Regjeringen legger med dette fram den første meldingen
til Stortinget om vold i nære relasjoner. Meldingen identifiserer
utfordringer i arbeidet mot vold i nære relasjoner og foreslår en strategi
for det videre arbeidet. En handlingsplan mot vold i nære relasjoner
vil fremmes i etterkant av Stortingets behandling av meldingen. Regjeringens
fremste mål med meldingen er at samfunnet gjennom økt kompetanse
og bedre samordning skal bli bedre til å forebygge vold i nære relasjoner,
gi bedre hjelp til utsatte generelt og til sårbare grupper spesielt.
Regjeringen har som utgangspunkt at vold i nære relasjoner
både er årsak til, uttrykk for, og konsekvens av manglende kjønnslikestilling.
Dette perspektivet suppleres med en tilnærming hvor samspillet mellom
strukturelle føringer, relasjonelle forhold og individuell variasjon
legges til grunn. Det ene perspektivet utelukker ikke andre perspektiver,
og det gis uttrykk for at det er behov for å se nærmere på flere
årsaksforhold. Meldingen vil først og fremst omhandle partnervold
og barn som opplever denne volden.
Det gis i meldingen en nærmere beskrivelse av bakgrunnen
for, og utviklingen av, arbeidet mot vold i nære relasjoner. Framstillingen
viser hvordan feltet har utviklet seg fra hovedsakelig å være drevet
fram av private initiativ og frivillige organisasjoner og hvor krisesenterbevegelsen har
hatt en sentral rolle, til å bli offentlig politikk og et tydelig
offentlig ansvar. Kvinnevoldsutvalgets utredning framheves som en
viktig premissleverandør for arbeidet mot vold i nære relasjoner
det siste tiåret.
Det gis i meldingen en nærmere forklaring på hva
vold i nære relasjoner er, og at det inkluderer både fysisk vold,
seksuell vold, materiell og økonomisk vold, psykisk vold og latent
vold. Det redegjøres videre for betydningen av at volden finner
sted i en nær relasjon, blant annet fordi den er skjult, gjentagende
og personene som berøres er betydningsfulle i hverandres liv gjennom
felles historie, gjensidige forpliktelser og avhengighet. Det gis
også en redegjørelse for de alvorlige konsekvensene volden kan ha
for den utsatte og barn som lever med vold. Videre omhandles voldens
omfang og ulike omfangsundersøkelser som underbygger at vold i nære relasjoner
er et omfattende problem. Manglende statistikk og omfangstall kan
bidra til å gjøre volden usynlig slik at det ikke iverksettes tilstrekkelig
med tiltak for å bekjempe den. Avslutningsvis pekes det på de samfunnsøkonomiske
konsekvensene vold i nære relasjoner har. Volden anslås å koste
samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd. kroner i året.
Regjeringen vil:
Sørge for bedre og
mer kontinuerlig statistikk på området vold i nære relasjoner.
Gjennomføre landsomfattende omfangsundersøkelser
hvert femte år, og med utgangspunkt i materialet gjennomføre tilleggsundersøkelser vedrørende
utvalgte undergrupper.
Videreføre den årlige rapporteringen fra
krisesentertilbudet om brukerne og bruken av tilbudet.
Ta sikte på å innføre kjønnet statistikk
over henvendelser om vold i nære relasjoner i flere deler av hjelpeapparatet.
Innføre forbedringer i politiets registrering
og statistikkføring når det gjelder saker om vold i nære relasjoner.
Bidra til økt forståelse for fenomenet
vold i nære relasjoner i hjelpeapparatet og i politi og rettsvesen.
Bruke resultatene fra den samfunnsøkonomiske analysen
til å synliggjøre kostnadene ved volden, og dreie innsatsen mot
forebyggende strategier.
I meldingen redegjøres det også for de internasjonale
forpliktelser som Norge er bundet av, med særlig vekt på FNs kvinnekonvensjon
og FNs barnekonvensjon. Norge har også underskrevet og forbereder
ratifiseringen av Europarådskonvensjonen om forebygging og bekjempelse
av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
En gjennomgang av arbeidet mot vold i nære relasjoner
viser at det ikke er satset nok på det forebyggende arbeidet, at
det fortsatt er behov for mer kunnskap på flere områder, og at enkelte personer
som er i en situasjon som gjør dem særlig sårbare for vold ikke
får tilstrekkelig hjelp. Kunnskap er en nødvendig forutsetning både
for å kunne iverksette gode forebyggingstiltak, og for å gi utsatte
god hjelp. Manglende kunnskap i hjelpeapparatet og for liten innsats
rettet mot forebyggende arbeid rammer først og fremst sårbare grupper.
Målet er at vi gjennom å øke kunnskapen i helse- og omsorgstjenesten
og øvrig hjelpeapparat og i politi og rettsvesen skal bli bedre
på å forebygge vold i nære relasjoner, gi bedre hjelp til utsatte
generelt, og til særlig sårbare grupper spesielt.
For å styrke kunnskap og kompetanse vil regjeringen:
Ha fokus på implementering
og operasjonalisering av kunnskap, og styrke kompetansen om vold
i nære relasjoner i hjelpeapparatet, blant annet gjennom oppfølgingen
av meldingen til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker.
Kompetansehevingen skal omfatte både grunn- og videreutdanning og
kompetanseoverføring i tjenestene.
Opprette et eget forskningsprogram om vold
i nære relasjoner.
Følgeevaluere/evaluere kommende handlingsplan
om vold i nære relasjoner.
For å styrke det forebyggende arbeidet vil regjeringen:
Utarbeide en tiltakspakke
for forebygging av vold i nære relasjoner i samarbeid med relevante aktører
på feltet.
Tydeliggjøre KRÅDs rolle i forebygging
av vold i nære relasjoner.
Styrke skolens rolle i forebygging av vold
i nære relasjoner.
Styrke hjelpeapparatets kompetanse og virkemidler
i avdekking av vold i nære relasjoner, inkludert utarbeidelse av
rutineguider for avdekking der dette ikke finnes.
For å styrke arbeidet overfor særlig sårbare
grupper vil regjeringen:
Iverksette forskningsprosjekt
om sårbarhet, og styrke kunnskapsgrunnlag og kompetanse i hjelpeapparatet
når det gjelder særlig sårbare grupper.
Sørge for at hjelpeapparatet i størst mulig
grad blir gjort tilgjengelig og individuelt tilrettelagt for alle
utsatte.
Utsatte for vold i nære relasjoner skal ha tilgang på
likeverdige tjenester ut ifra individuelle behov, uavhengig av kjønn,
alder, seksuell orientering, funksjonsevne, etnisk bakgrunn mv.
Det fremheves at det er bygget opp et omfattende hjelpetilbud, samtidig
som det pekes på gjenstående utfordringer når det gjelder kapasitet
og innhold.
Regjeringen vil på denne bakgrunn:
Vurdere hvordan resultatene
fra evalueringen av kommunenes implementering av krisesenterlova best
kan følges opp.
Kartlegge i hvilken grad og hvordan Nav-kontortjenestene
er involvert i saker som omhandler vold i nære relasjoner, og på
bakgrunn av denne kartleggingen vurdere eventuelle tiltak for å
utvikle arbeids- og velferdsforvaltningens rolle i dette arbeidet.
Utarbeide en strategi om vold og seksuelle
overgrep mot barn og ungdom for perioden 2014–2017.
Styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen
i hjelpeapparatet når det gjelder barn som opplever vold i familien.
Sørge for at informasjon om rettigheter
og hjelpetiltak når fram til den som er voldsutsatt.
Etablere en ny nettportal om vold i nære
relasjoner og voldtekt og vurdere behovet for en alarmtelefon for
voldsutsatte.
Helse- og omsorgstjenesten spiller en viktig rolle
når det gjelder å forebygge, avdekke og behandle skader som følge
av vold i nære relasjoner. Det handler både om omsorg, psykososial oppfølging
og mer tradisjonell behandling, både til barn, unge og voksne. Det
pekes i meldingen på tiltak som skal iverksettes for å løse utfordringene.
Regjeringen vil på dette området:
Bidra til styrket
forskning rundt de helsemessige konsekvensene av vold i nære relasjoner
samt sørge for at denne kunnskapen spres til relevante tjenester.
Kartlegge kommunale helse- og omsorgstjenesters
arbeid med vold i nære relasjoner.
Styrke helsestasjons- og skolehelsetjenestens
arbeid med vold i nære relasjoner.
Styrke fastlegenes rolle i forebygging, avdekking
og oppfølging av utsatte og utøvere av vold i nære relasjoner.
Styrke de regionale ressurssentrene om
vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) for økt kompetanse
og veiledning overfor helse- og omsorgstjenestene.
Bedre behandlingstilbudet til utsatte for
vold i nære relasjoner gjennom å utvikle videre det psykososiale
lavterskeltilbudet i kommunene, og vurdere hvordan det bedre kan
ivareta voldsutsatte, samt revidere prioriteringsveiledere for spesialisthelsetjenesten.
Utarbeide ny veileder for helse- og omsorgstjenestens
arbeid med vold i nære relasjoner.
Revidere veilederen for psykososiale tiltak
ved kriser, ulykker og katastrofer slik at den ivaretar voldsfeltet
bedre.
Følge opp evalueringen av overgrepsmottakene gjennom
følgende tiltak:
Forankre tilbudet
til barn som har vært utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep,
i spesialisthelsetjenesten.
Vurdere å opprette regionale overgrepsmottak for
barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling.
Forankre ansvaret for voksne som har vært
utsatt for seksuelle overgrep, i spesialisthelsetjenesten fra 2015.
Styrke kompetansen i spesialist- og kommunehelsetjenesten
i håndtering av vold og seksuelle overgrep, blant annet ved å vurdere
å stille krav om at alle som deltar i legevakt har gjennomført kurs
om vold og overgrep og ved å vurdere å gjøre slike kurs obligatoriske
i spesialistutdanningen for allmennleger.
Styrke NKVTS og RVTSene sin rolle i å utvikle og
spre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten i håndtering av både
medisinske og psykososiale forhold knyttet til vold og seksuelle
overgrep.
Vurdere sertifisering av helsepersonell
som skal utføre klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og akkreditering
av enhetene der undersøkelsene skal foregå.
Etablere et kompetansenettverk i klinisk
rettsmedisin i samarbeid med de institusjonene som i dag ivaretar
rettspatologi og klinisk rettsmedisin.
Regjeringen mener at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap
om hvem det er som utsetter andre for vold i nære relasjoner. I
meldingen drøftes viktigheten av å arbeide med voldsutøver, og voldsutøverens
situasjon beskrives nærmere. Videre gis det en oversikt over hjelpe-
og behandlingstilbudet til voldsutøvere, og det redegjøres for behovet
for en videreutvikling av tilbudet. Tiltakene rettet mot voldsutøver
er en del av den helthetlige innsatsen i arbeidet mot vold i nære relasjoner,
og viktig for å kunne forebygge vold i nære relasjoner.
Regjeringen vil i forhold til voldsutøvere:
Videreføre arbeidet
med hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere gjennom Alternativ
til vold (ATV) og familieverntjenestene.
Styrke kompetansen og kapasiteten i behandlingstilbudet
til voldsutøvere gjennom ytterligere spredning av Sinnemestringsmodellen
ved Brøset.
Bidra til ytterligere forskning om behandlingstilbudet
rettet mot overgripere.
Den som utsettes for vold eller trusler om vold har
krav på bistand og beskyttelse, og at saken gis god og effektiv
behandling i politi og rettsvesen. I meldingen gjennomgås politiets
og rettsapparatets arbeid med vold i nære relasjoner. Det gis en
omtale av relevante bestemmelser i straffeloven, straffeprosessloven,
barneloven, utlendingsloven, våpenloven og voldsoffererstatningsloven.
Videre omhandles politiets og påtalemyndighetens arbeid, inkludert
beskyttelsestiltak som politiet har til rådighet. Det gis også en
gjennomgang av barns møte med politiet, og en beskrivelse av Statens
Barnehus. Videre omhandles kompetansen i politiet og domstolen. Det
gis også en gjennomgang av bruken av tilrettelagt dialog (restorative
justice) i saker om vold i nære relasjoner.
Regjeringen vil:
Kartlegge bruken
av straffeloven § 219.
Gi Politidirektoratet i oppdrag å utarbeide
statusrapport hvert andre år om vold i nære relasjoner, inkludert
statistikk og trender.
Jevnlig oppdatere politiets veileder og
tiltakskort.
Følge opp evalueringen av politiets arbeid
med vold i nære relasjoner, og videreutvikle arbeidet med vold i
nære relasjoner i politidistriktene, herunder problemstillinger
knyttet til:
samarbeidsrutiner
mellom politiet og andre aktører (barnevern, krisesentre m.fl.)
voldsutsattes møte med politiet
informasjon til utsatte om gangen i politiets
behandling av saken
politiets håndtering av barn ved utrykning.
Følge opp evalueringene av Statens Barnehus gjennom
å etablere ytterligere to barnehus i 2013 og styrke ressurssituasjonen
ved eksisterende barnehus, samt å sette ned en arbeidsgruppe som gis
i oppdrag å utarbeide felles retningslinjer for driften av barnehusene
og å foreta en vurdering av tilsynsbehovet.
Øke kvaliteten og styrke etterforskningen
i saker om vold i nære relasjoner.
Foreta en analyse av familievoldssakene
fra anmeldelse til eventuell dom.
Innsatsen mot vold i nære relasjoner involverer flere
offentlige etater og forvaltningsnivåer. Volden kan ramme den utsatte
på mange livsområder, og utsatte har ofte behov for bistand fra flere
tjenester over lengre tid. Det er et felt som kjennetegnes av mange
aktører og store koordineringsutfordringer.
Regjeringen vil for å styrke samarbeid og samordning:
Bidra til helhetlig
og samordnet bistand til utsatte for vold i nære relasjoner og deres
barn, samt voldsutøvere.
Bidra til at ulike tiltak og virkemidler
sees i sammenheng, at ulike instanser og samarbeidsfora samvirker,
samt at gode modeller for samarbeid spres.
Tydeliggjøre RVTS-enes rolle i etableringen
av gode samarbeidsformer og -rutiner.
Fortsatt oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale
handlingsplaner.
Bidra til at SLT og politiråd i større
grad har vold i nære relasjoner på dagsordenen.
Dokumentere erfaringer med bruk av individuell plan
for utsatte for vold i nære relasjoner.
Styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner i
arbeidet mot vold i nære relasjoner, gjennom etablering av forum
for nasjonale myndigheter og frivillige organisasjoner og opprettelsen
av en tilskuddsordning blant annet for frivillige organisasjoner.
Iverksette tiltak for å påse at taushetsplikten
ikke er til hinder for et godt samarbeid mellom ulike instanser
i arbeidet mot vold i nære relasjoner, samt legge til rette for
at opplysningsplikten til barnevernet og avvergeplikten oppfylles.
Prøve ut samarbeidsprosjekt tilsvarende
Karin i Malmø, der politi og tjenesteapparat gir bistand til voldsutsatte
i samme lokalitet.
Videreutvikle det nordiske og europeiske
samarbeidet rundt arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Meldingen til Stortinget skisserer hovedlinjene regjeringen
mener bør følges i den videre innsatsen i arbeidet mot vold i nære
relasjoner, og presenterer en rekke tiltak som skal bidra til å styrke
arbeidet for å forebygge og bekjempe denne volden. De skisserte
tiltakene vil i begrenset grad medføre administrative konsekvenser for
statlig eller kommunal virksomhet.
Tiltakene som er omtalt i meldingen dekkes innenfor
berørte departementers gjeldende budsjettrammer. Omfang av tiltakene
vil tilpasses de prioriteringer som gjøres innenfor berørte departementers
gjeldende budsjettrammer. Når det gjelder overgrepsmottakene og
tiltak for å styrke kompetanse om vold og overgrep i kommunal legevakt,
vil regjeringen komme tilbake til dette i de årlige budsjettframleggene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, er svært tilfreds
med at det for første gang legges frem en stortingsmelding om vold
i nære relasjoner. Komiteen vil understreke at vold
i nære relasjoner er brudd på grunnleggende menneskerettigheter,
et betydelig samfunnsproblem og at voldens omfang årlig koster samfunnet
mellom 4,5–6 mrd. kroner (Vista Analyse, 2012). Gode voldsforebyggende tiltak
vil kunne spare samfunnet for store kostnader og den voldsutsatte
for store lidelser. Komiteen vil understreke at alle
skal ha rett til et liv uten vold.
Komiteen understreker at vold
rammer enkeltmennesker. Det må være enkeltmenneskets behov for bistand
og hjelp som må danne rammen for samfunnets totale innsats for å
forebygge og bekjempe psykisk så vel som fysisk vold. Komiteen viser
til at innsats og oppmerksomhet må rettes spesielt mot særlige sårbare
grupper og minoriteter som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet. Komiteen viser
spesielt til det arbeidet som gjøres av organisasjoner som for eksempel
Skeiv Verden, Norsk krisesenterforbund (NOK) og Fellesskap mot seksuelle
overgrep (FMSO).
Komiteen har merket seg det spesielle
fokuset disse organisasjonene har hatt mot vold, overgrep og tvangsekteskap
i deler av innvandrerbefolkningen knyttet til mennesker med LHBT-bakgrunn,
og menn som overgreps- og voldsutsatte i nære relasjoner mv. Komiteen viser
videre til Krisesentersekretariatets fokus på vold mot kvinner og
vold i et kjønnsmaktperspektiv. Komiteen antar at
Vista analyses anslag om at samfunnets kostnader knyttet til vold
på 4,5–6 mrd. kroner er for lavt, all den tid både forskningsinnsats
og oppmerksomheten knyttet til disse utfordringene har vært lav.
Stigmaet og mørketallene knyttet til for eksempel kvinners vold
mot menn, herunder psykisk vold, er trolig store. Komiteen er
klare på at vold mot kvinner i omfang er størst, både i Norge og
på verdensbasis. Det må reflekteres i samfunnets politikk og innsats
for å forebygge og bekjempe dette, uten at det går på bekostning
av andre grupper av befolkningen.
Komiteen viser til at målet som
meldingen skisserer er at alle hjem skal være en arena for trygghet
og omsorg – frie for vold. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning
for vekst og livsutfoldelse, og for å kunne leve et godt liv.
Komiteen viser til at vold i
nære relasjoner har vært et høyt prioritert politisk område for regjeringen
Stoltenberg II og et samlet storting. Regjeringen har jobbet systematisk
for å styrke likestillingen og synliggjøre volden, og å bringe vold
i nære relasjoner ut av de private rommene og inn på den offentlige
arenaen. Gjennom fire handlingsplaner har dette arbeidet blitt tydeliggjort
og synliggjort. Et eksempel på dette er at flere enn noen gang anmelder
vold i nære relasjoner. Vold i hjemmet er ikke lenger et privat
anliggende. Etableringen av familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt,
og familievoldsteam i de store byene, har slik komiteen ser
det vært en svært viktig del i dette arbeidet. Det er likevel behov
for å styrke kunnskapen, kompetansen, samarbeidet og innsatsen mot
vold i nære relasjoner også i tiden fremover. Komiteen viser
videre til at regjeringen gjennom stortingsmeldingen viser vilje
til å styrke innsatsen ytterligere.
Komiteen viser også til at regjeringen
vil rette særlig oppmerksomhet mot forebygging og kunnskap i det
videre arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner, og at innsatsen
spesielt skal rettes mot særlige sårbare grupper som ikke i like
stor grad har blitt fanget opp tidligere.
Komiteen viser til at det i ettertid
av Stortingets behandling av Meld. St. 15 (2012–2013) skal utarbeides
en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og at regjeringen
skal utarbeide en strategi for arbeidet mot vold og overgrep mot barn
og ungdom. Komiteen vil be regjeringen ivareta komiteens
innspill ved utarbeidelse av disse. Komiteen viser
til at arbeidet mot vold i nære relasjoner omfatter flere ulike
departement og flere ulike stortingskomiteer.
Komiteen har derfor besluttet
å involvere familie- og kulturkomiteen og helse- og omsorgskomiteen
i Stortingets behandling av Meld. St. 15 (2012–2013).
For øvrig ønsker komiteen å poengtere
at arbeidet i tillegg til å gå på tvers av flere departement også
har et betydelig regionalt og kommunalt aspekt. Komiteen vil
spesielt understreke viktigheten av at vold i nære relasjoner løftes
på kommunalt nivå, spesielt gjennom å synliggjøre at vold i nære
relasjoner er et folkehelseproblem. Komiteen mener
det er viktig at kommunene øker kunnskapen i sine tjenester slik
at de er i stand til å forebygge og følge opp innbyggerne som utsettes
eller har vært utsatt for vold. Dette for eksempel gjennom oppbygging av
kompetanse i barnehage, skole, helsestasjons- og skolehelsetjeneste,
barnevern, fastlege, legevakt, vurdering av rapporterings- og meldingssystemer,
innretning og dimensjonering av ulike tjenester og tilbud, og informasjon
og veiledning generelt til kommunalt ansatte. Komiteen viser videre
til at alle kommuner bør ha en handlingsplan om det kommunale arbeidet
mot vold i nære relasjoner. Regjering og storting har jobbet aktivt
for å sikre mennesker frihet fra vold og at vold i nære relasjoner
ikke regnes som «privat» eller «husbråk», men er et offentlig anliggende.
Komiteen viser til at vold i
nære relasjoner forekommer i alle samfunnslag og i alle miljøer, og
at volden ikke kan oppfattes som noe spesifikt for enkelte grupper.
Komiteen viser til øvrige merknader
under.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har valgt å løfte arbeidet mot kjønnslemlestelse
og tvangsekteskap innenfor rammen av egne handlingsplaner, blant
annet fordi kunnskapen i det offentlige tjenesteapparatet er særlig
mangelfull på dette området, og det er behov for en spisset innsats.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke viktigheten av bekjempelse av kjønnlemlestelse. Disse
medlemmer mener det er uheldig at dette temaet er utelatt
i meldingen. Kjønnslemlestelse er et grovt tillitsbrudd mot unge
jenter og kvinner, og bør være et fokusområde for bekjempelse av vold
i nære relasjoner.
Disse medlemmer er videre av
den oppfatning at stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner til
dels preges av den sektortenkningen som skaper utfordringer når
det gjelder å etablere effektive tiltak for å hjelpe voldsutsatte. Begrepet
«vold i nære relasjoner» tolkes for snevert og til dels for kjønnsspesifikt
i enkelte deler av den fremlagte meldingen. Disse medlemmer etterlyser
en langt bedre koordinering av det samlede arbeidet mot tvangsekteskap, menneskehandel
og vold i nære relasjoner for øvrig. Begrepet «vold i nære relasjoner»
bør defineres videre enn det som er lagt til grunn i meldingen.
I denne sammenheng viser disse medlemmer til at dette
ble påpekt av flere som deltok under komiteens åpne høring om stortingsmeldingen
22. april 2013.
Komiteen viser til
at rammen for meldingen er at både menn og kvinner utsettes for
vold i nære relasjoner, og at både menn og kvinner utøver volden.
Komiteen viser til at man i Norge
og mange andre land har hatt som tradisjon først og fremst å se
kvinner som utsettes for vold. Fra syttitallet og opp til i dag
har synliggjøring og kamp mot vold mot kvinner vært en av de viktigste
oppgavene for kvinnebevegelsen. Etableringen av krisesentrene samt
gjennomslaget for en tydelig og ekspansiv offentlig politikk når
det gjelder å bekjempe vold i nære relasjoner, var noen av bevegelsens
viktigste seire. Det råder fortsatt svært negative holdninger knyttet
til kvinners integritet i deler av befolkningen, men komiteen mener
at det er viktig å utvide perspektivet. Å bekjempe vold bør ikke
føres som en ren kjønnskamp, men som en kamp for enkeltmenneskets
rett til å leve et liv uten vold. Vold i nære relasjoner rammer
begge kjønn. I denne sammenheng vises det til den landsomfattende
undersøkelsen om partnervold i Norge som kom i 2005 og ble utført
av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Den viste
at kvinner og menn utsettes for om lag like mye vold i parforhold.
NIBR-studien viser dog at det er flest kvinner som utsettes for
den mest alvorlige og grove volden, men når det gjelder mindre alvorlig
vold er kvinner og menn likt representert, både som utsatte og som
utøvere.
Komiteen viser til at ifølge
NIBR-studiet utsettes ni prosent av kvinnene og to prosent av mennene
i løpet av livet for den mest alvorlige volden i en nær relasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre oppfatter dette som et viktig bakteppe som ikke
er problematisert i tilstrekkelig grad i meldingen. Disse
medlemmer viser videre til forskning gjort av den amerikanske professoren
i sosiologi ved Universitetet i New Hampshire; Murray A. Straus,
som bekrefter at kjønnsforskjellene er små når det gjelder partnervold.
Hans forskning, som viser at dette også gjelder den grove volden,
er omstridt, men ikke desto mindre interessant.
For komiteen er det uansett viktig
å påpeke at det for barn som vokser opp i familier med vold, er
like alvorlig uansett hvem som utfører volden.
Komiteen viser videre til at
barn som lever med vold i hjemmet lever i utrygghet, og har økt risiko
for å få redusert helse og livskvalitet også i voksen alder. Komiteen er
tilfreds med at stortingsmeldingen benytter betegnelsene «barn som
lever med vold i familien» eller «barn som opplever vold i familien»
og ikke «å være vitne til vold». Komiteen kjenner
til at det kan være vel så skadelig for et barn å leve med vold
i familien som å utsettes direkte for vold selv. Denne forståelsen
av å leve med vold i familien for et barn er å anse som en endring
i begrepsbruk, og komiteen mener det er svært viktig
at dette påpekes i meldingen.
Komiteen er tilfreds med at meldingen
eksplisitt også nevner eldre som rammes av vold. Dette er en erkjennelse
av eldre som en særlig sårbar gruppe. Fokuset på at også eldre utsettes for
vold i nære relasjoner har fått økt oppmerksomhet de siste årene,
spesielt i regjeringens siste handlingsplan.
Komiteen ser med bekymring på
at mennesker med funksjonsnedsettelser er særlig sårbare og har
en økt risiko for å utsettes for vold og overgrep, og da særlig
i institusjoner. Det er behov for å iverksette ytterligere tiltak
ovenfor denne gruppen. Komiteen viser imidlertid
til at dette aspektet må ivaretas i stortingsmeldingen om utviklingshemmedes
livsvilkår, som legges frem for Stortinget i løpet av kort tid.
Komiteen viser til at det jevnlig
pågår en debatt om hvilket begrep som skal brukes for å gi en dekkende
beskrivelse av denne volden.
At en i dag benytter begrepet «vold i nære relasjoner»
viser, slik komiteen ser det, at en har erkjent at
også barn rammes av volden, og at menn også er utsatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at begrepet «kvinnemishandling» er erstattet av «vold
i nære relasjoner» og er svært tilfreds med dette. Flertallet viser
videre til meldingens avgrensning og presiseringer rundt denne begrepsbruken,
og slutter seg herunder til de drøftinger og vurderinger som gjøres
på dette området.
Komiteen viser videre
til at enkelte former for vold i nære relasjoner i særlig grad rammer
barn og unge i noen etniske minoritetsmiljøer. Det handler om vold
fra storfamilier, som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresrelatert vold,
og mer generelt; vold som ledd i autoritær oppdragelse. Dette er
vold som særlig utøves av mannlige, men også kvinnelige, familiemedlemmer,
mot unge, ugifte kvinner og menn som ledd i en kontroll av deres
seksualitet. Det er datter- og søstervold, men også kusine-, niese-
og barnebarnvold (Bredal 2008). Komiteen viser videre
til at regjeringen har valgt å løfte arbeidet med tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse gjennom egne handlingsplaner.
Videre viser komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
til at i februar 2013 presenterte regjeringen en ny handlingsplan
mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig kontroll og begrensninger
av unges frihet. Samtidig understreker flertallet at
det er viktig at tiltak og strategier i arbeidet mot tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse sees i sammenheng med andre former for vold
i nære relasjoner, slik at man sikrer et helhetlig og samhandlende
hjelpeapparat som ivaretar alle brukergrupper.
Komiteen er kjent
med at det er mange definisjoner på hva vold i nære relasjoner er.
Volden kan, slik komiteen ser det, omfatte både fysisk vold,
psykisk vold, seksuelle overgrep og materiell/økonomisk vold, ofte
i en kombinasjon. Komiteen understreker at også psykisk
vold er alvorlig kriminalitet, og at effekten av slik vold ikke
er ulik avhengig av kjønn. Dette kan være vold som benyttes for
å styre eller dominere andre, ved hjelp av bakenforliggende makt
eller trussel.
