Det framholdes at det i Norge helt siden narkotikamisbruk oppsto som et sosialt problem blant ungdom i midten av 1960-årene, har vært ført en restriktiv narkotikapolitikk ved at både besittelse, bruk og omsetting av de aktuelle stoffene er forbudt. Ulovlig innførsel og omsetting kan i de groveste tilfellene medføre lovens strengeste straff. Det understrekes at det har vært lagt stor vekt på å balansere de restriktive kontrolltiltakene med andre forebyggende tiltak og hjelpe- og behandlingstiltak.

       Det uttales at det ikke er realistisk å tro at narkotikaproblemene skal kunne løses innen overskuelig framtid, og det vises til at noen av den grunn stiller spørsmål ved selve det restriktive grunnlaget for narkotikapolitikken. Det uttales at liberalisering først og fremst ville ha den negative signaleffekten at samfunnet ikke lenger vurderer narkotika som et alvorlig problem og etter alt å dømme også øke tilgjengeligheten av narkotika og føre til økt misbruk. Det understrekes at det derfor er viktig å holde fast ved det langsiktige, overordnede politiske målet; å arbeide fram mot et samfunn fritt for misbruk av narkotika.

       Som hovedutfordringer de nærmeste årene nevnes:

       For å øke innsatsen mot narkotikaproblemene ytterligere, vil Regjeringen:

       Det understrekes at offentlige myndigheter ikke kan nå disse målene alene, men at det kreves en bred, nasjonal mobilisering der alle tar ansvar for å yte sitt til gode, rusfrie oppvekstmiljøer for alle barn og unge.

2.2 Komiteens generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, gir i all hovedsak sin tilslutning til de hovedmål og virkemidler som det gjøres rede for i meldingen. Det er viktig at målet om et narkotikafritt samfunn står fast selv om dagens situasjon tilsier at dette ikke kan oppnås på svært lang tid. Dagens situasjon gir grunn til sterk bekymring. En situasjon med over 100 overdosedødsfall bare i Oslo i 1996 kan ikke vedvare. Det er i dag svært lett for ungdom flest å skaffe seg tilgang på illegale rusmidler. Det norske markedet er svært attraktivt - norsk ungdom er en svært kjøpesterk gruppe. Selv om majoriteten av norsk ungdom aldri har prøvd eller kommer til å prøve narkotiske stoffer, ser vi en klar tendens til at flere og flere aksepterer at deres venner og omgangskrets bruker narkotika. Denne holdningsendringen er alvorlig og tyder på at holdnings- og informasjonsarbeidet ikke har vært godt nok.

       Utgangspunktet for narkotikapolitikken må være å redusere etterspørselen. Uansett hvor strenge kontrolltiltak som settes i verk ved norske grenser, og hvor mange politistillinger vi oppretter, vil det alltid finnes narkotika så lenge etterspørselen er sterk nok. Dette er norske fengsler et godt bevis for. Det er ikke uvanlig å misbruke narkotika mens man soner en dom, og mange pådrar seg også omfattende narkogjeld mens de sitter inne. Dette til tross for at fengselsmyndighetene er fullt klar over problemet og har satt i verk mange og strenge kontrolltiltak overfor både innsatte, ansatte og besøkende. Likevel finner narkotikaen sin vei gjennom kontrolltiltak og fengselsmurer. Dette viser etter komiteens oppfatning at å dempe etterspørselen etter illegale rusmidler er et av de viktigste tiltakene i kampen mot den godt organiserte og pengesterke narkotikaindustrien.

       Regjeringen legger sterk vekt på å styrke og effektivisere det internasjonale samarbeidet mot ulovlig produksjon, handel med og misbruk av narkotika. Komiteen ser dette som et meget viktig arbeid. Vi slåss mot en mafia som ikke kjenner landegrenser, og som er svært godt internasjonalt organisert og har et bredt kontaktnett av bakmenn, smuglere, langere og misbrukere. Bare gjennom samarbeid med andre land og deres politi- og tollmyndigheter kan kampen mot denne kriminaliteten vinnes. Norge alene er maktesløs i kampen mot den internasjonale narkomafiaen.

       Det forebyggende arbeidet er svært viktig. Det å få ungdom til å si nei til narkotika er betraktelig billigere og bedre for samfunnet enn å få en misbruker på rett kjøl igjen. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at man må styrke dette arbeidet Det vises videre til merknader under kapittel 4.

