Etter skatteloven § 6-1 gis det fradrag for
«kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre
skattepliktig inntekt». I skatteloven § 6-24 er det gitt en særregel
som gir fradragsrett for kostnader knyttet til inntekter som omfattes av
fritaksmetoden. I bestemmelsens annet ledd er det presisert at det
ikke gis fradrag for ervervskostnader.
I enkelte tilfeller pådrar selskaper seg kostnader i
forbindelse med planlagte oppkjøp som ikke blir gjennomført. Det
er omtvistet om slike kostnader omfattes av fradragsretten etter
skatteloven § 6-24. Departementet er kjent med at ulike klagenemnder
i Skatteetaten har kommet til forskjellig resultat når det gjelder
dette spørsmålet. I en dom fra Asker og Bærum tingrett avsagt 20. mars
2015, fikk skattyter medhold i at kostnader knyttet til forberedelse
av et oppkjøp som ikke ble gjennomført, var fradragsberettiget.
Denne dommen er anket.
Både begrunnelsen for å innføre regelen som
ble angitt i Ot.prp. nr. 1 (2005–2006), og sammenhengen i regelverket,
tilsier etter departementets syn at bestemmelsen i skatteloven § 6-24
annet ledd må leses slik at den omfatter kostnader av en slik art
at de skal aktiveres på kostprisen hvis kjøpet gjennomføres.
Den uklare rettstilstanden som foreligger er
etter departementets oppfatning uheldig. Det kan ta tid før spørsmålet
er endelig avgjort i rettsapparatet. Departementet foreslår derfor
at det inntas en presisering i skatteloven § 6-24 annet ledd, slik
at kostnader knyttet til aksjeerverv som ikke gjennomføres, på samme
måter som ervervskostnader for aksjer der ervervet gjennomføres, ikke
er fradragsberettiget. Den foreslåtte endringen er etter departementets
syn en presisering av gjeldende rett. Forslaget har derfor ikke
særskilte administrative kostnader eller provenymessige konsekvenser.
Det vises til forslag til endring i skatteloven
§ 6-24 annet ledd. Departementet foreslår at endringen trer i kraft
straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Departementet foreslår å oppheve skatteloven § 16-50
om refusjon av toppskatt og trygdeavgift for aktiv deltaker i selskap.
Reglene om refusjon ble vedtatt i 1992 og må ses i sammenheng med den
såkalte delingsmodellen som ble opphevet fra og med 1. januar 2006.
Reglene om refusjon har nå mistet sin praktiske betydning.
Refusjonsbestemmelsen i skatteloven § 16-50 gir
aktive selskapsdeltakere rett til refusjon av toppskatt og trygdeavgift
på personinntekt som er beregnet etter delingsmodellen. Refusjonen kan
etter bestemmelsen kreves fra selskapet hvor det er utøvet aktivitet.
Personinntekt etter delingsmodellen ble sist beregnet for inntektsåret 2005.
Fordi refusjon ikke kan kreves før skatten og trygdeavgiften er
utlignet og betalt, og dette kan trekke ut i tid i endringssaker
mv., er bestemmelsen ikke opphevet tidligere. Etter hvert som skatt
etter delingsmodellen er ilignet og betalt, har bestemmelsen mistet
sin praktiske betydning. Etter departementets vurdering bør bestemmelsen
oppheves, som ledd i opprydding i regelverket.
Skatteloven § 10-11 annet ledd tredje punktum inneholder
en henvisning til § 16-50. Også denne bestemmelsen foreslås opphevet.
Det vises til forslag om opphevelse av skatteloven
§ 10-11 annet ledd tredje punktum og § 16-50. Det foreslås at opphevelsene
får virkning fra og med inntektsåret 2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Etter folketrygdloven § 23-4 har Stortinget
kompetanse til å gi særlige bestemmelser om avgifter og tilskott
for visse grupper, herunder frivillige medlemmer i utlandet og utenlandske
sjømenn som er ansatt på norske skip i utenriksfart. Denne kompetansen
kan delegeres til Kongen.
Stortinget har i alle senere år delegert kompetansen
etter folketrygdloven § 23-4 til å gi særlige bestemmelser til Kongen.
I stortingsvedtaket om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden
for 2015 er delegasjonsvedtaket inntatt i § 9.
Grunnlag og satser mv. for ovennevnte grupper fastsettes
på samme måte hvert år, med mindre justeringer blant annet som følge
av justeringer i statsbudsjettet for øvrige medlemmer av folketrygden.
Forberedelsene av disse forskriftene skjer i Arbeids- og sosialdepartementet,
i samråd med Finansdepartementet.
Departementet kan ikke se at fastsettingen av disse
forskriftene reiser spørsmål som det er behov for å behandle i statsråd
og vedtas av Kongen. Videre medfører behandling i statsråd og vedtakelse
av Kongen at det er vanskelig å fastsette forskriftene før årsskiftet,
ettersom delegasjonsvedtaket normalt vedtas av Stortinget medio
desember.
Avgiftssatser mv. i disse forskriftene gjelder
fra 1. januar i det inntektsåret budsjettet gjelder. I noen tilfeller
er disse forskriftene nødvendige for at arbeidsgivere kan gjennomføre
korrekt forskuddstrekk og innrapportering til skattemyndighetene.
Slikt trekk og innrapportering skal skje senest den 5. i påfølgende
måned, dvs. senest den 5. februar for ytelser gitt i januar. For
at dette skal kunne skje så enkelt som a-opplysningsordningen er
ment å legge til rette for, må forskriftene fastsettes senest innen
utgangen av desember året før.
Ovennevnte forhold tilsier etter departementets vurdering
at Stortinget bør kunne delegere forskriftskompetansen til fagdepartementet
(Arbeids- og sosialdepartementet). Departementet foreslår derfor
en endring i folketrygdloven § 23-4, slik at Stortinget gis hjemmel
til å delegere sin forskriftskompetanse til departementet.
