Konvensjonen gir enhver rettigheter til miljøinformasjon
fra det offentlige, og gir enhver rett til å påvirke beslutningsprosessene
innenfor miljøområdet, og gir samtidig enhver
tilgang til rettsmidler i forhold til miljøinformasjon.
Norge undertegnet konvensjonen 25. juni 1998.
Per i dag har 40 stater undertegnet konvensjonen og 22 stater ratifisert.
Konvensjonen trådte i kraft 30. oktober 2001.
I og med at konvensjonen nødvendiggjør
lovendring, er Stortingets samtykke til ratifikasjon nødvendig
i medhold av Grunnlovens § 26 annet ledd. Miljøverndepartementet
fremmer en egen odelstingsproposisjon med ny miljøinformasjonslov,
som delvis er en gjennomføring av Århuskonvensjonen:
Om lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige
beslutningsprosesser av betydning for miljøet.
Formålet med konvensjonen er å bidra
til å sikre allmennhetens rett på tilgang til
miljøinformasjon, deltakelse i beslutningsprosesser, og
adgang til klage og domstolsprøving i saker som vedrører
miljøet, for at allmennheten på denne måten
kan bidra til å fremme et miljø som sikrer helse
og trivsel og en bærekraftig utvikling. Konvensjonen stiller
konkrete krav til hvordan disse rettighetene skal sikres.
Konvensjonen gir allmennheten rett til å få tilgang
til miljøinformasjon som offentlige myndigheter besitter, med
mindre særskilt angitte grunner legitimerer unntak. Det
stilles krav til saksbehandlingen ved allmennhetens begjæring
om miljøinformasjon, herunder frister for svar og begrunnelse
ved eventuelt avslag på informasjon.
Konvensjonen stiller videre krav om at offentlige myndigheter
innehar oppdatert informasjon om miljøtilstanden og aktiviteter
som i vesentlig grad kan påvirke miljøet. Slik
informasjon skal gjøres lett tilgjengelig for allmennheten,
bl.a. i elektronisk form. Det må etableres ordninger som
sikrer at myndighetene får informasjon om aktiviteter med
miljøvirkninger. Sentrale myndigheter skal jevnlig publisere
rapporter om miljøsituasjonen i landet.
Allmennheten gis også en rett til å delta
i offentlige beslutningsprosesser som har vesentlig betydning for miljøet.
Dette gjelder både i tilknytning til godkjenning av konkrete
aktiviteter og ved utformingen av regelverk, planer og programmer.
Allmennheten skal på et tidlig tidspunkt i beslutningsprosessen
bli informert og skal gis en reell mulighet til å uttale
seg om aktiviteten, regelverket osv. før endelig beslutning
treffes.
Allmennheten skal ifølge konvensjonen
ha adgang til klage og domstolsprøving av vedtak knyttet
til rettighetene omtalt ovenfor og adgang til klage og domstolsprøving
for å bestride handlinger og unnlatelser begått av
privatpersoner og offentlige myndigheter i strid med nasjonal miljølovgivning.
Statene skal på ulike måter
samarbeide for å gjennomføre konvensjonen. De
skal rapportere om nasjonale tiltak som iverksettes for å gjennomføre
konvensjonens bestemmelser, og skal sammen føre tilsyn
med at konvensjonen overholdes.
Proposisjonens kapittel 3 forklarer nærmere
bakgrunnen for konvensjonen. Det nevnes blant annet at en viktig
drivkraft bak arbeidet med Århuskonvensjonen har vært ønsket
om å bidra i demokratiseringsarbeidet i Sentral- og Øst-Europa
og Sentral-Asia. Tanken har vært at styrkingen av de demokratiske
rettighetene på miljøområdet kan bidra
til en generell styrking av de demokratiske strukturene i disse
statene.
En komité med deltakelse fra signatarstatene
og berørte mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner (hovedsakelig
miljøorganisasjoner), forbereder nå ulike tiltak
for gjennomføring og oppfølging av konvensjonen,
bl.a. et rapporteringssystem, en mekanisme for å sikre
etterlevelse av konvensjonen, samt et internasjonalt regelverk for
elektroniske utslippsregistre til bruk for å spre miljøinformasjon.
