Respekt for folkeretten, de universelle menneskerettighetene
og fremme av en internasjonal rettsorden der bruk av makt er regulert,
ligger til grunn for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Norsk
støtte til FN handler om både interesser og verdier.
Norge har en fundamental interesse av en global rettsorden,
der rett går foran makt og der forhold mellom stater reguleres gjennom
forpliktende normer, konvensjoner og lover. FNs normgivende funksjon
gir FN-systemet en nøkkelrolle i å ivareta og fremme den internasjonale
rettsordenen og dermed fremme av fred og menneskerettigheter. FN
er en viktig politisk arena for Norge, og genererer og sprer kunnskap
som danner grunnlag for nasjonal og internasjonal politikk. FN er
en viktig partner i utvikling, statsbygging og global krisehåndtering
som står i en særstilling blant internasjonale organisasjoner ved
den legitimitet som følger av et nær universelt medlemskap.
Norge arbeider langsiktig i FN. Gjennom god
alliansebygging, strategisk innsats og vilje til å bidra med økonomisk
støtte har vi i stor grad lyktes i få gjennomslag for våre interesser
og prioriteringer. Dette gjelder særlig områder der vi har egne
erfaringer som er etterspurt av FN og FNs medlemsland.
FN utfordres av økt konkurranse. Nye uformelle grupper,
slik som G20, regionale organisasjoner, sivilt samfunn og private
aktører setter i stadig større grad sitt preg på den internasjonale
arenaen. Det er et økende gap mellom globale utfordringer, medlemslandenes
vilje til å søke løsninger og finansiere tiltak og institusjoner
i fellesskap, og FN-systemets kapasitet og evne til å håndtere utfordringene.
FNs agenda og rammebetingelser påvirkes av en rekke
grunnleggende utviklingstrekk, som for eksempel befolkningsvekst,
urbanisering, økende ulikhet mellom og innad i land, migrasjon, press
på finansiering som følge av finanskrisen og teknologisk utvikling
som drivkraft for endring. FNs relevans som aktør i fremtiden avhenger
i stor grad av om organisasjonen er i stand til å tilpasse seg denne
utviklingen og møte utfordringene de representerer.
Vi går mot en multipolar verden. Nye stormakter trer
frem og ønsker et internasjonalt system som reflekterer dagens realiteter,
ikke maktbalansen anno 1945. Om ikke FN blir reformert slik at den oppfattes
som mer representativ, kan nye stormakter velge å søke andre løsninger.
Mye av utfordringen knyttet til fremtidens globale orden dreier
seg om å gjøre globale institusjoner relevante for disse framvoksende
maktene. Derfor må FN identifisere sine fortrinn og finne sin rolle i
et globalt styresett. FN må bli bedre på partnerskap, ikke minst
med regionale organisasjoner og internasjonale finansinstitusjoner.
Proposisjonen er inndelt i seks hovedkapitler som
omfatter følgende områder:
Å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet
er FNs hovedoppgave. Ingen kan i dag konkurrere med FN som en global
arena for utvikling av den internasjonale rettsorden og normer for
samhandling mellom stater. Det er i norsk interesse å støtte opp
om en verden der bruk av makt er regulert. Norge er tjent med at
folkeretten respekteres av alle stater, og at det finnes møteplasser der
landene kan komme sammen for å finne felles løsninger, men også
for å håndtere uenighet.
FN har i dag en dobbel utfordring: På den ene siden
må interne maktforhold endres for å bedre reflektere dagens virkelighet.
På den andre siden må det internasjonale samfunns evne til å styre og
regulere mer sammensatte globale problemer økes. Det er ikke tvil
om at det er rom for forbedringer i måten FN drives på. Sekretariatet
og FNs fond, programmer og særorganisasjoner har utfordringer knyttet
til effektivitet, mangelfull dokumentasjon av resultater og byråkratiske administrative
system og rutiner. Medlemslandene har overordnet ansvar for hvordan
FN styres. Bare medlemslandene kan gi instruks om at oppgaver skal
nedprioriteres. Et godt bidrag til effektivisering vil være å rydde
opp i og fjerne mange av de tusenvis av oppgaver som medlemslandene
har pålagt FN.
Fremme av fred og sikkerhet er hovedmålet for FNs
virksomhet. Dagens sikkerhetsutfordringer er imidlertid langt mer
sammensatte enn da FN-pakten ble signert. FN har flere verktøy til
rådighet enn noen annen organisasjon, og dette gjør FN til den viktigste
aktøren i arbeidet for global fred og sikkerhet. De fredsbevarende
operasjonene er FNs mest sentrale virkemiddel for å bidra til internasjonal
fred og sikkerhet. Det er i Norges interesse at FN gjennomfører
slike operasjoner.
Rundt 116 000 personell tjenestegjør for øyeblikket
i 15 fredsbevarende operasjoner under FNs ledelse, med Afrika som
hovedinnsatsområde. Veksten i FNs fredsoperasjoner har ført til store
politiske og operasjonelle utfordringer, som må løses om FN skal
være relevant og effektiv på landnivå.
Hva FN får til i ulike konfliktsituasjoner avhenger
av de faste medlemmene i rådet. Rådet blir imidlertid ikke mer handlekraftig
enn dets femten medlemmer tillater. Vetomaktene bærer her et særskilt
ansvar. Reform av Sikkerhetsrådet er derfor en svært viktig sak
for mange framvoksende makter. Norge ønsker prinsipielt sett en
grunnleggende reform av Sikkerhetsrådet. Hovedformålet må være å
sikre et effektivt og legitimt sikkerhetsråd som kan møte truslene
mot internasjonal fred og sikkerhet, og som samtidig reflekterer
dagens maktfordeling og bidrar til større representativitet.
FN har en sentral normskapende rolle i det internasjonale
samfunnet. Dagens internasjonale rettsorden kan ikke tas for gitt,
og den må kontinuerlig vedlikeholdes og videreutvikles. Land som
respekterer grunnleggende menneskerettigheter bidrar til en stabil
internasjonal rettsorden. Menneskerettighetsstandarder som alle stater
forplikter seg til, er viktig for å kunne holde stater ansvarlige.
FN er den viktigste plattformen for å bevare og videreutvikle menneskerettighetene.
Prinsippet om kvinners likeverd og like rettigheter, slått fast
i FN-pakten og i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, er
en viktig del av dette. FN har hatt en stor betydning for likestilling
og fremme av kvinners rettigheter. Skifte i maktforhold internasjonalt
kan imidlertid utfordre etablerte verdier og rettigheter. Dagens
internasjonale rettsorden kan ikke tas for gitt og den må kontinuerlig
vedlikeholdes og videreutvikles.
FNs normskapende funksjon på det globale nivået
er unik. Et regelverk utviklet gjennom FN har en global legitimitet
når det er vedtatt ved konsensus. En slik bred deltakelse skaper
sterkere eierskap til regelverket, hvilket kan lede til sterkere
gjennomføring og overholdelse av reglene som utvikles.
FNs havrettskonvensjon er et av de viktigste
internasjonale instrumenter for grunnleggende norske interesser.
Gjennom sine p.t. 162 parter har konvensjonen nærmest universell
oppslutning. Konvensjonen gir regler for all maritim aktivitet og
omtales som havenes grunnlov. Havrettskonvensjonen ble i 1995 supplert
med FN-avtalen om fiske på det åpne hav som gir regler for gjennomføring
av Havrettskonvensjonens regler for bevaring og forvaltning av vandrende
og langt migrerende fiskebestander. Norge ratifiserte begge instrumentene
i 1996.
FN og relaterte fora spiller en helt sentral
rolle for gjennomføringen av havrettsregimet. Gjennom FN-systemet
utvikles bindende regler i form av nye instrumenter og ikke-bindende
regler for eksempel i form av resolusjonsvedtak i FNs generalforsamling.
Sistnevnte er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel få direkte
betydning for utformingen av norske nasjonale regler. Erfaringer
viser at etterlevelse av FNs resolusjoner varierer mellom ulike
regionale fiskeriorganisasjoner (RFMO-er) og det kan by på utfordringer
når praktiske tiltak skal besluttes stater imellom. Siden Havrettskonvensjonen
er avgjørende for å ivareta norske interesser vil innsats for å
bidra til gjennomføring av Havrettskonvensjonen fortsatt være en
hovedprioritet framover for Norge.
På det sosiale og økonomiske området er FN viktig
for Norge, både som politisk arena for å sette felles mål for utvikling,
og som aktør i forbindelse med utvikling og humanitære kriser. FN
er også en viktig partner i norske satsingsområder som helse, bevaring
av skog og ren energi. Videre er særorganisasjonene viktige for
norsk politikk på mange områder, med stor grad av samarbeid mellom
FN og fagdepartementene. FNs styrke er samspillet mellom FN som
arena og FN som operasjonell aktør. FN som mellomstatlig arena legger
føringer for internasjonalt samarbeid om globale utfordringer og
for hvordan FN skal oppnå resultater på landnivå.
