Regjeringen uttrykker i meldingen høye ambisjoner
for norsk forskning og høyere utdanning. Forskning i Norge er av
god kvalitet, og det norske systemet fungerer godt. Men det er et
potensial for å heve kvaliteten og for å skape noen flere forsknings-
og utdanningsmiljøer i internasjonal toppklasse. Regjeringen vil
legge bedre til rette for dristighet og fornyelse i forskningssystemet
og i utviklingen av næringsliv og offentlig sektor. Videre ønsker
regjeringen å få til en sterkere internasjonalisering i deler av
systemet og et bedre samspill om utvikling og bruk av kunnskap.
Regjeringen vil legge vekt på forutsigbarhet, åpenhet
og langsiktighet i de nasjonale kunnskapsinvesteringene. Det krever
tid og stabile rammer å bygge opp så gode forskningsmiljøer at Norge
kan hevde seg internasjonalt på noen prioriterte områder.
Regjeringen vil derfor utarbeide en nasjonal langtidsplan
for forskning og høyere utdanning. Planen skal inneholde politiske
prioriteringer i et tiårs-perspektiv, med oppdatering hvert fjerde år.
Disse prioriteringene skal legge føringer for hvordan vi innretter
investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater
og studieplasser. Langtidsplanen skal være et verktøy for å spisse
innsatsen på områder der Norge har strategiske fortrinn. Planen
skal videre angi retning for investeringer i kunnskap ut fra framtidige
kompetansebehov på viktige områder. Her er tidshorisonten 30 år.
Samtidig skal planen gi rom for nytenkende og grenseoverskridende
forskning som kan gi fundamentalt ny erkjennelse på lang sikt. Regjeringen
vil etablere et system der alle sentrale aktører får anledning til
å spille inn sine prioriteringer.
Regjeringen tar sikte å legge fram «Kunnskap 2020
– en langtidsplan for forskning og høyere utdanning» i 2014, i forbindelse
med Kunnskapsdepartementets budsjettproposisjon for 2015.
Regjeringen viderefører de forskningspolitiske målene
i St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning, jf. Innst. S.
nr. 354 (2008–2009). Forskningspolitikken skal rettes inn mot fem
strategiske mål, der forskningen skal bidra til å møte globale utfordringer,
særlig innenfor miljø, klima, hav, matsikkerhet og energi. Den skal
videre bidra til god helse, mindre sosiale helseforskjeller og helse-
og omsorgstjenester av høy kvalitet, samt forskningsbasert velferdspolitikk og
profesjonsutøvelse i velferdstjenestene, og til et kunnskapsbasert
næringsliv i hele landet, samt næringsutvikling innenfor områdene
mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT
og nye materialer/nanoteknologi. For å oppnå dette skal Norge ha
et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, høy
grad av internasjonalisering i forskningen og en effektiv utnyttelse
av forskningsressursene og -resultatene.
Regjeringen gjennomgår status for innsatsen
innenfor hvert av disse målområdene i meldingen. Som bidrag til
å få en god koordinering på tvers av sektorene er det innhentet
redegjørelser fra hvert av departementene om deres strategi for forskning
og kompetanseutvikling. Disse er gjengitt i vedlegg til meldingen.
Regjeringen understreker spesielt betydningen av
utdanningskvalitet for samfunnets omstillings- og innovasjonsevne.
Behovet for god kvalitet i høyere utdanning, sammen med behovet
for god og riktig kompetanse, skal derfor integreres tydeligere
i regjeringens forskningspolitikk.
Regjeringen vil fortsette å øke forskningsbevilgningene
i årene framover. Veksten skal bidra til å realisere de ni forskningspolitiske
målene for norsk forskning. Samtidig skal den stimulere til økt
FoU-innsats i næringslivet.
Den langsiktige målsettingen om at den samlede forskningsinnsatsen
skal utgjøre 3 prosent av BNP, ligger fast. Regjeringens ambisjon
for offentlige forskningsbevilgninger er at disse skal utgjøre ca.
1 prosent av BNP, det vil si ca. en tredel av det som er målsettingen
for forsknings- og utviklingsinnsatsen samlet sett.
For å nå de forskningspolitiske målene er vi avhengige
av god gjensidig kunnskapsflyt, internasjonalt og nasjonalt, mellom
samfunns- og næringsliv og aktørene i forskningssystemet. Videre
må samspillet mellom forskning, høyere utdanning og innovasjon fungere
godt. Et generelt høyt utdanningsnivå bidrar til en omstillingsvillig
og -dyktig arbeidsstyrke. Vi har mer medarbeiderdrevet innovasjon
enn land med tyngre hierarkiske strukturer. Disse trekkene ved den norske
modellen legger godt til rette for samspill og kunnskapsflyt og
blir viktige konkurransefortrinn. Regjeringen går inn for en politikk
som stimulerer denne kunnskapsflyten, med internasjonalt samarbeid
som en tettere integrert del.
Godt samspill må hvile på god forskningsetikk. Regjeringen
vil styrke samarbeidet mellom etikkomitésystemet og forsknings-
og utdanningsinstitusjonene. Et godt samspill forutsetter også tilgjengelige
forskningsresultater. Regjeringen vil kreve at alle vitenskapelige
artikler som er helt eller delvis offentlig finansiert, enten skal publiseres
åpent (open access) eller egen-arkiveres etter avtale med utgiver.
For å heve kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning
ytterligere må internasjonalt samarbeid integreres tettere i flere
norske forskeres hverdag. Samarbeidet med Europa er viktig uavhengig
av hvilken tilknytningsform Norge skulle velge med hensyn til EUs
nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020. Regjeringen
vil derfor utarbeide en strategi for forskningssamarbeidet med EU,
som inneholder tydelige prioriteringer for samarbeidet. Regjeringen
vil også følge opp tydeligere forskningssamarbeid med land der Norge
allerede har inngått bilaterale avtaler, framfor å inngå nye avtaler.
Dette utelukker ikke at det kan utvikles samarbeid med andre land
der dette har særlige kunnskaps-, nærings- eller utenrikspolitiske
interesse.
Regjeringen peker på at arbeidsmarkedet endrer seg
stadig raskere. Dette gir grunn til å rette bred oppmerksomhet mot
nye kunnskaps- og kompetansebehov. Regjeringen understreker utdanningskvalitetens
betydning for samfunnets omstillings- og innovasjonsevne. For å
støtte opp om samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og samfunnets
behov for god og riktig kompetanse vil regjeringen etablere et system for
analyse av framtidige kompetansebehov. Regjeringen vil også utrede
en ordning tilsvarende nærings-ph.d. for offentlige virksomheter.
Meldingen viser til at det er gått ti år siden Kvalitetsreformen
ble innført. Ett av hovedmålene med reformen var å heve kvaliteten
i høyere utdanning gjennom tettere oppfølging av studentene. I statusmeldingen
om evalueringen av reformen i 2007 ble det slått fast at det var
for tidlig å måle om reformen hadde økt kvaliteten i høyere utdanning
og om de overordnede målene var nådd. Regjeringen varsler derfor
en evaluering av de elementer i Kvalitetsreformen som er knyttet
til utdanningskvalitet.
Forskning og høyere utdanning, sammen med bedre
utnyttelse av arbeidskraften gjennom økt kunnskap, kompetanse og
bruk av teknologi, vil fortsatt være nøkkelfaktorer i regjeringens innsats
for økt verdiskapning og omstilling i norsk økonomi. Regjeringen
vil fortsatt prioritere et bredt sett av virkemidler, både åpne
forsknings- og innovasjonsvirkemidler og tematiske satsinger på
områder der Norge har strategiske fortrinn, som den marine forskningen.
Tilsvarende spiller forskning og høyere utdanning en sentral rolle
i utviklingen av offentlig sektor. Regjeringen framhever helse-
og omsorgstjenestene, sammen med klima, som felt der forskningsbasert
kunnskap må spille en viktig rolle for utviklingen framover.
Regjeringen understreker at kjernen i forskning og
høyere utdanning er folk. For å bidra til kunnskapsutvikling og
kunnskapsdeling vil regjeringen derfor legge til rette for økt mobilitet av
forsknings- og utviklingspersonale mellom institusjoner, sektorer
og land. Videre understreker regjeringen betydningen av at universiteter
og høyskoler har en strategisk forankret og transparent personalpolitikk,
som bidrar til at institusjonene er attraktive arbeidsplasser. Regjeringen
vil målrettet følge opp tiltak for å redusere andelen midlertidig
tilsatte, blant annet gjennom særskilt oppfølging av institusjoner som
ikke har gode nok resultater. Bruk av økonomiske virkemidler kan
bli aktuelt.
For å styrke rekrutteringen av særlig talentfulle forskere
innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag, teknologi, medisin
og odontologi, vil regjeringen etablere en prøveordning med innstegsstillinger
med en kvote på opptil 300 tilsettingsforhold.
Regjeringen ser differensiering og profilering
av virksomheten ved universiteter og høyskoler som et viktig grep
for å nå målene om økt kvalitet og gjennomslagskraft for norsk forskning
og høyere utdanning. Profilering og spesialisering skal samlet sett
gi et system for høyere utdanning kjennetegnet av mangfold. Det
trengs god tilgang til høyere utdanning og høykompetente kunnskapsmiljøer
i alle deler av landet. Regionenes behov for utdanningstilbud og kompetent
arbeidskraft er et viktig argument for kvalitetsfremmende spesialisering.
I kommende fireårsperiode vil regjeringen derfor rette spesiell
oppmerksomhet mot at det i Norge utvikles noen internasjonalt ledende
utdannings- og forskningsinstitusjoner som skårer høyere i internasjonale
evalueringer. Videre mener regjeringen at vi må konsentrere innsatsen
for å styrke kompetanse og forskning i profesjonsfagene.
Regjeringen mener vi trenger finansielle virkemidler
som i tilstrekkelig grad bidrar til kvalitetsutvikling gjennom profilerte
universiteter og høyskoler, til god arbeidsdeling, til god faglig
konsentrasjon og til at hver institusjon satser der de har særlig
fortrinn. Regjeringen vil derfor vurdere innretningen av finansieringen
av universiteter og høyskoler i sin helhet, herunder forholdet mellom
de direkte bevilgningene og ekstern forskningsfinansiering gjennom
EU og Norges forskningsråd.
Regjeringen mener det ikke bør gjøres vesentlige
endringer i norsk instituttpolitikk. Vurderingen grunner seg på
ny innhentet kunnskap om forskningsinstituttene. På overordnet nivå
fyller instituttsektoren sin rolle og oppnår gode resultater. Regjeringen
vil imidlertid forenkle basisfinansieringssystemet for forskningsinstituttene.
Norges forskningsråd ble evaluert høsten 2012. Hovedkonklusjonen
er at Forskningsrådet fungerer godt og har tillit blant brukerne.
Forskningsrådet er regjeringens viktigste iverksetter av nasjonale
forskningspolitiske prioriteringer. Det er også det fremste virkemiddelet
for å utvikle hele forskningssystemet. Organisasjonen må videreutvikle
sine virkemidler og arbeidsmåter med mål om å styrke kvaliteten
i norsk forskning ytterligere. Forskningsrådet må derfor ha arbeidsmåter,
virkemidler og prosedyrer som er tilpasset ulike brukergrupper.
Forskningsrådet må videre styrke kunnskapsgrunnlaget for sin rådgivningsvirksomhet,
videreutvikle sitt strategiske arbeid for å utvikle instituttsektoren,
bidra til tydeligere profilering av universiteter og høyskoler,
samt bidra til tydeligere prioriteringer i det internasjonale forskningssamarbeidet.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser,
varsler ikke meldingen radikale omlegginger. Regjeringen går inn
for å styrke norsk forskning med utgangspunkt i dagens struktur.
Høyere utdanning og forskning betraktes som sentrale virkemidler
i vår framtidige omstillingsevne. Forskningsbevilgningene skal fortsette
å øke i årene framover. Veksten skal bidra til å realisere de ni
forskningspolitiske målene og stimulere til økt FoU-innsats i næringslivet.
Det foreslås en nasjonal langtidsplan, som skal gjelde for 10 år
og rulleres hvert fjerde.
Foruten å angi retningen for videre politikkutvikling
varsler regjeringen en rekke tiltak i meldingen. Flere av disse
gjelder evaluering av viktige virkemidler og gjennomgang av særskilte
områder. Blant annet varsles en helhetlig gjennomgang av finansieringen
av høyere utdanning og forskning og en forenkling av finansieringssystemet
for forskningsinstituttene. Regjeringen kommer tilbake til konkretisering og
iverksetting av tiltak i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Stine Renate Håheim, Khalid Mahmood,
Karin Yrvin og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Heidi
Sørensen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig
Folkeparti, Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til meldingen.
Komiteen vil understreke den
grunnleggende betydningen forskning har for samfunnsutviklingen
– både i et globalt og nasjonalt perspektiv. Gjennom århundrer har
forskning påvirket våre holdninger, vår tenkemåte og våre verdensbilder.
Forskning har gitt oss ny erkjennelse og bidratt til betydelige
framskritt, og er en forutsetning og et virkemiddel for å møte de
globale utfordringene, for å videreutvikle velferdssamfunnet, for
å møte klimakrisen og for å legge grunnlaget for morgendagens verdiskaping.
Dagens samfunn krever forskningsbasert kunnskap på stadig flere
områder – også på områder vi knapt har rukket å tenke på.
Komiteen viser til at forskning
grunnleggende sett handler om å utvide den menneskelige erkjennelse
og å stimulere nysgjerrighet. Det finnes svært mange eksempler på
store gjennombrudd i forskningen, men forskning har også som kjennetegn
at den er langsiktig og krever tålmodighet og finansiering over
lang tid. Grunnforskning krever langsiktighet, og det kan ta mange år
før man ser resultater av den.
Komiteen legger et bredt forskningsbegrep
til grunn, og vil understreke at også kunstnerisk utviklingsarbeid
og kompetanse er en viktig del av dette.
Komiteen vil understreke at Norge
har et godt utbygd og velfungerende forskningssystem, men mener
vi alltid må strekke oss lenger. Norge skal være et konkurransedyktig
kunnskaps- og lavutslippssamfunn i fremtiden, og vi er helt avhengige
av å satse på forskning, innovasjon, nyskaping og entreprenørskap.
Derfor må dette være blant de budsjettmessige hovedsatsingene i årene
som kommer.
Komiteen viser til at det lenge
har vært bred enighet blant de ulike politiske partiene om forskningen
og kunnskapssektorens betydning for samfunnet. I innstillingen til
den forrige forskningsmeldingen, behandlet av Stortinget i 2009, ble
endog denne konsensusen fremhevet, jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009). Komiteen mener
en slik felles oppfatning av forskningens betydning er viktig å
bygge videre på.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevilgningene til forskning over statsbudsjettet har
økt 2,5 ganger mer enn veksten i handlingsrommet i budsjettet som
helhet siden 2005. Realveksten i statsbudsjettet er på 12,5 prosent,
mens forskningsinnsatsen har økt med hele 32 pst. siden den rød-grønne
regjeringen tok over. Andelen av statsbudsjettet som går til FoU
har økt fra 3,4 pst. i 2005 til 3,7 pst. i 2013. Den offentliges
forskningsinnsats har økt fra 0,8 pst. i 2005 til 0,92 pst. i dag. Flertallet merker
seg at Norge dermed er på god vei til å nå målet om at det offentlige skal
bruke én pst. av BNP til forskning. Av 34 medlemsland i OECD er
det bare ett land som har høyere offentlig finansiert FoU pr. innbygger enn
Norge. Slik satsing har gitt og vil gi ny viten og samfunnsmessige
gevinster. Flertallet viser til at næringslivet står
for bare 44 pst. av finansieringen av FoU i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil etterlyse en
langt større offensivitet i forskningsspørsmål fra de rød-grønnes
side. Disse medlemmer viser til at de rød-grønne partiene
har hatt flertall i Stortinget i snart åtte år. I løpet av denne
perioden har det vært en vekst i forskningsbevilgningene – i likhet
med stort sett alle øvrige bevilgninger over statsbudsjettets utgiftsside
– men etter disse medlemmers mening har ikke denne
veksten vært tilstrekkelig sett i forhold til viktigheten av å satse
på forskning og høyere utdanning i samfunnet vårt.
Disse medlemmer har merket seg
at statsministeren i januar 2013 oppfordret alle til å «snakke opp
forskningen». Disse medlemmer er selvsagt enig i
at dette er viktig. Men enda viktigere er det å virkelig prioritere
forskningen i budsjettsammenheng. Disse medlemmer er
av den oppfatning at de rød-grønne partiene gjennom de siste årene
systematisk bygget ned langsiktige ordninger som kunnskapssektoren
har hatt nytte av. Det være seg tidfesting av forskningsmålet, nedleggelse av
Forskningsfondet og gaveforsterkningsordningen, eller manglende
videreføring av den vedtatte opptrappingsplanen for rekrutteringsstillinger.
Etter disse medlemmers mening
hjelper det ikke å påpeke at forskningsbevilgningene har vokst,
all den tid virkelighetsbeskrivelsene fra sektoren selv indikerer
at utfordringene står i kø. Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet
i Oslo oppsummerte det for eksempel slik etter fremleggelsen av
statsbudsjettet for inneværende år: «Forskningssatsingen har uteblitt –
det er dommen som vil bli stående over denne regjeringen». Disse
medlemmer deler denne virkelighetsbeskrivelsen.
Disse medlemmer mener forskningspolitikken
de kommende år må bidra til reelt økt langsiktighet og forutsigbarhet:
mer spissing; gode basisvilkår for alle våre høyere institusjoner;
en konkret opptrapping når det gjelder rekruttering og finansiering
av forskningsinfrastruktur; et sterkere samarbeid mellom næringsliv
og akademia; en større grad av åpenhet for alternative finansieringsformer
og privat medfinansiering; og en langt tydeligere og mer kraftfull
satsing på innovasjon og næring.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil videre understreke at
det er et grunnleggende problem at koordineringen av norsk forskningspolitikk
er for dårlig, noe også Riksrevisjonen har påpekt, jf. bl.a. Dokument
3:3 (2012–2013). Disse medlemmer viser videre til
følgende merknad i Innst. 12 S (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre har med særlig interesse merket seg anbefalingen i evalueringen
av Norges forskningsråd om at den forskningspolitiske koordineringen
på nivået over departementene bør styrkes. Disse medlemmer er av
den oppfatning at det ville vært et viktig signal om forskningens
samfunnsmessige betydning, samt bidratt til betydelig bedre koordinering
av forskningspolitikken, dersom det opprettes et innovasjons- og
forskningspolitisk råd på nivået over departementene. Etter disse
medlemmers mening bør et slikt råd ledes av den til enhver tid sittende
statsminister.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for
en bedre koordinering av den offentlige forskningspolitikken.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen uttrykker økte ambisjoner for norsk forskning
og vil vektlegge forutsigbarhet og langsiktighet i forskningspolitikken. Komiteen har
også merket seg at regjeringen legger vekt på at høyere utdanning
og forskning må sees i sammenheng.
Komiteen mener forskning gir
oss ny kunnskap, bygger vår felles kunnskapsallmenning og utvider
vår erkjennelse. Kunnskap er essensielt for utvikling av samfunn,
demokrati og kultur, for å skape verdier, sikre og skape arbeidsplasser
og dermed vår fremtidige velferd. Kunnskapssamfunnet kan ikke realiseres
uten en omfattende satsing på forskning.
Komiteen mener at grunnlaget
for verdiskaping og fremtidig velferd er et godt utbygget kunnskapssamfunn.
Norge trenger en sterkere kultur for forskning som skal gjennomsyre
forvaltning og næringsliv. Det er behov for å investere mer og mer
målrettet i forskning. Forskning er en viktig drivkraft for innovasjon.
Alle samfunnssektorer må anerkjenne betydningen av forskning, oppmuntres
til å bidra til forskning og til mer systematisk å nyttiggjøre seg
relevant forskning for å videreutvikle egen virksomhet.
Komiteen mener således at kunnskap
og nytenkning vil være drivkreftene i å trygge norske arbeidsplasser
og videreutvikle det norske velferdssamfunnet, og har høye ambisjoner
for kunnskapsnasjonen Norge. Norge skal ha et stort innslag av forskning
av høy kvalitet som er nyskapende, har høyt anvendelsespotensial
og knytter oss til de beste kunnskapsnettverkene internasjonalt. Komiteen vil
at Norge skal være et av verdens mest attraktive land for bedrifter
å utøve forskning og innovasjon i.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at de forskningspolitiske
målene fra Klima for forskning (St.meld. nr. 30 (2008–2009)) videreføres. Flertallet slutter
seg til at norsk forskningspolitikk rettes inn mot de fem strategiske målene:
Globale utfordringer,
herunder matsikkerhet, miljø og energi
God helse, nasjonalt og internasjonalt
En forskningsbasert velferdspolitikk
Et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet
Satsning på strategisk viktige næringsområder, herunder
mat, marin, maritim og energi
Komiteen slutter seg også til
at nasjonal forskningspolitikk, for å understøtte de strategiske målsettingene,
må ha noen tverrgående målsettinger for forskningssektoren, herunder
mål om god struktur, kvalitet, høy grad av internasjonalisering
og effektiv utnyttelse av ressursene.
Komiteen har også merket seg
at regjeringen legger vekt på at høyere utdanning og forskning må
sees i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at Norge
er et land med en liten, åpen økonomi der våre viktigste næringer er
basert på eksport og sterkt konkurranseutsatt. Det høye norske kostnadsnivået
fordrer at vi kompenserer med stadig produktutvikling og innovasjon,
for å sikre at norske produkter og tjenester kan forsvare høyere
priser enn de landene vi konkurrerer med. Mange konkurrentland har
i løpet av de siste årene kraftig styrket sin satsing på utdanning
og forskning. Mange land investerer årlig mer enn dobbelt så mye
som Norge i forskning som andel av BNP, og har utdanningsinstitusjoner
i verdensklasse som årlig utdanner et overskudd av høyt utdannet
relevant arbeidskraft for å kunne sikre sin fremtidige vekst og
konkurransekraft. I motsetning til mange andre land har Norge ikke
bare behov, men også økonomiske muligheter for en ny kurs i forskningspolitikken.
Samtidig må det fokuseres mer på en systematisk utnyttelse av resultatene
av forskningen og en sterkere koordinering av aktører, virkemidler
og finansieringsmuligheter.
Komiteens medlem fra Venstre er
tilfreds med at meldingen varsler at man i større grad skal se på
forskning og høyere utdanning i sammenheng. Dette medlem har
lenge etterlyst dette – særlig med tanke på bevilgningsnivået – og
viser i denne forbindelse bl.a. til følgende merknad i Innst. 12
S (2010–2011):
«Dette medlem merker seg at den ansvarlige statsråden
for forskning og høyere utdanning tidligere har vært svært opptatt
av å skille mellom bevilgningene til forskning og bevilgningene
til høyere utdanning. Dette medlem mener det er både naturlig og
ikke minst nødvendig å se disse bevilgningene under ett. Forskningsbevilgninger
kan ikke sees løsrevet fra institusjonene og næringslivet hvor en
stor del av forskningen faktisk foregår– og omvendt kan ikke bevilgningene
til våre høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner sees løsrevet
fra forskningsbevilgningene.»
Komiteen mener det
er viktig at nasjonale myndigheter bidrar aktivt til å sikre fremtidsrettet
infrastruktur og laboratorier for avansert, anvendt forskning og
utvikling innen områder der Norge har særskilte nærings- eller kunnskapsmessige
fortrinn, eller begge deler, som tilfellet eksempelvis er innen
havromteknologi. Komiteen viser til at norske fagmiljøer
og selskaper knyttet til maritim sektor, olje/gass, og fiskeri/havbruk,
har gjort Norge til en av verdens fremste kunnskapsnasjoner innen havromteknologi.
Våre fortrinn innen dette området bør etter komiteens oppfatning
videreutvikles med fremtidsrettet infrastruktur og laboratorier
for å sikre fremtidig verdiskapning og vekst knyttet til Norges
enorme havressurser, men også for å bidra med kunnskaps- og teknologiutvikling
for å løse verdens store utfordringer knyttet til mat, klima og
energi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke behovet
for et nytt forskningssenter for skip, offshore og annen maritim
og marin forskning – slik dette er tenkt realisert gjennom planene
om Ocean Space Center i Trondheim.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for inneværende år, jf. Innst.
12 S (2012–2013), hvor det ble satt av 15 mill. kroner for å sikre
hurtigere fremdrift i prosjektet.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå å øke investeringene
i avansert vitenskapelig utstyr og annen infrastruktur for forskning
slik at norske forskere får tilgang til utstyr av verdensklasse.»
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt konkurranse
for å bidra til høyere kvalitet i norsk forskning, herunder styrke
Forskningsrådets åpne programmer, særlig innen grunnforskning.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen vil legge frem en 10-årig langtidsplan for forskning og
høyere utdanning og slutter seg til dette. Den skal legge føringer
for investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur, stipendiater
og studieplasser og sikre forutsigbarhet og langsiktighet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at en slik langtidsplan blir tilstrekkelig konkret til faktisk
å skape den forutsigbarhet sektoren etterspør og er avhengig av.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at en slik plan bør inneholde
en prioritering av nasjonalt viktig forskningsinfrastruktur, samt
en plan for hvordan fremtidens kunnskapsbehov kan fylles, både innenfor
og utenfor sektoren. Flertallet har merket seg at
regjeringen skal ha mål for Norges plassering ut fra viktige indikatorer
som sier noe om tilstanden for norsk høyere utdanning og forskning,
som for eksempel FoU-årsverk pr. 1 000 sysselsatte, andelen av befolkningen
med høyere utdanning, FoU-innsats pr. innbygger, FoU-innsats knyttet
til fastlands-BNP, innovasjon i næringslivet og utvikling i publiseringer
og siteringer.
