Likebehandlingsprinsippet

Komiteen mener det er avgjørende at prinsippet om likebehandling blir fulgt. Det vil, etter komiteens mening, styrke rettighetene til ansatte i bemanningsbyråene og bidra til å sikre en ryddig bemanningsbransje. Useriøse aktører kan, etter komiteens mening, bli presset ut av markedet når likebehandlingsprinsippet hindrer utnyttelse av de ansatte og forhindrer at det i en konkurransesituasjon legges uakseptabelt press på lønn, og arbeidsvilkår. Likebehandling skal sikre at innleie ikke undergraver målet om et arbeidsmarked med hovedvekt på faste og direkte ansettelser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter presiseringen i merknadene til arbeidsmiljøloven § 14-12 a om at likebehandling med henhold til arbeidstidens lengde og plassering innebærer at innleide arbeidstakere kan gå på de arbeidstidsordninger som gjelder for dem som er ansatt i innleiebedriften. Dette er, etter flertallets mening, viktig både med tanke på innleiers behov for fleksibel arbeidskraft og muligheten for god kontroll av arbeidstidsbestemmelsene.

Komiteen mener at en viktig forutsetning for en reell likebehandling er at lønnsbegrepet man benytter er oversiktlig for bedriftene og at det er enkelt å kontrollere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn at det er viktig for rettssikkerheten at de viktigste elementer i likebehandlingsprinsippet for vikarer fremgår av loven. Flertallet understreker at likebehandlingsprinsippet vil forhindre konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår. Flertallet støtter derfor at forslaget går lenger enn direktivets bestemmelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener forståelsen av lønnsbegrepet må avklares nærmere og slik kunne legges til grunn av norske og utenlandske bemanningsbyråer, innleievirksomheter samt ansatte i bemanningsbransjen. Disse medlemmer viser til komiteens høring der flere av høringsinstansene pekte på at den foreslåtte lovteksten var for upresis og at den ville være kompliserende og skape konflikter. Derfor burde det etter disse medlemmers syn vært en tydeligere presisering i lovteksten eller gjennom forskrift.

Komiteen merker seg at tjenestepensjon ikke kan inkluderes i likebehandlingsprinsippet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til brev fra LO, UNIO og Akademikerne som mener det er uheldige sider ved hvordan tjenestepensjon inngår i situasjoner med innleie, anbud og virksomhetsoverdragelse. Flertallet viser til at dette er et svært komplisert område som regjeringen må følge på egnet måte, samtidig som det ikke er åpenbart at det finnes bedre helhetlige løsninger som ikke skaper bivirkninger.

Flertallet viser videre til at de nye likebehandlingskravene ved innleie vil gjelde parallelt med forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Lovkravene om likebehandling vil ofte gi rett til bedre vilkår enn forskriften. Flertallet mener at forskriftens krav likevel vil innebære en ekstra sikkerhet mot sosial dumping.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser det som viktig at likebehandlingsprinsippet skal omfatte alle ansatte i bemanningsbedrifter som arbeider i Norge. Dette flertallet støtter derfor regjeringens forslag om at likebehandlingsprinsippet også skal gjelde for utsendte arbeidstakere som omfattes av arbeidsmiljøloven § 1-7 og § 2 første ledd a i forskrift om utsendte arbeidstakere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at arbeidstidens plassering ikke er omfattet av direktivet og ser ingen grunn til å gå lenger enn direktivet på dette punktet.

Unntak fra likebehandlingsprinsippet

Komiteen er enig med regjeringen når den i proposisjonen, side 60, skriver at, sitat:

«De lønns- og arbeidsvilkår som omfattes av likebehandlingsprinsippet er blant de mest sentrale tema som partene i arbeidslivet inngår tariffavtaler om. Dette er områder som egner seg for avtale mellom partene, der partene på representativt nivå har gode forutsetninger for å inngå avtaler som balanserer hensynet til vikarbyrået på den ene side mot hensynet til de ansatte i vikarbyråene på den annen side. En slik avtaleadgang gir også partene mulighet til selv å fastsette lønnsnivået, slik det alminnelige utgangspunktet er i det norske arbeidsmarkedet.»

