Det er 20 år siden ansvarsreformen ble gjennomført.
Formålet med reformen var å bedre levekårene for personer med utviklingshemning, og
gi personer med utviklingshemning en likestilt tilværelse med den
øvrige befolkningen. Stortinget besluttet da å avvikle de fylkeskommunale
institusjonene for personer med utviklingshemning. Institusjonsomsorgen
var til hinder for at personer med utviklingshemning fikk oppfylt
sine grunnleggende rettigheter til selvbestemmelse, privatliv, familieliv
og samfunnsdeltakelse. Det ble også avdekket bruk av tvang og vold
i institusjonene.
Tiden er moden for en ny gjennomgang av levekårene
for mennesker med utviklingshemning, samt å vurdere hvor langt vi
har kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål. Følgende spørsmål
blir belyst i meldingen:
Har personer med
utviklingshemning likeverdige levekår?
Behandles personer med utviklingshemning
som likestilte samfunnsborgere?
Er det lagt til rette for deltakelse i
samfunnet?
Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?
Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?
Får personer med utviklingshemning den
bistand de trenger?
Det er ønskelig å se på hvilke verdier som skal ligge
til grunn for arbeidet på feltet, og hvilke politiske mål som skal
styre utviklingen. Målet med meldingen er at den skal bidra til
økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med
utviklingshemning.
Det er i meldingen valgt å foreta en bredere
situasjonsbeskrivelse enn det Stortinget ba om i forbindelse med
behandlingen av Representantforslag 139 (2010–2011) om å nedsette
et offentlig utvalg som skal følge opp ansvarsreformen for å bedre
livssituasjonen til psykisk utviklingshemmede, jf. Innst. 54 S (2011–2012). Bakgrunnen
er et behov for å se flere samfunnsområder i sammenheng. Det er
også valgt å trekke frem enkelte tverrsektorielle problemstillinger
som har prinsipiell betydning for politikk og tiltak for mennesker
med utviklingshemning.
Meldingen til Stortinget gir dermed en beskrivelse
av situasjonen for personer med utviklingshemning på ulike samfunnsområder med
vekt på barnehage, utdanning, arbeid, helse, bolig og fritid. Meldingen
omhandler tverrsektorielle problemstillinger som likestilling, selvbestemmelse,
rettssikkerhet, demokratisk deltakelse og koordinering av tjenester.
Meldingen beskriver også hvordan tenkningen har
utviklet seg når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne
generelt og personer med utviklingshemning spesielt etter at reformen
ble gjennomført. De siste 20 årene har det skjedd en vesentlig styrking
nasjonalt og internasjonalt av rettighetene til mennesker med nedsatt
funksjonsevne. I 2006 vedtok FN en konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen plasserer rettigheter,
ordninger og tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne inn i
et menneskerettslig perspektiv. Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni
2013.
Det er ønskelig å se på hvilke konsekvenser
disse endringene i ideologi og tenkemåte vil ha for politikken for
mennesker med utviklingshemning.
Det kan være vanskelig å innhente statistikk
som kan belyse levekår og tjenesteyting for personer med utviklingshemning
spesielt. Denne problemstillingen er gjennomgående for samtlige sektorer.
Faktagrunnlaget er derfor delvis basert på en sammenstilling av
informasjon fra mange ulike kilder. I deler av meldingen beskrives
forhold eller politikk som gjelder nedsatt funksjonsevne generelt.
Det ble mottatt 62 svar på høringsnotatet som
ga en beskrivelse av rammene for politikken for personer med utviklingshemning,
situasjonen for personer med utviklingshemning og de tiltak og ordninger
som er etablert innenfor ulike sektorer som skal sikre gode og likestilte
levekår for personer med utviklingshemning.
Det vises til meldingens kapittel 1.2 der det
er redegjort for «Utviklingshemning – definisjon og forekomst» og
kapittel 1.2 der «Individet som utgangspunkt for regjeringens politikk»
er omtalt.
Det vises til meldingens kapittel 2 der det
blir nærmere redegjort for «Rammer og verdigrunnlag», herunder:
Ansvarsreformens
intensjoner,
Utvikling etter reformen – «nothing about
us without us»,
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne.
Politikken for mennesker med utviklingshemning
berører en rekke sektorer. Selv om politikken utformes på nasjonalt
nivå skjer gjennomføringen i stor utstrekning i kommunene. Kommunene
er selvstendige forvaltningsnivåer. Regjeringen kan ikke instruere
kommunene i deres virksomhet uten at dette er forankret i lov. Det
er et nasjonalt mål å legge til rette for en sterk og effektiv kommunesektor.
Det tilrettelegges for dette gjennom å gi kommunene stor handlefrihet
i organisering og til å prioritere tjenester i tråd med lokale forhold.
Kommunesektoren er i hovedsak rammefinansiert,
noe som skal sikre at kommunene får et helhetlig ansvar for sentrale
tjenester til kommunens innbyggere.
