Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Wenche Olsen,
Anita Orlund og Heidi Ørnlo, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene
Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line
Henriette Hjemdal, mener det er viktig for befolkningen
å få utredning og behandling innen rimelig tid, og at pasien-tene
får god informasjon om behandlingsforløpet. Pasientenes individuelle
rettigheter har kontinuerlig blitt styrket, og komiteen oppfatter
at intensjonen med forslagene i proposisjonen er ytterlige å styrke pasientens
rettigheter, forbedre informasjonen til pasientene og forenkle reglene
slik at en mer lik oppfølging av reglene blir enklere for spesialisthelsetjenesten.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å endre fristen for vurdering etter henvisning til spesialisthelsetjenesten
fra 30 til 10 virkedager. Videre slutter komiteen seg
til at når vurdering av henvisning viser at pasienten har behov
for helsehjelp, skal spesialisthelsetjenesten gi informasjon om
tidspunkt for når helsehjelpen i form av utredning eller behandling
senest skal starte.
Komiteen slutter seg også til
å oppheve skillet mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter
og at spesialisthelsetjenesten skal ha ansvar for å kontakte HELFO
dersom den ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen
for når helsehjelp senest gis. Komiteen slutter seg
videre til å utvide ordningen med fritt sykehusvalg til å omfatte
private radiologiske institusjoner som har avtale med regionale
helseforetak.
Komiteen viser til de lovforslagene
som er foreslått som nødvendige endringer for å gjennomføre Europaparlamentets-
og rådsdirektiv 2011/24/EU om pasientrettigheter ved grensekryssende
helsetjenester, og slutter seg til disse.
Komiteen viser til at gjeldende
§ 2-2 lyder:
«…har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30
virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det
er nødvendig med helsehjelp og gis informasjon om når behandlingen forventes
å bli gitt.»
I proposisjonen foreslås det at dette endres
slik at spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager skal gi pasienten
informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp.
Vurderingen skal nå skje på grunnlag av henvisningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette er en endring
i innholdet i loven. I gjeldende lov er det pasientens helsetilstand som
skal vurderes innen 30 virkedager, mens i lovforslaget er det henvisningen
som skal vurderes innen 10 virkedager.
Komiteen viser til
at det er avgjørende at kvaliteten på henvisningene er god, slik
at sykehusene blir satt i stand til å gjøre en vurdering av pasienten
innen vurderingsfristen. Jo kortere vurderingsfrist, jo viktigere
er det at henvisningene er gode og inneholder de opplysninger som sykehuset
trenger for å foreta en forsvarlig vurdering av pasienten.
Komiteen mener at det er en forbedring
av pasientenes rettigheter at tiden reduseres fra 30 virkedager
til 10 virkedager. I proposisjonen fremkommer det at dette imidlertid
i all hovedsak er i samsvar med hvordan henvisninger vurderes i
dag. I gjeldende frist har pasienten rett til å få vurdert sin helsetilstand
innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt, mens forslaget
innebærer at det er henvisningen som skal vurderes. Kreftforeningen
har i sitt høringsinnspill fremhevet at det for kreftpasienter dermed
vil være en svekkelse av fristen.
Komiteen viser til at Kreftforeningen
imidlertid er enig i at det positivt at alle pasienter
får en lovfestet rett til vurdering innen 10 dager.
Komiteen vil understreke at loven
er tydelig på at ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom
har pasienten rett til raskere vurdering. Dette foreslås videreført.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er problematisk
at en slik rett vil være avhengig av at henvisende lege har en klar
mistanke om dette, og at dette fremkommer tydelig i henvisningen.
I mange tilfeller der det er alvorlig eller livstruende sykdommer,
vil symptomene imidlertid være uklare, og pasienten risikerer å
måtte vente lenge på undersøkelse. For disse pasientene vil lovendringen
dermed kunne innebære en svekkelse av muligheten til å få en rask
vurdering. Disse medlemmer ber om at det følges nøye
opp at dette ikke skjer.
Komiteen viser til
arbeidet med å igangsette et prosjekt å utvikle nasjonale henvisningsveiledere.
