Regjeringen vil med meldingen legge grunnlaget for
en fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste. Tjenesten
skal fungere godt, både for de med god helse med behov for enkle
konsultasjoner, for de med kroniske sykdommer og behov for mer oppfølging
over tid, samt tjenester til de med sammensatte behov og nedsatt
funksjon, som har behov for spesielt tilrettelagte tjenester. En
fremtidsrettet tjeneste er en tjeneste som tar beslutninger i samråd
med brukerne, som er opptatt av hva som er deres mål, behov og ønsker
for eget liv, og som legger dette til grunn for hvilke tjenester
som leveres og hvordan de er utformet.
En fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste
har god tilgjengelighet, slik at problemer kan forebygges og avklares
før de vokser seg større. Det er en tjeneste som bidrar til mestring gjennom
god opplæring og systematisk oppfølging i samråd med brukerne og
basert på faglige retningslinjer. Slik kan også de som lever med sykdom
være aktive deltakere i skole og arbeid og annen aktivitet de finner
meningsfylt. En fremtidsrettet helse- og omsorgstjeneste er innrettet
i tråd med utviklingen i sykdomsforekomst, fag, teknologi og samfunnsutviklingen
for øvrig. Den tar innover seg at flere brukere enn før har flere
sykdommer samtidig, og at mer av oppfølgingen skjer i kommunene,
slik at oppgavene i kommunene er blitt mer komplekse. Da må tjenestene
organiseres annerledes, og det må jobbes annerledes. Dette krever
endret kompetanse og god ledelse.
I arbeidet med meldingen er det lagt stor vekt
på dialog med og innspill fra pasienter og brukere. Innspillsmøtene
ga et tydelig budskap fra brukerne om hva som er de største utfordringene
i primærhelsetjenesten: Kvaliteten i tjenestene, for lite koordinering
mellom tjenestene, for lite brukerinvolvering og at fastlegene er
for dårlig integrert i resten av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Brukerne ga mange innspill til tiltak for å
møte utfordringene, blant annet flere lavterskeltiltak og bedre
tilgjengelighet, mer brukerstyrte tjenester, kompetanseheving i
tjenesten og tettere oppfølging av pasienter.
I meldingen vises det til at utfordringene i
den kommunale helse- og omsorgstjenesten er mange og av ulik karakter.
De er knyttet til brukerorientering, ledelse, kompetanse, organisering
og arbeidsformer, tilgjengelighet, finansieringsordninger og roller
og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og regelverk.
Det er også utfordringer knyttet til endringer i demografi, med
flere eldre og flere innvandrere, og i selve sykdomsbildet. I tillegg kommer
mangelfulle IKT-systemer og for lite data som kan benyttes til styring,
tjenesteutvikling, kvalitetsarbeid og forskning. På noen områder
er det kapasitetsutfordringer og for dårlig tilgjengelighet. Personellresurssene
utnyttes ikke optimalt. Det legges ikke nok vekt på forebygging.
Tjenestene er ikke tilstrekkelig proaktive og har ikke med populasjonsperspektivet
i planleggingen. Det gis for lite opplæring i mestring i samarbeid
med pasient og pårørende. Tjenestene er siloorganisert og ses ikke
i sammenheng som en nødvendig helhet og med behov for tett koordinering.
Det er også store bærekraftutfordringer. Dagens tjeneste er i for liten
grad utformet til å møte dagens og morgendagens behov. Veksten i
behov for tjenester kan overgå muligheten for å utdanne og rekruttere
personell og samfunnets evne til å betale. De samlede ressursene
i hele samfunnet må utnyttes bedre. Økt internasjonalisering av
markedet for personell, tjenestetilbydere, pasienter og brukere stiller
store krav til innovasjon og endring i tjenestene i årene fremover.
Fremtidens tjenester må derfor ha nødvendig fleksibilitet og omstillingsevne.
Meldingen gjør rede for utviklingen av den kommunale
helse- og omsorgstjenesten de siste 150 årene.
Samhandlingsreformen omtales i et eget kapittel,
og det understrekes at det var og er bred politisk enighet om det
utfordringsbildet som lå til grunn for samhandlingsreformen:
Pasienter og brukeres
behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok.
Tjenestene preges av at de tradisjonelt
har hatt stort fokus på behandling av sykdommer og i mindre grad
satset på forebyggende arbeid og tidlig intervensjon for å forebygge
sykdomsutvikling.
Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet
gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.
Virkemidlene i samhandlingsreformen har derfor
hatt som mål å bidra til en mer helhetlig tjeneste, økt fokus på
forebygging, og at mer skal gjøres i kommunene når dette gir bedre
kvalitet og kostnadseffektivitet.
Det vises til at retningen som pekes ut i meldingen,
er i samsvar med samhandlingsreformens målsettinger og tar disse
videre.
Meldingen gjør videre rede for hva som skjer
i andre land og peker på at mange land iverksetter tiltak for å
etablere mer integrerte, koordinerte og tverrfaglige primærhelsetjenester.
Internasjonale sammenlikninger viser at Norge scorer bra på mange
områder, blant annet når det gjelder tilgang på helsehjelp på kveldstid
og andel som har fast lege, og at norske brukere generelt er tilfredse
med helsetjenestene. Men på enkelte områder ligger Norge under snittet;
blant annet når det gjelder koordinering, kvalitetsmåling og generering
av lister fra elektronisk pasientjournal for å få oversikt over
tjenestebehovene til innbyggerne på listen. Det påpekes også at
fragmentert ledelse er en utfordring, og at fastlegen er dårlig
integrert i de øvrige tjenestene. Når det gjelder psykisk helse, vises
det til at Norge tilbyr gode tjenester, men at det mangler gode
data over befolkningens psykiske helsetilstand og at kompetansen
i primærhelsetjenesten kan styrkes.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra
Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun
Lysbakken, viser til Meld. St. 26 (2014–2015), der regjeringen
påpeker at den vil skape pasientens helsetjeneste, og hvor pasientens
behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og
omsorgstjenestene.
Komiteen vil påpeke at det er
ulike utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse
utfordringene er knyttet til:
fragmenterte tjenester
svakhet i samhandlingen mellom kommunene og
spesialisthelsetjenesten
lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene
for lite forskning på, i, og med de kommunale helse-
og omsorgstjenestene
for liten utnyttelse av de mulighetene
IKT-løsninger gir
ledelse, organisering og arbeidsformer
brukerorientering,
rekruttering og kompetanse
finansieringsordninger
roller og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom
utdanning og regelverk
personalressursene utnyttes ikke optimalt
det legges ikke nok vekt på forebygging
Komiteen viser til at samhandlingsreformens utfordrings-
og målbilde er bredt forankret i Stortinget. Gjennom reformen fikk
kommunene en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og
omsorgstjenester.
Komiteens flertall, medlemmenefra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter hovedtrekkene i det utfordringsbildet som meldingen skisserer,
med manglende koordinering av og helhet i tjenestetilbudet. I tillegg
vises det til for lite samarbeid mellom ulike faggrupper og en organisering
av tjenestene som bygger barrierer heller enn å bidra til samlokalisering,
hensiktsmessig organisering og nye måter å jobbe på. For at den
kommunale helse- og omsorgstjenesten skal kunne møte fremtiden,
kreves det tiltak som reduserer fragmenteringen i det kommunale
tilbudet. Flertallet slutter seg til at de viktigste
tiltakene kan oppsummeres til å dreie seg om flerfaglige team, økt
kompetanse og styrket lederskap. Tjenester som representerer helhet
og nærhet, og som bygger på og viderefører prinsippene fra samhandlingsreformen,
vil bidra til en kommunal helse- og omsorgstjeneste som er bedre
tilpasset befolkningens behov nå og i fremtiden.
Flertallet mener at samlokalisering
av flere kommunale helse- og omsorgstjenester er et godt utgangspunkt
for innovasjon, fagutvikling og nye samarbeidsmåter, både innad
i kommunen og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Flertallet støtter det faktum
at flerfaglighet og samarbeid mellom profesjoner gir et mer helhetlig
og koordinert tjenestetilbud. Samlokalisering og teamorganisering
legger til rette for bedre oppgavedeling og mer fleksible løsninger
for samarbeid. Flertallet mener at organisering og finansiering
av primærhelseteam må utredes nærmere, og at det må skje i nært
samarbeid med relevante aktører. Flertallet er enig
i at primærhelseteam der fastlegen har en sentral rolle, kan bidra
til mer forebygging og bedre oppfølging av personer med kronisk
sykdom. Organisering av flerfaglige primærhelseteam rundt allmennlegen
må ta utgangspunkt i pasientenes og brukernes behov, ikke i enkeltdiagnoser. Pasientenes
behov avgjør sammensetningen av primærhelseteamet.
Flertallet mener at tjenestetilbudet
til mennesker med komplekse, langvarige og sammensatte behov krever
en mer strukturert og individuell tilnærming enn i dag. Oppfølging som
innebærer flere tjenester og bred kompetanse, må koordineres av
team som tar utgangspunkt i den enkelte brukers behov og totale situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at det er viktig å finne gode modeller for aktivt teamarbeid
mellom helseprofesjonene også i de kommuner der det viser seg å
være vanskelig å samlokalisere de aktuelle faggruppene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at en ny kommunestruktur med større
fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og
omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens
behov. Meldingen kan dermed sees i sammenheng med Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen
– nye oppgaver til større kommuner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videreutvikle primærhelsetjenesten
og understreker at primærhelsetjenesten er grunnmuren i vår helse- og
omsorgstjeneste. Samtidig skjer det primærforebyggende arbeidet
i andre sektorer enn helsetjenesten; det foregår utenfor sykehus
og legekontorer, i det samfunnet vi alle er en del av. Helse- og
omsorgstjenesten må organiseres slik at den enkelte kan fortsette
å leve et trygt, meningsfullt og mest mulig selvstendig liv. For disse
medlemmer er det grunnleggende at alle skal ha likeverdig
tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, og at den samlede organiseringen, fordelingen,
finansieringen og bruken av ressurser og fagkompetanse skal ledes
av og for fellesskapet.
Disse medlemmer fremhever at
det er et stort potensial for å styrke det forebyggende arbeidet i
kommunene. Det er mange tjenester, i tillegg til helsetjenesten,
som har gode muligheter for å identifisere personer med risikofaktorer
og oppdage helseproblemer tidlig. Det er derfor behov for mer kunnskapsbasert
og systematisk innsats i det forebyggende arbeidet. Disse
medlemmer understreker viktigheten av en kunnskapsbasert
helsepolitikk, som tar utgangspunkt i de tiltak vi vet fungerer,
og som etterspør mer kunnskap og forskning når vi mangler svar.
Disse medlemmer mener det er
behov for en helhetlig politikk for den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
som bygger på og viderefører gode eksisterende ordninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet registrerer
at tiltak som på lengre sikt berører kommunenes oppgaver og ansvaret
for forebygging og ansvarsforhold mellom kommuner og sykehus, skal
drøftes videre i forbindelse med kommunereformen, nasjonal helse-
og sykehusplan og i andre utredninger. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen skal utrede og vurdere innretningen på en rekke
sentrale tjenester, som tannhelse, fastlegeordningen, folketrygdfinansiering
og lovfesting av bestemte profesjoner, fremfor å gjennomføre konkrete tiltak
som skaper fremtidens primærhelsetjeneste. Disse medlemmer merker
seg at flere av forslagene i Meld. St. 26 (2014–2015) er avhengig
av utfallet av regjeringens varslede kommunereform. Etter behandlingen
av Oppgavemeldingen i Stortinget våren 2015, jf. Innst. 333 S (2014–2015),
er det fortsatt usikkerhet knyttet til hvilke endringer kommunene
kan forvente i sin oppgaveportefølje. To tredjedeler av oppgavene
meldingen omtaler, skal vurderes eller utredes videre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener sosial ulikhet i helse er et tema
som bør adresseres i større grad i primærhelsemeldingen. Selv om Norge
er et land med små økonomiske forskjeller, så finner vi de tydeligste
sosiale forskjellene nettopp innen helse. Dette utgjør et rettferdighetsproblem,
et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem.
I tillegg er det et velferds- og livsstilproblem. Men vi har kunnskap
og virkemidler til å møte disse utfordringene. Det er godt dokumentert
at det er de brede tiltakene som treffer alle, som virker best.
For disse medlemmer er det grunnleggende at god fordelingspolitikk
er god folkehelsepolitikk, og at sterke fellesskapsfinansierte velferdsordninger
bidrar til å utjevne forskjeller. Dette må reflekteres også i primærhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at hovedproblemet for
primærhelsetjenesten er at det er for stor variasjon i kvalitet,
ikke at det er for mange kommuner i Norge. Det er ikke synligjort
at det er et kvalitetsskille i primærhelsetjenesten mellom små og
store kommuner. Tvert om er innbyggere i små kommuner ofte mer fornøyd
med det kommunale helse- og omsorgstilbudet enn innbyggere i store
kommuner. Evalueringer av fastlegeordningen viser at den ofte fungerer
best i små kommuner. Små kommuner har også kommet godt ut når det gjelder
å etablere rutiner for legemiddelhåndtering på sykehjem og hjemmesykepleie.
Når regjeringen tar mål av seg til å skape pasientenes helsetjeneste,
er det disse medlemmers mening at man bør legge vekt
på pasientopplevd kvalitet. Disse medlemmer viser
til at mange småkommuner har tatt ansvar og enten på egenhånd eller
i samarbeid med omkringliggende kommuner laget gode tilbud for både
utskrivningsklare pasienter og senger for øyeblikkelig hjelp, mens
mange storbyer er de siste til å innføre de nye lovbestemte oppgavene. Disse medlemmer mener
at en styrking av primærhelsetjenesten må skje etter en kunnskapsbasert
debatt og ikke gjennom en følelse av at små kommuner leverer dårlige helse-
og omsorgstjenester og ikke vil være i stand til å levere helse-
og omsorgstjenester av god kvalitet.
Disse medlemmer viser til at
den norske befolkning bor der den bor. Forutsetningen for at en
kommunereform skal bety stor endring i primærhelsetjenesten, er
at folk bosetter seg helt andre steder enn der de bor i dag. Friheten
til å kunne bosette seg der man vil og samtidig motta kvalifiserte
helsetjenester, er grunnleggende for trygghet og frihet i befolkningen. Disse
medlemmer mener en kommunereform med sentralisering som
forutsetning også er en tydelig beskjed om at helsetjenester i distriktene
vil bli nedprioritert av regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Norge
har forandret seg betydelig siden dagens kommunekart ble utviklet
på 60-tallet. Det har vært en sterk befolkningsvekst, det er nye
transportmuligheter, nytt bosettingsmønster, ny teknologi og nye
kommunikasjonsmuligheter. Samtidig overføres flere oppgaver til kommunene,
eksempelvis som følge av samhandlingsreformen. Kommunene skal nå
ivareta flere eldre og personer med sammensatte og komplekse sykdommer
eller lidelser. Flertallet viser til at dette medfører
et behov for større og mer robuste kommuner med sterkere fagmiljø som
kan gi bedre velferdstjenester til innbyggerne. Flertallet viser
til at kommunereformen vil gi kommunene flere oppgaver, mer ansvar
og større økonomisk handlingsrom.
Komiteen viser til
at det i 2012 ble innført kommunal medfinansiering av utgifter til
spesialisthelsetjenesten for pasienter med somatiske sykdommer.
Kommunal medfinansiering ble avviklet 1. januar 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at det er uklart hvilke konsekvenser
fravær av dette økonomiske insitamentet får for kommunenes prioritering
av det forebyggende arbeidet og for utviklingen av et mer likeverdig
og dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten
med utgangspunkt i pasientens behov.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at avvikling av kommunal
medfinansiering har skapt problemer for finansiering av lokalmedisinske
sentre. Disse medlemmer er gjort kjent med at Valdres
lokalmedisinske senter opplever kutt i kompetanse og bemanning etter
at pengene fra kommunal medfinansiering forsvant. Disse medlemmer ber
regjeringen avklare finansieringen av lokalmedisinske sentre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram sak som avklarer
og sikrer fremtidig finansiering av lokalmedisinske sentre.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at samhandlingen
etter innføring av samhandlingsreformen på en del viktige områder
ikke er styrket, men heller blitt mer fragmentert. Spesielt er disse
medlemmer bekymret for konsekvensene for de «skrøpelige»
eldre, der mange opplever uverdige forflytninger mellom hjem, sykehjem,
sykehus og tilbake. For å unngå en slik utvikling og sikre verdigheten
i tilbudet, må kommunehelsetjenesten prioriteres, og en må se kritisk
på hvordan betalingsplikten praktiseres for mennesker i livets siste
fase.
Komiteen vil påpeke
at Norge generelt har gode helse- og omsorgstjenester sett i forhold
til andre land. Likevel påpekes det i Commonwealth Fund-undersøkelsen
fra 2010 blant voksenbefolkningen at det er svært få områder der Norge
gjør det spesielt godt. Blant de områdene Norge skåret dårlig på,
var for eksempel fastlegenes tid under konsultasjoner, omfanget
av brukeropplevde medisinske feil og sykehusenes utskrivningspraksis
rundt informasjonsflyt og videre oppfølging etter endt opphold.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at bemanning er et kjernespørsmål. Dette medlem viser
til Dokument 8:129 S (2014–2015), representantforslag om å stoppe
stoppeklokkene og øke bemanningen i eldreomsorgen, og oppfordrer
til at det snart tas grep for å sikre likeverdig og trygg bemanning
i alle landets sykehjem.
Dette medlem vil jobbe for en primærhelsetjeneste
som har rom til å gjøre en bedre jobb, for alle som har behov. Dette
medlem viser til kommuneopplegget fra Sosialistisk Venstreparti
og understreker viktigheten av bedre økonomiske vilkår for kommunene. Dette medlem vil
videre advare mot en utvikling der helse- og omsorgstjenestene får
dårligere vilkår gjennom underfinansiering og kommersialisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til merknader i Dokument 8:108 S (2015–2016). Regjeringen vil etablere en
norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.
Videre viser flertallet til at Sosialistisk Venstreparti
ikke støttet innføring av bemanningsnorm verken for leger i sykehjem
eller en statlig bemanningsnorm i Innst. 196 S (2011–2012). Flertallet viser
også her til behovet for å utvikle en plan for rekruttering, kompetanseheving
og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I meldingen heter det at fremtidens helse- og
omsorgstjenester skal utvikles sammen med pasienter, brukere og
deres pårørende. Brukerne skal få større innflytelse over egen hverdag, gjennom
mer valgfrihet og et større mangfold av tilbud. Målet er å skape
tjenester som bidrar til at hver enkelt person får ivaretatt sine
grunnleggende behov og mulighet til å leve et aktivt og godt liv
i fellesskap med andre. Dette innebærer å ta i bruk brukernes ressurser
på nye måter, med økt fokus på mestring og den enkeltes erfaringskompetanse
som grunnlag for utvikling av tjenestene.
Dette prinsippet er allerede nedfelt i pasient-
og brukerrettighetsloven. Derfor handler ikke dette om å gjøre lovendringer,
men om å styre praksis slik at dette blir etterlevd. Samtidig ligger
det store muligheter ved å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsmetoder.
videreføre arbeidet
med en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk og utvide denne
til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgtjenesten
videreføre arbeidet med å utvikle en strategi
for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet
Komiteen viser til
at de fleste innbyggere i større eller mindre grad er brukere av
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og dermed vil brukerrepresentasjon
og forskningsbaserte brukerundersøkelser være viktige virkemidler. Brukermedvirkning
bidrar også til å sikre legitimiteten til den offentlige tjenesteytelsen
og til å sikre kvaliteten. Et ledd i åpenhet, tilgjengelighet og
styrking av pasient- og brukerrollen er den offentlige helseportalen
www.helsenorge.no.
Komiteen støtter at pasienter
og pårørende i større grad tas med i beslutninger om egen behandling
og mestring av eget liv.
Komiteen viser til at meldingen
varsler at pårørende og frivillige skal få større og tydeligere
plass i helse- og omsorgstjenesten fremover. Gjennom Pårørendeprogammet
2020 skal en rekke tiltak gjennomføres fram mot 2020. Målet med
programmet er å synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende, samt
bedre samspillet mellom helse- og omsorgstjenesten, brukeren og
hans eller hennes nærmeste. Forskning og kunnskap om pårørende er
et viktig satsingsfelt ved Universitetet i Stavanger etter et initiativ
fra forskningsmiljøet for pårørendeforskning i 2013, hvor barn som
pårørende får økt oppmerksomhet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at pårørende og frivillige yter en stor innsats på omsorgsfeltet,
og at nasjonal helsepolitikk må sørge for å synliggjøre, anerkjenne og
støtte pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver. Samspillet
mellom den offentlige og den uformelle omsorgen må bedres, slik at
kvaliteten i det samlede tjenestetilbudet også bedres. Det må legges
til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen minst på dagens nivå
og gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn
og unge, voksne og eldre med funksjonsnedsettelser eller alvorlig
sykdom. Senterpartiet mener at omsorgslønnsordningen må styrkes,
og at pårørende med omsorgsoppgaver får rett til avlastning og opplæring. Dette medlem viser
til at regjeringen har sendt på høring forslag til endringer i helse-
og omsorgstjenesteloven (styrket pårørendestøtte) om å pålegge kommunen
å tilby nødvendig pårørendestøtte til personer som har et særlig
tyngende omsorgsarbeid, og at plikt til å ha tilbud om omsorgslønn
skal erstattes av en omsorgsstønad. Departementet vurderer at forslaget
ikke vil ha økonomiske konsekvenser av betydning. Dette medlem avventer
endelig forslag fra regjeringen, men er skeptisk til omlegging fra
omsorgslønn til omsorgsstønad og at regjeringen ikke signaliserer
vilje til at pårørendeomsorg skal være et økonomisk satsingsområde.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det i Prop. 1 S (2015–2016)
er foreslått bevilget tilskudd til aktivisering og arbeidstrening
i regi av frivillige organisasjoner og sosialt entreprenørskap. Arbeidsrettede
tiltak og aktivisering i et arbeidsrettet løp er sentralt for rehabilitering
og inkludering av personer med rusproblemer i arbeids- og samfunnsliv. Disse
medlemmer mener det er behov for å styrke tilbud som kan bedre
tilknytningen til arbeidslivet og bidra til en meningsfull hverdag,
fremme mestringsevne og sosial inkludering for personer med rusproblemer.
Et mål for innsatsen er å styrke det frivillige
arbeidet for dermed å bedre tilknytningen til arbeidsmarkedet, samt
motvirke sosial ekskludering for personer med rusproblemer. Som
et ledd i dette foreslås det derfor å styrke tilskudd til aktivisering
og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner med 15,5 mill.
kroner og tilskudd til sosialt entreprenørskap med 4,5 mill. kroner
i 2016.
