Ledelsesapparatet står med jevne mellomrom
overfor situasjoner som krever særskilt oppmerksomhet eller
håndtering. Erfaringene blant annet fra krisen i Kosovo
1999, overgangen til år 2000, utbruddet av munn- og klovsyke
i Storbritannia og på kontinentet 2001, terroraksjonene
den 11. september 2001 og den etterfølgende krigen mot
internasjonal terrorisme, viser at ulike situasjoner skaper ulike
behov for håndtering og samordning.
Utgangspunktet er at sektorprinsippet og prinsippet om
linjeansvar følges (ansvarsprinsippet). Dette betyr at
den enkelte fagstatsråds konstitusjonelle ansvar videreføres
også i en krisesituasjon. Det er det enkelte departement
som har ansvaret for å håndtere en krisesituasjon
som berører eget ansvarsområde og sørge
for samordning med andre departementer for å sikre nødvendig
krisehåndtering.
Det gjelder videre et prinsipp om at krisen
skal håndteres på lavest mulig nivå (nærhetsprinsippet).
I de fleste tilfeller vil en krise av lavere alvorlighetsgrad bli håndtert
av det ansvarlige fagdepartementet, eventuelt av et departement
i samråd med andre, involverte departementer. Ved alvorlige
kriser eller katastrofer vil imidlertid også Regjeringen
bli engasjert i håndteringen.
Organiseringen under kriser skal være
mest mulig lik den organiseringen en opererer med til daglig (likhetsprinsippet).
Samordningen mellom departementene skal tilpasses den aktuelle situasjonen.
Det er derfor lagt til grunn at en ikke skal ha en permanent samordningsgruppe
for krisehåndtering i fredstid med fast utpekte medlemmer.
Alle departementer kan ta initiativ til å etablere midlertidige
samordningsgrupper. Utgangspunktet vil være at det er det
departementet som ut fra sektoransvaret er mest berørt
av krisen, som får hovedansvaret for å ivareta
samordningen. Normalt vil dette være det departementet
som har best tilgang til informasjon om krisens omfang og utvikling.
Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig for å samordne,
avklarer Justisdepartementet dette med de aktuelle departementer.
Ved uenighet om ansvarsforhold legges saken frem for Regjeringen.
Inntil Regjeringen har behandlet saken, tar Justisdepartementet
de nødvendige initiativ for å sikre en effektiv
samordning av sivil krisehåndtering på sentralt
nivå.
Sårbarhetsutvalget foreslår
at ansvaret for å forberede og gjennomføre samordning
av krise- og konsekvenshåndtering mellom departementer
så langt som mulig bør legges til ett departement
med sikkerhet og beredskap som hovedområde. Utvalget foreslår
videre at dette departementet bør etablere en egen enhet
for å tilrettelegge for og forberede en god håndtering
av ulike krisesituasjoner. Det foreslås at enheten får
en fast kjerne med spesialister på krisehåndtering
og koordinering, og at enheten ved behov forsterkes med utpekte
representanter fra relevante departementer.
Erfaringene fra ulike hendelser viser også at
ledelsen og organiseringen av arbeidet med håndtering av
kriser må tilpasses den aktuelle situasjonen. Regjeringen mener
at det er de medarbeiderne som har ansvaret for å bistå Regjeringen
og den enkelte fagstatsråd til daglig, som også har
de beste forutsetningene for å utføre arbeidsoppgavene
i en krisesituasjon. Regjeringen mener derfor at det ikke er grunn
til å fravike ansvarsprinsippet, nærhetsprinsippet
og likhetsprinsippet i forbindelse med håndteringen av
kriser, og at de etablerte prinsippene fortsatt bør legges
til grunn. Regjeringen vil derfor ikke foreslå at ansvaret
for å forberede og gjennomføre samordning av krise-
og konsekvenshåndtering legges til en egen enhet med spesialister
på krisehåndtering for å bistå Regjeringen
og statsrådene i krisesituasjoner.
