I proposisjonen foreslår departementet de lovendringene
som er nødvendig for å innføre fritt behandlingsvalg. Regjeringen
mener at økt konkurranse gjennom blant annet etablering av fritt
behandlingsvalg vil stimulere de offentlige sykehusene til å bli
bedre og mer effektive. På den måten sikrer man at de offentlige
sykehusene fortsatt er bærebjelken i et offentlig finansiert helsesystem
der de sykeste får behandling først. For å nå regjeringens ambisjon
om en mer tilgjengelig helsetjeneste, der pasienten og pasientens
rett til å velge står i sentrum, skal både de offentlige sykehusene
få mer frihet til å utnytte kapasiteten bedre, og private krefter
skal slippe mer til.
Fritt behandlingsvalg er en reform med tre søyler. For
det første får pasienten rett til fritt behandlingsvalg. Pasienter
med rett til helsehjelp skal selv kunne velge hvor han eller hun
vil behandles blant godkjente virksomheter – på det offentliges
regning. Private som tilfredsstiller kravene kan innen definerte
fagområder levere helsetjenester til en fastsatt pris.
For det andre skal de regionale helseforetakene kjøpe
mer fra private gjennom anbud. Konkurranse gjennom anbud bidrar
til at vi får mest mulig pasientbehandling igjen for offentlige
midler. Samtidig kan det legges vekt på kvalitet og samhandling,
og ikke bare på pris.
For det tredje får de offentlige sykehusene
større frihet. Det aller meste av pasientbehandlingen vil også i
fremtiden finne sted i de offentlige sykehusene. Lykkes vi ikke
med å effektivisere de offentlige sykehusene, lykkes vi ikke med
å redusere ventetidene. Reformen skal mobilisere ledig kapasitet
uansett om den er i private eller offentlige sykehus. De offentlige
sykehusene må få muligheten til å møte konkurransen som følger av
fritt behandlingsvalg. Frem til og med 2014 fastsatte staten et
tak for hvor mange pasienter de offentlige sykehusene kunne behandle. Dette
taket er nå fjernet. Fritt behandlingsvalg skal ikke bidra til at
køen flyttes fra offentlige til private leverandører. Offentlige
sykehus kan derfor fra 1. januar 2015 behandle flere pasienter enn
budsjettert så lenge de kan finansiere dette gjennom innsatsstyrt
finansiering.
Det er usikkert hvor mange pasienter som faktisk vil
benytte seg av muligheten til å velge private leverandører gjennom
denne ordningen. Målet er heller ikke at volumet skal bli stort
– det er de tre søylene i reformen som sammen skal gi resultater.
Jo høyere effektivitet og kvalitet de offentlige sykehusene og de
private virksomhetene med avtale har, desto færre pasienter vil
benytte fritt behandlingsvalgsleverandør. Antallet pasienter som
får nyte godt av denne reformen vil dermed bli langt større enn
det antallet pasienter som benytter retten til å gå til private
leverandører.
Tjenester i fritt behandlingsvalg skal først
fases inn for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling
(TSB). Dette er dels begrunnet i ønsket om å gi psykisk helse og
TSB prioritet. Samtidig innebærer det en oppstart av fritt behandlingsvalg
på et avgrenset økonomisk område, slik at man kan få erfaringer
før ordningen utvides. Departementet ønsker likevel samtidig
å høste erfaringer fra det somatiske området med tanke på videre
utvidelse av ordningen. Det tas derfor sikte på at fritt behandlingsvalg,
parallelt med innføring innen psykisk helsevern og rus, skal innføres
innenfor enkelte fagområder innen somatikk.
Forslaget innebærer også en forenkling av rettighetssystemet.
Pasientene gis én rettighetsbestemmelse som regulerer pasientenes
rett til å velge hvor henvisningen skal sendes, og hvor behandlingen
skal finne sted. For pasientene er det avgjørende at det er enkelt
å forstå hvilke virksomheter han eller hun kan velge, og at denne
virksomheten tilbyr forsvarlig behandling. Et enklere system vil
gjøre det lettere å informere pasientene om hvilke valgmuligheter
som finnes, og følgelig vil antagelig flere benytte seg av sine
rettigheter. Det vil igjen kunne bidra til at kapasiteten i spesialisthelsetjenesten
blir bedre utnyttet.
Private aktører utgjør en viktig del av det
samlede spesialisthelsetjenestetilbudet til befolkningen. Private
aktører, både kommersielle og ideelle, fungerer både som et korrektiv
til og en samarbeidspartner for de offentlige sykehusene, og er
et bidrag til økt mangfold og kvalitet i tilbudet. Bruk av privat
kapasitet vil være med på å redusere ventetiden for pasientene.
Gjennom fritt behandlingsvalg får pasienter som ikke er tilfreds
med tilgjengeligheten til de offentlige sykehusene en utvidet rett
til å bli behandlet hos godkjente private virksomheter.
Departementet understreket samtidig i høringsnotatet
at det primære virkemiddelet for å bruke ledig kapasitet hos private
fortsatt skal være gjennom anbud. Bruk av anbud er den mest effektive
måten å avdekke den laveste prisen en leverandør er villig til å levere
tjenester for. Som en del av fritt behandlingsvalgreformen legges
det derfor opp til økt bruk av anbud for å kjøpe private tjenester.
Det var bred tilslutning i høringsrunden til dette budskapet.
Det store volumet av pasientbehandling skjer
i de offentlige sykehusene. Det er her de største gevinstene av
fritt behandlingsvalg i form av reduserte ventetider må realiseres.
Gjennom avvikling av aktivitetstaket f.o.m. 2015 er det lagt til
rette for at de offentlige sykehusene kan respondere på økt konkurranse om
pasientene som følge av fritt behandlingsvalg. Volumet av pasientbehandling
knyttet til fritt behandlingsvalg og økt bruk av anbud trenger ikke
nødvendigvis bli stort for å gi denne effekten. Det var bred tilslutning
fra høringsinstansene til forslaget om å oppheve aktivitetstaket.
Systemet med aktivitetsstyring hadde en klar
historisk begrunnelse. Ved innføring av helseforetaksreformen ble
det lagt stor vekt på at helseforetakene skulle redusere ventetidene.
Samtidig ble det i de årlige budsjettene lagt til grunn uendret
aktivitet. Dette førte til en betydelig større aktivitetsvekst enn
det var finansieringsgrunnlag for og bidro til store underskudd.
For å bedre kostnadskontrollen har aktiviteten fra 2004 kommet til
uttrykk som en bestilling av antall DRG-poeng i oppdragsdokumentene
til de regionale helseforetakene. Det ble i tillegg fra 2008 i de årlige
budsjettene bevilget midler til å finansiere aktivitetsvekst. Dette
har bidratt til mer bærekraftig sykehusøkonomi. Under systemet med
aktivitetsstyring skulle sykehusene i utgangspunktet ikke øke aktiviteten
utover fullfinansiert aktivitetsvekst i statsbudsjettet selv om
de eventuelt skulle ha kapasitet og økonomi til dette. Man har samtidig
de siste årene akseptert at antall produserte DRG-poeng i sykehusene årlig
har blitt litt høyere enn nivået som settes i de årlige budsjettene.
Denne merveksten har kun blitt dekket opp av ISF-refusjonen.
Dersom systemet for aktivitetsstyring hadde
blitt videreført, måtte imidlertid økt aktivitet innen somatikk
hos fritt behandlingsvalgleverandører i prinsippet motsvares av
redusert aktivitet hos de offentlige sykehusene. Å flytte ventelisten
fra offentlig til privat sektor gir ikke kortere ventetider samlet
sett og motvirker et viktig mål med fritt behandlingsvalg – nemlig
å stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre. I tillegg
ville en slik flytting av aktivitet trolig endre prioriteringene
siden det neppe vil være sammenfall mellom pasientgruppene som omfattes
av henholdsvis aktivitetsøkningen i privat sektor og aktivitetsnedgangen
i de offentlige sykehusene.
Etter departementets vurdering har styringen
på aktivitet de siste årene bidratt til at foretak med effektiviseringsmuligheter
ikke har kunnet øke behandlingen og redusere ventetider. Samtidig
gikk alle de regionale helseforetakene med overskudd i 2013, og det
er etablert god kostnadskontroll. Det er utarbeidet bærekraftige
langtidsplaner for investeringer og drift som gir sterke insentiver
til effektivisering og ansvarlig drift. Flere sykehus kan fremover
ha potensial til å øke aktiviteten uten å gå med underskudd eller avvike
fra langtidsplanene sine.
Ved å forlate systemet med streng aktivitetsstyring
er det lagt til rette for at sykehusene kan møte økt konkurranse
gjennom å øke aktiviteten der det er kapasitet og økonomi til dette.
Samtidig gir dette også rom for at de regionale helseforetakene
kan styre aktivitetsøkningen mot de meste effektive behandlingsenhetene.
Staten påtar seg større økonomisk risiko ved
å styre på denne måten. Aktivitet utover budsjettert aktivitet vil
utløse 50 prosent ISF-refusjon. Departementet understreker samtidig
at det fortsatt stilles tydelige krav til sykehusene om økonomisk
balanse og langsiktig økonomisk bærekraft. Det er nødvendig for
å redusere risikoen for at sykehusene øker aktiviteten på bekostning
av nødvendige årlige avsetninger til investeringer. I tillegg innførte
regjeringen i 2014 regelen om at det skal være høyere vekst i aktivitet innenfor
psykisk helsevern og rus enn innenfor somatikk. Dette vil redusere
risikoen for utilsiktede prioriteringer bort fra tjenester
som i dag ikke omfattes av aktivitetsbaserte tilskudd. Endring av
aktivitetsstyring går videre hånd i hånd med styring på måloppnåelse
sett opp mot kravene til kvalitet og resultater som fastsettes i
styringsdokumentene.
