1. Sammendrag

Generelt

       Bakgrunnen for meldingen er det initiativ som Regjeringen tok gjennom St.meld. nr. 51 (1991-1992) til å oppnevne en ekspertkommisjon for å analysere de endrede internasjonale rammevilkår og hvordan de sentrale politiske målene for norsk Nord-Sør- og bistandspolitikk best kan realiseres. Kommisjonsrapporten utgjør en viktig referanseramme for meldingen.

       Det påpekes for øvrig innledningsvis at når det gjelder sider ved forholdet til utviklingslandene som ikke omtales i St.meld. nr. 19 (1995-1996), vil politikken fortsatt være basert på de retningslinjer som Stortinget har gitt i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 51 (1991-1992) og senere budsjettproposisjoner.

Endrede rammebetingelser

       I meldingen vises det til at rammevilkårene for samarbeid med utviklingsland har endret seg i årene etter avslutningen av den kalde krigen.

       Begreper som suverenitet og selvbestemmelse har endret innhold. Det har skjedd en oppblomstring av regionale og etniske konflikter. Statenes krav om ikke-innblanding i interne forhold veies mot folks behov for beskyttelse gjennom humanitær intervensjon. Myndighetene i de enkelte land stilles i økende grad overfor krav om legitimitet og folkelig deltakelse i demokratiske prosesser.

       Det vises videre til at befolkningsøkning og økonomisk vekst fortsetter å øke presset på naturressursene og miljøet generelt. Befolkningsøkning, konflikter og fattigdom fører til økt migrasjon, noe som berører både Sør og Nord.

       Det fremholdes i meldingen at mange utviklingsland har gjennomgått en prosess i demokratisk retning de senere år. Mangel på demokratisk tradisjon og fravær av fungerende demokratiske institusjoner har imidlertid gjort at overgangen til demokrati har blitt tidkrevende og komplisert. Folks forventninger om snarlig medbestemmelse og materiell fremgang har ofte vist seg urealistiske.

       Det vises til at økonomisk utvikling i Sør de seneste ti årene har ført til større avstand både mellom land og regioner, men også mellom befolkningsgrupper. Afrika sør for Sahara og deler av Sør-Asia skiller seg ut i negativ retning. Av befolkningsgrupper er kvinnene overrepresentert blant de fattige.

       Det pekes på at fremveksten av en mer global økonomi gjør det nødvendig å sikre en sterkere integrering av de fattigste landene i verdensøkonomien for at også disse skal kunne ta del i velferdsutviklingen som økt handel åpner for. Den globale økonomien baseres på en vel fungerende markedsøkonomi hvor utfordringen for myndighetene vil være å etablere nødvendig rammeverk og regler for best mulig styring av økonomien i eget land. Mange utviklingsland mangler både rammeverk for en fungerende markedsøkonomi samt tilstrekkelig utdannet personell.

       Det fremholdes at stater ikke er enerådende aktører på den internasjonale arena. Finansinstitusjoner, private selskaper samt organisasjoner innehar i dag sentrale roller og betydelig internasjonal innflytelse. Dette påvirker det tradisjonelle mellomstatlige samarbeidet.

Erfaringer

       Det vises i meldingen til at norsk politikk overfor utviklingslandene de senere årene har gjennomgått en gradvis, men omfattende endring. Mer enn tidligere brukes bistanden i dag til å underbygge freds- og demokratiprosesser. Menneskerettighetsarbeidet har økt og fått en legitim plass i samarbeidet med mottakerland. Miljø er blitt et sentralt satsingsområde, og hensynet til økologisk bærekraft søkes integrert i alt utviklingsrettet arbeid.

       Det påpekes at satsingen på næringslivssamarbeid i norsk bistand er bygd betraktelig ut, og at handelsforhold nå blir tillagt vesentlig større vekt i analyse og praktisk oppfølging.

       Det fremholdes i meldingen at erfaringer som er høstet etter mer enn førti år med norsk utviklingshjelp, understreker nødvendigheten av en gradvis omlegging av bistandspolitikken. Kvalitetskontroll og evaluering har vist at deler av innsatsen for å fremme utvikling i de fattigste landene har gitt for dårlige resultater. Selv om det ikke eksisterer fasitsvar på hva som er god bistand, fremheves det i meldingen at man ut fra erfaring kan peke på noen forhold som må legges til grunn for å nå resultater:

-	Bistanden må tilpasses forutsetningene i de enkelte land og regioner.

-	Bistandstiltak må innrettes slik at de utgjør et supplement til den egeninnsats som kreves for å fremme en ønsket utvikling.

-	Ansvars- og rolledelingen i samarbeidet må være klar.

-	Kompetanse og institusjonell kapasitet er grunnleggende forutsetninger for at utviklingslandene skal kunne ta ansvar for egen utvikling.

-	Det må legges et kvinne- og likestillingsperspektiv til grunn for bistandsinnsatsen.

Mål og forutsetninger

       Det legges til grunn i meldingen at den overordnede målsetting for norsk Sør-politikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene innen rammen av en bærekraftig utvikling. Den oppstilte målsettingen rommer følgende hovedpunkter:

-	Bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og demokrati;

-	Bidra til økonomisk og sosial utvikling for fattige land og folkegrupper;

-	Bidra til en forsvarlig forvaltning av jordens miljø og det biologiske mangfold;

-	Bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet;

-	Bidra til å forebygge og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.

       Det understrekes i meldingen at Norges forhold til utviklingslandene skal være basert på en politikk for selvhjelp; det vil si en politikk som legger til grunn at en bærekraftig utvikling først og fremst kan skapes ved egne krefter. Tilnærmingen fra norsk side må være helhetlig. Handel, bistand og øvrig utenrikspolitikk må ses i sammenheng.

       Det vises i meldingen til at Norges bistandssamarbeid med utviklingslandene fortsatt skal baseres på prinsippet om mottakeransvar. Dette innebærer at mottaker har ansvaret for planlegging, gjennomføring og oppfølging av bistandsprogrammene. Det understrekes at samtidig må kapasiteten til å ivareta dette ansvaret styrkes. I denne sammenheng vil man i økende grad vektlegge kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling i bistandssamarbeidet.

       Det pekes på at mottakeransvaret ikke innebærer at giver fraskriver seg ansvar. Prinsippet bygger på at det skal stilles større krav til aktiv oppfølging og kontroll fra norsk side. En eventuell manglende oppfyllelse av avtaler fra mottakers side vil kreve reaksjoner.

       Det vises videre til at man vil legge vekt på å motvirke bistandsavhengighet, bl.a. ved å tilpasse bistanden bedre til lokale forutsetninger og ved å stille krav om egeninnsats fra mottaker.

       Det vises også til at bistanden ønskes brukt til å fremme et bredere samarbeid mellom utviklingsland og norske miljøer. Dette vil omfatte ulike former for organisasjons- og institusjonssamarbeid, næringslivssamarbeid og kultursamarbeid.

       Behovet for bedre kvalitetssikring av norsk bistand fremheves i meldingen. Arbeidet med dette er intensivert i bistandsadministrasjonen. Det legges opp til utstrakt bruk av evalueringer og systematisk resultatvurdering i arbeidet med kvalitetssikring av bistanden.

Konfliktløsning, demokrati, menneskerettigheter og humanitær bistand

       Meldingen viser til at kortsiktig humanitær bistand og nødhjelp er viet mye oppmerksomhet i den senere tid. Denne formen for bistand kommer raskt fram til utsatte grupper og er nødvendig i akutte krisesituasjoner. Det presiseres imidlertid at ren nødhjelp bør være tidsavgrenset. Så langt som mulig må innsatsen rettes inn mot årsakene til konfliktene. Støtte til konfliktløsning er derfor å anse som en integrert del av norsk humanitær bistand og nødhjelp. Også i det langsiktige utviklingssamarbeidet er dette et viktig element.

       Det vises videre til at fredsarbeid og konfliktforebygging er blitt en stadig viktigere del av Norges samlede utenrikspolitikk de senere årene. Denne satsingen vil fortsette, både gjennom et politisk engasjement og i form av bistandsinnsatser. Det fremheves at erfaringen tilsier at målrettede bistandstiltak kan ha stor betydning i land som gjennomgår dyptgripende politiske endringer. Man vil i økende grad integrere fredsarbeid, konfliktløsning, demokratiserings- og menneskerettighetstiltak i bistandsarbeidet. I særlig alvorlige humanitære krisesituasjoner vil Regjeringen støtte opp om humanitære intervensjoner, forutsatt at det oppnås bred internasjonal enighet og at andre forsøk på å finne løsninger ikke har ført fram.

       Det påpekes i meldingen at kortsiktig humanitær bistand, fredsarbeid og demokratibygging blir sett i sammenheng med langsiktig utviklingsarbeid. I denne sammenheng vil det bli lagt vekt på å medvirke til at FN-systemet får en sentral rolle hva angår samordning av kortsiktig og langsiktig bistandsinnsats. Fra norsk side vil man i nært samarbeid med norske frivillige organisasjoner og FN videreutvikle virkemidler som de senere årene er bygd opp for rask og effektiv nødhjelp. Nødhjelpsarbeidet vil fortsatt i utstrakt grad bli kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner.

Fattigdomsbekjempelse

       Meldingen peker på at både økonomisk vekst og sosial utvikling er forutsetninger for effektiv fattigdomsbekjempelse. Fra norsk side vil man således bistå med å fremme både utvikling av næringsvirksomhet og grunnleggende sosiale tjenester. Det vil særlig bli lagt vekt på å stimulere næringsutvikling og vekst i landbruket. Det anses også som viktig å støtte utformingen av et godt styresett, hvor beslutningstakere stilles til ansvar for sine handlinger.

       Det vil fortsatt bli gitt støtte til økonomiske reformprogrammer i utviklingsland. Det vil i denne sammenheng bli tillagt vekt at programmene ikke bare skaper generell økonomisk vekst, men følges opp med tiltak for sosial utvikling.

       Det legges vekt på at fattigdomsbekjempelse også må omfatte tiltak for å forebygge og forhindre barnearbeid. Det vil bli lagt opp til aktiv dialog med myndighetene i utviklingsland om behovet for å bekjempe barnearbeid.

       I meldingen vises det til at man fra norsk side vil følge opp forslaget fra det sosiale toppmøtet i København om at utviklingslandene skal forplikte seg til å bruke 20 % av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester, samtidig som giverlandene forplikter seg til en tilsvarende satsing i sine bistandsbudsjetter. Det vil i denne sammenheng være ønskelig å øke den norske innsatsen på utdanningssektoren, både bilateralt og multilateralt, med vekt på grunnutdanning.

       Det anses som viktig at ordningene for støtte til norsk næringslivs engasjement i utviklingslandene videreutvikles. Gjennom internasjonalt samarbeid vil det bli arbeidet for at ordningene tar utgangspunkt i utviklingslandenes behov og forutsetninger. Videre tas det sikte på at dagens støtteordninger knyttet til opplæring og forundersøkelser videreføres og utvikles. Det vil bli opprettet et program for utvidet samarbeid for å stimulere norsk næringsliv til å engasjere seg i land som har nådd et visst økonomisk utviklingsnivå.

       Det fremheves at man fra norsk side vil arbeide for en sterkere integrering av de fattigste utviklingslandene i verdenshandelen. I samarbeid med WTO og andre relevante multilaterale organisasjoner vil man bistå de fattigste landene i arbeidet med å forberede tilslutning til WTO-avtalen, samt sette dem i stand til å utnytte de rettigheter og muligheter som avtalen gir. Det vises til at gjenværende kvoterestriksjoner på tekoimporten fra utviklingsland vil bli gradvis avviklet over fem år fra 1995.

       Meldingen understreker behovet for å målrette og styrke den faglige og finansielle bistanden for utvikling av næringsliv og handelskompetanse i utviklingsland. Dette arbeidet vil inngå i en helhetlig strategi for handels- og bistandspolitiske tiltak for utvalgte samarbeidsland og regioner.

Gjeld

       I meldingen fremheves det at man fra norsk side er pådriver for å få til internasjonalt omforente tiltak overfor de fattigste og mest gjeldstyngede land. Det pekes på at ytterligere gjeldstiltak for de fattigste landene er nødvendig og at man vil arbeide for 80 % gjeldslette for de fattigste landene. Gjeldslette må skje ved særskilt vurdering av det enkelte land med utgangspunkt i landenes økonomiske politikk og gjeldsstruktur. I spesielle tilfeller vil det være aktuelt å delta i internasjonalt koordinerte oppkjøp av utviklingslands kommersielle gjeld i annenhåndsmarkedet, for deretter å slette denne gjelden.

Miljø

       Det vises i meldingen til at man fra norsk side vil gjøre miljørettet utviklingssamarbeid til et sentralt satsingsområde i bistanden. Siktemålet med slik bistand vil være å bidra til en økologisk bærekraftig utvikling gjennom bedre forvaltning av miljøet og naturressursene. Det fremheves samtidig at et mer nøkternt forbruks- og produksjonsmønster blant de rike landene er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling globalt.

       Det vises til at miljørettet bistand vil konsentreres om følgende hovedtemaer:

-	Utvikling av bærekraftige produksjonssystemer;

-	Vern av og bærekraftig bruk av det biologiske mangfold;

-	Redusert forurensing av jord, luft og vann;

-	Kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier.

       Det vises videre til at det vil bli etablert et nytt program for utvidet samarbeid rettet mot miljøproblemer. Miljøsamarbeidet med fattige land vil bli styrket, og det vil bli utarbeidet en helhetlig strategi for miljørettet bistand. Norske fagmiljøer vil bli trukket med i oppbyggingen av institusjoner for forvaltningssystemer innen dette feltet i utviklingsland.

       Det understrekes at miljøkonsekvenser av ulike tiltak må vurderes ut fra et helhetlig perspektiv. Det er viktig også å bringe klarhet i hva konsekvensene vil være av ikke å iverksette tiltak som tar sikte på å bidra til økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsfremmende tiltak med en begrenset negativ innvirkning på miljøet kan i enkelte tilfeller være et bedre alternativ, også ut fra et miljøperspektiv - enn fortsatt omfattende fattigdomsproblemer og det press på naturgrunnlaget som dette medfører.

Kvinner

       Det vises til at kvinners arbeidsinnsats er en viktig faktor for økonomisk vekst. Det vil således bli lagt vekt på tiltak som kan styrke kvinners deltakelse i økonomisk virksomhet. Man vil også fra norsk side arbeide for at det blir gitt prioritet til utbygging av primærhelsetjenester og grunnutdanning for jenter og kvinner.

       Det pekes på at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. I denne sammenheng er det viktig å yte støtte til tiltak for å få bukt med den økende volden mot kvinner. Det vil også bli søkt økt vektlegging av opplærings- og informasjonstiltak om menneskerettigheter som angår kvinners situasjon.

       Det vises til at kvinneorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner i Nord og Sør har spilt en viktig rolle i arbeidet med å fremme kvinners rettigheter og deltakelse i utviklingen. Dette arbeidet vil bli gitt fortsatt støtte. I denne sammenheng fremheves behovet for en styrket dialog mellom de nevnte organisasjonene og myndighetene i det enkelte land med sikte på en mest mulig helhetlig og effektiv politikk.

Multilateralt utviklingssamarbeid

       Det fremheves at det multilaterale samarbeidssystemet har som hovedoppgave å finne løsninger på internasjonale utfordringer i tilknytning til konfliktløsning og fredsbevarende virksomhet, menneskerettigheter, miljø samt økonomisk og sosial utvikling.

       Det vises til at man fra norsk side vil arbeide for at FN-systemet styrkes som forum for politikkutforming i Nord-Sør-samarbeidet. Dette vil kreve sterkere prioriteringer, klarere internasjonale normer og bedre globale strategier.

       Det pekes på viktigheten av å fortsette arbeidet med reformer i FN-systemet, med sikte på effektivisering og bedre måloppnåelse. Reformarbeidet må omfatte klarere rollefordeling, bedre samordning og økt konsentrasjon om de viktigste utfordringene for FNs ulike underorganisasjoner. Samtidig understrekes viktigheten av å bidra til et bredere samarbeid mellom norske fagmiljøer, næringslivet og ulike multilaterale organisasjoner.

       Det fremheves at man vil opprettholde et høyt nivå på norsk bistand som kanaliseres gjennom FN-systemet og utviklingsbankene. I vurderingen av størrelsen på støtten til ulike organisasjoner vil man legge ytterligere vekt på organisasjonenes evne til å oppfylle de funksjoner de er pålagt i henhold til sitt mandat, deres vilje til rasjonalisering og effektivisering og hvorvidt de retter virksomheten inn mot områder som prioriteres fra norsk side.

       Det vises videre til at norske prioriteringer i bistanden vil bli fulgt opp gjennom temarettede innsatser i det multilaterale systemet. I tillegg til fredsskapende arbeid og innsats for miljø og kvinner, vil oppmerksomheten fra norsk side særlig være konsentrert om menneske- og arbeidstakerrettigheter, herunder bekjempelse av barnearbeid - samt grunnutdanning og utbygging av primærhelsetjenester.

Bilateralt utviklingssamarbeid

       I meldingen vises det til at man i valget av samarbeidsland vil legge vekt på om landene fører en utviklingsorientert politikk som respekterer grunnleggende menneskerettigheter og internasjonalt avtaleverk. Ved prioritering av land vil det fortsatt bli lagt til grunn et fattigdomsperspektiv.

       Det understrekes at prioritering av land og samarbeidets omfang i større grad enn tidligere skal bygge på oppnådde resultater i utviklingssamarbeidet. Det vil også bli lagt vekt på effektivitet og reformer i den økonomiske politikk og innen offentlig forvaltning.

       I meldingen foreslås det at utviklingssamarbeidet med regioner og land blir organisert gjennom hhv. regionale bevilgninger, bevilgninger for langsiktig kompetanse, kapasitets- og institusjonsutvikling samt bevilgninger for utvidet samarbeid innen bestemte tematiske områder.

       De forskjellige bevilgningene vil omfatte:

1.	Regionalbevilgning for

i	Det sørlige og østlige Afrika

(Angola, Botswana, Lesotho, Malawi, Mauritius, Mosambik, Namibia, Sør-Afrika, Swaziland, Tanzania, Zambia, Zimbabwe, Eritrea, Etiopia, Madagaskar og Uganda).

ii	Sør-Asia og Indokina

(Bangladesh, Bhutan, India, Kambodsja, Laos, Maldivene, Nepal, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam).

iii	Mellom-Amerika

(El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua).

       Støtte til regionale samarbeidstiltak kan også omfatte andre land enn de som er nevnt ovenfor.

2.	Bevilgninger for langsiktig kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling. Det tas sikte på å inngå særskilte samarbeidsavtaler med følgende prioriterte land:

i	Afrika: Etiopia, Eritrea, Mosambik, Tanzania, Uganda, Zambia og Zimbabwe.

ii	Asia: Bangladesh, Nepal og Sri Lanka.

iii	Mellom-Amerika: Nicaragua.

       Det vil også kunne være aktuelt å inngå tilsvarende avtaler med Angola, Laos, Kambodsja og Vietnam.

3.	Bevilgninger for utvidet samarbeid innen følgende områder:

i	Organisasjonsliv og mellomfolkelig samarbeid.

ii	Miljørettet utviklingssamarbeid.

iii	Næringsutvikling og økonomisk utvikling.

iv	Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning.

       Disse tematiske bevilgningene vil bli innrettet mot samarbeid med utviklingsland som har nådd et visst nivå mht. økonomiske forutsetninger og grunnleggende sosiale tjenester.

       Det vises i meldingen til at for den videre planleggingen av bistandssamarbeidet vil det bli lagt til grunn at andelen av budsjettet til prioriterte regioner og land skal holdes på samme høye nivå som i dag.

       Det vises videre til at hoveddelen av norsk bistand vil bli gitt over de regionale bevilgningene. Disse bevilgningene vil bli innrettet slik at de gir mulighet til økt bistand til land som fører en utviklingsfremmende politikk. Kravene til utviklingstiltakenes kvalitet skjerpes ved at bevilgningene legger til rette for reell konkurranse om midlene.

       Det vises også til at tiltak for å styrke sentrale samfunnsinstitusjoner og organisasjoner vil utgjøre et kjerneområde i det langsiktige bistandssamarbeidet.

Frivillige organisasjoner

       Det legges til grunn at et aktivt og nært samarbeid med de frivillige organisasjonene videreføres. Det vil bli lagt vekt på å stimulere norske organisasjoner til samarbeid med lokale organisasjoner i utviklingslandene som bidrag til organisasjons- og demokratibygging.

       Det vises til viktigheten av at organisasjonene konsentrerer seg om områder hvor de har særskilt kompetanse. De senere års kraftige vekst i den statlige støtten til frivillige organisasjoner har skapt behov for økt oppmerksomhet om de kvalitative sidene ved innsatsen, inkludert forvaltningsmessige spørsmål som f.eks. økonomistyring, revisjon og rapportering. Det understrekes at kvalitetssikring og resultatoppnåelse skal være like sentrale krav til bistand gjennom frivillige organisasjoner som bistand gjennom andre kanaler.

       Der vises til at dagens praksis vedrørende reglene om egenandel vil bli videreført.

       Det vises videre til at den direkte støtten fra norske myndigheter til frivillige organisasjoner i utviklingslandene vil fortsette, men det skal legges økt vekt på aktiv og åpen dialog med myndighetene i vedkommende land.

Informasjon

       Det vises til at arbeidet med et bredt informasjons- og opplysningsarbeid vil videreføres. Målet for dette arbeidet er å skape økt interesse for, og styrket kunnskap om, bistand og Nord-Sør-spørsmål.

       Det fremheves at det fremtidige informasjonsarbeidet i større grad enn hittil trekker inn perspektiver og synspunkter fra Sør, både i planlegging og gjennomføring av informasjonstiltak. Oppbygging av internasjonale nettverk og tiltak som muliggjør en bred kontakt og dialog mellom Nord og Sør bør videreføres og styrkes.

       Det legges vekt på at informasjonsarbeidet viderefører folkeopplysningstradisjoner som gjør at det når ut til brede lag av befolkningen. Media, skole og organisasjoner vil fortsatt være viktige kanaler. Kompetansehevende tilbud overfor disse målgruppene vil derfor ha en sentral plass.

       Det understrekes at all støtte til informasjonsarbeid skal være basert på klare krav til kvalitet mht. innhold og form.

Kultur

       Det legges til grunn at særlig for land i en tidlig fase av nasjonal selvstendighet, vil oppmerksomhet om egen kulturarv representere et viktig bidrag til fellesskapet.

       Det vises til at det vil bli gitt økt støtte til kulturtiltak i utviklingslandene. Aktuelle innsatsområder vil være konserverings- og restaureringstiltak, media, litteratur, sang, dans og musikk. I tillegg vil det fortsatt bli gitt støtte til kulturutveksling og langsiktig samarbeid mellom kulturinstitusjoner og kulturarbeidere i Norge og i utviklingsland.

       Det vises videre til at norsk innsats på kulturområdet også vil omfatte støtte til kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Det vises til at den politikk som det legges opp til i meldingen ikke i seg selv forutsetter endringer i nivået på de ressurser som avsettes årlig til å fremme samarbeidet med utviklingslandene. Det konkluderes med at meldingen ikke nødvendiggjør grunnleggende administrative endringer.

2. Komiteens merknader

Endrede betingelser - en helhetlig Sør-politikk

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at de globale rammevilkårene for samarbeidet med utviklingslandene er endret. Meldingen peker på en rekke årsaker til dette. Verdenssamfunnet er blitt tettere sammenvevd i gjensidig avhengighet, med større behov for felles problemløsning, ikke minst i forhold til utfordringer som fattigdom, det globale miljøet, økende sosiale spenninger og internasjonal migrasjon. Norsk bistandspolitikk må derfor sees i en bredere Nord-Sør-politisk sammenheng, særlig knyttet til internasjonale forhold som berører økonomi, gjeld og handel.

       Flertallet, vil peke på at når bistand sees som en del av et bredt spekter av virkemidler innebærer det samtidig et behov for en bedre sammenheng mellom de enkelte deler av Sør-politikken. Flertallet er av den oppfatning at større sammenheng i Sør-politikken ikke bare får konsekvenser for bistanden, men at det også må få konsekvenser for hva vi gjør i utenrikspolitikken og handelspolitikken. Flertallet vil understreke at tidsperspektivene for tiltak innenfor de enkelte delene av Sør-politikken vil være svært ulike. For bistand gjelder i større grad enn andre deler av Sør-politikken at det må legges et langsiktig perspektiv på arbeidet.

       Flertallet vil understreke at hovedperspektivet er at Sør-politikken skal være en integrert del av en helhetlig norsk utenrikspolitikk. Flertallet legger avgjørende vekt på at det er i Norges interesse å bidra til å løse globale fellesoppgaver på en ansvarlig måte, der forholdene legges til rette for at utviklingslandene kan bære sin del av ansvaret og fremme sine interesser. Flertallet vil derfor understreke langsiktige fellesinteresser som bistandspolitikkens bærende motivasjon for norsk politikk overfor landene i Sør. Bistand må primært handle om å sikre rettigheter for de svakeste, utfra grunntanken om at en bedre fordeling av godene vil skape en bedre verden å leve i for alle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at norsk utenrikspolitikk og bistandspolitikk til dels har hatt ulike målsettinger. Disse medlemmer vil understreke at en fornuftig samordning av norsk politikk overfor landene i Sør ikke betyr at bistandspolitikken ensidig skal tilpasse seg utenrikspolitikkens mål om å fremme norske interesser i forhold til utlandet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, legger avgjørende vekt på bistandspolitikkens langsiktige og uegennyttige mål og mener dette fortsatt skal være et viktig utgangspunkt for norsk politikk overfor landene i Sør.

       Flertallet vil understreke at utvikling hos mottaker er målet for bistanden. Utvikling må sees på som en prosess der de mest grunnleggende rettigheter for alle blir sikret samtidig som det skapes nye muligheter for varig bedring av levekår og livskvalitet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at målet med bistand er å bidra til å skape utvikling hos mottaker. Disse medlemmer mener det er behov for å stille strengere krav til bistandens resultater og mer aktivt motarbeide bistandsavhengighet. Bistanden skal bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen. Resultatet av utviklingsarbeidet må være den egentlige moralske målestokk i bistandsarbeidet.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine særmerknader.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke at den viktigste globale utfordringen vi står overfor er det faktum at mer enn en milliard mennesker lever i absolutt fattigdom. Dette representerer en enorm utfordring for hele det internasjonale samfunnet. Flertallet mener det er grunn til bekymring for at fattigdomsproblemet blir marginalisert i internasjonal politikk. Fra norsk side er det særdeles viktig å arbeide for et større internasjonalt engasjement for å bekjempe fattigdom.Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at de endringene vi ser i verdensøkonomien fører til stadig større skiller mellom grupper av land og regioner. Det skjeve forholdet mellom de mest industrialiserte landene og utviklingsland består. I tillegg har vi de siste årene opplevd et stadig sterkere skille mellom grupper av utviklingsland. Enkelte utviklingsland er inne i en sterk økonomisk vekst, mens andre land marginaliseres i forhold til investeringer og handel, samtidig som mange av disse landene sliter med en tyngende gjeldsbyrde. Dette flertallet mener det er avgjørende at norsk sørpolitikk tar utgangspunkt i slike økte regionale forskjeller og at det skilles tydelig mellom lavinntektsland/MUL-land og mellominntektsland. Dette flertallet vil særlig peke på den vanskelige situasjonen for landene i Afrika sør for Sahara.

       Dette flertallet har merket seg at Regjeringen ser det som viktig at de fattigste landene i sterkere grad integreres i verdensøkonomien, og vil peke på betydningen av bidrag som kan styrke disse landenes evne til å delta i en stadig mer integrert verdensøkonomi. Dette flertallet vil understreke at integrering i verdensøkonomien ikke uten videre bidrar til en mer rettferdig fordeling hverken mellom land eller mellom befolkningsgrupper. Tvert imot kan en globalisert økonomi bidra til sementering av urettferdighet. De land som fra før av har sterkest økonomi henter lettest ut gevinst i en globalisert økonomi, mens de fattigste landene har vanskelig for å nyttiggjøre seg fordeler ved en friere handel, samtidig som mange av disse landene i liten grad nyter godt av økte private investeringer og ny teknologi.

       Dette flertallet viser til at de senere års erfaringer har vist hvordan markedsøkonomi og økonomisk vekst med utilstrekkelig styring kan resultere i et økende antall fattige og større avstand mellom de som har og de som ikke har, både innenfor og mellom nasjoner. Dette flertallet vil i den forbindelse understreke at selv om økonomisk vekst er en nødvendig betingelse for utvikling, er dette ikke tilstrekkelig for å skape sosial rettferdighet og en bedring av enkeltmenneskers levekår.

       Dette flertallet er av den oppfatning at det er nødvendig med et kritisk blikk på konsekvensene av en globalisert økonomi og viser til Nord-Sør Bistandskommisjonens vurderinger omkring dette. Dette flertallet mener i likhet med Nord-Sør Bistandskommisjonen at utvikling må sees på som en kombinasjon av økonomisk vekst, en rettferdig fordeling av overskudd, og bedring av levekår og muligheter for alle. Globalisering av økonomi, skjevfordeling av makt, kapitalstrømmer utenfor nasjonalstatens kontroll og knapphet på ikke-fornybare ressurser, understreker behovet for mekanismer som kan ivareta nødvendig regulering, fordeling og kontroll. Dette flertallet vil understreke at denne erkjennelsen må stå sentralt i norsk Sør-politikk og at Norge i internasjonale fora må arbeide for at det etableres mekanismer for styring både nasjonalt og internasjonalt. Manglende styringsmuligheter eller styring uten tilstrekkelig demokrati, åpenhet og ansvarlighet fører lett til avmakt og enkelte steder til sosial uro. Dette flertallet vil i likhet med meldingen peke på nødvendigheten av å etablere rammeverk og regler for best mulig styring av økonomien i eget land.

       Meldingen viser til at stater ikke er enerådende som aktører på den internasjonale arena og at norsk Sør-politikk må forholde seg til dette. Dette flertallet vil i den sammenheng særlig understreke de transnasjonale selskapenes dominans i globale markeder og de konsekvenser dette har både for verdensøkonomien og for landene i Sør. Dette flertallet mener det er behov for internasjonale regler som kan sikre økt kontroll med slike aktører. I likhet med Nord-Sør Bistandskommisjonen mener dette flertallet at det er behov for omfordeling av ressurser til internasjonale formål i FN-regi.

       Dette flertallet vil peke på at UNDP har lansert en rekke forslag om hvordan man kan skaffe til veie økte ressurser til omfordeling, bl.a. ved å innføre avgift på internasjonale valutatransaksjoner og/eller charteravgift på internasjonal flytransport.

       Dette flertallet mener det bør arbeides videre med denne type forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine særmerknader.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke at hensynet til miljø vil sette rammer for vårt samarbeid også med landene i Sør. Jordas miljø vil ikke tåle at hele verdens befolkning skulle kopiere produksjons- og forbruksmønsteret i industrilandene. En helhetlig norsk Sør-politikk må derfor også sees i sammenheng med utviklingen i Norge. Flertallet mener at vi må utvikle en politikk her i Norge for å endre vårt forbruks- og produksjonsmønster slik at det tar hensyn til at jordas ressurser er begrensede og samtidig gir rom for utviklingsmuligheter for resten av verdens befolkning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med en utredning om hvordan en omlegging av forbruks- og produksjonsmønsteret i Norge kan finne sted.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at det har skjedd en positiv utvikling de siste årene i retning av demokratiske reformer i mange land. Samtidig er antallet regionale og etniske konflikter økende. Den internasjonale politiske utviklingen er uforutsigbar. Overgangen til demokrati er i mange land en tidkrevende og komplisert prosess. Flertallet viser til at den utvikling som har funnet sted i mange land når det gjelder demokrati gjør det nødvendig at norsk Sør-politikk i et langsiktig perspektiv støtter opp under positive utviklingstrekk og reformer i de enkelte land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, anser at omfanget på internasjonal migrasjon er stort. Minst 100 millioner mennesker bor i et annet land enn der de er født. Det er grunn til å tro at internasjonale folkevandringer både gjennom flyktningestrømmer og arbeidsvandringer vil øke i årene som kommer og at dette vil spille en stadig større rolle også i Nord-Sør-relasjoner. Dette flertallet viser til at dette vil få betydning for internasjonal bistandspolitikk, såvel som for handels- og investeringspolitikk. Dette flertallet mener det er nødvendig at også norsk Sør-politikk tar hensyn til dette og at norsk politikk på dette området bidrar til å motvirke fremmedfrykt og rasistiske holdninger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke det ansvar Norge og andre industrialiserte land har for mennesker på flukt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at meldingen legger opp til å « integrere fredsarbeid, konfliktløsning, demokratiseringstiltak og menneskerettighetstiltak i norsk bistand og nødhjelp ». Disse medlemmer slutter seg til dette og viser i denne sammenheng til Høyres merknader i St.meld. nr. 17 (1994-1995) om flyktningepolitikken, der Høyre går inn for å styrke vekten på forebygging av flukt og tilrettelegging av tilbakevending av flyktninger, og at dette bør ses i sammenheng med utviklingshjelpen.

Endringer i norsk bistand

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at norsk bistandspolitikk har gjennomgått til dels store endringer de siste årene. Nye mål blir formulert og finansiert over bistandsbudsjettet samtidig som det har skjedd en klar dreining av prioriteringene i Sør-politikken. Disse medlemmer vil peke på at det overføres mindre ressurser til grunnbehovssektorene og at innsatsen overfor landene i Afrika er redusert de siste årene. Samtidig har stadig mer av bistandsbudsjettet, særlig innen nødhjelp og humanitær bistand, gått til tiltak i det tidligere Jugoslavia. Disse medlemmer har også merket seg den forskyvning av bistand til asiatiske land som har skjedd de siste fire-fem årene. I løpet av tre år er bistanden til asiatiske land økt til 1,3 mrd. kroner. Bistand til land utenom de prioriterte samarbeidslandene er fordoblet, og utgjorde i 1995 over 800 millioner kroner dvs. omlag ti % av bistandsbudsjettet. Indonesia framsto i 1995 som den største mottakeren av blandede kreditter. Denne utviklingen skyldes ikke en gjennomdrøftet strategi fra Stortingets side, men er et resultat av måten bistanden og særlig næringslivsordningene har blitt forvaltet på.

       Disse medlemmer mener en har vært vitne til en økt kommersialisering av bistand samtidig som fokuseringen på langsiktig fattigdomsbekjempelse er blitt svekket. En del av endringene kan ha holdbare bistandspolitiske begrunnelser, andre har det ikke. Disse medlemmer hadde forventet seg en mer åpen drøfting i meldingen om de endringer som er skjedd og hvilke faktorer som spiller inn i prioriteringer og faktisk innretning av bistanden. Disse medlemmer vil peke på at det har vært få reelle muligheter for Stortinget til å gå inn i en bred debatt om slike prioriteringer. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en gjennomgang av hva som faktisk skal kunne dekkes over bistandsbudsjettet. Disse medlemmer vil understreke at selv om et tiltak ikke kan dekkes over bistandsbudsjettet så er det ingenting i veien for at tiltaket kan rapporteres inn til OECD/DAC som bistand dersom man skulle ønske det.

