Det fremmes følgende forslag i dokumentet:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at
manuellterapeuter inntas i opplistingen av autorisert helsepersonell
i helsepersonelloven § 48 første ledd.»
Forslagsstillerne viser til at manuellterapeuter har
utdanning på mastergradsnivå og spisskompetanse på undersøkelse
og behandling av pasienter med lidelser i muskel- og skjelettsystemet.
1. januar 2006 fikk manuellterapeuter betydelig utvidede fullmakter
overfor sine pasienter. Pasienter kan nå gå direkte til manuellterapeut
uten veien om fastlege, og manuellterapeuter har fått en funksjon
som portvoktere i helsevesenet, med adgang til å diagnostisere pasienter,
sykmelde, rekvirere bildediagnostikk, henvise til spesialist og
til fysioterapi. Men fortsatt er manuellterapeuter autorisert som
«fysioterapeuter».
Forslagsstillerne er generelt skeptiske til
ytterligere autorisasjoner eller offentlig godkjente spesialiteter
innen helsefeltet – fordi helsetjenesten beveger seg i retning av
mer tverrfaglighet, og fordi det ikke er ønskelig med flere nye
oppdelinger enn strengt påkrevet. Imidlertid mener forslagsstillerne
at manuellterapeuter er i en særstilling sammenlignet med andre
grupper uten egen autorisasjon eller offentlig spesialitet. Forslagsstillerne
mener at autorisasjon av denne yrkesgruppen vil ha en sterk og positiv
informasjonsverdi, medvirke til bedre pasientsikkerhet, definere
og klargjøre manuellterapeutenes rolle i helsevesenet og dermed
bidra til at flere pasienter blir kjent med muligheten til å gå direkte
til manuellterapeut.
Forslagsstillerne peker på at hensynet til pasientsikkerhet
alene taler sterkt for at manuellterapeuter som én av tre grupper
i helsevesenet med portvokterrolle (leger, kiropraktorer og manuellterapeuter),
også tildeles en autorisasjon som samsvarer med yrkesrollen. Forslaget
innebærer ingen endringer av manuellterapeuters fullmakter, men
en autorisasjon vil på en kostnadsfri og effektiv måte bidra til
å klargjøre manuellterapeutenes rolle, og gjøre den bedre kjent
blant pasienter og helsepersonell.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til at offentlig godkjenning av helsepersonell omfatter autorisasjon,
lisens og spesialistgodkjenning, og at hovedformålet med autorisasjonsordningen
er å ivareta pasientens sikkerhet.
Komiteen viser til at autorisasjonsordningen skal
sikre at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha
en bestemt yrkesrolle og skal være en sikkerhet for at personell
med en bestemt tittel innehar en bestemt kompetanse.
Komiteen viser til at manuellterapeuter
er fysioterapeuter med videreutdanning innen manuellterapi, som
undersøker, vurderer og behandler plager i muskel- og skjelettsystemet
for å gjenopprette eller bedre kroppens funksjoner.
Komiteen viser til at muskel-
og skjelettskader, sykdommer og plager omfatter en lang rekke ulike
tilstander som har det til felles at de er forbundet med smerte
og noen ganger nedsatt funksjonsevne. Muskel- og skjelettsykdommer
er videre de vanligste årsaker til sykefravær og uførhet.
Komiteen mener at det er behov
for en bred og tverrfaglig innsats for å redusere omfanget av muskel-
og skjelettlidelser, og at fysioterapeuter med og uten spesialisering
innen manuellterapi er viktige bidragsytere i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Venstre viser
til at det i dag er 29 personellgrupper som er gitt autorisasjon
i henhold til helsepersonelloven § 48 første ledd. Lovens forarbeider
viser at ved avgjørelse om å gi nye personellgrupper autorisasjon
skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formål
med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig
og hensynet til harmonisering med andre land.
