3.1 Næringsliv og handel

IKT-næringen er viktig for verdiskapingen i Norge. Enda viktigere er likevel hvordan andre deler av økonomien og andre bransjer tar i bruk IKT-næringens produkter og tjenester til å effektivisere, innovere og sikre velferden.

3.1.1 Forenkling basert på IKT

Regjeringen har lagt vekt på at arbeidet med næringsrettet forenkling skal styrkes og konkretiseres. Målet er å utforme reguleringer på en slik måte at de ikke påfører norske bedrifter unødige kostnader og ulemper, og å sikre at offentlige tjenester bygger opp under norsk næringslivs verdiskaping. Regjeringen har satt et konkret mål for forenklingen: Bedriftenes kostnader med å følge opp myndighetspålagte rapporteringskrav og reguleringer skal reduseres med 10 mrd. kroner innen utgangen av 2015. I perioden 2006 til 2009 var næringslivets ressursbruk knyttet til administrative aktiviteter anslått til om lag 54 mrd. kroner årlig.

I norsk næringsliv har 99,5 pst. av bedriftene færre enn 100 ansatte. Kravene i regelverk er ofte de samme for små bedrifter som for store, selv om små bedrifter har færre ressurser til å utføre administrative oppgaver. Forenklingsarbeidet kommer derfor spesielt de mindre bedriftene til gode.

Regjeringen har allerede satt i verk flere konkrete tiltak for å oppnå forenklinger for norsk næringsliv:

• Det skal etableres en ny felles ordning for rapportering fra arbeidsgiver om ansettelses- og inntektsforhold, elektronisk dialog med arbeidsgiver (EDAG). Formålet er i første rekke å forenkle innrapporteringen ved at arbeidsgiver skal slippe å levere de samme opplysningene flere ganger.

• Regjeringen har også fremmet forslag om endringer i blant annet bokføringsloven, verdipapirhandelsloven og eiendomsmeglingsloven. Et av forslagene er at bedriftene fritt skal kunne velge hvordan de lagrer bokføringsdata, og at de også kan lagres elektronisk. Bokføringslovens krav om utarbeiding av spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering skal lempes på.

• Regjeringen gjennomfører et omfattende arbeid med å videreutvikle Altinn. Altinn er en felles teknisk plattform for offentlige digitale tjenester og dessuten en nettportal for næringslivet. Altinn gjør at man kan bruke de samme komponentene til å utføre flere tjenester hos mange forskjellige etater.

Regjeringen vil stimulere til større utbredelse av digitale forretningsprosesser. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendte høsten 2012 ut et rundskriv til alle statens virksomheter hvor de pålegges å kreve at leverandører sender fakturaer og kreditnotaer slik at de kan mottas elektronisk i samsvar med standarden Elektronisk handelsformat (EHF), jf. standardiseringsforskriften. Kravet gjelder alle nye kontrakter som inngås etter 1. juli 2012.

Staten vil også tilby elektronisk faktura til innbyggerne. Alle relevante statlige virksomheter skal tilby elektronisk faktura, slik at de som ønsker det kan få faktura fra staten direkte i nettbanken sin.

Til nå har nasjonale ulikheter i forretningsmodeller og mangel på standarder gjort samhandling og elektronisk informasjonsflyt i den grenseoverskridende handelen vanskelig. Manglende standardisering påvirker konkurransekraften negativt. Dette har derfor stor oppmerksomhet fra EUs side, blant annet gjennom arbeidet med Digital Agenda for Europe. Regjeringen har som mål at det i 2020 skal være mulig for bedrifter i Norge å operere helt uten papirdokumentasjon, også når det gjelder å dokumentere handel og forretningsprosesser over landegrensene.

3.1.2 Forbrukernes netthandel

I 2011 kjøpte nordmenn varer og tjenester over nettet for ca. 22 mrd. kroner. Antallet nordmenn som handler på nett har steget for hvert år, og målinger gjort i 2. kvartal 2012 viste at 76 pst. hadde bestilt varer eller tjenester på Internett i løpet av det siste året.

Omfanget av e-handel over landegrensene i EU har imidlertid ennå ikke tatt av. Bare 3,4 pst. av omsetningen i europeisk detaljhandel skjer over nett. EU oppgir større sikkerhet og trygghet for både bedrifter og borgere som de viktigste forutsetninger for å få i gang markedet for e-handel. Europakommisjonen fremmet 4. juni 2012 et forslag til forordning om et felles rammeverk for elektronisk identifikasjon, elektronisk signatur og andre relaterte «tillitstjenester». Regjeringen vil følge opp EUs forslag til ny forordning om eID og e-signatur.