Komiteen mener at
langtidsplanen tydelig må koordineres av Kunnskapsdepartementet. Komiteen har
merket seg at regjeringen vil organisere arbeidet slik at Kunnskapsdepartementet
leder dette. Det må gjennomføres bedre samordning av forskning på tvers
av departementer, direktorater, organisasjoner og næringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at meldingen
varsler innføringen av en langtidsplan for forskning. Dette er etter disse
medlemmers oppfatning det mest sentrale tiltakspunktet i
denne meldingen, noe reaksjonene på meldingen fra berørte parter
i UH-sektoren også indikerer. Disse medlemmer har
lenge etterlyst en slik plan, og viser også til at en samlet opposisjon
fremmet konkrete forslag i denne retning – bl.a. om «et styrings-
og planleggingsdokument for forskningssektoren etter modell av Nasjonal
transportplan», en flerårig opptrappingsplan for finansiering av
norsk forskning, samt forsøk med langsiktig budsjettering – i forbindelse
med behandlingen av den forrige forskningsmeldingen i 2009, jf.
Innst. S. nr. 354 (2008–2009).
Disse medlemmer mener likevel
det er grunn til å stille seg spørrende hvorfor departementet, som
tross alt har hatt betydelig tid på seg til å utarbeide en slik
plan, utsetter fremleggelsen til 2014. Presumptivt burde departementet
hatt mer enn god nok tid til å gjøre de nødvendige utredninger slik
at en mest mulig helhetlig plan kunne blitt diskutert av Stortinget
allerede nå. Disse medlemmer beklager at et forslag
til langtidsplan ikke allerede er lagt frem for Stortinget i forbindelse
med meldingen som nå foreligger.
Disse medlemmer er enig i at
en langtidsplan skal legge føringer for investeringer i kunnskapsbygg,
forskningsinfrastruktur, stipendiater og studieplasser – slik meldingen
skisserer – men mener at det også kan være hensiktsmessig å inkludere
andre momenter i planen. Meldingens omtale av hvilke momenter som skal
inngå i planen må derfor ikke tolkes uttømmende, men heller sees
som et utgangspunkt for hvordan en slik langtidsplan skal se ut.
Videre ser disse medlemmer det
som naturlig at den nye langtidsplanen avstemmes i forhold til en
tidfesting av forskningsmålet, slik disse medlemmer foreslår,
jf. nærmere omtale nedenfor. Dette vil etter disse medlemmers mening
være den aller viktigste indikatoren for planoppnåelse.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge et tidfestet
forskningsmål til grunn for den nye langtidsplanen for forskning.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til regjeringens forslag om en tiårig langtidsplan for forskning,
som skal rulleres hvert fjerde år. Disse medlemmer konstaterer
at det foreløpig er uklart hvor omfattende og forpliktende en slik plan
vil være, og viser til at det allerede er etablert en praksis med
stortingsmeldinger hvert fjerde år, samt strategidokumenter og veikart
for investeringer i forskningsinfrastruktur fra Forskningsrådet.
I lys av dette synes disse medlemmer at merverdien
av en langtidsplan er litt uklar.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke at langtidsplanen må gjelde for
sentrale elementer i hele forskningssatsingen. Dette innebærer at langtidsplanen
i tillegg til ovenstående må inneholde tallfestede opptrappingsmål
og prioriteringer innenfor sentrale næringsrettede virkemidler –
herunder BIA, IFU/OFU, Skattefunn mv. – samt også prioriteringer
for instituttsektoren. Innenfor sistnevnte felt er disse medlemmer særlig
opptatt av at det bør komme en opptrappingsplan for basisbevilgninger, samt
en opptrappingsplan for stipendiatstillinger i instituttsektoren.
Komiteen har merket
seg at regjeringen har et langsiktig mål om en samlet forskningsinnsats på
tre prosent av BNP. Komiteen mener at det er særlig
viktig å legge til rette for økt forskningsinnsats i næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at av
den samlede forskningsinnsatsen på 1,78 pst. (2009), investerer
det offentlige og næringslivet henholdsvis 0,83 og 0,78 pst. av
BNP i forskning, mens 0,17 pst. kommer fra andre kilder i Norge
og utlandet (Kilde: Forskningsbarometeret). Disse medlemmer vil
peke på at for å møte fremtidens utfordringer med hensyn til verdiskaping
og kompetanseutvikling må både de offentlige og næringslivets investeringer
i forskning økes raskt for at det skal fremstå som troverdig å nå
et nivå på 3 pst. av BNP. Den annonserte langtidsplanen må derfor
inneholde en konkret og tidfestet plan for hvordan dette kan oppnås. Næringslivet
finansierer over 3/4 av sin egen forskningsaktivitet mens det offentlige
kun bruker 0,13 pst. av BNP til å støtte FoU i næringslivet, lavere
enn de andre høykostnadslandene som inngår i Forskningsbarometeret,
Finland unntatt. Disse medlemmer vil vise til at
for å nå målet om at næringslivets forskningsinnsats skal stå for
2 pst. av BNP, må det offentlige raskt styrke stimulansen til næringslivsforskning.
Selv om næringslivet skal fortsette å stå for den aller største
delen av sin egen forskningsfinansiering, vil det i en omstillingsperiode
være behov for offentlige investeringer på mer enn 1 pst. til forskning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til NHOs ambisjon om at næringslivets utførte
forskning og utvikling skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030, omtalt
både i NHOs høringsuttalelse til meldingen og i Opptrapping 2030,
og at myndighetenes innsats må ha en størrelse og utforming på sine virkemidler
som kan bidra til at dette faktisk blir realitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den internasjonale
konkurransen om talenter, ideer og kapital blir stadig hardere,
og det er derfor viktig å sikre kompetanse av verdensledende kvalitet,
særlig på områder som er av strategisk betydning for Norge. Norsk
forskningsinnsats er samlet på ca. 1,6 pst. av BNP, noe som er under gjennomsnittet
i OECD og på bunn i Norden. Selv om norsk forskning gradvis er bygget
ut både når det gjelder kapasitet og kvalitet, er det langt frem
til den ambisiøse satsingen vi har sett i mange av våre konkurrentland.
Det er særlig på forskning i næringslivet Norge kommer svakt ut. Den
offisielle målsettingen om 3 pst. av BNP til forskning, hvorav 2
pst. i næringslivet, synes urealistisk uten politisk vilje til sterke
offentlige virkemidler.
Disse medlemmer viser til at
forskningsmålet – dvs. at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsformål,
hvorav 1 pst. av dette skal komme fra offentlige kilder – tidligere
var et tverrpolitisk, tidfestet mål. I forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 30 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009),
ble denne tidfestingen fjernet uten noen nærmere angitt eksplisitt
begrunnelse og bl.a. erstattet av en formulering om at målet skulle
nås «på sikt». I meldingen som nå foreligger, fremgår det at regjeringen
«fastholder at samlede norske FoU-utgifter på sikt skal utgjøre 3
pst. av BNP, hvorav de offentlige forskningsbevilgningene skal utgjøre
om lag 1 pst.».
Disse medlemmer mener at det
er svært uheldig av det den rød-grønne regjeringen har forlatt tidfestingen
av forskningsmålet, og at det på denne måten skapes usikkerhet i
de langsiktige forskningsforpliktelsene for Norge. Disse medlemmer viser
til at en rekke land, og ikke minst EU, har vedtatt tidfestede forskningsmål. Disse
medlemmer beklager at den rød-grønne regjeringen på denne
måten svekker Norges ambisjoner på feltet, og viser til at samtlige
av dagens opposisjonspartier har stadfestet at de ønsker en slik
tidfesting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter regjeringen i målet om 3 pst. av BNP, men
mener målet må tidfestes.
Disse medlemmer mener det burde
vært lagt frem en plan for hvordan 3 prosent-målet skal nås og at
en fornuftig tidshorisont for når vi skal nå målet, er 2030.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, innen 2017, legge frem
en plan for hvordan 3 prosent-målet for forskning skal nås innen
2030.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en midtveisevaluering burde vært gjennomført i 2022.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til følgende merknad fra behandlingen av
den forrige forskningsmeldingen, slik den fremkommer av Innst. S.
nr. 354 (2008–2009):
«Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen flere
steder, også i meldingen, argumenterer med at prosentmål er lite
egnet som styringsmiddel. Likevel argumenterer Regjeringen for,
og opprettholder, prosentmål på bistands- og kulturområdet. Under
framleggelsen av statsbudsjettet for 2009 7. oktober 2008 sa finansminister Kristin
Halvorsen i Stortinget:
'Vi prioriterer internasjonal
solidaritet ved å være den første regjeringen som når målet om å bruke
1 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. De som setter
seg lave mål, trenger aldri å anstrenge seg for å nå dem. Det høres
jo behagelig ut, men det er ikke vårt motto. Vi som setter oss høye
mål, har nemlig alltid noe å strekke oss etter.'
Disse
medlemmer mener det er bemerkelsesverdig at det ikke skal være mulig
for Regjeringen å føre det samme resonnementet på forskningsområdet.
Særlig er det oppsiktsvekkende og uheldig at Regjeringen velger
å forlate en målsetting et samlet Stortinget har stilt seg bak,
og på denne måten river opp en tverrpolitisk enighet om å prioritere
forskning. Når Stortinget nå bes om å vedta lavere målsettinger
uten tidsangivelse, har det sin bakgrunn i at Regjeringen velger
å prioritere andre områder enn forskning også for framtiden. Disse
medlemmer er svært kritiske til Regjeringens endring av målsettingene.»
Disse medlemmer viser til at
disse partier ønsker en tidfesting av forskningsmålet til 2020,
og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tidfeste forskningsmålet
om 3 pst. av BNP til 2020.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil gjennomføre
et forskningsløft for Norge gjennom de neste årene som innebærer:
større ressurser
til norsk forskning, både offentlig og privat, slik at målet om
3 pst. av BNP kan nås innen 2030. På vei mot målet må offentlig
finansiert forskning overstige 1 pst., samtidig som det stimuleres
til mer samarbeid mellom akademia og næringsliv og skatteinsentivene
for næringslivet styrkes
en mer strategisk og koordinert forskningspolitikk
der ulike deler av forskningssystemet fungerer bedre og mer helhetlig,
og sammen med næringspolitiske virkemidler sikrer bedre grunnlag
for innovasjon og entreprenørskap i eksisterende og nytt næringsliv
større vekt på resultater av offentlig
finansiert forskning, som publisering, internasjonale rangeringer,
kommersialisering m.m.
større grad av konkurranse om forskningsmidlene
basert på strenge kvalitetskriterier
sterkere satsing på internasjonalt forskningssamarbeid
og en gjennomgående strategi for økt internasjonalisering av norsk
forskning
økt satsing på rekruttering og arbeidsmuligheter for
de beste talentene, gjennom flere stipender og stillinger på doktorgradsnivå
samt bruk av karriereplanlegging for unge forskere
Disse medlemmer mener at følgende
fire hovedmål skal være styrende for norsk forskningspolitikk:
høyere ambisjoner
for norsk forskning
verdensledende kompetanse
et innovativt og fremtidsrettet næringsliv
løse globale utfordringer
For å kunne realisere disse målene vil disse medlemmer legge
til grunn følgende seks strategier:
ressurser, konkurranse
og kvalitet
økt forskning i næringslivet
internasjonalisering
kommersialisering
rekruttering og karriereveier
offentlig sektor som pådriver for økt forskning
Komiteen viser til
at det er behov for høy kvalitet i grunnforskningen. Det gir et
nødvendig grunnlag for å realisere kvalitativt gode tematiske satsinger
i forskningspolitikken. Sterke grunnforskningsmiljøer er også en
forutsetning for god og forskningsbasert høyere utdanning.
Komiteen mener det må stilles
større krav til resultatene av forskningsinnsatsen. Komiteen er
likevel kritisk til en «instrumentell» forskningspolitikk hvor forskning
forventes å realisere konkrete og ofte kortsiktige politiske målsettinger.
Kunnskap har en egenverdi og kunnskapssamfunnet dermed sin egen
berettigelse, og det er særlig viktig å sikre grunnforskningen frihet samt
stabile og langsiktige rammebetingelser.
Komiteen viser til at forskning
utføres av en rekke ulike aktører. Universiteter og høyskoler har
et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning, innenfor
de områder der de tildeler doktorgrad, instituttsektoren for anvendt forskning
og industri og næringsliv for innovasjon. Kunnskapsmessig merverdi
kan skapes gjennom et nært samarbeid og ved å spille på de ulike
aktørenes egenart og styrke. Både kunnskapsmessig merverdi og økonomisk
vekst er vist å kunne oppstå i klynger hvor de ulike kunnskapsaktørene
deltar.
Komiteen har merket seg at regjeringen
ønsker å legge vekt på kvalitet og relevans i forskning og høyere
utdanning.
Komiteen mener mål- og resultatstyring
og begreper som «relevans» er viktig, men vil likevel advare mot
et overdrevet fokus på dette innenfor forskningsfeltet. Komiteen vil
understreke at forskning har en iboende verdi i seg selv, som ikke
nødvendigvis passer inn i kategorien «relevans». Særlig gjelder
dette den frie grunnforskningen, som er selve fundamentet for nyskaping
og innovasjon.
Komiteen vil understreke at det
er selvsagt at man skal også stille krav til resultater i forskningen
– forskningen skal også være nyttig for samfunnet – men det ligger
i forskningens natur at den ikke kan eller bør mål- og resultatstyres
fullt ut. I et dannelsesperspektiv er forskning ikke bare et middel,
men også et mål i seg selv. Forskning er i seg selv eksperimenterende,
og krever mulighet til å prøve og feile. Det er ofte slik at resultater
ikke kan forventes før etter lang tid, og mange store forskningsmessige
oppdagelser er gjort ved en tilfeldighet. Dette er kjernen i all grunnforskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil påpeke at kvalitet og relevans er
forhold i forskningspolitikken som både er gjensidig avhengig av
hverandre, men som også kan komme i motstrid til hverandre hvis
det ene forholdet får for dominerende fokus.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil vise til at det før vulkanutbruddet
på Island nok ikke var veldig stor oppmerksomhet hverken på vulkaners
eller askens mulige virkning på jetmotorer, og at dette er et tjenlig
eksempel på behovet for kunnskapsberedskap.
Dette flertallet slutter seg
til regjeringens ambisjoner om relevans og kvalitet i utdanning og
forskning, og vil understreke viktigheten av at nasjonal forskningspolitikk
har et bevisst forhold til balansen og det gjensidige avhengighetsforholdet
mellom kvalitet og relevans.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er viktig
å investere mer i forskning og utvikling for å skape et bedre grunnlag
for fremtidens verdiskapning. Intensjonen bak handlingsregelen for
bruk av oljepenger må etterleves. Det å ha høye ambisjoner for norsk
forskning innebærer samtidig at man må ha et mer langsiktig perspektiv
i bevilgningene til sektoren. Langsiktighet sikrer sektoren de nødvendige
forutsetningene og forutsigbarhet for å drive kunnskapsutviklingen fremover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av at man i større grad skal stille
krav til aktører som mottar og forvalter offentlige forskningsmidler.
Aktører som over tid leverer kvalitetsmessig bedre resultater enn
andre, bør også få tildelt mer ressurser på bekostning av dem som
ikke leverer resultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til regjeringen Bondevik
IIs stortingsmelding «Vilje til forskning» (2005) hvor det heter
at «Forskningspolitikken reflekterer samfunnets vilje til å utvikle
ny kunnskap.» Dette reflekterer disse medlemmers utgangspunkt
i forskningspolitikken. Siden forskningspolitikken skal legge grunnlaget
for samfunnets kunnskapsutvikling, mener disse medlemmer denne
politikken må sette høye ambisjoner for den samlede forskningsinnsatsen.
Komiteen er positiv
til at regjeringen i meldingen støtter prinsippet om at all forskning
som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig.
En betydelig del av forskningen i Norge foregår ved offentlig eide
institusjoner, som universiteter, høyskoler, institutter og sykehus,
som dermed er finansiert av skattebetalerne. Forskerne betales av
offentlige midler for å utføre forskningen, mens andre offentlig tilsatte
forskere så betales for å fagfellevurdere publikasjonene der de
publiserer resultatene sine. Komiteen mener derfor
i likhet med regjeringen at «det framstår som urimelig at det skal
måtte betales en tredje gang for å få tilgang til resultatene av
den forskningen som det offentlige allerede har finansiert.»
Komiteen er oppmerksom på at
det er visse vurderinger som det må tas hensyn til ved open access.
Dette gjelder ikke minst hensynet til akademisk frihet. Det at forskningen
skal være fri og uavhengig er et viktig prinsipp for å legitimere
forskningen i seg selv. Men komiteen mener på den
ene siden at det må kunne stilles klare forventninger til akademia
og til forskere om mer publisering på åpne plattformer. Samtidig mener komiteen at
det må arbeides videre med systemer for egenpublisering, og at publisering hos
utgivere som ikke tillater egenarkivering, kun bør finne sted unntaksvis
når sterke faglige tilsyn tilsier at det bør publiseres. Komiteen vil understreke
at det finnes tusenvis av open access-journaler man kan publisere
i. Undersøkelser har også vist at åpen publisering medfører en større
spredning enn i vanlige tradisjonelle tidsskrift. Forskeren bør
ved open access ikke styres inn mot å publisere i en spesiell journal, men
heller få velge fritt blant de åpne journalene som finnes.
Komiteen vil understreke at open
access dreier seg om å åpne opp tilgangen til akademiske resultater,
ikke innsnevring av noens rettigheter. Det stilles allerede relativt
høye krav til tidsskriftene som forskerne skal publisere i, og det
bør derfor også kunne stilles krav om at de skal være åpne. Komiteen vil
peke på at poenget om at akademisk frihet skal innebære at forskere
får publisere hvor de vil, baserer seg på et dokument med anbefalinger
fra UNESCO fra 1997. Komiteen mener man nå bør oppdatere begrepet
slik at det passer inn i den digitale tidsalder. En innføring av
open access vil føre til større spredning og tilgjengeliggjøring
av forskningsresultater, noe som i sin tur vil bidra til raskere
fremskritt innen forskning og innovasjon. Komiteen vil
også vise til at Danmark og Storbritannia, samt den Europeiske Union,
har satt seg klare mål for publisering i open access.
Komiteens medlem fra Venstre viser
for øvrig til at Venstre ønsker at alle forskningsresultater som
er finansiert med offentlige midler, skal gjøres fritt tilgjengelige.
Komiteen har også
merket seg regjeringens ambisjon om mer internasjonalisering av
norsk forskning og utdanning. Når vi vet at i 0,6 pst. av all forskning
finner sted i Norge, er det av grunnleggende betydning for fremtidig
norsk velferd, verdiskapning og velstand at norske kunnskapsmiljøer
jobber aktivt med å bidra til å hente hjem forskningsresultater
fra andre land. Internasjonal publisering er også en viktig indikator
for kvalitet.
Komiteen mener at i dagens globaliserte
verden er i prinsippet all forskning og kunnskapsutvikling basert
på internasjonalt samarbeid og publisering av resultater. Dette
er noe norske forskningsmiljøer høster store gevinster av i form av
synergieffekter og innovasjoner som oppstår i samarbeid om forskning
og når nye ideer og resultater utveksles. I dette perspektivet er
det viktig at Norge har en tydelig internasjonal ambisjon for sin
forskningssatsing. For å heve kvaliteten i norsk forskning må norske
miljøers muligheter til å hevde seg i konkurransen med utenlandske
forskningsmiljøer styrkes. Samtidig vil norske forskeres kvalitet
være avgjørende for at de velges som samarbeidspartnere i internasjonale
prosjekter.
Komiteen anerkjenner
i likhet med regjeringen at den norske deltakelsen i EUs rammeprogrammer
for forskning er det klart viktigste internasjonale forskningspolitiske
samarbeidet for Norge. EUs rammeprogrammer er ikke bare viktig for
norske forskeres tilgang til forskningsmiljøer i EU-land, det er
også en viktig døråpner for norske forskere overfor land utenfor
den europeiske union. I tillegg er EUs rammeprogrammer viktig for
norske bedrifters samarbeid med forskningsmiljøer og europeiske kunnskapsbedrifter.
Komiteen viser til at EUs rammeprogrammer åpner
muligheter for norske små og mellomstore bedrifter. Bedriftene får
tilgang til forskningsmidler samt tilgang til internasjonal forskerkompetanse
og kapasitet som vil kunne bidra til nyskaping, innovasjon, etablering
av arbeidsplasser og økt konkurransekraft i norsk næringsliv. Tilsvarende
får utenlandske små og mellomstore bedrifter mulighet til å kjøpe
forskningstjenester fra norske forskningsinstitusjoner.
Komiteen er kjent med at Norge
krone for krone ikke henter tilbake hele kontingenten til EUs programmer
i form av støtte til norske prosjekter. Samtidig er komiteen kjent
med at norske forskere deltar i programmer med en total kostnadsramme
som langt overgår kontingenten.
Komiteen har merket seg at mye
tyder på at EUs Horizon 2020 i enda større grad enn tilfellet er
for dagens rammeprogram, vil være rettet mot sektorer hvor Norge
har både forskningsmessige styrker og prioriterte satsingsområder.
I meldingen framgår følgende om planene for Horizon 2020 i kapittel
4.4.1:
«I tillegg til en sterkere vridning mot innovasjon er
vekten på globale samfunnsutfordringer ny. Det innebærer større
bevilgninger til temaområder som miljø, klima og energi, det vil
si områder som er høyt prioritert i norsk forskning, og der Norge
hittil har hatt høy deltakelse i rammeprogrammet» og «Programmet
som foreligger samsvarer godt med norske prioriteringer.»
Komiteen mener dette skulle gjøre
det mulig å hente inn en større andel av kontingenten, samtidig
som komiteen er kjent med at ytterligere vekst i
Norges BNP i forhold til BNP-utviklingen i Europa vil gjøre det
krevende å øke andelen av kontingenten som kommer tilbake til norske
prosjekter. Komiteen merker seg at regjeringen nå
har varslet at den tar sikte på at Norge deltar fullt ut i Horizon
2020. Komiteen stiller seg positivt til dette, og
understreker betydningen av at regjeringen utdyper sin videre politikk
for europeisk forsknings- og innovasjonssamarbeid i en egen strategi,
slik det varsles i meldingen.
Komiteen vil samtidig understreke
behovet for å styrke de forskningsmiljøene hvor EU ikke har særskilte
satsinger, men hvor Norge har komparative fortrinn, det være seg
næringsstrukturelle, naturgitte eller forskningsmessige fortrinn
eller en kombinasjon av disse. Både de marine, maritime og petroleumsrelaterte
forskningsmiljøene er eksempler på slike forskningsmiljøer hvor
vi både har forskningsmessige og særskilte næringspolitiske interesser
å ivareta, uten at de nødvendigvis passer veldig godt inn i EUs
satsinger. Komiteen mener også det er viktig at regjeringen
og Norges forskningsråd arbeider aktivt for at EUs programmer både
i innhold og innretning passer nasjonale strategier og tilpasses
det norske forskningssystemet. Komiteen vil trekke frem
arbeidet med Joint Programming Initiative Oceans som et godt og
viktig arbeid i denne sammenhengen.
Komiteen mener EUs forskningssamarbeid har
stor betydning for Norge og for forskningsaktørene i Norge fordi
det gir oss adgang til verdens største forskningssamarbeid.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til ytterligere internasjonalisering
av norsk forskning gjennom tilknytning til det europeiske forskningsområdet ERA,
full deltakelse i Horizon 2020 og utvikling av programsamarbeid
med ledende forskningsnasjoner.»
Komiteen vil vise til at summen
av de totale kostnadene i prosjekter med norsk partner i det 7. rammeprogrammet
så langt er beregnet til ca. 42 mrd. kroner. Norsk deltakelse koster,
men betydningen for norsk forskning gjør at det er verdt det. En
undersøkelse av den norske deltakelsen i EUs syvende rammeprogram
viser at norske forskere klarer å hente tilbake ca. 70 pst. av den
norske kontingenten. Dette understreker det faktum at norske forskere
og forskningsmiljøer har mer å hente på økt deltakelse i EUs forskningsprogrammer.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil i tillegg peke på
at kostnadene forbundet med norsk deltakelse i Horizon 2020 og ERA
nok vil være høyere enn i det 7. rammeprogrammet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har lenge etterlyst
klare svar fra regjeringen om norsk deltakelse i Horizon 2020 og
registrerer at regjeringen nå har varslet full norsk deltakelse
i dette forskningsprogrammet. Disse medlemmer er
fornøyd med at regjeringen nå endelig går inn for dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at Norges
viktigste internasjonale tilknytning er forskningssamarbeidet i
EU. Den europeiske forskningsarenaen ERA (European Research Area)
er under utvikling, og Horizon 2020 er under ferdigstillelse og
implementeres fra 2014. Disse medlemmer mener Norge
må sikres full deltakelse i ERA og Horizon 2020, noe som vil være
avgjørende for videre internasjonalisering av norsk forskning.
Disse medlemmer mener det i dag
mangler en offensiv strategi for hvordan norske forskningsmiljøer
kan hente mer ut av den norske deltakelsen i EUs forskningsprogrammer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er anslått at verdien av de forskningsresultatene som
Norge og norske forskere dermed får adgang til gjennom EU-samarbeidet,
har en verdi som er ca. det dobbelte av det samlede norske forskningsbudsjettet.
