2.1 Norges nasjonale interesser

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering av at sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser og målsettinger. Norge har noen varige sikkerhetsinteresser og målsettinger, mens andre vil utvikles i tråd med hva som foregår internasjonalt.

Komiteen mener at den primære sikkerhetsinteresse og målsetting for Norge er ivaretakelse av de omfattende sjø- og luftområder som omslutter vårt land, og sikkerheten for og i landområdet. Utfordringene her er knyttet til spørsmål som energi- og fiskeriressurser og uavklarte grensespørsmål i forhold til Russland, samt innenriks samfunnssikkerhet. I tillegg stilles Norge i økende grad overfor utfordringer knyttet til naturressurser i områder som hittil har vært uutnyttet i Arktis, og potensiell åpning av nye sjøtransportkorridorer gjennom Barentshavet og Norskehavet.

Komiteen fremholder at det er avgjørende at Forsvaret er i stand til å ivareta norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i aktuelle områder. I dette ligger også Forsvarets sentrale rolle i overvåkning og beredskap med hensyn til miljøutfordringer, spesielt gjennom Kystvakten og maritim overvåkning.

Komiteen viser til at en annen grunnleggende sikkerhetsinteresse er å bidra til en multilateral verdensorden under FN med vekt på folkeretten og menneskerettigheter. Dette er et uttrykk for internasjonal solidaritet, men også uttrykk for at det er i småstaters interesse å etablere internasjonale kjøreregler, blant annet for bruk av militær makt. Komiteen viser til at dette har vært norsk politikk gjennom mange tiår.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at Regjeringen har tatt konsekvensen av dette, gjennom å gå aktivt inn for å styrke FNs rolle i konfliktløsning, og gjennom å øke våre bidrag til FN-ledede operasjoner.

Komiteen slår fast at Norge er helt avhengig av våre allierte for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser og målsettinger. Dette skjer primært gjennom det transatlantiske samarbeidet i NATO. Her har USA vært det viktigste av landene som har bidratt til vår sikkerhet siden 1949. Den kollektive solidariteten i NATO vil etter komiteens mening fortsette å være av avgjørende betydning for Norge fremover. Komiteen understreker derfor viktigheten av Norges aktive deltagelse i NATOs arbeid og operasjoner. Dette vil i neste fireårsperiode i hovedsak innebære bidrag til International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan.

Komiteen vil understreke viktigheten av å ha alliert tilstedeværelse og aktivitet på norsk jord, gjennom operativ virksomhet, som NATO Airborn Early Warning (NAEW), gjennom en størst mulig alliert øvelsesaktivitet og gjennom tilstedeværelse og aktivitet som Joint Warfare Center.

Komiteen ser det som gledelig at våre naboland Finland og Sverige er tett integrert og sterkt deltagende i NATOs arbeid gjennom PfP (Partnership for Peace), men ser også at det er ønskelig med en videre opptrapping av det direkte samarbeid om forsvarsspørsmål mellom landene i Norden.

Komiteen viser til at det foregår et økende militært og sikkerhetspolitisk samarbeid i Den europeiske union (EU), og slår fast at Norge har utstrakt deltagelse i dette samarbeidet. EU er Norges største handelspartner, og komiteen ser det som naturlig å fortsatt ha en dialog med EU om forsvars - og sikkerhetspolitikken framover. Komiteen ønsker derfor en videreutvikling av det europeiske forsvarssamarbeidet velkommen, og ser at Norge har nytte av å samarbeide med EU i forsvarsspørsmål.

2.2 Internasjonal sikkerhetspolitikk

Komiteen understreker at Norge, som et lite og strategisk beliggende land med en åpen økonomi, har store interesser i å opprettholde en internasjonal orden bygget på folkeretten. Komiteen observerer også at sikkerhetspolitiske forhold over hele verden påvirker Norge gjennom blant annet handel og næringsinteresser, samt nordmenns reiser til utlandet. Det er derfor i vår nasjonale interesse at Forsvaret bidrar til en internasjonal rettsorden gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner.

Komiteen registrerer at USA fremdeles er den eneste supermakt i verden, men at land som Kina, India og Russland, og regionale sammenslutninger som EU, vil få økende betydning i årene som kommer. Gjennom samhandel og andre internasjonale forhold vil Norge i stor grad påvirkes av utviklingen i Kina og India.

Komiteen understreker det gode forholdet Norge har til Russland, men at den også er bekymret over deler av utviklingen i vårt største naboland. Det er etter komiteens mening gledelig at Russland har en positiv økonomisk utvikling, noe komiteen håper vil bidra til stabilitet og positiv utvikling i forholdet mellom våre land. Likevel har det også vært en bekymringsfull menneskerettighetsutvikling, spesielt når det gjelder sivile og politiske rettigheter i Russland. Komiteen har merket seg at den politiske og økonomiske utviklingen i Russland har medført økt militær aktivitet i våre nærområder. Komiteen konstaterer at Russland, med økt fokus på naturressurser i nordområdene, både vil være vår samarbeidspartner og vår konkurrent.

Komiteen konstaterer at Norge, i likhet med andre land, må forholde seg til økende transnasjonale sikkerhetsutfordringer. I mange tilfeller er disse utfordringene uavhengige av nasjonale myndigheter, og uten respekt for den internasjonale rettsorden Norge bygger sin politikk på. Komiteen mener at utfordringene transnasjonale krefter skaper best kan løses gjennom det internasjonale samarbeid Norge har bilateralt, i NATO, i FN og gjennom vårt samarbeid med EU.

2.3 Forsvaret og samfunnet

Komiteen viser til at det etter årtusenskiftet gradvis er lagt nye rammer for samfunnssikkerhet, krisehåndteringsberedskap og sivilt-militært samarbeid. Totalforsvarskonseptet er modernisert, den sivile beredskapssektoren er styrket, og det er etablert klarere rammer for samarbeidet mellom Forsvaret og sivile myndigheter.

Komiteen har merket seg at Regjeringen oversendte St.meld. nr. 22 (2007–2008) – Samfunnssikkerhet, så sent at komiteen valgte å ikke behandle meldingen i vårsesjonen parallelt med behandling av langtidsplaner for militært forsvar og sivilt beredskap.

Komiteen slår fast at Forsvaret har en sentral stilling i å sørge for samfunnssikkerhet i Norge. Forsvaret har hovedansvar for visse funksjoner i vår nasjonale beredskap, men er en essensiell bidragsyter til en del funksjoner andre etater, som for eksempel politiet, har hovedansvaret for. Vårt land har lange tradisjoner for å utnytte våre nasjonale ressurser gjennom Totalforsvaret, men komiteen mener at det er rom for forbedring av samarbeidet som gjøres mellom etater og sektorer for samfunnssikkerhet i dagens Norge. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 22 (2007–2008) til høsten.

Komiteen er enig med Regjeringen i at det tradisjonelle skillet mellom fred, krise og krig i dagens samfunn er mindre relevant og at dagens bilde er vesentlig mer komplekst. I en slik situasjon har myndighetene et ansvar for å styrke samfunnets forståelse av Forsvarets rolle i et mer kompleks sikkerhetsbilde.

Nordmenn har store forventninger til at myndighetene skal holde offentlige tjenester i gang også ved en krisesituasjon. Samfunnssikkerhet handler om å ivareta befolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Dette inkluderer håndteringen og oppfølgingen av utilsiktede og tilsiktede hendelser mot samfunnsstrukturer og den enkelte borger.

Utilsiktede hendelser kan være ras, flom og andre naturkatastrofer, men også større ulykker, branner eller andre kriser. Tilsiktede hendelser kan være planlagte aksjoner mot norske samfunnsstrukturer eller borgere, eksempelvis terroraksjoner, sabotasje, spionasje og internasjonal kriminalitet i stort omfang.

Dette fordrer etter komiteens mening et enda tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter, og mellom det offentlige og private. Komiteen mener at det moderniserte totalforsvarskonseptet skal ivareta et samarbeid der samfunnsaktører på alle nivåer (stat-fylke-kommune) må samarbeide for felles trygghet. Men det kreves fortsatt mye arbeid, blant annet på informasjonsutveksling, koordinering og rolleforståelse. Det gjelder både mellom ulike sivile myndigheter og mellom militære og sivile myndigheter.

Komiteen vil presisere at det moderniserte totalforsvarskonseptet legger vekt på at de totale ressurser som er tilgjengelige i krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriselignende hendelser i fredstid, jf. Innst. S. nr. 49 (2003–2004) jf. St.prp. nr. 39 (2003–2004) Konseptet gjelder således for alle typer kriser, ikke bare i situasjoner der beredskapslovgivningen trer i kraft.

Komiteen understreker at Forsvaret er blant våre viktigste kulturbærere. Dette kan illustreres ved at Krigsskolen er vår eldste akademiske institusjon, landets festningsverk som er blant våre viktigste historiske bygninger og Forsvarets musikkorps’ rolle som fem av de norske profesjonelle kulturinstitusjonene.

Komiteen slår fast at Forsvaret har hatt en nøkkelrolle i mange norske lokalsamfunn, og at Forsvaret fremdeles er lokalisert i store deler av landet. Komiteen ser verdi, både demokratisk og for Forsvarets rekruttering, i at det er synlig militær aktivitet i nærområdet til flest mulig mennesker i landet. Likevel vil komiteen understreke at det viktigste for Norge må være at Forsvarets oppgaver utføres mest mulig hensiktsmessig. Komiteen legger derfor til grunn at Forsvaret lokaliseres der operative hensyn tilsier det, og at i første rekke andre politiske virkemidler benyttes for å oppnå distriktspolitiske mål.

Komiteen deler Regjeringens oppfatning om at Forsvaret har blitt mer avhengig av det sivile samfunn på flere områder. Komiteen støtter vektleggingen av integrert sivil-militær løsing av sikkerhetspolitiske utfordringer ute og hjemme, samt avhengigheten av det sivile samfunn innen kompetanseutvikling, leveranser av varer og tjenester, forsyningssikkerhet og teknologi. Komiteen vil i tillegg fremheve betydningen av at Forsvaret blir en aktiv partner som sammen med øvrige offentlige etater og næringsliv bidrar til å finne fellesløsninger innenfor områder som oppbygging av kostbar infrastruktur, utvikling av bærekraftige fagmiljøer, utdanning og teknologiutvikling.

2.4 Forsvarspolitiske rammer, føringer og prioriteringer

Komiteen noterer at Regjeringen anser det som avgjørende å anlegge et helhetlig og langsiktig perspektiv på den videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen deler denne vurderingen, og vil understreke behovet for å se Forsvarets innsats i en nær sammenheng med andre virkemidler, og for å se Forsvarets virksomhet hjemme og ute som to sider av samme sak. Komiteen anerkjenner at et langsiktig perspektiv krever at det skapes forutsigbarhet omkring de mest grunnleggende prioriteringer og rammer for Forsvarets virksomhet.

2.4.1 Forsvarspolitiske mål

Komiteen er enig i at hovedinnholdet i de eksisterende forsvarspolitiske målene bør videreføres, og forutsetter at Regjeringen gjør dette. Regjeringen skisserer i proposisjonen målene som følger:

• Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.

• Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.

• Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet.

• Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

2.4.2 Forsvarskonseptet og de grunnleggende prinsipper for Forsvarets innretting og virksomhet

Komiteen viser til at Stortinget, gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet seg til et forsvarskonsept der Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.

Komiteen, som Regjeringen, legger til grunn at de bærende prinsipper i dette forsvarskonseptet fortsatt har gyldighet og at disse bør videreføres som et grunnlag for den videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen anser samtidig at det er avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske prioriteringer. Komiteen viser til at Regjeringen redegjør for sin tilnærming til følgende hovedelementer i forsvarskonseptet:

• Videreutviklingen av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar

• Et alliansetilpasset forsvar

• Langsiktig balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang

• Nært samarbeid mellom militære og sivile myndigheter

• Allmenn verneplikt

• Forsvarets evne til å håndtere utfordringene nasjonalt og internasjonalt

2.4.3 Forsvarets oppgaver

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at Forsvarets oppgaver og tilhørende ambisjonsnivå må reflektere de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Oppgavene utgjør samtidig den konkrete rammen for å utforme Forsvarets virksomhet, kapasiteter, struktur og kompetanse. Komiteen legger til grunn at alle oppgavene i dagens oppgavespekter er viktige og bør videreføres i neste langtidsplanperiode, men tar til etterretning at det er gjort enkelte justeringer i oppgaveformuleringene, for å synliggjøre prioriteringer i forhold til nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Komiteen er fornøyd med at disse synes å være i tråd med prioriteringene fra Forsvarspolitisk utvalg, som innenfor rammen av tilgjengelige ressurser påpeker behovet for en tydeligere prioritering mellom oppgavene, og i denne sammenheng viser til behovet for å prioritere nasjonal krisehåndtering og kollektivt forsvar. Komiteen er enig med Forsvarspolitisk utvalg i at en prioritering av disse oppgavene også vil skape et godt grunnlag for å løse oppgaver knyttet til suverenitetshevelse, deltakelse i utenlandsoperasjoner og internasjonale beredskapsstyrker.

Komiteen anser at det er Forsvarets evne til å løse summen av de dimensjonerende oppgavene som må være styrende for sammensetningen og innrettingen av forsvarsstrukturen. Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges sikkerhet, interesser og verdier – dette også i tråd med innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at nordområdene er gått fra å være et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til å bli et energipolitisk kraftsentrum og et område med store miljøpolitiske utfordringer. Nordområdepolitikken har fra etableringen av Barentssamarbeidet, gjennom nordområdemeldingen fra regjeringen Bondevik II til den sittende regjeringens nordområdestrategi, utviklet seg til å bli Norges viktigste strategiske satsingsområde. Utfordringene i nordområdene har også betydning for hvordan Forsvaret bør organiseres. De sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer i området er igjen økende, og oppgavene knyttet til Norges nærområder må tillegges betydelig vekt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har en aktiv nordområdepolitikk som også får konsekvenser for hvordan Regjeringen foreslår å innrette Forsvaret. Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer, og disse medlemmer vil understreke at nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokuset hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord mener disse medlemmer skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.

På denne bakgrunn slutter komiteen seg til Regjeringens inndeling av Forsvarets oppgaver langs følgende hovedlinjer:

Nasjonale oppgaver

• Å sikre et nasjonalt beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.

• Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.

• Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.

• Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder.

Oppgaver som løses i samarbeid med andre

• Å bidra til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og angrep.

• Å bidra til flernasjonal krisehåndtering utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.

Andre oppgaver

• Å bidra til internasjonalt militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.

• Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at norsk deltakelse i flernasjonale fredsstøttende operasjoner er viktig både som bidrag til internasjonal fred og sikkerhet, til FNs og NATOs troverdighet og relevans, og til Norges egen sikkerhet. Flertallet mener videre det må være en forutsetning for vår deltakelse i flernasjonale fredsstøttende operasjoner, at de er forankret i et klart og utvetydig FN-mandat eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag, slik som selvforsvar eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter.

2.4.4 Forsvarets rolle i terrorberedskapen

Komiteen deler Regjeringens vurdering av hva som bør være Forsvarets rolle i terrorberedskapen, og vil understreke at det er politiet som har ansvaret for å forebygge og bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium som ikke er å anse som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig av omstendighetene, ha mulighet til å trekke veksler på en rekke av Forsvarets kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper som fremgår av bistandsinstruksen. Komiteen forutsetter at de to etater og de ansvarlige departement på alle vis legger opp til at et slikt samarbeid skal foregå så effektivt og velfungerende som mulig.

Komiteen viser til at den har til behandling St.meld. nr. 22 (2007–2008) om Samfunnssikkerhet, og vil komme tilbake til dette spørsmålet i den forbindelse.

2.4.5 Operasjoner

Komiteen anser at Forsvarets hovedleveranse er operativ evne, og at forberedelser til og gjennomføring av operasjoner er helt sentralt i denne sammenheng. Komiteen sier seg enig med Regjeringen i at bruk av militære virkemidler alltid må sees i nær sammenheng med andre virkemidler. Politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler må brukes slik at de gjensidig støtter opp om hverandre. Komiteen registrerer at dette beskrives som en "helhetlig" tilnærming til operasjoner, og kan slutte seg til denne beskrivelsen.

