Departementet går i meldinga inn for å utvikle det norske utdanningssystemet vidare gjennom tidleg innsats for livslang læring. Bakgrunnen er at skolen har vist seg å vidareføre og for ein del forsterke allereie eksisterande sosiale skilnader, i staden for å utjamne ulikskap. Framlegga i meldinga er meint å motverke dette, til beste for den einskilde og for arbeids- og samfunnslivet. Med tidleg innsats meiner departementet innsats på eit tidleg tidspunkt i eit barn sitt liv. Tidleg innsats tyder òg at ein må setje inn tiltak så raskt som råd når problem vert avdekte. Dette gjeld anten utfordringane kjem i førskolealder, under grunnopplæringa eller i vaksen alder.
Departementet meiner at det norske utdanningssystemet har mange kvalitetar som det er verd å byggje vidare på. OECD sin landrapport frå 2006 peikar på dette, men òg på at utbygging og ressursar i seg sjølv ikkje er nok til at utdanningssystemet verkar utjamnande sosialt. Meldinga går igjennom forsking og statistikk som syner behovet for å jamne ut sosial ulikskap, og om kva som fremjar og hemmar læring. Meldinga gir eksempel på god praksis og tiltak som har vist seg å verke godt.
Departementet sitt mål er eit opplæringssystem som gir alle elevar naudsynte grunnleggjande ferdigheitar, uavhengig av kva for bakgrunn dei har. Eit breitt syn på kunnskap skal liggje til grunn for opplæringa. Gode kunnskapar og grunnleggjande ferdigheitar i mellom anna lesing, skriving, rekning og IKT er avgjerande for å kunne delta i eit moderne arbeids- og samfunnsliv. I tillegg er det viktig at alle utviklar sosial, kulturell og etisk kompetanse, evne til samarbeid og kritisk tenking. Alle må utvikle kunnskap og innsikt som fremjar danning, deltaking i demokratiske prosessar og det å ta ansvar for eige liv. Å trekkje den einskilde inn i slike læringsfellesskap gir også ein ståstad for livslang læring. Departementet ser elles meldinga som eitt av fleire tiltak i ei heilskapleg satsing mot fattigdom og utstøyting.
Dei sentrale tiltaka i meldinga spenner frå tidleg språkstimulering av alle born i førskolealder, økt kompetanse og kvalitet i barnehagen, til tidleg innsats for systematisk vurdering, tilbakemelding og målretta oppfølging av læringsutviklinga til elevane i grunnopplæringa. Departementet gjer òg framlegg om tiltak for å auke gjennomføringa i vidaregåande opplæring og om eit kunnskapsløft for vaksne. I tillegg skal mellom anna rådgjevingstenesta verte profesjonalisert og styrka. Departementet legg vekt på å ha ein god og omfattande dialog med alle involverte i gjennomføringa av tiltaka og vil sjå til at sentrale nettstader blir nytta aktivt for å spreie informasjon.
Når det gjeld småbarnsalderen, viser meldinga til at Regjeringa har lagt tilhøva til rette for at kommunane kan nå full barnehagedekning i 2007, og med denne føresetnaden siktar mot lovfesta rett til barnehageplass frå 2009. Meldinga inneheld framlegg om å greie ut om det er mogleg å innføre ein kommunal plikt til språkstimulering for born i førskolealder som har særskilt behov for dette. Dette gjeld også når barnet ikkje er i barnehage. Kostnadene med å avdekkje språkvanskar og med oppfølgingstiltak må vurderast nærmare og i samanheng med dei ressursane som i dag er knytte til retten til spesialpedagogisk hjelp før skolepliktig alder.
Departementet vil setje i gang eit arbeid med ein strategi for å lyfte kompetansen i barnehagesektoren, jf. omtala i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Departementet vil vidare utarbeide ein tiltaksplan for rekruttering av førskolelærarar.
For grunnopplæringa viser Regjeringa til veksten i kommunane og fylkeskommunane sine frie inntekter i 2006 og 2007, og til framlegget om å utvide skoledagen opp til 28 timar undervisning i veka på barnetrinnet. Auka timetal skal nyttast til å auke kvaliteten i opplæringa og gi rom for å styrkje elevane sine grunnleggjande ferdigheiter. Den utvida skoledagen skal leggje til rette for meir fysisk aktivitet og for leksehjelp. Den skal òg gi rom for meir merksemd omkring elevvurdering og for gode rammer omkring måltida. Ein lengre skoledag vil minske behovet for skolefritidsordninga.
Regjeringa vil innføre ei ordning med frukt og grønt for alle elevar i grunnskolen. Ei arbeidsgruppe har vurdert ulike alternativ for å innføre skolemat, og departementet vil komme attende med ei nærare vurdering av dette.
Departementet vil utvikle nye nasjonale prøver som grunnlag for kvalitetsutvikling i skolen. Ein vil gjennomføre kartleggingsprøver i lesing på 2. trinn og i rekning (talforståing) på 2. og 3. trinn. Systemet for individvurdering og praksis i dag skal utviklast vidare. Føremålet er at alle elevar skal få faglege, realistiske og naudsynte tilbakemeldingar, og slik få større læringsutbytte. Departementet vil vurdere ulike verkemiddel for ei betre oppfølging av resultata til den einskilde eleven ut frå kartleggingsprøvene og til skolen ut frå dei nasjonale prøvene.
Departementet gjer framlegg om å forenkle regelverket slik at skolane i nokre tilfelle sjølve kan gjere vedtak om spesialundervisning. Dette gjeld når skolane sjølve har kompetanse til å vurdere saka. Departementet vil vidare føreslå ein eigen regel i opplæringslova som regulerer retten til særskild språkopplæring i vidaregåande opplæring. Dette vil synleggjere dei rettane som alt finst. Samstundes vil ei slik endring ta bort kravet om sakkunnig vurdering knytt til retten.
Departementet vil vurdere om det kan vere føremålstenleg å innføre eit toårig praksisbasert løp i vidaregåande opplæring. Eit slikt alternativ kan munne ut i praksisbrev. Framlegget inneber ikkje endringar i den einskilde sin rett til opplæring i tre år.
For å styrkje rådgjevinga i skolen vil departementet få utarbeidd ulike kompetansekriterium for sosialpedagogisk rådgjeving og for utdannings- og yrkesrettleiing. Regelverket for retten til rådgjeving må presisere kva for oppgåver som er knytte til dei to slaga rådgjeving. Departementet vil òg greie ut om ein bør opprette eit eige nasjonalt koordinerande organ for utdannings- og yrkesrådgjeving. Meldinga inneheld vidare framlegg om å utvide mandatet til Foreldreutvalet for grunnskolen (FUG) til òg å gjelde det første året i vidaregåande opplæring. Departementet varslar elles i meldinga at ein vil målrette og effektivisere det statlege tilsynet med opplæringslova og friskolelova.
Når det gjeld høgare utdanning, vil departementet vurdere organiseringa av lærarutdanninga, m.a. som ei oppfølging av NOKUT si evaluering. Departementet gjer vidare framlegg om at det skal vere høve til å binde renta på studielån i ti år.
Meldinga inneheld eit eige kapittel om eit kunnskapsløft for vaksne. Departementet ønskjer å endre opplæringslova slik at retten til opplæring for dei som er fødde før 1978, blir utvida til ein rett for vaksne over 25 år. Ein motivasjons- og informasjonskampanje retta mot vaksne skal setjast i gang. Moglege insentivordningar for at fleire lågt utdanna tek del i opplæringstiltak i verksemdene skal greiast ut. Departementet gjer vidare framlegg om å utvide målgruppa for Program for basiskompetanse i arbeidslivet.
Dei økonomiske og administrative konsekvensane av framlegga i meldinga vil departementet komme attende til i samband med dei årlege budsjettframlegga. Dette gjeld m.a. kompetanseheving og rekruttering av førskolelærarar, utvida timetal på barnetrinnet, frukt og grønt i skolen, effektivisering av statleg tilsyn og framlegget om å utvide målgruppa for Program for basiskompetanse. Departementet vil òg ta opp eventuelle konsekvensar av styrka rådgjeving i skolen i budsjettsamanheng.
Utgreiinga av framlegget om språkstimulering i småbarnsalder skal ta for seg ulike sider ved ein kommunal plikt, m.a. kva tid han kan innførast og kva for kostnader som følgjer med. I utgreiinga om nasjonalt koordinerande organ for rådgjevingstenesta vil òg kostnadene verte vurderte.
Departementet tek sikte på å dekkje kostnadene til å utvikle systemet for vurdering i grunnopplæringa innafor den ordinære budsjettramma. Framlegget om forenkla regelverk med omsyn til vedtak om spesialundervisning vil kunne frigjere ressursar til å styrkje tidleg innsats i skolen. Departementet legg elles til grunn at ein rett til særskilt språkopplæring på vidaregåande nivå ikkje har budsjettkonsekvensar.
Departementet vil i si vidare vurdering av eit toårig løp med praksisbrev sjå på dei økonomiske følgjene av framlegget. Ei lovendring som gir rett for vaksne over 25 år, inneber auka kostnader for fylkeskommunane, rekna til 47 mill. kroner per år.
Administrative kostnader med lengre bindingstid på studielån og likeeins framlegget om ein kampanje retta mot vaksne, vert å dekkje innafor budsjettramma.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Freddy de Ruiter, Anniken Huitfeldt, Gerd Janne Kristoffersen, Anna Ljunggren
og Torfinn Opheim, frå Framstegspartiet, Anders Anundsen,
Jon Jæger Gåsvatn og Åse M. Schmidt,
frå Høgre, Gunnar Gundersen og leiaren Ine Marie
Eriksen Søreide, frå Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Lena Jensen, frå Kristeleg Folkeparti, Dagrun
Eriksen, frå Senterpartiet, Inger S. Enger, og frå Venstre,
Odd Einar Dørum, viser til meldinga.
Komiteen viser til at trass i
formelt lik rett til å delta i utdanningssystemet, og trass
i at det lenge har vore eit mål å bruke utdanningssystemet
til å utjamne sosiale forskjellar, er det framleis store
sosiale skeivheiter i det norske samfunnet, og dei blir reproduserte. Av
dei som tar høgare utdanning, har 40 pst. høgt utdanna
foreldre, medan 8 pst. har foreldre med grunnskoleutdanning. Forskjellane
kjem også til uttrykk i utbyttet av utdanningane: Av avgangselevane
i grunnskolen får dei med høgt utdanna foreldre
gjennomsnittleg over ein heil karakter betre resultat i kvart fag
enn elevar som har foreldre med grunnskoleutdanning.
Komiteen har merka seg at det
varierer frå land til land i kor stor grad familiebakgrunn
avgjer læringsutbyttet. Det er mogleg å lukkast
betre med sosial utjamning enn det vi gjer i det norske utdanningssystemet
i dag. Det er derfor vesentleg å ta utgangspunkt i at alle har
eit potensial for læring sjølv om det alltid vil
vere individuelle forskjellar i læringsutbytte. Spørsmålet
er ikkje korfor ikkje alle lærer like mykje eller godt,
men korfor systemet ikkje utliknar forskjellar i læringsutbytte
mellom sosiale grupper. Komiteen meiner derfor det
ikkje er vanskeleg å slutte seg til intensjonen om at alle
individ skal ha sjansen til å utvikle sine evner og talent.
Komiteen viser til ein dansk
studie frå 2004, "De gode eksemplene". Studien viser at
skolar som lukkast i læringa for elevar som tradisjonelt
ville få dårlegare karakterar, hadde ulik pedagogisk
praksis, men likevel var det ein del fellestrekk mellom verksemda
ved desse skolane. Av desse fellestrekka finn vi mellom anna tydeleg
og synleg skoleleiing, strukturerte og planlagde aktivitetar, vektlegging
av faglege ferdigheiter, tilpassa opplæring og verdsetting
av ressursane til elevane. Dette samsvarer etter komiteen si
meining også med norske funn, mellom anna evalueringa av Reform
97.
Komiteen viser til at det skjer
eit stort reformarbeid i den norske skolen i dag gjennom Kunnskapsløftet.
Denne reforma skal mellom anna styrkje opplæringa i grunnleggjande
ferdigheiter, og vil kunne hjelpe til at fleire får eit
betre læringsutbytte.
Komiteen har merka seg at Regjeringa
ikkje legg fram omfattande nye reformer i meldinga.
Men fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, understrekar at det på ei rekke
område blir føreslått endringar som skal styrkje
utdanningssystemet si evne til å kompensere for sosiale
skilnader.
Komiteen ser det slik
at sjølv om vi lukkast for dårleg med utjamning
av sosiale ulikskapar i læring i det norske utdanningssystemet
i dag, så kan det ikkje skrivast ut ein fasit for kva som
er korrekte læringssituasjonar. Tvert om er komiteen opptatt
av at lærarane er profesjonsutøvarar som innanfor
rammene av nasjonal og lokal styring skal ha fridom til å leggje
opp undervisninga. Høge forventningar til profesjonelle pedagogar
må svarast med gode rammevilkår og tilstrekkelege
ressursar i vid meining frå fellesskapet si side.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merka seg at meldinga omhandlar utdanning
og sosial utjamning, og særleg tar for seg problemstellingar knytte
til reproduksjon av sosiale ulikskapar. Sjølv om det blir
lagt vekt på sosioøkonomiske variablar, vil fleirtalet understreke
at det er nødvendig med innsats på ei rekke område
for å sikre inkludering og like sjansar for alle. Til dømes
må det jobbast vidare med betre ivaretaking av funksjonshemma
i barnehagar, skole og høgare utdanning. I samband med
den varsla gjennomgangen av det spesialpedagogiske støtteapparatet
vil eit føremål vere å sjå til
at behova til denne gruppa blir betre ivaretatt. Utdanningssystemet
må også styrkje arbeidet med å sikre
at behova til minoritetsspråklege elevar blir ivaretatt.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner tiltak som gratis kjernetid i barnehagen og lovfesta rett
til særskild norskundervisning i vidaregåande
opplæring er viktige.
Elles merkar dette fleirtalet seg
at meldinga ikkje først og fremst omfattar enkeltgrupper
,og meiner dette er ei riktig tilnærming til spørsmålet
om utjamning av sosiale ulikskapar. Dette fleirtalet viser
til dømes til at ulikheita mellom majoritetsspråklege
og minoritetsspråklege elevar i stor grad kjem av skilnader
i sosioøkonomiske bakgrunnsvariablar, og ikkje språkleg
eller kulturell tilknyting. Når systemet ikkje maktar å inkludere
alle samfunnsgrupper, er det systemet si manglande evne til å møte
behova til enkeltmenneske som bør stå i sentrum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
St.meld. nr. 16 (2006-2007) … og ingen sto igjen - retter
seg inn mot en av hovedutfordringene i norsk skole, men
at navnet skaper forventninger og ambisjoner som meldingen ikke
innfrir. Disse medlemmer mener at alle elever skal
gis like muligheter til utvikling og til å realisere sitt
potensial. Kunnskapsløftet kom som en konsekvens av at
flere undersøkelser har vist at norsk skole har store utfordringer når
det gjelder kvalitet og resultater. Analysene i meldingen er i stor
grad kjent informasjon fra arbeidet med Kunnskapsløftet.
Den sosiale dimensjonen er en del av dette, og disse medlemmer vil
understreke de fem viktigste tiltakene i Kunnskapsløftet.
Disse er:
1. Fokus på kunnskap
og læring
2. Læreplaner med klare kompetansemål
3. Sterk vekt på grunnleggende
ferdigheter, bl.a. lesing, skriving og regning
4. Metodefrihet
5. Et historisk kompetanseløft
for lærerne.
Disse medlemmer vil fremheve
at sammen med individuell kartlegging av og åpenhet om
resultatene, har man verktøyene og virkemidlene som trengs
for å skape en skole med klart eierskap og klar ledelse.
Dette er igjen viktige forutsetninger for om skolen skal kunne utjevne
sosiale forskjeller. Disse medlemmer er derfor kritiske
til at meldingen ikke legger vekt på å sikre viktige
forutsetninger i Kunnskapsløftet.
Disse medlemmer vil understreke
at det er kommunene og fylkeskommunene som er skoleeiere i Norge,
men det er i departementet og på statlig nivå at mange
av retningslinjene legges og skoleeiernes rammebetingelser fastlegges.
Staten må sikre en informasjonsinnhenting som gjør
at man får mer kunnskap om skolen for effektivt å analysere
behov i skolen og i hvilken grad lovverk og forskrifter følges
opp av skoleeiere, samt stimulere til at kommunepolitikerne også blir aktive
skoleeiere. En god skole starter med et godt og aktivt eierskap.
En skoleeier som kjenner sitt ansvar, vil være opptatt
av at skolen skaper de resultater som læreplanene og opplæringsloven
forutsetter og at elevene skal få like muligheter. Disse
medlemmer mener at meldingen mangler denne dimensjonen.
Det kommenteres eller diskuteres ikke hvordan man skaper gode og
engasjerte lokale skoleeiere i Norge. Den enkelte lokalpolitiker
må stimuleres til å ta sitt ansvar, og de enkelte
kommunestyrer må settes i stand til å kunne vurdere
om skolen i deres kommune skaper de ønskede resultater.
Disse medlemmer mener at målbarhet
av, åpenhet om og enkel tilgang til resultatene i skolen
er helt sentrale forutsetninger for aktivt lokalt eierskap. Godt, sterkt
og bevisst lokalt eierskap vil sette krav til skoleledelse. I meldingen
henvises det flere ganger til uklare læringsstrategier
i norsk skole og hvor viktig det er å skape gode læringsmiljøer
i skolen. Det beskrives hvor viktig ledelsesdimensjonen er for å gjøre
skolen til en lærende organisasjon og hvor viktig dette
er for de resultatene den enkelte skole skaper, men dette følges ikke
opp med forslag til tiltak. Disse medlemmer mener
at en systematisk satsing på og styrking av skoleledelse
vil være et viktig tiltak for å sikre bedre resultater
og sosial utjevning i skolen og ber departementet komme tilbake
med forslag til tiltak.
