Pensjonskommisjonen foreslo å legge
om de offentlige tjenestepensjonene, slik at de framstår
som et direkte supplement til pensjon fra folketrygden. I dag sikres
offentlig ansatte gjennom bruttogarantien en samlet pensjon fra
folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Det innebærer
at offentlig ansatte er skjermet mot endringer i folketrygden. Pensjonskommisjonen
la til grunn at hele befolkningen må omfattes av en pensjonsreform.
Pensjonskommisjonen la til grunn at supplerende pensjoner
skal kunne tas ut fra samme tidspunkt som modernisert folketrygd,
forutsatt at de bygger på de samme prinsipper som den fleksible
ordningen i folketrygden. Kommisjonen mente at ordningene som regulerer
tidlig uttak av pensjon og kombinasjon av arbeidsinntekt og pensjon,
bør være de samme i tjenestepensjonsordningene
som i modernisert folketrygd. Kommisjonen mente også at økende
levealder må få virkning for ytelsen i tjenestepensjonsordningene,
jf. forslaget om delingstall i modernisert folketrygd. Videre mente
kommisjonen at forslaget til indeksering av utbetalt pensjon bør
få virkning for de offentlige tjenestepensjonsordningene.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen
i at innføringen av modernisert folketrygd også må få virkninger
for de offentlige tjenestepensjonene. Hvordan dette kan ivaretas
og hvilken utforming en ny offentlig tjenestepensjonsordning skal
ha, må i tråd med Pensjonskommisjonens forslag
skje i nært samarbeid med partene i arbeidslivet i offentlig
sektor. Dette vil bli gjort gjennom et offentlig utvalg som settes
ned etter at Stortinget har tatt stilling til hvordan folketrygdens alderspensjon
skal utformes. Utvalgets forslag til en ny pensjonsordning i offentlig
sektor må ligge innenfor samme økonomiske ramme
som dagens tjenestepensjonsordning, dvs. lik dagens bruttoordning
fratrukket dagens folketrygd.
Pensjonskommisjonen foreslo at pensjonsrettighetene
i Statens Pensjonskasse skulle fonderes. Regjeringen mener at de
hensyn som Pensjonskommisjonen la til grunn kan ivaretas på en
annen måte, og foreslår derfor at Statens Pensjonskasse
ikke fonderes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, viser til at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler
av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.
Flertallet viser til at etter
at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon,
må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den
nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene,
men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering.
Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom
partene i offentlig sektor.
Flertallet viser til at pensjonsordningene
til statsråder, stortingsrepresentanter mv. må tilpasses
en ny folketrygdmodell.
Flertallet tar ikke nå stilling
til om forpliktelsene til Statens pensjonskasse skal fonderes. Før
det kan tas stilling til fondering av Statens pensjonskasse, må det gjøres
en grundig vurdering av blant annet utviklingen av Statens pensjonskasse
som selskap, konkurransen om tjenestepensjonene til fristilte offentlige
virksomheter, mobiliteten i arbeidsmarkedet og mulighetene for kostnadskontroll
i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til meldingens forslag om at et offentlig utvalg med deltakelse
bl.a. fra partene i arbeidslivet får som mandat å utrede
en ny tjenestepensjonsordning for offentlig sektor. Utvalgets forslag
til modell skal ligge innenfor samme økonomiske ramme som
dagens ordning.
Disse medlemmer mener at de offentlige
bruttopensjonsordningene i SPK, KLP og andre frittstående offentlige
kasser i prinsippet ikke kan videreføres. Disse
medlemmer vil ikke og kan ikke forsvare at offentlig ansatte
skal beholde sin gode bruttopensjoner samtidig som en eventuell
reform av folketrygden fører til at andre grupper får
sin pensjon beskåret i forhold til dagens modell.
Disse medlemmer understreker
at kommunalt ansattes tjenestepensjoner har sin forankring i tariffavtaler,
og det vil derfor i utgangspunktet kreve deltagelse fra forhandlingspartene
for å få til endringer. Disse medlemmer viser
videre til at SPK er en lovfestet ordning som Stortinget friere
kan endre. De offentlige ordningene har til felles at regelendringer som
medfører utgiftsreduksjoner i folketrygdens andel av den
totale alderspensjon, motsvares av tilsvarende økning av
tjenestepensjon og dermed økte utgifter for skattebetalerne
til stat og kommuner for å styrke pensjonskassene.
Disse medlemmers delvise tilslutning
til endringer av dagens folketrygdmodell er klart betinget av at
eventuelle reduksjoner i folketrygdpensjoner må få samme
virkning for alle pensjonsutbetalinger uavhengig av om det er en
offentlig eller privat tilleggs- eller tjenestepensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at bruttoordningene i tjenestepensjonene
for offentlig ansatte er framforhandlede rettigheter. Eventuelle
endringer i disse ordningene bør derfor overlates til forhandlinger
mellom partene i arbeidslivet. Det samme er tilfellet for særaldersgrensene
som er avtalt for enkelte grupper i arbeidslivet.
Disse medlemmer påpeker
at pensjonsordninger er en del av lønnsoppgjøret.
I offentlig sektor har man prioritert dette høyere enn
i privat sektor, noe som også kan leses ut av lønnsstatistikken.
Disse medlemmer vil hevde at
pensjonsordningene for stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene
må sees i sammenheng med en eventuell økning av
godtgjørelse for disse. Disse medlemmer viser
til at pensjonsordningene var et tema da det ble innført
ny ordning for fastsettelse av godtgjørelse i 1996. Disse
medlemmer vil peke på det urimelige i at stortingsrepresentantenes
opptjeningstid er 12 år, mens de fleste andre har 40 års
opptjeningstid. Videre beregnes pensjonen til 66 pst. av den til
enhver tid vedtatte stortingslønn, mens reguleringen for
de fleste andre knyttes til grunnbeløpet av folketrygden. Disse medlemmer vil
understreke at den såkalte "75-årsregelen" også må vurderes
på nytt.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser for øvrig
til sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.