Flertallet viser til forslagsstillernes
uttrykte skepsis til ytterligere autorisasjoner innen helsefeltet. Flertallet anser
ikke manuellterapeutene for å være i en særstilling sammenlignet med
andre autoriserte personellgrupper med videreutdanning. Flertallet viser
til at det finnes en rekke autoriserte personellgrupper med videreutdanning
på tilsvarende nivå som manuellterapeutene, men uten at disse er
tildelt egen autorisasjon som følge av slik videreutdanning.
Flertallet viser til helseministerens
svar til helse- og omsorgskomiteen datert 30. januar 2015 i forbindelse
med denne saken. I brevet viser helseministeren til at Helse- og
omsorgsdepartementet ikke har funnet grunn til å gi særskilt autorisasjon
til fysioterapeuter med videreutdanning innen manuellterapi etter
departementets høringsforslag av 9. oktober 2013. Samtidig konkluderte
departementet med at det ikke var grunn til å foreslå autorisasjon
for tolv andre personellgrupper som også ønsket autorisasjon i henhold
til helsepersonelloven. Det vises i brevet til at sakene har blitt
vurdert opp mot de kriterier som fremgår direkte av loven og en hensiktsmessighetsvurdering
av om det er ønskelig å autorisere nye grupper.
Flertallet merket seg at det
ble ytret stor motstand mot høringsforslaget fra departementet om å
gi dobbeltautorisasjon til fysioterapeuter med videreutdanning innen
manuellterapi. Blant andre var Norsk fysioterapeutforbund motstander. Flere
la til grunn at manuellterapi er å anse som en videreutdanning basert
på fysioterapi og ikke en selvstendig autorisasjonsgivende grunnutdanning.
Det ble også argumentert med at manuellterapeutene allerede har
autorisasjon som fysioterapeuter og at pasientsikkerheten da er fullt
ut ivaretatt.
Flertallet mener at pasientsikkerheten
vil være like godt ivaretatt uten å dobbeltautorisere manuellterapeutene,
siden disse allerede er autorisert som fysioterapeuter.
Flertallet viser til at manuellterapi
defineres internasjonalt som en videreutdanning i fysioterapi, og
at personellgruppen ikke er autorisert som egen profesjon i noe
sammenlignbart land. Forslaget om autorisasjon for fysioterapeuter med
videreutdanning harmoniserer derfor ikke med andre land.
Flertallet mener det er riktig
å anse manuellterapi som en videreutdanning basert på en autorisasjonsgivende
grunnutdanning.
Flertallet mener det vil være
hensiktsmessig at det gjøres en vurdering av om manuellterapeuter
kan bli omfattet av spesialistgodkjenningsordningen som følger av
helsepersonelloven § 51.
Flertallet viser til at helseministeren
har varslet at han i stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste,
som det tas sikte på å fremlegge for Stortinget i løpet av våren,
vil komme tilbake til spørsmålet om eventuell utvidelse av dagens
spesialistgodkjenningsordning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil peke på at muskel- og skjelettsykdommer
er den viktigste årsaken til sykefravær og uførhet. For mange betyr
det et liv med smerter, funksjonstap og redusert livskvalitet. For
samfunnet innebærer det at kompetente og dyktige mennesker blir
stående utenfor arbeidslivet og at betydelige ressurser blir brukt
på sykepenger og trygd. Det er derfor viktig at vi klarer å redusere
omfanget av muskel- og skjelettlidelser i hele befolkningen, ikke minst
gjennom tidlig innsats hos mennesker i arbeidsfør alder.
Disse medlemmer vil understreke
at manuellterapeuter har spisskompetanse på undersøkelse og behandling
av muskel- og skjelettpasienter. Stortinget ga i 2005 denne yrkesgruppen
utvidete fullmakter som såkalte «portvoktere» i helsevesenet, i
og med at manuellterapeutene fikk adgang til å diagnostisere pasienter,
sykmelde, rekvirere bildediagnostikk, henvise til spesialist og
til fysioterapi. Reformen endret manuellterapeutenes yrkesrolle
vesentlig, uten at selve autorisasjonsbetegnelsen ble endret. Fortsatt
er manuellterapeuter autorisert som «fysioterapeuter».