Meldingen er en sammenhengende beskrivelse av hvor
viktig hjemmet er for læringsmotivasjon hos den enkelte
elev. Disse medlemmer vil understreke denne dimensjonen.
Det er avgjørende viktig at skolen forsøker å involvere
flest mulige foreldre i læringsstrategiene og vil understreke
arbeidet som gjøres ved Storhamar skoles "Foreldreskolen".
Det er derfor oppsiktsvekkende at meldingen ikke er klar på at
foreldre og elev må ha full tilgang på all informasjon
om utviklingen i skolen. Disse medlemmer mener at
foreldre og foresatte skal sikres reell innflytelse, det skal ikke
være noe "liksom-demokrati", og da må informasjonen
være åpen og lett tilgjengelig.
Disse medlemmer vil understreke
at mange av forskjellene man ser i utdanningssystemet har sin rot
i forhold i samfunnet for øvrig, for eksempel familiesituasjonen
og andre samfunnsstrukturer. Skolen har likevel en viktig rolle
med hensyn til sosial utjevning. Det er derfor av stor betydning
at man igangsetter tiltak i skolen som kan bidra til større
grad av sosial utjevning. Disse medlemmer vil understreke
at nøkkelen til en god skole også ligger i å styrke
læreren. En god lærer er profesjonell, trygg og
en tydelig voksen.
Disse medlemmer mener meldingen
er god på beskrivelser av utfordringer knyttet til sosial
utjevning. Disse medlemmer mener imidlertid at på tross
av at tiltakskapitlet har om lag 100 ulike forslag til tiltak, er
disse tiltakene lite treffende og forpliktende. Meldingen mangler
dessuten et gjennomgående fokus på funksjonshemmedes
utfordringer og foreldres mulighet til å kunne være
en ressurs for barnas læring. Disse medlemmer vil
understreke at Regjeringen må følge opp sine gode
intensjoner med mer konkrete tiltak og ikke minst ressurser for å nå dem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at det har vært et sentralt mål for
en rekke utdanningsreformer å utjevne sosiale forskjeller.
Til tross for en rekke tiltak har det ikke skjedd noen utvikling/utjevning
fra 1983 til 2004. Det vil altså si for årskull
født i 1955-1976. Det er fortsatt slik at ulikhetene reproduseres. Årsaken
er ifølge forskere at tiltakene er rettet mot skoleprestasjoner.
Selv om karakterforskjellene utjevnes, vil en allikevel få vesentlig
forskjell på den andelen som begynner på universitet.
Elever med såkalt "høy bakgrunn" velger i langt
større grad universitet enn de med "lav bakgrunn". De med
"lav bakgrunn" går i større grad til høyskoler.
Dette problemet med preferanseforskjeller tas i liten grad opp i
meldingen. Det er kun ett tiltak rettet mot dette, nemlig rådgivning.
Disse medlemmers tilnærming
til problemstillingen om sosial utjevning vil være at alle
individer skal ha samme mulighet, og disse medlemmer vil motsette
seg forsøk på å redusere avstanden mellom høyt
utdannede og lavt utdannede ved å iverksette tiltak som
begrenser den enkeltes mulighet til å utnytte sine evner
eller sitt talent.
Disse medlemmer vil påpeke
at utdanningsvalg er valg foretatt i usikkerhet. Når ungdom
fra høyere sosiale lag velger høyere utdanning,
har de større ressurser til å kunne gjennomføre.
Det er også viktig å få høyere
utdanning for å "opprettholde sin klasseposisjon". Forsøk
med å få personer med gode karakterer fra "høy
bakgrunn" til å velge yrkesfag har vært lite vellykket.
Disse medlemmer ser at de store
forskjellene i norsk skole ikke går mellom skolene, men
mellom klasserommene. Lærernes bruk av undervisningsverktøy
er tilfeldig og lite målrettet. Det legges opp til høy elevaktivitet
og det er høy toleranse for elevinnspill i norsk skole,
men dette er i liten grad forankret i læringsmål.
Det er større behov for kompetanse i forhold til læringstrykk.
Det relasjonelle har i dag fått fortrinn fremfor læringsutbytte.
Gode undervisningsmetoder er knyttet til variasjon og bruk av undervisningsverktøyene.
Det er i dag stor avstand mellom forskningsfront og pedagogisk front.
Lærerutdanningen har lite fokus på dette, og her
må det etter disse medlemmers syn settes
inn en innsats raskt, fordi det tar tid å få resultater
av slike forandringer.
Disse medlemmer vil påpeke
at undervisningsmetoder som gir læringsutbytte må forskningsforankres,
og det synes derfor feilslått at Regjeringen legger opp
til å legge dette ansvaret lokalt når det er et nasjonalt
problem.
Disse medlemmer vil hevde at
dagens skole er preget av at en har svekket de faglige kravene i
skolen for å "få flere med", noe som har ført
til at skolen ikke har blitt så tydelig. Vi ser store skjevheter
i læringsutbyttet, og dette brer seg oppover i systemet.
Det legges stadig mindre vekt på lærernes faglige
kompetanse. Språkutvikling i ungdomstiden er viktig i forhold
til videre utdanning.
Disse medlemmer har merket seg
at det fra lærerhold hevdes at skolen i dag stiller lavere
forventninger til elever som kommer fra hjem med svakere stilte
foreldre.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen legger opp til å drøfte hva som hindrer
gode læringsprosesser og konsekvenser for deltakelse og
læringsutbytte. Meldingen er etter disse medlemmers vurdering
ikke god nok til å følge opp dette og trekker
i liten grad opp virkemidler for at skolen skal være et sted å lære
og ikke bare et sted å være.
Komiteen vil understreke at det
er kommunane og fylkeskommunane som er skoleeigarar i Noreg, medan staten
avgjer retningsliner og rammevilkår. Ein god skole er avhengig
av godt eigarskap. Staten må syte for at skoleeigarane
har eit kunnskapsgrunnlag til å analysere behova i skolen.
Komiteen understrekar at staten
skal ha det overordna ansvaret for systematisk kontroll og informasjonsinnhenting
i norsk skole, og at det er eit viktig verkemiddel for å sikre
at opplæringslova og føresegnene blir oppfylt.
Staten har eit ansvar etter opplæringslova for å syte
for at lovverket blir fulgt opp av skoleeigarane. I denne samanhengen
viser komiteen til Riksrevisjonen si undersøking
av grunnopplæringa (Dokument nr. 3:10 (2005-2006)). Undersøkinga
viste at det ofte er manglar ved oppfølginga av opplæringslova
og føresegnene i mange kommunar. Mellom anna er det eit
problem at det i ei rekke tilfelle ikkje blir tatt stilling til
om alle elevar får tilfredsstillande utbytte av opplæringa
ut frå evnene og føresetnadene sine. Komiteen er
vidare kjend med at det nasjonale tilsynet som fylkesmennene gjennomførte
i 2006, viste at mange kommunar ikkje har eit forsvarleg internkontrollsystem
for vurdering av om krava i opplæringslova og føresegnene
blir oppfylte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg
at meldingen sier at kommuner og fylkeskommuner må ha "ansvar
for å etablere systemer for kvalitetsvurdering som gir
informasjon om både skolens ressurssituasjon, kvaliteten
på opplæringen og elevenes utbytte av opplæringen"
(s. 71). Disse medlemmer vil minne om tittelen på meldingen,
"… og ingen sto igjen", og at det er en utfordring
for skolen at egenkontroll fram til nå ikke har sikret
skolen mot at mange faller utenfor. Meldingen legger i stor grad
opp til at skoleeier skal kontrollere seg selv. Skoleeiere og skoleledelse
har med Kunnskapsløftet fått stor frihet i forhold
til hvordan de når målene. Disse medlemmer vil
understreke at den "ytre" kontroll av om målene nås
av alle, må være sterk. I tillegg vil det for
svært mange små kommuner være for ressurskrevende
og uhensiktsmessig å bygge opp egne kontrollsystemer. Disse
medlemmer understreker at staten bør ha det overordnede
ansvar for systematisk kontroll og informasjonsinnhenting i norsk
skole. Det vil være opp til hver enkelt skoleeier om en ønsker
kontroll- og informasjonssystemer utover det staten etablerer.
Disse medlemmer merker seg også at
det er viktig å lette overgangen mellom de forskjellige
trinnene i opplæringsløpet. Dette er spesielt
utfordrende mellom ungdomstrinnet og videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil derfor foreslå at det iverksettes
utvidede forsøk med kommunal overtakelse av videregående
skole. Dette kan enten gjelde enkeltkommuner eller kommuner i interkommunalt
samarbeid.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
utvidede forsøk med kommunal overtakelse av videregående skole."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger vekt
på at selv om kvantitative tiltak i opplæringen
er viktige, vil de ha liten effekt dersom kvaliteten på tiltakene
er for dårlig. For å kunne mene noe om kvaliteten
på opplæringen, er det viktig at det er stor åpenhet
om hva som skjer i skolen og om skolens resultater. Siden det er
elevenes læringsutbytte som er det avgjørende
suksesskriteriet for hvor god skolen er, må man utvise
vilje til å vurdere hvor god elevenes opplæring
er.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at for å lykkes med å forbedre
kvaliteten på elevenes skolegang, er det viktig at det
er åpenhet om skolenes resultater og utfordringer,
og at dette forankres i befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forutsetter
at den omtalte styrkingen av Skoleporten.no vil innebære
at den blir lett tilgjengelig for publikum. Det forutsettes også at
informasjon legges raskt ut slik at den blir et godt hjelpemiddel
for skoleeiere og skoleledelse. Disse medlemmer forutsetter
også at Regjeringen, ikke minst på bakgrunn av Kunnskapsløftets
definisjon av IKT som en grunnleggende ferdighet, nå definerer
PC som et nødvendig læremiddel. Manglende tilgang
til PC for enkelte elevgrupper vil bidra til å forsterke
de sosiale forskjellene meldingen hevder den vil motvirke. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen definere
PC som et nødvendig digitalt læremiddel."
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, har merka seg
at studium viser at skoleleiinga er sentral i pedagogisk utviklingsarbeid,
og at skolar som lukkast ut frå kriteriet om utjamning
av sosiale forskjellar, mellom anna har det til felles at dei har
ei tydeleg og fagleg sterk pedagogisk leiing. Program for skoleutvikling
som blir gjennomført saman med Kunnskapsløftet,
er eit sentralt verkemiddel for å styrke den pedagogiske
leiinga. Fleirtalet støttar ei kartlegging
av korleis skoleleiinga blir ivaretatt ved ulike skolar og ei vurdering
av om skoleleiing er godt nok ivaretatt i lovverket i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke viktigheten av at
skoleledelsen får den nødvendige styringsinformasjon,
og understreker det oppfølgingsansvaret skoleledelsen har. Disse
medlemmer vil vise til at en rekke kommuner har innført
en flatere organisasjon, noe som har ført til at store
oppgaver som økonomistyring, innkjøp og personalhåndtering
er lagt ut til den enkelte skole. Dette innebærer større
krav til lederkompetanse. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for forsøk med at skoleledelse og pedagogisk
ledelse kan ivaretas av ulike personer, slik at skoleeier står
fritt til å organisere skolene i kommunen/fylket."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen klargjøre
at det ikke er forbud mot å ha samme rektor for flere skoler/enheter, og
sikre enhetlig praktisering i alle kommuner/fylker."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at skolen skal ledes av en rektor med pedagogisk
utdannelse og bakgrunn.
Disse medlemmer vil understreke
at rektor må få bedre mulighet til å utøve
sin rolle som pedagogisk leder. Rektor er noe annet enn en byråkrat
og funksjonær. En mer selvstyrt skole betinger at skolene
må styrkes med egne administrative funksjoner. I dag opplever skolene
en hverdag med mange direktiv fra staten, og mye kontroll og detaljstyring
fra fylkene. Den statlige skoleadministrasjonen må fungere
som ressursorgan, heller enn kontrollorgan, og fylkene må gi
skolene stabile betingelser, slik at de ansatte kan konsentrere
seg om å skape en best mulig skole for elevene.
Komiteen er positiv
til dei nye utdanningsprogrammane i skoleleleiing og -administrasjon
som ulike universitet tilbyr, og ser at dette kan føre
til ei ytterlegare profesjonalisering hos skoleleiarar. Ein sjølvstyrt skole
føreset profesjonalitet hos skoleleiaren, og at det blir
lagt til rette for skoleleiarane sine høve til kompetanseheving.
Komiteen har merka seg at føremålet
med nasjonale prøver er å gi informasjon om i
kor stor grad den enkelte skole lukkast med å utvikle dei
grunnleggjande ferdigheitene til elevane. Denne informasjonen skal brukast
som grunnlag for vidare utvikling til det beste for elevane. Dei
nasjonale prøvene og resultatet av dei vil derfor bli ein
viktig del av det nasjonale vurderingssystemet.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet,
vil understreke at prøvene skal gjennomførast
slik at det ikkje blir lagt til rette for rangering mellom skolar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere
at heller ikke forrige regjerings praktisering av åpenhet
omkring resultatene av nasjonale prøver la opp til en rangering
av skoler. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen
bruker de samme formuleringer om nasjonale prøver som forrige regjering
brukte.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstres mening
er åpenhet omkring skolenes innhold og resultater en forutsetning
for at arbeidet med å videreutvikle både det norske
skolesystemets og de forskjellige skolenes kvalitative innhold er
godt forankret i befolkningen, ikke bare hos skoleeiere, skoleledelse
og lærere. Fraværet av en slik tenkning har bl.a.
ført til den situasjonen at norsk skole i en årrekke
ikke har vært i stand til å utjevne sosiale forskjeller,
til tross for sterke formuleringer om at dette var en av skolens
viktigste formål. Utdanningsinstitusjonenes kvalitet og
innhold er av svært stor viktighet for utviklingen av vårt
samfunn, og er dermed etter disse medlemmers mening
et anliggende for hele befolkningen.
Komiteen vil minne om at gode
kunnskapar i norsk, herunder også gode leseferdigheiter,
er ein grunnleggjande føresetnad for å ta del
i norsk samfunns- og arbeidsliv. Dei mange rapportane som ligg føre
bl.a. frå Oslo viser at det på dette området
stadig er store variasjonar. På den eine sida er studietilbøyelegheita
sterkt veksande blant enkelte minoritetsspråklege grupper.
På den andre sida møter skolen ei rekke born av
andre generasjon innvandrarar som ikkje beherskar norsk frå første
skoledag. Ei forseinka språkutvikling må sjåast
som ein av dei viktigaste årsakene til fråfall
i vidaregåande skole.
Komiteen vil peike på at
ein skole der mange kulturar møtest, også har
utfordringar i forhold til å bekjempe rasisme og intoleranse.
Det er i den samanhengen også interessant å sjå det
omfattande programmet som Oslo har implementert også i
skolen under overskrifta "Oxlo - Oslo Extra Large". Det er god grunn
til å tru at dette er bakgrunnen for at hovudstaden har
ein skole der born frå så mange ulike kulturar
i det store og heile arbeider saman på ein god og konstruktiv måte.
Komiteen viser til at mange born
kjem til Noreg blant anna gjennom familiegjenforeining. Desse borna møter
spesielle utfordringar fordi dei blir plasserte i høgare
klassetrinn ut frå alder. Komiteen vil understreke
behovet for å sette inn målretta tiltak mot desse elevane
slik at dei raskast mogleg kan få best mogleg nytte av
undervisninga i skolen.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til
at det er mye forsking om minoritetsspråklegheit og skoleprestasjonar. Forskinga
tyder på at born med begrensa ferdigheitar i majoritetsspråket
ofte oppnår best resultat dersom dei også får
moglegheit til å utvikle morsmålet (NOVA-rapport
15/03). Den pedagogiske grunngjevinga er at born har lettast
for å utvikle begrep og forståing på eit språk
de beherskar godt. Fleirtalet ber om at det blir utvikla
godt samarbeid med forskingsmiljøa som jobbar med utfordringane
rundt minoritetsspråklegheit før ein lagar universelle
ordningar.
Fleirtalet vil understreke at
forsking viser at det ikkje er minoritetsstatusen i seg sjølv
som fører til at minoritetselevar får gjennomsnittleg
lågare karakterar enn majoritetselevar. Når ein
tar omsyn til at minoritetselevar gjennomsnittleg har foreldre med
lågare utdanning og inntekt, er ulikskapen i prestasjonar
svært små. Derfor er det også i forhold
til denne elevgruppa viktig å styrke utdanningssystemet
si evne til å kompensere for sosial ulikskap, i tillegg
til meir målretta innsats som norskopplæring,
morsmålsopplæring og inkluderande læringsmiljø.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Kunnskapsdepartementet sin strategiplan "Likeverdig opplæring
i praksis! Strategi for betre læring og større
deltaking av språklege minoritetar i barnehage, skole og
utdanning 2007-2009". Målsettingane med planen er blant
anna å styrke norskopplæringa, betre skoleprestasjonane
til minoritetsspråklege elevar i grunnopplæringa,
få fleire til å gjennomføre vidaregåande
og høgare utdanning. Dette fleirtalet har
merka seg at planen lanserer ei rekke tiltak som skal ivareta desse
målsettingane.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke
at meldingen i for liten grad berører de utfordringene
som er knyttet til en voksende andel minoritetsspråklige
elever i norsk skole. Dette er først og fremst en utfordring
for mange av byene, men de fleste kommuner har elever med et annet
morsmål enn norsk.
