Komiteen, medlemmene fra Høyre,
Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren
Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva
M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Sosialistisk Venstreparti,
Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne
Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Fremskrittspartiet, Arne Sortevik,
fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine
Skei Grande, og representantene Ursula Evje og Jan Simonsen,
viser til meldingen.
Komiteen konstaterer at Regjeringen
legger opp til høye mål for norsk forskning og
vil øke forskningsinnsatsen. Forskningspolitikken reflekterer
samfunnets vilje til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap.
Forskningen og forskningsbasert kunnskap har preget utviklingen av
samfunnet og vil bli stadig viktigere i årene som kommer.
Komiteen er enig i at vi må ha
ambisiøse mål for norsk forskning. For å kunne
opprettholde vårt velferdssamfunn og videreutvikle dette,
til beste for kommende generasjoner, er forskning en svært
viktig innsatsfaktor. Næringslivet blir stadig mer kunnskapsavhengig,
og forskningens betydning for innovasjon og verdiskaping, både
i privat og offentlig sektor, øker kontinuerlig.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at Norge i løpet av relativt få tiår
er blitt verdensledende på spesialiserte områder
innenfor flere viktige kunnskaps- og forskningsdrevede næringer.
Selv som en liten nasjon med begrensede ressurser til forskning
og utviklingsarbeid i global sammenheng viser dette at våre
forskningsmiljøer kan utvikle ny kunnskap og
viten, til nytte både for egen nasjon og internasjonalt.
Komiteen konstaterer videre at
informasjons- og kommunikasjonsteknologien innebærer en
dramatisk økning av tilgjengeligheten til forskningsresultater. Dette,
kombinert med økt kunnskapsutveksling over landegrensene,
stiller norske forsknings- og kunnskapsmiljøer overfor
nye utfordringer både når det gjelder internasjonalt
og globalisert samarbeid og økt konkurranse.
Komiteen viser til at Regjeringen
- i tillegg til forskningsmeldingen - har fremlagt stortingsmeldinger som
omhandler viktige deler av innovasjons- og forskningspolitikken.
Dette gjelder særlig meldingen om marin næringsutvikling
Den blå åker (St.meld. nr. 19 (2004-2005)), meldingen
om Kultur og næring (St.meld. nr. 22 (2004-2005)) og meldingen
om Regionalpolitikken (St.meld. nr. 25 (2004-2005)).
Komiteen har merket seg de tiltak
som i inneværende stortingsperiode er iverksatt for å øke
kvaliteten i norsk forskning og for å stimulere til større
forskningsinnsats i norsk næringsliv. Sentre
for fremragende forskning, stimuleringsordning for fremragende yngre forskere
for fortsatt forskningsinnsats og SkatteFUNN-ordningen er eksempler
på dette.
Komiteen slutter seg til målsettingen
om at Norge skal ligge i teten internasjonalt når det gjelder
ny teknologi, kunnskap og kompetanse. På noen områder innebærer
dette at Norge må ha ledende forskningskompetanse og forskningsmiljøer
som ligger fremst i verden med hensyn til utvikling av ny kunnskap
og ny viten, og som evner å omsette dette i innovasjon
og verdiskaping. På andre områder, og dette vil
gjelde innenfor de aller fleste spesialiseringsfelt for ulike vitenskaper,
er utfordringen for Norge å ha forskere og forskningsmiljøer
som er i stand til å følge med og delta i den
internasjonale utviklingen innenfor sine respektive fagområder,
og bidra til at det ypperste av nyutviklet kunnskap og viten i global
sammenheng også tilflyter norske bedrifts- og samfunnsmiljøer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, konstaterer at EU har som målsetting å bli
verdens mest konkurransedyktige region innen 2010. For å oppnå dette
har EU gått inn for å øke investeringene
i forskning til opp mot 3 pst. av BNP i 2010, med bidrag
fra næringslivet på to tredjedeler av dette. EU
ser med andre ord på økt forskningsinnsats som
en viktig konkurransefaktor for økt økonomisk
vekst og som en drivkraft for velstandsutvikling i hele EU-området.
Flertallet mener at Norge må øke
bevilgningsnivået for å opprettholde dagens posisjon
med hensyn til forskningsinnsats. Skal vi nå målet
om at Norge på flere områder skal bli en ledende
forskningsnasjon og ligge i tet internasjonalt, må bevilgningene økes
ytterligere. Flertallet slutter seg derfor til målsettingen om å øke
den samlede FoU-innsatsen i Norge fra dagens 1,75 pst. til 3 pst.
av BNP innen 2010.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, er enig i at den offentlige andelen skal
utgjøre 1 pst. og bidraget til forskning fra næringslivet
2 pst. av BNP. Dette innebærer et behov for realvekst i
offentlige forskningsbevilgninger på ca. 5,8 mrd. kroner
i perioden, mens tilsvarende vekstbehov fra næringsliv,
internasjonale og andre private kilder samlet vil utgjøre
ca. 23 mrd. kroner. Dette flertallet har også merket
seg at Regjeringen vil foreslå å øke Fondet
for forskning og nyskaping med 14 mrd. kroner i statsbudsjettet
for 2006. Dette flertallet mener dette er et viktig
bidrag til norsk forskning og et godt virkemiddel for å kunne
nå den ønskede vekst i de årlige forskningsbevilgningene.
Dette flertallet mener det er
viktig å utvikle nye og flere lignende kvalitetsforbedrende
tiltak, og ytterligere tiltak for økte forskningsbidrag
i og fra næringslivet. Flere sentre for forskningsdrevet
innovasjon, som Regjeringen foreslår opprettet, vil være
viktige i denne sammenheng.
For å stimulere til økt
forskning i og for norsk næringsliv er komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,
enig i at en betydelig offentlig innsats må innrettes mot å utløse
og stimulere til økt innsats fra næringslivet,
og i denne sammenheng også til økt vektlegging
av forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi, samt andre prioriteringer
som kan bidra til økt verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Regjeringens ønske
om satsing på realfag. Dette er en riktig og viktig satsing,
og det er en ambisiøs satsing. Disse medlemmer støtter
disse ambisjonene, og forventer at Regjeringen følger ambisjonene
for realfag med konkret innhold og vilje til satsing.
Disse medlemmer mener at det
finnes en rekke samfunnsområder hvor ny kunnskap kan bidra
til å drive verden fremover. Disse medlemmer viser
i den anledning til at den svenske regjeringen 22. februar
2005 leverte proposisjonen "Forskning för et bättre
liv" til Riksdagen. Tittelen forteller at økt forskning
ikke bare er et mål i seg selv, men at forskningen
også bør ha formål og retning. Forskningen
skal være med på å skape et bedre liv
for alle. Disse medlemmer peker i den anledning på områder
som fredsforskning, klimaproblematikk, samferdsel, kjønnsforskning,
samfunnsfag, design, arbeidsliv, kultur og forskning innenfor profesjonsutdanningen
og pedagogikk.
Disse medlemmer mener at FNs
målsettinger om et mer økonomisk, økologisk
og sosialt bærekraftig samfunn bør gjenspeiles
i målsettingene for innovasjons- og forskningspolitikken.
Disse medlemmer ber Regjeringen
om å endre § 1 i forskningsområdet
slik at vedtektene i større grad gjenspeiler intensjonene
om økologisk og sosial bærekraft.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
i den sammenheng til Innst. S. nr. 283 (2002-2003) hvor det heter
at:
"En fremtidsrettet næringspolitikk dreier
seg om å utnytte ressursene vi har i landet på en
slik måte at det gir sikrere arbeidsplasser i hele Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at en fremtidsrettet
næringspolitikk må stimulere til utnyttelse av landets
ressurser på en slik måte at også neste
generasjon har et godt land og en sikker fremtid å arve.
(...)"
Disse medlemmer viser i den anledning
til Samarbeidsregjeringens Nasjonale Strategi for bærekraftig utvikling,
hvor det heter at:
"En bærekraftig utvikling krever at vi må se
våre handlinger i et generasjonsperspektiv og være
nøye når vi treffer valg som setter varige spor
og påvirker våre etterkommeres handlefrihet og
mulighet til å dekke egne behov, sogar til å overleve
... Et grunnleggende prinsipp er derfor at vi må respektere
naturens tålegrense og basere politikken på føre-var-prinsippet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
er viktig at nyutdannede innenfor samfunnsfag har kunnskap om praktisk
teknologi og dens samfunnsformende evne. På samme måte
er det viktig at nyutdannede teknologer har kjennskap til samfunnet
og hvordan teknologi former samfunnet. Disse medlemmer vil
derfor peke på de positive mulighetene som ligger i utdanninger
hvor det legges vekt på kombinasjoner av kunnskap om både
samfunn og teknologi, fremfor rene samfunnsfagsutdanninger eller
rene teknologifagsutdanninger.
Disse medlemmer vil peke på at
det er rundt 1,3 millioner sysselsatte i privat tjenesteyting, mens dagens
statlige virkemiddelapparat i stor grad er sentrert rundt industriproduksjon. Disse
medlemmer mener at det bør settes økt
fokus på innovasjon i tjenester, som f.eks. nye og bedre
måter å arbeide på, kunnskapsutvikling
for ansatte og organisasjoner innenfor tjenesteytende næringer,
og økt produktivitet. Dette gjelder ikke bare de såkalt
"kunnskapsintensive tjenestenæringene", men også tjenestenæringene
med spesielt mange ansatte (dagligvarehandel, transport, agentur osv.).
Disse medlemmer mener at høyere
læresteder er de viktigste kildene til systematisk læring,
og studenter som går ut i arbeidslivet er viktige for at
ny kunnskap blir tatt opp og spredt i nærings- og arbeidslivet.
En forskningsbasert økonomi trenger ikke være utelukkende
forskningsdrevet, i betydningen private laboratorier og egen forskning,
men må også ha øyne for at mobilitet
og sysselsetting av tidligere studenter ved forsknings- og utdanningsinstitusjoner
bidrar til en bred og betydelig forskningsdrevet utvikling av nærings-
og arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
omfanget av offentlig finansiert forskning i Norge er betydelig, samtidig
som næringsfinansiert forskning er relativt liten, også i
internasjonale sammenhenger. Disse medlemmer mener
at det må en betydelig styrking til i koblingen mellom
den forskningen som faktisk utføres, og nærings-/arbeidslivet,
slik at forskningen kan føre fram til nye produkter og
prosesser i både privat og offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
derfor forslag om en handlingsplan for hvordan forholdet mellom
forskning og arbeidslivet kan styrkes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en handlingsplan for hvordan forholdet mellom forskning og arbeidsliv
kan styrkes, i forbindelse med statsbudsjettet for 2006."
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen er tilfreds med at det nå er
fremlagt en ny forskningsmelding. Meldingen synes i hovedsak å gi
gode beskrivelser av utfordringer og mål for norsk forskning
i årene fremover.
Disse medlemmer viser til at
utfordringen også denne gang blir slik som den var i forbindelse
med forrige forskningsmelding, St.meld. nr. 39 (1998-1999) "Forskning
ved et tidsskille", nemlig om og hvordan det skaffes nok midler
til å innfri den forskningsmessige målsettingen.
Disse medlemmer minner om at
målsettingen i forrige forskningsmelding var at "forskningsinnsatsen i
Norge i løpet av neste femårsperiode kommer på linje med
gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP". Disse
medlemmer viser også til at FoU-innsatsen i prosent
av BNP for Norge målt i 2003 ligger under EU-gjennomsnittet
målt i 2002.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens mål for forskningsinnsatsen som er lagt på linje
med EUs målsetting. Disse medlemmer understreker
at når den nye forskningsmeldingen konkretiserer målet
for den samlete FoU-innsatsen til 3 pst. av BNP innen 2010, bør virkemidlene
for å nå dette målet være både
realistiske og tydelige. Disse medlemmer viser til
at Norge med dagens nivå på 1,75 pst. fortsatt
er langt unna dette målet. Disse medlemmer peker
spesielt på at med målsettingen fordelt med hhv.
1 pst. på offentlig sektor og 2 pst. på privat
sektor blir utfordringen særlig for privat sektor betydelig.
Etter disse medlemmers syn mangler meldingen en grundig
drøfting av virkemidler generelt og en drøfting
av virkemidler som spesielt kan sikre at privat sektor klarer målsettingen
om FoU-innsats på 2 pst. innen 2010. Disse medlemmer savner
spesielt drøftelse av skattepolitikk og skatteincentiver.
Etter disse medlemmers syn er dette en vesentlig
svakhet ved meldingen.