Komiteen mener at anvendelse av militær makt er alltid en følge av politiske beslutninger, og de politiske målsettingene vil alltid være overgripende og styrende for militære operasjoner. Komiteen viser videre til at det i proposisjonen er satt opp en liste med viktige forutsetninger for norsk deltagelse i operasjoner. Disse er:

• Mandat

• Regler for maktbruk

• Kommando og kontroll

• Styrkebeskyttelse

• Sanitet

Komiteen anser, som Regjeringen, at en rekke hensyn tilsier at norsk nærvær med militære avdelinger bør fokuseres mot et mindre antall operasjonsområder. Dette gir størst operativ effekt av knappe ressurser. Planlagte og pågående operasjoner forplikter etter komiteens oppfatning en stor del av Forsvaret. Når det skal tas hensyn til forsvarlig forvaltning av personell, må det derfor også legges opp til en forsvarlig hensiktsmessig rotasjonssyklus, som også tar hensyn til presset på Forsvarets personell.

Komiteen noterer seg Regjeringens gjennomgang av kommando- og kontrollforhold i operasjoner, og vil understreke viktigheten av kommando- og kontrollarrangement som sikrer politisk kontroll over anvendelsen av militær makt og sørger for at anvendelsen av militær makt blir effektiv og tidsriktig.

2.5 Struktur og organisering

Komiteen mener at Forsvaret må videreutvikles slik at det skapes et best mulig samsvar mellom forventningene som stilles til Forsvaret, og hva Forsvaret kan gjøre. Ettersom risikobildet og sikkerhetsutfordringene er omskiftelige, må Forsvaret være innrettet slik at det kan tilpasses endringer i omgivelsene.

Komiteen ser behovet for en struktur som er innrettet mot å dekke de dagsaktuelle oppgaver og behov, og som legger grunnlaget for moderniseringen og utviklingen av Forsvaret på lengre sikt.

Komiteen noterer at følgende overordnede hensyn skal ligge til grunn for den videre utforming og modernisering av forsvarsstrukturen:

• Relevans for de oppgaver som til enhver tid skal løses, både alene og i samarbeid med allierte og partnere.

• Evne til god styring og kontinuerlig fornyelse og forbedring.

• Fortsatt tette bånd mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet, basert på tillit til at sektorens ressurser blir forvaltet til det beste for fellesskapet.

• Langsiktig balanse mellom ressurstilgang, operativ struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.

Komiteen viser til at Regjeringen i proposisjonen skriver om grunnlaget for den videre utvikling av Forsvaret i proposisjonens kapittel 6.2. Komiteen sier seg enig i at det i dagens omskiftelige sikkerhetsbilde kreves et moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet, tilstrekkelig reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet, egenbeskyttelse og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret av utfordringer både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må i tillegg i størst mulig grad sikre at våre styrker kan operere sammen med allierte og partnere. Komiteen vil vise til at disse prinsippene har stått sentralt i utviklingen av forsvarsstrukturen gjennom de to foregående langtidsperiodene. Dette har bidratt til en fornyingsprosess som har vært helt nødvendig for å sikre at Norge har et moderne og fleksibelt forsvar som kan møte dagens hovedutfordringer. Et forsvar i grunnleggende balanse krever imidlertid kontinuerlig utvikling og forbedring.

Komiteen viser til at et bredt flertall i flere storting har stått bak en omstilling i tråd med dette synet, og sier seg enig med både Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefen i at utviklingen må fortsette langs disse linjer.

Komiteen vil særlig understreke viktigheten av å utvikle en operativ struktur med en best mulig balanse mellom reaksjonsevne og utholdenhet i strukturen. Denne balansen krever et visst volum i styrkestrukturen for å gjøre det mulig å løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen er, som Regjeringen skriver i proposisjonen, særlig aktuell i forhold til mindre og sårbare fagmiljøer som er etterspurte internasjonalt, men er også en utfordring i andre deler av strukturen. Komiteen tar Regjeringens gjennomgang av hvilke sentrale vurderinger som har blitt gjort i utformingen av den operative strukturen til orientering.

Komiteen vil understreke den avgjørende betydningen for et lite land som Norge av å ha fleksible og scenariorobuste styrker og kapasiteter.

2.5.1 Strategisk ledelse

Komiteen viser til at hovedtrekkene i den eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet av Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002), jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og ble implementert høsten 2003. I forrige langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp. nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til grunn en ytterligere videreutvikling og effektivisering av den strategiske ledelsen. Komiteen viser videre til at Regjeringen i proposisjonen skriver at erfaringene med den nåværende ledelsesmodellen i overveiende grad er positive og at den har gitt betydelige forbedringer innenfor de områdene Stortinget la vekt på. Samtidig har erfaringene vist at det fortsatt eksisterer et potensial for ytterligere forbedringer. Dette gjelder særlig enklere grensesnitt og tydeligere ansvarslinjer mellom departementet, Forsvarsstaben, underlagte nivåer og kommandostrukturen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert seg at Regjeringen uttaler at den ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen Stortinget vedtok i 2002, der Forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert i departementet.

På denne bakgrunn er flertallet overrasket over at Regjeringen likevel foreslår at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, som et underliggende nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.

Med bakgrunn i at flertallet ønsker en gjennomgang av de erfaringer dagens ledelsesstruktur har gitt, ønsker flertallet ikke at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, før resultatene av en evaluering foreligger, og at dette da vurderes på den bakgrunn.

Flertallet finner dette forslaget uheldig og inkonsistent, gitt at spørsmålet har vært grundig vurdert ved tidligere anledninger. En desentralisert løsning, slik Regjeringen nå foreslår, ble senest forkastet i 2001, under regjeringen Stoltenberg I. Flertallet legger vekt på viktigheten av at Forsvarets ledelse ivaretar både fellesinteresser og mer forsvarsgrensspesifikke synspunkter i et helhetlig perspektiv, og viser til at dette har vært en av hovedbegrunnelsene for den utviklingen av Forsvarets strategiske ledelse som har funnet sted de siste årene. Ved å la Generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået skulle man legge til rette for tverrprioriteringer og effektiv ressursutnyttelse, samtidig som lederne for forsvarsgrenene skulle sikres en synlig rolle og innflytelse. Denne modellen har hatt Stortingets tilslutning. Den nåværende organisering har vært implementert fra 2003 og fullført først ved innflytting i det nye ledelsesbygget i 2006–2007, og har således fått virke i meget kort tid.

En ny omrokkering vil, etter komiteens medlem fra Høyre sin oppfatning, derfor stå i klar motsetning til hele tankegangen bak de siste 5 årenes utvikling i retning av en integrert strategisk forsvarsledelse med samlokalisering mellom departementet og Forsvarsstaben, og så betydelig tvil om verdien av de reformer som har funnet sted.

Dette medlem har også registrert at en utflytting av generalinspektørene til de respektive forsvarsgrenssentra har vært forsøkt i Sverige – med såpass lite tilfredsstillende resultat at de etter fire år ble flyttet tilbake til Högkvarteret i 2003, og nå igjen inngår i den sentrale forsvarsledelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser videre at en organisering utenfor Forsvarsstaben i betydelig grad vil vanskeliggjøre den daglige styring av etaten, blant annet ved å svekke mulighetene for løpende økonomistyring ved at meget viktige kapitteleiere adskilles fra den sentrale økonomiforvaltning. Forsvarssjefen legger stor vekt på disse forhold i sitt "Prinsipielle syn på det nye forsvaret, hovedutfordringer og langsiktige konsekvenser", som er vedlagt proposisjonen.

Flertallet anser at en utflytting vil skape behov hos Forsvarsstaben for en egen kompetanse på flere av de felt som i dag håndteres internt av grenstabene. Dette vil etter flertallets oppfatning skape en duplisering av kompetanse og personell, hvilket etter flertallets syn vil medføre ekstra kostnader og mulige negative konsekvenser for kompetanseutvikling og ledelsesfunksjonene. Flertallet mener derfor at generalinspektørene må forbli en del av Forsvarsstaben.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Regjeringen ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret. Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, foreslås derfor samlet til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener. Disse medlemmer merker seg at endringene i stor grad er en tilpasning og videreutvikling av organisasjonsstrukturen til i større grad å reflektere den faktiske styringen i dagens organisasjon. Videre merker disse medlemmer seg at tiltaket vil gi en funksjonell og hierarkisk ryddighet med et større sammenfall mellom hvordan styringslinjene faktisk går og hvor myndighet er delegert, noe som er en viktig forbedring i seg selv. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres i tilknytning til de respektive forsvarsgrener.

Disse medlemmer mener at ved å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet, vil vi skape en nærhet til kjernevirksomheten som vil styrke mulighetene for god og effektiv styring, og forsvarlig forvaltning av ressursene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen i hovedtrekk ønsker å videreføre ordningen med integrert strategisk ledelse som ble vedtatt av Stortinget i 2002. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen i proposisjonen tilkjennegir at det vil bli visse endringer i modellen. Disse medlemmer legger til grunn at ordningen åpenbart medfører konflikter knyttet til den politiske ledelses rolle og den fagmilitære ledelses rolle. Disse medlemmer mener at ordningen etter 5 år derfor bør evalueres i sin helhet og legges frem for Stortinget på en hensiktsmessig måte.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en evaluering av ordningen med integrert departement og forsvarsledelse."

2.5.2 Forsvarets operative kommandostruktur

Komiteen viser til at hovedoppgavene for den operative kommandostrukturen er ledelse av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon er tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og koordinering av fellesoperative og allierte øvelser. Komiteen viser videre til at Forsvarets operative kommandostruktur i dag utgjøres av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø som en underlagt krisestyringskommando.

Komiteen har merket seg at Regjeringen anbefaler at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter, lokalisert på Reitan.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Stortinget vedtok dagens struktur våren 2001, gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001) og at denne ble videreført i 2004 gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Flertallet vil understreke at Norge i dag har ett operativt hovedkvarter (FOHK), lokalisert til Jåttå i Stavanger, med en underlagt regional krisestyringskommando (LDKN), lokalisert til Reitan i Bodø, og at denne strukturen er i tråd med Stortingets tidligere vedtak.

Flertallet ser at Regjeringens anbefaling om opprettelsen av et hovedkvarter på Reitan tar utgangspunkt i FS 07, hvor forsvarssjefen går inn for en samling av betydelig forsvarsaktivitet i Bodø, blant annet som hovedbase for kampflyvåpenet og samling av dagens kontroll- og varslingsstasjoner. Flertallet ser at denne samlingen nå uansett ikke vil bli gjennomført i tråd med forsvarssjefens studie, og mener at dette også endrer premissene for lokaliseringen av Forsvarets operative hovedkvarter.

Uavhengig av dette oppfatter flertallet dagens operative ledelse av Forsvaret som god, og har registrert at både FOHK og LDKN de siste årene har vært igjennom omorganiseringer for å effektivisere og strømlinjeforme organisasjonene, samtidig som dublerende prosesser og kompetanse i stor grad er fjernet. FOHK og LDKN fremstår i dag som autonome avdelinger, med definerte oppgaver og grensesnitt. Det er etter flertallets mening ingen operative hensyn som tilsier at FOHK på Jåttå bør legges ned. Flertallet vil i den forbindelse også anerkjenne det viktige og meget gode arbeidet som i dag utføres ved LDKN, og forutsetter at kommandoen videreføres i tråd med Stortingets vedtak som en regional krisestyringskommando med fokus på nordområdene. Flertallet viser videre til at den operative ledelsen representerer kjernefunksjoner i Forsvaret. Viktigheten av disse funksjonene nødvendiggjør etter flertallets mening at FOHK og LDKN kan avlaste hverandre hvis beredskapssituasjonen skulle tilsi dette.

Flertallet vil påpeke at man ved en nedleggelse risikerer et betydelig kompetansetap, som heller vil svekke Forsvarets operative ledelse. Ved en nedleggelse av FOHK er det rimelig å tro at høyt kompetent personell, i dagens gode arbeidsmarked, vil fratre sine stilinger og at rekrutteringsgrunnlaget til et nytt operativt hovedkvarter på Reitan derved vil svekkes dramatisk. Flertallet vurderer den kompetanse som i dag finnes ved FOHK som meget høy, og ser det som utfordrende å skulle erstatte denne fra andre deler av Forsvaret. Basert på erfaringer fra andre større omstillinger vil et slikt kompetansetap starte meget raskt og en gjenoppbygging kreve lang tid. For et fagmiljø som ved en eventuell opprettelse av et nytt HK allerede vil gjennomgå en betydelig omstilling, vil dette være særlig utfordrende.

Flertallet viser til at forsvarskomiteen flere steder i denne innstillingen påpeker viktigheten av alliert tilstedværelse og aktivitet i Norge. Etter flertallets oppfatning er den aktivitet som i dag finner sted ved NATOs Joint Warfare Centre (JWC), som er samlokalisert med FOHK på Jåttå, i så måte av meget stor betydning. Flertallet vil vise til at denne samlokaliseringen og de oppnåelige synergieffekter var et avgjørende premiss i Norges argumentasjon for en lokalisering av JWC i Norge og på Jåttå. Signaleffekten ved en eventuell nedleggelse av FOHK nå vil derfor være meget uheldig. Flertallet mener at forholdet til JWC ikke kan avgrenses til et spørsmål om vertslandsstøtte, slik Regjeringen søker å gjøre. En nedleggelse av FOHK vil fjerne de synergieffekter som i dag finnes mellom Forsvarets operative ledelse og JWC, og endre forutsetningene for NATOs videre tilstedeværelse på Jåttå.

I denne sammenheng har flertallet også notert seg at den eneste kommentaren som er synliggjort fra NATO-hold er en merknad om at vertslandsstøtten forutsettes opprettholdt på dagens nivå. Flertallet vil i den sammenheng vise til sine merknader under avsnittet om Madlaleiren, men anser at Regjeringens forslag for hvordan vertslandsstøtten til JWC skal opprettholdes ved en eventuell nedleggelse av FOHK og Madlaleiren som særdeles lite kostnadseffektivt og praktisk vanskelig gjennomførbart. Det synes ikke tilstrekkelig kvantifisert hva vertslandsstøtten vil innebære eller koste, men det synes klart at forslaget blant annet vil utløse investeringsbehov i Vatneleiren i hundremillionersklassen.

Flertallet anser at alternativ til Regjeringens forslag om lokalisering av Forsvarets operative hovedkvarter ikke synes tilstrekkelig utredet, og finner dette meget uheldig. Flertallet finner også en betydelig usikkerhet knyttet til de økonomiske forutsetningene for, og eventuelle gevinstene av, en nedleggelse av FOHK og opprettelse av et nytt hovedkvarter på Reitan. Flertallet frykter at de økonomiske omstillingskostnadene ved nedleggelsen vil kunne bli meget høye, og gå på bekostning av Forsvarets operative evne, som allerede er på et kritisk lavt nivå.

Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at Forsvarets operative kommandostruktur opprettholdes som i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å justere kommandostrukturen slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som skal lede og de avdelinger som skal ledes, og går derfor inn for at virksomheten som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.

Disse medlemmer vil lokalisere Forsvarets nye fellesoperative hovedkvarter til Reitan ved Bodø, ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige besparelser primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift, også innebære en robust kapasitet til å lede operasjoner og større øvelser nasjonalt, samt oppfølging av styrkebidrag til operasjoner i utlandet, noe disse medlemmer mener er viktig å kraftsamle ressursene i Forsvaret på å løse. Disse medlemmer er opptatt av at vi skal ha et forsvar i balanse mellom topp og bunn, noe som betyr at det er nødvendig å ha en operativ kommandostruktur i Forsvaret som er robust nok til å sikre rettidige beslutninger, og som står i forhold til forsvarsstrukturen for øvrig. Disse medlemmer viser også til at Norge med denne modellen vil få ett hovedkvarter som kan håndtere og følge opp alle norske styrker i nasjonale operasjoner og operasjoner i utlandet, samt lede og gjennomføre større nasjonale fellesoperasjoner og større flernasjonale øvelser. Det vises videre til at tiltaket vil gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig ledelse av operasjoner. Disse medlemmer vil også understreke at et samlet operativt hovedkvarter lokalisert ett sted, er i tråd med anbefalingen fra et samlet forsvarspolitisk utvalg (FPU) jf. NOU 2007:25 – Et styrket forsvar, og den fagmilitære anbefalingen fra forsvarssjefen. På grunn av økt strategisk betydning mener disse medlemmer det er nødvendig for Forsvaret å styrke sin tilstedeværelse i nordområdene, noe som er viktig for hele landet, og etableringen av ett Forsvarets operativt hovedkvarter på Reitan vil nettopp styrke Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene.