Erfaringer med bistand

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til den brede vurdering Nord-Sør Bistandskommisjonen har gjort når det gjelder førti års erfaringer med norsk bistand. Kommisjonen konkluderer med at det ikke kan gis entydige svar på spørsmålet om bistanden har gitt positive virkninger. Mens bistand har representert viktige og positive bidrag til forbedring av folks levekår i enkelte land, kan den i andre sammenhenger ha bidratt til å forsterke negative tendenser. Kommisjonen konkluderer med at bistand på tross av svakheter har bidratt til positiv utvikling blant annet i form av redusert barnedødelighet, økt levealder og redusert analfabetisme.

       Nord-Sør Bistandskommisjonen understreker at det finnes mange veier til utvikling. Hverken når det gjelder de ytre eller indre rammevilkår kan det gis entydige svar på hva som er riktig modell. Tvert imot mener kommisjonen at det er viktig at mangfoldet i samfunnsverdier og samfunnsmodeller bekreftes innenfor utviklingssamarbeidet. Dette flertallet ser på kommisjonens understrekning av dette som et viktig utgangspunkt for vår videre Sør-politikk.

       Dette flertallet viser til at disse vurderingene må få betydning for vår framtidige Sør-politikk på flere felt. Det må både legges økt vekt på kvalitetssikring av norsk bistand, samtidig som vi må arbeide aktivt for å påvirke internasjonale rammebetingelser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det ikke kan være tvil om at verdien av både bistanden og de enkelte lands utviklingsbestrebelser er blitt mindre grunnet de hindringer som ligger i den økonomiske, verdensomspennende struktur. Det er urealistisk å vente store resultater når u-landene påføres tap, gjennom synkende råvarepriser, handelshindringer og overføringer i form av renter og avdrag, som i mange tilfeller overstiger bistandsbeløpene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er helt nødvendig å stille strengere krav til utviklingseffekten av norsk bistand og mer aktivt motarbeide bistandsavhengighet. Disse medlemmer legger vekt på at handel og ytre rammebetingelser samt interne forhold i landet er viktigere for å skape utvikling enn bistand. Både bistandskommisjonen og Regjeringen fastslår nå dette. Disse medlemmer ser det som en svært viktig erkjennelse av at mye av kritikken av norsk bistand har vært berettiget når Regjeringen skriver at:

« Evalueringer bekrefter at resultatene i mange tilfeller ikke står i forhold til de ressurser som er satt inn i arbeidet. »

       Videre vil disse medlemmer understreke at Nord-Sør Bistandskommisjonen mener at det er helt avgjørende for bistandens resultater og oppslutningen i fremtiden at kvaliteten bedres og at det gjennomføres en bedre kvalitetssikring. Disse medlemmer viser for øvrig til sin særmerknad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i meldingens vektlegging av fem grunnleggende forhold som bør være oppfylt for å kunne forvente positive resultater av bistand. Disse betingelsene er:

1.	At bistanden må tilpasses forutsetningene i de enkelte land og regioner.

2.	At bistandstiltak må innrettes slik at de utgjør et supplement til den egeninnsats som kreves for å fremme en ønsket utvikling.

3.	At ansvars- og rollefordelingen i samarbeidet må være klar.

4.	At kompetanse og institusjonell kapasitet er grunnleggende forutsetninger for at utviklingslandene selv skal kunne ta ansvar for egen utvikling.

5.	At det legges et kvinne- og likestillingsperspektiv til grunn for bistandsarbeidet.

       Flertallet vil peke på at dette samtidig er helt avgjørende forhold for å unngå bistandsavhengighet.

       Flertallet vil videre understreke betydningen av at bistandstiltak tar hensyn til og er tuftet på lokale forutsetninger når det gjelder politikk, økonomi og kultur. En sterkere lokal tilpasning av prosjekt vil kreve at det fra giverlandets side legges vekt på større innsikt og forståelse i lokale forhold.

       Flertallet ser det som viktig at giver og mottaker sammen tar ansvar for en kvalitetssikring av bistandstiltak. I tillegg til det som foreslås i meldingen mener flertallet at selve planleggingen av bistand må bli bedre ved at kunnskapen om mottakerlandenes situasjon blir bedret. Åpenhet i beslutningsprosesser vil her som på andre felt kunne bidra til bedre gjennomføring og kontroll. Flertallet viser til at Nord-Sør Bistandskommisjonen foreslår et kvalitetssikringsprogram for bistand hvor sentrale elementer må være å sikre god planlegging, god integrasjon med mottakersystem, tilpasset teknologi og utforming av tiltaket og større vekt på kostnadseffektivitet og kostnadsanalyser. Flertallet har merket seg at et slikt program er iverksatt. For NORADs del peker kommisjonen på at det er behov for mer presis målstyring og at man unngår overlessing av ambisiøse målsettinger. Det pekes også på behovet for kompetanseheving og økt profesjonalitet i staben og større bruk av ekstern fagkompetanse for å øke kunnskapsbredden.

       Flertallet mener at etablering av nye kontrollmekanismer innen NORAD vil være bidrag til å sikre kvaliteten på norsk bistand.

       Flertallet mener evalueringssiden av bistanden må styrkes og at det må legges vekt på å styrke en kritisk og uavhengig evaluering. Evalueringsarbeidet må sikres integritet og bredde. Dette kan oppnås blant annet ved at det i tillegg til intern prosjektgjennomgang satses mer på eksterne frittstående evalueringer. Flertallet anser en årlig tilbakemelding til Stortinget gjennom budsjettproposisjonen som viktig, men utilstrekkelig for å diskutere utviklingen av bistanden sett i forhold til overordna mål og prinsipper. Flertallet vil i den sammenheng vise til at det er vedtatt å innføre en årlig redegjørelse og debatt om bistandspolitikken.

Ytre rammevilkår for bistand

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at de problemer mange utviklingsland opplever bare kan forstås i et helhetlig perspektiv. Utviklingsland som sliter med tyngende gjeld kan eksempelvis oppleve at økte eksportinntekter som følge av handel blir brukt til å betjene gjeld til utlandet framfor å bidra til økonomisk utvikling i landet. Når bistand bidrar til å bedre forholdene i en region, vil dette sjelden gi resultater på lengre sikt med mindre handel, gjeldspolitikk og den interne økonomiske politikken virker i samme retning. Flertallet mener det derfor er nødvendig for Norge å arbeide aktivt i internasjonale fora, og bilateralt, for å bidra til en Sør-politikk som gir muligheter til utvikling i de fattigste landene.

Handel

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at handel betyr langt mer enn bistand for de fleste utviklingsland i bestrebelsene på å oppnå økonomisk utvikling. Handel vil derfor være et sentralt tema i en samlet Sør-politikk og må være en viktig del av vårt samarbeid med utviklingslandene. Den nye WTO-avtalen innebærer styrkede rammebetingelser for internasjonal handel og bedre markedsadgang både for utviklingslandene og industrilandene.

       Beregninger viser at de økonomiske virkningene av WTO-avtalen for utviklingslandene totalt sett vil være positive. Dette flertallet viser til at virkningene imidlertid vil variere mellom regioner og enkeltland. De matvareimporterende land og de fattigste landene i Afrika vil i en overgangsfase kunne tape på handelsliberaliseringen. WTO-avtalen gir adgang til positiv særbehandling av u-landene og i særdeleshet de minst utviklede land på en rekke områder. Dette omfatter bl.a. GSP-systemet som gir u-landene tollpreferanser på i-landenes markeder. I tillegg er det viktig å sikre at det någjeldende avtaleverket blir iverksatt på en tilfredsstillende måte. Iverksettelsen av avtaleverket vil være et sentralt spørsmål under WTOs første Ministerkonferanse i Singapore i desember 1996.

       Dette flertallet mener at det er riktig å gi støtte til bl.a. produktutvikling, institusjonsbygging, markedsføring og eksportveiledning for å gjøre produktene mer konkurransedyktige på det norske og internasjonale markedet. Bistand til å styrke handelskompetansen bør også utvides til å omfatte forhold som veterinærbestemmelser, miljøkrav, merking og opprinnelsesregler.

       Dette flertallet viser til at Norge har bidratt med 16 mill. kroner til opprettelse av et u-landsfond i WTO. Formålet med dette fondet er å bistå utviklingslandene i arbeidet med å forberede tilslutning til WTO-avtalen samtidig som de bedre skal kunne utnytte de rettigheter og muligheter som avtalen gir.

       Norge er ikke selvforsynt med landbruksvarer og det er betydelig potensiale for økt import av slike varer fra utviklingslandene. Etter omleggingen av GSP-ordningen er importmulighetene, særlig fra de mist utviklede land, blitt sterkt forbedret. Dersom GSP-ordningen ikke bidrar til å øke importen fra utviklingslandene i ønsket grad, mener dette flertallet at det kan være grunn til å vurdere eventuelle forbedringer i ordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at i forhold til vekst og valutainntekter vil mer rettferdig handel bety langt mer enn bistand for de fleste utviklingsland. Handel vil derfor stå sentralt i en samlet Sør-politikk og må være en viktig del av vårt samarbeid med utviklingslandene. Disse medlemmer vil understreke at situasjonen for regioner og enkeltland ikke uten videre er sammenlignbart. Den handelsliberalisering som den nye WTO-avtalen innebærer, gir utviklingsland bedre markedsadgang i Nord, men åpner samtidig u-landenes markeder for hardere konkurranse fra utenlandske bedrifter. For en del mellominntektsland kan dette gi gevinster, men dette er ikke tilfelle for mange av de fattigste landene i Afrika med svak industri og netto matvareimport.

       Disse medlemmer mener at meldingen undervurderer den marginalisering av de aller fattigste landene som handelsliberaliseringen har ført med seg. Når Uruguay-runden betegnes i svært positive ordelag for utviklingslandenes del, så er det påfallende at man samtidig omtaler behovet for tiltak for å forhindre negative virkninger. Disse medlemmer mener det er grunn til å se mer nøkternt og nyansert på virkningene av WTO enn det Regjeringen velger å gjøre og viser i den sammenheng til beregninger som er gjort både fra OECD og Verdensbankens side.

       Disse medlemmer vil understreke at mye kan gjøres for å forbedre det multilaterale regelverket. Norge har et ansvar for å arbeide for endringer i WTO som kan gjøre regelverket mer fordelaktig for de fattigste landene. I denne sammenhengen vil bedringer av situasjonen for de råvareeksporterende land og forlengelse av beskyttelsesklausuler for de fattigste landene være viktig. Det må arbeides for at de land som taper på økte matvarepriser sikres kompensasjon og nødvendig bistand i forhold til dette. I likhet med Nord-Sør Bistandskommisjonen er disse medlemmer av den oppfatning at Norge må arbeide for at det legges opp til en mer positiv diskriminering både generelt overfor landene i Sør, men også overfor ulike grupper land, som f.eks. mellom lavvelferdsland og mellomgruppeland.

       Disse medlemmer viser til at Norge har lav selvforsyningsgrad av jordbruksvarer og en stor import av slike varer. Det er et paradoks at vår jordbruksimport fra u-land likevel er så liten. Disse medlemmer vil følge nøye med de endringer som er gjort i importvernet og i GSP-ordningen, for å påse at importen av jordbruksvarer faktisk skjer fra de minst utviklede landene, samt at det tas hensyn til dekning av landenes eget matvarebehov.

       Når det gjelder tekstiler mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, at Norge bør foreta en utfasing av de kvantitative mengdebegrensninger i tråd med det som ble nedfelt i Innst.S.nr.195 (1992-1993). Dette innebærer at restriksjonene oppheves senest innen fem år fra 1993, dvs. innen 1998.

       Flertallet viser til Nord-Sør Bistandskommisjonens anbefaling om at Norge må arbeide for en reduksjon og helst en fjerning av eksportsubsidier som konkurranseelement i forhold til landene i Sør. Slike subsidier hemmer etter flertallets mening framveksten av konkurransedyktig industri og jordbruk i utviklingslandene. Norge bør intensivere sitt arbeid gjennom WTO for at slike subsidier på industrilands eksport reduseres og helst fjernes. Det må ikke være aktuelt å innføre former for eksportsubsidiering av jordbruksvarer fra Norge.

       Flertallet vil understreke at forholdet mellom handel og miljø, og handel og sosiale standarder, reiser viktige problemstillinger i forhold til utviklingslandene. Begge disse områdene er i økende grad et tema i WTO. Det må sikres at multilaterale handelsregler ikke framstår som urettmessige hindringer for miljøpolitikken og bidrar til å forsterke negative miljøtendenser.

       Flertallet vil vise til at Norge tok initiativ til analysen av sammenhengen mellom handel, arbeidsstandarder og økonomisk utvikling som OECD nylig har lansert. Regjeringen arbeider aktivt for å legge denne analysen til grunn for en dialog som også må omfatte utviklingslandene. På sikt er målet å få dette spørsmålet behandlet i WTO. Det er viktig at ikke miljøkrav og standarder brukes som skjult proteksjonisme.

       Flertallet mener det er vesentlig at WTO arbeider for regler som kan sikre beskyttelse mot miljøskadelige produkter, og at miljøkvaliteten i selve produksjonsprosessen blir vurdert. Flertallet vil understreke betydningen av at miljøproblem ikke ensidig må sees på som noe som skal « repareres » i etterkant av en fri handel, men at miljøhensyn innarbeides som en integrert del av regelverket for handel. Flertallet deler den oppfatning at det er behov for en bred debatt om grunnleggende sosiale rettigheter sett i forhold til handel.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er ikke enig i at det uten videre foreligger en positiv vekselvirkning mellom økonomisk vekst, friere handel og bedre arbeidsstandarder og faglige rettigheter. Tvert imot vil dette flertallet vise til at utvikling av sosiale og faglige rettigheter i vår egen del av verden alltid har vært resultat av kamp hvor de frie markedskreftene er blitt utfordret og kontrollert. Dette flertallet vil advare mot å tro at økonomisk vekst og handelsliberalisering i seg selv betyr bedre forhold for arbeidstakere, så lenge nettopp mangelen på sosiale og faglige rettigheter legitimeres som en konkurransefordel.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i Regjeringens ønske om å intensivere kampen mot barnearbeid og at dette må skje i dialog med myndighetene i utviklingsland. Bistandspolitiske tiltak f.eks. i forbindelse med utdanning bør kunne brukes som et positivt element for å redusere omfanget av barnearbeid.

Gjeld

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at gjeldsproblemet er alvorlig for mange land og mener i likhet med Regjeringen at nye tiltak for å redusere gjeldsbyrden for de fattigste landene er nødvendig. De hardest rammede lavinntektslandene, som ifølge Verdensbanken utgjør et tyvetalls land hovedsakelig i Afrika, har så store gjeldsproblem at gjeldskrisen i realiteten er en utviklingskrise der gjeldsbetjening legger beslag på ressurser som ellers kunne gått til f.eks. helse eller utdanning. Betegnende for disse landenes gjeld er at gjelden til private kreditorer synker, mens gjelden til multilaterale institusjoner øker, samtidig som landene har en tyngende gjeld til bilaterale offentlige kreditorer. Multilaterale lån er den viktigste finansieringskilde for offentlige investeringer i de fattigste landene. Tilbakebetalingsvilkårene gjør at låneopptak fra multilaterale finansinstitusjoner ofte gir de gunstigste betingelsene for å avhjelpe de fattigste landenes behov for kapitaltilførsel.

       Flertallet mener Norge må være en pådriver for nye tiltak for reduksjon i den multilaterale gjelden for spesielt fattige og gjeldsrammede utviklingsland, herunder tiltak som innebærer at Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafondet kan bidra med egne finansielle ressurser innen rammer som ikke svekker finansinstitusjonenes kredittverdighet, jf. forslaget om et multilateralt gjeldslettefond.

       I samsvar med Regjeringens forslag bør Norge fortsatt gi bidrag til Verdensbankens « 5. dimensjon » og søke å styrke denne ordningen for restrukturering av gjeld fra markedsvilkår (IBRD-gjeld) til vilkår med bedre rente- og avdragsbetingelser.

       Norge må i enkelttilfeller bidra i operasjoner for å fjerne den multilaterale restgjelden til spesielt fattige og gjeldsrammede utviklingsland.

       Flertallet viser til at det den siste tiden har skjedd en utvikling når det gjelder holdningen til og forståelsen av gjeldsproblemet. For de fattigste lands del har Verdensbanken og IMF presentert en studie av de enkelte lands gjeldsproblemer som kan danne grunnlag for nye og mer offensive forslag til håndtering av disse landenes gjeldsbyrde. Flertallet ser det som viktig at det arbeides videre med disse problemstillingene utifra den studien som er framlagt og vil understreke alvoret i situasjonen både for de landene som karakteriseres som land med en ikke-håndterbar gjeld og de land som har en anstrengt gjeldssituasjon. Til sammen utgjør dette ifølge Verdensbanken 20 land. Flertallet viser til at det foreslås en skrittvis gjeldslette utifra en modell bygd på forutsetninger om at et lands totale gjeld skal sees i sammenheng, at det skal utføres en koordinert innsats hvor alle de ulike kreditorene deltar og at det skal bygges videre på eksisterende ordninger for gjeldslette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser det som viktig å arbeide for nye gjeldsletteordninger i regi av Verdensbanken og IMF, men mener det er behov for å avklare nærmere hva som menes med at det skal stilles sterke krav til en fornuftig økonomisk politikk. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til sine merknader om strukturtilpasning og til de problemer denne politikken skaper for mange av de landene det her gjelder. Disse medlemmer forutsetter at det fra norsk side arbeides for at det ikke stilles krav om en økonomisk politikk og om kutt i offentlige budsjett som reduserer muligheten til å ta vare på sosiale oppgaver og at det ikke lenger skal være noe krav om avtale med IMF for å oppnå gjeldslette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at det i IMF og Verdensbankens gjeldsinitiativ ligger en rekke kriterier til grunn for vurdering av om et land har en ikke-håndterbar eller en anstrengt gjeldssituasjon. Dette flertallet mener at også land med en anstrengt gjeldssituasjon under spesielle omstendigheter må kunne inkluderes i gjeldsordningen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at flere enn de åtte land som har en ikke-håndterbar gjeldssituasjon, må kunne omfattes av en gjeldsletteordning i Verdensbanken og IMF-regi. Det vil være naturlig at alle de land som blir ansett for å ha en anstrengt gjeldssituasjon inkluderes i en ny gjeldsletteordning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil understreke at normalt skal ikke garantier som ikke er anbefalte av NORAD kunne dekkes over bistandsbudsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at de mener at erstatningsutbetalinger ikke skal dekkes over bistandsbudsjettet.

       Når det gjelder den misligholdte gjeld som fattige og hardt gjeldsrammede utviklingsland har til Norge som følge av den norske skipseksportkampanjen mot slutten av 1970-årene, mener disse medlemmer primært at slik gjeld bør ettergis uten at bistandsbudsjettet belastes ytterligere. Det gjelder både de fordringer som stammer fra eksportkredittprosjekter som ble NORAD-anbefalt og de som ikke ble forelagt NORAD. Disse medlemmer viser til at bistandsbudsjettet allerede er belastet med milliardbeløp til dekning av erstatningsutbetalinger og sener gjeldslette for prosjekter fra denne perioden. Disse medlemmer vil peke på at NORADs anbefalinger av eksportkredittgarantier til ikke kredittverdig land i denne perioden ble gitt i samsvar med politiske signaler fra Utenriksdepartementet og med den forståelse at bistandsbudsjettet bare ville bli belastet en mindre del av eventuelle tap, slik også utenriksminister Knut Frydenlund bekreftet i Stortinget i januar 1978. På Regjeringens vegne uttalte utenriksministeren da at:

« Ved eventuelle tap på garantiordningen vil bare en begrenset del dekkes over bistandsbudsjettet. »

       Disse medlemmer viser til sine mindretallsmerknader ved behandlingen av statsbudsjettene i senere år, hvor det påpekes at det meste av den misligholdte gjeld fattige og gjeldstyngede utviklingsland har til Norge stammer fra den omstridte skipseksportkampanjen på slutten av 1970-årene. Disse medlemmer vil understreke det faktum at det meste av den misligholdte gjelden ikke skyldes bistandspolitikken, men eksportkredittgarantier som ble gitt til land med manglende betalingsdyktighet for å ivareta norske næringsinteresser i forbindelse under den nevnte skipseksportkampanjen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at Norge bør arbeide for 80 % gjeldslette innen Parisklubben, men ser også Verdensbanken og IMFs initiativ om 90 % gjeldslette som positivt og mener Regjeringen bør arbeide for en oppfølgning av dette. I enkelttilfelle bør det være aktuelt å gi 100 % gjeldslette.

       Flertallet mener Norge bør se på mulighetene for ulike bytteoperasjoner ( « swaps ») på restgjeld til Norge, f.eks. ved at gjeld ettergis mot at debitorlandet påtar seg finansiering av visse miljøtiltak eller sosiale prosjekter for et visst beløp i lokal valuta. Regjeringen bes redegjøre for erfaringene med den sveitsiske motfondsordningen, om denne modellen eventuelt kan anvendes i norsk gjeldspolitikk, og behovet for internasjonal koordinering av slike tiltak.

       Flertallet har merket seg at for en del land er det bare svært gammel gjeld som kommer inn under Parisklubbens gjeldsletteavtaler. Norge bør derfor gå inn for å skyve fram den såkalte « cut off-datoen » for en del utviklingsland som har spesielt mye og tyngende gjeld som hittil ikke er reforhandlet i Parisklubben.

       Flertallet mener Norge bør ta initiativ for å sikre at utviklingslandenes gjeld til land i Øst-Europa tas med i gjeldsforhandlingene. Dette er nødvendig både for å redusere gjeldsbyrden til land som lånte mye fra tidligere kommunistland og for å hindre at østeuropeiske kreditorland unnlater å delta i solidariske gjeldslettetiltak overfor utviklingslandene.

       Norge bør for øvrig gjennomgå rentepolitikken overfor de fattigste og hardest gjeldsrammede utviklingslandene med sikte på å få redusert unødig høye rentesatser.

       Når det gjelder kommersiell gjeld mener flertallet at Norge aktivt bør støtte opp om Verdensbankens « 6. dimensjon », det vil si støtte til gjeldsletteoperasjoner i annenhåndsmarkedet for kommersiell gjeld. I praksis betyr dette støtte til utviklingslands gjenkjøp av utestående gjeld til « markedspris » med påfølgende sletting av gjelden. I gjennomsnitt har utviklingslandene måttet betale ca 14 % av gjeldens pålydende verdi ved disse gjenkjøpene, og har derved kunnet kvitte seg med gjelden for en sum som tilsvarer påløpne renter over et par år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en mer aktiv og helhetlig norsk gjeldspolitikk overfor de fattigste og hardest gjeldsrammede utviklingslandene. Disse medlemmer vil foreslå en ny giv for gjeldspolitikken gjennom et omfattende handlingsprogram som omfatter de viktigste gjeldsområdene - multilateral gjeld, kommersiell gjeld og offentlig bilateral gjeld.

       For å styrke beslutningsgrunnlaget for en mer aktiv og helhetlig norsk gjeldspolitikk må det utarbeides landspesifikke gjeldsstrategier for de land som er viktigst, og disse må koordineres med internasjonale gjeldsstrategier.

       Disse medlemmer mener Norge må anvende modellen fra Verdensbankens « 6. dimensjon » når det gjelder offentlige, norske fordringer overfor fattige og hardt gjeldsrammede utviklingsland. Ved tilbud om gjenkjøp til sterkt redusert pris på en snarest søke å slette den gjeld hardt gjeldsrammede utviklingsland har til Norge. Dette gjelder ikke minst gjeld som stammer fra eksportkreditter gitt i tilknytning til skipseksportkampanjen i slutten av 1970-årene. Ved å bruke denne modellen kan denne gjelden saneres til en rimelig pris i stedet for at den stadig vokser fordi nye rentekrav påløper. I samsvar med den prinsippavklaring som ble gjort ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 51 (1991-1992) skal bistandsmidler ikke brukes til gjeldslette knyttet til eksportkreditter som ble gitt uten NORADs anbefaling.

Strukturtilpasningspolitikken

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Verdensbanken og IMF gjennom stabiliserings- og strukturtilpasningsprogram har spilt en rolle overfor utviklingslandene som går langt utover det å være utlånsinstitusjoner. Gjennom vilkår i de inngåtte avtalene har institusjonene i sterk grad preget politikk og prioriteringer i mange av de fattigste landene. Dette flertallet vil peke på at strukturtilpasningspolitikken har lagt avgjørende rammer for utviklingslands politiske og økonomiske kurs i 80- og 90-årene. Denne politikken bør derfor vurderes løpende.

       Dette flertallet viser til at behovet for økonomiske reformer og omstillinger i mange land er stort.

       Dette flertallet vil påpeke at strukturtilpasningsprogrammene har gjennomgått en forbedring i forhold til situasjonen på 80-tallet.

       Dette flertallet vil likevel understreke at det er betydelige utfordringer knyttet til det å skjerme sosiale sektorer i en situasjon hvor man må kutte i offentlige utgifter og samtidig betjene en svært tyngende gjeld.

       Dette flertallet viser til at strukturtilpasningsprogrammene har vært konforme med de samme krav til lav inflasjon, reduksjoner i offentlige utgifter og privatisering. Kravene har i liten grad vært tilpasset situasjonen i det enkelte land og har blant annet ført til kutt i offentlige budsjett og reduksjon i matvaresubsidier som rammer de fattigste gruppene i befolkningen. Også fra mottakerlandenes side har man i for liten grad vært opptatt av å sikre grunnleggende sosiale behov og av å utarbeide langsiktige utviklingsstrategier. Dette flertallet mener at det må være vilje til å erkjenne at det fins mange veier til utvikling og at det enkelte land selv skal kunne velge utviklingsmodell så lenge en del minstekrav er innfridd. Dette flertallet mener at Norge i Verdensbanken bør argumentere for en utviklingsmodell basert på egne erfaringer med en aktiv offentlig sektor og en sterk fordelingspolitikk innebygd i det økonomisk-politiske systemet. Norge bør også utfra egne erfaringer kunne vise til betydningen av å beskytte eierskap og industrielle interesser i en oppbyggingsfase av økonomien.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er på tide at man også fra norsk side foretar grundige og uavhengige evalueringer av programmene. Evalueringer er gjort i flere andre land blant annet i Danmark og Sverige, i tillegg til de kritiske gjennomgangene som er gjort av UNDP, UNICEF og ILO.

       Disse medlemmer viser til at Verdensbanken ofte i egne vurderinger av programmene fortsatt legger stabiliseringsmål til grunn istedenfor å legge hovedvekten på investeringer og sosiale forbedringer.

       Disse medlemmer mener strukturtilpasningsprogrammene har vært ensidig basert på markedsøkonomisk tenkning og har i svært liten grad tatt hensyn til lokale forhold og behov.

       Disse medlemmer konstaterer at strukturtilpasningspolitikken ikke har gitt de forventede resultatene. Den økonomiske veksten i Afrika er lav, gjelden er mer tyngende enn noen gang og de private investeringene er så godt som fraværende. Nord-Sør Bistandskommisjonen peker på IMFs manglende kompetanse i forhold til forståelsen av afrikanske lands strukturelle problem og de urealistiske forestillinger om tempo og gjennomføring av økonomiske endringer som disse institusjonene har hatt. Disse medlemmer mener det er nødvendig at IMFs rolle i forhold til de fattigste landene begrenses og at det ikke lenger skal stilles krav om avtale med IMF før gjeldslette gis eller nye lån innvilges.Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at Norge fortsatt må arbeide for endringer i strukturtilpasningspolitikken i årene framover. Det må arbeides for en politikk som tar utgangspunkt i lokale forhold og forståelse for lokale strukturer og behov. Følgende elementer vil etter dette flertallets mening være viktige: Det må gis rom for å sikre grunnleggende behov og å styrke landenes matvaresikkerhet og evne til selv å produsere de basisvarer som landets befolkning trenger. I en oppbyggingsfase må det være mulig å opprettholde en viss grad av beskyttelse av egen industri mot konkurranse utenfra. Utvikling av institusjoner og utvikling av skattesystem må skje på en slik måte at landet selv har forutsetninger for å kunne videreføre slike system.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at det bør være så stor åpenhet som mulig rundt låneavtaler med Verdensbanken. Dette flertallet vil imidlertid understreke at det til syvende og sist vil være det enkelte land som avgjør hvordan avtalene skal behandles, og som må bidra til en tilfredssstillende åpenhet overfor egne borgere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at Norge skal arbeide for at prosessen rundt inngåelse av avtaler mellom Verdensbanken og det enkelte land skal være åpen og i større grad bygd på reelt samarbeid enn i dag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at det har vært riktig av Norge å støtte opp om de Verdensbankfinansierte strukturtilpasningsprogrammer. Målet med programmene har vært å bistå med tiltak for å hjelpe de aktuelle land ut av akutte betalingsvansker, stabilisere og omstille landenes økonomi og legge grunnlaget for selvbærende økonomisk utvikling. IMF og Verdensbankens engasjement er ikke årsak til utviklingslandenes problemer. Når låntakernes myndigheter går inn i et samarbeid med IMF og Verdensbanken om strukturtilpasningsprogrammer, er årsaken at landenes store økonomiske problemer under enhver omstendighet gjør det nødvendig å sette i verk tiltak for å skape bedre balanse i økonomien. I slike situasjoner finnes det ingen alternativer til en omstilling. Uten reformer ville disse landene sunket enda dypere ned i problemene og dermed skapt enda mer dramatiske konsekvenser for sine innbyggere. Disse medlemmer har merket seg at mye av den kritikk som rettes mot IMF og Verdensbanken ofte ser bort fra dette fundamentale poeng. Disse medlemmer vil dessuten understreke at mottakerlandene selv i liten grad har vært opptatt av å sikre grunnleggende sosiale behov.

       Disse medlemmer er enig i de endringer i programmene som har funnet sted etter hvert som man har vunnet erfaring. Nå makter man i stigende grad å ta vare på hensynet til fordeling, skjerming av særlig utsatte grupper og hensynet til en bærekraftig utvikling. Det må være et mål å fortsette denne utviklingsretningen. Verdensbanken legger nå stor vekt på å utvikle « human capital » i de land der banken er inne og ser nå dette som en viktig forutsetning for å skape utvikling. Dette mener disse medlemmer er positivt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i en rekke år har hatt konsesjonslover for å verne om norsk næringsliv og norske naturressurser. Land i Sør bør tillates å bygge opp lignende lover. Videre er det viktig å støtte offentlig eierskap og politisk styring, på samme måte som Norge brukte offentlig eierskap og politisk styring i oppbyggingen av den norske velferdsstaten.

Mål og verdigrunnlag for norsk bistand

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at vår Sør-politikk må baseres på viljen til å bidra til å skape en mer rettferdig verden der grunnleggende menneskerettigheter blir realisert. Flertallet anser dette som den overordnede oppgaven for norsk Sør-politikk.

       Flertallet vil understreke at retten til utvikling ikke bare kan måles i form av økonomisk vekst. Det er nødvendig å inkludere både spørsmålet om grunnleggende sosial og menneskelig utvikling, en mer rettferdig fordeling og en forsvarlig forvalting av naturgrunnlaget. Flertallet er enig i Nord-Sør Bistandskommisjonens betraktninger om å gjøre FNs menneskerettighetskonvensjoner til et felles minste grunnlag for velferd og utvikling. Et slikt grunnlag synliggjør den gjensidighet som må være tilstede mellom økonomiske og sosiale rettigheter og sivile og politiske rettigheter.

       Norsk Sør-politikk må baseres på viljen til og ønske om rettferdighet og solidaritet. Økologiske og sosiale problemer i verdenssamfunnet berører alle og må løses i fellesskap. Dette handler om en forståelse av samsvar mellom fellesinteresser, egeninteresser og uegennyttig handling på et etisk og moralsk grunnlag. Flertallet vil understreke at selv om det finnes udekkede behov i vårt eget land er fattigdomsproblemet i andre deler av verden av en helt annen målestokk. Som medmennesker har vi et ansvar for å bidra til å bekjempe fattigdom. Det er ikke forenlig med felles interesser å opprettholde den skjeve fordeling av makt, innflytelse, tilgang på ressurser og muligheter som eksisterer i verdenssamfunnet. Retten til utvikling betyr at grunnleggende behov må sikres samtidig som det skapes muligheter for videre bedring av menneskers levekår.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er viktig å erkjenne at egen interesse og felles interesse ikke alltid vil være sammenfallende. I en verden med ulik fordeling av ressurser og makt er det umulig å overse de interessekonflikter og interesseavveininger som vil måtte finne sted. Dette flertallet mener at dersom det i vår egen Sør-politikk oppstår tilfelle av konflikt mellom egeninteresse og fellesinteresse, så må vi som nasjon være villige til å gi slipp på egne kortsiktige interesser, til fordel for løsninger som gir størst mulig utviklingseffekt for utviklingslandene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at en del av den overordnede målsettingen for norsk Sør-politikk er « å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene » slik meldingen formulerer det. Flertallet mener imidlertid at målene for norsk bistand bør presiseres ytterligere. Flertallet vil slå fast at det overordnede målet for norsk bistand er å bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at hjelpen skal komme de fattigste til gode.

       Flertallet vil foreslå at det delvis bygges på de mål bistandskommisjonen har satt opp og delvis på meldingens egne mål og vil foreslå følgende hovedmål for norsk Sør-politikk:

1.	Å bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet og dermed fremme større sosial og økonomisk utvikling og rettferdighet nasjonalt, regionalt og globalt. Sysselsetting, helse og utdanning er områder som må stå sentralt for å oppnå en slik utvikling.

2.	Å bidra til å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter.

3.	Å fremme en forsvarlig forvaltning og utnyttelse av jordas miljø og biologiske mangfold.

4.	Å bidra til å forebygge og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.

5.	Å bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet.

       Flertallet er enig i at norsk bistandspolitikk skal være hjelp til selvhjelp og at tilnærmingen fra norsk side må være helhetlig i den forstand at bistandspolitikken må sees i sammenheng med norsk Sør-politikk for øvrig. Det må være en sammenheng mellom det arbeidet som gjøres på ulike felt. Det som forsøkes oppnådd gjennom bistand må ikke motvirkes av det som gjøres på andre områder. Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader om ytre rammevilkår og til merknader om behovet for å vektlegge både giver og mottakeransvar som et gjensidig interessefellesskap.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen vil utarbeide et sett med delmål som kan tjene som en rettesnor for det praktiske arbeidet og at det til hvert delmål vil bli knyttet nærmere definerte kriterier for måloppnåelse. Flertallet mener det er behov for en særskilt gjennomgang og drøfting av slike mål og kriterier og forutsetter at dette blir lagt fram for Stortinget.

