Jeg viser til brev av 2. januar 2001, mottatt
på faks hos oss 19. januar 2001, fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe
v/Karin Andersen med spørsmål til St.meld.
nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Spørsmålene
blir besvart fortløpende nedenfor.
I St.meld. nr. 15 (2000-2001) er det opplyst
at regjeringen vil foreslå etablering av dokumentasjonssenteret
plassert på Glomdalsmuseet med sikte på byggestart
i 2002. Under kapittel 7 Økonomiske og administrative konsekvensar,
i meldingen er det opplyst: "Løyvingane til senteret for
dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket
vil bli fremma i dei vanlege budsjettframlegga."
Glomdalsmuseet har opplyst at realiseringen
kan deles i følgende tre faser: Planlegging/hovedprosjektering,
bygging/ombygging og produksjon av utstillinger.
Det er ikke avsatt midler til planlegging eller
bygging i statsbudsjettet for 2001. I og med at byggestart kommer
etter at planlegging og hovedprosjektering er gjennomført,
innebærer dette at byggestart tidlig i 2002
ikke er mulig, men vi ønsker selvfølgelig å få senteret
på plass så snart som mulig.
Glomdalsmuseets søknad med framdriftsplan
og kostnadsanslag er oversendt til Statsbygg for vurdering innen
30. april d.å. Det videre arbeid med saken vil bygge på dette
grunnlaget.
Regjeringens forslag om å opprette
et dokumentasjonssenter for romanifolkets kultur og historie kan sees
på som en form for kompensasjon for kontroll- og fornorskningspolitikken
romanifolket har vært utsatt for, og særlig som
en kompensasjon for de virkningene denne politikken har hatt for å svekke
romanifolkets kultur (jf. meldingens pkt. 6.3.5.) Det foreligger
ikke planer om ytterligere kompensasjonsordninger av kollektiv karakter.
Regjeringen mener at de eksisterende ordningene med skadeserstatning
og billighetserstatning bør kunne ivareta krav fra de personene
som har vært utsatt for urett.
Det føres ingen statistikk over saker
om frafall av foreldelsesinnsigelse ved erstatningskrav mot staten. Uttalelsen
i meldingen om praksis i denne typen saker er imidlertid i tråd
med Justiskomiteens anbefaling i Innst. O. nr. 18 (1995-1996).
I ordinære søksmål
vil alminnelige beviskrav gjelde.
I saker om billighetserstatning av statskassen
er kravet til bevis i enkelte tilfeller lempet dersom det offentlige
har makulert relevant arkivmateriale, se St.prp. nr. 72 (1998-1999)
side 2. I billighetserstatningssaker med krav om erstatning for
mangelfull skolegang, er erstatning gitt selv om dokumentasjon er
makulert eller av andre årsaker ikke har latt seg fremskaffe.
Jeg vil i denne sammenheng også vise
til at Justisdepartementet høsten 2000 vedtok å omgjøre
Datatilsynets vedtak om anonymisering av det såkalte "Åndsvakeregisteret".
Dette innebærer at registeret blir bevart i sin helhet,
ved deponering i Riksarkivet. Regjeringen har understreket at hensynet
til å ta vare på dokumentasjon av overgrep mot
minoriteter skal veie tungt i avveiningen mellom arkivvern og personvern
(jf. meldingens pkt. 6.6.6).
Regjeringen er kjent med den svenske ordningen med
særskilt erstatning til de som har blitt tvangssteriliserte
i medhold av lov, men har ikke tatt stilling til om en tilsvarende
ordning er aktuell i Norge.
Regjeringen viser i stortingsmeldingen til at
romanifolket har vært utsatt for grove overgrep og ber
på myndighetenes vegne om unnskyldning for dette. En del
av overgrepene det vises til, er av en slik karakter at de vil kunne
danne grunnlag for erstatning eller billighetserstatning til de
personene som ble utsatt for dem. Slike saker blir vurdert individuelt
og konkret innenfor de ordinære ordningene med skadeserstatning og
billighetserstatning.