Psykisk helsevern og rus er finansiert over
basisbevilgningen, og omfattes ikke av aktivitetsstyringen. For
disse områdene vil derfor de regionale helseforetakene fortsatt
bære risikoen dersom aktiviteten blir høyere enn anslått. For å
unngå flytting av venteliste fra offentlig til privat sektor innen
disse områdene er det derfor avgjørende at utgiftene til fritt behandlingsvalg
for psykisk helsevern og rus budsjetteres realistisk, og kommer
i tillegg til den aktivitetsveksten som ellers ville blitt lagt
til grunn for bevilgningene til spesialisthelsetjenesten. Etter
departementets vurdering vil imidlertid brorparten av volumet i
ordningen med fritt behandlingsvalg på sikt komme innen somatikk,
og det er her behovet for å avlaste de regionale helseforetakene
for risiko er størst.
I spesialisthelsetjenesten yter mange ideelle
organisasjoner en viktig innsats som tjenesteleverandører. De har
høy kompetanse og stort engasjement, og kan bidra til nye løsninger.
De fleste ideelle høringsinstansene er positive til de forslagene
som departementet la frem i høringen.
Regjeringen ønsker å ta alle gode krefter i
bruk, og ønsker en ny kurs i synet på samhandling og samarbeid mellom
det offentlige og private og ideelle aktører. Mangfold bidrar til
valgfrihet, innovasjon og effektivitet. Det er pasientenes behov
som skal stå i sentrum. Det er blant annet derfor regjeringen fremmer
forslag om fritt behandlingsvalg.
Ventetid til utredning eller planlagt behandling
er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten.
Ventetiden gikk ned i de første årene etter
sykehusreformen. Noe av nedgangen kan kanskje forklares med rydding
i ventelistestatistikken. Samtidig varierer utviklingen mellom områder.
Ventetidene er redusert kraftig for psykisk helsevern for barn og unge
og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Siden 2005 har imidlertid
ventetiden for pasienter som venter på somatisk behandling, økt.
Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til kvaliteten på
ventetidsregistreringen, og utviklingen i tallene må tolkes med varsomhet.
Ved utgangen av andre tertial 2014 var det om
lag 243 000 som ventet på spesialisthelsetjeneste. De aller fleste
av disse venter på somatisk behandling. Rundt 11 400 pasienter ventet
på behandling innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert
rusbehandling.
Private utfører tjenester innen ulike sektorer
og gjennom ulike avtaleforhold. Avtalespesialistene har en egen
finansieringsordning som i sum utløste om lag 3,1 mrd. kroner i
offentlig finansiering i 2013. Det ble finansiert tjenester fra
private laboratorie- og røntgeninstitutter for om lag 1,2 mrd. kroner
i 2013. De regionale helseforetakene har langsiktige avtaler med
en rekke ideelle institusjoner, slik som Lovisenberg og Haraldsplass,
som hadde kostnader på 5,5 mrd. kroner i 2013.
I tillegg kjøper de regionale helseforetakene
tjenester fra private gjennom kjøpsavtaler, inngått gjennom anskaffelse,
innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helsevern
og somatikk. Helseforetakenes kjøp fra private
aktører gjennom kjøpsavtaler var i 2013 på drøyt 3,2 mrd. kroner.
Dette var en nedgang på 5,9 prosent sammenlignet med 2009, en reduksjon
på om lag 200 mill. kroner målt i faste priser.
Ved den typen brukervalgsordninger som fritt
behandlingsvalg representerer vil kun EØS-avtalens grunnleggende
prinsipper gjelde, som krav om likebehandling, ikke-diskriminering
og gjennomsiktighet. Dette ivaretas blant annet ved at ordningen
for fritt behandlingsvalg forutsetter en form for offentliggjøring
av at en rett til å yte spesialisthelsetjenester skal tildeles,
slik at potensielle leverandører kan melde sin interesse.
Retten til refusjon etter pasientrettighetsdirektivet
gir i likhet med fritt behandlingsvalg pasienten økte muligheter
til å velge tjenesteyter, men ordningene er innrettet på ulike måter.
Pasientrettighetsdirektivet gir rett til refusjon av utgifter til
helsehjelp generelt og er ikke begrenset til spesialisthelsetjenester
slik som fritt behandlingsvalg.
Fritt behandlingsvalg omfatter alle private
aktører etablert i Norge som oppfyller visse vilkår og som kan levere
definerte helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Pasientrettighetsdirektivet
er begrenset til helsehjelp som mottas i andre EØS-land enn trygdelandet.
Departementet legger opp til at Helsedirektoratet skal
forvalte ordningen med fritt behandlingsvalg.
Det planlegges en nettside med informasjon om hvilke
tjenester som er omfattet av fritt behandlingsvalg og forventet
ventetid. Systemet vil også omfatte en pasientrådgivertjeneste per
telefon.
Som for fritt sykehusvalg vil det være behov
for IKT-løsninger som understøtter god og brukervennlig informasjon
til pasienter og helsepersonell. På kort sikt vil ordningen måtte
ta utgangspunkt i den samme type, til dels manuelle rutiner for
informasjonsutveksling mellom aktører som gjelder ved bruk av dagens
fritt sykehusvalg. Dette innebærer bl.a. at rettighetsvurderingen
vil bli sendt pasienten på papir. På sikt skal Min Helse på helsenorge.no
videreutvikles for å vise persontilpasset informasjon
i form av for eksempel rettighetsvurdering i fritt behandlingsvalg.
Departementet legger opp til å etablere en forskningsbasert
følgeevaluering av fritt behandlingsvalg i regi av Forskningsrådet.
Evalueringen skal belyse hvordan fritt behandlingsvalg bidrar til
å realisere de sentrale målene for ordningen.
I 2015-budsjettet er det bevilget 150 mill.
kroner til økt pasientbehandling knyttet til bruken av rett til fritt
behandlingsvalg. Det er knyttet usikkerhet til anslagene for 2015,
og departementet vil komme tilbake til Stortinget i revidert budsjett
2015 med en nærmere vurdering av beløpene i lys av det videre utredningsarbeidet
og eksakt tidspunkt for iverksetting.
Fritt behandlingsvalgreformen vil kunne øke kostnadseffektiviteten
i helsesektoren og gi økt aktivitet og reduserte ventetider. Innføring
av rett til fritt behandlingsvalg kan også utløse mekanismer som isolert
sett kan dempe den positive effekten på ventetidene. Ordningen kan
bidra til at pasienter og fastleger opplever at den offentlig finansierte
spesialisthelsetjenesten blir mer tilgjengelig enn tidligere. Etterspørselen
etter helsetjenester er til en viss grad avhengig av tilbudet av
helsetjenester. Dette kan øke antall henvisninger fra fastlegene
til spesialisthelsetjenesten. I tillegg kan pasienter som i dag
betaler for behandling hos private, enten fra egen lomme eller gjennom
privat helseforsikring, i stedet velge å oppsøke den offentlig finansierte
spesialisthelsetjenesten. Til en viss grad vil en slik eventuell
økning i antall henvisninger til spesialisthelsetjenesten være ønskelig
ut fra målet om en universell helsetjeneste som er offentlige finansiert.
I høringsnotatet ble det foreslått at retten
til fritt sykehusvalg skulle bestå og at retten til fritt behandlingsvalg
skulle komme i tillegg. Ved fritt behandlingsvalg vil leverandøren
ikke velges etter konkurranse, slik det er når de regionale helseforetakene inngår
avtale med private leverandører som vinner anbud.
Det ble foreslått å etablere en ordning der
alle private virksomheter som oppfyller visse krav, kan levere definerte
helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Forholdet mellom
staten, helseforetakene og de private leverandørene som ønsker å
tilby sine tjenester gjennom fritt behandlingsvalg, ble foreslått
regulert i forskrift.
Pasienten skulle etter forslaget kunne velge
å motta helsehjelpen hos en virksomhet som leverer helsetjenester
gjennom det frie behandlingsvalget. Fritt behandlingsvalg skulle
ikke erstatte, men komme i tillegg til det offentlige tjenestetilbudet
og retten til fritt sykehusvalg.
De fleste høringsinstansene var enige i intensjonen
med reformen, nemlig å redusere ventetidene, øke valgfriheten for
pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive.
Høringsinstansene var positive til økt bruk av private gjennom anbud
og å fjerne aktivitetstaket for offentlige sykehus.
Flere høringsinstanser var imidlertid skeptiske eller
negative til forslaget om å innføre rett til fritt behandlingsvalg,
blant annet pga. frykt for økt byråkratisering, svekkede vilkår
for helhetlig pasientbehandling, samt risiko knyttet til ivaretakelse
av pasientrettigheter og utøvelse av de regionale helseforetakenes helhetlige
sørge for-ansvar.
Departementet har valgt å opprettholde forslaget om
å innføre ordningen med fritt behandlingsvalg, og fremmer i proposisjonen
forslag til flere endringer i ordningen – basert på høringsrunden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne S. Bjorøy, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas
Tokerud og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til regjeringens forslag om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
og spesialisthelsetjenesteloven, også kalt fritt behandlingsvalg (FBV). Komiteen deler
regjeringens bekymring knyttet til at mange pasienter venter unødvendig
lenge på nødvendig behandling. Ved utgangen av 2. tertial 2014 ventet
om lag 240 000 mennesker på spesialisthelsetjenester i Norge. Komiteen er
enig med regjeringens påpeking av at det ikke er antall ventende
personer som er det essensielle, men det faktum at for mange venter
unødvendig lenge på behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, registrerer at det samtidig er ledig
kapasitet hos offentlige, private og ideelle aktører, samt at det
er potensial for at man generelt kan drive mer effektivt. Flertallet mener
økt utnyttelse av kapasitet hos offentlige, private og ideelle aktører
vil være et viktig bidrag til å redusere ventetidene for pasientene.
