Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget har behandlet bankkrisen ved flere anledninger.

       Regjeringen la frem en stortingsmelding om saken i april 1994 (St.meld. nr. 39 (1993-1994)) som ble debattert, på grunnlag av Innst.S.nr.213 (1993-1994), i oktober 1994. Det ble gjennomført en omfattende høring i finanskomiteen i den anledning.

       I februar 1996 ble det så satt fram forslag om at « tidligere bankaksjonærer gis kompensasjon for tap pga. at myndighetene erklærte aksjene for verdiløse ».(Dok.nr.8:58). Forslaget ble forkastet ved stortingsbehandlingen den 21. juni 1996, jf. Innst.S.nr.279 (1995-1996). Et forslag om å nedsette et granskningsutvalg for å gjennomgå bankkrisen på ny, ble også forkastet.

       Flertallet viser til at et lignende forslag ble behandlet i forbindelse med stortingsmeldingen om bankkrisen, og at dette forslaget også ble avvist. Flertallet viser videre til at det er lagt til rette slik at de tidligere aksjonærene i Fokus Bank, Kreditkassen og Den norske Bank har hatt fortrinnsrett til å tegne ny aksjekapital i disse bankene.

       Flertallet har merket seg at debatten om bankkrisens årsaker stadig får nye bidrag både gjennom artikler i fagpressen, gjennom intervjuer og debattinnlegg i dagspressen og ved ulike faglige bidrag i avhandlinger og bøker. Det hevdes fra flere hold at ikke alle problemstillinger er tilfredsstillende belyst.

       Flertallet viser bl.a. til at professor Preben Munthe, som i 1991 fikk i oppdrag av Finansdepartementet å lede et utvalg som skulle utrede bankkrisens årsaker, i et avisintervju 10. oktober 1996 hevdet at « ...det i dag er et klart behov for å undersøke bakgrunnen for bankkrisen nærmere... ». Munthe utdypet sitt syn i en artikkel i Aftenposten 14. oktober 1996.

       Flertallet mener det kan være flere grunner til at ulike forhold knyttet til utviklingen mot og forløpet av bankkrisen bør gjennomgås på ny. Flertallet går derfor inn for at det nedsettes et uavhengig granskningsutvalg som kan foreta denne gjennomgangen. En hovedhensikt med en slik utredning må være å trekke erfaring og lærdom av årsakene til bankkrisen og den måten bankkrisen ble håndtert på for å forebygge at tilsvarende forhold oppstår i fremtiden.

       Flertallet mener det kan være nyttig å trekke inn internasjonale erfaringer og studere hvordan tilsvarende problemer med bankvesenet i andre land (f.eks. Sverige og Storbritannia) ble håndtert av myndighetene der.

       Flertallet mener at også vurderinger og beslutninger i bankenes ledelse og i bankenes ansvarlige organer må være del av denne kartleggingen av ansvarsforhold og årsakssammenhenger.

       Flertallet viser til at praktiseringen av tapsforskriftene er blitt hevdet å være en vesentlig årsak til bankkrisen. Flertallet viser til at dette spørsmålet bl.a. ble behandlet i Innst.S.nr.213 (1993-1994). Flertallet mener likevel at når bankkrisen nå igjen skal granskes, vil det være naturlig også å vurdere et så sentralt spørsmål som praktiseringen av tapsforskriftenes virkning på forløpet av bankkrisen.

