Det er 20 år siden ansvarsreformen ble gjennomført.
Formålet med reformen var å bedre levekårene for personer med utviklingshemning, og
gi personer med utviklingshemning en likestilt tilværelse med den
øvrige befolkningen. Stortinget besluttet da å avvikle de fylkeskommunale
institusjonene for personer med utviklingshemning. Institusjonsomsorgen
var til hinder for at personer med utviklingshemning fikk oppfylt
sine grunnleggende rettigheter til selvbestemmelse, privatliv, familieliv
og samfunnsdeltakelse. Det ble også avdekket bruk av tvang og vold
i institusjonene.
Tiden er moden for en ny gjennomgang av levekårene
for mennesker med utviklingshemning, samt å vurdere hvor langt vi
har kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål. Følgende spørsmål
blir belyst i meldingen:
Har personer med
utviklingshemning likeverdige levekår?
Behandles personer med utviklingshemning
som likestilte samfunnsborgere?
Er det lagt til rette for deltakelse i
samfunnet?
Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?
Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?
Får personer med utviklingshemning den
bistand de trenger?
Det er ønskelig å se på hvilke verdier som skal ligge
til grunn for arbeidet på feltet, og hvilke politiske mål som skal
styre utviklingen. Målet med meldingen er at den skal bidra til
økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med
utviklingshemning.
Det er i meldingen valgt å foreta en bredere
situasjonsbeskrivelse enn det Stortinget ba om i forbindelse med
behandlingen av Representantforslag 139 (2010–2011) om å nedsette
et offentlig utvalg som skal følge opp ansvarsreformen for å bedre
livssituasjonen til psykisk utviklingshemmede, jf. Innst. 54 S (2011–2012). Bakgrunnen
er et behov for å se flere samfunnsområder i sammenheng. Det er
også valgt å trekke frem enkelte tverrsektorielle problemstillinger
som har prinsipiell betydning for politikk og tiltak for mennesker
med utviklingshemning.
Meldingen til Stortinget gir dermed en beskrivelse
av situasjonen for personer med utviklingshemning på ulike samfunnsområder med
vekt på barnehage, utdanning, arbeid, helse, bolig og fritid. Meldingen
omhandler tverrsektorielle problemstillinger som likestilling, selvbestemmelse,
rettssikkerhet, demokratisk deltakelse og koordinering av tjenester.
Meldingen beskriver også hvordan tenkningen har
utviklet seg når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne
generelt og personer med utviklingshemning spesielt etter at reformen
ble gjennomført. De siste 20 årene har det skjedd en vesentlig styrking
nasjonalt og internasjonalt av rettighetene til mennesker med nedsatt
funksjonsevne. I 2006 vedtok FN en konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen plasserer rettigheter,
ordninger og tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne inn i
et menneskerettslig perspektiv. Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni
2013.
Det er ønskelig å se på hvilke konsekvenser
disse endringene i ideologi og tenkemåte vil ha for politikken for
mennesker med utviklingshemning.
Det kan være vanskelig å innhente statistikk
som kan belyse levekår og tjenesteyting for personer med utviklingshemning
spesielt. Denne problemstillingen er gjennomgående for samtlige sektorer.
Faktagrunnlaget er derfor delvis basert på en sammenstilling av
informasjon fra mange ulike kilder. I deler av meldingen beskrives
forhold eller politikk som gjelder nedsatt funksjonsevne generelt.
Det ble mottatt 62 svar på høringsnotatet som
ga en beskrivelse av rammene for politikken for personer med utviklingshemning,
situasjonen for personer med utviklingshemning og de tiltak og ordninger
som er etablert innenfor ulike sektorer som skal sikre gode og likestilte
levekår for personer med utviklingshemning.
Det vises til meldingens kapittel 1.2 der det
er redegjort for «Utviklingshemning – definisjon og forekomst» og
kapittel 1.2 der «Individet som utgangspunkt for regjeringens politikk»
er omtalt.
Det vises til meldingens kapittel 2 der det
blir nærmere redegjort for «Rammer og verdigrunnlag», herunder:
Ansvarsreformens
intensjoner,
Utvikling etter reformen – «nothing about
us without us»,
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne.
Politikken for mennesker med utviklingshemning
berører en rekke sektorer. Selv om politikken utformes på nasjonalt
nivå skjer gjennomføringen i stor utstrekning i kommunene. Kommunene
er selvstendige forvaltningsnivåer. Regjeringen kan ikke instruere
kommunene i deres virksomhet uten at dette er forankret i lov. Det
er et nasjonalt mål å legge til rette for en sterk og effektiv kommunesektor.
Det tilrettelegges for dette gjennom å gi kommunene stor handlefrihet
i organisering og til å prioritere tjenester i tråd med lokale forhold.
Kommunesektoren er i hovedsak rammefinansiert,
noe som skal sikre at kommunene får et helhetlig ansvar for sentrale
tjenester til kommunens innbyggere.
Regjeringen disponerer en rekke ulike verktøy for
å få gjennomført statlig politikk i kommunene. Politikken for personer
med utviklingshemning gjennomføres både ved bruk av økonomiske,
juridiske og pedagogiske styringsmidler, rapportering og tilsyn.
Det er ulikheter mellom sektorene i forhold til hvilke styringsmidler
som blir brukt. Det vises til meldingens kapittel 4 hvor noen hovedtrekk
er nærmere omtalt.
Overordnede mål for personer med utviklingshemning
er
Alle mennesker har samme verdi. Dette innebærer
at det offentlige må arbeide for likestilling, og legge til rette
for at alle, ut fra egne forutsetninger, skal ha tilnærmet like
muligheter til samfunnsdeltakelse og til å skaffe seg gode levekår.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009 og FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, samt ny
vergemålslov, legger rammene rundt ikke-diskriminering og likebehandling.
Å være likestilt med andre samfunnsborgere innebærer
for personer med utviklingshemning å ha like muligheter, rettigheter
og plikter, fravær av diskriminering, samt tilgjengelighet og tilrettelegging.
Det er viktig å motarbeide diskriminering og sikre at samfunnet
er mest mulig tilgjengelig slik at alle får tilgang til det fysiske miljøet,
informasjon, utdanning, varer og tjenester. I tillegg må den enkeltes
særlige forutsetninger imøtekommes. Personer med utviklingshemning
skal ha nødvendig støtte og bistand til å utvikle og utøve sine
ferdigheter. Tilrettelegging og bistand skal utføres på en måte
som viser respekt for deres ulikhet og likeverd.
Retten til å ta valg i sitt eget liv kan ikke
tilsidesettes på grunn av en persons kognitive egenskaper. Enkelte
personer med utviklingshemning kan imidlertid ha problemer med å
se handlingsalternativer og forstå konsekvensene av egne valg. Det
offentlige har et ansvar for å bistå den enkelte med å ta beslutninger
som oppleves som vanskelige og gi veiledning for å unngå valg som
gir alvorlige og varige konsekvenser. Retten til selvbestemmelse kan
unntaksvis innskrenkes dersom personens handlinger er lovstridige,
eller det er fare for personenes eller andres liv og helse.
En forutsetning for selvbestemmelse er at det foreligger
reelle valgmuligheter. Mennesker med utviklingshemning er ofte avhengig
av bistand fra det offentlige. Det kan være i forbindelse med daglig
rytme og aktivitet, hvor man vil bo og med hvem, yrke, skole og
fritidsaktiviteter. For å sikre selvbestemmelse i så stor grad som mulig
må offentlige tjenester være fleksible, og skal så langt det rekker
utformes på en måte som er tilpasset mottakers individuelle behov,
ønsker, levesett og evner. Personer med utviklingshemning skal sikres
medvirkning og samtykke i alle livets forhold.
Alle barn i Norge har rett til barnehageplass
og opplæring. Personer med utviklingshemning skal ha anledning til
å gå på nærskolen og delta i nærmiljøet, arbeid og fritid, og skal
ikke henvises til en særlig tilværelse adskilt fra samfunnet for
øvrig.
Beskrivelsen som gis av levekår for mennesker med
utviklingshemning i meldingens kapittel 5 viser at det har skjedd
betydelige fremskritt i utviklingshemmedes levekår etter gjennomføringen
av ansvarsreformen. I dag bor de fleste barn med utviklingshemning
hjemme hos familien, går i vanlig skole og deltar i fritidsaktiviteter
på lik linje med andre barn. Voksne med utviklingshemning har bedre
boforhold enn før reformen, deltar i dagaktiviteter i lokalmiljøet
og har langt bedre helse og lever lenger. Personer med utviklingshemning
gjør seg gjeldende i samfunnsdebatten på en tydeligere måte. Den demokratiske
deltakelsen gjennom organisasjoner og offentlig debatt har økt,
og personer med utviklingshemning befinner seg både foran og bak
kamera i underholdningsprogrammer.
