2011 var et urolig år i finansmarkedene. Første halvår
ble preget av jordskjelv og tsunami i Japan og politisk uro i Nord-Afrika
og Midtøsten. I andre halvår medførte utfordringer i den amerikanske
budsjettprosessen og nivået på den amerikanske statsgjelden usikkerhet
i markedene. I tillegg oppstod det bekymringer rundt den framtidige
økonomiske veksten i Kina.
Statsgjeldsproblemene i eurosonen var likevel det
som fikk mest oppmerksomhet i 2011. Kombinasjon av støttetiltak
overfor finansinstitusjoner, aktiv motkonjunkturpolitikk for å dempe konsekvensene
av finanskrisen og effekten av høy arbeidsledighet og lav skatteinngang,
har de siste årene svekket budsjettene i mange land. Store budsjettunderskudd
har økt statsgjelden betydelig i flere land, jf. figur 4.1. Dette
har medført tvil om enkelte lands evne til å betjene sin statsgjeld,
og renten på deres statsobligasjoner steg kraftig gjennom andre
halvår av 2011.
Mange europeiske banker har store investeringer i
europeiske statsobligasjoner. Til dels store fall i verdien av slike
obligasjoner førte derfor til usikkerhet om soliditeten til bankene.
Internasjonale banker er tett knyttet sammen gjennom utlån av kapital
til hverandre, noe som medfører at problemer fort smitter mellom
banker. Det var således ikke bare bankene som var direkte berørt,
som møtte utfordringer på grunn av statsgjeldsproblemene.
Mange land strammet til i statsbudsjettene i 2011.
De varslet også ytterligere innstramminger i årene fremover. Samtidig
var mulighetene for pengepolitiske tiltak i stor grad utnyttet med
lave korte og lange renter. Sentralbankene hadde derfor begrensede
muligheter til å stimulere til økt økonomisk aktivitet. Dette skapte
usikkerhet rundt den framtidige økonomiske veksten og frykt for
nedgangskonjunktur i Europa, noe som igjen førte til uro i finansmarkedene
og til et generelt kursfall i aksjemarkedet.
Med stor usikkerhet i finansmarkedene søkte mange
investorer mot investeringer med lav risiko. Etterspørselen økte
derfor etter statsobligasjoner fra land hvor sannsynligheten for
mislighold ble vurdert som liten. Renten på statsobligasjoner utstedt
av disse landene falt, og avkastningen av obligasjonene ble høy.
Samlet sett var avkastningen i det internasjonale obligasjonsmarkedet
god i 2011, men med store forskjeller mellom land.
Det europeiske eiendomsmarkedet var også preget
av den økonomiske uroen i 2011. Lavere rentenivå var isolert sett
positivt for eiendomsmarkedet, mens et vanskeligere kredittmarked virket
negativt. Den positive utviklingen i eiendomspriser og leieinntekter
fra 2010 ble dempet gjennom 2011.
Det tar lang tid for indeksleverandørene å utarbeide
avkastningstall for unotert eiendom i Europa. England er et av markedene
hvor avkastningstall foreligger først, og data fra indeksleverandøren
IPD viser at avkastningen her var om lag 8 prosent i 2011. De siste
10 årene har gjennomsnittlig avkastning i dette markedet vært om
lag 7 prosent.
Ved utgangen av 2011 var markedsverdien av Statens
pensjonsfond utland (SPU) 3 312 mrd. kroner. Kapitalen var fordelt
på 1 945 mrd. kroner i aksjer, 1 356 mrd. kroner i obligasjoner
og 11 mrd. kroner i eiendom. Markedsverdien av SPU økte med 234
mrd. kroner i løpet av 2011. Figur 4.2 viser endringen i fondets
verdi i 2011 og siden fondets oppstart, fordelt på avkastning, tilførsel
av ny kapital, endringer i kronekursen samt kostnader i forvaltningen.
Siden oppstart er fondet tilført 2 782 mrd.
kroner, mens avkastningen etter forvaltningskostnader er 641 mrd.
kroner. Som følge av at fondet er investert i andre valutaer enn
norske kroner, blir verdien påvirket av endringer i valutakursen. I
enkelte år kan disse endringene være store. I 2008 økte verdien
av fondet med 506 mrd. kroner som følge av endringer i valutakursen.
Det påfølgende året falt derimot verdien av fondet med 418 mrd.
kroner av samme grunn. Samlet sett har ikke endringene i kronekurs
påvirket verdien av fondet i særlig grad.
Figur 4.3 viser utviklingen i markedsverdien
av fondet målt i norske kroner siden oppstart. Som følge av store
tilførsler av ny kapital og effektene av svingninger i valutakursen,
er virkningen av finanskrisen i 2008 og den påfølgende oppgangen
i 2009 knapt synlig.
Tilførsel av ny kapital til SPU er til nå blitt fordelt
mellom aktivaklassene og regionene slik at vektene i den faktiske
referanseindeksen i størst mulig grad føres tilbake til de strategiske vektene,
såkalt delvis rebalansering, jf. avsnitt 2.5. Av beløpet på noe
over 270 mrd. kroner som ble tilført SPU i 2011, ble om lag to tredjedeler overført
til aksjeporteføljen og en tredjedel til renteporteføljen og eiendom.
Internt i aksjeporteføljen ble hoveddelen av midlene tilført europeiske
aksjer. I renteporteføljen var fordelingen mer blandet med store
overføringer både til amerikanske og europeiske obligasjoner, samt en
mindre andel til asiatiske obligasjoner.
Fondets første investeringer i eiendom ble gjennomført
i 2011. Fondet kjøpte i april 25 prosent av The Crown Estates Regent
Street-portefølje i London for om lag 4,2 mrd. kroner. I juli kjøpte fondet
50 prosent av syv eiendommer i og omkring Paris fra AXA Group for
om lag 5,5 mrd. kroner. I begge tilfellene inngikk fondet og motparten
et partnerskap, som gjennomførte ytterligere investeringer i løpet
av 2011, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.3.1.
Ved utgangen av 2011 var om lag 58,7 prosent av
fondet investert i aksjer, 40,9 prosent i obligasjoner og 0,3 prosent
i eiendom, jf. figur 4.4. Relativt til den faktiske referanseindeksen
representerer dette en overvekt mot aksjer på i underkant av 0,2
prosentenheter.
Ved utgangen av 2011 eide SPU 1,1 prosent av det
globale aksjemarkedet, målt ved markedskapitaliseringen til FTSE
Global All Cap-indeksen, jf. figur 4.5. Eierandelene i obligasjonsmarkedet
var lavere. Beholdningen av obligasjoner tilsvarte en andel på 0,6
prosent av verdien av obligasjonene i indeksen Barclays Global Aggregate.
Det siste året er eierandelen i aksjemarkedet økt med 0,1 prosentenheter,
i hovedsak på grunn av tilførsel av ny kapital til aksjeporteføljen.
Eierandelen i obligasjonsmarkedet endret seg lite i 2011. Eierposisjonene er
vesentlig større i Europa enn i resten av verden både for aksjer
og obligasjoner.
Ved utgangen av 2011 var 4,4 prosent av fondsmidlene
forvaltet av eksterne institusjoner. Det er en nedgang fra 9,2 prosent
ett år tidligere. Det er i all hovedsak aksjer som blir forvaltet
av eksterne. Det var kun ett eksternt obligasjonsmandat ved utgangen
av 2011, som utgjorde 0,1 prosent av fondets samlede investeringer.
SPU fikk en samlet avkastning på -2,5 prosent
i 2011 målt i fondets valutakurv og før fradrag for forvaltningskostnader.
Målt i norske kroner var avkastningen -1,4 prosent. Årsaken til
den negative avkastningen var svak utvikling i aksjemarkedene. Aksjeporteføljen
oppnådde en avkastning på -8,8 prosent målt i fondets valutakurv
og før fradrag for forvaltningskostnader. Investeringer i finanssektoren
falt mye i verdi gjennom 2011, i stor grad forårsaket av usikkerhet
om statsfinansene i flere land i Europa, og om bankenes soliditet
dersom en eller flere stater ikke kan gjøre opp for seg. I tillegg var
det meget svak avkastning i bedrifter som produserer materialer.
Disse selskapene påvirkes spesielt av de dårlige tidene i Europa
og USA.
Europeiske og asiatiske aksjemarkeder hadde
en svak utvikling, mens det amerikanske aksjemarkedet endte året
med en avkastning på om lag null målt i lokal valuta. Framvoksende markeder
hadde en vesentlig dårligere utvikling enn resten av aksjemarkedet.
Obligasjonsporteføljen fikk en avkastning på
7,0 prosent målt i fondets valutakurv før fradrag for forvaltningskostnader.
Fondets beholdning av statsobligasjoner fikk en avkastning på 10,5 prosent
ettersom stigende priser på tyske, franske, amerikanske og britiske
statsobligasjoner veide opp for prisfall på statsobligasjoner fra
enkelte europeiske land. Beholdningen av realrenteobligasjoner bidro
også positivt til avkastningen, med en avkastning på 11 prosent
i 2011. Pantesikrede obligasjoner, som er obligasjoner utstedt med
pant i blant annet boliglån, var sektoren med svakest utvikling
blant fondets obligasjonsinvesteringer. Avkastning i denne sektoren
var 3,5 prosent.
Avkastningen på eiendomsinvesteringene var
-4,4 prosent målt i fondets valutakurv. Det negative resultatet
skyldtes i hovedsak offentlige engangsavgifter i forbindelse med eiendomskjøpene.
Den bokførte verdien av eiendomsinvesteringene skal gjenspeile den
antatte markedsverdien. For nye investeringer vil normalt kjøpsprisen
være det beste anslaget på verdien i en periode etter at kjøpet
er gjennomført. Ved utgangen av 2011 ble kjøpsprisen vurdert som
det beste anslaget på verdien av fondets franske eiendomsinvesteringer.
Verdien av eiendomsinvesteringene i Storbritannia ble oppjustert
med 3,2 prosent i forhold til kjøpspris etter at leieprisene på
eiendom steg i Regent Street-området i London.
Samlet sett var avkastningen i 2011 den tredje dårligste
siden 1998, jf. figur 4.6. Figuren viser at utviklingen i aksjemarkedet
var langt dårligere i 2002 og 2008.
Avkastningen var høyere i obligasjonsporteføljen
enn i aksjeporteføljen både i 2011 og i perioden 1998–2011 sett
under ett, jf. figur 4.7. Det var i hovedsak forårsaket av utviklingen
i referanseindeksene til fondet, jf. figur 4.8. Rentene på statsobligasjonene
i de fleste utviklede land falt i denne perioden. I figur 4.9 er
dette illustrert ved renten på statsobligasjoner fra utvalgte land. Når
renten på en obligasjon faller, bokføres en positiv gevinst i inneværende
periode, men samtidig faller forventet avkastning de neste årene.
I aksjemarkedet kan forholdet mellom et selskaps
overskudd og prisen på aksjen ses på som et uttrykk for «avkastningen».
Forholdstallet vil være lite dersom investorene er villig til å
betale en høy pris for en aksje gitt dagens overskudd. Forventninger
om økt overskudd framover, eller at alternative investeringer gir
svak avkastning, er mulige årsaker til det. En annen årsak kan være
at tilliten til utviklingen framover er høy og at risikopremiene
er små.
I perioden 1998–2011 steg forholdstallet mellom overskudd
og aksjeprisene i mange utviklede markeder, jf. figur 4.10. Endringen
henger trolig sammen med både reduserte vekstforventninger og at
investorene krever en høyere risikopremie for å investere i aksjer.
I samme periode har rentenivået falt betydelig, slik at aksjer ved
utgangen av 2011 relativt sett er priset lavere enn obligasjoner
sammenliknet med situasjonen for noen år siden.
Avkastningen av fondets investeringer sammenliknes
med avkastningen av fondets referanseindeks. Samlet sett oppnådde
Norges Bank i 2011 en avkastning før fradrag for kostnader som var
0,1 prosentenheter lavere enn avkastningen av referanseindeksen.
Aksjeforvaltningen fikk en mindreavkastning
på -0,5 prosentenheter. Dette er aksjeforvaltningens nest svakeste
resultat siden fondets oppstart. Det var avkastningen på fondets
investeringer i olje- og gassek-toren og i selskaper som produserer materialer
som var mest negativ i forhold til referanseindeksen. Avkastningen
på selskaper innen finanssektoren og teknologisektoren bidro mest
positivt. Fordelt på land var avkastningen på aksjer i USA og Hongkong
mest negativ relativt til referanseindeksen, mens avkastningen på spanske
og franske aksjeinvesteringer var mest positiv.
Avkastningen av obligasjonsporteføljen var 0,5 prosentenheter
høyere enn avkastningen av referanseindeksen. Siden fondets oppstart
er dette obligasjonsforvaltningens tredje beste resultat. Investeringene
i usikrede obligasjoner utstedt av finansinstitusjoner og investeringer
i japanske realrenteobligasjoner bidro særlig positivt til meravkastningen.
Stats-obligasjoner og pantesikrede obligasjoner i Europa bidro negativt.
Om lag 1/3 av den samlede mindreavkastningen kom
fra eksternt forvaltede investeringer. De eksterne aksjeforvalterne
gjorde det i gjennomsnitt 0,6 prosentenheter dårligere enn indeksene
de ble målt mot. Investeringer i små selskaper i utviklede markeder
bidro mest til mindreavkastningen. De eksterne obligasjonsforvalterne oppnådde
i gjennomsnitt en mindre avkastning på 4,7 prosentenheter.
Fondet har hatt en årlig gjennomsnittlig avkastning
på 4,5 prosent før forvaltningskostnader siden 1. januar 1998, målt
i fondets valutakurv. Denne avkastningen er 0,28 prosentenheter
høyere enn avkastningen av fondets referanseindeks i samme periode,
jf. figur 4.11. Etter fradrag for forvaltningskostnader og inflasjon
tilsvarer den årlige avkastningen en netto gjennomsnittlig realavkastning
på 2,4 prosent i perioden 1998–2011. Målt fra 1997 er gjennosnittlig
årlig netto realavkastning 2,7 prosent, jf. figur 4.12.
Departementet har tidligere uttrykt en forventning
til årlig netto verdiskaping fra aktiv forvaltning på om lag 1/4
prosentenhet i gjennomsnitt over tid. Som en tilnærming måles dette
ved brutto meravkastning, jf. Meld. St. 10 (2009–2010) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2009. Til tross for at meravkastningen
i 2011 ble negativ, har Norges Bank oppnådd en noe høyere meravkastning
enn forventningen på 1/4 prosentenhet i gjennomsnitt siden 1998.
For perioden 1998–2011 har departementet beregnet at brutto meravkastning
for fondet totalt tilsvarer om lag 46 mrd. kroner, jf. figur 4.13.
Valget av fondets referanseindeks er basert
på avveiinger mellom forventet avkastning og risiko på lang sikt.
Risikoen til en investering blir ofte målt ved standardavviket til
avkastningen, som er et statistisk mål på hvor mye avkastningen
svinger. Figur 4.14 viser utviklingen i risikoen i SPU. Risikoen
på ethvert tidspunkt er beregnet som standardavviket til referanseindeksen
de siste 12 månedene, basert på månedlige avkastningstall. Ved utgangen
av 2011 var standardavviket i underkant av nivået tolv måneder tidligere.
Det rullerende standardavviket basert på månedlige
observasjoner endrer seg sakte og er derfor ikke et godt mål for
usikkerheten i markedet på et gitt tidspunkt. VIX-indeksen angir
forventede svingninger i aksjekursene i det amerikanske aksjemarkedet
de neste 30 dagene. VIX-indeksen er høy når det er stor usikkerhet
i markedet og tilsvarende lav når markedsaktørene mener at usikkerheten
er begrenset. Figur 4.15 viser utviklingen i VIX-indeksen de siste fem
årene. Indeksen steg mye sommeren 2011, som følge av usikkerheten
om statsfinansene i mange land i Europa. VIX-indeksen falt noe tilbake
i løpet av høsten, men usikkerheten i aksjemarkedet var likevel
på et høyere nivå enn ved inngangen til året.