Videre viser disse medlemmer til
at det i Prop. 1 S (2015–2016) foreslås å videreføre momskompensasjonsordningen
for frivillige organisasjoner i 2016, med en bevilgning på 1,3 mrd.
kroner.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen mener det må legges bedre til rette for arenaer
for dialog mellom ansatte, brukere og pårørende. Det er et ledelsesansvar
å sørge for at ansatte får opplæring, sånn at de kan dra nytte av den
ressursen som aktive brukere og pårørende representerer. Disse
medlemmer mener kommunene bør ha et bevisst forhold til
hvordan de sikrer bruker- og pårørendemedvirkning og organiserer
slik involvering. Det kan vurderes om det er behov for å etablere
permanente pårørende- og brukerutvalg hvor pasienter, brukere og
pårørende kan ta opp saker av felles interesse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at regjeringen
i denne meldingen foreslår å tydeliggjøre kommunenes plikt til opplæring
av pasienter og pårørende. Opplæring er et sentralt element i for
eksempel et rehabiliteringstilbud og helt nødvendig for å skape mestring.
Videre viser flertallet til
at regjeringen har sendt på høring forslag om å utvide pleiepengeordningen
ved å inkludere grupper av syke barn som i dag faller utenfor. Dette
gjelder barn som ikke er livstruende eller svært alvorlig syke, men
som har et kontinuerlig pleiebehov og barn med varig sykdom. Regjeringen
vil forenkle dagens regelverk og gjøre ordningen mer fleksibel ved
å øke graderingsmulighetene, slik at det skal bli lettere å kombinere
pleieoppgaver og yrkesdeltakelse. Dette er nærmere omtalt i Prop.
1 S (2015–2016). Målet er å styrke det sosiale sikkerhetsnettet
for pårørende som tar vare på sine nærmeste. Pleiepenger og omsorgspenger
skal kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i
forbindelse med barns sykdom. Pleiepenger kompenserer også for bortfall
av arbeidsinntekt ved pleie av nærstående i livets sluttfase. Ytelsene
beregnes som sykepenger.
Regjeringen vil legge til rette for en mer teambasert
helse- og omsorgstjeneste, og sier i meldingen at tjenestene i dag
er for fragmenterte, bl.a. som følge av siloorganisering. Samlokalisering av
tjenester er et godt første steg for bedre samhandling og samordning
på tvers av dagens deltjenester, men samlokalisering alene skaper ikke
team. Regjeringen ønsker særlig å legge til rette for to typer team:
primærhelseteam og oppfølgingsteam for brukere med store og sammensatte
behov.
Primærhelseteam er team med ansvar for grunnleggende
helsetjenester til hele befolkningen. En teambasert førstelinjetjeneste
muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet
og riktigere bruk av personellressursene. Fastlegene vil få bedre
tid til å ta seg av brukere med store og sammensatte behov og komplekse
medisinske problemstillinger. Samtidig vil brukere med langvarige
eller kroniske tilstander, som fortsatt er selvhjulpne, få et bedre tilbud.
Det er denne gruppen som særlig vil ha glede av primærhelseteam.
Teamene vil, gjennom brukermedvirkning, oversikt over egen populasjons
behov og god arbeidsdeling, kunne utvikle et tilbud som innebærer
god opplæring, tett oppfølging og god tilgjengelighet over tid.
Etablering av primærhelseteam kan skje på ulike måter
som i ulik grad vil kreve endringer i dagens fastlegeordning og
finansiering. Generelt forutsettes bedre IKT-løsninger og nye arbeidsformer.
Meldingen drøfter ulike modeller:
Gi fastlegene insentiv
til å ansette annet personell i sin praksis. Dette kan gjøres ved
endringer i finansieringsordningen for fastlegeordningen eller endringer
i folketrygdloven.
Kommunene kan ansette personell og inngå avtaler
med fastleger om hvilke oppgaver personellet skal utføre og hvordan
fastlegene og personellet skal samarbeide.
Kommunene ansetter fastleger på fast lønn.
Om lag 5 pst. av fastlegene er i dag fast ansatt, og tilbakemeldingen
som gis, er at samhandling bedres. Modellen krever ingen endringer
i regelverket.
Kommunene kan etablere primærhelseteam
på siden av fastlegeordningen ved å ansette leger på fast lønn uten
fastlegeavtale og etablere team rundt disse legene.
I meldingen argumenteres det for at den mest fremtidsrettede
måten å etablere primærhelseteam på er gjennom endringer i regelverk
og finansiering. Da kan teamets medlemmer sammen være ansvarlige
for de tjenester teamet skal levere. I tillegg må finansieringen
gjøres uavhengig av hvilke deler av teamet som utfører oppgaven.
Kommunen inngår da avtale med praksisen/teamet, ikke den enkelte lege/tjenesteyter.
Teamet får ansvar for en bestemt populasjon/liste. Retten til en
fastlege kan videreføres ved at befolkningen kan velge fastlege
i praksisen, som har felleslister, eller de kan velge praksis. Det
kan stilles krav til sammensetning av teamet, kompetanse, ledelse
og til tjenester teamet skal levere. Team kan drives som selvstendig
næringsvirksomhet, slik fastlegepraksis er i dag. Kommunene kan
bruke den lokale avtalen med praksisen til å tilpasse teamet og
innholdet i tjenesten etter lokale behov (dvs. at kravene i forskriften
er en minstestandard). F.eks. kan kommunene vurdere om de ønsker
at teamet skal ta ansvar for andre allmenne legeoppgaver, som legetjenester
i sykehjem, ha ansvar for veiledning osv. På denne måten kan kommunen
sikre et tettere samarbeid mellom omsorgstjenesten og primærhelseteamet
og bedre utnyttelse av tilgjengelig kompetanse. Avtalestruktur må
utredes nærmere.
Team må ledes. Ledelsen av primærhelseteamene
kan finnes på to nivåer. Det ene nivået er virksomhetsledelsen,
dvs. ledelse av praksisen der teamet, eventuelt flere team, arbeider.
Virksomhetslederen vil ha ansvar for at virksomheten samlet ivaretar
sine forpliktelser etter lover, regler og avtaler. I dagens fastlegepraksiser
er denne ledelsen utydelig fordi virksomheten ikke har noe definert
samlet ansvar. Dette vil endre seg dersom kommunene inngår en avtale med
praksisen i tillegg til den enkelte lege, slik Legeforeningen foreslår.
Mange avtalenivåer kan likevel skape uklarheter. Disse uklarhetene unngår
man med en modell der det bare inngås en praksisavtale. I denne
modellen blir det lett å plassere ansvaret og ledelsen av all virksomhet
i praksisen, både den faglige og den administrative. Det andre nivået
gjelder den faglige virksomheten til det enkelte primærhelseteam. Teamet
bør ha et felles ansvar for helheten og felles mål, selv om mange
av de daglige oppgavene løses av det enkelte teammedlem individuelt.
Det krever at det etableres rutiner og tydelig oppgavedeling og
derfor ledelse.
Brukerne med de mest sammensatte behovene får
i dag ikke gode nok tjenester. De får ofte for lite legetjenester
og rehabilitering, og episoder med funksjonsfall oppdages ofte så
sent at innleggelse ikke kan unngås. Etablering av team er viktig
for å bedre dette. Mange slike team finnes allerede i dag, men er
ofte knyttet til diagnoser. Regjeringen ønsker en mer strukturert
tilnærming til grupper av brukere, basert på funksjon og behov,
uavhengig av diagnose. En strukturert tilnærming innebærer bl.a.
en koordinator, bruk av kunnskapsbaserte prosedyrer og sjekklister, en
individuell plan utformet i samråd med brukeren og en systematisk
oppfølging og evaluering for å nå målene fastsatt i planen. Koordinatoren leder
et team som samarbeider med flere, gjerne på tvers av nivåene, og
samordner tilbudet.
stimulere til samlokalisering
av helse- og omsorgstjenester i kommunene
utrede hvordan den kan legge til rette
for etablering av primærhelseteam gjennom endringer i regelverk
legge til rette for etablering av oppfølgingsteam for
oppfølging av brukere med store og sammensatte behov i kommunene
legge til rette for etablering av mer ambulant
behandling i form av flerfaglige ambulante team der spesialisthelsetjenesten
og den kommunale helse- og omsorgstjenesten arbeider sammen på en
måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer koordineringen og sikrer
kompetanseoverføring mellom nivåene
Komiteen viser til
at pasientene skal oppleve tjenestene som tilgjengelige, trygge,
helhetlige og koordinerte. Til tross for dette rapporterer mange
brukere at tjenestene er for fragmenterte og lite tilgjengelige.
Behovet for en endret innretning av tjenestene skyldes at brukernes
behov har endret seg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener dette understreker
hensikten ved at tjenestene organiseres i team, som kan ivareta
de helhetlige behovene og den koordinerte innsatsen som disse pasientene
har behov for.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det i Prop. 1 S (2015–2016)
kommer frem at departementet har sendt på høring forslag til regelverksendring som
opphever dagens begrensninger knyttet til forsending av legemidler
fra apotek. Det tas sikte på at endringen skal gjelde f.o.m. 2016.
Det må videre gjøres tilpasninger i e-resept for å legge til rette
for effektive nettapotekløsninger – som samtidig ivaretar sikkerhet
rundt helseopplysninger om enkeltpersoner. Regjeringen har i Prop.
1 S (2015–2016) foreslått en bevilgning på 25 mill. kroner i 2016
til nødvendige tekniske endringer. Norske apotek vil da kunne etablere netthandel
med reseptpliktige legemidler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er vanskelig å se
at konsekvensene av mer nettbasert apotekvirksomhet er fullt utredet.
Det er vesentlig at det er fullgod og rask tilgang til medikamenter
i distriktene. Disse medlemmer påpeker at regjeringen
har et sterkt ansvar for å legge til rette for at dette fortsatt
er mulig, selv om økt netthandel tillates.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil påpeke at nettapotek også vil
være tilgjengelig i distriktene. En av bakgrunnene for et slikt
apotek er nettopp økt tilgjengelighet for mennesker i distriktene.
Komiteen viser videre
til høringsinnspill fra Norsk interessefaggruppe for sårheling om
finansiering av hjelpemidler til ikke-helende sår. Det offentlige
Norge bekoster i dag, med noen få unntak, behandlingen av sårpasienter.
Dette skjer hovedsakelig via kommune, refusjon via § 5-22 og for
enkelte pasienter på blå resept. I tillegg kommer pasienter som
er innlagt i spesialisthelsetjenesten. Komiteen mener
det offentlige fortsatt skal finansiere sårprodukter i denne kategori,
men at ordningen blir mer lik for alle pasientgrupper. I dag oppleves
ordningene som uklare både for pasienter og helsepersonell, noe som
medfører ekstra og unødvendig belastning for både pasienter og behandlere. Komiteen ber
derfor regjeringen vurdere disse ordningene opp mot hverandre og
sørge for en bedre samordning. Komiteen mener at
disse skal finansieres via en offentlig ordning.
Komiteen har merket seg at det
i Prop. 1 S (2015–2016) også vises til at det er dokumentert at
over 50 pst. av pasientene med astma/kols bruker medisinene feil.
En veiledning i hvordan inhalasjonsmedisinene skal brukes, foreslås gjennomført
av farmasøyter i apotek. Det foreslås at det etableres en prøveordning
for inhalasjonsveiledning i apotek.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil peke på at fastlegene utgjør
en viktig og helt sentral del av primærhelsetjenesten. Fastlegene
gjør helsehjelp lett tilgjengelig for folk, sikrer kontinuitet i
tjenesten til befolkningen og bidrar til helhetlige pasientforløp.
Samtidig vil flertallet påpeke at dagens organisering
og finansiering av fastlegeordningen ikke i stor nok grad synes
å legge til rette for godt samarbeid om forebygging. Derfor er det flertallets oppfatning
at ordningen bør videreføres, men den må videreutvikles for å gjenspeile
behovet i samfunnet. Flertallet mener det er nødvendig
å gjennomgå organiseringen og finansieringen av fastlegeordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
behov for en mer tverrfaglig, effektiv og tilgjengelig primærhelsetjeneste,
som ikke går på bekostning av fastlegenes medisinske ekspertise
og gode kunnskap om pasienten. Kontinuitet er særlig etterspurt
av kronikere, multisyke og eldre. Fastlegeordningen er et godt utgangspunkt
for å bygge dynamiske tverrfaglige team med utgangspunkt i pasientens
behov og allerede eksisterende samarbeid, fremfor å utvikle nye
primærhelse- og oppfølgingsteam.
Disse medlemmer vil peke på at
sosiale tjenester og samfunns- og deltakerperspektivet er lite fremhevet
i meldingen. I tillegg til relevant helsefaglig kompetanse bør Nav
ha en sentral plass i teamet. Arbeid er helsefremmende, og for mange
brukere vil også tiltak som bolig og ulik sosial støtte ha betydning
for den enkeltes helse. Disse medlemmer mener at
gode verktøy som individuell plan og koordinator må videreutvikles,
gjøres mer brukervennlige og mer forpliktende, gjerne etter modell
fra pakkeforløpene.
Tydelig medisinskfaglig ledelse i kommunene
er viktig for å skape målrettet og dynamisk samarbeid i kommunehelsetjenesten,
med utgangspunkt i pasientens behov.
Disse medlemmer mener fastlegenes
ansvar for å utarbeide individuell plan i samarbeid med pasienten
og relevante fagmiljø må tydeliggjøres. Det bør utvikles veiledere
for individuell plan for ulike pasientgrupper som trenger spesiell
oppfølging, som for eksempel kronikere, demente og pasienter som
trenger rehabilitering eller habilitering.
Spesielt i de hjemmebaserte tjenestene har man lang
erfaring fra organisering i ulike team, som for eksempel dement-,
psykiatri- og palliative team. For disse medlemmer er
det viktig å bygge på modeller som videreutvikler slike team med
blant annet bedre tilgang på legekompetanse, legemiddelgjennomgang
og tilpasset behandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener
det er helt nødvendig at kommunene tar et større ansvar for å involvere
fastlegene sterkere og mer helhetlig, både med tanke på å styrke
det forebyggende arbeidet og for å gi likeverdige helsetilbud til
hele befolkningen. Disse medlemmer mener at kommunene
må få økt veiledning i utarbeiding av avtalene med spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen
bør invitere kommuner til å delta i pilotprosjekter der ulike modeller
og finansieringsordninger blir prøvd ut, herunder modeller som inkluderer
flere aktører. De alternative finansieringsmodellene som utredes,
må være fleksible og gi rom for lokale tilpasninger og individuelle
løsninger, som ikke påfører kommunene større finansiell risiko.
Målet for prøveordningene er en kommunehelsetjeneste som prioriterer
målrettede forebyggende tiltak, og som tar utgangspunkt i den enkelte
pasients behov, med vekt på å mobilisere pasientens egne ressurser.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende to forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid
som ser på ulike organisasjonsmodeller for et styrket samarbeid
mellom fastleger og øvrige deler av kommunehelsetjenesten.»
«Stortinget ber regjeringen styrke fastlegers
ansvar for utarbeiding av individuell plan og oppfølging av pasienter
som har risiko for å utvikle dårlig helse.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet registrerer at Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti etterlyser initiativ til pilotprosjekter
der ulike modeller og finansieringsordninger blir prøvd ut. Disse
medlemmer tillater seg i den forbindelse å minne om den
pågående forsøksordningen, hvor kommunene får anledning til å søke om
statlige midler til kommunens eldreomsorg.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at det skal etableres primærhelseteam gjennom endring i regelverk
og finansiering. Dette medlem mener at primærhelseteam
kan ha noe for seg og viser til at det i dag er organisert slik
flere steder. Men stortingsmeldingen skisserer i liten grad detaljene
i dette, og det er uklart hvordan ordningen er tenkt. På komiteens høring
kom innspill fra flere helseprofesjoner om at også deres yrkesgruppe
måtte inn i primærhelseteamet. Det er også et uklart spørsmål om
dette vil føre til en sentralisering av for eksempel legetjenester
og at «ute-kontorer» i deler av kommuner blir vanskeligere å opprettholde
rent økonomisk. Et annet spørsmål som er uklart i meldingen er hvem
som egentlig vil ha ansvaret dersom det skjer uheldige hendelser,
eller dersom pasientbehandlingen ikke er forsvarlig på annet vis.
Er det da teamet som skal stå ansvarlig samlet, eller er det lagt
til lege?
Dette medlem støtter ikke at
det skal utredes en modell der et primærhelseteam skal kunne etableres
på utsiden av fastlegeordningen. Det kan rokke ved sørge-for-ansvaret
som har vært fastlegeordningens styrke, og kan skape systemer i
systemet som skaper usikre ansvarsforhold og mindre, ikke mer samhandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til regjeringens forslag om å utrede primærhelseteam
som den instansen som har ansvar for grunnleggende helsetjenester
til hele befolkningen. Det foreslås videre å endre regelverk og
at finansiering av tjenester gjøres uavhengig av hvilke deler av
teamet som utfører oppgaven. Flertallet understreker
verdien av god ressursutnyttelse i kommunehelsetjenesten, både ved
å sikre at den enkelte pasient får riktig hjelp så raskt som mulig,
og ved at det tilrettelegges for mer forebyggende virksomhet, i
tråd med intensjonen i samhandlingsreformen. Flertallet støtter
målet om en mer tverrfaglig primærhelsetjeneste og opprettelsen
av primærhelseteam og mener hensikten med slik organisering først
og fremst må være bedre og mer helhetlig pasientbehandling og tilgjengeliggjøring
av nødvendig kompetanse, ikke effektivisering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet merker seg at det
i beskrivelsen av primærhelseteam erkjennes at en negativ effekt vil
være at pasientenes relasjon til én lege vil bli svekket. Disse
medlemmer mener kontinuiteten som fastlegene representerer,
er en viktig kvalitet i primærhelsetjenesten. Fordi fastlegene behandler
sine pasienter over flere år, kan de lettere se endringer i helsetilstand
og raskt vite hva som feiler pasienten. Disse medlemmer mener
en mer tverrfaglig, effektiv og tilgjengelig primærhelsetjeneste
ikke må gå på bekostning av fastlegenes medisinske ekspertise og
gode kjennskap til pasienten. Disse medlemmer merker
seg at Legeforeningen kan vise til at kontinuitet har gitt bedre
behandlingsetterlevelse, mindre press på spesialisthelsetjenesten
og er en verdi pasientene etterspør. Kontinuitet er særlig etterspurt
av kronikere, multisyke og eldre, som er en stor og viktig pasientgruppe
i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer mener dette
er hensyn som må tillegges stor vekt i utredningsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig å klargjøre hvem som skal ha det overordnede ansvar
for den enkelte pasient, da det vil være avgjørende at organisering
i egne primærhelseteam ikke resulterer i en ansvarspulverisering
som utilsiktet konsekvens. Disse medlemmer ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en tydeliggjøring av hvordan de ulike
modellene som skisseres vil ivareta pasientrettighetene og sikre
en tydelig plassering og fordeling av ansvaret ved en eventuell
ny organisering av tjenestetilbudet til kommunens innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, er opptatt av at primærhelseteamene kan foreta
hjemmebesøk, og at skrøpelige hjemmeboende eldre og personer med
behov for palliativ behandling og lindring får et bedre tilbud,
jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om å sikre livshjelp ved livets
slutt.
Flertallet støtter at det legges
til rette for etablering av oppfølgingsteam for brukere med store
og sammensatte behov i kommunene.
Flertallet mener det er behov
for å gjennomgå finansieringsordningen for å bedre tilrettelegge for
primærhelseteamenes deltakelse i forebygging og folkehelsearbeid,
i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at
grunnbemanningen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten har
stor betydning for kvaliteten i tjenestene og for om tjenestene
oppleves som – og er – trygge, helhetlige og koordinerte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens manglende
satsing på kommunenes økonomi svekker kommunenes mulighet til å øke
grunnbemanningen, ansette flere fagarbeidere og sørge for flere
heltidsstillinger. Det burde vært motsatt. Disse medlemmer mener at
teamorganisering er et for enkelt svar alene. Eksempelvis viste
tall fra KOSTRA-databasen i 2014 at 114 av landets kommuner gir
eldre på sykehjem 0,2 timer fysioterapi eller mindre per uke. Det
er med andre ord langt igjen før bemanningen er på et slikt nivå
mange steder at det er mulig å etablere velfungerende «team». Disse medlemmer mener
bemanningsutfordringen i helse- og omsorgstjenesten må gis størst
prioritet og løses først.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at denne muligheten allerede
ligger i forsøksordningen regjeringen nå utreder gjennom statlig
finansiering av eldreomsorgen. En av bakgrunnene for forsøksordningen
er å finne mulige løsninger på blant annet bemanningsutfordringen
eldreomsorgen opplever flere steder i landet. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har foreslått en vekst i kommunenes frie inntekter som
er om lag på nivå med den gjennomsnittlige veksten i årene 2008–2013.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av
godt koordinerte tjenester. Disse medlemmer vil likevel
uttrykke bekymring for at såkalte primærhelseteam kan legge til
rette for økt kommersialisering, og dermed mer oppstykkede tjenester,
i stedet for å stimulere til en bedre koordinert offentlig sektor. Disse
medlemmer mener at dagens viktige ordning med demensteam
må sikres videre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
Innst. 221 S (2014–2015), jf. Dokument 8:53 S (2014–2015) om en
forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud
for hjemmeboende eldre med demens. Ved behandlingen av innstillingen
ble det vedtatt å be regjeringen fastsette en plikt for kommunene
til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens,
gjeldende fra 1. januar 2020.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser videre til at regjeringen også i budsjettet
for 2016 har foreslått å styrke dette området med ytterligere 1 200
plasser. Aktivitetstilbud er en sentral del av tjenestetilbudet
for å støtte hjemmeboende personer med demens og deres pårørende.
Videre viser dette flertallet til at Demensplan 2020
nå er ute på høring og ser frem til behandling av denne.
I meldingen fremholdes det at etablering av
team vil gjøre det mulig å arbeide annerledes enn før. For å møte
behovene til hele befolkningen er det ikke lenger nok at tjenestene
følger opp når behov oppstår og folk selv oppsøker behandlere. Det
er nødvendig med en mer aktiv, befolkningsrettet tilnærming, oversikt
over behov og en systematisk tilnærming for å fordele ressurser
i tråd med behovene. Hele tjenesten må arbeide mer forebyggende,
tilby oppfølging, gi opplæring som bidrar til mestring og lage behandlingsplaner
i samråd med brukerne. Slike innholdsmessige endringer kan ta tid.
Det krever endringer i kompetanse, kultur og holdninger, og derfor
i utdanninger, og de må etterspørres av ledere på alle nivåer. Regjeringen
fremmer en rekke tiltak for å få til dette. Det skal tydeliggjøres i
loven at kommunene må tilby pasienter og brukere opplæring. Det
skal utformes veiledere og nasjonale faglige retningslinjer. Læringsnettverk
som bidrar til forbedringsarbeid skal videreføres. Det innføres
en plikt til faglig dialog mellom fastleger/primærhelseteam og spesialisthelsetjenesten.
Infrastruktur som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi
må støtte en slik utvikling.
For å oppnå en økt innsats på forebyggende arbeid
i helse- og omsorgstjenesten kan en løsning være å finansiere forebyggende
tjenester på samme måte som konsultasjoner og behandlinger. Følgende
modeller kan være aktuelle for videre utredning:
Avvikle folketrygdfinansieringen
for kommunale helsetjenester og samle sørge-for- og finansieringsansvar
for alle helse- og omsorgstjenester på kommunalt nivå.