Samtidig viser statusbeskrivelsen at det fortsatt er
en vei å gå for at personer med utviklingshemning oppnår faktisk
og reell likestilling, selvbestemmelse og deltakelse. Statusbeskrivelsen
gir et grunnlag for å drøfte veien videre i arbeidet for å bedre
levekårene for personer med utviklingshemning. De viktigste temaene
er
selvbestemmelse
rettssikkerhet
kvalitet i opplæringen
deltakelse i arbeid
god helse og omsorg
Det understrekes at det også i fortsettelsen
er viktig å jobbe bredt, på alle samfunnsområder, for å sikre gode
levekår for mennesker med utviklingshemning. De områder som trekkes
frem i meldingen er ingen uttømmende liste, men gir en oversikt
over hvor det er viktigst å rette oppmerksomheten i tiden fremover.
Levekårene til mennesker med utviklingshemning
berører mange samfunnsområder. Det er store variasjoner mellom sektorene
og på tvers av sektorene når det gjelder hvilken kunnskap man har
om situasjonen for mennesker med utviklingshemning og hvilke regler,
ordninger og tiltak som er etablert.
Det mangler oppdatert og pålitelig kunnskap
om flere av områdene som omtales i statusgjennomgangen.
Faktabeskrivelsene og uttalelsene fra høringsinstansene
viser at det på noen områder finnes god kunnskap om den faktiske
situasjonen. Det er etablert et stort mangfold av regler, ordninger, tiltak
og instanser som skal sørge for gode levekår for personer med utviklingshemning
ofte hjemlet i den alminnelige helse- og omsorgs-, skole- og arbeidslovgivningen.
Her er det nærliggende å se på hvordan regler og ordninger gjennomføres
i praksis og utfordringer knyttet til gode prosesser og samhandling.
For at mennesker med utviklingshemning skal oppnå
gode levekår, er det viktig å arbeide for økt oppmerksomhet og samhandling
mellom aktørene på alle samfunnsområder basert på god brukermedvirkning.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(BLD) iverksatte i 2010 «Informasjons- og utviklingsprogrammet for
mennesker med utviklingshemning». Målet var å skape bevissthet om
gjeldende politikk for utviklingshemmede, formidle kunnskap om praktiske
løsninger, bidra til innsamling av data, bidra til utviklingsarbeid og
formidle og synliggjøre pågående arbeid i direktorater, departementer
og kommuner.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
vil stå sentralt i det videre arbeid med oppfølging av «Informasjons-
og utviklingsprogrammet» som vil:
1. Dokumentere og analysere
situasjonen for mennesker med utviklingshemning. Kunnskapen som
utvikles skal danne grunnlag for anbefalinger til BLD som koordinerende
departement om hvilke tiltak som bør iverksettes for å sikre likestilling,
selvbestemmelse og deltakelse for personer med utviklingshemning.
2. Bygge opp kompetanse i ulike deler av
tjenesteapparatet og hos andre relevante aktører om de verdier og
mål som styrer politikken for mennesker med utviklingshemning. Meldingen
til Stortinget vil danne grunnlag for innholdet i opplæringen.
3. Etablere en plattform for samarbeid
mellom myndigheter og sivilt samfunn om politikk og tiltak for personer
med utviklingshemning. Som et ledd i det eksisterende programmet
har det vært regelmessige møter mellom myndighetene, offentlige
etater, sivilt samfunn og fag- og yrkesorganisasjonene for å drøfte
politikk og tiltak for mennesker med utviklingshemning. Disse møtene
skal videreføres.
Sektordepartementene har skaffet relevant kunnskap
innenfor sine ansvarsområder. BLD vil som koordinerende departement
ha fokus på sektoroverskridende problemstillinger. I arbeidet med
meldingen er det identifisert behov for ytterligere kunnskap når
det gjelder blant annet personer med utviklingshemning med innvandrerbakgrunn,
utviklingshemning i det samiske samfunn, utviklingshemning i et
livsløpsperspektiv, demokratisk deltakelse, økonomiske levekår for
personer med utviklingshemning og situasjonen for pårørende. Det
er også lite systematisk kunnskap om hvordan personer med utviklingshemning
opplever sin egen livssituasjon.
Bufdir vil jobbe videre for økt kunnskap og
oppmerksomhet om levekårene til personer med utviklingshemning i
de fylkeskommunale- og kommunale rådene for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Formålet er å medvirke til at rådene kan jobbe bedre for å ivareta
interessene også til mennesker med utviklingshemning.
Retten til å bestemme over eget liv er et grunnleggende
menneskerettslig prinsipp. Personer med nedsatt funksjonsevne har
gjennom historien blitt diskriminert ved at deres menneskerettigheter
har blitt tilsidesatt. I 2013 ble FN-konvensjonen om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne ratifisert. Retten til selvbestemmelse
for mennesker med nedsatt funksjonsevne ligger som en grunnleggende
premiss for utformingen av konvensjonen, og er tatt inn i konvensjonens
fortale. Artikkel 12 i konvensjonen understreker retten til rettslig
handleevne for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er imidlertid knyttet flere dilemmaer til selvbestemmelse
for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Erfaringer fra
pårørende, tjenestene og høringsuttalelser viser at det er store
utfordringer knyttet til grensen mellom selvbestemmelse og ivaretakelse.
Flere høringsinstanser uttaler at de kjenner til at en del personer
med lett utviklingshemning har en livsførsel som er meget uheldig
for dem selv og som de ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene
av. For noen kan autonomi føre til avvisning av nødvendig bistand
fra kommunens personell, økt sårbarhet for overgrep og utnytting,
samt stigmatisering og diskriminering på grunn av hygieniske og
atferdsmessige forhold. Økt passivitet og derav følgende nedsatt
helse og funksjonsevne, mer ensomhet og mindre deltakelse i samfunnet
er også kjente utfordringer.
I forbindelse med utforming av og mottak av
offentlige tjenester må den enkeltes rett til å medvirke ved utformingen
av tjenestene ses i sammenheng med at det offentlige har en plikt
til å anvende offentlige ressurser på en forsvarlig og hensiktsmessig
måte i tråd med politiske føringer. Det må tilstrebes at tjenestemottaker
i så stor grad som mulig får anledning til å være med og bestemme
hvordan tjenestene skal utformes innenfor gitte økonomiske, administrative
og juridiske rammer.
Mulighetene til selvbestemmelse for personer med
utviklingshemning begrenses av formelle regler om fratakelse av
myndighet og selvråderett. Samtidig er mange personer med utviklingshemning
avhengig av bistand og hjelp fra andre, og står derfor ikke fritt
til å disponere over egen hverdag.
I de senere årene er det satt fokus på økt rettssikkerhet
ved bruk av integritetskrenkende tiltak overfor personer med utviklingshemning.
Mulighetene for bruk av tvang har blitt regulert i lov og forskrift
og er undergitt streng kontroll og oppfølging. Fra 1. juli 2013
trer ny vergemålslov i kraft. Dette vil skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett,
integritet og rettssikkerhet. Det er også vedtatt en rekke lover,
regler og rutiner om rett til medvirkning og samtykke.
Selv om det har skjedd en bedre regulering av mulighetene
for å overstyre den enkeltes rett til selvbestemmelse og en styrking
av retten til medbestemmelse, er ikke dette uten videre noen garanti
for at den enkeltes integritet blir ivaretatt i praksis.
BLD ser behov for ytterligere kunnskap om selvbestemmelse
for personer med utviklingshemning. Både dilemmaer knyttet til selvbestemmelse,
hvordan reglene om medvirkning praktiseres og i hvilken grad selvbestemmelse faktisk
ivaretas. Tall fra tilsynsorganene viser at kommunene i varierende
grad oppfyller plikten til å utarbeide individuell plan. Når det
gjelder valg av bolig er ikke rutinene for brukermedvirkning tilstrekkelig
klare.
Det vil på denne bakgrunn bli iverksatt en bred kunnskapsinnhenting
om selvbestemmelse for personer med utviklingshemning. Kunnskapsinnhentingen
vil bli foretatt av Bufdir som ledd i «Informasjons- og utviklingsprogrammet».
Prinsippet om rettssikkerhet er gjennomgående forankret
i menneskerettighetene. FN-konvensjonen har uttrykkelige bestemmelser
om rettssikkerhet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i artikkel
12 og 13. Rettssikkerhet er blant annet sentralt for å motvirke
sosial ulikhet og diskriminering.
I høringssvarene gir mange uttrykk for at det
er etablert en rekke ordninger, regler og tiltak for å sikre gode
levekår for personer med utviklingshemning. Men det påpekes at det
ikke alltid er samsvar mellom de rettighetene man har og hvordan
rettighetene innfris. Statusbeskrivelsen peker på noe av det samme.
Utfordringer som beskrives er knyttet til for eksempel manglende informasjon
om de rettigheter og ordninger som er etablert, lang saksbehandlingstid,
urettmessige avslag på ytelser, mangler ved vedtakets innhold, manglende
eller mangelfull iverksetting av vedtak og lang klagesaksbehandling.
Det er svært viktig at rettssikkerheten ivaretas for
personer med utviklingshemning. Mange har begrensede muligheter
til å vurdere sin egen rettsstilling, og få muligheter til å kreve
sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Det er derfor
avgjørende at rettssikkerheten er ivaretatt på en god måte i forvaltningen.