2.5.3 Etterretningstjenesten

Komiteen vil understreke behovet for korrekt og oppdatert informasjon som grunnlag for militære og politiske beslutninger, og viser til Etterretningstjenestens sentrale rolle i å fremskaffe en slik. Komiteen støtter på denne bakgrunn at E-tjenesten skal prioriteres også i kommende langtidsperiode.

2.5.4 Hæren

Komiteen er bekymret over situasjonen og utviklingen i Hæren, og stiller seg derfor bak Regjeringens uttalte intensjon om å styrke Hæren fra dagens nivå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert det store antallet bekymringsmeldinger som har kommet den siste tiden, både fra fagmiljøene i Forsvaret og i den offentlige debatten. Disse medlemmer har særlig merket seg de utsagn som har kommet fra Hærens øverste ledelse om at Hærens avdelinger på det nåværende tidspunkt ikke er i stand til å løse sine oppgaver. Det er tydelig at Hæren står overfor store utfordringer både på kort og lang sikt, og disse må etter disse medlemmers mening adresseres og møtes i sammenheng.

Komiteen anerkjenner at ambisjonene har vært høyere enn Hærens personelloppsetning og styrkebrønn har kunnet oppfylle. Det er derfor av vital betydning at styrking av Hæren får en kraft og et reelt innhold som så snart som mulig kan bringe Hæren styrkemessig opp på linje med ambisjonene.

Komiteen ser at aktiv innsats og tilstedeværelse på land også i fremtiden vil være en av grunnforutsetningene for å forebygge, håndtere og avslutte konflikter. Det å kunne ta og holde hele eller deler av et territorium vil fortsatt stå sentralt, både i forhold til å kunne nå rent militære mål, men også som forutsetning for å kunne oppfylle sentrale politiske mål knyttet til ivaretakelse av sikkerhet, menneskerettigheter, sivilt-militært samarbeid og den bredere politiske og økonomiske utvikling i et område. Komiteen anser det derfor som nødvendig for Norge å ha styrker som gjennom tilstedeværelse og innsats på landjorden kan håndtere de situasjoner som skulle oppstå, enten nasjonalt eller som en del av en flernasjonal innsats.

Komiteen ser at Hærens avdelinger er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, som grensevakt og vakthold for Kongehuset, i tillegg til beredskapsoppdrag og størstedelen av våre bidrag til oppdrag i pågående utenlandsoperasjoner, og komiteen deler Regjeringens oppfatning om at disse oppgavene i sum er meget krevende.

Komiteen vurderer at det over tid ikke kan forsvares å videreføre en hær som er for liten til å kunne håndtere relevante scenarier.

Komiteen mener at Hæren må være relevant også i de mest krevende scenarioer som kan anses som aktuelle.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at Forsvaret i så måte står ved et viktig veiskille.

Hærens aller viktigste rasjonale er etter disse medlemmers mening å avverge et territorielt angrep enten mot eget territorium eller mot en alliert gjennom evne til sammen med allierte å kunne avvise et slikt angrep. Bakkestyrker utgjør også hovedkomponenten i internasjonale operasjoner, hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den anbefalte hærstrukturen besitter de grunnleggende kapasitetene som er nødvendig for krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Disse medlemmer viser til at Hæren skal bidra til å møte utfordringer i hele konfliktspekteret, både nasjonalt og internasjonalt.

Disse medlemmer mener også at bakkestyrker utgjør hovedkomponenten i internasjonale operasjoner, hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener også at Norges evne til å bidra substansielt i internasjonale operasjoner er nært knyttet til evnen til å stille en manøveravdeling over tid. Flertallet betviler sterkt om den foreslåtte hærstrukturen er tilstrekkelig til å oppfylle disse ambisjonene.

Videre ser flertallet med stor bekymring på at manøveravdelingene har en redusert oppsetning i forhold til tilsvarende avdelinger hos våre allierte.

Komiteen vil vektlegge betydningen av å opprettholde og styrke den operative evnen i de eksisterende avdelingene, og ser positivt på tiltak for å styrke bataljons- og brigadenivået i Hæren. Komiteen forutsetter at personellrammene og oppsetningen i avdelingene fylles.

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at kjernen i Hærens kapasitet er evnen til å gjennomføre taktiske samvirkeoperasjoner. Med taktiske samvirkeoperasjoner menes evnen til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert innsats med ressurser fra Hærens egne troppearter, og eventuelt felleskapasiteter, i hele konfliktspennet – i samspill mellom ulike virkemidler. Komiteen vil understreke den kritiske betydningen av å opprettholde og styrke en brigadestruktur som kan planlegge og gjennomføre integrerte landoperasjoner og drive kontinuerlig styrkeproduksjon og beredskap hjemme, og som tilføres ressurser og gis anledning til å øve for dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, frykter at brigadeledelsen i dagens situasjon er ferd med å forvitre.

Komiteen gir videre sin tilslutning til arbeidet med å utvikle fleksible og modulbaserte samvirkesystemer i Hæren.

Komiteen anerkjenner at Hæren er bygget noe opp de seneste år og gir sin tilslutning til de grep Regjeringen foreslår for å styrke Hæren videre fra dagens nivå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at disse tiltak ikke er tilstrekkelige til å gjøre Hæren i stand til å løse sine oppgaver i tråd med de ambisjoner som er skissert i proposisjonen og her. En forsterkning av dagens avdelinger og en ytterligere oppbygging er derfor nødvendig.

Dette nødvendiggjør en umiddelbar ytterligere innsats for å styrke bemanningen i avdelinger innenfor støtte- og ledelseselementene, som blant annet etterretning, CSS, samband, sanitet, militærpoliti og ingeniørelementer, gjennom i større grad å beholde dagens personell og ved aktiv og målrettet rekruttering. Disse avdelingene, som i dag opplever uforsvarlig stor slitasje, må gjøres mer robuste gjennom økte personelloppsetninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har bygget opp Hæren med over 40 pst. de siste år. Disse medlemmer viser videre til proposisjonens ambisjon om ytterligere å styrke Hæren. Disse medlemmer mener det er viktig at denne styrkingen rettes inn mot de deler av Hæren som opplever den største belastningen, og da især styrke befalsoppsettingen i støtte- og ledelseselementene som blant annet etterretning, ingeniør, samband, sanitet og CSS.

Disse medlemmer har merket seg proposisjonens understrekning av at Hæren skal ha kapasitet til å gjennomføre selvstendige landoperasjoner og skal kunne drive høyintensitetsstrid for en begrenset periode. Videre er det lagt til grunn at den anbefalte strukturen vil ha evne til å håndtere en begrenset militær eller en asymmetrisk trussel innenfor en nasjonal ramme. Disse medlemmer mener at dette ambisjonsnivået også setter et klart minimumsnivå for den videre utviklingen av Hæren, og at det må vurderes om ikke Hæren må utvides ytterligere på sikt. Disse medlemmer mener at en slik utvidelse må ses i lys av et eventuelt fremtidig landforsvar som vurderer Hæren og Heimevernet i en større integrert sammenheng.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har registrert at generalinspektøren for Hæren har uttalt at Hæren må dobles i forhold til dagens størrelse for å kunne løse sine oppgaver. Det må etter flertallets mening derfor gjennomføres en ytterligere styrking av bataljonsstrukturen, ved opprettelsen av en fjerde manøverbataljon i løpet av perioden. Flertallet vil oppfordre Regjeringen til allerede på kort sikt å foreta de nødvendige tiltak for å forberede en slik oppbygging. Flertallet ønsker, og forutsetter at det planlegges for, at Hæren på sikt styrkes ytterligere utover dette for å settes i stand til å løse sitt oppdrag.

Komiteen har også registrert en debatt om hvordan hærstrukturen kan tilføres utholdenhet og dybde gjennom oppbyggingen av en styrkereserve, og ber Regjeringen vurdere mulige alternativ for dette og melde tilbake til Stortinget på egnet vis.

Komiteen vil peke på at de oppgaver Hæren skal dekke er krevende, og at vektleggingen av disse er økt. Regjeringen har rett i at behovet for landstyrker som kan bidra i operasjoner over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – fortsatt er høyt.

Hva gjelder ledelsens struktur og organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets strategiske ledelse og mener at Hærstaben bør forbli en del av Forsvarsstaben.

2.5.5 Sjøforsvaret

Komiteen viser til at Sjøforsvaret har en helt sentral rolle i håndteringen av de utfordringer vi vil kunne møte i våre nærområder, gitt Norges langstrakte kystlinje og omfattende ansvarsområde og interesser til havs. Samtidig skal Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter til operasjoner i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående marinestyrker og til operasjoner i regi av FN og NATO. Sjøforsvaret må derfor fortsatt kunne møte maritime utfordringer i fred, krise og krig, i egne og fremmede farvann. Komiteen deler på denne bakgrunn Regjeringens vurdering når det i proposisjonen uttales at Sjøforsvarets mest sentrale bidrag til løsning av oppgavene nasjonalt ligger i evnen til tilstedeværelse med relevante kapasiteter over tid. Komiteen deler synet på at evne til nasjonal krisehåndtering og suverenitetshevdelse krever selvstendig norsk innsats med relevante maritime kapasiteter for at denne evnen skal være troverdig.

Komiteen noterer at Sjøforsvarets fartøysstruktur anbefales videreført bestående av fem fregatter med NH-90 helikoptre, seks missiltorpedobåter (MTB), seks mineryddingsfartøyer og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy, samt at Marinejegerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Minedykkerkommandoen også videreføres. Komiteen noterer at dette, etter Regjeringens oppfatning, innebærer at de grunnleggende sjømilitære basisfunksjonene videreføres. Komiteen noterer seg at denne kombinasjonen med fartøyer og strukturelementer skal sette Forsvaret i stand til å operere effektivt i kystsonen. Komiteen noterer videre at det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian Task Group – CNORTG) også anbefales videreført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at Sjøforsvaret med denne strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men vil likevel gjøre oppmerksom på at man ser et økonomisk usikkerhetsmoment forbundet med driftsutgiftene for fartøysstrukturen. Flertallet forutsetter at departementet følger utviklingen på området nøye, og har lagt tilstrekkelige usikkerhetsvurderinger av reelle eierkostnader til grunn.

Komiteen forutsetter videre å bli holdt orientert dersom kostnadsbildet endres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel poengtere at den har klare ambisjoner for driftsnivået og den operative virksomheten i Sjøforsvaret. Flertallet har notert at fregattene i utgangspunktet er satt opp med kun én besetning, og anser at dette vil legge klare begrensninger på drift og operasjonsmønster. Flertallet har også særlig merket seg at det i proposisjonen advares mot at driftsnivået for nye fartøyer i Sjøforsvaret ikke må legges på et nivå som ikke er bærekraftig. Dette kan ikke oppfattes annerledes enn et varsel om at budsjettene ikke vil gi muligheter for optimal drift av fartøyene. Flertallet vil understreke at det vil være meget uheldig både for Sjøforsvaret og for Norge om fartøyene ikke seiler tilstrekkelig.

Flertallet mener at en såpass omfattende fartøystruktur stiller store krav til tilstrekkelig bemanning, og at særlig konseptet for de nye fregattene stiller høye krav til kompetanse og utdanning. Flertallet viser i den forbindelse til Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2006 (Dokument nr. 1 (2007–2008)), hvor Riksrevisjonen betviler Sjøforsvarets evne til å utdanne og beholde tilstrekkelig personell til å drifte fregattene i tråd med forutsetningene. Riksrevisjonen henviser til at kvotene ved Sjøkrigsskolen er redusert og at Fregatt treningssenter foreløpig ikke dekker de opplæringsbehovene det er tiltenkt. Flertallet har notert seg at Forsvarsdepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen opprettholder sitt synspunkt om at det vil være nok personell og kompetanse til å drifte inntil tre fregatter samtidig fra 2010. Flertallet har likevel registrert at evaluering i 2007 viste at det manglet 280 hjemler i Marinen, og at det i 2008–2010 vil bli uteksaminert 90 befal for lite i forhold til Sjøforsvarets reelle behov, og forutsetter at Regjeringen holder Stortinget informert om utviklingen på egnet vis.

Sett i sammenheng med at driftsutgiftene potensielt er meget høye, forutsetter flertallet at departementet følger problemstillingene knyttet til drift av Sjøforsvarets fartøy særdeles nøye og holder Stortinget orientert på egnet vis. Flertallet forventer også at Stortinget gjennom budsjettprosesser og rapportering får tilgang til underlagsmateriale som gjør det mulig for Stortinget på bedre måte å ta stilling i disse helt avgjørende forhold for Sjøforsvarets virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti anser at Sjøforsvaret med denne strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men har samtidig merket seg behovet for stramme prioriteringer for å sikre at driftsnivået med de nye fartøyene ikke legges på et for høyt og ikke bærekraftig nivå, og understreker betydningen av at dette følges opp og gis nødvendig fokus i tiden fremover. Disse medlemmer viser også til at finansieringsløsningen for den anbefalte strukturen inkluderer gjenstående innfasing av fregatter og MTB-er, i henhold til de driftskonsepter som er lagt til grunn i de fagmilitære anbefalinger.

Regjeringen anbefaler å videreføre de nye missiltorpedobåtene av Skjold-klassen. Komiteen støtter dette og sier seg enig med Regjeringen i at disse fartøyene representerer en vesentlig ressurs, både knyttet til sjøkontroll og sjønektelse. Skjold-klasse MTB har farts- og manøveregenskaper som gjør at de er spesielt egnet til å utfylle fregattene i overflaterollen i kystnære operasjoner. I tillegg bidrar fartøysklassen til antall overflatefartøy i strukturen, noe som er en vesentlig faktor i forhold til militær tilstedeværelse og reaksjonsevne på sjøen.

Komiteen viser til at logistikkfartøy anses vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, og at dagens to fartøy planlegges erstattet med et nytt logistikkfartøy. Komiteen har notert at det finnes meget god operativ begrunnelse for anskaffelsen av et slikt fartøy, men er likevel oppmerksom på at det vil ta flere år før et eventuelt nytt fartøy er operativt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at et logistikkfartøy i sin natur har begrensninger som gjør at det aldri vil kunne være en fullgod erstatning for en landbasert støttestruktur.

Komiteen forutsetter at det er gjort tilstrekkelige vurderinger av hvordan styrkebeskyttelsen av et nytt logistikkfartøy skal ivaretas, og forventer at også muligheten for allierte fellesløsninger for sjøbasert logistikk vurderes og utredes.

Komiteen vil understreke Kystvaktens særlige viktighet for Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. Komiteen viser til at Kystvakten videreføres med 15 fartøy, hvorav ytre kystvakt består av 10 fartøy, og indre kystvakt av fem fartøy. Komiteen registrerer at det for ytre kystvakt legges til grunn en kvalitativ oppgradering av fartøysstrukturen, kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet og mobilitet ved innføring av nye NH-90 helikoptre til erstatning for dagens Lynx-helikoptre og at indre kystvakt videreføres med 5 fartøyer utrustet med mindre hurtiggående patruljefartøyer som kan operere selvstendig.

Komiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt på at det legges opp til at alle fartøyene, både i indre og ytre kystvakt, skal driftes med et tobesetningskonsept for maksimal utnyttelse av tilgjengelige fartøyer, og forutsetter at dette følges opp.

I proposisjonen uttaler Regjeringen at den vil vurdere å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det må påvises reelle operative eller økonomiske gevinster ved å endre dagens ordning dersom dette skal være aktuelt, og forutsetter at Regjeringen i så tilfelle kommer tilbake til Stortinget med en egen sak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kjøp kan være en fornuftig investering, og støtter derfor Regjeringens vurdering om eventuelt å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.

Hva gjelder ledelsens struktur og organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets strategiske ledelse og mener at Sjøforsvarsstaben bør forbli en del av Forsvarsstaben.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for bemanningssituasjonen i Kystvakten. Disse medlemmer frykter at Kystvaktens antall operative tjenestedøgn vil bli begrenset, som følge av for få hjemler i forhold til de utfordringer Kystvakten står overfor. Kystvaktens tilstedeværelse er essensiell for ivaretakelse av norske interesser i våre havområder, og aktiviteten må i så henseende, etter disse medlemmers oppfatning, økes i forhold til dagens situasjon. Disse medlemmer ser i denne sammenheng nødvendigheten av en styrking av Kystvakten økonomisk og organisasjonsmessig, for å imøtekomme de stadig utvidede ansvarsområder som skal ivaretas av tjenesten.

Med de merknader som er fremkommet over, slutter komiteen seg til forslaget til operativ struktur for Sjøforsvaret.

