Til Odelstinget
Marka består av følgende store og til dels sammenhengende skogområder
i 19 kommuner fordelt på fem fylker i Oslo-regionen: Kjekstadmarka,
Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene,
Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka.
Markagrensen ble trukket opp av Miljøverndepartementet i 1986.
Grensen med tilhørende bestemmelser for Marka var forutsatt nedfelt
i kommunenes generalplaner, senere er det gjennomført enkelte grenseendringer.
Kommuneplanene for markakommunene fastsetter i dag markagrensen,
arealbruken reguleres av kommuneplanbestemmelser. Områdene innenfor
markagrensen er i hovedsak angitt som landbruks-, natur- og friluftsområder
i kommuneplanen. For enkelte områder som ligger helt eller delvis innenfor
markagrensen, er det fastsatt annen arealbruk gjennom kommuneplanens
arealdel eller i reguleringsplan. Eksempler er hytteområder, boligområder,
idrettsanlegg, skytebaner, masseuttak, veger og lignende.
Marka består av ca. 2 000 eiendommer, mer enn 1 800 av eiendommene
er på under 1 000 dekar. Vel 70 pst. av arealet er i privat eie,
resten er noenlunde likt fordelt mellom kommuneskoger og allmenninger.
Staten eier bare små arealer i Marka. Det er registrert 1583 boenheter
med fast helårsbeboelse og 3131 hytter/fritidshus i Marka.
Lovens hovedformål er å fremme friluftslivet og tilrettelegge
for naturopplevelse i Marka – og med følgende tre hovedelementer:
Loven skal bidra til å bevare et rikt
og variert landskap, samt Markas natur- og kulturmiljø.
Loven skal "sikre områdets spesielle verdi for friluftsliv,
naturopplevelse og idrett". Sikring av menneskers naturopplevelse
er gjort til kriterium for vern av naturområder, noe som innebærer
en ny form for vern.
Det skal tas hensyn til "bærekraftig bruk til andre formål".
Med "andre formål" menes etablert næringsvirksomhet i Marka, i første
rekke landbruk og enklere servering og lignende i tilknytning til friluftslivet.
Idrett som markahensyn er i formålsparagrafen presisert til "idrett
som naturlig kan innpasses i Marka". Departementet viser til at
dette i utgangspunktet vil si idrett som tradisjonelt har vært utøvd
i Marka, og som følge av krav til topografi og areal har en naturlig
arena i Marka. Idretter som krever idrettshaller eller andre anlegg
som medfører større inngrep i naturen, omfattes etter departementets
vurdering ikke av lovens formål. Motorsport vil heller ikke omfattes av
lovens formål. Nye idrettsformer som det er aktuelt å etablere i
Marka, vil dermed måtte vurderes opp mot disse kriteriene i tillegg
til konsekvensene for øvrig for idrett og friluftsliv i Marka. En
stor del av den idrett som utøves i Marka vil også kunne defineres
som friluftsliv.
Departementet viser til at hensynet til bærekraftig bruk til
andre formål, herunder landbruk og skogbruk, skal ikke sidestilles
med lovens øvrige formål. Lovens hovedhensyn skal være å beskytte
Marka som et område for friluftsliv og naturopplevelse. Selv om
landbruk og annen næringsvirksomhet har vært med på å forme Markas
rike kulturlandskap, er næringsvirksomhet – spesielt skogbruk –
den faktor som vil kunne ha størst negativ påvirkning på de naturverdier
og naturopplevelsesverdier som finnes i Marka. Det er derfor en
grunnleggende forutsetning for bevaring av Markas unike natur- og
kulturmiljø at skogsdriften foregår på en bærekraftig og miljøvennlig
måte.
Hensynet til å begrense støy i Marka er innarbeidet i § 1. Problematikken
rundt flystøy i forbindelse med overflyvninger over Marka faller
imidlertid utenfor loven.
Regjeringen foreslår at markagrensen skal fastsettes direkte
i loven. Virkeområdet vil i henhold til loven fremgå av Miljøverndepartementets
digitale kart "Markagrensen" datert 19. desember 2008. Med hjemmel
i forskrift kan grensene etter loven utvides eller justeres.
Departementet viser i proposisjonen til at det i det opprinnelige
høringsutkastet fremgikk at det nærmere geografiske virkeområdet
for markaloven ikke skulle fastsettes direkte i loven. Det ble der
foreslått at markagrensen skulle fastsettes i forskrift med hjemmel
i markaloven, og det ble forutsatt at fastsetting av grensen i forskrift
skulle skje etter en særskilt prosess med vurdering av de forskjellige
grensestrekningene.
Samtidig med at høringsutkastet ble sendt ut, ble imidlertid
gjeldende markagrense midlertidig fastsatt ved rikspolitisk bestemmelse
etter plan- og bygningsloven § 17-1. Departementet mener at fastsetting
og sikring av Markas grenser i et langsiktig perspektiv vil utgjøre
en viktig del av bakgrunnen for markaloven og således bør stå sentralt
i loven, og at markagrensen bør fastsettes direkte i loven.
Kongen kan i forskrift etter § 2 vedta justering av markagrensen.
Grensejusteringer kan, slik det vises til at flere høringsinstanser
har ønsket, også skje ved at nye områder legges til Marka slik at
lovens virkeområde utvides. Denne forskriftshjemmelen åpner for
at kommunene kan ta initiativ til grensejusteringer eller at nye
områder legges til Marka. Grenseendring ved forskrift forutsetter
at det gjennomføres ordinær høring.
Etter markaloven skal Miljøverndepartementet være øverste myndighet,
kommunene skal være tilsyns- og kontrollmyndighet direkte etter
markaloven.
Statens naturoppsyns oppgaver som tilsyns- og kontrollmyndighet
i Marka skal hjemles i lov om statlig naturoppsyn. Departementet
foreslår derfor at lov om statlig naturoppsyn endres slik at markaloven tilføyes
i § 2 om lover som Statens naturoppsyn har oppsynsansvar for. Det
enkelte fylkesmannsembete har fortsatt en rådgivende og forberedende
rolle i saksbehandlingen, og Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal
være klageorgan for kommunale vedtak etter markaloven.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal tillegges myndighet til
å behandle en del saker etter markaloven som første instans for
å få en så samlet og helhetlig forvaltningspraksis som mulig. Det
forutsettes en klar og effektiv kommunikasjons- og styringslinje mellom
departementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Oppgavene vil
i hovedsak være:
å fungere som regionalt fagorgan for
saker etter markaloven, med kompetanse innen naturvern og friluftsliv
så vel som innen landbruk, for å sikre et godt samarbeid både overfor
Miljøverndepartementet og landbruksmyndighetene,
å behandle klager på kommunenes førsteinstansvedtak etter
markaloven,
å behandle alle klager på kommunale vedtak etter skogloven
og markaforskriften som gjelder Marka,
å behandle nærmere spesifiserte saker om dispensasjon eller
tillatelse,
å forberede vernesaker,
å medvirke i planbehandling, forestå planinitiativ og å
utarbeide planforslag i samarbeid med kommunale og regionale planmyndigheter,
ev. å utføre sekretariatsfunksjonen for et markaråd.
Det foreslås i markaloven et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak
mv. innenfor markagrensen, som også omfatter bygge- og anleggstiltak
i landbruket. Det generelle byggeforbudet vil i utgangspunktet gjelde
foran eldre regulerings- og bebyggelsesplaner og kommuneplanens
arealdel, dersom ikke annet følger av loven.
Loven inneholder videre nærmere bestemmelser om etablering av
idrettsanlegg og anlegging av løyper og stier. For slike tiltak
kreves tillatelse fra kommunen etter markaloven. For etablering
av større anlegg og løyper kreves det i tillegg reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven. Som hovedregel skal ikke stier og
løyper anlegges uten grunneiers tillatelse.
Loven har en egen bestemmelse om etablering av offentlig infrastruktur
som kraftproduksjonsanlegg, dammer, vannforsyningssystemer, kraftledninger som
ikke er unntatt fra plan- og bygningsloven mv. Slike tiltak krever
dispensasjon fra departementet etter markaloven og reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven. Kraftproduksjonsanlegg som krever konsesjonsbehandling,
er unntatt fra kravet om reguleringsplan. Større overføringslinjer
for elektrisitet er også unntatt fra planbestemmelsene i plan- og
bygningsloven. Vedlikehold eller utbedring av offentlig infrastruktur
kan utføres uten tillatelse etter markaloven.
I Marka finnes det i dag flere etablerte lokalsamfunn, for eksempel
i Maridalen og i Sørkedalen, samt et stort antall hytter. En del
av disse ligger samlet i hyttefelt. Markaloven skal være tilpasset
de spesielle utfordringer som gjør seg gjeldende for denne type etablert
bebyggelse, og loven skal gi rom for at bestående bebyggelse og
anlegg kan videreføres og inngå i bindende arealplan. Imidlertid
vil mulighetene for nybygg og utvidelser være svært begrensede.
Motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka skal ikke være tillatt
med mindre annet følger av loven eller forskrift gitt i medhold
av loven. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå
varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for
friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.
Departementet kan ved forskrift forby eller begrense ferdselen
med motorkjøretøy på privat veg for andre enn fastboende og besøkende
til disse når ferdselen ikke har erverv, forvaltning eller oppsyn
til formål eller skjer i politi-, ambulanse-, brannverns- eller sikringsøyemed.
Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel
med motorkjøretøy på vegene.
Departementet viser for øvrig til at det ikke eksisterer nevneverdig
konflikt mellom grunneiere og andre brukere av Marka, og det er
i dag ikke behov for strengere regler for ferdsel til og fra hytter
eller boliger i Marka. Ferdsel til og fra eiendommene for hytteeiere
og fastboende vil dermed ikke bli strengere regulert med markaloven.
Det foreslås en hjemmel i markaloven for særskilt vern for å
sikre spesielle områder i Marka som har store naturopplevelsesverdier,
og hvor verdien av menneskers naturopplevelse er gjort til kriterium
for vern av naturområder. Denne vernebestemmelsen er særlig nødvendig
for å sikre begrensede arealer med spesielt viktige "eventyrskoger",
hvor det er avgjørende at man kan oppleve et stabilt naturmiljø
over tid. I slike områder vil det kunne gis nærmere vernebestemmelser
som også kan rette seg mot skogsdrift, dersom dette er nødvendig
av hensyn til friluftslivet. For økonomisk tap som følge av vernevedtak
kan det kreves erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.
Skogloven og forskrift om skogbehandling og skogsdrift i Marka
er viktige for å ivareta et "minimumsnivå" av skogbrukshensyn i
Marka generelt. Dette regelverket er imidlertid ikke egnet til å
ivareta behovet for å sikre avgrensede områder i Marka som har spesielle
naturopplevelsesverdier. Dette skyldes i hovedsak at verken skogloven
eller forskrift for skogsdrift i Marka gir hjemmel for å gjennomføre
tiltak som begrenser skogsdrift i så stor grad at man kan sikre
slike viktige naturopplevelsesverdier. For å oppnå dette vil det
ofte være nødvendig med tiltak som begrenser lønnsomheten i skogbruket
i vesentlig grad, noe som følgelig må påregnes å utløse krav om erstatning
fra grunneier. De verdier man søker å ta vare på gjennom denne bestemmelsen,
anslås ifølge proposisjonen å ligge på i størrelsesorden 1 pst.
av det totale skogarealet i Marka.
Departementet viser til at restriksjonsnivået for skogbruket
stort sett vil være det samme som før markaloven. Det vil imidlertid
bli foretatt en ny gjennomgang av gjeldende markaforskrift etter
skogbruksloven med sikte på en tilpasning til Regjeringens samlede
markapolitikk og skogbrukslovens virkeområde og innretning. Det
forutsettes i proposisjonen at de nødvendige endringer gjennomføres
i skogbruksloven med forskrifter, slik at Fylkesmannen i Oslo og
Akershus også overtar klagemyndigheten fra de enkelte fylkesmannsembeter
og Fylkeslandbruksstyret for alle kommunale vedtak etter skogloven
og markaforskriften som gjelder Marka.
Det generelle skogvernarbeidet har frivillig vern som hovedstrategi.
Departementet viser til at det vil være naturlig å prøve ut denne
strategien også i forbindelse med særskilt vern etter markaloven.
Regjeringen foreslår i markaloven en hjemmel for å opprette et
eget råd for markasaker (Markarådet), som vil kunne ivareta en ombudsmannsfunksjon i
Marka. Departementet skal i forskrift kunne gi bestemmelser om sekretariatsordningen
for Markarådet, herunder hvilket organ som skal fungere som rådets
sekretariat og antall medlemmer og varamedlemmer i rådet.
Markaloven inneholder også en hjemmel for departementet til gjennom
forskrift å vedta bestemmelser om flerbruk i Marka, og utarbeidelse
av forslag til slik forskrift vil falle inn under Markarådets oppdrag.
Departementet forutsetter for øvrig at Markarådet og øvrige markamyndigheter
utarbeider rutiner som sikrer en god dialog.
Det foreslås at plan- og bygningslovens plandel og planvirkemidler
delvis skal virke sammen med markaloven, og at bygningsdelen i hovedsak
skal komme til anvendelse først etter at et tiltak er avklart etter
markaloven. Ethvert tiltak i strid med det generelle byggeforbudet
vil således måtte godkjennes etter markaloven før eventuell byggesaksbehandling
i den aktuelle kommune kan igangsettes. Kommunene vil fortsatt være
bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven.
Kommunene, regional planmyndighet og departementet skal etter
behov kunne forestå planlegging etter plan- og bygningsloven så
lenge dette skjer innenfor markalovens formål og bestemmelser. Markaloven
skal ha særskilte regler som begrenser hvilke arealformål og tiltak
det kan planlegges for. Loven angir både krav om departementets
tillatelse til at arealplanlegging blir satt i gang og krav om
at departementet skal stadfeste alle kommunale planvedtak i Marka.
Nye planer kan dermed bare utarbeides, vedtas og stadfestes innenfor
nærmere angitte rammer som skal sikre at markaområdene får en tilstrekkelig og
langsiktig beskyttelse mot uheldige inngrep. Det vil være forbud
mot planlegging av ny spredt bebyggelse i LNF-område.
