Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold, Henning Skumsvoll og Per Ove Width, fra Høyre,
lederen Jan Petersen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn Jacobsen, viser
til at Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende
og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen
og samfunnet, og beskytte og fremme våre interesser og verdier.
Dette er komiteens utgangspunkt for behandlingen
av denne proposisjonen.
Komiteen understreker den sentrale
rolle som Forsvaret har i opprettholdelse av en selvstendig nasjon,
og i å sikre Norge mot eksterne trusler. Forsvaret har spilt en
nøkkelrolle i vår nasjonsbygging siden før Norge ble en selvstendig
stat, og vil også være sentralt for Norge i fremtiden.
Komiteen viser til at Forsvaret
har gjennomført svært omfattende restruktureringer siden 1990, og
at Forsvaret i dag er kommet langt i tilpassingen til dagens og
fremtidens utfordringer. Under Den kalde krigen var Forsvaret en
forholdsvis statisk struktur som var rettet mot ett bestemt fiendebilde,
og som sammen med våre allierte lyktes i å bevare fred og stabilitet
i Norges nærområder. Dagens situasjon krever en helt annen, og fleksibel,
organisasjon. Gjennom operasjoner med FN og våre allierte i NATO
har Forsvaret vist at de behersker utfordringer i dagens omskiftelige
verden. Likevel er det flere utfordringer igjen før Forsvaret har
fått en form som komiteen vurderer å være tilpasset
dagens verden og fremtidens krav.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens vurdering av at sikkerhetspolitikkens hovedmål
er å ivareta Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser og målsettinger.
Norge har noen varige sikkerhetsinteresser og målsettinger, mens
andre vil utvikles i tråd med hva som foregår internasjonalt.
Komiteen mener at den primære
sikkerhetsinteresse og målsetting for Norge er ivaretakelse av de
omfattende sjø- og luftområder som omslutter vårt land, og sikkerheten
for og i landområdet. Utfordringene her er knyttet til spørsmål
som energi- og fiskeriressurser og uavklarte grensespørsmål i forhold
til Russland, samt innenriks samfunnssikkerhet. I tillegg stilles
Norge i økende grad overfor utfordringer knyttet til naturressurser
i områder som hittil har vært uutnyttet i Arktis, og potensiell
åpning av nye sjøtransportkorridorer gjennom Barentshavet og Norskehavet.
Komiteen fremholder at det er
avgjørende at Forsvaret er i stand til å ivareta norsk tilstedeværelse
og suverenitetshevdelse i aktuelle områder. I dette ligger også
Forsvarets sentrale rolle i overvåkning og beredskap med hensyn
til miljøutfordringer, spesielt gjennom Kystvakten og maritim overvåkning.
Komiteen viser til at en annen
grunnleggende sikkerhetsinteresse er å bidra til en multilateral verdensorden
under FN med vekt på folkeretten og menneskerettigheter. Dette er
et uttrykk for internasjonal solidaritet, men også uttrykk for at det
er i småstaters interesse å etablere internasjonale kjøreregler,
blant annet for bruk av militær makt. Komiteen viser
til at dette har vært norsk politikk gjennom mange tiår.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at Regjeringen
har tatt konsekvensen av dette, gjennom å gå aktivt inn for å styrke
FNs rolle i konfliktløsning, og gjennom å øke våre bidrag til FN-ledede
operasjoner.
Komiteen slår fast
at Norge er helt avhengig av våre allierte for å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser
og målsettinger. Dette skjer primært gjennom det transatlantiske
samarbeidet i NATO. Her har USA vært det viktigste av landene som
har bidratt til vår sikkerhet siden 1949. Den kollektive solidariteten
i NATO vil etter komiteens mening fortsette å være
av avgjørende betydning for Norge fremover. Komiteen understreker
derfor viktigheten av Norges aktive deltagelse i NATOs arbeid og
operasjoner. Dette vil i neste fireårsperiode i hovedsak innebære
bidrag til International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å ha alliert tilstedeværelse og aktivitet på norsk jord, gjennom
operativ virksomhet, som NATO Airborn Early Warning (NAEW), gjennom
en størst mulig alliert øvelsesaktivitet og gjennom tilstedeværelse
og aktivitet som Joint Warfare Center.
Komiteen ser det som gledelig
at våre naboland Finland og Sverige er tett integrert og sterkt
deltagende i NATOs arbeid gjennom PfP (Partnership for Peace), men
ser også at det er ønskelig med en videre opptrapping av det direkte
samarbeid om forsvarsspørsmål mellom landene i Norden.
Komiteen viser til at det foregår
et økende militært og sikkerhetspolitisk samarbeid i Den europeiske
union (EU), og slår fast at Norge har utstrakt deltagelse i dette
samarbeidet. EU er Norges største handelspartner, og komiteen ser det
som naturlig å fortsatt ha en dialog med EU om forsvars - og sikkerhetspolitikken
framover. Komiteen ønsker derfor en videreutvikling
av det europeiske forsvarssamarbeidet velkommen, og ser at Norge
har nytte av å samarbeide med EU i forsvarsspørsmål.
Komiteen understreker
at Norge, som et lite og strategisk beliggende land med en åpen økonomi,
har store interesser i å opprettholde en internasjonal orden bygget
på folkeretten. Komiteen observerer også at sikkerhetspolitiske forhold
over hele verden påvirker Norge gjennom blant annet handel og næringsinteresser, samt
nordmenns reiser til utlandet. Det er derfor i vår nasjonale interesse
at Forsvaret bidrar til en internasjonal rettsorden gjennom deltagelse
i internasjonale operasjoner.
Komiteen registrerer at USA fremdeles
er den eneste supermakt i verden, men at land som Kina, India og
Russland, og regionale sammenslutninger som EU, vil få økende betydning
i årene som kommer. Gjennom samhandel og andre internasjonale forhold
vil Norge i stor grad påvirkes av utviklingen i Kina og India.
Komiteen understreker det gode
forholdet Norge har til Russland, men at den også er bekymret over
deler av utviklingen i vårt største naboland. Det er etter komiteens mening
gledelig at Russland har en positiv økonomisk utvikling, noe komiteen håper
vil bidra til stabilitet og positiv utvikling i forholdet mellom våre
land. Likevel har det også vært en bekymringsfull menneskerettighetsutvikling,
spesielt når det gjelder sivile og politiske rettigheter i Russland. Komiteen har
merket seg at den politiske og økonomiske utviklingen i Russland har
medført økt militær aktivitet i våre nærområder. Komiteen konstaterer
at Russland, med økt fokus på naturressurser i nordområdene, både
vil være vår samarbeidspartner og vår konkurrent.
Komiteen konstaterer at Norge,
i likhet med andre land, må forholde seg til økende transnasjonale
sikkerhetsutfordringer. I mange tilfeller er disse utfordringene
uavhengige av nasjonale myndigheter, og uten respekt for den internasjonale
rettsorden Norge bygger sin politikk på. Komiteen mener
at utfordringene transnasjonale krefter skaper best kan løses gjennom
det internasjonale samarbeid Norge har bilateralt, i NATO, i FN
og gjennom vårt samarbeid med EU.
Komiteen viser til
at det etter årtusenskiftet gradvis er lagt nye rammer for samfunnssikkerhet,
krisehåndteringsberedskap og sivilt-militært samarbeid. Totalforsvarskonseptet
er modernisert, den sivile beredskapssektoren er styrket, og det
er etablert klarere rammer for samarbeidet mellom Forsvaret og sivile
myndigheter.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
oversendte St.meld. nr. 22 (2007–2008) – Samfunnssikkerhet, så sent
at komiteen valgte å ikke behandle meldingen i vårsesjonen
parallelt med behandling av langtidsplaner for militært forsvar og
sivilt beredskap.
Komiteen slår fast at Forsvaret
har en sentral stilling i å sørge for samfunnssikkerhet i Norge. Forsvaret
har hovedansvar for visse funksjoner i vår nasjonale beredskap,
men er en essensiell bidragsyter til en del funksjoner andre etater, som
for eksempel politiet, har hovedansvaret for. Vårt land har lange
tradisjoner for å utnytte våre nasjonale ressurser gjennom Totalforsvaret, men komiteen mener
at det er rom for forbedring av samarbeidet som gjøres mellom etater
og sektorer for samfunnssikkerhet i dagens Norge. Komiteen viser
til behandlingen av St.meld. nr. 22 (2007–2008) til høsten.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det tradisjonelle skillet mellom fred, krise og krig i dagens
samfunn er mindre relevant og at dagens bilde er vesentlig mer komplekst.
I en slik situasjon har myndighetene et ansvar for å styrke samfunnets
forståelse av Forsvarets rolle i et mer kompleks sikkerhetsbilde.
Nordmenn har store forventninger til at myndighetene
skal holde offentlige tjenester i gang også ved en krisesituasjon.
Samfunnssikkerhet handler om å ivareta befolkningens trygghet og sikre
sentrale samfunnsfunksjoner. Dette inkluderer håndteringen og oppfølgingen
av utilsiktede og tilsiktede hendelser mot samfunnsstrukturer og
den enkelte borger.
Utilsiktede hendelser kan være ras, flom og
andre naturkatastrofer, men også større ulykker, branner eller andre
kriser. Tilsiktede hendelser kan være planlagte aksjoner mot norske
samfunnsstrukturer eller borgere, eksempelvis terroraksjoner, sabotasje,
spionasje og internasjonal kriminalitet i stort omfang.
Dette fordrer etter komiteens mening
et enda tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter,
og mellom det offentlige og private. Komiteen mener
at det moderniserte totalforsvarskonseptet skal ivareta et samarbeid
der samfunnsaktører på alle nivåer (stat-fylke-kommune) må samarbeide
for felles trygghet. Men det kreves fortsatt mye arbeid, blant annet på
informasjonsutveksling, koordinering og rolleforståelse. Det gjelder
både mellom ulike sivile myndigheter og mellom militære og sivile myndigheter.
Komiteen vil presisere at det
moderniserte totalforsvarskonseptet legger vekt på at de totale ressurser
som er tilgjengelige i krig, også skal kunne brukes ved vanskelige,
kriselignende hendelser i fredstid, jf. Innst. S. nr. 49 (2003–2004) jf.
St.prp. nr. 39 (2003–2004) Konseptet gjelder således for alle typer
kriser, ikke bare i situasjoner der beredskapslovgivningen trer
i kraft.
Komiteen understreker at Forsvaret
er blant våre viktigste kulturbærere. Dette kan illustreres ved
at Krigsskolen er vår eldste akademiske institusjon, landets festningsverk
som er blant våre viktigste historiske bygninger og Forsvarets musikkorps’
rolle som fem av de norske profesjonelle kulturinstitusjonene.
Komiteen slår fast at Forsvaret
har hatt en nøkkelrolle i mange norske lokalsamfunn, og at Forsvaret
fremdeles er lokalisert i store deler av landet. Komiteen ser
verdi, både demokratisk og for Forsvarets rekruttering, i at det
er synlig militær aktivitet i nærområdet til flest mulig mennesker
i landet. Likevel vil komiteen understreke at det
viktigste for Norge må være at Forsvarets oppgaver utføres mest
mulig hensiktsmessig. Komiteen legger derfor til
grunn at Forsvaret lokaliseres der operative hensyn tilsier det,
og at i første rekke andre politiske virkemidler benyttes for å
oppnå distriktspolitiske mål.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
om at Forsvaret har blitt mer avhengig av det sivile samfunn på
flere områder. Komiteen støtter vektleggingen av
integrert sivil-militær løsing av sikkerhetspolitiske utfordringer
ute og hjemme, samt avhengigheten av det sivile samfunn innen kompetanseutvikling,
leveranser av varer og tjenester, forsyningssikkerhet og teknologi. Komiteen vil
i tillegg fremheve betydningen av at Forsvaret blir en aktiv partner
som sammen med øvrige offentlige etater og næringsliv bidrar til
å finne fellesløsninger innenfor områder som oppbygging av kostbar
infrastruktur, utvikling av bærekraftige fagmiljøer, utdanning og teknologiutvikling.
Komiteen noterer at
Regjeringen anser det som avgjørende å anlegge et helhetlig og langsiktig perspektiv
på den videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen deler
denne vurderingen, og vil understreke behovet for å se Forsvarets
innsats i en nær sammenheng med andre virkemidler, og for å se Forsvarets
virksomhet hjemme og ute som to sider av samme sak. Komiteen anerkjenner
at et langsiktig perspektiv krever at det skapes forutsigbarhet
omkring de mest grunnleggende prioriteringer og rammer for Forsvarets
virksomhet.
Komiteen er enig i
at hovedinnholdet i de eksisterende forsvarspolitiske målene bør videreføres,
og forutsetter at Regjeringen gjør dette. Regjeringen skisserer
i proposisjonen målene som følger:
Alene og sammen med
allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser
og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet
press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner
forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid,
bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og
respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra
stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt
forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser,
og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og
kollektiv sikkerhet.
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet,
redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag
og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Komiteen viser til
at Stortinget, gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), sluttet seg til et forsvarskonsept
der Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset
sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom
Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal
baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og
på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus
skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere
et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.
Komiteen, som Regjeringen, legger
til grunn at de bærende prinsipper i dette forsvarskonseptet fortsatt
har gyldighet og at disse bør videreføres som et grunnlag for den
videre utviklingen av Forsvaret. Komiteen anser samtidig
at det er avgjørende at fortolkningen av, og innholdet i, de ulike
hovedelementene i forsvarskonseptet kontinuerlig oppdateres i tråd
med utviklingen og de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske
prioriteringer. Komiteen viser til at Regjeringen
redegjør for sin tilnærming til følgende hovedelementer i forsvarskonseptet:
Videreutviklingen
av et moderne og fleksibelt innsatsforsvar
Et alliansetilpasset forsvar
Langsiktig balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur
og ressurstilgang
Nært samarbeid mellom militære og sivile
myndigheter
Allmenn verneplikt
Forsvarets evne til å håndtere utfordringene
nasjonalt og internasjonalt
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av at Forsvarets oppgaver og tilhørende ambisjonsnivå
må reflektere de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål.
Oppgavene utgjør samtidig den konkrete rammen for å utforme Forsvarets
virksomhet, kapasiteter, struktur og kompetanse. Komiteen legger
til grunn at alle oppgavene i dagens oppgavespekter er viktige og
bør videreføres i neste langtidsplanperiode, men tar til etterretning
at det er gjort enkelte justeringer i oppgaveformuleringene, for
å synliggjøre prioriteringer i forhold til nye sikkerhetspolitiske
utfordringer. Komiteen er fornøyd med at disse synes
å være i tråd med prioriteringene fra Forsvarspolitisk utvalg, som
innenfor rammen av tilgjengelige ressurser påpeker behovet for en
tydeligere prioritering mellom oppgavene, og i denne sammenheng
viser til behovet for å prioritere nasjonal krisehåndtering og kollektivt
forsvar. Komiteen er enig med Forsvarspolitisk utvalg
i at en prioritering av disse oppgavene også vil skape et godt grunnlag
for å løse oppgaver knyttet til suverenitetshevelse, deltakelse
i utenlandsoperasjoner og internasjonale beredskapsstyrker.
Komiteen anser at det er Forsvarets
evne til å løse summen av de dimensjonerende oppgavene som må være
styrende for sammensetningen og innrettingen av forsvarsstrukturen.
Forsvarets grunnleggende funksjon er å beskytte og ivareta Norges
sikkerhet, interesser og verdier – dette også i tråd med innstillingen
fra Forsvarspolitisk utvalg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at nordområdene
er gått fra å være et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til å bli
et energipolitisk kraftsentrum og et område med store miljøpolitiske
utfordringer. Nordområdepolitikken har fra etableringen av Barentssamarbeidet,
gjennom nordområdemeldingen fra regjeringen Bondevik II til den
sittende regjeringens nordområdestrategi, utviklet seg til å bli Norges
viktigste strategiske satsingsområde. Utfordringene i nordområdene
har også betydning for hvordan Forsvaret bør organiseres. De sikkerhets-
og forsvarspolitiske utfordringer i området er igjen økende, og
oppgavene knyttet til Norges nærområder må tillegges betydelig vekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har
en aktiv nordområdepolitikk som også får konsekvenser for hvordan Regjeringen
foreslår å innrette Forsvaret. Regjeringen ser nordområdene som
Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer,
og disse medlemmer vil understreke at nordområdene
har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk
kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe
som har endret fokuset hos andre stater i regionen. Ivaretakelse
av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser
i nord mener disse medlemmer skal prioriteres høyt
og sees i nær sammenheng.
På denne bakgrunn slutter komiteen seg
til Regjeringens inndeling av Forsvarets oppgaver langs følgende
hovedlinjer:
Å sikre et nasjonalt
beslutningsunderlag gjennom tidsmessig overvåking og etterretning.
Å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter.
Å ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder.
Å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske
kriser i Norge og norske områder.
Å bidra til kollektivt
forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og
angrep.
Å bidra til flernasjonal krisehåndtering
utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner.
Å bidra til internasjonalt
militært samarbeid, herunder mot spredning av masseødeleggelsesvåpen,
innen nedrustning, rustningskontroll og støtte til sikkerhetssektorreform.
Å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet
og andre sentrale samfunnsoppgaver.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at norsk
deltakelse i flernasjonale fredsstøttende operasjoner er viktig
både som bidrag til internasjonal fred og sikkerhet, til FNs og
NATOs troverdighet og relevans, og til Norges egen sikkerhet. Flertallet mener
videre det må være en forutsetning for vår deltakelse i flernasjonale fredsstøttende
operasjoner, at de er forankret i et klart og utvetydig FN-mandat
eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag, slik som selvforsvar
eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter.
Komiteen deler Regjeringens
vurdering av hva som bør være Forsvarets rolle i terrorberedskapen,
og vil understreke at det er politiet som har ansvaret for å forebygge
og bekjempe terrorhandlinger på norsk territorium som ikke er å
anse som militære angrep. I en slik situasjon vil politiet, avhengig
av omstendighetene, ha mulighet til å trekke veksler på en rekke
av Forsvarets kapasiteter, i henhold til de forutsetninger og prinsipper
som fremgår av bistandsinstruksen. Komiteen forutsetter
at de to etater og de ansvarlige departement på alle vis legger
opp til at et slikt samarbeid skal foregå så effektivt og velfungerende
som mulig.