Prinsipper for bistand

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen selv peker på at den ikke gir noen uttømmende framstilling av Norges forhold til utviklingslandene da dette ansees dekket gjennom St.meld. nr. 51 (1991-1992). Flertallet finner det i den sammenheng formålstjenlig å gjenta noen av de prinsipper for norsk bistand som ble nedfelt i St.meld. nr. 51 (1991-1992) og Innst.S.nr.195 (1992-1993) og som fortsatt må ligge til grunn for norsk bistandspolitikk.

       Prinsippet om fattigdomsorientering som ble slått fast i St.meld. nr. 51 (1991-1992) skal etter flertallets mening fortsatt være en rettesnor for norsk bistand. Dette må få konsekvenser for innretningen og den praktiske oppfølgingen av bistandspolitikken.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke at norsk bistandspolitikk i hovedsak er orientert mot langsiktig bistands- og utviklingsarbeid i de fattigste land og regioner. Samtidig mener dette flertallet det er viktig å understreke den sentrale betydning norske bistandsmidler har hatt i akutte nødhjelps- og krisesituasjoner. Dette flertallet vil derfor advare mot en situasjon hvor Norge på grunn av manglende fleksibilitet ikke vil være i stand til å bidra når en krise oppstår.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at bistanden til land i Afrika har gått ned med over 10 % de siste fire årene mens ressursoverføringer til det tidligere Jugoslavia har økt fra 1 % i 1992 til 8,4 % i 1995. Bistanden til MUL-land har i samme periode gått ned fra drøyt 53 % til 44 % Disse medlemmer viser til at de humanitære organisasjonene har uttrykt bekymring for at norsk bistand har blitt mindre fattigdomsorientert. Denne utviklingen tilsier at man for å kunne oppfylle ønsket om fattigdomsorientering, bør tallfeste hvor stor andel av bistandsbudsjettet som skal gå til de fattigste landene. Disse medlemmer mener at minst 80 % av norsk bilateral bistand skal gå til lavinntektslandene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at det i St.meld. nr. 51 (1991-1992) ble nedfelt som prinsipp at « den dominerende kategorien innen norsk bistand skal være langsiktig utviklingsbistand på ubundne gavevilkår ». Flertallet mener det er grunn til å gjenta dette prinsippet. Norsk bistand skal være ubundet med unntak av noen avgrensede næringslivsordninger som det gjelder egne regler for. Stortinget må ha mulighet til å sette klare rammer for omfanget av ulike former for bundet bistand og det bør derfor framgå klart av bistandsbudsjettet hvilken bistand som er bundet og hvor mye midler bundet bistand utgjør. Bistand skal i hovedsak ytes på gavevilkår. Flertallet mener imidlertid at bruk av låneordninger i prosjektsammenheng kan være aktuelt til spesielle formål eller sektorer.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at fordelingen mellom multilateral bistand og bilateral bistand har endret seg betydelig de senere årene. I dag er multilateral bistands andel av den samlede bistanden nede i 27 % Dette flertallet mener det er gode grunner til å fastholde prinsippet fra St.meld. nr. 51 (1991-1992) om at norsk bistand skal « forvaltes med sikte på en tilnærmet lik fordeling mellom multilateral og bilateral bistand ».

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig å øke bistanden gjennom multilaterale organisasjoner. Også multi-bi bør vurderes i denne sammenhengen, selv om multi-bi i OECDs regler for statistikkføring registreres som bilateral bistand.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti går inn for at den multilaterale andelen av bistanden fra 1997 skal utgjøre minst 30 % og at den deretter gradvis økes slik at den innen år 2000 utgjør minst en tredjedel av Norges samlede bistand. Når dette mål er nådd bør Stortinget drøfte den videre utvikling. Statistikk om fordelingen mellom multilateral og bilateral bistand de siste årene og plantall for det kommende budsjettår skal gis Stortinget i forbindelse med den årlige budsjettbehandling og redegjørelse til Stortinget. Talloppgaver som fordelingen mellom multilateral og bilateral bistand gis i samsvar med OECDs regler for statistikkføring, slik at multi-bi-tiltak regnes med under bilateral bistand.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i kapitlet om multilateral bistand i denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vurdere spørsmålet om den multilaterale andelen løpende i det enkelte års budsjett slik Stortinget hittil i praksis har gjort.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at konsentrasjonsprinsippet i St.meld. nr. 51 (1991-1992) ble begrunnet ut fra behovet for langsiktig samarbeid og de krav til oppbygging av kunnskap og gjensidig tillit som dette forutsatte. Flertallet vil derfor fastholde at bistanden skal konsentreres til enkelte regioner og land og at samarbeidet skal baseres på langsiktighet. Regionalbevilgninger skal utgjøre et supplement til det langsiktige utviklingssamarbeidet med enkeltland.

       Det er viktig å utvikle et mer differensiert og konkurransedyktig næringsliv i lavinntektslandene, spesielt i prioriterte samarbeidsland. Bistand bør innrettes slik at en større del av midlene fører til oppdrag for næringslivet i utviklingslandene, slik at det skapes sysselsetting og økonomisk utvikling i Sør. Ikke bare støtteordningene for investeringer i utviklingsland, men også bistandssamarbeidet for øvrig, må bidra til utvikling av og økt aktivitet i næringslivet i utviklingslandene. I bistandssamarbeidet legger Norge til grunn det prinsipp at ved større entrepriser og kontrakter om varekjøp og tjenesteleveranser for staten i mottakerlandet, eller for NORAD, settes det som forutsetning for norsk finansiering at tildeling av kontrakter til bedrifter skjer etter en reell anbudskonkurranse. Eksponering for konkurranse er viktig for utviklingen av næringslivet i u-landene, men er også et viktig bidrag til å redusere problemet med korrupsjon. Kontraktskonkurranse bør i første omgang forbeholdes bedrifter i utviklingsland lokalt og regionalt dersom de ansees som konkurransedyktige med hensyn til pris og kvalitet. Dersom dette vilkåret ikke kan oppfylles, kan anbudskonkurransen i neste omgang utvides til å omfatte også industriland. Anbuds- og konkurranseprinsippet bør ikke omfatte småkontrakter - herunder mindre delentrepriser. Slike oppdrag kan med fordel utføres av lokale bedrifter i mottakerregionen.

       Flertallet ber Regjeringen om å vurdere hvordan anbudsprinsippet for bistandsfinansierte prosjekter kan styrkes i samsvar med dette. Stortinget må regelmessig få informasjon om hvor stor andel av større kontrakter som tildeles etter slike anbud.

       Flertallet vil vise til at innkjøp som finansieres over bistandsbudsjettet baserer seg på mottakerlandenes nasjonale innkjøpsbestemmelser, så sant disse i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til en effektiv konkurranse. I de tilfeller hvor NORAD står som ansvarlig for innkjøp, vil innkjøpene måtte skje på grunnlag av WTO-avtalens bestemmelser om offentlige innkjøp og EØS-avtalen, som Norge har undertegnet. Der hvor norsk bistand skjer i samfinansiering med Verdensbanken, legges dennes innkjøpsbestemmelser til grunn. Flertallet vil også vise til at Norge nylig undertegnet Verdensbankens retningslinjer for importstøtte under spesialprogrammet for Afrika, hvor giverlandet skal kreve at mottakerne skal innføre akseptable innkjøpsbestemmelser og gjøre disse tilgjengelig for periodevis revisjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at i en situasjon hvor utenrikspolitikk og bistandspolitikk blir nærmere knyttet til hverandre, er det nødvendig å foreta en grenseoppgang av hva som kan sees på som utviklingshjelp og dermed dekkes over bistandsbudsjettet. I de senere årene har det vært en tendens til at stadig nye hensyn skal ivaretas gjennom bistandsbevilgningene. Disse medlemmer mener at formål knyttet til globale miljøtiltak, militære fredsbevarende operasjoner, dekning av erstatningsutbetalinger ved garantitap og gjeldslette, samt tiltak i vårt eget land, blant annet til flyktninger og asylsøkere, ikke skal dekkes over bistandsbudsjettet. Dette gjelder selv om midlene kan innrapporteres til OECD/DAC som bistand. Disse medlemmer mener dessuten at ordningen med blandede kreditter bør overføres til handelsministerens budsjett og ikke belastes programområde 03 Utviklingshjelp.

Bistandsavhengighet

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at de negative konsekvenser av bistandsavhengighet er et problem giversamfunnet må forholde seg til på en langt mer aktiv måte enn i dag.

       Flertallet mener det er en rekke forhold som må adresseres i den forbindelse. Giverlands måter å prioritere, planlegge og samhandle om bistandsmidler på må forbedres for å unngå at svak institusjonell kapasitet overbelastes og overstyres og at det gjøres investeringer som medfører større belastninger enn hva mottakersiden til enhver tid realistisk kan bære. De ytre rammevilkårene i form av handel, råvarepriser og gjeld må forbedres. Giverlands noe blandede motiv for å gi bistand hvor f.eks. givernes egeninteresse får dominere prioriteringene, medvirker til at en del bistand får liten utviklingseffekt. Flertallet vil også peke på behovet for en sterkere samordning av bilateral og multilateral bistand. I en del land har det dessuten fått utvikle seg egne bistandsøkonomier på siden av landets økonomi, som langt på vei erstatter mobilisering lokalt og nasjonalt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at når rammebetingelser som f.eks. råvarepriser og en tyngende gjeldsbyrde ikke gir mulighet til inntektsgenerering og utvikling av egen produksjon og økonomi, så skal det svært mye til for at et land ikke skal bli bistandsavhengige. Det samme gjelder for de land som tiltrekker seg svært lite av private investeringer og har få handelsmuligheter. I tillegg til å vurdere de ytre rammebetingelsene er det avgjørende at bistand i langt større grad tilpasses lokale forhold og variasjoner i behov. Dette representerer en betydelig utfordring for norsk bistand.

       Dette flertallet mener at det ikke er noen motsetning mellom langsiktig bistand til land og arbeidet for å gjøre land mindre bistandsavhengige. Det avgjørende vil blant annet være hvordan bistanden innrettes. Hjelp til selvhjelp er fortsatt et like aktuelt prinsipp i den sammenheng.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at mottaker i større grad må stå for både planlegging og gjennomføring av bistandstiltak og disse må innpasses i landets egne prioriteringer. Bistanden må i større grad bygge opp under tiltak som samlet kan sikre de grunnleggende betingelser for utvikling. Særlig vekt må legges på å styrke menneskelige ressurser gjennom bedre helse og utdanning, såvel som produksjons- og inntektsgenerende tiltak som kan gi ringvirkninger og på lengre sikt større uavhengighet.

       Dersom mottakerland skal bruke sine begrensede ressurser og personell til å forholde seg til en mengde ulike aktører med helt ulike krav, vil muligheten til å ta ansvar og være mindre avhengig av giver bli svekket. Derfor er koordinering både mellom de enkelte giverland og mellom bilateral og multilateral bistand på landnivå svært viktig.

       Flertallet vil be Regjeringen legge stor vekt på en slik internasjonal koordinering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at mottakeransvar ikke fratar giverlandet ansvar for å stille krav og for å trekke seg ut, eller trappe ned bistanden dersom utviklingen tar et galt løp. Disse medlemmer viser for øvrig til sine særmerknader.

Gjensidig mottaker- og giveransvar

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det vil være viktig å drøfte hvor reelt et mottakeransvar kan bli i de tilfelle hvor et lands økonomi er sterkt styrt av pålegg fra Verdensbanken og IMF, eller i de tilfelle hvor et land er så sterkt forgjeldet at det i realiteten bruker alle sine ressurser på å betjene gjeld.

       Dette flertallet vil peke på at mottakeransvaret ikke uten videre betyr at norske myndigheter skal akseptere de prioriteringer som myndighetene i et mottakerland gjør og er enig i at norske myndigheter i dialog med våre samarbeidsland må arbeide for en nærmere klargjøring av mottakeransvarets innhold og oppfølgning, fordi dette også må variere noe ut fra det enkelte lands situasjon.

       Dette flertallet viser til at giverlandene må ta sin del av ansvaret for å legge til rette for at bistand gir positive resultat. Giverland har et ansvar for å unngå at bistand brukes på en slik måte at egne politiske mål eller egne næringslivsinteresser overordnes bistandspolitiske mål og styrer prioriteringene i bistandspolitikken.

       Dette flertallet ber Regjeringen være oppmerksom på at både binding av bistand og utstrakt bruk av øremerking og spesialbevilgninger kan føre til en oppstykket bistand som vanskeliggjør mottakers planlegging.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at mottakeransvar må innebære at mottaker selv formulerer sine behov, utarbeider nasjonale planer, viser interesse for egne tiltak og tar ansvar for å koordinere og styre bistandsmidlene til områder og aktiviteter der de kan gi størst gevinst. Mottaker må selv legge premissene for tiltak som støttes med bistandsmidler og bære ansvar for at de styres og gjennomføres på en måte som er i samsvar med nasjonale strategier og nasjonal bæreevne. Mottakeransvar kan imidlertid ikke forstås dithen at mottaker i utgangspunktet skal ha full planleggings- og gjennomføringskapasitet. Mottakerkapasitet er også et spesielt viktig element. Styrking av institusjonell kapasitet og gjennomføringsevne er i seg selv en hovedstrategi for bistanden.Dette flertallet mener at samarbeidet må baseres på likeverd mellom partene. Gjennom en reell dialog må man bli enige om samarbeidets form og innhold, og klargjøre tidsperspektivet på innsatsen. Avtalene må bygge på gjensidighet. Avtaler som en eller begge parter har vansker med å overholde, kan eventuelt reforhandles.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i at det innen norsk bistandspolitikk skal legges større vekt på mottakeransvaret. Det er imidlertid grunn til å sette begrepet inn i en ramme av et gjensidig ansvarsfellesskap mellom giver og mottaker. Mottakeransvar må innebære at mottaker selv formulerer sine behov, utarbeider planer, viser interesse og tar ansvar. Mottakeransvar kan ikke forstås dithen at mottaker skal ha ansvar for å følge opp de til enhver tid gjeldende krav og retningslinjer dersom disse i realiteten er fastsatt av giver. Mottakeransvar kan heller ikke innebære passivitet eller ansvarsfraskrivelse fra givers side.

       Disse medlemmer vil advare mot ensidig å vektlegge mottakers oppfyllelse av avtaler. Givers forpliktelser i et langsiktig samarbeid vil være like viktig. Det ansvaret giver har for å bistå i en rådgivnings- og støttefunksjon er vesentlig for gjensidigheten i samarbeidet.

Fattigdomsbekjempelse

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig i at fattigdomsbekjempelse forutsetter både økonomisk vekst og sosial utvikling. Om forutsetningene for dette er tilstede avgjøres både av indre forhold i utviklingslandene og av ytre rammebetingelser. Flertallet vil understreke at både indre og ytre forhold i dag er til hinder for en effektiv fattigdomsbekjempelse.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at mange av de fattigste landene har få handelsmuligheter, sliter med tyngende gjeld og har liten tilgang på private investeringer. Internasjonal markedsliberalisme er fortsatt ledetråd for økonomiske reformer, men et fritt marked gir for få muligheter til utvikling av samfunnsmessig styring som kan bidra til sosial utvikling. Det må derfor arbeides for en bedring av de ytre forholdene og for større muligheter til styring av markedskrefter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at økonomien i mange utviklingsland har vært preget av dårlig styring og ineffektiv bruk av ressurser og at fattigdomsbekjempelse vil stille krav til utviklingslandenes egen økonomiske og sosiale politikk. Det er også nødvendig å rette mer oppmerksomhet inn mot å bygge opp en godt fungerende offentlig sektor og å bidra til jevnere fordeling av arbeid og inntekter mellom ulike lag av befolkningen. Flertallet vil også peke på det ansvar giverlandene har for koordinering av bistand og for å unngå at egeninteresser blir satt foran hensynet til reelle behov i utviklingslandene, både internasjonalt og på landnivå.

       Flertallet mener at en strategi for fattigdomsbekjempelse må omfatte en rekke ulike aspekter og vil peke på følgende; Norge må i multilaterale institusjoner arbeide for en mer fattigdomsrettet utviklingspolitikk. Vår egen bistand skal i hovedsak konsentreres til de fattigste landene. Det må gis bidrag til en økonomisk omlegging og et institusjonsutviklende samarbeid med det enkelte land. Bistand skal både rettes inn mot sosiale tjenester og på utvikling av produktiv sektor. Knyttet til begge disse områdene må utdanning prioriteres høyere.

       Flertallet deler også den oppfatning at redusert befolkningsvekst er en forutsetning i kampen mot fattigdom, og vil peke på behovet for å se på kvinners og familiers situasjon i helhet i forhold til dette spørsmålet.

       Flertallet mener at all historisk erfaring viser at økonomisk framgang og utdanning for kvinner fører til redusert folkevekst.

       Flertallet mener at utviklingssamarbeid må sees i et langsiktig perspektiv. Utvikling av menneskelige ressurser gjennom bedre helse og utdanning er avgjørende for alle andre sider av utviklingspolitikken. Flertallet vil understreke at det er viktig at våre mål på disse sektorene følges opp i praktisk bistandspolitikk. Flertallet vil vise til at bistand til helse og utdanning i 1994 bare utgjorde henholdsvis 8 og 6 % av norsk bilateral bistand. I disse tallene er ikke fagutdanning som fiskeriutdanning og landbruksutdanning medregnet. Flertallet mener dette er en helt utilstrekkelig satsing på utdanning og helse, både sett i forhold til ønsket om satsing på grunnbehov, og ønsket om å leve opp til forpliktelsen knyttet til det såkalte 20/20-forslaget. Særlig er det betenkelig at grunnutdanning ikke er med i et eneste av våre landprogram i Afrika.

       Flertallet deler Regjeringens ønske om å følge opp forslaget fra FNs toppmøte i København om at både mottaker og giverland skal forplikte seg til å bruke 20 % av sine budsjett til grunnleggende sosiale tjenester. Satsingen på helse og grunnutdanning bør økes i tråd med dette. Flertallet mener norsk bistand må legges om og det må være et mål at vi i løpet av fire år, fram til år 2000, må øke vår bistand til utdanning og helse slik at hver av disse sektorene utgjør 10 % av norsk bistand. Det bør videre være et mål at støtten til utdanningstiltak bør trappes videre opp til 15 %. Med utdanningstiltak menes i denne sammenheng det som går direkte til utdanning på ulike nivå og sektorer, men særlig til grunnutdanning. Det bør legges vekt på samarbeid som kan styrke det kvalitative innholdet i utdanning, læremidler og kvalifisering av lærekrefter. Flertallet vil peke på at opptrapping av helsetiltak må skje i nært samarbeid med mottakerlandene. Arbeidet bør konsentreres om særlig krevende oppgaver hvor landene har behov for bistand utenfra. En god institusjonsutvikling, oppbygging av kompetanse, samt bidrag til vedlikehold av infrastruktur bør også stå sentralt. Stortinget må gis mulighet til å etterprøve hvordan omleggingen og opptrappingen på disse sektorene faktisk skjer.

       Flertallet viser til at oppbygging av en effektiv offentlig forvaltning og fungerende organisasjoner i næringsliv og i det sivile liv i mange land vil være den beste formen for bistand. Flertallet er derfor enig i at kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling skal vektlegges sterkere i norsk bistand. Flertallet vil understreke at utvikling av godt styresett må ta utgangspunkt i et lands egne prioriteringer, sikre at sentrale menneskelige rettigheter blir ivaretatt, at staten kan fylle essensielle funksjoner effektivt og legge til rette for at institusjonene i det sivile samfunn får muligheter til å utvikle seg og opptre selvstendig, også som korrektiv og pådriver. Nord-Sør Bistandskommisjonen har pekt på enkelte viktige betingelser for et lands evne til å dekke grunnleggende behov for sine innbyggere og ivareta offentlige oppgaver. Det må arbeides for en utviklingsfremmende stat og et aktivt sivilt samfunn, det trengs en nødvendig økonomisk basis, en styrking av menneskelige ressurser, en ansvarlig forvaltning av naturressursene, utviklingsfremmende internasjonale rammebetingelser og en styrket evne til fredelig konfliktløsning.

       Det må arbeides for en balanse i forholdet mellom giver og mottaker slik at samarbeidet kan skje på mest mulig likeverdige vilkår.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil advare mot at slikt samarbeid kan bli for orientert mot det nasjonale nivået og dermed bli for sentralisert. Regionale og lokale institusjoner er av stor betydning. Det er derfor viktig å trekke lokalt og regionalt nivå aktivt inn i samarbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at slikt samarbeid bør skje koordinert både sentralt og regionalt. Disse medlemmer ser positivt på at bistandssamarbeid foregår på det lokale plan, men lokal bistand som ikke forholder seg til utviklingen sentralt, kan lett gi et fragmentert og lite bærekraftig utviklingsarbeid, blant annet fordi mange givere er involvert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at institusjonssamarbeid kan være en administrativ svært krevende form for bistand og at det kreves oppbygging av økt kompetanse og kapasitet også i norsk bistandsforvaltning for å kunne gjennomføre slike tiltak. Flertallet er enig i at det må arbeides for en bredere kontaktflate mellom utviklingslandene og Norge og at dette bør skje ved å bygge videre ut samarbeid mellom norske organisasjoner og institusjoner og deres motparter i utviklingsland.

       Flertallet vil peke på at korrupsjon utgjør et alvorlig problem som ikke kan overses i bistandssammenheng. Korrupsjonsproblemer kan bidra både til å undergrave innsats for et godt styresett og en fattigdomsbekjempende politikk.

       Flertallet vil understreke at korrupsjon er et spørsmål som må vektlegges både i dialogen med mottakerlandene, i samarbeidsprogram som utføres og i de enkelte prosjekt som planlegges.

       Konsentrasjon av bistand til land og utvalgte sektorer, større vektlegging av grunnbehov framfor store infrastrukturprosjekt, bedre koordinering av bistand, utvikling av det sivile samfunnet og gjennomføring av reelle anbudskonkurranser, er etter flertallets mening tiltak som kan bidra til å redusere faren for korrupsjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at når mottakeransvar vektlegges sterkere blir kontrollen med ressursene fra giverlandenes side mindre. Dette kan innebære en risiko for økt korrupsjon. Samtidig løses ikke korrupsjonsproblemet ved at giverlandene kontrollerer ressursoverføringene. Dette fører lett til at det utvikles en bistandsøkonomi på siden av landets egen økonomi, noe som igjen kan bidra til at mottakerlandets egne prioriteringer undergraves. Korrupsjonsfaren kan med andre ord ikke løses ved å redusere mottakeransvaret, men må begrenses ved måten bistandsvirksomheten drives på.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener økonomisk vekst er en viktig forutsetning for utvikling i de fattigste landene. Økt produksjon og dermed generering av inntekter er også viktig for å unngå bistandsavhengighet. En økonomisk politikk som stimulerer sparing og investering, som gir produsenter bedre inntektsmuligheter og stimulans til økt produksjon, er viktig. I forhold til internasjonale avtaler må de fattigste landene kunne utnytte konkurransefortrinn, samtidig som en del av landene i en oppbyggingsfase har behov for støttetiltak og beskyttelsestiltak og mulighet til å skjerme egen industri. Næringsutvikling må konsentreres om tiltak som kan oppmuntre produksjon og videreforedling, bedre den institusjonelle kapasiteten og generelt bidra til en næringsutvikling som skaper inntekt og sysselsetting for brede befolkningsgrupper. Flertallet har merket seg forslaget om at en del av bistanden kan gis til mottakerlandet som igjen låner disse midlene ut til bestemte prosjekt. Flertallet mener dette bør kunne prøves ut i tilknytning til prosjekt i regi av det lokale næringslivet.

       Flertallet minner om sin merknad i Innst.S.nr.195 (1992-1993) der Grameen Bank fremheves som et godt eksempel på bistand som er fattigdomsorientert og samtidig rettet inn mot vekst og økonomisk uavhengighet. Flertallet mener de positive erfaringene med denne banken bør gi grunnlag for økt satsing på slike virkemidler slik også Regjeringen gir signal om.

       Flertallet ser det som viktig at norsk bistand bidrar aktivt til utvikling av spesielle finansieringsinstitusjoner og kredittordninger for den uformelle sektor, særlig rettet inn mot små entreprenører som ikke er kredittverdige i vanlig forstand. Dette er en type lån som ansvarliggjør den individuelle låntaker, som ikke skaper bistandsavhengighet og som gir effektiv hjelp til å bringe kvinner inn i landets økonomiske aktivitet.

       Flertallet vil peke på at de største utfordringene når det gjelder næringsutvikling ligger i landene i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia. Mange av landene i Sørøst Asia og Latin-Amerika har allerede utviklet en industriell basis. For disse landene vil en styrking av sivile institusjoner og privat sektor være et bidrag til å forsterke nasjonale og lokale demokratiseringsprosesser.

       Flertallet viser til at jordbruk er helt grunnleggende for de fattigste landene. Det er et stort potensiale i utvikling av jordbruket og til en bedre forvaltning av jord og vann. Ifølge tall fra FAO står 35 % av befolkningen i øst- og sørlige Afrika i dag overfor grunnleggende usikkerhet når det gjelder forsyning av mat. I perioden fram til år 2020 regner man med at Afrikas importbehov av matkorn vil øke fra 9 millioner tonn til 27 millioner tonn. En utvikling av jordbruket som kan bidra til å bedre regionens matvaresikkerhet, er derfor viktig. Det ligger også et stort potensiale knyttet til å utvikle bedre omsetnings-, distribusjons- og foredlingsordningene innen jordbruket. Mange av de samme mulighetene og utfordringen gjelder skogbruk og fiskerisektoren. Det er også behov for å skape sysselsetting utenfor primærnæringene. I denne sammenhengen vil etablering av små og mellomstore virksomheter være vesentlig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener på denne bakgrunn at mer av næringsutviklingsarbeidet må rettes inn mot matvareproduksjon og matvaresikkerhet i tillegg til småskalavirksomhet over et bredt felt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil anbefale at næringslivsordningene innrettes slik at de samsvarer med generelle mål og prinsipper for bistandspolitikken og slik at de blir bedre tilpasset ønsket om å bidra til utvikling av næringslivet i de fattigste landene. Flertallet er av den oppfatning at det skal gis støtte til prosjektidentifisering og samarbeidsfremmende tiltak. Denne virksomheten må ha som formål å styrke de aktuelle utviklingslandenes kompetanse når det gjelder å delta i næringslivsplanlegging og å fremme samarbeid mellom bedrifter og investorer i de enkelte land. Det bør videre gis støtte til investeringer og prosjekter både i forbindelse med opprusting av eksisterende anlegg og til nyetableringer. Slik støtte bør bestå av en låneordning, støtte til opplæring, grunnlagsinvesteringer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at økonomisk vekst er avgjørende for å skape utvikling i de fattigste landene. Økonomisk vekst er igjen avhengig av et fungerende marked, som igjen er avhengig av et næringsliv lokalt. Det er utviklingslandenes ansvar å sikre næringslivet rammevilkår som vil føre til en bærekraftig økonomisk utvikling.

       Dette flertallet mener det er verdifullt at også norsk næringsliv engasjerer seg i denne utviklingen i fattige land. Det er ønskelig med engasjement både fra større og små og mellomstore bedrifter som kan bidra til å bygge opp lokalt næringsliv gjennom investeringer, og derigjennom videreformidling av kunnskap og teknologi. Et samarbeid mellom norsk og lokalt næringsliv bør gi stimulanser til lokale initiativ og på lengre sikt etablering av et lokalt næringsliv som kan stå på egne ben.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det fortsatt er behov for næringslivsordninger innen bistand, men er bekymret over utviklingen av disse ordningene sett i forhold til andre viktige mål i bistandspolitikken som f.eks. konsentrasjon av bistanden til de fattigste landene og mottakeransvaret. Å åpne næringslivsbistanden til å omfatte vekstøkonomier i Asia og mellominntektsland, betyr at midler kanaliseres vekk fra de fattigste utviklingslandene, som har de største behovene, og hvor rimelige kreditter og andre støtteordninger for næringslivet best kan rettferdiggjøres.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen vil vurdere om det skal etableres en kapitaltilskuddsordning.

       Dette flertallet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette spørsmålet når ordningen er utredet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil ikke på det nåværende tidspunkt ta stilling til en slik ordning da det fra Regjeringens side opplyses at flere forhold ved en slik ordning ikke er klarlagt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å stimulere norsk næringsliv til å delta i utviklingsarbeid i den fattige verden, spesielt gjennom investeringer.

       Disse medlemmer vil se det som meget positivt dersom også Norge kunne få opprettet en kapitaltilskuddsordning. En slik ordning er for lengst etablert i de andre nordiske land, og disse medlemmer mener at det haster med å få frem en vurdering av en slik ordning også i Norge. Disse medlemmer vil peke på at dette organisatorisk kan ses i sammenheng med et investeringsfond for Øst-Europa som Høyre gikk inn for i Innst.S.nr.90 (1994-1995) Handlingsprogrammet for Øst-Europa. Disse medlemmer viser spesielt til Danmarks ordning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at eksportkreditter brukes av nesten alle OECD-land, men at disse ordningene ofte fungerer som rene eksportsubsidier for eget næringsliv, mens de vanskeliggjør konkurransemulighetene for næringsliv i Sør.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at for å motvirke dette bør norske eksportkredittordninger enten åpnes for bedrifter i landene i Sør, eller det bør etableres en egen kredittordning for næringslivet i aktuelle utviklingsland.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det bør vurderes å etablere en egen kredittordning for næringslivet i aktuelle utviklingsland for å motvirke dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil be Regjeringen fortsette sitt arbeid innen OECD for å få begrenset bruken av blandede kreditter. Det bør være en målsetting å oppnå en internasjonal enighet om å avvikle denne ordningen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at når det gjelder ordningen med parallellfinansiering vil flertallet be Regjeringen vurdere om denne kan åpnes også for næringslivet i landene i Sør, eller om det skal etableres en egen ordning for næringslivet i disse landene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil be Regjeringen vurdere å etablere en egen slik ordning for næringslivet i landene i Sør.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig med Regjeringen i at de norske næringslivsordningene bør være utformet slik at norsk næringsliv får samme betingelser som næringsliv i andre industrialiserte land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke se at det bistandspolitisk er noe mål at norske bedrifter skal få de samme rettigheter som næringslivet i andre industrialiserte land, og at dette skulle fungere som en begrunnelse for å opprettholde ordningen med blandede kreditter slik den i dag er utformet.

       Disse medlemmer mener ordningen med blandede kreditter må legges om. Dersom ordningen med blandede kreditter opprettholdes som i dag, bør den løftes ut av bistandsbudsjettet og overføres handelsministerens budsjett. Disse medlemmer vil be Regjeringen om å vurdere dette.

       Hovedfokus i norsk bistandspolitikk er fattigdomsorienteringen. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at den såkalte Asia-pakken utgjør en svært liten del av norsk bistand. Det er likevel, etter dette flertallets mening, gode grunner til å etablere utviklingsfremmende kontakter også med land som har kommet ut av de mest grunnleggende fattigdomsproblemene. Særlig utfra norske målsettinger om å bidra til en miljømessig og sosialt forsvarlig utvikling, kan slikt samarbeid være viktig. Dette flertallet vil imidlertid understreke at slike samarbeidsplaner finansiert over bistandsbudsjettet må betraktes som en kortsiktig og tidsavgrenset innsats.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kan være verdifullt å utvikle et politisk og økonomisk samarbeid med asiatiske land gjennom den såkalte Asia-planen, men kan ikke se at det bør være noen prioritert bistandspolitisk oppgave å sette av midler til et næringslivsorientert samarbeid med asiatiske vekstøkonomier som ikke ser ut til å ha vansker med å trekke til seg utenlandsk kapital. Midler til Asia-planen bør derfor tas av andre budsjett enn bistandsbudsjettet dersom Regjeringen ønsker å videreføre dette arbeidet slik det er skissert.

Konfliktløsning, demokrati, menneskerettigheter, nødhjelp og humanitær bistand

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, deler den oppfatning at humanitær bistand må sees i nær sammenheng med fredsarbeid og konfliktforebyggende innsats. Det er også vesentlig at disse områdene blir sett i sammenheng med langsiktig bistand. En av de viktigste utfordringene blir å sørge for at overgangene mellom de enkelte områdene og særlig mellom nødhjelp og langsiktig bistand blir bedre. Mest mulig av nødhjelpsinnsatsen må innrettes slik at den får en positiv virkning utover selve nødhjelpsfasen. Humanitær intervensjon bør være nøye gjennomtenkt i forhold til de virkninger dette kan få for lokalsamfunnet, lokal økonomi og faren for utvikling av avhengighet. Flertallet er enig i at ren nødhjelp skal være tidsavgrenset og at FN-systemet må få en sentral rolle når det gjelder samordning mellom kortsiktig og langsiktig bistandsinnsats.

       Flertallet er enig i at Norge skal utnytte sin handlefrihet og selvstendighet til å yte en innsats på disse feltene både i bilateral og multilateral sammenheng. Samspillet mellom statlig og frivillige organisasjoners innsats er viktig og bør videreføres.

       Når det gjelder demokratiarbeid er flertallet av den oppfatning at Norge bør gi prioritet til arbeidet med å bidra til oppbygging av demokratiske institusjoner, valgprosesser, forfatningsarbeid, muligheten til å praktisere det frie ord og organisasjonsutvikling. En demokratiseringsprosess som skal vare over tid må være ønsket og også drevet fram av interne krefter. Flertallet vil peke på at det må være samsvar mellom Norges arbeid for demokratiske prosesser og økonomisk demokrati og at Norge derfor må arbeide for at Verdensbanken og IMFs reformprogrammer bygger opp om en åpen og demokratisk utvikling. Arbeidet for bedring av menneskerettigheter må også sees på som en del av arbeidet for demokrati og være integrert i dette arbeidet.

       Flertallet vil understreke FNs sentrale rolle i arbeidet for å samordne forebyggende og konfliktløsende fredsarbeid og nødhjelpsinnsats og i samordning av kortsiktig og langsiktig bistand til land i katastrofe og konfliktsituasjoner. Norge bør arbeide aktivt for at FNs avdeling for humanitært arbeid får en mer sentral rolle i et slikt koordineringsarbeid.

       Flertallet har merket seg at systematiske evalueringer av norsk humanitær bistand vil bli sterkere vektlagt i tiden framover. Flertallet mener det er behov for en helhetlig evaluering av denne type bistand for bedre å kunne vurdere resultatene. En slik evaluering bør danne grunnlag for at Stortinget får disse spørsmålene til behandling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at man de senere årene har opplevd en utvikling hvor akutte katastrofer har økt i intensitet og omfang. Disse katastrofene har vært kjennetegnet ved masseforflytninger av flyktninger og internt fordrevne, og store materielle ødeleggelser. Antallet flyktninger har økt betydelig, fra 17 mill. kroner i 1991 til 27 mill. kroner i 1995. Samtidig har det internasjonale behovet for støtte til demokratisering og menneskerettighetstiltak vært sterkt stigende i de senere år. På denne bakgrunn finner dette flertallet det naturlig at den humanitære bistanden har hatt en viss økning i andel av det totale norske bistandsbudsjettet.