Regjeringen disponerer en rekke ulike verktøy for
å få gjennomført statlig politikk i kommunene. Politikken for personer
med utviklingshemning gjennomføres både ved bruk av økonomiske,
juridiske og pedagogiske styringsmidler, rapportering og tilsyn.
Det er ulikheter mellom sektorene i forhold til hvilke styringsmidler
som blir brukt. Det vises til meldingens kapittel 4 hvor noen hovedtrekk
er nærmere omtalt.
Overordnede mål for personer med utviklingshemning
er
Alle mennesker har samme verdi. Dette innebærer
at det offentlige må arbeide for likestilling, og legge til rette
for at alle, ut fra egne forutsetninger, skal ha tilnærmet like
muligheter til samfunnsdeltakelse og til å skaffe seg gode levekår.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009 og FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, samt ny
vergemålslov, legger rammene rundt ikke-diskriminering og likebehandling.
Å være likestilt med andre samfunnsborgere innebærer
for personer med utviklingshemning å ha like muligheter, rettigheter
og plikter, fravær av diskriminering, samt tilgjengelighet og tilrettelegging.
Det er viktig å motarbeide diskriminering og sikre at samfunnet
er mest mulig tilgjengelig slik at alle får tilgang til det fysiske miljøet,
informasjon, utdanning, varer og tjenester. I tillegg må den enkeltes
særlige forutsetninger imøtekommes. Personer med utviklingshemning
skal ha nødvendig støtte og bistand til å utvikle og utøve sine
ferdigheter. Tilrettelegging og bistand skal utføres på en måte
som viser respekt for deres ulikhet og likeverd.
Retten til å ta valg i sitt eget liv kan ikke
tilsidesettes på grunn av en persons kognitive egenskaper. Enkelte
personer med utviklingshemning kan imidlertid ha problemer med å
se handlingsalternativer og forstå konsekvensene av egne valg. Det
offentlige har et ansvar for å bistå den enkelte med å ta beslutninger
som oppleves som vanskelige og gi veiledning for å unngå valg som
gir alvorlige og varige konsekvenser. Retten til selvbestemmelse kan
unntaksvis innskrenkes dersom personens handlinger er lovstridige,
eller det er fare for personenes eller andres liv og helse.
En forutsetning for selvbestemmelse er at det foreligger
reelle valgmuligheter. Mennesker med utviklingshemning er ofte avhengig
av bistand fra det offentlige. Det kan være i forbindelse med daglig
rytme og aktivitet, hvor man vil bo og med hvem, yrke, skole og
fritidsaktiviteter. For å sikre selvbestemmelse i så stor grad som mulig
må offentlige tjenester være fleksible, og skal så langt det rekker
utformes på en måte som er tilpasset mottakers individuelle behov,
ønsker, levesett og evner. Personer med utviklingshemning skal sikres
medvirkning og samtykke i alle livets forhold.
Alle barn i Norge har rett til barnehageplass
og opplæring. Personer med utviklingshemning skal ha anledning til
å gå på nærskolen og delta i nærmiljøet, arbeid og fritid, og skal
ikke henvises til en særlig tilværelse adskilt fra samfunnet for
øvrig.
Beskrivelsen som gis av levekår for mennesker med
utviklingshemning i meldingens kapittel 5 viser at det har skjedd
betydelige fremskritt i utviklingshemmedes levekår etter gjennomføringen
av ansvarsreformen. I dag bor de fleste barn med utviklingshemning
hjemme hos familien, går i vanlig skole og deltar i fritidsaktiviteter
på lik linje med andre barn. Voksne med utviklingshemning har bedre
boforhold enn før reformen, deltar i dagaktiviteter i lokalmiljøet
og har langt bedre helse og lever lenger. Personer med utviklingshemning
gjør seg gjeldende i samfunnsdebatten på en tydeligere måte. Den demokratiske
deltakelsen gjennom organisasjoner og offentlig debatt har økt,
og personer med utviklingshemning befinner seg både foran og bak
kamera i underholdningsprogrammer.
Samtidig viser statusbeskrivelsen at det fortsatt er
en vei å gå for at personer med utviklingshemning oppnår faktisk
og reell likestilling, selvbestemmelse og deltakelse. Statusbeskrivelsen
gir et grunnlag for å drøfte veien videre i arbeidet for å bedre
levekårene for personer med utviklingshemning. De viktigste temaene
er
selvbestemmelse
rettssikkerhet
kvalitet i opplæringen
deltakelse i arbeid
god helse og omsorg
Det understrekes at det også i fortsettelsen
er viktig å jobbe bredt, på alle samfunnsområder, for å sikre gode
levekår for mennesker med utviklingshemning. De områder som trekkes
frem i meldingen er ingen uttømmende liste, men gir en oversikt
over hvor det er viktigst å rette oppmerksomheten i tiden fremover.
Levekårene til mennesker med utviklingshemning
berører mange samfunnsområder. Det er store variasjoner mellom sektorene
og på tvers av sektorene når det gjelder hvilken kunnskap man har
om situasjonen for mennesker med utviklingshemning og hvilke regler,
ordninger og tiltak som er etablert.
