Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjøn-aas
Kjos, Per Arne Olsen og Erlend Wiborg, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
har merket seg at det fremlagte lovforslag kommer som en oppfølging
av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen, jf. Innst.
212 S (2009–2010) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og
om en ny velferdsreform. Komiteen har videre merket
seg at det fremlagte lovforslag er ment å erstatte kommunehelsetjenesteloven
og sosialtjenesteloven. Komiteen vil påpeke at en viktig
hensikt med sammenslåingen er å understreke kommunenes helhetsansvar
for helse- og omsorgstjenester.
Komiteen ser også at høringsnotat
om forslag til ny lov ble sendt på høring 18. oktober 2010 med høringsfrist
18. januar 2011. Komiteen har også registrert at
forslag til ny lov om folkehelsearbeid samt forslag til Nasjonal
helse- og omsorgsplan 2011–2015 ble sendt ut på høring i samme tidsrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at flere av høringsinstansene
bemerker at flere sentrale punkter i høringen ikke er ferdig utredet
fra departementets side, at det har vært kort høringsfrist på så
omfattende saker, samt det uheldige i at høringsfristen i tid falt sammen
med budsjettarbeid i kommunene.
Komiteen viser til
at lovforslaget innebærer at det er behov for å gjøre endringer
i 41 andre lover med blant annet vesentlige endringer i pasientrettighetsloven
og spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteen ser at de fleste høringsinstanser
er positive til forslaget om felles lov, og komiteen deler
et slikt syn.
Komiteen registrerer at departementet
legger opp til å gjøre helse- og omsorgstjenesteloven til en pliktlov
for kommunene, mens pasientrettighetsloven skal endres til å hete
pasient- og brukerrettighetsloven og skal hjemle pasienters og tjenestemottakeres
rettigheter. Komiteen merker seg at departementet
mener en slik inndeling vil gjøre lovverket mer brukervennlig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at ny inndeling gjør at rettighetene blir mer entydige og
helhetlige for pasientene og brukerne, som ofte forholder seg til
flere deltjenester i kommunen eller til tjenester både i kommunen
og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke
at en uttrykt plikt for kommunen til å yte en bestemt tjeneste implisitt også
har i seg en rett for noen til å motta denne tjenesten.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til høringsuttalelsen fra Justis- og politidepartementet
som uttaler at «… innbyggernes rettigheter og kommunens plikter
etter helse- og omsorgslovgivningen er to sider av samme sak». Disse
medlemmer viser videre til at samme høringsinstans uttaler
følgende: «Særlig hensynet til oversikt og sammenheng i regelverket
taler i prinsippet for at rettighetene og pliktene bør komme til
uttrykk i samme regelverk.»
Komiteen deler synet
på at en felles lov for sosial- og helsetjenestene vil kunne gi
et bedre grunnlag for tverrfaglig tilnærming og helhetstenking. Komiteen er
imidlertid opptatt av at både helsetjenesten, omsorgstjenesten og
sosialtjenesten sin egenart må vektlegges og ivaretas. Komiteen deler
også synet på at det er viktig med en samordning av lovverket for første-
og andrelinjetjenesten for å kunne fremme samhandlingen mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har registrert at St.meld.
nr. 47 (2008–2009) innførte begrepet BEON-prinsippet – beste effektive
omsorgsnivå. Disse medlemmer registrerer at lovforslaget
konsekvent benytter begrepet LEON-prinsippet for å synliggjøre at pasienter/brukere
skal få behandling på laveste effektive omsorgsnivå og på den måten
motvirke «overbehandling». Disse medlemmer viser til
at LEON-prinsippet er et godt innarbeidet begrep i helse- og omsorgsforvaltningen,
og at det er viktig å unngå begrepsforvirring.
Komiteen vil vise
til at det var bred tilslutning til hovedretningen i samhandlingsreformen
ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen.
Rett behandling – på rett sted – til rett tid, jf. Innst. 212 S
(2009–2010) der en samlet komité uttalte:
«Komiteen vil understreke at den norske folkehelsen
er god, og at vi har en god helsetjeneste i hele landet. Komiteen
konstaterer at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest
offentlige helsekroner per innbygger. Men det godtgjøres ikke at
den betydelige ressursinnsatsen skaper tilstrekkelig helsegevinst.
Komiteen konstaterer videre at det er mange enkeltmennesker som
opplever at utredning, behandling og rehabilitering ofte ikke er
sammenhengende. Dette er en belastning for enkeltindividet, det
er ofte unødvendig, det er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet
med helserisiko.
---
Komiteen vil
understreke at de sosiale og geografiske helseforskjellene fortsatt
er store, vi har på enkelte områder helsekøer og ventetider som
er for lange, og mange livsstilsbetingede sykdommer og helseplager
er økende. Vi kan gå mot en tid med mangel på personell til helse-, pleie-
og omsorgssektoren dersom vi ikke makter å forebygge bedre slik
at færre mennesker blir pasienter.
---
Komiteen
mener at reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging
og tidlig intervensjon, samt desentralisering av helsetjenester
der dette kan skje uten å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet
om best mulig nærhet mellom bruker/pasient og de tjenestene som
ytes.»
Komiteen vil videre vise til
at regjeringen varslet at konkretisering av prosess og løsninger ville
komme til Stortinget gjennom forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan,
ny lovgivning og i de årlige budsjetter og kommuneproposisjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med den måte regjeringen har fulgt opp dette i de dokumenter
som er levert til Stortinget våren 2011.
Komiteen har merket
seg at det har vært stor deltagelse i høringsrunder om de dokumenter som
nå legges fram, og at hovedtrekkene i reformen med økt satsing på
forebygging, desentralisering av helsetjenester, tidlig intervensjon
og forebyggende helsearbeid har fått bred støtte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har særlig merket seg det positive engasjementet som mange kommuner
har vist i arbeidet med å medvirke til en god start og gjennomføring
for denne viktige reformen. I en undersøkelse for bladet Kommunal Rapport
våren 2011 sier åtte av ti ordførere at de er positive til reformen.
Da søknadsfristen gikk ut for de 131 mill. kroner som er bevilget
til samhandlingsmidler for 2011, forelå 301 søknader.
Flertallet vil understreke at
samhandlingsreformen innebærer en solid tillitserklæring til kommunesektoren
og til det lokale folkestyre, og er derfor tilfreds med disse positive
tilbakemeldingene. De lovformuleringer som legges fram, sikrer at
det kan utformes lokale løsninger som passer til helse- og omsorgsutfordringer
og fysiske muligheter i den enkelte kommune, samtidig som det sikres
god kvalitet på tjenestene. Flertallet vil peke på
at utgangspunktet for reformen er de positive erfaringer fra mange
samarbeidsprosjekt mellom kommuner og mellom kommuner og deres nærmeste
sykehus om å tilby flere helsetjenester nærmere der folk bor. De gode
erfaringene fra Partnerskap for folkehelse er også hensyntatt. Flertallet mener
det fortsatt må legges stor vekt på at alle kan lære av erfaringene
til dem som lykkes best.
Flertallet er tilfreds med det
store engasjementet som har vært også i den offentlige debatten
om samhandlingsreformen og om helse- og omsorgstjenestene generelt.
En slik debatt der mange med ulike ståsted og standpunkt deltar,
er viktig for vårt demokrati. Det er bra også for å rekruttere til
denne sektoren at det så tydelig vises fra regjeringen og fra Stortinget
at det planlegges for framtiden, og at det er stort engasjement for
å bedre folkehelsen ved at flere skal holde seg friske lenger.
Komiteen vil understreke
at de omfattende lovendringene som nå behandles, ikke alene er utløst
av samhandlingsreformen. Det har lenge vært et behov for å samordne
og rydde opp i de kommunale lovene og i lovene på tilgrensende områder.
Det er en klar fordel for innbyggerne at ansvar for tjenester avklares
bedre for å unngå gråsoner og andre uklarheter som gir unødig venting
og avbrudd i behandlingskjeder der flere bidrar.
Komiteen har forståelse for
at noen frykter for at opparbeidede rettigheter skal gå tapt når
viktige lover endres og slås sammen. Komiteen vil
derfor understreke at ingen rettigheter som følger av dagens lovgivning,
skal svekkes som følge av denne lovprosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg de mange synspunkter på at loven i større grad enn de
tidligere er en fullmaktslov, slik at mye av konkretiseringen overlates
til forskrifter som vil bli fastsatt av regjeringen. Flertallet støtter
det valg som regjeringen her har gjort med den begrunnelse som er
gitt. Flertallet vil understreke at det i arbeidet
med nye og endrede forskrifter må legges stor vekt på å ha åpenhet
for synspunkter fra folkevalgte organer og brukerorganisasjoner
fordi loven handler om noen av de viktigste velferdstjenestene.
Der det legges opp til større endringer, bør også Stortinget delta
i prosessen for eksempel ved omtale i budsjettproposisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at det ikke er
foreslått endringer i hvilke sanksjonsmuligheter tilsynsmyndighetene
har ved brudd på lovfestede rettigheter. Disse medlemmer vil
vise til innstilling fra justiskomiteen til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Bent Høie, Trine Skei
Grande og Per Sandberg om en helhetlig gjennomgang av brudd på lovfestede
rettigheter, jf. Innst. 297 S (2010–2011), og de merknader som fremkommer
der.
Komiteen vil understreke
at det er alvorlig når eksisterende lovfestede rettigheter ikke
innfris. Komiteen vil understreke viktigheten av
at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og
påser at reglene følges, slik Stortinget har vedtatt.
Komiteen deler departementets
syn og støtter intensjonen om å tydeliggjøre kommunens ansvar for
å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester som et «sørge for-
ansvar» på linje med hvordan dette ansvaret er regulert for spesialisthelsetjenesten.
Begrepet «sørge for» pålegger kommunen ansvaret for at tjenesten
gjøres tilgjengelig for dem som har rett til å motta tjenester. Komiteen viser
til at kommunen er ansvarlig for at tjenesten ytes, men kan velge mellom
enten selv å utføre tjenestene eller å inngå avtaler med private,
andre kommuner eller helseforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at «sørge for-ansvaret» også omfatter krav til kompetanse og
forsvarlig kvalitet i tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovens tittel
er foreslått å være «Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)». Disse medlemmer mener
det er uheldig ikke å synliggjøre kommunens ansvar også for det
sosialfaglige gjennom lovens tittel. Disse medlemmer reagerer
på en slik utvidet bruk av omsorgsbegrepet som loven legger opp
til, da det kan oppleves som en sykeliggjøring av mennesker som
ikke har behov for helsehjelp, men for eksempel behov for praktisk
og personlig bistand. Disse medlemmer vil derfor
fremme følgende forslag om at lovens tittel endres:
«Lovens tittel skal lyde:
Lov om kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester
m.m. (helse-, omsorgs- og sosialtjenesteloven)»
Disse medlemmer registrerer at
departementet legger opp til en lov på et overordnet nivå. Disse
medlemmer mener det er uheldig at lovforslaget blir så utydelig
at det ikke er lett å se hva slags helsetjenester, omsorgstjenester
og sosiale tjenester kommunen har plikt til å yte, og den enkelte
bruker og pasient har rett til å motta. Disse medlemmer viser
videre til at det ikke klart fremgår av loven hvilken kvalitet og
hvilket omfang det skal være på tjenestene.
Disse medlemmer registrerer at
loven på hele 28 punkter åpner opp for ytterligere forskriftsfesting. Disse
medlemmer mener dette er en svært uheldig innretning på
loven fordi det overfører stor grad av avgjørelsesmyndighet og konkretisering
av kvalitet og omfang fra storting og til regjering/departement
på et felt som er av stor viktighet og nasjonal betydning i vårt
velferdssamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en viktig grunn til
at en lyktes med innføringen av fastlegereformen, var at det ble
satset på pilotering og etterfølgende evalueringer som grunnlag
for den nasjonale gjennomføringen. Disse medlemmer er
av den oppfatning at flere av de virkemidlene som det nå legges opp
til, burde ha gjennomgått en tilsvarende utprøving og evaluering
før de innføres på bred basis.
Disse medlemmer er også av den
oppfatning at lovforslaget i altfor stor grad vektlegger kommunens
rett til å bestemme innholdet i tjenestene på bekostning av brukernes
rettssikkerhet. Disse medlemmer mener at en viktig
forutsetning for å kunne ha et likeverdig tilbud i alle landets kommuner
er at det stilles krav til tjenestetilbudets innhold, omfang, kvalitet
og til tjenesteyternes kompetanse. Disse medlemmer opplever
at det fremlagte lovforslaget går i motsatt retning, og at de store
forskjellene en ser mellom kommunene i dag, vil økes ytterligere. Disse
medlemmer merker seg også kommunenes bekymringer for det
som omtales som «den stille reformen», hvor kommunene stadig får
nye oppgaver uten at de fullfinansieres fra staten. Disse
medlemmer har også merket seg helse-foretakenes bekymringer
for de økonomiske uttrekkene som det hevdes vil kunne gi et forringet
pasienttilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i en årrekke har foreslått en statlig
finansiering av helse- og omsorgstilbudet, noe som ville ha ført
til at både helseforetak og kommuner i langt større grad hadde kunnet
konsentrere seg om kvaliteten på tjenestetilbudet og gode pasientforløp. Disse medlemmer viser
videre til at dagens ordning med finansiering av to ulike forvaltningsnivå kan
gi løsninger som er samfunnsøkonomisk dyrere og av dårligere kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser også til at lovforslaget
legger opp til utstrakt bruk av avtaler mellom ulike parter. Disse
medlemmer viser til viktigheten av at slike avtaler bygger
på felles plattformer og langt større grad av avklarte ansvarsområder
enn det lovforslaget legger opp til, noe som ikke minst er viktig
for tilsynsmyndighetenes arbeid.
Disse medlemmer merker seg at
lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet av hensyn til det
kommunale selvstyre. Disse medlemmer er uenig i en
slik tilnærming og mener det er viktig å videreføre et lovkrav om
visse nøkkelprofesjoner i tillegg til fastlegene innenfor den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser
til at andelen ufaglærte i primærhelsetjenesten i dag er på rundt
28 prosent, og på enkelte institusjoner er hele 80 prosent av de
ansatte uten helsefaglig bakgrunn. Manglende lovkrav om fagutdanning
vil etter disse medlemmers oppfatning ikke bidra
til å bedre dette. Disse medlemmer viser til at Telemarkforskning
har utarbeidet en rapport for KS som viser at det er billigere for
kommunene med høyere kompetanse, og at tilbudet til brukerne da
blir styrket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at lovforslaget legger opp til profesjonsnøytralitet
på samme måte som lov om spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser
til sine merknader om dette under kap. 2.3.2. og 2.3.3.
Komiteen er enig i
prinsippet i samhandlingsreformen om at større deler av pasientforløpene skal
overføres fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, men har understreket viktigheten av at pasienter
som har behov for tjenester på spesialistnivå, fortsatt skal få
det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene må
bygge opp fasiliteter og kompetanse for å kunne løse de nye oppgavene,
og at det vil koste penger. Disse medlemmer er uenig
i at RHF-ene skal tappes økonomisk for hvert liggedøgn kommunene klarer
å håndtere selv. En slik overføring av oppgaver vil føre til en
økonomisk pukkeleffekt som ikke regjeringen har tatt høyde for.
Disse medlemmer mener det ikke
er mulig å foreta uttrekket fra sykehusene i den størrelsesorden
regjeringen skisserer. Disse medlemmer går derfor
inn for at det innføres forsøksordninger i flere kommuner før en
gjør det til en lovfestet plikt å ivareta øyeblikkelig hjelp-funksjon
med innleggelse i kommunal institusjon.
Komiteen viser til
at det i senere år har vært mange og vellykkede samhandlingsprosjekt
i en rekke kommuner. Det er allerede bygd opp tolv distriktsmedisinske
sentre rundt om i landet, og syv til er under planlegging. Det er
videre mange eksempler på kommuner som har slått seg sammen og driver
felles legevakt. Komiteen mener eksemplene viser
at samhandlingsreformen er godt i gang og har medført et bedre tilbud
for pasientene, bedre fagmiljøer og bedre utnyttelse av ressursene.
Komiteen mener at det er viktig
å sikre et lokalpolitisk handlingsrom for å tilpasse tjenestetilbudet
til ulike behov og prioriteringer. Dette kan imidlertid ivaretas
gjennom frihet til å utforme tjenestene på ulike måter, uten at
kravene til kvalitet og den enkelte brukers rettigheter svekkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at lovforslaget ikke
legger tilstrekkelig vekt på brukernes rettssikkerhet. Det vide
rommet for skjønnsmessige vurderinger av den enkeltes rett til tjenester
og den sterkt begrensede adgangen for klagemyndighetene til å omgjøre vedtakene,
gir den kommunale administrasjonen for mye makt overfor den enkelte
borger. Videre innebærer profesjonsnøytraliteten en svekkelse av
kravene til kompetanse, til tross for at samhandlingsreformen krever
mer kompetanse i kommunene. Selv om det stilles eksplisitte krav til
kompetanse i de kommunale tjenestene, vil det fortsatt være mulig
for kommunene å sette sammen og bruke kompetansen på ulike måter avhengig
av lokale forhold.
