttaksmodellen skulle fungere etter
formålet, var det derfor viktig at regelverket fanget opp alle former
for uttak.
Det følger av skatteloven § 8-12 at selskap innenfor ordningen
ikke kan yte lån til eller stille sikkerhet til fordel for skattytere
utenfor ordningen med direkte eller indirekte eierinteresser i selskapet.
Tilsvarende gjelder for lån til eller sikkerhetsstillelse til fordel
for selskap som slik skattyter har direkte eller indirekte eierinteresser
i, eller til skattyterens nærstående. Som nærstående regnes skattyterens
foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, barnebarn, samboer
eller samboers foreldre.
Forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse skal hindre at selskapets
eiere i realiteten disponerer over selskapets ubeskattede skipsfartsinntekter,
jf. Ot.prp. nr. 11 (1996–1997) på side 27. Som følge av forbudet fikk
aksjonærene bare tilgang til selskapets ubeskattede midler ved uttak
fra selskapet, for eksempel ved utbytteutdelinger. Uttaket medførte
i den tidligere rederiskatteordningen (i motsetning til et låneopptak eller
en sikkerhetsstillelse) at ubeskattede midler ble skattlagt på selskapets
hånd. I tillegg kan det for ligningsmyndighetene være vanskelig
å kontrollere hvorvidt en låneavtale eller sikkerhetsstillelse er
reell og inngått på markedsmessige vilkår.
Ved omleggingen av rederiskatteordningen ble det vedtatt overgangsregler
for selskap som ble lignet innenfor den tidligere rederiskatteordningen,
da disse kunne ha opparbeidet betydelige skattekreditter. Overgangsreglene
gikk ut på et oppgjør av disse skattekredittene per 1. januar 2007.
To tredjedeler av beregnet, ikke skattlagt gevinst skulle føres
på en oppgjørskonto som skal tas til inntekt over 10 år, mens en tredjedel
av gevinsten bare skal skattlegges i den grad et tenkt skattebeløp
knyttet til denne ikke blir brukt til kvalifiserende miljøtiltak
innen utgangen av inntektsåret 2021. Disse selskapene kan derfor
i perioden frem mot utgangen av inntektsåret 2021 fortsatt ha skattekreditter.
I forbindelse med omleggingen av rederiskatteordningen ble det
vurdert om forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse skulle avvikles,
men det ble konkludert med at forbudet skulle videreføres, jf. Ot.prp.
nr. 1 (2007–2008) punkt 3.4.3.4. Begrunnelsen for å opprettholde
et generelt forbud mot lån og sikkerhetsstillelse knyttet seg hovedsakelig
til skattekredittene fra den tidligere rederiskatteordningen. Det
ble blant annet vist til at en avvikling av forbudet kunne åpne
for ulike tilpasninger, samt medføre problemer med hensyn til mislighold
av skatteforpliktelser knyttet til oppgjøret ved overgang til ny
rederiskatteordning.
Skipsfartsinntekter opptjent innenfor den endrede rederiskatteordningen
er endelig fritatt for skatt, det vil si skipsfartsinntekter opptjent
fra og med 1. januar 2007. Endelig skattefritak innebærer at det ikke
oppstår skattekreditter knyttet til skipsfartsinntektene.
Hensyn som taler mot å avvikle forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse
knytter seg til at aksjonærene kan disponere over skattekredittene
fra den tidligere rederiskatteordningen gjennom lån og sikkerhetsstillelser.
Disse hensynene gjør seg ikke gjeldende i den grad det er beskattet
kapital eller skipsfartsinntekter som er endelig fritatt for skatt
som lånes ut eller benyttes som sikkerhet. Begrunnelsen for forbudet
mot lån og sikkerhetsstillelse gjør seg således ikke gjeldende for
selskaper som trådte inn i rederiskatteordningen fra ordinær beskatning
i 2007, eller som trer inn i ordningen i senere inntektsår. Tilsvarende
gjelder for selskaper som ble lignet innenfor den tidligere rederiskatteordningen,
men som ikke har skattekreditter (for eksempel fordi selskapet hadde
underskudd). I forhold til disse selskapene, isolert sett, er det
således ikke grunn til å opprettholde forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse.
For selskaper med skattekreditter fra den tidligere ordningen
vil forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse fortsatt ha relevans,
da det foreligger et incitament for aksjonærene mv. til å disponere
over den ubeskattede kapitalen ved lån og sikkerhetsstillelse fremfor
å ta den ut som utbytte. Behovet for regelen vil imidlertid bli
gradvis redusert frem mot utgangen av inntektsåret 2021.
Det var en klar forutsetning ved omleggingen av rederiskatteordningen
at skattekredittene ikke skulle kunne deles ut eller disponeres
av eierne uten beskatning. Departementet vil derfor ikke foreslå
å avvikle forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse for alle selskaper
innenfor rederiskatteordningen, blant annet fordi det åpner for
at aksjonærene kan disponere over skattekredittene fra den tidligere
rederiskatteordningen. I tillegg vil en avvikling av låneforbudet
føre til at ligningsmyndighetene må sette inn ressurser for å kontrollere
om lån og sikkerhetsstillelser er reelle, eller om det i realiteten
dreier seg om et utbytte (for eksempel lån aksjonæren ikke har til
hensikt å betale tilbake).
Etter departementets oppfatning kan selskaper underlagt rederiskattereglene
ha behov for fleksibilitet i finansieringen og likviditetsstyringen
som en adgang til å yte lån og gi sikkerhet åpner for. I tillegg kan
forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse vanskeliggjøre en inntreden
i ordningen fra ordinær beskatning for selskap som har ytt lån eller
stilt sikkerhet i strid med forbudet i skatteloven § 8-12.
Departementet foreslår derfor at forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse
avvikles for selskap innenfor rederiskatteordningen som ikke har
skattekreditter fra den tidligere rederiskatteordningen. For selskap med
skattekreditter skal forbudet mot lån og sikkerhetsstillelse videreføres
uendret.
Departementet foreslår at endringen gjennomføres ved at forbudet
mot lån og sikkerhetsstillelse i skatteloven § 8-12 oppheves, og
at det i overgangsreglene som ble vedtatt ved omleggingen av rederiskatteordningen
inntas et forbud mot lån og sikkerhetsstillelse med samme innhold
som gjeldende skatteloven § 8-12.
Det vises til forslag om opphevelse av skatteloven § 8-12, og
forslag til nytt tiende ledd i overgangsreglene til endringene i
skatteloven §§ 8-14, 8-15 og 8-17, vedtatt ved lov 14. desember
2007 nr. 107.
Forslaget antas ikke å ha administrative og økonomiske konsekvenser
av betydning.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med
virkning fra og med inntektsåret 2007.
Den gjeldende norske rederiskatteordningen inneholder ikke et
krav om at strategisk og kommersiell ledelse skal være lokalisert
i Norge (et såkalt management-krav). Flere andre europeiske rederiskatteordninger
har krav om at management-funksjoner skal være lokalisert i skattyterens
hjemland (eller EØS-området). Når det gjelder innholdet av management-kravet
varierer det fra land til land. Enkelte rederiskatteordninger oppstiller
faste kriterier for hvilke funksjoner som må utføres i vedkommende
land, mens i andre rederiskatteordninger beror det på en skjønnsmessig
helhetsbedømmelse om management-kravet er oppfylt. Videre er rederiskatteordningene
ulike med hensyn til om kravet skal være knyttet til en vurdering
av selskapets flåte som en helhet, eller til hvert enkelt skip.
I Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) uttalte departementet at en ikke
på daværende tidspunkt ville foreslå å innføre et krav om strategisk
og kommersiell ledelse lokalisert i Norge. Begrunnelsen var at dersom
det ble innført et slikt krav fra og med inntektsåret 2007 ville antakelig
en del selskaper innenfor den tidligere rederiskatteordningen ikke
kunne oppfylle kravet og måtte tre ut av ordningen. Departementet
varslet imidlertid at en ville vurdere nærmere om det er grunn til
å innføre et slikt krav etter en overgangsfase. Videre ble det uttalt
at selskapene bør få tilstrekkelig tid til å tilpasse seg et slikt
krav, og at det derfor tidligst bør få virkning fra og med inntektsåret
2009.
Et management-krav innebærer at selskap innenfor rederiskatteordningen
må utføre nærmere bestemte funksjoner fra Norge. Hvilke funksjoner
dette gjelder vil være avhengig av hvordan management-kravet utformes,
men de mest aktuelle funksjonene er den strategiske og kommersielle
ledelsen.
Strategisk ledelse er den høyere ledelse av selskapet, som for
eksempel utføres av daglig leder og selskapets styre. Kommersiell
ledelse er den aktiviteten som er nødvendig for å utnytte kapasiteten
til et skip.
Et krav om at den strategiske og kommersielle ledelsen skal være
lokalisert i Norge vil til en viss grad kunne bidra til å sikre
at den skattefavoriserte skipsfartsvirksomheten har en tilknytning
til Norge. På den annen side vil et management-krav redusere fleksibiliteten
i ordningen, og skape administrative utfordringer for skatteetaten
da det må føres kontroll med om det enkelte selskap innenfor ordningen
oppfyller kravet. Departementet antar også at de fleste selskapene
innenfor rederiskatteordningen allerede utøver den strategiske og
kommersielle ledelsen fra Norge.
På denne bakgrunn vil departementet ikke foreslå at det innføres
et krav om at den strategiske og kommersielle ledelsen skal være
lokalisert i Norge.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til opphevelse av skatteloven § 8-12.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til nytt tiende ledd i overgangsreglene
til endringene i skatteloven §§ 8-14, 8-15 og 8-17, vedtatt ved
lov 14. desember 2007 nr. 107.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter avviklingen
av rederiskatteordningens forbud mot lån og garantier for selskap
som ikke får fastsatt en skatt ved overgang fra den tidligere til
den nye rederiskatteordningen, eller som trer inn fra det ordinære
skattesystemet. Disse medlemmer viser
i den anledning til at særlig innen skipsfart gir den internasjonale
finanskrisen allerede svært negative utslag ved at det er meget
vanskelig å finansiere nye skip, og at eksisterende finansieringsløsninger
på nykontraheringer må reforhandles. Dette har stor betydning både
for arbeidsplassene til sjøs, og ikke minst på verftene, også de
norske. Rederiene vil derfor være avhengige av å kunne benytte den
kapital som ligger innenfor rederiskatteordningen for å kunne sikre
de nødvendige garantier overfor långivere, slik at virksomhet og
arbeidsplasser kan opprettholdes best mulig i en nedgangsperiode.
Disse medlemmer vil derfor gå inn
for at forbudet i skatteloven § 8-12 mot slike lån og garantier
blir opphevet slik Regjeringen foreslår, men vil gå imot at det
i overgangsreglene for rederiskatteordningen inntas et nytt forbud
mot tilsvarende lån og sikkerhetsstillelser som i den gjeldende
§ 8-12 i skatteloven, jf. forslaget om nytt 10. ledd i overgangsreglene
i lov 14. desember 2007 nr. 107.
Disse medlemmer viser i samme forbindelse
til at både finansminister og næringsminister fra Stortingets talerstol
flere ganger har lovet at miljødelen på 7 mrd. av de tilbakeførte
skattekreditter i forbindelse med overgangsordningen i rederiskattteordningen
skulle kunne føres som egenkapital i selskapenes regnskaper. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
ikke har greid eller villet legge til rette for dette, og med bakgrunn
i situasjonen for næringen vil disse medlemmer på
nytt ta opp denne saken med sikte på å få gjennomført ordningen
slik Regjeringen har lovet.
Det foregår i stor grad en internasjonalisering av norsk næringsliv.
Internasjonaliseringen innebærer blant annet en økning i handelen
med utlandet, økt internasjonalt samarbeid, økt produksjon i utlandet
og en økning av utenlandskeide bedrifter i Norge. Dette medfører
at omfanget av disposisjoner som har virkning over landegrensene
er økende. Slike disposisjoner vil ofte ha skattemessige konsekvenser.
I mange tilfeller vil disposisjonene innebære at eiendeler realiseres,
slik at eventuelle gevinster og tap anses innvunnet eller pådratt.
Etter gjeldende rett skal eventuell skatteplikt eller fradragsrett
vurderes på realisasjonstidspunktet.
Grenseoverskridende disposisjoner kan også gjennomføres uten
at eiendeler realiseres. Etter norsk skatterett forutsetter realisasjon
som innvinningskriterium for gevinster at eiendomsretten til den
aktuelle eiendelen overføres mot vederlag eller at eiendomsretten
opphører. Dersom en eiendel tas ut av norsk beskatningsområde uten
at den overføres mot vederlag, oppstår spørsmålet om det likevel
er hjemmel for å skattlegge eventuell latent gevinst knyttet til
eiendelen. Dersom hjemmel ikke foreligger, vil gevinsten ikke bli
skattlagt her. Dette vil kunne gi incentiver til å ta eiendeler
ut av norsk beskatningsområde før et planlagt salg. Mer generelt
vil manglende hjemmel medføre at gevinster ikke kommer til skattlegging
i Norge, selv om de er opparbeidet her.
Etter gjeldende rett er det bare i begrenset utstrekning hjemmel
for å skattlegge urealisert verdistigning for en eiendel som mister
sin tilknytning til norsk beskatningsområde uten at den aktuelle
eiendelen overføres mot vederlag. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at det innføres generelle regler om skattlegging av urealiserte
kapitalgevinster når eiendeler tas ut av norsk beskatningsområde.
Forslaget innebærer at uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde
skal anses som et innvinningskriterium for kapitalgevinst knyttet
til den aktuelle eiendelen, på linje med realisasjon. Tilsvarende
skal uttak fra norsk beskatningsområde i visse tilfeller innebære
at tap anses pådratt. Gevinsten eller tapet vil tilsvare differansen
mellom eiendelens markedsverdi og skattemessige verdi på tidspunktet
for innvinning ved uttak.
Det antas at behovet for skattlegging ved uttak gjør seg gjeldende
særlig for eiendeler med tilknytning til næringsvirksomhet. Forslaget
begrenses derfor til i hovedregelen å gjelde eiendeler med virksomhetstilknytning.
For finansielle eiendeler foreslås det at det likevel ikke skal
gjelde et slikt krav.
Reglene om skattlegging av gevinst og fradrag for tap ved uttak
av eiendeler fra norsk beskatningsområde foreslås å gjelde tilsvarende
når forpliktelser mister sin tilknytning til norsk beskatningsområde. Dette
kan få betydning særlig for langsiktige gjeldsposter i fremmed valuta.
Med uttak fra norsk beskatningsområde menes en disposisjon eller
hendelse som gjør at en eiendel eller forpliktelse mister sin tilknytning
til norsk beskatningsområde, men uten at eiendelen samtidig realiseres,
det vil si uten at eiendomsretten til eiendelen overføres mot vederlag
eller opphører.
Uttak fra norsk beskatningsområde kan skje for eksempel når et
driftsmiddel med tilknytning til en norsk filial av et utenlandsk
selskap fysisk flyttes ut av Norge. Et annet eksempel er at et selskap
hjemmehørende i Norge flytter til utlandet, eller flytter deler av
sin virksomhet til utlandet. De antatt viktigste praktiske eksemplene
på begivenheter som kan innebære uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde er
flytting av driftsmidler i petroleumsvirksomhet til andre lands
kontinentalsokler, og overføring av rettigheter til immaterielle
eiendeler (patenter og lignende) til utlandet.
Et hovedspørsmål ved utformingen av reglene er om beskatningen
av latent gevinst skal være irreversibel, eller om skatteplikten
skal falle bort dersom den aktuelle eiendelen ikke faktisk realiseres
innen en viss tid. Både forholdet til EØS-avtalen (fellesskapsretten)
og andre hensyn kan tilsi ulik behandling av forskjellige typer
objekter på dette punktet. Departementets forslag innebærer et skille
mellom på den ene siden fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler
og forpliktelser, og på den andre siden immaterielle eiendeler og
omsetningsgjenstander. For fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler
og forpliktelser skal skatteplikten falle bort dersom den aktuelle eiendelen
ikke faktisk realiseres innen fem år etter uttaket, og det gis på
visse vilkår utsettelse med skattebetalingen frem til faktisk realisasjon.
For immaterielle eiendeler og omsetningsgjenstander gjennomføres
en irreversibel beskaning av latent gevinst ved uttak fra beskatningsområdet,
uten adgang til utsettelse med betaling av skatten.
Departementet foreslår også en lovfesting av regler om likvidasjonsbeskatning
ved utflytting av selskaper fra Norge. Beskatningen i slike tilfeller
bygger i dag for en stor del på gjennomskjæringsbetraktninger med
tilknytning til selskapsrettslige regler om plikt til likvidasjon
av selskaper. Etter departementets oppfatning vil en lovfesting
være hensiktsmessig.
Departementet foreslår generelle lovbestemmelser om skattlegging
av latente gevinster ved uttak av eiendeler og forpliktelser fra
norsk beskatningsområde. Etter gjeldende regler er det bare i noen
tilfeller hjemmel for slik skattlegging. Regler om skattlegging
ved uttak fra norsk beskatningsområde vil hindre omgåelse av norsk
gevinstbeskatning ved at eiendeler tas ut av beskatningsområdet
til et beskatningsområde med lavere gevinstbeskatning forut for
et planlagt salg. Reglene vil også mer generelt bidra til å sikre
at gevinster som er opparbeidet i Norge skattlegges her. Nedenfor
gis en nærmere omtale av de hensyn som tilsier innføring av generelle
regler om skattlegging av urealiserte gevinster ved uttak fra norsk
beskatningsområde.
Behovet for tiltak er i utgangspunktet begrunnet i at det etter
gjeldende rett er begrenset adgang til å skattlegge urealiserte
kapitalgevinster ved uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde,
jf. punkt 8.2 i proposisjonen. Manglende hjemmel for skattlegging
i disse tilfellene kan medføre at gevinster som er opparbeidet mens
eiendeler har hatt tilknytning til Norge, ikke blir skattlagt her.
Dette vil gjelde hvis Norge ikke har beskatningshjemmel ved opphør
av skattyters status som hjemmehørende eller bosatt her etter skatteloven
§§ 2-1 og 2-2 eller som begrenset skattepliktig hit etter skatteloven
§ 2-3 første ledd bokstav b. Det vil også gjelde dersom Norge ikke
har beskatningshjemmel ved flytting av eiendeler til et fast driftssted
i et land, og skatteavtalen mellom Norge og vedkommende land bygger
på en unntaksmetode slik at inntekt fra virksomhet der bare skal
beskattes i det andre landet.
I den utstrekning norske skattyteres eiendeler flyttes til et
fast driftssted i et land Norge har skatteavtale med og skatteplikt
deretter utløses ved at eiendelen realiseres, vil armlengdeprinsippet
og "selvstendighetsfiksjonen" som er nedfelt i skatteavtalene, medføre
at Norge ved en senere realisasjon fortsatt er forbeholdt retten
til å skattlegge den andelen av gevinsten som var opparbeidet mens
eiendelen var innenfor norsk beskatningsområde. De nevnte reglene
i skatteavtalene innebærer at et fast driftssted, som faktisk er
en del av det foretaket det tilhører og ikke en egen juridisk enhet,
skal tilskrives den inntekten det ville hatt dersom det hadde vært
et særskilt og selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet
under samme eller lignende vilkår, og som opptrådte uavhengig i
forhold det foretaket som det er en del av. Som eksempel på at skattlegging
er gjennomført i et slikt tilfelle kan det vises til tingrettsdommen
inntatt i Utvalget 2005 på side 327.
Med grenseoverskridende virksomhet oppstår behov for fordeling
eller tilordning av skattegrunnlag mellom ulike land. Økende internasjonalisering
og omorganisering av virksomhet over landegrensene reiser et generelt
spørsmål om riktig tilordning av skattegrunnlag mellom ulike land.
Skatteavtalene anerkjenner i stor utstrekning territorialitetsprinsippet.
Prinsippet innebærer at den enkelte stat i utgangspunktet har beskatningsretten
til inntekter som er opparbeidet i vedkommende stat. Dette prinsippet
er også godtatt i fellesskapsretten som et allment hensyn som kan
begrunne unntak fra forbudene mot forskjellsbehandling og restriksjoner
i forbindelse med regelverket om de fire friheter, jf. punkt 8.3.1
i proposisjonen. I tråd med dette mener departementet at en bør
innføre regler som generelt sikrer skattlegging av urealiserte kapitalgevinster
på uttakstidspunktet. I motsatt fall vil grenseoverskridende samhandling
og virksomhet kunne medføre uthuling av det norske skattefundamentet.
Virksomhet og eiendeler flyttes i økende grad over landegrensene.
Eksempler kan være grenseoverskridende fusjoner, annen utflytting
av selskaper eller etablering av datterselskaper og fast driftssteder i
Norge eller utlandet. Andre eksempler er restrukturering av forretningsmønstre
og produksjons- og verdikjeder som medfører flytting av funksjoner,
rettigheter og risiko.
Innenfor EU er det gitt selskaps- og skatterettslige direktiver
mv. som skal gjøre det enklere å utøve virksomhet på tvers av landegrensene,
herunder å flytte virksomhet og selskaper mellom medlemsstatene.
Som nevnt i punkt 8.3.1 i proposisjonen følger det av fusjonsskattedirektivet
at medlemsstatene kan sette som vilkår for skattefritak at eiendelene
skal beholdes ved et fast driftssted i det landet virksomheten ble
drevet før omorganiseringen. Norge er som EØS-stat ikke forpliktet
til å inkorporere fusjonsskattedirektivet ettersom EØS-avtalen ikke
omfatter medlemslandenes skatteregler. Det pågår imidlertid et arbeid
i departementet med sikte på å vurdere om det er behov for å foreslå
generelle regler som på nærmere vilkår kan gi rett til fritak for
umiddelbar gevinstbeskatning ved omorganisering av virksomhet, blant annet
innen EØS-området.
Fastsetting av vilkår om plikt til å videreføre virksomhet ved
et fast driftssted som er undergitt begrenset skatteplikt til Norge,
gir imidlertid ingen garanti mot at virksomheten på et senere tidspunkt
flyttes ut av driftsstedslandet. Dersom det ved en slik senere utflytting
ikke foreligger internrettslig hjemmel for skattlegging av urealiserte
gevinster, vil Norge kunne miste beskatningsretten til gevinster
som er opparbeidet mens eiendelene hadde tilknytning til norsk beskatningsområde.
Innføring av internrettslige regler om uttaksbeskatning av urealiserte
gevinster, for eksempel ved uttak av eiendeler fra faste driftssteder,
er også forutsatt blant annet i kommisjonsuttalelsen om uttaksskatt
av 19. desember 2006, jf. punkt 8.3.2 i proposisjonen. Departementet
legger til grunn at regler om skattlegging av urealiserte gevinster
ved utflytting av eiendeler mv. for å sikre statenes skattefundament,
i utgangspunktet ikke er i strid med de fire friheter i EF-traktaten.
Reglene om etableringsfrihet slik disse er nedfelt blant annet i
fusjonsskattedirektivet, er således ikke til hinder for at det innføres
slike regler. Flere EU-land, for eksempel Sverige, Danmark, Storbritannia
og Tyskland, har innført ulike former for regler om uttaksskatt
for driftsmidler mv., jf. punkt 8.4 i proposisjonen.
Manglende internrettslig hjemmel for uttaksbeskatning kan gi
incentiver til å ta eiendeler ut av norsk beskatningsområde til
land med lavere skattenivå før et planlagt salg, for å unngå norsk
skatt (skattemotiverte uttak).
Hva som er en riktig tilordning av skattegrunnlag mellom ulike
land, jf. ovenfor, bør i utgangspunktet være retningsgivende også
for skattleggingen i omgåelsestilfellene. Internrettslige regler
om skattemessig gjennomskjæring i omgåelsestilfellene, er i seg selv
ikke hensiktsmessig eller tilstrekkelig for å motvirke omgåelse.
Både hensynet til å få en riktig tilordning av inntekter mellom
Norge og andre EØS-stater og mellom Norge og andre land, og hensynet
til å unngå skatteunndragelser peker på et åpenbart og økende behov for
en intern generell hjemmel for skattlegging av urealisert kapitalgevinst
ved uttak fra norsk beskatningsområde.
Dette gjelder selv om det gjennomføres reforhandling av gjenværende
skatteavtaler som ikke bygger på en kreditmetode for å unngå dobbeltbeskatning.
Det vil uansett være et påtrengende behov for å styrke de internrettslige
hjemlene for skattlegging, blant annet ved uttak av immaterielle
eiendeler ved restrukturering av virksomhet, og når det gjelder utenlandske
foretak som har hatt og avslutter virksomhet i Norge.
Departementet foreslår at uttak fra norsk beskatningsområde innføres
som et eget innvinningskriterium for latente gevinster på eiendeler
og forpliktelser. Med uttak fra norsk beskatningsområde menes i
denne sammenhengen at en eiendel eller forpliktelse mister sin tilknytning
til norsk beskatningsområde, slik at inntekter og kostnader knyttet
til eiendelen ikke lenger skal medtas ved inntektsskatteligningen
i Norge. Det forutsettes at flyttingen ut av beskatningsområdet
ikke innebærer en form for overføring av objektet som medfører skattemessig
realisasjon eller uttak til egen bruk eller gaveoverføring som omfattes
av bestemmelsene om uttaksbeskatning i skatteloven, jf. punkt 8.5.2.2
i proposisjonen.
I skatteloven § 14-60 tredje ledd er det angitt i hvilke tilfeller
driftsmidler skal anses å være tatt ut av beskatningsområdet, i
forbindelse med reglene om avskrivninger for driftsmidler som tas
inn i og ut av norsk beskatningsområde. Departementet foreslår at en
tilsvarende definisjon legges til grunn for reglene om skattlegging
av urealiserte gevinster ved uttak fra norsk beskatningsområde.
Forslaget innebærer at skattepliktig gevinst skal fastsettes
på tidspunktet for innvinning ved uttak av et objekt fra norsk beskatningsområde.
Dette skal skje i forbindelse med ligningen for innvinningsåret. Tilsvarende
vil tap i visse tilfeller anses pådratt i forbindelse med uttak
av objekt fra norsk beskatningsområde, og skal fastsettes i forbindelse
med ligningen for pådragelsesåret.
En forutsetning for å kunne gjennomføre uttaksbeskatningen er
at Norge ikke har frafalt gevinstbeskatningsretten knyttet til det
aktuelle objektet gjennom en skatteavtale med det land objektet
får skattemessig tilknytning til etter uttaket. For å sikre at uttaksskatten
skal kunne gjennomføres uten hinder av skatteavtalebestemmelser
om fordeling av beskatningsrett for kapitalgevinster, må tidfestingen
skje på et tidspunkt der objektet fortsatt har tilknytning til norsk
beskatningsområde etter skatteloven og skatteavtalene. Departementet
foreslår derfor at innvinnings- og tidfestingstidspunktet for uttaksbeskatning bør
settes til dagen før uttaket fra norsk beskatningsområde. Gevinst
vil dermed være innvunnet og tidfestet (og tap vil være pådratt
og tidfestet) dagen før uttaket fra norsk beskatningsområde. Det
foreslås en egen bestemmelse i skatteloven § 14-27 om tidfesting
av gevinst og tap ved uttak fra norsk beskatningsområde.
Det vises til forslag til skatteloven nye § 9-14 første og sjuende
ledd og § 14-27.
Nedenfor gis det eksempler på ulike typer disposisjoner og begivenheter
som kan medføre uttak av objekter fra norsk beskatningsområde. Fremstillingen
er ikke ment å gi en uttømmende angivelse av hvilke tilfeller som
kan anses som uttak fra norsk beskatningsområde.
Derimot vil det ikke anses som uttak dersom en person bosatt
eller selskap hjemmehørende i Norge flytter en eiendel fra Norge
til et fast driftssted i et annet land som Norge ikke har skatteavtale
med, eller der skatteavtalen med dette landet gir anvisning på en kreditmetode
for å unngå dobbeltbeskatning når det gjelder den aktuelle eiendelen.
Person bosatt og selskap hjemmehørende i Norge har alminnelig
(global) skatteplikt til Norge for sine inntekter uavhengig av hvor
kilden for disse er, jf. skatteloven § 2-1 niende ledd og § 2-2
sjette ledd. Dobbeltbeskatning unngås ved at utenlandsk skatt fratrekkes
i norsk skatt (kreditmetode), jf. skatteloven §§ 16-20 flg. De fleste
norske skatteavtaler med andre land bygger nå også på en slik kreditmetode. Det
innebærer for eksempel at et norsk foretak som driver virksomhet
gjennom filial eller annen form for fast driftssted i Danmark skal
ta med inntekt fra denne virksomheten i sin norske selvangivelse
og bli lignet for den her. Hvis foretaket flytter et driftsmiddel (for
eksempel produksjonsutstyr, maskiner i entreprenørvirksomhet eller
en borerigg) for å bruke det i sin danske virksomhet, vil driftsmidlet
ikke være "tatt ut" av norsk beskatningsområde fordi virksomheten
som det brukes i fortsatt er skattepliktig til Norge. Men i enkelte
eldre skatteavtaler (der de viktigste nå er under reforhandling)
bygger reglene for unngåelse av dobbeltbeskatning på en unntaksmetode
som innebærer at et norsk foretaks virksomhet i det andre landet
gjennom et fast driftssted der ikke skal beskattes i Norge. Det
gjelder for eksempel skatteavtalene med Tyskland og Italia. Dette
innebærer at driftsmidler som overføres fra Norge til bruk ved fast
driftssted i disse landene vil måtte regnes som tatt ut av norsk
beskatningsområde.
En skattyters status som alminnelig
skattepliktig til Norge, faller bort når skattyteren flytter ut
av Norge. Dersom skattyteren ved opphør av den alminnelige skatteplikten
driver virksomhet i Norge som ikke beholdes eller videreføres her
ved samtidig etablering av begrenset skattepliktig virksomhet i
Norge, vil eiendeler knyttet til virksomheten anses for å være tatt
ut av norsk beskatningsområde. Dette gjelder for eksempel når et selskap
flytter sitt hovedkontor til utlandet uten å videreføre virksomhet
eller beholde eiendeler her som undergis begrenset skatteplikt til
Norge. Det vil si at det foreligger uttak i den utstrekning det samtidig
med utflytting av skattesubjektet, skjer flytting av skattyters
eiendeler og virksomhet, uansett til hvilken stat utflyttingen skjer.
Det vil anses som uttak at en skattyters status som alminnelig
skattepliktig til Norge bortfaller, når skattyter ved opphør av
den alminnelige skatteplikten driver virksomhet i annen stat som
Norge etter skatteavtale kan beskatte etter kreditmetoden eller
som Norge ikke har skatteavtale med. Dette kan for eksempel være
tilfelle når et selskap flytter sitt hovedkontor til utlandet og
driver virksomhet i andre land.
Som uttak anses også bortfall av en skattyters begrensede
skatteplikt hit etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b, for
eksempel når en begrenset skattepliktig skattyter flytter en eiendel fra
fast driftssted i Norge til et fast driftssted eller hovedkontor
i utlandet.
Som uttak anses videre bortfall av skatteplikt etter bestemmelsene
i skatteloven §§ 2-4 og 10-60 flg. (skattlegging av norsk-kontrollerte
selskaper mv. hjemmehørende i lavskattland) når vilkårene for NOKUS-beskatning
opphører fordi selskapet ikke lenger anses norsk-kontrollert.
Etter gjeldende rett vil Norge, der en eiendel flyttes til et
fast driftssted i utlandet, beholde retten til å beskatte gevinst
basert på verdien av eiendelen ved uttaket, selv om skatteavtalen
med driftsstedlandet gir anvisning på en unntaksmetode. Også i slike
tilfeller vil det imidlertid foreligge uttak fra norsk beskatningsområde,
allerede ved flyttingen av eiendelen til det faste driftsstedet.
Som et eksempel på at skattlegging som nevnt er gjennomført, vises
det til tingsrettsdommen referert i Utvalget 2005 på side 327. Dommen
gjaldt et tilfelle der aksjer var overført fra hovedkontoret i Norge
til et fast driftssted i Sveits. Retten kom til at Norge etter norsk
intern rett kunne skattlegge gevinst basert på verdien ved overføring av
aksjene til det faste driftsstedet, og at skatteavtalen, som bygget
på en unntaksmetode, ikke innebar at Norge hadde gitt avkall på
beskatningsretten. (Skatteavtalen er nå endret slik at kreditmetoden
gjelder fra inntektsåret 2006).
Svalbard er et eget beskatningsområde. Dette gjelder også med
hensyn til regler om eiendeler og forpliktelser som tas inn i og
ut av norsk beskatningsområde. De generelle reglene om skattlegging
ved uttak fra norsk beskatningsområde vil derfor få anvendelse også
der objekter får tilknytning til Svalbard samtidig som tilknytningen
til fastlandet opphører. Ved uttak fra Svalbard til fastlandet eller
til utlandet, vil det kunne være grunnlag for uttaksbeskatning til
Svalbard, jf. svalbardskatteloven § 3-1 første ledd.
De generelle reglene om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde
skal også omfatte uttak av forpliktelser. Innvinningskriteriet skal
være det samme som for eiendeler. En forpliktelse anses for å være
tatt ut av norsk beskatningsområde når inntekter og kostnader knyttet
til forpliktelsen ikke lenger skal tas i betraktning ved inntektsskatteligningen
i Norge. Et eksempel på uttak av forpliktelser er at et selskap med
latente valutagevinster på langsiktige gjeldsposter i fremmed valuta
flytter ut av Norge, noe som medfører uttak fra beskatningsområdet
av disse gjeldspostene.
Tilfeller som innebærer overføring av eiendeler til et annet
subjekt og som derfor anses som realisasjon etter skatteloven §§ 5-1,
jf. 5-30, samt uttak til egen bruk eller gaveoverføring etter skatteloven
§ 5-2, er ikke omfattet av begrepet uttak fra norsk beskatningsområde,
slik det er brukt i bestemmelsene om avskrivninger for driftsmidler
som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde, jf. skatteloven
§ 14-60 tredje ledd. Disse tilfellene skal heller ikke omfattes av
forslaget om generelle regler om skattlegging av urealiserte gevinster
ved uttak fra norsk beskatningsområde. Det samme gjelder i tilfeller
der gevinst på forpliktelser blir realisert, ved oppfyllelse, ettergivelse,
overføring mv. Uttak til egen bruk eller gaveoverføring som ikke
medfører skatteplikt etter skatteloven § 5-2, for eksempel fordi
det omfattes av unntaket ved overføring av virksomhet til arveavgiftspliktig
arving, skal likevel omfattes av forslaget.
Det typiske eksemplet på tilfeller som ikke anses som uttak,
vil være overdragelse av eiendeler fra et subjekt som er skattepliktig
til Norge til et annet subjekt som ikke er skattepliktig hit, hva
enten overføringen anses som gaveoverføring eller realisasjon og uansett
om transaksjonen behandles med kontinuitet etter regler om skattefri
fusjon, fisjon eller annen omdanning av virksomhet.
Tilfeller der et selskap flyttes ut av Norge, men hvor det ikke
skjer noen faktisk avvikling av selskapet, vil ikke anses å innebære
en overføring av selskapets eiendeler og forpliktelser. Det gjelder
selv om eierne har plikt til å avvikle selskapet gjennom oppløsning
og likvidasjon, jf. departementets uttalelse inntatt i Utvalget
1998 på side 848 (omtalt under punkt 8.2.6 i proposisjonen). I slike
tilfeller vil det dermed foreligge hjemmel for skattlegging av urealisert
gevinst ved utflytting av selskapet både i bestemmelsene om skattlegging
av gevinst ved utflytting av selskaper, og i bestemmelsene om skattlegging
av gevinst ved uttak fra norsk beskatningsområde. Departementet
foreslår for øvrig en generell lovfesting av regler om likvidasjonsbeskatning
ved utflytting av selskaper fra Norge, jf. avsnitt 8.5.11 i proposisjonen.
Ved flere typer av omorganisering av virksomhet vil regler om
gjennomføring med skattemessig kontinuitet innebære fritak fra skatteplikt.
Dette gjelder reglene om skattefri fusjon og fisjon i skatteloven §§ 11-1
til 11-11, reglene om skattefri omdanning i skatteloven § 11-20
med tilhørende forskriftsbestemmelser og reglene om skattefrie konserninterne
overføringer i skatteloven § 11-21 med tilhørende forskriftsbestemmelser.
Videre gjelder det tilfeller der Finansdepartementet etter søknad
gir samtykke til skattefri gjennomføring av transaksjoner, jf. skatteloven
§§ 11-21 og 11-22. Et hovedformål med disse reglene er at omorganiseringer
som er forretningsmessig ønskelige, skal kunne gjennomføres uten
hinder av skattlegging av urealiserte gevinster.
De nevnte typene omorganiseringer kan i utgangspunktet medføre
uttak fra norsk beskatningsområde. Som det fremgår av det ovennevnte
skal imidlertid disposisjoner som innebærer overføring av eiendeler
eller forpliktelser ikke omfattes av reglene om skattlegging ved
uttak fra norsk beskatningsområde. Det er derfor ikke behov for
regler om unntak fra uttaksbeskatning i tilfeller der omorganisering
av virksomhet kan gjennomføres med skattemessig kontinuitet.
I forbindelse med reglene om skattlegging av personlige aksjonærer
mv. ved utflytting er det gitt et unntak som innebærer at overføring
av aksjer mv. fra en person bosatt i Norge til ektefelle som er
bosatt i utlandet, skal likestilles med utflytting, jf. skatteloven
§ 10-70 første ledd annet punktum. Bakgrunnen er at overføring av
eiendeler mellom ektefeller ikke regnes som realisasjon, jf. unntaksbestemmelsen
i skatteloven § 9-2 tredje ledd bokstav d. Departementet antar at
overføring til ektefelle ikke vil være like aktuelt for eiendeler
som omfattes av forslaget om gevinstbeskatning ved uttak fra norsk
beskatningsområde. Ettersom en overføring til ektefelle ikke innebærer
realisasjon, jf. skatteloven § 9-2 tredje ledd bokstav d, vil imidlertid
de generelle reglene om uttaksbeskatning gis anvendelse der overføring
fra en ektefelle til en annen innebærer at en eiendel mister sin
tilknytning til norsk beskatningsområde.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 første ledd.
Alle skattytere som er skattepliktige for inntekt av virksomhet
i Norge, enten de er hjemmehørende i Norge eller ikke, kan være
subjekt for skatt ved uttak av eiendeler mv. fra norsk beskatningsområde.
Også skattytere som driver virksomhet i utlandet, og er skattepliktige
til Norge for inntekt av denne virksomheten, kan være subjekt for
skatt ved uttak.
Når det gjelder finansielle eiendeler er virksomhetstilknytning
ikke stilt opp som et vilkår i forslaget til generelle regler om
skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde, jf. punkt 8.5.4.7
i proposisjonen. For slike eiendeler skal reglene bare gjelde for
skattesubjekter som ikke omfattes av bestemmelsene i skatteloven
§ 10-70 om skatt for personlige aksjonærer mv. ved utflytting, det
vil si for personer som er bosatt i Norge etter skatteloven § 2-1
første ledd. For øvrige typer eiendeler og forpliktelser ser departementet
ikke behov for å lovfeste særlige regler om hvem som skal være
subjekt for utflyttingsskatt ved uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde.
Dersom en selvstendig næringsdrivende person som er skattemessig
bosatt i Norge etter skatteloven § 2-1 driver verdipapirhandelvirksomhet
gjennom en filial i en annen stat, og skatteavtalen med denne staten
gir anvisning på en unntaksmetode til unngåelse av dobbeltbeskatning,
vil verken de generelle reglene om skattlegging ved uttak fra norsk
beskatningsområde eller bestemmelsene om utflyttingsskatt for personlige
aksjonærer mv. i skatteloven § 10-70 gi hjemmel for skattlegging
av latent gevinst, dersom aksjer mv. flyttes fra virksomheten i
Norge til filialen i utlandet. Det vil imidlertid foreligge skatteplikt
etter de ordinære gevinstbeskatningsreglene for gevinst ved realisasjon
etter uttaket, og skatteavtalene vil ikke innskrenke denne beskatningsretten.
Se punkt 8.2.2 i proposisjonen der det blant annet er vist til tingsrettsdommen
inntatt i Utvalget 2005 på side 327 som et eksempel på at skattlegging
er gjennomført i slike tilfeller. Forslaget til generelle regler
om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde er ikke ment
å innskrenke skatteplikten for gevinst i slike tilfeller.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 første og fjerde
ledd.
Departementet foreslår en positiv oppregning i lovteksten av
de typer eiendeler og forpliktelser som skal omfattes av reglene.
Etter den foreslåtte forskriftshjemmelen i skatteloven § 9-14 trettende
ledd kan departementet unnta visse typer eiendeler fra bestemmelsene
om uttaksskatt. Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14
tredje, femte og trettende ledd.
Nedenfor gis en omtale av de ulike typene objekter som omfattes
av reglene.
Fysiske driftsmidler er alle typer driftsmidler som faller inn
under saldogruppe a samt c til i, jf. skatteloven 14-41 første ledd.
De praktisk viktigste eksemplene på fysiske driftsmidler som vil
omfattes av reglene er driftsmidler til bruk i petroleumsvirksomhet
på kontinentalsokkelen. For mange typer driftsmidler, for eksempel
driftsmidler i gruppe a og c (kontormaskiner og lignende samt vogntog,
lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og kjøretøy for transport
av funksjonshemmede), vil terskelbeløp for gevinstbeskatning ved
uttak, jf. punkt 8.5.5.2 i proposisjonen, innebære at reglene antakelig
får liten eller ingen praktisk betydning. Reglene vil antakelig også
få liten eller ingen praktisk betydning for driftsmidler i form
av bygg, anlegg og forretningsbygg, ettersom slike driftsmidler
ikke er egnet til å flyttes ut av norsk beskatningsområde, og ettersom
skatteavtalene gjennomgående gir anvisning på at beskatningsretten
tilligger den stat der eiendommen ligger, jf. OECDs mønsteravtale
art. 6(1).
Finansielle eiendeler omfatter i utgangspunktet alle typer finansaktiva,
herunder alle typer finansielle instrumenter. For finansielle eiendeler
skal det ikke gjelde et krav om tilknytning til virksomhet, jf.
punkt 8.5.4.7 i proposisjonen.
Det foreslås ikke, som i bestemmelsene i skatteloven § 10-70
om skatt for personlige aksjonærer mv. ved utflytting, å begrense
reglene til visse typer selskapsandeler og derivater. Dette må ses
i sammenheng med at formålet med reglene om utflyttingsskatt for
personlige aksjonærer mv. er å hindre skattemotivert utflytting
før salg. Behovet for reglene om utflyttingsskatt for personlige
aksjonærer mv. er knyttet særlig til skattereformen 2004-2006 og
innføringen av fritaksmetoden for selskapsaksjonærer og skjermingsmetoden
for personlige aksjonærer mv., jf. Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) side
43 flg. De mer generelle reglene om uttaksskatt som foreslås her
vil omfatte uttaksdisposisjoner som er (relativt sett) lettere å
gjennomføre enn skattemessig emigrasjon fra Norge. Reglene vil også
ha et videre formål enn å hindre skattemotiverte uttak, jf. punkt
8.5.1 i proposisjonen. De bør derfor få anvendelse for alle typer
finansaktiva. Som det fremgår av punkt 8.5.3 i proposisjonen skal
de generelle reglene om uttaksskatt imidlertid bare gjelde for skattesubjekter
som ikke omfattes av bestemmelsene i skatteloven § 10-70 om skatt
for personlige aksjonærer mv. ved utflytting.
Gevinst ved realisasjon av enkle fordringer mv. er unntatt fra
beskatning etter skatteloven § 9-3 første ledd bokstav c. Det foreslås
å unnta slike objekter også fra de generelle reglene om uttaksbeskatning,
jf. forslaget til skatteloven ny § 9-14 femte ledd.
Når det gjelder finansielle eiendeler som etter sin art kan være
omfattet av fritaksmetoden ved realisasjon, vises det til punkt
8.5.8.2 i proposisjonen.
Forpliktelser i form av gjeld mv. kan gi opphav til skattepliktig
gevinst. Særlig er dette aktuelt i forbindelse med langsiktige gjeldsposter
i fremmed valuta.
Omsetningsgjenstander er gjenstander som skattyteren eier i den
hensikt å omsette dem som en del av sin virksomhet, typisk varer.
Begrepet vil i denne sammenhengen ikke omfatte tjenester, ettersom
tjenester oppstår samtidig med at de realiseres (eller tas ut til
egen bruk eller gave), og dermed ikke vil være egnet til å tas ut
av beskatningsområdet uten en samtidig overføring ved realisasjon
eller uttak til egen bruk og gaveoverføring. Finansielle eiendeler
skal følge de særlige bestemmelsene for slike, jf. punkt 8.5.4.3
i proposisjonen, også i tilfeller der de er å anse som omsetningsgjenstander.
Immaterielle eiendeler er alle driftsmidler mv. som ikke er fysiske
driftsmidler, det vil si patenter, varemerker, opphavsretter, fagkunnskap
(know-how), ervervet og egenutviklet forretningsverdi (goodwill)
osv. Både egenutviklede og ervervede immaterielle driftsmidler omfattes.
I tilfeller der en virksomhet overføres til et annet land på en
slik måte at alle driftsmidler knyttet til virksomheten mister sin tilknytning
til norsk beskatningsområde, vil den egenutviklede forretningsverdien
kunne finnes som restverdien av virksomheten når verdien av alle
andre eiendeler knyttet til virksomheten er trukket fra.
Internasjonalt er det vanlig forekommende at virksomhet hvis
hovedaktivitet består i utnyttelsen av immaterielle eiendeler flyttes
over landegrenser for å oppnå lavere beskatning av den løpende avkastningen
av eiendelene. Et praktisk eksempel på dette er at et gründerselskap
utvikler et patent i Norge, som får en høy verdi på grunn av forventede
fremtidige inntekter ved utnyttelsen av patentet. Selskapet flytter
så utnyttelsen av patentet til et annet land, der de løpende inntektene
beskattes lavt.
Forslaget begrenses i hovedregelen til objekter som er knyttet
til virksomhet (i Norge eller i utlandet), det vil si hvor gevinster
ved en tenkt realisasjon av de aktuelle objektene på tidspunktet
for innvinning i utgangspunktet vil være hjemlet i virksomhetsregelen
i skatteloven § 5-30. Det antas at behovet for uttaksbeskatning
gjør seg gjeldende først og fremst for slike objekter.
Eiendeler som ikke benyttes i virksomhet skal i utgangspunktet
ikke omfattes. For finansielle eiendeler foreslås det imidlertid
at reglene skal gjelde uavhengig av om eiendelene har tilknytning
til virksomhet, se nedenfor.
Forslaget vil omfatte urealisert gevinst på alle typer eiendeler
knyttet til virksomhet. I utgangspunktet omfattes derfor fysiske
driftsmidler, omsetningsgjenstander og immaterielle eiendeler. Videre
foreslås det at gevinst knyttet til forpliktelser, for eksempel
gjeld, skal omfattes av reglene. Uttaksbeskatning for forpliktelser
kan være aktuelt særlig ved valutagevinst eller -tap på langsiktige
gjeldsposter.
Kravet om tilknytning til virksomhet innebærer at det ikke gjennomføres
uttaksbeskatning ved utflytting av andre typer investeringsgjenstander
enn finansielle eiendeler. For eksempel vil en privatperson som
flytter ut av Norge med investeringer i kunst eller lignende ikke
beskattes for eventuell latent gevinst.
For skattytere som ikke er hjemmehørende i Norge kan det foreligge
skatteplikt for gevinst på aksjer mv. etter reglene om skattlegging
av inntekter fra virksomhet som drives her eller bestyres herfra,
jf. skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b. Uttak av aksjer mv.
vil for slike skattytere normalt bare forekomme i tilfeller der
virksomhet som aksjene er knyttet til, helt eller delvis opphører
i Norge.
For skattytere som er hjemmehørende i Norge vil uttak av aksjer
mv. fra norsk beskatningsområde imidlertid kunne forekomme også
i tilfeller der aksjene mv. ikke er tilknyttet virksomhet. Dette
vil kunne gjelde i tilfeller der et selskap flytter sitt hovedkontor fra
Norge til en annen EØS-stat. Opphør av selskapets alminnelige skatteplikt
til Norge vil utløse likvidasjonsbeskatning, jf. departementets
uttalelse av 7. mai 1998 (referert i Utvalget 1998 på side 848),
og forslaget til uttrykkelig lovfesting av skatteplikten i slike
tilfeller, omtalt under punkt 8.5.11 i proposisjonen. Gevinst på
selskapets eiendeler (herunder aksjer mv. som ikke er omfattet av
fritaksmetoden) vil da komme til skattlegging i utflyttingssåret.
Utflytting av aksjer mv. vil også kunne forekomme uten at selskapet
flytter ut av Norge. Dette gjelder når aksjer mv. flyttes til et
fast driftssted i utlandet, og skatteavtalen med driftsstedslandet
gir anvisning på en unntaksmetode, jf. punkt 8.5.2.1 i proposisjonen.
Som nevnt ovenfor vil eiendeler som ikke har tilknytning til
virksomhet i utgangspunktet ikke omfattes av de generelle reglene
om skattlegging ved uttak. For finansielle eiendeler foreslås det
imidlertid at reglene skal gjelde uavhengig av om eiendelene har virksomhetstilknytning,
slik at også aksjer mv. som selskaper eier som rene finansielle
plasseringer blir omfattet av uttaksreglene. Det kan være betydelige latente
gevinster knyttet til slike verdipapirer som ikke bør kunne flyttes
ut av norsk beskatningsområde uten beskatning i de tilfeller der
gevinst ikke skal være fritatt for beskatning etter fritaksmetoden.
Bestemmelsene om beskatning av urealiserte aksjegevinster mv. ved
utflytting i skatteloven § 10-70 gjelder uavhengig av virksomhetstilknytning,
men disse bestemmelsene gjelder bare ved emigrasjon av personlige
aksjonærer mv.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslås at reglene om skattlegging
av kapitalgevinster ved uttak fra norsk beskatningsområde også skal
gjelde for finansielle eiendeler som ikke er tilknyttet virksomhet.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 sjette ledd.
Ettersom terskelen for å etablere fast driftssted i Norge etter
skatteavtalene (og dermed norsk skatteplikt) ofte er relativt lav,
kan forslaget om uttaksbeskatning få stor betydning for eiendeler
som for korte tidsperioder tas inn i og ut av norsk beskatningsområde
(for eksempel norsk kontinentalsokkel). Begrunnelsen for uttaksbeskatning
kan i slike tilfeller være svakere enn når virksomheten er mer fast
etablert i Norge fordi opparbeidelsen av latente gevinster kan være
mer begrenset ved helt kortvarige oppdrag. Videre kan praktiske
og administrative hensyn tilsi at det gjøres et unntak for fysiske
driftsmidler som bare i en kort periode har tilknytning til norsk beskatningsområde.
Dette henger blant annet sammen med at det ved beregning av gevinst
eller tap ved uttak av eiendel fra norsk beskatningsområde må foretas
en verdsettelse av eiendelen.
Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke bør beregnes
uttaksskatt for fysiske driftsmidler som samlet har hatt tilknytning
til norsk beskatningsområde i mindre enn en viss periode, for eksempel
ett år. Unntaket bør gjelde også for eiendeler som har fått tilknytning
til norsk beskatningsområde samtidig med anskaffelsen. Unntaket
bør imidlertid ikke gjelde dersom eiendelen er anskaffet kort tid
før uttaket fra norsk beskatningsområde, for eksempel to år, fordi
en større del av latent gevinst på eiendelen da normalt vil ha en
tilknytning til Norge.
Bestemmelser om minsteperioder som nevnt kan fastsettes av departementet
i forskrift, jf. forslaget til skatteloven ny § 9-14 trettende ledd.
Et par eksempler kan illustrere regelen:
Det forutsettes at det i forskrift er fastsatt minsteperioder
som nevnt ovenfor, på henholdsvis ett og to år. En skattyter har
anskaffet et driftsmiddel 1. mars 2009, som gis tilknytning til
norsk beskatningsområde 1. oktober 2009. Driftsmidlet tas ut av
beskatningsområdet 1. september 2010. Driftsmidlet har hatt tilknytning
til norsk beskatningsområde i 11 måneder, det vil si mindre enn
ett år, men ettersom det tas ut ett og et halvt år etter anskaffelsen,
det vil si mindre enn to år, vil det likevel ilegges uttaksskatt.
Som i eksempel 1 forutsettes det at det i forskrift er fastsatt
minsteperioder som nevnt ovenfor, på henholdsvis ett og to år. En
skattyter har anskaffet et driftsmiddel 1. november 2008, som gis
tilknytning til norsk beskatningsområde 1. januar 2010. Driftsmidlet
tas ut av beskatningsområdet 1. desember 2010. Driftsmidlet har
hatt tilknytning til norsk beskatningsområde i 11 måneder (mindre
enn ett år), og uttaket skjer 2 år og en måned etter anskaffelsen
(mer enn to år). Det vil derfor ikke ilegges uttaksskatt.
Som i eksempel 1 og 2 forutsettes det at det i forskrift er fastsatt
minsteperioder som nevnt ovenfor, på henholdsvis ett og to år. Et
driftsmiddel som er anskaffet i 2005, tas inn i og ut av norsk beskatningsområde
alle årene fra 2009 til 2012. Tilknytningsperioden til Norge for
hvert av de fire årene er tre måneder. Ettårskravet er ikke oppfylt
ved noen av uttakene, ettersom samlet tilknytning til beskatningsområdet
ikke overstiger ett år. Ved et nytt inntak og uttak i 2013 vil imidlertid
ettårskravet være oppfylt, og uttaksskatt skal ilegges.
Den skattemessige inngangsverdien fastsettes i utgangspunktet
som etter de ordinære gevinstbeskatningsreglene. Dette innebærer
at inngangsverdien for driftsmidler som avskrives etter saldoreglene
fastsettes til anskaffelseskostnaden, redusert for skattemessige
avskrivninger (jf. skatteloven §§ 14-40 til 14-48 samt §§ 14-50
til 14-52) og med tillegg for eventuelle påkostninger etter anskaffelsen.
Også for andre typer objekter skal inngangsverdien i utgangspunktet
fastsettes som etter de ordinære gevinstbeskatningsreglene. Dette
innebærer at anskaffelseskostnaden legges til grunn, dersom det
ikke er holdepunkter for en annen løsning.
For driftsmidler som tas inn i norsk beskatningsområde gjelder
bestemmelsene om inntaksverdi i skatteloven § 14-61. Dette innebærer
at det fastsettes en inntaksverdi, basert på kostpris og tenkte
saldoavskrivninger eller lineære avskrivninger for perioden mellom
anskaffelsen og inntaket. For øvrige objekter er utgangspunktet
at skattemessig verdi ved inntaket fastsettes på bakgrunn av historisk
kostpris.
Utgangsverdien ved beregning av gevinst eller tap ved uttak av
eiendel fra norsk beskatningsområde utgjøres av markedsverdien på
uttakstidspunktet. Det må altså i en del tilfeller foretas en verdsettelse
ved skjønn, noe som kan gi økte administrative kostnader. Dette
har sammenheng med at det på uttakstidspunktet ikke foreligger noe
vederlag som angir utgangsverdien. Slike skjønnsmessige verdsettelser kan
være krevende både for skattytere og skatteetaten. Terskelbeløp
for uttaksskatt, jf. punkt 8.5.5.2 i proposisjonen, vil imidlertid
begrense den administrative byrden. Det samme gjelder et unntak
for fysiske driftsmidler som er tilknyttet norsk beskatningsområde
bare for en kortere periode, jf. punkt 8.5.4.8 i proposisjonen.
Markedsverdien er den verdi objektet har ved omsetning i det
aktuelle markedet. For omsetningsgjenstander må det ses hen til
hvilket ledd i omsetningskjeden som er relevant. Ulike typer salgsledd vil
etter normale markedsforhold kunne gi ulike priser for ett og samme
objekt. Prinsippene for skattemessig internprising vil kunne gi
veiledning ved fastsettelsen av markedsverdien som skal ligge til
grunn for uttaksbeskatningen.
Departementet kan fastsette nærmere regler i forskrift om beregning
av gevinst og tap ved uttak fra norsk beskatningsområde, jf. forslaget
til skatteloven ny § 9-14 trettende ledd.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 åttende og trettende
ledd.
Departementet foreslår at uttaksbeskatningen skal omfatte den
urealiserte gevinsten ved uttaket. Gevinsten beregnes som differansen
mellom markedsverdi og skattemessig verdi av eiendelen på innvinningstidspunktet
(det vil si dagen før uttaket fra norsk beskatningsområde, jf. punkt
8.5.2.1 i proposisjonen).
Ettersom det ikke ytes vederlag ved selve uttaket som kan angi
markedsverdien, vil det i en del tilfeller måtte foretas en skjønnsmessig
verdsettelse av eiendeler ved uttaket, noe som i mange tilfeller
vil gi økte administrative byrder for skattytere og skatteetaten, jf.
punkt 8.5.5.1 i proposisjonen. Praktiske og administrative hensyn
kan derfor tilsi at det ikke beregnes skatt for mindre gevinster
ved uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde. I slike tilfeller
vil også hensynet til å hindre skattemotiverte uttak av eiendeler
forut for et planlagt salg gjøre seg gjeldende i mindre grad. Det
antas på denne bakgrunn at det bør gis forskrift om terskelbeløp
for gevinstbeskatning ved uttak av eiendeler og forpliktelser fra
norsk beskatningsområde. Dette innebærer at uttaksbeskatningen bare
kommer til anvendelse for gevinster som overstiger terskelbeløpet.
Terskelbeløpet er ikke en form for bunnbeløp, det vil si at dersom
gevinsten overstiger terskelbeløpet, vil hele gevinsten skattlegges. Dette
må ses i sammenheng med at terskelbeløpet i hovedsak er begrunnet
i administrative hensyn. Det bør også gis forskrift om terskelbeløp
for tapsfradrag. Forskriftsregulering av terskelbeløpene vil gjøre
det lettere å tilpasse beløpenes størrelse dersom praktisk erfaring
med reglene tilsier det.
I bestemmelsene om utflyttingsskatt på aksjer mv. for personlige
skattytere etter skatteloven § 10-70 er det gjort unntak fra gevinstskatteplikt
i tilfeller der samlet nettogevinst ikke overstiger 500 000 kroner.
Det er ikke gitt at terskelbeløpet bør være det samme i de generelle
reglene om beskatning ved uttak fra norsk beskatningsområde. Formålet
med reglene om utflyttingsskatt for personlige aksjonærer mv. er
å hindre skattemotivert utflytting før salg. Ettersom det er liten
grunn til å tro at en person velger å flytte til utlandet for spare
skatt på et lite beløp, er terskelbeløpet satt såpass høyt som 500 000
kroner. De generelle reglene om uttaksskatt vil omfatte uttaksdisposisjoner
som er (relativt sett) lettere å gjennomføre enn skattemessig emigrasjon
fra Norge. Reglene vil også ha et videre formål enn å hindre skattemotiverte
uttak, jf. punkt 8.5.1 i proposisjonen.
På den annen side vil administrative hensyn kunne tilsi et høyere
terskelbeløp enn i reglene om utflyttingsskatt for personlige aksjonærer
mv., fordi det antas at generelle regler om uttaksskatt vil omfatte flere
tilfeller og innebære vanskeligere verdsettelser enn reglene om
utflyttingsskatt for personlige aksjonærer mv.
For finansielle objekter kan terskelbeløpet knyttes til samlet
beregnet gevinst for alle aksjer mv., fratrukket fradragsberettiget
tap, som i løpet av et inntektsår mister tilknytningen til norsk
beskatningsområde. For varer kan terskelbeløpet knyttes til samlet beregnet
gevinst for alle varer, fratrukket fradragsberettiget tap, som i
løpet av et inntektsår mister tilknytningen til norsk beskatningsområde.
For andre typer eiendeler og forpliktelser kan det innføres et terskelbeløp
per objekt. Ved fastsettelsen av terskelbeløpenes størrelse og innretning
for øvrig må det tas hensyn til muligheter for tilpasninger gjennom
gradvis utflytting av eiendeler.
Spørsmålet om valg av terskelbeløp kan stille seg ulikt for de
ulike typene eiendeler og forpliktelser som omfattes av forslaget
om generelle regler om uttaksskatt. Departementet antar at det kan
være hensiktsmessig å fastsette ulike terskelverdier for de ulike
typene objekter som omfattes av forslaget.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 trettende ledd.
Etter skatteloven §§ 14-64, jf. 14-60 skal det foretas et inntektsoppgjør
ved uttak av saldodriftsmidler fra norsk beskatningsområde. Etter
lovendring 14. desember 2007 nr. 107 gjelder bestemmelsen bare dersom
driftsmidlet eies av skattyter som anses hjemmehørende i stat utenfor
EØS. Bestemmelsene gir ikke hjemmel for å skattlegge urealiserte gevinster
knyttet til eiendelene, men innebærer at eventuelle meravskrivninger
som er foretatt for den perioden driftsmidlet har vært i Norge skal
tilbakeføres. Meravskrivningene fastsettes til differansen mellom
faktiske avskrivninger og avskrivninger beregnet etter en nærmere
angitt lineær metode, jf. skatteloven § 14-62.