Det mangler oppdatert og pålitelig kunnskap
om flere av områdene som omtales i statusgjennomgangen.
Faktabeskrivelsene og uttalelsene fra høringsinstansene
viser at det på noen områder finnes god kunnskap om den faktiske
situasjonen. Det er etablert et stort mangfold av regler, ordninger, tiltak
og instanser som skal sørge for gode levekår for personer med utviklingshemning
ofte hjemlet i den alminnelige helse- og omsorgs-, skole- og arbeidslovgivningen.
Her er det nærliggende å se på hvordan regler og ordninger gjennomføres
i praksis og utfordringer knyttet til gode prosesser og samhandling.
For at mennesker med utviklingshemning skal oppnå
gode levekår, er det viktig å arbeide for økt oppmerksomhet og samhandling
mellom aktørene på alle samfunnsområder basert på god brukermedvirkning.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(BLD) iverksatte i 2010 «Informasjons- og utviklingsprogrammet for
mennesker med utviklingshemning». Målet var å skape bevissthet om
gjeldende politikk for utviklingshemmede, formidle kunnskap om praktiske
løsninger, bidra til innsamling av data, bidra til utviklingsarbeid og
formidle og synliggjøre pågående arbeid i direktorater, departementer
og kommuner.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
vil stå sentralt i det videre arbeid med oppfølging av «Informasjons-
og utviklingsprogrammet» som vil:
1. Dokumentere og analysere
situasjonen for mennesker med utviklingshemning. Kunnskapen som
utvikles skal danne grunnlag for anbefalinger til BLD som koordinerende
departement om hvilke tiltak som bør iverksettes for å sikre likestilling,
selvbestemmelse og deltakelse for personer med utviklingshemning.
2. Bygge opp kompetanse i ulike deler av
tjenesteapparatet og hos andre relevante aktører om de verdier og
mål som styrer politikken for mennesker med utviklingshemning. Meldingen
til Stortinget vil danne grunnlag for innholdet i opplæringen.
3. Etablere en plattform for samarbeid
mellom myndigheter og sivilt samfunn om politikk og tiltak for personer
med utviklingshemning. Som et ledd i det eksisterende programmet
har det vært regelmessige møter mellom myndighetene, offentlige
etater, sivilt samfunn og fag- og yrkesorganisasjonene for å drøfte
politikk og tiltak for mennesker med utviklingshemning. Disse møtene
skal videreføres.
Sektordepartementene har skaffet relevant kunnskap
innenfor sine ansvarsområder. BLD vil som koordinerende departement
ha fokus på sektoroverskridende problemstillinger. I arbeidet med
meldingen er det identifisert behov for ytterligere kunnskap når
det gjelder blant annet personer med utviklingshemning med innvandrerbakgrunn,
utviklingshemning i det samiske samfunn, utviklingshemning i et
livsløpsperspektiv, demokratisk deltakelse, økonomiske levekår for
personer med utviklingshemning og situasjonen for pårørende. Det
er også lite systematisk kunnskap om hvordan personer med utviklingshemning
opplever sin egen livssituasjon.
Bufdir vil jobbe videre for økt kunnskap og
oppmerksomhet om levekårene til personer med utviklingshemning i
de fylkeskommunale- og kommunale rådene for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Formålet er å medvirke til at rådene kan jobbe bedre for å ivareta
interessene også til mennesker med utviklingshemning.
Retten til å bestemme over eget liv er et grunnleggende
menneskerettslig prinsipp. Personer med nedsatt funksjonsevne har
gjennom historien blitt diskriminert ved at deres menneskerettigheter
har blitt tilsidesatt. I 2013 ble FN-konvensjonen om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne ratifisert. Retten til selvbestemmelse
for mennesker med nedsatt funksjonsevne ligger som en grunnleggende
premiss for utformingen av konvensjonen, og er tatt inn i konvensjonens
fortale. Artikkel 12 i konvensjonen understreker retten til rettslig
handleevne for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er imidlertid knyttet flere dilemmaer til selvbestemmelse
for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Erfaringer fra
pårørende, tjenestene og høringsuttalelser viser at det er store
utfordringer knyttet til grensen mellom selvbestemmelse og ivaretakelse.
Flere høringsinstanser uttaler at de kjenner til at en del personer
med lett utviklingshemning har en livsførsel som er meget uheldig
for dem selv og som de ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene
av. For noen kan autonomi føre til avvisning av nødvendig bistand
fra kommunens personell, økt sårbarhet for overgrep og utnytting,
samt stigmatisering og diskriminering på grunn av hygieniske og
atferdsmessige forhold. Økt passivitet og derav følgende nedsatt
helse og funksjonsevne, mer ensomhet og mindre deltakelse i samfunnet
er også kjente utfordringer.
I forbindelse med utforming av og mottak av
offentlige tjenester må den enkeltes rett til å medvirke ved utformingen
av tjenestene ses i sammenheng med at det offentlige har en plikt
til å anvende offentlige ressurser på en forsvarlig og hensiktsmessig
måte i tråd med politiske føringer. Det må tilstrebes at tjenestemottaker
i så stor grad som mulig får anledning til å være med og bestemme
hvordan tjenestene skal utformes innenfor gitte økonomiske, administrative
og juridiske rammer.