Endre folketrygdloven slik at forebyggende
aktivitet kan finansieres av folketrygden og endre lovbestemmelsene
om hvilke yrkesgrupper som kan utløse trygderefusjon.
Endre folketrygdloven slik at annet personell,
i samarbeid med fastleger, kan ivareta sekundær- og tertiærforebygging
(oppfølging av personer med kroniske sykdommer).
Komiteen viser til
at å forebygge sykdom, skader og sosiale problemer inngår i kommunenes
ansvar gjennom helse- og omsorgstjenestelovens § 3-3 første ledd.
Forebygging av sykdom er også et ansvar for fylkeskommunen etter
tannhelsetjenesteloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ved å etablere primærhelseteam, vil det legges til
rette for mer forebygging, proaktivitet og egenmestring. Hvis disse
teamene også skal baseres på privat næringsvirksomhet og trygdefinansiering,
er det et problem at folketrygdloven i dag ikke finansierer forebyggende
virksomhet og heller ikke åpner for at tjenester kan utføres av annet
personell enn de som i dag kan utløse refusjoner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er for incentiver som understøtter
forebyggende arbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse
medlemmer vil ha et lovverk som hegner om den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgstjenestene i kommunene
skal fortsatt være et offentlig kommunalt ansvar, og dette gjelder
like mye for forebyggende helsetjenester som for andre helsetjenester.
De ulike fagprofesjonene som inngår i den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
bør som hovedregel være ansatt i kommunen, og kommunen bør drive
tjenestene i egenregi. Disse medlemmer mener en utvikling
av tjenestene i tråd med dette er den beste måten å sikre innbyggerne
trygge, helhetlige og koordinerte tjenester på. Disse medlemmer ser
det ikke som et mål, snarere tvert imot, at primærhelseteam skal
baseres på privat kommersiell næringsvirksomhet og ser ikke behov for
å endre lovgivningen for å understøtte dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil bemerke at de fleste fastleger er selvstendig
næringsdrivende, selv om flere etter hvert heller ønsker å være
fast ansatt i den kommunen de jobber i. I mange kommuner har fastlegeordningen
fungert godt, men utfordringene i framtidens primærhelsetjeneste
krever at man nå vurderer både organiseringen og den rådende finansiering
av fastlegeordningen.
Disse medlemmer mener finansieringen
av fastlegens virksomhet må understøtte den viktige rollen legen
skal ha som nav i de samlede helse- og omsorgstjenestene i kommunen.
Det er kommunen som må ha den overordnede styringen med et helhetlig
helsetilbud som skal gi likeverdige tjenester til alle innbyggere.
For å oppnå dette må finansiering og organisering av både fastleger
og annen fagkompetanse gi kommunens helseledelse det handlingsrom
som trengs. Disse medlemmer er derfor kritiske til
en modell der primærhelseteam er organisert som egne privatpraktiserende
enheter. Disse medlemmer har også merket seg at flere høringsinstanser,
blant annet Norsk Fysioterapeutforbund, heller ikke støtter en slik
modell.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen tar
sikte på å endre folketrygdloven for å legge til rette for primærhelseteam,
forebygging og ny arbeidsdeling, og at tre finansieringsmodeller
skisseres som aktuelle for videre utredning, deriblant å avvikle
dagens modell for folketrygdfinansieringen av kommunale helsetjenester
og samle sørge-for- og finansieringsansvar på kommunalt nivå. Disse
medlemmer mener at dagens modell er et godt prinsipp og
kan ikke på det foreliggende grunnlag se behovet for å utrede en
fullstendig avvikling av ordningen. Disse medlemmer mener
at regjeringen i stedet bør justere og utvikle dagens finansieringsmodell
for blant annet å bygge opp under kommunenes ansvar for helsefremmende
og forebyggende aktivitet. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om ikke å utrede
avvikling av folketrygdfinansiering av kommunale helsetjenester.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i meldingen
skriver følgende:
«Regjeringen vil ta sikte på å endre folketrygdloven
for å legge til rette for primærhelseteam, forebygging og ny arbeidsdeling.
Endringer må utredes før det tas endelig stilling til en eventuell omlegging
og omfanget av denne.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil understreke at både private og ideelle aktører har ført til
at helse- og omsorgstjenesten har kunnet levere gode og trygge helsetjenester
til innbyggere der kommunen og staten ikke har hatt tilstrekkelig kapasitet.
I et historisk perspektiv har store deler av helsevesenet vært privat
eid og drevet, selv sykehusene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve kommunehelsetjenestens sentrale
rolle i arbeidet med forebygging. Gjennom teamorganisering kan tilbudet
til pasientene bli bedre og mer helhetlig. Disse medlemmer mener
fastlegen må spille en nøkkelrolle i fremtidens primærhelsetjeneste
og støtter forslagene om å utrede finansieringsordninger som gir
incentiver for forebyggende virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid
understreke at forebygging først og fremst må foregå utenfor helsesektoren,
og at gode insentiver bør rettes inn mot de arenaene der folk har
sin hverdag og lever sine liv. Trygge og gode levekår for barn og
unge og deres familier må prioriteres, der innsatsen rettes inn
på å motvirke sosiale forskjeller og uhelse. Disse medlemmer vil
her peke på betydningen av å ha en sunn skolematordning, en godt
utbygd skolehelsetjeneste, mulighet for fysisk aktivitet og meningsfylte fritidsaktiviteter
for alle. Disse medlemmer merker seg at regjeringen
hverken i meldingen eller i sine budsjetter prioriterer slike satsinger, på
tross av tydelige kunnskapsbaserte anbefalinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at godt forebyggende arbeid er god
samfunnsøkonomi og understreker at forebyggende tiltak må være kunnskapsbaserte
og kostnadseffektive. I dag finansieres store deler av de forebyggende helsetjenestene
gjennom rammetilskudd og kommunens frie inntekter. En fortsatt styrket kommuneøkonomi
er nødvendig for å opprettholde gode og trygge tjenester, og for
å forebygge effektivt. Disse medlemmer er opptatt av
å ha et bredt kunnskapsgrunnlag om hvordan innretningen av folketrygdfinansierte
tjenester påvirker utviklingen i helsetjenesten, og hvordan dagens
innretning bidrar til å nå politiske og samfunnsøkonomiske mål.
For å belyse hvordan ulike finansielle virkemidler påvirker utviklingen
i primærhelsetjenesten fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede alternative måter
å finansiere forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten på, herunder
folketrygdfinansierte tjenester, med mål om å forebygge på en kunnskapsbasert
og kostnadseffektiv måte.»
Komiteen viser til
helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3, som slår fast at kommunene
skal ha en koordinerende enhet, og § 7-2, som påpeker at kommunene
skal tilby pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte
tjenester en koordinator. For øvrig regulerer pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-5 en individuell rett til individuell plan. Komiteen er
kjent med at både retten og innholdet til koordinator og individuell
plan er godt beskrevet i lov, forskrift og veileder. På tross av
dette ser man at dette ikke fungerer etter hensikten i mange kommuner.
Det rammer brukerne og familiene. Komiteen registrerer
at bl.a. brukerorganisasjonene peker på flere mulige årsaker til
dette, f.eks. manglende prioritering og kompetanse. Komiteen mener det
er viktig at kommunenes arbeid knyttet opp mot de nevnte pasientene
og brukerne kvalitetssikres i tråd med gjeldende lov, forskrift og
veileder. Dette vil kunne lette tilværelsen til brukerne og deres
familier betydelig. Det er også sannsynlig at bedre kvalitet knyttet
opp mot koordinering, koordinator og individuell plan i kommunene
kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at utfordringen med
å prioritere forebyggende arbeid først og fremst handler om finansiering
og politisk vilje. Disse medlemmer vil advare sterkt
mot ytterligere kommersialisering av helsetjenester, fordi dette
stykker tjenestene opp og bidrar til at penger som burde gått til
helsearbeid, i stedet går til profitt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen har valgt å kutte gratis skolefrukt samtidig
som det brukes store penger på økte taxfree-kvoter. Dette medlem mener
folkehelsearbeidet hadde tjent på en regjering som var mer opptatt
av tiltak som faktisk bedrer folkehelsen, ikke minst for barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener folkehelsearbeid handler både
om å redusere risiko for sykdom, og om å fremme livskvalitet og
trivsel, for eksempel gjennom deltakelse i sosialt fellesskap som
gir tilhørighet og mestringsfølelse. Disse medlemmer peker
på at det i Prop. 1 S (2015–2016) er flere tiltak for å styrke folkehelsearbeidet.
Ett av tiltakene er en kraftig styrking av gang- og sykkelvei på
statlig veinett. Videre er det for eksempel foreslått 440 mill.
kroner til å heve kvaliteten i barnehagen gjennom blant annet å
styrke personalets kompetanse. I tillegg er bevilgningen til forsøket
med gratis kjernetid økt med ytterligere 20 mill. kroner. Disse
medlemmer mener videre at friluftsliv er en viktig kilde
til god helse og livskvalitet for befolkningen. Forslag til bevilgning
til friluftsliv i 2016 over Klima- og miljødepartementets budsjett
er på samme nivå som i 2015, da bevilgningen var rekordstor.
Det er også grunn til å minne om at sist taxfreekvoten
ble økt, ble dette gjennomført av en finansminister fra Sosialistisk
Venstreparti.
Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og viser til at de ansatte
er tjenestens viktigste ressurs. De kommunale helse- og omsorgstjenestene
er personellintensive tjenester, og tjenestenes kvalitet er avhengig
av personellets kvalifikasjoner, kunnskap og holdninger. God kompetanse
på riktig nivå og sted og til riktig tid er en forutsetning for
gode, effektive og trygge tjenester.
Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for
å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god
kvalitet. Kunnskapsbasert praksis er en syntese av forskningsbasert kunnskap,
erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Gode pasientforløp er
kjennetegnet ved at tjenestene tar utgangspunkt i brukerens mål
for eget liv, oppsummert kunnskap om hvilke tiltak som har god effekt,
og ved at tjenestene gis koordinert i en planlagt og mest mulig
uavbrutt kjede.
Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning
og praktisk opplæring av helsepersonell i grunn, videre- og etterutdanning.
Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning i den
kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når forskning er en integrert
del av praksis, blir personellet faglig oppdatert, og det gir et
bedre grunnlag for å drive kunnskapsbasert undervisning og veiledning.
utvikle en plan for
rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i dem kommunale helse-
og omsorgstjenesten, Kompetanseløft 2020, som skal bidra til å skape
en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og styrke tjenestens eget kunnskapsgrunnlag
gjennom fagutvikling, forskning og innovasjon.
utrede om utvalgte helsefaglige utdanninger holder
tilstrekkelig kvalitet med hensyn til kandidatenes sluttkompetanse.
Arbeidet starter med grunnutdanningen for sykepleiere.
vurdere om innholdet i dagens videreutdanninger
for sykepleiere møter behovet i tjenestene.
utrede etablering av én eller flere kliniske
videreutdanninger på masternivå tilpasset behovene i kommunale helse-
og omsorgstjenester, i første omgang for sykepleiere, og vurdere
om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere
med slike masterutdanninger.
utrede om utvalgte grupper skal gis utvidede
rettigheter til å forskrive legemidler, medisinsk forbruksmateriell
og næringsmidler på blå resept og på sikt vurdere om flere grupper
skal få rett til å henvise til andre tjenesteytere.
gjennomføre et pilotprosjekt med nasjonal deleksamen
for bl.a. sykepleierutdanningen. Endringer i opptakskrav vurderes
årlig ved revisjon av opptaksforskriften.
utrede endring av lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven), slik at kommunen
a) får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten som
speiler spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene
og b) vurdere en plikt til kompetansedeling innad i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene. Det skal i den forbindelse vurderes
om pedagogiske virkemidler kan være et egnet alternativ til pliktbestemmelse.
at alle allmennleger i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten skal være spesialister eller under spesialisering
i allmennmedisin. Regjeringen vil utrede nærmere innretning av et
krav og konsekvensene av tiltaket.
innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven,
ved opplisting av de profesjoner som representerer den kompetansen
som det forventes at enhver kommune skal ha som et minimum.
igangsette et arbeid med å gjennomgå flere
av sektorforskriftene og vurdere om det i forskriftene skal fastsettes
konkrete minimumskrav til kompetanse for ulike tjenester eller tjenesteområder.
utarbeide en handlingsplan for regjeringens
oppfølging av HelseOmsorg21-strategien.
Komiteen viser til
at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor kompetanse-
og personellmessige utfordringer som har betydning for både kapasitet
og kvalitet på tjenestetilbudet. Utfordringen dreier seg om å få
nok arbeidskraft, og samtidig at arbeidskraften har riktig kompetanse.
Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, påpeker at de helse-
og sosialfaglige utdanningene ikke i tilstrekkelig grad møter behovet
for kompetanse i tjenestene. Utdanningssystemene må innrettes slik
at det ikke skapes uhensiktsmessige skiller mellom ulike personellgruppers
kompetanse og dermed hvilke oppgaver de kan utføre. Kompetanseløft
2020 ble presentert i del 3 i Prop. 1 S (2015–2016). Regjeringen
har i Prop.1 S (2015–2016) lagt frem en handlingsplan for rekruttering,
kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020.
Den omfatter hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik meldingen
omtaler. Den inneholder langsiktige strategier og konkrete tiltak
for kompetanseheving og fagutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser videre til at regjeringen vil innføre kompetansekrav i lov
om kommunale helse- og omsorgstjenester, fordi man mener at rett
kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende at
det bør fremgå direkte ved lov. Loven bør liste opp de profesjoner
som representerer den kjernekompetansen som det forventes at enhver kommune
skal ha.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen varsler at den vil innføre lovfestede krav til
profesjoner kommuner vil ha knyttet til seg. Dette medlem imøteser
fremlegg om dette, og vil, forutsatt fornuftig innretning, støtte
slike lovkrav.
Komiteen er kjent
med at det med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven er fastsatt
flere forskrifter som regulerer deler av den kommunale helse- og
omsorgstjenesten hvor noen stiller konkrete kompetansekrav, mens
andre igjen overlater til kommunens skjønn å bestemme hvilken kompetanse
som er tilstrekkelig. Komiteen viser til at sykepleiere
med økt klinisk kompetanse kan få utvidede roller i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen viser til at regjeringen
vil utvide retten for helsesøstre og jordmødre til å rekvirere alle
typer prevensjonsmidler ved endring av forskrift 27. april 1998
nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5.
Endringen vil gjelde fra 1. januar 2016. Komiteen mener
dette er et viktig tiltak for å gjøre prevensjon mer tilgjengelig
for kvinner i alle aldre. Komiteen er opptatt av
å styrke kvinnehelsen ytterligere og mener at kvinner i alle livsfaser
vil kunne dra nytte av at jordmødre får utvidet sitt arbeidsfelt
i kommunene. På denne bakgrunn ønsker komiteen at
regjeringen vurderer mulighetene for å legge til rette for en bedre
utnyttelse av jordmorkompetansen slik at de kan bidra i en mer helhetlig
kommunal tjeneste rundt den friske kvinnen, ved å ivareta flere
slike tjenester knyttet til kvinners helse.
Komiteen viser til at jordmødrene
ofte har små deltidsstillinger, og at antall jordmødre i kommunene
vokser sakte. Komiteen mener at disse tiltakene vil
gjøre en rekke helsetjenester lettere tilgjengelig for kvinner i
alle aldre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at jordmødre får
nye oppgaver, knyttet til prevensjon. Disse medlemmer understreker
viktigheten av at det settes av ressurser til kompetanseheving,
slik at de nye oppgavene også følges av hjelp til å sikre at de
kan bli utført.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
jordmordekningen i kommunene er for lav til å kunne følge opp Stortingets
forventninger til den kommunale jordmortjenesten. Den kommunale
jordmortjenesten er i de senere år forventet å utføre en rekke nye
oppgaver. Det gjelder blant annet å avdekke vold og overgrep mot
gravide for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, tidlig
livsstilssamtale, kartlegge hjemmesituasjon, avdekke bruk av rusmidler,
og medisinbruk, oppfølging under svangerskapet dersom den gravide
velger dette og hjemmebesøk etter ankomst fra sykehus for mor og
barn. Disse medlemmer mener at skal kommunene sikres
tilstrekkelig jordmorkompetanse, så fordrer det prioritering i de
årlige budsjettene, endring av finansieringsordningen slik at det
blir mer attraktivt for kommuner å ansette jordmødre, bevisst politikk
for heltidsstillinger og samhandling mellom spesialist og kommunehelsetjenesten
og at utdanningskapasiteten sikres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener man bidrar til ytterligere søyletenkning
ved å omtale «Den kommunale jordmortjenesten» som har fått mange nye
oppgaver. Alle oppgavene som nevnes er ikke nødvendigvis jordmoroppgaver. Disse medlemmer mener
det handler om ansvaret for svangerskaps- og barselomsorgen.
Disse medlemmer viser til merknader
i Dokument 8:112 S (2014–2015) hvor disse medlemmer i
innstillingen støtter at en godt fungerende jordmorkompetanse i
kommunene er svært viktig for å kunne gi gravide og fødende et godt
svangerskap og god fødsels- og barselomsorg. Disse medlemmer mener
også at jordmødre kan være viktige aktører i det forebyggende folkehelsearbeidet,
ikke bare inn mot mor og barn, men også inn mot tenåringer og ungdom.
Disse medlemmer påpeker at et
sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende
arbeidet i kommunene. Svangerskaps- og barselomsorg er en sentral
del av dette arbeidet. Gravide skal få en trygg og god oppfølging
underveis i svangerskapet. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten
med til sammen 455 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2014 og
2015 og har foreslått en ytterligere styrking med 200 mill. kroner
gjennom kommunerammen i 2016. I KOSTRA er det registrert 9 flere
jordmorårsverk i 2014 enn i 2013. Med en total økning på 112 årsverk
i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2014 mener disse medlemmer at
kommunene er godt i gang med å styrke tjenesten. Med midlene som
er avsatt i kommunerammen for 2015 og 2016, bør det være gode muligheter
for kommunene til å styrke jordmorkompetansen.
Disse medlemmer sier seg enig
i at målet må være økt bruk av heltidsstillinger der det er ønskelig
og hensiktsmessig. Disse medlemmer er derfor fornøyd
med at regjeringen i tråd med målene i regjeringsplattformen nå
arbeider for å redusere bruken av ufrivillig deltid og midlertidighet
i offentlig sektor.
Komiteen viser til
høringsuttalelsen fra Spekter, som påpeker viktigheten av at tilstrekkelig og
rett kompetanse vil være en av bærebjelkene i de fremtidige kommunale
helse- og omsorgstjenestene i fremtiden. Videre peker de på betydningen
av å utdanne og rekruttere flere helsefagarbeidere, samtidig som
det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til blant annet
helsefagarbeideryrket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser i den forbindelse til Kompetanseløft 2020,
som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I Prop. 1 S (2015–2016)
foreslår regjeringen å etablere et nytt rekrutteringstiltak med
formål å bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere. Bevilgningene
til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgssektoren,
som også omfatter fagskoletilbud, er foreslått styrket med 30,7
mill. kroner. Dette kommer i tillegg til styrkingen på 50 mill.
kroner til grunn-, videre- og etterutdanning i 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Fagforbundets
høringsuttalelse der det heter:
«Det er nesten uvirkelig lesing at de største gruppene
som har sitt virke i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste i dag;
helsefagarbeidere og assistenter – på en så gjennomført måte glimrer med
sitt fravær i meldinga ...»
Fagforbundet påpeker at sykepleiere er den personellkategorien
som har økt mest i årene 2007–2010, mens andelen helsefagarbeidere/hjelpepleiere
har gått ned. Disse medlemmer deler Fagforbundets
syn på at det er positivt at andelen med høyere utdanning har økt
i helse- og omsorgstjenesten, men at det ikke er ønskelig at andelen
med fagbrev går ned. Disse medlemmer støtter opp
om at kompetansehevingstiltak også må gjelde fagarbeidere, og flere
assistenter må gis mulighet til å ta fagbrev.
Disse medlemmer er opptatt av
å videreføre arbeidet som ble startet under Kompetanseløftet 2015.
Vi er avhengige av at de ansatte i tjenestene har rett kompetanse
og nok tid. Disse medlemmer ser behov for styrking
av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Målet
må være å heve det formelle utdanningsnivået ved å redusere andelen
uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, samt satse på lederutdanning.
Meldingen omtaler i stor grad behovet for spisskompetanse, men retter
i liten grad oppmerksomhet mot det store kompetansebehovet som finnes
i bredden av tjenestene.
Disse medlemmer mener at kompetansekravet
må gjelde alle yrkesgrupper i kommunehelsetjenesten. Videre mener disse medlemmer at
høy andel deltid er til hinder for å bedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er i utgangspunktet skeptisk til å lovfeste
bestemte profesjoner, fordi det vil medføre at annen kompetanse
som ikke er lovfestet, vil kunne bli nedprioritert, og at lovfesting
dermed vil være et hinder for at pasientene får tilbud om den mest
relevante behandlingen. Lovfesting av enkeltprofesjoner vil i tillegg
kunne svekke kommunenes evne til å være innovative.
Disse medlemmer vil understreke
at det er en svært viktig oppgave å sørge for at kommunene har tilstrekkelig
helsefaglig kompetanse, med ansatte som møter innbyggernes ulike
behov i den enkelte kommune. Disse medlemmer mener
at profesjonsnøytralitet regulerer kommunens plikter på en mer dynamisk
og bedre egnet måte for å oppnå god helsefaglig utvikling. En slik
tilnærming kan ivareta større bredde i måten å organisere tjenestetilbudet
på, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og kompetansekrav
får større plass i beskrivelsen av kommunenes tjenestetilbud. En
profesjonsnøytral lov vil etter disse medlemmers mening
gi bedre mulighet for lokale tilpasninger, større handlefrihet og
en organisering av tjenestene som tar utgangspunkt i lokale ønsker
og behov. Dette vil igjen gi kommunene større frihet til å sette
sammen nødvendig fagkompetanse for å oppfylle kommunens forpliktelser
overfor befolkningen. Disse medlemmer vil peke på
at mange pasienter og brukere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester
som krever ulike bidrag fra flere fagprofesjoner. En profesjonsnøytral
lovgivning vil understøtte tjenesteytelse på tvers av fagprofesjoner
og bidra til samarbeid mellom deltjenester. Profesjonsnøytral lovgivning
vil også, etter disse medlemmers mening, motvirke
at lovfestede profesjoner etter helsepersonelloven fremstår som
mer viktige enn de som ikke er eksplisitt lovfestet. Ved å videreføre
handlingsrommet i en profesjonsnøytral lovgivning gis det større
mulighet for lokal tilpasning i forhold til hensiktsmessig organisering
av tjenestene, til det beste for pasienten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er bekymret
for at lovfesting av enkeltprofesjoner vil gå ut over helseprofesjoner
som ikke er nevnt i lov, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av
den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser behov for
styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering.
