Siktemålet med meldinga er å trekkja
opp hovudlinene for dei kulturpolitiske prioriteringane
det komande tiåret, dvs. at det skal handla om
den statlege medverknaden i utviklinga av kulturfeltet i åra
fram mot 2014.
Ein hovudbodskap er å halda fram den
profesjonelle kunsten og den fagleg forankra kulturinnsatsen som
eit verde i seg sjølv. Dessutan vert kvalitet streka under som
eit avgjerande kriterium for at eit kulturtiltak skal verta prioritert
i den statlege kulturpolitikken.
Det er viktig å leggja til rette for
mangfaldet innanfor kulturlivet. Eit breitt spektrum av skapande,
utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle
delar av kulturfeltet er ei verdfull motvekt mot den einsrettande
krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera.
Eit aktivt og engasjerande kulturliv er viktig
både på individ- og samfunnsnivå. Ein
dynamisk og pulserande kultursektor som kommuniserer godt med breie
brukargrupper er eit uunnverleg aktivum for landet. Kultursektoren
er kjelde til kreativ inspirasjon, kunnskap og opplevingar for alle
aldersgrupper - både for folk flest og for avgrensa grupper
med særskilde interesser og behov.
Noreg har mange viktige kulturinstitusjonar
og eit stort tal kvalifiserte kunstnarar og kulturarbeidarar. For fullt
ut å kunna dra nytte av det potensial dette representerer,
er det - i eit land med avgrensa folketal og spreidd busetnad -
påkravd med omfattande økonomisk medverknad frå det
offentlege.
Både allmenne utviklingsliner og endringar
innanfor dei respektive kunst- og kulturområda har skapt
ei rad nye utfordringar som vil krevja nye ressursar i det komande
tiåret. Dels vil det dreia seg om å dekkja opp tiltak
som er presenterte i tidlegare dokument, og som Stortinget har slutta
seg til, dels er det tale om nye prioriteringar.
Innanfor scenekunstfeltet knyter behova seg
fyrst og fremst til:
– å gje
større armslag for scenekunsten utanfor dei etablerte institusjonane,
ikkje minst for moderne dans
– stegvis å styrkja Den
Norske Opera, slik at institusjonen innan 2008 er fullt ut i stand
til både kunstfagleg og praktisk å ta i bruk den
nye operabygningen. Dette krev ein auke av driftstilskotet med om lag
50 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 48 (2001-2002) Nytt operahus i
Bjørvika
– å utvikla distrikts-
og regionopera i samsvar med Stortinget sitt vedtak og etter ein
utarbeidd plan for å stimulera eksisterande tiltak og initiativ
– å prioritera institusjonar
med særleg god ressursutnytting og dei små institusjonane
som har høge turnékostnader.
På musikkfeltet er hovudutfordringane
at:
– tilskotsordninga
for musikkensemble skal verta utvida. Desse er særs viktige
for fornying av repertoar, nytolking og formidling av nye verk
– ein del viktige og musikalsk
vellukka festivalar skal få betre handlingsrom
– symfoniorkestra i Bergen, Kristiansand,
Stavanger, Trondheim og Tromsø skal få fleire musikarar
– innkjøpsordninga for
fonogram skal verta utvida
– kyrkjemusikken skal verta prioritert
gjennom ei eiga tilskotsordning.
Innanfor biletkunstfeltet vil utviklinga av
det nye Nasjonalmuseet for kunst vera den mest krevjande utfordringa
i åra som kjem. Andre viktige tiltak vil vera å styrkja
utvekslinga av samtidskunst mellom Noreg og utlandet, leggja til
rette for nye kunstuttrykk og for å formidla kunst som
står utanfor den vestlege kunsttradisjonen.
På litteraturfeltet er det behov for å byggja
ut innkjøpsordningar for essayistikk og sakprosa. Dessutan er
det naudsynt å betra rammevilkåra for utgjeving
av litteratur på nynorsk. I tillegg må arbeidet
med produksjon og formidling av litteratur til synshemma styrkjast.
Av dei direkte verkemidla overfor kunstnarane
er det særleg aktuelt å styrkja ordninga med arbeidsstipend.
På abm-feltet (arkiv, bibliotek og
museum) er oppgåva å følgja opp opptrappingsplanen
på over 400 mill. kroner i løpet av fem år
som vart lovd gjennom St.meld. nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap
og oppleving, og som fekk brei tilslutnad i Stortinget. Inneverande år
er å rekna som år 2 i oppfølginga, og
hittil er om lag 100 mill. kroner av den samla opptrappinga på plass
i budsjettet.
– Hovudutfordringa
på museumsfeltet er å omskapa eit brokut landskap
av 700 800 museum til om lag 100 fagleg kvalifiserte og økonomiske
handleføre institusjonar som skal samarbeida i eit nasjonalt nettverk.
Det pågår for tida mange viktige konsolideringsprosessar
i dei fleste fylka.
– Hovudutfordringa på bibliotekfeltet
er å byggja opp Nasjonalbiblioteket til eit forskingstilretteleggjande
kompetansesenter med mellom anna nyopning for publikum på Solli
plass sommaren 2005. Vidare er det ei viktig oppgåve å leggja
til rette for det saumlause biblioteket, dvs. at dei informasjonsressursane
som norske bibliotek samla rår over, skal vera lett tilgjengelege
for alle.
– Hovudutfordringa på arkivfeltet
er å setja Arkivverket i stand til å handtera
dei aukande mengdene elektronisk arkivtilfang. Mykje viktig historisk
kjeldemateriale kan elles gå tapt. Dessutan kan det gå ut
over rettstryggleiken for den einskilde dersom forvaltninga slettar
spora etter seg gjennom ikkje å setja i verk turvande åtgjerder
for å tryggja langtidsbevaringa av elektroniske arkiv.
Ei rad kulturinstitusjonar har udekte investeringsbehov.
Innanfor scenekunstfeltet skal nybygget for Hålogaland
Teater realiserast. Ei scene for dans skal etablerast i hovudstaden.
Mange museum har akutte behov for betre gjenstandsmagasin og meir
tidsmessige formidlingsarenaer. Behovet for kulturelle møteplassar lokalt
og regionalt er framleis stort. Dei nye spelemidlane til kulturbygg
vil verta eit viktig verkemiddel for å dekkja desse behova.
Departementet stiller institusjonane innanfor
kulturlivet overfor strenge krav til omprioriteringar og samarbeid
for å utnytta ressursane på ein fullgod måte. Som
lekk i det omfattande arbeidet som pågår med omstilling,
modernisering og fornying av offentleg sektor, er krava til stram
styring og kostnadseffektiv drift eit av hovudspørsmåla
i denne meldinga. For å møta dei store utfordringane
ein liten nasjon står overfor i kulturpolitikken, er det
likevel samstundes naudsynt med ein gradvis auke av dei statlege
løyvingane til kulturføremål.
Kulturmeldinga gjev i seg sjølv ingen
konkrete tilvisingar om i kva omfang eller i kva for budsjettår
opptrappingane skal skje, av di dette er spørsmål
som må handsamast i dei årlege statsbudsjetta
på vanleg måte. Departementet må difor
ta klåre atterhald om den økonomiske utviklinga,
staten sitt økonomiske handlingsrom og dermed om kva for økonomiske
rammevilkår kultursektoren kan gjevast.
Kulturmeldinga held fram frie grupper, tidsavgrensa prosjekt
o.l. som viktige tiltak for å nå måla
i kulturpolitikken. Likevel må dei store institusjonane
framleis vera hjørnesteinane i gjennomføringa
av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturar som er bygde opp
over lang tid, og som forvaltar ein svært stor del av dei
statlege driftsressursane til kulturføremål. Institusjonane
har eit ansvar for til kvar tid å vera lydhøyre
og mottakelege for impulsar frå omgjevnaden, fanga opp nye
behov og samhandla både med kvarandre og med utanforståande
aktørar på ein dynamisk måte.
På fleire delar av kulturfeltet representerer
friviljug arbeid ein viktig del av eller eit vesentleg supplement til
den ordinære, løna innsatsen. Dei tradisjonelle,
friviljuge organisasjonane er berre ein del av dette biletet. På kulturområdet
har det vakse fram ei rekkje lokale og regionale verksemder som
i stor grad vert borne oppe av friviljug innsats for det aktuelle
tiltaket. Gjennom dei nye spelemidlane til friviljug sektor vil
det kunna leggjast endå betre til rette for born og unges
engasjement i lokale kulturtiltak.
Ein meir samansett og fleirtydig kultursituasjon
har ført til at det i dag er behov for å skapa
ei ny forståing av kva norsk felleskultur består
av. Tradisjonelle førestellingar om det norske og nasjonal
identitet er i endring.
På eit grunnleggjande plan utfordrar
denne situasjonen sentrale premissar for kulturpolitikken. Heilt
fram til i dag har den norske kulturpolitikken og dei norske kulturinstitusjonane
i høg grad vore tufta på det som kan kallast eit
nasjonalt prosjekt. Dei fleste større kulturinstitusjonane
vart etablerte med tilvising til nasjonal ideologi og sjølvforståing.
Somme av dei sentrale premissane har vore at vi alle tek del i ein
felles, nasjonal kulturarv, og at ei av dei viktigaste oppgåvene
i kulturpolitikken har vore å styrkja denne nasjonale felleskulturen.
Denne forståinga har vore rådande heilt til i
dag.
Kulturpolitikken må leggja til grunn
eit dynamisk og inkluderande perspektiv, som gjev rom for eit mangfald
av ulike røyster. Like sjansar, likeverd og retten til å vera
ulik må vera grunnleggjande premissar.
Ulike problemstillingar knytte til globalisering
og kulturelt mangfald står høgt på dagsordenen,
både på nasjonalt nivå og i ulike regionale
og internasjonale fora.
Eit hovudmål i kulturpolitikken er
at heile folket skal sikrast tilgjenge til kulturgode. Det handlar
om retten til å delta i kulturlivet, og det handlar om
likeverd. Kultur skal være tilgjengeleg for alle menneska
i samfunnet, også for dei som har redusert funksjonsevne.
Med den utviklinga som har skjedd dei siste
tiåra, har grensene mellom dei ulike kunstområda
vorte mindre tydelege. Dette har mellom anna medverka til fagleg fornying
og endra organisasjonsformer. Eit resultat av denne utviklinga er
at sjangergrenser vert mindre tydelege, og at det vert samhandla
på nye måtar på tvers av kunstartane.
Dette er noko kulturpolitikken må ta omsyn til i framtida.
Ansvaret for å reflektera og stimulera
til nyutvikling ligg både hjå einskildkunstnarar,
frie grupper og dei faste institusjonane. Det skal likevel strekast
under at dei store institusjonane både er og framleis skal
vera hjørnesteinar i gjennomføringa av kulturpolitikken.
Erfaringane i Noreg samsvarar med røynsler
frå andre land. Dei viser at det er behov for fleire parallelle strategiar
for å fremja kulturelt mangfald. Det er trong for tiltak
som kan gje handlingsrom for dei ulike minoritetane til å fremja
og utvikla kulturuttrykka sine på eigne premissar. Samstundes
er det behov for å skapa møtestader og tiltak
som fremjar nye kombinasjonar av uttrykksformer. Dette medfører
at ein både må vidareutvikla særordningar
for grupper med ulik etnisk bakgrunn og samstundes stimulera til å inkorporera nye
uttrykk i eksisterande ordningar og institusjonar.
Eit viktig område når det
gjeld internasjonalt kultursamarbeid, er å stimulera
norske fag- og utøvarmiljø til å delta
i internasjonale samarbeidsprogram. Dels er det tale om på heimebane å få impulsar
frå andre land i arbeidet med kulturpolitiske spørsmål
og tiltak, dels har norske miljø noko å læra
bort til utanlandske miljø. Fleire norske institusjonar
og miljø har vore med i EU-prosjekt under Kultur 2000 og
Media Plus. Departementet ser positivt på at norske institusjonar,
organisasjonar og miljø deltek i slike program, og vil
leggja betre til rette for at norske interessentar kan søkja
seg inn i samarbeidsprosjekt. Norsk kulturråd og ABM-utvikling vil
vera formidlingskontaktane for deltaking i EU-prosjekt. I den samanhengen
vil departementet samstundes peika på det potensialet som
ligg i EUs rammeprogram for forsking og utvikling, der
spesielt institusjonar innanfor ABM-området vil kunna delta
i samarbeidsprosjekt. Mellom anna har Nasjonalbiblioteket røynsle
frå deltaking i EU-finansierte prosjekt, og departementet
vil sjå det som positivt om fleire institusjonar kunne
dra nytte av slike internasjonale samarbeidsprosjekt.
For å sikra Noreg si rolle som ein
aktiv deltakar og bidragsytar i den globale kulturutvekslinga er
det trong for overordna og systematisk planlegging med langsiktig
perspektiv. Noreg må som andre land gjera seg nytte av
dei føremonene feltet byr på, og yta økonomisk
og administrativ støtte til institusjonar, kunstnarar og andre
kulturarbeidarar som ynskjer å markera og profilera seg
på ein internasjonal, offentleg arena på ein tydeleg
og godt synleg måte.
Stadig fleire land Noreg samhandlar med, legg
auka vekt på kulturens plass i ein brei kommunikasjonsstrategi
overfor utvalde målgrupper i andre land. Denne forma for
breiddediplomati (public diplomacy) er eit uttrykk for den styrkte
rolla som media spelar i vår tid, og viser korleis kulturfeltet
vert stadig viktigare for å formidla korleis tenkinga,
forskinga og samfunnsdebatten ovrar seg i eit land.
Målet med den utanrikskulturelle politikken
er vidare å sikra at norsk kulturliv får ta del
i det nye handlingsrommet for internasjonalt kultursamarbeid.
Den utanrikskulturelle politikken skal medverka
til kulturell pluralisme og språkleg mangfald globalt.
Det er eit mål å sikra at
ein frå norsk side er synleg i europeisk samanheng.
Noregs tilhøve til eit Europa i endring
krev ein gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi. Ein aktiv politikk som
medverkar til å formidla norske standpunkt og interesser,
og som etablerer nyanserte og oppdaterte bilete av det moderne Noreg,
er ein føresetnad for å unngå marginalisering
og dermed sikra at ein i Europa ser og høyrer norske aktørar.
Det er eit mål å leggja til
rette for større variasjon når det gjeld land
vi mottek kulturimpulsar frå, gjennom aktiv kulturutveksling
med land på andre kontinent.
Å få kunnskap om mindre kjende
tradisjonar og samtidsuttrykk medverkar til å fremja nordmenn
sin kunnskap om og interesse for land i mindre kjende verdsdelar.
Det er ein føresetnad for auka innsikt i og respekt for
eigen så vel som andre kulturar.
Det er eit mål å medverka
til å styrkja dialogen mellom ulike kulturar som ein føresetnad
for mellommenneskeleg forståing.
Kulturelle, etniske og religiøse faktorar
medverkar til å forsterka mange av dei politiske og økonomiske
konfliktane verda opplever i dag.
Det vil vera tenleg å integrera det
internasjonale kultursamarbeidet i dei brubyggjande og konfliktførebyggjande
prosessane som Noreg er involvert i internasjonalt. Mellom anna
vil ein støtta og leggja til rette for kulturutvekslingstiltak
som medverkar til å styrkja felles normer og referanserammer,
og som fremjar kunnskap og kontakt på tvers av kulturelle,
politiske og geografiske skiljeliner.
Det er eit mål å etablera
tiltak for å møta det aukande behovet for informasjon
om, oversyn over og koordinering av norske kulturaktivitetar i utlandet.
Internasjonaliseringa av kulturlivet og det
aukande omfanget av uformelle nettverk har forsterka behovet for
systematisk informasjons- og erfaringsutveksling med tanke på å koordinera
og gjera norske aktivitetar synlege. Omfattande internettsatsingar,
som utvikling av ein overorda Noregs-portal i regi av Utanriksdepartementet,
står sentralt i dette arbeidet.
Dei norske utanriksstasjonane spelar ei viktig
rolle i arbeidet med å skapa oversyn over og samanheng
i det Noreg står for i utlandet.
Målet er vidare å leggja til
rette for auka koordinering av norsk politikk i høve til
det multilaterale systemet.
Reell norsk medverknad føreset at det
er konsekvens, konsistens og samanheng mellom kulturområdet
og dei andre politikkområda. Dette gjer koordinering av
den statlege norske innsatsen på ulike område
til eit hovudspørsmål, også med tanke
på å fremja eit best mogeleg samspel med ikkje-statlege
aktørar og nettverksmiljø i kulturlivet.
Kyrkja har ei rolle som kulturberar og kulturarena. Og
kyrkja står overfor mange av dei same utfordringane som
kulturlivet og samfunnet elles. I eit samfunn med aukande livssynsmangfald
og ein veksande flora av kulturtradisjonar er det særleg
viktig at folkekyrkja vår fører ein aktiv dialog
med dei som representerer andre religionar og livssyn.
Samane i Noreg utgjer eit urfolk med ein særeigen kultur.
Norske styresmakter har eit ansvar for å medverka til å bevara
og å vidareutvikla denne kulturen. Regjeringa er medviten
om dette ansvaret og vil difor følgja utviklinga når
det gjeld samisk kultur særskilt. Dette skal gjerast i
dialog og samråd med Sametinget.
Med di størstedelen av samane bur i
Noreg, er framtida for den samiske kulturen i stor mon avhengig
av korleis ein legg til rette tilhøva her i landet. Noreg
har difor eit ansvar for å visa veg i utviklinga. I internasjonalt
samarbeid bør Noreg ta mål av seg å vera
eit førebilete når det gjeld respekt for og handtering
av urfolk sin kultur.
Sentralt i den samiske kulturen står
språket. Departementet vil i samarbeid med Sametinget arbeida
for å bevara og vidareutvikla samisk språk.
Samisk kultur må sikrast eit forsvarleg økonomisk grunnlag.
Slik tilhøva er i dag, er det eit mishøve mellom
eksisterande behov og tilgjengelege ressursar.
Samisk kultur har ofte behov som skil seg frå norsk kultur
elles. Den er sårbar, men òg sterk og har eit
stort utviklingspotensial. Det inneber at offentlege styresmakter
med ansvar for samiske kulturspørsmål må vera spesielt
merksame på utfordringane. Det gjeld både stat,
fylkeskommune og kommune.
Gjennom ratifiseringa av Europarådet
sin rammekonvensjon for vern av nasjonale minoritetar har Noreg
eit ansvar for å fremja dei vilkåra som er naudsynte
for at personar som høyrer til nasjonale minoritetar, kan
ta vare på og utvikla kulturen sin og bevara dei grunnleggjande
delane av identiteten sin.
Næringslivet spelar ei stadig viktigare
rolle i kulturlivet, som strategisk samarbeidspartnar, oppdragsgjevar
og kjøpar av kulturprodukt osb. Det vil etter ei tid ha
både kulturøkonomiske, kulturelle og kunstnarlege
konsekvensar. Det er difor god grunn til å retta kulturpolitisk
interesse mot temaet.