Mulighetene til selvbestemmelse for personer med
utviklingshemning begrenses av formelle regler om fratakelse av
myndighet og selvråderett. Samtidig er mange personer med utviklingshemning
avhengig av bistand og hjelp fra andre, og står derfor ikke fritt
til å disponere over egen hverdag.
I de senere årene er det satt fokus på økt rettssikkerhet
ved bruk av integritetskrenkende tiltak overfor personer med utviklingshemning.
Mulighetene for bruk av tvang har blitt regulert i lov og forskrift
og er undergitt streng kontroll og oppfølging. Fra 1. juli 2013
trer ny vergemålslov i kraft. Dette vil skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett,
integritet og rettssikkerhet. Det er også vedtatt en rekke lover,
regler og rutiner om rett til medvirkning og samtykke.
Selv om det har skjedd en bedre regulering av mulighetene
for å overstyre den enkeltes rett til selvbestemmelse og en styrking
av retten til medbestemmelse, er ikke dette uten videre noen garanti
for at den enkeltes integritet blir ivaretatt i praksis.
BLD ser behov for ytterligere kunnskap om selvbestemmelse
for personer med utviklingshemning. Både dilemmaer knyttet til selvbestemmelse,
hvordan reglene om medvirkning praktiseres og i hvilken grad selvbestemmelse faktisk
ivaretas. Tall fra tilsynsorganene viser at kommunene i varierende
grad oppfyller plikten til å utarbeide individuell plan. Når det
gjelder valg av bolig er ikke rutinene for brukermedvirkning tilstrekkelig
klare.
Det vil på denne bakgrunn bli iverksatt en bred kunnskapsinnhenting
om selvbestemmelse for personer med utviklingshemning. Kunnskapsinnhentingen
vil bli foretatt av Bufdir som ledd i «Informasjons- og utviklingsprogrammet».
Prinsippet om rettssikkerhet er gjennomgående forankret
i menneskerettighetene. FN-konvensjonen har uttrykkelige bestemmelser
om rettssikkerhet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i artikkel
12 og 13. Rettssikkerhet er blant annet sentralt for å motvirke
sosial ulikhet og diskriminering.
I høringssvarene gir mange uttrykk for at det
er etablert en rekke ordninger, regler og tiltak for å sikre gode
levekår for personer med utviklingshemning. Men det påpekes at det
ikke alltid er samsvar mellom de rettighetene man har og hvordan
rettighetene innfris. Statusbeskrivelsen peker på noe av det samme.
Utfordringer som beskrives er knyttet til for eksempel manglende informasjon
om de rettigheter og ordninger som er etablert, lang saksbehandlingstid,
urettmessige avslag på ytelser, mangler ved vedtakets innhold, manglende
eller mangelfull iverksetting av vedtak og lang klagesaksbehandling.
Det er svært viktig at rettssikkerheten ivaretas for
personer med utviklingshemning. Mange har begrensede muligheter
til å vurdere sin egen rettsstilling, og få muligheter til å kreve
sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Det er derfor
avgjørende at rettssikkerheten er ivaretatt på en god måte i forvaltningen.
Flere offentlige tilsynsorganer og ombud skal påse
at den enkelte får oppfylt sine rettigheter i møtet med forvaltningen.
Erfaring viser at de tilsynsmekanismer som er etablert, har gjennomslagskraft,
og bidrar til å sikre at borgerne får oppfylt sine rettigheter.
Tilbakemeldinger kan likevel tyde på at systemene
ikke i tilstrekkelig grad sikrer god rettssikkerhet for personer
med utviklingshemning. BLD vil derfor gå i dialog med relevante
sektordepartementer for å drøfte en kartlegging av hvordan rettssikkerheten
er ivaretatt for disse personene. En kartlegging bør avdekke om
det er systematiske forskjeller i rettssikkerheten for personer
med utviklingshemning basert på for eksempel sosial klasse, geografisk
tilhørighet, etnisk bakgrunn, kjønn eller andre forhold.
Offentlige myndigheter har en plikt til å beskytte egne
borgere mot vold, overgrep og annen inhuman behandling, jf. Meld.
St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
Vold og overgrep er et omfattende samfunnsproblem.
Vold og overgrep har alvorlige og omfattende konsekvenser for den
enkelte utsatte.
Vold har også store samfunnsøkonomiske kostnader
i form av økte behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk
helsehjelp, barnevernstiltak samt krisesenterhjelp og økt behov
for politiressurser. I den samfunnsøkonomiske analysen av vold i
nære relasjoner, som ble offentliggjort i desember 2012, anslås
kostnadene til mellom 4,5 og 6 mrd. kroner.
Kunnskap tyder på at personer med utviklingshemning
er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig. Personer
med utviklingshemning er mindre utsatt for tilfeldig (blind) vold,
men mer utsatt for generell vold, og særlig seksuelle overgrep for
eksempel fra familie, omsorgspersoner, bekjente og ansatte i velferdstjenestene.