Komiteen viser til at den har
til behandling St.meld. nr. 22 (2007–2008) om Samfunnssikkerhet,
og vil komme tilbake til dette spørsmålet i den forbindelse.
Komiteen anser at
Forsvarets hovedleveranse er operativ evne, og at forberedelser
til og gjennomføring av operasjoner er helt sentralt i denne sammenheng. Komiteen sier
seg enig med Regjeringen i at bruk av militære virkemidler alltid
må sees i nær sammenheng med andre virkemidler. Politiske, militære,
humanitære og utviklingsmessige virkemidler må brukes slik at de
gjensidig støtter opp om hverandre. Komiteen registrerer
at dette beskrives som en "helhetlig" tilnærming til operasjoner,
og kan slutte seg til denne beskrivelsen.
Komiteen mener at anvendelse
av militær makt er alltid en følge av politiske beslutninger, og
de politiske målsettingene vil alltid være overgripende og styrende
for militære operasjoner. Komiteen viser videre til
at det i proposisjonen er satt opp en liste med viktige forutsetninger
for norsk deltagelse i operasjoner. Disse er:
Mandat
Regler for maktbruk
Kommando og kontroll
Styrkebeskyttelse
Sanitet
Komiteen anser, som Regjeringen,
at en rekke hensyn tilsier at norsk nærvær med militære avdelinger
bør fokuseres mot et mindre antall operasjonsområder. Dette gir
størst operativ effekt av knappe ressurser. Planlagte og pågående operasjoner
forplikter etter komiteens oppfatning en stor del
av Forsvaret. Når det skal tas hensyn til forsvarlig forvaltning
av personell, må det derfor også legges opp til en forsvarlig hensiktsmessig
rotasjonssyklus, som også tar hensyn til presset på Forsvarets personell.
Komiteen noterer seg Regjeringens
gjennomgang av kommando- og kontrollforhold i operasjoner, og vil
understreke viktigheten av kommando- og kontrollarrangement som
sikrer politisk kontroll over anvendelsen av militær makt og sørger
for at anvendelsen av militær makt blir effektiv og tidsriktig.
Komiteen mener at
Forsvaret må videreutvikles slik at det skapes et best mulig samsvar mellom
forventningene som stilles til Forsvaret, og hva Forsvaret kan gjøre.
Ettersom risikobildet og sikkerhetsutfordringene er omskiftelige,
må Forsvaret være innrettet slik at det kan tilpasses endringer
i omgivelsene.
Komiteen ser behovet for en struktur
som er innrettet mot å dekke de dagsaktuelle oppgaver og behov,
og som legger grunnlaget for moderniseringen og utviklingen av Forsvaret
på lengre sikt.
Komiteen noterer at følgende
overordnede hensyn skal ligge til grunn for den videre utforming
og modernisering av forsvarsstrukturen:
Relevans for de oppgaver
som til enhver tid skal løses, både alene og i samarbeid med allierte
og partnere.
Evne til god styring og kontinuerlig fornyelse
og forbedring.
Fortsatt tette bånd mellom forsvarssektoren
og det sivile samfunnet, basert på tillit til at sektorens ressurser
blir forvaltet til det beste for fellesskapet.
Langsiktig balanse mellom ressurstilgang,
operativ struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.
Komiteen viser til at Regjeringen
i proposisjonen skriver om grunnlaget for den videre utvikling av
Forsvaret i proposisjonens kapittel 6.2. Komiteen sier
seg enig i at det i dagens omskiftelige sikkerhetsbilde kreves et
moderne og fleksibelt innsatsforsvar som har høy operativ kvalitet,
tilstrekkelig reaksjonsevne, utholdenhet, mobilitet og deployerbarhet,
egenbeskyttelse og treningsstandard til å kunne møte hele spekteret
av utfordringer både hjemme og ute. Utformingen av Forsvaret må
i tillegg i størst mulig grad sikre at våre styrker kan operere
sammen med allierte og partnere. Komiteen vil vise
til at disse prinsippene har stått sentralt i utviklingen av forsvarsstrukturen
gjennom de to foregående langtidsperiodene. Dette har bidratt til
en fornyingsprosess som har vært helt nødvendig for å sikre at Norge
har et moderne og fleksibelt forsvar som kan møte dagens hovedutfordringer.
Et forsvar i grunnleggende balanse krever imidlertid kontinuerlig
utvikling og forbedring.
Komiteen viser til at et bredt
flertall i flere storting har stått bak en omstilling i tråd med dette
synet, og sier seg enig med både Forsvarspolitisk utvalg og forsvarssjefen
i at utviklingen må fortsette langs disse linjer.
Komiteen vil særlig understreke
viktigheten av å utvikle en operativ struktur med en best mulig balanse
mellom reaksjonsevne og utholdenhet i strukturen. Denne balansen
krever et visst volum i styrkestrukturen for å gjøre det mulig å
løse langvarige oppdrag hjemme og ute. Problemstillingen er, som
Regjeringen skriver i proposisjonen, særlig aktuell i forhold til
mindre og sårbare fagmiljøer som er etterspurte internasjonalt,
men er også en utfordring i andre deler av strukturen. Komiteen tar
Regjeringens gjennomgang av hvilke sentrale vurderinger som har blitt
gjort i utformingen av den operative strukturen til orientering.
Komiteen vil understreke den
avgjørende betydningen for et lite land som Norge av å ha fleksible
og scenariorobuste styrker og kapasiteter.
Komiteen viser til
at hovedtrekkene i den eksisterende ledelsesmodellen ble besluttet
av Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000–2001),
jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), og Innst. S. nr. 232 (2001–2002),
jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og ble implementert høsten 2003.
I forrige langtidsplan, jf. Innst. S. nr. 234 (2003–2004) og St.prp.
nr. 42 (2003–2004), ble det lagt til grunn en ytterligere videreutvikling og
effektivisering av den strategiske ledelsen. Komiteen viser
videre til at Regjeringen i proposisjonen skriver at erfaringene
med den nåværende ledelsesmodellen i overveiende grad er positive
og at den har gitt betydelige forbedringer innenfor de områdene
Stortinget la vekt på. Samtidig har erfaringene vist at det fortsatt eksisterer
et potensial for ytterligere forbedringer. Dette gjelder særlig
enklere grensesnitt og tydeligere ansvarslinjer mellom departementet, Forsvarsstaben,
underlagte nivåer og kommandostrukturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert seg at Regjeringen
uttaler at den ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av
Forsvaret med utgangspunkt i hovedtrekkene i den ledelsesmodellen
Stortinget vedtok i 2002, der Forsvarssjefen og de militærstrategiske
funksjoner er integrert i departementet.
På denne bakgrunn er flertallet overrasket over
at Regjeringen likevel foreslår at generalinspektørene og deres
stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, som et underliggende
nivå til denne på linje med øvrige underlagte sjefer.
Med bakgrunn i at flertallet ønsker
en gjennomgang av de erfaringer dagens ledelsesstruktur har gitt,
ønsker flertallet ikke at generalinspektørene og
deres stabsfunksjoner skal organiseres utenfor Forsvarsstaben, før
resultatene av en evaluering foreligger, og at dette da vurderes
på den bakgrunn.
Flertallet finner dette forslaget
uheldig og inkonsistent, gitt at spørsmålet har vært grundig vurdert
ved tidligere anledninger. En desentralisert løsning, slik Regjeringen
nå foreslår, ble senest forkastet i 2001, under regjeringen Stoltenberg
I. Flertallet legger vekt på viktigheten av at Forsvarets
ledelse ivaretar både fellesinteresser og mer forsvarsgrensspesifikke
synspunkter i et helhetlig perspektiv, og viser til at dette har
vært en av hovedbegrunnelsene for den utviklingen av Forsvarets
strategiske ledelse som har funnet sted de siste årene. Ved å la
Generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået skulle man
legge til rette for tverrprioriteringer og effektiv ressursutnyttelse,
samtidig som lederne for forsvarsgrenene skulle sikres en synlig rolle
og innflytelse. Denne modellen har hatt Stortingets tilslutning.
Den nåværende organisering har vært implementert fra 2003 og fullført først
ved innflytting i det nye ledelsesbygget i 2006–2007, og har således
fått virke i meget kort tid.
En ny omrokkering vil, etter komiteens
medlem fra Høyre sin oppfatning, derfor stå i klar motsetning
til hele tankegangen bak de siste 5 årenes utvikling i retning av
en integrert strategisk forsvarsledelse med samlokalisering mellom
departementet og Forsvarsstaben, og så betydelig tvil om verdien
av de reformer som har funnet sted.
Dette medlem har også registrert
at en utflytting av generalinspektørene til de respektive forsvarsgrenssentra
har vært forsøkt i Sverige – med såpass lite tilfredsstillende resultat
at de etter fire år ble flyttet tilbake til Högkvarteret i 2003,
og nå igjen inngår i den sentrale forsvarsledelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser videre at en organisering
utenfor Forsvarsstaben i betydelig grad vil vanskeliggjøre den daglige
styring av etaten, blant annet ved å svekke mulighetene for løpende
økonomistyring ved at meget viktige kapitteleiere adskilles fra
den sentrale økonomiforvaltning. Forsvarssjefen legger stor vekt
på disse forhold i sitt "Prinsipielle syn på det nye forsvaret,
hovedutfordringer og langsiktige konsekvenser", som er vedlagt proposisjonen.
Flertallet anser at en utflytting
vil skape behov hos Forsvarsstaben for en egen kompetanse på flere
av de felt som i dag håndteres internt av grenstabene. Dette vil
etter flertallets oppfatning skape en duplisering
av kompetanse og personell, hvilket etter flertallets syn
vil medføre ekstra kostnader og mulige negative konsekvenser for
kompetanseutvikling og ledelsesfunksjonene. Flertallet mener
derfor at generalinspektørene må forbli en del av Forsvarsstaben.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Regjeringen
ønsker å videreutvikle den strategiske ledelsen av Forsvaret. Generalinspektørene
og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner og kompetanse som i dag
er organisert i de underliggende nivåer i forsvarsgrenene, foreslås
derfor samlet til ett robust og tydelig ledelsesnivå for styrkeproduksjonen
i de respektive forsvarsgrener. Disse medlemmer merker
seg at endringene i stor grad er en tilpasning og videreutvikling
av organisasjonsstrukturen til i større grad å reflektere den faktiske styringen
i dagens organisasjon. Videre merker disse medlemmer seg
at tiltaket vil gi en funksjonell og hierarkisk ryddighet med et
større sammenfall mellom hvordan styringslinjene faktisk går og
hvor myndighet er delegert, noe som er en viktig forbedring i seg
selv. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer at
generalinspektørene og deres stabsfunksjoner organiseres i tilknytning
til de respektive forsvarsgrener.
Disse medlemmer mener at ved
å lokalisere generalinspektørene og deres stabsfunksjoner i tilknytning
til forsvarsgrenenes virksomhet, vil vi skape en nærhet til kjernevirksomheten
som vil styrke mulighetene for god og effektiv styring, og forsvarlig
forvaltning av ressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at Regjeringen i hovedtrekk ønsker å videreføre ordningen
med integrert strategisk ledelse som ble vedtatt av Stortinget i
2002. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen
i proposisjonen tilkjennegir at det vil bli visse endringer i modellen. Disse
medlemmer legger til grunn at ordningen åpenbart medfører
konflikter knyttet til den politiske ledelses rolle og den fagmilitære ledelses
rolle. Disse medlemmer mener at ordningen etter 5
år derfor bør evalueres i sin helhet og legges frem for Stortinget
på en hensiktsmessig måte.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre en
evaluering av ordningen med integrert departement og forsvarsledelse."
Komiteen viser til
at hovedoppgavene for den operative kommandostrukturen er ledelse
av operasjoner nasjonalt og oppfølging av styrker i operasjoner
i utlandet, samt å klargjøre for bruk av operative styrker i tråd
med nasjonale krav og NATO-forpliktelser. En annen viktig funksjon er
tilrettelegging for alliert trening i Norge, samt ledelse og koordinering
av fellesoperative og allierte øvelser. Komiteen viser
videre til at Forsvarets operative kommandostruktur i dag utgjøres
av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger
med Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) på Reitan ved Bodø som en
underlagt krisestyringskommando.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
anbefaler at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK og LDKN samles,
og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter, lokalisert
på Reitan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Stortinget
vedtok dagens struktur våren 2001, gjennom behandlingen av Innst.
S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001) og at denne
ble videreført i 2004 gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf.
St.prp. nr. 42 (2003–2004). Flertallet vil understreke
at Norge i dag har ett operativt hovedkvarter (FOHK), lokalisert
til Jåttå i Stavanger, med en underlagt regional krisestyringskommando
(LDKN), lokalisert til Reitan i Bodø, og at denne strukturen er
i tråd med Stortingets tidligere vedtak.
Flertallet ser at Regjeringens
anbefaling om opprettelsen av et hovedkvarter på Reitan tar utgangspunkt
i FS 07, hvor forsvarssjefen går inn for en samling av betydelig
forsvarsaktivitet i Bodø, blant annet som hovedbase for kampflyvåpenet
og samling av dagens kontroll- og varslingsstasjoner. Flertallet ser
at denne samlingen nå uansett ikke vil bli gjennomført i tråd med
forsvarssjefens studie, og mener at dette også endrer premissene
for lokaliseringen av Forsvarets operative hovedkvarter.
Uavhengig av dette oppfatter flertallet dagens operative
ledelse av Forsvaret som god, og har registrert at både FOHK og
LDKN de siste årene har vært igjennom omorganiseringer for å effektivisere
og strømlinjeforme organisasjonene, samtidig som dublerende prosesser
og kompetanse i stor grad er fjernet. FOHK og LDKN fremstår i dag
som autonome avdelinger, med definerte oppgaver og grensesnitt.
Det er etter flertallets mening ingen operative hensyn
som tilsier at FOHK på Jåttå bør legges ned. Flertallet vil
i den forbindelse også anerkjenne det viktige og meget gode arbeidet
som i dag utføres ved LDKN, og forutsetter at kommandoen videreføres
i tråd med Stortingets vedtak som en regional krisestyringskommando
med fokus på nordområdene. Flertallet viser videre
til at den operative ledelsen representerer kjernefunksjoner i Forsvaret.
Viktigheten av disse funksjonene nødvendiggjør etter flertallets
mening at FOHK og LDKN kan avlaste hverandre hvis beredskapssituasjonen
skulle tilsi dette.
Flertallet vil påpeke at man
ved en nedleggelse risikerer et betydelig kompetansetap, som heller
vil svekke Forsvarets operative ledelse. Ved en nedleggelse av FOHK
er det rimelig å tro at høyt kompetent personell, i dagens gode
arbeidsmarked, vil fratre sine stilinger og at rekrutteringsgrunnlaget
til et nytt operativt hovedkvarter på Reitan derved vil svekkes
dramatisk. Flertallet vurderer den kompetanse som
i dag finnes ved FOHK som meget høy, og ser det som utfordrende
å skulle erstatte denne fra andre deler av Forsvaret. Basert på
erfaringer fra andre større omstillinger vil et slikt kompetansetap
starte meget raskt og en gjenoppbygging kreve lang tid. For et fagmiljø
som ved en eventuell opprettelse av et nytt HK allerede vil gjennomgå
en betydelig omstilling, vil dette være særlig utfordrende.
Flertallet viser til at forsvarskomiteen
flere steder i denne innstillingen påpeker viktigheten av alliert
tilstedværelse og aktivitet i Norge. Etter flertallets oppfatning
er den aktivitet som i dag finner sted ved NATOs Joint Warfare Centre (JWC),
som er samlokalisert med FOHK på Jåttå, i så måte av meget stor
betydning. Flertallet vil vise til at denne samlokaliseringen
og de oppnåelige synergieffekter var et avgjørende premiss i Norges
argumentasjon for en lokalisering av JWC i Norge og på Jåttå. Signaleffekten
ved en eventuell nedleggelse av FOHK nå vil derfor være meget uheldig. Flertallet mener
at forholdet til JWC ikke kan avgrenses til et spørsmål om vertslandsstøtte,
slik Regjeringen søker å gjøre. En nedleggelse av FOHK vil fjerne
de synergieffekter som i dag finnes mellom Forsvarets operative
ledelse og JWC, og endre forutsetningene for NATOs videre tilstedeværelse
på Jåttå.
I denne sammenheng har flertallet også
notert seg at den eneste kommentaren som er synliggjort fra NATO-hold
er en merknad om at vertslandsstøtten forutsettes opprettholdt på dagens
nivå. Flertallet vil i den sammenheng vise til sine
merknader under avsnittet om Madlaleiren, men anser at Regjeringens
forslag for hvordan vertslandsstøtten til JWC skal opprettholdes
ved en eventuell nedleggelse av FOHK og Madlaleiren som særdeles
lite kostnadseffektivt og praktisk vanskelig gjennomførbart. Det
synes ikke tilstrekkelig kvantifisert hva vertslandsstøtten vil
innebære eller koste, men det synes klart at forslaget blant annet
vil utløse investeringsbehov i Vatneleiren i hundremillionersklassen.
Flertallet anser at alternativ
til Regjeringens forslag om lokalisering av Forsvarets operative hovedkvarter
ikke synes tilstrekkelig utredet, og finner dette meget uheldig. Flertallet finner også
en betydelig usikkerhet knyttet til de økonomiske forutsetningene
for, og eventuelle gevinstene av, en nedleggelse av FOHK og opprettelse
av et nytt hovedkvarter på Reitan. Flertallet frykter
at de økonomiske omstillingskostnadene ved nedleggelsen vil kunne
bli meget høye, og gå på bekostning av Forsvarets operative evne,
som allerede er på et kritisk lavt nivå.
Flertallet anbefaler på denne
bakgrunn at Forsvarets operative kommandostruktur opprettholdes
som i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å justere
kommandostrukturen slik at det blir bedre samsvar mellom apparatet som
skal lede og de avdelinger som skal ledes, og går derfor inn for
at virksomheten som i dag ivaretas av Forsvarets fellesoperative
hovedkvarter (FOHK) og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) samles,
og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter.