Utover dette kan bygge- og anleggstiltak bare gjennomføres etter
dispensasjon i henhold til markaloven. Dette gjelder også for tiltak
i landbruket.
Etter lovforslaget gis departementet også hjemmel til å behandle
planoppgaver etter reglene i plan- og bygningsloven om statlig plan
i tilfeller hvor en oppgave eller et arealbruksspørsmål krever samordning
over kommunegrenser, eller hvor det oppstår ekstraordinære behov
eller en situasjon av nasjonal eller viktig regional karakter.
Markaloven inneholder en egen dispensasjonsbestemmelse. Det kan
ikke dispenseres fra kravet til utarbeidelse av reguleringsplaner
etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler.
Markaloven skiller mellom tillatelse og dispensasjon. Tillatelse
etter § 14 benyttes for å godkjenne tiltak som ligger innenfor rammen
av lovens bestemmelser og som er i samsvar med eventuelle arealplaner.
Dispensasjon kan benyttes i tilfeller hvor det er nødvendig å gjøre
unntak fra lovens bestemmelser eller fra vedtatte arealplaner, som
er vedtatt innenfor rammen av markalovens formål og bestemmelser. Etter
markaloven § 15 kan departementet og kommunen behandle og avgjøre
søknader om dispensasjon. Denne bestemmelsen angir også nærmere
kriterier for når dispensasjon kan gis. Siktemålet er at den alt overveiende
del av tillatelsene etter markaloven vil gis i form av tillatelse
etter § 14 og at dispensasjon bare er aktuelt i rene unntakstilfeller.
Det er kommunen som vurderer søknader om dispensasjon, grunnvilkåret
er at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra, ikke blir
vesentlig tilsidesatt. Det vil ikke være aktuelt å dispensere fra bestemmelser
i markaloven i tilfeller der hensynene bak bestemmelsen det søkes
om dispensasjon fra, fortsatt gjør seg gjeldende tilnærmet fullt
ut, selv om det i den konkrete saken skulle foreligge grunner som tilsier
dispensasjon. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.
Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold
av markaloven blir overholdt, og kommunen avgjør på hvilke områder
det skal føres tilsyn. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt
tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.
Ved tilsyn skal den som blir kontrollert eller den ansvarlige
for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig bistand og opplysninger.
Tilsynsmyndigheten kan stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer
dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om tilsyn, kontroll
og rapportering.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen,
Tore Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Høyre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga
Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Holten Hjemdal,
fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, lederen Gunnar Kvassheim,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen,
Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, viser til at Marka som område for
friluftsliv og naturopplevelse omfatter unike naturområder og et
rikt kulturlandskap, som har vært verdsatt som tur- og rekreasjonsområde
helt siden 1800-tallet. Områdets rike kulturlandskap er et resultat
av tidligere tiders bruk av Marka helt siden steinalderen.
Flertallet peker på at virksomhet innen tradisjonelle
næringer som jordbruk og skogbruk har bidratt til – og bidrar fortsatt
til – å vedlikeholde Markas verdifulle kulturlandskap, ikke minst
ved å sikre og vedlikeholde de tradisjonelle ferdselsvegene i området.
På denne måten bidrar denne næringsutøvelsen til å gjøre Marka attraktiv
som et friluftsområde, og er viktig for å sikre tilgjengeligheten
til naturverdiene i Marka for allmennheten. Flertallet mener
at jordbruket og skogbruket fortsatt vil være viktige for å bevare
og videreutvikle Marka som et attraktivt og tilgjengelig friluftsområde.
Flertallet mener at markaloven må sikre en flerbruksforvaltning
av Marka mellom ulike interesser som friluftsliv, idrett, bevaring
av natur- og kulturmiljø med kulturminner, bærekraftig næringsvirksomhet
og etablert bosetting. Flertallet vil gjennom balansert
flerbruk varig sikre Marka til beste for folkehelsen i omkringliggende
områder, fysisk så vel som mentalt, kvalitativt så vel som kvantitativt.
Gode naturopplevelser er særdeles viktig for vår mentalhygiene.
Derfor er det et viktig mål at Marka blir brukt av flest mulig.
Flertallet viser til at både idrett og friluftsliv er
i konstant endring i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig.
Kommende generasjoner vil ikke verken drive idrett eller friluftsliv
på samme måte som våre foreldre gjorde det, eller på samme måte
som vi i dag er aktive i naturen. Flertallet vil
understreke at bruk av Marka er det beste vern. Når en ny lov skal vedtas,
mener flertallet at det er viktig at den både ivaretar
hensynene til fremtidens friluftsliv, unike naturopplevelser, rekreasjon
og aktivitet til alle dem som sogner til Oslo-området. Samtidig
må ikke loven fryse tilbudet i Marka uten en naturlig utvikling
både av friluftsliv og idrett som hører hjemme der.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, er fornøyd med at Regjeringen foreslår
å verne Marka gjennom lov, og er enig i at markaloven representerer
en milepæl for friluftslivet i Norge.
Dette flertallet har merket seg at Marka er et
av de aller viktigste friluftsområdene i landet, og at markaloven
vil sikre over en million mennesker tilgang til naturen og et verdifullt
kulturlandskap i sitt nærmiljø. Samtidig har Marka levende lokalsamfunn og
bærekraftig næringsutøvelse som det er viktig å ta vare på, og som
kan videreføres innenfor rammen av markaloven. Marka betyr mye for
innbyggerne i hele fem fylker og 19 kommuner. For eksempel bruker
75 pst. av Oslos befolkning Marka regelmessig. Loven vil derfor
etter dette flertallets mening være viktig for å
fremme friluftslivet og tilrettelegge for naturopplevelse i Marka.
Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap
og natur- og kulturmiljø med kulturminner i Marka.
Dette flertallet er enige om at lovens hovedformål
er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og
idrett. Disse tre hensynene er sidestilt. Hensynet til å fremme
og tilrettelegge for idrett er avgrenset til å gjelde idrett som
kan innpasses i Marka. Dette flertallet mener det
er viktig å avgrense hensynet til idretten med hensyn til store idrettsanlegg
av en karakter eller størrelse som kan medføre konflikt med annen
idrettsutøvelse eller friluftsliv og naturopplevelse. Markalovens
formålsparagraf er utformet slik at den favner hele Marka. Derfor
er friluftsliv, naturopplevelse og idrett de fremste fellesnevnerne
i det formål loven skal fremme. Anlegg som for eksempel fotball-
og friidrettsarenaer omfattes ikke av lovens formål. Anlegg for
motorsport eller nye skytebaner lar seg heller ikke innpasse i Marka.
Slike anlegg vil være til ulempe for Markas øvrige brukere. Dette
vil ikke være i tråd med lovens formål, slik dette flertallet har
utformet den.
Dette flertallet viser til at Marka blir brukt aktivt
til forskjellige former for idrett – organisert så vel som uorganisert.
Idrettsaktiviteter som kan innpasses i Marka, skal fortsatt sikres
innenfor rammene av bærekraftig flerbruk. Vurderingen av hva som
kan innpasses i Marka, vil måtte variere med hvor i Marka anlegget
ønskes bygget og hva som er i området fra før. Det vil for eksempel
kunne innpasses større anlegg i tilknytning til eksisterende anlegg
enn i områder som ikke er bebygd. Det vil på samme måte kunne innpasses
mer i ytterkanten av Marka enn dypt inne i Marka. Større utbygging
av idrettsanlegg skal etter dette flertallets mening
i størst mulig grad samlokaliseres og plasseres så nært bebyggelsen
som mulig, men slik at det samtidig legges vekt på befolkningens
behov for grønne omgivelser og turområder. Markalovens nære samspill
med plan- og bygningsloven legger til rette for slike differensierte
vurderinger.
Dette flertallet vil påpeke at det innenfor lovens
formål også vil kunne legges til rette for nye idrettsformer og
friluftsaktiviteter. Ved siden av å understreke formålene friluftsliv,
naturopplevelse og idrett, legger loven vekt på at Marka skal kunne
benyttes av flere berettigede interesser på samme tid (flerbruk).
Dette flertallet understreker at det selvsagt skal
være rom for opprustning, utbygging og videreutvikling av idrettsanlegg.
Utendørs vintersportsanlegg er generelt en type anlegg som vil kunne
falle inn under lovens formål. Det må i hver enkelt sak imidlertid
foretas en vurdering hvor man ser hen til lovens øvrige formål.
Når det i merknaden til formålsparagrafen står at etablering av
idrettshaller og "større idrettsanlegg" i utgangspunktet ikke vil
være i samsvar med lovens formål, er dette bl.a. for å unngå at
for eksempel store fotball- eller friidrettsarenaer legges innenfor
markagrensen.
Dette flertallet mener at markastuer og enkle
serveringssteder er viktige for å tilrettelegge for friluftsliv,
naturopplevelse og idrett. Loven skal derfor ikke være til hinder
for utvidelse av eksisterende markastuer og enkle serveringssteder
og bygging av nye slike, dersom dette er nødvendig for å tilrettelegge
for friluftsliv eller idrett.
Dette flertallet fremmer følgende forslag til ny
formålsparagraf:
"§ 1 Formål skal lyde:
Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv,
naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare
et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner.
Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil likevel
understreke at utbygging til kommersielle formål ikke ligger innenfor
lovens formål.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at det er viktig at lovens formål legges
til grunn for alle bestemmelsene og merknadene til loven, og at
loven må legge til rette for økt bruk av Marka, og ikke virke begrensende
eller byråkratiserende når det gjelder nåværende og fremtidig bruk
av Marka.
Disse medlemmer mener at lovforslagets formålsparagraf
er for begrensende med hensyn til hvilke brukere og interessegrupper
som prioriteres som brukere av Marka. Disse medlemmer ønsker
et sterkt vern av Marka, men Marka må vernes til bruk og ikke til
brakk. Det er viktig at loven legger til rette for at Marka kan
brukes av flere berettigede interesser på samme tid. Lovforslaget,
slik det foreligger, åpner for et stort tolkningsrom med hensyn
til hvilken bruk av Marka som er i tråd med lovens formål. I særdeleshet
gjelder dette idretten.
Disse medlemmer viser til at § 1 første ledd tredje
punktum i lovforslaget slår fast at det skal legges til rette for
idrett som naturlig kan innpasses i Marka. Paragrafen rammes inn
av merknader som sier at dette i utgangspunktet vil si idrett som
tradisjonelt har vært utøvd i Marka, og som følge av krav til topografi
og areal har en naturlig arena i Marka. Disse medlemmer mener
at formålsparagrafen med dette nedvurderer idretten som berettiget
bruker av Marka til fordel for det tradisjonelle friluftslivet, noe
en ikke kan tillate seg i landets største pressområde. Marka er
en av de viktigste arenaene for rekreasjon og fysisk aktivitet for
alle som bor langs randsonen. Nøkkelen til økt fysisk aktivitet
og friluftsliv, i særdeleshet blant barn og unge, ligger ikke i
å begrense mulighetene til allsidig bærekraftig bruk av Marka.
Disse medlemmer vil understreke at loven ikke
skal være til hinder for tidsmessig utvikling eller utøvelse av
ikke-motorisert idrett i Marka. Idretten endrer seg over tid, og
nye generasjoner brukere vil ha nye ønsker og forventninger til
anlegg og tilbud innenfor idretten. Dette skal det tas høyde for
i forvaltningen av Marka.
Disse medlemmer vil også understreke at markaloven
ikke må sette en stopper for videre utbygging av idretten i randsonen
av Marka. Det er viktig at eksisterende anlegg som Holmenkollen,
Varingskollen, Linderudkollen/Grefsenkleiva, Skullerud skianlegg
og Tryvann Vinterpark gis mulighet til opprustning, modernisering
og videreutvikling. Utbygging av Tryvann Vinterpark er stilt i bero
i påvente av markaloven, til tross for at et enstemmig bystyre har
bevilget 35 mill. kroner til utbyggingen. Disse medlemmer mener
en likestilling av idretten med øvrige formål i lovens § 1 vil fjerne
tvil knyttet til utbygging og videreutvikling av idrettsanlegg i
randsonen av Marka.
Disse medlemmer viser til statsråd Erik Solheims
svarbrev til komiteen 4. mars 2009, hvor han svarer følgende på
spørsmål om markaloven vil være til hinder for utviklingen av Wyller
Multiarena i Tryvann Vinterpark:
"I henhold til forslagets § 7 første ledd nr. 3 kan det
uavhengig av byggeforbudet planlegges for idrettsanlegg som kan
innpasses innenfor lovens formål. Bygge- og anleggsforbudet i § 5
vil dermed ikke være til hinder for utvikling, opprusting og utvidelse av
eksisterende idrettsanlegg i Marka, så lenge det dreier seg om anlegg
som kan innpasses i Marka. Anlegg som vil kunne tenkes å kunne inngå
i plan etter denne bestemmelsen er Holmenkollen, Linderudkollen/Grefsenkleiva
og Skullerud skianlegg og Tryvann Vinterpark. Vurderingstemaet vil
være hvorvidt og evt i hvilken grad slike planer konkret vil gi
negative følger for lovens øvrige prioriterte formål."
Disse medlemmer mener at spørsmålet om utvidelse
av Tryvann Vinterpark må avklares før loven vedtas i Stortinget.
Statsrådens svar bidrar ikke til noen endelig avklaring av dette
spørsmålet.
Disse medlemmer vil understreke at eksisterende
og ny næring som er en naturlig del av en utvikling av tilbudet
til friluftslivets og idrettens brukere i Marka, kan tillates videreført
og etablert i Marka.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det fremlagte
lovforslaget i Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) på en rekke punkter bærer
preg av mangelfullt forarbeid og åpner for utstrakt tolkning av
loven.
Disse medlemmer har merket seg at kritikken mot
Regjeringens lovforslag også deles av representanter for regjeringspartiene. Disse
medlemmer viser til Aftenposten 19. mars 2009 der Senterpartiets
stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen uttaler følgende om forslaget
til markalov:
"Vi må ha endringer. Endringene behøver ikke være så store,
men de krever et annet syn på bruk av natur enn det som kommer til
uttrykk nå. Vi ønsker at marka skal brukes."
