Til Stortinget
Proposisjonen inneholder forslag til en ny lov om beskyttelse
av varemerker (varemerkeloven), som skal erstatte lov 3. mars 1961
nr. 4 om varemerker og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker. Proposisjonen
inneholder også forslag til enkelte andre endringer i lovgivningen
om industrielt rettsvern. Forslaget svarer til forslaget i Ot.prp.
nr. 98 (2008–2009) som ikke ble behandlet i forrige sesjon.
Forslaget til ny varemerkelov gjelder rettslig beskyttelse av
tegn som angir den kommersielle opprinnelsen til varer eller tjenester.
Vern for varemerke kan oppnås ved registrering etter søknad til
Patentstyret, eller ved at varemerket tas i bruk og innarbeides.
Beskyttelsen gir merkehaveren rett til å forby andre å bruke tegn
som kan forveksles med varemerket i næringsvirksomhet.
Lovforslaget i proposisjonen vil innebære en generell teknisk
revisjon og modernisering av varemerkelovgivningen. Departementet
har søkt å oppnå lovteknisk samsvar med designloven på de punkter
der dette har vært mulig. Videre innebærer lovforslaget en mer detaljert
tilpasning av norske lovbestemmelser til EØS-avtalen. I tillegg
foreslås enkelte mindre justeringer. Samlet vil disse endringene
gjøre regelverket lettere tilgjengelig for brukerne. Endringene som
foreslås, vil også medføre at norsk rett vil oppfylle alle kravene
etter Singapore Treaty on the Law of Trademarks 27. mars 2006, slik
at Norge kan tiltre denne traktaten. Lovforslaget vil imidlertid
i hovedsak ikke medføre vesentlige materielle endringer sammenlignet
med gjeldende rett.
Lovforslaget i proposisjonen vil ikke medføre nevneverdige økonomiske
og administrative konsekvenser. I kapittel 2 i proposisjonen gis
det en fremstilling av bakgrunnen for lovforslaget.
For at et varemerke skal kunne oppnå beskyttelse ved registrering,
må en rekke registreringsvilkår være oppfylt. Enkelte vilkår for
registrering etter varemerkeloven kalles absolutte registreringshindre
og skal verne allmenne interesser. Et eksempel på et slikt registreringsvilkår
er kravet om at varemerket som søkes registrert, ikke må være egnet
til å villede. Disse registreringsvilkårenes absolutte karakter
gjør at Patentstyret alltid må prøve søknaden mot disse. Varemerkeloven
stiller imidlertid også opp en del registreringshindre i form av
eldre private rettigheter. Disse vilkårene kalles relative registreringshindre fordi
hinderet kan ryddes av veien ved at innehaveren av den eldre rettigheten
samtykker til registrering. Omfanget av Patentstyrets prøving av
søknader mot relative registreringshindre er ikke regulert i lov
eller forskrift. Tradisjonelt har Patentstyret, i likhet med varemerkemyndighetene
i de øvrige nordiske landene, av eget tiltak prøvd søknaden mot
relative registreringshindre i form av eldre registrerte eller registreringssøkte
varemerker.
I Varemerkeutredningen II ble det diskutert om Patentstyrets
prøving av relative registreringshindre skal opprettholdes i sitt
nåværende omfang, eller om det i større grad burde overlates til
den enkelte rettighetshaver å håndheve sine rettigheter gjennom
innsigelsesordningen. Det ble konkludert med at det for Norges del
ikke var grunn til å endre den nåværende ordningen. Utrederne hadde
innhentet synspunkter fra berørte institusjoner og organisasjoner
og la vekt på at disse synes å oppfatte den nåværende ordningen som
velfungerende.
Departementet har kommet til at dagens ordning med prøving av
relative registreringshindre bør opprettholdes. Departementet har
lagt vekt på at dagens ordning verdsettes av brukerne, noe synspunktene
i høringen bekrefter.
Departementet går derfor inn for å lovfeste omfanget av Patentstyrets
prøving av relative registreringshindre i tråd med dagens praksis.
Den gjeldende varemerkeloven inneholder ingen utrykkelige regler
om konsumpsjon. Det har imidlertid blitt ansett som en iboende forutsetning
i varemerkeretten at hvis en vare rettmessig selges under et beskyttet
varemerke, får kjøperen rett til å bruke merket på tilsvarende måte
når varen selges videre. Retten til videresalg har gjerne blitt
bygget på at merkehaveren ved det første salget anses for å gi en
stilltiende lisens til dette. I dag betegnes dette som at varemerkeretten konsumeres
ved det første salget av produktet under varemerket.
Det har tradisjonelt blitt ansett som sikker norsk rett at det
gjelder internasjonal eller global konsumpsjon for varemerker. Internasjonal
konsumpsjon betyr at innehaveren av en norsk varemerkerett ikke
kan protestere mot parallellimport til og videresalg i Norge av
originale produkteksemplarer som har blitt brakt i omsetning av
merkehaveren eller med dennes samtykke i Norge eller et hvilket
som helst annet land.
Varemerkedirektivet slår fast at retten til et varemerke ikke
skal gi merkehaveren rett til å forby bruken av det for varer som
med dennes samtykke er brakt på markedet i EØS-området under merket.
Bestemmelsen forbyr EØS-landene å praktisere nasjonal konsumpsjon
og krever EØS-regional konsumpsjon som et minimum.
Departementet går inn for å lovfeste EØS-regional konsumpsjon.
EFTA-domstolen har i 2008 lagt til grunn at varemerkedirektivet
påbyr EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter, uten hensyn til
den aktuelle varens opprinnelse. Etter EØS-avtalen er dermed Norge
forpliktet til å ha EØS-regional konsumpsjon for varemerker.
EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter vil gi rettsenhet
innenfor de immaterielle rettigheter. Både for patenter, opphavsrettigheter,
designrett, kretsmønstre og planteforedlerrettigheter gjelder i
dag EØS-regional konsumpsjon. Det vil gjerne være flere immaterielle
rettigheter knyttet til én og samme vare, og det er derfor praktisk
med samme konsumpsjonsregler for alle de forskjellige rettighetstypene.
Etter departementets syn vil mulige samfunnsøkonomiske fordeler
ved internasjonal konsumpsjon overgås av de ulemper det vil medføre
for norsk næringsliv å være underlagt et annet konsumpsjonsregime
enn det som ellers gjelder i EØS-området.
Hvis noen ønsker å angripe gyldigheten av en varemerkeregistrering,
eller få den slettet for eksempel på grunn av manglende bruk, må
det reises søksmål for domstolene. Det finnes i dag få muligheter
til å få registreringen opphevet på annen måte, med unntak av noen
særlige tilfeller regulert i varemerkeloven. En registrering kan
riktignok oppheves administrativt på grunnlag av en innsigelse,
men denne muligheten står bare åpen i to måneder etter kunngjøringen av
registreringen.
Departementet har kommet til at forslaget fra Varemerkeutredningen
II om administrativ prøving av registrerte varemerker bør følges
opp. Etter departementets syn er det behov for en ordning med administrativ
prøving som et enkelt og billig alternativ til søksmål om ugyldighet
eller sletting av registrerte varemerker. Departementet viser til
at forslaget ble godt mottatt av høringsinstansene. Et raskt og
billig alternativ vil være til fordel for små og mellomstore bedrifter,
og vil særlig kunne bidra til å gi reglene om bruksplikt praktisk
effekt. Det bør nevnes at også merkehaverne kan ha nytte av et system
med administrativ prøving, fordi prøvingsadgangen kan benyttes til
å få avklart en tvist om hvorvidt registreringen krenker en eldre
rett.
Departementet mener at ikke alle saker vil være egnet for administrativ
behandling, og går derfor inn for at Patentstyret skal ha en skjønnsmessig
adgang til å avvise krav om administrativ overprøving. Der saken
ikke anses egnet for behandling i Patentstyret, for eksempel fordi
faktum er omtvistet, vil Patentstyrets første avdeling kunne avvise
saken.
Departementet er enig med Varemerkeutredningen II i at parallelle
saker for domstolene og Patentstyret bør unngås, og i at det ikke
bør være noe søksmålsvilkår at man først har krevd administrativ
overprøving. Departementet er imidlertid, i likhet med flere av
høringsinstansene, skeptisk til en regel som vil gjøre det nødvendig
å bringe saken gjennom Patentstyrets to instanser før det kan reises
søksmål om samme forhold. Departementet går derfor inn for at en
part skal ha rett til å trekke kravet om administrativ overprøving
tilbake, eller til å unnlate å påklage en avgjørelse fra Patentstyrets
første avdeling i overprøvingssaken, med den virkning at det i stedet
kan reises søksmål. Søksmål om ugyldighet eller sletting skal bare
være utelukket mens saken fortsatt pågår for Patentstyret. Andre
søksmål om varemerket vil ikke være utelukket, selv om administrativ
overprøving pågår.
Hvis et søksmål om ugyldighet eller sletting er reist før det
fremsettes krav om administrativ overprøving av samme registrering,
eller deretter reises av en annen part enn den som har krevd overprøving, går
departementet inn for at overprøvingssaken må vike for søksmålet
frem til sistnevnte er rettskraftig avgjort. Dette skal gjelde selv
om søksmålet og kravet om overprøving er fremmet av forskjellige
parter. Det foreslås imidlertid et unntak der kravet om overprøving
er fremsatt av merkehaveren selv, ettersom spørsmålet om ugyldighet
eller sletting i slike tilfelle gjerne vil være kurant.
Avgjørelser i Patentstyrets første avdeling som erklærer ugyldig
eller sletter en varemerkeregistrering helt eller delvis, vil kunne
påklages til Patentstyrets annen avdeling. Annen avdelings stadfestelse
av slike avgjørelser vil kunne bringes inn for domstolene.
Avgjørelser i Patentstyrets annen avdeling som avviser eller
avslår overprøvingskrav, vil ikke kunne bringes inn for domstolene.
Det vil imidlertid til enhver tid kunne reises søksmål med påstand
om ugyldighet eller sletting.
Et domenenavn er en brukervennlig adresse til et nettsted på
Internett. Registrering av domenenavn under toppnivådomenet ".no"
foretas av NORID etter domeneforskriften. Varemerkeloven inneholder
ingen særlige regler om bruk av kjennetegn på Internett eller om
registrering av domenenavn.
Departementet legger til grunn at de alminnelige reglene om beskyttelse
av varemerker i lovforslaget vil få anvendelse uavhengig av om bruk
av et kjennetegn skjer på Internett eller i andre fora. Departementet
foreslår etter dette ikke særlige lovregler om bruk av kjennetegn
på Internett, men går inn for å presisere i lovforslaget at retten
i dom om varemerkeinngrep kan beslutte at et domenenavn skal slettes
eller overføres til saksøkeren.
Ansvarsmerker anvendes for gull-, sølv eller platinavarer for
å indikere hvem som har brakt varen på markedet.
I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å endre de daværende
reglene om ansvarsmerker slik at registreringer av slike merker
ikke lenger skulle være evigvarende, men måtte fornyes. Det ble
også foreslått å gjøre unntak fra kravet om stempling av norsk ansvarsmerke
på edelmetall overfor virksomheter innenfor EØS-området.
Departementet viser til at endringene foreslått i Varemerkeutredningen
II ble gjennomført ved lov i 2005. Etter dette fremmer ikke departementet
ytterligere lovforslag på disse punktene i proposisjonen her.
Foretaksnavn og andre forretningskjennetegn beskyttes etter regler
i foretaksnavneloven. Personnavn beskyttes etter reglene navneloven,
og kan også ha beskyttelse etter ulovfestede regler.