Personer med utviklingshemning skal være like godt
beskyttet mot vold og overgrep som andre.
Det er mangel på nasjonal kunnskap når det gjelder
omfanget av vold og overgrep mot personer med utviklingshemning,
hva som særpreger denne volden og hvordan dette fanges opp og håndteres
av nærstående, hjelpeapparatet og politiet. BLD vil derfor initiere
ytterligere forskning på vold og overgrep mot denne gruppen for
å få tilstrekkelig kunnskap for handling.
Til tross for mangelfull kunnskap på området fins
det allerede nok innsikt til å foreta enkelte grep for bedre forebygging,
avdekking og håndtering av vold og overgrep mot personer med utviklingshemning.
Det vises til meldingens kapittel 5.3 der det pågående arbeidet
er beskrevet. I tillegg er det bedt om at det utarbeides et tilrettelagt
opplæringsmateriell til bruk i opplæringen ved skolene om seksualitet
og grensesetting.
Justis- og beredskapsdepartementet vil gå igjennom
høringsuttalelsene til rapporten «Avhør av særlig sårbare personer
i straffesaker» og foreslå eventuelle endringer i regelverket. Blant forslagene
som vurderes, er krav om at alle avhør av personer med utviklingshemning,
eller av personer der funksjonsnivået er uavklart, skal tas opp
med lyd og bilde. Det skal også vurderes et pålegg om at barnehusene
skal benyttes ved avhør av barn og personer med utviklingshemning
i en rekke saker.
Skolen skal være en felles møteplass der alle barn
og unge skal få kunnskap, og mulighet for å utvikle sine ferdigheter,
holdninger og verdier. Dette innebærer at skolen aktivt må ta hensyn
til barn og unges ulike forutsetninger og behov i organisering,
innhold og pedagogikk. Personenes unike verdi legges til grunn for
skolens møte med den enkelte, jf. Meld. St. 20 (2012–2013) På rett
vei.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne understreker i artikkel 24 retten til utdanning
for personer med nedsatt funksjonsevne.
Når det gjelder opplæring for personer med utviklingshemning,
er det særlig to forhold som kan trekkes frem av høringsuttalelsene:
Mange elever med utviklingshemning mottar undervisning ved skoler
eller i grupper som er atskilt fra den øvrige elevmassen samt at
det er utfordringer knyttet til opplæringen som gis.
Det følger av opplæringsloven § 8-1 første ledd at
alle elever har rett til å gå på sin nærskole. Dette innebærer at
elevene skal få et tilrettelagt tilbud på nærskolen og spesialundervisning
om nødvendig. Kommunen plikter å tilpasse undervisningen ved nærskolen.
Spesialundervisning skal først og fremst være
en lærings- og utviklingsprosess og ikke en varig tilstand.
Etter opplæringsloven § 8-2 skal elevene deles inn
i klasse/basisgrupper, og de skal være der så mye av skoletiden
at deres behov for sosial tilhørighet og stabilitet blir ivaretatt.
Dette gjelder også for dem som får spesialundervisning. Å organisere
elever med spesielle behov i en gruppe utenfor klassen kan gjøres
innenfor rammen av tilpasset opplæring, gitt at det ikke er en varig
ordning og at det etter en konkret vurdering er nødvendig for at
elevene kan få et forsvarlig utbytte av opplæringen.
Spesialundervisning gitt på en egen skole ligner i
utgangspunktet på spesialundervisning gitt i spesialgrupper eller
spesialklasser på ordinære skoler. Det skal være hensynet til eleven,
ikke hensynet til skolen eller kommunen, som avgjør bruk av spesialgrupper/spesialklasser
og egne skoler for elever med særlige behov.
Det ønskes en bedre kartlegging av ulike opplæringstilbud,
og Kunnskapsdepartementet (KD) skal derfor kartlegge omfanget av
opplæring i egen fast avdeling for spesialundervisning og omfanget
av inkludering. Utdanningsdirektoratet (Udir) er bedt om å, sitat:
«utvikle kunnskapsgrunnlaget om omfang og kvalitet
på spesialundervisningen og utvikle forslag til indikatorer».
Kvalitet i og omfang av spesialundervisning
har fått mye oppmerksomhet de senere årene. Antallet enkeltvedtak
om spesialundervisning har økt markant. Tall fra opplæringssektoren
(GSI) viser at antallet vedtak om spesialundervisning på landsbasis
har stabilisert seg for første gang på 6 år. Spesialundervisning
er et viktig og riktig tiltak for mange elever med særskilte behov.
Samtidig er det et problem at flere elever enn dem som trenger det
får spesialundervisning. For mange hadde en god tilpasning innenfor
det ordinære opplæringssystemet vært en bedre løsning.