I Noreg som i andre land har næringslivet
ein tradisjon for å støtta kulturlivet, og bidrag
frå private bedrifter utgjer i mange høve eit
viktig supplement til dei offentlege tilskota. Næringslivet
sitt engasjement tykkjest i løpet av nokre år å ha
utvikla seg frå ei relativt diskret mesénrolle,
med moderat eksponering av sponsoren som motyting for økonomiske
bidrag, til ei meir gjensidig verksemd i form av strategisk samarbeid mellom
kunstnarlege verksemder og næringslivsaktørar.
Kultursektoren har eigenskapar som er viktige
for verdiskapinga i bedriftene, til dømes kreativitet og idérikdom.
Dette er verdiar som er viktige for bedriftene i ein stadig meir
global marknad med store krav til omstilling og konkurranseevne.
Det er ei viktig kulturpolitisk oppgåve å medverka
til at næringslivet kan aksla eit større kulturpolitisk
ansvar og slik hjelpa fram vokster og utvikling i kultursektoren.
Samspelet mellom kultur og næring er
eit tverrsektorielt tema som kan ha noko å seia innanfor
fleire politikkområde. Mellom anna finst det døme
frå fleire land på kva kulturtiltak kan ha å seia
for utviklinga av byar, tettstader og regionar.
Det ligg fast at det offentlege har hovudansvaret
for å finansiera det ideelle og ikkje-kommersielle kulturlivet.
For kulturlivet kan likevel eit samarbeid med bedriftene gje grunnlag
for fleire finansieringskjelder. Dette kan gje større handlingsrom
for å realisera fleire ynskte prosjekt og tiltak. Det er
ein føresetnad at offentleg kulturforvaltning skal tena
fellesskapsinteressene og arbeida for å realisera
allmenne mål for kultursektoren som det ikkje utan vidare
er rimeleg å venta at private aktørar tek ansvaret
for.
Omsynet til dei overordna måla for
kultursektoren inneber likevel ikkje at ein skal oversjå verdien
av at private aktørar samstundes søkjer å realisera
eigne mål i kultursektoren. I mange høve vil næringslivet
og kulturlivet finna område med felles interesse. Men for
dei private aktørane er det viktig at det offentlege held
fast ved det grunnleggjande ansvaret for det ikkje-kommersielle
kulturlivet. Utan den offentlige støtta ville det i eit
land som Noreg knapt ha funnest eit kulturliv som kan samarbeida
med næringslivet. Det er viktig at staten respekterer det
private næringslivet som ein viktig partnar i arbeidet
for å utvikla kulturlivet. I denne partnarskapen er det
avgjerande å identifisera og utvikla område
der det offentlege og private har felles interesser.
Det må strekast under at samarbeid
mellom kulturlivet og næringslivet er verdfullt;
det lyt skje på dei respektive partane sine eigne premissar,
og staten som bidragsytar til kulturfeltet har ingen partsrolle
i dette hopehavet. Konsekvensen av dette er at dersom ein kulturinstitusjon
opplever bortfall av slike inntekter, vil ikkje ein slik situasjon
legitimera krav om at staten skal kompensera for inntektstapet.
Og motsett, når ein institusjon oppnår ein monaleg
auke i sponsorinntektene sine, skal ikkje dette ha noko å seia
for dei økonomiske bidraga frå staten eller andre
offentlege tilskotsytarar. Likevel lyt vi ta atterhald for at det
kan oppstå tilfelle der eit tiltak innhaldsmessig utviklar
seg i kommersiell lei på ein slik måte at grunnlaget
for offentleg tilskot ikkje lenger er til stades.
I opptrappingsplanen for psykisk helse for perioden 1998-2006
står det at regjeringa ynskjer ei samfunnsutvikling som
legg større vekt på dei kulturelle og menneskelege
verdiane.
Siktemålet med det vidare arbeidet
er å medverka til at kunst og kultur av god kvalitet vert
betre tilgjengeleg for fleire, og at kultur vert ein akseptert metode
i det førebyggjande, helsefremjande og rehabiliterande arbeidet.
Kravet til fornying og omstilling gjeld heile
den offentlege sektoren og med auka styrke. Dei institusjonane i
kulturlivet som får hovuddelen av dei årlege driftsbudsjetta
frå det offentlege, møter òg dette kravet.
Samfunnet opplever ei stadig omforming. Kulturlivet
kan ikkje stilla seg utanfor ein slik prosess. Det er ei stor utfordring
for leiarane i kulturinstitusjonane å motivera til ei forståing
for at det er endring som gjev tryggleik, ikkje det etablerte og
det vante.
Prinsipielt vil staten kunna nytta både
gulrot og pisk for å oppnå ynskte endringar i
kulturlivet. Dersom ein institusjon over lengre tid har dårlege
resultat, bør dette få konsekvensar for dei offentlege
tilskota. Men det er liten tvil om at det i dei fleste tilfella
er mest tenleg å nytta gulrota. Departementet vil difor
i samband med dei årlege budsjettforslaga vurdera å innføra
særskilde insentivordningar for å motivera til
ynskte endringsprosessar, og då vurdert frå samfunnets
og publikums side.
Både NRK og TV2 er forplikta til å driva
allmennkringkasting. Allmennkringkasting inneber at kringkastarane
skal senda eit breitt spektrum av program. Eit viktig element i
krava til NRK og TV2 er at programmenyen skal ha ei tematisk og
sjangermessig breidd. Det må strekast under at jamvel om
fjernsyn og radio er massemedium, skal programma i allmennkringkastingskanalane
NRK og TV2 ikkje berre vera retta mot dei breie lag av folket. Dei
smale kulturuttrykka har sin sjølvsagde plass i programtilbodet,
også i beste sendetida.
Utforminga av skatte- og avgiftssystemet har
store konsekvensar for kultursektoren. Der det er tenleg, vil regjeringa
ta sikte på å endra einskilde føresegner
slik at skatte- og avgiftssystemet byggjer opp om og stimulerer
ei positiv utvikling av kulturområdet.
Regjeringa ser at dagens reglar kan gje uynskte verknader
og vil følgja problemstillinga. Dersom det tykkjest
naudsynt, vil ein koma attende til Stortinget med saka.
Det næraste tiåret må musikksektoren
få auka tilskot innanfor dei tilgjengelege rammene. Det
er eit overordna mål å innretta satsinga slik
at det fremjar nyskaping og fleksibilitet.
Musikkpolitikken skal forma eit trygt grunnlag
for å skapa musikk av høg kvalitet. Dei mange
uttrykksformene må vera tilgjengelege for flest mogeleg. Utgreiingane
på musikkfeltet frå den seinare tida gjev verdfulle
innspel til å vurdera musikksektoren i åra som
kjem.
På det skapande området må det
leggjast vinn på at offentlege stønadsordningar
for produksjon skal kunna ivareta nyskaping innanfor alle sjangrar,
medrekna musikkformer som ikkje er tufta på notasjon, og
sjangrar som er nye i landet. Det må arbeidast for å auka talet
på framføringar av nykomponert musikk. Å tryggja
vidareutviklinga av samtidsmusikken lyt nemnast særskilt.
Å stimulera interessa for musikk hjå born
og unge er no som før ei viktig utfordring. Den auka tilførsla
av spelemidlar til lokal kulturaktivitet dei komande åra
vil gje økonomisk handlingsrom for utvida musikkformidling
til skuleelevar.
God musikk må takast vare på og
formidlast som fonogram. For å kunna støtta ein
rimeleg del av dei nye produksjonane vil innkjøpsordninga
for fonogram under Norsk kulturråd få vidare rammer
dei komande åra.
Musikk er ei kunstform med høg grad
av internasjonalt samarbeid og internasjonal utveksling. Prosjekt
og nettverk på tvers av landegrensene kan stimulera til nyskaping
og kvalitativ utvikling. Å leggja til rette for internasjonalt
samkvem både for musikarar og formidlarar lyt vera ei prioritert
oppgåve.
Den statlege politikken på musikkfeltet
dekkjer dei fleste lekkjene i produksjons- og formidlingskjeda gjennom
ulike støtteordningar til komponistar, utøvarar,
konsertarrangørar og plateinnspelingar. Det er viktig å streka
under samanhengen mellom dei ulike aktørane på feltet
og mellom dei ulike økonomiske verkemidla.
For å tryggja norsk musikkliv som ein
blømande del av norsk kulturliv er det viktig at dei offentlege
tilskota gjev fullgode rammer for kunstnarleg nyskaping og legg
til rette for fleksibilitet og dynamikk i musikklivet.
Noreg har i dag eit rikt og pulserande musikkliv
som i stor grad er resultat av at det dei siste tiåra har
vakse fram mange nye ensemble som produserer, framfører og
formidlar eit mangslunge musikktilbod av høg kvalitet både
innanfor klassisk musikk - inkludert samtidsmusikk - og innanfor
dei mange uttrykksformene av jazz, folkemusikk, pop, rock og verdsmusikk.
Ut frå dei kulturpolitiske måla på musikkområdet
om mangfald, kvalitet og tilgjenge er det behov for ei monaleg styrking
av dei økonomiske rammevilkåra på ensemblefeltet.
Ensemblefeltet har eit særleg behov
for sterkare innsats frå det offentlege. Det store mangfaldet
av ensemble har tronge vilkår. Ei rad gode instrumental- og
vokalensemble gjer seg gjeldande innanfor eit breitt spekter av
uttrykksformer, samstundes som det finst eit potensial for endå meir
spesialisert og variert verksemd.
Jamvel om ensembla kan søkja tilskot
frå fleire ordningar, kan berre ein liten del av behovet
dekkjast opp innanfor gjeldande rammer. Det er ei utfordring å skapa
eit betre grunnlag for ensembleverksemd, både for langsiktig
arbeid innanfor dei store repertoarområda og for prosjekt
innanfor alle sjangrar. Det er elles ynskjeleg at kyrkjemusikken
vert knytt musikkpolitisk betre i hop med musikkfeltet elles.
Det er neppe tenleg å samla dei statlege
tilskota i éi ordning ubunden av sjangrar, men det kan
vera naturleg å leggja til rette for ei meir heilskapleg
og samordna tilskotsforvaltning. Vidare vil det vera tenleg at Norsk kulturråd
gjev tilsegner om fleirårig tilskot til ensemble når
det er eit særleg behov for å arbeida utan avbrot med
produksjon og formidling over ein lengre periode.
Departementet legg til grunn at ein monaleg
auke i tilskota til ensembla er naudsynt for å gje feltet
rimelege vilkår for vidare utvikling og for å letta
nyetableringar.
Stortinget har bede om at korfeltet skal vurderast særskilt.
Korfeltet er med som ein del av utgreiinga Musikkliv og musikkpolitikk
(Norsk kulturråd 2002, rapport nr. 31). Utgreiinga peiker
på at det er behov for eit lyft for dette feltet.
Utgreiinga rår til å bruka
dei ulike eksisterande tilskotsordningane meir målretta;
dvs. generell ensemblestøtte, reisestøtte, aspirantstøtte, plateinnspelingsstøtte
osv.
Symfoniorkestra tilfører musikklivet
eit eineståande tilbod av både norsk og utanlandsk
musikk. Musikarar i orkestra har dessutan ofte andre viktige roller
som medverkande i ensemble eller som musikkpedagogar. Ei hovudutfordring
for orkestra i åra frametter er å nå fram
med eit variert musikktilbod til eit publikum med ulike og vekslande
preferansar. Orkestra lyt følgjeleg evna å vera
fleksible og å samarbeida. Betre kvalitativ informasjon
om orkestra bør skaffast fram ved hjelp av periodiske evalueringar
og meir presis målstyring.
Ei utgreiing om orkesterfeltet frå 2001
(Symfoniorkesterutredning. Ny orkestersatsning - kvantitativt og
kvalitativt) vurderer korleis ein på ulike måtar
kan oppnå målet om å gjera musikk av
høg kvalitet tilgjengeleg for flest mogeleg, og korleis
ein kan stimulera til kunstnarleg fornying, målretta aktiviteten
og sikra god ressursbruk.
Dei norske orkestra kan gjennom dei seinare åra dokumentera
god kunstnarleg vekst og utvikling. Størst internasjonal
merksemd har Oslo-Filharmonien hatt. Det er ei viktig kulturpolitisk
oppgåve å medverka til at orkesteret kan utvikla
seg vidare. I denne samanhengen er det ei sentral deloppgåve å syta
for at orkesteret får dei akustiske og praktiske tilhøva
i Oslo konserthus som er naudsynte for vidare utvikling av orkesteret.
Dette krev medverknad frå Oslo kommune som eigar av Konserthuset.
Departementet legg til grunn at symfoniorkestra
også i framtida vil vera ulike med omsyn til storleik,
organisering, økonomi, fagleg profil og omfang. Det bør
leggjast til rette for å få fram eit større
mangfald i musikkframbodet frå orkestra.
Oslo-Filharmonien har i dag 109 musikarar. Dei andre
symfoniorkestra framfører - med noko vekslande argumentasjon
- gode faglege grunnar for å verta større. Departementet
vil prioritera dette i framtidige budsjett.
Departementet har i samarbeid med Norsk teater-
og orkesterforening sett i gang eit arbeid for å revidera
det noverande opplegget for mål- og resultatstyring for orkestra
og teatra og for å innføra periodiske evalueringar,
til dømes kvart femte år.
Eit rikt konsertliv i heile landet heile året
er eit overordna siktemål. Gode vilkår for musikkfestivalar
og lokale arrangørar er difor viktig. Det er ei særleg utfordring å styrkja
vilkåra for dei mange musikkfestivalane og andre konsertarrangørar
landet rundt.
Utviklinga av festivalane er noko av det mest gledelege
og nyskapande som er skjedd innanfor musikkfeltet dei seinare åra.
For å dekkja behova betre enn i dag
må ramma for tilskotsordninga aukast monaleg. Tildeling
av midlar må tuftast på ei vurdering av kvalitet,
oppslutnad og lokalt ankerfeste.
Samstundes som arrangørleden må styrkjast
ressursmessig, er det viktig at dei lokale arrangørane
byggjer lokale nettverk som også omfattar interesseorganisasjonar
og andre miljø der musikkgleda og den friviljuge innsatsen
er ei drivkraft.
Det kan vera tenleg å gjennomføra
ulike forsøks- og utviklingsprosjekt i samarbeid mellom
landsomfattande arrangørnettverk, sterke organisasjonar
og kvalitetsmedvitne produksjonsmiljø, til dømes
Norsk Kulturhusnettverk og Norgesnettet, Norsk Jazzforum, Norsk
Rockforbund i samarbeid med Rikskonsertane og Norsk kulturråd,
for å utvikla kompetanse og erfaring med tanke på ei
generell styrking av arrangørleden.
Rikskonsertane har heile landet som verkefelt
og har oppgåver innanfor eit breitt spektrum av musikkfeltet. Rikskonsertane
fremjar mangfaldet i norsk musikkliv med konsertar innanfor mange
sjangrar. Gjennom skulekonsertordninga formidlar dei levande
musikk til skuleelevar i hundretusental. Gjennom programmeringa
av eit mangslunge turnétilbod i heile landet med norske
og utanlandske musikarar og musikkensemble og satsingar på verdsmusikk
ivaretek Rikskonsertane ei viktig rolle i norsk musikkliv.
Det vil vera behov for ei viss styrking av Rikskonsertane
for å kunna utnytta arrangørnettverk og formidlingskompetanse
i utviklinga av eit landsomfattande tilbod av opera og ballett.
Innføring av Den kulturelle skulesekken
set skulekonsertordninga til Rikskonsertane inn i ei ny heilskapsramme.
Det er viktig både å ta vare på, vidareføra
og vidareutvikla kompetansen og nettverka som er bygde opp gjennom
35 år med skulekonsertverksemd. Det vert difor viktig å klårgjera
den rolla Rikskonsertane skal ha innanfor den heilskapen som Den
kulturelle skulesekken representerer.
Departementet ser det som viktig at alle kommunar som
ynskjer det, skal få delta i den landsomfattande skulekonsertordninga.
Ordninga må vidareutviklast og i større grad tilpassast
ulikskapane i lokalt kulturliv. Departementet ser i den samanhengen
med interesse på den planen dei fire store bykommunane
Oslo, Trondheim, Kristiansand og Drammen har utarbeidd i samarbeid
med Rikskonsertane for å prøva ut ein skulekonsertmodell
som er tilpassa storbysituasjonen.
Innkjøpsordninga for fonogram bør
styrkjast for å tryggja at ein større del av viktige
produksjonar med norske musikarar og norskkomponert musikk kan verta innkjøpt,
anten produksjonen er utgjeven av eit norsk eller eit utanlandsk
selskap.
Innkjøpskomiteen, som innstiller kva
titlar som skal kjøpast inn, er til no peikt ut av organisasjonane FONO,
GramArt, IFPI, Musikernes Fellesorganisasjon, NOPA, Norsk Komponistforening
og Rådet for folkemusikk og folkedans. Departementet ynskjer å gå bort
frå ordninga med at utvalde organisasjonar oppnemner representantar,
og i staden oppnemna ein komité etter framlegg frå relevante
organisasjonar tufta på behovet for fagleg ekspertise og
på same måten som for dei andre fagutvala til
Kulturrådet.
Den kyrkjemusikalske verksemda i norske kyrkjelydar
representerer eit viktig potensial i norsk kulturliv. Rammevilkåra
for norsk kyrkjemusikk er i dag lite tilfredsstillande. Difor vert
berre delar av dette potensialet utnytta. Både kyrkja og
kulturlivet må tilleggjast ansvar for å leggja
til rette for at rikdommen av kyrkjemusikk, skapt gjennom den lange
historia kyrkja har, og i vår eiga tid, skal verta ein
viktig integrert faktor i det indre livet til kyrkjelydane og i
norsk kulturliv. Det bør setjast i verk tiltak for å styrkja
rekrutteringa til kyrkjemusikaryrket og for å fremja regional
og lokal satsing på kyrkjemusikalsk aktivitet.
Det er i dag ingen særskilde avsetningar
til kyrkjemusikkføremål. Kyrkjemusikkfestivalar
kan søkja og få tildelt midlar over festivaltilskotsordninga
i Norsk kulturråd.
Det er to overordna omsyn departementet vil
tilrå å leggja vekt på når det
gjeld å styrkja rammene for kyrkjemusikken med økonomiske
verkemiddel. Det bør veljast strategiar som gjev flest
mogeleg ressursar til aktivitet, og ein bør prøva å avgrensa
bruken av ressursar til administrasjon. Det bør veljast
strategiar som ikkje etablerer ein statisk struktur, men som gjev
høve til fleksibilitet og variasjonsbreidd.
Departementet har kome til at ei særskild
støtteordning for kyrkjemusikk gjennom Norsk kulturråd
vil vera ei god løysing for å ivareta desse overordna
omsyna. Det bør ikkje gjevast tilskot til einskildprosjekt,
men til program over fleire år, til dømes tre
til fem år.