Komiteen konstaterer
at forskning ofte omtales som EUs femte frihet. Komiteen er positiv
til samordningen av EU-forskningen, og mener Norge bør ta grep for
tettere å integreres i det forskningspolitiske samarbeidet i Europa. EUs
andel av den totale forskningen i Europa er fortsatt begrenset,
men nettopp derfor er det gunstig å oppnå bedre samordning mellom
nasjonale programmer. Etter hvert som Europaparlamentet styrker
sin rolle i EU-systemet, er det viktig at Norge styrker sin tilstedeværelse
på den arenaen.
Komiteen viser til
meldingens kap. 4.6, der det heter:
«Når det gjelder framvoksende kunnskapsnasjoner som
Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, har norske forskningsmiljøer
få historiske bånd å bygge på.»
Etter komiteens oppfatning innebærer
dette behov for en tett involvering av utenrikstjenesten i tilrettelegging
for, og stimulering av, kunnskapssamarbeid med disse landene. Komiteen er
tilfreds med at det finnes permanent tilstedeværelse av personell
dedikert til forsknings- og innovasjonssamarbeid ved ambassadene
i India, Kina, Russland og Japan i tillegg til USA. Komiteen ville
se det som en fordel om det ble opprettet liknende stillinger også
i Brasil og Sør-Afrika.
Komiteen mener Norge bør styrke
forskningssamarbeidet både med tradisjonelt sterke forskningsnasjoner
som USA, Canada og Japan, men også med fremvoksende økonomier i
Russland, Asia og Latin-Amerika. I løpet av få år vil nye land bli
toneangivende innenfor forskning og teknologisk utvikling på ulike
områder. De vil også være sentrale partnere i møte med felles globale
utfordringer. Disse landene representerer dessuten stadig viktigere
markeder for norsk næringsliv. Et eksempel på dette er Brasil som
i løpet av få år har blitt et av de viktigste landene for utvinning
av olje og gass og utvikling av ny teknologi for dette. Norske bedrifter
er allerede posisjonert på det brasilianske markedet, men det er
viktig å forsterke det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Brasil.
Komiteen har også
merket seg at tallene i «Doktorgrader i tall – 2012» fra NIFU viser
at en betydelig del av de som tar ph.d.-grad i Norge er utlendinger
,og at mange reiser ut av landet igjen etter gradsavleggelse. Det
bør være en målsetting å beholde flere av de nyutdannete ph.d.-ene i
Norge, samtidig som komiteen vil understreke at de
som reiser ut igjen allikevel vil ha et nettverk i den norske forskningssektoren
og således vil kunne bli nyttige for internasjonalisering av norsk
forskning, selv om de reiser ut. Komiteen har imidlertid
også merket seg, selv om det ikke har medført like mye oppmerksomhet
i media, at bare 7 pst. av de norske borgerne som har avlagt ph.d.
i årene etterpå reiser ut. Komiteen mener det er
positivt at utlendingers inngående migrasjon styrker internasjonalisering
av forskning, men mener det bør være en målsetting at nordmenn med
ph.d. fra norsk institusjon i større grad reiser ut i årene etter
å ha avlagt ph.d., dersom de praktiske forholdene ligger til rette
for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at internasjonalisering
utgjør en stor merverdi for norsk høyere utdanning. Disse
medlemmer vil vise til NIFU-rapporten «Med doktorgrad i
arbeidslivet» (2012) som viser at kun en liten del av norske doktorer reiser
ut etter endt doktorgrad.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gi Norges forskningsråd
i oppdrag å etablere ordninger som stimulerer flere ferske ph.d.-kandidater
til å reise ut i årene rett etter avlagt ph.d.»
Komiteen mener at
det i størst mulig grad bør oppmuntres til utenlandsopphold underveis
i ph.d.-arbeidet. Det er en ubetinget styrke at flest mulig ph.d-studenter
har kortere eller lengre utenlandsopphold i løpet av stipendiatperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at tilskuddssatser
for stipendiatstillinger må ta høyde for dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en statlig
stipendieordning som gir norske forskere mulighet til å forske og
undervise ved fremragende utenlandske institusjoner, og en tilsvarende
ordning for å trekke internasjonalt ledende forskere til Norge.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen ønsker mer samspill mellom universiteter og høyskoler, og
næringsliv og offentlig sektor. Komiteen slutter
seg til at «en bedre utnyttelse av arbeidskraften gjennom økt kunnskap,
kompetanse, bruk av teknologi og bedre evne til omstilling i økonomien
fortsatt vil være en nøkkelfaktor for å få til økt verdiskapning».
Komiteens flertall,
alle unntatt Høyre merker seg meldingens vektlegging av at: «Dersom
det er behov for å øke utdanningskapasiteten på enkelte områder,
bør ikke oppskalering skje uten at det følger med en plan for etablering
av praksisplasser, veilednings- og forskningskapasitet, utstyr og
bygg som kreves for å opprettholde eller styrke utdanningskvaliteten». Flertallet er
helt enig i dette, og forventer at regjeringen vil følge dette opp
– særlig i forbindelse med den nye langtidsplanen for forskning.
Komiteens medlem fra Venstre vil
for øvrig vise til at dette medlem gjentatte ganger tidligere har
tatt til orde for en helhetlig plan i forbindelse med økende studentkull,
nye studieplasser og studiekvalitet – blant annet i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 44 (2008–2009) om utdanningslinja.
Komiteen slutter seg
til intensjonen om å etablere en medfinansieringsordning for offentlig
ansatte som tar doktorgrad på arbeidsplassen, etter modell etter
nærings-ph.d.-ordningen. En slik ordning vil etter komiteens oppfatning kunne
bidra til å styrke kompetansen på offentlige arbeidsplasser, bidra
til at offentlige virksomheter blir mer bevisst nytten av samarbeid med
akademia, og den vil kunne bli et viktig bidrag til å sikre at samfunnet
i sum har et tilstrekkelig antall doktorgradutdannete i fremtiden. Komiteen vil
peke på at utviklingen av denne ordningen må skje i samhandling
med aktørene i arbeidslivet.
Komiteen har merket seg Utdanningsforbundets
innspill om behovet for å utvikle en slik ordning for lærere i barnehage
og skole. Komiteen viser til at å inkludere skolene
i ordningen vil bidra til å imøtekomme behovet for at skoleforskningen
blir mer praksisnær og relevant.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som selvsagt
at ordningen med medfinansiering for offentlig ansatte som tar doktorgrad
mens de er i arbeid, også skal omfatte lærere i barnehage og skole. Disse
medlemmer mener det er behov for et slikt tilbud for hele
offentlig sektor, men vil særlig trekke frem behovet for flere doktorander
i barnehage og grunnopplæringen. Etter disse medlemmers mening
bør dette området prioriteres først. Ikke minst er dette svært viktig
mht. å utvikle flere karriereveier i grunnopplæringen, slik disse medlemmer tidligere
har tatt til orde for.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser i denne forbindelse til Dokument 8:27 S
(2012–2013), jf. Innst. 213 S (2012–2013), om å øke antallet undervisningspersonell
med doktorgrad og sikre flere karriereveier i skolen.
Komiteen vil påpeke
at bedre studiekvalitet og høyere gjennomføringsgrad er en vesentlig
faktor for å sikre arbeidslivet tilgang på kompetansearbeidskraft.
Videre er innovasjonsevne – skaperkraft – et godt kvalitetsparameter
for utdanningen. Komiteen vil videre peke på at man i
Norge bruker begrepene «undervisningsplikt» og «forskningsfri». Komiteen mener
at dette gir feil signaler og underspiller viktigheten av at akademiske
institusjoner skal utdanne gode studenter ved å tilby undervisning
av høy kvalitet. Tradisjonelt har nettopp underviserrollen vært sentral
og forbundet med høy status.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding
om studiekvalitet i høyere utdanning.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er positiv til ønsket om en evaluering
av elementer i Kvalitetsreformen som grunnlag for arbeidet med å
styrke kvaliteten i høyere utdanning. Flertallet mener
det også vil være viktig å utvikle indikatorer på utdanningskvalitet. Flertallet vil
understreke betydningen av kvalitet i utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil henvise til at
forslaget ble fremmet i Dokument 8:59 S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene
Tord Lien, Svein Harberg, Dagrun Eriksen og Trine Skei Grande om
studiekvalitet i høyere utdanning.
Disse medlemmer viser til behovet
for at det i forlengelsen av meldingen også bør utarbeides en melding
om studiekvalitet i høyere utdanning. Kvalitetsreformen ble behandlet
i Stortinget i 2001, og Stortinget behandlet en stortingsmelding
med statusrapport for Kvalitetsreformen i 2008. Det er etter disse
medlemmers mening på høy tid å følge dette opp med en egen
stortingsmelding om denne tematikken. Disse medlemmer er
tilfreds med at kunnskapsministeren endelig har varslet en slik
melding.
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen understreker at forskning og utdanning er likeverdige aktiviteter
ved universiteter og høyskoler. Komiteen mener det
er viktig å stimulere til flere arenaer for fremragende utdanning.
I denne forbindelse er SFU-ordningen (Senter for fremragende utdanning)
svært sentral.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det per nå er bevilget midler til
fire slike sentra, men bare ett er opprettet.
Disse medlemmer mener at det
bør sikres at det er en parallellitet mellom antallet SFU-er og SFF-er,
slik at fremragende forskning på denne måten kan knyttes tettere
sammen med undervisningen. Disse medlemmer er fornøyd
med at det er opprettet tre nye SFU-er i statsbudsjettet for inneværende
år, og mener at det er helt nødvendig at den samme trenden fortsetter
i kommende budsjetter. Disse medlemmer mener derfor
at det bør utarbeides en konkret opptrappingsplan for etablering
av sentre for fremragende utdanning på flere utdanningsområder for
på denne måten å heve kvaliteten i studietilbudene.
Komiteens medlem fra Venstre mener
det også er riktig å tallfeste en ambisjon om minst 20 SFU-er innen
2020, og at Stortinget gjennom vedtak sender et forpliktende signal
om at antallet SFU-er bør økes i årene som kommer.
Dette medlem viser i denne forbindelse
til behandlingen av Dokument 8:133 S (2011–2012), jf. Innst. 171
S (2012–2013), om flere sentre for fremragende utdanning.
Komiteen er positiv
til at det skal utvikles et system for analyse og formidling av
kompetansebehov i arbeidslivet som gir bedre grunnlag for dimensjonering
av utdanningstilbud. Dagens behovsanalyser i SSB omfatter ikke arbeidslivets
behov for personer med forskerutdanning. Det må inkluderes i analysene
for å danne grunnlag for dimensjonering av doktorgradsutdanningen
med hensyn til arbeidslivets behov for forskerutdannet personale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at de
siste tre stortingsperiodene har vært preget av en viss realvekst
i offentlig finansiert forskning, mens næringslivets forskningsinnsats
ikke har økt tilsvarende regnet i prosent av BNP. Disse medlemmer viser
til at det nå er tendenser til at næringslivet etter finanskrisen
igjen øker sine investeringer i forskning og utvikling, men sammenlignet
med mange konkurrentland har norsk forskning ikke vokst relativt
sett de siste årene. Det har imidlertid i samme periode vært gjennomført
en rekke strukturendringer i det norske forskningssystemet som har
gitt positive resultater. Særlig to reformer må fremheves, begge
iverksatt av Bondevik II-regjeringen: kvalitetsreformen innen høyere utdanning
og ordningen med Senter for fremragende forskning, Senter for forskningsdrevet innovasjon
og Centers of Expertise.
Disse medlemmer mener norsk forskning
av internasjonal toppklasse er en avgjørende forutsetning for å
skape norske universitetsmiljøer i verdenstoppen. Samtidig er høy
forskningskvalitet generelt viktig for at våre utdanningsinstitusjoner
kan tilby utdanninger av høy kvalitet. Etableringen av Senter for
fremragende forskning (SFF) og Senter for forskningsdrevet innovasjon
(SFI) har vært av stor betydning når det gjelder å prioritere ressurser
til de beste miljøene på ulike felt av forskningen. Dette har nærmest vært
et paradigmeskifte og et brudd med tidligere politikk om mer lik
fordeling av ressurser basert på et «likhetsideal» og geografiske
hensyn. Evalueringen av de første 10 år med SFF er svært positiv,
og har utvilsomt bidratt til en sterk kvalitetsheving også i internasjonal
sammenheng. For å utvikle og beholde verdensledende kompetanse på
utvalgte strategisk viktige områder for Norge, må de ulike senterordningene styrkes
og videreutvikles. Samtidig må strukturen både innen UH-sektoren
og instituttsektoren fortløpende vurderes og tilpasses kravet til faglig
sterke og robuste forskningsmiljøer.
Disse medlemmer vil videreføre,
styrke og utvide denne satsingen på flere måter. Disse medlemmer ønsker
at større deler av forskningsmidlene fordeles på sentre etter konkurranse,
og at ordningen utvides til å gjelde forskningsmiljøer med globale
ambisjoner, på samme måte som «Global Centers of Expertise» på næringslivsområdet,
foreslått av Professor Torger Reve, NHO m.fl. Dette vil være et
viktig element i å realisere disse medlemmers ambisjon om universitetsmiljøer
i verdenstoppen. Slike globale forskningssentre vil kreve større
ressurser enn dagens sentre, men må kunne delfinansieres gjennom
internasjonale forskningsmidler og bidrag fra næringsliv. Slike
satsinger må gjøres så ambisiøse og attraktive at de naturlig vil
tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere fra andre land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at mangelen på ingeniører ifølge Navs bedriftsundersøkelse er
lavere i år enn i fjor, 4 600 mot 8 000. Flertallet har
merket seg at regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å imøtekomme
behovet for ingeniører, både nye studieplasser, en egen realfagsstrategi
og ny rammeplan for ingeniørutdanningen. Kandidattallene var i 2012
de høyeste på ti år. Behovet for ingeniører er likevel større enn
tilgangen, og real- og teknologifagene er særlig utsatt for konjunktursvingninger.
Det er derfor behov for å følge utviklingen på dette området nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
er et stort behov for ingeniører og IKT-arbeidere. Mangelen på ingeniørkompetanse
i Norge er nå såpass kritisk at det begynner å utgjøre et kapasitetsproblem
for industrien. Flere av Norsk Industris medlemsbedrifter sier de
kunne ansatt flere hundre sivilingeniører, om de hadde vært tilgjengelige.
Disse medlemmer mener utviklingen
i næringslivet er så entydig at det ikke er tvil om at behovet for
ingeniører og sivilingeniører i framtiden vil være større enn i
dag. Det vil det også være i et fremtidsperspektiv.
Disse medlemmer mener det er
behov for å iverksette en rekke tiltak for å få opp antallet studenter
som velger ingeniør- og sivilingeniørstudiene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener økt karakterkrav i matematikk, endring
av kostnadskategori for studiene, avansert matematikk som valgfag samt
økt kapasitet og bedre infrastruktur vil kunne være viktige tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Dokument 8:58 S (2012–2013)
hvor stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Steinar Reiten og
Øyvind Håbrekke har fremmet fire forslag om tiltak for styrking
av ingeniør- og sivilingeniørstudiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til forslag
III i dokumentet og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for å tilby avansert matematikk som valgfag i ungdomsskolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig folkeparti og Venstre viser til forslag I i dokumentet
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette karakteren
tre i matematikk som krav for opptak til ingeniørstudiet.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til de øvrige forslag II og IV i dokumentet
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å flytte
ingeniørstudiet opp til kostnadskategori D.»
«Stortinget ber regjeringen styrke sivilingeniørstudiet
ved å øke kapasiteten og bedre studiestedenes infrastruktur.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer i Innst. 12 S (2011–2012) tok til orde for
å heve kostnadskategoriplasseringen for de 3-årige bachelorutdanningene
innen teknologi og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2014 fremme forslag om å innplassere de 3-årige bachelorutdanningene
i kategori D i finansieringssystemet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at arbeidet i regi av MARKOM 2020 er en oppfølging av
Aasen-utvalget og MARUT-rapporten. Flertallet ser
positivt på det arbeidet som er satt i gang ved at alle relevante
aktører sammen systematisk og strategisk jobber målrettet med de
utfordringene Aasen-utvalget pekte på. Det er svært positivt at dette
arbeidet omfatter både universiteter, høgskoler og fagskolene. Samtidig
vil flertallet understreke at høgskolesektoren er
autonom, og at både fagskolen og de videregående skolene eies og
drives av fylkeskommunen. Staten har ingen myndighet til å styre
dette direkte. Flertallet vil likevel understreke
at et høyt kompetansenivå innen maritim utdanning er av nasjonal
interesse. Det er derfor viktig at alle relevante aktører bestreber
seg på å følge opp de konklusjonene som ligger i MARUT-rapporten og
som det arbeides med i MARKOM 2020-prosjektet.
Med dette som bakgrunn, ønsker ikke flertallet en
stortingsmelding som foreslått nedenfor. Det vises for øvrig til
varslet melding om studiekvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den
maritime næringen har en flere hundre år gammel, stolt tradisjon
i Norge. Disse medlemmer viser til høringen hvor
Norges Rederiforbund uttaler at næringen i dag skaper verdier for
150 mrd. kroner og sysselsetter 100 000 arbeidere.
På grunn av den enorme veksten i maritim sektor er
det mangel på arbeidskraft med maritim utdannelse, og sektoren har
derfor utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning
og spesialisert kompetanse.
Det er i hovedsak to studieløp til maritim profesjonsutdanning.
Begge utdanningsløpene er lagt opp etter kravene til den internasjonale
sjøfartsorganisasjonen (IMO) i henhold til den såkalte STCW-konvensjonen
(«Standards of Training, Certification and Watchkeeping»). Disse medlemmer har
et inntrykk av at minstekravene til IMO i større grad har blitt
standarden for utdanningen enn minstekrav. Disse medlemmer mener
den maritime profesjonsutdanningen må gi kvalifikasjoner som går
utover STCW-konvensjonens minstekrav, gjennom at det utarbeides
en nasjonal rammeplan, i forskrifts form, for høyere maritim profesjonsutdanning.
Maritime profesjonsutdanninger er ressurs- og kompetansekrevende,
og krever blant annet utstrakt bruk av simulering og laboratoriefasiliteter.
Med de kravene som stilles til fremtidsrettede profesjonsutdanninger,
mener disse medlemmer at det kreves sterkere, profilerte
fagmiljøer, konsentrasjon av studietilbudene og samarbeid og arbeidsdeling
mellom høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim utdanning.
Disse medlemmer viser til komiteens merknader
i Innst. 170 S (2012–2013.) Disse medlemmer vil peke
på at maritim sektor står overfor store utfordringer med hensyn
til å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning og spesialisert
kompetanse til å dekke fremtidige behov. Disse medlemmer viser
til MARKOM 2020 og Aasen-utvalgets arbeid som blant annet peker
på at maritim profesjonsutdanning stiller krav til avansert teknisk
utstyr, og at dagens finansieringssystem ikke dekker kostnadene
med dette, og at strukturen på maritim utdanningssektor er spredt
og fragmentert. Disse medlemmer viser videre til
at Sjøfartsdirektoratet er bekymret for kvaliteten på maritim utdanning
i Norge. Disse medlemmer mener det bør fremmes en
egen stortingsmelding om maritim kompetanse som blant annet følger
opp forslagene det tas til orde for i Aasen-utvalget.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
frem en egen stortingsmelding om fremtidens maritime utdanning.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til Dokument 8:57 S (2012–2013) hvor det
er fremmet tre ulike forslag om tiltak for å styrke den maritime
utdanningen.
Disse medlemmer fremmer forslagene
i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen vurdere en samlokalisering
av de maritime utdanningsinstitusjonene til regionale utdanningssteder
knyttet til allerede eksisterende utdanningsinstitusjoner som i
dag gir høyere maritim profesjonsutdanning.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal rammeplan,
i forskrifts form, for høyere maritim profesjonsutdanning. Rammeplanen
for maritim profesjonsutdanning bør samordnes med nasjonal rammeplan
for ingeniørutdanning.»
«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med næringen,
utarbeide indikatorer for god maritim profesjonsutdanning.»
Komiteen har merket
seg at studentaktiv forskning er noe som vektlegges av stadig flere,
og er kjent med Norges Studentorganisasjons (NSO) langvarige engasjement
i saken. Komiteen mener at en tydeligere prioritering
av studentaktiv forskning er nødvendig for å styrke både studiekvalitet
og innovasjonsevne. 230 000 studenter er en enorm ressurs, potensielt
også for forskningen. Studentaktiv forskning gir studentene et verdifullt
innblikk i hvordan faget deres kan anvendes i forskningsøyemed.
Studentaktiv forskning har, etter komiteens oppfatning,
tre viktige positive sider utover selv bidraget til forskningen.
For det første vil komiteen trekke frem at Norge
er et høykostnadsland, og at vi derfor må utmerke oss på kvalitet
og kompetanse for å hevde oss i den globale konkurransen og derigjennom
sikre et grunnlag for fortsatt høyt velstandsnivå. Samfunnets vilje
til å bære kostnadene ved forskning, spesielt langsiktig grunnforskning,
vil avhenge av at store deler av de oppvoksende generasjoner selv
har sett nytten av forskningen og dens metoder. For det andre kan
det bidra til å vekke studentenes interesse for forskning som karrierevei. For
det tredje vil studenter som har deltatt i forskning, antakelig
være mer tilbøyelige til å bruke forskning i arbeidslivet, til å
se nye muligheter og bidra til økt innovasjonsevne. Sannsynligvis vil
dette også åpne for sterkere nettverk og kontakt mellom tidligere
studenter, forskere og arbeidslivet.
Komiteen viser til at studentaktiv
forskning i dag vektlegges innenfor enkelte studieretninger, men
mener det er et større potensiale for studentaktiv forskning i alle
utdanningsretninger. Komiteen mener at studentaktiv
forskning først og fremst må ivaretas av utdanningsinstitusjonene, der
både strategier og utdanningsledelse må understøtte slik forskning.
Dette forutsetter at nasjonale utdanningsmyndigheter setter tydelige forventninger
om dette i styringsdialogen med utdanningsinstitusjonene. Komiteen mener
at institusjonenes satsing kan understøttes gjennom at Forskningsrådet
stimulerer til og legger til rette for at institusjoner kan få støtte
til å involvere studenter i relevante FoU-prosjekter. For å styrke
samspillet mellom utdanning, forskning og innovasjon kan Forskningsrådet
i noen tilfeller vurdere å sette studentinvolvering i forskningsprosjekter
som et kriterium for å få tildelt prosjektmidler, slik for eksempel
Norsk Studentunion har tatt til orde for.
Komiteen er kjent med hva kandidater
med høyere utdanning har å si for å ta i bruk forskningsresultater
i samfunnet for øvrig, blant annet fra professor Reve og dr. Sasson
«Et kunnskapsbasert Norge», og slutter seg til denne intensjonen. Komiteen mener
kandidater som selv har drevet forskning, i enda større grad vil
kunne bidra til at ny kunnskap, fra Norge og utlandet, kommer til
anvendelse i samfunnet og slutter seg til intensjonen om å øke omfanget
av studentaktiv forskning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at
regjeringen med dette endelig følger opp en større vektlegging av studentaktiv
forskning, slik et samlet Storting bad om i forbindelse med behandlingen
av den forrige forskningsmeldingen i 2009, jf. Innst. S. nr. 354
(2008–2009).
Komiteen vil peke
på at mens det er bred enighet om at norske forskningsmiljøer leverer godt
både på kvalitet og relevans, er det også enighet om at potensialet
for å anvende den nye kunnskapen til innovasjon både i offentlig
og privat sektor er større enn det resultatene viser. Komiteen slutter
seg til målet om at 3 pst. av BNP skal gå til forskning, og er kjent
med at regjeringen legger til grunn at ambisjonen er at 1 pst. skal
være offentlig finansiert og 2 pst. privat finansiert.
Komiteen mener at verdiskaping
danner grunnlaget for samfunnets velferd. For at dagens verdiskapingsnivå
skal opprettholdes er Norge i stadig større grad nødt til å konkurrere
på kunnskap og evne til omstilling og utvikling av nye høyproduktive
næringer. Komiteen viser til at det forventes stor
befolkningsvekst i årene som kommer. Parallelt med dette vil omstillinger i
næringslivet føre til at mange arbeidsplasser nedlegges. For å
sikre fortsatt høy yrkesdeltakelse må det derfor skapes mange nye
arbeidsplasser, og en stor andel av disse vil bli etablert i forskningsbaserte
næringer. Dette kan muliggjøres ved å utnytte fortrinnet Norge har ved
å ha en høyt utdannet befolkning og et velutviklet system for utdanning,
forskning og innovasjon.
Komiteen viser til at et lands
omstillingsevne avhenger av tilgang til innsatsfaktorer, evnen til å
mobilisere disse og landets innovasjonsevne. Forskning og utvikling
er en viktig innsatsfaktor for å utvikle og ta i bruk ny kunnskap,
og for å omsette denne i innovasjon og høyere produktivitet. Effektene
av investeringer som gjøres i utdanning, forskning og utvikling
virker over lengre tid. Det er derfor viktig at vi i dag finner et
nivå og en innretning på de offentlige investeringene som imøtekommer
også de mer langsiktige behovene for omstilling i norsk næringsliv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at evalueringer av det norske forsknings- og innovasjonssystemet,
herunder OECDs landrapporter og evalueringene av Norges forskningsråd,
Innovasjon Norge og SIVA, har vist at Norge har et velutviklet sett
av virkemidler som stort sett kan sies å fungere etter hensikten. Nivået
på offentlig finansiert forskning er dessuten tilsvarende eller
høyere enn i sammenliknbare land.
