Komiteen har merket seg
at det foreslås å erstatte dagens rehabiliteringspenger, ytelser
under yrkesrettet attføring og tidsbegrenset uførestønad med arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader. Komiteen ser det
som viktig at formålet med arbeidsavklaringspenger skal være å sikre
inntekt for personer mens de får aktiv behandling, deltar på et
arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe
seg eller beholde arbeid. Komiteen viser
videre til at formålet med tilleggsstønadene skal være å kompensere
for bestemte utgifter i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet
tiltak.
Komiteen peker på at det skal være
en årsakssammenheng mellom den nedsatte arbeidsevnen og helseproblemene,
men at det i dette ikke kreves at sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken
til den reduserte arbeidsevnen, men at helseproblemene er en vesentlig
medvirkende årsak. Komiteen viser til
at arbeidsavklaringspenger forbeholdes personer som har mer enn
rent forbigående problemer med å komme i arbeid. Komiteen understreker
at det skal tilbys bistand og oppfølging til den som mottar arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader, og at dette skal bidra til å sette vedkommende
i stand til å komme tilbake i arbeid. Motivasjon og egeninnsats
er viktig for å realisere dette målet. Komiteen viser
til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal bidra aktivt i prosessen
med å komme i arbeid. Komiteen understreker
at de krav som stilles til egenaktivitet, aktivitetsplikten, tilpasses
den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter intensjonen
om at det skal legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn,
interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver,
arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder. Disse medlemmer støtter videre at det
ikke skal være helsetilstanden i seg selv som er avgjørende, men
at arbeidsevnen er nedsatt varig eller for lang tid og at mottakere
skal vurderes i forhold til ethvert arbeid de er i stand til å utføre.
Disse medlemmer viser til at Kreftforeningen
uttaler i sitt høringsnotat:
"For enkelte alvorlig og langvarig syke er aktivitetsplikt
ikke realistisk før behandlingen og rehabiliteringen eventuelt gir
resultater som tilsier at arbeid og aktivitet er aktuelt. For mange
er ro og restitusjon uten krav og sanksjoner helt avgjørende for
å komme tilbake til en normalisert tilværelse etter krevende sykdom".
Disse medlemmer understreker viktigheten av
at mottakere av arbeidsavklaringspenger bidrar aktivt i prosessen
med å komme i arbeid, og at det skal gå fram av loven at krav til
egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå.
Komiteen viser til at
dersom et aktivitetskrav ikke er oppfylt, vil det kunne fattes vedtak
om at retten til ytelse faller bort inntil vilkårene igjen er oppfylt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser videre til at fravær på inntil én dag per meldeperiode og
fravær som skyldes sykdom, ikke skal føre til reduksjon av ytelsen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, peker på at bakgrunnen for denne regelen ikke er
at alle mottakere av ytelsen skal ha rett til å ta fri en dag i
hver meldeperiode. Begrunnelsen for bestemmelsen er at de fleste
deltakere i arbeidsmarkedstiltak er i tiltak på heltid og at de,
i likhet med arbeidstakere, har behov for å be seg fri fra jobben
for å utføre private gjøremål som bare kan utføres på dagtid. Alternativene
til bestemmelsen som er foreslått videreført fra dagens attføringsregelverk,
er å lage en lang liste over forhold som gir rett til å ta fri fra
tiltaket, eller å bruke administrative ressurser på å avgjøre søknader
om velferdspermisjon.
Et tredje flertall, alle
unntatt medlemmet fra Høyre, peker på at aktivitetskravene skal
tilpasses den enkelte mottaker, og at det i praksis er lite hensiktsmessig
å la bagatellmessige brudd føre til stans i ytelsen når det er fastslått
at vedkommende trenger bistand og oppfølging for å komme i arbeid. Dette flertallet vil videre presisere
at hvis mottakeren har hatt god grunn til å bryte aktivitetskravet,
og det har skjedd stans i utbetalingen, skal vedkommende få etterbetalt
ytelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag
om at fravær på inntil én dag pr. meldeperiode (14 dager) ikke skal føre
til redusert ytelse. Dette vil i realiteten legitimere én dags fravær,
hver fjortende dag, noe som er uheldig. Disse
medlemmer mener adgangen til fravær skal begrenses til å gjelde
dokumentert sykefravær eller som skyldes dokumenterte "sterke velferdsgrunner".
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende endring i § 11-9:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-9 skal lyde:
Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til
reduksjon av ytelsene. Fravær som skyldes sterke velferdsgrunner,
må dokumenteres."