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at autorisasjonsordningen skal sikre at helsepersonell har nødvendige
kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle og at det kommer
tydelig fram at personell med en bestemt tittel innehar en spesifikk
kompetanse. Det er viktig å hindre at pasienter med muskel- og skjelettplager
blir gående for lenge med smerter eller funksjonstap, slik at man
kan unngå at problemene blir kroniske og langt vanskeligere å behandle.
Autorisasjon for manuellterapeutene kan bidra til at pasientene
blir trygge på hvilken kompetanse denne yrkesgruppen har, slik at
man raskt kan oppsøke rett behandler ved behov – uten å oppsøke
fastlege først.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at
manuellterapeuter inntas i opplistingen av autorisert helsepersonell
i helsepersonelloven § 48 første ledd.»
Forslag fra Arbeiderpartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at manuellterapeuter inntas i opplistingen av autorisert helsepersonell
i helsepersonelloven § 48 første ledd.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:44 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Torgeir Micaelsen, Ruth Grung, Tove
Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter og Audun Otterstad om å autorisere
manuellterapeuter i henhold til helsepersonelloven – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 6. januar 2015 fra Stortingets helse-
og omsorgskomité hvor det bes om min uttalelse til Dokument 8:44
S (2014-2015) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Torgeir
Micaelsen, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter og
Audun Otterstad om å autorisere manuellterapeuter i henhold til helsepersonelloven.
Representantforslaget lyder som følger:
”Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at manuellterapeuter inntas i opplistingen av
autorisert helsepersonell i helsepersonelloven § 48 første ledd.”
Offentlig godkjenning av helsepersonell omfatter
autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og er regulert i helsepersonelloven
kapittel 9. Hovedformålet med lovens godkjenningsordninger er å
ivareta pasienters sikkerhet. Ordningene skal sikre at helsepersonellet
har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle
og skal være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel
har en bestemt type kompetanse. Rettsvirkning av offentlig godkjenning
er i hovedsak at innehaver får rett til å benytte beskyttet tittel
(helsepersonelloven § 74) og at personellet blir underlagt offentlig
tilsyn, herunder at de utøver sin virksomhet i samsvar med de krav
som følger av helsepersonelloven.
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er
ikke et vilkår verken for å tilsettes i helse- og omsorgstjenesten
for å yte helsehjelp eller for å defineres som helsepersonell, jf.
helsepersonelloven § 3 første ledd. Helsepersonelloven § 4 om krav
til forsvarlig virksomhet stiller et generelt krav til helsepersonellets
yrkesutøvelse, herunder at yrket skal utøves innen rammene av den
enkeltes faglige kompetanse. Forsvarlighetskravet gjelder alle som
defineres som helsepersonell og uansett om man har autorisasjon
eller ikke. Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning regulerer
ikke organisering av helse- og omsorgstjenestene. Arbeidsrettslige forhold
er regulert av arbeidsmiljøloven og tariffavtaler og arbeidsgivers
instruksjons- og styringsrett. Utdanningenes innhold og organisering er
ansvaret til utdanningsmyndighetene eller institusjonene, mens pasient-
og brukerrettigheter er regulert i egen lov.
Da Stortinget behandlet helsepersonelloven i 1999,
ble det i § 48 første ledd fastsatt hvilke personellgrupper som
skulle ha autorisasjon. Senere er denne listen justert ved to anledninger
for å erstatte eller dele opp personellgrupper som allerede har
hatt autorisasjon etter loven. Etter forslag i Innst. O. nr. 64
(2007-2008) og Dokument nr. 8:94 vedtok Stortinget å lovfeste ”helsefagarbeider”
som ny autorisert gruppe til erstatning for de allerede autoriserte
gruppene ”hjelpepleier” og ”omsorgsarbeider”, fordi det ikke lenger
ville bli tilbudt utdanning til de to sistnevnte profesjonsgruppene.
Etter forslag i Ot.prp. nr. 86 (2005-2006) vedtok Stortinget å ”dele”
den allerede autoriserte personellgruppen ”farmasøyt” opp i to autoriserte
profesjonsgrupper, henholdsvis ”provisorfarmasøyt” og ”reseptarfarmasøyt”.