Komiteen vil understreke
at det overordnede målet med lovforslaget er å legge til rette for
bedre samhandling, større tverrfaglig samarbeid og helhetlige løsninger
i kommunene. Befolkningen skal sikres lik tilgang til gode og likeverdige helse-
og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose eller behov, alder, kjønn,
personlig økonomi og bosted.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i en årrekke har vært en målsetting om tilgang til likeverdige
helse- og omsorgstjenester uansett hvor en bor i landet, og uavhengig
av diagnose, behov, alder, kjønn og personlig økonomi. Disse
medlemmer vil hevde at den manglende likeverdigheten en
ser i dag, er symptomer på et system som ikke er godt nok til å
oppnå målsettingen. Disse medlemmer vil vise til
at før lov om kommunehelsetjenester ble innført i 1982, hadde den
enkelte krav på å få refundert utgifter for lege, fysioterapeut og
andre helsetjenester fra folketrygden. I forbindelse med innføringen
av loven ble bevilgningene over trygdebudsjettet vesentlig redusert
og beløpet overført kommunene gjennom rammeoverføring. Disse
medlemmer viser til at ulike kommunale prioriteringer, samt
et lovverk hvor det har vært problematisk å identifisere den enkelte
pasient/bruker sine rettigheter, har ført til at kvalitet og omfang
på tjenester varierer kraftig. Disse medlemmer vil
også vise til det svarteperspillet som har foregått i de siste tiårene,
hvor kommunene stadig har blitt pålagt nye oppgaver fra staten uten
at disse har vært fullfinansiert. Disse medlemmer viser
til at pleie- og omsorgssektoren gjennomgående har vært den største
kommunale sektoren, og at økonomiske nedskjæringer som følge av
redusert kommuneøkonomi ofte har rammet dette tilbudet. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets primære syn om at
staten, gjennom folketrygden, skal finan-siere helse- og omsorgstjenester. Disse
medlemmer viser til at et slikt grep er en nødvendig forutsetning
for å kunne oppnå likeverdige tjenester, og at tjenesteutøvere da
kunne konsentrere seg om kvalitet på tjenestene og pasienters og
brukeres behov.
Komiteen viser til
at formålsbestemmelsen er utformet som et felles verdigrunnlag for
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at den skal bidra til
å fremme samhandling med spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at formålsbestemmelsen favner godt om det kommunenes helse-
omsorgstjenester skal ivareta, og underbygger at likeverdige helse-
og omsorgstjenester er viktig for befolkningens helse, velferd og trygghet. Flertallet ser
det som positivt at formålsparagrafen viser et sterkt mål om ikke bare
å fokusere på behandling av sykdom, men òg på forebygging og mestring
av sykdom.
Komiteen ser at departementet
har imøtekommet de vesentligste innsigelsene fra høringsinstansene
til lovens formålsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at lovforslaget
synes å ha ulike ambisjonsnivå, og at formålsbestemmelsen i så måte har
det høyeste ambisjonsnivået.
Disse medlemmer ser at formuleringene
i formålsbestemmelsen kan være vanskelig å oppnå i praktisk sosialt
arbeid i alle landets kommuner, men at de må oppfattes som et ideal
å strekke seg mot, og være førende for arbeidet som gjøres. Disse
medlemmer kan heller ikke se at det gjennom lovforslaget
innføres en rettslig plikt for kommunene til å oppnå disse målene
fullt ut.
Disse medlemmer viser også til
at det for flere av målene vil være ulik oppfatning av om en beveger
seg i retning av måloppnåelse. Ulike pasienter/tjenestemottakere
vil kunne ha ulik oppfatning av hva som for eksempel menes med en «aktiv
og meningsfylt tilværelse».
Disse medlemmer har merket seg
at brukermedvirkning reguleres i pasientrettighetsloven. Disse
medlemmer vil vektlegge at for flere av målenes vedkommende
vil den som mottar tjenestene, kunne ha en kvalifisert oppfatning
av hva som ligger i målet for den enkelte, på samme måte som fagpersonell
vil kunne ha en kvalifisert oppfatning om det faglige.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget gir uttrykk for at en tjenestemottaker skal sikres
en minimumsstandard. Disse medlemmer deler ikke denne
tilnærmingen og vil vise til at det i samfunnet for øvrig er fokus
på «god praksis». Disse medlemmer mener at dette
må være en målsetting også for helse- og omsorgstjenestene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til behovet for et
nasjonalt kvalitetssystem for kommunehelsetjenesten inklusiv et
indikatorsystem som kan støtte helsepolitisk styring, virksomhetsstyring
og intern kvalitetsforbedring, og støtter lovfestingen av Helsedirektoratets
ansvar som fastsettes i lovforslaget § 12-5. Disse medlemmer mener
det er viktig at nasjonale veiledere bygger på et holistisk menneskesyn
og på den måten kan underlette det tverrfaglige samarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
utformingen av lovforslaget § 3-1 sammenholdt med forslag til ny
§ 2-1a i pasient- og brukerrettighetsloven gjør det vanskelig for
tjenesteytere og tjenestemottakere å identifisere hvilke tjenester
søkere har rettskrav på, og hva slags funksjons- og helsesvikt som
utløser retten til helse- og omsorgtjenester.
Komiteen har merket
seg uttalelser om lovens stedlige virkeområde og slutter seg til
nødvendigheten av å vurdere om hele eller deler av lovgivningen
skal gjøres gjeldende også for Svalbard. Komiteen ser
frem til å få seg forelagt en slik gjennomgang og vurdering.
Komiteen deler vurderingen av
at grensedragning mellom kommunehelsetjenestens ansvar og spesialisthelsetjenestens
ansvar, i den grad det ikke fremgår av lovverket, må skje i forskrifts form
slik at berørte parter får anledning til å uttale seg gjennom en
forsvarlig høringsrunde.
Komiteen vil understreke betydningen
av at pasienter får sin behandling på rett nivå.
Komiteen viser til at når det
gjelder for eksempel diabetespasienter, så er det grunn til å gå
ut fra at pasienter med type 1-diabetes langt oftere vil ha behov
for behandling av spesialisthelsetjenesten enn pasienter med type
2-diabetes, som i stor grad kan få en adekvat behandling og oppfølging
i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer viser til
at behandling av type 2-diabetes i hovedsak baserer seg på opplæring
til egenomsorg for å holde blodsukkeret på et normalt nivå, og at
dette er av stor betydning for å unngå alvorlige komplikasjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at forskrifter og avtaler må avklare hvem som har ansvaret for
tjenester som befinner seg i gråsonen, og hvem som har ansvaret
for finansiering av disse. Komiteen vil i denne forbindelse
peke spesielt på behandlingskjeder innen rusbehandling, psykisk
helse, habilitering og rehabilitering, samt samarbeidsløsninger
som intermediære avdelinger og distriktsmedisinske sentre. Komiteen imøteser
også en vurdering av hvilke tiltak som kan iverksettes hvis ikke avtaler
blir inngått.
Komiteen har merket seg at departementet
ønsker en klar grensedragning mellom lov om sosiale tjenester i
arbeids- og velferdsforvaltningen og ny lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester, slik at sammenblanding av lovene kan unngås.
Komiteen ser at departementet
søker å definere den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik at
det i dette begrepet også inngår det sosialfaglige arbeidet som
utføres i kommunene eller av private med avtale med kommunen. Komiteen vil
understreke at det sosialfaglige arbeidet, slik det er skissert
i lovens formålsbestemmelse, også skal være førende for innretningen
på kommunens tjenestetilbud.
Komiteen ser også at private
tilbydere uten avtale med kommunen kan omfattes av loven, og at
dette reguleres i egen forskrift.
Komiteen har registrert
at departementet fremholder at bruken av begrepet «pasient» om en person
som mottar helsehjelp, er så godt innarbeidet at det fører til at
begrepet tjenestemottaker ikke er egnet, da dette omfatter både
pasienter og brukere. Komiteen ser derfor at departementet lander
på begrepene «pasient» og «bruker». Komiteen deler
synet på at begrepet «pasient» er godt innarbeidet, men er samtidig
klar over at begrepet «bruker» er omdiskutert og til dels dårlig
likt blant mange tjenestemottakere av sosiale tjenester/omsorgstjenester. Komiteen merker seg
departementets vurdering på dette området og deler den oppfatning
at de nevnte definisjonene bør klargjøres i pasient- og brukerrettighetsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler den oppfatning at et detaljert lovverk med klare grensedragninger
mellom det som er spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og det
som er kommunenes ansvarsområde, vil kunne virke hemmende på å finne
gode samhandlingsløsninger. Flertallet vil likevel
understreke at departementet legger opp til at kommunens ansvar
kan beskrives i det foreliggende lovforslag med tilhørende forskrifter,
mens de regionale helseforetakenes og helseforetakenes ansvar er
beskrevet i spesialisthelsetjenesteloven.
Komiteen ser at det
vil være noen overlappinger og gråsoner, og vil understreke viktigheten
av at disse avklares gjennom å finne hensiktsmessige løsninger som
tar hensyn til forutsetninger og behov.
Komiteen slutter seg til at det
innføres et lovpålagt avtalesystem som klargjør rolle- og oppgavefordeling
mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen støtter
at det etableres et nasjonalt organ som kan håndtere uenighet mellom
avtalepartene. Komiteen vil imidlertid understreke
viktigheten av at pasienter og brukere uansett må få nødvendig hjelp
og ikke bli skadelidende som følge av mang-lende avklaringer mellom
forvaltningsnivåene.
Komiteen vil understreke at det
er en avgjørende forutsetning for samhandlingsreformen at tjenestenivåene
samarbeider godt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om
hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven. Flertallet har
også merket seg at departementet på tilsvarende måte kan gi forskrifter etter
spesialisthelsetjenesteloven med hensyn til hva som skal anses for
å være spesialisthelsetjenester.
Komiteen vil understreke
at departementet som eier av de regionale helseforetakene i foretaksmøtet
eller gjennom oppdragsbrev kan pålegge de regionale helseforetakene
å inngå lovpålagt avtale med kommunene, dersom slik avtale ikke
inngås. Departementet kan videre stille som krav at avtale er inngått
før tildeling av tilskudd til samhandlingsprosjekter for kommunene.
Komiteen vil også vise til at
dersom en kommune eller et regionalt helseforetak unnlater å inngå
avtale, vil dette være i strid med loven, noe tilsynsmyndighetene
vil kunne reagere mot, jf. lovforslaget § 12-3 om statlig tilsyn.
Komiteen har merket seg at det
ikke legges opp til sanksjonsmuligheter i lovverket i forbindelse
med de lovpålagte avtalene.
Komiteen vil også peke på at
avtalesystemet må ta høyde for at samarbeidende kommuner enkelte
steder vil kunne høre inn under ulike helseforetak.
Komiteen registrerer
at definisjonen av «helsehjelp» endres i helsepersonelloven, slik
at denne blir i samsvar med tilsvarende definisjon i pasientrettighetsloven
hvor også «pleie- og omsorgsformål» inngår i begrepet.
Komiteen har merket
seg at en konsekvens av at skillet mellom helsetjenester og sosialtjenester opphører,
er at det blir vanskeligere å skille mellom helsepersonell og annet
personell. Komiteen har merket seg at departementet
gjennom forskrift ønsker å regulere hvordan de ulike bestemmelsene
i helsepersonelloven skal gjelde for personell som ikke er helsepersonell,
men som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
Komiteen konstaterer at definisjonen
av helsepersonell i helsepersonelloven som konsekvens videreføres.
Komiteen deler synet
på at personell som arbeider med utgangspunkt i lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen, ikke skal omfattes av helsepersonellovens
regler. Komiteen ser at dette som konsekvens fører
til at Nav-ansatte som også utfører tjenester etter ny lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester, vil måtte forholde seg til taushetspliktregler
i ulikt regelverk.
Komiteen har merket
seg at flere høringsinstanser ikke støtter departementets forslag
om å videreføre gjeldende rett for videreføring av begrepet helseinstitusjon
i helsepersonelloven. Komiteen ser at alle institusjoner
etter helse- og omsorgstjenesteloven, herunder også barneboliger,
avlastingsboliger og aldershjem faller innenfor definisjonen i helsepersonelloven § 3
fjerde ledd.
Komiteen er kjent med det landsomfattende tilsynet
i 2009 ved barneboliger og avlastningsboliger, hvor det ble avdekket
avvik fra regelverket ved tre av fire virksomheter. Komiteen er opptatt
av at det etableres et regelverk som på best mulig måte kan sikre
disse barna forsvarlige helsetjenester.
Komiteen viser til at begrepet
institusjon også benyttes i pasientskadeloven, og at en eventuell utvidelse
av pasientskadelovens anvendelseområde i eksisterende definisjon
må utredes med hensyn til økonomiske og administrative konsekvenser. Komiteen har
merket seg at det foreslås at departementet gjennom forskrift skal regulere
hvilke institusjoner som skal regnes som helseinstitusjoner. Komiteen har
videre merket seg at departementet vurderer om institusjoner der
formålet med oppholdet primært ikke er å motta helsehjelp, fortsatt
bør holdes utenfor virkeområdet til pasientskadeloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at innslaget
av helsehjelp kan være så omfattende også i aldershjem og boliger
for barn under 18 år, at også disse burde komme under betegnelsen
kommunale helseinstitusjoner. Disse medlemmer ser
at mange av barna i barnebolig har sammensatte og langvarige behov
for helsehjelp og andre tjenester, og finner det underlig at de
skal falle utenfor den nye loven, mens de kommer innenfor når de fyller
18 år. Disse medlemmer viser til at en mulig måte
å løse dette på er å benytte begrepet «helse- og omsorgsinstitusjon».
Komiteen deler den
oppfatning at det er behov for å understreke den enkelte ansattes
ansvar for å yte forsvarlige og gode tjenester. Komiteen er
også tilfreds med at departementet fastslår at forsvarlighetskravet
knyttes til den enkeltes kvalifikasjoner og kompetanse, og at det
understrekes at personell ikke skal gå inn i situasjoner de ikke
er kvalifisert til å håndtere. Komiteen vil understreke
at med den store andelen ufaglærte en har i dagens kommunale helse-
og omsorgstjenester, er det et ledelsesansvar å informere om lovkravene
på dette området og et ansvar for den enkelte å etterleve dem. Komiteen deler
synet på at forsvarlighetskravet vil utvikles i takt med kunnskapen
innenfor helse- og omsorgsfagene, og at tilsynsmyndigheters beslutninger
og domstolsavgjørelser her må være førende for hva som blir det
konkrete innholdet i forsvarlighetskravet.
Komiteen mener det er viktig
at både politisk og administrativ ledelse tar ansvar for god kvalitet
og pasientsikkerhet i helseforetak og i kommunale virksomheter.
Det må legges til rette for at helsepersonell kan gi helsehjelp
av høy kvalitet og ivareta pasientsikkerheten. Komiteen understreker
derfor betydningen av at ansvaret for kvalitet og pasientsikkerhet
er lovfestet også for virksomhetene, ikke bare for helsepersonell.
Komiteen registrerer
at det foreslås endringer og samordninger i reglene for taushetsplikt. Komiteen vil
understreke viktigheten av at den forvaltningsmessige og den yrkesmessige
taushetsplikten opprettholdes av personvernhensyn, men at taushetsplikten
ikke må være til hinder for å gi nødvendig helsehjelp.
Komiteen vil understreke at helseperso-nelloven
pålegger helsepersonell å gi opplysninger til nødetater, sosialtjenesten
og barnevernstjenesten for å avverge skade på personer eller opplyse
om forhold som kan føre til tiltak fra sosial- eller barnevernstjenestens
side. Komiteen vil spesielt peke på betydningen av at
helsepersonell er oppmerksomme på psykiske eller fysiske skader
som oppstår som følge av vold i nære relasjoner.
Komiteen ser også at samordningen
av lovverket fører til at flere yrkesgrupper får opplysningsplikt
for å avverge skade på person og eiendom.
Komiteen er enig i
at det i regelverket bør differensieres mellom hvilket personell
som skal ha dokumentasjonsplikt, og hvilke opplysninger som skal
være journalpliktige. Dette fordi behovet for dokumentasjon vil
variere mellom ulike tjenester, og fordi man slik kan unngå innhenting
av unødvendig og lite relevant informasjon. Komiteen merker
seg at flere høringsinstanser deler dette synet.
Komiteen vil peke på at en del
dokumentasjon kan oppleves som svært inngripende i den enkelte brukers
privatliv, og at det er fare for at innføring av dokumentasjonsplikt
kan bidra til en utvikling av tjenesten som ikke tjener den enkelte
bruker.