I tilfeller der det er grunnlag for skattlegging av gevinst eller
fradrag for tap ved uttak fra norsk beskatningsområde etter de generelle
reglene om uttaksbeskatning, må det skje en samordning med eventuell
tilbakeføring av meravskrivninger etter skatteloven § 14-64, slik
at tilbakeføringsbeløp etter skatteloven § 14-64 ikke også kommer
til beskatning som latent gevinst ved uttaket. Det foreslås derfor
at utgangsverdien ved gevinst- eller tapsberegningen i forbindelse
med uttaksbeskatningen reduseres med et eventuelt tilbakeføringsbeløp
etter skatteloven § 14-64.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 åttende ledd
fjerde punktum.
Gevinst- og tapsberegning foretas i forbindelse med ligningen
for året for innvinning av gevinst eller pådragelse av tap. For
at norske skattemyndigheter skal kunne fastsette skattepliktig gevinst
eller tap, forutsettes det at det foreligger tilstrekkelige opplysninger
om hvilke eiendeler og forpliktelser som er tatt ut av norsk beskatningsområde.
Departementet legger til grunn at dette kan gjennomføres ved at
det innleveres en særskilt ligningsoppgave over de aktuelle eiendelene
i forbindelse med selvangivelsen for innvinningsåret med angivelse
av hvilke eiendeler og forpliktelser som er tatt ut, og med beregning
og dokumentasjon av den latente gevinsten eller tapet. Denne oppgaven
vil danne grunnlaget for skatteberegningen, og eventuelt fastsettelse
av sikkerhet i tilfeller der det gis utsettelse med skatteavregning
og -betaling.
Som det fremgår av punkt 8.5.5.2 i proposisjonen antar departementet
at det bør gis forskrift om terskelbeløp for gevinstbeskatning ved
uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde. Dette innebærer
at uttaksbeskatningen bare kommer til anvendelse for gevinster som
overstiger terskelbeløpet. Dersom gevinsten overstiger terskelbeløpet,
vil hele gevinsten skattlegges. Oppgaveplikten ved uttak av eiendeler og
forpliktelser bør imidlertid påhvile skattyter uansett størrelsen
på gevinsten ved uttaket. I tilfeller der skattyter påstår at gevinsten
ikke overstiger terskelbeløpet, bør det imidlertid være tilstrekkelig
å dokumentere at terskelbeløpet ikke er overskredet. Det vil si
at det i en del tilfeller ikke vil være nødvendig å dokumentere
den nøyaktige størrelsen på gevinsten. Som i andre sammenhenger
vil kravet til dokumentasjon avhenge av de individuelle forhold.
I tilfeller der det synes klart at terskelbeløpet ikke er overskredet, vil
kravet til dokumentasjon ikke være særlig strengt.
Det foreslås at oppgaveplikten fastsettes av departementet i
forskrift til skatteloven. Det vises til forslag til skatteloven
ny § 9-14 trettende ledd.
Et sentralt spørsmål ved utformingen av reglene om skattlegging
ved uttak av eiendel fra norsk beskatningsområde, er om det skal
skje en irreversibel skattlegging av urealisert gevinst i året for
innvinning ved uttak, eller om skatteplikten skal falle bort dersom
det ikke skjer en faktisk realisasjon innen en viss tid. Det sistnevnte
kan eventuelt kombineres med en regel som går ut på at utgangsverdien
ved beregningen av den endelige uttaksskatten ikke kan settes høyere
enn det faktiske realisasjonsvederlaget.
Dersom uttaksskatten skal falle bort hvis det ikke skjer en faktisk
realisasjon innen en viss tid, kan det likevel være tale om en umiddelbar
betaling på tidspunktet for uttak. I slike tilfeller vil skatten
tilbakeføres dersom det ikke skjer faktisk realisasjon innen en viss
tid. Dette spørsmålet omtales under punkt 8.5.8 i proposisjonen,
og må skilles fra spørsmålet som omtales her.
Skattlegging av urealisert gevinst ved uttak, det vil si uten
at det har skjedd en faktisk realisasjon, bryter med det normale
prinsippet for skattlegging av kapitalgevinster i det norske skattesystemet,
som går ut på at gevinster først beskattes ved faktisk realisasjon.
På den annen side vil det være i tråd med territorialitetsprinsippet,
som skatteavtalene i stor utstrekning bygger på og som også må anses
akseptert som et allment hensyn som kan begrunne unntak fra fellesskapsrettens
forbud mot forskjellsbehandling og restriksjoner, at Norge har rett
til å beskatte de verdier som er opparbeidet her.
Etter dette er det prinsipielle utgangspunktet at det bør skje
en irreversibel skattlegging av urealisert gevinst på objekter som
tas ut av norsk beskatningsområde. Ulike hensyn kan likevel tilsi
at det prinsipielle utgangspunktet bør fravikes.
Som nevnt ovenfor, kan regler om uttaksbeskatning ha ulike formål.
Et formål er å hindre omgåelse av norsk gevinstskatt, ved at en
eiendel tas ut av norsk beskatningsområde før et planlagt salg av
eiendelen. Dette formålet tilsier at uttaksbeskatning bare får effekt
dersom eiendelen faktisk realiseres innen en viss tid etter uttaket
fra beskatningsområdet.
Uttaksbeskatning kan imidlertid også mer generelt ivareta hensynet
til å sikre at gevinster som er opparbeidet i Norge kommer til beskatning
her. Dette tilsier at uttaksbeskatning får effekt uavhengig av om eiendelen
faktisk realiseres en viss tid etter uttaket.
Spørsmålet har sammenheng med spørsmålet om utgangsverdien ved
den endelige beregningen av uttaksskatten skal begrenses til det
faktiske realisasjonsvederlaget ved en eventuell senere realisasjon. Dersom
formålet bare er å hindre omgåelse av norsk gevinstbeskatning ved
uttak av eiendeler forut for et planlagt salg, bør utgangsverdien
ikke settes høyere enn vederlaget ved en senere faktisk realisasjon.
Ved vurderingen av spørsmålet om beskatningen bare skal få effekt
i tilfeller der eiendelen eller forpliktelsen faktisk realiseres
innen en viss tid etter enn uttakstidspunktet (og om utgangsverdien
ved gevinstberegningen eventuelt skal begrenses til vederlaget ved
den senere faktiske realisasjonen), kan hensynene gjøre seg ulikt
gjeldende for ulike typer eiendeler. Også EØS-reglene kan ha betydning
for hvordan uttaksbeskatningen bør utformes for ulike typer eiendeler.
Etter departementets oppfatning er det grunnlag for å behandle spørsmålet
forskjellig, avhengig av hvilken type eiendel som tas ut. Nedenfor følger
en omtale av de ulike typer eiendeler og forpliktelser med hensyn
til dette spørsmålet. Objektene deles inn i følgende grupper (jf.
punkt 8.5.4 i proposisjonen):
fysiske driftsmidler
finansielle eiendeler
forpliktelser
omsetningsgjenstander
immaterielle eiendeler.
Funksjonen og livsløpet til disse eiendelene varierer, og delvis
også den skattemessige behandlingen.
Departementet legger til grunn at behovet for irreversibel skattlegging
ved uttak, det vil si skattlegging uten hensyn til om det senere
skjer en faktisk realisasjon av det aktuelle objektet, gjør seg
gjeldende særlig for omsetningsgjenstander og immaterielle eiendeler.
For øvrige typer eiendeler og forpliktelser, foreslås det at skatteplikten
faller bort dersom det ikke skjer en faktisk realisasjon innen en
viss frist.
Departementet har kommet til at fysiske driftsmidler, finansielle
eiendeler og forpliktelser bør uttaksbeskattes etter en modell der
skatteplikten faller bort dersom det ikke skjer en faktisk realisasjon innen
en viss tid etter uttaket. (Fristen er satt til fem år, jf. punkt
8.5.8.3 i proposisjonen.) På nærmere vilkår gis det også utsettelse
med betaling av skatten, jf. punkt 8.5.8 i proposisjonen. For øvrige
eiendeler, det vil si omsetningsgjenstander og immaterielle eiendeler,
gjennomføres det en irreversibel beskatning av latent gevinst ved
uttak fra beskatningsområdet, uten adgang til utsettelse med betaling
av skatten. Om tapsfradrag, se punkt 8.5.10 i proposisjonen.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 niende til ellevte
ledd.
Nedenfor gis en kort omtale av viktige forhold som gjør seg gjeldende
for de ulike typene eiendeler og forpliktelser.
Driftsmidler er ikke ment for omsetning i virksomheten, men verdiforringes
normalt ved slit og elde. Verdien av driftsmidlet vises ved at det
gir opphav til løpende virksomhetsinntekt, som skattlegges i det
landet driftsmidlet befinner seg eller virker i. Sammenlignet med
omsetningsgjenstander og immaterielle eiendeler (jf. nedenfor) er
problemstillingen her i mindre grad tilordning av urealisert kapitalgevinst
mellom ulike land, og i større grad tilordning av kostnader/avskrivninger.
I norsk skattelovgivning har vi gjennomgående hensiktsmessige avskrivningsregler
for driftsmidler som tas ut og inn, i den forstand at avskrivningene
i stor grad svarer til faktisk verdifall, eventuelt med tilbakeføring
av meravskrivninger på uttakstidspunktet. Dette reduserer behovet
for beskatning ved uttak av fysiske driftsmidler fra norsk beskatningsområde.
Det kan argumenteres for at gevinst som er opparbeidet mens driftsmidlene
har hatt tilknytning til norsk beskatningsområde, bør komme til
beskatning her. Dersom effektiv beskatning ved uttak av fysiske driftsmidler
gjøres avhengig av at det skjer en senere faktisk realisasjon, vil
det føre til at plikten til å betale norsk uttaksskatt ofte ikke
inntrer. Det vil typisk skje hvis det også er et vilkår for skatteplikt
at realisasjon (herunder utrangering) må skje innen en viss frist,
og/eller at gevinsten skal reduseres hvis verdien har sunket på
realisasjonstidspunktet. Dette kan innebære at gevinst som er opparbeidet
mens driftsmidlene har hatt tilknytning til norsk beskatningsområde,
aldri vil reflekteres i norsk beskatning.
Regler om uttaksskatt på fysiske driftsmidler vil få betydning
særlig for driftsmidler som etter sin art er særlig egnet til å
flyttes inn og ut av norsk beskatningsområde, det vil si flyttbare
innretninger til bruk i petroleumsvirksomheten på sokkelen (rigger
og lignende). For slike driftsmidler kan hyppig inn- og utflytting
til og fra norsk beskatningsområde være en del av den normale driften.
For riggselskaper mv. som er hjemmehørende i Norge vil tilknytningen
til norsk beskatningsområde kunne mistes dersom driftsmidlet flyttes
til et fast driftssted på sokkelen i et annet land, og skatteavtalen
med dette landet gir anvisning på en unntaksmetode for virksomheten. For
riggselskaper mv. som er hjemmehørende i utlandet kan tilknytning
til norsk beskatningsområde oppstå ved virksomhet på norsk sokkel,
og opphøre når virksomheten på norsk sokkel opphører.
For riggselskaper mv. som er hjemmehørende i Norge vil regler
om uttaksbeskatning kunne innebære disincentiver til å påta seg
oppdrag som medfører uttak fra norsk beskatningsområde. For selskaper som
er hjemmehørende i utlandet, vil en kortvarig tilknytning til norsk
sokkel kunne medføre skatteplikt for latent gevinst til Norge. Regler
om umiddelbart og irreversibelt oppgjør av latente gevinster og
tap ved uttak fra norsk beskatningsområde kan dermed virke mindre
hensiktsmessig for driftsmidler som etter sin art er egnet for hyppige
inn- og uttak til og fra norsk beskatningsområde.
Også fellesskapsrettslige forhold kan tilsi at det for fysiske
driftsmidler gis utsettelse med uttaksbeskatningen frem til en eventuell
faktisk realisasjon. Forholdet til fellesskapsretten er omtalt i
punkt 8.5.14 i proposisjonen.
Finansielle eiendeler (kortsiktige og langsiktige) verdiforringes
ikke ved slit og elde, men er utsatt for verdisvingninger. Etter
reglene om utflyttingsskatt for personlige aksjonærer mv. i skatteloven
§ 10-70 gis det utsettelse med skattebetalingen til en eventuell
faktisk realisasjon, og skatteplikten faller bort dersom det ikke
skjer en faktisk realisasjon innen fem år. Etter departementets
oppfatning er det behov for regler om skattlegging ved uttak av
finansielle eiendeler også for selskaper mv., etter regler som i
stor grad tilsvarer reglene om utflyttingsskatt for personlige aksjonærer.
Finansielle eiendeler kan i skattemessig forstand etter omstendighetene
klassifiseres som driftsmidler eller omsetningsgjenstander. Virksomhetsutøvere
vil imidlertid også kunne eie finansielle objekter som rene finansielle
plasseringer. Departementet legger til grunn at finansielle eiendeler
bør behandles som en egen kategori i forhold til regler om uttaksbeskatning.
Det bør ikke stilles krav om virksomhetstilknytning, jf. punkt 8.5.4.7
i proposisjonen om dette.
Der fritaksmetoden for beskatning av aksjeinntekter mv. gjelder,
bør det heller ikke gjennomføres beskatning ved uttak fra norsk
beskatningsområde. Det avgjørende vil være om realisasjonen ved
en tenkt tilknytning til norsk beskatningsområde på tidspunktet
for realisasjon ville vært omfattet av fritaksmetoden.
Også til forpliktelser i form av gjeld mv. kan det knytte seg
latent gevinst ved uttak fra norsk beskatningsområde. Latent gevinst
eller tap knyttet til forpliktelser vil særlig være aktuelt for
langsiktige poster i fremmed valuta. Som for finansielle eiendeler bør
skatteplikten falle bort dersom det ikke skjer en faktisk realisasjon
innen fem år etter uttaket.
Omsetningsgjenstander er ment for salg i virksomheten. Omsetningsverdien
av en vare bør tilordnes produksjonsstedet/innkjøpsstedet, selv
om den ikke er solgt på uttakstidspunktet. Dette bør fastholdes
selv om en utsettelse av betalingsforpliktelsen til tidspunktet
for etterfølgende realisasjon (i utlandet) normalt ikke vil ha store
konsekvenser for det norske skattefundamentet, fordi varer uansett
er ment å realiseres innen kort tid. Umiddelbar skattlegging og skattebetaling
betyr også at skattepliktig gevinst på uttakstidspunktet ikke reduseres
selv om verdien er lavere ved etterfølgende realisasjon i utlandet.
Også administrative hensyn tilsier umiddelbart oppgjør av gevinst
eller tap ved uttak av varer fra norsk beskatningsområde. Dette
har blant annet sammenheng med manglende kontrollmuligheter ved
en senere realisasjon.
For immaterielle eiendeler gjør særlige hensyn seg gjeldende.
Disse kjennetegnes ved at de kan holde seg i verdi i mange år og
at de i liten grad omsettes. Hvis et immaterielt driftsmiddel er
utviklet i Norge, og deretter tas ut, bør Norge tilordnes en andel
av urealisert gevinst. En regel om at uttaksskattlegging kan falle
bort dersom det ikke skjer en faktisk realisasjon innen en viss
frist, vil lett føre til at Norge ikke blir tilordnet noen andel
av en eventuell opparbeidet gevinst, for eksempel fordi driftsmidlet
forblir i den utenlandske virksomheten til verdien er oppbrukt (for
eksempel fordi beskyttelsestiden for et patent utløper).
Dette kan for eksempel dreie seg om et gründerselskap som utvikler
et patent i Norge, som får en høy verdi på grunn av forventede fremtidige
løpende inntekter. Selskapet flytter så utnyttelsen av patentet
til et annet land, der de løpende inntektene beskattes lavt. For
slike tilfeller synes behovet for umiddelbar og irreversibel beskatning
ved uttak fra norsk beskatningsområde særlig sterkt.
De særlige kjennetegnene ved immaterielle eiendeler kan også
ha betydning ved vurderingen av forholdet til fellesskapsretten,
jf. punkt 8.5.14 i proposisjonen.
Under punkt 8.5.7 i proposisjonen er det foretatt en avgrensning
med hensyn til hvilke typer eiendeler og forpliktelser som skal
omfattes av en regel om irreversibel beskatning, det vil si beskatning
som ikke faller bort selv om det ikke foretas en senere faktisk realisasjon
innen en viss frist. I tilfeller der det skal gjennomføres en slik
irreversibel beskatning, er utsettelse med betaling av skatten ikke
aktuelt. Dette gjelder ved uttak av omsetningsgjenstander og immaterielle
eiendeler. I tilfeller der beskatningen skal falle bort dersom det
ikke skjer en faktisk realisasjon innen en viss frist, er det imidlertid
et spørsmål om skattyter bør få utsettelse med å betale denne skatten, eventuelt
på betingelse av at det stilles sikkerhet for skatteforpliktelsen.
Dette gjelder i forbindelse med uttak av fysiske driftsmidler, finansielle
eiendeler og forpliktelser.
I tilfeller der beskatningen skal falle bort dersom det ikke
skjer en faktisk realisasjon innen en viss frist, foreslår departementet
at det gis regler om utsettelse med betaling av skatten. Reglene
skal gjelde ved uttak til alle land, utenfor og innenfor EØS-området,
men kravet til sikkerhetsstillelse som vilkår for utsettelse vil
avhenge av om skattyter er hjemmehørende i land innenfor EØS-området,
jf. punkt 8.5.8.4 i proposisjonen. Forslaget innebærer at skatteavregningen
og betalingen knyttet til skatt på gevinster som er innvunnet ved
uttak fra norsk beskatningsområde skal utsettes til året for faktisk
realisasjon av den aktuelle eiendelen eller forpliktelsen.
Reglene som omtales under punkt 8.5.8 i proposisjonen får bare
betydning for de typer objekter der det skal gis en utsettelse med
betaling av skatt, det vil si for fysiske driftsmidler, finansielle
eiendeler og forpliktelser. Dette foreslås også å gjelde reglene
om reduksjon av skattekravet når faktisk realisasjonsverdi er lavere
enn utgangsverdien som beregnes ved uttaket (jf. punkt 8.5.8.5 i
proposisjonen) og reglene om kredit for skatt betalt i utlandet
(jf. punkt 8.5.8.6 i proposisjonen). Skillet mellom på den ene siden
fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser og
på den andre siden immaterielle eiendeler og omsetningsgjenstander,
må ses i sammenheng med de ulike hensynene som er omtalt under punkt
8.5.7 i proposisjonen.
Utsettelsen innebærer at skatten utlignes ved ligningen for året
for innvinning, det vil si i forbindelse med uttaket, mens betalingen
utsettes til objektet faktisk realiseres. Som i reglene om skatt
for personlige aksjonærer mv. ved utflytting, jf. skatteloven § 10-70 og
Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) punkt 6.10, foreslås dette av praktiske
grunner gjennomført ved at skatten ikke tas med i skatteavregningen
for året for innvinning.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 niende ledd.
Forslaget innebærer at betalingen av skatt på gevinster som er
innvunnet ved uttak fra norsk beskatningsområde skal utsettes til
året for faktisk realisasjon av den aktuelle eiendelen eller forpliktelsen. Faktisk
realisasjon av eiendeler skal i utgangspunktet forstås på samme
måte som realisasjonsbegrepet i skatteloven §§ 5-1 annet ledd og
5-30, jf. § 9-2. Når det gjelder forpliktelser, vil realisasjon
foreligge når forpliktelsen er oppfylt, ettergitt, overført til
et annet rettssubjekt mv. Ved delvis realisasjon vil utsettelsen med
skattebetalingen bortfalle forholdsmessig.
I skattelovgivningen er det oppstilt en rekke unntak fra utgangspunktet
om realisasjonsbeskatning ved omorganisering av virksomhet, slik
at skattytere kan velge å gjennomføre visse typer transaksjoner uten
skattlegging, eventuelt etter søknad til Finansdepartementet, forutsatt
at transaksjonen gjennomføres med skattemessig kontinuitet. Dette
gjelder blant annet ved fusjon og fisjon (jf. skatteloven § 11-1
flg.), ved omdanning av virksomhet (jf. skatteloven § 11-20) og
ved konserninterne overføringer (jf. skatteloven § 11-21). I forhold
til reglene om skatt på kapitalgevinster ved uttak fra norsk beskatningsområde skal
også slike tilfeller regnes som faktisk realisasjon, det vil si
at den utsatte skatten forfaller til betaling uten hensyn til om
skattyteren hadde kunnet velge å gjennomføre transaksjonen med skattemessig kontinuitet
etter norske regler. Det bør imidlertid etter omstendighetene kunne
innvilges skattefritak etter søknad til Finansdepartementet, jf.
skatteloven §§ 11-21 og 11-22. I slike tilfeller vil departementet kunne
sette vilkår som sikrer at den utsatte skatteforpliktelsen for gevinst
ved uttak videreføres. Dette forutsetter tilføyelser i de nevnte
bestemmelsene, slik at det fremgår at det kan gis fritak for skattlegging
på nærmere vilkår også i slike tilfeller. Vurderingen av om det
er grunnlag for å innrømme skattefritak etter de nevnte bestemmelsene,
og eventuelt på hvilke vilkår, vil kunne avhenge av hvor skattyter
er hjemmehørende, herunder om skattyter er hjemmehørende i EØS-området,
og/eller om skattyter er hjemmehørende i et lavskattland.
Det foreslås at skatteplikten for gevinst på aksjer mv. skal
bortfalle dersom det ved en tenkt realisasjon i Norge (det vil si
at en tenker seg at eiendelen fortsatt har tilknytning til norsk
beskatningsområde) på tidspunktet for senere faktisk realisasjon
etter uttaket, hadde vært grunnlag for å anvende fritaksmetoden. Dette
innebærer at avgrensningen i skatteloven § 2-38 tredje ledd skal
gjelde tilsvarende på dette tidspunktet. Etter departementets oppfatning
bør forholdene på tidspunktet for faktisk realisasjon være avgjørende
for om det skal gjennomføres uttaksbeskatning, blant annet fordi
dette gir likebehandling i forhold til aksjer mv. som har tilknytning
til norsk beskatningsområde på tidspunktet for faktisk realisasjon.
Også uttak til egen bruk skal medføre at retten til utsettelse
med skattebetalingen bortfaller.
I bestemmelsene om beskatning av latente gevinster for personlige
aksjonærer mv. i skatteloven § 10-70 er det gitt en bestemmelse
om at gaveoverføring til person som ikke er skattemessig bosatt
i Norge medfører bortfall av utsettelsen med skattebetaling. Bakgrunnen
er at gaveoverføring generelt ikke anses som realisasjon etter skatteloven,
jf. skatteloven § 9-2 tredje ledd bokstav a. Hvis skattyter etter
utflytting overfører eiendeler til en annen vederlagsfritt, kan han
således oppnå fortsatt utsettelse med betalingen, ettersom man får
utsettelse frem til faktisk realisasjon. Skattyter kan på denne
måten unngå skatteplikten ved å overføre eiendelene vederlagsfritt
til for eksempel ektefellen eller et heleid aksjeselskap før de realiseres.
Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2005–2006) punkt 11.4.3.3. Departementet
legger til grunn at det kan være behov for en tilsvarende regel
i forbindelse med nye generelle regler om skattlegging ved uttak fra
norsk beskatningsområde. Det foreslås derfor at gaveoverføring skal
likestilles med realisasjon.
I bestemmelsene om beskatning av latente gevinster for personlige
aksjonærer mv. i skatteloven § 10-70 er det videre gitt en bestemmelse
om at opphør av virksomhet i selskap som skattyter eier andeler
i skal likestilles med realisasjon av andelene. Reglene om beskatning
av latente gevinster ved utflytting for personlige aksjonærer mv.
gjelder også for skattytere som flytter til utlandet med latente
gevinster på andeler i deltakerlignede selskaper, selv om Norge
etter de generelle reglene i stor utstrekning beholder beskatningsretten
til gevinster på andeler som realiseres etter utflytting (når det
deltakerlignede selskap driver virksomhet i Norge, jf. skatteloven
§ 2-3 første ledd b). Dette er begrunnet med at skattytere som har
stor verdistigning knyttet til andelene kan ha incitament til å
flytte til utlandet og la virksomheten i Norge opphøre (slik at
inntekten ikke lenger har kilde i Norge) før realisasjon av andelen,
for på denne måten å unngå norsk beskatning av gevinsten, jf. Ot.prp.
nr. 92 (2004–2005) kapittel 1.11.3.2 E. Ved å likestille opphør
av virksomhet med realisasjon, sikrer man at fortjeneste som er
opptjent mens skattyter er bosatt i Norge blir gjenstand for skatteplikt
til Norge. Det foreslås en tilsvarende regel i de generelle reglene
om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 niende til ellevte
ledd og endring i skatteloven §§ 11-21 og 11-22.
Latent gevinst som er knyttet til perioden en eiendel eller forpliktelse
har hatt tilknytning til norsk beskatningsområde vil typisk utgjøre
en stadig synkende del av den totale gevinsten, og med tiden blir
det også mindre sannsynlig at uttaket har skjedd for å unngå norsk
gevinstbeskatning. Også administrative hensyn kan tale for at uttaksskatten
faller bort etter en viss tid. Det foreslås derfor at uttaksskatten
bortfaller etter fem år dersom eiendelen kan dokumenteres å være
i behold hos den skattepliktige. Ved realisasjon innen femårsfristen
vil skattekravet forfalle til betaling, jf. punkt 8.5.8.8 i proposisjonen.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 ellevte ledd
bokstav d.
Departementet foreslår at det oppstilles et krav om betryggende
sikkerhet som vilkår for utsettelse med betaling av utlignet skatt
ved uttak av eiendel eller forpliktelse fra norsk beskatningsområde,
i tilfeller der skattyter er hjemmehørende i en annen stat. Der
skattyter etter uttak av en eiendel fra norsk beskatningsområde
endrer status fra å være hjemmehørende i Norge til å være hjemmehørende
i en annen stat, må det stilles sikkerhet for at skattyteren skal
få fortsatt utsettelse med betalingen av uttaksskatten.
Sikkerheten skal stilles i forbindelse med beregningen av uttaksskatten,
det vil si i forbindelse med ligningen for året for innvinning av
gevinsten. Det forutsettes at kravet til sikkerhetsstillelse skal
fastsettes av skattekontoret.
I mange tilfeller vil det foreligge tilstrekkelige kontroll-
og innfordringsmuligheter der skattyter er hjemmehørende i et EØS-land.
Behov for et krav om sikkerhetsstillelse foreligger i de tilfellene
der skattyter er hjemmehørende i et EØS-land som ikke er omfattet
av en folkerettslig overenskomst om informasjon og bistand til innfordring.
Videre er det antakelig etter fellesskapsretten adgang til å stille
krav om sikkerhetsstillelse bare der skattyter er hjemmehørende
i annen EØS-stat som ikke er omfattet av en folkerettslig overenskomst
om informasjon og bistand til innfordring. Departementet foreslår
derfor at krav om sikkerhetsstillelse skal gjelde der skattyter ikke
er skattemessig hjemmehørende i et EØS-land etter landets interne
rett, eller er skattemessig hjemmehørende i et EØS-land etter landets
interne rett, og dette landet ikke er omfattet av en folkerettslig
overenskomst om informasjon og bistand til innfordring.
Fritaksmetoden innebærer at gevinst knyttet til aksjer mv. i
selskaper som er hjemmehørende i EØS-området normalt ikke vil være
skattepliktig for selskapsaksjonærer. Som nevnt under punkt 8.5.8.2
i proposisjonen, foreslås det at skatteplikten for gevinst på finansielle
eiendeler skal bortfalle, dersom det ved en tenkt realisasjon (uten
et forutgående uttak) på tidspunktet for en senere faktisk realisasjon etter
uttaket, hadde vært grunnlag for å anvende fritaksmetoden. I tilfeller
der det ved en tenkt realisasjon på tidspunktet for uttak hadde
vært grunnlag for å anvende fritaksmetoden for aksjer mv. i selskaper hjemmehørende
i EØS-området, er det sannsynlig at det samme vil gjelde ved en
tenkt realisasjon i Norge på tidspunktet for senere faktisk realisasjon
etter uttaket. Det foreslås derfor at det gjøres unntak fra kravet
om sikkerhetsstillelse i slike tilfeller.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 niende ledd.
I forbindelse med utflyttingskatt for personlige aksjonærer mv.,
jf. skatteloven § 10-70, er det gitt bestemmelser om at skattyter
kan velge å benytte den faktiske realisasjonsverdien som utgangsverdi
fremfor den utgangsverdien som er beregnet ved utflytting. Det vises
til Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) punkt 6.10.6. Departementet foreslår
at det skal gjelde en tilsvarende regel i forbindelse med generelle
regler om skatt ved uttak av eiendeler og forpliktelser fra norsk
beskatningsområde.
Regelen får betydning i tilfeller der eiendelens verdi synker
i perioden mellom uttak og faktisk realisasjon. Som for utflyttingsskatten
for personlige aksjonærer mv. skal valg av faktisk realisasjonsverdi ikke
gjelde ved gaveoverføringer som likestilles med realisasjon, og
ikke tilsvarende for tapssituasjoner (det vil si at det kun blir
gitt fradrag for tapet som ble beregnet ved uttaket fra norsk beskatningsområde, selv
om eiendelen har sunket ytterligere i verdi etter uttaket).
Avskrivbare driftsmidler vil normalt ha et verdifall etter uttaket
som følge av slit og elde, altså verdifall som ikke har sammenheng
med markedssvingninger som påvirker driftsmidlenes verdi. Skattekravet
bør ikke kunne reduseres som følge av slikt normalt verdifall. Ved
anvendelse av regelen om at skattyter kan velge å benytte den faktiske
realisasjonsverdien, må det derfor gjøres tillegg for tenkte avskrivninger
i perioden mellom uttaket og den faktiske realisasjonen. De tenkte
avskrivningene skal fastsettes på grunnlag av den utgangsverdi som
er lagt til grunn ved beregningen av uttaksskatten, og maksimale
avskrivninger for tiden etter uttaket, med forholdsmessig beregning
for deler av inntektsår. Det skal i denne sammenhengen benyttes
maksimale saldoavskrivninger, uavhengig av om skattyter er hjemmehørende
i EØS-området.
Når det gjelder forpliktelser, vil regelen få anvendelse der
forpliktelsens verdi har steget i perioden mellom innvinningen ved
uttak og realisasjonen.
Ved anvendelse av regelen om reduksjon av ilignet skatt når faktisk
salgsverdi er lavere enn verdien beregnet ved utflyttingen, skal
ligningen for innvinningsåret endres. I tilfeller der det ikke er
gitt utsettelse med betaling av uttaksskatten, fordi skattyter ikke
har stilt betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen eller har
brutt opplysningsplikten, vil det gis en forholdmessig refusjon
der eiendelen realiseres til en lavere verdi enn verdien som er
beregnet ved uttaket fra norsk beskatningsområde.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 ellevte ledd
bokstav a.
Gevinst på objekt som er tatt ut av norsk beskatningsområde vil
normalt være skattepliktig til et annet land ved realisasjon etter
uttaket. Dette vil bero på det andre landets interne skatteregler,
og på en eventuell skatteavtale med Norge.
Skatteavtalene og internretten inneholder bestemmelser med det
formål å hindre dobbeltbeskatning av inntekter. Bestemmelsene i
skatteloven §§ 16-20 flg. gir regler om kreditfradrag i norsk skatt for
skatt betalt i utlandet, og utfyller skatteavtalenes bestemmelser
til forebyggelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsene forutsetter
at skattyter er skattemessig hjemmehørende i Norge og at det er
skatt av inntekt med kilde i utlandet det gis kreditfradrag i. De
er derfor ikke egnet til å hindre dobbeltbeskatning i tilfeller
der gevinst på objekt som er tatt ut av norsk beskatningsområde
er skattepliktig til et annet land ved realisasjon etter uttaket.
For å hindre dobbeltbeskatning av den del av gevinsten ved realisasjon
som det er beregnet skatt for ved uttaket fra norsk beskatningsområde,
foreslår departementet en bestemmelse om at det skal gis fradrag
(kredit) i endelig utlignet norsk uttaksskatt for eventuell skatt
betalt i utlandet for denne del av gevinsten. Reglene i skatteloven
§§ 16-20 flg. om fradrag i norsk skatt for skatt betalt til fremmed
stat skal gjelde tilsvarende så langt de passer.
Som nevnt er kreditfradrag etter bestemmelsene i skatteloven
§§ 16-20 flg. betinget av at det er skatt av inntekt med kilde i
utlandet det gis kreditfradrag i. Det vil ikke kunne stilles tilsvarende
vilkår etter den foreslåtte bestemmelsen om fradrag for eventuell skatt
betalt i utlandet for del av gevinst som er skattlagt etter bestemmelsene
om uttaksskattlegging av latent gevinst på fysiske driftsmidler,
finansielle eiendeler og forpliktelser.
En tillemping av bestemmelsene i skatteloven § 16-20 flg. når
de anvendes i uttakbeskatningstilfellene må også innebære at skattyter
gis anledning til å tilbakeføre utenlandsk skatt til fradrag i skatt
for tidligere år, utover den ettårsfristen som er nedfelt i skatteloven
§ 16-22 annet ledd første punktum. Dette fordi tidfestingen av inntekten
i utlandet ofte vil skje flere år etter at inntekten er tidfestet
i Norge.
En tilsvarende anvendelse av skatteloven §§ 16-20 flg. innebærer
at fradragsbeløpet ikke kan overstige den uttaksskatt som er ilagt
i Norge (maksimalt kreditfradrag). Det gis ikke kreditfradrag for
skatten i utlandet i skatt til Norge på annen inntekt. Det gis bare
kreditfradrag for utenlandsk skatt på den del av gevinsten som også
er skattepliktig til Norge. Det forutsettes at den andre staten
ikke gir kredit for skatten som betales i Norge. Skattyter må dokumentere disse
forholdene.
En nærmere omtale av hva en tilsvarende anvendelse av skatteloven
§§ 16-20 flg. vil innebære, er gitt i Ot.prp. nr. 1 (2006–2007)
punkt 6.10.7, i forbindelse med utflyttingsskatt for personlige
aksjonærer mv.
Når det gjelder fradrag i norsk skatt for gevinstskatt betalt
i utlandet ved et tidligere inntak i norsk beskatningsområde, vises
det til punkt 8.5.9 i proposisjonen.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 ellevte ledd
bokstav c.
Ved uttak av fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser
vil den skattepliktige gevinsten beregnes i forbindelse med ligningen
for året for innvinning av gevinst eller pådragelse av tap. Skatten forfaller
til betaling eller tapet tas med i skatteavregningen først når objektet
realiseres innen en periode på fem år, jf. punkt 8.5.8.3 i proposisjonen.
Dette vil gjelde med mindre skattyter er bosatt eller hjemmehørende
i et land utenfor EØS-området, eller en EØS-stat der sikkerhet kreves,
men der det ikke er stilt tilfredsstillende sikkerhet.
For at norske skattemyndigheter skal kunne innkreve skatten,
forutsettes det at det foreligger tilstrekkelige opplysninger om
hvilke objekter som er tatt ut av norsk beskatningsområde, og når
disse realiseres. Departementet legger til grunn at dette kan gjennomføres
ved at det innleveres en særskilt ligningsoppgave over de aktuelle
objektene i forbindelse med ligningen for året for innvinning av
gevinst. Oppgaven må angi den latente gevinsten eller det latente
tapet, til bruk for fastsettelsen av gevinsten eller tapet i innvinnings-
eller pådragelsesåret, jf. punkt 8.5.6 i proposisjonen. Videre må
det i gevinsttilfellene for hvert år inngis en skriftlig bekreftelse
om at eiendelen er i behold. Skattyter må dermed gi informasjon
til skattekontoret innen en viss frist i hvert år etter uttaket om
at objektet ikke er realisert, og om sitt skattemessige hjemsted.
Brudd på de nevnte informasjonspliktene skal føre til at utsettelsen
med betaling av uttaksskatten faller bort, selv om objektet ikke
er realisert. Dersom objektet realiseres eller vilkårene for utsettelse
med skattebetalingen faller bort, må skattyter informere skattekontoret
om den beskatningsutløsende hendelsen innen en fastsatt frist.
Det foreslås at bestemmelser om oppgaveplikt i årene etter uttak
og om bortfall av utsettelse med skattebetaling ved brudd på oppgaveplikten
fastsettes i forskrift til skatteloven.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 trettende ledd.
Ved realisasjon innen fem år etter uttaket, vil skattekravet
forfalle til betaling. (Om hva som ligger i begrepet faktisk realisasjon,
se punkt 8.5.8.2 i proposisjonen.) Det samme gjelder ved uttak til
egen bruk, ved gaveoverføring, ved manglende sikkerhetsstillelse
og ved manglende oppfyllelse av informasjonsplikter. Der skattekravet
forfaller til betaling skal ligningen for året for innvinning av
gevinsten opprettholdes uendret. Skatteavregningen som har vært
utsatt må nå gjennomføres.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 tiende ledd.
Som det fremgår av det ovennevnte kan det, mens skattebetalingen
og skatteavregningen er utsatt, inntreffe begivenheter som innebærer
at uttaksskatten skal settes ned eller falle bort. Ved slike etterfølgende
begivenheter som innebærer at den utlignede skatten skal settes
ned eller falle bort, skal det skje en endring av ligningen for
innvinningsåret, etter reglene i ligningsloven kapittel 9. Reglene
om fremføring og tilbakeføring av underskudd, jf. skatteloven §§ 14-6
og 14-7 kan medføre at også ligningen for andre inntektsår må endres.
Tilsvarende vil begivenheter som gjør at beregnet tap skal settes
ned eller bortfalle medføre en endring av ligningen for innvinningsåret,
jf. punkt 8.5.10 i proposisjonen.
Uttaksskatten vil falle bort i tilfeller der objektet ikke er
realisert innen fem år etter året for innvinning av gevinsten. Den
faktiske realisasjonen må altså skje i løpet av innvinningsåret
eller de fem påfølgende årene. Uttaksskatten kan også falle bort,
eller settes ned, ved anvendelse av regelen om reduksjon av ilignet
skatt når faktisk salgsverdi er lavere enn verdien beregnet ved
utflyttingen, jf. punkt 8.5.8.5 i proposisjonen.
I tilfeller der det ikke er gitt utsettelse med betaling av uttaksskatten
skal det etter utløpet av femårsperioden etter året for innvinning
av gevinsten, gis refusjon for skatten som er betalt for innvinningsåret, dersom
skattyter kan dokumentere at eiendelen fortsatt er i behold hos
skattyter på dette tidspunktet. Der eiendelen realiseres til en
lavere verdi enn verdien som er beregnet ved uttaket fra norsk beskatningsområde,
vil det gis en forholdmessig refusjon. I slike tilfeller må det
gjennomføres en endring av ligningen og en ny skatteavregning.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 ellevte ledd.
For eiendeler som tidligere er tatt ut av norsk beskatningsområde,
og som på nytt tas inn i beskatningsområdet innenfor femårsfristen,
vil en eventuell tidligere beregnet uttaksskatt falle bort, i den
forstand at det kan ses bort fra denne ved senere realisasjon eller
ved nytt uttak fra norsk beskatningsområde. Den latente gevinsten
vil imidlertid gjøres opp ved det nye uttaket eller ved realisasjonen,
i den grad den fortsatt foreligger på dette tidspunktet. Hvis skattyteren
allerede har betalt skatten, på grunn av manglende sikkerhetsstillelse
eller brudd på opplysningsplikten, må denne skatten refunderes.
For avskrivbare driftsmidler som tas inn igjen i beskatningsområdet
må det beregnes en ny inntaksverdi, basert på faktiske og tenkte
avskrivninger for perioden frem til inntaket, jf. skatteloven § 14-61. Ved
nytt uttak fra beskatningsområdet må det foretas et nytt inntektsoppgjør,
basert på den nye beregnede inntaksverdien, foretatte avskrivninger
og markedsverdien ved det nye uttaket. For omsetningsgjenstander
og ikke-avskrivbare driftsmidler gjelder det samme, med unntak for
inngangsverdien, som fastsettes etter de ordinære reglene for slike
eiendeler, det vil si i utgangspunktet til anskaffelsesverdien.
Et eksempel illustrerer dette:
Et driftsmiddel tas ut av norsk beskatningsområde 1. desember
2008. Markedsverdien på innvinningstidspunktet fastsettes til 1 000,
mens skattemessig verdi er 500. Det skal tilbakeføres for meravskrivninger
på 200 (jf. punkt 8.5.5.3 i proposisjonen). Skattepliktig gevinst
ved uttaket blir på 300. Driftsmidlet tas så inn igjen 1. desember
2012. Den beregnede uttaksskatten på 300 faller nå bort. Ny inntaksverdi
fastsettes på bakgrunn av faktiske og tenkte avskrivninger for perioden
frem til inntaket. I den grad det fortsatt hviler en latent skattemessig
gevinst på driftsmidlet, vil denne komme til beskatning ved realisasjon
eller et nytt uttak.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 ellevte ledd
bokstav e.
For driftsmidler som tas inn i norsk beskatningsområde gjelder
bestemmelsene om inntaksverdi i skatteloven § 14-61. Dette innebærer
at det fastsettes en inntaksverdi, basert på kostpris og tenkte
saldoavskrivninger eller lineære avskrivninger for perioden mellom
anskaffelsen og inntaket. For øvrige eiendeler er utgangspunktet
at skattemessig verdi fastsettes på bakgrunn av kostpris.
Ved uttak skal det skje en umiddelbar beskatning av latent gevinst,
der gevinsten utgjøres av differansen mellom skattemessig verdi
og markedsverdi på innvinningstidspunktet. Dersom markedsverdien
på tidspunktet for inntak var høyere enn den skattemessige verdien
på dette tidspunktet, og dersom den stat hvis beskatningsområde
objektet hadde tilknytning til før inntaket har gjennomført en uttaksbeskatning basert
på markedsverdien ved denne disposisjonen, vil det kunne oppstå
en form for internasjonal dobbeltbeskatning for en del av gevinsten
ved den senere norske uttaksbeskatningen.
Som nevnt under punkt 8.5.8.6 i proposisjonen er kreditfradrag
etter bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 flg. betinget av at det
er skatt av inntekt med kilde i utlandet det gis kreditfradrag i.
Dette innebærer at det ikke gis fradrag for eventuell skatt betalt
i utlandet ved inntak til norsk beskatningsområde i uttaksskatt
som beregnes ved senere uttak fra norsk beskatningsområde.
Departementet legger til grunn at det er et sentralt hensyn i
fellesskapsrettslig sammenheng å unngå denne typen internasjonal
dobbeltbeskatning av kapitalgevinster. Det vises til EU-kommisjonens
meddelelse av 19. desember 2006 om uttaksbeskatning og behovet for
samordning av medlemsstatenes skattepolitikk (COM(2006)825 final),
omtalt under punkt 8.3.2 i proposisjonen.
På denne bakgrunn foreslår departementet en bestemmelse om at
det skal gis kredit for eventuell skatt betalt i utlandet for den
del av gevinsten som er beskattet av annen stat ved inntak til norsk
beskatningsområde, i tilfeller der skattyter er skattemessig hjemmehørende
i Norge eller et annet EØS-land etter intern rett. Reglene i skatteloven
§§ 16-20 flg. om fradrag i norsk skatt for skatt betalt til fremmed
stat skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Bestemmelsen skal
gjelde ved uttak av alle typer objekter som omfattes av reglene
om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde, det vil si
for fysiske driftsmidler, immaterielle eiendeler, omsetningsgjenstander,
finansielle eiendeler og forpliktelser.
For fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser
vil det være avgjørende om skattyteren er skattemessig hjemmehørende
i et EØS-land på tidspunktet for faktisk realisasjon mv. For omsetningsgjenstander
og immaterielle eiendeler er det avgjørende om skattyteren er skattemessig
hjemmehørende i et EØS-land på tidspunktet for innvinning ved uttak.
En tilsvarende anvendelse av bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20
flg. innebærer at fradragsbeløpet ikke kan overstige den skatt som
blir ilagt gevinsten i Norge (maksimalt kreditfradrag). Det gis
ikke kreditfradrag i skatt til Norge på annen inntekt for skatt
i utlandet på gevinsten. Det gis bare kreditfradrag for utenlandsk
skatt på den del av gevinsten som også er skattepliktig til Norge,
og det forutsettes at den andre staten ikke gir kredit for skatten
som betales i Norge. Skattyter må dokumentere disse forholdene.
I tilfeller der skattyter har rett til fradrag (kredit) i norsk
skatt både for utenlandsk skatt som omtalt i dette punkt og utenlandsk
skatt som omtalt i punkt 8.5.8.6 i proposisjonen, vil det samlede
fradraget i norsk skatt være begrenset til norsk uttaksskatt på samme
del av gevinsten (maksimalt kreditfradrag).
Gevinst på en eiendel som beskattes i Norge ved uttak fra beskatningsområdet
vil reflektere verdiøkning i forhold til den skattemessige verdi
for eiendelen som er fastsatt ved inntaket i beskatningsområdet. Dersom
gevinsten som er beskattet av annen stat ved inntak til norsk beskatningsområde
er basert på en lavere inngangsverdi enn den skattemessige verdien som
er fastsatt ved inntaket i norsk beskatningsområde, bør det bare
gis fradrag i norsk uttaksskatt for skatt betalt i utlandet på differansen
mellom den utgangsverdien som er lagt til grunn ved gevinstberegningen
i utlandet, og den skattemessige verdien som er fastsatt ved inntaket
i norsk beskatningsområde. Departementet foreslår derfor en bestemmelse
om at det bare skal gis fradrag for skatt betalt til utlandet på denne
delen av gevinsten ved inntaket. Et eksempel illustrerer dette:
Ved inntak av en eiendel i norsk beskatningsområde er det gjennomført
en uttaksbeskatning i utlandet, der inngangsverdien er satt til
1 000, mens utgangsverdien er satt til 2 000. Ved inntaket i norsk beskatningsområde
fastsettes inntaksverdien til bruk for skattemessige formål i Norge
til 1 500. Ved et senere uttak fra norsk beskatningsområde fastsettes
utgangsverdien til 2 500, mens skattemessig verdi på dette tidspunktet
(etter avskrivninger som er foretatt etter inntaket) er 1 300. Skattepliktig
gevinst ved uttaket blir lik utgangsverdien (2 500) redusert med skattemessig
verdi (1 300), det vil si 1 200. Skattyter har imidlertid rett til
fradrag for skatt betalt i utlandet ved inntaket, men bare for skatt
i utlandet på den delen av gevinsten som svarer til differansen
mellom den utgangsverdien som er lagt til grunn ved gevinstberegningen
i utlandet (2 000), og den skattemessige verdien som er fastsatt
ved inntaket i norsk beskatningsområde (1 500).
For skattyter som realiserer et objekt som tidligere er tatt
inn i norsk beskatningsområde mens eiendelen fortsatt har tilknytning
til norsk beskatningsområde, vil det ikke gis fradrag for skatt
betalt i utlandet på latent gevinst ved inntak til norsk beskatningsområde.
Dette kan gi incentiver til tilpasninger ved at et objekt tas ut
av norsk beskatningsområde før en planlagt realisasjon, for å kunne
oppnå fradrag for skatt betalt i utlandet på latent gevinst ved
inntak. For å hindre slike tilpasninger, foreslås det at det ikke
skal gis kredit som nevnt i tilfeller der objektet ikke får tilknytning
til en reelt etablert virksomhet og reell økonomisk aktivitet i
en annen EØS-stat, som et driftsmiddel, en omsetningsgjenstand mv.
i denne virksomheten. Hvorvidt det foreligger en reell etablering av
virksomhet og reell økonomisk aktivitet i den andre staten, foreslås
å bero på de samme retningslinjene som gjelder for avgrensningen
av reglene om beskatning av norsk-kontrollerte utenlandske selskaper og
fritaksmetoden, jf. skatteloven §§ 2-38 og 10-64, samt Ot.prp. nr.
1 (2007–2008) kapittel 14.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 tolvte ledd.
Prinsipielt sett bør det være symmetri mellom skatteplikt for
latente gevinster og fradragsrett for latente tap. Dette innebærer
at uttak av en eiendel fra norsk beskatningsområde bør utløse fradragsrett
for latente tap i den utstrekning uttaket utløser skatteplikt for
latente gevinster. Fradragsrett for latente tap ved uttak av eiendel
fra norsk beskatningsområde vil imidlertid kunne gi incentiver til
tilpasninger. I tillegg kan kontrollmulighetene med hensyn til eiendeler
som får skattemessig tilknytning til andre land være begrenset,
og det kan by på administrative problemer å gjennomføre ligningen.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det i hovedregelen
ikke innrømmes fradrag for et urealisert tap ved uttak av en eiendel
fra norsk beskatningsområde.
Departementet legger til grunn at det normalt vil foreligge tilstrekkelige
kontrollmuligheter der skattyter er hjemmehørende i et EØS-land.
Også fellesskapsrettslige forhold synes å kreve adgang til tapsfradrag
i disse tilfellene. Det foreslås derfor at tapsfradrag skal gis
i tilfeller der skattyteren på tidspunktet for innvinning (for omsetningsgjenstander
og immaterielle eiendeler) eller tidspunktet for faktisk realisasjon
(for fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser)
er skattemessig bosatt eller hjemmehørende i Norge eller en annen
EØS-stat etter intern rett, i samme utstrekning som gevinst er skattepliktig.
Det latente tapet vil, på samme måte som en latent gevinst, bli
beregnet på innvinningstidspunktet og komme til fradrag i ligningen
for innvinningsåret. Avregningen av tapet utsettes imidlertid til
tidspunktet for faktisk realisasjon, dersom beskatningen av en eventuell
gevinst ville kunne utsettes til dette tidspunktet. Også avregningen
for senere år vil kunne påvirkes, i tilfeller der tapsfradraget
gir eller øker et fremførbart underskudd for skattyteren. For fysiske driftsmidler,
finansielle eiendeler og forpliktelser som ikke realiseres innen
fem år, faller retten til tapsfradrag bort, og ligningen for innvinningsåret
må endres i samsvar med dette, jf. ligningsloven kapittel 9. Reglene
om fremføring og tilbakeføring av underskudd, jf. skatteloven §§ 14-6
og 14-7, kan medføre at også ligningen for andre inntektsår må endres. Tapsfradrag
på tidspunktet for faktisk realisasjon forutsetter at skattyteren
har skattepliktig inntekt i Norge i innvinningsåret (eventuelt senere
eller tidligere inntektsår) som tapet kan fradras i. Den absolutte fristen
for endring av ligning i ligningsloven § 9-6 nr. 1 gjelder, her
som ellers.
Hvis tapet helt eller delvis er kommet til fradrag i et annet
land, skal fradraget i skattepliktig inntekt i Norge reduseres tilsvarende.
Det er altså hvilken del av tapet som er kommet til fradrag i utlandet
som er avgjørende, og ikke verdien av tapsfradraget. Dette utgjør
en forskjell fra gevinstsituasjonen, der kronebeløpet som er betalt
i skatt i utlandet kommer til fradrag i norsk skatt.
Det vises til forslag til skatteloven ny § 9-14 sjuende ledd.
Ved transaksjoner og andre begivenheter som innebærer at en eiendel
mister sin tilknytning til norsk beskatningsområde, vil også andre
skatteregler enn de som foreslås i kapitlet her kunne gi hjemmel for
skattlegging av opparbeidet gevinst og fradrag for opparbeidet tap.
Dette gjelder blant annet reglene om likvidasjonsbeskatning når
et aksjeselskap mv. opphører å være skattemessig hjemmehørende i
Norge, og reglene om skatteplikt for gevinster og fradrag for tap
ved utflytting av SE- og SCE-selskaper, jf. skatteloven § 10-71.
I enkelte tilfeller vil det derfor foreligge hjemmel for beskatning
av gevinster i flere regler.
Bestemmelsen i skatteloven § 10-71, jf. § 14-26, om skatteplikt
på gevinst på eiendeler mv. ved utflytting av SE- og SCE-selskap
ble innført ved lov 14. desember 2007 nr. 107. Denne bestemmelsen
får anvendelse i tilfeller der skatteplikten til Norge opphører
etter internretten eller skatteavtale. Bakgrunnen var at slike selskaper
etter selskapsrettslige regler kan flytte sitt forretningskontor
og hovedkontor til en annen EØS-stat uten å gå veien om oppløsning
og etablering av et nytt selskap, noe som utelukker likvidasjonsbeskatning
ved utflytting.
For andre selskaper enn SE- og SCE-selskaper vil opphør av alminnelig
skatteplikt til Norge etter skatteloven § 2-2 første ledd normalt
utløse realisasjonsbeskatning. Dette kan skje når et norskregistrert selskap
flytter styrefunksjonen og den administrative ledelsen til utlandet,
jf. departementets uttalelse av 7. mai 1998 (inntatt i Utvalget
1998 på side 848). Gevinst på selskapets eiendeler vil da komme
til skattlegging i utflyttingssåret.
Departementet antar at det kan være hensiktsmessig med en mer
uttrykkelig lovfesting av skatteplikten i slike tilfeller, som en
presisering av gjeldende rett på dette punktet. Det foreslås derfor
å utvide anvendelsesområdet for bestemmelsene i skatteloven §§ 10-71
og 14-26, slik at bestemmelsene skal gjelde for alle typer selskaper
som er nevnt i skatteloven 2-2 første ledd. Dette innebærer at gevinst
og tap på eiendeler og forpliktelser i slike selskaper skal være skattepliktig
eller fradragberettiget som om eiendelen eller forpliktelsen var
realisert, dersom selskapet opphører å være hjemmehørende i Norge
etter skatteloven § 2-2 første ledd eller etter skatteavtale med annen
stat. Det vises til Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) kapittel 20 for en
nærmere omtale av bestemmelsen.
Bestemmelsen i skatteloven § 10-71 gjelder uansett om selskapet
beholder eiendeler og virksomhet i Norge etter utflyttingen. I Ot.prp.
nr. 1 (2007–2008) punkt 20.3 heter det blant annet:
"Hvis SE-selskapet etter utflyttingen beholder eiendeler
mv. i Norge som er knyttet til virksomhet her, foreligger ikke samme
begrunnelse for realisasjonsbeskatning for disse eiendelene. Norge
vil normalt fortsatt ha beskatningsretten til eventuelle gevinster etter
skatteloven § 2-3, jf. petroleumsskatteloven § 2, og skatteavtalenes
bestemmelse om virksomhet ved fast driftssted, jf. OECDs mønsteravtale
artikkel 7 og artikkel 13, jf. artikkel 5. Departementet viser til
at skattyter etter skatteloven § 11-22 kan søke om fritak for skatt
på nærmere vilkår for gevinst ved realisasjon av virksomhet mv.
Det legges til grunn at skatteloven § 11-22 gir hjemmel til å innvilge
fritak for skatt på eiendeler mv. som fortsatt er knyttet til virksomhet
ved fast driftsted her, ved realisasjon etter forslaget til ny § 10-71."
Departementet bemerker at i den utstrekning selskapet ved utflytting
ikke beholder eiendeler mv. i Norge som knyttes til virksomhet her,
vil det anses som uttak av eiendelene fra norsk beskatningsområde
etter forslaget i dette kapitlet. Skatteplikt for gevinst vil dermed
foreligge i to sett av bestemmelser. I disse tilfellene kan det
ikke kreves utsettelse med skatteavregning og -betaling, fradrag
for skatt betalt i utlandet, terskelbeløp osv. etter de særlige
bestemmelsene om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde.
Sagt på en annen måte vil det i praksis være bestemmelsen i skatteloven
§ 10-71 som får anvendelse i slike tilfeller.
I den utstrekning selskapet beholder eiendeler mv. knyttet til
virksomhet i Norge, vil disposisjonen ikke anses som uttak fra norsk
beskatningsområde, for så vidt gjelder eiendelene mv. som beholdes
i Norge. Gevinst på eiendelene mv. vil imidlertid være skattepliktig
etter bestemmelsen i skatteloven § 10-71. Som det fremgår av det
siterte avsnittet kan departementet i slike tilfeller innrømme individuelle skattefritak
etter reglene i skatteloven § 11-22. Vurderingen av om det er grunnlag
for å innrømme skattefritak etter den nevnte bestemmelsen, og eventuelt på
hvilke vilkår, vil kunne avhenge av hvor skattyter er hjemmehørende,
herunder om skattyter er hjemmehørende i EØS-området, og/eller om
skattyter er hjemmehørende i et lavskattland.
Bestemmelsene om likvidasjonsbeskatning ved utflytting av selskaper
vil gjelde også i tilfeller der et selskap blir hjemmehørende på
Svalbard etter utflyttingen, jf. skatteloven § 2-35 annet ledd bokstav
a. Utflytting fra Svalbard til fastlandet eller utlandet vil gi
grunnlag for likvidasjonsbeskatning til Svalbard, jf. svalbardskatteloven
§ 3-1 første ledd.
For aksjonærene i selskapet vil utflyttingen innebære realisasjon
av aksjene, og utløse gevinstbeskatning etter reglene i skatteloven
§§ 10-31, jf. 10-37. Departementet foreslår at det presiseres i
skatteloven § 10-37 at opphør av et selskaps alminnelige skatteplikt
etter skatteloven § 2-2, eller etter skatteavtale med annen stat,
regnes som realisasjon av aksjene i selskapet. Når det gjelder forholdet
til fellesskapsretten og Norges forpliktelser etter EØS-avtalen,
vises det til punkt 8.5.13 i proposisjonen.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 10-37, 10-71
og 14-26.
Etter skatteloven § 10-70 gjelder regler om skattlegging av aksjegevinster
mv. for personlige skattytere ved opphør av alminnelig skatteplikt
etter skatteloven § 2-1 tredje ledd eller skatteavtale. Som nevnt under
punkt 8.5.3 i proposisjonen, skal de generelle reglene om uttaksbeskatning
bare få anvendelse for finansielle eiendeler i tilfeller der skattesubjektet ikke
omfattes av bestemmelsene i skatteloven § 10-70 om skatt for personlige
aksjonærer mv. ved utflytting. Anvendelsesområdet for de to regelsettene
vil derfor ikke være overlappende.
Etter skatteloven § 10-71 skal gevinst og tap på eiendeler som
SE-selskap eller SCE-selskap eier på det tidspunkt selskapets skatteplikt
til Norge opphører etter skatteloven § 2-2 første ledd eller selskapet anses
hjemmehørende i en annen stat etter skatteavtale, være skattepliktig
eller fradragsberettiget som om eiendelen var realisert siste dag
før dette tidspunktet. Departementet foreslår å utvide bestemmelsen
til å gjelde alle typer selskaper som er undergitt selskapsligning,
jf. punkt 8.5.11 i proposisjonen.
De forslag til generelle regler om uttaksbeskatning som fremmes
i denne proposisjonen er ikke ment å endre rettstilstanden med hensyn
til grunnlaget for realisasjonsbeskatning ved opphør av et selskaps
alminnelige skatteplikt til Norge. Skatteplikt for gevinst vil dermed
i visse tilfeller kunne foreligge både etter de generelle reglene
om uttaksbeskatning og etter skatteloven § 10-71. I disse tilfellene
vil det i praksis være bestemmelsen i skatteloven § 10-71 som får
anvendelse, jf. omtalen under punkt 8.5.11 i proposisjonen.
De foreslåtte reglene om skattlegging av gevinster ved uttak
fra norsk beskatningsområde innebærer et oppgjør av skatteposisjoner
i form av latente gevinster på slike objekter. Ved opphør av skattplikt til
Norge kommer regler om oppgjør av andre typer skatteposisjoner,
i form av positiv eller negativ saldo i saldogruppe a, c og d samt
gevinst- eller tapssaldo på gevinst- og tapskonto til anvendelse,
jf. skatteloven § 14-48 tredje ledd. For udekket underskudd gir skatteloven
§ 14-7 regler om adgang til tilbakeføring ved opphør av næring.
Bestemmelsene i skatteloven §§ 14-7 og 14-48 tredje ledd kan komme
til anvendelse i forbindelse med de samme disposisjonene som de
foreslåtte bestemmelsene om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde,
og bestemmelsene vil utfylle og supplere hverandre. Det foreslås
ingen endringer i reglene om oppgjør av skatteposisjoner i skatteloven
§§ 14-7 og 14-48 tredje ledd.
Skatteloven §§ 14-60 flg. gir regler om avskrivninger av driftsmidler
som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde. Det vises til omtalen
av reglene under punkt 8.2.2 i proposisjonen.
Etter skatteloven §§ 14-64, jf. 14-60 skal det foretas et inntektsoppgjør
ved uttak av saldodriftsmidler fra norsk beskatningsområde. Etter
lovendring 14. desember 2007 nr. 107 gjelder bestemmelsen i skatteloven
§ 14-64 bare dersom driftsmidlet eies av skattyter som anses hjemmehørende
i stat utenfor EØS. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å skattlegge
urealiserte gevinster knyttet til eiendelene, men innebærer at eventuelle
meravskrivninger som er foretatt for den perioden driftsmidlet har
vært i Norge skal tilbakeføres. Meravskrivningene fastsettes til
differansen mellom faktiske avskrivninger og avskrivninger beregnet
etter en nærmere angitt lineær metode, jf. skatteloven § 14-62.