       Dette flertallet finner også grunn til å peke på at norsk bistandsinnsats i disse konfliktsituasjonene i stor grad har kommet de aller svakeste gruppene til gode, samtidig som det er lagt stor vekt på å koordinere kortsiktig innsats med langsiktige målsettinger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at når volumet på den totale bistanden stagnerer, samtidig som bevilgninger til fredsarbeid, humanitær bistand og nødhjelp øker, så vil slik hjelp komme på bekostning av mer langsiktig bistand. Dette bidrar til å skape unødige konfliktlinjer mellom de to områdene av bistandspolitikken og kan vanskeliggjøre arbeidet for å se disse feltene i sammenheng.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke viktigheten av at norsk humanitær bistand når fram til områder hvor behovene er størst og at den er kostnadseffektiv. I valg av varer og tjenester skal det legges stor vekt på bruk og opplæring av lokal kapasitet i katastroferammede områder. I det generelle beredskapsarbeidet med de norske hjelpeorganisasjoner og NOREPS gjelder følgende hovedprinsipp:

-	Det er mottakers behov som skal avgjøre hvor og når norske varer og tjenester kan brukes i internasjonalt humanitært arbeid.

-

Formålet med Norges humanitære arbeid må alltid være å hjelpe flest mulig nødstilte mennesker på en best mulig måte. Norske myndigheter vil ikke be FN eller norske hjelpeorganisasjoner kjøpe norsk, dersom de kan få bedre og billigere varer og tjenester andre steder. Samtidig skal det tas spesielt hensyn til at norske nødhjelpsprodukter ikke fortrenger produksjonslivet i katastrofeområdet eller utviklingsland for øvrig.

       På disse betingelser har imidlertid NOREPS vist seg å være et tjenlig instrument for en mer effektiv og målrettet nødhjelpsinnsats.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten av at norsk humanitær bistand når fram til områder hvor behovene er størst og at den er kostnadseffektiv. Disse medlemmer er derfor enige i hovedprinsippene for bruken av NOREPS og det generelle humanitære beredskapsarbeidet. Disse medlemmer mener imidlertid at mer må gjøres for å sikre at disse prinsippene etterleves i praksis. Ønsket om å bruke norsk mannskap, materiell og varer må underordnes lokale behov og lokal kapasitet i kriseområdet. Der varer og tjenester er tilgjengelig lokalt eller i regionen bør disse i størst mulig grad benyttes. Dette anliggende må ivaretas også på lagrings- og beredskapssiden. Disse medlemmer er bl.a. kjent med tilfeller der egnet materiell har vært tilgjengelig i regionen, men der materiell likevel er blitt levert fra Norge. NOREPS' arbeid må også sees i en slik sammenheng. For øvrig mener disse medlemmer at NOREPS har vist seg å være et tjenlig instrument for en mer effektiv og målrettet nødhjelpsinnsats.

Miljø

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg de hovedtema som skal danne rammen om miljøbistand og er enig i de prioriteringene som foreslås. Flertallet mener det er behov for økt satsing på dette området. Miljøsamarbeidet bør i hovedsak rettes inn mot de fattigste landene og flertallet deler Regjeringens oppfatning av at dette samarbeidet bør konsentreres om mer effektiv forvaltning, økt matvaresikkerhet og forebygging av miljøskader. Samarbeid om utvikling av mer miljøvennlige energisystem bør også stå sentralt. Det bør dessuten legges vekt på faglig bistand som kan bidra til utvikling av en god miljøforvaltning. Flertallet vil også understreke betydningen av kulturminnevernets plass innenfor utviklingen av en strategi for miljørettet bistand.

       Flertallet viser til at Nord-Sør Bistandskommisjonen pekte på behovet for å styrke NORADs arbeid med miljøspørsmål ikke bare som satsingsområde, men også når det gjelder retningslinjer for hvordan miljøaspektene skal håndteres i prosjekter. Ut fra dette er det nødvendig å øke både kapasitet og faglig kompetanse omkring miljøspørsmål.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, ser positivt på at det legges opp til et program for utvidet miljøsamarbeid. Dette flertallet vil peke på at det innen programmet for utvidet miljøsamarbeid vil være viktig å rette hovedinnsatsen inn mot områder som er av særlig betydning for fattige folkegruppers livssituasjon. Likevel vil det i forhold til land som er kommet over de mest grunnleggende fattigdomsproblemene, være viktig å sikre at den økonomiske utviklingen bygger på økologisk bærekraft og en ansvarlig forvaltning av naturressursene. Et slikt program bør imidlertid være av mer begrenset økonomisk omfang. Programmet bør evalueres etter en periode på 3-5 år.

       Dette flertallet er enig i at programmet bør dra veksler på norsk kompetanse og teknologi på områder hvor den er internasjonalt konkurransedyktig. Det forutsettes at dette gjøres med utgangspunkt i utviklingslandenes egne ønsker og behov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det bør opprettes et eget miljøprogram, men deler ikke Regjeringens oppfatning av hvordan et utvidet samarbeid rettet mot miljøproblem bør organiseres. Disse medlemmer mener dette programmet bør være åpent for andre land enn det Regjeringen legger opp til, og vil advare mot at et slikt miljøprogram ensidig rettes mot land hvor norske næringslivsinteresser ser muligheten til økt eksport av norske varer og tjenester. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at Regjeringen mener programmet bør konsentreres til land som har « kapasitet til å nyttiggjøre seg miljøkompetanse og teknologi som Norge har å tilby ». Disse medlemmer kan ikke se at en slik målformulering bør være retningsgivende for norsk miljøbistand til noe land. Disse medlemmer vil peke på at i den grad norske leveranser er en bieffekt av vårt miljøsamarbeid med utviklingsland, så bør eventuell støtte til dette skje gjennom de ordinære næringslivsbevilgningene, ikke gjennom selve miljøprogrammet. Alle eventuelle koblinger mellom næringslivsordninger og miljøbevilgninger skal være kontrollerbare for Stortinget.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av å støtte opp under samarbeid mellom frivillige organisasjoner i Norge og utviklingsland når det gjelder miljøspørsmål. Dette gjelder særlig samarbeid relatert til utdanning og bevisstgjøring omkring miljøproblem.

       Flertallet er enig i at bistanden til multilaterale organ som Verdensbanken og UNDP skal videreføres. Norge må i slike organ påse at beslutninger om prosjekt med miljøeffekter ikke igangsettes uten fullstendige miljøkonsekvensanalyser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at også i norsk bilateral bistand må det legges større vekt på utarbeidelse av miljøkonsekvensanalyser før prosjekter iverksettes.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at Norge internasjonalt har forpliktet seg på at egne bidrag til globale miljøtiltak skal finansieres addisjonelt, ikke over bistandsbudsjettet. Denne forpliktelsen må følges opp. Dette flertallet finner særlig grunn til å advare mot en situasjon der man i etterkant av en klimakonvensjon kan oppleve at de rike landene « kjøper » seg fri fra reduksjoner i egne klimautslipp, ved at midler til dette tas fra bistandsbudsjettene.

       Når det gjelder internasjonal klimapolitikk vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vise til St.meld. nr. 41 (1994-1995) og Innst.S.nr.114 (1995-1996).

Kvinner

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er enig at man i norsk bistand skal legge vekt på tiltak som kan styrke kvinners rettigheter og levekår. En fattigdomsorientert bistandspolitikk vil være avgjørende for å oppnå en kvinnerettet bistand. Flertallet vil understreke at kvinnehensyn må sees i sammenheng med andre deler av Sør-politikken, særlig økonomisk politikk, og at det ikke er uten betydning for kvinnerettet bistand hvilke utslag den økonomiske reformpolitikken har gitt i utviklingslandene. Flertallet vil i likhet med Regjeringen peke på at en styrking av kvinners sosiale og økonomiske posisjon gjennom utdanning, deltakelse i inntektsbringende virksomhet og muligheten til å oppnå lån og kreditt er vesentlig.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen vil arbeide videre med grunnlag i det som ble oppnådd på kvinnekonferansen i Beijing. Oppfølging i forhold til lovverk, vold, overgrep og diskriminering mot kvinner og jenter er viktig. Det samme gjelder utdannings- og opplæringstiltak som tar sikte på å styrke kvinners stilling. Flertallet vil særlig peke på den diskriminering som jentebarn utsettes for i enkelte land, f.eks. Kina og India. Utviklingen av prostitusjon og salg av jenter til bordeller er også alvorlige problem som bør bekjempes aktivt.

       Flertallet er enig i at utdanning for jenter og kvinner har vist seg å gi store positive ringvirkninger og vil i den forbindelse peke på nødvendigheten av å styrke utdanningsbistanden, og den opptrapping på dette området som flertallet ønsker skal bli gjennomført. Flertallet er enig i den vekt på oppfølgingen av befolkningskonferansen i Kairo som Regjeringen legger opp til, med vekt på å styrke kvinners valgmuligheter og bedre kvinners helse og trygghet knyttet til seksualitet, svangerskap og fødsel. Flertallet understreker dessuten betydningen av at det fortsatt gis støtte til Nord-Sør-samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kvinneorganisasjoner for å fremme kvinners rettigheter og deltakelse.

Multilateralt utviklingsarbeid og multi-bi-samarbeid

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at behovet for reformer i FN-systemet er stort. Samtidig er det stadig større behov for FN som ledende organ i utviklingsfremmende arbeid. Ikke minst gjelder dette som koordinator for bistandsarbeidet. Flertallet ser behovet for endringer i ECOSOCs arbeid, for å kunne gjøre det til et effektivt organ for styring og samordning av bistandsarbeid og i forholdet til særorganisasjonene.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen ikke går inn i noen bredere drøfting av behovet for reformer i FN på bakgrunn av Carlsson/Ramphal-rapporten. Flertallet vil peke på at reformbehovet er stort i hele FN-systemet, og at det fra norsk side er behov for en bredere drøfting omkring disse problemstillingene. Flertallet forutsetter at Regjeringen vil legge fram for Stortinget en melding som omhandler spørsmålet om reformer i FN på bred basis.

       Flertallet mener det er behov for en klarere rollefordeling og en bedre balanse mellom de ulike multilaterale organisasjonene, både utenfor og innenfor FN.

       Flertallet vil understreke betydningen av samordning på landnivå når det gjelder bistand gjennom det multilaterale systemet. Utgangspunktet bør være nasjonale strategier og planer, der de ulike organisasjonene innenfor det multilaterale systemet kan utnytte sine fortrinn i forhold til situasjonen i hvert enkelt land. Det bør legges større vekt på de ulike lands økologiske, ressursmessige og sosiale situasjon når kravene til økonomiske reformer utformes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at det er nødvendig med bedre koordinering og samarbeid mellom FN-organene og Verdensbanken, særlig på landnivå, for å øke den multilaterale bistandens samlede effektivitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er behov for en klarere rollefordeling og bedre balanse mellom Bretton Woods institusjonene og FN. I dagens situasjon er Verdensbanken i ferd med å påta seg for mange roller. Disse medlemmer mener i likhet med Nord-Sør kommisjonen at Bretton Woods-institusjonene, samt WTO og GEF, bør gjøres mer ansvarlig overfor FN for sin politikk og ikke ta på seg oppgaver som andre kan gjøre bedre. Norge bør støtte opp under forslag som fremmer dette.

       Disse medlemmer mener Bretton Woods institusjonene bør konsentrere sitt arbeid om rollen som utlånsinstitusjoner, mens FN bør ha en overordnet rolle når det gjelder faglig bistand. Som Regjeringen peker på er det behov for faglig bistand på en bred basis og dette kan etter disse medlemmers mening best skje gjennom FN-systemet. Dette innebærer også at det bør bli langt bedre koordinering mellom FN-organ og Verdensbankens representanter på landnivå.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil understreke at UNCTAD kan spille en viktig rolle framover, i et komplementært forhold til WTO. Etter siste UNCTAD-konferanse framstår organisasjonen med klarere prioriteringer for sin virksomhet. En viktig oppgave er å forebygge marginalisering av de fattigste landene. Derfor vil det være av stor betydning at organisasjonen kan produsere analyser som har praktisk nytteverdi for utviklingsland, og at den faglige bistand UNCTAD kan gi blir styrket på aktuelle områder. Flertallet mener det er viktig at Norge aktivt følger opp gjennomføringen av sluttkommunikeet fra UNCTAD-konferansen, særlig med hensyn til utviklingslandenes plass i verdensøkonomien.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener Norge må kunne arbeide for at norsk næringsliv skal bli i stand til å sikre seg flere leveranser i det multilaterale bistandssystemet. Dette flertallet viser til Regjeringens arbeid for å gjøre norsk næringsliv mer fortrolig med det multilaterale markedet, og de uttellinger dette arbeidet allerede har gitt. Dette arbeidet bør videreføres, slik at flere norske bedrifter får erfaring og kjennskap til dette markedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er legitimt av Norge å arbeide aktivt for at norsk næringsliv skal bli i stand til å sikre seg flere leveranser i det multilaterale bistandssystemet. Mer av denne virksomheten bør imidlertid skje ved at norske bedrifter konkurrerer om leveranser, ikke ved at norsk leveranse stilles som betingelse for samfinansieringsbistand. Ordningen bør også kunne åpnes for næringsliv i sør. En binding av bistand kan gjøre ressursbruken mindre effektiv i de multilaterale organene og redusere mulighetene for at utviklingslands eget næringsliv får leveranser i en slik sammenheng.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at det er nødvendig å gjøre visse avklaringer omkring utformingen av multi-bi bistanden. Denne type bistand har vokst forholdsvis sterkt de siste årene og er i dag oppe i over 13 % av bistandsbudsjettet. Flertallet mener det er en selvfølge å fastholde at også multi-bi bistanden skal være fattigdomsorientert og gå til lavinntektsland. Flertallet er enig i de hovedprioriteringer Regjeringen gjør i forhold til grunnutdanning, primærhelsetjeneste og menneske- og arbeidstakerrettigheter. I tillegg vil flertallet understreke behovet for å prioritere tiltak som kan sikre økt matvareproduksjon og matvaresikkerhet. Denne type bistand bør også legge vekt på kvinneretting og miljøhensyn, samt ønsket om å bidra til institusjonsoppbygging.

       Flertallet ser positivt på at Regjeringen vil vektlegge områder hvor det til tross for bred internasjonal enighet gjøres for lite internasjonalt, f.eks. tiltak mot barnearbeid, reproduktive rettigheter og kvinners rolle.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener prioriteringene innenfor multilateral bistand for øvrig bør følge de samme linjer som ved bilateral og multi-bi bistand. Disse medlemmene er enig at det skal gis bidrag til de tema Norge prioriterer, men mener samtidig at øremerkede bidrag til prosjekt bør unngås da dette kan føre til en for stram utvelgelse av prosjekt og dermed uheldige bindinger på de multilaterale organisasjonenes arbeid.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, forutsetter at multi-bi støtte i hovedsak vil bestå av ubundet bistand.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det samme bør gjelde støtte til samfinansiering gjennom utviklingsbankene.Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, støtter satsingen på multi-bi tiltak som, ifølge stortingsmeldingen, gir bedre styring med hva midlene går til. Dette kan synes nødvendig så lenge dagens FN-system lider av så uklare rollefordelinger og ineffektivitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at endringene i forholdet mellom ren multilateral bistand og multi-bi-bistand har vært forholdsvis stor.

       Disse medlemmer mener derfor at omfanget av multi-bi-bistand ikke bør økes utover dagens nivå.

       Når det gjelder den rene multilaterale bistanden mener disse medlemmer at denne bør trappes opp på en slik måte at fordelingen mellom bilateral og multilateral bistand blir mer jevn enn utviklingen har vært de senere årene.

Bilateralt utviklingsarbeid

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen vil basere seg på inndeling av land i tråd med de kriterier OECD, FN-systemet og Verdensbanken har lagt opp til, dvs. med en oppdeling i lavinntektsland, middelinntektsland og høyinntektsland. Flertallet er enig i dette.

       Flertallet vil liksom Regjeringen legge nord-sør kommisjonens forutsetninger til grunn for valg av samarbeidsland, nemlig at landene fører en utviklingsorientert politikk som respekterer grunnleggende menneskerettigheter og internasjonalt avtaleverk, slik at det gir grunnlag for reelt samarbeid om utvikling og fattigdomsreduksjon. Ved prioritering mellom land er flertallet av den oppfatning at fattigdomsperspektivet vil være det grunnleggende, samtidig som det må forutsettes at visse grunnleggende rammebetingelser for vellykket bistand er tilstede, bl.a. at samarbeidet fungerer som et supplement til landets egne bestrebelser.

       I forholdet mellom bevilgningene til langsiktige utviklingsavtaler og regionbevilgninger mener flertallet at hoveddelen skal gå til langsiktige utviklingsavtaler til de prioriterte landene, og at regionalbevilgningene skal utgjøre et supplement til disse.

       Flertallet mener at innholdet i utviklingsavtalene bør være gjenstand for forhandlinger mellom Norge og de aktuelle landene. Fra norsk side bør det legges vekt på avtaler som prioriterer institusjons-, kompetanse- og kapasitetsbygging, økt satsing på utdanning, grunnbehov som helse, befolkning og ernæring, samt næringsutvikling basert på lokale ressurser og forutsetninger.

       Flertallet er av den oppfatning at følgende prioriterte land bør inngå i et langsiktig avtalesamarbeid; Etiopia, Eritrea, Malawi, Mosambik, Tanzania, Zambia, Zimbabwe, Uganda, Bangladesh, Nepal og Sri Lanka.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, foreslår at også Nicaragua blir et prioritert land.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil vise til at regionalbevilgningene både skal være en basis for et samarbeid mellom Norge og de enkelte land, men at bevilgningene også bør bidra til utvikling av samarbeidet innen en region.

       Regionalbevilgningene vil innebære et visst konkurranseelement landene imellom. Midlene vil bli fordelt mellom ulike prosjekt som det enkelte land selv foreslår. Flertallet vil understreke at dette systemet forutsetter at det enkelte land gis veiledning og at man fra norsk side om nødvendig medvirker i utforming av prosjektsøknader slik at alle land har en reell sjanse til å kunne nå fram med sine prosjekt. Regionbevilgningen kan være mer kortsiktig enn utviklingsavtalene, men skal også ivareta behovet for et langsiktig og stabilt engasjement.

       Flertallet foreslår at det opprettes tre regionale bevilgninger. To av disse bør knyttes til Afrika. Den ene av disse to regionale bevilgningene til Afrika bør knyttes til de prioriterte land som det inngås langsiktige avtaler med i dette området; Eritrea, Etiopia, Malawi, Mosambik, Tanzania, Zambia, Zimbabwe og Uganda. Den andre regionale bevilgningen i Afrika skal omfatte følgende land; Angola, Botswana, Leshoto, Madagaskar, Mali, Mauritius, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland.

       Regionalbevilgning for Asia skal omfatte: Afghanistan, Bangladesh, Butan, Kambodsja, Laos, Nepal, Sri Lanka, Vietnam, India og Pakistan.

       Flertallet vil peke på at støtten til India og Pakistan bør begrenses til særlige prosjekt innen områder som utdanning, tiltak mot barnearbeid og miljø.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, foreslår også en regionbevilgning i Mellom-Amerika som skal omfatte El Salvador, Guatemala, Nicaragua og Honduras.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil at Norge ikke skal gi stat-til-stat bistand til land i Mellom-Amerika, og at det heller ikke opprettes noen regionalbevilgning for dette området. Disse medlemmer vil ta opp forslag om dette.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener at for alle land som omfattes av regionalbevilgningene gjelder det at utviklingen i forhold til fred og sikkerhet vil være viktig for om det foreligger mulighet til å initiere og iverksette prosjekter i landene.

       Flertallet viser til at Nord-Sør Bistandskommisjonen foreslo at hovedformålet med et « Program for utvidet samarbeid » skulle være å « støtte opp under en videre utvikling i land i Sør som går ut over de mest grunnleggende sider ved fattigdomsbekjempelsen, og som bidrar til å fremme noen av de mest sentrale felles interesser i en bedre forvaltning av miljøet, fremme av demokratiet og sikre menneskerettighetene, fremme en mer fredelig verden, og fremme et bredere økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid på tvers av landegrensene. Flertallet er enig i dette og støtter meldingens forslag om et slikt program.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener bruken av midler til et slikt samarbeid vil også måtte styres ut fra det generelle vilkår at 80 % av bistandsmidlene skal gå til lavinntektsland og 55 % til MUL-land.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Regjeringen vil øke støtten til kulturtiltak i utviklingslandene og at kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier vil være et nytt satsingsområde i denne sammenheng. Dette flertallet er enig i dette.

Frivillige organisasjoner

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg at nærmere en tredjedel av den bilaterale bistanden formidles i dag via frivillige organisasjoner. Denne typen arbeid utgjør dermed en betydelig andel av vår bistand. De frivillige organisasjonene har viktige oppgaver som fleksible og effektive organ når det gjelder å nå fram til særlige målgrupper innen bistanden. De supplerer den statlige bistanden gjennom sitt arbeid og har viktige oppgaver når det gjelder informasjon og holdningsskapende arbeid. Flertallet vil også understreke den særlige muligheten frivillige organisasjoner har når det gjelder å bidra til utvikling av sivil sektor og til å bidra til en balanse mellom statlig og frivillig sektor i utviklingsland.

       Flertallet anser det som viktig at det ikke settes så rigide rammer for de frivillige organisasjonenes arbeid at det hindrer dem i å delta i utviklingsarbeidet, og støtter derfor Regjeringens linje når det gjelder organisasjonenes oppgaver. Flertallet vil imidlertid understreke betydningen av at organisasjonene konsentrerer seg om oppgaver og områder hvor de har særlig kompetanse.

       Flertallet er enig i at det normalt skal settes et krav til egenandel som tilsvarer en 80 - 20 % fordeling mellom NORAD og organisasjonene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at de frivillige organisasjonenes egenandel på 20 % bør beholdes, men den bør i særlige tilfeller kunne fravikes. Det bør f.eks. bli mulig å kunne ta inn som egenandel midler fra utlandet, ikke bare innsamlede midler i Norge.Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det i visse situasjoner vil være hensiktsmessig å bruke frivillige organisasjoner som operatør for NORAD i langsiktig utviklingsarbeid og nødhjelpsprosjekter. Dette flertallet er enig i at myndighetene fullfinansierer slike prosjekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er grunn til å se nærmere på bruken av frivillige organisasjoner som en « operatør » for NORAD i det mer langsiktige utviklingsarbeidet. I slike prosjekt tilbyr NORAD ofte fullfinansiering. Det er en praksis som kan lede organisasjonene bort fra tiltak de ellers ville ha satset på, og som utfordrer organisasjonenes egenart og integritet. Ut fra dette mener disse medlemmer at egenandelen normalt skal være 20 % også når frivillige organisasjoner brukes som « operatører » for offentlig bistand. Når det gjelder nødhjelpsprosjekter bør det fortsatt gis mulighet til fullfinansiering.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at organisasjonenes rolle som holdningsskapere er viktig og vil understreke den uavhengighet organisasjonene må ha i dette arbeidet. Organisasjonenes rolle er ikke å forvare norsk offentlig bistand, men å bidra til interesse for og debatt omkring bistand og Sør-politikk i sin alminnelighet.

       Flertallet vil understreke at de frivillige organisasjonene har særlige muligheter til å bidra til utvikling av sivil sektor i utviklingslandene og at denne delen av organisasjonenes arbeid må vies større oppmerksomhet i tiden framover. Flertallet deler til en viss grad bistandskommisjonens bekymring for norsk offentlig støtte til frivillige organisasjoner i sør, og mener en slik støtte først og fremst bør skje gjennom frivillige organisasjoners samarbeid med organisasjoner i sør. Det bør fortsatt kunne gis støtte til de rent bistandsmessige oppgaver som organisasjoner i sør utfører, men dette må sees i forhold til samarbeidet med landets myndigheter for øvrig.

       Flertallet er enig i at kravene til kvalitetssikring av bistand gjennom de frivillige organisasjonene er like viktig som for andre deler av bistanden.

Informasjon

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at holdningsskapende arbeid og informasjon om bistand i Norge vil være viktig i årene framover. Innsatsen og bevilgningene på dette området bør derfor økes, slik at det blir mulig å videreføre et bredt informasjons- og opplysningsarbeid. Dette flertallet vil understreke at informasjonsarbeidet må sees i et helhetlig perspektiv, hvor formidling av kunnskap om sammenhenger i Sør-politikken og drøfting av årsakene til de globale utfordringene skal stå sentralt. Dette flertallet viser i den sammenheng til merknader i B.innst.S.nr.3 (1995-1996) hvor det pekes på betydningen av å bidra til kritisk engasjement og debatt. Dette gjelder også for NORAD og UDs egen opplysningsvirksomhet.

       Dette flertallet er enig i at man i opplysningsarbeidet skal trekke inn perspektiver og synspunkter fra Sør. Skoleverket og frivillige organisasjoner i Norge må også ha en viktig rolle i dette arbeidet. Dette gjelder særlig FN-sambandet. Den offentlige støtten til organisasjonene bør særlig rettes inn mot deres verdibaserte samfunnsengasjement knyttet til overordnede mål, og ikke mot organisasjonenes egeninteresser knyttet til egenprofilering og prosjektinformasjon. Hensynet til organisasjonenes mangfold, uavhengighet og integritet må ivaretas.

       Dette flertallet ser positivt på at Regjeringen vil inngå en egen rammeavtale med de store bistandsorganisasjonene, men forutsetter at dette ressursmessig ikke går på bekostning av den rammeavtalen som allerede er inngått med andre organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener samlet sett at det er behov for økte midler til opplysningsarbeid og går inn for at bevilgningene over en ti års periode økes til 1,5 % av budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre synes ikke det er riktig å benytte så store midler som flertallet ønsker til informasjonsarbeid.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen mener at den politikk det legges opp til i seg selv ikke vil forutsetter endringer i nivået på bistanden.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil i tråd med partiets programforpliktelse understreke at bistandsinnsatsen skal opprettholdes på dagens nivå som andel av nasjonalinntekten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av å fastholde målet om at bistanden skal utgjøre over 1 % av BNI. De forslag som skisseres kan på sikt gi grunnlag for at en økende andel av midlene går til multilateral bistand.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis program om at bistanden etterhvert bør opp på et nivå på 1,7 % av BNI.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sitt program der det slås fast at Høyre ønsker at Norge skal yte en betydelig offentlig utviklingshjelp. Høyre vil fortsette å vurdere bistandsbevilgningene i de årlige budsjetter.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at Norge gradvis skal øke bistanden slik at den utgjør 2 % av BNI.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener ut fra meldingen og innstillingen at det er naturlig med endringer i måten bistandsbudsjettet inndeles på, og viser til at Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet. Flertallet vil peke på nødvendigheten av at budsjettet organiseres slik at det gir mulighet for Stortinget til å føre kontroll med hvordan midlene brukes i forhold til mål og prinsipper. Flertallet mener i likhet med Regjeringen at det er behov for noe mindre automatikk i de årlige overføringer til enkeltland, og viser til at dette også tilsier et budsjettframlegg som på en bedre måte enn tidligere synliggjør bruken av midler i forhold til mål og prinsipper. Flertallet vil vise til sine merknader om en årlig redegjørelse om bistandspolitikken. En slik redegjørelse bør følges av skriftlig informasjon om hovedelement i sør-politikken.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen ønsker å ha til rådighet et administrativt apparat som er tilpasset mål og prioriteringer. Flertallet er oppmerksom på at bedre kvalitetssikring og større vekt på mottakeransvar bør tilsi en styrking av norsk bistandsforvaltning. Ikke minst gjelder dette oppbygging av kompetanse i forhold til prioriterte land og regioner.

       Flertallet viser for øvrig til sine merknader og de ulike fraksjoners merknader i Innst.S.nr.195 (1992-1993) og St.meld. nr. 51 (1991-1992).

Særmerknader fra Arbeiderpartiet

Generelle merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at landene i Sør er viktige alliansepartnere for å kunne løse de store globale utfordringer verdenssamfunnet står overfor i dag. Mange av de land som tidligere ble kalt utviklingsland, opptrer i dag med stor tyngde i det internasjonale samfunn. De har økonomier i vekst og har egen kapasitet til å sikre grunnleggende tjenester og infrastruktur for store deler av sin befolkning.

       Andre land og regioner har i mindre grad maktet å gjøre noe med fattigdom, fordeling og næringsutvikling, har liten handlingsevne på grunn av tyngende gjeldsproblemer og er fortsatt sterkt avhengige av tilførsel av eksterne ressurser. På den ene siden bidrar internasjonale rammebetingelser til å opprettholde og forsterke marginaliseringen av mange av disse landene. På den andre siden gjør interne forhold i landene at utviklingspotensialet ikke kan utnyttes på en måte som sikrer grunnleggende rettigheter og et nødvendig næringsgrunnlag. Bistandens oppgaver blir derfor å bidra til å skape utviklingsbetingelser for varige forbedringer.

       Bistand er etter disse medlemmers mening en liten, men viktig del av Sør-politikken. Den er avhengig av å samspille med andre virkemidler i en helhetlig Sør-politisk sammenheng, for å kunne føre til positive resultater. Bistand kan dessuten bare gi varig nytte dersom landene selv legger opp til en utviklingsfremmende politikk og selv bærer ansvar for å styre sin egen utvikling. Bistand betyr ikke overføring av en bestemt utviklingsmodell, men å gi landene større handlingsrom for å utvikle egne muligheter, basert på noen felles erkjente grunnbetingelser for utvikling.

       For å kunne bistå slike land i å løse de komplekse utfordringene de står oppe i, mener disse medlemmer at langsiktig samarbeid er viktig. Innenfor forutsigbare rammer må bistanden kunne brukes fleksibelt og strategisk, rettet mot de områder og oppgaver som best kan sikre framdrift i egne nasjonale utviklingsplaner. Bistanden får størst utviklingseffekt når mottakeren bruker den som et supplement til egne ressurser.

       Disse medlemmer vil understreke at hele det internasjonale samfunnet har ansvar for den fornedrelse og nød som fortsatt rammer store menneskegrupper i ekstrem fattigdom. Hvis ikke bistanden gir resultater for de aller fattigste, har den forfeilet sitt mål.

       Men det er ikke bistandens primære oppgave å yte direkte bistand til de fattigste deler av en befolkning, unntatt når det skjer på rent humanitært grunnlag. Hovedvekten må etter disse medlemmers mening legges på de strukturelle forhold som skaper og opprettholder fattigdom, og på å styrke prosesser i det sivile samfunn som kan fremme interesser og krav i forhold til offentlig politikk.

       Det er ikke mulig å bryte fattigdomssirkelen uten å knytte sammen strategier for fattigdomsbekjempelse, for grunnleggende investering i menneskelige ressurser og for bærekraftig lokal og nasjonal næringsutvikling. Disse medlemmer mener at det er behov både for mer konsentrasjon av ressurser om de viktigste oppgavene og bedre bruk av de ressurser som er tilgjengelige. Og det er behov for en mer rasjonell organisering og samordning av bistandsressurser på landnivå, uavhengig av bistandskanal.

       Oppfølgingsprosessen etter det sosiale toppmøtet i København gir mulighetene for felles satsing og etablering av gjensidige forpliktelser mellom Nord og Sør. Ikke minst gjelder dette arbeidet med å gjøre satsing på 20/20 konseptet til grunnleggende sosiale tjenester, til et felles løft mellom mottakerland og giverland. Her ligger betydelige potensialer for samordning mellom ulike bistandsaktører på landnivå, basert på nasjonale planer og nasjonale interesser. Her ligger også grunnlaget for nye allianser og samspillsmuligheter mellom grupper av likesinnede land i Nord og Sør. Et slikt samspill kan bidra konstruktivt til internasjonale forhandlinger, slik som i det pågående arbeid med reformer i det internasjonale multilaterale systemet.

       Disse medlemmer vil vise til at meldingen i stor grad legger de analyser og forslag som ble fremmet i rapporten fra Nord-Sør Bistandskommisjonen til grunn for politikken framover. Utgangspunktet for kommisjonens arbeid var et ønske om å konkretisere og videreutvikle virkemidlene i Sør-politikken, ut fra vedtatte mål og prinsipper. Disse medlemmer vil peke på viktigheten av kontinuerlig vurdering og drøfting av virkemidlene i bistanden, slik at de til enhver tid er tilpasset endringer som skjer internasjonalt og i de enkelte land. Meldingen tar opp sentrale spørsmål i denne sammenheng og kommer med forslag til nye tilnærmingsmåter for å nå målene i Sør-politikken. Disse medlemmer ser det som særlig viktig at meldingen legger til rette for en helhetlig politikk, hvor bistand, handel og øvrig utenrikspolitikk overfor utviklingslandene sees i sammenheng, og tar utgangspunkt i de samme overordnede målsettinger.

       Disse medlemmer har merket seg Regjeringens henvisning til St.meld. nr. 51 (1991-1992) når det gjelder sider ved forholdet til utviklingslandene som ikke omtales eller drøftes i den foreliggende meldingen. Disse medlemmer ser positivt på at det på denne måten stadfestes at grunnleggende mål, prinsipper og retningslinjer for bistanden ligger fast, og vil minne om den brede støtte St.meld. nr. 51 fikk under behandlingen i Stortinget.

       Disse medlemmer vil peke på at meldingen i tillegg til den fattigdomsorienterte bistanden tar opp i seg og viderefører viktige utviklingstrekk i Sør-politikken de senere årene. Dette gjelder bl.a. den vekt som legges på konfliktløsning og fred, demokrati og menneskerettigheter, miljøspørsmål og handel med utviklingslandene. Videre legges det et grunnlag for en aktiv oppfølging fra Norges side av de senere års internasjonale konferanser om sentrale utfordringer for verdenssamfunnet, herunder spørsmål knyttet til menneskerettigheter, sosial utvikling og kvinners situasjon.

       Disse medlemmer mener at solidaritet og humanistiske verdier fortsatt må kjennetegne den norske Sør-politikken. Disse medlemmer vil understreke at Norges samarbeid med utviklingslandene ikke er knyttet til økonomiske eller andre snevert definerte egeninteresser, men at det springer ut fra et ideologisk grunnlag hvor forsvar av menneskeverd og realisering av universelle menneskerettigheter er sentrale elementer. I et langsiktig perspektiv anser disse medlemmer at det vil være et stort sammenfall mellom Norges og utviklingslandenes interesser. Dette perspektivet preger også Nord-Sør Bistandskommisjonen, som uttrykker seg på følgende måte:

« Våre verdier er i økende grad knyttet til både mennesker og miljø, i et perspektiv der jorden og alt levende inngår i en helhet. Den økende økologiske og sosiale krise i verdenssamfunnet berører alle og må løses i fellesskap. Det handler her både om fellesinteresse og egeninteresse. »

       Fattigdomsproblemet er den mest sentrale utfordringen i Sør-politikken. Når virkemidler skal utformes, er det viktig å ta utgangspunkt i de sammenhenger det er mellom fattigdom og problemer knyttet til væpnede konflikter, brudd på menneskerettigheter, sosial ulikhet, miljøforstyrrelser og manglende likestilling mellom kvinner og menn.