3.1.3 Digitale betalingstransaksjoner

Digital betaling vil si betaling med betalingskort, nettbank, mobil eller andre elektroniske betalingsformer. Norge er et av de land hvor digital betaling er mest utbredt. Norge ligger også i verdenstoppen når det gjelder bruk av betalingskort.

Overgangen fra kontantbetaling til ulike elektroniske betalingsløsninger har vært viktig for utviklingen av langdistansehandelen, og for utviklingen av finansmarkedene. For Norge, som er en liten åpen økonomi, er velfungerende og effektive elektroniske betalings- og oppgjørssystemer av stor betydning. Stortinget vedtok i 2010 et nytt kapittel 5 i betalingssystemloven som skal sikre at nye aktører får tilgang til betalingssystemene på ikke-diskriminerende vilkår. I 2011 vedtok videre Stortinget nye regler om e-pengeforetak. Regjeringen mener at det er viktig å fortsette å jobbe for at det skal vokse frem sikre og enkle betalingsløsninger innenfor alle mulige transaksjonssituasjoner.

Near Field Communication (NFC) er en teknologi for trådløs kommunikasjon over svært korte avstander, typisk noen centimeter. Den baserer seg på at mobiltelefoner har ørsmå radiobrikker (RFID). Et bruksområde for teknologien er å bruke mobiltelefonen som lommebok. Så langt er det ikke mange brukersteder i Norge som har investert i betalingsterminaler som håndterer NFC. Men Finansnæringens hovedorganisasjon vurderer kostnadene ved å oppgradere terminaler til å kunne håndtere NFC som beskjedne. Det forventes derfor større utbredelse av NFC-teknologi de kommende årene.

Betalinger på tvers av landegrensene er normalt langt mer ressurskrevende å gjennomføre enn nasjonale betalinger. EU-landene er Norges viktigste handelspartnere. Et velfungerende betalingssystem på tvers av landegrensene i Europa kan skape betydelige muligheter også for norsk næringsliv. SEPA er et prosjekt initiert av den europeiske banknæringen for å gjøre grensekryssende betalinger i euro like enkle og billige som innenlandske betalinger i euro. Norske banker deltar i utviklingen av SEPA, og SEPA-instrumentene brukes av norske banker for grensekryssende betalinger i euro.

3.1.4 Nettskyen

Tradisjonelt har programvare og tjenester blitt lagret lokalt på brukernes datamaskiner eller virksomhetenes egne servere. I stadig større grad blir programvare og tjenester nå levert over Internett. Dette kalles gjerne for skytjenester. Leverandørene av skytjenester har enorme datasentre og kan dra nytte av de stordriftsfordelene og den fleksibiliteten dette gir. Nettskyen vil representere store potensielle besparelser, ikke bare for virksomheter, men også for offentlig forvaltning og enkeltpersoner. Derfor lanserte EU-kommisjonen i 2012 en strategi for bruk av skytjenester der de ser på muligheter og utfordringer knyttet til bruk av nettskyen for offentlige myndigheter. Norge vil følge nøye med på EUs politikkutvikling på dette området.

Fordi leverandører av skytjenester er store aktører som stort sett leverer standardiserte tjenester, vil enkeltkunder i hovedsak være henvist til å benytte disse leverandørenes standardavtaler. Dette kan komme i konflikt med krav i norsk regelverk. I Norge har Datatilsynet utviklet en veileder som ser spesifikt på personvernutfordringene ved skytjenester.

3.2 Digitalt innhold og viderebruk av offentlige data

Regjeringen ønsker at norske aktører også skal kunne ta del i de store vekstmulighetene digitalt innhold innebærer. EU har i sin digitale agenda beregnet at det er potensial for en firedobling av salgsinntektene for digitalt innhold sammenlignet med dagens situasjon. Erfaringer med nettbasert tilgjengeliggjøring i musikkbransjen viser imidlertid at det er viktig å sikre god balanse mellom publikums interesser og kunstnernes opphavsrettslige og økonomiske interesser.

Et annet område hvor det er beregnet et stort potensial for innovasjon og verdiskapning, er viderebruk av offentlige data. Regjeringens mål er at Norge skal være et foregangsland i bruk av og verdiskaping basert på digitalt innhold.

Norske regler stiller krav om at offentlige virksomheter skal tilgjengeliggjøre data for viderebruk. De norske viderebruksreglene er basert på EUs viderebruksdirektiv (PSI-direktivet) fra 2003. Direktivet skal harmonisere EU-landenes praksis for viderebruk av offentlige data. Et hovedmål var å utløse potensialet for innovasjon og verdiskaping basert på offentlige data i privat sektor. Direktivet ble innført i Norge da dagens offentlighetslov ble vedtatt og satt i kraft. Regjeringens utgangspunkt er at mest mulig offentlige data skal være tilgjengelig gratis eller til en pris som ikke overstiger merkostnadene knyttet til å gjøre materialet tilgjengelig.