Komiteen mener det organiserte arbeidslivet er en av hovedpilarene i den norske velferdsmodellen. Det er samspillet mellom arbeidslivets parter, trepartssamarbeidet, velferdsordningene samt offentlig og privat sektor som er kjernen i samfunnsmodellen vår. Komiteen mener det er viktig å beholde norsk selvråderett over arbeidslivets spilleregler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det derfor er viktig at arbeidslivets parter har frihet til å fremforhandle avtaler som er bedre enn minstekravet i likebehandlingsprinsippet i situasjoner hvor begge parter anser dette formålstjenlig.

Flertallet understreker at det ikke er ønskelig å lovfeste at det skal være adgang til å avtale unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale, da det ikke er synliggjort konkrete behov for en slik unntaksadgang. Flertallet støtter imidlertid at det innføres en forskriftshjemmel for eventuelt å kunne åpne for slikt unntak.

Flertallet mener det bør være et mål at vikarer, som ønsker det, får fast ansettelse i bemanningsbyråene. Flertallet viser til at arbeidsmiljølovens regler og likebehandlingsprinsippet gir minstesikring for anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Flertallet er tilfreds med at partene har tatt tak i viktige forhold for vikarer allerede i vårens tariffoppgjør. Avtaler, som gir bedre vilkår enn loven, om for eksempel garantilønn mellom oppdrag, fagutdanning, etter- og videreutdanning, kan avtales av alle.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man benytter seg av muligheten vikarbyrådirektivet gir til å gi arbeidslivets parter frihet til å fremforhandle avtaler som innebærer alternativer til likebehandlingsprinsippet i situa-sjoner hvor begge parter anser dette formålstjenlig. Det er likeledes viktig at den generelle beskyttelse av arbeidstakere som leies inn fra virksomhet som har til formål å drive utleie, respekteres.

Disse medlemmer mener denne bestemmelsen bør lovfestes og ikke bare foreslås som en hjemmel gjennom forskrift.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. skal ny § 14-12 a fjerde ledd lyde:

(4) Landsomfattende arbeidstakerorganisasjon kan inngå tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om unntak fra reglene i første ledd, såfremt den generelle beskyttelse av arbeidstakere som leies inn fra virksomhet som har til formål å drive utleie, respekteres.»

Disse medlemmer legger til grunn at landsomfattende tariffavtaler som inngås mellom arbeidslivets representative parter representerer den samme målsettingen som likebehandlingsprinsippet har. Når virksomheter er bundet av tariffavtaler, legger således disse medlemmer til grunn at de arbeidstakere den gjelder har et tilstrekkelig vern. Tariffavtaler er tilpasset de enkelte yrkesområder og kan, etter disse medlemmers mening, derfor i noen tilfeller treffe behovene bedre enn det likebehandlingsprinsippet gjør. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det i arbeidsmiljøloven må legges inn et unntak fra likebehandlingsprinsippet der det gjelder en landsomfattende tariffavtale mellom organisasjoner med innstillingsrett. I de tilfeller hvor en slik tariffavtale er bedre tilpasset virksomhetenes behov enn lovens regel vil en slik bestemmelse etter disse medlemmers mening virke som et incentiv for at bemanningsbedrifter inngår tariffavtaler.

