Komiteen viser til at
husleieloven i dag har to systemer for leieprisvern. Ved avtale
om ny utleie, er det markedsleien som avgjør hvilket leienivå som kan
kreves. Dette fremgår av bestemmelsene §§ 3-1 og 4-1. Deretter reguleres
leien iht. konsumprisindeks én gang i året, første gang 12 måneder
etter at avtalen ble inngått. Etter 2,5 år kan begge parter varsle
om regulering til gjengs leie, med en frist på 6 måneder. Det vil
si at gjengs leie reguleres første gang med virkning etter tre års
leieforhold. Dette er fastslått i § 4-3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, ber departementet komme tilbake
med en vurdering av konsekvensene ved eventuell innføring av gjengs
leie så snart statistikk over dette foreligger. Formålet er at leiere
skal sikres mot urimelige leievilkår, og å få en oversikt over om
det finnes bedre måter å regulere husleieområdet på enn det som
finnes i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader om gjengs leie i innstillingens pkt. 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at gjengs leie som begrep har en betydelig
effekt for at utleier og leietaker blir enig om leienivå uten at
det blir en sak i rettsystemet. Disse medlemmer er
redd for at hvis det lages detaljerte lister på det nivå som flertallet
legger opp til vil det i realiteten bli en statlig styring av leieprisen
som setter markedsmekanismene ut av spill. En slik utvikling vil
over tid redusere tilbudssiden i leiemarkedet. Disse
medlemmer er overrasket over at flertallet går inn for denne
type løsninger uten at konsekvensene er utredet.