Komiteen er tilfreds
med at loven slår fast at det er kommunens ansvar å sørge for at
alle som oppholder seg i kommunen, tilbys tjenester etter loven. Komiteen understreker
viktigheten av at begrepet «oppholder seg» benyttes og at ansvaret
ikke begrenses til bostedsadresse. Komiteen vil også
understreke at det fortsatt er kommunens ansvar at tjenester etter
loven ytes selv om kommunen har inngått avtale med andre offentlige
eller private tjenesteytere om å stå for tjenesteutførelsen.
Komiteen har merket
seg at departementet i sterk grad vektlegger at kommunene skal ha
organisasjonsfrihet. Komiteen ser også at departementet
legger opp til et profesjonsnøytralt lovverk med begrunnelse i den
samme organisasjonsfrihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en slik tilnærming
kan føre til store kvalitetsmessige ulikheter i helse- og omsorgstilbudet
i landet.
Disse medlemmer viser til at
samhandlingsreformen fører til at kommunene skal ta et større ansvar
for helse- og omsorgstjenester til flere pa-sientgrupper. Dette
krever økt kompetanse, og det er derfor uheldig at kompetansekravene
svekkes i lovforslaget sammenliknet med gjeldene lovgivning. Disse medlemmer mener
at spesifikke kompetansekrav må opprettholdes og styrkes, samtidig
som kommunene gis frihet til å sette sammen og bruke kompetent personell
på ulike måter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at kommunene gis større frihet til organisering av sine tjenester.
Det innebærer at tjenestene kan tilpasses lokale forhold og behov,
at ressursene utnyttes effektivt til fordel for innbyggerne, og
at tjenestene raskt kan tilpasses når nye behov eller ny kunnskap
tilsier dette.
Loven bygger på prinsippet om profesjonsnøytralitet
på samme vis som i lov om spesialisthelsetjenester. Flertallet vil
vise til at kvalitet sikres gjennom lovens krav om faglig forsvarlighet
i tjenestene som legger klare føringer på kommunen og sikrer at
tjenesten bemannes med kvalifisert personell. Flertallet mener
det er viktig at det i forskrift kan settes krav til innhold i tjenesten,
herunder bestemmelse om kompetansekrav for ulike typer tjenester.
En detaljert opplisting i lovteksten vil være sårbar ved endrede
utfordringer og endret vektlegging av tjenestetilbud og behandlingsmåter. Flertallet vil
vise til at det i dag er 29 autoriserte helsepersonellgrupper, og
at det finnes en rekke personellgrupper som ikke har egen autorisasjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at en rekke personellgrupper
innenfor dagens sosialtjenestelov ikke omfattes av en egen autorisasjonsordning.
I Ot.prp. nr. 13 (1998–99) står følgende:
«Godkjenning/autorisasjon av helsepersonellgrupper
er et offentlig styringssystem. Hovedformålet med styringsmiddelet
er å bidra til nødvendig kompetanse og kvalitet i helsetjenesten.»
Fellesorganisasjonen mener i sitt høringsinnspill til
komiteen at sosialfagprofesjonene bør gis offentlig autorisasjon
på samme måte som helsefagprofesjonene. Blant helse- og sosialprofesjonsutdanninger
er det kun barnevernspedagoger og sosionomer som ikke har autorisasjonsordning.
Disse medlemmer vil vise til
at departementet i forbindelse med dette lovarbeidet ikke har vurdert
hvorvidt nye personellgrupper bør omfattes av helsepersonellovens
autorisasjonsordning. Disse medlemmer mener det bør iverksettes
en slik vurdering.
Komiteen vil understreke
at med de økte oppgaver kommunene vil få som følge av samhandlingsreformen,
er det av vesentlig betydning at kvaliteten på tilbudet sikres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mange kommuner
i dag synes å la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig
standard på tjenestene. Disse medlemmer vil bemerke
at hensynet til rettssikkerhet, likhet og likeverd tilsier en viss
statlig styring, og at forsvarlighetskravet alene ikke vil være tilstrekkelig
til å holde kommunenes tjenestetilbud på ønskelig nivå.
Komiteen har merket
seg at departementet har kommet til at det ikke bør lovfestes innholds- eller
kompetansekrav, men viser til at det blant annet foreslås lovfesting
av forsvarlighetskrav og av bestemmelser om pasientsikkerhet. Komiteen registrerer
også at det i lovforslaget er foreslått en bestemmelse om kommunens
ansvar for å sikre tilstrekkelig fagkompetanse.
Komiteen registrerer at den foreslåtte
lovtekniske innretningen med overordnet, profesjonsnøytral lov fører
til at mange høringsinstanser uttrykker bekymring for redusert faglighet
og nedprioritering som en konsekvens.
Komiteen vil understreke at det
er et mål at tjenestemottakerne skal møte en helhetlig, samordnet
helse- og omsorgstjeneste preget av helhetlige til-taks-kjeder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ber departementet følge utviklingen nøye og eventuelt styrke kvalitets-
og kompetansekravene ytterligere gjennom forskrift.
Komiteen er tilfreds
med at departementet opprettholder forslaget om lovfesting av skolehelse-tjenesten
og helsestasjonstjenesten. Komiteen har merket seg
at intensjonen er å videreføre gjeldende rett. Komiteen vil
understreke viktigheten av at disse tjenestene fortsatt i hovedsak
må være et befolkningsrettet lavterskeltilbud basert på tverrfaglighet,
noe som etter komiteens oppfatning har vært en suksessfaktor
for helsestasjonenes vedkommende. Komiteen vil påpeke
at skolehelsetjenesten med fordel kan trekkes langt sterkere inn
i et tverrfaglig samarbeid i kommunene uten at den mister sitt særpreg
som en trygg, lett tilgjengelig arena hvor barn og unge kan få hjelp
til å uttrykke, sortere og behandle sine bekymringer og problemer.
Komiteen viser til at Stortinget
ved flere anledninger har gitt uttrykk for at jordmortjenesten i
kommunen må styrkes.
Komiteen viser også til Dokument
8:121 S (2010–2011), jf. Innst. 417 S (2010–2011), og statsrådens
brev til komiteen om tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten
i den kommunale jordmortjenesten, herunder at finansieringsordningen
for jordmortjenesten skal gjennomgås.
Komiteen viser videre til komiteens
uttalelse i Innst. 212 S (2009–2010):
«Komiteen mener utvidelsen av antallet leger i primærhelsetjenesten
må suppleres med flere helsefaggrupper i tjenesten, for eksempel
spesialsykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer,
og ernæringsfysiologer. Helsestasjonene skal styrkes. Det bør stimuleres
til at disse tilbudene samles i de lokalmedisinske sentrene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til sine merknader under kap. 2.3.2.
Flertallet vil vise til at det
kommunale ansvaret for helse- og omsorgstjenestene er av omfattende
karakter, og det vil kreve tilgang på et vidt spekter av personell
med ulik kompetanse. Flertallet støtter forslaget
om en i all hovedsak profesjonsnøytral lov. En detaljert opplisting
av enkelte profesjonsgrupper i loven vil kunne gi inntrykk av en
prioritering som kan være uheldig, for eksempel for pasient eller
brukergrupper med særskilt behov for tjenester fra profesjonsgrupper
som ikke er opplistet i loven.
Flertallet merker seg at bestemmelsene
om faglig forsvarlighet i tjenesten, jf. lovforslaget § 4-1, legger
klare føringer på kommunen og sikrer at tjenesten bemannes med kvalifisert
personell. I lovforslagets § 4-1 første ledd bokstav d er kommunens
ansvar for å sørge for tilstrekkelig fagkompetanse i de ulike tjenestene
presisert, og i bestemmelsens andre ledd er det foreslått hjemmel
til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om ansvaret. I forlengelsen
av dette vil flertallet også vise til at det i lovforslagets
§ 3-2 andre ledd fremgår at departementet kan gi forskrifter om
krav til innhold i tjenestene, herunder bestemmelser om kompetansekrav
for ulike typer tjenester.
Når det gjelder psykisk helsearbeid i kommunen, vil flertallet vise
til at det har vært en betydelig satsing på kompetanseheving innen
psykisk helse i kommunal sektor, blant annet tverrfaglig videreutdanning
i psykososialt arbeid for barn og unge og modellutprøving av psykologer
i kommunen.
Flertallet viser til at kommunene
i dag har et klart ansvar for å sørge for psykisk helsetjeneste, og flertallet legger
til grunn at dette er en integrert del av kommunens ansvar for helse-
og omsorgstjenester som vil falle inn under den overordnede regulering
av helse- og omsorgstjenester. Flertallet viser
også til at det i lovforslaget er inntatt en presisering av at blant annet
psykisk helse vil være omfattet av kommunens sørge for-ansvar, og
at det her fremgår at kommunens ansvar skal omfatte alle pa-sient-
og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom,
skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt
funksjonsevne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at lovforslaget
på grunn av sin profesjonsnøytrale form kan føre til at kommuner
ansetter personell uten den nødvendige fagkompetansen i helse- og
omsorgstjenesten. Disse medlemmer mener det er en
uønsket utvikling.
Disse medlemmer mener det er
visse yrkesgrupper som den kommunale helsetjenesten er helt avhengig
av for å kunne ha et faglig forsvarlig tilbud. Disse medlemmer deler
derfor ikke departementets syn på en profesjonsnøytral lov hvor
kun fastleger nevnes som yrkesgruppe. Disse medlemmer vil
understreke at selv om det foreslås å ta inn flere yrkesgrupper
i lovteksten, så innebærer ikke det en begrensning som hindrer kommunen
i å benytte andre yrkesgrupper til å løse sine oppgaver og tjenester
innenfor helse- og omsorgsfeltet. Bruken av begrepet «herunder»
synliggjør det. Disse medlemmer vil også understreke
at det at disse yrkesgruppene nevnes i sammenheng med utredning,
diagnostisering og behandling, ikke setter en begrensning for at
disse yrkesgruppene også kan benyttes til oppgaver som ikke faller
inn under disse begrepene. Disse medlemmer vil også minne
om at blant annet folketrygdloven har reguleringer av hvem som kan
sette diagnoser. Disse medlemmer er oppmerksom på
at kommunene ikke har lovfestet plikt i dag til å sørge for psykologtjeneste. Disse
medlemmer er imidlertid av den oppfatning at dette er en
nødvendig presisering, både som konsekvens av opptrappingsplanen
for psykisk helse og av hensyn til de oppgaver kommunene skal ha
ansvar for som følge av samhandlingsreformen. Disse medlemmer peker
på at det derfor må utarbeides en plan for å sikre psykologkompetanse
i kommunene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd nr. 4 lyde:
Utredning, diagnostisering og behandling, herunder
fastlegeordning, psykologtjeneste, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste
og jordmortjeneste»
Komiteen registrerer
at departementet som følge av høringen har kommet til at kommunens plikt
til å organisere legevakt fortsatt må tydeliggjøres i loven, og komiteen støtter
dette. Komiteen viser til at kommunene i tillegg
til medisinsk akuttberedskap må ha prosedyrer for å håndtere psykiatriske
og rusrelaterte akuttilstander, samt kunne sikre omsorgstjenester/sosiale
tjenester ved akutte situasjoner.
«Komiteen viser til at Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin (Nklm) på oppdrag fra Helsedirektoratet har
utarbeidet et forslag til handlingsplan for legevakt. I sin situasjonsanalyse
konkluderer senteret med at det er et stort potensial for bedre
samhandling mellom legevakten og andre kommunale tjenester. Nklm mener
også at legevakttjenestene ikke har utviklet seg i takt med den
medisinske og organisatoriske utviklingen en har hatt i resten av helsetjenesten
de siste 10 årene. Over 2 millioner av landets befolkning er i kontakt
med legevakten årlig. Komiteen ber regjeringen om å styrke faglige
og organisatoriske krav til kommunal legevakt samt samhandlingen
med spesialisthelsetjenesten i forbindelse med arbeidet med Nasjonal
helseplan, fortrinnsvis gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften,
eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt. Komiteen
mener det gir grunn til bekymring at bare halvparten av fastlegene
deltar i legevakt. De må utgjøre ryggraden i legevakttjenesten.»Komiteen vil
påpeke at legevakttjenesten er en viktig del av kommunens helse- og
omsorgstjeneste, og at det over lengre tid har vært bred enighet
om behovet for å styrke tjenesten. Komiteen viser
til komiteens merknad i Innst. 212 S (2009–2010) om samhandlingsreformen:
Komiteen viser til at det er
stor variasjon mellom kommunene med hensyn til hvordan de håndterer
etterlatte som har opplevd selvmord og brå dødsfall i nære relasjoner. Komiteen viser
også til at foreldre som har mistet et barn etter kort eller langvarig
sykdom, opplever at det offentlige hjelpeapparatet blir borte når
barnet blir borte. Komiteen mener dette perspektivet må
trekkes inn i større grad for å sikre gode tiltakskjeder, og at
sorgarbeid ofte kan utføres på en god måte som likemannsarbeid.
Komiteen viser til
at Stortinget ved behandling av Samhandlingsmeldingen – St.meld.
nr. 47 (2008–2009) – viste bred politisk enighet om å styrke rehabiliteringen,
som etter Stortingets oppfatning ble for lite vektlagt i meldingen. Komiteen er
derfor glad for at lovforslaget synliggjør at (re)habilitering er
noe langt mer enn medisinsk (re)habilitering. Komiteen vil påpeke
at (re)habilitering må ha et livsløpsperspektiv, at brukermedvirkning
må være grunnleggende, og den enkeltes mål må være styrende for
innholdet i prosessen. Komiteen viser til at (re)habilitering
må bygge på planlagt og systematisk samarbeid mellom ulike instanser
og aktører, med et klart mål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at innholdet i denne
tjenesten kan reguleres gjennom forskrift, og disse medlemmer forventer
at viktigheten av blant annet arbeidsrehabilitering defineres der.
Disse medlemmer konstaterer at
rehabilitering i altfor liten grad prioriteres i kommunene i dag. Disse
medlemmer kan vanskelig se at det profesjonsnøytrale lovforslaget
er like sterkt som gjeldende lov. Disse medlemmer frykter derfor
at dette kan føre til ytterligere nedprioritering av rehabiliteringsfeltet.
Disse medlemmer vil derfor presisere
at i et rehabiliteringsforløp er opptrening av vesentlig betydning
både fysisk, kognitivt og sosialt. Disse medlemmer merker
seg at opplæring i dagliglivets gjøremål nå er tatt ut av lovteksten, men
vil understreke at dette i et rehabiliteringsforløp er et så vesentlig
moment at det må inngå i en forskriftsfesting.
Komiteen understreker
at kommunal rehabilitering skjer både i institusjoner og hjemme
hos pasienter og brukere, og at Nasjonal helse- og omsorgsplan også
vektlegger dette. Komiteen understreker at god rehabilitering
krever tverrfaglighet, og at ergoterapeuter og fysioterapeuter er
blant de faggruppene som er relevante for den kommunale rehabiliteringstjenesten.
Slik kompetanse vil etter komiteens mening være viktig for
å trene opp pasienter og brukere til å mestre daglige gjøremål.
Komiteen viser til
at Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde som mål å sikre uavhengighet,
selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Komiteen har
merket seg at departementet har tatt psykisk helse inn i § 3-1 for
å understreke at psykisk helse- og omsorgstjeneste inngår i kommunenes
sørge for-ansvar.
Komiteen ser positivt på det
at lovforslaget § 3-1 presiserer kommunens sørge for-ansvar relatert
til personer med rusmiddelproblem. Komiteen viser
til at en samlet komité i Innst. 212 S (2009–2010) sto bak følgende
merknad:
«Komiteen vil også framheve at behovet for bedre
utbygde kommunale tjenester også i stor grad gjelder for personer
som er rusmiddelavhengige. Rusmiddelavhengige er den gruppen som
har høyest sykelighet og dødelighet, og som opplever å være stigmatisert
og ekskludert fra fellesskapet. Skader av rusmiddelbruk og avhengighet
berører mange. Altfor mange med rusproblemer opplever ikke å komme
inn til behandling når de er motivert. De må vente for lenge på
behandlingsplass, og ettervernet er for dårlig.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten
av at det må stilles krav om at en avtale mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten må inneholde bestemmelser som sikrer at
det utarbeides et ettervernstilbud fra dag én. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at en
avtale mellom helseforetak og kommuner om tilbudet til rusmiddelavhengige
sikrer at det er utarbeidet et ettervernstilbud fra første dag.»
Komiteen vil understreke
at kommunen har ansvar for å gi rusmiddelavhengige nødvendige og
forsvarlige tjenester. Komiteen legger til grunn
at det nærmere tilbudet til rusmiddelavhengige vil være sentralt
i de fremtidige avtalene mellom kommunen og helseforetaket. Komiteen er
kjent med at problemstillinger knyttet til et sammenhengende og
helhetlig tjenestetilbud vil være et av hovedtemaene i den kommende
stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken.