På bakgrunn av forslag i Meld. St. 18 (2010–2011)
Læring og fellesskap fremmet regjeringen Stoltenberg II Prop. 129
L (2012–2013) der det er foreslått å presisere skolens plikt til
å vurdere og eventuelt prøve ut tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet
med sikte på å gi eleven tilfredsstillende utbytte før det blir
utarbeidet sakkyndig vurdering. Presiseringen ble foreslått tatt
inn i opplæringsloven § 5-4 første ledd om saksbehandlingen i forbindelse
med vedtak om spesialundervisning. Stortinget behandlet Prop. 129
L (2012–2013) 17. juni 2013.
Før det fattes vedtak om spesialundervisning skal
det utarbeides en sakkyndig vurdering av elevens læringsutbytte
av den ordinære opplæringen. I enkeltvedtaket om spesialundervisning
skal det fastsettes hva eleven har rett til når det gjelder innhold,
omfang og organisering av spesialundervisningen. Videre skal det
utarbeides en individuell opplæringsplan (IOP) som skal vise mål
for og innholdet i opplæringen og hvordan den skal gjennomføres.
Skolen skal i tillegg utarbeide en skriftlig evaluering av spesialundervisningen.
I 2009 trådte nye regler om vurdering i kraft,
jf. forskrift til opplæringsloven kapittel 3 som innebar en styrking
av vurdering av elever sammenliknet med tidligere forskriftsbestemmelser.
Alle elever skal – med eller uten spesialundervisning
– vurderes løpende og systematisk underveis i opplæringen. Forskriften
inneholder også en egen bestemmelse om vurdering for elever som
mottar spesialundervisning. Disse elevene både skal ha underveisvurdering
og veiledning i samsvar med sin individuelle opplæringsplan (IOP).
I tillegg har de rett til sluttvurdering – med mindre det er gitt
fritak fra vurdering med karakter, samtale med kontaktlæreren hvert
halvår om sin egen utvikling og en skriftlig oversikt og vurdering
av spesialundervisningen.
Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap viser
til forskning som konkluderer med at systemet for vurdering og oppfølging
ikke fungerer godt nok for elever som mottar spesialundervisning,
og det blir vanskelig å vite hvilke resultater spesialundervisningen
gir. Ofte er årsaken mangel på forventninger til elever med behov
for hjelp og støtte i opplæringen.
Kunnskapsdepartementet ønsker å øke oppmerksomheten
om opplæringstilbudet til elever med store sammensatte lærevansker
og utviklingshemninger gjennom programmet «Vi sprenger grenser».
Det vises til meldingens kapittel 3.3.5.2 der dette er nærmere omtalt.
KD vil høsten 2013 igangsette en satsing på
etter- og videreutdanning for PP-tjenesten. Regjeringen Stoltenberg
II fremmet i Prop. 129 L (2012–2013) forslag om at det skal innføres
en bestemmelse om personale som ikke er tilsatt i undervisningsstilling
i ny § 10-11 i kapittel 10 Personalet i skolen m.m. i opplæringsloven
og en tilsvarende bestemmelse i ny § 4-5 i kapittel 4 Personalet
i skolen i privatskoleloven. Stortinget behandlet Prop. 129 L (2012–2013)
17. juni 2013.
KD vil iverksette tiltak for å heve kunnskapen
til ansatte i barnehager og skoler om muligheter for informasjonsutveksling
mellom etater og tjenester innenfor dagens regelverk.
Foreldre skal ikke selv måtte koordinere tjenester
til sine egne barn, og de ulike tjenestene skal ikke oppleves som
«deltjenester». En foreldreplakat skal utvikles som på en overordnet måte
skal beskrive rettighetene til barn med behov for særskilt hjelp
og støtte. Det skal også vurderes om en pårørendeplakat for pårørende
til voksne med sammensatte hjelpebehov kan inkluderes/integreres
i foreldreplakaten.
Praksisbrev har blitt prøvd ut som forsøk de
siste årene. Dette er et toårig løp med fire dager i bedrift og
én dag på skole i Vg1 og Vg2 med mulighet til å fullføre senere
med fullt fag- eller svennebrev.
I Meld. St. 20 (2012–2013) På rett vei foreslås det
innført praksisbrev som en del av tilbudsstrukturen i videregående
opplæring. KD vil innføre en fylkeskommunal plikt til å tilby praksisbrev
og forskriftsfeste læreplanene for praksisbrevet. Det innføres ikke
en individuell rettighet for elevene til praksisbrev, som ett av tre
valg ved opptak til videregående opplæring.
KD vil gjennomføre en undersøkelse for å se nærmere
på i hvilken grad utviklingshemmede kommer i arbeid etter skolegang
og hvordan skolen arbeider for å legge til rette for dette. Denne undersøkelsen
skal se på elever med utviklingshemninger i alle organiseringsformer,
og ikke bare de i egne grupper.
Det er en hovedprioritet å legge til rette for
at hele befolkningen kan delta i arbeidslivet. Både for samfunnet
som helhet og den enkelte er det viktig at alle kan delta i arbeidslivet.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne artikkel 27 fastslår at mennesker med nedsatt
funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre. Statene
skal treffe hensiktsmessige tiltak for å virkeliggjøre retten til
arbeid.