Det er svært viktig å utdanne og rekruttere helse- og sosialpersonell
og helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere
voksne og ufaglærte til helsefagarbeidere. Et viktig verktøy for
å få til dette er tydelig satsing på desentraliserte utdanningstilbud.
Alle kommuner og virksomheter skal ha strategiske og individuelle
kompetanseplaner. Disse medlemmer forventer at kommunene tar
et større arbeidsgiveransvar for at flere helsefagarbeidere får
økt kompetanse innen fagskolesystemet. Tilbudet er stort sett gratis,
men mange fagarbeidere sliter med å få støtte fra arbeidsgiver for
å kombinere utdanning og jobb. Videre bør det utredes nye kliniske
videreutdanninger på masternivå for helse- og sosialpersonell rettet
mot oppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det bør
fortsatt øremerkes midler til minoritetsspråklige som trenger ekstra norskopplæring.
Disse medlemmer registrerer at
det er et misforhold mellom Stortingets politikk for å styrke jordmortjenesten
og barselomsorgen, og den reelle tilgangen på jordmødre i kommunehelsetjenesten. Disse
medlemmer savner også et tydeligere initiativ for samarbeid
mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å få flere hele
jordmorstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er en betydelig svakhet
at meldingen mangler analyser og tiltak for å styrke forskning i
primærhelsetjenesten, og at man dermed ikke følger opp anbefalingene
i HelseOmsorg21-strategien. For å imøtekomme morgendagens utfordringer
på helsefeltet er det behov for økt forskning, samt kunnskap og
kompetanseheving om anvendelse av ny teknologi og behandlingsmuligheter
i primærhelsetjenesten. Kun 10–20 pst. av fastlegens konsultasjoner henvises
videre til spesialisthelsetjenesten, mens 80–90 pst. behandles i
primærhelsetjenesten. Det er behov for økt klinisk, pasientnær forskning
– forskning knyttet til tjenestens organisering, finansiering og
struktur, samt tjenesteinnovasjon. Innovasjon må omhandle brukernes
kontroll på egen helse, samhandling internt i kommunen og mellom
primær- og spesialisthelsetjenesten.
Det er også behov for strukturer som bidrar
til at pasienter får mulighet til å delta i utprøvende behandling
gjennom kliniske studier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter
fagmiljøenes forslag om et felles praksisbasert forskningsnettverk
for primærhelsetjenesten, bestående av et nettverk av allmennpraksiser
som er knyttet til forskningsinstitusjoner på en systematisk måte. Slike
forskningsnettverk finnes i mange land, og forskningsresultatene
gir gode muligheter for utvikling av bedre behandling og forebygging. Disse
medlemmer fremhever spesielt den skotske modellen, der et
felles sentralt nettverk har ansvar for å koordinere fire regionale
nettverk i allmennmedisin, samt et nasjonalt nettverk for tannhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene
må få plikt til å tilby praksisplasser for ulike helseutdanninger
som er relevant for kommunehelsetjenesten, herunder hos privatpraktiserende fastleger
og eventuelle andre private helseaktører som kommunen har driftsavtale
med.
Disse medlemmer er kjent med
at det arrangeres få felles kurs som samler flere helseprofesjoner.
For å styrke det tverrfaglige arbeidet er det viktig at ulike yrkesgrupper
sammen drøfter hvordan utfordringene kan løses på en bedre måte.
Disse medlemmer har merket seg
at vaksiner og behov for vaksineinformasjon er lite omtalt i primærhelsemeldingen,
til tross for at dette er viktig for å forebygge infeksjoner og
sykdom, og for å forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Eldre
er en spesielt utsatt gruppe. Disse medlemmer mener
det er behov for å øke kunnskapen gjennom effektive informasjonstiltak
om verdien av å vaksinere seg, rettet mot helsepersonell og publikum.
Disse medlemmer mener det bør
etableres tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk
nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer.
Musikkterapi er et eksempel på kompetanse som har fått høyeste effektscore
på behandling, blant annet innen psykisk helse. Økonomiske incentivordninger har
vist seg å være effektive virkemidler for å implementere ny kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at man her foreslår å etablere
tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som
er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Disse medlemmer vil
minne om at det er opp til kommunene hva de vil tilby av tjenester
og behandling, så fremt lover og regelverk overholdes. Regjeringen
vil legge frem en handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21.
Komiteen registrerer
at det er langt færre kliniske ernæringsfysiologer i Norge enn i
andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Forekomsten av
spiseforstyrrelser er høy og økende blant barn og unge. Det er også
flere kroniske sykdommer hvor ernæringsbehandling er sentral, slik
som allergier, tarmsykdommer, kreft eller diabetes. Det samme gjelder
økende vektutfordringer knyttet til både fedme og underernæring.
Kosthold og ernæring har også betydning ved psykiske lidelser og
rusbehandling. Rapporten «Appetitt på livet» fra 2015 forteller
at 20 til 60 pst. av eldre på sykehjem har, eller er i risikosonen
for, å utvikle underernæring. Eldre som bor alene har ofte dårlig matlyst.
Et forskningsprosjekt ved Frambu senter for sjeldne diagnoser viser
at 78 pst. av utviklingshemmede som bor alene, lider av overvekt
og fedme. Gode kostvaner skapes i ung alder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at satsing
på et sunt skolemåltid vil være en investering i fremtidens folkehelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig
med gode ordninger for måltider i skolen og viser til omtalen av
dette i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Det er mange
ulike ordninger lokalt, og det er viktig at sentrale myndigheter
støtter opp om dette på flere måter, slik det vises til i Folkehelsemeldingen.
Helsedirektoratet har nylig lansert ny nasjonal faglig retningslinje
for mat og måltider i skolen som følges opp med informasjon og verktøy.
Flertallet viser til den pågående
kampanjen Gylne måltidsøyeblikk, hvor målet med konkurransen blant
annet er å øke bevisstheten om maten og måltidenes betydning, og
der respekt for maten og måltidene, inkludert involveringsaspektene,
er i fokus. Det er anslag som sier at det er mellom 20 og 60 pst.
underernæring i norske sykehjem. Ved å fokusere på mat som både
ser god ut og smaker godt, er målet å øke matlysten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at tap av hørsel
og syn ikke prioriteres. Hørselstap er en av de mest vanlige permanente
funksjonsnedsettelsene i den vestlige verden. Hørselsutredning er
et viktig forebyggende grep og bør tilbys alle eldre. Forskning
viser at eldre med hørseltap har større risiko for å utvikle demens.
Kommunene bør ha hørselskontakt med bred kompetanse, og det bør vurderes
om audiograftjenesten skal gis utvidede rettigheter, med refusjonsrett
for medisinsk avklarte pasienter. Det bør etableres systematisk oppfølging
av syn og øyehelse. En pågående studie i Buskerud viser at mer enn
40 pst. av elever i videregående skole har synsfeil som enkelt kan
korrigeres med brille/kontaktlinser, men bare halvparten har fått
det. Syn og øyehelse bør bli en del av primærhelsetilbudet. Bruk
av optikere kan øke tilgjengeligheten og avlaste spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener at
det er viktig med kompetanse i kommunen som i større grad enn i
dag øker tilgjengeligheten og bedrer tilbudet, også når det gjelder
optikere. For å bidra til mer helhetlig tilbud, mindre ventetid
og effektive tjenester for pasienter med hørsels- eller synsproblemer
kan i tillegg til øre- nese-hals- og øyeleger yrkesgrupper som audiografer
og optikere være viktige bidragsytere. Komiteen viser
til høringsinstanser som påpeker at synsundersøkelser er viktige
for barn og unge, og at barn som går lenge med synsproblemer kan
få utfordringer i skolehverdagen.
Komiteen viser til at ifølge
Hørselshemmede Landsforbund vil en million nordmenn ha store utfordringer
med hørselen i 2020. Manglende hørsel kan føre til ensomhet og isolasjon,
samtidig som redusert hørsel kan føre til en dårligere tilknytning
til utdanning og arbeidsliv. Det fremgår av primærhelsemeldingen
at personer med hørselstap er en stor pasientgruppe med rehabiliteringsbehov. Komiteen viser
videre til at i Stortingets behandling av Meld. St. 19 (2014–2015)
Folkehelsemeldingen, skrev en samlet komité at det er svært uheldig
at pasienter risikerer å vente i over ett år for å få hjelp til
sine hørselsproblemer, og at det er viktig å finne gode tiltak for
å redusere ventelistene innen hørselsomsorgen. I dag er det slik
at hørselshemmede som har behov for justering av høreapparat, settes
på venteliste i spesialisthelsetjenesten før de henvises videre
til oppfølging hos audiograf. Komiteen mener at det
er uheldig at mange pasienter som ikke har behov for ytterligere utredning,
sendes innom spesialisthelsetjenesten i stedet for å sendes direkte
til oppfølging hos audiograf. Dette medfører økte ventetider og
er en unødvendig flaskehals i helsetjenesten. En mulig løsning kan
være at førstegangsutredning for hørsel går fra fastlege til øre-nese-hals-lege,
som ved behov henviser til audiograf for tilpasning og oppfølging
av høreapparat. Tidligere utredede pasienter henvises direkte fra
fastlege til audiograf, og ved behov for nye høreapparater vil fastlegen
kunne henvise til spesialist for ny utredning. Komiteen mener
regjeringen bør vurdere regelverket, slik at pasienter kan få refundert
sine utgifter for tilpasning og justering av høreapparat hos audiograf.
Komiteen flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke at muskel- og skjelettsykdommer er
en av de lidelsene som plager mange, fører til flest år med helsetap
og er den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet. Flertallet mener
det er for lite oppmerksomhet rundt denne diagnosegruppen og mener
at tidlig avklaring vil gi betydelig reduserte pasientlidelser og
gi betydelige samfunnsøkonomiske besparelser. Under høringen etterlyste
blant annet Norsk Manuellterapeutforening tiltak som vil bedre henvisningskvaliteten.
Flertallet er positive til å
vurdere nye roller og oppgaver for helsepersonell, så lenge det
er faglig forsvarlig, gir god pasientsikkerhet og ikke medfører
økte sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringens forslag om å gi innbyggere direkte tilgang til fysioterapi
kan føre til at de som trenger det mest, får dårligere tilgang dersom
ikke øvrige tiltak gjennomføres. Disse medlemmer viser til
at det i dag er lang ventetid hos fysioterapeuter, til tross for
at leger og andre med henvisningskompetanse prioriterer hvilke pasienter
som har størst behov for tjenester.
Komiteen viser til
Akuttutvalgets delrapport som dokumenterer at samarbeidsavtalene
mellom helseforetak og kommunene i liten grad fungerer som et planleggingsverktøy. Komiteen fremhever
at det er viktig at kommunens medisinske ledelse tar del i arbeidet
med samarbeidsrutiner mellom kommune og helseforetak.
Komiteen vil påpeke at ergoterapeuter
er en viktig og nødvendig profesjon i fremtidens helse- og omsorgstjenester.
I stortingsmeldingen vektlegges viktigheten av at brukerne skal
ha et godt liv og kunne bo hjemme lengst mulig. For å kunne realisere
dette er det spesielt viktig å skreddersy tjenester som bidrar til
at brukerne gjennom mestring av dagliglivets gjøremål blir i stand
til å klare seg selv – til tross for sykdom og funksjonsnedsettelser.
Forskning og prosjektevalueringer har vist at for eksempel hverdagsrehabilitering,
gjerne kombinert med velferdsteknologi, folkehelsetiltak og fokus
på læring og mestring, gir resultat – både individuelt for brukere,
og samfunnsøkonomisk. For eksempel har til nå ca. 100 kommuner i
Norge valgt å satse på igangsetting av hverdagsrehabilitering etter
modell fra Danmark parallelt med at velferdsteknologiske løsninger
tas i bruk, og flere er på trappene. Komiteen understreker
at det for mindre kommuner må være anledning til å skape en ordning
med felles ergoterapikompetanse. Ergoterapeuter har god kunnskap
om aktivitet og deltakelse, samt tilrettelegging. Disse arbeider
for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet og vil kunne fylle
en viktig rolle i en helhetlig tiltakskjede.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er viktig å innlemme også ergoterapeutene i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten – gjeldende fra 2020 – og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt
tjeneste i kommunene.»
Komiteen viser til
at det i 2013 var om lag 2 600 årsverk for ergoterapeuter i norske
kommuner, hvorav de fleste i helsestasjoner og skolehelsetjenesten.
Det såkalte Hagen-utvalget foreslo i sin innstilling «Innovasjon
i omsorg» (NOU 2011:11) å tredoble antallet ergoterapeuter i kommunene
for å styrke arbeidet med aktiv omsorg, rehabilitering og velferdsteknologi. Komiteen vil
peke på ergoterapeutene som en svært viktig yrkesgruppe i kommunenes
pleie- og omsorgssektor for å møte framtidas utfordringer med flere
eldre over 80 år. Universell utforming og ny teknologi vil gi stadig
nye muligheter både for mestring og aktivitet. Ergoterapiutdanningen
har i dag velferdsteknologi og universell utforming som en viktig
del av utdanningen. I tillegg til den helsefaglige kompetansen vil
ergoterapeutene også representere viktig kompetanse for tjenestedesign
og utbygging, særlig knyttet til innkjøp og tilpasning av velferdsteknologi,
samt for opplæring av andre helsearbeidere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester ble gjort «profesjonsnøytral».
Hensikten var å gi rom for kommunalt selvstyre ut fra lokale vurderinger. Dette
medlem mener det er avgjørende at en ny og mindre «profesjonsnøytral»
lovgivning baserer seg på et solid kunnskapsgrunnlag, og at det
dermed er nødvendig med en grundig utredning basert på en bred kartlegging
av kompetansebehovet for fremtidens primærhelsetjeneste.
Dette medlem mener det er avgjørende
at behovet for både helse- og sosialfaglig kompetanse vurderes både
når det gjelder lovpålagt kjernekompetanse, og i forbindelse med
bemanning av de ulike teamene som er foreslått. Det er også avgjørende
at en eventuell lovfesting av profesjoner baseres på en tydelig
faglig begrunnelse, og at den bygger oppunder målsettingen om tverrfaglighet
og et vidt helsebegrep.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at da helse- og omsorgstjenesteloven
erstattet kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, var
Kristelig Folkeparti og mange andre bekymret for at det ville svekke kvaliteten
i helse- og omsorgstjenesten. Gjeldende lov er profesjonsnøytral,
og det stilles ikke krav i loven om at kommunens helse- og omsorgstjeneste
skal ansette spesifikke profesjoner, med unntak av krav om fastlegeordning. Dette medlem mener
at tilgang til variert kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan
være avgjørende for et helhetlig helsetilbud av høy kvalitet. Dette
medlem støtter lovfesting av profesjoner som skal representere
kommunens kjernekompetanse, men understreker viktigheten av at lovfesting
av noen profesjoner ikke blir en uttømmende liste, hvor en risikerer at
kun noen profesjoner utelates og således svekkes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en
mer utfyllende evaluering av hvorvidt den profesjonsnøytrale lovgivningen
har påvirket de kommunale tjenestene i praksis og ber regjeringen
redegjøre ytterligere for dette.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser behov for en helhetlig vurdering og utredning
av hvilke profesjoner som bør lovfestes, hvor sammensetningen av
kjernekompetansen i kommunen drøftes inngående. Nettopp for å motvirke
fragmenterte tjenester er det avgjørende å sikre ulik kompetanse,
også utover helsefaglig kompetanse, for å ta sikte på en helhetlig
og riktig oppfølging av den enkelte. Det er etter dette medlems syn
mye av intensjonen bak en helhetlig gjennomgang av primærhelsetjenesten. Dette
medlem viser til at det av den tidligere kommunehelsetjenesteloven
fremgikk krav om sykepleiertjeneste, jordmor- og helsesøstertjeneste,
herunder hjemmesykepleie- og fysioterapitjeneste. Dette medlem mener
det bør tas sikte på å gjeninnføre lovfesting av disse profesjonene
som en del av kommunens kjernekompetanse. Ifølge tall fra SSB manglet
noe over 100 kommuner en ergoterapeut i sin stab (2013). Tilbudet
om habilitering/rehabilitering varierer i kommunene, og mange steder
er ikke tilbudet tilstrekkelig bygd ut. Ergoterapeutene har en viktig
rolle i dette arbeidet i kommunene, i samarbeid med en rekke andre
profesjoner. Dette medlem understreker viktigheten
av aktiviserende og helsefremmende tiltak rettet mot eldre og pleietrengende
i kommunene. Om få år vil vi få en kraftig økning i den aldrende
befolkningen. Tidlig tilrettelegging av boligsituasjon og tilpasning
av aktiviteter er avgjørende, så flere kan bo hjemme som ønsket
og leve selvstendige og fullverdige liv, til tross for enkelte begrensninger. Dette
medlem mener i likhet med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
og Norsk Handikapforbund at ergoterapi bør være en del av kjernekompetansen
som kommunene er lovpålagt å ha.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, deler FFOs bekymring om at
de sosialfaglige profesjonene i liten grad nevnes. Flertallet ber
regjeringen i ytterligere grad gjøre rede for sosionomers og andre
sosialfaglige profesjoners rolle i fremtidens primærhelsetjeneste.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter en lovfesting av psykolog som en del av kjernekompetansen
i kommunen.
Komiteen mener det
vil være avgjørende å styrke kompetansen om psykisk helse i førstelinjen
i helsetjenesten. Norske og internasjonale studier viser at opp
mot halvparten av befolkningen i løpet av livet vil rammes av en
psykisk lidelse. Ifølge Folkehelseinstituttet er det vanskelig å
si noe om utviklingen av psykiske lidelser, siden vi mangler presise
og oppdaterte data om forekomsten i den norske befolkningen. I takt
med den demografiske utviklingen og en stadig eldre befolkning må
man imidlertid forvente økt behov for helsetjenester for psykiske lidelser
fremover. Komiteen påpeker viktigheten av at psykologer
i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling av det forebyggende arbeidet
i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte
i skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten, eller ved at det
etableres et tettere samarbeid mellom kommunepsykolog og lavterskeltilbudet.
Disse medlemmer understreker
at kommunene må gis tilstrekkelig handlingsrom til å oppfylle kravene
til kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, understreker viktigheten av
at forskningen i primærhelsetjenesten styrkes og tilrettelegges
for i større grad enn i dag. Særlig viktig er den pasientnære forskningen
som har betydning for utforming av tjenestetilbudet. I dag har ansatte
på sykehjem begrenset mulighet til å bidra i forskningsprosjekter
innenfor sin arbeidstid, mens det er gode finansieringsordninger
for tiden som blir benyttet til innhenting av data i spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener
det må ses på innretninger som sørger for statlig finansiering av
slik forskning i primærhelsetjenesten for å sikre innovasjon og utvikling
i tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet understreker
at i et samarbeid med universitet og høyskoler må forskning innen
alders- og sykehjemsmedisin utredes og prioriteres. Flertallet mener
det bør etableres egne enheter for forskning innen den kommunale
helse- og omsorgstjenesten, i tråd med KS sin anbefaling.
Komiteens medlem fra Venstre vil
peke på behovet for å komme i gang med utdanningsløp i fagskolene
som inkluderer velferdsteknologi. Særlig aktuelt er dette for yrkesgrupper som
helsefagarbeidere, tannpleiere, fotterapeuter, helsesekretærer og
aktivitører som har en helsefaglig grunnutdanning. Flere av disse yrkesgruppene
har allerede erfaring med hjemmebesøk og vil med videreutdanning
både kunne gi et enda bedre tjenestetilbud og supplere de kommunale
tjenestene med mer systematisk informasjon og oppfølging.
Meldingen påpeker at den kommunale helse- og omsorgstjenesten
er blitt en stor og kompleks virksomhet som legger beslag på en
stor del av samfunnets ressurser. Det er et stort behov for innovasjon
og utvikling i årene fremover. Det stiller store krav til ledelse
og til lederne. Tjenesten trenger et lederløft. Det er behov for
å styrke ledelsen på alle nivåer. Det er behov for flere ledere,
men fremfor alt for ledere med god lederkompetanse og tilgang på
solid helse- og sosialfaglig kompetanse. Regjeringen vil bidra til
dette på flere måter, bl.a. ved å tydeliggjøre kommunens plikt til
internkontroll og ved å øke tilgangen til relevante lederutdanninger.
Den vil bl.a. etablere et samarbeid med spesialisthelsetjenesten
om et topplederutdanningstilbud. Regjeringen vil også utarbeide
en veileder for kommunens styring av private aktører med driftsavtale.
Viktig er også at regjeringen, gjennom meldingen, peker ut en endret
innretning av tjenestene med flere og tydeligere lederroller. Det gir
muligheter både for kommunene og for helse- og sosialpersonell med
visjoner og vilje til å være med og utvikle fremtidens tjenester.
bygge ut lederutdanningene
for den kommunale helse- og omsorgstjenesten som en del av det nye Kompetanseløft
2020
arbeide videre med å styrke ledelsesfunksjonen
i kommunene og styring og kontroll i helse- og omsorgstjenestene
regjeringen vil legge til rette for regelmessig
faglig dialog både mellom kolleger i primærhelsetjenesten og primær-
og spesialisthelsetjenesten
videreføre arbeidet med ledelse i kvalitetsavtalen
med KS
legge til rette for at plasser på Nasjonalt
topplederprogram i regi av Nasjonal ledelsesutvikling stilles til
disposisjon for ledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
utarbeide veileder for kommunens oppfølging
av private aktører med driftsavtale
Komiteen vil påpeke
at god ledelse er avgjørende for å skape pasientens helsetjeneste. Dersom
pasienten og brukeren skal oppleve helhetlige og koordinerte helse-
og omsorgstjenester, stiller dette høye krav til ledelse og styring
i en stadig mer kompleks sektor. Helsetilsynet har flere ganger
pekt på utfordringer knyttet til styring og ledelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at ledelse er
et innsatsområde både i Kompetanseløftet 2015 og i regjeringens
satsing på rus og psykisk helse. Som del av Kompetanseløftet 2015
kan én eller flere samarbeidende kommuner bestille skreddersydd
lederutdanning for helse- og omsorgssektoren gjennom Høgskolen i
Hedmark i samarbeid med Ressurssenter for omstilling i kommunene
og Fagakademiet. Videre er Helsedirektoratet gitt i oppdrag å sørge
for en lederutdanning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Flertallet viser til at regjeringen
har varslet at de vil revidere dagens internkontrollforskrift ved å
tydeliggjøre krav til kommunens styring og kontroll av helse- og
omsorgstjenestene.
Flertallet viser til Meld. St.
19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, hvor
kommunal sektors arbeid med å utarbeide gode helseanalyser bør styrkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet understreker at gode helsetjenester ikke
alltid handler om penger eller organisering, men om ledelse og kultur.