Disse medlemmer vil i denne forbindelse
peke på den betydelige erfaring som Oslo har opparbeidet
på dette området. I grunnskolen i Oslo er det
i inneværende år over 18 000 minoritetsspråklige
elever som representerer 125 ulike språk og utgjør
omkring 35 pst. av elevmassen. Erfaringene fra Oslo knyttet til
integrering viser mange og positive resultater, selv om det også er
mange store utfordringer. Disse medlemmer mener derfor
at departementet i det videre arbeidet med å forberede
til en stadig mer flerkulturell norsk skole - også utenfor
byene - i større grad bør dra nytte av de erfaringene
som er gjort i Oslo.
Disse medlemmer finner det interessant å se
den bredden av tiltak som Oslo kommune setter inn i opplæringen,
basert på at hver enkelt elev i skolen har rett til tilpasset
opplæring.
Disse medlemmer mener at viktige
elementer er tospråklig fagopplæring, strategier
for bedre lesing og leksehjelp. I tillegg er det også slik
at denne elevgruppen synes å ha et økende behov
for ulike former for spesialundervisning. For Oslo har det vært
viktig å gjennomføre systematiske tester for å sikre
at den enkelte skole har tilstrekkelig grunnlag for å kunne sette
inn spesielle tiltak, for eksempel for å øke leseferdighetene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget med en egen sak om hvordan skolen kan styrkes
som integreringsarena i forhold til ulike språklige minoritetsgrupper."
Komiteen vil gi uttrykk for at
tidleg innsats må bli eit gjennomgåande prinsipp
i læringssamanheng, ikkje berre i småbarnsalderen.
Systemet må omstille seg frå ei vente-og-sjå-haldning
til at innsats blir sett inn så tidleg som mogleg. Komiteen viser
i denne samanhengen til vektlegginga av grunnleggjande ferdigheit
i Kunnskapsløftet: å kunne uttrykke seg munnleg, å kunne
uttrykke seg skriftleg, å kunne lese, å kunne rekne
og å kunne bruke digitale verktøy.
Komiteen vil understreke at tidleg
innsats handlar om innsats på eit tidleg tidspunkt i born
sitt liv, tidleg inngrep når problem oppstår eller
blir avdekka enten det er i førskolealder, i løpet
av grunnopplæringa eller i vaksen alder. Resultata finske
elevar oppnår i PISA og TIMSS viser klart at tidleg innsats
nyttar. Sjølv om det vil føre til høge
kostnader i ein oppstarts- og omstellingsfase, vil det på sikt
vere god samfunnsøkonomi.
Komiteen viser til at eit hovudpoeng
i meldinga er tidleg innsats for livslang læring. Studium
viser at det språklege fundamentet som blir lagt i småbarnsalderen, er
vesentleg for sosial meistring og for seinare læring i skolen. Komiteen viser
til at i førskolealderen medverkar manglande systematikk
i arbeidet med språkvurdering ved helsestasjonane, manglande
heilskapleg tilnærming i oppfølginga av born som
har behov for språkstimulering, mangel på barnehageplassar
og varierande kvalitet og kompetanse i barnehagane, til at born
møter skolen med svært ulike utgangspunkt. Desse
forskjellane er ofte knytte til sosial bakgrunn. 10-15 pst. av ungane
i førskolealder har språkforseinking.
Komiteen merkar seg at gode pedagogiske
tiltak i denne samanhengen er kjenneteikna av at dei verkar best
jo tidlegare dei blir sette inn. Språkstimulering før skolealder
førebyggjer sosiale forskjellar i læringsutbytte
seinare i livet og reduserer behovet for og kostnadene til spesialpedagogiske
tiltak i skolen. Det er samfunnsøkonomisk lønsamt å tilby
gode tiltak til born som har behov for ekstra stimulering i småbarnsalderen.
I denne samanhengen viser komiteen til
at prøveordningane med språkkartlegging av fireåringar
på helsestasjonane ("SPRÅK 4") no blir følgt
opp med midlar til oppfølging av born som viser seg å ha
forseinka eller avvikande språkutvikling.
Vidare viser komiteen til at
minoritetsspråklege har behov for erfaring med undervisningsspråket
for å kunne få like stort læringsutbytte
som majoriteten. Komiteen viser til at det er stor
forskjell i deltaking i barnehage mellom majoritetsspråklege
og minoritetsspråklege; medan 76 pst. av alle born går
i barnehage, er talet for minoritetsspråklege 54 pst.
Forsøket med gratis kjernetid
i barnehagar i område med høg del innvandrarbefolkning
er etter fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene
frå Framstegspartiet, si meining eit viktig tiltak i denne
samanhengen.
Komiteen meiner særskild
språkstimulering i førskolealder vil vere til
gagn for alle born som av ulike grunnar har forseinka språkutvikling
og for minoritetsspråklege born som har behov for å lære
norsk. På denne bakgrunnen støttar komiteen forslaget
om å setje i gang ei utgreiing av kommunal plikt til å gi språkstimulering
til alle barn i førskolealder som har behov for det, uavhengig
av om dei går i barnehage eller ikkje. Komiteen er
også samd i at det skal setjast i verk eit prosjekt for å følgje
opp born med forseinka eller avvikande språkutvikling.
Komiteen er opptatt av at tiltaka
retta mot born med særskilde behov må betrast,
slik at dei blir rusta til å starte grunnskoleopplæringa.
Det må sikrast eit likeverdig tilbod same kor i landet
ein bur. Foreldre som har born med spesielle behov, må sleppe å kjempe
for borna sine rettar. Komiteen er samd i at ein
skal gjere ein heilskapleg gjennomgang av § 5-7
i opplæringslova, som gir born under opplæringspliktig
alder rett til spesialpedagogisk hjelp når det er behov
for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
betydningen av at barn i førskolealder med særlige
språkvansker og minoritetsspråklige gis tilbud
om tiltak som kan forebygge mot lærevansker knyttet til
manglende språkferdigheter. I dag foreligger sprikende
forskning på effekten av opphold i barnehage versus hjemmeomsorg
når det gjelder språklig utvikling. Det er ikke
dokumentert at opphold i barnehage er det beste tiltaket i forhold
til de yngste barna med forsinket språkutvikling eller
med annet morsmål. Disse medlemmer vil derfor
understreke at det må foreligge tiltak også utenfor
barnehagen for dem som ikke velger dette som omsorgsform. Mangfold
og kvalitet må sikres. Retten til å få hjelp
til barn med særskilte språkutfordringer må ikke
begrenses av at man velger andre omsorgsformer enn barnehage.
Det er ikke alltid riktig å sette i
gang med pedagogiske tiltak på et svært tidlig
tidspunkt i barns liv. Det er viktig at det tas høyde for
den naturlige variasjon når det gjelder tempo og ferdighetsnivå hos
barn i førskolealder. Det er viktig at man ikke
prøver å forsere barnets naturlige utvikling. Disse
medlemmer viser derfor til forslag om at det innen 2009
innføres kartlegging av språkferdigheter på helsestasjonens
fireårskontroll som et grunnlag for videre henvisning og
vurdering av iverksettelse av tilpassede tiltak (jf. Innst. S. nr.
69 (2006-2007) fra familie- og kulturkomiteen om Dokument nr. 8:103
(2005-2006)). Det er i dag igangsatt forsøksvis kartlegging
med SPRÅK4 ved utvalgte helsestasjoner. Dette verktøyet
bør evalueres av uavhengig forskning før man konkluderer
med valg av verktøy.
Disse medlemmer viser til at
det i meldingen anslås at rundt 15 pst. av alle fireåringer
i Norge har behov for ekstra hjelp til språkutviklingen
før skolestart. Disse medlemmer ser at det
her er behov for en grundig gjennomgang av forskning på området
som kan bekrefte omfanget av barn med særskilte utfordringer,
dokumentere årsakene til at det er et behov for språkstimulering,
definere hva som er normal variasjon og om barn som er forsinket,
vil ta igjen denne forsinkelsen uten at tiltak iverksettes eller
om barnet mister muligheten til annen læring på grunn
av forsinkelsen.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen vil igangsette et eget prosjekt som skal vurdere det
spesialpedagogiske støttesystemet og "belyse problemområder
knyttet til støttesystemets rolle, funksjon og organisering",
og at Regjeringen "på egnet måte" vil komme tilbake
til Stortinget om dette. Disse medlemmer mener at
"på egnet måte" er en for svak formulering, all
den tid det er av avgjørende betydning at Regjeringen følger
opp dette saksområdet på en grundig og forpliktende
måte. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget, snarest mulig og senest innen utgangen av 2008,
med en sak vedrørende det spesialpedagogiske støttesystemet
i skolen både lokalt og nasjonalt."
Disse medlemmer vil styrke det
spesialpedagogiske arbeidet i skolen, og ikke bare før
barna når skolealder. Disse medlemmer vil
påpeke at det ikke bare er et spørsmål
om økte ressurser til spesialpedagogiske tiltak, men også om
organisering og kompetanseøkning. Det er et selvstendig
poeng at den spesialpedagogiske kompetansen bør plasseres
så nær elevene som mulig. Disse medlemmer er åpne
for en omorganisering av den spesialpedagogiske kompetansen i skolen,
slik at denne oppfyller et slikt nærhetsprinsipp. Samtidig
er det viktig at det kan bygges opp kompetansesentra som kan ivareta
elever som har behov for mer tilrettelegging utover det som kan
finne sted i en ordinær skole. Videre bør det
offentlige legge til rette for rekruttering av slik kompetanse,
blant annet ved å tilby gode arbeidsforhold og utdanne
flere personer med spesialpedagogisk kompetanse.
Komiteen viser til at barnehagen
er ein sosialiseringsarena utanfor heimen. Komiteen er
opptatt av at samtidig som at det blir arbeidd for full barnehagedekning
og lågare foreldrebetaling, er det viktig å ha fokus
på kvalitet i sektoren.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er samd i at når ein har nådd
fram til målet om full barnehagedekning, skal det innførast
ein rett til barnehageplass.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstrevil
understreke at det er en forutsetning at arbeidet med å skaffe
full barnehagedekning ikke skal gå på bekostning
av barnehagens kvalitet, og påpeker at arbeidet med å styrke
barnehagens kvalitative innhold må trappes opp.
Disse medlemmer mener kommunen
har plikt til å dekke etterspørselen etter barnehageplasser. Spørsmålet
om en eventuell rett på foreldrenes hånd må vurderes
i overgangen til full barnehagedekning.
Komiteen viser til
at det ifølgje studium er mogleg å på eit
tidleg stadium oppdage teikn på at born og familiane deira
treng ekstra støtte og slik unngå at born får
problem seinare i livet. Komiteen vil understreke at
barnehagen i kontakten med heim og skole kan medverke til at slike
observasjonar blir formidla og moglege hjelpetiltak drøfta
for at hjelp skal kunne bli gitt så tidleg som mogleg.
På denne måten kan seinare inngrep frå barnevern
og politi bli unødvendige. Barnehagen kan med ein slik
type førebyggjande aktivitet medverke til at born får
betre liv og samfunnet unngår store tap. Komiteen meiner òg
helsestasjonar og helsepersonell i aukande grad må ta eit
ansvar når det gjeld dette.
Komiteen viser til at rammeplanen
er eit viktig styringsinstrument for barnehagane og for den pedagogiske
verksemda der. Komiteen har merka seg at det skal
setjast i gang ei evaluering av implementeringa av rammeplanen om
innhaldet og oppgåvene til barnehagane. Komiteen viser
vidare til at departementet vil vidareføre praksisretta
forsking i regi av Noregs forskingsråd, og er nøgd
med at forsking med vekt på innhaldet og kvaliteten i barnehagane
vil bli prioritert.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, er opptatt
av at kompetent pedagogisk personale i barnehagane er avgjerande
for å kunne gi alle born eit godt barnehagetilbod i tråd
med retningslinene i rammeplanen. I Noreg er det 33 pst. førskolelærarar
i barnehagane mot 50 pst. i Sverige og 60 pst. i Danmark.
Fleirtalet har merka seg arbeidet
til Regjeringa med å skaffe dokumentasjon som skal gi eit
kunnskapsgrunnlag om kvaliteten i barnehagesektoren.
Komiteen meiner ein
av fleire viktige kvalitetsindikatorar i barnehagesektoren
er talet på førskolelærarar,
og støttar at Regjeringa vil utarbeide ein tiltaksplan
for å rekruttere førskolelærarar.
Komiteen merkar seg at fleire
kommunar og blant anna KANVAS har valt å tilsette fleire
førskolelærarar på kvar avdeling. Komiteen meiner
det ville ha vore svært nyttig å få til
ei kartlegging av kva for verknad dette har på blant anna
kvalitet, stabilitet blant dei tilsette, implementering av rammeplanen,
og om tiltaket har hatt effekt på sjukefråveret
som elles i sektoren er høgt.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet,
meiner det er eit mål å auke talet på førskolelærarar
og viser til at det i Kunnskapsdepartementet sin budsjettproposisjon
for 2007 vart varsla ein tiltaksplan for rekruttering av førskolelærarar
til barnehagane. Denne planen vil også omfatte problemstellingar
som utdanningskapasitet blant førskolelærarar,
yrkesstabilitet og fråfall frå yrket, samt arbeidsmiljø og
vilkår. Fleirtalet viser vidare til at departementet
arbeider med ein strategi for kompetanseheving i barnehagesektoren.
I 2006 vart det sett av 60 mill. kroner til kompetansesatsing i
barnehagesektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Regjeringens
arbeid med en tiltaksplan for å skaffe nok førskolelærere
til en fullt utbygd sektor og på sikt øke andelen førskolelærere
i barnehagene. Kvalifisert personale er en forutsetning for at barnehagen
skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Disse
medlemmer er derfor bekymret for at antallet dispensasjoner
fra kravet om førskolelærerutdanning øker,
og at arbeidet med tiltaksplanen drar ut i tid. Disse medlemmer viser
til at vi allerede i dag mangler 2 244 førskolelærere.
Størst mangel har Oslo og Akershus, der henholdsvis 18
og 17 prosent av styrere og pedagogiske ledere mangler godkjent
utdanning. Disse medlemmer vil understreke at uten
strakstiltak for rekruttering av førskolelærere
til barnehagesektoren, vil vi risikere at pedagogtettheten synker
i takt med barnehageutbyggingen. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i verk strakstiltak for å øke
antall førskolelærere til barnehagesektoren, og
komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om dette
senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at personalets kompetanse er en viktig kvalitetsfaktor
blant flere, og at denne kompetansen er en nøkkelfaktor
for barn som av ulike årsaker står i fare for å falle
utenfor. Disse medlemmer ønsker å likestille
alle former for barnepass og mener at personalets realkompetanse
kan være et like godt grunnlag som formell kompetanse. Disse
medlemmer mener et ensidig fokus på førskolelærere
blir feil, og viser til at også andre høgskoleutdanninger
som gir barnefaglig og pedagogisk kompetanse, kvalifiserer til styrerstilling. Disse
medlemmer vil påpeke at det må være
barnehageeier som må stille kompetansekrav til lederstillinger. Disse
medlemmer mener videre det må være opp
til foreldrene å mene noe om kvaliteten på tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det
er viktig at kvaliteten i barnehagene følges nøye
i en periode med en sterk satsing på utbygging av nye barnehageplasser. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en melding om kvaliteten i barnehagene."
Disse medlemmer vil særlig
understreke verdien av et mangfoldig tilbud til barn under skolepliktig alder. Disse
medlemmer ser at en rekke private aktører prøver
ut nye pedagogiske konsepter og prinsipper. Når foreldre,
pedagoger eller andre med særskilte tanker om god omsorg
for de minste ønsker å sette ut i livet sitt eget
barnehageprosjekt, er det viktig at disse gis mulighet til det.
Disse medlemmer understreker derfor sterkt behovet
for konkrete tiltak for å sikre likebehandling mellom offentlige
og private barnehager. Mister vi det gode private initiativ, mister vi
verdifull utvikling innen barneomsorgen.
Disse medlemmer ser at rammeplanen
for barnehagen er et omfattende styringsdokument på linje med
læreplanen i skolen. Det er derfor grunn til å ta høyde
for at rammeplanen kan gi føringer som begrenser barnehagens
handlingsrom og frihet i det pedagogiske arbeidet. Det bør åpnes
for at private barnehager gis anledning til å søke
om å få godkjent eget rammeplanverk eller avvik
fra offentlig rammeplan, hvis denne setter begrensninger på den
pedagogiske frihet eller ikke er i overensstemmelse med religiøs,
filosofisk eller ideologisk overbevisning hos eier eller foreldre.
Det er i dag mange ulike syn på barndom, barneoppdragelse,
omsorg og læring, og det bør tilstrebes et rikt
mangfold i barnehagetilbudet.
Disse medlemmer er opptatt av
kvalitet i barnehagetilbudet, og det fordrer at man er tydelig på hva kvalitetskriteriene
skal være. Ett kvalitetskriterium er førskolelærertettheten,
andre er barnehagens innhold, foreldresamarbeid, mat, beliggenhet
og tilgang til gode utearealer, kvaliteten på bygningen
osv. I arbeidet med å definere kvalitetskriterier er det
derfor viktig å se på resultater av langsiktig
forskning på barnehagens ulike effekter i forhold til barns
oppvekst. Det er i dag lite slik forskning, og behovet for ny og
oppdatert kunnskap er sterkt til stede. Disse medlemmer vil
derfor fremme følgende forslag:
"Regjeringen bes igangsette et forskningsprosjekt der
man følger en representativ barnegruppe over lang tid.