Det foreslås ingen endringer i bestemmelsen om tilbakeføring
av meravskrivninger i skatteloven § 14-64. Ved beregning av gevinst
eller tap knyttet til fysiske driftsmidler og egenutviklet forretningsverdi
i forbindelse med skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde,
må det skje en samordning med eventuell tilbakeføring av meravskrivninger,
jf. punkt 8.5.5.3 i proposisjonen.
Reglene om beskatning ved uttak fra norsk beskatningsområde kan
reise spørsmål i forhold til EØS-regelverket om de fire frihetene,
nærmere bestemt retten til fri etablering, jf. artikkel 31 i EØS-avtalen
og artikkel 43 i EF-traktaten.
Spørsmålet om uttaksbeskatning for selskaper og forholdet til
etableringsretten har ennå ikke vært oppe for EF- eller EFTA-domstolen.
Som nevnt i punkt 8.3.2 i proposisjonen har EU-kommisjonen uttalt
seg om uttaksbeskatning i en meddelelse av 19. desember 2006 (COM(2006)825
final). Etter EU-kommisjonens oppfatning skal prinsippene som er
lagt til grunn i Lasteyrie-saken og N-saken, og som gjelder utflyttingsskatt
på aksjer for privatpersoner, gis tilsvarende anvendelse for uttaksbeskatning
av selskaper ved utflytting av eiendeler. Dette innebærer at medlemsstater
som ønsker å hindre skatteunngåelse ved å skattlegge urealiserte
gevinster ved overføring av eiendeler ut av medlemsstatens skattejurisdiksjon
ikke kan foreta umiddelbar beskatning av gevinsten. Skattlegging
kan ikke skje før eiendelen faktisk realiseres, og det kan i utgangspunktet
heller ikke knyttes ytterligere betingelser til utsettelsen, for
eksempel i form av krav om sikkerhetsstillelse for skattebeløpet.
Etter departementets oppfatning er det ikke gitt at de nevnte
dommene om utflyttingsskatt for personer kan gis tilsvarende anvendelse
ved uttaksbeskatning av selskaper. En juridisk person vil i mange
tilfeller besitte vesentlig flere eiendeler enn fysiske personer, og
i tillegg ha vesentlig større muligheter for å overføre eiendelene
uten samtidig å flytte ut av Norge. I tillegg kommer mulighetene
for flytting av eiendeler i forbindelse med omorganiseringer. Dette
gjør at overføringer fra juridiske personer vil kunne være av et
større omfang og i mange tilfeller også gjelde større verdier. Behovet
for utflyttingsskatt antas derfor å være større enn for fysiske
personer. Etter departementets oppfatning kan dette også innebære
et større behov for informasjon om overføringene.
Det har kommet sterke innvendinger mot Kommisjonens meddelelse.
Flere EU-land har innført regler som innebærer strengere former
for beskatning ved uttak enn det som synes forenlig med Kommisjonens
meddelelse. I høringsuttalelsen fra Den europeiske økonomiske og
sosiale komité sies det at en domsavgjørelse for privatpersoner
ikke er direkte anvendelig for selskaper, og komiteen ber Kommisjonen
om å komplettere sin analyse med en behandling av de særskilte problemene
som oppstår for selskaper. Den svenske regjeringen har i et brev
til Kommisjonen gitt uttrykk for tilsvarende oppfatninger, og dessuten
bemerket at en kommisjonsuttalelse ikke i seg selv er tilstrekkelig
for å slå fast at et medlemslands skattelovgivning er i strid med
fellesskapsretten.
I forslaget til generelle uttakskatteregler er det lagt opp til
at det gis utsettelse med beskatningen i inntil fem år ved uttak
av fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser.
Dersom skattyter er hjemmehørende i en EØS-stat, stilles det heller
ikke krav om sikkerhet for skattekravet. Det stilles likevel krav
om sikkerhetsstillelse dersom den aktuelle EØS-staten ikke er omfattet
av en folkerettslig overenskomst som sikrer informasjon og bistand
til innfordring av kravet. I slike tilfeller legger departementet
til grunn at hensynet til å ivareta Norges kontroll- og innfordringsmuligheter
rettferdiggjør krav om sikkerhetsstillelse. Departementet viser
til at kommisjonen i sin meddelelse av 19. desember 2006, avsnitt
4.2, uttaler at medlemsstatene, i situasjoner hvor mangel på administrativt
samarbeid hindrer dem i å sikre sine skattekrav, bør være berettiget
til å treffe passende foranstaltninger på emigrasjons- eller overføringstidspunktet.
Etter departementets oppfatning innebærer den foreslåtte løsningen
for fysiske driftsmidler, finansielle eiendeler og forpliktelser
ingen restriksjon i strid med EØS-avtalen. Forslaget anses å være
i overensstemmelse med de løsningene som EU-kommisjonen tar til
orde for i sin meddelelse av 19. desember 2006. Departementet mener
på denne bakgrunnen at de foreslåtte løsningene er i samsvar med
Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Ved uttaksbeskatning av omsetningsgjenstander og immaterielle
eiendeler, er det i forslaget lagt opp til at det skal skje en umiddelbar
beskatning av urealisert gevinst uten adgang til utsettelse.
Omsetningsgjenstander er ment for salg og vil etter all sannsynlighet
bli solgt videre kort tid etter uttaket. De latente gevinstene som
er knyttet til slike gjenstander antas å være av et begrenset omfang,
og departementet legger til grunn at kravet om umiddelbar beskatning
ikke vil skape nevneverdige likviditetsproblemer for skattyter.
I tillegg vil en eventuell utsettelse med beskatningen kunne medføre
vesentlige administrative problemer. Etter departementets oppfatning
tilsier blant annet disse hensynene at en umiddelbar beskatning
av de latente gevinstene knyttet til omsetningsgjenstander i alle
tilfelle vil kunne rettferdiggjøres ut fra tvingende allmenne hensyn. Departementet
mener derfor at forslaget ikke vil være i strid med Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen.
I departementets forslag legges det opp til at også latente gevinster
knyttet til immaterielle eiendeler skal beskattes på uttakstidspunktet
uten at det gis adgang til utsettelse med skattebetalingen. Slike
eiendeler er i mindre utstrekning gjenstand for realisasjon, og
en utsettelse med skattebetalingen inntil faktisk realisasjon vil
derfor kunne medføre at uttaksbeskatningen blir uten realitet. Etter
departementets oppfatning kan kravet om umiddelbar beskatning uansett
begrunnes i tvingende allmenne hensyn dersom en slik regel må anses
som en restriksjon. Departementet finner støtte for denne oppfatningen
blant annet i uttalelsen til Den europeiske økonomiske og sosiale
komité av 26. september 2007. Med henvisning til at immaterielle
eiendeler aldri realiseres eller rett og slett forbrukes, stiller
komiteen spørsmål om hvordan en medlemsstat skal kunne beskatte
den urealiserte verdien som tidligere fantes, dersom det ikke gis
anledning til å gjøre dette i forbindelse med overføringen. Departementet
legger etter dette til grunn at heller ikke beskatning ved uttak
av immaterielle eiendeler, uten rett til utsettelse med skattebetalingen, vil
være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Reglene om likvidasjonsbeskatning når et selskap opphører å være
skattemessig hjemmehørende i Norge, kan i likhet med uttaksbeskatningen
reise spørsmål i forhold til EØS-avtalen og EF-traktatens bestemmelser
om retten til fri etablering, se artikkel 31 i EØS-avtalen og artikkel
43 i EF-traktaten.
Spørsmålet om medlemsstatene kan ha regler som begrenser selskapers
mulighet for å flytte sete fra en stat til en annen har nylig vært
vurdert av Generaladvokaten. I sak C-210/06 Cartesio er domstolen
bedt om å ta prejudisiell stilling til om de ungarske reglene om
plikt til å oppløse et selskap som flytter sitt hovedsete ut av
landet, er i strid med fellesskapsretten. Det vises til omtalen
under punkt 8.3.3 i proposisjonen. EF-domstolen har ikke avsagt
dom i saken.
Innføringen av reglene om SE- og SCE-selskapers rett til å flytte
sete uten å gå veien om oppløsning og nystiftelse, jf. punkt 8.3.1
i proposisjonen, synes i seg selv å være et argument mot Generaladvokatens syn.
Hovedformålet med disse reglene er å legge til rette for at selskaper
skal kunne flytte hovedkontor og forretningskontor over landegrensene
uten at det fører til oppløsning av selskapet eller etablering av
en ny juridisk person, jf. SE-forordningen art. 8. Dersom et aksjeselskap
(og andre selskapstyper) også i kraft av etableringsretten kan flytte
sete til en annen medlemsstat uten å gå veien om oppløsning og nystiftelse,
synes behovet for å innføre en ny selskapsform for å oppnå det samme
å være begrenset.
For øvrig mener departementet at dersom regelen om likvidasjonsbeskatning
skulle anses å innebære en restriksjon i etableringsretten, ville
regelen kunne rettferdiggjøres ut fra tvingende allmenne hensyn. Regelen
om likvidasjonsbeskatning er begrunnet i hensynet til å sikre gjennomføringen
av norsk beskatningsrett til inntekter som er opparbeidet her og
å unngå omgåelse av de norske skattereglene. Departementet kan ikke
se at formålet kunne vært oppnådd på en annen måte, og mener at
regelen ikke går lenger enn det som er nødvendig. Departementet
viser også til at det kan innrømmes individuelle skattefritak etter
reglene i skatteloven § 11-22 i slike tilfeller, for gevinst på
objekter som beholder tilknytningen til norsk beskatningsområde.
Faren for skattemotiverte tilpasninger gjør at forslaget til
generelle regler om skattlegging ved uttak fra norsk beskatningsområde
bør få virkning for uttak fra og med datoen for fremleggelsen av
forslaget. Det foreslås derfor at endringen trer i kraft straks,
med virkning for uttak som skjer fra og med datoen for fremleggelsen
av forslaget, det vil si fra og med 7. oktober 2008.
Når det gjelder forslaget om lovfesting av generelle regler om
likvidasjonsbeskatning ved utflytting av selskaper fra Norge, foreslås
det at det trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret
2008.
Forslaget vil medføre noe merarbeid for skattytere og skatteetaten,
blant annet i forbindelse med opplysningsplikt og verdsettelse.
Forslaget skal i hovedsak forhindre at økt mobilitet i skattegrunnlagene
mellom land skal innebære tap av skattegrunnlag til andre skattejurisdiksjoner.
I hovedsak dreier dette seg om utflytting av større driftsmidler
av mobil karakter som for eksempel borerigger eller immaterielle
eiendeler som patenter mv. Hyppighet og omfang av slike transaksjoner
er svært vanskelig å anslå, og de økonomiske virkninger av at generelle
uttaksregler innføres sammenlignet med om slike regler ikke blir
vedtatt, er neppe mulig å kvantifisere. Omfanget av utflytting av
eiendeler med latente gevinster vil trolig være større på sikt og
provenyvirkningen for 2009 av en innstramming vil trolig ikke være
nevneverdig stor.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag til ny § 9-14 i skatteloven, og endringer i skatteloven
§§ 10-37, 10-71, 11-21, 11-22, 14-26, samt ny 14-27.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at departementet slår fast at den foreslåtte endring både vil
bety merarbeid for skattyter og for skatteetaten. Disse
medlemmer konstaterer også at provenyvirkningen for 2009 vil være
svært liten. Disse medlemmer mener at Regjeringen
burde være opptatt av å gjøre Norge mer næringsvennlig istedenfor
å produsere byråkrati for å hindre utflytting fra Norge. Disse medlemmer vil derfor stemme imot
ny § 9-14 i skatteloven og endringene i skatteloven §§ 10-37, 10-71,
11-21, 11-22, 14-26 og ny 14-27.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringens forslag om
skattlegging av urealiserte gevinster ved uttak av eiendeler mv.
fra norsk beskatningsområde verken har vært på høring eller er konsekvensutredet
i forhold til virkningene for de bedrifter endringene omfatter.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at forslaget ikke er presist når det gjelder uttaksskatt på omsetningsgjenstand
som utenlandsk foretak har i Norge når denne gjenstanden ikke tilhører
virksomhet som det utenlandske foretaket utøver i Norge. Disse medlemmer forutsetter derfor at
Regjeringen avklarer at utenlandsk selskap som besitter omsetningsgjenstand
i Norge kun blir skattepliktig dersom gjenstanden har vært tilknyttet
skattepliktig virksomhet i Norge. Disse medlemmer peker videre
på at forslaget heller ikke tar hensyn til verdiøkning på driftsmidler
fra de er ervervet og inntil de blir tatt inn i Norge, slik at den
foreslåtte uttaksbeskatningen på den måten vil ramme verdiøkninger som
ikke er skjedd mens gjenstanden har vært i Norge. Disse
medlemmer mener skattemessig inngangsverdi burde være markedsverdien
på tidspunktet for inntak til Norge, ikke ervervstidspunktet, slik at
verdiøkninger fra før gjenstanden ble tatt inn i Norge ikke kommer
til beskatning her i landet, og forutsetter at slike misforhold
blir rettet opp ved utformingen av det mer detaljerte regelverk.
Etter departementets oppfatning er det behov for å fjerne bestemmelser
i skattereglene for kraftforetak som kan virke demotiverende på
gjennomføring av samfunnsmessig ønskelige investeringer i O/U-prosjekter,
eller negativt påvirke utformingen av dem, innenfor rammen av en
nøytral grunnrentebeskatning.
Departementet foreslår en lovendring som medfører utvidet anvendelse
av fremførbar negativ grunnrenteinntekt for inntektsåret 2006 og
tidligere år (gammel, negativ grunnrenteinntekt) i forbindelse med
gjennomføring av O/U-prosjekter. Tiltaket skal bedre incentivene
til å utnytte potensialet i allerede utbygde vassdrag på en samfunnsmessig
optimal måte. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 18-3
fjerde ledd.
Beregnet negativ grunnrenteinntekt fra og med inntektsåret 2007
er omfattet av bestemmelsene om samordning i skatteloven § 18-3
femte ledd (verkssamordning og konsernintern samordning). Det er ikke
ansett behov for nye tiltak vedrørende slike grunnrenteskatteposisjoner.
Hensikten med departementets forslag er å fjerne en skattemessig
barriere for opprusting og utvidelser av kraftverk.
Et vilkår for utvidet anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt
ved det eksisterende verket er at skattyter også har en eierandel
i det kraftverket som anses etablert ved O/U-prosjektet. Det stilles ikke
vilkår om størrelse med hensyn til eierandel i det eksisterende
eller det nye kraftverket. Etter departementets oppfatning er det
heller ikke nødvendig at skattyter har lik eierandel i de to verkene.
Imidlertid vil skattyters eierandel i kraftverket som anses etablert
som følge av O/U-prosjekt normalt ha betydning for tilordning av
(positiv) grunnrenteinntekt ved verket. En liten eierandel i det
nye verket gir tilsvarende liten andel av positiv grunnrenteinntekt
til anvendelse mot skattyters andel av gammel, negativ grunnrenteinntekt
ved det eksisterende verket for det aktuelle inntektsår.
Departementets forslag til anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt
omfatter skattyter som tilordnes grunnrenteinntekt ved det eksisterende kraftverket;
både direkte eierskap til kraftverket, eierandeler i kraftforetak
som deltakerlignes etter nettometoden eller særskilt inntektsberegning
og tilordning av eierandeler i kraftforetak som deltakerlignes etter
bruttometoden.
Skattedirektoratet reiser spørsmål om skattemessige virkninger
i tilfelle eierforholdene i det eksisterende verket og det nye kraftverket
som anses etablert som følge av O/U-prosjektet etter en tid blir
forskjellig. Skattedirektoratet tar også opp spørsmålet om forslaget
omfatter leietakere av kraftverk som foretar investeringene i O/U-prosjektet.
Etter departementets oppfatning vil adgangen til å anvende gammel,
negativ grunnrenteinntekt etter forslaget bortfalle for skattyter
som ikke lenger har en eierandel i det nye verket som blir etablert
gjennom O/U-prosjektet. Videre vil realisasjon av skattyters andel
i eksisterende- eller nye kraftverk (herunder realisasjon av deltakerandel)
ikke påvirke adgangen til å anvende gammel, negativ grunnrenteinntekt
for øvrige eiere. Forslaget stenger heller ikke for at skattyter
kan komme i posisjon til å anvende gammel, negativ grunnrenteinntekt
ved det eksisterende verket gjennom erverv dersom skattyteren også
besitter eller erverver en andel i det nye kraftverket. Departementet
viser for øvrig til gjeldende regler om realisasjon av kraftverk,
jf. særlig skatteloven § 18-3 niende ledd.
Videre vil krav til eierskap etter forslaget medføre at leietaker
ikke kan anvende gammel, negativ grunnrenteinntekt ved det eksisterende
kraftverket som er innleid i forbindelse med investeringer i egne O/U-prosjekter.
Hensynene bak lovforslaget tilsier at det skal treffe investeringer
som medfører at det anses etablert et nytt kraftverk for skatteformål,
jf. skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav b. Forslaget bidrar til
at investeringsbeslutningen ikke blir begrenset eller påvirket av
den gjeldende kraftverksdefinisjon i forhold til grunnrentebeskatningen,
jf. skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav b, jf. § 18-3 første ledd
og FSFIN § 18-3-3.
Som et utgangspunkt må det nye kraftverket som anses etablert
ved O/U-prosjektet være knyttet til endringer i forbindelse med
investeringer i et eksisterende kraftverk med sikte på bedre utnyttelse
av vannressursene i det allerede utbygde vassdraget.
Begrepet O/U-prosjekter har ingen legaldefinisjon, men har utbredt
og allmenn anvendelse i plan- og godkjenningssammenheng etter vassdrags-
og konsesjonslovgivningen.
Skattedirektoratet og Norges Juristforbund viser til at O/U-definisjon
som departementet foreslår i høringsnotatet er knyttet til vannressursen,
og ikke til kraftverket som er objekt for grunnrentebeskatningen.
Det vises også til at rekkevidden av definisjonen ikke er avklart
skattemessig.
Departementet har i samsvar med høringsnotatet blitt stående
ved at avgrensning av unntaksregelen kan bygges direkte på begrepene
"opprustning og utvidelse" av eksisterende verk slik disse er definert
i NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen i Norge mot 2020 avsnitt
22.4.2 (side 229). Definisjonen er i samsvar med definisjonen fra
plan- og utredningsarbeidet 1986-1993:
"Opprusting omfatter:
Å redusere falltapene, blant annet ved å utvide tverrsnittene
i vannveiene
Å modernisere og automatisere kraftverkene for å øke den
totale virkningsgrad, redusere driftsutgiftene og forbedre driftssikkerheten
Utvidelse
omfatter:
Å overføre vann fra
hittil ikke utnyttede felt, eller føre vann fra ett felt til et
annet som kan nytte det bedre
Å øke eksisterende magasiner eller etablere nye
Å øke fallhøyden, enten ved å bygge helt nye kraftverk eller
ved å heve overvannet og/eller senke undervannet
Å øke maskininstallasjonen/slukeevnen for å få mer disponibel
effekt under topplast og redusere flomtapene."
Departementet antar at definisjonen er tilstrekkelig presis for
formålet her. På den annen side er det neppe grunnlag for å låse
de aktuelle vurderinger til denne definisjonen ved at den nedfelles
som en særskilt skattemessig definisjon i skattelovforskriften (FSFIN).
Også andre kilder med hensyn til vassdragsmyndighetenes bruk av
begrepet O/U-prosjekter, herunder utvikling av disse, kan være relevante. På
denne bakgrunn foreslår departementet at det aktuelle krav til det
nye kraftverket formuleres slik at verket skal være etablert som
ledd i opprusting og utvidelse i eksisterende verk.
Et vilkår for utvidet anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt
etter forslaget er at O/U-prosjektet blir forelagt vassdragsmyndighetene,
og at gjennomføring av O/U-prosjekter skjer i tråd med vassdrags-
og konsesjonslovgivningen. Regler om særskilt innhenting av sakkyndig
uttalelse fra vassdragsmyndighetene om at et prosjekt kan anses
som opprusting eller utvidelse i et eksisterende verk anses ikke
nødvendig.
Departementet ser heller ikke behov for å oppstille konkrete
krav til økt kraftproduksjon i det allerede utbygde vassdraget som
følge av O/U-prosjektet.
Som et utgangspunkt legger departementet til grunn at utvidet
anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt i forbindelse med
O/U-prosjekter bare bør omfatte investeringer hvor eiere av eksisterende
kraftverk har lagt til grunn forslagets skattevirkninger i sine
investeringsbeslutninger, jf. punkt 9.2.1.1 i proposisjonen.
I høringsnotatet vurderte departementet to alternative skjæringstidspunkt
for hvilke nye kraftverk som skal være omfattet av forslaget, jf.
høringsnotatet avsnitt 4.2.2.3. Det ene alternativet gikk ut på
å knytte skjæringstidspunktet til registrering av søknad om konsesjon
etter vannressursloven 21. desember 2000 nr. 82 § 8 eller vassdragsreguleringsloven 14. desember
1917 nr. 17 § 2, eller melding om konsesjonspliktvurdering etter
vannressursloven § 8, i OED eller NVE, for aktuelle O/U-prosjekter.
I henhold til det andre alternativet foreslo departementet imidlertid
å knytte skjæringstidspunktet til det tidspunkt (inntektsår) skattyter
første gang har aktivert kostnader i tilknytning til O/U-prosjektet
med virkning for friinntektsgrunnlaget, jf. skatteloven § 18-3 tredje
ledd bokstav b annet punktum.
Etter skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav b annet punktum
skal kostnader som behandles som en del av kostprisen for de aktuelle
driftsmidler inngå i friinntektsgrunnlaget fra det tidspunkt aktiveringsplikten
inntrer, det vil si fra det tidspunkt det oppstår en ubetinget forpliktelse
til å dekke eller innfri kostnaden, jf. skatteloven § 14-2 annet
ledd. Skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav b annet punktum omfatter blant
annet kostnader i byggeperioden for nye og oppgraderte kraftverk
uavhengig av om kraftverket er satt i drift, se også punkt 9.3.1
i proposisjonen.
Tidspunktet for første gangs aktivering av kostnader med virkning
for friinntektsgrunnlaget for nye kraftverk markerer et skille i
overgangen fra planlegging til gjennomføring av investeringsplanene.
Dersom aktivering av kostnader ved gjennomføring av O/U-prosjekter
foretas første gang med virkning for beregning av friinntektsgrunnlaget
for inntektsåret 2008, det vil si i selvangivelsen for inntektsåret
2008, bør det kraftverk som etableres som følge av investeringene
omfattes av departementets forslag om utvidet anvendelse av gammel,
negativ grunnrenteinntekt.
Departementet foreslår at unntaket fra samordningsforbudet i
skatteloven § 18-3 fjerde ledd bare skal gjelde nye kraftverk hvor
det er aktivert kostnader med virkning for beregning av friinntektsgrunnlaget
for det nye verket første gang for inntektsåret 2008 eller senere
år.
Forslaget innebærer ingen endelig overføring av fremførbar gammel,
negativ grunnrenteinntekt til det nye verket som anses etablert
ved O/U-prosjektet. Et særskilt unntak fra samordningsforbudet i
skatteloven § 18-3 fjerde ledd tredje punktum vil i utgangspunktet
åpne for anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt i et eksisterende
verk til fradrag i (og begrenset til) fremtidig, positiv grunnrenteinntekt
beregnet ved det nye verket. Formålet med forslaget tilsier at det
ikke fastsettes noen begrensning med hensyn til hvor stor andel
av gammel, negativ grunnrenteinntekt som kan benyttes til fremføring
i henhold til en slik unntaksregel. Etter departementets oppfatning
er det heller ikke grunnlag for å oppstille krav om at det kan registreres
reduksjon av produksjonen i det eksisterende kraftverket, eventuelt
slik at bare en tilsvarende andel av gammel, negativ grunnrenteinntekt
i verket skal kunne fremføres. Et unntak fra samordningsforbudet
bør omfatte alle eksisterende verk som har ubenyttet fremførbar
gammel, negativ grunnrenteinntekt. Dette gjelder selv om produksjonen
i det eksisterende verket opphører.
Forslaget vil ikke medføre behov for særskilte tilpasninger i
reglene om verks- og konsernintern samordning av ny, negativ grunnrenteinntekt
som ble innført fra og med inntektsåret 2007, jf. skatteloven § 18-3
femte ledd. Departementet forutsetter at unntaksregelen om anvendelse
av gammel, negativ grunnrenteinntekt i det eksisterende verket må
benyttes i det nye kraftverket som anses etablert ved O/U-prosjektet
før det er aktuelt med fremføring eller samordning av ny, negativ
grunnrenteinntekt. Dette følger imidlertid av skatteloven § 18-3
femte ledd, og krever ingen særskilt presisering.
Departementet viser til forslag til endring av skatteloven § 18-3
fjerde ledd.
I forhold til gjeldende regler kan forslaget på kort sikt innebære
et mindre provenytap. På lengre sikt vil provenyet øke dersom skattyter
foretar investeringer som gir mer effektiv produksjon, enten i form
av høyere middelproduksjon eller samme middelproduksjon på en mer
kostnadseffektiv måte.
Det er kun O/U-prosjekter i tilknytning til kraftverk med gamle,
negative posisjoner som fører til redusert proveny. Hvor stor provenyreduksjonen
blir, avhenger av størrelsen på de negative posisjonene og kostnadene
for O/U-prosjektene ved det enkelte kraftverk. O/U-prosjekter ved
kraftverk som ikke har gammel, negativ grunnrenteinntekt til fremføring
gir ingen provenyvirkning i forhold til dagens regler.
Skattemyndighetene må, som etter gjeldende rett, vurdere om O/U-prosjektet
medfører at det oppstår et nytt kraftverk for skatteformål. Forslaget
kan gi mindre press på kraftverksdefinisjonen, samt færre klager
og tvister i fremtiden. Skattemyndighetene må imidlertid ta stilling
til spørsmål om skattyters nye kraftverk oppfyller kriteriene for
utvidet anvendelse av gammel, negativ grunnrenteinntekt etter forslaget.
Skattedirektoratet viser til at forslaget vil medføre at kraftbeskatningsreglene
blir ytterligere skjemateknisk komplisert både for skattyter og
skattekontoret.
Videre viser NVE til at forslaget kan medføre en økning av antall
O/U-prosjekter som blir innlevert for vurdering av konsesjonsmyndighetene.
Departementet bemerker at dette i så fall er en tilsiktet virkning.
Adgangen til å beregne friinntekt av investeringskostnader i
byggetiden er begrunnet i nøytralitetshensyn, jf. Ot.prp. nr. 1
(2006–2007) punkt 8.3:
"Formålet med reglene om friinntekt i skatteloven § 18-3
tredje ledd bokstav b er å skjerme normalavkastningen i vannkraftverk
mot grunnrenteskatt. Grunnrenteskatten skal virke nøytralt i forhold til
skattyters investeringsbeslutninger. Allerede når skattyter pådrar
seg investeringskostnader, avskjæres skattyters muligheter til alternativavkastning
av investeringer i kraftverk. For å ivareta hensynet til å skjerme
normalavkastningen, er det etter departementets oppfatning ønskelig
at friinntekt kan beregnes fra det tidspunkt det investeres i driftsmidler
som er/vil bli knyttet til produksjonen i kraftverket og uavhengig
av det tidspunkt driftsmidlene faktisk blir satt i produksjon."
Begrunnelsen om at skattyteren er avskåret fra en alternativ
avkastning av midlene når investeringskostnadene er pådratt, kan
også gjøres gjeldende for andre typer kostnader som er pådratt for
å utvikle grunnrenteskattepliktig virksomhet. Nøytralitetshensyn
kan begrunne at driftskostnader i byggeperioden bør være fradragsberettiget.
Departementet antar at driftskostnadene i byggeperioden utgjør en
liten andel av de samlede kostnadene ved bygging av et kraftverk.
Departementet foreslår at skattyter kan beregne et fradrag i
grunnlaget for grunnrenteinntekt for pådratte driftskostnader i
kraftverkets byggeperiode, det vil si før verket genererer inntekter
fra kraftproduksjon.
De utgiftene det kan være aktuelt å kreve fradrag for i byggeperioden
bør etter departementets oppfatning være av samme art som kostnader
som fradras ved den løpende grunnrenteinntektsberegningen. Dette
tilsier at fradrag for driftskostnader pådratt i byggetiden bør
bygge på de samme materielle rammer som gjeldende rett, jf. skatteloven
§ 18-3 tredje ledd. Hensynet til sammenhengen i regelverket tilsier også
en slik avgrensning.
Departementet foreslår at de materielle rammene for fradrag etter
skatteloven § 18-3 tredje ledd legges til grunn for fradrag for
driftskostnader pådratt i byggeperioden. Departementet viser blant
annet til at kraftverkseier ikke kan kreve fradrag for eventuelle utgifter
til leie av fallrettigheter, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995–1996) side
193. Forslaget reiser derfor ikke nye spørsmål om grensen mellom
fradragsberettigede kostnader og aktiveringspliktige investeringer.
Investeringer i driftsmidler skal fortsatt aktiveres for beregning
av friinntekt og senere avskrivninger.
Departementets forslag medfører ingen endring i utgangspunktet
om at grunnrenteinntekt skal beregnes for det enkelte kraftverk.
Det er viktig å sikre at kraftverket ikke belastes med utgifter
som gjelder annen virksomhet eller privat bruk. De aktuelle utgiftene
som omfattes av forslaget må ha tilknytning til fremtidig produksjon
ved det aktuelle kraftverket.
Etter gjeldende rett kommer ikke prosjekteringskostnader til
fradrag som driftskostnad ved beregning av grunnrenteinntekt. Utgifter
til prosjektering av et bestemt anlegg skal normalt aktiveres som
en del av kostprisen på anlegget, jf. skatteloven § 6-25, og inngår
i beregningen av friinntekt etter skatteloven § 18-3 tredje ledd
bokstav b. Utgifter til konsesjonsbehandling antas å inngå som en
del av prosjekteringskostnadene.
Etter gjeldende rett kommer eiendomsskatt på kraftverk som er
satt i drift til fradrag i beregningsgrunnlaget for grunnrenteinntekt
ved verket, jf. skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav a nummer
2. Kommunene kan imidlertid skrive ut eiendomsskatt på kraftanlegg
som ikke er satt i drift og på anlegg som er under bygging, jf.
eigedomsskattelova §§ 3 og 8, jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd.
Etter departementets oppfatning bør eiendomsskatt som påløper i
byggeperioden være omfattet av forslaget her.
Videre kan skattyter kreve fradrag for regulære driftskostnader
i byggetiden knyttet til det aktuelle byggeprosjektet, herunder
lønnskostnader, administrasjon og forsikring. Det samme gjelder
ulike erstatninger etter industrikonsesjonsloven § 2 nr. 6, 7 og
8. Andre eksempler på driftskostnader i byggetiden kan være vedlikeholdsutgifter
på kraftanlegg under bygging.
Etter skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav a nummer 3 kan inntektsårets
skattemessige avskrivninger av driftsmidler tilknyttet kraftproduksjonen trekkes
fra ved beregningen av grunnrenteinntekt fra kraftverket. Det kan
imidlertid være behov for å ta i bruk enkelte av driftsmidlene før
kraftverket settes i drift, typisk kraner og anleggsmaskiner tilknyttet kraftanlegget
som tas i bruk i siste del av byggeperioden. Departementet foreslår
at skattyter kan kreve fradrag i grunnrenteinntekt for avskrivninger
på slike driftsmidler som tas i bruk i byggeperioden. Departementet
forutsetter at de aktuelle driftsmidlene vil være omfattet av skatteloven
§ 18-3 tredje ledd bokstav a nummer 3 når kraftverket settes i drift.
Det forutsettes videre at de alminnelige vilkårene for skattemessig
avskrivninger er oppfylt, herunder skatteloven § 14-30.
Forslaget om fradrag for driftskostnader i byggetiden bør i utgangspunktet
være nøytralt i forhold til måten kraftverkene er organisert på,
og nøytralt i forhold til størrelsen på kraftverkene. Etter departementets
oppfatning er det uheldig å eksempelvis oppstille vilkår om at forslaget
bare skal gjelde selskap som opprettes for et nærmere bestemt formål.
Et slikt vilkår kan blant annet stimulere til skattemessige tilpasninger.
Forslaget er forankret i grunnrentebeskatningens nøytralitetsegenskaper,
noe som tilsier at lovendringen bør gjelde uavhengig av organisering.
Det kan være uklart når byggeperioden starter. Det må imidlertid
fastsettes et skjæringspunkt for når byggeperioden anses påbegynt
for skatteformål. Av kontrollmessige hensyn bør skjæringspunktet
fastsettes til et tidspunkt som er kjent (notoritetshensyn).
På et tidlig stadium i prosjekteringen kan det være usikkert
om når prosjektet vil bli realisert. Det kan også være uklart om
kostnadene knytter seg til et konkret prosjekt, til annen virksomhet
eller til privat forbruk mv.
Prosjekteringskostnader til konkrete prosjekter skal aktiveres
etter gjeldende rett. På det tidspunkt skattyter pådrar kostnader
til investeringer i kraftverket, oppstår også plikten til å aktivere
kostnadene, herunder med virkning for beregning av friinntekt etter
skatteloven § 18-3 tredje ledd bokstav b. Aktiverte kostnader må
dokumenteres.
Departementet foreslår at pådratte driftskostnader i byggetiden
tidligst kan beregnes fra det tidspunkt skattyter aktiverer kostnader
ved kraftverket for beregning av friinntekt etter § 18-3 tredje
ledd bokstav b annet punktum. Forslaget innebærer at pådratte driftsutgifter
i byggetiden tidligst kan medregnes fra det tidspunkt (inntektsår)
skattyter første gang kan beregne friinntekt ved kraftverket. På
tidspunktet for beregning av friinntekt vil det sjelden være tvil om
at prosjektet vil bli realisert.
Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 18-3
tredje ledd.
Departementets forslag innebærer at skattyter må beregne og dokumentere
driftskostnadene gjennom byggetiden. Beregning av fradrag for driftskostnader i
byggeperioden medfører oppbygging av negativ grunnrenteinntekt frem
til kraftverket settes i drift. Fradrag for driftskostnader i byggeperioden
antas å utgjøre en liten del av de totale utgifter som medgår i forbindelse
med utbygging av kraftverk.
Departementet antar at forslaget ikke vil ha administrative konsekvenser
av betydning.
Departementet foreslår innført en generell ordning for årlig
utbetaling av skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt. Departementets
forslag om innføring av en refusjonsordning i kraftsektoren omfatter grunnrenteinntekt
beregnet for inntektsåret 2007 eller senere år (ny, negativ grunnrenteinntekt),
jf. St.meld. nr. 2 (2007–2008) Revidert nasjonalbudsjett 2008 side
86.
Forslaget omfatter de kraftverk som skattyter eier ved utgangen
av inntekståret. Ved realisasjon av kraftverk i løpet av inntektsåret
skal det særskilt beregnes grunnrenteinntekt for overdrager og erverver, jf.
skatteloven § 18-3 niende ledd og § 18-3 annet ledd bokstav b. Dette
innebærer at beregnet negativ grunnrenteinntekt ved kraftverket
ved inntektsårets slutt inngår i erververs eventuelle krav om refusjon.
Skatteverdien fastsettes ved å multiplisere beregnet negativ
grunnrenteinntekt (etter eventuell samordning) med gjeldende skattesats
for grunnrenteinntekt for inntektsåret. Skattesatsen for grunnrenteinntekt
for inntektsåret 2008 er 30 prosent, jf. Stortingets skattevedtak
for inntektsåret 2008 § 3-4.
Departementet foreslår at ordningen trer i kraft fra og med inntektsåret
2008, jf. punkt 9.6 i proposisjonen. Refusjonsordningen kommer også
til anvendelse på (fremført) ny, negativ grunnrenteinntekt beregnet
for inntektsåret 2007.
Utbetaling av skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt vil
første gang skje i forbindelse med skatteoppgjøret for inntektsåret
2008. Refusjon av skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt innebærer
et endelig oppgjør av skatteposisjonen.
Skattyter som kun eier ett kraftverk er ikke i posisjon til å
utnytte grunnrenteinntekt ved andre kraftverk gjennom samordning.
I slike tilfeller vil refusjonskravet mot staten tilsvare skatteverdien
av den negative skatteposisjonen som fremkommer etter anvendelsen
av fremførte grunnrenteposisjoner ved kraftverket.
Eksempelvis vil kraftverk med ny, negativ grunnrenteinntekt beregnet
for inntektsåret 2007 på – 100 (inklusiv fremføringsrente) og positiv
grunnrenteinntekt for inntektsåret 2008 på 75 (etter fradrag for gammel,
negativ grunnrenteinntekt etter skatteloven § 18-3 fjerde ledd),
etablere et refusjonskrav mot staten på 7,5 (25 multiplisert med
en grunnrenteskattesats på 30 prosent).
Etter skatteloven § 18-3 femte ledd kan ny, negativ grunnrenteinntekt
ved et kraftverk trekkes fra i positiv grunnrenteinntekt ved andre
kraftverk skattyter eier, jf. punkt 9.4.1.2 i proposisjonen. Bestemmelsen
innebærer at det årlig beregnes en samordnet grunnrenteinntekt på
skattyternivå for det enkelte inntektsår. Grunnrenteinntekten tilsvarer
differansen mellom positiv og negativ grunnrenteinntekt beregnet
for alle kraftverk skattyter eier. Samordningsreglene forutsetter
at gammel, negativ grunnrenteinntekt trekkes fra i positiv grunnrenteinntekt
ved verket før inntekten samordnes med grunnrenteposisjoner ved
andre kraftverk, jf. skatteloven § 18-3 femte ledd første punktum.
Videre kan beregnet (netto) grunnrenteinntekt ved skattyters kraftverk
samordnes med grunnrenteposisjoner som eies av andre konsernselskap
på nærmere vilkår, jf. skatteloven § 18-3 femte ledd tredje punktum.
I tillegg kan gevinst eller tap oppstått i forbindelse med realisasjon mv.
av kraftverk være gjenstand for samordning, jf. skatteloven § 18-3
niende ledd.
Et sentralt spørsmål er om skattyters krav om refusjon av skatteverdien
av ny, negativ grunnrenteinntekt først kan fremmes etter at samordningsadgangen er
utnyttet, eller om skattyter bør ha adgang til å beregne et refusjonskrav
for hvert enkelt kraftverk (valgadgang med hensyn til samordning
av grunnrenteinntekt).
En kraftverksportefølje kan bestå av både positiv og negativ
grunnrenteinntekt. Normalt har imidlertid skattyter en netto positiv
grunnrenteinntekt i sin kraftverksportefølje (det vil si grunnrenteinntekt
til beskatning), ettersom negativ grunnrenteinntekt ved enkelte
av kraftverkene i porteføljen kan trekkes fra i positiv grunnrenteinntekt
ved andre kraftverk (samordning). Utnyttelse av samordningsreglene
har da tilsvarende verdi for skattyter som ved refusjon av skatteverdien
av negativ grunnrenteinntekt ved enkelte kraftverk uten samordning.
Etter departementets oppfatning har skattyter i slike tilfeller
ikke behov for refusjon av skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt
beregnet for hvert enkelt kraftverk, jf. punkt 9.4.1.1 i proposisjonen.
Et krav til obligatorisk samordning på skattyternivå innebærer også
en forenkling for skattyter og myndighetene.
I lys av dette foreslår departementet obligatorisk samordning
av grunnrenteinntekt på skattyternivå (skatteloven § 18-3 femte
ledd første punktum) før det eventuelt etableres en fordring mot
staten på skatteverdien av (netto) ny, negativ grunnrenteinntekt.
Samordning av grunnrenteposisjoner på konsernnivå (jf. skatteloven
§ 18-3 femte ledd tredje punktum) berører flere skattesubjekt. Et
kraftforetak kan av ulike grunner ønske å få refundert skatteverdien
av selskapets (netto) negativ grunnrenteinntekt fremfor samordning
mot (netto) positiv grunnrenteinntekt i andre konsernselskap. I
lys av dette foreslår departementet at samordning av ny grunnrenteinntekt
på konsernnivå skal være valgfri for kraftforetak i skattekonsern.
Dette betyr at kraftforetak med ny, negativ grunnrenteinntekt (etter
obligatorisk samordning på skatteyternivå) kan velge refusjon fremfor
samordning mot positiv grunnrenteinntekt i andre selskap med konserntilknytning.
Dersom beregning av grunnrenteinntekt etter konsernintern samordning blir
negativ, utbetales skatteverdien av den negative grunnrenteinntekten
til selskap som har negativ grunnrenteinntekt etter samordning.
Departementets forslag innebærer at ny, negativ grunnrenteinntekt
skal gjøres opp hvert inntektsår med endelig virkning enten gjennom
samordning eller refusjon.
Departementet viser til forslag til endringer av skatteloven
§ 18-3 femte ledd.
Etter skatteloven § 18-3 femte ledd annet og tredje punktum skal
beregnet negativ grunnrenteinntekt på nærmere vilkår fremføres til
senere inntektsår. Behandlingen av fremførbare skatteposisjoner
er et kompliserende element både ved den løpende grunnrenteinntektsberegningen
og ved gevinst-/tapsberegning ved realisasjon.
Refusjonsordningen innebærer at beregnet negativ grunnrenteinntekt
som omfattes av forslaget blir gjort opp med endelig virkning i
forbindelse med skatteoppgjøret for det aktuelle inntektsår. Departementet
foreslår at skattyter ikke bør ha anledning til å velge fremføring
av skatteposisjonen (med tillegg av rente) i stedet for refusjon.
Forslaget får betydning for skattemessig behandling av ny, negativ
grunnrenteinntekt (jf. § 18-3 femte ledd annet og tredje punktum),
reglene om fordeling av ny, negativ grunnrenteinntekt (jf. skatteloven § 18-3
sjette ledd tredje punktum), samt for bestemmelsene om beregning
av gevinst og tap ved realisasjon mv. av kraftverk og fallrettighet
(jf. skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a, b og c).
En obligatorisk refusjonsordning (fremfor fremføring med rente)
innebærer en regelteknisk og praktisk forenkling av dagens regelverk.
Etter skatteloven § 18-3 femte ledd annet punktum kan samordnet
negativ grunnrenteinntekt på skattyternivå fremføres på ubegrenset
tid med tillegg av rente. Videre kan slik negativ grunnrenteinntekt samordnes
mot positiv grunnrenteinntekt i et annet konsernselskap (konsernintern
samordning), jf. skatteloven § 18-3 femte ledd tredje punktum. Mottakende
selskap som har (netto) negativ grunnrenteinntekt etter konsernintern
samordning, kan fremføre skatteposisjonen med tillegg av rente,
jf. § 18-3 sjette ledd tredje punktum, jf. femte ledd annet og tredje
punktum.
Departementets forslag innebærer at ny, negativ grunnrenteinntekt
gjøres opp hvert år med endelig virkning, jf. punkt 9.4.3.3 i proposisjonen.
Reglene om fremføring av ny, negativ grunnrenteinntekt kan derfor
oppheves.
Departementet viser til forslag til endringer av skatteloven
§ 18-3 femte og sjette ledd.
Bestemmelsen i skatteloven § 18-3 sjette ledd inneholder beregningsregler
for fordeling av grunnrenteinntekt etter samordning på skattyters
enkelte kraftverk. Fordeling av samordnet grunnrenteinntekt på skattyters
enkelte kraftverk gjelder både positiv og negativ grunnrenteinntekt,
og utføres i forbindelse med ligningen for det aktuelle inntektsår.
De fordelte grunnrenteposisjonene kan inngå ved beregning av
grunnrenteinntekt ved realisasjon eller annet eierskifte, beregning
av formuesverdi og ved beregning av fradrag for grunnrenteskatt
ved fastsettelse av skattepliktig utdeling til personlig deltaker. Fordeling
har også betydning for overføring av samordnet negativ grunnrenteinntekt
på skattyternivå ved omorganiseringer som behandles med skattemessig
kontinuitet etter reglene i skatteloven kapittel 11. Departementet
viser til Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) punkt 21.1.6.
Skatteloven § 18-3 sjette ledd tredje punktum regulerer fordelingen
av negativ grunnrenteinntekt til fremføring. Innføring av refusjonsordningen
gjør bestemmelsen overflødig ettersom skatteverdien av den beregnede
negative grunnrenteinntekten gjøres opp for det enkelte inntektsår.
Departementet foreslår å oppheve skatteloven § 18-3 sjette ledd
tredje punktum.
Ved overdragelse av kraftverk i løpet av inntektsåret skal det
etter gjeldende rett beregnes grunnrentegevinst/-tap på overdragers
hånd, jf. skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a, eventuelt uten
særskilt grunnrentebeskatning etter bokstav b dersom overdragelsen
skjer med kontinuitet på erververs hånd. Departementets forslag
innebærer at skattyter ikke lenger har ny, negativ grunnrenteinntekt
til fremføring. Dette forenkler gevinst-/tapsberegningen etter skatteloven
§ 18-3 niende ledd.
Etter skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a skal det ved realisasjon
av kraftverk finne sted et oppgjør av tilknyttede grunnrenteskatteposisjoner
på overdragers hånd. Fremførbar negativ grunnrenteinntekt inngår
i gevinst-/tapsberegningen. Dette gjelder både fremførbar gammel,
negativ grunnrenteinntekt (jf. § 18-3 fjerde ledd) og fremførbar
ny, negativ grunnrenteinntekt (jf. § 18-3 femte ledd).
Gammel, negativ grunnrenteinntekt omfattes ikke av refusjonsordningen,
og vil fortsatt inngå i gevinst-/tapsberegningen, jf. skatteloven
§ 18-3 niende ledd bokstav a første punktum.
Innføring av en refusjonsordning for ny, negativ grunnrenteinntekt
innebærer at det ikke lenger er behov for bestemmelsen i skatteloven
§ 18-3 niende ledd bokstav a 2. punktum (fradrag for det realiserte kraftverkets
andel av eventuell negativ grunnrenteinntekt til fremføring etter
§ 18-3 sjette ledd 3. punktum).
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen i skatteloven
§ 18-3 niende ledd bokstav a 3. punktum om at positiv differanse
(gevinst) skal omfattes av reglene om samordning, tilpasset lovforslaget.
Gjeldende § 18-3 niende ledd bokstav a 3. punktum blir nytt 2. punktum.
Videre forslår departementet å videreføre gjeldende bestemmelser
i skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a 4., 5. og 6. punktum
som nytt 3., 4. og 5. punktum etter forslaget her.
Årlig refusjon av skatteverdien av ny, negativ grunnrenteinntekt
kan bidra til en potensiell høyere skattemessig realisasjonsgevinst
for overdrager i realisasjonsåret (eventuelt et lavere realisasjonstap).
Bestemmelsene i skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a om skattemessig
beregning av grunnrenteinntekt ved realisasjon av kraftverk mv.
benyttes i liten utstrekning i dag. Grunnen til dette er at kraftverk kan
realiseres uten grunnrentebeskatning som følge av bokstav a dersom
erverver viderefører overdragers skattemessige verdier mv. tilknyttet
det overførte (skattemessig kontinuitet), jf. skatteloven § 18-3 niende
ledd bokstav b. Etter bokstav b tredje punktum kan fremførbar negativ
grunnrenteinntekt knyttet til kraftverket etter § 18-3 fjerde ledd
og sjette ledd tredje punktum overdras til overtaker av kraftverket.
Departementet foreslår at henvisningen til fremførbar negativ grunnrenteinntekt
etter skatteloven § 18-3 sjette ledd tredje punktum tas ut av bestemmelsen,
da slike skatteposisjoner er omfattet av refusjonsordningen, jf.
over.
Skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav c inneholder en særskilt
hjemmel for behandling av negativ grunnrenteinntekt ved bortfall
av eierskap til kraftverk i forbindelse med hjemfall til staten.
Hovedregelen er at bestemmelsene i skatteloven § 18-3 niende ledd
bokstav a gjelder tilsvarende. Dette innebærer at det skal fastsettes
grunnrenteinntekt ved bortfall av eierskap til kraftverk i forbindelse
med hjemfall til staten tilsvarende skattemessig realisasjon. Alternativt
kan andel av negativ grunnrenteinntekt for det hjemfalte kraftverket
etter skatteloven § 18-3 sjette ledd siste punktum overdras til
ny skattepliktig eier med kontinuitet, jf. bokstav c annet punktum. Skatteverdien
av negativ grunnrenteinntekt som ikke kompenseres etter reglene
i bokstav c kan kreves utbetalt fra staten etter bokstav c fjerde
punktum.
Innføring av en refusjonsordning innebærer at det ikke eksisterer
fremført ny, negativ grunnrenteinntekt ved kraftverket på hjemfallstidspunktet.
Departementet foreslår derfor å oppheve bestemmelsene i skatteloven
§ 18-3 niende ledd bokstav c annet, tredje og fjerde punktum.
Departementet viser til forslag til endring i skatteloven § 18-3
niende ledd.
Når kraftverk og fallrettighet overdras til ny eier i løpet av
inntektsåret, skal grunnrenteinntekt fastsettes særskilt for overdrager
og erverver på grunnlag av den enkeltes forhold, jf. skatteloven
§ 18-3 niende ledd bokstav d. Beregningen tar utgangspunkt i den alminnelige
grunnrenteinntektsberegningen, jf. skatteloven §§ 18-3 annet og
tredje ledd. Videre er det gitt særregler for beregning av friinntekt
ved kraftverket for realisasjonsåret, jf. skatteloven § 18-3 niende
ledd bokstav d annet punktum og FSFIN § 18-3-28.
Departementet foreslår at refusjonsordningen omfatter negativ
grunnrenteinntekt som oppstår som følge av inntektsberegning etter
skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav d. Et refusjonskrav på overdragers
eller overtakers hånd behandles etter forslaget til § 18-3 femte
ledd nytt 4. punktum.
Departementet har vurdert om det er nødvendig å fastsette særlige
regler for kraftverk som er realisert før forslaget om en refusjonsordning
ble gjort kjent. I slike tilfeller kan det allerede være foretatt
beregning og tilordning av det aktuelle kraftverkets andel av negativ
grunnrenteinntekt, jf. skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav a,
jf. sjette ledd tredje punktum.
Etter det departementet er kjent med er få kraftverk omsatt i
2008, jf. også omtalen over av skatteloven § 18-3 niende ledd bokstav
b. I lys av dette foreslår departementet at forslaget om en refusjonsordning
omfatter samtlige overdragelser av kraftverk som er gjennomført
i inntektsåret 2008.
Beregnet grunnrenteinntekt for skattyter etter samordning skal
fordeles mellom de enkelte kraftverk som har bidratt til å generere
(netto) positiv eller negativ grunnrenteinntekt, jf. skatteloven
§ 18-3 sjette ledd.
Endring av grunnrenteinntekt ved et kraftverk (endring av ligning)
påvirker fordelingen av beregnet grunnrenteinntekt mellom de enkelte
kraftverk som har bidratt til samordnet (positiv eller negativ)
grunnrenteinntekt for det aktuelle inntektsår.
Endringer i tidligere års fordeling etter skatteloven § 18-3
sjette ledd er ressurskrevende, jf. Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) punkt
21.1.6.3. Skatteloven § 18-3 syvende ledd første punktum bestemmer
derfor at endring av grunnrenteinntekt gis virkning for fordelingen
av beregnet positiv grunnrenteinntekt fra 1. januar i det inntektsår
endringsvedtaket treffes. Endring av fordelingen av beregnet negativ
grunnrenteinntekt skjer i det inntektsår det skjer realisasjon mv.
av kraftverk som medfører oppgjør eller overføring av negativ grunnrenteinntekt
knyttet til vedkommende verk, jf. syvende ledd annet punktum. Særbestemmelsene
i skatteloven § 18-3 syvende ledd medfører at endringsvedtaket ikke
påvirker beregnet (og fordelt) grunnrenteinntekt for tidligere inntektsår.
Innføring av refusjonsordningen medfører at skatteloven § 18-3
syvende ledd annet punktum kan oppheves. Det vises også til punkt
9.4.2.7 i proposisjonen.
Skattyter som driver kraftproduksjon skal i tillegg til grunnrenteskatt
blant annet svare skatt på alminnelig inntekt. Det kan reises spørsmål
om krav mot staten om refusjon av skatteverdien av beregnet negativ
grunnrenteinntekt bør motregnes i annen skatt til staten for det
aktuelle inntektsår før (en eventuell) utbetaling.
Ved motregning av refusjonskravet mot annen statsskatt er staten
henholdsvis skattedebitor og skattekreditor. Forenklingshensyn kan
tilsi motregning i slike tilfeller. En motregningsadgang gir også
begrenset likviditetsbelastning for skattyter.
Departementet foreslår at skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt
motregnes mot annen beregnet statsskatt i forbindelse med inntektsårets
ligning. Dersom skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt overstiger
skattyters utlignede fellesskatt til staten etter eventuell samordning
og fradrag av naturressursskatt, jf. skatteloven § 18-2 fjerde ledd,
skal det overskytende utbetales ved avregningsoppgjøret etter skattebetalingsloven.
Det vises til forslag til skatteloven § 18-3 femte ledd.
Krav mot staten om utbetaling av skatteverdien av negativ grunnrenteinntekt
kan ikke pantsettes eller overdras, jf. lov 21. november 1952 nr.
2 om betaling og innkreving av skatt § 32 a. Fra 1. januar 2009
følger dette av lov 17. juni 2005 nr. 67 (skattebetalingsloven)
§ 10-1 annet ledd.
Endring i grunnrenteinntekt eller retting av et gjennomført oppgjør
som medfører krav på tilbakebetaling av utbetalt beløp etter refusjonsordningen, behandles
som et skattekrav etter lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling
og innkreving av skatt § 31 nr. 4 og skattebetalingsloven § 1-3
første ledd.
Departementet ser refusjonsordningen som et tiltak innenfor rammen
av en nøytral grunnrentebeskatning. Refusjonsordningen antas ikke
å gi provenyeffekter over tid, ettersom refusjon fra staten motsvares av
økt grunnrenteskatt i senere inntektsår. På usikkert grunnlag anslås
provenyeffekten til 50 mill. kroner påløpt i 2008 og bokført i 2009.
Refusjonsordningen kan medføre noe merarbeid for skattyter og
skattemyndighetene. Samtidig representerer ordningen en systemmessig
forenkling gjennom årlig oppgjør av ny, negativ grunnrenteinntekt hos
skattyter. Departementet antar at forslaget ikke vil ha vesentlige
administrative konsekvenser.
Fra og med inntektsåret 2008 skal det ikke beregnes grunnrenteinntekt
for kraftverk med generatorer som i inntektsåret har en påstemplet
merkeytelse under 1 500 kVA, jf. skatteloven § 18-3 tiende ledd. Departementet
viser til Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) punkt 21.2, og overgangsregel
XI til endringslov 14. desember 2007 nr. 107.
I St.meld. nr. 2 Revidert nasjonalbudsjett 2008 punkt 3.10.11
foreslo Regjeringen å sette den nedre grensen for plikt til å beregne
grunnrenteinntekt tilbake til 5 500 kVA også for nye kraftverk.
Forslaget innebærer at nedre grense for grunnrenteskatt blir den
samme for nye kraftverk som for eksisterende kraftverk.
I lys av dette foreslår departementet at det fra og med inntektsåret
2008 skal gjelde en generell nedre grense for grunnrenteinntekt
på 5 500 kVA. Departementet viser til vedlagte forslag til endring
i skatteloven § 18-3 tiende ledd. Overgangsregel XI til endringslov
14. desember 2007 nr. 107 oppheves.
Endringene vil ikke ha vesentlige provenyeffekter de nærmeste
årene, men over tid vil det kunne bli et betydelig provenytap.
Departementet foreslår at lovendringene som omtalt i punkt 9.2
til 9.5 i proposisjonen trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2008. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelser.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 18-3 og opphevelse
av overgangsregel XI til endringslov 14. desember 2007 nr. 107.
Departementet foreslår å oppheve skattefritakene i skatteloven
§ 2-30 første ledd bokstav h, som omfatter gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskaper,
Norsk Hussopp-forsikring Gjensidig, Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag,
Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap, Assuranseforeningen
Havfiske - Gjensidig, samt gjensidige sjøforsikringsselskaper
for så vidt og i den utstrekning virksomheten gjelder sjøforsikring
med tilknytning til fiske. Forslaget gis virkning fra inntektsåret
2009. Fra samme tidspunkt foreslås det å oppheve bokstav h nr. 5
om UNI forsikring i den utstrekning virksomheten gjelder brann-
og husdyrforsikring, fordi det i dag ikke er selskaper som omfattes
av bestemmelsen.
Når det gjelder selskaper som omfattes av bestemmelsens bokstav
h nr. 1 og som har levert selvangivelse for inntektsåret 2007, foreslås
skattefritaket opphevet med virkning fra og med 2008.
Bakgrunnen for forslaget er at skattefritakene innebærer en uheldig
konkurransevridning mellom de forsikringsselskaper som er omfattet
av skattefritaket, og de som ikke er det. I tillegg kan reglene være
problematiske på grunn av statsstøtteregelverket etter EØS-avtalen.
Bestemmelsene er dessuten til dels uklare og den opprinnelige begrunnelsen
for fritakene gjør seg ikke lenger gjeldende på samme måte.
En endelig lagmannsrettsdom fra 2001 kan innebære at noen gjensidige
forsikringsselskaper kan ha fritak for skatt for hele sin virksomhet
inklusive brann- og husdyrforsikringsvirksomheten, mens andre vil
bli skattepliktige for hele sin virksomhet inklusive brannforsikringsvirksomheten.
En slik regel skaper en uheldig konkurransevridning mellom foretak
etter om de faller innenfor eller utenfor fritaket. I tillegg vil
en slik lovregel kunne være i strid med statsstøtteregelverket etter
EØS-avtalen.
Departementet har vurdert om det som et alternativ til å oppheve
skattefritaket helt, kan presiseres i lovteksten at fritaket skal
gjelde gjensidige forsikringsselskap for den delen av virksomheten
som gjelder brann- og husdyrforsikring, dvs. slik at en fortolkning
departementet gav uttrykk for i 1987 blir lovfestet. En slik lovregel
vil være problematisk når det gjelder å avgrense inntekt og formue
knyttet til slik virksomhet mot annen forsikringsvirksomhet, som
ikke skal være omfattet av fritaket. Å skille ut inntekter og formue
knyttet til rene brann- og husdyrforsikringer, er komplisert og
kan ikke anses avklart i likningspraksis. Dessuten vil fritaket
fremdeles virke konkurransevridende mot andre forsikringsforetak.
En regel for gjensidige forsikringsselskap med konsesjon fra Kongen
alene kan dessuten være problematisk både ut ifra et alminnelig
krav om likebehandling av samme type virksomhet uavhengig av hvordan
virksomheten er organisert, og ut i fra EØS-avtalens krav om fri
etableringsrett og fri flyt av tjenester.
Det er i dag mange og ulike aktører som tilbyr brann- og/eller
husdyrforsikringer. Også norske aksjeselskap som ikke er omfattet
av fritaket i § 2-30, tilbyr brannforsikring. EØS-avtalen gjør det
dessuten mulig for forsikringsselskap i andre EØS-land, med konsesjon
til å drive slik virksomhet der, å tilby sine tjenester i Norge.
Dette kan gjøres gjennom norske datterselskap, gjennom filial av
det utenlandske selskapet eller som grenseoverskridende virksomhet
i Norge. Verken norsk filial av utenlandsk virksomhet eller grenseoverskridende
virksomhet trenger konsesjon i Norge, dersom selskapet har tilsvarende
konsesjon i hjemlandet (innenfor EØS). Heller ikke utenlandske selskap
som tilbyr sine tjenester her etter nevnte regler, er omfattet av
det aktuelle skattefritaket. Fritaket har følgelig elementer av
særbehandling som kan være vanskelige å forene med kravene etter EØS-avtalen.
Ved innføringen av fritaket for gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskaper,
var det få aktører på dette markedet. Begrunnelsen for fritaket
var å gjøre det mulig for selskapene å bygge opp fond, og holde premiene
lave slik at flest mulig kunne forsikre seg. Disse hensynene gjør
seg ikke gjeldende på samme måte i dag. De aktuelle virksomhetene
har gjennom mange år bygd opp fond, slik at behovet for ytterligere
oppbygging av fond for å kunne holde gunstige vilkår for forsikringskundene
ikke lenger er til stede. Behovet for brannforsikring mv. er i dag
alminnelig akseptert og det er ikke nødvendig med skattetiltak for
å sikre at forsikringspremiene blir så lave som mulig. Dette gjelder
også spesialiserte selskaper rettet mot en avgrenset bransje, slik
som forsikringsskapet Skogbrand.
Departementet har vurdert konsekvensene av forslaget i forhold
til kundene og utdeling av overskudd i selskapene. Det er grunn
til å tro at kundene i liten grad vil bli berørt i form av økte
premier. Fjerning av skattefritaket for brann- og husdyrforsikringer
vil føre til økt konkurranse om å tilby denne typen forsikringer
i et marked som har vært dominert av de selskapene som har hatt
fordelen av skattefritaket fram til nå. Dette vil komme forsikringskundene
til gode.