God ledelse er avgjørende, og ansatte må gis tillit i vurderingen
av hvilke behov og tiltak som passer for den enkelte pasient, barn
og familie, samtidig som arbeidet må gi etterprøvbare resultater
innenfor satte økonomiske rammer.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det de siste
20 årene har utviklet seg en styrings- og ledelseskultur i store
deler av offentlig virksomhet som bygger på målstyring, rapportering
og belønningssystemer. Det igjen fører til en kultur der det blir
et hovedmål å rapportere riktig. Dette befestes også i en rekke
undersøkelser om helsearbeideres tidsbruk og sist i Virkes høringsutsagn
om at sykepleierne bruker 20 pst. av tiden sin på rapportering.
Samtidig avdekker Helsetilsynet mangler knyttet til styring og ledelse. Disse
medlemmer mener utviklingen har vist at det ikke er noe
entydig samsvar mellom økt rapportering og kvaliteten i tjenestene. Disse
medlemmer mener kjernen i ledelseskulturen må være å sikre
møtet mellom brukerne av tjenestene og helsearbeideren. Fagfolk
må gis større personlig ansvar for å gjennomføre arbeidet på sin
plass i tråd med overordnet ledelses intensjon (operasjonsbasert ledelse).
Den daglige driften av helse- og omsorgstjenestene
må være tillitsbasert gjennom sterke faglige fellesskap mellom alle
ansatte og en leder som er til stede i arbeidsfelleskapet.
Disse medlemmer viser til at
fremtidens helsetjeneste bygger på faglighet, på frihet til å drive
tjenester basert på sunn fornuft og på godt samarbeid mellom ansatte
og de som trenger tjenestene. Disse medlemmer viser
til at to av Norges største byer, Tromsø og Oslo, nå skal gjennomføre
en tillitsreform som skal ta et oppgjør med byråkrati, rigide målesystemer
og ufrihet for ansatte og brukere av tjenestene. Disse medlemmer gleder
seg over denne utviklingen og mener disse initiativene bør spres over
hele landet.
Kommunen er gjennom helse- og omsorgstjenesteloven
pålagt å drive systematisk kvalitetsforbedring og arbeide systematisk
med pasient- og brukersikkerhet. Det innebærer planlegging, iverksetting,
evaluering og systematisk forbedringsarbeid. Kvalitetsforbedring
skal være en sentral oppgave for kommuneledelsen og ledelsen ved
den enkelte virksomhet. Data fra tjenesten er nødvendig for systematisk
kvalitetsarbeid. Et sentralt tiltak er derfor å etablere et register for
kommunale helse- og omsorgstjenester.
Både ledelsen og den enkelte helsearbeider har plikt
til å involvere pasienter og brukere i utforming av tjenestene på
systemnivå og valg av behandling på individnivå. Pasientene skal
oppleve at tjenestene de mottar har god kvalitet. Kvaliteten blir
ikke bedre enn det som leveres fra det svakeste leddet i behandlingsforløpet.
I Meld. St. 11 (2014–2015) Kvalitet og pasientsikkerhet
2013 framgår det at regjeringen vil arbeide for å begrense ubegrunnet
variasjon, styrke ledelsen i sektoren og i større grad styre ut fra
kvalitetshensyn. Viktige tiltak er å legge til rette for at alle
kommuner kan delta i pasientsikkerhetsprogrammet og å etablere flere kvalitetsindikatorer
og systemer som skal bidra til bedre kvalitet. Det skal sikres tilstrekkelig kompetanse
hos personellet, lederkompetansen skal styrkes, og krav til ledelse
skal tydeliggjøres.
oppfordre alle kommuner
til å delta i pasientsikkerhetsprogrammet
etablere flere kvalitetsindikatorer fra
den kommunale helse- og omsorgstjenesten
bidra til å styrke den etiske kompetansen
blant ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
vurdere å utvide den nasjonale meldeordningen for
uønskede hendelser til kommunale helse- og omsorgstjenester
videreutvikle beslutningsstøtte som fagprosedyrer,
retningslinjer og veiledere
utrede tiltak for å sikre lokalpolitisk
behandling av kvalitetskrav
videreføre nasjonale læringsnettverk for
helhetlige, koordinerte og trygge pasientforløp
vurdere hvordan NOU 2014:8 – Tolking i
offentlig sektor, skal følges opp
Komiteen vil påpeke
at mange kommuner jobber systematisk og godt med kvalitetsforbedring og
utvikler gode lokale løsninger som andre kommuner kan lære av. Likevel
er det fortsatt behov for en koordinert, nasjonal innsats for å støtte
kommunenes kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Det vil være viktig
med tilgang på nødvendige pasientopplysninger, registerdata og klinisk
informasjon for å sikre godt utviklingsarbeid i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. En utfordring som er spesielt relevant for
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, er at verken helsepersonell
eller pasienter har oppdatert oversikt over eller mangler tilgang
til liste over pasientens faktiske legemiddelbruk. Dette er nærmere
omtalt i Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen.
Det er nødvendig å opprettholde og styrke pasientsikkerhetsarbeidet.
Det må jobbes kontinuerlig med å unngå uheldige hendelser, unødige
komplikasjoner og belastninger i behandlingen og oppfølgingen av
pasientene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er opptatt av at de statlige tilsynsorganene
i større grad vektlegger læringsprosesser i kommunene, og at god
egenkontroll og administrativ internkontroll i kommunene reduserer
behovet for statlig tilsyn og kontroll.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
også vise til flere gode eksempler på samarbeid mellom skolehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten ved BUP. Disse medlemmer vil
nevne Nord-Trøndelag, der ordningen med forsterket skolehelsetjeneste
er etablert. Gjennom denne ordningen har alle elever i de videregående
skolene muligheten for å ha inntil fem samtaler med behandlere fra
BUP på egen skole. Ordningen er mye benyttet av elever, og i tillegg
deltar BUP i møter med skolenes elevtjenester, med tanke på veiledning
i elevsaker. Disse medlemmer mener øremerking vil tilrettelegge
for økt samarbeid og bidra til å både styrke kvaliteten og øke kapasiteten
i skolehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til pasient-
og brukerombudenes årsmelding for 2014, der ombudene anbefaler at
helsetjenester i kommunene må innlemmes i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter
og Statens helsetilsyn, og at det i større grad bør føres stedlig
tilsyn med sykehjem, og at pasienter og pårørende må involveres i
tilsynet. Disse medlemmer deler anbefalingen fra
pasient- og brukerombudene og vil understreke at stedlig tilsyn
med sykehjem der pasienter og pårørende involveres, er svært viktige
tiltak som kan sikre forsvarlighet i tjenestene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlemme helsetjenester
i kommunene i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter og Statens
helsetilsyn.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke viktigheten av det pågående
arbeidet med kvalitetsindikatorer. Disse medlemmer viser til
at Helsedirektoratet helt siden 2009 har arbeidet med et revidert
nasjonalt kvalitetsindikatorsystem for pleie og omsorg, og etterlyser
at dette arbeidet får økt prioritet. Kvalitetsindikatorene må sees
i sammenheng med faglige retningslinjer og kunne gi relevant informasjon
om hvorvidt faglige anbefalinger gir ønsket endring av praksis.
De må være brukervennlige, lette å rapportere og gi nyttig informasjon
til pasient/bruker, helse- og sosialpersonell, pårørende, ledelse
og offentligheten. Det forventes at man fjerner all unødvendig rapportering.
Verktøyet bør piloteres og testes i større grad og bør ha som mål
å bli et viktig styringsverktøy for kommunenes politiske og administrative
ledelse.
Komiteen mener at
farmasøytens legemiddelkompetanse bør brukes målrettet for å sikre riktig
legemiddelbruk og for å unngå feil- og overmedisinering. Det gjelder
spesielt i sykehjem og hjemmesykepleien. Tall fra pasientsikkerhetskampanjen
viser at det hos 50–90 pst. av pasienter i hjemmesykepleien er uoverensstemmelse
mellom medisinkort i hjemmet og hos fastlegen. Apotekene er blant
de mest tilgjengelige helsetilbudene vi har, og potensialet er stort for
god rådgivning og veiledning til den delen av befolkningen som bruker
legemidler fast.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker
seg at apotekene har kompetanse til å avlaste øvrige deler av helsetjenesten
ved å kunne tilby vaksinasjon, røykesluttveiledning, farmasøytutlevering
av enkelte legemidler og screening ved mistanke om føflekkreft.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det ikke er mulig å snakke om kvalitetsarbeid uten å se på om det
er nok folk på jobb i helse- og omsorgstjenestene. Dette
medlem viser til de store forskjellene vi ser over hele
landet i eldreomsorgen, og i andre helse- og omsorgstjenester. Dette
medlem mener det er på høy tid å sikre kvalitet og likeverdige
tjenester landet over. Dette medlem viser til Dokument
8:129 S (2014–2015) om innføring av en bemanningsnorm i eldreomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er for dårlig
sentral oversikt over bemanningssituasjonen i norske sykehjem, og
mener det er nødvendig at det iverksettes et større arbeid knyttet
til dette for å gi pårørende, pasienter, helsemyndigheter og Stortinget
bedre forutsetninger for å vurdere situasjonen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen iverksette en fullgod kartlegging
av bemanningssituasjonen i norske sykehjem, der pleiefaktor og antall
ansatte på jobb fra forskjellige yrkesgrupper kartlegges, for å
sikre et vesentlig bedre beslutningsgrunnlag for likeverdige helsetjenester.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om bemanning,
og til regjeringsplattformen, som sier at regjeringen vil etablere
en norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.
Teknologi vil bli en av bærebjelkene i fremtidens
helse- og omsorgstjeneste. Informasjonsteknologi (IKT) kan bidra
til bedre kvalitet og pasientsikkerhet i kommunal helse- og omsorgstjeneste.
Nye digitale tjenester på nett vil i større grad bidra til at innbyggerne
og pasientene kan ta aktive valg rundt egen helse og gi dem bedre
mulighet til å påvirke eget helsetilbud. Tilgang til egne helseopplysninger
og selvbetjening kan gi pasienten en enklere hverdag og reell medvirkning
i egen behandling. Det må arbeides videre for at den kommunale helse-
og omsorgstjenesten har de nødvendige IKT-verktøyene som understøtter
deres arbeidsoppgaver på en god måte. Regjeringen vil modernisere IKT-plattformen
slik at nødvendige helseopplysninger kan følge pasienten gjennom
hele pasientforløpet. Kommunene og spesialisthelsetjenesten arbeider
nå sammen med Helsedirektoratet om en rekke utviklingstiltak som
på ulike måter legger til rette for bedre elektronisk samhandling.
Mange av tiltakene i meldingen vil ha betydning på
tvers av deltjenester og brukergrupper. Det gjelder bl.a. tiltak
knyttet til kompetanse, ledelse, organisering, arbeidsdeling og
arbeidsformer. I tillegg fremmer regjeringen tiltak rettet spesifikt
mot enkelte deltjenester.
arbeide for at helsepersonell
skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger gjennom
hele behandlingsforløpet, uavhengig av hvor i landet pasienten og
brukeren blir syk eller får behandling
fortsette satsingen på nasjonale IKT-tiltak
for bedre digital samhandling som kan understøtte den kommunale
helse- og omsorgstjenesten på en god måte
utnytte mulighetene som ligger i nye teknologiske
hjelpemidler som mobil helseteknologi, velferdsteknologi og dialogtjenester
arbeide for utvikling av felles standarder
og rammeverk som vil kunne bidra til bedre løsninger for kommuner
og innbyggere
vurdere statlig virkemiddelbruk for styrket
gjennomføringsevne på IKT-feltet
videreføre samarbeidet om EPJ-utvikling
på legekontor (EPJ-løftet)
etablere et nasjonalt prosjekt for behandling
og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand
ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger, jf. Innst. 11 S (2014–2015)
Komiteen påpeker at
det i dag finnes få og begrensede digitale innbyggertjenester, og
da spesielt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til Helsedirektoratets
undersøkelse om status, utfordringer og behov for IKT-løsninger
i pleie- og omsorgstjenesten, som konkluderer med at dagens IKT-systemer
ikke har kapasitet til å understøtte den kliniske oppfølging av
pasienter. Flertallet mener at de foreslåtte tiltakene
ikke svarer på hvordan informasjonssikkerheten skal sikres. En av
de største IKT-utfordringene er manglende EPJ-systemer i pleie-
og omsorgssektoren. Dette rammer særlig syke og eldre. Forbedring
er helt nødvendig for å sikre riktig legemiddelbruk og redusere
risiko for alvorlige hendelser. Flertallet mener
det er uholdbart å overlate dette ansvaret til fastlegene alene,
og at det offentlige må ta et langt større ansvar for utvikling
av enhetlig EPJ i pleie- og omsorgssektoren. Kostnadene for kommunal IKT
er beregnet til 10 mill. kroner. Uten tilstrekkelig statlig finansiering
vil man ikke kunne ivareta målene for pasientbehandling, pasientsikkerhet
og informasjon i kommunehelsetjenesten.
Flertallet er kjent med at mangel
på elektroniske kommunikasjonsløsninger hindrer et effektivt samarbeid
mellom fastleger og for eksempel helsesøstre. Det kan bety at viktige
journalopplysninger ikke følger pasienten og kan forsinke utredning
og behandling av barn. Det medfører også at personopplysninger kan
komme på avveier. Det er også viktig med god informasjonsutveksling
mellom spesialisthelsetjeneste og fastlege, slik at samhandling
mellom nivåene blir bedre.
Komiteen mener meldingen
burde beskrive tiltak for sikker informasjonsutveksling mellom jordmor,
fastlege og fødeavdeling. Det nasjonale helsekortet for gravide
har ikke blitt vesentlig endret siden 1985, det skrives for hånd
og det er den fødendes ansvar å ha helsekortet med ved alle relevante
møter med helsetjenesten. Komiteen er kjent med at
Helsedirektoratet er i ferd med å ferdigstille en ny papirversjon
av helsekort for gravide, og høringsrunden ble avsluttet 28. februar
2015. Blant de 43 høringsuttalelsene finner vi innspill fra NSF
v/Jordmorforbundet, Legeforeningen, Jordmorforeningen, FHI og Norsk
Gynekologisk forening, og samtlige påpeker at den største mangelen
ved ny versjon er at kortet ikke foreligger elektronisk. Det er
behov for et elektronisk helsekort for gravide som er tilgjengelig
for helsepersonell som samarbeider om god svangerskapsomsorg, og
som gir en sikker oppbevaring av sensitiv helseinformasjon. Komiteen mener
utvikling av elektroniske helsekort bør prioriteres slik at det
blir enklere å samle data om gravide og få mer forskningsbasert
kunnskap om de reelle behovene i svangerskapsomsorgen.
Komiteen viser til at i helsekomiteens
Innst. 295 L (2013–2014) understreker flertallet behovet for at
det utvikles elektronisk helsekort for gravide med tanke på å gi
best mulig hjelp og oppfølging under svangerskapet. Komiteen fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk
helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal
handlingsplan for e-helse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener videre at regjeringen
i større grad må adressere utfordringene med å implementere velferdsteknologiske
løsninger til bruk både på institusjoner og i hjemmene til personer
som har behov for det. Flertallet vil peke på at
vi blir stadig flere eldre, og at de aller fleste ønsker å bo i
eget hjem så lenge som mulig. Det er et betydelig behov og stort
potensial for å ta nye innovative grep og finne nye løsninger for
å møte framtidas omsorgsutfordringer. Ikke minst er det utfordringer
knyttet til å skulle øke kunnskapen om, og fortroligheten med, det
mulighetsrommet som finnes for velferdsteknologi. Her må det etter flertallets mening
arbeides både mot politiske miljøer, fagpersonell og blant brukerne
selv.
Flertallet vil understreke at
velferds- og omsorgsteknologi dreier seg om å ta i bruk hjelpemidler
og teknologiske løsninger som allerede i dag er tilgjengelig, og
som øker tryggheten og sikkerheten for eldre og andre grupper med
et hjelpebehov. Ikke minst kan det gjøre mennesker selvhjulpne og
selvstendige langt opp i svært høy alder, som et supplement til
– men ikke som erstatning for – tilstrekkelig og kompetent helsepersonell. Flertallet mener dette
handler om den enkeltes frihet til å velge løsninger som passer
for seg, og som vil kunne gi en verdig og trygg alderdom. Flertallet mener
det både må komme et tydelig finansieringsløft og en konkret plan
for å minske avstanden mellom tilgjengelige velferdsteknologiske løsninger
og de brukerne som har nytte av slike hjelpemidler.
Flertallet merker seg at Helsedirektoratet
har inngått en avtale med KS om å videreutvikle verktøyet Veikart
for velferdsteknologi og ser fram til å følge dette arbeidet med
tanke på hvordan de ulike prosjektene følges opp i praksis mot kommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
etterlyser mer offensive grep for å understøtte samspillet mellom
offentlig innkjøp, brukere og leverandører.
For å kunne forvalte og utvikle en kommunal helse-
og omsorgstjeneste av god kvalitet må nasjonale helsemyndigheter
ha kunnskap om en rekke forhold. Det må finnes kunnskap om hvilke
ressurser som finnes i tjenesten, om hvilke tjenester som ytes og
i hvilket omfang og om hvem som mottar hvilke tjenester. De ansvarlige må
vite i hvilken grad tjenestene faktisk fungerer etter hensikten
og overordnet sett oppnår de resultatene som ønskes, og om pasienter
og brukere opplever tjenestene som gode. Videre trengs informasjon
om forekomst og årsaker til sykdom, funksjonssvikt og sosiale problemer,
slik at vi kan forebygge og bygge ut tjenester med riktig kapasitet.
Det må foreligge kunnskap om hva som er effektiv forebygging, behandling,
rehabilitering og gode måter å organisere og finansiere behandlingen
og tjenestene på. Det trengs altså kunnskap for å planlegge, dimensjonere,
evaluere og korrigere tjenestene.
Hovedformålet med et kommunalt helse- og omsorgsregister
(Kohr) er å gi grunnlag for planlegging, styring, finansiering og
evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester for sentrale
og kommunale myndigheter. Opplysningene i registeret skal også være
en viktig datakilde for statistikk, helseanalyser, kvalitetsforbedringsarbeid,
beredskap, forebyggende arbeid og forskning.
Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet
i oppdrag å utrede innholdet i et kommunalt helse- og omsorgstjenesteregister
i tildelingsbrevet for 2014. Helsedirektoratet har etablert et tett
samarbeid med Folkehelseinstituttet for å løse dette oppdraget.
Over statsbudsjettet er det for 2015 bevilget 30 mill. kroner til utvikling
av registeret, som også vil omfatte tannhelsetjenester, både offentlige
og private.
Komiteen viser til
at Stortinget nylig har vedtatt ny lov om pasientjournal og ny lov
om helseregistre. Etablering av et helseregister innebærer at våre
helseopplysninger blir brukt for å forbedre og utvikle tjenester
til beste for oss som brukere og pasienter, samt samfunnet. Komiteen legger
samtidig personvernet til innbyggerne til grunn og viser til Innst.
295 L (2013–2014), jf. Prop. 72 L (2013–2014) Pasientjournalloven
og helseregisterloven. Komiteen mener det er viktig
at både regelverk og teknologi sikrer at personlige helseopplysninger ikke
blir gjenstand for uautorisert bruk. For å bedre styring og for
å kunne måle resultat og kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
er det nødvendig med et kvalitetsregister.
Komiteen viser til høringsinnspill
fra Virke, som i en uformell undersøkelse fikk frem at pleiere på
sykehjem bruker omtrent 20 pst. av arbeidsdagen på rapportering. Komiteen mener at
målet med et nasjonalt kvalitetssystem bør være at tilstrekkelig
informasjon innhentes på en så effektiv måte som mulig, og at dataene
gjøres også tilgjengelig for lokalt lærings- og utviklingsarbeid.
Å legge til rette for gode oppvekstvilkår for
barn og unge er blant de viktigste oppgavene i samfunnet. Meldingen
viser til at gode oppvekstvilkår er et mål i seg selv samtidig som
det legger grunnlaget for en god helse gjennom livet. Å investere
i barn og unges helse er avgjørende i et samfunnsøkonomisk perspektiv;
en bærekraftig samfunnsutvikling fordrer en oppvoksende generasjon
med god helse. Å forebygge, avdekke og avverge tidlig og å følge
opp de barna, ungdommene og familiene som sliter, er derfor avgjørende
for dem det gjelder og for samfunnets bærekraft. Regjeringen har
derfor bl.a. igangsatt et tverrdepartementalt arbeid rettet mot utsatte
barn og unge (0–24-samarbeidet), med overordnet mål om å redusere
utenforskap og frafall i videregående opplæring.
Regjeringen vil bedre det forebyggende og helsefremmende
helsetilbudet til barn og unge i kommunene. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten
skal styrkes og videreutvikles ved å øke antallet årsverk, skape
mer flerfaglighet og å tydeliggjøre tjenestens kjerneoppgaver. I
2014 ble helsestasjons- og skolehelsetjenesten styrket gjennom en
økning av de frie inntektene med 180 mill. kroner. Tjenesten er
styrket med ytterligere 270 mill. kroner i 2015 gjennom vekst i kommunenes
frie inntekter, til sammen 455 mill. 2015-kroner. Styrkingen i 2015
innebærer om lag 400–450 årsverk, dersom alle midlene ble brukt
til økt årsverksinnsats i tjenestene.
Den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten)
er en kommunal eller fylkeskommunal rådgivende tjeneste. Tjenesten
skal gi skoler råd og veiledning for å tilrettelegge for barn og unge
voksne som trenger det, og bistå skoler for å legge opplæringen
bedre til rette for elever med særskilte behov. For å nå den politiske
målsettingen om økt satsing på systemrettet arbeid i PP-tjenesten
er det iverksatt en satsing på etter- og videreutdanning av ansatte
i tjenesten for perioden 2013–2018. Formålet er å styrke ansattes kompetanse,
og bidra til mer innsats innen systemrettet arbeid. Målgruppen for
satsingen er ansatte og ledere i PP-tjenesten. I 2015 er det satt av
38 mill. kroner til satsingen.
Risikoutsatte barn og unge har ofte behov for flerfaglige
tjenester, herunder psykologtjenester. Regjeringen har videreført
tilskuddsordningen til psykologer i kommunene med 100 mill. kroner
i 2015. Flertallet av psykologer som er rekruttert, arbeider med
barn og unge. Det er viktig at disse etablerer et godt samarbeid
med kommunens øvrige helsetjeneste, PP-tjenesten og sosialpedagogiske
rådgivere på skolene, ikke minst for å redusere frafallet av elever
fra videregående skole. Regjeringen vil lovfeste en plikt for kommunene
til å ha psykologkompetanse.
revidere forskrift
om helsestasjons- og skolehelsetjenesten
utarbeide en ungdomshelsestrategi
utarbeide en samlet strategi for seksuell
helse
videreutvikle samarbeidet om utsatte barn
og unge mellom 0 og 24 år
legge fram en strategi mot barnefattigdom
og konsekvenser av fattigdom for barn og ungdom våren 2015
gjennomføre et arbeid overfor barn og unge,
som skal løfte regjeringens satsinger på barn og unge generelt og
satsinger rettet spesielt mot utsatte barn og unge
Komiteen viser til
at psykiske plager er en av de store samfunns- og folkehelseutfordringene blant
dagens barn og unge i Norge. Plager som angst, depresjoner og atferdsproblemer
er de hyppigst forekommende lidelsene i barne- og ungdomsårene.