Komiteen vil også understreke
at det gjennom de siste årene har vært offentlig oppmerksomhet rundt
den såkalte «voldtektsbølgen», men at overfallsvoldtekter utført
av en ukjent gjerningsmann er betydelig sjeldnere enn voldtekter
utført av en bekjent av offeret eller en person som har en nær relasjon
til den utsatte.
Komiteen viser til
at det anslås at mellom 75 000–150 000 mennesker i Norge årlig utsettes
for vold i en nær relasjon. Hvert år oppsøker anslagsvis 6 000–8 000
mennesker krisesentertilbudene og/eller anmelder forholdet til politiet
(Vista Analyse, 2012), men her vil komiteen understreke
at det kun er et mindretall av de voldsutsatte som søker hjelp ved
et krisesenter.
Komiteen vil allikevel understreke
at det antas å være store mørketall rundt denne problematikken,
blant annet fordi det mangler en samordnet innsamling av data over
tid og fordi definisjonen og forståelsen av vold i nære relasjoner
er i stadig endring.
Komiteen viser videre til en
undersøkelse gjennomført av Norske Kvinners Sanitetsforening vinteren
2011, for å kartlegge kjennskapen til vold i nære relasjoner. Undersøkelsen
viste at av 1 000 spurte svarte hele 84 prosent at de ikke tror de
kjenner noen som opplever vold i nære relasjoner. Slik komiteen ser
det viser dette at vold i nære relasjoner fortsatt er tabubelagt.
Komiteen viser videre til at
Norsk Krisesenterforbund høsten 2011 avholdt konferansen «Historier
som ikke finnes – menn utsatt for vold i nære relasjoner». Konferansen
ble gjennomført med midler fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Den viste at stigma, manglende kunnskap og samfunnsmessige fordommer
knyttet til vold hadde en ekstra dimensjon hva angikk menn som var
utsatt for vold og/eller seksualisert vold.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at politiet registrerer familievold som nettopp dette,
for å få et reelt antall episoder der politiet er kontaktet knyttet
til vold i nære relasjoner. Komiteen viser til viktigheten
av at politiets eksisterende statistikk (STASAK) innfører flere kategorier
slik at en får et best mulig bilde av hvordan de ulike former for
vold finner sted i en nær relasjon og at komiteen er
tilfreds med at regjeringen legger opp til en endring av registreringen
ved innføring av ny straffelov. Komiteen vil spesielt
påpeke viktigheten av å få registrert vold mot barn i politiets
eksisterende statistikk.
Komiteen viser til
at regjeringen har bedt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
(NKVTS) om å gjennomføre en landsomfattende omfangsstudie av vold
i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Komiteen vil
understreke viktigheten av å jevnlig gjennomføre slike landsomfattende
undersøkelser og viser til at regjeringen legger opp til å gjennomføre
slike undersøkelser hvert femte år.
Komiteen legger til
grunn at vold rammer enkeltmennesker. Manglende likestilling mellom kjønnene
og maktforskjeller mellom kjønnene kan imidlertid forklare mye av
den volden som kvinner opplever både i Norge og internasjonalt. Komiteen viser
til at manglende likestilling mellom kvinner og menn kan motivere
til vold og overgrep. Komiteen mener imidlertid at
det er viktig og riktig å ta høyde for strukturelle, relasjonelle
og individuelle forhold når man ser på årsaker til vold i nære relasjoner.
Komiteen påpeker at
Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver vold i nære relasjoner
som et utbredt folkehelseproblem og et spørsmål om menneskerettigheter.
Komiteen viser til at Norge har
sluttet seg til en rekke internasjonale avtaler som forplikter staten til
å beskytte egne borgere mot vold, overgrep og annen inhuman behandling,
uavhengig av kjønn, kjønnsstatus, etnisitet, funksjonsevne e.l.
Komiteen viser til
at FNs komité for avskaffelse av diskriminering mot kvinner i rapport
fra 16. februar 2012 oppfordret Norge om å vedta en juridisk definisjon
av voldtekt i straffeloven med manglende samtykke som det sentrale
punktet. Komiteen er kjent med at forslag om endringer
på dette punkt er sendt på høring, og ser fram til å behandle lovendringen
i Stortinget.
Komiteen viser til
at ministerkomiteen i Europarådet 7. april 2011 vedtok en ny konvensjon om
forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og
beredskapsdepartementet deltok i arbeidet med å utforme konvensjonen,
som er en omfattende internasjonal traktat for å takle slike alvorlige
overtredelser av menneskerettighetene. Konvensjonen definerer og
kriminaliserer ulike former for vold mot kvinner inkludert tvangsekteskap,
kjønnslemlestelse, forfølgelse, fysisk og psykisk vold og seksuell
vold. Komiteen viser videre til at den blant annet
krever at statene skal drive forebyggende arbeid for å endre holdninger,
kjønnsroller og stereotypier som gjør vold mot kvinner akseptabelt.
Statene skal sørge for beskyttelse av kvinner som utsettes for vold og
straffeforfølge vold mot kvinner. Konvensjonen pålegger statene
å opprette en overvåkingsmekanisme som skal sørge for at konvensjonen
implementeres.
Komiteen ber regjeringen forsikre
seg om at norsk rett er i samsvar med konvensjonsforpliktelsene
og at eventuelle lovendringer blir fremlagt Stortinget snarest.
Komiteen ser det som viktig at
Norge ratifiserer Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse
av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, så snart dette lar
seg gjøre. Dette må skje parallelt med arbeidet om å sikre alle
borgere rett til et liv uten vold, uavhengig av kjønn.
Komiteen viser til
at regjeringen erkjenner at det er tid for å rette oppmerksomheten
mot kunnskap og forebygging generelt og støtter dette.
Komiteen viser til at man gjennom
de siste årene har fått mer kunnskap gjennom forskning om voldens
omfang og samfunnsøkonomiske kostnader, men ser det som viktig at
vi gjennom de neste årene arbeider for å øke kunnskapen betydelig
på de områdene hvor man ennå vet for lite.
Komiteen påpeker viktigheten
av kunnskap for å kunne iverksette de riktige tiltakene for å gi
utsatte god hjelp, og for å kunne i iverksette forebyggende tiltak
som har effekt.
Komiteen stiller seg bak målet
som skisseres i meldingen om at en gjennom å øke kunnskapen i helse-
og omsorgstjenesten og øvrig hjelpeapparat og i politi og rettsvesen
skal bli bedre på å forebygge vold i nære relasjoner, gi bedre hjelp til
utsatte generelt, og til særlig sårbare grupper spesielt.
Komiteen viser til
meldingen hvor det kommer frem at regjeringen vil iverksette følgende
tiltak for å styrke kunnskap og kompetanse:
Ha fokus på implementering
og operasjonalisering av kunnskap, og styrke kompetansen om vold
i nære relasjoner i hjelpeapparatet, blant annet gjennom oppfølgingen
av meldingen til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker.
Kompetansehevingen skal omfatte både grunn- og videreutdanning og
kompetanseoverføring i tjenestene.
Opprette et eget forskningsprogram om vold
i nære relasjoner.
Følge/evaluere kommende handlingsplan om vold
i nære relasjoner.
Komiteen viser videre til regjeringens
tiltak i meldingen for å styrke det forebyggende arbeidet:
Utarbeide en tiltakspakke
for forebygging av vold i nære relasjoner i samarbeid med relevante aktører
på feltet.
Tydeliggjøre KRÅDs rolle i forebygging
av vold i nære relasjoner.
Styrke skolens rolle i forebygging av vold
i nære relasjoner.
Styrke hjelpeapparatets kompetanse og virkemidler
i avdekking av vold i nære relasjoner, inkludert utarbeidelse av
rutineguider for avdekking der dette ikke finnes.
Komiteen ønsker de nevnte tiltakene
velkommen.
Komiteen er spesielt
opptatt av at hjelpeapparatet må få større kompetanse om vold i
nære relasjoner, herunder hvordan de kan oppdage at pasienter, elever
eller andre de møter i sitt virke er utsatt for vold, slik at de
vil være i stand til å hjelpe vedkommende på en god måte. I denne sammenheng
er det avgjørende at hjelpeapparatet opparbeider seg den relevante
kompetansen gjennom sine utdanninger. Komiteen viser
i denne sammenheng til behovet for at hjelpeapparatet også tilegner
seg gode holdninger og kompetanse knyttet til å avdekke vold som
skjer i parhold hvor det er kvinnen som utøver vold, i møte med
deler av innvandrerbefolkningen, samt knyttet til samkjønnede parforhold. Komiteen vil
derfor, som regjeringen, påpeke at det er svært viktig at meldingen
til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker følges opp.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
vil innføre rutinemessig spørsmål om vold i nære relasjoner/bruk
av screeningverktøy overfor gravide for å avdekke vold mot denne
gruppen. Dette tiltaket er spesielt viktig med tanke på at en vet
at barnet risikerer å påvirkes av volden allerede i mors liv (Øverlien
2012). Spørsmål om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner
skal inngå som rubrikk i helsekortet for gravide, når det utarbeides
et nytt elektronisk helsekort.
Komiteen er videre
positiv til regjeringens tiltak i meldingen for å styrke arbeidet
overfor særlig sårbare grupper. Dette gjennom å
iverksette et forskningsprosjekt
om sårbarhet, og styrke kunnskapsgrunnlag og kompetanse i hjelpeapparatet
når det gjelder særlig sårbare grupper
sørge for at hjelpeapparatet i størst mulig
grad blir gjort tilgjengelig og individuelt tilrettelagt for alle
utsatte
Komiteen viser til at sårbare
grupper er eldre, LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner,
barn av innvandrerforeldre og andre som til nå ikke har fått nok
oppmerksomhet på grunn av manglende kunnskap eller også vegring
mot å gå inn i materien.
Komiteen er bekymret for at integreringsutfordringer
og fremmedgjøring kan skape grobunn for vold i nære relasjoner.
Regjeringen bes derfor å legge til rette for oppsøkende informasjonsvirksomhet
rettet mot innvandrermiljøer. Det bør også legges mer vekt på informasjon
og kunnskap om vold i introduksjonsprogrammet for flyktninger og
asylsøkere.
Komiteen vil understreke betydningen
av at ansatte i berørte tjenester innehar nødvendig kompetanse til
å fange opp faresignaler på et tidlig tidspunkt, å kunne avdekke
vold i nære relasjoner og å sette inn tiltak overfor offeret. En viktig
forutsetning for å lykkes med dette er at disse temaene inngår som
en viktig del av relevante utdanninger og etterutdanningstilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at beslutningsmyndighet for adressesperre i folkeregisteret
ble overført fra Skattedirektoratet til politiet fra 1. november
2012. Slik flertallet ser det, er dette et viktig
tiltak som skal bidra til at sikkerheten til den trusselutsatte
blir ivaretatt på en bedre måte. Politiet skal videreutvikle og forvalte
metoden, og det er etablert et nasjonalt kontaktpunkt for adressesperre
hos Kripos. Flertallet mener derfor at en tiltaksplan
med sikte på å hindre at offentlige etater ikke eksponerer hemmelige
adresser bør avventes til man ser effekten av overføringen av beslutningsmyndigheten
til politiet/Kripos.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser med uro på tilfeller der kommunale og offentlige
etater har avslørt identiteten til mennesker som lever på hemmelig adresse.
Dette er et tillitsbrudd med alvorlige konsekvenser for enkeltmennesket.
Regjeringen bes derfor om å lage en tiltaksplan med sikte på å hindre
at offentlige etater bidrar til å avsløre identiteten til mennesker
som lever på skjult adresse.
Disse medlemmer viser til utfordringene
personer har som lever under såkalt Kode 6. Mange må etablere seg
i ny kommune en rekke ganger. Krav til egenkapital for å få husbanklån
er vanskelig å innfri, og det er svært kostnadskrevende å måtte
flykte fra bosted til bosted. Personer vil ofte måtte betale leie
dobbelt, hus/leilighet blir ikke solgt over natten, inventar må
ofte besørges på nytt. Fast arbeid er også en utfordring, som igjen
blir knyttet til lånebetingelser. Husbanken bør her spille en nøkkelrolle, disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tilrettelegge Husbankordningen
bedre for dem som lever eller har levd under såkalt Kode 6, skjult
adresse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til utredninger i forbindelse med Prop. 85 L (2012–2013) om endringer
i barneloven.
Flertallet vektlegger at barnets
rettigheter og beskyttelse skal komme først i saker hvor det er tvil
rundt barnets sikkerhet. I saker hvor domstolene legger til grunn
at det er fare for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep
og/eller det er fare for re-traumatisering av barnet, skal domstolen
ikke fastsette samvær, heller ikke med tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre anmoder regjeringen om å utrede en lovendring med
sikte på fratagelse av foreldreretten der far eller mor dømmes for
alvorlige overgrep mot egne barn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede forslag til lovendring
med sikte på endring av foreldreretten og samværsretten til barn,
der far/stefar eller mor/stemor har blitt dømt for alvorlig overgrep
mot egne/stebarn.»
Komiteen mener at
helsestasjons- og skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i
det forebyggende arbeidet for å hindre vold mot barn. Komiteen anmoder
derfor regjeringen om å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Komiteen vil understreke betydningen
av at befolkningen, og da særlig barn og unge, har god tilgang til
lavterskel helsetilbud. Helsesøstertjenesten er i den forbindelse
svært viktig, og gir i dag tjenester til en fjerdedel av landets
befolkning. Helsesøster har en unik mulighet til å følge barn, unge
og deres foreldre gjennom flere år og kan både forebygge og avdekke
vold og overgrep. Beregninger fra Helsedirektoratet viser at Norge
mangler mellom 800 og 900 helsesøsterårsverk. I den nylig framlagte
folkehelsemeldingen understreker regjeringen helsesøsters spesielle
betydning i det forebyggende folkehelsearbeidet. Komiteen slutter
seg til denne vurderingen.
Komiteen vil understreke
behovet for statistikk hva gjelder vold mot barn.
Komiteen viser til at UNICEF
Norge under høring påpekte at det fortsatt er behov for mer og bedre
kunnskap og oversikt om vold og overgrep som rammer barn og unge.