Det er få utviklingshemmede i ordinært arbeid. En
del personer med utviklingshemning (ca. 40 pst.) deltar i arbeidsrettet
tiltak i regi av arbeids- og velferdsetaten. Det mest brukte er
varig tilrettelagt arbeid (VTA). Dette tiltaket har personer med
utviklingshemning som en viktig målgruppe. Selv om antallet tiltaksplasser
i VTA er økt betydelig i de senere årene, har ikke dette medført
noen vesentlig økning av antallet personer med utviklingshemning
som deltar i tiltaket. Nye plasser har i hovedsak blitt tildelt personer
med andre typer funksjonsnedsettelser.
Det er svært få personer med utviklingshemning som
rekrutteres til ordinært arbeid på bakgrunn av den kompetanse de
er tilført gjennom deltakelse i arbeidsrettede tiltak.
Et mål er å øke arbeidsdeltakelsen for personer med
nedsatt funksjonsevne. Det legges vekt på å ta i bruk virkemidler
innrettet mot integrering i ordinært arbeidsliv som blant annet
utvikling av ulike oppfølgings- og tilretteleggingsordninger. Strategien
prioriterer unge med funksjonsnedsettelser under 30 år.
Jobbstrategien omfatter alle med nedsatt funksjonsevne
uavhengig av diagnose og type funksjonsnedsettelse. Utviklingshemmede
utgjør en viktig del av målgruppen for strategien på lik linje med
andre arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne som har behov for
arbeidsrettet bistand for å komme i arbeid.
Arbeidsdepartementet (AD) vil i en egen evaluering
av strategien blant annet kartlegge hvordan strategien påvirker
arbeidsdeltakelsen for personer med ulike former for funksjonsnedsettelser.
Det vil ofte være nødvendig med langsiktig planlegging
på det praktiske plan og langvarig kompetansebygging for at personer
med utviklingshemning skal kunne realisere sine ambisjoner når det
gjelder utdanning og yrke. Personene det gjelder må involveres gjennom
hele prosessen. Utdanningssektoren og arbeids- og velferdsetaten
må samarbeide tett for at flere personer med utviklingshemning skal
komme i jobb.
AD vil se på mulighetene for økt samarbeid mellom
opplæringssektoren og arbeids- og velferdssektoren med sikte på
å få flere personer med utviklingshemning inn i ordinært arbeidsliv.
Det er etablert en rekke ordninger som skal
bidra til økt sysselsetting av personer med særlige utfordringer
på det ordinære arbeidsmarkedet. Det er sentralt her at arbeids-
og velferdsetaten har god kompetanse på særlige utfordringer, behov og
ressurser hos arbeidstakere med utviklingshemning.
For sysselsetting i ordinært arbeidsliv er det
også viktig å øke kunnskapen hos alminnelige arbeidsgivere om hvordan
de skal jobbe med et mangfold av arbeidstakere, og muligheter og ressurser
som personer med utviklingshemning besitter. Den enkelte arbeidstaker
og arbeidsgiver må få den nødvendige oppfølging og bistand ved ansettelse
av personer som kan trenge særlig oppfølging på arbeidsplassen.
Det er nødvendig å ha en aktiv politikk innrettet mot
mennesker som står i utkanten av arbeidslivet. Det vil bli lagt
frem en melding for Stortinget som drøfter den eksisterende arbeids-
og velferdspolitikken og presenterer nye tiltak innenfor dette feltet.
Et av målene er å legge til rette for at flere av de som i dag får
innvilget 100 pst. uførepensjon i fremtiden skal kunne være i noe arbeid
kombinert med gradert uførepensjon. For personer med utviklingshemning
vil et realistisk mål ofte være sysselsetting på deltid.
En helse- og omsorgstjeneste som er blant verdens
aller beste medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg, vil
bli videreutviklet. Grunnleggende verdier her er trygghet, respekt,
individuelle hensyn og valgfrihet, medvirkning, selvbestemmelse
og faglig god kvalitet.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne inneholder flere artikler om retten til helse
og omsorg. Konvensjonen fastslår i artikkel 25 at mennesker med nedsatt
funksjonsevne skal ha en likestilt tilgang til helsetjenester. Etter
artikkel 26 skal statene sikre habilitering og rehabilitering med
sikte på at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå størst
mulig selvstendighet og utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og
yrkesmessige potensial fullt ut.
Situasjonsbeskrivelsen i meldingens kapittel
5.8 viser at det er etablert et mangfoldig og omfattende offentlig
velferdsapparat og regelverk som skal sørge for at borgerne får
nødvendige og individuelt tilrettelagte helse- og omsorgstjenester.
Gjennom samhandlingsreformen er det lagt til rette
for mer helhetlige tjenestetilbud. Kommuner og helseforetak må innenfor
de rammene som er gitt, sørge for å etablere gode rutiner for samarbeid,
slik at pasienter og familier opplever at de ulike tjenestene henger
godt sammen med hverandre. Det vil bli arbeidet videre med sikte på
å etablere gode rammebetingelser for samarbeidet.