Dersom avkastningen til ulike aktivklasser ikke svinger
i takt, kan risikoen i en portefølje reduseres ved å investere i
flere aktivaklasser. Størrelsen på reduksjonen er avhengig av hvordan
avkastningen til aktivaklassene samvarierer. Samvariasjon måles
ofte ved det statistiske målet korrelasjon. Korrelasjonen mellom
to aktivaklasser er alltid mellom én og minus én, og spredningen
av risiko blir bedre jo lavere verdien er. Korrelasjoner svinger
over tid, og korrelasjonen mellom aksje- og obligasjonsindeksene
til SPU har siden 1998 variert mellom 0,4 og -0,8, med et gjennomsnitt
på om lag -0,2, jf. figur 4.16. De siste 12 månedene var korrelasjonen mellom
aksje- og obligasjonsindeksene til SPU om lag -0,4.
I mandatet for SPU er det fastsatt en ramme
for avvik mellom faktisk portefølje og den porteføljen som følger
av referanseindeksen. Bakgrunnen for dette er at Norges Bank skal
ha muligheten til å utnytte fondets særtrekk samt svakheter i indeksen
og markedet for å oppnå en høyere avkastning enn indeksen. Samtidig
ønsker ikke departementet å øke risikoen i fondet vesentlig i forhold
til risikoen i referanseindeksen.
Forventet relativ volatilitet er et mål på hvor
mye fondets avkastning kan ventes å avvike fra avkastningen til
fondets referanseindeks. I regelverket som gjaldt fram til og med
2010, var rammen for forventet relativ volatilitet 1,5 prosentenheter
på årlig basis. I det nye regelverket som trådde i kraft 1. januar
2011, står det at Norges Bank skal legge opp forvaltningen med sikte
på at dette målet ikke skal overstige 1 prosentenhet. Ifølge Norges
Bank har forventet relativ volatilitet gjennom 2011 variert mellom om
lag 0,3 og 0,7 prosentenheter og var 0,4 prosentenheter ved utgangen
av året.
Realisert relativ volatilitet er et mål på hvor
mye avkastningsforskjellen mellom porteføljen og referanseindeksen
har variert. Over tid bør realisert relativ volatilitet være om
lag på nivå med forventet relativ volatilitet. Dersom det ikke er tilfellet,
tyder det på svakheter ved modellen som beregner forventet relativ
volatilitet. Realisert relativ volatilitet i 2011 var 0,4 prosentenheter,
basert på månedlige observasjoner, jf. figur 4.18. Dette er på linje
med forventet relativ volatilitet beregnet av Norges Bank.
Hvor stor meravkastning Norges Bank har mulighet
til å skape i den aktive forvaltningen av SPU, avhenger blant annet
av hvor store avvik banken tillates å ta i forhold til referanseindeksen.
Oppnådd meravkastning i forhold til relativ volatilitet kalles informasjonsrate,
og er et uttrykk for den risikojusterte avkastningen av investeringene.
Det er ønskelig med høyest mulig informasjonsrate. Med en forventet
meravkastning på om lag 1/4 prosentenhet, og en relativ volatilitet
på under 1 prosentenhet, burde forventet informasjonsrate over tid
bli vel 1/4. I perioden 1998–2011 oppnådde Norges Bank en informasjonsrate
på noe over 0,3. I samme periode var informasjonsraten i aksjeporteføljen
i overkant av 0,5 mens den i obligasjonsporteføljen var 0,2, jf.
tabell 4.2.
Figur 4.17 viser utviklingen i standardavviket for
fondet og for referanseindeksen. Under mesteparten av tiden siden
1998 har risikoen i fondet vært om lag på høyde med risikoen i referanseindeksen.
Et unntak var under og etter finanskrisen i 2008 da risikoen i fondet
var høyere enn i indeksen. Figuren viser at det i all hovedsak er
risikoen i referanseindeksen som er avgjørende for den totale risikoen
i fondet, og at den aktive forvaltningen kun gir et mindre bidrag.
Gjennom 2011 har risikoen i fondet vært noe høyere enn risikoen
i referanseindeksen.
Alle obligasjonene som inngår i obligasjonsindeksen
til SPU er tilordnet en kredittvurdering av minst ett av de store kredittvurderingsbyråene.
Formålet med kredittvurdering er å indikere hvor sannsynlig det
er at låntaker vil klare å innfri sine forpliktelser. Høyrenteobligasjoner
inngår ikke i referanseindeksen til SPU, og departementet har fastsatt at
forvaltningen skal innrettes med sikte på at slike obligasjoner
ikke utgjør mer enn 3 prosent av markedsverdien av obligasjonsporteføljen. Dette
sikrer at Norges Bank ikke må selge obligasjoner som blir nedgradert
og faller under grensen for såkalt «investment grade». Ved utgangen
av 2011 rapporterte Norges Bank at andelen av obligasjoner med kredittvurderinger under
«investment grade» var 1,1 prosent. Andelen som hadde en kredittvurdering
lik «A» eller svakere var om lag 20 prosent.
Fondets vekst de siste årene har medført økte eierandeler
i en rekke selskaper. Ved utgangen av 2011 eide fondet over 2 prosent
i 877 selskaper, og over 5 prosent i 53 selskaper. Begge tallene
er økt betydelig fra utgangen av 2010, jf. tabell 4.3.
Fondets rolle er å være en finansiell investor,
og fondet har som mål å redusere risikoen ved å spre investeringene
over mange ulike verdipapirer. Departementet har derfor fastsatt
at fondet maksimalt kan eie 10 prosent av de stemmeberettigede aksjene
i et enkelt selskap. Ved utgangen av 2011 var den største eierandelen
i et enkelt selskap 9,6 prosent i Smurfit Kappa Group, et irsk emballasjeselskap.
Det er vanskelig å finne presise tall for hvor
på aksjonærlisten fondet rangerer i alle selskap. Det skyldes blant
annet at ikke alle eierskapsregistre er offisielle og at registrene
oppdateres på ulike tidspunkt. Norges Bank har anslått at SPU var blant
de 10 største aksjonærene i om lag 500 selskaper. Fondets største
investering ved utgangen av 2011 var i oljeprodusenten Royal Dutch Shell.
Eierandelen på 2,2 prosent hadde en markedsverdi på 31 mrd. kroner.
I tillegg til kravene over skal hovedstyret
i Norges Bank sette ytterligere rammer for å styre og begrense risikoen.
Rammene gjelder for minste sammenfall mellom porteføljen og faktisk
referanseindeks, kredittrisiko både på enkeltutstedernivå og på
porteføljenivå, likviditetsrisiko, motpartseksponering, belåning
og rammer for reinvestering av mottatt kontantsikkerhet. Tabell 4.4
viser hvilke grenseverdier som hovedstyret har satt for de ulike
kategoriene, og det faktiske nivået ved utgangen av 2011.
Norges Bank skal ifølge mandatet for SPU søke å
innrette forvaltningen slik at meravkastningen er eksponert mot
flere systematiske risikofaktorer. Eksempler på slike risikofaktorer
er faktorer for utviklingen i små selskaper eller i selskaper som
er lavt priset i forhold til bokførte verdier (verdiselskaper).
Hvor utsatt meravkastningen er for slike faktorer kan analyseres
ved å sammenlikne fondet meravkastningen med avkastningen på faktorene.
Figur 4.19 viser resultatet av en slik analyse av aksjeporteføljen
som er utført av Norges Bank. Analysene antyder at aksjeporteføljen
de siste to årene har vært mer utsatt for utviklingen i små selskaper
enn referanseindeksen. For de andre faktorene er det kun mindre
utslag, men det er tegn til at aksjeporteføljen har vært noe undervektet
i framvoksende markeder og verdiselskaper, og overvektet i markedsrisiko.
Ifølge Norges Bank forklarer risikofaktorene som er benyttet i analysen
mer enn 70 prosent av svingningene til meravkastningen i aksjeporteføljen
ved utgangen av 2011.
Konsulentselskapet Mercer analyserer i sin årlige
avkastningsrapport om SPU hvilken stil aksjeinvesteringene i fondet
følger. Basert på nøkkeltall og historisk utvikling for de ulike
selskapene som fondet er investert i på et gitt tidspunkt, beregner
Mercer eksponeringen mot ulike faktorer. Den siste tilgjengelige
rapporten fra Mercer er basert på porteføljen per 31. desember 2010.
Mercers analyser viser at det over tid har vært en overvekt mot
små selskaper.
Analysene indikerer at fondet, slik porteføljen var
ved utgangen av 2011, vil oppnå høyere avkastning enn referanseindeksen
hvis aksjemarkedet stiger mye og hvis små selskaper har en bedre
kursutvikling enn store selskaper. På den andre siden må en forvente
at fondet vil tendere til å gjøre det noe svakere enn markedet hvis
aksjekursene i framvoksende markeder stiger betydelig og verdiselskaper
utvikler seg bedre enn vekstselskaper.
Norges Bank har analysert hvor utsatt obligasjonsporteføljen
har vært for systematiske risikofaktorer. Denne analysen klarer
i liten grad å forklare svingningene i meravkastningen. Eksponeringen
mot alle de analyserte risikofaktorene har svingt rundt null de
siste årene, jf. figur 4.20. Analysen indikerer ingen systematiske
over- eller undervekter.
En lærdom fra finanskrisen er at det kan være vanskelig
å identifisere på forhånd hvor utsatt en er for enkelte risikofaktorer.
Risikofaktorene behøver ikke å ha påvirket markedet i vesentlig grad
tidligere. Det er derfor ikke sikkert at det er mulig å identifisere
eksponeringen mot den eller de risikofaktorene som gir opphav til
de neste store utslagene i finansmarkedene.
I henhold til mandatet som departementet har gitt
Norges Bank, får banken dekket faktiske forvaltningskostnader inntil
en øvre grense, som for 2011 var satt til 0,10 prosent (10 basispunkter) av
fondets gjennomsnittlige markedsverdi. Rammen har vært uendret over
mange år. De siste årene har Norges Bank innrettet forvaltningen slik
at kostnadene har falt vesentlig under 0,10 prosent. I lys av dette
har Finansdepartementet redusert rammen til 0,09 prosent for 2012.
I tillegg godtgjøres Norges Bank for den delen av honoraret til
eksterne forvaltere som følger av oppnådd meravkastning.
Forvaltningskostnadene falt til vel 2,5 mrd.
kroner i 2011, fra knapt 3,0 mrd. kroner i 2010. Nedgangen skyldes
i hovedsak lavere faste og avkastningsavhengige honorarer til eksterne
forvaltere, jf. figur 4.21. Antall ansatte økte fra 278 til 315
i løpet av 2011. Det førte til økte lønns- og personalkostnader.
Økningen i fondets størrelse medførte dessuten høyere kostnader
til transaksjoner og oppgjør.
Forvaltningskostnadene utenom de avkastningsavhengige
honorarene til eksterne forvaltere utgjorde om lag 2,0 mrd. kroner
i 2011. Dette tilsvarer 0,064 prosent av fondets gjennomsnittlige
markedsverdi. Inkludert de avkastningsavhengige honorarene til de
eksterne forvalterne utgjorde kostnadene 0,081 prosent.
1. januar 2011 ble det innført nye retningslinjer for
avlønning i Norges Bank Investment Management (NBIM) som er i overensstemmelse med
reglene for godtgjøring i den norske finanssektoren. Ansatte som
arbeider innenfor risikostyring eller med kontroll-, drifts- eller stabsfunksjoner,
mottar etter de nye retningslinjene kun fastlønn. Ansatte som arbeider
med investeringsbeslutninger fortsatte med prestasjonsbasert lønn,
men med nye vilkår for opptjening og utbetaling. Beregningen av prestasjonsbasert
lønn foretas over minimum to års resultater. Opptjent prestasjonslønn
utbetales over flere år. 50 prosent utbetales året etter opptjeningen,
mens 50 prosent tilbakeholdes og utbetales over de neste tre årene.
Beløpet som holdes tilbake justeres med fondets avkastning.
Det vil påløpe kostnader i datterselskaper som
er opprettet i forbindelse med eiendomsinvesteringene. Disse kostnadene
trekkes fra avkastningen i eiendomsporteføljen, og belastes ikke
forvaltningskostnadene som Norges Bank får dekket av Finansdepartementet.
I 2011 utgjorde disse kostnadene 26 mill. kroner, og vil i de kommende årene
øke ettersom eiendomsporteføljen vokser.
Selskapet CEM Benchmarking Inc. har sammenliknet
fondets kostnader i 2010 med kostnadene i andre fond. Kostnadene
i SPU er betydelig lavere enn gjennomsnittet for de andre fondene.
SPU har små investeringer i aktivaklasser hvor kostnadene er høye,
som for eksempel unoterte aksjer og eiendom. Men selv justert for
disse forskjellene er kostnadene lave. Hovedårsakene er at SPU har
en lav andel ekstern forvaltning samt at den interne forvaltningen
i Norges Bank er kostnadseffektiv sammenliknet med forvaltningen
til de andre fondene, se boks 4.2.
Målt i kroner har de samlede forvaltningskostnadene
i SPU økt betydelig over tid, jf. figur 4.22. Målt i forhold til
forvaltet kapital har derimot forvaltningskostnadene hatt en fallende tendens
de siste årene. Kostnader kan deles i faste og variable kostnader.
De variable kostnadene vil normalt stige i takt med kapitalen i fondet.
Dette gjelder for eksempel kostnader ved depottjenester og til transaksjoner.
Andre kostnader er mindre avhengige av kapitalen i fondet, for eksempel
personalkostnader. Når verdien av fondet øker, vil derfor totalkostnadene
målt i basispunkter av fondets kapital bli redusert. Økt kompleksitet
i forvaltningen kan imidlertid trekke i motsatt retning. Referanseindeksen
til SPU er blitt betydelig endret siden oppstarten i 1996, blant
annet ved investeringer i aksjer i framvoksende markeder, i selskapsobligasjoner
og oppbygging av en eiendomsportefølje. Dette er aktivaklasser som
er mer kostbare å forvalte enn aksjer eller statsobligasjoner i
utviklede markeder. I tillegg medfører den økte kompleksiteten i forvaltningen
at overvåkings- og kontrollfunksjonene i Norges Bank er blitt styrket.
I 2009 ble det besluttet å etablere miljørelaterte investeringer
innenfor SPU, jf. St. meld. nr. 20 (2008–2009) Forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2008. Investeringene gjøres innenfor samme
regelverk som fondets øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner,
og er en del av Norges Banks aktive forvaltning. Omfanget av disse
investeringene vil kunne variere noe over tid, ettersom avtaler
med noen forvaltere sies opp og andre kommer til. Omfanget vil også variere
med utviklingen i aksjemarkedene. Departementet skrev i Meld. St.
15 (2010–2011) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010 at det
er lagt opp til at investeringene normalt skal være i intervallet
20–30 mrd. kroner.
Antall miljørelaterte mandater økte til ti ved
utgangen av 2011 fra ni ett år tidligere. Syv av mandatene var for
investeringer innen fornybar energi og teknologi som kan bidra til
effektivisering av energiforbruk. Norges Bank skriver i årsrapporten
om SPU i 2011 at dette kan omfatte selskaper som produserer fornybar
energi, utvikler utstyr til produksjonen av slik energi eller distribuerer
energi. Det kan også inkludere selskaper som produserer energi fra
avfall, eller som utvikler mer effektive systemer for strømforsyning.
Ved utgangen av 2011 var den største investeringen
i denne typen mandat i Johnson Controls, som blant annet produserer
teknologiske løsninger for mer effektiv energibruk i bygninger og
batterier for hybridbiler og elektriske biler.
De tre øvrige miljørelaterte mandatene var for investeringer
innen vannforvaltning. Dette kan være investeringer i selskaper
som utvikler teknologi for å øke kvaliteten på vann, eller investeringer
i selskaper som utvikler infrastruktur for å rense og distribuere
vann, blant annet i framvoksende markeder.
Innen dette området var miljømandatenes fem største
investeringer ved utgangen av 2011 i Pentair, Progressive Waste
Solutions, Suez Environnement, Republic Services og Danaher.