Forskningen bør søke å avdekke ulikheter
i utvikling knyttet opp mot valg av omsorgsløsning, sosial bakgrunn
og etnisk opprinnelse."
Komiteen vil framheve Åpen
Barnehage som eit godt og fleksibelt tilbod kor born som ikkje har
ordinær barnehageplass, likevel får moglegheit
til å delta i ein barnehage saman med mor eller far. Tilbodet
er spesielt tilrettelagt for foreldre og born, samtidig som det
gir rik anledning til leik og aktivitet for borna. I stor grad spelar Åpen
Barnehage innhaldet i ein vanleg barnehagedag, og sjølv
om foreldra er med borna sine, er Åpen Barnehage bemanna
med førskolelærarar og assistentar slik andre
barnehageavdelingar er. Dette tilbodet varierer ein del frå kommune
til kommune, men vil med fordel kunne utviklast til også å jobbe
med språkstimulering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette
tiltak for å stimulere flere kommuner til å bygge
ut sitt tilbud om Åpen Barnehage, både når
det gjelder omfang og innhold."
Komiteen meiner at for at skolen
skal kunne tilretteleggje opplæringa for elevane frå starten
av, er det viktig med god kommunikasjon i overgangen mellom barnehage
og skole. Når det blir gitt informasjon om enkeltborn,
skal det innhentast samtykke frå foreldra. Tillit frå og
samarbeid med dei føresette i overgangen mellom barnehage
og skole vil vere ein viktig premiss for ein god start på skolegangen
for eleven. Eit godt samarbeid er avhengig av gode rutinar og tydelege gjensidige
forventningar. Komiteen er derfor opptatt av at kommunane
må planleggje og leggje til rette for gode overgangar mellom
skole og barnehage og for tverretatleg samarbeid.
Komiteen viser til at det i perioden
1999-2004 var ein nedgang i talet på born som mottok kontantstøtte
i alle fylke. Nedgangen har komme parallelt med auka innsats i barnehageutbygginga.
Vidare viser komiteen til at Statistisk sentralbyrå har
gjennomført ein analyse av omfanget av kontantstøttebruk
blant born med ikkje-vestleg innvandrarbakgrunn. I denne gruppa finn
det ikkje stad nokon nedgang i bruken av kontantstøtte,
og talet på kontantstøttemottakarar er stabilt. Denne
gruppa ser altså ut til i mindre grad å vere påverka
av at tilbodet av barnehageplassar har auka i perioden.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Soria Moria-erklæringa der det står:
"Når full barnehagedekning er oppnådd,
og tidligst i 2008, skal kontantstøtten legges om. Ut perioden
vil vi beholde en begrenset kontantstøtteordning for ett-
og to-åringer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at kontantstøtte er et viktig tiltak for å sikre
at foreldre gis mulighet til å velge ulike omsorgsløsninger
for de minste. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
vil legge om kontantstøtten når full barnehagedekning
er oppnådd. Ved å fjerne kontantstøtteordningen
mister de med dårligst økonomi sin valgfrihet.
Forskning viser at de første tre årene er særlig
viktige år hva gjelder barns utvikling. Det er viktig at
alle foreldre, ikke bare de med best økonomi, gis anledning
til å være til stede i større grad i egne
barns liv. Disse medlemmer ønsker derfor å videreføre
kontantstøtten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at trygghet og tid
er viktig for barns oppvekstvilkår. Derfor ønsker disse
medlemmer å styrke familien som barnas viktigste
fellesskap. Disse medlemmer vil også gi
foreldre en reell mulighet til å velge arbeid i eller utenfor
hjemmet mens barna er små.
Disse medlemmer viser til prosjektet
om kontantstøtteordningens virkning på foreldrenes
yrkesdeltakelse som er omtalt i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Prosjektet
beregnet virkningen av kontantstøtten til å gi
et redusert arbeidstilbud på vel 14 000 årsverk
per år sammenlignet med 1998 og 2002. Mødrene
står for 11 000 av disse årsverkene,
mens fedrene står for 3 000. Den reduserte yrkesdeltakelsen
som følge av kontantstøtten er større
enn anslått ved innføring av kontantstøtten. Disse
medlemmer har merket seg at småbarnsforeldre jobber
mer nå enn på begynnelsen av 1990-tallet, men
dette prosjektet viser at foreldre til 1- og 2-åringer
ville ha jobbet enda mer hvis det ikke hadde vært for kontantstøtten.
Tusenvis av både mødre og fedre har valgt å jobbe
mindre eller ta et midlertidig avbrekk fra yrkeslivet for å være
hjemme med egne barn.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at skoledagen for elevane på barnetrinnet i Noreg er
kort samanlikna med andre land. Fleirtalet er samd
i at det skal gjennomførast ei gradvis utviding av skoledagen
frå 21 til 28 timar per uke på dei lågaste trinna.
Utvidinga skal brukast til utviding av undervisningstida, styrking
av norsk, matematikk og engelsk, leksehjelp og læringsstøtte
til alle elevar og til variert fysisk aktivitet. Det er viktig at
erfaringane med ulike former for leksehjelp no blir undersøkte,
og fleirtalet er opptatt av at også andre
former for læringsstøtte må ha ein plass
i ein utvida skoledag. Fleirtalet er opptatt av at
ei slik utviding av skoledagen vil kunne medverke til betre læring
for alle elevar, men spesielt for dei som får for liten
støtte utanom skoletida, vil tiltaket kunne ha stor effekt.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner at samtidig som utvida timetal krev både nye ressursar
og betre samordning av eksisterande ressursar, skal kvaliteten utviklast
ved hjelp av kompetanseutvikling for lærarar og andre tilsette. Dette
fleirtalet vil understreke at det er viktig å setje
inn målretta utviklingstiltak for personalet også etter
at perioden for Strategi for kompetanseutvikling er over i 2008. Dette
fleirtalet meiner klasseleiing, vurdering, tilpassa opplæring
og kompetanse i fag er viktige innsatsområde vidare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at stortingsflertallet etter forslag fra regjeringen Bondevik II
utvidet skoledagen med 12 timer på barnetrinnene fra 1.-5.
Dette kom som en reaksjon på stillstand i timetallsutviklingen
gjennom hele 1990-tallet. Kommunenes Sentralforbund (KS) har imidlertid
anslått at en utvidelse fra 21 til 28 timer vil kreve 4 000-5 000
lærerårsverk. Det er en dyr reform, og det er
påfallende at meldingen heller ikke her diskuterer kostnad
eller antyder en innfasingsplan for tiltaket. Det er dokumentert
at norsk skole sliter med at kvaliteten på undervisningen
innenfor de timene skolen allerede råder over, er lav.
Det synes derfor ikke åpenbart at en så omfattende
utvidelse av antall undervisningstimer er løsningen på utfordringene
i skolen.
Flere timer uten at en får mer kvalitet
inn i timene vil kunne gi den motsatte effekt av det som er ønsket.
De elevene som er i en risikogruppe for å miste motivasjonen
for skolegang, kan bli enda mer utsatt. Disse medlemmer viser
til at det ikke er dokumentert en nødvendig sammenheng
mellom flere timer og bedre læring. Disse medlemmer mener
det er viktigere at ressursene brukes på å sikre
at allerede eksisterende timer gir bedre læring og på å øke
lærertettheten i skolen. Disse medlemmer forutsetter
at departementet kommer med mer dokumentasjon i løpet av
inneværende stortingsperiode.
Disse medlemmer mener at det
i utgangspunktet er viktig å sette inn ressurser der det
er størst behov for dette. Disse medlemmer vil
påpeke at den kanskje viktigste faktor for å skape
en kvalitativt god skole er læreren. Det bør derfor
satses betydelig på lærernes kompetanseheving.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre har merket seg at departementet
foreslår en generell utvidelse av skoledagen fra 21 til
28 timer på de laveste trinnene. Disse medlemmer er åpne
for å starte en diskusjon om heldagsskole og få utredet
mulig innhold og organisering av et slikt tiltak. Dette må imidlertid
ikke bli en diskusjon som går på bekostning av
det faktum at skolen må få mer kvalitet inn i
den tiden den allerede har til undervisning. Inntil man ser flere
og bedre resultater av dette, vil disse medlemmer understreke
at en utvidelse av skoledagen ikke må gå på bekostning
av andre tiltak, men finansieres med friske midler. Samtidig merker disse
medlemmer seg den omfattende økonomiske kostnaden
knyttet til en slik reform.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til tidligere forslag om å innføre 9-årig grunnskole
med utvidet skoledag og fleksibel skolestartalder med seneste skolestart
ved 7 år. Ressursene som spares ved å avskaffe
det 10. året, vil kunne bli et vesentlig bidrag til å dekke
kostnadene med utvidet skoledag og til å gi en kvalitetsheving
av det 9-årige grunnskoletilbudet.
Komiteen viser til
at det er ein klar samanheng mellom læring og ernæring
og er samd i at ein i første omgang skal innføre
ei ordning med gratis frukt og grønt. Komiteen er
opptatt av at erfaringane frå ulike forsøk med
skolemåltid som Sosial- og helsedirektoratet
har medverka til, no blir systematiserte.
Komiteen vil understreke at hovedansvaret
for barns ernæring fortsatt ligger hos foreldra.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2007 der partiet
foreslo 40 mill. kroner for å sette i gang med en ordning
med skolemat i grunnskolen. Disse medlemmer vil videre
påpeke at regjeringspartienes valgløfter og løftene
fra Soria Moria-erklæringen ikke er fulgt opp.
Komiteen er opptatt av at ingen
foreldre skal måtte ta borna ut av skolefritidsordninga
(SFO) av økonomiske grunnar.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, viser til
at ei eventuell utviding av skoledagen vil bety redusert tid i SFO.
Dei aller fleste borna tar del i SFO, spesielt dei første åra
i skolen.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner det er viktig å styrkje
kvaliteten og innhaldet i skolefritidsordninga, og ønskjer
eit sterkare samarbeid mellom skolen og SFO. Eit tettare samarbeid
vil etter dette fleirtalet si meining kunne medverke
til sterkare innsats for å utjamne sosiale forskjellar. Dette
fleirtalet er opptatt av at gode eksempel på skolar
og SFO som samarbeider godt, blir spreidde. Det samme gjeld døme
på systematisk arbeid for å styrke kvaliteten
i SFO. Dette fleirtalet ber departementet jobbe vidare
med dette. Dette fleirtalet meiner ei utviding av
skoledagen må medføre lågare foreldrebetaling
i SFO og vil følgje utviklinga nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere
at skolen skal lykkes bedre med å utjevne sosiale forskjeller
enn i dag. Innsatsen må settes inn slik at det ikke er
foreldrenes utdannelsesnivå og deres holdning til skolegang,
elevenes kjønn eller deres etniske tilhørighet
som avgjør elevens læringsutbytte. Utgangspunktet
er skolens evne til å formidle kunnskaper og ferdigheter
til alle uansett bakgrunn. Disse medlemmer vil understreke
at det er på skolen og i hjemmet, og ikke på skolefritidsordningen,
at innsatsen mot sosial utjevning må settes inn. Skolens arbeid
med sosial utjevning er krevende og altfor viktig til at økonomiske
ressurser eller utdanningssystemets oppmerksomhet skal overføres
til andre arenaer.
Disse medlemmer vil understreke
at SFO må være et trygt og kvalitetsmessig godt
tilbud og fortsatt være en frivillig ordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at redusert oppholdstid i SFO trolig vil føre
til redusert foreldrebetaling. Disse medlemmer vil
understreke at de ikke ser på SFO som en naturlig oppgave
for skolen, men er av den oppfatning at der det opprettes en slik
ordning i tilknytning til skolen, bør foreldrene betale
kostnadene ved ordningen. Foreldreorganiserte ordninger eller opplegg
i regi av lag og foreninger i samarbeid med foreldrene kan gi rimelige
tilbud dimensjonert etter foreldrenes egne ønsker.
Komiteen viser til at det blir
skissert fire hovudutfordringar i forhold til vurdering i meldinga:
at regelverket ikkje blir oppfatta å vere klart nok, at
lærarutdanninga og skolen ikkje har tilstrekkeleg kompetanse, at
vurderingskulturen og vurderingspraksisen i skolen er svak, og at
det har blitt forska lite på området i Noreg.
Komiteen viser til at det er
godt dokumentert at vurdering av elevar er eit område som
er forsømt i norsk skole. Komiteenvil understreke at ein føresetnad
for betre læring for alle elevar er eit høgt ambisjonsnivå på elevane
sine vegner og eit godt system for vurdering av kvar enkelt elev.
Karakterar åleine gir ikkje tilstrekkeleg informasjon om
kor elevane står i forhold til faglege mål, og
karakterane gir ikkje god nok innsikt i kva som er elevane sine
sterke og svake sider.
Komiteen har merka seg at mange
elevar ikkje får god nok informasjon om kor dei står
i forhold til måla for opplæringa. Ei fagleg relevant
vurdering frå lærarar er ein viktig del av læringsprosessen
som kan vere med på å utvikle den faglege kompetansen
og motivasjonen til vidare innsats for elevane. Elevar og føresette
har krav på slike tilbakemeldingar. Det er derfor viktig å prøve
ut og vurdere ulike verkemiddel som gir lærarar, elevar
og føresette felles referansar og fellesforståing av
kva som er forventa. Føremålet må vere å sikre dokumentert
og forskingsbasert kunnskap som grunnlag for avgjerder på nasjonalt
nivå.
Komiteenhar
merka seg at meldinga tar opp behovet for ei mest mogleg rettferdig
og likeverdig vurdering, gjennom styrka regelverk. Regelverket må vere klart
og eintydig og støtte opp under dei nye læreplanane
og målet om auka læringsutbytte for alle elevar. Komiteen har
merka seg at ein skal gå igjennom regelverket med sikte
på dette.
Komiteen er einig i at vurderinga
skal medverke til motivasjon og læring. Komiteen merkar
seg at departementet skal arbeide med å forbetre reglane
for individvurdering slik at nokre av endringane kan gjelde alt
frå skoleåret 2007-2008. Komiteen er
samd i at nye verkemiddel for vurdering må prøvast
ut, vurderingskompetansen må styrkjast, og det må bli
forska meir på dette.
Komiteen vil understreke at vurderingssystemet må ivareta
hensynet til kvalitativ tilbakemelding underveis i læringsprosessen.
Samtidig må sluttvurderingen gi et mest mulig riktig bilde
av elevenes kompetanse. Dagens vurderingsform med for ensidig fokus
på skoleprøver i slutten av skoleåret
må suppleres, slik at det omfatter andre former for dokumentasjon
av læringsresultater ved siden av tradisjonell skoleeksamen. Komiteen ønsker å fortsette
forsøk med mappevurdering som alternativ til tradisjonell
vurdering, både ved fastsettelse av standpunkt- og eksamenskarakter.
Alternative vurderingsformer må utvikles i tråd med
erfaringer på de ulike fagområdene, og det må legges
vekt på at bruken av nye metoder ikke bidrar til å byråkratisere
lærernes hverdag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
viktigheten av å få vurderingssystemer som blir
mer fagbasert. Dette kan fremmes ved hjelp av ekstern vurdering
- eksterne sensorer. Det er etter disse medlemmers syn
viktig at lærernes kompetanse i vurdering blir styrket
og at regelverket for individvurdering forbedres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre foreslår at elever fra første
trinn må få systematiske skriftlige tilbakemeldinger
basert på faglig utvikling. Dette er et viktig verktøy
for å bedre foreldres oppfølging av
barna, og det vil bidra til å skape en god vurderingskultur
i skolen. Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
en ordning der elever og deres foresatte får skriftlige
tilbakemeldinger basert på faglig utvikling fra første
klassetrinn."
Komiteen vil understreke at tilsette
med høg kompetanse er den viktigaste føresetnaden
for god kvalitet, både fagleg og sosialt, i heile utdanningssystemet. Kompetanseutviklinga
må i størst mogleg grad byggje på kunnskap
om kva som gir god læring og utvikling. Opplæringspraksis
som ikkje er kunnskapsbasert, vil særleg ramme dei som
har manglande læringsstøtte i heimen og lokalmiljøet,
for dei er særleg avhengige av kvaliteten i det offentlege
utdanningssystemet.
Komiteen vil peike på viktigheita
av at lærarane får ei systematisk etter- og vidareutdanning
i yrket sitt. Lærarane si faglege utvikling er ikkje noko
som blir fullendt gjennom lærarutdanninga, som i dei fleste andre
yrkesgrupper trengst det påfyll og oppdatering undervegs.
Dette er ikkje minst viktig for lærarane, fordi dei i yrket
sitt stort sett er åleine som yrkesutøvarar i
undervisningssituasjonen.
Komiteen viser til at ansvaret
for å utvikle kompetansen til lærarane ligg hos
skoleeigar, men at nasjonale styresmakter likevel vil ha eit medansvar
for kompetanseutvikling i samband med reformer i skolen, slik som
det skjer i samband med gjennomføringa av Kunnskapsløftet.
Strategien "Kompetanse for utvikling - Strategi for kompetanseutvikling
i grunnopplæringen 2005-2008" skal medverke til å gjere
lærarar, instruktørar og leiarar i grunnopplæringa
i stand til å setje Kunnskapsløftet ut i livet.
Ein føresetnad for at kompetanseutviklinga skal få gjennomslag
i skolen, er at den er forankra på lokalt nivå.