Flere offentlige tilsynsorganer og ombud skal påse
at den enkelte får oppfylt sine rettigheter i møtet med forvaltningen.
Erfaring viser at de tilsynsmekanismer som er etablert, har gjennomslagskraft,
og bidrar til å sikre at borgerne får oppfylt sine rettigheter.
Tilbakemeldinger kan likevel tyde på at systemene
ikke i tilstrekkelig grad sikrer god rettssikkerhet for personer
med utviklingshemning. BLD vil derfor gå i dialog med relevante
sektordepartementer for å drøfte en kartlegging av hvordan rettssikkerheten
er ivaretatt for disse personene. En kartlegging bør avdekke om
det er systematiske forskjeller i rettssikkerheten for personer
med utviklingshemning basert på for eksempel sosial klasse, geografisk
tilhørighet, etnisk bakgrunn, kjønn eller andre forhold.
Offentlige myndigheter har en plikt til å beskytte egne
borgere mot vold, overgrep og annen inhuman behandling, jf. Meld.
St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.
Vold og overgrep er et omfattende samfunnsproblem.
Vold og overgrep har alvorlige og omfattende konsekvenser for den
enkelte utsatte.
Vold har også store samfunnsøkonomiske kostnader
i form av økte behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk
helsehjelp, barnevernstiltak samt krisesenterhjelp og økt behov
for politiressurser. I den samfunnsøkonomiske analysen av vold i
nære relasjoner, som ble offentliggjort i desember 2012, anslås
kostnadene til mellom 4,5 og 6 mrd. kroner.
Kunnskap tyder på at personer med utviklingshemning
er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig. Personer
med utviklingshemning er mindre utsatt for tilfeldig (blind) vold,
men mer utsatt for generell vold, og særlig seksuelle overgrep for
eksempel fra familie, omsorgspersoner, bekjente og ansatte i velferdstjenestene.
Personer med utviklingshemning skal være like godt
beskyttet mot vold og overgrep som andre.
Det er mangel på nasjonal kunnskap når det gjelder
omfanget av vold og overgrep mot personer med utviklingshemning,
hva som særpreger denne volden og hvordan dette fanges opp og håndteres
av nærstående, hjelpeapparatet og politiet. BLD vil derfor initiere
ytterligere forskning på vold og overgrep mot denne gruppen for
å få tilstrekkelig kunnskap for handling.
Til tross for mangelfull kunnskap på området fins
det allerede nok innsikt til å foreta enkelte grep for bedre forebygging,
avdekking og håndtering av vold og overgrep mot personer med utviklingshemning.
Det vises til meldingens kapittel 5.3 der det pågående arbeidet
er beskrevet. I tillegg er det bedt om at det utarbeides et tilrettelagt
opplæringsmateriell til bruk i opplæringen ved skolene om seksualitet
og grensesetting.
Justis- og beredskapsdepartementet vil gå igjennom
høringsuttalelsene til rapporten «Avhør av særlig sårbare personer
i straffesaker» og foreslå eventuelle endringer i regelverket. Blant forslagene
som vurderes, er krav om at alle avhør av personer med utviklingshemning,
eller av personer der funksjonsnivået er uavklart, skal tas opp
med lyd og bilde. Det skal også vurderes et pålegg om at barnehusene
skal benyttes ved avhør av barn og personer med utviklingshemning
i en rekke saker.
Skolen skal være en felles møteplass der alle barn
og unge skal få kunnskap, og mulighet for å utvikle sine ferdigheter,
holdninger og verdier. Dette innebærer at skolen aktivt må ta hensyn
til barn og unges ulike forutsetninger og behov i organisering,
innhold og pedagogikk. Personenes unike verdi legges til grunn for
skolens møte med den enkelte, jf. Meld. St. 20 (2012–2013) På rett
vei.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne understreker i artikkel 24 retten til utdanning
for personer med nedsatt funksjonsevne.
Når det gjelder opplæring for personer med utviklingshemning,
er det særlig to forhold som kan trekkes frem av høringsuttalelsene:
Mange elever med utviklingshemning mottar undervisning ved skoler
eller i grupper som er atskilt fra den øvrige elevmassen samt at
det er utfordringer knyttet til opplæringen som gis.
Det følger av opplæringsloven § 8-1 første ledd at
alle elever har rett til å gå på sin nærskole. Dette innebærer at
elevene skal få et tilrettelagt tilbud på nærskolen og spesialundervisning
om nødvendig. Kommunen plikter å tilpasse undervisningen ved nærskolen.
Spesialundervisning skal først og fremst være
en lærings- og utviklingsprosess og ikke en varig tilstand.
Etter opplæringsloven § 8-2 skal elevene deles inn
i klasse/basisgrupper, og de skal være der så mye av skoletiden
at deres behov for sosial tilhørighet og stabilitet blir ivaretatt.
Dette gjelder også for dem som får spesialundervisning. Å organisere
elever med spesielle behov i en gruppe utenfor klassen kan gjøres
innenfor rammen av tilpasset opplæring, gitt at det ikke er en varig
ordning og at det etter en konkret vurdering er nødvendig for at
elevene kan få et forsvarlig utbytte av opplæringen.
Spesialundervisning gitt på en egen skole ligner i
utgangspunktet på spesialundervisning gitt i spesialgrupper eller
spesialklasser på ordinære skoler. Det skal være hensynet til eleven,
ikke hensynet til skolen eller kommunen, som avgjør bruk av spesialgrupper/spesialklasser
og egne skoler for elever med særlige behov.
Det ønskes en bedre kartlegging av ulike opplæringstilbud,
og Kunnskapsdepartementet (KD) skal derfor kartlegge omfanget av
opplæring i egen fast avdeling for spesialundervisning og omfanget
av inkludering. Utdanningsdirektoratet (Udir) er bedt om å, sitat:
«utvikle kunnskapsgrunnlaget om omfang og kvalitet
på spesialundervisningen og utvikle forslag til indikatorer».
Kvalitet i og omfang av spesialundervisning
har fått mye oppmerksomhet de senere årene. Antallet enkeltvedtak
om spesialundervisning har økt markant. Tall fra opplæringssektoren
(GSI) viser at antallet vedtak om spesialundervisning på landsbasis
har stabilisert seg for første gang på 6 år. Spesialundervisning
er et viktig og riktig tiltak for mange elever med særskilte behov.
Samtidig er det et problem at flere elever enn dem som trenger det
får spesialundervisning. For mange hadde en god tilpasning innenfor
det ordinære opplæringssystemet vært en bedre løsning.
På bakgrunn av forslag i Meld. St. 18 (2010–2011)
Læring og fellesskap fremmet regjeringen Stoltenberg II Prop. 129
L (2012–2013) der det er foreslått å presisere skolens plikt til
å vurdere og eventuelt prøve ut tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet
med sikte på å gi eleven tilfredsstillende utbytte før det blir
utarbeidet sakkyndig vurdering. Presiseringen ble foreslått tatt
inn i opplæringsloven § 5-4 første ledd om saksbehandlingen i forbindelse
med vedtak om spesialundervisning. Stortinget behandlet Prop. 129
L (2012–2013) 17. juni 2013.
Før det fattes vedtak om spesialundervisning skal
det utarbeides en sakkyndig vurdering av elevens læringsutbytte
av den ordinære opplæringen. I enkeltvedtaket om spesialundervisning
skal det fastsettes hva eleven har rett til når det gjelder innhold,
omfang og organisering av spesialundervisningen. Videre skal det
utarbeides en individuell opplæringsplan (IOP) som skal vise mål
for og innholdet i opplæringen og hvordan den skal gjennomføres.
Skolen skal i tillegg utarbeide en skriftlig evaluering av spesialundervisningen.
I 2009 trådte nye regler om vurdering i kraft,
jf. forskrift til opplæringsloven kapittel 3 som innebar en styrking
av vurdering av elever sammenliknet med tidligere forskriftsbestemmelser.
Alle elever skal – med eller uten spesialundervisning
– vurderes løpende og systematisk underveis i opplæringen. Forskriften
inneholder også en egen bestemmelse om vurdering for elever som
mottar spesialundervisning. Disse elevene både skal ha underveisvurdering
og veiledning i samsvar med sin individuelle opplæringsplan (IOP).
I tillegg har de rett til sluttvurdering – med mindre det er gitt
fritak fra vurdering med karakter, samtale med kontaktlæreren hvert
halvår om sin egen utvikling og en skriftlig oversikt og vurdering
av spesialundervisningen.
Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap viser
til forskning som konkluderer med at systemet for vurdering og oppfølging
ikke fungerer godt nok for elever som mottar spesialundervisning,
og det blir vanskelig å vite hvilke resultater spesialundervisningen
gir. Ofte er årsaken mangel på forventninger til elever med behov
for hjelp og støtte i opplæringen.
Kunnskapsdepartementet ønsker å øke oppmerksomheten
om opplæringstilbudet til elever med store sammensatte lærevansker
og utviklingshemninger gjennom programmet «Vi sprenger grenser».
Det vises til meldingens kapittel 3.3.5.2 der dette er nærmere omtalt.