Komiteen deler også
regjeringens oppfatning av at det knytter seg usikkerhet til tallene.
Antall ventende er et øyeblikkstall som forteller noe om størrelsen
på etterspørselen etter utredning/behandling, og sier isolert sett
ikke noe om hvor lenge pasientene venter. Komiteen er
uansett opptatt av at spesialisthelsetjenesten i Norge skal preges
av høy kvalitet i pasientbehandlingen, med raskest mulig diagnose og
igangsatt behandling.
Komiteen viser til at pasientene
over en rekke år har opplevd flere lov- og regelendringer som styrker
deres rettigheter, valgfrihet og makt i møte med helsetjenesten. Komiteen mener
dette representerer en positiv utvikling, som har styrket pasientens stilling
og har lagt til rette for utvikling av et bedre og mer brukertilpasset
helsetilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene og køene er å sikre
de offentlige sykehusene gode rammebetingelser gjennom økte bevilgninger
over statsbudsjettet, slik at en kan nyttiggjøre seg ledig kapasitet
i det offentlige helsevesenet og hos ideelle aktører, og i tillegg
ha et samarbeid med private kommersielle tilbydere, spesielt for
tilstander der det er ventelister på spesifikk behandling. Disse
medlemmermener at det i tillegg
er nødvendig med ny organisering og bedre ledelse av norsk spesialisthelsetjeneste,
for å sikre et pasientvennlig, desentralisert og faglig godt tilbud.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår å innføre fritt behandlingsvalg, til tross
for massiv motstand fra svært mange hold mot ordningen. Et stort
flertall av høringsinstansene advarer mot reformen, og viser til
at den ikke vil understøtte god og rettferdig utnyttelse av de samlede
helseressurser. For eksempel uttaler Norsk Sykepleierforbund (NSF)
at:
«Etter NSFs vurdering vil regjeringens "behandlingsvalgsreform"
innebære et omfang av privat kommersiell tjenesteyting som vi ikke
har sett i norsk helsetjeneste før.»
Disse medlemmer er enig med NSF
og mener at fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform for
private leverandører av helsetjenester, og ikke en reform for pasientene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil hevde at det
ikke medfører riktighet at det har vært massiv motstand mot reformen.
Tvert imot har det vært bred støtte i høringsrunden for hovedelementer
i reformen, som at sykehusene får økt frihet til å behandle flere,
gjennom å fjerne taket som begrenser hvor mange pasienter sykehusene
kan behandle. I tillegg har det vært bred støtte for reformens del
som innebærer at sykehusene får kjøpe mer ledig kapasitet hos private
gjennom anbud. Flertallet vil vise til høringsnotat
datert 16. februar 2015 fra Den norske legeforening, som i forbindelse
med høringen i komiteen skriver:
«De offentlige sykehusene har til dels store utfordringer
med ventetid, behandlingskøer og utilstrekkelig kapasitet. (…) De
offentlige sykehusene har i dag i for stor grad en monopolrolle.
Et noe større innslag av private aktører i spesialisthelsetjenesten
vil kunne bedre effektivitet, kvalitet, service og tilgjengelighet
for befolkningen.»
Flertallet vil presisere
at det blant de høringsinstansene som var kritiske til bestemte
forhold ved innretningen på reformen, ikke var entydig hva ved de
konkrete forhold instansene var kritiske til – og enkelte elementer
ble kritisert ut fra motstridende perspektiver.
Flertallet vil også understreke
at en bred og åpen høring fungerer etter sin hensikt når det vekker engasjement
og interesse, og også nye perspektiver og hensyn løftes frem i debatten. Flertallet mener det
er en styrke ved demokratiet at man gjennomfører denne type høringer,
som også gjør det mulig å justere på elementer ved for eksempel
reformer, slik at de kan bli enda bedre.
Flertallet vil i den sammenheng
påpeke at det også skjedde i denne høringsrunden. Flertallet viser
til at flere elementer som ble tatt opp av sentrale høringsinstanser
er imøtegått, ved at det er gjort endringer i proposisjonen fra
det som ble foreslått i høringsnotatet, som skal ivareta hensynene
som ble tatt opp. Flertallet vil blant annet vise
til at i den fremlagte proposisjonen er foreslått at pasient- og brukerrettighetene
ikke skal svekkes for pasienter som benytter seg av den nye ordningen
i fritt behandlingsvalg. I tillegg er fritt sykehusvalg og fritt
behandlingsvalg slått sammen til én ordning, som vil gjøre ordningen
vesentlig enklere for både pasienter og myndigheter, og dermed imøtegår
forutsetningene hos dem som var kritiske til at ordningen ville
bli komplisert og/eller byråkratisk. Flertallet vil fremheve
at det var flere høringsinstanser som i høringsrunden var kritiske
til disse forhold, men som i høringsrunden i komiteen uttrykte støtte
til de endringene som ble gjort i proposisjonen.
Flertallet viser til at Hovedorganisasjonen Virke
mener ordningen med fritt behandlingsvalg vil bidra til å sette
brukerne og pasientene mer i sentrum. Videre viser flertallet til
at NHO Service er positive til at regjeringen tar tak i de utfordringene
som ligger i dagens helsevesen. De støtter at regjeringen innfører
reformen og mener den vil bidra til økt konkurranse til beste for
pasienter, private leverandører av helsetjenester og for produktiviteten
i sykehussektoren.
Flertallet vil på denne bakgrunn
mene at høringen har vært god og bidratt til at regjeringen har lagt
frem et forslag for Stortinget som i enda større grad sikrer pasientene
styrkede rettigheter og utvidet valgfrihet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at to av tre søyler i regjeringens reform er tiltak som
allerede ble iverksatt av regjeringen Stoltenberg II. Det aktivitetstaket
den borgerlige regjeringen innførte i 2004, var ikke i operativ
bruk de siste årene av den rød-grønne regjeringens periode. Sammen
med økte bevilgninger til sykehusene ga dette mulighet både til
økt behandlingskapasitet i de offentlige sykehusene, og et enda sterkere
samarbeid med private og ideelle gjennom anbud og avtaler.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg at Arbeiderpartiet nå understreker
at det nettopp er et sterkere samarbeid mellom offentlige sykehus,
private og ideelle leverandører, som gir mulighet for helt nødvendig økt
behandlingskapasitet i den offentlige helsetjenesten. Dette står
derimot i kontrast til den politikk Arbeiderpartiet førte da de
kom inn i regjering sist. I Soria Moria-erklæringen fra 2005 står
det tydelig at:
«…omfang av avtaler mellom regionale helseforetak
og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i
de offentlige sykehus skal utnyttes.
Disse medlemmer viser til at
dette videre understrekes i foretaksprotokollene til de regionale helseforetakene
i 2006, punkt 4.1.3 Relasjon til private aktører:
«Foretaksmøtet viste til Soria Moria-plattformen hva
gjelder samhandling med private aktører. Følgende momenter ble tillagt
vekt:
- Regjeringen vil primært løse sentrale velferdsoppgaver
gjennom god utnyttelse av det offentlige tjenestetilbudet. Ledig
kapasitet i foretakene i Helse …. RHF skal utnyttes på en god måte.
-
Private aktører kan fortsatt medvirke i det samlede tjenestetilbudet,
men omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle
sykehus må begrenses. Helse (…) RHF må gjøre vurderinger av behovssituasjonen
og behovsdekning i forbindelse med gjeldende avtalers utløp og ved
behov for inngåelse av nye avtaler.»
Disse medlemmer viser til at
etter åtte år med rød-grønn regjering hadde helsekøene og ventetidene
i spesialisthelsetjenesten økt. Vi så en utvikling i retning av
en mer todelt helsetjeneste, der ledig kapasitet hos private utover
det som ble kjøpt gjennom foretakenes avtaler, kun var tilgjengelig
for de med god økonomi eller helseforsikring. Stadig flere ventet
unødvendig lenge på behandling gjennom den offentlig finansierte
helsetjenesten. Disse medlemmer påpeker at Arbeiderpartiets
syn på hvordan, og i hvor stort omfang de offentlige og de private
kan samspille om å redusere pasienters unødvendige venting, ser
ut til å ha forandret seg i takt med de økende helsekøene. Disse
medlemmer er derfor glad for at Arbeiderpartiet nå ser ut
til å mene at samarbeidet mellom offentlige og private helseaktører må
styrkes. Dette særlig fordi det er ledig kapasitet tilgjengelig
som ikke fullt ut benyttes til helt nødvendig pasientbehandling
for det offentliges regning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
fri rett til å velge behandlingssted har norske pasienter hatt i
nesten femten år, gjennom reformen fritt sykehusvalg som kom i 2001.
Denne ordningen gir pasienter som har fått tilkjent behandling rett
til å velge behandlingssted blant offentlige sykehus over hele landet,
eller hos private og ideelle aktører som har avtale med et helseforetak.
Underveis er private aktører innen billeddiagnostikk med offentlig
avtale tatt inn i ordningen, og regjeringen Stoltenberg II tok også
initiativ til at rehabiliteringsinstitusjoner skal omfattes av fritt sykehusvalg.
Dette innebærer at en større del av behandlingskjeden tas inn i
og omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg, noe som helt klart
har potensial til å effektivisere pasientbehandlingen. Gjennom fritt
sykehusvalg vil den enkelte pasient kunne gjøre sine valg innenfor
rammer, fordelinger og prioriteringer som er lagt av Stortinget. Disse
medlemmer viser til at dette igjen betyr at pasienter som
benytter seg av ordningen ikke forskyver andre pasienter, men kan
velge behandlingssted innenfor et solidarisk og rettferdig system.
