Stortinget fattet 16. desember 2002 et anmodningsvedtak
hvor Regjeringen ble bedt om å utrede alternative erstatningsordninger
som en kompensasjon til de krigsbarn som ble påført
særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge
av at de var krigsbarn. Felles for de forslag til erstatningsordninger
som legges frem er at de er basert på en tilpasning av
dagens billighetserstatningsordning. Det er en sentral
del av forslaget at også mobbing omfattes på nærmere
fastsatte vilkår. Regjeringen foreslår her også lempeligere
dokumentasjonskrav for billighetserstatninger begrenset oppad til
20 000 kroner.
Videre følger det av Regjeringens forslag
at det skal skje en individuell vurdering av hver enkelt søknad basert
på hvorvidt søker er påført
en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge
av at vedkommende er krigsbarn. Det må etter forslaget
fremlegges dokumentasjon på at søker er krigsbarn.
Regjeringen foreslår også at det i tråd
med dagens praksis i billighetserstatningssaker skal gjøres
fradrag for tidligere erstatningsutbetalinger for samme
forhold. Regjeringen foreslår at en utvidet billighetserstatningsordning
for krigsbarna gjøres tidsbegrenset.
Forsker Kåre Olsen legger i sin bok
"Krigens barn" til grunn at antall krigsbarn antas å ligge
et sted mellom 10 000 og 12 000 personer. Mange krigsbarn har fortalt om
en vanskelig oppvekst i etterkrigstidens Norge, og at de har vært
utsatt for overgrep både fra private og fra det offentlige
som følge av at de var krigsbarn. Organisasjonene som representerer
krigsbarn i Norge har gjennom årene fremsatt flere påstander
om overgrep.
Sosial- og helsedepartementet bad i 1998 Norges forskningsråd
om å utarbeide en kunnskapsstatus hvor krigsbarn-organisasjonenes
påstander ble gjennomgått og besvart så langt
dette var mulig. Departementet anså det som særlig
viktig å få belyst problemstillinger knyttet
til manglende bidragsinnkreving, krigsfangeerstatningen fra Forbundsrepublikken
Tyskland, organisert hjemhenting av barn fra Tyskland og ulovlig
deportasjon av barn til Tyskland, generell oppvekstproblematikk
og spørsmål om erstatning og moralsk oppreisning
Oppdraget resulterte i Forskningsrådets
rapport "Fiendens barn?" Rapporten konkluderer med at krigsfangeerstatningen
ikke var tiltenkt krigsbarna. Til påstanden om mangelfull
innkreving av barnebidrag, og manglende utbetaling av slikt bidrag
til krigsbarna, konkluderer rapporten med at det ikke er avdekket eksempler
på åpent diskriminerende holdninger som grunn
for vedtak i bidragssaker, og at det ikke er funnet dokumenterbare
tilfelle som bekrefter at barnebidrag ble tilbakeholdt.
Rapporten er mer kritisk når det gjelder
Norges innkreving av barnebidrag i den sovjetiske okkupasjonssonen
i Øst-Tyskland, senere DDR. Det uttales at bare en liten
del av krigsbarna med far i Øst-Tyskland mottok bidrag
i årene fram til forskotteringsloven trådte i kraft
i 1957.
På bakgrunn av rapportens konklusjoner
ble Forskningsrådet bedt om å påta
seg oppdraget med den forskningsmessige oppfølgingen
av temaet oppvekstvilkår for krigsbarna. Det
overordnete formål med forskningsoppdraget er at kunnskapen
skal komme både krigsbarna og det norske samfunnet til gode.
I tråd med ønsker fra Stortinget
har Regjeringen utredet alternative erstatningsordninger til krigsbarn uavhengig
av fremleggelse av forskningsresultatene.