Flertallet viser til at virkemiddelapparatet tilbyr
en rekke ulike støtteordninger for stimulering av næringsrelevant
forskning og utvikling. Mens noen ordninger er teknologi- og bransjenøytrale
og retter seg mot hele bredden av etablert og framtidig næringsliv,
er andre tematisk eller teknologisk orienterte og støtter opp under
nasjonale styrkeområder og strategiske satsingsområder. Noen ordninger
har høye krav til kvalitet, ambisjonsnivå og samarbeid, mens en
ordning som Skattefunn er rettighetsbasert og åpen for mindre forskningstunge
bedrifter. Støtte gis som tilskudd og skattefradrag, prosjektstøtte
og støtte til mer langsiktige samarbeidsrelasjoner med akademia.
Flertallet ser at næringslivet
også i Norge er den sektoren som investerer mest i FoU, og disse investeringene
har økt betydelig over de seneste tiår. Likevel er det slik at norsk
næringsliv investerer mindre i FoU enn gjennomsnittet for sammenliknbare
land. Dette kan delvis begrunnes ut fra visse strukturelle særtrekk
ved norsk næringsliv.
For det første er norsk næringsliv høyt spesialisert
innenfor råvareproduserende næringer – næringer som også internasjonalt
har relativt lav FoU-intensitet sammenliknet med andre næringer.
Landet har en stor petroleumssektor og en voksende tjenesteytende
sektor, men relativt lite aktivitet innenfor FoU-tunge næringer
som elektronikkindustri, farmasøytisk industri og bilindustri. Den
seneste utviklingen tilsier dessuten at den eksisterende spesialiseringen
i norsk økonomi er økende.
For det andre er norsk næringsliv preget av
at små og mellomstore bedrifter bidrar til en relativt stor andel
av verdiskapingen, og da spesielt de aller minste. Små bedrifter
har dårligere forutsetninger for å ha omfattende FoU-aktivitet, og
står for en liten andel av den samlede FoU-virksomheten. Det er
de største virksomhetene som står for mesteparten av den nasjonale
forskningsaktiviteten, og disse har Norge relativt få av.
Komiteen viser til
at gitt at Norge som et høykostland må konkurrere på kunnskap og produktivitet,
er det likevel usikkert om dagens FoU-innsats i næringslivet er
tilstrekkelig til å sikre at vårt verdiskapingsnivå opprettholdes
i fremtiden. Det offentlige forsknings- og innovasjonssystemet,
som inkluderer UH- og instituttsektor, helseforetak og det offentlige virkemiddelapparat,
har en sentral rolle i å legge til rette for utvikling av et mer
kunnskapsintensivt næringsliv gjennom å satse på næringsrelevant
utdanning og FoU.
Komiteen mener man må finne en
god balanse mellom virkemidler rettet mot å videreutvikle etablert
næringsliv, og virkemidler og investeringer som kan gi grobunn for
nytt næringsliv. For omstillingsevne på lang sikt mener komiteen at
gode kandidater, investeringer i kunnskapsbasen – infrastruktur,
bygging av robuste kunnskapsmiljøer i forskningsinstitutter, helseforetak
og universiteter og høyskoler, satsing innen generiske teknologier,
som biotek, IKT, nanotek osv., er viktig i tillegg til virkemidler
direkte rettet mot næringslivet.
Komiteen har merket seg at mange
næringsrelevante virkemidler, generelle så vel som tematiske, har
blitt evaluert med positive resultater de siste årene. Evalueringene
tyder på at de næringsrettede virkemidlene fungerer etter hensikten
og at de virker utløsende på bedriftenes FoU-innsats. Komiteen mener
det må satses sterkere på virkemidler og ordninger som har dokumentert
positiv effekt.
Komiteen mener at næringsrelaterte
virkemidler, slik som eksempelvis brukerstyrt innovasjonsarena (BiA),
store programmer, FORNY2020, senterordninger som Senter for forskningsdrevet
innovasjon og National Centres of Expertise og nærings-ph.d. må
styrkes og videreutvikles.
Komiteen ser positivt på at regjeringen
har utarbeidet helhetlige strategier for bioteknologi og nanoteknologi,
og arbeider med en strategi for IKT, og vil påpeke viktigheten av
at næringsrelevans vektlegges i oppfølgingen av strategiene.
Komiteen viser videre til NIFUs
rapport «Produktivt samspill?» 24/2012, hvor samhandling mellom
forsknings- og utdanningsinstitusjoner blir analysert. Et av funnene
det vises til i rapporten er:
«Fortsatt finnes det gode grunner til å se på bedrifters
engasjement i forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) som en langsiktig
og til dels usikker økonomisk investering, hvor vurderingene påvirkes
av FoU-prosjektenes relevans for bedriften.»
Dette underbygger etter komiteens oppfatning at
det er viktig at staten bidrar med risikoavlastning for forskningsprosjekter. Komiteen er
også kjent med at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver
i sitt forskningspolitiske dokument «Opptrapping 2020» at:
«Mange bedrifter er blitt globale aktører, og vurderer
hvor virksomhet skal lokaliseres på bakgrunn av hvor forholdene
legges best til rette.»
Komiteen mener dette er et annet
godt argument for å ha et solid virkemiddelapparat til å bygge opp
under forskning, utvikling og innovasjonsaktivitet i norske bedrifter,
men også for å ha høy kvalitet i utdanningene som sikrer kompetent
arbeidskraft.
Komiteen mener et kunnskapsbasert
næringsliv vil stå i sentrum for utviklingen av morgendagens bedrifter
og arbeidsplasser. Dette fordrer en betydelig satsing på forskning
og innovasjon. Norsk forskningspolitikk må skissere ambisjoner for
både offentlig og privat forskning. Komiteen mener
Norge må ha like tydelige ambisjoner for næringslivets forskningsinnsats som
for det offentliges forskningsinnsats. Forskning er helt sentralt
for å legge grunnlaget for fremtidens næringsliv. Selv om det ikke
er politikkens oppgave å peke ut bestemte næringer, så kan forskningspolitikken
bidra til å utvikle de kunnskapsmessige fortrinnene som danner grunnlaget
for fremtidens verdiskaping.
Komiteen mener at sammenlignet
med andre land har Norge et høyt kostnadsnivå. For å kompensere
for dette, må norske bedrifter levere bedre og mer innovative produkter
og tjenester. En konsekvens av dette er at norske bedrifter hele
tiden må ligge i front når det gjelder utvikling og videreutvikling
av produkter og tjenester. Dette kan best skje i et tett samspill mellom
akademia og bedriftene. Et slikt samarbeid vil gi forskerne økt
interesse og forståelse for bedriftenes utfordringer samtidig som
bedriftene kan gi tilbakemelding på sine behov til forskningsmiljøene.
Viktige tiltak vil derfor være å styrke insentivene for et slikt
samarbeid og å styrke de brukerstyrte konkurransearenaene rettet
mot næringslivet.
Komiteen mener det viktigste
formålet for offentlig støtte til forskning i næringslivet er å styrke
bedriftenes innovasjonsevne og konkurransekraft. Dette er ofte et
langsiktig arbeid og det er derfor viktig at ressurser og ordninger
er forutsigbare og svarer til næringslivets behov. Særlig for små
og mellomstore bedrifter er det i tillegg viktig at ordningene er
fleksible og ubyråkratiske.
Komiteen viser til behovet for
å stimulere til et tett samarbeid mellom næringsliv og akademia
i utviklingen av arenaer for forskning og innovasjon. Komiteen viser
til at et godt eksempel på slikt samarbeid er utviklingen av «Sørlandslaben»,
et forskningslaboratorium som er i ferd med å bli en realitet knyttet
opp mot Universitetet i Agder. Sørlandslaben er gjort mulig gjennom
aktiv dialog mellom næringsliv og universitet om fremtidig utdanning
og forskning, og næringslivet er villige til både bygging og forpliktende
volum i forskningsoppdrag i årene fremover.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til mer
forskning i næringslivet og sterkere samhandling mellom akademia
og næringsliv.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at norsk næringslivs forskningsinnsats
i dag utgjør ca. 0,7 pst. av BNP. Til sammenligning er det tilsvarende
tall for svensk næringsliv 2,6 pst. Når Norge kommer relativt svakt
ut på internasjonale rangeringer av både forskningsinnsats og innovasjonsevne, fremheves
ofte næringslivets forskningsinnsats som den viktigste forklaringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg Næringslivets
Hovedorganisasjons høringsuttalelse til komiteen, hvor det står:
«Meld. St. 18 er oppsiktsvekkende svak når det gjelder
direkte tiltak for å fremme forskning og utvikling i næringslivet.
Det finnes ingen forpliktende signaler om å trappe opp innsatsen
på eksisterende virkemidler som beviselig fungerer godt.»
Disse medlemmer viser til at
både Norge, EU og de fleste OECD-land har som målsetting at to tredjedeler
av den samlede forskningsinnsatsen skal skje i næringslivet. For
Norges del utgjør dette to prosent av BNP.
Disse medlemmer deler beskrivelsen
av meldingen når det gjelder direkte tiltak for å fremme FoU i næringslivet,
slik den fremkommer av NHOs høringsuttalelse. Disse medlemmer vil
understreke at meldingen på ingen måte er offensiv nok når det gjelder
næringsrettet forskning, annet enn at en del virkemidler refereres
og beskrives. Disse medlemmer ønsker en langt mer
offensiv politikk på dette området.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre i hver eneste budsjettbehandling de senere år – innenfor
ansvarlige økonomiske rammer og med mindre eller om lag samme oljepengebruk
som regjeringen – gjennomgående har satset sterkere på næringsrettet forskning
enn de rød-grønne partiene, jf. Venstres alternative statsbudsjetter.
Dette medlem viser videre til
at Venstre blant annet særlig vil prioritere følgende tiltak innenfor
dette området i neste stortingsperiode:
Styrke Skattefunn-ordningen
for å stimulere næringslivets forsknings- og utviklingsinnsats.
Videreutvikle SFI-ene (Senter for forskningsbasert
innovasjon) og NCE-ene (Norwegian Center for Expertise) for å styrke
nyskapings- og næringsperspektivene i norsk forskning, samt etablere
Global Centers of Expertise.
styrke de høyere utdanningsinstitusjonenes
strategier for å utøve eierskap til forskningsresultater og drive
åpen forskningsformidling.
Forbedre ordningene for utenlandske akademikere
som vil forske i Norge og for norske forskere som vil arbeide i
utlandet.
Styrke satsingen på ordningen med nærings-ph.d.
Øke budsjettrammen for BIA-ordningen, samt styrke
satsingen på forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU).
Gi bedrifter større adgang til direkte
fradragsføring for FoU.
Opprette en innovasjonsbro etter svensk
modell for å bidra til at mer forskning og innovasjon med vekstpotensial
omsettes i næringsvirksomhet.
Forenkle dagens ordning for patentregistrering for
småbedrifter.
Senter for forskningsdrevet innovasjon
er et av programmene som bygger opp rundt samhandling mellom bedrifter
og akademia. Komiteen er kjent med at et annet av
funnene i NIFU-rapport 24/2012 er at SFI «ble sett på som å fylle
et gap mellom fremragende forskning og langsiktig kunnskapsbasert
næringsutvikling, og fordi virkemiddelet legger opp til et bredere
samarbeid mellom flere aktører slik at flere fra «bransjen» kunne
tas med».
Samme sted fremkommer det at «Den bibliometriske
analysen av bedrifters samforfatterskap viser også at større norske
bedrifter har brede internasjonale nettverk innen forskning». Etter komiteens oppfatning
viser dette at nasjonalt forskningssamarbeid mellom akademia og bedrift
både bidrar til sterkere næringsklynger og til styrkede internasjonale
relasjoner både for aktører i næringslivet og akademia.
Komiteen vil også peke på potensialet
i sterke næringsklynger, i tjenestesektoren og i fremvoksende næringsliv
innenfor helse og IKT. Her ligger det store verdiskapingspotensial,
som kan utnyttes bedre med en sterkere og mer målrettet forskningssatsing.
Komiteen viser til
at næringsklynger med sterke koblinger mellom konkurrerende bedrifter
og akademia i stadig større grad blir anerkjent som et suksesskriterium
for sterk næringsutvikling og høy verdiskapning.
Komiteen mener dette underbygger
at NCE-ene er et særlig viktig virkemiddel for å bidra til sterke
kunnskapsbaserte næringsklynger og til å styrke samhandlingen mellom
akademia og næringslivet.
Komiteen er kjent med at evalueringene
av Norwegian Centres of Expertise (NCE) viser at disse bidrar til
økt samarbeid om kompetanseutvikling, innovasjon og internasjonalisering, og
at det i tilknytning til noen av sentrene også har blitt utviklet
utdanningsløp tilpasset sentrenes aktivitet. Komiteen vil
imidlertid understreke at grunnen til at mange av Forskningsrådets
virkemidler har vært vellykket, er at man har klart å konsentrere
ressursene.
Komiteen mener at i det fremtidige
arbeidet med å styrke NCE-ene bør utdanningselementet vektlegges
sterkere enn i dag. For å kunne nyttiggjøre seg forskningsresultatene
fullt ut kreves kompetent arbeidskraft og kandidater som har hatt
befatning med forskningsprosjekter under utdanning.
Komiteen mener neste
steg for videreutvikling av NCE-ene må være å etablere noen få globale sentre
for ekspertise (GCE), gjerne basert på en eller flere av de etablerte
NCE-ene. Disse bør gis en finansiering som sikrer tilgang på det
aller mest avanserte vitenskapelige utstyret og sikres tilstrekkelig
midler til drift og strategisk utvikling. Komiteen er
kjent med at NHO i Opptrapping 2020 peker på at slike bør etableres rundt
de bioteknologiske/medisinske miljøene i Oslo og de marinteknologiske
miljøene i Trondheim. Reve og Sasson peker i «Et kunnskapsbasert
Norge» også på disse to lokaliseringene, men fremhever også de offshorerelaterte
NCE-ene i Agder og på Sunnmøre som et godt utgangspunkt for en felles
GCE. Samme sted lanserer forfatterne tanken om fremtidige GCE-er
som en «nettverksmessig overbygning for ulike FOU-programmer» og
eksemplifiserer med å drøfte muligheten for å inkludere FME-er og
SFI-er i GCE-ene. Dette mener komiteen bør vurderes i
det videre arbeidet med etablering av GCE-er. For øvrig viser komiteen til
næringskomiteens Innst. 365 S (2011–2012), jf. Meld. St. 22 (2011–2012):
«Komiteen viser til at 4 av NCE-ane ønskjer å etablere
ein ny arena for samhandling, såkalte Global Centers of Expertice.
Komiteen synest dette er eit interessant initiativ, og vil sjå det
som positivt at dette blir vurdert vidare.»
Videre viser komiteen til Innst.
8 S (2012–2013), jf. Prop. 1 S (2012–2013):
«Komiteen ser det som viktig at regjeringa i det vidare
arbeidet med programmet forsikrar seg om at det er ein god dialog
mellom virkemiddelaktørane og målgruppene for klyngeaktiviteten
i den vidare prosessen, slik at behova for fleksibilitet, forutsigbarheit
og langsiktigheit vert vareteke. Komiteen støttar dette arbeidet
og ser fram til at regjeringa kjem attende til Stortinget om saka
på ein egna måte.»
Komiteen vil understreke viktigheten
av at når det etableres én eller flere GCE-er, blir behovet for
langsiktighet ivaretatt. Komiteen er kjent med at
varigheten på NCE-programmene er ti år, og mener at dette kan være
et godt utgangspunkt for tidshorisont også for GCE-er.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen satse mer målrettet på
internasjonalt fremragende forskningsmiljøer og universitetsmiljøer
i verdenstoppen, etter modell av Global Centers of Expertise.»
Komiteen er også kjent
med at det i samme NIFU-rapport påpekes et stort behov for
«å se nærmere på virkemidlene i sammenheng. Det er
som sagt en rekke ulike virkemidler som forvaltes av ulike aktører,
og flere av disse har sine bestemte historiske og institusjonelle
røtter, som gjør at de er rettet inn mot enkelte bransjer, kunnskapsområder
eller faser i kunnskaps- og teknologiutvikling. Dette i seg selv,
men ikke minst fordi vi vet at mange bedrifter og FoU-miljøer finansierer
forsknings- og innovasjonsaktivitet gjennom kjeder av prosjekter
som mottar offentlig støtte av ulik art, er det nå behov for å gjennomføre
en overordnet analyse av alle virkemidlene som har til hensikt å
utvikle forsknings- og innovasjonssamarbeid og hvordan de samvirker
over tid.»
Komiteen slutter seg til dette
synet og mener at forsknings- og innovasjonsapparatet i større grad enn
i dag bør sees i sammenheng. Komiteen mener for eksempel
at fremtidige analyser av effekten av de innovasjonsrettede satsingene
i Forskningsrådet og Innovasjon Norge må evaluere effekter av «samvirket
mellom virkemidler, framfor å vurdere resultater og effekter fra
hver bevilgning for seg». (NIFU 24/2012)
Komiteen vil peke
på omtalen av Norges forskningsråds virkemiddel «Brukerstyrt innovasjonsarena»
(BIA) i meldingens kapittel 2.2.1:
«Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) er et viktig virkemiddel
for å utløse mer forskningsbasert innovasjon i bredden av norsk
næringsliv. BIA-prosjektene kjennetegnes ved at de har høy innovasjonsgrad
og stort potensial for verdiskaping. En krone til innovasjonsprosjekter
i næringslivet i BIA utløser 2,1 kroner i private midler».
Komiteen vil legge til at BIA
er et virkemiddel som stimulerer til relevans, fordi en bedrift
selv legger penger i prosjektet og kvaliteten, og fordi de offentlige
ressursene dedikeres en nasjonal konkurransearena.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at uansett hvilken analyse eller
hvilket perspektiv på norsk forskningsinnsats man legger til grunn,
er det næringslivets andel av forskningsinnsatsen som er årsak til
at Norge scorer middels i Europa og på bunn i Norden når det gjelder
forskningsinnsats regnet i pst. av BNP.
Komiteen viser til
at norsk næringsliv består av mange små og mellomstore bedrifter,
men også av store lokomotiver med internasjonal aktivitet.
Komiteen viser til at i SMB-segmentet
har mange av aktørene liten tradisjon for systematisk FoU-arbeid
og trenger både finansiell og kunnskapsmessig støtte for å komme
i gang med å øke kunnskapsinnholdet i det de skaper. For de store
internasjonalt orienterte selskapene er det naturlig å øke forskningsinnsatsen
i de landene der de får mest igjen for de ressursene de selv setter
inn.
Komiteen mener at for å øke forskningsinnsatsen
i begge disse segmentene er offentlige virkemidler nødvendige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener derfor det
er svært viktig å utnytte det handlingsrommet Norge har i dag, særlig
gjennom å styrke de insitamentene vi vet fungerer godt, eksempelvis
BIA.
Disse medlemmer viser til at
brukerstyrte prosjekter etter modell av BIA (Brukerstyrt innovasjonsarena)
har til hensikt å støtte de beste forskningsbaserte innovasjonsprosjektene
i hele bredden av norsk næringsliv. En gjennomgang Forskningsrådet
har gjort av prosjekter som har fått støtte via BIA, viser at prosjektene
i BIA har større potensial for verdiskaping og bedre kvalitet enn
prosjektene i andre programmer. BIA-midlene er rettet mot bedrifter
med høye FoU-ambisjoner. Disse medlemmer vil styrke
bevilgningene til BIA for å stimulere til økt innovasjon blant norske
bedrifter.
Disse medlemmer viser til komiteens
høring om meldingen den 8. april 2013, hvor NFRs divisjonsdirektør
Anne Fahlvik i divisjon for innovasjon uttalte at gitt den norske næringsstrukturen
med et betydelig innslag av små og mellomstore bedrifter var det
viktigste tiltaket for å styrke Skattefunn-ordningen, å fjerne eller
øke maksimal timesats.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke
den næringsrettede forskningen gjennom å øke bevilgningene til Forskningsrådets
program Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og andre bedriftsrettede
satsninger.»
Komiteen viser til
at Møreforskning har gjennom mange år evaluert effektene av brukerstyrte forsknings-
og innovasjonsprosjekter. Effektene er gjennomgående positive: økt
kunnskap, samarbeid og kunnskapsutveksling mellom næringsliv og
akademia, økt nettverksaktiviteter mellom bedrifter nasjonalt og
internasjonalt, mer teknologiutvikling og lønnsomhet som sikrer
og utvikler arbeidsplassene.
Forskning og innovasjon utgjør, slik komiteen ser
det, en avgjørende del i bedriftenes forbedringsstrategier – fornyelse
av produkter, prosesser, materialer, fabrikkstrukturer, m.m. Med
den stadig økende globaliseringen og kunnskapseksplosjonen utenfor
Norge, vil det i økende grad bli behov for mer internasjonalt forskningssamarbeid
og kunnskapsinnhenting til norskbasert næringsliv. Dette stiller
både næringslivet og forskningsmiljøene overfor felles utfordringer som
samfunnet må muliggjøre gjennom bedre betingelser for å lykkes gjennom
økte og mer målrettede virkemidler.
Komiteen mener at et av de mest
sentrale næringsrettede virkemidlene er Brukerstyrt innovasjonsarena
– BIA-programmet. Det understøtter viktige utviklingsprosjekter
både i de forskningsintensive bedriftene og i de mindre forskningsintensive.
Det er dette virkemidlet som bidrar tungt til å øke bedriftens økte
FoU-innvesteringer.
Komiteen vil videre
vise til Skattefunn som raskt etablerte seg som en populær og ikke
minst lite byråkratisk ordning som har bidratt til at næringslivets
forskningsinnsats har økt. Dette er evaluert av SSB i rapport 2008/2.
Evalueringen viste at hver krone som gis under Skattefunn, øker
FoU-innsatsen i bedriftene med det dobbelte, at verdiskaping og
innovasjon økte som følge av Skattefunn, og at mange bedrifter som
ikke hadde noen FoU-aktivitet, ble stimulert til å starte et langsiktig
FoU-arbeid. Forskningsinnsatsen i bedriftene ble i 2005 2,4 mrd. kroner
høyere enn uten Skattefunn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett hvor
Skattefunn-ordningen blir styrket med 100 mill. kroner. Målet er
å utløse mer innovasjon i næringslivet og styrke forskningsmiljøene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener skatteinsentiver som
stimulerer til økt forskning i bedriftene, er det viktigste tiltaket
for å styrke næringslivets forskningsinnsats. Skattefunn-ordningen
som ble innført av Bondevik II-regjeringen, har bidratt til positive
resultater for bedriftene, men ordningen må videreutvikles og styrkes
for å ta høyde for bedriftenes reelle kostnader. Samtidig bør Skattefunn
gjøres ekstra gunstig for nyetablerte bedrifter som ofte er sterkt
forskningsintensive.
Et tiltak disse medlemmer vil
iverksette for å styrke den private forskningsinnsatsen er å forbedre
Skattefunn-ordningen. Ordningen ble opprettet i 2002 av regjeringen
Bondevik II som et tiltak for å øke norsk næringslivs forsknings- og
utviklingsinnsats. Statistisk sentralbyrå (SSB) har evaluert Skattefunn-ordningen,
og avleverte sluttrapport i januar 2008 (rapport 2 av 2008). Evalueringen
viser blant annet at for hver krone som gis under Skattefunn, øker
FoU-innsatsen i bedriftene med det dobbelte, at verdiskaping og
innovasjon har økt i perioden Skattefunn har eksistert, og at mange
bedrifter som ikke hadde noen FoU-aktivitet, nå er stimulert til å
starte et langsiktig arbeid. Ordningen er med på å støtte opp om
lokal verdiskaping i hele landet. For å oppnå den ønskede styrking
av ordningen mener disse medlemmer at det må foretas justeringer
knyttet til de ulike begrensningene.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å styrke Skattefunn-ordningen ved å øke grensen for
egenutført FoU til 8 mill. kroner og ekstern FoU til 12 mill. kroner,
fjerne regelen om maksimal timesats på 530 kroner, fjerne regelen om
at antall timer for egne ansatte begrenses til maksimalt 1 850 timer
pr. år, og etablere en ordning som indeksregulerer beløpene for
hhv. egenutført og innkjøpt FoU i Skattefunn-ordningen hvert år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke
Skattefunn-ordningen, gjennom å heve maksimalbeløpet knyttet til
bedriftsintern og ekstern støtte, fjerne taket på timesats og utvide
Skattefunn-ordningen til også å omfatte innovasjonsaktiviteter.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at krisen
i Europa og utviklingen i det norske kostnadsnivået i forhold til våre
viktigste handelspartnere gir norsk næringsliv og verdiskaping store
utfordringer. Den særnorske kostnadsutviklingen, hvor regjeringen
viser til at lønnskostnad pr. timeverk i industrien nå er ca. 70
pst. (kilde: Teknisk Beregningsutvalg) høyere enn hos våre handelspartnere
i EU, må møtes med handlekraftige tiltak innen innovasjon, nyskaping
og produktivitetsvekst om konkurranseutsatt virksomhet skal kunne
utvikles i Norge. Kunnskapsutvikling i bedriftene er helt sentralt
for å videreutvikle og sikre Norge som et velstandssamfunn.
Komiteen vil også
peke på at nærings-ph.d.-ordningen bør styrkes og at det blir lagt
ytterligere ressurser inn på å gjøre ordningen kjent, slik at flere
bedrifter kan nyttiggjøre seg av ordningen.