Regjeringen vil stimulere til tilgjengeliggjøring og viderebruk også av innhold som det offentlige ikke har en plikt til å tilgjengeliggjøre, slik at vi kan få større samfunnsmessig avkastning av de investeringer det offentlige gjør.

Regjeringen vil at mest mulig av de offentlige samlingene i arkiv, bibliotek og museer blir tilgjengelig for befolkningen, også for viderebruk der det er mulig. Samlingene skal gjøres søkbare, og innholdet skal formidles på en brukervennlig måte. Bokhylla.no er en tjeneste fra Nasjonalbiblioteket. Bøkene som fortsatt er beskyttet av opphavsrett, kan leses på nettet. Bøkene som ikke lenger har opphavsrettslig beskyttelse, kan også lastes ned. Arkivverket har digitalisert 40 millioner dokumentsider. Det meste er publisert på www.digitalarkivet.no. Der finnes for eksempel kirkebøker, manntall og folketellingsinformasjon. Digitaltmuseum.no skal gjøre museenes samlinger lett tilgjengelig for alle interesserte, uavhengig av tid og sted.

Det offentlige bruker årlig store summer på forskning. Det er derfor naturlig å stille krav til forskningsinstitusjonene om at resultatene som en hovedregel skal tilhøre fellesskapet. Prinsipielt bør all offentlig finansiert forskning være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det. Åpen tilgang («open access») betyr at det er gratis elektronisk tilgang til artiklene. I tillegg til å arbeide for å tilgjengeliggjøre forskningsresultater, vil regjeringen også arbeide for at forskningsdata blir tilgjengelig for viderebruk.

Programarkivene i NRK er en viktig del av vår felles kulturarv. Det bør være en overordnet ambisjon å gjøre dette materialet tilgjengelig for alle. NRK arbeider derfor med å digitalisere mest mulig av sitt arkiv. For nye produksjoner inngås det så langt som mulig avtaler med rettighetshaverne som sikrer muligheten til å gjøre programtilbudet tilgjengelig på Internett.

Offentlige data er gjerne råstoffet, eller deler av råstoffet, som gode nye applikasjoner eller tjenester utvikles av. Regjeringen har tatt initiativ til ulike tiltak som skal stimulere til viderebruk av offentlige data.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil, i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet, vurdere om virkeområdet for offentlighetslovens bestemmelser om viderebruk bør utvides. I forbindelse med revisjon av det europeiske direktivet om viderebruk må, blant annet lovens bestemmelser om prising ved utlevering av dokumenter og offentlige data for viderebruk bli vurdert.

I Digitaliseringsrundskrivet fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet pålegges statlige virksomheter å gjøre egnet informasjon tilgjengelig i maskinlesbare formater. Dette gjelder informasjon av samfunnsmessig verdi, som kan viderebrukes, som ikke er taushetsbelagt og der kostnadene ved tilgjengeliggjøring antas å være beskjedne.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil videreutvikle Difis veilednings- og støttefunksjon for offentlige etater som ønsker å tilgjengeliggjøre sine data og for private og andre aktører som ønsker tilgang til offentlige data.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har utarbeidet retningslinjer til bruk ved tilgjengeliggjøring av offentlige data for viderebruk. Departementet vil også følge opp bruken av Norsk lisens for offentlige data (NLOD) og aktivt informere offentlige virksomheter om viderebruk og NLOD.

Kulturdepartementet vil videreføre satsingen på arkivinstitusjonenes bruk av nye IKT-løsninger for å gjøre arkivmateriale lettere tilgjengelig for bruk og til formidling av materialet. Riksarkivet skal ha et nasjonalt ansvar for å etablere et samarbeid på arkivsektoren om strategier for digitalisering av arkiver, digitale publiseringsløsninger og utnyttelse av nye muligheter som åpner seg gjennom den teknologiske utviklingen.

Norsk språkbank tilbyr digitale språkressurser til forskning og språkteknologisk utvikling. Ressursene er fritt tilgjengelig på nett og samlingen blir stadig utvidet. Språkbanken ivaretas av Nasjonalbiblioteket.

3.2.1 Digitalt innhold, medier og konvergens

Tidligere var det klare skiller mellom ulike medieprodukter. I dag er alle disse medieproduktene – eller rettere sagt innholdet – tilgjengelig på Internett i form av nett-tv og nettradio, e-bøker, nettaviser og musikkfiler eller strømmetjenester. Det har blitt en glidende overgang mellom mediene og innholdselementer. Det er en utfordring for aktørene å finne nye, gode forretningsmodeller som appellerer til forbrukerne og samtidig sikrer rettighetshavernes og næringens økonomiske interesser. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som blant annet skal se nærmere på dette – se boks 5-6 i meldingen.

