Det vises i dokumentforslaget til at FN bygger på universalitetsprinsippet, dvs. at ingen stater bør utestenges. Taiwan er en suveren stat som i mer enn 45 år har behersket sitt territorium og har 21 millioner innbyggere. Forslagsstillerne finner det i strid med FNs fundamentale prinsipper at så mange mennesker skal utelukkes fra verdenssamfunnet, heter det.
Det vises til at Taiwan har utviklet seg til å bli et demokrati med en positiv utvikling når det gjelder respekt for menneskerettighetene, mens Kina på sin side er et diktatur som undertrykker både sine egne borgere og borgerne av Tibet. Det minnes om at 29 stater har anerkjent Taiwan diplomatisk, men ingen av disse har diplomatisk forbindelse med Kina. Kina forsøker systematisk å holde Taiwan utenfor folkerettssamfunnet, heter det videre.
Det påpekes at forslagsstillerne er klar over at det er grenser for hvor langt rettferdighet og menneskerettigheter og andre ideelle prinsipper kan praktiseres i folkerettssamfunnet, men det vises til at de er av den oppfatning at den norske regjering i dette tilfellet bør opptre som en pådriver.
Forslaget lyder:
« Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Taiwan blir opptatt som medlem av De forente nasjoner. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, Hallvard Bakke, Haakon Blankenborg, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland, Ragna Berget Jørgensen og Erik Solheim, viser til at Norge i 1971 i likhet med andre vestlige land stemte for en resolusjon som anerkjente Den kinesiske folkerepublikks regjering som den eneste rettmessige representant for Kina i FN. 159 land anerkjenner og har diplomatiske forbindelser med Den kinesiske folkerepublikken, men ikke Taiwan. Bare 29 land i verden anerkjenner og har diplomatiske forbindelser med Taiwan, men ikke med Kina. De fleste av disse er latin-amerikanske land som nyter godt av betydelig økonomisk og teknologisk bistand fra Taiwan.
Et mindretall av de landene som anerkjenner Taiwan har reist spørsmålet om taiwansk medlemskap i FN både 1993 og i 1994. Saken kom ikke opp til realitetsbehandling noen av gangene. Disse medlemmer mener at Norge i likhet med de vestlige land og det store flertall av øvrige medlemsland i FN ikke bør anse en slik problemstilling aktuell i dagens situasjon.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, Marit Arnstad, John Dale, Anne Enger Lahnstein og Kjell Magne Bondevik, vil peke på at det er en utilfredsstillende situasjon at Taiwan, som har full kontroll over eget territorium og i praksis fungerer som en selvstendig stat, ikke er medlem av FN. En løsning på dette problemet er imidlertid først og fremst avhengig av at det kan bli en tilnærming mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan, noe selvsagt også andre land kan søke å bidra til. Disse medlemmer anser ikke et vedtak å være hensiktsmessig, men vil be Regjeringen følge utviklingen nøye.
Disse medlemmer vil stemme mot de foreliggende forslag til vedtak.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kaci Kullmann Five, Jan Petersen og Anders Talleraas, vil peke på at Folkerepublikken Kina ble opptatt i FN i 1971 gjennom Generalforsamlingens resolusjon 2758. Norge og alle de vestlige land stemte for. Kina overtok setet etter Taiwan, som til da hadde representert det kinesiske folk i FN.
Etter borgerkrigen i 1949 har Folkerepublikken Kina og Taiwan utviklet hvert sitt styresett og har opprettholdt full kontroll over sitt territorium. Taiwan har utviklet seg i stadig mer demokratisk retning. Taiwan er i dag en aktiv deltaker i verdenshandelen og er blitt en viktig trekkraft i den økonomiske utviklingen i sin region.
Disse medlemmer har merket seg at manglende FN-medlemskap forhindrer Taiwan fra f.eks. å delta i det internasjonale samarbeid om menneskerettigheter (Konferansen om menneskerettigheter av 1993), om kvinners rettigheter (Konvensjonen om eliminering av kvinnediskriminering av 1979) og om barns rettigheter (Konvensjonen om barns rettigheter av 1989).
Disse medlemmer ser det som lite heldig at et nyindustrialisert land som Taiwan utelukkes fra å delta i FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio 1992, og at de nektes å bli deltakere i Klimaavtalen, konvensjonen om biologisk mangfold og Montreal-protokollen om ozon-ødeleggende stoffer. Disse medlemmer ser et klart behov for at flest mulig land deltar i kampen mot forurensning og for et bedre miljø.
