Norske myndigheters politikk overfor romanifolket/taterne
har opp gjennom historien vært preget av krav om fornorskning
og en ensidig tilpasning til storsamfunnet. Politikken har aktivt
bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes
tradisjonelle levesett og kultur. Norske myndigheter har ved flere
anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør
med tidligere tiders politikk overfor romanifolket/taterne.
I Innst. S. nr. 145 (2000-2001) sluttet Stortinget seg til forslaget
om å bevilge midler til opprettelsen av et dokumentasjonssenter
for romanikultur ved Glomdalsmuseet. Stortinget reiste
også spørsmålet om romanifolket/taternes muligheter
til å få erstatninger for overgrep som er blitt begått.
I 1999 ratifiserte Norge Europarådets
rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I sin rapport
fra 2002 vedrørende Norges oppfølging av Rammekonvensjonen
har Europarådet oppfordret Norge til å se på eksisterende
erstatningsordninger med sikte på å bedre tilgjengeligheten
for romanifolket.
Romanifolket/taterne selv har ikke
ansett etableringen av Glomdalsmuseet som en fullgod kollektiv kompensasjon
for den urett de er blitt utsatt for. Regjeringen mener at det er
på tide å finne en løsning som kan framstå som
en tilfredsstillende kollektiv oppreisning for overgrepene mot romanifolket/taterne, og
har i Revidert budsjett for 2004 foreslått å opprette et
romanifolkets fond på 75 mill. kroner. Det er ikke intensjonen
at fondet skal brukes til individuelle erstatninger.
Norske myndigheter har erkjent at mange av de
tiltak som ble iverksatt overfor taterne, i dag må anses
som overgrep. Utgangspunktet i billighetserstatningssammenheng om
at forhold som var i samsvar med tidligere tiders lovgivning og
politikk skal bedømmes på bakgrunn av normene
som gjaldt på den tiden da handlingene ble begått,
bør derfor ikke gjelde absolutt. I tilfeller der overgrep
bestod av tiltak fra myndighetene som i særlig grad var
rettet mot en bestemt etnisk gruppe, med det siktemål å utrydde
gruppens kultur og levemåte, bør dette kunne gi
grunnlag for billighetserstatninger.
Når det gjelder mobbing, så har
dette hittil generelt ikke gitt grunnlag for billighetserstatning.
Regjeringen mener det bør kunne gis billighetserstatninger
på dette grunnlaget i tilfeller der myndighetene gjennom
sin politikk har bidratt til å legalisere mobbingen.
Vedrørende sammenligningsgrunnlag har
tatere i mange tilfeller blitt sammenlignet med andre tatere, og ikke
med den bofaste majoritetsbefolkningen i vurderingen av hvorvidt
de er kommet særlig uheldig ut. Regjeringen mener en slik
praktisering av billighetserstatningsordningen slår urimelig
ut overfor taterne. Det riktige må være å sammenligne
med majoritetsbefolkningen. I vurderingen av hvilke beviskrav som
skal stilles må det vurderes hvilke muligheter søkerne
har til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
I tilfeller der dokumentasjon ikke kan fremskaffes, bør
det kunne legges vekt på egenerklæringer.
Regjeringen anbefaler for øvrig at
tatere som tidligere har søkt om billighetserstatninger
og fått avslag, bør kunne søke og få behandlet
søknadene sine på nytt i tråd med de
nevnte prinsippene.
Regjeringen nedsatte i januar 2003 en arbeidsgruppe som
har vurdert spørsmålene fra Stortinget i tilknytning
til tvangssteriliseringer.
Forsker Per Haave fremla høsten 2000
rapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse
av lov og praksis". Steriliseringsloven fra 1934 åpnet
for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig
tillatelse. De fleste ble sterilisert etter egen begjæring,
eventuelt med samtykke fra verge/kurator. Haave konkluderer
med at søknadene som ble fremstilt, særlig fram
til siste halvdel av 1960-tallet, i liten grad kan sies å tilfredsstille
det ideelle kravet til frivillighet.
Rapporten dokumenterer også enkelte
tilfeller av urettmessig tvangsbruk. Imidlertid har det ikke blitt påvist
med sikkerhet at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk
fra myndighetenes side.
Det fremgår av rapporten at det har
latt seg dokumentere at 125 personer av taterslekt - 109 kvinner
og 16 menn - ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av
1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner kategorisert
som "omstreiferkvinner" ble oftere enn andre kvinner underkastet
sterilisering mer eller mindre tvangsmessig.