Komiteen har merket
seg at gjeldende rett videreføres med hensyn til omsorgslønn. Komiteen imøteser
imidlertid resultatet av det utredningsarbeidet som foregår på dette
området, for å få et mer helhetlig system.
Komiteen viser til at ordningen
med omsorgslønn fungerer svært forskjellig fra kommune til kommune,
og at tjenesten lønnes på svært forskjellig nivå i kommunene. Dette
innebærer at personer som yter omsorg for familiemedlemmer eller
nære slektninger, behandles ulikt avhengig av i hvilken del av landet
ytelsen gis. Komiteen vil understreke at for dem
som mottar omsorgen, betyr disse forskjellene at man i enkelte deler
av landet har mindre mulighet for å kunne motta omsorgshjelp fra
sine nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det derfor er nødvendig å innføre normerte satser og kriterier for
omsorglønn, samt at finansieringsansvaret for ordningen legges til
staten.
Komiteen har merket
seg at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal se på ordninger
for pårørende med særlig tunge omsorgsoppgaver (Kaasa-utvalget),
og ser fram til resultatet av dette arbeidet. Målgruppen for utredningen
er pårørende som påtar seg særlig tyngende omsorgsoppgaver over
tid. Utvalget skal se på dagens ordninger og modeller for framtidige ytelser
og skissere minst ett forslag innenfor dagens omsorgslønnsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Soria Moria I-erklæringen
der det går fram at regjeringen vil styrke ordningen med omsorgslønn,
mens det i Soria Moria II-erklæringen står at ordningen skal gjennomgås.
En slik endring kan tyde på at regjeringens ambisjoner på området
er redusert. Det er tverrpolitisk vilje til og ønske om å anerkjenne
den familiebaserte omsorgen og gjøre det mulig for barn med nedsatt
funksjonsevne å bo hjemme sammen med familien. Når en ordning som
omsorgslønn blir så vanskelige å få, slik blant annet en rapport fra
Statens helsetilsyn avdekker, reduserer det muligheten til å ta
ansvaret for funksjonshemmede barn. Disse medlemmer mener
det må iverksettes tiltak slik at mulighetene for å leve gode liv
med funksjonshemmede barn øker. Samtidig bør ordninger og regelverk
harmoniseres og praktiseres likt i hele landet, slik at ordningene
er enkle å sette seg inn i for dem det gjelder.
Komiteen viser til
at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte
å organisere praktisk bistand på for personer med store hjelpebehov
eller for personer som har bistandsbehov av en slik art at denne
organisasjonsformen er mest hensiktsmessig. Komiteen mener BPA
er et viktig verktøy som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne
muligheten til å leve et aktiv og verdig liv. BPA handler om å kunne bestemme
over egen hverdag og få innflytelse over hvem som hjelper en. Praktisk
bistand kan være å få hjelp til å vaske gulvet, handle matvarer,
følge opp barn på idrett, gå på kino osv. Praktisk bistand omfatter
bistand til egenomsorg og personlig stell og opplæring i dagliglivets gjøremål.
Det er ikke noe krav om at assistenten skal ha helsefaglig utdanning.
En stor del av brukerne av BPA mottar også supplerende tjenester
fra kommune slik som hjemmesykepleie, rengjøring og trygghetsalarm.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kommunen i dag har plikt til å ha et tilbud om BPA. Flertallet viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet i Nasjonal helse- og omsorgsplan varsler
at regjeringen framover vil legge til rette for at kommunene kan
bygge ut dette tilbudet videre. Flertallet vil understreke
behovet for dette.
Flertallet merker seg at det
er vanskelig å framskaffe presise beregninger for kommunenes kostnader
ved en mulig ny rett til BPA. Flertallet er kjent
med at det er gjennomført kostnadsberegninger i samarbeid med KS,
og at det foreligger en rapport, «Kostnadsberegninger av utvidet
bruk av brukerstyrt personlig assistanse».
Rapporten anslår utviklingen av antallet brukere med
BPA ved en eventuell ny rettighet til ordningen på mellomlang sikt
(5 til 10 år). Utredningene som nå er gjennomført, viser at en BPA-time
er rimeligere enn en time gitt som ordinær omsorgstjeneste, men
kostnadene for kommunene øker fordi BPA-brukere generelt får tildelt flere
timer enn ved tildeling av ordinære omsorgtjenester, og fordi de
kan komme i tillegg til annen bistand. Analysene i denne rapporten
viser at en ny rettighet til BPA vil kunne innebære økte kostnader
for kommunene, men at omfanget vil avhenge av hvordan rettigheten
utformes. Rapporten peker videre på behovet for ytterligere utredninger
og analyser før en kan vurdere rettighetsfesting av BPA. Flertallet mener
det i tillegg til kostnadsvurdering for kommunene er viktig også
å ta med seg de mulige positive samfunnsøkonomiske konsekvensene
av BPA, for eksempel ved at flere kan komme i arbeid eller utdanning. Flertallet ber
regjeringen arbeide videre med problemstillingene og komme tilbake
til Stortinget med en vurdering av kostnadene ved å forsterke ordningen
med BPA. Flertallet ber også regjeringen vurdere
den organisatoriske utformingen av ordningen, herunder spørsmål
om tilknytning til kommunesektoren eller Nav.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske
og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse
for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen
som gjelder i dag.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at brukerstyrt personlig
assistanse skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser
skal kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen. Disse
medlemmer viser til at Stortinget i 2002 ba regjeringen
om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistent,
og at regjeringen fulgte opp med forslag om dette i 2005. Disse
medlemmer slår fast at regjeringen ikke foreslår å lovfeste
en slik rett, men ønsker å videreføre gjeldende rett. Disse medlemmer har
merket seg at det pågår et arbeid med å beregne kostnadene for en
rettighetsfesting av BPA-ordningen. Disse medlemmer mener
det er av vesentlig betydning at brukergruppens organisasjoner trekkes med
i dette arbeidet, og at det også legges vekt på alternativ kostnad,
brukerens livskvalitet samt den samfunnsøkonomiske siden. Disse medlemmer vil
i denne forbindelse vise til den utarbeidede ECON-rapporten om BPA.
Disse medlemmer mener det er
av betydning at i første rekke de som har behov for omfattende bistand,
får en langt større mulighet til å ta ansvar for eget liv og egen
velferd gjennom en rettighetsfesting av muligheten til å få tjenesten organisert
som brukerstyrt personlig assistanse.
Disse medlemmer mener det er
av vesentlig betydning å beskytte BPAs egenart, og for å sikre reell
brukerstyring er det derfor nødvendig å styrke innholdet i arbeidslederrollen. Disse medlemmer vil
fremholde at arbeidsleder etter tilstrekkelig opplæring bør kunne
delegeres oppgaver knyttet til ordinær personalledelse, likestilt
med eksempelvis stedfortredende arbeidsleder.
Disse medlemmer konstaterer at
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet igjen
velger å utsette rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse.
Rettighetsfestingen av BPA har nå blitt trenert av regjeringen Stoltenberg
II ved alle anledninger. Utsettelsen begrunnes nå i en rapport fra
Helse- og omsorgsdepartementet om kostnadsberegninger for kommunene.
Denne rapporten er laget av et utvalg der alle medlemmene har interesse
i å drive kostnadsberegningene opp; det er ensidig sett på kommunenes
kostnader og ikke på samfunnsgevinsten, og rapporten blander sammen svært
ulike tjenester. Rapporten bygger også på et anslag over antallet
som vil benytte seg av ordningen, som blant annet har lagt inn erfaringer
fra Sverige. Disse medlemmer vil vise til at i Sverige
delfinansierer staten kostnadene ved BPA på en slik måte at kommunene
har interesse av at flest mulig med assistansebehov søker denne
ordningen.
Disse medlemmer mener at det
vil være riktig av Stortinget å vedta en lovparagraf som sikrer
rett for brukere med store behov til å få tjenesten organisert som
brukerstyrt personlig assistanse. Dette er et prinsippstandpunkt
som ikke krever mer utredning, og som kan innføres innenfor den
samme økonomiske rammen som benyttes i dag. Det vil imidlertid være
behov for å drøfte og utrede sammen med brukerorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene
og KS hva som skal legges til grunn for begrepet «store behov» før
lovparagrafen trer i kraft.
Disse medlemmene ber videre regjeringen igangsette
et arbeid for å få kostnadene av eventuell utvidet rettighetsfesting
snarest utredet og drøftet med KS og brukerorganisasjonene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
skal ny § 2-1 d lyde:
§ 2-1 d Rett til å få
helse- og omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig
assistanse
Den som har stort behov for personlig assistanse etter
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b,
i form av praktisk bistand og opplæring, har rett til å få tjenesten
organisert som brukerstyrt personlig assistanse etter samme lovs
§ 3-8.»
Disse medlemmer vil vise til
at ikke alle er fornøyd med tradisjonelle tjenester. Mange mener
det ikke legges til rette for et uavhengig og selvstendig liv. Dette
kan bryte med grunnleggende menneskerettigheter om at alle mennesker
er født frie og med samme menneskeverd. Alle skal oppleve valgfrihet
gjennom å gjøre egne valg og prioriteringer, både i eget hjem og i
samfunnet. De som trenger brukerstyrt personlig assistanse, for
å gjøre egne valg og prioriteringer, og er i stand til å lede egne
assistenter, må ha rett til å få tjenesten organisert som BPA.
Komiteen viser til
at kommunene allerede i dag har et ansvar for å yte øyeblikkelig
hjelp, men at det nye i lovforslaget er at kommunen skal sørge for
tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter
og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Komiteen viser til
at øyeblikkelig hjelp-beredskap med mulighet for døgnopphold kan
være kostbart siden det krever ledig sengekapasitet og personale
i beredskap. Komiteen deler intensjonen om at mer
av behandlingen skal kunne foregå i kommunen fremfor på sykehus.
Komiteen er enig med departementet
i at kommunens plikt begrenses til de pasientgruppene kommunen selv
har mulighet til å utrede, behandle eller yte omsorg til, og at
det er behov for å etablere systemer som sikrer rask avklaring av om
pasienten kan få et tilbud i kommunen, eller om spesialisthelsetjenesten
må oppsøkes.
Komiteen vil understreke at det
er viktig at det ikke bygges opp et system som dublerer det tilbudet
som allerede eksisterer, og som virker kompliserende og fordyrende
for samfunnet. Komiteen vil også på dette punkt understreke viktigheten
av at pasienter og brukere får behandling på et faglig forsvarlig
nivå.
Komiteen har merket seg at plikten
i første omgang er tenkt å omfatte somatiske lidelser, men at det
skal vurderes om psykisk helse og rus også skal omfattes av plikten.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at ordningen fullfinansieres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at departementet foreslår at midler gradvis overføres fra
de regionale helseforetakene til kommunene i perioden 2012 til 2015.
Komiteen vil understreke
betydningen av at det må dokumenteres at kommunen besitter nødvendig
fagkompetanse og kapasitet til å håndtere døgnopphold for øyeblikkelig
hjelp på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dette må gjøres
slik at ikke resultatet bare blir en forsinket innleggelse i spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at tiltaket må kunne vise
effekt før en endrer finansieringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen skal tre i kraft fullt ut fra 2016, og har
tillit til at departementet i samarbeid med kommunesektorens interesseorganisasjon
KS sørger for nødvendige avklaringer. Flertallet vil
vise til svært positive resultater for pasientene i de tilfeller
der ordningen har vært prøvd ut – bl.a. ved Fosen distriktsmedisinske
senter og Søbstad sykehjem i Trondheim.
Komiteen vil vise
til det fokuset Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 har når
det gjelder folkehelse, og understreker at det er et samfunnsansvar
å bidra til god helse i hele befolkningen. Dette skal skje ved å
gjøre helsefremmende valg enklere og billigere og ved å gjøre helseskadelige
valg mindre attraktive.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, støtter at det i større grad må tas
i bruk strukturelle virkemidler som prisvirkemidler, lovreguleringer
og infrastruktur i det nasjonale folkehelsearbeidet.
Komiteen viser til
at den lovmessige reguleringen av ansvar for folkehelsearbeidet
finnes i folkehelseloven og i helse- og omsorgstjenesteloven.
Komiteen viser også til «Perspektivmeldingen 2009».
Den har forebygging – det å vri innsatsen fra reparasjon til forebygging
– som én av ti overordnede strategier. Komiteen har
merket seg at gang- og sykkelveier, natur- og friluftsområder og
bo- og nærmiljøer som gir mulighet til lek og aktiviteter, er framhevet
som gode tiltak.
Kommunene er den viktigste arena for folkehelsearbeidet.
De må nå identifisere egne folkehelseutfordringer, fastsette egne
mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak. Det gir kommunene
mulighet til selv å kunne påvirke befolkningens helse, ha som overordnede
mål å fremme helse og forebygge framfor reparere. Kommunene skal
ha stor innflytelse på eget folkehelsearbeid, og kommunestyrene
bør lage en årlig rapport og ha en årlig debatt om tiltaksplan. Forebyggingen
må gjenspeiles i alle planer, i all politikk og i all lovutvikling.
Komiteen mener det er viktig
at staten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand og
påvirkningsfaktorer for den enkelte kommune og fylkeskommune, og
at det gis tilgang på data fra sentrale registre som har betydning
for kommunene i arbeidet med å forebygge sykdom og fremming av helsen,
slik det legges opp til ved ny lov om folkehelsearbeid.
Komiteen mener det bør lages
et system der en lett kan sammenligne helsedata med andre aktører
for å kunne se utviklingen i egen kommune over tid, og slik at innbyggere
og folkevalgte kan sammenligne sin kommune med andre. Komiteen mener
dette kan bli viktig for økt kommunal innsats på dette feltet
Komiteen mener det er positivt
at helse- og omsorgtjenesten i helse- og omsorgstjenesteloven får
et klart ansvar for å bidra i arbeidet med slike gode oversikter
i kommunene. Tjenestenes erfaringer, kompetanse og kunnskap er nødvendig
for å gi en best mulig oversikt over kommunens utfordringer, samt
også grunnlag for bedre kunnskapsbaserte folkehelsetiltak.
Komiteen vil berømme den viktige
jobben frivillige og ideelle organisasjoner gjør når det gjelder
folkehelse. Både idrettsorganisasjoner, friluftsorganisasjoner,
pasientorganisasjoner og andre er viktige aktører som kan bidra
ut fra egne formål og i samarbeid med kommunen.
Komiteen viser til at rådgiving
og veiledning for å oppnå varige endringer av levevaner er omfattende
og tidkrevende. Komiteen merker seg at Helsedirektoratet
har utarbeidet en veileder for kommunale frisklivssentraler. Komiteen vil
understreke at oppretting av frisklivstilbud i kommunene er en viktig
og ønsket utvikling som må ses i sammenheng med etablering av lokalmedisinske
sentre og kommunale/interkommunale lærings- og mestringstilbud.
Komiteen viser til at det må
settes inn ulike tiltak på de ulike arenaer. De viktigste risikofaktorer
for sykdom, skade og sosiale problemer er usunt kosthold, fysisk
inaktivitet, røyking, alkohol- og annen rusmiddelbruk, men også
frafall i videregående skole, utdanningsnivå, inntekt, sosialt nettverk,
tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Det at forebygging
og folkehelse skal gjenspeiles og vurderes i alle planer, i all
politikk og i all lovutvikling, er positivt.
Komiteen viser til rapporten
«Folkehelserapport 2010, Helsetilstanden i Norge». Der illustreres
de sosiale helseforskjellene ved å beregne hvor mange årlige dødsfall
som ville vært unngått dersom den generelle helsetilstanden for hele
befolkningen ble hevet til et nivå tilsvarende det gruppene med
høyere universitetsutdanning har. I løpet av ti år kunne 5 400 dødsfall som
følge av lungekreft og om lag 10 000 dødsfall som følge av hjertesykdommer
vært unngått. Totalt kunne en mellom 1994 og 2003 unngått over 43 000
dødsfall, like mange som dør i løpet av et normalt år. Komiteen understreker
at tidlig død er ett av de mest dramatiske utfallene av de sosiale
helseforskjellene. Dette understreker vesentligheten av bredt anlagte
tiltak. Folkehelseloven styrker etter komiteens syn de
muligheter og det ansvar kommuner, fylkeskommuner og staten har
for å bekjempe sosiale helseforskjeller.
Komiteen vil vise til merknadene
om folkehelsearbeid i Innst. 422 S (2010–2011) om Nasjonal helse-
og omsorgsplan 2011–2015 og Innst. 423 L (2010–2011) om folkehelseloven.