I Varemerkeutredningen II ble det lagt til grunn at det burde
foretas en mer gjennomgående harmonisering av reglene om beskyttelse
av varekjennetegn og forretningskjennetegn, men det ble ikke fremmet konkrete
lovforslag om dette. Ettersom sekundære forretningskjennetegn ofte
benyttes både som forretningskjennetegn og varemerker, ble det imidlertid foreslått
noen endringer i reglene om sekundære forretningskjennetegn for
å harmonisere disse med reglene om innarbeidede varemerker.
Etter høringen av Varemerkeutredningen II ble det foretatt en
slik revisjon av lovgivningen om foretaksnavn i 2003 som høringsinstansene
etterlyste. Det ble innført krav til særpreg for at foretaksnavn skal
oppnå beskyttelse mot forvekselbare kjennetegn, tilsvarende kravet
som stilles for varemerker. Etter de lovendringer som ble gjennomført
i 2003 gjenstår det for departementet i proposisjonen her å følge
opp de forslagene fra Varemerkeutredningen II som fortsatt utestår.
Departementet går inn for å samordne reglene om overdragelse og
pantsettelse av varemerker og sekundære forretningskjennetegn slik det
ble foreslått i utredningen.
Søkere og registreringsinnehavere innen industrielt rettsvern
som er bosatt i utlandet, må ha en fullmektig med bopel eller sete
i Norge. Regler om dette er gitt i patentloven, varemerkeloven,
planteforedlerrettsloven og designloven.
I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å oppheve fullmektigplikten
på varemerkeområdet, og erstatte den med en plikt til å ha en adresse
i Norge som meldinger med rettsvirkning kunne sendes til. I høringsnotatet
ble det imidlertid antatt at også et slikt krav om innenlandsk adresse
kunne reise problemer i forhold til EØS-avtalen. Det ble lagt til
grunn at det sentrale er at meldinger kan sendes til søkere og rettighetshavere
slik at de får de forutsatte rettsvirkningene.
Departementet har kommet til at forslaget i høringsnotatet bør
følges opp med enkelte justeringer. En opphevelse av reglene om
fullmektigplikt kan ikke antas å ville få store praktiske konsekvenser, verken
for private parter eller for Patentstyret, Plantesortnemnda og domstolene.
Ettersom kravet til bruk av norsk språk i korrespondanse med Patentstyret
og Plantesortnemnda fortsatt vil gjelde, vil nok de fleste utenlandske
søkere og rettighetshavere i alminnelighet fortsatt ha behov for
en norskspråklig fullmektig. Etter endringene om grensekontroll
vil dessuten utenlandske rettighetshavere trolig se behov for en
fullmektig i Norge som kan motta eventuelle varsler fra tollmyndighetene
om tilbakeholdelse av varer som mistenkes å krenke immaterialrettigheter.
Flere høringsinstanser ga under høringsrunden uttrykk for at
reglene om erstatningsutmålingen i varemerkeloven burde endres for
å styrke rettighetshavernes erstatningsrettslige vern.
Departementet er enig i at det er behov for å vurdere endringer
i reglene om håndheving av immaterielle rettigheter med sikte på
å styrke rettighetshavernes stilling. Departementet arbeider for
tiden med et høringsnotat om styrking av håndhevingsreglene i lovgivningen
om det industrielle rettsvern. I denne forbindelse vurderes blant
annet reglene om vederlag og erstatning, strafferammene som gjelder
ved krenkelser av rettigheter og spørsmålet om saksøkte i sivile
saker eller i bevissikringssak vedrørende immaterielle rettigheter
bør kunne pålegges å opplyse om varers opprinnelse og distribusjonsnettverk.
Det tas sikte på å sende et forslag om lovendringer på høring i
løpet av sommeren eller tidlig på høsten. I lys av dette pågående
arbeidet, foreslås det ikke større endringer i håndhevingsreglene
i varemerkeloven i proposisjonen her.
Utgangspunktet etter patentloven er at ugyldighetssøksmål mot
patenter kan reises i hele patentets vernetid. Etter patentloven
må imidlertid ugyldighetssøksmål begrunnet med at patenthaveren
ikke er berettiget til patentet, reises innen ett år fra tidspunktet
da saksøker fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige
forholdene som kunne danne grunnlag for søksmål. Hvis patenthaveren
var i god tro, må søksmål uansett være reist innen tre år etter
at patentet ble meddelt. Disse fristene gjelder også for søksmål
om overføring av et patent. Tidspunktet for meddelelsen av patentet
har derfor betydning for når søksmålsfristene begynner å løpe.
Etter designloven finnes ingen ordning med innsigelser, men den
som mener å ha retten til en registrert design, kan fremme krav
for Patentstyret om administrativ overprøving med påstand om at
designregistreringen skal oppheves eller overføres til vedkommende.
Dersom slikt krav er fremmet, er lengden på fristene for å reise
etterfølgende søksmål etter designloven som utgangspunkt de samme
som i patentloven.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven og designloven
for å sikre søksmålsadgang etter at innsigelsesbehandlingen er over.
Det ble foreslått å sette søksmålsfristen til to måneder fra Patentstyret sender
melding om den endelige avgjørelsen av en innsigelse etter patentloven
eller av et krav om administrativ overprøving etter designloven.
Departementet går inn for å endre reglene om søksmålsfrister
som foreslått i høringsnotatet.
Patentloven gir patenthaveren adgang til å fremme begjæring for
Patentstyret om endring av patentkravene slik at patentbeskyttelsens
omfang begrenses (administrativ patentbegrensning). Ordningen er
etablert med særlig sikte på situasjonen der det etter patentmeddelelsen
fremkommer nye opplysninger om teknikkens stand som viser at patentkravene
er for bredt formulert. Hvis vilkårene for administrativ patentbegrensning
er oppfylt, kan patenthaveren unngå at patentet kjennes ugyldig
ved å omformulere patentkravene slik at de bare omfatter det som
er nytt og patenterbart.
Begjæring om administrativ patentbegrensning kan som utgangspunkt
fremsettes i hele patentets levetid. Etter patentloven kan en slik
begjæring likevel ikke fremmes før innsigelsesperioden er utløpt
og eventuelle innsigelser er endelig avgjort.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at
begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den
alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt og eventuelle innsigelser
fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Forslaget
tilsiktet ingen realitetsendring.
Departementet går inn for forslaget i høringsnotatet.
Hvis meddelelsesavgift ikke betales innen to måneder etter at
søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, henlegges patentsøknaden.
Behandlingen gjenopptas likevel hvis søkeren innen fire måneder etter
utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte
gjenopptakelsesavgiften.
I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at
avgiften for gjenopptakelse ikke skal betales av søkeren på eget
initiativ, men etter påkrav. Bakgrunnen for forslaget var at Patentstyret
har gått over til en ordning der avgifter faktureres, og etter dette
er det lite hensiktsmessig at søkerne forutsettes å betale gjenopptakelsesavgiften
på eget initiativ. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en
forutsetning om betaling på eget initiativ kunne få uheldige konsekvenser
for søkere som ikke var klar over regelen, og at det ville være
bedre tilpasset Patentstyrets administrative systemer om gjenopptakelsesavgiften blir
fakturert.
Etter departementets syn bør forslaget om fakturering av gjenopptakelsesavgiften
følges opp. Det er imidlertid ikke grunn til at også meddelelsesavgiften skal
faktureres på nytt sammen med gjenopptakelsesavgiften. Søkere vil
ha mottatt faktura på meddelelsesavgiften sammen med den opprinnelige
underretningen om at patent kan meddeles. Det ville medføre vesentlig
merarbeid og kostnader for Patentstyret hvis det ved gjenopptakelse
skulle utstedes ny faktura på meddelelsesavgiften.
Forslaget til ny varemerkelov viderefører i det vesentlige gjeldende
rett. Endringene som foreslås i proposisjonen her har ikke vesentlige
økonomiske og administrative konsekvenser.
De andre lovendringene som foreslås i proposisjonen bidrar til
å klargjøre og få bedre sammenheng i regelverket. Dette vil være
til fordel for brukerne. Forslagene vil ellers ikke ha nevneverdige
økonomiske og administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til at forslaget til ny varemerkelov skal erstatte og samle gjeldende
lovgivning innen varemerkeretten og at forslaget i hovedsak bygger
på utredningen Lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen
II som er publisert i NOU 2001:8. Komiteen har merket
seg at lovforslaget ikke innebærer særlige materielle endringer
fra gjeldende rett, og at det gjøres tilpasninger til EØS-avtalen
og andre internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til. Komiteen ser
med tilfredshet på at det er gjort et betydelig arbeid for å få
mest mulig nordisk rettsenhet innen varmerkelovgivningen.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven)
Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser
§ 1 Enerett til varemerke mv.
Enhver kan oppnå enerett til å bruke et varemerke som kjennetegn
for varer eller tjenester i næringsvirksomhet etter bestemmelsene
i denne loven (varemerkerett).
En forening eller annen sammenslutning kan oppnå enerett
for sine medlemmer til å bruke et felles varemerke for varer eller
tjenester i næringsvirksomhet (kollektivmerke). Myndighet, stiftelse,
selskap eller annen sammenslutning som fastsetter normer for eller
fører annen kontroll med varer eller tjenester, kan oppnå enerett
til å bruke et varemerke for slike varer eller tjenester som normene
eller kontrollen gjelder (garanti- eller kontrollmerke). Varemerker som
nevnt i leddet her kalles fellesmerker.
Den som bruker eget navn eller beskyttet forretningsnavn
som kjennetegn for sine varer eller tjenester, har beskyttelse etter
reglene i loven her mot andres urettmessige bruk av navnet som varemerke innenfor
samme geografiske område.
§ 2 Tegn som kan være varemerke
Et varemerke kan bestå av alle slags tegn som er egnet
til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andres, for
eksempel ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn, bokstaver,
tall, figurer og avbildninger, eller en vares form, utstyr eller
emballasje.
Det kan ikke oppnås varemerkerett til tegn som utelukkende
består av en form som følger av varens art, er nødvendig for å oppnå
et teknisk resultat eller tilfører varen en betydelig verdi.
§ 3 Stiftelse av varemerkerett
Varemerkerett kan oppnås for hele riket ved registrering
i varemerkeregistret etter bestemmelsene i kapittel 2.
Varemerkerett kan også oppnås for hele riket ved internasjonal
registrering etter bestemmelsene i kapittel 10.
Varemerkerett oppnås uten registrering når merket er innarbeidet.
Et varemerke anses innarbeidet når og så lenge det i omsetningskretsen
her i riket for slike varer eller tjenester det gjelder, er godt
kjent som noens særlige kjennetegn. Foreligger innarbeidelse bare
i en del av riket, gjelder eneretten bare for dette området.
§ 4 Varemerkerettens innhold
Varemerkeretten innebærer at ingen uten samtykke fra innehaveren
av varemerkeretten (merkehaveren) i næringsvirksomhet kan bruke:
a) tegn som er identisk med varemerket for slike
varer eller tjenester som varemerket er beskyttet for
b) tegn som er identisk med eller ligner varemerket for
varer eller tjenester av samme eller lignende slag, såfremt det
er risiko for forveksling, for eksempel ved at bruken av tegnet
kan gi inntrykk av at det finnes en forbindelse mellom tegnet og
varemerket.
For et varemerke som er velkjent her i riket, innebærer
varemerkeretten at ingen uten samtykke fra merkehaveren kan bruke
et tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller
tjenester av samme eller annet slag, hvis bruken ville medføre en urimelig
utnyttelse av eller skade på det velkjente varemerkes særpreg eller
anseelse (goodwill).