Konvensjonen inneholder en fortale, 22 artikler
og to vedlegg som utgjør en integrert del av konvensjonen. Århuskonvensjonens
bestemmelser kan deles i fem grupper:
1. Fortale og innledende
bestemmelser (artikkel 1-3).
2. Bestemmelser om allmennhetens tilgang
til miljøinformasjon fra offentlige myndigheter og offentlige
myndigheters plikt til å samle inn og gå aktivt ut
med slik informasjon (artikkel 4 og 5).
3. Bestemmelser om allmennhetens rett til
deltakelse i beslutningsprosesser knyttet til aktiviteter av en viss
betydning for miljøet (artikkel 6), og deltakelse ved utarbeidelsen
av planer, programmer, strategier og rettslig bindende regler vedrørende miljøet
(artikkel 7-8).
4. Bestemmelser om adgang til klage og
domstolsprøving av vedtak knyttet til rettighetene omtalt ovenfor,
og adgang til klage og domstolsprøving for å bestride
handlinger og unnlatelser begått av privatpersoner og offentlige
myndigheter i strid med nasjonal miljølovgivning (artikkel
9).
5. Bestemmelser av prosessuell og institusjonell
art (artikkel 10-22).
Kapittel 4 i proposisjonen har en nærmere
gjennomgang av hovedinnholdet i de enkelte bestemmelsene.
Norge har ligget i forkant internasjonalt når
det gjelder å gi allmennheten offentlig informasjon og
mulighet for å delta i offentlige beslutningsprosesser.
Prinsippet om allmennhetens rett til miljøinformasjon ble
i 1992 grunnlovfestet, og allmennhetens rett til deltakelse er en
viktig premiss som inngår i de fleste regelverk på miljøområdet.
Det finnes en rekke regler og ordninger som
skal fremme allmennhetens tilgang til miljøinformasjon
og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser. Offentlighetsprinsippet
og regelverkene som stiller krav om offentlig høring bidrar
til informasjonsspredning og deltakelse. Offentlighetsloven, forvaltningsloven,
plan- og bygningsloven, forurensningsloven og utredningsinstruksen
er gode eksempler.
Reglene i artiklene 4 og 6-9 i Århuskonvensjonen
er av en slik art at de må særlig gjennomføres
ved lov eller forskrift fordi reglene gir borgerne klare rettigheter.
I det alt vesentligste er disse forpliktelsene oppfylt ved gjeldende
regelverk. Regjeringen har imidlertid kommet til at det er behov
for enkelte lovendringer for å bringe norsk rett fullt
ut i samsvar med konvensjonens krav på disse punktene.
Forslag til slike lovendringer inngår i Ot.prp. nr. 116
(2001-2002), som gir en grundigere gjennomgang av disse spørsmålene.
Ved å få tilgang til informasjon
om offentlige beslutningsprosesser som er i gang og som kan ha betydning for
miljøet, vil allmennheten kunne komme med synspunkter og
verdifull informasjon til myndighetene. Ved å gi allmennheten
muligheten til å klage på avgjørelser som
treffes av offentlige myndigheter og å bringe saker som
angår miljøproblemer inn for domstolene, gis allmennheten
en rolle som aktiv pådriver i miljøspørsmål.
En styrking av fokus på allmennhetens
rett til miljøinformasjon og til å delta i beslutningsprosesser,
forventes å ha en rekke positive konsekvenser. Informasjon
står sentralt i alle former for beslutningsfatning - både
i privat og offentlig virksomhet og i husholdningene. Økt
kunnskap om miljøforhold og miljøeffekter bidrar
til bedre beslutningsgrunnlag både for det offentlige og
det private. Riktig miljøinformasjon er nødvendig
for at miljøforhold skal bli tillagt vekt i beslutningssituasjoner.