I tillegg til at Stortinget ved sin behandling
av helsepersonelloven fastsatt hvilke personellgrupper som skulle
ha autorisasjon, vedtok Stortinget også at departementet skulle
få fullmakt til å autorisere nye personellgrupper ved forskrift,
jf. helsepersonelloven § 48 fjerde ledd. De 29 personellgruppene
som i dag er gitt autorisasjon er altså listet opp i helsepersonelloven
§ 48 første ledd. Vilkårene for at disse 29 gruppene er omfattet
av autorisasjonsordningen fremgår ikke direkte av loven. Av lovens
forarbeider (Ot.prp. nr. 13 (1998-1999), kapittel 15 og 16) fremgår
imidlertid at man ved vurderingen la til grunn tilsvarende vilkår/vurderingstema
som de som fremgår av helsepersonelloven § 48 fjerde ledd hvor departementet
som nevnt har fått fullmakt til å autorisere nye personellgrupper
ved forskrift. Bestemmelsen lyder:
”Departementet kan i forskrift
bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd,
kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges
vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen,
i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering
med andre land.”
Bestemmelsen åpner for at departementet kan foreta
en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal gis autorisasjon
eller ikke, samtidig som de eksplisitte kriterier som bestemmelsen
lister opp (pasientsikkerhet, innhold og formål med utdanningen
osv) uansett vil måtte vurdereres. Ved en hensiktsmessighetsvurdering står
departementet forholdsvis fritt, men sentrale vurderingstemaer kan
bl.a. være om det ut fra helse- og omsorgstjenestens behov er nødvendig å
autorisere en eller flere bestemte personellgrupper og også mer
prinsipielle vurderinger knyttet til om man ønsker en utvikling
mot stadig flere autoriserte personellgrupper eller om man ønsker
en restriktiv praksis når det gjelder å utvide antallet autoriserte
personellgrupper. Ingen personellgrupper har noe rettskrav på å
få autorisasjon og dette gjelder uavhengig av om vilkårene som fremgår
av helsepersonelloven § 48 fjerde ledd vurderes å være oppfylt.
Krav om likebehandling eller forbud mot usaklig forskjellsbehandling
vil imidlertid innebære at dersom departementet gir autorisasjon
til nye grupper, så vil dette få betydning ved behandling av fremtidige
autorisasjonssøknader.
Slik jeg vurderer det må dagens kriterier for
at departementet ved forskrift skal kunne autorisere nye personellgrupper,
i all hovedsak sies å være gode. Helsepersonelloven § 48 fjerde
ledd innebærer at autorisering av nye personellgrupper vil bero
på en kombinasjon av objektive, faglige kriterier og en hensiktsmessighetsvurdering.
Dette gir nødvendig handlingsrom for departementet til å foreslå autorisasjon
for nye grupper dersom vilkårene er oppfylt og dette anses for nødvendig
og hensiktsmessig.
I brev av 3. juli 2014 til Norsk Manuellterapeutforening
konkluderte Helse- og omsorgsdepartementet med at vi ikke fant grunn
til å følge opp departementets høringsforslag av 9. oktober 2013
om at det ved forskrift skulle gis særskilt autorisasjon til fysioterapeuter
med videreutdanning innen manuellterapi. Departementet konkluderte
samtidig med at vi heller ikke fant grunn til å foreslå autorisasjon
for tolv andre personellgrupper som også ønsket autorisasjon i henhold til
helsepersonelloven. Felles for alle disse sakene er at de har vært
undergitt en svært grundig saksbehandling hos Helsedirektoratet
og departementet. I tråd med helsepersonelloven § 48 fjerde ledd
har sakene blitt vurdert opp mot de kriterier som fremgår direkte
av loven og en hensiktsmessighetsvurdering i forhold til om det
er ønskelig å autorisre nye grupper. I det videre vil jeg i stor
grad ta utgangspunkt i de vurderinger som ble gjort i den forbindelse.