Som bruk anses blant annet:
a) å sette merket på varer eller deres emballasje
b) å tilby varer for salg eller på annen måte bringe dem
på markedet, lagre eller levere dem under tegnet, eller å tilby
eller levere tjenester under tegnet
c) å innføre eller utføre varer med merket på
d) å bruke tegnet på forretningspapirer og i reklame.
Også muntlig bruk av tegnet anses som bruk.
§ 5 Begrensning av varemerkeretten
Varemerkerett oppnådd ved registrering omfatter ikke slik
del av et varemerke som det ikke ville være adgang til å registrere
særskilt.
Varemerkeretten er ikke til hinder for at noen i samsvar
med god forretningsskikk bruker:
a) sitt navn, sitt foretaksnavn eller sin adresse
b) angivelser som gjelder varens eller tjenestens art, beskaffenhet,
mengde, formål, verdi, geografiske opprinnelse, tidspunktet for
varens fremstilling eller for prestasjon av tjenesten eller andre
egenskaper ved varen eller tjenesten
c) varemerket, når dette er nødvendig for å angi bruksformålet
for en vare eller tjeneste, for eksempel når merket angir at varens
bruksformål er som tilbehør eller reservedel.
Enerett til en geografisk opprinnelsesbetegnelse oppnådd
ved registrering som fellesmerke er ikke til hinder for at andre
bruker betegnelsen når bruken skjer i samsvar med god forretningsskikk.
§ 6 Konsumpsjon av varemerkeretten
Varemerkeretten er ikke til hinder for bruk av varemerket
for varer som av innehaveren eller med dennes samtykke er brakt
i omsetning innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
(EØS) under varemerket.
Første ledd gjelder ikke hvis innehaveren har rimelig grunn
til å motsette seg fortsatt omsetning av varene, for eksempel hvis
varenes tilstand er endret eller forringet etter at de ble brakt
i omsetning.
§ 7 Forrang ved kollisjon mellom
rettigheter
Gjør flere hver for seg krav på enerett til identiske eller
lignende varemerker, jf. § 4, har den forrang som har eldst rettsgrunnlag
for sitt krav, med mindre annet følger av bestemmelsene i § 8.
§ 8 Virkninger av passivitet
Retten til et registrert varemerke skal bestå ved siden
av en eldre kjennetegnsrett, dersom innehaveren av den eldre retten
har kjent til og avfunnet seg med at det yngre varemerket etter
registreringsdagen har vært brukt her i riket i fem år i sammenheng,
og søknaden om registrering av det yngre merket ble innlevert i
god tro. Hvis det yngre varemerket har vært brukt bare for noen
av de varer eller tjenester det er registrert for, skal retten bestå
bare for disse varene eller tjenestene.
Retten til et innarbeidet varemerke skal bestå ved siden
av en eldre kjennetegnsrett hvis innehaveren av den eldre retten
ikke innen rimelig tid har tatt skritt for å hindre bruken av det
yngre varemerket. Innehaveren av en eldre rett til et varemerke
som er velkjent, jf. § 4 annet ledd, anses for å ha handlet innen
rimelig tid når vedkommende tar skritt for å hindre bruken innen
fem år etter at vedkommende fikk kjennskap til bruken.
§ 9 Sameksistens
I tilfeller som nevnt i § 8 og § 35 annet ledd annet punktum
kan innehaveren av den yngre retten ikke motsette seg bruk av det
eldre kjennetegnet, selv om innehaveren av den eldre retten ikke
lenger kan gjøre sin rett gjeldende mot bruk av det yngre varemerket.
I tilfeller som nevnt i § 8 annet ledd kan retten, om den
finner det rimelig, ved dom bestemme at det ene eller begge kjennetegn
i fremtiden bare må brukes på en bestemt måte, slik som i en bestemt
utforming eller med et klargjørende tillegg som for eksempel innehaverens
navn eller en stedsangivelse, eller bare må brukes for bestemte
varer eller tjenester eller innen et bestemt område.
Annet ledd gjelder tilsvarende for tilfeller der samme
eller lignende varemerker er innarbeidet for forskjellige innehavere
i forskjellige deler av riket.
§ 10 Villedende varemerker mv.
Hvis et varemerke er villedende, eller av merkehaveren
eller noen annen med merkehaverens samtykke blir brukt på en måte
som er egnet til å villede, kan retten ved dom forby bruk av varemerket
eller slike former for bruk som anses villedende, samt gi andre
påbud som anses nødvendig.
Søksmål etter første ledd kan reises av Patentstyret og
enhver som har rettslig interesse i det.
§ 11 Gjengivelse av varemerke
i lærebøker mv.
Ved utgivelse av leksikon, håndbok, lærebok eller lignende
skrift av faglig innhold har skriftets forfatter, hovedredaktør,
utgiver og forlegger plikt til, etter krav fra innehaveren av et
registrert varemerke, å sørge for at merket ikke blir gjengitt uten
at det samtidig fremgår at det er beskyttet ved registrering.
Hvis et krav etter første ledd som er fremsatt i rimelig
tid ikke blir etterkommet, kan det kreves at den som kravet ble
rettet til, skal bekoste en rettelse offentliggjort på den måte
og i det omfang som finnes rimelig.
Krav etter første ledd anses alltid etterkommet hvis varemerket
gjengis sammen med symbolet ® på en tydelig måte.
Kapittel 2 Nasjonal søknad om registrering av varemerke
§ 12 Søknaden om registrering
Søknad om registrering av et varemerke leveres skriftlig
til Patentstyret.
Søknaden skal oppgi:
a) søkerens navn og adresse
b) en gjengivelse av merket
c) en liste over de varer eller tjenester som merket søkes
registrert for.
En søknad om registrering av et fellesmerke skal dessuten
inneholde de bestemmelser som er fastsatt for bruken av merket.
Søknaden skal i tillegg oppfylle de kravene som er fastsatt
av Kongen i forskrift. Det skal betales fastsatt avgift.
§ 13 Endring av søknaden
I et varemerke som er søkt registrert kan det gjøres uvesentlige
endringer som ikke påvirker helhetsinntrykket av merket.
Listen over varer eller tjenester som merket søkes registrert
for kan begrenses.
§ 14 Alminnelige registreringsvilkår
Et varemerke som skal registreres må bestå av et tegn som
kan beskyttes etter § 2 og som kan gjengis grafisk. Det må ha særpreg
som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder.
Et varemerke kan ikke registreres hvis det utelukkende,
eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg, består av tegn
eller angivelser som:
a) angir varens eller tjenestens art, beskaffenhet, mengde,
formål, verdi eller geografiske opprinnelse, tiden for fremstillingen
av varen eller prestasjonen av tjenesten, eller andre egenskaper ved
varen eller tjenesten, eller
b) i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk
utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten.
Vilkårene i første og annet ledd må være oppfylt både på
søknadsdagen og registreringsdagen. Ved vurderingen etter første
ledd annet punktum og annet ledd skal det tas hensyn til alle omstendigheter
som forelå på søknadsdagen, og særlig til virkninger av bruk av
varemerket før dette tidspunktet.
Et tegn som i næringsvirksomhet brukes for å angi den geografiske
opprinnelsen for en vare eller tjeneste, kan uten hinder av bestemmelsene
i annet ledd registreres som fellesmerke.
§ 15 Varemerke som strider mot
offentlige interesser
Et varemerke kan ikke registreres hvis det:
a) strider mot lov, offentlig orden eller moral,
b) er egnet til å villede, for eksempel med hensyn til varens
eller tjenestens art, beskaffenhet eller geografiske opprinnelse,
eller
c) uten tillatelse inneholder et våpen eller annet tegn som
er omfattet av straffeloven § 328 første ledd nr. 4 eller annet
ledd, et statsflagg, eller noe som er egnet til å oppfattes som
slikt tegn eller flagg.
For vin og brennevin kan det heller ikke registreres varemerke
som består av eller inneholder noe som er egnet til å oppfattes
som en geografisk opprinnelsesbetegnelse for vin eller brennevin,
med mindre varen har den geografiske opprinnelsen betegnelsen utpeker.
§ 16 Varemerke som strider mot
andres rettigheter
Et varemerke kan ikke registreres uten samtykke av vedkommende
rettighetshaver hvis:
a) bruk av merket ville krenke en annens rett
her i riket til et varemerke eller foretaksnavn eller annet forretningskjennetegn,
b) merket er egnet til å forveksles med et varemerke, foretaksnavn
eller annet forretningskjennetegn som en annen har tatt i bruk som
kjennetegn for varer eller tjenester før søkeren og fortsatt bruker,
og søkeren kjente til bruken da søknaden om registrering ble innlevert,
slik at leveringen dermed må anses å ha skjedd i strid med god forretningsskikk,
c) merket inneholder noe som er egnet til å oppfattes som
en annens navn, kunstnernavn eller portrett, med mindre det åpenbart
siktes til en forlengst avdød person,
d) merket inneholder noe som er egnet til å oppfattes som
den særpregede tittelen på en annens beskyttede åndsverk, eller
krenker en annens rett her i riket til et åndsverk eller et fotografisk
bilde eller en design, eller
e) merket krenker en annens rett her i riket til en betegnelse
som er beskyttet i forskrift etter lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll
med landbruksvarer m.v. eller lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon
og mattrygghet mv.
§ 17 Unntaksanmerkning
Inneholder et varemerke en bestanddel som ikke kan registreres
særskilt, kan Patentstyret for å unngå uvisshet om varemerkerettens
omfang, sette som vilkår for registrering at det ved en unntaksanmerkning angis
at denne bestanddelen ikke omfattes av den beskyttelsen registreringen
gir. Det forhold at unntaksanmerkning ikke er gjort, har ikke betydning
for varemerkerettens omfang.
Om det senere viser seg at den bestanddelen av merket som
har blitt unntatt fra beskyttelsen, vil kunne registreres særskilt,
kan merkehaveren i en ny søknad kreve registrering av delen eller
av merket i dets helhet uten unntaksanmerkning.
§ 18 Vare- og tjenesteklasser
Varemerker registreres for bestemte varer eller tjenester
innenfor bestemte vare- eller tjenesteklasser. Inndelingen i vare-
og tjenesteklasser fastsettes av Kongen.
§ 19 Prioritet
Den som har innlevert en søknad om registrering av et varemerke
i en fremmed stat tilsluttet Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om
beskyttelse av industriell eiendomsrett eller WTO-avtalen 15. april
1994 om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon, og som innen
seks måneder etter dette søker om registrering av varemerket her
i riket, kan kreve at den nye søknaden skal anses som innlevert
samtidig som den første søknaden.
Den som første gang har brukt et varemerke for en vare
i forbindelse med en fremvisning på en internasjonal utstilling
som nevnt i konvensjonen 22. november 1928 om internasjonale utstillinger,
og som innen seks måneder etter dette søker om registrering av varemerket
her i riket, kan kreve at søknaden skal anses som innlevert på den
dagen da varemerket for første gang ble vist frem på utstillingen.
Kongen kan i forskrift fastsette nærmere vilkår for retten
til å kreve prioritet. Kongen kan også fastsette at prioritet kan
kreves i andre tilfeller enn nevnt i første og annet ledd.
§ 20 Prøving av registreringsvilkårene
Patentstyret skal påse at søknaden oppfyller kravene i
§§ 12 til 15, at eventuelle krav om unntaksanmerkning er etterkommet,
og at det ikke foreligger registrerte varemerker eller søknader
om registrering som er til hinder for at søknaden tas til følge.
Patentstyret undersøker ikke særskilt om det finnes andre
registreringshindre som nevnt i § 16. Hvis Patentstyret likevel
blir oppmerksom på slike hindre, skal søknaden prøves mot dem.