Komiteen viser til at flere enn
de her omtalte innovasjonsrettede satsningene i Norges forskningsråd
har vist gode resultater når de har blitt evaluert, og får gode
skussmål i meldingen.
På dette grunnlag vil komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre understreke viktigheten av en styrket satsing på
disse virkemidlene generelt og BIA og Skattefunn spesielt. Disse
medlemmer mener at det historiske mulighetsrommet Norge
nå har til å hente inn forspranget til de nasjonene vi handler og konkurrerer
med, må benyttes, og at de næringsrettede forskningssatsingene må
styrkes. Høy kvalitet på forskningen og kunnskapsutvikling og innovasjon
i bedriftene er helt sentralt for å videreutvikle og sikre norsk
velstand og det norske velferdsnivået.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det på sikt bør være
en målsetting å gjøre nærings-ph.d.-ordningen rettighetsbasert.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2015, legge frem forslag om rettighetsfesting
av nærings-ph.d.-ordningen.»
Komiteen viser til
at flere av universitetene har etablert Technology Transfer Offices,
såkalte TTO-er. Disse er en del av universitetenes virksomhet, men
er ofte etablert sammen med de regionale helseforetakene i samme
region. De etablerte TTO-ene har også et regionalt ansvar for å
bistå med kommersialisering av forskningsresultater fra andre aktører
i sektoren. Komiteen har merket seg at regjeringen
vil «vurdere hvordan kommersialiseringsapparatet på et overordnet
plan er organisert og finansiert i universitets- og høyskolesektoren,
og om intensjonene i endringene i lovverket er oppfylt. Spesielt
ønsker regjeringen å se nærmere på samarbeidet institusjonene imellom,
og mellom utdanningsinstitusjonene, forskningsinstituttene og nærings-
og arbeidsliv».
Komiteen mener en slik vurdering
er fornuftig og mener det i den sammenheng bør vurderes hvorvidt
det ville være formålstjenlig å etablere et nasjonalt teknologioverføringskontor
som kan bistå de lokale TTO-ene og de institusjonene som selv ikke
finner det formålstjenlig å etablere TTO. Et slikt kontor ville
også kunne bidra til at de lokale TTO-ene kunne spisse seg inn mot
sine institusjoners akademiske profilerte områder, i visshet om
at kompetanse på innovasjon og kommersialisering innen andre disipliner
kunne hentes på nasjonalt nivå. En slik nasjonal enhet kunne være
organisert under Forskningsrådet innovasjonsdivisjon. Komiteen viser
til at University of California alene har omtrent like mange studenter
som hele den norske UH-sektoren. Universitetet har også ti campuser
hvor samtlige har egen TTO, samtidig som de har en TTO med ansvar
for å koordinere kommersialiseringsarbeidet og bistå TTO-ene på
den enkelte campus ved behov.
Komiteen viser til svarbrev 10. april
2013 fra Kunnskapsdepartementet om ovennevnte tema og merker seg
at regjeringen blant annet svarer «spørsmålet fra komiteen vil kunne
bli et tema i den vurderingen som skal gjøres».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener TTO-ene (Technology
Transfer Office) som er etablert av norske universiteter og høyskoler
spiller en viktig rolle i kommersialisering av forskning fra universitets-
og høyskolesektoren. For å kunne finansiere flere kommersialiseringsprosjekter
er det viktig at rammene for Forskningsrådet program Forny 2020
økes. Kommersialiseringstrykket i norsk forskning er for svakt,
dette gjelder i særlig grad i universitets- og høyskolesektoren
og i helseforetakene.
Disse medlemmer mener at for
at forskningsresultater lettere skal kunne kommersialiseres og for
å øke sannsynligheten for at entreprenører overlever de kritiske
første årene i virksomhetens liv, er det behov for offentlige midler til
å finansiere et helhetlig inkubatorprogram. Dette er særlig viktig
i de større universitetsbyene der inkubatorer gir en vesentlig bidrag
til at studenter, forskere og andre entreprenører kan komme i gang
med ny næringsvirksomhet.
Komiteen viser til
at norske arbeidstakere er preget av faglighet, omstillingsevne,
selvstendighet og ansvar. Norge har en ledelseskultur basert på
korte veier mellom beslutning og iverksetting og mange beslutninger
baseres på medarbeiderinvolvering og samarbeid. Dette gir Norge
helt andre betingelser for medarbeiderdrevet innovasjon og en unik
styrkeposisjon som vanskelig kan kopieres av andre land. Det er
viktig å forske på medarbeiderdrevet innovasjon på et nordisk nivå
for å få kunnskap om denne formen for innovasjon.
Komiteen viser til
at effektive og målrettede virkemidler som støtter piloterings-
og demonstrasjonsaktiviteter i næringsvirksomheter vil bidra til
å forenkle og forkorte prosessen fra forskning til produkt/tjeneste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener kommersialisering
av forskningsresultater er et viktig virkemiddel for å sikre et
innovativt og fremtidsrettet næringsliv. I forskningsmeldingen fra
2009 heter det at «det er et mål at kommersialisering fra norske
universiteter og høgskoler, helseforetak og forskningsinstitusjoner
minst skal være på nivå med sammenliknbare land». Sammenligner man kommersialiseringsresultater,
patentsøknader osv. med de andre nordiske landene, er det etter disse
medlemmers mening langt igjen til dette målet er nådd.
Disse medlemmer ønsker en langt
mer målrettet satsing på kommersialisering av forskningsresultater.
Det innebærer å legge til rette for bedre vilkår for næringslivet
ved å for eksempel styrke Skattefunn-ordningen.
Samtidig mener disse medlemmer at
det er viktig å etablere insentiver for at universitets- og høyskolesektoren
i større grad enn i dag skal jobbe målrettet med kommersialisering
av forskningsresultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
hvordan insentivene for kommersialisering av forskningsresultatene
kan styrkes og hvordan virkemiddelapparatet kan bidra til dette,
samt utvide gaveforsterkningsordningen til også å gjelde kommersialiseringsaktiviteter.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Inkubatorprogrammet
og den lokale forvaltningen av inkubatorene må sees i sammenheng
med de virkemidlene som er tilgjengelige i Innovasjon Norge og i
Forskningsrådet. Det er behov for å vurdere om de ulike virkemidlene
som skal hjelpe virksomhetsetablering og tidlig fase vekst bør koordineres og
samles bedre enn det det som er tilfellet i dag.
Disse medlemmer ønsker særlig
å styrke ordninger hvor det stimuleres til samarbeid på tvers mellom
akademia og forskning på den ene siden og private virksomheter på
den andre siden. Større involvering av næringslivet i forskningen øker
sannsynligheten for at forskningen blir utnyttet og verdier skapt
på sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til øvrige merknader
i innstillingen om forskningens rolle i et dannelsesperspektiv. Disse
medlemmer vil gjenta sin understrekning vedrørende behovet
for å satse tilstrekkelig på fri grunnforskning, solide grunnbevilgninger til
institusjonene, og at de tematiske prioriteringene i årene som kommer
bør utvides slik at disse også inkluderer kulturdimensjonen i samfunnsutviklingen,
herunder humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Etter disse medlemmers mening
er det ingen motsetning mellom disse momentene og det å ønske en
mer målrettet satsing på kommersialisering av forskningsresultater
– snarere er det snakk om kompletterende prioriteringer.
Komiteen viser til
at meldingen står fast ved de tematiske og teknologiske prioriteringene
fra forrige forskningsmelding, og støtter disse.
Komiteens medlem fra Venstre mener likevel
at de tematiske prioriteringene bør suppleres med temaer som berører
kulturdimensjonen i samfunnsutviklingen, og som i større grad synliggjør
betydningen av humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Dette
medlem har merket seg at Forskningsrådet har tatt til orde
for at en oppdatering av de tematiske prioriteringene burde gi rom
for temaet «Utdanning, kompetanse og kulturell kapasitet», og støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil framheve satsingen
på klima- og miljøforskning. Flertallet vil understreke
betydningen av de høye ambisjonene Norge har for miljøforskningen.
Tapet av naturmangfold og klimaendringene er de to største miljøutfordringene menneskeheten
står overfor. For å oppnå resultater i internasjonal miljøpolitikk
trengs store internasjonale kunnskaps- og forskningsprosesser som
FNs internasjonale klimapanel (IPCC) er et godt eksempel på. FNs
etablering av et naturpanel er tilsvarende viktig for det internasjonale miljøarbeidet
knyttet til naturmangfold.
Flertallet har registrert at
norske forskningsmiljøer bidrar tungt i arbeidet under IPCC. Flertallet er
tilfreds med at Trondheim er kandidat til å få et av delsekretariatene
under Naturpanelet, og ser at norske forskningsmiljøer er godt posisjonert
til å bli tunge bidragsytere i arbeidet under Naturpanelet. Flertallet mener det
er avgjørende at miljøforskningen prioriteres høyt nok til at norske
forskere og institusjoner også kan være tunge bidragsytere i IPCC
og Naturpanelet i framtiden.
Flertallet vil også understreke
det økende behovet for samfunnsvitenskapelig miljøforskning. Effekten
og samvirkningen av forskjellige miljøvirkemidler, samt forskning
på endringsvilje og hva som skaper endring i en befolkning er stadig
mer etterspurt i den offentlige debatten. Flertallet vil
også peke på at dette er forskning, og kunnskap som er avgjørende
for at beslutningstakere kan klare å omsette miljøpolitisk vilje
til tiltak som faktisk fører til miljøforbedringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norges forskningsråd har gjennomført en internasjonal evaluering
av norsk klimaforskning og at denne evalueringen ble ledet av professor
emeritus Thomas Rosswall, tidligere administrerende direktør i Det
Internasjonale Vitenskapsrådet. Disse medlemmer viser
til at mens norsk klimaforskning i hovedsak får gode skussmål, fremsettes det
også noen ankepunkter. Et slikt ankepunkt fremkommer i rapportens
kapittel 2.1.1.6 «En god forståelse av klimasystemet kan ikke oppnås uten
en dedikert innsats for å forstå hva som bidrar til klimaendringer
fra naturlige klimaprosesser. Den geologiske historien dokumenterer tydelig
sterk klimaforandring forbundet med variabel solenergi, selv om
den eksakte mekanismen ikke er identifisert. Dette bør føre til
en helhetlig internasjonal innsats, men det overraskende er at den
verdensomspennende vitenskapelige innsatsen for å øke vår forståelse
av de naturlige variasjonene er svært begrenset. Dette er mest sannsynlig
relatert til de begrensede midlene som er tilgjengelig for grunnleggende forskning». Disse
medlemmer er enig i at innsatsen for grunnleggende forskning
på klima, også for å øke forståelsen av naturlige klimavariasjoner,
bør styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, vil påpeke betydningen av arbeidslivsforskning
i forhold til hvordan virksomheter fungerer, sett i relasjon til
den norske modellen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, mener det bør opprettes et program
for valgforskning med et langsiktig perspektiv som sikrer forutsigbarhet
og lange linjer på et forskningsfelt som er viktig for demokratiet.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette et valgforskningsprogram.»
Komiteen viser til
at petroleumsforskningen ikke er med i EUs nye program Horisont
2020.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er ekstra nødvendig med oppmerksomhet
på denne forskningen i Norge. Disse områdene reflekterer særlig
sentrale samfunns- og næringslivsutfordringer i landet vårt, og
de ligger nær internasjonale satsingsområder.
Komiteen viser til
at Norge har svært solide fagmiljøer innenfor mange områder innen
medisin og farmasi, både innenfor akademia, i helseforetakene og
i den farmasøytiske industrien. Komiteen vil peke
på at det er ønskelig om flere av nyvinningene ble kommersialisert
i Norge.
Komiteen ønsker et styrket samarbeid
mellom helse- og omsorgssektoren, akademia og næringslivet på helseområdet.
Det ligger store muligheter i flere møteplasser for dialog om forskning
og innovasjon på et område der Norge har et veldig godt utgangspunkt. Komiteen er
derfor positiv til at Topplederforumet for HelseOmsorg21 er etablert.
Det vil etablere dialog, bidra til samordning, synliggjøre forsknings-
og kunnskapsbehov, bidra til kunnskapsspredning og brukermedvirkning
for å nevne noe. Det utvikles også en strategi for helse- og omsorgsforskning
og innovasjon for det 21. århundret, kalt HelseOmsorg21.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
har en langsiktig satsing på innovasjon og næringsutvikling i helse-
og omsorgssektoren (2007–2017).
Regjeringens satsing på bioteknologi er forankret
i nasjonale strategier for forskning og utvikling innen bioteknologi.
Flertallet er kjent med at regjeringen,
gjennom langsiktige satsinger innen forskning, herunder klinisk
forskning, utvikling og innovasjon i helse- og omsorgssektoren,
har vist betydelig politisk vilje og forpliktelse på mange felt,
også på legemiddelfeltet. Tiltak for å øke omfanget av kliniske
studier og innovasjon og kommersialisering på legemiddelområdet
er bl.a. løftet frem i Meld. St. 10 (2010–2011) God kvalitettrygge
tjenester, Nasjonal helse- og omsorgsplan og i St.meld. nr. 7 (2008–2009)
Et nyskapende og bærekraftig Norge. Flertallet viser
til en undersøkelse utført av Norsk Bioteknologiforum fra 2012 viser
at Norge har flere legemidler til klinisk utprøving fra norske selskap
målt pr. innbygger enn Sverige. Tilsvarende ligger Norge høyt sett
i europeisk sammenheng, både målt pr. innbygger og ellers på samme
nivå som de andre nordiske landene med hensyn til faktisk antall
legemidler fra norske selskap for utprøving.
Flertallet viser til at det er
et synkende antall kliniske studier i Norge, så vel som i de øvrige nordiske
landene. Flertallet er kjent med at regjeringen har
møtt denne utviklingen med en langsiktig satsing for å øke volum
av og kvaliteten på klinisk forskning og kliniske studier i Norge
og Norden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med NIFU-rapport
28:2011 Ressursinnsatsen i medisinsk og helsefaglig forskning og
utviklingsarbeid i 2009, som viste at det brukes 7 mrd. kroner på
farmasøytisk og medisinsk forskning pr. år, og at Norge ligger som nr.
to i verden når det gjelder offentlig finansieringsstøtte til medisinsk
helseforskning. Rapporten viser også at mens antall publikasjoner
og siteringer fra norske forskere har økt betraktelig, ligger vi
langt etter land det er naturlig å sammenligne seg med når det gjelder
patentering og kommersialisering.
Disse medlemmer vil peke på at
årsakene til dette er sammensatte, men at manglende koordinering
av det statlige virkemiddelapparatet kan synes å være en årsak. Disse
medlemmer vil peke på at mange departementer har en viktig rolle
å spille i arbeidet med å tilrettelegge for vekst i farmasøytisk
og bioteknologisk næringsliv, og at Nærings- og handelsdepartementet, Kunnskapsdepartementet
og Helse- og omsorgsdepartementet er de viktigste. Koordinering
mellom særlig disse tre departementene er en avgjørende faktor for
hvorvidt Norge kan lykkes med å skape vekst i farmasøytisk industri
og bioteknologiske næringer. Disse medlemmer mener
det offentlige virkemiddelapparatet og finansieringskanalene i større
grad bør bidra til å stimulere samhandling mellom akademia og industrien
og å bidra til at samhandling blir meritterende for medisinsk forskningskarriere
og at klinisk utprøving ved helseforetakene vektlegges sterkere
enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener også en større andel av de totale midlene
til helseforskning bør tildeles på en nasjonal konkurransearena
fordi dette vil bidra til å sikre kritisk masse i forskningsmiljøene
og sikre både relevans og kvalitet i forskningen.
Disse medlemmer vil videre vise
til høringsuttalelse fra Legemiddelindustrien (LMI) som blant annet
peker på at kulturen for samarbeid mellom legemiddelindustri og
akademia er svakere i Norge enn i mange andre land, og at forskning
i samarbeid med legemiddelindustrien ikke i tilstrekkelig grad fungerer
meritterende i Norge. Disse medlemmer vil peke på
at USA er et eksempel på et land hvor denne kulturen er langt sterkere,
og som også lykkes bedre med å konvertere gode forskningsresultater
til innovasjon, til nytte for både pasienter, akademia og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
det kan se ut som om de forskjellige helseforetakene har valgt forskjellige
profiler på sin forskningspolitikk. Disse medlemmer viser
til brev fra Kunnskapsdepartementet 10. april 2013 og slutter seg
til at:
«Det er viktig å sikre et godt forskningssamarbeid
mellom helseforetak og universiteter, høyskoler samt private og
ideelle institusjoner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det bør være et mål
at offentlige forskningsmidler først og fremst tildeles ut fra kvalitet,
og at partnere utenfor helseforetakene snarere bør tale til prosjektets
fordel enn å bidra i disfavør.
Komiteen viser til
at demografien i Norge er under endring. Flere lever lenger, og
det blir flere eldre. For å møte denne utfordringen vil komiteen vektlegge
demens og aldringsforskning innenfor helse- og velferdsforskningen.
Komiteen vil også peke på at
kommunene nylig har blitt pålagt et medvirkningsansvar for forskning
i primærhelsetjenesten. Komiteen mener forskning
i primærhelsetjenesten er viktig for kvalitetsutvikling av tjenestene
og mener utviklingen i omfang og kvalitet på forskning i og om primærhelsetjenesten
bør evalueres mot slutten av kommende stortingsperiode.
Komiteen viser til at det i meldingen
står at det er behov for en sterkere kobling mellom identifiserte
kunnskapshull i helseforskningen og prioritering av forskningsressurser.
Identifiserte kunnskapshull bør utløse prosesser for prioritering
og tildeling av forskningsmidler. Komiteen er kjent
med at regjeringen ønsker å sikre at det forskes på de områdene
innenfor helse og omsorg der behovene er størst. For å få bedre oversikt
over total forskningsaktivitet og kunnskapsbehov innenfor ulike
medisinske og helsefaglige områder (f.eks. kreft, forebygging, tjenesteforskning
mv.), er det ønskelig at Health Research Classification System tas
i bruk på tvers av forskningssektorene for å gi en nasjonal oversikt.
Dette er et verktøy som gjør det mulig å avdekke forskningssvake
områder, slik at beslutningstakere, helse- og omsorgstjenesten og
Norges forskningsråd kan vurdere og prioritere forskningsinnsatsen
inn mot dagens og forventet sykdomsbyrde. Kunnskapssenteret oppsummerer
årlig forskningsgap som er synliggjort gjennom kunnskapsoppsummeringer.
I styringsdialogen med helseforetakene må det være et overordnet
mål i arbeidet med forskning at kunnskapssvake områder skal kartlegges
og følges opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også vise til at det over både offentlige og ikke-offentlig budsjetter
brukes milliardbeløp på medisinskfaglig forskning i Norge. Samtidig
brukes det begrensede midler på andre faglige disipliners forskning
på helsefeltet, noe som fremkommer i departementets svarbrev 12.
april 2013 til komiteen. Disse medlemmer vil peke
på at det politiske fokuset, og omtalen i samfunnsdebatten for øvrig
på ressursbruk i det offentlige helsetilbudet, er betydelig. Disse
medlemmer mener dette burde føre til at flere midler allokeres
til å kartlegge hvordan ressursene i sektoren kunne utnyttes bedre. Disse
medlemmer vil særlig peke på behovet for mer samfunnsvitenskapelig, økonomisk
og humanistisk forskning på helsevesenet og helsetjenestene.
Komiteen vil videre
vise til at Life Science Center ved Universitetet i Oslo nå er klar
for oppstartsbevilgning. Komiteen viser til at Life Science
Center er et av to prosjekter som i «Opptrapping 2030» av NHO trekkes
frem som særskilt viktige satsinger innen norsk forskningsinfrastruktur.
Et tverrfaglig senter for livsvitenskapene plassert i Gaustadbekkdalen, midt
mellom dagens Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus,
tidligere Rikshospitalet, vil etter komiteens oppfatning
være et viktig bidrag til å løfte livsvitenskapene og kunne bidra til
bedre forskning til fremme av folkehelsen og økt livskvalitet for
syke. Et slikt senter vil også kunne bidra til mer innovasjon i
helsevesenet og ikke minst økt kommersialisering basert på norske
forskningsresultater.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for inneværende år, jf. Innst.
12 S (2012–2013), hvor det ble satt av 20 mill. kroner for å sikre
hurtigere fremdrift i prosjektet.
Komiteen er kjent
med at det offentlige bevilger ca. 2 mrd. kroner til forskning og
utvikling innen IKT hvert år. En del av dette kommer som en andel
av de årlige basisbevilgningene til universitetene og høgskolene.
Verdikt-programmet (Kjernekompetanse og verdiskaping i IKT) er den
største offentlige programsatsingen innenfor IKT. Programmet varer
til 2014. St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning pekte
på IKT som ett av tre FoU-områder der det er behov for særskilte
strategier. Målet er å sikre fremragende forskningsresultater og
nasjonal kompetanse på et høyt nivå. En internasjonal ekspertkomité
har nylig gjennomført en evaluering av norsk IKT-forskning. Evalueringen
viser at det er god kvalitet på den nasjonale forskningen, men at
det fortsatt er rom for forbedringer. En viktig anbefaling er at
Norge trenger en nasjonal strategi som angir retningen for forskningsinnsatsen. Regjeringen
arbeider med nasjonal strategi for forskning og utvikling innenfor
IKT tilsvarende strategiene som er allerede utarbeidet for bioteknologi
og nanoteknologi. IKT-strategien vil legge føringer for den videre
satsingen og innretningen av forskningsinnsatsen på området.
Komiteen vil vise
til behovet for at forskerkarriere i alle deler av offentlig sektor
må være et attraktivt valg for mennesker som allerede har høy utdanning
og ofte attraktive karrieremuligheter i andre sektorer. Kvaliteten
på den utdanning og forskning som leveres i akademia er avhengig
av at de fremste kandidatene rekrutteres til sektoren.
Komiteen mener det er viktig
å gjøre forskerkarriere attraktivt på andre måter. Dette kan det
legges til rette for på flere måter. Satses det på tid til forskning,
god forskningsinfrastruktur og oppbygging av sterke og utfordrende
forskningsmiljøer vil det bidra i positiv retning. Samtidig vet
vi at utstrakt bruk av midlertidighet i UH-sektoren, og til dels
lang midlertidighet, gjør at mange, tilsynelatende særlig kvinner,
vegrer seg for å satse på en karriere innen akademia.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, legger til grunn at med dagens tariffmodell vil
neppe statsansatte forskere kunne bli lønnsledende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser i den forbindelse
til at det å forene familieliv og en forskerkarriere er krevende. Disse
medlemmer mener dette har negativ innvirkning både på rekruttering
av yngre forskere generelt og på rekruttering av kvinner spesielt. Disse
medlemmer mener det vil være et viktig tiltak å innføre
ordninger som gjør det enklere å kombinere en forskerkarriere med
et familieliv. Disse medlemmer viser til at Sveits
i handlingsplanen for The Swiss National Science Foundation (SNSF)
2013–2016 har utformet en modell, kalt «120 %-modellen» for nettopp
å møte denne utfordringen. Intensjonene med «120 %-modellen» er
at den skal bidra til mer fleksibel karriereplanlegging for målgruppen
og forhindre at forskningsaktiviteter blir forsinket eller ikke
avsluttet. Tiltaket er målrettet mot postdoktorer som har omsorgsforpliktelser
for barn, har demonstrert et potensial for en videre karriere i
akademia, og som har minst 80 prosent av lønnen finansiert gjennom
ressurser fra SNSFs. «120 %-modellen» innebærer at postdoktoren
kan redusere arbeidstiden, der en 60 prosent stilling er laveste
grense. Stillinger med redusert arbeidstid kan få inntil 20 prosent
økonomisk støtte utover den opprinnelige stillingsprosenten, og
dette skal brukes til å ansettes en «støttende person» (tekniker,
laboratorieassistent, vitenskapelig assistent e.l.) for å gjennomføre
undersøkelser og avlastningsoppgaver. De ekstra kostnadene vil da
vanligvis bli på maksimalt 20 prosent. Disse medlemmer tror
et lignende tiltak i Norge vil kunne gjøre det lettere å beholde
forskere i småbarnsfasen. Disse medlemmer tror også
det vil kunne ha en god effekt på kvinneprofilen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede nærmere mulighetene
for å innføre en ‘120%-modell’ for bedre å legge til rette for å
kunne kombinere familieliv med en forskerkarriere.»
Komiteen mener at
omfanget av midlertidighet bør reduseres, utenom de stillinger som
i sin karakter er midlertidige, for eksempel stipendiater og stillinger
på post-doc-nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for høyere utdanning,
som viser at akademia har redusert midlertidigheten i perioden 2005
til 2012. Det er en kraftig nedgang i midlertidighet blant saksbehandler-
og utrederstillinger fra 19,7 pst. til 14,8 pst., mens nedgangen
blant undervisnings- og forskerstillinger er fra 19,9 pst. til 18,8
pst. Det er gledelig at bruken av midlertidighet er på vei ned,
men det er behov for å forsterke innsatsen slik at bruken av midlertidige
i UH-sektoren kan gå ytterligere ned.
Flertallet ser svært positivt
på at meldingen tar et oppgjør med midlertidigheten i sektoren. Trygge
og gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for kvalitet
i forskningen.