KD vil høsten 2013 igangsette en satsing på
etter- og videreutdanning for PP-tjenesten. Regjeringen Stoltenberg
II fremmet i Prop. 129 L (2012–2013) forslag om at det skal innføres
en bestemmelse om personale som ikke er tilsatt i undervisningsstilling
i ny § 10-11 i kapittel 10 Personalet i skolen m.m. i opplæringsloven
og en tilsvarende bestemmelse i ny § 4-5 i kapittel 4 Personalet
i skolen i privatskoleloven. Stortinget behandlet Prop. 129 L (2012–2013)
17. juni 2013.
KD vil iverksette tiltak for å heve kunnskapen
til ansatte i barnehager og skoler om muligheter for informasjonsutveksling
mellom etater og tjenester innenfor dagens regelverk.
Foreldre skal ikke selv måtte koordinere tjenester
til sine egne barn, og de ulike tjenestene skal ikke oppleves som
«deltjenester». En foreldreplakat skal utvikles som på en overordnet måte
skal beskrive rettighetene til barn med behov for særskilt hjelp
og støtte. Det skal også vurderes om en pårørendeplakat for pårørende
til voksne med sammensatte hjelpebehov kan inkluderes/integreres
i foreldreplakaten.
Praksisbrev har blitt prøvd ut som forsøk de
siste årene. Dette er et toårig løp med fire dager i bedrift og
én dag på skole i Vg1 og Vg2 med mulighet til å fullføre senere
med fullt fag- eller svennebrev.
I Meld. St. 20 (2012–2013) På rett vei foreslås det
innført praksisbrev som en del av tilbudsstrukturen i videregående
opplæring. KD vil innføre en fylkeskommunal plikt til å tilby praksisbrev
og forskriftsfeste læreplanene for praksisbrevet. Det innføres ikke
en individuell rettighet for elevene til praksisbrev, som ett av tre
valg ved opptak til videregående opplæring.
KD vil gjennomføre en undersøkelse for å se nærmere
på i hvilken grad utviklingshemmede kommer i arbeid etter skolegang
og hvordan skolen arbeider for å legge til rette for dette. Denne undersøkelsen
skal se på elever med utviklingshemninger i alle organiseringsformer,
og ikke bare de i egne grupper.
Det er en hovedprioritet å legge til rette for
at hele befolkningen kan delta i arbeidslivet. Både for samfunnet
som helhet og den enkelte er det viktig at alle kan delta i arbeidslivet.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne artikkel 27 fastslår at mennesker med nedsatt
funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre. Statene
skal treffe hensiktsmessige tiltak for å virkeliggjøre retten til
arbeid.
Det er få utviklingshemmede i ordinært arbeid. En
del personer med utviklingshemning (ca. 40 pst.) deltar i arbeidsrettet
tiltak i regi av arbeids- og velferdsetaten. Det mest brukte er
varig tilrettelagt arbeid (VTA). Dette tiltaket har personer med
utviklingshemning som en viktig målgruppe. Selv om antallet tiltaksplasser
i VTA er økt betydelig i de senere årene, har ikke dette medført
noen vesentlig økning av antallet personer med utviklingshemning
som deltar i tiltaket. Nye plasser har i hovedsak blitt tildelt personer
med andre typer funksjonsnedsettelser.
Det er svært få personer med utviklingshemning som
rekrutteres til ordinært arbeid på bakgrunn av den kompetanse de
er tilført gjennom deltakelse i arbeidsrettede tiltak.
Et mål er å øke arbeidsdeltakelsen for personer med
nedsatt funksjonsevne. Det legges vekt på å ta i bruk virkemidler
innrettet mot integrering i ordinært arbeidsliv som blant annet
utvikling av ulike oppfølgings- og tilretteleggingsordninger. Strategien
prioriterer unge med funksjonsnedsettelser under 30 år.
Jobbstrategien omfatter alle med nedsatt funksjonsevne
uavhengig av diagnose og type funksjonsnedsettelse. Utviklingshemmede
utgjør en viktig del av målgruppen for strategien på lik linje med
andre arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne som har behov for
arbeidsrettet bistand for å komme i arbeid.
Arbeidsdepartementet (AD) vil i en egen evaluering
av strategien blant annet kartlegge hvordan strategien påvirker
arbeidsdeltakelsen for personer med ulike former for funksjonsnedsettelser.
Det vil ofte være nødvendig med langsiktig planlegging
på det praktiske plan og langvarig kompetansebygging for at personer
med utviklingshemning skal kunne realisere sine ambisjoner når det
gjelder utdanning og yrke. Personene det gjelder må involveres gjennom
hele prosessen. Utdanningssektoren og arbeids- og velferdsetaten
må samarbeide tett for at flere personer med utviklingshemning skal
komme i jobb.
AD vil se på mulighetene for økt samarbeid mellom
opplæringssektoren og arbeids- og velferdssektoren med sikte på
å få flere personer med utviklingshemning inn i ordinært arbeidsliv.
Det er etablert en rekke ordninger som skal
bidra til økt sysselsetting av personer med særlige utfordringer
på det ordinære arbeidsmarkedet. Det er sentralt her at arbeids-
og velferdsetaten har god kompetanse på særlige utfordringer, behov og
ressurser hos arbeidstakere med utviklingshemning.
For sysselsetting i ordinært arbeidsliv er det
også viktig å øke kunnskapen hos alminnelige arbeidsgivere om hvordan
de skal jobbe med et mangfold av arbeidstakere, og muligheter og ressurser
som personer med utviklingshemning besitter. Den enkelte arbeidstaker
og arbeidsgiver må få den nødvendige oppfølging og bistand ved ansettelse
av personer som kan trenge særlig oppfølging på arbeidsplassen.
Det er nødvendig å ha en aktiv politikk innrettet mot
mennesker som står i utkanten av arbeidslivet. Det vil bli lagt
frem en melding for Stortinget som drøfter den eksisterende arbeids-
og velferdspolitikken og presenterer nye tiltak innenfor dette feltet.
Et av målene er å legge til rette for at flere av de som i dag får
innvilget 100 pst. uførepensjon i fremtiden skal kunne være i noe arbeid
kombinert med gradert uførepensjon. For personer med utviklingshemning
vil et realistisk mål ofte være sysselsetting på deltid.
En helse- og omsorgstjeneste som er blant verdens
aller beste medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg, vil
bli videreutviklet. Grunnleggende verdier her er trygghet, respekt,
individuelle hensyn og valgfrihet, medvirkning, selvbestemmelse
og faglig god kvalitet.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne inneholder flere artikler om retten til helse
og omsorg. Konvensjonen fastslår i artikkel 25 at mennesker med nedsatt
funksjonsevne skal ha en likestilt tilgang til helsetjenester. Etter
artikkel 26 skal statene sikre habilitering og rehabilitering med
sikte på at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå størst
mulig selvstendighet og utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og
yrkesmessige potensial fullt ut.
Situasjonsbeskrivelsen i meldingens kapittel
5.8 viser at det er etablert et mangfoldig og omfattende offentlig
velferdsapparat og regelverk som skal sørge for at borgerne får
nødvendige og individuelt tilrettelagte helse- og omsorgstjenester.
Gjennom samhandlingsreformen er det lagt til rette
for mer helhetlige tjenestetilbud. Kommuner og helseforetak må innenfor
de rammene som er gitt, sørge for å etablere gode rutiner for samarbeid,
slik at pasienter og familier opplever at de ulike tjenestene henger
godt sammen med hverandre. Det vil bli arbeidet videre med sikte på
å etablere gode rammebetingelser for samarbeidet.
Situasjonsbeskrivelsen og høringssvarene peker på
behov for ytterligere innsats for å sikre kvalitet i den faktiske
gjennomføringen av helse- og omsorgstjenestene for personer med
utviklingshemning. En ser behov for å heve kompetansen hos tjenesteyterne.
Det er en forutsetning for likeverdige og gode helse-
og omsorgstjenester at de som utfører tjenestene har nødvendig og
oppdatert kunnskap om tjenestenes innhold, tjenestemottakers individuelle
forutsetninger og behov samt de grunnleggende verdier og hensyn
som skal styre utformingen av tjenestene.
Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg
legger grunnlaget for en fremtidsrettet politikk for de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Meldingen ser på samfunnets samlede
omsorgsressurser og legger vekt på å forsterke fellesskapsløsningene
gjennom å styrke samspillet mellom kommunale tjenester og sivilsamfunn,
samt gi de frivillige ressursene i familie og lokalsamfunn gode
og stimulerende rammebetingelser.
I tråd med samhandlingsreformen legger meldingen
vekt på aktiv omsorg, forebygging og rehabilitering, og utfordrer
samtidig til å ta i bruk ny teknologi og finne nye løsninger og
metoder for å møte fremtidens omsorgsbehov. Meldingen ses i sammenheng
med en helhetlig innovasjonsstrategi for kommunesektoren som utvikles
i regi av Kommunal- og regionaldepartementet (Moderniseringsdepartementet).
I den nylig fremlagte næringsmeldingen pekes også helse- og omsorgssektoren
ut som et viktig teknologi- og næringspolitisk satsingsområde. Innovasjon, anvendelse
av ny teknologi og aktiv næringspolitikk vil samlet kunne styrke
tjenestene.
