Pensjonssystemets grunnleggende formål
er å gi økonomisk og sosial trygghet ved å sikre
inntekten til de som ikke kan forventes å forsørge
seg ved eget arbeid som følge av alderdom, varig nedsatt
funksjonsevne eller tap av forsørger. Målet om
trygghet omfatter grunntrygghet og standardtrygghet. Grunntrygghet innebærer
at alle pensjonister er garantert en minste inntekt som pensjonist,
uavhengig av tidligere inntekt. Formålet er å forhindre
fattigdom. Standardtrygghet innebærer at pensjonen skal
stå i forhold til inntekten som yrkesaktiv, slik at den
enkelte ikke går for mye ned i materiell levestandard som
pensjonist.
Grunnsikring og standardsikring ivaretar dermed svært
ulike oppgaver, og fram til folketrygden ble innført, omfattet
den offentlige alderstrygden bare en grunnsikring av relativt beskjeden
størrelse. Med innføringen av folketrygden i 1967
ble det offentlige ansvaret utvidet til også å omfatte
deler av standardsikringen, ved at alle yrkesaktive skulle tjene
opp en pensjon som sto i forhold til inntekten som yrkesaktiv. Samtidig
skulle alle pensjonister fortsatt være sikret en minstepensjon
uansett tidligere arbeidsinntekt.
Innføringen av folketrygden, og den
sterke økningen som er skjedd i minstepensjonen over tid,
har bidratt til en markert bedring av pensjonistenes levestandard. Omfanget
av absolutt og relativ fattigdom blant alderspensjonistene er kraftig
redusert. Dette har ikke minst kommet de alderskullene til gode
som har hatt liten eller ingen pensjonsopptjening i folketrygden.
Samtidig har sterk vekst i den yrkesaktive befolkningen bidratt
til å begrense veksten i de samlede pensjonsutgiftene regnet
som andel av verdiskapingen i samfunnet. Alt i alt synes de opprinnelige
målsettingene med folketrygden å ha blitt innfridd
på en god måte.
Folketrygden er også et viktig redskap
for å nå fordelingspolitiske mål. Regjeringen
legger vekt på at folketrygden skal videreføres
som en offentlig obligatorisk velferdsordning med en god fordelingsprofil.
Dette skal ivaretas gjennom en god minstesikring og en forbedret
ordning med pensjonsopptjening i forbindelse med omsorgsfravær.
Folketrygden skal være bærebjelken i det framtidige
velferdssamfunnet. Det fordrer at pensjonssystemet er økonomisk
bærekraftig over tid.
Pensjonskommisjonens rapport viser imidlertid
at folketrygden står overfor økende utfordringer:
– Disse
utfordringene knytter seg særlig til pensjonssystemets
langsiktige bæreevne. Økonomien i folketrygden
vil komme under økende press som følge av svakere
vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige
ytelser og stigende levealder blant pensjonistene. Mens en 67-åring
i gjennomsnitt kunne forvente å leve i 14 år da
pensjonsalderen ble senket til 67 år i 1973, vil dette kunne øke
til 22 år i 2050. Uten reformer i dagens system vil dette
kunne bidra til mer enn en dobling av folketrygdens utgifter til
alderspensjoner fram til 2050 regnet som andel av verdiskapingen
i samfunnet, fra 6 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2003 til 15
pst. i 2050.
– De problemene dette reiser forsterkes
av at pensjonssystemet i dag gir for svake insentiver for eldre
arbeidstakere til å fortsette i arbeid. Et framtidsrettet
pensjonssystem bør derfor gi større insentiver
til å stå i arbeid enn dagens system, samtidig som
det gir mer fleksibilitet med hensyn til valg av pensjoneringstidspunkt.
– Siden 1970 har også folketrygdens
rolle i standardsikringen blitt svekket. Forholdet mellom høyeste
og laveste alderspensjon i folketrygden har falt fra 4,2 i 1970
til 2,2 i dag. Besteårsregelen og taket på antall
opptjeningsår bidrar samtidig til å gjøre sammenhengen
mellom inntekt som yrkesaktiv og pensjon unødvendig komplisert,
og åpner for store forskjeller i pensjonsutbetalingene
til personer som har hatt samme livsinntekt uten at dette ofte har noen
klar fordelingsmessig begrunnelse.
– Over tid har det også skjedd
store endringer i familiemønsteret, med nye samlivsformer
og mindre stabile parforhold, uten at det har skjedd noen samlet
gjennomgang av hvordan dette bør påvirke regelverket
i folketrygden.
– Betydningen av arbeidsmarkedsbaserte
pensjonsordninger utover folketrygden vil trolig fortsette å øke,
og dette aktualiserer behovet for å fastsette minstekrav
til slike ordninger.
I Nasjonalbudsjettet 2003 ble det gitt en omtale
av den foreløpige rapporten fra Pensjonskommisjonen om mål,
prinsipper og veivalg for pensjonssystemet i framtida, som ble lagt
fram i september 2002. Regjeringen varslet der at den ønsket å gjennomføre
en bredt forankret trygghetsreform av folketrygden. Regjeringen viste
i denne sammenheng til at for å gi trygghet for den enkeltes
pensjon og alderdom, må pensjonssystemet være økonomisk
bærekraftig. Samtidig må en pensjonsreform ivareta
pensjonsrettigheter som allerede er opparbeidet.
Flertallet i finanskomiteen understreket i budsjettinnstillingen
betydningen av at Pensjonskommisjonen i sitt videre arbeid la vekt
på behovet for å skape et offentlig pensjonssystem
som lar seg finansiere over tid og som inngir tillit hos folk flest.
Det ble videre vist til at det er vesentlig at pensjonssystemet
blir mer oversiktlig, slik at den enkelte lett kan få oversikt
over egen pensjon, og at en reform av folketrygden bør
gi løsninger som stimulerer folk flest til å stå lenger
i arbeid. Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mente at Pensjonskommisjonens
foreløpige rapport dannet et godt utgangspunkt for det
videre arbeid med et nytt pensjonssystem.
Regjeringens hovedmål for en reform
er at:
– Pensjonssystemet
må gi trygghet for folketrygdens framtid ved at systemet
gjøres økonomisk bærekraftig.
– Pensjonssystemet må stimulere
til økt arbeidsinnsats.
– Pensjonssystemet må fortsatt
sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon.
Oljeinntektene setter Norge i en gunstigere
finansiell stilling enn de fleste andre land til å møte
veksten i pensjonsutgiftene. Det er likevel nødvendig å gjennomføre reformer
slik at velferden og økonomien er bærekraftig på sikt.
En pensjonsreform er nødvendig for å gi trygghet
for pensjonsutbetalingene til morgendagens pensjonister, samtidig
som vi unngår at belastningen på framtidige yrkesaktive
blir for stor. Det viktigste bidraget for å sikre et bærekraftig
pensjonssystem er å ta vare på den viktige ressursen
arbeidskraften er, blant annet gjennom at arbeidsføre eldre
kan stå lenger i arbeid.
Et bredt flertall i Pensjonskommisjonen, alle
utenom medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
gikk i sluttrapporten inn for en reform av alderspensjonen i folketrygden
som er oppsummert i forslaget til en modernisert folketrygd. Modernisert folketrygd
vil innebære den mest omfattende reformen av pensjonssystemet
siden folketrygden ble innført i 1967, dvs. på nesten
førti år. Et tilsvarende tidsperspektiv bør
ligge til grunn for pensjonsopptjeningen i et nytt pensjonssystem,
både for å sikre et forutsigbart pensjonssystem
for den enkelte og for å unngå at stadige endringer
i pensjonssystemet skal føre til et mer og mer komplisert
og lite oversiktlig regelverk. Et slikt tidsperspektiv vil bety
at pensjonsreformen vil påvirke utbetalingene fra folketrygden
godt inn i det neste århundret. En vellykket pensjonsreform
krever derfor bred politisk oppslutning.
Pensjonskommisjonens utredning gir etter Regjeringens
syn et godt grunnlag for en pensjonsreform som sikrer trygghet i
alderdommen for den enkelte, samtidig som en ivaretar samfunnets
behov for et bærekraftig pensjonssystem og behovet for å stimulere
til fortsatt arbeidsinnsats etter hvert som levealderen øker. Regjeringens
politikk er å styrke arbeidslinjen. Vår arbeidskraft
er vår viktigste ressurs og dermed grunnlaget for framtidig
velferd. Det er viktig at ulike velferdsordninger, skattesystemet
og pensjonsordningene stimulerer til arbeid. Det skal lønne
seg å jobbe. Dette er en viktig del av Regjeringens utgangspunkt
også for pensjonsreformen. I oppfølgingen av Pensjonskommisjonens
arbeid har Regjeringen lagt vekt på å bygge på den
brede enigheten i kommisjonen.
Pensjonskommisjonen foreslo en modernisert folketrygd
basert bl.a. på følgende:
– Nærmere
sammenheng mellom den enkeltes inntekt og pensjon. Proporsjonal
pensjonsopptjening skjer fra første krone. Det foreslås
en øvre grense for årlig arbeidsinntekt som gir
grunnlag for pensjonsopptjening på 8 G. Pensjonsopptjeningen
svarer til 1,25 pst. av årlig arbeidsinntekt. Dette tilsvarer
en årlig pensjonspremie på ca. 17,5 pst. Dette gir
en kompensasjonsgrad i folketrygden på 54 pst. av den gjennomsnittlige
lønnsinntekten før skatt ved 43 års opptjening.
– Livsløpsopptjening.
Alle år i arbeid skal gi pensjonsopptjening. Dette vil
skape en tydeligere sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon
enn i dag. Dette innebærer at dagens besteårsregel
og 40-årsregel fjernes.
– Grunnsikring ved garantipensjon.
Alle garanteres en pensjon fra folketrygden som minst svarer til nivået
på dagens minstepensjon, uansett tidligere arbeidsinntekt
og innbetaling. Garantipensjonen avtrappes gradvis mot opptjent
pensjon i folketrygden, med 60 pst. mot inntektspensjonen utover
1 G. Det innebærer også at lave inntekter gir
opptjening ut over garantinivået.
– Gunstigere pensjonsopptjening
ved ulønnet omsorg for egne barn under skolepliktig alder
og for syke, funksjonshemmede eller eldre. Alle får godskrevet
pensjonsopptjening tilsvarende en inntekt på 4,5 G. Dersom
man hadde høyere inntekt enn dette før man gikk
ut i omsorgspermisjon, vil størrelsen på inntekten
bestemme pensjonsopptjeningen. Dette gjelder opp til et tak på 6
G.
– Et robust pensjonssystem selv
om levealderen øker. Dette gjøres ved en ordning
med et delingstall, som jevner ut følgen av at levealderen
endres. De samlede utbetalingene i løpet av tiden som pensjonist
blir de samme. Hvis nye kull av pensjonister forventes å leve
lenger enn tidligere kull, blir den årlige pensjonen fra
folketrygden noe lavere. Den enkelte kan ved å jobbe lenger
motvirke denne reduksjonen i ytelsene. Delingstallet skal være
likt for kvinner og menn.
– Indeksering. Pensjonsrettighetene
reguleres under opptjening i takt med lønnsutviklingen.
Løpende utbetalte alderspensjoner reguleres årlig
med en faktor som tilsvarer gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten.
– Fleksibel pensjoneringsalder
i folketrygden fra fylte 62 år. Jo lenger man fortsetter
i arbeid, desto høyere blir den årlige pensjonen
og omvendt. Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen
av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av
tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere
pensjon ved å arbeide lenger. Samtidig åpnes det
for fri adgang til å kombinere arbeid og pensjon fra fylte
62 år i folketrygden, uten avkorting av pensjonen mot arbeidsinntekten.
– Egen pensjonspremie vil gi tydeligere
sammenheng mellom hva som betales inn og hva man får tilbake
fra folketrygdens alderspensjon. Dette skal i seg selv ikke føre
til endringer i det samlede skatte- og avgiftsnivået, og
andre skatter og avgifter kan tilpasses slik at en oppnår
dette. Premien fordeles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
På bakgrunn av høringsuttalelsene
og den generelle debatten etter at kommisjonen la fram sin rapport mener
Regjeringen at det må vurderes endringer for å styrke
kvinneprofilen i modernisert folketrygd. Dette kan gjøres
ved å bedre ordningen med pensjonsopptjening til personer
med ulønnede omsorgsoppgaver, og ved å åpne
for en videre adgang til å ta ut tidligpensjon.
I tråd med de signalene som ble gitt
i forbindelse med inntektsoppgjørene i vår, gis
det i meldingen en bred drøfting av ulike alternativer
for å øke omfanget av supplerende pensjonsordninger
i arbeidslivet. Regjeringen ønsker en konstruktiv drøfting
av også dette spørsmålet i Stortinget
med sikte på å komme fram til bred enighet om
en samlet pensjonsreform.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra
Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere
omtalt nedenfor i denne innstillingen og i St.meld. nr. 12 (2004-2005)
Pensjonsreform - trygghet for pensjonene.
Komiteen viser videre til at
det generelt kun er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som
er gjengitt nedenfor under de enkelte punkter. Pensjonskommisjonens
vurderinger og forslag, høringsuttalelser mv. knyttet til
de enkelte vurderinger og forslag, er redegjort nærmere
for i St.meld. nr. 12 (2004-2005) Pensjonsreform - trygghet for
pensjonene.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader nedenfor under de enkelte punkter.
Regjeringen slutter seg til hovedprinsippene
i forslaget om modernisert folketrygd fra flertallet i Pensjonskommisjonen,
men ser at det kan være behov for endringer og videre utredninger
på enkelte punkter. Regjeringen tar ikke stilling til konkrete
opptjeningsregler for ny inntektspensjon, og foreslår
ikke i denne meldingen konkrete beløpsgrenser og satser
i et nytt pensjonssystem. Etter Stortingets behandling av denne meldingen
vil imidlertid Regjeringen komme tilbake med et konkret forslag
til utforming av folketrygden der en ser folketrygden og en obligatorisk
supplerende pensjonsordning i sammenheng. Her vil også forslag om
detaljerte opptjeningsregler fremmes.
Regjeringen foreslår at folketrygden
skal videreføres som en bærebjelke i det framtidige
velferdssamfunnet og at en pensjonsreform skal bygge på følgende
hovedprinsipper:
1. En modernisert folketrygd
med en tydeligere sammenheng mellom inntekt og pensjon, som stimulerer
til arbeid. Det vil si en folketrygd med livsløpsopptjening
og større grad av proporsjonalitet enn i dagens folketrygd.
Opptjeningen gjelder fra første krone og opp til en øvre
grense, og settes til en nærmere fastsatt prosentsats av årlig
inntekt. Jo flere år som yrkesaktiv, desto høyere
blir kompensasjonsgraden, og omvendt.
2. Reglene om pensjonsopptjening ved ulønnet omsorgsarbeid
forbedres. Regjeringen legger i utgangspunktet opp til at det gis
opptjening tilsvarende tidligere arbeidsinntekt med et tak tilsvarende
fødselspengegrunnlaget. Uansett tidligere inntekt sikres
en høyere minimumsopptjening ved ulønnet omsorgsarbeid
enn det som følger av dagens regler. Regjeringen vil også foreslå tilbakevirkende
omsorgsopptjening i dagens folketrygd, og vil komme med et konkret
forslag etter at Stortinget har behandlet denne meldingen.
3. Alle får hvert år
godskrevet opptjening i folketrygden av pensjonsrettigheter fra
egen inntekt og basert på omsorgsarbeid på en
pensjonskonto. Den årlige opptjeningen bygges opp til en
beregnet pensjonsformue. Kontoen vil vise hvordan den enkeltes pensjonsrettigheter
utvikler seg over tid som følge av ny opptjening og regulering
i takt med lønnsutviklingen. Pensjonsformuen omgjøres
ved pensjonering til en livsvarig ytelse ved å dele formuen
på forventet gjenstående leveår. En pensjonskonto
som viser at den enkeltes pensjonsrettigheter vokser år
for år, styrker den enkeltes eierskap til pensjonssystemet.
4. Alle sikres en garantipensjon uansett
tidligere arbeidsinntekt. Nivået settes lik dagens minstepensjon,
og differensieres som i dag etter sivilstand (105 408 kroner for
enslige og noe lavere pr. person for gifte/samboende).
Garantipensjonen avtrappes mot opptjent inntektspensjon. På denne måten
målrettes garantipensjonen mot de som trenger det mest.
Avtrappingen skjer gradvis, slik at også personer med lave
inntekter får pensjon ut over garantinivået.
5. Det innføres et delingstall
som sikrer at folketrygdens utgifter blir om lag upåvirket
av at levealderen i befolkningen øker. For en gitt pensjonsalder innebærer
delingstallet at den årlige pensjonen blir noe lavere hvis
nye kull av pensjonister forventes å leve lenger. Den enkelte
kan kompensere for dette ved å arbeide lenger. Delingstallet
skal være likt for kvinner og menn, noe som særlig
er til fordel for kvinner siden kvinner i gjennomsnitt lever lenger
enn menn. Hver enkelt gis informasjon om konsekvensen av delingstallet
for egen pensjon i god tid før pensjonering.
6. Det foreslås å innføre
fleksibel pensjoneringsalder i folketrygden fra 62 år.
Samtidig åpnes det for å kombinere arbeid og pensjon
uten avkorting mot arbeidsinntekt. Den årlige pensjonen
tar utgangspunkt i at den beregnede pensjonsformuen fordeles over
forventet antall gjenværende leveår for det årskullet
man tilhører. Samlet pensjonsutbetaling som pensjonist
blir dermed om lag like stor uavhengig av når en tar ut
pensjonen. Jo lenger en fortsetter i arbeid, desto høyere
blir den årlige pensjonen og omvendt. Den enkelte må selv
dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av
tidlig. Det gis årlig informasjon til den enkelte om forventet
pensjonsnivå ved ulike pensjoneringstidspunkt. For å gi
flere adgang til tidlig uttak av folketrygdpensjonen, vil Regjeringen
også fremme en alternativ modell som gir en videre adgang
til å benytte den fleksible pensjonsordningen enn i Pensjonskommisjonens
forslag. Et slikt alternativ vil bety en økning i andelen
som kan ta ut hele eller deler av den opptjente pensjonen før 67 år
sammenliknet med Pensjonskommisjonens forslag. I den alternative
modellen foreslås det videre at den øvre aldersgrensen
på 70 år for å tjene opp pensjon i folketrygden
fjernes.
7. Regjeringen vil sikre gode muligheter
for fleksibel pensjonering. Det skal imidlertid alltid lønne
seg å arbeide, og det legges derfor opp til en vurdering av
den statlige støtten til supplerende tidligpensjonsordninger
i forbindelse med oppfølgingen av Regjeringen Jaglands
brev til partene i arbeidslivet våren 1997 om eventuell
utfasing av opptjeningsrettigheter i folketrygden for AFP-pensjonister
fra og med 2007. Uavhengig av denne vurderingen vil partene i arbeidslivet
stå fritt til å avtale tillegg til folketrygden,
herunder videreføre de bidrag arbeidsgiver og arbeidstaker
i dag yter i forbindelse med AFP. Utbetalingene til denne ordningen
beløp seg i 2003 til om lag 6 mrd. kroner, hvorav privat sektor
stod for om lag halvparten. Statens samlede bidrag til ordningene
i privat sektor, inkludert verdien av skattefordelene og pensjonspoengene
i folketrygden, var knapt 1 mrd. kroner.
8. Den enkeltes opparbeidede pensjonsrettigheter reguleres
i takt med lønnsutviklingen, noe som vil framgå av
de årlige kontoutskriftene, der en også anslår
hva pensjonen vil utgjøre ved pensjonsuttak fra ulike alderstrinn.
Løpende utbetalte alderspensjoner reguleres årlig
med en faktor som tilsvarer gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten.
Dette sikrer pensjonistenes kjøpekraft og en del av den generelle
velstandsutviklingen.
9. Det etableres et Statens pensjonsfond
basert på Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. I
de årlige budsjettdokumentene til Stortinget presenteres
utviklingen i fondet målt i forhold til størrelsen på statens
pensjonsforpliktelser i folketrygden. Dermed vil det framgå at
pensjonsforpliktelsene i betydelig grad vil overstige verdien av
Pensjonsfondet selv om alle oljeinntektene settes inn i fondet.
Pensjonene i folketrygden skal imidlertid fortsatt finansieres løpende
over statsbudsjettet etter hvert som de kommer til utbetaling ("pay
as you go"-prinsippet). En fondsløsning som mer direkte knytter
sammen fondskapitalen med pensjonsforpliktelsene, vil kunne gi svært
store årlige svingninger i statens utgifter ved endringer
i oljepris, kapitalavkastning og pensjonsforpliktelser.
10. Handlingsregelen for bruken av oljeinntekter
videreføres som den operative retningslinjen for finanspolitikken.
Gjennom handlingsregelen sikter en mot en langsiktig, jevn og forsvarlig
innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. En innretting
av budsjettpolitikken med sikte på at de ufonderte forpliktelsene
knyttet til alderspensjonen ikke skal øke som andel av
landets verdiskaping, slik Pensjonskommisjonen foreslår,
er ikke egnet som en operativ rettesnor for finanspolitikken fra år
til år. Til det vil årlige endringer i oljepris,
kapitalavkastning og pensjonsforpliktelser kunne gi for store årlige
svingninger i offentlige budsjetter. Det vil imidlertid bli redegjort
for utviklingen i forholdet mellom fondskapitalen og pensjonsforpliktelsene
i budsjettdokumentene til Stortinget, på linje med utviklingen
i generasjonsregnskapet og andre beregninger for den langsiktige
handlefriheten i statsfinansene.
11. Regjeringen går inn for å etablere
en obligatorisk supplerende pensjonsordning på toppen av
modernisert folketrygd. Dette kan skje ved at en stiller minstekrav
til de eksisterende supplerende pensjonsordningene eller ved en
innskuddsordning for alle. Hvilken modell som endelig bør
velges, må ses i sammenheng med den helhetlige pensjonsreformen
en kommer fram til i forbindelse med behandlingen i Stortinget.
12. De offentlige tjenestepensjonsordningene
bør tilpasses modernisert folketrygd, slik at disse tjenestepensjonsordningene
ikke motvirker effektene av pensjonsreformen. Et offentlig utvalg
med deltakelse bl.a. fra partene i arbeidslivet får som
mandat å utrede en ny tjenestepensjonsordning for offentlig
sektor. Utvalgets forslag til modell skal ligge innenfor samme økonomiske
ramme som dagens ordning.
13. Særaldersgrenser knyttet til
bestemte yrkesgrupper foreslås gjennomgått i samarbeid
med partene i arbeidslivet.
14. Folketrygdens uførepensjonsordning
utredes nærmere av et eget utvalg. Regjeringen kommer tilbake
med konkret forslag om teknisk videreføring av ordningen
med etterlattepensjon.
15. Som hovedregel blir det i dag ikke
tatt hensyn til opptjente pensjonsrettigheter ved skilsmisse. Det er ønskelig
at det i større grad tas hensyn til verdien av pensjonsrettigheter
i forbindelse med skifte av felleseie enn i dag. Regjeringen tar
sikte på å sikre dette gjennom praktikable regler
i ekteskapsloven.
16. Modernisert folketrygd innfases gradvis.
Et alternativ kan være Pensjonskommisjonens forslag om ikrafttredelse
fra 2010, der personer som er født i 1950 eller tidligere
får pensjonsopptjening fullt ut etter dagens system. Personer
som er født i 1965 eller senere, får sin pensjon
fullt ut beregnet etter det nye systemet. Personer som er født
i årene 1951-1964, vil få pensjon forholdsmessig
basert på henholdsvis dagens system og nytt system. Regjeringen
vil i det videre arbeid også vurdere en lengre innfasingsperiode.
Forslagene om delingstall, fleksibel pensjonering og endret indeksering
foreslås i utgangspunktet å tre i kraft fra 2010.
Disse forslagene vil gjelde både dagens system og nytt
system.
Hovedprinsippene ovenfor samsvarer i all hovedsak med
den brede enigheten om en pensjonsreform i Pensjonskommisjonen.
Forslagene må også ses som et ledd i Regjeringens
generelle satsing på å styrke arbeidslinjen. Alternativet
til en pensjonsreform som bidrar til å dempe veksten i
pensjonsutgiftene, vil være en desto strammere politikk
på andre områder gjennom økte skatter
eller kutt i de offentlige utgiftene.
Regjeringen vil imidlertid fremme en alternativ modell
for fleksibel pensjonering som gir flere adgang til å ta
ut tidligpensjon. Dette kan skje ved at det gis adgang til å ta
ut hel eller delvis pensjon fra 62 år, selv om pensjonen
på uttakstidspunktet blir lavere enn garantipensjonen,
og ved at adgangen til tidlig uttak av pensjon knyttes til den samlede
ytelsen fra folketrygden og supplerende pensjonsordninger. I forbindelse med
vurderingen av den statlige støtten til AFP-ordningen,
jf. punkt 7 ovenfor, vil det også bli vurdert innført en
overgangsordning som gir personer som går av med tidligpensjon
og som har mer enn 40 opptjeningsår i dagens folketrygd,
uttelling for disse. Regjeringen vil også foreslå tilbakevirkende
omsorgsopptjening i dagens folketrygd, og ikke bare i modernisert
folketrygd. Regjeringen vil komme tilbake med et konkret forslag
etter at Stortinget har behandlet denne meldingen. Videre foreslår
Regjeringen at det etableres en ordning for obligatorisk pensjonssparing
som kommer i tillegg til folketrygden. Den nærmere utformingen
av en slik obligatorisk tilleggsordning vil på samme måte som
for dagens supplerende pensjonsordninger, måtte ses i sammenheng
med utformingen av alderspensjonen i folketrygden, både
mht. ytelsesnivå, ytelsesprofil og adgang til fleksibel
pensjonering. Hvilken modell som endelig bør velges, må derfor
ses i sammenheng med den helhetlige pensjonsreformen en kommer fram til
i forbindelse med behandlingen i Stortinget.
Pensjonskommisjonen anslo at de forslagene som
ble lagt fram, ville bidra til å redusere utgiftene til
alderspensjon i folketrygden med om lag 20 pst. i 2050 målt i
forhold til utviklingen i BNP for Fastlands-Norge. Regjeringen legger
til grunn omtrent samme innsparing på lang sikt. Gunstigere
opptjeningsregler for de som har utført ulønnede
omsorgsoppgaver før dagens ordning ble innført
i 1992, samt en videre tilgang til ordningen med fleksibel pensjonering
vil imidlertid kunne gi noe høyere pensjonsutgifter i den
første perioden etter 2010 enn med Pensjonskommisjonens
forslag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, fremmer følgende forslag:
Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre (heretter kalt "avtalepartene") er enige
om følgende avtale om pensjonsreform, jf. St.meld. nr.
12 (2004-2005):
"Dagens pensjonssystem står overfor
store og økende økonomiske utfordringer gjennom
svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige
pensjonsytelser og stigende levealder. I tillegg stimulerer dagens
pensjonssystem for lite til arbeid og har noen urettferdige sider,
blant annet ved en gradvis svekkelse av sammenhengen mellom inntekt
og pensjon og at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon.
Det er derfor behov for en pensjonsreform."
Folketrygdens alderspensjon skal fortsatt bestå av
en grunnsikring (garantipensjon) og en inntektsavhengigtilleggspensjon.
Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet
om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor være
en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen,
og alle år må telle med. folketrygdens alderspensjon
må ha en god sosial profil og bidra til utjevning av inntektsforskjeller.
Avtalepartene er enige om at utformingen av
en ny alderspensjon i folketrygden skal bygge på at:
– De som
har hatt lite eller ingen inntekt skal fortsatt sikres en pensjon
på nivå med dagens minstepensjon.
– De som har hatt lave inntekter
skal få mer igjen for sin pensjonsopptjening enn i dagens
system, slik at det blir færre minstepensjonister. Det
betyr at de som har hatt en jevn inntekt på mellom 2 og
4 G i 40 år skal få en høyere pensjon
enn med dagens folketrygd.
– De som etter 40 år
i yrkeslivet har hatt inntekter i underkant av gjennomsnittet for
heltidsansatte må ikke få en lavere alderspensjon
enn med dagens system. Det betyr at personer som har en jevn inntekt
på mellom 4 og 5 G i 40 år ikke skal ha en lavere
pensjon enn de ville ha fått med dagens folketrygd. Etter
43 år i yrkeslivet vil disse inntektsgruppene få en
høyere pensjon enn i dag.
– Omsorgsarbeid skal gi pensjonsopptjening. Omsorgsopptjeningen
skal utformes slik at alle som innfrir kravene til omsorgsopptjening
får en minste pensjonsopptjening på 4,5 G. Pensjonsopptjening
ut over minstenivået skal utformes slik at den premierer
arbeidsinnsats. Omsorgsopptjeningen skal ikke gi klare stimulanser
til en skjev fordeling av omsorgsarbeid mellom kvinner og menn. Svar
på spørsmål 15 fra Arbeiderpartiet viser eksempel
på en alternativ modell for omsorgsopptjening.
– Regjeringen arbeider videre
med konkrete forslag om tilbakevirkende kraft for pensjonsopptjening for
omsorgsarbeid også i dagens folketrygd.
– Vernepliktige gis pensjonsopptjening.
– Regjeringen vurderer pensjonsopptjening
for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag.
– Folketrygdens ytelser under
sykdom og arbeidsledighet, herunder ufrivillig deltidsarbeidende
som mottar dagpenger, gis pensjonsopptjening på linje med
lønnsinntekter.