Disse medlemmer viser til at Lundteigen presiserer
at han snakker for Senterpartiets stortingsgruppe. Disse
medlemmer har videre merket seg at Lundteigen sier til Aftenposten
at
"det ikke er samsvar mellom det en ønsker å oppnå og lovens
tekst. Praktiseringen av en så uklar lov vil skape uenighet og konflikt,
derfor bør det jobbes mer med loven."
Disse medlemmer slutter seg til Lundteigens kritikk.
Disse medlemmer viser videre til at proposisjonen
skaper en rekke uklarheter og potensielle konflikter i den fremtidige
forvaltningen av loven. Disse medlemmer peker på
manglende samsvar mellom lovens formål og de øvrige bestemmelser
og merknadene til loven i proposisjonen.
Disse medlemmer har merket seg at miljø- og utviklingsminister
Erik Solheim i Dagsnytt Atten 9. mars 2009 uttalte at markaloven
ikke skal hindre at folk som allerede eier en bolig i Marka kan
gjøre endringer i den, at den ikke skal hindre hytteeierne i å bygge
en ny utedo, og at den ikke skal hindre Skiforeningen i å gjøre
endringer i eksisterende skiløyper i Marka, og at kun større endringer
krever behandling etter plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer viser videre til Aftenposten 12. mars
2009 der miljø- og utviklingsminister Erik Solheim uttaler at
"hytteeiere behøver ikke å frykte at de må ha departementets
godkjennelse for å bygge en utedo, det er uproblematisk å bygge
om en driftsbygning fra fjøsdrift til hestehold, og Vegard Ulvang
trenger ikke aksept fra departementet for å utbedre en skiløype."
Videre har disse medlemmer merket seg at statsråden
uttaler at loven skal tolkes positivt, og at han ikke ønsker en
rigid fortolkning. Statsråden uttaler at alt som skjer i Marka,
skal veies opp mot hensynet til å fremme friluftsliv og idrett. Disse
medlemmer har videre merket seg at statstråden uttaler at
det ikke vil by på problemer å få opprettholdt og vedlikeholdt eksisterende
løyper. Videre sier statsråden at dispensasjon også kan gis for
tiltak som ikke er i samsvar med lovens formål, så lenge ikke formålet
vesentlig tilsidesettes.
Disse medlemmer forutsetter at den fremtidige
praktiseringen og tolkningen av markaloven er i tråd med disse uttalelsene
fra miljø- og utviklingsministeren.
Disse medlemmer viser videre til at Marka strekker
seg over 5 fylker og 19 kommuner. Disse medlemmer peker
på at det er disse kommunenes ansvarlige arealforvaltning med hensyn
til markagrensen som har sikret at vi har bevart Marka som det attraktive
friluftsområdet det er for mer enn 1 million mennesker. Erfaringene
fra mer enn 100 år med lokal forvaltning av Marka og naturverdiene
i dette området viser at det ikke er noe akutt behov for en ny lov som
innebærer statlig vern av Marka. Disse medlemmer vil
likevel slutte seg til at det kommer en lov om Marka som kan sikre
disse naturområdene også for fremtiden.
Disse medlemmer mener Marka må vernes gjennom
bruk, ikke ved hermetisering.
Disse medlemmer frykter at en mer byråkratisk
behandlingsprosess av planlagte tiltak som følge av loven vil gjøre
det vanskeligere å blant annet tilrettelegge for barnehager, funksjonshemmede,
anlegg og vedlikehold av skiløyper, drift og vedlikehold av markastuer
og annen aktivitet i Marka enn i dag.
Disse medlemmer peker på at loven legger opp til
en detaljregulering som kan hindre nye skiløyper, vedlikehold av
bygg og true Sørkedalen og Maridalen som bygdesamfunn og landbruksmiljø
– stikk i strid med det som bør være lovens formål. Konsekvensene
av loven vil bli mer dramatiske enn hva Regjeringen gir uttrykk
for.
Disse medlemmer er bekymret for konsekvensene
av loven, blant annet når det gjelder bygge- og anleggstiltak i
landbruket, betingelsene for dagens eksisterende bosettinger i Marka,
betingelsene for idrettsaktiviteter og bygging av nye idrettsanlegg
i Marka og rydding av løypetraseer før det utløses krav om reguleringsplan.
Disse medlemmer har merket seg miljø- og utviklingsminister
Erik Solheims mange kommentarer til lovforslaget i media, og peker
på at det er betydelig forskjell på hva statsråden sier om loven
i media og hva som faktisk står i lovforslaget.
Disse medlemmer viser til at advokat dr. juris
Bjørn Stordrange på oppdrag fra Norskog har gjort en gjennomgang
av loven og statsrådens uttalelser. Denne gjennomgangen er oversendt
medlemmene i energi- og miljøkomiteen. Disse medlemmer har
merket seg at Stordrange skriver at gjennomgangen viser følgende:
"Miljøvernminister Erik Solheim har gitt uttalelser som
ikke er i samsvar med lovens faktiske innhold. Til dels spriker
uttalelser og faktisk lovinnhold betydelig. Flere tiltak miljøvernministeren
fremhever som viktige, og som han mener kan gjennomføres i medhold
av loven, kan ikke gjennomføres i henhold til lovens hovedregler.
Ikke minst når det gjelder byggeforbudet gir lovteksten ikke hjemmel
for de tiltak miljøvernministeren tar til ordet for."
Disse medlemmer har merket seg at Stordrange i
gjennomgangen kommer med flere konkrete eksempler på tiltak som
statsråden mener kan gjennomføres, men som er i strid med det som
faktisk står i lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker videre på at markagrensen
er fastsatt i lovforslaget uten at kommuner og andre berørte parter
har fått uttale seg om dette i høringsrunden, i strid med løfter
fra Miljøverndepartementet – om at de i en senere runde ville få
uttale seg om dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
på denne bakgrunn at proposisjonen bør sendes tilbake til Regjeringen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) – Om lov om naturområder i Oslo og
nærliggende kommuner (markaloven) sendes tilbake til Regjeringen.
Regjeringen bes legge frem et nytt lovforslag basert på et samspill med
vertskommunene og Markas brukergrupper."
Disse medlemmer fremmer dette som sitt primærforslag,
men vil subsidiært i innstillingen fremme egne merknader og forslag
til den fremlagte lovtekst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
primært imot markaloven, og vil i utgangspunktet stemme mot loven
i sin helhet.
Disse medlemmer mener det ikke er behov for noen
særlov for vern av Oslomarka, og ønsker derfor primært ikke å stemme
for forslag fra mindretallet om å sende lovutkastet tilbake til
Regjeringen.
Subsidiært vil imidlertid disse medlemmer støtte
mindretallets forslag om tilbakesendelse og eventuelt lovtekniske
endringer mindretallet foreslår i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke at markaloven ikke må være til
hinder for tidsmessig utvikling eller utøvelse av ikke-motorisert idrett
eller friluftsliv i Marka. Idrett og friluftsliv endrer seg over
tid, og nye generasjoner brukere vil ha nye ønsker og forventninger
til anlegg og tilbud innen idretten. Dette må det tas høyde for
i forvaltningen av Marka.
Disse medlemmer vil understreke at eksisterende
og ny næring som er en naturlig del av en utvikling av tilbudet
til friluftslivets og idrettens brukere i Marka, må tillates videreført
og etablert i Marka.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at verneformålet, å sikre tilgang på
gode friluftsopplevelser for befolkningen, også synes å være truet
av vernet. Dette gjennom at fremføring av nødvendig infrastruktur,
for eksempel løyper og anlegg, nå vil måtte ha dispensasjon gjennom
reguleringsplan for å kunne bygges. Disse medlemmer mener
at et slikt krav overfor frivillige aktører og kommunene er urimelig
og vil gjøre ethvert tiltak i Marka dyrere. Planprosessene vil også
måtte medføre at slike tiltak vil ta svært mye lengre tid å få etablert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens intensjon om å sikre befolkningen i indre del av Oslofjorden
og områdene nord for Oslo tilgang til friluftsarealer også i fremtiden. Disse
medlemmer mener imidlertid ikke at en statlig overtakelse
av arealforvaltningen i de berørte områdene er riktig fremgangsmåte
for å oppnå dette.
Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen foreslår
å ta fra Norges mest folkerike kommune retten til å forvalte to
tredjedeler av sitt areal. Også de øvrige 18 kommunene er mer eller
mindre folkerike områder, og disse kommunene utgjør kjernen i Norges
sterkeste pressområde. Å frata lokalpolitikere i disse kommunene
retten til å forvalte egne arealer er etter disse medlemmers oppfatning
svært uheldig og helt urimelig.
Disse medlemmer vil peke på at områdenes status
som LNF-område og "Markaforskriften" i årtier har fungert helt utmerket,
og at det med lokal forvaltning av disse arealene er mer enn 1,2
millioner friluftsbrukere av Marka årlig. Statusen som LNF-område
gjør også at jord- og skogbruket i området kan opprettholdes og
utvikles i takt med tidens krav.
Disse medlemmer vil påpeke at aktiv skogsdrift
gjennom minst 400 år i Nordmarka gjennom etablering av skogsbilveier
har åpnet området for friluftslivet. Skogsdriften gjør også at kulturlandskapet
er variert – med nye hogstflater, plantefelt, ungskog og gammelskog,
som kan oppleves i løpet av en eneste søndagstur.
Disse medlemmer mener at det er en kvalitet i
seg selv at befolkningen i Norges største by kan oppleve kulturlandskap
og aktiv skogsdrift uten å forlate kommunen sin. Disse medlemmer er skremt
over at Regjeringen mener at skogsdrift er en trussel for det tradisjonelle
friluftslivet, og deler ikke den oppfatningen. Disse medlemmer frykter
at en ny forskrift for skogsdrift i marka vil medføre ytterligere
vanskeligheter for en skogsdrift som i mange områder har marginal
lønnsomhet, samtidig som den forsyner en stor trelast-, massevirke-
og bioenergiindustri.
Disse medlemmer vil peke på at Stortinget blir
invitert til å fatte vedtak om ny markalov, mens det er stor grad
av usikkerhet både om hvordan skogsdriftforskriften vil bli utformet
og om erstatningsreglene. Disse medlemmer vil også
peke på at Regjeringen har varslet at hele norsk vernepolitikk,
herunder erstatningssøksmål og eventuelle nye verneformål, skal
revideres gjennom forslag til ny naturmangfoldslov. Disse
medlemmer mener at vernet av Oslomarka med fordel kunne
ha ventet til ny naturmangfoldslov var på plass.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at til tross for den store betydning jord- og skogbruket har
hatt for vedlikehold av naturlandskapet i marka og tilgjengeligheten
til Marka for friluftsliv, er disse næringene ikke omtalt under
lovens formål annet enn under sekkebetegnelsen "andre formål". Disse
medlemmer mener det bør være en henvisning til disse næringene
i lovens formålsparagraf.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 1 Formål, skal lyde:
Formålet med loven er å fremme friluftslivet og tilrettelegge
for naturopplevelse og idrett i Marka. Loven skal sikre Markas grenser
og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med
kulturminner i Marka. Det skal legges til rette for bærekraftige
bosettinger i eksisterende lokalsamfunn som en naturlig del av kulturmiljøet.
Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål.
Loven skal ikke være til hinder for tidsmessig utøvelse av primærnæringer."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, har
merket seg at lovforslaget vil sikre Markas grenser, slik de framgår
av Miljøverndepartementets digitale kart "Markagrensen", datert
19. desember 2009. Denne grensen er i det vesentlige en videreføring
av markagrensen fastsatt av Miljøverndepartementet i 1986, med endringer
i 1996. De endringene som er gjort i markagrensen etter 1996, har
skjedd som ledd i kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven,
og er basert på kommunenes egne arealplaner uten vesentlige endringer.
Flertallet viser til at bestemmelsen (§ 2) inneholder
et fleksibelt virkemiddel for å kunne utvide lovens virkeområde
ved at grensen utvides der dette anses hensiktsmessig eller ønskelig.
Adgangen til å gjennomføre innskrenkende grensejusteringer i lovfestet
markagrense vil være den samme som i forslaget som ble sendt på
høring. Flertallet viser i den forbindelse til brev
av 17. desember 2008 fra Miljøverndepartementet til kommunene.
Flertallet understreker at slike grensejusteringer
bare kan skje dersom friluftsliv-, natur- eller kulturverdier ikke
blir vesentlig skadelidende. Dette innebærer etter flertallets mening
at også miljø- og friluftsverdier av lokal betydning tas med i vurderingen.
Av hensyn til helheten bør det foretas en vurdering av den samlede
virkning av grensejusteringene, dersom det foretas flere slike justeringer
samtidig eller over tid. Flertallet peker i denne
sammenheng på at det også bør tas hensyn til eventuelt økt press
på dyrket mark.
Flertallet mener det vil være naturlig at kommunene
tar initiativ overfor departementet dersom de ønsker grensejusteringer.
Dette vil kunne skje i forbindelse med kommunenes ordinære planarbeid. Flertallet viser
til at kommunenes medvirkningsmulighet ikke vil være vesentlig svekket
med hensyn til det opprinnelige høringsutkastet.
Flertallet mener det ikke vil være nødvendig med
lovendring for å justere grensene etter foreliggende forslag, kommunene
vil kunne ta initiativ til forskriftsendringer uten at det settes
tidsbegrensning.
Flertallet peker på at det utenfor Markas grense
i de berørte kommuner finnes andre sårbare områder, slik som dyrket
mark, dyrkbare arealer og våtmarksområder. Det er viktig at en samlet
vurdering også tar hensyn til eventuelt økt press på dyrket mark
og andre verdifulle områder.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
ønsker å unnta "øyene" rundt Langen-vassdraget fra Marka. På denne
bakgrunn vil dette flertallet endre markakartet,
samt henvisningen til kartet i § 2 i loven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, fremmer følgende
forslag:
"§ 2 Geografisk avgrensning, første ledd skal lyde:
Lovens geografiske virkeområde (Marka) består av følgende områder:
Kjekstadmarka, Vardåsmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka,
Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og
Sørmarka. Virkeområdet er nærmere avgrenset, som det fremgår av
Miljøverndepartementets digitale kart "Markagrensen" datert 2. april 2009."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at i høringsutkastet
til loven som ble sendt ut til berørte parter, ble det slått fast
at det nærmere geografiske virkeområdet for markaloven ikke skulle
fastsettes direkte i loven. Det ble slått fast at markagrensen skulle
fastsettes i forskrift med hjemmel i markaloven. Før vedtak om den endelige
markagrensen kunne fattes, skulle forslag til vedtak sendes på høring
og legges ut til offentlig ettersyn i de berørte kommuner og gjøres
tilgjengelig gjennom elektroniske medier. Utvidelser og mindre justeringer
av eksisterende grenser skulle foretas på samme måte.