2.5.6 Luftforsvaret

Komiteen viser til at luftstyrkenes oppdrag normalt vil være overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll, bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse og lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener. Felles for oppdragene er at de ofte inngår i en fellesoperativ ramme. Luftstyrker bidrar i slike sammenhenger med støtte til eller skaper forutsetninger for, øvrige luft-, land- og sjøstyrkers evne til å løse sine oppdrag. I tillegg til bidrag i forbindelse med operasjoner i utlandet, bidrar Luftforsvaret i kontinuerlige og rutinemessige oppdrag knyttet til overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette skjer blant annet gjennom luftovervåkning, jagerflyberedskap og maritime patruljefly til støtte for Kystvakten og Marinen. Luftforsvaret støtter også jevnlig spesialstyrker og landstyrker med blant annet helikoptre, transportfly og kampfly.

Komiteen merker seg at anskaffelsen av en ny kampflykapasitet til Luftforsvaret vil være en avgjørende rammefaktor for virksomheten også på kort sikt, til tross for at en anskaffelse og utskifting av dagens kampflyflåte fortsatt ligger en god stund frem i tid. Komiteen noterer at Regjeringen i proposisjonen orienterer om status og videre fremdrift for anskaffelsesprosjektet og at man vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak i løpet av 2008.

Komiteen viser videre til at Regjeringen anbefaler å videreføre bredden av dagens kapasiteter i Luftforsvaret. Dette skal hovedsakelig skje gjennom organisatorisk videreutvikling og investeringer i nye materiellsystemer og ny teknologi. Komiteen gir sin tilslutning til at strukturen videreføres på denne måten, og legger Regjeringens forslag til grunn for den operative strukturen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel bemerke at man har registrert betydelige utfordringer med å holde flåtene med aldrende fly, særlig F-16 og P-3 Orion på vingene og tilstrekkelig forsynt med reservedeler.

Komiteen forventer at eventuelle mangler som har konsekvenser for operativ virksomhet, rettes opp så snart som mulig. Komiteen har også notert seg Forsvarsdepartementets svar på skriftlige spørsmål av 3. juni 2008, hvor det sies at den langsiktige utbedringen av problemet med Orion-flyene blant annet er å gjennomføre et vedtatt prosjekt for strukturoppgradering, som vil pågå de neste fem årene. Komiteen imøteser den forbedring i status som dette er forventet å medføre allerede fra høsten 2008 og forutsetter at Stortinget på egnet vis holdes informert om status for Orion-flyene, som utgjør en avgjørende kapasitet for Forsvaret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har samtidig merket seg at viktige deler av Luftforsvarets operative kapasiteter har nådd en alder der utfordringer knyttet til tilgjengelighet og vedlikehold skaper operative begrensninger, og understreker betydningen av at det arbeides kontinuerlig for å sikre en størst mulig tilgjengelighet på flyparken, både på kort og lang sikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Innst. S. nr. 287 (2006–2007) fra forsvarskomiteen om investeringar i Forsvaret, jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007) Om investeringar i Forsvaret, vedrørende Forsvarets behov for transportflykapasiteter. I ovennevnte saker ble det fastslått at en nasjonalt kontrollert taktisk transportflyflåte i framtiden vil ha en sentral rolle i det norske forsvaret, både nasjonalt og som bidrag til internasjonale operasjoner ved behov. Flertallet merket seg videre at transportflyene også vil være viktige for innsetting av FN-styrker i fredsopprettende eller fredsbevarende oppgaver, samt til sivile oppgaver som humanitær bistand og nødhjelp. Våre gamle C-130H transportfly er nå tatt ut av tjeneste, og Forsvaret står således uten taktisk transportflykapasitet. Flertallet ønsker i denne sammenheng å vise til St.prp. nr. 1 (2006–2007) for budsjetterminen 2007, utgiftskapitler 1700–1795 og inntektskapitler 4700–4799, hvor det fremkommer følgende:

"Det er inngått kontrakt om å skifte yttervinger på fire av våre C-130 Hercules transportfly for å fjerne restriksjonene som ble innført i april 2005. Disse restriksjonene ble innført etter anbefaling fra flyprodusenten, og har redusert flyenes kapasitet med hensyn på rekkevidde, lasteevne og operasjonsområde. Dette skiftet av yttervinger vil, sett i sammenheng med en mindre oppgradering av enkelte av flyenes komponenter, gjøre at flyene igjen kan utføre alle typer kjente oppdrag frem til ca. 2012– 2015".

Flertallet kan ikke se at det har oppstått andre forutsetninger for operasjonell virksomhet av våre C-130H transportfly, enn hva som var kjent på bestillingstidspunktet for anskaffelsen av vedlikeholdet på eksisterende fly og nyanskaffelsen av C-130J transportfly. Flertallet ønsker derfor en redegjørelse for hvorfor det gjennomførte vedlikehold på våre gamle transportfly ikke medførte de kapasiteter som lå til grunn for bevilgningene til vedlikeholdet og oppdateringene som ble gjennomført. Videre ønsker flertallet i samme redegjørelse en forklaring på hvorledes Regjeringen skal løse de taktiske transportflybehovene frem til våre nye C-130J er fullt operative.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i lang tid ikke har hatt en tilfredsstillende operativ taktisk transportflykapasitet med våre C-130 H Hercules anskaffet i 1969. I tillegg har det medført store driftskostnader å vedlikeholde de gamle flyene. På bakgrunn av denne situasjonen vil disse medlemmer vise til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 287 (2006–2007) jf. St. prp. nr. 78 (2006–2007), vedtok å anskaffe fire nye transportfly av typen C-130J, noe som vil gi Norge en tilfredsstillende taktisk transportflykapasitet. Det første flyet vil bli levert høsten 2008 og de tre neste i 2009 og 2010. Disse medlemmer vil vise til at det å skulle operere to flytyper parallelt vil være lite formålstjenlig ut fra et teknisk, økonomisk og operativt ståsted, og at det i tillegg vil forsinke den operative innfasingen av de nye C-130 J. Disse medlemmer støtter derfor at man faser ut de gamle transportflyene av typen C-130 H, slik at Norge raskest mulig oppnår en tilfredsstillende taktisk transportflykapasitet.

Hva gjelder ledelsens struktur og organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets strategiske ledelse og anser at Luftforsvarsstaben bør forbli en del av Forsvarsstaben.

Med de merknader som er fremkommet over, slutter komiteen seg til forslaget til operativ struktur for Luftforsvaret.

2.5.7 Heimevernet

Komiteen er enig i at Heimevernet (HV) de senere år har fått en mer sentral rolle i forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. Dette som en følge av et bredere og mer sammensatt trusselbilde. HV har i dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre typer spesielle oppdrag og kan etter anmodning også yte bistand til sivile myndigheter. Komiteen vil vise til den betydelige omstillingen organisasjonen har vært igjennom de siste årene, og forutsetter at den vellykkede kvalitetsreformen videreføres.

HV skal ha en hurtig og utholdende evne til å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering, forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov, og støtte det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet. Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt trent og utrustet. Komiteen vil i den forbindelse understreke den avgjørende viktigheten av at HVs avdelinger holder et tilfredsstillende trenings- og øvelsesnivå.

Komiteen støtter ønsket om å øke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og styrke HVs anvendbarhet. Dette, sammen med den pågående kvalitetsreformen, vil videreutvikle HV mot et enda mer relevant og effektivt verktøy for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til det sivile samfunn. Komiteen ser meget positivt på at ordningen med frivillige HV-soldater for å støtte forsvarsgrenenes deltakelse i operasjoner i utlandet utvides og mener at HV utgjør en meget god styrkebrønn for personell til internasjonale operasjoner.

Komiteen forutsetter at hovedtrekkene i HVs organisasjon med distrikts- og områdeorganisering, der innsatsledelse, innsatsstyrker, forsterkingsstyrker og oppfølgingsstyrker inngår, samt luft- og sjøheimevernet, videreføres.

Komiteen noterer at Regjeringen legger opp til en struktur for Heimevernet med 45 000 personell og 11 HV-distrikter, at utdanning av befal og mannskaper til HVs struktur skal ivaretas gjennom forsvarsgrenene, og gjennom en egen HV utdanningsenhet for befal på Porsangmoen. HV 07 og 08 er foreslått nedlagt og et nytt distrikt lokaliseres til Vatneleiren. HV 17 og 18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen. HV-skolen på Dombås videreføres. HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet.

Komiteen viser til sine merknader om lokalisering og distriktsstruktur i kapittel 2.6.7.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at 45 000 personell er en tilstrekkelig og realistisk struktur for Heimevernet. Flertallet viser i den forbindelse til at HV ikke har fylt dagens struktur på 50 000 personell, og mener at en slik reduksjon, som primært forutsettes gjennomført i oppfølgingsstyrken, blant annet vil frigjøre ressurser til aktivitet og øvelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at HVs organisasjon med de nye oppgaver de nå skal løse, som territorielt landforsvar i kombinasjon med alle de andre oppgaver HV skal løse, har behov for en styrking. Disse medlemmer ønsker at HV skal bygges opp til å omfatte 50 000 soldater. Disse medlemmer ser HV som en styrkebrønn for operasjoner både i forbindelse med utenlandsoppdrag og tjeneste i Norge, og ser derfor det som naturlig å styrke organisasjonen organisatorisk og økonomisk. Disse medlemmer ønsker derfor ikke en endring av dagens HV-struktur.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler ikke Regjeringens oppfatning av at Heimevernets behov for styrkeproduksjon og mannskapsutdanning på sikt vil kunne ivaretas gjennom de andre forsvarsgrenene, og mener at HVs egen mannskapsutdannelse derfor må opprettholdes. Flertallet viser til at en egen mannskapsutdanning for HV, lokalisert til Værnes (HVUV) ble vedtatt gjennom Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), og har fungert godt.

Flertallet er forbauset over at Regjeringen utelukkende synes å behandle spørsmålet om mannskapsutdanning i HV som et spørsmål om base- og støttestruktur. I flertallets øyne er dette i høyeste grad også et operativt spørsmål, og det behandles derfor under dette avsnittet.

Flertallet mener at det er betydelig tvil om at forsvarsgrenene, gjennom årlig innkalling av vernepliktige til førstegangstjeneste vil være i stand til å fylle HVs behov for mannskap, og frykter at HV vil få en betydelig underdekning i sin mannskapsstruktur. Flertallet betviler at dette rekrutteringsgrunnlaget som også skal dekke behovet for rekruttering til videre tjeneste og utdanning i hele Forsvaret, kan sørge for nok volum og nyttetid for den enkelte vernepliktige i forhold til HVs behov.

Regjeringens modell vil, etter flertallets oppfatning, også utsette den andelen av årskullet som faktisk gjennomfører en militær førstegangstjeneste for en dobbel belastning: Full 12 måneders førstegangstjeneste i en av forsvarsgrenene etterfulgt av full tjeneste i HV. Det er rimelig å anta at dette vil kunne få negative konsekvenser for mannskapenes motivasjon.

Flertallet anser også at en egen HV-utdanning styrker HVs egenart og lokale tilknytning. HV har tradisjonelt organisert sin krigsstruktur i geografiske områder og avsnitt, hvor mannskapene i størst mulig grad har vært lokalt rekruttert. Dette har hatt en svært positiv effekt i forhold til reaksjonstid, samt rekruttering av motiverte mannskaper med nærhet og kjennskap til oppdrag og objekter som skal sikres. HVUV har etablert et godt samarbeid med vernepliktsforvaltningen om å rekruttere både befal og mannskaper med riktig geografisk tilhørighet, noe som sikrer HVs fortsatte lokale tilknytning. Med mannskap som ikke er valgt ut på samme grunnlag som rekrutteringsbase, vil denne lokale forankring svekkes. Dersom HV skal overta mannskap som har vært inne til førstegangstjeneste i en av forsvarsgrenene, for deretter å avtjene resten av verneplikten i HV er det, etter flertallets oppfatning, rimelig å tro at forsvarsgrenene i første rekke vil rekvirere og utdanne mannskaper i henhold til egne behov, og i liten grad ta hensyn til HVs behov for etterbruk. Det vil derved bli større fokus på kvalifikasjoner og motivasjon fremfor geografisk tilhørighet. Dette vil vanskeliggjøre videreføringen av HVs organisering med lokalt rekrutterte mannskap og potensielt øke reaksjonstiden til avdelingene, mens nærhet og kjennskap til oppdrag og lokale forhold reduseres.

Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at Heimevernets mannskapsutdanning videreføres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. Disse medlemmer vil vise til at forsvarsgrenene årlig skal utdanne og overføre spesialister og øvrige mannskaper i et antall som vil tilfredsstille behovet for å vedlikeholde HVs struktur. Disse medlemmer vil understreke behovet for å følge opp dette, og vil i den sammenheng vise til at det også videreføres et visst volum på egen befalsutdanning i Heimevernet på Porsangmoen. Dette sikrer handlefrihet også i forhold til eventuelle fremtidige behov.

Disse medlemmer viser videre til at det i Regjeringens anbefaling legges opp til å videreføre antallet soldater som gjennomfører førstegangstjenesten på dagens nivå, om lag 8 500 i året. Disse medlemmer legger tilgrunn at HV fortsatt vil ha et betydelig og godt kvalifisert rekrutteringsgrunnlag gjennom førstegangstjenesten i forsvarsgrenene. Mannskapene som overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i forhold til HVs behov og krav. Disse medlemmer viser til at tiltaket ikke vil få betydning for kvalitet eller volum på HVs operative struktur og at tiltaket vil styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret vil benytte vernepliktige soldater, også etter endt førstegangstjeneste. Disse medlemmer mener at på samme måte som Heimevernet er en styrkebrønn for resten av Forsvaret, og nå også i forhold til rekruttering til internasjonale operasjoner, så vil Heimevernet ha et ansvar for å trene og vedlikeholde soldater som har gjennomført førstegangstjeneste i de andre forsvarsgrenene. Dette vil gi en bedre utnyttelse av personellet som er utdannet gjennom førstegangstjenesten i de andre forsvarsgrenene, samtidig som det gir en gevinst for samfunnet ved å benytte kompetansen hos de vernepliktige i et lengre perspektiv. Disse medlemmer vil også vise til at soldater som har gjennomført 12 måneders førstegangstjeneste i forsvarsgrenene, frem til nå har utgjort den dominerende delen av rekrutteringsgrunnlaget for Heimevernets struktur. Denne ordningen videreføres med Regjeringens anbefalte løsning.

Heimevernet med en styrke på 45 000 soldater vil etter disse medlemmers oppfatning utgjøre en viktig del av vårt forsvar, og det er derfor nødvendig å sørge for at kvalitetsreformen videreføres og at trenings- og aktivitetsnivået i HV framover er på et tilfredsstillende nivå.

2.5.8 Fellesavdelinger og -kapasiteter

Komiteen viser til at Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer og avdelinger innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener, og at enhetene også vil kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag i flernasjonale styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til nasjonale bidrag i operasjoner hjemme og i utlandet. Enhetene er innrettet fleksibelt og kan tilpasses i volum og innretning til de enheter eller operasjoner de skal støtte. Komiteen ser positivt på at hovedsiktemålet med videreutvikling av felleskapasitetene har vært å forbedre deres innsats- og reaksjonsevne, slik at støtten ikke begrenser Forsvarets operative evne, verken nasjonalt eller i operasjoner i utlandet. I tillegg til balanse mellom operativ struktur og felleskapasiteter, vil komiteen påpeke betydningen av at alle felleskapasiteter er dimensjonert ut fra konsistente forutsetninger om størrelse og antall av samtidige operasjoner. Komiteen noterer at Regjeringen i proposisjonen skriver at den organisatoriske opphengningen av, og styrkeproduksjonsansvaret for, fellesavdelingene blir vurdert nærmere i det videre implementeringsarbeidet. Komiteen forutsetter at Stortinget vil bli informert om dette arbeidet på dertil egnet vis.

Komiteen har registrert at Regjeringen har varslet at den allerede høsten 2008 vil komme til Stortinget med en sak om virksomheten i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLOs virksomhet har helt avgjørende betydning for et velfungerende forsvar, og komiteen imøteser en slik gjennomgang med stor interesse.

2.5.9 Felles logistikk

Komiteen noterer at man for å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på felles logistikk- og støtteavdelinger skal øke andelen av fast tilsatt personell og sivilt/vernepliktig personell med beredskapskontrakter, fremfor mobiliseringspersonell, der det i dag er en ubalanse. Komiteen støtter målsettingen om å også kunne benytte en større andel av personellet i logistikk- og støttestrukturen i den operative støttestrukturen.