En modell for pensjonsopptjening i folketrygden som
både har en god fordelingsprofil og som gir pensjonsopptjening
for alle årene i arbeidslivet kan utformes på flere
måter, blant annet enknekkpunktmodell og
modell med grunnpensjon og jevn opptjening av pensjonsrettigheter
over grunnpensjonen. I en knekkpunktmodell gir den laveste delen
av inntekten en høyere pensjonsopptjening som andel av
inntekten enn den høyeste delen av inntekten. Eksempler
på en slik type modell finnes i svar på spørsmål
8 fra Arbeiderpartiets fraksjon der Finansdepartementet har regnet
på to varianter av denne typen modell, modell A og B. I
begge modellene gir alle år i arbeidslivet pensjonsopptjening. Modell
A gir en inntektspensjon som tilsvarer 1,7 pst. av inntekten opp
til 3 G og 0,8 pst. av inntekten mellom 3 og 8 G. I denne modellen
avkortes garantipensjonen mot inntektspensjonen på samme
måten som i pensjonskommisjonens forslag til modernisert
folketrygd. Modell B gir en inntektspensjon som tilsvarer 2,3 pst. av
inntekten opp til 2 G og 0,7 pst. av inntekten mellom 2 og 8 G.
Garantipensjonen avkortes fullt ut mot inntektspensjonen.
I en modell med en grunnpensjon og jevn opptjening gir
all inntekt over grunnpensjonen samme pensjonsopptjening. Eksempler
på denne typen modell er forslaget til modell D i svar
på spørsmål 23 fra Arbeiderpartiets fraksjon.
I modell D får alle en grunnpensjon tilsvarende dagens
minstepensjon på 1,79 G for enslige og 1,62 G for par,
og en inntektspensjon på 0,85 pst. av inntekten ut over
grunnpensjonen.
Det gis ikke pensjonsopptjening for inntekter
over 8 G i noen av modellene.
Tabell 1 viser sammenhengen mellom pensjon og inntekt
i dagens folketrygd, modernisert folketrygd modell A, B og D etter
43 år med jevn inntekt. Tabellen og de øvrige
beregningene fra Finansdepartementet viser at både modell
A, B og D gir en bedre fordelingsprofil enn pensjonskommisjonens
forslag til modernisert folketrygd.
Tabell 1: Inntekt og pensjon
med dagens folketrygd, modernisert folketrygd modell A, B og D etter
43 år. Kroner i hele tusen.
Inntekt
i G | Inntekt | Dagens
folketrygd (enslige) | Dagens
folketrygd (gifte) | Modernisert folketrygd (alle) | Modell A (alle) | Modell B (alle) | Modell D (enslige) | Modell D (gifte) |
3,0 | 176 000 | 108 000 | 99 000 | 120 000 | 133 000 | 134 000 | 131 000 | 125 000 |
4,5 | 265 000 | 145 000 | 136 000 | 142 000 | 159 000 | 160 000 | 163 000 | 157 000 |
6,0 | 353 000 | 182 000 | 173 000 | 190 000 | 190 000 | 187 000 | 196 000 | 189 000 |
8,0 | 470 000 | 199 000 | 190 000 | 253 000 | 230 000 | 222 000 | 239 000 | 232 000 |
12,0 | 705 000 | 232 000 | 223 000 | 253 000 | 230 000 | 222 000 | 239 000 | 232 000 |
Regjeringen må utforme en pensjonsmodell
med en fordelingsprofil som ligger nær opp til profilen
i modell A, B og D.
Figur 1 viser fordelingsprofilen i dagens folketrygd, modernisert
folketrygd og modell A, B og D for en enslige som har hatt en jevn
inntekt gjennom 43 år.
Figur 1: Sammenhengen mellom
lønn og pensjon i dagens folketrygd, modernisert folketrygd,
modell A, B og D etter 43 års opptjening. Tall i grunnbeløp
i folketrygden (G).
Det følger av modellene at etter 43 år
vil alle med jevne inntekter mellom 2 og 8 G få en høyere
pensjon enn med dagens folketrygd.
Det innføres obligatorisk tjenestepensjon
i arbeidsforhold. Loven trer i kraft 1. januar 2006.
Ordningene utformes innenfor lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon.
Obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold
skal omfatte alle arbeidstakere som oppfyller kravene til medlemskap
etter lov om innskuddspensjon og lov om foretakspensjon. Kravet
om tjenestepensjon for ansatte som også delvis er eiere
må avklares nærmere.
Regjeringen vurderer hvordan det kan etableres
gode kontrollordninger som kan sikre at alle bedrifter tilbyr tjenestepensjon
til sine ansatte.
De obligatoriske ordningene må utformes
slik at det blir enkelt å utvide dem, slik at de ikke hindrer
videreføring av eksisterende tjenestepensjonsordninger
og slik at det blir enkelt for små og mellomstore bedrifter å opprette
og administrere ordningene.
I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver
pålagt å betale et innskudd på minst
2 pst. av lønnen over 1 G for den enkelte arbeidstaker.
Dersom foretaket ikke velger en innskuddsbasert ordning, skal kostnadene
til premier i de andre ordningene tilsvare et innskudd på 2 pst.
av lønn over 1 G. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan avtale
at arbeidstaker i tillegg skal betale inn et innskudd eller en premie
i pensjonsordningen.
For bedrifter som hittil ikke har hatt tjenestepensjon, kan
innføringen av obligatorisk tjenestepensjon medføre
en økonomisk belastning. Regjeringen bes vurdere nærmere
de økonomiske og administrative konsekvensene for disse.
Det må være mulig for flere
foretak å opprette en felles innkjøpsordning for
tjenestepensjoner. En innkjøpsordning kan opprettes gjennom
avtale mellom foretakene eller gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet.
Innkjøpsordningen kan på vegne
av medlemsforetakene inngå avtaler om kjøp av
pensjonsprodukter fra forsikringsselskaper, banker og andre tilbydere.
En slik felles innkjøpsordning må kunne omfatte
både lovpålagte minimumsordninger, avtalte tilleggsytelser
for alle medlemsforetakene og tilleggsytelser som medlemsforetakene
selv kan velge om de vil ha.
Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget
med eventuelle lovendringer som måtte være nødvendig
for å opprette slike fellesordninger, og bes særlig
om å vurdere:
– en avtalt
standard pensjonsordning for alle medlemsforetakene
– felles kapitalforvaltning, rentegaranti
mv.
– felles administrasjon av tjenestepensjonene
– avtaler om medregning av tjenestetid
når en arbeidstaker bytter jobb fra et medlemsforetak til
et annet
– avtaler om premieutjamning knyttet
til alder og kjønn mellom medlemsforetakene.
Avtalepartene har under behandlingen av St.prp.
nr. 68 (2004-2005) gått inn for at det så snart
som mulig skal åpnes for at flere foretak skal kunne opprette
en felles pensjonskasse etter modell av de interkommunale pensjonskassene.
Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon,
må lovverket for tjenestepensjonsordningene tilpasses den
nye folketrygdmodellen. Det vil blant annet være nødvendig å se
nærmere på hvilke konsekvenser innføring
av livsløpsbasert opptjening, delingstall og ny indeksering
i folketrygden bør få for utformingen av tjenestepensjonsordningene.
Det vil også være nødvendig å se
nærmere på regelverket for midlertidig ansatte
og deltidsansatte.
Det opprettes snarest mulig et fripoliseregister,
og Regjeringen vurderer hvordan pensjonsrettigheter fra ulike ordninger
kan samles.
Det åpnes for kjønns- og aldersnøytrale
premier i tjenestepensjoner i privat sektor.
Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av
sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.
Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon,
må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den
nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene,
men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering.
Den endelige tilpasningen skal skje gjennom
forhandlinger mellom partene i offentlig sektor.
Pensjonsordningene til statsråder,
stortingsrepresentanter mv. må tilpasses en ny folketrygdmodell.
Stortinget tar ikke nå stilling til
om forpliktelsene til Statens Pensjonskasse skal fonderes. Før
Stortinget tar stilling til fondering av Statens Pensjonskasse,
må det gjøres en grundig vurdering av blant annet
utviklingen av Statens Pensjonskasse som selskap, konkurransen om
tjenestepensjonene til fristilte offentlige virksomheter, mobiliteten
i arbeidsmarkedet og mulighetene for kostnadskontroll i offentlig
sektor.
Enkeltmannsforetak skal også kunne
opprette en felles innkjøpsordning for tjenestepensjoner.
Det arbeides videre med endringer i lov om innskuddspensjon
(eventuelt etter lov om foretakspensjon) slik at ordningene også åpnes
for foretak med færre enn 2 sysselsatte. Tilslutning til
en slik ordning bør gjøres frivillig for selvstendig
næringsdrivende og andre med eierinteresser i foretak.
Også for de med frivillig tilslutning til en kollektiv
tjenestepensjonsordning, må det gis større skattemessig
likebehandling med ordninger med tjenestepensjon for arbeidstakere, blant
annet med fradrag for premien i skattbar næringsinntekt.
Det må være en tidligpensjonsordning
for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de
som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre
på AFP-ordningen.
Aldersgrensen i AFP ligger fast. Statens samlede økonomiske
bidrag i AFP-ordningen videreføres. Eventuelle endringer
i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med
partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006. Dette vil være
en oppfølging av regjeringens brev til partene i tariffoppgjøret
i 1997, hvor enkelte elementer i AFP-ordningen ble varslet revurdert
i 2007.
I tillegg til at AFP-ordningen videreføres,
arbeides det videre med en allmenn fleksibel tidligpensjonsordning
i folketrygden. Stortinget tar ikke nå stilling til hvordan
et slikt framtidig tidligpensjonssystem i folketrygden skal se ut,
men ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes
etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret
i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant
annet være at:
– det skal
lønne seg å jobbe for de som er over 62 år
– det skal være bedre
muligheter til å kombinere pensjon og arbeid
– den øvre grensen for
pensjonsopptjening på 70 år fjernes. Særaldersgrensene
i privat og offentlig sektor må vurderes.
Den alminnelige pensjonsalderen må ikke
reduseres, og arbeidstakere over 62 år må motiveres
til fortsatt arbeidsinnsats. Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv
må videreføres så det blir mulig for
eldre arbeidstakere å fortsette i jobb. Staten må i
samarbeid med partene i arbeidslivet utforme tiltak for en seniorpolitikk som
motiverer godt voksne arbeidstakere til å fortsette i arbeid,
og arbeidsgivere til å ansette og beholde disse arbeidstakerne.
Som et ledd i å sikre bærekraft
i pensjonssystemet innføres en ordning med levealderjustering
(delingstall) som innebærer at pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon
justeres med endring i forventet levealder. Den enkelte kan motvirke
effekten av delingstall ved å arbeide lenger.
Etter at pensjonsreformen er trådt
i kraft, justeres løpende pensjoner i folketrygden med
et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten.
Opparbeidede pensjonsrettigheter justeres med lønnsveksten.
Garantipensjonen lønnsindekseres justert for utviklingen
i levealder.
Petroleumsfondet og Folketrygdfondet omgjøres
til et pensjonsfond.
Stortinget ber Regjeringen arbeide videre med å vurdere
om pensjonssystemet bør få en mer selvstendig rolle
i forhold til de øvrige statsfinansene, og hvordan dette
eventuelt kan gjøres. Regjeringen skal også vurdere
hvordan den rollen det nye pensjonsfondet har som bufferfond for
de generasjonsmessige ubalansene i folketrygden, kan styrkes. Videre
skal Regjeringen vurdere en egen pensjonspremie i skattesystemet,
som synliggjør at dette er sparing til egen alderdom.
En ny uføretrygdordning utredes nærmere
av et eget utvalg, og må ses i sammenheng med tidligpensjonsordningene.
Uføretrygden skal også i den
nye ordningen justeres i takt med lønnsveksten.
Berettigelsen av en etterlattepensjon i folketrygden vil
være avhengig av om alderspensjonen i framtiden vil bli
samordnet mellom ektefeller/samboere/partnere eller
ikke. Dette spørsmålet må derfor utredes
videre etter at Stortinget har tatt stilling til ny opptjeningsmodell
i folketrygdens alderspensjon."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet konstaterer at den inngåtte avtalen
mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre om pensjonsreform lar flere sentrale problemstillinger
stå fortsatt uløste, i tillegg til at omleggingen
til pensjonsforlikets modernisert folketrygd vil innebære
et langt mer komplisert system enn i dagens allerede kompliserte
folketrygd. I forhold til Regjeringens opprinnelige forslag er det
mange grupper som vil tape på omleggingen, og det fremstår
for disse medlemmer som uklart hvilke konsekvenser
pensjonsforliket får for disse grupper.
Disse medlemmer vil i utgangspunktet
avvise modernisert folketrygd som prinsipp, men bidra til mindre
endringer innenfor dagens system, slik det vil fremgå av disse
medlemmers øvrige merknader i denne innstilling.
Disse medlemmer mener at besteårsregelen
på en utmerket måte tar vare på de hensyn
som forlikspartene forsøker å tilgodese gjennom å lage
"hull" i den foreslåtte alleårsregelen. Disse
medlemmer står derfor fast ved at besteårsregelen
bør videreføres som prinsipp og at alleårsregelen
følgelig avvises. Disse medlemmer viser
til at innføring av en alleårsregel til erstatning
for den nåværende besteårsregelen i og for
seg, isolert sett, medfører en klarere sammenheng mellom
arbeidsinnsatsen hele livet og den pensjonsytelsen man
vil motta. Disse medlemmer viser imidlertid til at
pensjonsforliket fjerner det meste av denne sammenhengen. Pensjonsforliket
innebærer at det slås flere "hull" i alleårsregelen,
blant annet ved at de som har hatt lite eller ingen inntekt likevel
skal sikres en god pensjon, at de som har hatt inntekter under gjennomsnittet
likevel skal ha samme pensjon som i nåværende
folketrygd, at omsorgsarbeid skal gi pensjonsopptjening, at vernepliktige
gis pensjonsopptjening, og at sykepenger og dagpenger skal gi pensjonsopptjening. Disse
medlemmer mener at det er helt riktig og nødvendig å lage
alle disse "hullene" i alleårsreglen. Samtidig blir dermed
imidlertid mye av poenget med alleårsregelen borte. Alle
"hullene" gir samlet sett en pensjonsopptjening som forsøker å ligne
mest mulig på besteårsregelen. Disse medlemmer mener
derfor det vil være bedre, og enklere, å beholde besteårsregelen
fremfor å innføre en hullete alleårsregel
som i seg selv inviterer til å lage enda flere "hull" etter
hvert som mer eller mindre dokumenterbare behov for endringer dukker
opp på den politiske agenda i de kommende år. Disse
medlemmer viser også til at forliket lar være å lage
det viktigste "hullet" i alleårsregelen, nemlig å sikre
pensjonsopptjeningen for akademikere med lange studier. Det rimer
dårlig med nasjonens behov om å satse på kunnskap
at nettopp de som skal oppmuntres til å skaffe seg kunnskapen
er de samme som nå straffes av pensjonsreformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til at det innføres obligatorisk tjenestepensjon
i arbeidsforhold med virkning fra 1. januar til tross for at det
ikke er gjennomført noen utredning om økonomiske
konsekvenser av dette for de arbeidsgivere som pr. i dag ikke tilbyr
tjenestepensjon til sine ansatte. Disse medlemmer viser
her til sine merknader i kapittel 8.2 i denne innstilling. Disse medlemmer mener
at det er direkte uansvarlig å innføre obligatorisk
tjenestepensjon uten ytterligere utredning av virkningene. Den direkte
effekten av innføringen er at alle lønnskostnader øker
med minst 2 pst. Dette kan være nok til at mange arbeidsplasser
forsvinner. For mange arbeidstagere betyr dette at det som nå blir
forespeilet dem som et ekstra gode knyttet til arbeidsforholdet,
viser seg å bli det enkelttiltaket, som på toppen
av en allerede presset lønnsomhet i flere bransjer bringer
folk ut i arbeidsledighet.
Disse medlemmer viser videre
til at forliket innebærer at de offentlige tjenestepensjonsordninger videreføres,
og at det er eksplisitt forutsatt av partene i forliket at tilpasning
til den nye folketrygdmodellen ikke skal svekke de offentlige tjenestepensjonene.
Når forlikspartnerne har valgt å avstå fra
muligheten til også å reformere de offentlige
tjenestepensjonene, betyr dette at all innsparing i offentlige utgifter
til pensjoner skal belastes ansatte i privat sektor. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader i kapittel 9.2 i denne innstilling.
Disse medlemmer har merket seg
at forlikspartene vil videreføre AFP-ordningen i tillegg
til den varslede tidligpensjonsordningen i folketrygden. Disse medlemmer mener
at en videreføring av AFP-ordningen, slik den fungerer
i dag, er helt i strid med forlikspartenes uttalte målsetning
om at den alminnelige pensjonsalderen ikke må reduseres
og at arbeidstakere over 62 år må motiveres til
fortsatt arbeidsinnsats. Disse medlemmer fastholder
at AFP-ordningen må endres slik at den samsvarer med sitt
opprinnelige formål, og viser for øvrig til sine
merknader og forslag i kapittel 7.2. i denne innstilling.
Disse medlemmer har merket seg
at forlikspartene legger til grunn at fremtidens pensjonister ikke skal
få ta del i den alminnelige velferdsutviklingen. Disse
medlemmer sikter her til beslutningen om at løpende
pensjoner i folketrygden skal justeres med et gjennomsnitt av lønns-
og prisveksten. Disse medlemmer viser her til sine
merknader i kapittel 6.2 i denne innstilling.
Disse medlemmer er også skuffet
over at forlikspartene ikke ser behovet for å vurdere endringer
i uførepensjoneringssystemet. Disse medlemmer viser
her til sine merknader i kapittel 11.2 i denne innstilling.
Disse medlemmer viser til slutt
til at pensjonsforliket dessverre ikke innebærer noen avklaring
med hensyn til en reell, men delvis, fondering av folketrygdens
forpliktelser. Disse medlemmer viser her til sine
merknader i kapittel 10.2 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet viser til avtalen om pensjonsreform mellom
Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre.
Disse medlemmer understreker
at denne avtalen forutsetter et arbeidsliv som tar imot eldre arbeidstakere
med åpne armer. Dessverre er ikke det virkeligheten. På tross
av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fått gjennomslag
for bedre fordeling i pensjonssystemet og tjenestepensjon
for alle, vil innføring av levealderjustering (delingstall)
og manglende justering av pensjonene i takt med lønnsutviklingen
ramme mange hardt. Øker forventet levetid med de anslåtte
5 årene fram til 2050, vil delingstallet alene redusere
verdien av den enkeltes pensjon med 18 pst. I tillegg vil manglende
justering av pensjonene i tråd med lønnsutviklingen
i gjennomsnitt redusere verdien av pensjonen med 8 pst. Totalt fjernes
dermed anslagsvis en fjerdedel av befolkningens pensjoner gjennom
denne avtalen.
Disse medlemmer registrerer at
avtalepartnerne mener den enkelte kan løse dette problemet
med å jobbe lenger. Forutsetningen for dette er at det
faktisk finnes jobber for et stort antall mennesker som nærmer seg
70 år, og at disse jobbene er av en slik art at eldre arbeidstakere
får anledning til å bidra på egne premisser.
For mange av dem som rammes hardest av denne innstrammingen, er
dette helt urealistisk. Høytlønte vil løse
dette gjennom supplerende pensjonsordninger og privat sparing som
gjør tidligpensjon til et realistisk alternativ. De med
lavere inntekter og mange med midlere inntekter vil ikke ha økonomisk
rom til sparing til pensjonstilværelsen. Det er denne gruppen
av hjelpepleiere, bussjåfører, butikkpersonale
og rengjørere som må jobbe flere år ekstra
for å motvirke effekten av delingstallet. Dessverre er
mange av disse utslitt etter et langt yrkesliv, og ute av stand
til å jobbe etter pensjonsalder. Og blant dem som faktisk
orker, opplever de fleste at de ikke får jobb sjøl
om de ønsker det. På denne måten skyves
regninga for pensjonsinnsparingen over på eldre arbeidstakere
uten evne eller mulighet til å kompensere gjennom flere år
i arbeidslivet. Disse medlemmer understreker at dette
er svært usosialt.
Urettferdigheten blir enda klarere når
man ser på faktisk levealder i ulike yrker. Det er betydelig
forskjell, og forskjellen samsvarer i stor grad med nivået
på forventet pensjonsalder. En mannlig renholder har forventet
levealder på 71 år, mens grupper som leger, arkitekter
og lektorer har forventet levealder over 80 år (Samfunnsspeilet
3, 2004). Innføring av delingstall betyr i stor grad at
de med kortest levealder straffes med lavere pensjon for at de med
høyest pensjon lever lenge. Disse medlemmer tar
avstand fra dette.
Disse medlemmer påpeker
at løftet om at alle skal få 66 pst. av sluttlønn
i pensjon, gjelder før effekten av delingstall og lavere
justering av pensjonene regnes inn. Korrigert for effekten av dette,
reduseres pensjonsprosenten til under 50. Særlig for arbeidstakere
i offentlig sektor innebærer dette en betydelig svekkelse
av dagens pensjonsordning. Sett i forhold til samfunnet for øvrig
vil framtidas pensjonister i større grad enn i dag være
en underklasse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
glade for at samtlige partier i Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet,
nå er enige i at pensjonsmodellen foreslått av
Pensjonskommisjonen ga en altfor dårlig fordeling, og nå går
inn for en pensjonsmodell som har samme fordelingsprofil som Sosialistisk
Venstrepartis pensjonsmodell. Dette er en sterk forbedring av pensjonsreformen
i forhold til Regjeringens forslag, som har disse medlemmers støtte.
Det påpekes likevel at dette bare delvis oppveier de usosiale
effektene av innføring av delingstall.
Disse medlemmer støtter
innføring av obligatorisk tjenestepensjon, og viser i denne
sammenheng til sine merknader til kapittel 8. Disse medlemmer støtter
også en videreføring av AFP-ordningen, og viser
i denne sammenheng til sine merknader til kapittel 7.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader nedenfor under de enkelte punkter.
Regjeringen Stoltenberg nedsatte 30. mars 2001
en kommisjon med medlemmer fra partiene på Stortinget og
uavhengige eksperter for å utrede hovedmål og
prinsipper for en reform av det samlete pensjonssystemet. Kommisjonen
ble gitt følgende mandat:
"Kommisjonen skal avklare hovedmål og prinsipper for
et samlet pensjonssystem. Arbeidet skal ta utgangspunkt i de problemer
og utfordringer dagens pensjonssystem står overfor.
Et
framtidig pensjonssystem må ivareta hensynet til langsiktighet,
stabilitet og oversiktlighet, og bidra til å møte
utfordringer knyttet til en aldrende befolkning og tiltakende tidligpensjonering.
Tidligere
norske utredninger, samt utredninger og erfaringer fra pensjonsreformer
i andre land, vil være viktig bakgrunnsmateriale for kommisjonen.
Aldringen
av befolkningen kombinert med høyere ytelser vil føre
til en sterk økning i pensjonsutgifter utover i dette århundret.
Kommisjonen skal blant annet vurdere utviklingen i tidligpensjoneringen
og behovet for slike ordninger i framtiden. Kommisjonen må avveie
hensynet til at et framtidig pensjonssystem skal sikre eldre arbeidstakere
valgfrihet med hensyn til pensjoneringstidspunkt, samtidig som rettighetene
sikres for arbeidstakere som har behov for å trappe ned
eller slutte.
En gjennomgang av pensjonssystemet må baseres
på at man trekker opp hva som skal være statens
ansvar og hva som kan omfattes av arbeidsmarkedsbaserte ordninger
og individuelle ordninger. Et spørsmål som må vurderes,
er om en fondering av pensjonsytelsene kan bidra til å sikre
et bærekraftig pensjonssystem på sikt. Kommisjonen
skal også vurdere forholdet til supplerende ordninger,
samt hvilken betydning endringer i familie- og samlivsmønstre
kan ha for utformingen av pensjonssystemet. Kommisjonen skal vurdere
hvordan pensjonsordningene kan bidra til å ivareta fordelings- og
likestillingshensyn.
Pensjonssystemet i Norge framstår
samlet sett som komplisert, der regelverket for ulike ordninger
griper inn i hverandre. Blant annet er samordningsregelverket mellom
de offentlige tjenestepensjonsordningene og folketrygden omfattende.
Kommisjonen må vurdere tiltak som kan bidra til forenklinger
og gjøre et framtidig pensjonssystem mer oversiktlig.
Regelverket
for folketrygdens uførepensjon og pensjoner til etterlatte
er knyttet sammen med regelverket for alderspensjon. I den grad
kommisjonen foreslår å endre folketrygdens alderspensjon
må den også vurdere hvilke systemendringer dette
gir for folketrygdens uføre- og etterlattepensjoner.
Eventuelle
endringer vil måtte gjelde for framtidig opptjening av
pensjon. Ved alternative utforminger av pensjonssystemet, bør
kommisjonen derfor også utrede overgangsordninger.
Kommisjonen
skal legge fram sin utredning for Finansdepartementet og Sosial-
og helsedepartementet innen 1.10.2003."
Pensjonskommisjonen fikk høsten 2003
utsatt fristen for sitt arbeide noe, og kommisjonen la fram sin
sluttrapport 13. januar 2004 som NOU 2004:1 Modernisert folketrygd
- Bærekraftig pensjon for framtida. Det vises til kapittel
2 i utredningen som gir en oversikt over kommisjonens sammensetning
og arbeid.
Et bredt flertall i Pensjonskommisjonen, alle
utenom medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
gikk i sluttrapporten inn for en reform av alderspensjonen i folketrygden
som er oppsummert i forslaget til en modernisert folketrygd. Kommisjonen la
til grunn en gradvis innføring av modernisert folketrygd
fra 2010.
Pensjonskommisjonens rapport ble sendt på høring den
14. januar 2004. Det er kommet inn om lag 100 høringsuttalelser
som ligger på nettsiden www.pensjonsreform.no. En oppsummering
av høringsuttalelsene på de ulike områdene
er gitt i kapitlene 2-12 i meldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, viser til at helt siden folketrygden ble vedtatt
i 1966 har det gått diskusjoner om dens innhold og utvikling.
Flere endringer er gjort, bl.a. er systemet forbedret med hensyn
til minstesikringsnivå, mens den har fått redusert
sin funksjon som standardsikring for personer med inntekter over
gjennomsnittet. Spørsmålet om folketrygdens bærekraft
og fremtidig befolkningsutvikling har ført til at det fra
1980-årene har vært en serie med offentlige utredninger
som har diskutert folketrygdens utfordringer, bærekraft
og andre spørsmål knyttet til pensjon.
Regjeringen Stoltenberg nedsatte 30. mars 2001
en bredt sammensatt pensjonskommisjon, med representanter fra de
politiske partiene, som ble gitt i mandat å avklare hovedmål
og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Pensjonskommisjonen
avga sin endelige innstilling i januar 2004. Flertallet viser
til at et bredt flertall i Pensjonskommisjonen samlet seg om hovedkonklusjonene,
som igjen har vært et godt utgangspunkt for behandling
av et nytt pensjonssystem i regjering og storting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i følgende:
"En innretting av budsjettpolitikken med sikte på at de
ufonderte forpliktelsene knyttet til alderspensjonen ikke skal øke
som andel av landets verdiskaping, slik Pensjonskommisjonen foreslår,
er ikke egnet som en operativ rettesnor for finanspolitikken fra år
til år. Til det vil årlige endringer i oljepris,
kapitalavkastning og pensjonsforpliktelser kunne gi for store årlige
svingninger i offentlige budsjetter."
Disse medlemmer understreker
imidlertid at dette slett ikke betyr at handlingsregelen verken
må eller bør videreføres som i dag.
Disse medlemmer mener at det
egentlig er unødvendig å behandle spørsmålet
om å opprettholde handlingsregelen i forbindelse med behandling
av denne meldingen.
Disse medlemmer vil imidlertid
minne om sin motstand mot handlingsregelen. Handlingsregelen har vist
sin fiasko gjennom det enkle forhold at den aldri har blitt fulgt
siden den dagen den ble innført. Handlingsregelen trenger
derfor avløsning. Det bør vurderes om handlingsregelen
skal erstattes av en retningslinje om at samlede offentlige utgifter
hvert år skal øke prosentvis mindre enn den beregnede
prosentvise økning i BNP samme år.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at pensjonsreformen er denne generasjonens største
velferdspolitiske reform. Pensjonssystemet avgjør nordmenns
trygghet i alderdommen, og avgjør om vi kan få til
en rettferdig fordeling mellom pensjonister. Sammen med effekten
på i hvor stor grad man stimuleres til å jobbe,
betyr dette at valg av pensjonssystem har vesentlig betydning i
alle nordmenns liv. Pensjonsalder og trygghet for personlig økonomi
som pensjonist avgjøres av pensjonssystemet, og det påvirker
også økonomien i tiden som yrkesaktiv. Utformingen
av pensjonssystemet har innflytelse på sentrale livsvalg
som utdanning, ekteskap, antall barn og omsorgsform for disse, etc. Disse
medlemmer understreker at en pensjonsreform derfor er av
stor betydning for alle.
Disse medlemmer er enig i at
det trengs en pensjonsreform fordi dagens pensjonssystem har store svakheter.
Men det er viktig at de endringer som gjøres i pensjonssystemet
har folkelig forankring. Det har ikke de omfattende endringer og
innsparingsforslag som ligger i Regjeringens fremlegg. Disse
medlemmer viser til særlig tre forhold som gjør
at en så omfattende reform må utsettes til etter
valget:
1. Velgerne var ikke
kjent med at reformer av et slikt omfang skulle bli vedtatt i denne
perioden.
2. Reformen er bare en halv reform da viktige
elementer i en pensjonsreform ikke behandles.
3. Reformen har først betydning
fra 2010, og først fra 2030-2040 for alle. Det betyr at
en utsettelse til etter valget er uproblematisk i forhold til den ønskede
framdrift.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at saksområdet er så stort
og viktig at en bred og demokratisk behandling er nødvendig
for å gi eventuelle reformer forankring og legitimitet.
Kommisjonens utredning har dessuten helt vesentlige mangler og mangler
beslutningsgrunnlag på viktige punkter.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens forslag til pensjonssystem gir økte pensjoner
til de høyest lønte, som finansieres gjennom lavere
pensjon til alle med middels og lav lønn. Dette rammer
i særlig grad kvinner fordi de i gjennomsnitt tjener langt
mindre enn menn. For disse medlemmer er det naturlig å gi befolkningen
mulighet til å påvirke utformingen av denne saken.