Senter mot etnisk diskriminering ble opprettet
i 1998 for en prøveperiode på fem år.
Senteret skal bidra til å bedre mulighetene til å få juridisk
bistand for personer som utsettes for diskriminering og dokumentere
og overvåke situasjonen mht. art og omfang av diskriminering.
Med diskriminering forstås her negativ forskjellsbehandling
på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal
eller etnisk opprinnelse.
Sakene må være fremmet av
enkeltpersoner som oppholder seg i Norge. Saker fra enkeltpersoner
kan også fremmes gjennom fullmektig, for eksempel interesseorganisasjoner.
Det er ikke noe i veien for at flere enkeltpersoner lar seg representere
samlet av en interesseorganisasjon.
3. mars 2000 ble det av Kongen i statsråd
nedsatt et utvalg som skal utrede en lov mot etnisk diskriminering
(jf. meldingens pkt. 6.10.3). Utvalget skal blant annet vurdere
Senter mot etnisk diskriminerings mandat og rolle.
Justisdepartementet forsøker til enhver
tid å instruere og rettlede fylkesmennene med sikte på en
entydig praksis i rettshjelpssaker. Søknader om fri rettshjelp vurderes
konkret i hvert enkelt tilfelle i henhold til rettshjelploven. Sakens
art er av stor betydning for vurderingen. Erstatning for personskade
hører til de prioriterte rettsområdene etter loven,
og i denne typen saker er innvilgelsespraksis forholdsvis liberal
dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt. Søknad
om billighetserstatning fordrer imidlertid såpass lite
fra søker at det i alminnelighet ikke anses nødvendig
med advokatbistand i slike saker.
Det mest åpenbare problemet med en
generell rett til fri rettshjelp for disse gruppene er avgrensningene.
Det kan være problematisk å avgjøre hvem
som hører til minoritetsgrupper. Videre kan også personer
uten minoritetstilknytning på enkelte områder
ha vært i tilsvarende situasjon, og dette reiser spørsmål
om hensiktsmessigheten ved å trekke skillet mellom de med minoritetsbakgrunn
og de uten. Fri rettshjelp til alle vil etter all sannsynlighet
i tillegg medføre adskillige prosesser om erstatning, som
ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig når
det gjelder rettsapparatets arbeidsbyrde. Erstatningsgrunnlagene
til de enkelte vil ha mange likhetstrekk, og enkelte prøvesaker
ville kunne avklare om det er grunnlag for erstatning i denne typen saker.
Vurderingen av om søker har kommet
særlig uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon,
baserer seg på hva som var faglig og sosialt akseptert
på den tiden skaden/tapet som søkes erstattet
oppstod.
Det er et hovedprinsipp i miljøvernpolitikken
at de enkelte sektorer har ansvar for miljøutfordringene
på sine områder. Dette ansvaret omfatter også minoritetskulturenes
kulturminner. Vi viser i den sammenheng til at alle departementene
skal utarbeide egne sektorvise miljøhandlingsplaner for
sine områder. Dette vil være en arena for å formulere
mål og tiltak for å møte de utfordringer
som tas opp i spørsmålet fra Stortinget.
Statens veivesen og Forsvaret, som det vises
særskilt til i spørsmålet, er for øvrig
underlagt planprosesser som skal ivareta hensynet til kulturminner.
Vegutbygging skjer etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven
som skal sikre at slike interesser blir avdekket og vurdert i forbindelse
med planprosessen. Forsvaret har planleggingsrutiner for større
militære øvelser mv. som skal sikre det samme.
Også innen skogbruket er det planrutiner som skal sikre
at det blir tatt miljøhensyn.
Det er en utfordring at kunnskapen om hvilke
kulturminner vi har og hvor de befinner seg, er mangelfull på dette
området. Den immaterielle kulturen; språk, historiekunnskap,
kulturuttrykk mv. er viktig for å styrke kunnskapsgrunnlaget
på dette området.