Arbeidet for en bærekraftig utvikling – en utvikling
som integrerer de tre dimensjonene økonomi, sosial utvikling og
miljø, er en norsk prioritet i FN. Konferansen om bærekraftig utvikling
i Rio i juni 2012 bekreftet nødvendigheten av å styrke FNs arbeid
på dette området. Norge vil arbeide for konkrete og globale mål
for bærekraftig utvikling, og for et styrket institusjonelt rammeverk.
Dette kan blant annet skje ved å styrke FNs miljøprogram og sikre
at det nye Forum for bærekraftig utvikling blir slagkraftig.
Rammebetingelsene for FNs arbeid på det økonomiske
og sosiale området er i endring. En rekke land har hatt sterk økonomisk
vekst, og gått fra lavinntektsland til mellominntektsland. Det globale
sør framstår som en stadig mer differensiert gruppe med ulike behov
og prioriteringer for FN. FN som politisk arena og FNs utviklings-
og humanitære organisasjoner må derfor tilpasse seg de nye rammebetingelsene.
FN-organisasjonene er viktige for gjennomføringen
av norske utenriks- og utviklingspolitiske prioriteringer. Norske
bidrag er konsentrert om organisasjoner og tematiske satsinger som
er viktige for norske interesser og politiske prioriteringer. Regjeringen
ønsker å opprettholde norske bidrag til finansiering av FN på et
høyt nivå for å fremme FNs mandat og gjennomføringen av de oppgaver
Norge og andre land pålegger FN-systemet. Vi ser kontinuerlig på
organisasjonenes evne til å levere og vurderer norske finansielle
bidrag i lys av dette.
Regjeringen mener Norge skal bruke sin posisjon
som stor giver (Norge var samlet sett syvende største bidragsyter
til FNs utviklings- og humanitære aktiviteter) og viktig partner
for FN til å styrke organisasjonene gjennom innsats i styrende organ
til FNs fond, programmer og særorganisasjoner og i direkte dialog
med FN-systemet. Målet for norsk innsats er å bidra til at FN-organisasjonene
enkeltvis og sammen skal levere bedre.
Stortinget ber i Innst. 84 S (2010–2011) og
Innst. 104 S (2011–2012) om at regjeringen tydeliggjør norske vurderinger
av de enkelte FN-organisasjonens relevans og effektivitet, og at vurderingene
får budsjettmessige konsekvenser for Norges frivillige bidrag. Med
dette formål ønsker regjeringen å vurdere organisasjonene på følgende
kriterier:
1. Organisasjonens resultater
og evne til å dokumentere disse.
2. Relevans i forhold til norske politiske
prioriteringer.
3. Organisasjonenes systemer for planlegging, budsjettering
og resultater.
4. Organisasjonens systemer for internkontroll og
arbeid mot korrupsjon.
5. Bidrag til nasjonal kapasitets- og institusjonsutvikling
og fremme av nasjonalt eierskap.
6. Norges mulighet for påvirkning av organisasjonen
som helhet.
7. Vilje til å bidra til reform gjennom
konkrete tiltak.
Norges FN-engasjement har vært en sentral del av
norsk utenriks- og utviklingspolitikk i årtier og uavhengig av sittende
regjeringer. FN-engasjementet fremmer både våre verdier og interesser.
Norge er tjent med en verden der folkeretten respekteres av alle
stater og bruk av makt er regulert. Derfor ligger respekt for folkeretten,
de universelle menneskerettighetene og fremme av internasjonal rettsorden
til grunn for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. FN-pakten representerer
viktige universelle verdier og den internasjonale rettsorden bidrar
til å ivareta våre sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser.
Norge deler interessen i å bevare og videreutvikle
en internasjonal rettsorden og en FN-ledet verdensorden med mange
land. Vi vil samarbeide med likesinnede land på tvers av regionale
og politiske skillelinjer for å bevare og forsvare disse interessene.
Meldingen lister følgende fem områder Norge særlig vil fokusere
på:
1. FNs normative funksjon
og forsvar for en internasjonal rettsorden
2. FNs rolle som den organisasjonen som
kan legitimere bruk av makt
3. FNs fremme og beskyttelse av menneskerettighetene
4. FNs rolle for utvikling og globale fellesgoder
5. FNs behov for reform
Regjeringens FN-politikk er i ytterligere detalj beskrevet
i Meld. St. 33 (2011-2012) Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Torkil Åmland, fra
Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen
Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen,
fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, viser til Meld. St. 33 (2011–2012) Norge
og FN: Felles fremtid, felles løsninger og har følgende kommentarer.
Komiteen viser til
at FN både er det internasjonale samfunnets viktigste politiske
arena og en helt sentral aktør innen internasjonal rettsutvikling,
statsbygging, utviklings- og humanitær politikk, beskyttelse av
menneskerettigheter og krisehåndtering. FNs største styrke er den møteplass,
representativitet og legitimitet som følger av at verdens stater
nærmest universelt er medlemmer i organisasjonen. Legitimitet og representativitet
skaper samtidig utfordringer knyttet til effektivitet – noe som
er synlig både i FNs rolle som arena og som aktør.
Komiteen vil understreke at FNs
rolle som aktør og arena er summen av hva medlemslandene blir enige
om og gjør FN til.
Komiteen mener FNs hovedmål er
fremme av internasjonal fred og sikkerhet, et formål som fremkommer
allerede i FN-paktens innledning (preambel) og artikkel 1. Gjennom
en potensielt bred portefølje av virkemidler, samt deltagelse fra
og tilstedeværelse i de fleste av verdens stater, står organisasjonen
i prinsippet godt rustet med tanke på formålet.
Komiteen anser FNs rolle i å
etablere og opprettholde en internasjonal rettsorden basert på forutsigbare
regler og institusjoner som gjør at ikke bare de største statene
har makt, som særlig viktig for norske interesser. Forvaltningen
av det folkerettslige regimet som er kommet i stand gjennom havretten
og FNs havrettskonvensjon har gitt et vesentlig bidrag til vår nasjonale
velstand. Det å kunne forvalte naturressursene innenfor et forutsigbart
og rettsstyrt internasjonalt rom, har således tjent oss godt. Folkeretten
og internasjonal orden bidrar til at også stormakter retter seg
etter dette. Det er derfor av avgjørende betydning å få også disse
statene til å støtte opp om det internasjonale rettsregimet. Det
er derfor i Norges klare interesse å bidra til å styrke multinasjonale
fora som FN.
Komiteen mener at FNs legitimitet
og evne til å oppfylle sine hovedfunksjoner som en normativ, politisk
og operasjonell aktør avhenger av at organisasjonen oppleves som
relevant og effektiv. Det medfører at organisasjonen må være i stand
til å tilpasse seg utviklingstrekk i det internasjonale systemet
– også med tanke på representasjon og deltakelse i de sentrale beslutningsorganer.
En reell styrking av FN forutsetter reform og modernisering av
nær sagt alle nivåer i organisasjonen. FN må også settes i stand
til å svare på nye og mer komplekse typer utfordringer og kriser.
Komiteen viser til at det har
vært svært lite framgang i arbeidet med helt nødvendige organisatoriske
reformer i FN. Reform av Sikkerhetsrådet diskuteres, men betydelig
uenighet lammer reformarbeidet. Den underliggende konflikten er
hvordan politiske og økonomiske forhold skal reflekteres i Sikkerhetsrådet.
Et annet viktig spørsmål er diskusjonen om maktfordelingen mellom
Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen og Generalsekretæren. Mange
av debattene om de organisatoriske reformene føres langs skillelinjer
som er 20–30 år gamle, og reflekterer verken endringene i maktforholdene
i verden eller dagens diskusjoner i FNs medlemsland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det historisk har vist seg langt viktigere hvilken legitimitet
Sikkerhetsrådets medlemmer har, enn i hvilken grad de har blitt oppfattet
som representative. Denne debatten har i enda større grad blitt
ført om hvilke land som sitter i andre FN-komiteer, slik som Menneskerettighetsrådet
hvor en rekke land med frynsete rykte i menneskerettighetssaker
har blitt valgt inn. Dette viser at det langt fra er slik at de landene
som har størst legitimitet er de som blir valgt inn. Ei heller er
det slik at de land som hevder å være representative er de som er
best egnet til jobben.
Disse medlemmer mener også at
det ikke er gitt at norske interesser er best tjent med en reform
av Sikkerhetsrådet. Alle de foreslåtte modeller – endring av hvilke
land som skal ha permanent plass med vetorett, utvidelse av antall land
med permanent plass med vetorett, innføring av en ny gruppe land
med permanent plass, men uten vetorett, innføring av en ny gruppe
land med semi-permanent plass, utvidelse i antall ikke-permanente
land eller andre modeller – har til felles at muligheten for norsk
representasjon synker. De foreslåtte modeller har også til felles
at de søker å øke representasjonen til land som Norge har lite til
felles med, økonomisk, kulturelt og politisk.