Det kan skje gjennom å utsette behandlingen til etter stortingsvalget,
og la diskusjonen om pensjonsreform være en del av diskusjonene
i valgkampen. Dersom stortingsflertallet velger å kjøre
gjennom en hastebehandling av reformen i Stortinget kort tid før høstens
stortingsvalg, vitner det etter disse medlemmers oppfatning,
om liten respekt for velgerne.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"St.meld. nr. 12 (2004-2005) - Pensjonsreform
- trygghet for pensjonene - avvises."
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
folketrygda også i framtida skal være en bærebjelke i
velferdssamfunnet og er derfor uenig i de svekkelsene av folketrygda
som Regjeringen foreslår. Dette medlem innser
at folketrygda per i dag ikke er fullkommen og trenger forbedringer.
Dette medlem ønsker å bygge
ut folketrygda slik at den blir mer i samsvar med intensjonen med
trygdeordninga da den ble satt ut i livet i 1967. Alle skal være sikret
en anstendig garantipensjon uansett om personen har hatt inntekt
eller ikke. I tillegg skal det være en tilleggspensjon
som har en tydeligere sammenheng mellom inntekt og pensjon. Dette
medlem går derfor inn for en betydelig økning
av tilleggspensjonen til folketrygda. Dette for at man skal få bedre
samsvar mellom innbetaling og pensjon, uten at man skal redusere minstepensjonen.
Dette medlem vil styrke folketrygda
slik at folk får minimalt behov for private supplerende
pensjonsordninger betalt direkte av arbeidsgiverne og/eller
de trygdede. Dette medlem mener at Kystpartiets forslag
til forbedring av folketrygda er økonomisk forsvarlig for
landet som helhet. Kystpartiets opplegg vil føre til større
kostnader for folketrygda enn Regjeringen sitt, men behovet for
private ordninger vil bli mindre og med det, kostnadene ved disse.
Ikke minst de selvstendige næringsdrivende vil nyte godt
av Kystpartiets forslag. Det vil løse en del problemer
i forhold til Regjeringen sitt forslag fordi folketrygda etter Kystpartiets
opplegg vil omfatte alle. Det er et stort problem ved dagens trygdeordninger
at mange ansatte i de aller minste bedriftene, midlertidige ansatte,
korttidsansatte og vikarer sjelden har supplerende pensjonsordninger. Med
Kystpartiets opplegg vil det ikke bli noe problem, siden man vil
få en tilfredsstillende offentlig folketrygd som vil gjelde
for alle.
Regjeringen går i St.meld. nr. 12 (2004-2005)
inn for ei obligatorisk tjenestepensjonsordning i tillegg til folketrygda. Dette
medlem vil peke på at slike supplerende ordninger
også må finansieres. Regjeringen legger opp til
at disse tjenestepensjonsordningene skal finansieres direkte fra
den private delen av økonomien - ved at den enkelte personen
eller arbeidsgiveren hans skal betale kostnadene ved disse, dvs.
trygdepremiene. Det prinsipielle skillet mellom Kystpartiets og
Regjeringens forslag er at Regjeringen foreslår at innbetalingene
til de obligatoriske tjenestepensjonsordningene i privat sektor
skal skje til privateide pensjonsforetak, mens Kystpartiet foreslår
at innbetalingene skal skje til den offentlige folketrygda. Kostnadene
for den totale norske økonomien, privatpersoner og arbeidsgivere trenger
ikke bli større, men heller mindre ved Kystpartiets forslag.
Det er fordi de private pensjonsordningene er svært dyre å administrere
i forhold til folketrygda.
Dette medlem mener det betyr
lite realøkonomisk om det er den enkelte person, arbeidsgiveren
hans eller det offentlige som betaler inn premien som skal til for å finansiere
den obligatoriske pensjonsordninga. Når Regjeringen nytter
begrepet obligatorisk i denne sammenhengen ser dette medlem det
som et argument for at tjenestepensjonsordningene bør være offentlige
og allmenne ordninger. Dette medlem mener av prinsipielle
grunner at det offentlige ikke bør gi pålegg overfor
private om at de skal plassere sine midler hos andre private aktører.
Dette medlem ser på forslaga
om å forandre folketrygda som et ledd i en politikk for å privatisere
trygdeordningene og skyve kostnadene med trygdeordningene bort fra
de offentlige budsjettene over til den enkelte sin pengebok. Med
Regjeringens opplegg blir det mindre formelle skatter og avgifter,
men utgiftene til trygdeordningene er der fremdeles. Forskjellen
er bare at utgiftene i Regjeringen sitt opplegg blir betalt direkte
til ordninga fra den enkelte personen og/eller arbeidsgiver
og ikke går inn under begrepet skatt og avgift. Den enkelte
skattebetaler får et inntrykk av han får skattelette,
men han trenger ikke å få mer netto i pengepungen
etter skatt når det korrigeres for innbetalingene til pensjonsordningene.
Forutsetningen for at den enkelte skal få nettogevinst
etter Regjeringens forslag er at vedkommende unnlater å tegne
supplerende trygdeordninger. Denne valgfriheten som Regjeringen påberoper
seg og hyller, er en valgfrihet til å velge fattigdom i
alderdommen. Denne valgfriheten er etter dette medlems oppfatning
neppe av de høyverdige valgalternativene som den enkelte
bør stilles overfor. Den føyer seg dessverre inn
i rekken av "valgfriheter" til å leve i nuet, og overlate
ansvaret for framtida til det offentlige.
Dette medlem viser til at Regjeringen
foreslår delingstall. Denne ordningen vil medføre
at pensjonsutbetalingene blir redusert i takt med antall leveår
etter pensjonsalderen, dette medlem vil derfor gå imot forslaget
om innføring av delingstall.
Dette medlem mener at kostnadene
ved ei mer privatisert pensjonsordning lett kan bli større
enn ved ei offentlig ordning. Den private sektoren vil være avhengig
av å drive markedsføring for å få kunder.
Ei offentlig ordning er mer kostnadseffektiv administrasjonsmessig
enn private fordi man kan benytte enklere beregninger av premier.
Dette er kostnadsdrivende for private i forhold til ei offentlig
ordning som får alle gratis. I tillegg er mange av forsikringsselskapa
aksjeselskap med eiere som ønsker avkastning på det
de har skutt inn av kapital.
Dette medlem ønsker
en god og tilfredsstillende folketrygd, der man er sikret om lag
2/3 av lønnsnivået som yrkesaktiv. Dette
medlem mener at med Kystpartiets trygdeordning vil de private
tjenestepensjonsordninger miste mye at sin aktualitet. Med Kystpartiets trygdeordning
vil begrunnelsen for at supplerende trygdeordninger bør
ha begunstigelser fra det offentliges side falle bort. Under forutsetning
av at man innfører en forhøyet folketrygd går dette
medlem inn for at andre supplerende trygdeordninger ikke
skal ha noen skattemessige fordeler. De private pensjonsordningene som
er etablerte før den forhøyede folketrygden blir etablert,
bør selvsagt få beholde de skattemessige begunstigelsene
som er i dag, med eventuelle overgangsordninger.
Dette medlem mener at det ikke
er nødvendig å behandle spørsmålet
om å opprettholde handlingsregelen i forbindelse med behandling
av denne meldingen. Dette medlem vil imidlertid minne
om at Kystpartiet ikke slutter seg til "handlingsregelen". Handlingsregelen
har vist seg som en fiasko gjennom det enkle forhold at den aldri
har blitt fulgt siden den dagen den ble innført. Handlingsregelen
bør derfor avløses av en mer romslig regel om
innfasing av den finansielle formuen som er blitt skapt gjennom
oljeutvinningen. Dette medlem viser til sin merknad
i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) kap. 2.5.1.2.
Dette medlem understreker derfor
at Regjeringens forslag er usosialt og vanskelig tilgjengelig for store
grupper av pensjonister. Med Regjeringens forslag til "modernisert"
folketrygd vil det bli tre ulike måter å beregne
pensjonen på, noe som gjør ordningen uoversiktlig.
Personer med lav inntekt (under ca. 100 000 koner i året
i snitt) vil få en pensjon tilsvarende dagens minstepensjon.
For denne gruppa vil det ikke være noen sammenheng mellom
hva de har betalt inn og hva de får i pensjon. Neste gruppe
vil være de som tjener fra ca. 100 000 kroner til ca. 280
000 kroner. I denne gruppa vil store deler av vanlige arbeidsfolk befinne
seg, blant annet flertallet av kvinnelige lønnsmottakere.
Disse vil få sin pensjon beregnet etter en kombinasjon
av minstepensjonen og hvor mye de har innbetalt. For dem vil det
være komplisert å beregne pensjonen, og de vil
få lite igjen for sine innbetalinger av trygdeavgift. Særlig
vanskelig vil det være for dem som har inntekter som er
i nærheten av disse knekkpunktene. Det er bare for dem
som tjener nok til å komme over disse kombinasjonsreglene
gjennom hele livet at Regjeringens trygdeopplegg er enkelt. Den
som på egenhånd skal beregne hva man får
i pensjon, må altså være rimelig sikker
på at vedkommende kommer til å ha en godt betalt
jobb hele sitt yrkesaktive liv. For de som er mest tilbøyelig
til å jobbe mer er det lite trolig at Regjeringens forslag
til "modernisert" folketrygd vil virke særlig motiverende
til ytterligere arbeidsinnsats og å stå lengre
i arbeidslivet.
Dette medlem har derfor konkludert
med at Regjeringens forslag til "modernisert" folketrygd ikke bør
vedtas, både av hensyn til fordeling, arbeidstilbud og ønsket
om en lettfattelig trygdeordning. Dette medlem avviser
derfor de foreslåtte innstramminger i folketrygden som
stortingsflertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre går inn
for.
Fra slutten av dette tiåret vil en
markert aldring av befolkningen stille pensjonssystemet overfor økende utfordringer.
I den første perioden etter 2010 vil dette særlig
ha sammenheng med at de store fødselskullene etter krigen
og fram til tidlig på 1970-tallet nå nærmer seg
pensjonsalderen. På lengre sikt vil imidlertid aldringen
av befolkningen i økende grad skyldes at den enkelte pensjonist
kan forvente å leve lenger enn tidligere. Dette fører
til at befolkningen over 65 år vil kunne bli nesten fordoblet
fram til 2050 regnet som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder,
fra vel 22 pst. i dag til om lag 40 pst. i 2050. Samtidig vil de
gjennomsnittlige alderspensjonene kunne øke med rundt 30
pst. i forhold til lønnsnivået i samfunnet som
følge av at dagens folketrygd ennå ikke er fullt
innfaset, og at kvinnelige alderspensjonister i framtiden vil ha
hatt høyere yrkesdeltakelse og dermed også høyere
pensjonsopptjening enn dagens pensjonister.
I de siste befolkningsframskrivingene fra Statistisk sentralbyrå,
som lå til grunn for Pensjonskommisjonens arbeid, anslås
forventet gjenstående levealder for en 67-åring å øke
fra om lag 17 år i dag til 22 år i 2050. Den var
14 år da pensjonsalderen i folketrygden ble senket til
67 år i 1973.
Kombinasjonen av en økende andel eldre
og høyere gjennomsnittspensjon vil føre til en
dramatisk økning i pensjonsutgiftene innenfor folketrygden.
Det anslås at utgiftene til alders-, uføre- og
etterlattepensjoner i folketrygden vil kunne øke fra 9
pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i dag til nesten
20 pst. i 2050 ved en videreføring av dagens pensjonssystem.
Det meste av dette skyldes utgiftene til alderspensjon, som anslås å øke
fra 6 til om lag 15 pst. av verdiskapingen. Dette er en vesentlig
sterkere økning enn i resten av OECD-området,
som vil resultere i offentlige pensjonsutgifter betydelig over gjennomsnittet
for de andre OECD-landene.
Selv om vi bygger opp betydelige reserver i
Petroleumsfondet, vil hovedgrunnlaget for velferden også i framtiden
være arbeidsinnsatsen til den yrkesaktive delen av befolkningen
og de inntektene dette gir oss. Den sterke økningen i pensjonsutgiftene
i dagens folketrygd vil derfor innebære en uholdbar belastning
på de yrkesaktive. Ikke minst reiser den sterke økningen
i levealderen spørsmålet om hvilke konsekvenser
dette bør få for pensjonssystemet.
Aldringen av befolkningen bidrar ikke bare til økte pensjonsutgifter,
men vil også gi økte offentlige utgifter på andre
områder. Særlig vil veksten i andelen av befolkningen
over 80 år trekke i retning av en betydelig vekst i utgiftene
til helse- og omsorgstjenester, selv om en gradvis bedring i helsetilstanden
for denne aldersgruppen kan moderere veksten noe. Beregninger viser at
det langsiktige finansieringsbehovet for offentlig sektor ved en
videreføring av dagens pensjonssystem og velferdstjenester
er betydelig større enn det som dekkes gjennom dagens skattenivå,
jf. St.meld. nr. 8 (2004-2005) Perspektivmeldingen 2004.
Denne konklusjonen gjelder under et relativt
vidt spenn av forutsetninger for sentrale størrelser som
oljepris, befolkningsutvikling, økonomisk vekst mv. Eksempelvis
vil selv en langsiktig oljepris på 230 2005-kroner pr.
fat - eller noe over 35 dollar med dagens valutakurs - bare i begrenset
grad løse utfordringene for offentlige finanser. Til sammenlikning
ble det i Pensjonskommisjonens rapport lagt til grunn en langsiktig
oljepris på 140 2003-kroner. Pensjonssystemet kan ikke
utformes slik at det bare viser seg bærekraftig ved en
svært høy oljepris. Erfaringene fra 1970- og 1980-årene
illustrerer med stor tydelighet at det er mye vanskeligere å justere
kursen dersom det viser seg at oljeprisen blir lavere enn forventet,
enn dersom den blir høyere enn forventet. Dette tilsier
at utformingen av den økonomiske politikken må være
robust i forhold til endringer i anslagene for oljeprisen. Beregningene
i Perspektivmeldingen illustrerer også at det først
og fremst er humankapitalen - dvs. verdien av arbeidskraften - som
har betydning for framtidig velferd, mens petroleumsressursene relativt
sett har liten betydning.
Det er en utfordring i pensjonssystemet å finne
fram til et opplegg som sikrer at byrdene fordeles jevnt mellom
generasjonene. Folketrygden har i dag ikke noen mekanisme for dette.
Det betyr at de yrkesaktive må ta de økonomiske
belastningene når andelen pensjonister øker i
forhold til yrkesaktive.
I dagens folketrygd reguleres opparbeidede pensjonsrettigheter
og løpende pensjoner i takt med grunnbeløpet i
folketrygden, som igjen følger lønnsutviklingen.
Opparbeidede pensjonsrettigheter bør fortsatt lønnsindekseres
i opptjeningsfasen slik at de har samme verdi uavhengig av om de
er opptjent tidlig eller sent i yrkeskarrieren. For å øke
kompensasjonsgraden idet en går av med pensjon, og med
tanke på de økonomiske utfordringene vi står
overfor, er det imidlertid ikke opplagt at løpende pensjoner
skal indekseres i takt med lønnsveksten. Pensjonistene
bør imidlertid få en indeksering av pensjonene
som minst sikrer at de opprettholder kjøpekraften i hele
pensjonsperioden.
I tillegg til de statsfinansielle problemstillingene
er det en rekke andre systemmessige utfordringer som er blitt mer
og mer tydelige gjennom de snart 40 årene som er gått
siden hovedlinjene i dagens pensjonssystem ble trukket
opp:
– Pensjonssystemet
ble konstruert med sikte på å tilgodese personer
med varierende inntekter over livsløpet. Også personer
med stigende inntekter drar fordel av dagens opptjeningsregler.
Personer med lange yrkeskarrierer får derimot ikke uttelling for
alle år som yrkesaktiv. Dette fører til dårlig samsvar
mellom inntekt over yrkeskarrieren og pensjon, og til dels tilfeldige
pensjonsmessige utslag. Mange oppfatter dette som urettferdig.
– Folketrygden er konstruert slik
at man kan ha vært yrkesaktiv i mange år uten
at det gir uttelling i form av pensjon utover minstepensjonsnivået.
Det kan oppleves som urimelig at personer med en viss yrkeskarriere
får samme pensjon som personer uten yrkestilknytning.
– Det er ikke anledning til å ta
ut alderspensjon i folketrygden før fylte 67 år.
Utbredelsen av tidligpensjonsordninger er ulikt fordelt. En stor
gruppe omfattes av AFP-ordningen. Enkelte arbeidstakergrupper har
også særaldersgrenser gjennom tjenestepensjonssystemet.
Likevel er det en relativt stor gruppe arbeidstakere som ikke har
noe reelt tilbud om fleksibel pensjonering.
– De fleste særaldersgrensene
i tjenestepensjonsordningene ble fastsatt for lang tid tilbake,
og de gjenspeiler ikke de omfattende endringene som har skjedd i
arbeidsmarkedet i de senere årene.
– AFP-ordningen er utformet slik
at man får samme pensjon ved 62 år som om man
hadde stått i arbeid til 67 år. Ordningen omfatter
i dag store deler av arbeidslivet, og gir samlet sett svake insentiver
til å stå i arbeid etter 62 år.
– De offentlige tjenestepensjonsordningene
garanterer en samlet pensjonsytelse. Det innebærer at offentlig
ansatte er skjermet mot endringer i det obligatoriske pensjonssystemet.
Samordningen mellom folketrygden og offentlige pensjonsordninger
er meget kompleks, og for de fleste er det vanskelig å forstå hvordan
pensjonen beregnes. Så lenge private og offentlige pensjonsordninger
er ulike, kan de i noen grad virke mobilitetshemmende på arbeidskraft
mellom privat og offentlig sektor.
Et framtidsrettet pensjonssystem bør
gi større insentiver til å stå i arbeid
enn dagens system, samtidig som det gir mer fleksibilitet med hensyn
til valg av pensjoneringstidspunkt for grupper og enkeltpersoner
som har behov for dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, er enig med Pensjonskommisjonen og Regjeringen i
at det er behov for en pensjonsreform.
Dagens pensjonssystem står overfor
store og økende økonomiske utfordringer gjennom
svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser
og stigende levealder. I tillegg stimulerer dagens pensjonssystem
for lite til arbeid og har noen urettferdige sider, blant annet
ved en gradvis svekkelse av sammenhengen mellom inntekt og pensjon
og at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon.
Flertallet viser til at grunnlaget
for vår felles velferd er arbeid og de inntekter dette
gir oss. Oljeformuen er begrenset og den samlende verdien av arbeidskraften
er 15 ganger høyere enn summen av oljeformuen. Midlene
i Petroleumsfondet, selv med langvarig høye oljepriser,
vil bare kunne dekke en relativt liten del av pensjonsutbetalingene
som følge av dagens regelverk. Resten må dekkes
inn på andre måter. Flertallet vil understreke
at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Vi må derfor
innrette oss slik at den samlede verdien av arbeid kan øke
i årene fremover. Dette krever et inkluderende arbeidsliv,
der offentlige og private tiltak bør legge til rette for å stimulere
til arbeid.
Flertallet viser til at et pensjonssystem
skal virke i lang tid, og beslutninger om fremtidens pensjonssystem
og pensjoner handler om de lange linjer i arbeidsliv og økonomi.
Det må ha som grunnlag en forventet utvikling på sentrale
samfunnsområder frem mot midten av dette århundret.
Dette gjelder forhold som befolkningsvekst og levealder, tilgang
på arbeidskraft, yrkesdeltakelse og produktivitetsvekst.
Alt dette henger nøye sammen og usikkerheten er stor. Flertallet vil
påpeke at dette understreker behovet for å gjøre
pensjonssystemet mer robust i forhold til endringer i levealder.
Samtidig som sammensetningen av befolkningen endres
markant fremover, vil utbetalingene pr. pensjonist øke
grunnet høyere pensjonsutbetalinger pr. pensjonist og flere
eldre vil føre til større utgifter til pleie og
omsorg. Flertallet viser til at dette vil legge beslag
på en stadig større del av samfunnets ressurser. Flertallet viser
til at utgiftene til folketrygdens alderspensjon som i 2000 utgjorde
4,4 pst. av BNP, vil stige til 14,4 pst. i 2050. Dette er en sterkere økning
enn i noe annet OECD-land. Dette er etter flertallets mening
lite ønskelig, og det er viktig å innrette pensjonssystemet
slik at det blir bærekraftig og gir en rimelig byrdefordeling
mellom generasjonene. Det er også viktig at befolkningen
har tillit til at folketrygden innfrir sine forpliktelser.
Flertallet vil også peke
på at det er urettferdigheter i dagens folketrygd som bør
rettes opp. Det har skjedd en gradvis svekkelse av sammenhengen
mellom inntekt og pensjon siden folketrygden ble innført. Flertallet vil
også peke på den urettferdigheten i dagens system
at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon. Dagens
pensjonssystem er utformet med sikte på å tilgodese
personer med varierte inntekter over livsløpet, og gir
også personer med stigende inntekt en klar fordel. Reglene
gir dårlig samsvar mellom inntekt over yrkeskarrieren og
pensjonen, og gir tildels tilfeldig pensjonsmessige utslag. Flertallet ønsker et
opptjeningssystem som har større sammenheng mellom innbetaling
av pensjonsavgift og utbetaling av pensjon og som stimulerer til
arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at folketrygden som ble vedtatt i 1967 var en svært
viktig velferdspolitisk reform. Siden 1967 har det norske samfunn
gjennomgått demografiske endringer, og endringer knyttet
til yrkesdeltagelse for kvinner, en kraftig økning i høyere
utdannelse, og en glidende overgang fra å være
et industri- og jordbrukssamfunn til å bli mer og mer et
kunnskapssamfunn. I tillegg til dette kommer den eventyrlige utviklingen knyttet
til olje- og gassvirksomheten.
Disse medlemmer viser til at
denne utviklingen har skapt utfordringer og muligheter ingen tenkte
på da folketrygden ble innført i 1967. Disse
medlemmer viser til at det aldri har vært vedtatt
at olje- og gassinntektene først og fremst skal benyttes
til passive, finansielle investeringer for å sikre pensjonsforpliktelser. Selvsagt
skaper olje- og gassinntektene finansielle muligheter for å sikre
den generelle velferden og for å hjelpe til med å sikre
et bærekraftig pensjonssystem. Den fremste utfordringen
knyttet til å sikre finansieringen av pensjonssystemet
i fremtiden hviler imidlertid grunnleggende på samfunnets
evne til å skape fortsatt økonomisk vekst. Disse
medlemmer mener derfor at olje- og gassinntektene ikke må sees
på som en type særinntekter som utelukkende skal
"saltes ned" i passive plasseringer i utlandet. Nettopp olje- og
gassinntektene gir Norge økonomiske muligheter som selvsagt i
nødvendig utstrekning må benyttes til å øke
realinvesteringene i Norge. Disse medlemmer viser
her til Fremskrittspartiets mange forslag om å øke
satsingen på forskjellige infrastrukturtiltak, satsing
på ulike statlige og halvstatlige fond til hjelp for næringslivet,
samt konkrete realinvesteringer på statlig hånd. Disse medlemmer viser
også til at vesentlige skatte- og avgiftslettelser motiverer økte
vekstskapende private realinvesteringer.
Disse medlemmer mener derfor
at et "bærekraftig" pensjonssystem slett ikke utelukkende
er et spørsmål om pensjonssystemet i seg selv,
men desto mer et spørsmål om å enes om
en politikk som tilrettelegger for høyere økonomisk
vekst.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets medlem i Pensjonskommisjonen gikk inn for et betydelig
enklere og mer rettferdig system med en lik pensjon til alle fra
det offentlige og tilleggsytelser etter avtale mellom arbeidsgiver
og arbeidstager. Det ble forutsatt at alle opptjente rettigheter
i folketrygden frem til en overgang til nytt system, skulle beholdes. Dette
er i samsvar med Fremskrittspartiets program. Disse medlemmer viser
til at en slik flat folkepensjon må være høy
nok til at det er mulig å leve av den, og at de som ønsker
en bedre økonomi som pensjonist, kan skaffe seg det gjennom
avtale med arbeidsgiver eller gjennom personlig sparing i ulike
ordninger etter eget valg. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiets utgangspunkt med sin modell har vært å innføre
et system som er enklere for den enkelte å forstå og
rimeligere å administrere enn dagens ordning. I tillegg
vil en slik modell stimulere til privat sparing og derigjennom også bidra
til å bedre egenkapitalmarkedet i Norge. Denne modellen
ville også medført at de innbetalinger som i dag
skjer fra arbeidsgiver i form av arbeidsgiveravgift og lønnsmottagers
trygdepremie, som finansierer tilleggspensjon utover minstepensjon, ville
falle bort og i stedet kunne benyttes av arbeidsgiver og arbeidstager
til frivillig og avtalt tjenestepensjon/tilleggspensjon.
Disse medlemmer konstaterer at
det kun var Fremskrittspartiets medlem som gikk inn for denne modellen
i Pensjonskommisjonen og at den heller ikke ble viet tilstrekkelig
utredningsoppmerksomhet. Disse medlemmer slår
fast at den modell som flertallet nå går inn for
er begrunnet med et helt annet utgangspunkt, nemlig behovet for å spare
det offentlige for pensjonsutgifter. Etter disse medlemmers oppfatning
er det mange andre utfordringer for norsk økonomi i tiden
fremover enn pensjonsutbetalinger isolert sett, og viser i den forbindelse
til sine merknader i Innst. S. nr. 139 (2004-2005) Perspektivmeldingen.
Disse medlemmer vil derfor avvise
modernisert folketrygd og dermed opprettholde dagens system, med
enkelte justeringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at dagens pensjonssystem har store svakheter. folketrygden
som ble vedtatt i 1967 var en svært viktig velferdspolitisk
reform som har sikret nordmenn økonomisk trygghet i alderdommen.
Siden 1967 har mye endret seg. I 1967 var mer enn annenhver kvinne
i yrkesaktiv alder ikke i lønnet arbeid. Nå nærmer
kvinners yrkesaktivitet seg 70 pst. Andelen som tar høyere
utdanning har økt markant, og vesentlig færre
har et fysisk krevende arbeid. I tillegg har Stortinget gjort vedtak
som har endret forutsetningene underveis, særlig gjelder
dette underreguleringen av grunnbeløpet.
Et av de fremste problemene med dagens folketrygd er
en minstesikring som bygger på et særtillegg kombinert
med avkortning. Det innebærer at en stor gruppe lavtlønte,
ofte kvinner som har jobbet deltid gjennom et langt yrkesliv, og
på tross av at de hele tiden har betalt trygdeavgift, likevel
ender opp som minstepensjonister.
Disse medlemmer påpeker
at det derfor er stort behov for en pensjonsreform som gir oss et
pensjonssystem som i større grad er tilpassa dagens arbeidsliv.
Disse medlemmer har merket seg
at framskrivinger av befolkningssammensetningen i Norge tyder på at
antall yrkesaktive pr. pensjonist vil reduseres sterkt fra 2010
og framover mot 2100. Dette gir vesentlige utfordringer for bærekraftigheten
i pensjonssystemet.
Disse medlemmer vil understreke
at disse utfordringene først og fremst må løses
gjennom tiltak som øker tilgangen på yrkesaktive.
På den måten sikres en bedre balanse i befolkningssammensetningen.
Tiltak som stimulerer til flere barnefødsler må være
en sentral del av svaret på denne utfordringen. Særlig
vil disse medlemmer peke på betydningen
av å legge til rette for at det å kombinere studier
og arbeid med omsorg for barn, for eksempel gjennom gode og billige
barnehageplasser i tilstrekkelig antall. En mer offensiv politikk
i forhold til arbeidsinnvandring må også inngå i arbeidet
med å møte utfordringene eldrebølgen
gir oss.
Det finnes også en betydelig uutnyttet
arbeidskraftreserve. Arbeidsledigheten ligger stabilt på rundt 100 000.
I tillegg finnes det ca. 50 000 deltidsarbeidende som ønsker å jobbe
mer, og ca. 100 000 arbeidssøkende yrkeshemmede. Antall
uføretrygdede har passert 300 000, og sykefraværet
tilsvarer over 100 000 årsverk. Dersom yrkesdeltakelsen
blant kvinner og innvandrere hadde vært like høy
som hos menn, ville dette gitt 150 000 flere arbeidstakere. Disse
tallene viser at potensialet for å løse en stor
del av pensjonsutfordringene gjennom en mer offensiv politikk for å få flere
i arbeid, er stort. Disse medlemmer peker videre
på det ikke uten videre er gitt at veksten i trygdeutbetalingene
skal øke slik det er forutsatt.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer understreke at det vil være uriktig å gjøre
så omfattende innstramminger i folketrygden før
alternativene er prøvd ut. For merknader knyttet til de
enkelte innstrammingsforslagene henvises det til kapittel 6.2.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.
En hovedutfordring i arbeidet med å modernisere
folketrygden vil bli å etablere et bærekraftig
pensjonssystem i den forstand at det gir en rimelig byrdefordeling
mellom generasjonene. Dette krever tiltak for å dempe utgiftsveksten
i folketrygden og at staten sparer en betydelig del av oljeinntektene
i årene framover. En pensjonsreform som ikke bidrar til
dette, vil vanskelig kunne opprettholdes over tid. Resultatet vil
i så fall bli mindre trygghet for framtidige pensjoner
og at pensjonssystemet blir stadig mer komplisert etter hvert som
nye reformer tvinger seg fram. Både ut fra hensynet til å holde
en høy arbeidsstyrke og hensynet til inntektsnivået
hos pensjonistene, er det ønskelig at så mye som
mulig av reduksjonen i pensjonsutgiftene kommer gjennom tiltak som
bidrar til å begrense veksten i antall pensjonister ved
at flere er i arbeid. Jo lenger en kan komme på dette området,
desto mindre behov vil det være for tiltak som innebærer
reduksjon i pensjonene eller økt beskatning.