Disse medlemmer vil lokalisere
Forsvarets nye fellesoperative hovedkvarter til Reitan ved Bodø,
ikke minst av hensyn til nordområdenes sentrale betydning også i
fremtiden. Tiltaket vil, i tillegg til å gi driftsmessige besparelser
primært gjennom å redusere antall fjellanlegg i drift, også innebære
en robust kapasitet til å lede operasjoner og større øvelser nasjonalt,
samt oppfølging av styrkebidrag til operasjoner i utlandet, noe disse
medlemmer mener er viktig å kraftsamle ressursene i Forsvaret
på å løse. Disse medlemmer er opptatt av at vi skal
ha et forsvar i balanse mellom topp og bunn, noe som betyr at det
er nødvendig å ha en operativ kommandostruktur i Forsvaret som er
robust nok til å sikre rettidige beslutninger, og som står i forhold
til forsvarsstrukturen for øvrig. Disse medlemmer viser
også til at Norge med denne modellen vil få ett hovedkvarter som
kan håndtere og følge opp alle norske styrker i nasjonale operasjoner og
operasjoner i utlandet, samt lede og gjennomføre større nasjonale
fellesoperasjoner og større flernasjonale øvelser. Det vises videre
til at tiltaket vil gi robuste fagmiljøer og forbedret evne til døgnkontinuerlig
ledelse av operasjoner. Disse medlemmer vil også
understreke at et samlet operativt hovedkvarter lokalisert ett sted,
er i tråd med anbefalingen fra et samlet forsvarspolitisk utvalg
(FPU) jf. NOU 2007:25 – Et styrket forsvar, og den fagmilitære anbefalingen
fra forsvarssjefen. På grunn av økt strategisk betydning mener disse
medlemmer det er nødvendig for Forsvaret å styrke sin tilstedeværelse
i nordområdene, noe som er viktig for hele landet, og etableringen
av ett Forsvarets operativt hovedkvarter på Reitan vil nettopp styrke
Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene.
Komiteen vil understreke
behovet for korrekt og oppdatert informasjon som grunnlag for militære
og politiske beslutninger, og viser til Etterretningstjenestens
sentrale rolle i å fremskaffe en slik. Komiteen støtter
på denne bakgrunn at E-tjenesten skal prioriteres også i kommende langtidsperiode.
Komiteen er bekymret
over situasjonen og utviklingen i Hæren, og stiller seg derfor bak Regjeringens
uttalte intensjon om å styrke Hæren fra dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har notert det store antallet
bekymringsmeldinger som har kommet den siste tiden, både fra fagmiljøene
i Forsvaret og i den offentlige debatten. Disse medlemmer har
særlig merket seg de utsagn som har kommet fra Hærens øverste ledelse
om at Hærens avdelinger på det nåværende tidspunkt ikke er i stand
til å løse sine oppgaver. Det er tydelig at Hæren står overfor store
utfordringer både på kort og lang sikt, og disse må etter disse
medlemmers mening adresseres og møtes i sammenheng.
Komiteen anerkjenner
at ambisjonene har vært høyere enn Hærens personelloppsetning og styrkebrønn
har kunnet oppfylle. Det er derfor av vital betydning at styrking
av Hæren får en kraft og et reelt innhold som så snart som mulig
kan bringe Hæren styrkemessig opp på linje med ambisjonene.
Komiteen ser at aktiv innsats
og tilstedeværelse på land også i fremtiden vil være en av grunnforutsetningene
for å forebygge, håndtere og avslutte konflikter. Det å kunne ta
og holde hele eller deler av et territorium vil fortsatt stå sentralt,
både i forhold til å kunne nå rent militære mål, men også som forutsetning
for å kunne oppfylle sentrale politiske mål knyttet til ivaretakelse
av sikkerhet, menneskerettigheter, sivilt-militært samarbeid og
den bredere politiske og økonomiske utvikling i et område. Komiteen anser
det derfor som nødvendig for Norge å ha styrker som gjennom tilstedeværelse og
innsats på landjorden kan håndtere de situasjoner som skulle oppstå,
enten nasjonalt eller som en del av en flernasjonal innsats.
Komiteen ser at Hærens avdelinger
er løpende engasjert i oppdrag nasjonalt, som grensevakt og vakthold
for Kongehuset, i tillegg til beredskapsoppdrag og størstedelen
av våre bidrag til oppdrag i pågående utenlandsoperasjoner, og komiteen deler
Regjeringens oppfatning om at disse oppgavene i sum er meget krevende.
Komiteen vurderer at det over
tid ikke kan forsvares å videreføre en hær som er for liten til å
kunne håndtere relevante scenarier.
Komiteen mener at Hæren må være
relevant også i de mest krevende scenarioer som kan anses som aktuelle.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at Forsvaret i så
måte står ved et viktig veiskille.
Hærens aller viktigste rasjonale er etter disse medlemmers mening
å avverge et territorielt angrep enten mot eget territorium eller
mot en alliert gjennom evne til sammen med allierte å kunne avvise
et slikt angrep. Bakkestyrker utgjør også hovedkomponenten i internasjonale
operasjoner, hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred
og sikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at den anbefalte hærstrukturen
besitter de grunnleggende kapasitetene som er nødvendig for krisehåndtering
og suverenitetshevdelse. Disse medlemmer viser til
at Hæren skal bidra til å møte utfordringer i hele konfliktspekteret,
både nasjonalt og internasjonalt.
Disse medlemmer mener også at
bakkestyrker utgjør hovedkomponenten i internasjonale operasjoner,
hvor Norge deltar for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener også at Norges evne
til å bidra substansielt i internasjonale operasjoner er nært knyttet
til evnen til å stille en manøveravdeling over tid. Flertallet betviler
sterkt om den foreslåtte hærstrukturen er tilstrekkelig til å oppfylle
disse ambisjonene.
Videre ser flertallet med stor
bekymring på at manøveravdelingene har en redusert oppsetning i
forhold til tilsvarende avdelinger hos våre allierte.
Komiteen vil vektlegge
betydningen av å opprettholde og styrke den operative evnen i de
eksisterende avdelingene, og ser positivt på tiltak for å styrke
bataljons- og brigadenivået i Hæren. Komiteen forutsetter
at personellrammene og oppsetningen i avdelingene fylles.
Komiteen deler Regjeringens oppfatning
av at kjernen i Hærens kapasitet er evnen til å gjennomføre taktiske
samvirkeoperasjoner. Med taktiske samvirkeoperasjoner menes evnen
til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert innsats med ressurser
fra Hærens egne troppearter, og eventuelt felleskapasiteter, i hele
konfliktspennet – i samspill mellom ulike virkemidler. Komiteen vil
understreke den kritiske betydningen av å opprettholde og styrke en
brigadestruktur som kan planlegge og gjennomføre integrerte landoperasjoner
og drive kontinuerlig styrkeproduksjon og beredskap hjemme, og som
tilføres ressurser og gis anledning til å øve for dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, frykter at brigadeledelsen
i dagens situasjon er ferd med å forvitre.
Komiteen gir videre
sin tilslutning til arbeidet med å utvikle fleksible og modulbaserte
samvirkesystemer i Hæren.
Komiteen anerkjenner at Hæren
er bygget noe opp de seneste år og gir sin tilslutning til de grep Regjeringen
foreslår for å styrke Hæren videre fra dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at disse tiltak ikke
er tilstrekkelige til å gjøre Hæren i stand til å løse sine oppgaver
i tråd med de ambisjoner som er skissert i proposisjonen og her. En
forsterkning av dagens avdelinger og en ytterligere oppbygging er
derfor nødvendig.
Dette nødvendiggjør en umiddelbar ytterligere innsats
for å styrke bemanningen i avdelinger innenfor støtte- og ledelseselementene,
som blant annet etterretning, CSS, samband, sanitet, militærpoliti
og ingeniørelementer, gjennom i større grad å beholde dagens personell
og ved aktiv og målrettet rekruttering. Disse avdelingene, som i dag
opplever uforsvarlig stor slitasje, må gjøres mer robuste gjennom
økte personelloppsetninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen har
bygget opp Hæren med over 40 pst. de siste år. Disse medlemmer viser videre
til proposisjonens ambisjon om ytterligere å styrke Hæren. Disse
medlemmer mener det er viktig at denne styrkingen rettes
inn mot de deler av Hæren som opplever den største belastningen,
og da især styrke befalsoppsettingen i støtte- og ledelseselementene
som blant annet etterretning, ingeniør, samband, sanitet og CSS.
Disse medlemmer har merket seg
proposisjonens understrekning av at Hæren skal ha kapasitet til
å gjennomføre selvstendige landoperasjoner og skal kunne drive høyintensitetsstrid
for en begrenset periode. Videre er det lagt til grunn at den anbefalte
strukturen vil ha evne til å håndtere en begrenset militær eller
en asymmetrisk trussel innenfor en nasjonal ramme. Disse
medlemmer mener at dette ambisjonsnivået også setter et
klart minimumsnivå for den videre utviklingen av Hæren, og at det må
vurderes om ikke Hæren må utvides ytterligere på sikt. Disse
medlemmer mener at en slik utvidelse må ses i lys av et
eventuelt fremtidig landforsvar som vurderer Hæren og Heimevernet
i en større integrert sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har registrert at generalinspektøren
for Hæren har uttalt at Hæren må dobles i forhold til dagens størrelse for
å kunne løse sine oppgaver. Det må etter flertallets mening
derfor gjennomføres en ytterligere styrking av bataljonsstrukturen,
ved opprettelsen av en fjerde manøverbataljon i løpet av perioden. Flertallet vil
oppfordre Regjeringen til allerede på kort sikt å foreta de nødvendige
tiltak for å forberede en slik oppbygging. Flertallet ønsker,
og forutsetter at det planlegges for, at Hæren på sikt styrkes ytterligere utover
dette for å settes i stand til å løse sitt oppdrag.
Komiteen har også
registrert en debatt om hvordan hærstrukturen kan tilføres utholdenhet og
dybde gjennom oppbyggingen av en styrkereserve, og ber Regjeringen
vurdere mulige alternativ for dette og melde tilbake til Stortinget
på egnet vis.
Komiteen vil peke på at de oppgaver
Hæren skal dekke er krevende, og at vektleggingen av disse er økt.
Regjeringen har rett i at behovet for landstyrker som kan bidra
i operasjoner over tid – spesielt i operasjoner i utlandet – fortsatt
er høyt.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og mener at Hærstaben bør forbli en del av Forsvarsstaben.
Komiteen viser til
at Sjøforsvaret har en helt sentral rolle i håndteringen av de utfordringer
vi vil kunne møte i våre nærområder, gitt Norges langstrakte kystlinje
og omfattende ansvarsområde og interesser til havs. Samtidig skal
Sjøforsvaret også i fremtiden være en viktig bidragsyter til operasjoner
i utlandet, og jevnlig bidra både til NATOs stående marinestyrker
og til operasjoner i regi av FN og NATO. Sjøforsvaret må derfor
fortsatt kunne møte maritime utfordringer i fred, krise og krig,
i egne og fremmede farvann. Komiteen deler på denne
bakgrunn Regjeringens vurdering når det i proposisjonen uttales
at Sjøforsvarets mest sentrale bidrag til løsning av oppgavene nasjonalt
ligger i evnen til tilstedeværelse med relevante kapasiteter over
tid. Komiteen deler synet på at evne til nasjonal krisehåndtering
og suverenitetshevdelse krever selvstendig norsk innsats med relevante
maritime kapasiteter for at denne evnen skal være troverdig.
Komiteen noterer at Sjøforsvarets
fartøysstruktur anbefales videreført bestående av fem fregatter
med NH-90 helikoptre, seks missiltorpedobåter (MTB), seks mineryddingsfartøyer
og seks ubåter, i tillegg til logistikkfartøy, samt at Marinejegerkommandoen,
Kystjegerkommandoen og Minedykkerkommandoen også videreføres. Komiteen noterer
at dette, etter Regjeringens oppfatning, innebærer at de grunnleggende
sjømilitære basisfunksjonene videreføres. Komiteen noterer
seg at denne kombinasjonen med fartøyer og strukturelementer skal
sette Forsvaret i stand til å operere effektivt i kystsonen. Komiteen noterer
videre at det taktiske, sjøbaserte ledelseselement (Commander Norwegian
Task Group – CNORTG) også anbefales videreført.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, anser at Sjøforsvaret med
denne strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men vil
likevel gjøre oppmerksom på at man ser et økonomisk usikkerhetsmoment
forbundet med driftsutgiftene for fartøysstrukturen. Flertallet forutsetter
at departementet følger utviklingen på området nøye, og har lagt
tilstrekkelige usikkerhetsvurderinger av reelle eierkostnader til
grunn.
Komiteen forutsetter
videre å bli holdt orientert dersom kostnadsbildet endres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel poengtere at
den har klare ambisjoner for driftsnivået og den operative virksomheten
i Sjøforsvaret. Flertallet har notert at fregattene
i utgangspunktet er satt opp med kun én besetning, og anser at dette
vil legge klare begrensninger på drift og operasjonsmønster. Flertallet har
også særlig merket seg at det i proposisjonen advares mot at driftsnivået
for nye fartøyer i Sjøforsvaret ikke må legges på et nivå som ikke
er bærekraftig. Dette kan ikke oppfattes annerledes enn et varsel
om at budsjettene ikke vil gi muligheter for optimal drift av fartøyene. Flertallet vil
understreke at det vil være meget uheldig både for Sjøforsvaret
og for Norge om fartøyene ikke seiler tilstrekkelig.
Flertallet mener at en såpass
omfattende fartøystruktur stiller store krav til tilstrekkelig bemanning,
og at særlig konseptet for de nye fregattene stiller høye krav til
kompetanse og utdanning. Flertallet viser i den forbindelse
til Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for
budsjettåret 2006 (Dokument nr. 1 (2007–2008)), hvor Riksrevisjonen
betviler Sjøforsvarets evne til å utdanne og beholde tilstrekkelig
personell til å drifte fregattene i tråd med forutsetningene. Riksrevisjonen
henviser til at kvotene ved Sjøkrigsskolen er redusert og at Fregatt
treningssenter foreløpig ikke dekker de opplæringsbehovene det er
tiltenkt. Flertallet har notert seg at Forsvarsdepartementet
i sitt svar til Riksrevisjonen opprettholder sitt synspunkt om at
det vil være nok personell og kompetanse til å drifte inntil tre
fregatter samtidig fra 2010. Flertallet har likevel
registrert at evaluering i 2007 viste at det manglet 280 hjemler
i Marinen, og at det i 2008–2010 vil bli uteksaminert 90 befal for
lite i forhold til Sjøforsvarets reelle behov, og forutsetter at
Regjeringen holder Stortinget informert om utviklingen på egnet
vis.
Sett i sammenheng med at driftsutgiftene potensielt
er meget høye, forutsetter flertallet at departementet
følger problemstillingene knyttet til drift av Sjøforsvarets fartøy
særdeles nøye og holder Stortinget orientert på egnet vis. Flertallet forventer
også at Stortinget gjennom budsjettprosesser og rapportering får
tilgang til underlagsmateriale som gjør det mulig for Stortinget
på bedre måte å ta stilling i disse helt avgjørende forhold for
Sjøforsvarets virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti anser at Sjøforsvaret med denne
strukturen er godt rustet til å løse sine oppgaver, men har samtidig
merket seg behovet for stramme prioriteringer for å sikre at driftsnivået
med de nye fartøyene ikke legges på et for høyt og ikke bærekraftig
nivå, og understreker betydningen av at dette følges opp og gis
nødvendig fokus i tiden fremover. Disse medlemmer viser
også til at finansieringsløsningen for den anbefalte strukturen
inkluderer gjenstående innfasing av fregatter og MTB-er, i henhold
til de driftskonsepter som er lagt til grunn i de fagmilitære anbefalinger.
Regjeringen anbefaler å videreføre
de nye missiltorpedobåtene av Skjold-klassen. Komiteen støtter
dette og sier seg enig med Regjeringen i at disse fartøyene representerer
en vesentlig ressurs, både knyttet til sjøkontroll og sjønektelse. Skjold-klasse
MTB har farts- og manøveregenskaper som gjør at de er spesielt egnet
til å utfylle fregattene i overflaterollen i kystnære operasjoner.
I tillegg bidrar fartøysklassen til antall overflatefartøy i strukturen,
noe som er en vesentlig faktor i forhold til militær tilstedeværelse
og reaksjonsevne på sjøen.
Komiteen viser til at logistikkfartøy
anses vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt
og internasjonalt, og at dagens to fartøy planlegges erstattet med
et nytt logistikkfartøy. Komiteen har notert at det
finnes meget god operativ begrunnelse for anskaffelsen av et slikt
fartøy, men er likevel oppmerksom på at det vil ta flere år før
et eventuelt nytt fartøy er operativt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at et logistikkfartøy
i sin natur har begrensninger som gjør at det aldri vil kunne være
en fullgod erstatning for en landbasert støttestruktur.
Komiteen forutsetter
at det er gjort tilstrekkelige vurderinger av hvordan styrkebeskyttelsen av
et nytt logistikkfartøy skal ivaretas, og forventer at også muligheten
for allierte fellesløsninger for sjøbasert logistikk vurderes og utredes.
Komiteen vil understreke Kystvaktens
særlige viktighet for Norge som kyst- og sjøfartsnasjon. Komiteen viser
til at Kystvakten videreføres med 15 fartøy, hvorav ytre kystvakt
består av 10 fartøy, og indre kystvakt av fem fartøy. Komiteen registrerer
at det for ytre kystvakt legges til grunn en kvalitativ oppgradering
av fartøysstrukturen, kombinert med en betydelig økt overvåkningskapasitet
og mobilitet ved innføring av nye NH-90 helikoptre til erstatning
for dagens Lynx-helikoptre og at indre kystvakt videreføres med
5 fartøyer utrustet med mindre hurtiggående patruljefartøyer som
kan operere selvstendig.
Komiteens medlemmer, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt
på at det legges opp til at alle fartøyene, både i indre og ytre
kystvakt, skal driftes med et tobesetningskonsept for maksimal utnyttelse
av tilgjengelige fartøyer, og forutsetter at dette følges opp.