Disse medlemmer viser til at
debatten om reform av Sikkerhetsrådet ikke er 20–30 år gammel, men
faktisk har foregått nesten siden FN ble dannet. Debatten har gått
i akademiske fora og i diplomatiske kretser, i bølger med enkelte
topper slik som etter oljekrisen på 70-tallet, og etter slutten
av den kalde krigen på tidlig 90-tall. Det er to underliggende årsaker
til at det ikke har skjedd endringer. Først er ikke de sittende
veto-makters motvilje – selv om det også har vært en faktor – men
at enhver mulig reform har møtt sterk motbør fra land som har sett
at de selv ikke ville bli tilgodesett med bedre representasjon. Den
andre årsaken er at selv om Sikkerhetsrådets sammensetning ikke
lenger gjenspeiler de globale maktforhold har rådets vedtak i de
fleste tilfeller vist seg å ha så stor legitimitet at rådets sammensetning
har fått bestå.
Disse medlemmer mener derfor
at norsk engasjement for reform av Sikkerhetsrådet bør fokusere
på å øke legitimitetsnivået blant de land som velges til ikke-permanente
plasser, samt øke legitimiteten til rådets vedtak. Derfor bør m.a.o. ikke
land med lav legitimitet velges til rådet.
Komiteen viser til
meldingens analyser av de endrede maktforholdene i verden, og hvordan dette
påvirker både Norge og FN som organisasjon. FNs legitimitet og rolle
som normgiver utfordres både av enkeltland som styrker sin posisjon,
og av andre, ofte uformelle, organisasjoner og arenaer, som G 77
og G 20. Komiteen har merket seg debatten som er
reist om en mulig svekkelse av Norden i FN, blant annet etter nordiske
nederlag i Sikkerhetsrådet og Menneskerettighetsrådet. En multipolar
verden, der nye allianser trer fram, må ikke underslå det faktum at
gamle allianser, særlig med våre nærmeste allierte og naboer, fortsatt
er av avgjørende betydning for Norge. Komiteen vil
også understreke det verdifellesskapet Norge har med EU. Dette vises
særlig gjennom norsk tilslutning til et stort antall resolusjoner
og uttalelser fremmet av EU i FN.
Som normgiver og som garantist for internasjonal
rettsorden, ikke minst knyttet til havretten, anser komiteen FN
som helt avgjørende for Norge. Som operasjonell aktør – i realiteten
som en underleverandør av et vidt spekter av utviklingstjenester
i felt – har FN konkurranse fra andre.Sentralt
her står blant annet Verdensbanken, en lang rekke internasjonale
Non Governmental Organisations (NGO-er) og private aktører. FN må
derfor øke sin effektivitet og få ned sitt kostnadsnivå i mange
sammenhenger for å kunne levere forventede resultater. Komiteen mener
det er viktig at de to funksjonene som normgiver og operasjonell
aktør i størst mulig grad holdes adskilt for å unngå at FN i felt
får en rolle som monopolist med medlemslandenes tilskudd, noe som
medfører operativ og økonomisk ineffektivitet. Komiteen vil
særlig påpeke at stor avstand mellom operasjoner og personell i felt
og et sendrektig FN-byråkrati i hovedkvarterene er en problemstilling
som går igjen i mange FN-organer.
Komiteen legger til grunn at
Norge har og skal fortsette å ha et sterkt engasjement gjennom FN. Imidlertid
er det nødvendig å bruke vår posisjon og innflytelse, særlig gjennom
store økonomiske bidrag, til å stille tydeligere krav om systemendringer.
Det er nødvendig av hensyn til organisasjonens egen legitimitet,
men det er også nødvendig for å legitimere en betydelig norsk politisk
og økonomisk prioritering av FN.
Komiteen viser til
at FNs hovedoppgave er å fremme fred og sikkerhet. For å lykkes
med dette er FN avhengig av å være en effektiv og fleksibel organisasjon
som både politisk og operativt kan møte et stadig mer sammensatt
og komplekst trusselbilde.
Komiteen anser en reform av Sikkerhetsrådet som
en meget viktig del av evnen til å møte dagens utfordringer på et
politisk nivå. Maktforholdene i verden er betydelig endret siden
FN-pakten ble vedtatt i 1945, og gjenspeiles ikke lenger i Sikkerhetsrådets
sammensetning. Gitt Sikkerhetsrådets viktighet er dette betenkelig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler regjeringens
ambisjon for Sikkerhetsrådet som et effektivt, åpent og representativt
organ, og ser at dette krever grunnleggende reformer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ambisjon om Sikkerhetsrådet som et effektivt, åpent og legitimt
organ. Først og fremst springer legitimiteten ut av de vedtak rådet
gjør, men også av hvilke og hva slags land som sitter i rådet. Hvis
oppfyllelse av ambisjonen krever reformer i oppbygging og arbeidsform,
bør det støttes.
Komiteen merker seg
at det er stort behov for og betydelig etterspørsel etter både FNs
politiske engasjement, og mer håndfast, ofte militær, innsats i
form av fredsbevarende operasjoner. Denne utviklingen har vært særlig
fremtredende i Afrika, men også på andre kontinenter, og oppfattes
som økende.
Komiteen ser at FN i dag er mer
ambisiøse når det gjelder fredsbevarende operasjoner enn organisasjonen
var på 1990-tallet. Tallet på uniformert personell er pr. oktober
2012, 96 927, og antallet sivilt personell er pr. september 2012, 17 966.
Til sammen tjenestegjør 119 191 personer fra 115 land i 16 operasjoner
ledet av DPKO (Department of Peacekeeping Operations – FN-sekretariatets
avdeling for fredsbevarende operasjoner).
Komiteen merker seg imidlertid
at det er et stadig større gap mellom ambisjoner og de ressurser
som stilles til rådighet for å innfri dem. I tillegg er det en stadig
sterkere diskusjon om skjevhet i byrdefordelingen mellom FNs medlemsland,
og mellom de største økonomiske bidragsyterne (USA, Japan, Tyskland,
Storbritannia og Frankrike) og de største troppebidragsyterne (pr.
oktober 2012: Bangladesh, Pakistan, India, Etiopia og Nigeria).
Stater som bidrar til fredsbevarende operasjoner synes å kunne deles i
tre kategorier: én gruppe stater som tar regningen, én gruppe stater
som tar risikoen og én gruppe stater som tar beslutningene. I en
situasjon med økende ambisjoner for operasjonene blir dette en stor
utfordring. Det er et trekk at for mange operasjoner ikke synes
å følges opp i tilstrekkelig grad av FN som enhet, men av varierende
grupper med enkeltland med ulike interesser eller innsats i operasjonene.
En faktor som forsterker skjevheten er at den faste
satsen som betales pr. soldat pr. måned, har stått stille på 1028
USD i en rekke år. For mange av de største troppebidragsytende landene
representerer dette en økonomisk gevinst fordi utgiftene til soldatens
lønn og utstyr er lavere enn satsen. For mange land er dette derimot
et hinder for å delta med tropper, fordi landet selv ikke har råd
til mellomlegget mellom satsen og den reelle kostnaden. De militære
bidragenes kvalitet og styrkenes operative evne preges av de økonomiske
rammefaktorene.
Utformingen av mandatene for FNs fredsbevarende
operasjoner er etter komiteens mening også svært
viktig i denne sammenheng. Mandatene er ofte svært detaljerte, men
i mange tilfeller dreier detaljgraden seg om lite sentrale deler
av operasjonen, og dette forhindrer at Sikkerhetsrådet tenker strategisk
i mandatutformingen. Vanskeligheter med å skape konsensus om den
politiske strategien gjenspeiles i mandatene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning
at det bør vurderes å vedta mandater for FNs militære operasjoner
i to deler: Først må det avklares med de viktigste troppebidragsytende
landene hva de kan levere, og deretter vedta rammene for operasjonen
basert på denne avklaringen. Motargumentet kan være at dette kan
forsinke prosessene ytterligere.
Komiteen viser til
at FN trolig må nedjustere ambisjonsnivået for fredsbevarende operasjoner dersom
byrdefordelingen ikke forbedres. Uten en slik forbedring er det
en risiko for at FNs evne til å stille med militære styrker bryter
sammen. I dag er situasjonen slik at dersom ett av de største troppebidragsytende
landene stanset bidraget, ville muligheten til å drive operasjonene
bli satt i fare. En bedre byrdefordeling handler også om FNs legitimitet
i operasjonene.
FNs økte ambisjonsnivå også når det gjelder hvor
og i hvilke konflikter fredsbevarende styrker deployeres, medfører
at det ikke er dekkende å si at operasjonene skal foregå bare på
steder hvor det er en fred å bevare. Flere og flere operasjoner
gjennomføres i «gråsoner», der det i beste fall kan sies å være
en «ufullstendig fred». Dette dreier seg typisk om konflikter der
fredsavtaler ikke er signert, eller der det er uklarhet om hvorvidt
de som signerer er representative. I slike situasjoner kan FN komme
i en vanskelig situasjon ved for eksempel å støtte en fredsavtale som
marginaliserer en av partene.
Stadig flere operasjoner er også multi-dimensjonale,
fordi konfliktene i sterkere grad er interne og ikke intra-statlige.