Flertallet mener at utarbeidelse
av handlingsplaner er et godt tiltak, og disse bør inneholde et krav
om at partene skal gjennomgå hjemmelen for hver ansatt som har vært
midlertidig ansatt i mer enn fire år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg omtalen
i meldingen om midlertidighet i UH-sektoren. Disse medlemmer vil
understreke at midlertidighet innebærer en betydelig utfordring
med tanke på rekruttering og å sikre gode arbeidsvilkår i akademia. Disse
medlemmer viser til at en av grunnene til at midlertidighet
er et særlig problem i akademia, er at det gis større adgang til
midlertidig ansettelse i staten enn i privat/kommunal sektor. Årsaken
er at statlige virksomheter er regulert av tjenestemannsloven, som
har lavere terskel for midlertidighet enn arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer mener at det
aller mest effektive tiltaket for å få bukt med midlertidighet i akademia
– ved siden av ulike handlingsplaner og økonomiske insitamenter
– er å stramme inn på total tillatt lengde en arbeidstager kan være midlertidig
ansatt. I dag er det en maksgrense på fire år, men mange opplever
altså å gå i midlertidige stillinger i akademia – utover stillinger
som i sin karakter skal være midlertidige – i både åtte, ti og tolv
år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at det er stor forskjell mellom instituttene og institusjonene
innen UH-sektoren hva gjelder omfanget av midlertidighet. Disse
medlemmer er også kjent med at noe av forklaringen er at
for de ansatte i instituttsektoren gjelder arbeidsmiljøloven og
dermed sterk regulering av bruk av midlertidighet, samtidig som
styringsretten er sterkere. For UH-sektoren gjelder imidlertid tjenestemannsloven
for de fleste akademikerne, noe som innebærer stor åpning for bruk
av midlertidighet, men en langt svakere styringsrett. Disse
medlemmer mener, i likhet med regjeringen, at det er ønskelig
at universiteter og høyskoler opprettholder og øker den eksterne
finansieringen av sin aktivitet. Dette vil også medføre tidvis bortfall
av inntekter og behov for å overføre kompetanse til andre satsingsområder.
I lys av dette mener disse medlemmer at regjeringen
bør vurdere hvorvidt det er nødvendig å modernisere tjenestemannsloven
for å imøtekomme nye behov hos arbeidstakere og arbeidsgivere.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at Venstre vil ha en hovedregel om en maksgrense på to år for
midlertidige ansettelser i både statlig og privat/kommunal sektor,
noe som åpenbart ville være et svært viktig tiltak for å få ned midlertidigheten
i akademia.
Dette medlem viser i denne forbindelse
til Dokument 8:65 S (2012–2013) om et moderne, trygt og fleksibelt
arbeidsliv – forslag om endringer i arbeidsmiljøloven m.m.
Komiteen er positiv
til at flere fagmiljøer ønsker å omfattes av forsøksordningen med innstegsstillinger. Komiteen forventer
at regjeringen vurderer om det også er andre fagområder enn de som
er foreslått som bør omfattes av ordningen i forbindelse med sitt
forslag til endring av UH-loven. Komiteen forventer
at forslag sendes til høring til berørte parter.
Komiteen vil også understreke
at ordningen må utformes slik at den ikke bidrar til mindre mobilitet
og ikke bidrar til økt midlertidighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en samlet
opposisjon allerede i forbindelse med behandlingen av den forrige
forskningsmeldingen i 2009 foreslo innføringen av en prøveordning
med innstegsstillinger («tenure track»).
Videre vil komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre understreke
at det er viktig at flest mulige fagretninger får muligheten til
å opprette denne type stillinger, og at det ikke bare begrenses
til enkelte fagretninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at tilbakemeldingene fra flere av høringsinstansene er
avventende når det gjelder de nye innstegsstillingene. Disse
medlemmer har merket seg at forslaget fra regjeringen innebærer
at en betydelig andel av disiplinene innen akademia er tenkt holdt
utenfor ordningen med innstegsstillinger, og at dette blant annet
gjelder de mer kvinnedominerte fagområdene humaniora og samfunnsvitenskap.
Komiteen viser til
meldingens gjennomgang av kjønnsbalansen i forskningen. Det er nå
like mange kvinner som menn som tar doktorgrad, og kvinneandelen
på førsteamanuensisnivå er på ca. 40 pst. Den varierer imidlertid
mye mellom fagene. Knapt én av fire professorer er kvinner, og kvinneandelen
blant forskere i næringslivet er lav.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil videreføre ulike virkemidler for å få en jevnere balanse mellom
kvinner og menn i toppstillinger i forskningen, og ser fram til
ytterligere tiltak som kan øke tempoet i dette arbeidet.
Komiteen vil understreke at det
er svært gledelig at antall kvinner som tar høyere utdanning jevnlig
øker, men vil samtidig minne om den betydelige utfordringen knyttet
til økt kvinnerepresentasjon på høyere nivå i akademia. Som det fremgår
av meldingen, er rekrutteringen av kvinner til forskning jevnt over
god, men man har likevel utfordringer knyttet til store forskjeller mellom
fagområder og mellom sektorer.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å skape ordninger som sikrer at kvinner har reell mulighet
til å fortsette i en forskerkarriere – fra stipendiatfasen og helt
opp til professorkompetanse. Det må derfor legges til rette for
mange praktiske forhold – for eksempel fleksible arbeidsordninger,
barnehageplasser mv. – som er viktige for begge kjønn i ulike overgangsfaser, men
som særlig viser seg å være avgjørende for kvinner. I tillegg er
det få kvinner i toppstillinger på universiteter og høyskoler –
knapt én av fire professorer er kvinner. Norge kommer således ikke
særlig godt ut i internasjonale sammenligninger vedrørende andelen
kvinner i akademiske toppstillinger.
Komiteen mener mangfold blant
vitenskapelig ansatte er viktig både fordi det har en påvirkning på
hvilke rollemodeller studenter har, på hvem som styrer kunnskapsutviklingen
og på prestisje generelt i samfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener en ikke bare må se på hvilke
tiltak som kan gjøres innenfor akademia, men også hvilke velferdsordninger
som skal til for å sikre at det er mulig å ha familie og omsorgsansvar.
Flertallet mener antallet midlertidige
stillinger i akademia må ned for å gjøre det mer attraktivt for
kvinner å velge dette som karrierevei.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
departementet vil be Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif)
om konkrete forslag til hvordan man raskere kan nærme seg målet
om kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter og høyskoler,
i tillegg til at ordningen med insentivmidler til MNT-fagmiljøer
som tilsetter kvinner, videreføres mens den evalueres.
Dette flertallet mener det i
rekruttering og ansettelse av vitenskapelig ansatte må være en bevissthet
omkring kjønnsubalanse, og det må kunne brukes tiltak som motarbeider
de eksisterende strukturelle ulikhetene.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, mener en må ha klare planer for likestillingsarbeidet,
hvor man setter opp måltall og innrapporterer resultater. Det er
en utfordring at institusjonene ofte har gode likestillingsstrategier,
men at det ofte mangler på gjennomføringen og oppfølgingen av disse.
Når institusjonene utarbeider forskningsprosjekter
som søker intern eller ekstern finansiering, mener dette
flertallet at det vil være et godt tiltak å påse at likestilling
er integrert i prosjektet. Dette kan for eksempel være gjennom en handlingsplan
som beskriver hvordan man i prosjektperioden skal tiltrekke seg
kvinnelige forskere, eller ved å dokumentere at kvinnelige forskere
og rekrutter allerede er integrert. Norges forskningsråd stiller
krav om likestilling i forbindelse med utlysning av midler til nye
sentre for fremragende forskning (SFF). Tilsvarende krav kan institusjonene
stille overfor egne forskningsmiljøer.
En forutsetning for å få nok kvinner inn i vitenskapelige
stillinger er både at det finnes kvinnelige studenter på alle fagområder,
og at studenter oppfordres til å velges en akademisk karriere. Dette
flertallet mener at mentorordninger, hvor vitenskapelig
ansatte veileder og følger opp studenter og stipendiater av det
underrepresenterte kjønn, er en god måte å gjøre dette på.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre hadde ønsket seg en langt mer offensiv tiltakspakke
når forskningsmeldingen først ble fremlagt.
Disse medlemmer mener det er
behov for et bredt spekter av tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia
– herunder å vurdere økt bruk av insentivmidler til flere fagmiljøer,
sektorvise nasjonale tiltaksplaner, muligheten for nedskriving av
studielån ved påbegynt forskerkarriere og å pålegge institusjonene
høyere, konkrete måltall i handlingsplaner mv.
Disse medlemmer er kjent med
at Universitetet i Tromsø har gode resultater på likestillingsområdet,
og mener at flere av tiltakene som er innført der også kan vurderes
på nasjonalt nivå.
Disse medlemmer viser for øvrig
til den forestående behandlingen av Dokument 8:69 S (2012–2013),
hvor det blant annet tas til orde for at regjeringen snarlig må
komme til Stortinget med en sak som inneholder konkrete tiltak for
å øke kjønnsbalansen i akademia.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er et overordnet problem at akademia
i altfor stor grad er mannsfavoriserende. Kravene som stilles for
å lykkes med en akademisk karriere, går dårlig overens med det å skulle
kombinere omsorg og karriere.
Dette medlem viser til at mange
kvinner tradisjonelt velger trygge karriereveier, og en redusering
av antall midlertidige stillinger vil kunne gjøre akademia til et
reelt alternativ for flere kvinner.
Dette medlem har merket seg at
kvinner tar større ansvar for undervisningsaktiviteten ved institusjonene.
Dette har den konsekvens at de ikke får brukt like mye tid som menn
på forskningsaktiviteter. Dette medlem mener dette
bør vektes annerledes siden det er forskningsaktivitet, og ikke
undervisning, som formelt ligger til grunn for vurderingen av hvor
faglig kompetent en person er.
Dette medlem mener det er påvist
at en ved å øremerke en andel stillinger for kvinner også vil få
et høyere antall kvinnelige søkere. Derfor er det viktig med tydelige
stillingsutlysninger.
Dette medlem mener at foruten
mentorordninger kan tiltak som kjønnspoeng vurderes der det over
lengre tid er problemer med å rekruttere et underrepresentert kjønn.
Komiteen mener at
mobiliteten blant norske forskere ikke er tilfredsstillende. Meldingen
viser at norske forskere bare i liten grad beveger seg mellom landsdelene,
mellom akademia og næringsliv og mellom Norge og utlandet. Komiteen er
tilfreds med at mange med ikke-norsk statsborgerskap kommer til
Norge og således bidrar til internasjonalisering, men mener det
bør være et mål at flere nordmenn med norsk master- og doktorgrad
i større grad bidrar til internasjonalisering av norsk forskning. Komiteen er
kjent med at Sveits har særskilte stipender for forskere med barn.
Å ha barn i småbarnsalder er ofte sammenfallende i tid med en begynnende
forskerkarriere. Derfor mener komiteen at et stipend
for utreisende forskere med småbarn ville gjøre at flere reiser
ut tidlig i karrieren og skaffer seg internasjonale nettverk.
Komiteen mener et økt ambisjonsnivå
og større ressurser til norsk forskning vil gjøre det mer attraktivt
for dyktige utenlandske forskere å arbeide i Norge for kortere eller
lengre tid. Den økonomiske krisen mange land opplever fører også
til kutt og økt arbeidsledighet innen høyere utdanning og forskning.
Norge bør benytte denne muligheten til aktivt å rekruttere fremragende
utenlandske forskere til Norge. Regelverket for slik rekruttering
oppleves ofte som strengt og byråkratisk.
Komiteen ber regjeringen vurdere
tiltak for å sikre enkel og rask saksbehandling av søknader om opphold
for undervisningspersonell, doktorgradsstipendiater og forskere
fra utlandet, uten at dette går på bekostning av behovet for god
saksbehandling og sikker kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil forenkle reglene
gjennom et såkalt «hurtigspor» for kunnskapsarbeidere med særlig verdifull
kompetanse for Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener forskning i økende
grad er global, og rekrutteringen til stillinger i norsk forskning
er også i økende grad internasjonal. Samtidig ser man at konkurransen om
de beste forskerne øker. Den viktigste ressursen for norsk forskning
er de ansatte og den kompetanse de besitter. Det vil derfor være avgjørende
at man evner å trekke til seg og rekruttere de aller dyktigste medarbeiderne.
Vår velferdsmodell vil til en viss grad være attraktiv for de beste
internasjonale forskerne, men mulighetene for å realisere sine vitenskapelige
ambisjoner vil alltid være aller viktigst ved valg av arbeidssted. Disse
medlemmer vil derfor legge opp til en offensiv rekrutteringsstrategi
for unge forskertalenter.
Disse medlemmer mener yngre forskere
rekrutteres gjennom stillinger og prosjekter som er tidsbegrensede.
Likevel ser det ut til å ha utviklet seg en kultur innen universitets-
og høyskolesektoren som gjør at man i det lengste vegrer seg for å
gi fast ansettelse også etter at slike midlertidige ansettelser
er benyttet. Når dyktige forskere ikke kan påregne fast ansettelse
før etter fylte 40 år, svekker dette forskeryrkets status og attraktivitet. Disse
medlemmer vil derfor stimulere til mer aktiv bruk av karriereplanlegging,
såkalte «tenure tracks» ved norske universiteter og høyskoler, etter
modell fra mange andre land. Da slike ordninger er basert på vurdering
av oppnådde resultater, vil dette sammen med bedre stipendordninger
motivere unge talenter til å satse mer målbevisst på en forskerkarriere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser videre til at kvalifikasjonsprinsippet ved
faste ansettelser i amanuensis- og professorstillinger fortsatt
bør stå sterkt, og at transparens ved ansettelser er særdeles viktig.
Samtidig mener disse medlemmer at det bør bli noe
friere for institusjonene selv å ansette i II-er-stillinger. Det
er ett uttalt mål å øke relevansen i utdanningene, og disse
medlemmer vil tro at mange med doktorkompetanse og erfaring
fra næringslivet vil kunne bidra til å heve relevansen i mange utdanninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge
tidligere har hatt en tradisjon med forpliktende opptrappingsplaner for
rekrutteringsstillinger – dog ikke under den rød-grønne regjeringen.
I St.meld. nr. 35 (2001–2002) Kvalitetsreformen. Om rekruttering
til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren
ble det vedtatt en opptrappingsplan for stipendiater. I St.meld.
nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning, som ble lagt frem av regjeringen
Bondevik II, het det følgende:
«Regjeringen vil prioritere en fortsatt vekst i doktorstipendiatstillinger.
Den gjeldende opptrappingsplanen bør fortsatt legges til grunn,
selv om vekstmålet for norsk forskning styrkes. Begrunnelsen for
dette er både at opptrappingsplanen er vedtatt nokså nylig, og også
at det er viktig å legge realistiske vekstmål til grunn for opptrapping
av stillingene. I 2007 vil spørsmålet om videreføring og eventuell
justering av opptrappingsplanen bli vurdert.»
Nevnte opptrappingsplan ble ikke videreført
av den rød-grønne regjeringen i statsbudsjettet for 2007 – året
for det såkalte «hvileskjæret». I etterkant av dette ble det varslet
en egen stortingsmelding om forskerrekruttering. Av uvisse grunner
gikk den rød-grønne regjeringen bort fra dette, og i den forrige
forskningsmeldingen, St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning,
ble det heller ikke presentert noen opptrappingsplan for rekrutteringsstillinger.
Det rød-grønne flertallet på Stortinget gikk heller ikke inn for
utarbeidelsen av en opptrappingsplan eller rekrutteringsstrategi
i forbindelse med behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009).
I nevnte innstilling heter det for øvrig følgende:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre registrerer at Regjeringen heller
ikke har prioritert å følge opp den gjeldende forskningsmeldingen
med hensyn til forskerrekruttering, og tidligere har avlyst den
bebudede stortingsmeldingen om forskerrekruttering – da med den
begrunnelse at Regjeringen ifølge Kunnskapsdepartementets nettsider
ville se arbeidet med forskerrekruttering i et 'bredere perspektiv'.
Disse
medlemmer merker seg at forskerrekruttering er omtalt på ca. seks
sider i den nye meldingen, men at det ikke presenteres noen som helst
forpliktende opptrappingsplan med hensyn til rekrutteringsstillinger.
Disse medlemmer har vanskelig for å se hvilket 'bredere perspektiv' Regjeringen
anlegger med hensyn til denne problemstillingen, annet enn at det
neppe kan være snakk om å forplikte seg til noe som helst – noe
som synes å være Regjeringens bumerke i forskningspolitikken.»
Disse medlemmer merker seg orienteringen om
rapporten «Etterspørsel og tilbud av stipendiatstillinger i Norge
frem mot 2020», forfattet av en arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet
og Universitets- og høgskolerådet, i meldingen som nå foreligger.
I rapporten, som tar for seg en rekke momenter knyttet til forskerrekruttering
og -utdanning, anslås det et behov for 340–400 nye stipendiatstillinger
pr. år i perioden frem til 2020. Om fem år vil det utdannes rundt
700 stipendiater for lite årlig, refereres det i meldingen. Størst
behov er forventet innen teknologi- og realfagene. Meldingen konkluderer
imidlertid følgende: «Analysen som er gjort, viser også at vi må
vurdere om det trengs en sterkere satsing på stipendiater direkte
over statsbudsjettet.»
Etter disse medlemmers mening
er det ingen holdbar løsning å «vurdere» en sterkere satsing på
stipendiater over statsbudsjettet. Vi er, etter disse medlemmers mening,
langt forbi tiden for vurdering.
Disse medlemmer vil understreke
at den store aldersavgangen i UH-sektoren det kommende tiåret ytterligere
aktualiserer behovet for en betydelig opptrapping i antall nye rekrutteringsstillinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partier
ved samtlige budsjettbehandlinger de siste åtte årene konkret har
foreslått en sterkere satsing på stipendiater – uten å få flertall
i Stortinget, noe som er beklagelig gitt det åpenbare behovet nå
og i årene som kommer. Disse medlemmer konstaterer
at det ikke har blitt bevilget midler til nye stipendiatstillinger
over statsbudsjettet de fire siste årene – faktisk ikke siden tilleggsproposisjonen
i forbindelsen med finanskrisen i 2009. Disse medlemmer viser for
øvrig til behandlingen av Dokument 8:65 S (2011–2012) om en forpliktende
opptrappingsplan for nye rekrutteringsstillinger i FoU-systemet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å bevilge midler til nye stipendiatstillinger i forbindelse med
statsbudsjettet for 2014.»
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
et minimumstall for opptrapping av rekrutteringsstillinger i langtidsplanen
for forskning i tråd med rapporten ‘Etterspørsel og tilbud av stipendiatstillinger
i Norge frem mot 2020’, oppdatert med nye anslag.»
Komiteen har merket
seg at regjeringen tar til orde for en ny finansieringsmodell for
UH-sektoren. Komiteen vil peke på at finansieringen av
institusjonene i UH-sektoren i dag i all hovedsak er begrunnet i
«historiske bevilgninger». Selv om det på toppen av disse kommer
noen resultatelementer for utdanningskapasitet og -resultat samt
publisering av forskning, er dagens finansieringssystem lite transparent. Komiteen mener
det bør være en viktig målsetting med et nytt finansieringssystem
at det blir mer transparent og at forskjeller i finansiering av
de forskjellige institusjonene kan forklares med politiske prioriteringer,
for eksempel distriktspolitiske hensyn, særskilte nasjonale tematiske kunnskapssatsninger
eller ønsket om å bygge nasjonale akademiske flaggskip. Komiteen slutter
seg for øvrig til regjeringens intensjon om å bruke også finansielle
virkemidler for å legge til rette for at noen norske universiteter
oppnår høyere plassering på internasjonale rangeringer.
Komiteen mener en gjennomgang
av finansieringsmodellen for UH-sektoren er et nødvendig utgangspunkt
med tanke på å spisse norsk forskningsinnsats, og også vil være
viktig med tanke på de ulike institusjonenes profileringsarbeid. Komiteen deler
meldingens vurderinger vedrørende differensiering og profilering,
og mener det er både viktig og riktig i større grad å tenke «spissing»
i vårt forskningssystem. Samtidig finner komiteen grunn
til å minne om at uten en tilfredsstillende satsing på «bredde»
er det vanskelig å satse på «spissene».
Komiteen vil i denne forbindelse
også vise til den nylig fremlagte svenske Forsknings- og innovationspropositionen,
som blant annet varsler at en større andel av bevilgningene til
den svenske UH-sektoren skal konkurranseutsettes – basert på kvalitet
målt gjennom et peer review-system – og som således synes nokså
parallell med den tenkningen meldingen skisserer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil i likhet med NHO – slik det
fremkommer av deres høringsuttalelse til komiteen – berømme meldingen
for «spenstige ansatser» når det gjelder tenkningen omkring finansieringsmodellen
for UH-sektoren. Flertallet imøteser en ytterligere
konkretisering av meldingens ansatser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er på høy
tid å gjennomgå finansieringsmodellen for UH-sektoren, og er tilfreds
med at meldingen varsler dette.
Disse medlemmer viser til at
Forskningsrådet har påvist en betydelig underinvestering i infrastruktur
for forskning, utvikling og innovasjon over år. Dette begrenser
mulighetene for forskning i Norge. Å være fremst på forskning krever
gode fasiliteter, laboratorier og utstyr med høy internasjonal kvalitet.
Norge skal ha topp moderne laboratorier og forskningsutstyr innen
utvalgte områder for å tiltrekke de beste studentene og forskerne.
Disse medlemmer legger til grunn
at det vil være nødvendig å prioritere forskning sterkere i de fremtidige
statsbudsjettene. Dagens nivå på forskningsbevilgningene gir sektoren
muligheten til å opprettholde status quo, men ikke til å sette seg
nye ambisiøse mål. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer mener
økte ressurser til forskning er nødvendig for å kunne ha høyere
ambisjoner for norsk forskning.
Et annet sett virkemidler som er nødvendig for
å oppnå målene disse partier har satt seg i forskningspolitikken,
er bedre prioritering av ressursene og bedre koordinering og arbeidsdeling mellom
aktørene i sektoren. Dette gjelder universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter
og næringslivet.
Disse medlemmer viser til at
Norge aldri kan konkurrere mot lavkostland på pris, men har mulighet
til å bli verdensledende på kunnskap. For å møte en tøff global
konkurranse må Norge derfor styrkes som kunnskapsnasjon. De samlede bevilgningene
til forskning var i 2005 på om lag 17 mrd. kroner. I år er forslaget
på omtrent 27 mrd. kroner. Likevel er Norge på bunn i Norden når
det gjelder bevilgninger som andel av BNP. Norge gjør det dårligere
enn våre naboer og handelspartnere innen forskning og innovasjon.
Det utdannes for få innen natur- og ingeniørfag. For liten andel
av forskning og utvikling utføres i næringslivet.
Disse medlemmer vil påpeke at
gjennom Kvalitetsreformen for høyere utdanning er forskningsvirksomheten
ved universiteter og høyskoler blitt mer resultatorientert. Det
såkalte «tellekantsystemet» har vært omstridt og kritisert for å
skape byråkrati, men resultatene viser sterk vekst når det gjelder
antall publiseringer, avlagte doktorgrader m.m. Den resultatbaserte komponenten
i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler har gitt
sektoren et viktig insitament til å fokusere på forskningsledelse
og -resultater. Selv om enkelte elementer i «tellekantsystemet»
kan virke suboptimaliserende og unødig byråkratiserende, må systemet
kunne forbedres, forenkles og samtidig forsterkes. Disse
medlemmer mener at flere resultater må innarbeides, bl.a.
kommersialiseringsaktiviteter, publisering fordelt på flere kvalitetskategorier
samt samarbeid mellom akademia og næringsliv. I tillegg må den totale
rammen for resultatbasert finansiering økes slik at økt produktivitet
reelt, og ikke bare relativt, oppleves å resultere i økte inntekter
ved den enkelte institusjon. Disse medlemmer er opptatt
av at det resultatbaserte systemet ikke ensidig vektlegger kvantitet,
men i like stor grad må premiere kvalitet innen så vel utdanning
som forskning.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen varsler en helhetlig gjennomgang av finansieringen av
høyere utdanning og forskning. Disse medlemmer vil
i den forbindelse påpeke at Universitetet i Stavanger, Universitetet
i Agder og Universitetet i Nordland har endret status fra regionale
høyskoler til universitet. Disse medlemmer viser
videre til at de som statlige høyskoler har hatt andre rammevilkår
enn de etablerte universitetene og vitenskapelige høyskolene, spesielt
når det gjelder forskningsfinansiering. De nye universitetene har
med sine særpreg en mulighet til å styrke forskningen i profesjonsfagene,
men dagens finansiering gir en uønsket forskjellsbehandling av deres
forskningsinnsats.
Disse medlemmer forutsetter videre
at en «helhetlig gjennomgang» også inkluderer en gjennomgang av
finansieringen av private høyskoler. Disse medlemmer viser
til at det i dag er større grad av likeverdighet mellom offentlige
og private universiteter og høyskoler, men på enkelte områder er
det fortsatt et stykke igjen.