Disse medlemmer peker på at arbeidsavklaringspenger
i intensjonen for loven defineres som ytelse for tapt arbeidsinntekt. Disse medlemmer deler ikke flertallets
begrunnelse når de uttaler at mottakere skal ha rett til én dags
fravær i løpet av en fjorten dagers periode, fordi en "har behov
for å be seg fri fra jobben for å utføre private gjøremål som bare
kan utføres på dagtid." Disse medlemmer ber
flertallet redegjøre for hvilke "gjøremål" dette i så fall er snakk
om, og på hvilken måte disse skiller seg fra gjøremål arbeidstakere
for øvrig må tilpasse en arbeidshverdag. Det forventes at helseoppfølging
og andre forhold som er viktig i selve avklaringsarbeidet er ting
som vil legges inn i den individuelle oppfølgingen av hver enkelt
mottaker av arbeidsavklaringspenger, og sånn sett ikke rammes av
en innstramming av fraværsmuligheten.
Komiteen legger vekt på
at arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader skal kunne gis så
lenge det er påkrevd for at vedkommende skal kunne gjennomføre nødvendig
aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lenger
enn i fire år.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at det i forskrift skal fastsettes at
vedtak om arbeidsavklaringspenger innenfor en slik ytre varighet
som hovedregel skal fastsettes for maksimalt ett år om gangen. Flertallet vil understreke betydningen
av bedre og tettere oppfølging, og at dette skal føre til at flere
klarer å komme tilbake i arbeid, og presiserer at varigheten av
stønadsperioden som hovedregel skal fastsettes ut fra en konkret vurdering
av den enkeltes muligheter og behov for bistand.
Komiteen vil understreke
at mange mottakere vil trenge lengre tid enn andre for å komme i
arbeid, og komiteen viser i den sammenheng
til at det i særlige tilfeller skal være mulig med en forlengelse av
vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til § 11-10 og mener vedtakslengde bør reguleres
sterkere i lovteksten. Regjeringens forslag legger opp til en ytre
varighet for arbeidsavklaringspenger, men at dette skal formuleres
gjennom forskrift.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn følgende forslag til tillegg til § 11-10:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-10 nytt annet ledd skal lyde:
Vedtak om arbeidsavklaringspenger kan fattes for inntil ett år
om gangen. I særskilte tilfeller kan det fattes vedtak med lengre
varighet.
Annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd."
Komiteen viser til at
det ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal fastsettes tidspunkter
der Arbeids- og velferdsetaten sammen med mottakeren skal vurdere
om mottakeren har den ønskede progresjonen med hensyn til å komme
i arbeid. Disse punktene kalles for oppfølgingstidspunkter og skal
gå fram av loven, mens innretningen av oppfølgingen skal fastsettes
i forskrift. Komiteen understreker at
det er viktig med en tett og nær dialog mellom etat og mottakeren
av arbeidsavklaringspenger. Komiteen peker
på at det er den enkeltes behov som skal stå i sentrum for oppfølgingen
og at hyppigheten av møter eller kontakt avhenger av dette. Komiteen viser videre til at egenrapportering
gjennom meldekort, arbeidsevnevurderingen og aktivitetsplanen vil være
en naturlig del av dette.
Komiteen viser til at det foreslås
at det som hovedregel skal være et krav om at man oppholder seg
i Norge mens man mottar arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønad. Komiteen støtter forslaget om at det
allikevel skal kunne gis ytelse dersom man oppholder seg i utlandet
fordi egnet behandling eller opplæring skjer der eller fordi det
av helsemessige årsaker fremmer aktivitetsplanen. Komiteen støtter videre
kravet, som er lagt inn, om at oppholdet i utlandet må være forenlig
med gjennomføringen av aktivitetsplanen og at oppfølging og kontroll
kan gjennomføres. Komiteen viser til
at spesielt Handikapforbundet har vært opptatt av denne muligheten,
og komiteen støtter dette. Det presiseres
imidlertid at det er de helsemessige årsaker, mangel på tilbud eller lang
ventetid i Norge som må være årsaker til at et eventuelt vedtak
om behandling/skolering i utlandet gjøres.