Strategien er av den grunn utvikla av lærarorganisasjonane,
Kommunenes Sentralforbund og sentrale utdanningsstyresmakter. Dei statlege
tilskotta, 300 mill. kroner for 2005 og 375 mill. kroner årleg
for 2006 og 2007, blir forvalta av den enkelte skoleeigar for å dekke
lokale kompetansebehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at det utarbeides en forpliktende, individuell
etterutdanningsplan for den enkelte lærer. En slik plan
bør ta utgangspunkt i de områder hvor læreren
har et utviklingspotensial i forhold til bruk og variasjon av undervisningsverktøy,
og der det legges vekt på å styrke læreren
i oppgaven som rollemodell, som tydelig voksen og tydelig leder. Disse
medlemmer vil understreke at dette er et nasjonalt problem
og vil påpeke at bruk av undervisningsverktøy
og variasjon skal ha læringsutbytte som mål, og
det må være forskningsforankret.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
peke på en ordning hvor lærerne hvert tiende år
får en halvårlig videreutdanning på et
relevant lærested, som ønskelig. Den halvårlige
videreutdanningsenheten finansieres av staten, med full lønn
for lærerne og ekstra lønnsmidler til skoleeierne
for den merkostnaden disse vil få for vikarer. Denne ordningen
skal ikke overta skoleeiers ansvar for å drive etterutdanning
av sine lærere, men komme i tillegg. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng understreke at det er viktig at også skoleeier
driver en metodisk etterutdanning av lærere, der det tilbudet
som gis, er faglig relevant for hva den enkelte lærer underviser
i, og av tilstrekkelig omfang. Tilbakemeldinger fra fagmiljø viser
at minisabbater til etterutdanning på 4-6 uker
har vært svært effektive for å øke
lærernes kompetanse.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener elevene i skolen har krav på engasjerte, oppdaterte
og kunnskapsrike lærere. Dette medlem mener
derfor at vi må sikre lærere det beste utgangspunktet
for å oppnå en skole som er bedre tilpasset den enkelte
elev. Med forventninger om individuell tilrettelegging og til ny
oppdatert kunnskap i undervisningen ser dette medlem det
som helt nødvendig å kunne tilby lærerne
tid til kompetanseheving.
Dette medlem mener det på denne
bakgrunn bør innføres et prøveprosjekt
med kompetansetid for lærere. Dette medlem vil
påpeke at en fornyelsestid og kompetanseheving vil kunne
gi inspirasjon, ny og oppdatert kunnskap, nye undervisningsmetoder
og dermed gi eleven et bedre utdanningstilbud.
Dette medlem viser for øvrig
til Kristelig Folkepartis forslag i Innst. S. nr. 15 (2006-2007).
Komiteens medlem fra Venstre vil
ytterligere understreke betydningen av god og systematisk etter-
og videreutdanning for lærere, og vil i denne sammenheng
vise til Venstres forslag om å innføre et kompetanseår
for lærere i grunn- og videregående skole slik
dette er beskrevet i Dokument nr. 8:81 (2005-2006) og i Innst. S.
nr. 15 (2006-2007).
Komiteen viser til evalueringa
av allmennlærarutdanninga i regi av NOKUT, og har merka
seg at departementet har sett i gang eit arbeid for å følgje
opp denne, der mellom anna organiseringa av allmennlærarutdanninga
vil bli vurdert. I eit sosialt utjamningsperspektiv vil komiteen peike
på at pedagogane sin kompetanse er heilt avgjerande for å kunne
oppfylle intensjonane i læreplanane og nasjonale målsetjingar. Komiteen er
derfor glad for at departementet vil styrkje rettleiinga for nyutdanna
lærarar, styrkje praksisopplæringa og prøve
ut nye regionale samarbeidsmodellar mellom lærarutdanninga
og grunnopplæringa.
Komiteen imøteser departementet
si oppfølging av NOKUT si evaluering av allmennlærarutdanninga, og
føreset at tilrådingane frå evalueringa
blir nøye vurderte i det vidare arbeidet med å sikre
god kvalitet på norsk allmennlærarutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
at mange nyutdannede lærere føler seg utrygge
i klasseromssituasjonen. Å få tilbakemeldinger
og innspill vil kunne gjøre det enklere og raskere for
den nyutdannede å bli trygg på seg selv. Disse
medlemmer mener derfor det bør innføres en
mentorordning for nyutdannede lærere. Konkret vil dette
gå ut på at nyutdannede lærere kan knyttes
opp mot en erfaren lærer det første arbeidsåret. Disse medlemmer mener
vi på denne måten vil sikre at vi tar vare på og
viderefører all den gode kunnskapen som erfarne lærere
sitter inne med, samtidig som vi gjør overgangen fra å være
student til å være i klasserommet enklere for
den nyutdannede læreren.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en omlegging av allmennlærerutdanningen. Utdanningen
bør gjøres mer fagrettet, og det bør
stilles høye fagkrav til den enkelte lærer for
at han eller hun skal kunne undervise i det enkelte fag og trinn.
Samtidig bør utdanningen utvides med flere spesialiseringsløp,
bl.a. innen rådgivning og spesialpedagogikk. I tillegg
bør man strukturere utdanningen slik at den er praksisnær, med
tanke på å forberede studentene enda bedre til hverdagen
som lærer. Disse medlemmer ønsker også å utvide
praksisperioden og å stramme inn på kriteriene
for å få godkjent praksisperioden.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre som en konsekvens av dette vil gjøre allmennlærerutdanningen
femårig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har også merket
seg at departementet i denne sammenheng vil gjennomgå dagens
kompetansebestemmelser i forskrift til opplæringsloven,
for å se om disse er "tilpasset skolens behov". Det er
blant annet et problem med dagens forskrift at kompetansen er knyttet
til ansettelse snarere enn undervisning. Disse medlemmer er
på denne bakgrunn av den oppfatning at det er nødvendig å endre
kompetansebestemmelsene i gjeldende forskrift, slik at man sikrer
at lærere har en faglig bakgrunn i fagene de reelt sett underviser
i. Disse medlemmer mener at en slik forskriftsendring
vil sette en ambisjon for norsk skole som er naturlig med tanke
på å få større systematikk inn
i etter- og videreutdanningen for lærere, samt for måten
allmennlærerutdanningen organiseres på. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige endringer i forskriftene til opplæringsloven,
slik at kompetansekrav knyttes til undervisning og ikke bare til ansettelse."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at god lærerutdanning med systematisk etter-
og videreutdanning gjennom hele yrkeskarrieren er en forutsetning
for høy kvalitet i skolen. Evalueringsrapporten om allmennlærerutdanningen som
NOKUT fikk utarbeidet høsten 2006, viser med all tydelighet
flere systematiske svakheter ved dagens allmennlærerutdanning. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at det stilles
skjerpede krav til undervisningen av allmennlærere og at
det stilles langt større krav til studentene når
det gjelder kunnskaper, arbeidsinnsats og resultater. Disse
medlemmer mener det er viktig at utdanningen gjøres
5-årig og avsluttes med en mastergrad, og vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å sikre at allmennlærerutdanningen
i Norge legges inn i ordinær gradsstruktur og endres slik
at 3-årig bachelor gir mulighet til undervisning i 1.-4.
klassetrinn, og at mastergrad gir anledning til å undervise på øvrige
trinn. Det må stilles krav til tilstrekkelig fordypning
i enkelte fag."
Komiteen viser til at mange elevar
har problem av ulike slag som verkar på evnene deira til å delta
aktivt i og få nytte av undervisninga. Nokre tal viser
til dømes at om lag 15 pst. av elevane har åtferdsvanskar,
3 pst. av dei alvorlege vanskar. Komiteen er opptatt
av at skolehelsetenesta må styrkjast og er samd i at det
bør utarbeidast ein rettleiar for fleirfagleg og fleirsektorielt samarbeid
om tilbodet til born og unge.
Komiteen viser i denne samanhengen
til St.meld. nr. 20 (2006-2007) om Nasjonal strategi for å utjevne sosiale
helseforskjellar, som er til behandling i Stortinget. Der går
det fram at Regjeringa vil vidareutvikle og styrke skolehelsetenesta,
og at det skal gjerast ei vurdering av situasjonen i dag og kva
som skal vere kapasitet og innhald i tenesta framover.
Komiteen meiner det er ein fordel
og ein viktig verdi ved det norske utdanningssystemet at vi har
ein fellesskole med plass til alle. Omfanget av elevar med samansette
problem stiller store krav til kompetansen i skolen. Spørsmålet
om det er rimeleg å krevje at lærarane skal ha
kompetanse til å takle alle utfordringane i skolen, er
blitt meir og meir aktuelt. Komiteen viser i denne
samanhengen til at departementet no gjennomgår kompetanseføresegna. Komiteen meiner
det er behov for ei større drøfting av om andre
yrkesgrupper kan medverke med annan type kompetanse i skolen i langt
større grad enn det som skjer i dag. Føremålet
må verken vere ressurssparing eller å fortrenge
pedagogane. Tvert om skal føremålet vere å finne
ut om det å bruke andre yrkesgrupper i skolen i større
grad, kan gi lærarane betre høve til å vere
pedagogar, til det beste for elevane.
Komiteen viser til at tilpassa
opplæring er eit gjennomgåande prinsipp i heile
grunnopplæringa. Det har det vore lenge. Prinsippet er
kjenneteikna ved variasjon i bruk av arbeidsoppgåver, lærestoff,
arbeidsmåtar, læremiddel og variasjon i intensiteten
i og organiseringa av opplæringa. Føresetnaden
til den enkelte eleven, samansetjinga av elevgruppa og heile læringsmiljøet
er innanfor denne tankegangen å forstå som ressursar
i læringa. Tilpassa opplæring er ein av føresetnadene
for å få til ein inkluderande skole. Omgrepet omfattar
både lokal tilpassing av lærestoffet og individuell
tilpassing. Føremålet er at elevane skal møte
ein skole som tar utgangspunkt i evnene, interessene og bakgrunnen
deira - innanfor fellesskapet. Tilpassa opplæring handlar
med andre ord om pedagogisk differensiering.
Evalueringa av Reform 97 viste at prinsippet
om tilpassa opplæring har sterk støtte i skolen.
Den same evalueringa viste at "eit hovudmønster for opplæringa er
kollektiv undervisning av klassar ut frå læreboka". Det
blir òg ymta om at gjennomføringa av tilpassa
opplæring i praksis verken samsvarer med lærarane
sine ideal slik dei sjølve formulerer dei, eller med det
dei seier at dei gjer i praksis. Observasjonane som vart gjorde
i samband med evalueringa av R97, tyda på at tilpassinga
var prega av variasjon i individuell hjelp, meir enn i variasjon
av oppgåver og vanskegrad i lærestoffet.
Komiteen er samd i departementet
si vurdering av at det ikkje finst nokon fasit på korleis
ein kan fremme kvalitet i den enkelte konkrete opplæringssituasjonen. Tvert
om er heile poenget at organiseringa av undervisninga skal varierast
i tråd med heilskapen i den aktuelle læringssituasjonen.
Komiteen viser til at meldinga
ikkje tek til orde for ei utdanningsreform, at organiseringa av
det norske utdanningssystemet skal liggje fast, og viser til omtalen av
styringssystem, leiing og ressursar i meldinga.
Komiteen er samd i at departementet
gjennomgår lovforankringa av prinsippet om tilpassa opplæring. Komiteen meiner
vi må komme dit at tilpassa opplæring i større
grad blir ein realitet som hovudprinsipp i den norske grunnopplæringa,
og det krev forbetringar i heile systemet. Grunnleggjande sett er
det dette mange av tiltaka i meldinga er retta inn mot; frå lærarutdanning
og skoleleiing til vurderingsmetodar og ernæring, for å peike
på nokre døme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er enige i at tilpasset opplæring
lenge har vært et viktig prinsipp i grunnopplæringen,
og en forutsetning for å skape en inkluderende skole. Disse
medlemmer deler også synet på at skolen
ikke har lyktes godt nok med å tilrettelegge opplæringen
for den enkelte elev, og vil i den sammenheng peke på viktigheten
av åpenhet om skolenes resultater, slik at eventuelle svakheter
som gir elevene et dårligere tilbud, kan avdekkes og avhjelpes.
Disse medlemmer vil videre understreke
at pedagogisk differensiering betyr at elevene får oppgaver
på ulike nivå, og at hver enkelt elev dermed får oppgaver
med et vanskelighetsnivå som er den utfordringen
vedkommende trenger. Disse medlemmer vil peke på at
i denne forbindelse er digitale læremidler, både
programvare og PC-er, svært gode hjelpemidler. Ved å tilpasse
oppgavene på PC-en til hver elev kan elever sitte side
om side i samme klasserom og løse oppgaver med forskjellig
vanskelighetsgrad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at god undervisning i et klasserom med godt læringsmiljø kan
være den beste formen for tilpasset undervisning. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at lærerens
rolle som pedagogisk veileder blir styrket, og vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om en forpliktende etterutdanningsplan for lærere,
som inkluderer forsterket opplæring i moderne ledelse/klasseledelse."
Komiteen er opptatt av at skolen
skal inkludere alle, uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn,
etnisk bakgrunn og seksuell orientering. Målretta og kunnskapsbasert
innsats mot mobbing er dessverre enno nødvendig.
Komiteen viser til at eit læringsmiljø som
er tilrettelagt for alle, er avgjerande for læring. Komiteen vil
understreke at skoleeigarane har ansvar for tilrettelegging av læringsmiljøet
for alle, og at dei også har ansvar for å legge
til rette slik at funksjonshemma opplever eit reelt inkluderande
læringsmiljø både fagleg og sosialt.
Komiteen har over noen år
sett at antall elever som er involvert i mobbing og trakassering,
har gått ned, takket være målrettet innsats
gjennom blant annet OLWEUS og Respekt-programmene.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet,
viser elles til Innst. S. nr. 150 (2006-2007) der Regjeringa blir
beden om å "komme tilbake til Stortinget med forslag til
løsninger for hvordan et tilfredsstillende skolefritidstilbud
for barn med funksjonshemninger kan sikres i hele utdanningsforløpet".
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
viser til at i Sverige seier fleirtalet av jentene i ungdomsskolen
at dei har vore utsette for seksuell trakassering. Dette har vore
lite undersøkt i Noreg, og dette fleirtalet er
samd i at det bør setjast i gang undersøkingar
av i kor stor grad det skjer seksuell trakassering i den norske
skolen. På bakgrunn av ei slik undersøking bør
det utviklast tiltak mot dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre vil understreke kravene som stilles i opplæringsloven § 9
til elevenes læringsmiljø. Disse medlemmer vil
også påpeke at skoleveien - elevenes arbeidsreise
- må betraktes som en del av elevenes læringsmiljø.
Mange elever opplever mobbing og trakassering på vei til
og fra skole. Disse medlemmer vil vise til forslag
om å sørge for sikker og forsvarlig skolebusstransport
(Dokument nr. 8:84 (2005-2006) og Innst. S. nr. 16 (2006-2007)).
I tillegg til det sikkerhetsmessige er det nødvendig å sørge
for sitteplass til alle på skolebussen. Ved knapphet på sitteplasser
er det ofte de minste elevene som blir presset til å stå. Disse
medlemmer forventer at Regjeringen kommer tilbake med egnede
forslag til å løse denne problemstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også vise til Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett
for 2007 der partiet foreslo en utvidet totalramme for rentekompensasjonsordningen
med 39 mill. kroner, noe som ville gitt rom for merinvesteringer
i nybygg og rehabilitering av bygg utover Regjeringens forslag på over
2 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at meldingen mangler et gjennomgående fokus på barn
med funksjonshemninger og deres særskilte opplæringsbehov.
Behovet for sosial utjevning for funksjonshemmede er også stor, selv
om deres bakgrunn ikke nødvendigvis er relatert til foreldre
med lavt kompetansenivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det handler om å skape
og sikre en inkluderende skole som har plass til alle elever, også funksjonshemmede.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
høringen der det kommer frem at utbyttet av opplæringen
blir for tilfeldig for mange av elevene med funksjonshemning. Dette
er en klar utfordring for kommuner og fylkeskommuner, og et enda større
problem for de elevene det gjelder.
Disse medlemmer er enige med
departementet i at prinsippet om tilpasset opplæring bør
tydeliggjøres. Disse medlemmer vil likevel
understreke at dette ikke må skje på bekostning
av spesialundervisningen. Disse medlemmer har merket
seg at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) får tilbakemeldinger
om at en del skoler tyr til tilpasset opplæring for å spare
penger. Dette kan få alvorlige konsekvenser i forhold til
læringsutbytte og dermed sosial utjevning. Disse
medlemmer mener spesialundervisning er viktig for de elever
som skolene ikke har tilstrekkelig kompetanse til å gi
et tilfredsstillende utbytte av det ordinære undervisningstilbudet.
Disse medlemmer viser til at
Kvalitetsreformen i høyere utdanning setter større
krav til å gjennomføre studier på normert
tid. Dette gir spesielle utfordringer for funksjonshemmede studenter. Disse
medlemmer har merket seg at det i høringen kommer
frem at studiefinansieringsordningen dessverre fungerer slik at studenter
med funksjonshemning taper i forhold til ikke-funksjonshemmede ved
forsinkelse. Disse medlemmer viser til Innst. O.
nr. 75 (2004-2005) der en samlet komité gikk inn for at
funksjonshemmedes mulighet til en likeverdig utdanning skulle tas
inn som et av utdanningsstøttens formål. Disse
medlemmer mener derfor departementet på en bedre måte
må sikre at studiefinansieringsordningen ikke påfører
studenter med funksjonshemning ekstra utgifter som følge
av funksjonshemningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av at eldre barn
med funksjonshemning/psykisk utviklingshemning har et skolefritidstilbud
for å sikre disse barna mulighet til sosiale fellesskap
og en aktiv fritid. Tilbud om SFO eller annet skolefritidstilbud
for funksjonshemmede barn/ungdom er svært ulikt
fra kommune til kommune, og det foreligger ingen lovregulert rett
til skolefritidstilbud for barn som er ferdig på barneskolen. Disse
medlemmer viser imidlertid til at behovet for mange funksjonshemmede
for et skolefritidstilbud fortsatt er like stort og like viktig
når de går på ungdomsskolen eller videregående
skole, som når de er på barnetrinnet.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 150 (2006-2007) der Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre foreslår at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med
forslag til et skolefritidstilbud for større barn med funksjonshemning,
for å sikre barna en aktiv fritid og gi foreldrene mulighet
til å kombinere arbeid og familieliv.