Når teknologi og handlemønstre endres, utfordres regelverket. Utfordringen for myndighetene er å opprettholde et mest mulig teknologinøytralt regelverk som, så langt det er mulig, ivaretar de samme interessene som tidligere.

Utviklingen de siste årene har ført til at mediehverdagen er blitt stadig mer digital. Regjeringen har derfor foreslått en omlegging av pressestøtten. Forslaget går ut på at det ikke lenger skal stilles krav om at støttemottakeren må utgi papiravis. Det er imidlertid foreslått at det fortsatt skal være et krav at mediet skal være betalt fra forbruker, ha en ansvarlig redaktør, og at minst halvparten av opplaget skal selges gjennom abonnement. I tillegg foreslås endringer i kriteriene for fordeling av støtte som innebærer at alle publiseringsplattformer, inkludert digitale utgivelser, trekkes inn i beregningen av tilskudd.

En hovedutfordring med medieinnhold, slik som musikk og film, er klarering av rettigheter for distribusjon. Det er ofte vanskelig å etablere tjenester på tvers av landegrensene, noe som i stor grad begrenser mulighetene i Europa. I arbeidet med et digitalt felles marked har EU-kommisjonen derfor i 2012 fremmet forslag til et direktiv om forvaltning av kollektive rettigheter. Direktivet antas å bli viktig for hele det europeiske markedet for musikk- og audiovisuelle tjenester.

Som en del av arbeidet med revisjon av åndsverkloven har man også sett nærmere på hvordan ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett på nett håndheves. En proposisjon med forslag til endringer i åndsverkloven på dette området ble oversendt Stortinget i februar 2013.

3.3 Helse og omsorg

Få sektorer betyr så mye for så mange som helse- og omsorgssektoren. I løpet av et år er mer enn 75 pst. av alle nordmenn i kontakt med denne sektoren. Helse- og omsorgssektoren har over 300 000 ansatte. Norge brukte i 2011 om lag 250 mrd. kroner på helse- og omsorgsformål. Helse- og omsorgssektoren er mindre digitalisert enn mange andre sektorer, selv om det finnes mye avansert medisinsk teknologi, og en stadig større del av informasjonsutvekslingen i helse- og omsorgssektoren nå går elektronisk. Det betyr at det er stort rom for positive endringer for sektoren og brukerne. Samtidig vil mulighetene for å levere private produkter og løsninger til helse- og omsorgssektoren vokse.

Regjeringens mål er at:

• Innbyggerne ved hjelp av IKT kan få bedre kontroll over egen helse og større mulighet til å bo hjemme trygt og med høy livskvalitet.

• IKT skal brukes til å oppnå kvalitet og effektivisering i helse- og omsorgstjenestene.

• IKT skal bidra til at eldre og andre kan ha trygge, selvstendige liv hjemme til tross for svekket helse.

3.3.1 Velferdsteknologi for gode, selvstendige liv

Det er først og fremst helsefaglige vurderinger som må være utgangspunktet for god omsorgsteknologi. Kommunene vil spille en særskilt rolle som ansvarlig for offentlige omsorgstjenester. Omveltningene i omsorgstjenestene vil ikke kunne skje på basis av en offentlig utrulling av teknologi alene, men være et resultat av at brukerne etterspør og har kompetanse til å utnytte de teknologiske mulighetene som finnes. Regjeringen vil gjennom sin politikk for digital deltakelse og kompetanse (kapittel 2) bidra til at flest mulig blir parate til å bruke nye teknologiske løsninger, og tilrettelegge den offentlige politikken slik at velferdsteknologier kan integreres uavhengig av leverandører og på tvers av offentlig og privat sektor.

De teknologiske forutsetningene er altså gode for den velferdsteknologiske omveltningen, og forutsetningene vil bli stadig bedre etter hvert som teknologien utvikles videre. Samtidig er det ikke produktene alene som skaper gode velferdsteknologiske løsninger. I sin rapport om velferdsteknologi fra 2012 peker Helsedirektoratet på arkitektur som ett av flere områder hvor det er behov for standardisering.

Bruk av standarder sikrer at informasjon fra ulike enheter blir kommunisert og forstått, og at utstyr fra én produsent kan byttes ut med utstyr fra en annen produsent. Dette skal bidra til at brukere eller det offentlige ikke blir låst til én eller få leverandører av utstyr eller programvare. Hagen-utvalget mente blant annet at det er behov for en standardisert kommunikasjonsplattform i hjemmet som støtter muligheten for å bo lenger i eget hjem. Regjeringen vil, med utgangspunkt i Hagen-utvalget, legge frem en egen melding for Stortinget om innovasjon i omsorg.

Smarthuskonseptet er ikke bare noe for private hjem. Regjeringen har sørget for at det fra 2012 er stilt krav om at sykehjem og omsorgsboliger som får tilskudd fra Husbanken, skal tilrettelegges for tilkobling av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi.