Det eksisterende skattefritaket for brann- og husdyrforsikringsselskap
representerer et unntak fra hovedregelen om at all inntekt skal
beskattes, og bidrar til å redusere skattegrunnlaget. Bredest mulig
skattegrunnlag bidrar til å holde skattesatsene lave, slik at effektivitetstapet
ved skattlegging blir minst mulig. Selv om selskapene i dag deler
ut overskuddskapital til mange formål, bør fordelingen av den normale skattedelen
av selskapsinntekter som hovedregel gjøres etter en mer overordnet
offentlig avveining mellom ulike gode formål.
Departementet mener etter dette at fritaket i skatteloven § 2-30
første ledd bokstav h nr. 1 for gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskap
bør oppheves med virkning fra og med inntektsåret 2009. For selskaper
som har levert selvangivelse for inntektsåret 2007, bør opphevelsen
av skattefritaket imidlertid skje allerede fra 2008, jf. Revidert
nasjonalbudsjett, Ot.prp. nr. 59 (2007–2008) kapittel 8. Det vises
til punkt 10.1.5 for en nærmere begrunnelse.
Departementet mener de samme hensynene som taler for en oppheving
av skattefritaket for gjensidige brann- og husdyrforsikringsselskaper,
i det vesentligste også gjør seg gjeldende når det gjelder skattefritakene
for Norsk Hussopp-forsikring Gjensidig, Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag,
Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap, Assuranseforeningen
Havfiske Gjensidig og andre gjensidige sjøforsikringsselskaper.
Også disse fritakene kan virke konkurransevridende mellom ulike
forsikringsselskap og være problematiske i forhold til EØS-regelverket
om ulovlig statsstøtte. De opprinnelige hensynene som lå bak skattefritakene
for disse selskapene gjør seg heller ikke for disse selskapene gjeldende
på samme måte i dag. Departementet mener derfor at også skattefritakene
for disse selskapene bør oppheves.
På samme måte som når det gjelder brann- og husdyrforsikringer
er det grunn til å tro at kundene i liten grad vil bli berørt i
form av økte premier. Fjerning av skattefritaket vil føre til økt
konkurranse om å tilby denne typen forsikringer i et marked som
har vært dominert av de selskapene som har hatt glede av skattefritaket
fram til nå, og dette vil komme kundene til gode.
Fritaket i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav h nr. 5 for
UNI forsikring i den utstrekning virksomheten gjelder brann- og
husdyrforsikring, er ikke i bruk lenger. Departementet foreslår
at denne bestemmelsen blir opphevet med virkning fra og med inntektsåret
2009.
Det vises til forslag om oppheving av skatteloven § 2-30 første
ledd bokstav h.
Beregning av skattepliktig inntekt, herunder gevinst og tap ved
realisasjon av driftsmidler og beregning av årlige avskrivninger
etter skattelovens alminnelige regler, er basert på eiendelenes
skattemessige verdier. For de fleste selskapene som er omfattet
av dette forslaget er det som følge av skattefriheten ikke etablert
slike skattemessige inngangsverdier. Ved overgang til skatteplikt
må det derfor fastsettes skattemessige inngangsverdier (åpningsbalanser)
for eiendeler som skal inngå ved beregning av inntekten. (Fastsetting
av skattemessige formuesverdier behandles nærmere under punkt 10.5
i proposisjonen.)
For skattepliktige eiere av driftsmidler mv. fastsettes skattemessige
inngangsverdier normalt i forbindelse med ervervet av de enkelte
driftsmidlene. Dette følger av skattelovens hovedprinsipp om at kostprisen
(anskaffelsesverdi) ved ervervet danner grunnlaget for fastsettelsen.
Departementet legger til grunn at det ved innføring av skatteplikt
for gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskaper normalt vil være
mulig for selskapene å finne frem og dokumentere for likningsmyndighetene,
eiendelenes historiske kostpris. Alle disse selskapene er regnskapspliktige,
jf. regnskapsloven § 1-2 nr. 5. Skattemessig åpningsbalanse kan
dermed fastsettes på grunnlag av historisk kostpris for driftsmidlene
nedskrevet med de skattemessige avskrivningssatsene som gjelder
for de ulike driftsmidlene.
For enkelte eldre eiendeler kan det være problematisk for selskapene
å fremskaffe tilstrekkelig grunnlag for en fastsetting basert på
historisk kostpris. Det er derfor behov for å ha regler om alternative
grunnlag for åpningsbalansen for disse driftsmidlene der historiske
kostpriser ikke lar seg fremskaffe. Det kan også være tilfelle der
eiendelenes verdi har endret seg siden ervervet og der historisk
kostpris gir et misvisende bilde av hvilke økonomiske innsatsfaktorer
som går inn i det skattepliktige regimet. Dette kan tilsi at det
i stedet for historisk kostpris bør være driftsmidlenes markedsverdi
på overgangstidspunktet som bestemmer inngangsverdien. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at skattemessige inngangsverdier som
utgangspunkt settes til historisk kostpris, nedskrevet med de avskrivningssatsene
som gjelder for de ulike driftsmidlene, men at skattyter kan velge
eiendelens markedsverdi på tidspunktet for overgangen til skatteplikt,
forutsatt at det kan føres tilstrekkelig dokumentasjon for dette
for likningsmyndighetene.
Inngangsverdi for aksjer, obligasjoner og andre finansielle eiendeler
settes til markedsverdi.
Det foreslås at departementet gis fullmakt til å gi nærmer regler
til utfylling og gjennomføring av denne overgangsregelen.
Når det gjelder Gjensidige Forsikring BA bemerkes at dette selskapet
hvert år leverer fullstendige likningspapirer. Selskapets skattefrie
andel av formue og inntekt beregnes blant annet som en prosentvis
andel av regnskapskonti hovedsakelig ved bruk av ulike fordelingsnøkler.
For Gjensidige Forsikring BA foreligger det dermed skattemessige
verdier fra tidligere år for alle selskapets eiendeler og forpliktelser,
som kan anvendes/videreføres direkte ved overgang til full skatteplikt.
Det er derfor ikke behov for at dette selskapet og andre selskaper
som har levert selvangivelse for inntektsåret 2007, omfattes av
den foreslåtte overgangsbestemmelsen om fastsetting av skattemessige
inngangsverdier.
Det vises til forslag til overgangsregel vedrørende oppheving
av skatteloven § 2-30 første ledd bokstav h.
Aksjeselskaper er i dag ikke formuesskattepliktig, jf. § 2-36
første ledd bokstav a. Andre selskaper og sammenslutninger, herunder
sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper mv. skal svare formuesskatt
etter de alminnelige reglene. Det særskilte skattefritaket i skatteloven
§ 2-20 første ledd bokstav h for gjensidige brann- og husdyrforsikringsselskaper mv.
omfatter imidlertid også formuesskatten. En opphevelse av skattefritaket
i bestemmelsen som foreslått, vil også medføre plikt til å svare
formuesskatt for selskapet etter de alminnelige regler. Det vil innebære
at det svares formuesskatt til staten, men ikke til kommune og fylkeskommune,
jf. skatteloven § 2-36 annet ledd.
Ved en overgang fra et skattefritt til et skattepliktig regime
må det fastsettes formuesverdier på eiendelene som selskapene eier.
Selskapene som er omfattet av forslaget har normalt flere typer
av eiendeler, herunder fast eiendom/driftsløsøre og finansielle eiendeler
som aksjer, obligasjoner, andre verdipapirer og fordringer.
Ved formuesfastsettelsen må de enkelte eiendelene verdsettes
etter de regler som gjelder for slike eiendeler. Det vises til skatteloven
§ 4-1, som angir at skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien per
1. januar i likningsåret og takseringsreglenes kapittel 2-1.
Gjensidig forsikringsselskap kan utstede grunnfondsbevis. Verdien
av grunnfondsbevis vil være formueskattepliktig på grunnfondsbeviseierens
hånd. Etter skatteloven § 4-12 femte ledd verdsettes grunnfondsbevis
i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper mv. til kursverdien
per 1. januar i likningsåret. For å unngå at grunnfondsbeviskapital
formuesbeskattes både hos selskapet og grunnfondsbeviseieren er
grunnfondsbeviskapital i slike selskaper unntatt fra selskapets
skattepliktige formue, jf. skatteloven § 4-2 første ledd bokstav
i.
I Ot.prp. nr. 59 (2007–2008) varslet Regjeringen at en frem mot
budsjettet for 2009 ville vurdere å oppheve skattefritaket i skatteloven
§ 2-30 første ledd bokstav h nr. 1 med virkning fra inntektsåret 2008.
Dette skattefritaket er i dag aktuelt for ca. 20 registrerte foretak
med konsesjon til å drive brann- og husdyrforsikring, herunder Gjensidige
Forsikring BA. Som nevnt over leverer Gjensidige Forsikring BA hvert
år fullstendige likningspapirer. Dette medfører at det vil være
mulig å benytte disse opplysninger, og som vil kunne anvendes/videreføres
direkte ved overgang til full skatteplikt. Selskapet ble dessuten
varslet om at departementet vurderte denne omleggingen i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2008. Selv med en overgang fra et
skattefritt til et skattepliktig regime med virkning fra og med
inntektsåret 2008, skulle selskapet ha rimelig tid til å tilrettelegge
prosesser og systemer med hensyn til innrapportering, som skal foretas
i forbindelse med selvangivelsen for 2008. Dette gjelder tilsvarende
for andre gjensidige brann- og husdyrforsikringsselskaper som har
levert selvangivelse for inntektsåret 2007.
Når det gjelder de øvrige gjensidige brann- og husdyrforsikringsselskapene
som er omfattet av skattefritaket i nr. 1, samt selskapene som er
omfattet av bestemmelsens nr. 2 til nr. 4, nemlig Norsk Hussopp-forsikring
Gjensidig, Fiskernes Gjensidige Ulykkestrygdelag, Sjøtrygdgruppen
Gjensidig Skadeforsikringsselskap, Assuranseforeningen Havfiske
- Gjensidig, samt gjensidige sjøforsikringsselskaper i den utstrekning
virksomheten gjelder sjøforsikring med tilknytning til fiske, foreslås
skatteplikten innført med virkning fra og med inntektsåret 2009.
Det samme gjelder opphevelsen av nr. 5.
Forslaget om å innføre skatteplikt for om lag 40 gjensidige forsikringsselskaper
som til nå har vært skattefrie, vil innebære en del administrativt
merarbeid både for selskapene og likningsmyndighetene.
For Gjensidige Forsikring BA spesielt vil opphevingen av skattefritaket
også gi administrative besparelser ved at full skatteplikt medfører
at den kompliserte splittingen av inntekt og formue i en skattepliktig
og en skattefri del som gjøres i dag, opphører. Selskapet er i dag
avhengig av å foreta og rapportere en omfattende fordeling av den
enkelte post mellom skattepliktig og skattefri del. Dette antas
å være en krevende arbeidsoppgave for selskapet, samt at dette er
en kontrollmessig utfordring for likningsmyndigheten. En beregning
av skattepliktig inntekt og formue for hele selskapet under ett
antas dermed å være arbeidsbesparende for begge parter.
Forslaget berører i overkant av 40 selskaper med gjensidig selskapsform,
hvorav Gjensidige Forsikring BA er klart det største. Ca. 20 av
selskapene er mindre, lokale, brann- og husdyrforsikringsselskaper.
De berørte selskapene vil som følge av den foreslåtte lovendringen
betale skatt på overskudd og formuesskatt av hele sin virksomhet.
Den samlede provenyvirkningen av forslaget anslås på usikkert grunnlag
til om lag 360 mill. kroner påløpt i 2008 og 50 mill. kroner påløpt
i 2009. 360 mill. kroner bokføres i 2009 og 50 mill. kroner bokføres
i 2010.
En rekke mindre forsikringsselskaper vil bli berørt av forslaget,
og vil som nevnt måtte levere selvangivelse på linje med annen virksomhet.
De fleste av disse selskapene går med regnskapsmessig overskudd
og vil komme i skatteposisjon som følge av forslaget. Skatt på overskudd
vil ikke påvirke deres evne til å betale ut erstatning til forsikringstagerne, men
kan resultere i lavere avsetninger av et eventuelt overskudd til
for eksempel egenkapital. Egenkapitalandelen i samtlige av de små
selskapene er imidlertid høy, med et gjennomsnitt på nærmere 70
prosent. Til sammenlikning har Gjensidige Forsikring BA en egenkapitalandel
på om lag 35 prosent.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag til opphevelse av skatteloven § 2-30 første ledd bokstav
h, og forslag til overgangsregel XI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen foreslår å oppheve skattefritaket for gjensidig brann-
og husdyrforsikringsselskap mv. Disse medlemmer mener
at denne endringen ikke er godt begrunnet. Disse
medlemmer ønsker derfor å beholde dagens ordning, og vil stemme
imot opphevelse av skatteloven § 2-30 første ledd bokstav h, og
forslag til overgangsregel XI.
Etter gjeldende norsk intern rett er reglene om fradragsrett
for gjeldsrenter ulike for skattytere som anses skattemessig bosatt
her i landet, og skattytere som anses bosatt utenfor Norge med begrenset
skatteplikt hit. For personer bosatt i utlandet med begrenset skatteplikt
gis det kun fradrag for gjeldsrenter som knytter seg til gjeld som
er stiftet til fremme av den aktiviteten som beskattes her i landet,
mens skattytere med alminnelig skatteplikt i utgangspunktet har
fradragsrett for alle gjeldsrenter ved inntektsligningen.
Tradisjonelt har dette skillet i skatteloven blant annet vært
begrunnet med at Norge ikke har beskatningsretten til utenlandsk
fast eiendom mv., for eksempel egen bolig, som gjeldsrentene kan
tenkes å finansiere i slike tilfeller. Både inntekter fra fast eiendom
og kostnader som relaterer seg til slik fast eiendom knytter seg
til samme inntektskilde, og bør således beskattes samme sted. Norge
har heller ikke beskatningsrett til renteinntekter som oppebæres
av personer bosatt i utlandet.
For å sikre at de norske reglene for gjeldsrentefradrag ikke
kommer i strid med EØS-avtalen foreslår departementet at arbeidstakere
og personlig næringsdrivende fra EØS-land, på visse vilkår, gis
lik adgang til å kreve fradrag for gjeldsrenter som personer som
etter norsk intern rett er bosatt her i landet. Dette innebærer
at slike EØS-borgere i utgangspunktet gis rett til fradrag for alle
gjeldsrenter ved inntektsligningen, jf. skatteloven § 6-40 første
ledd.
En adgang for EØS-borgere til å kreve fradrag for gjeldsrenter
som personer som etter norsk intern rett er bosatt her i landet
kan gi fradrag i både bostedsstaten og arbeidsstaten. For å unngå
slikt dobbelt fradrag skal fradragsretten begrenses når skattyter
har fast eiendom, eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet,
og inntekt fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra
skattlegging i Norge etter eventuell skatteavtale, jf. skatteloven
§ 6-91. Det følger av dette at fradragsretten skal begrenses dersom eventuell
skatteavtale er basert på fordelingsmetoden (unntaksmetoden), og
skattyter har fast eiendom eller deltar i eller utøver virksomhet
i bostedsstaten. Dersom Norge ikke har skatteavtale med vedkommende land,
eller eventuell skatteavtale er basert på kreditmetoden, vil skattyter
i utgangspunktet få fullt fradrag for gjeldsrenter, jf skatteloven
§§ 16-20 flg. Departementet vil bemerke at fradragsretten for gjeldsrenter
skal begrenses tilsvarende for skattyter som etter skatteloven § 2-1
skal anses bosatt her i landet.
Departementet foreslår at likestillingen skal begrenses til borgere
av EØS-land, da Norge etter EØS-avtalen ikke er forpliktet til å
likestille borgere fra andre land utenfor EØS.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 6-71 første
og annet ledd.
Den gjeldende begrensning av utlendingers gjeldsrentefradrag
er særlig knyttet til at Norge ikke har internrettslig hjemmel til
å skattlegge disses renteinntekter, selv om en eventuell skatteavtale
gir Norge beskatningsretten til slike inntekter. Departementet mener
det vil være uheldig at EØS-borgere med begrenset skatteplikt kan
kreve skattemessig fradrag på lik linje med personer som etter norsk
intern rett er bosatt her i landet, mens renteinntekter fra debitor
bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted i Norge skattlegges
i bostedsstaten (eller er fritatt for beskatning dersom bostedsstaten
ikke har hjemmel til å skattlegge slike inntekter). På denne bakgrunn
bør en endring av reglene om gjeldsrentefradrag for EØS-borgere
kombineres med at det innføres internrettslig hjemmel til å skattlegge
deres renteinntekter og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt,
hjemmehørende eller med fast driftssted her i landet, forutsatt
at skatteavtalen gir Norge hjemmel til å skattlegge slike inntekter.
En hjemmel til å skattlegge renteinntekter og andre finansielle
inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted
i Norge vil innebære at dersom skatteavtalen legger beskatningsretten
av slike inntekter til Norge (og ikke bostedsstaten) kan disse skattlegges
her. I en del skatteavtaler er retten til å beskatte renter fordelt
mellom kildestaten og bostedsstaten, slik at kildestaten er gitt
rett til å beskatte inntekten med en viss prosent av bruttobeløpet.
Andre avtaler kan gi enten kildestaten eller bostedsstaten hele
beskatningsretten.
Det foreligger etter departementets vurdering ingen vesentlige
innvendinger mot å skattlegge utenlandske arbeidstakere og personlig
næringsdrivende for renteinntekter og andre finansielle inntekter
fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted her
i landet. Spørsmålet om kildeskatt på renter ble drøftet i Indst.
O. VI for 1912 s. 6–11, etter en henvendelse fra banknæringen. Det
ble vist til at dersom en utenlandsk kreditor skulle beskattes i
Norge, ville det lede til enten at lånet ble krevd innfridd, at pantobligasjonen
ble solgt eller at skatten ble veltet over på debitor i form av
krav om høyere rente. Stortinget fant det ikke nødvendig med lovendring,
men la til grunn at loven måtte forstås slik at det ikke var hjemmel
til å skattlegge renteinntekter til utenlandsk kreditor. Etter departementets
vurdering kan denne begrunnelsen ikke tillegges særlig vekt i forhold
til arbeidstakere og personlig næringsdrivende fra EØS-land som
får fullt gjeldsrentefradrag her i landet. I tillegg fremstår det
som en rimelig løsning å foreta en likestilling på inntektssiden
med hensyn til renteinntekter og andre finansielle inntekter, dersom
EØS-borgere med begrenset skatteplikt skal kunne kreve fradag for
renteutgifter ved inntektsligningen etter de samme regler som personer
som etter norsk intern rett er bosatt her i landet.
Det skal i tillegg bemerkes at i de tilfelle Norge etter skatteavtale
er tillagt beskatningsretten, men etter intern norsk rett ikke har
hjemmel til å skattlegge inntekten, vil inntekten i mange tilfelle
bli beskattet i skattyters bostedsstat. Departementet anser det
som uheldig at Norge i slike tilfelle oppgir beskatningsretten til
renteinntekter og andre finansielle inntekter til fordel for bostedsstaten.
Departementet foreslår at EØS-borgere med begrenset skatteplikt
etter norsk intern rett som krever fradrag for renteutgifter ved
inntektsligningen etter de samme regler som personer som etter norsk
intern rett er bosatt her i landet skal skattlegges for renteinntekter
og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende
eller med fast driftssted her i landet.
Det vises til forslag til skatteloven § 2-3 nytt tredje ledd.
Det følger av EØS-forpliktelsene at en arbeidstaker her i landet,
som bor i en annen medlemsstat, ikke kan beskattes strengere enn
en som både er arbeidstaker og bosatt i Norge. Forutsetningen er
at arbeidstakeren oppebærer hele eller nesten hele sin inntekt i Norge,
og dermed ikke har tilstrekkelig inntekt i bostedsstaten til at
det kan gis fradrag for gjeldsrenter ved beskatningen der. Det blir
således et spørsmål om hvor mye av den begrenset skattepliktiges
inntekt som må være oppebåret i Norge for at det skal gis skattemessig
fradrag for gjeldsrenter etter de samme regler som personer som
etter norsk intern rett er bosatt her i landet.
Etter departementets vurdering vil det i forhold til EØS-retten
være tilstrekkelig å sette krav om at hele skattyterens inntekt,
eller tilnærmet hele, beskattes i Norge. Det forutsettes at minst
90 prosent av skattyterens samlede inntekt i det aktuelle inntektsåret
beskattes i Norge. Departementet mener imidlertid det i lovteksten
bør anvendes en rettslig standard fremfor en prosentvis grense for
å kunne ha fleksibilitet i forhold til rettsutviklingen i EU. En
tilsvarende grense ble valgt med hensyn til rett til personlige
og familiemessige fradrag for skattytere med begrenset skatteplikt
her i landet, jf. skatteloven § 6-71 og Ot.prp. nr. 1 (2005–2006)
kapittel 9.
For å kunne fastslå om hele eller tilnærmet hele skattyterens
inntekt beskattes i Norge, og om vedkommende skattyters inntekt
fra andre land er av svært begrenset omfang, må en sammenligne den
enkelte skattyters inntekter i Norge med vedkommendes eventuelle
inntekter i andre land. Departementet foreslår at det skal tas utgangspunkt
i skattyters globalinntekt ved denne vurderingen. Dersom skattyter har
inntekt i bostedsstaten kan gjeldsrentene komme til fradrag i denne
inntekten.
Departementet foreslår at tilsvarende vilkår skal gjelde i forhold
til skattlegging av renteinntekter og andre finansielle inntekter
fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted her
i landet, samt at skattyter må kreve fradrag for gjeldsrenter etter
de samme regler som personer som etter norsk intern rett er bosatt
her i landet.
Utenlandske arbeidstakere med begrenset skatteplikt til Norge
kan ved inntektsligningen kreve standardfradrag istedenfor ordinære
fradrag, jf. skatteloven § 6-70. Dersom det kreves standardfradrag
bortfaller enkelte andre fradrag, som for eksempel fradrag for gjeldsrenter.
Departementet foreslår ingen endringer i reglene om standardfradrag.
EØS-borgere som krever fradrag for gjeldsrenter etter de samme regler
som personer som etter norsk intern rett er bosatt her i landet kan
derfor ikke kreve standardfradrag, men må kreve ordinære fradrag.
EØS-borgere med begrenset skatteplikt til Norge har opplysningsplikt
i medhold av ligningsloven kapittel 4. Dette innebærer at skattyter
må kunne dokumentere alle forhold som er av betydning for ligningen.
Departementet foreslår imidlertid at det presiseres i skatteloven
§ 6-71 annet ledd at skattyter som krever gjeldsrentefradrag etter
de samme regler som personer som etter norsk intern rett er bosatt
her i landet må dokumentere at vilkårene for fradragsrett er oppfylt.
Det antas at innføring av gjeldsrentefradrag for utenlandske
arbeidstakere med begrenset skatteplikt, herunder skattlegging av
renteinntekter og andre finansielle inntekter fra debitor bosatt,
hjemmehørende eller med fast driftssted her i landet, vil føre til
en økning i arbeidsbyrden for skattemyndighetene, som følge av at
endringen vil føre til lavere grad av standardisert behandling av
disse skattyterne, samtidig som rapportering og kontroll av utenlandske
ligningsdata skaper større utfordringer enn tilsvarende forhold
innenlands.
Forslaget anslås å redusere provenyet med 30 mill. kroner påløpt
og 25 mill. kroner bokført.
Departementet foreslår at endringene i reglene om gjeldsrentefradrag
for EØS-borgere med begrenset skatteplikt til Norge, samt endringene
i reglene om skattlegging av renteinntekter og andre finansielle
inntekter fra debitor bosatt, hjemmehørende eller med fast driftssted
her i landet, trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til skatteloven § 2-3 nytt tredje ledd og endring
i skatteloven § 6-71 første og annet ledd.
Et oppdrettsanlegg har likhetstrekk med industrianlegg på land.
Et flertall av oppdrettsanleggene faller imidlertid utenfor eiendomsskattens
virkeområde i dag fordi anleggene er flyttbare og ofte forankres
et stykke ut fra land. Etter departementets vurdering er det uheldig
at avstand til land og måten anleggene forankres på skal være avgjørende
for om anlegget kan pålegges eiendomsskatt eller ikke. På denne
bakgrunn fremmes det forslag om å innføre hjemmel til å beskatte
oppdrettsanlegg uavhengig av om installasjonen er forankret til
land eller til sjøbunnen og er flyttbar.
Forslaget omfatter alle former for oppdrett av marine arter,
som fisk, skjell og skalldyr mv. hvor anlegget for dette ligger
i sjø. Skatteobjektet vil være selve de fysiske installasjonene
i oppdrettsanlegget. Dette inkluderer merder, flytemoduler, fôringsmaskiner
og andre tekniske innretninger, fôringslager, oppholdsrom med kjøkken
og sanitæranlegg, samt anker og lodd mv. til forankring av anlegget.
Som for verk og bruk skal ikke arbeidsmaskiner og tilbehør og ting
som kan settes i klasse med slikt medregnes, med mindre tingen er
en del av selve anlegget. Videre vil tilbehør som båter og annet
løsøre som brukes i driften av anlegget falle utenfor. Det samme
gjelder varelager, herunder fiskebestanden mv. i anlegget.
Ved takseringen av skatteobjektet er det omsetningsverdien på
de ovennevnte fysiske installasjonene som vil ligge til grunn for
verdsettelsen. Det må ses bort fra evt. merverdi på grunn av konsesjon
og varelager. Således er det ikke verdien av anlegget som "going
concern", eller selskapet som sådant som skal verdsettes, men kun
de deler som utgjør det tekniske anlegget.
Etter byskatteloven § 5 skal eiendomsskattetakseringen baseres
på eiendommens beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet. Dette
er momenter som har betydning ved verdsettelse av faste eiendommer, men
som også i en viss grad er anvendelige ved takseringen av oppdrettsanlegg.
Utgangspunktet her må bli den isolerte omsetningsverdien i markedet
for slike tekniske anlegg. Beskaffenheten og anvendeligheten av
selve anlegget vil være av betydning for en kjøper, og dermed påvirke
omsetningsverdien. Lokaliseringen vil også kunne være av betydning
pga. kostnader ved flytting mv., for eksempel ved at et fjerntliggende
anlegg har lavere omsetningsverdi enn et anlegg som ligger nær potensielle
kjøpere i et annenhåndsmarked.
Departementet legger til grunn at frittflytende oppdrettsanlegg
ikke kan anses som "verk og bruk" i eigedomsskattelovas forstand,
jf. punkt 12.1.2 i proposisjonen. Dette begrepet er knyttet til
stedbunden, fast eiendom på land. Etter forslaget vil oppdrettsanlegg
bli likestillet med verk og bruk. Dette forenkler innpassingen i
lovens utskrivingskategorier. Det foreslås at kommunene bare skal
ha adgang til å skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i den
utstrekning kommunen velger en utskrivingskategori som omfatter
verk og bruk. Dette vil forhindre at eiendomsskatten får karakter
av en særskatt på oppdrettsanlegg. Dersom kommunen utskriver eiendomsskatt, enten
bare på verk og bruk eller i hele kommunen, må den også skrive ut
eiendomsskatt på alle oppdrettsanlegg som kvalifiserer. Velger kommunen
utskriving bare på eiendom og anlegg i bymessig utbygget strøk,
vil verk, bruk og oppdrettsanlegg utenfor disse strøk også falle
utenfor utskrivingen. I kommuner uten verk og bruk, men med oppdrettsanlegg,
kan utskriving skje på disse anleggene alene, eller i hele kommunen,
eller i bymessig utbygget strøk (men da uten oppdrettsanlegg utenfor
disse strøkene). Adgang til utskriving kun på oppdrettsanlegg i
kommuner uten verk og bruk er nødvendig for å oppnå likebehandling.
Eigedomsskattelova fastsetter at "Eigedomsskatt vert skriven
ut på dei faste eigedomane ut frå tilhøva den 1. januar i skatteåret".
Oppdrettsanlegg reiser særskilte problemstillinger i forhold til
dette skjæringstidspunktet når anlegget er flyttbart. Departementet
foreslår at det stilles krav om at anlegget må ha vært lokalisert
i den aktuelle kommunen i mer enn seks måneder i året før skatteåret
for å gi adgang til utskriving av eiendomsskatt. Dette vil sikre
at anlegget har en ikke helt kortvarig tilknytning til den aktuelle
kommunen, og vil hindre at flere kommuner kan beskatte samme anlegg
ett og samme år. Videre vil et slikt krav gi den aktuelle kommunen
tid og anledning til gjennomføring av taksering av anlegget, og
sikkerhet for kostnadene ved dette. Til gjengjeld bør det ikke gjelde
noe krav om lokalisering i kommunen akkurat ved årsskiftet. Et slikt
krav kunne friste til tilpasninger. Verdsettelsen må imidlertid
skje ut fra forholdene ved årsskiftet, uansett anleggets lokalisering
da.
Flytting i løpet av skatteåret, både før og etter den konkrete
skatteutskrivingen for dette året, er uten betydning for årets skatteplikt.
Det samme gjelder for øvrig også skader (verdiforringelse) i løpet
av året, som får skattemessig betydning først fra neste skatteår,
jf. prinsippene i eigedomsskattelova § 9.
Takstene ligger som omtalt ovenfor normalt fast for en periode
på ti år. Departement legger til grunn at det må foretas ny taksering
ved flytting av anlegget til en annen kommune som også ønsker å
skrive ut eiendomsskatt på anlegget. Departementet viser til forslag
til eigedomsskattelova § 4 nytt tredje ledd.
Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre om det skal utskrives
eiendomsskatt, og i så fall å fastsette satsen innenfor en øvre
grense og om omsetningsverdien fullt ut eller en andel av denne
skal ligge til grunn (reduksjonsfaktor). Det er derfor ikke mulig
å anslå hvor store kommunenes faktiske inntekter vil bli som følge
av forslaget. Videre er det usikkerhet knyttet til omsetningsverdien
på de ulike anleggene, blant annet ut fra alder og anvendelighet
i et annenhåndsmarked. Det er derfor ikke mulig å anslå hvor store
kommunenes faktiske inntektsøkninger vil bli som følge av forslaget.
Kommunene vil få kostnader til taksering av anleggene. Utgifter
til dette vil påløpe ved innføring av skatt på oppdrettsanlegg,
ved ny alminnelig taksering hvert tiende år, og i forbindelse med
at eksisterende anlegg utvides eller at det etableres nye anlegg
i kommunen. Kommuner som allerede skriver ut eiendomsskatt, vil
kunne gjøre bruk av sitt eksisterende administrative apparat for
taksering, beregning og innkreving av skatten. For kommuner som
innfører eiendomsskatt vil kostnadene til taksering, fastsettelse
og innkreving knyttet til oppdrettsanlegg inngå på lik linje med
de øvrige utgiftene knyttet til utskriving av eiendomsskatt.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks og med
virkning fra og med skatteåret 2009. Eigedomsskattelova § 14 annet
ledd fastsetter at skatten skal "så langt råd er, vera utskriven
før 1. mars i skatteåret". For sen iverksetting eller gjennomføring
av takseringen gir normalt ikke grunnlag for å oversitte fristen
til 1. mars.
Dersom kommunen ikke rekker å gjennomføre taksering og skatteutskriving
for oppdrettsanlegg for skatteåret 2009 i tide, kan utskrivingen
bli ugyldig. For å forhindre dette foreslår departementet en overgangsregel
om at kommuner som skriver ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i
2009 gis frist for samlet utskriving til utgangen av juni 2009.
For senere år vil fristen i eigedomsskattelova § 14 gjelde.
Departementet vil parallelt med fremleggelsen av forslaget om
eiendomsskatt på oppdrettsanlegg, sende på høring et forslag om
innføring av en grense for hvor langt ut i sjøområdet kommunene
kan skrive ut eiendomsskatt. Det vil her bli foreslått at grensen fastsettes
til grunnlinjene, og at endringen gis virkning fra og med skatteåret
2009. Grunnlinjene trekkes som en rett linje mellom de ytterste
skjær ved lavvann, tvers over fjordmunninger. Grunnlinjene danner
utgangspunkt for å fastslå territorialgrensen og norsk økonomisk
sone.
Gartneri og planteskoler er ofte tilknyttet en landbruksvirksomhet.
Eiendom som er drevet som gårdsbruk eller skogbruk er i dag fritatt
fra eiendomskatt, jf. punkt 12.2.1 i proposisjonen. Departementet
foreslår at gartneri og planteskoler tilknyttet slike landbrukseiendommer
fritas for eiendomsskatt. Selvstendige gartnerier og planteskoler,
uten tilknytning til landbrukseiendom, omfattes ikke av forslaget.
Departementets forslag omfatter landbrukstilknyttet gartneri,
også om det drives kombinert plantedyrking på friland og under glasstak.
Fritaket inkluderer også enkle salgslokaler med lokalt detaljsalg
av gartneriets produkter, herunder salg av andre egenproduserte
landbruksvarer.
Av hensyn til likebehandling av næringsdrivende bør et fritak
for eiendomskatt på gartneri og planteskoler ikke omfatte eiendom
hvor det drives virksomhet som alternativt kan skje gjennom et ordinært butikklokale
eller næringsbygg mv. Ulik beskatning av tilnærmet lik virksomhet
er konkurransevridende, og bør begrenses. Utsalgslokaler tilknyttet
et fritatt gartneri hvor en større del av salgsinntektene stammer
fra salg av annet enn egenproduserte planter og grønnsaker mv. er
derfor ikke omfattet av departementets forslag.
Departementet viser til forslag til endring av eigedomsskattelova
§ 5 bokstav h. Departementet foreslår at endringen trer i kraft
med virkning for skatteåret 2009. Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg
til Regjeringens forslag til eigedomsskattelova § 4 nytt tredje
ledd og endring i eigedomsskattelova § 5 bokstav h.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer var
sterkt imot å utvide adgangen til å skrive ut eiendomsskatt i hele
kommunen, noe som ble innført av den rød-grønne regjeringen i 2006,
og gjort gjeldende fra 2007. Disse medlemmer er imot
eiendomsskatt og alle forslag som utvider muligheten for kommuner
til å skrive ut eiendomsskatt. Disse medlemmer vil
etter dette stemme for forslaget om utvidet fritak for gartnerier
i loven § 5, men for øvrig imot endringen i § 4 i eigedomsskattelova.
Som følge av at faste tekniske installasjoner i bygg etter gjeldende
rett skal avskrives under ett med bygget, er reinvesteringer i installasjoner
som ikke innbærer standardhevning, for eksempel bytte av varmeanlegg
eller heisanlegg, direkte fradragsberettiget som vedlikeholdskostnad.
I den utstrekning investeringen medfører en standardhevning skal
derimot investeringen aktiveres og avskrives. Departementet legger
til grunn at en overgang til mer energieffektive installasjoner
ofte kan innebære en standardheving.
En direkte fradragsføring som innebærer at investeringen avskrives
i sin helhet i ervervsåret, vil øke investeringens nåverdi etter
skatt betydelig sammenlignet med en avskrivning av driftsmiddelet
over tid med 2 prosent (eller 4 prosent). Med en avskrivningssats
på 2 prosent og et avkastningskrav på 10 prosent øker nåverdien
med 23 prosent av investeringen ved direkte fradragsføring sammenlignet
med avskrivninger. På den måten kan gjeldende avskrivningsregler
for faste tekniske installasjoner føre til at energieffektive løsninger
som i utgangspunktet er lønnsomme, ikke blir realisert.
Departementet mener at dette bør unngås ved å skille ut faste
tekniske installasjoner i bygninger som egen saldogruppe. Med faste
tekniske installasjoner som egen avskrivningsgruppe, vil reinvestering
i form av full utskifting av installasjoner behandles som anskaffelse
av nytt driftsmiddel, som skal aktiveres og avskrives. En slik utskillelse
vil gjøre det skattemessig nøytralt å investere i faste tekniske
installasjoner, uavhengig av om det er gammel teknologi eller mer
energieffektiv teknologi som velges.
Avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner bør settes
slik at den gjenspeiler det faktiske økonomiske verdifallet. Faste
tekniske installasjoner favner vidt, fra mindre installasjoner med
kort levetid, for eksempel datarelatert utstyr, til store ventilasjons-
og heisanlegg, som er bygget for å vare lenge. En avskrivningssats
må derfor gjelde som et gjennomsnitt for en gruppe driftsmidler
med forholdsvis stor spennvidde med hensyn til levetid. Etter departementets
oppfatning er det rimelig å legge til grunn en gjennomsnittlig levetid
på 20 år for faste tekniske installasjoner. En avskrivningssats
på 10 prosent gir en rimelig avskrivning sammenlignet med det faktiske verdifallet
for faste tekniske installasjoner.
På denne bakgrunn foreslår departementet at faste tekniske installasjoner
skilles ut i en ny saldogruppe j i skatteloven § 14-41 første ledd.
Det foreslås at avskrivningssatsen for faste tekniske installasjoner settes
til 10 prosent.
Departementets forslag gjelder faste tekniske installasjoner
i bygninger. Foruten faste tekniske installasjoner i bygg i saldogruppe
h og forretningsbygg i saldogruppe i, omfatter dette også faste
tekniske installasjoner i hoteller, losjihus og bevertningssteder
forutsatt at disse har karakter av bygning. Derimot omfattes ikke
ulike faste tekniske installasjoner som er selvstendige anlegg eller
installasjoner som er integrert i anlegg. Disse skal henføres til
saldogruppen for anlegg, jf. skatteloven § 14-41 første ledd h.
Etter gjeldende rett har det ikke vært nødvendig å trekke en
grense mellom bygg og faste tekniske installasjoner. Eksemplene
i skatteloven § 14-41 tredje ledd første punktum dekker, selv om
de ikke er uttømmende, de viktigste tilfeller av faste tekniske
installasjoner som er aktuelle; nemlig varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg,
elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg og lignende. Med tilføyelsen
"og lignende" omfattes også andre lignende tekniske eller elektriske
anlegg som er integrert i bygningen og som tjener bygningens generelle
brukelighet som bygning. Driftsmiddel som er installert i bygningen hovedsakelig
av hensyn til produksjonen av varer og tjenester i den aktuelle
virksomheten, skal normalt ikke anses som faste tekniske installasjoner
i bygg. Slike installasjoner må i stedet enten henføres til saldoen
for bygget, eller anses som selvstendig anlegg, eller som maskiner.
Den nærmere bedømmelse her må bli konkret.
Utskilling av faste tekniske installasjoner i egen saldogruppe
kan gi incentiver til å søke større deler av bygget klassifisert
som slik installasjon. Departementet finne det ikke hensiktsmessig
å gi en uttømmende oppregning av de installasjoner som skal inngå
i den nye saldogruppen. Variasjonene mellom de ulike typer bygg
og næringer er for omfattende til at en slik opplisting vil kunne
la seg utarbeide. Den teknologiske utvikling vil dessuten gi nye
typer installasjoner, og en positiv angivelse ville stadig måtte
oppdateres. Eksemplifisering som skatteloven gir (varmeanlegg, kjøle-
og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg, heisanlegg), sammen
med praksis som knytter seg til grensedragningen mellom faste tekniske
installasjoner og maskiner (saldogruppe d), antas å gi veiledning
om hva som skal regnes som fast installasjon i bygg. Departementet
ser imidlertid at det kan bli et større press mot å få andre bygningsdeler og
-installasjoner klassifisert som særlige, faste tekniske installasjoner.
Det foreslås derfor at departementet får fullmakt til å gi forskrift
om avgrensning av faste tekniske installasjoner i bygg.
Innføring av en egen saldogruppe for faste tekniske installasjoner
i bygg, innebærer at en må skille mellom kostnader til selve bygget
og installasjoner. En slik fordeling må gjennomføres både ved nybygg og
ved overdragelse av eldre bygg. I tillegg må det foretas en fordeling
av saldo for alle eksisterende avskrivbare bygninger ved overgang
til nye avskrivningsregler, jf. punkt 13.4 i proposisjonen.
For nybygg vil det i utgangspunktet foreligge kostnadsspesifikasjoner
som gjør at det kan foretas en fordeling mellom bygning og installasjoner
uten store problemer. Normalt vil det imidlertid finnes kostnader
som er felles for bygget og de faste tekniske installasjoner. Fordeling
av slike felleskostnader vil måtte innebære et skjønn. Denne fordelingen
er likevel ikke annerledes enn fordeling som allerede må foretas
ved ulike andre nyanlegg. Også regnskapsmessig må det til dels foretas
en tilsvarende fordeling. Ved overdragelse av eldre bygg må den
samlede omsetningsverdien for bygningen fordeles mellom bygning
og fast installasjon etter komponentenes virkelige verdi. Ettersom
det ikke fastsettes en separat salgsverdi for faste tekniske installasjoner,
vil fordelingen her også i mange tilfeller måtte bli skjønnsmessig.
Denne typen fordeling av omsetningsverdi mellom ulike komponenter
er imidlertid vanlig ved overdragelse av virksomhet, og er derfor
håndterbar i praksis.
Som følge av opprettelse av en ny saldogruppe for faste tekniske
installasjoner, er det nødvendig med flere avgrensede endringer
i skattelovens avskrivningsregler. Det foreslås at faste tekniske
installasjoner avskrives på samlesaldo for hvert bygg, jf. skatteloven
§ 14-41 fjerde ledd. Videre foreslås det at vederlag ved realisasjon
av slikt driftsmiddel skal nedskrives på saldo så langt det ikke
er inntektsført, jf. bestemmelsen i skatteloven § 14-44 annet ledd første
punktum. På grunn av sammenhengen mellom faste tekniske installasjoner
og bygningen foreslås det også at reglene om betinget skattefritak
ved brann mm. i skatteloven § 14-70 skal gjelde tilsvarende for faste
tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til endring av skatteloven §§ 14-41 og
14-44.
Ved utskilling av tekniske installasjoner fra byggsaldoene er
det nødvendig å finne en praktikabel løsning for å skille ut saldoverdien
av tekniske installasjoner i eksisterende bygg, som samtidig ivaretar hensynet
til en økonomisk riktig fordeling av kostnader på henholdsvis bygning
og installasjoner.
For å få en helt riktig økonomisk fordeling må det foretas en
splitting av saldo h og i etter gjenanskaffelsesverdier. Etter departementets
oppfatning er dette en ressurskrevende løsning som ikke er hensiktsmessig,
fordi den forutsetter taksering av hvert enkelt bygg ved overgangen
til avskrivningssystem.
En annen løsning kan være å foreta fordeling i samme forhold
som den opprinnelige kostprisen for bygget fordeler seg mellom installasjoner
og bygget for øvrig. For nyere bygg antas dette å gi en riktig økonomisk
fordeling. Departementet antar derfor at en fordeling etter faktisk
kostpris kan foretas for bygninger som ikke er eldre enn 10 år.
For eldre bygg, der det gjerne er foretatt påkostninger både på
selve bygningskroppen og installasjoner, vil ikke den opprinnelige
kostprisen være et like godt utgangspunkt for fordelingen. Det kan
også være problematisk å skaffe historisk dokumentasjon for kostprisen
for bygg som er ervervet for over 10 år siden, og det vil være ressurskrevende
for skattemyndighetene å kontrollere fordelingen.
Hensynet til enkelhet, kostnader og forutsigbarhet taler for
en sjablonmessig løsning for bygg som er eldre enn 10 år, hvor en
bestemt prosentandel av saldoen anses å utgjøre verdien av installasjoner
som skal overføres til egen saldo. En slik sjablonregel gir ikke
uttrykk for den økonomisk riktige fordelingen i hvert enkelt tilfelle,
men vil gi en praktikabel overgangsordning.
For å få en mest mulig hensiktsmessig overgangsordning, ønsker
departementet å gjennomføre en høring av forslag til overgangsregler
i tråd med de nevnte prinsipper. Det foreslås derfor i overgangsregel
at departementet gis fullmakt til å gi bestemmelse om fordeling
av saldo for bygg i saldogruppe h) og forretningsbygg i saldogruppe
i) per 31. desember 2008, mellom eksisterende saldo for bygget og
saldo for faste tekniske installasjoner.
Det vises til forslag til overgangsregel til skatteloven § 14-41
første ledd bokstav j.
Den samlede provenyvirkningen av å skille ut faste tekniske installasjoner
i bygg er sammensatt av virkningen av å avskrive faste tekniske
installasjoner med 10 prosent og av virkningen av at det ikke lenger vil
være mulig å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner.
Virkningen av å øke avskrivningssatsen for tekniske installasjoner
fra 2 til 10 prosent anslås å gi et provenytap på om lag 1,73 mrd.
kroner påløpt og om lag 140 mill. kroner bokført i 2009. Fjerningen
av adgangen til å utgiftsføre reinvesteringer i faste tekniske installasjoner
anslås å øke statens inntekter med om lag 1,78 mrd. kroner påløpt
og 205 mill. kroner bokført. Samlet anslås omleggingen å øke inntektene med
om lag 50 mill. kroner påløpt og med om lag 65 mill. kroner bokført
i 2009.
Det vil være relativt betydelige administrative kostnader ved
å skille ut faste tekniske installasjoner som en egen saldogruppe.
Det vil innebære merarbeid for både skatteetaten og skattytere å
fordele saldoverdier for bygg/forretningsbygg på bygg og faste tekniske
installasjoner. I tillegg vil avskrivningssystemet generelt kompliseres,
noe som er en ulempe for både skattyter og skattemyndigheter. Endringene
kan også gi opphav til tilpasninger som søker å utnytte avgrensningene
mellom faste tekniske installasjoner og bygget.
Forslaget innebærer at flere energieffektive investeringer vil
bli realisert.
Det foreslås at endringene gis virkning fra og med inntektsåret
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven §§ 14-41, 14-43,
14-44 og overgangsregel X.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter forslaget fra
Regjeringen om at tekniske installasjoner i bygg får en egen saldogruppe
med en avskrivningssats på 10 prosent.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke
at bestemmelsene i skatteloven må presiseres slik at produksjonsmessig
utstyr som kan knyttes direkte til produksjonsprosesser, eksempelvis
utstyr som brukes til behandling og transport av råvarer, samt utstyr
til overføring av industrikraft til produksjonsprosesser, også skal
avskrives i samme saldogruppe som maskiner. Det samme må gjelde
produksjonsmessig utstyr som forbedrer helse, miljø og sikkerhet
tilknyttet vareproduksjonen. Disse medlemmer mener at
en slik kan unngå de uklarheter som i dag råder i ligningsbehandlingen
av en del saker, og at det ved slike presiseringer kan skapes forutsigbarhet
for viktige investeringer som kan skape nye arbeidsplasser i en
tid hvor landet sårt vil trenge det.
Etter skatteloven § 6-60 første ledd kan fiskere og fangstfolk
på nærmere vilkår kreve et særskilt fradrag på 30 prosent av netto
arbeidsinntekt fra fiske og fangst. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2008
ble fiskerfradraget økt fra 80 000 kroner til 115 000 kroner. Regjeringen
foreslår å øke fiskerfradraget ytterligere til 150 000 kroner. Økningen
må ses i sammenheng med omleggingen av nettolønnsordningen for sjøfolk
som ble gjennomført i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2008. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak punkt 2.2.8. Det vises til forslag til endring
i skatteloven § 6-60 første ledd. Endringen foreslås å tre i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2009.
Regjeringen vil videre lempe på vilkårene for å kvalifisere til
fiskerfradrag, slik at kravet om minst 130 dagers deltakelse i fiske
eller fangst skal gjelde tilsvarende som 130-dagerskravet for fradrag
for sjøfolk etter skatteloven § 6-61 med tilhørende forskrifter
og praksis.
I dag er vilkåret om at 130-dagerskravet må oppfylles innenfor
det enkelte kalenderår absolutt for fiskere, i motsetning til for
sjøfolk. Det betyr at oppstartsår og avslutningsår for en lengre,
eventuell årelang fiskeperiode kan falle utenfor fradragsretten. Det
samme gjelder enkeltår hvor fiskeperioden på grunn av turnusordninger
eller lignende er satt opp med mindre enn 130 dager, eller det var
planlagt en lang nok fiskeperiode, men hvor denne perioden blir avbrutt
og redusert av ulike grunner.
Endringen vil gå ut på at også en kortere, faktisk fiskeperiode
enn 130 dager et år kan kvalifisere til fiskerfradrag, dersom ett
av to særlige vilkår er oppfylt. Det ene vilkåret er at den kortere
perioden er startåret eller avslutningsåret for en lengre fiskeperiode
som ifølge avtaler i gjennomsnitt forutsatte over 130 dager fiske
om bord i året. Det andre vilkåret er at den kortere perioden var
forutsatt å skulle vare lenge nok, men ble avbrutt av uforutsette
omstendigheter. I avbruddstilfellene må fiskeren kunne dokumentere
den forutsatte, lengre varighet gjennom arbeids- eller oppdragsavtale.
For fisker med ansvar for fartøyet som fisket skal uføres fra (selvstendig
næringsdrivende), må den forutsatte lengre varighet dokumenteres
gjennom eksempelvis driftsopplegg for fartøyet.
Fradragsbegrensningen vil her ligge i at når den faktiske fiskeperioden
er kort, vil også den fiskerinntekt som fradraget beregnes av, være
mindre.
En viderefører det gamle vilkåret om at fiske eller fangst må
være skattyterens fulle beskjeftigelse (hovedbeskjeftigelse) i perioden.
Dette tilsvarer vilkåret om at bare sjøfolk med hovedbeskjeftigelse
om bord skal ha det særskilte fradraget for sjøfolk.
Lempningen i kravet til fiskeperiode gjennomføres med virkning
fra og med inntektsåret 2009 gjennom endring i forskrift av 19. november
1999 nr. 1158.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 6-60 første ledd.
I forbindelse med reindriftsforhandlingene våren 2008 ble det
varslet at reindriftsfradraget skal økes i 2009. Departementet legger
på denne bakgrunn frem forslag om at det generelle reindriftsfradraget
økes med 18 200 kroner til 54 200 kroner. Videre foreslås prosentfradraget
av overskytende reindriftsinntekt økt fra 19 prosent til 32 prosent.
Det samlede, maksimale fradraget foreslås hevet med 70 500 kroner
til 142 000 kroner.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 8-1 sjette
ledd første og annet punktum. I annet punktum har departementet
presisert den gjeldende forståelse om at prosentfradraget beregnes
av den del av reindriftsinntekten som overstiger det generelle reindriftsfradraget.
Økningen av reindriftsfradraget anslås å redusere provenyet med
om lag 4 mill. kroner påløpt og 3 mill. kroner bokført i 2009. Forslaget
vil ikke ha administrative konsekvenser.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 8-1 sjette ledd
første og annet punktum.
I utgangspunktet anses fellesligning for å ha en god begrunnelse
i en forsørgersituasjon. Fellesligning innebærer en sammenslåing
av forsørgers og den forsørgedes skatteforhold. De gjeldende fribeløp, fradrag
og satser kan da føre til høyere samlet skatt og avgift enn ved
særskilt ligning av den forsørgede. Dette skyldes at selv en lav
inntekt ikke gir samme grunn til 0 i skatt når det er en forsørget
person som har inntekten. Det er heller ikke ønskelig at barn under
tenårene skal stimuleres til å ta lønnsarbeid i samme omfang som
det tenåringer kan ta uten skatt.
Etter departementets syn er regelverket likevel for strengt når
den skattefrie grensen kun er 1 000 kroner for barn under 13 år,
mens barn over 13 år skattefritt kan tjene snaut 40 000 kroner.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det gis en viss skattelette
for gruppen under 13 år.
Denne skattytergruppen, barn under 13 år med lønnet arbeid, er
ikke stor, og det er ønskelig at endringer i regelverket på dette
området ikke medfører store ligningsmessige og systemmessige endringer og
utfordringer. Departementet vil derfor ikke foreslå endringer i
selve ligningsmåten av foreldre og barn.
En administrativt enkel løsning er å innføre et skattefritak
for lønnsinntekt til barn under 13 år, inntil en passende beløpsgrense.
Beløpsgrensen bør ikke settes for høyt, da et høyt nivå kan oppfattes
som en stimulering til barnearbeid. Den alminnelige frikortgrensen
som gjelder for barn over 13 år, snaut 40 000 kroner, anses på denne
bakgrunn å være for høy.
En beløpsgrense på 10 000 kroner i året er mer passende. Også
med dette lavere nivået antar departementet at stort sett alle reelle
lønnsinntekter for denne gruppen vil omfattes av fritaket.
Departementet foreslår på denne bakgrunn et skattefritak for
lønnsinntekt på inntil 10 000 kroner for barn under 13 år. Forslaget
innebærer ingen endringer i ligningsmåten, og barnet skal fortsatt
lignes sammen med foreldrene. Det må imidlertid opprettes en egen
kode på lønns- og trekkoppgaven for arbeidsgiveres innberetning
av inntekt til barn under 13 år, slik at ligningsmyndighetene kan
skille ut denne inntekten ved ligning av foreldrene. Lønn fra ulike
arbeidsgivere skal vurderes samlet. Dersom samlet lønnsinntekt for
barnet er høyere enn 10 000 kroner, blir det overskytende skattepliktig
og lignes sammen med foreldrenes inntekt etter hovedregelen. Dette overskytende,
skattepliktige beløp blir da også beregningsgrunnlag for det egne
minstefradraget i barnets inntekt ved denne fellesligningen.
For å komme inn under fritaksregelen må det kreves en konkret
arbeidsprestasjon av barnet. Begrepet "arbeidsinntekt" i lovutkastet
skal forstås med denne begrensning, i motsetning til den videre
forståelse av begrepet i skatteloven ellers. Passive honorarer,
for eksempel for reklamefotografering av spedbarn, vil derfor falle
utenfor skattefritaket. Ut fra denne begrensningen har departementet
ikke funnet det nødvendig med noen særskilt, nedre aldersgrense
for fritaket, eller å avgrense mot inntekt fra foreldres bedrift
mv.
Skattefri lønn inntil 10 000 kroner fra en arbeidsgiver vil ikke
hindre skattefritak for lønn inntil 1 000 kroner fra en annen arbeidsgiver.
Forslaget antas ikke å få administrative og provenymessige konsekvenser
av betydning.
Det vises til utkast til ny bokstav o i skatteloven § 5-15 første
ledd.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny bokstav o i skatteloven § 5‑15 første
ledd.
I Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble det varslet at departementet
ville vurdere forholdet mellom pensjonsbegrepet og personinntektsbegrepet
i skatteloven, jf. Ot.prp. nr. 59 (2007–2008) kapittel 9. På bakgrunn
av en slik vurdering fremmes det forslag om endring i skatteloven
§ 12-2 for å fastslå at både pensjoner i og utenfor arbeidsforhold
skal regnes som personinntekt etter skatteloven. Departementet foreslår
at endringen gis virkning fra og med 2009.
Begrepet pensjon er ikke definert i skatteloven. Med "pensjon"
forstår en vanligvis ytelser som erstatter et inntektsbortfall,
som utbetales som periodiske ytelser og som ofte er vederlag for
tidligere arbeidsinnsats. En slik forståelse danner også utgangspunkt
for pensjonsbegrepet etter skatteloven.
Rett til pensjon hjemles og reguleres i hovedsak i avtaler, enten
i individuelle avtaler eller som del av de alminnelige arbeidsrettslige
vilkårene i et arbeidsforhold. Grensen mellom hvilke avtaler som
skal skattlegges som pensjon og hvilke som skal skattlegges etter
andre bestemmelser, kan være vanskelig å trekke.
Alle utbetalinger som beskattes som pensjon, er terminvise ytelser.
Det er sikker rett at engangsutbetalinger fra pensjonsavtaler faller
utenfor pensjonsbegrepet. Videre har ytelsene tradisjonelt vært
livslange. Da ordningen med individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven
(IPA) ble innført i 1997, ble imidlertid dette utgangspunktet endret.
Hele pensjonsformuen fra en pensjonsspareavtale vil komme til utbetaling,
og den kan av den grunn ikke utbetales som livslange ytelser.
Forslaget som fremmes her gjelder skattlegging av pensjon som
personinntekt. Personinntekt er i hovedsak et brutto inntektsbegrep
og omfatter som utgangspunkt inntekt fra personlig arbeid og innsats
eller inntekter som erstatter inntekt av personlig innsats. Personinntekt
er beregningsgrunnlag for toppskatt og trygdeavgift. Hva personinntekt
omfatter er regulert i skatteloven § 12-2. Skatteloven § 12-2 bokstav
b første punktum bestemmer at personinntekt omfatter "pensjon, føderåd,
livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold og engangs-
og avløsningsbeløp for slike ytelser". Dette innebærer at utgangspunktet
etter skatteloven er at pensjoner skal skattlegges som personinntekt.
Pensjoner er således underlagt både netto- og bruttoskatteplikt.
I enkelte sammenhenger har det imidlertid vært reist tvil om
i hvilken grad pensjoner må ha en viss tilknytning til skattyters
arbeid for å bli skattlagt som personinntekt. Dette spørsmålet har
blant annet vært aktuelt når pensjon er gitt som vederlag for avståelse av
eiendom eller virksomhet. Problemstillingen har sammenheng med den
tilknytning inntektsgrunnlaget personinntekt generelt har til skattyters
personlige arbeid og innsats. I andre sammenhenger er det sikker rett
at det ikke kreves slik tilknytning for å skattlegge en ytelse som
pensjon.
Skattedirektoratet avga 30. august 2007 en bindende forhåndsuttalelse
hvor det ble oppstilt et vilkår om arbeidsmessig tilknytning for
å kunne skattlegge pensjon som personinntekt. Saken gjaldt salg
av selskapsandeler med delvis vederlag i form av pensjon til selger.
I forhåndsuttalelsen ble terminbeløpene som selger mottok som pensjon
klassifisert som kapitalinntekt i form av pensjon utenfor arbeidsforhold. Terminbeløpene
skulle dermed bare skattlegges som alminnelig inntekt, og ikke som
personinntekt med toppskatt og trygdeavgift.
Etter departementets vurdering er det sterke grunner som taler
mot at det bør være et slikt vilkår om arbeidsmessig tilknytning
for å skattlegge pensjon som personinntekt.
Muligheten for skatteomgåelse tilsier at også pensjon som blir
finansiert ved overdragelse av virksomhet og eiendeler, blir skattlagt
som personinntekt. Resultatet i den omtalte forhåndsuttalelsen kan gjøre
det mulig å omgå den normale bruttoskatteplikten for pensjoner,
ved å knytte pensjonsrettigheter til salg av selskapsandeler. Også
pensjon som er finansiert på en slik måte, bør være både netto-
og bruttoskattepliktig, slik som annen pensjon.
Også hensynet til sammenheng i regelverket taler for at pensjoner
bør være personinntekt uten noe underliggende krav om arbeidsmessig
tilknytning. I forhold til inntektsbegrepet alminnelig inntekt har
det ikke vært reist krav om noen slik tilknytning. I 1952 ble det
gjennomført omfattende endringer i skattelovens bestemmelser på
pensjons- og forsikringsområdet. Det ble den gang ikke oppstilt
noe krav om at skattlegging som pensjon forutsatte arbeidsinnsats eller
bortfall av arbeidsinntekt, verken i de dagjeldende reglene om egen
pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) eller enkelte andre
pensjonsavtaler. Et slikt krav ble heller ikke innført i 1997, da
EPES-ordningen ble erstattet av individuelle pensjonsavtaler etter
skatteloven (IPA). Det er langvarig og sikker praksis for at skattelovens
pensjonsbegrep som utgangspunkt ikke forutsetter noen arbeidsmessig
tilknytning. Etter departementets vurdering bør dette utgangspunktet
også gjelde i forhold til reglene om personinntekt. Den prinsipielle
tilknytning mellom personinntektsbegrepet og personlig innsats,
vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at pensjon i all hovedsak er et
substitutt for arbeidsinntekt.
Videre er et krav om at det foreligger arbeidsmessig tilknytning
vanskelig å håndheve i praksis. Det må blant annet legges vekt på
art og omfang av skattyters innsats i virksomheten. Vurderingene
her vil kunne bli skjønnsmessige og komplekse. For ligningsmyndighetene
vil det være problematisk å håndheve et slikt skjønnsmessig kriterium
på en ensartet måte, og det vil svekke forutberegneligheten for skattyter.
Hensynet til klarhet i regelverket og forutberegnelighet for skattyter
taler derfor klart mot at det stilles vilkår om arbeidsmessig tilknytning
som vilkår for å skattlegge pensjon som personinntekt.
På denne bakgrunn foreslår departementet å endre skatteloven
§ 12-2 bokstav b, slik at pensjoner i og utenfor arbeidsforhold
anses som personinntekt.
Etter departementets vurdering bør det gjennomføres tilsvarende
presisering i folketrygdloven § 3-15 om pensjonsgivende inntekt
og folketrygdloven § 23-3 om trygdeavgift. Departementet viser til
forslaget til endring av folketrygdloven § 3-15 annet ledd bokstav
a og § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a.
Endringene foreslås gjort gjeldende fra og med 2009.
Også i forslaget til vedtak om fastsetting av avgifter mv. til
folketrygden for 2009 foreslås en tilsvarende klargjørende presisering
i bestemmelsen om trygdeavgift på pensjon, jf. vedtaket § 2 bokstav
a). Det vises til forslag til slikt vedtak i St.prp. nr. 1 (2008–2009).