Norges Bank tildeler mandater til interne og
eksterne forvaltere. Totalt åtte av de miljørelaterte mandatene
var eksternt forvaltet ved utgangen av 2011, mens to mandater var
internt forvaltet. De eksterne mandatene utgjorde totalt 9,1 mrd. kroner,
og de interne mandatene var på 12 mrd. kroner.
Verdien av fondets miljørelaterte investeringer falt
til 21,1 mrd. kroner ved utgangen av 2011 fra 25,7 mrd. kroner ved
innganget til året. Nedgangen skyldtes kursfallet i aksjemarkedene,
som særlig rammet produsenter av fornybar energi fra sol- og vindkraft.
Fondets miljørelaterte mandater fikk en avkastning på -22,8 prosent
i 2011, målt i fondets valutakurv.
I arbeidet med forvaltningen av SPU har Norges Bank
opprettet operative referanseporteføljer for aksjer og obligasjoner.
Formålet med de operative referanseporteføljene er å oppnå et bedre forhold
mellom avkastning og risiko etter kostnader enn i den strategiske
referanseindeksen.
Norges Bank skriver at de innarbeidet endringene
i den operative referanseporteføljen for obligasjoner, jf. omtale
i avsnitt 2.2, i midten av april 2011. Avkastningen fra dette tidspunktet
og til utgangen av året var om lag 0,2 prosentenheter høyere enn
for obligasjonsindeksen fastsatt av Finansdepartementet.
2011 var et krevende år med fallende aksjemarkeder
og en samlet avkastning som lå under avkastningen av referanseindeksen.
Investeringene i SPU har lang investeringshorisont, og en må være
forberedt på betydelige svingninger i resultatene fra år til år.
Siden 1998 har Norges Bank oppnådd en meravkastning som er noe over
forventningen på 1/4 prosentenhet. Departementet er tilfreds med
resultatene som er oppnådd siden fondet ble etablert.
Forvaltningskostnadene eksklusive de avkastningsavhengige
honorarene har de siste to årene økt mindre enn tidligere. Kombinert
med stor økning i verdien av fondet har dette gitt lavere forvaltningskostnader
som andel av forvaltet kapital. Departementet er fornøyd med denne
utviklingen som tyder på at Norges Bank klarer å utnytte stordriftsfordelene
i forvaltningen.
Den operative referanseporteføljen er en del
av Norges Banks aktive forvaltning av SPU som kan bidra til å redusere
kompleksiteten og kostnadene i forvaltningen. Departementet merker seg
at forskjellene mellom Finansdepartementets referanseindeks og den
operative referanseporteføljen vil kunne være større, ha en annen karakter
og et annet tidsperspektiv enn hva som normalt faller inn under
såkalt aktiv forvaltning. Departementet er positiv til at informasjon
om den operative referanseporteføljen bidrar til åpenhet om forvaltningen
av fondet.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at avkastningen
i 2011 i Statens pensjonsfond utland (SPU) var -2,5 prosent målt
i fondets valutakurv, og i Statens pensjonsfond Norge (SPN) -3,9
prosent målt i norske kroner. Årsaken til den negative avkastningen
var for begge fondene svak utvikling i aksjemarkedene. For SPUs
vedkommende oppnådde aksjeporteføljen en avkastning på -8,8
prosent, obligasjonsporteføljen fikk en avkastning på 7 prosent,
og eiendomsinvesteringene en avkastning på -4,4 prosent. Det negative resultatet
for eiendomsinvesteringene skyldes i hovedsak engangsutgifter.
Komiteen merker seg at Norges
Bank har innrettet forvaltningen slik at kostnadene har falt, og
at Finansdepartementet har redusert rammen for forvaltningskostnader
til 0,09 prosent av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. Forvaltningskostnadene
falt til vel 2,5 mrd. kroner i 2011, fra knapt 3,0 mrd. i 2010.
Komiteen merker seg at det fra
1. januar 2011 ble innført nye retningslinjer for avlønning i NBIM
som er i overensstemmelse med reglene for godtgjøring i den norske
finanssektoren. Dette innebærer at færre mottar prestasjonsbasert
lønn og at beregningen av prestasjonsbasert lønn foretas over minimum
to års resultater.
Komiteen er tilfreds med at forvaltningskostnadene
som andel av forvaltet kapital fortsetter å falle, blant annet som
følge av at Norges Bank utnytter stordriftsfordeler i forvaltningen.
Aksjemarkedene i Norge og Norden ble på samme
måte som de globale aksjemarkene påvirket av uroen rundt den statsfinansielle
situasjonen i Europa. Den mest negative utviklingen var i det finske-
aksjemarkedet, som falt med om lag 27 prosent. Nokia bidro i stor
grad til denne verdinedgangen. I de øvrige nordiske landene falt
aksjemarkedene fra 12 prosent til 15 prosent.
Alle de nordiske landene som Statens Pensjonsfond
Norge (SPN) er investert i, blir i obligasjonsmarkedene sett på
som land hvor det er liten risiko for mislighold av statsgjelden.
Som følge av dette har etterspørselen etter statsobligasjoner fra
disse landene vært høy gjennom året. Mens flere land i Europa opplevde
stigende renter på sine statsobligasjoner i 2011, falt rentene på
statsobligasjonene fra de nordiske landene. Avkastningen i de nordiske
obliga-sjonsmarkedene ble derfor god i 2011.
Markedsverdien av Statens pensjonsfond Norge (SPN)
var 129,5 mrd. kroner ved utgangen av 2011, drøyt 5 mrd. kroner
lavere enn ved inngangen til året, jf. figur 4.23. Reduksjonen er
et resultat av nedgang i aksjemarkedene i Norge og Norden.
Om lag 67 mrd. kroner av fondet var investert
i norske aksjer, mens i underkant av 43 mrd. kroner var investert
i obligasjoner fra norske obligasjonsutstedere, jf. figur 4.24.
Den nordiske porteføljen bestod av 12 mrd. kroner i aksjer og 8
mrd. kroner i obligasjoner.
SPN fikk en avkastning på -3,9 prosent i 2011, målt
i norske kroner og før fradrag for forvaltningskostnader. Årsaken
til den negative avkastningen var svak utvikling i aksjemarkedene. Avkastningen
av den norske aksjeporteføljen var -10,9 prosent, mens avkastningen
av den nordiske aksjeporteføljen var -17,5 prosent, jf. tabell
4.5. Avkastningen av den norske obligasjonsporteføljen til SPN var
7,8 prosent, mens avkastningen av den nordiske obligasjonsporteføljen
var 8,0 prosent. Alle avkastningstall er her oppgitt før fradrag
for forvaltningskostnader.
Avkastningen av fondet sammenliknes med en referanseindeks.
Samlet sett oppnådde Folketrygdfondet i 2011 en avkastning før fradrag
for kostnader som var 1,3 prosentenheter bedre enn avkastningen
av referanseindeksen.
Meravkastningen i den norske aksjeporteføljen var
1,6 prosentenheter. Store deler av meravkastningen ble oppnådd ved
at fondet ikke var investert i selskaper som hadde en svak utvikling i
2011.
I den nordiske aksjeporteføljen var avkastningen 0,8
prosentenheter lavere enn avkastningen av referanseindeksen. Valg
av selskaper innen industrisektoren i Sverige bidro til mindreavkastningen.
Aksjer i sykliske bransjer stiger mye når den økonomiske veksten
er sterk, men gjør det dårlig når veksten avtar. Tilsvarende gjør
aksjer i såkalte defensive bransjer det relativt godt i forhold
til markedet når det er dårlige tider. Utskiftninger mellom sykliske
og defensive aksjer slo ugunstig ut for avkastningen i den nordiske
aksjeporteføljen.
I den norske obligasjonsporteføljen var meravkastningen
1,6 prosentenheter. Høyere innslag av selskapsobligasjoner enn i
referanseindeksen slo gunstig ut. I tillegg var kredittvurderingen
i gjennomsnitt noe lavere i porteføljen enn i referanseindeksen.
Den norske obligasjonsporteføljen i SPN er investert i et betydelig
større antall obligasjoner og utstedere enn referanseindeksen. Som
et resultat er fondet mindre utsatt for negative hendelser i enkeltselskaper. Kredittvurderingen
til Eksportfinans ble nedgradert fra høyeste nivå til å bli sett
på som høyrisiko da det ble kjent at et statlig organ ville overta
ordningen med offentlig støttede eksportkreditter. Nedgraderingen
medførte at obligasjonene utstedt av Eksportfinans falt kraftig
i verdi. På dette tidspunktet var SPN undervektet obligasjoner fra
selskapet, noe som bidro med om lag 1 prosentenhet til meravkastningen
i den norske obligasjonsporteføljen.
Avkastningen av den nordiske obligasjonsporteføljen
var om lag 0,2 prosentenheter høyere enn referanseindeksen. Årsaken
til meravkastningen var at andelen selskapsobligasjoner var høyere
enn i referanseindeksen, og høy oppnådd avkastning på selskapsobligasjonene.
Departementet har tidligere uttrykt en forventning
til årlig netto verdiskaping fra aktiv forvaltning av SPN på 1/4–1/2
prosentenheter i gjennomsnitt over tid. Siden 1998 har meravkastningen
i SPN vært i overkant av 0,5 prosentenheter, jf. figur 4.28. For
perioden 1998-2011 har departementet beregnet at brutto meravkastning
for fondet totalt tilsvarer om lag 6 mrd. kroner, jf. figur 4.29.
Standardavviket er et mål på hvor mye avkastningen
av fondet svinger. Figur 4.30 viser utviklingen i standardavviket
til referanseindeksene til fondet siden 1998. Standardavviket til
SPNs referanseindeks var lavere ved utgangen av 2011 enn ett år
tidligere. Nedgangen var i stor grad påvirket av en reduksjon i standardavviket
til den norske aksjeindeksen mot slutten av året.
Samvariasjonen mellom aksje- og obligasjonsindeksene
ble noe mindre negative i løpet av 2011, jf. figur 4.31. Det betyr
at avkastningen fra aksje- og obligasjonsporteføljene i noe mindre grad
enn i 2010 utjevnet hverandre gjennom året. Isolert sett bidro dette
til å øke den totale risikoen i fondet noe.
I mandatet for SPN er det stilt krav om at Folketrygdfondet
skal legge opp forvaltningen med sikte på at annualisert forventet
relativ volatilitet ikke skal overstige 3 prosentenheter. Ifølge Folketrygdfondet
har nivået gjennom 2011 variert mellom 0,5 og 1,0 prosentenheter,
og var 0,7 prosentenheter ved utgangen av året. Over tid bør realisert
relativ volatilitet være om lag på nivå med den forventede relative
volatiliteten som ble beregnet på forhånd. Realisert relativ volatilitet
de siste 12 månedene var ved utgangen av 2011 på om lag 0,4 prosentenheter,
jf. figur 4.32.
Figur 4.33 viser utviklingen i standardavviket både
for referanseindeksen til SPN og fondets faktiske portefølje. I
store deler av den aktuelle perioden har standardavviket i fondet
vært noe lavere enn standardavviket i referanseindeksen. Dette har
spesielt gjort seg gjeldende i perioder der svingningene i markedet
har økt. I all hovedsak er det risikoen i referanseindeksen som
er avgjørende for risikoen i fondet, men figuren viser at den aktive
forvaltningen i Folketrygdfondet i perioder har bidratt til å redusere
totalrisikoen noe.
Obligasjoner med høy kredittrisiko (svak «rating»)
inngår ikke i referanseindeksen til SPN, men Folketrygdfondet har
i tråd med mandatet adgang til å investere i slike obligasjoner.
Departementet har fastsatt at Folketrygdfondet skal legge opp forvaltningen
med sikte på at slike obligasjoner under normale markedsforhold
ikke utgjør mer enn 25 prosent av markedsverdien av selskapsobligasjonene
i obligasjonsporteføljen. Selskapsobligasjoner utgjør 70 prosent
av den strategiske referanseindeksen. Rammen vil da tilsvare om
lag 18 prosent av den samlede obligasjonsporteføljen. Ved utgangen
av året besto om lag 13 prosent av den norske obligasjonsporteføljen
av obligasjoner med slik kredittvurdering, mens andelen i den nordiske obligasjonsporteføljen
var i overkant av 3 prosent.
Store deler av det norske obligasjonsmarkedet består
av obligasjoner som ikke har en ekstern kredittvurdering. For at
SPN skal investere i slike obligasjoner, er det i mandatet stilt
krav om at Folketrygdfondet skal foreta en intern kredittvurdering.
Ved utgangen av 2011 viste kombinasjonen av interne og eksterne kredittvurderinger
at om lag 60 prosent av obligasjonsporteføljen hadde kredittvurderingen «A»
eller svakere.
Figur 4.34 viser sammenfall mellom SPNs aksjeporteføljer
og referanseindeksene. Ved utgangen av 2011 var sammenfallet mellom
den norske aksjeporteføljen og referanseindeksen om lag 91 prosent.
Sammenfallet mellom den nordiske aksjeporteføljen og indeksen var
i overkant av 82 prosent.
Ifølge mandatet fra Finansdepartementet skal Folketrygdfondet
få dekket de faktiske forvaltningskostnadene innenfor en ramme som
settes som et kronebeløp. Kronebeløpet er fastsatt på bakgrunn av
et begrunnet forslag fra Folketrygdfondet der de samlede kostnadene
framkommer som summen av enkeltkomponenter. Departementet setter
en ramme for de samlede kostnadene. Departementet tar ikke stilling
til hver enkelt kostnadskomponent, og styrer derfor heller ikke
enkeltelementer.
Forvaltningskostnadene i forbindelse med SPN
i 2011 utgjorde 109,7 mill. kroner, godt innenfor den fastsatte
rammen på 124 mill. kroner. Målt som andel av kapital til forvaltning
utgjorde kostnadene 8,3 basispunkter (0,083 prosent).
Figur 4.35 viser utviklingen i forvaltningskostnadene
i SPN over tid. Både kronemessig og målt som andel av kapital til
forvaltning har kostnadene økt betydelig siden 2006. I denne perioden
har det samtidig skjedd betydelige endringer i forvaltningen. I
2006 ble kontolånsordningen avviklet, noe som reduserte kapitalen
i SPN med i overkant av 100 mrd. kroner. Dette skjedde uten at kostnadene
ble påvirket i stor grad. Aksjeandelen ble økt fra om lag 20 prosent
ved inngangen til 2006 til en strategisk vekt på 60 prosent i 2008.
I 2008 ble også Folketrygdfondet omdannet til et særlovselskap, og
det ble stilt betydelig strengere krav til styring og kontroll av
risiko og rapportering. Dette medførte at Folketrygdfondet måtte
foreta betydelige investeringer på systemsiden, samt øke antall årsverk
for å tilfredsstille de nye kravene.
Selskapet CEM Benchmarking Inc. sammenliknet
forvaltningskostnadene i SPN i 2010 med kostnadene til andre fond.
Sammenlikningen viste at kostnadene i SPN var betydelig lavere enn
gjennomsnittet for de andre fondene. Den viktigste årsaken til de
lave kostnadene er at fondet kun har intern forvaltning som gjennomgående
er billigere enn ekstern forvaltning.
Folketrygdfondet etablerte i 2011 en ordning med
variabel lønn. Ordningen skjer innenfor den samlede rammen for forvaltningskostnader
som er fastsatt av departementet. Alle i organisasjonen er inkludert
i ordningen, med unntak av administrerende direktør og styret. Folketrygdfondet
betrakter variabel lønn som et virkemiddel både for å beholde og
videreutvikle ansatte og sikre god rekruttering i framtiden. I tillegg
er variabel lønn innført som et virkemiddel for å oppnå mål som
gir Folketrygdfondet varige forbedringer i forvaltningen innenfor
prioriterte områder.
Vilkårene for opptjening av variabel lønn er avhenging
av stillingstype. Ifølge Folketrygdfondet legges det for ansatte
med kontrolloppgaver kun vekt på kvalitative mål, for å unngå at de
som utfører kontrolloppgaver skal ha egeninteresse av resultatene.