Dette er et viktig arbeid for å sikre at de med alvorlige sykdommer
får rask vurdering og helsehjelp. Gode henvisninger er ikke bare viktig
for å kunne vurdere pasienten tidlig, men det er også avgjørende
for å komme i gang med et godt og forsvarlig pasientforløp. Dårlige
henvisninger medfører at sykehusene må gjøre den jobben som den
henvisende instans skulle ha gjort. Det er dårlig utnyttelse av
de totale ressursene i helse- og omsorgssektoren, og det er pasientene
som blir den tapende part.
Komiteen viser til at pasienter
med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten i løpet
av vurderingsperioden skal få fastsatt en frist for når vedkommende
senest skal få nødvendig helsehjelp, og en konkret time for første konsultasjon. Komiteen viser
til at det konkrete tidspunktet for første konsultasjon ikke er juridisk
bindende.
Komiteen viser til at det gjøres
et skille mellom pasienter med en avklart og en uavklart tilstand.
Har pasienten en avklart tilstand, skal den individuelle juridisk
bindende fristen gjelde behandling, mens når pasienten har en uavklart
tilstand, skal fristen gjelde utredning. Fristen er innfridd når
henholdsvis behandling eller utredning er igangsatt.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
understrekes at både fristen for nødvendig helsehjelp og det videre
behandlingsforløpet skal være forsvarlig. Komiteen viser
til at Den norske legeforening i sitt høringsinnspill problematiserer
bruken av begrepet «forsvarlig» i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at terskelen mellom
forsvarlig og uforsvarlig er lavere enn pasientenes forventning,
og en så lav terskel vil innebære en for høy risiko for pasienter
med en uavklart situasjon.
Komiteen vil vise
til Ot.prp. nr. 63 (2002–2003) hvor retten til individuell medisinsk
fastsatt frist ble innført. I merknadene til paragrafen står det:
«Fristen kan heller ikke settes så marginalt at det ikke
blir mulig å skaffe pasienten et meningsfylt tilbud privat eller
i utlandet, jf. forslaget i nytt fjerde ledd, i det fristen går
ut. Dersom fristen brytes, og Rikstrygdeverket skaffer pasienten
et behandlingstilbud i utlandet, vil det nødvendigvis ta noe tid
før pasienten kan komme under behandling hos tjenesteyteren i utlandet.
Fristen må derfor ikke settes så marginalt at slik behandling med
nødvendighet vil bli uforsvarlig etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-2.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det viser at lovgiver
opprinnelig har lagt vekt på at det skal fastsettes en frist som
har en sikkerhetsmargin som ligger over nedre grense for forsvarlighet. Disse
medlemmer mener at en slik sikkerhetsmargin må videreføres.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er drøftet behovet for å etablere en felles juridisk
vurderingsfrist i tillegg til 10-dagers-fristen for vurdering av
henvisningen, den konkrete timen for første konsultasjon og den
individuelle medisinske tidsfristen for nødvendig helsehjelp. Disse
medlemmer slutter seg til at dette vil innebære at en ikke
oppnår den forenklingen av pasientrettighetene som proposisjonen
legger opp til.
Disse medlemmer mener derfor
at det er behov for å presisere følgende for å unngå at de foreslåtte
endringene ikke innebærer en svekkelse av pasientens juridiske rettigheter
i forhold til dagens lov:
Den juridisk bindende
fristen for når nødvendig helsehjelp skal gis som settes i løpet
av vurderingsfristen, skal settes godt innenfor grensen for forsvarlighet.
Den konkrete timen for konsultasjon for pasienter
som gis en individuell frist innen fire måneder, må settes før den
juridisk bindende fristen for nødvendig helsehjelp.
Spesialisthelsetjenesten skal kontakte
HELFO ikke bare hvis første juridisk bindende frist for nødvendig
helsehjelp ikke kan innfris, men også hvis spesialisthelsetjenesten
vurderer at en ikke er i stand til å følge opp med et forsvarlig pasientforløp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at den foreslåtte lovendringen gjelder alle pasienter
og ikke kun dem som gis frist innen fire måneder, jf. proposisjonens
kap. 6.5.2.