Velferdsteknologi er en kommende vekstbransje som norsk næringsliv i økende grad kan ta del i. Offentlig sektor kan være med og stimulere til økt innovasjon og næringsutvikling på velferdsteknologiområdet. Det offentlige står for over 80 pst. av helseutgiftene i Norge. For å oppnå en varig og generell forbedring av innkjøpspraksis, har regjeringen lagt frem en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Hvis offentlige anskaffelser innrettes slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, kan dette bidra til innsparing for det offentlige. Varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt, og man får bedre tjenester til innbyggerne og økt verdiskaping i næringslivet.

De personvernmessige utfordringene ved velferdsteknologien ble utredet av Helsedirektoratet i 2012.

3.3.2 Trygge og enkle digitale helse- og omsorgstjenester

Regjeringen har lenge prioritert arbeidet med IKT i helse- og omsorgstjenestene. I samhandlingsreformen er IKT et viktig virkemiddel for å yte gode og effektive tjenester i hele pasientforløpet. Teknologien skal legge til rette for at all nødvendig informasjon er tilgjengelig ved behov, der hvor pasienten befinner seg. IKT skal også bidra til mer effektiv samhandling, bedre ressursutnyttelse, kvalitetsheving i alle deler av behandlingskjeden og økt pasientsikkerhet.

Elektroniske resepter erstatter resepter på papir. Systemet gjør hverdagen enklere, sparer penger, og sikrer bedre kvalitet. Elektroniske resepter ble ferdig innført hos alle landets fastleger og apotek i februar 2013.

For å sikre best mulig behandling må helsepersonell ha rask, enkel og sikker tilgang til alle nødvendige opplysninger, uavhengig av hvor i landet pasienten eller brukeren blir syk eller får behandling. I dag er helseopplysninger spredt i en rekke forskjellige systemer i avdelinger og virksomheter der pasienten har mottatt helsehjelp. Regjeringen ønsker en helhetlig og felles løsning for hele helse- og omsorgssektoren. Hovedmålet er én innbygger – én journal. Arbeidet med å velge en teknisk løsning for dette er startet. Etablering av en slik løsning vil være et stort nasjonalt løft, som vil gi nye muligheter for helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen vil videreutvikle Norsk Helsenett SF og øke selskapets innsats innen informasjonssikkerhet, elektronisk meldingsutveksling og drift og utvikling av IKT-infrastruktur. Selskapet skal legge til rette for og være en pådriver for sikker og kostnadseffektiv elektronisk samhandling mellom aktørene i sektoren, herunder bistå i arbeidet med én innbygger – én journal.

I noen situasjoner trenger helsepersonell å få livsviktig og kritisk informasjon om pasienten så raskt som mulig. I disse situasjonene er det ikke alltid pasienten kan gi denne informasjonen selv. Regjeringen vil derfor etablere en nasjonal kjernejournal. Løsningen skal ivareta pasientens integritet og personvern.

I 2011 etablerte Helsedirektoratet helseportalen www.helsenorge.no for å tilby én samlet inngangsport til helseinformasjon. Portalen omfatter også selvbetjeningsløsninger som Mine vaksiner, Mine egenandeler og Mine resepter. Fremover vil den videreutvikles med selvbetjeningsløsninger som timebestilling, bestilling og refusjon av pasientreiser og fornyelse av resepter. I tillegg er det et mål at helsenorge.no skal tilby elektronisk kommunikasjon med helsepersonell.

Helse- og omsorgsdepartementet vil legge til rette for at private tilbydere kan utvikle tjenester som benytter seg av informasjon fra www.helsenorge.no.

3.4 IKT og klima

Isolert sett vil den globale veksten i bruk av IKT bidra til økte klimagassutslipp. Men IKT kan også potensielt bidra til å redusere utslippene.

Regjeringen ønsker fremover å legge til rette for:

• Grønn IKT – det vil si arbeid for å redusere energiforbruket og utslippene knyttet til produksjon og bruk av IKT.

• Avmaterialisering – det vil si å erstatte fysiske produkter og aktiviteter som slipper ut mye klimagasser, med digitale alternativer som har små eller ingen utslipp, eller har andre fordeler.

• Smart IKT – det vil si å bruke IKT som verktøy for å redusere energiforbruk, materialbruk og utslipp i etablerte næringssektorer, for eksempel innen transport, varehandel og tradisjonelle industrisektorer.

Innenfor disse områdene finnes det tiltak som kan bidra til å spare energi og/eller redusere klimagassutslippene, men også tiltak som kan bidra til næringsutvikling, effektivisering av offentlige tjenester eller ha andre positive effekter.