I tillegg vil disse medlemmer peke
på at Norge som meget rik oljenasjon nå har en
særlig mulighet til å investere intensivt i forskning
for å sikre fremtidig verdiskaping etter at olje- og gassressurser
er utnyttet. Disse medlemmer savner i forskningsmeldingen en
grundig drøftelse av hvordan nasjonens oljerikdom kan brukes
til nasjonal satsing på forskning som investering i samfunnsmessig
infrastruktur. Norges rikdom gir nasjonen en mulighet til gjennom
sterk satsing på forskning å løfte den
nasjonale verdiskapingen. Meldingen drøfter overhodet ikke
at denne muligheten finnes og hvordan den kan brukes. Disse
medlemmer mener dette er en vesentlig mangel ved meldingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at den samlede norske forskningsinnsatsen fordeler
seg med 40 pst. finansiering fra det offentlige og resten på private
og utenlandske finansieringskilder. Den høye offentlige
andelen er spesiell sammenlignet med andre land på tilsvarende utviklingsnivå. Disse
medlemmer viser til at det i meldingen foreslås
en vridning slik at i 2010 skal statens andel reduseres til 33.3
pst. Begrunnelsen er blant annet at dette vil være mer
på linje med land vi ofte sammenligner oss med. Dette er
land som har ambisjoner om å være ledende når
det gjelder innovasjon og nyskaping. Disse medlemmer viser
til at samtidig med at private skal ta et større ansvar
for forskningsinnsatsen, skal den samlede innsatsen økes
fra om lag 1,7 pst. til 3 pst. av BNP.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha høye ambisjoner. Ambisjonene for meldingen
som strekker seg fram til utgangen av 2005, er at Norge skal ha
en samlet forskningsinnsats som er på linje med gjennomsnittet
for OECD-landene. Dersom vi hadde nådd målet,
skulle vi brukt ca. 2,23 pst. av BNP i 2005. Disse medlemmer viser
til at en bare i liten grad har nærmet seg målet
i løpet av meldingsperioden. Disse medlemmer minner
om dette fordi det er viktig at høye mål også må ha
i seg noen grad av realisme. Dersom en setter seg mål som
er urealistiske, vil dette kunne virke demotiverende og frustrerende. Dessuten
vil denne type mål lett komme i miskreditt og forsterke
politikerforakten fordi det i ettertid viser seg at det ikke var
samsvar mellom mål og politisk vilje.
Disse medlemmer vil likevel holde
fast på målet om at Norge i 2010 skal bruke 3
pst. av BNP til forskning og utvikling. Disse medlemmer mener
at det ikke finnes rimelige grunner til å forvente at privat
sektor skal stå for 2 pst. mens den statlige andelen skal utgjøre
1 pst. Det er å ha ambisjoner på andres vegne og
overlate en for stor del av satsingen til en sektor som det offentlige
har begrensede muligheter til å påvirke. Derfor
mener disse medlemmer at en realistisk fordeling
av forskningsinnsatsen i 2010 vil måtte ligge i nærheten
av dagens fordeling. Dette betyr at disse medlemmer legger
til grunn at den offentlige andelen skal være 1,2 pst.
av BNP, mens de resterende 1,8 pst. skal finansieres av andre. Med
en slik fordeling må realverdien av den offentlige forskningsinnsatsen
i 2010 være ca. 10,1 mrd. kroner over dagens nivå.
Meldingen anslår at for å nå målet
om 1 pst. fra det offentlige, må realnivået for
forskningsinnsatsen i 2010 være 5,8 mrd. kroner over dagens
nivå. Endring av fordelingsnøkkelen, slik disse
medlemmer foreslår, innebærer at realnivået
fra private og andre må ligge om lag 18,5 mrd. kroner over
dagens nivå.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår å øke Forskningsfondet
til 50 mrd. kroner i 2006. Disse medlemmer viser
til at om den offentlige forskningsinnsatsen finansieres
som bevilgninger over de årlige budsjettene eller som avkastning
fra forskningsfond, er uten betydning for innretning eller nivå. Disse
medlemmer viser til at fondet etter hvert er blitt et virkemiddel
i forskningspolitikken. Det økte ambisjonsnivået disse
medlemmer foreslår, vil kreve økte offentlige
bevilgninger. Disse medlemmer mener at det må vedtas
en forpliktende opptrappingsplan for den offentlige innsatsen og
for størrelsen på Forskningfondet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i de årlige
budsjettene fremme forslag om oppbygging av forskningsfondet slik
at fondet den 1. januar hvert år har slik kapitalbase:
2006: 70 mrd. kroner
2007: 90 mrd. kroner
2008: 100 mrd. kroner"
Disse medlemmer viser til at
mangel på forpliktende økonomisk opptrappingsplan
var en svakhet ved forskningsmeldingen som ble behandlet i 2000.
I tillegg til at en opptrappingsplan vil virke som et press inn
mot den årlige budsjettbehandlingen, vil en plan også kunne
gi de tunge forskningsmiljøene bedre planleggingsmuligheter. Disse
medlemmer legger til grunn at den statlige innsatsen skal
være 10,1 mrd. kroner over dagens nivå i 2010
og foreslår følgende:
"Stortinget ber Regjeringen i de årlige
budsjettene legge til grunn følgende vekst i forskningsrammene
i perioden 2006-2010:
2006: 2,1 mrd. kroner
2007: 2 mrd. kroner
2008: 2 mrd. kroner
2009: 2 mrd. kroner
2010: 2 mrd. kroner"
Disse medlemmer viser til at
mangel på avansert vitenskapelig utstyr har vært
et problem for norsk forskning i mange år. På grunnlag
av undersøkelser gjort av Forskningsrådet er utstyrsbehovet
anslått til 2,6 mrd. kroner. Om lag to tredjedeler er knyttet
til nye behov. Resten er erstatning av utstyr som er foreldet eller
ikke lenger holder mål. Disse medlemmer viser
til at naturfag, matematikk og teknologi skal være satsingsområde.
Dessuten er helse foreslått som et tematisk satsingsområde.
Dette er fag og forskningsområder som stiller store krav
til utstyr og laboratorier. Disse medlemmer er enige
i at det tas et løft for matematikk og naturfagene. Skal
dette bli annet enn tom retorikk, må det på finansieringssiden
gjøres tiltak. Behovet for nytt vitenskapelig utstyr er
stort både innenfor universitetene og høgskolene
og i deler av instituttsektoren. Disse medlemmer mener
investering i utstyr må prioriteres i første del
av perioden og foreslår 1 mrd. kroner hvert år
innenfor den foreslåtte opptrappingsplan. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i budsjettene
for 2006 og 2007 å foreslå 1 mrd. kroner hvert år øremerket
anskaffelse av vitenskapelig utstyr."
Disse medlemmer viser til de
spesielle utfordringene i de nordligste fylkene med hensyn til å skape flere
arbeidsplasser og ny optimisme. Det er behov for å styrke
og utvikle miljøer i hele landsdelen. Som et ledd i en
større plan foreslår derfor disse medlemmer et
forskningsfond for Nord-Norge. Et slikt forskningsfond for Nord-Norge
er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å snu
dagens trend. Et slikt fond må ikke minst ses i sammenheng
med andre virkemidler, som ulike tiltak innenfor Innovasjon Norge
og Forskningsrådets prioriteringer. Disse medlemmer foreslår derfor
opprettet et eget forskningsfond for de nordligste fylkene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å opprette
et eget forskningsfond for Nord-Norge."
Komiteen er enig i
at det er nødvendig å prioritere Norges begrensede
forskningsressurser til områder hvor vi som nasjon har
naturgitte eller andre spesielle fortrinn, og til områder
som skal ivareta våre nasjonale særegne behov.
Komiteen slutter seg til de strukturelle
og tematiske områder og teknologiområder som Regjeringen foreslår å prioritere.
De strukturelle områdene er internasjonalisering, grunnforskning
og forskningsbasert nyskaping og innovasjon.
De tematiske satsingsområdene er energi
og miljø, hav, mat og helse. Teknologiområdene
er IKT, nye materialer og nanoteknologi og bioteknologi.
Komiteen peker generelt på at
det innenfor de prioriterte tematiske områdene
bør legges vekt på områder der Norge
har internasjonalt ledende forskningsmiljøer og historiske,
geografiske eller spesielle næringsmessige fordeler. Komiteen forutsetter
at slik prioritering også kan gi muligheter for at det
kan skapes nye arbeidsplasser og derved bidrar til fremtidig verdiskaping.
Komiteen viser til at det for
Norge, med en lang kystlinje og store marine ressurser, er viktig å sikre
en god og kunnskapsbasert forvaltning av kyst- og havområdene. Komiteen mener
derfor det er viktig å øke innsatsen innenfor
marin sektor. Komiteen mener videre at Norge har
betydelige fortrinn både når det gjelder geografisk
beliggenhet, tradisjoner og fagmiljøer. Forskning som kan
bidra til å forstå, utnytte og forvalte havets
ressurser bedre, har bred internasjonal interesse.
Komiteen vil fremheve den betydelige
verdiskapingen som er knyttet til den maritime næringen,
og Norges unike internasjonale posisjon på dette området. For å styrke
næringens fremtidige innovasjonskraft vil komiteen understreke
viktigheten av at den maritime forskningen trappes opp.
Komiteen viser til at NTNU og
Marintek i Trondheim representerer Europas tyngste maritimt tekniske forskningsmiljø. Komiteen mener
flere land, deriblant EU-landene, bør inviteres til å trekke
større veksler på det norske miljøet. Komiteen ber
derfor Regjeringen arbeide for at Marintek kan bli et europeisk
forskningslaboratorium.
Komiteen understreker at innenfor
tematisk satsingsområde energi bør forskning innenfor
petroleum og petroleumstilknyttede fag prioriteres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at
for Norge som nasjon er det en særlig utfordring å sikre
kunnskap som kan gi økt utvinning av olje fra bestående
felt, øke muligheten til å utnytte små felt
og utvinne oljeressurser i områder der det er spesielle
utfordringer knyttet til naturgitte og miljømessige forhold.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen, mener at Norge skal
ha ambisjon om å være verdensledende på området
petroleumsforskning, og at staten bør inngå partnerskapsavtale
med oljeindustrien for å realisere visjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at presset på å åpne
nye og sårbare områder for petroleumsproduksjon øker.
Samtidig er det store mengder petroleum som ikke produseres i de
feltene som allerede er åpnet i Nordsjøen, fordi
teknologien ikke er god nok. Disse medlemmer vil
understreke at Norge i dag er langt framme når det gjelder
nye produksjonsmetoder, og horisontalboring, undervannsanlegg, gassinjeksjon
mv. som alle er tiltak for å få mer ut av hvert
felt. Dette er fortrinn som bør videreutvikles, for å øke
produktiviteten i de allerede åpnede feltene og for å redusere
presset for å få åpnet nye områder
for leting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Norge har et komparativt fortrinn når det gjelder fornybar
energi. Det er et stort uutnyttet potensial både når
det gjelder bruk av alternativ energi og et behov for å finne
bedre bærekraftige energisystemer. Disse medlemmer mener
de naturgitte fortrinn gir norske miljøer mulighet til å hevde
seg innen internasjonal forskning på området,
samtidig som resultatene vil gi store samfunnsmessige gevinster. Disse
medlemmer mener økt forskning innen ENØK
og alternativ energi også bør prioriteres innenfor
energiforskningen.
Disse medlemmer viser til at
helse er et av de fire tematiske satsingsområdene og at
det samlet sett er betydelige forskningsmidler som knytter seg til
det medisinske fagfeltet, hvor farmasøytisk industri også inngår.
Erfaringer tyder imidlertid på at norsk
og internasjonal farmasøytisk industri er tilbakeholden
når det gjelder tung satsing på forskning og utvikling
i Norge på grunn av for små og spredte miljøer. Disse
medlemmer mener dette utgjør en risiko for at spesialisert medisinsk
forskning legges til andre land, men også en fare for utflytting
av allerede eksisterende farmasøytisk industri i Norge.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at økt satsing på dette området
bør ha som mål å utvikle større
og tyngre miljøer som evner å tiltrekke seg norske
og internasjonale forskere av høy klasse. Dette forutsetter
et samarbeid mellom myndighetene, næringsliv og forskningsmiljøer,
for eksempel innen kreft-forskning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, peker på at det har funnet sted en omfattende
utbygging av offentlige velferdsordninger i Norge og andre vestlige land
de siste 50 år. Det er viktig med god og oppdatert kunnskap
på alle de implikasjoner denne utviklingen har for vårt
samfunn. Flertallet mener det er behov for samfunnsforskning
og for mer helhetlige analyser for å forstå hvordan
ulike virkemidler kan bidra til å bedre velferdstjenestene
og få flere i arbeid.