2.5.10 Felles sanitet

Den helsemessige beredskapen for våre soldater hjemme og ute er etter komiteens mening særdeles viktig, og komiteen forutsetter at sanitetsstøtten skal tilpasses de operative utfordringene slik at personellet til enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling. Komiteen viser til at god sanitetsberedskap er satt opp som en av forutsetningene for norsk deltagelse i militære operasjoner. Komiteen mener at tvil om tilstrekkelig sanitetsberedskap er egnet til å skape usikkerhet og uro rundt Forsvaret, og har i den forbindelse notert seg Stortingets behandling av legedekningen i Afghanistan (Innst. S. nr. 159 (2007–2008)). På denne bakgrunn støtter komiteen en styrking av Forsvarets operative sanitetskapasitet.

2.5.11 Felles ledelsesstøtte og operativ støtte

Komiteen viser til at Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme og ute, og legger til grunn at den skal understøtte nettverksbaserte operasjonsformer, og bidra til vesentlige forbedringer innenfor interoperabilitet, fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet og deployerbarhet. Komiteen deler Regjeringens syn på at viktigheten av å utnytte ny teknologi og kompetanse for effektiv oppgaveløsning øker, og er enig i at utviklingen tilsier økt behov for en moderne informasjonsinfrastruktur og nettverksbaserte kapasiteter. Komiteen legger til grunn at Norge vil følge NATOs utvikling på dette området og at Forsvaret vil støtte seg på og bidra aktivt inn i ulike ekspert- og kompetansemiljøer i alliansen og hos våre allierte og partnere. Komiteen anser det som avgjørende å ha tilstrekkelig antall personell med riktig kompetanse innen militær anvendelse og tilpasning av IKT for å kunne gjennomføre en satsing på informasjonsinfrastruktur, og av å rekruttere, utdanne og beholde personell med kompetanse innen dette området. Komiteen støtter også et tettere samarbeid med relevante forskningsmiljøer og industri med sikte på å bedre tilgangen til relevant kompetanse.

I lys av dette fremstår fagmiljøene innenfor Forsvarets informasjonsinfrastruktur fremdeles som geografisk spredt og noe fragmentert mellom en rekke ulike aktører og avdelinger. Komiteen vil i den forbindelse minne om at en enstemmig komité i Innst. S. nr. 234 (2003–2004) gikk inn for å samle fagmiljøene i et felles kompetansesenter for Kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (KKIS) på Jørstadmoen. Komiteen er opptatt av at man på denne måten i størst mulig grad samler IKT-ressursene i Forsvaret, og forventer at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med denne saken i forbindelse med gjennomgangen av FLO.

Komiteen viser til at informasjonsoperasjoner i forskjellige former iflg. proposisjonens punkt 5.6.8, benyttes for å understøtte politiske og militære målsettinger i en gitt operasjon. Komiteen er av den oppfatning at i de militære utfordringene Norge i fremtiden vil kunne møte, vil det være avgjørende å ha evne til å sikre lokalt, nasjonalt og internasjonalt gehør for Norges forståelse av konflikten og handlingsforløpet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ville funnet det naturlig at denne evnen og en operativ kapasitet for å realisere evnen var adressert under de felles operative kapasiteter. Flertallet ønsker å bli informert om Regjeringens syn på hvordan Norges syn skal fremmes i en operasjonell kontekst.

2.5.12 Flernasjonalt kapasitetssamarbeid

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger i forsvarssektoren. Dette gjelder spesielt for små og mellomstore land. Komiteen anser at flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en meget viktig faktor for å opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og operativ balanse. Komiteen vil vise til at Norge har en lang tradisjon for flernasjonalt samarbeid innenfor rammene av NATO-samarbeidet, og sier seg enig med Forsvarspolitisk utvalg, som uttaler at Norge har en særlig interesse av å bygge videre på dette forpliktende og langvarige flernasjonale samarbeidet i årene fremover.

Komiteen vil peke på at det forsvarspolitiske samarbeidet i Norden er i positiv utvikling, og viser da særlig til den gjennomførte svensk-norske mulighetsstudien og det pågående prosjektet med å utvide denne til Finland. Komiteen ser positivt på at også vår NATO-allierte Danmark er invitert til å delta i dette rammeverket. Komiteen legger til grunn at et nordisk samarbeid utvikles på et pragmatisk og operasjonelt effektivt vis, med fokus på felles økonomiske og operative gevinster. Komiteen merker seg at man har kommet langt i å identifisere og konkretisere mulige områder for samarbeid mellom Norge og Sverige, og forventer at Regjeringen følger opp med konkrete forslag til flernasjonalt kapasitetssamarbeid.

Komiteen vil samtidig vise til at en utfordring knyttet til flernasjonalt samarbeid er at det kan bidra til å redusere nasjonale myndigheters handlefrihet til å bruke sine militære styrker når og hvor det måtte være behov for dette. Vellykket flernasjonalt samarbeid forutsetter derfor enten at partneren beholder høy grad av autonomi for sin militære virksomhet, noe som kan bidra til å redusere de økonomiske gevinstene av samarbeidet, eller det forutsetter betydelig grad av sammenfall av nasjonale interesser og felles verdier blant samarbeidspartnerne. Komiteen deler Forsvarspolitisk utvalgs vurdering av at norsk deltagelse i konkrete flernasjonale samarbeidsløsninger bør vurderes ut fra tre kriterier:

• Eventuelle begrensninger i norske myndigheters råderett over kapasiteten og bruk av norske styrker

• Muligheter for å opprettholde og videreutvikle operativ evne og levedyktige kompetansemiljøer

• Mulighetene for økonomiske innsparinger

Komiteen forutsetter at det i arbeidet med å utvikle modeller for flernasjonalt samarbeid, blant annet i Norden, vurderes hvordan ulik alliansetilknytning virker inn på muligheten for å utvikle velfungerende samarbeidsløsninger. Komiteen anser at dette er en overkommelig utfordring, men vil understreke at den ser på et utvidet flernasjonalt kapasitetssamarbeid i Norden som et viktig tillegg, men ikke et alternativ, til samarbeid innenfor NATO og EU. Komiteen har notert at dette synes å være tilfellet også i de andre nordiske land.

2.5.13 Bakke- og luftovervåkning

Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF), bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS), samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene, herunder DCAOC og DARS. Komiteen støtter videreføringen, og vil understreke betydningen av å delta aktivt i NATOs felles kapasiteter.

2.5.14 Strategisk sjø- og lufttransport

Komiteen noterer at Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø- og lufttransport skal sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile rederier og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination Centre Europe (MCCE) og C-17-initiativet. Komiteen viser til at den for øyeblikket har til behandling St.prp. nr. 55 (2007–2008), hvor Regjeringen legger frem forslag om den økonomiske rammen for norsk deltagelse i C-17-initiativet.

2.6 Forsvarets operative struktur – målstruktur

2.6.1 Støttevirksomhet og basestruktur

Komiteen deler oppfatningen av at forsvarssektoren må innrettes slik at den operative virksomheten understøttes på en best mulig måte. Samtidig må driften være helhetlig, rasjonell og effektiv. Den operative strukturen bør danne utgangspunktet for hvordan den helhetlige virksomheten skal organiseres og videreutvikles, men Forsvaret må samtidig betraktes helhetlig og den operative strukturen og støttevirksomheten anses som to sider av samme sak. Komiteen ser at Forsvarets operative virksomhet medfører et stort behov for logistikk- og støttevirksomhet og at den operative evnen rammes dersom denne ikke er tilstrekkelig. Det må derfor være en balanse mellom ambisjonsnivået som knyttes til den operative strukturen, og yteevnen til støttevirksomheten. En funksjonell balanse mellom disse deler er helt nødvendig og må reflekteres i organisasjonens innretning.

Komiteen ser at det er gjort en rekke viktige og riktige grep som har gjort Forsvaret både kvalitetsmessig bedre og betydelig mer kostnadseffektivt, men at det fortsatt også er mulig å hente ut gevinster tilknyttet styrkeproduksjon, logistikk- og støttevirksomhet - og derved frigjøre ytterligere ressurser til en positiv og nødvendig videreutvikling. Komiteen vil likevel påpeke at de betydelige kutt i disse funksjonene gjennom de siste årene allerede har redusert muligheten for store gevinster i forhold til tidligere omstillinger.

Komiteen anser det som en utfordring å finne balansen mellom optimalisering av helheten i den samlede virksomheten og hensynet til enkeltheter, og ser at dette særlig gjelder forhold til støttevirksomheten og basestrukturen.

Komiteen har merket seg at Forsvarspolitisk utvalg har foreslått at følgende prinsipper skal legges til grunn ved lokalisering av base- og støttestruktur: Alle beslutninger om å endre Forsvarets basestruktur må bygge på brede og grundige analyser av både sikkerhetspolitiske forhold, herunder forpliktelsene overfor NATO, og operative, kompetansemessige og økonomiske forhold; de samlede forholdene må framstå som vesentlige, og effekten av gjennomførte omstillingstiltak må evalueres i ettertid.

Forsvarspolitisk utvalg skriver videre at konsentrasjon av virksomhet kan bety større, samlede kostnader enn et alternativ uten omstilling. Flytting, sammenslåing og nedleggelse av militær virksomhet kan også medføre risiko for tap av kompetanse, uforutsette kostnader og synkende produktivitet i en overgangsfase, noe som viser betydningen av et langsiktig perspektiv og grundige analyser i hvert enkelt lokaliseringsspørsmål. Disse analysene må omfatte sikkerhetspolitiske, operative, kompetansemessige og familiepolitiske forhold, samt drifts-, investerings- og flyttekostnader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, kan ikke se at evalueringer av tidligere gjennomførte omorganiseringstiltak, slik FPU har anbefalt, er gjennomført og synliggjort som utgangspunkt for de beslutninger om lokalisering som fattes i proposisjonen, og forutsetter at dette følges opp i fremtiden. Flertallet stiller videre spørsmål ved om alle de faktorer Forsvarspolitisk utvalg anser som nødvendige for å ta veloverveide valg, er tatt med i vurderingen av Forsvarets videre base- og støttestruktur slik den fremkommer i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ulike alternative løsninger er vurdert med utgangspunkt i et bredt spekter av ulike forhold og ut fra en helhetlig og overordnet innfallsvinkel, og viser til proposisjonens kapittel 7.2. Disse medlemmer viser også til at det er benyttet ekstern konsulentstøtte for å kvalitetssikre den metoden og de økonomiske beregningene som ligger til grunn for anbefalte endringer av Forsvarets basestruktur. Disse medlemmer viser videre til at Forsvarspolitisk utvalg tok til orde for en økt konsentrasjon av Forsvarets virksomhet, blant annet med sikte på å utvikle mer rasjonelle løsninger.

Komiteen mener at endringer i støttevirksomheten og basestrukturen også må ivareta hensynet til langsiktig fleksibilitet, også når det gjelder endringer i operativ struktur. Det innebærer blant annet at de baser som Forsvarets virksomhet skal lokaliseres til, må kunne videreutvikles i tråd med fremtidige behov. Som Regjeringen vil komiteen vise til at Forsvarspolitisk utvalg har påpekt viktigheten av at det identifiseres sammenhenger mellom planer for utskifting av infrastrukturkrevende materiellsystemer og planer for nyinvesteringer og vedlikehold av baser, og at disse er riktig faset i tid. Dette kan bidra til å tydeliggjøre naturlige beslutningspunkter for lokaliseringsvalg og fremme effektiv utnyttelse av ressursene både kortsiktig og i et langsiktig perspektiv.

2.6.2 Endringer i den strategiske ledelsen

Komiteen viser til at den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert, samt Forsvarsstaben.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader under punkt 2.5.1 om at generalinspektørene og deres staber bør forbli en del av, og samlokalisert med, Forsvarsstaben og resten av den strategiske ledelsen. Flertallet støtter altså ikke de foreliggende forslag om utflytting og relokalisering av generalinspektørene for Hæren og Sjøforsvaret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader under punkt 2.5.1. Disse medlemmer støtter forslaget om at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, samles til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner lokaliseres i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet."

2.6.3 Endringer i den operative ledelsen

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader under kapittel 2.5.2, vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Flertallet støtter ikke Regjeringens forslag om å legge ned dagens FOHK og LDKN og opprette et nytt operativt hovedkvarter på Reitan.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader under punkt 2.5.2 vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag om at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter, lokalisert på Reitan. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Forsvarets fellesoperative hovedkvarter og Landsdelskommando Nord-Norge legges ned. Det opprettes et samlet Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan ved Bodø."

2.6.4 Endringer tilknyttet Hæren

Komiteen slutter seg til at støttevirksomheten og basestrukturen knyttet til Hærens fremtidige virksomhet konsentreres ytterligere til de to geografiske tyngdepunktene som er blitt utviklet over tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge: Indre Troms og i Østerdalen garnison. Det noteres i den forbindelse at dette vil kreve noe utvidelse av bygningsmasse og infrastruktur – i hovedsak knyttet til forlegninger og boliger.

Komiteen viser til at Regjeringen anser at endret lokalisering av styrkeproduksjonen til Jegerkompaniet (ISTAR) fra Porsanger til Setermoen vil være operativt gunstig, fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende. I proposisjonen vises det til at en flytting av kompaniet til Setermoen vil bidra til å samle ISTAR-utdanningen i Hæren til samme leir og innenfor det større miljøet i Indre Troms. Videre at en slik samling vil bidra til robust fagmiljø, økt evne til operative leveranser, bedre rekrutteringsgrunnlag og større muligheter for livslang karriere i samme område for de ansatte og derigjennom større stabilitet for deres familier. På denne bakgrunn vil komiteen støtte tiltaket og anser at det bidrar til en mer helhetlig og langsiktig løsning for de aktuelle fagmiljøene i Hæren og en rasjonell, fremtidsrettet og helhetlig konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.

2.6.5 Endringer tilknyttet Sjøforsvaret

Komiteen noterer at Regjeringen i proposisjonen foreslår endringer i støttevirksomheten og basestrukturen tiknyttet Sjøforsvaret og merker seg at dette er ment å frigjøre midler til drift. Komiteen noterer at Marinejegerkommandoen videreføres med justert og styrket organisasjon lokalisert til Ramsund orlogsstasjon, med en enhet for styrkeproduksjon, trening og øving av maritime spesialstyrker, og til Haakonsvern orlogsstasjon.

Komiteen går i den forbindelse ut fra at avdelingsledelse knyttet til utdanning og trening blir videreført ved Ramsund orlogsstasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, noterer at Regjeringen ønsker å legge ned Olavsvern, med den begrunnelse at det i dag ikke er noen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og at Olavsvern heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse av Sjøforsvarets fremtidige styrkestruktur.

Flertallet deler ikke Regjeringens nedvurdering av verdien av Olavsvern, og ønsker ut fra en helhetlig vurdering å opprettholde dagens drift ved basen. Dersom det skulle vise seg operativt ønskelig og kostnadseffektivt, bør det også kunne vurderes å tilføre Olavsvern nye oppgaver.

Flertallet vil i denne sammenheng bemerke at Olavsvern er NATOs nordligste sjømilitære base i Europa, og har betydelig reell og potensiell verdi i forbindelse med en nordområdesatsing basert på tilstedeværelse og operativ kapasitet. Som en fremskutt operasjonsbase gir Olavsvern, etter flertallets mening, en evne til utholdende operasjoner og maritim tilstedværelse i nord. Olavsvern representerer unike kapasiteter av betydning for nasjonal og alliert virksomhet. Flertallet vil vise til basens kapasitet for mottak og understøttelse av alle fartøystyper og den særlig tilrettelagte infrastrukturen, med tørrdokk og anlegg i fjell for ubåter og mindre fartøy.

Selv om den operative virksomhet ved basen i dag ikke er permanent, er den likevel betydelig, etter flertallets mening. Flertallet har også registrert at Forsvarets øverste operative ledelse ved flere anledninger har uttrykt bekymring for Sjøforsvarets operative evne, og evnen til å understøtte allierte fartøyer i Nord-Norge ved en nedleggelse av Olavsvern. Olavsvern har et stort antall anløp fra KNM- og KV-fartøy – blant annet ubåter, allierte anløp og øvelsesvirksomhet, samt som hjemmebase og oppsetningssted for SHV-kommando Nord-Norge og deres innsatsstyrke.