Rapportens undersøkelser viser at rent
medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene. Materialet
som ligger til grunn for undersøkelsen domineres av andre
hensyn, framfor alt sosiale og sosialmedisinske hensyn. Ut fra en
samlet vurdering mener Haave at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert
utenfor lovens rammer, og at over 300 taterkvinner kan ha blitt
sterilisert fra 1930- til 1970-årene.
Om vilkårene i steriliseringsloven
om alvorlig sinnslidelse, hemming i sjelelig utvikling eller sjelelig svekkelse
forelå, sies det bl.a. følgende i Haaves rapport:
"I noen tilfeller synes lovens vilkår å ha
vært til stede…, men det er funnet ytterst få slike
tilfeller. Tatt i betraktning av at det som regel var maktpåliggende for
den som initierte eller begjærte et steriliseringsinngrep,
at inngrepet faktisk ble utført, kan det ikke sees bort
fra at søknader ble tilpasset lovens vilkår. I
den grad dette skjedde, framstår praksis som ulovlig."
Vedrørende kravet til frivillighet
sies det bl.a. at:
"Også bruken av § 3 annet ledd
var formelt frivillig. Men her var det i langt mindre grad snakk
om at vedkommende ble gitt råd og anbefaling
om sterilisering. Selv om det finnes unntak, synes det å ha
blitt "besluttet" av andre enn vedkommende selv at steriliseringsinngrepet
burde foretas. Sjelden synes vedkommendes egen mening om dette å ha
fått betydning for hvorvidt en steriliseringssøknad
ble fremmet. (…)"
Sterilisering kunne også foretas på såkalt
medisinsk grunnlag uten hjemmel i steriliseringslovene. Dette krevde
ingen forutgående søknad, og var i utgangspunktet
bare aktuelt dersom svangerskap og fødsel kunne medføre
en risiko for kvinnens liv og helse. Det fremgår imidlertid
av Haaves rapport at rent medisinske tilfeller hørte til
sjeldenhetene, og at materialet som ligger til grunn for undersøkelsen
i stedet domineres av sosiale og sosialmedisinske hensyn. Haave
legger til grunn at mens 125 personer av taterslekt ble sterilisert med
hjemmel i steriliseringsloven, så ble 230 kvinner sterilisert
på såkalt medisinsk grunnlag. Det fremkommer ikke
av Haaves rapport at taterne var overrepresentert blant de som ble
sterilisert på medisinsk grunnlag.
Arbeidsgruppen har også vurdert den
svenske loven om erstatning til tvangssteriliserte. Vilkårene
i loven var utformet slik at alle som var utsatt for utilbørlig press
eller tvang i forbindelse med steriliseringsinngrep, skulle
kunne søke erstatning. Hvis inngrepet hadde skjedd under
opphold på anstalt eller institusjon, var det ikke nødvendig å dokumentere
utilbørlig press eller tvang for at erstatning skulle kunne
utbetales. Loven gjelder for alle personer som har blitt sterilisert i
den angitte perioden, og det ble satt en standardisert erstatning
på SEK 175 000 til dem som oppfylte kravene.
I og med at erstatningsordningen var lovfestet,
var den å se på som en sivil rettighet. Søknadene
skulle behandles av en nemnd som etter lovgivers mening var å likestille
med en domstol.
Arbeidsgruppen mener at taternes muligheter
for å nå fram med et rettslig krav etter den alminnelige
erstatningsretten er begrenset, og at andre ordninger derfor bør
vurderes. Når det gjelder den svenske erstatningsordningen
uttaler arbeidsgruppen bl.a. at man ikke vil:
"…anbefale at man adopterer en tilvarende
modell i Norge… Både bakgrunnen for erstatningsordningen
i Sverige og den generelle håndtering av erstatningssaker
er annerledes enn i Norge. Sverige har ikke en ordning tilsvarende
Billighetserstatningsordningen…"
Arbeidsgruppen mente videre at:
"… tatere som har vært utsatt for
tvangssterilisering bør henvises til å søke
erstatning gjennom Billighetserstatningsordningen. Kriteriene for å gi
erstatning, og kravene til dokumentasjon/bevis bør
justeres og forenkles ut fra en antagelse om at tatere som ble sterilisert… med
stor sannsynlighet kan ha følt et press i retning av å gjennomføre
inngrepet."