Flertallet minner om at velferdssamfunnet
er basert på samspill og samarbeid mellom stat, marked og
det sivile samfunn. Det er en positiv sammenheng mellom en godt
utviklet velferdspolitikk og økonomisk vekst. Flertallet mener
utviklingen av offentlig sektor skal basere seg på forskningsbasert
kunnskap. På denne bakgrunn er flertallet positivt
til at det er etablert et program for velferdsforskning. Norge har sterke
forskningsmiljø innenfor samfunnsforskningen. I denne sammenheng
er det også viktig å videreutvikle databaser om
norske samfunnsforhold og at forskningsmiljøer
og virksomheter stimuleres til å delta aktivt i EUs arbeid
med innovasjon i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at den
nordiske velferdsmodellen gir de nordiske landene et konkurransefortrinn.
I International Herald Tribune (14. oktober 2004)
gjengis en uttalelse fra Verdensbanken: "Glem myten om den skandinaviske
sosialismen og hvordan dens skatter og dyre offentlige helsetjenester ødelegger
privat næringsliv. Intet kan være lengre fra sannheten".
Dette er et fortrinn som må utvikles og forbedres. Derfor
er det behov for å øke kunnskapen om velferdsstatens
fortrinn og hvilke utfordringer den møter i en globalisert verden.
De tunge norske forskningsmiljøene innenfor samfunnsfagene
og humaniora er internasjonalt anerkjente. Dette er forskning og
kunnskapsutvikling som oftest har sine røtter i den norske
samfunnsmodellen og kulturtradisjonen.
Disse medlemmer mener det er
viktig at det i forskningssammenheng rettes fornyet oppmerksomhet og økt
innsats for å styrke velferdsstaten og å øke
kunnskapen om velferdsstatens måter å fungere
på som grunnlag for framtidige politiske beslutninger.
Blant annet mener disse medlemmer at
det er behov for å øke forskningsinnsatsen innenfor
profesjonsutdanningen. Disse medlemmer viser til
at fellesskapet årlig bruker flere hundre milliarder til
utdanning og helse. Økt kunnskap om ressursbruk og organisering
er nødvendig for at disse sektorene skal utvikles.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at hensikten med å velge ut satsingsområder
blant annet er å prioritere områder der norsk
forskning har fortrinn. Dessuten er de tematiske områdene
valgt ut fordi dette er områder der det er nødvendig
at Norge har kompetanse til å følge forskningsfronten,
og som dessuten har et stort vekstpotensial for norsk næringsliv. Disse
medlemmer mener det i tillegg til de fire områdene
bør etableres et femte område vi har valgt å kalle:
velferdsstaten, kunnskap for fornying og utvikling.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge
for følgende femte tematiske satsingsområde for
forskning: Velferdsstaten, kunnskap og fornying."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at mye av forskningen i bioteknologi reguleres i egen lovgivning. Disse
medlemmer mener det er rett at dette forskningsområdet
reguleres i egen lovgivning, og vil understreke at endringer må skje
etter innhenting av faglige vurderinger, normale høringsrunder
og en generelt faglig forsvarlig saksbehandling. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til våre partiers merknader og stemmegivning
i behandlingen av Dokument nr. 8:64 (2004-2005), jf. Innst. S. nr.
225 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen understreker betydningen av å modernisere lovgivningen
om bioteknologi. Disse medlemmer mener det er viktig å delta
i stamcelleforskning, slik at vi bedre kan nyttiggjøre
oss de medisinske framskritt som bio- og genteknologien gir muligheter
for.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Innst. S. nr. 225 (2004-2005) fra sosialkomiteen
om Dokument nr. 8:64 (2004-2005) hvor et flertall bestående
av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til revidert
bioteknologilov og i den forbindelse åpne for begrenset
bruk av preimplantasjonsdiagnostikk og forskning på overtallige
befruktede egg. Et forslag til revidert lov bes fremmet så tidlig
som mulig i neste stortingsperiode."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Sverige
og den svenske regjeringens forslag til ny forskningspolitikk: "Forskning
för ett bättre liv". Disse medlemmer har
merket seg at kjønnsforskning der foreslås som
ett av fire forskningsområder. Disse medlemmerviser til satsing på likestilling
og integrering av kjønnsperspektiv i alle fagområder
og forskningsprogrammer fra EU-kommisjonen. Disse medlemmer etterlyser
liknende satsing fra norsk side, blant annet fordi kunnskap om kjønn
er viktig for å utvikle politiske tiltak generelt og likestillingstiltak. Disse
medlemmer viser til at det nåværende kvinne-
og kjønnsforskningsprogrammet varer til ut 2007. Disse
medlemmer mener at dette programmet må videreføres.
Disse medlemmer viser til at
kvinne- og kjønnsforskning gjennom snart tretti år
har bidratt med kunnskap om hva samfunnsendring betyr for ulike
befolkningsgrupper og individer, og utvidet forståelsen
for at kjønn spiller en sentral rolle i forbindelse med økonomisk
og kulturell endring. Feltet representerer tematisk forskning med
bred tverrfaglig relevans. Disse medlemmer mener
det er behov for konkrete tiltak for å integrere kvinne-
og kjønnsforskning i bredt omfang, og med spesiell vekt
på fagområder hvor feltet hittil i mindre grad
har vært representert.
Komiteen konstaterer
at Norge har en godt utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsutvikling,
med et svært desentralisert nett av offentlige forskningsmiljøer.
I denne sammenheng er universitets- og høyskolesektoren
og instituttsektoren de største aktørene. Til sammen
utfører disse sektorene i dag over 50 pst. av vår
samlede forskningsinnsats.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, vil for øvrig bemerke at det til tross for godt
utbygd infrastruktur og desentraliserte forskningsnettverk fortsatt er
betydelige regionale forskjeller med hensyn til forskningsutførelse
i Norge. Eksempelvis har Nord-Norge omkring 10 pst. av Norges befolkning,
men bare 5 pst. av forskningen i landet utføres i landsdelen.
En av hovedårsakene til dette er at næringslivsfinansiert forskning
er langt lavere i landsdelen enn i landet for øvrig. Med
de betydelige muligheter og utfordringer landsdelen står
overfor, mener flertalletat
slike regionale forskjeller må vies spesiell oppmerksomhet, blant
annet gjennom tiltak rettet mot utvikling av mer kunnskaps- og forskningsbasert
næringsliv.
Komiteen viser til
at norsk vareproduserende industri er sterkt konkurranseutsatt og
derfor avhengig av kontinuerlig innsats innenfor innovasjon og arbeidet for økt
produktivitet. Videre utvikling av konkurransekraftig vareproduksjon
i Norge forutsetter derfor fortsatt satsing på forskning
og utvikling av ny produksjonsteknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,merker seg at det de siste to tiårene
har vært en sterk vekst i forskningsaktiviteten innenfor
samfunnsvitenskap og medisin i universitets- og høyskolesektoren,
samtidig som forskningsaktiviteten innenfor teknologifagene er blitt
redusert. Flertalletvil
bemerke at det i denne sammenheng er helt nødvendig å iverksette
tiltak for å stimulere til økt forskning
innenfor realfag og teknologi, hvis Norges evne til verdiskaping
skal kunne opprettholdes og økes.
Flertallet har merket seg at
norske forskere og forskningsmiljøer kommer relativt godt
ut med hensyn til tradisjonelle måleindikatorer for forskningsresultater
(publiseringer og siteringer). Derimot synes antall patenteringer
og kommersielle resultater fra forskningen å ha et betydelig
forbedringspotensial. Flertallet ber departementet
følge utviklingen på dette området nøye
og på egnet måte gi tilbakemelding til Stortinget
dersom ikke allerede vedtatte virkemidler er tilstrekkelige for å få opp
innovasjons- og kommersialiseringstakten fra norske forskningsmiljøer.
Flertallet ber i denne sammenheng
også departementet vurdere om det bør utvikles
andre og flere resultatindikatorer for norsk forskning, blant annet
i sammenheng med utarbeidelse av budsjett og finansieringsløsninger
for universitets-, høyskole- og instituttsektoren.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Venstre
og representanten Simonsen, gir prinsipiell tilslutning
til at størst mulig andel av veksten i offentlige forskningsmidler bør
bli gjenstand for konkurranse om tildeling mellom ulike forskere
og forskningsmiljøer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, slutter seg til den ansvarsfordeling
som er beskrevet i meldingen mellom ulike departementer og Norges
forskningsråd med hensyn til forskningsfinansiering. Det
må sikres god koordinering av forskningsinnsatsen.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen mener etablering av et eget forskningsdepartement
med samlet ansvar for den nasjonale forskningsvirksomhet bør vurderes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er behov for å samordne forskningsinnsatsen på en
bedre måte. Derfor mener disse medlemmer at
en større del av Regjeringens innsats må koordineres
av ett departement.
Komiteen mener det
er avgjørende for kvalitet og relevans i norsk forskning
at norske forskere deltar i internasjonale samarbeidsprosjekter
og forskningsprosjekter som går på tvers av landegrenser.
En stadig større andel av ressurser til forskning fordeles
på internasjonale konkurransearenaer. Her må også norske
forskere delta aktivt i konkurransen om de gode forskningsprosjekter
og de gode finansieringsløsninger.
Internasjonalt forskningssamarbeid har alltid
vært en forutsetning for utvikling av nasjonal kunnskap
og teknologi. For en liten nasjon som Norge er dette spesielt viktig,
også sett i sammenheng med verdiskaping og utvikling av økonomisk
konkurransekraft.
Komiteen viser til at EU-området
er blitt en stadig viktigere konkurransearena og samarbeidspartner
for norsk forskning. I utformingen av nye rammeprogrammer for forskningssektoren
legger EU større vekt på vekst og sysselsetting. Komiteen vil
understreke viktigheten av at Norge deltar aktivt i utformingen
av en felles europeisk forskningspolitikk, og at våre nasjonale
mål med hensyn til kvalitet og kvantitet ligger minst på høyde
med gjennomsnitt i EU.
I denne sammenheng anser komiteen det
viktig at Norges deltakelse i europeiske forskningsorganisasjoner
videreføres og utvikles.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig med departementet i at forskning må integreres
tydeligere som virkemiddel i utviklingspolitikken. Flertallet viser
til at få utviklingsland har midler til på egen
hånd å utføre god forskning på fattigdomssykdommer
som lungebetennelse, diaré, tuberkulose, malaria og HIV/AIDS. Flertallet har
merket seg at størstedelen av forskning rettes mot de rike
landenes behov og at bare 10 pst. av de totale ressurser til medisinsk
og helsefaglig forskning er rettet mot 90 pst. av den globale sykdomsbyrden
- noe som ofte blir referert til som 10/90-gapet. Flertallet er
bekymret over tall som viser at fordelingen er enda dårligere
i Norge. Sannsynligvis er det bare ca. 5 pst. av norsk medisinsk og
helsefaglig forskning som er rettet mot sykdom og helseproblemer
i utviklingsland.
Flertallet viser videre til at
Norge har mange kompetente forskere som har kunnskap som er relevante
i forhold til å bekjempe fattigdomssykdommer. For eksempel
har universitetene i Bergen og Oslo høyt kvalifiserte forskningsteam
på dette området. Dette viser at Norge er i en
god posisjon til å bidra med forskning for å redusere
10/90-gapet. Flertallet mener at ressurser
som i dag brukes på nasjonal helseforskning i større
grad bør brukes på global helseforskning med hovedvekt
på fattigdomssykdommer.
Flertallet viser til at den private
sektoren i Norge ligger under OECD-snittet i å finansiere
forskning og utvikling generelt, og spesielt i forhold til å finansiere forskning
utenfor eget område. Dette gjelder også for helsesektoren. Flertallet mener
derfor at det er viktig å bygge partnerskap mellom offentlig
og privat sektor for å støtte forskning på globale
helsespørsmål i Norge.
Komiteen viser også til
det etablerte nordiske forskningssamarbeidet. Dette samarbeidet
kan etter komiteens syn bidra til å bygge
en plattform for styrket internasjonalt samarbeid, hvor også norske
forskere og forskningsmiljøer deltar, i særlig
grad mot Europa. Med hensyn til bilateralt samarbeid er komiteen enig
i at forskningssamarbeidet med Nord-Amerika, Japan og Kina skal
prioriteres.