Hvis det ikke gjennomføres en pensjonsreform
nå, vil det tvinge seg fram endringer i pensjonssystemet,
i andre offentlige utgifter eller i skatte- og avgiftsnivået. Dette
kan gjøres på ulike måter:
– Ett alternativ
er å redusere pensjonsutbetalingen til hver alderspensjonist
med opptil 20 pst. Dette betyr at en person med jevn inntekt på om
lag 350 000 kroner vil få sin årlige
pensjon redusert med over 35 000 kroner.
– Et annet alternativ er å kutte
i andre offentlige utgifter. Det er da kraftige tiltak som er nødvendig. Innstrammingsbehovet
tilsvarer all offentlig støtte til barnehager, barnetrygd
og kontantstøtte.
– Et tredje alternativ er å øke
skattene. En person med inntekt på 350 000 kroner må i
så fall betale 17 500 kroner mer i skatt hvert år
gjennom hele sitt yrkesaktive liv.
I tråd med hovedlinjen i pensjonsreformene
i andre OECD-land bør en fortsatt økning i levealderen
blant pensjonistene møtes med tiltak for å øke
den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen. En måte å få til
dette på er å nedjustere den årlige pensjonen
en har rett til fra 67 år i takt med framtidige økninger
i levealderen blant pensjonistene. Samtidig bør den enkelte
få mulighet til å kompensere for dette ved å arbeide
noe lenger. De framtidige alderspensjonsutgiftene i folketrygden
vil dermed bli omtrent de samme uansett hvordan levealderen utvikler
seg framover. Samtidig unngår en å foreta større
innstramminger enn nødvendig hvis levealderen øker
mindre enn det prognosene tilsier. Innføring av et delingstall
vil alene kunne redusere folketrygdens utgifter til alderspensjoner
med om lag 15 pst. i 2050 sammenliknet med om dagens system videreføres.
Dette tilsvarer om lag halvparten av det anslåtte innstrammingsbehovet
i statsfinansene over samme periode. Folketrygdens utgifter til
alderspensjoner vil likevel kunne bli om lag doblet fram mot 2050
målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, og veksten i pensjonsutgiftene
vil fortsatt kunne bli større enn veksten i de fleste andre
OECD-landene.
Regjeringen mener at det fortsatt må være
en klar og prioritert statlig oppgave å sikre alle pensjonister
en forsvarlig minsteinntekt på om lag samme nivå som
i dag, og at dette bør finansieres gjennom det alminnelige
skattesystemet. Bakgrunnen for dette er at det bare er det offentlige
som kan sikre alle pensjonister en akseptabel pensjon og levestandard
uavhengig av hvor stor inntekt den enkelte har hatt som yrkesaktiv. Grunnsikringen
i pensjonssystemet må derfor være en offentlig
oppgave.
Regjeringen slutter seg til Pensjonskommisjonen
i at grunnsikringen i større grad enn i dag bør
målrettes mot de gruppene som har hatt lav inntekt i yrkesaktiv alder.
Grunnsikringen bør derfor avtrappes mot opptjent pensjon,
og falle helt bort hvis den opptjente pensjonen overstiger et visst
nivå. Avtrappingen bør imidlertid skje noe mer
gradvis enn i dag, slik at flere får pensjon utover minstepensjon
enn i dagens pensjonssystem. Etter Regjeringens syn er det sterke
fordelingsmessige hensyn som taler for at garantipensjonen for enslige
pensjonister bør være noe høyere enn
for gifte og samboende pensjonister. En vil i denne sammenheng vise
til den opptrappingen av grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister
som er skjedd siden 2003. I statsbudsjettet for 2005 er for øvrig
minstepensjonen for gifte og samboende pensjonister trappet ytterligere
opp fra 1. mai 2005. Grunnpensjonen for pensjonistektepar er foreslått økt
til 1,7 G (0,85 G på hver). Det vises til nærmere
omtale i meldingens kapittel 4.
Etter Regjeringens syn bør folketrygden
fortsatt ha et betydelig ansvar for standardsikringen i det samlede pensjonssystemet,
blant annet for å sikre samme pensjonsytelser til kvinner
og menn som har hatt like stor opptjening. Ytelsene fra folketrygden
bør også fortsatt bli bestemt uavhengig av avkastningen
i kapitalmarkedet, på samme måte som i dag. Pensjonsreformen
bør imidlertid bidra til å styrke sammenhengen
mellom den inntektsavhengige pensjonen i folketrygden og inntekten
som yrkesaktiv. Dette taler for at en beveger seg mot større
grad av livsløpsbasert opptjening, dvs. at en får
samme pensjon uansett hvordan inntekten fordeler seg over perioden
som yrkesaktiv, og at den inntektsavhengige pensjonen skal være
proporsjonal med samlet inntekt som yrkesaktiv. For å hindre
at dette slår uheldig ut for personer med ulønnede
omsorgsoppgaver knyttet til barn og pleietrengende, kan en samtidig
forbedre ordningen med pensjonsopptjening i folketrygden for disse
gruppene. Kombinasjonen av livsløpsbasert opptjening og
høyere pensjonsopptjening for de som har ulønnede
omsorgsoppgaver vil etter Regjeringens syn gi et vesentlig mer rettferdig
pensjonssystem enn i dag. Samtidig vil pensjonssystemet bli enklere ved
at dagens besteårsregel og taket på 40 års
pensjonsopptjening faller bort.
Alderspensjonen i folketrygden kan i dag først
tas ut fra 67 år, og fram til 70 år avkortes pensjonen
mot eventuell arbeidsinntekt utover to grunnbeløp. Pensjonskommisjonen
viser til at en fast pensjonsalder for alle er dårlig tilpasset
de store forskjellene en har mellom arbeidstakerne med hensyn til
helsetilstand, hvilke krav arbeidet stiller og ønsket om å gå av
med pensjon. Fra et velferdssynspunkt er det derfor ønskelig
at den enkelte får større mulighet til selv å velge
når en skal pensjonere seg enn det som er mulig i dagens
folketrygd. Behovet for en mer fleksibel pensjoneringsalder i folketrygden
må også ses i sammenheng med forslaget om å innføre
et delingstall knyttet til utviklingen i forventet levealder, og
at den enkelte skal kunne kompensere for delingstallet ved å arbeide
noe lenger. Regjeringen støtter derfor forslaget om at
det bør innføres fleksibel pensjoneringsalder
i folketrygden.
I likhet med Pensjonskommisjonen mener Regjeringen
at det vil være vanskelig å innføre en
fleksibel pensjoneringsalder hvis ikke den enkelte i større
grad enn i dag må ta hensyn til de samfunnsøkonomiske
kostnadene ved å gå av tidligere og gevinstene
ved å gå av senere. Den årlige pensjonen
må derfor bli høyere desto lenger en fortsetter
som yrkesaktiv.
Fleksibel pensjon i folketrygden vil innebære
at de som tar ut tidligpensjon vil få lavere årlig
pensjon enn om de hadde fortsatt i arbeid til 67 år, og
nivået på pensjonen vil også ligge lavere
enn under dagens AFP-ordning. Partene i arbeidslivet vil imidlertid
kunne videreføre de tilskuddene som i dag gis til AFP-ordningen, ved
at en avtaler tillegg til folketrygden for arbeidstakergrupper som
har behov for tidligpensjon. Slike tillegg bør utformes
slik at de i størst mulig grad stimulerer til arbeid. Regjeringen
legger opp til å vurdere det statlige bidraget til supplerende
tidligpensjonsordninger i forbindelse med den allerede varslede
vurderingen av opptjeningsrettighetene i folketrygden for AFP-pensjonister
fra og med 2007.
Det samlede pensjonssystemet omfatter i tillegg
til folketrygden arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger og individuell
pensjonssparing. De arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordningene kjennetegnes
i dag av store forskjeller mellom pensjonsordningene i offentlig og
privat sektor, og av at en betydelig del av arbeidstakerne i privat
sektor ikke har slike ordninger. De offentlige tjenestepensjonene
er i dag utformet som "bruttoordninger", dvs. at det er den samlede
ytelsen fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen som er bestemt
i ordningen. Som Pensjonskommisjonen peker på, vil dette
innebære at en reform av folketrygden vil være
uten betydning for de offentlig ansatte, siden endringer i ytelsene
fra folketrygden vil bli kompensert av tjenestepensjonsordningen.
En reform av folketrygden må omfatte hele befolkningen,
også de offentlig ansatte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, legger til grunn at folketrygdens alderspensjon
fortsatt skal bestå av en grunnsikring (garantipensjon)
og en inntektsavhengig tilleggspensjon. Flertallet viser
til at alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet
om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor
være en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele
livet og pensjonsytelsen, og alle år må telle
med. Folketrygdens alderspensjon må ha en god sosial profil
og bidra til utjevning av inntektsforskjeller.
Flertallet er enig om at utformingen
av en ny alderspensjon i folketrygden skal bygge på at:
– De som
har hatt lite eller ingen inntekt skal fortsatt sikres en pensjon
på nivå med dagens minstepensjon.
– De som har hatt lave inntekter
skal få mer igjen for sin pensjonsopptjening enn i dagens
system, slik at det blir færre minstepensjonister. Det
betyr at de som har hatt en jevn inntekt på mellom 2 og
4 G i 40 år, skal få en høyere pensjon
enn med dagens folketrygd.
– De som etter 40 år
i yrkeslivet har hatt inntekter i underkant av gjennomsnittet for
heltidsansatte må ikke få en lavere alderspensjon
enn med dagens system. Det betyr at personer som har en jevn inntekt
på mellom 4 og 5 G i 40 år ikke skal ha en lavere
pensjon enn de ville ha fått med dagens folketrygd. Etter
43 år i yrkeslivet vil disse inntektsgruppene få en
høyere pensjon enn i dag.
– Omsorgsarbeid skal gi pensjonsopptjening. Omsorgsopptjeningen
skal utformes slik at alle som innfrir kravene til omsorgsopptjening
får en minste pensjonsopptjening på 4,5 G. Pensjonsopptjening
utover minstenivået skal utformes slik at den premierer
arbeidsinnsats. Omsorgsopptjeningen skal ikke gi klare stimulanser
til en skjev fordeling av omsorgsarbeid mellom kvinner og menn. Svar
på spørsmål 15 fra Arbeiderpartiet viser eksempel
på en alternativ modell for omsorgsopptjening.
– Regjeringen arbeider videre
med konkrete forslag om tilbakevirkende kraft for pensjonsopptjening for
omsorgsarbeid også i dagens folketrygd.
– Vernepliktige gis pensjonsopptjening.
– Regjeringen vurderer pensjonsopptjening
for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag.
– Folketrygdens ytelser under
sykdom og arbeidsledighet, herunder ufrivillig deltidsarbeidende
som mottar dagpenger, gis pensjonsopptjening på linje med
lønnsinntekter.
Flertallet viser til at en modell
for pensjonsopptjening i folketrygden som både har en god
fordelingsprofil og som gir pensjonsopptjening for alle årene
i arbeidslivet, kan uformes på flere måter, blant
annet enknekkpunktmodell og modell med
grunnpensjon og jevn opptjening av pensjonsrettigheter over grunnpensjonen.
I en knekkpunktmodell gir den laveste delen av inntekten en høyere
pensjonsopptjening som andel av inntekten enn den høyeste
delen av inntekten. Eksempler på en slik type modell finnes
i svar på spørsmål 8 fra Arbeiderpartiets
fraksjon der Finansdepartementet har regnet på to varianter
av denne typen modell, modell A og B. I begge modellene gir alle år
i arbeidslivet pensjonsopptjening. Modell A gir en inntektspensjon
som tilsvarer 1,7 pst. av inntekten opptil 3 G og 0,8 pst. av inntekten
mellom 3 og 8 G. I denne modellen avkortes garantipensjonen mot
inntektspensjonen på samme måten som i Pensjonskommisjonens
forslag til modernisert folketrygd. Modell B gir en inntektspensjon
som tilsvarer 2,3 pst. av inntekten opptil 2 G og 0,7 pst. av inntekten
mellom 2 og 8 G. Garantipensjonen avkortes fullt ut mot inntektspensjonen.
Flertallet viser til at i en
modell med en grunnpensjon og jevn opptjening gir all inntekt over
grunnpensjonen samme pensjonsopptjening. Eksempler på denne
typen modell er forslaget til modell D i svar på spørsmål
23 fra Arbeiderpartiets fraksjon. I modell D får alle en
grunnpensjon tilsvarende dagens minstepensjon på 1,79 G
for enslige og 1,62 G for par, og en inntektspensjon på 0,85
pst. av inntekten utover grunnpensjonen.
Flertallet viser til at det gis
ikke pensjonsopptjening for inntekter over 8 G i noen av modellene.
Flertallet viser i tabell 1 sammenhengen
mellom pensjon og inntekt i dagens folketrygd, modernisert folketrygd
modell A, B og D etter 43 år med jevn inntekt. Tabellen
og de øvrige beregningene fra Finansdepartementet viser
at både modell A, B og D gir en bedre fordelingsprofil
enn Pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd.
Tabell 1: Inntekt og pensjon
med dagens folketrygd, modernisert folketrygd modell A, B og D etter
43 år.
Kroner i hele tusen.
Inntekt
i G | Inntekt | Dagens
folketrygd (enslige) | Dagens
folketrygd (gifte) | Modernisert folketrygd (alle) | Modell A (alle) | Modell B (alle) | Modell D (enslige) | Modell D (gifte) |
3,0 | 176 000 | 108 000 | 99 000 | 120 000 | 133 000 | 134 000 | 131 000 | 125 000 |
4,5 | 265 000 | 145 000 | 136 000 | 142 000 | 159 000 | 160 000 | 163 000 | 157 000 |
6,0 | 353 000 | 182 000 | 173 000 | 190 000 | 190 000 | 187 000 | 196 000 | 189 000 |
8,0 | 470 000 | 199 000 | 190 000 | 253 000 | 230 000 | 222 000 | 239 000 | 232 000 |
12,0 | 705 000 | 232 000 | 223 000 | 253 000 | 230 000 | 222 000 | 239 000 | 232 000 |
Flertallet ber Regjeringen utforme
en pensjonsmodell med en fordelingsprofil som ligger nær
opp til profilen i modell A, B og D.
Flertallet viser i figur 1 under
kap. 2.2 fordelingsprofilen i dagens folketrygd, modernisert folketrygd
og modell A, B og D for en enslige som har hatt en jevn inntekt
gjennom 43 år.
Flertallet viser til at det følger
av modellene at etter 43 år vil alle med jevne inntekter
mellom 2 og 8 G få en høyere pensjon enn med dagens
folketrygd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine øvrige merknader i denne innstilling, samt merknader
i Innst. S. nr. 139 (2004-2005) Perspektivmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til kapittel 2.2 for disse medlemmers syn på avtalen. Disse
medlemmers merknad nedenfor er knyttet til Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at
følgende generelle prinsipper bør gjelde ved utforming
av et pensjonssystem:
– Pensjonene
må gi alle økonomisk trygghet i alderdommen. Det
krever at pensjonssystemet gir en viss fordelingseffekt, både
i forhold til inntekt, og mellom kvinner og menn.
– Verdiene vi skaper gjennom vårt
arbeid må finansiere pensjonene, som alt annet privat og
offentlig forbruk. Når andelen yrkesaktive i befolkningen går
ned, er det derfor viktig at pensjonssystemet stimulerer til arbeidsinnsats,
særlig når vi nærmer oss pensjonsalderen.
Sammenheng mellom det man betaler inn og det man får ut
- særlig for de gruppene som har mulighet til å jobbe
mer - er sentralt for å få til dette.
– Pensjonssystemet må være
bærekraftig, dvs. at pensjonsutgiftene må være
mulig å finansiere parallelt med en videreutvikling av
velferdsstaten.
– Og forutsetningen for å nå de
andre målene er at pensjonssystemet er så enkelt
at det er forståelig og forutsigbart for alle. Et enkelt
system for pensjonsopptjening med færrest mulig unntak
og særordninger, gir de fleste et godt bilde av hva man
får i pensjon hvis man går av med pensjon når
man er 62 år, og hva man får igjen for å jobbe
ett eller flere år ekstra.
Disse medlemmer understreker
at Regjeringens forslag svikter klart i forhold til disse grunnleggende kravene.
I deres modell starter alle med pensjonsopptjening på null,
og alle er sikret minstepensjon uansett hvor lite de har tjent opp.
Men for dem som ender opp med minstepensjon vil det ikke være noen sammenheng mellom det de har betalt
inn i trygdeavgifter og det de får utbetalt i pensjon.
I tillegg vil en stor gruppe lavtlønte rammes av avkortingsregler
som gir svak sammenheng mellom pensjon og innbetaling. For dem vil
det være komplisert å beregne pensjonen, og de
vil få lite igjen for sine innbetalinger av trygdeavgift.
Bare for de med stabilt høy lønn gjennom et langt
yrkesliv, er modellen til Regjeringen enkel.
Disse medlemmer foreslår
i stedet en modell kalt universell folketrygd, som bygger på at
alle - uavhengig av inntekt - får en grunnpensjon som tilsvarer dagens
minstepensjon. Oppå dette kommer tilleggspensjon basert
på inntekt som overstiger nivået på grunnpensjonen
- opptil et tak på 8 G. Modellen er grundigere beskrevet
i disse medlemmers merknader til kapittel 6.
Universell folketrygd er bedre enn Regjeringens
forslag målt etter alle viktige hensyn. Den er åpenbart vesentlig
enklere fordi alle avkortningsregler kan sløyfes. Fordelingsprofilen
er mye bedre. Mens Regjeringens modell gir redusert pensjon for
alle med lave og midlere inntekter og økt pensjon for høytlønte,
gir disse medlemmers modell motsatt effekt. Lavtlønte
får høyere pensjon, noe som er særlig
viktig for kvinner siden kvinner flest tjener mindre enn menn. Forskning
har vist at det nettopp er de lavtlønte som lar sin arbeidsinnsats
påvirke av økonomiske gulrøtter. Regjeringens
forslag gir denne gruppa liten eller ingen sammenheng mellom inntekt
og pensjon. Både hensyn til rettferdig fordeling og hensyn
til økt arbeidsinnsats taler følgelig for universell
folketrygd.
Disse medlemmer viser videre
til LOs pensjonspolitiske program der det heter at:
"Viktige mål er:- at alle skal sikres
en pensjonsdekning som er på nivå med nærstående
land (60-70 pst).
- en folkepensjon som viderefører
folketrygdens andel av den samlede pensjonsdekning minst på dagens
nivå. Folketrygden må fortsatt være bærebjelken
i velferdsstaten
- samme pensjon og premie for kvinner
og menn
- samme premie for unge og eldre
-
full overføring av opptjening ved jobbskifte
-
opptjening ved midlertidig ansettelse og atypiske arbeidsforhold
ellers
- lave driftskostnader
- at
yrkesinnsats honoreres
Dagens situasjon er
preget av at det bare er rundt en halvpart som har oppfylt ovennevnte
mål når det gjelder pensjonsnivå. Av
de øvrige har ca. 30 prosent av arbeidstakerne kun folketrygdens
opptjening, mens andre har tjenestepensjoner med mangelfull opptjening og
omfang med samlet ytelsesnivå noe i mellom."
Disse medlemmer understreker
at Sosialistisk Venstrepartis pensjonsmodell fyller disse kravene.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.
Et bredt flertall i Pensjonskommisjonen samlet
seg om forslaget til modernisert folketrygd. Kommisjonen gikk inn
for et allment pensjonssystem der det er en klarere sammenheng mellom
den enkeltes arbeidsinntekt og pensjon enn i nåværende
folketrygd. Systemet omfatter en standardsikring og en grunnsikring.
Grunnsikringen i kommisjonens forslag til modernisert
folketrygd ivaretas ved at personer uten inntektspensjon får
en garantipensjon på nivå med minstepensjonen
i dag. Det foreslås at garantipensjonen avtrappes gradvis
mot inntektspensjonen. Dermed vil også de med lavere inntekter
få noe igjen for pensjonsopptjeningen. Garantipensjonen
avtrappes med 60 pst. mot inntektspensjonen utover 1 G (58 778 kroner
pr. 1. mai 2004). Det foreslås at garantipensjonen differensieres
etter sivilstand på samme måte som minstepensjonen
i dag.
Standardsikringen i kommisjonens forslag til
modernisert folketrygd ivaretas gjennom en inntektspensjon der pensjonsopptjeningen
er proporsjonal med arbeidsinntekten. Inntektspensjonen er kjernen
i modernisert folketrygd. Forslaget går ut på at
pensjonsopptjeningen skal svare til en årlig pensjon på 1,25
pst. av livsinntekten ved pensjonering fra 67 år og gitt
forventet gjenstående levealder i 2010. Pensjonskommisjonen
foreslår at det skilles ut en egen pensjonspremie i skattesystemet,
og omtaler i rapporten hvordan opptjeningen kan defineres på grunnlag
av en slik premie, anslått til 17 pst. av arbeidsinntekten.
Opptjente pensjonsrettigheter reguleres årlig i takt med
lønnsveksten. De to tilnæringene gir samme pensjonsnivå i
forhold til tidligere arbeidsinntekt. Det ble foreslått
at pensjonsopptjeningen skal regnes av arbeidsinntekten opp til
et tak tilsvarende 8 G (470 200 kroner).
Modernisert folketrygd innebærer at
dagens regler om full pensjon etter 40 års opptjening og
beregning av pensjonsytelse basert på de 20 beste inntektsårene (besteårsregelen),
erstattes av et system med livsløpsopptjening. Dette fører
til at personer med lange yrkeskarrierer får full uttelling
for alle inntektsårene, og at personer med lik inntekt
over yrkeskarrieren får lik pensjon.
Kommisjonen foreslår en forbedret ordning
for pensjonsopptjening ved ulønnet omsorgsarbeid. Det gis opptjening
tilsvarende arbeidsinntekt på 4,5 G (264 500
kroner), mot i dag 4 G (235 100 kroner). Dersom inntektsgrunnlaget
er høyere, godskrives inntekt opp til 6 G (352 700 kroner).
Beregninger i kommisjonens rapport viser at et flertall av kvinnene
kommer bedre ut enn menn ved en overgang til livsløpsbasert
opptjening kombinert med gunstigere regler for pensjonsopptjening
ved ulønnet omsorgsarbeid.
En proporsjonal inntektspensjon der alle yrkesaktive år
regnes med, vil styrke sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon.
Folketrygden vil i så fall ikke lenger bygge på at
en oppnår full pensjon etter et bestemt antall opptjeningsår.
I stedet vil hvert år i arbeid gi økt pensjon.
Jo lenger man arbeider, jo høyere pensjon vil man få.
Forslaget stimulerer således til arbeid. Kompensasjonsgraden
ved pensjonering når en er 67 år blir med Pensjonskommisjonens
forslag til modernisert folketrygd om lag 54 pst. av gjennomsnittlig
inntekt etter 43 år i arbeid. Dette er anslått å være gjennomsnittlig
opptjeningstid med en videreføring av dagens folketrygd
når det i tillegg til yrkesaktivitet tas hensyn til omsorgsopptjening
og at uførepensjonister opparbeider rett til alderspensjon.
Kompensasjonsgraden blir høyere ved å arbeide
lenger, og omvendt. Dagens skatteregler vil gi en betydelig høyere
kompensasjonsgrad etter skatt enn før skatt, spesielt for
lave inntekter. For en gjennomsnittlig inntekt er kompensasjonsnivået
med kommisjonens forslag 64 pst. etter skatt, mot 54 pst. før
skatt.
Regjeringen er enig i hovedprinsippene i modernisert folketrygd
som foreslått av flertallet i Pensjonskommisjonen med en
tydeligere sammenheng mellom inntekt og pensjon. Det innebærer
livsløpsopptjening og større grad av proporsjonalitet
enn i dagens folketrygd. Opptjeningen gjelder fra første
krone, og settes til en nærmere fastsatt prosentsats av årlig
inntekt. Jo flere år som yrkesaktiv, desto høyere
kompensasjonsgrad, og omvendt.
Regjeringen tar i denne meldingen ikke stilling
til konkrete beløpsgrenser, satser og andre enkeltelementer
i nye opptjeningsregler. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med et konkret forslag om slike regler etter at Stortinget har tatt
stilling til de hovedprinsipper for et nytt pensjonssystem som Regjeringen foreslår
i denne meldingen.
Regjeringen går inn for at folketrygden
utformes slik at alle hvert år godskrives opptjening av
pensjonsrettigheter fra arbeidsinntekt og omsorgsarbeid på en
egen pensjonskonto. Kontoen vil vise forventet årlig pensjon
og hvordan den enkeltes beregnede pensjonsformue utvikler seg over
tid som følge av ny opptjening og lønnsutvikling.
Den samlede opptjeningen gjøres om ved pensjonering til
en livsvarig ytelse ved å dele beregnet pensjonsformue
på forventet gjenstående leveår. Et slikt
system gir grunnlag for god informasjon til den enkelte om utviklingen
i pensjonsrettigheter og forventet framtidig pensjonsnivå fra
folketrygden. Pensjonen vil være uavhengig av sivilstand
for inntektspensjon utover nivåene som berøres
av garantipensjonen.
Det foreslås at den årlige
pensjonen til nye alderspensjonister fastsettes på grunnlag
av et delingstall som reflekterer forventet gjenstående
levealder på pensjoneringstidspunktet. Delingstallet er
en faktor som sikrer at folketrygdens utgifter blir om lag upåvirket
av økt levealder i befolkningen. Den enkelte kan imidlertid
motvirke effekten av delingstallet ved å utsette pensjoneringstidspunktet.
Med kommisjonens forslag vil hvert økt leveår
kunne kompenseres med å arbeide om lag 8 måneder
lenger. Delingstallet blir fastsatt for hvert årskull,
og endres ikke etter at man har gått av med pensjon. Innføring
av delingstall i inntektspensjonen er det viktigste tiltaket for å gjøre
folketrygden bærekraftig på lang sikt.
Det legges til grunn samme delingstall for menn
og kvinner selv om kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn.
Lik pensjonsopptjening vil dermed gi lik årlig pensjon,
uavhengig av kjønn. Dette er en fordel for kvinner.
Etter gjeldende retningslinjer skal folketrygdens grunnbeløp
reguleres "minst på linje med" lønnsutviklingen.
Det innebærer at både opparbeidede pensjonsrettigheter
og løpende pensjoner følger lønnsutviklingen
for yrkesaktive. Det foreslås at opptjente pensjonsrettigheter
fortsatt skal lønnsindekseres fram til pensjoneringstidspunktet.
Pensjoner under utbetaling foreslås regulert i takt med
gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Garantipensjonen
foreslås lønnsindeksert fratrukket effekten av
delingstallet. Det innebærer at garantipensjonen kan bli
regulert knapt et halvt prosentpoeng lavere enn lønnsveksten,
under forutsetning av Statistisk sentralbyrås
anslag for utviklingen i framtidig levealder.
Regjeringen mener at en reform av folketrygden basert
på hovedtrekkene i modernisert folketrygd er et godt svar
på de utfordringene pensjonssystemet står overfor.
Reformen gir en samlet ivaretakelse av målene om et bærekraftig
pensjonssystem, insentiver til arbeid og sosial fordeling.
Regjeringen støtter Pensjonskommisjonens
forslag om at pensjonssystemet bør inneholde tydelige fordelingselementer
som innebærer overføringer fra de som har høy
inntekt til de som har lav inntekt. Regjeringen vil vurdere garantipensjonens
nivå og utforming nærmere, og ønsker å bedre
ordningen med pensjonsopptjening ved ulønnet omsorgsarbeid.
Så lenge kvinner har lavere yrkesaktivitet og lønnsnivå enn
menn, vil en tettere sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon i
gjennomsnitt være mer fordelaktig for menn enn for kvinner.
På den annen side vil de foreslåtte forbedringene
av ordningen med omsorgsopptjening styrke kvinners pensjonsrettigheter
vesentlig mer enn menns. Effekten av endringer i pensjonssystemet
må også vurderes i lys av sannsynlige endringer
i kvinners yrkesmønster framover. Et pensjonssystem med
sterke arbeidsinsentiver kan stimulere kvinner til å delta
og styrke sin posisjon i arbeidslivet. Regjeringen legger til grunn
at arbeidet for likestilling i arbeidslivet vil bidra til at lønnsforskjeller
mellom kvinner og menn utjevnes, hvilket også vil medføre
at pensjonsopptjeningen blir mer lik mellom kjønnene.
Regjeringen vil komme tilbake med et konkret
forslag til utformingen av folketrygden der denne ses i sammenheng
med en obligatorisk supplerende pensjonsordning etter at Stortinget
har vedtatt hovedprinsippene for en pensjonsreform.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, viser til flertallets merknader i kapittel 5.2. hvor
hovedmodellen for et fremtidig alderspensjonssystem i folketrygden
er beskrevet. Det vil imidlertid være behov for endringer
og videre utredninger på enkelte områder. Det
vil også være behov for nærmere konkretisering
og utforming av mange spørsmål, bl.a. de konkrete
reglene for opptjening av ny inntektspensjon og konkrete beløpsgrenser
og satser i et nytt pensjonssystem.
Som et ledd i å sikre bærekraft
i pensjonssystemet, er flertallet enig i at det innføres
en ordning med levealderjustering (delingstall) som innebærer
at pensjonsalderen i folketrygden justeres med endring i forventet levealder.
Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall
ved å arbeide lenger.
Flertalletviser
til at etter at pensjonsreformen er trådt i kraft, justeres
løpende pensjoner i folketrygden med et gjennomsnitt av
lønns- og prisveksten. Opparbeidede pensjonsrettigheter
justeres med lønnsveksten. Garantipensjonen lønnsindekseres
justert for utviklingen i levealder.
Flertalleter
enig i at omsorgsarbeid skal gi pensjonsopptjening. Omsorgsopptjeningen
skal utformes slik at alle som innfrir kravene til omsorgsopptjening, får
en minste pensjonsopptjening på 4,5 G. Pensjonsopptjening
ut over minstenivået skal utformes slik at den premierer
arbeidsinnsats. Omsorgsopptjeningen skal ikke gi klare stimulanser
til en skjev fordeling av omsorgsarbeid mellom kvinner og menn.