       Disse medlemmer ser det som viktig at FN spiller en sentral rolle i planlegging og koordinering av bistand og andre former for internasjonal innsats. Særlig gjelder dette i land som på grunn av kapasitetsproblemer eller en akutt krisesituasjon ikke selv har mulighet til å ivareta dette på en forsvarlig måte.

       Disse medlemmer er positive til en mer målrettet styring av norsk bistand. De forbedringer i budsjettstruktur, omtale av fremtidige innsatser og resultatrapportering som meldingen antyder, vil gi Stortinget grunnlag for en overordnet styring og kontroll av bistanden.

       Disse medlemmer registrerer med beklagelse at bare et fåtall land hittil har nådd FNs mål om å avsette 0,7 % av BNI til bistandsformål. I mange store giverland har bistandsbudsjettene stagnert eller blitt redusert de senere år. Dette problemet har bl.a. vært påpekt fra OECD, og i en uttalelse fra OECDs ministerrådsmøte i mai i år ble medlemslandene oppfordret til å øke sin bistand. Disse medlemmer vil be om at Norge aktivt følger opp denne oppfordringen i sin kontakt med andre giverland. Disse medlemmer vil også peke på viktigheten av at Norge opprettholder dagens høye nivå på sin egen bistand. Dette er viktig av hensyn til de land og organisasjoner som vi støtter, men også med tanke på Norges internasjonale rolle og posisjon i Nord-Sør-spørsmål. Et høyt bistandsvolum er imidlertid i seg selv ingen garanti for god bistandsinnsats. Disse medlemmer ser derfor positivt på at meldingen legger vekt på at bistanden skal gi varige resultater og at den skal ivareta hensynet til kvalitet på det arbeidet som gjøres.

Særmerknader fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av en helhetlig Sør-politikk og reformer som hever kvaliteten på norsk bistand. For at Norge skal bidra mer effektivt til å nå de overordnede mål for Sør-politikken må internasjonale rammevilkår endres og bistanden må utformes ut fra de fattige land og folkegruppers behov og forutsetninger, og ikke reduseres til et virkemiddel for å fremme norske egeninteresser. For å sikre en slik kvalitetsheving av den praktiske Sør-politikken må retningslinjene presiseres:

       Norsk politikk for å skape mer rettferdige internasjonale rammevilkår for utviklingslandene må styrkes. Spesielt vil disse medlemmer framheve betydningen av en mer offensiv og u-landsvennlig gjeldspolitikk, en handelspolitikk som sikrer bedre vilkår for utviklede land og en mer kritisk og konstruktiv norsk rolle i internasjonale forhandlinger om de globale finansinstitusjonenes strukturtilpasningspolitikk.

       Retningslinjene for norsk Sør-politikk må videreutvikles og presiseres. Disse medlemmer vil framheve noen sentrale reformkrav:

       Fattigdomsorienteringen må konkretiseres. I løpet av 1990-årene har andelen av norsk bistand som går til de fattigste land falt raskt. Disse medlemmer mener at den fattigdomsorientering som preget Norge rundt 1990 må være et minimumskrav, og går inn for at det skal være et mål for norsk bistand at minst 80 % skal gå til lavinntektslandene og minst 55 % skal gå til MUL-gruppen - de minst utviklede land.

       En reell fattigdomsorientering innebærer videre at bistanden i større grad må innrettes slik at den forbedrer befolkningens evne til å få dekket sine grunnbehov - utdanning, helse og mat. Disse medlemmer mener at en klart større del av bistanden må gå til grunnutdanning og primærhelsetjeneste som forbedrer enkeltmenneskers mulighet til å klare seg selv og høyner arbeidskraftens produktivitet i samfunnsøkonomien. Grunnutdanning er blitt tilsidesatt og mottok i 1994 under 2 prosent av den bilaterale norske bistanden.

       Utvikling av en sunnere økonomi som er økologisk bærekraftig og mer robust mot endringer i ytre rammevilkår må stå sentralt i utviklingsstrategien. Disse medlemmer vil særlig framheve behovet for tiltak for å fremme en sosial og økologisk økonomisk bærekraftig utvikling, bekjempe korrupsjon og stimulere til videreforedling av egne råvarer og utvikling av arbeidsintensiv småindustri. Slik bistand kan bidra til et mer differensiert næringsliv som trygger nasjonaløkonomien og gir sysselsetting og inntekt til befolkningen.

       For å kunne lykkes med det langsiktige utviklingsarbeid er det viktig å oppfylle en del grunnleggende strukturelle betingelser knyttet til fred og folkestyre, lov og rett. Økonomisk og sosial utvikling skjer lettere innen juridiske og sosiale vilkår som gir trygge rammer for investeringer og handel og innenfor et politisk system som gir rom for et folkelig organisasjonsmangfold og nyskapende initiativ i det sivile samfunn. Disse medlemmer ser derfor tiltak for fred, folkestyre og menneskerettigheter som viktige aspekter av en helhetlig Sør-politikk.

Særmerknader fra Høyre

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser de globale miljø- og fattigdomsproblemene som vår tids største utfordring for verdenssamfunnet. Disse medlemmer mener, ut fra et etisk og moralsk utgangspunkt, at Norge og andre rike land bør gi betydelig offentlig utviklingshjelp. Målet med vår bistand må være å bidra til å skape utvikling, dvs. bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår, samt å lindre nød. For å skape utvikling kreves det et bredt sett av politiske og økonomiske virkemidler. Bistand er bare ett element for å skape utvikling, og kan aldri bli mer enn et supplement til handel, ytre rammebetingelser og interne forhold i landet.

       Disse medlemmer mener nød og fattigdom i første rekke er en utfordring til vår medmenneskelighet, men det er selvsagt også i vår egen interesse å bidra til å skape en bærekraftig vekst, et best mulig globalt miljø og færrest mulig konflikter som skaper utstabilitet og truer freden.

       Disse medlemmer vil understreke at de ser fattigdomsorienteringen av norsk bistand som sentral. En betydelig del av hjelpen skal gå til de fattigste land og brukes til å fremme utvikling hos de bredere lag av folket - spesielt de mest vanskeligstilte gruppene. Dette sikres imidlertid ikke ved bare å vektlegge direkte bistand til disse gruppene. Utvikling av mottakerlandets institusjoner og næringsliv slik at det blir skapt arbeidsplasser er også viktige bidrag til å bekjempe fattigdom. Bistand til grunnleggende sosiale tiltak som utdanning og helse, rent vann og matvaresikkerhet er likeledes sentralt i arbeidet for å motarbeide fattigdommen. « Hjelp til selvhjelp » er fortsatt et presist mål for hva bistanden skal være.

       Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å stille strengere krav til utviklingseffekten av den bistanden Norge gir. En rekke rapporter har avdekket at hjelpen ikke når frem eller ikke gir de positive virkninger som bør kunne forventes.

       Disse medlemmer vil minne om at det var Høyre som foreslo at det skulle nedsettes en bistandskommisjon. Høyre mente tiden var overmoden for å igangsette en gjennomgang av vår bistand og få svar på en del grunnleggende spørsmål: Fører norsk bistand til utvikling? Hva er forutsetningene for å skape utvikling i den fattige delen av verden? Høyre mente norsk bistandsdebatt alt for lenge hadde dreiet seg om hvor stor andel av bruttonasjonalproduktet Norge skulle gi. Tiden var inne for en debatt om bistandens kvalitet, dvs. om de faktiske resultater bistanden har gitt i mottakerlandene.

       Disse medlemmer er glad for at Regjeringen og Stortingets flertall til slutt lot seg overbevise om betydningen av et slikt arbeid. Norge må nå være villig til å bruke erfaringene om fortidens feil til å lære, og til å tenke nytt i bistandspolitikken.

       Disse medlemmer legger vekt på at handel og ytre rammebetingelser, samt interne forhold i landet er viktigere for å skape utvikling enn bistand. Disse medlemmer vil peke på at Kommisjonen skriver at « ...verken norsk eller internasjonal bistand er avgjørende for utviklingen i de fleste land i Sør. De ytre rammevilkårene er av langt større betydning ... På samme tid har de interne forutsetninger som nasjonale kulturelle, økonomiske og politiske faktorer vist seg å ha grunnleggende betydning for hvordan bistandsinnsatsen vil fungere, og hvilken retning utviklingen tar. » Regjeringen skriver at det er landenes egen politikk og utviklingsstrategi som er avgjørende for deres utvikling, ikke nivået på den samlede utviklingshjelpen. Den skriver at en sterkere integrering av de fattige landene i verdensøkonomien er nødvendig for at også de skal kunne ta del i den velferdsutviklingen som økt handel åpner for. Også dette er disse medlemmer enige i og gleder seg over at disse fundamentale forhold, som Høyre lenge har fremhevet, nå endelig får tilslutning. Denne erkjennelsen bør sette sitt preg på norsk bistand i tiden fremover.

       Disse medlemmer viser videre til at Høyre nå har fått gehør for vektleggingen av handel som et utviklingsfremmende virkemiddel. Dette bekreftes bl.a. i stortingsmeldingen: « Handel betyr for de fleste utviklingsland langt mer enn det bistand gjør. Også for de fattigste og bistandsavhengige land er handel og gunstige internasjonale rammevilkår viktig for å skape den økonomiske veksten som skal til for å bekjempe fattigdommen ».

       Disse medlemmer ser det som en svært viktig erkjennelse av at mye av kritikken av norsk bistandspolitikk har vært berettiget når Regjeringen i sin melding skriver at « Evalueringer bekrefter at resultatene i mange tilfeller ikke står i forhold til de ressurser som er satt inn i arbeidet ». Videre vil disse medlemmer understreke at Kommisjonen mener at det er helt avgjørende for bistandens resultater og oppslutningen i fremtiden at kvaliteten bedres og at det gjennomføres en bedre kvalitetssikring.

       Disse medlemmer viser til at Kommisjonen omtaler en evalueringsstudie basert på et utvalg av nær 100 bistandstiltak. Studien fant at vel halvparten hadde tilfredsstillende eller høy grad av måloppnåelse. Mer enn 25 % hadde lav eller meget lav måloppnåelse. Kommisjonen mener disse prosjektene preges av dårlig måloppnåelse p.g.a svak fundamentering i nasjonale institusjoner og i overdrevne tiltak med dårlig tilpasset teknologi . Kommisjonen bemerker videre en meget stor mangel på kostnadsbevissthet i norsk bistandsadministrasjon, og at i de tilfeller der det foreligger vurderinger blir over halvparten kritisert for høyt kostnadsnivå. Kommisjonen skriver dessuten at når det gjelder bærekraftighet er situasjonen heller ikke særlig oppløftende. Bare et fåtall av tiltakene som var omfattet av studien ble ansett å være økonomisk bærekraftige.

       Disse medlemmer vil understreke at Kommisjonen konkluderer med at den norskfinansierte bistanden ikke utmerker seg spesielt som vellykket og effektiv.

       Disse medlemmer mener det etter dette ikke lenger kan være noen tvil om at det har vært en høyst berettiget kritikk Høyre har reist om utviklingseffekten av og kostnadseffektiviteten til norsk bistand.

       Disse medlemmer mener det er behov for å stille strengere krav til bistandens resultater og mer aktivt motarbeide bistandsavhengighet. Norge bør prioritere bistand til land som fører en utviklingsfremmende politikk basert på markedsøkonomi og med respekt for menneskerettigheter og internasjonale avtaleverk, og som viser vilje til en sosialt ansvarlig fordeling av landets ressurser.

       Disse medlemmer mener samtidig det er nødvendig å erkjenne at en del av de fattigste landene er i en så vanskelig situasjon at det er et meget langsiktig arbeid å skape utvikling. Man kan ikke forvente store utviklingsvirkninger på kort tid i disse landene, men man må kunne forvente at utviklingen beveger seg i riktig retning. I andre land er det rimelig å forvente at prosjektene gir relativt raske resultater og kan drives av landet selv etter kort tid. Ved å bidra til å gi disse landene en raskere økonomisk utvikling kan det også skapes positive ringvirkninger av betydning for fattigere naboland. Det er dessuten viktig for støtten til norsk utviklingshjelp at det er mulig å vise til en del prosjekter som raskt gir positiv utviklingseffekt. Bistanden bør derfor ikke bare konsentreres om de fattigste landene.

       Disse medlemmer vil sterkt understreke behovet for omfattende bruk av uavhengig evaluering av bistandsprosjekter, klare reaksjoner i form av reduksjon eller stopp i bevilgninger ved manglende oppfølging fra mottaker, samt streng kostnadskontroll. Videre mener disse medlemmer at konkurranse mellom mottakerland om en del av midlene vil fremme effektivitet og kostnadsbevissthet. Regionalbevilgningene kan være et nyttig redskap for å oppnå dette.

       Disse medlemmer har lenge hevdet at det ikke vil være mulig å løse fattigdomsproblemene uten økonomisk vekst, som må være bærekraftig. Norge må legge vekt på at våre samarbeidsland fører en markedsøkonomisk politikk og legger til rette for privat næringsvirksomhet som kan skape vekst og arbeidsplasser. Utviklingslandene må i hovedsak selv arbeide seg ut av sin fattigdom gjennom skapende virksomhet. Bistanden kan bare være et supplement.

       Disse medlemmer synes derfor det er svært gledelig når Regjeringen nå skriver at: « Det hersker i dag bred internasjonal enighet om at økonomisk politikk må baseres på en vel fungerende markedsøkonomi. Det er også erkjent at statens direkte engasjement i næringsvirksomhet bør begrenses. » Disse medlemmer mener det å få etablert tilfredsstillende rammevilkår for en fungerende markedsøkonomi representerer en hovedutfordring både for utviklingslandene og bistandsgiverne. Det er for øvrig svært viktig å integrere de fattige landene i verdensøkonomien for at de skal kunne ta del i den velferdsutviklingen som økt handel åpner for.

       Disse medlemmer viser til at utviklingen i den tredje verden har vært svært forskjellig fra land til land og mellom de ulike regionene. Mens Sør-Øst-Asia har opplevd en formidabel økonomisk vekst i 1980- og 90-årene, er det få land i Afrika som kan vise til en lignende utvikling. Til tross for omfattende utviklingshjelp fra industrilandene har en rekke land i Afrika opplevd økonomisk stagnasjon og større sosial nød.

       Disse medlemmer viser til at mangelen på utvikling i en rekke afrikanske land har sammenheng med både økonomiske, politiske og kulturelle forhold. Mange av disse landene valgte i 1960- og 70-årene en sentraldirigert planøkonomi som styringsredskap og ettpartistaten som styringsform, kombinert med en sosialistisk fundert ideologi. Disse medlemmer påpeker at mye av dagens virkelighet i Afrika skyldes valg av ideologi, styringsform og økonomisk modell. Den afrikanske sosialismen har skapt langt flere problemer enn den har løst. Krig, befolkningseksplosjon, økonomisk vanstyre og korrupsjon har bidratt sterkt til at fattigdommen i Afrika har økt i omfang.

       Disse medlemmer mener det er svært tankevekkende at land som har fått relativt lite bistand f.eks. i Øst-Asia, har klart seg best. I 1950-årene var ikke Sør-Korea rikere enn Afrika, i dag er det en avgrunn mellom dem. En viktig forskjell mellom Asia og Afrika er omfanget av satsing på utdanning. En annen forskjell er trolig den økonomiske og politiske elitens grunnholdninger og prioriteringer. Det er altfor mange eksempler på at eliten har brukt landets inntekter til å berike seg selv. I stedet for å investere i produktiv virksomhet ble overskuddet fra eksport og produksjon i stor grad benyttet til formål som ikke gir avkastning for samfunnet - import av luksus for eliten selv, militærutgifter og korrupsjon. Fattigdomsorienteringen i mange lands egen interne politikk har vært altfor liten. Det å stille krav fra giverland til den politikk som føres for at man skal komme i betraktning som mottaker er derfor avgjørende. Kravet om en utviklingsfremmende politikk med fattigdomsorientering og kamp mot korrupsjon er etter disse medlemmers syn en viktig del av giveransvaret.

       Disse medlemmer vil peke på at det også i Afrika finnes eksempler på vellykket utvikling ut av fattigdom. Botswanas strategi for å skape utvikling er meget interessant og bør kunne gi viktige erfaringer til bruk i bistandsarbeidet også i andre afrikanske land.

       Disse medlemmer viser til at erfaringene etter flere tiår med bistand viser at velstand og fremgang ikke kan overføres etter oppsatte planer og standardmønstre, slik Bistandskommisjonen påpeker. Bistandskommisjonen sier videre at: « Den nærmest eksplosive veksten i etniske og andre konflikter indikerer klart at utvikling ikke bare dreier seg om fordeling av materielle goder, men også om forvaltning av kulturell identitet. Kulturelle faktorer er i alle land medvirkende til å forme holdninger og dermed motivasjon, incentivstrukturer og uformelle strukturer som påvirker menneskers evne og vilje til å skape utvikling for seg selv og andre. »

       Disse medlemmer mener derfor det er en forutsetning for en mer effektiv bistand at markedsøkonomiske prinsipper må ligge til grunn i de land vi velger å gi bistand til. Bistanden må støtte opp under disse prinsippene samt bidra til å ivareta sosiale hensyn på en god måte som utvikler landets menneskelige ressurs.

       Disse medlemmer mener det er av stor betydning for bistandens effektivitet at norsk bilateral stat-til-stat bistand konsentreres. Ved konsentrasjon kan man opparbeide bedre kunnskap og nærhet til de land man jobber med enn når hjelpen spres på alt for mange. Disse medlemmer mener derfor at Norge ikke lenger skal gi bilateral stat-til-stat bistand til land i Latin-Amerika og at det heller ikke opprettes noen regionbevilgning for denne verdensdelen.

       Disse medlemmer viser til at mange års innsprøyting av bistandsmidler i økonomien har hatt negative konsekvenser for mange land som har mottatt bistand. Eksempler på dette er Tanzania og Mosambik hvor bistandspenger fra andre land omfatter en betydelig andel av det nasjonale budsjett. En slik utvikling over en årrekke fører ofte til at mottakerlandet passiviseres og at bistanden bidrar til å opprettholde en ikke-fungerende økonomi istedenfor å føre til utvikling. Korrupsjon og misbruk av bistandsmidlene har også vært tilfelle i flere land.

       Disse medlemmer viser til at det i senere år er lagt mer vekt på mottakeransvar i norsk bistandsarbeid. Påvirkningen av prioriteringene skal skje i giverlandets dialog med mottaker. Disse medlemmer legger vekt på at dette konseptet bør videreutvikles. I dialogen med mottaker bør det stilles klare krav til mottaker om at det føres en utviklingsorientert økonomisk politikk som respekt for menneskerettigheter og minoriteter, krav til miljøhensyn og sosiale forhold og respekt for internasjonale avtaler. Disse medlemmer understreker at mottakeransvar ikke fratar giverlandet ansvar for å stille krav, og for å trekke seg ut eller trappe ned bistand dersom utviklingen tar et galt løp.

       Disse medlemmer viser til at manglende kapasitet til å forvalte sine ressurser på en effektiv måte er et vesentlig hinder for utvikling i mange land. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen og Kommisjonen i at støtte til oppbygging av en effektiv offentlig forvaltning og fungerende institusjoner innen det sivile samfunn og i næringslivet bør bli hovedkomponenten i det langsiktige bilaterale samarbeidet med de utvalgte « prioriterte land ». Utdanning, helse og jobbskaping må også stå sentralt.

       Disse medlemmer fremhever den idealisme og tiltaksvilje som ligger i de frivillige organisasjonenes bistandsinnsats, og vil fortsette å støtte et mangfold av organisasjoner med betydelige midler. Disse medlemmer går derfor imot anbefalingen fra bistandskommisjonen om å begrense antallet organisasjoner som får statlig støtte. Organisasjonene bør imidlertid konsentrere seg mer på de feltene der de har spesialkompetanse. Det må her, som i annet bistandsarbeid, stilles strenge krav til kvalitet og til kontroll og oppfølging.

       Disse medlemmer legger vekt på at bistandsarbeidet må følges grundigere opp i fremtiden gjennom stadig evaluering og oppfølging. Forskning på dette området er viktig, og det bør satses på uavhengige evalueringsmiljøer.

Særmerknader fra Fremskrittspartiet

Historikk og bakgrunn

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil fremholde at fra begynnelsen av vår nåværende periode (dvs. fra 1945) var i-landenes økonomiske bistand basert på sosialistisk idealisme, ofte støttet av kristen og humanitær idealisme. Argumentasjonen har vært slik: « Disse folkene er fattige; det er en plikt for oss i de rike land å hjelpe dem. » Til dette formål var politisk tvang (skatteinnkreving) i giverlandet nødvendig og tillatelig. Politisk skyldfølelse var også viktig: « Det er vi i de vestlige land som har skapt fattigdommen; nå må vi gjøre bot. » I sin politiske form var u-hjelpen en forlengelse av den hjemlige planøkonomi som så sterkt dominerte politisk og sosialøkonomisk tenkning i Vesten efter annen verdenskrig. I bistandspolitikken fikk planøkonomien fullt armslag fra første stund. Også i det enkelte mottagerland ble den økonomiske politikk grunnet på planøkonomi, oftest i mer radikal form enn i Europa. I de fleste tilfeller var de nylig uavhengige statenes første generasjon av embetsmenn utdannet ved 40-, 50- og 60-årenes europeiske og amerikanske universiteter, der undervisningen i sosialøkonomi var dominert av planøkonomisk tenkning. Det er et tydelig trekk i skandinavisk u-hjelp at man valgte ut land med en økonomisk politikk som samsvarte med det politiske ideal i giverlandet, dvs. en sosialistisk politikk. Norges hovedsamarbeidsland, Tanzania, er det fremste eksemplet på « afrikansk sosialisme » siden president Nyereres såkalte Arusha-erklæring av 1967.

       Pragmatiske og egoistiske motiver for vestlig u-hjelp fantes også. En del politikere så f.eks. u-hjelpspolitikken som en vei til fortsatt kontroll med de tidligere kolonier; « den som betaler spillemannen, bestemmer melodien. » Andre hensyn: global maktbalanse; sikre fotfeste for egen industri. Men det synes som om de nevnte hensyn trengte den idealistiske motivering å støtte seg på.

       I den kalde krigen ble bistandspolitikk ofte til maktrivalisering mellom vestblokken og østblokken. Men der var mindre forskjell på vestlig og østlig utviklingshjelp enn man kanskje skulle tro. Når Amerikas og Sovjetunionens regjeringer konkurrerte om et fattig lands lojalitet ved å tilby økonomisk hjelp, tok ikke konkurransen form av forskjellige oppskrifter på bistand. Det var heller slik at de to maktene konkurrerte om å få bygge de samme demningene, veiene, gjødselfabrikkene og vanningssystemene. Politisk innflytelse, ikke økonomisk vekst, var målet.

       Dette medlem vil minne om at utviklingen av vestlige lands bistandspolitikk overfor den tredje verden falt sammen med den geografiske spredningen av kommunismen av sovjetisk type til Sentral- og Øst-Europa, Kina, Øst-Asia, Afrika, etc. Mange i Vesten mente at en aktiv vestlig bistandspolitikk var nødvendig for å hindre de angjeldende land i å slutte seg til den kommunistiske blokk. Når vi i eftertid ser tilbake på denne perioden, må vi notere at hva nå enn hensiktene var, så var nettoresultatet en økt spredning av sosialistisk planøkonomi til store deler av verden i denne perioden.

       I det lange løp spilte politiske motiver som ikke hadde meget å gjøre med hensynet til befolkningen i mottagerlandene, men desto mer med giverlandenes politiske egeninteresse eller innenrikspolitikk, en langt større rolle enn idealistene hadde tenkt seg.

       Dissensen i Vesten mot u-landshjelpens planøkonomiske orientering var i begynnelsen meget svak, og bygget hovedsakelig på politisk ideologi og sosialøkonomisk analyse. Ennå sent i 1960-årene og i 1970-årene var protestene spredte. Men i erfaringens lys vokste tallet økonomer og u-hjelpsarbeidere som pekte på et foruroligende antall opplagt umistakelig feilslåtte prosjekter og en uheldig politisk-økonomisk utvikling i mottagerlandene, og mente at resultatene som var oppnådd ikke svarte til forventningene. Omslaget kom i løpet av 1980-årene. Ved inngangen til 1990-årene må innstillingen til klassisk u-hjelp sies å være sterkt kritisk i sosialøkonomiske og andre fagmiljøer. Det er ikke lenger uvanlig å høre spørsmål fra ansvarlig hold om hvorvidt u-hjelp i det hele tatt har vært til gavn for folkemassene i mottagerlandene. Men hos politikerne står troen på at den kjente modell kan brukes, bare man endrer den litt, ennå nokså sterkt.

Sentralisert, forsert utvikling

       Dette medlem vil peke på at det er fullt mulig å få til « økonomisk utvikling » uten at de brede lag av folket får del i utviklingen. Dette har ofte være tilfelle med efterkrigstidens forserte utvikling i u-landene, som har vært kontrollert av staten, og i stor grad finansiert med gaver fra utlandet. For å skape en bredde i den økonomiske utviklingen trengs ikke bare industriell produksjon, men et kjøpekraftig massepublikum. « Ekspressindustrialisering » - opprettelse av utenlandsfinansierte, subsidierte, statseide fabrikker - løser ikke dette problemet.

       En gunstig balanse mellom produktiv evne og kjøpekraft behøver slett ikke å utvikle seg. Det er mulig å reise en produksjon på et høyt teknisk nivå, kontrollert av et fåtall; hvor produksjonen er liten, varene kostbare og til dels går til eksport; hvor omsetningen er lav, fordi lønningene er lave, og storparten av befolkningen forblir et bondeproletariat. Det gir høy eierinntekt, lav gjennomsnittlig levestandard, og hygieniske fremskritt som fører til overbefolkning. Denne situasjonen, som er en karikatur av det teknologiske fremskritt, går nesten alltid sammen med et autoritært styre og en undertrykkelse av den frie meningsytring. Den vil lett komme hvor man vil industrialisere hurtig, eller hvor fysisk arbeid oppfattes som mindreverdig.

       Det var en slik utvikling Vesten unngikk i det forrige århundre. Faren ble innsett tidlig i Japan, som har gjennomført industrialisering på en vellykket måte.

       Brasil og Argentina kan stå som eksempler på land som har utviklet en produksjon av høyprisprodukter for en overklasse, og der produksjonen kontrolleres av et fåtall. I disse landene finner vi lommer av velstående mennesker med høy europeisk levestandard i et hav av fattige med u-landsstandard. Det er som to atskilte verdener i ett og samme land. Landene produserer fly, biler, elektriske husholdningsapparater etc., men kun et fåtall av landets egne har råd til å kjøpe dem. De få med utdannelse får arbeid på ledernivå i industrien; de mange er bønder (kanskje leilendinger), lavt betalte industriarbeidere eller kremmere i den lille skala i den uformelle sektor (det svarte markedet).

       « Å tiltrekke seg industri » er blitt trylleformularet for « utvikling. » Forståelsen for den dynamikk i samfunnsøkonomien som gjør at industri oppstår spontant, er fraværende. Industrianlegg kjøpes og installeres; store tekniske anlegg som demninger, vanningsanlegg eller jernbaner oppføres i statlig regi; men det blir ingen eller liten « utvikling » av det, jf. Irans industrialisering under sjahen.

       Den overdrevne industrialiseringen i afrikanske land i efterkrigstiden har mange fellestrekk med sovjetisk industrialisering, og rammes i stor grad av den samme type kritikk som i dag rettes mot sovjetøkonomien. Jo større prosjektet og maskinene var, jo større var tegnene på industrialisering og dermed prestisjeverdien. De styrende eliter i Afrika var ikke interessert i beskjedne, praktiske, fornuftige prosjekter.

       Resultatet av den forserte utviklingen er statistikk som ser meget imponerende ut: Om vi bruker Verdensbankens tall for industriens andel av bruttoproduktet som mål, er Afrika sør for Sahara mer industrialisert enn Danmark, og Zaire er mer industrialisert enn USA. Ser vi på investeringsraten, er Tysklands investeringsrate lavere enn raten for land som Togo, Nepal, Egypt og Costa Rica

       Men systemet i disse u-landene produserer ikke varer som er efterspurt, og industriproduksjonen går med tap. Den forserte, sentralplanlagte industrialiseringen har vært en kostbar feilsatsing. Industrien produserer ikke velstand; den forbruker ressurser.

       Når det gjelder det tidligere Sovjet, antas det at Russland ville tjene mer på å eksportere råvarene sine ubehandlet enn ved å foredle dem. Russlands brutto nasjonalprodukt ville da kunne omtrent fordobles! Nedgangen innenfor den ressurssvelgende kolossindustrien som er sovjetstatenes arv, er ikke noen økonomisk ulykke; det er økonomisk riktig, fordi man da i det minste stanser tappingen av landets råvare- og energiressurser.

       Enkle og billige forbedringer innen landbruket ga ikke afrikanske politiske ledere den eftertraktede prestisje; i stedet ble i flere land store statseide farmer med dyrt importert utstyr opprettet.

       Forsert utvikling kjennetegnes av at man kopierer ting (f.eks. fabrikker, skoler, sykehus) istedenfor prosesser og grunnregler (rettslige normer, belønningssystemer, menneskelige forhold, disiplinsystem, etc.) Man forsøker å « kjøpe seg utvikling ».

       Dette medlem fastslår at utvikling ikke kan gis. Den må gjøres. Den er en prosess, ikke en ansamling av kapitalvarer.

       Et annet kjennetegn på den type sentralplanlagt utvikling som er skissert, er at man la vekten på produksjon og overså behovet for et fleksibelt distribusjonssystem, med andre ord handel. I de u-land som bygget på en sosialistisk ideologi ble handel ansett som et unødig og fordyrende mellomledd, og i mange tilfeller (f.eks. Tanzania) ble tunge, statlige distribusjonsmonopoler opprettet. Resultatet var dårlig tilpasning til publikums behov samt lave priser til bøndene for de jordbruksvarer de var tvunget til å selge til monopolene. I mange tilfeller ble de offentlige monopolene styrt av partifolk eller diktatorens stammefrender, eller de ble gjenstand for vilkårlige påbud og inngrep fra Regjeringen.

       Den kritiske litteratur om vestlig u-hjelp i efterkrigstiden synes å vise - enkelt sagt - at jo større prosjektene er, og jo større giverorganisasjonene er, og jo mer hjelpen går gjennom politiske kanaler, jo mer galt går det. Skylden for sløsingen må deles av vestlige offisielle hjelpeorganisasjoner som Verdensbanken, FAO (FNs matvareorganisasjon), UNDP (FNs utviklingsprogram) og andre, hvis store, velgasjerte byråkratier sluker mye av hjelpemidlene selv. Som eksempler på håpløse u-hjelpsprosjekter vil dette medlem nevne:

1)	Et fiskeoppdrettsprogram i ørkenlandet Mali, finansiert av USAs offisielle u-hjelpsorgan USAID, produserte fisk til USD 4.000 pr. kilo - landets gjennomsnittsinntekt er USD 400 pr. år.

2)	Et enormt, hypermoderne kornsilokompleks i Egypt ble bygget altfor langt fra elektrisitetsnettet til å kunne lønne seg - anlegget kostet USD 100 mill.

3)	Et massivt sukkerraffineringskompleks i Sudan, finansiert av Verdensbanken viste seg å ligge 1.000 kilometer fra nærmeste havneby, med en nesten veiløs ørken imellom.

Grupper av land i utviklingssammenheng

       Dette medlem vil peke på fire hovedgrupper av u-land med nokså forskjellig utvikling over førtiårsperioden siden 1950:

a)	En gruppe land med gunstige økonomiske utsikter, uten større gjeldsproblemer, som er kredittverdige og har tilgang på offentlig og privat kapital. Dette er særlig asiatiske land.

b)	Halvindustrialiserte land, med et strukturelt grunnlag for vekst og økt handel, som fortsatt har en tung gjeldsbyrde og er avhengige av en positiv politisk utvikling og støtte utenfra for å oppnå vekst. Dette er særlig latinamerikanske land.

c)	Store u-land, som dels på grunn av sin størrelse og dels på grunn av sin økonomiske politikk, har greid å unngå en altfor sterk avhengighet av svingninger i verdensøkonomien, og som har hatt en jevn økonomisk vekst, også i 1980-årene. Dette gjelder særlig India og Kina.

d)	Land med tung gjeldsbyrde, sterkt avhengige av jordbruk og råvareeksport for sin vekst, med dårlige økonomiske utsikter og stor bistandsavhengighet. Dette gjelder særlig land i Afrika syd for Sahara.

       Den førstnevnte gruppen er altså de asiatiske NICs (newly industrialised countries, dvs. nylig-industrialiserte land). De kalles gjerne «tigrene». I fremste rekke ligger Hong Kong, Singapore, Taiwan og Syd-Korea ( «de fire tigre»), fulgt av Thailand, Malaysia og Indonesia. De fremmeligste av disse landene er begynt å nærme seg i-landene i levestandard, og konkurrerer på like fot med dem i mange markeder. Velstandsøkningen er kommet alle lag i samfunnet til gode, inkludert ufaglærte arbeidere.

       I den siste gruppen d) av de ovennevnte er det som kan synes som håpløse tilfeller: Land med lutfattige menneskemasser, brutale diktatorer, en åpenlyst korrupt statsadministrasjon, og en uhyre ujevn fordeling av formue og inntekt. Fra tid til annen rammes de av økologiske sammenbrudd, sykdomsepidemier og hungerkatastrofer. Politisk er de ustabile, og borgerkriger er ingen sjeldenhet. Det økonomiske liv er i tilbakegang; befolkningen har det verre i dag enn for tyve eller tredve år siden.

       Rundt 1960 var det ingen som kunne ha forutsett denne utviklingen, hverken for Afrika eller Asia. Utsiktene for Afrika syntes lyse: Politisk uavhengighet, rike naturressurser, utviklingsoptimisme. Asia viste ingen særlige tegn på å være fremtidens kontinent. Hong Kong og Singapore var travle havnebyer, intet mer.

       Mellom 1965 og 1985 vokste bruttonasjonalproduktet i de fire asiatiske NICs med 434 %, og deres per capita inntekt med 266 %.

       Men for Afrika var veksten i BNP 74 %, og veksten i per capita inntekt var 0.

       Mens Afrikas del av verdenshandelen var 9 % ved frigjøringen, utgjør den i dag bare 3 %. Ifølge Verdensbanken hadde 13 afrikanske land syd for Sahara en inntekt pr. innbygger som er lavere enn da de ble uavhengige. Disse overlever bare på grunn av bistandsmidler utenfra.

Trekk ved økonomisk politikk i afrikanske u-land

       Dette medlem fastslår at følgende trekk finnes i de fleste, men ikke alle u-land sør for Sahara:

       Høy inflasjonsrate, hyppige valutareformer. Kun to av de ti folkerikeste afrikanske landene sør for Sahara hadde i tidsrommet 1980-87 en inflasjonsrate under ti prosent. (I ett av de to, Etiopia, var priskontroll grunnen til det lave inflasjonstallet; her var inflasjonen altså skjult.) I seks av de ti landene var inflasjonen over 20 %. Regulering av priser og omsetningsformer.