«Kompetanseløftet 2015» skal bidra til å sikre tilstrekkelig,
stabil og kompetent bemanning i omsorgssektoren. Det vises til meldingen
der målsettingene er nærmere omtalt.
Et opplæringsverktøy/-program for barn med nedsatt
funksjonsevne og deres familier vil bli utviklet. Plattformen skal
legge til rette for økt kompetanse i omsorgstjenesten på dette området,
gode forløp for barna (og deres søsken) og bidra til at foreldre
skal kunne kombinere arbeid med omsorg for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Som en del av «Kompetanseløftet 2015» vil «Mitt
livs ABC» bli etablert etter modell av demensomsorgens ABC. Formålet
er å styrke kompetansen særlig hos ufaglærte i tjenestene til personer
med utviklingshemning. Innhenting av kunnskap om kompetansesituasjonen
og eventuelle kompetanseutfordringer i helse- og omsorgstjenester
til personer med utviklingshemning vil utgjøre en del av tiltaket.
Det skal iverksettes ytterligere tiltak for
å styrke fagutvikling og kompetanseheving innenfor helse- og omsorgstjenestene
til personer med utviklingshemning. Tiltaket skal omhandle en utredning
av prinsipper og etiske spørsmål knyttet til livssituasjonen for
personer med utviklingshemning og de overordnede målene for politikken.
Temaer som selvbestemmelse, deltakelse og brukerinvolvering og hvordan
disse målene ivaretas i helse- og omsorgstjenestene vil være noen
av temaene for analysen. Denne skal inngå som kunnskapsgrunnlag
i «Mitt livs ABC».
De frivillige organisasjoners rolle i folkehelsearbeidet
vil bli styrket for å fremme deltakelse og sosial inkludering. Det
skal legges vekt på å utvikle tilbud med lav terskel og inkludere
flere grupper i organisasjonenes aktiviteter. I dialogen mellom
myndighetene og frivillige organisasjoner skal det legges større
vekt på å øke deltakelse fra mennesker som står utenfor fellesskap
og nettverk. Samarbeidet skal utvikles innenfor rammen av samarbeidsplattformen
mellom KS og samarbeidsforumet Frivillighet Norge.
Frivillige organisasjoner har særskilte forutsetninger
for å bidra i dette arbeidet da de kan nå mennesker på andre måter
enn offentlige instanser og være et viktig supplement. Kontakten handler
om å utvikle og styrke mellommenneskelige relasjoner, oppgaver som
ikke alene kan løses av myndigheter og tjenester. Deltakelse i organiserte
og uorganiserte aktiviteter gir tilhørighet, innflytelse og livskvalitet
og kan bidra til å styrke ferdigheter og mestring og skape mening.
Det vises til Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen God helse
– felles ansvar.
BLD samordner politikken rettet mot personer med
nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter også personer med utviklingshemning.
Oppfølging av stortingsmeldingen vil følge fastlagte
prinsipper for oppgavedeling mellom departementene. En rekke av
oppgavene som følger av BLD sitt sektorovergripende ansvar vil bli
fulgt opp av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Tiltak som er omtalt i meldingen dekkes innenfor
berørte departementers gjeldende budsjettrammer. Omfanget av tiltakene
vil tilpasses de berørte departementenes årlige budsjetter og prioriteringer.
Det vises til at meldingen først ble fremmet
av regjeringen Stoltenberg II 21. juni 2013. Den nye regjeringen
Solberg opprettholdt meldingen.
Som ledd i komiteens behandling av proposisjonen
ble det 9. januar 2014 avholdt høring i saken. Følgende deltok på
høringen:
Kommunenes Sentralforbund
(KS)
Samordningsrådet for arbeid med mennesker med
utviklingshemning (SOR)
Fellesorganisasjonene (FO)
Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU)
Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende
(LUPE)
Norsk Nettverk for Down Syndrom
Autismeforeningen i Norge.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette Trettebergstuen,
fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen
og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen
og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Johnny Ingebrigtsen,
viser til Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – Om mennesker
med utviklingshemning, som gir en beskrivelse og oversikt når det
gjelder levekårssituasjonen for utviklingshemmede og deres pårørende.
Komiteen viser til at ansvarsreformen
bygde på et tydelig ideologisk grunnlag. Sentrale begrep var integrering,
normalisering, selvbestemmelse og levekår som andre. Til grunn for
dette lå en forståelse av at de som bodde i institusjon eller boliger
som var institusjonslignende, som gikk i ulike særordninger i arbeid,
skole og fritid, systematisk hadde dårligere tilgang til vanlige levekår
enn andre.
Derfor var integrering og normalisering ikke bare
mål i seg selv, men de viktigste virkemidlene for å gi mennesker
med utviklingshemning tilgang til levekår som andre.
Ikke bare skulle levekårene forbedres, men personer
med utviklingshemning skulle leve, delta og være en del av samfunnet
og samfunnslivet på lik linje med alle andre. Det var en grunnleggende
forståelse av at samlinger av underprivilegerte i grupper både kan
føre til og i seg selv være stigmatiserende, utstøtende og hindre integrering.
Komiteen viser til at Stortinget
i 2013 vedtok å ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen slår fast at de alminnelige
menneskerettigheter skal gjelde også for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Når Stortinget har vedtatt å ratifisere konvensjonen, betyr det
at Stortinget har påtatt seg, sitat:
«å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og
andre tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter
som er nedfelt i denne konvensjonen».
Ratifisering innebærer en folkerettslig forpliktelse
til å etterleve konvensjonens bestemmelser.
Komiteen synes derfor at de spørsmål
som stilles i meldingen er relevante:
Har personer med
utviklingshemning likeverdige vilkår?
Behandles personer med utviklingshemning
som likestilte samfunnsborgere?
Er det lagt til rette for deltakelse i
samfunnet?
Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?
Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?
Får personer med utviklingshemning den
bistand de trenger?
Komiteen har gjennom åpen høring
og møter med enkeltpersoner og organisasjoner fått mange innspill
som forteller at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter
barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse.
I Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd kommer det frem at
mye har skjedd i positiv retning de siste årene, men det er likevel mye
som kan bli bedre.
Komiteen viser til at det dreier
seg både om politisk vilje og gjennomføringskraft når det gjelder
det som er vedtatt. Det dreier seg også om holdninger og det hver
enkelt av oss må gjøre noe med, som det å inkludere mennesker med
utviklingshemning både i arbeidsliv og samfunnsliv, tåle at folk
er forskjellige og være litt mer rause.
Komiteen viser til at det er
tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om
et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er
kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for
tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at
disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader
og føringer som er gitt av regjering og storting.
Komiteen understreker at ansvarsreformens mål
ligger fast. Komiteen viser til at det var en enstemmig
sosialkomité som i 1991 gikk inn for intensjonene i ansvarsreformen.
Et av formålene med reformen var en avvikling av institusjonsomsorgen,
og at mennesker med utviklingshemning skulle få samme levekår og
valgfrihet som alle andre mennesker i samfunnet. Reformen var en
milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var
et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens
målsettinger er i stor grad blitt en del av målsettingene og kravene
i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
som Norge har forpliktet seg til å etterleve.
Komiteen mener at mennesker med
utviklingshemning så langt som mulig skal kunne leve og bo selvstendig,
og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Idealene fra reformen for personer med utviklingshemning fra 1991,
den såkalte ansvarsreformen, skal fremdeles være førende for både
nasjonal og kommunal politikkutvikling.
Komiteen understreker at mennesker
med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på
lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv
og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må
forhindre segregering.
Komiteen viser til at gjennomgangen
av situasjonen fra Bufdir og forskningen på området tydeliggjør
at det er en vei igjen å gå før en kan si at en har lyktes med sentrale
mål om integrering og normalisering, det være seg med hensyn til
boliger, skole, arbeid og fritid, som andre og sammen med andre
personer uten utviklingshemning. De siste ti årene har faktisk utviklingen gått
gal vei:
Større institusjonslignende
bofellesskap, ofte i omsorgsgettoer,
Færre i arbeid, både i vernede bedrifter
og i det ordinære arbeidslivet, og flere uten dagtilbud i det hele.
Segregering i skolen gjennom økt bruk av
adskilte undervisningsformer, det være seg enetimer, grupper, klasser
og egne skoler.
Manglende deltaking i ordinære fritidsorganisasjoner.
Dette kan skape stengsler for samhandling med andre.
Resultatet kan bli stigmatisering, segregering og utstøting. Deltaking
og samhandling er en forutsetning for integrering, normalisering, verdsetting
og gode levekår. Gjennom dette blir en kjent med hverandre, normer
endres og en får felles opplevelser. Dette er det ideologiske grunnlaget
som må ligge til grunn for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige.
Komiteen viser til at både ansvarsreformen
og senere behandling av temaet viser at det er stor grad av politisk
enighet om målsettingene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning.
Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, fremmet av regjeringen
Stoltenberg II og opprettholdt av regjeringen Solberg, er et eksempel
på dette. Komiteen ser på nevnte stortingsmelding
først og fremst som en god beskrivelse av dagens situasjon for mennesker med
utviklingshemning. I stortingsmeldingen ligger det også viktige
overordnede føringer og politiske målsettinger som må følges opp.
Komiteen viser til et stort kunnskapsbehov knyttet
til dagens styringssystemer, hvordan styringssystemene sikrer rettighetene
for mennesker med utviklingshemning og hvordan de nasjonale politiske
målsettingene sikres. Komiteen mener derfor at regjeringen
må utarbeide forslag til bærekraftige styringssystemer på feltet,
for å sikre at vedtatte målsettinger blir fulgt opp innen ulike
sektorer og forvaltningsnivå. Dette vil være vesentlig for å sikre
rettighetene til mennesker med utviklingshemning. I dette arbeidet
vil det være viktig med god dialog med berørte organisasjoner, brukere
og pårørende.
Komiteen mener videre at regjeringen
må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene
fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, og i Stortingets behandling
av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig
del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at
viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger
for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle
nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig
utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige
forslag og tiltak.
Komiteen mener det er helt nødvendig
å konkretisere en rekke virkemidler både når det gjeler bosted,
muligheter i arbeidslivet og retten til en meningsfull fritid. Dette
bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale handlingsplaner.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt
utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker personer
med utviklingshemning sine grunnleggende rettigheter til autonomi,
privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget
må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og
styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.»
Komiteen viser til
at enkeltmenneskets rett til å bo og leve som man vil er helt grunnleggende for
å være fri. Ansvarsreformens formål var tredelt. I spørsmålet om
boligforhold er loven som avviklet HVPU tydelig, sitat:
«Å legge forholdene til rette for at personer med psykisk
utviklingshemning så langt som mulig kan leve og bo selvstendig
og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.»
Komiteen viser derfor til at
det var en enstemmig komité som i Innst. 54 S (2011–2012) slo fast
at institusjonsomsorgen skulle avvikles i ansvarsreformen, sitat:
«Komiteen viser til at det ved implementeringen av
ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet
til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens
vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning.
I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved
samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen
slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene
som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon
ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner
for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner
bryter med denne intensjonen.»
Komiteen viser videre til Konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som i artikkel
19 uttrykkelig fastslår retten til å velge egen bolig, gjennom at
staten skal sikre, sitat:
«at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning
til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje
med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning
av disse skal sikre prosjekter av god kvalitet. Samtidig må tilskuddsordningene
være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike ønsker og behov hos
brukere og kommuner.
Komiteen slutter seg
til at størrelsen på prosjektene, utforming av bygningene, plasseringen
i lokalsamfunnet og beboersammensetningen er viktige faktorer for
å sikre integrering og normalisering av beboerne. Tjenesteutøvelse
og kvalitet på tjenestene, sammensetning av beboere i boligtilbudene,
den enkelte brukers mulighet til å velge hvor vedkommende skal bo
og vedkommendes tilgang på arbeid og aktivitet på dagtid er også
med på å avgjøre om bofellesskap eller samlokaliserte boliger vil
fungere som gode boligløsninger for beboerne.
Komiteen viser til at det fremgår
av stortingsmeldingen at Husbankens veileder «Rom for trygghet og
omsorg» fra 2009 anbefaler at det bygges små bofellesskap fra fire
til maksimum åtte boliger. Kommuner som ønsker å etablere bofellesskap
med flere enheter, eller bygge flere boliger enn Husbanken anbefaler
i samme lokalområde, må gi en særskilt begrunnelse for dette når
de søker om tilskudd. Husbanken er i dialog med kommunene i søknadsprosessen
med sikte på å få frem best mulig løsninger. Videre fremgår det
av meldingen at Kommunal- og regionaldepartementet i 2012 tydeliggjorde
føringene om kvalitet og utforming for samlokaliserte boliger og
bofellesskap i retningslinjene for Husbankens tilskuddsordninger
rettet mot utleieboliger og omsorgsboliger. I regelverket er det nå
presisert at samlokaliserte boliger ikke skal ha et institusjonsliknende
preg. Antall boenheter som blir samlokalisert skal derfor ikke være
for stort. Boligene bør også plasseres i ordinære bomiljø slik at
prinsippene om integrering og normalisering blir fulgt opp. Ulike
brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.
Komiteen forutsetter at regjeringen
følger opp Husbanken og norske kommuner for å sikre at disse målene
ivaretas.
Komiteen viser til drøftingene
i meldingen som omhandler bolig for utviklingshemmede. I høringsinnspillene
har det vært flere som har vært bekymret for utviklingen av store
boligkomplekser for utviklingshemmede i mange kommuner.
Komiteen viser til at dette hevdes
å være i strid med reformens overordnede intensjoner om integrering,
avinstitusjonalisering og normalisering.
I St.meld. nr. 47 (1989–1990) Om gjennomføring
av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, jf. Innst.
S. nr. 240 (1989–1990), ble det understreket at det ikke måtte bygges
opp en ny kommunal særomsorg. Det skulle satses på fleksible ordninger
tilpasset den enkelte innenfor det vanlige hjelpeapparatet i kommunen.
Boligen skulle ikke ha institusjonskarakter og bofellesskap skulle
organiseres slik at de fungerte som et hjem.
Komiteen viser til at det ikke
ble fastsatt noe tall på hvor mange beboere som kunne inngå i et bofellesskap,
men det ble understreket at det måtte vurderes nøye ut fra beboernes
ønsker og behov.
Komiteen viser til at individet
er utgangspunktet for politikken på området, og mener det er viktig
å se det enkelte menneskes situasjon og behov. Komiteen mener
at enhver borger skal behandles som et selvstendig individ, og at
retten til tjenester utløses av et konkret behov. Utviklingshemmede
er ikke en ensartet gruppe. Det er like store forskjeller i denne
gruppen som det er i befolkningen for øvrig. Føringene fra ansvarsreformen
står fast, og komiteen mener det er viktig at kommunene
følger opp dette. For store boligkomplekser kan medføre institusjonslignende
bomiljø. Det er derfor viktig at kommunene i samarbeid med pårørende
og brukere finner frem til boligstørrelser og arkitektonisk boligutforming
som passer inn i et ordinært bomiljø, tilpasset dem som skal bo
i boligene og dem som skal bo sammen.
Komiteen påpeker at det er viktig
at kommunene er påpasselige på hvem som kan bo sammen og i nærheten
av hverandre, slik at ikke utviklingshemmede blir utsatt for overlast
i sitt eget hjem og nærmiljø.
Komiteen viser til de kommunene
som deltok i casestudien «Samlokaliserte boliger og bofellesskap».
Tilbakemeldingen var at kontakt med nærmiljø og naboer har lite
med størrelsen på bofellesskapene å gjøre. Det kan være urealistiske forventninger
til en slik kontakt, og det ble vist til at brukerne er forskjellige
og har ulike behov. For mange er tryggheten i bofellesskapene det viktige.
Komiteen viser til at det har
vært bred politisk enighet om at alle skal kunne bo trygt og godt
og at alle skal kunne ha mulighet til å etablere seg i egne hjem.
Dette gjelder også mennesker med utviklingshemning. Mange personer
med utviklingshemning har ikke anledning til å etablere seg i eget
hjem.
Komiteen har merket seg at i
enkelte kommuner har pårørende gått sammen og tatt initiativ til å
bygge eller kjøpe bolig til sine voksne barn med utviklingshemning. Komiteen er
opptatt av mangfold med hensyn til ulike typer boform for mennesker
med utviklingshemning. Disse menneskene må, som alle andre, kunne
investere i boligmarkedet og eie egen bolig. Erfaringer fra kommuner
hvor pårørende har gjort dette, er at de ønsker et enklere system
å forholde seg til når det gjelder regelverk, Husbanken og de ulike etater
og forvaltningsnivåer i det kommunale systemet. Komiteen mener
det er viktig å ta disse innspillene på alvor og legge til rette
for enklere prosesser når det gjelder kjøp eller bygging av boliger
til mennesker med utviklingshemning.
Komiteen viser til at flere kommuner
benytter tidsbegrensede husleiekontrakter. Komiteen mener
at det er viktig å fastslå at det tilligger den enkelte, og ikke
myndighetene, å bestemme hvor og med hvem en vil bo. Politikken
overfor mennesker med utviklingshemning må bygge på de samme målsettingene
som for alle andre grupper av innbyggere. Det er myndighetenes ansvar
å sikre virkemidlene som gjør at flest mulig kan realisere de politiske
målsettingene om livsforholdene til landets innbyggere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning av
disse skal sikre individenes frihet og prosjekter av god kvalitet.
Tilskuddsordningene må være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike
ønsker og behov hos dem som skal ha et hjem.
Dette medlemviser
til at offentlige myndigheter ikke har noen rett til å velge boform
for enkeltindivider, det gjelder like mye for mennesker med utviklingshemning
som for andre.