§ 21 Retten til varemerket
Den som godtgjør å ha retten til et varemerke i en søknad
som er innlevert av en annen, kan kreve at Patentstyret overfører
søknaden. Vedkommende skal i så fall betale ny søknadsavgift.
Er det tvil om rettighetsforholdet, kan Patentstyret oppfordre
vedkommende som krever søknaden overført til seg til å reise søksmål
innen en frist som Patentstyret fastsetter. Reises ikke søksmål
innen fristen, kan Patentstyret se bort fra kravet. Vedkommende
som krever overføring, skal gjøres oppmerksom på dette.
Pågår sak om overføring for Patentstyret, kan søknaden
ikke endres, henlegges, avslås eller innvilges før spørsmålet om
overføring er endelig avgjort.
Er det reist søksmål om retten til varemerket, skal Patentstyret
utsette behandlingen av sak om registrering eller overføring inntil
søksmålet er rettskraftig avgjort.
Patentstyret skal gi melding om avgjørelse i overføringssaken
til søkeren og den som har krevd søknaden overført til seg. Endelig
avgjørelse om at søknaden overføres, skal innføres i varemerkeregistret
og kunngjøres.
§ 22 Registrering og kunngjøring
Hvis søknaden oppfyller vilkårene i § 20, skal varemerket
registreres og registreringsbrev sendes til søkeren. Registreringen
skal kunngjøres.
Når et fellesmerke registreres, skal også bestemmelsene
som er fastsatt for bruken av merket registreres og kunngjøres.
Blir bestemmelsene senere vesentlig endret, skal den endrede teksten
straks meldes til Patentstyret for registrering og kunngjøring.
§ 23 Mangler ved søknaden
Hvis søknaden ikke oppfyller vilkårene i § 20, skal Patentstyret
gi søkeren melding om dette og informere om virkningene manglene
kan få. Søkeren skal gis en rimelig frist for uttalelse og om mulig
retting av manglene.
Om manglene blir rettet innen den fristen Patentstyret
setter, skal søknaden regnes som innlevert den dagen da den kom
inn til Patentstyret. Søknaden regnes likevel ikke som innlevert
før gjengivelsen av varemerket og listen over de varer eller tjenester
merket skal registreres for, har kommet inn til Patentstyret.
Hvis søkeren ikke har uttalt seg eller rettet manglene
innen fristens utløp, skal søknaden henlegges.
Behandlingen av en henlagt søknad skal gjenopptas hvis
søkeren uttaler seg eller retter manglene innen to måneder etter
utløpet av fristen. Det skal betales fastsatt avgift. Behandlingen
av en søknad kan bare gjenopptas én gang.
§ 24 Avslag
Hvis søknaden har mangler som ikke blir rettet etter §
23, skal søknaden avslås, med mindre Patentstyret finner at søkeren
bør gis en ny frist for retting.
§ 25 Innsyn i dokumentene i
søknadssaken
Enhver kan fra og med søknadsdagen kreve innsyn i søknaden
med vedlegg og alle dokumenter i saken, om ikke annet er bestemt
i annet og tredje ledd.
Opplysninger om forretningshemmeligheter kan unntas fra
offentlighet hvis søkeren krever det. Når slikt krav er innlevert,
blir opplysningene ikke offentlige før kravet er endelig avslått.
Opplysninger som har betydning for om varemerket kan registreres eller
for varemerkerettens omfang kan ikke unntas fra offentlighet. Bestemmelser
for bruken av fellesmerke kan heller ikke unntas fra offentlighet.
Offentleglova § 12 gjelder tilsvarende.
Dokumenter som Patentstyret har utarbeidet for sin egen
interne saksforberedelse kan unntas fra offentlighet.
Kapittel 3 Innsigelse og oppheving
§ 26 Innsigelse
Når registreringen av et varemerke er kunngjort, kan enhver
fremsette innsigelse mot registreringen. En innsigelse skal fremsettes
skriftlig og må være kommet inn til Patentstyret innen tre måneder
fra kunngjøringsdagen.
Innsigelsen skal inneholde:
a) innsigerens navn og adresse
b) angivelse av hvilken registrering innsigelsen gjelder
c) de grunner innsigelsen bygger på
d) nødvendig dokumentasjon av forhold som påberopes til
støtte for innsigelsen.
Innsigelsen skal i tillegg oppfylle de krav som er fastsatt
av Kongen i forskrift.
Når en innsigelse er kommet inn til Patentstyret, skal
dette innføres i varemerkeregistret og kunngjøres.
§ 27 Behandling av innsigelser
Hvis innsigelsen ikke oppfyller vilkårene i § 26, skal
Patentstyret gi en rimelig frist for uttalelse og om mulig retting
av manglene. Blir manglene ikke rettet innen utløpet av fristen,
skal innsigelsen avvises, med mindre Patentstyret finner at det
bør gis en ny frist for retting.
Merkehaveren skal snarest mulig gis melding om innsigelsen
og anledning til å uttale seg.
Er det innlevert to eller flere innsigelser mot samme registrering,
kan Patentstyret slå sakene sammen til én sak hvis det ikke fremsettes
en saklig begrunnet innvending mot dette.
Patentstyret kan bare ta hensyn til forhold som er berørt
i innsigelsen. Er en innsigelse trukket tilbake, kan Patentstyret
fortsette innsigelsesbehandlingen hvis særlige grunner taler for
det.
§ 28 Retten til varemerket
Hvis en innsiger krever registreringen av varemerket overført
til seg, skal Patentstyret overføre registreringen hvis retten til
varemerket blir godtgjort. Vedkommende skal i så fall betale ny
søknadsavgift. § 21 annet til femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 29 Avgjørelse i innsigelsessaker
Patentstyret skal oppheve registreringen av et varemerke
helt eller delvis hvis den er skjedd i strid med §§ 14 til 16 og
registreringshindringen fortsatt foreligger. Registreringen av et
fellesmerke skal også oppheves hvis søknaden ikke inneholdt bestemmelser
om bruken av merket og mangelen ikke ble rettet under søknadsbehandlingen.
Hvis det ikke foreligger hinder for at registreringen opprettholdes,
skal innsigelsen forkastes.
Merkehaveren og innsigeren skal gis melding om Patentstyrets
avgjørelse i saken. Når saken er endelig avgjort, skal utfallet
innføres i varemerkeregistret og kunngjøres.
§ 30 Oppheving på grunn av søknader
med bedre prioritet
Hvis det etter at en søknad om registrering av et varemerke
er imøtekommet, viser seg at en annen søknad etter § 19 skal anses
som innlevert før den førstnevnte søknaden, og Patentstyret antar
at den andre søknaden helt eller delvis ville ha utgjort registreringshinder
for den førstnevnte søknaden, skal Patentstyret gi merkehaveren
melding om dette og anledning til å uttale seg innen en rimelig
frist. Blir søknaden med best prioritet imøtekommet, skal Patentstyret
etter utløpet av den nevnte fristen oppheve den første registreringen
i den utstrekning den best prioriterte søknaden er til hinder for
at registreringen blir stående.
Første ledd gjelder tilsvarende hvis Patentstyret antar
at en eldre søknad som blir gjenopptatt etter § 23 fjerde ledd eller
tatt under behandling etter § 80, ville ha utgjort registreringshinder
for en yngre søknad som allerede er imøtekommet.
Første ledd gjelder dessuten tilsvarende hvis Patentstyret
får melding om at en internasjonal varemerkeregistrering skal ha
virkning i Norge etter § 70 og antar at den internasjonale registreringen
ville ha utgjort registreringshinder for en imøtekommet søknad som
anses innlevert på en senere dag enn den internasjonale registreringen
skal ha virkning her i riket fra, jf. § 72.
Endelig avgjørelse i saker etter paragrafen her skal innføres
i varemerkeregistret og kunngjøres.
§ 31 Innsyn i dokumenter
Enhver kan kreve innsyn i dokumentene i saker om innsigelse
og oppheving. Bestemmelsene i § 25 annet og tredje ledd gjelder
tilsvarende.
Kapittel 4 Varemerkeregistreringens
gyldighetstid. Merkeendring
§ 32 Registreringens varighet
Varemerkeregistreringen gjelder i ti år fra søknadsdagen.
Registreringen kan deretter fornyes for ti år av gangen. Hver periode
løper fra utgangen av den forrige perioden.
§ 33 Fornyelse av registreringen
Krav om fornyelse leveres skriftlig til Patentstyret tidligst
ett år før og senest seks måneder etter registreringsperiodens utløp.
Det skal betales fastsatt avgift. Blir kravet om fornyelse innlevert
etter utløpet av registreringsperioden, skal det betales en tilleggsavgift.
Innbetaling av fornyelsesavgift med angivelse av varemerkets
registreringsnummer innen fristene i første ledd skal anses som
et krav om fornyelse.
Fornyelsen av en registrering skal innføres i varemerkeregistret
og kunngjøres.
§ 34 Endring av registrert varemerke
Merkehaveren kan kreve at Patentstyret gjør endringer i
et registrert varemerke hvis endringene er uvesentlige og ikke påvirker
helhetsinntrykket av merket. Det skal betales fastsatt avgift.
En endring av et registrert merke skal innføres i varemerkeregistret
og kunngjøres. Nytt registreringsbrev skal sendes til merkehaveren.
Kapittel 5 Overprøving, ugyldighet og sletting
§ 35 Ugyldighet
En registrering av et varemerke skal helt eller delvis
settes til side som ugyldig ved dom eller ved avgjørelse av Patentstyret
(administrativ overprøving) etter §§ 38 til 40 hvis registreringen
er skjedd i strid med §§ 14 til 16 og ikke kan bestå etter § 8 første ledd.
Registreringen av et fellesmerke skal settes til side som ugyldig
hvis søknaden ikke inneholdt bestemmelser om bruken av merket og
mangelen ikke ble rettet under søknadsbehandlingen.
Registreringen skal likevel ikke settes til side som ugyldig
av den grunn at bruk av varemerket ville krenke retten til et registrert
varemerke, hvis vilkårene etter § 37 for å slette registreringen
av dette merket for de varer eller tjenester det gjelder, er oppfylt.
En registrering skal heller ikke settes til side som ugyldig av
den grunn at bruk av merket ville krenke retten til et innarbeidet
varemerke, hvis innarbeidelse bare foreligger innenfor en mindre
del av riket.
§ 36 Sletting ved degenerasjon
mv.
En registrering av et varemerke skal helt eller delvis
slettes ved dom eller ved administrativ overprøving etter bestemmelsene
i §§ 38 til 40 hvis:
a) merket er blitt stridende mot offentlig orden
eller moral,
b) merket, som følge av merkehaverens handlinger eller passivitet,
er blitt den alminnelige betegnelsen innen bransjen for slike varer
eller tjenester som det er registrert for,
c) merket, som følge av den bruk merkehaveren eller noen
med hans samtykke har gjort av det for slike varer eller tjenester
som det er registrert for, er blitt egnet til å villede, særlig
med hensyn til varenes eller tjenestenes art, beskaffenhet eller geografiske
opprinnelse, eller
d) endringer i bestemmelsene for bruken av fellesmerke ikke
er meldt som påbudt i § 22 annet ledd annet punktum, eller fellesmerke
er brukt i strid med de leverte bestemmelsene uten at merkehaveren
innen rimelig tid har tatt skritt for å hindre slik bruk.