       Komiteen vil videre sterkt presisere at den ikke tror at en legalisering av narkotiske stoffer vil føre til mindre narkotikamisbruk eller gjøre situasjonen lettere for dagens misbrukere. Komiteen ønsker å videreføre den restriktive narkotikapolitikken som har vært ført i Norge. Komiteen ønsker et fortsatt forbud mot besittelse, bruk og omsetning av narkotika. De høye strafferammene for de groveste narkotikaforbrytelsene må videreføres.

       I velferdssamfunnet Norge må det være en klar målsetting å hjelpe misbrukere tilbake til en verdig livssituasjon. En rekke ledd i behandlingstilbudet må bli bedre. Det må være nok behandlingsplasser til alle som ønsker det, og ettervernet må styrkes. Her gjør norske kommuner en for dårlig jobb. Når misbrukeren er ferdig med et behandlingsopplegg i institusjon, må kommunene sørge for den videre oppfølgingen. Det må legges planer for et aktiv intergreringsarbeid på alle nivåer. Tilbud om arbeid eller utdanning, bolig og hjelp til å skaffe seg et nytt sosialt nettverk er en forutsetning for at vedkommende ikke faller tilbake til misbruket. Dette krever ressurser - men er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt i forhold til fortsatt misbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det er kommunene som er pålagt ansvaret for ettervern for rusmiddelmisbrukere, og konstaterer at dette er en meget forsømt oppgave i de aller fleste norske kommuner. Disse medlemmer konstaterer at behandling og særlig ettervern for alkohol- og stoffmisbrukere i kommunene er et meget lavt prioritert område, og utgiftene til dette er svært ofte en salderingspost på de kommunale budsjettene. Disse medlemmer mener at slik har situasjonen vært over langt tid, og disse medlemmer finner det derfor riktig i denne sammenheng å foreslå statlige øremerkede bevilgninger til behandling og ettervern av alkohol- og stoffmisbrukere. En slik øremerket bevilgning vil heve statusen for denne gruppe behandlingstrengende i kommunene, noe som gjør det lettere og mer prestisjefylt for fagpersonell å gå inn i denne omsorgen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag.

       « Stortinget ber Regjeringen i budsjettforslaget for 1998 fremme forslag om en nødvendig øremerket bevilgning til behandling og ettervern innen alkohol- og rusmiddelomsorgen i kommunene. Fylkesmannen pålegges å føre særskilt tilsyn med bruken av bevilgningen. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at kommunene må sikres både faglig kompetanse og økonomiske ressurser til å kunne iverksette tiltak på dette området.

       Disse medlemmer mener det er viktig å se helheten i rusmiddelmisbrukernes livssituasjon, spesielt i de tilfeller hvor misbrukerne selv ønsker å endre egen livssituasjon. Pr. i dag er det altfor få akuttplasser/avrusingsplasser. Når rusmiddelmisbrukerne er motivert for behandling, er det veldig viktig at tilbudet er der og da. Hvis man ved henvendelse til hjelpeapparatet får beskjed om at det er ledig avrusningsplass om tre uker, er motivasjonen når den tid kommer i de aller fleste tilfeller borte/glemt. Tilliten til hjelpeapparatet er svekket fordi man ikke fikk umiddelbar hjelp i en svært vanskelig situasjon når man ba om det, og det blir vanskeligere å komme igjen neste gang.

       Disse medlemmer mener det er viktig med en oppmyking av mulighet for behandlingsplass/kollektivplass utenfor egne fylkesgrenser. I dag reduseres mulighet for behandling av økonomiske årsaker, fordi det i noen tilfeller er for dyrt å « kjøpe gjesteplasser » utenfor eget fylke. Hvis det skal være realitet i utsagnet om at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bidra til rusfri tilværelse, må man ta konsekvensen av dette fullt ut.

       Disse medlemmer mener at en av de store svakhetene ved St.meld. nr. 16 (1996-1997) er mangel på konkrete tiltak i forhold til ettervern/tiltak for rusmiddelmisbrukere når de har blitt rusfrie. Det som nå står i meldingen, er at det gjennom veiledning til kommunene skal oppmuntres til spredning av informasjon om frivillige organisasjoner og grupper som ressurs i oppfølging av rusmiddelmisbrukere etter behandling. I tillegg står det at det skal gis fortsatt tilbud om bruk av begrensede terapeutiske tiltak i den hensikt å opprettholde den bedring som ble oppnådd, som en følge av primærbehandlingen.