Det statistikkgrunnlaget vi har i dag, begynner å bli utdatert. Komiteen viser
til at vi mangler relevant statistikk om vold mot barn, herunder
barn som vitne til vold i sentrale registre i politiet. Kunnskap
om, og synliggjøring av volden, er nødvendig for å iverksette riktige
tiltak.
Komiteen viser til at regjeringen
har bedt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
(NKVTS) om å gjennomføre en landsomfattende omfangsstudie av vold
i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Denne vil omfatte barn
i den forstand at NKVTS vil spørre om voldserfaringer fra barndommen.
På denne bakgrunn foreslår komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre følgende:
«Stortinget ber regjeringen sørge for bedre
og mer kontinuerlig statistikk om vold og overgrep mot barn, herunder
barn som vitne til vold.»
Komiteen er fornøyd
med at regjeringen i meldingen fokuserer på at ulike individer har ulike
behov. Mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner vil trenge
ulik bistand fra hjelpeapparatet. Voldens karakter, den utsattes
økonomi og nettverk er blant faktorene som avgjør hvilke og hvor
omfattende hjelpebehov vedkommende har. Det er derfor behov for
flere ulike former for tiltak.
Komiteen er enig med regjeringen
i at vi trenger et differensiert og samhandlende hjelpeapparat som
er i stand til å gi god bistand og beskyttelse til voldsutsatte
ut ifra individuelle og sammensatte behov. Det enkelte hjelpetilbud
må være i stand til å ivareta også personer som er i en særlig sårbar
posisjon eller situasjon, som for eksempel personer med rus eller
psykiske problemer, samt ha kunnskap om det øvrige hjelpeapparatet,
for å kunne henvise videre.
Komiteen viser til
regjeringens tiltak som presenteres i meldingen for å sikre et helhetlig
og individuelt tilpasset hjelpetilbud. Tiltakene som presenteres
i meldingen er som følger:
Vurdere hvordan resultatene
fra evalueringen av kommunenes implementering av krisesenterlova best
kan følges opp.
Kartlegge i hvilken grad og hvordan Nav-kontortjenestene
er involvert i saker som omhandler vold i nære relasjoner, og på
bakgrunn av denne kartleggingen vurdere eventuelle tiltak for å
utvikle arbeids- og velferdsforvaltningens rolle i dette arbeidet.
Utarbeide en strategi om vold og seksuelle
overgrep mot barn og ungdom for perioden 2014–2017.
Styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen
i hjelpeapparatet når det gjelder barn som opplever vold i familien.
Sørge for at informasjon om rettigheter
og hjelpetiltak når fram til den som er voldsutsatt.
Etablere en ny nettportal om vold i nære
relasjoner, og voldtekt, og vurdere behovet for en alarmtelefon
for voldsutsatte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at regjeringen har vært for lite konkret
i sine tiltak. Det er også betenkelig at områder som burde vært
helt sentrale i en melding om vold i nære relasjoner, som tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse, er utelatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringens barnevernsmelding og Prop. 106 L (2012–2013) hvor
man styrker barns medvirkning i alle saker som angår dem. Flertallet mener
dette er viktig, og at når det innføres en overordnet bestemmelse
i barnevernloven, understrekes barnets rett til deltakelse. Flertallet mener
at en slik overordnet bestemmelse om medvirkning vil bidra til bevisstgjøring
og reell styrking av barns deltakelse.
Flertallet vil vise til regjeringens
oppfølging av Raundalen-utvalget hvor man nå foreslår å innføre
to nye prinsipper i barnevernet. Barnets beste er det overordnede
prinsipp i barnevernloven og det grunnleggende prinsippet. Flertallet vil
vise til de to nye prinsippene:
Prinsippet om tilknytnings-
og relasjonskvalitet: Ved vurdering av foreldres omsorgsevne skal man
vurdere om tilknytningskvaliteten er utviklingsstøttende for barnet
eller ikke.
Prinsippet om barnets medvirkning: Barnets mening
skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Flertallet mener disse nye prinsippene
er viktige for å styrke beskyttelsen av barn mot vold og overgrep
og for at man skal kunne foreta omsorgsovertakelse når det er til
barnets beste. Flertallet mener man har eksempler
på at det biologiske prinsipp har blitt tillagt for stor vekt.
Flertallet vil vise til regjeringens
kvalitetsreform i barnevernet hvor man foreslår å styrke kompetansen
i alle ledd i barnevernet. Flertallet vil vise til
at man vil legge til rette for godt samarbeid mellom barnevernets
praksis, utdanningene og forskningen. Flertallet mener
dette er viktig for å gi bedre utdanninger, mer relevant forskning
og ansatte som er mer oppdaterte. Flertallet vil
videre vise til Prop. 106 L (2012–2013) hvor man foreslår å gi tilbud
om opplæring for ansatte i barnevernet på viktige områder, som barns
rettigheter og barns medvirkning, og spesielt vil flertallet peke
på kompetanse om vold og overgrep.
Flertallet mener at det er avgjørende
med et robust barnevern, og kravene til nødvendig kompetanse og
tiltak kan være vanskelig å tilfredsstille i små kommuner. Flertallet er derfor
svært fornøyd med at regjeringen vil legge til rette for at kommuner
etablerer robuste barnevernstjenester og for samarbeid på tvers. Flertallet mener
interkommunalt samarbeid gir større fagfellesskap, mer habile tjenester
og bedre tilgang på nødvendig kompetanse og tiltak. Flertallet mener
dette er avgjørende for å styrke kompetansen om blant annet vold
og overgrep i tjenesten over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive partiers forslag og merknader
ved behandlingen av barnevernsmeldingen og Prop. 106 L (2012–2013).
I forbindelse med oppfølging av den
varslede evalueringen av kommunenes implementering av krisesenterlova
vil komiteen be regjeringen ha særlig fokus på hvordan
kommunene sørger for oppfølging «i reetableringsfasen», jf. krisesenterlova
§ 2, annet ledd, bokstav d). Akuttilbudet i krisesentertilbudet
er svært viktig og en uunnværlig del av tilbudet til voldsutsatte
kvinner, menn og deres barn. Det er imidlertid viktig at fokuset
på krisesentertilbudet som gis er videre enn akuttilbudet. Vi vet
at ca. 20 prosent av de som overnatter på landets krisesentre, drar tilbake
til voldsutøver. Mange av disse har små barn. Det blir ofte for
utfordrende å starte på nytt. Den voldsutsatte er ekstra sårbar
i den fasen da vedkommende skal dra fra krisesenteret og etablere
seg på nytt. Komiteen viser til at mange opplever
at det er vanskelig å finne bolig, og at det kan være svært krevende
økonomisk å skulle gå fra voldsutøver. Kommunene må derfor legge
til rette for at det skal være lettest mulig å reetablere seg i
samfunnet jf. Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – Bu – Leve. Det innebærer blant
annet at kommunene gjør det lett å sørge for tilbud om bolig, eller
overgangsbolig, samt bistand til å finne jobb eller studier. Komiteen viser
videre til at kommunenes ansvar for oppfølging i reetableringsfasen
jf. krisesenterlova, også innebærer at kommunene skal levere tjenester
som følger av eksisterende lovverk, og som koordineres gjennom Nav. Komiteen viser
til at regjeringen vil kartlegge i hvilken grad og hvordan Nav-kontortjenestene
er involvert i saker som omhandler vold i nære relasjoner, og på bakgrunn
av denne kartleggingen vurdere eventuelle tiltak for å utvikle arbeids-
og velferdsforvaltningens rolle i dette arbeidet.
Komiteen vil påpeke at det er
viktig at fylkesmannen fører systematisk tilsyn med kommunens implementering
av krisesenterlova og at regjeringen følger utviklingen nøye.
Komiteen mener at
det er behov for en veileder til krisesenterlova, for å presisere
hvilke krav regjeringen mener ligger i krisesenterlova, da komiteen har
fått tilbakemeldinger om at ulike kommuner tolker kommunenes krav
etter loven ulikt. Komiteen mener det bør presiseres
i den varslede handlingsplanen at det skal utarbeides en veileder
til krisesenterlova.
I tilsynet med kommunenes oppfølging viser komiteen til
at den nasjonale statistikken over belegget på landets krisesentertilbud
i 2011 påpeker at en økende andel av brukerne ved krisesentrene
er menn. Mange krisesentre rapporterer også om økt belegg av menn
i 2012. Det stiller etter komiteens oppfatning kommunene
overfor betydelige utfordringer knyttet til å gi et trygt og godt
tilbud til alle dem som trenger et slikt tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i krisesenterlova er inntatt forskriftshjemler
om krav til kompetanse hos de ansatte og krav til fysisk sikring
av lokaler, jf. krisesenterlova § 2 sjette ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre anser det som viktig at det sørges for at det utarbeides
en kvalitetsforskrift som sørger for klargjøring av hva som reelt
sett forventes av kommunene i deres arbeid med å styrke det kommunale
krisesentertilbudet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
utarbeides en kvalitetsforskrift som klargjør hva som reelt sett
forventes av kommunene i deres arbeid med å styrke det kommunale
krisesentertilbudet.»
Komiteen viser til
at det følger av krisesenterlova § 3 at kommunen skal sørge for
at tilbudet blir lagt til rette slik at det imøtekommer de individuelle
behovene til brukerne. Dette gjelder også barna som benytter tilbudet.
Loven presiserer videre at kommunen skal sørge for å ta vare på barn
på en god måte tilpasset deres spesielle behov, og skal også sørge
for at barn får oppfylt de rettighetene de har etter annet regelverk.
Barn skal gis god og individuell oppfølging på krisesentrene. Komiteen viser
til at evalueringen av krisesentrene foreligger i 2014, og den vil
se på hvilke endringer og tilrettelegging blant annet for barn loven
har medført. Komiteen imøteser denne evalueringen.
Komiteen viser til
at andelen innvandrere som benytter krisesentertilbudet har økt
og er nærmest fordoblet de siste 10 årene. Komiteen vil tydelig
understreke at 25 prosent av kvinnene med innvandrerbakgrunn som
oppsøkte krisesentrene i 2011, hadde vært utsatt for vold fra en
person med etnisk norsk opprinnelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at den betydelige overrepresentasjonen
av mennesker som utsettes fra vold av personer med en annen etnisk
bakgrunn, må adresseres klart og tydelig. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng også til at eksempelvis krisesenteret i Drammen melder
at stadig flere voldsutsatte menn med minoritetsbakgrunn har benyttet
seg av deres tilbud.
Komiteen viser til
at barn som lever med familier med vold er spesielt sårbare, fordi
de har liten mulighet til å unngå volden på egen hånd. Komiteen viser
til at barn kan oppleve volden gjennom å se eller å høre at en av
foreldrene blir slått. Komiteen vil understreke at
på sikt kan det å ha vært utsatt for vold også resultere i voldelig
adferd. Komiteen viser til at det i strategien som
skal utarbeides av regjeringen vil være viktig å sette fokus på
overlapping og sammenhengen mellom de ulike formene for vold og omsorgssvikt,
for slik å formidle at barn kan være utsatt for flere belastninger.
Komiteen har følgende innspill
til den varslede strategien; Komiteen ber regjeringen
sørge for at det
er tilstrekkelig kompetanse i helseforetakene og at det finnes gode
rutiner for å ivareta barn som kan ha vært utsatt for seksuelle
overgrep og annen mishandling
sørge for at alle barnehus har avtaler
med helseforetak/sykehus for å utføre medisinske undersøkelser av
barn, samt sikre tilgjengelig personell med kompetanse på voldsutsatte
barn
styrke helsestasjon- og skolehelsetjenestens rolle
i forebyggingen og oppfølgingen av overgrep, trakassering og vold
i nære relasjoner
sørge for bedre og mer kontinuerlig statistikk
om overgrep trakassering og vold mot barn, herunder barn som lever
med vold i familien
sørge for at barn gis god og individuell
oppfølging på krisesentrene
gjennomgå hvordan barne- og ungdomspsykiatrien
forholder seg til voldsproblematikken når det gjelder diagnostisering
av barn
etablere gode samarbeidsformer mellom barnevernstjenesten
og andre virksomheter som jobber med barn, som en forutsetting for
å avdekke vold og overgrep tidlig
Komiteen har fått
tilbakemeldinger fra ulike instanser i hjelpeapparatet som arbeider
med tematikken om at det er behov for en nettportal hvor man kan
søke informasjon. Komiteen er derfor tilfreds med
at regjeringen varsler en slik nettportal.
Dette bør etter komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyres mening, sees
i sammenheng med Stortingets vedtak om å vurdere å opprette en egen
offeromsorg, jf. Dokument 8:156 S (2010–2011) og Innst. 6 S (2012–2013)
om statsbudsjettet for 2013.
Komiteen merker seg
at departementet sier følgende i meldingen:
«Etableringen av en portal skal også ses i sammenheng
med et eventuelt behov for en ny alarmtelefon for voldsutsatte.»
Komiteen viser til at Barneombudet
påpekte i høringen at dersom man oppretter en alarmtelefon, må dette
ikke gå på bekostning av dagens alarmtelefon for barn og unge. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen understreker at en ny
alarmtelefon for voldsutsatte må være tilgjengelig for alle, herunder
de særskilte utsatte gruppene som omtales i meldingen.
Komiteen viser til
at vold i nære relasjoner er et alvorlig folkehelseproblem. Helse-
og omsorgstjenesten spiller derfor en viktig rolle når det gjelder
å forebygge, avdekke og behandle skader som følge av vold i nære
relasjoner. Det handler både om omsorg, psykososial oppfølging og
mer tradisjonell behandling, både til barn, unge og voksne. Fastlegene,
skolehelsetjenesten, jordmødre og ansatte i hjemmesykepleien er
eksempler på yrkesgrupper som spiller en unik rolle i kampen mot
vold i nære relasjoner, og som bør settes bedre i stand til å oppdage
vold, og til å bistå de som utsettes for vold. Komiteen merker
seg at også Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund under
høringen i komiteen 16. april 2013, sluttet seg til at det er behov
for økt kunnskap.
Komiteen viser videre til at
meldingen beskriver de helsemessige konsekvensene av vold i nære
relasjoner, samt de mest sentrale helse- og omsorgstjenestene som
voldsutsatte møter.
Det pekes videre på tiltak som skal
iverksettes for å løse utfordringene, og komiteen viser
til meldingens beskrivelser på dette området og tiltakene som presenteres
i meldingen. Tiltakene er som følger:
Bidra til styrket
forskning rundt de helsemessige konsekvensene av vold i nære relasjoner
samt sørge for at denne kunnskapen spres til relevante tjenester.