Dette er plager som går utover barn og unges trivsel, læring, daglige
gjøremål og samvær med andre.
Komiteen viser til at barn som
pårørende kan møte utfordringer de ikke er i stand til, eller ikke bør
håndtere på grunn av sin unge alder. Dette gjelder blant annet barn
som har foreldre/foresatte, søsken eller andre nære omsorgspersoner med
psykiske lidelser, rusproblemer eller annen alvorlig og langvarig
sykdom, eller barn som opplever stort konfliktnivå i forbindelse
med foreldrenes samlivsbrudd.
Komiteen viser til at flere unge
oppgir at de har behov for å benytte seg av fastlegen sin, men at de
opplever tjenesten som lite tilgjengelig. Dette er begrunnet i flere
forhold som åpningstider, kostnad, at det er vanskelig å bestille
time, eller at tjenesten ikke passer for deres problemstillinger
og utfordringer. Komiteen viser i denne sammenhengen
til at det for de fleste unge er den helsefremmende og forebyggende
tjenestene og den tidlige innsatsen som ytes gjennom helsestasjons-
og skolehelsetjenesten som er den viktigste.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener
at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige lavterskeltilbud for
barn og unge. Stortinget har i de to siste statsbudsjett økt tilskuddet
til skolehelsetjenesten for å styrke tilbudet, men lokalpolitikerne
har i for liten grad fulgt opp med å bruke pengene til formålet.
I en opptrappingsfase vil disse medlemmer derfor
øremerke midlene til skolehelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det
er etablert stadig flere helsestasjoner som har samlet ulike profesjoner
under ett tak. Det vil etter flertallets syn være
lite hensiktsmessig å straffe de kommunene som har etablert gode
ordninger og rutiner, ved å øremerke midler. Dersom kommunepolitikere
deler synet om behov for å styrke helsestasjonstjenesten, har flertallet tillit
til at dette vil bli prioritert i kommunebudsjettene, på bakgrunn
av midlene de tildeles. Flertallet påpeker at vi
er på rett vei. KOSTRA-tall fra juni 2015 viser til flere årsverk
i tjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at fastlegen
er en viktig del av det samlede helsetilbudet for barn og unge.
Sammen med helsesøster har de ofte fulgt barn og ungdom fra de var
spedbarn og har god kjennskap til familien. Disse medlemmer mener
at denne kunnskapen gjør at barn og unge i risikosonen kan fanges
opp på et tidlig tidspunkt.
Disse medlemmer mener at primærhelsetjenesten
bør ta hensyn til at ungdom er i en sårbar alder i overgang til
voksen. I tillegg til kroppslige endringer kan det være utfordrende
å flytte hjemmefra og ta et større ansvar for eget liv. En ventetid
på uker og måneder for å få legetime eller behandling får ofte større
negativ virkning på ungdom. Mange ungdommer vil vegre seg for å
kontakte fastlegen, enten på grunn av økonomi eller at legen kjenner
den unges familie, og at det er usikkerhet hos de unge om hvorvidt
taushetsplikten overholdes. Ungdom trenger informasjon om det totale
helsetilbudet.
Disse medlemmer mener derfor
at alle ungdommer som fyller 16 år, bør få et informasjonsskriv
om fastlegetilbudet; hvem som er fastlegen, kontaktinfo, taushetsplikt,
retten til å skifte fastlege og andre relevante helsetilbud i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til følgende flertallsmerknad
i fra Innst. 380 S (2014–2015) Folkehelsemeldingen:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke at ifølge Helsedirektoratet mangler det mellom 560 og
800 mill. kroner for å nå opp til minste bemanning som direktoratet
anbefaler, og Barneombudet mener det er behov for minst 1 500 stillinger
for å ha en forsvarlig tjeneste. Tilsvarende tall fra Helsedirektoratet
er at det er behov for 1 200 nye stillinger. Flertallet støtter
derfor opp om en nasjonal opptrapping av skolehelsetjenesten, med
mål om raskest mulig å sikre en tilgjengelig og forsvarlig skolehelsetjeneste.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det neste store helseløftet i Norge må være en tverrfaglig opptrappingsplan
for forebygging og tidlig innsats for psykisk helse, spesielt blant
barn og unge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
også til Senterpartiets representantforslag om en 5-årig kommunal
opptrappingsplan for psykisk helse, Dokument 8:41 S (2013–2014), jf.
Innst. 271 S (2013–2014), der det blant annet slås fast at:
«En kommunal opptrappingsplan for psykisk helse må
ha stor oppmerksomhet på barn og unge. (…) Forslagsstillerne mener
at en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse særlig må omhandle
en forpliktende styrking av helsestasjonen og skolehelsetjenesten.»
Komiteen understreker
viktigheten av at personer med psykiske plager får hjelp tidlig.
Barn og unge er spesielt sårbare, og psykisk sykdom i barne- og
ungdomsår øker risikoen for å oppleve psykiske plager og lidelser
også i voksen alder. Komiteen påpeker viktigheten
av at psykologer i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling
av det forebyggende arbeidet blant barn og unge i kommunen. Det
bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte i skolehelsetjenesten
og studenthelsetjenesten eller ved at det etableres et tett samarbeid
mellom kommunepsykologene. Komiteen viser til Innst. 315
S (2014–2015), jf. Dokument 8:54 S (2014–2015) om tiltak for å bekjempe
vold mot barn, hvor en samlet justiskomité ber regjeringen utrede
en bindende minimumsnorm for skolehelsetjenesten. Komiteen forventer
at regjeringen følger opp dette arbeidet for å sikre en skole- og
studenthelsetjeneste med tilstrekkelig antall ansatte for å sørge
for en tilgjengelig tjeneste av høy kvalitet – med tid til den enkelte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener
at midler til skolehelsetjenesten må øremerkes i en opptrappingsfase,
for å sikre et offensivt løft for dette tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser at det er dokumentert,
gjentatte ganger, at regjeringens såkalte satsing på helsestasjoner
og skolehelsetjeneste ikke fører til den styrkingen som er lovet. Disse
medlemmer mener denne kunnskapen må føre til at midlene
øremerkes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil øremerke
penger til en ny opptrappingsplan for psykisk helse i kommunene
som også vil inkludere tjenester for barn og unge, i stedet for
en isolert opptrappingsplan for skolehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen i
meldingen skriver at de vil bedre det forebyggende og helsefremmende
helsetilbudet til barn og unge i kommunene. Disse medlemmer vil
understreke at kosthold og fysisk aktivitet da er viktige tiltak. Disse
medlemmer mener det må innføres én times fysisk aktivitet
hver dag i skolen, og at ordningen med gratis frukt og grønt igjen
bør bli et tilbud i grunnskolen. Disse medlemmer mener
også at det bør satses mye sterkere på utvikling av skolemåltidet.
Habilitering og rehabilitering har i mange år vært
pekt på som et av helse- og omsorgstjenestens svakeste områder.
Meldingen fremhever at til tross for dette, og gjentatte tverrpolitiske
ønsker og verbale ambisjoner om å løfte disse områdene, har for
lite skjedd. Det ønsker regjeringen å gjøre noe med. For å få til
en reell styrking av habilitering og rehabilitering i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene må en rekke tiltak settes i verk.
Det må klargjøres hva som er nødvendige og forsvarlige
habiliterings- og rehabiliteringstjenester for de store målgruppene.
Ansvarsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten må
bli tydelig. Det er et politisk ønske å samle flere rehabiliteringsoppgaver
som i dag ivaretas i spesialisthelsetjenesten i større og mer kompetente
kommuner i forbindelse med kommunereformen. Tilbud i spesialisthelsetjenesten
må imidlertid ikke trappes ned før det er bygget opp i kommunene.
Når behov er avdekket, må ledere og personell
i tjenestene vite hvordan disse behovene kan dekkes på en god og
kunnskapsbasert måte, og tilbudet må finnes. Det handler både om
organisering, arbeidsmetoder og helse- og sosialpersonell med rett
kompetanse og tverrsektorielt samarbeid. Opplæring av brukere og
pårørende er avgjørende for å mestre livet med sykdom eller funksjonsnedsettelse.
Det er nødvendig å tydeliggjøre kommunenes plikt til å sørge for denne
opplæringen. Endelig må det sikres at kapasiteten er tilstrekkelig.
Rehabilitering er tjenester og støtte til bruker/pasient
i form av strukturerte tiltak over en tidsperiode for å gjenvinne
tapte funksjoner.
Habilitering relateres til funksjonsnedsettelser som
skyldes medfødte og tidlig ervervede tilstander. Habilitering består
ofte av flere prosesser gjennom hele livsløpet, og starter for mange tidlig
i barndommen.
Habilitering og rehabilitering er flere tjenester satt
sammen til en helhet. Derfor er dette et krevende område. De ansatte
må ha kompetanse på mange felt, evne til å samarbeide med brukere, pårørende,
kolleger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten
og med andre støttespillere i andre samfunnssektorer. Videre kreves
det god organisering av tjenestene og at disse utformes etter brukernes
behov, mål og ressurser og ikke den enkeltes diagnose.
utarbeide en opptrappingsplan
for rusfeltet
etablere en forskrift som regulerer avtalefysioterapeutenes
virksomhet, herunder kvalitets- og funksjonskrav
vurdere å innføre direkte tilgang til fysioterapeut uten
henvisning fra lege eller annen henvisende instans når forskrift
som regulerer virksomheten er innført
utrede muligheten for at kommunene kan
tildeles fastlønnstilskudd også når fysioterapeuten har driftsavtale
med kommunen for å gjøre fysioterapitjenesten mer fleksibel for
kommunene
tydeliggjøre kommunenes ansvar for pasient-
og pårørendeopplæring i helse- og omsorgstjenesteloven
utrede nærmere hvordan en utvidelse av
kommunenes ansvar for habilitering og rehabilitering kan gjennomføres
som en del av det videre arbeidet med kommunereformen
videreføre arbeidet med å dokumentere effektene
og utvikle og implementere hverdagsrehabilitering i kommunene
ta sikte på å utarbeide en opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering som vil ha sitt hovedfokus rettet
mot kommunene
Komiteen viser til
at regjeringen har varslet at den vil legge frem en opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering med hovedvekt på kommunene. Komiteen mener
denne også må ha oppmerksomhet på ansvarsavklaringen mellom kommunene
og spesialisthelsetjenesten, og ikke minst samhandlingen mellom
disse. Det vises i meldingen til tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
fra 2013, som viser at i overkant av 100 kommuner ikke har ergoterapeuter
knyttet til sin virksomhet, samtidig som mange kommuner har lang
ventetid for å få tjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen jobber med en opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering, i tråd med samarbeidsavtalen, og det tas sikte
på å legge frem planen i løpet av 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen
lenge har bebudet en større satsing på habilitering og rehabilitering. Disse
medlemmer vil si seg enig med flere høringsinstanser som
peker på at regjeringens formuleringer er for vage og uforpliktende
når det meldes at man «tar sikte på» å utarbeide en opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at Helsedirektoratet utarbeidet en rapport i 2011 på oppdrag
fra regjeringen Stoltenberg II, der et partssammensatt utvalg gjennomgikk
habiliterings- og rehabiliteringsområdet med sikte på å beskrive hvordan
ansvarsfordelingen bør være mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten
på dette feltet. Disse medlemmer mener denne rapporten
gir et godt grunnlag for konkrete habiliterings- og rehabiliteringstiltak
i primærhelsetjenesten. Derfor mener disse medlemmer at
regjeringen nå må vise handlekraft og levere politikk i tråd med
de forventningene man selv har skapt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til Norges Handikapforbund, som mener at meldingen legger til grunn
en svært snever fremstilling av habilitering og rehabilitering og
etterlyser et tydeligere samfunnsperspektiv med vekt på mestring
av sykdom og nedsatt funksjonsevne, sosial trygghet, bedre levekår
for vanskeligstilte og som sikrer at den enkelte får mulighet til
å leve og bo selvstendig, med en aktiv tilværelse i fellesskap med
andre. Hverdagshabilitering må konkretiseres nærmere.
Disse medlemmer mener at helseforetakene må
få et tydeligere ansvar for oppretting av rehabiliteringsplasser
i spesialisthelsetjenesten for ungdom, og at det bør lages retningslinjer
for god overføring fra barnehabilitering til voksenhabilitering,
samarbeidet mellom rehabilitering på kommunenivå og i helseforetakene
bør styrkes og informasjonen bli bedre. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre brukermedvirkning fra ungdom både på system-
og individnivå.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
behovet for at en opptrappingsplan retter seg mot kommunene. Etter
innføringen av samhandlingsreformen har kommunene tatt imot flere
utskrivningsklare pasienter enn før. Hjemmeboende pasienter som trenger
avlastning, korttidsplasser eller rehabilitering kan måtte vente
for lenge fordi utskrivningsklare pasienter fra sykehusene fyller plassene. Disse
medlemmer mener det er viktig at utskrivningspraksisen ikke
er for hard, slik at antall reinnleggelser kan gå ned, og at tilbudet
i kommunene bygges opp i takt med kommunenes økte ansvar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til Innst. 212 S (2009–2010), hvor flertallet overførte det
økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter fullt og helt
til kommunene fra og med 2012. Komiteens medlemmer fra Høyre og
Fremskrittspartiet advarte den gangen om at kommunene måtte settes
i stand til å kunne ivareta nye oppgaver, hvilket ikke skjedde. Flertallet påpekte
da særlig behov for kompetanse og kapasitet til å forebygge, diagnostisere
og behandle. Det er man etter flertallets syn godt
i gang med gjennom Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet.
Flertallet viser til at hovedintensjonen
bak samhandlingsreformen var gjennom bredt forlik å få til bedre
samhandling mellom aktørene i helse- og omsorgstjenestene. Det var
videre en intensjon at pasienter skulle få tjenester av høyere kvalitet,
nær der de bor, og at eldre, skrøpelige pasienter skulle slippe
å fraktes til sykehus for helsehjelp som kan utføres i kommunene med
oppbygging av kompetanse. Slik ble det ikke, mange kommuner rakk
ikke å bygge ut tilstrekkelig kapasitet. Flertallet viser
i den forbindelse til NOVA-rapport 6/15 om prosessevaluering av
samhandlingsreformen, hvor det fremkommer at samhandlingsreformen
har gitt lite økonomisk støtte til langsiktig forebyggingsarbeid
i kommunene. Kommuner har altså hatt vansker med å tilfredsstille
kravet i samhandlingsreformen om å utforme et planverk som beskriver
tiltakene som kan iverksettes innenfor kommunens økonomiske begrensninger.
I denne rapporten fremkommer det også at ressursbruken til folkehelsearbeidet
ikke har økt vesentlig med Samhandlingsreformen og folkehelseloven,
og at alle pengene med samhandlingsreformen har gått til tjenesteyting,
behandling og pleie og omsorg i fylkets kommuner, noe som er stikk
i strid med reformens intensjoner. Flertallet mener
at denne meldingen tar for seg flere av utfordringene som samhandlingsreformen
har stått i.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at NOVA-rapporten om prosessevalueringen av samhandlingsreformen
burde ført til en grundigere vurdering av innføring av betalingsplikt
for utskrivningsklare pasienter innen rus- og psykiatrifeltet, for
å unngå at dette innføres uten at kommunene har fått bygget ut sitt tilbud
i forkant.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at selv om det er viktig og riktig at kommunene gis sterkere mulighet
til å gjøre godt habiliterings- og rehabiliteringsarbeid, er det
vel så vesentlig at ikke spesialiserte tilbud legges ned uten å
nøye ha vurdert konsekvensene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til oppdragsdokumentene
til de regionale helseforetakene, hvor det blir påpekt at rehabilitering
innen spesialisthelsetjenesten ikke kan bygges ned før et tilbud
er på plass i kommunene.
Meldingen påpeker at psykiske plager og rusproblematikk
er blant de største helseutfordringene i Norge. Områdene har på
nasjonalt nivå vært høyt politisk prioritert over lang tid. Likevel
er det fortsatt et stort behov for forbedringer.
Kommunens ansvar for å tilby nødvendige og forsvarlige
helse- og omsorgstjenester omfatter alle pasientgrupper. For å understreke
kommunens ansvar overfor personer med psykisk sykdom og rusmiddelproblem,
ble disse bruker- og pasientgruppene særskilt nevnt i ny lov om
kommunale helse- og omsorgstjenester. Tjenestetilbudet skal være
forsvarlige og likeverdig over hele landet. Likevel beskrives det
store forskjeller i tjenestetilbud til psykisk syke og personer
med rusmiddelproblem fra kommune til kommune.
Utfordringsbildet tilsier at det er behov for
kapasitets- og kvalitetsheving på alle nivåer; fra forebygging,
tidlig innsats gjennom lavterskeltilbud, oppfølging av personer
med lettere og moderate lidelser, hevet prioritering og fortsatt
omstilling i spesialisthelsetjenesten og bedre oppfølging etter
utskrivelse, bl.a. gjennom styrket samarbeid mellom kommuner og
spesialisthelsetjeneste. For å få til dette må brukere og pasienter
involveres og være sentrale i utformingen av tjenestene.
Regjeringen vil derfor styrke tjenestetilbudet
til personer med rusproblemer og personer med psykiske helseutfordringer
og vil tydeliggjøre kommunenes ansvar for å gi forsvarlige tjenester til
mennesker med psykisk sykdom og rusproblematikk. Videre vil regjeringen
gjennom kommunereformen skape kommuner som har kapasitet og kompetanse
til å levere et bredere tjenestespekter, noe som også vil komme
mennesker med psykisk sykdom og rusproblemer til gode.
rekruttere flere
psykologer til kommunene gjennom å lovfeste kommunens plikt til
å ha psykologkompetanse, innføre en ny finansieringsordning for
kommunepsykologer frem til plikten trer i kraft i 2020 og få utarbeidet
informasjonsmateriell for kommuner som ansetter psykologer
innføre kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud også
for psykisk helse- og rusområdet fra 2017
ta sikte på en innføring av betalingsplikt
for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helse og rus, tidligst
fra 2017
utarbeide en opptrappingsplan for rusfeltet
følge opp handlingsplanen for forebygging
av selvmord og selvskading
vurdere en ny og varig finansieringsordning
for aktivt oppsøkende behandlingsteam
styrke kompetansen om rus i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten
gjennomføre et forsøk med overføring av
driftsansvar for DPS til kommuner
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår å innføre krav om psykologkompetanse i kommunene,
som et ledd i å sikre en nødvendig kompetanseheving innen kommunenes
psykisk helse- og rustjeneste. Arbeidet med å inkludere psykisk
helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet er nærmere omtalt
i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter.
Komiteen viser til at mennesker
med alvorlige psykiske helse- og rusproblemer i dag i for liten grad
får sammenhengende og koordinerte tjenester. Det går på bekostning
av helse, tilfriskningspotensial og livskvalitet for den enkelte
og er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Erfaringer fra effektive tiltak,
som f.eks. oppsøkende behandlingsteam og Jobbmestrende Oppfølging,
er at også mennesker med alvorlige psykiske lidelser og betydelige
rusproblemer kan nyttiggjøre seg behandling og delta i ordinært
arbeid og aktivitet. Formålet med oppsøkende behandling etter ACT-
modellen (Assertive Community Therapy) er å gi sammenhengende og
helhetlige tjenester fra kommune- og spesialisthelsetjeneste til en
pasientgruppe som ikke makter å oppsøke hjelpeapparatet, eller som
ikke ser behov for det selv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot
å overføre DPS til kommuner. Disse medlemmer mener
oppbyggingen av et fungerende og faglig forsvarlig psykiatrisk helsetilbud
i spesialisthelsetjenesten er kommet godt i gang, og det er uklokt
å eksperimentere med dagens ordning. En overføring til kommunen
vil ikke bedre samhandlingen, bidra til mer koordinerte tjenester
eller bedre ressursutnyttelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser i den forbindelse
til Innst. 333 S (2014–2015), jf. Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen
– nye oppgaver til større kommuner, hvor det påpekes at et DPS normalt
vil være første kontaktpunkt med spesialisthelsetjenesten. Innenfor
spesialisthelsetjenesten består psykisk helsevern for voksne av
desentraliserte spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske
sentre (DPS), mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende
avtalespesialister. DPS har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud
i et gitt geografisk område. For å få tilbud ved DPS forutsettes
det vanligvis henvisning fra lege eller psykolog. Pasienter som
ikke har rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten blir normalt tilbakeført
til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Flertallet viser
til at det skal gjennomføres pilotprosjekt hvor spesialisthelsetjenesten
fortsatt skal ha det faglige og juridiske ansvaret, mens kommunene skal
stå for driften.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forventer at
psykologkompetanse også gjøres tilgjengelig for eldre.
Disse medlemmer er bekymret for
konsekvensene med å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare
ruspasienter, uten at man samtidig har utviklet kvalitetssystemer
som sikrer god medisinsk oppfølging i kommunene og gode bo- og aktivitetstilbud.
Undersøkelsene fra Kunnskapssenteret fra 2014 viser at brukerne
i liten grad er tilfreds med de kommunale tilbudene. Fagrådet –
Rusfeltets hovedorganisasjon informerte på komiteens høring om at
40 pst. av pasientgruppen trenger reinnleggelse i løpet av det første
året etter utskriving. Disse medlemmer mener det
er behov for et betydelig løft i kommunene for å følge opp den behandlingen ruspasienter
har fått i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer forutsetter
at kommunene får tilført midler som gjør at de kan bygge opp kompetanse
til å ivareta pasienter med avhengighetsproblematikk.
Disse medlemmer er positive til
styrking av brukermedvirkning, likemannsarbeid og samarbeid med
frivillige organisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener kommunene
kjenner sine innbyggeres behov best og dermed er nærmest til å vurdere
omfang og bredde i tjenestetilbudet. Som ledd i regjeringens varslede
opptrappingsplan på rus er det foreslått 480 mill. kroner i statsbudsjettet
for 2016, som er en betydelig satsing på feltet. I tillegg har regjeringen
gjeninnført av «den gylne regel», som skal sikre høyere vekst i
psykisk helse og rus enn i somatikk i hver helseregion. 400 mill.
kroner av veksten i kommunenes frie midler er begrunnet med en økt
satsing på rusfeltet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Psykologforeningen i sin høringsuttalelse påpeker at kommunal
drift av DPS er et uegnet virkemiddel for bedre samhandling, effektiv
ressursutnyttelse og mer koordinerte tjenester. Det har tatt år
å bygge opp psykiske helsetjenester på spesialistnivå med de strukturer og
den kompetansen tjenesten besitter i dag. Psykologforeningen er
bekymret for at slike strukturendringer gjennomføres når oppbyggingen
av DPS-ene ikke er tilstrekkelig bygd ut innen spesialisthelsetjenesten.