Som representantene er kjent med har spørsmålet
om å autorisere fysioterapeuter med videreutdanning innen manuellterapi
blitt vurdert en rekke ganger tidligere. Helsedirektoratet har på oppdrag
fra Helse- og omsorgsdepartementet levert fire utredninger med autorisasjon
og manuelle behandlingsformer som tema de siste årene. Den siste
utredningen er fra 1. februar 2012 og direktoratet har i alle utredningene
anbefalt at fysioterapeuter med videreutdanning innen manuellterapi
ikke bør gis særskilt autorisasjon.
Departementets høringsforslag av 9. oktober 2013
om å autorisere fysioterapeuter med videreutdanning innen manuellterapi
møtte stor motstand i høringen, blant annet fra Norsk Fysioterapeutforbund
som organiserer en betydelig andel av landets manuellterapeuter.
Flere høringsinstanser la blant annet til grunn at manuellterapi
er å anse for en videreutdanning basert på fysioterapi og ikke en
selvstendig autorisasjonsgivende grunnutdanning. I så måte ble det også
påpekt at manuellterapi internasjonalt defineres som en videreutdanning
i fysioterapi og at personellgruppen ikke er autorisert som egen profesjon
i noe sammenlignbart land. Det ble også påpekt at manuellterapeutene
allerede har autorisasjon som fysioterapeuter og at pasientsikkerhet
da er fullt ut ivaretatt. Flere høringsinstanser oppfattet blant
annet av disse grunner at høringsforslaget var ensidig i sin faktabeskrivelse
og drøfting, og at motargumentene mot å gi autorisasjon bare i mindre
grad ble berørt. Høringsuttalelsene er publisert på departementets
nettsider på regjeringen.no:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/hoeringer/hoeringsdok/2013/horing--forslag-til-forskrift-om-a-autor.html?id=737704
Jeg kan langt på vei slutte meg til mange av
de innvendinger til forslaget som fremkom i høringen. Jeg legger
således til grunn at hensynet til pasientsikkerhet vil være like
godt ivaretatt uten å dobbeltautorisere manuellterapeutene, idet disse
som kjent allerede er autorisert som fysioterapeuter i henhold til
helsepersonelloven. Utøverne vil dermed være underlagt offentlig
tilsyn og krav om forsvarlighet og pasient- og brukerrettighetsloven
kommer fullt ut til anvendelse. Når det gjelder argumentet om at
en dobbeltautorisasjon for manuellterapeutene vil innebære en tittelbeskyttelse,
og således gjøre det tydeligere for pasienter og brukere hva slags kompetanse
utøveren faktisk har, mener jeg at dette bare kan tillegges begrenset
vekt. I den grad det hersker uklarhet knyttet til manuellterapeuters
kompetanse, vil dette også kunne løses på andre måter enn å gi gruppen
en ny autorisasjon.
Etter min vurdering er det i tillegg også mer
riktig å anse manuellterapi som en videreutdanning basert på en
autorisasjonsgivende grunnutdanning. Jeg er ikke enig i at manuellterapeutene gjennom
sin videreutdanning har kvalifisert seg for en yrkesutøvelse som
er vesensforskjellig fra den yrkesutøvelse som følger av grunnutdanningen
som fysioterapeut. Om utdanningskriteriet (at personell er utdannet
for å arbeide innen helsevesenet) er det i helsepersonellovens forarbeider,
jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99), punkt 14.4.2.1, side 130, blant annet
uttalt:
”Om yrket bygger på spesiell
grunnutdanning eller om yrket har sin bakgrunn gjennom en tilleggsutdanning,
nærmest en spesialisering, kan ha betydning ved vurderingen av om
personellgruppen skal omfattes av egen autorisasjon. Dersom det
finnes en autorisasjonsgivende grunnutdanning i ”bunnen”, kan det
være mindre relevant å karakterisere tilleggsutdanningen som autorisasjonsgivende.
Ved vurderingen må det sees på hvor lang og selvstendig tilleggsutdanningen
er, og om denne leder fram til et yrke som er vesensforskjellig
fra den autorisasjonsgivende grunnutdanningen.”