Etter departementets vurdering har skatteloven § 12-2 bokstav
d fått en noe uheldig utforming. Bestemmelsen kan for det første
forstås slik at den gir hjemmel for å skattlegge alle utbetalinger
fra IPA-avtaler, både løpende ytelser og engangsutbetalinger. Løpende
ytelser fra IPA-avtaler vil imidlertid alltid være pensjon etter
skatteloven § 12-2 bokstav b. Formålet med bestemmelsen i bokstav
d er, som det fremgår ovenfor, å sikre lik skattemessig behandling av
løpende ytelser og engangsutbetalinger. Departementet foreslår derfor
en presisering av bestemmelsen slik at det fremgår klart at den
bare skal gjelde for engangsutbetalinger. Forslaget innebærer at
skillet mellom løpende ytelser og engangsutbetalinger kommer tydelig
frem, samt at det blir en mer konsekvent bruk av begrepet pensjon
i skatteloven.
Videre er det behov for å presisere at skatteplikten etter skatteloven
§ 12-2 bokstav d er uavhengig av om det er gitt fradrag for innbetalingene.
Alle utbetalinger fra IPA-avtaler skal skattlegges som personinntekt.
Vi foreslår også at henvisningen til IPA-avtaler der det er skutt
inn engangs- og avløsningsbeløp for å utsette skattleggingen av
disse, tas ut. Denne bestemmelsen har ikke lenger noen selvstendig
betydning når reinvesteringsadgangen etter skatteloven § 5-40 tredje
ledd er opphevet. Vi viser til forslaget til presisering av skatteloven
§ 12-2 bokstav d.
Når det gjelder engangsutbetalinger fra pensjonsordninger etter
innskuddspensjonsloven, er det behov for samme presisering av skillet
mellom slike utbetalinger og løpende ytelser som for IPA. Vi viser
til forslaget til presisering av skatteloven § 12-2 bokstav e.
Departementet foreslår samtidig tilsvarende presiseringer i folketrygdloven
§§ 3-15 og 23-3, slik at skatteloven § 12-2 og de to bestemmelsene
i folketrygdloven får korresponderende ordlyd. Departementet viser
til forslaget til presisering av folketrygdloven §§ 3-15 annet ledd
bokstav a og 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a.
Departementet foreslår at endringene gjøres gjeldende fra og
med inntektsåret 2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 12-2 bokstav
b, d og e og endringer i folketrygdloven § 3-15 annet ledd bokstav
a og § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a.
I skatteopplegget for 2009 foreslår Regjeringen å avvikle den
kommunale selskapsskatten fra 2009. I skatteloven er det fullmaktsbestemmelser
som blant annet innebærer at Stortinget kan pålegge skatt til det felleskommunale
skattefondet og fastsette satsen for denne, jf. henholdsvis § 1-2
tredje ledd og § 15-2 annet ledd. Ved avviklingen av den kommunale
selskapsskatten blir disse bestemmelsene overflødige. Departementet
foreslår derfor å endre § 1-2 tredje ledd og å oppheve § 15-2 annet
ledd i skatteloven, slik at bestemmelsene i skatteloven om det felleskommunale
skattefondet fjernes. Det vises til forslag om endring i skatteloven
§ 1-2 tredje ledd og i § 15-2. Nærmere omtale av avviklingen av
den kommunale selskapsskatten fra 2009 er inntatt i St.prp. nr.
1 (2008–2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 2.4.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 1-2
tredje ledd og opphevelse av skatteloven § 15-2 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen
i sitt skatteopplegg foreslår å avvikle den kommunale selskapsskatten. Disse medlemmer mener at kommunal selskapsskatt
er en viktig forutsetning for at det skal lønne seg for kommunene
å legge til rette for næringsutvikling. Når denne skatten nå skal
overføres til staten, vil kommunene ikke lenger ha noe igjen økonomisk
for å legge til rette for nye arbeidsplasser. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot de foreslåtte endringene
i skatteloven.
Departementet vil gjennomføre tiltak for å få en mer effektiv
håndhevelse av indre selskaps plikt til å sende inn regnskap til
Regnskapsregisteret. Effektiviseringen vil skje ved at forskriftshjemmelen
i regnskapsloven § 9-3 benyttes slik at skatteetaten pålegges å
gi opplysninger om indre selskap til Regnskapsregisteret. Registeret
vil ved å få tilgang til skatteetatens opplysninger, kunne bruke
disse opplysningene som grunnlag for å påse at indre selskap som
har innsendingsplikt, overholder denne.
Selskapsloven av 21. juni 1985 nr. 83 definerer et indre selskap
som et selskap som "ikke opptrer som sådant overfor tredjemann".
Deltakerne i et indre selskap kan være fysiske personer, ansvarlige
selskaper, aksjeselskaper, boer eller andre rettssubjekter. Den som
opptrer utad omtales ofte som hovedmannen. Heller ikke hovedmannen
behøver å være en fysisk person. Det er kun hovedmannen som kan
inngå avtaler med tredjemenn, opptre som fullmaktsgiver eller for
øvrig pådra seg forpliktelser.
Indre selskap kan tjene legitime formål. Indre selskap gir mulighet
for at parter kan samarbeide tett, uten at deltakerne påtar seg
felles forpliktelser utad. Dersom de samarbeidende partene opptrer
samlet utad, vil det ikke lenger foreligge et indre selskap, men et
ansvarlig selskap.
Det foreligger ingen registreringsplikt for indre selskap.
Indre selskap hadde frem til 2005 fritak for plikt til å sende
regnskap til Regnskapsregisteret. Allmenne interesser tilsier åpenhet
rundt verdiskapningen i selskaper, herunder indre selskap. Fra og
med 2005 gjelder derfor ordinær regnskapsplikt og innsendingsplikt
for indre selskap. Et hovedproblem er imidlertid at Regnskapsregisteret
ikke har grunnlag for å identifisere innsendingspliktige indre selskap. Registeret
håndhever derfor ikke innsendingsplikten for indre selskap med forsinkelsesgebyr.
Problemet med manglende håndheving av innsendingsplikten kan
avhjelpes ved informasjonsutveksling med skatteetaten. Gjennom deltakernes selvangivelser
er indre selskap registrert sammen med andre selskaper i skattemanntallet/selvangivelsesregisteret
for næringsdrivende. Teknisk sett vil det være uproblematisk å samle
indre selskap i skattemanntallet i en egen datafil, og gi opplysningene
i denne til Regnskapsregisteret. Regnskapsregisteret vil da kunne
bruke disse oppgavene for å følge opp innsendingsplikten. I 2007
var det registrert 587 indre selskap i skattemanntallet, mens Regnskapsregisteret
kun hadde mottatt regnskap fra 170 indre selskap.
Det kan legges til rette for en slik løsning med informasjonsutveksling
med skatteetaten ved å benytte forskriftshjemmelen i regnskapsloven
§ 9-3. Finansdepartementet kan etter regnskapsloven § 9-3 ved forskrift
bestemme at forvaltningsorgan skal gi opplysninger til Regnskapsregisteret
som er egnet til å fastslå regnskapsplikt for blant annet indre
selskap. Departementet kan også fastsette at slike opplysninger
skal gis uten hinder av taushetsplikt.
Det gjelder unntak fra regnskapsplikt for enkelte små ansvarlige
og indre selskap. Unntaket gjelder ikke dersom det er flere enn
fem deltakere eller dersom minst en av deltakerne er et aksjeselskap
eller annen juridisk person med begrenset ansvar. Informasjonen
skatteetaten sitter med vil ikke nødvendigvis være tilstrekkelig
til å fastslå regnskapsplikt i alle tilfeller. En løsning som nevnt
kan derfor ikke uten videre gi sikker identifikasjon av alle innsendingspliktige
selskaper. Men departementet legger til grunn at informasjonsutveksling
med skatteetaten langt på vei kan gi grunnlag for å håndheve innsendingsplikt
med forsinkelsesgebyr for de indre selskapene.
I tilknytning til dette er det på tilsvarende måte ønskelig å
effektivisere muligheten for Regnskapsregisteret til å håndheve
innsendingsplikten for utenlandske foretak som har regnskapsplikt
i Norge. Det gjelder de fleste norskregistrerte utenlandske foretak (NUF)
og enkelte andre foretak. Det krever en utvidelse av den nevnte
lovhjemmelen i regnskapsloven.
Departementet foreslår at endringene i regnskapsloven § 9-3 og
forskrift som nevnt over, gis virkning fra 1. januar 2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i regnskapsloven § 9-3.
I lov 28. februar 1997 nr. 19 (folketrygdloven) er det i § 23-9
gitt anvisning på at kommunene og fylkeskommunene skal betale tilskudd
til folketrygden. Dette tilskuddet skal fastsettes i prosent av
samlet pensjonsgivende inntekt i kommunen eller fylkeskommunen.
Størrelsen på tilskuddet skal etter bestemmelsen fastsettes av Stortinget.
Slikt tilskudd ble fastsatt til og med for inntektsåret 1991,
da Stortinget satte tilskuddene til 0,42 prosent for kommuner og
0,11 prosent for fylkeskommuner.
Siden inntektsåret 1992 har Stortinget imidlertid hvert år satt
disse tilskuddene til 0. Bestemmelsen anses følgelig ikke lenger
å være aktuell, og det foreslås derfor at den oppheves. Det vises
til forslag om oppheving av folketrygdloven § 23-9.
Etter folketrygdloven § 24-1 femte ledd skal Skattedirektoratet
beregne tilskuddet når ligningen er avsluttet. Heller ikke denne
bestemmelsen har noen praktisk betydning når tilskudd ikke fastsettes,
og foreslås derfor opphevet. Det vises til forslag om oppheving
av folketrygdloven § 24-1 femte ledd.
Etter § 8-2 første ledd i skattebetalingsloven skal tilskuddet
videre komme til fradrag i de beløpene som tilkommer kommunen og
fylkeskommunen ved fordelingen mellom skattekreditorene. Også denne bestemmelsen
er uten praktisk betydning når tilskudd ikke fastsettes, og foreslås
følgelig opphevet. Det vises til forslag om å oppheve § 8-2 første
ledd i skattebetalingsloven.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til opphevelse av folketrygdloven §§ 23-9 og
24-1 femte ledd og opphevelse av skattebetalingsloven § 8-2 første
ledd.
Fra og med inntektsåret 2007 skal artister som blir skattemessig
bosatt i Norge, skattlegges etter de alminnelige regler om begrenset
skattepliktige fra og med inntektsåret forut for det året vedkommende
blir skattemessig bosatt her. Dette følger av § 1 annet ledd i lov
av 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske
artister mv. (artistskatteloven). Tidligere ble trukket artistskatt
i det året artisten bare hadde begrenset skatteplikt til Norge i
utgangspunktet regnet som endelig.
Det ble lagt til grunn i Ot.prp. nr. 61 (2006–2007) at endringen
i artistskatteloven § 1 annet ledd ikke ville medføre at oppgaveplikt
etter ligningsloven og plikten til å svare arbeidsgiveravgift skal
virke tilbake i tid, slik som for skatteplikten. Det ble imidlertid varslet
at departementet på et senere tidspunkt ville vurdere om også disse
pliktene skal gjelde tilbake i tid.
Videre varslet departementet i Ot.prp. nr. 61 (2006–2007) at
en ville vurdere om de alminnelige reglene om forskuddstrekk i skattebetalingsloven skal
komme til anvendelse i de tilfeller hvor det foreligger omstendigheter
som gjør det klart at artisten vil bli lignet etter de alminnelige
skattereglene. Dette for å unngå problemene med at den artistskatt
som er trukket ikke vil dekke den utlignede skatten, og dermed medføre
restskatt for artisten.
Ovennevnte endring i den materielle skatteplikten ble blant annet
begrunnet med at de tidligere reglene førte til at visse skattytere
hadde mulighet til å bli skattlagt mer lempelig enn andre som ble
skattemessig bosatt i Norge, og at dette var uheldig.
Endringen har sikret større grad av skattemessig likebehandling
av skattyterne.
Tilsvarende likebehandling av arbeidsgiverne er derimot ikke
gjennomført. Etter folketrygdloven § 23-2 første ledd er det lønn
mv. som arbeidsgiver plikter å innberette som utgjør grunnlaget
for beregning av arbeidsgiveravgift. Melding etter artistskatteloven
§ 6 anses imidlertid ikke som innberetning etter folketrygdloven
§ 23-2 første ledd, og utløser derfor ikke arbeidsgiveravgiftsplikt.
Innberetningsplikt etter ligningsloven § 6-2, som innebærer at det
også oppstår arbeidsgiveravgiftsplikt, gjelder fra og med det inntektsåret
vilkårene for skattemessig bosetting etter skatteloven § 2-1 annet
ledd blir oppfylt.
Etter gjeldende regler vil derfor ikke arbeidsgivere til utenlandske
artister ha plikt til å svare arbeidsgiveravgift av lønn mv. for
året forut for bosettingsåret, selv om artisten som følge av den
etterfølgende skattemessige bosettingen blir ansett begrenset skattepliktig
for denne inntekten.
For å oppnå arbeidsgiveravgiftsmessig likebehandling av arbeidsgivere,
mener departementet at ligningslovens bestemmelser om lønnsoppgave
mv. bør gjøres gjeldende fra og med det inntektsår/tidspunkt artisten
tar opphold som fører til skattemessig bosetting det påfølgende
år. Nærmere bestemmelser om dette kan mest hensiktsmessig gis i
forskrift med hjemmel i artistskatteloven.
Gjeldende forskriftshjemmel i artistskatteloven § 11 antas ikke
å omfatte en slik utvidelse av oppgavepliktene med tilsvarende utvidelse
av arbeidsgiveravgiftsplikten. Det foreslås derfor en endring i
denne bestemmelsen for å etablere et sikkert lovgrunnlag for slik
innberetningsplikt.
I arbeidet med forskriftsbestemmelser vil departementet vurdere
om det bør oppstilles enkelte unntak fra arbeidsgiveravgiftsplikt
i disse tilfellene, eksempelvis for arbeidsgivere som kun har hatt
artisten ansatt en enkeltstående kortere periode forut for at vilkårene
for skattemessig bosetting blir konstatert oppfylt.
Når det gjelder trekkplikt, følger det av skattebetalingsloven
§ 5-5 annet ledd at skattyteren kan reise krav om at arbeidsgiver
foretar forskuddstrekk med et høyere beløp enn det som følger av
skattekortet. Bestemmelsene i skattebetalingsloven kommer i utgangspunktet
også til anvendelse for artistskatt med mindre annet følger av artistskatteloven,
jf. artistskatteloven § 12 annet ledd. For artister bygger trekkberegningen
ikke på skattekort, men trekket gjennomføres med en fast prosentsats
i henhold til Stortingets årlige skattevedtak. For å åpne for en
slik mulighet for høyere trekk etter krav fra skattyter også for
artistskatt, vil departementet fastsette en tilsvarende plikt for
arbeidsgivere for artister i forskrift med hjemmel i artistskatteloven.
Gjeldende § 11 i artistskatteloven antas å kunne gi hjemmel for
en slik bestemmelse. En slik løsning, som vil være frivillig for
artisten, vil innebære at artister som er kjent med, eller antar
at de vil bli skattepliktig etter artistskatteloven § 1 annet ledd,
vil ha mulighet til å unngå store restskattekrav ved å kreve at
arbeidsgiver øker trekket.
Hensynet til å unngå store restskatter kan etter departementets
vurdering isolert sett tilsi at de ordinære forskuddsreglene bør
gis anvendelse for artister som må antas senere å bli skattemessig
bosatt i Norge. En slik løsning vil imidlertid komplisere systemet noe
og departementet har derfor kommet til at en først bør få noe erfaring
med hvordan en frivillig ordning som skissert over fungerer.
De varslede forskriftsbestemmelsene om innberetningsplikt vil
tre i kraft fra og med inntektsåret 2009. Det vil si at det oppstår
innberetningsplikt og arbeidsgiveravgiftsplikt for lønn mv. til
artister, som blir skattemessig bosatt i Norge i 2010 og senere,
fra og med inntektsåret før. Det tas sikte på at adgangen for artister
til å kreve høyere trekk vil gjelde fra og med inntektsåret 2009.
Når forskriftsbestemmelsene om innberetningsplikt trer i kraft,
vil den samlede skattebelastningen for arbeidsgiver og artist, som
påfølgende inntektsår blir skattemessig bosatt i Norge, tilsvare
den samlede skattebelastningen for andre skattytere som bosetter seg
i Norge og deres arbeidsgivere.
I forhold til gjeldende regler vil arbeidsgiver få en ekstra
økonomisk belastning i form av arbeidsgiveravgiftsplikt også for
innflyttingsåret.
Den foreslåtte ordningen med adgang til høyere trekk på anmodning
fra skattyter antas ikke å ha vesentlige økonomiske og administrative
konsekvenser.
Departementet antar at forslaget, med de varslede forskriftsendringene,
vil få begrensede provenymessige konsekvenser.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i artistskatteloven § 11.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det for skatteåret 2007 ble foreslått skjerpete skatteregler
for artister som oppholder seg midlertidig i Norge. Disse medlemmer er kjent med at disse
endringene har skapt betydelige problemer blant annet for norske
sirkus. Disse medlemmer mener derfor
at dagens situasjon tilsier at man burde gått motsatt vei enn det
Regjeringen foreslår, og at man burde fremmet lettelser, og ikke
skjerpelser i artistskatteloven. Disse medlemmer vil
stemme imot skatteskjerpelsen som her er foreslått, og går derfor
imot endringen i artistskatteloven § 11.
Finansdepartementet foreslår enkelte presiseringer i bestemmelsene
om virksomhetskontroll i skatte-, toll- og avgiftslovgivningen.
I det følgende brukes "skatte- og avgiftsmyndighetene" som betegnelse på
skattemyndighetene, tollmyndighetene og avgiftsmyndighetene.
For det første foreslår departementet en presisering av arkiv-
og dokumentbegrepet i skatte- og avgiftsmyndighetenes virksomhetskontrollbestemmelser.
Det følger av bestemmelsene om virksomhetskontroll at skatte- og
avgiftsmyndighetene kan pålegge skatte-, toll- og avgiftspliktige
å legge frem eller utlevere dokumenter av betydning for skatte-
og avgiftsfastsettelsen eller kontrollen av denne. Forslaget går
ut på at det inntas i lovbestemmelsene at også elektronisk lagrede
dokumenter, samt programmer og programsystemer, omfattes av utleverings-
og fremleggelsesplikten.
Videre foreslår departementet en presisering slik at det uttrykkelig
fremgår av lovbestemmelsene om virksomhetskontroll at skatte- og
avgiftsmyndighetene har adgang til å kopiere virksomheters elektroniske
arkiver for senere gjennomgang i kontrollmyndighetenes egne lokaler.
Forslaget innebærer at skatte- og avgiftsmyndighetene har adgang
til å benytte alle eksisterende metoder for kopiering for å sikre
tilgang til elektronisk lagrede opplysninger under virksomhetskontroller.
For å sikre et mer oversiktlig og enhetlig regelverk foreslår
departementet tilnærmet likelydende presiseringer i virksomhetskontrollbestemmelsene
i skatte-, toll- og avgiftslovgivningen.
Forslagene innebærer endringer i tolloven 1966 § 17, merverdiavgiftsloven
§ 46, ligningsloven § 4-10, folketrygdloven § 24-5, skattebetalingsloven 2005
§ 5-13 og tolloven 2007 § 13-4. Finansdepartementet arbeider for
tiden med en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven. Eventuelle
endringer i forslag til teknisk revidert merverdiavgiftslov som
følge av forslaget her, vil måtte gjøres på et senere tidspunkt.
Før datateknologi ble tatt i bruk i ordinære skriveprosesser
og saksbehandling generelt, ble regnskapsbøker, bilag, kontrakter,
korrespondanse, styre- og revisjonsprotokoller m.m. utarbeidet på
papir og fysisk oppbevart i papirbaserte arkiver. I dag skjer svært
mye av skriftlig kommunikasjon elektronisk, og da ofte slik at mesteparten
av den informasjon som produseres kun oppbevares på elektroniske
lagringsmedier. Hva som finnes i papirform, vil være tilfeldig.
Lovbestemmelsene om skatte- og avgiftsmyndighetenes virksomhetskontroller
tolkes slik at også elektroniske arkiver kan kontrolleres, og elektroniske dokumenter
pålegges utlevert. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger
til departementets forslag om å presisere i virksomhetskontrollbestemmelsene
at også elektronisk lagrede dokumenter, samt programmer og programsystemer,
omfattes av utleverings- og fremleggelsesplikten.
Skattedirektoratet peker på at det ikke fremgår direkte av ordlyden
i de foreslåtte endringene at arkivbegrepet også omfatter elektroniske
arkiver. Skattedirektoratet legger likevel til grunn at det med "virksomhetens
arkiver" også menes elektroniske arkiver uansett lagringsmedium.
Videre stiller Økokrim spørsmål ved om det vil være mer treffende
og i tråd med utviklingen å benytte begrepet "elektronisk lagret
informasjon" fremfor "elektronisk lagrede dokumenter".
Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig at virksomhetskontrollbestemmelsene
i større grad enn i dag gjenspeiler den elektroniske virkeligheten.
For så vidt gjelder Økokrims merknad er departementet enig i at
den teknologiske utviklingen utfordrer det tradisjonelle dokumentbegrepet,
så vel som det tradisjonelle arkivbegrepet. Dokumentbegrepet er
imidlertid godt innarbeidet i både ligningsloven, tolloven og merverdiavgiftsloven.
En eventuell modernisering av begrepsbruken bør derfor gjøres på
et bredere grunnlag, hvor man også ser virksomhetskontrollbestemmelsene
i sammenheng med de øvrige kontrollbestemmelsene i skatte-, toll-
og avgiftslovgivningen. Skatteunndragelsesutvalget vil i forbindelse
med sin gjennomgang av kontrollbestemmelsene se nærmere på en eventuell
generell samordning og modernisering av kontrollbestemmelsene på skatte-,
toll- og avgiftsområdet. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig
å foreta en slik modernisering i denne omgang. Departementet legger
for øvrig til grunn at data og databasert informasjon inngår i dokumentbegrepet.
Hovedpoenget med presiseringene er å få frem at typen dokumenter
mv. som kan oppfylle vilkåret har endret seg betraktelig de senere
årene.
Med elektroniske dokumenter menes en logisk avgrenset informasjonsmengde
som er lagret på et (hvilket som helst)medium for senere lesing,
lytting, fremvisning eller overføring. Med medium menes en hvilken
som helst bærer av digital informasjon som for eksempel en harddisk,
diskett, CD-ROM, mobiltelefon, minnepinne, elektronisk planlegger
mv. Det normale er fortsatt at regnskapsbøker, kontrakter, styre-
og revisjonsprotokoller o.l. lagres som elektroniske tekstfiler
på ulike medium, men også bilder og lyd- og videofilmer mv. vil
i utgangspunktet være omfattet av dokumentbegrepet.
Ofte er det ikke tilstrekkelig å bare kontrollere selve dokumentene
for å avdekke skatte-, toll- og avgiftsunndragelser. Det finnes
eksempler på at skatte- og avgiftspliktige har manipulert regnskapsprogrammer
og slik produsert uriktig regnskapsmateriale, herunder bokføringsmateriale.
Tilgang til selve regnskapsprogrammet vil i slike tilfeller være
nødvendig for at skatte- og avgiftsmyndighetene skal kunne finne
ut om og i tilfelle hvordan regnskapsprogrammet er blitt manipulert,
og dermed kunne rekonstruere det riktige regnskapsmaterialet, for
så igjen ha mulighet til å kunne kontrollere om det er gitt korrekte
skatte-, toll og avgiftsopplysninger. Etter departementets oppfatning
må det være slik at også ulike typer elektroniske programmer/dataprogrammer/programsystemer
omfattes av gjennomsynsretten og fremleggelsesplikten når vilkåret
for dette ellers er oppfylt.
Departementet vil presisere at det ikke foreslås noen endring
i hovedvilkåret for at dokumenter mv. skal omfattes av fremleggelsesplikten.
Et dokument mv. skal fortsatt bare kunne kreves fremlagt når dette antas
å ha betydning for skatte-, toll- eller avgiftsfastsettelsen.
Når det gjelder Skattedirektoratets merknad viser departementet
til at et arkiv normalt identifiseres som en samling dokumenter
eller oppbevaringssted for brev og dokumenter. Når ordlyden uttrykkelig
uttaler at med dokumenter menes også elektronisk lagrede dokumenter,
anser departementet det unødvendig å samtidig presisere at gjennomsynsadgangen
også omfatter elektroniske arkiver.
Vedrørende avgrensningen av hva som omfattes av arkivbegrepet
i virksomhetskontrollbestemmelsene kan det ikke være avgjørende
om alle dokumentene oppbevares på samme sted, eller på samme elektroniske
medium. Arkivet må også kunne bestå av en blanding av papirbaserte
dokumenter og elektronisk lagrede dokumenter. Selv om virksomheten
hovedsakelig har sitt arkiv lagret på en harddisk eller en server,
kan arkivet suppleres med dokumenter som er lagret på andre elektroniske
enheter. Begrepet forutsetter heller ikke at det må være tale om
en dokumentsamling i ordets rette forstand. Det kan også være tale om
enkeltdokumenter.
Med tanke på hvor raskt den teknologiske utviklingen foregår,
er det sannsynlig at det allerede om få år vil eksistere nye metoder
for utarbeidelse og oppbevaring av elektronisk informasjon. Etter
departementets oppfatning kan det ikke være avgjørende for myndighetenes
kontrolladgang hvordan dokumenter utarbeides eller oppbevares. Det
er derfor vesentlig at dokument- og arkivbegrepet tolkes i tråd
med den teknologiske utvikling.
Med bakgrunn i ovennevnte foreslår departementet at det uttrykkelig
fremgår av skatte- og avgiftsmyndighetenes virksomhetskontrollbestemmelser
at også elektronisk lagrede dokumenter, samt programmer og programsystemer,
omfattes av utleverings- og fremleggelsesplikten.
Det vises til forslag til lovendringer i tolloven 1966 § 17 første
ledd, merverdiavgiftsloven § 46 første ledd, ligningsloven § 4-10
nr. 1 bokstav a og tolloven 2007 § 13-4 første ledd. Det forutsettes
at tilsvarende forslag til endringer innarbeides i forslag til teknisk
revidert merverdiavgiftslov § 16-21.
Tilsvarende endringer vil også bli gjort i forskrift om omregistreringsavgift
§ 7, forskrift om vektårsavgift § 15 og forskrift om engangsavgift
på motorvogner § 8-2, jf. lov om motorkjøretøy og båtavgift § 1, samt
i forskrift om særavgifter § 5-9, jf. særavgiftsloven § 1, etter
eventuell vedtagelse av de foreslåtte lovendringer.
Da gjeldende kontrollbestemmelser ble vedtatt forelå den vesentligste
informasjonen av betydning for skatte-, toll- og avgiftsforhold
på papirdokumenter. Utgangspunktet var den gang at virksomhetskontrollene
ble gjennomført i den kontrollertes lokaler, hvor blant annet virksomhetenes
arkiver var å finne. I dagens virkelighet, hvor det meste av en
virksomhets materiale lagres elektronisk, er det langt mer praktisk
for begge parter at skatte- og avgiftsmyndighetene tar kopi av materialet
og gjennomgår dette i ettertid i egne lokaler.
I Bernh. Larsen Holding-saken slo Høyesterett fast at ligningsloven
§ 4-10 første ledd bokstav b gir ligningsmyndighetene adgang til
å ta backup-kopi av elektronisk lagret materiale, for senere gjennomgang i
ligningsmyndighetenes lokaler. I dommen uttalte imidlertid også
Høyesterett, om det de omtaler som speilkopiering, at det ikke er
opplagt at adgangen til gjennomsyn av papirarkiver også omfatter
adgang til rekonstruksjon av slettet arkivmateriale. Kontrollmyndighetene
har frem til dette tolket sine hjemler for stedlig dokumentkontroll
hos virksomheter slik at de også gir adgang til å benytte kloning
eller såkalt speilkopiering. Som nevnt i punkt 22.2 i proposisjonen
er kloning/speilkopiering metoder for kopiering av elektronisk lagret
informasjon som innebærer at det lages en identisk kopi av det opprinnelige
datamediet, slik at også dokumenter som er fjernet (slettet) fra
filoversikten, men som ligger lagret på harddisken/serveren, gjøres
tilgjengelige.
De fleste høringsinstansene uttaler at de er positive til departementets
forslag om å innføre en presisering i bestemmelsene om virksomhetskontroll,
slik at det tydelig fremgår at skatte- og avgiftsmyndighetene kan
foreta kopiering, og herunder speilkopiering, til myndighetenes
datalagringsmedium for senere gjennomgang hos skatte- og avgiftsmyndighetene
eller hos den som kontrolleres. Synspunktene fra de høringsinstansene
som har hatt merknader til forslaget kan deles i to hovedgrupper;
synspunkter på selve adgangen/behovet for å kopiere herunder speilkopiere,
og synspunkter knyttet til forholdet mellom kopiering og personvernet.
Førstnevnte behandles i punkt 22.5.2.3 i proposisjonen, mens sistnevnte
behandles i punkt 22.5.2.4 i proposisjonen.
Det finnes i dag ulike metoder for kopiering av elektronisk lagret
informasjon. Uavhengig av hvilken metode som benyttes, vil informasjonen
man ønsker å kopiere (fra kildemediet) normalt lagres som filer
i en bestemt filstruktur. Hver fil har sitt navn, en filtype og
et tidsstempel som eksempelvis angir når filen er opprettet, oppdatert
og sist lest. En bruker lagrer sine dokumenter inn i dette systemet.
Tidsstempelet settes automatisk i samsvar med datamaskinens klokke.
Datalagringsmediene kan være av ulik karakter for eksempel en harddisk,
diskett, CD-ROM, minnepinne, simkort osv.
Ved filkopiering fra et datalagringsmedium får den som kopierer
kun med de filer som spesifikt angis. Filkopiering innebærer en
risiko for at skatte- og avgiftsmyndighetene sitter igjen med mangelfulle
eller uleselige data som et resultat av feil under overføringen.
Ved filkopiering er det også teknisk mulig å manipulere filer uten
at slike endringer kan spores.
Ved kloning - ovenfor benevnt som speilkopiering - lages en kopi
av et helt medium, ulikt filkopiering der man kopierer utvalgte
deler av kildemediet. Data blir overført fra et datalagringsmedium
(kildemedium) til et annet datalagringsmedium (målmedium) ved hjelp
av spesialprogramvare. Ved kloning overføres filstrukturen med alt
innhold (data/filer som er lagret i filstrukturen) fra kildemediet
til et målmedium. Også ved kloning vil det i utgangspunktet kunne
være en risiko for etterfølgende manipulering av data uten at slike
endringer kan spores. Ved kloning kan imidlertid innholdet som kopieres
fra kilden, lagres på ulike måter. Det alternativet skattemyndighetene
benytter er å lagre innholdet i en eller flere image-filer ved bruk
av spesialprogramvare. Når innhentede data lagres i dette formatet,
begrenses videre bruk og dataenes integritet ivaretas ved at datasettet
låses i sin opprinnelige form. Denne lagringsmetoden eliminerer
således risikoen for etterfølgende manipulering.
Når brukeren "sletter" data på et lagringsmedium, vil dataene
bli markert som overskrivbare. De aktuelle dataene vil ikke være
tapt før området på lagringsmediet hvor dataene ligger blir overskrevet med
nye data. Når skatte- og avgiftsmyndighetene benytter kloning som
kopieringsform vil filer som tilsynelatende er "slettet", men som
ikke er overskrevet, være tilgjengelige på målmediet etter kopiering.
Ved skattemyndighetenes kontroller vil materiale som er kopiert
til et målmedium bli kopiert videre til en arbeids-/analyseharddisk.
Gjennomgang og analyse av materialet gjøres ved å bruke spesielle analyseprogrammer.
Ved søk på ord eller uttrykk vil alle åpne (ikke overskrevne) filer
der ordet/uttrykket er brukt bli vist.
I det følgende brukes ordene "speilkopiering" og "kloning" om
hverandre som betegnelser på den metode for kopiering som er beskrevet
her.
I høringsnotatet la departementet til grunn at skatte- og avgiftsmyndighetene
ved sine virksomhetskontroller må kunne benytte den til enhver tid
eksisterende og best mulige teknologi for kopiering, herunder også
speilkopiering.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet uttaler blant annet
at de savner en grundigere drøfting av behovet for speilkopiering.
De stiller i den anledning spørsmål ved muligheten for bruk eller
utvikling av spesialprogramvare som kan sikre dataintegriteten også
ved filkopiering. Videre uttaler Fornyings- og administrasjonsdepartementet
at de savner en nærmere vurdering av hvor stor risikoen for utelatelse
av relevante filer vil være ved ordinær filkopiering.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler seg slik om behovet for
speilkopiering:
"Det er imidlertid ikke nærmere redegjort for hva som
forventes å finnes ved rekonstruksjon av slettede filer. Spørsmålet
er hvor treffsikkert et slikt inngrep vil være. Er det sannsynlig
at man ved en så vidtgående hjemmel vil avdekke skatteunndragelser?"
Videre har NHO fremhevet at adgangen til kopiering og gjennomsyn
i kontrollmyndighetenes egne lokaler, etter deres syn, bør begrenses
til det som er nødvendig for å kunne gjennomføre kontroller. Det samme
har Datatilsynet gitt uttrykk for.
Flere høringsinstanser uttaler at de er negative til at skatte-
og avgiftsmyndighetene ved å benytte kloning får tilgang til filer
som tilsynelatende er "slettet" på målmediet. Storbedriftenes skatteforum
uttaler blant annet at rekonstruksjon og gjennomgang av slettede
dokumenter i større grad enn gjennomgang av eksisterende dokumenter
må sammenlignes med ransaking og beslag. Storbedriftenes skatteforum
uttaler videre:
"Det er generelt betenkelig hvis skattytere ikke lenger
kan kaste (slette) foreløpige eller ufullstendige utkast, feilaktige
fremstillinger osv. Man kan ikke se bort fra at adgang til slike
dokumenter kan gi grunnlag for betydelige misforståelser fra ligningsmyndighetenes
side og unødvendig tidsbruk."
Om departementets forslag til at skatte- og avgiftsmyndighetene
må kunne benytte den til enhver tid eksisterende og best mulige
teknologi for kopiering uttaler Storbedriftenes skatteforum følgende:
"SSF mener at en slik tilnærming blir for unyansert. Det
må være formålet bak bestemmelsen sammenholdt med personvern- og
rettssikkerhetshensyn som må sette begrensninger for skatte- og
avgiftsmyndighetenes informasjonstilgang, ikke teknologien."
Finansdepartementet er av den oppfatning at skatte- og avgiftsmyndighetene
ved gjennomføring av virksomhetskontroller må kunne benytte eksisterende
teknologi for kopiering, herunder også kloning eller såkalt speilkopiering.
Bestemmelsene om virksomhetskontroll er i hovedsak bygget opp
slik at skatte- og avgiftsmyndighetene har en vid adgang til gjennomsyn
av dokumenter, mens de bare kan pålegge skattyter/avgiftspliktig
å ulevere dokumenter som er av betydning for skatte- og avgiftsfastsettelsen
og kontrollen av den. Det opprinnelige formålet med å innføre en
adgang for skatte- og avgiftsmyndighetene til å gjennomse virksomheters
arkiver var å sikre at myndighetene ikke må påvise at konkrete dokumenter
av betydning for virksomhetens ligning m.m. finnes i arkivet før
de kan kreves fremlagt. Hensynet til en effektiv kontroll tilsier
at adgangen på dette foreløpige stadiet bør være forholdsvis vid.
Det må i denne sammenheng understrekes at skatte- og avgiftsmyndighetene
ikke er bundet av de skatte-, toll- og avgiftspliktiges anvisninger
om hvilke deler av arkivet som kan inneholde dokumenter av betydning
for skatte- og avgiftsfastsettelsen eller kontrollen av denne.
Når skatte- og avgiftsmyndighetene benytter ordinær filkopiering
ved virksomhetskontroller kan de enten selv ta en backup-kopi av
virksomhetens arkiver, eller de kan be om å få utlevert virksomhetens egen
backup-tape. De aller fleste virksomheter har i dag et system for
å ta regelmessige backup-kopier av elektronisk lagret informasjon.
Det er imidlertid virksomheten selv som avgjør hva det skal tas
backup-kopi av, og hvor ofte. Når skatte- og avgiftsmyndighetene
ber om å få utlevert virksomhetens backup-tape er det derfor risiko
for at filer som er viktige for skatte- og avgiftskontrollen ikke
kommer med. Dersom gjennomsynsadgangen skulle begrenses til å omfatte
bare det de skatte-, toll- og avgiftspliktige selv oppgir å være
relevant, vil hele funksjonen med virksomhetskontrollen undergraves.
Når skatte- og avgiftsmyndighetene selv foretar backup-kopiering
kan det være vanskelig for myndighetene – som ikke kjenner selskapets
datalagringsstruktur – å avgjøre hvilke filer/områder som skal kopieres.
Særlig ved kontroll av større virksomheter er det en betydelig mengde
elektronisk informasjon som skal gjennomgås. Dersom virksomheten bevisst
forsøker å forlede skatte- og avgiftsmyndighetene ved for eksempel
å gjemme eller feilplassere viktig dokumentasjon elektronisk, blir
det ytterligere vanskeligere for kontrollmyndighetene å få tilgang
til alt relevant arkivmateriale. En grundig gjennomgang av virksomhetens
datalagringsstruktur er en ressurskrevende og tidkrevende prosess.
Virksomheten kan også påføres betydelig ulempe hvis datasystemet ikke
kan benyttes på ordinær måte den tiden det eventuelt tar for skatte-
og avgiftsmyndighetene å gjennomføre sine undersøkelser, og herunder
finne ut hvilke filer og områder det skal tas kopi av.
Et alternativ til bare å ta backup-kopi av utvalgte filer og
områder er at skatte- og avgiftsmyndighetene tar backup-kopi av
hele datalagringsmediet. På denne måten sikrer kontrollmyndighetene
seg mot at relevant arkivmateriale unndras fra kontroll ved at dokumentene
"feilarkiveres". Denne metoden sikrer imidlertid ikke tilgang til
datafiler som er fjernet fra den aktive filoversikten (slettet).
Enkelte høringsinstanser anfører at skatte- og avgiftsmyndighetene
ikke har berettiget behov for å kontrollere inaktive datafiler,
det vil si datafiler som er fjernet fra den aktive filoversikten.
Skattemyndighetene har imidlertid erfaring med at skatte-, toll-
eller avgiftspliktige som ikke ønsker å oppfylle sin opplysningsplikt
overfor myndighetene, sletter informasjon fra filoversikten slik
at dokumentasjonen skal bli vanskeligere for kontrollmyndighetene
å oppdage. I dag finnes det programmer og systemer tilgjengelig
for nedlasting på Internett som gjør det enkelt å slette og skjule
informasjon meget raskt, for eksempel ved en skatte-, toll- eller
avgiftskontroll. Hvis skatte- og avgiftsmyndighetene skulle være
avskåret fra å innhente dokumenter som er flyttet eller slettet fra
filoversikten, vil det innebære en rettstilstand som illojale skatte-,
toll- eller avgiftspliktige relativt enkelt kan tilpasse seg.
Departementet vil likevel peke på at utlevering av virksomhetens
backup-kopi eller kopi av de tilsynelatende mest relevante filene
som oftest er tilstrekkelig for skatte- og avgiftsmyndighetenes
kontroller. Kloning eller speilkopiering som metode for kopiering
er relativt tids- og ressurskrevende for myndighetene, og denne
metoden anvendes derfor i dag bare ved en mindre andel av de totale
virksomhetskontrollene. Ordinære filkopier vil imidlertid ikke være
tilstrekkelig for å kontrollere illojale skatte-, toll- eller avgiftspliktige.
Etter departementets oppfatning vil det derfor være svært uheldig
om skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til kopiering begrenses
til ordinær kopiering av elektronisk lagret arkivmateriale, slik
som NHO og Datatilsynet nevner som en mulighet i sine høringssvar.
Utover de generelle personvernhensyn som også gjelder ved ordinær
kopiering, kan ikke departementet se at det er fremkommet vektige
argumenter i høringen mot at skatte- og avgiftsmyndighetene får
adgang til å benytte kloning som også gir tilgang til datafiler
som er fjernet fra den aktive filoversikten. Det er riktignok slik
at denne kopieringsmetoden også vil gi skatte- og avgiftsmyndighetene
tilgang til foreløpige utkast som selskapet eller den næringsdrivene bevisst
har fjernet fra filoversikten fordi de for eksempel er feilaktige
eller ufullstendige. Slike dokumenter vil imidlertid bare kunne
kreves utlevert eller fremlagt i den grad de er skatte-, toll- eller
avgiftsmessig relevante. Det avgjørende må etter departementets
oppfatning være at skatte- og avgiftsmyndighetene er sikret å få
med alle dokumenter som bevisst er fjernet fra filoversikten for
å skjule skatte-, toll- eller avgiftsunndragelser.
Når det gjelder sammenligningen med ransaking og beslag viser
departementet til at dette spørsmålet i store trekk allerede er
vurdert av Høyesterett i Bernh. Larsen Holding-saken. I denne saken
uttalte Høyesterett om ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b at arkivtilgangen
ikke kunne sammenlignes med ransaking og beslag. Høyesterett viste
til at bokettersyn kan igangsettes uavhengig av mistanke om straffbare forhold,
og at selvangivelsesprinsippet supplert med opplysningsplikten i
§ 4-2 forutsetter at skattyters opplysninger må kunne etterprøves
og fravikes. Videre viste Høyesterett til at pålegg etter § 4-10
har en annen tvangskarakter enn de straffeprosessuelle tvangsmidler
der påtalemyndigheten iverksetter tvangsgjennomføring av tiltaket.
Konsekvensen av å nekte å medvirke etter ligningsloven § 4-10 er
utelukkende av forvaltningsrettslig art ved at skattyter kan skjønnslignes
etter § 8-2 nr. 2, og at klageadgangen over ligningen avskjæres,
jf. § 9-2 nr. 7 bokstav c. Departementet foreslår ingen endringer
i forhold til dette. Dette gjelder tilsvarende for toll- og avgiftsmyndighetenes
arkivtilgang etter tolloven § 17 og merverdiavgiftsloven § 46.
Departementet vil også understreke at kloning er en sikrere metode
for kopiering enn filkopiering. Filkopiering innebærer, i motsetning
til kloning, risiko for mangelfulle eller uleselige data som et
resultat av feil under overføringen. Ved filkopiering er det dessuten
teknisk mulig å manipulere data uten at slike endringer kan spores.
Skatte- og avgiftsmyndighetene har i dag ikke tilgang til spesialprogramvare
som kan sikre dataintegriteten ved filkopiering på samme måte som
ved kloning. Ved bruk av sikringsprogramvare vil dataintegriteten
ved kloning være sikret ved identifikasjon av hver enkelt fil. Dette
beskytter både den næringsdrivende og etatens ansatte mot tilsiktede og
utilsiktede endringer av data i innhentede filer.
Departementet kan ikke se at det er hold i argumentet om at forslaget
innebærer at det vil være teknologien som setter begrensninger for
skatte- og avgiftsmyndighetenes informasjonstilfang, og ikke formålet
bak kontrollbestemmelsene. Formålet bak bestemmelsene om skatte-
og avgiftsmyndighetenes gjennomsynsadgang er å sikre at myndighetene
får tilgang til all informasjon som er relevant for skatte-, toll-
og avgiftsfastsettelsen. Det er allerede adgang til å foreta kopiering
av elektroniske dokumenter/arkiver ved virksomhetskontroller. Forslaget
innebærer en klargjøring av at skatte- og avgiftsmyndighetene ved
sine virksomhetskontroller kan benytte seg av de til enhver tid
eksisterende metoder for slik kopiering. Dersom skatte- og avgiftsmyndighetene
nå ikke skal kunne benytte speilkopiering, vil de som ikke ønsker
at bestemte opplysninger skal komme skatte- og avgiftsmyndighetene
i hende, lett kunne tilpasse oppbevaringen av disse opplysningene.
Etter departementets syn er forslaget en presisering som ligger innenfor
virksomhetskontrollbestemmelsenes formål.
I høringsnotatet er det uttalt at alle former for kopiering innebærer
at man får med seg overskuddsinformasjon. I forslaget som har vært
på høring er det lagt til grunn at de ulemper dette medfører i stor
grad kan avhjelpes dersom kontrollobjektet får adgang til å være
til stede under den påfølgende gjennomgangen i skatte- og avgiftsmyndighetenes
lokaler, og ved at det utarbeides spesifikke rutiner for tilbakesending og
destruksjon av kopiert materiale etter endt gjennomsyn.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet uttaler følgende om
forholdet til overskuddsinformasjon:
"Kopiering av skattyters arkiver kan innebære et betydelig
inngrep i skattyters og/eller hans ansattes personvern, avhengig
av hvor store mengde overskuddsinformasjon som arkivet inneholder.
Etter vårt skjønn gir kopiering andre og større personvernutfordringer
enn gjennomsyn på stedet, jf. risikoen for spredning og urettmessig
innsyn i kopierte opplysninger."
Videre har Fornyings- og administrasjonsdepartementet pekt på
at datautstyr hos skattyter kan inneholde personopplysninger som
skattyter selv ikke har innsynsrett i. Det vises til at skattyter
som arbeidsgiver ikke vil ha ubegrenset rett til innsyn i ansattes
private dokumenter, herunder e-post. Fornyings- og administrasjonsdepartementet
arbeider med en forskriftsregulering av dette spørsmålet, og mener
at det kan være behov for at forslaget samordnes med dette forskriftsarbeidet.
Den norske Advokatforening anfører blant annet at forslaget vil
generere overskuddsinformasjon som truer det vern tredjemenn har
gjennom taushetsplikten. Videre uttaler advokatforeningen at forslaget
vil gi kontrollmyndighetene tilgang til opplysninger av privat art,
som er beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel
8 og personopplysningsloven. Om forholdet til personopplysningsloven
uttaler Advokatforeningen følgende:
"Dersom forslaget blir vedtatt, vil innsyn i private opplysninger
måtte skje i henhold til personopplysingslovens krav om saklig behov
for å behandle personopplysninger, det er ikke tilstrekkelig med
lovhjemmel. Bruken av speilkopiene kan også være i strid med personopplysningslovens
forbud mot bruk av personopplysninger til senere formål som er uforenelige
med det opprinnelige formålet med innsamlingen av opplysningene."
Flere høringsinstanser uttaler seg om adgangen til å være til
stede under den påfølgende gjennomgangen, og om forslaget om tilbaksending
og destruksjon av kopiert materiale etter endt gjennomsyn. Kunnskapsdepartementet
uttaler at disse rettighetene må nedfelles i lovverket og retningslinjer.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at det fremstår mer som
en teoretisk enn praktisk mulighet at kontrollobjektet skal være
tilstede ved gjennomgangen fordi materialtilfanget er så stort at
det tar dager og uker å gjennomgå. Om tilbakesending og destruksjon
uttaler NHO at det ikke er forklart hvordan det skal sikres at informasjonen
ikke kommer på avveie innen den tid.
Storbedriftenes skatteforum uttaler at selv om materialet skal
sendes tilbake el. destrueres vil en mer omfattende kopieringsadgang
øke risikoen for spredning av forretningskritisk informasjon. Om
adgangen til å være tilstede uttaler SSF blant annet følgende:
"Når det åpnes for at rutinemessige kontrolltiltak også
skal omfatte slettede dokumenter, blir det betydelig mer byrdefullt
for skattyter å ivareta sine interesser, rett og slett fordi de
ansvarlige må bruke tid på å sette seg inn i en stor mengde dokumenter
som virksomheten selv har ment ikke var verd å ta vare på. Videre
vil mange av dokumentene kunne være ansatte-dokumenter av privat
karakter og disse ansatte vil ikke ha mulighet til å ivareta sine
rettigheter ved gjennomgangen av dokumentene"
Toll- og avgiftsdirektoratet uttaler at det ikke bør inntas en
ubetinget rett for kontrollobjektet til å være til stede ved gjennomgangen,
og fremhever at hensynet til kontrollens kvalitet og effektivitet
ikke nødvendigvis er forenelig med en slik adgang.
Departementet vil innledningsvis peke på at bestemmelser om skatte-
og avgiftsmyndighetenes rett til dokumentgjennomsyn må fastsettes
etter en avveining av skatte- og avgiftsmyndighetenes behov for effektive
kontrollhjemler mot skatte-, toll- og avgiftspliktiges og deres
ansattes behov for personvern. Departementet er ikke uenig i at
kopiering av elektronisk lagrede dokumenter for senere gjennomgang
i kontrollmyndighetenes lokaler, innebærer større personvernutfordringer
enn gjennomsyn på stedet. Departementet viser til at disse utfordringene
i stor grad er vurdert av Høyesterett i Bernh. Larsen Holding-saken.
Backup-kopiering innebærer på samme måte som speilkopiering at
myndighetene får overskuddsinformasjon av privat karakter. Speilkopiering
reiser således ikke andre prinsipielle personvernutfordringer enn
de som oppstår ved ordinær kopiering av elektronisk lagrede dokumenter
eller arkiver. Også ved backup-kopiering og filkopiering vil skatte-
og avgiftsmyndighetene kunne få innsyn i personopplysninger, herunder
taushetsbelagt materiale eller ansattes private dokumenter dersom
de ansatte oppbevarer slike dokumenter på arbeidsgivers pc eller
annet datalagringsmedium. Det er således viktig å understreke at
dokumentene skatte- og avgiftsmyndighetene får tilgang til ved å
kopiere virksomheters arkiver vil være av samme type, uavhengig
av hvilken kopieringsmetode som benyttes.
I Bernh. Larsen Holding-saken ga Høyesterett uttrykk for at selve
kopieringsadgangen ikke innebærer et større integritetsinngrep enn
gjennomsyn av arkivene hos kontrollobjektet ettersom skatte- og
avgiftsmyndighetene også vil kunne få tilgang til slike sensitive
opplysninger ved gjennomsyn hos skatte-, toll- eller avgiftspliktige.
Videre uttalte retten at selv om misbruksfaren teoretisk alltid
er til stede og muligens kan øke noe hvis kopiert materiale medbringes
til myndighetenes lokaler, er den neppe så stor at dette bør være
avgjørende.
Etter departementets syn stiller ikke saken seg annerledes ved
speilkopiering. I utgangspunktet må regelen være at det er den som
blander sammen private opplysninger med virksomhetens arkiv som
må bære risikoen for at utenforstående kan få tilgang til opplysningene.
Departementet mener likevel at det er viktig å ha klare retningslinjer
for hvordan kopiert materiale skal oppbevares og håndteres av skatte-
og avgiftsmyndighetene slik at misbruksfaren minimaliseres. Skatteetaten
har allerede i dag gode rutiner for dette. Sikring av kopiert datainformasjon
foretas med datamaskiner som er definert og spesialisert til dette
formålet. Det er kun ansatte som arbeider med sikring og analyse
av data som har full tilgang til det kopierte materialet. Avhengig
av sakens størrelse vil det være ca. 2-4 personer som har slik tilgang.
Elektronisk lagret informasjon som innhentes gjennom kloning/speilkopiering
lagres på frittstående maskiner som er plassert i kontorlokaler
med fysisk sikring og adgangskontroll. Ved videre behandling lagres
informasjonen på frittstående lagringsenheter som oppbevares på
samme sikre måte. Maskinvaren som benyttes er utelukkende reservert
til kontrollvirksomhet, og verken maskinvare, programvare eller
innhentet informasjon er knyttet opp mot skatteetatens nettverk.
Alt datamateriale som inneholder sensitiv informasjon oppbevares
i lukkede, låsbare rom i brannsikre skap eller safer.
På bakgrunn av at det bare vil være et mindre antall ansatte
i skatte- og avgiftsmyndighetene som arbeider med denne typen kontroller,
og som dermed vil ha tilgang til kopiert materiale, anser departementet
risikoen for spredning av sensitiv informasjon og forretningskritisk
materiale for minimal.
Departementet er videre av den oppfatning at skatte-, toll- og
avgiftspliktiges rettigheter blir ivaretatt ved at de som hovedregel
gis rett til å være til stede ved gjennomgangen, samt at det gis
nærmere regler om tilbakesending og destruksjon av det kopierte materialet.
I ligningsloven § 3-5 er det allerede nedfelt regler om skattyters
rett til å være til stede og uttale seg under undersøkelser som
foretas i medhold av blant annet § 4-10 nr. 1 bokstav b. Merverdiavgiftsloven
og tolloven med forskrifter har ingen tilsvarende bestemmelse. Etter
departementets syn må imidlertid også toll- og avgiftspliktige ha
rett til å være til stede ved undersøkelser etter toll- og avgiftsregelverket.
Som Toll- og avgiftsdirektoratet har pekt på vil hensynet til kontrollens
kvalitet og effektivitet ikke alltid være forenelig med en adgang
for kontrollobjektet til å være til stede under gjennomgangen. Dette
kan avhjelpes ved at retten til å være til stede bare gjelder for
så vidt det kan gjennomføres uten at formålet med undersøkelsen
kan settes i fare, jf. ligningsloven § 3-5 første ledd annet punktum.
Departementet kan ikke se at innvendingen om at retten til å
være til stede blir teoretisk pga. materialtilfanget, bør tillegges
særlig vekt i denne sammenheng. Det er et faktum at materialtilfanget
som skatte- og avgiftsmyndighetene må gjennomgå ved bokettersyn
har økt ved overgangen fra papirbaserte til elektroniske arkiver.
At dette er utfordrende i kontrollsammenheng er klart, men det kan
ikke være slik at skatte- og avgiftmyndighetene av den grunn skal unnlate
eller være avskåret fra, å gjennomgå relevant arkivmateriale. Adgangen
for kontrollobjektet til å være til stede er heller ingen plikt,
men en rett den som kontrolleres kan velge å benytte seg av. Departementet
kan heller ikke se at det blir mer byrdefullt for de skatte-, toll-
eller avgiftspliktige å sette seg inn i dokumenter som virksomheten
selv har ment det ikke var verd å ta vare på. Først når skatte-
og avgiftsmyndighetene krever et dokument utlevert eller fremlagt,
vil det være nødvendig for virksomheten å se nærmere på om det aktuelle
dokumentet etter deres oppfatning er å anse som skatte-, toll- eller
avgiftsmessig relevant.
Materiale som er kopiert fra en server eller et annet medium
blir etter at dataene er gjennomgått overført på et lagringsmedium
og destruert når saken er ferdigbehandlet. Dersom selskapet ønsker
det kan en representant for virksomheten være til stede ved destruksjonen.
Ønsker selskapet å få materialet utlevert istedenfor at skatte-
og avgiftsmyndighetene skal destruere det, kan dette avtales med
myndighetene.
Departementet vil i samarbeid med Skattedirektoratet og Toll-
og avgiftsdirektoratet gjennomgå og fastsette nye forskrifter og
retningslinjer for oppbevaring og håndtering av kopiert materiale,
hvor ovennevnte sikkerhetshensyn og rettssikkerhetsgarantier for
skatte-, toll- og avgiftspliktige blir ivaretatt. I denne forbindelse
vil det også bli sett hen til Fornyings- og administrasjonsdepartementets
arbeid med å forskriftsregulere arbeidsgivers begrensede rett til innsyn
i ansattes private dokumenter, herunder e-post, slik at arbeidstakers
rettssikkerhet så langt mulig blir ivaretatt i prosessen.
Når det gjelder forholdet til personopplysningsloven kan ikke
departementet se at det medfører riktighet at lovhjemmel ikke er
tilstrekkelig for å behandle personopplysninger. Personopplysningsloven § 9
første ledd bokstav b, jf. § 8 gjør det mulig å behandle sensitive
personopplysninger dersom adgangen til dette er fastsatt i lov.
I Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) punkt 9.2 uttales følgende:
"Personopplysningsloven § 8 slår fast at behandling
av personopplysninger kan finne sted hvis behandlingen er fastsatt
ved lov. Begrunnelsen for dette alternativet er at bestemmelsen
her ikke skal oppstille tilleggsvilkår for å behandle personopplysninger
når Stortinget allerede har bestemt at behandlingen er nødvendig
for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Om behandlingen er så
tydelig forankret i lov at dette alternativet får anvendelse, må
avgjøres ved å tolke loven som eventuelt hjemler behandlingen. (...)
Personopplysningsloven
§ 9 første ledd slår innledningsvis fast at sensitive personopplysninger
bare kan behandles dersom ett av vilkårene i § 8 er oppfylt, og
behandlingen oppfyller ett av vilkårene i § 9 første ledd bokstavene
a-h. Første ledd bokstav b gir adgang til å behandle sensitive personopplysninger dersom
behandlingen er hjemlet i lov. Begrunnelsen for å framheve lovbestemt
behandling som et særskilt vilkår er den samme som for § 8, jf.
ovenfor."
Skatte- og avgiftsmyndighetene har innsynsrett i personopplysninger
gjennom sine lovhjemler for virksomhetskontroller, og de har dermed
også et selvstendig grunnlag for å behandle personopplysninger som
innhentes i forbindelse med virksomhetskontroller. Som behandlingsansvarlig
har skatte- og avgiftsmyndighetene ansvar for å etterleve personopplysningsloven
med forskrift.
Vedrørende forholdet til den europeiske menneskerettskonvensjon
følger det av artikkel 8 første ledd at enhver har rett til respekt
for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
Retten til fri kommunikasjon gir en sentral garanti for den enkeltes
integritet. Det er imidlertid akseptert at retten til fri kommunikasjon
ikke er absolutt. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel
8 annet ledd regulerer offentlig myndighets adgang til å gjøre inngrep
i utøvelsen av slike rettigheter. Slike inngrep må ha hjemmel i
lov, og det følger videre av artikkelen at de må være
"nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den
nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske
velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte
helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter."
Departementet la i høringen til grunn at lovforslaget må anses
som et nødvendig ledd i å sikre effektive kontrollhjemler for å
forebygge skatte-, toll- og avgiftskriminalitet. Bare Den norske
Advokatforening gir uttrykk for at de er uenige i departementets vurdering,
men da uten å begrunne nærmere hvorfor.
Skatte- og avgiftssystemet er et masseforvaltningssystem som
baserer seg på oppgaver og opplysninger fra de skatte-, toll- og
avgiftspliktige - et tillitsbasert system. Ved skatte-, toll- og
avgiftsunndragelser brytes denne tilliten. Myndighetenes kontrollarbeid
går i stor grad ut på å etterse at opplysningsplikten er oppfylt.
For at kontrollarbeidet skal være effektivt, må myndighetene ha
tilgang til opplysninger som er nødvendige for å kontrollere at
de opplysningspliktige følger regelverket. Det vises til det som er
sagt om behovet for å kunne kopiere virksomheters arkiver under
punkt 22.5.2.3 i proposisjonen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det uttrykkelig fremgår
av bestemmelsene om virksomhetskontroll at skatte- og avgiftsmyndighetene
kan foreta kopiering til myndighetenes datalagringsmedium for senere
gjennomgang hos skatte- og avgiftsmyndighetene eller hos den som
kontrolleres. Begrepet "kopiering" skal i denne sammenheng ha et
vidt innhold. I dette ligger at alle eksisterende metoder for kopiering
kan benyttes. Det må også være slik at begrepet tolkes i takt med
den elektroniske utvikling.
Det vises til forslag til endringer i tolloven 1966 § 17 første
ledd, merverdiavgiftsloven § 46 annet ledd, ligningsloven § 4-10
nr. 1 bokstav b og tolloven 2007 § 13-4 første ledd. Det forutsettes
videre at tilsvarende forslag til endring innarbeides i forslag
til teknisk revidert merverdiavgiftslov § 16-21.
Ved vedtagelse av forslagene foran vil tilsvarende endringer
bli gjort i forskrift om omregistreringsavgift § 7, forskrift om
vektårsavgift § 15 og forskrift om engangsavgift på motorvogner
§ 8-2, jf. motorkjøretøy og båtavgiftsloven § 1, og forskrift om
særavgifter § 5-9, jf. særavgiftsloven § 1.
Skattedirektoratet og Forbund for kommunal økonomiforvaltning
og skatteinnfordring (NKK) har i sine høringssvar anført at tilsvarende
presiseringer som nevnt under punkt 22.5.1 og 22.5.2 i proposisjonen
bør gjøres i kontrollbestemmelsene som regulerer skatteoppkrevernes
arbeidsgiverkontroll. NKK uttaler følgende om dette:
"Vi nøyer oss derfor med å presisere at de samme vurderinger
vedrørende dokument- og arkivbegrepet og kopiering av elektronisk
lagret materiale gjelder tilsvarende for arbeidsgiverkontrollen.
For at arbeidsgiverkontrollen skal være effektiv, må skatteoppkreveren
ha tilgang til opplysninger som er nødvendige for å kontrollere
at arbeidsgivere følger regelverket."
Departementet er i utgangspunktet enig i at det er hensiktsmessig
at tilsvarende presiseringer innarbeides i skatteoppkreverens hjemler
for arbeidsgiverkontroll.
Det er på det rene at også elektronisk lagrede dokumenter omfattes
av arbeidsgivers fremleggelsesplikt etter skattebetalingsloven § 5-13
første ledd annet punktum, og forskrift om beregning og oppgjør mv.
av arbeidsgiveravgift til folketrygden § 6 nr. 1. Departementet
foreslår at dette uttrykkelig fremgår av bestemmelsene.