Fremfor å overføre DPS-er til kommunehelsetjenesten etterspør Psykologforeningen
ytterligere satsing på kompetanse i DPS-ene slik de er organisert
i dag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets representantforslag om å avvikle foretaksmodellen
og innføre folkevalgt styring av sykehusene, Dokument 8:96 S (2014–2015),
jf. Innst. 377 S (2014–2015). Dette medlem understreker
at med denne styringsmodellen ville DPS-ene vært underlagt regional folkevalgt
styring og et bedre system for nødvendig samhandling med kommunehelsetjenesten. Dette
medlem er imot å innføre kommunal betalingsplikt for disse
pasientene så lenge et tilfredsstillende bo- og oppfølgingstilbud
ikke finnes i kommunene. 58 pst. av pasientene i tverrfaglig spesialisert
rusbehandling (TSB) og nesten halvparten av brukere av lavterskeltilbud
for rusavhengige har en psykisk lidelse. En rapport utarbeidet av
Norsk institutt for by- og regionforskning i 2015 viser at 60 pst.
av TSB-pasientene har bolig og 40 pst. er bostedsløse ved avsluttet
behandling. Halvparten av brukerne av lavterskeltilbud har bolig,
og den andre halvparten er bostedsløse. Boligtilbudet til personer med
psykiske lidelser må styrkes som del av en opptrappingsplan, og dette
medlem viser i den forbindelse til Senterpartiets representantforslag
om en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, Dokument
8:41 S (2013–2014), jf. Innst. 271 S (2013–2014).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det kan være en fare
for at tjenester og hjelp svekkes dersom spesialiserte tjenester
desentraliseres. Disse medlemmer viser til at stadig
nedleggelse av spesialiserte tilbud kan føre til mer sporadisk oppfølging
av mennesker som trenger mer stabile rammer. Disse medlemmer støtter
ikke en overføring av DPS til kommunene. Disse medlemmer vil
også peke på at en kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare
pasienter innen psykisk helse og rus kan føre til for tidlige utskrivninger,
med de alvorlige konsekvenser det vil ha. Disse medlemmer er
ikke trygge på at dette er til beste for de menneskene som omfattes.
Helse- og omsorgstjenesten vil i årene fremover møte
flere brukere med kroniske lidelser som vil kreve langvarig oppfølging.
Det er de fire ikke-smittsomme sykdommene hjerte- og karsykdommer,
diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft som bidrar mest til for
tidlig død. Når det gjelder tap av livskvalitet og årsaker til uførhet utgjør
psykisk sykdom og kroniske muskel- og skjelettlidelser de viktigste
årsakene.
Økningen i forekomst av ikke-smittsomme, kroniske
sykdommer har først og fremst sammenheng med at det blir flere eldre.
Likevel er situasjonen den at bedre levekår og levevaner gjennom
livet har bidratt til at eldre i dag er sprekere og lever lenger
enn tidligere. Endringen kan knyttes til en pensjonisttilværelse
med relativt god helse, mye fritid og god økonomi som historisk
sett er en ny fase i livet og er økende.
Én eller flere kroniske sykdommer er ikke nødvendigvis
til hinder for at en bruker eller pasient kan oppleve høy livskvalitet
eller leve et aktivt og godt liv, være i arbeid og klare seg selv hjemme.
Det som kjennetegner de fire nevnte ikke-smittsomme sykdommene,
spesielt diabetes og KOLS, er at forebygging, god medisinsk behandling
og rehabilitering over tid kan påvirke prognosen og redusere konsekvensene
av sykdommene.
at brukerne i større
grad skal få ta del i beslutninger om egen behandling
tilrettelegge for etablering av primærhelseteam for
å styrke det forebyggende tilbudet, pasientopplæringen og sikre
brukerne mer aktiv oppfølging i tråd med nasjonale faglige retningslinjer
tydeliggjøre kommunenes ansvar for pasient-
og pårørendeopplæring i helse- og omsorgstjenesteloven
legge til rette for at IKT og teknologiske hjelpemidler
i større grad benyttes i kommunale helse- og omsorgstjenester, bl.a.
gjennom etablering av et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie
hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved
hjelp av velferdsteknologiske løsninger
Komiteen legger vekt
på at målet for tjenestene i møtet med brukere med risiko for, eller allerede
etablert kronisk sykdom, er å avdekke dette tidsnok til at eventuelle
muligheter til forebygging eller behandling ikke blir forringet.
Målet må være å hjelpe brukeren til et best mulig liv, der denne
opplever å mestre livet i tråd med egne mål, unngår forverring,
komplikasjoner og innleggelser i sykehus, samt forblir i arbeid
og er selvhjulpen lengst mulig. Brukerne bør få tjenestene de trenger,
særlig de tjenestene de trenger ofte, så nærme der de bor som mulig.
Den største delen av oppfølgingen og koordineringen bør bli ivaretatt
av primærhelseteamet (fastlegen) i samarbeid med brukeren selv.
Komiteen viser til at med god
oppfølging i kommunene kan behovet for spesialisthelsetjenester
reduseres ytterligere. Bruk av ny teknologi som telemedisinske konsultasjoner,
eventuelt ambulante spesialisthelsetjenester, kan bidra til å flytte
de spesialiserte tjenestene nærmere der pasientene bor og til å
styrke kompetansen ved den kommunale tjenesten. Alle som har behov for
oppfølging i spesialisthelsetjenesten, skal fremdeles få det.
Komiteen viser til at Helsedirektoratet
i tildelingsbrevet for 2015 ble bedt om å etablere et nasjonalt
prosjekt for behandling og pleie, hvor kronisk syke blir fulgt opp
av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at
Nasjonalt KOLSråd etterlyser kvalitet i behandling og rehabiliteringstilbud
i kommunehelsetjenesten. KOLS forårsaker flere innleggelser på sykehus
i Norge enn snittet i Europa. Bedre tilbud i kommunene kan motvirke
dette. Fastlegene har for lite kunnskap om diagnosen og for lite
systematisk oppfølging. Det bør etableres et nasjonalt kvalitetsregister
for personer med KOLS, slik man har for diabetes. Helt siden Nasjonal
strategi for KOLSområdet 2006–2011 har det vært etterlyst tilbud
om lungerehabilitering, hjelp til røykeslutt, ernæringsråd og psykososial
støtte i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at fastlegene
må få et tydeligere ansvar for at kronisk syke pasienter raskt får
en individuell plan og systematisk oppfølging. Opplæring om, og
mestring av, egen helse bør få økt oppmerksomhet, og spesielt i overgangen
mellom barn og voksen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke betydningen frivilligheten
og frisklivs- og mestringstilbud har for folkehelsen generelt og for
kronikere. Disse medlemmer savner en tydelig satsing
på frivilligheten og beskrivelse av dens rolle som samarbeidspartner
for helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Disse medlemmer mener
også det er beklagelig at regjeringen ikke har vist vilje til å
satse på frisklivs- og mestringstilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet påpeker at det er opp til kommunene
å tilby frisklivs-, lærings- og mestringstilbud. Likevel påpeker disse
medlemmer at regjeringen er opptatt av å stimulere til videre
etablering av frisklivstilbud og har dermed fortsatt tilskuddsmidler
til formålet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Venstre viser til en rapport fra Nordens Velfærdscenter
fra februar 2013 som oppgir at 70–80 pst. av helseutgiftene i de
nordiske landene gjelder kronikere, og at det er en felles utfordring
for de nordiske landene at antallet kronikere vil stige sterkt de
neste årene. Disse medlemmer er særlig opptatt av
at Norge utvikler telemedisin og mobil helse som et strategisk satsingsområde
for å møte utfordringene vi står overfor i både forebygging, behandling
og oppfølging av kroniske lidelser og psykisk uhelse. I tillegg
til å gi brukerne et bedre tilbud vil dette også være en anledning
til å gi et kompetanseløft for mange ansatte i primæromsorg, ernæringssektor
og i ideell sektor. Den store gevinsten, både for pasienten og samfunnet,
er å gi så mye ansvar og kompetanse til pasienten som mulig.
Komiteens medlem fra Venstre vil lovfeste
retten til å bli fulgt opp på avstand (telemedisin) dersom man har
to kroniske lidelser eller mer.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et lovutvalg for
å utrede en lovfestet rett til å bli fulgt opp på avstand dersom
man har to kroniske lidelser eller mer.»
Dette medlem registrerer at implementeringen
av velferdsteknologi i primærhelsetjenesten tar tid. Et stort antall
ulike IKT-plattformer, mangel på standardisering og nasjonal styring, ulike
rutiner, varierende kompetanse og ulike innkjøpsrutiner er noen
av årsakene som trekkes fram. Dette medlem viser
til at Venstre ønsker et forsøk med en «bibliotekordning» for velferdsteknologi,
hvor forsøkskommuner kan leie utstyr for en periode for å prøve
ut. En slik ordning vil kunne bidra til å teste utstyr mot egne
plattformer, avklare kompetansebehov og redusere risiko ved framtidige
investeringer – blant annet.
En liten andel av befolkningen har sammensatte og
komplekse behov og er vesentlig hjelpetrengende. De har flere sykdommer
samtidig, funksjonsnedsettelse og et stort tjenestebehov. Størstedelen
av helse- og omsorgstjenestens ressurser brukes på disse gruppene.
Over 100 mrd. kroner eller mer enn fire femdeler av de økonomiske
og personellmessige ressursene i disse tjenestene benyttes til hjemmetjenester,
dagtilbud og sykehjem for om lag 5 pst. av befolkningen.
Som følge av en rekke reformer har ansvar og oppgaver
blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. I tillegg
kommer omstilling i spesialisthelsetjenesten med kortere liggetid, mer
dagbehandling og poliklinisk behandling, en omstilling som også
gjennomføres innen psykisk helsevern. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten
har dermed fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske
og psykososiale behov.
Brukere med sammensatte behov finnes i alle aldre,
og de har et bredt spekter av helseutfordringer. Det kan være personer
med utviklings- og/eller funksjonshemning, personer med kognitiv
svikt og demens, personer med alvorlig psykisk sykdom og/eller rusproblemer, personer
med nevrologiske sykdommer og skrøpelige eldre mennesker med flere
samtidige sykdommer.
Å utvikle en helse- og omsorgstjeneste som er innrettet
for å møte behovene til brukerne med de største og mest sammensatte
og komplekse behovene, er ett av hovedmålene med meldingen.
videreføre arbeidet
i de nasjonale læringsnettverkene
ta initiativ til at det utvikles en veileder
for kommunene for oppfølging av de multisyke og mest skrøpelige
brukerne
legge til rette for etablering av oppfølgingsteam
vurdere en ny og varig finansieringsordning
for aktivt oppsøkende behandlingsteam
følge opp Omsorg 2020 og Meld. St. 29 (2012–2013)
Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 (2012–2013) i arbeidet med fornyelse
og innovasjon med sikte på nye bærekraftige løsninger for framtidas
samlede kommunale helse- og omsorgstjeneste
videreføre arbeidet med å unngå feilmedisinering
og kvalitetssikre legemiddelhåndteringen i sykehjem og hjemmetjenester
utforme en ny plan, Demensplan 2020, for
å bedre tjenestilbudet til personer med demens og deres pårørende
legge til rette for at pasienten skal kunne tilbringe
den siste tiden av livet der han eller hun føler seg trygg
følge opp de aktuelle tiltakene som foreslås
i den nylig framlagte fagrapporten om Lindrende behandling og omsorg
mot livets slutt (Helsedirektoratet 2014)
sikre økt kompetanse om lindrende behandling og
pleie ved livets slutt
Komiteen viser til
at noen av utfordringene i tjenestene til brukere med store og sammensatte behov
er knyttet til kompetanse, organisering av og innhold i tjenestene,
samt ledelse. Denne gruppen krever annen kompetanse og høyere og mer
flerfaglig kompetanse enn det som før var nødvendig i kommunene.
Dette understreker hensikten ved at tjenestene organiseres i team som
kan ivareta de helhetlige behovene.
Komiteen viser til at det gjennom
Kompetanseløftet 2015 blant annet ble gitt tilskudd for å øke andelen
ansatte med helse- og sosialutdanning og redusere antallet uten
relevant fagutdanning.
Mange brukere med store og sammensatte behov får
ikke dekket sine behov for legetjenester. Komiteen viser
til at dette særlig gjelder hjemmeboende hjelpetrengende etter at
de passerer 80–85 år, hvor de gradvis sjeldnere møter ansikt til
ansikt hos sin fastlege. Det å fange opp fall i funksjonsnivå tidlig,
som vil kunne forebygge og samtidig unngå innleggelser, er faglig
krevende. Mange fastleger har ikke system som fanger opp hvem som
er mottakere av hjemmetjenester og eventuelt hvem som er deres primærkontakt
i hjemmesykepleien.
Videre viser komiteen til at
en av de største utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor
som følge av økt levealder, er at tallet på personer med demens
sannsynligvis vil bli fordoblet i løpet av 35 år. Den sterkeste
veksten vil skje om 10–15 år. Kommunene har gjennom Demensplan 2015
i økende grad satt demens på dagsordenen og iverksatt tiltak for
å bedre tilbudet og kvaliteten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til regjeringens budsjettforslag
for 2016. Der sier regjeringen at den vil styrke tjenestetilbudet
til personer med demens og i den forbindelse legge frem Demensplan
2020 høsten 2015. Denne skal inneholde konkrete tiltak for å utvikle
gode, fleksible og tilpassede kommunale helse- og omsorgstjenester med
fokus på diagnostisering til rett tid og oppfølging etter diagnose.
For å sikre bedre kvalitet i tjenestene skal det iverksettes et
systematisk kvalitetsutviklingsarbeid med sikte på å utvikle en
trygghetsstandard for sykehjem.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen i Prop. 1 S (2015–2016) foreslår å bevilge midler
til 1 200 flere dagaktivitetsplasser for personer med demens i 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til Innst. 221 S (2014–2015) om en
forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud
for hjemmeboende personer med demens, og er glad for at det fra
2020 skal lovfestes en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud
for hjemmeboende personer med demens. Disse medlemmer understreker
viktigheten av å øke kompetansen om demenslidelser blant ansatte, pårørende
og frivillige. Disse medlemmer er opptatt av å styrke
årsaksforskningen knyttet til demenslidelser, og støtter utvikling
av ulike modeller for oppfølging etter diagnose og videre implementering
av slike utviklingsprogram i alle kommuner. Disse medlemmer viser
for øvrig til disse partiers alternative kommuneopplegg.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at behovet for dagaktivitetsplasser for personer med demens
er beregnet til 23 000 og dermed betydelig høyere enn antallet plasser som
bygges ut, og at midlene som er satt av til formålet ikke blir brukt
opp. I representantforslaget om en forpliktende opptrappingsplan for
etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med
demens, Dokument 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015), foreslo
Senterpartiet å endre tilskuddsordningen slik at kommunenes andel
av de totale utgiftene reduseres. Dette medlem mener
den lave utbyggingstakten viser at dette fortsatt er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om dagaktivitetstilbud
til personer med demens.
Komiteen mener god
palliativ behandling er viktig for den enkelte det gjelder og for
de pårørende, og er et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste
av god kvalitet. I Norge er de fleste lindrende enheter i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten lagt til sykehjem, i tillegg til at det
er etablert lindrende senger på sykehjem. Det er utviklet et nasjonalt
handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen. Det er også bevilget
midler til videreutdanning innen barnepalliasjon. I Innst. 379 S
(2014–2015), jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om en plan for å sikre
retten til livshjelp ved livets slutt, foreslår en samlet komite
at:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig
offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt
representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er
en del av arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til Nasjonalforeningen for folkehelsen om at til tross for at 80
pst. av beboere på sykehjem har demens, er bare 3,5 pst. av plassene
tilrettelagt deres behov. Disse medlemmer mener at personer
med demens må få rask oppfølging etter at de har fått diagnosen,
og at ordningen med demensteam må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Legemiddelindustrien (LMI)
har pekt på at om lag 12 pst. av pasientskadene skyldes feil legemiddelbruk.
Det hevdes at så mange som 2 000 dør hvert år som følge av feil
legemiddelbruk og at 10 pst. av akuttinnleggelsene skyldes det samme. Disse
medlemmer mener at regelverket for legemiddelinformasjon
må moderniseres og tilpasses dagens informasjonssamfunn. Bedre informasjon
om riktig bruk av legemidler må tillates når informasjon distribueres
av helsepersonell etter at forskrivning har funnet sted.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det var mellom
tre og fire ganger så mange utskrivningsklare pasienter på sykehus
i 2014 som i 2011. Til tross for denne økningen har det vært en
tydelig nedgang i antall liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid på
sykehus for de samme pasientene. Tallet på reinnleggelser etter utskrivning
har også økt. Dette indikerer at pasientene er sykere og har høyere
omsorgsbehov ved utskrivning enn tidligere. Disse medlemmer deler
Helsedirektoratets uttrykte bekymring for økt transport av skrøpelige
eldre, noen av dem i livets siste fase. Disse medlemmer mener
det ikke kan fortsette at eldre syke pasienter i større grad enn
før blir transportert mellom sykehus og sykehjem, ikke på grunn
av medisinske eller pleiemessige forhold, men på grunn av økonomiske
forhold og den kommunale betalingsplikten. Disse medlemmer mener
at sykehusene må pålegges å endre den harde utskrivningspraksisen,
betalingsplikten bør fjernes slik den nå fungerer, og kapasiteten og
kvaliteten i eldreomsorgen må bedres gjennom blant annet økt grunnbemanning
og legedekning på sykehjem.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er et reelt problem at informasjonen til legemiddelbrukere
er for dårlig. Samtidig er det grunn til forsiktighet rundt å gi
industrien for frie tøyler til å bruke informasjon til langsiktig
merkevarebygging der kommersielle interesser kan bli viktigere enn
innbyggernes interesser.
Komiteen er enig i
at bedre informasjon om riktig legemiddelbruk er viktig for å unngå
feilmedisinering, og ser frem til behandlingen av Meld. St. 28 (2014–2015)
Legemiddelmeldingen. Riktig bruk – bedre helse senere i høst, der regjeringen
viser til at legemiddelgjennomgang gir bedre kvalitet i behandlingen,
økt pasientsikkerhet, bedre helse for pasienten, og kan føre til færre
sykehusinnleggelser. Derfor foreslår regjeringen å forskriftsfeste
en plikt for kommunene til å sørge for systematiske legemiddelgjennomganger
for pasienter i sykehjemmene de har ansvar for. Bedre informasjon
om legemidler til pasient og helsepersonell vil bidra til at risikoen for
feilbruk av legemidler reduseres, og bedre etterlevelse av behandlingen.
Vold og seksuelle overgrep er et alvorlig folkehelseproblem.
Altfor ofte lever barn og voksne i årevis med vold uten at dette
avdekkes. Å avdekke vold og seksuelle overgrep er et ansvar for
alle, men personell som jobber med og møter barn daglig har et særlig
ansvar. Det gjelder bl.a. helsepersonell i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Regjeringen vil derfor forsterke arbeidet for
å utvikle tjenestene på dette området, tydeliggjøre ansvar i lov,
øke kompetansen og gjøre de kommunale helse- og omsorgstjenestene,
inkludert fastleger og legevakt, bedre i stand til å avdekke og
bekjempe slike overgrep. Fra 2016 vil spesialisthelsetjenesten få
hovedansvar for tilbud til barn og voksne utsatt for seksuelle overgrep,
samtidig som eksisterende, robuste kommunale overgrepsmottak videreføres.
Legevakttjenesten vil fortsatt ta hånd om de fleste personer utsatt
for vold i nære relasjoner.
med forsterket innsats
gjennomføre, følge opp og videreutvikle alle handlings- og tiltaksplaner om
vold og overgrep
sørge for at utsatte skal høres og deres
synspunkter vektlegges i den kommunale helse- og omsorgstjenestens
arbeid og utvikling på dette området
vurdere å tydeliggjøre i helselovgivningen
helse- og omsorgstjenestens ansvar for å bidra til å forebygge,
avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep
klargjøre dagens bestemmelse om helsepersonells
opplysningsplikt til barnevernet
styrke kompetanse om vold og overgrep i
helse- og omsorgstjenesten
Vvurdere hvordan samarbeidet mellom helse-
og omsorgstjenesten og krisesentrene fungerer og kan bedres
Komiteen viser til
at Redd Barna mener at vold og overgrep er et av Norges mest underkommuniserte
samfunnsproblemer. Vold og seksuelle overgrep påfører betydelig
lidelse, og de helsemessige konsekvensene kan være omfattende og potensielt
livstruende. Eksponering for vold og overgrep øker risikoen for
posttraumatisk stressforstyrrelse, depresjon, rusproblemer, personlighetsforstyrrelser,
andre psykiske og somatiske helseproblemer og sosiale problemer.
Komiteen viser til at regjeringen
har varslet at de i løpet av 2015 vil igangsette et arbeid med å vurdere
om helselovgivningen bør tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens
ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle
overgrep.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Handlingsplanen
mot radikalisering og voldelig ekstremisme, hvor det i statsbudsjettet for
2016 foreslås å styrke de fem regionale ressurssentrene mot vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) med til sammen
3 mill. kroner. Styrkingen skal bidra til at sentrene kan øke sin
kompetanse og bistå kommunene i arbeidet mot radikalisering og voldelig
ekstremisme.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at arbeidet
med ferdigstillelse av elektronisk helsekort for gravide må prioriteres,
slik at retningslinjene om hvordan avdekke vold og seksuelle overgrep
under graviditet kan implementeres så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det vil bli en viktig forbedring
at elektroniske helsekort vil gi mulighet for at opplysninger knyttet
til vold og seksuelle overgrep kan være en del av journalen. Selv
om dette per i dag ikke er informasjon som journalføres, skal likevel
oppfølgingen av faglig nasjonal retningslinje for svangerskapsomsorgen
– hvordan avdekke vold (IS-2181) – implementeres ved at helsepersonell
skoleres og at det tilrettelegges for oppfølgingstiltak.
Komiteen vil påpeke
kommunenes viktige rolle i forebygging og bekjempelse av vold mot barn. Komiteen viser
til representantforslag om tiltak for å bekjempe vold mot barn,
jf. Innst. S 315 (2014–2015), hvor en enstemmig justiskomité ber
regjeringen om:
«… snarest fremme forslag om en forpliktende og helhetlig
opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner
samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, etter
modell av opptrappingsplanen for psykisk helse. Planen må sikre
en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning, samt en langsiktig
forpliktelse til økt finansiering og øremerkede midler.»
Førstelinjen i helsetjenesten har jevnlig kontakt med
barn og familier gjennom lavterskeltilbud og rutineinnkallinger
og er den som slår alarm ved uteblivelse fra disse. Komiteen viser
til at fastlege, helsesøster, tannlege eller andre ansatte på helsestasjoner
og i skolehelsetjenesten kan ha gode forutsetninger for å oppdage
om et barn har blitt utsatt for vold. Eksempelvis kommer det rundt
500 bekymringsmeldinger fra tannhelsetjenesten til barnevernet hvert
år. Komiteen forventer at den helhetlige planen inneholder
konkrete og offensive tiltak for å forebygge og bekjempe vold mot
barn og understreker viktigheten av å forbedre samhandlingen mellom
instansene i ulike deler av kommunehelsetjenesten, men like viktig
må det være å bedre den tverrfaglige samhandlingen betraktelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
også til revidering av retningslinjene for svangerskapsomsorgen
fra 2014 – Hvordan avdekke vold, der jordmødre og helsepersonell anbefales
å åpne opp for temaet vold i nære relasjoner så tidlig som mulig
i svangerskapet som del av etablert god klinisk praksis. Med begrepet
«vold» menes i denne retningslinjen både fysisk, psykisk og seksuell
vold.