Dersom forslaget blir vedtatt, vil det først
få betydning for senere stortingsvedtak om avgifter til folketrygden.
Dette skyldes at Stortinget vedtar stortingsvedtaket for 2016 før
forslaget til lovendring i denne proposisjonen er ferdig behandlet
i Stortinget og ev. sanksjonert av Kongen. For inntektsåret 2016
vil Arbeids- og sosialdepartementet legge til rette for at Kongen
så raskt som mulig etter Stortingets behandling av stortingsvedtaket
kan fastsette de nødvendige forskrifter.
Forslaget innebærer at det vil bli enklere å
fastsette forskriftene i rimelig tid før årsskiftet. Tidligere fastsetting
av forskriftene gjør det enklere for arbeidsgiver å gjennomføre
korrekt forskuddstrekk og innrapportering under a-opplysningsordningen,
og vil redusere behovet for korrigeringer i ettertid. Forslaget
har ingen økonomiske konsekvenser.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-4.
Endringen foreslås å tre i kraft straks.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
I grenseoverskridende tilfeller må folketrygdlovens
bestemmelser om finansiering (avgiftsplikt) sees i sammenheng med
avtaler mellom Norge og ett eller flere andre land om rettigheter og
plikter på trygdeområdet, såkalte trygdeforordninger eller trygdeavtaler.
Dette gjør at det i visse tilfeller kan være
vanskelig å lese ut av loven om man har plikt til å svare trygdeavgifter.
I 2011 ble avgiftsplikten etter loven gjort klarere for personer
som ikke er medlemmer av norsk folketrygd etter folketrygdlovens
ordlyd, men «som er omfattet av norsk trygdelovgivning etter trygdeavtale».
Det gjenstår imidlertid en gruppe avgiftspliktige der
avgiftsplikten ikke framgår direkte av ordlyden. Dette gjelder personer
som er bosatt i et annet EØS-land, og som mottar pensjon eller uføretrygd
fra Norge, samtidig som Norge etter trygdeforordningen i EØS anses
som kompetent stat for helsetjenester. Norge vil som kompetent stat
være ansvarlig for å dekke utgiftene til nødvendige helsetjenester
som pensjonisten/den trygdede mottar i bostedslandet, men vil også
ha rett til å kreve trygdeavgifter av ytelser til personen.
Etter gjeldende tolkning og praksis svares det trygdeavgifter
for denne gruppen i dag. Pensjonister svarer trygdeavgift etter
lav sats og uføretrygdede etter mellomsats. Det foreslås ingen endringer
av avgiftspliktens grunnlag eller omfang.
Departementet foreslår å endre ordlyden i folketrygdloven
§ 23-4 a slik at hjemmelen for avgiftsplikt i disse situasjonene
kommer klarere fram. Det samme gjelder hjemmelen for arbeidsgiveravgift,
i de få tilfellene dette er aktuelt, eksempelvis når pensjonen betales
direkte fra arbeidsgiver (over drift).
Videre foreslås det en endring av kompetansebestemmelsen
i folketrygdloven § 24-1, som regulerer oppgavefordelingen mellom
Nav og Skatteetaten i avgiftssaker. Endringen innebærer at ordlyden
også omfatter personer som ikke er medlemmer i folketrygden, men
som skal betale avgift fordi Norge er kompetent stat for helsetjenester.
Det betales trygdeavgifter for denne gruppen pensjonister/trygdede
etter gjeldende regler, jf. over. Forslaget antas derfor ikke å
ha økonomiske eller administrative konsekvenser, men gjør regelverket
enklere tilgjengelig. Det vises til forslag til endring av folketrygdloven
§§ 23-4 a og 24-1. Endringene foreslås å tre i kraft straks.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
I desember 2013 vedtok WTOs ministerkonferanse
teksten til en ny global avtale om handelsfasilitering. Protokollen
om endring av WTO-avtalen ble vedtatt i november 2014. Avtalen om handelsfasilitering
vil tre i kraft når to tredjedeler av WTOs medlemmer har godkjent
protokollen. Avtalen forutsettes gjennomført av alle industriland
ved ikrafttredelse.
UD fremmet en proposisjon for Stortinget i høst om
samtykke til godkjennelse av protokoll av 27. november 2014 om endring
av Marrakesh-avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon
(innsetting av avtalen om handelsfasilitering), slik at Norge kan
slutte seg til avtalen innen WTOs ministermøte i desember 2015 (Prop. 155 S
(2014–2015)).
Gjennomføring av avtalen om handelsfasilitering
nødvendiggjør enkelte endringer i tolloven og i tollforskriften.
Departementet foreslår at det i tolloven kapittel 12 tas inn en
ny bestemmelse som gir departementet fullmakt til å gi forskrift om
regelmessige konsultasjoner mellom de ulike myndigheter som har
ansvar og oppgaver i tilknytning til vareførsel over landegrensen
og næringslivet. Forslaget har ikke vært på høring. Departementet
vil komme tilbake med ev. forslag om øvrige nødvendige endringer
i tolloven som følge av avtalen. Forslaget antas ikke å ha større
administrative eller økonomiske konsekvenser for næringslivet eller
de berørte myndighetene.
Det vises til forslag til ny § 12-16 i tolloven.
Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2016.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, slutter seg til regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet forutsetter
at lovendringene som blir fremmet, ikke vil avgrense norske styresmakters
handlingsrom for formålstjenlig håndtering av ulike grense- og tollspørsmål.
For øvrig støtter dette medlem regjeringens forslag.
Etter tolloven § 12-13 kan tollmyndighetene avgi
bindende forhåndsuttalelse om varers klassifisering. Ved lov 22. juni
2012 nr. 37 ble det vedtatt en endring av tolloven § 12-13 som utvider
omfanget av tilfeller det kan gis forhåndsuttalelser om. Dette gjelder
uttalelser om opprinnelse, og toll og gebyrer som vil påløpe ved
innførsel eller utførsel av en vare, eller beregningsmåten for disse.