Situasjonsbeskrivelsen og høringssvarene peker på
behov for ytterligere innsats for å sikre kvalitet i den faktiske
gjennomføringen av helse- og omsorgstjenestene for personer med
utviklingshemning. En ser behov for å heve kompetansen hos tjenesteyterne.
Det er en forutsetning for likeverdige og gode helse-
og omsorgstjenester at de som utfører tjenestene har nødvendig og
oppdatert kunnskap om tjenestenes innhold, tjenestemottakers individuelle
forutsetninger og behov samt de grunnleggende verdier og hensyn
som skal styre utformingen av tjenestene.
Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg
legger grunnlaget for en fremtidsrettet politikk for de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Meldingen ser på samfunnets samlede
omsorgsressurser og legger vekt på å forsterke fellesskapsløsningene
gjennom å styrke samspillet mellom kommunale tjenester og sivilsamfunn,
samt gi de frivillige ressursene i familie og lokalsamfunn gode
og stimulerende rammebetingelser.
I tråd med samhandlingsreformen legger meldingen
vekt på aktiv omsorg, forebygging og rehabilitering, og utfordrer
samtidig til å ta i bruk ny teknologi og finne nye løsninger og
metoder for å møte fremtidens omsorgsbehov. Meldingen ses i sammenheng
med en helhetlig innovasjonsstrategi for kommunesektoren som utvikles
i regi av Kommunal- og regionaldepartementet (Moderniseringsdepartementet).
I den nylig fremlagte næringsmeldingen pekes også helse- og omsorgssektoren
ut som et viktig teknologi- og næringspolitisk satsingsområde. Innovasjon, anvendelse
av ny teknologi og aktiv næringspolitikk vil samlet kunne styrke
tjenestene.
«Kompetanseløftet 2015» skal bidra til å sikre tilstrekkelig,
stabil og kompetent bemanning i omsorgssektoren. Det vises til meldingen
der målsettingene er nærmere omtalt.
Et opplæringsverktøy/-program for barn med nedsatt
funksjonsevne og deres familier vil bli utviklet. Plattformen skal
legge til rette for økt kompetanse i omsorgstjenesten på dette området,
gode forløp for barna (og deres søsken) og bidra til at foreldre
skal kunne kombinere arbeid med omsorg for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Som en del av «Kompetanseløftet 2015» vil «Mitt
livs ABC» bli etablert etter modell av demensomsorgens ABC. Formålet
er å styrke kompetansen særlig hos ufaglærte i tjenestene til personer
med utviklingshemning. Innhenting av kunnskap om kompetansesituasjonen
og eventuelle kompetanseutfordringer i helse- og omsorgstjenester
til personer med utviklingshemning vil utgjøre en del av tiltaket.
Det skal iverksettes ytterligere tiltak for
å styrke fagutvikling og kompetanseheving innenfor helse- og omsorgstjenestene
til personer med utviklingshemning. Tiltaket skal omhandle en utredning
av prinsipper og etiske spørsmål knyttet til livssituasjonen for
personer med utviklingshemning og de overordnede målene for politikken.
Temaer som selvbestemmelse, deltakelse og brukerinvolvering og hvordan
disse målene ivaretas i helse- og omsorgstjenestene vil være noen
av temaene for analysen. Denne skal inngå som kunnskapsgrunnlag
i «Mitt livs ABC».
De frivillige organisasjoners rolle i folkehelsearbeidet
vil bli styrket for å fremme deltakelse og sosial inkludering. Det
skal legges vekt på å utvikle tilbud med lav terskel og inkludere
flere grupper i organisasjonenes aktiviteter. I dialogen mellom
myndighetene og frivillige organisasjoner skal det legges større
vekt på å øke deltakelse fra mennesker som står utenfor fellesskap
og nettverk. Samarbeidet skal utvikles innenfor rammen av samarbeidsplattformen
mellom KS og samarbeidsforumet Frivillighet Norge.
Frivillige organisasjoner har særskilte forutsetninger
for å bidra i dette arbeidet da de kan nå mennesker på andre måter
enn offentlige instanser og være et viktig supplement. Kontakten handler
om å utvikle og styrke mellommenneskelige relasjoner, oppgaver som
ikke alene kan løses av myndigheter og tjenester. Deltakelse i organiserte
og uorganiserte aktiviteter gir tilhørighet, innflytelse og livskvalitet
og kan bidra til å styrke ferdigheter og mestring og skape mening.
Det vises til Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen God helse
– felles ansvar.
BLD samordner politikken rettet mot personer med
nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter også personer med utviklingshemning.
Oppfølging av stortingsmeldingen vil følge fastlagte
prinsipper for oppgavedeling mellom departementene. En rekke av
oppgavene som følger av BLD sitt sektorovergripende ansvar vil bli
fulgt opp av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Tiltak som er omtalt i meldingen dekkes innenfor
berørte departementers gjeldende budsjettrammer. Omfanget av tiltakene
vil tilpasses de berørte departementenes årlige budsjetter og prioriteringer.