I proposisjonen uttaler Regjeringen at den vil vurdere
å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det må påvises
reelle operative eller økonomiske gevinster ved å endre dagens ordning
dersom dette skal være aktuelt, og forutsetter at Regjeringen i
så tilfelle kommer tilbake til Stortinget med en egen sak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at kjøp kan være en fornuftig
investering, og støtter derfor Regjeringens vurdering om eventuelt
å kjøpe de av dagens kystvaktfartøy som er bygget etter Forsvarets
spesifikasjoner, men som man i dag leier av private rederier.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og mener at Sjøforsvarsstaben bør forbli en
del av Forsvarsstaben.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for bemanningssituasjonen i Kystvakten. Disse medlemmer frykter
at Kystvaktens antall operative tjenestedøgn vil bli begrenset,
som følge av for få hjemler i forhold til de utfordringer Kystvakten
står overfor. Kystvaktens tilstedeværelse er essensiell for ivaretakelse
av norske interesser i våre havområder, og aktiviteten må i så henseende,
etter disse medlemmers oppfatning, økes i forhold
til dagens situasjon. Disse medlemmer ser i denne
sammenheng nødvendigheten av en styrking av Kystvakten økonomisk
og organisasjonsmessig, for å imøtekomme de stadig utvidede ansvarsområder
som skal ivaretas av tjenesten.
Med de merknader som er fremkommet over, slutter komiteen seg
til forslaget til operativ struktur for Sjøforsvaret.
Komiteen viser til
at luftstyrkenes oppdrag normalt vil være overvåkning, informasjonsinnhenting,
luftkontroll, bekjemping av landmål eller mål på sjøen, suverenitetshevdelse
og lufttransport, primært til støtte for andre forsvarsgrener. Felles
for oppdragene er at de ofte inngår i en fellesoperativ ramme. Luftstyrker
bidrar i slike sammenhenger med støtte til eller skaper forutsetninger
for, øvrige luft-, land- og sjøstyrkers evne til å løse sine oppdrag.
I tillegg til bidrag i forbindelse med operasjoner i utlandet, bidrar Luftforsvaret
i kontinuerlige og rutinemessige oppdrag knyttet til overvåkning,
suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette skjer blant annet
gjennom luftovervåkning, jagerflyberedskap og maritime patruljefly
til støtte for Kystvakten og Marinen. Luftforsvaret støtter også
jevnlig spesialstyrker og landstyrker med blant annet helikoptre,
transportfly og kampfly.
Komiteen merker seg at anskaffelsen
av en ny kampflykapasitet til Luftforsvaret vil være en avgjørende
rammefaktor for virksomheten også på kort sikt, til tross for at
en anskaffelse og utskifting av dagens kampflyflåte fortsatt ligger en
god stund frem i tid. Komiteen noterer at Regjeringen
i proposisjonen orienterer om status og videre fremdrift for anskaffelsesprosjektet
og at man vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak i løpet
av 2008.
Komiteen viser videre til at
Regjeringen anbefaler å videreføre bredden av dagens kapasiteter i
Luftforsvaret. Dette skal hovedsakelig skje gjennom organisatorisk
videreutvikling og investeringer i nye materiellsystemer og ny teknologi. Komiteen gir
sin tilslutning til at strukturen videreføres på denne måten, og
legger Regjeringens forslag til grunn for den operative strukturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel bemerke at
man har registrert betydelige utfordringer med å holde flåtene med
aldrende fly, særlig F-16 og P-3 Orion på vingene og tilstrekkelig
forsynt med reservedeler.
Komiteen forventer
at eventuelle mangler som har konsekvenser for operativ virksomhet,
rettes opp så snart som mulig. Komiteen har også
notert seg Forsvarsdepartementets svar på skriftlige spørsmål av
3. juni 2008, hvor det sies at den langsiktige utbedringen av problemet
med Orion-flyene blant annet er å gjennomføre et vedtatt prosjekt
for strukturoppgradering, som vil pågå de neste fem årene. Komiteen imøteser
den forbedring i status som dette er forventet å medføre allerede
fra høsten 2008 og forutsetter at Stortinget på egnet vis holdes
informert om status for Orion-flyene, som utgjør en avgjørende kapasitet
for Forsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har samtidig merket seg at
viktige deler av Luftforsvarets operative kapasiteter har nådd en alder
der utfordringer knyttet til tilgjengelighet og vedlikehold skaper
operative begrensninger, og understreker betydningen av at det arbeides kontinuerlig
for å sikre en størst mulig tilgjengelighet på flyparken, både på
kort og lang sikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Innst. S. nr.
287 (2006–2007) fra forsvarskomiteen om investeringar i Forsvaret,
jf. St.prp. nr. 78 (2006–2007) Om investeringar i Forsvaret, vedrørende
Forsvarets behov for transportflykapasiteter. I ovennevnte saker
ble det fastslått at en nasjonalt kontrollert taktisk transportflyflåte
i framtiden vil ha en sentral rolle i det norske forsvaret, både
nasjonalt og som bidrag til internasjonale operasjoner ved behov. Flertallet merket
seg videre at transportflyene også vil være viktige for innsetting
av FN-styrker i fredsopprettende eller fredsbevarende oppgaver, samt
til sivile oppgaver som humanitær bistand og nødhjelp. Våre gamle
C-130H transportfly er nå tatt ut av tjeneste, og Forsvaret står
således uten taktisk transportflykapasitet. Flertallet ønsker
i denne sammenheng å vise til St.prp. nr. 1 (2006–2007) for budsjetterminen
2007, utgiftskapitler 1700–1795 og inntektskapitler 4700–4799, hvor
det fremkommer følgende:
"Det er inngått kontrakt om å skifte yttervinger på
fire av våre C-130 Hercules transportfly for å fjerne restriksjonene
som ble innført i april 2005. Disse restriksjonene ble innført etter
anbefaling fra flyprodusenten, og har redusert flyenes kapasitet
med hensyn på rekkevidde, lasteevne og operasjonsområde. Dette skiftet
av yttervinger vil, sett i sammenheng med en mindre oppgradering av
enkelte av flyenes komponenter, gjøre at flyene igjen kan utføre
alle typer kjente oppdrag frem til ca. 2012– 2015".
Flertallet kan ikke se at det
har oppstått andre forutsetninger for operasjonell virksomhet av våre
C-130H transportfly, enn hva som var kjent på bestillingstidspunktet
for anskaffelsen av vedlikeholdet på eksisterende fly og nyanskaffelsen
av C-130J transportfly. Flertallet ønsker derfor
en redegjørelse for hvorfor det gjennomførte vedlikehold på våre
gamle transportfly ikke medførte de kapasiteter som lå til grunn
for bevilgningene til vedlikeholdet og oppdateringene som ble gjennomført.
Videre ønsker flertallet i samme redegjørelse en forklaring
på hvorledes Regjeringen skal løse de taktiske transportflybehovene
frem til våre nye C-130J er fullt operative.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i lang tid
ikke har hatt en tilfredsstillende operativ taktisk transportflykapasitet
med våre C-130 H Hercules anskaffet i 1969. I tillegg har det medført
store driftskostnader å vedlikeholde de gamle flyene. På bakgrunn
av denne situasjonen vil disse medlemmer vise til
at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 287
(2006–2007) jf. St. prp. nr. 78 (2006–2007), vedtok å anskaffe fire
nye transportfly av typen C-130J, noe som vil gi Norge en tilfredsstillende
taktisk transportflykapasitet. Det første flyet vil bli levert høsten 2008
og de tre neste i 2009 og 2010. Disse medlemmer vil
vise til at det å skulle operere to flytyper parallelt vil være
lite formålstjenlig ut fra et teknisk, økonomisk og operativt ståsted,
og at det i tillegg vil forsinke den operative innfasingen av de
nye C-130 J. Disse medlemmer støtter derfor at man
faser ut de gamle transportflyene av typen C-130 H, slik at Norge raskest
mulig oppnår en tilfredsstillende taktisk transportflykapasitet.
Hva gjelder ledelsens struktur og
organisering, viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under avsnittet om Forsvarets
strategiske ledelse og anser at Luftforsvarsstaben bør forbli en
del av Forsvarsstaben.
Med de merknader som er fremkommet
over, slutter komiteen seg til forslaget til operativ struktur
for Luftforsvaret.
Komiteen er enig i
at Heimevernet (HV) de senere år har fått en mer sentral rolle i
forbindelse med samfunnssikkerhet og bistand ved kriser. Dette som
en følge av et bredere og mer sammensatt trusselbilde. HV har i
dag et territorielt ansvar, og skal i tillegg kunne forsterke annen militær
tilstedeværelse i utsatte områder. Videre skal HV ivareta andre
typer spesielle oppdrag og kan etter anmodning også yte bistand
til sivile myndigheter. Komiteen vil vise til den
betydelige omstillingen organisasjonen har vært igjennom de siste
årene, og forutsetter at den vellykkede kvalitetsreformen videreføres.
HV skal ha en hurtig og utholdende evne til
å beskytte viktig infrastruktur, støtte nasjonal krisehåndtering,
forsterke militær tilstedeværelse i landet etter behov, og støtte
det sivile samfunn basert på det moderniserte totalforsvarskonseptet.
Dette innebærer samarbeid med lokale myndigheter som politi, fylkesmenn,
kommuner og etater innenfor rammen av totalforsvaret. Et HV som
kjenner nærområdene og lokale sikringsobjekter vil spille en viktig
rolle i forbindelse med krisehåndtering og samfunnssikkerhet. HV
skal fortsatt være mobiliseringsbasert med kort reaksjonstid, godt
trent og utrustet. Komiteen vil i den forbindelse
understreke den avgjørende viktigheten av at HVs avdelinger holder
et tilfredsstillende trenings- og øvelsesnivå.
Komiteen støtter ønsket om å
øke HVs evne til samvirke med andre forsvarsgrener og styrke HVs
anvendbarhet. Dette, sammen med den pågående kvalitetsreformen,
vil videreutvikle HV mot et enda mer relevant og effektivt verktøy
for nasjonal suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til
det sivile samfunn. Komiteen ser meget positivt på
at ordningen med frivillige HV-soldater for å støtte forsvarsgrenenes
deltakelse i operasjoner i utlandet utvides og mener at HV utgjør
en meget god styrkebrønn for personell til internasjonale operasjoner.
Komiteen forutsetter at hovedtrekkene
i HVs organisasjon med distrikts- og områdeorganisering, der innsatsledelse,
innsatsstyrker, forsterkingsstyrker og oppfølgingsstyrker inngår,
samt luft- og sjøheimevernet, videreføres.
Komiteen noterer at Regjeringen
legger opp til en struktur for Heimevernet med 45 000 personell
og 11 HV-distrikter, at utdanning av befal og mannskaper til HVs
struktur skal ivaretas gjennom forsvarsgrenene, og gjennom en egen
HV utdanningsenhet for befal på Porsangmoen. HV 07 og 08 er foreslått
nedlagt og et nytt distrikt lokaliseres til Vatneleiren. HV 17 og
18 legges ned og et nytt distrikt lokaliseres til Høybuktmoen. HV-skolen
på Dombås videreføres. HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales
avviklet.
Komiteen viser til sine merknader
om lokalisering og distriktsstruktur i kapittel 2.6.7.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anser at 45 000
personell er en tilstrekkelig og realistisk struktur for Heimevernet. Flertallet viser
i den forbindelse til at HV ikke har fylt dagens struktur på 50 000
personell, og mener at en slik reduksjon, som primært forutsettes
gjennomført i oppfølgingsstyrken, blant annet vil frigjøre ressurser
til aktivitet og øvelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at HVs organisasjon med de nye oppgaver de nå skal løse, som territorielt landforsvar
i kombinasjon med alle de andre oppgaver HV skal løse, har behov
for en styrking. Disse medlemmer ønsker at HV skal
bygges opp til å omfatte 50 000 soldater. Disse medlemmer ser
HV som en styrkebrønn for operasjoner både i forbindelse med utenlandsoppdrag og
tjeneste i Norge, og ser derfor det som naturlig å styrke organisasjonen
organisatorisk og økonomisk. Disse medlemmer ønsker
derfor ikke en endring av dagens HV-struktur.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, deler ikke Regjeringens
oppfatning av at Heimevernets behov for styrkeproduksjon og mannskapsutdanning
på sikt vil kunne ivaretas gjennom de andre forsvarsgrenene, og
mener at HVs egen mannskapsutdannelse derfor må opprettholdes. Flertallet viser
til at en egen mannskapsutdanning for HV, lokalisert til Værnes
(HVUV) ble vedtatt gjennom Innst. S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp.
nr. 45 (2000–2001), og har fungert godt.
Flertallet er forbauset over
at Regjeringen utelukkende synes å behandle spørsmålet om mannskapsutdanning
i HV som et spørsmål om base- og støttestruktur. I flertallets øyne
er dette i høyeste grad også et operativt spørsmål, og det behandles
derfor under dette avsnittet.
Flertallet mener at det er betydelig
tvil om at forsvarsgrenene, gjennom årlig innkalling av vernepliktige
til førstegangstjeneste vil være i stand til å fylle HVs behov for
mannskap, og frykter at HV vil få en betydelig underdekning i sin
mannskapsstruktur. Flertallet betviler at dette rekrutteringsgrunnlaget
som også skal dekke behovet for rekruttering til videre tjeneste
og utdanning i hele Forsvaret, kan sørge for nok volum og nyttetid
for den enkelte vernepliktige i forhold til HVs behov.
Regjeringens modell vil, etter flertallets oppfatning,
også utsette den andelen av årskullet som faktisk gjennomfører en
militær førstegangstjeneste for en dobbel belastning: Full 12 måneders
førstegangstjeneste i en av forsvarsgrenene etterfulgt av full tjeneste
i HV. Det er rimelig å anta at dette vil kunne få negative konsekvenser
for mannskapenes motivasjon.
Flertallet anser også at en egen
HV-utdanning styrker HVs egenart og lokale tilknytning. HV har tradisjonelt
organisert sin krigsstruktur i geografiske områder og avsnitt, hvor
mannskapene i størst mulig grad har vært lokalt rekruttert. Dette
har hatt en svært positiv effekt i forhold til reaksjonstid, samt
rekruttering av motiverte mannskaper med nærhet og kjennskap til
oppdrag og objekter som skal sikres. HVUV har etablert et godt samarbeid
med vernepliktsforvaltningen om å rekruttere både befal og mannskaper
med riktig geografisk tilhørighet, noe som sikrer HVs fortsatte
lokale tilknytning. Med mannskap som ikke er valgt ut på samme grunnlag
som rekrutteringsbase, vil denne lokale forankring svekkes. Dersom
HV skal overta mannskap som har vært inne til førstegangstjeneste
i en av forsvarsgrenene, for deretter å avtjene resten av verneplikten
i HV er det, etter flertallets oppfatning, rimelig
å tro at forsvarsgrenene i første rekke vil rekvirere og utdanne
mannskaper i henhold til egne behov, og i liten grad ta hensyn til
HVs behov for etterbruk. Det vil derved bli større fokus på kvalifikasjoner og
motivasjon fremfor geografisk tilhørighet. Dette vil vanskeliggjøre
videreføringen av HVs organisering med lokalt rekrutterte mannskap
og potensielt øke reaksjonstiden til avdelingene, mens nærhet og
kjennskap til oppdrag og lokale forhold reduseres.
Flertallet anbefaler på denne
bakgrunn at Heimevernets mannskapsutdanning videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at HVs utdanningsvirksomhet
på Værnes anbefales avviklet. Disse medlemmer vil
vise til at forsvarsgrenene årlig skal utdanne og overføre spesialister
og øvrige mannskaper i et antall som vil tilfredsstille behovet
for å vedlikeholde HVs struktur. Disse medlemmer vil
understreke behovet for å følge opp dette, og vil i den sammenheng
vise til at det også videreføres et visst volum på egen befalsutdanning
i Heimevernet på Porsangmoen. Dette sikrer handlefrihet også i forhold
til eventuelle fremtidige behov.
Disse medlemmer viser videre
til at det i Regjeringens anbefaling legges opp til å videreføre
antallet soldater som gjennomfører førstegangstjenesten på dagens
nivå, om lag 8 500 i året. Disse medlemmer legger tilgrunn
at HV fortsatt vil ha et betydelig og godt kvalifisert rekrutteringsgrunnlag
gjennom førstegangstjenesten i forsvarsgrenene. Mannskapene som
overføres vil ha en kvalitativt god utdanning i forhold til HVs
behov og krav. Disse medlemmer viser til at tiltaket
ikke vil få betydning for kvalitet eller volum på HVs operative
struktur og at tiltaket vil styrke vernepliktsordningen ved at Forsvaret
vil benytte vernepliktige soldater, også etter endt førstegangstjeneste. Disse
medlemmer mener at på samme måte som Heimevernet er en styrkebrønn for
resten av Forsvaret, og nå også i forhold til rekruttering til internasjonale
operasjoner, så vil Heimevernet ha et ansvar for å trene og vedlikeholde
soldater som har gjennomført førstegangstjeneste i de andre forsvarsgrenene.
Dette vil gi en bedre utnyttelse av personellet som er utdannet
gjennom førstegangstjenesten i de andre forsvarsgrenene, samtidig
som det gir en gevinst for samfunnet ved å benytte kompetansen hos
de vernepliktige i et lengre perspektiv. Disse medlemmer vil
også vise til at soldater som har gjennomført 12 måneders førstegangstjeneste
i forsvarsgrenene, frem til nå har utgjort den dominerende delen
av rekrutteringsgrunnlaget for Heimevernets struktur. Denne ordningen videreføres
med Regjeringens anbefalte løsning.
Heimevernet med en styrke på 45 000 soldater vil
etter disse medlemmers oppfatning utgjøre en viktig
del av vårt forsvar, og det er derfor nødvendig å sørge for at kvalitetsreformen videreføres
og at trenings- og aktivitetsnivået i HV framover er på et tilfredsstillende
nivå.
Komiteen viser til
at Forsvarets fellesavdelinger består av strukturelementer og avdelinger
innrettet for å støtte enheter fra alle forsvarsgrener, og at enhetene
også vil kunne nyttes som selvstendige nasjonale bidrag i flernasjonale
styrkestrukturer, eller som dedikert støtte til nasjonale bidrag
i operasjoner hjemme og i utlandet. Enhetene er innrettet fleksibelt
og kan tilpasses i volum og innretning til de enheter eller operasjoner
de skal støtte. Komiteen ser positivt på at hovedsiktemålet
med videreutvikling av felleskapasitetene har vært å forbedre deres innsats-
og reaksjonsevne, slik at støtten ikke begrenser Forsvarets operative
evne, verken nasjonalt eller i operasjoner i utlandet. I tillegg
til balanse mellom operativ struktur og felleskapasiteter, vil komiteen påpeke
betydningen av at alle felleskapasiteter er dimensjonert ut fra
konsistente forutsetninger om størrelse og antall av samtidige operasjoner. Komiteen noterer
at Regjeringen i proposisjonen skriver at den organisatoriske opphengningen
av, og styrkeproduksjonsansvaret for, fellesavdelingene blir vurdert
nærmere i det videre implementeringsarbeidet. Komiteen forutsetter
at Stortinget vil bli informert om dette arbeidet på dertil egnet
vis.