Svar på spørsmål 15 fra Arbeiderpartiet
viser eksempel på en alternativ modell for omsorgsopptjening.
Flertalletber
Regjeringen arbeide videre med konkrete forslag om tilbakevirkende
kraft for pensjonsopptjening også i dagens folketrygd.
Flertallet vil understreke at
informasjon til den enkelte om pensjonssystemet, opparbeidede rettigheter og
verdien av pensjonen, må gjøres enklere og bedre enn
i dag. Ved å utforme inntektspensjonen slik at den enkelte
får egen pensjonskonto, kan man beregne hvordan pensjonsformuen
utvikler seg over tid og hva den enkelte kan forvente i årlig
pensjon. Denne informasjonen vil være et nyttig supplement
til de anslagene som allerede sendes ut.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
avvise modernisert folketrygd som prinsipp, men bidra til mindre
endringer i dagens system.
Disse medlemmer viser
til at både meldingen og pensjonsforliket legger opp til
at reglene om pensjonsopptjening ved ulønnet omsorgsarbeid
forbedres. Uansett tidligere inntekt sikres en høyere minimumsopptjening
ved ulønnet omsorgsarbeid enn det som følger av dagens
regler. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
også vil foreslå tilbakevirkende omsorgsopptjening
i dagens folketrygd.
Disse medlemmer mener at pensjonsopptjening ved
ulønnet omsorgsarbeid vil medvirke til at flere velger å være
hjemme med omsorgsarbeid lenger enn nå. Disse medlemmer mener
med basis i sitt familiepolitiske ståsted at dette er positivt.
Disse medlemmer legger til grunn
at "omsorgsarbeid" kan defineres som omsorg for egne barn opp til skolepliktig
alder, samt omsorg for egne barn og andre familiemedlemmer der hvor
denne "egenomsorgen" erstatter en omsorg som ellers ville ha gitt
rett til offentlig finansiering.
Disse medlemmer støtter
således en utvidelse av pensjonsopptjening for ulønnet
omsorgsarbeid, og vil ta stilling til omfanget av endringen når
Regjeringens varslede forslag foreligger.
Disse medlemmer mener det bør
være uomtvistet at en pensjonskonto, som er en juridisk
rettighet, og som sendes alle medlemmer av folketrygden en gang
i året - og som viser innestående på pensjonskonto
- og beregnet pensjonsutbetaling ved pensjonering, er en stor fordel
- både for folks egen oversikt over egen økonomi/pensjon
og for tilliten til pensjonssystemet.
Disse medlemmer støtter
derfor innføring av pensjonskonto, uavhengig av innføring
av modernisert folketrygd.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
forslag om at alle sikres en garantipensjon uansett tidligere arbeidsinnsats. Disse
medlemmer støtter prinsipielt en videreføring
av en garantipensjon som avtrappes mot opptjening av inntektspensjon. Disse
medlemmer tar ikke nå stilling til nivået
på garantipensjonen, men mener den bør være
noe høyere enn dagens minstepensjon.
Disse medlemmer støtter
at avtrapping av inntektspensjon mot garantipensjon skjer gradvis,
slik at også personer med lave inntekter får pensjon
utover garantinivået. Dette innebærer en forbedring
i forhold til "krone for krone"-avtrappingen i dagens folketrygd, i
den forstand at endringen gjør at avtrappingen "stjeler"
mindre av opptjeningen.
Disse medlemmer mener likevel
at pensjonsforliket fører til en mer komplisert ordning
enn dagens minstepensjonssystem.
Disse medlemmer vil også understreke
Fremskrittspartiets mangeårige motstand mot at grunnpensjonen
i dagens system differensieres i forhold til sivilstand og ektefelle/samboers
inntekt, og registrerer med skuffelse at pensjonsforliket vil medføre
at denne forskjellsbehandlingen blir videreført.
Disse medlemmer viser til at
det foreslås innført et delingstallsom
sikrer at folketrygdens utgifter blir om lag upåvirket
av at levealderen i befolkningen øker. For en gitt pensjonsalder
innebærer delingstallet at den årlige pensjonen
blir noe lavere hvis nye kull av pensjonister forventes å leve
lenger. Den enkelte kan kompensere for dette ved å arbeide
lenger.
Disse medlemmer legger vekt på at
hver enkelt gis informasjon om konsekvensen av delingstallet for egen
pensjon i god tid før pensjonering.
Disse medlemmer mener at innføring
av delingstall entydig betyr at pensjonsutbetalingene blir lavere
dersom gjennomsnittlig levealder fortsetter å øke.
Den enkelte pensjonist kan utligne effekten
av delingstallet ved å stå lenger i arbeid eller
sikre seg på annen måte gjennom private tilleggspensjons-
eller tjenestepensjonsordninger. Denne delen av reformen kan således
virke positivt på folks vilje til å arbeide lenger, og
kan derved også øke arbeidstilbudet og isolert
sett bidra positivt til økonomisk vekst. Innføring
av delingstall vil også virke positivt på sparingen
i husholdningene. For folketrygdens økonomi vil det, ved innføring
av delingstall, i utgangspunktet være likegyldig hvorvidt
folk står lenger i arbeid eller velger å gå av tidlig.
Disse medlemmer anbefaler innføring
av delingstall.
Disse medlemmer viser til at
det foreslås at den enkeltes opparbeidede pensjonsrettigheter
reguleres i takt med lønnsutviklingen, noe som vil framgå av
de årlige kontoutskriftene, der en også anslår
hva pensjonen vil utgjøre ved pensjonsuttak fra ulike alderstrinn. Disse
medlemmer støtter dette.
Disse medlemmer viser imidlertid
også til at løpende utbetalte alderspensjoner
foreslås regulert årlig med en faktor som tilsvarer
gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Disse medlemmer viser
til at en slik regulering av pensjonsutbetalingene etablerer et
veldig klart brudd med den holdning disse medlemmer har
til spørsmålet om regulering av pensjonsutbetalinger.
Disse medlemmer fastholder at
"pensjonistoppgjøret" skal være et "lønnsoppgjør"
og ikke et "prisindeksoppgjør". Den mellomløsningen
meldingen foreslår, er en type indekseringsom
fratar pensjonistene deltagelse i den alminnelige velstandsutvikling.
Disse medlemmer har merket seg
at særaldersgrenser knyttet til bestemte yrkesgrupper foreslås
gjennomgått i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at dette
først og fremst er et spørsmål som er
gjenstand for forhandlinger mellom arbeidstagere og arbeidsgivere,
men innser behovet for å foreta betydelige endringer med
hensyn til særaldersgrenser for enkelte yrkesgrupper.
Disse medlemmer gir derfor sin
tilslutning til at særaldersgrenser gjennomgås
i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til kapittel 2.2 for disse medlemmers syn på avtalen. Disse
medlemmers merknad nedenfor er knyttet til Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har foreslått en modell for opptjening av pensjonsrettigheter,
kalt modernisert folketrygd, der lavere pensjon for personer med
lave og midlere inntekter finansierer økte pensjoner for
personer med høy lønn. Før effekten av innstrammingsforslagene
taper store grupper av lavtlønte tusenvis av kroner pr. år
med modernisert folketrygd i forhold til dagens pensjonssystem.
I tillegg kommer effekten av delingstall som gir dårligere
pensjon hvis levealderen øker, og indekseringsmodellen som
gir dårligere kjøpekraftsutvikling for pensjonister enn
for lønnsmottakere. Helheten i Regjeringens forslag er
derfor svært uheldig for alle med lave og midlere inntekter.
Disse medlemmer påpeker
at foruten denne svært uheldige fordelingsprofilen er det
også andre svakheter tilknyttet modernisert folketrygd.
Så vel hensynet til arbeidstilbud som hensynet til et enkelt
og forståelig pensjonssystem taler mot å velge
Regjeringens modell. Verdiene som skapes gjennom vårt arbeid
må finansiere pensjonene - som alt annet privat og offentlig
forbruk. Når andelen yrkesaktive i befolkningen går ned,
er det derfor viktig at pensjonssystemet stimulerer til arbeidsinnsats,
særlig når vi nærmer oss pensjonsalderen.
Tett sammenheng mellom det man betaler inn og det man får
ut er sentralt for å få til dette. Dette gjelder særlig
de som faktisk har mulighet til å jobbe mer - folk som
i dag jobber lite eller ingenting.
Og forutsetningen for å nå de
andre målene er at pensjonssystemet er så enkelt
at det er forståelig og forutsigbart for alle. Et enkelt
system for pensjonsopptjening med færrest mulig unntak
og særordninger, gir de fleste et godt bilde av hva man
får i pensjon hvis man går av med pensjon når
man er 62 år, og hva man får igjen for å jobbe
et eller flere år ekstra.
Disse medlemmer understreker
derfor at Regjeringens forslag er usosialt og vanskelig tilgjengelig
for store grupper av pensjonister. Med modernisert folketrygd vil
det bli tre ulike måter å beregne pensjonen på, noe
som gjør ordningen uoversiktlig. Personer med lav inntekt
(under ca. 100 000 i året i snitt) vil få en pensjon tilsvarende
dagens minstepensjon. For denne gruppa vil det ikke være
noen sammenheng mellom hva de har betalt inn og hva de får
i pensjon. Neste gruppe vil være de som tjener fra ca.
100 000 kroner til ca. 280 000 kroner. I denne gruppa vil store
deler av vanlige arbeidsfolk befinne seg, blant annet flertallet
av kvinnelige lønnsmottakere. Disse vil få sin
pensjon beregnet etter en kombinasjon av minstepensjonen og hvor
mye de har innbetalt. For dem vil det være komplisert å beregne
pensjonen, og de vil få lite igjen for sine innbetalinger
av trygdeavgift. Særlig vanskelig vil det være
for dem som har inntekter som er i nærheten av disse knekkpunktene.
Bare for dem som vet at de gjennom livet tjener nok til å komme
over disse kombinasjonsreglene, er Regjeringens modell enkel. Den
som på egen hånd skal beregne hva man får
i pensjon, må altså være rimelig sikker
på at vedkommende kommer til å ha en godt betalt
jobb hele sitt yrkesaktive liv.
For den gruppa som er mest tilbøyelig
til å jobbe mer - deltidsarbeidende, ikke-arbeidende og
lavtlønte - er det lite trolig at modernisert folketrygd
vil virke særlig motiverende på arbeidsinnsatsen.
Disse medlemmer konkluderer med
at modernisert folketrygd ikke bør vedtas, både
av hensyn til fordeling, arbeidstilbud og ønsket om et
forståelig pensjonssystem.
Disse medlemmer henviser til
modellen som Sosialistisk Venstrepartis medlem i Pensjonskommisjonen,
Henriette Westhrin, la fram. Modellen, kalt universell
folketrygd, bygger på at alle - uavhengig av inntekt
- får en pensjon som tilsvarer dagens minstepensjon. Oppå dette
kommer tilleggspensjon basert på inntekt som overstiger
nivået på grunnpensjonen - opp til et tak på 8
G. Hver krone som er betalt inn i trygdeavgift, vil gi like mye
igjen i form av tilleggspensjon.
Disse medlemmer påpeker
at Sosialistisk Venstrepartis modell er bedre enn Regjeringens forslag
i forhold til alle viktige hensyn. Den er åpenbart vesentlig
enklere. Mens Regjeringens modell gir redusert pensjon for alle
med lave og midlere inntekter og økt pensjon for høytlønte,
gir Sosialistisk Venstrepartis modell motsatt effekt. Lavtlønte
får høyere pensjon. Dette er særlig viktig
for kvinner, siden kvinner flest tjener mindre enn menn. Forskning
har vist at det nettopp er de lavtlønte som lar sin arbeidsinnsats
påvirke av økonomiske gulrøtter. Regjeringens
forslag gir denne gruppa liten eller ingen sammenheng mellom inntekt
og pensjon. Med universell folketrygd gis det full pensjonsopptjening
fra første krone i lønn som er over den universelle
grunnpensjonen. Ingen vil derfor oppleve at de betaler inn trygdeavgift
og samtidig ender opp som minstepensjonist. Både hensyn
til rettferdig fordeling og hensyn til økt arbeidsinnsats
taler følgelig for universell folketrygd.
Disse medlemmer viser til svar
fra Finansdepartementet på spørsmål 1a
fra finanskomiteen, Sosialistisk Venstrepartis fraksjon. Gitt de
forutsetninger som er presisert i svaret gir dette følgende
fordeling av pensjonsutbetalingene med hhv. Regjeringens forslag
til pensjonsmodell (modernisert folketrygd) og Sosialistisk Venstrepartis
pensjonsmodell (universell folketrygd). Det understrekes at dette
er sammenlignbare tall i den forstand at dette er effekten av pensjonsmodell
før ev. innstrammingsforslag. Kostnaden ved disse modellene
er altså like store.
Tabell 1: Pensjonsnivå i
2050, kvinner og menn, målt i 1000 kroner og fast G (G=58
778 kroner)
| Kvinner | Menn |
| Modernisert
folketrygd | Universell
folketrygd | Modernisert
folketrygd | Universell
folketrygd |
Desil 1 | 108 | 114 | 108 | 115 |
2 | 122 | 134 | 134 | 144 |
3 | 132 | 144 | 153 | 159 |
4 | 142 | 153 | 172 | 171 |
5 | 153 | 161 | 187 | 181 |
6 | 166 | 170 | 202 | 191 |
7 | 180 | 179 | 215 | 200 |
8 | 195 | 188 | 229 | 208 |
9 | 214 | 201 | 245 | 218 |
10 | 249 | 222 | 275 | 235 |
Fordelingseffekten av de to modellene er svært
klare. I brevet fra Finansdepartementet sies det slik: "Tabell 1 viser
at universell folketrygd gir en jevnere fordeling av pensjonsytelsene
enn modernisert folketrygd. Kvinner og menn i de laveste inntektsgruppene
kommer bedre ut, mens de øverste inntektsgruppene kommer dårligere
ut."
Disse medlemmer avviser de foreslåtte
innstramminger i folketrygden. Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig til enhver tid å ha oversikt over folketrygdens
finanser, og mener at Stortinget fortløpende må få seg
forelagt utviklingen i parameter som inngår i folketrygdens
utgifter. En større gjennomgang er nødvendig for
eksempel hvert tiende år. Hovedstrategien for å trygge
finansieringen må være et mer inkluderende arbeidsliv,
som kan gi oss økt verdiskaping og lavere trygdeutgifter.
De foreslåtte innstrammingene vil neppe redusere vårt
samfunns samlede pensjonsutgifter. Svært mange vil tegne
private pensjonsordninger, som et resultat av de innstramminger
som foreslås. Spørsmålet om framtidig
pensjon er derfor ikke først og fremst et spørsmål
om samfunnets totale kostnad med pensjon, men i like stor grad et spørsmål
om fordeling mellom offentlig og privat forvaltning. Disse
medlemmer vil derfor gå imot forslaget om innføring
av delingstall, og gå inn for at pensjonene fortsatt skal
justeres i tråd med lønnsutviklingen i samfunnet.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen foreslår å oppheve besteårsregelen.
I dagens pensjonssystem sikrer den at personer som av ulike grunner
har perioder i livet da de tjener lite, allikevel skal kunne sikre
seg en anstendig pensjon. Dette er særlig viktig for kvinner,
som oftest er de som er lengst hjemme med barn, og som i mye større
grad enn menn jobber deltid.
Disse medlemmer viser til LOs
pensjonspolitiske program der det heter:
"På den annen side ivaretar dagens besteårsregel legitime
grunner til varierende inntektsløp. Det er viktig å videreføre
og forbedre de sosiale elementer som ligger i dagens besteårsregel.
Gjennom dette må en sikre at særlig kvinner med
lave og varierende inntekter, og som ofte har lange yrkesløp
kombinert med omsorgsarbeid honoreres. Pensjonsopptjening ved omsorgsarbeid
må sikres, men på en slik måte at arbeid er
det som gir mest uttelling. Videre må ufrivillig fravær
og ufrivillig deltid gi opptjening. Opptjening må styrkes
ved arbeidsledighet, midlertidig uførhet, attføring
og utdanning. Lønnsgrunnlaget, dvs. det en har hatt i tidligere
lønn, må inngå i opptjeningen ikke bare det
som utbetales i trygd. I en styrket folkepensjon må alle år
i arbeid telle. En gradvis innfasing av nytt regelverk sikrer at
ingen behøver å tape på dette."
Disse medlemmer påpeker
at modernisert folketrygd ikke ivaretar disse kravene. Dersom modernisert
folketrygd vedtas, må besteårsregelen videreføres. Disse
medlemmer påpeker videre at med en pensjonsmodell
som i større grad ivaretar fordelingshensyn, kan de sosiale
elementene i besteårsregelen lettere videreføres
og forbedres.
Disse medlemmer viser til forslaget
om utvidelse av ordningen med omsorgsopptjening.
Disse medlemmer støtter
intensjonen om å gi pensjonsopptjening for omsorgsarbeid
knytta til egne barn, men understreker at ordningen som foreslås
av Regjeringen har klare svakheter. Forslaget medfører
at enten mor eller far kan få pensjonsopptjening basert
på inntekt før fødsel, begrenset oppad
til 6 G. Pensjonsopptjeningen skal minst tilsvare en inntekt på 4,5
G. Det gir pensjonsopptjening som er verdt minst 46 300 kroner og
som kan være verdt opptil 61 700 kroner pr. år,
uavhengig av arbeidsinnsats, hvert år inntil barnet begynner
på skolen. For yrkesaktive småbarnsforeldre betyr
Regjeringens forslag at de må tjene over 353 000 kroner
(6 G) før de tjener opp mer pensjon ved å jobbe enn
ved å være hjemme. For en stor gruppe i yrkesaktiv alder
betyr dette sterke incentiver til ikke å arbeide. Disse
medlemmer understreker at dette gir en klar svekkelse av
bærekraften i den foreslåtte pensjonsmodellen.
Når man ikke tjener opp pensjonsrettigheter
ved å jobbe, reduseres lønnsomheten ved å arbeide
betydelig. Arbeidsincentivene for småbarnsforeldre svekkes ytterligere
av økt kontantstøtte og manglende vilje til å redusere
barnehageprisene. Sammen med den foreslåtte ordningen med
omsorgsopptjening, medfører dette at gevinsten av å begynne å jobbe
for småbarnsforeldre er svært liten. Disse
medlemmer viser til at erfaring tilsier at det først
og fremst er småbarnsmødrene som kommer til å være
hjemmeværende. Regjeringens samlede familiepolitikk virker
derfor sterkt hemmende på småbarnsmødres
yrkesaktivitet. Det er grunn til å frykte at dette vil
gi et tilbakeslag for likestillingsinnsatsen i arbeidslivet.
Andre yrkesaktive tjener etter Regjeringens
forslag opp pensjonsrettigheter tilsvarende 17,5 pst. av inntekten.
Dette går yrkesaktive småbarnsforeldre glipp av, sjøl
om de må betale full trygdeavgift. Med de foreslåtte
satser blir tapet på dette opptil 61 700 kroner pr. år. Disse
medlemmer vil ta avstand fra en slik diskriminering av yrkesaktive
småbarnsforeldre.
Disse medlemmer understreker
at alternativet ikke er å fjerne ordningen med omsorgsopptjening
for småbarnsforeldre, men å gi den en utforming
som gjør det mulig å kombinere arbeid med omsorg
for små barn på en måte som gir økonomisk
gevinst. Omsorgsopptjening bør gis til alle som får
barn, uavhengig av yrkesaktivitet, med nivå som justeres
i forhold til antall. Annen pensjonsopptjening må komme
i tillegg. Det vil gi et økonomisk rom som gir småbarnsfamiliene
frihet til å organisere sine liv til beste for barn og foreldre,
uten å svekke likestillingsarbeidet eller pensjonssystemets
bærekraft.
Disse medlemmer støtter
allikevel forslaget om å gi ordningen med omsorgspoeng
tilbakevirkende kraft, og forslaget om tilbakevirkende kraft for omsorgsopptjening
i dagens folketrygd.
Disse medlemmer viser til at
rundt 20 pst. av årskullene for tiden avtjener førstegangstjeneste. Denne
gruppa gir et år av sitt liv for å tjene landet,
mot en relativt begrenset godtgjøring. Disse medlemmer vil
derfor gå inn for at avtjent verneplikt medfører pensjonsopptjening.
Disse medlemmer påpeker
at norsk økonomi i framtida er avhengig av en godt utdannet
befolkning. Gevinsten for samfunnet ved at den enkelte velger å ta høyere
utdanning, overstiger gevinsten for den enkelte student. Det er
derfor riktig og viktig at samfunnet stimulerer unge mennesker til å ta
høyere utdanning.
Høyt utdannede får kortere
yrkeskarriere enn andre. Sjøl om mange av disse kompenseres
gjennom høyere lønn, er det store grupper med
høyere utdanning som har relativt lav lønn. Det
kombinert med kort opptjeningstid reduserer deres mulighet til å tjene
opp tilstrekkelige pensjonsrettigheter. Dette gjelder særlig dersom
besteårsregelen oppheves.
Disse medlemmer går
inn for å ivareta studentenes behov i pensjonssystemet
gjennom en mer sosial pensjonsmodell, pensjonsopptjening i studietiden
eller videreføring av besteårsregelen - evt. gjennom
kombinasjon av disse.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
at Regjeringen i St.meld. nr. 12 (2004-2005) legger opp til en modell
for opptjening av pensjonsrettigheter, kalt modernisert folketrygd,
der lavere pensjon for personer med lave og midlere inntekter finansierer økte pensjoner
for personer med høy lønn. Før effekten
av innstrammingsforslagene, taper store grupper av lavtlønte
tusenvis av kroner pr. år med modernisert folketrygd i
forhold til dagens trygdeordning. I tillegg kommer effekten av delingstall
som gir dårligere pensjon hvis levealderen øker,
og indekseringsmodellen som gir dårligere kjøpekraftsutvikling
for pensjonister enn for lønnsmottakere. Helheten i Regjeringens
forslag er derfor svært uheldig for alle med lave og midlere
inntekter.
Dette medlem påpeker
at foruten denne svært uheldige fordelingsprofilen er det
også andre svakheter tilknyttet modernisert folketrygd.
Så vel hensynet til arbeidstilbud som hensynet til en enkelt
og forståelig trygdeordning taler mot å velge
Regjeringens modell. Verdiene som skapes gjennom vårt arbeid
må finansiere pensjonene - som alt annet privat og offentlig
forbruk. Når andelen yrkesaktive i befolkningen går
ned, er det derfor viktig at trygdeordningen stimulerer til arbeidsinnsats,
særlig når vi nærmer oss pensjonsalderen.
Tett sammenheng mellom det man betaler inn og det man får
ut er sentralt for å få til dette. Dette gjelder særlig
de som faktisk har mulighet til å jobbe mer - folk som
i dag jobber lite eller ingenting. Forutsetningen for å nå målene
med trygdeordningene er at ordningene er så enkle at de
er forståelige og forutsigbare for alle. Et enkelt system
for pensjonsopptjening med færrest mulig unntak og særordninger,
gir de fleste et godt bilde av hva man får i pensjon hvis
man går av med pensjon når man er 62 år,
og hva man får igjen for å jobbe et eller flere år
ekstra.
Dette medlem viser til at Regjeringen
i St.meld. nr. 12 (2004-2005) legger opp til at reglene om pensjonsopptjening
ved ulønnet omsorgsarbeid forbedres. Uansett tidligere
inntekt sikres en høyere minimumsopptjening ved ulønnet
omsorgsarbeid enn det som følger av dagens regler. Dette
medlem har merket seg at Regjeringen også vil foreslå tilbakevirkende omsorgsopptjening
i dagens folketrygd. Dette medlem mener at pensjonsopptjening
ved ulønnet omsorgsarbeid vil medvirke til at flere velger å være hjemme
med omsorgsarbeid lenger enn nå. Dette medlem mener
med basis i sitt familiepolitiske ståsted at dette er positivt.Dette medlem legger til grunn
at "omsorgsarbeid" kan defineres som omsorg for egne barn opp til
skolepliktig alder, samt omsorg for egne barn og andre familiemedlemmer
der hvor denne "egenomsorgen" erstatter en omsorg som ellers ville
ha gitt rett til offentlig finansiering. Dette medlem støtter
således en utvidelse av pensjonsopptjening for ulønnet
omsorgsarbeid, og vil ta stilling til omfanget av endringen når
Regjeringens varslede forslag foreligger.
Dette medlem viser til Regjeringens
forslag om at alle sikres en garantipensjon uansett tidligere arbeidsinntekt. Dette
medlem støtter prinsipielt videreføringen
av en garantipensjon som avtrappes mot opptjening av inntektspensjon. Dette
medlem tar ikke nå stilling til nivået
på garantipensjonen, men mener at den bør være
høyere enn dagens minstepensjon. Dette medlem støtter
at avtrappingen av inntektspensjon mot garantipensjon skjer gradvis,
slik at også personer med lave inntekter får pensjon
utover garantinivået. Dette innebærer en forbedring
i forhold til "krone for krone"-avtrappingen i dagens folketrygd, i
den forstand at endringen gjør at avtrappingen "stjeler"
mindre av opptjeningen.
Dette medlem viser imidlertid
også til at løpende utbetalte alderspensjoner
foreslås regulert årlig med en faktor som tilsvarer
gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Dette medlem viser
til at en slik regulering av pensjonsutbetalingene etablerer et
veldig klart brudd med den holdning dette medlem har
til spørsmålet om regulering av pensjonsutbetalinger. Dette
medlem fastholder at "pensjonistoppgjøret" skal
være et "lønnsoppgjør" og ikke et "prisindeksoppgjør".
Den mellomløsningen Regjeringen legger opp til i sitt forslag
til "modernisert" folketrygd, er en type indekseringsom
fratar pensjonistene deltagelse i den alminnelige velstandsutvikling.
Dette medlem har merket seg at
særaldersgrenser knyttet til bestemte yrkesgrupper foreslås
gjennomgått i samarbeid med partene i arbeidslivet. Dette
medlem ser at det er et klart behov for særaldersgrenser
i forhold til enkelte yrker, og ønsker derfor å opprettholde
disse ordningene. Dette medlem mener likevel at spørsmålet
om særaldersgrense er et spørsmål som
er gjenstand for forhandlinger mellom arbeidstagere og arbeidsgivere.
Dette medlem vil understreke
at det er viktig til enhver tid å ha oversikt over folketrygdens
finanser, og mener at Stortinget fortløpende må få seg
forelagt utviklingen i parameter som inngår i folketrygdens utgifter.
En større gjennomgang er nødvendig for eksempel
hvert tiende år. Hovedstrategien for å trygge finansieringen
må være et mer inkluderende arbeidsliv, som kan
gi oss økt verdiskaping og lavere trygdeutgifter. De foreslåtte
innstrammingene vil neppe redusere vårt samfunns samlede
pensjonsutgifter. Svært mange vil tegne private pensjonsordninger,
som et resultat av de innstramminger som foreslås. Spørsmålet
om framtidig pensjon er derfor, som dette medlem har omtalt
i sin merknad under kapittel 3.2. i denne innstillingen, ikke først
og fremst et spørsmål om samfunnets totale kostnader
med pensjon, men i like stor grad et spørsmål
om fordeling mellom offentlig og privat forvaltning.
Fritt valg av pensjoneringstidspunkt er et velferdsgode.
Samtidig er det viktig å ta hensyn til samfunnets behov
for arbeidskraft og for å begrense veksten i pensjonsutgiftene.
Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og pensjonssystemet
må være utformet slik at det er mer lønnsomt å arbeide
enn å gå av med pensjon.
I dag kan alderspensjonen i folketrygden først
tas ut fra 67 år, og fram til 70 år avkortes pensjonen
for de som har arbeidsinntekt over 2 G. Pensjonskommisjonen foreslo
en ordning med fleksibel pensjonsalder i folketrygden fra 62 år,
og der pensjonen blir høyere desto lenger man venter med å ta
den ut. Den foreslo videre at det gis fri adgang til å kombinere
arbeid og alderspensjon fra folketrygden, uten at pensjonen avkortes
mot arbeidsinntekt.
Pensjonskommisjonens forslag om innføring
av fleksibel pensjoneringsalder i folketrygden innebærer
en utvidelse i forhold til dagens pensjonssystem, både
ved at alle selv kan velge tidspunktet for uttak av pensjon, og
ved at man kan kombinere tidligpensjon med arbeid uten avkorting
mot arbeidsinntekt.
Regjeringen støtter Pensjonskommisjonens
forslag om fleksibel pensjonsalder i folketrygden. Mange av høringsinstansene
mener det bør være en sammenheng mellom pensjonen
og pensjoneringstidspunktet, men er samtidig bekymret over at forslaget
fra Pensjonskommisjonen ikke gir god nok mulighet til fleksibilitet, særlig
for kvinner og personer med lav inntekt. Pensjonskommisjonen foreslo
at alle som ville få en pensjon som var høyere
enn garantipensjonen, skulle kunne ta ut pensjon før 67 år.
For å gi flere adgang til tidlig uttak av folketrygdpensjonen,
mener Regjeringen at en også bør vurdere en alternativ
modell som på enkelte punkter gir en videre adgang til å benytte
den fleksible pensjonsordningen enn med Pensjonskommisjonens forslag.
I den alternative modellen foreslås det:
– At det
også gis adgang til å ta ut hele eller deler av opptjent
pensjon fra 62 år, selv om pensjonen på uttakstidspunktet
blir lavere enn garantipensjonen, forutsatt at pensjonen fra 67 år
minst er på nivå med garantipensjonen.
– At adgangen til tidlig uttak
av pensjon skal kunne avhenge av den samlede ytelsen fra folketrygden og
supplerende pensjonsordninger. Dette krever nærmere utredning.
Forslaget om en obligatorisk supplerende ytelse, jf. avsnitt 1.8
i meldingen, bør inngå i denne vurderingen.
– At den øvre aldersgrensen
på 70 år for å tjene opp pensjon i folketrygden
fjernes. Dette sikrer at den enkelte får mulighet til å kompensere
for effekten av delingstallet, som over tid vil kunne føre
til lavere pensjonsnivå.