Et grønt datasenter bruker mye mindre energi og ressurser enn andre datasentre. En måte å oppnå dette på er ved å samlokalisere flere datasentre til større fellesanlegg, hvor det er mulig å oppnå synergier knyttet til strømforsyning, bredbåndstilgang, kjøling og en mer fornuftig utnyttelse av overskuddsvarmen fra maskinene.

En overgang til grønne datasentre vil kunne redusere strømforbruket med mellom 15 og 80 pst., avhengig av hvor energieffektive de er i utgangspunktet. Reduksjonen vil også være avhengig av i hvilken utstrekning man tar i bruk såkalt virtuelle servere og datasentre i nettskyen.

Norge har med sitt kalde klima, gode IKT-fagmiljø og rikelige tilgang på ren energi gode forutsetninger for å huse store, grønne datasentre. Regjeringen har finansiert mulighetsstudier og forarbeid for slike datasentre og gitt støtte til flere enkeltprosjekter gjennom det ordinære virkemiddelapparatet. I tillegg arbeider regjeringen aktivt med å promotere Norge som vertsland for grønne datasentre internasjonalt, og Norge har deltatt i internasjonalt arbeid for blant annet standardisering og tilrettelegging på dette området.

Regjeringen ønsker generelt å legge til rette for en mer systematisk og helhetlig håndtering av henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering i Norge. Funksjonen skal håndtere henvendelser relatert til ulike typer investeringsbeslutninger. Invest in Norway vil kunne bidra til raskere og smidigere prosesser også når utenlandske aktører vurderer å etablere grønne datasentre i Norge.

Avmaterialisering har et stort potensial innen mange samfunnsområder. Offentlige virksomheter kan bidra til en god utvikling på flere måter, blant annet gjennom å legge til rette for digitale selvbetjeningsløsninger.

En rapport fra The Climate Group – Smart 2020 – viser at bruk av IKT på tvers av sektorer kan være med på å redusere de totale klimagassutslippene i verden med 15 pst. innen 2020. Reduksjonen forutsetter en aktiv rolle fra offentlige myndigheter både som aktør og tilrettelegger for bruk av IKT i samfunnet. The Climate Group har utarbeidet en oversikt over områder hvor bruk av IKT kan medvirke til reduksjon av klimagassutslipp.

Dagens nettdesign og systemløsninger må videreutvikles for å møte fremtidens krav. Det gjelder både de tekniske løsningene og funksjonaliteten. Forskning og utvikling på nettdesign og systemløsninger er avgjørende for å lykkes med dette. Regjeringens satsing på FoU og kompetansebygging knyttet til smarte nett har i hovedsak vært ivaretatt gjennom Norges forskningsråds RENERGI-program (Fremtidens rene energisystem). RENERGI-programmet har snart vart i ti år, og det skal avsluttes i 2013. Det vil etterfølges av et nytt stort energiforskningsprogram, ENERGIX. Dette programmet har en varighet på 10 år og har stort sett samme faglige innretning som RENERGI.

I tiden fremover vil bruken av avanserte måle- og styringssystemer (AMS) i kraftsektoren øke, og norske strømkunder vil få installert AMS innen 1. januar 2019. Målerne registrerer strømforbruket på timebasis og sender automatisk informasjonen om forbruket til nettselskapet. Hyppig strømavlesing og datalagring kan være en utfordring for personvernet. Det er derfor viktig at slike data sikres både under overføring og ved lagring.

Drift av bygninger står for nærmere 40 pst. av den totale energibruken i fastlands-Norge. Smarte bygg er et begrep som ofte benyttes i forbindelse med planlegging og oppføring av nye bygg, hvor både byggeprosessen og senere vedlikehold og styring er spesielt ressurseffektiv. Bygningsinformasjonsmodellering (BIM) er en modell basert på åpne, internasjonale standarder for lagring av data, terminologi og beskrivelse av forretningsprosesser. BIM gjør det mulig å effektivisere byggeprosessen, automatisere byggesaksbehandlingen og legge til rette for smart anvendelse av IKT i selve bygget.

Gjennom de store offentlige byggherrene – Statsbygg og Forsvarsbygg – kan staten være en viktig pådriver for å fremme utviklingen av såkalt bærekraftige bygg. I mars 2011 lanserte Statsbygg versjon 3 av den gratis, web-baserte modellen klimagassregnskap.no. Modellen benytter BIM-standarder og er planlagt videreutviklet med enda tettere koblinger til modeller for bygningsinformasjon.

Statsbygg har siden 2010 krevd at alle nye byggeprosjekt over EØS-terskelverdien skal gjennomføres ved bruk av BIM. Terskelverdien for bygg- og anleggsprosjekter er per 1. juli 2012 på 40 mill. kroner.