Flertalletmener
at det å innføre en ny rettslig standard som skal ligge over forsvarlighet,
ikke vil forenkle, men komplisere regelverket. Flertallet kan
heller ikke se hvilken rettslig standard som skal benyttes i tillegg
til forsvarlighet, og når denne skal benyttes. Forslaget om at HELFO
skal kontaktes også i løpet av pasientforløpet, mener flertallet vil
innebære en ytterligere rettsliggjøring og byråkratisering uten at
det nødvendigvis resulterer i bedre pasientforløp. Flertalletviser til at formålet med lovforslagene
er det motsatte, nemlig å forenkle og forbedre regelverket samtidig
som viktigheten av gode pasientforløp presiseres. Forslaget vil også
kunne innebære ikke ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser.
Komiteen vil understreke
at selv om det ikke settes juridiske frister for det videre forløp,
skal pasien-ten ha et forsvarlig pasientforløp. Det innebærer at
det ikke er anledning til å innkalle pasienten før den individuelle
juridiske fristen er gått ut, for så å la pasienten vente uforsvarlig lenge
på videre utredning eller behandling. Fristen oppfylles ikke ved
å sette opp en time for dialog med pasienten. Fristen relaterer
seg til når helsehjelpen skal igangsettes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at dersom spesialisthelsetjenesten
er i tvil om muligheten for å holde et forsvarlig pasientforløp
videre, skal en kontakte HELFO for videre oppfølging.
Disse medlemmer viser til at
det er etablert forløpstider for kreftpasienter. De innebærer en vurdering
av henvisning innen 5 dager, utredning innen 10 dager og oppstart
av behandling innen 20 dager. Disse forløpstidene er faglig begrunnet
og skal som hovedregel følges, med mindre det er medisinske grunner
til å bruke lengre tid. Disse medlemmer mener det
må utvikles forløpstider for flere diagnosegrupper, og at forløpstidene
også bør få en juridisk status. Disse medlemmer mener
det kan gjøres ved at en henvisning til vedtatte forløpstider tas
inn i loven på en slik måte at ved brudd eller ved antagelse om
brudd på disse konkrete forløpstidenes frister gis pasienten juridiske
rettigheter og helseforetakene tilsvarende forpliktelser som ved
fristen for nødvendig helsehjelp. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå en endring
av lov om pasient- og brukerrettigheter der vedtatte frister for
forløpstider for pasientbehandling gis tilsvarende rettigheter og
plikter som den juridisk bindende fristen for nødvendig helsehjelp.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at forslaget fra mindretallet vil innebære at man går bort
fra dagens system der kriteriene hastegrad og alvorlighet er avgjørende
for den individuelle rettigheten. Flertallet vil
hevde at forslaget gjør at forløpstidene blir juridiske rettigheter,
og at dette vil bidra til at ulike grupper får ulike rettigheter. Flertallet mener
at det da er fare for at grupper kan settes opp mot hverandre, og
et slikt forslag vil kunne frata helsepersonell mulighet til å prioritere
pasienter ut fra alvorlighet og hastegrad. Flertallet vil
også hevde at regelverket vil bli komplisert både for helsepersonell
og pasienter.
Komiteen slutter seg
til at pasienter som får en juridisk bindende frist for nødvendig
helsehjelp som er under fire måneder frem i tid, også ved svar på
henvisningen skal få fastsatt en konkret dato og klokkeslett (time)
for oppstart av utredning eller behandling. De som får en frist
som er lengre enn fire måneder, skal likevel gis et tidspunkt, men
dette behøver ikke være en time. Et fremtidig tidsintervall bør
imidlertid ikke strekke seg ut over en uke.
Komiteen mener at pasienten også
bør ha et ansvar for å melde fra hvis en ikke har mulighet for eller
ønske om å benytte seg av den fastsatte timen. Hvis ikke det blir
gjort, mener komiteen at spesialisthelsetjenesten
bør ha mulighet til å kreve at pasien-ten betaler for manglende
oppmøte, for eksempel tilsvarende egenandel ved poliklinisk behandling.
Manglende oppmøte til avtalt time er et betydelig problem for spesialisthelsetjenesten.
Innbyggerne er vant med denne type økonomiske konsekvenser for manglende tilbakemelding
hvis en ikke kan benytte seg av tilbud om time for eksempel hos
tannhelsetjenesten.
Komiteen deler vurderingene knyttet
til opphevelse av dagens skille mellom pasienter med og uten rett
til nødvendig helsehjelp. Komiteen er imidlertid
bekymret for at de minst prioriterte pasientene vil få en frist
som oppleves som så langt frem i tid at den ikke oppfattes som reell.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener derfor
at det er behov for en vurdering av om noen av disse pasientene
heller bør komme i kategorien «ikke rett til nødvendig helsehjelp».