§ 37 Sletting ved manglende
bruk av varemerke
En registrering av et varemerke skal helt eller delvis
slettes ved dom eller ved administrativ overprøving etter §§ 38
til 40 hvis merkehaveren ikke innen fem år fra den dagen da endelig
avgjørelse om registrering av merket ble truffet, har tatt merket
i reell bruk her i riket for de varer eller tjenester det er registrert
for, eller hvis bruken har vært avbrutt i fem år i sammenheng. Registreringen
skal likevel ikke slettes hvis det foreligger rimelig grunn for
unnlatelsen eller avbrytelsen.
Som bruk av varemerket etter første ledd regnes også bruk
av merket i en form som bare skiller seg fra den form det er registrert
i ved enkeltheter som ikke endrer dets særpreg, og anbringelse av
merket her i riket på varer eller deres emballasje for eksport.
Som merkehaverens bruk regnes også bruk som en annen gjør med samtykke
fra merkehaveren.
En registrering skal ikke slettes hvis bruk av varemerket
startes eller gjenopptas etter utløpet av femårsperioden, men før
det er reist søksmål eller fremsatt krav om administrativ overprøving
for å få registreringen slettet. Det skal likevel ikke tas hensyn
til bruk i de siste tre månedene før søksmål reises eller krav om
administrativ overprøving fremsettes, hvis forberedelser til bruken
er innledet først etter at merkehaveren har fått kjennskap til at
søksmål kan bli reist eller krav om overprøving fremsatt.
§ 38 Delvis ugyldighet og sletting
Hvis et grunnlag for ugyldighet eller sletting etter §§
35 til 37 bare gjelder noen av de varene eller tjenestene varemerket
er registrert for, skal registreringen settes til side som ugyldig
eller slettes med virkning bare for disse varene eller tjenestene.
§ 39 Krav om sakstilknytning
mv.
Søksmål eller krav om administrativ overprøving som bygger
på §§ 35 til 37 kan reises eller fremsettes av enhver som har rettslig
interesse i saken. Krav om administrativ overprøving kan også fremsettes
av merkehaveren. Søksmål som bygger på §§ 14, 15 eller 36 kan også
reises av Patentstyret.
§ 40 Levering og behandling
av krav om
administrativ overprøving
Kravet om administrativ overprøving etter §§ 35 til 37
kan fremsettes når innsigelsesfristen er utløpt og eventuelle innsigelsessaker
er endelig avgjort. Kravet skal leveres skriftlig til Patentstyret
og inneholde:
a) navnet og adressen til den som har innlevert
kravet
b) angivelse av hvilken varemerkeregistrering kravet gjelder
c) de grunner kravet bygger på
d) nødvendig dokumentasjon av forhold som påberopes til
støtte for kravet.
Kravet skal i tillegg oppfylle de vilkårene som er fastsatt
av Kongen i forskrift. Det skal betales fastsatt avgift.
Hvis kravet ikke oppfyller vilkårene i første ledd og §
39, skal Patentstyret gi en rimelig frist for uttalelse og om mulig
retting av manglene. Blir manglene ikke rettet innen utløpet av
fristen, skal kravet avvises hvis ikke Patentstyret finner at det
bør gis en ny frist for retting. Patentstyret kan også avvise kravet hvis
saken ikke egner seg for avgjørelse av Patentstyret, særlig fordi
de faktiske forholdene er omtvistet eller lite opplyst.
Er kravet fremmet av andre enn innehaveren av registreringen,
skal Patentstyret snarest mulig gi denne melding om kravet med en
rimelig frist for uttalelse. Den som krever administrativ overprøving,
skal gi melding om dette i rekommandert brev til alle lisenshavere
som er registrert i varemerkeregistret med adresse. Dokumenteres
det ikke at det er gitt slik melding, kan Patentstyret fastsette
en frist for å gi melding. Oversittes fristen, skal kravet avvises.
Er det innlevert to eller flere krav om overprøving av
den samme varemerkeregistreringen, kan Patentstyret forene sakene
hvis det ikke fremsettes en saklig begrunnet innvending mot dette.
Patentstyret kan bare ta hensyn til forhold som er berørt
i kravet.
§ 41 Forholdet mellom saker
for Patentstyret og domstolene
Krav om administrativ overprøving kan ikke fremsettes så
lenge et søksmål om ugyldighet eller sletting ikke er rettskraftig
avgjort. Hvis det reises søksmål om ugyldighet eller sletting før
det er truffet endelig avgjørelse i sak om administrativ overprøving,
skal Patentstyret stanse behandlingen inntil søksmålet er rettskraftig
avgjort hvis kravet om administrativ overprøving er fremsatt av
andre enn merkehaveren.
Den som har fremsatt krav om administrativ overprøving,
kan ikke reise søksmål om ugyldighet eller sletting mens saken pågår
hos Patentstyret.
Krav om administrativ overprøving kan ikke fremsettes av
en part som tidligere har reist søksmål om ugyldighet eller sletting
hvis reglene om rettskraft er til hinder for at det reises nytt
søksmål om det samme forholdet.
§ 42 Ugyldighet og sletting
i visse særlige tilfeller
Hvis merkehaveren og den som angriper registreringen av
varemerket er enige om det, kan spørsmålet om registreringens gyldighet
eller om sletting kreves endelig avgjort av Patentstyrets annen
avdeling. Det skal betales fastsatt avgift.
§ 43 Sletting ved ukjent adresse
mv.
Er det begrunnet tvil om en merkehaver finnes, kan enhver
fremsette skriftlig krav overfor Patentstyret om at registreringen
slettes. Det samme gjelder hvis merkehaverens adresse er ukjent.
Det skal betales fastsatt avgift.
Før sletting etter første ledd kan skje, skal Patentstyret
oppfordre merkehaveren til å melde seg innen en rimelig frist. Oppfordringen
skal gis i rekommandert brev eller på annen betryggende måte. Er
merkehaverens adresse ukjent, gis oppfordringen ved kunngjøring
i Norsk Varemerketidende.
Har merkehaveren ikke meldt seg innen fristen, skal Patentstyret
treffe avgjørelse om å slette registreringen av varemerket.
§ 44 Virkningen av avgjørelser
om ugyldighet eller sletting
En rettskraftig dom eller endelig avgjørelse fra Patentstyret
om å sette en registrering helt eller delvis til side som ugyldig,
har virkning allerede fra den dag søknaden om registrering ble innlevert.
En rettskraftig dom eller endelig avgjørelse fra Patentstyret
om å slette en registrering, har virkning fra det tidspunktet da
søksmål ble reist eller krav om sletting innlevert til Patentstyret.
Etter krav fra en part i saken kan det likevel fastsettes i en dom
eller avgjørelse som bygger på § 36 at avgjørelsen skal ha virkning
fra et tidligere tidspunkt da et grunnlag for sletting forelå.
§ 45 Oppheving av eget tiltak
Hvis en registrering av et varemerke, en fornyelse eller
en endring av en registrering har skjedd ved en åpenbar feil, kan
Patentstyret av eget tiltak helt eller delvis oppheve registreringen.
Merkehaveren skal gis melding med rimelig frist for uttalelse
før oppheving finner sted.
§ 46 Sletting ved registreringsperiodens
utløp mv.
Registreringen av et varemerke skal slettes etter utløpet
av registreringsperioden hvis registreringen ikke blir fornyet,
eller hvis merkehaveren skriftlig krever at registreringen slettes.
Er det reist søksmål om retten til varemerket, kan registreringen
ikke slettes etter krav fra merkehaveren før søksmålet er rettskraftig
avgjort.
§ 47 Innføring i varemerkeregistret
og kunngjøring
Er det fremsatt krav om administrativ overprøving av en
varemerkeregistrering, eller reist søksmål om ugyldighet eller sletting
av en slik registrering, skal dette innføres i varemerkeregistret
og kunngjøres. Når saken er endelig avgjort, skal utfallet innføres
i varemerkeregistret og kunngjøres.
Endelig avgjørelse om oppheving av en registrering etter
§ 45 skal innføres i varemerkeregistret og kunngjøres. Det samme
gjelder endelig avgjørelse om ugyldighet eller sletting etter §
42 og sletting etter §§ 43 og 46.
§ 48 Innsyn i dokumenter
Enhver kan kreve innsyn i dokumentene i saker for Patentstyret
etter dette kapitlet. Bestemmelsene i § 25 annet og tredje ledd
gjelder tilsvarende.
Kapittel 6 Klage og søksmål
§ 49 Klage over avgjørelse i
Patentstyrets
første avdeling
Avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling av en søknad
om varemerkeregistrering eller et krav om at en internasjonal varemerkeregistrering
skal ha virkning i Norge, kan påklages av søkeren til Patentstyrets
annen avdeling hvis avgjørelsen har gått søkeren imot. Det samme
gjelder avgjørelse i Patentstyrets første avdeling om å avvise en
søknad om internasjonal varemerkeregistrering etter § 68 tredje
ledd.
Avgjørelsen av en innsigelsessak kan påklages til Patentstyrets
annen avdeling av den parten som avgjørelsen har gått imot. Blir
et krav om overføring av en søknad etter § 21 eller en registrering
etter § 28 innvilget, kan avgjørelsen påklages til Patentstyrets annen
avdeling av søkeren eller merkehaveren.
Avgjørelsen av en sak om administrativ overprøving etter
§§ 35 til 37, jf. § 40, kan påklages til Patentstyrets annen avdeling
av den parten som avgjørelsen har gått imot. Dette gjelder ikke
avgjørelse om å avvise kravet etter § 40 annet ledd tredje punktum.
Avgjørelsen om å oppheve en registrering etter §§ 30 eller
45, eller om å slette en registrering etter § 43, kan påklages til
Annen avdeling av merkehaveren.
Avgjørelsen om å avvise eller avslå krav om:
1. gjenopptagelse etter § 23 fjerde ledd
2. unntak fra offentlighet etter § 25 annet ledd, §§ 31,
48, § 51 femte ledd og § 76
3. innsyn i dokumenter i saker etter loven her
4. fornyelse av varemerkeregistrering etter § 33
5. endring av et varemerke etter § 34
6. at saken blir tatt under behandling etter § 80
kan påklages til Patentstyrets annen avdeling av den som
har fremsatt kravet.
Andre avgjørelser i Patentstyrets første avdeling kan ikke
påklages.
§ 50 Levering av klage
En klage leveres skriftlig til Patentstyret innen to måneder
etter den dagen melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende part.
Klagen skal oppgi:
a) klagerens navn og adresse
b) avgjørelsen som det klages over
c) hvilken endring som ønskes i avgjørelsen
d) hvilke grunner klagen bygger på.
Klagen skal i tillegg oppfylle de vilkårene som er fastsatt
av Kongen i forskrift. Det skal betales fastsatt klageavgift.
§ 51 Behandling av klage
Andre parter i saken skal snarest mulig gis melding om
klagen med en rimelig frist for uttalelse.
Er vilkårene for å behandle klagen oppfylt, kan Patentstyrets
første avdeling oppheve eller endre avgjørelsen hvis den finner
det klart at klagen vil føre frem. Blir det ikke truffet slik avgjørelse,
skal saken forelegges for Patentstyrets annen avdeling. Gir Patentstyrets
første avdeling en uttalelse til Annen avdeling, skal en kopi sendes
til partene.
Hvis vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt, skal
klageren gis en rimelig frist for uttalelse og om mulig retting
av manglene. Blir manglene ikke rettet innen utløpet av fristen,
skal klagen avvises hvis ikke Patentstyrets annen avdeling finner
at det bør gis en ny frist for retting.
Tas klagen under behandling, skal Patentstyrets annen avdeling
foreta de undersøkelser som klagen gir grunn til. Den kan ta hensyn
til forhold som ikke er berørt i klagen. Er klagen trukket tilbake,
kan Patentstyret fortsette behandlingen av saken hvis det foreligger
særlige grunner for dette.