Komiteen viser til at det sammen
med arbeidsavklaringspenger skal kunne gis stønader til dekning av
ekstrautgifter som følger av gjennomføringen av et arbeidsrettet
tiltak (tilleggsstønader). Komiteen viser
til at stønad til dekning av utgifter til reise, boutgifter og barnetilsyn
fortsatt skal reguleres i folketrygdloven og overslagsbevilges,
mens stønader til arbeidstrening, fadder og skolepenger, semesteravgift
og eksamensgebyr flyttes til forskrift i hjemmel i arbeidsmarkedsloven. Komiteen vil peke på at det er viktig
at mottakere av arbeidsavklaringspenger får dekket nødvendige utgifter,
og understreker at selv om tilleggsstønadene reguleres gjennom forskjellige regelverk,
skal dette ikke være til hinder for at vedkommende får gjennomført
de planlagte aktiviteter for å komme tilbake i arbeid. Komiteen viser til den varslede gjennomgangen
av klage- og ankesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen, og
at Trygderettens kompetanse også skal vurderes. Komiteen peker
på nødvendigheten av å ha et klage- og ankesystem som sikrer den
enkelte bruker rettferdig behandling og det tilbudet de faktisk
har krav på og behov for.
Komiteen støtter at inngangskravet
til arbeidsavklaringspenger skal være at arbeidsevnen er nedsatt
med minst halvparten og bygger på rettigheter opparbeidet i Folketrygden.
Videre kan ytelsen gis til dem som har behov for aktiv behandling
eller arbeidsrettet tiltak, eller etter å ha prøvd slike tiltak fortsatt
skal anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får oppfølging
av Arbeids- og velferdsetaten. Komiteen viser
videre til at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis i ventetid
før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og i
ventetid under utarbeidelse av aktivitetsplaner.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til at arbeidsavklaringspenger
skal kunne gis i inntil fire måneder når medlemmet som følge av
sykdom skal vurderes for uførepensjon, og at perioden skal kunne
forlenges i inntil fire måneder dersom krav om uførepensjon ikke
er behandlet innen den fastsatte vedtaksperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke bortfall av arbeidsavklaringspenger mens behandling av søknad
om uførepensjon er til vurdering. Disse medlemmer mener
tvert imot at dersom man ikke i løpet av åtte måneder har greid
å gjøre ferdig vedtak om uføretrygd, kan ikke den enkelte lastes
for dette ved å bli stående uten inntekt. Det er svært viktig at
dette arbeidet prioriteres, slik at man unngår unødvendig ventetid
på endelig vedtak. Disse medlemmer er
kjent med at det forekommer at personer står uten inntekt i påvente
av endelig vedtak på uførepensjon, med dagens ordning. Å bruke en
tidsfrist hvor virkemiddelet er å frata noen livsgrunnlaget, slik
regjeringspartiene viser til i sine merknader, er ikke en akseptabel
metode å bruke for å oppnå kortere saksbehandlingstid ved NAV. Det
fremmes på denne bakgrunn forslag om at arbeidsavklaringspengene
skal løpe inntil endelig vedtak om uføretrygd er gjort.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 annet ledd bokstav c første punktum skal lyde:
Når medlemmet som følge av sykdom skal vurderes for uførepensjon."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at perioden der en kan få en midlertidig
ytelse i påvente av å få avgjort en søknad om uførepensjon, har
blitt utvidet flere ganger. Flertallet viser
videre til at perioden er foreslått doblet i forhold til det som
gjelder på attføringspenger i dag. For den enkelte bruker er det
viktig ikke å bli stående uten noen form for livsoppholdsytelse
mens en venter på å få avklart om en får innvilget uførepensjon.
Det er imidlertid også viktig at en innen rimelig tid får avklart om
en har krav på uførepensjon. En begrensning i hvor lenge den midlertidige
ytelsen skal kunne gis på slike vilkår, vil kunne bidra til at søknaden
blir behandlet innen rimelig tid. Flertallet understreker at
disse regelendringene ikke må føre til økte restanser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,Kristelig Folkeparti og Venstre er enig
i at det bør settes en øvre grense for hvor lenge arbeidsavklaringspenger
kan gis i påvente av behandling av søknad om uførepensjon. Innenfor
en periode på fire pluss fire måneder mener disse
medlemmer at Arbeids- og velferdsetaten bør kunne garantere
at alle søknader om uførepensjon fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger
vil bli avklart, og også kompensere søker for bortfall av inntekt
dersom eventuelle brudd på garantien skyldes treg saksbehandling
i etaten.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at arbeidsavklaringspenger
også skal kunne gis til personer som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger,
og igjen blir arbeidsuføre som følge av annen sykdom innen seks
måneder mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett
til sykepenger. Flertallet peker videre
på at arbeidsavklaringspenger skal kunne gis til personer som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsuføre
som følge av samme sykdom innen ett år, selv om nedsettelsen av
arbeidsevnen anses å være rent forbigående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
problemer med å se at forskjellen i om sykdom eller skade er en
annen eller den samme, skal ha betydning for at arbeidsavklaringspenger
igjen skal kunne utbetales. Disse medlemmer vil
likestille dette, og mener at rettigheten bør inntreffe så snart
sykdom/skade inntreffer og så lenge arbeidsforholdet har vart for
kort tid til at en har krav på sykepenger. Det vil etter disse medlemmers syn være uholdbart å
stå uten noen form for inntekt dersom for eksempel kreft blusser
opp igjen, etter at man var kommet i arbeid, men før man har rukket
å opparbeide seg rett til sykepenger.