Komiteen viser til
de senere års utvikling i den norske skolen og skoledebatten hvor
målstyring og elevenes fagkunnskaper har fått en større plass. Elever
med utviklingshemning har i praksis fritak fra læreplanene, noe
som medfører fritak fra de ordinære opplæringsmålene. Elever med
utviklingshemning får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen,
mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på
samme grunnlag som andre. Komiteen understreker at
inkludering i skolen må bety reell og god opplæring.
Komiteen viser til innspill fra
Norsk nettverk for Downs syndrom når det gjelder videregående opplæring
for utviklingshemmede og personer med læringsvansker. De etterlyser
en mer målrettet praktisk opplæring som kan være med på å kvalifisere
til arbeidslivet, gjerne i samarbeid med bedrifter og kommuner.
Komiteen mener at det gjennom
lov eller forskrift må sikres at skolen har et klart ansvar for at
personer med utviklingshemning blir integrert og får fellesskap
med de andre elevene. Individuell plan (IP) og Individuell Opplæringsplan (IOP)
skal inneholde mål og tiltak knyttet til dette.
Komiteen mener at det bør legges
til rette for at elever med utviklingshemning har sin tilknytning
til ordinære klasser. I vurdering om spesialundervisning utenfor
klassen skal det gjøres en vurdering av hva dette innebærer for
eleven i forhold til tilhørighet, mulighet for sosiale relasjoner,
sosial læring, integrering, stigmatisering og utstøting. I den grad
eleven tas ut av ordinær klasse bør det tilrettelegges for tid sammen
med elever uten spesialundervisning.
Komiteen viser til at tiltakenes
konsekvens ofte vil gå på tvers av sektorer og forvaltningsnivå.
For eksempel vil konsekvensen av at elever med utviklingshemning
ikke får yrkesopplæring, ikke ramme fylkeskommunen, men først og
fremst eleven, staten gjennom Nav, og kommunen gjennom behov for
tjenester. Slike tilfeller av konsekvenser og ansvar på forskjellige
nivåer gir utfordringer som trenger å løses på en god måte.
Komiteen er opptatt
av viktigheten av å ha et arbeid å gå til og mener at det er en
menneskerett for alle som har arbeidslyst og evner. Komiteen viser
til det udekkete behovet for VTA-plasser for utviklingshemmede både
i ordinært arbeidsliv og i VTA-bedrifter. Dette er noe komiteen har
merket seg, og dette er et område som komiteen vil
ha økt fokus på i stortingsperioden.
Komiteen er opptatt av at alle
utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid
og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud. Komiteen er
bekymret over meldingene om at andelen som tilbys dette har gått
ned.
Komiteen viser til at deltakelse
i arbeidslivet er viktig for alle mennesker som kan jobbe. Mennesker
med utviklingshemning har spesielt store utfordringer med å komme
inn i arbeidsmarkedet, samtidig som de ofte vil ha behov for bistand for
å aktivisere seg på dagtid. Norske myndigheter må arbeide for høyest
mulig sysselsetting.
Komiteen påpeker at for mennesker
med utviklingshemning vil dette bety andre eller sterkere virkemidler
enn for andre deler av befolkningen.
Komiteen viser til St.meld. nr.
47 (1989–1990) hvor det ble fastslått at 2 800 personer med utviklingshemning
hadde arbeidstilbud. Behovet for tiltaksplasser ble anslått til
7 000 og arbeidstilbudet skulle bygges ut etter hvert. Ifølge «Frihet
og likeverd» er ca. 3 200 personer med utviklingshemning i ordningen
Varig tilrettelagt arbeid. Det er langt frem til å nå en målsetting om
arbeid for alle. Samtidig registreres en nedgang både i antall personer
som får tilbud om kommunal dagaktivitet og varigheten av den kommunale
dagaktiviteten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det bør etableres 500 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser
i skjermet eller ordinær virksomhet (VTA-plasser) årlig de neste
årene. Inntjeningskravene til vekstbedriftene reduseres for disse
plassene. Det gis mulighet for tettere oppfølging av arbeidsledere.
Bedriftene som gir tilbud om VTA-plasser blir tillagt
et ansvar for å tilrettelegge driften sin for integrering.
De får, sammen med Nav, også et klart ansvar for
å motivere til og bistå personer for å komme over i ordinært arbeid,
arbeid med bistand eller VTA i ordinær virksomhet.
Nav får i tillegg ansvar for i større grad å
utarbeide tiltak for at flere utviklingshemmede får et arbeidstilbud
i ordinært arbeidsliv. For å få dette til må en revitalisere bruk
av arbeid med bistand, ta aktivt i bruk metoder som Individuell
Plassering og Støtte (IPS), vurdere VTA i ordinær virksomhet før
en vurderer VTA i skjermet bedrift.
Alle personer med utviklingshemning skal gis
et tilpasset tilbud om arbeid og/eller dagaktivitetstilbud utenfor
hjemmet. Disse tilbudene skal ha en klar målsetting om integrering
i det vanlige arbeids-/samfunnslivet.
Komiteen mener at
mennesker med utviklingshemning skal ha rett til individuelle tjenester,
samtidig må de også sikres mulighet for individuell deltaking i
ordinært samfunns- og fritidsliv.
Komiteen understreker at den
kommunale forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være
et hinder for valgfriheten.
Komiteen understreker at ingen
har myndighet til å sette individuelle rettigheter til side med
den begrunnelse at et menneske har en utviklingshemning. Diskriminering
skal ikke finne sted.
Komiteen viser til at mange mennesker
med utviklingshemning har behov for bistand og tilrettelegging på
alle livsområder gjennom hele livet. Mennesker med utviklingshemning
og store bistandsbehov utgjør en svært liten gruppe. I 2010 var
det ca. 21 000 personer som mottok omsorgstjenester som følge av
utviklingshemning. Mennesker med utviklingshemning er svært dårlig
representert i demokratiske organ, og politiske myndigheter vil
ofte ha begrenset innsikt i utfordringene på feltet. Komiteen viser
til at ansvaret for politikken er fordelt på forvaltningsnivåer
og forvaltningssektorer. Innen hvert av nivåene og hver av sektorene
har interessene og hensynet til mennesker med utviklingshemning lett
for å komme i skyggen av utfordringer som gjelder langt flere. Det
er derfor påkrevd med en gjennomgang av det samlede virkemiddelapparatet
for å sikre effektive virkemidler som tjener de nasjonale politiske
målsettingene og bygger opp under FN-konvensjonen om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen understreker at Husbanken
må følge Stortingets klare intensjon. Mange med utviklingshemning
opplever inngrep i sin selvbestemmelse som begrunnes i administrative
og organisatoriske forhold i den enkelte kommune. Den kommunale
forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være et hinder for
valgfriheten.
Komiteen er kjent
med at deltakelse i kulturaktiviteter og idrett er viktige fritidsaktiviteter
for utviklingshemmede i alle aldre.
Komiteen mener at nødvendige
utgifter til ledsagere i forbindelse med deltaking i samfunnsliv,
fritidsaktiviteter og ferie må være en del av det tilbudet som gis.
Det utarbeides regler for dette.
Komiteen merker seg at Norsk
Forbund for Utviklingshemmede viser til at Special Olympics er en
stor internasjonal idrettsbevegelse som engasjerer seg og setter
et positivt fokus på utviklingshemmede og idrett. Komiteen mener regjeringen
må se på hvordan Special Olympics Norge kan sikres stabile driftsrammer
på en måte som støtter opp under den inkluderende idrettsbevegelsen
gjennom Norges Idrettsforbund, særforbundene og landets idrettslag.
Komiteen viser til
at tall fra Statistisk sentralbyrå viser til en betydelig økning
i antall fagutdannede de siste årene, blant annet for vernepleiere
og andre relevante faggrupper. Men til tross for en positiv økning
av fagutdannede er det fortsatt behov for økt fagkompetanse for
å sikre god kvalitet på tjenestene. Dette bekymrer komiteen.
Realkompetansen i tjenestene må styrkes systematisk
for å sikre inkludering, gode levekår og forebygge situasjoner som
medfører bruk av tvang og makt.
Komiteen er opptatt av at dette
vektlegges i de kommunale handlingsplanene.
Komiteen ser med bekymring på
at det i hele 90 pst. av gjennomførte tiltak med tvang og makt blir
gitt dispensasjon fra kompetansekravene. Dette på tross av at Stortinget
nettopp vedtok disse kompetansekravene for å sikre at det var høy
faglig standard på disse inngripende tiltakene overfor utviklingshemmede.
Komiteen viser til at riktig
fag, og erfaringskompetanse, samt tilstrekkelig bemanning er avgjørende
for tryggheten både for tjenestemottakere og for ansatte. Feil eller
for lav bemanning kan utfordre sikkerheten både for ansatte og for
mennesker med utviklingshemning som trenger tjenester. Komiteen understreker
viktigheten av riktig kompetanse og nivå på tjenestene.
Komiteen viser til at Meld. St.
45 (2012–2013) Frihet og likeverd slår fast at kompetansesituasjonen
i tjenestene for personer med utviklingshemning er en utfordring.