Derfor vil det ikke være tilstrekkelig å begrense operasjonen til
kun å sørge for sikkerheten. Rettsstat og utvikling er for eksempel
nøkkeloppgaver. Generelt kan det sies at dagens fredsoperasjoner
har beveget seg langt forbi den klassiske fredsbevaringen, fordi operasjonene
nå har et sterkt sivilt og polisiært preg i tillegg til det rent
militære. Dagens operasjoner søker også i noen grad å være proaktive. Dette
krever et relativt langvarig engasjement, og tidlig intervensjon
i fredsprosesser. Det er også viktig med fleksibilitet i operasjonsarkitekturen.
Komiteen vil peke
på at en annen utfordring for de fredsbevarende operasjonene er
mangel på koordinering. Et velkjent problem er at integrasjonen
«på bakken» kan være nokså god, mens det er til dels svært dårlig
kommunikasjon mellom hovedkvarterene.
Komiteen viser til at det er
en konseptuell svakhet ved fredsbevarende operasjoner at FN historisk
sett ikke tydelig nok har autorisert bruk av makt i disse operasjonene
for å beskytte sivile. Dette har blant annet å gjøre med svak mandatutforming.
I flere operasjoner har FN-styrkene blitt passive tilskuere til
at sivilbefolkningen har blitt utsatt for overgrep, vold og drap.
Dilemmaet med å klarere autorisere maktbruk for å beskytte sivile,
er at det skaper forventninger som kan være vanskelige å innfri.
For å være i stand til å gi adekvat beskyttelse, krever det i mange
sammenhenger et styrkebidrag som er så omfattende at det ikke er
realistisk. Et eksempel DPKO bruker, er at Kongos 10 millioner innbyggere
vil trenge om lag 200 000 soldater for å gi sivilbefolkningen tilstrekkelig
beskyttelse.
Komiteen vil understreke betydningen
av kvinners deltakelse i fredsoperasjoner, i fredsprosesser og i
gjenoppbygging etter konflikter som er anerkjent av Sikkerhetsrådet
blant annet i resolusjon 1325. Komiteen vil peke
på at Norge har engasjert seg sterkt for å styrke den praktiske
gjennomføringen av resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet,
blant annet ved å lansere en handlingsplan for Sikkerhetsrådet i 2006. Komiteen viser
til at denne planen ble konkretisert og styrket med et strategisk
rammeverk for gjennomføringen av resolusjonene i 2011, og mener
det er viktig at Norge fortsatt tar et lederansvar i dette arbeidet.
Komiteen viser til
FNs sentrale rolle som normgiver i det internasjonale samfunnet.
FN har vært sentral i utviklingen og håndhevelsen av en regelstyrt
internasjonal rettsorden som i langt større grad enn tidligere gjennom
historien sikrer forutsigbarhet og stabilitet mellom verdens stater
og en anerkjennelse og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen vil
samtidig understreke at hverken en forutsigbar internasjonal rettsorden
eller respekt for menneskerettighetene kan tas for gitt, og løpende
må vedlikeholdes og kjempes for. Komiteen ser at
særlig grunnleggende sivile og politiske rettigheter er under press
i mange stater.
Komiteen ser at respekt for demokrati, rettsstatsprinsipper
og menneskerettigheter på nasjonalt nivå og respekt for folkeretten,
fredelig konfliktløsning og en forpliktende og forutsigbar rettsorden
på internasjonalt nivå eksisterer i en gjensidig forsterkende dynamikk.
Den samme dynamikken er synlig i arbeidet med utviklingen
av internasjonal strafferett, hvor FNs domstoler for det tidligere
Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet var viktige milepæler for etableringen
av den permanente internasjonale straffedomstolen (ICC). Komiteen anser
utviklingen av den internasjonale strafferetten som svært positiv
og viktig.
Komiteen mener videre at FNs
hovedorgan for tvisteløsning mellom stater, Den internasjonale domstol
i Haag, er et viktig instrument med høy legitimitet, og støtter
regjeringens uttalte mål om å styrke domstolen.
Komiteen viser til at Verdenserklæringen
om menneskerettigheter, vedtatt i FN i 1948, fortsatt er helt sentralt
for utviklingen av et sterkt regime for universelle menneskerettigheter.
Arbeidet for menneskerettigheter utgjør formelt én av FNs tre hovedpilarer,
og organisasjonens organer og prosesser er sentrale arenaer for
utviklingen og beskyttelsen av menneskerettighetsregimet.
Samtidig er det store spenninger også internt blant
medlemslandene i disse spørsmålene. En utvikling av menneskerettighetene
i retning av større anerkjennelse av prinsippet om individets rettigheter
medfører en tydelig endring i synet på staters suverenitet. En rekke
medlemsland, inkludert permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet,
motarbeider en slik utvikling. I flere spørsmål er det konflikt
mellom enkeltmenneskers rettigheter og behov for beskyttelse og
prinsippet om ikke-innblanding i staters indre anliggende. Komiteen ser
at dette gjør arbeidet for universelle menneskerettigheter krevende, og
at FN parallelt fungerer som en politisk og verdimessig kamparena
hvor institusjoner og prosesser som er ment å beskytte menneskerettighetene,
også risikerer å være arenaer for stadig kamp om prinsipper som
står sentralt i Norges og andre liberale rettsstaters verdigrunnlag.
Komiteen har merket seg at FNs
menneskerettighetsråd er helt sentralt i denne sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ser
at rådets sammensetning fortsatt ikke er tråd med de formelle kriteriene
og de krav som stilles gjennom forpliktelsene medlemslandene skal
påta seg, ved at land som systematisk og grovt begår overgrep mot
egne borgere fortsatt tas opp som medlemmer på bakgrunn av regionale
gruppers nominasjoner. Flertallet mener at dette
svekker rådets legitimitet og effektivitet. Flertallet viser
til regjeringens redegjørelse for Norges arbeid som medlem av Menneskerettighetsrådet
fra 2009 til 2012, og mener at det er ytterligere behov for en grundig
ekstern evaluering av Norges medlemskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser at rådets
sammensetning gjenspeiler de globale politiske realiteter og at land
som systematisk bryter menneskerettigheter i noen tilfeller velges
som medlemmer i rådet. Samtidig ser disse medlemmer at
land som begår alvorlige overgrep, ved flere anledninger har trukket
sine kandidaturer etter internasjonalt press, herunder Sudan, Syria,
Iran, og Hviterussland. Tilsvarende fattet rådet i 2011 et historisk
vedtak om å suspendere Libya på grunn av graverende menneskerettighetsbrudd. Disse medlemmer merker
seg videre at rådet har fattet flere vedtak rettet mot alvorlige
menneskerettighetsbrudd i enkeltland i løpet av Norges periode som
medlem i rådet. Vedtakene om Libya, Syria, Sri Lanka, Iran, Coté
d’Ivore er i meldingen vist til som eksempler på dette. Til tross
for utfordringer knyttet til rådets sammensetning mener disse
medlemmer at rådet i økende grad framstår som et relevant
og handlekraftig organ for å fremme og beskytte menneskerettighetene.
Komiteen viser til
sine skriftlige spørsmål og Utenriksdepartementets svar på disse
av 4. januar 2013.
Departementet skriver i svar på spørsmål 1 at:
«på menneskerettighetsområdet vil vi spesielt framheve
to områder hvor det legges opp til en klar styrking av innsatsen.
Det gjelder (1) å sikre økte ressurser til FNs arbeid for menneskerettigheter,
og (2) å sørge for bedre integrering av menneskerettighetsperspektivet
i FNs arbeid på landnivå.»
Komiteen anser signalene om en
styrking av Norges arbeid for menneskerettigheter innenfor FN-systemet
som meget positive. Norge kan og bør spille en aktiv rolle i dette
arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, merker
seg at disse tiltakene ikke spesifikt omtales i meldingen.
Komiteen viser til
at menneskerettighetsarbeidet i FN lider under mangel på ressurser,
og land som ikke ønsker fokus på menneskerettigheter bremser arbeidet,
blant annet ved ikke å bidra til finansieringen. Norge bør, i tråd
med signalene i regjeringens svar til Stortinget, bidra til å presse
på for en mer balansert fordeling av ressursene i FN slik at en
større andel kanaliseres til menneskerettighetsarbeid. Det vil også
bidra til å gi dette arbeidet økt oppmerksomhet. Mens menneskerettigheter
formelt skal utgjøre én av FNs tre hovedpilarer, går kun rundt 3
pst. av organisasjonens samlede regulære budsjett til dette formålet.
Komiteen legger til grunn at
en oppjustering av menneskerettighetsarbeidet vil være en del av de
kommende budsjettene. FN bør legge adskillig større vekt på nasjonale
prosessers betydning, særlig på demokratisk styresett og utviklingen av
rettsstat som katalysatoren for positiv utvikling. Det er svært
viktig at medlemsland som Norge gir dette arbeidet prioritet i FN. Komiteen vurderer
en bedre integrering av menneskerettighetsaspektet i FNs arbeid
på landnivå som viktig, men ser at dette krever en klar og systematisk
strategi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, merker
seg i lys av dette at verken meldingen eller svarene fra Utenriksdepartementet
omtaler erkjennelsen av at nasjonal politikk og institusjoner i
de respektive landene er det mest avgjørende for fred, sikkerhet
og etterlevelse av menneskerettigheter.