Endringen omfatter også plikt til å svare gebyr for forhåndsuttalelse
og regulerer klageadgang og adgang til domstolsprøving.
Endringsloven har ikke blitt satt i kraft. Etter
at den ble vedtatt har det vist seg at dens bestemmelser om at en
forhåndsuttalelse ikke kan påklages i egen sak, men bare påklages
sammen med det vedtak hvor uttalelsen legges til grunn, har reist
enkelte spørsmål knyttet til våre folkerettslige forpliktelser.
Samtidig har departementet hatt på høring et utkast til ny skatteforvaltningslov
som vil ha regler om bindende forhåndsuttalelser på skatte- og avgiftsområdet
for øvrig. I høringen er det foreslått at bindende forhåndsuttalelser
skal kunne påklages administrativt.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
endringsloven endres slik at det framgår av tolloven § 12-13 at
også forhåndsuttalelser etter denne bestemmelsen kan påklages administrativt.
Det foreslås også at plikten til å svare gebyr endres fra en ubetinget
plikt til en adgang til å fastsette gebyr.
Forslagene antas ikke å ha vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for næringslivet eller for tollmyndighetene. Forslagene
innebærer en styrking av rettssikkerheten for de som ber om forhåndsuttalelser
sammenlignet med ordningen etter den vedtatte endringsloven. Forslagene
antas heller ikke å ha provenyvirkninger.
Forslagene har ikke vært på høring. Begge forslagene
vil være til gunst for de som anmoder om forhåndsuttalelse. Det
foreslås at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Departementet foreslår endringer i ligningslovens
regler om opplysningsplikt om finansiell informasjon. Forslaget
innebærer at bestemmelsene om opplysningsplikt om finansiell informasjon
samles i én bestemmelse i ligningsloven kapittel 5 om opplysningsplikt
for tredjepart. I tillegg foreslås enkelte endringer som følge av
at Norge har forpliktet seg til å implementere OECDs nye internasjonale
standard for automatisk utveksling av finansielle kontoopplysninger
på skatteområdet, kjent som «the Common Reporting Standard» (CRS).
Endringene går ut på tilpasninger i forskriftshjemler i ligningsloven
kapittel 5, innføring av en særskilt bestemmelse om omgåelse, samt
at virkeområdet for pålegg om bokføring utvides.
Det vises til forslag til endringer i ligningsloven §§ 5-3
til 5-5, 5-9, 5-12 og 6-6.
Departementet foreslår at lovendringene skal
tre i kraft straks. Pliktene etter ligningsloven § 5-3 vil imidlertid
være begrenset av gjeldende forskrifter inntil nye rapporteringsløsninger
er på plass og nye forskrifter er vedtatt.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Departementet foreslår endringer i lov 13. juni 1980
nr. 24 (ligningsloven) § 6-3 nr. 2 bokstav a slik at forvaltningsorganer
får plikt til å gi opplysninger til Skatteetaten om skattyteres
gjeld, renter og beløp til gode. Det foreslås at endringen får virkning
fra og med inntektsåret 2015.
Ulike forvaltningsorganer utbetaler store beløp til
privatpersoner og næringsdrivende som ledd i sin virksomhet. Eksempelvis
utbetaler Nav og Statens pensjonskasse trygdeytelser og pensjoner,
fylkesmenn og kommuner utbetaler erstatninger og offentlige tilskudd,
HELFO utbetaler refusjoner og driftstilskudd og Husbanken utbetaler
statlig bostøtte.
I forbindelse med utbetalte ytelser fra et forvaltningsorgan
kan etteroppgjør og feilutbetaling føre til at organet gjør vedtak
om tilbakebetaling av stønad eller tilskudd. Renter som er påløpt
og ubetalt restkrav per 31. desember samme år utgjør kostnader og
gjeld som skattyter har rett til fradrag for, jf. skatteloven § 6-40
og § 4-1. Ligningsloven § 5-3 regulerer plikt til å gi opplysninger
om fordringer og gjeld, men er begrenset til å gjelde finansinstitusjoner,
verdipapirforetak, pensjonskasser mv. og offentlige organer som
driver utlånsvirksomhet som næring. Offentlige organer som ikke
driver ordinær utlånsvirksomhet har dermed ikke plikt til å rapportere
skattyterens gjeld og renter som oppstår som følge av feilutbetalinger
og etteroppgjør, og skattyteren kan miste rettmessige fradrag om
han ikke selv fører beløpene i selvangivelsen.
I noen tilfeller betaler stønadsmottakeren tilbake et
høyere beløp enn tilbakebetalingskravet. Om det overskytende beløpet
ikke er utbetalt innen 31. desember, oppstår det et beløp til gode
som er skattepliktig som formue. Også dette beløpet må skattyter
selv føre opp i selvangivelsen.
Ved innføring av ny uføretrygd fra 1. januar 2015
skal Nav hvert år gjennomføre et etteroppgjør med kontroll av utbetalt
uføretrygd mot mottakerens eventuelle arbeidsinntekt. Etteroppgjør
og omregning av uføretrygd skjer etter ordinær ligning i året etter
utbetalingsåret. Første etteroppgjør blir høsten 2016 for inntektsåret 2015.
Nav forventer mellom 80 000–100 000 etteroppgjør for mottakere av
uføretrygd som Nav antar vil ha en inntekt som er høyere enn sin inntektsgrense.
I tillegg oppstår feilutbetalinger når vilkårene for rett til en
ytelse fra Nav ikke var oppfylt, for eksempel når mottakeren har
gitt feil opplysninger i søknad om sykepenger, dagpenger eller stønad
til enslig forsørger.
Når etteroppgjør og feilutbetaling resulterer
i krav om tilbakebetaling, får skattyter en nedbetalingsplan med
trekk i trygdeutbetaling eller lønn eller med krav om innbetaling.
