Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet
av Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder
Brekk og André N. Skjelstad, tar sikte på å innføre en egen grunnlovsbestemmelse
§ 110 d om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering
av minoriteter.
Forslagsstillerne viser til at selv om formell likestilling
langt på vei er på plass i den ordinære lovgivningen, skjer diskriminering
fortsatt. Vernet mot diskriminering pga. kjønn, hudfarge, nasjonal
eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemning,
seksuell legning, leveform eller orientering, alder eller annet
forhold, slik det er formulert i FNs menneskerettighetserklæring
og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, er ikke nedfelt
i Grunnloven. Dette er en svakhet som forsøkes rettet opp ved dette
forslaget.
Forslagsstillerne anser det som mest praktisk
at diskriminering av minoriteter og diskriminering pga. kjønn reguleres
i samme bestemmelse slik som de overnevnte konvensjoner gjør, og
slik det er gjort i grunnlovene for Sverige, Finland og Island.
Forslagsstillerne finner det videre naturlig at grunnlovsbestemmelsen
plasseres i en ny § 110 d etter menneskerettighetsbestemmelsen i § 110 c,
og som en viktig utdyping og presisering av § 110 c.
I høringsrunden før forslag til lov om likestilling mellom
kjønnene ble lagt fram i Ot.prp. nr. 33 (1974–1975), ble det påpekt
at en bestemmelse om forbud mot diskriminering på grunn av kjønn burde
tas inn i Grunnloven. Det norske Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat,
Aksjon for sann reklame, Fri rettshjelp for kvinner og Norske Kvinners
Nasjonalråd støttet dette i sine høringssvar. Departementet mente
den gang at en egen lov om likestilling ville gjøre det mindre aktuelt
med en egen grunnlovsbestemmelse. Utviklingen har vist at til tross
for at Norge regnes som ett av verdens mest likestilte land og langt på
veg har formell likestilling, er det ennå et godt stykke igjen til
reell likestilling mellom kvinner og menn. Fortsatt er lønnsforskjellene
mellom kvinner og menn store.
Kvinners lønnsinntekt er om lag 65 prosent av menns
lønnsinntekt. Når det kontrolleres for arbeidstid, utgjør kvinners
lønn om lag 85 prosent av menns lønn, ifølge Likelønnskommisjonen (NOU
2008:6 Kjønn og lønn). Valget i 2007 ga en kvinneandel i landets
kommunestyrer på 37,5 prosent, om lag lik kvinneandelen for Stortinget 2005–2009.
Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem. Makt-
og demokratiutredningen har dokumentert hvordan ressurser og makt,
både økonomisk og politisk, er systematisk skjevt fordelt mellom kvinner
og menn i dagens Norge. Utredningen påpeker klare svakheter ved
dagens likestillingsrettslige vern. Analysen av norsk likestillingspolitikk
konkluderer med å fremheve betydningen av et grunnlovsfestet vern
mot kjønnsdiskriminering.
Det vises til at Likestillingsombudet finner
det naturlig at prinsippet om likestilling mellom kjønnene nå blir
nedfelt i Grunnloven, og har i en artikkel i Dagsavisen 10. mars
2002 påpekt at
«den vil virke som en prinsipperklæring som tilsier
at spørsmål om likestilling gis høy prioritet. En grunnlovsbestemmelse
vil også kunne være et juridisk argument for at likestillingsloven
skal gis forrang framfor andre lover i tilfeller av motstrid.»
Forslagsstillerne støtter dette synspunktet.
Verdikommisjonen tok opp spørsmålet om minoriteter
og Grunnloven. I kommisjonens sluttrapport er det bl.a. gitt uttrykk
for følgende:
«Fra Verdikommisjonens synsvinkel har det i de senere
år skjedd ytterligere en viktig utvikling i det norske samfunn som
ikke gjenspeiles i vår Grunnlov. Norge har gjennom tilslutning til
internasjonale konvensjoner offisielt gitt flere grupper status
som nasjonale minoriteter i landet. Dette er en endring av formell
status for grupper som gjennom historien har vært en del av landets
tradisjonelle kulturelle mangfold. I tillegg kommer alle de nye
kulturelle impulsene vårt land har fått gjennom innvandring i etterkrigstiden.
Norges situasjon som flerkulturelt og flerreligiøst land har utviklet
seg sterkt i denne perioden. Dette er en situasjon vi som nasjon
må forholde oss aktivt og bevisst til – slik at alle de aktuelle
kulturene og religionene får en avklaret status i vårt samfunn.
Denne utviklingen må gjenspeiles i Grunnloven.»
Flere internasjonale organisasjoner har påpekt overfor
Norge at det ville være hensiktsmessig å gi grunnlovsmessig vern
mot etnisk diskriminering. Blant annet har FNs Committee on the
Elimination of Racial Discrimination (CERD) påpekt dette i sine
rapporter. Videre har Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse
(ECRI) i flere rapporter anbefalt slik grunnlovsfesting, senest
i en rapport datert juli 2003:
«ECRI gjentar sin anbefaling til norske myndigheter
om å styrke Grunnloven for å gi bedre beskyttelse mot diskriminering.
I denne sammenheng minner ECRI norske myndigheter om sin generelle
anbefaling nr. 7 om Nasjonal lovgivning for å bekjempe rasisme og
rasediskriminering, hvor det anbefales at Grunnloven bør sikre prinsippet
om lik behandling, statens forpliktelse til å fremme likhet, samt
enkeltpersoners rett til ikke å bli diskriminert på grunnlag av
rase, hudfarge, språk, religion, nasjonalitet eller nasjonal eller
etnisk opprinnelse.»