Disse medlemmer mener samtidig
fritt sykehusvalg kan utnyttes mye bedre enn tilfellet er i dag.
Riksrevisjonens undersøkelse av ordningen i 2011 viste at kun 15
prosent av pasientene benyttet seg av tjenesten. Riksrevisjonen
peker på at dette er for svakt, og at ordningen burde vært bedre
kjent og utnyttet. Riksrevisjonens rapport viser imidlertid at til
tross for at få benytter ordningen, virker den klart positivt på
ventetidene. Med bedre utnyttelse av den totale kapasitet kunne
ventetidene ytterligere gått ned. God informasjon og hjelp til pasientene
må derfor styrkes, slik at langt flere finner fram til tjenesten. Både
helseforetakene og fastlegene har i dag plikt til å informere pasientene
om fritt sykehusvalg, og sykehusene har etablert rutiner for å informere
om ordningen. Nettsiden frittsykehusvalg.no gir oversikt over tilgjengelige
behandlingssteder og tilbud, både i offentlige sykehus og ved private
behandlingssteder som har avtaler med helseforetakene. Her finnes
informasjon om forventede ventetider, antall behandlinger, rettigheter
og enkelte kvalitetsmål. Heldigvis viser tall fra fritt sykehusvalg
at befolkningens kjennskap til tjenesten øker. I 2013 mottok pasientrådgiverne
i fritt sykehusvalg totalt om lag 32 600 telefonhenvendelser, noe
som er 26 prosent flere enn i 2012. Disse medlemmer mener
det uutnyttede potensialet som finnes i fritt sykehusvalg viser
at det er helt feil prioritering å lage en ny, omstendelig, kostbar
og byråkratisk ordning som angivelig skal tilby flere valgmuligheter
for pasientene – all den tid norske pasienter ikke på langt nær
bruker de valgmulighetene som finnes i dag. Gjennom god informasjon,
veiledning og hjelp til pasientene kan optimal utnyttelse av den
totale kapasiteten som omfattes av fritt sykehusvalg gi bedre ressursutnyttelse
enn det vi har nå, slik at pasientene kan tilbys rask og god behandling.
Disse medlemmer merker seg at
Helse- og omsorgsdepartementet i Prop. 56 L (2014–2015) stiller
følgende spørsmål: «Hvis pasienten fikk bestemme – hvordan ville
vi organisert og styrt arbeidet da?» Disse medlemmer mener
at et ganske overbevisende svar kom i LHLs helsebarometer som nylig
ble lagt fram. Her sier et overveldende stort flertall av de spurte
at de først og fremst ønsker å bli behandlet på et sykehus nær der
de bor, det vil si på det lokale sykehuset. Eller, dersom situasjonen
krever det, ved et større regionsykehus eller universitetssykehus,
som fins i alle regioner. Dette kan bety at ordningen fritt sykehusvalg
har sitt største potensial innen den enkelte region, der
pasientene føler tilhørighet, noe også Riksrevisjonens rapport viser.
Det er derfor etter disse medlemmers mening
mye som tyder på at norske innbyggere først og fremst ønsker at
det satses på de offentlige sykehusene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
bemerke at dette er helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil vise til at fritt behandlingsvalg handler om å utvide pasientenes
valgmuligheter. Det er riktig at vi i dag har fritt sykehusvalg,
men denne ordningen gjelder kun private institusjoner som har avtale
med regionale helseforetak. Ved å slå sammen fritt sykehusvalg og
fritt behandlingsvalg til én rettighet utvides pasientens valgmuligheter.
I tillegg til å velge private aktører med avtale, kan pasienten
også velge private aktører som er godkjent for fritt behandlingsvalg.
Denne løsningen blir enklere for pasientene enn dagens fritt sykehusvalg,
som skiller på ulike institusjonstyper. Forslaget som er fremlagt
i proposisjonen, betyr at det ikke lenger skilles på ulike institusjonstyper
ved at noen typer institusjoner kan pasienten velge, andre ikke.
Pasientene skal innen ordningen få velge fritt mellom offentlige
og private institusjoner, blant private institusjoner som enten
har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter
forskrift om fritt behandlingsvalg. I tillegg vil flertallet fremheve
at den nye ordningen innebærer at pasientene får adgang til å velge
mellom private aktører utover det volum og mangfold som helseregionene
har inngått avtaler om kjøp av tjenester med. Flertallet mener
at dette vil bidra til å fremme regjeringens målsetting om å sette
pasienten i fokus, i stedet for systemet.
Flertallet vil videre vise til
at de borgerlige partiene historisk har vært pådrivere for å innføre
og utvide lovfestede rettigheter for pasientene. Når Arbeiderpartiet
nå fremhever fritt sykehusvalg som en ordning de vil utvide, og
som de mener kan bidra til å gi pasientene rask og god behandling,
er det verdt å minne om at de lenge var kritiske til innføringen
av denne rettigheten. I tillegg vil flertallet fremheve at
de borgerlige partiene lenge har vært pådrivere for å innføre fritt
rehabiliteringsvalg. Senest i 2012 fremmet representanter fra Høyre
et representantforslag om fritt rehabiliteringsvalg og forbedret
kvalitet og tilgjengelighet i rehabiliteringstilbudet. Forslaget ble
nedstemt av de rød-grønne, og daværende helseminister Jonas Gahr
Støre uttalte i sitt svarbrev til komiteen, datert 28. mars 2012,
at han ikke så det som hensiktsmessig å innføre en ordning med fritt
valg av tilbud i private opptreningsinstitusjoner, da dette ikke
ville bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester
for pasienter med behov for habilitering og rehabilitering. Det
virker derfor selvmotsigende når Arbeiderpartiet forsøker å fremstille
det som om de har vært pådrivere for å innlemme private rehabiliteringstilbud
i fritt sykehusvalg. Flertallet vil fremheve at de
borgerlige partiene i mange år har kjempet for at pasienter skal
få lov til å velge det tilbudet som har kortest ventetid, enten
dette er ved et offentlig sykehus eller hos en privat leverandør.
Dette gjennomføres nå ved innføringen av fritt behandlingsvalg,
først for pasienter innenfor rus og psykisk helsevern, i tillegg
til noe somatikk. Også nå kjemper Arbeiderpartiet mot en reform
som gir pasientene større makt, slik vi har sett så mange ganger
før.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil styrke sektoren
økonomisk og legge til rette for at offentlige sykehus skal kunne
ha økte daglige åpningstider, f.eks. for poliklinisk dagkirurgi,
for å behandle flere. Det er de offentlige sykehusene som er tilgjengelig
for pasienter over hele landet, og som sørger for lik rett til tjenester. Disse
medlemmer mener at en uoversiktlig og uforutsigbar ordning
som fritt behandlingsvalg er et særdeles dårlig svar på innbyggernes
ønsker. Undersøkelsen i LHLs helsebarometer viser med all tydelighet
at det svaret Helse- og omsorgsdepartementet søker er dette: Norske
pasienter har ikke noe uttalt behov for å shoppe helsetjenester
i et stort og fragmentert marked. Det som betyr noe er helsetjenester nær
der man bor; tilbud som først og fremst det offentlige helsevesenet
kan gi alle landets innbyggere – uavhengig av bosted.
Disse medlemmer vil understreke
at høringsnotatet om fritt behandlingsvalg, som regjeringen sendte
ut med høringsfrist 16. september 2014, ble møtt med svært stor
motstand. Flere høringsinstanser – deriblant alle de regionale helseforetakene, som
representerer alle de offentlige sykehusene i Norge – viste til
fare for overbehandling, byråkratisering, oppsplitting av «sørge-for-ansvaret»,
negative konsekvenser for de offentlige sykehusene og at målsettingen
om et forsvarlig pasientforløp utfordres. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen på tross av dette har valgt å opprettholde forslaget
om å innføre FBV og fremmer i proposisjonen forslag til endringer
i ordningen – der den viktigste er at ordningen fritt sykehusvalg
og fritt behandlingsvalg blir slått sammen til én ordning, og at
det er gjort presiseringer når det gjelder pasientrettigheter. Disse medlemmer vil
understreke at selv om høringsinstanser støtter endringsforslagene
som har gjort FBV mindre pasientfiendtlig, oppfatter ikke disse medlemmer at
FBV av høringsinstansene blir ansett som et nødvendig eller foretrukket
tiltak for å styrke norsk spesialisthelsetjeneste. Flere sentrale høringsinstanser
advarer mot fremdeles uavklarte forhold og uheldige konsekvenser
av å innføre regjeringens forslag til FBV.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
videre til at flere instanser i høringen uttrykte skepsis til regjeringens
forslag. Blant disse er Norsk Sykepleierforbund (NSF) som uttrykker
sterk bekymring for de langsiktige konsekvensene av denne ordningen.