Komiteen vil peke
på at arbeidet for menneskerettigheter krever et bredt spekter av
virkemidler. Stille diplomati, dialog, langsiktighet og belønning
har sin plass blant virkemidlene. Det har også tydelig offentlig
stillingtagen, alliansebygging, sanksjoner og umiddelbare reaksjoner. Det
er viktig at Norge bruker hele spekteret av virkemidler i menneskerettighetsspørsmål,
og bruker både FNs organer og andre arenaer til å understreke menneskerettighetenes
universelle karakter og påtale brudd på dem.
Komiteen viser til departementets
svar på spørsmål 4, der det skrives at
«Tross utfordringer knyttet til mangelfull finansiering
(jf. svar til spørsmål 5) og stor arbeidsbelastning, er systemet
godt rustet til å synliggjøre og rette oppmerksomheten mot menneskerettighetsutfordringer
i det enkelte land. Systemet er også godt rustet til å gi råd og
veiledning om hvordan et lands myndigheter bør gå fram for å sikre
bedre gjennomføring av forpliktelsene.
Selve gjennomføringen
av menneskerettighetsforpliktelsene er imidlertid som kjent statenes ansvar.
FNs kontrollmekanismer og støttefunksjoner har begrenset mulighet
til å sette makt bak krav om bedre gjennomføring av menneskerettigheter
i et land som motsetter seg dette.»
Komiteen deler Utenriksdepartementets
vurdering av at FN har begrensede muligheter til å sette makt bak
kravene om etterlevelse av menneskerettigheter. Det bør derfor vurderes
om det er tiltak som kan iverksettes for å styrke denne muligheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at det ikke gir det hele bildet når departementet skriver at «systemet
er godt rustet til å rette oppmerksomheten mot menneskerettighetsutfordringer
i det enkelte land». For eksempel er det svakheter knyttet til systemet
med de tematiske spesialrapportørene. Deres mandat er generelt,
de er ulønnede, og de skal i prinsippet dekke alle land i verden
innenfor et gitt tema. Gjennomsnittlig får hver rapportør gjennomført
to landbesøk pr. år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker
likevel betydningen av systemet med regelmessige høringer av enkeltland
i FNs menneskerettighetsråd (UPR) og viktigheten av å sikre at de
anbefalinger som aksepteres av det enkelte land, også blir fulgt opp. Disse
medlemmer anser det derfor som positivt at regjeringen vil
prioritere arbeidet for styrket gjennomføring av aksepterte anbefalinger
fra FNs periodiske landgjennomganger (UPR) på landnivå.
Komiteen viser til
at departementet skriver i svar på spørsmål 4 at
«Norge sørger også for å kunne gjennomføre uavhengige
gjennomganger av prosjektene, for å kunne følge opp og vurdere om
menneskerettigheter sikres underveis i et utviklingsprosjekt.»
Komiteen ber om at disse gjennomgangene gjøres
offentlig tilgjengelige på prosjektnivå.
Komiteen anser FN
som en viktig politisk arena for internasjonalt utviklingssamarbeid,
og som en sentral aktør i forbindelse med operativt utviklingsarbeid
og humanitære kriser. FNs underlagte byråer og organisasjoner dekker
et svært vidt spekter av både utfordringer og virkemidler, og utgjør
viktige partnere for norske myndigheter innenfor en rekke temaer.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å legge til rette for at flest mulig av de vedtatte tusenårsmålene
kan nås ved utløpet av tidsrammen i 2015. Komiteen mener
videre at det er viktig at nye internasjonale mål for utvikling
og fattigdomsbekjempelse utover dette formuleres tilsvarende kortfattet
og konkret.
Komiteen deler oppfatningen av
at FN i større grad bør fokusere på sine fortrinn sammenlignet med
andre aktører, som faglige råd, kapasitets- og institusjonsutvikling,
fremfor tjenesteleveranser og små prosjekter. En overordnet og strategisk
tilnærming til problemstillinger på landnivå er viktig.
Komiteen mener at FN bør ta et
større koordineringsansvar innen den samlede internasjonale humanitære
innsatsen i krisesituasjoner. Et stadig økende aktørmangfold skaper
krevende koordineringsutfordringer.
Komiteen viser til viktigheten
av det arbeidet FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, gjør for
mennesker på flukt. UNHCRs mandat dreier seg både om beskyttelse
og om arbeid med stater for å sikre retur og tilbakeføring etter
konflikt. Beskyttelsesmandatet innebærer også kapasitetsbygging
sammen med myndighetene i de landene flyktningene kommer fra. UNHCR
skal altså ikke erstatte myndighetenes arbeid eller ansvar, og komiteen mener
dette er en fornuftig tilnærming.
Det er til enhver tid flere titalls millioner
mennesker på flukt. Mange flykter over landegrenser, men svært mange
er også internt fordrevne i sine egne hjemland, og en del er statsløse.
En av de største utfordringene UNHCR opplever er et minkende humanitært
rom der de kan tilby mennesker hjelp. Personellet i felt opplever
økt risiko, og mye av årsaken til det er at det i mange land er
grupperinger som opererer langt utenfor humanitærretten.
Komiteen viser til at hele FN-systemet
nå retter stadig større oppmerksomhet mot internt fordrevne, og
UNHCR har fått et særlig ansvar for dette arbeidet.
Komiteen viser til
at Norge er en stor økonomisk bidragsyter til FN. Vi kanaliserer
store ressurser gjennom FN-systemet, og effektivitet og etterprøvbarhet
er viktig. FN møter stadig sterkere krav til åpenhet om sin aktivitet
og finansiering, også fra Norge. Komiteen støtter
denne tilnærmingen. Tradisjonelt har Norge vært en stabil giver
av kjernebidrag til organisasjonene. Kjernebidragene er viktige
for det langsiktige arbeidet til organisasjonene, men det er også
en forutsetning for å ha evne og kapasitet til å kunne drive mer
kortsiktige prosjekter på en god måte. De siste årene har stadig
flere land gått over til mer og mer prosjektfinansiering, noe som
er en utfordring for hele FN-systemet. Samtidig er medlemslandenes
ønske om å opprettholde betydelige kjernebidrag i mange tilfeller
avhengig av at FN viser større effektivitet og reformvilje.
Komiteen viser til at det omtales
i meldingen at Norge kontinuerlig ser på FNs evne til å levere, og
vurderer våre økonomiske bidrag på bakgrunn av dette. Videre settes
det opp sju kriterier for vurdering av de ulike FN-organisasjonene:
1. Organisasjonens resultater
og evne til å dokumentere disse.
2. Relevans i forhold til norske politiske
prioriteringer.
3. Organisasjonenes systemer for planlegging, budsjettering
og resultater.
4. Organisasjonens systemer for internkontroll og
arbeid mot korrupsjon.
5. Bidrag til nasjonal kapasitets- og institusjonsutvikling
og fremme av nasjonalt eierskap.
6. Norges mulighet for påvirkning av organisasjonen
som helhet.
7. Vilje til å bidra til reform gjennom
konkrete tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil
peke på at sju kriterier for vurdering av organisasjonene er et
høyt antall, og at det vil være avgjørende hvilken innbyrdes vekting
kriteriene har. Videre er det svært viktig med samarbeid mellom
flere land om kriterier for støtte til organisasjonene. Det vil
være naturlig å søke et samarbeid med de andre nordiske landene
for å etablere felles kriterier. For FN som helhet og for de enkelte
organisasjonene vil det være svært krevende å forholde seg til potensielt
flere hundre kriterier fra ulike medlemsland, og det vil i tillegg
gi det enkelte land liten eller ingen innflytelse. Norge bør ta
en lederrolle for å bidra til et slikt felles nordisk initiativ.
Nødvendig reform av FN fordrer at flere medlemsland stiller seg
bak de samme kriteriene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er av den oppfatning
at dette er gode kriterier, men ber regjeringen vurdere om det vil
være hensiktsmessig å drøfte felles vurderingskriterier med de andre
nordiske landene. For FN som helhet og for de enkelte organisasjonene
vil det være svært krevende å forholde seg til potensielt flere
hundre kriterier fra ulike medlemsland, og det vil i tillegg gi
det enkelte land liten eller ingen innflytelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det ikke er samsvar mellom det store økonomiske
bidraget Norge står for, og de krav Norge stiller til FN som organisasjon. Disse
medlemmer mener at når milliarder av kroner sendes inn i
FN-systemet hvert år, burde det i mye større grad også vært diskutert
prioriteringer og krav til hva disse pengene blir brukt til.
Disse medlemmer mener også at
meldingen er lite konkret og mangler ambisjoner.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen inneholder 83 punkter om måloppnåelse innen de ulike
feltene i meldingen, men ingenting om hva dette koster, hvilke krav
som stilles eller hva som skjer hvis måloppnåelse ikke skjer.
Disse medlemmer er skeptisk til
om 83 punkter vil ha den effekten man har tenkt seg. Det bør i langt
større grad lages en prioritert liste over de sakene Norge skal
sette sitt fotavtrykk på. Hvor man, hvis man mislykkes, vurderer konsekvensene
av dette.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Norge i mye større grad skal være tydelige, både i sine ambisjoner
for FN, sine krav til FN og sine prioriteringer i FN.