Disse medlemmer viser til at til tross for dette
valgte departementet i Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) med det endelige
lovforslaget å fastsette markagrensen direkte i lovens § 2. Kommuner
og andre berørte som hadde uttalt seg til høringsutkastet til loven,
har derfor ikke fått uttale seg om ett av de mest sentrale områder
i loven før proposisjonen ble oversendt Stortinget. På side 16–17
i Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) tar departementet flere kommuners høringsuttalelser
til inntekt for denne endringen, til tross for at kommunene uttrykkelig
la vekt på at de måtte høres når Markas grenser skulle fastsettes.
I energi- og miljøkomiteens høring den 17. februar 2009 uttrykte
samtlige tilstedeværende kommuners representanter sterk misnøye
med at de ikke hadde fått anledning til å uttale seg om lovens geografiske avgrensning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser videre til statsrådens svarbrev til komiteen
4. mars 2009, hvor han unnlater å svare på spørsmål fra komiteen
om hvorvidt de berørte kommunene er blitt hørt i forbindelse med
fastsettelsen av markagrensen i lovforslaget. Statsråden fastholder
derimot at lovforslaget ligger innenfor rammen av høringsutkastet og
de innkomne høringsuttalelsene. I det samme brevet skriver statsråden
at:
"Kommunenes medvirkningsmulighet vil dermed ikke være
vesentlig svekket i forhold til det opprinnelige høringsutkastet."
Tatt i betraktning at kommunene i høringsutkastet var blitt lovet
bred medvirkning i forbindelse med fastsettelsen av markagrensen,
og at denne skulle fastsettes i etterkant av lovbehandlingen, synes
statsrådens svar på disse spørsmålene besynderlig. Det samme gjør
statsrådens uttalelser til Aftenposten torsdag 12. mars 2009, hvor
han på direkte spørsmål fra journalisten knyttet til at kommunene
føler seg overkjørt, svarer at:
"Det har de ingen grunn til. De er blitt hørt."
Disse medlemmer er sterkt kritisk til denne fremgangsmåten
fra Miljøverndepartementet, og mener at dette er meget slett forvaltningspraksis.
Når det gjelder fastsettelsen av grensene for hvilke
områder som skal omfattes av vernet, vil komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeke den klare motsetningen
det er i Regjeringens argumentasjon for å fastsette grensene ved
lov. På den ene siden hevder Regjeringen i Ot.prp. nr. 23 (2008–2009)
at "fastsetting og sikring av Markas grenser i et langsiktig perspektiv
vil utgjøre en viktig del av bakgrunnen for markaloven og således
bør stå sentralt i loven, og at markagrensen bør fastsettes direkte
i loven". Regjeringen foreslår på den annen side i § 2 å innvilge
seg selv – ved Miljøverndepartementet – rett til å flytte grensene,
og til både å utvide og innskrenke disse ved bruk av forskrift.
Disse medlemmer mener at vernets utstrekning burde
vært redusert i tråd med de innspill som er kommet fra de berørte
kommunene. Videre mener disse medlemmer at å innlemme
to firefelts motorveier og fremtidige traseer for dobbeltsporete toglinjer,
burde vært unngått.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener departementet langt på vei har ført kommunene
bak lyset ved å foreta en endelig geografisk avgrensning av Marka
uten høring og offentlig ettersyn i de berørte kommuner, stikk i
strid med det som var forutsatt i høringsutkastet. Departementet
bør på denne bakgrunn ta § 2 i lovforslaget tilbake, og sørge for
at lovens virkeområde og geografiske avgrensning blir forankret
og kvalitetssikret slik at grensetvister blir avklart. Miljøverndepartementets
digitale kart "Markagrensen", datert 19. desember 2008, må sendes
på høring og legges ut til offentlig ettersyn i de berørte kommuner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Forslaget til § 2 i lov om naturområder i Oslo og nærliggende
kommuner (markaloven) realitetsbehandles ikke ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 23 (2008–2009). Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget
med nytt forslag til § 2 – med forslag til markagrense i form av
digitalt kart etter at denne har vært til høring ved de samme høringsinstanser
som det opprinnelige lovforslaget."
Disse medlemmer er ikke avvisende til at markagrensen
tas inn direkte i loven, og mener det er gode grunner som taler
for dette, men da burde markagrensen også blitt tatt inn i høringsutkastet,
eller det burde ha vært en egen høringsrunde på grensespørsmålet
før lovforslaget ble oversendt Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
på prinsipielt grunnlag at grensefastsettelse ved alle større statlige
verneprosesser i størst mulig grad bør gjøres av Stortinget.
Disse medlemmer mener også at den utvidelsen i
det foreslåtte verneområdet som Regjeringen har foretatt etter høringsrunden,
ikke er forenelig med god forvaltningspraksis. Etter gjeldende markaforskrift
hadde ikke Hobøl kommune noen arealer innenfor verneområdet, mens
det i det forslaget som er fremlagt for Stortinget i Ot.prp. nr.
23 (2008–2009), har fått store arealer – bl.a. området Gaupesteinmarka
– foreslått vernet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til Ski kommunes forslag om å justere markagrensen
slik at Langen-området tas ut av Marka, og slutter seg til dette. Disse
medlemmer viser videre til Bærum kommunes forslag om å justere
markagrensen slik at området rundt Ila sikringsanstalt og landsfengsel,
samt Løvenskiold-banen, tas ut av Marka, og slutter seg til dette.
Disse medlemmer er kjent med at Hobøl kommune
vedtok ny kommuneplan i 2002, som ble rullert i 2006, hvor Gaupesteinmarka
var holdt utenfor Marka og definert som LNF-område. Kommuneplanen
ble godkjent av fylkesmannen uten bemerkninger.
Disse medlemmer er videre kjent med at Gaupesteinmarka
i Hobøl kommune verken er inkludert i skogforskriften for Marka
eller i fylkeskommunens kart over friluftsområder i Østfold. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at Gaupesteinmarka ikke bør inkluderes i markaloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at stenging av Huken pukk- og asfaltverk
er en miljømessig katastrofe. Stenging av Huken vil medføre at befolkningen
i Oslo både blir utsatt for farligere svevestøv og en stor økning
i CO2-utslippene fra transport av steinmasser. Det meste av de massene
som kan erstatte massen som i dag tas ut ved Huken, må komme fra
områder nordøst for Oslo, og vil måtte fraktes gjennom Groruddalen.
Denne transporten vil tilsvare 100 millioner tonn-km eller 7 millioner
lastebillass pr. år. Hvis man regner dette om i økt utslipp av CO2, vil
dette medføre 12 000 tonn CO2 hvert år frem til 2050.
Disse medlemmer peker også på at massene fra uttakene
nord for Oslo generelt sett inneholder mer kvarts som medfører mer
og farligere svevestøv.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at markagrensen i Oslo kommune bør justeres slik at Huken pukkverk
tas ut av Marka.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti forutsetter
at spørsmålet om videre drift av Huken pukkverk ikke avgjøres i
forbindelse med grensesettingen i markaloven, men vurderes separat
i etterkant basert på avveining av miljømessige konsekvenser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at lovforslaget innebærer
at ny næringsvirksomhet til andre formål enn landbruk i utgangspunktet
ikke kan etableres i Marka, og at eksisterende næringsvirksomhet
i utgangspunktet ikke kan utvides i marka. Flertallet peker
på at serveringsstedene i Marka er en viktig del av friluftstilbudet
i Marka, og at disse gjør bruk av Marka mer attraktiv. Slik næringsvirksomhet
er derfor i tråd med formålet i loven. Flertallet vil
understreke at forbudet mot ny næringsvirksomhet og utvidelser av
eksisterende næringsvirksomhet ikke må være til hinder for etablering
av nye serveringssteder for brukerne av Marka, samt utvidelser og
modernisering av eksisterende serveringssteder innenfor markagrensen.
Flertallet vil bemerke følgende til § 4 i lovforslaget:
Til forskjell fra LNF-områder utenfor Marka, kan det innenfor rammene
av § 6 ikke vedtas planer for ny spredt bebyggelse eller vesentlig
utvidelse av eksisterende bebyggelse i Marka etter plan- og bygningsloven
§ 20-4 annet ledd bokstav c. Dette vil ikke være i tråd med lovens
formål. Flertallet legger imidlertid til grunn at
det i samsvar med lovens formål kan gis bestemmelser i plan om spredt
utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse innenfor rammene
av § 6. Slike bestemmelser kan også anvendes for å presisere hvilke
bygningsmessige endringer og eventuelle utvidelser som kan aksepteres
i et område. Flertallet vil bemerke at disse reglene vil
være av betydning for å opprettholde etablerte lokalsamfunn i Marka,
for eksempel i Maridalen og Sørkedalen.
Videre vil flertallet fremme følgende forslag:
"§ 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak, andre ledd skal lyde:
Forbudet i første ledd omfatter ikke landbrukstiltak og tiltak
som nevnt i plan- og bygningsloven § 1-3 annet ledd eller som inngår
i vedtak etter § 6-4 tredje ledd i samme lov."
Flertallet ønsker ikke at bygge- og anleggsforbudet
i § 5 skal gjelde for bygge- og anleggstiltak i landbruket. Flertallet vil
imidlertid understreke følgende: I henhold til plan- og bygningsloven
§ 1-9 siste ledd er departementet klageinstans for enkeltvedtak
etter plan- og bygningsloven. Dette er en videreføring av klageordningen
i plan- og bygningsloven av 1985. Kommunal- og regionaldepartementet og
Miljøverndepartementet har delegert sin klagemyndighet i henholdsvis
byggesaker og plansaker til fylkesmannen i de respektive fylkene
gjennom delegasjonsrundskriv.
For å oppnå en helhetlig forvaltning av Marka er det etter flertallets mening,
nødvendig at Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal behandle alle
klagesaker innenfor markalovens virkeområde. Det forutsettes derfor
at Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet
gjennom delegasjonsrundskriv delegerer klagemyndigheten etter plan-
og bygningsloven § 1-9 siste ledd til Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Dermed samles klagebehandlingen i saker om landbrukstiltak etter
plan- og bygningsloven for alle berørte fylker hos Fylkesmannen i
Oslo og Akershus, på samme måte som dette tidligere er forutsatt
for skogbrukssaker og saker etter markaforskriften.
Flertallet forutsetter videre at Landbruks- og matdepartementet
gjennomfører de nødvendige endringer i landbruksvegforskriften,
slik at klagemyndigheten for saker etter landbruksvegforskriften
også overføres til Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at høringsutkastet forutsatte at Marka
skal anses som landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område), og
at arealbruk i strid med dette formålet er forbudt. Dette innebærer
at alle nye bygge- og anleggstiltak mv. som ikke er nødvendige tiltak
i forbindelse med landbruk, vil være i strid med loven. I det endelige lovforslaget
er dette strammet inn ved at det generelle bygge- og anleggsforbudet
også omfatter bygge- og anleggstiltak i landbruket. Hovedbegrunnelsen
for dette er at bygge- og anleggsvirksomhet innen landbruket vil
kunne forringe Markas kvaliteter for friluftslivet i samme grad
som andre bygge- og anleggstiltak. I tillegg finner departementet
at det er viktig å unngå en gradvis utbygging i Marka til skade
for friluftsliv og naturopplevelse.
Disse medlemmer mener at det bør legges opp til
en flerbrukspolitikk for Marka, og viser til at landbruket gjennom
alle tider har vært en naturlig del av bruken av Marka. Disse
medlemmer mener derfor at det fortsatt bør være mulig med
bygge- og anleggstiltak i landbruket innenfor markagrensen, så lenge
dette ikke kommer i konflikt med lovens hovedformål.
Disse medlemmer viser til energi- og miljøkomiteens
høring 17. februar 2009, hvor det kom klare tilbakemeldinger fra
landbruket og skogbruket om at lovforslaget vil gjøre det tilnærmet
umulig å drive et tidsmessig landbruk innenfor markagrensen, og
at eksisterende småbruk risikerer å bli nedlagt. Næringsdrivende
og beboere i Sørkedalen og Maridalen fremholdt at lovforslaget vil
kunne medføre forvitring av eksisterende lokalsamfunn og gjengroing
av kulturlandskapet.
Disse medlemmer mener at Regjeringen har ført
landsbruksnæringen og lokalsamfunnene i Sørkedalen og Maridalen
bak lyset gjennom de til dels betydelige endringer av lovforslaget
som er foretatt etter høringsutkastet. Konsekvensene av å innlemme
landbruket i det generelle forbudet mot bygge- og anleggstiltak
er dårlig utredet og begrunnet i proposisjonen. I særdeleshet gjelder
dette hvilke konsekvenser forbudet vil få for mulighetene til å
drive tidsmessig landbruk innenfor markagrensen, for opprettholdelse
av kulturlandskapet, og for fremtiden til eksisterende lokalsamfunn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke
at markaloven er en miljølov som skal hindre at det gjennomføres
tiltak til skade for friluftsliv, idrett eller lovens øvrige formål,
slik dette framgår av formålsparagrafen. Også andre lover, for eksempel
naturvernloven, legger restriksjoner på områder, men da ut fra hensynet
til naturverdier og landskap. Dersom det innenfor markalovens grenser
søkes om å gjennomføre et tiltak som også vil ligge innenfor et
verneområde etter naturvernloven, må det aktuelle tiltaket oppfylle
kravene i begge lovene. Dette innebærer at en tillatelse etter markaloven
ikke er nok til å kunne gjennomføre et tiltak hvis det ikke også
er gitt dispensasjon fra verneforskriften etter naturvernloven. Men
dersom markaloven har bestemmelser som gir et strengere restriksjonsnivå
enn vern etter naturvernloven, og dette ikke er i strid med verneformålet
i forskriften, vil markaloven gjelde i tillegg til verneforskriften.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det i dag finnes flere områder i
Marka som er vernet etter naturvernloven. Denne loven og lovens
forskrifter regulerer tiltak og virksomhet i disse områdene. Dette
kan komme i konflikt med markaloven.