Langsiktigheten i forvaltningen ivaretas ved
at meravkastningen måles over tre år. Opptjent variabel lønn vil
bli utbetalt over flere år etter styrets beslutning. Normalt vil
halvparten utbetales i første kvartal året etter opptjeningen. Den
delen av variabel lønn som ikke utbetales umiddelbart, plasseres
i en bonusbank med utbetaling over tre år. Styret står fritt til
å beslutte om opptjent, men ennå ikke utbetalt variabel lønn, skal
reduseres et senere år.
For 2011 var gjennomsnittlig måloppnåelse i forhold
til fastsatte (kvantitative og kvalitative) kriterier i overkant
av 80 prosent. Det ble i 2011 satt av 9,5 mill. kroner til variabel
lønn, inklusive arbeidsgiveravgift.
Resultatene i 2011 var preget av høy avkastning i
obligasjonsporteføljen og svak utvikling i fondets aksjeportefølje.
Investeringsstrategien er basert på en lang horisont, og departementet
viser til at en må være forberedt på betydelige svingninger i fondets
avkastning fra år til år. Departementet er tilfreds med resultatene
som er oppnådd i den aktive forvaltningen av SPN samlet i 2011 og
over tid.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Finansdepartementet fastsatte retningslinjer
for investeringer i eiendom 1. mars 2010, jf. Meld. St. 10 (2009–2010)
Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009. Ifølge mandatet for
SPU skal Norges Bank plassere inntil 5 prosent av kapitalen i en
egen eiendomsportefølje. Andelen investert i obligasjoner skal reduseres
tilsvarende. Som beskrevet i Meld. St. 10 (2009–2010) er det forventet
at det vil ta mange år å bygge opp en eiendomsportefølje i denne
størrelsesorden. Det er også forventet at porteføljen de første årene
vil være konsentrert om europeiske eiendomsmarkeder.
SPUs første eiendomsinvestering, kjøpet av 25 prosent
av The Crown Estates Regent Street-portefølje i London, ble fullført
1. april 2011. Kjøpesummen var 452 mill. pund (4,2 mrd. kroner).
I juli fulgte kjøpet av 50 prosent av syv eiendommer i og omkring
Paris fra AXA-gruppen, som er et fransk forsikringskonsern. Kjøpesummen
var på 702,5 mill. euro (5,5 mrd. kroner).
I begge tilfeller inngikk Norges Bank og selger et
partnerskap, som gjennomførte ytterligere investeringer i løpet
av året. Regent Street-partnerskapet, som fordeler inntektene og
kostnadene med 25 prosent til SPU og 75 prosent til The Crown Estate,
kjøpte i tredje kvartal to bygninger ved Regent Street for 28 mill.
pund. Partnerskapet med AXA kjøpte i desember tre bygg i Paris for
290 mill. euro, og fordelte investeringene med 50 prosent til fondet
og 50 prosent til AXA.
Avkastningen på fondets eiendomsinvesteringer i
2011 var -4,4 prosent, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.1.
Investeringer i unotert eiendom skiller seg
fra investeringer i noterte aksjer og obligasjoner. Risikoen for
tap ved investeringer i børsnoterte aksjer og obligasjoner er normalt
avgrenset til investert beløp, mens investeringer i eiendom medfører
risiko for tap utover dette. En eier kan bli holdt ansvarlig for
mer enn det investerte beløpet som følge av for eksempel tvister
med leietakere eller naboer eller skader på eiendom.
Det er viktig å klargjøre og avgrense risikoen ved
enhver investering. Norges Bank vil som regel investere i eiendom
gjennom datterselskap, slik at det økonomiske ansvaret begrenses
til kapitalen i datterselskapet. Investeringene i eiendom vil dermed
normalt bli ført i regnskapet for datterselskapene. Mellom de ulike
enhetene i en selskapsstruktur vil konsernin-terne lån vanligvis benyttes.
Bruken av slike selskapsstrukturer er i tråd med etablert praksis
blant store eiendomsinvestorer.
Mange internasjonale institusjonelle investorer, som
pensjonsfond og forsikringsselskaper, er i likhet med SPU fritatt
fra beskatning i sine hjemland. Slike investorer etablerer derfor
ofte selskapsstrukturer i jurisdiksjoner hvor skattesystemene, eventuelt
i kombinasjon med skatteavtaler, medfører at mesteparten av avkastningen
blir skattepliktig i investorenes hjemland, jf. blant annet St.meld.
nr. 16 (2007–2008) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007.
Ifølge mandatet for SPU skal Norges Bank søke å
oppnå høyest mulig avkastning etter kostnader. Skatt kan være et
viktig kostnadselement. Norges Bank peker i årsrapporten for forvaltningen
av SPU i 2011 på at det er viktig at investeringene skattlegges
på en korrekt måte etter lokalt regelverk, men også at fondet ikke
belastes med større skattekostnader enn nødvendig. Ved eiendomsinvesteringer
vil skatteposisjonen til både Norges Bank og motparten i transaksjonen
ha betydning for prisingen.
I motsetning til mange andre institusjonelle
investorer har departementet fastsatt retningslinjer for hvor eiendomsselskaper
og -fond opprettet av Norges Bank som del i forvaltningen av SPU, kan
være etablert. Unoterte eiendomsselskaper og -fond skal være etablert
i OECD-land, land som Norge har skatteavtaler med eller i andre land
som Norge i medhold av annen folkerettslig overenskomst kan kreve
skatteopplysninger fra. England, Frankrike og Luxem-bourg tilfredsstiller
disse kravene.
For eiendomsinvesteringen i London har Norges Bank
opprettet fem britiske selskap. Selskapsstrukturen framgår i boks
4.3, figur 4.36. Tilsvarende strukturer er vanlige ved eiendomsinvesteringer
i England. Ved direkte eiendomsinvesteringer er Norges Bank og SPU
i utgangspunktet fritatt for å betale britisk inntektsskatt, selskapsskatt
og skatt av gevinster ved salg av eiendom. Strukturen som er beskrevet
i boks 4.3 inneholder blant annet selskaper som ikke er egne skattesubjekter,
såkalte skattetransparente selskaper. Strukturen beskytter bankens interesser
og begrenser bankens ansvar, samtidig som SPUs skatteposisjon ivaretas.
Tilsvarende hensyn er tatt ved investeringene
i Frankrike. For eiendomsinvesteringene i og omkring Paris har Norges
Bank opprettet selskap i både Luxem-bourg og Frankrike. Selskapsstrukturen
framgår i boks 4.3, figur 4.37. Det heleide datterselskapet NBIM
SÀRL (Société à Responsabilité Limitée) i Luxembourg skal være et holdingselskap
for å eie og administrere eiendomsinvesteringer i Fastlands-Europa.
De fleste av investeringene i regionen vil derfor skje gjennom dette
datterselskapet, noe som betyr at NBIM SÀRL på sikt vil få ytterligere
eierinteresser i selskaper som direkte eller indirekte er investert
i eiendom. Selskapets oppgaver vil også omfatte regnskapsføring,
bokføring og overføring av leieinntekter til Norges Bank samt oppgaver
som sikrer at fondet etterlever lokalt regelverk.
Luxembourg blir ofte brukt som base av internasjonale
eiendomsinvestorer, jf. omtale i Meld. St. 15 (2010–2011) Forvaltningen
av Statens pensjonsfond i 2010. Det skyldes blant annet forutsigbare
og solide juridiske rammebetingelser og skatteregelverk. Skattenivået
i landet er moderat ved at en lav del av bruttoinntektene blir skattlagt.
Luxembourg har i tillegg et godt utbygd traktatnettverk som medfører
at investorer ikke blir dobbelbeskattet ved investeringer i land Luxembourg
har skatteavtaler med.
Bankens avtaler og selskapsdokumenter sikrer nødvendig
innsyn i selskapene for bankens internrevisjon, som er hovedstyrets
tilsynsorgan, for bankens eksterne revisjon, og for representantskapet,
som er Stortingets tilsynsorgan for Norges Bank.
Norges Banks forvaltning og kontroll av investeringene
i eiendom er beskrevet nærmere i en egen temaartikkel i Norges Banks
årsrapport for SPU i 2011.
Motpartsrisiko er risikoen for tap som følge
av at en kontraktsmotpart ikke oppfyller sine juridiske forpliktelser.
Denne typen risiko oppstår blant annet når det blir inngått derivatkontrakter
som ikke er børsnotert og i forbindelse med oppgjør av verdipapirhandler.
I mandatet for SPU er det stilt krav om at Norges Bank
skal fastsette prinsipper for måling og styring av motpartsrisiko.
Banken har nedfelt slike prinsipper i dokumentet Executive Board’s
Principles for Risk Management in Norges Banks Investment Management
(NBIM), mens det i dokumentet Invest-ment Mandate er fastsatt rammer
for motpartseksponering. Norges Bank rapporterer om motpartsrisiko
i forvaltningen av SPU i kvartals- og årsrapportene om fondet.
Norges Banks representantskap har, etter innspill
fra departementet og ved hjelp av bankens eksterne revisor, fått
vurdert rammeverket for risikostyring og kontroll av motpartsrisiko knyttet
til forvaltningen av SPU, jf. boks 4.4. Revisor har vurdert om rammeverket
er i tråd med anerkjente standarder og etablert praksis og om det
er tatt i bruk slik det er utformet.
Vurderingen har tatt utgangspunkt i et sett målekriterier
som er avledet fra relevante standarder, og fra erfaring med praksis
i andre organisasjoner. Revisor har med dette som utgangspunkt sett
på skriftlig dokumentasjon og avholdt møter mv. for å kartlegge
om bankens rammeverk og prosedyrer for styring og kontroll av motpartsrisiko
er i samsvar med de etablerte målekriteriene.
Revisor konkluderer i sin rapport med at Norges Bank
i det alt vesentlige har utformet og tatt i bruk et rammeverk for
risikostyring og kontroll av motpartsrisiko som er i samsvar med
de etablerte målekriteriene, jf. omtale i Representantskapets rapport
til Stortinget av 27. mars 2012. Revisors attestasjonsrapport er
offentliggjort på Norges Banks internettsider.
Folketrygdfondet forestår forvaltningen av Statens
pensjonsfond Norge (SPN) på vegne av og i henhold til et mandat
fastsatt av departementet. Som del av oppfølgingen av Folketrygdfondets forvaltning
er det etablert en ordning med attestasjonsoppdrag, i tråd med det
som gjelder for Norges Banks forvaltning av SPU, jf. boks 4.4. Attestasjonsoppdraget
for 2011 omfatter Folketrygdfondets internkontrollsystem og overholdelse
av mandat.
Revisor har i sin attestasjonsuttalelse for
2011 konkludert med at en ikke har fått kjennskap til forhold som
gir grunn til å anta at Folketrygdfondets internkontrollsystem ikke
i det alt vesentlige er i samsvar med internasjonalt anbefalt praksis.
Samtidig peker revisor på at beste praksis er i løpende utvikling
og at Folketrygdfondet bør videreutvikle sin egen metodikk for risikostyring
og intern kontroll i tråd med utviklingen i denne praksisen. Dette
innebærer at fondet må etablere prosesser som skal identifisere
ledende praksis internasjonalt i alle deler av organisasjonen og
strekke seg mot dette. Revisor framhever blant annet at Folketrygdfondet
bør fortsette sitt arbeide med å videreutvikle virksomhetsstyringen.
Videre anbefaler revisor at en videreutvikler rapporteringen til
styret og ledelsen for å gi enda bedre forståelse for og uavhengig innsikt
i resultatet av forvaltningen og porteføljens underliggende risiko.
Det anbefales også at Folketrygdfondet ytterligere systematiserer egenevalueringene
som forelegges styret. Folketrygdfondet bør videre fortsette å videreutvikle
utformingen av kontrollen og spesifisere kontrollaktivitetene i
sentrale prosesser, herunder prosessen for regnskapsavslutning spesielt.
Folketrygdfondet har gjennom egenevalueringen identifisert et behov
for å arbeide videre med etablering av nøkkelrisikoindikatorer (såkalte
«Key Risk Indicators») for operasjonell risiko. Revisor anbefaler
Folketrygdfondet å vurdere dette og at det ses i sammenheng med
utvikling av virksomhetsstyringen for øvrig.
Revisor konkluderer for øvrig med at de ikke
har fått kjennskap til forhold som gir grunn til å anta at det er
vesentlige brudd på bestemmelser gitt i lov om Folketrygdfondet
samt forskrift og mandater fastsatt av Finansdepartementet.
Attestasjonsuttalelsen er offentliggjort på
departementets internettsider (www.regjeringen.no/spf).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Departementet legger til grunn at god avkastning på
lang sikt er avhengig av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig
og samfunnsmessig forstand samt velfungerende, legitime og effektive
markeder. I tråd med utviklingen internasjonalt er det over tid
blitt lagt større vekt på å integrere hensyn til god selskapsstyring,
miljø og samfunnsmessige forhold i investeringsvirksomheten. En
slik strategi samsvarer med FNs prinsipper for ansvarlige investeringer
(UN PRI, se boks 4.5) og er nedfelt i forvaltningsmandatene til
Norges Bank og Folketrygdfondet.
Strategien for ansvarlig investeringspraksis
i forvaltningen av Statens pensjonsfond er blitt utviklet over tid,
jf. figur 4.39. I 1998 fikk fondet anledning til å investere i aksjer.
Etter hvert som banken opparbeidet erfaring med forvaltning av aksjer,
ble rettighetene som aksjonær gradvis tatt mer i bruk for å sikre
fondets finansielle interesser. I 2001 innførte departementet en
ordning med utelukkelse av folkerettsstridige investeringer, etter
råd fra Petroleumsfondets folkerettsråd. I 2004 innførte departementet
nye etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond utland (SPU). Disse
retningslinjene gikk på flere punkter lenger enn den folkerettsbaserte
uttrekksmekanismen. Bruk av eierrettigheter ble et virkemiddel for
å møte fondets etiske forpliktelser. I 2009 ble de etiske retningslinjene
evaluert. Evalueringen resulterte i en mer helhetlig strategi for
ansvarlig investeringspraksis. Dette ble vurdert å være i tråd med
den internasjonale utviklingen på området.
Arbeidet med ansvarlige investeringer omfatter flere
områder:
internasjonalt samarbeid
og bidrag til utvikling av beste praksis,
miljørelaterte investeringer,
forskning og utredning,
eierskapsutøvelse og
observasjon og utelukkelse av selskaper
Både Finansdepartementet, Norges Bank, Folketrygdfondet
og Etikkrådet engasjerer seg i den internasjonale debatten om ansvarlig
investeringspraksis og samarbeider med andre aktører om å bidra
til utvikling av beste praksis og forskning innenfor sine områder.
Finansdepartementet deltar i et prosjekt ledet av den ideelle organisasjonen
Tomorrow’s Company i London sammen med representanter for andre
store fond, selskaper og akademikere. Prosjektet har som mål å utvikle
en bedre og mer felles forståelse av hva langsiktig bærekraftig
verdiskaping innebærer.
Departementet har deltatt i et forskningsprosjekt om
virkningen av klimaendringer på kapitalmarkedene. Dette er nærmere
omtalt i avsnitt 2.6. Norges Banks, Folketrygdfondets og Etikkrådets
aktiviteter innenfor forskning og utvikling av beste praksis er
omtalt nedenfor.
Som følge av evalueringen av de etiske retningslinjene
i 2009 ble det opprettet særskilte miljørelaterte investeringer.
Disse investeringene omfatter mandater for aktiv forvaltning rettet
spesielt inn mot blant annet vannforvaltning, miljøteknologi og
ren energi. Investeringene gjøres innenfor samme regelverk som for fondets
øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner. Resultatene for de
miljørelaterte investeringsmandatene er nærmere omtalt i avsnitt
4.1.
I 2010 fastsatte departementet nye retningslinjer for
ansvarlig investeringspraksis for forvaltningen av SPU. Disse retningslinjene
retter seg dels mot Norges Bank og dels mot Etikkrådet. Evalueringen
i 2009 tilsa større vektlegging av mulighetene for å bidra til endringer
i positiv retning. En viste her til bærekraftspørsmål og til selskapets
atferd innen selskapsstyring og i håndteringen av samfunnsmessige
og miljømessige forhold. Evalueringen viste at det var ønskelig
å styrke samvirket mellom eierskapsutøvelsen og utelukkelsesmekanismen. De
nye retningslinjene har bidratt til dette.