Stiftelsen Romanifolket/taterne har
uttalt seg til rapporten. I uttalelsen viser Stiftelsen til at tvangssterilisering
av romanifolk/tatere var ett i en rekke av overgrep som
utgjorde statens samlede politikk for å utrydde minoritetens
identitet og kultur, og at det ved vurderingen av erstatning er
viktig å ha med dette perspektivet.
Av forskningsmateriale fremkommer det tydelig
at det har forekommet tvangssteriliseringer av tatere i strid med
vilkårene i steriliseringsloven av 1934, og uten at vilkårene
for sterilisering på grunnlag av medisinsk indikasjon har
vært til stede. Det fremkommer også at taterne
i større grad enn andre har vært utsatt for tvangssteriliseringer.
Særlig på bakgrunn av alvorligheten i slike inngrep
mener Regjeringen det er svært viktig å kunne
imøtekomme krav om kompensasjon i de tilfellene der dette
har skjedd.
Det er Regjeringens syn at rimelighetsbaserte
krav om individuelle erstatninger eventuelt bør imøtekommes
gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. Regjeringen
anbefaler at billighetserstatningsordningen tilpasses ved at beviskravene
lempes. Regjeringen vil foreslå at man i disse sakene -
der ikke annet materiale/andre forhold foreligger som klart tyder
på det motsatte - bør kunne bygge på egenerklæringer
om at steriliseringen skjedde under tvang eller press, eller for øvrig
i strid med vilkårene.
Det kan anslås at en lemping av beviskrav
kan medføre søknader fra maksimalt ca. 200 personer.
Sett i lys av hvor alvorlig overgrep en tvangssterilisering er, mener
Regjeringen at det ikke vil være urimelig at billighetserstatninger
tilkjennes med rundt 150 000 kroner. Ved et beløp på 150
000 kroner vil en maksimal utnyttelse av ordningen totalt kunne
beløpe seg til ca. 30 mill. kroner.
Forslaget vil også innebære
en merbelastning for Billighetserstatningsutvalget. Kostnadene kan
anslås til maksimalt ca. 100 000 kroner.
Komiteenviser tilat
overgrepene som tidligere er begått mot romanifolket, er
svært graverende. Komiteen vil gjenta og
understreke den unnskyldning som kommunalminister Ragnhild Queseth
Haarstad på vegne av Bondevik I-regjeringen ga romanifolket
i februar 1998. Regjeringen Stoltenberg gjentok unnskyldningen overfor
romanifolket i St.meld. nr. 15 (2000-2001).
Komiteen viser til etableringen
av Glomdalsmuseet på Elverum. Senteret skal dokumentere
og formidle kulturen og historien til romanifolket. Komiteen anser
dette som en meget viktig oppgave - ikke minst i et forebyggende
perspektiv. Komiteenviser videre
til at romanifolkets fond ble opprettet våren 2004 gjennom
en bevilgning i Revidert nasjonalbudsjett på 75 mill. kroner.
Avkastningen av fondet vil bl.a. kunne brukes til tiltak og aktiviteter
som fremmer bevaring og utvikling av romanifolkets kultur, språk
og historie.
Komiteen er glad for at departementet
foreslår å endre praktiseringen av billighetserstatningen
slik at romanifolk som søker erstatning, for fremtiden
skal sammenlignes med majoritetsbefolkningen. I dag har man langt
på vei sammenlignet søkere fra denne gruppen med
andre fra samme gruppe, og dette har etter komiteens mening
ført til enkelte urimelige resultater. Det må etter komiteens mening
være klart at for eksempel en søknad om erstatning
fra personer internert på Svanviken arbeidskoloni, skal
behandles med referanse til hva som var en vanlig oppvekst i Norge
på det aktuelle tidspunkt. Dersom romanifolket ikke sammenliknes
med majoritetsbefolkningen, innebærer det en usaklig forskjellsbehandling
i strid med vanlige rettsprinsipper. Det kan åpne for diskriminering
av grupper på bakgrunn av tilhørighet uten at
det fører til konsekvenser for den som stod bak diskrimineringen/overgrepene. Komiteen vil
her gjenta departementets anbefaling om at romanifolk som tidligere
har søkt om billighetserstatning og fått avslag, bør
søke på ny. Komiteen ber i den
forbindelse om at man gjennomgår departementenes arkiver
over tidligere avslåtte billighetserstatningssøknader
fra romanifolk/tatere, og sender informasjon til disse
om endringer i vilkårene for billighetserstatning.
