Jeg viser til forslagene fra stortingsrepresentantene
Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter og Bård Hoksrud om bedre og forenklet
firmabilbeskatning. Nedenfor kommenterer jeg de ulike forslagene
i den rekkefølgen de er presentert i forslaget.
I
I punkt I fremmes det forslag om at Stortinget skal
be om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009
legger fram en vurdering og forslag til et tydelig regelverk som
medfører at terskelen for å pålegge fordelsskatt for bruk av firmabil
blir høyere.
Forslaget gjelder reglene om og bevisvurderingen
knyttet til vilkåret om at firmabilen skal benyttes privat for at
en skal bli fordelsbeskattet, og tilsvarende for privat bruk av
bil eiet i næring.
Gjeldende bestemmelser og retningslinjer bygger
på at skattytere som faktisk benytter arbeidsgivers bil/næringsbil
privat, skal fordelsbeskattes for dette. Jeg kan ikke se at det er
grunnlag for noe annet utgangspunkt enn dette vilkåret, jf. min
vurdering under punkt III nedenfor av behovet for nøytralitet i
beskatningen av ulike former for avlønning. Jeg er derfor ikke enig
i at det bør være en høyere terskel for å bli fordelsbeskattet for
privat bruk av arbeidsgivers bil/næringsbil. Tvert om tilsier hensynet
til å holde de administrative kostnadene nede en streng firmabilbeskatning,
slik at omfanget av slike ordninger ikke blir for omfattende.
Jeg mener videre at reglene i seg selv er klare.
En eventuell uklarhet vil som hovedregel knytte seg til å få fram
korrekt faktum i saken, med andre ord om bilen rent faktisk blir
brukt privat.
Bestemmelsene og retningslinjene innebærer at det
skal foretas en konkret helhetsvurdering. I mange tilfeller er det
relativt enkelt å fastslå om vilkåret om privat bruk er oppfylt
eller ikke. I andre tilfeller må imidlertid mange momenter trekkes
inn i vurderingen, og dette kan være relativt ressurskrevende for
alle involverte. Dette gjelder ikke minst for biler som i liten
grad er ment for og egnet til privat bruk, men som likevel benyttes
til arbeidsreiser og derved er en del stasjonert på hjemstedet og
faktisk tilgjengelig for skattyter til øvrig privat bruk. Denne
ressursbruken må imidlertid ses i lys av at utfallet av vurderingen
kan ha betydelige økonomiske konsekvenser.
Dersom en skulle unngå slike konkrete bevisvurderinger,
måtte man legge til grunn mer generelle kriterier. Dette kunne føre
til at noen som har en faktisk fordel kan slippe beskatning, men også
at andre som faktisk ikke har en fordel, men som oppfyller de generelle
kriteriene, likevel ville bli beskattet. For enkelte ytelser av
mindre økonomisk verdi kan man – ut fra administrative hensyn –
akseptere slike utslag. De økonomiske konsekvenser knyttet til beskatning
av privat bruk av bil er imidlertid gjennomgående langt høyere enn
det som kan aksepteres under en slik mer sjablonmessig tilnærming.
En eventuell usikkerhet om man vil bli fordelsbeskattet
kan for øvrig reduseres gjennom ulike former for dokumentasjon av
den faktiske bilbruken. Tradisjonelt har en riktig ført manuell kjørebok
blitt betraktet som et tungtveiende moment i vurderingen. Det er
imidlertid opp til skattyter, i samråd med ev. arbeidsgiver, å avgjøre
om det skal føres en slik bok. Av ulike grunner finnes det likevel
ofte ikke slike kjørebøker, sannsynligvis fordi det er ressurskrevende.
I dag finnes det imidlertid ulike elektroniske hjelpemidler som
kan forenkle utarbeidelsen av slik dokumentasjon.
Jeg mener på denne bakgrunn at det ikke er riktig å
heve terskelen for fordelsbeskatning for firmabil, og at det heller
ikke er grunn til å fravike prinsippet om en konkret bevisvurdering
ved avgjørelsen av om det skal gjennomføres fordelsbeskatning.
II
I forslagets punkt II ber forslagsstillerne
om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009 legger
fram vurdering av og forslag om å øke satsene for skattefri kilometergodtgjørelse til
et nivå som i større grad sammenfaller med gjennomsnittlige faktiske
bilbrukskostnader på ca. 5,50 kroner per kjørte kilometer.
En økning av statens satser for kjøregodtgjørelse er
ikke en del av Stortingets skatte- og avgiftsvedtak. Jeg vil likevel
knytte noen vurderinger til påstandene om at de faktiske bilbrukskostnader
utgjør 5,50 kroner per kilometer.
Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV) har
beregnet kostnader per km for en rekke ulike biler. Dersom en tar
utgangspunkt i en dieselbil med nybilpris på 343 000 kroner, som
kjører 15 000 km i året, er den gjennomsnittlige kostnaden i følge
OFV 5,37 kroner per km. Dette inkluderer alle kostnader ved bilholdet,
inkludert avskrivninger.