Flertallet viser også til at Olavsvern fungerer som en viktig base for alliert fartøyvirksomhet i nordområdene, med kapasitet for anløp av større overflatefartøy og som eneste aktuelle og godkjente anløpshavn for allierte reaktordrevne ubåter. Flertallet anser at dette er kapasiteter som bør beholdes. Det er i tillegg en betydelig alliert øvelsesvirksomhet ved basen, som synes meget velegnet for ulike typer spesialisert øvelsesaktivitet. Dette medfører et operativt NATO-nærvær som flertallet anser det som verdifullt å beholde.

Det er, etter flertallets oppfatning, også betydelig usikkerhet knyttet til kostnadsbildet ved å opprettholde Olavsvern som base og dagens aktivitet. Selv om man legger Regjeringens anslag av kostnadene til grunn, anser flertallet likevel at basen bør opprettholdes.

Flertallet mener også at en nedleggelse av NATOs nordligste sjømilitære base i Europa gir en meget uheldig signaleffekt og svekker alliert tilstedeværelse i en region som Norge har identifisert som sitt viktigste strategiske satsingsområde og hvis viktighet vi søker å fremheve for våre allierte.

Flertallet foreslår på denne bakgrunn at Olavsvern videreføres som base for Sjøforsvaret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens kapittel 7.6.3, og at det i dag ikke er permanent operativ virksomhet knyttet til Olavsvern. Disse medlemmer merker seg at Olavsvern heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse av Sjøforsvarets fremtidige styrkestruktur, og at Regjeringen derfor anbefaler at Olavsvern base ved Tromsø legges ned. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Olavsvern legges ned."

Komiteen viser til at det anbefales i proposisjonen at Sjøforsvarets befalsskole i Horten flyttes til Bergen. Det legges til grunn at tiltaket vil legge til rette for nærhet til Sjøforsvarets fagmiljøer, aktuelt materiell, øvrig skolevirksomhet og annen styrkeproduksjon. Komiteen støtter tiltaket og anser det som et fornuftig ledd i en bærekraftig konsentrasjon av Sjøforsvarets utdanningsmiljøer, som vil kunne gi en bedre synergi mot sentrale deler av Sjøforsvarets organisasjon.

Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår at Sjøforsvarets rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla til Bergen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at dette tiltaket må vurderes i sammenheng med forslagene om å nedlegge FOHK og å flytte rekruttutdanningen for Luftforsvaret til Kjevik, samt Norges vertslandsforpliktelser overfor NATO ved driften av Joint Warfare Centre. Flertallet vil behandle disse tiltakene i sammenheng i dette avsnittet.

Flertallet viser til at Madlaleiren i dag fremstår som et moderne, kompakt og veldrevet forsvarsanlegg med produksjonsmiljø for fire områder: rekruttutdanning til Sjøforsvaret og Luftforsvaret, vertslandsstøtte til JWC og FLOs regionale støttefunksjon (RSF). Madla løser, etter flertallets oppfatning, alle disse oppgaver på en utmerket måte. Det er investert betydelige midler på Madla de siste år, og leiren har i dag en meget moderne og formålstjenlig bygningsmasse og infrastruktur.

Flertallet vil påpeke at NATOs tilstedeværelse på Jåttå forutsetter en betydelig nasjonal støttestruktur for å oppfylle Norges vertslandsforpliktelser. I dag benyttes blant annet Madla til innkvartering av opptil 1000 deltakere i forbindelse med aktivitet ved JWC. Belegningsgraden i leiren er meget høy, gitt at JWC holder sine øvelser mellom rekruttinntakene. Andre fasiliteter er også helt nylig bygget opp med tanke på å støtte JWC. En nedleggelse av Madlaleiren vil, slik flertallet ser det, vanskeliggjøre oppfyllelsen av vertslandsforpliktelsene og utløse betydelige investeringsbehov som ikke synes tilstrekkelig utredet.

Flertallet stiller seg også undrende til Regjeringens ønsker om å legge ned rekruttutdanningen til Luftforsvaret og Sjøforsvaret på Madla, for å flytte disse til henholdsvis Kjevik og Bergen. Det effektive produksjonsmiljøet som i dag finnes på Madla, skal således splittes opp og fordeles på to helt nyopprettede miljøer. Dette synes, etter flertallets oppfatning, å stemme dårlig overens med tanken om å kraftsamle ulike forsvarsmiljøer for å oppnå synergieffekter, noe som ellers synes å ha vært et viktig premiss for de fleste av de strukturtiltak som er foreslått i proposisjonen. Det økonomiske beregningsgrunnlaget for tiltaket er etter flertallets oppfatning belastet med stor grad av usikkerhet, og tiltaket synes mangelfullt konsekvensutredet. Det synes likevel hevet over enhver tvil at tiltaket vil utløse betydelige omstillingskostnader, som på kort og midlere sikt vil belaste en allerede presset forsvarsøkonomi ytterligere.

Flertallet vil, etter en helhetsvurdering, derfor ikke støtte forslaget om å flytte rekruttutdanningen for Sjøforsvaret til Bergen og legge ned Forsvarets virksomhet ved Madla leir.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise proposisjonens kapittel 7.6.5 om flytting av Sjøforsvarets rekruttutdanning. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Sjøforsvarets rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla til Bergen som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle kompetanse. Disse medlemmer merker seg at tiltaket vil bidra til robuste og bærekraftige utdanningsmiljøer og gi langsiktige faglige og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Utdanningsvirksomheten ved KNM Harald Haarfagre legges ned. Sjøforsvarets rekruttutdanning flyttes til Bergen. Madla leir legges ned."

2.6.6 Endringer tilknyttet Luftforsvaret

Komiteen mener at støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet Luftforsvaret fortsatt er preget av en arv som representerer en kostnadskrevende spredning av virksomheten. Dersom dette ikke endres, vil utgiftene til å opprettholde basene fortsette å trekke ressurser på bekostning av Forsvarets operative evne. Komiteen deler derfor Regjeringens oppfatning av at Luftforsvaret i fremtiden bør videreføre bredden av sine kapasiteter, men konsentrert til færre baser med utgangspunkt i at like fagmiljøer samlokaliseres der det er rasjonelt.

Komiteen støtter Regjeringen i at en samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet Luftforsvaret til én base i fremtiden vil kunne være fornuftig i et langsiktig perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur- og støtteelementer samt kompetansemiljøer og derigjennom gi god faglig og operativ synergi, både for det enkelte strukturelement og for alle de tre strukturelementene sett i sammenheng. Et slikt tiltak vil også kunne gi betydelig økonomisk innsparing, slik at frigjorte midler kan benyttes til prioritert virksomhet i Forsvaret. Komiteen noterer at Regjeringen legger opp til å vurdere fremtidig lokalisering av kampfly, luftvern og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse av nye kampfly. Komiteen anser denne fremgangsmåten som rasjonell, blant annet gitt den usikkerhet som hefter ved vurderingen av de ulike kampflyalternativene. Komiteen viser til at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak – etter at Stortinget har tatt stilling til anskaffelsen av nye kampfly – og forutsetter at man i den forbindelse, på identisk grunnlag, foretar en grundig vurdering av alle aktuelle alternativ til lokalisering, inkludert, men ikke avgrenset til Bodø, Evenes og Ørland.

Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes ved Rygge flystasjon, og at dette skulle sees i en helhetlig sammenheng med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller til Gardermoen.

Komiteen ble i St.meld. nr. 10 (2005–2006) informert om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til sivil luftfart, men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet ikke er forenlig med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. Komiteen la i sin behandling av saken (Innst. S. nr. 176 (2005-2006)) til grunn at at Stortingets beslutning vedr. 335-skvadronen skulle gjennomføres i tråd med vedtak i Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004), og merker seg at Regjeringen nå anbefaler en annen løsning enn den Stortinget tidligere har vedtatt.

Komiteen noterer at Luftforsvarets fremtidige C-130 J transportfly kan, med mindre tilpasninger av infrastrukturen, benytte eksisterende hangarer og øvrige fasiliteter på Gardermoen flystasjon, og at å gjennomføre flytting av 335 skvadron vil kreve en investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Komiteen noterer videre at Regjeringen mener at utgiftene tilknyttet en flytting ikke utlignes av potensielle positive operative og driftsmessige effekter, og derfor anbefaler at Gardermoen flystasjon videreføres som base for 335 skvadron. Komiteen tar Regjeringens anbefaling til etterretning.

Komiteen merker seg at Bardufoss flystasjon anbefales utviklet som hovedbase for Forsvarets fremtidige helikopterstruktur. Komiteen anser en hensiktsmessig lokalisering av den fremtidige helikopterstrukturen som et viktig bidrag for å konsentrere Forsvarets fremtidige virksomhet og tilrettelegge for rasjonelt og kostnadseffektivt mottak av nye og viktige strukturelementer.

Komiteen legger vekt på at en etablering av Bardufoss som hovedbase skal legge til rette for operative og logistiske synergieffekter og en langsiktig, rasjonell drift av den fremtidige helikopterflåten – hvis operative tyngdepunkt vil være i Nord-Norge.

Komiteen noterer at det må etableres et tilpasset detasjement for å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten i Sør-Norge, med nødvendig geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene. Omfanget av dette detasjementet skal tilpasses styrkeproduksjonsaktivitetene og den operative virksomheten som skal understøttes, samt vedlikeholdskonseptet for NH-90-helikoptrene.

Komiteen vil fremheve at også Sola flystasjon må vurderes i forbindelse med etablering av detasjementet for å understøtte de maritime helikoptrene i tilnytning til fregattene og kystvakten i sør. Komiteen vil i denne sammenheng fremheve de potensielle synergieffekter et slikt detasjement kan ha med det sivile helikoptermiljøet på Sola. Komiteen forventer at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget angående saken på dertil egnet vis.

Regjeringen skriver i proposisjonen at en satsing på Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for investeringer i forhold til en nødvendig oppbygging andre steder, hvor en etablering ville kreve betydelige investeringer. Komiteen forutsetter derfor at eksisterende eiendom, bygg og anlegg på Bardufoss benyttes i betydelig grad og suppleres tilpasset innføring av nye helikoptre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader i kapittel 2.6.5 vedrørende nedlegging av Madlaleiren, og støtter ikke forslaget om å legge ned Luftforsvarets rekruttutdanning på Madla.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens kapittel 7.7.4 om flytting av Luftforsvarets rekruttutdanning. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Luftforsvaret samler sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende befalsutdanningsnivå på Kjevik. Disse medlemmer merker seg at å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse fra KNM Harald Haarfagre på Madla til Kjevik, vil bidra til etablering av et robust og bærekraftig utdanningsmiljø innen Luftforsvaret som vil gi faglige og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Luftforsvarets rekruttutdanning flyttes til Kjevik."

2.6.7 Endringer tilknyttet Heimevernet

Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt 07, Rogaland heimevernsdistrikt 08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18, tidligst mulig og senest innen 1. august 2009. Disse distriktene skal erstattes av to nye heimevernsdistrikter med distriktsstaber og endrede geografiske grenser. Den fremtidige strukturen bør således, etter Regjeringens oppfatning, bestå av 11 heimevernsdistrikter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er av den oppfatning at forslaget om nedleggelse av to HV-distrikter og mannskapsutdanningen på Værnes i stor grad bygger på forutsetninger og beregninger som var gjort i forbindelse med Forsvarsstudie 07 som foreslo en struktur for Heimevernet med 30 000 soldater og 10 HV-distrikter. Gitt at man nå viderefører en mannskapsstruktur med 45 000 soldater, uten å synliggjøre en ny konsekvensutredning av dette, synes forslaget lite rasjonelt.

Flertallet vil derfor opprettholde HV-07, lokalisert til Kjevik ved Kristiansand. Innenfor en krigsstruktur på 45 000 mannskaper, synes HV-07 og HV-08 kun å få en marginal reduksjon i sin krigsstruktur, og rasjonale og gevinst ved å slå sammen distriktene synes vanskelig å påvise. Ved en nedleggelse av HV-07 vil begge Agder-fylkene være uten tilstedeværelse av operativ militær ledelse, samtidig som en ledelse lokalisert i Vatneleiren vil medføre en betydelig belastning og reisevirksomhet for avdelingens mannskaper. Flertallet anser det som sannsynlig at eventuelle gevinster ved et noe redusert mannskapsbehov i et nytt distrikt, vil nulles ut av økte driftskostnader som følge av større avstand og lengre reisevei. På denne bakgrunn støtter flertallet ikke forslaget om å legge ned HV-07 og HV-08 og opprette en ny distriktsstab lokalisert til Vatneleiren.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens kapittel 7.8.2.1 og at Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt 07 og Rogaland heimevernsdistrikt 08, og at det etableres et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker opprettet med distriktsstab i Vatneleiren i Sandnes. Disse medlemmer merker seg at tiltaket må ses i sammenheng med en videreføring av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner og virksomhet i Rogalandsområdet.

Komiteen viser til at Regjeringen foreslår opprettelsen av et nytt heimevernsdistrikt som omfatter Finnmark fylke med distriktsstab på Høybuktmoen ved Kirkenes. Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18 foreslås nedlagt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det under behandling av saken er kommet en rekke innspill som støtter opprettelsen av ett HV-distrikt i Finnmark, men som argumenterer for at dette bør være lokalisert på Porsangermoen fremfor Høybuktmoen. Flertallet støtter opprettelsen av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark, og aksepterer nedleggelsen av dagens HV-17 og HV-18, men anbefaler at nytt distrikt opprettes på Porsangmoen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"HV-distrikt 07 og 08 nedlegges og erstattes av et distrikt omfattende Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker med distriktsstab i Vatneleiren, Sandnes."

Vedrørende Heimevernets utdanningsorganisasjon viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, til sine merknader under kapittel 2.5.7, og forutsetter at denne videreføres på Værnes. Flertallet vil i den forbindelse bemerke at HVUV-utdanningen på Værnes har vært avgjørende for HVs vellykkede kvalitetsreform, som forutsettes videreført. Værnes er etter flertallets oppfatning meget velegnet for utdanning av mannskaper og befal til HV, gitt infrastruktur, som skyte- og øvingsfelt, kommunikasjonsmuligheter, nærhet til befolkningssentra og korte reiseavstander med sentral beliggenhet midt i landet. Erfaringene fra driften på Værnes er også svært positive i forhold til rekruttering og søkere til befalsutdanningen. Flertallet har også notert at det vil bli videreført betydelig aktivitet ved Værnes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader under kapittel 2.5.7 om at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Heimevernets utdanningsvirksomhet på Værnes legges ned."

2.6.8 Alliert treningssenter

Komiteen vil understreke betydningen av alliert nærvær gjennom trenings- og øvelsesaktivitet i Norge.

I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden, og det er infrastruktur i bruk til dette formålet ved en rekke baser og leire. Komiteen noterer at dette ikke vurderes å være en fremtidsrettet løsning og at Regjeringen derfor foreslår at Alliert treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen og Alliert treningssenter Nord (ATS/N) i Åsegarden legges ned. Virksomheten samles i ett nytt konsolidert treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter, og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen samt med infrastruktur også i Åsegarden og på Evenes. Komiteen noterer at den nye organiseringen av ATS innebærer at hovedtyngden av landbasert utenlandsk trening samles i Nord-Norge, og anser at en samling vil gi god fleksibilitet for Forsvaret.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Bendiks H. Arnesen fra Arbeiderpartiet, ser klart verdien av en samling av stabsfunksjonene for den allierte treningsvirksomheten, men ser ikke umiddelbart rasjonale bak å binde "hovedsete" for treningssenteret til Porsangmoen. Den foreslåtte lokaliseringen av ledelsen synes heller ugunstig for allierte avdelinger. Flertallet har også registrert at en arbeidsgruppe under FOHK har vurdert organiseringen av alliert øvelsesvirksomhet i perioden 2009–2012, og har påpekt ulemper ved en slik lokalisering. På denne bakgrunn forutsetter flertallet at Forsvaret selv gis anledning til å organisere stab ATS mellom Åsegarden og Porsanger ut fra hva som er operativt hensiktsmessig og kostnadseffektivt.

Flertallet forutsetter at Centre of Excellence – Cold Weather Operations (COE – CWO) videreføres.

Komiteensmedlemmer fra Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, og fra Sosialistisk Venstreparti støtter at virksomheten samles i ett nytt konsolidert treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter, og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen, samt med infrastruktur også i Åsegarden og på Evenes. Disse medlemmer legger til grunn at ledelsen for ATS dermed lokaliseres til Porsangmoen, men at en underavdeling er tilknyttet Åsegarden.