Utslipp fra transportsektoren utgjør en femtedel av klimagassutslippene nasjonalt og omtrent halvparten av utslippene lokalt i Oslo-området. I en rekke land innføres det såkalte intelligente transportsystemer (ITS), som er et bidrag for å regulere trafikken og redusere miljøbelastningene. ITS inngår i regjeringens arbeid med å oppfylle målene i Nasjonal transportplan om fremkommelighet, trafikksikkerhet, miljø og tilgjengelighet.

EU har anslått at ITS kan bidra til en reduksjon i reisetider på 20 pst., økt kapasitet i vegnettet på 5–10 pst. og vesentlige reduksjoner i miljøbelastninger. Utviklingen av ITS stiller økende krav til standardisering og tilpasning mellom land. I 2010 ble det derfor vedtatt et eget ITS-direktiv i EU. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2011.

Her i landet har transportetatene for vei, bane, sjø og luft arbeidet aktivt med ITS i mange år. Det er blant annet etablert et rammeverk for utvikling av ITS-løsninger på tvers av de ulike transportformene for å sikre samhandling – ARKTRANS.

Regjeringen ønsker å stimulere til innovasjon gjennom et tett samarbeid mellom staten og næringslivet på transportområdet. Et viktig tiltak er å tilgjengeliggjøre transportetatenes data også for eksterne aktører. På samme måte som de avanserte måle- og styringssystemene i strømnettet, samler også ITS-systemer potensielt mye persondata. Særlig sensitivt vil det være når systemene lagrer data om hvor den enkelte befinner seg til enhver tid. Det er viktig at innsamling og behandling av data for ITS-formål alltid veies mot de potensielle inngrepene i de reisendes personvern. Nasjonal transportplan for 2010–2019 slår fast at det alltid skal foretas en vurdering av personvernkonsekvenser av nye tiltak.

3.5 Digitalisering i offentlig sektor

Med digitaliseringsprogrammet som ble lagt frem i april 2012, ønsker regjeringen å øke farten på digitaliseringen i forvaltningen. I fremtiden skal digital kommunikasjon være hovedregelen. I digitaliseringsprogrammet har regjeringen satt følgende mål:

• Den statlige forvaltningen skal, så langt det er mulig, være tilgjengelig på nett.

• Nettbaserte tjenester skal være hovedregelen for forvaltningens kommunikasjon med innbyggere, organisasjoner og næringsliv.

• En digital forvaltning skal gi bedre tjenester.

• Digitalisering av forvaltningen skal bidra til å frigjøre ressurser til områder hvor behovet er stort.

Regjeringen har som ambisjon at Norge skal ligge i front internasjonalt med å utvikle en digital forvaltning. Offentlig sektor digitaliseres for å gi brukerne gode tjenester og fordi vi ønsker å bruke offentlige midler effektivt. Men offentlig sektor er også viktig for IKT-sektoren i Norge. Offentlig sektor står for en tredel av etterspørselen etter IKT-tjenester. Det er viktig at offentlige virksomheter er kompetente kunder som bidrar til å utvikle bransjen videre.

Statens totale IKT-utgifter var 10,8 mrd. kroner i 2011. I statsbudsjettet for 2013 er det prioritert digitaliseringstiltak i Nav, politi- og justissektoren og helse- og omsorgssektoren, samt fellesløsninger som Altinn, sikker digital postkasse og elektronisk dialog med arbeidsgiver (EDAG).

3.5.1 Digitale tjenester til innbyggerne

IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten skal utvikle bedre tjenester til brukerne og legge til rette for bedre og mer effektiv oppfølging med sikte på overgang til arbeid. Programmet vil blant annet omfatte nye løsninger for uførepensjon og sykepenger, selvbetjeningsløsninger, økt automatisering av vedtaksbehandling og elektronisk samhandling med samarbeidsparter. Programmet er planlagt gjennomført over 6 år, og er inndelt i tre prosjekter. Stortinget har gitt sin tilslutning til første del, som startet opp i august 2012 og planlegges gjennomført over 2 1/2 år. For 2013 er det bevilget 735 mill. kroner til prosjektet.

Norge har en velfungerende ordning for tinglysing av rettigheter i fast eiendom og borettsandeler. Ansvaret for tinglysingen ligger til Statens kartverk. Kartverket arbeider med å etablere et digitalt pantebokarkiv. Til nå har Kartverket skannet (digitalisert) tinglysingsgjenparter tilsvarende 2 kilometer arkivhyller. Det gjenstår å etterskanne vel 4 kilometer. Kartverket skanner i dag alle nyinnkommende dokumenter. Grunnboka har ikke en teknisk struktur som tilfredsstiller dagens krav. Den er blant annet annet delt i ulike databaser for rettigheter i fast eiendom og borettsandeler. Kartverket arbeider med en nødvendig restrukturering blant annet for å kunne tilby et teknisk grensesnitt som gir brukere av digitale opplysninger likeverdig teknisk tilgang til grunnboka.