Navs egne prognoser tilsier at ca. 40 000 saker per år kan føre
til vedtak om tilbakebetaling av uføretrygd i etteroppgjøret. Nav
antar at 40 pst. av stønadsmottakerne vil ha nedbetalt gjelden i
løpet av samme år. Omtrent 60 pst. av stønadsmottakerne vil dermed
ha gjeld fra tilbakebetalingskravet per 31. desember. Av disse vil
ca. 10 pst. fortsatt ha en restgjeld per 31. desember året etter.
Nav hadde 35 430 nye feilutbetalingssaker i 2014.
Tilbakebetalingskravene utgjorde til sammen 1,24 mrd. kroner. Tallet
på feilutbetalingssaker med restgjeld per 31. desember 2014 var 41 102
og samlet gjeld var på ca. 2,4 mrd. kroner.
Departementet foreslår at endringen i ligningsloven
§ 6-3 nr. 2 bokstav a får virkning fra og med inntektsåret 2015,
slik at den skal gjelde for rapportering i 2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
De aller fleste næringsdrivende leverer selvangivelse
og merverdiavgiftsoppgave elektronisk. Et mindretall leverer imidlertid
fortsatt selvangivelsen og merverdiavgiftsoppgaven på papir. Dette
medfører lavere datakvalitet enn det som oppnås ved elektronisk
levering, til ulempe både for den oppgavepliktige og Skatteetaten.
I tillegg påfører det Skatteetaten kostnader. Skattedirektoratet
har i rapport om elektronisk rapportering 19. mars 2015, som har
vært på høring, vurdert plikt til å levere selvangivelsen for næringsdrivende
elektronisk og opphevelse av adgangen til å levere merverdiavgiftsoppgaven
på papir. I rapporten anbefalte direktoratet å innføre krav om elektronisk
levering av selvangivelsen for næringsdrivende og at muligheten
til å søke dispensasjon fra plikten til å levere merverdiavgiftsoppgaven
elektronisk blir opphevet. Departementet foreslår å endre reglene
i ligningsloven for levering av selvangivelse og reglene i merverdiavgiftsloven
om merverdiavgiftsoppgave slik at elektronisk levering blir obligatorisk.
Det vises til endringer i ligningsloven § 4-2
nr. 6 og merverdiavgiftsloven § 15-7 tredje ledd tredje punktum
og § 15-7 fjerde ledd annet punktum og § 21-2 annet ledd.
Det foreslås at endringene i ligningsloven gjøres gjeldende
fra og med 1. januar 2016, det vil si for selvangivelsen for inntektsåret
2015. Endringene i merverdiavgiftsloven foreslås gjort gjeldende
fra og med 1. januar 2016.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, slutter seg til regjeringens forslag.
Som et ledd i uførereformen, som ble iverksatt 1. januar
2015, ble skattereglene endret slik at uføreytelser fra folketrygden
og uføreytelser fra andre ordninger nå blir skattlagt som lønn.
Når uføreytelser blir skattlagt som lønn, er det naturlig at de
også blir behandlet som lønn i forbindelse med forskuddstrekket.
Finansdepartementet foreslår derfor endringer i skattebetalingsloven
§§ 5-5 og 5-7 slik at det klargjøres at forskuddstrekkordningen
for uføreytelser skal være som for lønn. Provenykonsekvensen av forslaget
er ubetydelig. Departementet foreslår at endringene trer i kraft
1. januar 2016.
Det vises til forslag om endringer i skattebetalingsloven
§§ 5-5 og 5-7.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
I tilfeller hvor skattyter har mottatt en ytelse
fra en forskuddstrekkpliktig (arbeidsgiver) som er feilutbetalt
eller som skattyter av andre grunner ikke har krav på, forekommer
det at det blir fremmet krav om tilbakebetaling av utbetalt beløp
med tillegg av trukket skatt, dvs. brutto ytelse. Departementet
antar at dette blant annet skyldes at skattebetalingsloven ikke
gir regler for hvilken adgang innkrevingsmyndigheten har til å tilbakebetale
trukket skatt til arbeidsgiver, og at gjennomført forskuddstrekk
som er innbetalt til skattemyndighetene i hovedsak er et anliggende
mellom skattemyndighetene og den enkelte skattyter.
Departementet vil tilrettelegge for at korreksjon av
trukket skatt i tilknytning til feilutbetalinger mv. kan håndteres
i samarbeid mellom skattemyndighetene og arbeidsgiver, slik at skattyter
i mindre utstrekning blir møtt med krav om tilbakebetaling av brutto
ytelse. Departementet vil videre tilrettelegge for at en skattyter
som likevel har tilbakebetalt en brutto ytelse, skal kunne få refundert
den delen av tilbakebetalingen som utgjør trukket skatt.
Departementet foreslår derfor at det i skattebetalingsloven
§ 5-3 tredje ledd inntas en bestemmelse om at forskuddstrekk og
fastsatt skatt i særlige tilfeller, for eksempel ved feilutbetalinger,
kan tilbakebetales til skattyter eller til arbeidsgiver. Departementet
vil vurdere om det til bestemmelsen skal gis utfyllende bestemmelser
i forskrift.
Forslaget vil ikke gi økonomiske eller administrative
konsekvenser av betydning.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar
2016.
Det vises til forslag om endring i skattebetalingsloven
§ 5-3.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Finansdepartementet foreslår å overføre skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til Skatteetaten fra 1. juni 2016. Formålet med tiltaket
er å styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet og svart økonomi,
styrke rettssikkerheten og likebehandlingen, forenkling for skattytere
og mer effektiv ressursbruk.
Dette er ett av regjeringens tiltak for å gjøre skatte-
og avgiftsforvaltningen bedre, mer effektiv og mer samordnet, jf.
omtale i Prop. 1 S (2015–2016) og Prop. 120 LS (2014–2015). Skatteetaten
vil med tiltakene få et helhetlig ansvar for fastsetting, innkreving
og kontroll av skatter og avgifter.