For at de som ønsker å fortsette
i arbeidslivet skal få anledning til det, må arbeidsgiverne
ta vare på de eldre arbeidstakerne. I denne sammenhengen
er seniorpolitiske tiltak for å styrke de eldres plass
i arbeidslivet, som Nasjonalt krafttak for seniorpolitikk i arbeidslivet og
IA-avtalen, viktige virkemidler.
Regjeringen støtter i hovedsak Pensjonskommisjonens
forslag til hvordan pensjonen skal påvirkes av alderen
for pensjonsuttak. Når man åpner for at den enkelte
selv skal velge når man vil gå av, må den årlige pensjonen
bli høyere desto lenger man venter med å ta ut
pensjon. Dette er nødvendig for at forslaget ikke skal innebære
en generell senking av pensjonsalderen til 62 år. En generell
senkning av pensjonsalderen vil true bærekraften i pensjonssystemet.
Det er også andre grunner til at det er viktig å beholde
de eldre i arbeidsmarkedet. Lavere arbeidsstyrke påvirker
i seg selv verdiskapingen negativt, og det er uheldig hvis man mister den
erfaringen eldre arbeidstakere har.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen
i at det fortsatt må være en klar og prioritert
statlig oppgave å sikre alle pensjonister en forsvarlig
minsteinntekt. Pensjonskommisjonen ivaretok dette hensynet ved å kreve
at tidligpensjonistene minst må ha en pensjon på nivå med
garantipensjonen. I den alternative modellen som beskrives i denne
meldingen, ivaretas hensynet gjennom et krav om at de som tar ut
pensjon før de fyller 67 år, må ha rett
til en varig pensjon fra 67 år som minst tilsvarer garantipensjonen,
når det tas hensyn til garantitillegget og eventuelt supplerende pensjoner.
Dette sikrer at ingen vil få utbetalt lavere pensjon enn
dagens minstepensjon fra 67 år, og at alle med pensjonsopptjening
over nivået på garantipensjonen vil kunne ta ut
hele eller deler av den opptjente pensjonen fra 62 år.
Mange flere vil dermed kunne benytte seg av adgangen til å ta
ut pensjon tidlig enn med Pensjonskommisjonens forslag.
Som omtalt i meldingens avsnitt 1.6, vil inntektspensjonen
i modernisert folketrygd bli fastsatt på grunnlag av en
beregnet pensjonsformue. Ved pensjoneringstidspunktet, uavhengig
av om dette er ved for eksempel 62 år, 67 år eller
70 år, beregnes den årlige ytelsen ved å dele
pensjonsformuen med et delingstall som reflekterer forventet gjenstående
levetid. Delingstallet vil være likt for kvinner og menn.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen
i at pensjonen ikke skal avkortes mot arbeidsinntekt. Dette avhenger
imidlertid av at sammenhengen mellom pensjonsnivå og avgangstidspunkt
blir sterk nok. For sterk subsidiering av tidligpensjonistene kan
føre til at for mange tar ut tidligpensjon. Ugiftene for
staten øker da, både fordi utgiftene pr. pensjonist øker,
og fordi det blir flere pensjonister. I tillegg fører lavere
arbeidsstyrke til redusert verdiskaping.
Når det innføres en mulighet
til fleksibel pensjonering i folketrygden, mente Pensjonskommisjonen
at staten bør konsentrere sine økonomiske bidrag
til fleksibilitet i pensjonssystemet der, og avvikle de statlige tilskuddene
til AFP-ordningene. I brev fra Regjeringen Jagland til LO og NHO
i forbindelse med inntektsoppgjøret for 1997, het det at
ordningen med at personer som tar ut tidligpensjon får
poengår i folketrygden som tidligpensjonist, vil bli vurdert
utfaset med virkning fra 1. januar 2007. Regjeringen vil samtidig
også vurdere den øvrige statlige støtten
til AFP-ordningene. Partene i arbeidslivet vil fortsatt stå fritt
til å avtale tillegg til folketrygden for enkeltgrupper.
Slike tillegg bør imidlertid utformes slik at de i størst
mulig grad stimulerer til arbeid. Utbetalingene til AFP beløp
seg i 2003 til om lag 6 mrd. kroner, hvorav privat sektor utgjorde
om lag halvparten. Dette inkluderer det direkte statlige tilskuddet
til AFP-ordningene i privat sektor, som var på 679 mill.
kroner. I tillegg kommer verdien av skattefordelene og pensjonspoengene
i folketrygden som tidligpensjonist. Alt i alt kan statens bidrag
til AFP-ordningene i privat sektor anslås til knapt 1 mrd.
kroner.
I forbindelse med vurderingen av den statlige
støtten til AFP-ordningene vil det også bli vurdert
innført en overgangsordning som gir personer som går
av med tidligpensjon og som har flere enn 40 opptjeningsår
i dagens folketrygd, uttelling for disse, jf. nærmere omtale
i meldingens avsnitt 1.13.
Komiteen er enig at fritt valg
av pensjoneringstidspunkt er et velferdsgode. Samtidig er det viktig
at vi har et pensjonssystem, et skattesystem og et arbeidsliv som
legger til rette for og oppmuntrer til arbeid. Samfunnet har behov
for arbeidskraft, og arbeidskraften er vår viktigste nasjonale
ressurs.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet,viser til at det må være
en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år,
også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning
må bygge videre på AFP-ordningen.
Flertalletviser
til at aldersgrensen i AFP ligger fast. Statens samlede økonomiske
bidrag i AFP-ordningen videreføres. Eventuelle endringer
i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med
partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006. Dette vil være
en oppfølging av Regjeringens brev til partene i tariffoppgjøret
i 1997, hvor enkelte elementer i AFP-ordningen ble varslet revurdert
i 2007.
I tillegg til at AFP-ordningen videreføres,
arbeides det videre med en allmenn fleksibel tidligpensjonsordning
i folketrygden. Flertallettar
ikke nå stilling til hvordan et slikt framtidig tidligpensjonssystem
i folketrygden skal se ut, men ber Regjeringen komme tilbake til
hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet
og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget
for vurderingen bør blant annet være at:
– Det skal
lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
– Det skal være bedre
muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
– Den øvre grensen for
pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
Flertalletviser
til at særaldersgrensene i privat og offentlig sektor må vurderes.
Flertalletmener
at den alminnelige pensjonsalderen ikke må reduseres, og
at arbeidstakere over 62 år må motiveres til fortsatt
arbeidsinnsats. Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv må videreføres
så det blir mulig for eldre arbeidstakere å fortsette
i jobb. Staten må i samarbeid med partene i arbeidslivet
utforme tiltak for en seniorpolitikk som motiverer godt voksne arbeidstakere
til å fortsette i arbeid, og arbeidsgivere til å ansette
og beholde disse arbeidstakerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at innføring av fleksibilitet, i betydningen nær
sagt "full frihet" for den enkelte til å velge pensjonsalder
mellom 62 og 70 år (i den alternative modellen; fritt fra
62 år uten øvre grense) prinsipielt er positiv. Disse
medlemmer understreker imidlertid den enkeltes eget ansvar/finansieringsansvar
for å få dette til. "Prisen" for å gå av
tidlig er å få lavere årlig pensjon. Disse
medlemmer mener det bør utredes om det i det hele
tatt skal være tillatt å gå av frivillig ved
62 år, dersom den pensjonen man da får vil være
så lav at den betinger supplerende sosialhjelp, bostøtte, eller
annen offentlig støtte, for at pensjonisten skal greie
sine daglige utgifter. Disse medlemmer understreker
også at tilslutningen til full fleksibilitet med hensyn
til avgangsalder betinger at arbeidsinntekt pensjonister har ikke
skal føre til avkorting av pensjonsutbetalingene.
Disse medlemmer viser til at
Avtalefestet pensjon gir alle i offentlig sektor, og en del i privat
sektor (60 pst. av den yrkesaktive befolkning) mulighet til å bli
pensjonert ved 62 år. Utgangspunktet for AFP-ordningen
var at den skulle tilgodese mennesker i harde yrker, og som var
reelt utslitt, for å gi disse en verdig avgang fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at AFP-ordningen
har utviklet seg til å bli blant annet en ordning med statsstøtte
til sluttpakker eller en form for statlige tilskudd til private
ventelønnsordninger ved nedbemanning og omstilling av bedrifter
med en overføring av deler av slike kostnader til skattebetalerne.
En opprettholdelse av AFP-ordningen, slik den virker, er en opprettholdelse
av en skjev godefordeling, som i tillegg virker i motsatt retning
av det som er de erklærte målene med "arbeidslinjen"
og en god seniorpolitikk hvor ingen skal "presses" ut mot eget ønske.
AFP-ordningen fremstår nå som en generell ordning
som omfatter svært mange som vil benytte seg av den.
Disse medlemmer mener derfor
at AFP-ordningen må innskjerpes slik at den begrenses til
sitt opprinnelige formål og utgangspunkt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
forskrifts- eller regelendringer, eller i nødvendig utstrekning
fremme forslag til lovendringer, som innskjerper AFP-ordningen til å gjelde
sitt opprinnelige formål."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at mulighet til tidligpensjonering særlig er viktig for
dem som har et fysisk krevende arbeid gjennom et langt yrkesliv.
Dette er ofte grupper som har relativt dårlig lønn.
Med Regjeringens forslag vil en stor del av arbeidstakerne som hører hjemme
i denne gruppa, ikke ha mulighet til tidligpensjon eller bare ha
mulighet til svært begrenset tidligpensjon. Dette henger
sammen med Regjeringens forslag til regler for tidligpensjonering,
men først og fremst med hovedmodell for pensjonsopptjeningen.
Flikking på hovedmodellen kan bare
i begrenset grad oppheve uheldige effekter av denne, og gjør
at løsningene fort blir kompliserte. Spørsmålet
om tidligpensjonering viser dette tydelig. Med pensjonskommisjonens modell
vil mange ikke kunne gå av med pensjon når de er
62 år, fordi de ikke har tjent opp pensjon tilsvarende minstegrensen.
Regjeringen løser dette ved å foreslå at tidligpensjonerte
kan få gå av med pensjon som er lavere enn minstepensjonen.
Med SVs modell vil langt flere ha tjent opp pensjon tilsvarende
minstepensjonen når de er 62 år. Dette løser
ikke utfordringene rundt tidligpensjon fullstendig, men det viser
tydelig at spørsmåla henger sammen. Tidligpensjon
kan derfor ikke diskuteres løsrevet fra diskusjon om hovedmodell.
Disse medlemmer vil med utgangspunkt
i et pensjonssystem bygd på universell folketrygd støtte det
foreslåtte opplegget for tidligpensjon. Det understrekes
at dersom det vedtas et pensjonssystem med dårligere fordelingsprofil,
kreves det tilpasninger som gjør tidligpensjonering mulig
for flere lavtlønte.
Disse medlemmer støtter
videreføring av AFP-ordningen, og vil tiltre punkt 3 i
avtale om pensjonsreform mellom Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.
I dag har flertallet av lønnstakerne
medlemskap i en supplerende pensjonsordning i tillegg til folketrygden. En økende
andel i privat sektor har slike ordninger, og i offentlig sektor
omfattes alle som jobber mer enn 14 timer pr. uke. Likevel anslår
Pensjonskommisjonen at 8-900 000 sysselsatte faller utenom. Av disse
kan det nå anslås at i størrelsesorden
5-600 000 er sysselsatt i foretak som kan opprette supplerende pensjonsordning med
skattefavorisering, uten at foretaket så langt har gjort
dette.
Pensjonskommisjonen regner med at pensjoner
i arbeidsforhold vil spille en større rolle i framtiden.
De supplerende pensjonsordningene berører således mange,
og vil omfatte enda flere og større beløp hvis
de blir gjort obligatoriske.
Et flertall i Pensjonskommisjonen gikk med ulike begrunnelser
inn for at det blir etablert et obligatorisk element i pensjonssystemet
på toppen av modernisert folketrygd. Regjeringen ønsker å følge
opp dette.
Flere modeller er vurdert av Regjeringen i forbindelse
med arbeidet med denne meldingen. I utformingen av en obligatorisk
løsning har en bl.a. lagt vekt på at pensjonssparing
innebærer at den enkelte avstår fra lønn
for å få pensjon, og at et høyt nivå på den
obligatoriske pensjonsytelsen fører til at lønnstakerne
må avstå fra store beløp i dag for å overføre
konsummuligheter til alderdommen. Regjeringen har videre lagt vekt på at
de administrative kostnadene ved ordningen må holdes lave,
og at en obligatorisk løsning ikke i unødig grad
skal fortrenge eksisterende ordninger. De alternative modellene
som har blitt vurdert, er:
– En innskuddsordning
som kommer på toppen av modernisert folketrygd: I denne
modellen er det individuelle innskuddskonti som forvaltes av godkjente
pensjonsinnretninger. Skattemyndighetene står
for innkreving av innskudd. Ordningen, som i hovedsak tilsvarer
den svenske premiepensjonsordningen, skal omfatte
alle og være lik for alle. Grunnlaget for pensjonsopptjening
er den enkeltes samlede lønnsinntekt fra alle arbeidsgivere
i løpet av året opp til et tak, ikke inntekt fra
det enkelte arbeidsforhold. Kontiene skal være for alderspensjon
og ha investeringsvalg. Det skal være anledning til å avstå fra å velge
forvalter, og dette må ivaretas ved et investeringsalternativ
i offentlig regi. En innskuddsordning som er knyttet direkte til
den enkelte person og ikke til arbeidsgiver, er godt tilpasset et
mer fleksibelt arbeidsmarked med hyppigere jobbskifter enn tidligere.
Regjeringen viser til at denne modellen bygger på forslaget
fra KrFs representant i Pensjonskommisjonen, som fikk subsidiær
tilslutning fra representantene for Høyre og Venstre.
– Obligatoriske minstekrav til
supplerende pensjonsordninger: I denne modellen innføres
en lovpålagt forpliktelse til å opprette en ordning
for supplerende alderspensjon i det enkelte foretak. Minstestandarder
innarbeides i eksisterende lovgivning, og etablerte ordninger som
oppfyller disse, vil kunne fortsette som før. I utgangspunktet
legges det til grunn at det vil være tilstrekkelig at arbeidstakerne
selv passer på at arbeidsgiver etterlever pålegget
om minsteordning. Arbeidsgiver og arbeidstaker vil i forhandlinger
kunne utforme sin pensjonsordning innenfor de rammer lovgivingen
setter, slik at styringsretten for pensjonsordningen fortsatt forankres
i det enkelte foretak. Denne modellen ble foreslått av
Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis representanter i
Pensjonskommisjonen.
– En innskuddsordning med mulighet
til å "stå utenfor": Denne modellen kombinerer
innskuddsordningen i den første modellen med mulighet for
de som er medlemmer av godkjente pensjonsordninger til å "stå utenfor".
Dermed slipper de sistnevnte dobbelt medlemskap. I arbeidet med
denne meldingen er en kommet til at denne modellen er problematisk
i forholdet til eksisterende ordninger, og at de administrative
problemene knyttet til innkreving av tilskudd til ordningen er store.
Det er styrker og svakheter ved alle de ulike
modellene. Regjeringen er opptatt av at de gruppene som står uten
alderspensjon fra andre ordninger enn folketrygden, skal sikres økt
pensjonsdekning gjennom et obligatorisk element i pensjonssystemet
på toppen av modernisert folketrygd. Regjeringen mener
at de to første modellene er gode alternativer for en obligatorisk
ordning, mens den siste modellen må frarås. Hvilken
modell som endelig bør velges, må ses i sammenheng
med den helhetlige pensjonsreformen en kommer fram til gjennom behandlingen
i Stortinget. En obligatorisk supplerende pensjonsordning kan ikke
vurderes løsrevet fra endringene i folketrygden.
Etter at Stortinget har tatt stilling til en
framtidig alderpensjon i folketrygden, vil Regjeringen komme tilbake
med et mer detaljert forslag til hvordan en obligatorisk supplerende
pensjonsordning skal utformes.
Pensjon fra arbeidsgiver vil være et
supplement til pensjon fra folketrygden. Foretak i privat sektor
oppretter i hovedsak pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Ordninger etter disse
lovene gis en skattemessig gunstig behandling. Mange av pensjonsordningene etter
disse lovene er utformet i nært samspill med folketrygden.
Ved endringer i folketrygden vil det derfor være behov
for å vurdere tilpasninger i de to lovene. Det pekes i
meldingens avsnitt 6.3 på sentrale bestemmelser i lovene
som vil påvirkes av Pensjonskommisjonens forslag til endringer
i folketrygden. Dette gjelder blant annet fleksibel pensjonsalder,
hvor det kan være hensiktsmessig at det gis anledning til å ta
ut pensjon fra foretaks- og innskuddspensjonsordninger fra samme
tidspunkt som i modernisert folketrygd. Også enkelte andre
virkninger av reformen i folketrygden for slike ordninger drøftes,
herunder livslang opptjening og delingstall i folketrygden. Hvilke
endringer som vil bli nødvendige, vil bli utredet nærmere
og lagt fram som egen sak overfor Stortinget når endringene
i folketrygden er vedtatt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, går
inn for at det innføres obligatorisk tjenestepensjon i
arbeidsforhold. Ordningene utformes innenfor lov om foretakspensjon
og lov om innskuddspensjon og trer i kraft 1. januar 2006.
Flertallet viser til at obligatorisk
tjenestepensjon i arbeidsforhold skal omfatte alle arbeidstakere
som oppfyller kravene til medlemskap etter lov om innskuddspensjon
og lov om foretakspensjon. Kravet om tjenestepensjon for ansatte
som også delvis er eiere må avklares nærmere.
Flertallet ber Regjeringen vurdere
hvordan det kan etableres gode kontrollordninger som kan sikre at alle
bedrifter tilbyr tjenestepensjon til sine ansatte.
Flertallet viser til at de obligatoriske
ordningene må utformes slik at det blir enkelt å utvide
dem, slik at de ikke hindrer videreføring av eksisterende
tjenestepensjonsordninger og slik at det blir enkelt for små og mellomstore
bedrifter å opprette og administrere ordningene.
Flertallet viser til at i den
obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale
et innskudd på minst 2 pst. av lønnen over 1 G
for den enkelte arbeidstaker. Dersom foretaket ikke velger en innskuddsbasert
ordning, skal kostnadene til premier i de andre ordningene tilsvare
et innskudd på 2 pst. av lønn over 1 G. Arbeidsgiver
og arbeidstaker kan avtale at arbeidstaker i tillegg skal betale
inn et innskudd eller en premie i pensjonsordningen.
For bedrifter som hittil ikke har hatt tjenestepensjon, kan
innføringen av obligatorisk tjenestepensjon medføre
en økonomisk belastning. Flertallet ber
Regjeringen vurdere nærmere de økonomiske og administrative
konsekvensene for disse.
Flertallet viser til at det må være
mulig for flere foretak å opprette en felles innkjøpsordning
for tjenestepensjoner. En innkjøpsordning kan opprettes
gjennom avtale mellom foretakene eller gjennom avtaler mellom partene
i arbeidslivet. Innkjøpsordningen kan på vegne
av medlemsforetakene inngå avtaler om kjøp av
pensjonsprodukter fra forsikringsselskaper, banker og andre tilbydere.
En slik felles innkjøpsordning må kunne omfatte
både lovpålagte minimumsordninger, avtalte tilleggsytelser
for alle medlemsforetakene og tilleggsytelser som medlemsforetakene
selv kan velge om de vil ha.
Flertallet ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med eventuelle lovendringer som måtte
være nødvendig for å opprette slike fellesordninger,
og bes særlig om å vurdere:
– en avtalt
standard pensjonsordning for alle medlemsforetakene
– felles kapitalforvaltning, rentegaranti
mv.
– felles administrasjon av tjenestepensjonene
– avtaler om medregning av tjenestetid
når en arbeidstaker bytter jobb fra et medlemsforetak til
et annet
– avtaler om premieutjamning knyttet
til alder og kjønn mellom medlemsforetakene
Flertallet går også inn
for at enkeltmannsforetak skal kunne opprette en felles innkjøpsordning
for tjenestepensjoner.
Flertallet viser til at det under
behandlingen av St.prp. nr. 68 (2004-2005) har gått inn
for at det så snart som mulig skal åpnes for at
flere foretak skal kunne opprette en felles pensjonskasse etter
modell av de interkommunale pensjonskassene.
Flertallet går inn for
at det snarest mulig opprettes et fripoliseregister, og ber Regjeringen
vurdere hvordan pensjonsrettigheter fra ulike ordninger kan samles.
Flertallet går inn for
at det åpnes for kjønns- og aldersnøytrale
premier i tjenestepensjoner i privat sektor.
Flertallet ber Regjeringen arbeide
videre med endringer i lov om innskuddspensjon (eventuelt etter lov
om foretakspensjon) slik at ordningene også åpnes for
foretak med færre enn 2 sysselsatte. Tilslutning til en
slik ordning bør gjøres frivillig for selvstendig næringsdrivende
og andre med eierinteresser i foretak. Også for de med
frivillig tilslutning til en kollektiv tjenestepensjonsordning,
må det gis større skattemessig likebehandling
med ordninger med tjenestepensjon for arbeidstakere, blant annet
med fradrag for premien i skattbar næringsinntekt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, viser til at etter at det er vedtatt en ny modell
for folketrygdens alderspensjon, må lovverket for tjenestepensjonsordningene
tilpasses den nye folketrygdmodellen. Det vil blant annet være
nødvendig å se nærmere på hvilke
konsekvenser innføring av livsløpsbasert opptjening,
delingstall og ny indeksering i folketrygden bør få for
utformingen av tjenestepensjonsordningene. Det vil også være
nødvendig å se nærmere på regelverket
for midlertidig ansatte og deltidsansatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i utgangspunktet skeptiske til å innføre nye obligatoriske
ordninger som vil legge stein til byrden for mange kapitalsvake
og inntjeningssvake bedrifter i flere næringer.
Det er i hovedsak tre grunner til at en knapp
million arbeidstagere ikke har tjenestepensjonsordninger i dag:
1. Arbeidsgiverne har
ikke økonomi til å tilby det.
2. Det er ikke nødvendig for å tiltrekke
seg den nødvendige arbeidskraften.
3. Arbeidstakere har prioritert høyere
lønn.
Disse medlemmer mener at dersom
en obligatorisk tjenestepensjonsordning skal vurderes innført,
må dette eventuelt skje med bakgrunn i et grundig utredningsarbeid.
Det kan derfor være tjenlig at det settes ned et bredt
sammensatt utvalg, hvor små og mellomstore bedrifter blir
tungt representert, som får som mandat å utrede
ulike modeller for en eventuell obligatorisk tjenestepensjonsordning.
Modellen bør drøfte en eventuell avgrensing av
hvem den obligatoriske ordning skal gjelde for. Det er herunder
nødvendig å vurdere unntak for skoleungdom, unntak
for korttidsansettelser, unntak for gründerbedrifter og
unntak for bedrifter basert på bedriftens størrelse
i form av ansatte eller omsetning. En utredning om obligatorisk
tjenestepensjon må også klargjøre ansattes
rettigheter i forbindelse med flytting av opparbeidede rettigheter
ved skifte av arbeidsgiver.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et bredt sammensatt utvalg, hvor små og mellomstore bedrifter
blir tungt representert, som får som mandat å utrede
ulike modeller for en eventuell obligatorisk tjenestepensjon."
Disse medlemmer viser til meldingens
forslag om å etablere en ordning for obligatorisk pensjonssparing
som kommer i tillegg til folketrygden. Disse medlemmer mener
at et pensjonssystem basert på et folketrygdsystem med
tillegg av obligatoriske tjenestepensjonsordninger og obligatorisk
pensjonssparing i utgangspunktet innebærer to obligatoriske
ledd for mye.
Disse medlemmer er tilhengere
av skattestimulering av pensjonssparing, både i tjenestepensjonsordninger
(som nå) og i private ordninger (nå 40 000 i inntektsfradrag
ved kjøp av private poliser). Disse medlemmer er
enige i en uttalt målsetning om at flest mulig skal være
sikret en god pensjon. Disse medlemmer mener imidlertid
at det er størrelsen på garantipensjonen (i dag
"minstepensjonen") som skal sikre tilstrekkelige levekår
for alle.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omtale av obligatorisk tjenestepensjon i avtale om pensjonsreform
mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre. Disse medlemmer er enig i punktene 2.1, 2.2
og 2.5.
Disse medlemmer går
inn for opprettelse av et fripoliseregister, og ber Regjeringen
vurdere hvordan pensjonsrettigheter fra ulike ordninger kan samles.
Disse medlemmer vil åpne
for kjønns- og aldersnøytrale tjenestepensjoner
i privat sektor.
Disse medlemmer påpeker
at løftet om at videreføring av 66 pst. av sluttlønn
i offentlig sektor, gjelder før effekten av delingstall
og lavere justering av pensjonene regnes inn. Korrigert for effekten
av dette, reduseres pensjonsprosenten til under 50 pst. For arbeidstakere
i offentlig sektor innebærer dette en betydelig svekkelse
av dagens pensjonsordning. Disse medlemmer viser
til at Sosialistisk Venstreparti går imot innføring
av delingstall, og går inn for å justere pensjonene
i tråd med lønnsøkningen.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
at man med Kystpartiets trygdeopplegg ikke har behov for supplerende
pensjonsordninger, jf. dette medlems merknader til
kapittel 3.2. og 6.2 i denne innstillingen. Dette medlem ser
at man gjennom forliket mellom Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har skapt et stortingsflertall
for et annet opplegg enn Kystpartiets. Dette medlem vil
subsidiært støtte innføringen av en obligatorisk
tjenestepensjon i privat sektor.
Dette medlem går inn
for opprettelse av et fripoliseregister, og ber Regjeringen vurdere
hvordan pensjonsrettigheter fra ulike ordninger kan samles.
Dette medlem påpeker
at løftet om at videreføring av 66 pst. av sluttlønn
i offentlig sektor, gjelder før effekten av delingstall
og lavere justering av pensjonene regnes inn. Korrigert for effekten
av dette, reduseres pensjonsprosenten til under 50 pst. For arbeidstakere
i offentlig sektor innebærer dette en betydelig svekkelse
av dagens pensjonsordning. Dette medlem viser til
at Kystpartiet går imot innføring av delingstall,
og går inn for å justere pensjonene i tråd med
lønnsøkningen.
Dette medlem vil også åpne
for kjønns- og aldersnøytrale i de ikke-offentlige
tjenestepensjonsordningene.
Pensjonskommisjonen foreslo å legge
om de offentlige tjenestepensjonene, slik at de framstår
som et direkte supplement til pensjon fra folketrygden. I dag sikres
offentlig ansatte gjennom bruttogarantien en samlet pensjon fra
folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Det innebærer
at offentlig ansatte er skjermet mot endringer i folketrygden. Pensjonskommisjonen
la til grunn at hele befolkningen må omfattes av en pensjonsreform.
Pensjonskommisjonen la til grunn at supplerende pensjoner
skal kunne tas ut fra samme tidspunkt som modernisert folketrygd,
forutsatt at de bygger på de samme prinsipper som den fleksible
ordningen i folketrygden. Kommisjonen mente at ordningene som regulerer
tidlig uttak av pensjon og kombinasjon av arbeidsinntekt og pensjon,
bør være de samme i tjenestepensjonsordningene
som i modernisert folketrygd. Kommisjonen mente også at økende
levealder må få virkning for ytelsen i tjenestepensjonsordningene,
jf. forslaget om delingstall i modernisert folketrygd. Videre mente
kommisjonen at forslaget til indeksering av utbetalt pensjon bør
få virkning for de offentlige tjenestepensjonsordningene.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen
i at innføringen av modernisert folketrygd også må få virkninger
for de offentlige tjenestepensjonene. Hvordan dette kan ivaretas
og hvilken utforming en ny offentlig tjenestepensjonsordning skal
ha, må i tråd med Pensjonskommisjonens forslag
skje i nært samarbeid med partene i arbeidslivet i offentlig
sektor. Dette vil bli gjort gjennom et offentlig utvalg som settes
ned etter at Stortinget har tatt stilling til hvordan folketrygdens alderspensjon
skal utformes. Utvalgets forslag til en ny pensjonsordning i offentlig
sektor må ligge innenfor samme økonomiske ramme
som dagens tjenestepensjonsordning, dvs. lik dagens bruttoordning
fratrukket dagens folketrygd.
Pensjonskommisjonen foreslo at pensjonsrettighetene
i Statens Pensjonskasse skulle fonderes. Regjeringen mener at de
hensyn som Pensjonskommisjonen la til grunn kan ivaretas på en
annen måte, og foreslår derfor at Statens Pensjonskasse
ikke fonderes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, viser til at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler
av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.
Flertallet viser til at etter
at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon,
må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den
nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene,
men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering.
Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom
partene i offentlig sektor.
Flertallet viser til at pensjonsordningene
til statsråder, stortingsrepresentanter mv. må tilpasses
en ny folketrygdmodell.
Flertallet tar ikke nå stilling
til om forpliktelsene til Statens pensjonskasse skal fonderes. Før
det kan tas stilling til fondering av Statens pensjonskasse, må det gjøres
en grundig vurdering av blant annet utviklingen av Statens pensjonskasse
som selskap, konkurransen om tjenestepensjonene til fristilte offentlige
virksomheter, mobiliteten i arbeidsmarkedet og mulighetene for kostnadskontroll
i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til meldingens forslag om at et offentlig utvalg med deltakelse
bl.a. fra partene i arbeidslivet får som mandat å utrede
en ny tjenestepensjonsordning for offentlig sektor. Utvalgets forslag
til modell skal ligge innenfor samme økonomiske ramme som
dagens ordning.
Disse medlemmer mener at de offentlige
bruttopensjonsordningene i SPK, KLP og andre frittstående offentlige
kasser i prinsippet ikke kan videreføres. Disse
medlemmer vil ikke og kan ikke forsvare at offentlig ansatte
skal beholde sin gode bruttopensjoner samtidig som en eventuell
reform av folketrygden fører til at andre grupper får
sin pensjon beskåret i forhold til dagens modell.