Det skjer allerede i dag et utstrakt samarbeid mellom
personellgrupper ved ytelse av helsehjelp. I fremtidens helse- og
omsorgstjeneste vil slikt samarbeid bli minst like viktig og det
vil sannsynligvis også være behov for kompetanse som dagens profesjoner
i liten grad innehar. Det dukker jevnlig opp nye personellgrupper
som ønsker autorisasjon, men en utvikling mot stadig nye autoriserte
grupper kan innebære risiko for en mer fragmentert og profesjonsdelt
helse- og omsorgstjeneste.
Jeg viser også til at forslagsstillerne selv
i utgangspunktet er skeptiske til ytterligere autorisasjoner innen
helsefeltet. Dette fordi helse- og omsorgstjenesten beveger seg
i retning av mer tverrfaglighet, og fordi det ikke er ønskelig med flere
oppdelinger enn strengt påkrevet. Jeg er enig i dette og vil vise
til at det også på mer prinsipielt grunnlag kan argumenteres for
en forholdsvis restriktiv praksis når det gjelder å gi ny autorisasjon
til helsepersonellgrupper med videreutdanning som bygger på en autorisasjonsgivende
grunnutdanning. Blant ulike personellgrupper finnes det en rekke
profesjonsinterne videre- og etterutdanningsordninger av ulikt innhold
og omfang. Blant annet finnes det flere kliniske videreutdanningen
på mastergradsnivå som baserer seg på autorisasjonsgivende grunnutdanning
som fysioterapeut, i tillegg til flere tverrfaglige mastergradsprogram
som også velges av flere fysioterapeuter. Tilsvarende er det flere
kliniske mastergradsprogram for sykepleiere. Dersom man skulle autorisere
manuellterapeuter på bakgrunn av den videreutdanning de har gjennomgått,
ville likebehandlingshensyn gjøre det vanskelig senere å avslå eventuelle
ønsker om autorisasjon fra andre personellgrupper med videreutdanning
av tilsvarende omfang som manuellterapeutene. Dette ville i så fall
kunne åpne for en utvikling med stadige nye dobbelt-autoriserte
personellgrupper.
Jeg viser også til at man i EU nylig har tatt
initiativ for å gjøre en gjennomgang av regulerte yrker, blant annet
med bakgrunn i at utviklingen har medført økt byråkrati og administrative
kostnader. I forlengelsen av dette vil jeg påpeke at så vidt jeg
er kjent med, så er heller ikke manuellterapeuter autorisert som
egen profesjon i noe sammenlignbart land.
Som nevnt er spørsmålet om autorisasjon av fysioterapeuter
med videreutdanning innen manuellterapi grundig utredet over flere
år. Jeg kan ikke se at det siden juli 2014 har fremkommet momenter
som skulle tilsi noen endring i min vurdering og konklusjon i denne
saken. Jeg vil på denne bakgrunn frarå at det fattes vedtak i samsvar
med representantforslaget i Dokument 8:44 S (2014-2015).
Som nevnt innledningsvis konkluderte Helse-
og omsorgsdepartementet i brev av 3. juli 2014 til Norsk Manuellterapeutforening
med at vi ikke fant grunn til å følge opp departementets høringsforslag
av 9. oktober 2013. I den forbindelse uttalte imidlertid departementet
at vi ikke hadde foretatt noen endelig vurdering av om fysioterapeuter
med videreutdanning innenfor manuellterapi burde omfattes av den
offentlige spesialistgodkjenningsordningen som følger av helsepersonelloven
§ 51. I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste som
jeg tar sikte på å fremlegge i løpet av våren, vil jeg komme tilbake
til spørsmålet om eventuell utvidelse av dagens spesialistgodkjenningsordning.
I meldingen vil jeg også komme tilbake til spørsmålet om direkte
tilgang til fysioterapeuter generelt uten henvisning fra lege.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
12. mars 2015
Kari Kjønaas Kjos | Ketil Kjenseth |
leder | ordfører |