2.6.9 Forsvarets logistikkorganisasjon

Komiteen noterer at Forsvarets logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er å fremskaffe, vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på rett sted og tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte rammer. I tilegg er FLO ansvarlig for egne operative leveranser, både i form av operative enheter og gjennom ulike operative støttefunksjoner. Logistikken i Forsvaret er styrt av den operative strukturens og organisasjonsenhetenes behov for understøttelse. Virksomheten i FLO er på denne måten uløselig knyttet til den operative strukturen.

Komiteen har registrert at Regjeringen varsler en gjennomgang av FLO som skal fokusere på styringsmessige, samt ledelses- og kompetansemessige aspekter knyttet til organisasjonen, og at Regjeringen derfor på en egnet måte vil komme tilbake til Stortinget etter en slik gjennomgang.

2.7 Kompetanse og personell

Komiteen vil innledningsvis si at den anser Forsvarets personell, soldater og befal som den aller viktigste forutsetningen for et velfungerende forsvar. Komiteen ønsker å anerkjenne den enorme innsats som disse hver dag legger ned for å sikre forsvaret av Norge. Komiteen forutsetter at Forsvaret tar på alvor at organisasjonen må fremstå som en attraktiv og konkurransedyktig arbeidsgiver i et stramt arbeidsmarked, og at man på best mulig vis legger til rette for at en karriere i Forsvaret skal kunne kombineres med et godt familieliv.

Komiteen noterer at en rekke utviklingstrekk konvergerer i retning av at det stadig stilles høyere krav til kompetanse og økt kontinuitet i forsvarsorganisasjonen.

Komiteen vet at den lange og krevende omstillingsperioden har satt organisasjonen og de ansatte under et betydelig press. Nedbemanning og strukturelle endringer har hatt sin pris. Den politisk villete utvikling fra et mobiliseringsforsvar til dagens mindre, mer gripbare og fleksible innsatsforsvar har blitt fulgt av omfattende personellreformer. Komiteen anser at slike reformer har vært helt nødvendige, men at det stadig er rom for utvikling og forbedring av Forsvarets personellpolitikk.

Komiteen registrerer at hovedelementer i de tiltak og endringer som foreslås innen personellsektoren, baseres på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk utvalg (FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007) og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av signaler om den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S. nr. 234, jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004).

Komiteen sier seg enig i at hovedmålsettingen for Forsvarets personellpolitikk må være å legge grunnlaget for å rekruttere, beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver. Samtidig som personellpolitikken i enda større grad enn i dag må innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for øvrig, ikke minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering av verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold. Komiteen anser at Forsvaret i dagens situasjon har tydelige utfordringer i forhold til denne hovedmålsettingen.

Komiteen vil samtidig påpeke at kompetansen i en organisasjon best opprettholdes gjennom en kombinasjon av å videreutvikle eget personell og knytte til seg ny kompetanse på alle nivåer i organisasjonen. Komiteen mener at hovedfokuset for kompetanseoppbygging i Forsvaret fortsatt må være på en bred og gjennomgående kunnskap om militære operasjoner og relevante teknologier og fagområder. Komiteen ser det samtidig som viktig at Forsvaret makter å knytte til seg personell med yrkeserfaring fra samfunnet for øvrig og integrere denne erfaringen i alle deler av organisasjonen på samme måte som Forsvarets personell rekrutteres til jobber i samfunnet for øvrig. En slik utveksling av personell vil bidra til at Forsvarets verdisett speiler samfunnets verdier, og vil bidra avgjørende til kompetansedeling mellom Forsvaret og andre samfunnssektorer. Komiteen vurderer at en utvikling på dette området vil være en av mange forutsetninger for at Forsvaret over tid skal beholde legitimitet og forankring i hele samfunnet.

Komiteen vil særlig påpeke Forsvarets fortsatt lave kvinneandel som en utfordring for organisasjonen. Dagens kvinneandel på ca. syv pst. blant befal og vervede er altfor lav. Det registreres at det er iverksatt tiltak for å øke kvinneandelen, og at resultatene av disse forventes i den kommende langtidsperioden. Komiteen forutsetter at rekruttering av kvinner er et høyt prioritert område fremover. Det vises i den sammenheng til Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007), om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.

2.7.1 Ivaretakelse av medarbeidere før, under og etter utenlandsoperasjoner

Komiteen vil understreke det norske samfunns og myndighetenes klare ansvar for å sikre en god oppfølging av de kvinner og menn som på Norges vegne tjenestegjør i utenlandsoperasjoner. Dette må, etter komiteens oppfatning, være utgangspunktet for enhver tilnærming til dette tema.

Komiteen anser at også Regjeringen er opptatt av å styrke veteranenes rettigheter og å gi den nødvendige oppfølging og rettmessige anerkjennelse etter en innsats som ofte er forbundet med betydelig risiko, og viser til at det i proposisjonen sies at det er landets myndigheter som beslutter å sende norske kvinner og menn i utenlandsoperasjoner, og at det med det også følger ansvar.

Komiteen noterer at det er iverksatt tiltak for bedre å ivareta medarbeidere før, under og etter utenlandsoperasjoner, og at det synes å være vesentlig høyere bevissthet rundt denne problematikken nå enn det har vært tidligere. Komiteen anser dette som positivt, men vil peke på at det fortsatt gjenstår betydelige utfordringer.

Komiteen legger til grunn at personell til utenlandsoperasjoner er gjenstand for en grundig seleksjon, og primært rekrutteres på bakgrunn av militær erfaring og kompetanse. Personellet må gis tilstrekkelig god informasjon og opplæring, og den enkelte soldat som verves må være medisinsk skikket og gis mulighet til å utvikle et bevisst og reflektert forhold til oppdraget, før kontrakt inngås. Komiteen har merket seg, og støtter fokuset på rekrutteringen av medisinsk personell, og noterer at man vurderer et eget militært legekorps.

Komiteen anser det som helt avgjørende at man finner en hensiktsmessig rotasjonssyklus for personellet, og viser til den betydelige slitasje som gjør seg gjeldende i organisasjonen i dag. Komiteen vil i den forbindelse vise til de faresignaler som har kommet til uttrykk blant annet i Riksrevisjonens undersøkelse av Forsvarets forutsetninger for deltakelse i internasjonale operasjoner (Dokument nr. 3:3 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 161 (2007–2008)) og Arbeidstilsynets tilsynsrapport med varsel om pålegg av 22. februar 2008, som begge tyder på en overbelastning som kan få meget store konsekvenser både for den enkelte og for Forsvaret som organisasjon.

Komiteen støtter den ambisjon som skisseres for sanitet og oppfølging av skadde fra utenlandsoperasjoner, og vil understreke viktigheten av et velfungerende helseregister for Forsvaret, bevisstgjøring av personell som skal tjenestegjøre utenlands og en generell styrking av sanitetstjenesten.

Komiteen viser videre til at Regjeringen utreder et styrket erstatningsvern for personell som blir skadet i internasjonale operasjoner, og at dette skjer i samarbeid med veteran- og personellorganisasjoner. Komiteen forventer at resultatet av dette arbeidet skal forelegges Stortinget så snart som mulig.

Komiteen understreker viktigheten av oppfølging av de medarbeiderne som vender tilbake til det sivile samfunn, spesielt grenaderer og vervede. Oppfølgingen må sikre at eventuelle problemer kan håndteres på et tidligst mulig tidspunkt, før problemene får utvikle seg til et større skadeomfang.

Komiteen anser det som meget positivt at det er opprettet en Veteranadministrasjon for Forsvaret (FVA) som skal fungere som forsvarssjefens apparat for planlegging og gjennomføring av veteranpolitikken og en aktiv bidragsyter og et kontaktpunkt for alle veteraner og pårørende som trenger informasjon eller støtte.

Komiteen vil likevel understreke at primærutfordringen i en helhetlig veteranpolitikk er at den i hovedsak må utøves gjennom det sivile samfunns helse-, velferds- og sosialtjenester og således berøre andre institusjoner og etater enn Forsvaret. Forsvarets initielle oppfølging og behandling og det sivile samfunns helse- og velferdstjenester må gjennom et tett samarbeid sikre at oppfølging og behandling blir mest mulig sømløs.

En god veteranpolitikk fordrer derfor en tett integrering mellom Forsvaret og det sivile samfunns helse-, velferds- og sosialtjenester. Komiteen mener på denne bakgrunn at i lys av det arbeidet som nå allerede foregår, må det fremmes en egen sak der Regjeringen i en mer helhetlig ramme kan presentere for Stortinget de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell som deltar i utenlandsoperasjoner.

Komiteen presiserer at en slik sak ikke må stanse de åpenbart nødvendige tiltak som er igangsatt, eller som bør igangsettes for å forbedre dagens situasjon i påvente av denne gjennomgangen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell som deltar i utenlandsoperasjoner."

2.7.2 Kompetansestyring og personellforvaltning

Komiteen viser til at Regjeringen skriver i proposisjonen at den omfattende omstillingen Forsvaret har vært igjennom har medført at Forsvaret i dag har færre medarbeidere til å løse stadig mer krevende oppgaver. I kombinasjon med blant annet tjeneste i utenlandsoperasjoner, legger dette et stort press på Forsvarets evne til å opprettholde robuste fagmiljøer. Med en relativt liten operativ struktur, står Forsvaret også overfor utfordringer knyttet til bemanning av krevende funksjoner blant annet i Forsvarets ledelses- og støttestruktur samt i internasjonale staber og avdelinger. Det omfattende rotasjonssystemet skaper utfordringer i forhold til kontinuitet, vedlikehold og utvikling av både personellets og organisasjonens totale kompetanse.

Komiteen noterer seg denne situasjonsbeskrivelsen og anser den som et realistisk utgangspunkt for å håndtere kompetansestyring og personellforvaltning i Forsvaret.

I forhold til innretningen av Forsvarets personellstruktur legger komiteen til grunn at det er Forsvarets behov som må virke styrende for personellstrukturen, slik at det skapes en hensiktsmessig balanse mellom de ulike personellkategoriene.

Komiteen viser til at det i lengre tid har pågått en omfattende modernisering av personellforvaltningen i Forsvaret, at denne har bidratt til en kompetanse-, grads- og aldersstruktur som i større grad er tilpasset organisasjonens behov og at det legges opp til en videreføring av dette arbeidet i kommende langtidsperiode. Komiteen ser at endringer i personellstrukturen er både tidkrevende og komplekse.

Komiteen vil vise til at det er satt i gang en evaluering av avdelingsbefalsordningen. Komiteen mener videre at det i forbindelse med at avdelingsbefalsevalueringen avsluttes, vil være behov for å se nærmere på justeringer og videreutvikling av hele befalsordningen i Forsvaret. Komiteen mener samtidig at evalueringen av avdelingsbefalsordningen skjer så vidt tidlig i implementeringsperioden, at det vil være hensiktsmessig å foreta en ny evaluering i neste langtidsperiode. Her mener komiteen at en må fokusere på problemstillinger og utfordringer i forhold til blant annet aldersgrenser for avdelingsbefal, og mulighetene for yrkestilsetting av avdelingsbefal. Komiteen er opptatt av at Forsvaret skal utvikle smidige ordninger til Forsvaret og det enkeltes befals beste. Komiteen vil også påpeke at så lenge avdelingsbefalsordningen praktiseres i sin nåværende form, er det viktig å gi avdelingsbefalet kompetanseheving i løpet av tjenestetiden. Moduler på Krigsskolen vil etter komiteens mening blant annet være et velegnet virkemiddel, og det bør derfor legges til rette for dette.

Komiteen merker seg at det derfor legges opp til en justering av befalsordningen, slik at disponeringen av befal på gradsnivå fenrik og lavere får større innslag av beordring.

Komiteen vil i den forbindelse vise til Forsvarspolitisk utvalg som skrev at:

"Dagens omfattende rotasjon av militært personell i ulike tjenestestillinger bør reduseres kraftig. Dette vil innebære et større innslag av beordring enn dagens søknadssystem."

Komiteen ser at Regjeringen også anser at dagens praktisering av søknadssystemet gir en uhensiktsmessig høy personellrotasjon, og støtter på denne bakgrunn en endring av dagens praksis.

2.7.3 Sesjon, verneplikt og førstegangstjeneste

Komiteen deler Regjeringens vurdering av at landets innbyggere bør stå sammen om den grunnleggende oppgaven som forsvaret av landet utgjør, og anser verneplikt som et bærende element i Forsvarets rekruttering. Komiteen er derfor positiv til at Regjeringen opprettholder verneplikten, tilpasset vår tid, og basert på Forsvarets behov. Komiteen er av den oppfatning at et nasjonalt forsvar basert på verneplikt sikrer bred rekruttering, mangfold, legitimitet og forankring i samfunnet og er et sentralt element for å opprettholde forvarsevne og -vilje. Verneplikten må samtidig utvikles kontinuerlig for å være best mulig tilpasset samfunnets, Forsvarets og de vernepliktiges behov.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at når verneplikten endres, bør det også åpne for en gjennomgang av siviltjenestens rolle. Siviltjenesten bør ha et innhold som gir mest mulig nytte for samfunnet og er kompetanseutviklende for den enkelte vernepliktige. Siviltjenesten bør samtidig gi de vernepliktige som ønsker det, mulighet til å spille en sikkerhetspolitisk rolle i tråd med deres nektingsgrunnlag. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er behov for en gjennomgang av siviltjenestens rolle og funksjon i det norske samfunn.

Komiteen forutsetter at Regjeringen viderefører arbeidet med å gjøre førstegangstjenesten mer attraktiv for vernepliktige, gjennom økonomisk kompensasjon, fokus på en utviklende tjeneste og styrkede muligheter for karrierefremmende tiltak. Komiteen anser de statushevende tiltak som Regjeringen foreslår i proposisjonen som positive.

I arbeidet med å videreutvikle et vernepliktsbasert forsvar, har komiteen notert at Regjeringen foreslår endringer i sesjonsordningen. Dette gjelder særlig innføring av en sesjonsordning som gjennomføres i to deler, med en nettbasert egenerklæring for å skaffe grunnlagsinformasjon om den enkelte, som benyttes som grunnlag for videre utvelgelse til sesjon ved fysisk oppmøte. Basert på dette grep legges det opp til en økt målretting av rekrutterings- og informasjonsvirksomhet, en innføring av faste gjennomføringssteder for sesjon, bedre oppfølging av den enkelte vernepliktige og en større tetthet mellom tidspunkt for sesjon og innkalling. Komiteen støtter disse tiltak.

Komiteen registrerer at Forsvaret fortsatt sliter med å rekruttere og beholde kvinner i organisasjonen, og anser den lave kvinneandelen som en av Forsvarets store utfordringer. Dette medfører at Forsvaret ikke i tilstrekkelig grad nyttiggjør seg den kompetansen og de ressursene kvinner kan tilføre. Komiteen viser til at Stortinget i 2007 avga Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007) vedrørende tiltak for å øke kvinneandelen, og forutsetter at denne ligger til grunn for Regjeringens videre arbeid med dette. Komiteen noterte seg i den forbindelse at Regjeringen ville komme tilbake til spørsmålet om mulig sesjons- eller verneplikt for begge kjønn, og ser at dette nå har skjedd i denne proposisjonen.

Komiteen har notert seg at Forsvarspolitisk utvalg anbefalte at verneplikten gjøres lik for kvinner og menn, og at en slik utvikling må skje gradvis. Komiteen noterer videre at Regjeringen ikke går inn for kvinnelig verneplikt nå, men anser at spørsmålet må vurderes i lys av erfaringene med en nyinnført sesjonsplikt for kvinner, som skal implementeres delvis i løpet av 2010. Komiteen støtter Regjeringens standpunkt i dette spørsmålet, og viser i den forbindelse til de positive erfaringene fra innføring av frivillig sesjon for kvinner de senere år, i tråd med Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Komiteen anser at en slik gradvis utvikling av ordningen som Regjeringen legger opp til er den beste løsning på det nåværende tidspunkt.

Komiteen merker seg at det fortsatt er en utfordring å tilpasse Forsvarets infrastruktur til ansatte av begge kjønn, og det å skaffe til veie bekledning og utstyr som er tilpasset kvinner, og forutsetter at Forsvarsdepartementet aktivt følger opp disse forhold.

2.7.4 Rekruttere og beholde medarbeidere

Komiteen ser viktigheten av at Forsvaret er en attraktiv arbeidsplass både nå og i fremtiden. Komiteen er derfor opptatt av at Regjeringen følger opp sine målsettinger, for å sikre den nødvendige rekruttering og en stabil og godt kvalifisert humankapital i organisasjonen. Komiteen ser at stimuli i form av fleksibilitet og variasjon innenfor organisasjonens rammer og oppgaver vil være aktiva i denne sammenheng. Komiteen ser gode synergier ved at det stimuleres til erfaringsutveksling mellom Forsvaret som erfaringsbærer og det sivile samfunn.