Komiteen viser også til
at noen blant romanifolket har flere grunnlag for å søke
billighetserstatning. Det kan for eksempel dreie seg om mangelfull
skolegang, tvangsarbeid på Svanviken, tvangssterilisering, tvangsadopsjon
og mobbing. Hvert enkelt grunnlag må da gi grunnlag for
en erstatningssum, som summeres uten "avkorting" fordi vedkommende
har opplevd flere overgrep fra staten. Det innebærer at
for noen kan det være at beløpene til sammen overskrider
kr 200 000. Av effektivitetshensyn gir Stortinget Billighetserstatningsutvalget
mulighet til å innvilge den samlede erstatningssummen i
slike tilfeller, så lenge erstatningssummen for hvert enkelt
grunnlag ikke overskrider kr 200 000.
Komiteen har merket seg at det
tydelig fremkommer av forskningsrapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977.
En historisk undersøkelse av lov og praksis.", av forsker
Per Haave ved Historisk Institutt, at det har forekommet tvangssterilisering
av tatere i strid med vilkårene i steriliseringsloven av
1934. Det har dessuten forekommet sterilisering uten at
vilkårene for medisinsk indikasjon har vært til
stede. Komiteen ser svært alvorlig på dette.
Sterilisering uten hjemmel i lov er etter komiteens oppfatning
et meget alvorlig overgrep. Overgrepet er særlig alvorlig
i den grad det har skjedd som en del av en politikk med siktemål å utrydde
en etnisk gruppes kultur og levemåte. Det er på denne
bakgrunn viktig å imøtekomme krav om kompensasjon
i de tilfeller der dette har skjedd.
Komiteen er enig i at billighetserstatningsordningen
bør tilpasses slik at den omfatter tilfeller av urettmessig
sterilisering. Komiteen støtter departementets
forslag til tilpasning av vilkårene slik disse er beskrevet
i stortingsmeldingen.
Komiteen vil også understreke
at når det gjelder samtykke gitt til tvangssterilisering,
er det viktig å ha for øye at et skriftlig samtykke
ofte ikke var et reelt samtykke, dels fordi offeret ikke var klar
over hva vedkommende skrev under på, og dels fordi det
ofte var i en tvangssituasjon. Det er derfor grunn til å legge
stor vekt på søkernes egenerklæringer.
Komiteen vil imidlertid påpeke
at rettsstridig sterilisering også kan ha skjedd
overfor andre enn personer av taterslekt. Komiteen mener
det for eksempel er grunn til å tro at tilsvarende overgrep
kan ha skjedd overfor rom (sigøynere).
Etter komiteens oppfatning bør
søknader om billighetserstatning med bakgrunn i sterilisering
uten hjemmel i lov behandles på tilsvarende måte
uavhengig av søkerens etniske bakgrunn. Komiteen ber
Billighetserstatningsutvalget utvikle praksis i tråd med dette.
Når det gjelder mobbing av romanifolket,
viser komiteen til sine merknader ovenfor om krigsbarna. Også for
romanifolket skyldtes mobbingen i mange av tilfellene myndighetenes
offisielle holdning og politikk overfor romanifolket og dets kultur.
Komiteen vil bemerke at kompensasjon
etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for
overgrep som romanifolk har vært utsatt for. Kompensasjonen
som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet
særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse
til den enkelte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det ikke stilles noen formelle krav til utformingen
av en søknad om billighetserstatning. Justissekretariatene som
mottar søknadene, vil be om tilleggsopplysninger og gi
søkeren nødvendig veiledning. Den enkelte fagetat
har for øvrig plikt til å sørge for sakens
opplysning før den fremmes for Billighetserstatningsutvalget. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det ikke er behov for å endre
praksis etter rettshjelpsloven § 13 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at for mange av romanifolket
er det på grunn av overgrepene de har vært utsatt
for svært vanskelig eller umulig å fremme en søknad
om billighetserstatning uten juridisk hjelp. Mange har svært
mangelfull skolegang, det er vanskelig for dem å områ seg
i forvaltningen, og en del har en sterkt uttalt skepsis til norske myndigheter.
Praktiseringen av rettshjelpsloven § 13 tredje ledd må derfor
være liberal, slik at hovedregelen er at de som trenger
juridisk bistand for å fremme sin søknad, gis
fri rettshjelp.