Komiteen peikar på at
samarbeidet mellom skole og heim er eit gjensidig ansvar, og at
skolen har plikt til å leggje forholda til rette for at
dette skal kunne gjennomførast. Det er nedfelt i skolen
sin føremålsparagraf at skolen skal samarbeide
med heimen. Komiteen understrekar at føremålet
med samarbeid mellom skole og heim også er å etablere
eit så trygt, stabilt og utviklande lærings-
og skolemiljø som mogleg. Det er ein klar styrke for skolen,
lærarane og elevane at dei får støtte
frå dei føresette i det daglege skolearbeidet.
Komiteen er uroa over at samarbeidet
ser ut til å fungere dårlegare for foreldre utan
høgare utdanning. Dette kan medverke til reproduksjon av
sosial ulikskap mellom elevane.
Komiteen meiner at eit godt samarbeid
mellom skole og heim vil kunne føre til større
grad av sosial utjamning. Alle foreldre kan vere ein ressurs for
skolegangen til ungane, uavhengig av om dei har lang utdanning eller
ikkje. Komiteen viser til at interesse, støtte og
oppmuntring frå foreldra er ein viktig faktor for elevane
sin motivasjon for læring, og at foreldreengasjement derfor
kan ha innverknad på læringsutbyttet til elevane
uavhengig av sosioøkonomiske bakgrunnsvariablar.
Komiteen meiner foreldreskole
og leksehjelp med foreldreinvolvering er døme på tiltak
som gir auka foreldreengasjement. Dette kan vere med på å etablere arenaer
for samarbeid mellom skole og heim. Slike felles arenaer er viktig
for å gjensidig avklare forventningar til kvarandre.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene i Framstegspartiet, er positivt til at det
blir utarbeidd rettleiande malar for foreldrekontraktar og understrekar
samtidig at det er viktig at alle foreldre/føresette
får kjennskap til korleis opplæringa er lagt opp
og kva arbeidsmetodar som blir nytta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke
at alle foreldre kan være en ressurs for sine barns skolegang,
uansett om de har lang utdannelse og om de er etnisk norske eller
ikke. Disse medlemmer vil understreke viktigheten
av å ha et positivt utgangspunkt i forhold til foreldrenes
store betydning for sine barns læring, og heller utvikle
tiltak som bidrar til aktiv foreldremedvirkning i skolen. Foreldreskole
og leksehjelp som også involverer foreldrene
er eksempler på gode tiltak for økt foreldreengasjement. Disse
medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en konkret og forskningsbasert tiltaksplan for økt
foreldremedvirkning i grunnskolen."
Disse medlemmer viser til at
en av hovedintensjonene med meldingen er å peke på tiltak
for å få mindre sosiale forskjeller.
Samarbeid mellom skole og hjem vil etter disse medlemmers syn
være av vesentlig betydning for å motvirke reproduksjon
av sosiale ulikheter. Disse medlemmer mener meldingen
i altfor liten grad legger vekt på dette aspektet. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å få en
forventningsavklaring mellom hjem og skole, og at skolevesenets
kompetanse på denne samhandlingen må bedres.
Disse medlemmer viser til at
det i meldingen påpekes at foreldrenes utdanningsnivå i
stor grad avgjør barnas læringsutbytte. Ifølge
meldingen blir spørsmålet ut fra dette hvorfor
systemet ikke utligner forskjeller i læringsutbytte mellom
sosiale grupper.
Disse medlemmer har merket seg
forskning som viser at alle foreldre, uansett bakgrunn og utdanning,
kan bidra positivt til barnas motivasjon og læringsutbytte.
Foreldrenes interesse for barnets opplæring har mye større
betydning enn at foreldrene forstår hva barnet lærer. Disse
medlemmer mener utgangspunktet mer bør være
at et godt hjem-skole-samarbeid kan kompensere for ulikhetene i
elevenes hjemmebakgrunn. Disse medlemmer mener meldingen
i altfor stor grad kategoriserer enkelte foreldregrupper som ressurssvake,
for så å gi dem opp og fokusere på hvordan
skolen kan utjevne forskjellene. Dersom all styrking av de svakeste
elevene legges til skoletiden, skolen og dennes ansvar, garanterer
ikke dette sosial utjevning - kanskje tvert imot. De foreldre som
er bevisste på barnas utdanning, vil fortsatt stimulere
sine barn, mens de som selv har liten utdannelse og ikke ser verdien
av skolegang, lettere vil overlate lekser og skolearbeid til skolen
og dens arena, og dermed bidra til å bremse barnets læring. Disse
medlemmer mener meldingen mangler et fokus på hvordan
vi kan klare å utvikle et godt hjem-skole-samarbeid for å kompensere
for ulikhetene som er der i utgangspunktet. Disse medlemmer mener
alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring
og mener vi må satse enda mer på utvikling av
et godt hjem-skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre
til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. Disse
medlemmer mener videre at en gjennom en bevisstgjøring
av hjemmets rolle, både hos ansatte i skolen og hos foreldrene,
myndiggjøring av alle foreldre og kunnskap om gevinsten
ved et godt samarbeid mellom hjem og skole, vil kunne føre
til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer viser til meldingen
der det heter at:
"Forskningen viser at lærere systematisk
har lavere forventninger til enkelte elevgrupper, blant annet minoritetsspråklige
elever og elever med lavt utdannede foreldre, basert på forutinntatte
oppfatninger av foreldrene. Dette kan bidra til et unødig
lavt ambisjonsnivå, og dermed til sosial reproduksjon."
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at kompetanse om hjem-skole-samarbeid må styrkes
i lærerutdanningen. Lærernes holdning, evne til å gi elevene
tilpasset opplæring og kompetanse til å møte foreldre
med ulik bakgrunn, er avgjørende for utjevning av sosiale
forskjeller. Skoler som ikke lykkes med tiltak for å løfte
elever med lavt utdannede foreldre, har ofte en holdning om at det
er begrenset hva man kan få til og at skylden for elevens
manglende læring ligger hos foreldrene.
Disse medlemmer ser det som avgjørende
at lærere møter foreldre på en måte
som gjør at de får tro på sine egne muligheter
og forutsetninger for å støtte barna i deres skolegang.
Gjennom tydelige forventninger til samarbeid og vektlegging av at
alle foreldre er ressurser for sine barn, vil det være
bedre grunnlag for en god dialog og et konstruktivt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at Regjeringen vil innføre foreldrekontrakter.
Begrepet kontrakt kan i denne sammenheng oppfattes som noe ensidig
og ovenfra og ned.
Disse medlemmer vil heller gå inn
for at det utarbeides samarbeidsavtaler som kan klargjøre ansvarsdelingen
mellom hjem og skole, samtidig som det klargjøres for foreldre
eller andre med foreldreansvar/omsorgsansvar hvordan opplæringen
legges opp og hvilke arbeidsmetoder som benyttes. Etter disse medlemmers oppfatning
vil en samarbeidsavtale lettere kunne oppfattes som et fremforhandlet
produkt mellom likeverdige parter enn en kontrakt. Disse medlemmer vil
også understreke at det er viktig å trekke barnet
med i denne dialogen og utformingen av avtalen. Etter hvert som
barnet utvikles og modnes, vil det være naturlig å legge økende
vekt på barnets synspunkter. Når barnet er fylt
12 år, skal det få lov å si sin mening
ved utarbeidelse av en slik samarbeidsavtale. Disse medlemmer vil
derfor fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
betegnelse og innhold i den foreslåtte foreldrekontrakten
og legge til grunn en individuell samarbeidsavtale mellom likeverdige
parter, der også barnets medvirkning vektlegges."
Disse medlemmer mener brukerne
og deres foresatte må trekkes inn i drift og organisering
av skolene i betydelig større grad. Disse medlemmer ønsker
etablert driftsstyrer på de enkelte skolene hvor de foresatte
bør ha flertall. Disse medlemmer vil peke
på muligheten kommuner og fylkeskommuner har til å iverksette
en ordning med samarbeidsutvalg (SU) på den enkelte skole
med utvidet myndighet. Slike tiltak kan gjennomføres innenfor
eksisterende lovverk og gi foreldrene vesentlig økt innflytelse
enn tilfellet er i de fleste grunn- og videregående skoler
i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative budsjett foreslo å bruke
2 mill. kroner til styrking av hjem/skole-samarbeidet. Midlene
avsettes til en pott hvor individuelle skoler kan søke
for å utvikle nye metoder for å styrke hjem/skole-samarbeidet.
"Foreldreskolen" ved Storhamar er et godt eksempel på et
slik prosjekt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser for øvrig til Budsjett-innst.
S. nr. 12 (2006-2007):
"Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker derfor
et prøveprosjekt i hvert fylke der det på en utvalgt
skole opprettes en stilling som skal styrke samarbeidet mellom hjem
og skole. Prøveprosjektet administreres av Foreldreutvalget
for grunnskolen. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis alternative
budsjett der det foreslås å bevilge 10 mill. kroner
til dette."
Komiteen viser til at departementet
vil gjennomgå erfaringane med det statlege spesialpedagogiske
støttesystemet og eventuelt komme tilbake med forslag til endringar. Komiteen er
opptatt av at elevar med særskilte behov må ivaretakast
på ein tilfredsstillande måte.
Fleirtalet
i komiteen, alle unnateke medlemene frå Kristeleg
Folkeparti, er samd i at det bør vurderast om ein kan forenkle
saksbehandlingsreglane i forhold til spesialundervisning. Dette
kan vere med på å flytte ressursar frå utredningsarbeid
og enkeltsaksbehandling til tidleg innsats og meir fagleg
rettleiing. Fleirtalet er opptatt av at ei slik omlegging
ikkje må føre til press på ressursane
eller retten til spesialundervisning, og er samd i at eleven/foreldra
skal ha rett til å krevje sakkyndig vurdering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at departementet vil vurdere å endre opplæringsloven § 5-3,
slik at en skole i visse tilfeller kan tilby spesialundervisning
etter enkeltvedtak uten at det foreligger sakkyndig vurdering. Disse medlemmer viser
til at det i dag ikke er noe som hindrer skolen i å sette
inn egne tiltak. Disse medlemmer mener det vil være
viktigere å sikre at barn og unge tidligst mulig utredes
av fagpersonale. Med målrettet og kvantitativ god innsats
tidlig vil behovet kunne bli mindre senere. Disse medlemmer viser videre
til at foreldre i enkelte tilfeller møtes med økonomiske
argumenter for redusert opplæringstilbud, og er redd dette
problemet vil kunne øke gjennom en endring av loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at Regjeringen legger til grunn at
en slik omorganisering kan frigjøre saksbehandlingsressurser,
som kan overføres til tidlig innsats for den enkelte elev. Disse
medlemmer mener imidlertid at målet ikke trenger
være å spare ressurser, men å forkorte
saksbehandlingstiden vesentlig og forbedre klagebehandlingen, slik
at en unngår situasjoner hvor hele skoleåret går
med til klagebehandling og håndtering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at en slik forenkling i saksbehandlingen ikke
skal medføre frislipp når det gjelder innvilgelse
av spesialundervisning i den hensikt å utløse
mer midler til den enkelte skole, og forutsetter at kravet til faglig
forsvarlig vurdering ikke svekkes i forhold til den enkelte elev.
Det forutsettes videre at slike vedtak evalueres og gjennomgås
hvert halvår. Målet for spesialundervisningen
skal være å få eleven tilbake i ordinært
tilpasset skoleløp så snart som mulig.
Disse medlemmer legger videre
til grunn at vedtak om spesialundervisning fortsatt skal være enkeltvedtak,
og at de generelle bestemmelsene om forsvarlig saksbehandling fortsatt
skal gjelde. Dersom det gis avslag på søknad om
spesialundervisning fra skolens side, skal foreldrene ha rett til å kreve
en selvstendig faglig vurdering fra PPT, for deretter å inngå i en
ordinær klageprosess.
Komiteens medlem fra Venstre vil
i denne sammenheng påpeke at omfattende dokumentasjon så langt
som mulig bør forbeholdes elevene med de tyngste
behovene, og ivaretas av lærere med spesialpedagogisk
tilleggsutdanning, spesialpedagoger eller psykologer på den
enkelte skole, jf. nærhetsprinsippet slik dette
medlem har skissert det ovenfor.
Komiteen er bekymra over at fråfallsprosenten
i vidaregåande opplæring er svært høg. Komiteen vil understreke
at når ein av tre ikkje fullfører vidaregåande
opplæring i yrkesfag, er dette langt meir enn tørre tal.
Desse tala representerer enkeltmenneske og ikkje minst enkeltskjebner.
Det er viktig å raskt sette i gang tiltak for å bidra
til at fleire fullfører vidaregåande. Komiteen meiner
eit viktig tiltak er å sikre ei endå meir kvalitativt
god rådgjevingsteneste. Denne tenesta varierer dessverre
frå skole til skole.
Komiteen viser til at om lag
60 pst. av elevane som byrjar i vidaregåande opplæring,
fullfører på normert tid, medan heile 25 pst.
av elevane ikkje har fullført etter 5 år. Gjennomføringa
er klart lågare blant elevar i yrkesførebuande
program enn blant elevar på studieførebuande program.
Det er dessutan sterk samanheng mellom sosial bakgrunn og gjennomføringsgrad.
Komiteen vil peike på at
det er grunnlag for å rette eit særskilt søkelys
på det høge fråfallet i vidaregåande opplæring.
Ei rekke forhold gjennom heile utdanningsløpet bidrar til
at elevar vel å gi opp skolegangen når dei kjem
på vidaregåande. Manglande ferdigheiter innafor
lesing, skriving og rekning frå grunnskolen er openbart
ein grunn til fråfall.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt
av tiltak som gir bedre tilrettelegging av opplæringen.
Leksehjelp er et slikt tiltak. Det er også grunn til å trekke
frem behovet for å rendyrke yrkesfag mer, introdusere elevene
for yrket tidligere og gi mulighet for fleksible løsninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre minner om
at Høyre i sitt forslag til statsbudsjett for 2007 foreslo
en bevilgning til leksehjelp på 25 mill. kroner.
Komiteen viser til at reguleringa
av rådgjevingsressursen i avtaleverket i dag inneheld ein
tidsressurs som blir utløyst av talet på elevar
på skolen, samt ein regel om lønsgodtgjersle.
I meldinga står det:
"Det kan være lite hensiktsmessig med en
slik felles ressursbestemmelse for sosialpedagogisk rådgivning og
utdannings- og yrkesrådgivning, og departementet vil derfor
vurdere om det skal tas initiativ overfor partene for å endre
eller fjerne denne."
Komiteen understrekar
at alternativet til ressursregelen i dag må vere at ressursane
til rådgjeving blir regulerte i føresegner, og
at kommunane må kompenserast om det blir innført
regulering av rådgjevingsressursen i lov eller føresegner
som krev ressursar utover det som blir brukt til rådgjeving
i dag.
Komiteen understrekar behovet
for styrka kvalitet og kompetanse i rådgjevingstenesta. Komiteen har merka
seg at departementet vil utvide omtalen av føremålet
til og innhaldet i rådgjevinga i føresegna, og
utarbeide rettleiande kriterium for kompetansen til rådgjevarar.
Komiteen viser til at fleire
fylke er i ferd med å utarbeide krav til kompetanse for
rådgjevarar, og meiner desse fylka kan ha viktige erfaringar å komme
med i utarbeidinga av kompetansekriterium.
Komiteen har merka seg at det
i Nordland, Akershus og Telemark fylke er prøvd ut regionale
"partnerskap for karriereveiledning". Tiltaket inneber samarbeid
mellom kommune, fylkeskommune, NAV, universitet/høgskolar
og partane i arbeidslivet lokalt. Komiteen har merka
seg mange gode tilbakemeldingar på desse forsøka,
og er samd i at departementet evaluerer desse og ser på sjansane
for landsdekkjande implementering. Komiteen er også samd
i at dei etablerte nettstadene for utdannings- og yrkesrettleiing er
viktige tiltak og må styrkjast.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke Venstre, er samd i at Regjeringa skal leggje til rette
for ei deling av rådgjevingstenesta. Nye ressursreglar
må gjere det tydeleg at rådgjevingstenesta skal
ha ein sosialpedagogisk del og ein del for yrkes- og utdanningsvegleiing. Rådgjevingsfunksjonen
i skolen bør delast ved at det blir utarbeidd ulike kompetansekriterium
for sosialpedagogisk rådgjeving og yrkes- og utdanningsrådgjeving,
og ved at regelverket om retten til nødvendig rådgjeving
blir klargjort. Det må presiserast kva oppgåver som
er knytte til dei to rådgjevingsfunksjonane. Fleirtalet understrekar
at ei deling reiser nokre utfordringar, særleg på små skolar,
og ber departementet komme tilbake til dette i samband med forslag
om deling av rådgjevingstenesta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at dagens rådgivningstjeneste
er overmoden for forandringer, og støtter forslaget om å dele
tjenesten i to deler.