3.5.2 Fellesløsninger i forvaltningen

Digitaliseringen skjer først og fremst i den enkelte sektor. Samtidig er det ofte de samme tekniske løsningene som må lages for å få de digitale tjenestene til å fungere. For å unngå at forskjellige deler av forvaltningen utvikler hver sin løsning for omtrent den samme funksjonen, er det behov for noen fellesløsninger, også kalt felleskomponenter. Viktige felleskomponenter i dag er registrene med informasjon om personer, eiendom og virksomheter (Folkeregisteret, matrikkelen og Enhetsregisteret) og andre fellesløsninger som Altinn og felles infrastruktur for elektronisk ID (ID-porten).

Brukerne vil nyte godt av felleskomponentene, for eksempel i form av at de får én felles innloggingsløsning til offentlige tjenester og én felles digital postkasse for post fra forvaltningen. Felleskomponentene legger på den måten til rette for gode, sammenhengende digitale tjenester på tvers av virksomhetsgrenser i offentlig sektor.

På sikt skal de aller fleste statlige virksomheter kunne kommunisere med innbyggernes digitale postkasse. Regjeringen ønsker at innbyggerne skal kunne velge mellom markedsbaserte postkasseløsninger og kunne få post fra det offentlige i samme digitale postkasse som de bruker til annen digital post.

En elektronisk ID gir mulighet for sikker bruk av digitale tjenester. MinID er en offentlig eID-løsning på mellomhøyt sikkerhetsnivå (nivå 3). I november 2012 ble det inngått avtale mellom staten og alle de tre leverandørene av eID på høyt sikkerhetsnivå som opererer i Norge (BankID, Buypass og Commfides). Dette innebærer at over 2,8 millioner innbyggere nå har tilgang til offentlige, digitale tjenester som krever høy grad av sikkerhet. Med stor utbredelse av eID på høyt sikkerhetsnivå i befolkningen forventer regjeringen at en rekke nye, avanserte digitale tjenester gjøres tilgjengelig.

Regjeringen tar også sikte på å etablere et nasjonalt ID-kort med en offentlig utstedt eID på høyt sikkerhetsnivå.

Regjeringen vil at digital kommunikasjon som hovedregel også skal gjelde internt i staten. Regjeringen tar derfor sikte på at alle statlige virksomheter skal etablere et system for sikker digital dokumentutveksling internt. Dette krever såkalte virksomhetssertifikater, som er en elektronisk ID for en virksomhet. Det skal arbeides videre med å avklare hvilke kategorier av dokumenter som skal utveksles digitalt, og hvordan et opplegg for digital dokumentutveksling kan utformes. Staten vil også legge til rette for at kommuner på en enkel måte kan kobles på og bli en del av infrastrukturen etter hvert. Dette krever imidlertid at kommunesektoren er samordnet.

3.5.3 Organisering og samordning for mer effektiv ressursbruk

Det er en utfordring at forvaltningen ikke har utviklet tilstrekkelig gode strukturer for å håndtere at informasjon blir sendt fra én virksomhet til en annen. Økt digitalisering av det offentlige tjenestetilbudet krever sterkere samordning. Regjeringen vil derfor bedre samordningen av departementenes arbeid med IKT-utvikling i forvaltningen og vurdere den fremtidige organiseringen av IKT-felleskomponenter.

For regjeringen er det viktig at offentlig sektor fremstår helhetlig overfor innbyggere, organisasjoner og næringsliv. Fellesløsninger må derfor legges til rette for at kommunene på en enkel måte kan ta dem i bruk. Det gjelder ikke minst for helt sentrale løsninger som digital postkasse, eID, Altinn og Folkeregisteret. For at staten skal kunne legge best mulig til rette for kommunal bruk av disse løsningene, er det viktig at kommunene samordner sine behov. Et viktig steg i denne retningen ble tatt i 2012 da KS etablerte KommIT, som skal være en samordningsinstans for IT i kommunesektoren.

3.5.4 Lover og forskrifter tilpasset digital forvaltning

Fremover vil regjeringen arbeide for at regelverket blir endret slik at post fra forvaltningen kan sendes digitalt med mindre mottaker har reservert seg (se kapittel 8.2.1 i meldingen). I dag stiller forvaltningsloven § 16 og § 27 for eksempel krav om uttrykkelig godkjenning for å motta forhåndsvarsel og underretning om enkeltvedtak digitalt.

Regjeringen har dessuten satt i gang et større og mer langsiktig arbeid med å se nærmere på regelverk som er til hinder for digital kommunikasjon. Målet er å få fjernet slike hindringer. Nye lover og regler bør utformes slik at de understøtter og legger til rette for digitale tjenester og digital kommunikasjon.