Senter mot etnisk diskriminering, SMED, støtter aktivt
en grunnlovsfesting av vern mot diskriminering av minoriteter.
Norges Handikapforbund støtter videre en grunnlovsfesting
av forbud mot diskriminering, fordi dette kan hjelpe til juridisk
når formell lovgivning står i motstrid til Grunnlovens prinsipp. Forslagsstillerne
støtter forbundet i denne tilnærmingen. Da FNs menneskerettighetserklæring
ble vedtatt, var det et poeng å gjøre den rekke av diskrimineringsgrunnlag
som skulle beskyttes og omfattes av Art. 2 utvidende i sin tolkning,
slik at den ville omfavne samfunnsutvikling frem i tid. Det ble
derfor på slutten av den oppramsende første setningen i Art. 2 inkludert
formuleringen «eller annet forhold».
I løpet av de siste 20–25 årene har man også
i FN-sammenheng hatt et økt fokus på lesbiske og homofile og diskriminering
på grunn av seksuell legning. Dette ble bekreftet i en avgjørelse
fra 1994 fra Menneskerettighetskomiteen, som ivaretar klager i forhold
til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I saken Toonen v. Australia,
(Communication No. 488/1992, U.N. Doc CCPR/C/50/D/488/1992) uttalte komiteen
formelt for første gang at definisjonen også omfattet diskriminering
på grunn av sek-suell legning. Senere har komiteen også behandlet
saken Young v. Australia (Communication No 941/2000: Australia.
18/09/ 2003. CCPR/C/78/D/941/2000. (Jurisprudence)), som stadfester at
familiebegrepet også omfatter par av samme kjønn. I tillegg har
flere av FNs Special Rapporteurs til ulike komiteer, bl.a. Menneskerettighetskommisjonen,
rapportørene når det gjelder helse, tortur, menneskerettighetsforsvarere
m.fl., fokusert på den utstrakte diskriminering og de overgrep som
finner sted i mange land på grunnlag av seksuell orientering og
behovet for å styrke vernet også for denne gruppen. Det har i tillegg,
siden den første dommen i 1981 i Den europeiske menneskerettighetsdomsstolen, blitt
opparbeidet en bred rettspraksis der på ulike områder, som privatliv,
familie, arbeidsliv og barn, knyttet til terminologien seksuell
orientering.
Forslagsstillerne viser til at en økende rekke
andre land i flere verdensdeler har gått foran Norge i å inkludere
seksuell orientering i grunnlovsbestemmelser. Disse er blant annet
Sverige, Sør-Afrika, Portugal, Fiji og Ecuador.
Det foreslås to alternativer til ny grunnlovstekst. Det
første forslaget går ut på at ingen skal utsette andre for diskriminering.
Det andre grunnlovsforslaget går ut på at det er statens oppgave
å sikre at diskriminering ikke finner sted. Alternativ 1 favner
videre enn alternativ 2. Alternativ 2 vil imidlertid korrespondere
bedre med bestemmelsen foran i Grunnloven § 100 c. Alternativ 2 vil
også korrespondere best med Norges rapporteringsplikt overfor de
FN-kommisjonene som er opprettet i henhold til de internasjonale
konvensjonene som Norge har ratifisert.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Ny § 110 d skal lyde:
Alternativ 1:
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grund
af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller
religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet,
Alder eller Status forøvrig.
Alternativ 2:
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at
ingen udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national
eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning,
sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status forøvrig.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til Dokument 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget
om menneskerettigheter i Grunnloven som ble avgitt til Stortingets
presidentskap 19. desember 2011. Utvalget har utredet og fremmet
forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven, med det formål
å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi
sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Rapporten ligger for
tiden til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
I forbindelse med oppfølgingen av Menneskerettighetsutvalgets
rapport må det foretas en samlet vurdering av menneskerettighetenes
plass i Grunnloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti anser det
derfor som lite hensiktsmessig å realitetsbehandle det foreliggende
forslaget i Dokument nr. 12:5 (2007–2008) om innføring av en egen
grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering på grunn av kjønn
og diskriminering av minoriteter nå.
På denne bakgrunn vil flertallet anbefale
at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti
støtter innføring av en egen grunnlovsbestemmelse om
vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av minoriteter
nå, slik det allerede er en del av grunnloven i Sverige, Finland
og Island. Dette medlemmet understreker Grunnlovens
funksjon og rolle som både en verdibærer for de verdier som det
norske sivile samfunnet skal bygges på, og som en juridisk grunnplanke
som all annen norsk lovgivning skal bygge på. I begge henseender
er diskrimineringsvernet grunnleggende, og har derfor sin naturlige
plass i Grunnloven.
Dette medlem anbefaler på denne
bakgrunn at forslaget i Dokument nr. 12:5 alternativ 1 bifalles.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Dokument nr. 12:5 (2007–2008) – grunnlovsforslag
fra Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder
Brekk og André N. Skjelstad om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse
om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av
minoriteter – alternativ 1 – bifalles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument nr. 12:5 (2007–2008) – grunnlovsforslag
fra Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder
Brekk og André N. Skjelstad om innføring av en egen grunnlovsbestemmelse
om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av
minoriteter – alternativ 1 og alternativ 2 – bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 22. mai 2012
Anders Anundsen |
Per-Kristian Foss |
leder |
ordfører |