Disse medlemmer vil vise til at det i proposisjonen
heter at:
"Eventuell motstrid mellom verneforskrifter og markaloven
vil måtte avgjøres etter alminnelige rettskildeprinsipper. Departementet
antar at markaloven normalt vil måtte gis forrang ved konflikt med verneforskriftene."
Disse medlemmer ønsker ikke å svekke vernet og
verneforskriftene i allerede etablerte verneområder, og mener på
denne bakgrunn at vern etter naturvernloven må gjelde foran markaloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 4 Arealformål, andre ledd skal lyde:
I områder som er regulert til spesialområde, for eksempel til
naturvernformål, bevaring eller sikringsområde for drikkevann, eller
områder som inngår i særskilte planer eller vedtak etter § 7 første
ledd nr. 3 og 4, gjelder de restriksjoner som følger av de konkrete
verne- eller planvedtak i tillegg til loven."
"§ 4 Arealformål, nytt tredje ledd skal lyde:
I områder som er vernet etter naturvernloven gjelder de bestemmelsene
som følger av naturvernloven og verneforskriftene foran denne lov."
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
videre følgende forslag:
"§ 4 Arealformål, første ledd skal lyde:
Marka er landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område) etter
plan- og bygningsloven."
"§ 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak, første ledd skal lyde:
Bygge- og anleggstiltak i strid med arealformålet er forbudt
i Marka."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på at Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) legger
til grunn at bare etablert næringsvirksomhet i marka skal kunne
videreføres, og at ny næringsvirksomhet ikke skal tillates. Denne formuleringen
vil etter disse medlemmers oppfatning ikke medføre
en konservering av pågående virksomhet, men det vil medføre at virksomhet
som pågår i dag, i løpet av forholdsvis kort tid vil forsvinne helt.
For eksempel vil denne formuleringen vanskeliggjøre bruksomlegginger
og avlingsomlegginger innenfor verneområdet. Den samme virkningen vil
formuleringen om at bare "idrett som tradisjonelt har blitt utøvd
i Marka" skal kunne utøves i marka uten en omstendelig politisk
prosess som til syvende og sist vil bli avgjort i Miljøverndepartementet. Hvordan
friluftsliv og friluftsbasert idrett utøves, er i stadig forandring.
For eksempel var skøyteteknikk for 20 år siden ikke en del av vanlig
friluftsutøvelse. Hadde Regjeringens lovforslag vært gjeldende på
begynnelsen av 1980-tallet, hadde man altså måtte ha politisk behandling
på departementsnivå av spørsmålet om hvorvidt skøyting på ski skulle
tillates i marka. Disse medlemmer mener at denne
begrensningen er meget urimelig og byråkratisk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det må tas hensyn til
etablerte lokalsamfunn og tradisjonelt hytteliv i Marka. Loven skal
ikke være til hinder for vedlikehold, hensiktsmessig modernisering
og andre bygge- og anleggstiltak som er nødvendig for å opprettholde
disse etablerte lokalsamfunnene eller enkelt hytteliv på et tilfredsstillende
nivå. Flertallet viser til at det også må tas hensyn
til bærekraftig bruk til andre formål, som landbruk og annen næringsvirksomhet.
Flertallet mener at dersom lokalmiljø skal bestå
som en del av kulturen, må mulighetene for tiltak og virksomhet
sikres. Tiden forandrer krav til boareal og en families normale
behov. Flertallet viser til at store deler av Marka
ligger utenfor det offentlige vann- og kloakknettet, og det må være
rom for forbedringer av de sanitære forhold i tråd med utviklingen av
teknologiske løsninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det ifølge Statens kartverk er registrert
1 583 boenheter med fast helårsbeboelse i Marka. Det finnes flere etablerte
lokalsamfunn, blant annet i Maridalen og Sørkedalen. Disse
medlemmer viser videre til at det er registrert 3 131 hytter/fritidshus
i Marka. De mange hyttene utgjør en del av områdets kulturhistorie,
og er i dag en viktig del av Markas friluftsliv.
Disse medlemmer mener at eierne av boliger og
fritidshus innenfor markagrensen må kunne ha muligheter til å vedlikeholde
og eventuelt foreta ombygninger av disse i tråd med sine tidsmessige
behov, samt utvikle sine bomiljøer, på linje med samfunnet for øvrig
– og innenfor generelle retningslinjer for bevaring av kulturminner.
Disse medlemmer viser til høringsuttalelsen fra
Solemsskogen velforening der det heter:
"Vi er som beboere i Marka opptatt av at Markas kvaliteter
beholdes og eventuelt styrkes. For de fleste av oss er nettopp det
grunnen til at vi bor der vi gjør. Vi har også forståelse for at
det er viktig å sikre et helhetlig grep på Marka. Vi er imidlertid
av den oppfatning at vårt krav om å få utvikle våre hjem på lik linje
med velstandsutviklingen ellers i samfunnet er av avgjørende betydning
for oss, uten at det går på bekostning av Markas særegne kvaliteter.
Vi er av den oppfatning at levende og velstelte lokalsamfunn vil
oppfattes som berikende av alle markas bruker … For beboerne på
Solemskogen vil det være uhensiktsmessig og vanskeliggjørende om
alle tiltak må behandles som dispensasjonssøknad til Fylkesmannen. Dette
er tiltak som ikke på noe område reduserer dagens tilgjengelige
markaområde og burde derfor avgjøres av en god reguleringsplan.
Vi vil sterkt henstille til at det også tas hensyn til vår situasjon."
Disse medlemmer viser til at lignende synspunkter
fremmes også av Sørkedalens Vel, Maridalen Vel, Sørbråten Vel og
enkeltbeboere i Sørbråten.
Disse medlemmer slutter seg til disse synspunktene.
Disse medlemmer viser videre til at punkt 3 i
§ 7 første ledd i lovforslaget omtaler idrettsanlegg som kan innpasses
innenfor lovens formål. Disse medlemmer viser til
at med hjemmel i denne bestemmelsen vil det gjennom arealplan kunne
tilrettelegges for nye skiløyper og andre skianlegg, turveger og
lignende, i tillegg til eventuelle andre bygninger og anlegg som
bidrar til å fremme bruken av Marka til friluftsformål.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 7 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer, første
ledd skal lyde:
Uten hensyn til § 4 kan kommunale planer åpne for følgende tiltak
i Marka:
1. tiltak i landbruk, herunder bygninger
og terrenginngrep
2. tiltak i eksisterende bosettinger, herunder bygninger,
terrenginngrep og eventuell næringsvirksomhet knyttet til eksisterende
bosetting
3. stier og løyper etter § 9
4. idrettsanlegg som kan innpasses innenfor lovens formål
5. offentlige infrastrukturanlegg som veger, jernbane, dammer,
vannforsyningssystemer, kraftledninger mv., samt områder for igangværende
råstoffutvinning
6. hytter som er åpne for allmennheten
7. andre tiltak i lokalsamfunn som allerede er etablert
innenfor markagrensen."
Når det gjelder bygge- og anleggstiltak i Marka, mener komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet at det er uheldig at det
nye byggeforbudet blir gjort gjeldende foran eksisterende reguleringsplaner
i området. At 1 583 boenheter med fast helårsbeboelse og 3 131 fritidshus
blir underlagt byggeforbud og "svært begrensede muligheter for nybygg
og utvidelser", er et overgrep mot privat eiendomsrett og lokaldemokratiet.
Det bør være hevet over enhver tvil at disse 4 714 enhetene får
et markert verdifall som resultat av vernet, sannsynligvis uten noen
som helst mulighet for erstatning fra staten.
Disse medlemmer vil også påpeke at innføring av
et byggeforbud for landbruket i et LNF-område er veldig merkelig
og uheldig.
Disse medlemmer vil peke på at jordbruket kommer
uheldig ut på mange måter i denne saken. At Oslo-området er Norges
sterkeste pressområde bør være udiskutabelt. Et vern av to tredjedeler
av Oslo kommunes areal og tilsvarende i andre kommuner vil uvegerlig
medføre et økt press på matjorda. Foruten Jæren og Trondheimsområdet/Innherred
må de jordbruksarealene det her er snakk om rundt Oslofjorden, være
de beste i Norge, og burde således være verdt å ta vare på, noe
Regjeringen også tidligere har gitt uttrykk for at den mener er
et mål. Med vern av størstedelen av de uutbygde områdene i de berørte
kommunene vil matjord måtte ofres for å sikre videre utvikling av
de berørte kommunene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at barn og unges meninger
skal tas hensyn til i forvaltningen av den videre praktiseringen
av markaloven, jf. FNs Barnekonvensjon. Barn og unge er en viktig
brukergruppe, som har rett til å bli hørt.
Flertallet mener videre at hensynet til et støyfritt
miljø må vektlegges i den videre praktiseringen av markaloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at igangsetting av tiltak enten
vil kreve tillatelse eller dispensasjon etter markaloven.
Flertallet peker samtidig på at hensynet bak byggeforbudet
først og fremst er å hindre tiltak til ulempe for friluftsliv og
miljø. Flertallet har merket seg at kraftproduksjonsanlegg
som krever konsesjonsbehandling, er unntatt fra kravet om reguleringsplan.
Større overføringslinjer for elektrisitet er også unntatt fra planbestemmelsene
i plan- og bygningsloven. Vedlikehold eller utbedring av offentlig infrastruktur
kan utføres uten tillatelse etter markaloven.
Flertallet merker seg at skogsdriften fortsatt vil
bli regulert av skogbruksloven med forskrifter. Restriksjonsnivået
for skogbruket vil stort sett være det samme som før markaloven.
Det vil imidlertid bli foretatt en ny gjennomgang av gjeldende markaforskrift
etter skogbruksloven, med sikte på en tilpasning til Regjeringens
samlede markapolitikk og skogbrukslovens virkeområde og innretning.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, understreker behovet for raskt å få
på plass nye skogforskrifter, og ber Regjeringen prioritere dette.
Det forutsettes i denne forbindelse at de nødvendige endringer gjennomføres
i skogbruksloven med forskrifter, slik at Fylkesmannen i Oslo og
Akershus også overtar klagemyndigheten fra de enkelte fylkesmannsembeter,
og Fylkeslandbruksstyret for alle kommunale vedtak etter skogloven
og markaforskriften som gjelder Marka.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
bygge- og anleggsforbudet vil rette seg mot tiltak til ulempe for friluftslivet
og naturmiljøet. Enkle tiltak i og på eksisterende bygninger som
ikke har innvirkning på friluftslivet, vil dermed ikke omfattes
av byggeforbudet.
Flertallet viser til at systemet med søknadsbehandling
vil være i tråd med forslag til ny bygningsdel av plan- og bygningsloven,
jf. Ot.prp. nr. 45 (2008–2009), hvor hovedregelen er at alle bygge-
og anleggstiltak krever søknad til kommunen. Videre kan det - uavhengig
av byggeforbudet og lovens arealformål - planlegges for tiltak i
landbruket, herunder for bygninger og terrenginngrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre reagerer på at Regjeringen uten noen som helst
miljøfaglig begrunnelse innfører et nytt begrep; "eventyrskoger". Disse medlemmer mener
imidlertid at et særskilt vern av inntil 1 pst. av Markas skogsareal
av særskilt verdi for friluftslivet er akseptabelt, så lenge skogsdriften
i de øvrige skogsområder kan drives uten flere hindringer enn de
som er satt gjennom "Markaforskriften", "Skogloven" og "Levende
Skog-standarden". Dette vernet bør i størst mulig grad søkes gjennomført
på statsgrunn eller på kommuneskoger, dernest som frivillig vern
i private skoger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at det er viktig med en god infrastruktur
som gjør at flest mulig får tilgang til bruk av Marka. Dette inkluderer
sykkelveier, stier og skiløyper av ulik bredde og prepareringsgrad. Flertallet peker
på at skogbruket gjennom bygging av skogsbilveier som egner seg
godt som sykkelveier, har gitt et viktig bidrag til å gjøre Marka
tilgjengelig for friluftslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at dette er et godt eksempel på at næringsvirksomheten
i Marka har bidratt til å styrke friluftslivet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er opptatt av å sikre kulturlandskapet i
Marka, og har merket seg at flere høringsinstanser har påpekt behov
for forskjellige soner. Dette vil etter flertallets syn
kunne ivaretas ved at det innenfor markaloven er rom for mer differensierte
vurderinger av del-områder etter ordinær bruk av plan- og bygningsloven.
Flertallet vil understreke betydningen av at plan-
og bygningslovens plandel brukes i et samspill med markalovens byggeforbud.
Slik vil rammene og bestemmelsene for tilpasning og forvaltning
bli mer nyansert. I tillegg vil dette bidra til å skape grunnlag for
områdevise vurderinger og sonevise rammer. Flertallet mener
at byggeforbudet ikke bør ramme mindre tiltak som ikke kommer i
konflikt med markalovens intensjon.
Flertallet viser til at forbudet mot ny spredt bebyggelse
avgrenses til å gjelde nye tiltak eller vesentlig utvidelse av eksisterende
tiltak. Dette innebærer at det kan gis bestemmelser om spredt utbygging i
tilknytning til eksisterende bebyggelse. Slike bestemmelser kan
også anvendes for å presisere hvilke bygningsmessige endringer og
eventuelle utvidelser som kan aksepteres i et område. Flertallet er
av den oppfatning at disse reglene vil være av betydning for å opprettholde
etablerte lokalsamfunn i Marka, for eksempel i Maridalen og Sørkedalen.
Flertallet er opptatt av å sikre en enhetlig forvaltning
av Marka. Flertallet viser til at igangsetting av
arbeid med arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som vedrører
Marka, krever tillatelse av departementet. Kommunale vedtak av kommuneplanens
arealdel eller reguleringsplan som vedrører Marka, krever statlig
stadfesting for å få rettsvirkning.