Regjeringen oppnevnte i 2001 en granskingskommisjon
om medisinsk forskning på mennesker uten deres samtykke
i perioden etter 2. verdenskrig og frem til ca. 1975. Kommisjonen
la frem sin rapport i NOU 2003:33, hvor det bl.a. er uttalt:
"Kommisjonens gransking har ikke avdekket noe belegg
for påstandene om at CIA eller andre militære instanser
i USA eller Norge har vært involvert i forsøk med
LSD foretatt på psykiatriske pasienter eller på krigsbarn
i Norge…"
I alt 122 krigsbarn har gått til sak
mot staten med krav om oppreisning/erstatning. Av disse
har sju prøvet saken i rettsapparatet. Det anførte
ansvarsgrunnlaget er at myndighetene unnlot å sette i verk
nødvendige tiltak for å sikre krigsbarnas menneskerettigheter.
Så vel byretten som lagmannsretten kom til at kravene var foreldet,
og anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Samtlige av sakene er etter det Regjeringen kjenner til brakt inn
for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.
Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede
alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon
til de krigsbarn som er påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn.
I tråd med rapporten fra arbeidsgruppen mener Regjeringen
at etablering av en erstatningsordning til krigsbarn må skje
innenfor billighetserstatningsordningen.
Regjeringen mener at det avgjørende
ved den konkrete vurdering av en søknad om billighetserstatning
vil bli om de forhold som anføres i søknaden representerer
en særlig lidelse, tap og urimelighet søker er påført
som følge av at vedkommende er krigsbarn. Regjeringen oppfatter
dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker
har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for,
og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv.
I den utstrekning det foreligger tilgjengelig
forskningsmateriale, er det Regjeringens oppfatning at forskningsresultatene
må tillegges avgjørende vekt for hva som skal
omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning. Dette innebærer
at påståtte overgrep forskningen har avvist heller
ikke bør danne grunnlag for søknad om billighetserstatning.
Flere typer av overgrep mot krigsbarn vil være
av en slik karakter at de omfattes av Stortingets billighetserstatningsordning
slik denne praktiseres i dag. Billighetserstatning
kan i slike saker ytes dersom det anses tilstrekkelig sannsynliggjort
at de anførte forhold har funnet sted, og dersom det er
sannsynlig at dette har påført søkeren
lidelser/tap av et visst omfang.
Ved anførte overgrep fra myndighetenes
side vil det som regel kunne fremskaffes dokumentasjon for at forholdet
har funnet sted. Dersom relevant arkivmateriale er makulert, vil
kravet til dokumentasjon kunne lempes.
Søknad om billighetserstatning fra
krigsbarn på grunnlag av overgrep som omfattes av gjeldende
billighetserstatningsordning, skal etter forslaget behandles på samme
måte som i dag.
Overgrep som kan sies å være
typiske for krigsbarn, omfattes ikke av gjeldende billighetserstatningsordning.
Skal krigsbarn kunne søke en rimelighetsbasert kompensasjon
for slike forhold, må billighetserstatningsordningen tilpasses.
Flere krigsbarn har hevdet at de ble adoptert
bort uten at dette skjedde etter gjeldende regelverk. Bortsett fra Fiskeboda-barna
er departementet ikke kjent med at det foreligger forskning omkring
forhold knyttet til adopsjon. Departementet nøyer seg med å påpeke
at dette er problemstillinger som etter omstendighetene kan danne
grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet
ordning.
En rekke krigsbarn ble overlatt til barnevernsmyndighetene,
og i den utstrekning det kan reises kritikk mot disse, blir en søknad
om billighetserstatning vurdert etter gjeldende ordning. Mange krigsbarn
var imidlertid i en spesiell situasjon i forhold til andre
barn som hørte under barnevernet. Lebensbornprosjektet
og frem- og tilbakesendelse mellom Norge og Tyskland m. v. kan ha
satt krigsbarna i en særlig vanskelig situasjon.
Et kjennetegn for krigsbarna var at mor i mange
tilfeller ble utsatt for overgrep. Videre var det gjennomgående
at mor var alene med foreldreansvaret for barnet. Departementet
mener at forhold knyttet til dette som hovedregel ikke bør
gi grunnlag for billighetserstatning. Dreier det seg om vold i hjemmet
og/eller mangelfull oppfølging fra barnevernets
side, vil en søknad kunne behandles etter gjeldende billighetserstatningsordning.
Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor søker var så direkte
berørt av overgrep mot mor, at søker ble påført
en skade av fysisk eller psykisk art. Regjeringen åpner
derfor for at også dette forhold kan tillegges relevans
under behandlingen av søknader om billighetserstatning.
Departementet antar at det forhold som har rammet flest
krigsbarn, er mobbing. Det foreligger flere historier
om at personer som representerte myndighetene, deltok i og legitimerte
mobbing av krigsbarna. Også fra sentrale myndighetspersoner
kom det uttalelser som kan ha bidratt til å sementere lokalmiljøenes
holdninger til krigsbarn. I motsetning til andre som har vært utsatt
for en vanskelig barndom og oppvekst, skiller krigsbarna seg ut
på flere måter. I etterkrigstidens Norge var holdninger
som hat, frykt og mistro i forhold til tyskere og den tyske stat
fremtredende i en slik grad at det etter Regjeringens mening neppe
finnes paralleller i norsk historie i fredstid.
Regjeringen mener at mange krigsbarn, samlet
sett, kom særlig dårlig ut ved at det verken var
støtte å hente i en familiesituasjon eller i forhold
til skole eller andre etater mot den alvorlige mobbing mange ble
utsatt for.
Regjeringen foreslår at en erstatningsordning
til krigsbarn som er påført særlig lidelse,
tap og urimelighet etableres ved at enkelte av typetilfellene som ikke
faller inn under gjeldende ordning, omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning
på nærmere fastlagte vilkår. På grunn
av de særlige omstendigheter som gjør seg gjeldende
omkring mobbing, foreslås å lempe på dokumentasjonskrav
for billighetserstatning opp til 20 000 kroner. Samtidig åpnes
det for høyere billighetserstatning der det kan fremlegges
dokumentasjon for hvilke skader mobbing har påført
søker.
Påstander om overgrep som er avvist
gjennom den forskningen som har funnet sted, skal ikke kunne danne
grunnlag for søknad om billighetserstatning. Videre foreslår
Regjeringen at det for overgrep som er omfattet av dagens billighetserstatningsordning,
ikke gjøres særskilte tilpasninger for krigsbarn.
Departementet foreslår at Stortingets
formulering i mandatet om at søker må være
påført en særlig lidelse, tap og urimelighet
som følge av at vedkommende er krigsbarn, skal representere
en rettslig standard som vil være veiledende for skjønnsutøvelsen
ved behandlingen av den enkelte søknad.
Et grunnleggende vilkår for billighetserstatning
etter en utvidet ordning er at søkeren er krigsbarn, dvs.
at vedkommende er født i årene 1940-46 av norsk
mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten. Regjeringen
foreslår en avgrensning dersom far var norsk statsborger
som hadde vervet seg for okkupasjonsmakten.
Regjeringen foreslår at mobbing omfattes
av en utvidet billighetserstatningsordning dersom mobbingen har
skjedd fordi søker er krigsbarn. Ved den konkrete vurderingen
må det særlig ses hen til offentlige representanters
rolle og mobbingens alvorlighet. Videre må det legges vekt
på hvilket omfang mobbingen hadde i det enkelte tilfelle,
og over hvor lang tid den pågikk.
Ved plassering av krigsbarn i fosterhjem eller
private barnehjem foreslår Regjeringen at det bør
legges til grunn samme barnevernsfaglige aktsomhetsvurdering som
for institusjoner drevet av det offentlige. Regjeringen vil understreke
at en søknad om billighetserstatning må vurderes
i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den
tid den påståtte skade eller ulempe oppsto.