Komiteen har registrert at Regjeringen
har varslet at den allerede høsten 2008 vil komme til Stortinget
med en sak om virksomheten i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).
FLOs virksomhet har helt avgjørende betydning for et velfungerende
forsvar, og komiteen imøteser en slik gjennomgang
med stor interesse.
Komiteen noterer at
man for å øke reaksjonsevnen og tilgjengeligheten på felles logistikk- og
støtteavdelinger skal øke andelen av fast tilsatt personell og sivilt/vernepliktig
personell med beredskapskontrakter, fremfor mobiliseringspersonell,
der det i dag er en ubalanse. Komiteen støtter målsettingen
om å også kunne benytte en større andel av personellet i logistikk- og
støttestrukturen i den operative støttestrukturen.
Den helsemessige beredskapen for
våre soldater hjemme og ute er etter komiteens mening særdeles
viktig, og komiteen forutsetter at sanitetsstøtten
skal tilpasses de operative utfordringene slik at personellet til
enhver tid kan få en tilfredsstillende medisinsk behandling. Komiteen viser
til at god sanitetsberedskap er satt opp som en av forutsetningene
for norsk deltagelse i militære operasjoner. Komiteen mener
at tvil om tilstrekkelig sanitetsberedskap er egnet til å skape
usikkerhet og uro rundt Forsvaret, og har i den forbindelse notert
seg Stortingets behandling av legedekningen i Afghanistan (Innst.
S. nr. 159 (2007–2008)). På denne bakgrunn støtter komiteen en
styrking av Forsvarets operative sanitetskapasitet.
Komiteen viser til
at Forsvarets informasjonsinfrastruktur understøtter Forsvarets
evne til å løse sine oppgaver i operasjoner både hjemme og ute,
og legger til grunn at den skal understøtte nettverksbaserte operasjonsformer,
og bidra til vesentlige forbedringer innenfor interoperabilitet,
fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet og deployerbarhet. Komiteen deler
Regjeringens syn på at viktigheten av å utnytte ny teknologi og kompetanse
for effektiv oppgaveløsning øker, og er enig i at utviklingen tilsier
økt behov for en moderne informasjonsinfrastruktur og nettverksbaserte
kapasiteter. Komiteen legger til grunn at Norge vil
følge NATOs utvikling på dette området og at Forsvaret vil støtte
seg på og bidra aktivt inn i ulike ekspert- og kompetansemiljøer
i alliansen og hos våre allierte og partnere. Komiteen anser
det som avgjørende å ha tilstrekkelig antall personell med riktig kompetanse
innen militær anvendelse og tilpasning av IKT for å kunne gjennomføre
en satsing på informasjonsinfrastruktur, og av å rekruttere, utdanne
og beholde personell med kompetanse innen dette området. Komiteen støtter
også et tettere samarbeid med relevante forskningsmiljøer og industri
med sikte på å bedre tilgangen til relevant kompetanse.
I lys av dette fremstår fagmiljøene innenfor Forsvarets
informasjonsinfrastruktur fremdeles som geografisk spredt og noe
fragmentert mellom en rekke ulike aktører og avdelinger. Komiteen vil
i den forbindelse minne om at en enstemmig komité i Innst. S. nr.
234 (2003–2004) gikk inn for å samle fagmiljøene i et felles kompetansesenter
for Kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (KKIS) på Jørstadmoen. Komiteen er
opptatt av at man på denne måten i størst mulig grad samler IKT-ressursene
i Forsvaret, og forventer at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med denne saken i forbindelse med gjennomgangen av FLO.
Komiteen viser til at informasjonsoperasjoner
i forskjellige former iflg. proposisjonens punkt 5.6.8, benyttes
for å understøtte politiske og militære målsettinger i en gitt operasjon. Komiteen er
av den oppfatning at i de militære utfordringene Norge i fremtiden
vil kunne møte, vil det være avgjørende å ha evne til å sikre lokalt,
nasjonalt og internasjonalt gehør for Norges forståelse av konflikten
og handlingsforløpet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, ville funnet det naturlig
at denne evnen og en operativ kapasitet for å realisere evnen var
adressert under de felles operative kapasiteter. Flertallet ønsker
å bli informert om Regjeringens syn på hvordan Norges syn skal fremmes
i en operasjonell kontekst.
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av at begrensede nasjonale ressurser og felles sikkerhetsutfordringer
øker betydningen av flernasjonale samarbeidsløsninger i forsvarssektoren. Dette
gjelder spesielt for små og mellomstore land. Komiteen anser
at flernasjonalt samarbeid vil kunne bli en meget viktig faktor
for å opprettholde et nasjonalt forsvar i langsiktig økonomisk og
operativ balanse. Komiteen vil vise til at Norge
har en lang tradisjon for flernasjonalt samarbeid innenfor rammene
av NATO-samarbeidet, og sier seg enig med Forsvarspolitisk utvalg,
som uttaler at Norge har en særlig interesse av å bygge videre på
dette forpliktende og langvarige flernasjonale samarbeidet i årene fremover.
Komiteen vil peke på at det forsvarspolitiske samarbeidet
i Norden er i positiv utvikling, og viser da særlig til den gjennomførte
svensk-norske mulighetsstudien og det pågående prosjektet med å
utvide denne til Finland. Komiteen ser positivt på
at også vår NATO-allierte Danmark er invitert til å delta i dette
rammeverket. Komiteen legger til grunn at et nordisk
samarbeid utvikles på et pragmatisk og operasjonelt effektivt vis,
med fokus på felles økonomiske og operative gevinster. Komiteen merker
seg at man har kommet langt i å identifisere og konkretisere mulige
områder for samarbeid mellom Norge og Sverige, og forventer at Regjeringen
følger opp med konkrete forslag til flernasjonalt kapasitetssamarbeid.
Komiteen vil samtidig vise til
at en utfordring knyttet til flernasjonalt samarbeid er at det kan bidra
til å redusere nasjonale myndigheters handlefrihet til å bruke sine
militære styrker når og hvor det måtte være behov for dette. Vellykket flernasjonalt
samarbeid forutsetter derfor enten at partneren beholder høy grad
av autonomi for sin militære virksomhet, noe som kan bidra til å redusere
de økonomiske gevinstene av samarbeidet, eller det forutsetter betydelig
grad av sammenfall av nasjonale interesser og felles verdier blant
samarbeidspartnerne. Komiteen deler Forsvarspolitisk
utvalgs vurdering av at norsk deltagelse i konkrete flernasjonale
samarbeidsløsninger bør vurderes ut fra tre kriterier:
Eventuelle begrensninger
i norske myndigheters råderett over kapasiteten og bruk av norske styrker
Muligheter for å opprettholde og videreutvikle operativ
evne og levedyktige kompetansemiljøer
Mulighetene for økonomiske innsparinger
Komiteen forutsetter at det i
arbeidet med å utvikle modeller for flernasjonalt samarbeid, blant annet
i Norden, vurderes hvordan ulik alliansetilknytning virker inn på
muligheten for å utvikle velfungerende samarbeidsløsninger. Komiteen anser
at dette er en overkommelig utfordring, men vil understreke at den
ser på et utvidet flernasjonalt kapasitetssamarbeid i Norden som
et viktig tillegg, men ikke et alternativ, til samarbeid innenfor
NATO og EU. Komiteen har notert at dette synes å
være tilfellet også i de andre nordiske land.
Regjeringen vil videreføre deltakelsen i og
støtte til NATO Airborne Early Warning and Control Force (NAEW&CF),
bidra til Alliance Ground Surveillance-initiativet i NATO (AGS),
samt understøtte de deployerbare luftkommando- og kontrollinitiativene,
herunder DCAOC og DARS. Komiteen støtter videreføringen,
og vil understreke betydningen av å delta aktivt i NATOs felles
kapasiteter.
Komiteen noterer at
Forsvarets behov for tilgang på strategisk sjø- og lufttransport
skal sikres gjennom videreføring av avtaler med sivile rederier
og flyselskaper, samt deltakelse i Movement Co-ordination Centre
Europe (MCCE) og C-17-initiativet. Komiteen viser
til at den for øyeblikket har til behandling St.prp. nr. 55 (2007–2008),
hvor Regjeringen legger frem forslag om den økonomiske rammen for norsk
deltagelse i C-17-initiativet.
Komiteen deler oppfatningen
av at forsvarssektoren må innrettes slik at den operative virksomheten
understøttes på en best mulig måte. Samtidig må driften være helhetlig,
rasjonell og effektiv. Den operative strukturen bør danne utgangspunktet
for hvordan den helhetlige virksomheten skal organiseres og videreutvikles, men
Forsvaret må samtidig betraktes helhetlig og den operative strukturen
og støttevirksomheten anses som to sider av samme sak. Komiteen ser
at Forsvarets operative virksomhet medfører et stort behov for logistikk-
og støttevirksomhet og at den operative evnen rammes dersom denne ikke
er tilstrekkelig. Det må derfor være en balanse mellom ambisjonsnivået
som knyttes til den operative strukturen, og yteevnen til støttevirksomheten.
En funksjonell balanse mellom disse deler er helt nødvendig og må
reflekteres i organisasjonens innretning.
Komiteen ser at det er gjort
en rekke viktige og riktige grep som har gjort Forsvaret både kvalitetsmessig
bedre og betydelig mer kostnadseffektivt, men at det fortsatt også
er mulig å hente ut gevinster tilknyttet styrkeproduksjon, logistikk-
og støttevirksomhet - og derved frigjøre ytterligere ressurser til
en positiv og nødvendig videreutvikling. Komiteen vil likevel
påpeke at de betydelige kutt i disse funksjonene gjennom de siste
årene allerede har redusert muligheten for store gevinster i forhold
til tidligere omstillinger.
Komiteen anser det som en utfordring
å finne balansen mellom optimalisering av helheten i den samlede
virksomheten og hensynet til enkeltheter, og ser at dette særlig
gjelder forhold til støttevirksomheten og basestrukturen.
Komiteen har merket seg at Forsvarspolitisk utvalg
har foreslått at følgende prinsipper skal legges til grunn ved lokalisering
av base- og støttestruktur: Alle beslutninger om å endre Forsvarets
basestruktur må bygge på brede og grundige analyser av både sikkerhetspolitiske forhold,
herunder forpliktelsene overfor NATO, og operative, kompetansemessige
og økonomiske forhold; de samlede forholdene må framstå som vesentlige,
og effekten av gjennomførte omstillingstiltak må evalueres i ettertid.
Forsvarspolitisk utvalg skriver videre at konsentrasjon
av virksomhet kan bety større, samlede kostnader enn et alternativ
uten omstilling. Flytting, sammenslåing og nedleggelse av militær virksomhet
kan også medføre risiko for tap av kompetanse, uforutsette kostnader
og synkende produktivitet i en overgangsfase, noe som viser betydningen
av et langsiktig perspektiv og grundige analyser i hvert enkelt
lokaliseringsspørsmål. Disse analysene må omfatte sikkerhetspolitiske,
operative, kompetansemessige og familiepolitiske forhold, samt drifts-,
investerings- og flyttekostnader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, kan ikke se at evalueringer
av tidligere gjennomførte omorganiseringstiltak, slik FPU har anbefalt,
er gjennomført og synliggjort som utgangspunkt for de beslutninger
om lokalisering som fattes i proposisjonen, og forutsetter at dette
følges opp i fremtiden. Flertallet stiller videre
spørsmål ved om alle de faktorer Forsvarspolitisk utvalg anser som
nødvendige for å ta veloverveide valg, er tatt med i vurderingen
av Forsvarets videre base- og støttestruktur slik den fremkommer
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at ulike alternative
løsninger er vurdert med utgangspunkt i et bredt spekter av ulike
forhold og ut fra en helhetlig og overordnet innfallsvinkel, og
viser til proposisjonens kapittel 7.2. Disse medlemmer viser
også til at det er benyttet ekstern konsulentstøtte for å kvalitetssikre
den metoden og de økonomiske beregningene som ligger til grunn for
anbefalte endringer av Forsvarets basestruktur. Disse medlemmer viser videre
til at Forsvarspolitisk utvalg tok til orde for en økt konsentrasjon
av Forsvarets virksomhet, blant annet med sikte på å utvikle mer
rasjonelle løsninger.
Komiteen mener at
endringer i støttevirksomheten og basestrukturen også må ivareta
hensynet til langsiktig fleksibilitet, også når det gjelder endringer
i operativ struktur. Det innebærer blant annet at de baser som Forsvarets
virksomhet skal lokaliseres til, må kunne videreutvikles i tråd
med fremtidige behov. Som Regjeringen vil komiteen vise
til at Forsvarspolitisk utvalg har påpekt viktigheten av at det
identifiseres sammenhenger mellom planer for utskifting av infrastrukturkrevende
materiellsystemer og planer for nyinvesteringer og vedlikehold av baser,
og at disse er riktig faset i tid. Dette kan bidra til å tydeliggjøre
naturlige beslutningspunkter for lokaliseringsvalg og fremme effektiv
utnyttelse av ressursene både kortsiktig og i et langsiktig perspektiv.
Komiteen viser til
at den strategiske ledelsen av Forsvaret utgjøres av Forsvarsdepartementet, der
forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner er integrert,
samt Forsvarsstaben.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
under punkt 2.5.1 om at generalinspektørene og deres staber bør
forbli en del av, og samlokalisert med, Forsvarsstaben og resten
av den strategiske ledelsen. Flertallet støtter altså ikke
de foreliggende forslag om utflytting og relokalisering av generalinspektørene
for Hæren og Sjøforsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under punkt 2.5.1. Disse medlemmer støtter forslaget
om at generalinspektørene og deres stabsfunksjoner, samt funksjoner
og kompetanse som i dag er organisert i de underliggende nivåer
i forsvarsgrenene, samles til ett robust og tydelig ledelsesnivå
for styrkeproduksjonen i de respektive forsvarsgrener. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Generalinspektørene og deres stabsfunksjoner lokaliseres
i tilknytning til forsvarsgrenenes virksomhet."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
under kapittel 2.5.2, vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Flertallet støtter
ikke Regjeringens forslag om å legge ned dagens FOHK og LDKN og
opprette et nytt operativt hovedkvarter på Reitan.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under punkt 2.5.2 vedrørende Forsvarets operative kommandostruktur. Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag om at virksomheten som i dag ivaretas av FOHK
og LDKN samles, og at det etableres ett Forsvarets operative hovedkvarter,
lokalisert på Reitan. I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Forsvarets fellesoperative hovedkvarter og Landsdelskommando
Nord-Norge legges ned. Det opprettes et samlet Forsvarets operative hovedkvarter
på Reitan ved Bodø."
Komiteen slutter seg
til at støttevirksomheten og basestrukturen knyttet til Hærens fremtidige virksomhet
konsentreres ytterligere til de to geografiske tyngdepunktene som
er blitt utviklet over tid i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge:
Indre Troms og i Østerdalen garnison. Det noteres i den forbindelse
at dette vil kreve noe utvidelse av bygningsmasse og infrastruktur –
i hovedsak knyttet til forlegninger og boliger.
Komiteen viser til at Regjeringen
anser at endret lokalisering av styrkeproduksjonen til Jegerkompaniet
(ISTAR) fra Porsanger til Setermoen vil være operativt gunstig,
fremtidsrettet og økonomisk regningssvarende. I proposisjonen vises
det til at en flytting av kompaniet til Setermoen vil bidra til
å samle ISTAR-utdanningen i Hæren til samme leir og innenfor det
større miljøet i Indre Troms. Videre at en slik samling vil bidra
til robust fagmiljø, økt evne til operative leveranser, bedre rekrutteringsgrunnlag
og større muligheter for livslang karriere i samme område for de
ansatte og derigjennom større stabilitet for deres familier. På
denne bakgrunn vil komiteen støtte tiltaket og anser
at det bidrar til en mer helhetlig og langsiktig løsning for de
aktuelle fagmiljøene i Hæren og en rasjonell, fremtidsrettet og
helhetlig konsentrasjon av Forsvarets virksomhet.
Komiteen noterer at
Regjeringen i proposisjonen foreslår endringer i støttevirksomheten
og basestrukturen tiknyttet Sjøforsvaret og merker seg at dette
er ment å frigjøre midler til drift. Komiteen noterer
at Marinejegerkommandoen videreføres med justert og styrket organisasjon lokalisert
til Ramsund orlogsstasjon, med en enhet for styrkeproduksjon, trening
og øving av maritime spesialstyrker, og til Haakonsvern orlogsstasjon.
Komiteen går i den forbindelse
ut fra at avdelingsledelse knyttet til utdanning og trening blir videreført
ved Ramsund orlogsstasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, noterer at Regjeringen
ønsker å legge ned Olavsvern, med den begrunnelse at det i dag ikke
er noen permanent operativ virksomhet knyttet til basen, og at Olavsvern
heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse av Sjøforsvarets
fremtidige styrkestruktur.
Flertallet deler ikke Regjeringens
nedvurdering av verdien av Olavsvern, og ønsker ut fra en helhetlig
vurdering å opprettholde dagens drift ved basen. Dersom det skulle
vise seg operativt ønskelig og kostnadseffektivt, bør det også kunne
vurderes å tilføre Olavsvern nye oppgaver.
Flertallet vil i denne sammenheng
bemerke at Olavsvern er NATOs nordligste sjømilitære base i Europa,
og har betydelig reell og potensiell verdi i forbindelse med en
nordområdesatsing basert på tilstedeværelse og operativ kapasitet. Som
en fremskutt operasjonsbase gir Olavsvern, etter flertallets mening,
en evne til utholdende operasjoner og maritim tilstedværelse i nord. Olavsvern
representerer unike kapasiteter av betydning for nasjonal og alliert
virksomhet. Flertallet vil vise til basens kapasitet
for mottak og understøttelse av alle fartøystyper og den særlig tilrettelagte
infrastrukturen, med tørrdokk og anlegg i fjell for ubåter og mindre
fartøy.