Utøvelsen av eierrettigheter for SPU og SPN bygger
på en felles plattform av internasjonalt anerkjente prinsipper,
jf. boks 4.5. Samtidig er virkemidlene som brukes i dette arbeidet
noe forskjellige i lys av fondenes ulike størrelse og investeringsstrategi.
Norges Bank og Folketrygdfondet har nedfelt egne prinsipper for
utøvelsen av eierrettigheter basert på disse grunnprinsippene. Eierskapsarbeidet
i Norges Bank og Folketrygdfondet er nærmere omtalt i avsnittene
4.4.2 og 4.4.3.
I henhold til retningslinjer for observasjon
og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers
av mars 2010 skal selskaper utelukkes fra fondet dersom de produserer nærmere
angitte produkter. Selskaper kan også utelukkes dersom de blir ansett
å medvirke til eller selv er ansvarlig for grovt uetisk atferd slik dette
er definert i retningslinjene. Ved utgangen av 2011 var 55 selskaper
utelukket etter tilrådinger fra Etikkrådet. Departementet har videre
satt to selskaper til observasjon i medhold av retningslinjene.
Departementet har siden en begynte å utelukke selskaper tatt inn
igjen fem selskaper i porteføljen.
Nordiske selskaper (utenom norske) inngår i
investeringsuniverset for både SPU og SPN. Departementet har lagt
til grunn at slike selskaper utelukkes fra begge fond dersom departementet fatter
en beslutning om å utelukke et selskap. Dette går fram av St.meld.
nr. 24 (2006–2007) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2006
og av mandat for forvaltningen av SPN. Finansdepartementet har på
denne bakgrunn besluttet å utelukke ett selskap fra SPN.
Etikkrådets arbeid med observasjon og utelukkelse
av selskaper fra SPU er beskrevet nærmere i avsnitt 4.4.4.
Å følge med på og bidra til utviklingen av beste praksis
er et viktig element i strategien for ansvarlige investeringer for
Statens pensjonsfond. Ansvarlig investeringspraksis er et felt som
er i rask utvikling internasjonalt. Den tematiske bredden er blitt
utvidet og nye verktøy, metoder og institusjoner kommet til. Den
økte interessen viser seg blant annet gjennom en jevn økning i medlemsmassen
i UN PRI både av investorer og andre aktører i finansmarkedene.
Utviklingen går langs flere linjer. Blant temaer som har vært mye
på dagsordenen i den senere tid kan nevnes hvordan hensyn til miljø,
samfunnsmessige forhold og god selskapsstyring (såkalte ESG-forhold)
kan integreres bedre i investeringsvirksomheten. Andre aktuelle
problemstillinger er knyttet til klimaendringer, spørsmål om for
stor vektlegging av kortsiktige hensyn i finansmarkedene, samt eiernes
rolle.
Det har videre vært stor oppmerksomhet om metoder
og verktøy for rapportering om ESG-forhold. International Integrated
Reporting Council (IIRC) har som formål å skape et globalt rammeverk
for rapportering som inkluderer både finansiell, samfunnsmessig,
styringsmessig og miljømessig informasjon på en klar, konsis, konsistent
og sammenliknbar måte. Det er også økt interesse for finansmarkedenes
virkemåte, særlig om det er institusjonelle og systemmessige forhold
som kan forbedres for å sørge for at hensynet til bærekraft og langsiktig
verdiskaping i investeringsvirksomhet blir tatt bedre vare på. Dette
omfatter blant annet en diskusjon om bruk av offentlig regulering.
Flere investorer bruker fortsatt utelukkelse
som virkemiddel, men det er også en del store institusjonelle investorer
som ikke har dette som en del av sin strategi. Noen investorer utelukker
selskaper på rent etisk grunnlag (for eksempel flere kirkesamfunn).
Dette er ofte tilfellet når selskaper utelukkes på grunn av det
de produserer, for eksempel spesielle våpentyper. SPU, de store nederlandske
pensjonsfondene APG og PGGM og New Zealand Superannuation Fund er
eksempler på fond som utelukker selskaper på et slikt grunnlag.
Noen fond utelukker selskaper på grunn av kritikkverdige forhold
i måten selskapene driver sin virksomhet på. Dette kan for eksempel
være menneskerettighetsbrudd, miljøskade og korrupsjon. I slike
saker praktiseres utelukkelse ofte som et siste virkemiddel etter
at en har forsøkt å påvirke selskaper til bedre praksis og atferd.
De svenske AP-fondene og New Zealand Superannuation Fund har en
slik strategi. Det forutsetter et godt samvirke mellom virkemidlene.
Samarbeid mellom investorer er fortsatt et viktig tema.
En rekke ulike initiativer og organisasjoner engasjerer seg på vegne
av sine medlemmer i ulike spørsmål for å bedre selskapers praksis. Eksempler
på dette er Carbon Disclosure Project, CEO Water Mandate, EITI og
Forest Footprint Disclosure. Det er også stor aktivitet i organisasjoner
som vil bidra til bedre standarder for selskapsstyring mv. til fordel
for eierne i selskaper, for eksempel International Corporate Governance
Network (ICGN) og Asian Corporate Governance Network (ACGA).
Norges Bank har som overordnet mål for sin eierskapsutøvelse
å sikre SPUs finansielle interesser. Dette er i samsvar med mandatet
for SPU. Banken skal videre integrere hensynet til god selskapsstyring,
miljø og samfunnsmessige forhold i hele investeringsvirksomheten,
i tråd med internasjonalt anerkjente prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet.
Integrering av disse hensynene skal skje under hensyn til fondets
investeringsstrategi og rollen som finansiell forvalter. Norges
Bank har i 2011 etablert og offentliggjort retningslinjer for ansvarlig
investeringsvirksomhet. Retningslinjene beskriver ulike typer risiko
for miljø, samfunnsmessige forhold og selskapsstyring. Disse risikofaktorene
skal det tas hensyn til i blant annet de investeringsanalysene som
porteføljeforvalterne utfører og når nye markeder og instrumenter
blir vurdert og godkjent, samt når banken utøver eierskap.
Norges Bank etablerte i 2011 en database med informasjon
om miljø, samfunnsmessige forhold og selskapsstyring. Databasen
inneholder informasjon fra både eksterne og interne kilder og dekker
4 000 av selskapene fondet er investert i. Databasen er til bruk
for hele organisasjonen og er særlig tilrettelagt for porteføljeforvaltere
og investeringsanalytikere. Formålet er å ha lett tilgjengelig informasjon
som kan benyttes i forbindelse med investeringsbeslutninger.
Norges Banks eierskapsarbeid tar utgangspunkt i
internasjonalt anerkjente globale standarder, som OECDs Principles
of Corporate Governance, OECDs Guidelines for Multinational Enterprises
og FNs Global Compact (se omtale i boks 4.5). De utfylles av Norges
Banks retningslinjer for selskapsstyring og stemmegivning og Norges
Banks forventningsdokumenter.
Norges Bank har videreutviklet og styrket eierskapsarbeidet
i løpet av 2011. Arbeidet bygger på at den beste muligheten for
gjennomslag oppnås ved å arbeide langsiktig og forutsigbart innenfor
områder som er finansielt relevante for fondet og for andre investorer.
Norges Bank har valgt ut følgende strategiske satsingsområder:
likebehandling av
aksjonærer
aksjonærenes rett til innflytelse og styrets
ansvar overfor aksjonærene
velfungerende, legitime og effektive markeder
klimaendringer (se boks 4.7),
vannforvaltning og
barns rettigheter
God selskapsstyring er grunnlaget for utvikling av
lønnsom forretningsdrift. Det sikrer aksjonærenes rettigheter og
en fordeling av verdiskapingen i henhold til aksjonærfordelingen. Retten
til likebehandling og innflytelse for aksjonærer er derfor sentral
for Norges Banks eierskapsarbeid. Satsingsområdet velfungerende, legitime
og effektive markeder berører svært grunnleggende spørsmål om markedenes
funksjonsmåte og omfatter også spørsmål om god selskapsstyring.
Videre har Norges Bank oppmerksomhet på miljø- og samfunnsmessige
forhold som påvirker selskapenes rammebetingelser og utvikling,
og dermed også verdiene i fondet. Satsingsområdene klimaendringer,
vannforvaltning og barns rettigheter er valgt ut på bakgrunn av
slike hensyn.
Når en investering er gjort, er stemmegivning
på generalforsamlinger et av de viktigste virkemidlene for en aksjonær.
Norges Bank benytter seg også av dialog med enkeltselskaper, samarbeid med
andre investorer, deltakelse i internasjonale nettverk og organisasjoner,
innspill til regulerende myndigheter, kontakt med forskningsmiljøer
og offentlig kommunikasjon av standpunkter og forventninger. Ved
valg av virkemiddel vurderes blant annet muligheten for gjennomslag
sett i forhold til ressursbruken.
Norges Bank benytter sine rettigheter som aksjonær
til å stemme på generalforsamlinger (se boks 4.6). Aksjonærer kan
ivareta sine interesser ved i fellesskap å beslutte om styrets forslag
skal godkjennes i saker som kapitalutvidelser, større transaksjoner,
vedtektsendringer og styrevalg. I et mindre antall aksjonærmøter
stemmes det også over forslag som er framsatt av aksjonærer, men
som ikke har styrets støtte. Slike forslag kan være vedtektsendringer,
anmodninger til styret eller alternative styrekandidater. Banken
har etablert egne retningslinjer for stemmegivning og offentliggjør
stemmegivningen i hver enkelt sak.
Banken legger særlig vekt på styrets ansvar
for å overvåke og sette gode rammer for ledelsen og for å informere
og likebehandle aksjonærene. Det er derfor nødvendig å måle styrets
innsats opp mot de langsiktige resultatene for virksomheten. Banken
legger vekt på å utvikle og beskytte aksjonærenes rett til å framtvinge styreendringer
når dette er nødvendig. Aksjonærenes faktiske adgang til å holde
styret ansvarlig varierer fra marked til marked og avhenger både
av lovgivning, standarder og markedspraksis. Men også viljen og
evnen blant aksjonærene selv til å ivareta sine langsiktige eierinteresser
er avgjørende.
Norges Bank mener at et selskaps styre bør ledes av
en person som ikke inngår i selskapsadministrasjonen. For tredje
år på rad har banken fremmet aksjonærforslag til generalforsamlingen
i fire amerikanske selskaper og bedt om vedtektsendringer som hindrer
at administrerende direktør også kan inneha styreledervervet. Ingen av
forslagene er blitt vedtatt, men oppslutningen har vært økende år
for år.
En rekke av aksjonærforslagene fremmet i 2011 av
investorer globalt krevde at selskaper skal ha mål om å redusere
utslipp av drivhusgasser og å rapportere om tiltak for å senke utslippene. Antallet
aksjonærforslag som omhandlet klimaendringer sank i 2011 sammenliknet
med 2010. Aksjonærforslag om bedre vannforvaltning økte derimot
i antall i samme periode. Økningen kan i stor grad tilskrives forslag
hvor aksjonærer ber om rapportering av miljømessige konsekvenser
ved produksjon av skifergass og om vannforurensning fra kullkraftverk.
Banken registrerer en reduksjon i antall aksjonærforslag som krever
at selskaper vedtar retningslinjer for å ivareta menneskerettigheter
eller som omhandler globale standarder for arbeidsforhold.
Aksjonærforslag om miljø- og samfunnsforhold blir
vurdert spesielt av analytikere i Norges Bank. Hvert enkelt forslag
vurderes med utgangspunkt i bankens generelle retningslinjer.
Innenfor de utvalgte satsingsområdene utøver Norges
Bank aktivt eierskap i enkeltselskaper. Banken arbeider for å kunne
stille styret til ansvar for selskapets resultater og hvilken risiko
selskapet påtar seg, samt for å sikre at minoritetsaksjonærer ikke
blir urettferdig behandlet. Banken gir uttrykk for forventninger
til styremedlemmenes kvalifikasjoner og til kvaliteten på styrets
nominasjonsprosess. For å beskytte minoritetsaksjonærene mot utvanning legger
Norges Bank vekt på åpenhet om selskapenes transaksjoner med nærstående
parter og på å forsvare aksjonærenes fortrinnsrett ved emisjoner.
Norges Bank er til tross for prosentvis lav
eierandel ofte blant selskapenes aller største aksjonærer. Bankens
mening om selskapenes strategi, drift, risiko, kapitalsammensetning
og ledelse blir derfor forespurt i stadig økende grad. Selskapene
er spesielt interessert i hvordan Norges Bank vil stemme ved generalforsamlinger
og hvordan banken forholder seg til spesielle situasjoner som måtte
oppstå i løpet av året. Denne kontakten bidro eksempelvis til å
påvirke flere selskapers styresammensetning og nominasjonsprosess
i 2011. Bankens kompetanse på enkeltselskaper og -sektorer blir
her stadig viktigere.
Norges Bank har en systematisk tilnærming til satsingsområdene
klimaendringer, vannforvaltning og barns rettigheter. Selskaper
i sektorer som er spesielt utsatt for risiko på disse tre satsingsområdene
blir årlig vurdert i forhold til bankens forventninger. Resultatene
av vurderingene blir gjort offentlig tilgjengelig i årlige sektorrapporter.
Et utvalg av selskapene blir videre fulgt opp gjennom dialog.
Norges Bank vil i enkelte saker benytte søksmål ved
domstolene som virkemiddel i eierskapsutøvelsen. Dette vil kunne
omfatte søksmål rettet mot utstedere av aksjer eller obligasjoner der
fondet har lidt økonomisk tap på grunn av selskapets eller ledelsens
atferd. Banken og enkelte tyske investorer ba i 2010 en tysk domstol om
å granske om styret i Porsche SE hadde gått utover sine fullmakter
og utsatt selskapet for høy risiko i sitt forsøk på å ta kontroll
over Volkswagen AG. Grunnlaget for anmodningen falt i 2011 bort
etter at de tyske investorene forhandlet fram en løsning som førte
til at Porsche utbetalte et ekstraordinært utbytte for preferanseaksjonærer og
ga en intensjonserklæring om bedre selskapsstyring.
Banken benytter for øvrig også i andre sammenhenger
søksmål som virkemiddel i rollen som aksjonær. I 2011 gikk Norges
Bank og 14 andre institusjonelle investorer sammen om å fremme et
krav i en distriktsdomstol i USA mot Countrywide Financial Corporation.
Countrywide var tidligere USAs største utlåner til boligsektoren, og
saken gjaldt feilaktig informasjon til markedet. Saken ble løst
mot slutten av 2011 ved at partene kom til enighet.
Norges Bank har tidligere tatt ut enkelte andre aksjonærsøksmål,
og tre av disse sakene var fremdeles til behandling ved utgangen
av 2011. I tillegg melder banken inn krav i henhold til forlik eller
rettsavgjørelser i gruppesøksmål.
Norges Bank har jevnlig kontakt med andre forvaltningsinstitusjoner
for å samarbeide om dialog med enkeltselskaper eller for å utveksle informasjon
og vurderinger. I 2011 diskuterte banken stemmegivning, kapitalutvidelser, styreendringer
og saker knyttet til satsingsområdene vann, klima og barns rettigheter.
Banken har i flere år samarbeidet med enkelte andre
investorer om selskapers håndtering av risiko som kan følge av klimaendringer.
I 2011 fortsatte Norges Bank samarbeidet med finansinstitusjonen
TIAA-CREF om å ha en dialog med et utvalg amerikanske selskaper
i spesielt risikoutsatte sektorer. Målet for dette arbeidet er at
selskapene bedrer måten de håndterer og rapporterer på om risikoen
de er utsatt for. I samarbeid med det nederlandske pensjonsfondet PGGM
innledet Norges Bank i 2011 dialog med indiske og kinesiske selskaper
om deres håndtering av risiko forbundet med vannforbruk og rapporteringen
om dette.