Enhver kan kreve innsyn i dokumentene i klagesaker. Bestemmelsene
i § 25 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 52 Domstolprøving av avgjørelser
i Patentstyrets annen avdeling
Avgjørelse fra Patentstyret kan bare bringes inn for domstolene
hvis klageretten etter § 49 har blitt brukt, og Patentstyrets annen
avdeling har avgjort klagen. Første punktum berører ikke retten
til å reise søksmål om ugyldighet eller sletting etter §§ 35 til
37 eller om retten til varemerket.
Avgjørelsen i Patentstyrets annen avdeling i klagesak kan
bringes inn for domstolene av den parten som avgjørelsen har gått
imot, om ikke annet følger av tredje ledd. Søksmål må reises innen
to måneder etter den dagen da melding om avgjørelsen ble sendt vedkommende
part. Opplysning om søksmålsfristen skal inntas i meldingen om avgjørelsen.
Avgjørelsen i Patentstyrets annen avdeling av sak om overføring
av en søknad eller registrering kan ikke bringes inn for domstolene.
Det samme gjelder avgjørelse der Patentstyrets annen avdeling avviser eller
forkaster en innsigelse, avviser eller avslår et krav om administrativ
overprøving etter § 40, eller opprettholder en avgjørelse i første
avdeling om slik avvisning, forkasting eller avslag.
Kapittel 7 Overdragelse og lisens mv.
§ 53 Overdragelse
En varemerkerett kan overdras i eller uten forbindelse
med den virksomheten som varemerket er knyttet til.
Ved overdragelse av virksomhet går rett til varemerker
som er knyttet til virksomheten over til erververen hvis ikke annet
er avtalt.
§ 54 Lisens
En merkehaver kan gi en annen rett til å bruke varemerket
i næringsvirksomhet (lisens). Lisenshaveren kan ikke overdra retten
videre hvis ikke annet er avtalt.
Merkehaveren kan påberope bestemmelsene i kapittel 8 overfor
en lisenshaver som overtrer lisensavtalens bestemmelser om varigheten
av lisensen, i hvilken utforming merket kan brukes, hvilke varer eller
tjenester det kan brukes for, hvilket geografisk område merket kan
brukes i, eller kvaliteten av de varer eller tjenester merket kan
brukes for.
§ 55 Utlegg mv.
En varemerkerett kan ikke være gjenstand for utlegg eller
annen separat tvangsforfølgning fra fordringshaverne.
§ 56 Innføring av overdragelser
og lisenser i
varemerkeregistret mv.
Søksmål som gjelder et registrert varemerke, kan alltid
reises mot den som står som merkehaver i varemerkeregistret, og
meldinger som Patentstyret skal gi merkehaveren, kan alltid sendes
til denne.
Er retten til et registrert varemerke overdratt til en annen,
skal dette innføres i varemerkeregistret og kunngjøres hvis en av
partene ber om det. § 78 gjelder tilsvarende.
En lisens til et varemerke som er registrert eller søkt
registrert, skal innføres i varemerkeregistret og kunngjøres hvis
en av partene ber om det. Det samme gjelder hvis en registrert lisens
er overdratt eller opphørt.
Kapittel 8 Sanksjoner mot varemerkeinngrep
§ 57 Forbud mot fortsatt varemerkeinngrep
Den som krenker en annens varemerkerett, kan ved dom forbys
å gjenta handlingen.
§ 58 Vederlag og erstatning
for varemerkeinngrep
Den som forsettlig eller uaktsomt krenker en annens varemerkerett,
skal betale et vederlag som svarer til en rimelig lisensavgift for
bruken av merket, samt erstatning for ytterligere skade som inngrepet har
medført.
Vederlaget kan nedsettes og erstatningen lempes hvis det
bare er lite å legge inngriperen til last.
Er inngrepet skjedd i god tro, kan retten i den grad det
finnes rimelig pålegge inngriperen å betale vederlag og erstatning
etter første og annet ledd.
Merkehaveren kan kreve erstatning også for skade som er
påført andre som har rett til å bruke varemerket.
Ved inngrep i registrert varemerke kan vederlag og erstatning
bare tilkjennes når inngrepet har skjedd etter kunngjøringen eller
etter at inngriperen på annen måte har fått kunnskap om at varemerket
var søkt registrert. For inngrep i slike varemerker begynner foreldelsesfristen
for vederlags- og erstatningskrav etter paragrafen her først å løpe
fra registreringen.
§ 59 Tiltak for å hindre nye
varemerkeinngrep
For å hindre nye varemerkeinngrep kan retten etter krav
fra den forurettede bestemme at varemerker skal endres eller fjernes
fra varer. Hvis dette ikke kan skje på annen måte, kan retten bestemme
at varer skal endres på en bestemt måte, ødelegges, eller overdras til
den forurettede mot fradrag i eventuelt krav etter § 58.
Retten kan også beslutte andre tiltak for å hindre nye
varemerkeinngrep, herunder at inngriperen skal sørge for sletting
eller overdragelse til den forurettede av domenenavn brukt i strid
med varemerkeretten.
§ 60 Grunnlag for frifinnelse
i sivile saker
I sivile saker om inngrep i registrert varemerke kan det
bare bygges på at registreringen er ugyldig eller kan slettes etter
bestemmelsene i §§ 35 til 37, hvis det først er avsagt rettskraftig
dom for ugyldighet eller sletting eller hvis Patentstyret har truffet
endelig avgjørelse om dette.
§ 61 Straff for varemerkeinngrep
Den som forsettlig krenker en annens varemerkerett, eller
medvirker til dette, straffes med bøter eller med fengsel i inntil
tre måneder. Hvis det var tilsiktet en betydelig og åpenbart rettsstridig
vinning ved inngrepet, er straffen bøter eller fengsel i inntil
ett år.
Ved inngrep i registrert varemerke kan straff bare idømmes
hvis inngrepet har skjedd etter kunngjøringen av registreringen.
Offentlig påtale finner bare sted hvis den fornærmede ber
om det, med mindre det kreves av allmenne hensyn. Ved inngrep i
rett til fellesmerke anses bare merkehaveren som fornærmet.
Kapittel 9 Rettergangsbestemmelser
§ 62 Tvungent verneting
Følgende søksmål må reises ved Oslo tingrett:
a) søksmål om prøving av avgjørelse truffet av
Patentstyrets annen avdeling som omtalt i § 52
b) søksmål om ugyldighet eller sletting av en varemerkeregistrering
etter §§ 35 til 37.
Oslo tingrett er verneting for søkere og merkehavere som
ikke har bopel i Norge.
§ 63 Søksmålsrett
Hvis det er gitt lisens til bruk av et varemerke, kan både
merkehaveren og lisenshaveren reise søksmål om varemerkeinngrep
innenfor lisenshaverens område, med mindre annet er avtalt.
Ved inngrep i rett til fellesmerke kan bare merkehaveren
reise søksmål.
§ 64 Melding om søksmål
Den som reiser søksmål om ugyldighet eller sletting av
en varemerkeregistrering etter §§ 35 til 37, skal samtidig gi melding
om dette til Patentstyret samt i rekommandert brev til enhver lisenshaver
som er innført i varemerkeregistret med adresse. En lisenshaver
som reiser søksmål om varemerkeinngrep, skal på tilsvarende måte
gi melding om dette til merkehaveren.
Dokumenterer saksøkeren ikke at de nødvendige meldingene
er gitt, kan retten sette en frist for å gi meldingene. Oversittes
fristen, skal saken avvises.
§ 65 Oversendelse av dommer
Retten skal sende Patentstyret utskrift av dommer i sivile
saker om varemerkeregistreringer eller søknader.
Kapittel 10 Internasjonal varemerkeregistrering
§ 66 Definisjoner
En internasjonal varemerkeregistrering er en registrering
av et varemerke som er foretatt av Det internasjonale byrået ved
Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO) etter
protokollen 27. juni 1989 til overenskomsten 14. april 1891 om internasjonal
registrering av varemerker (Madridprotokollen).
Patentstyret er varemerkemyndighet i Norge i saker om internasjonal
varemerkeregistrering.
§ 67 Søknad om internasjonal
varemerkeregistrering
Den som er norsk statsborger eller er bosatt eller driver
virksomhet i Norge og innehar en varemerkeregistrering eller har
innlevert søknad om slik registrering her i riket, kan søke om internasjonal
registrering av varemerket ved å levere søknad om det til Patentstyret.
Søknaden skal være skriftlig, avfattet på engelsk og oppgi:
a) søkerens navn og adresse
b) nummer og dato for den eller de norske varemerkeregistreringer
eller søknader som den internasjonale registreringen skal bygge
på
c) en gjengivelse av merket
d) en liste over de varer eller tjenester som merket søkes
registrert for
e) en liste over land eller mellomstatlig organisasjon som
registreringen ønskes gitt virkning for.
Søknaden skal i tillegg oppfylle de krav som er fastsatt
av Kongen i forskrift. Det skal betales fastsatt avgift.
§ 68 Patentstyrets behandling
av søknaden
Patentstyret skal påse at vilkårene i § 67 er oppfylt,
og at opplysningene i søknaden er i samsvar med de opplysninger
som er gitt i den eller de norske varemerkeregistreringer eller
søknader som den internasjonale søknaden bygger på.
Hvis søknaden oppfyller kravene som nevnt i første ledd,
skal Patentstyret oversende søknaden til Det internasjonale byrået.
Hvis søknaden ikke oppfyller kravene som nevnt i første
ledd, skal Patentstyret gi søkeren melding om dette og informere
om virkningene manglene kan få. Søkeren skal gis en rimelig frist
for uttalelse og om mulig retting av manglene. Hvis søkeren ikke
har uttalt seg eller rettet manglene innen fristens utløp, skal søknaden
avvises.
§ 69 Krav om at registreringen
skal ha virkning
i ytterligere land mv.
Den som er norsk statsborger eller er bosatt eller driver
virksomhet i Norge og som innehar en internasjonal registrering
som bygger på en norsk registrering eller søknad, og som ønsker
at den internasjonale registreringen skal ha virkning i ytterligere
land eller i mellomstatlige organisasjoner, kan levere søknad om
dette til Det internasjonale byrået eller til Patentstyret.
Søknad som leveres til Patentstyret må være skriftlig,
avfattet på engelsk og oppgi:
a) søkerens navn og adresse
b) den internasjonale registreringens nummer
c) hvilket eller hvilke ytterligere land eller mellomstatlige
organisasjoner registreringen ønskes gitt virkning for
d) om søknaden gjelder alle eller bare nærmere angitte av
de varene eller tjenestene den internasjonale registreringen omfatter.
§ 70 Krav om at en internasjonal
varemerkeregistrering skal ha virkning i Norge
Når Patentstyret får melding fra Det internasjonale byrået
med krav fra innehaveren om at en internasjonal varemerkeregistrering
skal ha virkning i Norge, skal Patentstyret undersøke om registreringsvilkårene
i §§ 14 til 16 er oppfylt.
Er registreringsvilkårene oppfylt, skal Patentstyret innføre
den internasjonale varemerkeregistreringen i varemerkeregistret
og kunngjøre at den har virkning i Norge.
Er registreringsvilkårene ikke oppfylt, skal Patentstyret
helt eller delvis avslå å gi den internasjonale registreringen virkning
i Norge. Avslag må meldes til Det internasjonale byrået innen 18
måneder etter at Patentstyret fikk melding som nevnt i første ledd.