Disse medlemmer vil poengtere
at en oppgradering av veiledningstjenesten er et svært
sentralt virkemiddel for å redusere risikoen for feilvalg
og frafall. Dette betyr at det må etableres kompetansekrav
for rådgivningstjenesten, og en må forsøke
flere mulige organisasjonsmåter. En OECD-undersøkelse
fra 2000 påpekte at rådgivningstjenesten er fragmentert,
mangelfull og har svak profesjonalitet. Den verden rådgiverne
skal veilede inn i, blir samtidig mer kompleks, og rådgivningstjenesten
må også kunne nå ut til nye grupper. Disse
medlemmer vil derfor se det som interessant om flere alternative
organiseringsformer ble utprøvd. Det er særdeles
viktig at en får til et aktivt samspill mot det potensielle
lokale og regionale nettverket. Disse medlemmer vil
derfor foreslå at det gjennomføres forsøk
med regionale veiledningssentra som er fristilt fra enkeltskoler
eller enkeltoppdragsgivere, men som har som oppgave å utnytte
foreliggende infrastruktur, ressurser og kompetanse på en optimal
måte i forhold til den enkeltes behov.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
et forsøk med regionale veiledningssentra, fristilt fra
enkeltskoler, som har til oppgave å utnytte infrastruktur,
ressurser og kompetanse på en optimal måte til
elevenes beste."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke
på at elever i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående
skole ofte faller mellom to stoler, fordi de rådgiverne
som kan videregående opplæring best, allerede
befinner seg i den videregående skolen, mens elevene tar
sine valg mens de går på ungdomsskolen. Derfor
foreslår disse medlemmer at det igangsettes
et forsøk i flere fylker der rådgivere fra videregående
nivå utplasseres på ungdomsskoler for å gi
elevene der yrkes- og utdanningsrådgivning.
Det er etter disse medlemmers mening
av avgjørende betydning at man har en velfungerende og god
rådgivningstjeneste i skolen. Disse medlemmer ønsker
en omstrukturering og økt satsing på rådgivningstjenesten.
Både den sosiale rådgivningen og yrkesveiledningen
må styrkes. Skolene må kvalitetssikre
rådgivningstjenesten, og dette arbeidet må ha
høy prioritet både lokalt og nasjonalt. I denne
sammenheng er det viktig at forholdene legges til rette for at skolene kan
prioritere en slik satsing.
Disse medlemmer mener videre
at man innenfor lærerutdanningen bør legge større
vekt på å utdanne skolerådgivere, og
mener at det bør legges til rette for en "rådgiver-spesialisering"
som et eget utdanningsløp. En slik omlegging er naturlig å se
i sammenheng med eventuelle forestående endringer og utvidelse
av allmennlærerutdanningen.
I tillegg til spesialkompetanse innenfor sosial-
og yrkesveiledning bør disse rådgiverne kunne
veilede elevene i studieteknikk og lignende, samt inneha kompetanse
med hensyn til kollegaveiledning. Hver skole bør ha tilgang
på tilstrekkelig antall rådgivere med dedikert
utdanning til disse formålene, og man bør prioritere å få opp
rådgivertettheten i de kommende årene.
Disse medlemmer viser til at
departementet vil utarbeide veiledende kriterier for rådgivningskompetanse. Disse
medlemmer mener det bør legges opp til en langt
høyere grad av forpliktelse og stilles klare krav. Disse
medlemmer mener det bør innføres en videreutdanning
for å kunne bli rådgiver. Disse medlemmer mener
dette kan være et av tiltakene for å sikre en
bedre rådgivningstjeneste og for å senke frafallsprosenten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre
en videreutdanning for å kunne bli rådgiver for å sikre
en best mulig rådgivningstjeneste i skolen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av å trekke arbeidslivet inn i
karriereveiledningen. Det er god samfunnsøkonomi og viktig
for den enkelte med god og profesjonell rådgivning på dette
området for å motvirke feilvalg.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til sitt representantforslag om en bedre rådgivningstjeneste
(Dokument nr. 8:44 (2006-2007)).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslo å bruke
8 mill. kroner til et prøveprosjekt i tre fylker innenfor rådgivning.
Prosjektet administreres av fylkene, men innsatsen skal være
lokal og innrettet mot yrkesrådgivning overfor ungdomsskoleelever
for å gjøre det lettere å velge riktig
studieprogram i videregående opplæring.
Det følger av ovenstående
at komiteens medlem fra Venstre primært ønsker
en integrert rådgivningstjeneste. Dersom man
skal dele rådgivningsfunksjonen i en yrkesveiledningsdel
og en sosialpedagogisk del, forutsetter dette en betydelig ressursheving
og tydelige kompetansekrav.
Komiteen har merka seg at ein
vellukka overgang frå ungdomsskole til vidaregåande
opplæring er viktig for å hindre fråfall
i vidaregåande opplæring. Komiteen vil
peike på at Kunnskapsløftet føreset at
ungdomsskoleelevar kan få ein forsmak på fag frå vidaregåande
opplæring gjennom programfag til val. Andre forhold som
vil lette overgangane, er endringa i føresegnene som vart
gjennomførd i 2006. Denne endringa opnar for at Oppfølgingstenesta
kan samarbeide med rådgjevingstenesta i ungdomsskolen for å hindre
fråfall. Forslaget i meldinga om ei styrking av rådgjevingstenesta
er også viktig i denne samanhengen.
Komiteen viser til SINTEF si
evaluering av satsinga mot fråfall. Denne evalueringa
viser at fleire prosjekt søker å utvikle samarbeidsrutinar
mellom skoleslagane. Komiteen føreset at
utdanningsstyresmaktene sprer erfaringar frå vellukka prosjekt
og følgjer opp resultata i det vidare arbeidet for å hindre fråfall.
Reglane om teieplikt i lova skal, slik komiteen ser det,
ikkje leggje hindringar i vegen for eit godt samarbeid mellom skoleslaga. Komiteen har
merka seg at teieplikta kan løysast opp ved at den som
teieplikta er gitt til fordel for, sjølv gir samtykke til
at opplysningane blir overførte frå eitt trinn
til eit anna. Men komiteen er opptatt av at kunnskapen
om teiepliktreglane kan vere mangelfull, og meiner derfor
at informasjonen om regelverket må styrkast heller enn å endre
regelverket.
Komiteen meiner det er eit mål
at minoritetsspråklege så snart som
råd skal bli i stand til å følgje den ordinære
læreplanen i norsk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet, er opptatt av morsmålsopplæringa
sin funksjon i norskopplæringa, men også som ein
sjølvstendig ressurs for den enkelte og for fellesskapet
i ei globalisert verd.
Fleirtalet er samd i at det må komme
ein eigen regel i opplæringslova for å synleggjere
retten til språkopplæring i vidaregåande
opplæring. Dette vil saman med den nye, nivåbaserte
læreplanen i grunnleggjande norsk, vere gode verkemiddel
for at minoritetsspråklege skal kunne fullføre
vidaregåande opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg
at læreplaner i norsk som andrespråk praktiseres
annerledes enn lovens intensjon. Det må være et
mål at språkopplæring som rettes mot
minoritetsspråklige, skal legges opp slik at de snarest
mulig kan integreres inn i den ordinære norskundervisningen.
Meldingen tyder snarere på det motsatte. Minoritetsspråklige
som får undervisning etter læreplan for norsk
som andrespråk, ender ofte med å bli holdt utenfor
den ordinære norskundervisningen, noe som betyr at disse
elevene får en norskundervisning med et lavere ambisjonsnivå. Disse
medlemmer anser dette uheldig og vil understreke at alle
elever, uansett bakgrunn, skal ha en felles læreplan i
norsk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
gi sin tilslutning til at de aldersbaserte læreplanene
erstattes med nivåbaserte læreplaner. En forutsetning
for en vellykket integrering i det norske samfunnet er at de som
kommer til landet, tilegner seg tilfredsstillende kunnskaper i norsk
språk og samfunnsforståelse. Dette er også viktige
forutsetninger for å kunne lykkes i utdanning og arbeidsliv. Disse
medlemmer kan ikke støtte Regjeringens forslag
om egen lovformulering i forhold til minoritetsspråklige
elevers rett til særskilt norskopplæring. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det vil bli vanskelig å definere
hva som legges i begrepet minoritetsspråklig. Disse
medlemmer mener at behovet til den enkelte vil bli bedre
ivaretatt gjennom tilpasset opplæring/spesialundervisning
og nivåbaserte opplæringsplaner.
Disse medlemmer mener opplæring
i foreldrenes morsmål ikke skal være et offentlig
ansvar og har merket seg at morsmålsopplæringen
i mindre grad fungerer som sekundære hjelpemidler i norskopplæringen slik
intensjonen var. Disse medlemmer har også merket
seg at en del minoritetselever får opplæring i norsk
som andrespråk gjennom hele skoleløpet, selv om
de kunne mestret opplæringen i den ordinære læreplanen
i norsk. Disse medlemmer er av den oppfatning at
skoleledelse/skoleeier i disse tilfellene gjør seg
skyldig i brudd på lovens intensjon og gjennom dette påfører
elevene et problem i forhold til å mestre videre utdanning
og arbeidsliv.
Komiteens medlem fra Venstre vil
i denne sammenheng vise til sine merknader under kapittel 2.3.
Komiteen meiner at skole-/heim-samarbeidet
er viktig og må vidareutviklast, jf. omtala av dette ovanfor. Komiteen viser
til at Foreldreutvalet for grunnskolen (FUG) mellom anna jobbar
for kvalitet i skoletilbodet, og for at foreldra skal engasjere
seg i skolen. Komiteen er samd i at mandatet for
FUG skal utvidast til også å gjelde for 1. trinn
i vidaregåande opplæring.
Komiteen viser til at sjølv
om 2 + 2-modellen er ein hovudmodell innanfor yrkesførebuande
studieprogram, er det opningar i regelverket i dag for å velje andre
og meir praksisorienterte studieløp. Desse ordningane er
relativt lite brukt i dag, og ei formalisering av ei praksisbrevordning
vil kunne bidra til at fleire vel slike løp.
Majoriteten av elevane vil likevel følgje
den ordinære organiseringa. Komiteen er
opptatt av at det skal stillast høge krav til læring
og kunnskap i heile utdanningsløpet, og at høge
krav samtidig skal følgjast av varierte arbeidsformer og
tilpassa opplæring. Komiteen meiner at yrkesfaga
er bærare av tradisjonar og kunnskap som vanskeleg lar
seg formidle gjennom ei einsidig teoretisk framstelling. Praktisk
meistring og læring er viktige element i den yrkesfaglege opplæringa,
og desse bør styrkjast. Komiteen vil understreke
kor viktige yrkesfaga er i utdanningssystemet, og vil arbeide for å auke
statusen til denne type utdanningar.
Fråfallet i vidaregåande opplæring
er størst i dei yrkesfaglege studieretningane. Komiteen har
merka seg at det blir peika på at ei årsak kan
vere at teoritrøytte elevar frå ungdomsskolen,
som søker yrkesfaglege studieretningar for å få ei
praktisk utdanning, møter ei teoritung og lite elevtilpassa
opplæring i starten av studieløpet. Komiteen er
opptatt av at skolen treng meir varierte arbeidsmåtar,
og at opplæringa i fellesfaga i yrkesopplæringa
treng å bli meir yrkesretta. Hospitering, etablering av
praksisplassar og utveksling mellom skole og arbeidsliv kan vere
viktige tiltak for å styrke lærarane sin kompetanse
i fellesfaga.
I denne samanhengen viser fleirtalet
i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Venstre og Senterpartiet,
til at kunnskapsministeren har uttalt at han vil setje ned ei arbeidsgruppe som
raskt skal komme med forslag til korleis opplæringa i yrkesfaga
kan bli best mogleg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
en viktig årsak til frafallet er at teoritrøtte
elever fra ungdomsskolen, som søker yrkesfaglige studieretninger
for å få en praktisk utdanning, møter
en teoritung og lite elevtilpasset opplæring de første årene
i yrkesfag-studieløpet. Disse medlemmer vil
arbeide for at elevene på yrkesfag møter en mer
praktisk rettet utdanning, særlig det første året,
og at de mer teoritunge fagene i større grad fases inn
når elevenes modenhet og motivasjon er til stede.
Komiteen viser til forslaget
om å utvikle eit praksisbasert toårig løp
som etter fullført opplæring gir ei sluttvurdering
i form av eit praksisbrev. Dette skal vere ei vidareutvikling og
formalisering av lærekandidatordninga som er lite brukt
på landsbasis i dag. Praksisbrevordninga vil innebere at
elevar som har svake føresetnader for å gjennomføre
vidaregåande opplæring, får høve
til å skaffe seg kompetanse på eit lågare
nivå. Komiteen er innforstått med
at fleire sider ved forslaget må vurderast, og er samd
i at departementet tar initiativ til å saman med partane
i arbeidslivet og fylkeskommunane drøfte korleis eit konkret
opplegg for praksisbrevet kan utformast.
Komiteen føreset at
det i tida som kjem blir utvikla eit nært samarbeid
mellom NAV, skolen og øvrige berørte partar, blant
anna med dette som eitt av satsingsområda.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise
til at enkelte fylker lykkes godt med lærekandidatordningen.
Vestfold fylkeskommune ligger relativt langt fremme i å benytte
mulighetene ordningen gir. Disse medlemmer vil vise
til at Vestfold de siste årene har hatt drøyt
hundre lærekandidater. Fylkeskommunen fanger disse opp
når de begynner på videregående, og lager
et løp for dem som velger det sammen med foreldre/foresatte.
Det settes opp individuelle opplæringsplaner med utgangspunkt
i læreplanene. I fellesskap plukkes ut de mål
som kandidatene skal nå.
Disse medlemmer registrerer at
det oftest er elever som velger yrkesfaglig studieretning, som blir omfattet
av lærekandidatordningen. Disse medlemmer viser
videre til at en av suksessfaktorene er løpende oppfølging
underveis og avsluttende samtale i forkant av eventuell videre opplæring
i bedrift, eventuelt VK2 i skole.
Komiteen er uroa over at 1/4
av elevane fell frå undervegs i vidaregåande opplæring.
Oppfølgingstenesta spelar ei viktig rolle i forhold til å følgje
opp elevane i vidaregåande opplæring, og komiteen er samd
i at det bør vurderast om oppfølgingstenesta skal bli
meir førebyggjande.
Komiteen vil understreke kor
viktig det er for elevar som har valt yrkesfag, å få lærlingplass.
Manglande lærlingplass fører altfor
ofte til fråfall i vidaregåande opplæring.
Innsats for fleire læreplassar er derfor eit viktig tiltak
for betre gjennomføring i vidaregåande opplæring.
Komiteen meiner at jamnleg dialog
mellom partane i arbeidslivet og utdanningsstyresmaktene er viktig.
Fokus på å skaffe fleire læreplassar
både i offentleg og privat sektor må holdast oppe. Komiteen meiner utdanningsstyresmaktene
og partane i arbeidslivet må halde fram med å ha
fokus på denne viktige jobben. Dessverre er verken stat,
fylke eller kommunar flinke nok til å opprette lærlingplassar
innanfor sine verksemder. Komiteen vil spesielt legge
vekt på det ansvaret KS og kommunesektoren har i forhold
til det nye helsearbeidarfaget. Mangel på arbeidskraft
innan helse- og omsorgssektoren gjer det ekstra viktig å etablere fleire
læreplassar her.
Komiteen er også opptatt
av at lærlingane skal møte pedagogisk tilrettelagt
rettleiing ute i bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at
bransjer som ønsker å ta et utvidet ansvar for å utdanne
innenfor sitt fagfelt ved å opprette en friskole med påfølgende
lærlingplass, bør oppmuntres til det.
Videre mener disse medlemmer at mangelen på lærlingplasser
er et tegn på at det enten er barrierer eller mangel på sterk
nok stimulans til at arbeidsgiver oppretter plasser.
Disse medlemmer mener det er
viktig at muligheten for elever med spesielle behov for å få lærlingeplass,
gjøres tilgjengelig for flere. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket slik at flere ungdommer med spesielle behov kommer inn under
ordningen med tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger
med spesielle behov."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
de foreslåtte tiltakene og vil understreke viktigheten
av å øke antall læreplasser i offentlig sektor
slik at det offentlige går foran som et godt eksempel. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten ved at de både
i offentlig og privat sektor legger til rette for et faglig opplæringstilbud
for den enkelte lærling. Disse medlemmer mener
det må ytes et lærlingtilskudd som sikrer både
den praktiske og den teoretiske delen av yrkesutdanningen. Disse medlemmer vil
også stille spørsmål om hvorvidt fylkeskommunene
er flinke nok til å lage planer som trekker næringslivet
aktivt med i prosessen. På en slik måte kan en
få synliggjort behovet for og mulighetene til å kunne
opprette flere lærlingplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til tidligere forslag om å innføre en ordning
med halv arbeidsgiveravgift for nye lærlinger og ber departementet
vurdere ytterligere tiltak for å få mobilisert
flere lærlingplasser.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er nøgd
med at departementet vil føreslå å oppheve
regelen i opplæringslova om at berre vaksne fødde
før 1978 har rett til vidaregåande opplæring.
Fleirtalet har vidare merka seg
at det blir føreslått å innføre
ei aldersgrense på 25 år, og at bakgrunnen for å oppretthalde
eit aldersskille er at vaksenretten skal ta omsyn til at vaksne
er i ein annan situasjon.