Banken undertegnet i 2011 en investorerklæring som
støtter FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter
som ble godkjent av FNs menneskerettighetsråd 16. juni 2011. Arbeidet med
retningslinjene ble ledet av professor John Ruggie fra Harvard University.
Professor Ruggie er FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter
og næringsliv. Retningslinjene er en global standard som blant annet
definerer selskapers rolle i å hindre brudd på menneskerettighetene
eller negativ innvirkning på menneskerettighetssituasjonen.
Norges Bank var én av investorene som i oktober 2011
skrev under på «2011 Global Investor Statement on Climate Change»
(se boks 4.7).
Norges Bank deltar i organiserte investornettverk
som for eksempel International Corporate Governance Network (ICGN)
og Principles for Respon-sible Investment (PRI). For å styrke sitt arbeid
i Asia har banken inngått en sponsoravtale med Asian Corporate Governance
Association (ACGA). ACGA arbeider med investorer, selskaper og regulerende
myndigheter for å forbedre selskapsstyring i Asia. Banken har videre
fornyet en treårig avtale som hovedsponsor for CDP Water Disclosure.
Norges Banks eierskapsarbeid gjennomføres også
innenfor rammen av ulike bransjeinitiativ. Banken søker på denne
måten å etablere dialog mellom selskaper innen samme sektor.
Siden 2008 har Norges Bank, sammen med det nederlandske
fondet APG, konsentrert seg spesielt om å følge barnearbeid i kakaoproduksjon. Banken
avsluttet i 2011 sin dialog med selskapene på dette området. Den
mente da at aktørene i bransjen selv har gjort framskritt på flere
områder. Blant annet ble et bransjeinitiativ, med en handlingsplan
for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen i Vest-Afrika, lansert
høsten 2010. Gjennom et samarbeid med myndighetene i Ghana og Elfenbenskysten
og det amerikanske arbeidsdepartementet har selskapene forpliktet seg
til å redusere de verste former for barnearbeid i kakaoproduksjonen
i disse landene med 70 prosent innen 2020. I oktober 2011 ble den
første rapporten om arbeidet publisert. Bransjeinitiativet har også
inngått et samarbeid med International Labour Organization (ILO)
for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen i Vest-Afrika. Norges
Bank vil fortsette å følge utviklingen og selskapene i bransjen
for å påse at handlingsplanen gir konkrete resultater.
Norges Bank har over en lengre periode også
arbeidet med et bransjesamarbeid om å motvirke uheldig barnearbeid
i frøproduksjon i India. Det har vært tegn til bedring de siste
årene. Banken fortsatte likevel dialogen med aktuelle selskaper i
2011.
Ved å få myndigheter og andre standardsettere til
å høyne kravene til selskapsstyring, kan aksjonærene lettere holde
styret og ledelsen ansvarlig for sine beslutninger og styrke beskyttelsen
av aksjonærenes rettigheter.
Banken avga som investor høringsuttalelse til EU-kommisjonens
dokument om eierstyring og selskapsledelse i selskaper i Europa.
Banken framhevet blant annet at det er aksjonærenes ansvar å overvåke
selskapsstyrene og deres aktiviteter og at en mer åpen, standardisert
og gjennomførbar europeisk regulering ville lette dette arbeidet.
Banken mente det var nødvendig med mer informasjon om styremedlemmenes
kvalifikasjoner. Videre etterlyste banken et system som i større
grad kan bedømme selskapene opp mot standarder for eierstyring og
selskapsledelse. Bankens høringsuttalelser er tilgjengelige på nettsidene
til Norges Bank Investment Management (www.nbim.no).
Norges Bank kan fremme vedtektsforslag i enkeltselskaper
dersom lovgivningen ikke gir tilstrekkelig beskyttelse av aksjonærenes
interesser. I det amerikanske markedet har denne framgangsmåten
vært benyttet av investorer for å endre faktiske markedsstandarder.
Et eksempel er å innføre krav til kvalifisert flertall ved styrevalg.
Norges Bank fremmet i 2011 vedtektsforslag som skal lette adgangen
til å fremme forslag til alternative styremedlemmer i USA, jf. omtale
i boks 4.8.
Norges Bank er også i dialog med aktører som setter
standarder i finansmarkedene. Gjennom dette søker banken å styrke
og harmonisere internasjonale standarder for håndtering og rapportering
av risiko for miljø og samfunn. I januar 2011 deltok banken i en
høring i regi av EU-kommisjonen om mulige endringer i reguleringene
av selskapers rapportering av ikke-finansiell informasjon. Norges
Bank støtter forslag om at børsnoterte selskaper skal rapportere
om ikke-finansiell informasjon som er relevant for selskapets virksomhet.
Banken deltok også i første høringsrunde i Global
Reporting Initiative (GRI) sin revidering av retningslinjene for
rapportering om bærekraft. Norges Bank oppfordret til å utvikle
et rapporteringssystem for miljø- og samfunnsmessige forhold som
gjør det mulig å måle og sammenlikne selskaper. Banken fremmet dette
synet også i en høringsuttalelse til organisasjonen International
Integrated Reporting Committee (IIRC). IIRC utvikler et nytt internasjonalt
rapporteringsrammeverk som skal integrere slik rapportering. I et
brev argumenterte Norges Bank sammen med investorene APG og CalPERS
for et rammeverk som oppfordrer selskaper til å forklare hvordan
miljø- og samfunnsmessige risikofaktorer er relevante for selskapets økonomiske
resultater og framtidige verdiskaping.
Norges Banks eierskapsutøvelse er langsiktig
og prinsippbasert. Som investor formulerer banken forventninger
innenfor de ulike satsingsområdene for eierskapsutøvelsen. De publiserte
forventningsdokumentene gjør kommunikasjon med selskaper og andre
interessenter lettere.
Forventningsdokumenter om selskapers håndtering
av klimaendringer, om barnearbeid og om vannforvaltning er publisert
tidligere. Banken vil også legge fram tre nye forventningsdokumenter
som beskriver bankens øvrige satsingsområder. Likebehandling av
aksjonærer og ansvarliggjøring av styret er omhandlet i bankens
prinsipper for selskapsstyring og retningslinjer for stemmegivning,
og vil bli utdypet i to av disse forventningsdokumentene. Videre
utarbeider Norges Bank et forventningsdokument om satsingsområdet
velfungerende, legitime og effektive markeder. Banken tar sikte
på å ferdigstille dokumentet etter en høring med utvalgte interessenter,
og deretter offentliggjøre det. Selskapers åpenhet og rapportering
er et av temaene som vil bli beskrevet i dette dokumentet.
Siden selskapers åpenhet og rapportering generelt
er viktig for SPU som et stort internasjonalt fond, er temaet dekket
i flere sentrale dokumenter for eierskapsarbeidet i Norges Bank.
Det er dekket både i bankens prinsipper for selskapsstyring og retningslinjer
for stemmegivning og i de eksisterende forventningsdokumentene.
Forventningsdokumentene er sentrale i strategien
for bankens eierskapsarbeid, men andre typer kommunikasjon benyttes
også. I 2011 arrangerte Norges Bank et seminar om fordelene ved
at selskaper rapporterer om risiko for liten tilgang på og forurensning
av vann. Seminaret ble arrangert som en del av World Water Week
i Stockholm. På Verdens dag mot barnearbeid 12. juni 2011 offentliggjorde
Norges Bank for første gang navnene på selskapene som fikk toppkarakter
for rapportering om risiko for barnearbeid og brudd på barns rettigheter
i sin virksomhet og leverandørkjede. Ved å oppgi navnene på selskapene
med høyest poengsum ønsker banken å fremme gode rapporteringsstandarder
på dette området. Banken publiserte også statusrapporter for satsingsområdene
klimaendringer og vannforvaltning i 2011. Banken vurderte i hvilken
grad selskaper rapporterte om sin håndtering av risiko knyttet til
disse områdene.
Styret i Folketrygdfondet har fastsatt prinsipper for
ansvarlig investeringsvirksomhet som bygger på Norsk anbefaling
for eierstyring og selskapsledelse (NUES) og FNs prinsipper for ansvarlige
investeringer (PRI), samt OECDs prinsipper for eierstyring og selskapsledelse.
Folketrygdfondet har tidligere hatt ett sett
prinsipper for eierskapsutøvelse og ett sett etiske prinsipper.
For bedre å gjenspeile helheten i arbeidet har styret i 2011 erstattet
disse med et samlet sett av prinsipper for Folketrygdfondets investeringsvirksomhet.
Det er Folketrygdfondets oppfatning at ansvarlig forvaltningspraksis
og eierskapsarbeid kan ivareta langsiktige økonomiske, samfunnsmessige og
miljømessige interesser. Viktig ESG-informasjon blir tatt inn i
selskapsanalyser og brukt ved investeringsbeslutninger. Det kan
også medføre finansiell risiko dersom et selskap ikke følger ansvarlig
praksis.
I arbeidet med ansvarlig investeringspraksis
har Folketrygdfondet valgt å prioritere temaer som rapportering
og kommunikasjon, antikorrupsjon og klimagassutslipp. Fondet antar
at det innenfor disse feltene er størst økonomisk risiko for SPNs samlede
portefølje. Folketrygdfondet har videre valgt å gå dypere inn i
to saksområder som er av betydning for den norske aksjeporteføljen.
Det gjelder spørsmål om bærekraft i oppdrettsnæringen og ukonvensjonell
olje- og gassutvinning.
Som en finansiell investor engasjerer Folketrygdfondet
seg også i eierspørsmål som styresammensetning, avlønning, rapportering
og kommunikasjon, verdier og styringsprinsipper og kapitalstruktur
og strategi. For å sikre aksjonærverdier ser Folketrygdfondet det
som viktig å følge opp selskapenes lederlønnspolitikk. Dette innebærer
blant annet å vurdere hvorvidt lederlønnsordningene er utformet
slik at de faktisk bidrar til en mer effektiv og resultatorientert selskapsledelse.
Folketrygdfondet ser også på eventuelle opsjonsordninger og hva
disse fører til av overføring av verdier fra aksjonærene til ledelsen
i selskapene.
Aktiv deltakelse på selskapenes generalforsamlinger,
basert på Folketrygdfondets prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet,
er en viktig del av eierskapsarbeidet.
Folketrygdfondet rapporterer årlig om sin utøvelse
av eierrettigheter. Fondet legger normalt fram sin eierskapsrapport
om høsten. Rapporten redegjør for hvilke aktiviteter Folketrygdfondet har
gjennomført for å ivareta sine eierinteresser. Den omfatter blant
annet særskilt omtale av enkelte saker som er behandlet på generalforsamlingene,
aktuelle saker Folketrygdfondet har tatt opp med selskapene og antall
og type verv ansatte i Folketrygdfondet innehar.
Folketrygdfondet har i løpet av 2011 avgitt
stemmer på generalforsamlingene til samtlige selskaper der Folketrygdfondet
eide aksjer på tidspunktet for generalforsamling. Det innebærer
at Folketrygdfondet har stemt på 60 generalforsamlinger avholdt
av selskaper notert på Oslo Børs. Folketrygdfondet har i tolv saker
og på generalforsamlingene til syv forskjellige selskaper stemt
mot styrets forslag. Forslagene var i saker om lederlønnserklæringen
og tilhørende emisjonsfullmakt til opsjonsprogram (Algeta, Noreco,
Atea og RCCL), generelle, meget omfattende, emisjonsfullmakter (Norwegian
Property, Axis-Shield) og styrehonorar med opsjoner (Algeta). Det
er avgitt stemmeforklaringer for stemmegivningen som er tilgjengelig
på www.ftf.no. Folketrygdfondet har avgitt stemmer på til sammen
116 generalforsamlinger, samtlige ved fullmakt med stemmeinstruks,
i nordiske selskaper.
Folketrygdfondets prinsipper for ansvarlig investeringsvirksomhet
gjelder for alle fondets investeringer. Det benyttes imidlertid
ulike metoder for å følge opp prinsippene i de ulike delporteføljene.
I forvaltningen av den norske aksjeporteføljen
er eierskapsutøvelse og dialog med selskaper viktige virkemidler.
Dette innebærer blant annet at Folketrygdfondet tar opp aktuelle
ESG-problemstillinger med selskapenes ledelse slik at selskapene
skal få mulighet til å rette opp uakseptable forhold. Dersom selskapene
etter slike samtaler ikke iverksetter tiltak, kan det være aktuelt
for Folketrygdfondet å ta opp saken på generalforsamling. Skulle
heller ikke det føre fram, må Folketrygdfondet til slutt vurdere
salg av aksjer i selskapet. Folketrygdfondet forholder seg også
til ESG-problemstillinger i selskaper som har utstedt obligasjoner
som er i porteføljen. Dersom det er avdekket et brudd på Folketrygdfondets
investeringsprinsipper, vil aktuelle tiltak bli vurdert og iverksatt.
For selskaper som Folketrygdfondet har både aksje- og obligasjonsplasseringer
i, vil even-tuelle tiltak få betydning for begge plasseringsformene.
For investeringer i nordiske aksjer eller obligasjoner
utstedt av nordiske selskaper følger Folketrygdfondet departementets
beslutning om å utelukke selskaper basert på tilråding fra Etikkrådet
for SPU. Dette betyr at dersom Finansdepartementet beslutter at
det er selskaper Statens pensjonsfond utland ikke skal investere
i, trekkes disse verdipapirene også ut av Folketrygdfondets investeringsunivers.
For øvrig stemmes det på generalforsamling ved hjelp av fullmakt med
stemmeinstruks.
Folketrygdfondet overvåker kontinuerlig selskapene
i de norske aksje- og renteporteføljene gjennom søk i elektroniske
redaksjonelle kilder verden over. Søkene er systematisert, og Folketrygdfondet
får melding dersom selskaper i porteføljen knyttes til sentrale
spørsmål om samfunnsansvar. Hensikten er å følge med på om selskapene
etterlever sine egne retningslinjer og ikke opptrer i strid med
internasjonale konvensjoner og anerkjente normer for ansvarlig drift.
Siden 2009 har Folketrygdfondet økt ressursbruken
på arbeidet med ansvarlige investeringer, særlig knyttet til analyse
av ESG-problemstillinger. Analysene utgjør et godt grunnlag for
oppfølging av enkeltselskapers arbeid med selskapsstyring og miljø-
og samfunnsmessige forhold som kan ha betydning for verdiskapingen
på lang sikt.
For hvert av selskapene i den norske aksjeporteføljen
er det utarbeidet en ESG-analyse av en analytiker med kompetanse
på dette. Det vurderes om selskapet har nedfelt retningslinjer for håndtering
av ulike ESG-spørsmål, hvordan disse retningslinjene er iverksatt
og om selskapet rapporterer om etterlevelsen av retningslinjene. Det
inngår også i analysen om selskapet følger internasjonalt anerkjente
prinsipper for samfunnsansvar som FNs Global Compact og OECDs retningslinjer
for flernasjonale selskaper.
ESG-analysen er gjort tilgjengelig for Folketrygdfondets
aksjeforvaltere, slik at informasjonen blir en integrert del av
den finansielle vurderingen av de enkelte selskapene. I forkant av
møter med selskapene er ESG-analysen oppdatert av analytikeren,
og eventuelle nye ESG-spørsmål er gjennomgått med aksjeforvalterne. Analysen
blir deretter brukt som grunnlag for diskusjon om konkrete ESG-problemstillinger
i møter med ledelsen i selskapene.
Når Folketrygdfondet gjør et selskap oppmerksom
på et ESG-relatert problem, forventes det at selskapet redegjør
for hvordan det forholder seg til problemet og, om nødvendig, iverksetter
tiltak. Det legges vekt på å følge opp hvert enkelt tilfelle inntil
problemet er tilfredsstillende håndtert.
Folketrygdfondet legger vekt på å ha en konstruktiv
og god dialog med selskapene om eierspørsmål og samfunnsansvar.
Erfaring har vist at denne type dialog kan ha flere former.
Proaktiv dialog skjer før, eller uten at, eventuelle brudd
på anerkjente normer for ansvarlig drift har oppstått. Her er oppmerksomheten
rettet mot områder der selskapet kan gjøre forbedringer. Denne type
dialog har ofte et langt tidsforløp og stort behov for oppfølging.