Komiteen mener i tillegg at satsing
på samarbeid med Russland innenfor både forskning
og høyere utdanning er viktig, og at et slikt utvidet samarbeid
bør inngå som en del av en offensiv og fremtidsrettet
politikk for Norges nordområde.
Komiteen vil for øvrig
understrekeat universitetene og høyskolene
bør bli flinkere til å samarbeide med hverandre
når det gjelder inngåelse av formelle internasjonale
forskningsavtaler.
Komiteen peker på at
norske forskningsinstitusjoner/institutter og norsk næringsliv
i sitt arbeid med å søke internasjonalt forskningssamarbeid
og finansiering fra internasjonale forskningsprogrammer bør
samarbeide på nasjonalt plan for å få resultater
internasjonalt. Komiteen understreker at det er viktig å sikre finansiering
som oppmuntrer til dette. Komiteen peker på at
dette gjelder så vel ressursbruk i søknadsprosessen
som norske prosjekter/grupperinger som oppnår
internasjonal finansieringsstøtte til forskningsprosjekter/programmer.
Komiteen mener institusjonene
må sikres økonomiske muligheter og kapasitet til
forberedelse av søknader og konkurranse om forskningsmidler
på den internasjonale arena, og særlig i forhold
til EUs rammeprogram.
Komiteen mener Norge har mye å vinne
på enda sterkere internasjonalisering av norsk forskning.
Samtidig har Norge utfordringer og muligheter som er unike i et
internasjonalt og globalt perspektiv, og som kan gi spennende og
interessante utfordringer for internasjonale forskningsmiljøer.
Svalbard, nordområdene for øvrig og Antarktis
er hver for seg naturlige "laboratorier" for grenseløse
forskningsprosjekter og forskningsoppgaver.
Komiteen viser for øvrig
til de store infrastrukturinvesteringer for økt
forskning som er foretatt på Svalbard de senere år.
Fiberoptisk kabel til Longyearbyen fra fastlandet, bredbånd
til Ny-Ålesund, nytt marinlaboratorium samme sted og ny
forskningspark ved Universitetssenteret på Svalbard. I
tillegg er det gjort flere internasjonale investeringer, hvorav
EISCAT hittil er den største og mest kjente installasjonen. Komiteenmener at disse tunge investeringene,
kombinert med Svalbards beliggenhet, gir et genuint utgangspunkt
for økt forskningsaktivitet, kompetanseoppbygging og verdiskaping
med utgangspunkt i våre naturgitte fortrinn. Forskningsstasjonen
Troll i dronning Mauds land er med på å befeste
og komplettere Norges rolle i polar- og arktisk forskning. I tillegg
kommer de fagfelt og kunnskapsområder hvor Norge allerede
innehar en ledende posisjon. Utveksling av forskere og forskerrekruttering
bør derfor etter komiteens mening stimuleres
til å gå både til og fra Norge.
Komiteen vil understreke behovet
for å samordne forskningsinnsatsen på Svalbard. Komiteen ber departementet
vurdere å legge koordineringsansvaret til en egnet institusjon,
f.eks. til UNIS, eller til et samarbeidsorgan.
Komiteen peker på at
et viktig tiltak for å sikre økt forskningsinnsats
også vil være å gjøre norske
forskningsmiljøer attraktive for utenlandske
forskere, forskningsinstitusjoner og for utenlandske bedrifter. Komiteen peker
på at en av flere forutsetninger for at Norge skal fremstå som
et attraktivt land å drive forskning i, er at
det vitenskapelige utstyret er av høy kvalitet.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen peker på at økende
internasjonalt forskningssamarbeid og forskningsdeltakelse
også vil medføre betydelig økning i utgifter
for Norge, både nasjonalt og for de enkelte deltagere innenfor
så vel offentlig som privat sektor.
Kontingenter for deltakelse i internasjonale
forskningsprogrammer og for medlemskap i internasjonale forskningsorganisasjoner
er utgifter som påløper i utlandet. Disse
medlemmer peker på at denne typen utgifter derfor
bør kunne holdes utenfor ordinære statsbudsjett
og belastes et eget utenlandsbudsjett. Disse medlemmer peker
også på at Norges store oljeformue gjør
at vi som nasjon har god økonomisk anledning til å dekke
slike utgifter. Disse medlemmer peker på at
en slik mulighet kan være viktig for å sikre bred
og aktiv internasjonal deltakelse fra norske forskningsmiljøer.
Disse medlemmer viser til at
det i flere ulike sammenhenger er presentert behovsanslag for nødvendig
utskiftning, fornyelse og oppgradering av vitenskapelig utstyr på over
5 mrd. kroner. Disse medlemmer peker på at
svært mye av dette utstyret vil bli levert fra utlandet.
Også slike utgifter bør derfor kunne belastes
over et eget utenlandsbudsjett. Disse medlemmer mener
det vil være nødvendig å avsette 2 mrd.
kroner i 2006 som en del av en opptrappingsplan for investering
i slikt utstyr.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2006 etablere en ordning med et eget utenlandsbudsjett
for utgifter til kontingenter for deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer,
medlemskap i internasjonale forskningsorganisasjoner samt kjøp
av nytt vitenskapelig forskningsutstyr."
Komiteen er enig i
at kvalitet må være et gjennomgående
mål for all forskning, men konstaterer samtidig at kvalitet
ikke er noe entydig definert begrep i forskningskretser.
Egenskapene ved et produkt, originalitet, soliditet, faglig relevans
og samfunnsmessig eller praktisk nytteverdi kan til en viss grad
stå i motsetning til hverandre. Tradisjonelle kvalitetskriterier
i akademisk forskning er ikke alltid direkte anvendbare for anvendt forskning
og utvikling for kommersialisering av forskningsresultater.
Komiteenslutter
seg til Regjeringens forslag om videre arbeid med kvalitetsforbedrende
tiltak og kriterier for kvalitet og resultater i forskningen, og
mener at dette arbeidet må prioriteres. Dette innebærer
blant annet videreutvikling av finansieringsmodellen for universiteter
og høyskoler, nytt finansieringssystem for forskningsinstitutter
og aktiv bruk av fagevalueringer, hvor kvalitet, faglig ledelse
og strategisk planlegging blir styrende for ressurstildelingen.
Komiteenviser
for øvrig til at flere fagevalueringer påpeker
at norsk forskning generelt er preget av fragmentering. Mange miljøer
er små og sårbare. Fagmiljøene ved norske
universiteter bør satse ytterligere på strategisk
planlegging og faglig ledelse. Komiteenviser i denne sammenheng til de endringer
som nylig er foretatt i lov om universiteter og høyskoler,
og vil understreke det ansvar og de muligheter som institusjonenes
ledelse er pålagt på disse områdene. Komiteen vil
understreke behovet for at institusjonene utnytter disse mulighetene
for å styrke norsk forskning generelt og forskningens
kvalitet spesielt.
Komiteen mener at Regjeringens
forslag om å opprette en ny ordning, Sentre for forskningsdrevet innovasjon
(SFI), etter mønster fra ordningen med Sentre for fremragende
forskning, kan være et viktig bidrag for å stimulere
innovasjonsevnen i næringsliv og offentlig sektor. Gjennom økt
satsing på langsiktig grunnleggende forskning hvor det
stilles høye krav til vitenskapelig kvalitet og nærings-
og samfunnsmessig relevans, vil forskningsdrevet innovasjon og nyskaping
kunne bli vesentlig forbedret.
Komiteenstøtter
forslaget om å etablere sentre for forskningsdrevet innovasjon. Komiteen mener
at slike sentre også kan lokaliseres til bedrifter med
tunge forskningsmiljøer. Mange bedrifter har eksempelvis gode
laboratorier som gjør det naturlig å legge senteret til
bedriften. En forutsetning er sjølsagt at forskningsresultatene
skal være tilgjengelige og kunne publiseres på vanlig
måte.
Komiteen viser til at forskning
og utviklingsarbeid er viktige innsatsfaktorer for fornyelse av
både offentlig sektor og norsk næringsliv. Forskning
og utviklingsarbeid bidrar positivt til nødvendig
omstilling, til kunnskap om hvordan omstillingsprosesser kan og
bør foregå, og ikke minst til forståelse
for behovet for omstilling. Forskning utvikler nye ideer og nye
teknologier som det ennå ikke er etterspørsel
etter, og bidrar til at vi kan møte fremtiden på en
best mulig måte.
Komiteen viser til at forskning
spiller en viktig rolle som grunnlag for politikkutvikling og forvaltning, og
gir viktige bidrag til en mer kritisk og åpen samfunnsdebatt.
Det gjelder også i spørsmål av mer verdimessig
karakter. Mer kunnskap og forskningsinnsats må til for å bidra
til bedre beslutningsgrunnlag.
Komiteen viser også til
at studier som er gjort av Teknologibedriftenes Landsforening og
av Norges forskningsråd gjør det klart at bedrifter
som satser på forskning og utvikling, både er
mer lønnsomme, har en sterkere omsetningsvekst og bedre
eksportvekst enn bedrifter i samme bransje som ikke satser på forskning og
utvikling. Av disse grunner bør bedriftene ha en klar egeninteresse
i å satse mer på forskning og utviklingsarbeid.
Komiteen vil også understreke
behovet for nærmere samarbeid mellom næringslivet
og offentlige kunnskaps- og forskningsinstitusjoner. Norske bedrifter
er i hovedsak små sett i et internasjonalt perspektiv, med
relativt liten erfaring og tradisjon for FoU-aktiviteter. I tillegg
er det formelle kompetansenivået i næringslivet
jevnt over lavere enn innenfor offentlig forvaltning og innenfor
universitets- og høyskolesektoren. For å kunne
utnytte våre samlede ressurser på tvers av sektorene
må det utvikles bedre samhandlingsarenaer og møteplasser,
hvor næringslivet kan dra nytte av den forskningskompetanse
som finnes i offentlige institusjoner, og hvor ideer til nye forskningsprosjekter og
utredningsoppgaver kan formidles fra næringslivet til de
offentlige forskningsmiljøene.
Komiteen er enig i at det må legges
til rette for lokalisering av utenlandsk forskningsvirksomhet i Norge.
Her vil både skatteforhold og generelle rammebetingelser
være viktige faktorer. Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil følge opp disse spørsmålene
i sammenheng med utvikling av den generelle innovasjonspolitikken,
og i nært samarbeid med Innovasjon Norge og Forskningsrådet.
Komiteen mener at et kunnskapssamfunn
med et sterkt utviklet kunnskapsbasert næringsliv krever
et samspill mellom forskningspolitikken og næringspolitikken.
Myndighetene må føre en aktiv næringspolitikk med
et nært samarbeid mellom det offentlige, næringslivet
og forskningen, og bruke de mulighetene hvor Norge har særlige
fortrinn.
Komiteen viser til at store norske
selskaper bruker noe mindre penger på forskning og utvikling. Komiteen viser
til en analyse utarbeidet av NIFU-STEP som viser at bedrifter med
mer enn 200 ansatte brukte 10 pst. mindre penger på forskning
og utvikling i 2002 enn i 2001.
Komiteen mener at målet
om 3 pst. av BNP til forskning innen 2010 vil være avhengig
av at de store selskapene øker sin forskningsinnsats, og
at myndighetene utvikler virkemidler og stimulerer selskapene til dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at store
bedrifter hvor staten er betydelig eier har et særskilt
ansvar for å være fore-gangsbedrifter for en sterk
forskningsinnsats.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, slutter seg til de forslag til tiltak
for å styrke forskningen i og for næringslivet
som Regjeringen foreslår. Sentre for forskningsdrevet innovasjon,
SkatteFUNN, flere og bedre brukerstyrte forsknings- og
innovasjonsprogrammer, IFU og OFU-kontrakter samt deltakelse i flere
internasjonale forskningsprogrammer, kombinert med betydelig volumøkning
i norsk forskning, vil være viktige bidrag i denne sammenheng.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at
forskningsresultatene fra norske universiteter og høyskoler
må utnyttes bedre til kommersialisering. Flertallet er
enig i at relevant erfaring fra næringslivet og erfaring
med kommersialisering bør vektlegges ved bedømmelse
av kompetanse innenfor aktuelle fagområder, og universitetene
og høyskolene bør vurdere hvorvidt kommersialisering
og næringslivserfaring i sterkere grad enn i dag bør
gjøres meritterende for forskerne.