Det fremmes på denne bakgrunn forslag om at retten til arbeidsavklaringspenger
inntreffer på nytt når skade eller sykdom igjen oppstår og dersom
arbeidsforholdet har vart for kort tid til at en har rukket å opparbeide
seg rett til sykepenger.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-13 tredje ledd første punktum skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis til medlem som tidligere
har mottatt arbeidsavklaringspenger, og som igjen blir arbeidsufør
mens vedkommende er i arbeid uten å ha opparbeidet ny rett til sykepenger etter
kapittel 8."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at de reglene det
vises til, er videreført fra dagens rehabiliteringspenger. Bakgrunnen
for reglene er at rehabiliteringspenger er blitt sett på som forlengede
sykepenger. Ettersom målet med arbeidsavklaringspenger er å få flere
raskere i arbeid, er det ikke foreslått noen utvidelse av muligheten
for å motta arbeidsavklaringspenger i situasjoner der en egentlig
ikke fyller inngangsvilkårene for ytelsen.
Komiteen støtter at grunnlaget
for beregning av arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra den pensjonsgivende
inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten,
men maksimalt 6 G. Komiteen peker på
at for enkelte kan inntekten ha variert de siste årene før arbeidsevnen
ble redusert, og viser til at en da skal kunne få fastsatt grunnlaget
til gjennomsnittet av de tre siste årene, og at taket for 6 G skal
fastsettes med utgangspunkt i gjennomsnittet for treårsperioden
framfor hvert enkelt år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at for dem som ikke har opparbeidet seg rettigheter i folketrygden,
er det gitt de samme rettigheter i forhold til behandling og arbeidsmarkedsrettede
tiltak i forbindelse med innføringen av kvalifiseringsprogrammet,
noe disse medlemmer støttet. Disse medlemmer ser derfor ingen grunn
til å gi særregler for flyktninger. I folketrygdloven ligger flere
bestemmelser som gjør at flyktninger automatisk oppnår de samme
rettigheter som norske borgere må opparbeide seg over tid. I noen
tilfeller har flyktninger flere folketrygdrettigheter enn norske
statsborgere som har betalt inn trygdeavgift i flere tiår. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
i den nye utlendingsloven opphever skillet i beviskravene knyttet
til hvem som anerkjennes som flyktning etter Flyktningkonvensjonen,
og hvem som blir vernet mot retur av andre grunner. Disse medlemmer viser til at dette innebærer
at flere blir definert som flyktninger, og at dette også har konsekvenser
for offentlige ytelser. Disse medlemmer ønsket
i motsetning til Regjeringen ved behandlingen av Ot.prp. nr. 75
(2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven), jf. Innst. O. nr. 42 (2007–2008) at Flyktningkonvensjonen
skulle legges til grunn for hvem som skal defineres som flyktning
i Norge, og kun personer som er reelt forfulgt skal falle inn under
denne kategorien. Disse medlemmer vil
også minne om at det kommer svært mange mennesker til Norge hvert
eneste år, som ikke får status som flyktning, og som heller ikke
har rett til pensjon fra sitt opprinnelsesland. Det er uheldig med
en utvikling som går i retning av et sorteringssamfunn med ett sett
regler for noen og med diverse særregler for andre. Disse medlemmer fremmer derfor forslag
om at flyktningers særregler i folketrygden opphører.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
skal følgende paragrafer oppheves:
§ 3-2 sjette ledd
§ 3-3 sjuende ledd
§ 11-2 tredje ledd (i utkastet til nytt kapittel 11)
§ 12-3 fjerde ledd annet punktum
§ 15-2 annet ledd
§ 17-3 første ledd bokstav c
§ 17- 3 tredje ledd
§ 17-4 fjerde ledd annet punktum
§ 18-2 tredje ledd
§ 18-3 tredje ledd annet punktum
§ 19-2 annet ledd
§ 19-3 fjerde ledd annet punktum."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at grunnlaget
for folketrygdlovens særregler for flyktninger er den spesielle
situasjon flyktninger og statsløse befinner seg i. Flertallet viser
videre til at Flyktningkonvensjonens artikkel 6 fastsetter at flyktninger
må oppfylle de vilkår som ellers gjelder for å kunne nyte godt av
en rettighet, unntatt slike betingelser som de på grunn av sin stilling
som flyktninger ikke er i stand til å oppfylle. Det er dette prinsippet
som er lagt til grunn for at det gjøres unntak for enkelte av opptjeningsreglene
i folketrygden for flyktninger. I den nye utlendingsloven er det
lagt til grunn at alle som får opphold i Norge fordi de flykter
fra krig og forfølgelse, og har krav på beskyttelse i henhold til
våre internasjonale forpliktelser, skal gis samme rettigheter. Det
finnes etter flertallets oppfatning
ingen rimelig grunn til at de som for eksempel flykter fra krig
og har rett til beskyttelse etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK), skal ha dårligere rettigheter enn de som er forfulgt etter
Flyktningkonvensjonen.