Komiteen viser til
at Norge, i motsetning til mange andre land, ikke har noe minimumsbeløp per
prosjekt som kan støttes. Andre givere har dette for å få ned antall
mindre prosjekter og løfte opp prioriteringer bedre. Komiteen vil peke
på at muligheten til å følge godt med på, og følge opp, hvordan
FN bruker pengene, blir mindre ved at vi er involvert i mange mindre prosjekter.
I mange FN-organisasjoner er det eksempelvis grunn til å se på fordelingen
av midler som går til administrasjon og til felt.
Komiteen viser til at det i den
norske samfunnsdebatten er mye fokus på lederlønninger Komiteen mener
Norge bør ta initiativ til en diskusjon om det høye nivået på enkelte
lederlønninger i FN.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, anser
det som positivt at regjeringen nå signaliserer en vilje til i større
grad å legge vekt på effektivitet og måloppnåelse hos FN-organisasjoner
som mottar norsk støtte. Flertallet mener likevel
at det i langt større grad enn regjeringen legger opp til, må sikres
at norsk støtte til multilaterale organisasjoner brukes effektivt
og støtter opp under norske prioriteringer og mål for utviklingspolitikken.
Det er behov for systematisk oppfølging av evalueringer av FN-organisasjonenes
innsats, med omprioriteringer og klare budsjettmessige konsekvenser
for de organisasjonene som vurderes som lite effektive og resultatorienterte.Flertallet mener at slike evalueringer,
med påfølgende vridninger av støtte, bør gjøres i tett samarbeid
med andre donorland for å skape størst mulig effekt og påvirkningskraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener regjeringens «profilark» med overfladiske
evalueringer av multilaterale organisasjoner ikke fyller dette behovet
på en tilstrekkelig god måte i dag. Disse medlemmer viser
for øvrig til at de gjennom flere år har foreslått å redusere norske
overføringer til enkelte FN-organisasjoner og vri midler til kanaler
som både leverer resultater og som prioriterer i tråd med norske
politiske mål.
Disse medlemmer har også merket
seg at sentrale samarbeidspartnere for Norge, som Storbritannia,
har valgt å trekke seg helt ut av FN-organisasjoner som anses ikke
å levere.
Komiteen viser til
meldingens omtale av Norges langsiktige arbeid for reform av Sikkerhetsrådet
for å gjenspeile dagens globale maktforhold. For komiteen vil
det være av interesse å vite hvordan regjeringen mener sammensetningen
av Sikkerhetsrådet burde være, og hvilken strategi regjeringen legger
til grunn for dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at
Stortinget blir informert om regjeringens strategi for reform av Sikkerhetsrådet.
Komiteen viser til
at det pågår en stadig mer intens diskusjon om FNs tusenårsmål og
særlig om utviklingsagendaen etter 2015. Mye vil avhenge av hvilke
– om noen – av de nåværende tusenårsmålene som oppnås. Diskusjonen
handler i stor grad om det mest fornuftige er å fortsette med de
samme målene for å oppnå dem over en lengre tidshorisont, om tusenårsmålene skal
suppleres eller om det skal lages helt nye mål. Komiteen vil
peke på viktigheten av at Norge inntar en aktiv rolle i arbeidet
med den nye utviklingsagendaen, og at man vektlegger hvordan utviklingsagendaen
kan bidra til at også marginaliserte grupper nås i større grad enn
i dag. Noe av kritikken mot tusenårsmålene er at de i for stor grad
retter seg inn mot områder der man når store befolkningsgrupper,
mens de mest marginaliserte og sårbare ikke får tilbud. Dessuten
må utviklingsagendaen aldri miste langsiktigheten av syne. Målsettingene
kan ikke bare være det som er enkelt å «telle», for eksempel antall
barn som innskrives på skole, men må i større grad vurdere hvilke
resultater skolegangen gir. At det finnes kvalifiserte lærere og
at barna får gå på skole over lang tid er eksempelvis to faktorer
som er avgjørende for den langsiktige utviklingseffekten.
Regjeringen skriver i meldingen at «Norge skal bidra
til en kulturendring i FN-systemet, både blant medlemsland og i
organisasjonene der resultater, reformvilje og samarbeid er mål». Komiteen imøteser
en operasjonalisering av hvordan dette skal skje fra norsk side.
Meldingen omtaler også hvordan de organisasjonene
som leverer gode resultater og er pådrivere for koordinering og
samordning bør belønnes. Komiteen legger til grunn
at dette innebærer at organisasjoner som ikke leverer i henhold
til dette kan miste støtte, slik at det skjer en reell omfordeling
av midler fra de organisasjonene med svake resultater til de organisasjonene
som leverer gode resultater.
Et viktig moment for å kunne bidra til reform
av FN-systemet er å bruke handlingsrommet Norge har som en stor
bidragsyter og engasjert medlemsstat. Norge skal være en konstruktivt kritisk
aktør, og søke innflytelse der det er naturlig for å oppnå norske
målsettinger med FN-engasjementet. Det dreier seg blant annet om rekruttering
av nordmenn til stillinger på mellomhøyt og høyt nivå, om partnerskap
med nærstående og andre land med sammenfallende interesser og om
en tydelig reformagenda som kommuniseres der vi har styreplasser. Komiteen ber
om at dette arbeidet prioriteres høyere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, deler
synet på at norske ressurser til FN skal brukes der vi får mest
igjen for dem, og vår støtte baseres på bærekraftige initiativ og organisasjoner
som leverer. Grundige analyser og evalueringer, kontinuerlig tilpasning
ettersom forutsetningene endrer seg og vilje til å benytte de aktører
og kanaler som er best egnet til å levere resultater er derfor nødvendig.
Prioriterte politikkområder må sikres gjennom bidrag til å sikre
at institusjonene som skal forvalte politikken faktisk kan fungere
og levere. Flertallet vil i den forbindelse understreke
behovet for en helhetlig politikk som er konsistent på tvers av ulike
fora – i og utenfor FN-systemet.
Flertallet deler regjeringens
ambisjon om at Norge skal bidra til en kulturendring i FN-systemet,
både blant medlemsland og i organisasjonene der resultater, reformvilje
og samarbeid er mål. Dette krever betydelige endringer sammenlignet
med dagens situasjon.
Flertallet støtter også at Norge
skal arbeide for en revidert bidragsskala som ivaretar prinsippet for
byrdefordeling og sikrer at alle medlemslandene tar et ansvar for
FNs finansiering.
Norge bør opprettholde et betydelig nivå på kjernebidrag
til organisasjoner som faktisk leverer resultater i tråd med mest
mulig stringente og etterprøvbare vurderingskriterier. Manglende kjernebidrag
svekker i mange tilfeller også organisasjonenes evne til å levere
resultater for øremerkede prosjektmidler.
FNs samarbeid og partnerskap med andre relevante
aktører må styrkes. Dette gjelder andre internasjonale og regionale
organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner av ulik art, finansinstitusjoner,
næringsliv og andre private aktører. I en stadig mer kompleks verden
er aktørmangfoldet stort, og koordinering stadig viktigere for å
oppnå resultater.
Flertallet støtter en norsk tilnærming
til samarbeid og partnerskap hvor sivilsamfunnets rolle og stemme
tillegges vekt, også i FNs prosesser.
Flertallet mener også det er
viktig å utvikle kontakten mellom aktører på nasjonalt nivå i Norge
og FNs institusjoner og organisasjoner, og viser i den forbindelse
særlig til UNEP/GRIDs virksomhet i Arendal som et eksempel.
Flertallet mener videre at effektivisering
og modernisering av FN skal være et hovedmål for all norsk politikk
i og overfor organisasjonen. Dette gjelder forhold som lederskap
og rekruttering av personell, koordinering og fordeling av oppgaver
mellom FN sentralt, sekretariatene, fond, programmer og særorganisasjoner.
Arbeidet i budsjettkomiteen er sentralt i denne sammenheng.
Komiteenhar for øvrig ingen merknader, viser til
meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Meld. St. 33 (2011–2012) – om Norge og
FN: Felles framtid, felles løsninger – vedlegges protokollen.
Melding til Stortinget nr. 33 (2011-2012) har som
overordnet formål og hovedbudskap å tydeliggjøre hvordan FNs mandat,
rolle og funksjoner ivaretar norske interesser – og samtidig rette oppmerksomheten
mot hva som må til for å sikre viktige norske interesser i framtiden
– herunder f.eks. innen fiskeri og havrett, så vel som globale fellesinteresser
som fred og sikkerhet, universelle menneskerettigheter, bærekraftig
utvikling og kvinners rettigheter.
Det er mange år siden Stortinget sist diskuterte de
overordnede norske prioriteringene i vår FN-politikk. Nye maktforhold
og nye politiske utfordringer gjør at norsk handlingsrom og våre muligheter
til å få gjennomslag endres.
Vi kan konstatere at framvoksende økonomier kommer
sterkere på banen og at vestlige land i dag har relativt mindre
innflytelse i multilaterale fora enn de historisk sett har hatt.
