Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremsatt av
Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen,
tar sikte på å gi en ny bestemmelse i Grunnloven om retten til bolig.
Forslagsstillerne peker på at i den norske rettsstaten
påhviler det staten ulike plikter som skal legge til rette for at
den enkelte borger skal inneha og ha tilgang til de mest fundamentale rettigheter
som er avgjørende for å fungere som en likeverdig borger. Rettene
som er fastlagt i Grunnloven dreier seg både om demokratiske rettigheter
slik som stemmerett, ytrings- og næringsfrihet, rettssikkerhet,
og mate-rielle rettigheter som rett til arbeid og til et rent miljø
som sikrer sunnhet og naturens produksjonsevne. I tillegg finnes
bestemmelser om innskrenkninger i myndigheters rett til inngripen
i enkeltmenneskers liv. Grunnloven pålegger staten å respektere
menneskerettighetene.
Dette viser at mennesket og de menneskelige
behovene står i sentrum for samfunnsbygging og de institusjoner
Grunnloven fastsetter. Dette er et verdivalg for samfunnet og det
nedfelles i Grunnloven gjennom de ulike bestemmelsene.
Forslagsstillerne viser til at de områdene som
har fått egne bestemmelser i Grunnloven må anses som det samfunnet
og myndighetene mener er av avgjørende betydning for å kunne ivareta
både samfunnets og enkeltmenneskets interesser, og at dette er helt
grunnleggende og nødvendige faktorer som må være på plass for å
realisere målsettingene.
Forslagsstillerne peker på at bolig er et nødvendig
gode ingen i Norge kan klare seg uten. Uten et sted å bo er en ikke
sikret å kunne bruke verken sine demokratiske rettigheter, kunne gjøre
seg nytte av skole- og helsestell, eller ha noen form for privatliv.
Bolig må ses på som en forutsetning både for å få og fungere i en
jobb, ha mulighet til å stifte familie og til å kunne ta vare på
helsa. I tillegg er klimaet så strengt i Norge at behovet for en
bolig er udiskutabelt. Det er rett og slett livsfarlig å ikke ha
et sted å bo.
Forslagsstillerne anfører videre at trygghet
og likeverdighet for alle borgere i samfunnet er avhengig av tilgang
til en bolig av rimelig og nøktern kvalitet for alle. Et samfunn
som ikke har nok boliger til borgere som enten varig eller i en
fase av livet har dårlig råd, vil preges av store og økende sosiale
forskjeller og av at økonomiske eller sosiale problemer forsterkes.
Andelen personer som blir låst fast i en avmaktssituasjon med varig
utestenging fra å kunne ta del i samfunnslivet på like vilkår, vil øke.
Samfunnets innsats på områder som helse, omsorg og skole vil ikke
fungere effektivt overfor personer uten bolig.
Forslagsstillerne påpeker at det i Norge i mange år
har vært flere tusen bostedsløse og at stadig flere verken har råd
til å kjøpe eller leie bolig, viser at grunnleggende og elementære
behov ikke blir dekket. Dette dreier seg både om et alvorlig velferdsproblem
for den enkelte, et anstendighetsproblem i fordelingspolitikken
og et demokratisk problem for samfunnet.
Forslagsstillerne finner det uverdig at mennesker i
ett av verdens rikeste og kaldeste land må bo på gata eller på hospits.
Utover samfunnets og fellesskapets ansvar for å legge forholdene
til rette slik at den enkelte kan gjøre seg nytte både av sine demokratiske
og sine sosiale rettigheter, ligger det en stor samfunnsinteresse
i å hindre nød og uverdige levekår hos innbyggerne.
Det vises til at økte forskjeller og mangel
på elementære goder skaper store konflikter og sosial uro og bidrar
til at samfunnets menneskelige ressurser ikke blir utnyttet.
Det vises videre til at boligsektoren er en
av de viktige infrastrukturene i samfunnet. Boligsektorens sammensetning,
volum og pris bestemmer livskvalitet og levekår for den enkelte. Forslagsstillerne
viser til at i Norge er nesten hele boligsektoren overlatt til markedet
og den enkelte. Markedet vil aldri kunne fremskaffe nok rimelige
boliger til folk med dårlig råd, fordi det ikke vil være bedriftsøkonomisk
lønnsomt å bygge eller leie ut til en tilstrekkelig lav pris. Markedet
vil ikke avspeile den reelle etterspørsel fordi ingen priser er
lave nok for de med lavest betalingsevne.
Skal en sikre at mennesker med dårlig råd eller liten
egenkapital har en akseptabel bolig, må staten og myndighetene ifølge
forslagsstillerne forpliktes til å føre en sosial boligpolitikk
som sikrer bolig til alle.
Forslagsstillerne viser videre til at bolig
er et grunnleggende og helt uunnværlig gode i Norge. Derfor er det
riktig at retten til bolig nedfelles i Grunnloven § 110 som et nytt
punkt. § 110 i Grunnloven dreier seg om retten til arbeid, et annet
grunnleggende gode som anses så viktig både for den enkelte og for
samfunnet at det omfattes av Grunnlovens bestemmelser. Retten til arbeid
er avgrenset gjennom ordlyden «ethvert arbeidsdyktig menneske».