Ansvaret for skatteoppkreverfunksjonen er i
dag delt mellom Skatteetaten, som har det faglige ansvaret, og kommunene,
som har det administrative ansvaret. En god del kommuner har etablert
interkommunale enheter, og det er i dag 275 kommunale skatteoppkreverkontor
som bruker om lag 1 400 årsverk på skatteoppkreverfunksjonen. Det
er kritisk mange små miljøer; over 60 pst. av kontorene bruker to
eller færre årsverk. Kontorene er forutsatt å utføre tre oppgaver:
skatteinnkreving, arbeidsgiverkontroll og føre skatteregnskapet.
Skatteoppkreving blir brukt som en felles betegnelse om de samlede oppgavene
som ligger til skatteoppkreverfunksjonen. Skatteetaten på sin side
bruker om lag 70 årsverk til å følge opp skatteoppkreverne.
Dagens organisering av skatteoppkreverfunksjonen
er lite hensiktsmessig, både faglig, styrings- og ressursmessig. Skatteoppkreverfunksjonen
er i dag ved lov lagt til kommunene. Denne organiseringen er historisk
betinget og kan ikke lenger sies å være faglig begrunnet. Etter
utviklingen av det landsdekkende skatteregnskapet, samt tilgang
til eierregistre, utleggsregistre og annen elektronisk informasjon
om skyldnerne, har skatteoppkrevingen i all hovedsak utviklet seg
til å være en oppgave som i liten grad er stedsavhengig. Skatteoppkreving
er ikke en naturlig kommunal oppgave der lokalpolitiske forhold
har betydning, men en regelstyrt oppgave som utføres på vegne av
skattekreditorene staten, fylkeskommunen og kommunene.
Selv om innkrevingsresultatene til skatteoppkreverne
i dag tilsynelatende er gode, blir resultatene i all hovedsak oppnådd
på grunn av ordningen med forskuddstrekk fra arbeidsgivere. Totalt
innbetales 99,9 pst. av forskuddstrekket, og av dette innbetales
99,7 pst. frivillig (dvs. uten tvangsinnkreving av skatteoppkreveren). Skatteetaten
har langt bedre resultater enn skatteoppkreverne i tvangsinnkrevingen.
Ser en på skatteoppkrevernes resultat for tvangsinnkreving av restskatt
for personlige skattytere, er resultatet vesentlig lavere enn Skatteetatens tvangsinnkreving
av merverdiavgift. I 2014 var resultatet 64,6 pst. for tvangsinnkreving
av restskatt for personlige skattytere. Til sammenligning oppnådde
Skatteetaten et resultat på 75,3 pst. for tvangsinnkreving av merverdiavgift.
Forskjellen mellom de kommunale skatteoppkreverne og Skatteetaten
har økt fra 4,7 prosentenheter i 2012 til 10,7 i 2014. Dette er
en urovekkende utvikling. Halvårsresultatene for 2015 viser at denne
utviklingen fortsetter.
Enda mer alvorlig er det at arbeidsgiverkontrollen,
som er svært viktig for arbeidet mot svart økonomi og arbeidslivskriminalitet,
ikke blir godt nok håndtert i dag. Dette skyldes både delt kommunalt
og statlig ansvar, som gir et fragmentert kontrollansvar, men også
at altfor mange kommuner prioriterer dette arbeidet for lavt. 81,5
pst. av kommunene bruker mindre enn ett årsverk på oppgaven. 82
kommuner gjennomførte i 2014 færre enn fem kontroller, mens 11 kommuner
ikke gjennomførte en eneste kontroll. Mange kommuner har etablert
interkommunale ordninger, men dette fører ikke til en samordning
med Skatteetatens kontrollvirksomhet. En slik samordning er avgjørende
for bedre å kunne bekjempe arbeidslivskriminalitet og svart økonomi.
Arbeidsgiverkontrollen kan ikke vurderes isolert innenfor egne kommunegrenser,
men må sees i nær sammenheng med Skatteetatens kontroller og på
tvers av kommunegrensene. Ved behandling av Dokument 8:7 S (2014–2015)
Om tiltak for å styrke kampen mot svart arbeid viste flertallet
i finanskomiteen til «at en solid arbeidsgiverkontroll er et viktig
ledd i bekjempelsen av svart økonomi, og at man derfor må legge
til rette for tilstrekkelig gode kontrollmiljøer som kan jobbe systematisk
og profesjonelt sammen med Skatteetatens øvrige kontrollvirksomhet».
Departementet vurderer at overføring av skatteoppkreverfunksjonen
med arbeidsgiverkontrollen til Skatteetaten i praksis er den eneste
måten å følge opp denne føringen på.
I Prop. 120 LS (2014–2015) ble det fremmet forslag
om å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til Skatteetaten
fra 1. januar 2016. Ved Stortingets behandling av forslagene ble
regjeringen bedt om å belyse noen problemstillinger nærmere, jf.
Innst. 355 L (2014–2015):
«Komiteenes flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen har foreslått
å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til staten med
virkning fra 1. januar 2016.
Flertallet viser til
at det er flere uavklarte spørsmål knyttet til bl.a. virksomhetsoverdragelse
og ansattes rettigheter og konsekvenser for kommunene som følge
av regjeringens forslag. Flertallet mener det ville være naturlig
at en slik omfattende endring ble satt i en større sammenheng med
bl.a. øvrige pågående reformer og strukturering av Skatteetaten,
samt oppgavefordeling mellom stat og kommuner. Disse spørsmålene
må eventuelt utredes nærmere.
Flertallet støtter
på denne bakgrunn ikke regjeringens forslag til endringer i skattebetalingsloven
knyttet til å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til
staten fra 1. januar 2016.
Flertallet ber på denne
bakgrunn om at regjeringen belyser disse spørsmålene ytterligere.»