Disse medlemmer viser også til
Innst. 12 S (2012–2013) hvor Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre fremmet forslag om å be regjeringen, i samråd
med institusjonene, finne en rimelig ramme for tilskudd til private
høyskoler med henblikk på etablering av nye studieplasser og tilskudd
til infrastruktur i private høyskoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere at målet om
full likebehandling mellom private og offentlige høyskoler, også
hva gjelder finansieringsordninger, må følges nøye opp slik at eventuelle negative
utslag kan korrigeres. Disse medlemmer viser særlig
til manglende tilskudd til infrastruktur for private høyskoler og
mener det er nødvendig å gjøre endringer i finansieringen. Disse
medlemmer vil peke på utfordringene private høyskoler har
med å opprettholde en god infrastruktur for studentene, og mener
det er nødvendig å gjøre endringer i finansieringen som gir dem
mulighet til å gjennomføre dette uten at kostnadene blir overført
til studentene gjennom økte studieavgifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til svarbrev
fra Kunnskapsdepartementet datert 10. april 2013 hvor det fremgår: «Av
de statlige universitetene og høyskolene har 25 institusjoner ordningen
med valgt rektor som styreleder, mens 11 har ordningen med tilsatt
rektor og ekstern styreleder.» Samme sted fremkommer det også at
regjeringen har bedt NIFU lage en rapport som skal «søke å identifisere
hva som er suksesskriteriene for å lykkes med de ulike styrings-
og ledelsemodellene» og «betydningen av styrings- og ledelsesmodeller
for å nå Kvalitetsreformens mål, om styrer som kan utvikle institusjonene
strategisk, gi institusjonene tydeligere profil, sørge for økt kvalitet
og sterkere fagmiljøer». Disse medlemmer ser frem til
at Stortinget blir holdt orientert om resultatene av dette arbeidet.
Komiteens medlem fra Venstre vil
understreke at institusjoner selv skal få velge sin styreform.
Når det gjelder infrastruktur, er komiteen kjent med
at regjeringen har fremmet forslag om startbevilgninger for totalt
112 mill. kroner til fire store byggeprosjekter i universitets-
og høyskolesektoren. Prosjektene har en samlet investering fram
mot 2019 på til sammen 8,4 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2013. Disse
medlemmer støtter tre av fire startbevilgninger, men at
dette ikke gjelder flytting av veterinærinstituttet og Norges Veterinærhøyskole
fra Adamstuen i Oslo til Ås i Akershus.
Disse medlemmer viser til at
det gjennom dagens lokalisering har utviklet seg et godt samarbeid
mellom Norges veterinærhøgskole, Veterinærinstituttet og mange av
de medisinske, kjemiske og farmasøytiske forsknings- og utdanningsmiljøene
tilknyttet Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet, og at
dette samarbeidet har stort potensial for videre utvikling ved videre lokalisering
for NVH/VI i Oslo. For grensesnittet mellom folkehelsearbeid og
veterinærfaglig forskning er dette samarbeidet av stor betydning. Disse
medlemmer vil også vise til at Dovre-rapporten, regjeringens
egen KS1-rapport, viser at den løsningen regjeringen nå foreslår,
er den dårligste og mest kostnadskrevende.
For øvrig viser disse medlemmer til
forestående behandling av Meld. St. 2 (2012–2013) Revidert nasjonalbudsjett
for 2013.
Komiteen merker seg
at regjeringen vektlegger at det er behov for mer spissing og profilbygging
i UH-sektoren. Komiteen er kjent med tallene fra
Samordna opptak, som viser at antallet utdanninger som tilbys de
senere årene har steget kraftig, noe som kan ha bidratt til mange små
og fragmenterte fagmiljøer. Komiteen slutter seg
også til at institusjonene selv bør bruke sitt strategiske handlingsrom
for å rendyrke sine profiler og ytterligere styrke institusjonenes
sterkeste fagmiljøer.
Komiteen vil understreke at tilfredsstillende basisfinansiering
er en forutsetning for at institusjonene skal kunne utnytte sitt
strategiske handlingsrom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har varslet en gjennomgang av finansieringen
av UH-sektoren som en samlet komité er tilfreds med. Flertallet mener
at ulike nye tiltak eller endringer av eksisterende finansiering
må inngå i en helhetlig gjennomgang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en satsing
på universitetsmiljøer i verdenstoppen må inneholde tiltak som hever
kvaliteten i sektoren, bidrar til å rekruttere utenlandske forskere
og investerer i nødvendig forskningsinfrastruktur.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Dokument 8:82 S (2012–2013) og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en strategi for
å styrke og løfte frem universitetsmiljøer i verdenstoppen, der
følgende tiltak inngår: en mer robust finansieringsordning med en konkurransepott
som stimulerer til økt kvalitet, en struktur for sektoren som løfter
de fremste fagmiljøene, og nye virkemidler som kan gjøre norske
forskningsmiljøer til attraktive partnere i internasjonalt forskningssamarbeid.»
Disse medlemmer vil understreke
at Norge er en liten forskningsnasjon i en stor verden. Norge har
likevel mulighet til å utvikle verdensledende kompetanse på noen
områder. For å henge med i den globale utviklingen mener disse
medlemmer at Norge må ha en tydeligere strategisk tilnærming
til hvilke områder man velger å satse på. I stedet for å prøve å
være god på alt bør man tilstrebe å være best på noen områder. En
tydelig profilering på utvalgte kunnskapsområder styrker Norges
attraktivitet som kunnskapsnasjon, og de norske forskningsmiljøene
med verdensledende kompetanse vil være attraktive samarbeidspartnere
i internasjonalt forskningssamarbeid på sine områder. Disse
medlemmer har tro på konkurranse som et viktig virkemiddel
for å stimulere til økt kvalitet, også innen forskningssektoren.
Det vil derfor være naturlig å prioritere økte ressurser til åpne konkurransearenaer,
særlig innenfor grunnforskning.
Disse medlemmer understreker
at norsk forskning av internasjonal toppklasse er en avgjørende
forutsetning for å skape norske universitetsmiljøer i verdenstoppen.
Samtidig er høy forskningskvalitet generelt viktig for at våre utdanningsinstitusjoner
kan tilby utdanninger av høy kvalitet. Etableringen av Senter for
fremragende forskning (SFF) og Senter for forskningsbasert innovasjon
(SFI) har vært av stor betydning når det gjelder å prioritere ressurser
til de beste miljøene på ulike felt av forskningen. Dette har nærmest
vært et paradigmeskifte og et brudd med tidligere politikk om mer
lik fordeling av ressurser basert på et «likhetsideal» og geografiske
hensyn. Evalueringen av de første 10 år med SFF er svært positiv
og har utvilsomt bidratt til en sterk kvalitetsheving også i internasjonal
sammenheng. For å utvikle og beholde verdensledende kompetanse på
utvalgte strategisk viktige områder for Norge må de ulike senterordningene
styrkes og videreutvikles.
Disse medlemmer mener Norge må
prioritere tydeligere hvilke områder det skal brukes ressurser på.
For å lykkes med denne prioriteringen må man ha en tydeligere koordinering
mellom aktørene som opererer innenfor et bestemt felt.
Disse medlemmer mener samtidig
at strukturen både innen UH-sektoren og instituttsektoren fortløpende
må vurderes og tilpasses kravet til faglig sterke og robuste forskningsmiljøer.
Disse medlemmer vil peke på at
dersom det strategiske handlingsrommet skal få betydning for arbeidet
med profilering, må fremtidig finansiell styrking av UH-sektoren
gå til å styrke det institusjonelle handlingsrommet, ikke til statlig styrte
satsinger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at den svenske regjeringen i den nylig
fremlagte Forsknings- og innovationspropositionen har lansert en egen
statlig ordning for å lettere kunne rekruttere internasjonal anerkjente
forskere til svenske læreseter. Ordningen, som skal forvaltes av Vetenskapsrådet,
innebærer en bevilgning til suksessivt 250 mill. kroner SEK. Disse
medlemmer ønsker å prøve ut en lignende ordning i Norge.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en ordning med
utvidet statlig støtte for å rekruttere internasjonalt anerkjente
utenlandske forskere til norske universiteter, høyskoler og institutter. Ordningen
må utformes ubyråkratisk og være enkel å benytte for institusjonene.»
Komiteen er kjent
med at satsingen på Samarbeid, arbeidsfordeling og konsentrasjon
(SAK) har bidratt til fusjonene rundt Universitetet i Tromsø, og
mener disse på sikt vil styrke utdannings- og forskningskvaliteten
i vår nordligste landsdel. Komiteen er også kjent
med at det pågår integrering og fusjonsprosesser flere steder på
Østlandet, og at mye tyder på at disse kan ha endt i fusjoner før
neste forskningsmelding blir lagt fram. Komiteen mener
satsingen på SAK bør opprettholdes og at målsettingen bør være ytterligere
fusjoner i UH-sektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at SAK-prosessene har
styrket samarbeidet mellom mange institusjoner, men at det har vært
mer krevende å oppnå bedre arbeidsdeling og konsentrasjon. Flertallet understreker
ønsket om bedre resultater når det gjelder arbeidsdeling og konsentrasjon
for å styrke kvaliteten i forskning og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener erfaringene
tilsier at SAK-midlene har resultert i store administrative prosesser
som ikke nødvendigvis har bidratt til styrket kvalitet i universitets-
og høyskolesektoren. Midlene har heller ikke gitt nevneverdige resultater
med hensyn til arbeidsdeling. Disse medlemmer mener
derfor at SAK-midlene bør omprioriteres til å løfte frem og utvikle
universitetsmiljøer i verdenstoppen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre deler bekymringen løftet av bl.a. Forskerforbundet
på komiteens høring om at SAK-prosessene i UH-sektoren i stor grad
synes å motiveres av institusjonenes ambisjon om å endre institusjonskategori,
og at dette synes å kunne gå på bekostning av utdanningskvalitet
og bredde ved institusjonene. Disse medlemmer mener
likevel at bevilgningene til SAK-prosesser bør fortsette inntil
videre, men mener også at det er behov for å se på hvordan finansieringssystemet
i større grad kan benyttes til å realisere intensjonene om bedre
samhandling og konsentrasjon.
Disse medlemmer mener videre
at for å utvikle universitetsmiljøer i verdenstoppen, slik disse
medlemmer har ambisjon om at Norge må bidra til, så er det
nødvendig med særskilte midler til dette formål.
Komiteens medlem fra Venstre mener
en tydeligere spissing og kvalitetssatsing innen norsk høyere utdanning
og forskning også forutsetter en avklaring av hvordan fremtidens
utdanningssektor i Norge skal se ut. Dette medlem viser
til at Venstre har som utgangspunkt at det ikke skal godkjennes
flere universiteter i Norge før man har foretatt en slik avklaring
gjennom utarbeidelsen av en helhetlig plan og strategi for fremtidens
utdanningssektor. Dette medlem mener en slik strategi
må imøtekomme en rekke hensyn, men at studie- og forskningskvalitet
må være avgjørende. En slik strategi må fortsatt innebære strenge
krav til institusjoner som ønsker å oppnå universitetsstatus, og
innebære insitamenter slik at de ulike institusjonene kan tydeliggjøre
sin faglige profil og spisse sine fagmiljø, for dermed å skape en
reell arbeidsdeling og konsentrasjon i sektoren .
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
strategi for fremtidens høyere utdannings- og forskningssektor i
Norge. Strategien må bidra til en avklaring av hvordan fremtidens
utdanningssektor i Norge skal se ut, og bidra til en tydeligere
spissing og kvalitetssatsing innen norsk høyere utdanning og forskning.»
Komiteen mener det
bør arbeides målrettet fra myndighetenes side og fra institusjonene
selv med å mobilisere nærings- og foreningsliv til finansiering
av norsk forskning. I dette arbeidet er gaveforsterkningsordningen
et viktig element.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen foreslår en ny og forsterket gaveforsterkningsordning,
der institusjonene selv kan styre den statlige støtten som gaven
utløser til prioriterte formål. Dette gir institusjonen større handlingsrom
og ivaretar viktige prinsipper om hvordan og av hvem forskningen
skal styres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
regjeringen, etter et års fravær, foreslår å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen. Disse
medlemmer slutter seg til intensjonen om å gjeninnføre ordningen. Disse
medlemmer mener det må være opp til institusjonene hvorvidt
de vil bruke forsterkningsmidlene til å forsterke disiplinen gaven
gis til eller til å styrke institusjonens strategiske handlingsrom.
Disse medlemmer viser til følgende
merknad i Innst. 12 S (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen avviklet
gaveforsterkningsordningen fra og med budsjettåret 2012. Begrunnelsen for
dette var, ifølge budsjettproposisjonen for Kunnskapsdepartementet
for 2012, at 'det er usikkert i kva grad gåveforsterkningsordninga løyser
ut ekstra gåver frå det private'.
Disse medlemmer
stiller seg uforstående til påstanden om at ordningen ikke har bidratt
til å øke gavene fra private givere til forskning. Blant annet uttalte
daværende statsråd Aasland følgende til DN 17. oktober 2011:
'Det
er to viktige grunner til at vi har foreslått å avvikle gaveforsterkningsordningen.
Vi så at pengene vi bevilget årlig, ikke ble brukt opp. For det
andre er vi litt usikre på hvor godt vi har truffet med ordningen.
Det er usikkert om den har bidratt til å øke gavene fra private
givere til forskning.'
Siden 2006 har privatpersoner,
bedrifter og stiftelser gitt ca. 1 289 mill. kroner til forskning
ved ulike offentlige institusjoner. Gavene har ført til at staten
har lagt 322 mill. kroner på toppen i gaveforsterkning. Det er således
helt åpenbart at gaveforsterkningsordningen har vært essensiell for
å bidra til en rekke viktige FoU-prosjekter i Norge. I den grad
det finnes en motivasjon for å legge ned ordningen må det, etter
disse medlemmers mening, være at den rød-grønne regjeringen av ideologiske
årsaker ikke ønsker private bidrag til norsk FoU.
Disse
medlemmer registrerer at rammen for gaveforsterkningsordningen ikke
har blitt benyttet fullt ut senere år. En naturlig konsekvens av dette
burde, etter disse medlemmers mening, være å forsterke insentivene
for private givere, herunder å vurdere innretningen på beløpsgrenser
og å inkludere høyskoler og universitetssykehus i ordningen fremfor
å legge den ned.
Disse medlemmer viser til de respektive
partiers alternative statsbudsjetter, der det er foreslått å bevilge
60 mill. kroner, samt til disse partiers forslag i finansinnstillingen,
om å gjeninnføre og styrke gaveforsterkningsordningen.»
Disse medlemmer er tilfreds med
at regjeringen tilsynelatende har tatt til fornuft og vil gjeninnføre
en gaveforsterkningsordning i statsbudsjettet for 2014 – dog med
en litt uklar innretning. Vi trenger et mangfold av finansiering,
og gaveforsterkning har vist seg å være et viktig delbidrag for
privat medfinansiering av forskning. Disse medlemmer viser
videre til at endringene som regjeringen skisserer i ordningen fint
kunne latt seg gjennomføre uten at ordningen måtte avvikles. Disse
medlemmer står uansett fast på at gaveforsterkningsordningen
som regjeringen avviklet var en god ordning, og at denne burde blitt
utvidet fremfor avviklet.
Komiteen mener at
det i tiden som kommer er viktig å mobilisere kompetanse fra humaniora og
samfunnsvitenskapene som kan bidra til internasjonaliseringen av
norsk forvaltning og ikke minst norsk næringsliv.
Komiteen vil peke på at norske
bedrifter vil ha bedre forutsetninger for å lykkes – både i land
vi tradisjonelt har hatt mest kontakt med, og i de fremvoksende
økonomiene i Asia, Afrika og Sør-Amerika – dersom de innehar kompetanse på
språk, kulturer og samfunnssystemer i de aktuelle områdene. Dette
er kompetanse man må hente fra humaniora og samfunnsvitenskapene.
Komiteen vil for øvrig understreke
at samfunnsvitenskapelig forskning har en viktig funksjon i å bidra
til at samfunnet drives mer effektivt, det være seg helsevesen,
samferdsel eller energiproduksjon.
Komiteen viser til at dagens
utfordringer innen miljø, klima, velferd og helse ikke bare dreier seg
om teknologiske og medisinske framskritt. Utfordringene angår hvordan
samfunnet, både lokalt og globalt, møter endringer og omsetter ny viten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil understreke den viktige rollen
som humaniora og samfunnsvitenskapene vil ha i en stadig mer kompetansebasert og
internasjonal økonomi. For å lykkes med innovasjon og verdiskaping
er det en forutsetning at vi har innbyggere med kompetanse på mange felt,
ikke bare innen real‑/teknologifag, men også innen samfunnsfagene
og humaniora. Flertallet vil peke på behovet for
større kontakt og dialog mellom humanister, samfunnsvitere og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at norske bedrifter i århundrer har agert innen rammen av den
pangermanske og angloamerikanske kultursfæren. Dette er en sfære
og et språkområde Norge og norske bedrifter kjenner godt og der
de kan være trygge aktører. Disse medlemmer vil peke
på at dersom norske bedrifter skal lykkes utenfor denne sfæren,
trenger man kompetanse på språk, kulturer, samfunnssystemer og etnisitet
i de «nye økonomiene», i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dette er kompetanse
man må hente fra humaniora og samfunnsvitenskapene.
Disse medlemmer vil også vise
til at befolkningssammensetningen i Norge i løpet av de siste tiårene
er kraftig endret. Stadig færre har en tro, de kristne er delt mellom
en voksende romersk-katolsk kirke og en protestantisk kirke, samtidig som
et økende antall andre religioner er representert. For det andre
er vi i ferd med å skille kirke og stat og dermed gå fra å være
en konfesjonell stat til å bli en livssynsnøytral stat.
Disse befolkningsmessige endringene og opphevingen
av statens konfesjon stiller det norske samfunnet overfor noen utfordringer.
Der en livssynsnøytral stat er ønskelig, er et verdinøytralt samfunn
ikke ønskelig. Også dette dilemmaet må akademia generelt og humaniora
og samfunnsvitenskapene, sammen med teologi, bidra til å reflektere
over og sikre debatt og oppslutning rundt noen felles universelle
verdier.
Samtidig vil disse medlemmer peke
på at det brukes store ressurser på forskning på medisin, veibygging,
fornybar energi og energieffektivisering, men relativt lite på for
eksempel hvordan helsevesenet kan bli mer effektivt, hvordan veibyggingen
bør organiseres og hvordan vi mest effektivt kan bygge ut mer fornybar
energi. Disse medlemmer mener et mer effektivt samfunn
fordrer økt satsing på samfunnsvitenskapelig forskning med nettopp
dette som formål.
Komiteen vil vise
til kunstnerisk utviklingsarbeid som en del av forskningsbegrepet
og understreke viktigheten av dette. Ca. 4 pst. av de tilsatte i
UH-sektoren er tilsatt på bakgrunn av kunstnerisk kompetanse.
Komiteen viser til at lov om
universiteter og høyskoler siden 1995 har likestilt kunstnerisk
utviklingsmål og forskning som mål for sektoren. Det nasjonale stipendprogrammet
for kunstnerisk utviklingsarbeid, som ble opprettet i 2003, er hittil
ett av særdeles få tiltak som er iverksatt for å styrke det kunstneriske
utviklingsarbeidet ved institusjonene. Programmet er en parallell
til forskerutdanningene organisert som doktorgradsprogrammer. Komiteen deler meldingens
vurdering om at det på sikt er all grunn til å anta at programmet
også vil gi betydelig effekt med henblikk på den voksende kulturnæringen
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at ordningen har vist seg
å være svært vellykket. Programmet har gitt de utøvende og skapende
kunstutdanningene et utdanningsløp på høyeste nivå. Det har styrket fagmiljøet
innen høyere kunstutdanning, og det har skapt en felles forståelse
i miljøet om hva et studium på høyeste nivå innen utøvende og skapende
kunstfag skal være. Programmet, som har selve kunstutøvelsen i sentrum,
har også vakt oppmerksomhet utenfor landets grenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er fornøyde med at de grunnleggende rammene for
å stimulere kunstnerisk utviklingsarbeid på nasjonalt nivå er lagt, men
ser at feltet fortsatt ikke har en finansiering som gir samme rammevilkår
som forskningen for øvrig. Disse medlemmer har merket
seg at blant de miljøene innen akademia som driver kunstnerisk utvikling,
finnes noen av de mest internasjonalt orienterte miljøene innen
akademia. Disse medlemmer mener at antallet stipendiatstillinger
innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid bør økes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det er behov for å øke antallet
stipendiater utover dagens ca. 25 stillinger. Dette tallet er altfor
lavt til å ivareta kunstfagenes behov for rekruttering innen ulike
kunstfaglige områder. Disse medlemmer mener at programmet
må styrkes og gis et vesentlig løft i årene som kommer, og ta sikte
på å dekke hele spekteret av kunstneriske uttrykk og alle høyere
utdanningsinstitusjoner som tilbyr kunstutdanning.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en opptrappingsplan for det nasjonale stipendprogrammet for
kunstnerisk utviklingsarbeid. Planen skal ta sikte på å dekke hele
spekteret av kunstneriske uttrykk og alle høyere utdanningsinstitusjoner
som tilbyr kunstutdanning.»
Disse medlemmer vil videre peke
på at det er en utfordring at det finnes få kilder til eksterne bidrag
for å drive kunstnerisk utviklingsarbeid. FoU-prosjekt innen kunstnerisk
utviklingsarbeid har i dag bare én øremerket ekstern finansieringskilde,
«Prosjektprogrammet», som er organisert under det nasjonale «Program
for kunstnerisk utviklingsarbeid». Det er dermed svært begrensede
muligheter for å finansiere større FoU-prosjekt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til en styrking av
eksterne finansieringskilder for kunstnerisk utviklingsarbeid.»
Komiteen viser til
terrorangrepet 22. juli 2011. Komiteen vil peke på
at vi trenger kunnskap om hvilke idémessige, psykologiske og historiske
forutsetninger som ligger til grunn for terrorisme, og om hvordan
terrorisme kan forhindres. Komiteen mener det bør
satses på tverrfaglige prosjekter som kan kaste lys over problematikken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstrepart,i Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at Norge vil møte nye,
store og i økende grad komplekse sikkerhetsutfordringer i årene
framover, noe som flertallet mener krever høy utdanning,
effektivitet i kompetanseutvikling og samarbeid på tvers av sektorer. Flertallet mener
at utdanning og opplæring innen samfunnssikkerhet og beredskap er
helt avgjørende. Alle med beredskapsansvar må forstå og ha kunnskap
om de grunnleggende prinsippene i arbeidet, felles innhold i begreper og
kjenne til andres arbeids- og ansvarsområder. Relevant kompetanse
i både offentlig og privat sektor, på nasjonalt, regionalt og lokalt
nivå, er nødvendig for å sikre at god holdning og kultur fører til
god ledelse. Endring kommer av kunnskap. Nasjonalt utdanningssenter
for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) tilbyr utdanning i egen
regi eller i samarbeid med høyskoler og universiteter. Flertallet merker seg
i den forbindelse også at det finnes gode fagmiljøer ved flere universiteter
og høyskoler, bl.a. ved Universitetet i Stavanger (samfunnssikkerhet)
og ved Høgskolen i Gjøvik (informasjonssikkerhet), for å nevne noen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flere fagmiljøer ved universiteter
og høyskoler de siste årene har igangsatt utdanningstilbud innen
samfunnssikkerhet og beredskap. Disse medlemmer ser
et stort behov for å styrke samordning og koordinering av beredskapsfeltet,
og mener det bør etableres et nasjonalt kompetansesenter for samfunnssikkerhet
og beredskap. Disse medlemmer mener et slikt senter
kan være en nasjonal ressurs som styrker samspillet og koordineringen
mellom de ulike universiteter, høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner
som har, eller er i ferd med å utvikle, fagmiljøer og utdanningstilbud
innen samfunnssikkerhet og beredskap. Disse medlemmer viser
til at Universitetet i Stavanger allerede har et samarbeid med flere
institusjoner i Norge som driver utdanning og opplæring innen samfunnssikkerhet
og beredskap.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har merket seg at det i år skal opprettes et
nytt forskningsprogram i regi av Norges forskningsråd, som skal
videreføre SAMRISK-programmet som ble avsluttet i 2011.
Disse medlemmer er tilfreds med
dette, og viser til at disse partier tok til orde for et slikt forskningsprogram
allerede i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2012, jf. følgende
merknad i Innst. 12 S (2011–2012):
«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og
Venstre merker seg at det i forslaget for neste års statsbudsjett
ikke er satt av midler til sikkerhetsforskning i bred forstand.
Disse medlemmer viser til at det er et åpenbart behov for å sikre tilstrekkelig
med kunnskap og forskning knyttet til områder som samfunnssikkerhet
og beredskap. Disse medlemmer viser til at forskningsprogrammet
Samfunnssikkerhet og risiko (SAMRISK) nå er avsluttet, og at programstyrets
sluttrapport understreker at det er behov for videre satsing på
forskning om samfunnssikkerhet og risiko. Disse medlemmer er kjent
med at Forskningsrådet gjennom flere år har påpekt at det er behov
en bred satsing på forskning knyttet til samfunnssikkerhet og risiko.
Dette må skje på tvers av etater og sektorer. Disse medlemmer deler
denne vurderingen, og legger til grunn at regjeringen vil komme
tilbake til Stortinget vedrørende evt. nye initiativ knyttet til
sikkerhetsforskning i revidert nasjonalbudsjett 2012.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har valgt å videreføre avkastningen fra Forskningsfondet
som ordinære bevilgninger som automatisk blir pris- og lønnsjustert
hvert år. Forskningsfondet ble avviklet fordi avkastningen av fondet
var så lavt at det ville gå kraftig ut over forskningsbevilgningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den
rød-grønne regjeringen la ned Fondet for forskning og nyskaping
i statsbudsjettet for 2012. Disse medlemmer var sterkt
imot dette, og foreslo en ny type fondskonstruksjon innenfor rammen
av Statens pensjonsfond utland (SPU), hvilket bl.a. innebærer at
det innenfor SPU øremerkes et forskningsfond på minst 100 mrd. kroner.