       Disse medlemmer vil påpeke at det skal gis tilbud om begrenset terapeutisk behandling til en brukergruppe med ekstremt svak økonomi, som for slik behandling blir pålagt samme egenandeler som andre. Når en rusmiddelmisbruker er inne på kollektiv/institusjon, er vedkommende i et veldig skjermet miljø. De er hele døgnet omgitt av faglig kvalifisert personell som er opplært til å tolke den minste endring i humør og periodesvingninger i forhold til oppholdet. Det legges også opp til en rekke aktiviteter og andre tilbud mens man er på kollektiv. Når den enkelte kommer ut av aktivt behandlingsopplegg, gis det ikke noe fullgodt opplegg videre. Det gis tilbud om yrkesrettet attføring til videre utdanning eller tiltak på en eventuell arbeidsplass. Noe utover dette har man i dag ikke tilbud om. Oppfølging og støtte gis i ytterst varierende grad ut fra kompetanse og ressurser i den enkelte kommune.

       Disse medlemmer mener at boligtilbudet kommunene gir tidligere rusmiddelmisbrukere, må bedres betydelig. I dag gis i overveiende grad tilbud om plass i hospits eller kommunal bolig, hvor det fra før bor aktive rusmiddelmisbrukere, og hvor det er lett å havne rett tilbake der tidligere misbruker var før. Det avhenger ofte av den enkelte kommune og sosialkontor om det gis etableringstilskudd til start i « nytt liv ». De som har vært på kollektiv, har fått penger fra sosialkontoret under behandling til fritidsutstyr og aktiviteter. Det har vært svært vanskelig å spare penger til depositum til leilighet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at aktive rusmiddelmisbrukere i de aller fleste tilfeller ender opp i en økonomisk situasjon med stor gjeld og økonomisk mislighold. I tillegg til privatøkonomisk gjeld har mange også gjeld til sosialkontorer ved lån til depositum til leiligheter de har leid mens de har vært rusmiddelmisbrukere, sosiallån til innbo etc. For å endre situasjonen for tidligere misbrukere må det også settes inn tiltak for å bidra til gjeldssanering/gunstige nedbetalingsavtaler.

       Disse medlemmer mener Regjeringen må ta initiativ til at det gis økonomiske midler til hele tiltakspakker som dekker skole, arbeidstiltak, etablering i ny bolig i rusfritt miljø, terapeutisk behandling uten egenandel, hjelp til gjeldssanering / nedbetalingsavtaler og andre nødvendige tiltak for å bedre den helhetlige situasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kan være uheldig å skille mellom problemer knytta til misbruk av legemidler, alkoholmisbruk og bruk av illegale narkotiske stoffer, da misbruk av legemidler og alkohol ofte kan være inngangsporten til misbruk av narkotika. For å kunne sette inn gode og nok treffsikre hjelpetiltak, er det viktig å være klar over dette.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke viktigheten av en streng og kontrollert legemiddelbruk.

       Disse medlemmer vil også peke på det uheldige ved at narkotikamisbrukere og alkoholikere plasseres i samme miljø på hospits. Det er mye som tyder på at opphold i hospits fører til at alkoholikere får befatning med narkotiske stoffer, og at narkomane med motivasjon til avvenning får tilbakefall. Disse medlemmer vil derfor advare mot hospitsplassering. Det må legges vekt på å finne mer egnede boløsninger. I denne forbindelse vil disse medlemmer også minne om spesielt de eldre alkoholmisbrukerne som kan være en gruppe som kan falle utenfor hjelpetiltakene. Disse medlemmer vil peke på viktigheten av å ha en særskilt oppmerksomhet rettet mot denne gruppen hjelpe- og pleietrengende, slik at de kan få gode og verdige boforhold i sin alderdom.

       Disse medlemmer vil også peke på at et nytt mønster er i ferd med å utvikle seg når det gjelder omsetning av narkotika. Det gamle mafiasystemet erstattes av at det produseres billig syntetisk narkotika. Denne blir lett tilgjengelig og krever en annen innsats enn det etablerte politiarbeid.

       Disse medlemmer mener det er en alvorlig utfordring at oppskrifter på produksjon av syntetisk narkotika er tilgjengelig på Internett. Laboratorier for slik produksjon opprettes blant annet i biler som kan passere fritt over landegrensene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at Schengenavtalen er svært viktig sammen med aktiv innsats i FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner hvor det er naturlig å drøfte spørsmålene om bekjempelse av narkotika.