Komiteen er oppmerksom
på at utilstrekkelig tilgang på kapital i en tidlig
fase av en bedrifts liv kan være et hinder for økt
kommersialisering. Opprettelsen av såkornfond i universitetsbyene
kan være et viktig virkemiddel for å avhjelpe
dette. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan denne
ordningen fungerer, og gi tilbakemelding til Stortinget på egnet
måte.
Komiteen mener i denne sammenheng
at det også bør etableres en landsomfattende såkornordning
i Tromsø.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til meldingens
ambisiøse mål om økt forskningsinnsats
fra næringslivet. For å kunne innfri målsettingen
må næringslivet lokalt og regionalt settes i stand
til å frigjøre midler til økt investering
i forskning. Disse medlemmer mener det
derfor er nødvendig at det offentlige stiller opp med et
sett av virkemidler som korresponderer med de behovene norsk næringsliv
har for å kunne bidra til økt innovasjon basert
på forskning. Disse medlemmer vil påpeke at
næringsstrukturen i Norge preges av små og mellomstore
bedrifter der mangel på risikokapital er en kritisk faktor
for å kunne investere langsiktig i forskningsprosjekter
og i neste omgang omsette forskningsresultater til kommersielt interessante
prosjekter. Disse medlemmer mener derfor de distriktsrettede
ordningene er av vel så stor betydning for hoveddelen av
næringslivet lokalt og regionalt som de landsdekkende såkornfondene.
Når det gjelder den etablerte
ordningen med landsdekkende såkornfond, er komiteens
medlem fra Senterpartiet gjort kjent med at interessenter
utenfor universitetsbyene oppfatter at det er vanskeligere å nå
fram med prosjekter utenfor universitetsbyene og -miljøene. Dette
medlem vil understreke at de etablerte såkornfondene
ikke må forvaltes slik at ordningen bidrar til å forsterke
en fra før uheldig sentralisering av forskningsmidler. Dette
medlem vil understreke at de etablerte såkornfondene
ikke må ekskludere prosjekter utenfor universitetsbyene,
men forvaltes slik at de reelt får en landsdekkende funksjon ved å være
tilgjengelig for prosjekter lokalt og regionalt.
Dette medlem vil påpeke
at det å tildele Universitetet i Tromsø et nytt
landsdekkende såkornfond, samtidig betyr at Universitetet
for miljø- og biovitenskap er det eneste universitetsstedet
som ikke er tildelt et eget såkornfond. Dette medlem mener
behovet for å bygge opp et forvaltningsmiljø i
tilknytning til UMB bør vurderes med sikte på en
mulig framtidig etablering av et såkornfond i denne regionen
med fokus på grønn næringsutvikling. Dette
medlem mener at et viktig skritt på vegen vil være å prioritere
miljøet i Ås ved tildeling av nye regionale kapitalfond.
Komiteen viser til
at det offentlige kjøper varer og tjenester for om lag
250 mrd. kroner årlig. Komiteen mener at
det offentlige må bruke sin stilling som innkjøper
til å fremme innovasjon i næringslivet og til å utvikle
nye og bedre offentlige tjenester. Samspillet mellom kunde og leverandør
er en vesentlig drivkraft bak innovasjoner. Det må utvikles
virkemidler som kan stimulere forsknings- og utviklingssamarbeidet
mellom offentlige innkjøpere (kommunal virksomhet, offentlig
forvaltning og offentlig forretningsdrift), bedrifter og forskningsmiljøer. Komiteen vil
be Regjeringen vurdere og fremme forslag om hvordan det offentlige
som innkjøper i større grad enn i dag kan stimulere
innovasjon og FoU-arbeid både i næringslivet og
i offentlig sektor.
I tillegg mener komiteen at myndighetene
bør søke å inngå langsiktige
avtaler med næringslivet om en økning i deres
FoU-innsats. Kjernen i slike avtaler, som kan inngås med
hele bransjer eller et knippe av dominerende bedrifter på en
sektor, er en gjensidig forpliktelse om et avtalt beløp
fra begge parter til forskning og utvikling på et
nærmere angitt område. Slike avtaler kunne være
aktuelle med for eksempel bygg- og anleggsbransjen, oppdrettsnæringen,
og ikke minst oljeindustrien.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen viser til eget forslag om økt
avsetning til Forskningsfondet.
Fra fondets økte avkastning vil disse
medlemmer øremerke midler til ytterligere 4 sentre
for forskningsdrevet innovasjon og øke rammen
for program for brukerstyrt forskning til 1 mrd. kroner.
Disse medlemmer forutsetter at økningen
særlig rettes mot forskning innenfor de tematiske satsingsområdene,
og at det utvikles opplegg for brukerstyrt forskning innrettet også mot
de største bedriftene.
Disse medlemmer anbefaler at
for brukerstyrte forskningsprosjekter økes den offentlige
andel fra 50 pst. til 60 pst. i perioden til og med 2010.
Disse medlemmer har merket seg
at Norge ikke er medlem av den europeiske patentorganisasjonen EPO,
og at dette medfører store ekstrautgifter for norske patentsøknader
innenfor det europeiske området. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:83 (2004-2005) med forslag om slikt medlemskap
fremmet av representantene Hedstrøm, Solholm og Sortevik.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen
proposisjon knyttet til lovfesting av et helhetlig forskningsetisk komitesystem,
inkludert et system for hvordan uredelighet i forskningen skal behandles. Komiteen vil påpeke
at forskningsetikk og etiske spørsmål generelt må vektlegges
sterkere i høyere utdanning, inkludert doktorutdanninger,
og i forskningsmiljøene for øvrig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen,understreker forskernes og
forskningens etiske ansvar. Etisk refleksjon og debatt om produksjon
av forskningsbasert kunnskap er et gode i seg selv. Forskerne har
et ansvar for å vurdere og formidle mulige konsekvenser av
de resultater som frembringes, særlig når de beveger seg
inn på etisk vanskelige områder. Dette går
etter flertallets mening ikke inn på den
akademiske friheten som en forsker har og må ha til å kunne
velge tema og metode for sin forskning, men dreier seg i første
rekke om forskningens legitimitet og mulighet for dialog og aksept
i samfunnet som helhet. Åpen og kritisk etisk refleksjon
og deltakelse i den offentlige debatten om slike spørsmål
er etter flertallets vurdering en viktig forutsetning
for forskningens frihet fra kontroll og styring.
Flertallet konstaterer at samfunnet
investerer betydelige beløp i forskning, og at en dermed
må kunne forvente at forskningen gir resultater som er
til nytte for samfunnet. I noen tilfeller kan verdien være
målbar i kroner og materiell avkastning. I andre sammenhenger
vil økt trivsel, livskvalitet og dannelse utgjøre
den samfunnsmessige avkastning av forskningen. For den enkelte forsker
vil en av drivkreftene til innsats i forskningen kunne
være gleden av å se sine egne resultater omsatt
i praksis, eller at resultatene blir nyttiggjort som del av kunnskaps-
og beslutningsgrunnlaget i samfunnsutviklingen.
Flertallet er enig i at samfunnets
behov for innsyn og innflytelse på forskningen må ivaretas
samtidig med forskernes behov for frihet i sitt arbeid. Samtidig mener flertalletat debatten om forskning også må foregå utenfor
forskersamfunnet. Forskerne må ha et ansvar for å formidle
og problematisere sin forskning og sine forskningsresultater på en
slik måte at også allmennheten vil kunne delta
i den forskningspolitiske debatten. En informert og interessert
allmennhet er en viktig forutsetning for å kunne skape
legitimitet for forskningen og for å kunne ta i bruk ny
kunnskap og ny teknologi på ulike områder i samfunnet. Flertalletstøtter forslaget fra Regjeringen
om å utvikle en egen formidlingskomponent i finansieringssystemet
for universiteter og høyskoler.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens tiltak for økt forskerrekruttering og
er enig i at rekrutteringen til realfag er spesielt bekymringsfull
og trenger spesiell oppmerksomhet og prioriterte tiltak. Komiteen er enig
i at det er nødvendig med tiltak tidlig i utdanningsløpet
for å kunne bedre rekrutteringen til realfag, og at gode,
inspirerende og kompetente lærere er særlig viktig.
En ordning med ettergivelse av studielån for studenter
som gjennomfører en lærerutdanning som inkluderer
høyere grads nivå i visse realfag, kan være
et godt egnet tiltak for å sikre bedre lærerrekruttering
til realfagene. Det må vurderes om en slik ordning med
ettergivelse av studielån bør knyttes til antall år
med undervisning i de aktuelle fag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Regjeringen vil be Norges forskningsråd,
i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet,
utarbeide et forslag til nasjonal ordning med forskerskoler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til forslaget om at Forskningsrådet
i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet
skal utarbeide forslag til nasjonal ordning med forskerskoler. Disse
medlemmer vil understreke at forskerskoler vil være
en del av sektorens utdanningssystem, og disse medlemmer kan
ikke se at Forskningsrådet skal pålegges ansvar
for utvikling av utdanningssystemet. Forskningsrådet har antakelig
heller ikke nødvendig kompetanse for et slikt oppdrag. Disse
medlemmer vil understreke at å flytte ansvaret
til Forskningsrådet vil undergrave institusjonenes faglige
og pedagogiske ansvar for forskerutdanningen som er et institusjonsansvar. Disse medlemmer forutsetter
at institusjonene på nordisk, nasjonalt og internt nivå samarbeider
om å utvikle forskerutdanningen, herunder etablering av
forskerskoler.
Komiteen vil understreke
behovet for at nødvendige tiltak blir iverksatt for bedre
oppfølging av doktorgradsstipendiater, herunder bedre strukturering
og organisering av ulike forskerutdanninger internt og i samarbeid
mellom utdanningsinstitusjonene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen, viser til at Stortinget
tidligere har vedtatt en opptrappingsplan for stipendiater, i størrelsesorden
350 nye hvert år. Flertallet forutsetter
at denne opptrappingsplanen blir fulgt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen,er positivt til at det skal
innføres en ordning med nærings-ph.d. i Norge,
og at dette skal utredes i forbindelse med ordningen for forskerskoler.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen forutsetter at en ordning med
nærings-ph.d vurderes i sammenheng med andre mulig tiltak
for å sikre en utveksling og samarbeid mellom offentlige
institusjoner og privat sektor.
Komiteen mener at
med den ressursøkning som nå finner sted til norsk
forskning, gis det grunnlag for å videreutvikle rammebetingelsene,
herunder lønns- og arbeidsvilkår, som sikrer god
rekruttering og mulighet for å beholde de beste forskerne
i aktiv forskningsaktivitet. Komiteen vil for øvrig
understreke at økt internasjonalisering av norsk forskning
og av norske forskningsmiljøer også må innebære
tiltak for å sikre rekruttering av gode internasjonale
forskere til Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, konstaterer
at et relativt lite antall forskere genererer en svært
stor andel av forskningsresultatene. Dette indikerer at det er av avgjørende
betydning å rekruttere og beholde de beste og mest kreative
forskerne. Innenfor noen fagmiljøer kan rekruttering synes
vanskelig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen, viser til Innst.
O. nr. 48 (2004-2005) om Ot.prp. nr. 79 (2003-2004) Ny lov om universitet
og høyskoler, der et flertall ber om at spørsmål
om behov for egne lovregler for slike institusjoner vedrørende
bruk av åremål og midlertidig ansettelser skal
legges frem til behandling etter at ny arbeidsmiljølov
og ny tjenestemannslov er behandlet av Stortinget. Dette
flertallet peker igjen på at i rekrutteringssammenheng
kan omfattende bruk av midlertidighet i ulike ansettelsesforhold
virke negativt. Dette flertallet er derfor skeptisk
til å videreføre den omfattende ordning for bruk
av ulike former for midlertidighet i ulike ansettelsesforhold som
foreløpig er videreført i universitets- og høgskoleloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
er viktig at forskeryrket har rammevilkår som tiltrekker
seg og tar vare på de beste talentene. Disse medlemmer er
enige med departementet i at lønns- og arbeidsforhold ikke
må være en hindring for rekrutteringen. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at bruken av midlertidige
ansettelser ved landets universiteter og høyskoler undergraver
de ansattes stillingsvern og bidrar til å gjøre
forskeryrket mindre attraktivt. Disse medlemmer minner
i den forbindelse om Innst. O. nr. 48 (2004-2005), der komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
sa:
"Disse medlemmer kan ikke se at det er særskilte
forhold som gjør at universiteter og høyskoler
skal ha større tilgang til midlertidige ansettelser enn
andre sektorer. Disse medlemmer mener at hensynet til fleksibilitet
for institusjonene ikke kan forsvare et svekket stillingsvern for
tilsatte i denne sektoren. Disse medlemmer viser til at det allerede
er et stort antall midlertidige stillinger i universiteter og høyskoler,
og at utvidet bruk av dette vil virke negativt i et rekrutteringsperspektiv."