Departementet foreslår videre at det presiseres i bestemmelsene
om arbeidsgiverkontroll at også skatteoppkreveren eller skattekontoret
skal kunne foreta kopiering til datalagringsmedium for senere gjennomgang
hos arbeidsgiver, skatteoppkrever eller skattekontor. Når det gjelder
adgangen til å kopiere virksomhetens arkiver antar departementet
at bare svært få skatteoppkreverkontorer per i dag har tilgjengelige
ressurser og kompetanse til å foreta speilkopiering. Den kommunale
skatteoppkreverfunksjonen er organisert i mange små kontorer, og
departementet antar at de fleste skatteoppkreverkontorene vil kunne
ha problemer med å oppfylle de strenge kravene til datasikring som
er omtalt under punkt 22.5.2.4 i proposisjonen. Skatteoppkreverne
må imidlertid kunne anmode skattekontoret om bistand til å utføre
speilkopiering i særlig alvorlige saker. Forutsetningen er da at
det er skattekontoret som foretar speilkopieringen, og herunder
oppbevarer og håndterer det kopierte materiale i samsvar med det som
er omtalt om sikring av data ovenfor. På denne bakgrunn foreslår
departementet at det i skattebetalingsloven § 5-13 og folketrygdloven
§ 24-5 bestemmes at departementet i forskrift kan fastsette begrensninger
for hvilke metoder for kopiering skatteoppkreveren kan benytte ved
arbeidsgiverkontroller. Videre må departementet gis adgang til å
gi forskrift om generelle bestemmelser til utfylling og gjennomføring
av arbeidsgiverkontrollen, blant annet slik at det kan gis bestemmelser
om oppbevaring og håndtering av kopiert materiale, jf. omtalen i
punkt 22.5.2.4 i proposisjonen.
I utgangspunktet er det bare endringene i skattebetalingsloven
som krever lovendring. Etter departementets oppfatning er det imidlertid
uheldig at hjemmelen for å føre kontroll med at arbeidsgiver beregner
arbeidsgiveravgift i samsvar med gjeldende regler følger av forskrift.
Departementet foreslår derfor at selve kontrollbestemmelsen innarbeides
i folketrygdloven.
Skattebetalingsloven 2005 trer i kraft i sin helhet med virkning
fra 1. januar 2009, og skattebetalingsloven 1952 oppheves fra samme
tidspunkt, jf. kgl.res. 21. desember 2007 nr. 1616. Departementet
finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å foreslå lovendringer
i skattebetalingsloven 1952.
Det vises til forslag til lovendringer i folketrygdloven § 24-5
og skattebetalingsloven 2005 § 5-13.
Enkelte av høringsinstansene har hatt merknader til ordlyden
i lovendringsforslagene.
Akademikerne uttaler følgende om dette:
"Vi ser at de ulike hjemlene, på tross av den foreslåtte
revisjonen, i noen grad skiller seg fra hverandre. Forslaget til
lovtekst i ligningsloven er utformet slik at myndighetene kan "pålegge"
kontrollobjektet å bidra til kontrollen, mens øvrige forslag gir
myndighetene rett til å "foreta" en kontroll hos kontrollobjektet."
Også Skatteetatens Landsforbund uttaler seg om at forslaget til
lovtekst i ligningsloven er utformet slik at myndighetene kan pålegge
kopiering til datalagringsmedium:
"I de tilsvarende bestemmelsene for bl.a. tolloven og
merverdiavgiftsloven står det at det kan foretas kopiering.
SkL ser ingen grunn til at teksten på dette punktet i ligningsloven
avviker fra de øvrige forslag. Et pålegg vil bl.a. kunne treneres
i form av klage, rettslige skritt mv. og være ødeleggende for muligheten
for å i hele tatt å få tilgang til opplysningene."
Toll- og avgiftsdirektoratet har også enkelte lovtekniske innspill,
herunder foreslår de blant annet at det presiseres i tolloven at
med bedriftslokale menes også virksomhetens arkiver.
Departementet er oppmerksomt på at bestemmelsene om virksomhetskontroll
på skatte-, toll- og avgiftsområdet i dag til dels er ulikt utformet,
uten at dette er nærmere begrunnet. Etter departementets syn er
dette uheldig da det kan skape tvil om rekkevidden og forståelsen
av de ulike bestemmelsene. Mer harmoniserte kontrollhjemler vil
være lettere å forholde seg til for kontrollobjektene og rettsanvendere
for øvrig. Det muliggjør også en raskere rettsavklaring, ved at
spørsmål som får sin løsning innenfor én lov kan legges til grunn
også for løsning av tilsvarende spørsmål innenfor andre lover og
andre etater. Skatteunndragelsesutvalget vil i forbindelse med sin
gjennomgang av kontrollbestemmelsene se nærmere på en eventuell
samordning av bestemmelsene om virksomhetskontroll på skatte-, toll-
og avgiftsområdet. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å
foreslå en generell samordning av bestemmelsene i denne omgang.
At departementets forslag til lovtekst i ligningsloven § 4-10
nr. 1 bokstav b er utformet ulikt tolloven og merverdiavgiftsloven
ved at ligningsmyndighetene kan "pålegge" kopiering istedenfor å
"foreta" kopiering er en utilsiktet forskjell. Departementet foreslår
derfor at også ligningsloven utformes slik at ligningsmyndighetene
kan "foreta" kopiering. Det vises til forslag til endring i ligningsloven
§ 4-10 nr. 1 bokstav b.
Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil ha merkbare
økonomiske eller administrative konsekvenser verken for de skatte-,
toll- eller avgiftspliktige, eller for skatte- og avgiftsmyndighetene.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i tolloven 1966 § 17, merverdiavgiftsloven
§ 46, ligningsloven § 4-10, folketrygdloven § 24-5, skattebetalingsloven
2005 § 5-13 og tolloven 2007 § 13-4.
Departementet ønsker å overføre innkrevingen av sakskostnader
tilkjent staten i sivile saker fra skatteetaten til Statens innkrevingssentral.
Ved en slik overføring mener departementet at Statens innkrevingssentral
bør få kompetanse til å holde forretning for utlegg (særnamskompetanse)
for slike krav. Dette vil være i samsvar med det som er normalordningen for
de krav Statens innkrevingssentral har til innkreving. For å klargjøre
at departementet har hjemmel til å gi Statens innkrevingssentral
slik kompetanse, foreslås det en endring i lov 17. juni 2005 nr.
67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven)
§ 2-7.
Tidligere ble sakskostnader tilkjent staten i sivile saker innkrevd
av skattefogden på det sted domstolen hadde sitt kontor. Med virkning
fra 1. januar 2006 ble innkrevingen overført til Skattefogden i
Oslo og Akershus, uavhengig av hvilken domstol som har idømt sakskostnadene,
og hva slags sak det dreier seg om. Skattefogden i Oslo og Akershus
er fra 1. januar 2008 en del av Skatt øst.
Innkreving av sakskostnader ligger i utgangspunktet utenfor skatteetatens
virkeområde, som ellers er knyttet til skatt og avgifter. Departementet
ser det som mer naturlig at innkrevingen foretas av Statens innkrevingssentral,
som håndterer innkrevingen av om lag 100 ulike kravtyper på vegne
av en rekke statlige organer. Statens innkrevingssentral har allerede
ansvaret for innkreving av sakskostnader i straffesaker, og har
gode systemer for slik innkreving. Departementet antar at det vil
være en fordel om man får én sentral instans for innkreving av sakskostnader tilkjent
staten, uavhengig av om de er idømt i straffesaker eller sivile
saker. Innkreving av sakskostnader som er idømt i skatte- og avgiftssaker
bør imidlertid fortsatt foretas av skatteetaten, som ledd i dennes
omfattende innkreving ellers.
En overføring av innkrevingen vil ikke medføre noen ulemper av
betydning for skyldnerne av sakskostnader. Skyldnernes rettssikkerhet
blir ivaretatt gjennom de etablerte saksbehandlingsrutiner i Statens
innkrevingssentral. Planen er at innkrevingen overføres med virkning
fra 1. januar 2009. Sentralen overtar innkrevingen innenfor sine
gjeldende økonomiske rammer.
Denne oppgaveoverføringen nødvendiggjør etter departementets
syn at Statens innkrevingssentral må ha særnamskompetanse i disse
sakene. For å klargjøre at departementet har hjemmel til å gi Statens
innkrevingssentral særnamskompetanse, foreslås det derfor en endring
i skattebetalingsloven § 2-7.
Skatteetaten har i dag særnamskompetanse i innkrevingen av sakskostnader
tilkjent staten. For å opprettholde effektiviteten i innkrevingen
etter en oppgaveoverføring til Statens innkrevingssentral, må også
denne sentralen ha tilsvarende særnamskompetanse. Dette vil ikke
innebære noen materielle endringer for skyldnerne, bare skifte av
kreditorrepresentant med de samme innkrevingsmuligheter som den
forrige.
Skattebetalingsloven § 2-7 kan for så vidt forstås slik at dersom
departementet med hjemmel i skattebetalingsloven § 1-2 bestemmer
at deler av skattebetalingsloven skal gjelde tilsvarende for andre
krav, kan det også bestemmes at Statens innkrevingssentral skal
innkreve disse kravene. Departementet kan da også bestemme at Statens
innkrevingssentral skal ha særnamskompetanse i disse sakene. Dette
blir imidlertid en litt komplisert og ikke helt opplagt hjemmelskjede
for å kunne tildele særnamskompetanse. Slik kompetanse bør ha et
mest mulig klart og enkelt hjemmelsgrunnlag.
For å tydeliggjøre og forenkle dette hjemmelsgrunnlaget foreslår
departementet i stedet en tilføyelse i skattebetalingsloven § 2-7
første punktum om at departementet i forskrift kan bestemme at Statens innkrevingssentral
skal innkreve også andre krav som tilkommer staten og som hele eller
deler av loven gjelder for. Denne lovendringen klargjør at når departementet
i forskrift bestemmer at hele eller deler av loven skal gjelde for
andre krav som tilkommer staten, jf. § 1-2, så kan innkrevingen
av disse kravene overføres til Statens innkrevingssentral. Det samme vil
også gjelde for krav som nevnt i § 1-1 tredje ledd. Særnamskompetanse
for sentralen vil da følge av skattebetalingslovens regler på grunnlag
av departementets beslutning om dette i forbindelse med overføring
av den aktuelle kravstypen (sakskostnader tilkjent staten i sivil
sak) til sentralen.
Lovforslaget har ikke betydning for forbudet i § 2-7 mot å overføre
krav som skatteoppkreveren har innkrevingsansvaret for.
Det vises til forslag til endring av skattebetalingsloven § 2-7
første punktum.
Den faktiske gjennomføringen av overføringen til Statens innkrevingssentral
planlegges som nevnt gitt virkning fra 1. januar 2009. Også lovendringen foreslås
å tre i kraft fra samme tidspunkt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skattebetalingsloven 2005 § 2-7.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen foreslår å utvide særnamskompetansen til Statens
innkrevingssentral. Disse medlemmer frykter
at dette kan skape problemer for skyldnere, og også vil forsterke inntrykket
av at det er viktigere å inndrive statlige penger enn private penger. Disse medlemmer mener at det ikke er
noen selvfølge at en rik stat som Norge skal gi seg selv nye særfordeler
når det gjelder inndriving av gjeld. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot denne endringen i skattebetalingsloven.
Det følger av en fast og langvarig ligningspraksis at kostnader
til juridisk bistand i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt
ikke er fradragsberettiget. En vanlig begrunnelse for at slike kostnader
ikke er fradragsberettiget, har vært at de knytter seg til fastleggelse
eller endring av ilignet skatt (som ikke er en fradragsberettiget
kostnad), og derfor ikke påvirker størrelsen av den skattepliktige
inntekten. Kostnadene kan riktignok påvirke skattens størrelse,
og dermed virksomhetens resultat etter skatt, men virksomhetens
resultat før skatt vil forbli uendret.
At det ikke er fradragsrett for sakskostnader betyr i praksis
lite i saker hvor skattyteren vinner og får dekket sine sakskostnader
fra staten. En fradragsrett for sakskostnader måtte i tilfelle kombineres
med skatteplikt for erstatningen, slik at det ble liten eller ingen
netto fradragseffekt (utover tidfestingsforskjellen). Fradragsspørsmålet
kommer derimot på spissen i saker hvor skattyteren ikke får dekket
sine sakskostnader av den statlige motpart, vanligvis fordi han
taper saken helt eller delvis, samt eventuelt pålegges å dekke statens
prosesskostnader i tillegg til sine egne. En eventuell fradragsrett
for sakskostnader (med korresponderende skatteplikt for mottatt
erstatning) vil ha en skatteverdi lik den aktuelle skattesatsen
for de ulike skattytergrupper.
Det kan anføres enkelte rimelighetsargumenter for fradragsrett.
Skattytere har en lovpålagt plikt til å gi opplysninger og til å
samarbeide med ligningsmyndighetene for å fastsette en korrekt ligning.
Retten til administrativ klage og eventuelt til å prøve gyldigheten
av ligningen ved domstolene er en rettssikkerhetsgaranti for skattyterne.
Sakskostnader i næringslivets skattesaker kan hevdes å være en nødvendig
og integrert del av den inntektsbringende virksomheten. Sakskostnader
om andre, mer forretningsmessige sider i en bedrift vil generelt
være fradragsberettiget som næringskostnader i bedriften. Det er
også i stor grad fradragsrett for næringskostnader uten direkte
sammenheng med inntjening av skattepliktige inntekter, for eksempel
stiftelseskostnader, regnskapskostnader, erstatningsansvar mv. i
næringen. I tillegg bygger skattesystemet på til dels kompliserte
regler og vurderinger. Skattyter kan derfor i noen av tilfellene
ha et legitimt behov for prøving av den ordinære ligningen med sikte
på avklaring av grensedragninger mv. selv om avklaringen går i det offentliges
favør.
Departementet mener likevel alt i alt at de ovenfor anførte rimelighetsgrunner
ikke er sterke nok til å begrunne en generell fradragsrett for sakskostnader
i klagesaker og rettssaker om ilignet skatt. De grunnleggende kompensasjonsordningene
for slike kostnader bør i rettssaker være domstolenes praktisering
av sakskostnadsansvar, og i klagesaker være ordningen med statlig
dekning på nærmere vilkår dersom skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. En fradragsrett
ville i praksis gjelde advokatkostnader som ikke dekkes gjennom
disse to kompensasjonsordningene, og måtte utformes uten hensyn
til den konkrete berettigelsen av å klage eller reise søksmål. Departementet
vil derfor ikke fremme lovforslag som gir skattyter adgang til
å kreve fradrag for sakskostnader i skattesaker for nemnd eller
domstol.
Derimot er det viktig å utforme regelverket for sakskostnader
i klagesaker likt for alle skattytergrupper. Departementet mener
at det ikke er grunn til å forskjellsbehandle skattepliktige etter
petroleumsskatteloven og andre skattytere når det gjelder adgangen
til å tilkjenne dekning av sakskostnader. Det foreslås derfor at
det skal kunne tilkjennes dekning av sakskostnader også i saker
om petroleumsskatt, og at slik hjemmel tas inn i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c nytt fjerde ledd.
Den foreslåtte adgangen til å tilkjenne dekning av sakskostnader
gjelder når Klagenemnda for petroleumsskatt endrer en ligningsavgjørelse
til gunst for den skattepliktige. Departementet foreslår at sakskostnadsspørsmålet
avgjøres av Oljeskattekontoret. Krav om dekning av sakskostnader
må fremmes innen tre uker etter at meldingen om Klagenemndas kjennelse
er kommet frem til den skattepliktige, jf. henvisningen til ligningsloven
§ 9-11 i forslag til petroleumsskatteloven § 6 nr. 1 bokstav c nytt
fjerde ledd. Departementet foreslår at den skattepliktige skal kunne
påklage Oljeskattekontorets sakskostnadsavgjørelse til Oljeskattenemnda
innen tre uker etter at melding om avgjørelsen er kommet frem, jf. henvisningen
til ligningsloven § 9-11.
For øvrig foreslår departementet at ligningsloven § 9-11 skal
gjelde tilsvarende. Vilkårene for å få tilkjent dekning av sakskostnader
er altså de samme som etter denne bestemmelsen. Dette innebærer
at dekning av sakskostnader bare kan tilkjennes når kostnadene er
vesentlige, pådratt med god grunn og det ville være urimelig om
den skattepliktige måtte betale dem selv, jf. ligningsloven § 9-11
nr. 4. Videre kan dekning av sakskostnader også tilkjennes der Oljeskattenemnda
endrer en ligningsavgjørelse til gunst for den skattepliktige som
følger av eller forutsettes i en domstolsavgjørelse, jf. petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav g første og tredje ledd, jf. ligningsloven § 9-11
nr. 1 tredje punktum. Oljeskattenemndas sakskostnadsavgjørelse kan
ikke påklages, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 5 tredje punktum.
Det vises til forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c.
Det foreslås at bestemmelsen trer i kraft straks med virkning
for klagesaker som gjelder inntektsåret 2007 og senere inntektsår.
Innføring av regler om dekning av sakskostnader i petroleumsskattesaker
vil medføre noe merarbeid for Oljeskattekontoret og Oljeskattenemnda.
En gjennomgang av de siste års klagebehandling i Klagenemnda for
petroleumsskatt tyder på at det er relativt få saker hvor dekning
av sakskostnader vil bli aktuelt. De økonomiske og administrative
konsekvenser antas derfor å bli begrensede.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til nytt fjerde ledd i petroleumsskatteloven
§ 6 nr. 1 bokstav c.
En stor del av dem som er skattepliktige som bosatt på Svalbard
har tilknytning til det norske fastlandet. Mange av disse har også
formue og inntekt som er skattepliktig til fastlandet. Personer
som er skattepliktige til Svalbard for formue eller inntekt som
faller utenom lønnstrekkordningen leverer selvangivelse etter reglene
i svalbardskatteloven. Tidligere måtte det i tillegg leveres en
egen ligningsoppgave over inntekter og formuesposter som er skattepliktig
til fastlandet. Ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse for personer
bosatt på Svalbard innebærer at det bare skal leveres én selvangivelse
som omfatter både svalbardforhold og fastlandsforhold, og er dermed
en forenkling for mange skattytere.
Forhåndsutfylt selvangivelse sendes ut i begynnelsen av april,
og februarfristen etter svalbardskatteloven kan derfor ikke opprettholdes
for personer bosatt på Svalbard som mottar forhåndsutfylt selvangivelse.
For denne skattytergruppen er det videre nødvendig å samordne selvangivelsesfristen
etter svalbardskatteloven med fristen for innlevering av forhåndsutfylt
selvangivelse for inntekt og formue som er skattepliktig til fastlandet,
siden det bare skal leveres én selvangivelse som omfatter både svalbardforhold
og fastlandsforhold.
Den forhåndsutfylte selvangivelsen for personer bosatt på Svalbard
kan ikke leveres elektronisk. Personlige skattytere som leverer
forhåndsutfylt selvangivelse for næringsdrivende mv. på papir, har
frist til å levere selvangivelse for inntekt og formue som er skattepliktig
til fastlandet innen utgangen av april, jf. forskrift om leveringsfrist
for selvangivelse på papir § 1 annet ledd. På denne bakgrunn foreslår
departementet at innleveringsfristen for selvangivelse etter svalbardskatteloven
endres fra utgangen av februar til utgangen av april i året etter
inntektsåret.
I utgangspunktet er det bare nødvendig å endre fristen for å
levere selvangivelse etter svalbardskatteloven for de skattyterne
som omfattes av ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse. Slik
departementet ser det, er det imidlertid unødvendig kompliserende
å ha ulike selvangivelsesfrister for personer og selskaper som er
skattepliktige til Svalbard. Videre antas det å være en fordel for
skattyterne at selvangivelsesfristen i svalbardskatteloven i større
grad enn i dag tilpasses det som gjelder for inntekt og formue som er
skattepliktig til fastlandet. Det foreslås derfor at fristen for
å levere selvangivelse etter svalbardskatteloven i alle tilfelle
endres fra utgangen av februar til utgangen av april i året etter
inntektsåret. Det vises til utkast til endringer i svalbardskatteloven
§ 4-4 annet ledd.
Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil få økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft fra 1. januar
2009, med virkning for innlevering av selvangivelse fra og med inntektsåret
2008.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i svalbardskatteloven § 4-4 annet
ledd.
Finansdepartementet foreslår at det tas inn en ny pliktregel
i (ny) lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven),
om at den som bringer varer til eller fra tollområdet, skal forhåndsvarsle tollmyndighetene
om dette. Regelen tas inn som § 3-1 nytt første ledd. Formålet er
å åpne for en risikovurdering av varene forut for inn- eller utførsel,
samt legge til rette for at varer med lav risiko skal kunne passere
grensen mest mulig uhindret. Finansdepartementet foreslår også en
ny bestemmelse i tolloven § 3-1 femte ledd som gir tollmyndighetene
fullmakt til å autorisere foretak. Formålet med en slik ordning er
blant annet å gi autoriserte foretak lettelser fra varslingsplikten
og ved kontroll.
Endringene er i samsvar med anbefalinger fra Verdens tollorganisasjon
(World Customs Organisation, WCO) med sikte på å sikre en trygg
og effektiv global handel. Endringene foreslås også for å legge til
rette for en mulig avtale med EU, slik at det kan oppnås et unntak
fra EUs krav fra 1. juli 2009 om at vareførsel til og fra EU skal
forhåndsvarsles til tollmyndighetene i EU. Norge er for tiden i
forhandlinger med Europakommisjonen om en avtale om et unntak fra
dette kravet. Dersom Norge inngår en avtale med EU, vil den foreslåtte
endringen i tolloven § 3-1 første ledd oppfylle kravet om at varesendinger til
og fra Norge skal varsles på forhånd. En slik alminnelig plikt til
forhåndsvarsling vil senere åpne for at et mulig unntak fra plikten
til forhåndsvarsling ved vareførsel mellom Norge og EU kan hjemles
i forskrift, jf. forslag til § 3-1 sjette ledd.
For å imøtekomme næringslivets behov for smidig grensepassering,
mener departementet det er nødvendig å gjøre enkelte endringer i
tolloven allerede nå. En eventuell avtaleløsning med EU vil innebære at
Norge på nærmere betingelser knyttet til sikkerhet, kan unntas fra
EUs krav til forhåndsvarsling av vareførsel til og fra EU. Kommisjonens
hovedbetingelser er at: 1) Norge innfører et krav om forhåndsvarsling av
vareførsel til og fra andre land (enn EU-land), 2) kriterier for
vurdering av risiko samordnes med EU, og 3) Norge innfører autorisering
av foretak tilsvarende som i EU (AEO).
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i tolloven § 3-1
tas inn et nytt første ledd som pålegger den som bringer varer til
eller fra tollområdet å gi forhåndsvarsel til tollmyndighetene om
vareførselen. Forslaget innebærer en generell plikt til å forhåndsvarsle
tollmyndighetene om all vareførsel til eller fra tollområdet. Som
nevnt ovenfor vil det senere kunne gjøres unntak fra plikten til
forhåndsvarsling for vareførsel mellom Norge og EU, dersom det gjennom forhandlinger
med EU åpnes for dette. Næringslivet i EU vil i så fall få de samme
lettelser etter det norske regelverket.
Dersom en avtale inngås med EU, vil det følgelig bare være vareførsel
mellom Norge og andre land enn EU-landene som skal forhåndsvarsles
til norske tollmyndigheter. Vareførsel mellom Norge og EU vil bli
unntatt fra forhåndsvarsling i forskrift til tolloven, se nedenfor
om § 3-1 sjette ledd.
Melde- og fremleggeleseplikt ved innførsel og utførsel etter
§ 3-1 annet ledd vil gjelde i tillegg til varslingsplikten etter
nytt første ledd. Unntak er fastsatt i § 3-1 tredje ledd for blant
annet reisegods som innføres.
Nærmere bestemmelser om hvem som er ansvarssubjekt for varslingsplikten,
tidsfrister for forskjellige transportmidler, unntak for visse typer
vareførsel, hva varselet nærmere skal inneholde og hvordan det skal
gis mv. vil fastsettes i forskrift, jf. forslaget til § 3-1 sjette
ledd. Gitt en avtale med EU, vil unntak fra plikten til å forhåndsvarsle
vareførsel mellom Norge og EU bli forskriftsfestet med hjemmel i denne
bestemmelsen.
Departementet foreslår videre en ny bestemmelse i tolloven § 3-1
femte ledd som gir tollmyndighetene fullmakt til å autorisere foretak.
Foretakene kan være importører, eksportører, speditører, transportører
og andre som er involvert i vareførsel. Aktørene vil stå fritt til
å søke om autorisering etter egen vurdering av behovet.
Formålet med autorisering er blant annet at autoriserte foretak
skal kunne gis lettelser ved kontroll og fra varslingsplikten, blant
annet ved at det ikke må oppgis like mange opplysninger. Forslaget
til § 3-1 sjette ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift
om autorisering av foretak, herunder om vilkår for å bli autorisert
og om tilbakekall av autorisering, og om lettelser ved kontroll
og fra varslingsplikten.
Ved en avtale med EU skal vilkårene for autorisering forutsetningsvis
samsvare med EUs krav på området. En eventuell avtale mellom Norge
og EU vil også innebære at foretak som er autorisert i Norge, gjennom
den ordning som foreslås i § 3-1 femte ledd, vil anerkjennes som
autorisert i EU.
Som følge av forslaget om nytt første og femte ledd i § 3-1 vil
de øvrige ledd i bestemmelsen måtte forrykkes. Departementet viser
til forslaget til tolloven § 3-1.
Regelendringene vil innebære at norske tollmyndigheter oppnår
bedre kontroll med vareførselen. For tollmyndighetene vil det påløpe
kostnader ved å innføre et elektronisk system for håndtering av
forhåndsvarslingen, samt til autorisering av foretak. Dette arbeidet
vil bli gjennomført i tilknytning til prosjektet Nye TVINN. Prosjektet
er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2008–2009) for Finansdepartementet. Den
videre utviklingen i forhandlingene med EU vil være avgjørende for
hvilke løsninger som velges, og arbeidet i prosjektet må utføres
mens forhandlingene pågår.
Næringslivet vil måtte påregne noen kostnader ved en omlegging
til forhåndsvarsling og til autorisering. Kostnadene antas imidlertid
stort sett å være begrenset til en investeringsfase knyttet til
omlegging av rutiner.
Som det fremgår ovenfor vil det høsten 2008 forhandles med EU
om en løsning for norsk næringsliv. Departementet foreslår derfor
at plikten til å forhåndsvarsle vareførsel ut og inn fra tollområdet
og tollmyndighetenes fullmakt til å autorisere foretak iverksettes
fra den tid Kongen bestemmer.
Det vises til forslag til ikrafttredelsesbestemmelse.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i tolloven av 2007 § 3-1.
Departementet foreslår endring i merverdiavgiftsloven § 5b
første ledd nr. 5, slik at adgangsbilletter til datatreff og lignende
arrangementer rettet mot barn og ungdom unntas fra merverdiavgift.
I departementets forslag vil begrepet datatreff være en samlebetegnelse
på en rekke typer arrangementer med den fellesnevner at deltakerne
deler interessen for data. Slike arrangementer vil kunne ha hovedfokus
på ulike aktiviteter som dataspilling eller det mer kreative innen
databruk, som for eksempel grafikk, musikk eller programmering.
Et datatreff vil videre kjennetegnes ved at deltakerne betaler adgangsbilletten
for selv å kunne delta aktivt i det som skjer. Dette i motsetning
til for eksempel en datamesse/salgsmesse for datautstyr der adgangsbilletten
primært er en betaling for å overvære det som skjer. Slike arrangementer
vil dermed fortsatt være avgiftspliktige. Dette vil gjelde selv
om det eksempelvis skulle være mulighet for testing av forskjellig
utstyr på en slik messe.
Departementet peker på at begrepet datatreff knytter seg til
arrangementets art og ikke til lokalet der det finner sted. Datatreff
arrangeres i dag i mange ulike typer lokaler som for eksempel gymsaler,
samfunnshus, idrettshaller, skolebygg eller lignende.
Departementet foreslår at unntaket ikke skal begrenses til å
gjelde datatreff, men også gjelde lignende arrangementer. Dette
vil eksempelvis kunne være ulike spilltreff der deltakerne kommer
sammen for å dyrke sin interesse for spill. Alt fra rollespill til
brettspill, samlekortspill eller miniatyrspill vil være omfattet.
Det vil også her være en forutsetning for unntakets anvendelse at
deltakerne betaler for selv å delta aktivt i det som skjer.
Det er ulike arrangementer som vil være unntatt fra plikten til
å beregne merverdiavgift på adgangsbillettene. Et arrangement kjennetegnes
i denne sammenheng ved en begrenset varighet. Dette i motsetning
til faste og varige aktivitetstilbud der man også betaler en adgangsbillett
for å delta. Eksempler på slike kan være skytespillene Megazone
eller Paintball. Slike aktiviteter vil ved løpende drift ikke utgjøre
et arrangement som er omfattet av unntaket, og vil dermed fortsatt
være merverdiavgiftspliktig.
Departementet foreslår å begrense unntaket til å gjelde arrangementer
rettet mot barn og ungdom. I vurderingen av hva som er et slikt
arrangement skal det tas utgangspunkt i den eller de aktiviteter
som utøves på arrangementet. Dersom dette er aktiviteter som etter
sin art typisk utøves av barn eller ungdom, vil arrangementet i
utgangpunktet være unntatt avgiftsplikt. Det skal altså ikke være
avgjørende for unntakets anvendelse at det i det konkrete tilfelle
kan være enkelte voksne deltakere til stede på arrangementet.
I likhet med de andre unntatte tjenestene i merverdiavgiftsloven
§ 5b første ledd nr. 5 legger departementet til grunn at også formidling
av adgangsbilletter til datatreff og lignende arrangementer rettet mot
barn og ungdom skal være unntatt merverdiavgift.
Et grunnleggende vilkår for å bli ansett som merverdiavgiftspliktig,
og dermed skulle avgiftsberegne sin omsetning, er at man driver
i næring, jf. merverdiavgiftsloven § 10. Departementet antar at
en rekke datatreff og lignende arrangementer ikke vil oppfylle dette
kravet. For disse arrangementene får dermed lovendringen ingen realitetsbetydning.
Disse arrangementene vil allerede etter dagens regler være unntatt
fra plikten til å beregne merverdiavgift på sine adgangsbilletter.
Unntaket fra merverdiavgift for adgangsbilletter til datatreff
og lignende arrangementer rettet mot barn og ungdom innebærer at
det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift på omsetningen av
slike billetter. På den annen side innebærer unntaket at arrangørene
av denne typen arrangementer ikke har rett til å fradragsføre inngående
merverdiavgift på anskaffelser til bruk i denne delen av virksomheten.
Dersom arrangøren i tillegg til omsetningen av adgangsbilletter
har avgiftspliktig omsetning, vil den inngående avgiften måtte fordeles
forholdsmessig mellom den avgiftspliktige og den ikke avgiftpliktige
delen av virksomheten. Kun den delen som knytter seg til den avgiftspliktige
delen av virksomheten vil være fradragsberettiget.
Departementet viser til forslag til lovendring.
I Norge er omfanget av datatreff og lignende arrangementer av
vesentlig størrelse trolig begrenset. Departementet legger til grunn
at lovendringen vil ha beskjedne provenykonsekvenser.
For avgiftsmyndighetene vil forslaget ha små administrative konsekvenser.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i merverdiavgiftsloven § 5b første
ledd nr. 5.
I dokumentavgiftsloven § 8 er det fra 1. januar 2007 fritak for
dokumentavgift ved overføring av fast eiendom mellom samboere ved
samlivsbrudd, jf. Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget
2007 - lovendringer punkt 24.2. Med samlivsbrudd menes i denne sammenheng
et endelig opphør av samboerskapet. Fritaket er begrenset til å
gjelde parets felles bolig. Eiendom utover deres felles bolig, for
eksempel fritidseiendom omfattes ikke. Fritaket gis kun ved samlivsbrudd
mellom samboere, i betydningen av to personer som lever sammen i
et ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold. Dette avgrenser
fritaket mot andre samboerformer hvor likhetshensynet til ekteskapet
ikke gjør seg gjeldende. I tillegg er det oppstilt to alternative
vilkår, enten felles folkeregistrert adresse i minst to år forut for
samlivsbruddet, eller at paret venter, har eller har hatt felles
barn.
Ved endringen ble det presisert at vilkårene også gjaldt ved
den ene samboerens død. Etter en nærmere vurdering har departementet
funnet at et slikt krav kan oppfattes som urimelig strengt. Det
foreslås derfor å endre § 8 slik at kravet til to års felles folkeregistrert
adresse ikke gjelder ved dødsfall. Dette innebærer at det er tilstrekkelig
at paret på tidspunktet for dødsfallet har felles folkeregistrert
adresse i den felles bolig.
Utvidelsen av fritaket antas å ikke innebære økonomiske og administrative
konsekvenser av betydning.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar
2009.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i dokumentavgiftsloven § 8.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dokumentavgiften på 2,5 prosent ved
boligkjøp er en ekstraavgift til staten som rammer særlig hardt
for unge mennesker, ofte med anstrengt økonomi, som skal etablere
sin første bolig. At renten har vært sterkt økende gjennom de siste
årene, med den siste tids bankkrise på toppen, gjør ikke situasjonen
bedre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
derfor som et første skritt redusere dokumentavgiften med 20 prosent. Disse medlemmer foreslår at dokumentavgiften
blir kuttet fra 2,5 prosent til 2 prosent med virkning fra 1. januar
2009. Disse medlemmer viser ellers til sitt
forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
å redusere dokumentavgiften, og som et første skritt foreslås at
personer under 30 år, og som er førstegangskjøpere av bolig, skal
innrømmes et bunnfradrag på 500 000 kroner i beregningsgrunnlaget
for dokumentavgiften. Disse medlemmer viser
til sitt forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009).
Det foreslås i proposisjonen opprettinger og oppdateringer av
enkelte bestemmelser i skatteloven, ligningsloven, skattebetalingsloven
og tolloven. Videre foreslås rettelser i straffeprosessloven § 67
og motorvognkjøretøyavgiftsloven § 10. Detaljene i forslaget fremgår
av proposisjonen kapittel 29.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til rettelser og oppdateringer i de nevnte
lover.
Komiteen har for øvrig rettet opp
enkelte feil i lovforslagene i proposisjonen i tråd med Finansdepartementets
brev av 29. oktober 2008, jf. vedlegg 1. Komiteen har
dessuten rettet en feil i utkastet til endringer i skattebetalingsloven
§ 19-3.
I medhold av skatteloven § 11-22, kan Finansdepartementet samtykke
i at inntekt ved realisasjon av fast eiendom, virksomhet, aksjer
og visse selskapsandeler fritas for skattlegging, eller skattlegges
etter lavere satser enn fastsatt i Stortingets og kommunestyrets
skattevedtak. Loven stiller vilkår om at realisasjonen må være ledd
i en omorganisering eller omlegging av virksomhet med sikte på å
gjøre denne mer rasjonell og effektiv. Skatteloven § 11-21 tredje ledd
gir departementet hjemmel til å fatte enkeltvedtak om skattefritak
ved overføringer mellom selskaper innenfor konsern med mer enn 90
prosent felles bakenforliggende eierfellesskap. Etter fast praksis gis
det ikke samtykke til endelig skattefritak etter noen av de nevnte
fritakshjemlene. Når skattefritak innvilges, gis gjennomgående samtykke
til utsettelse av skattlegging i form av vilkår som skal sikre skattemessig
kontinuitet.
Den 21. desember 1996 fattet Stortinget følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen i et egnet dokument legge
frem en årlig orientering om departementets praksis når det gjelder
saker som har vært behandlet med hjemmel i omdannelsesloven."
På denne bakgrunn la departementet frem en orientering i St.meld.
nr. 16 (1997–1998) om praksis til og med 1996 etter den tidligere
omdanningsloven 9. juni 1961 nr. 15. For de senere år har det vært
tatt inn årlige orienteringer i Ot.prp. nr. 1. Ved den tekniske
revisjonen av skatteloven i 1999 ble bestemmelsene i omdanningsloven
overført til den nye skatteloven. Omtalen nedenfor gjelder enkeltsaker
som er avgjort av departementet i 2007 etter skatteloven §§ 11-21
og 11-22. Totalt er 28 søknader avgjort i 2007, mot 19 året før.
11 av sakene etter § 11-22 gjaldt transaksjoner med virkning over
landegrensene.
Antallet søknader etter skatteloven §§ 11-21 og 11-22 har falt
ganske betydelig de senere år. Fra 2003 til 2006 ble antall behandlede
søknader redusert fra 49 til 19, med en tilsvarende gradvis reduksjon
i de mellomliggende år. Med 28 behandlede søknader i 2007 er denne
tendensen brutt, uten at det er mulig å peke på noen entydig årsak
til dette.
Som redegjort for i Ot.prp. nr. 1 (2007–2008) punkt 34.5 antas
innføringen av fritaksmetoden for aksjebeskatning i selskapssektoren
i 2004, å ha redusert behovet for skattefritak i flere av de sakskategorier
som tidligere var aktuelle. Dette gjelder særlig sakene om overføring
av aksjer og eierandeler i norske eller utenlandske selskaper, herunder
sakene om konserndannelser i utlandet. I den utstrekning overdragende
part i slike tilfeller er selskap som er subjekt etter fritaksmetoden,
er det ikke lenger behov for skattefritak. Hvor overdragende part
er personlige aksjonærer, vil skattefritak fortsatt være aktuelt.
Det samme gjelder ulike transaksjoner som innebærer realisasjon
av andre typer objekter enn aksjer mv. som omfattes av fritaksmetoden,
i den utstrekning transaksjonsformen ikke omfattes av de generelle regler
om skattefritak i skatteloven kapittel 11. Videre vil det fortsatt
være behov for skattefritak etter skatteloven § 11-21 tredje ledd
ved realisasjon av fordringer etablert ved forutgående trekantfusjoner/fisjoner,
men bare i den utstrekning den forutgående fusjon/fisjon innebar
overføring av andre typer objekter enn aksjer mv. omfattet av fritaksmetoden.
Skattefritak for transaksjoner som i dag krever søknadsbehandling
bør i størst mulig grad lovfestes. Det er fortsatt et mål å foreta
lovregulering av fritakspraksis. Innføringen av fritaksmetoden og
av skjermingsmetoden for aksjonærer og for deltakere i deltakerlignede
selskaper har imidlertid endret forutsetningene for dette arbeidet.
Det videre arbeidet vil blant annet kreve at det høstes erfaring
med de nye reglene etter skattereformen.
Det vises til proposisjonens kapittel 30 for en nærmere redegjørelse.
Komiteen tar omtalen i
Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) kapittel 30 til orientering.
På bakgrunn av Innst. S. nr. 41 (1995–1996) vedtok Stortinget
24. november 1995 følgende:
"II
Stortinget ber Regjeringen om årlig
å legge frem for Stortinget en oversikt over alle fradragsbeløp
i skatteloven slik at Stortinget positivt kan ta stilling til beløpsgrensene.
III
Stortinget
ber Regjeringen fremlegge forskriftsfastsatte beløpsgrenser i skatteloven,
merverdiavgiftsloven, ligningsloven, skattebetalingsloven og folketrygdloven
mv. en gang i stortingsperioden. Ordningen iverksettes fra behandling
av skattevedtaket høsten 1996."
I forbindelse med finanskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 1
(1996–1997) Skatteopplegget 1997 uttalte komiteen at departementet
i fremtidige fremleggelser også må ta med årstall for de siste endringene av
fradragsbeløp og beløpsgrenser, jf. Innst. O. nr. 13 (1996–1997).
I vedlegg 1 følger en oversikt over fradragsbestemmelser i skatteloven
og beløpsgrenser i sentrale skatte- og avgiftslover med tilhørende
forskrifter, med årstall for ikrafttredelse av de siste endringene av
beløpsgrensene.
Oversikten i år, inntatt som vedlegg 1, kombinerer punkt II og
III i Stortingets vedtak av 24. november 1995, da vedtakets punkt
III sist ble behandlet i skatteopplegget for 2005.
Komiteen tar fremstillingen
til orientering.
Komiteen er ved brev fra
Finansdepartementet av 11. november 2008, jf. vedlegg 2, blitt gjort oppmerksom
på at beregningsgrunnlaget for den normerte risikofrie renten i
grunnrenteskatten for kraftverk er blitt endret fra "gjennomsnittlig
rente på statsobligasjoner med tre års løpetid, beregnet på grunnlag
av inntektsåret og de to foregående inntektsårene" til "årsgjennomsnittet
av renten på statskasseveksler med 12 måneders gjenstående løpetid
fra 2007".
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at fordi kapitaliseringsrenten
fastsettes med utgangspunkt i denne risikofrie renten, og kapitaliseringsrenten
benyttes ved fastsettelse av kraftanleggenes ligningsmessige formuesverdi,
som ligger til grunn for utskriving av eiendomsskatt, fører den
nye metoden også til endringer i eiendomsskattegrunnlaget. Den nye
metoden gir mer kortsiktige variasjoner i kapitaliseringsrenten fra
år til år, og dermed større kortsiktige variasjoner i eiendomsskatteinntektene
for kommunene. Over tid skal ikke den nye renteberegningsmetoden
ha betydning for kommunens inntekter fra eiendomsskatt på kraftverk.
Flertallet ønsker å forhindre en
nedgang i kommunenes eiendomsskatteinntekter fra kraftanlegg for
skatteåret 2009.
Flertallet foreslår å endre metoden
for beregning av kapitaliseringsrenten for å redusere de fremtidige
årlige svingningene i eiendomsskatteinntektene for kommunene. En
ny renteberegningsmetode kan få virkning for formuesverdsettelse
av kraftanlegg fra og med inntektsåret 2008 og for eiendomsskatten
fra og med skatteåret 2010.
Flertallet foreslår å gå tilbake
til en gjennomsnittlig rente over 3 år, men at en benytter samme rentegrunnlag
som ellers i grunnrenteskatten for kraftverk. Dette innebærer at
kapitaliseringsrenten tar utgangspunkt i gjennomsnittet av renten
på statskasseveksler med 12 måneders gjenstående løpetid over tre
år. Rentene avrundes etter en tilsvarende metode som ble benyttet
forut for forskriftsendringen av 31. januar 2008.
En endring av renten med virkning for eiendomsskatteåret 2009
innebærer at formuesverdiene for inntektsåret 2007 må justeres.
Det er ikke mulig å vedta slike skatteskjerpende tiltak (økning
av formuesverdiene) med tilbakevirkende kraft for inntektsåret 2007.
For at en ny renteberegningsmetode skal få virkning for eiendomsskatteåret
2009, foreslår flertallet en midlertidig
tilleggslov til eigedomsskattelova for skatteåret 2009 som fraviker
prinsippet i eigedomsskattelova om at anleggenes fastsatte formuesverdi
skal legges til grunn ved eiendomsskatteutskrivingen.
Flertallet ber Finansdepartementet
endre forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven
av 26. mars 1999 nr. 14. §§ 18-8-4 og 18-8-5 i tråd med lovforslaget.
Flertallet viser til at gjennomsnittet
over tre år av renten på statskasseveksler med 12 måneders gjenstående
løpetid gir en rente på 4,9 prosent for inntektsåret 2007 som ligger
til grunn for eiendomsskatten i 2009. Til sammenligning ville tidligere
metode, der en benyttet gjennomsnittlig rente på statsobligasjoner
med tre års løpetid over en treårsperiode, gitt en kapitaliseringsrente
på 5,2 prosent. En kapitaliseringsrente på 4,9 prosent gir et anslag
på eiendomsskatten fra kraftverk i 2009 på om lag 1 890 mill. kroner.
Til sammenligning kan eiendomsskatten i 2009 med gjeldende grunnlag,
inkludert en kapitaliseringsrente på 7,1 prosent, anslås til om
lag 1 700 mill. kroner.
Flertallet fremmer på bakgrunn av
dette følgende forslag til lov:
"I
Mellombels lov om tillegg til lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane.
For skatteåret 2009 skal eigedomsskatten på anlegg som nemnd
i skatteloven § 18-5 første leden reknast ut etter verdet (taksten)
som vert sett ved likninga året før skatteåret, med følgjande korrigering:
Ved utskrivinga skal verdet endrast såleis at rentesatsen etter
skatteloven § 18-5 niande leden andre punktum skal vere gjennomsnittet
av renta på statskassevekslar med 12 månaders gjenståande løpetid, rekna
på grunnlag av inntektsåret og dei to førre inntektsåra pluss 3
prosentpoeng, korrigert for gjennomsnittet av årleg inflasjon for
dei same tre inntektsåra, målt etter endringa i den gjennomsnittlege
konsumprisindeksen frå året før.
Renta etter den føregåande leden skal avrundast til næraste tidels
prosentpoeng. Gjennomsnittet av renta over tre år på statskassevekslar
med 12 månaders gjenståande løpetid og gjennomsnittet over tre år av
årleg inflasjon skal avrundast til næraste hundredels prosentpoeng.
II
Reglane under I tek til å gjelde straks, og får verknad for skatteåret
2009. Lova fell bort 1. januar 2010 med verknad frå og med skatteåret
2010."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre støtter endringen i metoden for beregning
av kapitaliseringsrenten slik at de store svingninger i eiendomsskatteinntektene
for kommunen unngås, men vil bemerke at denne saken ble tatt opp
med finansministeren i skriftlig spørsmål nr. 89 av 15. oktober
2008. Svaret fra statsråden 23. oktober 2008 var negativt i forhold
til å gjøre endringer i den retning som nå vil få et flertall bak
seg i Stortinget. Disse medlemmer er
tilfreds med at finansministeren og regjeringspartiene nå er kommet
til et annet og bedre standpunkt i denne saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot eiendomsskatt og har tidligere ved flere anledninger fremmet
forslag om at lov om eiendomsskatt blir opphevet i sin helhet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn
til å gå inn i vurderinger av om eiendomsskatteloven bør endres eller
ikke. Disse medlemmer stemmer derfor imot
den foreslåtte midlertidige lov om tillegg til eiendomsskatteloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til sine merknader og forslag under
kap. 5 i denne innstillingen. Disse medlemmer mener
at arveavgiften aldri kan bli rettferdig og foreslår derfor en fullstendig
fjerning av denne avgiften.
Disse medlemmer foreslår følgende:
"I
Lov 19. juni 1964 nr. 14 om arveavgift oppheves.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i de nedgangstider vi står foran
er nødvendig med tiltak for å sikre eksisterende og stimulere til
etablering av nye arbeidsplasser. Forbedring av avskrivningssatsen
for maskiner vil kunne være et bidrag som slår raskt inn i økonomien
ved å øke lønnsomheten og samtidig gi bedrifter og samfunn miljøgevinster
og energieffektivitetsforbedringer.
Disse medlemmer viser til at etter
gjeldende regler kan saldo for driftsmidler i saldogruppe d (personbiler,
traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar mv.) avskrives
med inntil 20 prosent. Dette er lavere enn i de fleste andre land,
og kan blant annet påvirke bedriftenes lokaliseringsbeslutninger. Disse medlemmer er opptatt av å legge best
mulig til rette for næringsvirksomhet i Norge. Forbedring av avskrivningssatser
er et viktig bidrag for at norsk næringsliv skal kunne hevde seg
i konkurransen. Disse medlemmer vil
derfor gå inn for at avskrivningssats for saldogruppe d økes til
25 prosent.
Disse medlemmer viser til merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007–2008) og foreslår følgende endring
i skatteloven:
"I
§ 14-43 første ledd bokstav d skal lyde:
d. personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. – 25 prosent.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til begrunnelsen i Budsjett-innst. S. I (2008–2009) om særskilte
tiltak i nåværende økonomiske situasjon for å stimulere til investeringsvilje
i næringslivet. Oppdaterte prognoser peker alle på et betydelig
fall i investeringer i næringslivet i Fastlands-Norge i 2009. Dette medlem mener at økte avskrivningssatser
er et målrettet virkemiddel som kan motvirke dette i noen utstrekning,
og derfor også bidra til å dempe stigningen i ledigheten utover i
2009. Dette medlem mener at avskrivningssatsene
i gruppe c, d og e bør økes med 2 prosentpoeng, og videre at driftsbygninger
i landbruket må skilles ut som egen gruppe med en økt avskrivningssats
fra 4 til 6 prosentpoeng.
Dette medlem vil derfor fremsette
følgende forslag til endringer i skatteloven:
"I
§ 14-43 første ledd bokstavene c-e skal lyde:
c. vogntog, lastebiler, busser,
varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede –
22 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar, mv. – 22 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. – 16 pst.
§ 14-43 annet ledd skal lyde:
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for saldo for
a. bygg med så enkel konstruksjon
at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen.
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 8 prosent.
b. driftsmidler som omfattes av første ledd bokstav h og
som eies av næringsdrivende i jordbruk og skogbruk som med hjemmel
i lov 19. juni 1969 nr. 66 § 31 skal eller kan levere årsoppgave
for beregning av merverdiavgift, og for bortforpaktere som med hjemmel
i forskrift 6. juni 2001 nr. 117 kan registreres i merverdiavgiftsmanntallet. Saldo
for disse driftsmidlene kan avskrives med inntil 6 prosent.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Venstre støtter Regjeringens
forslag til omlegging og endringer i avskrivningsregelverket med
innføring av en egen saldogruppe for tekniske installasjoner, nærmere
omtalt i kapittel 13 i denne innstilling, men mener at dette bare
er et forsiktig første skritt. Dette medlem viser
til at det i Venstres alternative statsbudsjett fremmes forslag
om å øke avskrivingssatsene for saldogruppe d) til 23 prosent og
at fiskefartøy skilles ut av saldogruppe e) og får en egen sats
på 20 prosent, mot 14 prosent i dag.
Dette medlem mener videre at skattepolitikken
er et viktig redskap for å snu adferdsmønster i en mer miljø- og
helsemessig retning, og viser i den forbindelse til at Venstre foreslår
et skatteskifte i denne retning på om lag 3 mrd. kroner i sitt alternative
statsbudsjett for 2009. Dette medlem mener
at avskrivningsreglene også bør kunne benyttes mer aktivt i denne
retning. Spesielt i en tid der byggebransjen sliter, burde det være
mulig å stimulere til for eksempel endringer i eksisterende bygg
knyttet til universell utforming og miljøriktige løsninger.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag til endringer i skatteloven:
"I
§ 14-43 første ledd bokstav d skal lyde:
d) personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. ‑23 prosent.
§ 14-43 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Forhøyet avskrivingssats gjelder for fiskefartøyer. Saldo
for slikt fartøy kan avskrives med inntil 20 prosent.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at spesielt de med lav inntekt blir skattet uforholdsmessig hardt
i Norge. Disse medlemmer foreslår derfor
at grensen for skatteplikt gradvis heves til den definerte fattigdomsgrenen
på ca. 100 000 kroner er nådd. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er dobbeltmoral når Regjeringen definerer
alle med inntekt under 100 000 kroner som fattige samtidig som Regjeringen
krever ca. 15 000 kroner i skatt fra en som tjener 100 000 kroner. Disse medlemmer foreslår derfor en økning
av frikortgrensen til 70 000 kroner i 2008-budsjettet. En økning
av denne grensen vil også gjøre det mer lønnsomt å ta deltidsarbeid
og sommerjobber for bl.a. studenter. Det er derfor grunn til å tro at
en slik oppregulering vil øke arbeidstilbudet innenfor de grupper
som i dag har svært liten eller ingen inntekt.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007–2008) og foreslår følgende
endring i folketrygdloven:
"I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 69 600 kroner.
Avgiften må ikke overstige mer enn 25 prosent av den del av inntekten
som overstiger 69 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at økning av frikortgrensen fra 40 000 til 50 000 kroner er et godt
virkemiddel for å øke inntektene til lavinntektsgrupper, i særlig
grad skoleungdom og studenter som arbeider i ferien, og fremmer
følgende forslag til endring i folketrygdloven:
"I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 49 600 kroner.
Avgiften må ikke overstige mer enn 25 prosent av den del av inntekten
som overstiger 49 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at pensjonistene betaler altfor mye skatt og foreslår derfor at
minstefradraget blir hevet til 72 000 kroner og at satsen økes til
36 prosent.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007–2008) og foreslår følgende
endring i skatteloven:
"I
§ 6-32 første ledd bokstav b skal lyde:
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er glad for at Regjeringen
foreslår å fjerne taket for hvor mye den enkelte pensjonist mellom
67 og 69 år kan tjene før pensjonen blir redusert. Med dagens regler
kan pensjonister over 68 år bare tjene 2 G før pensjonen blir avkortet.
For hver krone den enkelte pensjonist tjener utover dette beløpet,
blir pensjonen avkortet med 40 øre. Dette betyr at den effektive
skatt på inntekter over 2 G kan bli opp mot 80–90 prosent. Det sier
seg selv at med slike skattesatser vil mange som i utgangspunktet
kunne tenkt seg å jobbe noen år til, likevel velge å tre ut av arbeidslivet
fordi man vil ha svært lite økonomisk utbytte av å jobbe noen år
ekstra. Disse medlemmer er imidlertid
forundret over at Regjeringen ikke samtidig fjerner avkortningen
for pensjonister mellom 69 og 70 år.
Disse medlemmer viser ellers til
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009) og foreslår følgende
endring i folketrygdloven:
"I
§ 19-6 skal lyde:
§ 19-6 Alderspensjon mellom 68 og 70 år
Før alderspensjonisten har fylt 68 år, ytes pensjonen på grunnlag
av rettigheter som vedkommende har opparbeidet til og med det året
han eller hun fylte 67 år. Rettigheter som vedkommende opparbeider deretter,
regnes med først når han eller hun fyller 70 år. Dersom ligningen
for det året pensjonisten fylte 67 år ikke foreligger når alderspensjonen
innvilges, settes poengtallet for dette året lik det poengtallet som
er fastsatt for det foregående året. Pensjonen omregnes etter det
poengtallet som er fastsatt for det året pensjonisten fylte 67 år
først når han eller hun fyller 70 år.
Alderspensjonen til person over 67 år skal ikke reduseres pga.
pensjonsgivende inntekt.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene
i denne paragrafen, herunder regler om fastsetting av inntekt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Med dagens arbeidsmarked tror komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet at en fullstendig fjerning av taket
på 2 G vil bety at langt flere pensjonister over 68 år ønsker å
jobbe mer, slik at økte skatteinntekter vil overstige provenytapet som
oppstår på grunn av redusert trekk i pensjon. Disse
medlemmer legger likevel inn fjerningen av taket på 2 G med
det provenyanslaget som departementet har beregnet på 315 mill.
kroner i økte pensjonsutgifter, og 92 mill. kroner i økte skatteinntekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007–2008)
kapittel 2, og foreslår følgende endring i skatteloven:
"I
§ 6-81 skal lyde:
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet mv.
(1) Særfradrag for alder gis etter følgende regler:
a. Fra og med den måned skattyter
fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697 kroner
pr. påbegynt måned. Ektefeller har til sammen rett til samme særfradrag
som en enslig.
b. Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter etter
fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6 i folketrygdloven.
Tar skattyteren bare ut en del av full alderspensjon, reduseres
særfradraget tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full
alderspensjon, er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for denne
reduksjonen.
c. Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden,
fordeles særfradraget med en halvpart på hver.
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen
er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på
1 697 kroner pr. påbegynt måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som har
mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad eller attføringspenger
etter folketrygdloven eller uførepensjon etter nevnte lov eller
andre lover, skal for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt
ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget etter første
ledd a første punktum.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å gjeninnføre standardfradraget for personer som har store sykdomsutgifter. Dette
fradraget ble fjernet i statsbudsjettet 2005 og medførte at kravet
til utgifter ble hevet fra 6 120 kroner til 9 180 kroner, samt at
alle utgifter måtte dokumenteres. Denne endringen har medført store
problemer spesielt for diabetikere som nå må dokumentere sine utgifter.
Et slikt dokumentasjonskrav skaper merarbeid for både skattyter
og ligningskontor.
Disse medlemmer går derfor inn for
at personer som kan sannsynliggjøre at sykdomsutgiftene overstiger
6 120 kroner, kan velge mellom et standardfradrag på 9 180 kroner
eller fradrag etter dokumenterte faktiske utgifter ved hjelp av
kvitteringer. En slik sjablonregel vil forenkle hverdagen spesielt for
diabetikere som kan sannsynliggjøre at sykdomsutgiftene overstiger
dette beløpet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 6-83 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig store kostnader
på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varlig
svakhet, gis særfradrag i alminnelig inntekt på 9 180 kroner så
langt kostnadene kan dokumenteres og minst utgjør 6 120 kroner.
Skattytere som kan dokumentere å ha sykdommen diabetes I eller II,
gis særfradrag i alminnelig inntekt på 9 180 kroner, med mindre
skattyter dokumenterer høyere kostnader.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer gang på gang
har foreslått en økning av fradraget for gaver til frivillige organisasjoner
uten å få gjennomslag. Disse medlemmer viser
for øvrig til sin skattepakke, der disse medlemmer foreslår
ekstraordinære og betydelige lettelser i personbeskatningen. Disse medlemmer har i år valgt å konsentrere
skatteletteforslagene om inntektsbeskatningen, fremfor å smøre tynt
utover på en rekke tiltak. Dette betyr på ingen måte at disse medlemmer har endret standpunkt
i forhold til tidligere om fradragsordninger som bør styrkes og
avgifter som bør reduseres. Disse medlemmer vil
også vurdere den samfunnsøkonomiske situasjonen løpende, og forbeholder
seg rett til å komme med ytterligere forslag på skatte- og avgiftsområdet
dersom disse medlemmer vurderer dette
som nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre vil understreke betydningen av arbeidet som utføres
av de frivillige organisasjonene. Frivillig sektor er en stor samfunnsmessig
verdi. Skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner har
utvilsomt utløst vekst i gavene til disse organisasjonene, og denne
gode samfunnsånden bør stimuleres ytterligere.
Disse medlemmer mener fradraget bør
økes til 15 000 kroner pr. år og fremmer derfor følgende forslag
til endring i skatteloven:
"I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
til sammen 15 000 kroner årlig.
II
Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
understreke betydningen av arbeidet som utføres av de frivillige
organisasjonene. Frivillig sektor er en sektor av stor samfunnsmessig
verdi. Skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner har
vært en positiv bidragsyter til en betydelig vekst i gavene til
frivillige organisasjoner. Fradraget har fungert som en katalysator
for mer frivillighet. Dette medlem finner
det oppsiktsvekkende at Regjeringen nå fremmer sitt fjerde statsbudsjett
på rad uten å øke fradragsgrensen med en eneste krone. Dette medlem vil øke fradragsgrensen
med 50 prosent til 18 000 kroner per år, og fremmer følgende forslag
til endring i skatteloven:
"I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
til sammen 18 000 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at sparingen i Norge er svært lav sammenlignet
med andre europeiske land. Stimulering til sparing er viktig fordi
folk på den måten selv kan bidra til å ta ansvar for eget liv og
fremtid, og sikrer seg frihet til å gjøre flere egne valg. Disse medlemmer ønsker at det tidligere
regelverket for individuell livrentesparing gjeninnføres og fremmer derfor
følgende forslag til endringer i skatteloven:
"I
§ 4-2 annet ledd oppheves.
Tredje ledd blir annet ledd.
§ 4-3 annet ledd oppheves.
§ 4-16 overskriften skal lyde:
§ 4-16 Livsforsikringspolise
§ 4-16 første ledd første punktum skal lyde:
Verdien av livsforsikringspolise som ikke omfattes av § 4-2 første
ledd, jf. § 4-2 annet ledd, settes til gjenkjøpsverdien.
II
I lov 15. desember 2006 nr. 81, del VII oppheves overgangsregel
til skatteloven § 4-2 annet ledd.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at ordningen med individuell
pensjonssparing i denne perioden er redusert til et årlig sparebeløp
på 15 000 kroner. Disse medlemmer vil
øke beløpet tilbake til den ordning som var under regjeringen Bondevik
II, for slik å stimulere privat sparing til egen pensjon ved siden
av folketrygdens ordninger og pensjoner i arbeidsforhold. Disse medlemmer vil derfor øke det årlige
sparebeløp til 40 000 kroner, samtidig som det innføres en symmetrisk
beskatning av innskudd i sparingen og utbetalinger fra pensjonen.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I
I lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning gjøres
følgende endring:
§ 1-3 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Samlet årlig innbetaling av innskudd, premie og vederlag for
administrasjon av pensjonsavtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innskudd og premie, kan for hver person ikke overstige
40 000 kroner.
II
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 6-47 første ledd bokstav c annet punktum skal lyde:
Samlet fradrag kan ikke overstige 40 000 kroner.
III
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med 1. januar
2009.