Selv om den operative virksomhet ved basen i dag
ikke er permanent, er den likevel betydelig, etter flertallets mening. Flertallet har
også registrert at Forsvarets øverste operative ledelse ved flere
anledninger har uttrykt bekymring for Sjøforsvarets operative evne,
og evnen til å understøtte allierte fartøyer i Nord-Norge ved en nedleggelse
av Olavsvern. Olavsvern har et stort antall anløp fra KNM- og KV-fartøy
– blant annet ubåter, allierte anløp og øvelsesvirksomhet, samt
som hjemmebase og oppsetningssted for SHV-kommando Nord-Norge og
deres innsatsstyrke.
Flertallet viser også til at
Olavsvern fungerer som en viktig base for alliert fartøyvirksomhet
i nordområdene, med kapasitet for anløp av større overflatefartøy
og som eneste aktuelle og godkjente anløpshavn for allierte reaktordrevne ubåter. Flertallet anser
at dette er kapasiteter som bør beholdes. Det er i tillegg en betydelig
alliert øvelsesvirksomhet ved basen, som synes meget velegnet for
ulike typer spesialisert øvelsesaktivitet. Dette medfører et operativt
NATO-nærvær som flertallet anser det som verdifullt å
beholde.
Det er, etter flertallets oppfatning,
også betydelig usikkerhet knyttet til kostnadsbildet ved å opprettholde
Olavsvern som base og dagens aktivitet. Selv om man legger Regjeringens
anslag av kostnadene til grunn, anser flertallet likevel at
basen bør opprettholdes.
Flertallet mener også at en nedleggelse
av NATOs nordligste sjømilitære base i Europa gir en meget uheldig
signaleffekt og svekker alliert tilstedeværelse i en region som
Norge har identifisert som sitt viktigste strategiske satsingsområde
og hvis viktighet vi søker å fremheve for våre allierte.
Flertallet foreslår på denne
bakgrunn at Olavsvern videreføres som base for Sjøforsvaret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.6.3, og at det i dag ikke er permanent operativ virksomhet
knyttet til Olavsvern. Disse medlemmer merker seg
at Olavsvern heller ikke er tiltenkt oppgaver knyttet til understøttelse
av Sjøforsvarets fremtidige styrkestruktur, og at Regjeringen derfor
anbefaler at Olavsvern base ved Tromsø legges ned. I tråd med proposisjonens
anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Olavsvern legges ned."
Komiteen viser til
at det anbefales i proposisjonen at Sjøforsvarets befalsskole i
Horten flyttes til Bergen. Det legges til grunn at tiltaket vil
legge til rette for nærhet til Sjøforsvarets fagmiljøer, aktuelt
materiell, øvrig skolevirksomhet og annen styrkeproduksjon. Komiteen støtter tiltaket
og anser det som et fornuftig ledd i en bærekraftig konsentrasjon
av Sjøforsvarets utdanningsmiljøer, som vil kunne gi en bedre synergi
mot sentrale deler av Sjøforsvarets organisasjon.
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår
at Sjøforsvarets rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen
med grunnleggende befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten
fra Madla til Bergen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at dette tiltaket
må vurderes i sammenheng med forslagene om å nedlegge FOHK og å
flytte rekruttutdanningen for Luftforsvaret til Kjevik, samt Norges
vertslandsforpliktelser overfor NATO ved driften av Joint Warfare
Centre. Flertallet vil behandle disse tiltakene i
sammenheng i dette avsnittet.
Flertallet viser til at Madlaleiren
i dag fremstår som et moderne, kompakt og veldrevet forsvarsanlegg
med produksjonsmiljø for fire områder: rekruttutdanning til Sjøforsvaret
og Luftforsvaret, vertslandsstøtte til JWC og FLOs regionale støttefunksjon
(RSF). Madla løser, etter flertallets oppfatning,
alle disse oppgaver på en utmerket måte. Det er investert betydelige midler
på Madla de siste år, og leiren har i dag en meget moderne og formålstjenlig
bygningsmasse og infrastruktur.
Flertallet vil påpeke at NATOs
tilstedeværelse på Jåttå forutsetter en betydelig nasjonal støttestruktur
for å oppfylle Norges vertslandsforpliktelser. I dag benyttes blant
annet Madla til innkvartering av opptil 1000 deltakere i forbindelse
med aktivitet ved JWC. Belegningsgraden i leiren er meget høy, gitt
at JWC holder sine øvelser mellom rekruttinntakene. Andre fasiliteter er
også helt nylig bygget opp med tanke på å støtte JWC. En nedleggelse
av Madlaleiren vil, slik flertallet ser det, vanskeliggjøre
oppfyllelsen av vertslandsforpliktelsene og utløse betydelige investeringsbehov
som ikke synes tilstrekkelig utredet.
Flertallet stiller seg også undrende
til Regjeringens ønsker om å legge ned rekruttutdanningen til Luftforsvaret
og Sjøforsvaret på Madla, for å flytte disse til henholdsvis Kjevik og
Bergen. Det effektive produksjonsmiljøet som i dag finnes på Madla,
skal således splittes opp og fordeles på to helt nyopprettede miljøer. Dette
synes, etter flertallets oppfatning, å stemme dårlig
overens med tanken om å kraftsamle ulike forsvarsmiljøer for å oppnå
synergieffekter, noe som ellers synes å ha vært et viktig premiss
for de fleste av de strukturtiltak som er foreslått i proposisjonen.
Det økonomiske beregningsgrunnlaget for tiltaket er etter flertallets oppfatning
belastet med stor grad av usikkerhet, og tiltaket synes mangelfullt
konsekvensutredet. Det synes likevel hevet over enhver tvil at tiltaket
vil utløse betydelige omstillingskostnader, som på kort og midlere sikt
vil belaste en allerede presset forsvarsøkonomi ytterligere.
Flertallet vil, etter en helhetsvurdering,
derfor ikke støtte forslaget om å flytte rekruttutdanningen for
Sjøforsvaret til Bergen og legge ned Forsvarets virksomhet ved Madla
leir.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise proposisjonens kapittel
7.6.5 om flytting av Sjøforsvarets rekruttutdanning. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Sjøforsvarets
rekruttutdanning lokaliseres og organiseres sammen med grunnleggende
befalsutdanning ved å flytte rekruttskolevirksomheten fra Madla
til Bergen som et ledd i å konsentrere, styrke og geografisk samle
kompetanse. Disse medlemmer merker seg at tiltaket
vil bidra til robuste og bærekraftige utdanningsmiljøer og gi langsiktige
faglige og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Utdanningsvirksomheten ved KNM Harald Haarfagre
legges ned. Sjøforsvarets rekruttutdanning flyttes til Bergen. Madla
leir legges ned."
Komiteen mener at
støttevirksomheten og basestrukturen tilknyttet Luftforsvaret fortsatt
er preget av en arv som representerer en kostnadskrevende spredning
av virksomheten. Dersom dette ikke endres, vil utgiftene til å opprettholde basene
fortsette å trekke ressurser på bekostning av Forsvarets operative
evne. Komiteen deler derfor Regjeringens oppfatning
av at Luftforsvaret i fremtiden bør videreføre bredden av sine kapasiteter,
men konsentrert til færre baser med utgangspunkt i at like fagmiljøer
samlokaliseres der det er rasjonelt.
Komiteen støtter Regjeringen
i at en samling av kampfly, luftvern og basesett tilknyttet Luftforsvaret
til én base i fremtiden vil kunne være fornuftig i et langsiktig
perspektiv. Et slikt tiltak vil bidra til å samle viktige struktur-
og støtteelementer samt kompetansemiljøer og derigjennom gi god
faglig og operativ synergi, både for det enkelte strukturelement
og for alle de tre strukturelementene sett i sammenheng. Et slikt tiltak
vil også kunne gi betydelig økonomisk innsparing, slik at frigjorte
midler kan benyttes til prioritert virksomhet i Forsvaret. Komiteen noterer
at Regjeringen legger opp til å vurdere fremtidig lokalisering av
kampfly, luftvern og basesett i lys av prosessen knyttet til fremskaffelse
av nye kampfly. Komiteen anser denne fremgangsmåten
som rasjonell, blant annet gitt den usikkerhet som hefter ved vurderingen
av de ulike kampflyalternativene. Komiteen viser
til at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen
sak – etter at Stortinget har tatt stilling til anskaffelsen av
nye kampfly – og forutsetter at man i den forbindelse, på identisk grunnlag,
foretar en grundig vurdering av alle aktuelle alternativ til lokalisering,
inkludert, men ikke avgrenset til Bodø, Evenes og Ørland.
Ved behandling av Innst. S. nr. 234 (2003–2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), besluttet Stortinget at virksomheten
ved 335 skvadron på Gardermoen skulle legges ned og skvadronen gjenopprettes
ved Rygge flystasjon, og at dette skulle sees i en helhetlig sammenheng
med eventuell flytting av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller
til Gardermoen.
Komiteen ble i St.meld. nr. 10
(2005–2006) informert om at flyttingen av Luftforsvarets hovedverksted
ikke lar seg gjennomføre, primært av hensyn til sivil luftfart,
men også fordi Forsvarets testflyvingsaktivitet ikke er forenlig
med trafikksituasjonen ved Oslo lufthavn. Komiteen la
i sin behandling av saken (Innst. S. nr. 176 (2005-2006)) til grunn
at at Stortingets beslutning vedr. 335-skvadronen skulle gjennomføres
i tråd med vedtak i Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr.
42 (2003-2004), og merker seg at Regjeringen nå anbefaler en annen løsning
enn den Stortinget tidligere har vedtatt.
Komiteen noterer at Luftforsvarets
fremtidige C-130 J transportfly kan, med mindre tilpasninger av
infrastrukturen, benytte eksisterende hangarer og øvrige fasiliteter
på Gardermoen flystasjon, og at å gjennomføre flytting av 335 skvadron
vil kreve en investering på Rygge på ca. 787 mill. kroner. Komiteen noterer
videre at Regjeringen mener at utgiftene tilknyttet en flytting
ikke utlignes av potensielle positive operative og driftsmessige
effekter, og derfor anbefaler at Gardermoen flystasjon videreføres
som base for 335 skvadron. Komiteen tar Regjeringens
anbefaling til etterretning.
Komiteen merker seg at Bardufoss
flystasjon anbefales utviklet som hovedbase for Forsvarets fremtidige
helikopterstruktur. Komiteen anser en hensiktsmessig
lokalisering av den fremtidige helikopterstrukturen som et viktig
bidrag for å konsentrere Forsvarets fremtidige virksomhet og tilrettelegge
for rasjonelt og kostnadseffektivt mottak av nye og viktige strukturelementer.
Komiteen legger vekt på at en
etablering av Bardufoss som hovedbase skal legge til rette for operative
og logistiske synergieffekter og en langsiktig, rasjonell drift
av den fremtidige helikopterflåten – hvis operative tyngdepunkt
vil være i Nord-Norge.
Komiteen noterer at det må etableres
et tilpasset detasjement for å understøtte fregattvåpenet og Kystvakten
i Sør-Norge, med nødvendig geografisk nærhet til de aktuelle fartøyene.
Omfanget av dette detasjementet skal tilpasses styrkeproduksjonsaktivitetene
og den operative virksomheten som skal understøttes, samt vedlikeholdskonseptet
for NH-90-helikoptrene.
Komiteen vil fremheve at også
Sola flystasjon må vurderes i forbindelse med etablering av detasjementet
for å understøtte de maritime helikoptrene i tilnytning til fregattene
og kystvakten i sør. Komiteen vil i denne sammenheng
fremheve de potensielle synergieffekter et slikt detasjement kan
ha med det sivile helikoptermiljøet på Sola. Komiteen forventer at
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget angående saken på dertil
egnet vis.
Regjeringen skriver i proposisjonen at en satsing på
Bardufoss flystasjon vil redusere behovet for investeringer i forhold
til en nødvendig oppbygging andre steder, hvor en etablering ville
kreve betydelige investeringer. Komiteen forutsetter derfor
at eksisterende eiendom, bygg og anlegg på Bardufoss benyttes i
betydelig grad og suppleres tilpasset innføring av nye helikoptre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til sine merknader
i kapittel 2.6.5 vedrørende nedlegging av Madlaleiren, og støtter
ikke forslaget om å legge ned Luftforsvarets rekruttutdanning på Madla.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.7.4 om flytting av Luftforsvarets rekruttutdanning. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen anbefaler at Luftforsvaret
samler sin utdanningsvirksomhet på rekruttskole- og grunnleggende
befalsutdanningsnivå på Kjevik. Disse medlemmer merker
seg at å flytte Luftforsvarets rekruttutdannelse fra KNM Harald
Haarfagre på Madla til Kjevik, vil bidra til etablering av et robust
og bærekraftig utdanningsmiljø innen Luftforsvaret som vil gi faglige
og ressursmessige effekter og synergi mot relevante kompetansemiljøer.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Luftforsvarets rekruttutdanning flyttes til
Kjevik."
Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt
07, Rogaland heimevernsdistrikt 08, Vest-Finnmark heimevernsdistrikt
17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt 18, tidligst mulig og senest
innen 1. august 2009. Disse distriktene skal erstattes av to nye
heimevernsdistrikter med distriktsstaber og endrede geografiske
grenser. Den fremtidige strukturen bør således, etter Regjeringens
oppfatning, bestå av 11 heimevernsdistrikter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er av den oppfatning at
forslaget om nedleggelse av to HV-distrikter og mannskapsutdanningen
på Værnes i stor grad bygger på forutsetninger og beregninger som
var gjort i forbindelse med Forsvarsstudie 07 som foreslo en struktur
for Heimevernet med 30 000 soldater og 10 HV-distrikter. Gitt at
man nå viderefører en mannskapsstruktur med 45 000 soldater, uten
å synliggjøre en ny konsekvensutredning av dette, synes forslaget
lite rasjonelt.
Flertallet vil derfor opprettholde
HV-07, lokalisert til Kjevik ved Kristiansand. Innenfor en krigsstruktur
på 45 000 mannskaper, synes HV-07 og HV-08 kun å få en marginal
reduksjon i sin krigsstruktur, og rasjonale og gevinst ved å slå sammen
distriktene synes vanskelig å påvise. Ved en nedleggelse av HV-07
vil begge Agder-fylkene være uten tilstedeværelse av operativ militær
ledelse, samtidig som en ledelse lokalisert i Vatneleiren vil medføre
en betydelig belastning og reisevirksomhet for avdelingens mannskaper. Flertallet anser
det som sannsynlig at eventuelle gevinster ved et noe redusert mannskapsbehov
i et nytt distrikt, vil nulles ut av økte driftskostnader som følge
av større avstand og lengre reisevei. På denne bakgrunn støtter flertallet ikke
forslaget om å legge ned HV-07 og HV-08 og opprette en ny distriktsstab
lokalisert til Vatneleiren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til proposisjonens
kapittel 7.8.2.1 og at Regjeringen anbefaler å legge ned Agder heimevernsdistrikt
07 og Rogaland heimevernsdistrikt 08, og at det etableres et nytt
heimevernsdistrikt som omfatter Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker
opprettet med distriktsstab i Vatneleiren i Sandnes. Disse
medlemmer merker seg at tiltaket må ses i sammenheng med
en videreføring av støttevirksomhet til gjenværende forsvarsinstallasjoner
og virksomhet i Rogalandsområdet.
Komiteen viser til
at Regjeringen foreslår opprettelsen av et nytt heimevernsdistrikt
som omfatter Finnmark fylke med distriktsstab på Høybuktmoen ved
Kirkenes. Vest-Finnmark heimevernsdistrikt 17 og Øst-Finnmark heimevernsdistrikt
18 foreslås nedlagt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
under behandling av saken er kommet en rekke innspill som støtter
opprettelsen av ett HV-distrikt i Finnmark, men som argumenterer
for at dette bør være lokalisert på Porsangermoen fremfor Høybuktmoen. Flertallet støtter
opprettelsen av ett Heimevernsdistrikt i Finnmark, og aksepterer
nedleggelsen av dagens HV-17 og HV-18, men anbefaler at nytt distrikt
opprettes på Porsangmoen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"HV-distrikt 07 og 08 nedlegges og erstattes
av et distrikt omfattende Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland fylker
med distriktsstab i Vatneleiren, Sandnes."
Vedrørende Heimevernets utdanningsorganisasjon
viser komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, til sine merknader under kapittel 2.5.7, og forutsetter
at denne videreføres på Værnes. Flertallet vil i den
forbindelse bemerke at HVUV-utdanningen på Værnes har vært avgjørende
for HVs vellykkede kvalitetsreform, som forutsettes videreført.
Værnes er etter flertallets oppfatning meget velegnet
for utdanning av mannskaper og befal til HV, gitt infrastruktur, som
skyte- og øvingsfelt, kommunikasjonsmuligheter, nærhet til befolkningssentra
og korte reiseavstander med sentral beliggenhet midt i landet. Erfaringene
fra driften på Værnes er også svært positive i forhold til rekruttering
og søkere til befalsutdanningen. Flertallet har også
notert at det vil bli videreført betydelig aktivitet ved Værnes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til sine merknader
under kapittel 2.5.7 om at HVs utdanningsvirksomhet på Værnes anbefales avviklet.
I tråd med proposisjonens anbefalinger fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Heimevernets utdanningsvirksomhet på Værnes
legges ned."
Komiteen vil understreke
betydningen av alliert nærvær gjennom trenings- og øvelsesaktivitet i
Norge.
I dag er utenlandsk landbasert trening organisatorisk
ivaretatt ved henholdsvis Alliert treningssenter/Sør ved Bømoen
og Alliert treningssenter/Nord i Åsegarden, og det er infrastruktur
i bruk til dette formålet ved en rekke baser og leire. Komiteen noterer
at dette ikke vurderes å være en fremtidsrettet løsning og at Regjeringen
derfor foreslår at Alliert treningssenter Sør (ATS/S) på Bømoen
og Alliert treningssenter Nord (ATS/N) i Åsegarden legges ned. Virksomheten
samles i ett nytt konsolidert treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets
operative hovedkvarter, og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen
samt med infrastruktur også i Åsegarden og på Evenes. Komiteen noterer
at den nye organiseringen av ATS innebærer at hovedtyngden av landbasert
utenlandsk trening samles i Nord-Norge, og anser at en samling vil
gi god fleksibilitet for Forsvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Bendiks H. Arnesen
fra Arbeiderpartiet, ser klart verdien av en samling av stabsfunksjonene
for den allierte treningsvirksomheten, men ser ikke umiddelbart
rasjonale bak å binde "hovedsete" for treningssenteret til Porsangmoen.