-	Høy skatt. Toppskatten er høy og slår inn allerede ved ganske lave inntekter. (Eksempel: I Kenya er toppskatten 65 %; den pålegges inntekt over USD 730, i et land der den gjennomsnittlige årsinntekten er USD 330.)

-	Trang adgang for de mange til økonomisk egenaktivitet, fordi produksjon og handel er kontrollert av staten, som har reservert store deler av næringslivet for seg selv, og fordi økonomisk egenaktivitet er underlagt byråkratisk regulering.

-	Underskuddsbudsjettering: Alle afrikanske regjeringer siden 1960 har konsekvent hatt drøye budsjettunderskudd.

-	Økende avhengighet av økonomisk hjelp utenfra.

       Mer allmennpolitisk preges flesteparten av u-landene i det sydlige Afrika av diktatur eller sviktende demokrati (valgfusk, trusler); av sentralisme, statseie og byråkrati; av korrupsjon og økonomisk vanstyre (de fem rikeste personene i verden er nåværende og tidligere ledere av fattige land i den tredje verden); og av stamme-nepotisme (ved politiske og administrative utnevnelser legges vekt på stammetilhørighet, ikke dyktighet eller demokratisk mandat). I de siste år har demokratiet styrket sin stilling noe i det sydlige Afrika, ikke minst inspirert av demokratiseringen av de tidligere kommunistland i Europa.

Trekk ved økonomisk politikk i «de fire tigre»

-	Lav inflasjon. I tidsrommet 1980-87 var inflasjonen i Hong Kong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea godt under 10 % (Hong Kong høyest med 6,6 %, Singapore lavest med 1,3 %).

-	Fri prissetting; fri omsetning.

-	Lav skatt. Mønsteret er enten lav, bredbasert, nøytral skatt eller mer selektive skattesystemer med lav kapitalbeskatning. Toppskatten er lavere enn for afrikanske land og hugger kun til for de høyeste inntektene.

-	De har ikke mottatt u-hjelp, og ber ikke om det. (Selv om alle fire har en fortid som koloni: Hong Kong er en britisk koloni, Singapore var det, Taiwan og Sør-Korea var i sin tid japanske kolonier).

       Selv om statsmakten i alle fire land griper inn i markedet, er samfunnets økonomi klart grunnet på det private mennesker og selskaper bestemmer. Byråkratiet er begrenset av omfang, og ukorrupt efter regionens målestokk. Det karakteristiske ved den økonomiske politikken i disse landene er at den har vært opplyst, dvs. den har fremskaffet det politiske grunnlaget som trengtes for en vekst som sprang ut av privat foretaksomhet. Makthaverne har stor makt, men de har i stor grad opprettholdt et skille mellom økonomisk og politisk makt; ingen statsgiganter har fått dominere økonomien. Dette mønsteret, ulikt både de gamle i-landene, Afrika, og Latin-Amerika, har vært stabilt i 30 år.

Hva skaper vekst?

       Dette medlem viser til at debatten om mål og midler i u-hjelpsspørsmål ofte er preget av den daglige politikks krav. Få rent sosialøkonomiske analyser av effekten av u-hjelp tar opp grunnspørsmål. Men uten å takle de årsaksforhold som virkelig teller, blir diskusjonen lite interessant. Grunnspørsmålene kan stilles slik:

-	Hvordan er det et land blir rikt?

-	Hvorfor er u-landene ikke rike?

-	Hvorfor ble Vesten rik?

-	Hvorfor er noen fattige land i den tredje verden blitt rikere på kort tid, mens andre er forblitt fattige, eller endog blitt fattigere?

-	Hvilke prosesser skal til for at u-landene skal bli rike?

       De ideologiske ytterpunktene når det gjelder å angi selve årsakene til rikdom og fattigdom kan settes på spissen slik:

Sosialistiske svar

       Årsaken til rikdom er ressurser, dvs. synlige, materielle forbruks- eller produksjonsgoder.

       Årsaken til fattigdom er utbytting, dvs. frihandel - det frie marked fungerer til fordel for de rike og ulempe for de fattige.

       Botemidlet er overføring; man må « ekspropriere utbytterne », dvs. å få de utviklede land til å tilbakeføre midler til u-landene.

Markedsøkonomens svar

       Årsaken til rikdom er den intelligente og energiske utnyttelse av naturens ressurser til menneskelige formål.

       Årsaken til fattigdom er enten fravær av tiltak, eller kvelende politisk tvang eller vanstyre.

       Botemidlet for fattigdom er selvhjelp og egenopplysning, samt reform eller revolusjon for å fjerne tvang eller vanstyre.

Europas vekst

       Dette medlem vil minne om at grunnlaget for Vestens, dvs. Europas, rikdom ble lagt i høymiddelalderen, før kolonitiden, og bestod av jordbruksarbeid, teknologiutvikling og fjernhandel. Utviklingen i tidsrommet fra 800-900 til 1200-1300 er blitt kalt den lille industrielle revolusjon. Viktige forutsetninger for middelalderens økonomiske vekst i Europa var:

-	Regionenes selvstyre, dvs. fravær av en varig europeisk sentralmakt;

-	Et lovverk som utviklet seg raskt og smidig, slik at eiendom, investering og handel ble rimelig trygget;

-	En ineffektiv stat med mange rivaliserende maktsentra.

       Viktige følger av denne utviklingen var oppkomsten av en sterk middelklasse, og senere, en demokratisering av statsmakten.

       Koloniseringen av Amerika, Afrika og deler av Asia var sene følger av en etablert og langtrekkende europeisk handelsvirksomhet. De verste sidene ved koloniseringen hadde sammenheng med det enevelde som rådde i europeiske stater; istedenfor fredelig kolonisering fikk vi vilkårlig erobring av svære landområder i kongenes navn. For eksempel: I 1494 delte Spanias og Portugals konger det ennå helt ukjente Sør-Amerika mellom seg ved en traktat inngått i Europa (Tordesillas-traktaten), hvorved det nåværende Brasil ble portugisisk eneområde, og resten spansk. I løpet av de følgende tiår ble kontinentet koldblodig og brutalt erobret av kongelige armeer. Kongene delte så ut monopoler, privilegier og kaperbrev til begunstigede personer og korporasjoner. Indianerslaveriet ble støttet både av kongemakten og kirken.

       Overalt der kongenes politikk spilte hovedrollen, ble europeiseringen blodig og grusom. Der jordbruk og handel dominerte (Nord-Amerika), ble den i hovedsak gradvis og fredelig.

       Dette medlem vil peke på at den radikale frihandelsbevegelse på 1800-tallet var motstander av handelsprivilegier, krigspolitikk og imperiebygging.

Forutsetninger for utvikling

       Dette medlem mener at det er gunstige rammevilkår (regler og institusjoner) og ikke aktiv sentral planlegging og ledelse som avgjør.

       Den stigende økonomiske produktivitet land trenger for å vokse seg rikt oppnås når slike faktorer som arbeidskraft, land, kapital og råvarer anvendes så effektivt som mulig. Dette krever et økonomisk system som er fleksibelt nok til at disse faktorene allokeres eller omfordeles raskt fra mindre til mere rentable og produktive foretagender. I dette er det individet som er den fremste økonomisk aktør. Et økonomisk system må altså sørge for at de individer som er dyktige til å frembringe varer og tjenester som tilfredsstiller publikums etterspørsel får direkte fortjeneste av sine handlinger.

       En hovedbetingelse for bred og vedvarende økonomisk vekst er altså denne:

-	Nyskapninger, oppfinnelser, investeringer og tiltak må føre til fremgang for opphavsmannen.

       Mer detaljert betyr dette:

-	Privat eie og frie markeder;

-	Et lovverk og et rettsvesen som gir reell sikkerhet for investeringer, og alminnelig politisk forutsigbarhet;

-	Lav byråkratigrad, liten regulering;

-	En kultur som ser med velvilje på økonomisk foretagsomhet.

       Dette medlem vil presisere at det ovenstående er en kort og stikkordmessig beskrivelse av grunnforutsetninger, ikke en komplett ønskeliste over politisk-økonomiske goder. Av alt som kunne være ideelt ønskelig, kommer noe i første rekke og noe i annen eller tredje. Der er dessuten en tidssammenheng mellom utviklingsfaktorer; noe kommer først, og annet kommer etter hvert. (Det ser f.eks. ut som om finansvesen og skolevesen er noe som utvikler seg parallelt med eller som en følge av en vekstprosess, istedenfor å være « igangsettere »). En holdbar utviklingsteori må skille mellom det primære og umiddelbare på den ene siden, og det sekundære og det som ligger frem i tiden på den annen side. Vi kan ikke nå straks få alt vi gjerne ville. Enkle og selvsagte tanker? Javisst. Men kanskje trengs de som motvekt til politiske ønskedrømmer.

       Noen andre faktorer som ofte nevnes i forbindelse med økonomisk vekst:

-

Utdannelsen er kanskje viktigere for spredningen av veksten enn for å starte selve veksten. Men de mest fremgangsrike av de tidligere fattige land i Asia har satset sterkt på utdannelse for massene, og ligger i flere tilfeller over enkelte europeiske land. På et noe fremskredent stadium av økonomisk utvikling er altså utdannelse en vesentlig utviklingsfaktor. « Tigerenes største enkelte komparative fortrinn er deres velutdannede arbeidsstokk. »

-

Lokale kriger kan føre til ødeleggelse av produksjonsanlegg og transportveier, men behøver ikke ha avgjørende innvirkning på vareforsyningen, hvis bare renter og priser får variere fritt. (Libanon i 1970- og 80-årene er et eksempel.) Det stiller seg noe annerledes med kriger som berører et helt kontinent eller store deler av det.

-

Et stabilt pengevesen fremmer investering og handel ved å fjerne usikkerhet, lette regnskapsføring, og senke transaksjonskostnadene. Men et godt pengevesen kan ikke i seg selv skape vekst. Tilsvarende er et godt bankvesen bra men ikke avgjørende: Det paradoksale er at Øst-Asias mest fremgangsrike land har de mest primitive finanssystemene.

-

Demokrati kan indirekte fremme økonomisk vekst, ved at det fremmer de verdiene som er nevnt ovenfor. Men demokrati av en viss type kan også fremme en høy grad av regulering av det økonomiske liv og slik hemme veksten. De viktigste virkningene av demokrati er antagelig at maktskifter kan skje fredelig, og at tendensen til å føre angrepskrig svekkes. Det er en vel dokumentert historisk erfaring at demokratier ikke fører krig seg i mellom. Demokrati fremmer også et solid rettsvesen. Men selv om Asias fire «tigre» har ført en opplyst økonomisk politikk og er relativt frie for korrupsjon har de ikke vært demokratiske, selv om Taiwan endog må karakteriseres som det.

-

Folketallet er ingen sperre for økonomisk vekst. Dessuten er det tvilsomt om det kan påvirkes i noen sterk grad gjennom regjeringstiltak, selv ikke om man tar i bruk politistatmetoder. Høye fødselstall bør nærmest sees som et naturfenomen. Folkerike byer kan være en sterk fordel i utviklingssammenheng, dersom andre faktorer (fri markedsadgang, fri omsetning, etc.) er tilstede.

-	Naturressurser er ikke avgjørende. Der finnes fattige befolkninger som har adgang til rikelig og godt land (Afrika, Amazonas), og der finnes velstående men tett befolkede områder (Taiwan, Hong Kong, Singapore). Der finnes store forskjeller mellom grupper som har adgang til de samme naturressursene.

-	Pengekapital er heller ikke en avgjørende faktor. Kommersielle lån (eventuelt fra utlandet) er tilgjengelige for gode betalere; og lønnsomme prosjekter vil alltid gi nok avkastning til å betjene lån.

       Hva ligger bak økonomisk fremgang? Svaret, som ofte overses eller unnvikes, kan virke opplagt, endog trivielt. Det ligger i folks oppførsel, medregnet regjeringers oppførsel, og hviler på personlige, kulturelle og sosiale faktorer, samt på politiske ordninger. Tilgang på ytre markeder kan være en viktig faktor, men i praksis vil fordelene som stammer fra dette alltid avhenge av disse primære faktorene.

Hva som ikke virker

       Dette medlem finner at følgende virkemidler som har vært prøvet for å avhjelpe fattigdom i u-land, har slått feil:

-	Statseie og statsstyrt omsetning;

-	Pris- og lønnsregulering;

-	Brede omfordelingssystemer.

       Noe eksempel på et land som i utgangspunktet har hatt ett eller flere av disse kjennetegnene, og som har oppnådd betydelig varig økonomisk vekst, finnes ikke. Det u-land som mest konsekvent har fulgt denne vei, Tanzania, har opplevd to tiår med økonomisk tilbakegang, og er i dag avhengig av hjelp av utenfra; 40 % av statsbudsjettet er u-hjelp.

       Kina i 1980-årene kunne se ut som et slikt eksempel. Men den meget betydelige veksten som ganske riktig har funnet sted der i siste tiår, har funnet sted utenfor den statlige sektor, og er sterkest i enkelte provinser som regimet har gjort til spesielle økonomiske soner, med liberale regler for utenlandsk investering, etc. Det gjelder særlig Syd-Kina (provinsene Guangdong og Fujian, som ligger ved kysten, har flere større byer og nærhet til Hong Kong og Taiwan). Det 1980-årenes vekst i Kina viser, er at det er i det friere markedet utenfor den sosialistiske delen av økonomien at veksten skapes.

Utvikling tar tid

       Det må bemerkes at ved en overgang fra sentralisme eller totalitarisme til privateie og marked trenger de nye eller frigjorte institusjoner tid til å « sette seg ». Folk må vinne tiltro til at de nye rammevilkårene vil vare ved i meget lang tid fremover, og de må lære seg de mekanismene som er grunnleggende i en fri økonomi. Vi må ikke tro at bare vi etablerer gunstige rammevilkår, vil næringslivet straks blomstre. Et skadet folk vil være forsiktig med å tro på fremtiden; det viser f.eks. dagens tilstand i de tidligere kommunistiske land.

       Kulturelle forhold - felles vaner og verdier - er et stort og innfløkt element i økonomisk utvikling. Vi kan ikke med visshet si særlig mer her enn at en almen ideologisk fiendtlighet mot produksjon, handel og finans vil være en stor hindring for økonomisk vekst. Men en kultur er et temmelig stødig kompleks av vaner og verdier som ikke kan endres etter politiske ønsker. Vi kan ikke vente at ethvert u-land skal bli en kopi av et vestlig land; hvert folk må kunne søke fremgang på den måte som samstemmer med deres vaner og institusjoner. Kapitalisme kan ha mange ansikter. I størstedelen av Afrika er f.eks. jorden eiet i fellesskap av landsbysamfunnet (men drives av den enkelte familie); den lokale høvding er den viktigste ressursperson og autoritet i lokalsamfunnet; og oppsamlingen og fordelingen av kapital skjer i stor grad innen familien. En jordbrukspolitikk for Afrika må bygge på slike kjensgjerninger; arbeide med dem og ikke mot dem. Fremveksten av mer kompliserte økonomiske former må få ta sin tid.

       Vi må også være klar over at mange u-land har helt andre og ofte meget elementære behov å tilfredsstille enn i-landene i nord. « Våre » oppskrifter kan ikke uten videre brukes.

       Mange mener at forklaringen på den markante forskjellen mellom de asiatiske « tigres » vekst og Afrikas og Latin-Amerikas elendighet må søkes i kulturelle faktorer, særlig i den konfucianske etikk som ligner mye på det Max Weber i 1904 kalte den kalvinistiske arbeidsetikk. Men et slikt syn kan ikke anses som bevist, og det var ingen som på forhånd kunne forutsi at de fire tigrene skulle vokse. Man kan ikke se bort fra betydningen av « importerte institusjoner »: de to asiatiske tigrene som har den høyeste brutto nasjonalprodukt pr. capita er Singapore og Hong Kong, som begge har vært engelsk styrt, og hvis rettsvesen er sterkt influert av engelsk rett. Hvis rettslige institusjoner er så viktige som dette kunne tyde på, må vi også tro at andre land, f.eks. afrikanske, kan bedre sin evne til varig vekst ved å få sine rettslige (og andre) rammebetingelser i orden.

       Til tross for bemerkningene om respekt for eksisterende kulturelle forhold: Dette medlem mener at det er utopi å tro at man kan forkaste markedet som samordningsinstrument for menneskelig samarbeid og likevel høste den ønskede vekst. Heller ikke kan markedet reguleres slik at det gir et utfall som en politisk ledelse har definert på forhånd. Man kan hjelpe det, men ikke styre det.

Hva er suksess?

       Hva skal defineres som suksess mht. økonomisk utvikling i den tredje verden? Dette medlem vil holde seg til det enkle: Det er suksess hvis den lokale befolkning har en følelse av at det går fremover; at de stadig får det litt bedre. Denne målestokken er subjektiv: Bare den lokale befolkning kan dømme om sin situasjon. For dem vil ikke det økonomiske aspektet kunne skilles ut fra deres totale situasjon. Men vi kan presisere vårt kriterium. Nærmere bestemt: Det er suksess hvis den lokale befolkning føler at når den enkelte yder en ekstra innsats, får han ekstra igjen for det. Dette betyr at vi må sikte oss inn mot å etablere regler (lover og praksis) som sikrer den enkelte retten til å nyde fruktene av sin egen virksomhet, heller enn å stille opp visse kvanta av visse goder som politisk ønskelige. Vi må sikte mot kvalitative mål, ikke kvantitative.

       Den individualistiske tilnærming som her er antydet, utelukker ikke kollektive anstrengelser. Tvert imot: den som er fri til å handle på egen hånd, er også fri til å samarbeide. Mange av de problemer som folk i den tredje verden står overfor, f.eks. vannforsyning, utbygging av skoler og sykehus, krever kollektiv handling. Men der er en kvalitetsforskjell mellom det samarbeid som organiseres spontant (dvs. tvangsfritt) og lokalt, og den sentraliserte forsyning av u-hjelps- eller skattefinansierte goder som har vært vanlig.

       Dette medlem mener at kollektivt arbeid på det lokale plan, der lokale midler forvaltes lokalt, istedenfor sentralstyrt kollektivisme, har en annen viktig politisk fordel: Man unngår mye etnisk spenning og konflikt. I en sentralistisk multietnisk stat med store økonomiske overføringer mellom grupper og regioner blir etniske motsetninger skjerpet. Slike overføringer vekker alltid misunnelse, misnøye og anklager om forfordeling og utbytting. Et system som bygger på lokalt selvstyre medfører langt færre overføringer, og demper derved spenningene. Det fremmer sosial fred og politisk stabilitet.

Dynamikken i økonomisk utvikling

       Dette medlem er klar over at ingen oppskrift på økonomisk utvikling er kjent. Men enkelte elementer er kjent.

       Et nøkkelord i utviklingen av handel og industri fra et primitivt utgangspunkt er importerstatning. For å forklare prosessen, la oss se på en forenklet situasjon.

       Vi tar for oss en havneby med omland. I denne regionen finner der sted en produksjon av jordbruksvarer og enkle håndverksvarer med utgangspunkt i regionens egne behov. En beskjeden form for arbeidsdeling oppstår etterhvert, og i byen oppstår et håndverkermiljø. Gjennom byen eksporteres overskuddsproduksjonen av råvarer og tilvirkede varer (til byer i samme land eller andre land). I motsatt retning importeres slike varer som trengs lokalt men som ikke kan produseres der (eller som ikke kan produseres like rasjonelt der). Hvis det blir med dette, har regionen en typisk koloniøkonomi: Råvarer og enkle tilvirkede varer ut; avanserte industriprodukter og andre ferdigvarer inn. Importproduktene er for de rike. Bøndene har ikke råd til fine men dyre landbruksredskaper. Regionen blir stående stille økonomisk.

       Stagnasjonen kan brytes gjennom en prosess som bygger på importerstatning: I håndverksmiljøet finner noen på å begynne med produksjon av en vare som før måtte importeres. Man plukker importproduktene fra hverandre og ser at « dette kunne vi lage selv ». Istedenfor at der importeres sykler, f.eks., begynner en lokal mekanisk bedrift å produsere dem selv. Derved oppstår en lokal industribedrift. Den vil trenge underleveranser; disse vil komme fra andre lokale bedrifter, og nye som vokser opp. Slik øker arbeidsdelingen og den økonomiske aktivitet i byregionen. Byen vokser. Befolkningen får ikke bare flere og billigere varer, men også bedre sysselsettingsmuligheter, dvs. høyere lønn. Byfolkene blir mer kjøpekraftige mht. matvarer etc. fra omlandet.

       Resultatet av denne industrialiseringsprosessen blir antagelig i begynnelsen enkle og grove produkter, men de duger gjerne til lokalt bruk om de er rimelige i pris. Derimot duger de ikke til eksport til de fjerne markeder som forsyner byen med avanserte industriprodukter; der er folk for kresne til å kjøpe slike produkter, selv om prisen er lav. Men produktene kan eksporteres til andre regioner med en lignende primitiv økonomi, som kanskje er kommet mindre langt med sin importerstatning. Hvis disse andre regionene hver for seg er inne i en lignende utvikling, kan vi få en gunstig sirkel: Byregioner på et lavt utviklingstrinn bygger hverandre opp ved gjensidig handel, basert på energisk utvikling av stadig nye eksportprodukter ved importerstatning. Kunnskap og ferdighet i håndverks- og industriproduksjon fordeler seg nedover; fra avanserte industriland, til viderekomne utviklingsland, og videre til mindre viderekomne utviklingsland. Produktene blir bedre og bedre. Til slutt kan enkelte byregioner som har hatt en gunstig industrivekst begynne å konkurrere med sine industrivarer på de kresne markedene i de rike landene. De kan endog « transplantere » (forflytte) hele produksjonsanlegg til et fjernt marked istedenfor å produsere varene og så eksportere dem.

       Det var dette mønsteret vesteuropeiske byregioner fulgte gjennom senmiddelalderen, slik at ferdigheten i avansert vareproduksjon spredte seg fra Bysants til Venezia og videre til nordeuropeiske byer. Ved oppfinnsom importerstatning skapte voksende byer på varierende utviklingstrinn stadig nye produkter for hverandre. Det var også grovt sett denne « plukke fra hverandre og så kopiere »-utviklingen Japan gjennomgikk i etterkrigstiden; senere fulgte Singapore, Taiwan, Hong Kong og Sør-Korea også. Taiwan har endog begynt å innta en lederstilling innen visse industrispesialiteter, særlig innen elektronikk.

       Dette medlem har merket seg to poenger i denne korte beskrivelsen av klassisk industrialisering:

i.	Det er det tette, samvirkende miljøet av små håndverksbedrifter i en by som er selve det teknisk-økonomiske drivhuset i importerstatningsprosessen; landsbygden er relativt passiv.

ii.	Handel mellom en primitiv byregion og en avansert byregion er i det lange løp en blindgate; primitive regioner, kanskje på litt forskjellig utviklingsnivå, trenger hverandre som handelspartnere.

       Denne utviklingsmodellen kan forklare hvorfor sentralt planlagt industrialisering så ofte ender i katastrofe: Det offentlige arbeider, politisk sett, efter en «etterspørsels»-modell; de legger f.eks. industrien på landsbygden, «fordi det er der det trengs utvikling». Den spontane, markedsdrevne industrialiseringsprosessen som er beskrevet, derimot, er «tilbuds »-rettet; den henlegger industrien til byen, fordi det er der kunnskapene og ferdighetene finnes. Ved spontan vekst stiger levestandarden på landsbygden efter hvert som byøkonomien leverer landbrukshjelpemidler og forbruksgoder til overkommelige priser, kjøpekraften stiger i de lokale markeder for landbruksvarer, og finansvesenet utvikles. Etterhvert transplanteres kanskje en del av byens modne industriproduksjon til byens omland. Kilden til velferdsheving på landsbygden ligger i byen.

       Dersom det virkelig er slik økonomisk utvikling finner sted, er det ikke særlig mye velvillige utenforstående kan gjøre for å styrke den.

       I selve sitt vesen må vellykket økonomisk utvikling være åpen mot fremtiden heller enn målorientert, og den må skape seg selv ved praktisk prøving og feiling etter hvert som den skrider frem.

Trekk ved dagens handelspolitikk

-	Som resultat av frivillige multilaterale avtaler forhandlet i GATT-regi er handelen mellom Nord og Syd relativt fri når det gjelder mange viktige handelsvarer, inkludert tekstiler, metaller, industriråvarer og enkelte matråvarer som ikke produseres i Vesten (som kaffe).

-	Råvarer har de laveste tollsatsene; på halvfabrikata og ferdigvarer er satsene høyere.

-

Vestlige land skjermes av sine regjeringer mot import av rimelige jordbruksvarer fra u-landene. «Ifølge Verdensbanken ble nærmere 30 prosent av u-landenes eksport i annen halvdel av 1980-årene rammet av ikke-tollmessige handelsbegrensninger av typen kvoter, «frivillige eksportbegrensninger», helsemessige krav m.v. Dette er mer enn det dobbelte av hva i-landenes eksport møter. » (Nord-Sør-meldingen, 13)

-

Vestlige lands jordbruksproduksjon subsidieres av regjeringene. Dette skaper en for høy jordbruksproduksjon. Overskuddet selges til lave priser på verdensmarkedet, og konkurrerer med u-landenes jordbruksvarer. Slike subsidier er særlig høye i Europa, der EU har sitt eget subsidiesystem ( «den felles landbrukspolitikk»).

-	Eksporten fra u-land domineres fortsatt av råvarer. Eksporten av ferdigvarer er liten; u-landene har også liten egenproduksjon av ferdigvarer.

       Når det gjelder handel, vil dette medlem hevde at Norge opptrer direkte u-landsfiendtlig. De siste ti årene har Tanzania mottatt seks til syv milliarder kroner i norsk u-hjelp. Men Norge importerer årlig bare for et par millioner kroner fra landet som mottar mest norsk bistand.

       Dette medlem vil minne om at alt i mars 1990 søkte U-landsutvalget om å importere varer i 1991 fra Zimbabwe på til sammen 300 tonn. Ifølge Vårt Land (26. april 1991, s. 17) søkte importørene om 200 tonn erter og 100 tonn grønnsakblanding. Man bad i tillegg om lisens for import av « hopped ham », dvs. hermetisk skinke. Landbruksdepartementet brukte et helt år på å besvare søknaden og resultatet ble at det bare ble tillatt å importere 50 tonn erter. Forespørselen om hermetisert skinke ble ikke kommentert i svaret fra Landbruksdepartementet. I stedet ble det ifølge Vårt Land gitt anledning til å importere 200 tonn corned beef fra Botswana - noe importørene ikke hadde søkt om, og som gjelder en vare som allerede er på det norske marked. I Landbruksdepartementets brev hevdes det at Norge i fremtiden kommer til å satse mer på økonomisk importvern til erstatning for dagens kvantitative restriksjoner på importen. Dette innebærer at man vil stenge u-landenes varer ute ved hjelp av minstepriser. Når det gjelder corned beef var således kravet at den ikke må selges i Norge til en pris som er lavere enn 18 pund pr. kartong, dvs. ca 25 kr. pr. kilo. Dumpinganklager og krav om minstepriser er det middel store og rike land griper til overfor små land når de vil beskytte sine egne konkurranseutsatte bedrifter. Det er nettopp dette middel Norge nå anvender mot u-landene og har erklært å ville satse mer på i fremtiden.

-

Mange av u-landene stiller i dag sterkere krav om en friere adgang til verdensmarkedet for jordbruksvarer og andre varer; dvs. de krever at vestlige land, og særlig ordet er «handel, ikke bistand» (trade, not aid). Dette er et omslag fra u-landenes tidligere krav, som gikk ut på en sterkere regulering av verdenshandelen i favør av u-landene.

-	I den offentlige debatt både i i- og u-land legges større vekt på verdien av handel mellom u-land til u-land (Syd-Syd-handel, i motsetning til Nord-Syd-handel), som middel til å heve velstanden i det enkelte u-land.

       Det er et utbredt syn at frihandel virker til fordel for den rikeste handelspartner. «Frihet for de få rike betyr ufrihet for de mange fattige.»

       Dette medlem vil hevde at dersom handelen er fri, og god handelsskikk følges, vil en gitt handel pr. definisjon være til fordel for begge parter; ellers ville den jo ikke ha kommet i stand. Motivet for å gjøre en avtale er for begge partenes vedkommende at de søker fortjeneste, og de velger den handel som etter forholdene gir høyest fortjeneste. Der ligger altså ikke noe urettferdig i den enkelte handel. Om vi søker efter urettferdighet, må vi søke i mer almene bakenforliggende forhold som fører til at den ene partner har et dårligere sett alternativer enn den andre. Men dette er forhold som ikke forverres av at han på fritt grunnlag engasjerer seg i en handel; tvert imot, handelen vil styrke hans stilling som økonomisk aktør. Derfor kan de bakenforliggende forhold ikke rettes på ved en aktiv offentlig styring av utvekslingen av varer og tjenester. De må bøtes på ved andre og mer egnede virkemidler.

       Det er et ofte hevdet syn at « frihandel er overlegen til å skape vekst; problemet er at den ikke har en tilfredsstillende måte å fordele velstanden på. »

       Men statistikk viser at det er de land som gjennom produksjon og handel har oppnådd høy vekst som har minst ulikhet mellom rike og fattige. Inntektsforskjellene i « de fire tigere » er langt mindre enn i de andre asiatiske land. Høy inntekt per capita går mao. sammen med små inntektsforskjeller. En enklere måte å si det på er at økonomisk vekst skaper en stor middelklasse, eller omvendt.

Forholdet til utenlandske selskaper og investorer

       Like efter at de ble uavhengige, var tidligere koloniland ofte mistenksomme overfor multinasjonale selskaper og utenlandske investorer. Utenlandske firmaers aktivitet i u-land ble ofte sett på som en tilslørt form for nykolonialisme. Dette satte sitt preg på mange u-lands økonomiske politikk. Gjennom 1960-, 70- og mye av 80-årene ble utenlandske investeringer i stor grad avvist som middel til økonomisk utvikling.

       Denne trenden har nå langt på vei snudd seg. Den økte gjeldsbyrden i u-landene, det presserende behovet for kapitaltilførsel, kravene fra institusjoner som Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdensbanken om omlegging av den økonomiske politikken - alt dette har ført til at u-landene ser med nye øyne på utenlandske selskaper og investorer.

       Men interessen hos selskaper i i-landene for investering i de fattigste u-landene er lunken. Det meste av investeringene skjer i i-landene, samt i en håndfull av de mest avanserte u-landene. « Man kan nesten si at jo større behov et land har for internasjonale investeringer, desto mindre får det. »

       Det er gammelt nytt at investeringer går dit mulighetene for avkastning er størst. Men det betyr at investeringsmidler fra i-landene ikke er det sterke middelet til utvikling i u-land som mange har trodd.

       Dette henger sammen med at den billige arbeidskraften u-landene kan tilby, spiller stadig mindre rolle ved produksjon som tar sikte på eksport til kresne markeder i i-landene, når produktene ikke samtidig kan konkurrere på kvalitet, design etc. Det lave utdannelsesnivået og fraværet av vitale bysentre med et sammensatt miljø av små og mellomstore bedrifter er en klamp om foten på de fleste u-land i konkurransen om utenlandske investeringer.

       Disse forholdene tyder på at veien fremover for mange u-land i stor grad er å handle med hverandre og investere hos hverandre, og bruke denne prosessen til å « løfte seg opp etter håret ». Som påpekt ovenfor er handel mellom land på lavt utviklingsnivå og land på et langt høyere nivå noe av en blindvei. Og investeringer avhenger av varestrømmene. Først når u-land gjennom en naturlig utviklingsprosess (som tidligere beskrevet) er kommet opp på et nivå der de kan hevde seg mot i-land, NICs eller halvindustrialisert land, vil utenlandske investeringer begynne å ta seg betydelig opp. Under et fritt markedsregime « får » man ikke utenlandsk investering fordi man « trenger » det, men fordi, og dersom, man kan nyttiggjøre seg dem på markedets betingelser.

       Det er likevel politiske tiltak et u-land kan gjennomføre for å øke sannsynligheten for at utenlandske selskaper skal ønske å investere i landet. Dette medlem vil minne om de enkle og velkjente reglene: Sikte mot politisk stabilitet, garantere privat eie, sikre lov og rett, fjerne regulering og byråkrati - med andre ord, føre en økonomisk politikk som respekterer og sikrer den spontane økonomiske utvikling som landet gir muligheter for. Det garanterer ikke øyeblikkelig investering, men det fjerner de kunstige sperrene som gjør den umulig.

Liten nytteeffekt

       Dette medlem har merket seg at vi med våre ca 1 % bidrag av bruttonasjonalprodukt er den relativt største bidragsyter til u-landene, men at vi sjelden får vite noe om resultatene. Har den hatt den hovedeffekt man tok sikte på; å gi disse landene et puff, slik at der kom i gang en økonomisk utvikling som så fortsatte for egen maskin og løftet u-landenes befolkning opp av fattigdommen?

       Vitenskapelige vurderinger foretatt av sosialøkonomer er omhegnet med forbehold og nyanseringer, og gir sjelden noe klart eller entydig svar på det første spørsmålet. Angående det andre, er det vel i dag få om noen som ville våge å hevde at målet er nådd. Enkelte mener vel riktignok at det kan nås om vi bare driver på. Men håpet og troen som mange hadde i de første tre tiår etter annen verdenskrig er sterkt underminert.

       Dette medlem tar utgangspunkt i den målsetting som Stortinget selv har stilt opp for u-hjelpen, nemlig « å bidra til varige forbedringer av økonomien, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene ». Videre understrekes følgende: « Utviklingshjelpen skal brukes slik at den gir størst mulig utviklingseffekt for de fattigste befolkningslag. Den skal fortrinnsvis gå til de fattigste utviklingsland, og utformes slik at den skaper minst mulig avhengighet av fortsatt bistand. De ressurser som stilles til disposisjon for utviklingshjelp, må brukes så effektivt som mulig for å nå dette mål. » (St.meld. nr. 36 (1984-1985), St.meld. nr. 34 (1986-1987) og Innst.S.nr.186 (1986-1987)).

       Dette medlem konstaterer at Norge gir u-hjelp for at fattige mennesker i fattige land skal få det bedre, først og fremst økonomisk. Disse forbedringer skal være varige og skape minst mulig avhengighet av fortsatt bistand. Det må innebære at u-hjelpen er ment å være midlertidig, dvs. at den skal hjelpe u-landene over en økonomisk kneik. Skal u-hjelpen fylle en slik oppgave, må den øke u-landenes produktive evne. I dette perspektiv er ren nødhjelp og katastrofehjelp ikke u-hjelp. Av dette følger også at dersom den økonomiske politikk eller andre forhold i et fattig land fører til at avkastningen av bistandsmidler blir svært lav, bør landet miste støtten. Det Stortinget først og fremst burde interessere seg for i en budsjettdebatt om norsk u-hjelp er derfor hvilken effekt u-hjelpen har i mottagerlandene. Skal vi finne ut noe om virkningen, er det langt fra tilstrekkelig å studere virkningen av det enkelte prosjekt i u-landene som er finansiert ved hjelp av u-hjelpsmidler. Man må se på u-hjelpens innvirkning på mottakerlandets totale økonomi, f.eks. som følge av innvirkning på landets økonomiske politikk og prioriteringer på statsbudsjettet.