Reaktiv dialog skjer eksempelvis dersom det oppstår
spørsmål om hvorvidt et selskap gjennomfører aktiviteter som er
i strid med ansvarlig drift. Dette er ofte utløst av en bestemt
hendelse med tilhørende mediedekning. Reaktiv dialog skjer ofte
raskt når spørsmål har oppstått. I de fleste tilfeller må selskapet
da iverksette umiddelbare tiltak for å klargjøre fakta rundt saken
og løse eventuelle problemer.
Det siste året har Folketrygdfondet vært engasjert
i begge typer dialog med flere selskaper om blant annet anti-korrupsjonsarbeid,
arbeidstakerrettigheter, miljørapportering, klimagassutslipp og
andre miljømessige problemstillinger. I hvert av disse tilfellene
har Folketrygdfondet bedt om redegjørelse fra det aktuelle selskapet.
I noen tilfeller har Folketrygdfondet stilt krav til tiltak. Dialogene
med selskapene dokumenteres for å sikre framtidig oppfølging.
Folketrygdfondet har i 2011 økt sin deltakelse
i eksterne initiativer, konferanser og seminarer knyttet til ansvarlige
investeringer både i Norge og internasjonalt. Det gir muligheten
til å utveksle informasjon og erfaringer om ansvarlig investeringspraksis
med andre aktører. Folketrygdfondet vurderer samarbeid med andre investorer
som et viktig verktøy i ansvarlig forvaltningspraksis. Fondet har
derfor deltatt i flere samarbeidsprosjekter med andre investorer
og organisasjoner i 2011.
Folketrygdfondet deltok også i 2011 i Carbon Disclosure
Project (CDP). CDP utarbeider en årlig spørreundersøkelse om klimagassutslipp. Spørsmålene
sendes til børsnoterte selskaper på vegne av de deltakende investorene.
Selskapenes svar er gjort tilgjengelig på CDPs nettsted. Folketrygdfondet
innarbeider informasjonen CDP har samlet fra norske selskaper i
de selskapsspesifikke ESG-analysene som danner grunnlaget for dialogen
med selskapene. Folketrygdfondet mener at CDP er nyttig og vil støtte
prosjektet også i 2012.
Folketrygdfondet sluttet seg til FNs prinsipper for
ansvarlige investeringer (PRI) i 2008 (se boks 4.5). FNs seks prinsipper
tar utgangspunkt i at en ansvarlig eier og investor skal integrere ESG-temaer
i forvaltningen. Hvert år blir alle deltakende investorer bedt om
å rapportere. Departementet og Folketrygdfondet har i 2011 avgitt
rapport for andre gang på vegne av SPN.
Siden 2008 har Folketrygdfondet deltatt i prosjektet
Bærekraftig verdiskaping. Dette er et samarbeidsprosjekt som Norges
største institusjonelle investorer har lansert for å påvirke norske,
børsnoterte selskaper til en bærekraftig utvikling og langsiktig
verdiskaping. På vegne av deltakende investorer ble det gjennom prosjektet
sendt ut spørsmål om håndtering av konkrete ESG-temaer til alle
selskaper som inngikk i Oslo Børs’ hovedindeks i 2008 og 2009. Det
var ingen ny aktivitet knyttet til samarbeidsprosjektet i 2011.
Folketrygdfondet mener at prosjektet har bidratt til å sette i gang positive
prosesser i selskapene. Den informasjonen som innhentes bør imidlertid
bli mer tilgjengelig.
Etter retningslinjer for observasjon og utelukkelse
fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers skal selskaper
utelukkes dersom de produserer visse produkter, selger våpen til bestemte
stater eller medvirker til eller selv er ansvarlig for grovt uetisk
aktivitet. Finansdepartementet har utelukket 55 selskaper basert
på råd fra Etikkrådet. Videre har departementet satt to selskaper
til observasjon i medhold av de samme retningslinjene. Kriteriene
for produktbasert og atferdsbasert utelukkelse, samt selskapene
som er utelukket eller satt til observasjon på grunnlag av disse
kriteriene, er gjengitt i tabell 4.7, 4.8 og 4.9 i meldingen.
Etikkrådet vurderer rutinemessig om grunnlaget for
å utelukke et selskap fortsatt er til stede. Rådet kan på bakgrunn
av ny informasjon anbefale Finansdepartementet å oppheve en tidligere beslutning
om utelukkelse. Siden de tidligere etiske retningslinjene ble etablert,
er fem selskaper tatt inn igjen i SPUs investeringsunivers fordi
grunnlaget for utelukkelse ikke lenger var til stede.
Siden forrige melding til Stortinget om forvaltningen
av fondet er fire tilrådinger blitt offentliggjort. I tilrådingene
anbefalte Etikkrådet å utelukke fem selskaper fra fondet. Departementet
utelukket tre selskaper, satte ett selskap til observasjon, mens
ett selskap verken ble utelukket eller satt til observasjon.
Retningslinjene fastslår at fondets midler ikke skal
investeres i selskaper som selv eller gjennom enheter det kontrollerer
produserer våpen
som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper
produserer tobakk eller
selger våpen eller militært materiell til
stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt
i mandatet for forvaltningen av SPU § 3-7 tiende ledd. Per i dag
gjelder det Myanmar (Burma)
I revidert nasjonalbudsjett for 2004 ble det
gitt en uttømmende liste over våpen som inngår i de produktbaserte
utelukkelseskriteriene: kjemiske våpen, biologiske våpen, antipersonellminer, udetekterbare
fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, klasevåpen og kjernevåpen. Fondet
skal ikke investeres i selskaper som utvikler eller produserer sentrale
komponenter til denne type våpen.
Kriteriet for å utelukke selskaper som produserer tobakk
er begrenset til selve tobakksproduktet og omfatter ikke tilhørende
produkter som filter og smakstilsetninger eller salg av tobakksprodukter.
Alle selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer, dyrker
tobakksplanter eller bearbeider tobakk fram til sluttproduktet,
skal utelukkes uavhengig av om tobakksproduksjonen utgjør en stor
eller en liten del av selskapets virksomhet.
Samlet sett har departementet utelukket 38 selskaper
fra fondet på grunnlag av de produktbaserte kriteriene. Av disse
er 18 selskaper utelukket som følge av produksjon av våpen som ved
normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper.
19 selskaper produserer tobakk og ett selskap har solgt militært
materiell til Myanmar (Burma).
Et selskap skal utelukkes fra fondet dersom
det medvirker til eller selv er ansvarlig for
grove eller systematiske
krenkelser av menneskerettighetene, som for eksempel drap, tortur,
frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid
og annen utbytting av barn
alvorlige krenkelser av individers rettigheter
i krig eller konfliktsituasjoner
alvorlig miljøskade
grov korrupsjon, eller
andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske
normer
I alt er 17 selskaper utelukket fra SPU etter
disse kriteriene. To av selskapene er utelukket på grunnlag av medvirkning
til grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene,
ti selskaper er utelukket fordi de anses å forårsake grov miljøskade,
tre selskaper er utelukket på grunnlag av andre særlig grove brudd
på grunnleggende etiske normer, og to er utelukket på grunnlag av
alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner.
To selskaper er satt til observasjon, begge
under kriteriet grov korrupsjon. I observasjonsperioden følger Etikkrådet
blant annet med på hvordan selskapene utvikler sine systemer for
å hindre korrupsjon, hvordan selskapene håndterer etterforskning
av korrupsjonshendelser som ligger tilbake i tid, og om det dukker
opp påstander om nye tilfeller av korrupsjon. Etikkrådet informerer
årlig departementet i et eget brev om status for de observerte selskapene
og vil avgi ny tilråding etter at observasjonsperioden er sluttført.
En betydelig andel av selskapene som er utelukket
fra fondets investeringsmuligheter, er tatt ut fordi de produserer
bestemte produkter i strid med retningslinjene. For å fange opp
selskaper som har slik produksjon, benytter Etikkrådet et eksternt
konsulentfirma som løpende overvåker fondets portefølje og selskapene
som er utelukket fra fondet. Hvert kvartal rapporterer konsulenten
til rådet om selskaper som kan ha virksomhet i strid med kriteriene.
Etikkrådet samarbeider i tillegg med andre finansinstitusjoner om
et konsulentoppdrag for å kartlegge selskaper som produserer klasevåpen.
Normalt vil Etikkrådet kontakte selskaper hvis det
er grunn til å tro at de har produksjon som er i strid med fondets
retningslinjer. Hvis selskaper bekrefter rådets opplysninger, avgir
rådet en tilråding om å utelukke selskapet. Selskaper som ikke besvarer
henvendelsen, blir anbefalt utelukket hvis rådets dokumentasjon
viser at selskapene med stor sannsynlighet har produkter som er i
strid med utelukkelseskriteriene. Ved å følge denne prosedyren sikter
rådet mot å oppnå en rimelig grad av sikkerhet for at selskaper
som produserer produkter i strid med kriteriene i retningslinjene,
blir utelukket fra fondet. Det kan likevel ikke garanteres at alle
selskaper til enhver tid blir fanget opp av rådets overvåkingssystem.
Etikkrådet gjennomfører grundige undersøkelser for
å identifisere og vurdere selskaper som medvirker til eller selv
er ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene, alvorlige
krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner,
alvorlig miljøskade, grov korrupsjon eller andre særlig grove brudd
på etiske normer. For å fange opp selskaper med slik virksomhet benytter
rådet blant annet et eksternt konsulentfirma som gjennomfører løpende
internettbaserte søk på nyhetsoppslag på seks språk for alle selskapene
i porteføljen. Rådet mottar månedlige rapporter fra konsulenten
om selskaper som kan ha virksomhet i strid med de atferdsbaserte
kriteriene. Siden 2009 har Etikkrådet i tillegg hatt en konsulentavtale
om særskilt nyhetssøk på selskaper hjemmehørende i enkelte deler
av Asia. I 2011 ble denne avtalen avsluttet fordi sammenfallet mellom
denne spesielle overvåkingen og den generelle nyhetsovervåkningen
var stort.
Etikkrådet studerer også enkelte problemstillinger
eller sektorer der det etter rådets mening er særlig sannsynlig
at selskaper har virksomhet i strid med de etiske retningslinjene.
Slike sektorstudier starter normalt med at rådet engasjerer en ekspert
på området for å kartlegge alle selskaper i porteføljen med en viss
type virksomhet og for å samle informasjon om de selskapene som
kan ha virksomhet i strid med de etiske retningslinjene. På grunnlag
av konsulentrapporten vurderer rådet hvilke selskaper det bør se nærmere
på. Det skjer blant annet ut fra omfang og alvor av normbruddene,
selskapenes tilknytning til normbruddene og sannsynligheten for framtidige
normbrudd. Siden forrige melding til Stortinget har rådet for eksempel
startet flere slike sektorstudier på miljøområdet. Studiene dekker
enkelte former for oljeproduksjon med store lokale forurensningsproblemer,
visse typer gruveaktivitet der avfallshåndtering innebærer særlig
risiko, ulovlig hogst og annen særlig ødeleggende hogst, ulovlig
fiske og annen særlig ødeleggende fiskeaktivitet, ødeleggende damprosjekter
samt virksomhet med omfattende konsekvenser på særlig verdifulle
verneområder. På menneskerettighetsområdet har Etikkrådet i flere
år fulgt særlig med på infrastrukturprosjekter i Myanmar og naturressursutvinning
i særlig urolige områder i Den demokratiske republikken Kongo. Blant
sakene som kommer fram gjennom nyhetssøk og sektorstudier, velger
rådet ut de tilfellene som synes å være mest alvorlige, for videre
undersøkelser. Det legges blant annet vekt på hvor grovt normbruddet
er, om et selskap beskyldes for flere uetiske forhold, om det er sannsynlig
at atferden vil fortsette og om det er mulig å dokumentere de forholdene
som selskapet er anklaget for. Hensikten er å identifisere selskaper
der det er en uakseptabel risiko for at brudd på de etiske retningslinjene
pågår, og at slike brudd antas å ville fortsette framover.
For å dokumentere påståtte normbrudd benytter Etikkrådet
i stor grad konsulentselskaper, forskningsmiljøer og frivillige
organisasjoner i det landet der de påståtte normbruddene finner
sted. Slike oppdrag kan omfatte feltarbeid og vurderinger av dokumentasjon.
Etikkrådet har siden 2009 hatt en rammeavtale med et konsulentselskap
som bistår ved nærmere undersøkelser av selskaper.
Som følge av revisjonen av retningslinjene for observasjon
og utelukkelse i 2009 kontakter Etikkrådet i dag selskaper på et
relativt tidlig stadium i utredningen av sakene. Selskapene bes om
å besvare spørsmål eller sende rådet konkrete dokumenter. I 2011
kontaktet Etikkrådet nær 30 selskaper, og om lag to tredjedeler
av selskapene besvarte henvendelsen. Tidvis ber selskaper om å få
møte rådet. I 2011 møtte rådet i underkant av ti selskaper. Etikkrådet
legger vekt på informasjon direkte fra selskaper, men avgir også
tilrådinger om selskaper som ikke besvarer rådets henvendelser.
I NOU 2003:22 Forvaltning for fremtiden skrev Graver-utvalget
at utelukkelse av selskaper fra fondets investeringer kan svekke
forholdet mellom fondets avkastning og risiko. Når selskaper ekskluderes
fra referanseindeksen i Statens pensjonsfond, får andre selskaper
en høyere vekt enn ellers. Ettersom fondets referanseindeks etter
dette har en noe annen sammensetning enn den opprinnelige indeksen,
vil også avkastning og risiko kunne bli annerledes.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) Om forvaltningen av
Statens pensjonsfond i 2008 skrev departementet at virkningen av
utelukkelse vil øke med de utelukkede selskapenes andel av den opprinnelige
referanseindeksen for aksjer og obligasjoner. Departementet skrev
videre at virkningen vil være større dersom utelukkelsene er konsentrert
om delmarkeder som i særlig grad bidrar til å spre risikoen i fondet.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) ble tobakkinvesteringer
foreslått utelukket fra SPU. I den forbindelse skrev departementet
at tobakkaksjer hadde gitt høyere avkastning enn verdensindeksen
i 13 av de siste 15 årene og at det realiserte forholdstallet mellom
avkastning og risiko var vesentlig bedre for selskaper som produserer
tobakk enn for markedet samlet. Departementet skrev videre at det
stabile forbruksmønsteret hos brukere av tobakk kan medføre at verdien
av tobakkselskaper i økonomiske nedgangsperioder vil være lite utsatt
for endringer i folks forbruksmønster. Departementet konstaterte
derfor at utelukkelse av tobakksektoren kunne bety at en utelukker
en sektor som kan virke dempende på SPUs tap i perioder med fall
i verdens aksjemarkeder. Nye analyser gjennomført av Norges Bank
synes å gjenspeile dette, se figur 4.40 i meldingen.
Norges Bank har sammenliknet avkastningen til en
global aksjeportefølje med og uten de utelukkelsene som er gjennomført
i SPU i perioden fra august 2005 til november 2011. Forskjellen
i avkastning i denne perioden utgjør om lag 10,6 mrd. kroner. Avkastningsforskjellen
har variert og har i kortere perioder vist en høyere avkastning
med utelukkelser enn uten. Siden slutten av 2009 har utelukkelsene
redusert avkastningen. Mindreavkastningen som følge av utelukkelser er
på linje med de samlede forvaltningskostnadene i fondet siden 2005.
Det er særlig utelukkelsene av selskaper som produserer
tobakk som har bidratt til å redusere fondets avkastning i perioden,
jf. tabell 4.10. Utenom det er forskjellen i avkastning i perioden om
lag 1 mrd. kroner.
Analysene det ble vist til i St.meld. nr. 20
(2008–2009), kunne ikke påvise noen vesentlig faktisk forskjell
i avkastning eller risiko som følge av uttrekk. Ser en på effekten
av utelukkelsene på aksjeporteføljens risiko- og avkastningsegenskaper,
viser Norges Banks analyse at porteføljen uten utelukkelser ville
gitt en årlig avkastning i perioden 2005–2011 på 1,41 prosent med
en risiko (volatilitet) på 17 prosent. Porteføljen med utelukkelser
gir en årlig avkastning på 1,31 prosent med en risiko på 17 prosent.