Hendelsene den 11. september 2001 understreket behovet
for at samfunnet har en beredskap som holder et jevnt høyt
nivå, selv om den internasjonale situasjon vurderes som
stabil. Samfunnets ledelsesapparat må planlegge aktivt
for hvilke tiltak det kan være naturlig å iverksette
dersom kriser oppstår og at det sikres at ledelsesapparatet
vil være i stand til å håndtere kriser. Øvelser
er et viktig og kosteffektivt bidrag til å holde en slik
høy grad av aktsomhet.
Øvelser er et virkemiddel for å teste
og forberede en organisasjons evne til å håndtere
kriser og et virkemiddel for å etablere ny kompetanse og å videreutvikle eksisterende
kompetanse.
Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet
har utarbeidet et nytt øvelseskonsept for departementene med
underlagte etater. Konseptet retter seg først og fremst
mot sivilmilitært samarbeid i forbindelse med håndtering
av sikkerhetspolitiske kriser, og Forsvarets støtte til
det sivile samfunn i fred. Rene sivile eller militære øvelser
som finner sted innenfor en sivilmilitær ramme, og interne øvelser
i departementene, kan imidlertid også dekkes av konseptet.
Målgruppen for øvelser er primært ledelsenivået,
men også saksbehandlere innen sikkerhet, beredskap og krisehåndtering.
Sårbarhetsutvalget foreslår å styrke
koordineringen mellom etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene
(EOS-tjenestene) ved å etablere et permanent sekretariat
for Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Utvalget mente dette
kunne være et virkemiddel for å sikre at koordinering
og drøfting av prioriteringer mellom EOS-tjenestene skjer
fortløpende og bygger på et fast system.
Det konstateres at behovet for samarbeid og
koordinering mellom EOS-tjenestene i den senere tid har økt, og
at det sannsynligvis vil øke ytterligere i tiden fremover.
Dette skyldes blant annet at tjenestene gjennom lovgivning har fått
til dels overlappende oppgaver, og at det foreligger en økning
i grenseoverskridende sikkerhetsutfordringer. Det er ikke like lett
som tidligere å skille mellom rikets ytre og indre sikkerhet,
mellom statlige og ikke-statlige aktører og mellom aktive
og passive sikkerhetstiltak. Koordinering i den enkelte sak vil
gå direkte mellom de berørte tjenester, men det
er behov for en møteplass mellom tjenestene og sentrale departementer
for å drøfte spørsmål av generell
karakter og for å sikre at ansvarlige statsråder
får tilstrekkelig innsikt i tjenestenes virksomhet.
En svakhet har vært at utvalget ikke
har hatt et permanent sekretariat. Regjeringen vil, i samsvar med Sårbarhetsutvalgets
anbefaling, styrke Koordinerings- og rådgivningsutvalgets
rolle ved å etablere et permanent sekretariat for utvalget
for å følge opp saker som behandles i utvalget.
Dette vil være avgjørende for å kunne
styrke utvalgets rolle og sikre nødvendig utredningskapasitet.
Utvalget skal fortsatt være et koordinerende og rådgivende
organ, og utvalgets oppgaver skal blant annet være koordinering
av prioriteringer og mål, nasjonale etterretningsbehov
og rådgivning til sentrale beslutningstakere. I konkrete
krisesituasjoner vil utvalget blant annet kunne benyttes i forbindelse
med koordinering av trusselvurderinger. Dagens medlemmer skal fortsatt
utgjøre kjernen i et styrket fremtidig Koordinerings- og
rådgivningsutvalg. For øvrig legges det opp til
at deltakelsen i utvalget gjøres mer fleksibel avhengig
av hvilke saker som drøftes, og andre departementer og
virksomheter må kunne møte ved behov. Justisdepartementet,
Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet vil veksle mellom å ha
ledelses- og sekretariatsfunksjonen, og ny instruks for Koordinerings-
og rådgivningsutvalget vil bli utarbeidet. Justisdepartementet
vil starte med ledelsen av sekretariat.