       Dette medlem fastslår at de studier som hittil er gjennomført stort sett konkluderer med at det ikke er mulig å påvise noen positiv sammenheng mellom u-hjelp og økonomisk vekst i u-land. Selv om u-hjelpsmidler er øremerket for et prosjekt med høy forventet samfunnsmessig avkastning, er det slett ikke sikkert at pengene vil bli brukt til nettopp dette prosjektet. Det er tvert imot sannsynlig at dette lønnsomme prosjektet ville ha blitt gjennomført selv uten u-hjelpsstøtte, og at u-hjelpen i virkeligheten blir benyttet til å sette ut i livet et lavere prioritert og langt tvilsommere prosjekt. I virkeligheten har giverlandet minimal innflytelse på hvordan u-hjelpsmidlene blir brukt i u-landene. Gjennom omdisponeringer på u-landenes statsbudsjetter kan u-hjelpsmidler som er øremerket for visse gode prosjekter bli anvendt til nær sagt alt mulig fra marginale og tvilsomme investeringer til å holde i gang statlige underskuddsbedrifter, eller større militærutgifter, lavere skatter og økede subsidier. Hovedinntrykket av den forskning som har foregått på disse områder er at u-hjelpen på grunn av omdisponeringer på u-landenes offentlige budsjetter først og fremst fører til økt forbruk i den offentlige og private sektor, og at den i langt mindre grad fører til økt investeringsnivå som kan sikre økonomisk utvikling.

       Dette medlem legger vekt på at giverland og mottagerlandets myndigheter ofte ikke har sammenfallende interesser. Myndighetene i u-land er dessverre ofte opptatt av egen berikelse eller av å ivareta sterke pressgruppers interesser. Dette går ut over en langsiktig politikk for å sikre økonomisk vekst og mindre fattigdom. På denne måten kan u-hjelp føre til at langsiktige reformer blir utsatt fordi man har fått råd til en slik utsettelse. Enda mer alvorlig er det at u-landenes myndigheter kan regne med å få eftergitt gjelden dersom de innretter seg slik at de ikke er i stand til å betale den. På samme måte kan myndighetene i u-landene regne med å få høste fremtidig u-hjelp dersom de ordner seg slik at de blir avhengig av bistand også i fremtiden. På denne måten kan u-hjelp, som er ment å være midlertidig, sette i verk interne prosesser i u-landene som bidrar til å øke behovet for u-hjelp i fremtiden.

       Dette medlem fastslår at u-hjelpsmidler i stor grad blir brukt til å øke efterspørselen i u-landenes skjermede næringer. Denne økede efterspørselen har en tendens til å føre til at de skjermede næringer trekker til seg ressurser som ellers ville ha blitt benyttet i eksportorienterte næringer, slik at disse blir mindre konkurransedyktige. Men for at et fattig u-land skal bli i stand til å nedbetale sin utenlandsgjeld og bli uavhengig av fremtidig bistand, må det ha en konkurransedyktig eksportsektor. U-hjelp kan vanskeliggjøre oppbyggingen av en slik sektor, og føre til at u-hjelp som i utgangspunktet er ment å være midlertidig, møter et konstant behov. U-hjelpen nødvendiggjør et stort administrativt mottagerapparat i u-landene. Dette apparat benyttes også til å pleie forbindelsen med giverlandene. Det dreier seg her om høyt utdannet arbeidskraft, gjerne med utdannelse i utlandet og som snakker giverlandets sprog og kjenner dets kultur. Omfanget av dette problemet illustreres best ved å vise til at det i et land som Zambia i 1980 opererte 69 forskjellige giverorganisasjoner som til sammen finansierte 614 ulike prosjekter. Ofte var det også rivalisering på giversiden.

       Dette medlem fastslår at Tanzania de siste 10 årene har mottatt syv milliarder kroner i norsk u-hjelp. Til tross for dette har det ikke vært mulig i løpet av 30 år med norsk bistand å skape økonomisk aktivitet som kan gi landet nye inntekter. Den aktivitet Norge har bidratt til har i liten grad ført til verdiskaping som har vært økonomisk bærekraftig. Det er knapt skapt arbeidsplasser som har gitt eksportinntekter.

       I løpet av de 30 år Tanzania har mottatt norsk u-hjelp er avkastningen av jordbruket sunket med 27 %. I Zambia er den sunket med 16 %.

	Nedgang i	Økning i
	BNP	utenl.gjeld
Kenya	40 %	106 %
Mosambik	44 %	59 %
Tanzania	69 %	158 %
Zambia	41 %	108 %
Zimbabwe	30 %	430 %

       En indikasjon på hvor vanskelig u-hjelp er finner vi i Syd-Italia. Både fra EU og Italia har det i mange år gått store pengestrømmer til området. Likevel er Syd-Italia like tilbakestående som før. Noe av det samme kan vi se i Finnmark hvor store overføringer har forhindret markedstilpasset omstrukturering. Når det er så vanskelig å drive utviklingsledd innenfor EU og innenfor nasjonale grenser, er det lett å forstå at problemene er enda større i det fjernkulturelle Afrika, og at de negative resultatene nærmest har vært gitt på forhånd.

U-landene har høye militærutgifter

       Dette medlem fastslår at u-land som Norge gir hundrevis av millioner kroner til har militærutgifter på høyde med Norge. Eksempelvis brukte Tanzania og Zimbabwe i 1989 henholdsvis 5,2 % og 7,9 % av BNP til militærutgifter mens Norge brukt 3,2 %. De tre ovennevnte land brukte henholdsvis 4,8 %, 12,2 % og 14,2 % til helse og utdannelse.

       Dette medlem anser det som sikkert at u-hjelpen har frigjort midler til militære formål i u-landene.

De fattigste hjelpes ikke

       Dette medlem finner det lite sannsynlig at u-hjelpen kommer de fattigste i u-landene til gode, og viser til at den eksisterende inntektsfordeling i et land er et resultat av lokal tradisjon og maktrelasjoner. Det forutsettes f.eks. at et u-hjelpsprosjekt tar sikte på å øke inntektene hos fattige leilendinger i et u-land, f.eks. ved å forsyne dem med kunstgjødsel, trekkdyr eller kunnskaper om bedre dyrkningsmetoder. Det er slett ikke opplagt at dette vil bedre leilendingenes økonomiske situasjon. Det er minst like sannsynlig at eventuell produksjonsøkning vil tilfalle jordeierne på grunn av de eksisterende maktrelasjoner. Meget tyder på at det ikke er mulig å redusere fattigdom ved bevisst valg av u-hjelpsprosjekter med tilsynelatende god fordelingsprofil. Fordelingspolitikken i mange u-land har vært preget av at viktige pressgrupper i urbane strøk gjennom å presse opp sine lønninger, og ved hjelp av nedregulerte matvarepriser og subsidierte offentlige tjenester har bedret sin stilling på bekostning av landsbybefolkningen, som fra før av har hatt den laveste levestandard. Lave matvarepriser fører i neste omgang til mindre produksjon og mer svartebørs. Tidligere direktør i NORAD, Borger Lenth, uttalte i Aftenposten 4. april 1990: « Slik bistandsmidlene forvaltes i dag, er det en myte at hoveddelen går til de fattigste blant de fattige ». Det bør mane til politisk ettertanke i et land som Norge, som jo i utgangspunktet har en fattigdomsorientert bistand. I tillegg kommer at de norske fattigdomsorienterte prosjektene ofte har vært av en slik karakter, f.eks. når det gjelder helse og utdannelse, at myndighetene i mottagerlandene etter hvert har fått store faste utgifter til drift og vedlikehold.

       En statistikk over den samlede u-hjelpens andel av BNP i mottagerlandene i 1987-88 viser at den i Mosambik utgjorde 31,1 %, i Tanzania 16,2 %, i Zambia 22,8 % og i Kenya 9,4 %. Dette dreier seg om norske hovedsamarbeidsland og utviklingen synes ikke å gå i retning av at disse landene er blitt mindre avhengig av norsk u-hjelp, tvert imot. I enkelte land i Afrika utgjør faktisk eksportinntektene bare sjettedelen av u-hjelpen. Men slike undersøkelser gjør overhodet intet inntrykk på norske u-hjelpsentusiaster. Dersom de ser at et u-land har økonomisk fremgang, sier de at dette er et bevis på at u-hjelpen virker godt, og at vi må yte mer u-hjelp. Dersom utviklingen er dårlig, tar de det som et bevis på at det er behov for enda mer u-hjelp. Alt peker i en retning der i gården, uansett forskningsresultater.

Profesjonsinteressene

       Dette medlem viser til at u-hjelp både nasjonalt og internasjonalt er blitt en egen profesjon hvor administratorene utgjør en egen pressgruppe. La oss ta et eksempel fra FN. Her fordeles u-hjelpspersonalet etter et kvotesystem. Man sender derfor gjerne en inder til Sierra Leone hvor han får 10 ganger den lønnen han ville fått i India. En FN-representant fra Sierra Leone kan på den annen side bli sendt til India og få 10 ganger så høy lønn som han ville ha fått i Sierra Leone. Begge blir sendt til land de ikke kjenner, og hvor de helt sikkert vil gjøre mindre nytte for seg enn om de hadde blitt hjemme. De blir som rotløse blomster og ethvert engasjement visner hen. FN har siden midten av 60-årene finansiert 193.000 eksperter fra 164 land for å arbeide i 170 land. Verdensbanken kan se tilbake på noe lignende. De 18 medlemslandene i OECD har sendt ut 80.000 eksperter, lærere og « frivillige » hvert år som et ledd i deres hjelpeprogrammer. Til enhver tid befinner det seg omkring 150.000 eksterne rådgivere, konsulenter o.l. i u-landene. Utgiftene ved å holde eksperter i u-land er eventyrlige. Minimumskostnadene for en FN-ekspert beløper seg til 100.000 dollar pr. år. Det vil si at de samlede utgifter for de 150.000 u-landsarbeidere som til enhver tid arbeider i u-landene er ca 15 mrd. dollar eller ca 35 % av alle bistandsbudsjetter. Sannsynligvis er beløpet enda høyere. (Opplysningene om omkostningene er hentet fra Graham Hancocs bok « Lords of Poverty » Macmillian, London 1989 s. 114 flg.)

       Dette medlem finner det naturlig at også den norske u-hjelpen er preget av miljøets egne særinteresser i form av høy skattefri inntekt i eksotiske omgivelser og hjemmebyråkratiets naturlige trang til å beskytte seg mot kritikk. Når eksterne konsulenter blir satt til å vurdere sider ved norsk utviklingshjelp, er de nok pinlig klar over at åpen kritikk av NORADs disposisjoner neppe vil bli nådig opptatt, og at slik kritikk kan føre til at de senere ikke vil få evalueringsoppdrag fra den samme rundhåndede oppdragsgiver. For øvrig er det jo først og fremst NORAD som sitter inne med informasjon om u-hjelpen og kan sile det som passer å slippe ut.

       Et forskningsprosjekt ved universitetet i Trondheim under NORAD-programmet « Teknologioverføring fra i-land til u-land » har bl.a. sammenfatningsvis anbefalt følgende:

       Planleggingen av et prosjekt for teknologioverføring må ha et bredt samfunnsmessig perspektiv. Oppskriften på fiskeri-u-hjelp må springe ut av konkrete analyser av hele kjeden, fra fartøyet, mottaket og foredlingen og helt frem via markedsføring og distribusjon til forbruker.

       Det er jo nettopp denne type planlegging man aldri har maktet i norsk fiskerinæring og som har gått med årvisse underskudd. Nå skal altså NORAD drive slik fiskeriplanlegging i fjerne land.

       Dette medlem understreker at det slett ikke er risikofritt å sende norsk personell til u-land. Statistikk fra november 1995 viser at hele 57 nordmenn hittil er blitt HIV-smittet i afrikanske land, de aller fleste under langtidsopphold. Helsetilsynet har bedt om et møte med NORAD for å drøfte HIV-smitte blant bistandsarbeidere, jf. Aftenposten 24. desember 1995.

Svakheter ved dagens u-hjelpsideologi

       Dette medlem mener at dagens u-hjelpsideologi (eller kanskje vi burde si gårsdagens) lider av en serie alvorlige mangler:

1.	Mangelen på en troverdig utviklingsteori - en forklaring på hvordan en gruppe (lokalsamfunn, region, stat) hever seg opp på et høyere materielt nivå.

2.	Troen på hjelp utenfra. Ingen hjalp i-landene; hvorfor må i-landene hjelpe u-landene? (U-landene har hatt tid på seg til å bøte eventuelle tap påført av tidligere kolonimakter - det må være måte på hvor mye det argumentet skal bære).

3.	Mistenkeliggjørelsen av privat foretaksomhet og det frie marked, særlig handelsvirksomhet.

4.	Likhetsutopi; troen på at alle land kan og bør ha den samme levestandard til enhver tid, og at alt annet enn likhet er en etisk skandale.

5.	Troen på staten som et nøytralt og effektivt redskap til virkeliggjørelsen av menneskelige mål.

6.	Nær beslektet med likhetstanken og statstroen er den politiske sentralisme, som fremmer byråkrati og maktmisbruk, samt toleransen overfor politisk tvang og vanstyre.

Kritikk av forsert utvikling

       Dette medlem finner at hovedkritikken mot den form den økonomiske utvikling har tatt i mange u-land, og som klassisk u-hjelp har støttet, er ganske parallell til kritikken mot sosialistisk utviklingsteori i sin alminnelighet:

i)	En sentralisert og byråkratisk beslutningsprosess som skusler bort kunnskap og andre ressurser;

ii)	Høyt offentlig forbruk som fortrenger privat forbruk, samtidig som det offentlige tiltak svekker privat tiltak, og derved fremmer hjelpeløshet;

iii) En politisk dynamikk som gjør at kamp om makt, prestisje og personlig vinning, ikke saklige hensyn, dominerer beslutningene;

iv)	Offentlig styring av penger og ressurser skaper et ustyrlig byråkrati.

       Hovedvirkningen av sentralisert, forsert utvikling av den typen som er beskrevet er:

-	Makt og penger overføres, ikke fra de rike til de fattige, men fra den enkelte til staten; det vil oftest si fra de mange og fattige til de få og rike.

U-hjelpskritikken; en oppsummering

       Den kritikk som er fremkommet mot tradisjonell vestlig offisiell u-hjelp, vil dette medlem oppsummere i følgende hovedpunkter:

-	Den bidrar til ulønnsomme prosjekter og således til tappingen av mottagerlandets ressurser.

-	Den stimulerer høyt offentlig forbruk i mottagerlandet på bekostning av et sårt tiltrengt privatforbruk.

-	Den hjelper regjeringer til å videreføre den politikken som skapte fattigdommen til å begynne med.

-	Nødhjelp i form av matvarer ødelegger markedet for lokalt produsert mat.

       Om vi tolker «u-hjelp» i en videre forstand, som i-landenes totale politikk overfor u-landene mht. deres økonomiske utvikling, må vi også ta med det følgende:

-	I-landenes overskuddsproduksjon av matvarer, som skyldes offentlig subsidiepolitikk, selges til kunstig lav pris på verdensmarkedet og svekker u-landenes grunnlag for eksport av matvarer.

-	I-landene hindrer u-landenes adgang til markedene i i-landene.

-	Avvikle støtten til regjeringer som fører en politikk som hemmer økonomisk vekst, og gi den til andre isteden. Det er nytteløst å vente at en regjering som vanstyrer sitt land skal snu inn på nye veier.

-	Legg større vekt på bilateral hjelp og mindre på multilateral; det sparer byråkrati og gir større handlefrihet for giveren.

-	Gi u-hjelp som gaver, ikke som billige lån. Det siste skaper bare en skadelig illusjon.

-	Gi nødhjelp fortrinnsvis som pengegaver som brukes til å kjøpe opp matvarer lokalt, og slik stimulerer det lokale næringsliv.

-	Kanalisere offisiell u-hjelp gjennom giverlandets private eller lokale institusjoner som kan overføre den direkte til mottagerlandets lokalbefolkning. Stans bistanden til mottagerland som nekter å gå med på dette. Krev samme betingelser for privat u-hjelp.

-	Bygg på eksisterende sosiale former og lokalt initiativ. Ta små, billige skritt som letter den økonomiske virksomheten som alt finnes. Private hjelpeorganisasjoner har skjønt dette allerede; det er statlig u-hjelp som henger igjen i gamle mønstre.

-	Krev privatisering av statsbedrifter, særlig innen landbruket.

-	Bidra til WTOs arbeid for å senke i-landenes tollmurer og andre handelshindringer for u-landenes eksport av jordbruksprodukter, halvfabrikata og ferdigvarer.

       Dette medlem mener at økonomisk vekst i u-land forutsetter følgende:

-	En innenlands økonomisk politikk som bygger på i) privat eie av land, industrianlegg etc., og ii) fri omsetning av varer og tjenester. Disse rettighetene må være lovfestet og effektivt håndhevet.

-	Et balansert statsbudsjett og en rimelig stabil pengeverdi.

-	En utenriks økonomisk politikk som bygger på fri import og eksport av varer, tjenester og kapital i privat regi.

-	Politiske forutsetninger er: i) adgang for folket til å fjerne en uønsket regjering, dvs. flerpartisystem og frie valg, og ii) maktdeling, med uavhengighet for rettsvesenet.

Norsk u-hjelp

       Dette medlem fastslår at den norske argumentasjon for u-hjelp har vært så enkel at selv et barn forstår den. Den er som følger:

       Norge er et av de rikeste land i verden. Mange andre land er meget fattige, og deler av befolkningen lever under sultegrensen. Derfor er det en soleklar plikt, både ut fra en kristen og humanetisk moral, at vi gir penger til u-landene. Målestokken for hvordan vi lever opp til vårt moralske ansvar er hvor stor prosentandel av vårt bruttonasjonalprodukt vi gir i u-hjelp. Det er på dette enkle prosentplan den moralske konkurransen mellom partiene i Stortinget har stått. Det er blitt satt likhetstegn mellom promiller og moral. U-hjelpsentusiastenes største bekymring har vært at ikke alle bevilgede penger alltid er blitt brukt i løpet av budsjettåret. Slikt underforbruk er blitt sett på som et bevis på at NORAD ikke har skjøttet de oppgaver organisasjonen er pålagt. NORADs dyktighet er stort sett blitt vurdert på bakgrunn av hvor mange penger de har klart å bruke i løpet av et år. Hvordan disse penger er blitt brukt og med hvilket resultat er blitt ansett som mindre interessant.

-

Norsk bistand fra i-land til u-land slik den har vært drevet i efterkrigstiden har ikke ført til den ventede vekst. Som løsning på fattigdomsproblemet er den irrelevant. Den har av og til gjort vondt verre ved å finansiere vanstyre og fremme økonomisk hjelpeløshet. De fattige land som raskest har hevet seg til større velstand i efterkrigstiden, er land som ikke har mottatt u-hjelp.

-	Alene økonomisk vekst kan heve u-land opp fra fattigdom. Veksten må de skape selv. Til det kreves visse politiske regler og institusjoner.

-	Offisiell u-hjelp bør primært avvikles. Subsidiært bør den omlegges og innskrenkes. Den bør ikke gå til land med en statsdominert økonomi.

-	Der vil fremdeles være rom for internasjonal nødhjelp ved alvorlige kriser for å begrense massenes nød. Efter hvert som en friere økonomi råder bot på fattigdomsproblemet, vil dette behovet avta.

       Hinderet for en rasjonell norsk holdning og politikk overfor u-landene er i) psykologisk og ii) politisk.

i)	To generasjoners idealisme er investert i den nåværende u-hjelpspolitikk. Dette var det de trodde på; det som skulle skape en verden fri fra fattigdom og nød. Denne troen er så sterk at den faktiske erfaring har vanskelig for å trenge igjennom.

ii)

Der har oppstått et svært politisk-byråkratisk apparat, både i de enkelte i-land, i internasjonale organer som FN, og i de enkelte u-land, for å kanalisere og administrere u-hjelpen, samt å utrede og planlegge den. Dette apparatet har tiltrukket seg folk som er ideologisk tiltrukket av eller økonomisk avhengig av fortsatt u-hjelp (eller begge deler). Dette offentlige apparatet produserer en stadig strøm av partsinnlegg for seg selv, som gjør seg sterkt gjeldende i den offentlige debatt.

       Dette medlem konstaterer at slik den norske utviklingshjelp nå drives er den på sikt mer til skade for mottakerlandenes befolkning på lang sikt enn til gode. Den tradisjonelle u-hjelp bør derfor avvikles og erstattes av en annen politikk basert på « trade - not aid », samt aktiv deltakelse i det internasjonale samfunn for en annen holdning overfor u-landene.

       Dette medlem vil sammenfatte sine synspunkter ved å fremme følgende primære og subsidiære forslag:

« I.

       Statlig, tvungen U-hjelp, bortsett fra ren katastrofe og nødhjelp, avskaffes gradvis slik at den er avsluttet innen utgangen av 1998.

II.

       Stortinget ber Regjeringen forandre norsk u-hjelps politikk basert på følgende prinsipper:

a.	Aktivt arbeid for å bidra til WTOs arbeid for å senke i-landenes tollmurer og andre handelshindringer for u-landenes eksport av jordbruksprodukter, halvfabrikata og ferdigvarer, slik at u-landene sikres adgang til i-landenes markeder.

b.	Avvikle økonomisk og politisk støtte til regjeringer som fører en politikk som hemmer økonomisk vekst og gi den til andre isteden, da det er nytteløst å vente at en regjering som vanstyrer sitt land skal snu inn på nye positive veier.

c.	Basere hovedtyngden av bistand til bilateral hjelp og sterkt redusere den multilaterale, da det reduserer det oppsvulmede bistandsbyråkratiet (Lords of Poverty) og gir større handlefrihet og kontroll for giveren.

d.	Den u-hjelp som gis bør gis som gaver og ikke som billige lån, da det siste bare skaper skadelige illusjoner om tilbakebetaling hos både mottager og giver.

e.	Den u-hjelp som gis bør gis som pengegaver som øremerkes til å kjøpe matvarer og andre nødvendighetsvarer lokalt og slik stimulere det lokale næringsliv og utvikling av en fornuftig markedsøkonomisk produksjon og distribusjon.

f.	Offisiell u-hjelp kanaliseres gjennom giverlandets private og lokale institusjoner som kan overføre den direkte til mottakerlandenes lokalbefolkning, samt avvikle bistanden til de land som nekter å gå med på dette.

g.	Bistanden må bygge på eksisterende sosiale former og lokalt initiativ ved å ta små, billige skritt med enkelt teknisk utstyr som letter eller bedrer den økonomiske virksomheten som alt finnes.

h.	Bistand må ha som en betingelse at mottakerlandet gjennomfører privatisering av statsbedrifter, særlig innen matvareproduksjon og -foredling.

i.	Mottagerland for bistand må avkreves:

-	En økonomisk politikk som bygger på privat eie av land, industrianlegg. etc., samt fri omsetning av varer og tjenester og disse rettigheter må være lovfestet og effektivt håndhevet.

-	Et balansert statsbudsjett og rimelig stabil pengeverdi.

-	En utenriksøkonomisk politikk som bygger på fri import og eksport av varer, tjenester og kapital i privat regi.

-	Et politisk system som sikrer adgang for folket til å fjerne en uønsket regjering, dvs. demokratisk flerpartisystem og frie valg, samt maktdeling med reell uavhengighet for rettsvesenet. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om å sette klare fattigdomsorienterte mål for den bilaterale bistanden. Minst 80 % av bistanden skal gå til lavinntektsland og ca 55 % av bistanden skal gå til MUL-land.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen om å påse at formål knyttet til globale miljøtiltak, militære fredsbevarende operasjoner, dekning av erstatningsutbetalinger ved garantitap og gjeldslette knyttet til eksportkredittprosjekter, samt dekning av opphold i Norge for flyktninger og asylsøkere, dekkes over andre budsjett enn bistandsbudsjettet.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen om å overføre ordningen med blandede kreditter til handelsministerens budsjett slik at ordningen ikke lenger belastes programområde 03 utviklingshjelp.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen om å trappe opp midlene til opplysningsarbeid til 1,5 % av bistandsbudsjettet over en tiårs periode.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for at Bretton Woods institusjonenes rolle i det bistandsfaglige arbeidet begrenses og at disse organisasjonene, samt WTO og GEF, gjøres mer ansvarlig overfor FN for sin politikk.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at FN gis en koordinerende rolle når det gjelder faglig bistand og at koordineringen mellom FN og Verdensbanken på landnivå bedres.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for at det ikke lenger stilles som et absolutt krav at et land skal ha avtale med IMF før Verdensbanken gir gjeldslette eller innvilger nye lån.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for at prosessen rundt inngåelse av avtaler om strukturtilpasningsprogram med Verdensbanken og det enkelte land gjøres mer åpen og i større grad bygges på reelt samarbeid enn i dag.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen om arbeide for at den multilaterale bistanden trappes opp på en slik måte at fordelingen mellom bilateral og multilateral bistand blir jevnere enn i dag. I første omgang må multilateral bistand trappes opp til en tredjedel av den totale bistanden. Omfanget av multi-bi bistand skal ikke økes utover dagens nivå.

Forslag fra Høyre:

Forslag 10

       Norge skal ikke gi stat-til-stat bistand til land i Mellom-Amerika. Det opprettes heller ikke noen regionalbevilgning for denne regionen.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 11

I.

       Statlig, tvungen U-hjelp, bortsett fra ren katastrofe og nødhjelp, avskaffes gradvis slik at den er avsluttet innen utgangen av 1998.

Forslag 12

II.

       Stortinget ber Regjeringen forandre norsk u-hjelps politikk basert på følgende prinsipper:

a.	Aktivt arbeid for å bidra til WTOs arbeid for å senke i-landenes tollmurer og andre handelshindringer for u-landenes eksport av jordbruksprodukter, halvfabrikata og ferdigvarer, slik at u-landene sikres adgang til i-landenes markeder.

b.	Avvikle økonomisk og politisk støtte til regjeringer som fører en politikk som hemmer økonomisk vekst og gi den til andre isteden, da det er nytteløst å vente at en regjering som vanstyrer sitt land skal snu inn på nye positive veier.

c.	Basere hovedtyngden av bistand til bilateral hjelp og sterkt redusere den multilaterale, da det reduserer det oppsvulmede bistandsbyråkratiet (Lords of Poverty) og gir større handlefrihet og kontroll for giveren.

d.	Den u-hjelp som gis bør gis som gaver og ikke som billige lån, da det siste bare skaper skadelige illusjoner om tilbakebetaling hos både mottager og giver.

e.	Den u-hjelp som gis bør gis som pengegaver som øremerkes til å kjøpe matvarer og andre nødvendighetsvarer lokalt og slik stimulere det lokale næringsliv og utvikling av en fornuftig markedsøkonomisk produksjon og distribusjon.

f.	Offisiell u-hjelp kanaliseres gjennom giverlandets private og lokale institusjoner som kan overføre den direkte til mottakerlandenes lokalbefolkning, samt avvikle bistanden til de land som nekter å gå med på dette.

g.	Bistanden må bygge på eksisterende sosiale former og lokalt initiativ ved å ta små, billige skritt med enkelt teknisk utstyr som letter eller bedrer den økonomiske virksomheten som alt finnes.

h.	Bistand må ha som en betingelse at mottakerlandet gjennomfører privatisering av statsbedrifter, særlig innen matvareproduksjon og -foredling.

i.	Mottagerland for bistand må avkreves:

-	En økonomisk politikk som bygger på privat eie av land, industrianlegg. etc., samt fri omsetning av varer og tjenester og disse rettigheter må være lovfestet og effektivt håndhevet.

-	Et balansert statsbudsjett og rimelig stabil pengeverdi.

-	En utenriksøkonomisk politikk som bygger på fri import og eksport av varer, tjenester og kapital i privat regi.

-	Et politisk system som sikrer adgang for folket til å fjerne en uønsket regjering, dvs. demokratisk flerpartisystem og frie valg, samt maktdeling med reell uavhengighet for rettsvesenet.

4. Komiteens tilrådning

     Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å fatte følgende

vedtak:

       St.meld. nr. 19 (1995-1996) - om hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene - vedlegges protokollen.

Oslo, i utenrikskomiteen, den 3. juni 1996.

Haakon Blankenborg,	Marit Arnstad,	Anne Enger Lahnstein,
leder.	ordfører.	sekretær.

Vedlegg 1: Brev fra utenrikskomiteen til statsråden for utviklingshjelp, datert 19. februar 1996, og statsrådens svar, datert 4. mars 1996.

Spørsmål fra utenrikskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

       Vedlagt oversendes 15 spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak.

       Spørsmålene bes besvart snarest mulig, om hensiktsmessig på foreløpig basis. Samlet besvarelse er ikke nødvendig.

       Spørsmålsstilleren har bedt om rask tilbakemelding dersom det er spørsmål som vanskelig lar seg besvare fullt ut. Han har videre opplyst at for spørsmål som krever utarbeidelse av ny statistikk, vil det i første omgang være tilstrekkelig med et treårig tallmateriale.

Vedlegg

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996)

1.

I meldingens kap. 4.1. vises det til at «norsk politikk overfor utviklingslandene ... de senere årene (har) gjennomgått en gradvis, men omfattende endring ». For å kunne få et mer presist bilde av endringene på noen områder ber jeg om å få følgende statistiske tall for hvert år i perioden 1985-1994 (og evt. 1995 hvis tall foreligger):

a) Hvor mye - beløp og prosentvis andel av norsk bistand - har årlig gått til de land som tradisjonelt har vært kalt hovedsamarbeidsland/programland. Tall ønskes for hvert land og for gruppen samlet.

b) Hvor stor andel (prosent) av norsk bistand har årlig gått til MUL-land (LDCs)?

c) Hvor stor andel (prosent) av norsk bistand har årlig gått til regionalbevilgninger, og til hvilke regioner?

d) Hvilke beløp og hvor stor andel (prosent) av bistandsbudsjettet har årlig gått til nødhjelp og humanitær bistand. Hvordan er denne del av bistanden fordelt geografisk?

Hvis det tar noe tid å fremskaffe tallene, ber jeg om at departementet i første omgang gir tall for årene 1986, 1990 og 1994.

2.

I meldingens kap. 4.3.2. vises det til at en ønsker å øke den norske innsatsen på utdanningssektoren både innenfor den multilaterale og bilaterale bistanden. Hvor mye - beløp og prosentandel av henholdsvis norsk bilateral og multilateral bistand - har gått til utdanningsprosjekter? Her ber jeg om en spesifisering i ulike typer utdanningsbistand, dvs. bistand til henholdsvis grunnskolesektoren i u-land, videregående skole i u-land, høyskole- eller universitetsutdanning i u-land, stipendiatvirksomhet i utlandet for studenter fra u-land, og evt andre kategorier som departementet mener faller inn under bistand til utdanning.

Også her ønskes tall for hvert år fra 1985-1995, i første omgang tall fra 1986, 1990 og 1994.

Innenfor den bilaterale bistanden ønskes separate tall beløp/prosentandel for utdanningsbistand i regi av henholdsvis private organisasjoner og NORAD.

3.	I meldingens kap. 4.3.2. vises det til 20/20-forslaget og at «Regjeringen (vil) legge vekt på dialog med myndighetene i utviklingslandene med sikte på økt innsats på disse områdene, både i landenes egne budsjetter og gjennom bistandsprogrammene».

Hvor mye - beløp og prosentandel - av norsk bilateral og multilateral bistand (henholdsvis) har gått til helsesektoren i perioden 1985-1995? Det bes om at tallene splittes opp på henholdsvis primærhelsetjeneste, sykehussektoren forøvrig og annen bistand innen helsesektoren (som vannforsyning og sanitære forhold)? Bistand til familieplanlegging/befolkningskontroll kan evt. tas med, men da som egen kategori.

Hvis det tar noe tid å fremskaffe tallene, ønskes i første omgang tall fra 1986, 1990 og 1994.

Innenfor den bilaterale bistanden ønskes separate tall for prosjekter i regi av private organisasjoner og prosjekter i regi av NORAD.

4.

Teksten i meldingens kap. 4.3.2. vedrørende oppfølgingen av det såkalte 20/20-forslaget kan forstås på forskjellige måter, idet Norge internasjonalt skal arbeide for at «giverlandene forplikter seg til en tilsvarende satsing i sine budsjetter». Mens en på utdanningssiden tar sikte på å øke den norske innsatsen, snakker en på helse- og befolkningssiden om nye prioriteringer innenfor den allokerte andel. Det er mao. uklart om Regjeringen har til hensikt å følge opp forslaget gjennom prioriteringen av prosjekter innenfor bistandsbudsjettet.

Er stortingsmeldingen slik å forstå at Regjeringen forplikter seg til at Norge heretter skal bruke minst 20 prosent av sitt bistandsbudsjett til grunnleggende sosiale tjenester? Hvilke typer bistand vil i så fall bli regnet med under begrepet « sosiale tjenester » og hvor mye - beløp og prosentvis andel - av norsk bilateral og multilateral bistand har gått til « sosiale tjenester » årlig i perioden 1985-1995. Om tidshensyn tilsier det ønskes i første omgang tall for 1986, 1990 og 1994.

5.	I meldingens kap. 4.3.3. legges det vekt på næringsrettet bistand til de fattigste landene, både gjennom direkte næringsutviklingstiltak og gjennom infrastrukturtiltak.

Hvilke prosentvise andel av norsk bilateral bistand har årlig i perioden 1985-95 gått til bistand innenfor landbruk og matvaresikkerhet? Tallene ønskes inndelt i bistand som henholdsvis går i offentlig regi (NORAD) og gjennom private organisasjoner?

Hvor mye - beløp og prosentvis andel av norsk bistand - har i samme tidsperiode gått til norsk bistand til infrastruktur? Tallene bes splittet opp på ulike sektorer som veier, telekommunikasjoner, elektrisitet, energi- og kraftforsyning mv?

6.

I meldingens kap. 4.3.3. vedrørende næringsutvikling står det lite - om noe - om betydningen av å benytte seg av varer og tjenester som er produsert lokalt eller regionalt i utviklingsprosjekter. Hvor mye - beløp og prosentandel - av bevilgningene til slike infrastrukturprosjekter (NORAD 1985-95) er gått til henholdsvis innkjøp av varer og tjenester fra lokale leverandører i det aktuelle u-landet eller andre u-land?

7.

I meldingens kap. 4.3.3. står det at de norske ordningene for næringslivets engasjement i utviklingslandene «bør være slik utformet at norsk næringsliv får de samme rettighetene som næringslivet i andre industrialiserte land». Samtidig sier en at en innenfor OECD vil fortsette arbeidet for å begrense bruken av blandete kreditter og parallellfinansiering.