Departementet har arbeidet med å belyse disse spørsmålene
ytterligere. Når det gjelder spørsmålet om virksomhetsoverdragelse
og ansattes rettigheter, blir dette omtalt i punkt 23.6. Departementet
har etter en konkret vurdering kommet til at det vil være riktig
å foreslå at oppgaveoverføringen håndteres som en virksomhetsoverdragelse
for alle kommuner, slik KS og mange kommuner har ønsket. Når det
gjelder øvrige pågående reformer og strukturering av Skatteetaten,
blir dette omtalt i punkt 23.5. Overføringen vil være en av flere
premisser ved vurderingene av hvordan kontorstrukturen til Skatteetaten
bør være i framtiden. Ved Stortingets behandling av saken viste
Stortingets mindretall i sin merknad til at sentraliseringseffekten
forsterkes når det både foreslås endret kontorstruktur og overføring
av skatteoppkreverfunksjonen. Regjeringen vil ikke gjøre større
endringer i Skatteetatens kontorstruktur parallelt med at skatteoppkreverfunksjonen overføres.
Finansdepartementet sendte 1. desember 2014 på
høring en rapport fra Skattedirektoratet om å flytte skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til Skatteetaten, med høringsfrist 2. mars 2014. Skattedirektoratets
forslag innebærer at skatteoppkrevingen kan gjennomføres av Skatteetaten
med vesentlig færre årsverk enn ved dagens organisering, og at oppgaven
bør utføres på 27 steder mot dagens 275. Direktoratet foreslår samtidig
at kommunene skal beholde særnamskompetansen for kommunale krav
og avgifter, og at dagens skatteutvalgsordning blir avviklet. Oppgavene
som skatteoppkreverkontorene gjør for kommunene, inkludert innkreving
og regnskapsføring av kommunale krav og kommunal inkasso, skal ikke
overføres.
Høringsinstansene som har oppgaven i dag er
i hovedsak negative til forslaget om å overføre oppgaven til Skatteetaten.
Dette gjelder kommunene, organisasjoner som representerer kommunene
og fagforeninger til ansatte i kommunal sektor. 25 kommuner er positive
til forslaget. Alle andre høringsinstanser er positive til hovedretningen
i forslaget. Dette inkluderer skattytere (næringslivs- og skattyterorganisasjoner
som NHO, Bedriftsforbundet, Byggenæringens Landsforening og Skattebetalerforeningen),
andre faginstanser (som Advokatforeningen, Revisorforeningen, Norges Autoriserte
Regnskapsføreres Forening og Nav), organisasjoner som jobber mot
økonomisk kriminalitet (som Økokrim og Norsk Økoforum), alle fire
fagforeninger i Skatteetaten og hovedsammenslutningen Unio.
De positive høringsinstansene trekker blant
annet fram at forslaget vil føre til langt bedre tiltak mot svart
økonomi, mer effektiv ressursbruk og oppgaveløsning, bedre rettssikkerhet
og forenkling for skattyterne. Høringsinstansene som går imot forslaget
frykter at endringen vil føre til lavere proveny, dårligere service
og tap av kompetansearbeidsplasser, og gir uttrykk for at forslaget
må vurderes i sammenheng med kommunereformen. De viktigste merknadene
fra høringsinstansene er referert og kommentert i punkt 23.3 i proposisjonen.
Finanskomiteen arrangerte åpen høring om Prop.
120 LS (2014–2015) 20. mai 2015. Norges kemner- og kommuneøkonomers
forbund (NKK) ga i høringen inntrykk av at det er stor IT-usikkerhet
i overføringen av skatteoppkrevingen fra kommunene til Skatteetaten.
NKK uttalte blant annet at det nå foreslås å
lage et felles system mellom merverdiavgift og skatt, og at kostnadsrammen
for dette virker veldig urealistisk. Dette er feil. Overføring av
skatteoppkreverfunksjonen medfører ikke behov for et nytt IT-system.
Skatteregnskapssystemet Sofie og kontrollstøttesystemet KOSS skal
fortsatt brukes, og det skal ikke utvikles noen nye IT-systemer
i forbindelse med overføringen. Skattedirektoratet har som systemeier
allerede i dag ansvaret for drift, opplæring, forvaltning og videreutvikling
av skatteregnskapssystemet.
Finansdepartementet foreslår å flytte skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til Skatteetaten med virkning fra 1. juni 2016. Formålet
med tiltaket er å styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet og svart
økonomi, styrket rettssikkerhet og likere behandling, forenkling
for skattyterne og mer effektiv ressursbruk. Finansdepartementet
mener at forslaget om å samordne skatteoppkreveroppgavene med tilsvarende
oppgaver i Skatteetaten er svært godt begrunnet. Skattedirektoratets
forslag til organisering av skatteoppkrevingen viser at oppgaven
kan løses med vesentlig færre årsverk enn i dag, samtidig som en
styrker kampen mot arbeidslivskriminalitet og svart økonomi, øker
rettssikkerheten og gir forenkling for skattyterne. Skatte- og avgiftsforvaltningen
vil få en naturlig og helhetlig samling i én etat. Departementet
ønsker en sterkere satsing på arbeidsgiverkontrollen, og foreslår derfor
seks flere kontor og 21 flere årsverk enn i Skattedirektoratets
forslag. Departementet foreslår at skatteoppkrevingen skal løses
i Skatteetaten med til sammen 1 015 årsverk på til sammen 33 steder.
Departementet støtter også forslagene om at kommunene beholder særnamskompetansen
for kommunale krav, og at skatteutvalgene ikke lenger skal behandle
saker om betalingsutsettelse og nedsettelse av skatt etter skattebetalingsloven.
Lovendringer som følge av at skatteoppkrevingen blir flyttet fra
den kommunale skatteoppkreveren til Skatteetaten, at kommunene skal
beholde særnamskompetansen for kommunale krav og avviklingen av
nevnte skatteutvalgsordning, er omtalt under punkt 23.7 i proposisjonen.
Samlet er det anslått at en overføring av oppgaven
til Skatteetaten vil føre til en årlig nettoinnsparing på 356 mill.
kroner.
Sammen med de andre tiltakene i reformen for bedre
skatte- og avgiftsforvaltning vil en overføring av skatteoppkreveroppgavene
føre til at all forvaltning av skatt og avgift får sin naturlige samling
i Skatteetaten. PwC har gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse
som viser at netto nåverdi av hele reformen er 7,4 mrd. kroner.
