Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen, og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven
(fritt behandlingsvalg)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.
skal ny § 4-3 lyde:
§ 4-3 Fritt behandlingsvalg
Private virksomheter kan yte helsehjelp til pasienter
som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten,
for en pris fastsatt i forskrift etter andre ledd. Slike virksomheter
må være godkjent av Helsedirektoratet eller det organ direktoratet
utpeker, etter vilkår fastsatt med hjemmel i forskrift etter andre
ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om vilkår for tildeling og bortfall av godkjenning av virksomheter
som kan yte helsehjelp etter første ledd. Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om forvaltning av ordningen, herunder prising
av tjenester og innfasing og utfasing av tjenester.
II
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 2-1 b nytt åttende og niende ledd skal
lyde:
De regionale helseforetakene kan bestemme at private
virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak, skal
ha adgang til å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp
fra spesialisthelsetjenesten og fastsette frist for når helsehjelpen
senest skal gis, jf. annet ledd.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke private virksomheter som skal ha adgang til å vurdere
om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
og fastsette frist for når helsehjelpen senest skal gis, jf. annet
ledd.
Ny § 2-4 skal lyde:
§ 2-4 Rett til fritt behandlingsvalg
Pasienten har rett til å velge ved hvilken offentlig eller
privat virksomhet henvisningen skal vurderes, jf. § 2-2. Pasienten
kan bare velge virksomheter som har rett til å tildele pasient-
og brukerrettigheter etter § 2-1 b.
Pasient som har rett til nødvendig helsehjelp
fra spesialisthelsetjenesten, jf. § 2-1 b andre ledd, kan velge
ved hvilken offentlig eller privat virksomhet helsehjelpen skal
ytes. Pasienten kan bare velge privat virksomhet som enten har avtale
med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift
med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3.
Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, gjelder
ikke retten etter første og andre ledd dersom
dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å
svekke formålet med det tvungne vernet. Tilsvarende gjelder for
pasienter som tas inn på institusjon med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 10-2 og 10-3, dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig
grad er egnet til å svekke formålet med inntaket. Retten etter første og andre
ledd gjelder ikke valg av senter for legemiddelassistert
rehabilitering i spesialisthelsetjenesten dersom dette vil være
uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med
behandlingen.
Retten etter første og andre ledd gjelder ikke
private rehabiliteringsinstitusjoner.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om innholdet og
gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her.
§ 2-6 første og femte ledd skal lyde:
Pasienten og ledsager har rett til dekning av nødvendige
utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste
som omfattes av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. og som dekkes av et foretak etter lov 15. juni 2001 nr. 93
om helseforetak m.m. eller som finansieres av staten etter forskrift
gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Det
samme gjelder helsetjenester som omfattes av lov om folketrygd av
28. februar 1997 nr. 19 kapittel 5, herunder reise til familievernkontor
og helsestasjon.
Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og
oppholdsutgifter for pasienter og utgifter til nødvendig ledsager,
herunder dekning av utgifter ved fritt behandlingsvalg, om
utbetaling av refusjon og om frister for fremsetting av krav.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.