       Flertallet mener at en ny gjennomgang også bør omfatte en nærmere kartlegging av hvordan myndighetsutøvelse og ansvar ble fordelt mellom Norges Bank, Kredittilsynet, Finansdepartementet og Statens Banksikringsfond.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil understreke at utvalgets mandat er utformet med sikte på at denne nye gjennomgangen av bankkrisen skal skje på et fritt, uavhengig grunnlag uten noen form for forhåndskonklusjoner eller bindinger i forhold til tidligere undersøkelser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen mener at dette også gjelder spørsmålet om eventuell erstatning eller tilbakeføring av aksjer til tidligere bankaksjonærer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil likevel peke på at tapene først og fremst ble avskrevet på lån knyttet til næringsformål, mens enkelte privatkunder ble ofre for en gjeldskrise ved at deres lån ble innkrevet. Disse kundene fikk hverken avskrevet sine låneforpliktelser eller nedsatt sine rentevilkår. Dette har ført til store personlige økonomiske problemer for mange med i utgangspunktet svak økonomi. Disse medlemmer mener disse problemene har sammenheng med praktiseringen av tapsforskriftene. Det er derfor naturlig at dette forholdet blir viet oppmerksomhet i en ny granskning av bankkrisen.

       Disse medlemmer går inn for at en eventuell ny gjennomgang av bankkrisen foretas med sikte på å samle bredest mulige erfaringer med tanke på unngå en ny bankkrise i framtiden.

       I tillegg til forslag foran, foreslår disse medlemmer følgende:

       « Utvalget skal vurdere de premisser og vedtak i ulike organ som førte til at mange privatkunder fikk store gjeldsproblemer som en følge av at de hverken fikk avskrevet sine låneforpliktelser eller nedsatt sine lån. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, vil forslå at det nedsettes et utvalg på fem medlemmer med juridisk, økonomisk, regnskaps- og bankfaglig kompetanse som skal ha følgende mandat:

       Utvalget skal ha en innstilling ferdig innen 30. april 1998. Innstillingen overleveres Stortinget.

       Til hjelp for utvalgets arbeid opprettes et midlertidig sekretariat. Flertallet anbefaler at det for 1997 bevilges 1,3 mill. kroner til utvalgets arbeid, og at det bevilges midler for 1998 ved den ordinære budsjettbehandling høsten 1997.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       Stortingets presidentskap gis fullmakt til å fastsette godtgjørelse for utvalgets medlemmer.

       Utvalget antar selv den sekretærhjelp det finner nødvendig.

       På statsbudsjettet for 1997 gjøres følgende endringer:

       Dok.nr.8:10 (1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Carl I Hagen om å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon for å gjennomføre en granskning av alle forhold i forbindelse med den såkalte bankkrisen, med særlig vekt på å klarlegge myndighetenes mulige ansvar for denne, samt gjennomføre en vurdering av forholdet til de tidligere aksjonærer i de banker hvor aksjekapitalen ble nedskrevet til null - vedlegges protokollen. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker at nedsettelse av denne type utvalg generelt ikke bør være en stortingsoppgave, men naturlig tilligger Regjeringen. Sakens karakter samt det forhold at det er Stortinget som nå tar initiativ til granskingen kan imidlertid forsvare at Stortinget nedsetter et slikt utvalg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bankkrisen har vært behandlet i Stortinget flere ganger tidligere. Blant annet i forbindelse med Innst.S.nr.213 (1993-1994). Disse medlemmer har tidligere pekt på at årsakene til krisen var sammensatte, men at dereguleringen av kredittmarkedet må betraktes som den grunnleggende årsaken.

       Disse medlemmer viser til at det er en allmenn oppfatning at bankenes tapsavsetninger i løpet av 1980-årene var for lave. Derfor kom det nye tapsforskrifter i 1987 og 1991. Tapsavsetningene i 1987 var 25 % høyere enn de ville ha vært med de gamle reglene dette året. Dersom disse forskriftene var kommet tidligere, er det disse medlemmers oppfatning at dette ville ha kunnet begrense bankkrisens omfang bl.a. ved at bankenes regnskapsresultater ville vært svekket på et tidligere tidspunkt. En mer reell tapsavsetning ville også kunne ha begrenset bankenes iver etter ekspansjon og økning i kredittvolum.

