5.1 Sammendrag

Regjeringen ønsker å sette et skarpere søkelys på forskjeller i helseproblemer. Dette gjelder kjønnsforskjeller generelt og kvinners helse spesielt, og det vil framover også bli rettet et sterkere søkelys mot innvandrerbefolkningens spesielle helseproblemer og behov for tilpassede forebyggende virkemidler.

En reduksjon i de sosiale ulikhetene i helse skal løftes fram som en målsetting på linje med gjennomsnittsforbedringer, og det uttales at en strategi for å bedre befolkningens helse særlig bør vektlegge å bedre helsen til grupper med en helsetilstand under gjennomsnittet for befolkningen som helhet. Det vises til at Regjeringen høsten 2002 la fram en egen stortingsmelding med konkrete og målrettede tiltak for å forebygge fattigdom og hjelpe personer ut av fattigdom, jf. St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom

Av tiltak fra Regjeringens plan mot fattigdom nevnes:

• – Målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtids sosialhjelpsmottagere og innvandrere

• – Forbedringer i bostøtteordningen

• – Styrking og utvikling av oppfølgningstjenester i bolig for bostedsløse

• – Økt innsats for å hindre at ungdommen faller fra i videregående opplæring

• – Tilskudd til storbytiltak for ungdom

• – Styrking av frivillige organisasjoners innsats i arbeidet for å bekjempe fattigdom

• – Utvikle et system for sosial rapportering, iverksette evaluering av enkelttiltak og legge til rette for en systematisk gjennomgang av eksisterende velferdsordninger.

Regjeringen ønsker framover å vurdere satsinger rettet mot geografiske områder der en samtidig har spesielle helse- og levekårsproblemer. Det er særlig i de store byene slike tilnærminger er aktuelle, og spesielt Oslo, som har større helseulikheter enn ellers i landet.

Det framholdes at en annen viktig innfallsvinkel vil være tiltak som favner alle, og som med stor sannsynlighet vil ha en helseutjevnende side, f.eks. skolemat eller frukt og grønt til skoleelever og barnehagepolitikken.

Regjeringen vil nøye vurdere ulikhetsaspektet når det settes i verk nye reformer og tiltak i helsetjenestene. Et viktig mål vil være et kvalitetstilbud som er like tilgjengelig for alle, uavhengig av sosial bakgrunn. Det uttales at sosialt utsatte grupper skal sikres tilgjengelighet til helsetjenester som står i forhold til deres behov.

For å redusere sosiale ulikheter i helse vil Regjeringen også bygge opp et eget sentralt kompetansemiljø som skal utvikle dette politikkområdet, og be Sosial- og helsedirektoratet utarbeide en egen handlingsplan mot sosial ulikhet i helse i løpet av 2003.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, synes det er viktig at Regjeringen har satt fokus på de store sosioøkonomiske helseforskjellene i befolkningen, og har laget en strategi for å minske disse forskjellene. Flertallet mener det er riktig å vektlegge å bedre helsen til grupper med en helsetilstand under gjennomsnittet for befolkningen som helhet. Det betyr at politikken rettes inn mot de delene av befolkningen der både utfordringene og mulighetene (forebyggingspotensialene) antagelig er størst. Selv om Folkehelsemeldingen understreker individets ansvar og valgmuligheter, har Regjeringen tatt et viktig grep når den sier at de sosiale helseforskjellene i hovedsak er et politisk og samfunnsmessig anliggende fordi forskjellene følger tydelige sosiale mønstre. Da er det ikke først og fremst individets bevisste valg av livsstil som ligger til grunn. Flertallet mener at dette er et viktig poeng for at ikke politikken skal virke moraliserende på dem det gjelder. I et videre perspektiv må helse tas alvorlig fordi det er en sentral forutsetning for samfunnsmessig aktivitet og sosial deltagelse. Flertallet er enig i at det er et "rettferdighetsproblem når mennesker med lav sosial status, få goder og få ressurser i tillegg er mer belastet med smerte, sykdom, nedsatt funksjonsevne og forkortet levealder" (s.47). Derfor er det stort sett enighet om at bedringav levekår vil kunne bidra til bedring av helse. Gjennom behandlingen av Tiltaksplan mot fattigdom har flertallet gitt sin tilslutning til en rekke av Regjeringens strategier for å gi sosialt utsatte grupper en bedre posisjon gjennom velferds- og arbeidslivspolitikk. Flertallet mener det er viktig å satse på langsiktige tiltak for at målsettingen om å utjevne helseulikhetene skal oppnås. I den sammenheng gir flertallet sin tilslutning til tre viktige byggesteiner for å sikre kontinuerlig oppmerksomhet og utvikling:

• – en økt satsing på helseovervåkning,

• – å styrke forskningen på området,

• – å bygge opp kompetanse i forvaltningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at folkehelsearbeidet bør forankres lokalt. Imidlertid har kommunene vanskeligheter med å prioritere økte ressurser til forebyggende helsearbeid, når de allerede må stramme inn på de viktigste delene av kommunehelsetjenestene. Dersom kommunene skal sikres midler til forebyggende helsearbeid, og særskilt til ekstra innsats ut fra sosioøkonomiske kriterier, så må overføringene til kommunene styrkes vesentlig, og kommunene må pålegges å tilbakemelde om hvilke tiltak som iverksettes. Videre bør staten sørge for evaluering av forskjellige tiltakstyper for å gi kommunene innspill til hva som nytter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til de spesielle behov for tiltak overfor eldre innvandrerkvinner og deres helsesituasjon. Flertallet viser blant annet til Norsk Folkehjelps mange forebyggende tiltak rettet spesifikt mot denne befolkningsgruppen. Flertallet vil understreke at det er en viktig tilleggseffekt at eldre innvandrerkvinner bidrar til å øke bevisstheten om helsespørsmål også i sine familier og i sine nettverk. Flertallet ser det som svært viktig at denne typen arbeid i regi av humanitære organisasjoner videreføres.

Flertallet viser til at en lange rekke både nasjonale og internasjonale undersøkelser viser en klar sammenheng mellom helsetilstand og sosial posisjon. Nyere forskning tyder også på at helseulikhetene mellom inntektsgrupper er økende, i alle fall når det gjelder for tidlig død. Sammenlignende forskning tyder også på at forskjellene neppe er mindre i Norge enn i andre vestlige land - snarere tvert imot.

Flertallet viser bl.a. til at norske undersøkelser har funnet at mens levealderen i Vinderen bydel i Oslo ligger hele 5 år over landsgjennomsnittet for menn og nærmere 3 år for kvinner, har bydelene i Oslo indre øst 5-6 år lavere levealder for menn og om lag 4 år for kvinner. Lignende sammenhenger mellom sykelighet og dødelighet finner en dersom en sammenligner ufaglærte og høyere funksjonærer og lavinntektsgrupper og høyinntektsgrupper. Det er også undersøkelser som viser at i barns første leveår varierer omfanget av både langvarig sykdom og sykehusinnleggelser systematisk mellom hvilke sosiale grupper foreldrene befinner seg i.

Disse resultatene viser, slik komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det, at det største potensialet for en bedret folkehelse i Norge i de kommende år ligger i å utjevne sosiale og økonomiske levekår. Den beste folkehelsepolitikken ligger i en politikk som sikrer et utdanningssystem som er tilpasset og gir utfordringer og utbytte for den enkelte, en politikk som sikrer et arbeidsliv som har plass til alle uavhengig av yteevne, en politikk som sørger for gode boliger til en pris som folk flest kan betale, og et sosialt sikkerhets­nett som gir økonomisk trygghet for dem som trenger det.

Disse medlemmer viser i denne sammenhengen til behandlinga av St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom der disse medlemmer fremma flere forslag som vil bidra til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller i Norge.