Komiteen vil understreke at forebygging
skal være en integrert del av helse- og omsorgstjenestene. Alle
delene av de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil få viktige
oppgaver i det helsefremmende og forbyggende arbeid, bl.a. forebygging
i omsorgstjenestene, i legetjenestene mv, herunder krav til å iverksette
tiltak på riktig tidspunkt i et utviklingsforløp av sykdom. Dersom
tiltak iverksettes for sent, vil dette kunne medføre tap av leveår
med god helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er det enkelte kommunestyre som må beslutte hvilken fagkompetanse
og kapasitet som trengs ut fra lokale utfordringer og statlige krav
til ulike tjenester. De generelle bestemmelser i loven om faglig
forsvarlighet i tjenestene legger klare føringer. Flertallet vil
vise til at loven gir anledning til å fastsette i forskrift krav
om innhold i tjenesten, herunder kompetansekrav. Dette vil blant
annet kunne omfatte psykologkompetanse.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen har tatt hensyn til høringsinstansene som påpekte
at høringsutkastet hadde for mye fokus på oppsøkende virksomhet
i det forebyggende arbeidet. Komiteen konstaterer
at lovforslaget nå gir kommunen tre roller i det forebyggende arbeidet. Komiteen støtter
at kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid gjennom lovforslaget
gjøres mer konkret, og er tilfreds med at det fremgår at dette gjelder
både somatisk og psykisk helse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil imidlertid understreke
at det er behov for en langt sterkere avklaring av hva som inngår
i det kommunale psykisk helse-arbeidet. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid med
en forskrift som presiserer innhold i kommunalt psykisk helsearbeid.
Det forutsettes at blant annet psykologtjeneste forskriftsfestes
som nødvendig del av tverrfaglig helse- og omsorgstjeneste, og at
det utarbeides en plan for å gjøre denne kompetansen tilgjengelig
i alle landets kommuner.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av at arbeid med psykisk helse skal tillegges stor vekt
i kommunene, og at avtalene mellom kommunen og helse-fore-takene
bør presisere samarbeidet på psykisk helseområdet. Flertallet vil
vise til avsatte midler i budsjettet som kommunen kan søke på for
å ansette psykologer i kommunehelsetjenesten, og understreker at
dette er viktig i det tverrfaglige samarbeidet.
Komiteen vil understreke
at den medisinskfaglige kompetansen i kommunen er avgjørende for
å kunne lykkes med gjennomføringen av samhandlingsreformen. Komiteen ser
at flere høringsinstanser er av den oppfatning at kommunelegens
rolle bør styrkes. Komiteen deler departementets
syn på at tilgang på samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunen vil
være en fordel, og viser til at dette også er belyst i forslaget
til ny folkehelselov. Komiteen har merket seg Legeforeningens
høringsuttalelse om at det bør opprettes flere kombinasjonsstillinger med
samfunnsmedisinsk hovedstilling og fastlegearbeid som bistilling,
og at dette vil være attraktivt sett i et rekrutteringsperspektiv. Komiteen har
merket seg departementets uttalelse om at lovforslaget ikke er til
hinder for en slik løsning om kommunen finner det hensiktsmessig. Komiteen vil
understreke viktigheten av at oppgavene ikke deles på for mange,
slik at det går ut over kontinuitet og kompetanseoppbygging. Komiteen deler
synet på at flere kommuner bør vurdere å samarbeide om kommunelegefunksjonen,
og konstaterer at lovforslaget åpner for dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at kommunestyret nå får folkehelsearbeid som en ny
hovedoppgave. For mange kommuner vil dette innebære behov for samfunnsmedisinske utredninger
og faglig ledelse med slik kompetanse. Flertallet finner
det naturlig at kommunelegen har denne rollen og kompetansen. Dette
innebærer at det vil bli behov for å utdanne flere leger med denne
kompetansen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil vise til at mange kommuner
har gode erfaringer med å ansette en folkehelsekoordinator, og at
en slik stilling har vært en forutsetning for å motta støtte fra
fylkeskommunene gjennom ordningen «Partnerskap for folkehelse». Dette
flertallet mener det må bygges videre på erfaringene fra
«Partnerskap for folkehelse».
Dette flertallet har merket seg
at en del høringsinstanser mener at kommunelegens rolle og funksjon
bør komme klarere til uttrykk i loven. Dette flertallet ber
departementet om å ta disse og andre innspill som har kommet frem i
høringen, med seg i det videre arbeidet på dette feltet. Dette
flertallet viser i den forbindelse til § 26 i forslaget
til ny folkehelselov, jf. Prop. 90 L (2010–2011), der de samfunnsmedisinske oppgavene
er nærmere beskrevet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det i høringsprosessen har kommet
frem forslag om å gjøre kommunelegen til en del av kommunens ledelse.
Både Funksjonshemmedes Fellsorganisasjon og Den norske legeforeningen
har ment at kommunelegen må få en mer sentral rolle i den kommunale
administrative ledelse. Den norske legeforening fremhevet hvordan
dette ville sørge for en bedre benyttelse av kommunelegens kompetanse.
Disse medlemmer vil vise til
at departementet ikke gir noen utførlig drøftelse av hvorfor dette
forslaget ikke er tatt med i utkastet til ny lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester, ut over at det i kap. 18.6 vises til at det
i lovforslaget ikke ligger noen «føring på hvilken formell plassering
kommunelegen skal ha i kommunens administrasjon», samt nevnes at
gunstig ansvarsplassering vil variere mellom kommuner.
Etter disse medlemmers skjønn
er dette et forslag som fortjener en bedre gjennomgang. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av å plassere kommunelegen som en del av kommunens
ledelse i en egnet sak.
Komiteen ser at departementet
ønsker å videreføre de grunnleggende strukturer fastlegereformen
bygger på. Komiteen merker seg også at departementet
tar sikte på å sende på høring mulige forslag til endring av fastlegeforskriften
i løpet av 2011. Komiteen merker seg at departementet
legger opp til en dreining fra avtaleregulering til forskriftsregulering
av fastlegeordningen. Komiteen viser til at KS uttaler
at det ligger et uutnyttet potesial i avtaleverket til å nå målene
i samhandlingsreformen, og at KS av den grunn påpeker at avtaleinstituttet
derfor ikke må undergraves av en for stor grad av forskriftsfesting. Komiteen viser
til at hele lovforslagets innretning er på et overordnet nivå, og at
det ellers legges vekt på stor grad av avtalefesting for å fremme
samhandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, merker seg at det ikke foreslås endringer i
finansieringsordningen med per capita-tilskuddet og honorar nå,
men at dette skal gjennomgås i forbindelse med arbeidet med forskriften.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg motstanden
fra høringsinstanser mot å endre finansieringssystemet for fastlegene fra
en stykkpris på 70 prosent til en stykkpris på 50 prosent. Disse
medlemmer deler departementets vurderinger om ikke å foreslå
endring på dette området nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser at en reduksjon i per capita-tilskuddet kan
komme i strid med samhandlingsreformens målsettinger og kan føre
til utilsiktede virkninger.
Komiteen har merket
seg at departementet på det nåværende tidspunkt ikke foreslår en
lovregulering som åpner for å gi fastlegene rett til å legge inn
pasienter i sykehjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til Innst. 212 S (2009–2010) til St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen:
«Samtidig vil komiteen påpeke at fastleger i dag ikke
kan skrive inn en pasient til helse- og omsorgstilbud i kommunen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må vurderes
å gi fastleger større innflytelse på inntaksprosedyrene til sykehjem.»
Komiteen merker seg
at fastlegene nå vil kunne få anledning til å legge pasienter inn
på de øyeblikkelig hjelp-plassene som skal opprettes i kommunene.
På samme måte som i dag er det kommunene som er ansvarlig for å
sørge for disse plassene, og som dermed avgjør inntaksprosedyrene.
Komiteen ser at det i noen kommuner
er for høy terskel for å bli tildelt sykehjemsplass, varig eller
for kortere opphold – ut over det som kan være behovet for øyeblikkelig
hjelp. Komiteen mener derfor det er viktig å kvalitetssikre
inntaksprosedyrene til sykehjem og sikre at helsefaglige behovsvurderinger
legges til grunn.
Komiteen viser til at plass på
sykehjem tildeles både etter gjeldende rett og etter ny lov for
å oppfylle forpliktelsen til å yte nødvendig helsehjelp. Det vil
derfor være helsefaglige behovsvurderinger som ligger til grunn
for kommunens prioriteringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er for lav sykehjemskapasitet
i mange kommuner som er årsaken til at terskelen for å få sykehjemsplass
er for høy, og viser i den sammenheng til høringsinnspill fra Norsk
Sykepleierforbund.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det trengs en tydeligere kommunal styring av de allmennmedisinske
offentlige oppgavene legen kan pålegges. Herunder er det behov for
både å styrke fastlegens/legevaktlegens vurderingskompetanse og
den kliniske kompetansen i fastlegepraksisen. Flertallet mener
slik styring tidligere har vært mangelfull i mange kommuner, og
at en sterkere styring vil være riktig. Flertallet støtter
at det blir bedre ledelse og styring av allmennlegetjenesten, både
av de allmennmedisinske offentlige legeoppgavene, av at kurativ praksis
er i tråd med helsepolitiske prioriteringer og oppfølging av legers
praksis ut fra nasjonale kvalitets- og funksjonskrav i tråd med
god medisinsk praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at dagens hindringer
for finansiering av sykebesøk og oppsøkende virksomhet må fjernes. Disse
medlemmer etterlyser også en utredning av fastlegeordningen
sett i lys av befolkningens og myndighetenes forventninger til nye
oppgaver og tilgjengelighet.
Disse medlemmer mener at oppbyggingen
av det allmennmedisinske arbeidet ikke skal gjøres gjennom å øke
den kommunale påleggshjemmelen, men gjennom å gjøre disse stillingene mer
attraktive faglig og økonomisk. Disse medlemmer mener
det må legges til rette for flere legestillinger i primærhelsetjenesten. Disse
medlemmer ser behovet for å vurdere om det kan innføres
økonomiske insitamenter knyttet til kvalitet, service og tilgjengelighet.
Komiteen ser det som
positivt at loven inneholder en egen bestemmelse om forsvarlighet. Komiteen viser
til at en lov som bygger på profesjonsnøytralitet og få organisatoriske
krav, må ha tydelige krav som sikrer at tjenestene blir faglig forsvarlige. Komiteen har
merket seg at et vesentlig spørsmål er om forsvarlighetskravet skisserer
en minimumstandard eller om det er en norm som beskriver god faglig
praksis. Komiteen er tilfreds med at departementet
peker på at kjernen i forsvarlighetskravet peker på god praksis
som norm for tjenestene. Komiteen viser videre til
at det blant annet pekes på Helsedirektoratets nasjonale, faglige
retningslinjer som eksempler på god praksis. Komiteen ser
også at god praksis vil endre seg i takt med utviklingen av fagkunnskap
og verdioppfatninger.
Komiteen viser til at det kan
være ulike oppfatninger av hva kravet om ivaretakelse av verdighet
innebærer. Komiteen merker seg at departementet peker
på de forskjellige profesjonsgruppenes fag-etiske retningslinjer
om ivaretakelse av integritet og verdighet. Komiteen viser
til at lovforslaget har en profesjonsnøytral tilnærming, og at det
er en stor del ufaglærte i helse- og omsorgssektoren, noe som kan
åpne for ulik eller manglende forståelse av begrepet verdighet. Komiteen merker
seg at departementet peker på lovens formålsbestemmelse som utgangspunkt
for å beskrive hva som skal være verdigrunnlaget. Komiteen deler
et slikt syn og mener formålsbestemmelsene i § 1-1 må være førende
i forståelsen av å yte et verdig tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at legedekningen på
mange av landets sykehjem er for lav. Disse medlemmer mener
derfor det må innføres bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem
fra 2012 og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring
av bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra 2012.»
Komiteen er tilfreds
med at Stortingets vedtak om at kvalitetskrav til omsorgstjenestene
skal underlegges lokalpolitisk behandling, nå synliggjøres i loven
og kan reguleres i forskrift. Komiteen registrerer
at krav om systematisk arbeid for å bedre pa-sient- og brukersikkerheten nå
lovfestes i både helse- og omsorgsloven og spesialisthelsetjenesteloven. Komiteen imøteser
at tilsvarende bestemmelse innarbeides i tannhelsetjenesteloven.
Komiteen vil understreke at gode
kunnskaper i norsk hos alt personell som skal yte helse- og omsorgstjenester
er avgjørende viktig for pasientsikkerhet og kvalitet. Der pasienter
og brukere ikke behersker norsk, må det tas hensyn til dette.
Komiteen vil understreke
at utdanning og kompetanseutvikling er av vesentlig betydning for
at samhandlingsreformen skal kunne lykkes. Komiteen ser
at utdanningen i dag er for lite rettet mot den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Komiteen vil understreke viktigheten
av nær kontakt mellom kommuner og relevante utdanningsinstitusjoner. Komiteen er
av den oppfatning at det er en vesentlig forutsetning for å kunne
rekruttere tilstrekkelig fagkompetanse at det opprettes gode praksisplasser
med god veiledning og kunnskapsoppbygging om de helse- og omsorgstjenester kommunen
har ansvaret for. Det er viktig at det i utdanningen legges vekt
på samhandlingskompetanse, brukermedvirkning, tverrfaglighet og helhetlige
pasientforløp. Komiteen merker seg at Kunnskapsdepartementet
arbeider med en ny stortingsmelding om velferdsutdanningene. Komiteen registrerer
også at det presiseres at personell i privat virksomhet med avtale
med kommunen skal sikres adgang til nødvendig etter- og videreutdanning.
Komiteen mener at spesialisthelsetjenestens lovfestede
veiledningsplikt for kommunehelsetjenesten i større grad må bidra
til å sikre bedre kompetanseoverføring, blant annet med hospiteringsordninger
og desentraliserte sykehustjenester nær pasientene, i nær dialog
med kommunehelsetjenesten.
Komiteen mener andelen ufaglærte
må reduseres, og at det må etableres et kunnskapsløft for de ufaglærte
som i dag jobber i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen har
varslet at det kommer en stortingsmelding om velferdsutdanningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette blir en for passiv
tilnærming. Disse medlemmer mener at Kompetanseløftet
2015 må endres og styrkes, slik at det kan tas høyde for de utfordringene
som samhandlingsreformen innebærer, og slik at tiltakene kan komme
raskere i gang. Disse medlemmer fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak hvor Kompetanseløftet 2015 endres og styrkes for å ta høyde
for de utfordringene samhandlingsreformen innebærer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Kompetanseløftet 2015 inneholder en rekke virkningsfulle
tiltak for å øke kompetansen og andelen faglærte i de kommunale
omsorgstjenestene. Nærmere 16 000 personer hadde gjennomført grunn-,
videre- eller etterutdanninger eller annen opplæring med støtte
fra Kompetanseløftet 2015 i perioden 2007–2010, og om lag 13 000
er under opplæring i 2011. Samtidig bidrar satsinger som «Utviklingssentra
for sykehjem og hjemmetjenester», «Flink med folk i første rekke»
og «Etisk kompetanseheving» til ytterligere kunnskapsheving i sektoren.
Komiteen viser til
at det eksisterer lite forsk-ning i og på den kommunale helse- og
omsorgstjenesten. Komiteen viser i den forbindelse
til at grunnlagsdatamaterialet er mangelfullt og vanskeliggjør forskning,
herunder følgeforskning på tiltak som settes inn i forbindelse med samhandlingsreformen. Komiteen vil
understreke betydningen av at det både forskes på og i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, og at dette er en viktig forutsetning
for å øke kvaliteten på tjenestene, samt for å gjøre feltet mer
faglig attraktivt. Komiteen registrerer at det legges
opp til at det mellom helseforetakene og kommunene skal inngås avtaler
som også skal inneholde samarbeid om forskning. Komiteen ser
at dette kan være et viktig bidrag til blant annet å få bedre pasientforløp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at bevilgningen til forskning på dette området er økt betydelig
de senere år.
Komiteen støtter regjeringens
forslag til ny lovbestemmelse som gir kommunen et medvirkningsansvar
for forskning. Komiteen mener en slik medvirkning
vil bidra positivt til å videreutvikle gode helse- og omsorgstjenester bl.a.
ved at forskere får lettere tilgang til data om helsetilstand og
ressursbruk i kommunene.
Komiteen vil påpeke at samhandlingsreformen forutsetter
at den medisinske kompetansen knyttet til kommunens ansvar for eldre
blir styrket. Komiteen mener at de samfunnsmedisinske fagmiljøene
ved universitetene må spille en sentral rolle i dette arbeidet. Komiteen har
merket seg at det medisinske forsknings- og undervisningsmiljø ved
Institutt for samfunnsmedisinske fag, Det medisinsk- odontologiske
fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB) driver sykehjemsforskning
i samarbeid med spesialisthelsetjenesten i Helse Vest, Kompetansesenteret
for aldring og helse i Oslo, Forum for sykehjemsmedisin og Verdighetssenteret
ved Bergen Røde Kors sykehjem. Komiteen registrerer
at instituttets forskningsgrupper arbeider med alderspsykiatri, smerte,
demens, legemiddelbehandling, palliativ omsorg og metodeutvikling. Komiteen ser
også at det eksisterer betydelig kompetanse på utnyttelse av helseregistre
for medisinsk forskning ved instituttet. Komiteen har
merket seg planene med å opprette et nasjonalt senter for sykehjemsmedisin
ved Universitetet i Bergen, at dette har bred støtte i de tilstøtende
miljøene i Norge, og at det vil være komplementært til det Nasjonale
kompetansesenter for aldring og helse ved Universitetet i Oslo.