Disse medlemmer mener at det bør være et mål om at flest mulig av de ansatte i bemanningsbyråene er fast ansatte med garantilønn mellom oppdrag. Omtrent 16 pst. av de ansatte i bransjen har denne type arbeidsavtaler i dag. Dette vil innebære en ordinær topartsrelasjon der den ansatte er sikret en forutsigbar lønn og ordinært oppsigelsesvern. Når det er etablert en ordinær topartsrelasjon, er det også naturlig at det er arbeidsgiver (bemanningsbyrået) som fastsetter lønn. En annen løsning vil medføre at den ansatte vil ha lite forutberegnelig lønn, fordi lønnen vil variere etter lønnsnivået i ulike innleievirksomheter. På bakgrunn av dette mener disse medlemmer at lønnen i disse tilfellene skal fastsettes av arbeidsgiver og ikke av kunden. Det er derfor nødvendig at det åpnes for unntak fra likebehandlingsprinsippet for denne gruppen.

Innleides tilgang til felles goder og tjenester, informasjon, representasjon mv.

Komiteen støtter regjeringens forslag til innleides tilgang til felles goder og tjenester som kantine, barnehage, transport, treningsrom mv. slik det foreslås tatt inn i arbeidsmiljøloven § 14-12 a tredje ledd.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om tilføyelse til § 14-1, slik at innleide må informeres på samme måte som ansatte om ledige stillinger i virksomheten. Flertallet understreker at dette er en viktig forbedring av dagens rettssituasjon og at dette kan bidra til at flere vikarer kan få faste stillinger.

Innsynsrett og opplysningsplikt

Komiteen støtter regjeringen i at det må gjennomføres tiltak for å sikre at prinsippet om likebehandling blir ivaretatt. Komiteen viser til at regjeringen foreslår at tillitsvalgte i innleievirksomheten skal kunne få innsyn i den innleides lønns- og arbeidsvilkår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter regjeringen i at det er nødvendig med en bred og helhetlig gjennomgang av arbeidsmiljølovens håndhevingsregime, herunder spørsmålet om kollektiv søksmålsrett. Flertallet understreker at utviklingen i bemanningsbransjen må følges opp løpende og nye tiltak må vurderes dersom det er nødvendig for å hindre omgåelse av regelverket for innleie og midlertidige ansettelser.

Flertallet legger vekt på å sikre effektiv etterlevelse av likebehandlingsprinsippet og støtter derfor innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsvilkår som er avtalt mellom innleid arbeidstaker og dennes arbeidsgiver og tilsvarende opplysningsplikt, når innleier ber om det, for vikarbyrået overfor innleievirksomheten om forhold tillitsvalgte kan kreve innsyn i. Flertallet understreker at slik innsynsrett ikke er til hinder for EØS-avtalens regler om tjenestefrihet. Flertallet er enig med regjeringen i at det av personvern- og konkurransemessige hensyn er riktig å begrense kretsen som skal ha tilgang til opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår til lokale tillitsvalgte. Flertallet støtter forslaget om forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om innsynsretten og taushetsplikten. Videre støttes innføring av plikt for innleier til å gi utleievirksomheten de opplysninger som er nødvendige for å ivareta likebehandling i § 14-12 a. Flertallet støtter videre at det innføres opplysningsplikt for vikarbyrået overfor den vikarbyråansatte for å kunne vurdere likebehandling av egne lønns- og arbeidsvilkår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at forslaget om innsynsrett for tillitsvalgte har møtt motstand i høringsrunden. Det har blitt hevdet at innsynsretten i realiteten er en privatisering av tilsynsoppgaver og innebærer at tillitsvalgte i innleievirksomheten kan få innsyn i lønns- og arbeidsvilkår for ansatte i bemanningsbyrået, også mot deres vilje.

Disse medlemmer mener man burde vurdert andre, mindre inngripende tiltak for å sikre at likebehandlingsprinsippet etterleves. Et eksempel på dette kan være at innleievirksomheten plikter å opplyse bemanningsbyrået om hvilke lønns- og arbeidsvilkår som ville blitt tilbudt ved direkte ansettelse. For å sikre at opplysningene er riktige kan man tenke seg en ordning der opplysningene blir kontrollert av tillitsvalgte i innleievirksomheten. Disse opplysningene kan deretter gjøres tilgjengelig for den ansatte i bemanningsbyrået, slik at vedkommende kan kontrollere om lønns- og arbeidsvilkårene er i tråd med likebehandlingsprinsippet.