Endringen under II trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer gang på gang
har foreslått en slik endring uten å få gjennomslag. Disse medlemmer viser for øvrig til sin
skattepakke, der disse medlemmer foreslår
ekstraordinære og betydelige lettelser i personbeskatningen. Disse medlemmer har i år valgt å konsentrere
skatteletteforslagene om inntektsbeskatningen, fremfor å smøre tynt
utover på en rekke tiltak. Dette betyr på ingen måte at disse medlemmer har endret standpunkt
i forhold til tidligere om fradragsordninger som bør styrkes og
avgifter som bør reduseres. Disse medlemmer vil
også vurdere den samfunnsøkonomiske situasjonen løpende, og forbeholder
seg rett til å komme med ytterligere forslag på skatte- og avgiftsområdet
dersom disse medlemmer vurderer dette
som nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen tidligere har
fjernet skattefritaket for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter
under sykdom og av behandlingsforsikringer. I en tid med fortsatt
altfor høyt sykefravær og fortsatt mangel på medarbeidere i mange
bedrifter, fremtrer dette som lite vel fundert. Disse
medlemmer mener det uansett situasjon i arbeidsmarkedet må
være viktig å få ansatte hurtigst mulig tilbake i jobb.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 5-15 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Videre kan departementet gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers
dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer gang på gang
har foreslått en slik endring uten å få gjennomslag. Disse medlemmer viser for øvrig til sin
skattepakke, der disse medlemmer foreslår
ekstraordinære og betydelige lettelser i personbeskatningen. Disse medlemmer har i år valgt å konsentrere
skatteletteforslagene om inntektsbeskatningen, fremfor å smøre tynt
utover på en rekke tiltak. Dette betyr på ingen måte at disse medlemmer har endret standpunkt
i forhold til tidligere om fradragsordninger som bør styrkes og
avgifter som bør reduseres. Disse medlemmer vil
også vurdere den samfunnsøkonomiske situasjonen løpende, og forbeholder
seg rett til å komme med ytterligere forslag på skatte- og avgiftsområdet
dersom disse medlemmer vurderer dette
som nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er viktig at flest mulige deltagere i
samfunnet skal kunne påvirke sin egen situasjon gjennom representasjon
og demokratisk deltagelse. Medbestemmelse er også viktig når det
gjelder eierskap i egen arbeidsplass, slik at man ikke bare er medarbeide,
men også medeier. Disse medlemmer viser
til at slike ordninger er svært utbredt i mange andre land, og at
resultatene der entydig viser økt produktivitet og dermed økt konkurransekraft. Disse medlemmer mener at et viktig incitament til
medeierskap vil være skattestimulans ved kjøp av aksjer i egen bedrift.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
derfor følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 5-14 første ledd bokstav a skal lyde:
a) Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen, redusert
med 20 prosent, og det den ansatte betaler for aksjen. Den skattefrie
fordelen kan likevel ikke overstige 8 000 kroner pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Venstre fremmer
følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 5-14 første ledd bokstav a skal lyde:
a) Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen, redusert
med 20 prosent, og det den ansatte betaler for aksjen. Den skattefrie
fordelen kan likevel ikke overstige 5 000 kroner pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Regjeringen i dette budsjettet fortsetter
linjen med skatteskjerpelser på verdiskaping, arbeidsplasser og
eierskap. I en situasjon hvor vi står foran oppbremsing og nedgang
i den økonomiske veksten, er dette en politikk som vil gi svært negative
utslag i næringsliv og skape usikkerhet for mange arbeidsplasser. Disse medlemmer vil derfor gjeninnføre
aksjerabatt ved formuesverdsettelsen av de tilsvarende formuesobjekter
som det ble gitt rabatt for ved inntektsåret 2007.
Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår
en rabatt på 10 prosent, og fremmer derfor følgende forslag til
endringer i skatteloven:
"I
§ 4-12 første, annet og tredje ledd skal lyde:
(1) Børsnotert aksje verdsettes i alminnelighet til 90 prosent
av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(2) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til 90 prosent av aksjens
forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(3) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til
90 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter annet ledd når skattyteren krever dette
og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-12 femte og sjette ledd skal lyde:
(5) Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til 90 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen ikke
notert eller kjent, settes verdien til 90 prosent av den antatte
salgsverdi.
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 90 prosent av aksjens andelsverdi
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond som ikke er aksjefond,
verdsettes til andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Med aksjefond menes
verdipapirfond der minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per
31. desember i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis.
Likt med et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller
grunnfondsbevis etter foregående punktum regnes indirekte plasseringer
i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler, i ett
eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av utenlandsk
selskap, anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever dette
og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen i tredje
og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 4-13 første ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til 90 prosent av summen av
aksjenes pålydende beløp og overkurs.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre ønsker et skatte- og avgiftssystem som innebærer mer
skatt på forbruk og helse- og miljøskadelig adferd, og mindre skatt
på arbeid og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser. Dette medlem viser i den forbindelse
til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009)
hvor det framgår at Venstre omprioriterer om lag 6 mrd. kroner i
skatte- og avgiftsopplegget for 2009, med en samlet skatte- og avgiftslette
på 876 mill. kroner.
Konsekvensen av Regjeringens skattepolitikk er at statlig og
utenlandsk eierskap i norsk næringsliv blir kraftig favorisert,
heller enn det spredte, private norske eierskap Venstre ønsker.
Spesielt i en tid med finanskrise og utsikter til økning i konkurser
og arbeidsledighet, burde politikken vært lagt om i en retning som
belønnet dem som ville investere i ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser,
særlig innenfor områder som klima- og miljøteknologi, og ved å stimulere
til mer miljøvennlig omstilling i det øvrige norske næringslivet.
Dette medlem vil på denne bakgrunn
foreslå en ordning med 5 prosent rabatt i formuesverdsettelsen av
aksjer mv., og fremmer følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 4-12 første, annet og tredje ledd skal lyde:
(1) Børsnotert aksje verdsettes i alminnelighet til 95 prosent
av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(2) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til 95 prosent av aksjens
forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(3) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til
95 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter annet ledd når skattyteren krever dette
og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-12 femte og sjette ledd skal lyde:
(5) Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til 95 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen ikke
notert eller kjent, settes verdien til 95 prosent av den
antatte salgsverdi.
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 95 prosent av aksjens andelsverdi
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond som ikke er aksjefond,
verdsettes til andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Med aksjefond menes
verdipapirfond der minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per
31. desember i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis.
Likt med et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller
grunnfondsbevis etter foregående punktum regnes indirekte plasseringer
i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler, i ett
eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av utenlandsk
selskap, anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever dette
og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen i tredje
og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 4-13 første ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til 95 prosent av summen av
aksjenes pålydende beløp og overkurs.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at altfor mange forsvinner
ut av arbeidslivet etter fylte 62 år, og at Regjeringen har gjort
svært lite for å stimulere disse aldersgruppene til å stå lenger
i arbeid. Disse medlemmer viser til
at dette ofte er høykompetent, erfaren arbeidskraft som bedriftene
trenger, og mener det er nødvendig med stimuleringstiltak for å
få disse til å stå i jobb. Disse medlemmer mener
at direkte skattefradrag vil være virkningsfullt, og understreker
at slikt fradrag vil forutsette at man ikke samtidig mottar pensjon
eller trygd i tillegg til lønnsinntekten.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for arbeidstakere
fra 62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift på 6 000 kroner fra
og med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Det gis bare fradrag etter første
punktum for personlig skattyter som ikke mottar pensjon eller løpende
ytelser fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter
§ 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret
2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
fremme følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Skattefradrag for arbeidstakere fra
62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift på 3 000 kroner fra
og med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år og til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Fradrag etter første punktum
gis bare dersom skattyter ikke mottar pensjon eller løpende ytelser
fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter § 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra Venstre fremmer
følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Skattefradrag for arbeidstakere fra
62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift på 5 000 kroner fra
og med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Det gis bare fradrag etter første
punktum for personlig skattyter som ikke mottar pensjon eller løpende
ytelser fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter
§ 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret
2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil foreslå at utleie av batteri til
el-biler og batteriskifte fritas for merverdiavgift som et tiltak
for å øke attraktiviteten til disse bilene i forbruksmarkedet. På
denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende
endring:
I
§ 16 første ledd nr. 14 nytt annet punktum skal lyde:
Fritaket omfatter også batteriskifte i og leasing av kjøretøy
som nevnt i første punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009."
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at foreldre
som i dag er avhengig av omsorgs- og pleiepenger over lengre tid
for å utøve omsorgsansvar for egne pleietrengende barn, opplever
at inntekten står nominelt stille. Dette er en forskjellsbehandling
sammenlignet med de aller fleste andre trygdeytelsene som indekseres
med endringen i folketrygdens grunnbeløp årlig. Dette
medlem vil avvikle denne diskrimineringen, jf. omtalen i Budsjett-innst.
S. I (2008–2009) kapittel 3.2.7.2.4, og fremmer følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 9-16 nytt tredje ledd skal lyde:
Når pleiepenger er utbetalt sammenhengende i over 12 måneder,
skal grunnlaget for ytelsen økes prosentvis lik vedtatt endring
i folketrygdlovens grunnbeløp.
II
Endringen under I gjøres gjeldende umiddelbart, med virkning
fra 1. januar 2009."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre ønsker et skatte- og avgiftssystem som innebærer mer
skatt på forbruk og helse- og miljøskadelig adferd, og mindre skatt
på arbeid og investeringer i næringsliv og arbeidsplasser. Dette medlem viser i den forbindelse
til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009)
hvor det framgår at Venstre omprioriterer om lag 6 mrd. kroner i
skatte- og avgiftsopplegget for 2009, med en samlet skatte- og avgiftslette
på 876 mill. kroner.
Konsekvensen av Regjeringens skattepolitikk er at statlig og
utenlandsk eierskap i norsk næringsliv blir kraftig favorisert,
heller enn det spredte, private norske eierskap Venstre ønsker.
Spesielt i en tid med finanskrise og utsikter til økning i konkurser
og arbeidsledighet burde politikken vært lagt om i en retning som
belønnet dem som ville investere i ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser,
særlig innenfor områder som klima- og miljøteknologi, og ved å stimulere
til mer miljøvennlig omstilling i det øvrige norske næringslivet.
En av de viktigste utfordringene for ny næringsvirksomhet og
gründere er å få på plass risikovillig kapital. Mange land, bl.a.
Storbritannia og USA, har egne skatteregler som gir skattemessig
stimulans for langsiktige investeringer i ny næringsvirksomhet,
såkalt "angel capital". Dette medlem vil
på denne bakgrunn foreslå at det innføres en tilsvarende ordning
i Norge kalt "KapitalFUNN" hvor det gis mulighet til 20 prosent
skattefradrag for investeringer i selskap gitt at investeringen
holdes i minimum 3 år, og at man ikke er tilknyttet selskapet. Maksimal
fradragssum er 500 000 kroner og maksimal ramme er 2,5 mrd kroner
pr. år. Samlet vil et slikt forslag ha en provenyeffekt på om lag
240 mill. kroner bokført, og 300 mill. kroner påløpt.
Dette medlem viser til at Regjeringen
oppgir at det vil kreve en omfattende utredning som det ikke er
mulig å gjennomføre innenfor den tidsrammen som er til rådighet
for å fremme nødvendige lovendringer knyttet til forslaget. Innhenting
av en detaljert oversikt over tilsvarende ordninger i andre land
vil også være en tidkrevende oppgave som det ikke er mulig å få
gjennomført nå.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme lovforslag om 20
prosent fradrag i skatt for personlige, varige investeringer i selskap
inntil 500 000 kroner."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til en rekke forslag om å styrke SkatteFUNN-ordningen
nærmere omtalt i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009), kapittel
4.4.2. Enkelte av disse forslagene krever endringer i skatteloven,
mens andre krever at forskrift under skatteloven endres.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til endring i skatteloven:
"I
§ 16-40 annet ledd skal lyde:
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også
er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til
egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 8 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet
må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt
utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd,
begrenset til 10 millioner kroner i inntektsåret.
Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag
etter bokstav a og b skal ikke overstige 10 millioner
kroner i inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009."
Komiteens medlem fra
Kristelig Folkeparti mener at SkatteFUNN-ordningen
bør styrkes for å stimulere næringslivet til økt egeninitiert forskningsinnsats. Dette medlem mener at dette er særlig
viktig i lys av konjunktursituasjonen som finanskrisen har skapt. Dette medlem mener beløpsgrensene i ordningen
bør økes med 25 prosent, og fremmer derfor følgende forslag til
endring i skatteloven:
"I
§ 16-40 annet ledd skal lyde:
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også
er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til
egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 5 mill.
kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt
utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd,
begrenset til 10 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være
godkjent av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag etter
bokstav a og b skal ikke overstige 10 millioner kroner i inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre ønsker en fremtidsrettet næringspolitikk
som virker. Disse medlemmer vil derfor
sikre at selvstendig næringsdrivende gis like sosiale rettigheter.
En rekke gründere og entreprenører starter i det små med egen virksomhet.
Det er derfor behov for at denne gruppen likestilles med hensyn
til trygderettigheter, spesielt knyttet til sykdom hos egne barn.
En likestilling av disse rettighetene vil også legge bedre til rette
for at flere kvinner vil våge og evne å starte arbeidsplass for
seg selv og andre. Dekningsgraden for selvstendig næringsdrivendes
trygderettigheter er i dag 65 prosent ved omsorg for små barn når
det gjelder rett til sykepenger og pleie- og omsorgspenger. For
å få full godtgjørelse i permisjonstiden i dag må selvstendig næringsdrivende
tegne egne forsikringer, forsikringer som er forholdsvis kostbare
og medfører en belastning som svekker rekrutteringen til slik virksomhet. Disse medlemmer mener at dagens trygdeordninger
for denne gruppen ikke legger til rette for en kombinasjon av småbarnsomsorg
og yrkesaktivitet. Disse medlemmer viser
til at selvstendig næringsdrivende fra og med 1. juli 2008 har rett til
svangerskapspenger og foreldrepenger fra folketrygden med 100 prosent
dekning (inntil 6 G), riktignok finansiert gjennom økt trygdeavgift
for den samme gruppen. Disse medlemmer viser
til at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gikk imot denne økte
trygdepremien i sitt alternative statsbudsjett for 2008.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår
økte bevilgninger med 23,4 mill kroner for å bedre sosiale rettigheter
under kap. 2650 postene 71 og 72 i Innst. S. I (2008–2009).
Disse medlemmer mener at selvstendig
næringsdrivende, i tillegg til de rettigheter som er gjeldende fra
1. januar 2009, uavhengig av om tilleggsforsikring er tegnet, skal
gis rett til:
a) 100 prosent dekning av sykepenger
under svangerskap (inntil 6 G)
b) 100 prosent dekning av omsorgspenger fra 1. dag (inntil
6 G)
c) 100 prosent dekning av pleiepenger og opplæringspenger
(inntil 6 G)
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
m.m. gjøres følgende endringer:
I
§ 8-34 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom en selvstendig næringsdrivende er sykmeldt på grunn av
svangerskapsrelatert sykdom, og tilrettelegging eller omplassering
til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig, skal trygden dekke
sykepenger med 100 prosent fra første sykmeldingsdag.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.
§ 9-5 første ledd, innledningen, skal lyde:
Til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har
omsorg for barn, ytes det omsorgspenger dersom han eller hun er
borte fra arbeidet.
§ 9-9 nytt tredje ledd skal lyde:
For selvstendig næringsdrivende yter trygden omsorgspenger fra
første dag med 100 prosent av sykepengegrunnlaget.
§ 9-16 andre ledd skal lyde:
Ytelsene gis med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder
ved egen sykdom, men selvstendig næringsdrivende vil ikke få redusert
prosent ved egen sykdom. Til arbeidsledige gis ytelsen etter bestemmelsene
i § 8-49 om sykepenger til arbeidsledige.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at staten
hvert år får inntekter av at såkalt herreløs arv tilfaller statskassen. I
mange andre land finnes det ordninger med at denne typen arv tilfaller
frivillige og/eller ideelle organisasjoner.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres
følgende endring:
I
§ 4 femte ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder arv etter arveloven § 46.
Nåværende annet til fjerde punktum blir tredje til femte punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks, med virkning for arv og
gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven §§ 9 og 10, går over
1. januar 2009 eller senere."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre er glade for at de nåværende regjeringspartier
og Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti har samlet seg om en felles
pensjonsreform som skal være bærekraftig og stå seg over tid. Et
av hovedelementene i det nye pensjonssystemet er at det skal være
lønnsomt å stå lenger i arbeid. Det er også avgjørende at vi lykkes
med å heve den reelle pensjonsalder i årene som kommer dersom vi
skal løse den store arbeidskraftutfordringen vi står overfor. I
tråd med hovedlinjene i pensjonsreformen mener disse medlemmer at
det må være en målsetting å redusere antall nye AFP-pensjonister.
Disse medlemmer foreslår derfor i
sine alternative budsjetter en rekke endringer i skatte- og avgiftsopplegget
for AFP-pensjonister og arbeidstakere i aldersgruppen 62–67 år,
slik at det vil bli betydelig færre AFP-pensjonister, flere i arbeid
og en reduksjon av de statlige bidragene. Disse
medlemmer henviser til sine respektive merknader og forslag
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009) og fremmer følgende forslag
til endringer i folketrygdloven:
"I
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
a) pensjon i og utenfor arbeidsforhold,
med unntak av avtalefestet pensjon som mottas før skattyter fyller
67 år, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold,
engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, engangsutbetaling
fra pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, engangsutbetaling
fra individuell pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av
departementet og støtte etter lov om supplerande stønad til personar
med kort butid i Noreg.
§ 23-3 annet ledd ny nr. 4 skal lyde:
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for ytelser
utbetalt fra og med 1. januar 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Høyesterett 23. mai 2006 avsa
endelig dom (til fordel for staten) i saken om statspensjoner hvor
en rekke tidligere høytstående embetsmenn anla sak mot staten. Bakgrunnen
for søksmålet var at Stortinget våren 2000 gjorde et vedtak om en
endring i lov om Statens Pensjonskasse som har ført til at en statspensjonist
som gikk av 30. april 2000, får 51 prosent pensjon av sluttinntekten,
mens en som gikk av dagen etter med samme inntekt og innbetaling,
får de lovbestemte 66 prosent. Disse medlemmer viser
videre til at denne saken har vært behandlet av flere ulike rettsinstanser
hvor bl.a. Oslo tingrett 25. oktober 2005 gav saksøkerne medhold
begrunnet ut fra at forskjellsbehandlingen av de to gruppene (før
eller etter 1. mai 2008) bygde på en lovteknisk feil.
Disse medlemmer påpeker at antallet
personer dette dreier seg om nå er anslagsvis under halvparten av
de opprinnelige 5 700 pensjonister, og at tallet vil være raskt
synkende på grunn av relativt høy alder på den gjenstående pensjonistgruppe.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
det ikke er grunnlag for å gi kompensasjon, eller endre vedtaket
med tilbakevirkende kraft, men at lov om Statens Pensjonskasse endres
slik at alle likebehandles uavhengig av pensjonsdato. Disse medlemmer viser til sitt forslag
i Budsjett-innst. S. I (2008–2009) kapittel 8.2.
Komiteens medlem fra Venstre mener ikke
at det er grunnlag for å gi kompensasjon, eller endre vedtaket med
tilbakevirkende kraft, men at lov om Statens Pensjonskasse endres
med virkning fra 1. januar 2009 slik at alle likebehandles uavhengig
av pensjonsdato. En slik lovendring vil ha en provenyeffekt i 2009
på 122 mill. kroner og gradvis reduseres ettersom tallet av gjenlevende
av denne gruppen statspensjonister blir mindre.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse gjøres følgende
endring:
§ 14 nytt tredje ledd skal lyde:
For pensjoner som var løpende før 1. mai 2000, hvor inntekt som
overstiger åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden ble regnet med
en tredel, gjelder første ledd med virkning fra 1. januar 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til tidligere vedtak i lov om endring
av lov om statens embets- og tjenestemenn av 17. juni 2005 hvor
ordningen med ventelønn i staten ble forutsatt avviklet fra 1. januar
2006.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"1. I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. gjøres
følgende endringer:
I
§ 13 overskriften skal lyde:
Fortrinnsrett til ny stilling
§ 13 nr. 6 oppheves.
Nåværende § 13 nr. 7 blir § 13 nr. 6.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
III
Ved ikrafttredelse av I gjelder følgende overgangsregler:
1. Den som ved lovendringens ikrafttredelse
har rett til ventelønn, beholder retten til ventelønn etter de regler
som gjelder på tidspunktet for lovendringen.
2. For arbeidstakere i virksomheter som ved særlig lovgivning
er gitt rettigheter etter § 13 nr. 6, kan det i henhold til den
enkelte bestemmelse i slik særlig lovgivning tilstås ventelønn også
etter opphevelse av § 13 nr. 6.
3. Departementet kan bestemme at arbeidstakere i navngitte
statlige virksomheter kan tilstås ventelønn etter opphevelse av
§ 13 nr. 6, likevel ikke slik at ventelønn tilstås for ansatte med
fratredelse senere enn ett år etter endringslovens ikrafttredelse.
4. Tilståelse av ventelønn etter annet og tredje ledd kan
bare skje dersom vilkårene i § 13 nr. 6 er oppfylt.
5. Nærmere regler om ventelønn etter denne bestemmelse kan
fastsettes av Kongen i forskrift.
2. I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse gjøres
følgende endringer:
I
§ 20 første ledd bokstav f oppheves.
Nåværende bokstav g blir bokstav f.
§ 24 tredje ledd oppheves.
§ 27 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsen i dette ledd gjelder også permittert medlem.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
III
Ved ikrafttredelse av I gjelder følgende overgangsregler:
1. Medlemmer i Statens Pensjonskasse
som ved opphevelse av § 24 tredje ledd har rett til vartpenger etter
denne bestemmelsen, kan motta vartpenger etter de regler som gjelder
ved opphevelsen.
2. Paragraf 20 første ledd bokstav f skal fortsatt gjelde
for dem som har ventelønn etter den tidligere bestemmelsen i lov
4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr. 6 og for
dem som har vartpenger etter den tidligere bestemmelsen i 24 tredje
ledd også etter disse bestemmelsenes opphevelse."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke frivillig sektors
og frivillige organisasjoners store betydning for norsk samfunnsliv.
For å gjøre det lettere for disse organisasjoner å rekruttere og
beholde medarbeidere, vil disse medlemmer øke
beløpsgrensene for betaling av arbeidsgiveravgift til hhv. 500 000
kroner pr. organisasjon og 50 000 kroner pr. ansatt. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
"I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 23-2 åttende ledd annet punktum skal lyde:
Fritaket etter første punktum gjelder bare dersom institusjonens
eller organisasjonens totale lønnsutgifter er opp til 500 000 kroner,
og bare for lønnsutbetalinger opp til 50 000 kroner per ansatt.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntekståret 2009."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
skattereformens mål om et enklere og flatere skattesystem, med tilnærming
av skattesatser mellom arbeid og kapital, og færre fradrag. Dette medlem støtter helhjertet opp om
disse hovedretningslinjer. Antall fradrag bør generelt begrenses,
og fradrag som bare er knyttet til enkeltgrupper uten saklig begrunnelse
må reduseres og etter hvert avskaffes. De mest målrettede fradragene
vil være store bunn- eller minstefradrag som tar høyde for at det
av ulike årsaker finnes utgifter som kan betraktes som utgifter
til inntekts ervervelse, og som dermed ikke skal skattlegges. Mens
det for vanlige lønnsmottakere til dels er tatt høyde for dette,
må selvstendig næringsdrivende dokumentere alle utgifter som går
til fradrag på skattbar inntekt. For svært mange dreier dette seg
om mange småutgifter som må dokumenteres, med den merbelastning
det har i form av tid som går med til denne type unødvendig papirarbeid. Dette medlem foreslår derfor å gi selvstendig
næringsdrivende mulighet til å velge et bunnfradrag på linje med,
og i samme omfang som, vanlige arbeidstageres rett til minstefradrag. Dette medlem viser videre til Dokument
nr. 8:52 (2007–2008) om å innføre rett til et næringsfradrag for
selvstendig næringsdrivende for nærmere beskrivelse og argumentasjon
for forslaget.
Dette medlem viser til at det ikke
har vært mulig for Finansdepartementet å beregne de økonomiske konsekvensene
av forslaget. Sjablonmessig foreslår Venstre derfor å øke bevilgninger
med 50 mill. kroner for å innføre en rett til et slikt fradrag.
Dette medlem fremmer følgende forslag
til endring i skatteloven:
"I
§ 6-31 annet ledd skal lyde:
(2) Det gis minstefradrag i brutto virksomhetsinntekt til selvstendig
næringsdrivende etter § 5-30.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
1. I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift av arv og visse gaver
gjøres følgende endring:
I
Ny § 4A skal lyde:
§ 4A. Betinget avgiftsfrihet ved arv og gave av
næringsvirksomhet
(1) Arv og gave av eiendeler og rettigheter i enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i selskap omfattet av § 11 A som oppfyller
vilkårene i annet ledd, skal være fritatt fra arveavgift. Dersom
arvingen eller mottakeren eier de mottatte eiendelene og rettighetene,
andelene eller aksjene i mindre enn 10 år fra tidspunktet da rådigheten
anses ervervet i henhold til § 9 og § 10, bortfaller eller begrenses
fritaket etter første punktum i medhold av reglene i femte ledd.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder når følgende vilkår er
oppfylt:
a. Enkeltpersonforetaket eller
selskapet må oppfylle kravene som stilles til små foretak etter
regnskapsloven § 1-6 i det siste årsregnskap før rådighetsåret;
og
b. overdrageren eller dennes ektefelle eller samboer må
umiddelbart før overdragelsen eie direkte eller indirekte minst
25 prosent av aksjene eller andelene i selskapet. Ved avgjørelsen
av om dette vilkår er oppfylt, skal man også regne med andeler og
aksjer som er eid av overdragers ektefelle eller samboer og arvinger
omfattet av arveloven §§ 1 til 3, når disse tidligere var eid av
arvelateren eller giveren eller dennes ektefelle eller samboer.
(3) Bestemmelsen i første ledd gjelder for enkeltpersonforetak
bare verdier som er knyttet til virksomheten eller virksomhetene
i foretaket. Verdien av børsnoterte aksjer, herunder aksjer notert
på SMB-listen, derivater og aksjer og andeler omfattet av § 11 A
skal ikke regnes som verdier knyttet til virksomhet i enkeltpersonforetak.
Ved overføring av aksjer eller andeler som omfattes av § 11 A legges
verdien etter § 11 A til grunn.
(4) Hvor arvingen eller gavemottakeren også mottar verdier som
ikke faller inn under reglene i første til tredje ledd, skal fritaksordningen
etter denne paragraf gjelde for den del av beregnet arveavgift som
etter en forholdsmessig fordeling faller på de nettoverdier som
omfattes av første til tredje ledd. Nettoverdiene som omfattes av
reglene i første til tredje ledd og andre nettoverdier beregnes
ved at arvingens eller gavemottakerens andel av fradrag etter § 15,
jf. § 16, som klart knytter seg til en bestemt eiendel trekkes fra
i denne. Fradrag som ikke klart knytter seg til en bestemt eiendel
trekkes fra forholdsmessig etter forholdet mellom bruttoverdiene som
faller inn under første til tredje ledd og bruttoverdiene som faller
utenfor. Ved overføring av enkeltpersonforetak hvor det drives flere
atskilte virksomheter skal den del av beregnet arveavgift som faller
inn under fritaksordningen etter denne paragraf fordeles på virksomhetene
etter forholdet mellom nettoverdiene knyttet til virksomhetene.
Overføres aksjer eller andeler i flere selskaper skal arveavgiften knyttet
til aksjene eller andelene fordeles mellom selskapene forholdsmessig
etter nettoverdiene knyttet til aksjene eller andelene.
(5) Dersom arvingen eller mottakeren dør, gir bort eller realiserer
mer enn 50 prosent av de mottatte aksjene eller andelene, og dette
skjer mindre enn 10 år fra det tidspunktet da rådigheten over midlene
i henhold til § 9 og § 10 anses ervervet, bortfaller en andel av
avgiftsfritaket etter første ledd tilsvarende en tidel for hvert
år som gjenstår til utløpet av 10-årsfristen etter første ledd annet
punktum. For enkeltpersonforetak bortfaller en andel av arveavgiftsfritaket
etter første ledd tilsvarende en tidel for hvert år som gjenstår
til utløpet av 10-årsfristen etter første ledd annet punktum ved
død eller dersom virksomheten i det vesentlige opphører. Realisasjon
anses ikke å foreligge i den utstrekning fusjon, fisjon eller annen selskapsomdanning
kan gjøres med skattemessig kontinuitet etter reglene i skatteloven
og reglene i dette ledd gjelder tilsvarende for de mottatte vederlagsaksjer
eller andeler. Det skal ikke beregnes rente som følge av utsatt
plikt til å svare avgift etter denne paragraf.
(6) Overføres enkeltpersonforetak eller aksjene eller andelene
i et selskap ved arv eller gave og en ektefelle, arving eller gavemottaker,
som selv har rett til betinget avgiftsfrihet etter denne paragraf,
kan vedkommende ektefelle, arving eller gavemottaker overta avdødes
rettigheter og plikter etter ordningen. Tilsvarende gjelder ved
salg til person som nevnt i arveloven §§ 1-4.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for arv og
gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven § 9 og § 10, går over
1. januar 2009 eller senere.
2. I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte-
og avgiftskrav (skattebetalingsloven) gjøres følgende endring:
I
§ 10-32 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft fra 1. januar 2009.
Forslag 2
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 19-6 skal lyde:
§ 19-6 Alderspensjon mellom 68 og 70 år
Før alderspensjonisten har fylt 68 år, ytes pensjonen på grunnlag
av rettigheter som vedkommende har opparbeidet til og med det året
han eller hun fylte 67 år. Rettigheter som vedkommende opparbeider deretter,
regnes med først når han eller hun fyller 70 år. Dersom ligningen
for det året pensjonisten fylte 67 år ikke foreligger når alderspensjonen
innvilges, settes poengtallet for dette året lik det poengtallet som
er fastsatt for det foregående året. Pensjonen omregnes etter det
poengtallet som er fastsatt for det året pensjonisten fylte 67 år
først når han eller hun fyller 70 år.
Alderspensjonen til person over 67 år skal ikke reduseres pga.
pensjonsgivende inntekt.
Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene
i denne paragrafen, herunder regler om fastsetting av inntekt.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 3
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres
følgende endringer:
I
§ 4 femte ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder arv etter arveloven § 46.
Nåværende annet til fjerde punktum blir tredje til femte punktum.
II
Endringene under I trer i kraft straks, med virkning for arv
og gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven §§ 9 og 10, går over
1. januar 2009 eller senere.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 4
I
Lov 19. juni 1964 nr. 14 om arveavgift oppheves.
II
Endring under I trer i kraft straks og med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 5
1. I lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. gjøres
følgende endringer:
I
§ 13 overskriften skal lyde:
Fortrinnsrett til ny stilling
§ 13 nr. 6 oppheves.
Nåværende § 13 nr. 7 blir § 13 nr. 6.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
III
Ved ikrafttredelse av I gjelder følgende overgangsregler:
1. Den som ved lovendringens ikrafttredelse
har rett til ventelønn, beholder retten til ventelønn etter de regler
som gjelder på tidspunktet for lovendringen.
2. For arbeidstakere i virksomheter som ved særlig lovgivning
er gitt rettigheter etter § 13 nr. 6, kan det i henhold til den
enkelte bestemmelse i slik særlig lovgivning tilstås ventelønn også
etter opphevelse av § 13 nr. 6.
3. Departementet kan bestemme at arbeidstakere i navngitte
statlige virksomheter kan tilstås ventelønn etter opphevelse av
§ 13 nr. 6, likevel ikke slik at ventelønn tilstås for ansatte med
fratredelse senere enn ett år etter endringslovens ikrafttredelse.
4. Tilståelse av ventelønn etter annet og tredje ledd kan
bare skje dersom vilkårene i § 13 nr. 6 er oppfylt.
5. Nærmere regler om ventelønn etter denne bestemmelse kan
fastsettes av Kongen i forskrift.
2. I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse
gjøres følgende endringer:
I
§ 20 første ledd bokstav f oppheves. Nåværende bokstav g blir
bokstav f.
§ 24 tredje ledd oppheves.
§ 27 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Bestemmelsen i dette ledd gjelder også permittert medlem.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
III
Ved ikrafttredelse av I gjelder følgende overgangsregler:
1. Medlemmer i Statens Pensjonskasse
som ved opphevelse av § 24 tredje ledd har rett til vartpenger etter
denne bestemmelsen, kan motta vartpenger etter de regler som gjelder
ved opphevelsen.
2. § 20 første ledd bokstav f skal fortsatt gjelde for dem
som har ventelønn etter den tidligere bestemmelsen i lov 4. mars
1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. § 13 nr. 6 og for dem som
har vartpenger etter den tidligere bestemmelsen i § 24 tredje ledd
også etter disse bestemmelsenes opphevelse.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 første ledd bokstav d skal lyde:
d. personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. – 25 prosent.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 7
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-81 skal lyde:
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet m.v.
(1) Særfradrag for alder gis etter følgende regler:
a. Fra og med den måned skattyter
fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 697 kroner
pr. påbegynt måned. Ektefeller har til sammen rett til samme særfradrag
som en enslig.
b. Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter etter
fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6 i folketrygdloven.
Tar skattyteren bare ut en del av full alderspensjon, reduseres
særfradraget tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full
alderspensjon, er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for denne
reduksjonen.
c. Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden,
fordeles særfradraget med en halvpart på hver.
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen
er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på
1 697 kroner pr. påbegynt måned.
(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som har
mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad eller attføringspenger
etter folketrygdloven eller uførepensjon etter nevnte lov eller
andre lover, skal for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt
ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget etter første
ledd a første punktum.
(4) Reglene om ektefeller i denne paragraf gjelder tilsvarende
for samboere som omfattes av § 2-16.
(5) Departementet kan gi forskrift om fordelingen av særfradrag
etter denne paragraf.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 8
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 tredje ledd første og andre punktum skal lyde:
Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000 kroner pr. inntektsår.
Samlet innbetalt sparebeløp på kontoen kan ikke overstige 200 000
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 9
I
I lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning gjøres
følgende endring:
§ 1-3 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Samlet årlig innbetaling av innskudd, premie og vederlag for
administrasjon av pensjonsavtalen, herunder vederlag for forvaltning
av årets innskudd og premie, kan for hver person ikke overstige
40 000 kroner.
II
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 6-47 første ledd bokstav c annet punktum skal lyde:
Samlet fradrag kan ikke overstige 40 000 kroner.
III
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med 1. januar
2009.
Endringen under II trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2009.
Forslag 10
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 5-15 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Videre kan departementet gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers
dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 11
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-20 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 12
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 69 600 kroner.
Avgiften må ikke overstige mer enn 25 prosent av den del av inntekten
som overstiger 69 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 13
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-32 første ledd bokstav b skal lyde:
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 14
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-83 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig store kostnader
på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig
svakhet, gis særfradrag i alminnelig inntekt på 9 180 kroner så
langt kostnadene kan dokumenteres og minst utgjør 6 120 kroner.
Skattytere som kan dokumentere å ha sykdommen diabetes I eller II,
gis særfradrag i alminnelig inntekt på 9 180 kroner, med mindre
skattyter dokumenterer høyere kostnader.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 15
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende
endring:
I
§ 16 første ledd nr. 14 nytt annet punktum skal lyde:
Fritaket omfatter også batteriskifte i og leasing av kjøretøy
som nevnt i første punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
Forslag 16
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 23-2 åttende ledd annet punktum skal lyde:
Fritaket etter første punktum gjelder bare dersom institusjonens
eller organisasjonens totale lønnsutgifter er opp til 500 000 kroner,
og bare for lønnsutbetalinger opp til 50 000 kroner per ansatt.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntekståret 2009.
Forslag fra Høyre og Venstre:
Forslag 17
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan gis med inntil 1 800 kroner eller inntil 2 promille
av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller med en forholdsmessig
del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt
for bare en del av året.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 18
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-10 annet ledd første punktum skal lyde:
Skattefradrag for boligsparing gis med 28 prosent av innbetalt
sparebeløp.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 19
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
til sammen 15 000 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 20
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 4-2 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir annet ledd.
§ 4-3 annet ledd oppheves.
§ 4-16 overskriften skal lyde:
§ 4-16 Livsforsikringspolise
§ 4-16 første ledd første punktum skal lyde:
Verdien av livsforsikringspolise som ikke omfattes av § 4-2 første
ledd, jf. § 4-2 annet ledd, settes til gjenkjøpsverdien.
II
I lov 15. desember 2006 nr. 81 del VII oppheves overgangsregel
til skatteloven § 4-2 annet ledd.
III
Endringene under I og II trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2009.
Forslag 21
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-40 annet ledd skal lyde:
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også
er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til
egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 8 millioner
kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt
utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd,
begrenset til 10 millioner kroner i inntektsåret. Prosjektet må være
godkjent av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag etter
bokstav a og b skal ikke overstige 10 millioner kroner i inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Forslag 22
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
a) pensjon i og utenfor arbeidsforhold,
med unntak av avtalefestet pensjon som mottas før skattyter fyller
67 år, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold,
engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, engangsutbetaling
fra pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, engangsutbetaling
fra individuell pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av
departementet og støtte etter lov om supplerande stønad til personar
med kort butid i Noreg.
§ 23-3 annet ledd ny nr. 4 skal lyde:
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for ytelser
utbetalt fra og med 1. januar 2009.
Forslag fra Høyre:
Forslag 23
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 5-14 første ledd bokstav a skal lyde:
a) Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen, redusert
med 20 prosent, og det den ansatte betaler for aksjen. Den skattefrie
fordelen kan likevel ikke overstige 8 000 kroner pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Forslag 24
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 4-12 første, annet og tredje ledd skal lyde:
(1) Børsnotert aksje verdsettes i alminnelighet til 90 prosent
av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(2) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til 90 prosent av aksjens
forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(3) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til
90 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter annet ledd når skattyteren krever dette
og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-12 femte og sjette ledd skal lyde:
(5) Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til 90 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen ikke
notert eller kjent, settes verdien til 90 prosent av den antatte
salgsverdi.
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 90 prosent av aksjens andelsverdi
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond som ikke er aksjefond
verdsettes til andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Med aksjefond menes
verdipapirfond der minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per
31. desember i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis.
Likt med et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller
grunnfondsbevis etter foregående punktum regnes indirekte plasseringer
i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler, i ett
eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av utenlandsk
selskap anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever dette
og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen i tredje
og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 4-13 første ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til 90 prosent av summen av
aksjenes pålydende beløp og overkurs.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 25
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Fradrag i skatt for arbeidstakere fra 62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift på 6 000 kroner fra
og med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Det gis bare fradrag etter første
punktum for personlig skattyter som ikke mottar pensjon eller løpende
ytelser fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter
§ 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret
2009.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 26
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
m.m. gjøres følgende endringer:
I
§ 8-34 nytt tredje ledd skal lyde:
Dersom en selvstendig næringsdrivende er sykmeldt på grunn av
svangerskapsrelatert sykdom, og tilrettelegging eller omplassering
til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig, skal trygden dekke
sykepenger med 100 prosent fra første sykemeldingsdag.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd.
§ 9-5 første ledd innledningen skal lyde:
Til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har
omsorg for barn, ytes det omsorgspenger dersom han eller hun er
borte fra arbeidet
§ 9-9 nytt tredje ledd skal lyde:
For selvstendig næringsdrivende yter trygden omsorgspenger fra
første dag med 100 prosent av sykepengegrunnlaget.
§ 9-16 andre ledd skal lyde:
Ytelsene gis med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder
ved egen sykdom, men selvstendig næringsdrivende vil ikke få redusert
prosent ved egen sykdom. Til arbeidsledige gis ytelsen etter bestemmelsene
i § 8-49 om sykepenger til arbeidsledige.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar
2009.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 27
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 3 300 kroner eller med inntil
to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 3 300 kroner eller med en forholdsmessig
del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt
for bare en del av året.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 28
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 14-43 første ledd bokstavene c–e skal lyde:
c. vogntog, lastebiler, busser,
varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede –
22 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar, mv. – 22 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. – 16 pst.
§ 14-43 annet ledd skal lyde:
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for saldo for
a. bygg med så enkel konstruksjon
at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen.
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 8 prosent.
b. driftsmidler som omfattes av første ledd bokstav h og
som eies av næringsdrivende i jordbruk og skogbruk som med hjemmel
i lov 19. juni 1969 nr. 66 § 31 skal eller kan levere årsoppgave
for beregning av merverdiavgift, og for bortforpaktere som med hjemmel
i forskrift 6. juni 2001 nr. 117 kan registreres i merverdiavgiftsmanntallet. Saldo
for disse driftsmidlene kan avskrives med inntil 6 prosent.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 29
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er inntil 49 600 kroner.
Avgiften må ikke overstige mer enn 25 prosent av den del av inntekten
som overstiger 49 600 kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 30
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-50 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med
til sammen 18 000 kroner årlig.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 31
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Skattefradrag for arbeidstakere fra 62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektskatt og trygdeavgift på 3 000 kroner fra og
med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år og til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Fradrag etter første punktum
gis bare dersom skattyter ikke mottar pensjon eller løpende ytelser
fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter § 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 32
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 9-16 nytt tredje ledd skal lyde:
Når pleiepenger er utbetalt sammenhengende i over 12 måneder,
skal grunnlaget for ytelsen økes prosentvis lik vedtatt endring
i folketrygdlovens grunnbeløp.
II
Endringen under I gjøres gjeldende umiddelbart, med virkning
fra 1. januar 2009.
Forslag 33
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 16-40 annet ledd skal lyde:
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også
er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til
egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt, begrenset til 5 mill.
kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent av Norges forskningsråd.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt
utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd,
begrenset til 10 mill. kroner i inntektsåret. Prosjektet må være godkjent
av Norges forskningsråd. Samlet fradragsgrunnlag etter bokstav a
og b skal ikke overstige 10 mill. kroner i inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Forslag fra Venstre:
Forslag 34
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 14-43 første ledd bokstav d skal lyde:
d) personbiler, traktorer,
maskiner, redskap, instrumenter, inventar, mv. ‑23 prosent.
§ 14-43 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Forhøyet avskrivingssats gjelder for fiskefartøyer. Saldo
for slikt fartøy kan avskrives med inntil 20 prosent.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 35
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 5-14 første ledd bokstav a skal lyde:
a) Fordelen settes til differansen
mellom den verdien som kan oppnås ved reelt salg av aksjen, redusert
med 20 prosent, og det den ansatte betaler for aksjen. Den skattefrie
fordelen kan likevel ikke overstige 5 000 kroner pr. inntektsår.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Forslag 36
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 4-12 første, annet og tredje ledd skal lyde:
(1) Børsnotert aksje verdsettes i alminnelighet til 95 prosent
av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
(2) Ikke-børsnotert aksje verdsettes til 95 prosent av aksjens
forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
(3) Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til
95 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Aksjen skal verdsettes etter annet ledd når skattyteren krever dette
og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-12 femte og sjette ledd skal lyde:
(5) Grunnfondsbevis i sparebank, gjensidig forsikringsselskap,
kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak verdsettes
til 95 prosent av kursverdien 1. januar i ligningsåret. Er kursen ikke
notert eller kjent, settes verdien til 95 prosent av den antatte
salgsverdi.
(6) Andel i aksjefond verdsettes til 95 prosent av aksjens andelsverdi
1. januar i ligningsåret. Andel i verdipapirfond som ikke er aksjefond
verdsettes til andelsverdien 1. januar i ligningsåret. Med aksjefond menes
verdipapirfond der minst 50 prosent av forvaltningskapitalen per
31. desember i inntektsåret og i gjennomsnitt i løpet av inntektsåret,
regnet ved utgangen av hver måned, er plassert i aksjer og/eller grunnfondsbevis.
Likt med et verdipapirfonds direkte plasseringer i aksjer eller
grunnfondsbevis etter foregående punktum regnes indirekte plasseringer
i aksjer eller grunnfondsbevis via verdipapirfondsandeler, i ett
eller flere ledd. Andel i verdipapirfond som forvaltes av utenlandsk
selskap anses som aksjefondsandel dersom skattyter krever dette
og kan godtgjøre at andelen er omfattet av definisjonen i tredje
og fjerde punktum. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjonskrav
etter femte punktum.
§ 4-13 første ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året
før ligningsåret, settes aksjeverdien til 95 prosent av summen av
aksjenes pålydende beløp og overkurs.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 37
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Skattefradrag for arbeidstakere fra 62 til 67 år
Personlig skattyter med inntekt som er skattepliktig etter § 5-10
gis fradrag i inntektsskatt og trygdeavgift på 5 000 kroner fra
og med det inntektsåret vedkommende fyller 62 år til og med det
inntektsåret vedkommende fyller 66 år. Det gis bare fradrag etter første
punktum for personlig skattyter som ikke mottar pensjon eller løpende
ytelser fra folketrygden som skattlegges som personinntekt etter
§ 12-2.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra inntektsåret
2009.
Forslag 38
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse gjøres følgende
endring:
§ 14 nytt tredje ledd skal lyde:
For pensjoner som var løpende før 1. mai 2000, hvor inntekt som
overstiger åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden ble regnet med
en tredel, gjelder første ledd med virkning fra 1. januar 2009.
Forslag 39
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 6-31 annet ledd skal lyde:
(2) Det gis minstefradrag i brutto virksomhetsinntekt til selvstendig
næringsdrivende etter § 5-30.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Forslag 40
Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme lovforslag om 20
prosent fradrag i skatt for personlige, varige innvesteringer i
selskap inntil 500 000 kroner.
Komiteen viser til proposisjonen
og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endring i lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter
vedrørende motorkjøretøyer og båter
I lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer
og båter gjøres følgende endring:
I
§ 10 skal lyde:
Reglene om taushetsplikt mv. i lov om toll og
vareførsel § 12-1 gjelder tilsvarende for tollmyndighetenes
arbeid knyttet til denne lov.
II
Endringen under I trer i kraft fra den tid departementet bestemmer.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift
på arv og visse gaver
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver
gjøres følgende endringer:
I
§ 11A skal lyde:
§ 11A. Verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og
andeler i ansvarlig selskap og kommandittselskap.
Verdien av ikke-børsnoterte aksjer settes til
aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets samlede
skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter skatteloven
§ 4-12 annet og fjerde ledd. Andeler i ansvarlige selskap og kommandittselskap verdsettes
på tilsvarende måte. Ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper
verdsettes til aksjenes antatte omsetningsverdi,
eller til aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter skatteloven § 4-12
tredje og fjerde ledd når den avgiftspliktige krever dette.
Den enkelte mottaker kan sette den samlede verdi etter
første ledd til 60 pst., begrenset oppad til et beløp på 10 mill.
kroner. Overskytende verdi inngår i arveavgiftsgrunnlaget med 100
pst.
Verdsettelsestidspunktet etter denne paragraf er 1. januar
i det år rådigheten erverves. Ved verdsettelsen tas det
hensyn til eierstyrte endringer i selskapets kapital, aksjer eller
andeler i tidsrommet mellom 1. januar og rådighetservervet.
§ 14 nytt sjette ledd skal lyde:
Verdien av private biler, motorsykler, mopeder, mopedbiler,
snøscootere og campingvogner settes til formuesverdien slik den
fastsettes etter skatteloven.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning for arv
og gave hvor rådigheten erverves av arve- og gavemottaker 1. januar
2009 eller senere.
III
Ved ikrafttreden av endringene under I gjelder følgende
overgangsregler til arveavgiftsloven § 11A:
Overgangsregel A:
Denne bestemmelse gjelder for andeler i ansvarlige
selskap og kommandittselskap som omfattes av § 11A, og som overføres
ved arv eller gave fra og med 1. januar 2009 til og med 31. desember
2009. Det samme gjelder andeler i ansvarlige selskap og kommandittselskap
som direkte eller indirekte eies av ikke-børsnoterte aksjeselskaper,
der aksjene overføres som nevnt.
Ved verdsettelsen etter § 11A første ledd skal
ligningsverdier til selskapets næringseiendommer pr. 1. januar 2009
oppjusteres med 60 pst. Det samme gjelder ligningsverdiene til næringseiendommer
i ansvarlige selskap og kommandittselskap som selskapet direkte
eller indirekte eier andeler i. Med næringseiendom menes eiendom
som omfattes av skatteloven § 4-10 tredje ledd.
Oppjusterte ligningsverdier som overstiger 60 pst.
av markedsverdien kan etter klage settes ned når den avgiftspliktige
kan dokumentere markedsverdien. Ligningsverdien skal i slike tilfeller
settes til maksimalt 60 pst. av dokumentert markedsverdi.
Overgangsregel B:
Ved anvendelse av rabatt-begrensningen på 10 mill.
kroner etter § 11A annet ledd første punktum skal det tas hensyn
til gave hvor rådigheten erverves av gavemottaker fra og med 7.
oktober 2008.
C.
Vedtak til lov
om endring i lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll
(tolloven)
I lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) gjøres følgende
endring:
I
§ 17 første ledd skal lyde:
For å kontrollere riktigheten av dokumenter, erklæringer
eller andre opplysninger som pliktes gitt etter denne lov, kan tollvesenet
eller den myndighet Kongen bestemmer foreta eller la foreta undersøkelse
av bedriftslokale som helt eller delvis disponeres av den opplysningspliktige. Ved
gjennomgang av virksomhetens arkiver kan tollmyndighetene foreta kopiering
til datalagringsmedium for senere gjennomgang hos den opplysningspliktige
eller hos tollmyndighetene. På forlangende skal den opplysningspliktige
uten opphold gi innsyn i, legge frem, utlevere eller sende inn registrerte
regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, kontrakter, korrespondanse,
styre- og forhandlingsprotokoller, og andre dokumenter av betydning
for kontrollen. Med dokumenter menes også elektronisk lagrede
dokumenter. Pliktene gjelder også elektroniske programmer og programsystemer. Tollvesenet
kan også ta ut til undersøkelse nødvendige prøver av varer. Slike
prøver kan tas uten vederlag.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om
merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende
endringer:
I
§ 46 første og annet ledd skal
lyde:
Den som er pliktig å sende oppgave over omsetning mv. etter
denne lov eller i henhold til bestemmelser gitt med hjemmel i denne
lov skal uten opphold legge fram, utlevere eller sende inn registrerte og
dokumenterte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale og andre
dokumenter av betydning for avgiftskontrollen når avgiftsmyndighetene
forlanger det. Med dokumenter menes også elektronisk lagrede dokumenter.
Pliktene gjelder også elektroniske programmer og programsystemer. Det
skal også gis fullstendige opplysninger om forhold som myndighetene finner
kan ha betydning for kontrollen. Det samme gjelder den som er pålagt
bokføringsplikt etter bokføringsloven § 2 tredje ledd.
Den næringsdrivende og de personer som er i hans tjeneste
eller bistår ham, skal yte nødvendig veiledning og bistand og gi
adgang til kontor- og bedriftslokaler. Ved gjennomsyn
av virksomhetens arkiver kan avgiftsmyndighetene foreta kopiering
til datalagringsmedium for senere gjennomgang hos den opplysningspliktige
eller hos avgiftsmyndighetene. Det samme gjelder den som
er pålagt bokføringsplikt etter bokføringsloven § 2 tredje ledd.
II
§ 5b første ledd nr. 5 første
punktum skal lyde:
Tjenester i form av rett til å overvære teater-, opera-,
ballett- og sirkusforestillinger, konsert- og idrettsarrangementer,
utstillinger i gallerier og museer, samt adgang til fornøyelsesparker,
opplevelsessentra, dansetilstelninger med levende musikk og
datatreff og lignende arrangementer rettet mot barn og ungdom.
III
Endringen under I trer i kraft straks.
Endringen under II trer i kraft 1. januar 2009.
E.
Vedtak til lov
om endringer i lov 6. juni 1975 nr. 29 om
eigedomsskatt til kommunane
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
gjøres følgende endringer:
I
§ 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Flytande anlegg i sjø for oppdrett av fisk, skjell, skalldyr
og andre marine artar vert jamnstelt med verk og bruk i andre leden,
når anlegget har vore stasjonert i kommunen i over 6 månader i året
før skatteåret. Eigedomsskatt vert då skriven ut sjølv om anlegget
ikkje var stasjonert i kommunen 1. januar i skatteåret. Verdsetjinga
av anlegget skjer jamvel etter tilhøva denne datoen. Til slikt anlegg
vert rekna dei fysiske installasjonane som merder, flytemodul, fôringsmaskin,
fôringslager, opphaldsrom og sanitæranlegg og liknande, samt anker,
lodd og liknande til forankring.
§ 5 bokstav h skal lyde:
Eigedom som vert driven som gardsbruk eller skogbruk,
herunder gartneri og planteskule tilknytta slik drift.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
skatteåret 2009.
III
Ved ikrafttredelse av endringene under I gjelder følgende
overgangsregel:
Ved utskriving av eiendomsskatt
for skatteåret 2009 på anlegg i sjø for oppdrett av fisk, skjell,
skalldyr og andre marine arter, skal skatten være skrevet ut innen
utgangen av juni 2009.
F.
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1975 nr. 35
om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v.
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endring:
I
§ 6 nr. 1 bokstav c nytt fjerde
ledd skal lyde:
Når Klagenemnda endrer en ligningsavgjørelse til
gunst for den skattepliktige, skal Oljeskattekontoret tilkjenne
den skattepliktige hel eller delvis dekning av sakskostnader. Den
skattepliktige kan påklage Oljeskattekontorets sakskostnadsavgjørelse
til Oljeskattenemnda. Ligningsloven § 9-11 gjelder tilsvarende.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning for klagesaker
som gjelder inntektsåret 2007 og senere inntektsår.
G.
Vedtak til lov
om endring i lov 12. desember 1975 nr. 59
om dokumentavgift
I lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift gjøres
følgende endring:
I
§ 8 annet ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a gjelder tilsvarende ved overføring
av felles bolig mellom samboere ved samlivsbrudd. Med samboere menes
i denne lov to personer som har levd sammen i et ekteskapslignende
eller partnerskapslignende forhold, og hatt felles folkeregistrert
adresse i minst to år forut for samlivsbruddet, eller venter, har
eller har hatt felles barn. Dersom opphøret av samlivet
skjer som følge av den ene partens død, er det tilstrekkelig at
samboerne på dødsfallstidspunktet var folkeregistrert på samme adresse.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2009.
H.
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om
ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 3-13 nr. 2 bokstav b skal
lyde:
b. til offentlig myndighet for bruk i forbindelse
med håndheving av lovgivningen om arbeidsmiljø, obligatorisk tjenestepensjon,
regnskapsplikt og regnskapsførere, revisjonsvesen eller aksjeselskaper,
eller som reviderer offentlig virksomhet,
§ 4-10 nr. 1 bokstav a første, annet og tredje punktum
skal lyde:
a. å legge fram, utlevere eller sende inn sine
regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, styre- og revisjonsprotokoller
og andre dokumenter av betydning for hans ligning og kontrollen
av denne. Med dokumenter menes også elektronisk lagrede
dokumenter. Pliktene gjelder også elektroniske programmer og programsystemer.
Nåværende annet til femte punktum i § 4-10 nr. 1 bokstav
a blir fjerde til syvende punktum.
§ 4-10 nr. 1 bokstav b skal lyde:
b. å gi adgang til befaring, besiktigelse, gjennomsyn
av virksomhetens arkiver, taksering m.v. av fast eiendom, anlegg,
innretninger med tilbehør, opptelling av besetninger, beholdninger
av varer, råstoffer m.v. Ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver
kan ligningsmyndighetene foreta kopiering til datalagringsmedium
for senere gjennomgang hos skattyter eller hos ligningsmyndighetene.
§ 6-2 nr. 1 bokstav b skal lyde:
b. pensjon, introduksjonsstønad etter introduksjonsloven,
kvalifiseringsstønad etter sosialtjenesteloven, føderåd i jord-
og skogbruk, livrente som ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold,
engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, underholdsbidrag, foreldrepenger,
dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger o.l. ytelser som skal regnes
som skattepliktig inntekt for mottakeren,
§ 6-10 nr. 4 skal lyde:
Departementet kan bestemme at rapporteringsplikten
etter nr. 1 også skal gjelde for oppdrag til enkelte grupper av
oppdragstakere som ikke er bosatt eller hjemmehørende i utlandet.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
I.
Vedtak til lov
om endring i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i
straffesaker (straffeprosessloven)
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(straffeprosessloven) gjøres følgende endring:
I10
§ 67 annet ledd bokstav d skal
lyde:
d) forbrytelse mot militær straffelov § 34 annet
ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, lov om toll og
vareførsel § 16-7, merverdiavgiftsloven § 72, ligningsloven
§ 12-1, utlendingsloven § 47 annet ledd, jf. femte ledd, regnskapsloven
§ 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første
punktum og bokføringsloven § 15 første ledd første og tredje punktum,
jf. tredje ledd første punktum.
II
Endringen under I trer i kraft fra den tid departementet bestemmer.
J.
Vedtak til lov
om endring i lov 29. november 1996 nr. 68 om
skatt til Svalbard
I lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard gjøres
følgende endring:
I
§ 4-4 annet ledd første punktum
skal lyde:
Selvangivelse med vedlegg leveres til skattekontoret innen
utgangen av april i året etter inntektsåret.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2009, med virkning for
levering av selvangivelse fra og med inntektsåret 2008.
K.
Vedtak til lov
om endring i lov 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorarer
til utenlandske artister m.v.
I lov 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorarer til
utenlandske artister m.v. (artistskatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 11 første ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om skattlegging etter denne lov, herunder om fastsettelse av utgifter
til transport, kost og losji, oppgave- og opplysningsplikt, bruk
av billetter, skattetrekk og innkreving, fastsettelse av skjemaer samt
bestemmelser om regnskapsføring. Departementet kan videre
gi bestemmelser om oppgaveplikt etter ligningsloven for melde- eller
trekkpliktige etter §§ 6 og 7.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2008.
L.
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19
om folketrygd (folketrygdloven)
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 24-5 skal lyde:
§ 24-5. Kontroll av arbeidsgivere mv.
Skatteoppkreveren skal føre kontroll med at arbeidsgivere
og andre sender meldinger og beregner arbeidsgiveravgift i samsvar
med reglene og de pålegg som er gitt. Arbeidsgiveren plikter på
anmodning å gi fullstendige opplysninger om forhold som kontrollmyndighetene
finner er av betydning for fastsettelsen av avgiften og avgiftsgrunnlaget
etter § 24-4 annet og tredje ledd i denne loven.
Skatteoppkreveren eller den offentlige myndighet som
har fullmakt fra skatteoppkreveren, kan foreta bokettersyn hos dem
som plikter å beregne og betale arbeidsgiveravgift og kan herunder
kreve fremlagt arbeidsgiverens regnskap med bilag, kontrakter, korrespondanse
eller andre dokumenter av betydning for kontrollen. Med dokumenter
menes også elektronisk lagrede dokumenter. Pliktene gjelder også
elektroniske programmer og programsystemer. Også skattekontoret
eller Riksrevisjonen kan foreta slike ettersyn og kreve fremlagt
dokumenter som nevnt.
Ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver kan skatteoppkreveren
eller skattekontoret foreta kopiering til datalagringsmedium for
senere gjennomgang hos arbeidsgiver, skatteoppkrever eller skattekontor. Departementet
kan i forskrift fastsette begrensninger for hvilke metoder for kopiering
skatteoppkreveren kan benytte.
Nåværende § 24-5 blir ny § 24-6.
II
§ 3-15 annet ledd bokstav a
skal lyde:
a) pensjon i og utenfor arbeidsforhold, føderåd,
livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs-
og avløsningsbeløp for slike ytelser, engangsutbetaling fra
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven og engangsutbetaling fra
individuell pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av departementet.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
a) pensjon i og utenfor arbeidsforhold, føderåd,
livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs-
og avløsningsbeløp for slike ytelser, engangsutbetaling fra
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, engangsutbetaling fra individuell
pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av departementet
og støtte etter lov om supplerande stønad til personar med kort
butid i Noreg.
§ 23-9 oppheves.
§ 24-1 femte ledd oppheves.
III
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
M.
Vedtak til lov
om endring i lov 17. juli 1998 nr. 56 om
årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 9-3 første punktum skal lyde:
Departementet kan ved forskrift bestemme at forvaltningsorgan
skal gi opplysninger til Regnskapsregisteret som er egnet til å
fastslå regnskapsplikt etter § 1-2 første til fjerde
ledd.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2009.
N.
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 8-11 første ledd bokstav e,
f og g skal lyde:
e) andel i deltakerlignet selskap mv. som nevnt
i § 10-40, som kun eier eiendeler som nevnt under a-f og
h, og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15,
f) aksjer i selskap som nevnt i § 10-60, som kun eier eiendeler
som nevnt under a-f og h, og hvor inntekten fastsettes
etter § 8-15,
g) aksjer i selskap som nevnt i § 8-10, som kun eier eiendeler
som nevnt under a-f og h, og aksjer i selskap
som nevnt i denne bokstav,
§ 8-12 oppheves.
II
§ 2-1 ellevte ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler for
gjennomføringen av bestemmelsen i tiende ledd og
bestemmelser om fritak fra skattlegging i Norge i skatteavtaler
med andre stater.
§ 2-35 annet ledd bokstav b første punktum skal lyde:
b) § 2-3 tredje ledd gis tilsvarende anvendelse
for personer som tar opphold på Svalbard og anses bosatt der, med unntak for
bunnbeløp etter bestemmelsens tredje punktum.