Flertallet viser til alt det verdifulle arbeid
som legges ned av frivillige i friluftsorganisasjonene og idrettslagene. Flertallet mener
at markaloven og praktiseringen av denne ikke må innføre nye byråkratiske
eller økonomiske hindre i forhold til det frivillige arbeidet i
friluftsorganisasjonene og idrettslagene i forbindelse med arrangering
av idrettskonkurranser, vedlikehold og utbedring av friluftsområder
og idrettsanlegg og lignende.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at det gjennom arealplan vil kunne tilrettelegges for
nye skiløyper og skianlegg, turveier o.l., i tillegg til eventuelle
andre bygninger og anlegg som bidrar til å fremme bruken av Marka
til friluftsformål.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
det uavhengig av byggeforbudet kan planlegges for idrettsanlegg
som kan innpasses innenfor lovens formål. Bygge- og anleggsforbudet
i § 5 vil dermed ikke være til hinder for utvikling, opprusting
og utvidelse av eksisterende idrettsanlegg i Marka, så lenge det
dreier seg om anlegg som kan innpasses i Marka.
Flertallet viser til svarbrev til komiteen fra statsråden,
datert 4. mars 2009, hvor det påpekes at:
"Anlegg som vil kunne tenkes å kunne inngå i plan etter
denne bestemmelsen er Holmenkollen, Linderudkollen/Grefsenkleiva
og Skullerud skianlegg og Tryvann Vinterpark."
Vurderingstemaet vil være hvorvidt og eventuelt i hvilken grad
slike planer konkret vil gi negative følger for lovens øvrige prioriterte
formål.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre har merket seg at Regjeringen i lovforslaget
har lagt opp til en vesentlig byråkratisering ved at igangsetting
av arbeid som krever arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan
som vedrører Marka, krever tillatelse av departementet. Disse
medlemmer vil peke på at Regjeringen med dette legger opp
til en prosess hvor man må søke om å få søke.
Disse medlemmer mener det legges opp til unødvendig
byråkratisering gjennom lovformuleringen, og foreslår følgende:
"§ 6 Kommunale og statlige planer, første ledd strykes."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, peker på at tillatelse til anlegging, rydding,
merking og preparering av permanente stier uten grunneiers samtykke
etter lovens § 9 femte ledd, bare kan gis i unntakstilfeller.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg
at anlegging av stier og løyper krever tillatelse etter markaloven,
mens anlegging av større løyper vil kreve både tillatelse fra kommunen
og reguleringsplan.
Dette flertallet har merket seg noe usikkerhet
knyttet til hva som skal regnes som "større løyper". I den forbindelse
vil dette flertallet presisere at tiltakets antatte
virkning for friluftslivet og naturmiljøet skal tillegges vekt.
Inngrep som krever sprengning, masseforflytning eller tilførsel
av eksterne masser, vil som hovedregel kreve reguleringsplan. Dette
innebærer at mindre inngrep som regel ikke vil kreve reguleringsplan. Dette
flertallet har merket seg at det også skal legges vekt på
om traseens lengde, beliggenhet og belysning påvirker andre deler
av friluftslivet.
Dette flertallet viser til svar fra statsråden på
brev fra energi- og miljøkomiteen 24. februar 2009, hvor det tydelig
framgår at spørsmålet om løypene har skøytetrasé ikke vil være et
moment i vurderingen av om løypene kan klassifiseres som "større",
og dermed kreve reguleringsplan. Loven vil derfor ikke etablere
noe skille mellom klassisk skigåing og skøyting når det gjelder
mulighetene for tilrettelegging av traseer i Marka.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre peker på at lovforslaget bruker den noe upresise
betegnelsen "større løyper", uten at det uten videre er klart hva dette
omfatter. Disse medlemmer mener at for å unngå konflikter
rundt fortolkningen av loven, må begrepet "større løyper" defineres
nærmere.
Disse medlemmer viser til at Skiforeningen i sin
høringsuttalelse til komiteen er sterkt kritisk til skillet mellom
"større" og "mindre" løyper i § 9 i lovforslaget, og definisjonen
av dette i merknadene til § 9. Av merknadene i lovforslaget fremgår
det at bare løyper med to spor som kan legges i terrenget uten at det
er behov for sprenging, masseforflytning eller tilførsel av eksterne
masser, kan karakteriseres som "mindre løyper". Ifølge Skiforeningen
vil de begrensningene som følger av definisjonen gjøre at størstedelen
av dagens løypenett ville blitt klassifisert som "større løyper".
Lovforslaget vil ifølge Skiforeningen medføre at selv mindre endringer
og nødvendige omlegginger av skiløyper med skøytetrasé vil kreve
omfattende søknadsprosess og reguleringsplan, noe som vil gjøre
Skiforeningens arbeid urimelig tungvint og i verste fall uhåndterlig.
Disse medlemmer viser til at løyper med spor og
skøytemulighet holder seg under fire meters bredde. Det er logisk
at man legger til rette også for fremtidens skiteknikk, samtidig
som løyper som krever enda større bredde blir underlagt krav om
tillatelse og reguleringsplan.
Disse medlemmer viser til at også mindre løyper
ofte krever masseforflytning, og at det kun må være ved vesentlig
masseforflytning at dette utløser krav om reguleringsplan. Dersom
det ikke er et slikt vesentlighetskrav vil et stort omfang av anlegg
og vedlikehold av løyper kreve reguleringsplan, noe disse
medlemmer mener vil være svært uheldig.
Disse medlemmer vil blant annet peke på at på
grunn av klimaendringene må Skiforeningen og andre som preparerer
skiløyper i dag preparere dem på mindre snø enn tidligere. Det krever
mer rydding, planering og annet grunnarbeid i løypetraseen enn tidligere.
Dette krever masseforflytning. Det er viktig at dette viktige arbeidet
for å legge til rette for bruk av Marka ikke må bli kvalt av byråkratiet
gjennom krav om reguleringsplan.
Disse medlemmer peker på det betydelige arbeidet
Skiforeningen, kommuner og idrettslag gjør for å rydde og preparere
skiløyper i Marka, og mener at dette arbeidet ved den fremtidige
forvaltningen av markaloven ikke blir vanskeligere eller mer byråkratisk
enn i dag. Dersom denne bestemmelsen utløser økt krav om reguleringsplan,
vil dette legge hindringer i veien for å tilrettelegge for bruk
av Marka, og være i strid med lovens formål.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at løyper
som holder seg under en bredde på fire meter, og som kan legges
i terrenget uten at det er behov for sprengning eller vesentlig
masseforflytning/tilførsel av eksterne masser, skal kunne anlegges
uten krav om reguleringsplan. Organisasjoner med idrett som formål
må også gis rett til å anlegge, rydde, merke og preparere stier
og løyper i Marka.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, første ledd
skal lyde:
Anlegging av stier og løyper krever tillatelse etter denne lov.
Anlegging av løyper over fire meter i bredden krever tillatelse
fra kommunen og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, kapittel
12."
"§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, fjerde ledd
skal lyde:
Fylkesmannen i Oslo og Akershus kan gi offentlige myndigheter
og organisasjoner for allment friluftsliv eller idrett som formål
rett til å anlegge, rydde, merke og preparere stier og løyper i
Marka."
"§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, femte ledd
første punktum skal lyde:
Fylkesmannen i Akershus kan i særskilte tilfelle vedta at inngrep
etter annet og fjerde ledd kan foretas uten forutgående samtykke."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig i at motorisert ferdsel i utmark
og vassdrag i Marka som hovedregel forbys. All motorferdsel skal
foregå varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører
ulemper for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrer dyrelivet.
Det skal alltid velges kjøretraseer som etter en helhetsvurdering
medfører minst mulig ulempe.
Flertallet påpeker at departementet ved forskrift
kan forby eller begrense ferdselen med motorkjøretøy på privat veg. Flertallet påpeker
likevel at motorferdsel på visse vilkår er tillatt bl.a. i forbindelse
med person- og godstransport til og fra faste bosteder, i jordbruks-
og skogbruksnæringen, og i forbindelse med vedlikehold og drift
av løyper, idrettsanlegg mv.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet legger – med
bakgrunn i lovforslagets § 10 første ledd nr. 1 – til grunn at de som
deltar i redningstjenesten, kan gjennomføre øvelser med motoriserte
kjøretøy i utmark når dette skjer som ledd i et øvelsesprogram,
jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder gjelder vernebestemmelsene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag § 3, som slår fast
at:
"I utmark og vassdrag er motorferdsel ikke tillatt med
mindre annet følger av denne lov eller vedtak med hjemmel i loven."
Disse medlemmer kan ikke se at et ytterligere
forbud mot motorferdsel i Oslomarka er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at unntaksbestemmelsene i § 10 i forhold
til forbudet mot motorferdsel i utmark er upresise og gir stort
rom for skjønn. For eksempel punkt 4: Hva er "skånsom transport"
av felt elg? Disse medlemmer mener videre at alle
hyttene i Marka må ha muligheter for transport til vedlikeholdsarbeid. Disse
medlemmer mener det er i tråd med lovens formål at kulturlandskapets
bygninger er i god stand. Disse medlemmer peker på
at det i dag er vanskelig å forutsi tekniske fremskritt, muligheter
for næring og menneskelige behov i fremtiden. Disse medlemmer mener
at det er viktig å sikre muligheten for endringer av fremtidige
forandringer, uten å undergrave lovens formål.
Disse medlemmer peker på at det er behov for transport
i forbindelse med landbruksnæringen i Marka. Det gjelder både transport
i forbindelse med skogbruk og transport av beitedyr etc. Disse
medlemmer forutsetter at transport knyttet til skogbruket
og dyretransport i forbindelse med jordbruket er omfattet av pkt.
3 i listen over unntak fra forbudet mot motorferdsel i § 10.
Disse medlemmer mener at motorferdsel også må
være tillatt i forbindelse med frakt av nødvendig utstyr og varer
til serveringsstedene i Marka. Disse medlemmer mener
videre at det må være tillatt å kunne bruke motorisert ferdsel for
å kunne vedlikeholde eksisterende løyper og andre ski- og idrettsanlegg.
Videre mener disse medlemmer at dersom man har fått
tillatelse til å bygge nye stier, løyper eller andre anlegg, må
det være tillatt med motorisert ferdsel for å få realisert det man
har fått tillatelse til å bygge eller anlegge. Disse medlemmer mener
dessuten at dersom det blir gitt tillatelse til arrangementer innenfor
Marka, må arrangøren kunne bli gitt anledning til nødvendig motorisert ferdsel.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 10 Regler for motorisert og annen ferdsel, skal lyde:
I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med
mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold
av denne lov. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå
varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper
for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.
På disse vilkår er nødvendig motorferdsel tillatt i forbindelse
med:
1. politi-, ambulanse- og redningstjeneste
og oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i denne lov.
Redningstjenesten kan bedrive opplæring, øvelseskjøring, kjentmannskjøring
samt sikringskjøring med motoriserte kjøretøy i utmark uten å søke
spesielt om dette, når dette skjer i henhold loven og lov om motorferdsel
i utmark. Dette gjelder også i vernede områder,
2. offentlige post- og teletjenester,
3. person- og godstransport til og fra faste bosteder og
fra næringsdrift. Jakt, fiske og bærsanking regnes ikke som næring
i denne forbindelse,
4. skånsom transport av felt elg,
5. drift og vedlikehold av hytter,
6. Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter,
7. transport i forbindelse med anlegg og drift av veger
og større anlegg, herunder dammer,
8. rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportloven,
9. vedlikehold av eksisterende løyper og andre ski- og idrettsanlegg,
10 anlegg av nye stier, løyper og andre ski- og snowboardanlegg,
11. utvidelse av eksisterende stier, løyper og andre ski-
og idrettsanlegg som er godkjent etter denne lov,
12. avholdelse av frilufts- og idrettsarrangementer, begrenset
til arrangøren,
13. transport i forbindelse med fiskekultiveringstiltak
med offentlig formål,
14. drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg,
15. nødvendig istandsetting ved akutt utfall i områder som
er vernet eller midlertidig vernet etter § 11."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å sikre spesielle områder
i Marka av hensyn til friluftslivet og opplevelsesverdien av områdene. Flertallet støtter
derfor den foreslåtte hjemmelen til å etablere særskilt vern.
Flertallet viser til at de verdier man gjennom dette
vernet ønsker å ta vare på, i proposisjonen anslås nå å kunne ligge
i størrelsesorden 1 pst. av det totale skogarealet i Marka.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Høyre, mener at egnede områder for vern etter
§ 11 må registreres og sikres mens verneprosessene pågår. I registreringsarbeidet
bør kunnskap og kompetanse fra de frivillige naturvern- og friluftslivsinteressene
benyttes i arbeidet med å identifisere aktuelle områder.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil presisere at ordninger med frivillig vern kan benyttes som et
supplement til de offentlig styrte verneprosesser. Flertallet har
merket seg at de områdene som vil kunne vernes etter hjemmel for særskilt
vern, generelt ikke vil kvalifisere for vern som naturreservat etter
naturvernloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
det i Regjeringens lovforslag er lagt opp til at erstatning skal
gis etter alminnelige rettsgrunnsetninger: Konsekvensene for de
berørte grunneierne vil bli omtrent de samme som ved vern som landskapsvernområde
eller reservater etter naturvernloven. Da det arbeides med nye erstatningsregler
for disse vernekategoriene i den nye naturmangfoldloven, forutsetter disse
medlemmer at erstatningsreglene i markaloven blir samordnet
med disse reglene når naturmangfoldloven er vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at Regjeringen i lovforslaget har lagt
opp til at økonomisk tap ved vern av friluftsområder kan kreves
erstattet i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Disse
medlemmer mener at erstatning for slikt vern etter § 11
skal skje etter de samme reglene som for vern av reservat etter
naturvernloven.
Disse medlemmer viser til at for å verne avgrensede
områder i Marka som har spesielle naturopplevelsesverdier, vil det
ofte være nødvendig med tiltak som begrenser lønnsomheten i skogbruket
i vesentlig grad. Disse medlemmer forutsetter at dette
må medføre erstatning til de berørte grunneiere for deres inntektstap
som følge av vernet.
Disse medlemmer viser til at det generelle skogvernarbeidet
har frivillig vern som hovedstrategi. Disse medlemmer viser
til at det i proposisjonen står at det vil være naturlig å prøve
ut denne strategien også i forbindelse med særskilt vern etter markaloven.