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn gå imot forslaget om å opprette en ny
midlertidig stilling som en alternativ rekrutteringsstilling til
professorat. Midlertidige stillinger gir ikke forutsigbarhet for
den enkelte og virker ikke på noen måte likestillingsfremmende.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, viser til at den mest kritiske faktor for god forskning
ved utdannings- og forskningsinstitusjonene ofte er knapphet på sammenhengende
tid. Det er derfor viktig at institusjonene organiserer arbeidet
slik at forskere får skjermet sin forskningstid. Flertallet viser
til tradisjonen ved universitet der om lag 50 pst. av tiden til vitenskapelig
ansatte brukes til forskning. Flertallet mener denne
ordningen skal fortsette. Det er ikke etablert en tilsvarende praksis
for høyskolene.
Flertallet viser til at all høyere
utdanning skal være forskningsbasert, og mener at også høyskolene må avsette
tilstrekkelig med tid for at vitenskapelig ansatte får
tid til forskning.
Flertallet vil understreke
at det ennå er langt fram til målet om likestilling
mellom kvinner og menn på denne sektoren. Det vises for
eksempel til at 84 pst. av alle professorer er menn, og til at kvinner
er underrepresentert i vitenskapelige stillinger på alle
nivåer.
Flertallet viser til at Forskningsrådets
utredning "Kvinner i forskning" (2003) pekte på to hovedutfordringer; å øke
andelen kvinner i disipliner og på fagområder
med få kvinner, særlig naturvitenskap og teknologi,
og å øke andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger,
særlig toppstillinger.
Flertallet vil understreke Forskningsrådets
og forskningsinstitusjonenes ansvar for å øke
antallet kvinner i forskerstillinger. Flertallet viser
til at dersom man skal øke andelen kvinner til førstestillinger, så må andelen
kvinner til doktorgradsstipend og til postdocstillinger økes. Flertallet mener
at institusjonene har et spesielt ansvar for å legge til
rette for at kvinner får stipend med sikte på en
vitenskapelig karriere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at arbeidet
med likestilling i forskningssektoren må prioriteres
og forsterkes. Likestilling handler om like muligheter for begge
kjønn, men også om forskningskvalitet; å utnytte
de samlede ressursene og sikre et bredest mulig rekrutteringsgrunnlag
til forskerstillinger.
Disse medlemmer mener videre
at kvinner som søker stipend innenfor fag der kvinneandelen
er under 40 pst. blant vitenskapelig personale, skal tildeles stipend
etter en faglig vurdering.
Av andre tiltak som disse medlemmer støtter,
er mentorordning for kvinner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
oppfatningen til Likestillingsombudet om at ansettelser uten forutgående
utlysing hemmer likestilling. Disse medlemmer gikk
derfor imot Regjeringens forslag til bestemmelse i ny universitets-
og høyskolelov våren 2005 som muliggjør
ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger uten forutgående kunngjøring.
Komiteen mener, i
forbindelse med vurderinger av individuell akademisk frihet kontra
behovet for tematisk og institusjonell prioritering, at den enkelte ansattes
faglige autonomi ved universiteter og høyskoler er en viktig
premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Samtidig krever
store forskningssatsinger både aktiv og målstyrt
ledelse og i stor grad interne prioriteringer. Større forskergrupper,
gjerne med tverrfaglig sammensetning i prosjektorganisering, blir
mer og mer vanlig og nødvendig, ikke minst i forhold til konkurranse
om eksterne forskningsmidler, nasjonalt og internasjonalt, for eksempel
gjennom EU-systemene. Dette krever god ledelse og prioriteringer
på institusjonsnivå og mellom institusjoner, som
ikke nødvendigvis er helt i samsvar med ønskene
og prioriteringene fra den enkelte forsker. Komiteen har
merket seg at departementet med bakgrunn i Stortingets tidligere
anmodning ved behandling av Ot.prp. nr. 79 (2003-2004) og Innst.
O. nr. 48 (2004-2005) vil iverksette et snarlig arbeid for å utrede
blant annet behovet for lovfesting av spørsmålene
knyttet til akademisk frihet.
Komiteen peker på at
en viktig side av den individuelle akademiske frihet er muligheten
til å søke om doktorgradstipend på individuelt
grunnlag. Komiteen peker på at en slik frihet
og en slik mulighet også virker rekrutterende.
Komiteen anbefaler en ordning
med individuelle stipender for doktorgrader i Norge tildelt fra
Norges forskningsråd eller på annen egnet måte,
f.eks. øremerkede midler til flere individuelle doktorgradsstipend hos
utdanningsinstitusjonene. Spesielt gjelder dette vesentlig forskning
som ikke passer inn i eksisterende programmer og miljøer.
Komiteen viser til at en gjennom
deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer sikrer både
kunnskapstilgang og kunnskapsutvikling som er nødvendig for
relevant og oppdatert undervisning. På samme måte sikrer
deltakelse i anvendt forskning nærkontakt mellom forskerne
og samfunns- og næringsliv, som også bidrar til
at undervisningen blir levende og dagsaktuell. Selv om både
grunnforskning og anvendt forskning har en egenverdi, er hensynet
til kvalitativt god undervisning etter komiteensvurdering en viktig side ved forskningsaktivitetene
ved både universiteter og høyskoler, og ved helseforetakene. Komiteen vil
understreke at høy kvalitet må være en
overordnet forutsetning og en premiss for all høyere utdanning, grunnforskning
og anvendt forskning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at universiteter og høyskoler har et særlig
ansvar for å utføre langsiktig, grunnleggende
forskning. Flertallet merker seg at bevilgningene
til grunnforskning skal styrkes både direkte til institusjonene
og gjennom Norges forskningsråd, og at veksten skal fordeles
på grunnlag av faglige resultater og kvalitet. En finansieringsmodell
for universitetene med en resultatbasert forskningskomponent vil
fremme økt kvalitet. Styrking av frie prosjekter gjennom
Norges forskningsråd er et annet eksempel på at
tildeling til grunnforskning i større grad skal være
basert på konkurranse. Dette innebærer at flere
klart støtteverdige prosjekter kan realiseres. Dette vil
bidra til å opprettholde en god bredde i forskningssystemet
og bidra til at flere enn de aller beste blir bedre.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen er opptatt av å prioritere
universiteter og vitenskapelige høyskoler når
det gjelder satsing på grunnleggende forskning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i at de statlige høyskolene skal være
sentrale aktører i regional utvikling og innovasjon, og
vil påpeke at også de vitenskapelige høyskolene
og universitetene må spille en sentral rolle i fornyelse
av samfunns- og næringsliv, både regionalt og
nasjonalt. Her vil utdanning av gode kandidater til arbeids- og
næringsliv, forskning og forskningssamarbeid
samt kommersialisering av forskningsresultater være viktige
bidrag. Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag
om å styrke de forskningsprogrammene som er særlig
rettet mot de regionale FoU-miljøene, og at økonomiske
virkemidler tas i bruk for å stimulere til tettere samarbeid mellom
høyskolene og instituttene.
Flertallet konstaterer at Nord-Norge
har særlige utfordringer for å sikre en balansert
bosetting og næringsutvikling. Samtidig er nordområdene
i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv noen av våre
mest ressursrike områder, med betydelige muligheter, men også utfordringer
knyttet til miljø, ressursforvaltning, teknologi i kaldt
klima, logistikk, og en lang rekke andre spennende fagfelt og forskningsområder.
Samtidig er forskningsaktiviteten i landsdelen relativt lav. Flertallet vil
påpeke det særlige ansvar som Universitetet i
Tromsø og landsdelens høyskoler og institutter har
for å utvikle konkurransedyktige forskningsmiljøer som
kan konkurrere om nasjonale og internasjonale forskningsoppdrag
og forskningsmidler, og bidra til kompetanseoppbygging, næringsutvikling
og regional utvikling i landsdelen. Flertallet vil
for øvrig be Regjeringen vurdere konkrete tiltak som kan øke
forskningsaktiviteten og utviklingsaktivitetene i landsdelen, spesielt
knyttet til nordområdenes særegne og naturgitte
fortrinn og utfordringer, og gi Stortinget tilbakemelding om aktuelle
tiltak på egnet måte.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, mener at aktuelle tiltak for eksempel
kan være et eget forskningsprogram i Norges forskningsråd
rettet mot utfordringene i nordområdene, differensierte
tiltak i SkatteFUNN for å stimulere til økt regional
forskningsaktivitet eller spesielle tiltak rettet mot nye utfordringer
innenfor olje- og gassektoren i nord.
Komiteen har merket
seg meldingens konstatering av at det i stigende grad vil være
akkrediteringssystemet og faglige kvalitetsvurderinger som skal
bestemme utviklingen av institusjonsmønsteret innen høyere utdanning
og forskning. Dette er i tråd med Stortingets intensjoner.
Samtidig sier meldingen at de fire universitetene som ble etablert
før Kvalitetsreformen åpnet for nye universiteter,
vil framstå som kvalitativt forskjellige fra de nye universitetene. Komiteen vil understreke
at det i universitets- og høgskoleloven og Stortingets
intensjoner ikke ligger noen inndeling av nye og eldre universiteter
i ulike kategorier.
Komiteen ber departementet stimulere
og understøtte forskningssamarbeid mellom universiteter,
og mellom universiteter og høyskoler for å utnytte
samlede ressurser og skape sterke forskningsmiljøer.
Komiteen viser til meldingens
understreking av at forskningsvirksomhet stadig blir mer internasjonalt preget. Komiteen viser
til at Norge i mange sammenhenger derfor lett kan bli en liten aktør
både i forhold til forskningsmessig kompetanse og finansiell styrke. Komiteen peker
på at landets oljerikdom gjør det mulig å tilføre
norsk forskningsaktivitet finansiell styrke, også knyttet
til internasjonal deltakelse. For å sikre forskningsmessig
kompetanse på den internasjonale arena understreker komiteen at
det er viktig at norske forskningsinstitusjoner søker samarbeid. Komiteen peker
derfor på at finansieringsmodellen for institusjoner og
institutter bør oppmuntre til og belønne forskningsprosjekter/forskningsarbeid
basert på nasjonalt samarbeid. Komiteen peker
på at et slikt prinsipp også bør følges
når det gjelder tildeling av offentlige forskningsmidler
til privat sektor.
Komiteen viser til at avansert
forskning ofte krever svært kostbart utstyr. Ikke desto
mindre er investeringer i slikt utstyr nødvendig på mange
forskningsområder og en avgjørende forutsetning
for at norske forskningsmiljøer skal kunne holde seg i
forskningsfronten internasjonalt. Et eksempel på dette
er Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet/Radiumhospitalet. Intervensjonssenteret,
som ble etablert ved stortingsvedtak i 1995, er en forsknings- og
utviklingsavdeling for nye og avanserte behandlingsmetoder. Eksterne evalueringer
gir senteret godt skussmål, men påpeker samtidig
at utstyrssituasjonen er i ferd med å bli en kritisk faktor
i den videre utvikling av klinisk forskning på dette nivået. Komiteen mener
at forskningspolitikken også må ta høyde
for den type ekstraordinære satsinger som er nødvendig
for at avanserte forskningsmiljøer av denne typen får
anledning til å utvikle seg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til at det utvikles nye kvalitets- og resultatorienterte
forskningsindikatorer til bruk i finansieringssystemet for tildeling av
forskningsmidler, og egne incentiver tilpasset de statlige høyskolenes
særskilte formål. Dette kan virke stimulerende
for forskningsaktivitetene ved universiteter og høyskoler.
Med hensyn til forskning i våre helseforetak
vil flertallet understreke at det også her
må utvikles gode samarbeidsformer mellom helseforetakene,
universitets- og høyskolesektoren, instituttene og aktuelt næringsliv.
Dette vil bidra til bedre utnyttelse av forskningsmessig
infrastruktur og kunne utløse større omfang av
medisinsk og helserelatert forskning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil først ta stilling til institusjonenes
finansiering i forhold til ulike komponenter, innhold og vekting
i forbindelse med fremleggelsen av forslag til ny finansieringsmodell
i statsbudsjettet for 2006.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at meldingen vektlegger kvalitet
og relevans som de viktigste kriterier for framtidige forskningsprioriteringer.