Disse medlemmer mener en slik løsning ville imøtekommet mye av den kritikken som er reist, samtidig som det ville sikret den enkelte ansatte mulighet til å kontrollere om likebehandlingsprinsippet følges. En slik løsning ville forhindret den unødvendige splittelsen som i dag har oppstått mellom arbeidslivets parter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at EU-direktivet om vikararbeid sikrer de ansatte i bemanningsbransjen god beskyttelse og at det i utgangspunktet ikke er grunn til å iverksette tiltak ut over det som fremgår av direktivet.

Disse medlemmer frykter at de ekstratiltak regjeringen legger opp til vil kunne være både kostnadsdrivende og bidra til økt byråkratisering i bedriftene.

Disse medlemmer mener de foreslåtte tiltakene ikke er med på å anerkjenne bemanningsbyråene som arbeidsgivere.

Disse medlemmer vil påpeke at formålet med vikarbyrådirektivet er todelt. For det første handler det om å sikre beskyttelse av arbeidstakere i vikarbyråer slik at de sikres samme lønns- og arbeidsvilkår som ansatte ved innleiebedriften. For det andre handler det om å legge til rette for vikarbyråenes virksomhet, og dermed anerkjenne disse virksomhetene som arbeidsgivere.

Disse medlemmer har tiltro til at partene er i stand til å finne det rette balansepunktet når det gjelder å fastsette lønnsnivå og finne bransjetilpassede løsninger slik det har vært lang tradisjon for i det nors-ke arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår at det innføres en innsynsrett for tillitsvalgte i innleiebedriften i innleide arbeidstakeres arbeidsvilkår.

Disse medlemmer mener det prinsipielt er uheldig å «privatisere» denne type tilsyn og kontroll. Dette er en oppgave disse medlemmer mener burde ligge under Arbeidstilsynet eller et annet offentlig organ.

Disse medlemmer mener videre at det kan være problematisk at tillitsvalgte i innleiebedriften skal sjekke vilkårene for arbeidstakere som ikke er medlemmer i tillitsvalgtes klubb. Tillitsvalgte skal altså opptre på vegne av arbeidstakere som vedkommende ikke er valgt til å representere. Det kan videre oppfattes som problematisk at tillitsvalgte gis innsyn i arbeidsvilkår til arbeidstakere som bevisst ikke ønsker å være medlem av en fagforening. Dette kan være problematisk med tanke på den enkeltes organisasjonsfrihet.

Disse medlemmer har også merket seg at det i allmenngjøringsloven er klargjort at innsynsretten gjelder for den tillitsvalgte som representerer den organisasjonen som er part i den allmenngjorte tariffavtalen. En slik begrensning kan disse medlemmer ikke se er tatt inn i regjeringens forslag når det gjelder innleietilfellene.

Disse medlemmer frykter at dette kan innebære at det blir flere tillitsvalgte som allerede vil sjekke vilkårene for en og samme ansatt. Dette vil lett kunne oppstå for eksempel for en innleid ingeniør som vil kunne være omfattet av flere ulike tariffavtaler.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn gå imot regjeringens forslag.

Solidaransvar

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at det innføres en regel for solidaransvar for innleievirksomheten for lønn og eventuelt andre vederlag og feriepenger etter likebehandlingsprinsippet i tråd med ordningen som gjelder etter allmenngjøringsloven. Flertallet slutter seg til at solidaransvaret avgrenses mot tilfeller der det åpnes konkurs hos bemanningsforetaket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at allmenngjøringsloven åpner for solidaransvar på områder hvor tariffavtaler er allmenngjorte. En forutsetning for allmenngjørelse av tariffavtaler er at det foreligger særlig tungtveiende allmenne hensyn og et klart dokumentert behov. Allmenngjorte tariffavtaler får direkte anvendelse på bemanningsbedrifter, og det kan således legges til grunn at solidaransvar allerede er innført på områder hvor dette skulle være sett som en nødvendighet.