Også "frivillig vern"-strategien vil normalt medføre opprettelse
av særskilte verneområder etter § 11.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 11 Særskilt vern av friluftsområder, femte ledd første punktum
skal lyde:
Økonomisk tap som følge av vedtak etter denne paragraf kan i
samsvar med naturvernloven § 20 kreves erstattet av staten."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter at det opprettes et råd for markasaker,
og mener rådets arbeid og sammensetning vil være viktig for å tilrettelegge
for bærekraftig bruk og flerbruk av de vernede områdene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
mener det er naturlig at Markarådet består av representanter for
friluftslivet, idretten, grunneierinteresser, fastboende, hytteeiere,
landbruk, kommunene og andre representanter for Markas forskjellige interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener
at følgende grupper skal være representert i Markarådet: Friluftslivets
organisasjoner, Skiforeningen, idrettsorganisasjoner, grunneiere,
velforeninger, jordbrukets og skogbrukets næringsorganisasjoner,
kommunene og andre representanter for Markas forskjellige interesser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at tillatelse kan gis til å gjennomføre
tiltak som er i samsvar med en bindende arealplan vedtatt innenfor
rammen av lovens bestemmelser. For andre tiltak som ikke har grunnlag
i plan, vil det kreves dispensasjon.
Flertallet understreker at det bør kunne gis dispensasjon
for mindre tiltak på eller i forbindelse med eksisterende bebyggelse
til lovlig bruk, f.eks. for å bedre sanitærløsninger eller en mer
tidsmessig planløsning, dersom dette ikke har negativ betydning for
naturkvaliteter og friluftslivskvaliteter i området. Dette vil for
eksempel kunne være aktuelt i forbindelse med hytter eller etablerte
lokalsamfunn i Marka. Flertallet understreker at
det generelle byggeforbudet ikke omfatter vedlikehold. Flertallet vil også
påpeke at lovens formål ikke er til hinder for – etter en konkret
vurdering i den enkelte sak – å kunne gi dispensasjon til hensiktsmessig
modernisering og andre bygge- og anleggstiltak, som er nødvendige
for å opprettholde etablerte lokalsamfunn, inkludert landbruk.
Flertallet viser til at kommunene tillegges myndighet
til å behandle en rekke enkeltsaker i første instans. For å legge
til rette for en helhetlig og samordnet forvaltning av Marka, er
departementet øverste myndighet etter markaloven. Videre er Fylkesmannen
i Oslo og Akershus klageinstans for kommunale vedtak etter markaloven,
uavhengig av hvilket fylke og hvilken kommune klagesaken gjelder.
Dette for å sikre en helhetlig behandling. I tillegg får Fylkesmannen
i Oslo og Akershus ansvaret for en del enkeltsaksbehandling som
første instans. De øvrige fylkesmenn vil fortsatt ha en rolle ved
behandlingen av saker innenfor sine områder, i form av faglige uttalelser,
veiledning til kommunene mv. Flertallet er enig i
dette.
Flertallet mener at tidsmessig bosetting, næringsaktivitet
og landbruk i Marka er viktig for en dynamisk utvikling av Marka
som et attraktivt og mangfoldig friluftslivsområde. På denne bakgrunn mener flertallet at
det som hovedregel må gis dispensasjon for mindre tiltak på eller
i forbindelse med eksisterende bebyggelse til lovlig bruk, herunder
bedre sanitærløsninger, mer tidsmessig planløsning og fasadeendringer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
i henhold til Ot.prp. nr. 45 (2008–2009) om lov om planlegging og
byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen), slås
plan- og bygningslovens nåværende meldings- og søknadsordning sammen.
Dette medfører at dagens meldingsordning opphører. Av §§ 20-1–20-4
fremgår hvilke tiltak som vil kreve søknad etter ny plan- og bygningslov.
Det vises i den forbindelse til svar fra statsråden på spørsmål
fra komiteen datert 26. februar 2009.
Dette flertallet framhever at tiltak som inngår
i eller kan godkjennes på grunnlag av vedtatt arealdel av kommuneplan
eller reguleringsplan, kan behandles etter markaloven § 14, jf.
§§ 6 og 7. Gjennomføring av andre tiltak som angitt i markaloven § 5,
jf. § 1-6, jf. § 20-1 i ny plan- og bygningslov, vil kreve dispensasjon
etter markaloven § 15.
Dette flertallet vil understreke at når stadfestet
kommunal plan foreligger, skal kommunen kunne gi tillatelse til
tiltakene etter en forenklet prosedyre der søknadsbehandlingen begrenses
til å kontrollere at tiltaket er i tråd med de unntak som er nevnt
i lovens § 7.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre vil peke på at det er meget avgjørende for praktiseringen
av loven at fylkesmannen ved sin klagebehandling prøver alle sider
av klagesakene, og ikke bare utfører en ren lovlighetskontroll av
vedtak etter markaloven. Markalovens formålsparagraf skal stå sentralt
i saksbehandling etter loven. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at fylkesmannen som klageorgan aktivt prøver alle
sider av sakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet reagerer
på de uklare signalene som kommer i forhold til hvorvidt og hvilke
tiltak som kommer inn under tillatte tiltak etter § 14 og dispensasjonsadgangen
etter § 15 i forslag til markalov, og hvilke tiltak som bare er
meldingspliktige i medhold av plan- og bygningslov også etter et
eventuelt lovvedtak.
Disse medlemmer vil også peke på at ekspansjonen
i Oslo-området de senere år har foregått utenfor kommunens grenser.
En av årsakene til dette har vært mangelen på tilgjengelig areal
for utvikling. Når nå også flere omkringliggende kommuner blir utsatt
for et skjerpet vernetrykk, står denne ekspansjonen også i fare. Disse
medlemmer peker på at konsekvensen mest sannsynlig vil bli
én av to ting: Ekspansjonen tilknyttet Oslo kommunes arbeidslivsområde
vil enten skje utenfor de kommunene som berøres av markaloven, noe
som vil medføre store trafikale og miljømessige utfordringer, eller
ekspansjonen vil måtte skje på de beste kornåkrene i landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at det i § 14 står at tillatelse til tiltak omfattet av loven
bare kan gis dersom fordelene ved tiltaket må anses som større enn
de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet
eller de allmenne interesser for øvrig. Disse medlemmer peker
på at det alltid vil kunne hevdes at privat eierskap og tiltak vil
være til hinder for allmenne interesser. Således kan hensynet til
privat eiendomsrett undergraves.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"§ 14 Søknad om tiltak, første ledd skal lyde:
Tiltak omfattet av loven kan bare settes i verk dersom det er
gitt tillatelse av myndigheten etter loven. Tillatelse kan bare
gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader
og ulemper tiltaket vil medføre for eksisterende bosettinger, friluftslivet,
naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig."
"§ 15 Dispensasjon, andre ledd skal lyde:
Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse
ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon
etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene
for eksisterende bosettinger, friluftslivet, naturmiljøet eller
allmenne interesser. Det kan ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse
av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler.
Bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven gjelder ikke."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader til selve lovteksten
eller fortolkningen av den.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 1
§ 4 Arealformål, andre ledd skal lyde:
I områder som er regulert til spesialområde, for eksempel til
naturvernformål, bevaring eller sikringsområde for drikkevann, eller
områder som inngår i særskilte planer eller vedtak etter § 7 første
ledd nr. 3 og 4, gjelder de restriksjoner som følger av de konkrete
verne- eller planvedtak i tillegg til loven.
Forslag 2
§ 4 Arealformål, nytt tredje ledd skal lyde:
I områder som er vernet etter naturvernloven gjelder de bestemmelsene
som følger av naturvernloven og verneforskriftene foran denne lov.
Forslag 3
§ 7 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer, første
ledd skal lyde:
Uten hensyn til § 4 kan kommunale planer åpne for følgende tiltak
i Marka:
1. tiltak i landbruk, herunder bygninger
og terrenginngrep
2. tiltak i eksisterende bosettinger, herunder bygninger,
terrenginngrep og eventuell næringsvirksomhet knyttet til eksisterende
bosetting
3. stier og løyper etter § 9
4. idrettsanlegg som kan innpasses innenfor lovens formål
5. offentlige infrastrukturanlegg som veger, jernbane, dammer,
vannforsyningssystemer, kraftledninger mv., samt områder for igangværende
råstoffutvinning
6. hytter som er åpne for allmennheten
7. andre tiltak i lokalsamfunn som allerede er etablert
innenfor markagrensen.
Forslag 4
§ 6 Kommunale og statlige planer, første ledd strykes.
Forslag 5
§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, første ledd
skal lyde:
Anlegging av stier og løyper krever tillatelse etter denne lov.
Anlegging av løyper over fire meter i bredden krever tillatelse
fra kommunen og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, kapittel
12.
Forslag 6
§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, fjerde ledd
skal lyde:
Fylkesmannen i Oslo og Akershus kan gi offentlige myndigheter
og organisasjoner for allment friluftsliv eller idrett som formål
rett til å anlegge, rydde, merke og preparere stier og løyper i
Marka.
Forslag 7
§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, femte ledd
første punktum skal lyde:
Fylkesmannen i Akershus kan i særskilte tilfelle vedta at inngrep
etter annet og fjerde ledd kan foretas uten forutgående samtykke.
Forslag 8
§ 11 Særskilt vern av friluftsområder, femte ledd første punktum
skal lyde:
Økonomisk tap som følge av vedtak etter denne paragraf kan i
samsvar med naturvernloven § 20 kreves erstattet av staten.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 9
Forslaget til § 2 i lov om naturområder i Oslo og nærliggende
kommuner (markaloven) realitetsbehandles ikke ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 23 (2008–2009). Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget
med nytt forslag til § 2 – med forslag til markagrense i form av
digitalt kart etter at denne har vært til høring ved de samme høringsinstanser
som det opprinnelige lovforslaget.
Forslag 10
§ 10 Regler for motorisert og annen ferdsel, skal lyde:
I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med
mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold
av denne lov. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå
varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper
for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.
På disse vilkår er nødvendig motorferdsel tillatt i forbindelse
med:
1. politi-, ambulanse- og redningstjeneste
og oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i denne lov.
Redningstjenesten kan bedrive opplæring, øvelseskjøring, kjentmannskjøring
samt sikringskjøring med motoriserte kjøretøy i utmark uten å søke,
spesielt om dette når dette skjer i henhold loven og lov om motorferdsel
i utmark. Dette gjelder også i vernede områder,
2. offentlige post- og teletjenester,
3. person- og godstransport til og fra faste bosteder og
fra næringsdrift. Jakt, fiske og bærsanking regnes ikke som næring
i denne forbindelse,
4. skånsom transport av felt elg,
5. drift og vedlikehold av hytter,
6. Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter,
7. transport i forbindelse med anlegg og drift av veger
og større anlegg, herunder dammer,
8. rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportloven,
9. vedlikehold av eksisterende løyper og andre ski- og idrettsanlegg,
10. anlegg av nye stier, løyper og andre ski- og snowboardanlegg,
11. utvidelse av eksisterende stier, løyper og andre ski-
og idrettsanlegg som er godkjent etter denne lov,
12. avholdelse av frilufts- og idrettsarrangementer, begrenset
til arrangøren,
13. transport i forbindelse med fiskekultiveringstiltak
med offentlig formål,
14. drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg,
15. nødvendig istandsetting ved akutt utfall i områder som
er vernet eller midlertidig vernet etter § 11.
Forslag fra Høyre:
Forslag 11
Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) – Om lov om naturområder i Oslo og
nærliggende kommuner (markaloven) sendes tilbake til Regjeringen.
Regjeringen bes legge frem et nytt lovforslag basert på et samspill med
vertskommunene og Markas brukergrupper.
Forslag 12
§ 1 Formål, skal lyde:
Formålet med loven er å fremme friluftslivet og tilrettelegge
for naturopplevelse og idrett i Marka. Loven skal sikre Markas grenser
og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med
kulturminner i Marka. Det skal legges til rette for bærekraftige
bosettinger i eksisterende lokalsamfunn som en naturlig del av kulturmiljøet.
Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål.
Loven skal ikke være til hinder for tidsmessig utøvelse av primærnæringer.
Forslag 13
§ 4 Arealformål, første ledd skal lyde:
Marka er landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område) etter
plan- og bygningsloven.
Forslag 14
§ 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak, første ledd skal lyde:
Bygge- og anleggstiltak i strid med arealformålet er forbudt
i Marka.
Forslag 15
§ 14 Søknad om tiltak, første ledd skal lyde:
Tiltak omfattet av loven kan bare settes i verk dersom det er
gitt tillatelse av myndigheten etter loven. Tillatelse kan bare
gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader
og ulemper tiltaket vil medføre for eksisterende bosettinger, friluftslivet,
naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig.
Forslag 16
§ 15 Dispensasjon, andre ledd skal lyde:
Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse
ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon
etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene
for eksisterende bosettinger, friluftslivet, naturmiljøet eller
allmenne interesser. Det kan ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse
av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler.
Bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven gjelder ikke.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv,
naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og
bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med
kulturminner.
Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre
formål.
§ 2 Geografisk avgrensning
Lovens geografiske virkeområde (Marka) består av følgende
områder: Kjekstadmarka, Vardåsmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka,
Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og
Sørmarka. Virkeområdet er nærmere avgrenset som det fremgår av Miljøverndepartementets
digitale kart «Markagrensen» datert 2. april 2009.
Kongen kan ved forskrift treffe vedtak om justering av
grensen etter første ledd og gjøre loven gjeldende for nærliggende
områder som har, eller gjennom tilrettelegging eller skjøtsel kan
få, tilsvarende verdi for friluftslivet.
§ 3 Myndigheter etter loven
Departementet er øverste forvaltningsmyndighet etter denne
lov. Departementet kan legge nærmere angitte oppgaver etter denne
lov til den enkelte fylkesmann, fylkeskommune, kommune eller Direktoratet
for naturforvaltning.
Når område, anlegg eller byggverk er erklært hemmelig i
medhold av lov om forsvarshemmeligheter, påhviler det vedkommende
militære myndighet å se til at de bestemmelser som er gitt i eller
i medhold av denne lov blir overholdt.