Den foreslåtte lokaliseringen av ledelsen synes heller ugunstig
for allierte avdelinger. Flertallet har også registrert
at en arbeidsgruppe under FOHK har vurdert organiseringen av alliert
øvelsesvirksomhet i perioden 2009–2012, og har påpekt ulemper ved
en slik lokalisering. På denne bakgrunn forutsetter flertallet at
Forsvaret selv gis anledning til å organisere stab ATS mellom Åsegarden
og Porsanger ut fra hva som er operativt hensiktsmessig og kostnadseffektivt.
Flertallet forutsetter at Centre
of Excellence – Cold Weather Operations (COE – CWO) videreføres.
Komiteensmedlemmer
fra Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland og Signe Øye, og fra Sosialistisk
Venstreparti støtter at virksomheten samles i ett nytt konsolidert
treningssenter (ATS) underlagt Forsvarets operative hovedkvarter,
og med hovedsete og infrastruktur på Porsangmoen, samt med infrastruktur
også i Åsegarden og på Evenes. Disse medlemmer legger
til grunn at ledelsen for ATS dermed lokaliseres til Porsangmoen,
men at en underavdeling er tilknyttet Åsegarden.
Komiteen noterer at
Forsvarets logistikkorganisasjons (FLO) overordnede oppgaver er
å fremskaffe, vedlikeholde og levere materiell og forsyninger på
rett sted og tid, og til avtalt pris og kvalitet innenfor fastsatte
rammer. I tilegg er FLO ansvarlig for egne operative leveranser, både
i form av operative enheter og gjennom ulike operative støttefunksjoner.
Logistikken i Forsvaret er styrt av den operative strukturens og organisasjonsenhetenes
behov for understøttelse. Virksomheten i FLO er på denne måten uløselig
knyttet til den operative strukturen.
Komiteen har registrert at Regjeringen
varsler en gjennomgang av FLO som skal fokusere på styringsmessige,
samt ledelses- og kompetansemessige aspekter knyttet til organisasjonen,
og at Regjeringen derfor på en egnet måte vil komme tilbake til
Stortinget etter en slik gjennomgang.
Komiteen vil innledningsvis
si at den anser Forsvarets personell, soldater og befal som den aller
viktigste forutsetningen for et velfungerende forsvar. Komiteen ønsker
å anerkjenne den enorme innsats som disse hver dag legger ned for
å sikre forsvaret av Norge. Komiteen forutsetter
at Forsvaret tar på alvor at organisasjonen må fremstå som en attraktiv
og konkurransedyktig arbeidsgiver i et stramt arbeidsmarked, og
at man på best mulig vis legger til rette for at en karriere i Forsvaret
skal kunne kombineres med et godt familieliv.
Komiteen noterer at en rekke
utviklingstrekk konvergerer i retning av at det stadig stilles høyere
krav til kompetanse og økt kontinuitet i forsvarsorganisasjonen.
Komiteen vet at den lange og
krevende omstillingsperioden har satt organisasjonen og de ansatte
under et betydelig press. Nedbemanning og strukturelle endringer
har hatt sin pris. Den politisk villete utvikling fra et mobiliseringsforsvar
til dagens mindre, mer gripbare og fleksible innsatsforsvar har
blitt fulgt av omfattende personellreformer. Komiteen anser
at slike reformer har vært helt nødvendige, men at det stadig er
rom for utvikling og forbedring av Forsvarets personellpolitikk.
Komiteen registrerer at hovedelementer
i de tiltak og endringer som foreslås innen personellsektoren, baseres
på Soria Moria-erklæringen, anbefalinger fra Forsvarspolitisk utvalg
(FPU), Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 36 (2006–2007)
og Forsvarsstudie 07, og er samtidig en oppfølging av signaler om
den overordnede personellstrukturen gitt i Innst. S. nr. 234, jf.
St.prp. nr. 42 (2003–2004).
Komiteen sier seg enig i at hovedmålsettingen for
Forsvarets personellpolitikk må være å legge grunnlaget for å rekruttere,
beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy
motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver.
Samtidig som personellpolitikken i enda større grad enn i dag må
innrettes mot og reflektere utviklingen i samfunnet for øvrig, ikke
minst hva gjelder familie- og livsfasepolitikk, praktisering av
verneplikt og førstegangstjeneste samt rekruttering og mangfold. Komiteen anser
at Forsvaret i dagens situasjon har tydelige utfordringer i forhold
til denne hovedmålsettingen.
Komiteen vil samtidig påpeke
at kompetansen i en organisasjon best opprettholdes gjennom en kombinasjon
av å videreutvikle eget personell og knytte til seg ny kompetanse
på alle nivåer i organisasjonen. Komiteen mener at
hovedfokuset for kompetanseoppbygging i Forsvaret fortsatt må være
på en bred og gjennomgående kunnskap om militære operasjoner og
relevante teknologier og fagområder. Komiteen ser
det samtidig som viktig at Forsvaret makter å knytte til seg personell
med yrkeserfaring fra samfunnet for øvrig og integrere denne erfaringen
i alle deler av organisasjonen på samme måte som Forsvarets personell
rekrutteres til jobber i samfunnet for øvrig. En slik utveksling
av personell vil bidra til at Forsvarets verdisett speiler samfunnets
verdier, og vil bidra avgjørende til kompetansedeling mellom Forsvaret
og andre samfunnssektorer. Komiteen vurderer at en
utvikling på dette området vil være en av mange forutsetninger for
at Forsvaret over tid skal beholde legitimitet og forankring i hele
samfunnet.
Komiteen vil særlig påpeke Forsvarets
fortsatt lave kvinneandel som en utfordring for organisasjonen.
Dagens kvinneandel på ca. syv pst. blant befal og vervede er altfor
lav. Det registreres at det er iverksatt tiltak for å øke kvinneandelen,
og at resultatene av disse forventes i den kommende langtidsperioden. Komiteen forutsetter
at rekruttering av kvinner er et høyt prioritert område fremover.
Det vises i den sammenheng til Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld.
nr. 36 (2006–2007), om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret.
Komiteen vil understreke
det norske samfunns og myndighetenes klare ansvar for å sikre en
god oppfølging av de kvinner og menn som på Norges vegne tjenestegjør
i utenlandsoperasjoner. Dette må, etter komiteens oppfatning,
være utgangspunktet for enhver tilnærming til dette tema.
Komiteen anser at også Regjeringen
er opptatt av å styrke veteranenes rettigheter og å gi den nødvendige
oppfølging og rettmessige anerkjennelse etter en innsats som ofte
er forbundet med betydelig risiko, og viser til at det i proposisjonen
sies at det er landets myndigheter som beslutter å sende norske
kvinner og menn i utenlandsoperasjoner, og at det med det også følger ansvar.
Komiteen noterer at det er iverksatt
tiltak for bedre å ivareta medarbeidere før, under og etter utenlandsoperasjoner,
og at det synes å være vesentlig høyere bevissthet rundt denne problematikken
nå enn det har vært tidligere. Komiteen anser dette
som positivt, men vil peke på at det fortsatt gjenstår betydelige
utfordringer.
Komiteen legger til grunn at
personell til utenlandsoperasjoner er gjenstand for en grundig seleksjon,
og primært rekrutteres på bakgrunn av militær erfaring og kompetanse.
Personellet må gis tilstrekkelig god informasjon og opplæring, og
den enkelte soldat som verves må være medisinsk skikket og gis mulighet
til å utvikle et bevisst og reflektert forhold til oppdraget, før kontrakt
inngås. Komiteen har merket seg, og støtter fokuset
på rekrutteringen av medisinsk personell, og noterer at man vurderer
et eget militært legekorps.
Komiteen anser det som helt avgjørende
at man finner en hensiktsmessig rotasjonssyklus for personellet,
og viser til den betydelige slitasje som gjør seg gjeldende i organisasjonen
i dag. Komiteen vil i den forbindelse vise til de
faresignaler som har kommet til uttrykk blant annet i Riksrevisjonens
undersøkelse av Forsvarets forutsetninger for deltakelse i internasjonale
operasjoner (Dokument nr. 3:3 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 161
(2007–2008)) og Arbeidstilsynets tilsynsrapport med varsel om pålegg
av 22. februar 2008, som begge tyder på en overbelastning som kan
få meget store konsekvenser både for den enkelte og for Forsvaret
som organisasjon.
Komiteen støtter den ambisjon
som skisseres for sanitet og oppfølging av skadde fra utenlandsoperasjoner,
og vil understreke viktigheten av et velfungerende helseregister
for Forsvaret, bevisstgjøring av personell som skal tjenestegjøre utenlands
og en generell styrking av sanitetstjenesten.
Komiteen viser videre til at
Regjeringen utreder et styrket erstatningsvern for personell som blir
skadet i internasjonale operasjoner, og at dette skjer i samarbeid
med veteran- og personellorganisasjoner. Komiteen forventer
at resultatet av dette arbeidet skal forelegges Stortinget så snart
som mulig.
Komiteen understreker viktigheten
av oppfølging av de medarbeiderne som vender tilbake til det sivile
samfunn, spesielt grenaderer og vervede. Oppfølgingen må sikre at
eventuelle problemer kan håndteres på et tidligst mulig tidspunkt,
før problemene får utvikle seg til et større skadeomfang.
Komiteen anser det som meget
positivt at det er opprettet en Veteranadministrasjon for Forsvaret
(FVA) som skal fungere som forsvarssjefens apparat for planlegging
og gjennomføring av veteranpolitikken og en aktiv bidragsyter og
et kontaktpunkt for alle veteraner og pårørende som trenger informasjon
eller støtte.
Komiteen vil likevel understreke
at primærutfordringen i en helhetlig veteranpolitikk er at den i
hovedsak må utøves gjennom det sivile samfunns helse-, velferds-
og sosialtjenester og således berøre andre institusjoner og etater
enn Forsvaret. Forsvarets initielle oppfølging og behandling og
det sivile samfunns helse- og velferdstjenester må gjennom et tett
samarbeid sikre at oppfølging og behandling blir mest mulig sømløs.
En god veteranpolitikk fordrer derfor en tett integrering
mellom Forsvaret og det sivile samfunns helse-, velferds- og sosialtjenester. Komiteen mener
på denne bakgrunn at i lys av det arbeidet som nå allerede foregår,
må det fremmes en egen sak der Regjeringen i en mer helhetlig ramme
kan presentere for Stortinget de behov, konsekvenser og løsninger
som er knyttet til personell som deltar i utenlandsoperasjoner.
Komiteen presiserer at en slik
sak ikke må stanse de åpenbart nødvendige tiltak som er igangsatt,
eller som bør igangsettes for å forbedre dagens situasjon i påvente
av denne gjennomgangen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om
de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell
som deltar i utenlandsoperasjoner."
Komiteen viser til
at Regjeringen skriver i proposisjonen at den omfattende omstillingen Forsvaret
har vært igjennom har medført at Forsvaret i dag har færre medarbeidere
til å løse stadig mer krevende oppgaver. I kombinasjon med blant
annet tjeneste i utenlandsoperasjoner, legger dette et stort press
på Forsvarets evne til å opprettholde robuste fagmiljøer. Med en
relativt liten operativ struktur, står Forsvaret også overfor utfordringer
knyttet til bemanning av krevende funksjoner blant annet i Forsvarets ledelses-
og støttestruktur samt i internasjonale staber og avdelinger. Det
omfattende rotasjonssystemet skaper utfordringer i forhold til kontinuitet,
vedlikehold og utvikling av både personellets og organisasjonens
totale kompetanse.
Komiteen noterer seg denne situasjonsbeskrivelsen
og anser den som et realistisk utgangspunkt for å håndtere kompetansestyring
og personellforvaltning i Forsvaret.
I forhold til innretningen av Forsvarets personellstruktur
legger komiteen til grunn at det er Forsvarets behov
som må virke styrende for personellstrukturen, slik at det skapes
en hensiktsmessig balanse mellom de ulike personellkategoriene.
Komiteen viser til at det i lengre
tid har pågått en omfattende modernisering av personellforvaltningen
i Forsvaret, at denne har bidratt til en kompetanse-, grads- og
aldersstruktur som i større grad er tilpasset organisasjonens behov
og at det legges opp til en videreføring av dette arbeidet i kommende
langtidsperiode. Komiteen ser at endringer i personellstrukturen
er både tidkrevende og komplekse.
Komiteen vil vise til at det
er satt i gang en evaluering av avdelingsbefalsordningen. Komiteen mener
videre at det i forbindelse med at avdelingsbefalsevalueringen avsluttes,
vil være behov for å se nærmere på justeringer og videreutvikling
av hele befalsordningen i Forsvaret. Komiteen mener
samtidig at evalueringen av avdelingsbefalsordningen skjer så vidt
tidlig i implementeringsperioden, at det vil være hensiktsmessig
å foreta en ny evaluering i neste langtidsperiode. Her mener komiteen at
en må fokusere på problemstillinger og utfordringer i forhold til
blant annet aldersgrenser for avdelingsbefal, og mulighetene for
yrkestilsetting av avdelingsbefal. Komiteen er opptatt
av at Forsvaret skal utvikle smidige ordninger til Forsvaret og
det enkeltes befals beste. Komiteen vil også påpeke
at så lenge avdelingsbefalsordningen praktiseres i sin nåværende
form, er det viktig å gi avdelingsbefalet kompetanseheving i løpet
av tjenestetiden. Moduler på Krigsskolen vil etter komiteens mening
blant annet være et velegnet virkemiddel, og det bør derfor legges
til rette for dette.
Komiteen merker seg at det derfor
legges opp til en justering av befalsordningen, slik at disponeringen
av befal på gradsnivå fenrik og lavere får større innslag av beordring.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til Forsvarspolitisk utvalg som skrev at:
"Dagens omfattende rotasjon av militært personell
i ulike tjenestestillinger bør reduseres kraftig. Dette vil innebære
et større innslag av beordring enn dagens søknadssystem."
Komiteen ser at Regjeringen også
anser at dagens praktisering av søknadssystemet gir en uhensiktsmessig
høy personellrotasjon, og støtter på denne bakgrunn en endring av
dagens praksis.
Komiteen deler Regjeringens
vurdering av at landets innbyggere bør stå sammen om den grunnleggende
oppgaven som forsvaret av landet utgjør, og anser verneplikt som
et bærende element i Forsvarets rekruttering. Komiteen er derfor
positiv til at Regjeringen opprettholder verneplikten, tilpasset
vår tid, og basert på Forsvarets behov. Komiteen er
av den oppfatning at et nasjonalt forsvar basert på verneplikt sikrer bred
rekruttering, mangfold, legitimitet og forankring i samfunnet og
er et sentralt element for å opprettholde forvarsevne og -vilje.
Verneplikten må samtidig utvikles kontinuerlig for å være best mulig
tilpasset samfunnets, Forsvarets og de vernepliktiges behov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil bemerke at når verneplikten
endres, bør det også åpne for en gjennomgang av siviltjenestens
rolle. Siviltjenesten bør ha et innhold som gir mest mulig nytte
for samfunnet og er kompetanseutviklende for den enkelte vernepliktige.
Siviltjenesten bør samtidig gi de vernepliktige som ønsker det,
mulighet til å spille en sikkerhetspolitisk rolle i tråd med deres
nektingsgrunnlag. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er behov for en gjennomgang av siviltjenestens rolle
og funksjon i det norske samfunn.
Komiteen forutsetter
at Regjeringen viderefører arbeidet med å gjøre førstegangstjenesten
mer attraktiv for vernepliktige, gjennom økonomisk kompensasjon,
fokus på en utviklende tjeneste og styrkede muligheter for karrierefremmende tiltak. Komiteen anser
de statushevende tiltak som Regjeringen foreslår i proposisjonen
som positive.
I arbeidet med å videreutvikle et vernepliktsbasert
forsvar, har komiteen notert at Regjeringen foreslår
endringer i sesjonsordningen. Dette gjelder særlig innføring av
en sesjonsordning som gjennomføres i to deler, med en nettbasert egenerklæring
for å skaffe grunnlagsinformasjon om den enkelte, som benyttes som
grunnlag for videre utvelgelse til sesjon ved fysisk oppmøte. Basert
på dette grep legges det opp til en økt målretting av rekrutterings-
og informasjonsvirksomhet, en innføring av faste gjennomføringssteder
for sesjon, bedre oppfølging av den enkelte vernepliktige og en
større tetthet mellom tidspunkt for sesjon og innkalling. Komiteen støtter
disse tiltak.
Komiteen registrerer at Forsvaret
fortsatt sliter med å rekruttere og beholde kvinner i organisasjonen,
og anser den lave kvinneandelen som en av Forsvarets store utfordringer.
Dette medfører at Forsvaret ikke i tilstrekkelig grad nyttiggjør seg
den kompetansen og de ressursene kvinner kan tilføre. Komiteen viser
til at Stortinget i 2007 avga Innst. S. nr. 31 (2007–2008), jf. St.meld.
nr. 36 (2006–2007) vedrørende tiltak for å øke kvinneandelen, og
forutsetter at denne ligger til grunn for Regjeringens videre arbeid med
dette. Komiteen noterte seg i den forbindelse at
Regjeringen ville komme tilbake til spørsmålet om mulig sesjons-
eller verneplikt for begge kjønn, og ser at dette nå har skjedd
i denne proposisjonen.
Komiteen har notert seg at Forsvarspolitisk utvalg
anbefalte at verneplikten gjøres lik for kvinner og menn, og at
en slik utvikling må skje gradvis. Komiteen noterer
videre at Regjeringen ikke går inn for kvinnelig verneplikt nå,
men anser at spørsmålet må vurderes i lys av erfaringene med en
nyinnført sesjonsplikt for kvinner, som skal implementeres delvis
i løpet av 2010. Komiteen støtter Regjeringens standpunkt
i dette spørsmålet, og viser i den forbindelse til de positive erfaringene
fra innføring av frivillig sesjon for kvinner de senere år, i tråd
med Innst. S. nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004). Komiteen anser
at en slik gradvis utvikling av ordningen som Regjeringen legger opp
til er den beste løsning på det nåværende tidspunkt.