Også de særlige forhold som
i mange tilfeller knytter seg til krigsbarnas mor, bør
kunne ha relevans ved behandlingen av søknader om billighetserstatning. Dersom
søker var eldre enn 4-5 år og vitne til alvorlig trakassering
av mor, bør slik indirekte skade etter en konkret vurdering
kunne gi grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen vil understreke at den som på tross
av en vanskelig barndom allikevel har klart å leve et godt
liv, ikke anses å være påført
slik særlig lidelse, tap eller urimelighet som bør
danne grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen foreslår at det som hovedregel
skal ses hen til gjeldende billighetserstatningspraksis når
det gjelder dokumentasjon og utmåling. Typetilfeller av overgrep
mot krigsbarn har imidlertid vært av en slik art at de
vanskelig lar seg dokumentere.
For at en tilpasning av billighetserstatningsordningen i
forhold til krigsbarn skal ha noen realitet, må det også finne
sted en lemping av dokumentasjonskravene. Regjeringen foreslår
at dette skjer tilsvarende som for seksuelle overgrep. Det vil si
at det som utgangspunkt skal dokumenteres så langt det
er mulig at mobbing har funnet sted slik søker anfører.
Dersom søker har tatt opp fysiske eller psykiske problemer
med sin lege eller andre personer i helsevesenet, vil en uttalelse
fra disse ha særlig betydning i denne sammenheng.
Regjeringen finner det ikke riktig å foreslå som
en absolutt forutsetning at søker vedlegger sakkyndig uttalelse
om skadefølge og årsakssammenheng. Regjeringen
foreslår derfor en gradert billighetserstatningsordning
slik at en billighetserstatning basert på søkers
egenerklæring ikke bør overstige 20 000 kroner. Dersom
det foreligger dokumentasjon for alvorlig skade som følge
av mobbing søker har vært utsatt for, vil en billighetserstatning
kunne bli vesentlig større.
Etter gjeldende billighetserstatningsordning
er hovedregelen at det ikke utbetales billighetserstatning til
etterlatte. Departementet mener at en utvidet billighetserstatningsordning
bør være begrenset til dem som selv er påført
særlig lidelse, urimelighet og tap som følge av
at de er krigsbarn.
Ved utmåling av billighetserstatning
skal det etter Regjeringens forslag gjøres fradrag for
tidligere utbetaling av billighetserstatning for samme forhold.
Dette er imidlertid ikke til hinder for at en søker som
tidligere har fått utbetalt billighetserstatning etter
gjeldende ordning, kan søke på nytt etter den
utvidede ordning når søknaden grunnes på nye
forhold. Regjeringen foreslår videre at det i den utstrekning
en søker er tilkjent erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige
regler, skal gjøres fradrag i billighetserstatningen i
den utstrekning erstatningen gjelder samme forhold.
Søknadene om billighetserstatning etter
den tilpassede ordning foreslås behandlet av Billighetserstatningsutvalgets
sekretariat. Regjeringen foreslår videre at den utvidede
billighetserstatningsordningen for krigsbarn gjøres tidsbegrenset
for en periode på 2 år.
En utvidelse av billighetserstatningsordningen
for krigsbarn slik Regjeringen har foreslått, representerer også en
beklagelse fra samfunnets side. Regjeringen ser at innvilgelse av
billighetserstatning i seg selv ikke er noe middel for å gjenopprette
de lidelser krigsbarna er påført. En billighetserstatning
kan imidlertid ses som et konkret tiltak for å underbygge
en verbal beklagelse.
Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn
foreslår en billighetserstatning gradert etter overgrepets
alvorlighet. Imidlertid skjer graderingen skjønnsmessig,
og Regjeringen kan ikke se at en gradering som foreslått
av organisasjonene vil bli annerledes i praksis idet plasseringen
av et overgrep i den enkelte kategori vil måtte baseres
på skjønn.
Stiftelsen Rettferd for taperne har lagt frem
et forslag som innebærer en standardisert billighetserstatning
til alle krigsbarn på minimum 150 000 kroner uten noen form
for individuell prøving av den enkelte søknad.