Komiteen støtter at ytelsen
skal utgjøre 66 pst. av beregningsgrunnlaget og minste ytelse skal
være 1,97 G. Komiteen viser videre til
at for unge uføre skal den minste ytelsen være på 2,44 G. Komiteen viser til at man i forbindelse
med oppfølgingen av Uførepensjonsutvalget skal komme tilbake med
en vurdering av ordningen for unge uføre. Komiteen vil
peke på viktigheten av å ha en kontinuerlig vurdering av nivået
på ytelsen slik at alle som mottar arbeidsavklaringspenger, er sikret
en rimelig kompensasjon for det inntektsbortfallet de enkelte har.
Dette må også sees i sammenheng med tilleggsstønadene.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det gis
et standardisert barnetillegg til arbeidsavklaringspengene og at
dette tillegget er likt for alle som mottar arbeidsavklaringspenger. Flertallet viser til at det standardiserte
barnetillegget til rehabiliteringspenger og attføringspenger for
tiden er på 27 kroner per barn per dag. Flertallet understreker
at det er nødvendig med en kontinuerlig vurdering av dette nivået med
utgangspunkt i å hindre barnefattigdom.
Komiteens medlem fra Høyre viser
til at arbeidsavklaringspenger skal være en ordning for bortfall
av arbeidsinntekt. Det kan derfor reises spørsmål om barnetillegg
bør ytes i tillegg til ytelsen. Barnetillegget bidrar til å svekke
arbeidslinjen fordi det kan heve kompensasjonsgraden betydelig.
I Uførepensjonsutvalgets innstilling NOU 2007:4 Ny uførestønad og
ny alderspensjon til uføre vises det til at mottakere av tidsbegrenset
uførestønad kan få en kompensasjonsgrad etter skatt på langt over
100 pst. Etter dette medlems oppfatning
bidrar dette til å fjerne ethvert økonomisk insentiv for arbeidsdeltakelse.
I Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) foreslås det å likestille offentlige
og private tjenestepensjoner, noe som åpner for en bedre kompensasjonsgrad
gjennom opptjente rettigheter. Videre vil økt barnetrygd for barnerike
familier være et kompenserende tiltak for å forhindre barnefattigdom,
og dette medlem viser i den forbindelse
til Høyres alternative statsbudsjett for 2009, hvor dette foreslås
innført. Dette medlem viser til Regjeringens
forslag om å standardisere barnetillegget. Dersom man skal fravike
intensjonen hvor arbeidsavklaringspenger skal kompensere bortfall
av arbeidsinntekt, er dette en fornuftig endring som vil bidra til
å styrke arbeidslinjen, hvor prinsippet må være at det alltid skal
lønne seg å arbeide.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal
melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver 14. dag, og at meldeplikten
skal gjennomføres ved bruk av standardiserte meldekort på samme
måte som for dagens attføringspengemottakere. Flertallet viser
videre til at arbeidsavklaringspengene skal utbetales etterskuddsvis
hver 14. dag basert på innsendte meldekort.
Flertallet peker på at for mange
av dem som vil motta arbeidsavklaringspenger, vil det oppleves som
svært krevende å overholde denne meldeplikten på grunn av sykdom
og andre forhold. Flertallet vil derfor
understreke viktigheten av muligheten til å få unntak fra denne
meldeplikten, samt behovet for at meldekortene ikke er vanskelig
å fylle ut.