Kartlegge kommunale helse- og omsorgstjenesters
arbeid med vold i nære relasjoner.
Styrke helsestasjons- og skolehelsetjenestens
arbeid med vold i nære relasjoner.
Styrke fastlegenes rolle i forebygging, avdekking
og oppfølging av utsatte og utøvere av vold i nære relasjoner.
Styrke de regionale ressurssentrene om
vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) for økt kompetanse
og veiledning overfor helse- og omsorgstjenestene.
Bedre behandlingstilbudet til utsatte for
vold i nære relasjoner gjennom å utvikle videre det psykososiale
lavterskeltilbudet i kommunene, og vurdere hvordan det bedre kan
ivareta voldsutsatte, samt revidere prioriteringsveiledere for spesialisthelsetjenesten.
Utarbeide ny veileder for helse- og omsorgstjenestens
arbeid med vold i nære relasjoner.
Revidere veilederen for psykososiale tiltak
ved kriser, ulykker og katastrofer slik at den ivaretar voldsfeltet
bedre.
Følge opp evalueringen av overgrepsmottakene gjennom
følgende tiltak:
Forankre tilbudet
til barn som har vært utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep,
i spesialisthelsetjenesten.
Vurdere å opprette regionale overgrepsmottak for
barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling.
Forankre ansvaret for voksne som har vært
utsatt for seksuelle overgrep, i spesialisthelsetjenesten fra 2015.
Styrke kompetansen i spesialist- og kommunehelsetjenesten
i håndtering av vold og seksuelle overgrep, blant annet ved å vurdere
å stille krav om at alle som deltar i legevakt har gjennomført kurs
om vold og overgrep og ved å vurdere å gjøre slike kurs obligatoriske
i spesialistutdanningen for allmennleger.
Styrke NKVTS og RVTS-enes rolle i å utvikle og
spre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten i håndtering av både
medisinske og psykososiale forhold knyttet til vold og seksuelle
overgrep.
Vurdere sertifisering av helsepersonell
som skal utføre klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og akkreditering
av enhetene der undersøkelsene skal foregå.
Etablere et kompetansenettverk i klinisk
rettsmedisin i samarbeid med de institusjonene som i dag ivaretar
rettspatologi og klinisk rettsmedisin.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er motstandere av den foreslåtte omorganiseringen
av overgrepsmottakene, jf. merknader og forslag under punkt 2.8.3.
Komiteen ønsker å
påpeke at de helsemessige konsekvensene av vold i nære relasjoner
er store. I tillegg til de åpenbare synlige fysiske skadene vet
vi at mennesker som har opplevd vold har en høyere forekomst av
sykdommer som kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes, astma, fibromyalgi,
høyfeber og bronkitt. Andre konsekvenser kan være kroniske smertelidelser, psykosomatiske
symptomer og ulike mage- og tarmsykdommer. Mennesker som har vært
utsatt for vold har også økt risiko for å utvikle angst, fobier
og depresjoner. Også risikoen for selvmord øker.
Komiteen vil trekke frem en studie
gjort av Alsaker i 2008 av kvinner ved norske krisesentre. Her konkluderes
det med at disse kvinnene har mye dårligere livskvalitet enn andre
norske kvinner i samme alder, og betydelig dårligere livskvalitet
og helse sammenlignet med andre grupper som opplever eller har opplevd
alvorlig helserisiko (trussel om død). For eksempel hadde de betydelig
dårligere livskvalitet og helse sammenlignet med soldater som hadde
vært i krig. Kvinnene i studien hadde spesielt lav livskvalitet
hva angikk mental helse, sosial helse og vitalitet.
Komiteen viser for øvrig til
meldingens beskrivelser av de helsemessige konsekvensene, og ønsker
velkommen styrking av forskning om temaet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det er behov for tiltak for å styrke helse- og omsorgstjenestens
tilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og relasjonsvold.
Noen overgrepsmottak leverer tjenester av høy kvalitet, men evalueringen
av dagens tilbud viser at tilbudet ikke er likeverdig og av tilstrekkelig
kvalitet. Finansieringsansvaret for overgrepsmottakene er også uklart.
Det er viktig å etablere robuste ordninger som vil sikre et likeverdig
tilbud av god kvalitet i hele landet hele døgnet, og slik at man
ikke er avhengig av innsatsen til ildsjeler.
Flertallet er imidlertid opptatt
av at det arbeidet og den idealisme som er lagt ned i arbeidet med
overgrepsmottakene, verdsettes også i det videre arbeidet med å
utvikle overgrepsmottakene.
Flertallet er opptatt av at alle
som er utsatt for vold skal få god hjelp og at denne hjelpen noen ganger
må skje i regi av kommunene, noen ganger i regi av spesialisthelsetjenesten.
Som i helsetjenesten for øvrig mener flertallet at
det som krever spesiell kompetanse bør ivaretas i spesialisthelsetjenesten,
mens det som er hyppig og/eller krever mindre spesialisert kompetanse
ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer,
etter flertallets syn, at alle tjenester til barn
utsatt for vold og overgrep bør ivaretas av spesialisthelsetjenesten.
Når det gjelder voksne, bør tjenestene til kvinner og menn utsatt
for seksuell vold ivaretas ved mottak i spesialisthelsetjenesten, mens
relasjonsvold, når den er av en type som faglig sett kan håndteres
i kommunene, bør håndteres der.
Flertallet viser til at dette
er en problemstilling som man i større kommuner bør kunne se i sammenheng,
og at samhandling mellom kommuner og mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten
kan gi gode løsninger.
Flertallet vil derfor understreke
at de robuste kommunale overgrepsmottakene bør videreføres gjennom
avtaler med spesialisthelsetjenesten, slik regjeringen legger opp
til. På den måten kan etablerte fagmiljøer videreføres og styrkes.
I tillegg mener flertallet at
det er behov for å vurdere ytterligere kompetansehevende tiltak både
i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale legevaktstjenesten. Flertallet er
derfor tilfreds med at regjeringen vil vurdere å stille krav om
at alle som deltar i legevakt har gjennomført kurs om vold og overgrep
og vurdere å gjøre slike kurs obligatoriske i spesialistutdanningen
for allmennleger. Videre at regjeringen vil styrke NKVTS og RVTS-enes
rolle i å utvikle og spre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten
i håndtering av både medisinske og psykososiale forhold knyttet
til vold og seksuelle overgrep, vurdere sertifisering av helsepersonell som
skal utføre klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og akkreditering
av enhetene der undersøkelsene skal foregå, og etablere et kompetansenettverk
i klinisk rettsmedisin i samarbeid med de institusjonene som i dag
ivaretar rettspatologi og klinisk rettsmedisin.
Flertallet er glad for at regjeringen
med dette plasserer både det faglige og det finansielle ansvaret
for overgrepsmottakene. Flertallet ser dette i sammenheng
med satsingen som nå skjer innen helsetjenesten på dette området,
og peker spesielt på at kompetansen hos fastlegene skal bedres. Flertallet er
opptatt av at gode fagmiljø som i dag er forankret i kommuner, ivaretas
i ny struktur. Flertallet ber regjeringen sikre at
helseforetakene inngår avtaler med kommunene der dette er naturlig. Flertallet mener driften
av overgrepsmottak egner seg godt til samhandling mellom 1. og 2.linjetjenesten.
Flertallet viser til at det av
og til er glidende overganger mellom fysisk og seksualisert vold, og
ber regjeringen sikre at den fremtidige organiseringen ivaretar
at brukerne ikke faller mellom to stoler.
Flertallet støtter forslaget
om å vurdere å opprette regionale overgrepsmottak for barn. Dette for
å sikre kompetanse i å avdekke mishandling og seksuelle overgrep
i klinisk rettsmedisinsk undersøkelse.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at menn som opplever overgrep, enten fysisk eller psykisk vold,
eller seksuelle overgrep, skal oppleve at overgrepsmottakene og
tjenesten kommunen tilbyr dem, er nødvendig og gir relevant behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er sterkt kritiske til regjeringens forslag om
at ansvaret for voldtektssaker skal overføres til spesialisthelsetjenesten.
Overgrepsmottakenes oppgave er å gi tilbud til personer som både
har vært utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold i nære relasjoner. Disse medlemmer peker
på at overgrepsmottak må organiseres slik at alle grupper, også
menn, føler at mottakene tilbyr nødvendig og relevant behandling.
Regjeringen foreslår å splitte ansvaret for hvem som skal behandle
voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep og personer som
har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Seksuelle overgrep mot
voksne skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra 2015, mens
personer utsatt for vold i nære relasjoner skal få behandling på
kommunalt nivå. Disse medlemmer mener at dette er
en uheldig splitting av eksisterende fagmiljø, og verdifull eksisterende
kompetanse og fagmiljø vil gå tapt. Dette vil føre til et svekket
akuttilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og personer
utsatt for vold i nære relasjoner.
Disse medlemmer peker på at fravær
av overgrepsmottak i primærhelsetjenesten vil kunne medføre at det
blir vanskelig å gi et fullverdig akutt-tilbud til relasjonsvoldsutsatte.
Arbeidet for denne gruppen er minst like krevende, og for å gi disse
et godt tilbud trengs det tilgang på overgrepsmottakenes kompetanse,
tid og beredskap for å tilby rettsmedisinsk undersøkelse, behandling
og psykososialt arbeid, inklusive vurdering av sikkerhet og barnevern. Disse medlemmer er
derfor bekymret for at dersom overgrepsarbeidet deles på to nivå,
vil det blir et klasseskille mht. hvilke akutt-ressurser som stilles
til disposisjon for de to gruppene.
Disse medlemmer peker på at istedenfor
å bygge opp særkompetanse og beredskap på to nivåer i helsetjenesten,
vil det være langt mer rasjonelt å videreføre og styrke dagens overgrepsmottak
slik at de også kan favne relasjonsvolden. Dette vil være fullt
mulig via forskriftsfesting av kommunalt ansvar og tilrettelagt
finansiering. Disse medlemmer påker på at kommunene
kan samarbeide om interkommunale løsninger om overgrepsmottak så
vel som legevakter og KAD (kommunal, akutte døgnenhet). Kommunene
kan også samarbeide med lokale sykehus der det er egnet, som i dag.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre dagens
organisasjonsmodell for overgrepsmottakene og styrke disse innenfor
rammen av denne modellen.»
Komiteen viser til
at sammenhengen mellom rus og partnervold er kompleks. Komiteen viser
også til Actis’ (Rusfeltets samarbeidsorgan) høringsuttalelse hvor
det vises til en norsk undersøkelse blant kvinner som var blitt
utsatt for fysisk maktbruk fra ektefelle eller samboer. Undersøkelsen
viser at drøyt en av fire svarte at partneren deres hadde drukket
alkohol eller andre rusmidler da den siste voldsepisoden fant sted.
Videre viser komiteen til at
SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning) estimerer at 50 000–150 000
norske barn lever sammen med voksne som har risikofylte drikkevaner,
og at ungdom med foreldre som er ofte beruset også er mye mer utsatt
for vold i hjemmet enn andre unge.
Komiteen viser til viktigheten
av at helsetjenestene har kunnskap og oppmerksomhet på tematikken,
og ser alkoholbruk som en årsak til situasjonen. Anerkjennelse og
kunnskap om sammenhengene er også viktig i behandlingsopplegg, og
det vil da være et gjensidig behov for denne linken – både i behandling
av vold og av alkohol.
Komiteen vil trekke
frem at mennesker som utsettes for vold kan være ekstra utsatt for
å utvikle et rusproblem. Rus kan være en strategi og en flukt for
å holde ut i en hverdag preget av vold. En undersøkelse som indikerer
en slik sammenheng, viser at 74 prosent av de mishandlede kvinnene
som utviklet et rusproblem, gjorde dette etter at mishandlingen
begynte (Giles-Sims 1998).
Komiteen vil derfor trekke frem
at det er viktig at kommunene er bevisst sitt ansvar etter krisesenterlova
om å gi et individuelt tilbud til ulike utsatte, også i de tilfellene
der det er ekstra utfordringer, for eksempel i form av at den utsatte har
behov knyttet til rusmisbruk eller psykiatri.
Komiteen mener at
det er essensielt at voldsutøver får bistand til å slutte å utøve
vold dersom man skal lykkes med å forebygge vold i nære relasjoner.
Man har i dag ikke tilstrekkelig kunnskap om hvem det er som utsetter
andre for vold i nære relasjoner, men en vet at en voldsutøver kan
utsette flere for vold; flere partnere, flere barn. Dersom en lykkes
i å få en voldsutøver til å slutte å utøve vold, vil samfunnet ha forebygget
vold mot mange. Tiltakene rettet mot voldsutøver er derfor en del
av den helthetlige innsatsen i arbeidet mot vold i nære relasjoner, og
viktig for å kunne forebygge slik vold. Komiteen viser
til at regjeringen vil
videreføre arbeidet
med hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere gjennom Alternativ
til vold (ATV) og familieverntjenestene
styrke kompetansen og kapasiteten i behandlingstilbudet
til voldsutøvere gjennom ytterligere spredning av Sinnemestringsmodellen
ved Brøset
bidra til ytterligere forskning om behandlingstilbudet
rettet mot overgripere
Komiteen er kjent med at det
i mange tilfeller er for lang ventetid for behandling av voldsutøvere,
og mener derfor det er positivt med tanke på det forebyggende arbeidet
at regjeringen vil styrke kapasiteten i behandlingstilbudet til
voldsutøvere.
Komiteen er kjent med det gode
arbeidet som gjøres av ATV, Brøset og Reform på dette området, og
vil trekke frem at Reform under høringen påpekte at tilbudene er
supplerende og ikke konkurrerende.
Komiteen vil påpeke
at det i saker om vold i nære relasjoner er avgjørende hvordan politi, påtalemyndighet
og domstol håndterer saker om dette. Dette gjelder både for tilliten
fra den utsatte og fra befolkningen generelt. En god behandling
av familievoldssaker i politiet og rettsapparat har en viktig forebyggende
effekt. Komiteen viser til at regjeringen, riksadvokaten
og politiet selv har hatt betydelig oppmerksomhet på å bedre kunnskapen
og fokuset på vold i nære relasjoner de siste årene.