Disse medlemmer ser det som lite gunstig at Taiwan også utelukkes fra deltakelse i FNs hjelpeprogrammer som UNHCR og UNICEF på tross av sin innsats i nød- og flyktningehjelpsarbeid de siste årene. Taiwan ekskluderes videre fra å delta i FNs utviklingsprogram (UNDP) og Det internasjonale pengefond (IMF). Dette til tross for at landet er en hovedbidragsyter til Den asiatiske utviklingsbank (ADB).
Disse medlemmer ser det som et problem for FN, som bygger på universalitetsprinsippet, at 21 millioner innbyggere i Taiwan stenges ute fra deltakelse i de plikter og rettigheter FN-medlemskap medfører. Myndighetene på Taiwan hevder ikke lenger å representere den kinesiske befolkningen på fastlandet. Kina hevder på sin side å representere hele området til den gamle republikken av 1912, og vil derfor ikke anerkjenne Taiwan som egen stat med sete i FN. Som fast representant i Sikkerhetsrådet kan Kina blokkere for at Taiwan kan opptas som medlem i FN.
Disse medlemmer er kjent med at det formelt ikke er noe i veien for at den kinesiske befolkning, dvs. både i Folkerepublikken og i Taiwan, kan ha to representanter i FN. Nord- og Sør-Korea og Øst- og Vest-Tyskland er eksempler på nasjoner som av politiske grunner er eller har vært splittet og som har hatt hvert sitt sete i FN. Myndighetene i Taiwan gjør det dessuten klart at en dobbel representasjon i FN ikke forhindrer en eventuell forening av det kinesiske folk. Dobbel representasjon var intet hinder for Tysklands gjenforening.
Disse medlemmer viser til brev fra utenriksministeren som ble mottatt av utenrikskomiteen 10. november 1994. Utenriksministeren henviser til at få land har anerkjent Taiwan som selvstendig stat og at de fleste land i verden anser problemstillingen som uaktuell i dagens situasjon. Utenriksministeren henviser også til at spørsmålet om Taiwan kunne opptas som medlem i FN ble reist i fjor under den 48. generalforsamling uten at saken kom opp til realitetsbehandling.
Disse medlemmer mener likevel at selv om de politiske forutsetningene i dag ikke er til stede for at Taiwan kan opptas som medlem i FN, bør Regjeringen arbeide for å skape forutsetninger for at dette blir mulig.
Disse medlemmer anbefaler at Dok.nr.8:50 avvises.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen arbeide for å skape forutsetninger for at Taiwan kan opptas som medlem av De forente nasjoner så snart som mulig. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Fridtjof Frank Gundersen, vil fremheve at artikkel 4 i FN-pakten fastslår at medlemskap i FN skal være åpent for alle fredselskende nasjoner som påtar seg de forpliktelser som FN-charteret pålegger, og som etter organisasjonens mening er villig til og i stand til å oppfylle disse forpliktelsene. Denne artikkel må sammenholdes med artikkel 1(2) i pakten der det står at det er FNs formål å utvikle vennskapelige forbindelser mellom nasjoner basert på respekt for folkenes like rettigheter og selvbestemmelse og å treffe tiltak for å sikre verdensfreden. Dette medlem vil understreke at FNs plikt til åpenhet, det såkalte universalitetsprinsippet, er av grunnleggende karakter, og det skal meget gode grunner til for å fravike det.
Dette medlem legger vekt på at Taiwan i mer enn 45 år har behersket et klart avgrenset geografisk territorium med fullt samtykke av befolkningen, at landets myndigheter respekterer de grunnleggende menneskerettigheter og er fullt ut villig til å oppfylle de plikter som Charteret pålegger. Dette medlem mener at det under slike omstendigheter vil være i strid med FN-paktens ånd og formål å utelukke Taiwans befolkning fra FN og dermed fra en rekke av verdenssamfunnets viktigste organisasjoner.
Dette medlem er ikke i tvil om at den eneste grunn til at det hersker tilbakeholdenhet når det gjelder å gå inn for at Taiwan skal bli medlem av FN, er politiske hensyn til regjeringen i Peking og frykt for dens reaksjoner. Dette medlem er fullt klar over at Taiwan ikke kan oppnå medlemskap i FN så lenge regjeringen i Peking nedlegger veto mot det i FNs sikkerhetsråd. Likevel mener dette medlem at vi ikke bør avholde oss fra å arbeide for at Taiwan skal bli medlem av FN og støtte og eventuelt ta initiativ i denne retning, slik at det kan etableres et internasjonalt press på regjeringen i Peking.