Av disse utgjør flytting av skatteoppkreverfunksjonen 4,5 mrd. kroner.
Gevinsten vil komme fordi dagens organisering med delt kommunalt og
statlig ansvar fører til en rekke unødvendig tunge rutiner og dobbeltarbeid
som man kan unngå.
Gjennomgangen av saken er basert på framstillingen
i Prop. 120 LS (2014–2015). For å gi en samlet oversikt av saken
blir store deler av innholdet derfra gjentatt, men er oppdatert
og utdypet der det foreligger nye opplysninger i saken eller hvor
Stortinget har bedt regjeringen om å belyse saken nærmere.
Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven
kapittel 2, §§ 3-3, 4-1, 5-5, 5-12, 5-13, 5-14, 7-1, 8-2, 8-4, 9-2,
10-20, 14-3, 14-4, 14-5, 14-6, 15-1, 16-20 og 17-2. Det vises også
til forslag til endringer i veitrafikkloven § 38, eigedomsskattelova
§§ 24, 25 og 27, brann- og eksplosjonsvernloven § 28, vass- og avløpsanleggslova
§ 6, ligningsloven §§ 2-5 og 10-8, folketrygdloven §§ 24-2, 24-4
og 25-1, rettsgebyrloven § 14, fjellova § 7, lov om avgift av kull
mv. fra Svalbard § 6 og a-opplysningsloven § 8.
Finansdepartementet foreslår å overføre skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til Skatteetaten fra 1. juni 2016, og foreslår at lovendringene
trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Komiteen går imot
regjeringens forslag til lovendringer i Prop. 1 LS (2015–2016) knyttet til
overføring av skatteoppkreverfunksjonen; i lov om avgift av kull
mv. fra Svalbard, vegtrafikkloven, eigedomsskattelova romertall
III, fjellova, ligningsloven romertall IV, rettsgebyrloven, folketrygdloven
romertall II, brann- og eksplosjonsvernloven, skattebetalingsloven
romertall II, vass- og avløpsanleggslova, og a-opplysningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til budsjettavtalen mellom disse partiene og går imot regjeringens
forslag om overføring av skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene
til Skatteetaten fra 1. juni 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til disse partiers alternative
budsjetter og går imot regjeringens forslag om å overføre skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til Skatteetaten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt budsjettalternativ går imot regjeringens
forslag om å overføre skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til
Skatteetaten. Dette medlem viser for øvrig til egne merknader
i Innst. 2 S (2015–2016) og Innst. 3 S (2015–2016).
Forvaltningen av innførselsmerverdiavgift og særavgifter
skal overføres fra Tolletaten til Skatteetaten. Merverdiavgift ved
innenlands omsetning forvaltes allerede av Skatteetaten, og dette innebærer
at et samlet forvaltningsansvar også for indirekte skatter (særavgifter
og merverdiavgift) vil ligge til Skatteetaten. Særavgifter for registrerte
særavgiftspliktige overføres fra 1. januar 2016, og lovendringer
som følge av dette ble fremmet og vedtatt av Stortinget i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2015. Departementet fremmer nå
forslag om regelendringer for overføring av forvaltningen av innførselsmerverdiavgift
og særavgifter for uregistrerte særavgiftspliktige fra Tolletaten
til Skatteetaten.
Forslaget bygger på at forvaltningen av innførselsmerverdiavgift
og avgifter ved innførsel for ikke registrerte særavgiftspliktige
skal reguleres av ny skatteforvaltningslov som har vært på høring.
Departementet legger opp til å fremme en lovproposisjon om ny skatteforvaltningslov
i løpet av året eller innen utgangen av første kvartal 2016, med
sikte på ikraftsetting 1. januar 2017. Avgiftsmyndighet vil være
skattekontoret og Skattedirektoratet, og for innførselsmerverdiavgift
også Skatteklagenemnda. Departementet foreslår at Tolletaten i forskrift
skal få tildelt enkelte oppgaver som avgiftsmyndighet i første instans
når særavgifter og innførselsmerverdiavgift skal fastsettes ved
innførselen.
Departementet foreslår at virksomheter som er eller
skal være registrert i Merverdiavgiftsregisteret, jf. merverdiavgiftsloven
§ 1-3 bokstav d, skal oppgi, beregne og betale merverdiavgift ved innførsel
av varer etter de samme regler som gjelder for merverdiavgift av
innenlandsk omsetning og uttak. Forslaget innebærer at denne gruppen
avgiftspliktige ikke lenger skal forholde seg til Tolletaten for
beregning og betaling av innførselsmerverdiavgift. Registrerte avgiftspliktige
får én etat å forholde seg til for så vidt gjelder merverdiavgift.
I tillegg til at forslaget fører til en mer helhetlig avgiftsforvaltning,
vil forslaget innebære en likviditetsfordel for næringslivet, samt
reduserte administrative kostnader for denne gruppen. En følge av
forslaget vil være at næringsdrivende som omfattes av ordningen,
ikke lenger vil ha behov for å benytte seg av tollkredittordningen
for å betale innførselsmerverdiavgift. Regelverket for næringsdrivendes
import av varer vil med dette i stor grad bli harmonisert med det
regelverket som praktiseres hos våre største handelspartnere innen
EØS-området.
Merverdiavgiftssystemet med egendeklarering og
samtidig betaling er innrettet på en måte som gjør at det kan være
utsatt for illojale avgiftspliktige som ønsker å unndra avgift.