Dette gjelder på flere ulike områder, som i skole- og utdanningssektoren,
i arbeidsrettede tiltak, og i helse- og omsorgstjenestene. Vi vet
for lite om hvilken kompetanse som trengs for å yte gode tjenester og
hvordan den faktiske kompetansesituasjonen er.
Komiteen viser til
kunnskap som forteller at personer med utviklingshemning er mer
utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig, og da spesielt
seksuelle overgrep. Komiteen støtter det initiativet
BLD vil ta for å få bedre oversikt og kunnskap når det gjelder vold
og overgrep mot personer med utviklingshemning og hvordan dette
fanges opp og håndteres av det nærstående hjelpeapparatet og politiet. Komiteen er
opptatt av det forebyggende arbeidet på dette området og de tiltak
som har vist seg å fungere bra i forhold til å avdekke overgrepssaker. Komiteen viser
til ordningen med barnehus hvor det er kompetanse i forhold til
utviklingshemmede og deres reaksjonsmønster med hensyn til vold
og overgrep, samt tilbudet om råd og veiledning til pårørende og
lokale tjenester. Komiteen legger til grunn at mennesker
med utviklingshemning skal være like godt beskyttet mot vold og
overgrep som andre og mener at kommunene må ta dette med i risikovurderinger som
gjøres med hensyn til bemanning og oppfølging i boliger og i aktivitets-
og arbeidstiltak.
Komiteen har merket seg innspillene
fra Samordningsrådet for arbeid med mennesker med utviklingshemning
(SOR), som foreslår at det bør etableres et varslings-, etterforsknings- og
oppfølgingssystem for alle risikoutsatte voksne. Dette for å styrke
rettssikkerheten til risikoutsatte grupper. Det vises til erfaringer
og eksempler fra England og Wales, hvor det er innført et system
kalt SOVA (Safeguarding of Vulnerable Adults). Komiteen ber
BLD å se på mulighetene for å få etablert et slikt system i Norge,
ved for eksempel å la fylkesmannsembetene være koordinerende instanser
som sikrer at bekymringsmeldinger om risikoutsatte voksne følges
opp av politiet eller hjelpeapparatet.
Komiteen viser til rapportering
fra Helsetilsynet som viser at antallet personer med vedtak om bruk
av tvang og makt har økt fra 178 i år 2000 til 906 personer i 2012.
I den samme perioden er tilsynsaktiviteten gått ned.
Komiteen viser til at regelverket
for bruk av tvang og makt i sin tid ble innført for å forbedre levekårene
til mennesker med utviklingshemning og så langt som mulig å unngå
tvangstiltak. Komiteen mener det er nødvendig å utrede
om lovverket etterleves, om Norge følge våre internasjonale forpliktelser,
om praktiseringen er i samsvar med lovverkets intensjon og om kontrollsystemet
fungerer. Spesielt bør en vurdere om uheldige levekår kan være en
medvirkende årsak til den oppsiktsvekkende store økningen i bruken
av tvang og makt. Det sentrale bør være at lovverket og kontrollsystemet
bidrar til å minimalisere tiltak som er inngripende i privatlivet.
Komiteen viser til
temaet rettssikkerhet som er omtalt i meldingen. Komiteen merker
seg at det ikke alltid er samsvar mellom de rettighetene man har
og hvordan rettighetene innfris. Komiteen er opptatt
av at det på dette området må jobbes for å få på plass bedre rutiner
og oppfølging i forvaltningen. Mennesker med utviklingshemning har
begrensede muligheter til å vurdere sin egen rettsstilling og til
å kreve sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Komiteen støtter
at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har
satt dette på dagsordenen og at de med sin koordinerende rolle i forhold
til sektordepartementer ønsker å få til en kartlegging av hvordan
rettssikkerheten er ivaretatt for disse personene og om det er store
forskjeller mellom ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til at det påhviler
et særlig ansvar for å sørge for at rettssikkerheten til mennesker
med utviklingshemning ivaretas. Komiteen mener det
er nødvendig med en bred tilnærming til spørsmål om rettssikkerhet,
både klageordninger, tilsyn, vergeordninger og spørsmål knyttet
til bruk av tvang og makt er sentrale spørsmål.
Komiteen understreker at hvem
som blir verge for den enkelte, har avgjørende betydning for den
enkeltes rettssikkerhet. Vergen må være en person som kjenner den
vergetrengende, er engasjert og har tid og innsikt i tjenesteapparatet. Den
viktigste oppgaven for en verge er å sikre at personen får et aktivt
og meningsfullt liv.
Komiteen viser til at gode tilsyns-
og klageordninger er helt avgjørende. En rekke av tjenestene mennesker
med utviklingshemning har behov for, er underlagt svakere standarder
som følge av at enkeltvedtak om tjenester ikke underlegges like
sterke klagerettigheter som enkeltvedtak på andre forvaltningsfelt.
Når tilsyn og klage begrenses til ren lovlighetskontroll, er det risiko
for at tjenester som gis ikke har den kvalitet og det omfang som
er nødvendig for frie og trygge liv.
Komiteen viser til en utbredt
bekymring for overmedisinering, og at medisiner brukes i stedet
for å gi riktige tjenester. Komiteen vil advare mot
en situasjon der lav eller feil bemanning avbøtes med medisiner.
Komiteen mener det er behov for
å føre tilsyn med medikamentbruk for mennesker med utviklingshemning.
Komiteen viser til at mange mennesker
med utviklingshemning vil ha vanskeligheter med å fremme egne interesser,
både individuelt og i samfunnet. Komiteen understreker
viktigheten av at organisasjoner av, med og for mennesker med utviklingshemmede
og deres pårørende har en finansiering som sørger for at det blir
mulig å ivareta ombudsrollen for mennesker med utviklingshemning.
Komiteen er fornøyd
med det fokuset som meldingen vektlegger når det gjelder å arbeide for
økt oppmerksomhet og samhandling på alle samfunnsområder basert
på god brukermedvirkning. BLD iverksatte i 2010 «Informasjons- og
utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Målet
er å skape bevissthet om gjeldende politikk for utviklingshemmede, formidle
kunnskap om praktiske løsninger, bygge opp kompetanse, bidra til
innsamling av data, bidra til utviklingsarbeid og formidle og synliggjøre
pågående arbeid i direktorater, departementer og kommuner. Pårørendes
rolle og situasjonen og kunnskap om hvordan personer med utviklingshemning
opplever sin egen livssituasjon er også tema i informasjons- og
utviklingsprogrammet. Komiteen er tilfreds med at
disse temaene blir med i det videre arbeidet i «Informasjons- og
utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Kompetanse
og kunnskap om dette feltet er viktig for å sikre at intensjonen
og målsettingen som lå til grunn for ansvarsreformen blir gjennomført
etter intensjonen. Dette er områder flere brukerorganisasjoner har
vektlagt i høringsdokumentene. Komiteen anbefaler
at kommunene bruker de kommunale og fylkeskommunale rådene for funksjonshemmede
mer i saker og forhold som gjelder utviklingshemmede. De etablerte
systemene vi har, kan brukes mer aktivt til å følge med på og sikre
at det som er besluttet følges opp.
Komiteen viser til
at Meld. St. 45 (2012–2013) er en oppfølging av Stortingets behandling
av Representantforslag 139 S (2010–2011) om å nedsette et offentlig
utvalg som skal følge opp ansvarsreformen for å bedre livssituasjonen
til psykisk utviklingshemmede, jf. Innst. 54 S (2011–2012), og at
det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for
denne gruppen kan bedres.
Komiteen understreker at målsettingen
fra ansvarsreformen står fast og skal være styrende for alt arbeid
rettet mot utviklingshemmede med vektlegging på samhandling, inkludering
og deltakelse. Komiteen ønsker å følge med på utviklingen
på de ulike områdene hvor det er en vei igjen å gå og hvor det trengs
en styrket innsats. BLD har delegert deler av arbeidet med oppfølging
av Informasjons- og utviklingsprogrammet til Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet (Bufdir). Som et ledd i dette utviklingsprogrammet
er det ønskelig at det innhentes dokumentasjon og analyse som viser
utviklingen i levekårene for utviklingshemmede, og at regjeringen
kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte i løpet av stortingsperioden med
status.
Komiteen mener det er nødvendig
å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilken kompetanse
som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene.
For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging
av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i
helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis
barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener
regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer
tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.
Komiteen mener stortingsmeldingen
i liten grad har diskutert og løftet frem hvilke tiltak som må til
for å sikre levekår og inkludering av personer med utviklingshemning.
Derfor er det nødvendig at det blir satt ned et bredt sammensatt utvalg
som konkretiserer en rekke virkemidler både når det gjelder bosted,
muligheter i arbeidslivet, rettssikkerhet og retten til en meningsfylt
fritid. Dette bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale
handlingsplaner.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt
utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende
rettigheter til personer med utviklingshemning sine autonomi, privatliv,
familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere
mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem
som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.
II
Meld. St. 45 (2012–2013) – om frihet og likeverd
– om mennesker med utviklingshemning – vedlegges protokollen.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 12. februar 2014
Arve Kambe
|
Bente Stein Mathisen
|
leder
|
ordfører
|