Det bør også vurderes om det i tillegg bør tas i bruk mer differensierte
egenandeler som et bedre prioriteringsverktøy i samsvar med Lønning-utvalgets
anbefalinger. Disse medlemmer ber regjeringen ta
disse problemstillingene inn i mandatet for det nye prioriteringsutvalget
som er i ferd med å bli opprettet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at en slik løsning som Høyre skisserer, vil innebære at pasientene
ikke får behandling i det hele tatt. Flertallet viser
til at det foreliggende lovforslaget legger opp til kun to grupper,
rett eller ikke rett. Flertallet viser til at det
er behovet som avgjør.
Flertallet er imidlertid enig
i at det må gjøres en vurdering på overordnet nivå om det er noen pasient-grupper
som bedre kan ivaretas utenfor spesialisthelsetjenesten, istedenfor
at de får frister med lang ventetid på sykehus. Flertallet viser
til at i NOU 1997:18 «Prioriteringer på ny» vurderte Lønning-utvalget
inntektsgraderte egenbetalinger, slik at de med høy inntekt betaler mer
enn dem med lav inntekt. Utvalget uttalte;
«Ved første øyekast kan et slikt system virke fornuftig,
men det er store vanskeligheter forbundet med å praktisere det.
For det første vil systemet i seg selv være tungvint å administrere;
pasienten må vise frem ligningsattesten før hun kan avkreves riktig
egenbetaling. For det andre vil individuell årsinntekt ofte være
en dårlig indikator på pasientens reelle betalingsevne. For det tredje
vil inntektsavhengige egenbetalinger øke den reelle progresjon i
beskatningen, særlig for dem som har et stort forbruk av legetjenester.»
Komiteen viser til at i merknadene
til § 2-2 Rett til vurdering står det:
«I bestemmelsen brukes begrepet ‹spesialisthelsetjenesten›.
Med det menes den hel-offentlige spe-sialisthelsetjenesten.»
I merknadene til samme paragraf i Ot.prp. nr.
63 (2002–2003) står det følgende:
«Pasienten har et krav på at den offentlige helsetjenesten
foretar en slik vurdering, men det er ikke noen til hinder for at
regionale helseforetak avtaler med et privat sykehus eller en avtalespesialist
at de skal foreta vurderingen på vegne av den offentlige spesialisthelsetjenesten. I
så fall vil vurderingen av pasientens rettigheter være bindende
for den offentlige helsetjenesten dersom pasienten senere henvises
dit.»
Komiteen er enig i at som hovedregel
er det den heloffentlige spesialisthelsetjenesten som skal vurdere
henvisningen, gi rett til nødvendig helsehjelp og fastsette frist
for dette. Komiteen viser til at en slik absolutt
avgrensning av spesialisthelsetjenesten ikke er omtalt under § 2-1, der
kravet om fastsettelse av frist er hjemlet. I denne paragrafen er
det imidlertid konkret omtalt at de regionale helseforetakene kan bestemme
hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist når pasienten
er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk.
Ut fra dette finner komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti det
nødvendig å presisere at de regionale helseforetakene også konkret
kan avtale med private sykehus og spesialister som har avtale med
foretaket, at disse skal kunne vurdere henvisninger og fastsette
frist for nødvendig helsehjelp, eksempelvis Lovisenberg Diakonale
Sykehus som har driftsavtale med Helse Sør-Øst og er lokalsykehus
for deler av Oslo.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at også private sykehus med driftsavtale kan tildele pasient-
og brukerrettigheter, som for eksempel Lovisenberg Diakonale Sykehus.
Flertallet viser til proposisjonens
kap. 7.5.6 der det uttales at departementet tar sikte på å utrede
spørsmålet om avtalespesialist skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
regjeringens grep er positive, men likevel utilstrekkelige. Disse
medlemmer viser til at selv om fristen for at henvisningen
skal vurderes settes til 10 virkedager, har dette i realiteten ingen
innflytelse på hvor raskt pasientene faktisk får konsultasjon og
behandling. Disse medlemmer mener det er positivt
at pasientene nå i større grad har rett på å få informasjon tidligere,
men tror imidlertid at de fleste pasienter er mest opptatt av hvor
raskt man faktisk får den behandlingen man har behov for. Disse
medlemmer mener derfor at den nye fristen ikke vil medføre
vesentlig bedre tilbud for pasienter som har behov for behandling.