Komiteen merker seg at det fortsatt
er en utfordring å tilpasse Forsvarets infrastruktur til ansatte
av begge kjønn, og det å skaffe til veie bekledning og utstyr som
er tilpasset kvinner, og forutsetter at Forsvarsdepartementet aktivt
følger opp disse forhold.
Komiteen ser viktigheten
av at Forsvaret er en attraktiv arbeidsplass både nå og i fremtiden. Komiteen er
derfor opptatt av at Regjeringen følger opp sine målsettinger, for
å sikre den nødvendige rekruttering og en stabil og godt kvalifisert
humankapital i organisasjonen. Komiteen ser at stimuli
i form av fleksibilitet og variasjon innenfor organisasjonens rammer
og oppgaver vil være aktiva i denne sammenheng. Komiteen ser
gode synergier ved at det stimuleres til erfaringsutveksling mellom
Forsvaret som erfaringsbærer og det sivile samfunn.
Komiteen ser positivt
på at Regjeringen sluttet seg til Forsvarspolitisk utvalgs anbefalinger vedrørende
Forsvarets kunnskapsstrategi. Komiteen registrerer
at det legges opp til en ytterligere forsterkning av at prinsippet
om at Forsvaret skal konsentrere sin egen utdanningsvirksomhet rundt
behovene for militær kjernekompetanse.
Komiteen ser positivt på at voksenopplæringen har
de vernepliktige som primær målgruppe. Videre støtter komiteen at
det tilbys opplæring til enkelte grupper av ansatte i Forsvaret,
så lenge dette ikke går utover de vernepliktiges behov og muligheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre til sine merknader
vedrørende utdanningsinstitusjoner knyttet til rekruttutdanning
og befalsskoler.
Komiteen viser til
at det har vært manglende samsvar mellom de økonomiske forutsetninger og
den faktiske utviklingen i planperiodene.
Komiteen viser til at Forsvaret
har gjennomgått en betydelig og meget krevende omstilling det siste
tiåret. Da omstruktureringen begynte, fantes det en meget betydelig
ubalanse mellom oppgaver, struktur og tilgjengelige midler. Forsvarspolitisk
utvalg har i NOU 2007:15 beskrevet tilstanden som "et alvorlig misforhold
mellom retorikk og realitet." Omstillingsprosessen har blitt fulgt
opp av Stortinget og flere regjeringer gjennom arbeidet med Innst.
S. nr. 342 (2000–2001), jf. St.prp. nr. 45 (2000–2001), Innst. S.
nr. 232 (2001–2002) jf. St.prp. nr. 55 (2001–2002), og Innst. S.
nr. 234 (2003–2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003–2004), og har vært
helt nødvendig av sikkerhetspolitiske, operative og økonomiske årsaker.
Samtidig er forsvarsstrukturen betydelig mindre og organisasjonens
omstilling har hatt en pris for mange ansatte og lokalsamfunn.
Komiteen deler oppfatningen av
at et av de viktigste målene med arbeidet med Langtidsplanen for
2009 til 2012 er å skape størst mulig grad av balanse mellom oppgaver,
struktur og tilgjengelige midler. Lykkes ikke dette, vil usikkerheten
og uroen i Forsvaret fortsette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at balansen
i dag er bedre og at vi har fått et bedre forsvar på mange områder.
Tilfredsstillende balanse er imidlertid ennå ikke oppnådd og det
eksisterer i dag fortsatt utfordringer både av operativ, strukturell,
personellmessig og økonomisk-administrativ karakter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet og fra Høyre, legger til grunn at
flate forsvarsbudsjetter, kombinert med reell prisutvikling i forsvarssektoren
medfører tap av kjøpekraft og i realiteten signaliserer en redusert
ambisjon for Forsvaret.
Flertallet viser til at til tross
for den omfattende omstillingen er tilfredsstillende balanse imidlertid
ennå ikke oppnådd, og flertallet ser åpenbare mangler
i Forsvarets struktur og operative evner, som blant annet har konsekvenser
for deltagelse i internasjonale operasjoner, trenings- og øvelsesaktivitet,
og nivået på driften for øvrig. Forsvaret kan i dag ikke yte optimalt,
situasjonen for mange ansatte er usikker og slitasjen på personell
og materiell er stor. Flertallet er meget bekymret
for at dagens driftssituasjon vil ha negative virkninger på Forsvarets
rekruttering og evne til å beholde personell – både på kort og lang
sikt.
Flertallet vil imidlertid peke
på at begrepet balanse ikke er eksakt og bygger på sammenhenger
mellom en rekke faktorer som er fremkommet og fastsatt som følge
av utvist skjønn. Flertallet vil også peke på at
en i et dynamisk samfunn alltid må være forberedt på endringer og
at Forsvaret ikke er noe unntak.
Flertallet anser det som en betydelig
svakhet at proposisjonen i liten grad har gitt Stortinget grunnlag
for å etterprøve mye av det skjønn som er utvist og de premisser
som har ligget til grunn for FS 07 – og som er videreført i proposisjonen. Proposisjonen
inneholder et tynt tallgrunnlag – noe som etter flertallets oppfatning
har gjort det vanskelig for forsvarskomiteen å etterprøve de beregninger
som den nødvendigvis må bygge på. Flertallet mener
derfor at forsvarskomiteen ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan
etterprøve og fastslå om de forslag som fremmes i proposisjonen
skaper balanse på en måte som oppfyller Stortingets ambisjon Flertallet er videre
bekymret for at de økonomiske forutsetninger i proposisjonen ikke
er robuste nok, og vil i den forbindelse særlig peke på følgende
faktorer:
Det er fortsatt stor
usikkerhet om nivået på den økonomiske ubalansen ved inngangen til
planperioden. Regjeringen anslår i sine skriftlige svar til komiteen
denne til å være 2,6 mrd. kroner, men disse medlemmer anser
at denne summen er forbundet med betydelig usikkerhet, og i tillegg
vil være avhengig av den konkrete utviklingen i den resterende delen
av inneværende langtidsperiode.
Det er betydelige inngangsproblemer på
driftssiden. Disse er svært alvorlige og kan undergrave hele Forsvarets
virksomhet, også på lang sikt. Dette er ikke forhold som kan løses
separat, men som må sees i sammenheng med den langsiktige balansen
Det synes uavklart hva Regjeringen anser
at reell pris- og lønnskompensasjon for forsvarssektoren faktisk
innebærer. Dette helt avgjørende spørsmålet behandles etter disse
medlemmers oppfatning ikke tilstrekkelig i proposisjonen. Disse
medlemmer viser i den forbindelse på det betydelige avviket
mellom det som synes å være Forsvarssjefens og fagmiljøenes forståelse
av begrepet, og Forsvarsdepartementets skriftlige svar til komiteen
av 20. mai 2008, hvor departementet ganske enkelt forutsetter at
denne tilføres etter samme prinsipper som gjelder for øvrige deler
av statsbudsjettet.
Forslaget bygger på en årlig effektiviseringsgevinst
på 0,5 pst. av årsbudsjettene. Erfaringene fra inneværende planperiode
er imidlertid at Forsvaret til tross for stor innsats ligger etter
planen når det gjelder å frigjøre ressurser.
Det opplyses ikke i proposisjonen om hvordan de
800 mill. kroner som Regjeringen gir tilsagn om utover budsjettnivået
for 2008 – for å dekke struktur og aktivitet som Regjeringen selv
ønsker videreført – skal fases inn. Innslagspunktet for disse midlene
har avgjørende betydning for muligheten til å oppnå et bærekraftig
forsvar. Flertallet vil dessuten påpeke at disse
800 mill. kronene så vidt overstiger de budsjettkutt den sittende
regjeringen har foretatt i 2007 og 2008.
Stortinget har ikke grunnlag for å vurdere
premissene som ligger til grunn for Forsvarets drifts- og aktivitetsnivå
og kostnadene ved dette. Dette er viktige kostnadselementer.
Det vil ta tid før de foreslåtte tiltak
vil få full effekt. Det betyr at det ikke vil være noen løsning på
de akutte problemer knyttet til Forsvarets drift som nå er avdekket. Flertallet mener
dette kan svekke Forsvaret i lang tid fremover.
I proposisjonen legges det til grunn at
investeringsnivået på materiell skal reduseres årlig med gjennomsnittlig
1,6 mrd. kroner. Flertallet har registrert at dette
begrunnes med en lavere materiellambisjon, blant annet for Hærens
brigadestruktur. Flertallet er videre usikker på konsekvensene
av at investeringer i nytt materiell skal baseres på en nøktern
"godt nok" tilnærming. Flertallet er bekymret for
den kraftige prisøkningen på forsvarsmateriell, men vil understreke
betydningen av at Forsvaret opprettholder en teknologisk standard
som sikrer egne styrker og setter dem i stand til å løse sine oppdrag
– alene og sammen med allierte styrker.
At konsekvensene av endrede forutsetninger synes
å være ytterligere tiltak knyttet til strukturen, jf. proposisjonens
kapittel 9.7. Flertallet vil imidlertid vise til
komiteens gjennomgang av endringer i strukturen i denne innstillingen
og vil påpeke at det ikke synes mulig å gjøre ytterligere endringer
i strukturen uten å svekke Forsvaret. Endringer i forutsetningene
vil derfor mer sannsynlig måtte få virkning for bevilgningsnivået.
Flertallet viser til at mye av
debatten om balanse i Forsvaret har dreiet seg om endringer i strukturen. Flertallet vil
vise til at de forslag til strukturendringer som er fremmet har
betydning, men likevel utgjør en forholdsvis liten andel av de økonomiske
tiltak som må til for å bedre balansen. Det er opplyst at effekten
vil være 275 mill kr ved utgangen av planperioden, økende til 375
mill kr i 2016 – eller +/- 1 pst. av Forsvarets totale budsjett.
Flertallet viser til at Regjeringen
meget riktig understreker at bevilgningsnivået er en avgjørende
faktor for balanse i Forsvaret. Flertallet viser
videre til at Stortinget la til grunn at bevilgningene i inneværende
planperiode totalt skulle utgjøre 118 milliarder 2004-kroner, men anser
at denne rammen hele perioden har fungert som en øvre grense for
forsvarsbudsjettene – uavhengig av Forsvarets reelle behov. Flertallet er
derfor i tvil om hensiktsmessigheten av å fastsette konkrete tall
for bevilgninger i hele perioden, særlig fordi Stortinget er gitt
innsyn i såpass få av proposisjonens underliggende premisser og
har liten mulighet til etterprøving av disse.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på disse hovedkomponenter:
dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner, justert for endringer
i strukturen samt reduksjon i investeringsrammen med 1,6 mrd. kroner
årlig og årlig effektivisering på 0,5 pst.
Flertallet vil i tillegg legge
disse prinsipper til grunn for forsvarsbudsjettets videre utvikling:
1. Budsjettet for 2009
må styrkes betraktelig ut over 2008-budsjettet og justeres for reell
lønns- og priskompensasjon for forsvarssektoren. Økninger i rammene
må innføres tidlig i perioden for å møte kostnader som løper fra
første dag. De kortsiktige driftsutfordringene, som etter flertallets oppfatning
er kritiske, må adresseres umiddelbart.
2. Kostnadene ved strukturen. Flertallet viser til
at det fremgår av denne innstilling at partiene har forskjellige
oppfatninger av hvilken struktur som bør vedtas.
Komiteens medlem fra Høyre vil
på bakgrunn av opplysninger fra departementet anta at kostnadene
ved den struktur som foreslås av dette medlem vil være i størrelsesorden
1 milliard kroner ut over det Regjeringen har foreslått, som må
finansieres fra kostnadene begynner å løpe.
3. Den årlige fastsettelsen av forsvarsrammen
må legge opp til et tilstrekkelig øvings- og aktivitetsnivå, samtidig
som det opprettholdes nødvendig fremdrift i den vedtatte omstilling.
4. Det understrekes at Stortinget gjennom
de årlige budsjettproposisjoner må gis et tilstrekkelig og vesentlig
mer spesifikt grunnlag enn i dag for å kunne vurdere de enkelte
kostnadselementer og ta stilling til tverrprioriteringer som gjøres
i det enkelte år. Det må videre gjøres mulig for Stortinget å følge
opp og kontrollere avvik gjennom de årlige budsjetter. Dette er
avgjørende prosesser som ikke utelukkende kan finne sted internt
gjennom iverksettingsbrev.
5. Forholdet mellom investerings- og driftsnivået vurderes
årlig – i sammenheng med langsiktig planlegging og målstyring for
både drift og investering.
6. Det gis årlig kompensasjon for den reelle
pris og lønnsstigning på forsvarsområdet. Det må spesifikt redegjøres
for denne i de årlige budsjetter. Flertallet vil
igjen understreke den helt avgjørende betydning av at så skjer.
Flertallet viser til at dette
innebærer at budsjettene vil bli større enn det som ligger til grunn i
proposisjonen, men at det basert på disse prinsipper ikke er mulig
å fastsette rammen for hvert enkelt år i perioden. Det må sikres
forutsigbarhet gjennom klare styringssignaler fra politisk hold, sammen
med politisk vilje og evne til å prioritere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil i denne sammenheng minne
om at balansen mellom økonomi og struktur i inneværende langtidsperiode
ikke er bærekraftig, slik det også er beskrevet i St.prp. nr. 42
(2003–2004) som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng også
vise til forsvarsministerens skriftlige svar på komiteens spørsmål
av 9. mai 2008, der det fremkommer at det i Regjeringens anbefaling
er lagt til grunn, slik også forsvarssjefen gjorde i sin anbefaling,
at den årlige lønns- og priskompensasjonen som tilføres forsvarsrammen
dekker sektorens eksternt drevne prisvekst fra år til år, etter
de samme prinsipper som for øvrige deler av statsbudsjettet. Disse
medlemmer viser også til proposisjonens kapittel 9, samt
svarene på komiteens spørsmål av 9. mai 2008, der det presiseres
at Regjeringens anbefaling, herunder også ambisjonsnivå, er i langsiktig
balanse, innenfor de økonomiske forutsetningene som er lagt.
Disse medlemmer mener at summen
av de tiltak som er anbefalt i proposisjonen, vil skape et godt
fundament for å etablere en mer varig balanse mellom oppgaver, struktur
og økonomi.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen legger opp til et forsvarsbudsjett som bygger på
dagens budsjettnivå pluss 800 mill. kroner. I tillegg legges det
opp til en fortsatt betydelig intern omdisponering av midler, gjennom
basetiltak, årlig interneffektivisering på 0,5 pst., og et redusert
gjennomsnittlig årlig materiellinvesteringsbehov med om lag 1,6
mrd. kroner i forhold til videreføring av strukturen vedtatt for
perioden 2005–2008.
Disse medlemmer vil vise til
at det i proposisjonen legges til grunn at investeringsnivået på materiell
skal reduseres til et nytt årlig nivå som ligger i gjennomsnitt
1,6 mrd. kroner under det nivå som ligger til grunn for en videreføring
av dagens struktur. Disse medlemmer har merket seg
at dette skal gjøres gjennom en nøktern, men tilstrekkelig prioritering
av materiellanskaffelsene. Samtidig understreker disse medlemmer at
Forsvaret må ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere
effektivt alene, og sammen med allierte styrker, i og utenfor Norge, og
som ivaretar personellets sikkerhet på en god måte.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
med dette bidrar til et økonomisk løft for Forsvaret, og viser til
at opptrappingen av budsjettrammen tilsvarer en reell budsjettøkning
på 2,5 pst. i forhold til inneværende år. Disse medlemmer viser
videre til at tiltakene som er lagt inn i langtidsplanen finansieres
fullt ut gjennom dette økonomiske løftet, kombinert med intern omdisponering
av midler og effektivisering av virksomheten. Forsvaret bringes
i balanse, og det skaper den nødvendige forutsigbarhet og stabilitet
for fremtiden. Med denne proposisjonen mener disse medlemmer at
omstillingen derfor bringes over i en ny fase, hvor målet må være å
opprettholde den gode balansen mellom oppgavene Forsvaret skal utføre,
strukturen og ressursene.
Disse medlemmer viser til proposisjonens kapittel
9.7 og understreker betydningen av å skape en langsiktig balanse
mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang, og nødvendig
forutsigbarhet knyttet til forsvarssektorens videre utvikling. Disse
medlemmer mener det i denne sammenheng er avgjørende at
det skapes størst mulig forutsigbarhet om de økonomiske rammebetingelser
for Forsvarets virksomhet. Disse medlemmer anser
at den anbefalte operative forsvarsstrukturen er på et slikt nivå
at ytterligere reduksjoner vil ha negative konsekvenser for Forsvarets
evne til å løse sine pålagte oppgaver. Disse medlemmer legger derfor
til grunn at tiltak og virkemidler for å bibeholde den langsiktige
balansen i forsvarsstrukturen, om forutsetningene for denne settes
under press, må belyses i en helhet, der også endringer i den samlede
økonomiske rammen for forsvarssektoren må vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at forsvarsstrukturen tilpasses de pålagte oppgaver.
Videre mener disse medlemmer at Forsvarets struktur
og oppgaver må finansieres ut fra de til enhver tids gjeldende behov,
da det er Forsvarets oppgaver som må være retningsgivende for økonomien,
og ikke motsatt. Disse medlemmer ser det derfor som naturlig
at de årlige budsjetter justeres i henhold til de strukturmessige
og operative pålegg Forsvaret blir gitt.
Komiteen vil si seg
enig med Regjeringen i at det skal stilles strenge krav til at ressursene
forvaltes effektivt og at forsvarssektoren opprettholder god kostnadskontroll.
Komiteen vil ellers gi Regjeringen
sin fulle tilslutning til at man vurderer og videreutvikler dagens
system for langtidsplanlegging mot en mer løpende og dynamisk organisasjonsutvikling,
og anser at dette må sees i sammenheng med at Stortinget gis innsyn
i, og mulighet til å følge opp de årlige forsvarsbudsjetter. Komiteen viser
til at målsettingen er å skape en situasjon der utviklingen i Forsvaret
i større grad skjer gjennom gradvise justeringer innenfor rammen av
langsiktige målsettinger, fremfor gjennom hyppige og altomfattende
reformer, og anser at en mer kontinuerlig tilnærming til langtidsplanleggingen
vil styrke forsvarssektorens evne til å møte nye krav og utfordringer.