For å sikre kvaliteten legges det opp til økt
konkurranse om forskningsmidlene. Disse medlemmer viser
til at forskning, både den grunnleggende, men også den næringsrettede
som arbeider med å løse konkrete problemer, ofte
har en lang tidshorisont. Disse medlemmer mener at
tradisjonell konkurranse med en omfattende søknadsprosedyre
ikke er en effektiv måte å sikre kvalitet og relevans
på. Disse medlemmer viser til at det brukes
mye ressurser på å skrive søknader. Innvilgelsesprosenten
er lav innenfor flere av Forskningsrådets programområder.
Med mange små forskningsmiljøer kan det å skrive
søknader utvikles til å bli en egen profesjon. Disse
medlemmer er utrygge på om dette på lengre
sikt vil styrke og utvikle norsk forskning. Disse medlemmer mener
derfor at kvalitet og relevans først og fremt er avhengig
av den faglige styrken i miljøene og den kompetanse oppdragsgivere
har til å definere problemer og framtidige utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor
at en viktig utfordring blir å bygge sterke fagmiljøer
og gi disse gjennom langsiktig finansiering mulighet til å møte
konkurransen fra utenlandske institusjoner og institutter. Disse
medlemmer mener eksempelvis at økt basisbevilgning
til instituttene er en måte å øke slagkraften
i norsk forskning på. Disse medlemmer mener
at tettere samarbeid mellom universitetene/høyskolene
og instituttene vil øke mulighetene for å øke
kvaliteten på forskningen. Deler av den økte statlige
forskningsinnsatsen må kanaliseres direkte til universitetene/høyskolene
gjennom finansieringsmodellen.
Disse medlemmer mener at Forskningsrådets strategiske
programmer rettet mot høgskolene for å styrke
forskningskompetansen ved de statlige høyskolene har vært
viktige for sektoren. Disse programmene må derfor opprettholdes
og utvides.
Disse medlemmer viser til at
finansieringsmodellen for institusjonene består av en basiskomponent og
komponenter for avlagte poeng, en forskningskomponent og en komponent
for utveksling av studenter. Det foreslås videre å utvikle
en egen komponent for forskningsformidling. Det er videre forutsatt
at modellen skal omfatte både universiteter og høyskoler. Disse
medlemmer er enige i at det innføres en ny formidlingskomponent.
Formidlingskomponenten skal gi incentiver tilpasset de statlige
høyskolenes spesielle formål overfor regionalt
arbeids- og næringsliv.
Disse medlemmer vil understreke
at en ny (nye) finansieringsmodell(er) og innholdet av forskningskomponenten
både må ivareta universitetenes og høyskolenes
ulike forskningstradisjoner og vektlegging av grunnforskning og
anvendt forskning/utviklingsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at rammebetingelser der det er
lagt stor vekt på incentiver, alltid fører til
at virksomhetene tilpasser seg rammene. Tilpasningen kan føre
til at virksomhetene endrer sine mål. Disse medlemmer viser
til at det i sektoren blir påstått at kravene
til bestått eksamen er blitt redusert for å øke
inntektene. Disse medlemmer mener derfor at det må foretas
en grundig og omfattende gjennomgang av erfaringene med den nye
modellen.
Disse medlemmer vil påpeke
at en målsetting om sterkere gjennomslag i EUs rammeprogrammer ikke
må føre til at forskningsinstitusjonene markedsorienterer
innsatsen på bekostning av andre viktige satsinger. En økt
internasjonalisering og satsing på store, kostbare program
må ikke føre til en nedprioritering av forskning
ved mindre institusjoner som har lokalt og regionalt næringsliv
som målgruppe.
Disse medlemmer mener at tildeling
av midler på bakgrunn av evalueringer og rapporteringer
kan føre til en sterkere byråkratisering og kontroll.
Konsekvensen kan bli at ressursene trekkes bort fra selve forskningen
og undervisningen. For å unngå en slik utvikling må finansieringssystemet
innrettes slik at hele UH-sektoren tildeles rammer som tar høyde
for disse kostnadene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i at institusjonene må stimuleres til å prioritere
driftsmidler til forskning og støtter forslaget om en tidsavgrenset
ordning for å dekke såkalte små driftsmidler
til forskere og forskningsgrupper ved universiteter og høyskoler.
Flertallet anser det også nødvendig
at Forskningsrådets virkemidler rettet mot høyskolene
og regionale institutter gis en utforming som stimulerer
til samarbeid mellom disse.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen understreker at det er institusjonenes
eget ansvar at det avsettes tilstrekkelige driftsmidler for å sikre
at forskningsvirksomheten faktisk kan gjennomføres med
god kvalitet. Disse medlemmer har imidlertid ikke
tro på en egen tidsavgrenset ordning der institusjonene
kan søke om å få dekket mindre finansieringsbehov
til drift av pågående forskningsprosjekter, og
går derfor imot Regjeringens forslag på dette
punkt. Dette kan bli en byråkratisk ordning hvor mye tid
og krefter brukes på søknader og tildeling. Disse
medlemmer understreker at finansieringssystemet for universitet
og høyskoler generelt må utformes slik at det
gir rom for de driftsutgifter som må påregnes
for løpende og planlagt forskningsvirksomhet. Samtidig
forutsetter disse medlemmer at også institusjonene
selv gjennomfører en prioritering av midler som gjør
dette mulig innenfor rammen av de midler som totalt avsettes til forskningsvirksomhet.
Komiteen legger til
grunn at når det skal foretas justeringer og endringer
i finansieringssystemet vedrørende forskningskomponenten
for universitet, høyskoler og helseforetak, må den
viktige sammenhengen mellom forskning og Kvalitetsreformen ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen, peker på at
Kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning bl.a. bygger på forskningsbasert
undervisning og at ansatte ved utdanningsinstitusjoner som selv
driver forskning - spesielt universitet og vitenskapelige høyskoler
- får tid til å utføre og eller delta
i forskning av høy kvalitet.
Flertallet understreker at forskning
innenfor universitet og høyskoler ikke kan behandles uavhengig
av Kvalitetsreformen, men at forskningsmelding og Kvalitetsreformen
må ses i sammenheng. Flertallet viser til
at evaluering av Kvalitetsreformen ennå ikke er gjennomført,
men at signaler fra innføring og gjennomføring
av reformen tyder på at forskere ved universitet og høyskoler
har mindre tid til forskning.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen mener det er en svakhet ved meldingen
at i alle fall foreløpig erfaringsgrunnlag fra arbeidet
med kvalitetsreformen ikke er forsøkt sett i sammenheng
med dette kapittel i meldingen. Disse medlemmer mener
det kan gjøres bl.a. gjennom økning i beløp
innenfor utdanningskomponenten.
Komiteen viser til
at universitetene, en rekke høyskoler og helseforetakene
har behov for modernisering og utbygging av sine forskningsbygg/anlegg. Komiteen understreker
at en forbedring og oppgradering av bygg og anlegg også er
et viktig tiltak for å stimulere til økt forskningsinnsats.
Ikke minst kan det medvirke til å sikre finansiering og/eller
oppdrag fra utlandet og tiltrekke utenlandske forskere.
Komiteen slutter seg
for øvrig til de forslag som fremmes av Regjeringen for å øke
forskningsbidragene fra private aktører, blant annet i
form av gaver fra bedrifter og privatpersoner mot gaveforsterkning
tilsvarende 25 pst. av gavebeløpet. Komiteen mener for øvrig
at økte investeringer til vitenskapelig utstyr må styrke
de prioriterte forskningsområdene, herunder styrking av
den grunnleggende naturvitenskapelige og teknologiske forskningen.
Komiteen mener at den foreslåtte
modellen for privat finansiering av grunnforskning bør
utvides til også å omfatte høyskoler,
under forutsetningen av at gaven er rettet mot områder
hvor institusjonen har faglig kompetanse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener i denne
sammenheng at begrepet "faglig kompetanse" kan knyttes til retten
til å tildele doktorgrader.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg at det offentliges bidrag til ordningen finansieres ved
et øremerket beløp fra den økte avkastningen
fra Forskningsfondet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at store donasjoner
utløser statlige økonomiske forpliktelser som
må realiseres. Disse medlemmer vil derfor
understreke at en slik ordning ikke må finansieres gjennom
en omfordeling på bekostning av tilskudd til øvrige
forskningsformål og -institusjoner, men komme som en økning
med friske midler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, er enig i at det er viktig å styrke og synliggjøre
samisk som originalspråk i forskningen, særlig
der forskningen dreier seg om tradisjonelle samiske kunnskaper,
og når forskningsresultatene skal formidles til
samisktalende brukere og miljøer. Flertallet er
enig i at Program for samisk forskning skal videreføres
og styrkes, og har merket seg at programmet ev. kan gis en ny profil
ved å innlemme forskningstemaer som ikke er prioritert
i dag, f.eks. forskning om klimaendringer og reindrift. Flertallet har
med tilfredshet merket seg at Samisk høgskole har utarbeidet
en plan for den videre utvikling og faglige oppgradering av høyskolen.
Flertallet viser til Forskningsrådets
handlingsplan for satsing på samisk forskning (2000) som
slår fast at behovet for kompetansebygging og rekruttering
til samisk forskning er stort og at det er behov for særskilte
tiltak for samisk forskerutdanning. Komiteen er tilfreds
med at Norges forskningsråd skal ta initiativ til en felles
nordisk utredning som skal vurdere etablering av et samisk forskningsutvalg
for Norge, Sverige og Finland.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen avviser at Norge skal bruke offentlige
forskningsmidler til samisk forskning og forskning knyttet til nasjonale minoriteter,
enten det er nasjonalt eller i internasjonal sammenheng, som en
del av såkalt "urfolksforskning". Disse medlemmer understreker
at norske offentlige forskningsmidler må brukes til forskning
på områder som er samlende og felles for hele
nasjonen og som kan gi nasjonen et bredt inkluderende utbytte.
Med hensyn til universitetsmuseene
og deres forskningsvirksomhet mener komiteen at museenes
samlinger må gjøres bedre tilgjengelig for allmennheten gjennom
digitalisering, økt utstillingsvirksomhet, ulike typer
av vandreutstillinger og utlån av interessant utstillingsmateriale
til andre museer. Dette kan også bidra til økt
formidling av forskningsbasert historisk og arkeologisk kunnskap,
samtidig som interessen for naturvitenskapelig og historisk og arkeologisk
forskning blir økt. Komiteen viser
for øvrig til sin merknad i Budsjett-innst. S. nr. 12 (2004-2005)
hvor komiteen påpekte behovet for å fokusere
særskilt på universitetsmuseene og dagens finansieringsordninger, samt
til at det nå pågår et eget utvalgsarbeid
som utreder universitetsmuseenes rolle og ansvar.
Komiteen viser til
at instituttsektoren i dag er en viktig del av det norske forskningssystemet,
og i omfang er nesten like stor som universitets- og høyskolesektoren.
Nesten en fjerdedel av Norges samlede FoU-utgifter brukes i instituttsektoren.
Instituttene er viktige aktører i det
internasjonale forskningssamarbeidet og henter hjem kunnskap og teknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen,konstaterer at instituttenes
muligheter til å fylle rollen som leverandør av
forskningstjenester til fremtidig samfunns- og næringsliv
og bidra til økt innovasjon og verdiskaping, avhenger av
tilstrekkelige midler til rådighet for langsiktig kompetanseoppbygging.
Videre mener flertallet at det er nødvendig
med sterkere samarbeid mellom instituttene og universiteter og høyskoler
for å kunne oppnå en optimal ressursutnyttelse.
Flertallet merker seg at Regjeringen
til tross for ulike resultater fra tidligere evalueringer av instituttsektoren
gir instituttene overveiende positiv vurdering og ønsker å videreutvikle
og styrke sektoren, spesielt de næringsrettede instituttene. Flertallet slutter seg
til at en fremtidig økning i basisbevilgningene i første
omgang må gå til de teknisk-industrielle instituttene og
miljøinstituttene. Dette vil kunne bidra til teknologisk
fornyelse av eksisterende næringsliv og til utvikling av
nytt næringsliv. Flertallet er også enig
i at en organisatorisk tilnærming mellom de regionale instituttene
og de statlige høyskolene er viktig for å kunne utvikle
slagkraftige regionale forskningsmiljøer. Som en konsekvens
av dette bør forskningsprogrammene som er særlig
rettet mot de regionale forskningsmiljøene, styrkes. Regional
næringsutvikling bør også være et
viktig siktemål for de bevilgninger som gis direkte over
andre departementers budsjetter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det er etablert en forholdsvis omfattende instituttsektor med ansvar
for anvendt forskning i næringsliv og forvaltning.