Fleirtalet har merka seg at Regjeringa
vil komme tilbake med eit forslag om endring av opplæringslova som
gjeld dette. Fleirtalet vil be Regjeringa om å vurdere
kva for utforming lovforslaget bør ha for å leggje
til rette for at det skal bli lettare for vaksne å ta vidaregåande
opplæring, samtidig som ein tar omsyn til den vaksne sin
realkompetanse. Fleirtalet er også opptatt
av at opplæringa skal tilpassast i forhold til den vaksne
sin situasjon, blant anna når det gjeld tidsperspektiv
og organisering av utdanninga.
Fleirtalet har merka seg at mellom
andre Actis, rusfeltets samarbeidsorgan, har uttrykt bekymring for at
rusavhengige og tidlegare rusavhengige ikkje får eit utdanningstilbod
som er nødvendig for å etablere seg i arbeidslivet. Fleirtalet ber
Regjeringa om å vurdere korleis denne gruppa av vaksne
kan bli ivaretatt i samanheng med forslaget om utvida vaksenrett
til vidaregåande opplæring, og samtidig vurdere
om det er mogleg å etablere overgangsordningar inntil dei
nye reglane tar til å gjelde.
Fleirtalet presiserer at vaksne
i dag har rett til å få vurdert sin realkompetanse
i tråd med opplæringslova § 4A-3
etter tilvising frå kommune eller NAV. Fylkeskommunane
har også innanfor regelverket plikt til å tilby
utdanning og opplæring for å betre situasjonen
til personar med svak tilknyting til arbeidslivet. Fleirtalet ber
Regjeringa bidra til styrking av samarbeidet mellom utdanningsstyresmaktene,
NAV og helse- og omsorgsapparatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket
seg at departementet foreslår å oppheve regelen
om at bare voksne som er født før 1978 har rett
til videregående opplæring og i stedet innføre
en 25-årsregel. Dette er et skritt i riktig retning, men
departementet går ikke langt nok. Disse medlemmer ser
utdanning som viktig for det enkelte menneske og for samfunnet generelt. Disse
medlemmer mener derfor at begrensningen bør fjernes helt
slik at de som ønsker det, får mulighet til å fullføre videregående
opplæring, uavhengig av alder.
Disse medlemmer mener at en begrensning
på 25 år vil hemme mange voksnes mulighet til å få utdannelse
og en ny start etter ungdomsår med rusmisbruk. Et eksempel
er Loland Behandlingssenter og Øvrebø videregående
skole i Vennesla som eies av Blå Kors og tilbyr plasser
på videregående nivå til dem som har fullført
9-12 mnd. rusbehandling. Dette er ett viktig tilbud i ettervernet
og avgjørende for at elevene skal komme ut i et ordinært
arbeidsliv. Mange av disse er under 25 år, og vil derfor
etter Regjeringens forslag miste muligheten til en ny start. Disse
medlemmer viser til at LO under komiteens høring
om meldingen gav uttrykk for at en 25-årsregel var et riktig skritt,
men hvis grensen ble tatt helt vekk, ville det absolutt få LOs
støtte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
opplæringsloven slik at de som ønsker å fullføre
videregående opplæring, får en rett til
slik utdanning uavhengig av alder."
Disse medlemmer har merket seg
at mange rusavhengige og tidligere rusavhengige har mangelfull grunnskole
eller videregående skole, jf. Innst. O. nr. 51 (2005-2006),
der komiteen hadde følgende merknad:
"Komiteen vil videre vise til et element som ikke
tas eksplisitt opp i den gjeldende proposisjonen. Flere rusavhengige
i institusjoner omtalt i proposisjonen har formelt sett gjennomført
grunnskoleopplæringen, jf. opplæringslova § 2-1,
men besitter likevel ikke de nødvendige kvalifikasjonene
som skal til for å komme seg videre. Tilsvarende gjelder
for rusavhengige som formelt sett har gjennomført videregående
opplæring, jf. opplæringslova § 3-3.
Komiteen vil be departementet fremme initiativ for å sikre
disse en rett til undervisning på henholdsvis grunnskolenivå og
videregående nivå, uavhengig av om de formelt
sett har fått oppfylt sin rett til opplæring etter
opplæringslova. Samtidig ber komiteen departementet vurdere
hvordan en på best mulig måte kan sikre rusavhengige
en rett til videregående opplæring under og etter
fullført behandling i institusjoner omtalt i proposisjonen,
selv om disse brukerne ikke har brukt sin rett til å søke
om utsetting før fylte 24 år, jf. opplæringslova § 3-1."
Etter disse medlemmers mening
bør det settes inn økte ressurser på å informere
rusavhengige i behandling, samt tidligere rusavhengige, om retten
til å få forbedret grunnskoleopplæringen
og retten til videregående opplæring, jf. formuleringen
i meldingens kapittel 6.5.1 om at departementet vil "iverksette
motivasjons- og informasjonsarbeid om voksnes rettigheter til
opplæring og verdien av å delta i opplæring".
Det bør tilrettelegges for individuelt tilpasset undervisning for
dem som er i behandling. Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig at alle rusavhengige og tidligere rusavhengige
som er motiverte, får en mulighet til å få utdannelse.
Dersom de har mistet ungdomsretten på grunn av rusproblemer,
bør de gis en ny sjanse.
Komiteen er bekymra for det store
talet på vaksne som manglar grunnleggjande basisferdigheiter.
Samtidig er det positivt at merksemda rundt desse problemstillingane
er aukande. Komiteen er nøgd med at det blir
satsa på dette området, og viser i denne samanhengen
til mellom anna "Program for basiskompetanse i arbeidslivet".
Komiteen er einig i målsettinga
om at fleire vaksne som treng det, skal få opplæring
på grunnskolenivå, og vil peike på verdien
av å bruke eigna verkemiddel for å få til
dette. Å møte vaksne på deira eigne premiss
er avgjerande.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet,
meiner at studieforbunda kan gi eit fleksibelt og tilpassingsdyktig
utdanningstilbod. I denne samanhengen viser fleirtalet til
det såkalla "Tron-utvalget" som skal vurdere studieforbunda
sine oppgåver og roller i eit breitt perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er positive
til at det offentlige tilbudet om grunnskoleopplæring og
grunnleggende ferdigheter hos voksne styrkes. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av å kvalitetssikre den voksenopplæringen
som mottar offentlig tilskudd, slik at læringsutbyttet
måles og kan vurderes i forhold til ressursinnsatsen. Disse
medlemmer har også merket seg at samarbeidet mellom
de offentlige forvaltningsnivåene er for svakt, og at dette
fører til dårligere tilbud og mindre tilpasset
opplæring for dem som har svake grunnleggende ferdigheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at det som
står i meldingen om at "Program for basiskompetanse i arbeidslivet"
er en oppfinnelse av denne regjeringen, ikke er riktig. Programmet
er en fortsettelse av regjeringen Bondevik IIs "Ny Sjanse". Disse
medlemmer vil samtidig understreke at dette er et område der
det er viktig at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene blir
motivert for å kartlegge og tilrettelegge for ansatte.
De færreste kan ta seg fri fra jobb for å gå på grunnskoleutdanning,
og et tilbud basert på tradisjonell skoleundervisning vil
ikke fange inn behovet.
Disse medlemmer viser til forslag
om spesifiserte rettigheter til grunnskoleopplæring for
voksne - kompetansekortet (Dokument nr. 8:10 (2005-2006) og Innst.
S. nr. 99 (2005-2006)). Det er beregnet at 400 000 voksne
ikke har tilfredsstillende lese og skriveferdigheter. Kan en effektivt
nå disse med tiltak som gir dem nødvendige kunnskaper,
vil den samfunnsmessige avkastningen være høy. Disse
medlemmer understreker at behovsdekningen innenfor "Program for
basiskompetanse i arbeidslivet" ikke er mer enn ca. 50 pst. ut fra
de søknader som innvilges. Denne satsingen må fortsatt
prioriteres.
Komiteen viser til at i Noreg
er høgare utdanning eit godt utbygd tilbod med ein låg
kostnad. Det er likevel ein vesentleg samanheng mellom foreldra
sin utdanningsbakgrunn og ungdom sine val i forhold til om dei tar
høgare utdanning og korleis dei vel innanfor høgare
utdanning. Komiteen er samd i at samanhengen mellom
prestasjonsulikskap frå grunnutdanninga, foreldra sin utdanningsbakgrunn
og ungdom sine utdanningsval må undersøkjast nærmare,
og meiner dette er essensielt i forhold til utjamning av sosiale ulikskapar.
Komiteen er samd i at gratisprinsippet
i høgare utdanning skal vidareførast, sjølv
om OECD og EU-kommisjonen har argumentert for innføring
av studieavgifter i forhold til bl.a. likhet i europeiske utdanningssystemer.
Komiteen meiner dette gratisprinsippet
er ein føresetnad for prinsippet om lik rett til utdanning.
Komiteen meiner alle skal ha
lik rett til utdanning uavhengig av økonomisk og sosial
situasjon. Kvar enkelt student må ha høve til å studere
på heiltid. Derfor må studiefinansieringa vere
god, og det må vere tilgang til studentboligar.
Komiteen er vidare nøgd
med at det vil bli føreslått å innføre
høve til å binde renta på utdanningslån
i ti år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen sak om studiefinansiering som sikrer at alle, uavhengig
av egen eller familiens økonomi, kan få finansieringshjelp til
høyere utdanning. Summen av lån/stipend
må sikre kjøpekraft nok til at studenten kan studere
på heltid."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Statens lånekasse for utdanning ikke fungerer
utjevnende. Lån tas opp av dem med best økonomi.
Det eneste tiltaket Regjeringen kommer med her, er å innføre
mulighet for å binde renten på utdanningslån
i ti år. Etter disse medlemmers syn vil
et slikt tiltak i liten grad bedre situasjonen, men kunne være
en valgmulighet. Disse medlemmer vil også peke
på viktigheten av å åpne for økt
stipendandel.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke at kostnadsnormen skal være
slik at det er mulig å leve på støtten
fra Statens lånekasse for utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg
at Regjeringen følger opp den såkalte Y-veien
inn i høyere utdanning som ble vedtatt av stortingsflertallet
etter forslag fra regjeringen Bondevik II. Disse medlemmer er
positive til denne muligheten, det bør være flere
veier til målet, men det må ikke gå på bekostning
av krav til kompetanse og kunnskap når utdanningen er ferdig.
Det må derfor være et krav, ikke bare et mål
slik meldingen omtaler det, at kandidatene har samme kompetanse
og kunnskap uavhengig av opptaksgrunnlag.
Disse medlemmer er positive til
at Y-veien også utvikles som mulighet innen andre utdanninger
der dette kan forenes med krav til at kompetanse og kunnskap ikke
svekkes.
Komiteen konstaterer at meldinga
i stor grad støttar seg på eksisterande forsking
og meiner det er ein fordel at ein tar utgangspunkt i eksisterande
kunnskap. Likevel er hovudinntrykket at det finst lite utdanningsforsking,
og forsking om læring i stort og smått. Dette gjeld
ikkje berre i Noreg. Tal frå OECD viser at landa brukar
i snitt mindre enn ein prosent av utdanningsbudsjetta til forsking
om og for sektoren. På denne bakgrunnen støttar komiteen tiltaka
i meldinga om å vidareutvikle kunnskapsbasen for heile
utdanningssektoren og mellom anna etablere eit større forskingsprogram
for læring og undervisning. Komiteen støttar også forslaget
om å utvikle forskingsbaserte kartleggingsverkty for pedagogisk
bruk.
Komiteen merkar seg at det er
store, systematiske forskjellar mellom gutar og jenter i norsk skole.
Gutar får i gjennomsnitt 0,4 karakterpoeng lavere enn jenter.
Komiteen meiner det er grunn
til å forske meir på læring av grunnleggjande
ferdigheiter og læringsvansker, både
for å belyse kvifor gutar synest å ha eit dårligare
utgangspunkt for skolegangen enn jenter, men også for å sjå på andre
problemstellingar innanfor fagfeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener meldingen
ikke sier noe om i hvilken grad forskjellene gjenspeiler seg i frafallsproblematikk og
valg av studieretning senere. Den gir heller ikke svar på hvorfor
noen skoler er flinkere til å lære gutter å lese
enn andre.
Disse medlemmer deler oppfatningen
om at det er viktig å utvikle kunnskapsbasen i forhold
til læring og undervisning for hele utdanningssektoren
gjennom forskningsrettet innsats. Gjennom slik kunnskap kan ressursene
som legges inn i sektoren, mer målrettet kanaliseres i
retning av tiltak som gir læringsprogresjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er enige i at forskningsinnsatsen
er lav. Skolen bør bli mer forskningsbasert.
Det er derfor underlig at man stopper forskning om friskoler når
forskningen kom ut med positive resultater for friskolene. Disse
medlemmer vil understreke at den midlertidige stansen for
nye friskoler har hindret viktige næringslivsinitiativ
rettet mot opplæring innen viktige yrkesopplæringer
i Norge. Det er synd at noe som kunne ha blitt viktige supplement
i opplæringen og dermed bidrag til å finne løsninger
på frafallsproblemet i videregående opplæring,
ikke kommer i gang. Disse medlemmer er sterkt for
at forskningsinnsatsen i skolen skal styrkes, men resultatene
av forskningen må da faktisk brukes til å rette
politikken inn på de riktige tiltakene.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
et senter for læring, og ferdighetsutvikling ved NTNU for å drive forskning
slik at man får bedre kunnskap om læring og ferdighetsutvikling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lærernes bruk av undervisningsverktøy synes
i dag å være tilfeldig og lite målrettet. Disse
medlemmer har merket seg at kun 20 pst. av lærerne
gir uttrykk for at de har forstått læringsmålene. En
slik metodefrihet nærmest uten mål og mening gir ikke
grunnlag for en god skole. Det er viktig at undervisning og læring
kobles sammen, og forskning kan bidra til å forbedre dette,
men enda viktigere blir det å implementere forståelsen
for forskningsresultatene ut i skolene og til den enkelte lærer.
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre,
Kristeleg
Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen definere PC som et
nødvendig digitalt læremiddel.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget med en egen sak om hvordan skolen kan styrkes
som integreringsarena i forhold til ulike språklige minoritetsgrupper.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget, snarest mulig og senest innen utgangen av 2008,
med en sak vedrørende det spesialpedagogiske støttesystemet
i skolen både lokalt og nasjonalt.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en melding om kvaliteten i barnehagene.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen igangsette tiltak
for å stimulere flere kommuner til å bygge ut
sitt tilbud om Åpen Barnehage, både når
det gjelder omfang og innhold.
Forslag 6
Regjeringen bes igangsette et forskningsprosjekt
der man følger en representativ barnegruppe over lang tid. Forskningen
bør søke å avdekke ulikheter i utvikling knyttet
opp mot valg av omsorgsløsning, sosial bakgrunn og etnisk
opprinnelse.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige
endringer i forskriftene til opplæringsloven, slik at kompetansekrav
knyttes til undervisning og ikke bare til ansettelse.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en konkret og forskningsbasert tiltaksplan for økt
foreldremedvirkning i grunnskolen.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen innføre
en videreutdanning for å kunne bli rådgiver for å sikre
en best mulig rådgivningstjeneste i skolen.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
slik at flere ungdommer med spesielle behov kommer inn under ordningen
med tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger med spesielle
behov.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen endre opplæringsloven slik
at de som ønsker å fullføre videregående
opplæring, får en rett til slik utdanning uavhengig
av alder.
Forslag frå Framstegspartiet, Kristeleg
Folkeparti og Venstre:
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen
sak om studiefinansiering som sikrer at alle, uavhengig av egen
eller familiens økonomi, kan få finansieringshjelp til
høyere utdanning. Summen av lån/stipend
må sikre kjøpekraft nok til at studenten kan studere
på heltid.
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre
og Venstre:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen opprette et senter
for læring og ferdighetsutvikling ved NTNU for å drive forskning,
slik at man får bedre kunnskap om læring og ferdighetsutvikling.
Forslag frå Framstegspartiet og Høgre:
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen iverksette utvidede
forsøk med kommunal overtakelse av videregående
skole.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
forsøk med at skoleledelse og pedagogisk ledelse kan ivaretas av
ulike personer, slik at skoleeier står fritt til å organisere
skolene i kommunen/fylket.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
et forsøk med regionale veiledningssentra, fristilt fra
enkeltskoler, som har til oppgave å utnytte infrastruktur,
ressurser og kompetanse på en optimal måte til
elevenes beste.
Forslag frå Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre:
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen sette i verk strakstiltak
for å øke antall førskolelærere
til barnehagesektoren, og komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse
om dette senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for
2007.
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen klargjøre
at det ikke er forbud mot å ha samme rektor for flere skoler/enheter, og
sikre enhetlig praktisering i alle kommuner/fylker.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag
for å sikre at allmennlærerutdanningen i Norge legges
inn i ordinær gradsstruktur og endres slik at 3-årig
bachelor gir mulighet til undervisning i 1.-4. klassetrinn, og at
mastergrad gir anledning til å undervise på øvrige
trinn. Det må stilles krav til tilstrekkelig fordypning
i enkelte fag.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
om en forpliktende etterutdanningsplan for lærere, som
inkluderer forsterket opplæring i moderne ledelse/klasseledelse.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen endre betegnelse
og innhold i den foreslåtte foreldrekontrakten og legge
til grunn en individuell samarbeidsavtale mellom likeverdige parter,
der også barnets medvirkning vektlegges.
Forslag frå Høgre og Venstre:
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen iverksette en ordning
der elever og deres foresatte får skriftlige tilbakemeldinger basert
på faglig utvikling fra første klassetrinn.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 16 (2006-2007) - … og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring - vert å leggje ved møteboka.
Oslo, i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, den 29. mars 2007
Ine Marie Eriksen Søreide
leiar |
Åsa Elvik
ordførar |