Komiteen viser videre
til at fritak for meldeplikt skal kunne gjøres tilbake i tid dersom
det i ettertid viser seg at bruker skulle vært fritatt for meldeplikt
for kortere eller lengre perioder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter flertallet av høringene
som mener det må holde med innsending av meldekort én gang i måneden. Disse medlemmer er opptatt av at for mange
som går på arbeidsavklaringspenger, er det gjort skoleringsvedtak
for et helt år eller et lengre opphold på helseinstitusjon. Disse medlemmer er kjent med at dagpenger
krever meldekort hver 14. dag, men mener at personer som går på
dagpenger, hver eneste dag er pliktig til å søke jobb og/eller påta
seg vikariater eller andre småjobber. Dette medfører at denne gruppen
har større avvik i sine sysler fra dag til dag enn de som er tilkjent
arbeidsavklaringspenger. Det fremmes på denne bakgrunn forslag om
innsending av meldekort én gang i måneden.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-7 første ledd første punktum skal lyde:
For å ha rett til ytelser etter dette kapitlet må medlemmet melde
seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjerde uke (meldeperioden)
og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsene."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at det skal kunne gis arbeidsavklaringspenger i inntil tre måneder
i ventetid på arbeid etter at vedkommende har gjennomført aktiv
behandling eller arbeidsrettet tiltak. Flertallet vil
understreke at for mange vil det kunne ta tid å komme i arbeid,
og at det derfor er viktig med en nær oppfølging i forkant av at
stønadsperioden løper ut.
Flertallet viser til at en eventuell
utvidelse av perioden vil medføre budsjettmessige virkninger, og mener
derfor at det er naturlig at slike vurderinger tas i forbindelse
med framtidige budsjettbehandlinger. Videre peker flertallet på
at det er to hensyn som må veies mot hverandre. På den ene siden
bør det alltid lønne seg for mottaker å øke arbeidsinnsatsen, og på
den andre siden bør det ikke være mer attraktivt å kombinere trygd
og deltidsarbeid enn å ha fulltidsarbeid. Det finnes ikke noe system
som fullt ut løser konflikten mellom disse hensynene. Flertallet viser til at det er foreslått
at arbeidsavklaringspengene skal falle helt bort når mottaker jobber
mer enn 60 pst. (terskelverdi), og at dette som hovedregel skal gjelde
for hele den perioden der personen mottar arbeidsavklaringspenger.
Det er imidlertid også foreslått at når medlemmet er nær ved å komme
i fullt arbeid, kan det i inntil seks måneder gis arbeidsavklaringspenger
når medlemmet arbeider inntil 80 pst. Flertallet viser
til at de aller fleste mottakere av arbeidsavklaringspenger i ventetid
på arbeid, vil oppfylle disse vilkårene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti går imot regelen om at det kun skal
kunne utbetales arbeidsavklaringspenger i tre måneder fra avsluttet opplegg,
for å begynne i arbeid. Disse medlemmer viser
til at denne regelen er en innstramming fra seks måneder til tre
måneder som Regjeringen innførte i inneværende budsjett, mot disse
medlemmers stemmer. Disse medlemmer er
opptatt av at en søkerprosess til arbeidslivet tar tid, og særlig
for dem som har vært lenge borte fra arbeidslivet. Disse medlemmer har
også en tiltro til at de som har fått et behandlings- og skoleringsløp
i tråd med sine ønsker, ikke vil vente med å søke jobber bare fordi
han eller hun har seks måneder på seg.
Disse medlemmer støtter ikke forslaget
om et restriktivt regelverk i forbindelse med opptrappingen tilbake
til arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt
av at det alltid skal lønne seg å arbeide og mener man vil være
tjent med full fleksibilitet i en opptrappingsperiode på seks måneder. Disse medlemmer foreslår derfor full
fleksibilitet i andelen arbeidsavklaringspenger de siste seks månedene
og at avkorting av arbeidsavklaringspenger avkortes time for time.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 11-10 annet ledd skal lyde:
Arbeidsavklaringspenger kan også gis i inntil seks måneder etter
at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller
hun kan utføre, jf. § 11-14.
§ 11-14 første ledd første punktum skal lyde:
Det kan gis arbeidsavklaringspenger i seks måneder etter at medlemmet
er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre
før vedkommende har fått tilbud om eller har fått arbeid, når vedkommende
er registrert som reell arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten
og overholder meldeplikten.
§ 11-18 nytt sjette ledd skal lyde:
Når medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid
(jf. § 11-14) kan det gis arbeidsavklaringspenger når medlemmet
arbeider mindre enn 37,5 timer per uke.