Mange av instituttene er bindeledd mellom akademia og næringslivet. Instituttene
har ulik opprinnelse og de utfører ulike oppgaver i forhold
til næringsliv og forvaltning. Norges teknisk-naturvitenskapelig
forskningsråd opprettet en rekke teknisk industrielle og
miljøinstitutter. Flere av de tyngste samfunnsvitenskapelige
instituttene er vokst ut av forvaltningen og hadde som sin viktigste oppgave å skaffe
kunnskap til forvaltningen. De regionale forskningsinstituttene
er vokst opp rundt de regionale høyskolene som senere ble
til statlige høyskoler. Disse medlemmer mener
instituttene utgjør en viktig del av det samlede forsknings-Norge.
Arbeidsdelingen instituttene imellom virker hensiktsmessig. Disse
medlemmer mener den største utfordringen er å finne
gode og hensiktsmessige samarbeidsrelasjoner mellom institusjonene
og instituttene. Disse medlemmer ser et stort forskningspotensial
dersom en får til en bedre ressursutnyttelse. Disse
medlemmer vil også understreke at et tettere samarbeid vil
kunne styrke institusjonenes undervisning dersom instituttenes ressurser
gjennom et tettere samarbeid kan brukes til undervisning. Et nærmere
samarbeid vil også gjøre det lettere for instituttene å ta
ansvar for forskerutdanningen. Disse medlemmer mener
mange institutter representerer en faglig kompetanse som gjør
det naturlig å ta ansvar for egne doktorprogrammer.
Disse medlemmer viser til at
det flere steder er etablert nye eier- og organisasjonsstrukturer.
Institutter er omgjort til aksjeselskaper der universiteter alene eller
sammen med andre er eiere. Disse medlemmer mener
dette er en god og framtidsrettet organisasjonsform. Det åpner
for tettere samarbeid og bedre ressursutnyttelse. Disse medlemmer mener
det på flere områder er viktig å bygge
større fagmiljøer. En modell der instituttene
er eid helt eller delvis av et universitet eller en høyskole,
kan være en måte å bygge tyngre fagmiljøer
på.
Disse medlemmer er enige i at
Norges forskningsråds strategiske rolle overfor
instituttsektoren tydeliggjøres og styrkes.
Disse medlemmer viser til at
instituttene i stadig større grad konkurrerer internasjonalt
om forskningsoppdrag og finansiering. Disse medlemmer ber
i denne sammenheng departementet i forbindelse med vurderingen av
et nytt finansieringssystem for basisbevilgningene også vurdere
nivået på bevilgningene. Det er viktig å sikre
likeverdige rammevilkår for norske institutter som skal
konkurrere med for eksempel andre europeiske institutter.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har merket seg at instituttsektoren
møtte konkurranse vedrørende forskningsmidler
innenfor EUs rammeprogram fra institusjoner med betydelige høyere
basisfinansiering enn de norske. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets forslag om å bruke en ordning med
utenlandsbudsjett der kontingenter for deltakelse i internasjonale
forskningsprogram og medlemsavgift i internasjonale forskningsorganisasjoner
kan dekkes inn, og legger til grunn at slike ordninger også kan
gjøres tilgjengelig for instituttsektoren forbindelse med deltakelse
i internasjonale forskningsaktiviteter og i forbindelse med søknader
om forskningsmidler og forskningsoppdrag fra internasjonale
organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at forskning av natur både er langsiktig og preget av usikkerhet
med hensyn til resultater. Dette er faktorer som underbygger argumentet om
en høy grunnbevilgning. I dag er bevilgningene en sum av
basisbevilgning og produksjonsrelaterte inntekter. Disse
medlemmer er opptatt av å sikre en basisbevilgning
som ivaretar langsiktigheten i forskningen.
Disse medlemmer avventer den
bebudede gjennomgangen Forskningsrådet skal ha av instituttene
for utenriks- og sikkerhetspolitikk og arbeids- og sosialpolitikk
før det trekkes noen konklusjoner om å overføre finansieringen
av NUPI og NOVA fra departementene til Forskningsrådet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ser en økende produksjonsrelatert
finansiering i kombinasjon med økende konkurranse innenfor
forskning som en utvikling disse partier advarer mot. Det vil bidra
til å svekke langsiktigheten og dermed svekke institusjonene
framfor å styrke dem.
Disse medlemmer mener at det
bør være en målsetting at instituttsektoren
samlet sett har en grunnfinansieringsandel som ligger på rundt
en tredjedel. I dag er denne andelen på rundt 18 pst.
Disse medlemmer ber Regjeringen
komme tilbake med et finansieringsopplegg som er i tråd
med ovennevnte. Disse medlemmer ber i den anledning
Regjeringen vurdere om en opptrappingsplan av strategiske instituttprogrammer
kan være en virksom måte å nå dette
målet på.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med et finansieringsopplegg som sikrer langsiktigheten ved norske
forskningsinstitutter. Regjeringen bes vurdere om en opptrappingsplan
av strategiske instituttprogrammer kan være en virksom
måte å nå dette målet på for
instituttsektoren."
Komiteen konstaterer
at den norske forskningsrådsmodellen er unik i internasjonal
sammenheng. Norges forskningsråd finansierer alle fagområder
og alle typer forskning i spekteret fra grunnforskning til innovasjon. Komiteenviser for øvrig til at Norges forskningsråd
ble evaluert av et internasjonalt forskningsteam i 2001,
og at en etter denne evalueringen har foretatt omfattende organisatoriske
grep internt i Forskningsrådet. Komiteenkonstaterer at Forskningsrådet
nå synes å fungere godt som forskningsstrategisk
aktør og sentralt forskningspolitisk organ både med
hensyn til finansiering og kvalitetsutvikling for norsk forskning.
Med den omorganisering som har funnet sted, synes det også som
om Forskningsrådet har tatt utfordringene knyttet til saksbehandling,
habilitet og tillit på alvor.
Komiteen viser til at Forskningsrådet
vil få sentrale oppgaver i internasjonalt forskningssamarbeid, utvikling
av kvalitet i forskningen, forskningsbasert nyskaping, forskningens
samfunnsmessige aspekter, rekruttering av forskere, forskning knyttet
til universiteter og høyskoler og til videreutvikling av
instituttsektoren. Komiteenslutter
seg til dette.
Komiteen vil understreke Forskningsrådets
viktige rolle med å skape gode samhandlingsarenaer for våre
forskningsmiljøer, å utforme programmer og incentiver
som stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjonene
og mellom institusjonene og næringslivet, og å bidra
til at de samlede offentlige ressurser som kanaliseres gjennom NFR
og andre organer, f.eks. Innovasjon Norge og SIVA, blir utnyttet
på en best mulig måte i forhold til nasjonale
prioriteringer.
Komiteen understreker at Forskningsrådet
med sin dominerende posisjon og sitt omfattende ansvar for norsk
forskningsinnsats også har et særlig ansvar for kvalitet
i forskningen; måling av kvalitet og arbeid med kvalitetssikring
og kvalitetsforbedring.
Komiteen forutsetter også at
en ordning med jevnlig internasjonal evaluering av Norges forskningsråd videreføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen, slutter seg til målsettingen om å styrke
forskningsinnsatsen i Norge slik at samlet forskningsinnsats heves
til 3 pst. av BNP i 2010, og at det offentliges andel av dette,
i tråd med EUs målsettinger, skal utgjøre
1 pst. av BNP. Det betyr med fremskrivning av dagens BNP en realvekst
i bevilgningene over statsbudsjettet på ca. 5,8 mrd. kroner
ifølge meldingen.
Flertalletsier
seg tilfreds med at Fondet for forskning og nyskaping
foreslås økt med 14 mrd. kroner i statsbudsjettet
for 2006 og dermed vil komme opp i 50 mrd. kroner. Økningen
i offentlige bevilgninger vil måtte komme som en kombinasjon
av økt fondsavkastning og ordinære bevilgninger
over kommende statsbudsjett.
Flertallet vil påpeke
at den største utfordringen i denne sammenheng er planlagt
vekst i næringslivets prioriteringer av økonomiske
midler til FoU. Flertallet mener derfor det er helt
nødvendig med større offentlig innsats innrettet
mot å utløse større privat- og næringslivsinnsats,
samt stimulere til økt FoU i privat sektor generelt.
Flertallet viser til det mangfold
av konkrete tiltak og virkemidler som er foreslått av Regjeringen
i denne sammenheng, og ber om at utviklingen på dette området
blir fulgt nøye med tilbakemeldinger til Stortinget på egnet
måte, eventuelt med forslag til nye og forbedrede
virkemidler overfor næringslivet, dersom det skulle vise
seg nødvendig.
Flertallet mener derfor det må foretas
evalueringer i de årlige budsjetter av den samlede forskningsinnsatsen
og utviklingen av det offentlige og næringslivets andel.
De årlige evalueringene vil gi grunnlag og muligheter for å foreslå nye
tiltak i forhold til næringslivet og eventuelt øke
den offentlige andelen for å nå målsettingen
om en total forskningsinnsats på 3 pst. av BNP innen 2010.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og representanten Simonsen, ber departementet
i statsbudsjettet for 2006 fremme forslag om en opptrappingsplan
for den offentlige forskningsinnsatsen fram mot 2010. Dette
flertallet ser det vil være spesielt krevende å øke
næringslivets andel til 2 pst. av BNP.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og representanten
Simonsen, med subsidiær støtte fra Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 fremme forslag om en opptrappingsplan for den offentlige
forskningsinnsatsen fram mot 2010. Det må foretas evalueringer
i de årlige budsjetter av den samlede forskningsinnsatsen
og utviklingen av det offentlige og næringslivets andel."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag om opptrappingsplan under kapittel 2.2 og vil subsidiært
stemme for forslaget ovenfor.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen peker på at Norges oljerikdom
gir mulighet til en forsterket og fremtidsrettet forskningsinnsats
som kan gi grunnlag for ny og økt verdiskaping for hele
nasjonen.
Disse medlemmer mener derfor
at offentlig forskningsinnsats i perioden frem til og med 2010 må økes
til 1,4 pst. for å sikre at Norge når målsettingen om
en samlet forskningsinnsats på 3 pst. av BNP før 2010.
I tråd med dette fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2006 øke avsetningen til Forskningsfondet med ytterligere 50
mrd. kroner fra 1. januar 2006."
Disse medlemmer peker på at
forskning krever langsiktighet. Disse medlemmer mener
det bør utarbeides forskningsmeldinger med 10-årshorisont
og handlingsprogram med tilhørende forpliktende budsjetter
som rulleres hvert 5. år.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under kapittel 2.2. Disse medlemmer mener
det bør utarbeides en tilleggsmelding til den fremlagte forskningsmeldingen
som konkret behandler bruk av oljepenger til forsterket forskningsinnsats
og bruk av virkemidler for å sikre at FoU-innsatsen fra
næringsliv samt internasjonale og andre private kilder
etableres på et 2-prosentnivå fra og med 2011. Disse
medlemmer peker spesielt på at skattesystem og
skatteincentiver må vurderes nærmere. Disse
medlemmer anbefaler at bl.a. følgende tiltak vurderes
for å sikre nødvendig økning i forskningsinnsatsen
i privat sektor i kommende 5-årsperiode:
– At SkatteFUNN-ordningen øker
fradraget for direkte og indirekte prosjektkostnader fra 20 pst.
til 40 pst. for alle bedrifter med under 100 ansatte.
– At grensen for totalt skattefradrag
innenfor Skattefunn økes.
– At det foretas en oppmyking og forenkling
av skattelovgivning/avskrivningsregler knyttet til FoU-virksomhet.
– At det etableres ordninger med skattefradrag
for private som investerer i nye forskningsbaserte bedrifter.
– At det etableres skattebaserte ordninger
som virker FoU-motiverende for de største bedriftene.
– At det iverksettes skattebaserte
tiltak for å motivere utenlandske forskningsinstitusjoner
og bedrifter til etablering av forskningsvirksomhet i Norge.
– At skattelovgivning og praktisering
av slik lovgivning gjennomgås med sikte på forenkling
i lovverk og sikring av konsistent og ubyråkratisk praktisering,
blant annet slik at skattefradrag kan gjennomføres det året
utgift påløper.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem egen tilleggsmelding til Forskningsmeldingen om hvorledes midler fra
oljefondet kan brukes til forsterket forskningsinnsats og hvorledes
Skattefunn og andre skatteordninger kan bidra til å nå målsettigen
om FoU-innsats på 2 pst. av BNP for privat sektor."