Ved avslag kan innehaveren av den internasjonale registreringen
på de vilkårene som er fastsatt i forskrift, kreve at Patentstyrets
første avdeling foretar en fornyet vurdering av spørsmålet om den
internasjonale registreringen skal ha virkning i Norge.
For Patentstyrets behandling av krav om at en internasjonal
varemerkeregistrering skal ha virkning i Norge, gjelder § 23 tilsvarende.
Hvis innehaveren av den internasjonale registreringen har påberopt
prioritet, gjelder § 19.
§ 71 Innsigelse
Enhver kan innen tre måneder fra kunngjøringsdagen fremsette
innsigelse mot at den internasjonale varemerkeregistreringen skal
ha virkning i Norge. Om fremsettelse og kunngjøring av innsigelser
gjelder § 26 tilsvarende. Om behandlingen av innsigelser gjelder
§§ 27 og 28 tilsvarende.
Hvis et registreringsvilkår etter §§ 14 til 16 ikke er
oppfylt, skal Patentstyret beslutte at den internasjonale registreringen
helt eller delvis ikke skal ha virkning i Norge hvis fristen etter
§ 70 tredje ledd annet punktum ikke er utløpt, eller Patentstyret
innen utløpet av nevnte frist har gitt Det internasjonale byrået
melding om at det kan bli innlevert innsigelse etter fristens utløp
og melding om innsigelsen er oversendt innen en måned etter utløpet
av innsigelsesfristen.
Hvis registreringsvilkårene er oppfylt, skal Patentstyret
forkaste innsigelsen.
Innehaveren av den internasjonale registreringen og innsigeren
skal gis melding om Patentstyrets avgjørelse i innsigelsessaker.
Når saken er endelig avgjort, skal utfallet innføres i varemerkeregistret
og kunngjøres.
§ 72 Virkningene av en internasjonal
varemerkeregistrering
En innføring i varemerkeregistret om at en internasjonal
varemerkeregistrering har virkning i Norge, har samme virkning som
om varemerket var registrert her i riket. Innføringen har virkning
fra den dagen registreringen ved Det internasjonale byrådet anses
for å ha skjedd eller for dagen for en etterfølgende utpeking av
Norge.
Registreringen gjelder i ti år fra den dagen registreringen
ved Det internasjonale byrået anses for å ha skjedd. Den kan fornyes
for ti år av gangen etter reglene i Madridprotokollen. Når Patentstyret
får melding fra Det internasjonale byrået om fornyelse av en internasjonal
registrering skal dette innføres i varemerkeregistret og kunngjøres.
En innføring i varemerkeregistret om at en internasjonal
registrering har virkning i Norge, kan oppheves etter §§ 30 og 45,
og erklæres ugyldig eller slettes etter bestemmelsene i kapittel
5. Oppheving etter §§ 30 og 45 må skje innen fristen i § 70 tredje ledd
annet punktum.
Overdragelse og lisensiering av retten til internasjonale
varemerkeregistreringer meldes til Det internasjonale byrået. Søksmål
som gjelder varemerket, kan alltid reises mot den som står som innehaver
i det internasjonale registeret.
§ 73 Forholdet mellom en nasjonal
og en
internasjonal varemerkeregistrering
Hvis noen innehar både en internasjonal registrering med
virkning i Norge og en norsk registrering av det samme varemerket,
erstatter den internasjonale registreringen den norske hvis den
internasjonale registreringen har virkning her i riket fra et senere
tidspunkt enn den norske, og alle varer eller tjenester som er omfattet
av den norske registreringen inngår i listen over varer eller tjenester
som omfattes av den internasjonale registreringen slik den gjelder
for Norge. Dette innebærer ingen innskrenkninger i rettigheter som
allerede er ervervet på grunnlag av den norske registreringen.
Etter krav fra merkehaveren skal Patentstyret innføre i
varemerkeregistret og kunngjøre at den internasjonale registreringen
har erstattet den norske.
§ 74 Virkningen av at en internasjonal
varemerkeregistrering opphører
Hvis en internasjonal registrering helt eller delvis opphører
å gjelde, opphører samtidig dens virkning i Norge i tilsvarende
utstrekning. Dette skal innføres i varemerkeregistret og kunngjøres.
§ 75 Omdanning til en nasjonal
varemerkeregistrering
Hvis en internasjonal registrering som har virkning i Norge
helt eller delvis opphører å gjelde som følge av bortfall av den
nasjonale registreringen eller søknaden som den bygger på, og innehaveren
deretter overfor Patentstyret fremsetter krav om registrering av
varemerket her i riket, skal slik registrering ha virkning fra den
dagen den internasjonale registreringen fikk virkning i Norge såfremt
kravet leveres innen tre måneder fra den dagen den internasjonale registreringen
opphørte, og de varer eller tjenester som angis i kravet, var omfattet
av den internasjonale registreringen slik den gjaldt i Norge.
Hvis en internasjonal registrering som har virkning i Norge
helt eller delvis opphører å gjelde som følge av en oppsigelse av
Madridprotokollen, og innehaveren deretter overfor Patentstyret
fremsetter krav om registrering av varemerket her i riket, skal slik
registrering skje med virkning fra den dagen den internasjonale
registreringen fikk virkning i Norge hvis kravet leveres innen to
år fra den dagen oppsigelsen fikk virkning, og de varer eller tjenester
som angis i kravet, var omfattet av den internasjonale registreringen
slik den gjaldt i Norge.
§ 76 Innsyn i dokumenter
Enhver kan kreve innsyn i dokumenter hos Patentstyret i
saker etter kapittelet her. § 25 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 11 Forskjellige bestemmelser
§ 77 Adresse for korrespondanse
Meddelelser fra Patentstyret til en søker, registreringsinnehaver,
innsiger eller en som har krevd administrativ overprøving etter
§ 40 regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som
vedkommende senest har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres
i varemerkeregistret. For søkere og registreringsinnehavere som
har fullmektig, kan meddelelser sendes til fullmektigen.
Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas
meddelelsen eller et sammendrag i Norsk Varemerketidende, med opplysning
om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.
Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke
skje ved den registrerte adressen eller hos fullmektigen, gjelder
annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som
forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Varemerketidende.
Hvis en søker eller registreringsinnehaver ellers har oppnevnt
en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden
eller registreringen, skal fullmektigens navn og adresse innføres
i varemerkeregistret. Det samme gjelder hvis en innsiger eller en
som har krevd administrativ overprøving har oppnevnt en fullmektig
til å representere seg i forhold som gjelder innsigelsen eller overprøvingskravet.
§ 78 Bevis for registrering
i hjemlandet
Den som søker om registrering av et varemerke uten å drive
virksomhet her i riket, og som ikke er bosatt i en stat som er tilsluttet
Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om beskyttelse av industriell eiendomsrett eller
avtale 15. april 1994 om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon
(WTO-avtalen), må godtgjøre at varemerket er registrert for vedkommende
i hjemlandet for de varer eller tjenester som søknaden gjelder.
Første ledd gjelder ikke hvis søkerens hjemland ikke krever
tilsvarende bevis for varemerker som søkes registrert der av innehaver
av virksomhet i Norge.
§ 79 Rett til registrering som
i hjemlandet
Kongen kan i forskrift bestemme at et varemerke som er
registrert i en fremmed stat, på nærmere fastsatte vilkår skal kunne
registreres her i riket slik som det er registrert i den fremmede
staten.
Hvis det etter første ledd registreres et varemerke som
ellers ikke kunne ha oppnådd beskyttelse ved registrering her i
riket, gjelder registreringsbeskyttelsen ikke i videre omfang eller
for lengre tid enn i den fremmede staten.
§ 80 Virkning av fristoversittelse
Den som overfor Patentstyret har oversittet en frist fastsatt
i eller i medhold av bestemmelsene i kapittel 2, 4, 6 eller § 68
tredje ledd og som følge av dette har lidt rettstap, skal når denne
krever det, likevel få en sak tatt under behandling hvis det godtgjøres
at vedkommende selv og eventuelt fullmektigen har vist den aktsomhet
som med rimelighet kan forventes. Kravet må være innlevert skriftlig
til Patentstyret innen to måneder etter at hindringen som førte
til fristoversittelsen opphørte, og senest fire måneder etter fristens
utløp. Innen samme frist skal den unnlatte handlingen være foretatt.
Det skal betales fastsatt avgift.
Første ledd gjelder ikke frister etter § 19 om prioritet,
fristen for å klage på avgjørelser som nevnt i § 49 annet og tredje
ledd eller søksmålsfristen etter § 52 annet ledd annet punktum.
§ 81 Om varemerkeregistret mv.
Patentstyret fører varemerkeregistret og utgir en tidende
der registreringer mv. kunngjøres.
Enhver har rett til å få se varemerkeregistret og få bekreftet
utskrift av det. For utskrifter skal det betales fastsatt avgift.
For kopier av dokumenter som er offentlige etter loven
her, skal det betales fastsatt avgift. Avgiftssatsene for utskrifter
og kopier etter leddet her skal fastsettes slik at de samlete inntektene
ikke blir større enn de faktiske omkostningene ved formidlig av
informasjonen, med tillegg av en rimelig fortjeneste.
§ 82 Forskrifter til loven (avgifter
mv.)
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling
og gjennomføring av loven her. Kongen kan blant annet gi bestemmelser
om:
a) levering og behandling av søknader og innsigelser,
herunder om adgang til å bruke annet språk enn norsk i korrespondanse
med Patentstyret
b) internasjonale søknader og registreringer
c) deling og sammenslåing av søknader og registreringer
og om avgifter for dette
d) lengden på frister etter loven
e) føring av og innsyn i varemerkeregistret
f) kunngjøringer etter loven
g) den tidende Patentstyret utgir
h) avgiftssatser og betaling av avgifter.
Kapittel 12 Sluttbestemmelser
§ 83 Ikraftsettings- og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid
som loven settes i kraft oppheves lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker
og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker.
§ 32 første punktum gjelder bare for søknader som leveres
etter at loven her har trådt i kraft.
Søknader om registrering av varemerke og fellesmerker
som er innlevert før loven trer i kraft, skal anses å oppfylle kravene
til søknadens innhold dersom bestemmelsene om dette i lov 3. mars
1961 nr. 4 om varemerker og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker
med forskrifter er oppfylt.
Registrering av varemerke eller fellesmerke som er skjedd
før loven trer i kraft, kan bare oppheves etter innsigelse eller
settes til side som ugyldig i den utstrekning det ville vært grunnlag
for det etter lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker og lov 3. mars
1961 nr. 5 om fellesmerker. Reglene om sletting i §§ 36, 37, 42
og 43 gjelder likevel også for registreringer som har skjedd før
loven trer i kraft. For øvrig gjelder loven også for registreringer
som har skjedd før ikrafttredelsen.
§ 84 Endringer i andre lover
1. I lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med
landbruksvarer mv. skal § 2 a lyde:
Kongen kan gi forskrifter om
beskyttelse og bruk av produktbetegnelser og varebetegnelser, inkludert bl.a.
geografiske betegnelser, samt regler for erstatning ved urettmessig
bruk av slike betegnelser. Herunder kan Kongen gi forskrifter som
innskrenker registreringsadgangen i medhold av varemerkeloven, og
begrenser rettigheter gitt i eller i medhold av samme lov dersom
det ikke har innkommet innsigelse mot at en betegnelse beskyttes
i henhold til forskrifter gitt i medhold av denne lov.
2. I lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter gjøres
følgende endringer:
§ 12, § 24 femte ledd annet punktum
og § 33 annet ledd annet punktum oppheves.
§ 20 første ledd skal lyde:
Innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at
patent kan meddeles, skal søkeren betale fastsatt meddelelsesavgift.