Komiteen mener at selv om mye
gjenstår, har arbeidet gitt resultater. Komiteen viser
til at det er grunn til å anta at større åpenhet, endrede holdninger
og ikke minst et sterkt søkelys på vold i nære relasjoner fra politi
og påtalemyndighet, har ført til at flere anmelder. I 2012 ble det
registrert 2 557 anmeldelser for mishandling i familieforhold (straffeloven
§ 219). Dette er en økning på 75,5 prosent siden 2008. Flere anmeldelser
er positivt, fordi det får volden frem i lyset, fordi det gir samfunnet
en mulighet til å bistå den som har vært utsatt for vold eller overgrep
og fordi voldsutøver vil kunne stilles til ansvar.
Komiteen vil peke på at politi
og påtalemyndighet har tatt sjumilssteg siden man på 70- og 80-tallet
omtalte vold i hjemmet som «husbråk», en tid da mange mishandlede
kvinner kunne fortelle om at politiets innsats sjelden var egnet
til å skape trygghet. De få kvinnene som tok sakene til politiet
opplevde ofte at voldsproblemene deres ikke ble tatt alvorlig, og
de følte seg snarere mistenkeliggjort enn godt behandlet av politiet. Komiteen stiller
seg bak de vurderinger som gjøres i meldingen rundt den voldsutsattes møte
med politiet, herunder mener komiteen det er positivt
at det skal igangsettes et utviklingsarbeid i regi av Politidirektoratet
for å sørge for bedre metodikk og rutiner knyttet til politiets møte
med voldsutsatte, hvor målsettingen er å sørge for at avstanden
og konfliktflatene mellom politiet og den utsatte blir minst mulig.
Bedrede rutiner for informasjon peker seg ut som et særlig viktig
område. Komiteen mener det er viktig å fortsette
arbeidet med å få flere til å anmelde. I denne sammenheng vil det
være avgjørende at politiet møter dem som anmelder på en god måte.
Komiteen viser til at meldingen
gir en omtale av relevante bestemmelser i straffeloven, straffeprosessloven,
barneloven, utlendingsloven, våpenloven og voldsoffererstatningsloven. Videre
omhandles politiets og påtalemyndighetens arbeid, inkludert beskyttelsestiltak som
politiet har til rådighet. Det gis også en gjennomgang av barns
møte med politiet, og en beskrivelse av Statens Barnehus. Videre
omhandles kompetansen i politiet og domstolen. Det gis også en gjennomgang
av bruken av tilrettelagt dialog (restorative justice) i saker om
vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at politiets innsats mot vold i nære relasjoner er betydelig styrket
de senere årene, og politiet har fått en rekke nye virkemidler for
å ivareta og beskytte dem som er utsatt, samtidig som det er fokus
på etterforskning og iretteføring av saker.
Flertallet vil fremheve at Riksadvokaten
har gitt detaljerte retningslinjer for politiets og påtalemyndighetens
håndtering av saker om familievold. Dette innebærer at vold i nære
relasjoner kan inngå i den kategori saker som gis forrang dersom
det er knapphet på ressurser. Disse sakene skal oppklares så langt
råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og
jurist.
Flertallet viser videre til at
departementet i tildelingsbrevet til Politidirektoratet har lagt
inn som et krav at utviklingen mht. vold i nære relasjoner skal
følges nøye – det skal rapporteres både pr. tertial og årlig.
Flertallet mener det er positivt
at arbeidet i politidistriktene skal videreutvikles på bakgrunn av
evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner som
er gjennomført av Politihøgskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker videre at forslagene i stortingsmeldingen
om tiltak innen politi og rettsvesen er lite konkrete, effektive
og ambisiøse. Å oppdatere politiets veiledere og tiltakskort kan
være nyttig, men disse medlemmer viser til at regjeringen
heller burde utarbeidet kvalitetskriterier som skulle vært gjeldende
for politiets etterforskning i slike saker. Disse medlemmer peker
på at regjerningen må gjøre det klart hvilken kompetanse politifolk som
skal etterforske vold i nære relasjoner, skal ha. Disse medlemmer foreslår
at det bør utredes hvordan etterforskningen av saker om vold i nære
relasjoner kan styrkes ved tverrfaglig samarbeid gjennom sivil kompetanse
i politiets etterforskningsteam og egne studier om vold i nære relasjoner
ved Politihøgskolen.
Komiteen vil her særlig
vise til endringene som er gjort i straffeloven. Komiteen viser
til at det ved lov av 21. desember 2005 nr. 131 ble vedtatt en egen
bestemmelse om mishandling i familieforhold ved en endring av straffeloven 1902
§ 219. Målsettingen var å få en bestemmelse som er bedre egnet til
å fange opp kompleksiteten og helheten i saker som omhandler mishandling
i familieforhold enn de generelle straffebestemmelser om vold og
trusler. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006. I 2010 ble den
øvre strafferammen for overtredelse av bestemmelsen hevet fra fengsel
i inntil tre år til fengsel i inntil fire år. I en avgjørelse i
mars 2011 kom Høyesterett til at bestemmelsen ikke rammet handlinger
begått overfor en tidligere samboer etter at samboerforholdet var
opphørt. På bakgrunn av denne avgjørelsen ble det foretatt en endring
slik at bestemmelsen nå inneholder uttrykkelige henvisninger til
samboere på lik linje med ektefeller. Komiteen mener
det har vært viktig å få et eget straffebud som omhandler familievold. Komiteen ser
videre frem til at straffeloven av 2005 trer i kraft. Ikrafttredelsen vil
innebære at strafferammen øker fra fire til seks år for mishandling
og fra seks til 15 år for grov mishandling i nære relasjoner.
Komiteen vil videre trekke frem
utvidelsen av avvergingsplikten (straffeloven § 139) som et annet
viktig tiltak. Etter endringen skal det mindre til før avvergingsplikten
inntrer. Avvergingsplikten innebærer at den som unnlater å anmelde
til politiet eller på annen måte søker å avverge en straffbar handling
eller følgene av den, kan straffes med bot eller fengsel inntil
1 år. Avvergingsplikten knytter seg til de handlingene som er angitt
i straffebudet, dvs. seksuell handling med barn under 16 år mv,
misbruk av overmaktsforhold og lignende, alminnelig og grov mishandling
i nære relasjoner eller medvirkning til slik mishandling. Tidligere
inntrådte avvergingsplikten først når man hadde pålitelig kunnskap
om at nærmere bestemte alvorlige straffbare handlinger ville bli
eller var i ferd med å bli begått. Etter lovendringen inntrer avvergingsplikten
når noen holder det som sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle
straffbare handlingen vil bli eller er begått. Lovendringen innebærer
også at avvergingsplikten opphever en eventuell taushetsplikt, uansett
grunnlag for taushetsplikten. Komiteen mener endringene er
viktige for å forebygge nye tilfeller av mishandling eller overgrep.
Komiteen viser til at lovendringen
av straffeloven 1902 ved lov av 19. juni 2009 som hjemlet «omvendt
voldsalarm» (elektronisk kontroll i forbindelse med brudd på kontaktforbud)
trådte i kraft 1. februar 2013. «Omvendt voldsalarm» skal gi bedre
beskyttelse til personer som utsettes for vold eller trusler om
vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner. «Omvendt voldsalarm»
innebærer at den domfelte må bære fotlenke og får forbud mot å bevege
seg innenfor nærmere angitte geografiske soner. Hvis domfelte beveger
seg innenfor områdene som kontaktforbudet gjelder for, eller dersom
signalene fra fotlenken opphører, utløses en alarm hos politiet.
Kontrollen skal være begrenset til disse forholdene og åpner ikke
for kontinuerlig overvåkning av domfelte. Komiteen peker
på at i tillegg til å styrke beskyttelsen av den trusselutsatte
vil elektronisk kontroll kunne ha forebyggende effekt. Den merkede
vil vite at ethvert brudd på kontaktforbud, der det er etablert
et elektronisk gjerde, vil bli registrert hos politiet og derigjennom
vil kunne danne grunnlag for en senere tiltale og strengere straff,
som fengsel. Det antas at dette vil bidra til at flere avholder seg
fra å oppsøke den forbudet er satt til å beskytte.
Komiteen viser til at politiet
disponerer flere virkemidler for å beskyttes personer som utsettes for
vold og trusler i nære relasjoner. Mobile voldsalarmer, sperret
adresse, besøksforbud og kontaktforbud og, i særlige tilfeller,
rett til å benytte fiktive personopplysninger (ny identitet) er eksempler
på slike virkemidler.
Komiteen er fornøyd
med at regjeringen har styrket fornærmedes stilling i straffesaker,
gjennom endringer i straffeprosessloven i 2008. Lovendringen bedret
fornærmedes rett til informasjon, oppfølging og deltagelse under
straffesaken. Komiteen vil her trekke frem at det
at flere grupper fornærmede, herunder personer utsatt for vold i
nære relasjoner, nå har rett til bistandsadvokat og kostnadsfri
samtale med advokat før anmeldelse, er særlig viktige endringer
i straffeprosessloven.
Komiteen peker på
at det er iverksatt mange gode tiltak mot vold i nære relasjoner
i politiet og i påtalemyndigheten, noe som omtales i meldingen. Komiteen vil
trekke frem enkelte tiltak komiteen mener har vært
avgjørende for å bedre politiet- og påtalemyndighetens arbeid mot
vold i nære relasjoner:
Komiteen mener opprettelsen
av familievoldskoordinatorer i politidistriktene og team i de store
byene har vært avgjørende for å bedre politiets arbeid mot vold
i nære relasjoner. Familievoldskoordinatorene er viktige i fag-
og metodeutviklingen innen politiet. De er ressurspersoner for driftsenhetene
og deltar i den interne opplæringen. Koordinatorene driver ofte også
utadrettet virksomhet, blant annet foredragsvirksomhet, og er viktige
i det tverrfaglige samarbeidet på feltet. Familievoldskoordinatoren
skal også drive opplæring og videreformidle kunnskap til kollegaer.
Familievoldskoordinatorene deltar i etterforskningen av familievoldssaker
og foretar dommeravhør innen dette saksområdet. De er også kontaktpersoner
mellom politiet og Statens Barnehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at opprettelsen av familievoldskoordinatorstillinger i
alle politidistrikt har lagt til rette for at den voldsutsatte møtes
med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet, både menneskelig
og politifaglig.
Komiteen er fornøyd
med at Riksadvokaten i rundskriv fra 2008 har gitt detaljerte retningslinjer
for politiets og påtalemyndighetens håndtering av saker om familievold,
gjennom hele straffesaksprosessen. Kravet om effektiv innsats på
saksområdet gjentas i mål og prioriteringsrundskriv for 2013 (1/2013),
hvor det uttales:
«Det er fortsatt behov for å iverksette tiltak for
å bedre oppklaringen av voldssaker. Særlig oppmerksomhet bør rettes
mot vold i nære relasjoner».
Videre fremgår det at;
«vold i nære relasjoner kan være så alvorlig at den
omfattes av riksadvokatens sentrale prioriteringer og slike saker
må vies særskilt oppmerksomhet».
Komiteen viser til at dette innebærer
at vold i nære relasjoner kan inngå i den kategori saker som gis
forrang dersom det er knapphet på ressurser. Disse sakene skal oppklares
så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker
og jurist.
Komiteen viser til
at regjeringen har sendt på høring et forslag om at straffansvar
for drap og seksuelle overgrep mot barn under 16 år bør være unntatt
fra foreldelse. Komiteen imøteser Justis- og beredskapsdepartementets
vurderinger etter høringsrunden og ønsker eventuelle lovendringsforslag
velkommen.
Komiteen viser videre til at
høringen også omfatter et forslag om å endre straffeloven 1902 § 195
første ledd første punktum i samsvar med straffeloven 2005 § 299
slik at all seksuell omgang med barn under 14 år betegnes som voldtekt.
Slik komiteen ser det, kan skillet mellom omgang/handling
og voldtekt ha betydning for straffutmålingen – og også for foreldelsesfristene,
som er knyttet til de øvre strafferammene i straffebestemmelsene. Komiteen viser
videre til departementets høringsbrev og ser frem til departementets
vurdering og eventuelle lovendringsforslag knyttet til dette.
Komiteen mener det
er positivt at politiet har testet ut og evaluert en versjon av
SARA-modellen, og er tilfreds med at evalueringen av prosjektet
viser at prosjektet har vært vellykket. Komiteen er
videre tilfreds med at Politidirektoratet nå forbereder implementering
av dette verktøyet i samtlige av landets politidistrikter.
Komiteen viser til at risikovurderingsverktøyet
SARA kan bidra til å forebygge partnervold og til at nødvendige
beskyttelsestiltak settes inn på et tidligere tidspunkt og på en
mer målrettet måte enn tidligere. SARA-prosjektet har videreutviklet
arbeidet med vold i nære relasjoner. Prosjektet synliggjør de mest
trusselutsatte og tilbyr familiene en tettere oppfølging, blant
annet gjennom hjemmebesøk og samtaler med voldsutøver. Metoden gir
også bedre rutiner for samarbeidet internt i politiet og med eksterne etater.
Komiteen viser videre til at
etter et vellykket pilotprosjekt ved Stovner politistasjon i Oslo
og Vestfold politidistrikt skal risikovurderingsverktøyet SARA (Spousal
Assault Risk Assessment Guide) nå implementeres ved alle politistasjoner i
Oslo og i alle øvrige politidistrikt i løpet av 2013. Den norske
versjonen av SARA inneholder en sjekkliste over 15 risikofaktorer
for partnervold som skal tjene til å vurdere fare for gjentakelse
av volden i tilfeller der det allerede har funnet sted en voldshandling.
Komiteen viser til
at regjeringen vil videreføre arbeidet innen politiet og rettsvesenet
gjennom følgende tiltak:
Kartlegge bruken
av straffeloven § 219.
Gi Politidirektoratet i oppdrag å utarbeide
statusrapport hvert andre år om vold i nære relasjoner, inkludert
statistikk og trender.
Jevnlig oppdatere politiets veileder og
tiltakskort.
Følge opp evalueringen av politiets arbeid
med vold i nære relasjoner, og videreutvikle arbeidet med vold i
nære relasjoner i politidistriktene, herunder problemstillinger
knyttet til
samarbeidsrutiner
mellom politiet og andre aktører (barnevern, krisesentre m.fl.)
voldsutsattes møte med politiet
informasjon til utsatte om gangen i politiets
behandling av saken
politiets håndtering av barn ved utrykning
Følge opp evalueringene av Statens Barnehus gjennom
å etablere ytterligere to barnehus i 2013 og styrke ressurssituasjonen
ved eksisterende barnehus, samt å sette ned en arbeidsgruppe som gis
i oppdrag å utarbeide felles retningslinjer for driften av barnehusene
og å foreta en vurdering av tilsynsbehovet.