Dagens geopolitiske bilde har ikke i samme grad som tidligere et
tydelig maktpolitisk tyngdepunkt. Dagens bilde minner hverken om
den todelingen av verden vi opplevde under den kalde krigen eller
om den «unipolare» situasjonen som preget årene rett etter den kalde
krigens slutt.
En slik grunnleggende endring av maktforholdene
i verden påvirker ikke bare FN, men alle internasjonale organisasjoner
og alt internasjonalt samarbeid. På mange måter kan man i en slik verden
ha enda mer behov for effektive, multilaterale organisasjoner og
kjøreregler, enn i en verden der noen få stater setter tonen.
I meldingen tar vi orde for FNs fortsatte relevans for
Norge, både for å ivareta egne norske interesser og for å ivareta
globale interesser. Regjeringen mener at Norge fortsatt har både
et betydelig handlingsrom og at vi oppnår mye.
Det kan sies at FN har en unik posisjon i Norge, men
Norge har også en unik posisjon i FN. Vi ønsker å tydeliggjøre denne
ytterligere. Med denne meldingen ønsker Regjeringen å utdype, konkretisere
og operasjonalisere politikken når det gjelder Norges forhold til
og samarbeid med FN. Dette er gjort gjennom "Regjeringen vil – punkter"
knyttet til de respektive kapitlene. For bare å ta noen eksempler
på ny politikk, vil jeg trekke fram følgende:
Denne meldingen legger
større vekt på FNs normative rolle enn hva som tidligere har vært
tilfelle, eksempelvis på menneskerettighetsfeltet.
Norsk politikk med hensyn til eventuell
reform av FNs sikkerhetsråd er justert. I meldingen presenterer
vi en nytt norsk prinsipielt standpunkt, som tar til orde for en
mer grunnleggende reform av FNs sikkerhetsråd enn kun en modell
der noen nye faste enkeltmedlemmer blir tatt opp og rådet for øvrig
fortsetter som før. Gitt nye maktforhold og hvordan internasjonal
politikk har utviklet seg siden 1945, mener vi nå at det bør tenkes
nytt om regional representasjon og man bør ta større høyde for framveksten
av regionale sammenslutninger i flere deler av verden. Om en slik
mer omfattende reform ikke blir mulig, vil Norge dog fortsatt støtte
enkeltkandidater som tidligere, men nå som et subsidiært standpunkt.
Også på en rekke andre punkter går meldingen dypere
inn på viktige reformspørsmål, herunder intern administrativ reform
i FN.
Norge ønsker aktivt å støtte opp om tiltak
som gir Generalsekretæren og FNs sentrale ledelse større myndighet
til faktisk å prioritere mellom ulike tiltak og satsinger og i større
grad påvirke hvordan ressursene blir anvendt, noe som ikke minst
krever at vi jobber aktivt i for eksempel FNs 5. komité for å motvirke
andre medlemslands forsøk på overdreven detaljstyring.
Regjeringen vil arbeide for en revidert bidragsskala
for pliktige bidrag som reflekterer nåtidssituasjonen, og arbeide
for mobilisering av nye givere/økte frivillige bidrag fra framvoksende
økonomier.
Regjeringen vil arbeide for økt resultatorientering
i FNs fond, programmer og særorganisasjoner.
Regjeringen vil føre en politikk der organisasjoner
som over tid ikke imøtekommer vurderingskriteriene som er beskrevet
i meldingen, skal få redusert støtte. (Dette er allerede konkretisert
i Prp. S. nr. 1 (2012-2013) for Utenriksdepartementet).
Regjeringen vil styrke FNs fond, programmer
og særorganisasjoners rammevilkår gjennom økt vekt på kjernebidrag
og vil fortsatt vurdere å gi indikerende, flerårige tilsagn for
å støtte opp om FN-organisasjonenes langtidsplanlegging og gjennomføring.
På menneskerettighetsområdet vil vi spesielt framheve
to områder hvor det legges opp til en klar styrking av innsatsen.
Det gjelder (1) å sikre økte ressurser til FNs arbeid for menneskerettigheter,
og (2) å sørge for bedre integrering av menneskerettighetsperspektivet
i FNs arbeid på landnivå.
Norge har i løpet av høsten 2012 tatt ledelsen
i FNs menneskerettighetsråd og i FNs generalforsamling for å sette
spørsmålet om ressurser til arbeid for menneskerettigheter på FNs
dagsorden, se svar på spørsmål 5 nedenfor.
a) Er det slik at en dialoglinje gjør det uhensiktsmessig
å ta opp vanskelige MR-situasjoner i full åpenhet, til synlig støtte
for forfulgte befolkningsgrupper?
b) Er det slik at
man mener at fastlåste MR-utfordringer best kan løses gjennom stille
diplomati og dialog? Finnes det gode eksempler på suksess i så måte.
I Aftenpostens artikkel om Norges innsats i
FNs menneskerettighetsråd, får Norge ros fra flere hold når det
gjelder det tematiske menneskerettighetsarbeidet. Samtidig hevdes
det at Norge i liten grad har fremmet landspesifikke utfordringer.
Dette gir etter mitt syn et upresist bilde av hvordan Norge har
jobbet som medlem av rådet.
Norge legger tvert i mot betydelig vekt på å
ta opp vanskelige MR-situasjoner, både gjennom bilateral dialog
og i full åpenhet, enten det er gjennom FN, OSSE, Europarådet eller
andre kanaler. Bilateral dialog er ikke til hinder for offentlig
kritikk eller for synlig støtte til forfulgte personer og grupper.
Som medlem av MR-rådet har Norge deltatt aktivt og vært medforslagsstiller
til samtlige landspesifikke prosesser og vedtak som har vært fremmet,
enten det gjelder såkalte spesialsesjoner eller landspesifikke resolusjoner
eller andre landspesifikke prosesser under rådets regulære sesjoner.
Norge har vært medforslagsstiller til Rådets
vedtak om situasjonen i blant annet Libya, Syria, Elfenbenskysten,
Iran, Hviterussland, Sri Lanka, Eritrea, Nord Korea, Jemen og Sudan.
Vi har aktivt støttet opprettelsen av landspesifikke granskningskommisjoner
og spesialrapportører.
Videre har Norge ved flere anledninger gått
i front på vegne av grupper av land for å ta opp konkrete menneskerettighetssituasjoner
(jf. svar på spørsmål 3 nedenfor).
Norge har dessuten tatt opp situasjonen i et
stort antall land i forbindelse med MR-rådets faste diskusjoner
om situasjoner som krever rådets oppmerksomhet. I disse debattene
har Norge omtalt situasjonen i land som Hviterussland, Iran, Syria,
Nord-Korea, Pakistan, Egypt, Sudan, Sør Sudan, Mali, DR Kongo, Bahrain,
Libya, Sri Lanka, Yemen, Swaziland, Turkmenistan, Usbekistan, Saudi
Arabia, Ungarn, Etiopia og flere andre.
Som tilrettelegger for dialog mellom partene
i en konflikt, kan det i visse situasjoner være mer hensiktsmessig
å ta opp kritikkverdige forhold bak lukkede dører
Det kan i mange sammenhenger være vanskelig å
være helt sikker på hva som faktisk fører til endring.
Land som Iran og Nord-Korea har gjennom flere tiår
vært gjenstand for massivt internasjonalt press, uten at de synlige
resultatene så langt har vært oppmuntrende.
Det betyr ikke at Norge bør la være å reagere
og at internasjonalt press og fordømmelse ikke kan ha stor verdi.
Selv der det ikke fører til observerbare endringer, vil en klar
internasjonal holdning over tid bidra til å bekrefte det internasjonale samfunns
engasjement for grunnleggende holdninger på menneskerettighetsfeltet.
Samtidig er det viktig ikke å si seg tilfreds kun med selve fordømmelsen.
Dette er en viktig del av begrunnelsen for engasjementslinjen –
altså at vi skal være rede til å gå inn som tilretteleggere for demokratiserings-,
freds- og forsoningsprosesser, der vi mener at vi har særlige forutsetninger for
å gjøre det.
I f.eks. Myanmar – som er et land som i lange
perioder har vært underlagt strenge sanksjoner og internasjonal
fordømmelse på grunnlag av menneskerettighetssituasjonen – har det
over tid fra norsk side vært ført en aktiv dialog med relevante
land som har ønsket å bidra til endring samt med aktører i Myanmar
selv. Om de positive endringene vi nå ser skyldes fordømmelse og
sanksjoner eller aktiv dialog og stille diplomati – eller kanskje
helt andre faktorer, kan det være ulike oppfatninger om. Trolig
er det flere årsaker som spiller inn.
På hvilken måte vi bør reagere, må vurderes
fra land til land og sak til sak. For oss er det også viktig å lytte
til menneskerettighetsforsvareres synspunkter. I noen tilfeller
opplever vi at MR-forsvarere i de enkelte land ønsker at vi i større grad
skal arbeide gjennom stille diplomati, enn gjennom høylytte protester.