Skjer ikke dette, henlegges søknaden. Behandlingen av søknaden gjenopptas
likevel dersom søkeren betaler meddelelsesavgiften innen
fire måneder etter utløpet av fristen. Det skal betales fastsatt
gjenopptakelsesavgift.
§ 22 syvende ledd fjerde punktum skal lyde:
Prøve skal heller ikke utleveres til
noen hvis befatning med den må antas å være forbundet med betydelig
risiko på grunn av materialets skadevoldende egenskaper.
§ 24 fjerde ledd skal lyde:
Patentstyret skal avvise en innsigelse som ikke oppfyller
vilkårene i første til tredje ledd.
§ 39 a annet ledd annet punktum skal lyde:
Begjæringen kan ikke fremsettes før innsigelsesperioden på
ni måneder etter § 24 første ledd er utløpt og eventuelle
innsigelser fremsatt i denne perioden er endelig
avgjort.
§ 52 tredje til femte ledd skal lyde:
Søksmål etter denne bestemmelse kan med de unntak
som er fastsatt i fjerde og femte ledd, reises
av enhver.
Søksmål som er begrunnet med at patentet
er meddelt til en annen enn den som etter § 1 har rett
til det, kan bare reises av den som påstår å
ha rett til patentet. Søksmål må reises innen
ett år etter at saksøkeren fikk kjennskap til
meddelelsen av patentet og de øvrige forholdene som søksmålet
bygger på. Var patenthaveren i god tro da patentet ble
meddelt eller overført til vedkommende, kan søksmål
ikke reises senere enn tre år etter meddelelsen
eller overføringen.
Den som i samsvar med § 24 har fremsatt innsigelse
med påstand om at patentet er meddelt til en annen enn den som har
rett til det, kan reise søksmål om spørsmålet innen to måneder etter
den dagen da meddelelse om Patentstyrets endelige avgjørelse i innsigelsessaken
ble sendt vedkommende part.
§ 52 nåværende femte ledd blir sjette ledd.
§ 53 annet ledd skal lyde:
Søksmålsfristene i § 52 fjerde og femte ledd kommer
tilsvarende til anvendelse på søksmål som her omhandlet.
§ 67 skal lyde:
Meddelelser fra Patentstyret til en søker, patenthaver,
innsiger eller en som krever administrativ overprøving regnes alltid
som avgitt når de er sendt til den adressen som vedkommende senest
har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres i patentregistret.
Første punktum gjelder tilsvarende for meddelelser fra Konkurransetilsynet
til patenthaveren i saker etter § 50 a.
Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil,
inntas meddelelsen eller et sammendrag i Norsk Patenttidende med
opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.
Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse
ikke skje ved den registrerte adressen, gjelder annet ledd tilsvarende
for retten. Dokumentet anses i så fall som forkynt eller meddelt
fire uker etter utgivelsen av Norsk Patenttidende.
Hvis søker eller patenthaver har oppnevnt en fullmektig
til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller patentet,
skal fullmektigens navn og adresse innføres i patentregistret. Det
samme gjelder hvis en innsiger eller en som krever administrativ overprøving,
har utpekt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder
innsigelsen eller kravet om overprøving.
§ 68 annet ledd skal lyde:
Kongen fastsetter også avgifter for innføring i patentregisteret
og for utskrifter, kopier og attester som Patentstyret
gir. Avgiftssatsene for utskrifter og kopier skal fastsettes
slik at de samlete inntektene ikke blir større enn de faktiske omkostningene
ved formidlig av informasjonen, med tillegg av en rimelig fortjeneste.
§ 72 tredje ledd skal lyde:
Første ledd gjelder ikke frister som nevnt i § 6 første ledd,
§ 27 tredje ledd, § 52 fjerde og femte ledd og
§ 53 annet ledd.
3. I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal § 3-4 annet
ledd bokstav b lyde:
b. rett til varemerke, sekundært
forretningskjennetegn, patent, design, kretsmønster for
integrerte kretser og planteforedlerrett og ervervet opphavsrett,
herunder rett til utøvende kunstneres fremføring av et verk,
4. I lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn
og andre forretningskjennetegn mv. gjøres følgende endringer:
§ 1-1 tredje ledd fjerde punktum skal
lyde:
Bestemmelsene i denne lov, unntatt § 2-2, § 3-1 og
kapittel 4, får tilsvarende anvendelse for sekundære forretningskjennetegn.
§ 2-6 nr. 4 skal lyde:
4. være egnet til å forveksles med et varekjennetegn som
etter varemerkeloven har vern med eldre rett, eller
med foretaksnavn eller sekundært forretningskjennetegn som har vern
etter loven her;
§ 3-2 første ledd skal lyde:
For at et foretaksnavn skal ha vern mot lignende foretaksnavn
eller varekjennetegn, må foretaksnavnet oppfylle de krav til særpreg
som gjelder etter varemerkeloven § 14.
Kapitteloverskriften til kapittel 4 skal lyde:
Kapittel 4. Overdragelse mv. av foretaksnavn og sekundære
forretningskjennetegn
Ny § 4-3 skal lyde:
Rett til sekundært forretningskjennetegn kan overdras
i eller uten forbindelse med den virksomheten som kjennetegnet er
knyttet til.
Bestemmelsene i § 4-1 annet ledd og § 4-2 første ledd
gjelder tilsvarende for sekundære forretningskjennetegn. Ved konkurs
går retten til sekundære forretningskjennetegn over til konkursboet.
Inneholder kjennetegnet et personnavn, gjelder dette bare for den
øvrige del av kjennetegnet, med mindre kjennetegnet er et registrert
eller innarbeidet varemerke, eller vedkommende person er død eller
ikke har rimelig grunn til å motsette seg at boet råder over hele kjennetegnet.
Kjennetegn som etter dette ikke tilhører konkursboet kan likevel
anvendes for den tid virksomheten fortsetter for boets regning.
En innehaver av sekundært forretningskjennetegn
kan gi en annen rett til å bruke kjennetegnet i næringsvirksomhet
(lisens). Lisenshaveren kan ikke overdra sin rett videre, med mindre
avtalen med innehaveren gir rett til dette.
Innehaveren av et sekundært forretningskjennetegn
kan påberope sin kjennetegnsrett overfor en lisenshaver som overtrer
lisensavtalens bestemmelser om varigheten av lisensen, i hvilken
utforming kjennetegnet kan brukes, hvilke former for virksomhet
det kan brukes for, hvilket geografisk område det kan brukes i eller
kvaliteten av de ytelser lisenshaveren tilbyr.
Hvis et sekundært forretningskjennetegn er villedende,
eller av innehaveren eller noen annen med innehaverens samtykke
blir brukt på en måte som er egnet til å villede, kan retten ved
dom forby bruk av kjennetegnet eller slike former for bruk som er
villedende, og ellers gi de påbud som finnes nødvendig. Søksmål
etter forrige punktum kan reises av enhver som har rettslig interesse
i det.
5. I lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett gjøres
følgende endringer:
§ 26 annet ledd nytt sjette punktum
skal lyde:
Avgiftssatsene for utskrifter og kopier skal fastsettes
slik at de samlete inntektene ikke blir større enn de faktiske omkostningene
ved formidlig av informasjonen, med tillegg av en rimelig fortjeneste.
§ 27 skal lyde:
§ 27 Adresse for korrespondanse
Meddelelser fra Plantesortsnemnda til en søker, sortseier
eller innsiger regnes alltid som avgitt når de er sendt til den
adressen som vedkommende senest har oppgitt til Plantesortsnemnda.
Adressen innføres i plantesortsregistret. For søkere og sortseiere
som har fullmektig, kan meddelelser som nevnt i første punktum sendes
til fullmektigen.
Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil,
inntas meddelelsen eller et sammendrag i Norsk lysingsblad med opplysning
om at dokumentet kan fås hos Plantesortsnemnda.
Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse
ikke skje ved den registrerte adressen eller hos fullmektigen, gjelder
annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som
forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk lysingsblad.
Hvis en søker eller sortseier ellers har utpekt
en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden
eller planteforedlerretten, skal fullmektigens navn og adresse innføres
i plantesortsregistret. Det samme gjelder hvis en innsiger har utpekt
en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder innsigelsen.
6. I lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon
og mattrygghet mv. skal § 30 annet ledd lyde:
Kongen kan i denne forbindelse
i forskrifter også innskrenke registreringsadgangen i medhold av varemerkeloven,
lov 21. juni 1985 om enerett til foretaksnavn og
andre forretningskjennetegn, lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett,
lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn og lov 14. mars 2003 nr. 15
om beskyttelse av design, og avgrense rettigheter gitt i eller i
medhold av de samme lovene, dersom det ikke har kommet inn innvendinger
mot at en betegnelse blir vernet i samsvar med forskrifter gitt
i medhold av denne loven.
7. I lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design
gjøres følgende endringer:
§ 1 annet ledd skal lyde:
Registrering av en design utelukker ikke beskyttelse etter
annen lovgivning hvis vilkårene for beskyttelse etter annen lovgivning
er oppfylt, herunder beskyttelse etter varemerkeloven,
åndsverkloven og patentloven.
§ 7 første ledd nr. 2 skal lyde:
2. uten tillatelse inneholder et våpen eller annet
tegn som er omfattet av straffeloven § 328 første ledd nr. 4 eller annet
ledd, et statsflagg eller et offentlig kontroll- eller garantimerke
for produkter av samme eller liknende slag som produktene designen
gjelder, eller noe som er egnet til å oppfattes som et slikt tegn,
flagg eller merke.
§ 7 tredje ledd nr. 3 skal lyde:
3. en betegnelse som er beskyttet ved forskrift etter lov
17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv.
eller etter lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon
og mattrygghet mv.
§ 26 sjette ledd skal lyde:
Hvis krav om administrativ overprøving med påstand om at
designhaveren ikke har retten til designen er fremmet for Patentstyret
innen fristen i tredje ledd, kan søksmål om spørsmålet reises
innen to måneder etter den dagen da melding om Patentstyrets endelige
avgjørelse ble sendt vedkommende part.
§ 39 annet ledd tredje punktum oppheves.
§ 39 nåværende annet ledd fjerde punktum blir annet
ledd tredje punktum.
§ 49 skal lyde:
§ 49 Adresse for korrespondanse
Meldinger fra Patentstyret til en søker, designhaver
eller en som har krevd administrativ overprøving, regnes alltid
som avgitt når de er sendt til den adressen som vedkommende senest
har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres i designregistret.
For søkere og designhavere som har fullmektig, kan meddelelser etter
leddet her sendes til fullmektigen.
Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil,
inntas meldingen eller et sammendrag i Norsk Designtidende med opplysning
om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.
Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse
ikke skje ved den registrerte adressen eller hos fullmektigen, gjelder
annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som
forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Designtidende.
Hvis en søker eller designhaver ellers har utpekt en
fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden
eller designregistreringen, skal fullmektigens navn og adresse innføres
i designregistret. Det samme gjelder hvis en som krever administrativ overprøving
har utpekt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder
kravet.
§ 50 annet ledd første punktum skal lyde:
Første ledd gjelder ikke frister etter § 16 om prioritet eller
søksmålsfristen etter § 39 annet ledd annet punktum.
§ 51 nytt fjerde ledd skal lyde:
Avgiftssatsene for ikke bekreftede utskrifter
og kopier skal fastsettes slik at de samlete inntektene ikke blir
større enn de faktiske omkostningene ved formidlig av informasjonen,
med tillegg av en rimelig fortjeneste.
Oslo, i justiskomiteen, den 8. desember 2009
Per Sandberg |
Hans Frode Kielland Asmyhr |
leder |
ordfører |