Når en arbeidstaker skal lignes etter skattereglene
for kilometergodtgjørelse ved bruk av privatbil i jobbsammenheng,
er det rimelig å anta at arbeidstakeren uansett ville ha hatt bilen.
Dette ligger også til grunn i skattereglene for kilometergodtgjørelse,
som forutsetter at bilen ikke brukes så mye i yrket at den anses
som et avskrivbart driftsmiddel for eieren (lønnstaker eller næringsdrivende).
Ved slik mindre yrkesbruk med kilometergodtgjørelse tas det utgangspunkt
i de variable kostnadene ved bilhold som påløper fordi bilen benyttes
i jobbsammenheng, slik som kostnader knyttet til vedlikehold, drivstoff,
dekk, service, reparasjoner samt en andel av avskrivninger og forsikringskostnader som
tilsvarer den distansen bilen kjøres i jobbsammenheng. For bilen
i eksemplet over representerer dette en variabel kilometerkostnad
på om lag 2,10 kroner per km. Dette representer den reelle merkostnaden
ved begrenset yrkesbruk av en bil som i utgangspunktet eies og brukes
av private grunner.
Dagens satser for skattefri kilometergodtgjørelse,
3,50 kroner per km inntil 9 000 km og 2,90 kroner per km utover
9 000 km, innebærer med andre ord allerede en betydelig overkompensasjon
av bruken av egen bil. Skatteutgiften knyttet til denne overkompensasjonen er
beregnet til 970 mill. kroner i 2008, jf. omtale av skatteutgifter
i kapittel 4 i St.meld. nr. 1 (2008-2009) Nasjonalbudsjettet 2009.
På denne bakgrunn kan jeg ikke se grunnlag for å
vurdere nærmere om den skattefrie kilometergodtgjørelsen bør økes.
III
Forslagsstillerne ber om at Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet 2009 legger fram en vurdering og et forslag
som medfører lavere fordelsbeskatning for dem som bruker firmabil privat.
Systemet for fordelsbeskatning av privat bruk
av arbeidsgivers bil ble vesentlig forenklet i 2005, gjennom overgangen
til en prosentligningsmodell. Endringen ble foreslått av regjeringen
Bondevik II. Gjeldende firmabilbeskatning er basert på en sjablon
som i størst mulig grad skal reflektere den reelle fordelen ved
å benytte arbeidsgivers bil privat. Når en skal fastsette en slik sjablon,
må en veie hensynet til sjablonens treffsikkerhet opp mot hensynet
til enkelhet.
Utgangspunktet er at skattesystemet bør innrettes
slik at all avlønning skattlegges likt, uavhengig av om lønnen ytes
i form av kontanter eller naturalytelser. Dette krever at naturalytelser
verdsettes til markedsverdi, dvs. kostnaden ved å framskaffe den
tilsvarende ytelsen privat, uavhengig av arbeidsforholdet. Dette
prinsippet er viktig for å unngå at skattegrunnlaget uthules ved
at av avlønningen vris over til naturalytelser som av ulike grunner
kan være lempelig beskattet. En lempelig beskatning av naturalytelser medfører
forskjellsbehandling av fordeler vunnet i arbeidsforhold, økte administrative
kostnader, uheldige fordelingsvirkninger og dårlig ressursbruk ved
at forbruket av naturalytelser blir for høyt samfunnsøkonomisk sett.
En gunstigere firmabilordning bidrar sannsynligvis også til å øke
bilbruken, slik at forslaget har en betydelig miljømessig slagside.
Fordelsbeskatningen av privat bruk av firmabil bør på denne bakgrunn fastsettes
slik at de aktuelle inntektstilleggene om lag tilsvarer kostnadene
som arbeidstakeren ville pådratt seg dersom han selv måtte bære
kostnadene ved å holde en tilsvarende bil privat.
Hensynet til et enkelt og oversiktelig regelverk tilsier
etter departementets syn at prosentligningen baseres på så få prosentsatser
som mulig. Det er imidlertid slik at fordelen ved å benytte arbeidsgivers
bil privat vil variere med bilens alder. Derfor skilles det mellom
nyere og eldre biler, slik dagens firmabilbeskatning gjør. Det systemet
representantene fra Fremskrittspartiet legger opp til, innebærer
at det innføres en felles sats. Et slikt system vil ikke ta høyde
for at den faktiske fordelen varierer med bilens alder, og således
bryter med de grunnleggende prinsippene for skattlegging av naturalytelser
til markedsverdi. Dagens system for verdsetting er i tillegg såpass
enkelt at det etter mitt syn ikke er realistisk å kunne utrede ytterligere,
vesentlige forenklinger.
Forslaget legger videre opp til satsendringer
som vil gi vesentlige skattelettelser for dem som benytter seg av
firmabilordningen. Forslaget vil gi et direkte provenytap på anslagsvis
1,2 mrd. kroner. I tillegg vil en gunstigere firmabilordning bidra
til at langt flere vil benytte seg av ordningen, slik at provenytapet
øker ytterligere.
På bakgrunn kan jeg ikke se grunnlag for å vurdere
nærmere om firmabilbeskatningen bør endres på dette punktet.