NSF deler regjeringens bekymring for en utvikling av et todelt helsevesen,
hvor de med private helseforsikringer kan kjøpe seg ut av køen,
men finner det allikevel ikke bevist at den foreslåtte ordningen
evner å møte utfordringsbildet på en slik måte at nytten står i
forhold til kostnadene, og at kriteriene i prioriteringsforskriften
overholdes. Blå Kors gir også uttrykk for skepsis til reformen,
og mener den ikke bør startes opp uten at det er klargjort bedre hvordan
leverandører som både har avtale med helseforetakene gjennom anbud,
og blir godkjent til å levere gjennom reformen, skal håndtere denne
situasjonen. De regionale helseforetakene (RHF) fremholdt i høringen
at flere av RHF-enes viktige innspill til det opprinnelige høringsnotatet
er hensyntatt når regjeringen nå legger frem reformen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
de tre viktigste punktene der de regionale foretakene mener de er hensyntatt,
er 1) bruk av private ved vurdering/rettighetsvurdering, 2) at FBV-aktører
skal delta i arbeid med individuell plan og 3) at departementet
ser de betydelige utfordringene som er knyttet til den praktiske
gjennomføringen av ordningen og at departementet har trukket RHF-ene
inn i arbeidet med hvordan gjenstående problemer skal løses. Disse medlemmer merker
seg at de regionale helseforetakene peker på den manglende
IKT-samordningen som en stor utfordring og et pasientsikkerhetsproblem. Disse
medlemmer vil fremheve at også de regionale helseforetakene
mener ordningen er best egnet for avklarte tilstander.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Norsk Sykepleierforbund
(NSF) i høringen understreket at tall fra OECD viser at Norge har
et lavt antall senger, kort liggetid og en høy beleggsprosent, at
vedlikeholdsetterslepet i norske sykehus er stort, og at det er
behov for betydelige investeringer i bygg, medisinsk-teknisk utstyr,
IKT og kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen slår sammen ordningene fritt sykehusvalg
og fritt behandlingsvalg, og at dette ser ut til å få full støtte
også i høringsinnspillene til komiteen.
Flertallet vil vise til at tallene
fra OECD peker på forhold som i stor grad dreier seg om et etterslep
av vedlikehold og behov for nye investeringer i bygg, IKT og medisinsk-teknisk
utstyr, etter åtte år med rød-grønt styre. Flertallet vil
videre påpeke at dette er områder som alle vil være en del av den
nasjonale helse- og sykehusplan som legges frem for Stortinget i
løpet av 2015. Flertallet mener det er et stort behov
for en helhetlig gjennomgang av sykehusstrukturen i landet. Siden
staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten for over ti
år siden, er det ennå ikke utviklet en samlet plan med nasjonal
oversikt over hvorvidt sykehusene er rustet for fremtidens behov.
Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi en oversikt over fremtidige
utviklings- og investeringsplaner på overordnet nivå, og vil inneholde
forslag til tiltak for å sikre tilstrekkelig personell og kompetanse, samt
drøfte prinsipper for sykehusstruktur og kriterier for
ulike sykehus. Flertallet mener en nasjonal helse-
og sykehusplan vil bidra til å utvikle fremtidens helsetjeneste
basert på befolkningens behov, og er derfor fornøyd med at regjeringen
har varslet at denne vil legges frem for Stortinget i løpet av 2015.
Flertallet viser til at Hovedorganisasjonen Virke
mener fritt behandlingsvalg vil bidra til at brukerne får et enklere
system med reelle valgmuligheter. Den norske legeforening mener
det er klokt å bygge videre på en allerede etablert ordning, som
kan bidra til at fritt behandlingsvalg kan bli et tilbud til hele
befolkningen, og ikke bare ressurssterke pasienter. Flertallet registrerer
allikevel at flere er bekymret for at ordningen fritt behandlingsvalg
vil føre til økt byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Statens helsetilsyn i sin høringsuttalelse fremhevet at fritt behandlingsvalg
vil kunne medføre økt byråkratisering, både når det gjelder søknader,
godkjenning og administrering av ordningen både på individuelt og
organisatorisk nivå. Gitt at dette er en ordning som få vil benytte
seg av, kan det være grunner for å vurdere innføringen i et kost-nytte-perspektiv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen med Kristelig
Folkeparti og Venstre, hvor partiene er enige om å styrke behandlingstilbudet
innenfor rus og psykiatri, heve kvaliteten i helsevesenet og å etablere
mer sammenhengende behandlingsforløp for pasientene. Flertallet viser
videre til at samarbeidsavtalen slår fast at fritt behandlingsvalg
skal innføres, og at ordningen innføres først for rus og psykiatri,
og evalueres. Gjennom reformen fritt behandlingsvalg vil pasienter
som trenger rusbehandling eller behandling innen psykisk helsevern,
samt noen somatiske områder, kunne velge behandling hos private
på statens regning i stedet for å vente i den offentlige køen, selv
om kvoten som helseregionen har kjøpt er brukt opp. Flertallet viser
videre til at fritt behandlingsvalg også inneholder to grep som
gjør de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive. For det
første får sykehusene frihet til å behandle flere, ved at taket som
begrenset hvor mange pasienter de kunne behandle, er fjernet. For
det andre får sykehusene kjøpe mer ledig kapasitet hos private når
det trengs, gjennom at regjeringen har gitt beskjed om større bruk
av anbud. Flertallet er glad for at begge disse grepene
fikk bred støtte i høringen. Flertallet understreker
at det ikke er et mål ved fritt behandlingsvalg at flest mulig pasienter
skal velge seg bort fra den offentlige helsetjenesten.
Flertallet viser til at målet
er å redusere ventetiden, styrke pasientenes valgmuligheter og stimulere
de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen innfører et stort helsepolitisk prosjekt, fritt behandlingsvalg,
samtidig som det legges til grunn i proposisjonen at pasientene
ikke nødvendigvis vil benytte seg av den nye ordningen i stor grad. Disse
medlemmer vil også vise til statsrådens brev av 6. mars 2015,
der statsråden ikke kan fastslå at innføring av FBV vil få betydning
for bruken av private helseforsikringer, selv om en todeling av
helsevesenet er brukt som argument for å innføre ordningen. Disse medlemmer mener
dette viser at reformen er ideologisk betinget, der troen
på konkurranse er det grunnleggende, og ikke pasientenes egentlige
behov. Disse medlemmer viser til følgende punkt i
regjeringsplattformen:
«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon
av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk
av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering.
Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element
i offentlig virksomhet. Lovfestede rettigheter til velferdstjenester,
kombinert med fri etableringsrett og stykkprisfinansiering direkte
til den tjenesteprodusent forbrukeren velger, kan bidra til å sikre
en slik utvikling.»
Disse medlemmer er
sterkt uenig i dette, og mener tvert om at produksjon av velferdstjenester skiller
seg mye fra produksjon av andre varer og tjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er glad for at de rød-grønne partiene
gjentar Høyre-Frp-regjeringens viktige politiske målsettinger som
er nedfelt i regjeringsplattformen. Disse medlemmer viser
til at sitatet er hentet fra kapitlet «Fornyelse, administrasjon
og kirke» med overskrift «konkurranse» i Sundvolden-erklæringen,
hvor partiene slår fast at bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping,
bedre tjenester og effektivisering. Disse medlemmer viser
videre til at Den norske legeforening gir uttrykk for at de deler
regjeringspartienes oppfatning av at konkurranse, også på helsetjenester,
vil kunne stimulere offentlige sykehus til å bli mer effektive og
påvirke positivt til å redusere unødvendig venting og helsekøer. Disse medlemmer vil
gjerne sitere de neste to linjene fra det samme utdraget i Sundvolden-erklæringen:
«Regjeringen vil åpne for konkurranse blant annet
innen skinnegående transport, utvikling, drift og vedlikehold av
flyplasser og drift av fergestrekninger.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser videre til at regjeringen, sammen med samarbeidspartiene,
har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre
to første budsjetter, sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt
gjennom sine åtte år.
Flertallet er opptatt av at vi
de siste årene har sett en utvikling i retning av et mer todelt
helsevesen i Norge, hvor de med helseforsikring betalt av arbeidsgiver
eller god personlig økonomi har kunnet sikre seg raskere helsehjelp
enn mennesker som venter i offentlig helsekø. Flertallet mener
det er uheldig om denne trenden drives av at altfor mange pasienter
skal vente unødvendig lenge på behandling mens det er ledig kapasitet
både på offentlige og private/ideelle behandlingssteder. Flertallet er
opptatt av å redusere ventetidene for pasientene gjennom utnyttelse
av kapasitet i både private, ideelle og offentlige institusjoner.
Med reformen fritt behandlingsvalg legger regjeringen
opp til at ventetiden skal gå ned og valgfriheten skal øke. Gjennom
reformen legger regjeringen til rette for bedre å ta i bruk et mangfold
av aktører, som inkluderer både offentlig og privat sektor, herunder
ideelle. Flertallet er tilfreds med at regjeringen
med dette ytterligere styrker pasientenes rettigheter. Flertallet viser
til at regjeringen har lyttet til viktige innspill i høringsrunden,
og at man foreslår å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg.
Dette innebærer at pasientene får en liste å velge fra, og vil bidra
til en ordning som er enkel og lett tilgjengelig å forholde seg
til. Flertallet er opptatt av pasienters rett til
selv å velge behandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
når ordningen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg slås sammen
til én ordning, vil det bety at pasienter som ønsker behandling
hos en privat tilbyder uten avtale med det offentlige, først må
søke seg til det offentlige eller til en privat tilbyder som har
fått delegert vurderingskompetanse fra de regionale foretakene.
Så – etter å få tildelt pasientrettigheter – må pasienten velge seg
videre til den aktuelle private tilbyderen. Disse medlemmer vil
understreke at fritt sykehusvalg er kritisert for å fungere best
for ressurssterke personer med høy inntekt og utdanning, og at den
nye ordningen fritt behandlingsvalg med private tilbydere med og
uten vurderingskompetanse, og private tilbydere med og uten avtale
med regionale foretak, ikke representerer noen forenkling, men tvert
om vil kunne gjøre pasientvalgene enda mer komplisert å sette seg
inn i.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er uforståelig at regjeringen hevder den nye ordningen vil oppheve
volumbegrensninger i helsevesenet, all den tid ordningen finansieres
innen en gitt ramme til helseregionene, vil Stortingets rammebevilgning
fortsatt styre de totale økonomiske ressursene utover ISF som skal
brukes til spesialisthelsetjenesten. Et eventuelt ubegrenset volum
innen en gitt ramme vil føre til uforutsigbare kutt på andre områder
innen den samme rammen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil videre påpeke at det ikke er riktig at ordningen fritt behandlingsvalg med
private tilbydere med eller uten vurderingskompetanse vil gjøre
pasientvalgene mer komplisert å sette seg inn i. Flertallet vil
vise til at det i alle helseregioner har forekommet at man har latt
private eller ideelle aktører som de har avtale med, foreta rettighetsvurderinger. Flertallet vil
påpeke at dersom de regionale helseforetakene ikke hadde fått en hjemmel
til å delegere myndighet til private til å foreta rettighetsvurderinger
så ville det medført at pasienter som i dag vurderes hos
private, må innom offentlige sykehus før de behandles hos private. Flertallet vil
fremheve at de regionale helseforetakene advarer kraftig mot at
praksisen hvor private har fått delegert myndighet til å foreta
rettighetsvurderinger endres, fordi det vil gi økt byråkrati og
merarbeid som rammer både pasienter og sykehus. Flertallet vil
presisere at det er de regionale helseforetakene som gjennom lovhjemmelen
gis myndighet til å bestemme hvilke private aktører som skal ha
kompetanse til å foreta rettighetsvurderinger. Med andre ord er
det ingen automatikk i at en privat aktør som får godkjenning som
fritt behandlingsvalgleverandør, også skal foreta rettighetsvurderinger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil videre vise
til at retten til fritt behandlingsvalg handler om å gi pasienten
en utvidet mulighet til å velge hvor helsehjelpen skal mottas, og
pasienten skal kunne oppsøke andre tilbud enn de som er med i fritt
sykehusvalg. Samtidig skal de fortsatt kunne benytte leverandører
som allerede er med i fritt sykehusvalg, uten å måtte risikere å
bli avvist fordi volumet i avtalen med det regionale helseforetaket
er brukt opp. Løsningen om å slå sammen fritt sykehusvalg
og fritt behandlingsvalg vil innebære at man får én ordning og én
rettighet, med andre ord et betydelig enklere og mer forståelig
rettighetssystem. Dette flertallet viser til at samtidig
som denne ordningen forenkler og forbedrer rettighetssystemet fra
et pasientperspektiv, så sikrer forslaget at det offentlige har
kontroll med hvilke virksomheter som skal ha kompetanse til å tildele
rettigheter. Det skal være de regionale helseforetakene som skal
bestemme hvilke private virksomheter, og det offentlige kan trekke
tilbake denne kompetansen dersom denne kompetansen blir misbrukt.
Det innebærer at det offentlige fortsatt vil ha kontroll over rettighetsvurderingen.
Dette flertallet viser til at
i fritt sykehusvalg var det helseregionene som bestemte en kvote for
hvor mange pasienter som kan behandles av private, herunder ideelle.
I den nye ordningen under fritt behandlingsvalg vil pasienter omfattet
av rettigheten kunne velge behandling hos private og ideelle institusjoner
på statens regning, i stedet for å vente i den offentlige køen,
selv om kvoten som helseregionen har kjøpt er brukt opp. Dette
flertallet viser til at denne ordningen først skal innføres
innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling
i 2015, samt noe somatikk.
Dette flertallet støtter innføringen
av fritt behandlingsvalg. Dette flertallet vil understreke
at det alt vesentlige av pasientbehandlingen fortsatt vil skje på
de offentlige sykehusene, men at fritt behandlingsvalg blir en viktig
sikkerhetsventil for pasientene og en stimulans for de offentlige
sykehusene til å bli bedre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
minner om at all helsetjeneste, uansett om den er i offentlig eller
privat regi, krever velfungerende systemer for å sikre god kvalitet. Flertallet peker
på at fritt behandlingsvalg i hovedsak vil etableres innenfor rammen
av de systemene som allerede finnes. Private som leverer i FBV-ordningen,
skal stilles overfor tilsvarende krav til kvalitet som private med
avtale og offentlige sykehus. IKT-løsninger for informasjon til
pasienter om tilbudene i FBV og utveksling av pasientinformasjon mellom
offentlige sykehus og FBV-leverandører, vil i hovedsak bygge på
løsningene som i dag også gjelder ved bruk av fritt sykehusvalg. Flertallet viser til
at det i 2015-budsjettet ble bevilget 20 mill. kroner knyttet til
utvikling av felles IKT-systemer som vil understøtte FBV, fritt
sykehusvalg, fristbruddsordningen og ordningene for utenlandsbehandling.
Dette vil komme pasienter som benytter disse ulike ordningene til
gode. Flertallet viser også til at Helsedirektoratet,
som allerede i dag forvalter fristbruddsordningen og innsatsstyrt
finansiering, vil få oppgaver knyttet til godkjenning og oppfølging
av FBV-leverandører. Flertallet vil trekke frem at
dagens IKT-løsninger i helsetjenesten ikke godt nok ivaretar pasienters
rett til innsyn i egne journaler eller god nok flyt av viktig pasientinformasjon
mellom ulike helseforetak. Flertallet viser til arbeidet
som pågår knyttet til oppfølging av Meld. St. 9 (2012–2013) En innbygger
– en journal, og videre til ny, vedtatt pasientjournallov i 2014
som gir mulighet til å utvikle moderne løsninger for å
dele helseopplysninger. Flertallet er opptatt av
at det holdes et høyt tempo i arbeidet med å sikre mer enhetlige
og integrerte IKT-systemer i helsetjenesten.
Flertallet mener det
fortsatt vil være behov for IKT-løsninger som understøtter god og
brukervennlig informasjon til pasienter og helsepersonell. Flertallet viser
til at det i proposisjonen beskrives at ordningen på kort sikt vil
måtte ta utgangspunkt i den samme type, til dels manuelle rutiner
for informasjonsutveksling mellom aktører som gjelder ved bruk av
dagens fritt sykehusvalg. Flertallet mener det må
være en viktig målsetting at IKT-systemene generelt i helsetjenesten
bedres. At viktig pasientinformasjon kan formidles trygt og raskt
mellom de ulike nivåene i helsetjenesten, og at pasienter får tilgang
på egne helseopplysninger i langt større grad og enklere enn i dag. Flertallet merker
seg at på sikt skal Min Helse på helsenorge.no videreutvikles for
å vise persontilpasset informasjon i form av for eksempel rettighetsvurdering
i fritt behandlingsvalg.
Flertallet vil peke på at manglende
IKT-samordning er en stor utfordring i helsetjenesten generelt.
Utfordringene knyttet til samhandling mellom IKT-systemer oppstår
ikke ved innføring av fritt behandlingsvalg. Disse utfordringene
ligger der allerede i dag, jf. beskrivelsen av utfordringsbildet
for IKT i Meld. St. 9 (2012–2013). Flertallet legger
til grunn at ordningen med fritt behandlingsvalg vil ta utgangspunkt
i de samme rutinene som gjelder for fritt sykehusvalg, og at fritt
behandlingsvalg vil omfattes av det langsiktige arbeidet for å sikre
mer enhetlige og integrerte IKT-systemer. Flertallet legger
videre til grunn at det i forskriften settes rammer og krav til
samarbeid og informasjonsutveksling som sikrer sammenhengende forløp
for pasienten.
Flertallet viser til at fastlegene
ofte kjenner den enkelte pasient best, og flertallet mener
at fastlegene må spille en nøkkelrolle for å sende pasientene
på en god og riktig måte inn i en komplisert spesialisthelsetjeneste.
Basert på erfaringene en har med fritt sykehusvalg, vet en at det
er et betydelig behov for opplæring og god nettinformasjon om FBV til
fastlegene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartier
enig med de regionale helseforetakene om at fritt behandlingsvalg
representerer betydelige utfordringer med tanke på bruk av IKT i
kommunikasjon og informasjon på tvers i helsesektoren. Når private
aktører i spesialisthelsetjenesten kan behandle pasienter uten at
avtale er inngått på forhånd med et helseforetak, innebærer dette
at det i utgangspunktet ikke foreligger naturlige kontaktpunkter
mellom det offentlige og aktuelle private behandlere i den nye helsereformen.
Disse medlemmer mener at ordningen
fritt behandlingsvalg vanskeliggjør god og sikker informasjonsflyt
mellom offentlig helsesektor og private tilbydere.
I stortingsbehandlingen av Prop. 72 L (2013–2014)
Pasientjournalloven og helseregisterloven, jf. Innst. 295 L (2013–2014)
fremmet Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Venstre følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake
til Stortinget på egnet måte med forslag om hvordan private aktører
med rett til automatisk statlig finansiering av pasientbehandling,
uten avtale med det offentlige, skal kunne forpliktes på følgende punkter:
levere gode og fullstendige
helsedata til offentlige registre
bidra til å realisere ambisjonen om «én innbygger – én journal»
ha sikker håndtering av pasientjournalopplysninger
ha trygg og operativ samhandling med resten av helsevesenet
Regjeringen
bes også å utrede hvem som skal være databehandlingsansvarlig, når
pasienter skal behandles på det offentliges regning i regi av den omtalte
ordningen.»
Disse medlemmer peker på at regjeringspartiene
den gang ikke ville støtte den ambisjonen de opplistede punktene
tar til orde for, og ser med uro og bekymring på at den foreliggende
proposisjon om fritt behandlingsvalg ikke adresserer disse utfordringene.
Disse medlemmermener
det er oppsiktsvekkende at regjeringspartiene bagatelliserer bekymringene
som er kommet klart frem i høringsrunden og som det advares sterkt
mot, nemlig at en helsereform for utvidet bruk av private tilbydere
innføres selv om det er manglende felles IKT-løsninger mellom offentlige
sykehus og private tilbydere i ordningen. Disse medlemmer vil
presisere at de regionale helseforetakene har et viktig sørge-for-ansvar
for innbyggere i helseforetakets område. Disse medlemmer viser
til at under komiteens høring fremholdt de regionale helseforetakene
følgende:
«Manglende IKT-samordning er et problem i helsetjenesten
generelt, inkludert forholdet mellom HF og private kommersielle
aktører. Dette blir enda mer problematisk ved FBV, der det ikke
er avtaler mellom RHF og privat aktør og regelmessig oppfølging
av disse. RHFene har regelmessig møter med sine private leverandører
flere ganger årlig, og følger deres aktivitet. Dette gjør det mulig
å ta tak i forhold der samarbeidet om pasientforløp ikke er godt
nok. FBV-leverandørene vil ikke ha en slik kontakt med HF/RHFene,
da relasjonen ikke er basert på avtaler, men på en godkjenningsordning
som er plassert utenfor RHF-systemet.»
Disse medlemmer viser
til at de regionale helseforetakene på høringen stilte spørsmålet:
«Hvordan sørge for at brukerne opplever sammenhengende
forløp i spesialisthelsetjenesten når de samarbeidene aktører ikke
har kommuniserende IKT- systemer og ikke har avtaler som regulerer
samarbeidet?»
Disse medlemmer mener
at dette er et grunnleggende spørsmål som regjeringens og regjeringspartiene
ikke kan svare på, og anser dette som alvorlig.
Disse medlemmer vil understreke
at de regionale foretakene mener at pasienter som velger FBV etter
å ha vært vurdert i et HF, forsvinner ut av «IKT-synsfeltet» til
sitt HF. Helseforetakene kan i sitt pasientadministrative system
ikke se om en privat leverandør tar imot pasienten, om frist for
start av helsehjelp overholdes eller om det i det videre forløp avdekkes
forhold som viser at pasientene har behov som går ut over det den
private leverandøren er kompetent til å gi. Disse medlemmer viser
videre til at de regionale helseforetakene på høringen også understreket
at manglende IKT-samordning og fravær av avtaler og oppfølging er
et pasientsikkerhetsproblem som krever kompenserende tiltak, og
at dette er særlig viktig ved uavklarte tilstander hvor man bytter aktør
før man vet hvilken behandling pasienten har behov for.
Disse medlemmer vil vise til
Meld. St. 11 (2014–2015) Kvalitet og pasientsikkerhet og den tverrpolitiske
målsettingen om å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten i helsetjenestene,
og mener det er svært bekymringsfullt at regjeringen foreslår å
innføre FBV uten krav om IKT-samordning. Disse medlemmer mener
at helseforetakenes advarsler om at dette er et pasientsikkerhetsproblem,
særlig for pasienter med uavklarte tilstander, burde tas på største
alvor. Disse medlemmer mener at å sikre forsvarlige
helsetjenester og pasientforløp for alle pasienter, burde være en
selvfølge for offentlige myndigheter å legge til rette for, og at
Helsedirektoratets ansvar for oppfølging av FBV-aktørene ikke er et
svar på de pasientutfordringene som her påpekes.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette som krav for godkjenning
av aktører i ordningen med fritt behandlingsvalg at det etableres
kommuniserende IKT-systemer, som sikrer et godt samarbeid om pasientforløp med
den offentlige helsetjenesten.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er opptatt av at mange ideelle organisasjoner er blant de private
som yter en viktig innsats som tjenesteleverandør i spesialisthelsetjenesten.
Ideelle leverandører har også høy kompetanse og stort engasjement
og bidrar med viktig nytenkning og innovasjon i tjenesten. Flertallet merker
seg at de fleste ideelle aktørene er positive til reformen i innspillene
til høringsnotatet, og at Hovedorganisasjonen Virke og Blå Kors
uttrykte det samme i komiteens høring. Flertallet er
opptatt av å ta alle gode krefter i bruk og ønsker, som regjeringen,
god samhandling og samarbeid mellom det offentlige og private og
ideelle aktører. Troen på den viktige dynamikken i samarbeidet mellom
offentlig og privat/ideell sektor, samt intensjonen om at pasientenes
behov skal stå i sentrum, er selve bakgrunnen for at regjeringen
fremmer forslaget om fritt behandlingsvalg. Flertallet viser
til at det i stor grad er private, ideelle aktører som har vært
pionerer og innovatører innenfor tverrfaglig spesialisert døgnbehandling
for rusavhengige. Flertallet viser til at disse aktørene
bidrar til å skape et viktig mangfold av velferdstjenester og terapiformer
som er individrettet og pasientnære i sin tilnærming. Flertallet peker på
at fritt behandlingsvalgsreformen spesielt egner seg for spesialisert
og tverrfaglig rusbehandling, da det allerede eksisterer et stort
omfang av private og ideelle institusjoner med sterke fagmiljøer
og høy kompetanse. Flertallet merker seg at regjeringen arbeider
med å finne tiltak som kan videreutvikle rammevilkårene for de ideelle
tjenesteleverandørene, og er svært glad for at regjeringen ønsker
å videreføre og videreutvikle samarbeidsavtalen med ideell sektor
om leveranser av tjenester innenfor helse- og sosialområdet.
Flertallet vil understreke de
ideelle aktørenes verdi i samfunnet, og peke på deres særpreg og
kvaliteter. Flertallet vil i denne sammenheng vise
til samarbeidsavtalen med de ideelle aktørene og til arbeidet med
de historiske pensjonskostnadene og til regjeringens formuleringer
om rammevilkårene for de ideelle, i regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2015:
«Regjeringen ønsker også at handlingsrommet for å
inngå langvarige og løpende avtaler ved offentlige anskaffelser
skal utnyttes for å sikre brukere og pasienter gode og stabile tjenester.
Økt bruk av langvarige og løpende avtaler vil også bidra til mer
stabile rammevilkår for ideelle organisasjoner som leverer helse-
og sosialtjenester.»
Flertallet mener utnyttelse av
ledig kapasitet blant de ideelle aktørene vil være avgjørende for
å kunne behandle flere pasienter. At den enkelte pasient
skal sikres helsetjenester av høy kvalitet, forutsetter ressursutnyttelse
også hos ideell sektor. Mange av de ideelle tjenesteleverandørene
innen helse- og sosialområdet har høy kompetanse, gode fagmiljøer og
andre positive egenskaper som gjør dem til en viktig leverandør
av helse- og omsorgstjenester. Flertallet er derfor
opptatt av at samarbeidet med ideell sektor om leveranser av helse-
og sosialtjenester videreutvikles.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at en sterk
ideell sektor er en forutsetning for et godt helsetilbud i Norge,
både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Disse
medlemmer viser til at ideelle organisasjoner og non-profittbaserte
institusjoner har hatt, og fortsatt har, en grunnleggende rolle
i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. På mange områder
var det nettopp disse som var starten på mange av de velferdstjenestene
Norge har i dag. De ideelle aktørene har spesielle kvaliteter, verdier
og vilkår som må verdsettes og tas i betraktning. Disse medlemmer viser
til at offentlige, kommersielle og ideelle aktører er gjensidig
avhengige av hverandre. Uten en velfungerende stat fungerer
ikke privat sektor, og ideelle og kommersielle aktører utgjør en
viktig og selvfølgelig del av velferdssamfunnet. For at de ideelle
institusjonene skal kunne utvikle seg videre på sine egne premisser,
må disse gis vilkår som er tilpasset deres kvaliteter og særpreg. Disse medlemmer vil
understreke at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, og at
det er en politisk oppgave og et politisk mål å sikre at sektoren
bevares.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at de ideelle aktørene skal møtes med respekt, og at de skal sikres rammevilkår
som er stabile og forutsigbare.
Disse medlemmer vil peke på at
helse-, omsorgs- og sosialsektorene ikke er eller bør være et marked,
men en del av den statlige myndighetsutøvelsen. Disse medlemmer mener
disse sektorene er dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser,
der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. Konkurranseregimets
innebygde dynamikk setter pris framfor kvalitet, og kortsiktighet
i stedet for langsiktighet. Disse medlemmer mener
alle ideelle aktører bør få direkte forhandlinger om kontrakter
i stedet for å måtte levere inn anbud.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til tidligere forslag fremmet i Stortinget av Kristelig Folkeparti
om at det bør være generell praksis ved anskaffelse av helse- og
sosialtjenester fra ideelle virksomheter hvor det benyttes direkte
forhandlinger om driftsavtaler, ikke anbudskonkurranser, jf. Dokument
8:136 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at ideelle
organisasjoner yter en viktig innsats som tjenesteleverandører,
og har høy kompetanse og god kvalitet på et ofte skreddersydd pasienttilbud. Disse
medlemmer vil understreke at samarbeidet mellom det offentlige
og frivillige, ideelle organisasjoner på helse- og velferdsfeltet
må styrkes. For å sikre forutsigbarhet for ideelle organisasjoner
må dette skje gjennom langsiktige avtaler basert på kvalitet, ikke
gjennom et anbudssystem eller fritt behandlingsvalg der det vil
være i en sterk konkurranse med andre private, kommersielle aktører.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen vil videreføre samarbeidsavtalen med ideell sektor om
leveranser av tjenester innenfor helse- og sosialområdet, en samarbeidsavtale
som den rød-grønne regjeringen innførte.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at avtaler med
ideelle aktører vris fra anbud over mot lengre og løpende avtaler
for å sikre forutsigbarhet og høy kvalitet.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Virke i
sitt høringsnotat til komiteen påpeker at ideell sektor og privat
rehabilitering utgjør hoveddelen av ledig kapasitet i spesialisthelsetjenesten
utenfor statlige sykehus. Virke viser til at både regjeringen og
Stortinget er godt kjent med ideelle aktørers utfordringer med historiske
pensjonskostnader. En forutsetning for en vellykket gjennomføring av
FBV er ifølge Virke at regjeringen finner en løsning på pensjonssaken.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utsette innføring
av fritt behandlingsvalg inntil det er kommet en løsning på pensjonsutfordringene
for ideelle organisasjoner som tilbydere av helse- og sosialtjenester.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen legger opp til en forskningsbasert følgeevaluering
av FBV-reformen i regi av Forskningsrådet. En slik evaluering skal
belyse hvordan fritt behandlingsvalg bidrar til å realisere de sentrale
målene om reduserte ventetider, økt valgfrihet for pasientene og
stimulans til de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Flertallet mener
også det er viktig at evalueringen vurderer effekt på andre sentrale
helsepolitiske mål, bl.a. likeverdig tilgang til helsetjenester
og pasientsikkerhet. Flertallet mener en slik følgeevaluering
vil muliggjøre læring og legge til rette for et framtidig godt beslutningsgrunnlag
for videre utvikling av fritt behandlingsvalg. For å styrke grunnlaget for
en slik evaluering er flertallet enige om at noen
somatiske diagnoser skal være med ved oppstart. Flertallet ser
at en slik forskningsbasert evaluering vil ta noe tid både å sette
opp og gjennomføre. I tillegg til en forskningsbasert følgeevaluering er
det derfor viktig at det løpende gjøres brukerundersøkelser på vegne
av pasienter, vurderinger av informasjonsflyt og journalsystemer,
samhandling mellom helseforetakene og private aktører samt at kostnadene
spesielt skal gjennomgås etter første hele driftsår i 2016. Både
brukeropplevd tilfredshet blant pasienter og kostnadskontroll må
ligge til grunn før en går videre med å fase inn ytterligere somatiske
lidelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det vil være sentralt å se på hvordan
IKT-løsningene fungerer, hvordan ordningen virker inn på helsebyråkratiet,
informasjonsflyt og journalsystemer i det offentlige og private/ideelle
sykehus/institusjoner. Disse medlemmer vil understreke
at en evaluering også må gi svar på andre viktige spørsmål – som
i hvilken grad FBV vil påvirke innsatsen for forskning/innovasjon,
hvilke økonomiske konsekvenser ordningen vil gi, og hvilken kostnadskontroll
vi har på reformen og om vi har nok/rett kompetanse hos personale
som skal løse FBV.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om evaluering av FBV-ordningen, der Stortinget får
ta stilling til eventuell utviding eller avvikling av ordningen.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil vise til at
finansieringsordningene er ett av flere virkemidler i helsepolitikken.
Alle finansieringsordninger kan ha utilsiktete effekter, også aktivitetsbasert
finansiering. I styringen vektlegges det at det er de medisinsk-faglige
vurderingene som skal være førende for den helsehjelpen den enkelte
pasient tilbys. Riktig prioritering og god og helhetlig pasientbehandling
skal primært fremmes gjennom faglige retningslinjer, lover og forskrifter
mv. Gjennom ISF gis samme type pasientbehandling lik finansiering,
forutsatt at samme type behandling registreres og rapporteres på
samme måte. Dette følges opp løpende i utviklingen av medisinske
kodeverk, arbeidet med finansieringsordningene, i kommunikasjon
med sektoren og i kontrollarbeidet. Flertallet vil
vise til at helseforetakene har ansvaret for å organisere sin virksomhet
på best mulig måte. Dette gjelder også organisering av medisinsk
koding. Flertallet vil understreke at det gjelder
et krav for all utførelse av helsehjelp at den skal være forsvarlig,
og at dette kravet gjelder like fullt uavhengig av hensyn til økonomi.
Flertallet mener ISF har vist
seg velegnet som instrument for å legge til rette for økt aktivitet
på en mest mulig effektiv måte. Fra 2015 er denne effekten forsterket
gjennom fjerningen av aktivitetstaket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det store volumet av pasientbehandling skjer i de offentlige sykehusene
og at regjeringen legger til grunn at det er her de største gevinstene
av fritt behandlingsvalg i form av reduserte ventetider må realiseres. Disse
medlemmer registrerer at å fjerne aktivitetsstaket blir omtalt
som å gi større frihet til offentlige sykehus, og at regjeringen
mener dette legger til rette for at de offentlige sykehusene slik
kan respondere på økt konkurranse. Disse medlemmer merker
seg at økt aktivitet i de offentlige sykehusene er ment å finansieres
gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), samtidig som FBV innføres
først for området rus og psykiatri som er finansiert over basisbevillingen
og ikke er omfattet ISF. Disse medlemmer mener dette viser
nok en brist ved reformen, og at FBV for disse områdene vil være
en reform som hindrer de offentlige sykehusene å utvikle sitt tilbud. Disse
medlemmer viser i tillegg til at Den norske legeforening
er bekymret for at ordningen vil føre til økt bruk av døgnbehandling
i psykiatrien på grunn av økt offentlig finansiering av døgntilbud
hos private tilbydere, siden bruk av polikliniske tjenester ikke
omfattes på lik måte. Disse medlemmer mener at somatiske
områder som innlemmes i ordningen og som skal finansieres av innsatsstyrt
finansiering, vil kunne påvirke dreiningen av pasientbehandling
over til behandlinger som lettere lar seg finansiere. Dette er ikke
å gi sykehusene mer frihet, det er mer frihet til å behandle de
mest lønnsomme pasientene, og ikke pasientbehandlinger som det er
størst behov for.
Disse medlemmer viser til at
innføring av FBV legger til grunn en fortsatt høy bruk av ISF på 50
prosent, og at denne skal være styrende for videre finansiering
og dermed utvikling av den offentlige helsetjenesten. Disse
medlemmer vil vise til at NOU 2014:12 Åpent og rettferdig
– prioriteringer i helsetjenesten (Nordheimutvalget) mener det er
mer behov for forskningsbasert kunnskap om virkninger av ulike finansieringsordninger
slik helsetjenesten i Norge er innrettet, og at det trengs analyser
ut fra prioriteringsvirkemidler, kvalitet og produktivitet
i tjenesten. Disse medlemmer vil også peke på at Nordheimutvalget
tilrår at Helse- og omsorgsdepartementet nøye vurderer og evaluerer
hvordan den økte ISF-andelen til 50 prosent fra 2014 påvirker behandlingsbudet
for de pasientgrupper som ikke omfattes av ISF og om den forhøyede
ISF-andelen påvirker prioriteringer mellom lite kostnadskrevende pasienter
og meget kostnadskrevende pasienter innenfor hver enkelt DRG i ISF-ordningen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere hvordan ordningen
med økt ISF-andel til 50 prosent påvirker behandlingstilbudet og
prioriteringer.»
Disse medlemmer vil påpeke at
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig
Folkeparti ved innføring av Samhandlingsreformen vedtok en målsetting
om at graden av ISF skulle reduseres til 30 prosent, fra 40 prosent.
Men etter regjeringsskiftet har graden av ISF i stedet økt til 50
prosent, og dette legges nå til grunn for innføring av den nye helsereformen
FBV. Disse medlemmer er bekymret for de prioriteringsmessige konsekvensene
av høyt innslag av ISF i helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil presisere at Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at sykehustjenester i all hovedsak
bør rammefinansieres.
Disse medlemmer vil understreke
at regjeringen i lovproposisjonen selv viser til at et generelt funn
i den helseøkonomiske faglitteraturen er at risikoen for såkalt
tilbyderindusert etterspørsel øker i et rent aktivitetsbasert system,
dvs. at legen initierer unødvendig behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil påpeke at
retten til refusjon etter pasientrettighetsdirektivet, i likhet
med fritt behandlingsvalg, gir pasienten økte muligheter
til å velge tjenesteyter. Ordningene er imidlertid innrettet på
ulike måter. Flertallet viser til at pasientrettighetsdirektivet
gir rett til refusjon av utgifter til helsehjelp generelt, og er ikke
begrenset til spesialisthelsetjenester slik som fritt behandlingsvalg. Flertallet viser
videre til at fritt behandlingsvalg omfatter alle private aktører etablert
i Norge som oppfyller visse vilkår, og som kan levere definerte
helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Pasientrettighetsdirektivet
er begrenset til helsehjelp som mottas i andre EØS-land enn trygdelandet. Flertallet vil
bemerke at lovendringene fra 2013 var nødvendige for å gjennomføre
Europarlamentets- og rådsdirektiv 2011/24/EU om pasientrettigheter
ved grensekryssende helsetjenester.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti var imot innføringen av pasientrettighetsdirektivet
i norsk rett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser tilmerknad i Innst. 99 S (2014–2015) omsamtykke til godkjennelse av EØS-komiteens
beslutning nr. 153/2014 av 9. juli 2014 om innlemmelse i EØS-avtalen
av direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester
over landegrensene (Pasientrettighetsdirektivet):
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg
paralleller i måten disse to sakene håndteres på. Måten regjeringen
foreslår å implementere Pasientrettighetsdirektivet på, vil gi en åpning
for finansiering av sykehus i EØS-området og dermed en innføring
av reformen Fritt behandlingsvalg gjennom EØS-avtalen, uten tilstrekkelig
høring og stortingsbehandling i forkant.»
Disse medlemmer understreket
ved behandlingen av pasientrettighetsdirektivet at det på en grunnleggende
måte utfordrer myndighetenes mulighet til planlegging, kostnadskontroll
og prioritering i eget helsevesen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at markedsrettingen og
kommersialiseringen EØS-retten legger opp til i helsevesenet er
uønsket. Disse medlemmer mener FBV er utformet slik at
norsk regelverk i enda større grad enn tidligere vil harmonere med
EØS-regelverket og vil påpeke at FBV på samme måte utfordrer mulighet
for planlegging, kostnadskontroll og prioritering i helsevesenet. Disse
medlemmer viser også til at markedsrettingen av helsevesenet
nasjonalt og innenfor EØS- området åpner for et større innslag av
helsekonsern med utenlandske eiere i Norge.