Disse medlemmer kan ikke se at det er dokumentert at bemanningsbedrifter er vesentlig forskjellig fra andre virksomheter når det gjelder ryddighet rundt lønnsutbetaling og kan dermed heller ikke se at det er dokumentert tilstrekkelig behov for innføring av solidaransvar knyttet til likebehandlingsprinsippet. Disse medlemmer mener derfor at det er lite hensiktsmessig å etablere et solidaransvar i tilknytning til implementering av vikarbyrådirektivet, og viser også til at dette er en restriksjon som kan være vanskelig å begrunne ut fra direktivets artikkel 4.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det å innføre et slikt ansvar vil være en sterk inngripenn og vil medføre at bedriftene kan få en betydelig økning i administrative og økonomiske byrder.

Disse medlemmer mener videre at en utvidelse av solidaransvaret vil kunne være konkurransevridende ved at det kan bli vanskeligere for nye aktører å komme inn i markedet. Dette vil føre til at innleiebedrifter vil velge å holde seg til byråer man kjenner på forhånd, noe som igjen er med på å skape et oligopol når det gjelder bemanningsbransjen.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn gå imot regjeringens forslag om å utvide solidaransvaret.

Ansvar for den innleides arbeidstid

Komiteen støtter forslaget om at det i arbeidsmiljøloven § 2-2 første ledd ny bokstav c tydeliggjøres at innleier har et ansvar for å følge opp at innleides arbeidstid er i samsvar med arbeidsmiljølovens kapittel 10 og er i den forbindelse tilfreds med at det i tilknytning til likebehandlingsprinsippet avklares at innleiers arbeidstidsordninger får direkte anvendelse for innleid personell. Dette kommer i tillegg til at vikarbyrået har ansvar for at arbeidstidsreglene overholdes i inneleieperioden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at lovformuleringen innebærer at innleiers ansvar begrenser seg til den delen av den innleide arbeidstakerens arbeidstid som benyttes i innleiers virksomhet.

Drøftingsplikt

Komiteen viser til forslaget om endring i arbeidsmiljøloven § 14-12, nytt tredje ledd, der regjeringen vil innføre en ordning med plikt for arbeidsgiver til å drøfte virksomhetens bruk av innleid arbeidskraft med de tillitsvalgte minst én gang pr. år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter dette og at plikten utformes etter mønster av den gjeldende drøftingsplikten for midlertidige ansettelser i § 14-12 nytt tredje ledd. Flertallet mener dette er nødvendig for å skape bevissthet om beslutningsgrunnlaget og få belyst om det samlede bruk av innleie er nødvendig. Flertallet viser til en bred forståelse av hvem som kan representere de ansatte.

Flertallet støtter forslaget om at fravær ikke skal komme til fratrekk ved beregning av ansettelsestid etter fireårsregelen ved innleie. Dette vil styrke mulighetene for fast ansettelse for vikarer.

Flertallet mener at bedriftene samlet sett ikke vil bli utsatt for en uforholdsmessig byrde ved innføring av tiltakene for å sikre likebehandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at innføring av drøftingsplikt hos innleier er et unødvendig inngrep i arbeidsgivers styringsrett. Særlig kritisk er disse medlemmer til at drøftingsplikten også skal gjelde likebehandlingsprinsippet ettersom arbeidsgiver er bemanningsbedriften og ikke kundebedriften, og at eventuelle spørsmål rundt praktisering av et likebehandlingsprinsipp burde håndteres overfor arbeidsgiver.

Tjenestemannsloven

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tiltrer tilføyelsene av nye bestemmelser om likebehandling, opplysningsplikt/innsynsrett og solidaransvar for innleier i tjenestemannsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter innlemmelsen av bestemmelsen om likebehandling i tjenestemannsloven, og viser for øvrig til tidligere merknader.