Departementet antar at endringer i systemet for å innberette/beregne
og betale merverdiavgift ved innførsel vil kunne endre fremgangsmåtene
for svindel. Fordi tiden fra avgiftsplikten oppstår fram til betaling skal
skje øker i den nye ordningen, er det en risiko for oppbygging av
restanser i merverdiavgiftssystemet. Departementet foreslår på denne bakgrunn
enkelte tiltak for å redusere svindelpotensialet og faren for restanseoppbygging
i merverdiavgiftssystemet. I tillegg til utvidet utveksling av informasjon
mellom Tolletaten og Skatteetaten, samt nødvendige utvidelser av hvilke
opplysninger som skal gis i omsetningsoppgaven for merverdiavgift,
foreslår departementet adgang for skattemyndighetene til å fastsette
kortere terminer ved oppgavesvikt, kvalifikasjonsperiode for rett
til bruk av årstermin og en styrking av Skatteetatens etterkontroll på
merverdiavgiftsområdet. Departementet vil understreke at varene
det her gjelder, fortsatt skal gjennom ordinære tollprosedyrer knyttet
til vareførselen, herunder grensekontrollen. Regjeringen foreslår
i budsjettet en betydelig styrking av ressursene til grensekontroll.
Dette vil også kunne virke forebyggende og redusere omfanget av
svindel og faren for restanseoppbygging. Videre vil en helhetlig
avgiftsforvaltning i seg selv gi positive effekter, både for så vidt
gjelder materielle problemstillinger knyttet til avgiftsfastsettingen,
og for gjennomføringen av fastsettingen og kontrollen av om denne
er riktig, og innkrevingen.
For innførselsmerverdiavgift for avgiftspliktige som
ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og særavgifter for
ikke registrerte avgiftspliktige, foreslås at avgiftsgrunnlaget
skal innberettes i tolldeklarasjonen og betales som i dag. Tollmyndighetene
tildeles derfor en begrenset kompetanse som avgiftsmyndighet.
For øvrig legger departementet opp til at skatteforvaltningslovens
generelle forvaltningsregler skal gjelde for innførselsmerverdiavgift
for de som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og særavgifter
for ikke registrerte avgiftspliktige. Det kan imidlertid bli behov
for enkelte særlige bestemmelser i tilfeller hvor tollmyndighetene
gis myndighet til å treffe vedtak om avgiftsgrunnlaget, herunder
regler om hvordan klager på slike vedtak skal behandles. Skattedirektoratet
foreslås som klageinstans for slike vedtak. Den rettslige reguleringen
vil bli omtalt i proposisjonen til skatteforvaltningsloven, og utkast
til forskrifter vil bli sendt på høring.
Overføring av forvaltningen av særavgifter for ikke
registrerte særavgiftspliktige og forvaltningen av innførselsmerverdiavgift
innebærer behov for utvidet samarbeid mellom Tolletaten og Skatteetaten.
Som en følge av dette foreslår departementet at adgangen for de
to etatene til å bruke informasjon innsamlet av den annen etat utvides
til også å omfatte vareførselsområdet.
Departementet viser til forslag til endringer
i merverdiavgiftsloven §§ 7-2 annet ledd, 10-7 annet ledd, 11-1
overskriften og første ledd og tolloven § 12-2 annet ledd og nytt
tredje ledd. Videre viser departementet til forslag om opphevelse
av merverdiavgiftsloven §§ 10-9, 11-2 og 13-3.
Departementet foreslår at endringene i merverdiavgiftsloven
trer i kraft 1. januar 2017, mens endringene i tolloven foreslås
satt i kraft 1. januar 2016.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt budsjettalternativ går imot regjeringens
forslag om å overføre forvaltningsansvaret for innførselsmerverdiavgift og
særavgifter fra Tolletaten til Skatteetaten. Dette medlem viser
for øvrig til egne merknader i Innst. 2 S (2015–2016) og Innst.
3 S (2015–2016).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det har vært usikkerhet knyttet til konsekvensene av den
varslede overføringen av oppgaven. Regjeringen har lagt opp til
en prosess som har blitt møtt med kritikk av blant annet Norsk Tollerforbund
og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). YS skriver i sitt
høringssvar av 12. august 2015 blant annet at de er bekymret for
manglende åpenhet og «regjeringens manglende etterlevelse av gjeldende
spilleregler i arbeidslivet som Hovedavtalen i staten, retningslinjer
for omstillingsprosess, men også regjeringens egen utredningsinstruks». Dette
medlem viser videre til at Menon har utarbeidet en rapport
på oppdrag for Norsk Tollerforbund hvor det hevdes at det er gjort
en rekke feil i den analysen regjeringen har lagt til grunn. Dette
medlem merker seg at regjeringen nå legger opp til at tollmyndighetene
tildeles en begrenset kompetanse som avgiftsmyndighet. Det er likevel høyst
uklart om dette er tilstrekkelig for å møte den kritikken som har
fremkommet. Dette medlem går på denne bakgrunn imot
regjeringens forslag.
Dette medlem viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett og går imot
regjeringens forslag om å overføre forvaltningsansvaret for innførselsmerverdiavgift
og særavgifter fra Tolletaten til Skatteetaten.
Lov 19. desember 1898 nr. 3 om Tilvirkning af Æthylæther
har bestemmelser om kontroll med tilvirkning av etylleter og betaling
av avgift.
Loven hører inn under Finansdepartementets ansvarsområde.
Lovens bestemmelser dekkes av alkohol- og særavgiftsregelverket
og har ikke lenger noen praktisk betydning. Loven foreslås derfor
opphevet.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Det vises til proposisjonens kapittel 26 for
opprettinger om presiseringer; om ny forskrift om tilskudd til investering
og bedriftsutvikling i landbruket – oppdatering av skattelovens
henvisninger (26.1), endringer i skattebetalingsloven § 1-1 tredje
ledd bokstav a (26.2.1), § 5-9 første ledd bokstav a (26.2.2), § 5-14
første ledd (26.2.3) og § 10-40 første ledd bokstav b (26.2.4),
eigedomsskattelova § 8 C-1 (26.3), endring i lov 19. juni 2015 nr.
49 om endringar i ligningsloven (26.4), skatteloven § 5-15 første ledd
bokstav b (26.5), og dokumentavgiftsloven § 8 annet ledd (26.6).
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.