Dette medlem finner det spesielt uheldig å ta hensyn til regjeringen i Peking på dette område all den tid denne regjering systematisk gjennom mange år undertrykker det tibetanske folk, ikke holder demokratiske valg og krenker elementære menneskerettigheter. Dette medlem ser ingen vesentlige problemer ved at Norge, som en selvstendig nasjon og internasjonal forkjemper for menneskerettigheter og folkenes selvbestemmelsesrett, i dette tilfelle setter FNs universalitetsprinsipp foran opportunistiske hensyn til en av verdens mest brutale diktaturstater. Dette medlem anbefaler derfor at forslaget om at den norske regjering skal gå inn for at Taiwan skal bli medlem av FN blir vedtatt.
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen arbeide for å skape forutsetninger for at Taiwan kan opptas som medlem av De forente nasjoner så snart som mulig.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Taiwan blir opptatt som medlem av De forente nasjoner.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:50 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen, Carl I Hagen og Hans J Røsjorde om å be Regjeringen arbeide for at Taiwan blir opptatt som medlem av De forente nasjoner - avvises.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 2. februar 1995.
|
| Haakon Blankenborg, |
Kaci Kullmann Five, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Vurdering i forbindelse med Dok.nr.8:50 (1993-1994)
Det vises til vedlagte Dok.nr.8:50 (1993-1994), « Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Grundersen, Carl I Hagen og Hans J Røsjorde om å be Regjeringen arbeide for at Taiwan blir opptatt som medlem av De forente nasjoner ».
Komiteen har i øyeblikket saken til behandling. På vegne av sakens ordfører, Kaci Kullmann Five, anmodes om en vurdering av forslaget.
Spørsmål om FN-medlemskap for Taiwan Vurdering i forbindelse med Dok.nr.8:50 (1993-1994)
Jeg viser til Utenrikskomiteens brev av 5.10.94 vedrørende ovennevnte sak.
FNs generalforsamling vedtok i 1971 en resolusjon (nr. 2758) som anerkjenner Den kinesiske folkerepublikks regjering som den eneste rettmessige representant for Kina i FN. I likhet med de andre vestlige land stemte Norge for denne resolusjonen.
159 land anerkjenner og har diplomatiske forbindelser med Den kinesiske folkerepublikken men ikke med Taiwan. Bare 29 land i verden anerkjenner og har diplomatiske forbindelse med Taiwan, men ikke med Kina. De fleste av de sistnevnte er latin-amerikanske land som nyter godt av betydelig økonomisk og teknologisk bistand fra Taiwan.
Et mindretall av de land som anerkjenner Taiwan reiste spørsmål om taiwansk FN-medlemskap både under den 48. generalforsamling ifjor og den 49. generalforsamling iår. Saken kom imidlertid ikke opp til realitetsbehandling noen av gangene. De vestlige land og det store flertall av de øvrige land i verden anser problemstillingen for å å være uaktuell i dagens situasjon.
Det vises til Utenrikskomiteens brev av 5. oktober d.å. vedrørende ovennevnte sak, og Utenriksministerens svarbrev, mottatt 10. november d.å.
På vegne av saksordfører Kaci Kullmann Five, anmodes om oppdaterte opplysninger om hvordan Kina og Taiwan nå vurderer forholdet seg imellom, spesielt hvorvidt Taiwan nå offisielt har oppgitt kravet om at de representerer Kina.
Spørsmålet om FN-medlemskap for Taiwan Dok.nr.8:50 (1993-1994)
Det vises til Utenrikskomiteens brev av 6.12.94 vedrørende ovennevnte sak.
Kontakten og forbindelsene mellom Folkerepublikken Kina og Taiwan er nå økende på en rekke områder, spesielt på det økonomiske. Men utad fremstår forbindelsen fortsatt som uoffisiell.
På det formelle, politiske plan er situasjonen uendret. Beijing anser fortsatt Taiwan som en uatskillelig del av Kina, men går inn for at Taiwan etter en gjenforening skal kunne tilstås en høy grad av autonomi, med sitt eget økonomiske system, egen forvaltning, lovgivning og visse utenrikspolitiske fullmakter, f.eks. rett til å inngå handels- og kulturavtaler med andre land.
På Taiwan er det fortsatt bare deler av opposisjonen som går inn for uavhengighet og for at den taiwanske regjering bare skal representere Taiwan. Regjeringen og det styrende partiet, Kuomintang (KMT), har de siste årene ikke lenger hevdet at Taipei representerer den eneste rettmessige regjering for hele Kina, men betrakter Taiwan og Folkerepublikken som « likeverdige politiske enheter » og opprettholder sitt mål om et demokratisk, gjenforent Kina. Det forventes ingen endring i taiwansk politikk overfor Folkerepublikken i nær fremtid.