Hva planlegges eventuelt gjort for at norsk næringsliv skal få de samme rettighetene som næringslivet i andre industrialiserte land (OECD-området)? Vil dette øke omfanget av de norske næringslivsordningenes andel av det norske bistandsbudsjettet?

8.

Kan departementet gi en nærmere definisjon og opplisting av hvilke typer bistandstiltak som kommer inn under begrepet «langsiktig kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling», som står sentralt i stortingsmeldingens kap. 4.7? Hvor mye er gått til slike tiltak innen norsk bilateral bistand i 1986, 1990 og 1994?

9.

I meldingens kap. 4.7. presenteres Regjeringens forslag til ny inndeling av bistandsbudsjettet. Det fremgår ikke av meldingen hvilken andel de ulike bevilgningsgruppene er tiltenkt av det totale bilaterale bistandsbudsjettet, bare at de regionale bevilgningene skal utgjøre «hoveddelen». Hvilken prosentvis fordeling tar Regjeringen sikte på at det skal være mellom de tre bevilgningskategoriene (jf. figur 4.1 på side 40 i stortingsmeldingen)?

10.	I meldingens kap. 4.7. sier Regjeringen at «hoveddelen av finansielle overføringer vil skje over de regionale bevilgningene. Regjeringen vil innrette disse slik at de gir mulighet for økt bistand til land som fører en utviklingsfremmende politikk ».

a) Hvordan definerer Regjeringen begrepet « en utviklingsfremmende politikk », og hvilke kriterier legger Regjeringen til grunn i sin vurdering av hvorvidt et lands politikk er å betrakte som utviklingsfremmende eller ikke?

b) Hvilke av de tredve prioriterte landene fører i henhold til departementets forståelse av dette begrepet en utviklingsfremmende politikk?

11.

I og med at «hoveddelen» av de finansielle overføringene skal skje over de regionale bevilgningene (jf. kap. 4.7), vil dette utgjøre den mest omfattende delen av norsk bistand. Bevilgningene skal ifølge meldingen baseres på konkurranse. Det fremgår ikke av meldingen hvordan et slikt konkurranseprinsipp er tenkt operasjonalisert. Når Stortinget skal ta stilling til eventuell innføring av et nytt konkurranseprinsipp i norsk bistand er det viktig å få vite hvordan dette i så tilfelle er tenkt gjennomført og hvordan en vil sikre at sentrale målsettinger for norsk bistand blir ivaretatt:

a) Hvilke kriterier skal legges til grunn for konkurransen om midler?

b) Skal konkurransen være prosjektbasert, basert på konkurranse mellom prosjekter som er rettet mot grunnbehov (helse/utdanning), infrastruktur, næringsutvikling osv.? Hvilke kriterier skal i tilfelle legges til grunn for hvilke prosjekter som i så tilfelle skal være støtteberettigede?

c) Skal konkurransen være landbasert, slik at ulike land konkurrerer om en samlebevilgning som så allokeres til ulike utviklingsprosjekter? Hvilke kriterier skal i så tilfelle legges til grunn for denne allokering?

d) Skal kriteriene som ligger til grunn for konkurransen være like for alle, eller skal de differensieres mellom grupper av land på forskjellig « nivå » (f.eks. MUL-gruppen, andre lavinntektsland og mellominntektsland, evt. nyindustrialiserte land (NIC))?

e) Hvilke tiltak er tenkt satt i verk for å sikre de fattigste u-landenes mulighet til å nå opp i konkurransen? Har en planlagt iverksettelse av kriteriebaserte eller andre tiltak (f.eks. reservere en prosentandel) for å sikre at disse landene også får en betydelig andel av tildelingene?

- Hvilke forutsetninger er tenkt satt opp m.h.t. varighet, rapporteringsordninger, evaluering osv.? Vil eventuelle krav i denne retning differensieres, eller vil de være like for alle?

12.

I meldingens kap. 4.7. foretas betydelige utvidelser og omprioriteringer når det gjelder landvalg for norsk bistand. Utvidelsen av antall land som kan få statlig, bilateral bistand fra Norge er meget omfattende. I ulike pressekommentarer har bistandsministeren understreket at konsentrasjonsprinsippet i norsk bistand blir opprettholdt. Det er vanskelig å se hvordan dette prinsippet kan operasjonaliseres innenfor Regjeringens omlegginger.

a) Kan Regjeringen redegjøre for hvilke mekanismer som skal iverksettes for å sikre at norsk bistand fremdeles blir konsentrert om et begrenset antall land?

b) Ligger det noe mer i dette « konsentrasjonsønske » enn at en tar sikte på å inngå særskilte samarbeidsavtaler med og ha egne bevilgninger for « langsiktig kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling » med 11 navngitte u-land (jf. side 40 i meldingen)?

c) Har Regjeringen tenkt å bidra til langsiktig kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling også i andre u-land enn de 11 såkalte « prioriterte land » som skal få « særskilte samarbeidsavtaler »? På hvilke premisser skal i så fall dette skje, og på hvilket grunnlag skal slike land velges ut?

13.

Hvordan har departementet tenkt å sikre nødvendig landkunnskap i hvert enkelt av de ca 30 u-land som den tosidige, finansielle bistanden nå skal konsentreres om? Skal NORAD-representasjonene i de tidligere programland bygges ned? Og hvordan er Regjeringens målsettinger om kvalitetssikring tenkt operasjonalisert når den statlige bilaterale bistand spres på ca 30 u-land, noe som lett kan bety at NORADs landkompetanse og kontrollmuligheter i realiteten svekkes i sentrale samarbeidsland?

For regionalbevilgningen, som etter Regjeringens forslag skal utgjøre hoveddelen av norsk bistand, gis det i stortingsmeldingen ingen begrunnelser for hvorfor noen land er med på listen og andre ikke. For de langsiktige programmene gis det meget overflatiske og lite presise begrunnelser for landvalget. Kan Regjeringen gi en nærmere begrunnelse for følgende prioriteringer:

- Regionalbevilgningene: Bhutan, India, Laos, Maldivene, Kambodsja og Vietnam samt Guatemala (som hittil kun har vært støttet gjennom private organisasjoner);

- Langsiktige bevilgninger: Zimbabwe (som ikke kan regnes som MUL-land), Malawi (som ikke er med, men som er MUL-land), samt Laos, Kambodsja og Vietnam.

14.

I meldingens kap. 4.6. sier Regjeringen at en vil opprettholde et høyt nivå på Norges generelle bidrag til det multilaterale systemet. Det har vært et prinsipp innen norsk bistand at den skal fordeles tilnærmet likt mellom multilateral og bilateral bistand. Det har imidlertid skjedd betydelige endringer i denne fordelingen de siste årene, uten at dette beskrives eller drøftes nærmere i stortingsmeldingen.

Hvor mye - beløp og prosentvis andel - av bistandsbudsjettet har gått til (rent) multilateral bistand årlig i perioden 1985-95? (Det forutsettes at OECDs definisjon av henholdsvis multilateral og bilateral bistand benyttes i statistikken, slik at f.eks. multi/bi og samfinansiering inngår som en spesifisert del av den bilaterale bistand).

Hvilken fordeling har det vært innen den multilaterale bistand mellom bistand til Verdensbanken, til FN-systemet forøvrig og til andre former for multilateral bistand.

15.	Når det gjelder u-lands gjeld til Norge og norsk gjeldspolitikk, ønskes svar på følgende spørsmål:

a) Hvilket beløp utgjorde den samlede, misligholdte gjeld fra u-land til Norge ved utgangen av hvert år i perioden 1990-95?

b) Hvilket beløp utgjorde de såkalte « Trinidad-lands » gjeld til Norge ved utgangen av hvert år i perioden 1990-1995? (Tall ønskes for hvert land og samlet).

c) Hvor mye er det bevilget over henholdsvis programområde 02 Utenriksformål og programområde 03 Utviklingshjelp til gjeldslette(gjeldsettergivelse overfor u-land årlig i perioden 1990-95?

d) Hvor mye renter påløp årlig for den gjeld Trinidad-land (og evt. andre gjeldsrammede u-land) hadde til Norge i perioden 1990-95? (Tall ønskes for hvert u-land og samlet).

e) Hva var den eksakte renteprosentsats for den gjeld de forskjellige Trinidad-land hadde til Norge i 1995?

f) Er det noen gjeldsrammede u-land, herunder Trinidad-land, som helt eller delvis betjener sin gjeld til Norge, og i så fall: - Hvor mye har man på forskjellige måter klart å inndrive fra slike land i årene 1990-95?

g) Hvordan vil departementet oppsummere erfaringene så langt med hensyn til norsk gjeldslettetiltak: - Har den gjeldsettergivelse som er gjennomført ført til en halvering av den misligholdte gjeld vedkommende u-land har til Norge? Hva må gjøres for at gjelden til de hardest rammede u-land evt. skal bli redusert med 2/3?

Svar fra statsråden for utviklingshjelp, datert 4. mars 1996.

       Det vises til brev av 19. februar 1996 fra utenrikskomiteens leder vedrørende spørsmål fra komiteens medlem Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996). Jeg takker for den anledning dette gir meg til å utdype enkelte sider ved meldingen. Svar og kommentarer til hvert av spørsmålene finnes vedlagt sammen med en del underlagsinformasjon. En rekke av spørsmålene berører statistikk. Det har ikke vært mulig å besvare alle spørsmål fullt ut. Dette skyldes dels at eksisterende registreringssystemer ikke har et tilstrekkelig detaljeringsnivå, dels at databasen må bearbeides ytterligere for å kunne fremstille de ønskete svar. Jeg håper imidlertid at det meste av den informasjon som ønskes er å finne i den vedlagte dokumentasjon.

       Skulle det være ønskelig med ytterligere bearbeiding av materialet, eller nærmere redegjørelse vedrørende enkelte av spørsmålene, står jeg selvsagt til rådighet.

       (Oversendt statistisk materiale er ikke lagt ved innstillingen.)

Vedlegg 2: Brev fra utenrikskomiteen til statsråden for utviklingshjelp, datert 14. mars 1996, og statsrådens svar, datert 20. mars 1996.

Spørsmål fra utenrikskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996)

       Vedlagt oversendes spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak.

       En vil be om svar innen kl 1000 tirsdag 19. mars.

Vedlegg

Spørsmål vedr. St.meld. nr. 19

       I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 ber vi om svar på følgende spørsmål:

1.

Som det framgår av svarbrev av 4. mars 1966 fra Utenriksdepartementet, er ikke statistikken som lages for innrapportering til OECD inndelt slik at det direkte går fram hvor mye som går til grunnskolen innen hovedsektor 6 Utdanning. I 1994 gikk 351.475.000 kroner av norsk bilateral bistand til hovedsektor 6: Utdanning (ikke yrkesrettet). Vi ber om at departementet framskaffer tall for 1994 (evt. hele perioden 1990-94 om det ikke tar for mye tid) som viser:

a)	hvor mye av denne bilaterale utdanningsbistanden som går til grunnskolesektoren i utviklingsland, og

b)	hvordan dette beløp fordeler seg på henholdsvis stat-til-stat bistand til grunnutdanningsprogrammer innen landprogrammene, fredskorpsvirksomhet, bistand via frivillige organisasjoner og multi-bi-bistand via multilaterale organisasjoner.

c)	bistand til grunnutdanningsprosjekter innen landprogrammene, beløp og andel av landprogrammet for hvert programland og samlet for NORADs landprogrammer.

2.

Departementet har regnet sammen hvor mye som totalt går til utdanning og opplæring av norsk bilateral bistand, men opplyser i svarbrevet intet om hva som er regnet inn i disse totaltallene. Kan departementet forklare hvordan en har kommet fram til henholdsvis 13,6 % for 1990 og 22,4 % for 1994 - dvs. spesifisere beregningsgrunnlaget - og bekrefte at nøyaktig samme kriterier er lagt til grunn slik at tallene er sammenlignbare?

       Vi ber om at svarene foreligger innen kl. 10.00 tirsdag den 19. mars.

Svar fra statsråden for utviklingshjelp, datert 20. mars 1996.

       Det vises til brev av 14. mars 1996 fra Utenrikskomiteens leder vedrørende spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996). Grunnutdanning er ikke spesifisert som egen kategori i de statistiske rapporter som utarbeides i dag. En slik spesifisering innebærer at det enkelte prosjekt innen utdanningsbistand må gjennomgås med sikte på nærmere inndeling av sektoren. Dette kartleggingsarbeidet er satt igang, blant annet som et ledd i forberedelsene til møtet om « 20/20-prinsippet », som skal holdes i Oslo i slutten av april. Resultatet vil bli oversendt Utenrikskomiteen så snart det foreligger. I påvente av en endelig oversikt oversendes vedlagt et foreløpig ansvar over bistanden til grunnutdanning.

Vedlegg

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

Spørsmål 1.

       Av den samlede bilaterale bistanden til utdanning i 1994 på 352 mill. kroner, gikk 99 mill. kroner til grunnutdanning. Av dette ble 34 mill. kroner kanalisert via frivillige organisasjoner og 65 mill. kroner gjennom andre kanaler.

       Til programland ble i 1994 til sammen 33 mill. kroner kanalisert til grunnskolesektoren over landrammene. Av dette gikk 23 mill. kroner til Bangladesh og 10 mill. kroner til Pakistan. Dette utgjør henholdsvis 13 % og 28 % av landrammene for disse landene.

       Støtte til grunnutdanning over andre bevilgninger er ennå ikke landfordelt. Det er derfor ikke mulig å gi noen fullstendig oversikt over den totale støtten til programlandene innen denne sektoren.

Spørsmål 2.

       For å fastsette sektor legges til grunn det område innen mottakerens økonomiske eller sosiale struktur som overførselen hovedsakelig er ment å styrke. Således vil for eksempel opplæring i jordbruksfag bli klassifisert under sektoren « landbruk og fiske », og ikke under « utdanning ». Slik sett kan retningslinjene innebære en viss underrapportering av bistand til utdanning.

       I svar av 4. mars 1996 til Utenrikskomiteen (tabell 5) er bistandsformen « faglig bistand » lagt til grunn. Følgende retningslinjer er gitt for klassifisering av denne bistandsformen: « Bistand som er med på å bygge opp landets samlede kunnskap og faglige dyktighet på ulike områder. Personellbistand, teknisk bistand, men også informasjonsaktiviteter regnes som faglig bistand. Støtte til forskningsinstitusjoner av ulike slag, konferanser, konsulenttjenester, forskning og evalueringsstudier er eksempler på faglig bistand. »

       Retningslinjer for klassifisering av norske bistandstiltak i 1994 ble gitt i en mer utfyllende form enn tidligere år gjennom publikasjonen « Veiledning til statistisk klassifisering av norske bistandstiltak », NORAD, ØKON 10. januar 1995. Retningslinjene vedlegges til orientering. Det ble ikke foretatt noen justering av kriteriene for klassifisering av « faglig bistand » fra 1990 til 1994. Det kan ikke utelukkes at den mer utfyllende beskrivelse av kriteriene for de ulike klassifiseringsgrupper fra og med 1994 har medvirket til en endret praktisering av regelverket, men det er heller ikke noe klart belegg for å anta at en slik endring har skjedd. Med det forbehold som alltid vil ligge i praktiseringen av statistikkreglene, er tallene på 13,6 % og 22,4 % for henholdsvis 1990 og 1994 sammenliknbare.

Vedlegg 3: Brev fra utenrikskomiteen i Stortinget til statsråden for utviklingshjelp, datert 25. mars 1996, og statsrådens svar, datert 25. mars 1996.

Spørsmål fra utenrikskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996)

       Vedlagt oversendes spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak.

       En vil be om svar innen mandag 25. ds.

Vedlegg

Spørsmål vedr. behandlingen av St.meld. nr. 19

       Kan departementet framskaffe en statistikk over sektorfordelingen for norsk samfinansiering med utviklingsbankene i 1994, fordelt på to tabeller:

a)	Ubundet samfinansiering (over kap. 0160, post 70) i alt 142,8 mill. kr.

b)	Parallellfinansiering (over kap. 160), i alt 149,0 mill. kr.

       Hvis det er mulig innen samme tidsfrist, ber vi også om å få utarbeidet en egen tabell som viser sektormessig fordeling av multi-bi-innsatsen over FN-systemet (altså eksklusive utviklingsbankene) samme år.

       Vi ber om at svar overleveres i løpet av mandag 25.3.1996.

Svar fra statsråden for utviklingshjelp, datert 25. mars 1996.

       Det vises til brev av 23.03.96 med forespørsel om statistikk over sektorfordelingen for norsk samfinansering med utviklingsbankene i 1994.

       Statistikken følger vedlagt.

       (Oversendt statistisk materiale er ikke lagt ved innstillingen.)

Vedlegg 4: Brev fra utenrikskomiteen i Stortinget til statsråden for utviklingshjelp, datert 8. mai 1996, og statsrådens svar, datert 14. mai 1996.

Spørsmål i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

En verden i endring. Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene.

       Vedlagt sendes fire spørsmål fra komiteens medlem, Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti, i tilknytning til utenrikskomiteens behandling av ovennevnte sak. Spørsmålene bes besvart innen tirsdag 14. mai.

Vedlegg

Spørsmål vedr St.meld. nr. 19

       I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996) ber jeg om å få svar på følgende spørsmål:

1.

I St.meld. nr. 19 (side 45) viser Regjeringen til at FN-sambandet, UNICEF-komiteen og rammeavtaleorganisasjonene fortsatt vil ha en sentral plass i den statlig støttede informasjonsvirksomheten. I meldingen heter det videre at Regjeringen «vil gå inn for at NORADs rammeavtale om økonomisk støtte til informasjonsvirksomhet om nord-sør-forhold og utviklingssamarbeid blir utvidet til også å omfatte Flyktningerådet, Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redd Barna. » Strømmestiftelsen er blitt en betydelig bistandsorganisasjon med et årlig volum på ca 40 mill. kroner i overføringer og med en meget høy andel egeninnsamlede midler. Kan departementet tenke seg at også Strømmestiftelsen kan få en avtale om støtte til informasjonsvirksomhet på linje med de ovenfor nevnte bistandsorganisasjonene?

2.	Hvor stor del av Norges tosidig bistand (inkl. multi-bi) gikk til lavinntektsland i henholdsvis 1986, 1990, 1992 og 1994?

3.	Malawi er et meget fattig utviklingsland i den sørøstlige delen av Afrika hvor Norge har hovedtyngden av sine programland.

a)	Hvilke kriterier mener departementet bør tillegges mest vekt ved utvelging av programland/prioriterte samarbeidsland?

b)	Hvordan vurderer departementet Malawi i forhold til andre programland i regionene når det gjelder sentrale kriterier for utvelging av programland/prioriterte samarbeidsland?

4.	Hvor store beløp og hvor stor andel av den tosidige bistanden gikk til henholdsvis programlandene totalt og til landprogrammene totalt i 1986, 1990, 1992 og 1994?

Brev fra statsråden for utviklingshjelp, datert 14. mai 1996.

Spørsmål vedr. St.meld. nr. 19 (1995-1996)

       Det vises til brev fra utenrikskomiteens leder av 8. d.m. vedlagt spørsmål fra komiteens medlem Kjell Magne Bondevik i tilknytning til behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

1. Rammeavtaler om støtte til informasjonsvirksomhet

       De store bistandsorganisasjonenes informasjonsarbeid har vokst betydelig de siste ti årene. Informasjonsvirksomheten går lenger enn bare å markere egen organisasjon. Særlig de fem store bistandsorganisasjonene som det er vist til i meldingen vektlegger generelle nord-sør-emner i informasjonsarbeidet. Innholdet i denne delen av virksomheten faller i stor grad sammen med målsettingen for informasjonsstøtten til de 23 organisasjonene som har en slik rammeavtale.

       Som også Nord-Sør/Bistandskommisjonen fremhever, drives informasjonsarbeidet til de store organisasjonene i dag med liten offentlig støtte. En utvidelse av støtten gjennom rammeavtaler til de fem store organisasjonene vil både styrke og stimulere dette viktige informasjonsarbeidet.

       At meldingen tar til orde for å utvide rammeavtalene til også å omfatte de fem store organisasjonene, innebærer ikke at det utelukkes å inngå tilsvarende avtale med andre organisasjoner på et senere tidspunkt. Vurdert ut fra den kompetanse, kapasitet og profil som organisasjonene har i dag når det gjelder informasjonsarbeid, mener jeg imidlertid at utvidelsen i denne omgang bør begrenses til de fem nevnte organisasjonene. Eventuell utvidelse av ordningen med rammeavtaler i fremtiden vil måtte skje ut fra informasjonsfaglige vurderinger, og ikke ut fra vurderinger knyttet til organisasjonenes generelle bistandsengasjement.

2. Bistand til minst utviklede land / lavinntektsland

       Tabellen nedenfor viser hvor stor del av Norges tosidige bistand (inkl. multi-bi) som gikk til minst utviklede land (MUL) og lavinntektsland i henholdsvis 1994, 1992, 1990 og 1986. I beregningen er lagt til grunn status som MUL/lavinntektsland i 1994.

Tabell: Bistand til MUL og lavinntektsland

År	% av bilateral
	bistand
1994	60
1992	69
1990	73
1986	82

Kilde: NORADs statistikkdatabase

       Endringen mellom 1992 og 1994 må sees i sammenheng med engasjementet i det tidligere Jugoslavia og Midtøsten. Mens innsatsen i disse områdene i 1992 utgjorde 0,5 % av den bilaterale bistanden, var andelen i 1994 13,6 %.

       Nedgangen fra 1986 til 1992 har i hovedsak sammenheng med økt bistand til regionale og globale tiltak, dvs. tiltak som ikke brytes ned til landnivå i statistikken. Samlet økte disse fra 7,6 % av den bilaterale bistanden i 1986 til 17,3 % i 1992. Denne utviklingen er gjengitt i tabellen nedenfor.

Tabell: Bilateral bistand til regionale og globale tiltak. I tusen kroner og i prosent av bilateral bistand.

Tiltak/År	1986		1992
	Beløp	%	Beløp	%
Uspesifisert Afrika	23.584	0,7	273.047	5,7
Uspesifisert Asia	28.145	0,8	73.841	1,6
Uspesifisert Mellom-Amerika	0	0	54.269	1,1
Globalt uspesifisert	203.392	6,1	424.290	8,9

Kilde: NORADs statistikkdatabase

       I tillegg kan nevnes at Namibia, som ikke er lavinntekts- eller MUL-land, i løpet av perioden kom til som nytt samarbeidsland. Bistanden til Namibia var i 1992 på 77 mill. kroner.

3. Prioritering av land

       a) Kriteriene for vurdering av status som programland fremgår bl.a. av St.meld. nr. 51 (1991-1992):

« Ved valg av samarbeidspartnere og ved den årlige fastsettelse av art og omfang av samarbeidet med det enkelte land bør det etter Regjeringens syn legges særlig vekt på at landene hører til gruppen av de fattigste utviklingsland, at de fører en økonomisk politikk som fremme bærekraftig økonomisk vekst, at den politiske og menneskerettslige utvikling går i positiv retning og at landene har en fordelingspolitikk som tilgodeser befolkningen som helhet. Videre må det tas med i vurderingen hvorvidt Norge har spesielle forutsetninger for å yte bistand til landene og i hvilken grad de har evne til å nyttiggjøre seg bistand på en effektiv måte. Også norske utenrikspolitiske, og i noen tilfelle spesielle geopolitiske forhold, kan påvirke beslutninger om valg av programland og fastsettelse av bistandsvolum og innretning på bistanden ».

       Disse kriteriene vil også gjelde ved prioritering av land i forhold til bruk av bistandsbudsjettet fremover, herunder når det gjelder bruk av regionalbevilgninger og inngåelse av avtaler om langsiktig samarbeid om kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling.

       I tillegg er det i St.meld. nr. 19 (1995-1996) understreket at prioritering av land og samarbeidets omfang i større grad enn tidligere skal bygge på oppnådde resultater i utviklingssamarbeidet. Meldingen understreker videre at det vil bli lagt vekt på effektivitet og reformer i den økonomiske politikk og innen offentlig forvaltning, og at samarbeidet må fungere som et supplement til landenes egne bestrebelser. Den peker også på at det vil være riktig å følge opp etablerte samarbeidsforhold og at det kreves bred kunnskap om de land en velger å samarbeide med. Dette tilsier en viss konsentrasjon av det langsiktige samarbeidet.

       Det er ikke mulig å rangere kriterier i forbindelse med landvalg i forhold til hverandre. Hvilken prioritet et enkelt land skal ha vil måtte bero på en totalvurdering, hvor alle de elementer som her er nevnt vil innvirke på konklusjonen. Gruppen prioriterte land er imidlertid i St.meld. nr. 19 foreslått begrenset til minst utviklede land og lavinntektsland. Dette understreker den vekt som legges på fattigdomskriteriet i forbindelse med den type prioriteringer det her er snakk om.

       b) Malawi tilhører gruppen av de minst utviklede land og ligger i en region som er prioritert for norsk bistand både i nåværende bistandspolitikk og i henhold til den politikk som fremmes i St.meld. nr.19. Landet mottok i 1995 35,9 millioner kroner i norsk bistand.

       Jeg vurderer den politiske og økonomiske utviklingen i Malawi som i hovedsak positiv, etter at det ble avholdt flerpartivalg i landet i mai 1994. Før dette var bistanden minimal på grunn av landets nære forhold til apartheidtidens Sør-Afrika samt et svært dårlig styresett under diktatoren H Banda. Den nye presidenten har både i tale og handling vist vilje til å forfølge påståtte tilfeller av korrupsjon og maktmisbruk. Det vil nok likevel ta noe tid før demokratiet slår skikkelig rot i Malawi, noe som må forstås mot en bakgrunn av tre tiårs diktatur. Når det gjelder økonomien, kan det være tegn som tyder på at en negativ tendens nå er i ferd med å snu. Det er imidlertid for tidlig å si om regjeringens aktive tiltak for å få til en snuoperasjon vil lykkes.

       Norge har så langt ikke erfaring fra direkte bilateralt samarbeid med Malawi, men følger utviklingen nøye. Når det ikke er foreslått å gi Malawi status som prioritert land, har dette sitt utspring i prinsippet om å konsentrere seg om et begrenset antall prioriterte land og at man ved utvalg av land bl.a. ønsker å vektlegge etablerte samarbeidsforhold og norsk kunnskap. Dersom den positive utviklingen fortsetter, vil Malawi fortsatt være svært interessant som mottaker av norske bistandsmidler.

4. Tosidig bistand fordelt på programland/landrammer

       Nedenfor gjengis en oversikt over den totale tosidige bistanden og finansiering over landrammene for land som har hatt status som særskilte samarbeidsland, hovedsamarbeidsland og programland. For Nicaragua og Zimbabwe er lagt til grunn den status de fikk som særskilte samarbeidsland fra 1988, på bakgrunn av drøftingen av formen på samarbeidet med disse landene i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 36 (1984-1985) og St.meld. nr. 34 (1986-1987), jf. Innst.S.nr.186 (1986-1987). Kenya mistet som kjent sin status som hovedsamarbeidsland etter bruddet i de diplomatiske forbindelsene med Norge i 1990. Namibia fikk status som særskilt samarbeidsland fra 1991. Tabellen angir bare tall for de år landene har hatt den spesielle status som her er nevnt.

Tabell: Bistand til Norges samarbeidsland/programland 1994, 1992, 1990 og 1986

I tusen kroner og i prosent av bilateral bistand

Land/År	1994				1992
	Totalt	%	Landramme	%	Totalt	%	Landramme	%
Mosambik	509.291	9	253.436	5	454.335	10	240.620	6
Zambia	361.218	7	204.763	4	312.941	7	204.897	5
Tanzania	354.982	6	247.207	4	510.149	11	416.682	10
Bangladesh	259.121	5	178.887	3	235.441	5	192.363	5
Nicaragua	142.880	3	60.275	1	162.376	3	89.431	2
Zimbabwe	122.248	2	80.283	1	171.378	4	88.813	2
Sri Lanka	105.580	2	43.375	1	85.241	2	44.482	1
India	88.166	2	44.121	1	123.526	3	80.722	2
Namibia	80.461	1	61.502	1	76.818	2	61.806	1
Pakistan	72.448	1	36.227	1	147.767	3	34.840	1
Botswana	54.034	1	19.552	0	160.218	3	64.377	2
Kenya	-	-	-	-	-	-	-
Sum	2.150.429	39	1.229.628	22	2.440.190	51	1.519.033	36

---

Land/År	1990				1986
	Totalt	%	Landramme	%	Totalt	%	Landramme	%
Mosambik	327.035	7	224.859	5	235.163	7	172.986	5
Zambia	346.038	8	233.624	5	212.278	6	175.355	5
Tanzania	643.682	14	541.076	12	531.243	16	457.034	14
Bangladesh	274.889	6	215.060	5	318.221	10	294.904	9
Nicaragua	219.336	5	141.942	3	-	-	-	-
Zimbabwe	150.936	3	80.063	2	-	-	-	-
Sri Lanka	141.024	3	97.958	2	90.053	3	65.792	2
India	156.674	3	139.394	3	183.346	5	159.713	5
Namibia	64.586	1	47.853	1	-	-	-	-
Pakistan	93.574	2	65.679	1	112.284	3	70.518	2
Botswana	136.173	3	82.211	2	86.560	3	57.260	2
Kenya	141.024	3	102.028	2	234.204	7	175.057	5
Sum	2.694.971	60	1.971.747	44	2.003.352	60	1.628.619	49

Kilde: Utenriksdepartementets fagproposisjoner (St.prp. nr. 1) for 1988, 1992, 1994 og 1996. NORADs statistikkdatabase

       Programlandenes reduserte andel henger i stor grad sammen med de forhold som er omtalt under pkt. 2 ovenfor. Samtidig har India og Pakistan de siste årene vært under utfasing som programland. Kenya falt som nevnt bort som programland etter 1990. Opptrapping av innsatsen i høyt prioriterte land som Eritrea, Etiopia, Uganda og Angola har også bidratt til at andelen til programlandene har sunket.

Vedlegg 5: Brev fra utenrikskomiteen til statsråden for utviklingshjelp, datert 31. mai 1996, og statsrådens svar, datert 3. juni 1996.

Spørsmål fra utenrikskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

       Under henvisning til kap. 4.7 i St.meld. nr. 19 (1995-1996) om bilateralt utviklingssamarbeid anmoder utenrikskomiteen om at departementet gir utfyllende begrunnelse for hvorfor India og Pakistan er foreslått inkludert på landlisten under regionalbevilgningen for Sør-Asia og Indokina.

       Likeledes anmodes om utfyllende begrunnelse for at Honduras er foreslått inkludert på landlisten for regionalbevilgningen for Mellom-Amerika.

       Spørsmålene bes besvart innen mandag 3. juni kl. 13.00. Man beklager den korte fristen.

Svar fra statsråden for utviklingshjelp, datert 3. juni 1996.

Spørsmål fra utenrikskomiteen i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 19 (1995-1996).

       Det vises til Utenrikskomiteens brev av 31. mai.

       Departementet vil i det følgende gi en utfyllende begrunnelse for hvorfor India og Pakistan er foreslått inkludert på landlisten under regionalbevilgningen for Sør-Asia og Indokina, og hvorfor Honduras er foreslått inkludert på landlisten for regionalbevilgningen for Mellom-Amerika:

India:

       Stortingets behandling av St.meld. nr. 51 (1991-1992) stadfestet en gradvis reduksjon av landrammen for India (og Pakistan), at programsamarbeidet skulle avvikles ved utgangen av 1995 og at samarbeidet i fremtiden skulle konsentreres om miljørettede tiltak, teknologisk og institusjonelt samarbeid.

       Oppfyllelse og finansiering av inngåtte forpliktelser om bistandsprosjekter skulle i fortsettelsen finansieres over regionalbevilgningen.

       Med åpningen av Indias økonomi fra begynnelsen av 1990-årene har India manifestert et stort behov for støtte til utvikling av produktiv sektor hvor også hensynet til en forsvarlig og bærekraftig forvaltning av miljø- og naturressursene ivaretas. Det er av betydning at en rask økonomisk utvikling i India blir både økonomisk, miljømessig og sosialt bærekraftig. Institusjonelt og faglig samarbeid mellom India og Norge innenfor disse områdene utgjør et viktig bidrag til utviklingen av lovgivning, forvaltningspraksis og holdninger som støtter demokratiutviklingen i India.

       India har et stort omfang barnearbeidere, et stort sosialt og økonomisk problem. Tiltak mot barnearbeid er identifisert som et viktig satsingsområde for norsk bistand til India fremover.

       Muligheter for støtten over regionalbevilgningen for Sør-Asia og Indokina vil sikre at ovennevnte viktige mål for samarbeidet kan ivaretas.

       India er et lavinntektsland. Pr. capita-inntekt ligger på USD 290 (1995)

Pakistan:

       Stortingets behandling av St.meld. nr. 51 (1991-1992) stadfestet en gradvis reduksjon av landrammen for Pakistan (og India), at landprogrammet i Pakistan skulle avvikles ved utgangen av 1995 og at samarbeidet i fremtiden skulle konsentres om miljørettede tiltak, teknologisk og institusjonelt samarbeid.

       I tillegg til miljø- og institusjonssamarbeid omfatter den norske støtten til Pakistan ulike tiltak for bedring av menneskerettighetene, herunder både styrking av kvinners rettigheter og tiltak mot barnearbeid. Disse aktivitetene er finansiert over den nåværende regionbevilgning for Asia.

       Stortingets vedtak om fortsatt støtte til miljørettede tiltak, støtte til bedring av menneskerettighetene, herunder kvinnerettede tiltak og tiltak mot barnearbeid i Pakistan er i fremtiden avhengig av støtte over regionalbevilgningen for å kunne realiseres.

       Pakistan er et lavinntektsland. Pr. capita inntekt ligger på USD 440 (1995).

Honduras:

       Regionbevilgningen for Mellom-Amerika ble opprettet av Stortinget i 1986 for å støtte opp under freds- og demokratiseringsprosessen i regionen. Bevilgningen kunne brukes til å finansiere regionale eller nasjonale tiltak. Støtten skulle primært komme Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua til gode, men kunne også omfatte tiltak i Panama og Belize.

       I St.meld. nr. 19 (1995-1996) foreslås at det i fremtiden bare er de fire fattigste land i mellom-Amerika som skal tilgodesees over regionalbevilgningen: El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua.

       Den statlige norske støtten til Honduras har vært begrenset. Støtten har vært brukt til å styrke arbeidet for menneskerettighetene og til støtte for MR-ombudet i landet.

       Den norske innsatsen vil også i fremtiden være beskjeden. Regionalbevilgningen gir en mulighet til å fortsette støtten til arbeidet for menneskerettighetene og for en positiv demokratisk utvikling i landet.

       Historisk sett er Honduras det fattigste landet i Mellom-Amerika. Honduras er et lavinntektsland. Pr. capita-inntekt ligger på USD 580 (1995).