Øke kvaliteten og styrke etterforskningen
i saker om vold i nære relasjoner.
Foreta en analyse av familievoldssakene
fra anmeldelse til eventuell dom.
Komiteen viser til
at politiet og politiutdanningen de siste årene har hatt økende
fokus på vold i nære relasjoner og bruk av § 219. Tallene fra 2010
viste at oppklaringsprosenten i § 219-saker var 38 prosent. Dette
er noe høyere enn for gjennomsnittet av alle forbrytelser, der tallet
var 35 prosent. Komiteen mener likevel at oppklaringsprosenten
for disse sakene er for lav.
Komiteen viser til at regjeringen
ønsker å kartlegge bruken av straffeloven § 219.
Komiteen viser til
at i ytterste konsekvens kan vold i nære relasjoner føre til drap.
I 2012 ble det registrert 7 drap begått av nåværende eller tidligere
partner, og drap på partner utgjør mellom 20–30 prosent av alle
drap i Norge hvert år. Vi vet imidlertid ikke nok med hensyn til
å identifisere risikofaktorer for partnerdrap. Komiteen er
derfor positiv til at regjeringen har igangsatt forskning på dette
området.
Komiteen ser positivt
på styrkingen av barnehusene som presenteres i meldingen. Etablering av
flere barnehus, samt en solid økning av kapasiteten ved barnehuset
i Oslo, vil utvilsomt bidra til å styrke barns rettssikkerhet og
bidra til et bedre tilbud til de barna som har behov for det. Samtidig
etterlyser komiteen en satsing for å sikre at ventetiden
knyttet til gjennomføringen av avhør på barnehusene reduseres. Dagens
situasjoner er uholdbare. Tall fra barnehusenes årsrapporter fra
2012 viser at den negative tendensen fortsetter, og at gjennomsnittlig
ventetid for gjennomføring av dommeravhør øker i flere av regionene.
I forslaget til ny dommeravhørsforskrift som for tiden er på høring
i Justisdepartementet, vises det til at forsinkelser i avhør i alt vesentlige
skyldes forhold i politiet. For å sikre at barns rettssikkerhet
får den nødvendige prioritering, bør regjeringen derfor, etter komiteens mening,
vurdere å iverksette strakstiltak for å sikre at tilgjengelig kompetanse
om avhør av barn brukes til nettopp dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta umiddelbare grep for
å sikre at dagens regelverk om tidspunkt for dommeravhør av barn
og unge overholdes.»
«Stortinget ber regjeringen se nærmere på mulighetene
for en samlokalisering slik at tjenesteapparat og politi kan gi
bistand til voldsutsatte barn i samme lokalitet (barnehus).»
Komiteen viser til
evalueringen av barnehusmodellen. Evalueringen viser at bruk av
barnehus gjenspeiles i avstand/reisevei til nærmeste barnehus. Komiteen viser
til at evalueringen viste at to regioner pekte seg ut der tingrettene
i liten grad brukte barnehus til gjennomføring av dommeravhør. Komiteen viser
videre til at disse to regionene var Salten/Helgeland og Vestfold/Telemark. Komiteen er
svært tilfreds med at regjeringen besluttet å opprette to nye barnehus
kort tid etter fremleggelsen av evalueringene i Bodø og i Sandefjord. Komiteen ber
videre regjeringen fortløpende vurdere behov for flere nye barnehus.
Komiteen viser videre til at
evalueringen viste at antall medisinske undersøkelser som gjennomføres
på barnehusene er i underkant av hva som var forutsatt ved etablering. Komiteen mener
at dette er en viktig del av hva barnehusene skal tilby og ber regjeringen
vurdere hvordan dette bedre kan ivaretas i fremtiden.
Komiteen ser med bekymring på
at utviklingshemmede i liten grad har benyttet barnehusene, til
tross for at vi vet at utviklingshemmede er en gruppe som er ekstra sårbare
for å bli utsatt for overgrep. Norsk forbund for utviklingshemmede
(NFU) ga under høringen i komiteen uttrykk for at de ønsker en økt
bruk av barnehusene for denne gruppen, noe som da også fordrer økt
fokus på disse sakene i politiet.
Komiteen viser til
at UNICEF Norge i 2012 tok kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet
og oppfordret departementet til å vurdere om det var hensiktsmessig
å iverksette et pilotprosjekt bygget på erfaringene fra Prosjekt
Karin i Malmö, hvor politi og tjenesteapparat gir bistand til voldsutsatte
i samme lokalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Prosjekt Karin også ivaretar voldsutsattes barn. Når
det gjelder tiltak særlig rettet mot barn som er utsatt for vold
eller overgrep, er det i dag Statens Barnehus som fyller denne oppgaven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at det ser ut til at pilotprosjektet Karin
kun skal ha oppmerksomhet mot på kvinner som har vært utsatt for vold. Disse
medlemmer er opptatt av at barn skal ha den samme rettssikkerheten
som voksne kvinner og menn. Disse medlemmer anmoder
derfor regjeringen om å vurdere tilsvarende pilotprosjekt rettet
mot barn, men også menn utsatt for vold og overgrep.
Komiteen peker på
at det er av avgjørende betydning for å sikre god behandling av
saker om vold i nære relasjoner i domstolen at aktørene i rettssalen
har den nødvendige kompetansen til å håndtere denne typen saker.
Komiteen viser til at kvinnekonvensjonen
ble gjort til norsk lov i 2005 gjennom likestillingsloven og i 2009
gjennom menneskerettighetsloven og at dette har ført til økt bevissthet
blant dommere om kvinners diskrimineringsvern. Komiteen er
videre svært tilfreds med Domstolsadministrasjonens kompetansetiltak
om utsatte barn, inkludert vold og rusproblematikk.
Komiteen mener likevel det er
behov for økt kunnskap om hvordan domstolene i praksis behandler
barnelovssaker med volds- og overgrepsproblematikk. Komiteen er
derfor tilfreds med at regjeringen har satt i gang et utviklingsprosjekt
knyttet til behandlingen av høykonfliktsaker, der NKVTS er gitt
i oppdrag å fremskaffe kunnskap om hvordan domstolene i praksis
behandler barnelovssaker med volds- og overgrepsproblematikk. Regjeringens
satsing på slike tiltak vil etter komiteens syn gjøre
domstolene enda bedre rustet til å behandle barnefordelingssaker.
Komiteen åpner for
at det i enkelte tilfeller vil kunne være aktuelt å benytte «restorative
justice» i saker hvor det er tale om vold i nære relasjoner. Komiteen vil
imidlertid peke på at forutsetningen er at møtet mellom partene
er frivillig, grundig forberedt, og på den utsattes premisser. Det
er også viktig at det ikke stilles forventninger om tilgivelse og
forsoning mellom partene. Det å velge konfrontasjon kan for noen utsatte
være en viktig faktor i rehabiliteringsprosessen og kan bidra til
å styrke selvrespekten og verdigheten for enkelte. Dette vil imidlertid ikke
gjelde for alle. Komiteen vil videre påpeke at det
forutsettes at det tas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle
før man benytter seg av «restorative justice» i denne typen saker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til representantforslag 8:99 S (2012–2013), om en verdig voldsoffererstatning. Flertallet støtter
ikke et forslag som legger opp til at staten skal forskuttere erstatning
også for voldsofre som ikke oppfyller vilkårene for voldsoffererstatning. Voldsoffererstatningsloven
gir et godt tilbud til voldsofrene, og vilkårene er satt etter nøye
overveielser.
Flertallet viser til at regjeringen
vil gjennomgå de samlede tiltakene for voldsofre i Norge og vurdere
om det er behov for å supplere dem med ytterligere tiltak, inkludert
om det er behov for en kriminalitetsoffermyndighet i tillegg til
de tiltakene som allerede finnes.
Videre viser flertallet til at
regjeringen har gitt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk
stress (NKVTS) i oppdrag å kartlegge tiltak og tilbud for voldsutsatte
i Norge. Målet med kartleggingen er å få en oversikt over hvilke
tiltak og tilbud som eksisterer. samt eventuelle mangler og udekkede
behov for tilbud. NKVTS skal i sitt arbeid også se på situasjonen
i Sverige, spesielt på hvilke tiltak og initiativ som er finansiert
gjennom den svenske brottsofferfonden og betydningen av den svenske
brottsoffermyndighetens virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ber regjeringen utrede modeller for nasjonal offeromsorg
for å sikre voldsofre bedre. Disse medlemmer ser
det som naturlig at regjeringen utreder hvordan et slikt organ kan
bistå voldsofre i spørsmål om voldsoffererstatning bedre.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede etablering
av en egen nasjonal offeromsorg.»
Disse medlemmer mener det er
på tide å vurdere nye virkemidler i kampen for ofres trygghet. En
tidligere overgriper kan i dag fritt bosette seg i nærheten av sitt
offer etter ent soning, med den følge at det er offeret som må bytte bosted. Disse
medlemmer ser de viktige prinsipielle vurderinger som gjør
seg gjeldende i disse tilfellene, men mener allikevel at det bør foretas
en ny vurdering av problemstillingen. Disse medlemmer ber
derfor regjeringen om å foreta en bred vurdering av muligheten for
å begrense tidligere straffedømtes mulighet for bosetting nær offeret
etter soning i de mest alvorlige sakene.
Disse medlemmer ønsker at barnets
beste skal få større fokus i overgrepssaker. Prinsippet om at hensynet
til barn kan begrense voksnes rettigheter er solid fastslått i norsk
rett, og dette prinsippet får ytterligere tyngde i saker der det
er tale om overgrep mot barn. Disse medlemmer er
derfor bekymret over dagens praksis der alvorlige overgripere i
offerets familie beholder foreldre- og omsorgsrett også etter domfellelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at voldsoffererstatningsordningen i dag har flere mangler, selv
om det de siste årene har kommet vesentlige forbedringer. Personer
utsatt for vold bør i alle tilfeller slippe å forholde seg til overgriperens
økonomi. Det bør derfor være et klart mål at staten skal forskuttere all
erstatning i saker der fornærmede har status som offer for vold
eller overgrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader og forslag i forbindelse
med behandlingen av Dokument 8:99 S (2012–2013).
Komiteen mener samarbeid
på tvers av hjelpetilbud og samordning av hjelpetiltak er avgjørende
dersom man skal lykkes med å gi god bistand til dem som utsettes
for vold i nære relasjoner. Innsatsen mot vold i nære relasjoner
involverer flere offentlige etater og forvaltningsnivåer. Volden
kan ramme den utsatte på mange livsområder, og utsatte har ofte behov
for bistand fra flere tjenester over lengre tid. Tilbudene skal
gis av mange aktører, og dette fører med seg store koordineringsutfordringer. Komiteen kjenner
til at det i dag ofte er avhengig av enkeltpersoner hvorvidt man
til nå har lyktes med koordinering og samarbeid på dette feltet.
Behovet for et styrket fokus på tverrfaglighet og samarbeid er derfor
betydelig. Komiteen er tilfreds med at regjeringen
tar dette på alvor og vil iverksette tiltak. Komiteen er enig
med regjeringen i at samordning og samarbeid er avgjørende i det
videre arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Komiteen viser til
tiltakene som legges frem i meldingen om samordning og samarbeid.
Tiltakene som presenteres er som følger:
Bidra til helhetlig
og samordnet bistand til utsatte for vold i nære relasjoner og deres
barn, samt voldsutøvere.
Bidra til at ulike tiltak og virkemidler
sees i sammenheng, at ulike instanser og samarbeidsfora samvirker,
samt at gode modeller for samarbeid spres.
Tydeliggjøre RVTS-enes rolle i etableringen
av gode samarbeidsformer og -rutiner.
Fortsatt oppfordre kommunene til å utarbeide kommunale
handlingsplaner.
Bidra til at SLT og politiråd i større
grad har vold i nære relasjoner på dagsordenen.
Dokumentere erfaringer med bruk av individuell plan
for utsatte for vold i nære relasjoner.
Styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner i
arbeidet mot vold i nære relasjoner, gjennom etablering av forum
for nasjonale myndigheter og frivillige organisasjoner og opprettelsen
av en tilskuddsordning blant annet for frivillige organisasjoner.
Iverksette tiltak for å påse at taushetsplikten
ikke er til hinder for et godt samarbeid mellom ulike instanser
i arbeidet mot vold i nære relasjoner, samt legge til rette for
at opplysningsplikten til barnevernet og avvergeplikten oppfylles.
Prøve ut samarbeidsprosjekt tilsvarende
Karin i Malmø, der politi og tjenesteapparat gir bistand til voldsutsatte
i samme lokalitet.
Videreutvikle det nordiske og europeiske
samarbeidet rundt arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og de virksomheter
som møter barn og unge i det daglige er en forutsetning for tidlig
innsats. Flertallet mener det er viktig at regjeringen
nå gjennom barnevernsmeldingen foreslår tiltak som skal styrke helsestasjonenes,
barnehagenes og skolenes kunnskap om barnevernet, hvordan man kan
oppdage barna som trenger hjelp og når det er nødvendig å melde
bekymring.
Flertallet vil understreke at
alle offentlige tjenester har meldeplikt til barnevernet ved mistanke
om alvorlig omsorgssvikt. Flertallet merker seg at
barnevernet kommer for sent inn i for mange saker. Flertallet mener
derfor det er viktig at regjeringen har satt av 32,5 mill. kroner til
kompetanse- og samhandlingstiltak i 2013 og til sammen 108 mill.
kroner siden 2011. Flertallet vil vise til at disse
midlene blant annet skal brukes til å styrke barnevernstjenestens
samarbeid med andre tjenester, og bidra til at barnevernet er mer
til stede på arenaer der barn, ungdom og familier er.