Hvert år kan avkastning tilsvarende 4 pst. benyttes til forskningsformål over
statsbudsjettet. Retningslinjene for bruken av forskningspengene
videreføres, men det legges til grunn at grønn teknologi skal være
et prioritert område. Øremerking av pengene påvirker ikke forvaltningen
av pengene i SPU, men innebærer at handlingsregelens intensjon om bruken
av oljepenger i større grad oppfylles. En slik fondskonstruksjon
vil styrke muligheten til over tid å løfte frem overordnede strategiske
prioriteringer i de årlige budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil bemerke at det er naturlig
at et fonds avkastning svinger. Dette ligger i alle fondskonstruksjoners
natur. Disse medlemmer mener at i perioder da Forskningsfondet
gav lav avkastning, ville det vært langt mer formålstjenlig å enten
øke fondets beholdning tilsvarende eller bevilge differansen mellom
«lav» og «normal» avkastning direkte over statsbudsjettet, fremfor
å avvikle fondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke viktigheten av at forskningsfondsmidlene erstattes av frie,
strategiske midler, og at det i meldingen gis tydelige signaler
om forskningsmidler, slik at Forskningsrådet får handlingsrom og
forutsigbare rammer.
Komiteen merker seg
at regjeringen i meldingen understreker behovet for et offensivt
forskningsråd. Norges forskningsråd er Stortingets og regjeringens
viktigste virkemiddel for å utvikle forskningssystemet og for å
gjennomføre forskningspolitiske prioriteringer. Komiteen vil
særlig peke på Forskningsrådets rolle i å bidra til et kunnskapsbasert
næringsliv, forskningsbasert innovasjon i offentlig sektor og kvalitet,
relevans og tilstrekkelig kapasitet i norsk forskning.
Komiteen vil understreke at et
offensivt og handlekraftig forskningsråd er avhengig av forutsigbare
forskningsbevilgninger.
Komiteen viser til at et moderne
forskningssystem i den globale verden er et system i kontinuerlig
endring. Den faglige utviklingen, de teknologiske mulighetene, den
internasjonale samhandlingen og de samfunnsmessige behovene endrer
gradvis forskningssystemet. Også tyngdepunktene i det globale forskningslandskapet
endres. Komiteen vil understreke at innenfor et slikt
forskningssystem må Forskningsrådet selv være en viktig drivkraft
for endring for å bidra til at norsk forskning er i front, har høy kvalitet,
har stor effektivitet og leverer kunnskap som er relevant for samfunnet.
Komiteen mener at et kompetansesamfunn som
det norske krever forskningsbidrag fra et bredt spekter av fag og
disipliner, og at gode forskningsmiljøer ved universiteter og høyskoler
er avgjørende. Sterke fagmiljøer styrker tilbudet til studenter
og forskere, og er en forutsetning for innovasjon og velstands-
og velferdsutvikling. Komiteen vil understreke behovet
for at det etableres en struktur som balanserer mellom ønsket om
regional utvikling og etablering av sterke og robuste fagmiljøer.
Et kunnskapsbasert samfunn forutsetter at forskning og innovasjon er
tilgjengelig i hele landet, og at denne forskningen har relevans
for regionalt næringsliv og offentlig sektor. Komiteen vil
imidlertid peke på at regionalt forankrede forskningssatsinger alltid utfordres
av det som kan oppnås på nasjonale og internasjonale arenaer. Små
og fragmenterte miljøer har også tidligere blitt trukket fram som et
generelt problem i norsk forskning. Flere har påpekt at for mye
av aktivitetene skjer i for små enheter som ikke har tilstrekkelig
masse til å utvikle gode og over tid robuste forskningsmiljøer. Komiteen vil
i den sammenheng understreke at kvaliteten på utdanning og forskning
må være det viktigste. Komiteen finner det rimelig
å anta at kvalitetskravene vil være høyere på nasjonale og internasjonale
konkurransearenaer enn på regionale konkurransearenaer, og at arbeidet med
å styrke Forskningsrådets rolle som nasjonal konkurransearena bør
forsterkes.
Komiteen er kjent med at Norges
forskningsråd stort sett får gode resultater i internasjonale evalueringer. Komiteen er
tilfreds med at en lav andel av midlene går til administrasjon og
en stor andel går til forskning. Komiteen mener imidlertid
det kan tyde på at det i andre deler av forskningssektoren blir
mer byråkrati som et resultat av Forskningsrådets tildelingspolitikk. Komiteen skulle
ønsket seg noe mer drøfting av hvordan Forskningsrådets tildelingspraksis kunne
bidratt til mindre byråkrati i forskningsmiljøene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at Norges forskningsråd allerede er en viktig finansieringskilde
for universiteters og høyskolers forskningsinnsats, samtidig som
det innehar en viktig strategisk rolle som rådgivende organ for
regjeringen og Stortinget. Disse medlemmer mener
behovet for å styrke Forskningsrådets rolle som endringsagent må
balanseres mot betydningen av at institusjonenes autonomi opprettholdes. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at Forskningsrådet forvalter sin rolle
som finansieringskilde og strategisk verktøy i dialog med institusjonene. Disse
medlemmer mener derfor at det bør etableres et formelt forum
for dialog om forskningsstrategiske og -politiske spørsmål mellom
institusjonene og Norges forskningsråd. Et slikt forum bør etter disse
medlemmers mening ha fast institusjonell representasjon
fra de store forskningsuniversitetene.
Komiteen mener økt
innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser kan bidra til økt samfunnsøkonomisk
nytte på flere måter: bedre tjenester til innbyggerne, effektivisering
for det offentlige og et mer lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. Komiteen viser
til Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser
hvor tiltak blir tatt opp. Hovedelementene i strategien blir nå
innlemmet i sentrale sektordokumenter, herunder Meld. St. 29 (2012–2013)
Morgendagens omsorg.
Komiteen viser til at offentlig
innkjøp av varer og tjenester utgjorde over 16 pst. av BNP i 2009. Forskning
må vektlegges i forbindelse med offentlige innkjøp. Bruken av offentlige
forsknings- og utviklingskontrakter må økes, og ordningen må videreutvikles.
Anskaffelsene bør i større grad innrettes slik at de bidrar til
innovative løsninger og økt verdiskaping. Dette vil også kunne gi
bedre tjenester til innbyggerne, og innsparinger for det offentlige.
Det er viktig at handlingsrommet i EØS-avtalen benyttes når forsknings-
og utviklingsoppdrag skal på anbud. Gjennom å være en krevende kunde
skal offentlig sektor bidra til økte markedsmuligheter for innovative
bedrifter.
Når det gjelder anbuds- og beløpsgrenser,
er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
kjent med at regjeringen har satt ned et eget offentlig utvalg som
skal gjennomgå den særnorske delen av regelverket om offentlige
anskaffelser. Utvalget skal blant annet vurdere behovet for, eventuelt
omfanget av og innholdet i særnorske regler om offentlige anskaffelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det offentlige
kan bruke sin bestillerrolle til å fremme og belønne innovasjon,
og mulige modeller for og effekter av å sette innovasjon som et kriterium
ved offentlige anskaffelser.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er behov for en egen tilskuddsordning
for innovative offentlige anskaffelser for å skape ytterligere insentiver
for innovasjon og bruk av innovative løsninger i offentlig sektor.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en egen
tilskuddsordning for innovative offentlige anskaffelser.»
Komiteen mener det
er viktig med brukermedvirkning når det forskes på relevante temaer
for brukere.
Komiteen har merket seg høringsnotatet
fra Fellesorganisasjonen hvor det påpekes at ordet «pasient» som
benyttes i kapittel 6.4 burde vært erstattet med ordet «bruker».
Mange brukere identifiserer seg ikke som pasienter selv om de har
et bistandsbehov.
Komiteen viser til
ordningen for unge forskertalenter som ligger inne i FRIPRO-ordningen
i Norges forskningsråd. Ordningen er åpen for unge forskertalenter
fra alle fagområder, og kan gi lønn til en liten forskergruppe samt
driftsmidler og avskrivingsmidler for utstyr.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere egne stipend-
og forskningsprogrammer for unge forskere under 35 år som særlig
vektlegger nye og innovative ideer.»
«Stortinget ber regjeringen etablere en ordning med
startpakker av 5 års varighet for unge lovende forskere, som omfatter
stillinger, utstyr, infrastruktur og driftsmidler etter mal av lignende europeiske
ordninger.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til viktigheten av
å satse tilstrekkelig på fri grunnforskning, omtalt i øvrige deler
av denne innstillingen. Fri grunnforskning er selve fundamentet
for nyskaping og innovasjon. Disse medlemmer mener
det er positivt at regjeringen i fjorårets statsbudsjett valgte
å øke bevilgningen til fri prosjektstøtte fordelt av Norges forskningsråd,
men etter disse medlemmers mening er ikke dette nok.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til disse partiers alternative statsbudsjett
for inneværende år hvor det på denne bakgrunn ble foreslått å styrke Norges
forskningsråd med ytterligere 50 mill. kroner, for dermed å skape
større handlingsrom når potten med frie midler skal fordeles. På
sikt bør dette beløpet økes ytterligere, jf. den nye langtidsplanen
for forskning.
Komiteen viser til
at instituttsektoren utgjør en svært viktig del av det norske forskningsmiljøet. Instituttene
bidrar både til å styrke innovasjonskraften i norsk næringsliv,
til en kunnskapsbasert forvaltning og til utvikling av en bedre kunnskapssektor.
I tillegg bidrar norske institutter til internasjonalisering av
norsk forskning og gjennom EUs rammeprogrammer til å styrke de internasjonale
nettverkene til norske bedrifter.
Komiteen mener at vi har en sterk
instituttsektor i Norge som oppnår gjennomgående gode resultater
og fyller sin rolle som en viktig tilbyder av anvendt forskning
for næringslivet.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil endre retningslinjene for basisfinansiering av instituttsektoren
og at tre av indikatorene foreslås tatt ut; det gjelder relevansvekt,
bistillinger og forskningsrådsinntekter og videre at internasjonale inntekter
vektes høyere enn i dag.
Komiteen mener forskningsinstituttene
har en viktig rolle. Komiteen har en forventning
om at de får rammebetingelser til å videreutvikle sin kompetanse,
fortsatt være internasjonaliseringsspydspisser og utøve sin rolle
som anvendte forskningsmiljøer med forvaltning og næringsliv som
kunder.
Komiteen vil understreke at forskningsinstituttene,
uavhengig av organisasjonsform og tilhørighet til sektordepartement,
må gis like muligheter til å konkurrere om oppdrag fra offentlige
etater.
Komiteen vil understreke at offentlig
sektor må bli en bedre oppdragsgiver og bestiller av forskningsbasert
kunnskap. Konkurranse om midler bidrar til åpenhet og til å heve
kvaliteten ved at midlene går til de beste prosjektene og miljøene,
og legger til rette for at kunnskapsgrunnlaget har nødvendig legitimitet.
Komiteen mener at konkurranseutsetting
av midler skal være hovedprinsippet og at direkte tildeling av midler
til FoU bør ha særskilt gode grunner. Komiteen ønsker
at forskningsinstituttene styrkes og gis like muligheter til å konkurrere
om oppdrag fra offentlige etater, og at det stimuleres til bedre
samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og internasjonalisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at instituttsektoren
er en viktig del av det norske forskningssystemet og at instituttene
må sikres stabile og forutsigbare rammevilkår.
Disse medlemmer viser for øvrig
til følgende merknad i Innst. 3 S (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at verken universiteter,
høyskoler, statlige forskningsinstitutter eller utenlandsk forskning
har skatteplikt. Det er derfor svært urimelig og konkurransevridende
dersom de private forskningsinstituttene fortsatt skal pålegges
skatt. Disse medlemmer viser til at disse tidligere har hatt unntak
for skatteplikt, men at rettstilstanden på området nå er uklar.
Disse medlemmer foreslår derfor at det innføres et generelt unntak for
skatteplikt for forskningsinstitutt som utfører allmenn tilgjengelig
forskning, jf. intensjonene i Dokument nr. 8:64 (2007–2008).
Disse
medlemmer viser til lovendringsforslag i Innst. 4 L (2012–2013).»
Disse medlemmer vil peke på at
dagens praksis med direktetildeling av oppdrag fra departementer
til institutter skaper sektorisering av kunnskapsgrunnlaget og debatt
om kunnskapens uavhengighet samt at den begrenser det tvesrsektorielle
forskningssamarbeidet. Praksisen fører også til at relevant kompetanse
ikke blir tatt i bruk, oppbygging av dobbeltkompetanse, og det både
fordyrer og forsinker kunnskapsutviklingen innenfor enkelte områder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det bør etableres
en ordning med kvalifiseringsstøtte for veletablerte forskningsinstitutter
som ønsker å bli innlemmet i basisbevilgningssystemet, jf. Dokument
8:69 S (2011–2012). Dette vil være et viktig bidrag for ytterligere
å øke kvaliteten i norsk instituttsektor.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en ordning der
veletablerte forskningsinstitutter kan søke finansiell støtte for
å kunne kvalifisere til statlig basisfinansiering. Støtten bør være
av en slik størrelse og av en slik tidslengde at instituttet gis mulighet
til å bli evaluert på et likeverdig grunnlag med institutter som
allerede har slik finansiering.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter
seg til at retningslinjene for basisfinansiering bør endres, men
mener at «forskningsrådsinntekter» bør beholdes som indikator.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil understreke rollen instituttsektoren kan
ha som endringsagent i forskningssystemet. Disse medlemmer deler vurderingen
om at instituttsektoren har et uforløst potensial som partner for
næringslivet og deler av offentlig forvaltning. Dette potensialet kan
sannsynligvis utløses gjennom å gi instituttene bedre rammevilkår
– bl.a. i form av økte basisbevilgninger, dedikerte midler for å
stimulere til mer samarbeid mellom instituttene, og å vurdere en
egen statlig stipendordning for doktorgradsstudenter i instituttsektoren. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine innledende merknader i denne innstillingen vedrørende
behovet for at en langtidsplan for forskning også omfatter instituttsektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til følgende
merknad i Innst. 12 S (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg orienteringen om
hvordan departementet har fulgt opp Stortingets henstilling om å
tydeliggjøre den akademiske friheten for ansatte ved institusjoner
som ikke omfattes av universitets- og høyskoleloven.
Disse
medlemmer merker seg at det er gjort vurderinger i forhold til mulige
endringer i Forskningsrådets vilkår for støtte, samt at standardavtalen
for forskningsoppdrag er revidert. Disse medlemmer merker seg videre
at departementet vil «vurdere om ei tydeliggjøring av retten til
akademisk fridom for tilsette ved forskningsinstitutta bør takast
inn i retningslinjene for finansieringssystemet for instituttsektoren». Disse
medlemmer legger til grunn at Stortingets oppmodingsvedtak reelt
følges opp, og at «vurderingen» som departementet anfører skal gjøres,
ikke bidrar til å svekke Stortingets intensjon bak vedtaket. Disse
medlemmer legger videre til grunn at departementet vil komme tilbake
til Stortinget vedrørende dette forhold snarest, og senest i forbindelse
med forskningsmeldingen som skal legges frem våren 2013.»
Komiteens medlem fra Venstre merker seg
orienteringen i meldingen som foreligger om at:
«Kunnskapsdepartementet vil nedfelle akademisk frihet
og ansvar i retningslinjene for basisfinansiering for forskningsinstituttene,
men akademisk frihet i denne sektoren bør tilpasses virksomhetens
egenart.»
Dette medlem viser til bakgrunnen
for Stortingets henstilling om å tydeliggjøre den akademiske friheten
for ansatte ved institusjoner som ikke omfattes av universitets-
og høyskoleloven, slik denne fremkommer av Dokument 8:7 S (2009–2010)
og Innst. 135 S (2009–2010). Dette medlem legger
til grunn at Stortingets oppmodingsvedtak reelt følges opp, og at vurderingen
som departementet nå har gjort – særlig med tanke på formuleringen
om at «akademisk frihet i denne sektoren bør tilpasses virksomhetens
egenart» – ikke bidrar til å svekke Stortingets intensjon bak vedtaket. Dette
medlem vil igjen understreke at akademisk frihet også bør
gjelde for tilsatte ved institusjoner som ikke omfattes av universitets-
og høyskoleloven, slik det fremgår av Dokument 8:7 S (2009–2010).
Komiteen er tilfreds
med regjeringens uttalte ønske om i sterkere grad å engasjere instituttsektoren
i ph.d-utdanningen, og viser til svarbrev 10. april 2013 til komiteen
hvor Kunnskapsdepartementet skriver: «Regjeringen (forventer) at Forskningsrådet
kommer med forslag til tiltak for å styrke instituttenes deltakelse
i doktorgradsutdanningene.»
Komiteen viser til
at STIM-EU har som mål å stimulere til økt deltakelse av forskningsinstitutter
i EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling, samt
å styrke samarbeidet mellom instituttene og næringslivet. I 2012
ble det 26 mill. kroner til stimuleringstiltak for forskningsinstitutter
i EUs rammeprogram. STIM-EU er et viktig virkemiddel for internasjonalisering
av forskning og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glad for at regjeringen vil styrke STIM-EU som virkemiddel for internasjonalisering
av norsk forskning og næringsliv. Disse medlemmer er
kjent med at STIM-EU utløser en støtte på 6 pst. av prosjektets
totale kostnader, og at typiske prosjekter som instituttsektoren
er involvert i, får dekning fra EU for 75 pst. av de dokumenterte
kostnadene. Disse medlemmer er kjent med at når et
norsk institutt involverer en norsk bedrift i et forskningsprosjekt
i EU, er det kvalifisert til å motta ytterligere 3 pst. av totalkostnadene
fra STIM-EU. Disse medlemmer mener det på sikt må
være en målsetting at den samlede utbetalingen over STIM-EU dekker hele
egenandelen til instituttet, og at bonusen for å «dra med» norske
bedrifter i Horizon 2020 dobles fra dagens andel på rundt 3 pst.
av totalkostnaden. Disse medlemmer er videre kjent
med at Horizon 2020 vil omfatte mer næringsrettet randsoneaktivitet. Komiteen mener
at randsoneaktivitet også bør omfattes av STIM-EU når Horizon 2020
starter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for
øvrig til Høyres alternative statsbudsjett for 2013 der STIM-EU
ble foreslått styrket med 40 mill. kroner.
Komiteen viser til
de ulike forslagene under punkt 3 og 4 nedenfor.
Hva angår forslag fremmet av mindretall under punkt
3, gjelder forslagene 1-24 nye forslag i innstillingen, mens forslagene
25-32 først ble fremmet i representantforslag, henholdsvis Dokument
8:57 S (2012-2013) for forslag 25-27, Dokument 8:58 S (2012-2013)
for forslag 28-31 og Dokument 8:82 S (2012-2013) for forslag 32.
Hva angår utkast til vedtak i Stortinget under punkt
4, står komiteen enstemmig bak samtlige forslag, med unntak av forslag
VII om valgforskning, som er fremsatt av regjeringspartiene Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for
en bedre koordinering av den offentlige forskningspolitikken.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen gi Norges forskningsråd
i oppdrag å etablere ordninger som stimulerer flere ferske ph.d.-kandidater
til å reise ut i årene rett etter avlagt ph.d.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding
om fremtidens maritime utdanning.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke
den næringsrettede forskningen gjennom å øke bevilgningene til Forskningsrådets
program Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og andre bedriftsrettede
satsinger.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det
offentlige kan bruke sin bestillerrolle til å fremme og belønne
innovasjon, og mulige modeller for og effekter av å sette innovasjon
som et kriterium ved offentlige anskaffelser.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen, innen 2017, legge frem
en plan for hvordan 3 prosent-målet for forskning skal nås innen
2030.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge et tidfestet
forskningsmål til grunn for den nye langtidsplanen for forskning.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2015, legge frem forslag om rettighetsfesting
av nærings-ph.d.-ordningen.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen utrede nærmere mulighetene
for å innføre en «120 %-modell» for bedre å legge til rette for
å kunne kombinere familieliv med en forskerkarriere.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen etablere en ordning der
veletablerte forskningsinstitutter kan søke finansiell støtte for
å kunne kvalifisere til statlig basisfinansiering. Støtten bør være
av en slik størrelse og av en slik tidslengde at instituttet gis mulighet
til å bli evaluert på et likeverdig grunnlag med institutter som
allerede har slik finansiering.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen etablere en statlig
stipendieordning som gir norske forskere mulighet til å forske og
undervise ved fremragende utenlandske institusjoner, og en tilsvarende
ordning for å trekke internasjonalt ledende forskere til Norge.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen foreslå å styrke
Skattefunn-ordningen, gjennom å heve maksimalbeløpet knyttet til
bedriftsintern og ekstern støtte, fjerne taket på timesats og utvide
Skattefunn-ordningen til også å omfatte innovasjonsaktiviteter.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
hvordan insentivene for kommersialisering av forskningsresultatene
kan styrkes og hvordan virkemiddelapparatet kan bidra til dette,
samt utvide gaveforsterkningsordningen til også å gjelde kommersialiseringsaktiviteter.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å bevilge midler til nye stipendiatstillinger i forbindelse med
statsbudsjettet for 2014.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen legge til grunn et
minimumstall for opptrapping av rekrutteringsstillinger i langtidsplanen
for forskning i tråd med rapporten «Etterspørsel og tilbud av stipendiatstillinger
i Norge frem mot 2020», oppdatert med nye anslag.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen etablere egne stipend- og
forskningsprogrammer for unge forskere under 35 år som særlig vektlegger
nye og innovative ideer.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen etablere en ordning med
startpakker av 5 års varighet for unge lovende forskere, som omfatter
stillinger, utstyr, infrastruktur og driftsmidler etter mal av lignende europeiske
ordninger.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2014 fremme forslag om å innplassere de 3-årige bachelorutdanningene
i kategori D i finansieringssystemet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen tidfeste forskningsmålet
om 3 pst. av BNP til 2020.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen etablere en ordning med
utvidet statlig støtte for å rekruttere internasjonalt anerkjente
utenlandske forskere til norske universiteter, høyskoler og institutter. Ordningen
må utformes ubyråkratisk og være enkel å benytte for institusjonene.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en opptrappingsplan for det nasjonale stipendprogrammet for
kunstnerisk utviklingsarbeid. Planen skal ta sikte på å dekke hele
spekteret av kunstneriske uttrykk og alle høyere utdanningsinstitusjoner
som tilbyr kunstutdanning.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen bidra til en styrking
av eksterne finansieringskilder for kunstnerisk utviklingsarbeid.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen etablere en egen
tilskuddsordning for innovative offentlige anskaffelser.
Forslag fra Venstre:
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
strategi for fremtidens høyere utdannings- og forskningssektor i
Norge. Strategien må bidra til en avklaring av hvordan fremtidens
utdanningssektor i Norge skal se ut, og bidra til en tydeligere
spissing og kvalitetssatsing innen norsk høyere utdanning og forskning.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen vurdere en samlokalisering
av de maritime utdanningsinstitusjonene til regionale utdanningssteder
knyttet til allerede eksisterende utdanningsinstitusjoner som i
dag gir høyere maritim profesjonsutdanning.
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal rammeplan,
i forskrifts form, for høyere maritim profesjonsutdanning. Rammeplanen
for maritim profesjonsutdanning bør samordnes med nasjonal rammeplan
for ingeniørutdanning.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen, i samarbeid med næringen,
utarbeide indikatorer for god maritim profesjonsutdanning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
å tilby avansert matematikk som valgfag i ungdomsskolen.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre:
Forslag 29
Stortinget ber regjeringen sette karakteren
tre i matematikk som krav for opptak til ingeniørstudiet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 30
Stortinget ber regjeringen vurdere å flytte
ingeniørstudiet opp til kostnadskategori D.
Forslag 31
Stortinget ber regjeringen styrke sivilingeniørstudiet,
ved å øke kapasiteten og bedre studiestedenes infrastruktur.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 32
Stortinget ber regjeringen fremme en strategi
for å styrke og løfte frem universitetsmiljøer i verdenstoppen,
der følgende tiltak inngår: en mer robust finansieringsordning med
en konkurransepott som stimulerer til økt kvalitet, en struktur for
sektoren som løfter de fremste fagmiljøene, og nye virkemidler som
kan gjøre norske forskningsmiljøer til attraktive partnere i internasjonalt forskningssamarbeid.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og råder Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen foreslå å øke investeringene
i avansert vitenskapelig utstyr og annen infrastruktur for forskning
slik at norske forskere får tilgang til utstyr av verdensklasse.
II
Stortinget ber regjeringen stimulere til økt konkurranse
for å bidra til høyere kvalitet i norsk forskning, herunder styrke
Forskningsrådets åpne programmer, særlig innen grunnforskning.
III
Stortinget ber regjeringen bidra til ytterligere
internasjonalisering av norsk forskning gjennom tilknytning til
det europeiske forskningsområdet ERA, full deltakelse i Horizon
2020 og utvikling av programsamarbeid med ledende forskningsnasjoner.
IV
Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding
om studiekvalitet i høyere utdanning.
V
Stortinget ber regjeringen stimulere til mer forskning
i næringslivet og sterkere samhandling mellom akademia og næringsliv.
VI
Stortinget ber regjeringen satse mer målrettet
på internasjonalt fremragende forskningsmiljøer og universitetsmiljøer
i verdenstoppen, etter modell av Global Centers of Expertise.
VII
Stortinget ber regjeringen opprette et valgforskningsprogram.
VIII
Meld. St. 18 (2012–2013) – om lange linjer – kunnskap
gir muligheter – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 3. juni 2013
Marianne Aasen |
Tord Lien |
leder |
ordfører |