Komiteen mener Institutt for
samfunnsmedisinske fag gjør et viktig arbeid med forskningsbasert
undervisning av medisinstudenter og videreutdanning av leger innen
fagene allmennmedisin og sykehjemsmedisin. Komiteen vil peke
på at tilrettelagt utplassering av medisinstudenter og studenter
i ernæring, odontologi og farmasi kan bidra til økt interesse og
rekruttering av fagpersonell over hele landet, i tråd med intensjonen
i samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å videreutvikle
og stimulere det miljøet som er etablert med utgangspunkt i Institutt
for samfunnsmedisinske fag ved UiB, slik at det kan fremstå som
et akademisk fyrtårn innefor fagfeltet sykehjemsmedisin.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at senteret søker om en bevilgning på 19,8 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil anmode regjeringen om å komme
tilbake i statsbudsjettet for 2012 med en bevilgning som legger
til rette for en slik satsing.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-8 definerer forskning som en av oppgavene et sykehus særlig
skal ivareta. Helseforetaksloven § 1 presiserer at helseforetakene
har som ett av sine formål å tilrettelegge for forskning og undervisning.
Å drive klinisk forskning er av kritisk viktighet i det stadige
og kontinuerlige arbeidet med å forbedre helsetjenesten, som når det
gjelder behandling, pasientsikkerhet og effektiv drift. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng også til proposisjonens
referanse til at det i Norge foregår mindre analyse enn i sammenlignbare
land, hvilket tilsier økt behov for forskning i kommunehelsetjenesten.
Disse medlemmer vil vise til
at noen lignende presisering, som i spesialisthelsetjenesten, av
ansvaret for å sikre forskning i kommunehelsetjenesten ikke ligger
i den nye loven – også nevnt i proposisjonens kap. 23.2. Disse
medlemmer viser også til at departementet i kap. 23.4 skriver:
«De fleste høringsinstansene mener at kommunene må pålegges en plikt
til å bidra eller medvirke til forsk-ning.»
Disse medlemmer mener det også
i primærhelsetjenesten er behov for å sikre at det utføres forskning
for å forbedre kunnskapen om og kvaliteten i tjenesten. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen se på hvordan det på en hensiktsmessig
måte kan innføres en lovforpliktelse for kommunene til å ta ansvar
for at det foregår hensiktsmessig forskning i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Disse medlemmer er redd lovforslagets
formulering om at kommunene plikter å medvirke til forskning, ikke
i tilstrekkelig grad vil lede til den nødvendige stimulering av
slik innsats. Disse medlemmer er imidlertid enige
med departementet i at mange enkeltkommuner vil være så små at det vanskelig
lar seg gjøre å ta dette ansvaret på egen hånd, men i disse tilfeller
mener disse medlemmer at kommunens ansvar må være
formulert slik at det kan ivaretas gjennom interkommunale samarbeidsavtaler.
Det bør da, etter disse medlemmers syn, være formulert et
ansvar for kommunene til å ta initiativ til og få på plass slike
avtaler når det er nødvendig for å ivareta sitt forskningsansvar.
Komiteen registrerer
at gjeldende bestemmelser videreføres når det gjelder beredskapsarbeid, og
at beordring og tjenesteplikt ved ekstraordinære situa-sjoner utvides
til å gjelde alt personell som yter tjeneste etter helse- og omsorgstjenesteloven.
Komiteen viser til at det er
opprettet kriseteam i en rekke kommuner, men at det er stor variasjon
i hvordan de fungerer, og hva som defineres som krise. Komiteen vil
understreke at beredskapsarbeidet også må innebære å yte psykososiale
tjenester ved ulykker og katastrofer. Komiteen er
også opptatt av at andre aktører som deltar operasjonelt i krisesituasjoner,
trekkes aktivt med i planarbeidet, slik at samhandling og rolleavklaring
kan finne sted.
Komiteen konstaterer
at krav om politiattest for dem som skal yte tjenester til barn
eller personer med utviklingshemning, videreføres i ny lov, og at
det også omfatter personell i private institusjoner som yter tjenester
etter avtale med kommunen.
Komiteen vil påpeke at en viktig
premiss for en god helse- og omsorgstjeneste er at pasienter og
brukere skal føle trygghet i sitt møte med personellet. Komiteen vil
vise til at det primært er arbeidsgivers ansvar å sikre gode rutiner
ved ansettelse av personell, og så langt som mulig sikre at den
som ansettes, ikke bare er kompetent, men også egnet til å utføre
de oppgaver som vedkommende skal settes til. Som en hjelp for arbeidsgivere
i helse- og omsorgssektoren har Helsedirektoratet utarbeidet en
veileder for å sikre gode ansettelser. Veilederen er nylig publisert
(IS-1902), og det foreslås her en rekke tiltak for å bidra til å
kvalitetssikre rutinene og prosessene rundt tilsetting av personell
i helse- og omsorgssektoren.
Komiteen mener det er behov for
god informasjonsutveksling på tvers av landegrensene slik at uskikket
helsepersonell ikke skaffer seg arbeidsforhold i et nytt land uten
at dette er kjent for arbeidsgiver. Komiteen mener
det er positivt at de nordiske helseministrene har inngått avtale
om bedre utveksling av informasjon på tvers av landegrensene. Komiteen har
merket seg forslaget fra Nordisk Råd om et elektronisk register
i Norden for bedre å ivareta denne informasjonsflyten, og mener
dette vil være et godt tiltak. Komiteen mener at
det på sikt vil være aktuelt å utvikle et slikt register for hele
Europa.
Komiteen viser til at også alvorlig
syke, eldre, demente, psykisk syke og andre pasientgrupper kan ha
problemer med å ivareta egne interesser og beskytte seg selv mot
overgrep, så vel fysiske, psykiske som økonomiske.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener derfor det må vurderes å innføre krav om politiattest for
ansettelse i jobb med denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener derfor at det må stilles krav
om politiattest også for det personell som skal yte helse- og omsorgstjenester
til disse gruppene. Disse medlemmer viser også til
at det er avdekket tilfeller hvor personer som er siktet, tiltalt
og dømt for overgrep i et annet EØS-land, har fått arbeid i helsevesenet
i Norge. Disse medlemmer mener derfor et krav om
politiattest må innføres for dem som skal arbeide med sårbare og
utsatte grupper, og at hensynet til den enkelte tjenestemottaker
må veie tyngre enn de samfunnsmessige økonomiske og administrative
kostnadene til et slikt tiltak.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvide kravet om
politiattest slik at det også omfatter personer som skal jobbe med
eldre i pleie- og omsorgssektoren, etter modell fra kravet om vandelsattest
for personer som jobber i yrker som yter tjenester til barn og psykisk
utviklingshemmede.»
Komiteen viser til
at det eksisterer en rekke særegne dataløsninger i helse- og omsorgssektoren,
noe som gjør elektronisk samhandling vanskelig og kostnadskrevende. Komiteen har merket
seg at den frivillige godkjenningsordningen gjennom Kompetansesenter
for IT i helse- og sosialsektoren (KITH) ikke har vært tilstrekkelig
til å sikre om-forente standarder. Komiteen ser derfor
positivt på at det nå stilles krav om sertifisering, slik at det
først og fremst etableres og implementeres felles meldingssystemer
basert på blant annet de standarder som er utarbeidet av KITH.
Komiteen registrerer
at departementet foreslår å videreføre muligheten for at departementet
kan pålegge samarbeid mellom kommuner når dette anses påkrevd for
en forsvarlig utføring av de lovpålagte helse- og omsorgstjenestene. Komiteen merker
seg at departementet omtaler dette som en snever unntaksregel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at denne loven på samme vis som øvrige lover om kommunale
velferdstjenester bygger på prinsippet om at alle kommuner har ansvar
for de samme tjenester og ansvar for å sikre de samme rettigheter
for sine innbyggere uavhengig av for eksempel kommunestørrelse. Flertallet vil peke
på at mange mindre kommuner har vært aktive deltagere i samarbeid
med nabokommuner og sykehus om å utvikle de lokalmedisinske sentre
som helse- og omsorgstjenesteloven skal legge bedre til rette for. Flertallet legger
til grunn at kommuner vil inngå samarbeidsavtaler for eksempel for
å sikre et større befolkningsgrunnlag for tjenester der dette kreves. Flertallet har
også tillit til at de største kommunene finner fram til en passende
inndeling i mindre tjenesteområder der dette trengs for å tilby
gode tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens kommunestruktur setter begrensninger
for hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene, og for hvilke
økonomiske insitamenter som kan brukes. Ved en endret kommunestruktur
kan oppgaver og ordninger som er beskrevet i meldingen, men ikke
anbefalt, vurderes på ny.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det skal utarbeides
en plan for utvikling av tiltak i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene og for tiltak som skal etab-leres av kommuner eller
i samarbeid mellom kommuner. Planen skal angi hvilke helse- og omsorgstilbud
som bør finnes i en gitt befolkningsgruppe for å ivareta samhandlingsreformens intensjon.
Det bør som hovedregel være en befolkningsmasse på om lag 20 000–30 000
innbyggere for å sikre effektiv og god drift av døgnplasser som
inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende
behandling.
Komiteen ser at gjeldende
rett og den regulering som i dag finnes av samarbeid mellom forvaltningsnivåene,
ikke er tilstrekkelig til å ivareta pasientenes behov for helhetlige
og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Komiteen viser
til at når kommuner og foretak skal samarbeide og planlegge behandlingsforløp,
skal dette bygge på LEON-prinsippet og den lovfestede ansvarsfordelingen. Komiteen er
positiv til at avtaleinstituttet benyttes for å fremme samhandling,
og mener det er fornuftig å fastsette plikt for kommuner og foretak
til å inngå samarbeidsavtaler. Komiteen ser det også
som viktig at det gjennom nasjonal rammeavtale, standardavtaler
og veiledningsmateriell tilstrebes en stor grad av likhet i formen
på de avtaler som skal inngås.
Komiteen slutter seg til at det
opprettes en rådgivende tvisteløsningsnemnd etter modell fra Barnevernets
tvisteløsningsnemnd for å håndtere uenighet mellom partene. Komiteen finner det
også naturlig at uenigheten bringes inn for domstolene hvis ikke
partene vil følge tvisteløsningsnemndas anbefalinger.
Komiteen vil vise til at det
i dag er inngått samarbeidsavtaler mellom de fleste kommuner og deres
nærmeste sykehus bl.a. om utskrivingsklare pasienter, og at det
er en utstrakt faglig kontakt mellom allmennlegene og sykehusene om
de pasienter de har et felles ansvar for. Et stort antall kommuner
har etter hvert kommet inn i et samarbeid med sykehus om å tilby
desentraliserte spesialisthelsetjenester bl.a. i de mye omtalte
lokalmedisinske sentre. Komiteen vil understreke
at dette etablerte samarbeidet vil være et godt grunnlag for et
mer omfattende og formalisert samarbeid. Komiteen vil
peke på at et godt og omfattende samarbeid forutsetter forutsigbarhet
og god kommunikasjon om hva sykehuset representerer av tjenester
og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke viktigheten
av at det stimuleres til og legges til rette for å kunne utprøve
ulike samarbeidsformer. Disse medlemmer mener derfor
lovforslaget må åpne opp for at det gis mulighet til å etablere
ulike pilotordninger mellom samarbeidende kommuner og helseforetak for
å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring og ansvarsdeling. Disse medlemmer mener
det også er viktig at slike pilotprosjekter gir mulighet for at
hele eller deler av tjenesteleveransen kan skje i regi av frivillige og
ideelle organisasjoner eller private virksomheter. Disse
medlemmer mener også det i slike pilotprosjekter må åpnes
opp for ulike finansieringsmodeller.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget åpner for ulike samarbeidsløsninger mellom kommuner
og mellom kommuner og helseforetak. Disse medlemmer ser
at dette ikke innebærer en overføring av selve ansvaret, men en
avtalefestet enighet om hvem som skal utføre oppgaven eller tjenesten. Disse
medlemmer mener dette blir en for snever og vilkårlig tilnærming
til å prøve ut ulike pilotprosjekt. Disse medlemmer mener
det må stimuleres til ulike forsøksordninger, og at disse må gjøres
tilgjengelige for følgeforskning slik at det er mulig å høste forskningsbasert
erfaring på de tiltak som iverksettes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det kan drives ulike pilotforsøk mellom samarbeidende kommuner
og helseforetak for å prøve ut ulike samhandlingsordninger, oppgaveoverføring,
ansvarsdeling og finansiering. Det forutsettes at det legges til
rette for å drive følgeforskning på forsøksordningene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker viktigheten av at det fra januar 2012 blir reformstart i
hele landet. Samhandlingsreformen har kommet i stand blant annet
på bakgrunn av de mange og vellykkede samhandlingsprosjekt som har vært
gjennomført i mange kommuner. Mange kommuner har kommet langt i
arbeidet. Flertallet mener at med et samordnet lovverk
og de finansielle virkemidler som nå er presentert, vil dette sikre
vellykket implementering også i øvrige kommuner.
Komiteen viser til
at det i helse- og omsorgstjenestene er behov for å ha skjønnsmessige
kriterier som sikrer mulighet til individuell tilpasning. Komiteen vil
samtidig understreke viktigheten av å kunne identifisere hvilke
tjenester den enkelte har rettskrav på, slik at en i størst mulig
grad unngår feiltolkning og forskjellsbehandling.
Komiteen merker seg at departementet
foreslår at vilkårene for rett til helsetjenester og rett til omsorgstjenester
gjøres likelydende, og at dette reguleres i pasient- og brukerrettighetsloven. Komiteen presiser
at dette innebærer rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester
basert på en individuell helse- og/eller sosialfaglig vurdering. Komiteen viser
i den forbindelse også til tilbudet til demente, hvor det har vist
seg som en fordel for pasienter og brukere å bygge små enheter med
fellesareal og tilgang til utearealer, både når det gjelder dagplasser
og plasser til heldøgnsopphold.
Komiteen merker seg at departementet
uttaler at den enkeltes behov skal veies opp mot fellesskapets behov,
og at det kan legges vekt på kommunens økonomiske ressurser. Komiteen viser
i den forbindelse til sin omtale av forsvarlighetskravet, lovens
formålsbestemmelse med tilhørende verdighetsgaranti, samt kravet om
brukermedvirkning.
Komiteen er tilfreds med at departementet
har imøtekommet høringsinstansene og viderefører bestemmelsene som
bidrar til vern av rusmiddelavhengiges rettigheter under opphold
i institusjon.
Komiteen vil vise til at begrepet
«verdighet» tydeliggjøres ved at dette er et grunnleggende element
i en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste. Departementet foreslår
en presisering i pasientrettighetsloven hvor det fremgår at enhver
har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med forslaget til
forsvarlighetsbestemmelsen i helse- om omsorgstjenesteloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil vise til forskriften om en verdig eldreomsorg
som ble fastsatt i 2010, når det gjelder innholdet i begrepet «verdig
tjenestetilbud». Innholdet i denne forskriften videreføres.
Flertallet vil vise til eldreavtalen
mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fra høsten 2007 der det var enighet
om innføring av en verdighetsgaranti. På bakgrunn av denne avtalen
sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juni 2009 et forslag om
endringer i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 om rett til helsehjelp
på høring. I kapittel 7 «Merknader til lovutkastet» i høringsnotatet
«Endringer i kommunehelsetjenesteloven – et verdig tjenestetilbud.
Forslag til ny forskrift om en verdig eldreomsorg: Verdighetsgarantien»
står det følgende:
«Lovforslaget slår fast retten til et verdig tjenestetilbud.
Bestemmelsen må leses i sammenheng med retten til nødvendig helsehjelp
i kommunehelsetjenesteloven § 2-1 første ledd, jf pasientrettighetslovens
§ 2-1. Kravet til et verdig tjenestetilbud kan allerede i dag innfortolkes
i gjeldende rettigheter, men departementet er av den oppfatning
at det er nødvendig å fremheve begrepet verdighet, og tydeliggjøre
at dette er et grunnleggende element i en forsvarlig helsetjeneste.
