Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen Torgeir Micaelsen, Knut Storberget, Siv-Len Strandskog og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til proposisjonen for omtale av gjeldende rett, internasjonalt regelverk, Banklovkommisjonens og Finanstilsynets utkast, høring og høringsinstansenes merknader, makroovervåking og motsyklisk kapitalbuffer, samt merknader til de enkelte bestemmelsene.

Komiteen viser til brev av 22. mars 2013 fra finansminister Sigbjørn Johnsen om trykkfeil i Prop. 96 L (2012–2013). Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen viser til at årsaken til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien etter den internasjonale finanskrisen i 2008 er et sterkt eksempel på hvor kraftige og skadelige kriser i banksystemet er for realøkonomien, og hvor langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle kriser kan være. Bankkriser har store kostnader for samfunnet. Komiteen mener på denne bakgrunn det er viktig og nødvendig at det nå er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.

Komiteen mener at uroen i finansmarkedene etter finanskrisen har vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi er sårbar for det som skjer internasjonalt. Markedet for finansiering er i stor grad internasjonalt, og også norske banker og kredittforetak henter mye av markedsfinansieringen sin i utlandet og i utenlandsk valuta. Dette gjelder i første rekke de største bankene, men for mindre banker er de større bankene viktige finansieringskilder, og uroen på de internasjonale finansmarkedene kan således spre seg også til norske banker som er lite direkte avhengige av markedsfinansiering.

Komiteen konstaterer samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god, og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen. I Norge har vi dratt nytte av lærdommene fra vår egen bankkrise for 20 år siden. Etter bankkrisen stilte vi større krav til bankene, forbedret finanslovgivningen, styrket tilsynet og moderniserte innskuddsgarantiordningen. Sammen med orden i statsfinansene bidro blant annet lærdommene fra den gang til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene av den internasjonale finanskrisen denne gangen.

CRD IV-regelverket anses som EØS-relevant. Komiteen viser til at regelverksutviklingen i Norge på dette området i stor grad speiler arbeidet med de nye reglene som skal gjelde hele EØS-området. Komiteen mener samtidig at det er fornuftig at norske myndigheter basert på den politiske enigheten klargjør allerede nå hvilke regler som vil gjelde i årene som kommer. Dette er en avklaring finansnæringen selv også har etterspurt.

Komiteen mener det er positivt både for stabiliteten og konkurransesituasjonen for norske banker om tilnærmingen til finansmarkedsregulering er omtrent lik her hjemme som i landene rundt oss, særlig ettersom finansmarkedene i Norden er nært sammenvevd blant annet fordi flere store institusjoner har virksomhet i flere land.

Komiteen legger til grunn at både aksjer og norske sparebankers egenkapitalbevis skal kunne regnes som ren kjernekapital også etter det nye regelverket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, mener erfaringen tilsier at vi også i fremtiden bør ligge langt fremme – både tidsmessig og i graden av regulering.

Flertallet viser til at forslaget som nå ligger til behandling i Stortinget, innebærer at de nye kapitalkravene skal gjennomføres tidligere i Norge enn det vi er forpliktet til etter EØS-avtalen. Flertallet støtter dette, og mener forholdene ligger godt til rette for en raskere innføring i Norge nå. For det første går norsk økonomi godt. Det gjør det lettere for bankene å styrke soliditeten, blant annet fordi inntjeningen er god. For det andre er norske banker solide fra før, og oppfyller allerede i dag mange av de nye kravene som skal innføres. Og for det tredje fungerer verdipapirmarkedene godt, og gir bankene god tilgang på ny kapital.

Flertallet er av den oppfatning at vi i Norge på mange måter er heldige som kan ta diskusjonen om strengere regulering før en krise, ikke midt i den. Flertallet mener nye regler for norske banker selvfølgelig må veie soliditet mot andre hensyn, som konkurransen med andre banker, både i og utenfor Norge. Flertallet vil likevel understreke at ansvaret for finansiell stabilitet primært påligger nasjonal myndighet, og kostnadene ved finansiell ustabilitet rammer i særlig grad eget lands økonomi. Flertallet bemerker i denne sammenheng at mens vi nå skiller oss ut ved at den økonomiske situasjonen er lysere enn i våre naboland, kan det samtidig bety at vi har tilbakeslaget foran oss, der våre naboer har det bak seg. Særlig kan dette gjelde i boligmarkedet. Det kan tale for andre regler her enn for eksempel i Danmark.

Flertallet merker seg samtidig at også flere andre land nå velger å innføre nye krav raskere enn det de er forpliktet til. Til sammen har 11 jurisdiksjoner rundt omkring i verden så langt innført Basel III-kravene (utenfor EU). Videre har svenske myndigheter varslet raskere og til dels strengere innføring av kapitalkrav. For de store svenske bankene vil det fra 2013 gjelde et krav til ren kjernekapital på 10 pst. Dette økes til 12 pst. ren kjernekapital i 2015, altså det samme som skal gjelde i Norge fra 1. juli 2016.