I perioden 2005–2011 har faktisk avkastning dermed vært noe lavere
og faktisk risiko om lag uendret som følge av utelukkelsene. Historisk
avkastning og risiko gir ikke nødvendigvis et godt estimat på utviklingen
framover. Utelukkelsene fra fondet er etisk motiver, ikke finansielt.
For en investor med langsiktig perspektiv vil det kunne være sammenfall
mellom det som er i investorens finansielle interesse og det som
følger av å ta etiske hensyn, men ikke nødvendigvis. Departementet
legger til grunn at god avkastning på lang sikt avhenger av en bærekraftig
utvikling både i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand
og anvender virkemidlene som finansiell investor til å bidra til
en slik utvikling.
Det er departementets vurdering at Norges Bank, Folketrygdfondet
og Etikkrådet forvalter sine mandater knyttet til ansvarlig investeringspraksis
på en tilfredsstillende måte. Departementet merker seg at arbeidet
utvikles og at det kan se ut til at arbeidet knyttes stadig nærmere
det sentrale målet for sparingen i Statens pensjonsfond som er god
langsiktig finansiell avkastning.
Eierskapsarbeidet er et sentralt virkemiddel
i ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond. I takt
med den internasjonale utviklingen på området har både Norges Bank
og Folketrygdfondet utvidet eierskapsarbeidet, og sørget for samspill
mellom eierskapsarbeidet og forvaltningen. Samarbeid med andre investorer og
deltakelse i internasjonale fora eller forskningsprosjekter gir
kunnskap. Fondet kan da videreutvikle egne strategier og bidra til
beste praksis internasjonalt.
Utelukkelse av selskaper er et virkemiddel forbeholdt
særlige tilfeller. Etikkrådet overvåker porteføljen basert på retningslinjer
fra departementet, men en kan ikke garantere at alle selskaper som
til enhver tid kan tenkes å bryte med retningslinjene, er utelukket
fra fondet. En kan også komme i skade for å utelukke selskaper på sviktende
grunnlag.
Retningslinjene for utelukkelse og observasjon gjelder
for både Etikkrådet, Norges Bank og departementets arbeid. Arbeidet
med utelukkelse og observasjon involverer tre ulike aktører. Dette
kan gi visse operasjonelle utfordringer. Det kan blant annet være
krevende å sørge for god flyt av informasjon mellom aktørene, og
i noen tilfeller kan saksbehandlingstiden bli lang.
En kan ikke utelukke at det skjer endringer
i selskapers atferd eller produksjon i tiden etter at en tilråding
er avgitt til Finansdepartementet, men før utelukkelsen kunngjøres.
Informasjon om slike endringer kan være krevende å fange opp. I ett
tilfelle i 2011 hevdet et utelukket selskap (FMC) at forholdet som
dannet grunnlaget for utelukkelse, kjøp av fosfat fra Vest-Sahara,
var opphørt på det tidspunktet utelukkelsen ble kunngjort. Etikkrådet
innledet straks dialog med selskapet for å bringe faktum på det
rene. Per 22. mars 2012 har selskapet ikke kommet med ny informasjon
i saken. Etikkrådet har utarbeidet nye rutiner for overvåking av
selskaper hvor tilråding er avgitt for å oppdage eventuell ny informasjon
som er vesentlig for tilrådingen og som i så fall meddeles departementet.
Departementet har også gått gjennom og endret sine rutiner. Likevel
utgjør dagens system en kilde til operasjonell risiko, og det kan
ikke utelukkes at det vil kunne forekomme at nedsalg gjøres for
forhold som er avsluttet på nedsalgstidspunktet. Dette vil kunne
påføre det berørte selskapet ufortjent omdømmeskade. Linjen med
stor åpenhet om departementets beslutning og lange og detaljerte tilrådinger
vil i slike tilfeller kunne virke uheldig for selskapene.
Dette er følger av dagens system og organisering av
arbeidet med utelukkelse og observasjon som det er viktig å være
oppmerksom på.
Departementet vil arbeide videre med strategien for
ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond. Målet er
at strategien skal være med og definere beste praksis på området.
Det vil blant annet være naturlig å se nærmere på hvilke tilnærminger
som gir mest mening å følge for en investor med SPUs særlige kjennetegn,
dvs. svært stor, langsiktig og med bred risikospredning. Tiltak
og initiativer rettet inn mot å bedre markedspraksis hos brede segmenter
av selskaper, kan være spesielt egnet for å bidra til mer bærekraftige
løsninger og velfungerende og legitime markedsforhold på sikt.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at arbeidet
knyttet til ansvarlig investeringspraksis i stor grad er i tråd
med prinsippene som ligger til grunn for OECD Green Growth og UNEPs Green
Economy, og at faktorer som ofte ikke er blitt sett på som direkte
finansielt relevante, for eksempel miljømessige og samfunnsmessige faktorer,
bør kunne vektlegges i forvaltningen fordi de kan påvirke verdiutviklingen
i et langsiktig perspektiv. Avkastning på lang sikt avhenger av
en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig
forstand.
Flertallet er opptatt av at Etikkrådet
i sitt arbeid bidrar til å identifisere bransjer eller områder hvor
risiko for brudd på retningslinjene for ansvarlig investeringspraksis
er størst, og dermed prioriterer ressursene slik at investeringer
i selskaper som bryter retningslinjene, fanges opp på et tidligst
mulig tidspunkt. Ved utgangen av 2011 var 55 selskaper utelukket
etter tilrådinger fra Etikkrådet. De økonomiske konsekvensene av
utelukkelse er isolert sett beregnet til om lag 10,6 mrd. kroner
lavere avkastning i perioden 2005–2011. Utelukkelse av selskaper
som produserer tobakk utgjør om lag 9,6 mrd. kroner, eller om lag
90 prosent av mindreavkastningen. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på at utelukkelse fra fondet er etisk og
ikke finansielt motivert. Tap på kort sikt kan likevel vise seg
å være lønnsomme på lang sikt. På lang sikt er det viktig at investeringsuniverset
er preget av sosial og miljømessig bærekraftig opptreden fra selskaper
og andre markedsaktører. Dette ligger til grunn også for fondets
overordnede investeringsstrategi.
Flertallet viser til at Statens
pensjonsfond utland stadig utvider sitt investeringsunivers, og
at kravene til ansvarlig investeringspraksis utvikles over tid.
Nytt mandat for ansvarlig investeringspraksis i 2010 la større vekt
på å integrere hensynet til god selskapsstyring og miljømessige
og sosiale forhold i den ordinære forvaltningen av fondet. Samtidig
skal fondet unngå investeringer i grovt uetisk atferd som miljøødeleggelser. Det
er en overordnet målsetting å bidra til endringer i positiv retning. Flertallet har
merket seg prioriteringen av klimaendringer, vannforvaltning og
barns rettigheter i Statens pensjonsfond utland. Slik bidrar fondets
ansvarlige investeringspraksis til forbedring av grunnleggende livsvilkår
samtidig som dette kan legge grunnlaget for økt avkastning på sikt. Flertallet støtter
en slik forståelse av langsiktig og ansvarlig investeringspraksis,
som utvider bredden med hensyn til tradisjonelle temaer knyttet
til selskapsstyring, som likebehandling av aksjonærer, aksjonærenes
rett til innflytelse og velfungerende markeder. Flertallet understreker at
en vellykket gjennomføring av en slik ansvarlig investeringspraksis
forutsetter et nært og dynamisk samarbeid mellom NBIM og Etikkrådet.
Flertallet viser til at det i
evalueringen i 2009 ble lagt vekt på å bedre samvirket mellom virkemidlene
som henholdsvis Etikkrådet og Norges Bank er ansvarlig for, og at
de nye retningslinjene fra 2010 legger opp til dette. Dette stiller
store krav til Etikkrådets og Norges Banks virksomhet. Flertallet ber
regjeringen vurdere om rådets ressurssituasjon er i samsvar med
utvidelsen av rådets oppgaver knyttet til omleggingen av den ansvarlige
investeringspraksisen og utvidelsen av fondets kapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen velger å fortolke de etiske retningslinjene stadig
strengere. Disse medlemmer ønsker å understreke at etikk
per definisjon er subjektivt, og åpner for selektive og politisk
motiverte utelukkelsesmekanismer. Disse medlemmer deler
ikke regjeringens visjoner når det gjelder praktiseringen av de
etiske retningslinjene. Rigid praktisering av de etiske retningslinjene
reduserer fondets investeringsunivers, og bidrar til å øke fondets risiko
og redusere fondets potensielle avkastning. Disse medlemmer viser
i den forbindelse særlig til regjeringens utestengning av verdens
ledende forsvarsindustribedrifter.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen i stadig sterkere grad etterkommer krav og ønsker
fra snevre interesseorganisasjoner som har som mål å begrense pensjonsfondets investeringsmuligheter,
noe som stadig begrenser fondets investeringspotensial. Disse
medlemmer registrerer også at til tross for regjeringens
forsikringer om at fondet ikke skal benyttes til utenrikspolitiske
formål, så blir regjeringens overdrevne blanding av etikk og butikk
stadig oftere oppfattet som utenrikspolitiske signaler.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til Dokument 8:22 S (2009–2010) representantforslag
fremmet av representanter fra Kristelig Folkeparti. Her vises det
til at Statens pensjonsfond utland, som verdens desidert største
institusjonelt eide globale investeringsfond, har et stort ansvar
for å opptre etisk ansvarlig.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland
har bred politisk oppslutning. Det synes imidlertid å være et behov
for å styrke ressursinnsatsen ytterligere når det gjelder oppfølgingen
av retningslinjene. Fondet har økt betydelig over tid, både i størrelse
og i antall markeder og selskaper som inngår i investeringsuniverset. Det
vil også bli introdusert nye investeringsmuligheter, gjennom et
eget fond for miljøinvesteringer og et mulig fond for investeringer
i bærekraftig vekst i framvoksende markeder, hvor de sosialt ansvarlige
egenskapene ved investeringene er en av premissene for at programmene
i det hele tatt ble foreslått. Det synes åpenbart at det er behov
for å styrke ressursene til etikkarbeidet, også for å kunne kontrollere
at disse ambisjonene faktisk nås.
Disse medlemmer viser til at
flere saker den senere tid har medført et til dels kritisk søkelys på
fondets etiske profil. Det gjelder for eksempel
investeringer i selskaper
som er engasjert i svært miljøskadelig oljesandutvinning
investeringer i selskaper som henter ut
naturressurser fra okkuperte områder, uten at dette kommer lokalbefolkningen
til gode (Vest-Sahara), i områder med et særdeles undertrykkende
regime (Burma), eller i andre områder hvor grunnleggende menneskerettigheter
åpenbart ikke respekteres av stridende parter (Kongo).
investering i selskaper som er involvert
i grove miljøødeleggelser, som ødeleggende nedhugst av regnskog
som undergraver regjeringens regnskogssatsing.
Disse medlemmer understreker
at av hensyn til fondets og Norges internasjonale omdømme er det
viktig at slike saker får en grundig og seriøs vurdering, med utgangspunkt
i ambisjonene om sosialt ansvarlige investeringer (miljø, utvikling
m.m.). Med en så stor, og økende, kompleks portefølje, synes det
mer enn tvilsomt om dagens bemanning av Etikkrådet er tilstrekkelig
til å ivareta dette hensynet.
Disse medlemmer mener at Finansdepartementet
bør vurdere grundig hvilket økt ressursbehov som er til stede i
kommende år for å sikre at de etiske retningslinjene faktisk blir
fulgt opp på en måte som kan ivareta Norges ambisjon som verdensledende
også når det gjelder etikkarbeid i kapitalforvaltningen. Disse
medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2012 fremmer forslag om å øke
bevilgningen til Etikkrådets arbeid med 2 mill. kroner.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en grundig vurdering
av hvilke ressurser som etikkarbeidet i Statens pensjonsfond utland
vil kreve de nærmeste år, gitt meget høye ambisjoner om oppfølging
av de etiske retningslinjene, og orientere Stortinget om dette på
egnet måte.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2013 fremme forslag om økte ressurser til etikkarbeidet i Statens
pensjonsfond utland.»
Disse medlemmer mener videre
at til tross for gode intensjoner bak de etiske retningslinjene
har ikke rammebetingelsene for å sette dem ut i livet holdt tritt
med fondets enorme vekst. I dag investerer SPU i over 8 000 selskaper,
og med Etikkrådets begrensede budsjett og størrelse er det umulig
å gjøre noe mer enn å skrape i overflaten på problemet. Etikkrådet
er prisverdig for sin grundighet og etterrettelighet i arbeidet
med tilrådinger om eventuell utelukkelse av selskaper fra fondets
investeringsunivers. Imidlertid har rådet altfor små ressurser tilgjengelig,
slik at vurderingen av hvert selskap tar svært lang tid, ofte mange
år. Et eksempel er det spanske oljeselskapet Repsol YPF, som Regnskogfondet
i 2007 klaget inn for Etikkrådet for å utsette ukontaktede urfolksgrupper
i regnskogen i Peru for livsfare. Til tross for at en lang rekke
troverdige kilder har bevitnet at disse indianerstammene risikerer
å utryddes som følge av selskapets aktiviteter i deres leveområder,
har etterforskningen av Repsol YPF tatt hele fem år uten at Finansdepartementet
har fattet noe vedtak i saken. Det er dessverre stor fare for at
det har skjedd uopprettelig skade på liv og helse i dette tidsrommet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Regnskogfondets høringsinnspill til i forbindelse med behandlingen
av denne innstilling, hvor det framkommer at den gjeldende forvaltningen
av SPU undergraver Norges forsøk på å bevare regnskog, og er i strid
med Norges forpliktelser under FNs klimaavtale fra Cancún.
Regnskogfondet og Norges Naturvernforbund la nylig
fram rapporten «Beauty and det beast: Norway’s investment in rainforest
protection and rainforest destruction», hvor det framgår at SPU
ved årsskiftet 2011/2012 hadde aksjer for nesten 82 mrd. kroner
i 73 selskaper i bransjer hvor avskoging og annen skogødeleggelse
er svært utbredt. Verdien av investeringene i disse høyrisikobransjene
økte ifølge rapporten med 13,6 prosent i 2011, i et år hvor fondets
aksjeinvesteringer som helhet tapte 8,8 prosent. Det er selvfølgelig
ikke alle disse investeringene som medfører brudd på, eller mistanke
om brudd på, de etiske retningslinjene i SPU, men det er nær umulig
å få en oversikt over hvilke selskaper som bryter retningslinjene
og hvilke som opererer akseptabelt. Det er derfor etter disse
medlemmers syn nødvendig med en systematisk gjennomgang
av alle investeringer i disse bransjene.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en bred gjennomgang av forvaltningen av de etiske
retningslinjene i SPU, for å kunne identifisere nødvendige tiltak
for at etikkforvaltningen skal kunne holde tritt med veksten i fondet. Finansdepartementet
og Norges Bank bør fortsatt benytte seg av både uttrekk og aktivt
eierskap i etikkarbeidet, men kan med noen grep gjøre forvaltningen
bedre og mer effektiv.
Disse medlemmer viser i så måte
til finanskomiteens behandling av Dokument 8:81 S (2011–2012), representantforslag
fra Venstre om reduksjon av SPUs investeringer i selskaper som ødelegger
tropisk skog hvor det bl.a. foreslås at Etikkrådet systematisk gjennomgår alle
SPUs investeringer i bransjer hvor alvorlig miljøskade er utbredt,
med særlig oppmerksomhet på regnskog. Videre foreslås det å øke bevilgningene
til Etikkrådet for å muliggjøre raskere behandlingstid av saker
og treffe tiltak for å sikre at Finansdepartementets og Norges Banks
eierskapsarbeid blir mer åpent og gir mulighet for innsyn, slik
at det blir mulig å kontrollere framdrift og kvalitet på arbeidet.