Noreg er åleine om å kunna
verna, forvalta, og føra vidare den norske folkemusikken
og folkedansen. Det er ei viktig oppgåve å syta
for at denne kulturressursen er tevlefør i eit moderne,
profesjonelt kulturliv. Folkemusikken har dei siste tiåra
fått fleire utøvarar på høgt nivå,
fleire arenaer og større publikum, og det skjer nytenking
når det gjeld formidlings- og samversformer. Det er behov
for meir samla innsats for å styrkja grunnlaget for produksjon
og formidling. Interessa for og rekrutteringa innanfor folkedansen
har derimot gått tilbake, og dette stiller folkedansmiljøa
overfor særskilde utfordringar.
Det vil vera tenleg å styrkja prosjektmidlane
til produksjon av framsyningar og til turné- og konsertverksemd,
slik at eit godt utval topputøvarar får grunnlag
for å satsa profesjonelt, og slik at det kan verta rom
for nokre produksjonar med større grupper. Det bør òg
vera rom til folkedansutøvarar og produksjonar med vekt
på folkedans innanfor denne ordninga. Ei utøvarstyrt
oppbygging av frie grupper og ensemble tykkjest vera mest tenleg.
Den norske folkedansen er i ein vanskeleg situasjon. Han
er lite synleg og rekrutteringa er veik. Det trengst særlege
tiltak for å styrkja folkedansen som allment kunstnarleg
uttrykk, verneverdig lokalkultur og generasjonssamanbindande eigenaktivitet.
I åra framover vil det koma auka midlar
til lokal friviljug verksemd, Frifond m.m. Saman med utviklinga
av Den kulturelle skulesekken bør Frifond kunna medverka
til å styrkja det lokale arbeidet med folkemusikk og folkedans.
I tilknyting til rapporten om folkemusikk og folkedans
har Norsk kulturråd gjeve uttrykk for behov for ei klårare
oppgåvedeling mellom organisasjonane eller ei omorganisering
for å motverka oppbygging av parallelle strukturar. Det
vart vidare peikt på at Rådet for folkemusikk
og folkedans har ein uklår styrings- og oppgåvestruktur.
Departementet vil gå gjennom funksjonar og organisatoriske
sider ved Rådet for folkemusikk og folkedans.
Folkemusikk- og folkedansarkiva er eit nettverk
av nasjonale, regionale og lokale arkiv som gjer rikdomen av innsamla
materiale tilgjengeleg for både organisasjonane og medlemene
deira på grasrota, for topputøvarane
og andre kunstnarar og for dei ulike typane utdanning og forsking.
Nasjonalbiblioteket bør trekkjast inn i arbeidet
som kompetanseorgan for langsiktig bevaring av lyd og for drift
av databasar.
Å fremja formidling av verdsmusikk
kan vera med på å skapa forståing og
respekt for ikkje-vestlege kulturar. Den innsatsen som Rikskonsertane
og ymse festivalar gjer for å spreia slike musikkuttrykk,
må førast vidare.
Det er eit stort publikum for verdsmusikk i
Noreg, og interessa er aukande. Som døme må nemnast
Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og Oslo World Music.
Populærmusikken bør fremjast
som uttrykksform, og krav til kvalitet må stå like
sentralt som overfor dei andre områda av musikklivet. Støtta
til populærmusikk bør i større grad ytast
innanfor ramma av dei generelle stønadsordningane. Det
er framleis ikkje aktuelt med støtte til den kommersielle
delen av populærmusikken.
Gjennom ulike ordningar er det teke sikte på å supplera
og korrigera marknaden med omsyn til vilkåra for nyskaping,
produksjon og formidling. For 2003 er det fordelt om lag 18 mill.
kroner til populærmusikk over dei ulike tilskotsordningane,
Norgesnettet, musikkverkstad-ordninga, turné-, transport-
og festivalstøtte-ordninga, festivaltilskotsordninga og
tilskotsordninga for landsomfattande musikkorganisasjonar. I tillegg
kjem midlar frå Frifond-ordninga.
Over heile landet finst det mange ungdommar
som brukar mykje av fritida i band og rockegrupper. Denne aktiviteten
er omfatta av hovudmåla for tilskotsordninga for lokal,
friviljug verksemd blant born og unge - Frifond. Dei økonomiske
rammene for friviljug arbeid vert auka som følgje av at
kulturlivet får større del av speleoverskotet.
Dette vil såleis også kunna koma populærmusikken
til gode.
Norsk jazz har stor breidd i uttrykksformer,
god rekruttering og er internasjonalt orientert. Å tryggja grunnlaget
for jazzen i Noreg tilseier særleg ein innsats for å vidareutvikla
spele- og møtestader for denne musikkforma.
Offentleg økonomisk innsats må innrettast
slik at han tryggjer eit breitt og samansett jazzfelt, der improvisasjonsmusikken
får høve til å nå ein større
marknad og eit nytt og breiare publikum.
Innretninga av tilskota til jazzføremål
vil verta vidareført, slik at Norsk jazzforum held fram
med å vidarefordela tilskotsmidlar via medlemene sine,
dvs. dei fleste norske jazzmusikarane, storbanda, jazzklubbane og
ei rad jazzfestivalar, medan dei regionale jazzsentra administrerer
midlar til scenedrift, produsentar og pedagogisk verksemd i kvar
sine regionar.
Ein meir kontinuerleg presentasjon av både
norsk og internasjonal jazz vil vera tenleg for ytterlegare å tryggja
kvalitet, breidd og rekruttering. Å skipa til ei nasjonal
scene for jazz vil skapa ein viktig møtestad for publikum
og utøvarar. Ein samlende møteplass for jazzmiljøa
og felles konsertscene bør i fyrste omgang ikkje skje som
nyetablering, men bør utviklast med utgangspunkt i eksisterande
miljø og eigna spelestader.
Dokumentasjon og informasjon om norsk musikkliv er
ein naudsynt føresetnad for eit levande musikkliv. Dokumentasjonen
av og informasjonen om norsk musikkliv er organisert på ulike
måtar. Dels er arbeidet knytt til bestemte musikkformer
og lokale miljø innanfor musikkfeltet og dels til meir
landsomfattande institusjonar og nettverk med verksemd på tvers
av sjangergrenser. Fellesløysingar og fagleg samarbeid
kan medverka til å styrkja denne delen av musikklivet.
Musikkinformasjonssenteret, Norsk Jazzarkiv
og Visearkivet vil ha behov for meir tidhøvelege lokale
og betre infrastruktur. Den rehabiliterte hovudbygningen for Nasjonalbibliotekets
Oslo-avdeling vil ha rom for ei samlokalisering av de nemnde institusjonane.
Departementet tek sikte på at alle
desse skal vera på plass når den rehabiliterte
bygningen for Nasjonalbiblioteket på Solli plass
i Oslo opnar for publikum i 2005.
Dei offentleg støtta scenekunstinstitusjonane
har eit omfattande og stabilt publikum, om lag 1,2 millionar vitjande
per år og om lag på same nivået i dag
som for 25 år sidan. Jamvel om institusjonane i dag møter
tevling om folks interesser og fritid, er det ei stor utfordring
for dei statsstøtta institusjonane å nå fram
til eit større publikum. Større spreiing av framsyningar gjennom
etermedium i form av transmisjonar vil kunna gje verdfulle bidrag.
Til dømes kan ei transmittert oppsetjing av opera, teater
og dans oppnå eit publikum som langt overstig det eit teater
elles kan ha gjennom eit heilt år.
For å skapa rom for større
fleksibilitet innanfor scenekunstfeltet kan det vera naudsynt å arbeida
i fleire retningar:
– Dei etablerte
institusjonane må kontinuerleg vurdera eigen organisasjon
og kostnadsstruktur.
– Samstundes som institusjonane
skal ha trygge rammevilkår, må dei offentlege
stønadsordningane gjerast meir fleksible.
– Det er særleg naudsynt å auka
løyvingane til den frie scenekunsten, men det er òg
ynskjeleg å prioritera institusjonar med særleg
god ressursutnytting og dei små institusjonane som har
høge turnékostnader.
Det vil i tillegg vera naudsynt å prioritera
auka rammer til opera og dans, både til Den Norske Opera
og til verksemda elles i landet, for å realisera intensjonane for
det nye operahuset og Nasjonal plan for opera og ballett.
Dei faste teaterinstitusjonane må ha
trygge økonomiske rammevilkår. Det er eit særleg
behov for å betra dei økonomiske rammene for dei
mindre institusjonsteatra og einskilde andre teaterverksemder. God
kunstnarleg utvikling, ressursutnytting, omstillings- og samarbeidsevne
og økonomistyring vil vera avgjerande for prioriteringa
mellom institusjonane. Godt samarbeid mellom teatra og med dei frie
gruppene må fremjast både av kunstnarlege, praktiske
og økonomiske grunnar. Dei gode produksjonane må nå ut til
eit større publikum. Betre kvalitativ informasjon om teatra
bør skaffast fram ved hjelp av periodiske evalueringar
og meir presis målstyring.
Det er naudsynt å utvikla tiltak som
gjer at særleg born og ungdom frå grupper som
ikkje har noko tilhøve til scenekunsten, får oppleva
scenekunst og får høve til å koma innanfor
det profesjonelle scenekunstmiljøet og kunna oppleva at
dette miljøet er ein integrert del av livet deira. Det
langsiktige i slike tiltak må understrekast. Den kulturelle
skulesekken er eit svært viktig verkemiddel i denne samanhangen.
Det er òg naudsynt å stimulera
til at kunstnarar med ikkje-vestleg bakgrunn får høve
til å styrkja den kunstnarlege profesjonaliteten sin og
utvikla uttrykka sine på eigne premissar. Dette kan skje
gjennom særlege utdanningstiltak og gjennom støtte
til organisasjonar, ensemble og einskildkunstnarar. Slike tiltak
kan etter kvart setja dei i stand til å møta norske
og andre vestlege kollegaer på ulike, men likeverdige vilkår.
Departementet tek ikkje sikte på å følgja
opp framlegget om å avgrensa rammefinansieringa til nokre
få institusjonar og knyta dei fleste teatra til ei ordning med
programfinansiering. Departementet meiner det for tida ikkje er
aktuelt å endra prinsippa for noverande finansieringsordningar,
heller ikkje å etablera nye institusjonar eller innlemma
fleire institusjonar i ordninga med avtalefesta samfinansiering.
Fyrste innsatsområde vil vera å gje
dei mindre regionteatra som turnerer mykje, kompensasjon for turnéutgifter
gjennom ein auke i det faste tilskotet i løpet av nokre år.
Andre innsatsområde vil vera å tilføra
nokre av dei mindre verksemdene utviklingsmidlar for ein periode på inntil
fem år, og det uavhengig av om dei er ein del av ordninga
med avtalefesta samfinansiering eller ikkje. Når perioden
er over, skal utviklingsmidlane koma andre verksemder til gode for
ein ny periode.
Tredje innsatsområde vil vera å auka
tilskotet til institusjonar med særskild god ressursutnytting.
Dette må òg gjelda for institusjonar utanfor ordninga
med avtalefesta samfinansiering.
Fordi institusjonsteatra jamt over rår
over større ressursar enn det frie grupper gjer, bør
dei invitera til samarbeid med frie sceniske grupper, opna scenene sine
og stilla andre fasilitetar til rådvelde i det omfang dette
lèt seg sameina med den ordinære verksemda.
For kvar enskild teaterinstitusjon er det avgjerande
at styringa av verksemda på alle plan er god. Leiinga er ansvarleg
for at institusjonane byggjer opp ein viss økonomisk reserve
i form av fond eller fri eigenkapital. Avsetning til ein slik økonomisk
reserve skal ikkje få negative følgjer for omfanget
av det statlege tilskotet.
Det er ein føresetnad frå staten
si side at institusjonane syter for at det vert sett av tilstrekkeleg
med pengar til vedlikehald av bygningar og teknisk utstyr.
Bygginga av eit nasjonalt operahus er det største
einskildprosjektet på kulturområdet i Noreg i
dag. Etter den framdriftsplanen som er presentert for Stortinget, skal
operahuset stå ferdig i 2007 med opning og ordinær
drift frå hausten 2008. Departementet vil rapportera om
prosjektet i dei årlege budsjettproposisjonane.
Det må strekast under at driftsbudsjettet
for Operaen i nytt hus føreset både auka driftstilskot
frå staten og auka eigeninntekter.
Slik det er gjort greie for i St.prp. nr. 48
(2001-2002) Nytt operahus i Bjørvika, er kostnader til
laust inventar og utstyr halde utanfor kostnadsramma, og departementet
vil fremja løyvingsforslag seinare. Det vert arbeidd med å kartleggja
utstyrsbehovet, og i fyrste fase vil utstyr som påverkar
bygget eller installasjonar i bygget, verta prioritert. Departementet
vil koma attende til saka når spørsmåla
er avklåra.
Opera og dans skal gjevast eit lyft i heile
landet gjennom å stimulera eksisterande tiltak og initiativ.
For å oppnå stabilitet og fleksibilitet ynskjer
departementet å leggja til rette for grunnfinansiering
av tiltaka og at det i tillegg må kunna søkjast
om tilskot til program og prosjekt.
Stortinget har uttrykt ein ambisjon om ikkje
berre å styrkja Den Norske Opera i hovudstaden, men også om å fremja
kunstformene opera og dans landet rundt.
For å oppnå best mogeleg utnytting
av ressursane og for ikkje å sementera organiseringa av
feltet, men leggja vekt på så god fleksibilitet
som råd er, vil ikkje departementet ta initiativ til å skipa
nye institusjonar. I staden for ein ovanfrå-og-ned-politikk
tilrår departementet å utforma politikken nedanfrå-og-opp.
Det vil seia at ein prioriterer å stimulera tiltak med
lokal forankring, både eksisterande og nye. Departementet vil
følgja utviklinga av feltet for å sjå til
at ei slik tilnærming gjev god geografisk spreiing av tilboda.
Der det er fleire tiltak eller initiativ innanfor
det same geografiske området, har departementet gjeve signal om
at aktørane bør søkja i lag med sikte
på ei samla organisering som kan gje betre planlegging
og ressursbruk.
Det er viktig at tiltak på operafeltet
- som på dansefeltet - får høve til kontinuitet
i verksemda. Samstundes må det skapast rom for fleksibilitet.
Statstilskot vil berre vera eit delbidrag. Departementet vil ikkje tilrå faste
fordelingsnøklar for tilskot frå dei ulike offentlege
forvaltningsnivåa, men sjå på storleiken
av regionale og lokale bidrag som ein indikator på engasjementet
for opera i regionen og slik òg for vurdering av statleg
støtte.
For at modellen med regionopera skal kunna fungera fullgodt,
må eksisterande kunstinstitusjonar med tilskot over departementet
sitt budsjett medverka til satsinga.
Det vil vera eit viktig bidrag til å fremja
utvikling av regionoperaene dersom regionale og lokale styresmakter
stør tiltak for å etablera operakor.
Riksoperaverksemda til Den Norske Opera skal framleis
vera ein hjørnestein i den nasjonale formidlinga av opera
og dans. Tilbodet bør byggjast vidare ut, slik at fleire
stader kan ta imot framsyningar, og slik at det kan verta større
regularitet i verksemda.
Eit vilkår må vera at mottakarane
har økonomisk støtte til føremålet
hjå lokale og/eller regionale politiske styresmakter.
Danseframsyningar når ut til eit altfor
lite publikum og berre til eit fåtal stader. Å endra
dette vil krevja auka midlar til produksjon, gjestespel og turnéar,
tilrettelegging av arenaer og tiltak for publikumsutvikling. Dette tilseier
at det bør finnast stønadsordningar og andre særskilde
tiltak som er eigna til å stimulera til auka publikumsinteresse
for og betre tilgjenge til danseframsyningar.
For å få dansen inn på nye
arenaer er det behov for nytenking som inkluderer nye aktørar
og nye samarbeidsformer, ressursar til utvikling av fleksible spelestader
og styrkt formidlingskompetanse.
I samarbeid med Senter for dansekunst har departementet
arbeidd for å etablera ei eiga scene for moderne dans i
Oslo. Vonleg vil ei permanent dansescene kunna innpassast i utbygginga
på Vestbane-tomta.
For dansarane ved Nasjonalballetten er det etablert
ei pensjonsordning frå fylte 41 år. Dansarane
i Carte Blanche har ikkje ei slik ordning, og pensjonsalderen for
desse dansarane er difor den vanlege på 67 år.
Det er naudsynt å koma fram til ei ordning som gjer det mogeleg
for Carte Blanche å avslutta tilsetjingsforholdet til dansarane
når karrieren som aktiv dansar er over.
Departementet vil koma attende til saka i budsjettsamanheng.
Mangfaldet av scenekunstnarar og sceniske grupper utan
fast tilknyting til institusjonar er ein viktig ressurs både
for kunstnarleg nyskaping og for formidlingsmessig nytenking og
fleksibilitet. Det må finnast tilskotsordningar og samarbeidstilbod
som i rimeleg utstrekning gjev desse aktørane handlingsrom
og oppdrag og sikrar gode produksjonar eit større publikum.
Ei evaluering av stønadsordninga for
fri scenekunst har som hovudbodskap at dei økonomiske rammene
er for små, og at vektlegginga av at prosjekta skal vera nyskapande,
har skapt ein vanskeleg situasjon for dei gruppene og scenekunstnarane
som fyrst og fremst er opptekne av å formidla scenekunst
til visse målgrupper, særleg born og unge.
Dei auka løyvingane til Den kulturelle
skulesekken vil kunna representera eit nytt handlingsrom for frie grupper
innanfor scenekunstfeltet.
Det er uråd å fremja den frie
scenekunsten og kunstartane opera og dans i Noreg utan tilførsle
av større offentlege tilskot enn i dag. Ein stor del av
dei auka tilskota bør gå til stønadsordningar
som fremjar fleksibilitet.
Departementet vil i samarbeid med Norsk kulturråd vurdera
naudsynte justeringar av kriteria for midlar til fri scenekunst.
Ein monaleg auke i dei økonomiske rammene må til
for å sikra ei finansiering som gjev større breidd
og tryggare rammer for den ikkje-institusjonaliserte delen av scenekunstfeltet.
Gjennom turnéar og gjestespel får
publikum i ulike delar av landet betre tilgjenge til gode teaterproduksjonar.
Det må til kvar tid liggja til rette for at både
den institusjonaliserte delen av teaterfeltet og dei frie sceniske
gruppene kan delta som viktige aktørar i slik desentralisert
formidling.
Departementet ser det som heilt vesentleg at
kvalitetsproduksjonar når eit størst mogeleg publikum
på den mest kostnadseffektive måten.
Det må stillast nye krav til teaterinstitusjonane.
Det inneber òg at Riksteatret må leggja om arbeidsmåtane sine.
Teatret kan byggja ned det fast tilsette skodespelarensemblet
sitt. Departementet legg til grunn at omlegginga av verksemda i
Riksteatret bør gjennomførast over ein treårsperiode.
Departementet ser ikkje lenger noko grunnlag
for å ha ei eiga lov om Riksteatret og vil fremja ein proposisjon
om å oppheva lova.
Gjennom lang tid har det vore eit uttalt ynske
om å auka talet på transmisjonar av scenekunstframsyningar i
etermedium.