Disse medlemmer understreker
at kommunalt ansattes tjenestepensjoner har sin forankring i tariffavtaler,
og det vil derfor i utgangspunktet kreve deltagelse fra forhandlingspartene
for å få til endringer. Disse medlemmer viser
videre til at SPK er en lovfestet ordning som Stortinget friere
kan endre. De offentlige ordningene har til felles at regelendringer som
medfører utgiftsreduksjoner i folketrygdens andel av den
totale alderspensjon, motsvares av tilsvarende økning av
tjenestepensjon og dermed økte utgifter for skattebetalerne
til stat og kommuner for å styrke pensjonskassene.
Disse medlemmers delvise tilslutning
til endringer av dagens folketrygdmodell er klart betinget av at
eventuelle reduksjoner i folketrygdpensjoner må få samme
virkning for alle pensjonsutbetalinger uavhengig av om det er en
offentlig eller privat tilleggs- eller tjenestepensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at bruttoordningene i tjenestepensjonene
for offentlig ansatte er framforhandlede rettigheter. Eventuelle
endringer i disse ordningene bør derfor overlates til forhandlinger
mellom partene i arbeidslivet. Det samme er tilfellet for særaldersgrensene
som er avtalt for enkelte grupper i arbeidslivet.
Disse medlemmer påpeker
at pensjonsordninger er en del av lønnsoppgjøret.
I offentlig sektor har man prioritert dette høyere enn
i privat sektor, noe som også kan leses ut av lønnsstatistikken.
Disse medlemmer vil hevde at
pensjonsordningene for stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene
må sees i sammenheng med en eventuell økning av
godtgjørelse for disse. Disse medlemmer viser
til at pensjonsordningene var et tema da det ble innført
ny ordning for fastsettelse av godtgjørelse i 1996. Disse
medlemmer vil peke på det urimelige i at stortingsrepresentantenes
opptjeningstid er 12 år, mens de fleste andre har 40 års
opptjeningstid. Videre beregnes pensjonen til 66 pst. av den til
enhver tid vedtatte stortingslønn, mens reguleringen for
de fleste andre knyttes til grunnbeløpet av folketrygden. Disse medlemmer vil
understreke at den såkalte "75-årsregelen" også må vurderes
på nytt.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser for øvrig
til sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.
Gjennom de siste årene er det blitt
avsatt betydelige midler i Statens petroleumsfond. Hensynet til
bærekraftige offentlige finanser, og et pensjonssystem
som er opprettholdbart over tid, krever at staten også i årene framover
bygger opp betydelige fordringer. Denne fordringsoppbyggingen kan
i stor grad ses på som en omplassering av formue fra petroleumsreserver
på havbunnen til finansielle aktiva.
Norge har så langt lyktes i å forvalte
petroleumsinntektene på en god måte. Gjennom Petroleumsfondet har
de store overskuddene i statsfinansene som følger av petroleumsinntektene,
blitt kanalisert til utlandet i form av finansinvesteringer. Hensikten
er bl.a. å bygge opp en finansiell buffer for staten for å møte
variasjoner i oljeinntektene og den kraftige økningen i
pensjonsutgiftene som følge av en økende andel
eldre i befolkningen, samt å opprettholde en variert næringsstruktur
som kan legge grunnlag for en balansert utvikling i norsk økonomi.
Kombinasjonen av store løpende overskudd i statsfinansene
og ønsket om økte bevilgninger på mange
områder gjør det imidlertid svært krevende å føre
en økonomisk politikk som også ivaretar de langsiktige
utfordringene knyttet til en aldrende befolkning og nedgangen i
petroleumsinntektene på en tilfredsstillende måte.
Behovet for å sikre langsiktig bærekraft forsterkes
av at andre aldersrelaterte offentlige utgifter knyttet til helse-
og omsorgstjenester for eldre må forventes å øke
betydelig framover i takt med aldringen av befolkningen.
Erfaringer fra en rekke land viser at det er
krevende for staten å bygge opp finansiell formue. Pensjonskommisjonen
mente dette ville bli lettere dersom fondsoppbyggingen skjer i et
pensjonsfond. Kommisjonen foreslo derfor å etablere et
nytt Statens pensjonsfond basert på dagens Petroleumsfond
og Folketrygdfond. Regjeringen går inn for å følge
opp dette forslaget.
I tråd med Pensjonskommisjonens forslag
legger Regjeringen opp til at fondsoppbyggingen fortsatt skal være
av generell karakter, slik at størrelsen på fondet og
framtidige avsetninger ikke direkte knyttes til utviklingen i statens
pensjonsforpliktelser i folketrygden. I samsvar med dette vil pensjonssystemet
i folketrygden fortsatt være utlikningsbasert ("pay-as-you-go").
En fondsløsning som mer direkte knytter sammen fondskapitalen
med pensjonsforpliktelsene, vil kunne gi svært store årlige
svingninger i statens utgifter ved endringer i oljepris, kapitalavkastning
og pensjonsforpliktelser.
Handlingsregelen for bruken av oljeinntekter
videreføres som den operative retningslinjen for finanspolitikken.
Gjennom handlingsregelen sikter en mot en langsiktig, jevn og forsvarlig
innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. En innretting
av budsjettpolitikken med sikte på at de ufonderte pensjonsforpliktelsene
ikke skal øke som andel av BNP for Fastlands-Norge, slik
Pensjonskommisjonen foreslo, er ikke egnet som en operativ rettesnor
for finanspolitikken fra år til år. Til det vil årlige
endringer i oljepris, kapitalavkastning og pensjonsforpliktelser
kunne gi for store årlige svingninger i offentlige budsjetter.
En slik rettesnor er først og fremst å regne som
et pedagogisk hjelpemiddel for å illustrere bærekraften
i finanspolitikken på lang sikt. Den kan dermed supplere
andre og mer fullstendige indikatorer for opprettholdbarheten i offentlige
finanser. Som en oppfølging av Pensjonskommisjonens forslag,
vil Regjeringen i nasjonalbudsjettdokumentene gi en utvidet omtale
av utviklingen i den samlede kapitalen i Petroleumsfondet og Folketrygdfondet
målt i forhold til størrelsen på statens
pensjonsforpliktelser i folketrygden.
Et viktig formål med Statens petroleumsfond
har vært at valutainntektene fra oljevirksomheten skal plasseres
i utlandet slik at en ikke får store forstyrrelser i norsk økonomi
og ustabilitet i den norske kronen. Dette hensynet må etter
Regjeringens oppfatning også ivaretas innenfor et statlig
pensjonsfond. Oljeinntektene bør derfor fortsatt i all
hovedsak plasseres i utlandet.
Det vil senere legges fram en egen lovproposisjon om
etableringen av Statens pensjonsfond hvor det bl.a. redegjøres
nærmere for den institusjonelle organiseringen av fondet.
Regjeringen tar i den forbindelse sikte på å foreslå en
navneendring av Petroleumsfondet og Folketrygdfondet til henholdsvis
Statens pensjonsfond utenlandsdel og Statens pensjonsfond innenlandsdel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, er
enig med Pensjonskommisjonen og Regjeringen i at Statens petroleumsfond
og Folketrygdfondet omgjøres til et Statens pensjonsfond.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, ber Regjeringen arbeide videre med å vurdere
om pensjonssystemet bør få en mer selvstendig rolle
i forhold til de øvrige statsfinansene, og hvordan dette
eventuelt kan gjøres. Regjeringen bes også vurdere
hvordan den rollen det nye pensjonsfondet har som bufferfond for
de generasjonsmessige ubalansene i folketrygden, kan styrkes. Videre
bes Regjeringen vurdere en egen pensjonspremie i skattesystemet,
som synliggjør at dette er sparing til egen alderdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en etablering av et Statens pensjonsfond, basert på oljefondet
og Folketrygdfondet, bare kan være aktuelt dersom det innebærer
en reell, men dog delvis, fondering av pensjonsforpliktelser som
Staten har opparbeidet seg. Spørsmålet er hvilke
forpliktelser som bør fonderes/delfonderes.
Disse medlemmer mener at ut fra
perspektivet om at Folketrygdfondet og oljefondet pr. i dag er "folkets
penger", bør det også være "folkets pensjoner" som
fonderes/delfonderes. Den delen av hele idéen med
fondering som er tilknyttet at folk skal ha sikkerhet for pensjonsutbetalingene
sine, taler også for det samme.
Disse medlemmer viser til at
ideen om å fondere SPKs forpliktelser med "folkets penger"
ut fra denne tankegangen, blir "uriktig". Fondering av SPKs forpliktelser
kan faktisk sees på som et ledd i å skape enda
større avstand mellom "statspensjonistene"(SPK) og "minstepensjonistene"(folketrygden).
Statspensjonistene får sikkerhet for sine "gull-pensjoner",
men folk flest blir "fraranet sine oljepenger".
Disse medlemmer vil presisere
at begrepet "delvis fondering" er valgt både for å understreke
at ikke alle grunnforpliktelsene lar seg fondere før Statens pensjonsfond
har vokst seg større enn i dag, og for å understreke
at det ikke er disse medlemmers hensikt å la
grunnpensjonen variere i takt med oljepris og/eller avkastningen
fra Statens pensjonsfond.
Disse medlemmer mener derfor
at en delvis fondering av folketrygdens "grunn"-forpliktelser bør vurderes
nærmere. Fondering av SPK eller fondering av folketrygdens
tilleggsytelser med "folkets penger" avvises.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
enig med Regjeringen i at fondsoppbyggingen fortsatt skal være
av generell karakter, slik at størrelsen på fondet
og fremtidige avsetninger ikke direkte knyttes til statens pensjonsforpliktelser
i folketrygden. Pensjonssystemet i folketrygden vil da fortsatt
være utlikningsbasert. Disse medlemmer slutter
seg for øvrig til Regjeringens vurderinger og regner med
en egen lovproposisjon om etableringen av Statens pensjonsfond.
Disse medlemmer påpeker
at omgjøring av Folketrygdfondet til Statens pensjonsfond
innenlandsdel innebærer en innstramming av fondets investeringsunivers.
Folketrygdfondet kan i dag investere deler av sin kapital i nordiske
aksjemarkeder. Dette er begrunnet i at norske selskaper i større
grad har nordiske strategier. Et annet viktig hensyn er at etter
hvert som fondet vokser, blir det vanskeligere for fondet å finne
nok fornuftige investeringsobjekter hjemme. Disse medlemmer ser
ikke noen grunn til å begrense Folke-trygdfondets mulighet
til å investere i Norden, og antyder at Folketrygdfondet
i stedet kan omgjøres til Statens pensjonsfond nordisk
del.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet er usamd
med Pensjonskommisjonen og Regjeringa i at Statens petroleumsfond
og Folketrygdfondet skal gjerast om til eit Statens pensjonsfond.
Skipinga av eit pensjonsfond vil i seg sjølv korkje gjera
pensjonsordninga meir eller mindre berekraftig. Det avgjerande for om
folketrygda sine pensjonsplikter vil kunne verta innfridd i framtida,
er utforminga av den samla finanspolitikken og utviklinga av realøkonomien
frametter. Røynslene frå andre land syner at det
er ikkje lett for staten å byggja opp finansiell formue.
Det vert lett sterkt press for å nytta formua til andre
føremål enn han er tenkt brukt til. Dette må ein
rekna med vil gjelda òg om ein skipar eit Statens pensjonsfond.
Denne medlemen ynskjer ikkje å senka
nivået på ytingane og med det velferden til pensjonistane. Denne
medlemen viser til at skatteytarane er dei største
ytarane til folketrygda. Denne medlemen meiner òg
at overføringane til pensjonane ikkje kan sjåast
isolert frå dei andre viktige oppgåver staten
har teke på seg. Denne medlemen meiner difor
at overføringa til pensjonsordningane sjølvsagt
må inngå som ein del av den demokratiske prosessen
som statsbudsjettet er gjennom kvart år. Det er med det
ikkje rett at denne generasjonen skal låsa korleis oljeformua
skal nyttast i dei komande generasjonane.
Denne medlemen meiner at ein
framleis må stå høveleg fritt i korleis
ein skal nytta petroleumsformua. I dag er samfunnet avhengig av
overføringar frå petroliumssektoren for å få statsbudsjettet
i jamvekt. Det lyt ein rekna med vil vare ved frametter. Dette vil
gjera skipinga av eit Statens pensjonsfond noko illusorisk.
Denne medlemen vil vise til at
folketrygda vert finansiert laupande gjennom trygdeavgift, arbeidsgjevaravgift
og overføringar av midlar frå andre delar av budsjettet.
Det er rimeleg å rekna med at dette vil halda fram uavhengig
av om det vert oppretta eit Statens pensjonsfond.
Denne medlemen vil til slutt
peika på at det er ikkje tilgang på pengar som
er det viktigaste for framtidige pensjonistar, men kva samfunnet
kan produsera av varer og tenester i dei einskilde åra.
Pengar er berre eit bytemiddel for underliggjande realøkonomiske
tilhøve.
Denne medlemen viser elles til
merknadene til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillinga.
Pensjonskommisjonen utredet ikke konsekvensene av
sine forslag for uføre- og etterlattepensjon, og viste til
at dette må håndteres i det videre arbeidet.
Uførepensjonen beregnes i dag på samme
måte som alderspensjonen, og med framtidig opptjening av
rettigheter fra uføretidspunktet til 67 år. Tidsbegrenset uførestønad
beregnes derimot ikke som pensjonene i folketrygden, men utgjør
66 pst. av inntekt det nærmest foregående året
eller gjennomsnittet av de tre foregående årene
opp til 6 G. Minste stønad er 1,8 G, som i dag tilsvarer
105 800 kroner.
Pensjon til gjenlevende ektefelle under 67 år
skal sikre inntekt når ektefellen dør dersom den
gjenlevende ikke er i stand til å forsørge seg
selv. Pensjonen beregnes på grunnlag av avdødes
opptjening og avkortes i forhold til faktisk eller forventet inntekt
over et fribeløp. Det gis også på visse
vilkår avledet tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle
med egen alders- eller uførepensjon. Når én
eller begge foreldre er døde, gis det barnepensjon til
fylte 18 år (i visse tilfeller til 20 år).
Målsettingen om at uførepensjonsordningen
skal sikre et verdig livsopphold til personer som pga. uførhet
ikke kan få en akseptabel inntekt, må videreføres også i
et nytt pensjonssystem. Det må imidlertid avklares om beregningsreglene
for uførepensjonen fortsatt skal følge systemet
for alderspensjon, eller løsrives og følge prinsippene
for tidsbegrenset uførestønad og andre korttidsytelser
i folketrygden. Et annet sentralt spørsmål er
hvordan alderspensjonen skal utmåles for personer som har
mottatt uførepensjon.
Den grunnleggende utfordringen er imidlertid
forholdet mellom uførepensjon og fleksibel alderspensjon.
Den årlige alderspensjonen som for eksempel kan tas ut
fra 62 år, vil bli betydelig lavere enn om man tar ut pensjonen
fra 67 år, mens uførepensjon ikke vil ha tilsvarende
avkorting. Dette kan øke presset på uførepensjonsordningen.
Insentivene i den fleksible alderspensjonen kan bli svekket dersom
man ikke har etablert gode mekanismer som begrenser uførepensjonsordningen
til dem som er reelt uføre.
Det legges til grunn at stønadsordningene
ved uførhet bør utredes i det videre arbeidet.
Regjeringen vil sette ned et utvalg for å utrede framtidens
uføreordninger. Utvalget nedsettes etter at Stortinget
har behandlet pensjonsmeldingen. Utvalget skal kartlegge problemområder
og gi forslag til endringer i dagens stønadsordninger ved
uførhet for å finne fram til ordninger som kan
fungere ved siden av et nytt framtidig alderspensjonssystem i folketrygden.
Videre skal utvalget gi forslag til hvordan uførepensjonen
skal utmåles og hvordan alderspensjonen skal utmåles
for personer som har mottatt uførepensjon.
Regjeringen ønsker å videreføre
ordningene med folketrygdens ytelser til gjenlevende ektefeller
og barn, og vil komme tilbake til Stortinget med forslag til teknisk
tilpassing av ytelsene til etterlatte til et nytt framtidig alderspensjonssystem
i folketrygden.
Pensjonskommisjonen utredet ikke
konsekvensene av sine forslag for uføre- og etterlattepensjon.
Det har heller ikke Regjeringen gjort. Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at uførepensjoneringsordningen
skal videreføres for personer som ikke kan arbeide pga.
uførhet, slik at de sikres et verdig livsopphold. Flertallet viser
imidlertid til at det er flere forhold som må avklares
i det videre arbeid med et nytt pensjonssystem og viser til at det
er grunnleggende utfordringer i skjæringspunktet mellom
uførepensjon og fleksibel alderspensjon, og er enig med
Regjeringen i at det nedsettes et utvalg for å utrede fremtidens
uføreordninger.
Flertallet viser til at uføretrygden
også i den nye ordningen skal justeres i takt med lønnsveksten.
Flertallet viser til at berettigelsen
av en etterlattepensjon i folketrygden vil være avhengig
av om alderspensjonen i framtiden vil bli samordnet mellom ektefeller/samboere/partnere
eller ikke. Dette spørsmålet må derfor
utredes videre etter at Stortinget har tatt stilling til ny opptjeningsmodell
i folketrygdens alderspensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at folketrygdens uførepensjonsordning foreslås
utredet nærmere av et eget utvalg.
Disse medlemmer mener aten gjennomgang av uføretrygdingen
må inneholde tiltak for å sikre at uføretrygding
kun benyttes for mennesker som er reelt uføre, og ikke
- som i dag - som et ledd i sluttpakker ved tidligpensjonering.
Samtidig som uførepensjonsordningen revideres, bør
utvalget drøfte innsparingspotensialet innenfor sykepengeordningen
og dagpengeordningen.
Disse medlemmer vil på ingen
måte søke å ramme genuint uføre,
syke og arbeidsledige, men det må settes søkelys
på tiltak for å hindre misbruk og overbruk av
disse ordningene.
Disse medlemmer mener at utvalgets
mandat må inneholde en målsetting om at folketrygden
konsentreres om å være et pensjonssystem, slik
at andre sosialt begrunnede ordninger skilles ut og belastes kapitler
i det ordinære statsbudsjettet.
Disse medlemmer vil peke på at
et system som legger opp til frivillig avgang ved 62 år
med reduserte ytelser, kan føre til press på uførepensjonsordningen, rett
og slett fordi denne ytelsen vil kunne fremstå som bedre
enn å gå av med redusert pensjon ved 62 år. Disse
medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere også dette
spørsmålet i forbindelse med videre utredninger.
Pensjonskommisjonen drøftet deling
av pensjon i modernisert folketrygd, og foreslo at dette spørsmålet ble
utredet nærmere.
Spørsmålet om å dele
pensjonsrettigheter i folketrygden mellom par har vært
tatt opp flere ganger, hovedsakelig på grunn av den økonomiske
situasjonen for en del eldre, skilte kvinner, men også av
likestillingspolitiske hensyn. Blant annet på grunn av
reglene for beregning av tilleggspensjon og samspillet mellom særtillegget
og tilleggspensjonen har man tidligere ikke sett det hensiktsmessig
eller mulig å legge fram forslag om deling av pensjonsopptjening
i folketrygden. Det er imidlertid gjennomført andre tiltak
som har forbedret pensjonsforholdene for kvinner, blant annet godskriving
av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid, økning av minstepensjonen
og forbedring av pensjonsrettighetene for skilte. Det er også gjort
endringer i ekteskapslovgivningen for å kunne forbedre
enkelte eldre, skilte kvinners økonomiske situasjon.
Deling av pensjonsformue i modernisert folketrygd er
teknisk mulig, men Regjeringen vil ikke gå inn for dette
pga. uønskede fordelingseffekter som kan oppstå. Heller
ikke i de supplerende pensjonsordningene mener Regjeringen det er
hensiktsmessig å innføre deling av pensjonsopptjening.
Deling vil innebære omgjøring av rett til opptjent
pensjon, og kan vanskelig gjennomføres i ytelsesbaserte
ordninger som bygger på forsikringstekniske prinsipper.
En deling vil kunne føre til økte utbetalinger,
og kan ikke pålegges forsikringsselskapet/pensjonskassen.
Krav om deling bare i enkelte ordninger, f.eks. innskuddsordninger,
vil virke urimelig. Regjeringen vil derfor ikke gå inn
for dette.
Et alternativ til deling av pensjonsrettighetene
kan være å ta hensyn til verdien av pensjonsrettighetene ved
skifte av felleseie ved skilsmisse, dvs. ved oppløsning
av ekteskap og registrert partnerskap. En ektefelle kan etter nåværende
lov holde rettigheter i trygdeordninger, offentlige eller private
pensjonsordninger eller krav om livsforsikring eller livrente utenfor
skiftet. Etter en lovendring fra 1998 kan det likevel gis kompensasjon
for dette på skiftet når den ene ektefellen blir urimelig
dårlig stilt.
Pensjonsrettigheter skiller seg fra andre eiendeler som
er gjenstand for deling, ved at det gjelder verdier som først
kommer på rettighetshaverens hånd en gang i framtiden
(når vedkommende blir alderspensjonist), og på de
vilkår som framgår av pensjonsordningen (vedkommende
må bli så gammel at han eller hun når pensjonsalder).
Pensjonsrettigheter kan ikke avhendes, og kan dermed ikke omgjøres
til kontanter på skiftet.
Deling av pensjonsrettigheter ved skifte av
felleseie reiser således andre spørsmål
enn deling av andre typer formuesverdier. Siden opparbeidede pensjonsrettigheter
ofte har stor verdi og det ofte er begrensede midler i boet for øvrig,
må det etableres mekanismer som tar hensyn til dette. En
regel om at verdien av pensjonsrettigheter skal deles ved skifte
av felleseie, må eventuelt kombineres med en adgang til å utsette
delingen av verdien av pensjonsrettigheten til denne rent faktisk kommer
på rettighetshaverens hånd. Dette reiser imidlertid
flere praktiske og tekniske spørsmål som må utredes
nærmere før det kan konkluderes. Blant annet må man
ved vurderingen ta hensyn til at ektefeller gjerne vil ha et ønske
om å bli ferdige med hverandre også økonomisk
etter skilsmissen. Det må videre vurderes om en slik endring
i ekteskapsloven bør begrenses til bare å gjelde
langvarige ekteskap.
Regjeringen vil i det videre oppfølgingsarbeidet
vurdere reglene i ekteskapsloven med sikte på å finne
fram til praktikable regler som i større grad innebærer
at det tas hensyn til verdien av pensjonsrettigheter i forbindelse
med skifte av felleseie.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, er enig med Regjeringen i at det ikke er hensiktsmessig å innføre
deling av pensjonsformuen eller dele pensjonsrettigheter mellom
par. Flertallet er enig at enkelte, spesielt kvinner,
har kommet og kan komme uheldig pensjonsmessig ut i forbindelse
med oppløsning av parforhold hvor den ene har ulønnet omsorgsarbeid.
Det er gjort endringer i ekteskapslovgivningen som har bedret situasjonen,
og flertallet er enig i at Regjeringen foretar nærmere
vurderinger, med sikte på å finne praktikable
regler som i større grad innebærer at det tas
hensyn til verdien av pensjonsrettigheter i forbindelse med skifte
av felleseie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet er enig i at det kan være ønskelig
at det i større grad tas hensyn til verdien av pensjonsrettigheter
i forbindelse med skifte av felleseie enn i dag.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at det i utgangspunktet er fritt opp til ektefeller å innrette
seg slik at begge opparbeider pensjonsrettigheter i samme skala,
ved å dele på arbeid og omsorg. Ved innføring
av ektefelledelt beskatning vil i tillegg pensjonsopparbeidelsen
automatisk være lik for begge ektefeller i tiden de er
gift, og skilsmisse vil ikke skape problemer i forhold til den pensjonsopptjening
de har hatt sammen som ektefolk.
Disse medlemmer mener at meldingens utgangspunkt
om å gjøre endringer i ekteskapsloven for å sørge
for deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse, virker noe tungvinn. Disse
medlemmer vil peke på at en frivillig ektefelledelt
pensjonsopptjening kan løses gjennom selvangivelsesbehandlingen
hvert enkelt år uten gjennomføring av ektefelledelt
beskatning for øvrig. En slik ordning skaper heller ikke
merarbeid eller etterberegninger ved skilsmisse. Ektefelledelt pensjonsopptjening
ordnes praktisk ved at ektefellene i sine selvangivelser velger
hvor store deler av deres felles inntekt som skal tilordnes den
enkelte som pensjonsgivende.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
frivillig ektefelledelt/samboerdelt pensjonsopptjening."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det fremdeles er kvinner som i de fleste parforhold har omsorgsoppgavene.
Det er en viktig del av forklaringen på lønnsforskjellene mellom
kvinner og menn. I prinsippet bør derfor pensjonsrettigheter
deles likt mellom ektefeller ved opptjening.
Disse medlemmer understreker
at det bl.a. av likestillingshensyn er viktig å stimulere
kvinner til å være yrkesaktive. Pensjonssystemet
bør derfor utformes slik at kvinner har større
pensjonsopptjening som yrkesaktive. Det er allikevel viktig at pensjonssystemet fanger
opp en slik systematisk skjevhet som rammer kvinner hardt hvis parforholdet
brytes.
Disse medlemmer viser til at
en utsettelse av delingen til et eventuelt brudd i parforholdet
skaper problemer av praktisk og prinsipiell art, som referert i St.meld.
nr. 12 (2004-2005). Disse medlemmer går
derfor inn for at denne problemstillingen bør utredes videre,
med sikte på å finne en ordning med deling av
pensjonspoeng ved opptjening.
Disse medlemmer understreker
at problemstillingen med deling av pensjonsrettigheter ikke er knyttet
til ekteskap, men også gjelder for samboere. Den videre
utredning bør derfor også inkludere denne gruppen.
Pensjonskommisjonen foreslo at modernisert folketrygd
trer i kraft fra 2010. Nye opptjeningsregler fases gradvis inn.
Etter forslaget skal personer som er født i 1950 eller
tidligere, få sin pensjonsopptjening beregnet fullt ut
etter dagens regelverk. Personer som er født i 1965 eller
senere, vil få sin pensjon beregnet fullt ut etter det
nye systemet. Personer som er født i årene 1951-1964,
vil få sin pensjon beregnet forholdsmessig basert på henholdsvis
dagens system og nytt system. Med dette opplegget vil de første
som får sin pensjon delvis basert på det nye systemet,
være personer født i 1951. Nytt system vil være
fullt ut innfaset for 62-åringer som tar ut alderspensjon
i 2027.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen
i at nye opptjeningsregler skal innføres gradvis. Et alternativ
er Pensjonskommisjonens forslag, men Regjeringen mener det også kan
vurderes en lengre innfasingsperiode.
Regjeringen går inn for at delingstall
gis virkning for nye alderspensjonister fra og med 2010, og samtidig åpnes
det for fleksibel pensjonering fra og med fylte 62 år.
Nytt system for indeksering av pensjoner gis
virkning for alle alderspensjonister fra og med 2010. Opptjente
pensjonsrettigheter reguleres med lønnsutviklingen. Løpende
utbetalte alderspensjoner reguleres årlig med en faktor
som tilsvarer gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten.
Minstepensjonistene vil få pensjonen lønnsindeksert,
men fratrukket effekten av delingstallet.
Regjeringen støtter Pensjonskommisjonens
forslag om gunstigere omsorgsopptjening i modernisert folketrygd
enn i dagens system. Denne ordningen gis tilbakevirkende kraft for
personer født i 1951 eller senere for den delen av pensjonen
som tjenes opp etter modernisert folketrygd.
Regjeringen foreslår også å gå lenger
enn kommisjonen ved å gi tilbakevirkende omsorgsopptjening
også i dagens folketrygd. Regjeringen har vurdert ulike
alternativer, og vil komme tilbake med et konkret forslag når
det er tatt stilling til hovedprinsippene for en pensjonsreform.
I forbindelse med forslaget til fleksibel pensjonering tok
Pensjonskommisjonen til orde for å utrede eventuelle overgangsregler
for personer med lang opptjening i 2010. Bakgrunnen er at enkelte
vil ha mer enn 40 års opptjeningstid i dagens folketrygd
uten at dette får betydning for pensjonen. I det nye systemet
ville alle år vært tellende. For å avdempe
virkningene av avkortingen ved tidligpensjonering, foreslo kommisjonen
en gunstigere ordning for disse enn det som følger av de ordinære
reglene.
Regjeringen legger opp til en vurdering av den
statlige støtten til eventuelle supplerende tidligpensjonsordninger
i forbindelse med oppfølgingen av Regjeringen Jaglands
brev til partene i arbeidslivet våren 1997 om eventuell
utfasing av opptjeningsrettigheter i folketrygden for AFP-pensjonister
fra og med 2007. I denne sammenheng vil Regjeringen også vurdere
en eventuell egen overgangsordning for personer med lang opptjeningstid.
Eventuelle gunstige overgangsordninger for visse grupper
vil øke folketrygdens utgifter i en periode, men vil ikke
påvirke de langsiktige effektene av modernisert folketrygd
vesentlig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, er enig med Regjeringen i at nye regler i folketrygden
kan innføres gradvis, men tidligst tre i kraft i 2010.
Skulle det bli nødvendig med en lengre innfasingsperiode,
ber flertallet Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag til innfasing.
Etter flertallets oppfatning
bør delingstallet og nye regler om indeksering gis virkning
for nye alderspensjonister samtidig som nye regler for alderspensjon i
folketrygden trer i kraft, men tidligst i 2010. Når det gjelder
innføring av fleksibel pensjonsalder, viser flertallet til
sine merknader under kapittel 7.2.
Flertallet er enig med Regjeringen
i at forslaget om gunstigere omsorgsopptjening gis tilbakevirkende kraft
for personer født i 1951 eller senere, for den delen av
pensjonene som tjenes opp etter ny folketrygd. Flertallet ber
Regjeringen vurdere en gunstigere opptjening av omsorgspoeng også i
dagens folketrygd og legge det frem for Stortinget.
Flertallet tar for øvrig
Regjeringens omtale til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet mener at opparbeidede rettigheter i eksisterende
folketrygd må hensyntas fullt ut ved en eventuell omlegging
til modernisert folketrygd. Disse medlemmer viser
til at forskjellige beregninger har vist at meldingens skisser til
overgangsordninger ikke ivaretar disse hensynene.
Disse medlemmer avviser modernisert
folketrygd som prinsipp. Disse medlemmers vilje til å bidra
til mindre endringer i dagens system, slik det fremgår
av disse medlemmers merknader i denne innstilling,
er helt ut avhengig av at opparbeidede rettigheter ikke beskjæres
ved en eventuell overgang til modernisert folketrygd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at avtalen om pensjonsreform mellom Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre på sentrale
punkter er uklar. Disse medlemmer er enig i at et
nytt pensjonssystem bør innføres gradvis fra 2010,
hvis dette er mulig.
Disse medlemmer går
inn for at det fra 2010 åpnes for fleksibel pensjonering
fra og med fylte 62 år.
De økonomiske konsekvensene av Pensjonskommisjonens
forslag til modernisert folketrygd er usikre, og bygger på et
sett med forutsetninger. Usikkerheten vil generelt øke
jo lenger fram i tid en gjør beregninger for. Modernisert
folketrygd er imidlertid mer robust mot endrede demografiske forutsetninger
enn dagens system, gjennom innføring av delingstallet.
Forslagene vil ha relativt liten effekt på pensjonsutgiftene
i de første årene etter 2010 sammenliknet med å videreføre
dagens system. På sikt vil forslagene innebære
en gradvis større innsparingseffekt som følge
av innføringen av delingstall og endret indeksering.
Innføringen av delingstall innebærer
en jevnere byrdefordeling mellom generasjonene hvis levealderen øker
over tid. Den enkelte kan motvirke effekten av delingstallet ved å arbeide
noe lenger. Pensjonskommisjonen har anslått at forslaget
isolert sett vil innebære 18 pst. lavere alderspensjon
ved pensjonering ved 67 år i 2050 enn om dagens system
videreføres. For folketrygdens utgifter til alderspensjon
kan delingstallet isolert sett innebære en innsparing på 15
pst. i 2050. Endret indeksering vil berøre alle alderspensjonister fra
2010, og er isolert sett anslått å innebære
en innsparing på 8 pst. i 2050. De samlede virkningene
av delingstall og endret indeksering vil være noe lavere enn
summen av virkningene hver for seg som følge av samspillseffekter.
Endrede opptjeningsregler vil isolert sett bidra til en liten økning
i folketrygdens utgifter sammenliknet med dagens system.
Et siktemål med Pensjonskommisjonens
forslag til modernisert folketrygd er å stimulere til høy
yrkesaktivitet. Dette kommer blant annet til uttrykk i ordningen for
fleksibel pensjon, der pensjonen justeres etter alderen ved uttak,
slik at den blir høyere desto lenger en person er yrkesaktiv.
Det er videre foreslått større grad av proporsjonalitet
mellom inntekt og pensjon og at inntekt i alle år som yrkesaktiv
teller med i pensjonsopptjeningen.
Samlet sett har Pensjonskommisjonen anslått
at forslaget til modernisert folketrygd vil kunne medføre
en reduksjon i utgiftene til alderspensjon i 2050 målt
som andel av BNP for Fastlands-Norge på om lag 20 pst. sammenliknet
med å videreføre dagens system. Innsparingene
kan forklares med økt verdiskaping (6 pst.), færre
alderspensjonister (7 pst.) og lavere gjennomsnittlig pensjon (7
pst.). Anslagene er usikre, og virkningene vil avhenge av hvordan
den enkelte vil tilpasse seg det nye systemet. Pensjonskommisjonen
anslo at pensjonsreformen samlet sett ville gi en bedring av statens
budsjettbalanse på 2-3 pst. av BNP for Fastlands-Norge
på lang sikt. Nye beregninger fra Statistisk sentralbyrå kan
tyde på at reformen vil bidra til sterkere økning
i sysselsetting og verdiskaping, og dermed økt skattegrunnlag,
sammenliknet med tidligere beregninger. Pensjonsreformen vil i så fall
gi en sterkere bedring av offentlige finanser.
Forslagene fra Pensjonskommisjonen må ses
på bakgrunn av den anslåtte meget sterke veksten
i utgiftene som dagens system innebærer. Selv med de foreslåtte innstrammingene
er pensjonsutgiftene anslått å dobles som andel
av BNP for Fastlands-Norge, og økningen vil fortsatt være
sterkere enn i de fleste andre OECD-land.
Pensjonskommisjonens forslag om fleksibel pensjon i
folketrygden fra 62 år fra 2010 innebærer at personer som
helt eller delvis omfattes av dagens regelverk også kan
velge pensjoneringstidspunkt ut fra individuelle ønsker
og behov. Den årlige pensjonen justeres slik at folketrygdens
utgifter over tid blir om lag upåvirket av pensjoneringstidspunkt.
Den enkeltes pensjon blir høyere jo senere pensjonen tas
ut. Innføringen av fleksibel pensjonering innebærer
at fem nye årskull kan ta ut alderspensjon i folketrygden
fra 2010. Reformen kan dermed øke antall alderspensjonister
i folketrygden i de første årene etter 2010, og
således bidra til noe økte utgifter i folketrygden
i 2010 og de nærmeste etterfølgende årene. Økningen
vil avhenge av hvor mange som velger å ta ut pensjon fra
folketrygden før fylte 67 år. De økte
utgiftene de første årene etter 2010 vil i hovedsak
motsvares av reduserte utgifter til alderspensjon senere.
Utgiftsveksten de første årene
etter 2010 vil avdempes ved at insentivene til å vente
med å ta ut pensjon blir sterkere, og at en del derfor
vil vente med å ta ut pensjon. Utgiftsøkningen
på kort sikt må også ses i sammenheng
med den vurderingen som skal foretas av statens bidrag til AFP-ordningen.
For at trygdeetaten skal kunne håndtere
overgangen til og driften av et nytt pensjonssystem, er det nødvendig
med betydelige forberedelser, herunder tilpasninger i etatens IKT-systemer.
En viktig del av disse forberedelsene er å kartlegge hvor
omfattende endringer i trygdeetatens IKT-systemer som er nødvendige
for å gjennomføre reformen.
På det nåværende
tidspunkt er det ikke mulig å gi et sikkert kostnadsoverslag
for de samlede investeringer knyttet til implementeringen av pensjonsreformen, blant
annet fordi det ikke er tatt endelig stilling til den konkrete utformingen
av pensjonsreformen. Av samme grunn er det heller ikke mulig i dag å angi
hvor lang tid disse forberedelsene vil ta. Erfaringer fra den svenske pensjonsreformen
viser at utviklingen av nye IKT-løsninger for alders- og
uførepensjon kan være svært ressurskrevende
i tid, penger og antall årsverk. Utviklingen av nye IKT-løsninger
i Riksförsäkringsverket i Sverige har til nå kostet
om lag 2 mrd. kroner.
Siden den konkrete utformingen av pensjonsreformen
ikke er klar, har Rikstrygdeverket anslått kostnadene i
forbindelse med gjennomføringen av pensjonsreformen basert
på Pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd.
Rikstrygdeverket har på dette grunnlag anslått
disse kostnadene til om lag 1 mrd. kroner. Rikstrygdeverket har
videre utarbeidet en foreløpig plan for arbeidet som indikerer
at forberedelsene vil ta fem år. Rikstrygdeverkets anslag
for kostnader og tidsplan omfatter ikke innføring av en
ny uførepensjonsordning og en obligatorisk supplerende
pensjonsordning. Både tidsplan og beløp er derfor
beheftet med stor usikkerhet.
IKT-utviklingsprosessen i trygdeetaten bør
startes opp så snart som mulig for å sikre at
pensjonsreformen kan iverksettes fra 2010. Ved å sikre
tilstrekkelig tid til prosessen vil en også bidra til å begrense
kostnader og risiko, samtidig som en opprettholder kvalitet og tidsplan.
Iverksettelse av pensjonsreformen fra 2010 forutsetter både
at nye regler er på plass i god tid og at trygdeetaten
får tilstrekkelig tid til de administrative forberedelsene
av reformen.
Regjeringen kommer tilbake med et konkret forslag til
nødvendige tiltak og tidsplaner for implementering av pensjonsreformen
etter at hovedprinsippene for pensjonsreformen er vedtatt.
Innføring av en obligatorisk supplerende
pensjonsordning i arbeidsforhold i tillegg til folketrygden vil innebære økte
kostnader for foretak som ikke allerede har slike ordninger. Hvor
store disse kostnadene vil bli, vil avhenge av utformingen av ordningen.
Regjeringen vil komme tilbake til dette når den legger
fram et mer detaljert forslag til utformingen av en obligatorisk
supplerende pensjonsordning etter at Stortinget har tatt stilling
til hovedprinsippene for en pensjonsreform.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, vil understreke at de økonomiske konsekvensene
av de forslag som foreslås er usikre, og virkningene vil
avhenge av hvordan reglene konkret blir utformet og av hvordan den
enkelte tilpasser seg det nye systemet.
Siktemålet med nye regler er etter flertallets mening
at pensjonssystemet skal stimulere til høy yrkesaktivitet,
trygge finansieringsgrunnlaget for folketrygden og bidra til en
jevnere byrdefordeling mellom generasjonene. Sterkere incentiver
til sen pensjonering og klarere sammenheng mellom innbetalinger og
pensjon vil øke den samlede verdiskapingen fra arbeid i årene
fremover. Flertallet viser til at innføring
av delingstall vil innebære en jevnere byrdefordeling mellom
generasjonene i forhold til at levealderen øker over tid
og også sørge for at utgiftene til alderspensjon
ikke øker selv om levealderen øker. Flertallet viser
videre til at endret indeksering isolert sett vil innebære
en innsparing på rundt 8 pst. i 2050, mens de samlede virkninger
av delingstall og indeksering kan bli noe lavere enn det de er hver
for seg. Flertallet viser til at endrede opptjeningsregler
og innføring av bedre omsorgsopptjening vil føre
til en liten økning i folketrygdens utgifter.
Etter flertallets mening vil
forslagene ha relativt liten effekt på pensjonsutgiftene
de første årene etter innføring sammenlignet
med dagens system.
Flertallet er klar over at innføring
av en obligatorisk supplerende pensjonsordning i arbeidsforhold
i tillegg til folketrygden innebærer økte kostnader
for foretak som ikke allerede har slike ordninger. Flertallet ber
Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med den konkrete
utformingen av reglene. Flertallet viser for øvrig
til sine merknader under kapittel 8.2 som beskriver den supplerende
obligatoriske ordningen nærmere.
Flertallet tar for øvrig
Regjeringens omtale til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine øvrige merknader i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine respektive merknader over.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Stortingets vedtak under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2001, den 15. juni 2001 der det het:
"Stortinget ber regjeringen sørge for en praktisering av samordningsloven slik at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng i folketrygden".
Vedtaket er hittil ikke blitt gjennomført og i Innst. S. nr. 170 (2001-2002) har flertallet følgende merknad:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at den nedsatte Pensjonskommisjonen skal vurdere de enkelte elementene i dagens pensjonssystem, herunder tjenestepensjonsordningene og negativ effekt i samordningssystemet."
Under debatten i Stortinget den 14. mai 2002 i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 170 (2001-2002) svarte statsminister Bondevik følgende på spørsmål fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen:
"Så til forslaget om oppretting av såkalt "negativ effekt". Jeg er enig med representanten Hagen i at dette er en viktig sak for mange pensjonister. Men nå fremstiller jo Hagen det som at regjeringen ikke vil følge opp dette vedtaket. Det har da regjeringen vitterlig ikke sagt at den vil gjøre. Stortingsvedtak skal følges opp. Jeg skal si litt mer prinsipielt om det etterpå. Men det er faktisk en regjerings ikke bare rett, men plikt å vurdere hvordan et vedtak skal følges opp hvis ikke Stortinget konkret har anvist akkurat hvordan det skal gjøres."
Og videre:
"Her dreier det seg om store konsekvenser av økonomisk karakter, bl.a. for KLP og dermed for kommuneøkonomien. Jeg har dermed ikke sagt at vi ikke skal følge det opp. Det er vår fordømte plikt - unnskyld uttrykket, president - å finne ut hvordan vi best kan gjøre det på en ordentlig måte, og det er vår plikt å se til at Stortinget er klar over de økonomiske konsekvensene ved ulike måter å følge opp vedtaket på - ikke om det skal følges opp, jeg gjentar; ikke om det skal følges opp, men ulike måter å gjøre det på."
Disse medlemmer legger vekt på at statsministeren gir klart uttrykk for at vedtaket av 15. juni 2001 skal følges opp, og at det snart er fire år siden statsministerens uttalelse.
I St.prp. nr. 65 (2002-2003) (RNB 2003) uttaler Regjeringen følgende:
"… en foreløpig bør videreføre dagens samordning, og at spørsmålet om å endre samordningen vurderes på nytt i lys av Pensjonskommisjonens innstilling".
Til tross for at stortingsflertallet har vedtatt å be Regjeringen sørge for at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng i folketrygden, velger Regjeringen å anbefale at: "en bør videreføre dagens samordning". Disse medlemmer finner det underlig at en kommisjon skal vurdere et forhold som Stortinget allerede har vedtatt å endre. I Pensjonskommisjonens innstilling NOU 2004:1, Modernisert folketrygd, sier kommisjonen følgende:
"Etter Pensjonskommisjonens oppfatning er det ikke heldig at samordningen kan gi slike utslag som såkalt "negativ effekt."
og videre:
"Pensjonskommisjonen viser til at såkalt "negativ effekt" kan løses innenfor dagens bruttosystem, men har ikke tatt stilling til hvilken av de aktuelle løsningene som er mest hensiktsmessig."
I St.meld. nr. 12 (2004-2005) sies følgende under pkt. 7.5.2.:
"Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om "negativ effekt" når hovedprinsippene for en pensjonsreform er vedtatt."
Disse medlemmer er nå av den oppfatning at saken om "negativ effekt" har vært utsatt lenge nok og behandlet så mange ganger, i tillegg til Stortingets vedtak av 15. juni 2001, at den må få sin avgjørelse. På bakgrunn av statsministerens uttalelse den 14. mai 2002, der han sier:
"Det er min oppfatning, som jeg også ga uttrykk for i det foredraget som Hagen refererte til, at en av Regjeringens oppgaver er å gjennomføre stortingsvedtak. Derom skal det ikke herske noen tvil - ingen tvil. Har Stortinget gjort et vedtak, skal en regjering gjennomføre det."
… fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre Stortingets vedtak av 15. juni 2001 om å sørge for at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng i folketrygden i løpet av 2005."
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2005 gjennomføre Stortingets vedtak av 15. juni 2001 om å sørge for at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig ektefelledelt/samboerdelt pensjonsopptjening.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet:
Forslag 2
St.meld. nr. 12 (2004-2005) - Pensjonsreform - trygghet for pensjonene - avvises.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen innføre forskrifts- eller regelendringer, eller i nødvendig utstrekning fremme forslag til lovendringer, som innskjerper AFP-ordningen til å gjelde sitt opprinnelige formål.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg, hvor små og mellomstore bedrifter blir tungt representert, som får som mandat å utrede ulike modeller for en eventuell obligatorisk tjenestepensjon.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2005 gjennomføre Stortingets vedtak av 15. juni 2001 om å sørge for at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng.
Komiteen viser til meldingen og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
St.meld. nr. 12 (2004-2005) - Pensjonsreform - trygghet for pensjonene - vedlegges protokollen.
II
Stortinget viser til avtale om pensjonsreform inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre (heretter kalt "avtalepartene") og ber Regjeringen om å iverksette det videre arbeidet med en pensjonsreform i tråd med nevnte avtale som går fram av det følgende:
Dagens pensjonssystem står overfor store og økende økonomiske utfordringer gjennom svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser og stigende levealder. I tillegg stimulerer dagens pensjonssystem for lite til arbeid og har noen urettferdige sider, blant annet ved en gradvis svekkelse av sammenhengen mellom inntekt og pensjon og at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon. Det er derfor behov for en pensjonsreform.
1. Modell for alderspensjon i folketrygden
Folketrygdens alderspensjon skal fortsatt bestå av en grunnsikring (garantipensjon) og en inntektsavhengigtilleggspensjon.
Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor være en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen, og alle år må telle med. folketrygdens alderspensjon må ha en god sosial profil og bidra til utjevning av inntektsforskjeller.
Avtalepartene er enige om at utformingen av en ny alderspensjon i folketrygden skal bygge på at:
-
– De som har hatt liten eller ingen inntekt skal fortsatt sikres en pensjon på nivå med dagens minstepensjon.
-
– De som har hatt lave inntekter skal få mer igjen for sin pensjonsopptjening enn i dagens system, slik at det blir færre minstepensjonister. Det betyr at de som har hatt en jevn inntekt på mellom 2 og 4 G i 40 år skal få en høyere pensjon enn med dagens folketrygd.
-
– De som etter 40 år i yrkeslivet har hatt inntekter i underkant av gjennomsnittet for heltidsansatte, må ikke få en lavere alderspensjon enn med dagens system. Det betyr at personer som har en jevn inntekt på mellom 4 og 5 G i 40 år ikke skal ha en lavere pensjon enn de ville ha fått med dagens folketrygd. Etter 43 år i yrkeslivet vil disse inntektsgruppene få en høyere pensjon enn i dag.
-
– Omsorgsarbeid skal gi pensjonsopptjening. Omsorgsopptjeningen skal utformes slik at alle som innfrir kravene til omsorgsopptjening får en minste pensjonsopptjening på 4,5 G. Pensjonsopptjening ut over minstenivået skal utformes slik at den premierer arbeidsinnsats. Omsorgsopptjeningen skal ikke gi klare stimulanser til en skjev fordeling av omsorgsarbeid mellom kvinner og menn. Svar på spørsmål 15 fra Arbeiderpartiet viser eksempel på en alternativ modell for omsorgsopptjening.
-
– Regjeringen arbeider videre med konkrete forslag om tilbakevirkende kraft for pensjonsopptjening for omsorgsarbeid også i dagens folketrygd.
-
– Vernepliktige gis pensjonsopptjening.
-
– Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag.
-
– Folketrygdens ytelser under sykdom og arbeidsledighet, herunder ufrivillig deltidsarbeidende som mottar dagpenger, gis pensjonsopptjening på linje med lønnsinntekter.
En modell for pensjonsopptjening i folketrygden som både har en god fordelingsprofil og som gir pensjonsopptjening for alle årene i arbeidslivet kan uformes på flere måter, blant annet enknekkpunktmodell og modell med grunnpensjon og jevn opptjening av pensjonsrettigheter over grunnpensjonen. I en knekkpunktmodell gir den laveste delen av inntekten en høyere pensjonsopptjening som andel av inntekten enn den høyeste delen av inntekten. Eksempler på en slik type modell finnes i svar på spørsmål 8 fra Arbeiderpartiets fraksjon der Finansdepartementet har regnet på to varianter av denne typen modell, modell A og B. I begge modellene gir alle år i arbeidslivet pensjonsopptjening. Modell A gir en inntektspensjon som tilsvarer 1,7 pst. av inntekten opp til 3 G og 0,8 pst. av inntekten mellom 3 og 8 G. I denne modellen avkortes garantipensjonen mot inntektspensjonen på samme måten som i pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd. Modell B gir en inntektspensjon som tilsvarer 2,3 pst. av inntekten opp til 2 G og 0,7 pst. av inntekten mellom 2 og 8 G. Garantipensjonen avkortes fullt ut mot inntektspensjonen.
I en modell med en grunnpensjon og jevn opptjening gir all inntekt over grunnpensjonen samme pensjonsopptjening. Eksempler på denne typen modell er forslaget til modell D i svar på spørsmål 23 fra Arbeiderpartiets fraksjon. I modell D får alle en grunnpensjon tilsvarende dagens minstepensjon på 1,79 G for enslige og 1,62 G for par, og en inntektspensjon på 0,85 pst. av inntekten ut over grunnpensjonen.
Det gis ikke pensjonsopptjening for inntekter over 8 G i noen av modellene.
Tabell 1 viser sammenhengen mellom pensjon og inntekt i dagens folketrygd, modernisert folketrygd modell A, B og D etter 43 år med jevn inntekt. Tabellen og de øvrige beregningene fra Finansdepartementet viser at både modell A, B og D gir en bedre fordelingsprofil enn pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd.
Tabell 1: Inntekt og pensjon med dagens folketrygd, modernisert folketrygd modell A, B og D etter 43 år. Kroner i hele tusen.
Inntekt i G |
Inntekt |
Dagens folketrygd (enslige) |
Dagens folketrygd (gifte) |
Modernisert folketrygd (alle) |
Modell A (alle) |
Modell B (alle) |
Modell D (enslige) |
Modell D (gifte) |
3,0 |
176 000 |
108 000 |
99 000 |
120 000 |
133 000 |
134 000 |
131 000 |
125 000 |
4,5 |
265 000 |
145 000 |
136 000 |
142 000 |
159 000 |
160 000 |
163 000 |
157 000 |
6,0 |
353 000 |
182 000 |
173 000 |
190 000 |
190 000 |
187 000 |
196 000 |
189 000 |
8,0 |
470 000 |
199 000 |
190 000 |
253 000 |
230 000 |
222 000 |
239 000 |
232 000 |
12,0 |
705 000 |
232 000 |
223 000 |
253 000 |
230 000 |
222 000 |
239 000 |
232 000 |
Regjeringen må utforme en pensjonsmodell med en fordelingsprofil som ligger nær opp til profilen i modell A, B og D.
Figur 1 viser fordelingsprofilen i dagens folketrygd, modernisert folketrygd og modell A, B og D for en enslige som har hatt en jevn inntekt gjennom 43 år.
Figur 1: Sammenhengen mellom lønn og pensjon i dagens folketrygd, modernisert folketrygd, modell A, B og D etter 43 års opptjening. Tall i grunnbeløp i folketrygden (G).
Det følger av modellene at etter 43 år vil alle med jevne inntekter mellom 2 og 8 G få en høyere pensjon enn med dagens folketrygd.
2. Tjenestepensjoner
2.1 Obligatorisk tjenestepensjon
Det innføres obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold. Loven trer i kraft 1. januar 2006.
Ordningene utformes innenfor Lov om foretakspensjon og Lov om innskuddspensjon.
Obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold skal omfatte alle arbeidstakere som oppfyller kravene til medlemskap etter Lov om innskuddspensjon og Lov om foretakspensjon. Kravet om tjenestepensjon for ansatte som også delvis er eiere må avklares nærmere.
Regjeringen vurderer hvordan det kan etableres gode kontrollordninger som kan sikre at alle bedrifter tilbyr tjenestepensjon til sine ansatte.
De obligatoriske ordningene må utformes slik at det blir enkelt å utvide dem, slik at de ikke hindrer videreføring av eksisterende tjenestepensjonsordninger og slik at det blir enkelt for små og mellomstore bedrifter å opprette og administrere ordningene.
I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 pst. av lønnen over 1 G for den enkelte arbeidstaker. Dersom foretaket ikke velger en innskuddsbasert ordning, skal kostnadene til premier i de andre ordningene tilsvare et innskudd på 2 pst. av lønn over 1 G. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan avtale at arbeidstaker i tillegg skal betale inn et innskudd eller en premie i pensjonsordningen.
For bedrifter som hittil ikke har hatt tjenestepensjon, kan innføringen av obligatorisk tjenestepensjon medføre en økonomisk belastning. Regjeringen bes vurdere nærmere de økonomiske og administrative konsekvensene for disse.
2.2 Samordning av tjenestepensjoner for flere foretak
Det må være mulig for flere foretak å opprette en felles innkjøpsordning for tjenestepensjoner. En innkjøpsordning kan opprettes gjennom avtale mellom foretakene eller gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet.
Innkjøpsordningen kan på vegne av medlemsforetakene inngå avtaler om kjøp av pensjonsprodukter fra forsikringsselskaper, banker og andre tilbydere. En slik felles innkjøpsordning må kunne omfatte både lovpålagte minimumsordninger, avtalte tilleggsytelser for alle medlemsforetakene og tilleggsytelser som medlemsforetakene selv kan velge om de vil ha.
Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med eventuelle lovendringer som måtte være nødvendig for å opprette slike fellesordninger, og bes særlig om å vurdere:
-
– en avtalt standard pensjonsordning for alle medlemsforetakene
-
– felles kapitalforvaltning, rentegaranti mv.
-
– felles administrasjon av tjenestepensjonene
-
– avtaler om medregning av tjenestetid når en arbeidstaker bytter jobb fra et medlemsforetak til et annet
-
– avtaler om premieutjamning knyttet til alder og kjønn mellom medlemsforetakene
Avtalepartene har under behandlingen av St.prp. nr. 68 (2004-2005) gått inn for at det så snart som mulig skal åpnes for at flere foretak skal kunne opprette en felles pensjonskasse etter modell av de interkommunale pensjonskassene.
2.3 Tilpasning av lovgivningen for tjenestepensjoner
Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon, må lovverket for tjenestepensjonsordningene tilpasses den nye folketrygdmodellen. Det vil blant annet være nødvendig å se nærmere på hvilke konsekvenser innføring av livsløpsbasert opptjening, delingstall og ny indeksering i folketrygden bør få for utformingen av tjenestepensjonsordningene. Det vil også være nødvendig å se nærmere på regelverket for midlertidig ansatte og deltidsansatte.
Det opprettes snarest mulig et fripoliseregister, og Regjeringen vurderer hvordan pensjonsrettigheter fra ulike ordninger kan samles.
Det åpnes for kjønns- og aldersnøytrale premier i tjenestepensjoner i privat sektor.
2.4 Offentlige tjenstepensjoner
Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.
Etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon, må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene, men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering.
Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom partene i offentlig sektor.
Pensjonsordningene til statsråder, stortingsrepresentanter mv. må tilpasses en ny folketrygdmodell.
Stortinget tar ikke nå stilling til om forpliktelsene til Statens Pensjonskasse skal fonderes. Før Stortinget tar stilling til fondering av Statens Pensjonskasse, må det gjøres en grundig vurdering av blant annet utviklingen av Statens Pensjonskasse som selskap, konkurransen om tjenestepensjonene til fristilte offentlige virksomheter, mobiliteten i arbeidsmarkedet og mulighetene for kostnadskontroll i offentlig sektor.
2.5 Selvstendig næringsdrivende
Enkeltmannsforetak skal også kunne opprette en felles innkjøpsordning for tjenestepensjoner.
Det arbeides videre med endringer i Lov om innskuddspensjon (eventuelt etter Lov om foretakspensjon) slik at ordningene også åpnes for foretak med færre enn 2 sysselsatte. Tilslutning til en slik ordning bør gjøres frivillig for selvstendig næringsdrivende og andre med eierinteresser i foretak. Også for de med frivillig tilslutning til en kollektiv tjenestepensjonsordning, må det gis større skattemessig likebehandling med ordninger med tjenestepensjon for arbeidstakere, blant annet med fradrag for premien i skattbar næringsinntekt.
3. AFP og tidligpensjon
Det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen.
Aldersgrensen i AFP ligger fast. Statens samlede økonomiske bidrag i AFP-ordningen videreføres. Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006. Dette vil være en oppfølging av regjeringens brev til partene i tariffoppgjøret i 1997, hvor enkelte elementer i AFP-ordningen ble varslet revurdert i 2007.
I tillegg til at AFP-ordningen videreføres, arbeides det videre med en allmenn fleksibel tidligpensjonsordning i folketrygden. Stortinget tar ikke nå stilling til hvordan et slikt framtidig tidligpensjonssystem i folketrygden skal se ut, men ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at:
-
– det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år
-
– det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid
-
– den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes. Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor må vurderes.
Den alminnelige pensjonsalderen må ikke reduseres, og arbeidstakere over 62 år må motiveres til fortsatt arbeidsinnsats. Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv må videreføres så det blir mulig for eldre arbeidstakere å fortsette i jobb. Staten må i samarbeid med partene i arbeidslivet utforme tiltak for en seniorpolitikk som motiverer godt voksne arbeidstakere til å fortsette i arbeid, og arbeidsgivere til å ansette og beholde disse arbeidstakerne.
4. Et bærekraftig pensjonssystem
Som et ledd i å sikre bærekraft i pensjonssystemet innføres en ordning med levealderjustering (delingstall) som innebærer at pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon justeres med endring i forventet levealder. Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger.
Etter at pensjonsreformen er trådt i kraft, justeres løpende pensjoner i folketrygden med et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten.
Opparbeidede pensjonsrettigheter justeres med lønnsveksten. Garantipensjonen lønnsindekseres justert for utviklingen i levealder.
5. Fondering av folketrygden
Petroleumsfondet og Folketrygdefondet omgjøres til et pensjonsfond.
Stortinget ber Regjeringen arbeide videre med å vurdere om pensjonssystemet bør få en mer selvstendig rolle i forhold til de øvrige statsfinansene, og hvordan dette eventuelt kan gjøres. Regjeringen skal også vurdere hvordan den rollen det nye pensjonsfondet har som bufferfond for de generasjonsmessige ubalansene i folketrygden, kan styrkes. Videre skal Regjeringen vurdere en egen pensjonspremie i skattesystemet, som synliggjør at dette er sparing til egen alderdom.
6. Uføre- og etterlattepensjoner
En ny uføretrygdordning utredes nærmere av et eget utvalg, og må ses i sammenheng med tidligpensjonsordningene.
Uføretrygden skal også i den nye ordningen justeres i takt med lønnsveksten.
Berettigelsen av en etterlattepensjon i folketrygden vil være avhengig av om alderspensjonen i framtiden vil bli samordnet mellom ektefeller/samboere/partnere eller ikke. Dette spørsmålet må derfor utredes videre etter at Stortinget har tatt stilling til ny opptjeningsmodell i folketrygdens alderspensjon.
Oslo, i finanskomiteen, den 23. mai 2005
Siv Jensen
leder |
Heidi Larssen
ordfører |