§ 6-47 første ledd bokstav b skal lyde:
b) den trygdedes tilskudd til pensjonsordning
i arbeidsforhold, som omhandlet i § 6-46 første ledd a og e, § 6-46
annet ledd bokstav a og § 6-46 fjerde ledd.
§ 8-13 første ledd første punktum skal lyde:
Selskap innenfor ordningen kan ikke drive annen virksomhet
enn utleie og drift av egne og innleide skip eller hjelpefartøy som
nevnt i § 8-11 første ledd a og b.
§ 8-16 skal lyde:
(1) Selskap innenfor ordningen skal svare en årlig skatt
til staten for skip og hjelpefartøy selskapet eier,
beregnet av nettotonnasje, etter satser som fastsettes av Stortinget
i det årlige skattevedtak. Departementet kan gi bestemmelser om
reduksjon i satsene for skip og hjelpefartøy som
tilfredsstiller miljøkrav fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Skatt
etter første og annet punktum skal også svares for innleid skip
og hjelpefartøy når eieren ikke er skattepliktig
til Norge for inntekten ved utleie av skipet eller hjelpefartøyet. Bestemmelsene
i §§ 10-41 og 10-65 gjelder tilsvarende.
(2) Departementet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen
av denne paragraf, herunder bestemme at tonnasjeskatt ikke skal
svares når skipet i et sammenhengende tidsrom av mer enn tre måneder i
inntektsåret er i opplag eller ute av drift. Departementet kan også
bestemme at leietaker ikke skal svare tonnasjeskatt dersom annen
leietaker innenfor ordningen er pliktig til å svare tonnasjeskatt
for samme skip eller hjelpefartøy i samme tidsrom.
§ 10-37 tredje ledd skal lyde:
Ved utflytting av selskap anses aksje i selskapet realisert
på det tidspunkt skatteplikten til riket opphører etter § 2-2 første
ledd eller da selskapet skal anses som hjemmehørende i en annen
stat etter skatteavtale.
Nåværende § 10-37 tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
Overskriften i § 10-50 skal lyde:
Etterbetaling fra samvirkeforetak
§ 10-50 første ledd annet punktum oppheves. Nåværende
§ 10-50 første ledd tredje og fjerde punktum blir annet og tredje
punktum.
§ 10-50 sjette ledd oppheves. Nåværende § 10-50 sjuende
ledd blir sjette ledd.
§ 10-71 skal lyde:
§ 10-71. Skatteplikt for gevinst på eiendeler mv.
ved utflytting av selskap
Gevinst og tap på eiendel som selskap mv. som nevnt
i § 2-2 første ledd eier på det tidspunkt skatteplikten
til riket opphører etter § 2-2 første ledd eller da selskapet skal
anses som hjemmehørende i en annen stat etter skatteavtale, er skattepliktig
eller fradragsberettiget som om eiendelen var realisert siste dag
før dette tidspunktet. Tilsvarende skal gevinst og tap på forpliktelse
som selskapet har, være skattepliktig eller fradragsberettiget som
om gevinsten eller tapet var realisert siste dag før skatteplikten
til riket opphører som nevnt. Ved gevinst- og tapsberegningen fastsettes
utgangsverdien til markedsverdien på det tidspunkt realisasjon anses
å ha funnet sted.
§ 14-1 annet ledd skal lyde:
Er skatteplikten avhengig av bostedet og skattyteren
anses som bosatt i riket bare en del av inntektsåret, jf. § 2-1
annet til sjette ledd, fastsettes inntekten til
det beløpet som etter bestemmelsene i dette kapittel skal tas til
inntekt i vedkommende tidsrom.
§ 14-26 overskriften skal lyde:
§ 14-26. Gevinst og tap på eiendeler og forpliktelser ved
utflytting av selskap
§ 18-3 tredje ledd bokstav a innledningen skal lyde:
a) I brutto salgsinntekter etter annet ledd fradras
følgende påløpte kostnader som har eller vil få sammenheng
med produksjonen ved kraftverket:
§ 18-3 tredje ledd bokstav a nytt nummer 4 skal lyde:
Kostnader etter denne bokstav som er pådratt i byggetiden
fra og med inntektsåret 2008 kan føres til fradrag i inntektsåret
forutsatt at det foreligger kostnader knyttet til kraftverket som
skal behandles som en del av kostprisen etter bokstav b annet punktum.
§ 18-3 fjerde ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Slik negativ grunnrenteinntekt kan likevel trekkes fra
i positiv grunnrenteinntekt ved et annet kraftverk skattyter har
en eierandel i som anses etablert som ledd i opprusting og utvidelse
knyttet til det kraftverk den negative grunnrenteinntekt er beregnet
ved, fra det tidspunkt det er adgang til å aktivere kostnader for
beregning av friinntektsgrunnlaget for det nye kraftverket, jf.
§ 18-3 tredje ledd bokstav b annet punktum, med virkning for inntektsåret
2008 eller senere år.
§ 18-3 femte ledd skal lyde:
Negativ grunnrenteinntekt ved et kraftverk beregnet for
inntektsåret 2007 eller senere år skal trekkes
fra i positiv grunnrenteinntekt etter fradrag for negativ grunnrenteinntekt
etter reglene i fjerde ledd første punktum, ved et annet kraftverk
skattyteren eier. Dersom beregningen av grunnrenteinntekt etter samordning
etter foregående punktum blir negativ, utbetales fra staten
skatteverdien av den negative grunnrenteinntekten ved avregningsoppgjøret
for inntektsåret etter skattebetalingsloven. Dersom beregning
av grunnrenteinntekt etter samordning etterførste
punktum blir positiv for aksjeselskap samt likestilt selskap
og sammenslutning, jf. § 10-1 første ledd, kan selskapets positive
grunnrenteinntekt samordnes mot negativ grunnrenteinntekt beregnet
for inntekståret som nevnt i annet punktum i
annet selskap som tilhører samme konsern, jf. § 10-4, ved utgangen
av inntektsåret. Dersom beregningen av grunnrenteinntekt
etter tredje punktum blir negativ, utbetales fra staten skatteverdien
av den negative grunnrenteinntekten ved avregningsoppgjøret for inntektsåret
etter skattebetalingsloven.
§ 18-3 sjette ledd tredje punktum oppheves.
§ 18-3 sjuende ledd annet punktum oppheves.
§ 18-3 niende ledd bokstav a skal lyde:
a) For overdrager skal det i realisasjonsåret
beregnes grunnrenteinntekt tilsvarende vederlaget, fratrukket summen
av skattemessig verdi av driftsmidler som benyttes i kraftproduksjonen,
aktiverte kostnader til erverv av vannfall og eventuell negativ
grunnrenteinntekt til fremføring, jf. fjerde ledd. Positiv differanse
etter foregående punktum omfattes av reglene om samordning av grunnrenteinntekt
etter femte ledd. Negativ differanse kan tilbakeføres og fradras
med tillegg av rente fastsatt av departementet i forskrift i grunnrenteinntekt
beregnet for det realiserte kraftverk for samme eller tidligere
inntektsår. Negativ differanse som overstiger fradrag for negativ
grunnrenteinntekt til fremføring etter første punktum, kan trekkes
fra i positiv grunnrenteinntekt beregnet for kraftverk skattyter
eier for realisasjonsåret. Negativ differanse som ikke nøytraliseres ved
fradrag etter foregående punktum, behandles etter reglene i tredje punktum.
§ 18-3 niende ledd bokstav b tredje punktum skal lyde:
Ved slik realisasjon kan negativ grunnrenteinntekt knyttet
til kraftverket etter fjerde ledd på overdragelsestidspunktet
overdras til overtaker.
§ 18-3 niende ledd bokstav c annet, tredje og fjerde
punktum oppheves.
§ 18-3 tiende ledd skal lyde:
Av produksjon i kraftverk med generatorer som
i inntektsåret har en samlet påstemplet merkeytelse under 5 500
kVA, fastsettes ikke grunnrenteinntekt.
III
Ny § 9-14 skal lyde:
§ 9-14. Skatteplikt for gevinst på eiendeler mv.
som tas ut av norsk beskatningsområde
(1) Gevinst på eiendel eller forpliktelse som nevnt
i tredje ledd, og som tas ut av norsk beskatningsområde, er skattepliktig
som om eiendelen eller forpliktelsen var realisert siste dag før
dette tidspunktet. Skatteplikt etter dette ledd omfatter ikke gevinst
ved overføringer som innebærer realisasjon eller uttak til egen
bruk eller gaveoverføring som medfører skatteplikt etter § 5-2.
Skatteplikt etter dette ledd omfatter heller ikke gevinst knyttet
til forpliktelser som blir realisert ved oppfyllelse, ettergivelse, overføring
mv.
(2) Med eiendel eller forpliktelse som tas ut
av norsk beskatningsområde menes:
a)eiendel som tilhører
eller forpliktelse som påhviler skattepliktig etter § 2-1 eller
§ 2-2, når skatteplikten opphører etter disse bestemmelser eller etter
skatteavtale med fremmed stat,
b)eiendel som tilhører eller
forpliktelse som påhviler skattepliktig etter § 2-3, når skattyterens
skatteplikt opphører etter denne bestemmelsen eller etter skatteavtale
med fremmed stat, eller når eiendelens eller forpliktelsens tilknytning
til riket eller til virksomhet i riket som nevnt i § 2-3 opphører,
og
c)eiendel som tilhører eller
forpliktelse som påhviler utenlandsk selskap eller innretning hvor
deltakerne skattlegges etter § 10-61, når norsk kontroll av selskapet
eller innretningen opphører.
Med skatteplikt som nevnt under a og b likestilles skatteplikt
etter petroleumsskatteloven § 2. Selv om vilkårene under a, b eller
c er oppfylt, anses en eiendel eller forpliktelse ikke for tatt
ut av norsk beskatningsområde dersom den samtidig får slik tilknytning til
Norge at norsk skattelovgivning får virkning for inntekter og kostnader
knyttet til eiendelen eller forpliktelsen.
(3) Skatteplikt etter denne paragraf omfatter
gevinst på
a)fysiske driftsmidler
som nevnt i § 14-41 første ledd a samt c til j,
b)finansielle eiendeler,
c)forpliktelser,
d)omsetningsgjenstander, og
e)immaterielle eiendeler.
(4) Skatteplikt etter denne paragraf omfatter
ikke gevinst på eiendeler som er nevnt i tredje ledd b, og som ved
uttaket tilhører person som er bosatt i riket etter § 2-1 første
ledd.
(5) Skatteplikt etter denne paragraf omfatter
ikke gevinst på eiendeler som nevnt i § 9-3 første ledd c.
(6) Skatteplikt etter denne paragraf omfatter bare
gevinst på eiendeler og forpliktelser som nevnt i tredje ledd a
samt c til e, dersom gevinsten ved en realisasjon på tidspunktet
som nevnt i første ledd første punktum ville ha vært skattepliktig
etter bestemmelsen i § 5-30 første ledd.
(7) Tap på eiendel eller forpliktelse som nevnt
i tredje ledd a til c, og som tas ut av norsk beskatningsområde,
er fradragsberettiget for skattyter som er skattepliktig til riket
etter §§ 2-1 eller 2-2 eller som anses skattemessig hjemmehørende
i annen EØS-stat på tidspunktet som nevnt i tiende ledd. Tap på
eiendel som nevnt i tredje ledd d og e, og som tas ut av norsk beskatningsområde,
er fradragsberettiget for skattytere som er skattepliktig til
riket etter §§ 2-1 eller 2-2 eller som anses skattemessig hjemmehørende
i annen EØS-stat på tidspunktet som nevnt i første ledd første punktum.
Det gis ikke fradrag for tap som har kommet til fradrag i annen
stat. Tapet fastsettes ved ligningen for det året realisasjon anses
å ha funnet sted, jf. § 14-27. Avregningen av tap på eiendel eller forpliktelse
som nevnt i tredje ledd a til c utsettes til eiendelen eller forpliktelsen
er realisert.
(8) Ved gevinstberegningen fastsettes utgangsverdien
til markedsverdien på det tidspunkt realisasjon anses å ha funnet
sted. Bestemmelsene i §§ 10-30 til 10-36 og § 10-44 gjelder så langt
de passer. Når det ikke foreligger en kjent markedsverdi, fastsettes
denne ved skjønn. Utgangsverdien skal reduseres med eventuell inntektsføring
etter § 14-64 ved uttaket fra norsk beskatningsområde.
(9) Ved uttak av eiendeler og forpliktelser som nevnt
i tredje ledd a til c, kan skattyter gis utsettelse med innbetaling
av utlignet skatt dersom det stilles betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen.
Dersom skattyter er hjemmehørende i riket etter §§ 2-1 eller 2-2
eller anses skattemessig hjemmehørende i annen EØS-stat og Norge
i medhold av folkerettslig overenskomst kan kreve utlevert opplysninger
fra denne staten om skattyterens inntekts- og formuesforhold samt
få bistand til innfordring av skattekrav, gis utsettelse uten sikkerhetsstillelse.
Utsettelse uten sikkerhetsstillelse gis også i tilfeller der gevinst
ved en realisasjon av eiendel som nevnt i tredje ledd b på tidspunktet
som nevnt i første ledd første punktum ville vært fritatt for skatteplikt
etter § 2-38. Utsettelse uten sikkerhetsstillelse etter foregående
punktum gis ikke for gevinst på eierandel i selskap mv. hjemmehørende
i land utenfor EØS eller finansielt instrument med slik eierandel
som underliggende objekt. Betalingsutsettelsen gjennomføres ved
at den utlignede skatten ikke medtas ved avregningen for inntektsåret.
(10) Retten til utsettelse med betaling av skatten etter
bestemmelsen i forrige ledd bortfaller ved realisasjon, ved uttak
til egen bruk, ved gaveoverføring og ved opphør av virksomhet i
selskap med andel som nevnt i § 10-70 første ledd, jf. § 10-70 annet
ledd b.
(11) Ved uttak av eiendeler og forpliktelser som nevnt
i tredje ledd a til c, reduseres eller bortfaller den beregnede
skatten etter følgende regler:
a)Dersom skattyteren
realiserer eiendelen til en lavere verdi enn verdien fastsatt etter
åttende ledd, kan skattyteren kreve å få redusert utlignet skatt knyttet
til eiendelen som om gevinsten var beregnet etter faktisk realisasjonsverdi.
Realisasjonsverdien kan ikke settes lavere enn inngangsverdien.
Valg av realisasjonsverdi gjelder ikke ved tap eller ved gaveoverføringer
som nevnt i forrige ledd. For eiendeler som nevnt i tredje ledd
a skal det ved anvendelse av denne bokstav gjøres et tillegg til
faktisk realisasjonsverdi for beregnede avskrivninger etter § 14-60
femte ledd, jf. § 14-62. Bestemmelsen i denne bokstav gjelder tilsvarende
dersom skattyteren realiserer gevinst knyttet til en forpliktelse.
b)Skatteplikten bortfaller
dersom gevinst på eiendel som nevnt i tredje ledd b ved en realisasjon
på samme tidspunkt som nevnt i tiende ledd uten et forutgående uttak
fra norsk beskatningsområde ville vært fritatt for skatteplikt etter
§ 2-38.
c)Dersom gevinsten er skattepliktig
til annen stat, gis fradrag i skatt etter denne paragraf etter reglene
i skatteloven §§ 16-20 til 16-29 så langt de passer.
d)Skatteplikten bortfaller
hvis skattyteren ikke har realisert eiendelen eller forpliktelsen
innen fem hele inntektsår etter det inntektsår realisasjon anses
å ha funnet sted.
e)Skatteplikten bortfaller
hvis eiendelen eller forpliktelsen innen fristen som nevnt i forrige
bokstav igjen får slik tilknytning til Norge at norsk skattelovgivning
får virkning for inntekter og kostnader knyttet til eiendelen eller
forpliktelsen.
(12) Dersom gevinst ved inntak i norsk beskatningsområde
av eiendel eller forpliktelse som nevnt i tredje ledd er skattepliktig
til annen stat, gis fradrag i skatt etter denne paragraf etter reglene
i skatteloven § 16-20 til § 16-29 så langt de passer. Det gis ikke
fradrag i skatt etter dette ledd for skatt til utlandet på del av
gevinst på eiendel ved inntak som svarer til differansen mellom
utgangsverdien som er lagt til grunn ved gevinstberegningen i utlandet
og den skattemessige verdi som er fastsatt ved inntaket til norsk beskatningsområde.
Fradrag i norsk skatt etter dette ledd gis ikke der eiendelen eller
forpliktelsen ikke samtidig med uttaket fra norsk beskatningsområde får
tilknytning til en etablering i en EØS-stat som nevnt i § 10-64
b. Ved uttak av eiendeler og forpliktelser som nevnt i tredje ledd
a til c gis fradrag i skatt etter dette ledd bare dersom skattyter
er skattepliktig til riket etter §§ 2-1 eller 2-2 eller anses skattemessig hjemmehørende
i annen EØS-stat på tidspunktet som nevnt i tiende ledd. Ved uttak
av eiendeler som nevnt i tredje ledd d og e gis fradrag i skatt
etter dette ledd bare dersom skattyter er skattepliktig til riket
etter §§ 2-1 eller 2-2 eller anses skattemessig hjemmehørende i
annen EØS-stat på tidspunktet som nevnt i første ledd første punktum.
(13) Departementet kan gi regler til utfylling
og gjennomføring av denne paragraf.
§ 11-21 nytt fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsen i tredje ledd gjelder tilsvarende ved
realisasjon etter uttak av eiendeler fra norsk beskatningsområde,
jf. § 9-14 tiende ledd.
§ 11-22 nytt femte ledd skal lyde:
Første til tredje ledd gjelder tilsvarende ved
realisasjon etter uttak av eiendeler og forpliktelser fra norsk
beskatningsområde, jf. § 9-14 tiende ledd.
Ny § 14-27 skal lyde:
§ 14-27. Gevinst og tap på eiendeler mv. som tas
ut av norsk beskatningsområde
Gevinst og tap på eiendel eller forpliktelse som nevnt
i § 9-14 tredje ledd tas til inntekt eller fradras siste dag før
eiendelen eller forpliktelsen er tatt ut av norsk beskatningsområde
etter bestemmelsene i § 9-14 annet ledd.
IV
§ 2-38 sjette ledd skal lyde:
(6) For skattytere som nevnt i første ledd bokstav a
til j skal tre prosent av inntekt som er fritatt for skatteplikt
etter denne paragraf, likevel anses som skattepliktig inntekt.
Nåværende sjette ledd blir nytt sjuende ledd.
§ 10-41 annet ledd skal lyde:
(2) Inntekter og tap som nevnt i § 2-38 annet ledd inngår
ikke i inntekten som fastsettes etter denne paragraf. § 2-38 tredje,
fjerde og sjette ledd gjelder tilsvarende.
V
§ 1-2 tredje ledd skal lyde:
(3) Stortinget pålegger skatt til staten.
§ 2-3 tredje ledd skal lyde:
(3) Person bosatt i annen EØS-stat som er skattepliktig
etter første eller annet ledd, som gis fradrag for gjeldsrenter
etter § 6-71 annet ledd, skal skattlegges for renteinntekter og
andre finansielle inntekter fra debitor bosatt eller hjemmehørende
her i riket, eller debitor hjemmehørende i utlandet som har begrenset
skatteplikt etter § 2-3 første ledd b.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 4-10 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Verdien av næringseiendom kan fastsettes på grunnlag
av en beregnet utleieverdi. Departementet kan gi forskrift om verdsettelse
av næringseiendom.
§ 5-15 første ledd ny bokstav o skal lyde:
arbeidsinntekt inntil 10 000 kroner til barn som ved
inntektsårets utgang er 12 år eller yngre.
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 3 600 kroner
eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 3 600 kroner eller
med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av året.
§ 6-44 første ledd annet punktum skal lyde:
Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger 13
700 kroner.
§ 6-60 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet eller langs
kysten, gis fradrag med inntil 30 prosent av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 150 000 kroner.
§ 6-71 første ledd annet punktum oppheves.
§ 6-71 annet ledd skal lyde:
(2) Personlig skattyter med begrenset skatteplikt etter
§ 2-3 kan kreve fradrag for gjeldsrenter som om skatteplikten gjaldt
all formue og inntekt etter § 2-1 niende ledd, når skattyteren er
bosatt i annen EØS-stat og hele eller tilnærmet hele skattyterens
inntekt i inntektsåret skattlegges i Norge. Skattyter må dokumentere
at vilkårene for fradragsrett etter første punktum er oppfylt.
Nåværende § 6-71 annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 8-1 sjette ledd første punktum skal lyde:
Ved fastsettelsen av årets positive næringsinntekt fra
reindrift gis produsenten et inntektsfradrag på inntil 54
200 kroner per år.
§ 8-1 sjette ledd annet punktum skal lyde:
For inntekt over 54 200 kroner gis i
tillegg et fradrag på 32 prosent av den
overskytende inntekten opp til et samlet fradrag på 142
000 kroner.
§ 12-2 bokstav b første punktum skal lyde:
b) pensjon i og utenfor arbeidsforhold, føderåd,
livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold og engangs-
og avløsningsbeløp for slike ytelser.
§ 12-2 bokstav d skal lyde:
d) engangsutbetaling fra individuell
pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av departementet.
§ 12-2 bokstav e skal lyde:
e) engangsutbetaling fra pensjonsordning
etter innskuddspensjonsloven.
§ 14-41 første ledd ny bokstav j skal lyde:
j) fast teknisk installasjon i bygninger,
herunder varmeanlegg, kjøle- og fryseanlegg, elektrisk anlegg, sanitæranlegg,
heisanlegg o.l. Departementet kan gi forskrift om avgrensning av
fast teknisk installasjon.
§ 14-41 tredje ledd første punktum oppheves.
§ 14-41 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Driftsmidler som inngår i gruppe j skal avskrives under
ett for hver bygning.
§ 14-43 første ledd ny bokstav j skal lyde:
j) fast teknisk installasjon i bygninger
- 10 prosent.
§ 14-44 annet ledd første punktum skal lyde:
Ved realisasjon av driftsmiddel mv. i saldogruppe a til
d, samt j, jf. § 14-41 første ledd, skal vederlaget
så langt det ikke er inntektsført, nedskrives på saldoen for driftsmidlet.
§ 14-44 fjerde ledd første punktum skal lyde:
For gevinst på driftsmiddel i saldogruppe e til
j realisert ved brann eller annen ulykke eller ved ekspropriasjon
m.v. gjelder § 14-70 så langt den passer.
§ 15-2 annet ledd oppheves.
§ 15-4 nytt niende ledd skal lyde:
(9) Personer og boer som ikke har krav på personfradrag,
skal settes i skatteklasse 0. Personer som må bo i utlandet på grunn
av tjeneste i den norske stat, følger samme regler om klasseansettelse
som personer bosatt i Norge.
§ 16-10 tredje ledd skal lyde:
(3) Innbetalt sparebeløp kan ikke overstige 20 000 kroner
pr. inntektsår. Samlet innbetalt sparebeløp på kontoen kan ikke
overstige 150 000 kroner. For ektefeller som
lignes under ett for begges samlede formue og inntekt gjelder beløpsgrensene
i dette ledd for hver av dem. Sparebeløp fra barn som lignes under
ett med foreldrene, jf. § 2-14, kommer bare til fradrag i skatt
på inntekt som lignes særskilt.
§§ 17-10 og 17-11 med tilhørende deloverskrift oppheves.
VI
§ 5-60 annet punktum skal lyde:
Forrige punktum omfatter ikke renter ved tilbakebetaling
av petroleumsskatt.
VII
Overskriften i § 10-50 skal
lyde:
Samvirkeforetaks etterbetaling og avsetning til andelskapital
§ 10-50 første ledd skal lyde:
(1) Samvirkeforetak kan kreve fradrag i inntekten for etterbetalinger
til medlemmene etter samvirkeloven § 27. I tillegg kan det gis fradrag
for avsetning til felleseid andelskapital med inntil 15 prosent av
inntekten. Fradrag gis bare i inntekt av omsetning med medlemmene.
Omsetning med medlemmene og likestilt omsetning må fremgå av regnskapet
og kunne legitimeres.
§ 10-50 sjette ledd skal lyde:
(6) Boligbyggelag som omfattes av lov om boligbyggelag,
kan kreve fradrag for avsetning til felleseid andelskapital. Første
ledd annet til fjerde punktum gjelder tilsvarende, men slik at fradrag
kan gis i inntekt av omsetning med medlemmene og tilknyttede borettslag.
Nåværende § 10-50 sjette ledd blir nytt sjuende ledd.
VIII
§ 2-30 første ledd bokstav h
oppheves. Nåværende bokstav i til o blir bokstav h til n.
IX
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2008.
Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2008 for uttak fra norsk beskatningsområde etter
6. oktober 2008.
Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med
7. oktober 2008.
Endringene under V trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2009.
Endringen under VI trer i kraft 1. januar 2009.
Endringene under VII trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Endringene under VIII trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2009. For gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskaper
som har levert selvangivelse for 2007, trer endringene i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.
X
Ved ikrafttredelse av § 14-41
første ledd bokstav j gjelder følgende overgangsregel:
Departementet kan i forskrift gi bestemmelse om fordeling
av saldo for bygg i saldogruppe h og forretningsbygg i saldogruppe
i pr. 31. desember 2008, mellom eksisterende saldo for bygning og
faste tekniske installasjoner i saldogruppe j.
XI
Ved ikrafttredelse av endringene under VIII gjelder
følgende overgangsregel:
For fastsetting av inngangsverdi
i skattemessig åpningsbalanse for driftsmidler som har inngått i virksomheten
ved opphevingen av skattefritaket i § 2-30 første ledd bokstav h
gjelder følgende:
Inngangsverdien settes enten til
a. anskaffelsesverdi, tillagt senere
påkostninger, eller
b. dokumentert markedsverdi.
Anskaffelsesverdi etter a reduseres med beregnede
avskrivninger etter de avskrivningsregler og avskrivningssatser
som gjelder for vedkommende driftsmiddel, for eiertiden frem til
og med inntektsåret 2009.
Inngangsverdi for aksjer, obligasjoner og andre finansielle
eiendeler settes til markedsverdi.
Denne overgangsregel får ikke anvendelse for gjensidig
brann- og hysdyrforsikringsselskap, jf. skatteloven § 2-30 første
ledd bokstav h nr. 1 som har levert selvangivelse for inntektsåret
2007.
Departementet kan gi nærmere regler til utfylling og
gjennomføring av denne overgangsregelen.
XII
Ved ikrafttredelse av § 4-10
tredje ledd gjelder følgende overgangsregler:
(1) Ikke-børsnotert aksjeselskap eller allmennaksjeselskap
skal i vedlegg til selvangivelsen for inntektsåret 2008 verdsette
næringseiendom som har vært utleid i løpet av inntektsåret på grunnlag
av en beregnet utleieverdi.
(2) Ikke-børsnotert aksjeselskap eller allmennaksjeselskap
skal i vedlegg til selvangivelsen for inntektsåret 2008 oppjustere
verdien av næringseiendom som ikke har vært utleid i løpet av inntektsåret med
60 pst. etter at generell oppjustering for inntektsåret 2008 med
10 pst. er foretatt.
(3) Første og annet ledd gjelder likevel ikke
for ikke-børsnotert aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som i
sin helhet eies av et børsnotert aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.
(4) Fastsatt formuesverdi av næringseiendom etter
denne overgangsregel inngår i grunnlaget for beregning av aksjeselskapets
eller allmennaksjeselskapets skattemessige formuesverdi (dets samlede
nettoformue) per 1. januar 2009, jf. skatteloven § 4-12 annet og
fjerde ledd.
(5) Formuesverdien av næringseiendom etter denne
overgangsregel fastsettes av det skattekontoret som ligner aksjeselskapet
eller allmennaksjeselskapet.
(6) Departementet kan gi forskrift om fastsetting av
verdien av næringseiendom etter de foregående ledd.
O.
Vedtak til lov
om endringer i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving
av skatte- og avgiftskrav
(skattebetalingsloven)
I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av
skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 1-1 tredje ledd bokstav b
skal lyde:
b) forsinkelsesavgift, tilleggsskatt,
tilleggsavgift og tilleggstoll fastsatt i medhold av ligningsloven
eller lover som nevnt i annet ledd bokstavene a til i.
§ 5-4 annet ledd skal lyde:
(2) Aksjeselskap, allmennaksjeselskap samt likestilt selskap
og sammenslutning som utbetaler utbytte som er skattepliktig etter
skatteloven § 10-13, plikter å foreta forskuddstrekk til dekning
av inntektsskatt av slikt utbytte. Det tas ved forskuddstrekket ikke
hensyn til fradrag for skjerming etter skatteloven § 10-12. Innlåner
som etter avtale om verdipapirlån, jf. skatteloven § 9-11, utbetaler
utbyttekompensasjon som nevnt i skatteloven § 10-11 tredje ledd
til kontraktsmotpart hjemmehørende i utlandet, plikter å foreta
forskuddstrekk til dekning av inntektsskatt av slik kompensasjon.
§ 5-10 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler
til utfylling av denne paragrafen.
§ 5-13 skal lyde:
§ 5-13. Kontroll av arbeidsgivere
(1) Skatteoppkreveren skal føre kontroll med at arbeidsgivere
og andre som etter denne loven har plikt til å foreta trekk, sender
meldinger og foretar forskuddstrekk og utleggstrekk i samsvar med
reglene og de pålegg som er gitt. Skatteoppkreveren eller den offentlige
myndighet som har fullmakt fra skatteoppkreveren, kan
foreta bokettersyn hos den som plikter å foreta trekk, og kan herunder
kreve fremlagt skattekort, trekkpålegg og andre dokumenter og regnskapsmateriale
som har betydning for kontrollen. Med dokumenter menes
også elektronisk lagrede dokumenter. Pliktene foran gjelder også
elektroniske programmer og programsystemer. Også skattekontoret
eller Riksrevisjonen kan foreta slike ettersyn og kreve fremlagt
dokumenter som nevnt.
(2) Ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver kan
skatteoppkreveren eller skattekontoret foreta kopiering til datalagringsmedium
for senere gjennomgang hos arbeidsgiver, skatteoppkrever eller skattekontor.
Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser til utfylling
og gjennomføring av arbeidsgiverkontrollen, herunder begrensninger
for hvilke metoder for kopiering skatteoppkreveren kan benytte.
§ 6-5 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Dersom det er overveiende sannsynlig at det vil oppstå
et større avvik mellom utskrevet forskuddsskatt og utlignet skatt,
kan skattekontoret etter krav fra skattyter endre
utskrivningen.
§ 7-1 første ledd skal lyde:
(1) Når ligningen er gjennomført, skal forskuddstrekk,
utskrevet forskuddsskatt og tilleggsforskudd innbetalt innen fristene
i § 4-7 gå til fradrag i utlignet skatt. Avregningen foretas av
skatteoppkreveren for den kommunen hvor skattyter er skattepliktig
etter skatteloven §§ 3-1 og 3-4. For upersonlige skattytere som
nevnt i skatteloven § 3-2 skal avregningen foretas av skatteoppkreveren
for kontorkommunen. Har slike skattytere flere eller ingen kontorer foretas
avregningen av den skatteoppkrever som departementet bestemmer.
§ 10-22 første ledd skal lyde:
(1) Terminskatt forfaller til betaling 1. august,
1. oktober og 1. desember i inntektsåret og 1.
februar, 1. april og 1. juni i ligningsåret. Forfall er
likevel tidligst tre uker fra den dag da melding om terminskatten
ble sendt skattyter.
§ 10-40 første ledd bokstav b skal lyde:
b) vektårsavgiften for kjøretøyer som 1.
januar eller 1. juni er registrert i motorvognregisteret,
som forfaller til betaling i to like store terminer henholdsvis
20. februar og 20. august.
§ 10-40 første ledd ny bokstav d skal lyde:
d) avgift ved urettmessig bruk av merket
olje etter særavgiftsloven § 4, som forfaller til betaling tre uker
etter at melding om kravet er sendt.
§ 10-51 bokstav c skal lyde:
c) forsinkelsesavgift etter ligningsloven
§ 10-1 og gebyr etter ligningsloven § 10-8
§ 10-51 bokstav f skal lyde:
f) tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2, tilleggsavgift
etter folketrygdloven § 24-4 tredje ledd, lov
19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §§ 64 og 73, lov 19. juni
1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver § 44, lov 19. mai 1933
nr. 11 om særavgifter § 3, lov 19. juni 1959
nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 3 og tilleggstoll
etter tolloven § 69
§ 16-20 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Når selskap eller innlåner er pålagt trekkplikt
etter § 5-4 annet ledd gjelder ikke ansvarsbegrensningen i tredje
punktum.
§ 19-3 nr. 11 første avsnitt oppheves.
Nåværende § 19-3 nr. 11 annet til syvende avsnitt blir
første til sjette avsnitt.
§ 19-3 nr. 13 første avsnitt skal lyde:
§ 5-1 skal lyde:
Skattebetalingsloven kapitlene 4, 6 og 7 om forskudd på
skatt og avregning får tilsvarende anvendelse for skattytere som
skattlegges etter § 3-1.
§ 19-3 nr. 13 annet avsnitt skal lyde:
§ 5-2 fjerde ledd skal lyde:
Skattebetalingsloven § 5-12 gjelder
tilsvarende.
§ 19-3 nr. 13 tredje avsnitt skal lyde:
§ 5-2 femte ledd skal lyde:
Arbeidsgiveren skal levere terminvis oppgave over foretatt
lønnstrekk til skatteoppkreveren for Svalbard senest en måned etter
utløpet av terminen. Hver termin omfatter seks kalendermåneder og
starter henholdsvis 1. januar og 1. juli.
§ 19-3 nr. 13 fjerde avsnitt skal lyde:
§ 5-2 åttende ledd oppheves.
§ 19-3 nr. 13 femte avsnitt skal lyde:
§ 5-2 niende ledd blir åttende ledd.
§ 19-3 nr. 14 fjerde avsnitt skal lyde:
Ny § 11 skal lyde:
(1) På bakgrunn av meldepliktiges opplysninger mv. utsteder skattekontoret en
oppgjørsblankett for den som er trekkpliktig etter § 7. Den trekkpliktige skal
gi opplysninger om samtlige skattepliktige ytelser som er utbetalt
til artisten i forbindelse med arrangementet, og eventuelle fradragsberettigede
utgifter, samt beregne skattetrekkets størrelse.
(2) Fullstendig utfylt oppgjørsblankett sendes skattekontoret senest
syv dager etter at trekk er foretatt. Artisten skal ha gjenpart
av oppgjørsblanketten som kvittering for foretatt trekk.
(3) Oppgjørsblanketten erstatter lønnsoppgave etter ligningsloven
§ 6-2, men har for øvrig samme virkning.
§ 19-3 nr. 16 fjerde avsnitt skal lyde:
§ 6-40 femte ledd bokstav b og c skal lyde:
b) rentetillegg som omfattes av skattebetalingsloven
§ 11-5 ved for lite innbetalt skatt,
c) renter som omfattes av skattebetalingsloven § 11-2 ved
for lite innbetalt skatt, med unntak for renter ved for lite innbetalt
skatt etter petroleumsskatteloven.
II
§ 2-7 første punktum skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at Statens innkrevingssentral
skal innkreve nærmere bestemte skatte- og avgiftskrav eller
andre krav som tilkommer staten og som hele eller deler av loven
gjelder for, med unntak for krav som innkreves av skatteoppkreverne
for kommunene.
III
§ 8-2 første ledd oppheves.
Annet til femte ledd blir første til fjerde ledd.
IV
§ 10-32 første og annet ledd
skal lyde:
(1) Ved arv og gave av eiendeler og rettigheter i enkeltpersonforetak
og andel eller aksje i selskap omfattet av arveavgiftsloven § 11
A som oppfyller vilkårene i annet ledd, kan arvingen eller gavemottakeren
kreve at beregnet arveavgift skal betales i like store årlige avdrag
over inntil tolv år regnet fra første forfall,
uten renter av gjenstående avgiftsbeløp i denne perioden. Første
avdrag forfaller på det tidspunkt som følger av § 10-31. Har den
avgiftspliktige valgt kortere avdragstid enn tolv år
kan denne senere utvides til inntil tolv år.
(2) Bestemmelsen i første ledd gjelder når overdrageren
eller dennes ektefelle eller samboer (som definert i arveavgiftsloven
§ 47 A) umiddelbart før overdragelsen direkte eller indirekte eier
minst 25 pst. av aksjene eller andelene i selskapet. Ved avgjørelsen
av om dette vilkår er oppfylt, skal man også regne med andeler og
aksjer som er eid av overdragers ektefelle eller samboer og arvinger
omfattet av arveloven §§ 1 til 3, når disse tidligere var eid av
arvelateren eller giveren eller dennes ektefelle eller samboer.
V
Endringene under I trer i kraft straks.
Endringen under II trer i kraft fra 1. januar 2009.
Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2009.
Endringen under IV trer i kraft straks med virkning for arv og
gave hvor rådigheten erverves av arve- og gavemottaker 1. januar
2009 eller senere.
P.
Vedtak til lov
om endringer i lov 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i
lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 14. desember 2007 nr. 107 om endringer i lov 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
X. Overgangsregler. Ved ikrafttredelse av endringene
under V §§ 8-14, 8-15 og 8-17 gjelder følgende overgangsregel:
Nytt tiende ledd skal lyde:
(10) Selskap som har gjenstående ubeskattet gevinst
etter annet eller tredje ledd kan ikke yte lån til eller stille
sikkerhet til fordel for skattytere utenfor ordningen med direkte
eller indirekte eierinteresser i selskapet. Tilsvarende gjelder
for lån til eller sikkerhetsstillelse til fordel for selskap som
slik skattyter har direkte eller indirekte eierinteresser i, eller
til skattyterens nærstående. Som nærstående regnes skattyterens
foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, barnebarn, samboer
eller samboers foreldre.
II
Overgangsregel XI oppheves.
III
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2007.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2008.
Q.
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel
(tolloven)
I lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven)
gjøres følgende endringer:
I
§ 13-4 første ledd skal lyde:
(1) For å kontrollere riktigheten av dokumenter, erklæringer
eller andre opplysninger som pliktes gitt etter denne lov, kan tollmyndighetene
eller den myndighet departementet bestemmer, foreta eller la foreta
undersøkelse av bedriftslokale som helt eller delvis disponeres
av den opplysningspliktige. Ved gjennomsyn av virksomhetens
arkiver kan tollmyndighetene foreta kopiering til datalagringsmedium
for senere gjennomgang hos den opplysningspliktige eller hos tollmyndighetene.
Når det kreves skal den opplysningspliktige uten opphold gi innsyn
i, legge frem, utlevere eller sende inn registrerte regnskapsopplysninger,
regnskapsmateriale, kontrakter, korrespondanse, styre- og forhandlingsprotokoller,
og andre dokumenter av betydning for kontrollen. Med dokumenter
menes også elektronisk lagrede dokumenter. Pliktene gjelder også
elektroniske programmer og programsystemer. Tollmyndighetene
kan også ta ut nødvendige prøver av varer for undersøkelse. Slike prøver
kan tas uten vederlag.
II
§ 3-1 skal lyde:
§ 3-1 Varslings-, melde- og fremleggelsesplikt mv.
(1) Den som bringer en vare til eller fra tollområdet,
skal gi forhåndsvarsel til tollmyndighetene om varen.
(2) Enhver som bringer en vare til eller fra tollområdet,
plikter å melde fra om dette til tollmyndighetene, og å fremlegge
eller oppgi varen for kontroll. Tilsvarende gjelder plikt til å
registrere varen.
(3) Varslings-, melde-, fremleggelses-,
oppgave- og registreringsplikten etter første og annet ledd
gjelder likevel ikke person som bare bringer med vare som:
a) ved innførselen er toll- og avgiftsfritt reisegods etter
§ 5-1 første ledd bokstav a og § 6-1 første ledd bokstav a, og som
kan innføres uten spesielle tillatelser, eller
b) ved utførsel er unntatt fra deklareringsplikten etter
§ 4-11, og som kan utføres uten spesielle tillatelser.
(4) Tollmyndighetene kan innføre forenklede rutiner for
pliktene etter annet og tredje ledd på grenseoverganger,
fergeterminaler, flyplasser og andre innpasseringssteder, dersom
forholdene ligger til rette for det.
(5) Tollmyndighetene kan autorisere foretak. Autoriserte
foretak kan pålegges mindre omfattende plikter etter første ledd
og innrømmes lettelser ved kontroll.
(6) Departementet kan gi forskrift om pliktene
etter denne paragraf, herunder om unntak fra pliktene. Departementet
kan også gi forskrift om autorisering av foretak, herunder om vilkår
for å bli autorisert og om tilbakekall av autorisering, og om lettelser
fra varslingsplikt etter første ledd og ved kontroll etter femte
ledd.
Overskriften til § 3-7 skal lyde:
Meldeplikt ved avreise fra tollområdet
Overskriften til § 4-10 skal lyde:
Deklareringsplikt ved innførsel
Overskriften til § 4-11 skal lyde:
Deklareringsplikt ved utførsel
§ 4-13 tredje ledd skal lyde:
(3) Tillatelsen kan endres eller tilbakekalles dersom innehaveren
av tillatelsen gjør seg skyldig i vesentlige eller gjentatte brudd
på vilkårene for tillatelsen eller tilsvarende brudd på toll- og vareførselslovgivningen.
Overskriften til § 5-2 skal lyde:
Vare til bruk mv. i transportmidler i ervervsmessig
virksomhet
§ 5-2 første ledd bokstav a skal lyde:
a) proviant og forbruksvare som medbringes og
forbrukes eller selges om bord i fartøy eller
luftfartøy under reise til og fra tollområdet og under opphold der,
Overskriften til § 5-3 skal lyde:
§ 5-3 Vare til fremmede makters representasjoner
og internasjonale organisasjoner mv.
§ 5-3 første ledd bokstav c og ny bokstav d skal lyde:
c) andre internasjonale organisasjoner,
d)offentlig finansierte samarbeidsprosjekter
med annen stat.
§ 12-3 annet ledd skal lyde:
(2) Havnevesenets tjenestepersonell, fyrvoktere og statsloser
som under sin tjeneste eller i stillings medfør får kjennskap til
overtredelser av toll- og vareførselslovgivningen eller
forhold som viser at slike overtredelser tilsiktes, skal søke å
hindre overtredelsen, og uten ugrunnet opphold underrette tollmyndighetene
eller påtalemyndigheten.
§ 12-9 annet og tredje ledd skal lyde:
(2) Opplysninger overgitt undersøkelsesmyndighetene
under forutsetning om fortrolighet, skal undergis taushetsplikt
så langt annet ikke følger av lov.
(3) Departementet kan gi forskrift om
undersøkelse og saksbehandling i saker om særlige beskyttelsestiltak
etter denne paragraf, herunder om undersøkelsesprosedyrer, notifikasjon,
kunngjøring og iverksettelse av vedtak om tiltak og om betaling
og tilbakebetaling.
§ 12-12 femte ledd skal lyde:
(5) Departementet kan gi forskrift om
endringsfrister etter denne paragraf, herunder om tollmyndighetenes
adgang til å treffe vedtak om endring til gunst der den uriktige
beregningen skyldes tollmyndighetenes forhold.
III
Endringen under I trer i kraft straks.
Endringene under II trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
R.
Vedtak til mellombels lov
om tillegg til lov 6. juni 1975 nr. 29
om eigedomsskatt til kommunane
I
For skatteåret 2009 skal eigedomsskatten på anlegg
som nemnd i skatteloven § 18-5 første leden reknast ut etter verdet
(taksten) som vert sett ved likninga året før skatteåret, med følgjande
korrigering:
Ved utskrivinga skal verdet endrast
såleis at rentesatsen etter skatteloven § 18-5 niande leden andre punktum
skal vere gjennomsnittet av renta på statskassevekslar med 12 månaders
gjenståande løpetid, rekna på grunnlag av inntektsåret og dei to
førre inntektsåra pluss 3 prosentpoeng, korrigert for gjennomsnittet
av årleg inflasjon for dei same tre inntektsåra, målt etter endringa
i den gjennomsnittlege konsumprisindeksen frå året før.
Renta etter den føregåande leden skal avrundast til næraste
tidels prosentpoeng. Gjennomsnittet av renta over tre år på statskassevekslar
med 12 månaders gjenståande løpetid og gjennomsnittet over tre år av
årleg inflasjon skal avrundast til næraste hundredels prosentpoeng.
II
Reglane under I tek til å gjelde straks, og får verknad for skatteåret
2009. Lova fell bort 1. januar 2010 med verknad frå og med skatteåret
2010.
Jeg gjør oppmerksom på at det i Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) Skatte-
og avgiftsopplegget – lovendringer, er oppdaget enkelte feil. Jeg
anmoder om at finanskomiteen i sin innstilling retter opp disse
i samsvar med gjennomgangen nedenfor.
Jeg viser til kapittel 17 om forholdet mellom pensjonsbegrepet
og personinntektsbegrepet i skatteloven. I punkt 17.1.1 på side
108 vises det til forslag til endring i folketrygdloven § 3-15 annet
ledd bokstav a og § 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a. Ved en inkurie er
en del av gjeldende ordlyd ikke videreført i forslaget til § 23-3
annet ledd nr. 1 bokstav a. Dette gjelder avslutningen av bestemmelsen
hvor henvisningen til støtte etter lov om supplerande stønad til
personar med kort butid i Norge er falt ut. Videre er det en tegnsetting
i begge bestemmelsene som bør rettes.
Ved en oppretting bør forslagene utformes slik:
§ 3-15 annet ledd bokstav a skal lyde:
a. pensjon i og utenfor arbeidsforhold, føderåd, livrente
som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp
for slike ytelser, engangsutbetaling fra
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven og engangsutbetaling fra
individuell pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av departementet.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
a. pensjon i
og utenfor arbeidsforhold, føderåd, livrente som er ledd i
pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for
slike ytelser, engangsutbetaling fra
pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, engangsutbetaling fra individuell
pensjonsavtale som er i samsvar med regler gitt av departementet
og støtte etter lov om supplerande stønad til personar med kort
butid i Noreg.
I forslaget til skatteloven ny § 9-14 tredje ledd bokstav a er
det vist til § 14-41 første ledd a samt c til i. Ved en feil er
det ikke tatt hensyn til forslaget på side 169 om å føye en ny bokstav
j til § 14-41 første ledd. Ved oppretting bør ny § 9-14 tredje ledd
bokstav a lyde:
"fysiske driftsmidler som nevnt i § 14-41
første ledd a samt c til j,"
Jeg viser til forslag i kapittel 6 om innstramming i fritaksmetoden.
I punkt 6.3 fremgår det at "Inntektsføringen
vil gjelde alle skattytere som er omfattet av fritaksmetoden etter
skatteloven § 2-38 første ledd bokstav a til h. Reglene vil ikke
gjelde utenlandske selskap som er unntatt fra kildeskatt etter bestemmelsens
bokstav i." I forslaget til endring i skatteloven § 2-38 sjette
ledd er det i tråd med dette foreslått at regelen skal gjelde selskap
som nevnt i første ledd a til h.
Riktig henvisning til utenlandske selskap er skatteloven § 2-38
første ledd bokstav k. Ved oppretting av feilen bør § 2-38 sjette
ledd lyde:
"For skattytere som nevnt i første ledd
bokstav a til j skal tre prosent av inntekt som er fritatt forskatteplikt
etter denne paragraf, likevel anses som skattepliktig inntekt."
I skatteloven er det foreslått en økning av reindriftsfradraget,
jf. § 8-1 sjette ledd første punktum. Ved en trykkfeil er det i
lovforslaget falt ut et "av". Etter oppretting bør § 8-1 sjette
ledd første punktum lyde:
"Ved fastsettelsen av årets positive næringsinntekt fra reindrift
gis produsenten et inntektsfradrag på inntil 54
200 kroner per år".
I ikrafttredelsesbestemmelsen for forslaget om innføring av generelle
regler i skatteloven om beskatning ved uttak fra norsk beskatningsområde
er det blitt trykkfeil i et årstall. Ved oppretting bør del IX tredje
ledd lyde:
"Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og
med inntektsåret 2008 for uttak fra norsk beskatningsområde etter
6. oktober 2008."
I proposisjonen kapittel 10 side 86 og side 90 punkt 10.6 er
det foreslått at skattefritaket i skatteloven § 2-30 første ledd
bokstav h oppheves med virkning fra og med 2008 for gjensidig brann-
og husdyrforsikringsselskaper som har levert selvangivelse for inntektsåret
2007. I lovforslaget om ikrafttredelse er opphevelsen fra 2008 imidlertid
bare angitt for Gjensidige Forsikring BA. Lovforslaget om ikrafttredelsesbestemmelser
til skatteloven, IX siste ledd siste punktum, bør etter oppretting
lyde:
"For gjensidig brann- og husdyrforsikringsselskaper
som har levert selvangivelse for 2007 trer endringen i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2008."
Jeg viser til forslag i kapittel 22 om presiseringer i virksomhetskontrollbestemmelsene
i skatte-, toll- og avgiftslovgivningen. I punkt 22.5.3 fremgår
det at departementet finner det uheldig at hjemmelen for å føre
kontroll med at arbeidsgiver beregner arbeidsgiveravgift i samsvar
med gjeldende regler bare følger av forskrift. Departementet foreslår
derfor at selve kontrollbestemmelsen innarbeides i folketrygdloven. Bestemmelsen
er bygget opp tilsvarende skattebetalingsloven 2005 § 5-13 om kontroll
av arbeidsgivere. Ved en feil er regelen i skattebetalingsloven
2005 § 5-13, som bl.a. gir skattekontoret adgang til å gjennomføre
ettersyn og kreve dokumenter fremlagt, ikke nevnt i forslaget til
endring i folketrygdloven § 24-5. Det kan derfor nå se ut som at
departementet går inn for å endre hvem som skal ha kontrollkompetanse
for arbeidsgiveravgiften. En slik endring er ikke tilsiktet.
Ved oppretting bør § 24-5 annet ledd siste punktum lyde:
"Også skattekontoret eller Riksrevisjonen
kan foreta slike ettersyn og kreve fremlagt dokumenter som nevnt."
I departementets tilrådningstekst på side 11 og side 154 og i
forslag til stadfestelsestekst på side 155 står det at lov 10. juni
1966 nr. 5 (tolloven) er fra 1666. Riktig årstall etter oppretting
skal være 1966. I tiden etter eneveldets innføring i Danmark-Norge
i 1660 var det riktignok en aktiv tollregulering fra København for
å skaffe kongemakten viktige tollinntekter. Årlig tollproveny fra
Norge steg fra ca 250 000 riksdaler i 1650-årene til ca 450 000
riksdaler rundt 1670, og utgjorde etter hvert over halvparten av
kongemaktens norske statsinntekter. I 1666 ble bl.a. tollen på trelasteksporten
til Nederland tredoblet. Men Stortingets tidligere tollov, som snart
avløses av den nye tolloven av 2007, er fra 1966.
Jeg viser til brev 7. november 2008 fra stortingsrepresentant
Marianne Aasen vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse:
"Hva kan gjøres for å bøte på konsekvensene for kommunenes eiendomsskatteinntekter
som følge av at den normerte risikofrie renten som benyttes ved skattlegging
av kraftforetak ble endret 31. januar 2008?
Ved forskrift av 31. januar 2008 nr. 90 endret Finansdepartementet
beregningsgrunnlaget for den normerte risikofrie renten fra "gjennomsnittlig rente på statsobligasjoner
med tre års løpetid, beregnet på grunnlag av inntektsåret og de
to foregående inntektsårene" til "årsgjennomsnittet av renten på
statskasseveksler med 12 måneders gjenstående løpetid fra 2007". Endringen
vil medføre en nedgang i eiendomsskatten for flere kommuner med
kraftverk for skatteåret 2009. Den nye metoden fører også til mer kortsiktige
variasjoner i renten fra år til år, og dermed større kortsiktige
variasjoner i eiendomsskatteinntektene for kommunene.
Det bes om lovteknisk bistand til utforming av nødvendige endringer
i regelverket for å unngå slike variasjoner i kommunenes inntekter
fra eiendomsskatt på kraftverk, med virkning fra og med eiendomsskatteåret
2009."
Eiendomsskatt på kraftanlegg blir skrevet ut på grunnlag av anleggenes
ligningsmessige formuesverdi. Formuesverdien på anleggene fastsettes
etter særlige regler i skatteloven med tilhørende forskrift. For anlegg
over 10 000 kVA beregnes formuesverdien som nåverdien over uendelig
tid av et gjennomsnitt av de fem siste års normerte salgsinntekter
fratrukket driftskostnader, eiendomsskatt og grunnrenteskatt. Det
gis fradrag for nåverdien av fremtidig investeringsbehov beregnet
etter en sjablonmetode. Formuesverdien beregnes på bakgrunn av en
kapitaliseringsrente fastsatt i forskrift.
I St.prp. nr. 1 (2007-2008) ble det foreslått å endre beregningen
av den normerte risikofrie renten i grunnrentebeskatningen fra gjennomsnittet
av renten for statsobligasjoner med tre års løpetid over tre år,
til årsgjennomsnittet av renten på statskasseveksler med 12 måneders
løpetid. Den nye renteberegningsmetoden, herunder kapitaliseringsrenten,
ble endret med forskrift av 31. januar 2008.
Bakgrunnen for endringen var blant annet et ønske om forenkling
og likebehandling ved fastsettelse av ulike rentestørrelser, herunder
renten i petroleumsbeskatningen. Renten for beregning av formuesverdi
av kraftanlegg (kapitaliseringsrenten) har siden de nye reglene
ble innført, blitt beregnet på grunnlag av den risikofrie renten,
jf. forskrift til skatteloven. Kapitaliseringsrenten for beregning
av anleggenes formuesverdi, som også får betydning for fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget, fastsettes ved at den risikofrie renten
i grunnrenteskatten tillegges et risikotillegg på 3 prosentpoeng
og korrigeres for inflasjon. For inntektsåret 2007, som ligger til grunn
for eiendomsskatten i 2009, er kapitaliseringsrenten fastsatt til
7,1 prosent.
Endringene i beregningen av den risikofrie renten, og dermed
også kapitaliseringsrenten for eiendomsskatteformål, vil isolert
sett gi en overgangseffekt med reduserte eiendomsskatteinntekter
til kommunene i 2009 på grunn av høyere rente og lavere inflasjon
i 2007 sammenlignet med de foregående årene. Over tid skal dette
ikke ha særlig betydning for kommunenes inntekter fra eiendomsskatten.
Ettersom en nå benytter et årsgjennomsnitt i stedet for et gjennomsnitt
over tre år, vil imidlertid endringer i renten slå ut tilsvarende
raskere i beregningen av grunnlaget for eiendomsskatten.
Det er lagt inn flere elementer i eiendomsskattereglene for kraftverk
for å dempe effekten av endringer i blant annet kraftproduksjon
og kraftpriser. Ved fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget beregnes verdien
av inntektene som et rullerende gjennomsnitt over fem år av kraftpriser
multiplisert med produksjon. Videre er det regler for hvor lav og
høy eiendomsskatten kan bli (minimums- og maksimumsreglene). Kraftkommuner
som får eiendomsskatten beregnet etter minimums- og maksimumsreglene
vil ikke bli påvirket av endret beregningsmetode for kapitaliseringsrenten.
Kraftkommunene mottar også naturressursskatt som sikrer disse kommunene
en nedre, særskilt stabilitet i skatteinntektene. Kraftkommunene
mottar videre inntekter fra konsesjonskraft og eiendomsskatt. Verdien
av konsesjonskraften har økt fra om lag 530 mill. kroner i 2001
til et anslag på om lag 2590 mill. kroner i 2006. Det bør samtidig legges
til at det har vært en betydelig økning i eiendomsskatten på kraftverk,
fra om lag 900 mill. kroner i 2001 til i størrelsesorden 1,8 mrd.
kroner i 2008.
Etter eigedomsskattelova § 8 skal eiendomsskatt på kraftanlegg "reknast ut etter verdet (taksten) som eigedomen
vert sett i ved likninga året før skatteåret". Bestemmelsen
bygger på et grunnleggende prinsipp om at eiendomsskatten skal beregnes
på grunnlag av anleggenes ligningsmessige formuesverdi, som fastsettes
etter særlige regler i skatteloven § 18-5.
Dersom en skal motvirke markerte, årlige endringer eiendomsskatten
på kraftverk, bør en gå tilbake til en gjennomsnittlig rente over
3 år, men beholde samme rente som i grunnrenteskatten. Dette innebærer
at kapitaliseringsrenten bør ta utgangspunkt i gjennomsnittet av
renten på statskasseveksler med 12 måneders gjenstående løpetid
over tre år.
Gjennomsnittet over tre år av renten på statskasseveksler med
12 måneders gjenstående løpetid gir en rente på 4,9 prosent for
inntektsåret 2007 som ligger til grunn for eiendomsskatten i 2009.
Til sammenligning ville tidligere metode, der en benyttet gjennomsnittlig
rente på statsobligasjoner med tre års løpetid over en treårsperiode,
gitt en kapitaliseringsrente på 5,2 prosent. En kapitaliseringsrente
på 4,9 prosent gir et anslag på eiendomsskatten fra kraftverk i
2009 på om lag 1890 mill. kroner. Til sammenligning kan eiendomsskatten
i 2009 med gjeldende grunnlag, inkludert en kapitaliseringsrente
på 7,1 prosent, anslås til om lag 1700 mill. kroner. Ved beregningene
avrundes gjennomsnittet av renten over tre år på statskasseveksler
med 12 måneders gjenstående løpetid og gjennomsnittet over tre år
av årlig inflasjon til nærmeste hundredels prosentpoeng. Kapitaliseringsrenten
avrundes til nærmeste tidels prosentpoeng. En tilsvarende avrundingsmetode
ble benyttet før forskriftsendringen av 31. januar 2008.
Eiendomsskattegrunnlaget for 2009 beregnes med utgangspunkt i
anleggenes formuesverdi fastsatt i forbindelse med ligningen for
inntektsåret 2007, som nå foreligger. En endring av renten med virkning for
eiendomsskatteåret 2009 innebærer at formuesverdiene for inntektsåret
2007 må justeres. Det er ikke mulig å vedta slike skatteskjerpende
tiltak (økning av formuesverdiene) med tilbakevirkende kraft for
inntektsåret 2007. For at en ny renteberegningsmetode skal få virkning
for eiendomsskatteåret 2009, er det nødvendig å vedta en midlertidig
lov for dette skatteåret som fraviker prinsippet i eigedomsskattelova
om at anleggenes fastsatte formuesverdi skal legges til grunn ved
eiendomsskatteutskrivingen.
For at samme metode skal legges til grunn for senere skatteår
(dvs. fra og med eiendomsskatteåret 2010), må forskrift 19. november
1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven
av 26. mars 1999 nr. 14 kapittel 18 endres. Forskriften endres av
departementet i tråd med Stortingets vedtak i saken.
Lovteknisk kan en ny kapitaliseringsrente med virkning fra og
med eiendomsskatteåret 2009 innføres på følgende måte:
Lov om mellombels tillegg til lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane
I
For skatteåret 2009 skal eigedomsskatten på anlegg som nemnd
i skatteloven § 18-5 første leden reknast ut etter verdet (taksten)
som vert sett ved likninga året før skatteåret, med føljande korrigering:
Ved utskrivinga skal verdet endrast såleis at rentesatsen etter
skatteloven § 18-5 niande leden andre punktum skal vere gjennomsnittet
av renta på statskassevekslar med 12 månaders gjenståande løpetid, berekna
på grunnlag av inntektsåret og dei to førre inntektsåra pluss 3
prosentpoeng, korrigert for gjennomsnittet av årleg inflasjon for
dei same tre inntektsåra, målt etter endringa i den gjennomsnittlege konsumprisindeksen
frå året før.
Renta etter den føregåande leden skal avrundast til næraste tidels
prosentpoeng. Gjennomsnittet av renta over tre år på statskassevekslar
med 12 månaders gjenståande løpetid og gjennomsnittet over tre år av
årleg inflasjon avrundast til næraste hundredels prosentpoeng.
II
Endringa under I tek til å gjelde straks, og får verknad for
skatteåret 2009. Lova blir oppheva 1. januar 2010 med verknad frå
og med skatteåret 2010.
En slik lov vil i tilfelle bli fulgt opp med følgende departementsvedtak
om forskriftsendring:
I forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring
mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 gjøres følgende endring:
I
§ 18-8-4 skal lyde:
Rentesatsen etter skatteloven § 18-5 niende ledd annet punktum
settes til gjennomsnittet av renten på statskasseveksler
med 12 måneders gjenstående løpetid, beregnet på grunnlag av inntektsåret
og de to foregående inntektsårene tillagt 3 prosentpoeng,
korrigert for gjennomsnittet av årlig inflasjon
for de samme inntektsårene, målt etter endringen i den gjennomsnittlige
konsumprisindeksen fra året før.
§ 18-8-5 skal lyde:
Rentene etter § 18-8-1 til § 18-8-4 avrundes
til nærmeste tiendels prosentpoeng. Gjennomsnittet av renten over
tre år på statskasseveksler med 12 måneders gjenstående løpetid
og gjennomsnittet over tre år av årlig inflasjon etter § 18-8-4
avrundes til nærmeste hundredels prosentpoeng.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2008.
Oslo, i finanskomiteen, den 20. november 2008
Reidar Sandal |
Marianne Aasen |
leder |
ordfører |