Departementet har i fleire år stilt
krav til dei aktuelle institusjonane om å medverka til
at framsyningar kan få ei best mogeleg spreiing gjennom
transmisjonar.
Kultur- og kyrkjedepartementet si rolle i høve
til scenekunstinstitusjonane må fyrst og fremst vera å sikra
deira aktive medverknad til at talet på transmisjonar vert
auka.
I dei årlege framlegga til statsbudsjett
vil departementet som ei eiga insentivordning leggja inn særskilde
midlar som kan kanaliserast til dei scenekunstinstitusjonane som
prioriterer tilrettelegging av transmisjonar.
Departementet har teke saka opp med NRK, som uttrykkjer
positiv vilje til å auka talet på transmisjonar som
ein del av sitt løpande programtilbod. Departementet vil
rapportera om utviklinga i saka i dei årlege budsjettproposisjonane.
Etter ei omfattande evaluering vart den statlege
filmpolitikken vesentleg endra i 2001. Følgjande prinsipp vart
lagde til grunn: Staten sitt ansvar er å leggja tilhøva
til rette for bransjen gjennom ulike støtteordningar og
andre tiltak, men staten skal ikkje ta på seg oppgåver
som private kan ta ansvaret for på ein fullgod måte.
Bransjen har ansvar for produksjon, medrekna idéskaping,
prosjektutvikling, produksjon, marknadsføring og sal.
Omlegginga omfatta både støtteordningane
og forvaltninga av dei.
Det vart lagt til grunn at dei nye ordningane
skal evaluerast innan fem år etter at dei vart sette i
verk.
Produksjon av film, dataspel m.m. er svært
kostbart. Det kostar det same å produsera ein film eller
eit dataspel i Noreg som i eit land med langt større marknad
og med sjansar for større inntening. Departementet meiner
difor at det er ei offentleg oppgåve å tryggja
at det i eit lite land som Noreg er eit tilbod av film og andre
audiovisuelle produksjonar som reflekterer vår historie,
vår kultur og vårt språk.
Hovudmålet er å sikra eit
godt og mangfaldig norsk audiovisuelt tilbod. For å få til
dette er det framleis naudsynt med omfattande statleg støtte
til film og andre audiovisuelle medium.
Departementet vil vidareføra hovudstrukturen
i den omlagde filmpolitikken frå 2001. Departementet legg til
grunn at ei evaluering av filmpolitikken og ordningane skal setjast
i gang seinast i løpet av 2005.
Dei auka publikumstala medfører at
samla utbetaling av billettstøtte vert større.
Auka billettstøtte medfører at dei disponible
midlane i Norsk filmfond til produksjon av nye filmar vert reduserte
tilsvarande. Ein må kunna venta at somme av desse midlane
vert kanaliserte inn i nye filmprosjekt, men det er per i dag ikkje knytt
nokon plikter til billettstøtta. Denne utviklinga har skjedd
raskare enn venta, og det er difor allereie no behov for å vurdera
reglane. Departementet har sett i gang dette arbeidet i samarbeid
med Norsk filmfond og filmbransjen.
Kinopolitikkutvalet la 13. desember 2000 fram
NOU 2001:5 Kino i en ny tid for Kulturdepartementet. Innstillinga
har vore på høyring.
Utvalet la til grunn at den gjeldande ansvarsdelinga mellom
staten og kommunane bør halda fram. Departementet sluttar
seg til denne vurderinga.
Norsk kinopolitikk kviler på tre hovudpilarar;
den kommunale konsesjonsordninga, Norsk kino- og filmfond og filmleigeavtalen.
Fondet og konsesjonsordninga er heimla i lov om film- og videogram,
medan filmleigeavtalen er ein privatrettsleg avtale.
Kinoutvalet meinte at det er naudsynt å føra
vidare konsesjonsordninga for kinodrift, og at kommunane framleis
bør handheva ordninga. Departementet sluttar seg til denne
vurderinga.
Kinobransjen fungerer godt og framstår
som ein seriøs bransje. Departementet kan ikkje sjå sterke
grunner for å endra lova om film og videogram, men vil
utarbeida ein strategi i samråd med Kommunenes Sentralforbund
for å gje kommunane informasjon som kan tryggja ei meir
korrekt praktisering av konsesjonsordninga.
Overgangen til digital distribusjon og framsyning
av film vil vera ei stor utfordring for kinobransjen. Digitaliseringa
inneber investeringar i utstyr som vil svekkja lønsemda
og dermed truger eksistensen til dei minst lønsame kinoane
og den norske kinostrukturen.
Med di utviklinga av digital distribusjon og
framsyning går seinare enn ein hadde trudd, meiner departementet
at det på noverande tidspunkt ikkje er aktuelt å vurdera
ein slik øyremerkt auke i avgifta som utvalet gjorde framlegg
om. Departementet har difor heller ikkje vurdert nærare
det rettslege grunnlaget for ei slik endring. Departementet vil
følgja utviklinga på området nøye.
Filmleigeavtalen er ein avtale mellom Norske
Filmbyråers Forening og Film & Kino og regulerer
prisar på filmleige på grunnlag av inntektene
til kinoane. Avtalen medverkar slik til å halda ved like
ein landsdekkjande kinostruktur. Det er i fyrste rekkje dei minste
og mellomstore kinoane som har fordel av avtalen.
Hovudprosjektet innanfor dette saksområdet
det komande tiåret vil verta å få utvikla
det nye Nasjonalmuseet for kunst som formidlingsarena for heile
nasjonen, som museumsinstitusjon med internasjonal slagkraft og
som fagleg nav i eit mangslunge nettverk av store og små aktørar
innanfor dette oppgåvefeltet.
Det er store utfordringar i det offentlege rommet
når det gjeld tilgjenge for alle. Prinsippet om universell utforming
stiller krav til offentleg tilgjengelege bygningar, buområde
og møteplassar. Kultur- og kyrkjedepartementet har ansvar
for å stimulera til at dette vert etterlevd innanfor saksområdet åt
departementet.
Det kulturpolitiske målet med Nasjonalmuseet
for kunst er å skapa ei kunst- og museumsfagleg sterk plattform
for ei brei satsing på formidling av biletkunst, kunsthandverk,
arkitektur og design.
Departementet har med verknad frå 2003
etablert Nasjonalmuseet for kunst. Institusjonen tek opp i seg museumsverksemda
til tidlegare Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet
i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum. Det er òg meininga at Riksutstillingar
og Henie Onstad kunstsenter skal integrerast i Nasjonalmuseet, men
på eit seinare tidspunkt.
Den organisatoriske delen av Nasjonalmuseet
for kunst er del av den omfattande samordnings- og konsolideringsprosessen
som abm-meldinga gav tilskuv til på museumsområdet.
Målet er å skapa museumsfagleg sterkare institusjonar
som kan bruka meir av dei tilgjengelege ressursane til fagleg arbeid.
Når no det organisatoriske i Nasjonalmuseet
for kunst er på plass, vil departementet retta blikket
mot bygningsproblema som museumseiningane i Nasjonalmuseet har hatt
over lang tid.
Hovudføresetnaden for ei bygningsløysing
for Nasjonalmuseet for kunst er at hovudbasen skal vera i Tullinløkka-området.
I abm-meldinga vart det peikt på ei
totalløysing som kan vera fullført i 2014.
Departementet legg til grunn at ei fullverdig
bygningsløysing for Nasjonalmuseet for kunst i Tullinløkka-området
må tufta planane sine på eit hovudkonsept der
areal og bygningar i Kristian Augusts gate må spela saman
med eksisterande museumsbygningar og nybygg.
Med utgangspunkt i hovudkonseptet vil departementet
koma attende med konkrete framlegg til korleis dei bygningsmessige
utfordringane til Nasjonalmuseet for kunst skal løysast.
Mange aktørar er på ulik måte
deltakarar i formidlinga av visuelle kunstuttrykk. Jamvel om målsetjingane
og arbeidsmåtane er mangefasetterte, er det viktig å leggja
til rette for samspel og samarbeid, slik at dei ulike institusjonane,
organisasjonane og tiltaka kan inngå i eit nasjonalt nettverk
til gagn for alle partane.
Riksutstillingar har ei landsdekkjande verksemd
med produksjon og turnering av vandreutstillingar for skular, galleri
og vrimlerom i til dømes kulturhus.
Dei regionale kunstmusea (knutepunktinstitusjonar m.fl.)
utviklar samlingar og utstillingsprosjekt i sine respektive område
av landet. Det må leggjast vinn på å tryggja
fullgode sambandsliner mellom desse institusjonane og Nasjonalmuseet
for kunst i åra som kjem.
Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum
har ansvar for innsamling, bevaring og formidling av fotografi og
anna fotohistorisk tilfang. Det er naturleg å vidareutvikla
samarbeidet mellom fotomuseet og relevante aktørar innanfor
samtidskunstfeltet, slik som Nasjonalmuseet for kunst, Riksutstillingar
og dei regionale kunstmusea.
Samarbeidet mellom dei ulike aktørane
i biletkunstformidlinga bør samordnast betre. Nasjonalmuseet
for kunst får eit særleg ansvar på området.
Formidling av visuell kunst vil òg
vera eit viktig element i Den kulturelle skulesekken. Dei nye spelemidlane
som vil verta tilførte desse formidlingsoppgåvene, kan
få konsekvensar for korleis desse funksjonane bør organiserast.
Ei anna utfordring vil vera utviklinga av ein
samla og allment tilgjengeleg elektronisk kunstbase og kunstnarbase.
ABM-utvikling og Nasjonalmuseet for kunst må vurdera kva
for element av dette som bør inngå i Kulturnett
Noreg, og kva som av opphavsrettslege eller andre grunnar bør
løysast på andre måtar.
Kunstfestivalar, biennalar og liknande mønstringer avspeglar
ofte mangfaldet og endringane i samtidskunsten. Viktige mønstringar
av denne art må ha økonomiske rammevilkår
som tryggjer planmessige førebuingar og gjennomføring.
For fleire gjeld at det budsjettmessige grunnlaget
for framtidige arrangement er veikt og utrygt.
Utviklinga i norsk kunsthandverk dei siste åra
strekar under den visuelle kunsten sin skiftande karakter. Statlege
stønadsordningar må formast ut med ein fleksibilitet
som evnar å fanga opp nye utviklingsliner. Museumsinnkjøpa,
oppbygging av samlingar og formidlinga bør òg
avspegla denne dynamikken.
Det vidare arbeidet med å styrkja kunsthandverk
bør konsentrerast om:
– å vidareutvikla
visingsstadene Format
– å leggja vekt på det
transnasjonale gjennom arbeid med kunst- og kunstnarutveksling over
landegrensene, mellom anna ved å leggja til rette for bruk av
gjesteatelier
– å vidareføra
ordninga for innkjøp av kunsthandverk.
Institusjonane på biletkunst- og kunsthandverksfeltet har
eit ansvar for å dokumentera mangfaldet i samtidsuttrykka.
Institusjonane bør ha eigne innkjøpsbudsjett.
Det må leggjast til rette for samarbeid og løpande kontakt
mellom musea om innkjøp.
Ansvaret for å dokumentera samtidsuttrykk
vert uavlateleg tyngre å ivareta for kvar einskild institusjon. Det
bør difor leggjast til rette for samarbeid, særleg
om innkjøp og bevaring, men òg om formidling.
Innkjøpsordninga for kunsthandverk
har eksistert sidan 1995.
Innkjøpsordninga for samtidskunst i
Norsk kulturråd har eksistert sidan 1968.
Dei to innkjøpsordningane bør
vidareførast. Samstundes kan det vera naturleg å tilføra
dei regionale kunstmusea midlar til innkjøp. Etter kvart
kan det verta aktuelt å ta desse musea ut or innkjøpsordninga
og konsentrera denne om dei andre mottakarane.
Elektronisk baserte kunstuttrykk reiser eit
sett av nye utfordringar. Tiltak for dokumentasjon, bevaring og formidling
må vurderast særskilt.
Det er utarbeidd ein rapport over det elektroniske kunstfeltet
i Noreg innanfor rammene av eit nordisk samarbeidsprosjekt. Departementet
vil i samarbeid med dei aktuelle aktørane sjå nærare
på korleis forslaga i rapporten kan følgjast opp
på ein tenleg måte.
Kultur- og kyrkjedepartementet vil på bakgrunn
av eit prosjekt kunna vurdera tiltak for bevaring og formidling
på dette feltet. I denne samanhengen kan det vera aktuelt å oppretta
ein database og/eller ein nettstad i regi av ein aktuell
institusjon, eventuelt i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst,
Nasjonalbiblioteket eller andre.
Utviklinga på biletkunst- og kunsthandverksfeltet
er prega av eit mangfald av kunstnarleg praksis og ei sterk differensiering
av korleis kunsten opptrer i samfunnet. Samstundes som etablert
produksjons- og utstillingspraksis vert vidareført, tek
kunsten i dag gjerne form av hendingar og iscenesetjingar. I ein
slik situasjon er det trong for finansieringsordningar som kan tilpassa seg
endringane i kunstnarleg praksis og ta høgde for ny forståing
av tilhøvet mellom kunstproduksjon og kunstformidling.
Prosjektmidlar, kunstnarretta tilskot (stipendpolitikken) og tilskot
til kunstinstitusjonane vil i denne samanhengen vera verkemiddel
som må spela saman.
Kombinasjonar av prosjektstøtte, utstillings-
og arbeidsstipendmidlar vil kunna gje kunstnarar høve til å arbeida
heilskapleg og uavbrote med kunstnarlege prosjekt.
Den aukande internasjonaliseringa av kunstfeltet krev
at Noreg i større grad lyt delta internasjonalt og motta
impulsar utanfrå. Som ein lekk i dette arbeidet vart Office
for Contemporary Art Norway (OCA) skipa. OCA skal ivareta internasjonal
formidling av biletkunst og styrkja deltakinga frå Noreg
på den internasjonale kunstarenaen. Det vil vera tenleg å utvida ansvarsområdet åt
OCA til også å femna om vising av utanlandsk kunst
i Noreg.
Det tykkjest rett å styrkja satsinga
på presentasjon av norsk samtidskunst i utlandet og å betra
vilkåra for at norsk samtidskunst kan henta impulsar frå utlandet
og utvikla seg i eit samspel med viktige tendensar utanfor Noreg.
Dette vil i så fall måtta innebera auka tilskot
til OCA.
Endringane på biletkunstfeltet den
siste tida inneber mellom anna ein tendens i retning av auka vektlegging av
ordskiftet og meiningsdanninga i kunsten. I nokre tilfelle kan det
til og med hevdast at diskusjonen kring objektet og konteksten utgjer
sjølve kunstverket eller det kunstnarlege uttrykket. I
denne samanhengen får formidling og informasjon meir å seia,
både for dei tradisjonelle kunstinstitusjonane og for det
frie kunstfeltet. Samstundes utviklar informasjonsteknologien seg
til eit stadig meir fleksibelt og nyttig verkemiddel for formidling
og informasjon. Det bør vurderast tiltak for å styrkja
elektronisk formidling på kunstfeltet.
Mogelege tiltak for å styrkja formidlingsverksemda kan
sikta mot å leggja til rette for at fleire utstillingar også vert
formidla elektronisk. Dette lyt sjåast i samanheng med
den vidare utviklinga av Kulturnett Noreg.
Samstundes bør det vurderast å utvida
Kulturnett Noreg til også å femna om arkitektur,
design og kunst i det offentlege rommet. Spørsmålet
om ein eigen nettportal for institusjonar med oppgåver
innanfor dette saksfeltet har tidlegare vore drøfta. Den
vidare vurderinga av dette bør skje innanfor ramma av Kulturnett Noreg.
For ytterlegare å styrkja den elektroniske
formidlinga er ein Internett-tilgjengeleg kunstnardatabase ynskjeleg.
ABM-utvikling har sett nærare på mogelege modellar
for eit slikt tiltak. ABM-utvikling er budd på at Kulturnett
Noreg kan ta eit hovudansvar for å få utvikla
dette og å stå føre den tekniske drifta
av tenestene.
Offentleg og privat byggjeverksemd og den kontinuerlege
utviklinga av byar og tettstader er eit vitnemål om vår
tid overfor komande generasjonar. Alle vil vera tente med at desse
omskapande prosessane har eit høgt kvalitetsnivå,
og at det også vert lagt til rette for eksperimentelle
og nyskapande tilnærmingar og løysingar. Eit aktivt
offentleg ordskifte om arkitekturen si rolle og meining er viktig
for å tryggja brei interesse og merksemd kring planlegging
og byggjeprosjekt.
Arkitektur er mellom dei mest markante uttrykka
for kulturen vår og speglar prioriteringane i samfunnet
på ein særleg kraftfull måte.
I det offentlege ordskiftet om viktige utbyggingsoppgåver
i fleire større norske byar og med tilvising til dei utbyggingsoppgåvene
som byane står overfor i åra framover, vert det
frå somme hald etterlyst ein meir aktiv og strategisk offentleg
medverknad.
Byutvikling er i første rekkje eit
kommunalt ansvar.
Kommunal- og regionaldepartementet har gjennom ei årrekkje
arbeidd for å betra den estetiske utforminga av det bygde
miljøet og har ansvaret for fleire viktige verkemiddel
som skal fremja god byggjeskikk.
Kulturdepartementet gav i 1996 ut rettleiingsheftet Estetikk
i statlige bygg og anlegg. Det vil vera tenleg å vidareutvikla
dette dokumentet til å fylla det behovet dei ulike forvaltningsnivåa,
utbyggjarane og byggherrane har for eit referansedokument som kan
tryggja kvalitativt gode prosjekt.
Arkitektur bør òg inngå i
den utanrikskulturelle satsinga.
Nasjonalmuseet for kunst skal mellom anna ivareta dokumentasjonen
og formidlinga av den norske arkitekturarven. Arbeidet med å presentera
norsk arkitektur i utlandet vil museet utvikla vidare i samarbeid
med Utanriksdepartementet.
Design er ein viktig del av kulturarbeidet i
Noreg. Innsatsen åt dei ulike departementa med ansvar på feltet
må vidareførast og samordnast i det omfang dette er
naudsynt. Designfagleg kompetanse bør i endå større
grad verta nytta både i offentleg og privat sektor.
Nyskapande design er viktig både frå ein
kulturpolitisk og ein næringspolitisk synsstad.
Fleire departement har viktige funksjonar innanfor designfeltet.
Dei ulike departementa og etatane tilnærmar seg design,
arkitektur og stadutvikling frå ulike fag- og interesseområde.
Det er viktig å tryggja god informasjonsutveksling og samarbeid
mellom dei ulike instansane for å kunna trekkja på andre
sine røynsler og fagkunnskapar.
Det er sett i verk eit samarbeid mellom Norsk Designråd,
som har tilknyting til Nærings- og handelsdepartementet,
og Norsk Form med sikte på samlokalisering i Norsk senter
for design og arkitektur. Andre mindre miljø vil òg
få tilbod om å flytta inn i same huset. Senteret
skal opnast seinast i 2005.
Kunst er ein viktig del av tilveret og kan opna
vegar til oppleving og innsikt. Utsmykking og kunst i offentlege
bygningar og uterom framstår i dette perspektivet som særleg
viktige tiltak. Målet om kunst av høg kvalitet
i det offentlege rommet krev tiltak som syter for at kunsten er
til stades i alle delar av samfunnet. Omstruktureringa i offentleg
sektor kan føra med seg store endringar i arbeidsmåten åt
Utsmykkingsfondet for offentlege bygg.
Utsmykkingsfondet for offentlege bygg har gjennom 25 år
vore staten sitt fagorgan for kunst/utsmykking i offentleg
rom og har vore viktig for å gjera kunst av høg
kvalitet meir tilgjengeleg for alle.
Departementet ser det som viktig at også unge
kunstnarar får ta del i slike oppdrag, som kan ha mykje å seia for
kunstnarar i etableringsfasen.
Staten har dei siste tiåra auka engasjementet
for å betra kvaliteten i den fysiske omgjevnaden, og formgjevinga
i samfunnet vert tillagd større vekt. Det offentlege rommet,
inkludert utsmykking, arkitektur og design, er sett inn i ein kulturpolitisk
samanheng.
Utsmykkingsfondet vil i 2004 verta samlokalisert med
Nasjonalmuseet for kunst og ABM-utvikling.
Som følgje av omstrukturering av statleg
sektor er det naudsynt å avklåra korleis Utsmykkingsfondet
også i framtida kan ivareta statens medverknad i utsmykkinga
av statlege bygg.
Under tilskotsordninga for kommunale og fylkeskommunale
bygg har Utsmykkingsfondet i tråd med Reform 97 dei seinare åra
prioritert tilskot til skular. Denne prioriteringa bør
halda fram.
Utsmykkingsfondet har i dag det overordna forvaltningsansvaret
for statlege utsmykkingar utførte med midlar som er tildelte
gjennom fondet. Det bør vurderast om dei regionale kunstmusea
og Nasjonalmuseet for kunst også bør trekkjast
inn i forvaltninga.
Det bør leggjast til rette for at fondet,
kunstmusea og andre kunstformidlande instansar på ein meir
aktiv måte kan formidla dei kunstuttrykka som er skapte gjennom
statlege utsmykkingsordningar.
Nye kyrkjebygg representerer eit stort potensial
for oppdrag til samtidskunstnarar. Det bør koma i stand
ein dialog mellom relevante kyrkjelege organ og Utsmykkingsfondet
for offentlege bygg med sikte på ein breiare kontakt mellom
kyrkja og kunstnarmiljøa.
Det er eit uutnytta potensial for møte
mellom kyrkja og samtidskunsten. Fleire kunstnarar har utført
oppdrag i kyrkjer og levert utsmykkingar som bryt med tradisjonell
symbolikk og konvensjonar. Slike kunstverk kan representera positive
utfordringar både for kunstnarane og for kyrkja. Det bør òg
kunna opnast for temporære mønstringar av samtidskunst
i kyrkjer og andre heilage rom.
Utsmykkingsfondet for offentlege bygg har til
no ikkje hatt oppgåver i kyrkjebygg eller andre heilage rom,
men med den breie kontaktflata dette fagorganet har vis-à-vis
kunstnarmiljøa, vil det vera tenleg å trekkja
fondet inn i ein slik dialog.
Det samlande hovudprosjektet innanfor denne
delen av kultursektoren dei aller næraste åra
er å intensivera arbeidet med å følgja
opp det registeret av tiltak som er skissert i St.meld. nr. 22 (1999-2000)
Kjelder til kunnskap og oppleving (abm-meldinga).
I meldinga vert dei viktigaste tiltaka frå abm-meldinga
innanfor kvar av dei tre delsektorane oppsummert, det vert innformert
om status i oppfølgingsarbeidet og innhaldet i den vidare
prosessen vert presisert og supplert.
Regjeringa vil arbeida vidare med å følgja
opp den økonomiske opptrappingsplanen til arkiv, bibliotek
og museum på det grunnlaget som er skissert i abm-meldinga,
og som Stortinget tidlegare har slutta seg til.
Den økonomiske ramma som var fastsett
i abm-meldinga, svarar til 444 mill. kroner i 2003-prisar.
Gjennom etableringa av det statlege fellesorganet
for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, er det no kome på plass
ein viktig reiskap for å kunna driva eit operativt utviklingsarbeid
med utgangspunkt i nasjonal samordning og fagleg gjennomtenkte løysingar.
Departementet vurderer dette som ein naudsynt
føresetnad for å koma vidare med å følgja
opp mange av dei større og mindre einskildtiltaka i abm-meldinga.
Jamført med dei mangslungne utviklingsoppgåvene ABM-utvikling
etter føresetnaden skal ta seg av, er omfanget av prosjektmidlar
enno heller lite. Det er difor naudsynt å trappa opp prosjektløyvinga
dei komande åra. Dette må sjåast
i samanheng med at abm-meldinga i tillegg til generell styrking
tufta på standard- og kompetanseheving av permanent karakter
også la opp til meir målretta, tidsavgrensa tiltak
med vekt på utvikling og endring.
Innanfor ramma av opptrappingsplanen i abm-meldinga
bør siktemålet vera å auka kapasiteten
i Arkivverket med ca. 50 stillingar til prioriterte behov i løpet
av fem år. I tillegg må det setjast av midlar
til utstyrsinvesteringar.
Behovet for administrativ styrking av Arkivverket
er vorte endå tydelegare dei siste åra. Den sentrale
administrative avdelinga i etaten er hardt pressa, fordi ressursar
er prioriterte til fagleg aktivitet. I tillegg til dei behova som
er nemnde i abm-meldinga, trengst såleis ei styrking av
den økonomisk-administrative kapasiteten for å kvalitetssikra
arbeidet med budsjett- og økonomistyring.
Det krevst større profesjonalitet og
meir einskapleg handtering av juridiske og økonomisk-administrative saker,
men fyrst og fremst større kapasitet.
Det må no ha aller høgaste
prioritet å koma substansielt i gang med å ta
hand om dei store utfordringane med å bevara elektronisk
arkivmateriale for ettertida. Meir og meir av arkivdanninga i det
offentlege skjer i elektronisk form, og viktige spor etter aktiviteten
i forvaltninga er no i ferd med å gå tapt pga.
teknologiske endringar i programvare og maskinelt utstyr.
Oppgåvene er langt meir omfattande
enn dei ressursane som er tilførte gjennom interne omprioriteringar og
ein rammeauke på 3 mill. kroner.
Det trengst ein ny giv i arbeidet med å utforma
bevarings- og kassasjonsplanar i offentleg forvaltning. Dette skal
skje i form av landsomfattande prosjekt der ein i tur og orden gjennomgår
heile etatar eller sektorar og utformar systematiske og heilskaplege
planar, som skal omfatta både elektronisk og papirbasert
arkivmateriale.
Ved at meir materiale vert kassert som resultat
av den nye strategien, kan ein då ha von om å byggja
ned det store avleveringsetterslepet ein har i statleg forvaltning.
Det er kalkulert med at full gjennomgang av
heile statsforvaltninga vil omfatta rundt rekna 40 prosjekt og krevja
60 årsverk frå Arkivverket si side. I tillegg
er det lagt opp til at Arkivverket i samarbeid med dei interkommunale
arkivordningane skal initiera og delta i tilsvarande sektorvise
prosjekt for kommunesektoren, og dette vil krevja ytterlegare 10 årsverk.
For å opna arkivkjeldene for eit stort
publikum og slik bringa arkiva ut til folket må ein intensivera
arbeidet for å digitalisera utvalde kjeldeseriar og gjera
dei tilgjengelege gjennom nettbaserte tenester.
Tilgang til gode katalogar er sentralt i formidlinga
av arkivkjelder. Felleskatalogen for Arkivverket skal etter planen
leggjast ut på Internett i 2004.
Departementet har bede ABM-utvikling påta
seg eit initierande og koordinerande ansvar for å følgja
opp det initiativet som vart varsla i abm-meldinga om å laga
ein statusrapport som grunnlag for meir heilskapleg tenking og planlegging
av det vidare arbeidet med digitalisering av kulturarvsmateriale.
Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet
må det i større grad ein hittil siktast mot å bevara
og formidla eit breiare spekter av arkiv, for å leggja
til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga, dvs.
at ein må få ein betre balanse mellom statlege,
kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett
meir i samanheng.
Departementet har bede ABM-utvikling ta ansvaret for å følgja
opp planen om ein situasjonsrapport om lokalhistorisk og annan kulturvernbasert
aktivitet i norske lokalsamfunn.
På noko lengre sikt - fram mot 2014
- bør ein kunna sjå føre seg eit arkivlandskap
som er bygd opp rundt eit nettverk av sterke regionale arkivinstitusjonar
med ansvar for bevaring og formidling av arkiv frå både kommunal
og privat sektor.
Nasjonalbiblioteket er den største
og viktigaste institusjonelle aktøren i det norske biblioteklandskapet, både
i kraft av dei operative og forvaltningsmessige funksjonane institusjonen
har direkte ansvar for, og som den sentrale ressurseininga for resten
av biblioteksystemet. Vidare utbygging og utvikling av Nasjonalbiblioteket
som den viktigaste drivkrafta i norsk bibliotekstell vil ha fyrsteprioritet,
og dette vil innebera så store kostnader at andre viktige
oppgåver på bibliotekfeltet i stor grad må venta.
Det vert no arbeidd med å konsolidera
institusjonen og byggja bru mellom dei to geografisk skilde avdelingane.
Målet er mellom anna å leggja til rette for optimal og
funksjonell arbeidsdeling mellom Oslo og Rana.
Magasinet ved avdelinga i Oslo skal etter planen
ferdigstillast hausten 2004 og rehabiliteringa av eksisterande bygning
i 2005. Det vert planlagt med sikte på at dei nye lokala
også vil gje rom for institusjonar som Norsk Jazzarkiv,
Norsk Visearkiv, NORLA, Norsk Barnebokinstitutt og Musikkinformasjonssenteret.
Ved slik samlokalisering vil det vera lagt til rette for at desse
kan samarbeida nærare med Nasjonalbiblioteket.
Departementet vil koma tilbake til Stortinget
med saka om Norsk lyd- og blindskriftbibliotek teknologisk og organisatorisk
bør knytast opp mot Nasjonalbiblioteket. Målet
er at produksjon og formidling av litteratur til blinde og synshemma
skal verta vesentleg betre.
Det er dei digitale utfordringane som gjer det
naturleg å sjå litteratur- og informasjonstenester
for blinde og synshemma i samanheng med den tunge digitale infrastrukturen
som er bygd opp ved Nasjonalbiblioteket.
Det er ei viktig oppgåve å leggja
opp til eit tempo i utbygging av denne infrastrukturen som sikrar
optimal ressursutnytting og funksjonell drift.
I løpet av dei fire siste åra
er det investert ca. 20 mill. kroner i å få på plass
denne infrastrukturen og tilhøyrande kompetanse. Handtering,
bevaring og formidling av digital informasjon er ei stor utfordring
for heile abm-sektoren, og det kan vera ei rasjonell løysing på sikt å byggja
ut sikringsmagasinet ved Nasjonalbiblioteket slik at også andre
kulturinstitusjonar kan få plass til dei digitale samlingane
sine her, og slik at tilrettelagde formidlingstenester kan utviklast.
Mellom anna vil dette vera eit aktuelt alternativ i samband med utviklinga
av eit norsk digitalt bibliotek.
I regi av ABM-utvikling er det lagt til rette
for å utvikla eit norsk digitalt bibliotek, dvs.
ei organisert samling av tenester og innhaldsressursar som gjev
brukarar tilgang til informasjon i digital form formidla via datanett,
eit system som sprengjer rammene for kvart einskilt bibliotek, og
stiller dei samla digitale informasjonsressursane og tenestene frå deltakarane
til rådvelde for alle på ein enkel måte.
Ei stadig viktigare oppgåve for fag-
og forskingsbiblioteka dei seinare åra har vore å skaffa
vertsinstitusjonen tilgang til utanlandske elektroniske fagtidsskrift
og til ulike fagdatabasar.
I tillegg til elektroniske tidsskrift og kunnskapsdatabasar
vil det digitale biblioteket også innehalde elektroniske
bøker og "den norske kulturarven". Det siste siktar til
eit omfattande materiale, ikkje minst henta frå dei tradisjonelle
samlingane både i arkiv, bibliotek og museum, mellom anna
materiale som vert konvertert til digital form.
Eit sentralt mål for utviklinga på bibliotekfeltet
i åra som kjem, er å leggja til rette for eit
såkalla saumlaust bibliotektilbod, noko som i praksis inneber
at optimal brukartilgang gjennom nasjonal samordning av informasjonsressursar
skal vera eit viktig prinsipp for eit sentralt utviklingsarbeid
på tvers av institusjonelle og andre administrative grenseliner.
Poenget er at det i størst mogeleg
grad skal vera råd å nytta dei samla informasjonsressursane
som finst i norske bibliotek, utan omsyn til kvar i landet brukaren oppheld
seg, og til kva føremål informasjonen skal nyttast.
Arbeidet i retning av eit saumlaust bibliotektilbod
må mellom anna ta utgangspunkt i at vi i dag har ulike typar
av bibliotek som er innretta på å dekkja ulike behov.
Eit hovudskilje går mellom folkebiblioteka på den
eine sida, og fag- og forskingsbiblioteka på den andre
sida.
Spørsmålet er òg
i kva grad det kan finnast ordningar som gjer at ikkje einskildinstitusjonar
i urimeleg grad tapar økonomisk på å vera
del av eit heilskapleg biblioteksystem.
Det at det går føre seg ein
omfattande fjernlånstrafikk, er i seg sjølv eit
prov på behovet for samarbeid på tvers av institusjonsgrenser.
Det er fyrst og fremst biblioteka ved universiteta og dei vitskaplege
høgskulane som lånar ut meir enn dei lånar
inn, og som dermed i størst grad subsidierer biblioteknettet
elles.
Arbeidet i retning av eit saumlaust bibliotektilbod krev òg
ei betre samordning av dei mange bibliografiske databasane. Det
er grunn til å tru at det her ligg føre eit stort
potensial for rasjonalisering og dermed for frigjering av ressursar.
Med ABM-utvikling som hovudaktør og
koordinerande instans skal det gjennomførast eit utgreiingsarbeid
om sentrale problemstillingar på bibliotekområdet,
og Kultur- og kyrkjedepartementet vil i samråd med Utdannings-
og forskingsdepartementet oppnemna ei referansegruppe for å sikra
brei forankring av arbeidet.
Både ideen om det saumlause biblioteket
og framlegget om eit norsk digitalt bibliotek kan med fordel sjåast
som uttrykk for overordna visjonar og ambisjonar for eit nasjonalt
utviklingsarbeid der ein legg vekt på å sjå heile
biblioteksektoren i samanheng.
Mandatet for arbeidet bør mellom anna
omfatta ei prinsipiell drøfting av kva rolle biblioteket
som samfunnsinstitusjon skal spela i informasjons- og kunnskapssamfunnet,
og kva det vil ha å seia for biblioteket at stadig meir
informasjonssøking ser ut til å skje over Internett.
Utgangspunkt vil elles vera dei premissane som er lagde til grunn
i abm-meldinga og i seinare grunnlagsdokument, mellom anna målet
om det saumlause biblioteket og planen om eit norsk digitalt bibliotek.
Det må gjerast ein analyse av organiseringa av det norske
biblioteklandskapet i eit funksjonelt og samfunnsmessig perspektiv.
Det er særleg grunn til å streka under at lovgjevinga
på bibliotekområdet også må vurderast
innanfor dette perspektivet.
Som lekk i det komande utgreiings- og utviklingsarbeidet
er det behov for å gjera ei samla kartlegging av behovet
for ein del spesielle bibliotektenester som staten heilt eller delvis
har ansvaret for, mellom anna for å vurdera om noverande
ansvarsdeling og organisering av tenestene samla sett er optimalt
rasjonelle og brukartilpassa.
I lov om folkebibliotek er det fastsett at den offentlege
bibliotekverksemda også omfattar bibliotektenester for
pasientar i statlege helseinstitusjonar og for andre som har særlege
vanskar med å bruka biblioteket.
Det ligg i dag ikkje føre eit samla
oversyn over den faktiske situasjonen og behovet for desse tenestene
i helseinstitusjonane. ABM-utvikling vil difor gjennomføra
ei nærare kartlegging og utarbeida ein behovs- og statusrapport,
slik at ein kan få grunnlag for å vurdera kva
for problem som er mest presserande, og korleis dei best kan løysast.
Det vil vera naturleg å sjå nærare
på funksjonen mobil bibliotekteneste i det utgreiings-
og utviklingsarbeidet som står for døra.
Staten vil leggja til rette for nettverksorganisering
av ei rad ulike museumsfunksjonar ved ulike museum over heile landet.
Den omfattande museumsreforma som er skissert
i abm-meldinga, er ein invitasjon til mange museum over heile landet
om å gå inn i eit nasjonalt nettverk av institusjonar.
ABM-utvikling vil utvikla nettverka i samarbeid med
musea.
Eit nettverk skal vera ope for dei institusjonane
som er i stand til og har vilje til å yta noko aktivt,
og dei skal tuftast på samarbeid, samhandling og felles
interesse.
Arbeidet med nettverk må ta utgangspunkt
i og forankrast i institusjonane sjølve. Det er ikkje meininga å setja
av felles midlar til drift av nettverk; all deltaking skal i staden
ta utgangspunkt i dei driftsmidlane dei einskilde institusjonane
rår over.
Grunnlaget for den nasjonale nettverksorganiseringa vil
vera eit mindre tal konsoliderte museumsinstitusjonar i kvart fylke.
Metoden som er føreskriven i abm-meldinga,
er institusjonell konsolidering på regionalt nivå med fagleg
kvalitetsheving som mål. Omgrepet region siktar til distrikt
innanfor eit fylke, og den institusjonelle konsolideringa skal helst
skje på geografisk grunnlag, ikkje tematisk.
Det kan tenkjast i hovudsak to modellar for
konsolidering. Den eine inneber vidare utvikling av éin
einskild institusjon som frå før er godt etablert,
Den andre konsolideringsmodellen ser ut til å vera vanlegare
så langt i prosessen. Den inneber at fleire eller alle
museum i ein region vert slegne saman til ein ny institusjon.
Ved tilførsle av nye ressursar i det
pågåande reformarbeidet vil ein i all hovudsak
prioritera konsolideringsprosessar som kan dokumentera innhald og
framdrift i tråd med føresetnadene.
Arbeidet med regional konsolidering er den kritiske faktoren
i reformprosessen. Museumssektoren består i hovudsak av
formelt uavhengige og sjølvstendige aktørar, og
all omorganisering må skje på formelt friviljug
grunnlag. Tilskotsregulering er viktigaste verkemidlet frå statleg
hald.
Eit landskap av konsoliderte museumseiningar
er i ferd med å avteikna seg over heile landet.
Mykje står enno att, og mange prosessar
er ikkje like eintydige i innhald og gjennomføringsutsikt.
Frå og med 2004 er det naudsynt i hovudsak å prioritera
prosessar med innhald og framdrift og syna større atterhald der
det førebels ikkje er særleg substansielt resultat å visa
til.
Samla sett er det behov for tilgang på investeringsmidlar
som ein lekk i oppfølginga av museumsreforma,
og departementet vil vurdera korleis investeringsplanen for kulturbygg
etter kvart kan tilpassast dette behovet.
Den statlege finansieringa av musea vil skje
gjennom direkte tilskot til kvar einskild institusjon, normalt slik at
staten kan dekkja inntil 60 pst. av det samla offentlege tilskotet.
Det må leggjast til grunn nær kontakt mellom forvaltningsnivåa
om musea.
Dei midlane som til no er løyvde og
utbetalte til dei respektive fylkeskommunane over kap. 328 post
60, vil departementet i budsjettframlegget fordela til konsoliderte
institusjonar i fylka.
Frå og med 2004 vil det vera naturleg
at alle museumstilskot vert samla på ein og same 70-post
på museumskapitlet.
Det bør lagast ein samla analyse av
ulike røynsler med fri entré til museum i inn-
og utland, og ein bør i tillegg over ein toårsperiode
prøva ut ulike modellar med gratis tilgjenge ved utvalde
institusjonar, kombinert med systematiske publikumsundersøkingar
og tilhøyrande evaluering.
Tradisjonelt har offentleg museumsfinansiering
vore kombinert med krav om eigeninntekter, og inngangspengar utgjer
her ein hovudpost.
Å kunna koma inn gratis på museum
kan til ein viss grad sjåast i eit demokratiperspektiv.
Debatten om det skal vera gratis på museum,
kan ein òg sjå i eit meir strategisk kulturpolitisk
perspektiv. Spørsmålet vert då i kva
grad eit slikt verkemiddel kan påverka ulike publikumsgrupper
til å vitja museum oftare enn dei elles ville gjort, og
ganske særleg om ein ved dette kan trekkja til seg eit
publikum som elles ikkje ville gått på museum
i det heile.
Mange museum har store eigeninntekter frå billettsal.
Dersom staten skal kompensera for bortfall av slike inntekter, vil
dette kunna innebera at andre udekte behov og viktige utfordringar
på museumsfeltet ikkje vil kunna prioriterast. Dette ville
i så fall vera uheldig.
Jamvel om dei fleste musea har si faglege forankring i
ei anna tid og arbeider med gamle ting, er det eit mål at
dei fungerer som moderne samfunnsinstitusjonar som går
aktivt inn i si eiga samtid, og legg til rette ei formidling som
engasjerer nolevande menneske.
Den pågåande museumsreforma
har fyrst og fremst som føremål å utvikla
musea slik at dei samla sett vert betre i stand til å oppfylla
dei faglege krava vi i dag bør stilla til museet som kulturinstitusjon,
og ikkje minst til den funksjonen museet skal fylla som ein utoverretta samfunnsinstitusjon
som står i ein kontinuerleg dialog med omverda og si eiga
samtid.
Målet om at musea er institusjonar
som engasjerer seg i si eiga samtid, inneber at dei ikkje berre
skal spegla av ei anna tid; dei skal mellom anna gjera historia og
kulturarven relevant her og no.
Gjennom den aktive rolla ABM-utvikling er tiltenkt i
det nasjonale museumsnettverket, er det lagt til rette for at ein
kan få til ei betre samordning og styring og gjera meir
spesielle prioriteringar tufta på ei meir gjennomtenkt
og systematisk vurdering av dokumentasjonsoppgåvene, og
det er grunn til å presisera og supplera dei særlege
satsingane som vart drøfta i abm-meldinga.
I abm-meldinga vart det trekt fram fleire område
der det er særleg trong for å utvida, samordna
og tydeleggjera museumsinnsatsen. Dette galdt kystkultur, industri
og servicenæringar, økologi og miljøvern
og handlingsboren kunnskap, dessutan den fleirkulturelle utfordringa.
Det er elles ei særleg utfordring både
forvaltningsmessig og fagleg å få til ei best
mogeleg koordinering mellom musea og den offentlege kulturminneforvaltninga,
som på statlege hald er forankra i Miljøverndepartementet,
og med Riksantikvaren som overordna fagdirektorat.
I samband med vern av teknisk-industrielle kulturminne
vil det framleis vera trong for museale prioriteringar.
Gjennom skipinga av ABM-utvikling som ein tverrsektoriell
og departementsovergripande institusjon er det på sentralt
administrativt nivå lagt betre til rette ikkje berre for
nettverksutvikling, men også for meir systematisk samordning
mellom kulturminnevern og museumsdrift. Frå museumshald
vil ABM-utvikling kunna framstå som ein meir likeverdig
aktør i samarbeidet med Riksantikvaren.
Det bør etablerast eit nettverk i samband
med museumsreforma som har tema i skjeringspunktet natur og kultur
og der siktemålet bør vera å integrera
kultur og natur.
Ansvaret for dei samiske musea er overført
til Sametinget, men departementet tek sikte på å følgja opp
med ei styrking av det økonomiske driftsgrunnlaget.
Samiske museum arbeider for å sikra
vern om samisk identitet, språk og tradisjonar.
Sametinget er godt i gang med konsolideringa
av museumsstrukturen i samiske område.
Det ligg store faglege og organisatoriske utfordringar i
den samiske museumsreforma, og det vil vera trong for ei generell
styrking av dei samiske musea.
I St.meld. nr. 9 (2001-2002) vart det stilt
opp som eit overordna språkpolitisk mål å verna
og styrkja norsk språk, slik at bokmål og nynorsk
kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle delar
av samfunnslivet, inn i det nye informasjonssamfunnet. I tillegg
vart det formulert som eit eige mål å tryggja
og styrkja posisjonen for nynorsk, både som levande bruksspråk
og som eit likeverdig offisielt skriftmål ved sida av bokmål.
Den største utfordringa er å hindra
at norsk som det naturlege bruksspråk blant nordmenn etter
kvart vert trengd til sides av engelsk innanfor sentrale delar av samfunnslivet.
Stortinget har oppheva den såkalla
tilnærmingsparagrafen i lov om Norsk språkråd.
Med dette er det i offisiell språkpolitikk sett punktum
for tanken om å smelta dei to målformene saman
til eitt norsk skriftspråk.
Departementet er i gang med å skipa
eit nytt kompetansesenter for norsk språk i staden for
Norsk språkråd, i samsvar med det opplegget som
vart skissert i St.prp. nr. 1 (2002-2003)
Ambisjonen bør vera at institusjonen
som operativ aktør konsentrerer innsatsen sin om saker
som kan vinna brei tilslutnad hjå dei som er opptekne av
vilkåra for norsk språk i vid meining, jamvel
om dei kan ha ulike syn i meir tradisjonelle språkpolitiske
spørsmål. Dette vil gje institusjonen større
legitimitet og gjennomslagskraft.
Det nye kompetansesenteret skal ha eit språkleg
forvaltaransvar.
Den nye institusjonen skal byggjast opp på grunnlag av
dei ressursane som vert frigjorde gjennom ei avvikling av Norsk
språkråd.
Viktige spørsmål er korleis
institusjonen formelt skal organiserast og styrast, og korleis ein
skal leggja til rette for ei vidare samfunnsmessig forankring.
Departementet vil koma tilbake til Stortinget
med desse spørsmåla i løpet av 2004.
Norsk rettskriving skal stabiliserast; dvs.
at ein så langt råd er skal unngå nye
og hyppige endringar i gjeldande rettskriving, både meir
omfattande reformer og årvisse justeringar i einskildspørsmål.
Norsk språkhistorie i førre
hundreåret er i stor grad ei historie om rettskrivingsendringar.
I prosjektskissa for det nye kompetansesenteret
er det lagt til grunn at institusjonen ikkje skal byggjast opp med
det for auge at han skal tilleggjast direkte språknormerande
funksjonar. Erfaring viser at ein del normeringsspørsmål
likevel vil reisa seg frå tid til anna, men omfanget av
dette og korleis slikt best kan handterast, kan vera noko usikkert.
Korleis det i framtida skal arbeidast med slike
normeringsspørsmål som framleis kan koma opp,
og kva funksjon den nye institusjonen eventuelt skal ha i så måte,
inngår i dei samla vurderingane som departementet no gjer
av heile rettskrivingssituasjonen. Departementet vil koma tilbake
til Stortinget med dette i løpet av 2004, mest truleg i
samband med framlegget om å etablera det nye kompetansesenteret
for norsk språk.
Departementet vil ta initiativ til ei kartlegging
av kva som er innsamla av gamle stadnamn her i landet, og vurdera
behovet for eit meir systematisk innsamlingsarbeid.
Ei særleg form for normeringsarbeid
gjeld skrivemåten av stadnamn, for her er det etablert
eit eige normeringsregime. Det er lov om stadnamn med tilhøyrande
forskrifter som her er utgangspunktet.
Departementet førebur no endringar
i lova, særleg med sikte på å forenkla
saksgangen, fjerna eller mjuka opp uheldige føresegner
og innføra føremålsparagraf og reglar
om namnevern.
Det har i ulike samanhengar og på ulike
initiativ vore gjennomført eit meir systematisk arbeid
med å kartleggja og samla inn gamle stadnamn. Ein har i
dag ikkje ei samla oversikt over innsamla materiale.
Før ein kan ha grunnlag for å meina
noko sikkert om behovet for eit vidare innsamlingsarbeid, trengst
difor ei oversikt over alle stadnamn som alt er innsamla.
Behovet for innsamling og organiseringa av stadnamnarbeidet
i det heile vil måtta greiast ut nærare. Departementet
vil vurdera om det nye kompetansesenteret for norsk språk
vil kunna ta på seg å koordinera desse oppgåvene.
Som eit offisielt uttrykk for jamstellinga mellom målformene,
i respekt for både nynorsk- og bokmålsbrukarar
og for å signalisera at begge målformene både
kan og skal brukast i alle samanhengar, skal det etter nærare
reglar nyttast både nynorsk og bokmål i all verksemd
med statleg tilknyting.
Ein del av grunnlaget for dette er å sikra
den formelle likestillinga mellom målformene, slik denne
er regulert i lov om målbruk i offentleg teneste.
Det har lenge vore uklårt kor langt
verkeområdet for målbruksreglane strekkjer seg
når det gjeld ulike statstilknytte organ eller verksemder
som ikkje er ein organisatorisk del av forvaltninga, men i staden
eigne rettssubjekt.
Etter gjeldande rett kjem det i prinsippet an
på ei samla vurdering i kvart tilfelle om lova vil gjelda,
og konklusjonen vil framstå som resultat av ei avveging av
fleire ulike faktorar som alle har å gjera med kor nær den
statlege tilknytinga kan seiast å vera.
Departementet vil leggja til grunn at føretak
som følgjer den ordinære statsføretakslova,
bør omfattast av målbruksreglane, eventuelt med
individuelle tilpassingar.
I brev av 23. januar 2002 til Helsedepartementet
har Kultur- og kyrkjedepartementet konkludert med at alle dei føretaka
som er organiserte etter lov om helseføretak, klart fell
inn under verkeområdet for mållova alt etter gjeldande
rett.
Andre former for verksemd som staten har lagt
til rette for gjennom individuelle særlover, bør òg
som generelt utgangspunkt følgja målbruksreglane,
og dette bør innarbeidast i mållova.
Når det gjeld andre selskapsformer,
vil truleg innslaget av forretningsmessig konkurranse normalt vera
så pass sterkt at dei i utgangspunktet ikkje bør omfattast
av dei formelle krava i lov og forskrift.
Gjennom eit breitt spekter av tiltak skal det
leggjast til rette for å styrkja nynorsk språk
generelt og nynorsk skriftkultur spesielt, og dette vil òg
omfatta tiltaka som i visse samanhengar prinsipielt favoriserer
nynorsk.
Utgangspunktet i dag må vera å sjå nynorsk
språk og kultur som ein integrert del av ein nasjonal fellesskultur.
Nynorsk og bokmål er formelt likestilte,
men reelt har nynorsk vanskelegare vilkår. Ei viss positiv
diskriminering av nynorsk er rimeleg både ut frå allmenne rettferdsprinsipp
og med basis i internasjonal språkrettstenking.
Ulike tiltak i offentleg regi vil likevel berre delvis kunna vega
opp for dei særlege motkreftene som nynorsk i alle høve
vil vera utsett for jamført med bokmål.
Jamvel om nynorsk språk og kultur i
dag er tungt institusjonalisert, har språket mot seg eit
fleirtals- og marknadspress.
I 2013 er det 200 år sidan Ivar Asen
vart fødd, og det tiåret som står att
fram til dette jubileet, kan vera eit høveleg tidsperspektiv
for eit meir systematisk arbeid med å styrkja den nynorske
skriftkulturen. Eit slikt arbeid må skje over eit breitt
felt, gjennom eit samspel mellom private og offentlege aktørar.
I NRK vert det arbeidd med å etablera
eit eige nynorsk kompetansesenter i Førde. Drifta startar
frå nyttår 2004 i NRK-regi. Året etter
skal det skipast eit nasjonalt nynorsk kompetansesenter med fleire
bein å stå på enn NRK.
Det bør leggjast til rette for tett
samarbeid og tenleg arbeidsdeling mellom Nynorsk kultursentrum,
det nynorske kompetansesenteret og det nye kompetanseorganet for
norsk språk. Det vil vera fornuftig at desse tre institusjonane
utviklar eit tett samarbeid som kan fremja ei viss fordeling av
oppgåver og samordning av større tiltak som skal
koma språkbrukarane til gode, og som kan styrkja norsk
språk generelt og nynorsk spesielt.
Ved å leggja til rette for eit samspel
mellom offentlege og private aktørar må det i åra
framover takast eit krafttak for reell likestilling mellom målformene
også i teknologibasert språkproduksjon og språkkommunikasjon,
mellom anna ved å arbeida for eit meir fullverdig tilbod
av nynorsk programvare og for tilgang til nynorsk innhald på Internett.
Elektronisk programvare på norsk har
funnest nesten berre på bokmål, av di produsentar
og leverandørar stort sett ikkje har funne det økonomisk
rekningssvarande å laga parallellversjonar på nynorsk.
Departementet vil vurdera om det er tenlege verkemiddel
som bør takast i bruk for å understøtta utviklinga
av nynorsk programvare og andre mekanismar som kan hindra diskrimering
av nynorsk i samband med teknologisk basert språkbruk.
Det bør òg utgreiast om det kan gjerast lov- og
forskriftsendringar for å sikra norske arbeidstakarar og
forbrukarar norsk grensesnittspråk i meny-, styre- og hjelpetekstar
i elektroniske apparat, maskiner o.l. og norsk språk i
brukarrettleiingar og annan dokumentasjon for slikt utstyr og på all
emballasje og i all merking der språket har noko å seia
for helse, miljø og tryggleik.
På noko sikt er det eit mål å få bygd
opp ein norsk språkbank, dvs. ei samling av norske språkressursar
i form av store mengder tekst og tale som er elektronisk lagra og
tilrettelagde for ulike typar bruk og gjenbruk, særleg
tenkt nytta til utvikling av språkteknologiske produkt
på norsk.
Utgangspunktet for det heile er fagfeltet språkteknologi,
som kort kan definerast som utvikling av dataprogram med språkmodular
som handsamar naturleg språk. Dette gjeld ikkje berre program
som ein køyrer på ein datamaskin, men også program
innebygde i moderne tekniske innretningar, mellom anna program som
gjer det mogeleg å styra maskinar med røysta.
Det er tilgangen til digitaliserte språkressursar
i form av tale, tekst og ordlister som er den kritiske innsatsfaktoren
og dermed i stor grad det som set grenser for i kva omfang det vil
svara seg for norsk forsking og industri å utvikla kommersielle
språkteknologiske produkt tufta på norsk språk.
Skjer ikkje slik norskspråkleg produktutvikling,
må ein rekna med at det vert teke i bruk engelskspråklege
produkt i staden. Her ligg truleg ei av dei store utfordringane
for norsk språk i tida framover. Språkteknologifeltet
kan vera ein av dei fremste arenaene der kampen om norsk språk
og kultur vil utspela seg i tida framover. Difor framstår
dette no som eit viktig kulturpolitisk spørsmål.
Språkteknologifeltet kan vera ein av dei fremste arenaene
der kampen om norsk språk og kultur vil utspela seg i tida framover.
Dette var ganske breitt omtala i den språkmeldinga som
sentrumsregjeringa la fram i 1997.
I februar 2002 fekk Norsk språkråd
i oppdrag av Kultur- og kyrkjedepartementet og Nærings-
og handelsdepartementet å initiera og koordinera ei utgreiing om
dette. Hovudpunktet i mandatet var å skaffa fram ein oppdatert
og realistsikk analyse av behovet for å gjera norske språkressursar
tilgjengelge og kva innsats dette ville krevja. Det skulle òg
utarbeidast ein finansieringsplan, og føresetnaden var
at denne skulle tuftast på ein kombinasjon av privat og
offentleg finansiering, og at aktuelle finansieringskjelder skulle
identifiserast.
I Norsk språkråd si rapport
frå oktober 2002 er konklusjonen at det vil kosta 100 mill.
kroner fordelt over fem år å få på plass
det minimum av språkressursar som skal til for at dette
skal fungera som ein språkbank, dvs. ein infrastruktur
til bruk i norsk språkforsking og industriutvikling.
På kort sikt er det ikkje aktuelt å setja
av statlege midlar til å utvikla ein norsk språkbank.
Men regjeringa vil følgja utviklinga nøye i åra
som kjem. I dette inngår også aktiv norsk deltaking
i dei satsingane på språkteknologi som skjer innanfor
EU.
Med utgangspunkt i det nye kompetansesenteret
for norsk språk skal det leggjast til rette for å konkretisera, utdjupa
og supplera dei overordna måla og rammene for språkpolitikken,
for slik å utforma ein heilskapleg og praktisk orientert
politikk tufta på systematiske analysar og strategiske
prioriteringar.
Den teknologiske utviklinga har gjort det endå tydelegare
enn før at det er på andre arenaer enn der kulturpolitikken
tradisjonelt opererer, at viktige premissar for språkutviklinga
vert forma. Ein samlande språkpolitikk vil difor
i mangt og mykje ha ein sektorovergripande karakter og må i
stor grad ha å gjera med korleis ei rad andre samfunnsektorar
ter seg i sin omgang med språket.
Systematisk påverknad og haldningsskapande
arbeid vil vera eit svært aktuelt verkemiddel, og dermed
vert utdanningssystemet, kanskje meir enn før, den sentrale arenaen
der kampen om norsk språk må førast.
Språklege omsyn må byggjast
inn som eit integrert element innanfor dei ulike samfunnssektorane
og politikkområda. Som generelt prinsipp kan ikkje kulturbudsjettet
nyttast til å retta opp att den skade som skjer på grunn
av manglar eller forsømingar innanfor andre område
av samfunnet eller politikken.
Ein offentleg språkpolitikk må utformast
i eit tiårsperspektiv og konsentrerast om det som ein frå det offentlege
si side kan og bør gjera noko med.
Også vilkåra for samiske språk
og andre minoritetsspråk må ivaretakast innanfor
ramma av ein samla norsk språk- og kulturpolitikk, i samsvar
med etablerte prinsipp og dei pliktene norske styresmakter har teke på seg
nasjonalt og internasjonalt.
Ansvaret for samiske språk er ein viktig
del av ein samla norsk språk- og kulturpolitikk. Departementet legg
vekt på aktivt å følgja opp språkreglane
i samelova og vil på ulike måtar leggja til rette
for gode utviklingsvilkår for samiske språk.
Det kan vera grunn til å streka under
det generelle prinsippet om at eit språk må kunna
brukast for at det skal kunna haldast i hevd. Dette inneber mellom
anna at storsamfunnet også opnar for at til dømes
samisk språk kan sleppa til på andre arenaer enn
dei som berre vedkjem samane sjølve, dvs. at også nordmenn generelt
sett må akseptera å verta eksponerte for samisk
språk i visse samanhengar, til dømes i riksdekkjande
etermedia og som parallelltekst i ulike offentlege dokument.
Innkjøpsordningane er eit vellukka
litteratur- og språkpolitisk verkemiddel og vil verta vidareførte.
I tillegg til dei eksisterande ordningane bør rammene etter
kvart aukast slik at det òg vert rom for innkjøp
av verdfull sakprosa.
Innkjøpsordninga for ny norsk skjønnlitteratur
for vaksne femner altså om ca. 200 titlar årleg,
og desse vert distribuerte i 1000 eksemplar til folkebiblioteka. Ordninga
for ny norsk skjønnlitteratur for born og unge femner om
ca. 100 titlar i året. Desse vert distribuerte i 1550 eksemplar
til folkebiblioteka og bibliotek i grunnskulen.
Dei innkjøpsordningane som alt er etablerte,
syter for at særleg skjønnlitterære bøker
fysisk når fram til nærmiljøet til lesarane.
Samstundes vert det utgjeve stadig meir av det ein kan kalla allmenn
sakprosa.
Ei selektiv innkjøpsordning for slike
bøker, med til dømes 50 titlar kvart år
i 1000 eksemplar, ville kunna stimulera til auka tilvokster av sakprosa
slik dei alt eksisterande innkjøpsordningane har gjort
for skjønnlitteraturen. Ei slik ordning vil kosta 8-10
mill. kroner årleg. Departementet ynskjer ei slik ordning
og vil koma attende til dette i budsjettsamanheng.
Fritaket frå meirverdiavgift er eit
viktig indirekte støttetiltak for bokbransjen.
Momsfritaket vart innført i 1967 og
gjeld for prenta papirbøker og frå 1995 også for
lydbøker.
I praksis har statsstøtte til kultur
vore fullt tillate i EU så lenge det ikkje har vore til
hinder for konkurransen og den frie handelen på den indre
marknaden, og kultur har vore sett på som ei sak for nasjonale
styresmakter.
I samband med momsreforma la Finansdepartementet
til grunn at ei tilpassing til EUs regelverk om meirverdiavgift
er ynskjeleg, men det ligg ikkje føre noka plikt til ei
slik tilpassing gjennom EØS-avtalen.
Eit momsfritak eller ein lågare sats
som favoriserer norskspråklege bøker, er neppe
i tråd med EØS-avtalen. Derimot er det uproblematisk
dersom ordninga er generell, slik at ho femner om alle bøker
som vert omsette i Noreg, og det er dette som er stoda i dag.
Bransjeavtalen er ein friviljug avtale mellom
to private partar, Den Norske Forleggerforening og Den Norske Bokhandlerforening.
Gjeldande avtale går ut 31. desember 2004. Statlege styresmakter
kjem inn i biletet med di det er ein kartellavtale som krev unnatak frå konkurranselovgjevinga.
Bransjen sjølv lyt ha hovudansvaret for å finna
fram til tenlege løysingar for tida etter 2004.
Fastprissystemet i Noreg er eit priskartell
og må difor ha dispensasjon frå konkurranselovgjevinga.
Grunngjevinga for dispensasjon har vore at avtalen vart
sett på som kulturpolitisk viktig, ved at han er med på å tryggja
eit desentralisert bokhandelnett over heile landet, og ved å sikra
utgjeving av og tilgjenge til alle typar litteratur til lik pris.
Når bransjeavtalen skal reforhandlast, er dette i utgangspunktet
ei sak mellom dei to bransjeorganisasjonane.
For konkurransestyresmaktene vil det generelle utgangspunktet
vera at tevling medverkar til lågare prisar, breitt produktutval,
nyskaping og innovasjon. Applisert på bokbransjen lyt konkurransepolitikken samstundes
byggja på ei erkjenning av at marknad og tevling ikkje
utan vidare er tilstrekkeleg for å tryggja låge
nok prisar, mange nok utgjevingar, utgjeving av smale titlar og
slett ikkje geografisk lik tilgang til bøker.
Forfatterforeningen og Bokhandlerforeningen
har båe uttrykt ynske om at bransjen skal verta regulert gjennom
ein friviljug bransjeavtale også etter 2004. Dette vil
gje tryggleik og stabilitet for desse interessentane. På forleggjarhald
gjer det seg derimot gjeldande fleire synspunkt, men Forleggerforeningen
gjorde på generalforsamlinga 24. mai 2003 vedtak om å arbeida for
ei vidare avtalebasert regulering av bokbransjen etter 2004. Forleggerforeningen
vil arbeida for "å bevare prinsippet om fast pris, fri
flyt av bøker, abonnementsordninger, lager- og skaffeplikt
og en effektiv distribusjon av skolebøker".
For Kultur- og kyrkjedepartementet vil det overordna omsynet
vera å tryggja utgjeving av eit breitt utval bøker
- på bokmål og nynorsk - som spenner over eit vidt
spektrum av sjangrar, og å tryggja at desse vert spreidde
og gjorde tilgjengelege for lesarar i heile landet. Det må finnast
fram til ein modell som på ein god måte tek høgde
for både konkurransepolitiske, litteraturpolitiske og relevante
allmenne kulturpolitiske omsyn.
Å regulera prisar og andre vilkår
i lovs form tykkjest lite aktuelt, med di dette kan medverka til å låsa
fast rammer som etter kvart kan verka uheldig konserverande.
Det må difor framleis vera bransjen
sjølv som har hovudansvaret for å finna fram til
tenlege løysingar for tida etter at nogjeldande bransjeavtale
går ut ved utgangen av 2004.
Bokklubbane har ein sterk posisjon i Noreg,
både økonomisk og kulturelt. Utan bokklubbane
ville færre ha kjøpt og lese den nye skjønnlitteraturen.
Bokklubbane kan hevdast å vera den største
distriktsbokhandelen i landet, men det kan òg hevdast at
suksess for bokklubbane gjer tilhøva vanskelegare for dei lokale
bokhandlane.
Den digitale epoken har også nådd
bokbransjen, i form av e-bøker, tinga prent (print on demand),
nettbokhandlar og e-bokhandlar. Med IKT vert både produksjon
og handel meir effektiv, og fordyrande mellomledar kan takast bort,
så som sats og prenting, frakt og lagerhald. Konsekvensane
for bokbransjen kan verta store, men det er uråd å seia
noko visst om kor snøgt eller i kva omfang endringar vil
skje.
Problema med å administrera dei økonomiske
rettane til forfattar og forlag er ikkje løyste enno, og
før ein kan få til ein trygg og enkel handel,
vil det ikkje koma noko gjennombrot for utgjeving av e-bøker.
Det vil fyrst vera aktuelt å utforma ein litteraturpolitikk
for e-bøker dersom marknaden ikkje skulle gje vilkår
for kvalitet, mangfald og breidd, dersom økonomiske og
ideelle rettar og krav til forfattarar og andre opphavsmenn ikkje vert
tekne vare på, eller dersom føremonene ved den nye
teknologien ikkje gjev lågare prisar for publikum.
Lydbøker fyller funksjonar som vanlege
bøker ikkje kan dekkja like godt - både for vanlege
brukarar og for folk med ei eller anna form for lesehemming. Det
må leggjast til rette for at den positive voksteren i frambodet
og bruken av lydbøker kan halda fram.
Kravet i føremålsparagrafen
til biblioteklova om at kvart bibliotek skal leggja vinn på kvalitet,
mangfald og aktualitet i tilboda, gjeld sjølvsagt òg
for grupper med særskilde behov. Det vil difor vera viktig å halda oppe
høg kvalitet på den offentleg finansierte lydbokproduksjonen
i Noreg.
Over Kultur- og kyrkjedepartementets budsjett
vert det i tillegg til Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek også gjeve
støtte til lydbokproduksjonen til Kristent Arbeid Blant
Blinde og Svaksynte (KABB), med vel 0,9 mill. kroner i 2003.
Den statlege innsatsen for å leggja
til rette litteratur for folk med lesevanskar har fyrst og fremst
vore innretta mot synshemma. Perspektivet bør utvidast
også til andre grupper.
Om lag 20 pst., dvs. ca. 900 000 menneske, har
problem med å lesa og forstå innhaldet i ein vanleg
tekst. Ca. 2 pst., dvs. 90 000 menneske, klarar ikkje å ta
imot informasjon gjennom tekst.
Foreininga Leser søker bok har sett
nytt søkjelys på desse problemstillingane.
"Leser søker bok" har fått
ei eingongsløyving på 2 mill. kroner
frå Sosial- og helsedirektoratet for 2002-2003.
Dette er eit oppgåvekompleks som vedkjem
fleire departement. Det er viktig å få i stand
ein god og løpande dialog mellom desse og relevante interesseorganisasjonar,
mellom anna for å få vurdert korleis det betre
kan leggjast til rette for utvikling, produksjon og formidling av
tilrettelagd litteratur for alle former for lesehemmingar.
Dersom ein ser bort frå skulebøkene,
er den norske bokbransjen dominert av bøker på bokmål,
meir enn tilhøvet mellom talet på nynorsk- og
bokmålsbrukarar skulle tilseia. Det Norske Samlaget, som årleg
får driftsstøtte frå Kultur- og kyrkjedepartementet,
er det einaste forlaget som gjev ut bøker i alle sjangrar
på nynorsk, og det står no for om lag 73 pst.
av alle nynorskutgjevingar. Departementet ynskjer å auka tilskotet
til dette forlaget.
Både frambodet og formidlinga av litteratur
i Noreg må avspegla den kulturelle og språklege
bakgrunnen til alle som bur i landet i dag.
Betre utnytting av informasjonsteknologi og
nasjonale, nettbaserte tenester saman med utbygging av biblioteka
som møtestad vil vera ein framtidsretta strategi. Det må vidare
satsast på barnebiblioteka som kulturformidlarar. I eit
multikulturelt Noreg må biblioteka vera i front når
det gjeld ytringsfridom og meiningsmangfald, og dei skal formidla
kultur- og litteraturuttrykk som speglar dagens samfunn.
Å møta ein levande forfattar
kan kveikja interessa for litteratur hjå mange, ikkje minst
born og unge. Det er naturleg å byggja vidare opp under
den formidlingsverksemda Norsk Forfattersentrum har utvikla den siste
mannsalderen.
I 2002 fekk meir enn 100 000 elevar i alle skuleslag besøk
av ein forfattar. Gjennom prosjektet Den kulturelle skulesekken
vil det venteleg liggja til rette for at Norsk Forfattersentrum
får eit endå meir mangslunge og vidspreidd verkefelt.
Born møter i dag eit mangfald av medium
og kulturuttrykk, men lesing er likevel eineståande som
erkjennings-, lærings- og opplevingsmetode. Hovudutfordringa
er å inspirera born til å lesa, og mange leselystprosjekt
er etablerte dei siste åra. Slike prosjekt lyt det satsast
på i åra framover.
Barnebiblioteka kan brukast som fyrtårn
for utvikling av metodar for formidling, nye samarbeidsformer, ny
institusjonsprofil og nye profesjonsroller.
Fleire undersøkingar har vist at lesedugleiken
til norske born er for dårleg, og norske born
og unge les mindre enn tilfellet er i andre land det er naturleg å samanlikna
med. Dette gjeld i særleg grad gutane.
Foreningen !les byrja som eit leselystprosjekt
og vart i 2000 etablert som foreining med 28 medlemer. Dette er
ein ideell organisasjon som skal arbeida for å fremja lesing,
særleg mellom born og unge.
Den store statlege satsinga på stimulering
av leselyst og lesedugleik er det femårige prosjektet "Gi
rom for lesing!" i regi av Utdannings- og forskingsdepartementet.
Det er rekna med å bruka om lag 100 mill. kroner dei fyrste
tre åra. Det er lagt opp til samarbeid med Barne- og familiedepartementet
og Kultur- og kyrkjedepartementet.
Utfordringane på dette området
høyrer naturleg i hop med prosjektet Den kulturelle skulesekken.
Litteraturfestivalar er viktige tiltak som skaper
blest om litteratur og forfattarar, og som på den måten
kan medverka til å fremja den allmenne interessa for litteratur
som kunstform og kunnskapskjelde.
Fleire av festivalane får kvart år
støtte over budsjettet åt Kultur- og kyrkjedepartementet.
Dei nynorske festspela er ei årleg
markering av den nynorske skriftkulturen, med gode forfattarar,
god musikk og gode bilete, og er ein del av verksemda til Nynorsk
kultursentrum, det nasjonale dokumentasjons- og opplevingssentret
for nynorsk skriftkultur. I dei ti åra festspela har vore
skipa til, har det vore avvikla om lag 400 arrangement
med meir enn 51 000 deltakarar.
Verksemda til NORLA (Norwegian Literature Abroad.
Fiction & Non-fiction) er eit viktig tiltak for å fremja
norsk litteratur utanfor landegrensene.
NORLA skal informera om og formidla norsk skjønn-
og faglitteratur i utlandet i samarbeid med norske forlag og andre
organ.
Tilskotet frå Kultur- og kyrkjedepartementet,
som i 2003 utgjer nær 6,7 mill. kroner, er auka i høve
til tidlegare år.
Dei viktigaste verkemidla er omsetjingsstøtta,
som særleg går til land med vanskeleg økonomi,
reisestøtte til forfattarar, dessutan deltaking på seminar, bokmesser
og andre arrangement for å synleggjera norsk litteratur
og utgjeving av publikasjonar.
Ei rekkje institusjonar, støtteordningar
og tiltak under budsjettet til Kultur- og kyrkjedepartementet har direkte
innverknad på arbeidsvilkåra til kunstnarane.
Kultur- og kyrkjedepartementet og Utdannings-
og forskingsdepartementet vil i samarbeid setja i gang eit arbeid
med å kartleggja behovet for ulike kunstutdanningar og
yrkesaktiviteten til kandidatar frå slike utdanningar,
inkludert dei som er utdanna i utlandet.
Den siste stortingsmeldinga om kunstnarpolitikken, St.meld.
nr. 47 (1996-1997) Kunstnarane, vart lagd fram av Jagland-regjeringa.
Slik det vert formulert i denne meldinga, er hovudmålet
for staten på kunstområdet å skapa vilkår
for at heile samfunnet skal kunna ta del i eit levande og mangslunge
kunstliv. I erkjenning av at marknaden åleine ikkje er
tilstrekkeleg for å sikra kvalitet, nyskaping og mangfald
på kunstområdet, må det offentlege inn
med tiltak som skal tryggja eit mangfald av ulike kunstuttrykk av
høg kvalitet.
Samhandlinga mellom staten og kunstnarane om kunstnarpolitiske
spørsmål skjer mellom anna gjennom forhandlingar,
drøftingar og ulike møte. Regelverksavtalen frå 1978
som inneheld reglar for forhandlingar mellom staten og kunstnarorganisasjonane,
vart oppsagd av kunstnarorganisasjonane i byrjinga av 1980-åra.
Departementet har i samråd med organisasjonane ei tid arbeidd
med å erstatta avtalen med eit meir einfelt regelverk som
er betre tilpassa tilhøva i dag. Eit nytt regelverk skal
regulera i kva samanhengar partane skal møtast, og dessutan
innehalda prosedyrereglar for slike møte. Departementet
vil leggja til grunn at det ikkje er aktuelt å innføra
forhandlingsrett for talet på og storleiken på stipend
og garantiinntekter eller for tiltak for å fremja auka
bruk av kunstnarlege prestasjonar. Dette er budsjettspørsmål som
ikkje bør vera gjenstand for forhandlingar.
Det kan ikkje lenger vera eit mål at
den statlege innsatsen på feltet skal kunna innehalda ein
automatisk økonomisk vokster etter kor stor tilvoksteren
av kunstnarar er. Det er behov for meir fleksible ordningar som er
betre tilpassa arbeidsformene på dagens kunstfelt. Samstundes
bør det vera eit grunnprinsipp at ordningane fremjar kunstnarleg
produksjon med høg kvalitet.
Garantiinntekta (GI) inneber på den
eine sida ein relativt trygg økonomisk situasjon som gjev
høve til kunstnarleg fridom og fagleg fordjuping. På den
andre sida låser garantiinntektsordninga ein stor del av
dei kunstnarpolitiske midlane til ei lita gruppe kunstnarar, og ordninga
gjev lite rom for kontinuerlege kvalitetsvurderingar. For å gjera
bruken av midlane meir fleksibel tek departementet sikte på å overføra
ein del ledige garantiinntektsmidlar til arbeidsstipend.
Departementet går framleis inn for
ei fri vurdering av ledige garantiinntekter, slik at ein kan styrkja
kunstfelt der det er spesielle behov. I dette ligg det òg
at ein kan omgjera "frie" garantiinntektsmidlar til arbeidsstipend. Med
ei slik omgjering tek departementet sikte på at kvar garantiinntekt
skal erstattast av to arbeidsstipend.
Departementet går inn for at yrkesaktivitetsvurderinga
skal vera slik at dei som over tid har så låg
dokumentert yrkesaktivitet at dei i realiteten ikkje lenger kan
seiast å vera yrkesaktive, misser retten til garantiinntekt.
Det er behov for å vurdera reglane
om avkorting av garantiinntekta.
Reglane om avkorting av garantiinntekta bør
vera eit element når ein vurderer eventuelle endringar,
men dette må vegast opp mot mogelege uheldige verknader av
eit slikt regelverk, mellom anna det byråkrati handhevinga
av avkortingsreglane inneber.
Arbeidsstipend for kunstnarar bør styrkjast
i åra framover. Talet på stipend bør
aukast, mellom anna ved at ein over tid omprioriterer frå garantiinntekter
til arbeidsstipend. Arbeidsstipenda bør innrettast på ein måte
som tek vare på behova kunstnarane har for konsentrasjon
og fagleg fordjuping.
I tillegg til å auka talet på arbeidsstipend
bør stipendsummen for slike stipend tilsvara maksimal garantiinntekt
og følgja lønsutviklinga tilsvarande lønssteg
1.
For å skapa større tryggleik
i den kunstnarlege prosessen kan det i større grad leggjast
opp til å innstilla og gjeninnstilla til femårige
arbeidsstipend.