På bakgrunn av at Stortinget i mandatet forutsetter en
individuell vurdering av søknadene, har Regjeringen valgt ikke å gå nærmere
inn på en vurdering av dette forslaget.
Antall krigsbarn i Norge er anslått
til maksimalt 12 000. Dersom det legges til grunn at det i flesteparten av
søknadene som innvilges vil bli utbetalt billighetserstatning
med 20 000 kroner for mobbing, samtidig som det tas høyde
for at det i enkeltsaker vil bli utbetalt høyere erstatning
også for andre overgrep enn mobbing, anslår Regjeringen
at maksimal utbetaling ikke vil overstige 240 mill. kroner fordelt
over tre år. Regjeringen antar imidlertid at langt fra
alle gjenlevende krigsbarn er påført en slik særlig
lidelse, tap eller urimelighet, og anslår derfor at de
samlede erstatningsutbetalinger vil bli på et langt lavere
nivå.
En følge av forslaget vil være økt
arbeidsmengde for Billighetserstatningsutvalgets sekretariat.
Det antas tilstrekkelig at sekretariatet styrkes med inntil fire årsverk i
den begrensede perioden billighetserstatningsordningen for krigsbarna
er foreslått å vare. De administrative kostnadene
i perioden blir 6 mill. kroner.
Komiteen viser til
at flere krigsbarn i oppveksten ble påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn.
Mange ble over tid og gjentatt utsatt for aggressiv og/eller
ondsinnet adferd (mobbing). Men til forskjell fra dagens unge mobbeofre
som i all hovedsak plages av enkelte andre barn, vokste krigsbarna
opp i miljøer som kunne være gjennomsyret av hat
og forakt. Den utstøtingen og trakasseringen som mange
krigsbarn opplevde, var uttrykk for de voksnes holdninger og handlinger.
Komiteen er imidlertid kjent
med at det ikke bare var nedverdigende opptreden fra andre i lokalmiljøet som
forringet krigsbarnas levekår. Forskning viser at en lang
rekke statlige inngrep rammet krigsbarna hardt. Det er etter komiteens oppfatning
sterkt beklagelig og leit at uskyldige barn gjennom dette fikk sin oppvekst
forringet utelukkende som følge av sin etniske
opprinnelse. Komiteen viser til at også statsminister
Kjell Magne Bondevik i sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget
den behandling mange krigsbarn har vært utsatt for i etterkrigstiden.
Forskning på krigsbarns oppvekst og
levekår må ansees som ett av de tiltak
regjeringen har iverksatt som en oppfølging av de beklagelser
som er gitt av storting og regjering i forhold til krigsbarna. Det
overordnede mål med forskningsoppdrag er todelt: Det er for
det første viktig å gi krigsbarna avklaringer
og kunnskap om sin fortid. For det annet er forskning viktig for
at samfunnet skal lære av krigsbarnas historie i møte
med andre grupper som for eksempel innvandrere og flyktninger. Komiteen vil
fremheve at forskningen har en selvstendig funksjon uavhengig av spørsmålet
om en særlig billighetserstatningsordning for krigsbarn.
Komiteen er enig med departementet
i at erstatning til krigsbarn bør skje gjennom en tilpasning
av billighetserstatningsordningen. Komiteen er videre enig
med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn
bør vurderes individuelt. En konkret vurdering av den enkelte
søknad vil muliggjøre erstatning for forhold som
per februar 2005 ikke er avdekket gjennom forskning.
Komiteen har merket seg at departementet
i stortingsmeldingen uttaler:
"Regjeringen vil dessuten presisere at selv om en søker
er utsatt for overgrep som følge av at vedkommende er krigsbarn,
er det ikke gitt at søknaden kan imøtekommes med
utbetaling av billighetserstatning. Det vises her til at Stortinget
i mandatet har begrenset ordningen til å gjelde dem som
på grunn av lidt overlast ble påført
særlig lidelse, tap eller urimelighet. Regjeringen oppfatter
dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker
har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for,
og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv."