2.7.5 Forsvarets utdanningssystem

Komiteen ser positivt på at Regjeringen sluttet seg til Forsvarspolitisk utvalgs anbefalinger vedrørende Forsvarets kunnskapsstrategi. Komiteen registrerer at det legges opp til en ytterligere forsterkning av at prinsippet om at Forsvaret skal konsentrere sin egen utdanningsvirksomhet rundt behovene for militær kjernekompetanse.

Komiteen ser positivt på at voksenopplæringen har de vernepliktige som primær målgruppe. Videre støtter komiteen at det tilbys opplæring til enkelte grupper av ansatte i Forsvaret, så lenge dette ikke går utover de vernepliktiges behov og muligheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre til sine merknader vedrørende utdanningsinstitusjoner knyttet til rekruttutdanning og befalsskoler.

2.8 Økonomiske planforutsetninger for perioden 2009–2012

Komiteen viser til at det har vært manglende samsvar mellom de økonomiske forutsetninger og den faktiske utviklingen i planperiodene.

Komiteen viser til at Forsvaret har gjennomgått en betydelig og meget krevende omstilling det siste tiåret. Da omstruktureringen begynte, fantes det en meget betydelig ubalanse mellom oppgaver, struktur og tilgjengelige midler. Forsvarspolitisk utvalg har i NOU 2007:15 beskrevet tilstanden som "et alvorlig misforhold mellom retorikk og realitet." Omstillingsprosessen har blitt fulgt opp av Stortinget og flere regjeringer gjennom arbeidet med Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), Innst. S. nr. 232 (2001–2002) jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), og har vært helt nødvendig av sikkerhetspolitiske, operative og økonomiske årsaker. Samtidig er forsvarsstrukturen betydelig mindre og organisasjonens omstilling har hatt en pris for mange ansatte og lokalsamfunn.

Komiteen deler oppfatningen av at et av de viktigste målene med arbeidet med Langtidsplanen for 2009 til 2012 er å skape størst mulig grad av balanse mellom oppgaver, struktur og tilgjengelige midler. Lykkes ikke dette, vil usikkerheten og uroen i Forsvaret fortsette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at balansen i dag er bedre og at vi har fått et bedre forsvar på mange områder. Tilfredsstillende balanse er imidlertid ennå ikke oppnådd og det eksisterer i dag fortsatt utfordringer både av operativ, strukturell, personellmessig og økonomisk-administrativ karakter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet og fra Høyre, legger til grunn at flate forsvarsbudsjetter, kombinert med reell prisutvikling i forsvarssektoren medfører tap av kjøpekraft og i realiteten signaliserer en redusert ambisjon for Forsvaret.

Flertallet viser til at til tross for den omfattende omstillingen er tilfredsstillende balanse imidlertid ennå ikke oppnådd, og flertallet ser åpenbare mangler i Forsvarets struktur og operative evner, som blant annet har konsekvenser for deltagelse i internasjonale operasjoner, trenings- og øvelsesaktivitet, og nivået på driften for øvrig. Forsvaret kan i dag ikke yte optimalt, situasjonen for mange ansatte er usikker og slitasjen på personell og materiell er stor. Flertallet er meget bekymret for at dagens driftssituasjon vil ha negative virkninger på Forsvarets rekruttering og evne til å beholde personell – både på kort og lang sikt.

Flertallet vil imidlertid peke på at begrepet balanse ikke er eksakt og bygger på sammenhenger mellom en rekke faktorer som er fremkommet og fastsatt som følge av utvist skjønn. Flertallet vil også peke på at en i et dynamisk samfunn alltid må være forberedt på endringer og at Forsvaret ikke er noe unntak.

Flertallet anser det som en betydelig svakhet at proposisjonen i liten grad har gitt Stortinget grunnlag for å etterprøve mye av det skjønn som er utvist og de premisser som har ligget til grunn for FS 07 – og som er videreført i proposisjonen. Proposisjonen inneholder et tynt tallgrunnlag – noe som etter flertallets oppfatning har gjort det vanskelig for forsvarskomiteen å etterprøve de beregninger som den nødvendigvis må bygge på. Flertallet mener derfor at forsvarskomiteen ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan etterprøve og fastslå om de forslag som fremmes i proposisjonen skaper balanse på en måte som oppfyller Stortingets ambisjon Flertallet er videre bekymret for at de økonomiske forutsetninger i proposisjonen ikke er robuste nok, og vil i den forbindelse særlig peke på følgende faktorer:

• Det er fortsatt stor usikkerhet om nivået på den økonomiske ubalansen ved inngangen til planperioden. Regjeringen anslår i sine skriftlige svar til komiteen denne til å være 2,6 mrd. kroner, men disse medlemmer anser at denne summen er forbundet med betydelig usikkerhet, og i tillegg vil være avhengig av den konkrete utviklingen i den resterende delen av inneværende langtidsperiode.

• Det er betydelige inngangsproblemer på driftssiden. Disse er svært alvorlige og kan undergrave hele Forsvarets virksomhet, også på lang sikt. Dette er ikke forhold som kan løses separat, men som må sees i sammenheng med den langsiktige balansen

• Det synes uavklart hva Regjeringen anser at reell pris- og lønnskompensasjon for forsvarssektoren faktisk innebærer. Dette helt avgjørende spørsmålet behandles etter disse medlemmers oppfatning ikke tilstrekkelig i proposisjonen. Disse medlemmer viser i den forbindelse på det betydelige avviket mellom det som synes å være Forsvarssjefens og fagmiljøenes forståelse av begrepet, og Forsvarsdepartementets skriftlige svar til komiteen av 20. mai 2008, hvor departementet ganske enkelt forutsetter at denne tilføres etter samme prinsipper som gjelder for øvrige deler av statsbudsjettet.

• Forslaget bygger på en årlig effektiviseringsgevinst på 0,5 pst. av årsbudsjettene. Erfaringene fra inneværende planperiode er imidlertid at Forsvaret til tross for stor innsats ligger etter planen når det gjelder å frigjøre ressurser.

• Det opplyses ikke i proposisjonen om hvordan de 800 mill. kroner som Regjeringen gir tilsagn om utover budsjettnivået for 2008 – for å dekke struktur og aktivitet som Regjeringen selv ønsker videreført – skal fases inn. Innslagspunktet for disse midlene har avgjørende betydning for muligheten til å oppnå et bærekraftig forsvar. Flertallet vil dessuten påpeke at disse 800 mill. kronene så vidt overstiger de budsjettkutt den sittende regjeringen har foretatt i 2007 og 2008.

• Stortinget har ikke grunnlag for å vurdere premissene som ligger til grunn for Forsvarets drifts- og aktivitetsnivå og kostnadene ved dette. Dette er viktige kostnadselementer.

• Det vil ta tid før de foreslåtte tiltak vil få full effekt. Det betyr at det ikke vil være noen løsning på de akutte problemer knyttet til Forsvarets drift som nå er avdekket. Flertallet mener dette kan svekke Forsvaret i lang tid fremover.

• I proposisjonen legges det til grunn at investeringsnivået på materiell skal reduseres årlig med gjennomsnittlig 1,6 mrd. kroner. Flertallet har registrert at dette begrunnes med en lavere materiellambisjon, blant annet for Hærens brigadestruktur. Flertallet er videre usikker på konsekvensene av at investeringer i nytt materiell skal baseres på en nøktern "godt nok" tilnærming. Flertallet er bekymret for den kraftige prisøkningen på forsvarsmateriell, men vil understreke betydningen av at Forsvaret opprettholder en teknologisk standard som sikrer egne styrker og setter dem i stand til å løse sine oppdrag – alene og sammen med allierte styrker.

• At konsekvensene av endrede forutsetninger synes å være ytterligere tiltak knyttet til strukturen, jf. proposisjonens kapittel 9.7. Flertallet vil imidlertid vise til komiteens gjennomgang av endringer i strukturen i denne innstillingen og vil påpeke at det ikke synes mulig å gjøre ytterligere endringer i strukturen uten å svekke Forsvaret. Endringer i forutsetningene vil derfor mer sannsynlig måtte få virkning for bevilgningsnivået.

Flertallet viser til at mye av debatten om balanse i Forsvaret har dreiet seg om endringer i strukturen. Flertallet vil vise til at de forslag til strukturendringer som er fremmet har betydning, men likevel utgjør en forholdsvis liten andel av de økonomiske tiltak som må til for å bedre balansen. Det er opplyst at effekten vil være 275 mill kr ved utgangen av planperioden, økende til 375 mill kr i 2016 – eller +/- 1 pst. av Forsvarets totale budsjett.

Flertallet viser til at Regjeringen meget riktig understreker at bevilgningsnivået er en avgjørende faktor for balanse i Forsvaret. Flertallet viser videre til at Stortinget la til grunn at bevilgningene i inneværende planperiode totalt skulle utgjøre 118 milliarder 2004-kroner, men anser at denne rammen hele perioden har fungert som en øvre grense for forsvarsbudsjettene – uavhengig av Forsvarets reelle behov. Flertallet er derfor i tvil om hensiktsmessigheten av å fastsette konkrete tall for bevilgninger i hele perioden, særlig fordi Stortinget er gitt innsyn i såpass få av proposisjonens underliggende premisser og har liten mulighet til etterprøving av disse.

Flertallet har merket seg at Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på disse hovedkomponenter: dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner, justert for endringer i strukturen samt reduksjon i investeringsrammen med 1,6 mrd. kroner årlig og årlig effektivisering på 0,5 pst.

Flertallet vil i tillegg legge disse prinsipper til grunn for forsvarsbudsjettets videre utvikling:

• 1. Budsjettet for 2009 må styrkes betraktelig ut over 2008-budsjettet og justeres for reell lønns- og priskompensasjon for forsvarssektoren. Økninger i rammene må innføres tidlig i perioden for å møte kostnader som løper fra første dag. De kortsiktige driftsutfordringene, som etter flertallets oppfatning er kritiske, må adresseres umiddelbart.

• 2. Kostnadene ved strukturen. Flertallet viser til at det fremgår av denne innstilling at partiene har forskjellige oppfatninger av hvilken struktur som bør vedtas.

  Komiteens medlem fra Høyre vil på bakgrunn av opplysninger fra departementet anta at kostnadene ved den struktur som foreslås av dette medlem vil være i størrelsesorden 1 milliard kroner ut over det Regjeringen har foreslått, som må finansieres fra kostnadene begynner å løpe.

• 3. Den årlige fastsettelsen av forsvarsrammen må legge opp til et tilstrekkelig øvings- og aktivitetsnivå, samtidig som det opprettholdes nødvendig fremdrift i den vedtatte omstilling.

• 4. Det understrekes at Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjoner må gis et tilstrekkelig og vesentlig mer spesifikt grunnlag enn i dag for å kunne vurdere de enkelte kostnadselementer og ta stilling til tverrprioriteringer som gjøres i det enkelte år. Det må videre gjøres mulig for Stortinget å følge opp og kontrollere avvik gjennom de årlige budsjetter. Dette er avgjørende prosesser som ikke utelukkende kan finne sted internt gjennom iverksettingsbrev.

• 5. Forholdet mellom investerings- og driftsnivået vurderes årlig – i sammenheng med langsiktig planlegging og målstyring for både drift og investering.

• 6. Det gis årlig kompensasjon for den reelle pris og lønnsstigning på forsvarsområdet. Det må spesifikt redegjøres for denne i de årlige budsjetter. Flertallet vil igjen understreke den helt avgjørende betydning av at så skjer.

Flertallet viser til at dette innebærer at budsjettene vil bli større enn det som ligger til grunn i proposisjonen, men at det basert på disse prinsipper ikke er mulig å fastsette rammen for hvert enkelt år i perioden. Det må sikres forutsigbarhet gjennom klare styringssignaler fra politisk hold, sammen med politisk vilje og evne til å prioritere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng minne om at balansen mellom økonomi og struktur i inneværende langtidsperiode ikke er bærekraftig, slik det også er beskrevet i St.prp. nr. 42 (2003–2004) som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng også vise til forsvarsministerens skriftlige svar på komiteens spørsmål av 9. mai 2008, der det fremkommer at det i Regjeringens anbefaling er lagt til grunn, slik også forsvarssjefen gjorde i sin anbefaling, at den årlige lønns- og priskompensasjonen som tilføres forsvarsrammen dekker sektorens eksternt drevne prisvekst fra år til år, etter de samme prinsipper som for øvrige deler av statsbudsjettet. Disse medlemmer viser også til proposisjonens kapittel 9, samt svarene på komiteens spørsmål av 9. mai 2008, der det presiseres at Regjeringens anbefaling, herunder også ambisjonsnivå, er i langsiktig balanse, innenfor de økonomiske forutsetningene som er lagt.

Disse medlemmer mener at summen av de tiltak som er anbefalt i proposisjonen, vil skape et godt fundament for å etablere en mer varig balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner. I tillegg legges det opp til en fortsatt betydelig intern omdisponering av midler, gjennom basetiltak, årlig interneffektivisering på 0,5 pst., og et redusert gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov med om lag 1,6 mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt for perioden 2005–2008.

Disse medlemmer vil vise til at det i proposisjonen legges til grunn at investeringsnivået på materiell skal reduseres til et nytt årlig nivå som ligger i gjennomsnitt 1,6 mrd. kroner under det nivå som ligger til grunn for en videreføring av dagens struktur. Disse medlemmer har merket seg at dette skal gjøres gjennom en nøktern, men tilstrekkelig prioritering av materiellanskaffelsene. Samtidig understreker disse medlemmer at Forsvaret må ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere effektivt alene, og sammen med allierte styrker, i og utenfor Norge, og som ivaretar personellets sikkerhet på en god måte.

Disse medlemmer mener at Regjeringen med dette bidrar til et økonomisk løft for Forsvaret, og viser til at opptrappingen av budsjettrammen tilsvarer en reell budsjettøkning på 2,5 pst. i forhold til inneværende år. Disse medlemmer viser videre til at tiltakene som er lagt inn i langtidsplanen finansieres fullt ut gjennom dette økonomiske løftet, kombinert med intern omdisponering av midler og effektivisering av virksomheten. Forsvaret bringes i balanse, og det skaper den nødvendige forutsigbarhet og stabilitet for fremtiden. Med denne proposisjonen mener disse medlemmer at omstillingen derfor bringes over i en ny fase, hvor målet må være å opprettholde den gode balansen mellom oppgavene Forsvaret skal utføre, strukturen og ressursene.

Disse medlemmer viser til proposisjonens kapittel 9.7 og understreker betydningen av å skape en langsiktig balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang, og nødvendig forutsigbarhet knyttet til forsvarssektorens videre utvikling. Disse medlemmer mener det i denne sammenheng er avgjørende at det skapes størst mulig forutsigbarhet om de økonomiske rammebetingelser for Forsvarets virksomhet. Disse medlemmer anser at den anbefalte operative forsvarsstrukturen er på et slikt nivå at ytterligere reduksjoner vil ha negative konsekvenser for Forsvarets evne til å løse sine pålagte oppgaver. Disse medlemmer legger derfor til grunn at tiltak og virkemidler for å bibeholde den langsiktige balansen i forsvarsstrukturen, om forutsetningene for denne settes under press, må belyses i en helhet, der også endringer i den samlede økonomiske rammen for forsvarssektoren må vurderes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av at forsvarsstrukturen tilpasses de pålagte oppgaver. Videre mener disse medlemmer at Forsvarets struktur og oppgaver må finansieres ut fra de til enhver tids gjeldende behov, da det er Forsvarets oppgaver som må være retningsgivende for økonomien, og ikke motsatt. Disse medlemmer ser det derfor som naturlig at de årlige budsjetter justeres i henhold til de strukturmessige og operative pålegg Forsvaret blir gitt.

Komiteen vil si seg enig med Regjeringen i at det skal stilles strenge krav til at ressursene forvaltes effektivt og at forsvarssektoren opprettholder god kostnadskontroll.

Komiteen vil ellers gi Regjeringen sin fulle tilslutning til at man vurderer og videreutvikler dagens system for langtidsplanlegging mot en mer løpende og dynamisk organisasjonsutvikling, og anser at dette må sees i sammenheng med at Stortinget gis innsyn i, og mulighet til å følge opp de årlige forsvarsbudsjetter. Komiteen viser til at målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen i Forsvaret i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen av langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende reformer, og anser at en mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer.