Det vises i meldingen til at det er et kommunalt ansvar
å sørge for å dekke nødvendig helse- og omsorgstjenester ved sykdomstilfeller
hos barn, mens pleiepenger gjennom folketrygden skal erstatte bortfall
av arbeidsinntekt ved foreldrenes mer midlertidige arbeidsfravær
på grunn av pleie- og tilsynsoppgaver.
Regjeringen Stoltenberg II nedsatte Kaasa-utvalget
i 2010 for å se nærmere på i hvilken grad og på hvilken måte familier
med omfattende omsorgsoppgaver kan gis kompensasjon når de utøver
pleie og omsorg som kommunen ellers plikter å tilby. Kaasa-utvalget
leverte sin utredning i 2011 i NOU 2011:17 og hadde tre hovedanbefalinger:
1. Ny utvidet rett til
pleiepenger for barn under 18 år ved varige alvorlige lidelser,
begrenset inntil 50 prosent av en full ytelse.
2. Avvikle folketrygdens hjelpestønad og
overføre den til en ny og forsterket kommunal omsorgsstønad.
3. Lovfestet rett til pårørendestøtte i
kommunene.
I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil
reformere pleiepenge- og omsorgslønnsordningene for foreldre med
syke og funksjonshemmede barn som oppfølging av Kaasa-utvalgets
innstilling.
På denne bakgrunn har Arbeids- og sosialdepartementet
i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet startet et arbeid med
å utrede konkrete forslag til endringer i pleiepengeordningen, hvor
formålet er å utforme en mer hensiktsmessig og treffsikker pleiepengeordning.
I dette arbeidet vil ansvarsforholdet mellom stat og kommune og
forholdet til de tilstøtende ordningene hjelpestønad og kommunal
omsorgslønn bli vurdert, herunder en eventuell sammenslåing av ordninger,
helt eller delvis. Det tas sikte på å sende ut et høringsnotat med
konkrete forslag til endringer i løpet av våren 2015.
I Sundvolden-erklæringen framgår det at regjeringen
vil gi kommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak, etter
en vurdering av kvalitet, pris og hva som gir best hjelp til det
enkelte barn, uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Videre framgår
det at kommuner med nødvendig kompetanse kan gis et helhetlig faglig
og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten. Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet har satt i gang et arbeid med å endre
ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet. Ambisjonen
er et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp
til rett tid. En ny kommunestruktur vil kunne gi større og mer robuste barnevernstjenester
med bedre forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.
Kommunene har i dag et omfattende faglig ansvar
på barnevernområdet.
Se nærmere omtale i meldingens pkt. 4.3.1.
Det vises i meldingen til at en endret ansvarsfordeling
skal gi kommunene økt ansvar for barnevernet, blant annet på fosterhjems-
og institusjonsområdet. Økt faglig og økonomisk ansvar vil sette
kommunene bedre i stand til å etablere egne tiltak, både tiltak
som kan forebygge alvorlig omsorgssvikt og tiltak for barn som må
plasseres utenfor hjemmet. Kommunene skal gis større mulighet til
å prioritere ressurser, vurdere alternative tiltak, samarbeide på tvers
av sektorene og tilpasse tjenestetilbudet til lokale forhold.
Kunnskap om kvalitetssikrede tiltak på regionalt og
nasjonalt nivå, enten det er offentlige eller private tiltak, må
gjøres tilgjengelig for kommunene.
Kommunene vil, også etter en kommunereform, ha
ulike faglige og kapasitetsmessige forutsetninger for å ivareta
et mer helhetlig ansvar for barnevernet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
skal videreutvikles til et fagdirektorat som skal fremme god kvalitet
og kunnskapsbasert praksis i barnevernet, og et godt samarbeid skal
vektlegges i dette arbeidet. Det vil fortsatt være behov for en
statlig andrelinjetjeneste som kan utfylle det kommunale tjenestetilbudet.
Dette kan være oppgaver som krever særlig kompetanse. Sterke fagmiljøer,
kombinert med store opptaksområder, er blant annet viktig for å
kunne sikre et tilstrekkelig differensiert institusjonstilbud. En andrelinjetjeneste
bør imidlertid ha en annen innretning enn i dag, med mindre vekt
på direkte tjenesteyting. Tjenesteytingen fra den statlige andrelinjetjenesten
må skje med bakgrunn i etterspørsel fra den enkelte kommune. Rettssikkerhetsoppgaver
(tilsyn og kontroll) skal forbli statlige. I Sundvolden-erklæringen
framgår det at regjeringen ønsker å styrke tilsynet med barnevernet.
Det vises i meldingen til at Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet vil komme tilbake til omfanget av oppgaver
og ansvar på barnevernområdet som kan overføres til større kommuner.
Konsekvenser av ulike alternativer for ny ansvarsdeling skal utredes
nærmere. Utredningene skal belyse alternativer med ulik grad av
kommunalt oppgave- og finansieringsansvar. Spørsmål om oppgavedifferensiering
og interkommunalt samarbeid vil også bli utredet.
Det må legges vekt på forsvarlig omstilling. Kunnskap
fra forsøk skal bidra til gode endringsprosesser i en framtidig
strukturreform i barnevernet. Forsøksvirksomhet kan iverksettes
fra 2016.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
vil høsten 2015 legge fram en egen stortingsmelding om fosterhjem.
Stortingsmeldingen vil blant annet omhandle framtidig ansvarsdeling
for fosterhjemstilbudet. Det tas videre sikte på at endringer i barnevernet
behandles i en egen lovproposisjon som legges fram for Stortinget
våren 2017.
Familievernet er en gratis, statlig finansiert
lavterskeltjeneste som er tverrfaglig bemannet på spesialistnivå.
Barneperspektivet skal ha høy oppmerksomhet
i den generelle familierådgivningen og i meklingssakene. Kjerneoppgavene
består i behandling og rådgivning ved vansker, konflikter eller
kriser i familien, samt mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven
§ 51.
Familievernkontorene driver utadrettet virksomhet
om familierelaterte temaer, og deres forebyggende arbeid er et viktig
virkemiddel for å sikre robuste samliv og gode oppvekstvilkår for
barna.
Familievernets virksomhet er regulert i lov
om familievernkontorer. Familievernkontorene drives av den statlige
regionale familievernmyndigheten, Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat), eller den som statlig regional familievernmyndighet inngår avtale
med om drift av familievernkontor.
Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten.
All virksomhet ved familievernkontorene er fullfinansiert
over statsbudsjettets kap. 842. I 2015 er det bevilget 461,3 mill.
kroner til formålet.
Familieverntjenesten i Norge har en todelt organisering.
Av totalt 49 familievernkontorer er 30 offentlige (statlige), mens
de øvrige 19 er kirkelig eide stiftelser. Av disse 19 er 11 kontorer
organisert i en felles stiftelse (Stiftelsen Kirkens Familievern), mens
de øvrige 8 er egne, selvstendige stiftelser. Organiseringen av
familievernet er med andre ord svært sammensatt.
Alle kirkelig eide kontorer har driftsavtale
med, og blir fullfinansiert av, Bufetat.
Som en del av regjeringens arbeid med kommunereformen
utreder Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet familieverntjenesten
med sikte på en overføring til kommunene. Familieverntjenesten er
en tjeneste som i dag samarbeider med kommunalt barnevern, helsetjenesten
og også andre kommunale tjenester. Administrativ forankring på samme
nivå for ulike deler av hjelpeapparatet kan gi kommunen bedre mulighet
til å utvikle en helhetlig, forebyggende og behandlende tiltakskjede
overfor befolkningen. Utredningsarbeidet omfatter en rekke problemstillinger
knyttet til administrative, juridiske, økonomiske, faglige og brukermessige
konsekvenser ved en overføring av familieverntjenesten til kommunene.
Det arbeides videre med en løsning for de kirkelige kontorene.
Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget
om framtidens primærhelsetjenester. Det vil blant annet foreslås
tiltak for å legge bedre til rette for en mer flerfaglig helse-
og omsorgstjeneste i kommunene og bedre utnyttelse av tilgjengelige
ressurser. Det er videre behov for økt forskning i og om tjenestene. Kompetanse
i tjenesten, ledelse av og kvalitet i tjenestene vil også være sentrale
elementer i meldingen om primærhelsetjenesten. Ny politikk på omsorgsfeltet
vil også bli omtalt i meldingen.
Videre vil regjeringen i løpet av 2015 legge
frem en opptrappingsplan på rusfeltet og en opptrappingsplan for
rehabiliteringsfeltet. Opptrappingsplanen på rusfeltet vil i hovedsak
innrettes mot personer som er i ferd med å utvikle, eller allerede
har etablert, et rusmiddelproblem. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren.
Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering vil ha sitt
hovedfokus rettet mot kommunene. Planen skal ha som formål å styrke
tjenestetilbudet til pasient- og brukergrupper som i dag ikke får det
tilbudet de burde ha.
Finansieringsansvaret for pasienttransport (syketransport)
ble overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene (RHF)
fra 2004. Selv om kommunene den gang utløste anslagsvis 20 prosent
av utgiftene, ble det vedtatt at RHF-ene skulle dekke reiseutgifter
til pasienter som reiser til undersøkelse og behandling både i kommune-
og spesialisthelsetjenesten og til private behandlere der utgifter
til behandling dekkes etter folketrygdloven kapittel 5. En begrunnelse
var at det er mange små kommuner og ønsket om å unngå en for fragmentert ordning.
Det var i 2012 om lag 4,7 mill. pasientreiser
og utgiftene var på om lag 2,2 mrd. kroner. Det anslås at utgiftene
til den kommunale andelen i dag utgjør om lag 600 mill. kroner av
dette.
Helse- og omsorgsdepartementet har høsten 2014
hatt et forslag om å forenkle pasientreiseordningen på høring. Hovedtrekkene
i forslaget er at langt flere søknader fra pasienter om reiserefusjon skal
behandles elektronisk og at utgifter som hovedregel skal refunderes
etter en standardsats per kilometer. Det tas sikte på ikrafttredelse
i 2016. Ut fra prinsippet om at den som utløser en kostnad i størst mulig
grad bør ha finansieringsansvaret, bør det vurderes om man skal
overføre deler av ansvaret for pasienttransporten til kommunene.
Pasienttransport for primærhelsetjenesten vil bli vurdert overført
til kommunene når forenklingen av pasienttransporten er gjennomført.
Det vises i meldingen til at en av hovedanbefalingene
i NOU 2013:9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer
(Politianalysen), er at politiet i større grad bør kunne konsentrere
seg om politiets kjerneoppgaver. I arbeidet med oppfølgingen av
politianalysen er en del av de oppgavene som politiet har i dag,
vurdert med tanke på om de bør overføres til andre. Det går fram
av meldingen at utgangspunktet bør være at politiet i større grad
bør konsentrere seg om forebygging, beredskap og straffesaksbehandling.
I Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven
mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) har Justis- og beredskapsdepartementet
gått inn for at enkelte av politiets oppgaver skal overføres til
annen statlig virksomhet, at enkelte oppgaver skal overføres til
kommunene, og at det for noen oppgaver skal vurderes nærmere om
de kan overføres til kommunene. Det skal arbeides videre med helt
eller delvis å overføre oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder
til Mattilsynet eller kommunene, og godkjenning av brukthandlere
og forvaltning av hittegods til kommunene. Videre skal det utredes
om utstedelse av pass, meldingsordningen for EØS-arbeidstakere og
sekretariatsfunksjonen for forliksrådene kan overføres til kommunene.
Longyearbyen lokalstyre på Svalbard er ikke
en ordinær kommune, men har mange av de samme oppgavene som kommunene
på fastlandet har. Det generelle regelverket finnes i Svalbardloven
kapittel 5, som bygger på kommuneloven. Flere av de særlovene som
legger oppgaver til kommunene, gjelder også for Longyearbyen lokalstyre.
Kommunereformen berører ikke Longyearbyen lokalstyre direkte. Ved
endring av lover i forbindelse med kommunereformen som også gjelder
for Svalbard, må det derfor vurderes særskilt hva som passer for
Longyearbyen lokalstyre. Her vil Justis- og beredskapsdepartementet
ha et særlig ansvar.
En uavhengig faggruppe som fikk i mandat å foreslå
forenklingstiltak for utmarksforvaltningen, tok utgangspunkt i Sundvolden-erklæringen
punkt 8 «Levende lokaldemokrati» og la fram sin rapport 3. desember
2014. Regjeringen ønsker å forenkle utmarksforvaltningen, men har
foreløpig ikke tatt stilling til hvordan forslagene i rapporten
konkret skal følges opp.
Faggruppen mener at utmarksforvaltningen er kompleks
og til dels utilgjengelig for brukerne. Den mener at utmarksforvaltningen
framstår som sektorstyrt, ressurskrevende og lite helhetlig. I tillegg
til kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn, pekes det på en rekke
særorganer som har myndighet i utmarksforvaltningen. Faggruppen
mener at relaterte oppgaver i størst mulig grad bør samles i ett
forvaltningsorgan. Fylkesmannen bør ha ansvaret for statlig samordning,
spisskompetanse og legalitetskontroll.
Faggruppens forslag til forenklingstiltak er
basert på at kommunene bør få flest mulig oppgaver og at det må
være tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse og distanse i
forvaltningen. Fagruppen konstaterer at kommunene allerede har mange
oppgaver i utmarksforvaltningen, men at handlingsrommet blir begrenset
av økonomi, statlig regelverk, kontrollordninger og lite samordnet
sektorforvaltning. Samtidig bruker ikke alltid kommunene sitt handlingsrom
fullt ut.
Fagruppen foreslår en rekke konkrete forenklingstiltak.
Rapporten har vært ute på offentlig høring. Sammen
med høringsuttalelsene vil rapporten danne grunnlag for departementenes
vurdering av videre oppfølging og igangsetting av tiltak. Arbeidet
med forenklinger i og redusert statlig styring av lokale planprosesser
etter plan- og bygningsloven, vil også kunne bidra til å forenkle
utmarksforvaltningen på sikt, jf. meldingens kapittel 7.6.
Regjeringen har igangsatt et systematisk arbeid med
å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på forenklinger. Dette
gjelder særlig plandelen av loven. Forenklingsarbeidet skal bidra
til raskere planprosesser og større handlingsrom for kommunene. Departementet
fremmet i 2014 forslag overfor Stortinget (Prop. 121 L (2013–2014)
om endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger mv. i plandelen). Stortinget
sluttet seg til forslagene, og endringene har allerede trådt i kraft.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
fra og med 2014 igangsatt et fireårig, forskningsbasert evalueringsprogram
om plan- og bygningsloven i regi av Norges Forskningsråd. Oppdraget
er tildelt Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), som
legger opp til et bredt samarbeid med sentrale planfaglige forsknings-
og undervisningsinstitusjoner i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland.
Prosjektet skal studere hvordan plan- og bygningsloven
fungerer i praksis og hvordan den er samordnet med andre lover (sektorlover).
Evalueringen skal også se på om plandelen fører til lokal og regional
bærekraftig utvikling, gjennom helhetlig samfunns- og arealplanlegging.
Prosjektet skal evaluere om, og eventuelt i hvilken utstrekning,
plandelen fungerer etter lovgivers intensjoner.
Programmet vil kunne identifisere forenklings- og
delegeringsmuligheter som løpende vil bli vurdert av departementet
med tanke på forbedringer og styrket lokaldemokrati.
Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter
plan- og bygningsloven (KU) gir utdypende saksbehandlingsregler
for planer som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn.
For samferdselstiltak inntreffer utredningsplikten normalt på kommunedelplannivå,
men i noen saker kan det også være aktuelt med konsekvensutredning
for reguleringsplaner.
Ny forskrift om konsekvensutredninger for planer
etter plan- og bygningsloven ble vedtatt ved kgl.res. 19. desember
2014.
Forskriften innebærer flere forenklingstiltak
som kan bidra til raskere og mer effektive planprosesser for blant
annet samferdselstiltak.
Tiltakene er nærmere beskrevet i meldingens
kapittel 4.6.2
Byregionene vokser kraftig. Regjeringen ønsker en
mer klimavennlig byutvikling og er derfor opptatt av at en ser planlegging
av boliger, samferdsel, kollektivtransport og næringsutvikling i
sammenheng slik at veksten blir bærekraftig.
Bedre samordning av areal- og transportplanlegging
er et av de viktigste grepene ved overgang fra bypakker til bymiljøavtaler.
Bymiljøavtaler skal omfatte avtaler om utviklingen av transportinfrastrukturen
og transporttilbudet i de ni største byområdene.
Arealdisponering er en viktig del av bymiljøavtalene,
og det er en forutsetning for inngåelse av avtale at det foreligger
en regional eller interkommunal areal- og transportplan som bidrar
til å nå målene i klimaforliket. Disse forutsettes videre fulgt
opp i kommunal planlegging.
Arealdimensjonen i bymiljøavtalene skal følges opp
gjennom egne utviklingsavtaler. Utviklingsavtaler på plansiden er
et nytt verktøy for å forenkle og målstyre arealplanleggingen i
byregioner.
Handlingsprogram i regionale planer rulleres
årlig. Utviklingsavtaler skal være en del av handlingsprogrammene
og omfatte tiltak som følger opp arealdimensjonen. Dette betyr at
alle relevante statlige, fylkeskommunale og kommunale aktører inngår
i et forpliktende samarbeid om å utarbeide og vedta konkrete tiltak,
slik som utvikling av knutepunkter og forutsigbar arealbruk.
Departementet mener det er viktig at alle berørte statlige
sektorinteresser deltar i planprosessene til regionale areal- og
transportplaner, slik at oppfølgingen av regionale og kommunale
planer blir forutsigbar og innsigelser unngås.
Dette vil bidra til at kommunal planlegging
og arealdisponering skjer i tråd med føringene gitt i regional eller
interkommunal plan, og at disse er i tråd med målsettingene i klimaforliket.
Departementet går inn for at det utarbeides grunnlag
for forpliktende utviklingsavtaler basert på handlingsprogrammet
til regionale eller interkommunale planer. I første omgang er dette
aktuelt for blant annet Osloområdet, Bergensområdet, Trondheimsområdet
og Stavangerområdet.
Klima- og miljødepartementet la i november 2014
fram forslag til endringer i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel
i utmark og vassdrag. Forslaget åpner for at kommunene kan fastsette
snøscooterløyper for fornøyelseskjøring.
Det vises i meldingen til at forslaget vil gi
økt lokal styring med motorferdsel i utmark innenfor tydelige, nasjonale
retningslinjer fastsatt i loven.
Det følger av forskrift om bruk av vannscooter § 6
første ledd at Klima- og miljødepartementet i særlige tilfeller
der hensynet til natur, næring, sikkerhet eller støy tilsier det,
unntaksvis kan forby eller begrense bruk av vannscootere og lignende
motordrevne fartøy i andre avgrensede områder enn de som er forbudt
med hjemmel i § 4 (se meldingen). I § 6 andre ledd er departementet
gitt mulighet til å delegere myndighet etter første ledd til kommunen.
Vannscooterregelverket skal gjennomgås på bakgrunn
av pågående evaluering iverksatt etter sommersesongen 2014. Regjeringen
vil vurdere hvorvidt fastsettelse av forbudssoner for bruk av vannscooter etter
§ 6 i forskrift om vannscooter bør overføres til kommunene når evalueringen
av vannscooterregelverket er gjennomført.
Konsesjon til småkraftverk gis etter vannressursloven.
Kompetanse til å treffe førsteinstansvedtak er i dag delegert til
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og fylkeskommunen.
Konsesjonsbehandlingen og utbyggingen av små vannkraftverk
har et betydelig omfang, og er viktig for Norges satsing på fornybar
energi.
Se nærmere beskrivelse i meldingens kapittel 4.8.1.
Olje- og energidepartementet vil igangsette
et lovarbeid våren 2016 med sikte på en overføring av konsesjonsmyndighet
for små vannkraftverk til kommunene.
Olje- og energidepartementet tar sikte på å
foreslå en lovendring som medfører at overføring av konsesjonsmyndighet
fra NVE og fylkeskommunene til kommunene skal tre i kraft i løpet
av inneværende stortingsperiode.
Det vises i meldingen til at en overføring av
konsesjonsmyndighet for små vannkraftverk fra NVE og fylkeskommunen
til kommunene vil styrke lokaldemokratiet. Det vil imidlertid være
tid- og ressurskrevende å bygge opp nødvendig juridisk og vassdrags- og
miljøfaglig kompetanse i kommunene. For ikke å forsinke dagens framdrift
i konsesjonsbehandlingen av småkraftsøknader, med tanke på at flest
mulig av de som får konsesjon skal rekke fristen for elsertifikater,
bør konsesjonsmyndighet først overføres til kommunene etter at hovedtyngden
av søknadene som nå ligger i NVE er ferdigbehandlet i 2017.
Offentlig veg er klassifisert i riksveg (10 500 km.),
fylkesveg (44 000 km.) og kommunal veg (38 000 km.). Det enkelte
forvaltningsorgan er vegmyndighet for sitt vegnett, og har ansvar
for utbygging, finansiering, drift, vedlikehold, forvaltning og beredskap,
inkludert arbeid med trafikksikkerhet.
Se meldingens kapittel 4.9.1 for nærmere beskrivelse
av vegnettene.
Spørsmålet om en overføring av ansvaret for
fylkesveger til de største kommunene vil bli vurdert i prosessen
med neste rullering av Nasjonal transportplan.
Det vises til at ekspertutvalget for kommunereformen
uttrykker at i en situasjon der ansvaret for fylkesvegnettet som
sådan ikke overføres, kan det være mulig å omklassifisere enkelte
fylkesveger av lokal karakter til kommunale veier. Dersom det ikke
blir lagt opp til at ansvaret for fylkesvegnettet overføres, vil
det bli nærmere vurdert å omklassifisere enkelte veger, i den grad
endringer i kommunestrukturen gir grunnlag for dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at
regjeringen ikke har konkludert på noen av de sentrale områdene
som vurderes overført til kommunene. I meldingen kapittel 4 drøftes
oppgaver og områder som vurderes i egne prosesser. Det er beklagelig
at disse prosessene ikke er mer avklart siden de enkelte departementenes og
regjeringens konklusjoner er sentrale i kommunenes prosesser i kommunereformen.
Disse medlemmer forstår de bekymringer som
KS uttrykte i komiteens høringsrunde når det gjelder kostnadsdekning.
Regjeringen gir i meldingen uttrykk for at det må antas å medføre
overgangskostnader til forberedelse og gjennomføring av oppgaveendringer.
Samtidig legger regjeringen til grunn at overføring av oppgaver
mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet vil følges av rammeoverføringer
innenfor en samlet sett uendret utgiftsside i statsbudsjettet. Disse
medlemmer deler KS’ forutsetning om at oppgaveoverføringer
må fullfinansieres, og at dekking av overgangskostnader knyttet
til at kommunene må opparbeide nødvendig kompetanse og kapasitet,
skal dekkes ved siden av de ordinære driftskostnadene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens
arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet,
og støtter ambisjonen om et bedre barnevern der flere barn og foreldre
får riktig hjelp til rett tid.
Flertallet viser til at ordningen
hvor Oslo har hatt et helhetlig ansvar for barnevernet har vært
vellykket, og at andre også vil kunne ha faglige og kapasitetsmessige
forutsetninger for et tilsvarende ansvar.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er positive til en forsøksordning med overføring av større ansvar
for barnevern i kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste advare
mot å gjøre lite gjennomtenkte endringer i organiseringen av barnevernet.
Reform og endring må ikke få bli et mål i seg selv. Det er en rekke
gode grunner for å gjøre betydelig om på organiseringen av barnevernet.
Men slike endringer må ha barnas beste som føring og formål. Først
etter at en eventuell omorganisering samvittighetsfullt og grundig
er utredet, kan Stortinget gjøre endringer med visshet om at dette
formålet er ivaretatt. Rammene for en omorganisering av barnevernet
bør derfor ikke fastlegges nå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Stortinget i forbindelse med den varslede stortingsmeldinga om
barnevern kan vurdere en forsøksordning med overføring av større ansvar
for barnevern i kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.
Staten skal fortsatt ha ansvar for de spesialiserte tilbudene, forsterket
fosterhjemsomsorg, samt tilsyn og kontroll.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at barnevernet bør omorganiseres gjennom at kommunenes ansvar forsterkes
og tydeliggjøres og ved at fylkeskommunene overtar deler av det
statlige ansvaret. Det vises til egne merknader fra Senterpartiet
om barnevernet under kapittel 5.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, ber regjeringen utrede hvordan familievernet
i større grad kan arbeide forebyggende i samarbeid med kommunale
tjenester, for å forhindre at samspillsproblematikk og konflikter
fører til alvorlige familieproblemer og samlivsbrudd. Det må også
utredes hvordan man kan sikre bedre tilgjengelighet til tjenesten
i hele landet.
Flertallet mener at dette ikke
innebærer omorganisering, men et skritt i retning av tettere samarbeid
med de kommunale tjenestene, og bedre tilgjengelighet for brukerne.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Familieverntjenesten er en velfungerende og veldrevet tjeneste
med viktige oppgaver, høy kompetanse og gode faglige resultater. Dagens
tosporede organisering innebærer at det finnes både offentlige og
stiftelseseide kontorer, noe dette medlem anser som
svært verdifullt og viktig. Alle kontorer er fullfinansiert av Bufetat,
og alle kontorer drives innenfor de samme økonomiske rammene og
har de samme kjerneoppgavene. Dette medlem vil understreke
at dagens organisering er god og at det ikke er behov for organiseringsendringer
og oppsplitting av tjenestetilbudet, men styrking og videreutvikling
av familieverntjenesten. Familieverntjenesten er i dag en tjeneste
som ikke har samsvar mellom oppgavenes ambisjoner og tilførte midler,
det er en tjeneste i vekst, og en tjeneste samfunnet vil tjene på
å styrke og tilføre økte ressurser i tiden som kommer. Dette
medlem mener ansvaret for finansiering av familieverntjenesten
bør videreføres på nasjonalt nivå for å sikre best mulig tjenester
for befolkningen.
Dette medlem viser til at dagens
familievern er organisert som en spesialisttjeneste der brukerne selv
tar direkte kontakt, og delvis som en tjeneste det henvises til
av andre instanser, altså en blanding av første- og andrelinjetjeneste.
Familieverntjenesten er en annen type tjeneste enn det kommunale
hjelpeapparatet. Familievernet er en spesialisttjeneste med et smalt
samfunnsoppdrag i motsetning til kommunale tjenester. Dette
medlem mener det er viktig at Familievernet ivaretas som
en spesialisttjeneste også i fremtiden. Faglige resultater krever
spesialisert kunnskap og metodikk, og spesialiserte fagmiljøer.
Dette medlem vil understreke
det positive ved at familieverntjenesten også drives av ideelle
aktører, og mener dagens organisering med et tosporet nasjonalt
familievern bør videreføres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at familievernet er organisert gjennom både offentlige og ideelt
eide kontorer. Familievernets tjenester gis gjennom regionale kontorer
som dekker flere kommuner. Familievernet var tidligere underlagt
fylkeskommunene, men ble overført til staten sammen med barnevernet. Dette
medlem viser til egne merknader under kap. 5 om tilbakeføring
av familievernet til fylkeskommunene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader om at endringer kun kan skje på bakgrunn av grundige utredninger
og lokale høringsrunder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at spørsmål om økt kommunal myndighet ved konsesjonsbehandling
av enkelte kraftanlegg blir vurdert og behandlet i egen proposisjon
om temaet.
I de tilfeller hvor inngrepet kun
berører en enkelt kommune mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet at disse konsesjonene kan avgjøres av den
enkelte kommune. Når kraftverkene har et nedslagsfelt som går over
flere kommuner og vassdrag, er det viktig å se helheten for naturinngrepene
fra installasjonene. Hensynet til vannforskriften og en helhetlig
vannforvaltning, som minstevannføring, fiske og miljø, må ivaretas
helhetlig for hele nedslagsfeltet, uavhengig av hvem som gir konsesjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
kommunenes myndighet ved utbygging av fornybar energi bør styrkes
ved at utbygging av vannkraftverk og vindkraftanlegg må godkjennes
av vertskommunen for anlegget før konsesjon kan gis. Konsesjonsmyndigheten
bør imidlertid fortsatt ligge hos NVE.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er positive til at regjeringen har iverksatt en gjennomgang av plan-
og byggesaksprosessene med sikte på å forenkle og forbedre disse.
Slik flertallet ser det, innebærer fylkesmennenes
klagebehandling i dispensasjonssaker i mange tilfeller unødvendig
ressursbruk og urimelig inngrep i det kommunale selvstyret. Derfor
må regjeringen vurdere hvordan det kommunale selvstyret kan styrkes
gjennom begrensninger i fylkesmannsembetenes avgjørelsesmyndighet
i dispensasjonssaker, og legge vurderingen fram for Stortinget på
egnet måte. Flertallet ser det blant annet som naturlig
at dette ikke skal gjelde saker der det angår bygging i dyrket mark
og saker som berører kulturminner og andre nasjonale interesser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at ordningen
med Transporttjeneste – oftest omtalt som TT-ordningen – er en svært
viktig ordning som sørger for å gi mennesker med funksjonshemninger
bevegelsesfrihet. Ordningen er i dag fylkeskommunal. Det er store
forskjeller fra fylke til fylke, og enkelte brukere får ikke gode
nok tjenester gjennom ordningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener derfor at det bør etableres
en ny TT-ordning på statlig nivå for funksjonshemmede med stort
behov for «dør-til-dør-transport». Med det kan brukerne med stort
behov sikres likeverdig og godt tilbud over hele landet, mens den
fylkeskommunale ordningen videreføres som i dag for brukere med
annet behov.