Komiteen mener at departementet
her har trukket Justiskomiteens merknader i Innst. S. nr. 36 (2002-2003)
og Stortingets vedtak nr. 189 av 16. desember 2002, noe langt.
Komiteen vil at en tilpasning
av billighetserstatningsordningen for krigsbarn skal forbeholdes
den som ble påført særlige
lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn.
Med dette menes at den overlast/de overgrep som et krigsbarn
ble utsatt for, må ha en viss alvorlighetsgrad for at erstatning
skal kunne innvilges. Hvilken følge overlasten/overgrepene
har påført krigsbarnet senere i livet, vil være
et relevant element å legge vekt på ved fastsettingen
av erstatningsbeløpets størrelse, men komiteen vil
påpeke at det ikke skal være et vilkår
for erstatning at skadefølgen betegnes som en "særlig
lidelse" eller lignende.
Nyere forskning har dokumentert at offentlige
myndigheter på ulike måter aktivt forhindret inndrivelse
av barnebidrag til krigsbarn, og komiteen har merket seg
dette. Komiteen ber Billighetserstatningsutvalget
sørge for at disse forhold blir tatt hensyn til ved utmåling
av billighetserstatning til krigsbarn.
Komiteen er for øvrig
enig med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn
som er begrunnet i overgrep som omfattes av gjeldende billighetserstatningsordning,
bør behandles på samme måte som i dag.
Komiteen mener det er viktig å merke
seg at det har kommet til en del nye forskningsresultater etter
at St.meld. nr. 44 (2003-2004) ble skrevet. Komiteen vil
understreke at det er viktig at de endelige vedtakene også fattes
på bakgrunn av denne nye kunnskapen, både om statens
virksomhet overfor krigsbarna og deres levekårsutvikling
og opplevelser i oppveksten.
Komiteen understreker viktigheten
av at det unngås å skape nye grupper som får
en vesentlig dårligere oppvekst. Det er viktig at den kunnskapen
som nå kommer på bordet, ikke bare handler om
hvordan man skal forholde seg til grupper som har blitt utsatt for særlige
lidelser. Erfaringene fra uretten disse gruppene ble utsatt for,
må man ta med seg i forhold til utsatte grupper i dagens
samfunn og forsøke å forebygge fremtidige tilsvarende
erstatningssaker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at det skal kunne ytes billighetserstatning til krigsbarn
som forteller at de har blitt utsatt for mobbing, men som ikke kan
fremlegge dokumentasjon på at mobbingen har påført
dem alvorlig skade, på inntil kr 20 000. Det er etter flertallets mening
positivt at det åpnes for å innvilge erstatning
til krigsbarn utelukkende på grunnlag av søkerens
egenerklæring. Flertallet vil påpeke
at det krav til dokumentasjon som her stilles, er langt mindre omfattende
enn det som for eksempel stilles til dem som søker billighetserstatning
på bakgrunn av seksuelle overgrep. Dersom det foreligger
dokumentasjon for alvorlig skade som følge av mobbing som
søkeren har vært utsatt for, vil imidlertid billighetserstatningen
kunne bli vesentlig større enn kr 20 000.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at i tidligere
saker behandlet under Stortingets billighetserstatningsordning har
erstatningsbeløpet ligget mellom kr 40 000 og kr 60 000
for de laveste tilkjente erstatningene. Disse medlemmer mener
at flertallet, med det foreslåtte beløpet på inntil
kr 20 000 ved egenerklæring, legger seg på et
altfor lavt nivå. Det er staten, ikke krigsbarna selv,
som er ansvarlig for at dokumentasjon er gått tapt. Disse
medlemmer viser til at informasjon i offentlige arkiver
i noen tilfeller er ødelagt eller fjernet av myndighetene,
blant annet ved ødeleggelse av kirkebøker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det hadde vært ønskelig å heve erstatningsbeløpet
til kr 40 000, men tar til etterretning at en samlet komité ikke
kan slutte seg til en slik heving.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at summen i det minste burde utgjøre kr 60 000.