Bakgrunn

Komiteen mener det er viktig at en tenker langsiktig når en vurderer konstitusjonelle endringer, og at disse ikke gjennomføres på bakgrunn av kortsiktige politisk motiverte standpunkter. Forslag om investitur og oppløsningsrett er behandlet flere ganger av ulike storting, men har ikke tidligere oppnådd tilstrekkelig flertall. Ved Stortingets siste behandling av tilsvarende forslag 31. mai 2007, fikk forslaget flertall, men ikke tilstrekkelig flertall til å endre Grunnloven, jf. Grunnloven § 112.

Komiteen viser til at Norge er et av få sammenlignbare land som ikke har noen form for investitur eller oppløsningsrett. Samtidig understreker komiteen at den praktiske betydningen av investitur og oppløsningsrett er sterkt varierende fra land til land.

Investitur

Komiteen viser til at investitur som prinsipp innebærer at parlamentets flertall aktivt må støtte opp om regjeringen eller en bestemt statsminister. Ofte omtales investitur som positiv parlamentarisme, siden det innebærer en aktiv tillitserklæring fra parlament til regjering. I Norge praktiseres det som ofte kalles negativ parlamentarisme. I det norske systemet er regjeringen avhengig av å ikke møte aktiv mistillit av parlamentet for å kunne etablere seg og fortsette som regjering.

Komiteen merker seg at det i forslaget tas til orde for en positiv parlamentarisme i den form at parlamentet må gi aktiv støtte til en bestemt statsministerkandidat, som så kan utnevnes av Kongen og deretter velge sine regjeringsmedlemmer.

Komiteen viser til at det så langt i Norges parlamentariske historie har vært få konstitusjonelle kriser som ville funnet en bedre løsning dersom en hadde hatt investitur. Fravær av investitur kan imidlertid ha bidratt til at det er blitt etablert regjeringer som ellers ikke ville hatt tilstrekkelig støtte i parlamentet til å bli innsatt ved investitur, men som likevel har fungert på en tilfredsstillende måte. Slik kan en også hevde at fraværet av investitur har styrket den parlamentariske handlefriheten og hindret utviklingen av enkelte konstitusjonelle kriser.

Komiteen viser til at innføring av investitur vil innebære at det parlamentariske grunnlaget til en regjering må være avklart. Det hindrer ikke etablering av mindretallsregjeringer, men forutsetter et avklart forhold mellom et flertall i Stortinget og det eller de partiene som sitter i regjering. En slik avklaring kan skje gjennom en felles politisk plattform eller gjennom en politisk avtale.

Komiteen viser på den annen side til viktigheten av at hvert enkelt parti står ansvarlig for den politikken de har gått til valg på eller som de aktivt støtter gjennom stortingsperioden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det kan skape demokratiske utfordringer dersom partier tvinges til å støtte aktivt en regjering de egentlig ikke ønsker dannelsen av, for å hindre oppløsning av det folkevalgte organ. Flertallet mener også det er grunn til å påpeke at det etter en konstitusjonell krise hvor Stortinget løses opp, i denne sammenheng fordi en ikke blir enige om en statsministerkandidat, ikke betyr at sammensetningen av Stortinget nødvendigvis vil bli endret etter et nyvalg. En kan risikere at et stortings konstitusjonelle krise blir avløst av et storting som er sammensatt slik at en fortsatt ikke vil finne en løsning.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at mindretallsregjeringer normalt vil stå svakere rustet overfor Stortinget enn flertallsregjeringer. Det er imidlertid et spørsmål om hvor stort det problemet er både praktisk og prinsipielt. Grunnloven legger til grunn en viktig arbeidsdeling mellom storting og regjering, både gjennom Grunnloven § 3 og gjennom prerogativene. Komiteen legger også til grunn at de erfaringene en har så langt viser at Stortinget som hovedregel opptrer svært ansvarlig, også i situasjoner hvor Norge har hatt mindretallsregjeringer.

Oppløsningsrett

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at velgerne utgjør Norges øverste demokratiske organ gjennom valgtinget. Stortinget velges ved valgtinget og er det øverste demokratisk valgte organ i vårt system. Regjeringen er ikke et folkevalgt organ, men er indirekte valgt og utgjør den utøvende makt.

Flertallet registrerer at forslagsstillerne vil innføre en ordning med oppløsningsrett som innebærer at regjeringen under bestemte forutsetninger kan oppløse det øverste folkevalgte organ. Dette er en ordning som er vanlig i sammenlignbare system. Flertallet viser til at forslag om å gi regjeringen mulighet til å oppløse den folkevalgte forsamling innebærer en vesentlig forskyvning av makt til den utøvende makts fordel, og samtidig innebærer en mulighet for at regjeringen overprøver resultatet av valgtinget.

Flertallet understreker at forslagsstillerne mener oppløsningsretten kun skal anvendes under konstitusjonelle kriser. Eksempler på slike kriser er at Stortinget ikke blir enige om en statsminister til å lede den utøvende makt, at det fremmes mistillitsforslag som får flertall, eller at et kabinettspørsmål påfører regjeringen nederlag. Det er en forutsetning for oppløsning av Stortinget at regjeringen i de to sistnevnte tilfeller har gjort Stortinget oppmerksom på at oppløsning vil bli resultatet.

Flertallet viser til at forslagsstillerne mener at oppløsningsretten skal være en sikkerhetsventil ved konstitusjonelle kriser. Flertallet viser til at Norge har lang tradisjon for å sikre at landet får en regjering selv i vanskelige parlamentariske situasjoner.

Flertallet merker seg også at et annet hovedargument for innføring av oppløsningsrett er å sikre en bedre maktbalanse mellom Stortinget og regjeringen. Forståelsen er at forslagsstillerne ønsker å styrke regjeringens posisjon i forhold til Stortinget. Flertallet mener maktbalansen mellom storting og regjering i utgangspunktet er god, og at den reflekterer det faktum at Stortinget er landets øverste folkevalgte organ. Flertallet kan ikke se at en indirekte valgt regjering utrustet med muligheten til å avsette det folkevalgte parlamentet, vil være en styrking av demokratiet.

Komiteens medlem fra Høyre kan ikke se at det er nødvendig med en kobling mellom oppløsningsretten og investitur, og vil på dette grunnlag anbefale at forslaget ikke bifalles. Dette medlem noterer seg også at forslaget primært legger opp til at et storting valgt ved ekstraordinære valg kun vil sitte frem til neste ordinære stortingsvalg. Dette medlem er av den oppfatning at en slik ordning åpner for uhensiktsmessig korte stortingsperioder som vil kunne medføre uheldig stillstand i det politiske arbeid, hyppige valg og omfattende praktiske merkostnader. Dette medlem viser da også til Høyres merknader i Innst. S. nr. 191 (2006–2007).