       Disse medlemmer mener at endringene i tapsforskriftene i 1987 og 1991 var nødvendige regelendringer, og viser i den forbindelse til egne og flertallets merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994). Disse medlemmer er derfor ikke enige i den oppfatning at bankkrisen er et resultat av regnskapsreglene. Tvert i mot var bankkrisen først og fremst en systemkrise, og ikke en krise fremkalt av regelverket.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, vil få bemerke at det private bankvesenet skaper store økonomiske lidelser og problemer for folk flest. Dette medlem mener samfunnet betaler en høy pris for å opprettholde et privat bankvesen - som i dag i en viss formell forstand er statlig - og at den « såkalte bankkrisa » illustrerer dette svært tydelig. Rød Valgallianse har ved mange anledninger uttrykt skepsis til at staten gikk inn og « reddet » bankene i den omtalte krisetida. I ettertid har en og sett at redningsaksjonen både omfattet og videreutviklet et utbredt samrøre mellom statlige og private aktører. Det kan se ut som om staten har vært med på bankdrift på bankenes tradisjonelle premisser. Dette medlem er derfor for at det gjennomføres en granskning av bankkrisa med henblikk på å få en gjennomgang av disposisjonene til nøkkelpersonene i forretningsbankene og samspillet eller samrøret mellom disse og de statlige nøkkelpersonene på ulike stadier av « redningsoperasjonen ». Det bør også undersøkes om det statlige eierskapet har hatt noen annen virkning på bankdrift enn at bankene fremdeles er der.

       Både i forkant og i etterkant av statens redningsoperasjon for storbankene, er det et stort antall enkeltmennesker som er blitt ruinert som følge av bankenes og offentlige myndigheters opptreden. De store - og senere noe omdiskuterte tapsavskrivningene - var i hovedsak knyttet til bankenes usikre lån til næringslivskunder med mer og mindre useriøst forhold til bankene. Mange kapitalister kunne dermed leve høyt på andres penger, og så bli fritatt for tilbakebetaling da festen var slutt, mens boliglån er blitt drevet inn og drives inn med alle midler og til siste krone der det på noen måte er mulig. For mange private boliglånskunder skyldes det personlige økonomiske sammenbruddet at offentlige støtteordninger ble fjerna kort tid etter at de hadde tatt opp lån. Det er urealistisk å forvente at bankene skal bli noe annet enn det de er, og begynne å rydde opp etter seg når det gjelder tap og skade de har påført privatkunder. Men stat og kommune har et sjølsagt moralsk og politisk ansvar for å rette opp den skaden som slike kunder er påført, i den grad slik skade kan rettes opp i ettertid. Dette er det viktigste oppryddingsarbeidet som fortsatt er ugjort etter den statlige redningsoperasjonen for storbankene.

       Dette medlem mener at disse spørsmålene må gå inn som en del av en ny granskning.

       Dette medlem mener det har en egenverdi å få på bordet flest mulig fakta om det maktspillet som førte fram til de største bankenes sammenbrudd. Dette medlem er likevel i tvil om det opplegget som flertallet nå har snekra sammen kan bidra særlig mye til dette. Det er stor fare for at det ikke blir annet enn at innleide konsulenter får store fullmakter til å foreta en utredning, som foreligger en gang mot slutten av året, men som før den er ferdig vil bli brukt til å gi deler av offentligheten et falskt inntrykk av at i alle fall noen av partiene har satt i gang et oppryddingsarbeid som skal gi et rettferdig sluttoppgjør for de som på ulike måter ble ruinert eller led store personlige tap på grunn av de politiske og bankadministrative beslutningene som førte fram til bankkrisa.

       Dette medlem fremmer følgende alternative forslag til innstillingen:

       « Flertallets forslag til pkt. 2 med følgende tilføyelse til vedtakets I pkt. 2:

       Dette medlem vil stemme imot forslaget om å nedsette et granskningsutvalg dersom ikke disse tilføyelsene kommer med.