På denne måten blir kommunehelsetjenesteloven § 2-1 annet ledd en
tydelig presisering av det som følger av bestemmelsens første ledd. Denne
utdypingen og klargjøringen, sett i sammenheng med forslagene i
en ny forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) presiserer
innholdet i rettigheten til tjenestetilbudet for eldre. Med dette
vil eldres rettstilstand styrkes og dermed medføre et forsterket
tjenestetilbud til denne brukergruppen. Dette fører til at kommunens
mulighet til å avslå tjenestetilbud med begrunnelse i ressurssituasjon
og tilgang på personell innskrenkes.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener eldre menneskers rettsstilling styrkes
gjennom denne lovendringen. Kommunenes frihet på dette punktet innskrenkes,
og pliktene til kommunene øker. Dermed endres dagens rettstilstand
når begrepet verdighet fremheves i pasientrettighetsloven i samsvar med
forslaget til forsvarlighetsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 4-1.
Dette medlem vil vise til høringsinnspill
til komiteen fra Norsk Sykepleierforbund som klart støtter å gjøre
verdighetskravet tydeligere for alle:
«Vi sier derfor et tydelig JA til å gjøre verdighetskravet
tydeligere for alle, men i særlig grad for eldre. Sårbare eldre
har lite makt og de får ofte altfor lite individuell hjelp. Tjenestetilbud
som ikke oppfyller grunnleggende verdighetskrav vil ikke kunne oppfattes
som et forsvarlig tjenestetilbud. Derfor ser vi behovet for å fremheve
begrepet verdighet som et grunnleggende element i en forsvarlig
helse- og omsorgstjeneste som må reflekteres over og etterspørres
tydeligere.»
Dette medlem viser til innspill
fra Rådet for sykepleieetikk som bl.a. skriver:
«Refleksjonskompetanse og etisk dømmekraft i praksis
er vår mulighet for styrket verdighet. Vi lever med en alvorlig
mangeltilstand i store deler av pleie og omsorgstjenester hva gjelder
etisk refleksjon. Riktignok skjer det mye spennende i mange 'etikk-kommuner',
men det er en påfallende mangel på ansvarlig, systematisk, grundig og
langsiktig refleksjonsarbeid både i spesialisthelsetjenesten og
i de kommunale.»
Dette medlem er fornøyd med at
forskriften om verdighetsgarantien trådte i kraft 1. januar 2011.
Når det gjelder begrepet «verdighet»,
viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til
merknader fra en samlet komité under innstillingens kap. 2.3.8 Krav
om forsvarlige tjenester. Disse medlemmer viser til
at verdighetsgarantien som ble fastsatt i 2010, i liten grad skiller
seg fra forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten fra 1997. Disse
medlemmer vil fremholde at det ikke er en mangel på forskrifter,
men mangel på etterlevelse av dem som er utfordringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at hvis verdighetsgarantien
reelt skal fungere som en garanti, kreves både tilstrekkelig bemanning og
god kompetanse, samt at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig
med ressurser. Eksempler på rettigheter som følge av verdighetsgarantien er:
Kommunen har plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk vurdering,
tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, gi tilbud om enerom og plikt
til å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset hjelp ved
måltider.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 15:709 (2010–2011), skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren
vedrørende eldre som opplever at garantien blir brutt. I svaret
vises det til tall fra Statens helsetilsyn som viser at rundt 50 prosent
av dem som retter klager mot kommunen på rett til nødvendig helsehjelp,
får helt eller delvis medhold i klagen. En så stor omgjøringsprosent
gir grunn til å tro at flere ville ha vunnet på å fremme en klage
dersom de ikke er fornøyd med tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil vise
til at kommunen har informasjons- og veiledningsplikt og ved behov
skal bistå med å utforme klagen og videreformidle til rette instans.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må etableres en
ordning med eldreombud som sørger for ivaretakelse av eldres rettigheter
og behov for tjenester på ulike områder. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å etablere en ordning med eldreombud.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at kommunene i lovforslaget gis en plikt til å sørge for
at pasien-ter og brukere, og representanter for disse, blir hørt
også i forbindelse med utviklingen av kommunens samlede helse- og
omsorgstjeneste. Det foreslås også at kommunene plikter å sørge for
at alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet
av loven, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer
og synspunkter. Flertallet viser også til at det
foreslås lovfestet at helse- og omsorgstjenesten bør samarbeide
med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner. Flertallet mener
lovforslaget styrker pasienters og brukeres innflytelse både på
individ- og systemnivå, herunder også eldre brukeres innflytelse. Flertallet viser
videre til at eldre omfattes av den universelle pasient- og brukerombudsordningen.
Komiteen viser til
at samhandling må skje på mange plan. Komiteen vil
påpeke at mange pårørende gjør en formidabel innsats for mange pleie-
og omsorgstrengende. Helsepersonell besitter fagkunnskapen om hvordan
praktisk og personlig bistand skal ytes på den mest hensiktsmessige
måten. Det er derfor behov for at viktige deler av denne kunnskapen
kan deles med pårørende som pleier sine nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag ikke
er et lovpålagt krav for kommunene om å tilby opplæring til pårørende. Disse
medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-8a lyde:
§ 3-8a Pårørendeopplæring
mv.
Kommunen skal tilby råd, veiledning og opplæring
til pårørende til personer som mottar helsetjenester i hjemmet etter
§ 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a eller personlig assistanse etter § 3-2
første ledd nr. 6 bokstav b, når de pårørende anmoder om det.»
Disse medlemmer vil også understreke
det faktum at det ikke eksplisitt er gitt uttrykk i loven at personer
som yter omsorg til sine nærmeste, har rett til avlastningstiltak. Disse
medlemmer vil blant annet vise til helsepersonells veiledningsplikt
slik at disse omsorgsyterne gjøres oppmerksom på at hvis de anmoder
om avlastningstiltak, så vil de automatisk defineres som bruker
og falle inn under lovens bestemmelser som gir rett til «nødvendig
helse- og omsorgstjeneste».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må innføres en ordning
som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass på tvers av kommunegrenser
for personer som er innvilget en slik tjeneste. Disse medlemmer mener
den enkelte kommune da må dekke kostnadene for sykehjemsplassen
hos vertskommunen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-10 lyde:
§ 2-10 Rett til valg av
sykehjemsplass i andre kommuner enn oppholdskommunen
Pasient som har fått vedtak om sykehjemsplass har
rett til å velge i hvilken kommune sykehjemsplassen skal tilbys.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om
innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.
Hvis forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
om ny § 2-9 faller, blir paragrafen ny § 2-9.»
Komiteen vil understreke
det viktige arbeidet som gjøres på de mange eldresentrene. Eldresenter
er en sosial møteplass og en god investering i det forebyggende
arbeidet. Komiteen merker seg at noen kommuner har
kombinert dette tilbudet med helsestasjon for eldre, noe komiteen ser
på som en spennende kombinasjon. Dette er rimelige og forebyggende
tiltak for kommunene, som kan driftes av organisasjoner og eldre
selv. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten
av tiltak som skal bedre hverdagen til den demente og de pårørende. Demensplanen
2015, Den gode dagen, bidrar til å styrke kvaliteten og kompetansen
og har tre hovedstrategier: økt dagaktivitetstilbud, tilpassede
boliger og økt kompetanse. Komiteen er enig i at
det bør lovfestes en plikt til dagtilbud til demente i kommunene,
og at det innføres en egen øremerket tilskuddsordning. Komiteen mener
at dette er et viktig løft for eldreomsorgen, og at de nye demensplassene
vil bidra til at mange tusen eldre får en meningsfull hverdag, samtidig
med nødvendig avlastning for pårørende. Komiteen mener
dette er et viktig skritt mot en mer verdig alderdom.
Komiteen vil vise til at tilbud
om eldresenter på en god måte kan løses i samarbeid med frivillige
organisasjoner og ideelle organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt
7 lyde:
Tilbud om eldresenter»
Disse medlemmer mener det må
stimuleres til utbygging av dagaktivitetstilbud til demente i kommunene,
og at det må lovfestes en plikt for kommunene til å ha etablert
et slikt tilbud innen 1. januar 2015. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag som skal tre i kraft fra 2015:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-2 første ledd punkt
8 lyde:
Tilbud om dagaktivitetstilbud til demente
Punktet vil bli punkt 7 hvis forslag om tilbud
om eldresenter som punkt 7 faller.»
Disse medlemmer fremmer videre
følgende forslag:
«I lov 2. juni 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
ny § 2-9 lyde:
§ 2-9 Rett til dagaktivitetstilbud for demente
Demente har rett til dagaktivitetstilbud fra
kommunen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til merknad i Innst.
S. nr. 150 (2006–2007) om viktigheten av et mangfold i hvem som
kan skape møteplasser og aktivitetstiltak, og av å ivareta menneskers
åndelige og eksistensielle behov i tillegg til fysiske, psykiske
og sosiale behov. Dette kan gjøres av andre enn det offentlige:
«Komiteen vil vise til at mange lag, foreninger og
organisasjoner som pensjonistforeninger, menigheter, diakonale virksomheter
og ulike livssynssamfunn mange steder gjør et flott arbeid for eldre
mennesker for å skape møteplasser og aktivitetstiltak. Mange eldre
har behov for å få ivaretatt også de åndelige og eksistensielle
behov. Komiteen vil understreke at det er viktig at kommunale koordineringsorganer
for frivillig innsats, som for eksempel frivillighetssentraler og
eldresentre, legger til rette for dette, blant annet gjennom definerte
samarbeidsavtaler.»
Disse medlemmer mener det må
legges til rette for at frivillige organisasjoner, menigheter, diakonale
virksomheter og trossamfunn bidrar til en helhetlig helse- og omsorgstjeneste.
Frivillighetskoordinatorer kan være nyttige i en slik sammenheng
både i kommunene og i de enkelte frivillige organisasjonene. Blant
annet har Røde Kors ansatt frivillighetskoordinatorer mange steder
i landet for sitt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener alle hjemmeboende demente
skal ha rett til dagtilbud fra 2015. Dagtilbud bidrar til mening
i hverdagen for mennesker med demens, og gir pårørende avlastning.
I dag har om lag sju prosent et slikt tilbud. 70 000 mennesker har
demens i Norge, og om 30 år vil antallet være doblet. 250 000 er
pårørende til mennesker med demens. Dagtilbud, som også kan tilbys
i dementes eget hjem, kan utsette institusjonsbehov, og er derfor
også god samfunnsøkonomi. De siste fem årene har omfanget av dagtilbud
for demente kun økt med to prosent.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti de siste årene
har foreslått stimuleringstilskudd for etablering av dagtilbud for
demente i sitt alternative statsbudsjett. Det er gledelig at regjeringen fra
2012 vil innføre dette.
Komiteen registrerer
at pasient- og brukermedvirkningen, herunder barns rett til å bli
hørt, kommer tydeligere frem i lovforslaget enn det gjorde i høringsutkastet. Komiteen mener dette
er et sentralt punkt for å utvikle verdige tjenestetilbud. Komiteen mener
det må utarbeides gode verktøy for brukererfaringsundersøkelser
som kan bidra til å evaluere, måle og synliggjøre pasientene og
brukernes erfaring gjennom de ulike pasientforløpene.
Komiteen viser til at forslaget
til ny § 6-5 i pasientrettighetsloven har overskriften «Partsrettigheter
ved søksmål», men bestemmelsen gjelder barns partsrettigheter generelt. Det
fremgår også av spesial-merknaden i proposisjonen at forslaget er
en videreføring av sosialtjenesteloven § 8-3 annet ledd som dreier
seg om barns rettigheter under saksbehandlingen.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
overskriften i ny § 6-5 lyde:
Barns partsrettigheter»
Komiteen mener det
er positivt at det går tydelig frem av loven at kommunene har plikt
til å utarbeide individuell plan for personer med behov for langvarige
og koordinerte tjenester, under forutsetning av at tjenestemottaker samtykker. Komiteen understreker
at tidsbegrepet ikke må få for stor betydning, da samordningsbehov
og kompleksitet i tjenestebehovet må ses i sammenheng med tidsbegrepet.
Komiteen er tilfreds med at helsepersonell pålegges
plikt til å melde fra om tjenestemottakeres behov for individuell
plan. Komiteen slutter seg til at plikten til å oppnevne
en koordinator videreføres. Komiteen vil påpeke at
det er viktig å legge vekt på brukermedvirkningsperspektivet både
ved utarbeidelse av individuell plan og ved oppnevning av koordinator. Komiteen viser
til at en koordinator har en ombudsmannsrolle og handler på vegne
av tjenestemottakeren, selv om ansvaret for oppnevnelse av koordinator
og plikten til å utarbeide en individuell plan ligger hos kommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at pasient/brukers
rett til å skifte koordinator går klart frem av lovteksten. Disse
medlemmer vil peke på at det er viktig at tjenestemottaker
har tillit til at hans interesser blir ivaretatt, og at muligheten
til å kunne skifte koordinator kan være en sikkerhetsventil i så måte,
på samme måte som at tjenestemottakeren har reservasjonsrett når
det gjelder utarbeidelse av individuell plan.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 7- 2 andre ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode kommunen om å få oppnevnt en annen koordinator
dersom ordningen ikke fungerer tilfredsstillende. Dersom det er praktisk
mulig, plikter kommunen å oppnevne ny koordinator.
Andre ledd i proposisjonens lovforslag blir
tredje ledd.»
«I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. skal ny § 2-5a tredje ledd lyde:
Den som har fått oppnevnt koordinator etter første
ledd, kan anmode om å få oppnevnt en annen koordinator dersom ordningen
ikke fungerer tilfredsstillende.
Tredje ledd i proposisjonens lovforslag blir fjerde
ledd.»
Komiteen registrerer
at ordningen med pasient-ansvarlig lege i spesialisthelsetjenesten foreslås
erstattet av en koordinator. Komiteen er tilfreds
med at departementet gir uttrykk for at koordinator som hovedregel
må være en lege, og at dersom koordinator ikke er lege, må koordinatoransvaret
utøves i nært samarbeid med behandlingsansvarlig lege.
Komiteen deler synet
på at det er viktig å sikre pasient- og brukerinnflytelse på systemnivå
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen mener
at brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner har viktige
bidrag å komme med for å forbedre og videreutvikle de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Komiteen vil understreke
at flere brukerorganisasjoner mangler stedlige representanter i
mange av landets kommuner, og at det da vil være av betydning at
kommunene involverer det sentrale organisasjonsleddet.
Komiteen anser at et nært samspill
og godt samarbeid mellom kommunen og de frivillige organisasjonene
kan komme til å være avgjørende for et effektivt og godt folkehelsearbeid.
Frivillige organisasjoner har lang erfaring i helsefremmende og
forebyggende arbeid lokalt gjennom lavterskeltilbud og sitter med
stor kompetanse på området. Komiteen mener at nødvendigheten
av å sikre dette samarbeidet må uttrykkes klarere også i lovteksten.
Komiteen påpeker at omfanget
av samarbeidet og hvordan samarbeidet ønskes tilrettelagt, må den
enkelte kommune selv ta stilling til ut fra lokale hensyn og behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for
samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner
som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil også peke på at mange
tjenestemottakere får sine helse- og omsorgstjenester utført av
private tjenesteytere etter avtale med kommunen. Disse medlemmer savner
dette aspektet på systemnivå. Disse medlemmer er
betenkt over bruken av ordet «bør» i forbindelse med samarbeid,
spesielt i et folkehelseperspektiv, da det er viktig å legge til
rette for og stimulere til samarbeid med frivillige organisasjoner
og private tjenesteleverandører, herunder ideelle organisasjoner.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal overskriften til § 3-10 lyde:
§ 3-10 Pasienters og brukeres innflytelse og
samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner og private leverandører»
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
(helse- og omsorgstjenesteloven) skal § 3-10 tredje ledd lyde:
Helse- og omsorgstjenesten skal samarbeide med
brukergruppenes organisasjoner og med frivillige og ideelle organisasjoner
og private leverandører som arbeider med de samme oppgaver som helse-
og omsorgstjenesten.»
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng også til sitt forslag til endring av folkehelseloven § 4
i Innst. 423 L (2010–2011).
Komiteen er tilfreds
med at det slås fast at Statens helsetilsyn fortsatt skal ha det
overordnende faglige ansvar, og at departementet understreker at
det er svært viktig å videreføre den direkte styringslinjen fra
Statens helsetilsyn til regional tilsynsinstans både i klage og
tilsynssaker.
Komiteen registrerer at departementet
foreslår at Fylkesmannen blir felles klageinstans etter den nye
loven.
Komiteen har merket seg at departementet
nå foreslår at forvaltningslovens prinsipper legges til grunn slik
at klageorganet har mulighet til å prøve alle sider av et påklaget
vedtak, men at det skal legges vekt på kommunens anledning til å utøve
sitt «frie skjønn». Komiteen er opptatt av at god
praksis skal legges til grunn for den kommunale utøvelse av helse-
og omsorgstjenester, men ser at en slik innretning på klagebehandlingen
ikke vil være til hinder for at kommuner kan legge seg på et lavere
ambisjonsnivå og allikevel levere forsvarlige tjenester uten at
dette kan overprøves av klageinstansen.