§ 11-18 sjette ledd blir nytt sjuende ledd."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Regjeringen i Ot.prp. nr. 32 (2006–2007)
Om lov endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
bidro til at uførepensjon ikke lenger kan utbetales sammen med rehabiliteringspenger
fra folketrygden, for ansatte i privat sektor. Dette bidro til en
forskjellsbehandling av ansatte i privat sektor, da ansatte i offentlig
sektor fremdeles ville ha denne rettigheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at i forbindelse med behandlingen
av Representantforslag nr. 59 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene
Jan Tore Sanner, Martin Engeset, Svein Flåtten, Lars Sponheim og
André N. Skjelstad om å sikre likebehandling av uførepensjon fra
private og offentlige tjenestepensjonsordninger, jf. Innst. S. nr.
223 (2007–2008) uttrykte flertallet, bestående av medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at,
sitat:
"dette ikke var en innstramming, men en presisering av
gjeldende rett."
Når 200 000 ansatte i privat sektor rammes på grunn av forskjellsbehandlingen
og mister et viktig sosialt sikkerhetsnett ved sykdom over ett år,
har det vært vanskelig for disse medlemmer å
begripe hvordan en slik presisering har latt seg forsvare. Det er
derfor meget gledelig å konstatere at Regjeringen i Ot.prp. nr.
4 (2008–2009) foretar en total snuoperasjon og foreslår å oppheve
skillet mellom ansatte i privat og offentlig sektor, slik at også
ansatte i privat sektor har rett til å få utbetalt uførepensjon
fra sine tjenestepensjonsordninger når de mottar arbeidsavklaringspenger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at det behovsprøvde barnetillegget til tidsbegrenset uførestønad
er på inntil 0,4 G per barn. Flertallet ser det
som naturlig at det må være felles regler for alle mottakere av
arbeidsavklaringspenger. Et standardisert tillegg per barn er enkelt
å administrere og det er enkelt å forstå for mottakerne. Behovsprøvd
barnetillegg gir en mer målrettet fordelingsprofil i favør av barnefamilier
med lav inntekt og flere barn. Innenfor en gitt økonomisk ramme
kan dermed behovsprøvde tillegg være høyere for dem som får slike
tillegg enn et standardisert tillegg til alle stønadsmottakere med barn. Flertallet mener at behovsprøving i denne sammenhengen
vil være unødvendig komplisert og kan føre til en kraftig reduksjon
i den økonomiske lønnsomheten av økt arbeidsinntekt, noe som øker
risikoen for å skape "stønadsfeller". Det å fremme overgang til
arbeid og styrke foreldrenes arbeidstilknytning er viktig, ikke
minst for å forebygge og avhjelpe fattigdom blant barn.
Komiteens medlem fra
Kristelig Folkeparti deler regjeringspartienes
syn på at barnefattigdom ikke kan aksepteres, og må bekjempes aktivt.
Når omsorgspersoner som i dag mottar tidsbegrenset uførestønad og
et behovsprøvd barnetillegg på 0,4 G per barn, etter Regjeringens
forslag nå vil få arbeidsavklaringspenger og et barnetillegg på
27 kroner per dag, vil det for disse bety en betydelig inntektsreduksjon. Dette medlem viser til at dette er et
grep som statsminister Jens Stoltenberg selv, senest i oktober 2006,
har beskrevet som usosialt, jf. skriftlig spørsmål fra Dagfinn Høybråten
(Kristelig Folkeparti) til statsministeren datert 13. oktober 2006 som
ble besvart 20. oktober 2006, jf. Dokument nr. 15:55 (2006–2007).
Dette medlem ser at når en slår sammen
tre tidligere midlertidige ytelser til én ytelse, vil det være umulig
å kunne beholde et system med ulike modeller for barnetillegget.
Men dette medlem mener at Regjeringen
bør være mer opptatt av å unngå usosiale utslag av denne reformen,
og økende utfordringer med barnefattigdom.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en ny vurdering av om et system
med høyere og behovsprøvd barnetillegg i tilknytning til arbeidsavklaringspenger er
mer egnet enn et standardisert barnetillegg til å motvirke barnefattigdom,
og fremme en egen sak om dette til Stortinget".