Det finnes flere eksempler på situasjoner hvor Norge
har gått i front i FNs menneskerettighetsråd på vegne av flere land
for å ta opp særskilte situasjoner.
I mars 2010 framførte Norge et felles innlegg
om situasjonen i Iran på vegne av rundt 50 land, et innlegg som
bidro til å sette situasjonen i Iran på rådets dagsorden og senere
til opprettelsen av mandatet for spesialrapportøren i 2012.
Norge har også som eneste land i MR-rådet tatt opp
situasjonen Aserbajdsjan ved flere anledninger, og vi var også blant
de første land til å uttrykke sterk bekymring over overgrepene som fant
sted i Bahrain i forbindelse med den arabiske våren.
Norge gikk også meget tidlig på banen med å
uttrykke støtte til USAs initiativ for å sette situasjonen i Sri
Lanka på MR-rådets dagsorden – et initiativ som hadde bakgrunn i
landets manglende oppfølgning av FNs granskningsrapport. Den norske
støtte til dette initiativet hadde en klart positiv effekt på denne
prosessen i MR-rådet, men utgjorde også en betydelig belastning på
vårt allerede forholdsvis anstrengte forhold til Sri Lanka.
a) I hvilken grad er MR-hensynet nå integrert
i utviklingsbistanden til land som f.eks. Etiopia?
b) Er de føringer
som ligger til grunn og de kontrollmekanismer som brukes i FN-sammenheng
i dag tilstrekkelige?
Norsk utviklingspolitikk er tydelig på at menneskerettigheter
skal fremmes og utgjøre et normativt grunnlag for politikken. Rettighetsbasering
av utviklingssamarbeid innebærer sentrale prinsipper som ikke-diskriminering,
deltakelse, åpenhet og ansvarliggjøring – i betydningen av statenes
økte evne til å innfri rettigheter, sammen med befolkningens økte
evne til å kreve dem. Det er en grunnleggende forutsetning for rettighetsbasering
at de som berøres blir konsultert og inkludert.
Norsk bistand til Etiopia fokuserer i hovedsak
på to tema: 1) Menneskerettigheter og demokrati; 2) Klimasamarbeidet,
herunder ren energi, klimatilpasset landbruk og skog.
For førstnevnte gir det seg selv om menneskerettigheter
er hovedfokus, både som middel og mål.
Når det gjelder klimasamarbeidet er Norge foreløpig
i startfasen av å utvikle avtaler og øvrig innretning. Departementet,
vår ambassade i Addis Abeba og Norad er i tett dialog om hvordan
blant annet menneskerettigheter skal integreres i samarbeidet. Norge
har til nå fokusert på at det skal bli tatt særlig hensyn til sivilt
samfunn som en aktør i klimastrategien.
Denne rettighetsbaserte tilnærmingen skal nettopp
sikre lokal deltakelse og inkludering, og sørge for at alle berørte
grupper blir hørt når Norge går inn og støtter et prosjekt. Norge
sørger også for å kunne gjennomføre uavhengige gjennomganger av
prosjektene, for å kunne følge opp og vurdere om menneskerettigheter
sikres underveis i et utviklingsprosjekt.
FN har i dag utviklet et omfattende system for
å overvåke og følge opp de forpliktelser den enkelte stat har påtatt
seg som part til FNs ulike konvensjoner og traktater på menneskerettighetsområdet.
Staten er pliktig å rapportere regelmessig til traktatorganene om
overholdelse av konvensjoner den er part til. Traktatorganene er komiteer
av uavhengige eksperter og har mandat til å vurdere om staten overholder
de forpliktelser den har påtatt seg, samt å gi råd om hvordan staten
bedre kan sikre at forpliktelser blir overholdt i fremtiden.
Videre har FN opprettet et stort antall tematiske og
landspesifikke menneskerettighetsrapportører som rapporterer om
situasjonen og gir råd til FNs medlemmer innen sine respektive saksområder.
Traktatorganene og spesialrapportørene har viktige roller i å sikre
gjennomføring av statenes internasjonale forpliktelser.
FN har også opprettet et system for regelmessig høring
av menneskerettighetssituasjonen i alle land innen rammen av FNs
menneskerettighetsråd. Denne ordningen, kjent som UPR (Universal
Periodic Review), skal sikre at menneskerettighetssituasjonen i
samtlige medlemsland blir gjennomgått hvert fjerde år.
I tillegg har FNs Høykommissær for menneskerettigheter
og hennes kontor (OHCHR) en viktig rolle i å påse at menneskerettighetene
blir ivaretatt i de land hvor FN er engasjert i utviklingsarbeid
eller på andre måter.
Tross utfordringer knyttet til mangelfull finansiering
(jf. svar til spørsmål 5) og stor arbeidsbelastning, er systemet
godt rustet til å synliggjøre og rette oppmerksomheten mot menneskerettighetsutfordringer
i det enkelte land. Systemet er også godt rustet til å gi råd og
veiledning om hvordan et lands myndigheters bør gå fram for å sikre
bedre gjennomføring av forpliktelsene.
Selve gjennomføringen av menneskerettighetsforpliktelsene
er imidlertid som kjent statenes ansvar. FNs kontrollmekanismer
og støttefunksjoner har begrenset mulighet til å sette makt bak krav
om bedre gjennomføring av menneskerettigheter i et land som motsetter
seg dette. Det er ikke mangel på kontrollmekanismer innen FN. Det
er snarere mangel på politisk evne og/eller vilje i det enkelte
land til å ta forpliktelser på alvor som er årsaken til at menneskerettigheter
stadig krenkes.
I slike situasjoner må FN og det internasjonale samfunn,
inkludert Norge, søke å påvirke gjennom å støtte opp om landenes
evne til å realisere sine forpliktelser og innbyggernes evne til
å fremme sine krav, gjennom å delta aktivt i UPR-høringene og oppfølgingen
av disse, eller ved å uttrykke bekymring og fordømmelse der dette
er påkrevet.
Når det gjelder Etiopia spesielt kan jeg også
opplyse om at jeg besøkte landet 17. desember 2012. Menneskerettighetssituasjonen
i landet var et viktig tema i mine samtaler med bl.a. statsminister
Hailemariam Desaleng.
De forente nasjoner ble bygget på en visjon. Denne
visjonen er definert i FN-paktens innledning fra 1945, som omtaler
hovedområdene for verdensorganisasjonens virksomhet. Her angis det
som fortsatt er FNs tre hovedpilarer: internasjonal fred og sikkerhet,
økonomisk og sosial utvikling, og arbeidet for menneskerettighetene.
Arbeidet med å styrke FNs høykommissær for menneskerettigheters
(OHCHRs) finansielle situasjon er sentralt for å sikre mer ressurser
til den tredje pilaren. Det er korrekt at det ordinære budsjettet
for OHCHR utgjør mindre enn 3 % av FNs regulære budsjett. Siden
verdenserklæringen for menneskerettigheter trådte i kraft for mer enn
seksti år siden, har arbeidet for å styrke rettighetene pågått kontinuerlig.
FNs innsats og ressurser gjennom konkrete tiltak for å gjennomføre
etablerte normer og standarder for menneskerettighetene står imidlertid
ikke i forhold til behovene. Den arabiske våren illustrerer at menneskerettigheter
i økende grad oppfattes som grunnleggende krav i alle regioner –
og at verdenssamfunnet gjennom FN bør svare på dette behovet. Det
er da paradoksalt at OHCHR nå står overfor et økende budsjettunderskudd som
kan tilskrives nedgang i frivillige bidrag som følge av den globale
finanskrisen, kombinert med økte oppgaver som følger av vedtak i MR-rådet.
Norge tok allerede våren 2012 initiativ til
et tverregionalt samarbeid for å styrke OHCHRs regulære budsjett,
i samarbeid med Mexico, Tyrkia og Marokko. Målet er å øke OHCHRs
andel av FNs ordinære budsjett og at alle de oppgaver som blir pålagt
OHCHR av FNs menneskerettighetsråd følges av realistiske budsjetter.
Så langt har det tverregionale samarbeidet vært markert ved fellesinnlegg
med støtte fra 35 land fra alle regioner i MR-rådet og i FNs generalforsamling
i høst. Samarbeidet vil bli fulgt opp i budsjettarbeidet i FN i
2013.
Norge er også en av de viktigste giverne av
frivillige bidrag til OHCHR. I 2011 inngikk Norge en treårig avtale
med OHCHR på NOK 180 millioner for perioden. Utover dette ytes noe tilleggsstøtte.
Norge er godt posisjonert og villig til å utfordre våre
partnere i FN til å være med på å løfte den tredje pilaren, slik
at dette politikk-området også i praksis kan innta sin plass som
en av pilarene i FNs daglige virke. Dette er imidlertid krevende, gitt
at arbeidet med menneskerettigheter er preget av store motsetninger
mellom FNs medlemsland, og gitt den globale finansielle krisen som
også preger budsjettdiskusjonen i FN.
Jeg ser fram til å drøfte mange av disse spørsmålene
når Stortinget skal debattere meldingen senere dette året.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den 13. februar 2013
|
Ine M. Eriksen Søreide |
|
leder og ordfører |