Det kan vidare vera relevant å vurdera
andre typar langvarige stipend som skal møta behovet for
fagleg konsentrasjon og fordjuping. Til dømes kan ein vurdera å oppretta
ei form for åremålsstipend som kan søkjast
for ein lengre periode, til dømes ti år, med ei obligatorisk
kvalitetsvurdering etter til dømes fem år.
Det kan vera behov for å vurdera ei
ny stipendordning som skal vera særskilt tilpassa eldre
yrkesaktive kunstnarar.
Ei arbeidsgruppe har gjeve framlegg om å oppretta
ti arbeidsstipend som er øyremerkte kunstnarar med minoritetsbakgrunn,
utan omsyn til kunstform. Departementet er generelt skeptisk til øyremerking
av stipendmidlar. Departementet vil likevel sjå nærare
både på dette framlegget og andre mogelege verkemiddel.
For å oppnå større
fleksibilitet og forenkling både for kunstnarane og i tilskotsforvaltninga
bør det vurderast å avvikla dei fem små stipendordningane
med eigne føremål og tildelingskriterium. Midlane
bør leggjast inn i ei ny stipendordning, der søkjaren
sjølv definerer kva stipendet skal brukast til ut frå eigne
behov i den kunstnarlege verksemda.
Departementet gjer framlegg om at ein held fast
på det ordinære arbeidsstipendet og på arbeidsstipendet for
yngre/nyetablerte kunstnarar. Dei andre fem diversestipenda
bør ein vurdera å slå saman. Det gjeld
følgjande ordningar: Reise- eller studiestipend, vikarstipend,
etableringsstipend, etableringsstipend for skjønnlitterære
forfattarar og omsetjarar, og materialstipend.
Apparatet som fordeler statlege stipend og garantiinntekter
til kunstnarar, er av historiske grunnar svært omfattande
i Noreg. Det er eit mål å tilpassa strukturen betre
til situasjonen i dagens kunstfelt ved å gjera stipendkomité-strukturen
enklare. Forenklinga kan gjerast ved at den noverande ordninga med
24 fagspesifikke stipendkomitear vert erstatta av ei løysing med
langt færre, kan henda så få som fem
eller seks større komitear.
Kunstnarrepresentantar bør framleis
utgjera eit fleirtal i komiteane, men i tillegg kan kunstvitarar
og kunstekspertar som kjenner dei kvalitetskrava som gjeld
i ulike fagmiljø og institusjonar, med fordel supplera
stipendkomiteane slik som i kunstforvaltninga elles.
Etter ein forenkla komitéstruktur bør
dei nye komiteane dekkja områda litteratur og annan skriftbasert kunst,
visuelle kunstartar, skapande musikk, utøvande musikk og
scenekunst.
Ein slik komitéstruktur har som føresetnad
at det bør vera fleire medlemer i kvar komité enn
det som gjeld i dag. Oppnemning bør gjerast av eit organ
med "armlengds avstand" frå departementet, etter framlegg
frå kunstnarorganisasjonane og helst også frå dei
kunstfaglege utdanningsinstitusjonane.
Historisk sett har sivile, friviljuge samanslutningar vore
ein viktig del av det norske samfunnet.
Mesteparten av midlane på det statlege
kulturbudsjettet går til å støtta det
profesjonelle kulturlivet i Noreg. Men departementet legg samstundes
vekt på at dei friviljuge organisasjonane har ei viktig
rolle å spela i samfunnet, og at det er om å gjera å stimulera
innsatsen og deltakinga i friviljug aktivitet i regi av organisasjonane.
Dei friviljuge organisasjonane har ulike funksjonar som har mykje å seia
både for samfunnet generelt og for kulturlivet spesielt:
– Dei friviljuge
organisasjonane er viktige i kraft av det arbeidet dei utfører.
Dersom det friviljuge arbeidet vart borte, måtte mykje
av dette erstattast av betalt arbeid som truleg ville kosta staten
milliardar av kroner.
– Friviljuge organisasjonar har
også ein viktig funksjon som demokratiske aktørar.
– Dei friviljuge organisasjonane
skaper mange former for sosial fellesskap.
– Friviljuge samanslutningar har
evne til å skapa tillit i samfunnet.
– Dei friviljuge organisasjonane
har stort potensial for å skapa engasjement.
– Friviljuge samanslutningar medverkar
til mangfaldet i samfunnet.
– Friviljuge organisasjonar fungerer
som rekrutteringsarena for deltaking i kulturlivet på mange
nivå.
Tilskotsordninga til lokalt friviljug arbeid
blant born og unge, Frifond, går over budsjetta til to
departement, Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet.
Pengane går til lokale grupper og lag og vert kanaliserte
via tre landsomfattande paraplyorganisasjonar etter ein fordelingsnøkkel.
Det er Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU),
Norges musikkråd (NMR) og Norsk Amatørteaterråd
(NAT). Midlane skal brukast til eit breitt spekter av lokale aktivitetar
blant born og unge.
Frifond-ordninga vart evaluert i 2002 på oppdrag
av dei to departementa. Ein hovudkonklusjon i evalueringsrapporten
er at noverande fordelingsmodell i regi av dei tre paraplyorganisasjonane
stort sett fungerer tilfredsstillande. Men den noverande løyvingsmodellen
har likevel klåre ulemper. Frifond-løyvingane
når ikkje godt nok ut til frittståande lag, dvs.
til den lokale aktiviteten som ikkje er knytt til ein landsomfattande organisasjon.
Med verknad frå 2003 vart Frifond tilført
ein øyremerkt del av midlane til kulturområdet
frå speleoverskotet. Prognosane for speleoverskotet tilseier
at den delen av overskotet som skal gå til Frifond, vil
utgjera om lag 135 mill. kroner frå og med 2005. I tillegg
kjem det som vert løyvt til ordninga over statsbudsjettet.
Både resultatet av evalueringa og behovet for å kvalitetssikra
ordninga med tanke på den monalege auken i den økonomiske
ramma for ordninga tilseier ei justering av korleis midlane i Frifond-ordninga
vert kanaliserte til målgruppene. Barne- og familiedepartementet
og Kultur- og kyrkjedepartementet har på denne bakgrunn
vurdert ulike alternativ til den noverande modellen:
Barne- og familiedepartementet og Kultur- og
kyrjedepartementet ser både føremoner og ulemper
ved dei ulike modellane som her er skisserte. Røynslene med
Frifond-ordninga så langt har vist at paraplyorganisasjonane
har problem med å nå tilfredsstillande ut til målgruppene
for ordninga. På den andre sida har dei tvillaust verdfull
kompetanse på området. Ei sentral statleg forvaltning
vil betre kunna tryggja krav om likebehandling og effektiv ressursbruk,
men samstundes innebera ei svekking av den lokale forankringa av ordninga.
Dei to departementa ser alt i alt store føremoner med ein
modell som legg til rette for ei betre lokal forankring og ein heilskapleg
politikk overfor born og unge lokalt ved å gje kommunane
ein sentral plass i Frifond-ordninga.
Denne meldinga legg ikkje opp til omfattande
endringar i den statlege verkemiddelbruken på kulturområdet.
Det er likevel somme konkrete verkemiddelspørsmål som
på ulik måte har vore framme i det kulturpolitiske ordskiftet,
og som det difor er på sin plass å drøfta
særskilt i denne meldinga. Fyrst og fremst gjeld dette Norsk
kulturråd.
Vidare vert spørsmålet om
kulturlov kommentert, og det er dessutan tenleg å seia
litt om kunnskapsbehovet i form av forsking og utgreiing om kultursektoren.
Gjennom alle dei snart 40 åra institusjonen
har vore til, har Norsk kulturråd spela ei viktig rolle
i kulturpolitikken. Ei styrking av det såkalla frie feltet
i åra frametter vil samstundes kunna innebera ei ytterlegare
styrking av Norsk kulturråds posisjon.
Generelt er regelverket prega av at det er vorte
til på ulike tidspunkt, og at det ikkje på noko
tidspunkt etter at Kulturrådet vart skipa, er gjort ei
samla gjennomgåing av det formelle grunnlaget.
Forskriftene for tilskotsordningane er i all
hovudsak uproblematiske. Det er historiske grunnar for at støtte til
scenekunst er skild ut i ei særskild forskrift, medan andre
støtteordningar vert regulerte generelt. Departementet
vil vurdera om det vil vera tenleg å slå dei to forskriftene
saman til ei. I denne forskrifta vil ein så også kunna
ta inn andre tilskotsordningar.
Innkjøpsordninga for litteratur er
ikkje regulert i forskrift i det heile, men følgjer av
avtale mellom forlaga og Kulturrådet. Det vil vera tenleg
at hovudtrekka i ordninga vert fastsett på ein lettare
tilgjengeleg måte.
Regelverket for Kulturrådet og Kulturfondet
inneheld ikkje særleg klåre reglar for kor sjølvstendig
Kulturrådet skal vera i høve til Stortinget og
til departementet når det disponerer over Kulturfondet.
Det inneheld heller ikkje noko om at tilskot over Kulturfondet ikkje
skal gå til permanente tiltak.
Arbeidsdelinga mellom departementet og Kulturrådet
har i all hovudsak fungert godt. Likevel vil det vera tenleg å sjå nærare
på korleis det samla regelverket kan gjevast ei meir samla
og heilskapleg form, mellom anna for å klårgjera
kompetansetilhøva ytterlegare.
Reguleringa av kor fritt Kulturrådet
står i å nytta midlane som vert løyvde
til Norsk kulturfond, er vag. Dette er eit sentralt spørsmål,
og i meldinga vert spørsmålet om instruksjonsrett
for departementet og Stortinget drøfta noko nærare.
I forvaltningsrettsteorien er det lagt til grunn
at eit kollegialt forvaltningsorgan kan ha ein uavhengig status
når samansetjinga av organet er gjord ut frå å samla særskild
ekspertise på eit område. Dette er klårt
tilfelle ved oppnemninga til Kulturrådet.
Samla sett taler mange tilhøve for
at Kulturrådet bør ha ei uavhengig stilling i
høve til Stortinget og regjeringa, i alle fall for ein
del av dei midlane det disponerer, nettopp av di det gjev eit godt
grunnlag for at rådet kan vera ein slik aktør
i den dynamiske utviklinga som det til no har vore.
Jamvel om behovet ikkje er akutt, bør
det setjast i gang eit arbeid med å forma ut eit nytt regelverk
for Norsk kulturråd. Det nye samla regelverket bør
ordnast i to delar, ein del som regulerer organiseringa av Kulturrådet
og tilhøvet mellom rådet, departementet og Stortinget,
og ein del som regulerer tilskotsordningane og dermed tilhøvet
mellom tilskotsmottakarar og rådet.
Det grunnleggjande regelverket bør
utformast i lov, ikkje som no i plenarvedtak. Det høver
som lovgjeving av di det har synt seg å vera lite behov
for endringar over tid, og av di lovs form vil vera betre eigna
til å regulera instruksjonsrett for Stortinget. Ei tilskotsforskrift vil
då kunna vera heimla i lova.
Det samordna forvaltningsblikket på saksfelta
arkiv, bibliotek og museum som skipinga av fagorganet ABM-utvikling
mogeleggjer, kan òg innebera at det etter kvart vil vera
tenleg å gjera somme justeringar i oppgåvedelinga
og grenselinene mellom dette organet og Norsk kulturråd.
Departementet vurderer likevel situasjonen slik
at det ikkje ligg føre eit akutt behov for opprydding.
Departementet vil i nær dialog med
Norsk kulturråd og ABM-utvikling løpande vurdera
mogelege gråsonar og høvelege åtgjerder
for å løysa dei vanskane som måtte oppstå.
Departementet kan ikkje sjå at det
ligg føre sterke grunnar for å tilrå endringar
i samansetjinga av rådet i samband med nyoppnemninga frå 2005.
I det kulturpolitiske ordskiftet har spørsmålet
om ei regionalisering av Norsk kulturråd vore framme.
Alt i alt tykkjest det ikkje vera avgjerande
grunnar for å leggja om forvaltninga av Kulturfondet i
ei meir regional lei. Men samstundes er det viktig å ha
auga for at Norsk kulturråd til kvar tid skal fanga opp
verdfulle prosjekt og planar i heile landet.
– Gjeldande
styringsgrunnlag er samansett og prega av å ha vakse fram
over tid. Det er lite dekkjande for den samla verksemda i Kulturrådet.
Omfanget av instruksjonsrett for overordna organ er uklårt utforma.
Styringsgrunnlaget bør difor reviderast.
– Framtidig regelverk bør
delast i to: Ein grunnleggjande del om organisering, oppgåver
og styringsstruktur, som bør vedtakast som lov, og ein underordna
del om dei einskilde tilskotsordningane m.m., som framleis bør
vera i forskrift.
– Overføring av forvaltningsansvaret
for ein del faste tiltak frå departementet til Norsk kulturråd
kan gjennomførast utan at ein svekkjer dei gode sidene ved
verksemda i Kulturrådet.
– Norsk kulturråd bør
vidareførast som eit samla landsdekkjande fagorgan.
Med jamne mellomrom dukkar det opp ynske og krav
om ei kulturlov. Ynsket er fyrst og fremst eit uttrykk for å gje
kultursektoren som totalitet eit sikrare fundament, både
statusmessig og økonomisk.
Eit hovudpoeng i argumentasjonen for ei kulturlov
er at ho skal sikra finansieringa av tiltaka i kultursektoren.
Dersom departementet skal gå vidare
med vurderingar av ei eventuell kulturlov, vil det vera uaktuelt å gå inn
på framlegg som inneber å lovfesta spesielle prosentsatsar
o.l. til kultursektoren.
Heller ikkje er det aktuelt å vurdera
lovfesting av organisatoriske prinsipp for korleis til dømes
kommunane skal leggja opp engasjementet sitt i kultursektoren.
Etter departementet sin oppfatning er det berre
ei allmenn kulturlov som det kan vera aktuelt å vurdera,
dvs. ei lov som eventuelt lovfestar at stat, fylkeskommunar og kommunar
skal leggja til rette for, støtta og fremja eit sett av
kulturtiltak som ibuarane kan oppleva og ha glede av.
Ei eventuell kulturlov vil isolert sett ikkje
sikra kultursektoren anna enn ein viss minimumsinnsats. Utan kopling
til økonomiske rammevilkår vil ei kulturlov i seg
sjølv ikkje skapa betre utgangspunkt for kultursektoren.
I aukande grad er òg utforming og gjennomføring
av kulturpolitikk påverka av internasjonalt avtaleverk,
i fyrste rekkje gjennom EØS-avtala og medlemskapen i WTO.
Spørsmålet er då i kva grad og på kva
måtar ein kan ta i bruk kulturpolitiske verkemiddel for å støtta kulturytringar
som er viktige i norsk samanheng.
I åra frametter vil departementet føra
ein løpande dialog med Noregs forskingsråd, Norsk
kulturråd og ABM-utvikling om forskings- og utgreiingsbehova. Departementet
vil ha interesse av at FoU-innsats over tid kan gje ny kunnskap
om heile kultursektoren, og vil følgjeleg vurdera tiltak
som kan gje ei slik utvikling.
Kulturtiltak krev fysiske rammevilkår
som gjer det mogeleg å realisera dei måla som
gjeld for dei respektive institusjonane eller prosjekta.
I framstillinga nedanfor er siktemålet
med utgangspunkt i dei eksisterande ordningane å skissera
ein tenleg modell for korleis kulturbygg bør handterast
forvaltningsmessig i åra frametter.
Norsk kulturråd har heilt sidan organet
vart skipa i midten av 1960-åra nytta ein del av fondsmidlane
til kulturbygg. Medan 33 pst. gjekk til kulturbygg i 1965, utgjorde
dette berre om lag 3 pst. av dei samla fondsmidlane i 2002.
Avsetjinga har tradisjonelt gått til
toppfinansiering av spesialbygg som ikkje har falle inn under ordninga
for lokale og regionale bygg, eller som ikkje har fått
tilskot frå løyvingane til nasjonale kulturbygg.
Norsk kulturråd yngskjer i åra
framover fyrst og fremst å medverka til å utvikla
nye arenaer for formidling av kunst.
Departementet legg til grunn at dette i investeringssamanheng
vil vera ei tenleg hovudprioritering for Norsk kulturråd
i komande år.
Tilskotsordninga for lokale og regionale kulturbygg var
tidlegare knytt til ein eigen post i statsbudsjettet (kap. 320 post
60), men no vert desse tilskota henta frå spelemidlane,
med 45 mill. kroner i 2003.
Ein stor del av forvaltningsoppgåvene
i tilknyting til denne tilskotsordninga er delegert til fylkeskommunane.
Ordninga er nyleg evaluert. Evalueringsrapporten tilrår å vidareføra
ordninga, men med ein del justeringar.
På grunnlag av ein konkret og djupare
analyse av kulturbygg i tre ulike regionar deler rapporten bygningane
inn i kategoriane forsamlingshus og kulturhus. Denne inndelinga
går på tvers av oppdelinga i lokale og regionale
bygg etter tilskotsordninga.
Med tilvising til evalueringa av den noverande
ordninga med statlege tilskot til lokale og regionale kulturbygg
vil departementet tilrå ei ny, desentralisert ordning for
tilskot til kulturhus. Ordninga bør tilførast
40 pst. av den delen av spelemiddeloverskotet som skal nyttast til
kulturbygg. Frå 2005 vil dette utgjera overslagsvis 55
mill. kroner.
Midlane vert stilte til rådvelde for
fylkeskommunane som bør stillast nokså fritt i
bruken av desse midlane. Midlane bør kunna nyttast både
til nybygg og ombygging eller modernisering, men ikkje til ordinært
vedlikehald eller drift. Tilskot til bibliotekbussar kan inngå i
ordninga.
I departementet ligg det føre ei rad
søknader om tilskot frå budsjettposten til nasjonale
kulturbygg (kap. 320 post 73). Brorparten av desse har ein karakter
og eit omfang som gjer det naturleg å kategorisera dei
som regionale prosjekt.
Departementet vil tilrå at regionale
prosjekt i åra frametter vert delfinansierte med midlar
frå den delen av spelemiddeloverskotet som skal nyttast
til kulturbygg. For å kunna dekkja ein rimeleg del av dei
melde behova bør 60 pst. av dette øyremerkte spelemiddeloverskotet
setjast av til slike tiltak. Frå 2005 vil dette utgjera
overslagsvis 80 mill. kroner.
Dei siste åra har posten for tilskot
til nasjonale kulturbygg (kap. 320 post 73) femna om fleire prosjekt enn
det som har vore vanleg tidlegare. I hovudsak har dette samanheng
med gjennomføringa av programmet med såkalla fylkestusenårsstader.
I åra frametter vil kategorien nasjonale
kulturbygg både femna om prosjekt av eit særleg
stort omfang, prosjekt der staten åleine skal dekkja ein
særleg stor del av dei samla investeringskostnadene, og
andre prosjekt som etter sin karakter utan vidare høyrer
heime i denne kategorien.
Det vert lagt til grunn at investeringsprosjekt
ved statlege institusjonar skal fremjast som før med løyvingar
over budsjettet åt Arbeids- og administrasjonsdepartementet.