Komiteen viser til at
alle som oppsøker NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand
for å komme i arbeid, skal ha rett til å få vurdert sitt behov for
bistand for å komme i arbeid og plikt til å medvirke til vurderingen. Komiteen vil peke på viktigheten av en
systematisk arbeidsevnevurdering og vil understreke at det er vedkommendes
muligheter som skal ligge til grunn for vurderingen. Komiteen peker videre på at konklusjonen
om hvilket bistandsbehov personen har, skal komme som en følge av
kartleggingen av hva som skal til for at den enkelte skal kunne
komme tilbake i arbeid. Komiteen viser
til at arbeidsevnevurderingen skal tilpasses individuelt. Komiteen viser til at brukeren skal ha
rett til å klage på beslutninger som fattes på grunnlag av den foretatte
arbeidsevnevurderingen. Komiteen vil understreke
brukerens rett til medbestemmelse og innflytelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til St.meld nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd
og inkludering, hvor bruk av kontaktperson og koordinator ved NAV-kontoret
som samordner aktiviteter og tjenesteytere, og som er brukernes
rådgiver og veileder i hele eller deler av den tiden brukeren har
kontakt med kontoret, omtales. Dette innebærer at de som har behov
for bistand over noe tid eller som har sammensatte problemer, skal
kunne ha én fast kontaktperson å forholde seg til. Det er viktig med
et godt tillitsforhold mellom bruker og Arbeids- og velferdsetaten.
I noen tilfeller vil det kunne oppstå samarbeidsproblemer eller
sviktende tillit mellom bruker og saksbehandler. I tilfeller der
bruker anmoder om annen saksbehandler, må etaten være innstilt på
å finne smidige løsninger. For eksempel kan det legges til rette
for skifte av saksbehandler, slik at brukers tillit til etaten kan
opprettholdes. Flertallet mener at lovfestet
rett til å bytte saksbehandler kan ha enkelte uheldige sider. Ny
saksbehandler vil i kompliserte saker blant annet kunne medføre
betydelig ekstra arbeid for kontoret, da den nye saksbehandleren
må sette seg inn i omfattende sakskompleks. Flertallet peker
videre på at det vil kunne være fare for at enkelte brukere anmoder
om bytte av saksbehandler for å forsøke å unndra seg nødvendig og lovpålagt
kontroll og oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre peker på at ordningen med arbeidsavklaringspenger
har som målsetting å bidra til at flere mennesker kommer ut i arbeid,
og at kommunikasjon og samarbeid mellom saksbehandler og mottaker
er avgjørende for at den enkelte bruker skal få en best mulig, og
mest mulig individuelt tilpasset oppfølging. Brukermedvirkning er
et helt sentralt element i NAV-reformen, men flertallets argumentasjon
i forhold til bytte av saksbehandler, vitner om at dette ikke skal
gjelde den helt grunnleggende hjelpen som en bruker har krav på
og skal få. Disse medlemmer vil videre
peke på at lovens ordlyd i utgangspunktet bør legge til grunn en positiv
vinkling i forhold til den målgruppen som loven er ment å gjelde
for, og at en ved siden av lovverket etablerer rutiner og ordninger
for å plukke ut tilfeller lik den flertallet beskriver, hvor det
argumenteres for at en lovfesting av retten til å skifte saksbehandler
kan misbrukes av brukeren. Selv om disse medlemmer erkjenner
at slike tilfeller kan inntreffe, bør lovverket formes rundt intensjonen
om brukermedvirkning, ikke brukermistenkeliggjøring.
Disse medlemmer foreslår derfor et
nytt fjerde ledd i § 11-11:
"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
§ 11-11 nytt fjerde ledd:
Medlemmet har rett til å skifte saksbehandler én gang i løpet
av stønadsperioden. Krav om skifte av saksbehandler må settes frem
på oppfølgingstidspunktet."
Komiteens medlem fra
Kristelig Folkeparti mener at den enkelte
bør ha rett til å kunne skifte saksbehandler i NAV, dog med en klar
begrensning på hvor ofte en slik rett kan benyttes. Dette medlem mener at det ikke er hensiktsmessig
å lovfeste en slik rett, men at retten klart framkommer i etatens
skriftlige dokumentasjon av brukernes rettigheter.
Komiteen viser til at
det i en ny bestemmelse i arbeids- og velferdsforvaltningsloven
fastsettes en rett og plikt for brukere som har behov for bistand
til å delta i utformingen av en konkret plan (aktivitetsplan) for
hvordan vedkommende skal komme i arbeid. Komiteen viser
til at denne planen skal være et arbeidsverktøy for å gjøre det
enklere og systematisk følge opp mottakerne av arbeidsavklaringspenger
slik at de kommer seg tilbake i arbeid. Komiteen understreker
at brukerne skal sikres reell innflytelse under utarbeidelse av
denne planen og ikke bare en plikt til å delta.