Kapittel 2 Alminnelige rammer for tiltak og
virksomhet
§ 4 Arealformål
Marka er landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF-område)
etter plan- og bygningsloven, med de presiseringer og unntak som
følger av §§ 5 og 6.
I områder som er vernet etter naturvernloven og områder
som er regulert til spesialområde, for eksempel til naturvernformål,
bevaring eller sikringsområde for drikkevann, eller områder som
inngår i særskilte planer eller vedtak etter § 7 første ledd nr.
3 og 4, gjelder de restriksjoner som følger av de konkrete verne-
eller planvedtak i tillegg til loven.
§ 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak
Bygge- og anleggstiltak er forbudt i Marka. Med bygge-
og anleggstiltak menes tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven
§ 1-6, for eksempel oppføring, riving, endring, herunder fasadeendringer,
endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner
og anlegg, samt terrenginngrep og opprettelse og endring av eiendom.
Forbudet i første ledd omfatter ikke landbrukstiltak og
tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven § 1-3 annet ledd eller
som inngår i vedtak etter § 6-4 tredje ledd i samme lov.
§ 6 Kommunale og statlige planer
Igangsetting av arbeid med arealdel av kommuneplan eller
reguleringsplan som vedrører Marka, krever tillatelse av departementet.
Kommunens endelige vedtak om arealdel av kommuneplan eller
reguleringsplan som vedrører Marka, må stadfestes av departementet
før planen får rettsvirkning etter plan- og bygningsloven. Departementet
kan endre kommunens plan dersom det anser det nødvendig for at planen
skal være i samsvar med lovens formål.
§ 7 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige
planer
Uten hensyn til §§ 4 og 5 kan kommunale planer åpne for
følgende tiltak i Marka:
1. tiltak i landbruk, herunder bygninger og terrenginngrep
2. stier og løyper etter § 9
3. idrettsanlegg som kan innpasses innenfor lovens formål
4. offentlige infrastrukturanlegg som veger, jernbane, dammer,
vannforsyningssystemer, kraftledninger mv., samt områder for igangværende
råstoffutvinning
Kommunens endelige vedtak om arealdel av kommuneplan eller
reguleringsplan som åpner for tiltak etter første ledd, skal bare
stadfestes dersom tiltakene etter departementets syn lar seg forene
med lovens formål. Departementet kan gjøre de endringer i kommunens
plan som det anser nødvendig for at planen skal være i samsvar med
lovens formål.
Departementet kan fravike forbudet i § 5 ved statlig arealplan
etter plan- og bygningsloven § 6-4.
§ 8 Gjennomgang av planer som gjelder innenfor Markagrensen
Kommunen skal sørge for at dens planer er i samsvar med
denne lov senest fire år etter lovens ikrafttredelse.
Kapittel 3 Ferdsel, friluftsliv og hensynsfull bruk av
Marka
§ 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper.
Anlegging av stier og løyper krever tillatelse etter denne
lov. Anlegging av større løyper krever tillatelse fra kommunen og
reguleringsplan etter plan- og bygningsloven kapittel 12. Ved tvil
om tiltaket krever reguleringsplan kan saken kreves avgjort av Fylkesmannen
i Oslo og Akershus. Avgjørelsen kan ikke påklages.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
anlegging, rydding, merking og preparering av stier og løyper i
Marka. Det kan gis bestemmelser om at det ikke, eller bare på nærmere
vilkår, skal ryddes, anlegges, merkes eller prepareres stier eller
løyper innenfor bestemte områder i Marka.
Anlegging, rydding, merking og preparering av permanente
stier og løyper krever samtykke fra grunneier eller fester.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus kan gi offentlige myndigheter
og organisasjoner med allment friluftsliv som formål rett til å
anlegge, rydde, merke og preparere stier og løyper i Marka. Tillatelse
kan gis for avgrensede områder eller for enkelte stier eller løyper.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus kan i det enkelte tilfelle
vedta at inngrep etter annet og fjerde ledd kan foretas uten forutgående
samtykke. Volder tiltaket skade, kan vedkommende eier eller fester kreve
erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. De lovbestemte kostnader
ved skjønnet skal erstattes grunneier eller rettighetshaver, hvis
skjønnet ikke finner at det kan gjøres unntak fordi erstatningssøkeren
har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har
forlangt skjønn. I den utstrekning det finnes rimelig kan erstatningssøkeren
også tilkjennes erstatning for utgifter som har vært nødvendig for
å ivareta hans tarv under skjønnsaken.
Grunneier, fester eller bruker kan kreve omlagt sti eller
løype som påfører ham særlig skade eller ulempe, dersom dette kan
skje uten vesentlig ulempe for friluftslivet eller allmenne interesser
for øvrig. For stier og løyper som medfører eller kan medføre vesentlig
skade på naturmiljøet, kan omlegging også kreves av organisasjoner
med naturvern eller friluftsliv som formål.
Krav om omlegging rettes til den som holder løypa eller
stien ved like. Tvist om omlegging kan kreves avgjort av Fylkesmannen
i Oslo og Akershus.
§ 10 Regler for motorisert og annen ferdsel
I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt
med mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold
av denne lov. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå
varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper
for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.
På disse vilkår er nødvendig motorferdsel tillatt i forbindelse
med:
1. politi-, ambulanse- og redningstjeneste og oppsyns-
og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov,
2. offentlige post- og teletjenester,
3. person- og godstransport til og fra faste bosteder og
i jordbruks- og skogbruksnæring. Jakt, fiske og bærsanking regnes
ikke som næring i denne forbindelse,
4. skånsom transport av felt elg,
5. drift og vedlikehold av hytter som er åpne for allmennheten,
6. Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter,
7. transport i forbindelse med anlegg og drift av veger
og større anlegg, herunder dammer,
8. rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportloven,
9. vedlikehold av eksisterende løyper,
10. anlegg av nye løyper og utvidelse av eksisterende løyper
som er godkjent etter denne lov,
11. transport i forbindelse med fiskekultiveringstiltak
med offentlig formål,
12. drift og vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg,
13. nødvendig istandsetting ved akutt utfall i områder som
er vernet eller midlertidig vernet etter § 11.
Med utmark menes udyrket mark som etter lov om friluftslivet
§ 1 a første ledd ikke regnes som innmark eller like med innmark.
Setervoll, hustomt, engslått, kulturbeite og skogplantefelt som
ligger i utmark, regnes i denne lov like med utmark.
Veg i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil,
anses i denne lov som utmark. Det samme gjelder opparbeidet veg
som ikke er brøytet for kjøring med bil.
Med vassdrag menes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer.
Med motorferdsel menes i denne lov bruk av kjøretøy (bil, traktor,
motorsykkel, beltebil, snøscooter o.l.) og båt eller annet flytende
eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med
motordrevet luftfartøy.
Departementet kan ved forskrift forby eller begrense ferdselen
med motorkjøretøy på privat veg for andre enn fastboende og besøkende
til disse når ferdselen ikke har erverv, forvaltning eller oppsyn
til formål eller skjer i politi, ambulanse-, brannvern- eller sikringsøyemed.
Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel
med motorkjøretøy på vegene.
§ 11 Særskilt vern av friluftslivsområder
Kongen kan verne som friluftslivsområde områder som på
grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.
Det kan fastsettes nærmere bestemmelser om området, herunder bestemmelser
om skjøtsel og bruk.
Departementet kan verne områder midlertidig for å forhindre
skade på verneverdier. Det kan fastsettes nærmere bestemmelser om
området, herunder bestemmelser om skjøtsel og bruk.
Naturvernlovens bestemmelser om saksbehandling i kapittel
VI gjelder for opprettelse av friluftslivsområder.
Det kan ikke iverksettes tiltak i friluftslivsområde som
vesentlig kan endre områdets verdi som friluftslivsområde. Departementet
avgjør i tvilstilfelle om et tiltak kan endre områdets verdi vesentlig
som friluftslivsområde.
Økonomisk tap som følge av vedtak etter denne paragraf
kan i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger kreves erstattet
av staten. Med mindre annet er avtalt, avgjøres spørsmålet ved rettslig
skjønn etter begjæring av en av partene innen ett år etter at vedtaket
er kunngjort. Departementet kan forlenge fristen. Reglene i domstolloven
og tvisteloven gjelder så langt de passer.
§ 12 Hensynsfull bruk av Marka
Departementet kan gi forskrift om hensynsfull bruk av Marka.
Bestemmelsene i forskriften skal bidra til å bevare og utvikle et
godt forhold mellom brukere av Marka innen henholdsvis friluftsliv,
idrett og næringsutøvelse i tillegg til hytteeiere og fastboende. Det
skal legges vekt på at flerbruken i Marka skal foregå innenfor rammen
av bærekraftig bruk.
Kapittel 4 Rådet for markasaker (Markarådet)
§ 13 Rådet for markasaker (Markarådet)
Departementet kan oppnevne et råd for markasaker. Markarådet
skal arbeide for å fremme formålet med loven og kan av eget tiltak
ta opp saker til behandling i rådet. Markarådet kan blant annet
gi uttalelse til:
a) søknader om tillatelse i større saker og dispensasjon
b) forslag til planer
c) forslag om særskilt vern av friluftslivsområde i henhold
til § 11 i denne lov.
Markarådet kan utarbeide forslag til forskrift om hensynsfull
bruk av Marka.
Markarådet med varamedlemmer oppnevnes for fire år om gangen.
Rådet velger selv sin leder.
Departementet fastsetter nærmere bestemmelser om Markarådets
sammensetning, antall medlemmer, oppgaver og arbeidsordning, sekretariatsordning, herunder
hvilke oppgaver sekretariatet skal utføre mv.
Kapittel 5 Tillatelse til tiltak, dispensasjon,
saksbehandling og klage
§ 14 Søknad om tiltak
Tiltak omfattet av loven kan bare settes i verk dersom
det er gitt tillatelse av myndigheten etter loven. Tillatelse kan
bare gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader
og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet
eller de allmenne interesser for øvrig.
For søknader som går inn under § 7 skal søknadsbehandlingen
begrenses til å kontrollere at tiltaket er i samsvar med de vilkår
som framgår av § 7.
§ 15 Dispensasjon
Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra
bestemmelsene i § 4, § 5, § 7 første ledd nr. 1–3 og § 10. Departementet
kan gi dispensasjon fra bestemmelsene i § 4, § 5, § 7 første ledd
nr. 1–4 og § 10. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.
Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse
ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon
etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene
for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser. Det kan
ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse av reguleringsplan etter
plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler. Bestemmelsene
om dispensasjon i plan- og bygningsloven gjelder ikke.
Kommunen kan ikke dispensere fra planer, lovens bestemmelser
om planer eller forbudet i § 4 når en direkte berørt statlig eller
regional myndighet har uttalt seg mot at det blir gitt dispensasjon.
§ 16 Klage mv.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus er klageinstans for kommunens
vedtak etter denne lov. Direktoratet for naturforvaltning er klageinstans
for fylkesmannens vedtak. Fylkesmannen og fylkeskommunen kan av
eget tiltak påklage kommunens dispensasjonsvedtak etter § 15 og
andre vedtak som kommunen fatter i eller i medhold av denne lov.
Organisasjoner som har friluftsliv, idrett, naturvern eller
kulturvern som formål kan påklage vedtak fattet av kommunen etter
§ 5, § 7 første ledd, § 9 og § 10. Ellers gjelder reglene om klage
i forvaltningsloven tilsvarende.
Kapittel 6 Tilsyn, kontroll, retting og straff
§ 17 Tilsyn og kontroll
Myndighetene etter loven skal gjennom råd, veiledning og
opplysning arbeide for å fremme formålet med denne lov.
Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i
medhold av denne lov blir overholdt. Kommunen avgjør på hvilke områder
det skal føres tilsyn. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt
tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.
Ved tilsyn skal den som blir kontrollert eller den ansvarlige
for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig bistand og opplysninger.
Tilsynsmyndigheten kan stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer
dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet.
Myndighetene etter loven kan påpeke plikt etter andre lover
som er av betydning for formålet med denne lov og skal melde antatte
brudd på plikter etter annet lovverk til ansvarlig tilsynsmyndighet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om tilsyn,
kontroll og rapportering.
§ 18 Retting og avbøtende tiltak
Kommunen kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse
forhold som er i strid med loven eller i strid med vedtak med hjemmel
i loven.
Den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i
loven forårsaker fare for miljøforringelse, skal sette i verk tiltak
for å forhindre at slik miljøforringelse skjer. Har miljøforringelsen
allerede inntrådt, plikter skadevolder å hindre ytterligere miljøforringelse.
Han plikter som hovedregel også å gjenopprette den tidligere miljøtilstand
ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede
tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen
betydning, skal bare iverksettes etter tillatelse fra departementet
eller pålegg etter første ledd.
Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke dersom
det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene
av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling ville være
særlig urimelig.
§ 19 Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne
lov blir gjennomført, kan myndigheten etter loven fatte vedtak om
tvangsmulkt.
Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelsen av en bestemmelse
er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige
oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter
loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom
særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse
inntreffer. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det
ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt
løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold
som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som
løpende mulkt eller engangsmulkt.
Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen.
Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet
kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
§ 20 Straff
Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som
forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i
medhold av § 5, § 7 første ledd, § 9, § 10, § 11, § 17 eller § 18.
Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade,
eller overtredelsene er grove, kan fengsel inntil tre år anvendes.
Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges
vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld.
Kapittel 7 Ikrafttredelse
§ 21 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
§ 22 Overgangsbestemmelse
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvordan reglene i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 skal
virke sammen med bestemmelser i denne lov.
§ 23 Endringer i andre lover
I lov om statlig naturoppsyn 21. juni 1996 nr. 38 (naturoppsynsloven)
skal § 2 første ledd lyde:
Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i
eller i medhold av
1. lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,
2. lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern,
3. lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og
vassdrag,
4. lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,
5. lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet,
6. lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk
m.v., og
7. lov xxxxxxxxxx nr. xx om naturområder i Oslo og nærliggende
kommuner (markaloven)
blir overholdt. Det samme gjelder lov 13. mars 1981 nr.
6 om vern mot forurensninger og om avfall, så langt departementet
bestemmer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 30. mars 2009
Gunnar Kvassheim |
Inga Marte Thorkildsen |
leder |
ordfører |