Komiteen har merket seg at klageretten
ikke er begrenset til å gjelde enkeltvedtak, og at adgangen til
å klage gjelder hvis den som har klagerett, mener at lovbestemmelsene
ikke er overholdt, uavhengig av om det er gitt begrunnelse for et avslag
eller ikke.
Komiteen viser til at det i lovens
forarbeider er presisert at reglene i forvaltningsloven skal følges
hvis det er grunn til å tro at behovet for tjenester vil gjelde
for et tidsrom på over to uker. Komiteen viser også
til at det er presisert at det ikke skal være mulig å omgå to-ukersregelen
ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er svært uheldig
med den begrensede mulighet som klageinstansen gis til å overprøve det
som omtales som kommunens frie skjønn. Disse medlemmer mener
en slik begrensning hadde kunnet forsvares hvis loven hadde gitt klart
definerte rettigheter til pasient og bruker med hensyn til hvilke
tjenester den enkelte hadde krav på og av hvilken kvalitet og hvilket omfang. Disse
medlemmer viser til at departementet har valgt en annen
modell, som gir kommunene en meget stor frihet, og at pasient og
brukere har liten mulighet til å identifisere sine konkrete rettigheter. Disse
medlemmer vil videre peke på at det gjennom loven tas sikte på
å samle helse-, omsorgs- og sosialtjenester i én lov. Disse
medlemmer mener derfor det er uheldig at det legges opp
til ulik klagebehandling av disse tjenestene.
Disse medlemmer mener at alle
klagesaker som fremmes på bakgrunn av forvaltningsloven § 34 i pasientrettighetslovens
§ 7-6 gir fylkesmannen samme mulighet til å fatte nytt vedtak.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal
§ 7-6 første ledd lyde:
Forvaltningslovens regler om behandling av klager
over enkeltvedtak gjelder så langt de passer. Fylkesmannen skal
ved prøving av kommunale vedtak om helse- og omsorgstjenester etter
helse- og omsorgstjenesteloven legge vekt på hensynet til det kommunale
selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven
§ 34 andre ledd tredje punktum.»
Komiteen har merket
seg at i avveiningen om hvem som skal ha det regionale tilsynsansvaret, har
departementet landet på Fylkesmannen fremfor Helsetilsynet. Komiteen ser
poenget i å ha en felles tilsynsmyndighet for spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten da det ofte er i skjæringspunktet mellom
de to forvaltningsnivåene at det er fare for svikt. Komiteen ser også
at Fylkesmannen har tilsynsansvar for store deler av den øvrige
kommunale tjenesteytingen som kan ha betydning for den horisontale
samhandlingen i kommunene. Komiteen registrerer at
departementet med dette foreslår at Fylkesmannen blir både klageinstans
og tilsynsinstans etter den nye loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti deler synet på at dette kan
oppfattes som en svekkelse av Helsetilsynet i fylket (fylkeslegen), men
ser de organisatoriske endringene departementet foreslår for å motvirke
dette.
Komiteen vil understreke
at bruk av tvang og makt må underlegges strenge reguleringer slik
at andre løsninger i all hovedsak må vurderes først. Komiteen viser
også til at det må stilles strenge krav til saksbehandlingsregler
rundt bruk av tvang med tilhørende dokumentasjonsplikt når tvangstiltak
iverksettes.
Komiteen viser til at lovforslaget
når det gjelder bruk av tvang og makt overfor psykisk utvik-lingshemmede,
i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett, og at lovbestemmelsen
tas inn i helse- og omsorgsloven.
Komiteen viser til at lovforslaget
når det gjelder rusmiddelavhengige, også i hovedsak er en videreføring
av gjeldende rett. Komiteen merker seg at det foretas
noen begrepsendringer, og at noen av særbestemmelsene overfor disse tjenestemottakerne
faller bort, siden de inkluderes i det nye utvidede begrepet for
omsorgstjenester.
Komiteen merker seg
at departementet går inn for å videreføre gjeldende rett med hensyn
til egenbetalingsordningene. Komiteen vil i likhet
med flere av høringsinstansene vise til at det er behov for en gjennomgang
av dette området, da det kan virke uoversiktlig både for forvaltningen
og for tjenestemottakere. Komiteen viser til de prinsippene
som ble trukket frem i St.meld. nr. 45 (2002–2003), som utgangspunkt for
forslag til endringer i egenbetalingsordningene. Komiteen vil
advare mot at en som konsekvens av at skillet mellom helsetjenester
og omsorgstjenester fjernes, kan få en dreining slik at tjenester
som det i dag ikke kan kreves egenbetaling for, nå kan bli underlagt
egenbetaling. Komiteen ber departementet følge denne
utviklingen nøye.
Komiteen deler synet
på at det er oppholdsprinsippet som må legges til grunn for kommunens
sørge for-ansvar. Komiteen ser selvsagt at dette
kan føre til ekstra belastninger i perioder for eksempel for «feriekommuner»,
men viser til at dette er en faktor som vurderes ved skjønnsmiddeltildeling. Komiteen ser
at en kombinert oppholds/bostedsordning eller en slags gjestepasientordning
fort kan føre til økt byråkrati. Komiteen merker
seg at lovforslaget gir departementet anledning til å forskriftsfeste
en utgiftsfordeling mellom bostedskommune og oppholdskommune.
Komiteen har merket
seg at departementet går inn for en kommunal medfinansiering basert
på medisinske behandlingsepisoder som omfatter alle aldersgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler synet på at pasien-ter innen psykisk helsevern og rusbehandling
foreløpig ikke innlemmes i ordningen.
Flertallet viser til at den kommunale
medfinansieringen etablerer en økonomisk kobling mellom kommunene
og spesialisthelsetjenesten. Kommunene får et økonomisk medansvar
for innbyggernes medisinske innleggelser og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten.
Slik får kommunene et insentiv til å interessere seg for sammenhengen
mellom bruk av egne ressurser og innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester. Flertallet støtter
dette virkemidlet med de avgrensinger som er foreslått.
Flertallet viser til at bestemmelsen
i forslaget til § 11-3 gir departementet hjemmel til å gi forskrift
om kommuners medfinansiering for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten.
Det prinsipielle utgangspunktet i helse- og omsorgstjenesteloven
er at oppholdsprinsippet legges til grunn. Dette innebærer at kommunen
skal sørge for, og i utgangspunktet ha finansieringsansvaret for,
nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg
i kommunen.
Flertallet er kjent med at det
i forbindelse med departementets arbeid med forskrift til kommunal
medfinansiering av rapporterings- og regnskapstekniske hensyn i
Norsk pasientregister (NPR) må tas utgangspunkt i pasientens bostedskommune
selv om pasienten har oppholdt seg i en annen kommune, for eksempel
i forbindelse med ferie. Data innrapportert til NPR går på bostedskommune,
og siden kommunal medfinansiering skal basere seg på disse dataene,
må forskrift om kommunal medfinansiering fastslå at det er bostedskommunen
som får betalingsansvaret. Det vil følgelig være et unntak fra lovens
hovedregel om at det er oppholdskommunen som skal yte og finansiere
tjenestene. En annen løsning ville innebære at man må etablere et
administrativt krevende gjestepasientoppgjør mellom kommunene.
Flertallet mener at forskriftshjemmelen
bør presiseres noe for å tydeliggjøre at bostedsprinsippet legges
til grunn ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene
og kommunene. Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
skal § 11-3 lyde:
§ 11-3 Kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenester
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten,
herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som
skal omfattes, og hvilken kommune som skal ha medfinansieringsansvaret.»
Komiteen har registrert
at departementet anslår om lag 4,2 mrd. kroner i 2010 til en kommunal
medfinansieringsordning for medisinske pasienter, inkludert poliklinisk
virksomhet. Komiteen merker seg at disse midlene
finansieres ved en tilsvarende reduksjon i bevilgningene til innsatsstyrt
finansiering i helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i
høringsutkastet skisserte to modeller for kommunal medfinansiering;
én modell med avgrensning etter alder og én modell etter diagnose. Disse
medlemmer har merket seg at departementet har landet på
å anbefale kommunal medfinansiering basert på diagnose, men samtidig
vil regjeringen fordele de pengene de trekker ut fra helseforetakene
til kommunene gjennom inntekstsystemet, basert på alderssammensettingen
i befolkningen. Disse medlemmer mener dette er meget
uheldig.
Disse medlemmer har merket seg
at den kommunale medfinansieringen kun skal gjelde medisinske pasienter,
og at rus og psykiatri ikke inngår. Disse medlemmer mener
dette skaper utfordringer når det gjelder pasienter med sammensatte
diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at Helse- og omsorgsdepartementets egen ekspertgruppe som ble
nedsatt i november 2010, uttaler:
«Vi fraråder kommunal medfinansiering av sykehusinnleggelser,
og vi fraråder andre økonomiske incentiver rettet mot eldre som
dreier behandlingstilbudet mot helsetjenester som ikke er dokumentert
å være faglig forsvarlige. Dette gjelder kommunale tilbud før og
i stedet for sykehus og for tidlig utskriving av syke eldre fra sykehus.»
Samme ekspertgruppe uttaler også:
«Intermediæravdelinger med heldøgnsplasser i kommunene
som alternativ før, i stedet for og etter sykehusopphold må ha samme
finansieringskilde som sykehus. Dette for å unngå økonomisk press
som påvirker sykehusene til å skrive ut pasienter for tidlig, og
primærlegene til å unngå innleggelser av pasienter som trenger det.»
Disse medlemmer går imot å innføre
kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og vil derfor
stemme mot § 11-3 i lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt primære syn om at finansieringen av helse- og omsorgstjenestene
må være et statlig ansvar.
Komiteen merker seg
at de tas sikte på å innføre kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare
somatiske pasienter fra første dag, og at ordningen er tenkt å tre
i kraft 1. januar 2012. Komiteen merker seg at departementet
tar sikte på å legge til grunn en nasjonal definisjon av hvilke
pasienter som er utskrivningsklare. Komiteen viser
til at videre behandlingsforløp for utskrivningsklare pasienter
skal avklares gjennom avtaler mellom foretak og kommuner, og at det
søkes å unngå unødvendige re-innleggelser.
Komiteen deler synet på at pasienter
innen psykisk helsevern og rusbehandling foreløpig ikke innlemmes
i ordningen.
Komiteen viser til at flere høringsinstanser
er opptatt av de særlige utfordringer knyttet til utskrivningsklare
pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling. Komiteen merker seg
at flere høringsinstanser peker på at det er behov for å klargjøre
oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, og at der
knyttet stor usikkerhet til omfanget av utskrivningsklare pasienter
innenfor disse områdene. Komiteen slutter seg til
det arbeidet som nå gjøres med å stille krav til de regionale helseforetakene
om å registrere utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern
til Norsk pasientregister i 2011, og ser at dette vil kunne danne
grunnlag for å beregne omfang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti forventer at departementet
gjennom forskrift avklarer hva som skal legges til grunn for pasienter
med sammensatte diagnoser hvor rus og psykiatri inngår.
Komiteen merker seg
at regjeringen foreslår en sats på 4 000 kroner per døgn fra første
dag for utskrivningsklare pasienter, og at dette vil innebære at
om lag 560 mill. kroner overføres fra helseforetakene til kommunene
fra 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at med Fremskrittspartiets primære syn om at «pengene følger
pasienten» og staten betaler, så ville dette ikke vært en problemstilling.
Da ville helsevesenet kunnet konsentrere seg om å gi rett behandling
på rett nivå.
Komiteen viser til
merknad under 2.8.3 om at det av rapporterings- og regnskapstekniske
hensyn i Norsk pasientregister må tas utgangspunkt i pasientens
bostedskommune ved oppgjørsordningen mellom de regionale helseforetakene
og kommunene. Komiteen mener at også forskriftshjemmelen
i forslaget til § 11-4 bør presiseres for å tydeliggjøre dette,
og fremmer følgende forslag:
«I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
skal § 11-4 tredje ledd lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om ordningens omfang og innhold, kriterier for når en pasient er
utskrivningsklar, herunder kriterier for samarbeid mellom kommunen
og spesialisthelsetjenesten om utskrivningsklare pasienter, betalingssatser
etter første ledd og om hvilken kommune som skal ha ansvaret for
utgiftene for utskrivningsklare pasienter.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at det har vært en stor grad av underrapportering av uheldige
hendelser fra spesialisthelsetjenesten siden meldeordningen ble
opprettet i 1993. Flertallet merker seg at departementet
går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal
enhet for pasientsikkerhet. Flertallet registrerer
at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets
oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede
hendelser. Flertallet merker seg at meldingene skal
sendes straks og ikke inneholde personidentifiserende opplysninger.
Flertallet ser også at Kunnskapssenteret skal melde
videre til Helsetilsynet ved mistanke om alvorlig systemsvikt. Flertallet ser
også at prøveordningen om at helseforetak med mer skal varsle Statenes
helsetilsynet ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og
betydelig skade på pasient foreslås lovfestet.
Flertallet vil vise til at regjeringen
legger stor vekt på å bedre pasientsikkerheten, og at endring av
meldeordning er ett av flere tiltak. Helse- og omsorgsministeren
har innskjerpet kravene til pasientsikkerhet overfor helseforetakene
og har orientert Stortinget om arbeidet som er i gang blant annet
i den foreliggende lovproposisjonen. Flertallet er
tilfreds med at det legges fram en egen stortingsmelding om dette
viktige temaet i 2012 slik at Stortinget får en grundig orientering som
grunnlag for sin drøfting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at det har vært
en stor grad av underrapportering av uheldige hendelser fra spesialisthelsetjenesten
siden meldeordningen ble opprettet i 1993. Disse medlemmer merker seg
at departementet går inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret ved Nasjonal
enhet for pasientsikkerhet, i tråd med den prøveordning som ble
etablert 1. juni 2010. Disse medlemmer registrerer
at departementets begrunnelse er læringsperspektivet, og at Kunnskapssenterets
oppgave er å registrere, analysere, lære av og forebygge uønskede
hendelser. Disse medlemmer merker seg at meldingene
skal sendes straks og være avpersonifisert når det har oppstått
betydelig personskade. Disse medlemmer ser også at Kunnskapssenteret
skal melde videre til Helsetilsynet ved mistanke om systemsvikt. Disse
medlemmer ser også at Helsetilsynet skal varsles av virksomheten
ved alvorlige hendelser, som uventede dødsfall og betydelig skade på
pasient.
Disse medlemmer har merket seg
at flere høringsinstanser er skeptiske til hvordan meldeordningen
foreslås regulert. Disse medlemmer ser at Legeforeningen
mener forslaget vil gå ut over pasient-sikkerheten, og at den nye meldeordningen
kan virke forvirrende.
Disse medlemmer mener det er
viktig at avdekking av uønskede hendelser blir gjenstand for analysering
og forbedring internt i virksomheten, som en del av internkontrollen. Disse
medlemmer mener derfor det er riktig at meldeplikten er
pålagt virksomheten. Disse medlemmer mener det er
viktig at ledere er informert om at det er sendt avviksmeldinger
slik at de har mulighet til å ta ansvar for og lede kvalitetsforbedringsarbeidet. Disse
medlemmer mener det er viktig at Helsetilsynet i fylkene,
som ansvarlig tilsynsinstans, har innsikt i risikoforhold og kvalitetsarbeid
som utføres i de virksomheter de fører tilsyn med. Disse
medlemmer ser viktigheten i at tilsynsmyndigheten har tilgang
på en samlet oversikt over samtlige varsler, forløp og utfall fra
de virksomheter de har tilsynsansvar for. Disse medlemmer stiller
seg undrende til at meldeplikten ikke også omfatter nesten-uhell.
Disse medlemmer mener den meldeordningen
det er lagt opp til for spesialisthelsetjenesten i § 3-3, ikke er
tilfredsstillende. Disse medlemmer mener at denne
type meldinger fortsatt skal gå direkte til Statens helsetilsyn,
og derfra kan det videresendes kopi til Kunnskapssenteret.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme mot de foreslåtte endringene i spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 og fremmer samtidig under henvisning til gjeldende rett i
spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 andre ledd følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift regulere
at Helsetilsynet i fylket videresender melding til Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten om de forhold som har ført til skade på pasient,
eller kunne ha ført til skade på pasient.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det i tillegg bør opprettes
en meldeordning direkte fra helsepersonell til Kunnskapssenteret.
Det bør tilrettelegges for at helsepersonell kan melde avvik elektronisk
til Kunnskapssenteret. Kopi av meldingen sendes ledelsen. Denne
ordningen kan forskriftshjemles i helsepersonellovens § 16. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom forskrift
til § 16 i helsepersonelloven regulere at helsepersonell kan melde
direkte til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.»