Flertallet vil vise
til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i samarbeid
med Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet vil
samarbeide om viktige tiltak for tidlig innsats. Flertallet vil
vise til at de første leveårene for barn har stor betydning for barns
utvikling og hvordan de blir i stand til å håndtere belastninger
senere i livet. Flertallet er enig med regjeringen
i at tidlig innsats krever at ansatte i helsestasjoner, barnehager
og barnevernstjeneste har nødvendig kunnskap om hvordan de kan oppdage
og hjelpe utsatte barn og familier. Flertallet vil
derfor vise til at regjeringen i et tverrdepartementalt samarbeid vil
sørge for at det utarbeides et felles kunnskapsgrunnlag om forebyggende
innsatser for å oppdage og hjelpe utsatte barn i alderen 0–6 år,
med vekt på kunnskap om hvordan man kan styrke tilknytning og samspill
mellom barn og foreldre, og bidra til at tjenester som møter de yngste
barna tar denne kunnskapen i bruk. Flertallet er
svært tilfreds med dette, og vil understreke betydningen av tverrfaglig
og tverrdepartemental innsats for å styrke arbeidet mot omsorgssvikt
mot barn.
Komiteen ber regjeringen
sørge for at det følgende ivaretas i den varslede handlingsplanen:
At det de nødvendige
grep tas for å sikre at dagens regelverk om ventetid for dommeravhør
av barn og unge overholdes.
At spesialhelsetjenesten sikrer at den
nye organiseringen av overgrepsmottakene ikke går på bekostning
av kvaliteten i dagens tilbud.
Sørge for at det er tilstrekkelig kompetanse
i helseforetakene og at det finnes gode rutiner for å ivareta barn
som kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling.
Sørge for at alle barnehus har avtaler
med helseforetak/sykehus for å utføre medisinske undersøkelser av
barn.
Tilbud og sinnemestringsmetoder som gir
øvelse og ferdigheter i handlingsalternativer til vold, bør videreutvikles.
Sørge for at politiets eksisterende statistikk (STRASAK)
innfører flere kategorier, herunder en kategori som registrerer
vold mot barn.
Utarbeide en veileder til krisesenterloven.
Se nærmere på mulighetene for en samlokalisering
slik at tjenesteapparat og politi kan gi bistand til voldsutsatte
barn i samme lokalitet (barnehus).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at en eventuell samlokalisering av barnehus og politi ikke
må svekke dagens ordning med barnehus. Tiltaket må ikke tolkes dit
hen at komiteen ønsker at barnehusene skal inn på politistasjonene. Forslaget
er ment som et innspill til videreutviklingen av dagens eksisterende
ordning der samarbeid mellom de ansatte på barnehusene og politiet
er avgjørende for tilbudet som gis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at domstolene bevilges nok midler i
statsbudsjettene til at de i praksis settes i stand til å få ned
ventetiden for dommeravhør av barn og unge. Disse medlemmer ber
også regjeringen om å bevilge midler til videoopptak i domstolene,
slik at ofre i størst mulig grad skjermes mot å avgi ny forklaring
i lagmannsrettene.
Disse medlemmer ber regjeringen
fremme forslag om en fremdriftsplan med sikte på en lovendring som
vil medføre at obligatoriske sinnemestringstilbud skal kunne idømmes
som en straffereaksjon.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å forsvare enkeltmenneskets ukrenkelighet innen demokratiets
rammer. Skal den enkeltes frihet ivaretas, trenger samfunnet en våken
offentlig sektor som skal sikre enkeltindivider mot overgrep og
garantere for borgernes grunnleggende behov. Å sikre individets
frihet og sikkerhet er derfor en av politikkens hovedoppgaver. Disse
medlemmer viser til det prisbelønte arbeidet som er gjort
i Drammen kommune når det gjelder forebygging av vold i nære relasjoner
og æresrelatert vold. Drammen kommune har utarbeidet en egen veileder
for tjenesteapparatet og knyttet dette sammen med et eget opplæringsprogram
som gjelder alle former for vold og overgrep mot barn.
Justiskomiteen søkte 2. april 2013 presidentskapet
om å få forelegge utkast til innstilling for andre relaterte komiteer
til uttalelse.
Presidentskapet samtykket til dette i brev av 22. april
2013.
Justiskomiteen oversendte foreløpig avgitt innstilling
til helse- og omsorgskomiteen og familie- og kulturkomiteen 14. mai
2013. Komiteene gav sine merknader i hver sine brev av 21. mai 2013.
Helse- og omsorgskomiteen uttaler følgende:
«Fra helse- og omsorgskomiteen foreligger det følgende
uttalelse til justiskomiteens foreløpige innstilling til Meld. St.
15 (2012–2013):
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti
viser til at det i meldingen foreslås at ansvaret for voldtektssaker
skal overføres til spesialisthelsetjenesten. Overgrepsmottakenes
spesifikke mål er å gi tilbud til personer som har vært utsatt for
seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Overgrepsmottaket
må organiseres slik at alle grupper føler at mottakene tilbyr nødvendig
og relevant behandling.
Regjeringen foreslår at
ansvaret for mottak og behandling av voksne som er utsatt for seksuelle overgrep,
skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra 2015, mens personer
utsatt for vold i nære relasjoner skal få behandling på kommunalt nivå.
Dette medlem mener flytting av eksisterende overgrepsmottak for
seksualvold inn i sykehus vil medføre at arbeidet for volds- og seksualvoldsutsatte
splittes, og at man må begynne fra grunnen i sykehus. Riktignok
åpner forslaget for at velfungerende mottak kan videreføres, men
kommuner som har investert mye i sine mottak for å gi innbyggerne
et godt tilbud og en tryggere by, har ingen garanti for at sykehus/helseforetak
vil videreføre arbeidet på samme nivå. Foruten tapene ved avvikling
av de eksisterende mottak og omkostningene ved å bygge opp tilsvarende
tjenester i spesialisthelsetjenesten på ny, vil fravær av overgrepsmottak
i primærhelsetjenesten medføre at det blir vanskelig å gi et fullverdig
akutt-tilbud til relasjonsvoldsutsatte. For å unngå å måtte bygge
opp særkompetanse og beredskap på to nivåer i helsetjenesten vil
det være langt mer rasjonelt å videreføre og styrke dagens overgrepsmottak slik
at de også kan favne relasjonsvolden. Dette er fullt mulig via forskriftsfesting
av kommunalt ansvar og tilrettelagt finansiering. Kommunene kan
samarbeide om interkommunale løsninger om overgrepsmottak så vel
som legevakter og KAD (kommunal, akutt døgnenhet). Kommunene kan
også samarbeide med lokale sykehus der det er egnet, som i dag.
Dette
medlem viser til forslag 5 fra justiskomiteens mindretall om å videreføre
dagens organisasjonsmodell for overgrepsmottakene og styrke disse
innenfor rammen av denne modellen, og vil støtte dette forslaget.»
Familie- og kulturkomiteen uttaler følgende:
«Familie- og kulturkomiteen viser til justiskomiteens
brev av 14. mai 2013 vedrørende Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging
og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
Komiteens
medlemmer har følgende merknader og viser, med unntak av komiteens
medlem fra Kristelig Folkeparti, for øvrig til de respektive partiers
merknader i justiskomiteen.
Komiteen viser til at
det har i den senere tid blitt avdekket grove brudd på ventetiden
ved avhør av barn og unge ved Barnehus. Ifølge straffeloven skal
det foretas dommeravhør av barn og unge innen 14 dager, for å sikre
at forklaringen som gis er mest mulig sannferdig, samtidig som det
er viktig at barnet/ungdommen får mulighet til å snakke helt fritt
med sine pårørende om saken så snart som mulig for å sikre at den
enkelte kan få raskest mulig hjelp. Komiteen viser til at UNICEF
etterlyser en satsing for å sikre at ventetiden knyttet til gjennomføringen
av avhør ved Barnehusene reduseres.
Komiteen mener
kvinner og menn som utsettes for vold i nære relasjoner må få tilbud
om opphold på krisesenter og mulighet for ny identitet dersom det
er nødvendig. Alle som trenger det, må få tilgang på voldsalarm.
Det innføres en ordning med såkalt «omvendt voldsalarm» i de tilfeller
der det er hensiktsmessig. Det må satses mer på forskning på voldsadferd
og behandling av voldsutøvere. Komiteen mener for lite ressurser
brukes til å bedre behandlingstilbudet for voldsutøvere, som ennå
ikke er blitt landsdekkende. 4 av 5 voldsutøvere som melder seg
til behandling, blir avvist av ressurshensyn. Behandlingstilbud
til voldsutøvere er essensielt for å stoppe voldsspiralen både individuelt
og overfor neste generasjon. Vold avler vold, og barn som lever
med vold eller er utsatt for vold har, i tillegg til fysiske og
psykiske skader, langt større sannsynlighet for selv å bli voldsutøvere eller
gå inn i voldelige relasjoner. Behandlingstilbudet for voldsutøvere
må bygges kraftig ut slik at køene kan tas unna. Komiteen vil peke
på at dette er et av de sikreste tiltakene for å hindre videre vold
mot kvinner og barn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti er tilfreds med at det er lagt fram en stortingsmelding
om vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner er et av Norges største
helse- og samfunnsproblemer. Flertallet vil understreke at alle
har rett til et liv uten vold. Kvinnen har rett til et samliv fritt
for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep og
frykt. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst
og livsutfoldelse, for å kunne leve et godt liv.
Flertallet
viser til at vold mot kvinner i omfang er størst, både i Norge og
på verdensbasis. Det må reflekteres i samfunnets politikk og innsats for
å forebygge og bekjempe dette, uten at det går på bekostning av
andre grupper av befolkningen. Det er derfor viktig at arbeidet
mot vold i nære relasjoner har et kvinneperspektiv. Samtidig må
vold mot menn synliggjøres og bekjempes i langt større grad enn
i dag.
Flertallet vil spesielt understreke betydningen
av at barn som vokser opp i familier med vold, blir sett og får
hjelp. Barn som lever med vold i hjemmet lever i utrygghet, og har
økt risiko for redusert helse og livskvalitet også i voksen alder.
Flertallet
vil understreke at regjeringens strategi for arbeid mot vold og
overgrep mot barn og ungdom også må inkludere barn som lever med vold
i familien.
Flertallet viser til at det anslås å
være 50 000 til 150 000 barn i Norge som bor sammen med foreldre
med et risikofylt alkoholkonsum. Misbruk og avhengighet kan skape
problemer i familiens fungering og øke risikoen for at barnet utsettes
for en rekke negative livshendelser. I de nordiske landene er et
flertall av voldstilfellene alkoholrelaterte. Jo mer man drikker
og jo oftere man er beruset, desto mer sannsynlig er det både at
man utøver vold og utsettes for vold.
Flertallet
vil peke på at ulike barn og familier trenger ulike typer og ulikt
omfang av hjelp.
Flertallet mener etableringen av
familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt er svært viktige tiltak.
Flertallet mener koordinatorene bør ha kun familievoldssaker som
arbeidsfelt og eneste arbeidsoppgave.
Flertallet
mener myndighetene må bidra til at det utvikles kompetanse, kurs
og studier med fokus på vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Flertallet
viser til at helsestasjons- og skolehelsetjenesten spiller en viktig
rolle i det forebyggende arbeidet for å hindre vold mot barn. Helsesøster
har en unik mulighet til å følge barn, unge og deres foreldre gjennom
flere år og kan både forebygge og avdekke vold og overgrep. Beregninger
fra Helsedirektoratet viser at vi mangler mellom 800 og 900 helsesøsterårsverk. Flertallet
støtter justiskomiteens anmodning til regjeringen om å styrke helsestasjons-
og skolehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mennesker
som er blitt utsatt for voldtekt og vold er i en særlig sårbar situasjon
etter et overgrep. For å kunne hjelpe disse, mener disse medlemmer
at det bør det utredes modeller for en nasjonal offeromsorg og hvordan
et slikt organ kan bistå voldsoffer i etterkant. I forbindelse med
rettergang etter voldtekter og andre voldssaker har mange voldsoffer
som er tilkjent erstatning selv måtte inndrive erstatningsbeløpet.
Voldsofrene har opplevd dette som en stor belastning. Det bør derfor
utredes hvordan et slikt organ kan bistå voldsofre i spørsmål om
voldsoffererstatning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det bør lages en egen handlingsplan for barn som
er blitt utsatt for eller har vært vitne til vold, for at vi skal
kunne ivareta disse på en god måte.
Dette medlem
vil peke på at familievernet kan ha en viktig rolle overfor både
ofre og voldsutøvere. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke
at familievernet må styrkes. Representanter fra Kristelig Folkeparti
fremmet nylig forslag i Stortinget om at familievernet må styrkes. Dette
medlem viser til at Kristelig Folkeparti i alternative budsjetter
foreslår kraftige økninger til familievernet. Dette medlem viser
til forslag om en opptrappingsplan for familievernet, jf. Innst.
179 S (2012–2013), jf. Dokument 8:137 S (2011–2012) Representantforslag
om styrking av familievernet.
Dette medlem mener
kommunene og fylkene bør forpliktes til å styrke tilbudet både til
voldsutøvere og de som trenger hjelp til å komme seg ut av volden,
herunder styrke familievernkontorenes tilbud om terapi og mekling.
Dette
medlem støtter forslagene om å oppdatere politiets veiledere og
tiltakskort. Dette medlem etterspør en utredning av hvordan etterforskningen
av saker om vold i nære relasjoner kan styrkes gjennom tverrfaglig
samarbeid ved å bringe sivil kompetanse inn i politiets etterforskningsteam,
samt gjennom egne studier om vold i nære relasjoner ved Politihøgskolen.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen tilrettelegge Husbankordningen
bedre for dem som lever eller har levd under såkalt Kode 6, skjult
adresse.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utrede forslag til lovendring
med sikte på endring av foreldreretten og samværsretten til barn,
der far/stefar eller mor/stemor har blitt dømt for alvorlig overgrep
mot egne/stebarn.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sørge for bedre og
mer kontinuerlig statistikk om vold og overgrep mot barn, herunder
barn som vitne til vold.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
utarbeides en kvalitetsforskrift som klargjør hva som reelt sett
forventes av kommunene i deres arbeid med å styrke det kommunale
krisesentertilbudet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen videreføre dagens
organisasjonsmodell for overgrepsmottakene og styrke disse innenfor
rammen av denne modellen.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen ta umiddelbare grep for
å sikre at dagens regelverk om tidspunkt for dommeravhør av barn
og unge overholdes.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen se nærmere på mulighetene
for en samlokalisering slik at tjenesteapparat og politi kan gi
bistand til voldsutsatte barn i samme lokalitet (barnehus).
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen utrede etablering
av en egen nasjonal offeromsorg.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 15 (2012–2013) – om forebygging
og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve
– vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 23. mai 2013
Per Sandberg |
Anna Ljunggren |
leder |
ordfører |