For å presisere hvem som skal ha en rett til bolig, må begrepet
«enhver Borger» forstås slik at retten gis til alle som har lovlig
opphold, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge.
I og med at bolig er en materiell ting, en gjenstand
som kan fremskaffes gjennom politiske vedtak, er det mulig for staten
å organisere, gi lover og på annen praktisk måte sørge for å sikre en
slik rett. Det skulle derfor ikke være tungtveiende praktiske grunner
som skulle tale imot et slikt forslag. Forslagsstillerne anfører
at en grunnlovsfesting av retten til bolig vil være et viktig bidrag
til å bygge ut og forsterke det norske velferdssamfunnet og gi enkeltmennesker
et vern mot å bli bostedsløse. Ulike boligløsninger kan være aktuelle.
I reglene for bostøtte står det at bostøtten skal gis til personer
som fyller kriteriene i ordningen og at bostøtten skal gjøre det mulig
å anskaffe en god, hensiktsmessig og nøktern leie- eller eiebolig
som vedkommende skal ha mulighet til å bli boende i. Det vil derfor
være aktuelt å gi begrepet «bolig» en definisjon som tilsvarer den
en finner i reglene om bostøtten.
I forslaget er det formulert to ulike tekster
til tillegg til Grunnloven – Alternativ A og B. Begge tekstene har
samme intensjon, den at staten gjennom lovgivning må sikre retten
til bolig.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Forslag A
Alternativ 1:
Ny § 110 d skal lyde:
Enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere Bestemmelser
om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes ved Lov.
Alternativ 2:
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette saaledes, at enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere
Bestemmelser om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes
ved Lov.
Forslag B
Alternativ 1:
Ny § 110 e skal lyde:
Enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere Bestemmelser
om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes ved Lov.
Alternativ 2:
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette saaledes, at enhver Borger har Ret til en Bolig. Nærmere
Bestemmelser om Gjennemførelsen af denne Grundsætning fastsættes
ved Lov.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til Dokument 16 (2011–2012) – rapport fra Menneskerettighetsutvalget
om menneskerettigheter i Grunnloven som ble avgitt til Stortingets
presidentskap 19. desember 2011. Utvalget har utredet og fremmet
forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven, med det formål
å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi
sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Rapporten ligger for
tiden til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
I forbindelse med oppfølgingen av Menneskerettighetsutvalgets
rapport må det foretas en samlet vurdering av menneskerettighetenes
plass i Grunnloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, anser det
derfor som lite hensiktsmessig å realitetsbehandle det foreliggende
forslaget i Dokument nr. 12:4 (2007–2008) om innføring av en egen
grunnlovsbestemmelse om retten til bolig nå.
På denne bakgrunn vil flertallet anbefale
at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at bolig er et nødvendig gode ingen i Norge kan klare seg uten.
Uten et sted å bo er en ikke sikret å kunne bruke verken sine demokratiske
rettigheter, kunne gjøre seg nytte av skole- og helsestell eller
ha noen form for privatliv. Bolig må ses på som en forutsetning
både for å få og fungere i en jobb, ha mulighet til å stifte familie
og til å kunne ta vare på helsa. Behovet for en bolig er udiskutabelt.
Et samfunn som ikke har nok boliger til borgere som
enten varig eller i en fase av livet har dårlig råd, vil preges
av store og økende sosiale forskjeller og av at økonomiske eller
sosiale problemer forsterkes. Andelen personer som blir låst fast
i en avmakts-situasjon med varig utestenging fra å kunne ta del
i samfunnslivet på like vilkår, vil øke. Samfunnets innsats på områder
som helse, omsorg og skole vil ikke fungere effektivt overfor personer
uten bolig.
Det faktum at det i Norge i mange år har vært flere
tusen bostedsløse og at stadig flere verken har råd til å kjøpe
eller leie bolig, viser at grunnleggende og elementære behov ikke
blir dekket. Dette dreier seg både om et alvorlig velferdsproblem
for den enkelte, et anstendighetsproblem i fordelingspolitikken
og et demokratisk problem for samfunnet.
Det er uverdig at mennesker i ett av verdens rikeste
og kaldeste land må bo på gata eller på hospits. Utover samfunnets
og fellesskapets ansvar for å legge forholdene til rette slik at
den enkelte kan gjøre seg nytte både av sine demokratiske og sine
sosiale rettigheter, ligger det en stor samfunnsinteresse i å hindre
nød og uverdige levekår hos innbyggerne.
Dette medlem vil på denne bakgrunn
anbefale at forslag B alternativ 2 i Dokument nr. 12:4 bifalles.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Dokument nr. 12:4 (2007–2008) – grunnlovsforslag
fra Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen
om ny § 110 d alternativt ny § 110 e i Grunnloven (retten til bolig),
forslag B alternativ 2 – bifalles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 12:4 (2007–2008) om grunnlovsforslag
fra Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen
om ny § 110 d alternativt ny § 110 e i Grunnloven (retten til bolig),
samtlige alternativer – bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 22. mai 2012
Anders Anundsen |
Per-Kristian Foss |
leder |
ordfører |