Disse medlemmer mener videre
at omleggingen der man endrer dagens ordning med pasienter som er
inndelt i kategorier med «rett til helsehjelp» og «ikke rett til
helsehjelp» i stor grad er en teoretisk omlegging. Disse
medlemmer mener det er sent-ralt at alvorlig sykdom blir
prioritert først. Dette skal også etter omleggingen reguleres gjennom
prioriteringsforskriften. Disse medlemmer mener dette
i praksis betyr at helsetjenestens prioriteringer vil fortsette
som i dag, og at pasientene vil merke minimal endring. Disse
medlemmer legger derfor til grunn at lovforslaget heller
ikke svekker prioriteringen av eksempelvis kreftpasienter slik Kreftforeningen
gir uttrykk for at den frykter. Disse medlemmer deler
derimot Kreftforeningens bekymring over at pasientgrupper som ikke
er tydelig diagnostisert med kreft, kan falle lenger bak i prioriteringen. Disse
medlemmer mener dette faktum nok en gang understreker behovet
for et pakkeforløp innen kreftbehandling i tråd med Representantforslag 102 S
(2012–2013) fra Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en større gjennomgang av rettighetene til norske pasienter
enn regjeringen legger opp til i denne proposisjonen. Disse
medlemmer mener pasientrettighetene bør styrkes på flere
områder. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til
at man i Danmark opererer med to ulike behandlingsgarantier. Den
ene av garantiene er på én måned og gjelder eksempelvis for kreftpasienter
og pasienter med alvorlig hjertesykdom. Den andre garantien gjelder
øvrige pasienter som er garantert oppstart av behandling innen to
måneder. Dersom denne fristen ikke overholdes, får pasientene tilbud
om å velge behandling ved private institusjoner. I tillegg innføres
det i Danmark i disse dager en ny garanti for forundersøkelser/diagnostisering
på én måned. Disse medlemmer mener dette viser at
det er mulig å styrke pasientrettighetene betraktelig også i Norge. Disse
medlemmer mener det er på høy tid å gi norske pasienter
tilsvarende rettigheter som man har i Danmark.
Disse medlemmer mener også det
er grunn til å styrke pasientenes muligheter til å foreta valg gjennom
fritt sykehusvalg basert på kvalitetsindikatorer og oppdaterte ventetider fremfor
historiske data. Disse medlemmer mener dette vil
styrke pasientenes muligheter til å foreta bevisste og gode valg
i samråd med helsepersonell.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre styrkede pasient-rettigheter
og kortere garanti for behandling etter dansk modell.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at med et slikt forslag blir det umulig å drive kostnadskontroll, og
man får problemer med overbehandling. Man vil også få store helseforskjeller
mellom de ulike delene av landet. Forslaget vil måtte innebære økt
bruk av stykkpris i helsetjenesten. Vi vil se et voksende helsebyråkrati
som skal godkjenne, kontrollere, og betale ut offentlige penger
etter stykkpris. Forslaget vil by på de samme administrative utfordringene
som land med forsikringsbaserte ordninger møter. Tall fra OECD viser
at land med skattebaserte helsesystemer generelt sett bruker en
lavere andel av helsebudsjettet til administrasjon sammenliknet
med land med forsik-ringsbaserte ordninger.
Komiteen slutter seg
til at retten til fritt sykehusvalg også skal omfatte private, radiologiske institusjoner
som har avtale med regionale helseforetak.
Komiteen viser til at det i høringsutkastet
også var omtalt muligheten for å utvide ordningen til å gjelde rehabiliteringsinstitusjoner
i spesialisthelsetjenesten som eies av regionale helseforetak eller
har avtale med et regionalt helseforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet har startet arbeidet med å utrede hvilke organisatoriske,
juridiske og økonomiske konsekvenser en slik utvidelse vil innebære.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de fleste høringsinstansene
var positive til en slik utvidelse, og finner ingen grunn til at
dette skal utredes nærmere. Det vises til at det er flere av de
foreslåtte endringene som krever ulike forutsetninger for at de
skal tre i kraft. Disse medlemmer mener derfor at
spesialisert rehabilitering bør løftes inn i loven og omfattes av
ordningen med fritt sykehusvalg, og at dette trer i kraft når nødvendige
tilpasninger er på plass.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
skal § 2-4 første ledd lyde:
Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk
senter, på hvilken privat radiologisk institusjon, privat institusjon
som tilbyr rehabilitering innen spesialisthelsetjenesten, eller
institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk,
eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas.
Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak
eller har avtale med et regionalt helseforetak.»
Disse medlemmer legger til grunn
at vurdering av henvisning til og innvilgelse av rehabiliteringsopphold
i spesialisthelsetjenesten foretas som i dag. Det er når en pasient
er innvilget rehabiliteringsopphold, at retten til fritt valg av
rehabiliteringsinstitusjon innenfor det fagområde som rehabiliteringen
skal omfatte, inntrer. Disse medlemmer viser til
at dette innebærer at de rehabiliteringsinstitusjonene som har avtaler med
regionale helseforetak, vil komme på listen på www.frittsykehusvalg.no.
Disse medlemmer mener at de foreslåtte forbedringene
av pasientrettighetsloven ikke er tilstrekkelige til å sikre pasienter
raskere behandling og reduserte ventelister. Disse medlemmer mener
at det bør innføres en ordning med fritt behandlingsvalg som omfatter
alle pasienter med rett til behandling og vurdering, der pasientene
som har fått vurdert sin henvisning og er innvilget rett til behandling,
kan velge mellom offentlige, godkjente behandlingssteder. Innføring
av en slik ordning vil kreve en rekke endringer i dagens lov og
etablering av en ny finansieringsordning for offentlig godkjente
private klinikker for behandlingen som foretas ut over avtalene
med de regionale foretakene. Disse medlemmer vil
komme tilbake med forslag om å igangsette utredning og etablering
av en slik ordning etter stortingsvalget 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at innføring av denne typen etterspørselsdrevet finansiering vil
måtte føre til økt bruk av stykkpris i helsetjenesten. Flertallet mener
at fritt behandlingsvalg vil føre til at en større del av helsebudsjettet
vil måtte brukes på administrasjon istedenfor pasientbehandling,
både for å godkjenne enkeltinstitusjoner for ulike behandlinger og
for å godkjenne og vurdere hvert enkelt oppgjør. Helseforvaltningen
vil møte mange av de samme administrative utfordringene som land med
forsikringsbaserte ordninger. Tall fra OECD viser at land med skattebaserte
helsesystemer generelt sett bruker en lavere andel av helsebudsjettet
til admini-strasjon sammenliknet med land med forsikringsbaserte
ordninger. En modell med fritt behandlingsvalg innebærer at det
ikke lenger vil være noen kontroll av den samlede kapasiteten og
kvaliteten. Det legges til grunn at etterspørselen etter helsetjenester
vil øke kraftig dersom en slik ordning kombineres med fortsatt gratis
helsetjenester. Det vil være svært vanskelig å gi gode anslag over
kostnader og andre konsekvenser av en slik ordning, spesielt på
lang sikt. Flertallet mener at dagens modell med
avtaler med regionale helseforetak innenfor de rammene Stortinget
fastsetter, bør videreføres.
Komiteen viser til
at i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a om pasientkoordinator står
følgende:
«For pasienter med behov for komplekse eller langvarige
og koordinerte tjenester etter loven her, skal det oppnevnes koordinator.
Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pa-sient,
sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold
og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med
individuell plan.
Koordinatoren bør være lege, men
annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig
og forsvarlig.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke oppgaver koordinatoren skal ha.»
Komiteen er bekymret for at denne
lovbestemmelsen ikke følges tilstrekkelig opp av spesialisthelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det derfor er et behov for å vurdere ordlyden i bestemmelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at pasientkoordinatorordningen
er så viktig for denne pasientgruppen at pålegget til tjenesten
om å tilby ordningen bør ha et motsvar i pasient-rettighetsloven,
slik at ordningen også blir en individuell rett for pasientene.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring
i pasientrettighetsloven slik at spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a
om plikt for helsetjenesten til å opprette koordinator også blir
en individuell rett for denne pasientgruppen til å få oppnevnt en
koordinator.»