Flertallet merker seg at norske banker har hatt en stabil markedsandel på rundt 75 pst. de siste årene. Utenlandskeide banker og filialer i Norge av utenlandske banker har en stabil markedsandel på omtrent 13 pst. hver. Flertallet mener dette illustrerer at de norskeide bankene står meget sterkt i det norske markedet, til tross for at vi lenge har hatt litt strengere regler i Norge enn i en del andre land. Flertallet tar samtidig til etterretning at bankenes aksjer og egenkapitalbevis har steget kraftig i verdi på Oslo Børs så langt i år, og vesentlig mer enn børsen generelt. Det tyder på at investorene har tro på svært gode resultater i bankene også i årene framover.

Flertallet viser til tidsplanen for skjerpede minstekrav til ansvarlig kapital, samt innfasingen av fire nye bufferkapitalkrav. Summen av det foreslåtte nye minstekravet til ren kjernekapital og bufferkravene pr. 1. juli 2013 tilsvarer et nivå på 9 pst. ren kjernekapital. Etter lovforslaget skal systemrisikobufferen for alle banker øke fra 2 pst. til 3 pst. ren kjernekapital, slik at det samlet blir krav på til sammen 10 pst. ren kjernekapital, fra 1. juli 2014. Flertallet merker seg at norske banker allerede oppfyller kravene som trer i kraft i år, og at norske banker også ligger godt an til å oppfylle kravene som inntrer i 2014.

Flertallet viser videre til at det foreslås en egen buffer som skal legges på med 1 prosent pr. 1. juli 2015 og 2 pst. pr. 1. juli 2016 for systemviktige banker som er spesielt viktige for økonomien. Økningen i systemrisikobuffer og det særskilte bufferkravet for systemviktige institusjoner vil kunne kreve en gradvis økning av kjernekapitaldekningen utover det nivået de aktuelle bankene har i dag. Flertallet viser imidlertid til at den nødvendige økningen er om lag på nivå med det norske banker faktisk har bygget opp de siste par årene, på grunnlag av nåværende rentemarginer. Bankene har styrket soliditeten i hovedsak gjennom å holde tilbake noe av overskuddet i perioden. De har også hatt god mulighet for å hente inn ny egenkapital fra eierne og andre investorer. Mye av soliditetsstyrkingen skjedde med en lavere rentemargin på boliglån enn den vi ser i dag, og med lavere overskudd enn det vi ser i dag. Fortsetter bankene i samme takt, kan de øke sin rene kjernekapital betydelig før 2016, uten å øke rentemarginen på boliglån.

Flertallet har for øvrig ingen merknader og slutter seg til regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre ser på regulering av banker og annen finansieringsvirksomhet som svært sentral for å sikre en velfungerende økonomi. Det er en sentral myndighetsoppgave å sørge for at det finansielle systemet er solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider. Denne proposisjonen omhandler derfor spørsmål av særdeles stor betydning for den generelle økonomiske aktivitet. Disse medlemmer vil poengtere at det først og fremst er mht. finansinstitusjonenes sentrale rolle i hele økonomien at det etableres omfattende reguleringsregimer, ikke av hensyn til finansinstitusjonene selv.

Derfor er disse medlemmer også overrasket over hvor lite regjeringen har gått i dybden på mange av utfordringene denne proposisjonen egentlig åpner for å diskutere. Finanskrisen har satt dype spor og mange land sliter fortsatt, og kommer til å slite i mange år framover, med virkningene av den. Norge hadde en fordel både av det vi lærte og de reguleringer vi innførte etter vår egen bankkrise for mer enn 20 år siden og også av at vår økonomi er meget solid. I tillegg til dette er finanssektoren liten i Norge målt som andel av BNP relativt til hva den er i mange andre land. Det er viktig å ha dette med når en ser framover og skal fastsette hva som skal gjelde for framtiden.

Disse medlemmer vil påpeke at det har vært klart lenge at finansinstitusjonene vil komme til å møte nye og strengere krav til kjernekapital i nær framtid. Disse medlemmer har merket seg at finansinstitusjonene har respondert på dette og hatt et eget fokus på å styrke sin soliditet før kravene materialiserer seg i form av krav. Dette fortjener de ros for. Økt egenkapital koster, noen må betale. Det kan enten skje i form av kapitalinnkalling, tilbakeholdt overskudd, lavere utbytte, høyere rentemarginer eller en kombinasjon av dette. Disse medlemmer har merket seg at alle virkemidlene er tatt i bruk i varierende grad siden finanskrisen slo til i 2008 og stiller seg litt undrende til at regjeringspartiene i mediedebatten ikke alltid synes å forstå at de signalene de har gitt mht. regulatoriske krav, får konsekvenser i markedet. Disse medlemmer mener bl.a. at fokuset på å sikre en aktiv konkurranse og kanskje bedre å forenkle mulighetene for nyetablering av banker uten å senke kravene til minimumskapital, mangler i proposisjonen og i regjeringens politikk totalt sett. Sterk konkurranse er, slik disse medlemmer ser det, det eneste virkelig effektive virkemiddel for å sikre at ikke kundene må betale en for stor andel av den kapitaloppbyggingen som kravene fordrer. Det er stor forskjell i å håndtere krise i en liten enkeltbank og krise i en systemviktig bank.