Slik informasjon kan for eksempel føre til at etterspørselen
dreies over mot mer miljøvennlige produkter. Videre vil
bedre informasjon og kunnskap om miljøtilstanden gi bedre
grunnlag for befolkningens deltakelse i demokratiske prosesser. Alle
disse forholdene vil bidra til mindre skade på miljøet.
Ved å ratifisere Århuskonvensjonen
og delta i det internasjonale arbeidet under konvensjonen, vil Norge kunne
gi et viktig bidrag til demokratiseringsprosessen i Sentral- og Øst-Europa
og Sentral-Asia.
Det ventes ikke at konvensjonen vil medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige.
Allmennhetens rettigheter følger allerede i hovedsak av
gjeldende lovverk, og det forventes ikke at Århuskonvensjonen
i seg selv vil bidra til særlig økt administrativ
byrde.
Konvensjonen krever bl.a. at partene skal sikre
at offentlige organer innehar og oppdaterer miljøinformasjon
som er relevant i forhold til deres funksjoner og legger til rette
for at allmennheten skal få tilgang til denne informasjonen.
Når det gjelder kommuner og fylkeskommuner
vil gjennomføring av konvensjonen på dette punkt
kunne føre til noe økte utgifter. Det er først
og fremst sammenstilling og tilgjengeliggjøring av informasjonen som
vil medføre økt arbeid i den grad systemet for dette
ikke finnes fra før. Kommunens plikter vil være begrenset
til å inneha og gjøre tilgjengelig miljøinformasjon
som er relevant i forhold til kommunens funksjoner, og ikke til
dens geografiske område.
Norge må på linje med de andre
deltakende stater bidra med et mindre årlig beløp
til dekning av kostnader ved deltakelse i konvensjonens organer.
Disse utgiftene vil bli dekket over Miljøverndepartementets budsjett.
Uten at det følger som en plikt etter
konvensjonen, oppfordres partene til å bidra til ulike
aktiviteter for informasjonsspredning og kompetanseoppbygging på de
områder konvensjonen omhandler. Det gjelder særlig
aktiviteter i statene i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia.
Norge bidrar allerede til slik støtte, både gjennom
ECEs organer og andre mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner
som er aktive og kompetente på disse områdene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg
og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen,
Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes,
fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker,
fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen,
fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug
Haga, mener målene i Århuskonvensjonen
er viktige og demokratifremmende. Komiteen mener
det er et generelt behov for å sikre allmennhetens rett
på tilgang til miljøinformasjon, deltakelse i
beslutningsprosesser og mulighet til å klage og prøve
miljøsaker for en domstol.
Komiteen vil understreke Århuskonvensjonens betydning
for demokratiutvikling i tidligere diktaturstater som tradisjonelt
har vært svært lukkede i forhold til informasjon
til egen befolkning. Komiteen har forhåpninger
til at iverksetting av formålene i Århuskonvensjonen
vil gi borgerne, i alle land som slutter seg til konvensjonen, en
større mulighet til å delta i demokratiske prosesser
knyttet til miljørelaterte spørsmål og dermed
få større innflytelse over egen hverdag.
Komiteen tar til etterretning
at konvensjonen vil innebære nye krav til kommuner og fylkeskommuner som
igjen kan innebære økte utgifter for disse. Komiteen
mener prinsipielt at slike økte utgifter, når
de er et resultat av statlige vedtak, bør dekkes av staten.
Energi- og miljøkomiteen uttaler i brev av 7. november 2002:
"Energi- og miljøkomiteen viser til utenrikskomiteens foreløpige utkast til innstilling angående Århuskonvensjonen, datert 6. november 2002, - og har ingen ytterligere merknader."
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og ber Stortinget gjøre
følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i at Norge ratifiserer
en konvensjon av 25. juni 1998 om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens
deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving
på miljøområdet (Århuskonvensjonen).
Oslo, i utenrikskomiteen, den 11. november 2002
Thorbjørn Jagland
leder |
Morten Høglund
ordfører |
Åslaug Haga
sekretær |