Disse medlemmer mener det er
helt nødvendig å styrke jordmortjenesten i kommunene om dette viktige
arbeidet for kvinner og barns helse skal kunne gjennomføres på en
helsefaglig god måte. Disse medlemmer viser i den
forbindelse til Representantforslag om å styrke jordmortjenesten
i norske kommuner, Dokument 8:112 S (2014–2015).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad, hvor disse
medlemmer blant annet viser til at regjeringen har styrket
helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 455 mill. kroner
gjennom kommunerammen i 2014 og 2015 og har foreslått en ytterligere
styrking med 200 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2016.
I meldingen beskrives regjeringens nye tiltak
for å styrke kapasitet, kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester
og dagaktivitetstilbud. Regjeringen har allerede styrket investeringstilskuddet
til heldøgns omsorgsplasser og bevilget økte midler til kompetanseutvikling.
I tillegg vil regjeringen i samarbeid med KS utarbeide en plan som
bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns plasser
i sykehjem og omsorgsboliger, etablere en forsøksordning med statlig
finansiering av omsorgstjenestene, bidra til spredning av forebyggende
hjemmebesøk for eldre, lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg, utarbeide
en ny Demensplan 2020 sammen med brukere og pårørende og etablere
et kvalitetsutviklingsarbeid for sykehjem.
For å gi et helhetlig bilde ble Omsorg 2020, regjeringens
plan for omsorgsfeltet 2015–2020, lagt fram samtidig med meldingen.
Omsorg 2020 omfatter allerede vedtatt politikk for å styrke kapasitet,
kvalitet og kompetanse i sykehjem, hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud, og
følger opp Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, som fikk
bred politisk tilslutning gjennom Stortingets behandling, jf. Innst. 447
(2012–2103).
gjennomføre en forsøksordning
med statlig finansiering av omsorgstjenestene
lovfeste rett til heldøgns pleie og omsorg
og vurdere om det bør fastsettes kriterier for heldøgns langtidsplass
i samarbeid med KS utarbeide en plan som
bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser
bidra til spredning av forebyggende hjemmebesøk
for eldre
innføre kvalitetsindikatorer, bl.a. basert
på bruker og pårørendeerfaringer
igangsette et kvalitetsutviklingsarbeid
i sykehjem
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen sier de vil fortsette sin nye politiske
kurs, som gjennom klare prioriteringer og nye løsninger skal sikre
at brukerne får større innflytelse over egen hverdag, økt valgfrihet
og et tilstrekkelig mangfold av tilbud med god kvalitet. Staten
skal ta et større økonomisk ansvar for å sikre at kommunene bygger
ut tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i omsorgstjenesten, og at
brukerne får et likeverdig tilbud. Det er satt i gang et utredningsarbeid
for å gjennomføre et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene,
som starter opp i 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er viktig å finne gode innretninger på finansieringen av den
kommunale eldreomsorgen. Disse medlemmer er bekymret
over de store forskjellene kommunene imellom når det gjelder å kunne
tilby tilstrekkelige og kvalitativt gode tjenester til den eldre
befolkningen. Derfor mener disse medlemmer at det
er bra å kunne tenke nytt om disse spørsmålene. Disse medlemmer vil
imidlertid peke på at Arbeiderpartiet er kritisk til regjeringens
utprøving av en politikk som innebærer en slags stykkprisfinansiering
og fjernstyring av eldreomsorgen. Disse medlemmer er
av den oppfatning at statlige tildelingskriterier, statlig finansiering
og statlig prismodell ikke er en ønsket utvikling. Disse
medlemmer mener en slik politikk vil gi økt byråkrati, feil
bruk av ressursene og svekke den lokale styringen av et viktig politikkområde.
Det er etter disse medlemmers mening langt enklere
og mer treffsikre måter å sikre eldreomsorgen på, som for eksempel
å vurdere et øremerket sektortilskudd til feltet, med beskrivelse
av tydelige krav til innhold og kvalitet som tjenestene skal baseres
på. Da vil man i stedet for å frata kommunen en betydelig del av
sitt virke og økonomiske handlingsrom gi dem ansvar for både tildeling, tilbud
og produksjon av tjenester.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet er imot statlig finansiering av eldreomsorgen. Dette
medlem mener ordningen er byråkratiserende, sentraliserende og
svekker det lokale selvstyret. Statlig finansiering av eldreomsorgen
vil bringe eldreomsorgen bort fra lokalsamfunnet og brukerne av tjenestene,
lokale initiativ og lokalt påvirkningsarbeid vil bli betraktelig
vanskeligere. Dette medlem mener kommunene, fundert
i Stortingets overordnede beslutninger og rammeoverføringer, skal
ha det fulle og hele ansvaret for den kommunale eldreomsorgen og
at det er i kommunene den beste kompetansen finnes. Kommune-Norge
har lang tradisjon som eiere, drivere og utviklere av norsk eldreomsorg. Dette
medlem vil understreke Stortingets ansvar for å legge til
rette for at kommunene kan gjøre denne jobben skikkelig; det forutsetter
en solid kommuneøkonomi der nye pålagte oppgaver følges opp med
ressurser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om statlig
finansiering av eldreomsorgen, og finner det merkelig at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ønsker å øremerke en rekke midler på mange områder
samtidig som de mener staten ikke skal finansiere nettopp eldreomsorgen
fordi de mener det svekker det lokale selvstyret. I første omgang
er dette en forsøksordning, fordi det er nødvendig å se på innretningen
av fremtidig finansiering.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet kun har foreslått å øremerke midler til en
5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse og registrerer
at forsøk med statlig finansiering ikke er snakk om en opptrappingsplan
for å styrke eldreomsorgen, men å la staten overta ansvaret for
noe som Senterpartiet mener er og bør være et kommunalt ansvar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at en god primærhelsetjeneste avhenger av nok penger til å drive
tjenestene, nok folk på jobb og en ledelseskultur som gir tillit,
og som lar sunn fornuft få forme og drive tjenestene. Fremtidens
helsetjenester frigjøres fra ideen om at nok en papirstandard vil
fjerne problemer, og demper ideene om at enda mer måling vil styrke
kvaliteten. Det som mangler er penger og folk, problemene løses ikke
før dette blir tatt på alvor.
Dette medlem mener de senere
årenes erfaringer tilsier sterkere statlig styring, mer øremerking
og sterkere tilsyn for å sikre at alle innbyggere får likeverdige
tjenester. Dette medlem viser til at regjeringens
«satsing» på skolehelsetjeneste og helsestasjoner er et eksempel
på at regjeringens politikk ikke fungerer; penger til disse formålene,
som ikke er øremerket, går ikke til en styrket skolehelsetjeneste
og bedre helsestasjoner.
Dette medlem vil at det skal
være enkelt for alle å anbefale sine barn et yrkesliv i helsetjenesten,
at det skal være trygghet for hele og faste jobber, for en trygg
og solid pensjon, og for at det er så mange kolleger på jobb at
ikke helsen ryker.
Dette medlem mener helsetjenesten
trenger en virkelig modernisering, bort fra gammelt tankegods om
deltidsstillinger, kommersialisering og markedsbasert oppstykking.
Det er på tide at de som trenger tjenestene blir viktigere enn sinnrike
systemer og måleordninger.
Komiteen viser til
at Husbankens investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser er
økt, for å møte de utfordringene samfunnet står overfor om noen
år, samt for å forbedre dagens tjenestetilbud. Ordningen kan benyttes
både til modernisering og utskiftning av eldre institusjonsbygg
og boliger med omsorgsformål og til bygging av flere slike bygg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre påpeker
at dagens finansierings- og egenbetalingsordninger er ulike avhengig
av om tjenestemottakeren bor i eget hjem/omsorgsbolig, eller i institusjon.
Helse- og omsorgsdepartementet har derfor satt i gang et arbeid
med å utrede finansierings- og egenbetalingsordningene uavhengig
av boform. Utredningsarbeidet skal sees i sammenheng med regjeringens
ønskede mål om å hindre skjevfordeling mellom omsorgsboliger og
sykehjem og sikre raskere utbygging av flere omsorgsplasser ut fra
lokale behov.
Komiteen viser til at komiteen
i forbindelse med behandlingen av Morgendagens omsorg, Meld. St.
29 (2012–2013), jf. Innst. 477 S (2012–2013), understreket behovet
for at tilskuddsordningen også omfatter trygghetsboliger. Komiteen
uttrykte dette slik:
«Komiteen ser det som svært viktig at det settes krav
om at sykehjem og omsorgsboliger som bygges og moderniseres med
tilskudd fra Husbanken, blir tilrettelagt i små enheter. Boliger bør
plasseres i ordinære bomiljøer for bedre integrering og aktivitetsmuligheter
også for personer med demens og kognitiv svikt.
Komiteen
understreker at det fremdeles vil være behov for utbygging og ombygging
av omsorgsboliger og sykehjem, og støtter at dagens ordning i Husbanken
videreføres også etter 2015. Komiteen mener det er fornuftig og
ønskelig at ordningen vurderes utvidet til å omhandle utbygging
av trygghetsboliger og ikke bare tilbud for heldøgns omsorgstjenester.»
Komiteen mener dette behovet
fortsatt er til stede.
Komiteen viser til at de hjemmebaserte
tjenestene kan forebygge ytterligere funksjonssvikt og sykdomsutvikling,
samt bidra til å utsette sykehusinnleggelse. Om lag 25 pst. av landets
kommuner tilbyr forebyggende hjemmebesøk til eldre, og det har vært
en markant økning de siste tre årene. Formålet med hjemmebesøkene
er å bidra til å fremme helse og mestring gjennom forebyggende tiltak
og tidlig intervensjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen har varslet at de vil iverksette et systematisk kvalitets-
og utviklingsarbeid for sykehjem for å bedre kvaliteten i omsorgssektoren.
Arbeidet skal ses i sammenheng med meldingens øvrige tiltak for
å sikre kompetanse og kvalitet i omsorgssektoren, som Kompetanseløft
2020, innføring av kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven,
veileder for bemanning, samt utvikling av kvalitetsindikatorer for
pleie- og omsorgssektoren og Kommunalt helse- og omsorgsregister
(Khor).
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at kunnskapsbasert praksis er en forutsetning
for å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av
god kvalitet. Flertallet er positive til at Kompetanseløft
2020 utvides til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og ikke bare omsorgstjenesten. Samhandlingsreformen har hatt målbar
effekt, og flere pasienter får i dag god behandling i kommunene. Flertallet mener
det er behov for å styrke den helsefaglige ekspertisen i kommunene.
I meldingen foreslår regjeringen blant annet at spesialistkravet
til allmennleger som jobber klinisk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
skal utredes. Flertallet viser til Helsedirektoratets
rapport fra 2014 om at dette er ferdig utredet, og at spesialiteten
allmennmedisin er eneste spesialitet som stiller krav om etterutdanning
med fornyelse av spesialistgodkjenningen hvert femte år. Flertallet mener
dette vil være en viktig kvalitetssikring av legers kompetanse og
et godt tiltak for å sikre medisinsk ekspertise i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti påpeker at som følge av samhandlingsreformen sendes
pasientene til kommunen tidligere enn før, er sykere enn før, uten
at kapasiteten og kompetansen har vært tilstrekkelig bygd ut. Disse
medlemmer viser til en undersøkelse utført av Telemarksforsking
på vegne av Sykepleierforbundet, hvor 2 705 pleiere ble spurt om tidsbruk
og ressurser. Hele 75 pst. svarte at pasienter blir skrevet ut fra
sykehus for tidlig, og 72 pst. sier de ikke har nok tid til god
nok behandling. Ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
opplever å være i kryssilden mellom en effektiv spesialisthelsetjeneste
og en kommune med betalingsforpliktelser om pasienten blir liggende
på sykehus lenger enn nødvendig i påvente av tilgjengelig plass
og nødvendige ressurser i kommunen. Disse medlemmer understreker
behovet for flere leger og større stillinger i pleieinstitusjonene
for å sikre den enkelte medisinskfaglig oppfølging ved behov. Disse
medlemmer mener det bør innføres bemanningsnormer for legedekning
ved sykehjem.
Disse medlemmer støtter regjeringens satsing
på kompetanseheving og rekruttering for å imøtekomme veksten i pleie-
og omsorgssektoren, men savner flere konkrete tiltak som bidrar
til å styrke bemanningen i dagens helse- og omsorgstjeneste i kommunen,
både i institusjonene og hjemmetjenestene. Disse medlemmer ser
behovet for å utrede en generell bemanningsnorm for antall ansatte,
men mener en slik norm også må favne hjemmetjenestene eller på annen
måte sikre at en norm ikke forårsaker vridninger i bemanningen –
fra en allerede utsatt hjemmetjeneste – over til institusjonsbasert
pleie.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er behov for å stimulere til et løft for geriatrien som fagfelt
og tilrettelegge for at flere ønsker å spesialisere seg innen geriatri,
som et sentralt område i dagens og morgendagens omsorgstjenester.
Disse medlemmer viser til at
den største veksten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene de
siste årene har vært i hjemmetjenestene. Disse medlemmer merker
seg at Legeforeningen peker på flere tiltak som vil kunne sikre
bedre oppfølging av pleietrengende i hjemmet ved å sørge for godt
samarbeid mellom fastleger og hjemmetjenesten etter modellen fra læringsnettverkene
i KS. I denne modellen tilrettelegger kommunene for at fastlegene
og hjemmetjenesten jobber strukturert sammen. Man har organisert
hjemmesykepleien til bestemte legekontor, som både forenkler samarbeidet
og sikrer at fagfolk blir bedre kjent. Disse medlemmer er
kjent med at dette samarbeidet har sikret etablering av rutiner
og holdninger som ivaretar samstemming av legemiddellister, legemiddelgjennomgang
og tilpasset behandling. I gjennomsnitt har hver fastlege mellom
15 og 18 pasienter i denne gruppen. For mange av disse vil det være
behov for oppfølging av et dynamisk team bestående av fastlege og
hjemmesykepleier. Disse medlemmer mener et slikt
samarbeid bør vurderes for å sørge for bedre trygghet for pleietrengende pasienter
i eget hjem.
Disse medlemmer mener alle hjemmeboende eldre
bør få tilbud om hjemmebesøk i sin kommune.
Disse medlemmer viser til Helsetilsynets rapporter,
hvor det påpekes utfordringer og mangler i tjenestetilbudet til
personer med demens og deres pårørende. Det er spesielt behov for
økt oppmerksomhet om utredning og diagnostisering av demens. Disse
medlemmer understreker viktigheten av å sikre medisinskfaglig utredning
av personer med demenssykdommer. Vi vet at det er store mørketall
når det gjelder demensdiagnose, og at langt flere trolig har sykdommen
uten at de har fått en diagnose. Disse medlemmer viser
til at nyere undersøkelser viser at det fortsatt er opptil 50 pst.
av alle beboere i sykehjem med sikre tegn på demens som ikke er
blitt diagnostisert (Aldring og helse, 2015). Manglende kapasitet
i primærhelsetjenesten og dårlig koordinering med spesialisthelsetjenesten
er noe av årsaken. For å sikre medisinskfaglig utredning av personer
med demenssymptomer må helsepersonell ha kompetanse på sykdommen. Disse
medlemmer påpeker viktigheten av at arbeidet med å øke kompetansen
om demenssykdommer blant ansatte i helse- og omsorgstjenestene i
kommunen intensiveres ytterligere. Disse medlemmer understreker
nødvendigheten av kompetanseplaner og internopplæring i kommunene.
Helsetilsynet melder om at mange kommuner mangler slike planer og
har dårlig informasjonsflyt internt. Disse medlemmer påpeker
viktigheten av at dagens ordning med demensteam videreføres, da
disse teamene har bygget opp en uvurderlig kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti mener det må være lovpålagt
med en medikamentgjennomgang ved alle sykehjem.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener videre at første medikamentgjennomgang
må foregå innen tre uker etter sykehjemsinnleggelse for hver enkelt
pasient og deretter på nytt ved tre til fire måneders intervaller.
Medikamentgjennomgangen må foretas av pasientens lege i samråd med
en annen lege, slik at det blir en kollegastøttet veiledning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at ressurssituasjonen i omsorgstjenestene ser ut til å komme
i bakgrunnen, mens det er stor oppmerksomhet rundt billige tiltak
som å produsere veiledere og eksempelsamlinger. Dette medlem frykter
at stadig mer oppmerksomhet rundt produksjon av papirer gjemmer
bort de virkelige utfordringene i omsorgen. Dette medlem understreker
at det er tid for å utrede og gjennomføre en bemanningsnorm i omsorgen,
slik at alle eldre kan få trygge og verdige tjenester.
Dette medlem mener hjemmebesøk,
en tillitsreform for bedre kvalitet, nok sykehjemsplasser og solide
rettigheter for den enkelte er avgjørende. Regjeringens forslag
til lovendring om rettigheter til sykehjemsplass ser ikke ut til
å gjøre situasjonen verken verre eller bedre. Dette medlem mener
det er på høy tid med forsterkede rettigheter heller enn symbolske endringer.
I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten er
det mye kompetanse innen ernæring, forebygging og folkehelsearbeid.
Tjenesten har også lang erfaring med regelmessig innkalling til
tannhelseundersøkelser basert på tannhelsetilstand og risikovurderinger.
Meldingen peker på at organisering og integrering av tannhelsetjenester
med det helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen vil gi
synergieffekt. Det samme gjelder organisatorisk integrering av tannhelsetjenester
med kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette gjelder spesielt
for personer med særskilte og store hjelpebehov, f.eks. personer
med rett til individuell plan, personer med rusproblemer og med
alvorlige psykiske lidelser. Nærhetshensyn tilsier kommunal forankring
av allmenntannhelsetilbudet. Større og mer robuste kommuner vil
også ha økonomisk bæreevne til å løse oppgavene på allmenntannhelsefeltet.
I meldingen foreslås også at ansvaret for spesialisttannhelsetjenester
overføres til kommunene. Dette gjelder både ansvaret for å sørge
for at slike tjenester er tilgjengelige for hele befolkningen, og
ansvaret for å sørge for at personer med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven
får nødvendig spesialisthjelp når slike tjenester anses nødvendige.
Fylkeskommunene har i samarbeid etablert seks regionale odontologiske
kompetansesentre. De skal tilby spesialistbehandling basert på henvisninger
og drive praksisnær forskning i samarbeid med ulike deler av tannhelsetjenesten,
kommunale helse- og omsorgstjenester og med spesialisthelsetjenesten.
Kompetansesentrene skal i tillegg tilby etterutdanning av øvrig
tannhelsepersonell og være praksisarena for tannleger under spesialistutdanning.
Flere fylkeskommuner har etablert tannklinikker med både allmennpraktikere
og tannlegespesialister. Overføring av de regionale odontologiske
kompetansesentre til større kommuner vil innebære at kommuner tilføres
praksisnære forskningsmiljøer hvor det skal foregå tverrfaglig forskning
i et samarbeid med flere relevante fagmiljøer i kommunene.
Komiteen viser til
at regjeringen i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye
oppgaver til større kommuner, foreslår å overføre ansvaret for tannhelsetjenester
fra fylkeskommunen til kommunen. Videre viser komiteen til
at om lag 70 pst. av tannhelsetjenester utføres av private tjenesteutøvere.
I privat sektor er det fri etableringsrett og fri prissetting.
Komiteen mener det er nødvendig
at tannhelsetjenesten i større grad enn i dag ses på som en naturlig
del av et helhetlig helsetilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at tannhelsetilstanden i befolkningen
er blitt betydelig bedre de siste tiår og ser ikke umiddelbare behov for
å endre organisering av tjenesten. Den norske tannlegeforening mener
at suksessen til god samhandling mellom tannhelse og den øvrige helsetjenesten
bygger på kompetent tannhelsefaglig ledelse, store nok faglige enheter
med stabil bemanning, høy kompetanse og bred erfaring, samt forutsigbar
finansiering. Disse medlemmer mener det er rom for
å se på hva som gir de mest helhetlige og sammenhengende tjenestene, og
er avventende til regjeringens utredning. Disse medlemmer mener
det er behov for å se på hvordan støtteordningen i større grad kan innrettes
mot forebygging.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser utfordringer ved å overføre ansvaret for
tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen, i tråd med tannlegeforeningens innspill.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Stortinget har vedtatt at den offentlige tannhelsetjenesten bør
flyttes til kommunene og bli en del av primærhelsetjenesten. Dagens
norske tannhelsemodell har gitt gode resultater, og flytting til
kommunene er ikke utredet. Disse medlemmer vil understreke
at det følger flere utfordringer med å flytte tannhelsetjenesten
fra fylkeskommunene til kommunene. Bortsett fra i de større bykommunene
vil kommunene måtte samarbeide om tannhelsetjenesten og dermed etablere
noe som ligner dagens regionale fylkeskommunale tannhelsetjeneste.
Behovet for kompetent faglig ledelse må oppfylles; oppsplitting
av tjenesten må ikke virke til hinder for kvalitet og kontinuitet. Disse
medlemmer vil også peke på at tannhelsetjenesten må sikres
forutsigbare systemer som gir stabil finansiering og en organisering som
på en god måte understøtter befolkningens behov.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at tannhelsetjenester er svært dyre. Egenbetalingen til tannhelse
beløper seg til over 10 mrd. kroner i året. Tannhelse er skjevt
fordelt, og det er en sterk urett i at denne delen av helsen ikke
er håndtert av fellesskapet slik nesten all annen helse er. Dette
medlem mener det er behov for fundamental endring av tannhelsepolitikken.
Tennene må bli en del av kroppen, også helsepolitisk.
Samiske brukere har krav på likeverdige helse- og
omsorgstjenester i likhet med den øvrige befolkningen. Dette fremgår
av pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunene skal sørge for at personer
som oppholder seg i kommunen tilbyr nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Dette innebærer at de må være bevisst sitt ansvar for å legge til
rette for at samiske innbyggere skal få nødvendige og forsvarlige
helse- og omsorgstjenester.
Urfolkskonvensjonens artikkel 25 (ILO-konvensjon
nr. 169) påpeker at urfolk har rett til å være med å planlegge og
administrere sine egne helsetjenester. Samiske brukere har behov
for å bli møtt av en tjeneste som har kompetanse på samisk språk
og kultur. Likeverdige helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter
innebærer at tjenester må tilrettelegges slik at samiske pasienters
språk og kulturelle bakgrunn ikke er til hinder for at det kan ytes
forsvarlige tjenester. Likeverdprinsippet i helse- og omsorgstjenesten er
ikke ivaretatt når personell mangler kunnskap om samisk språk og
kultur.
vurdere hvordan NOU
2014:8 Tolking i offentlig sektor skal følges opp
vurdere hvordan gjennomgangen av gjeldende ordninger,
tiltak og regelverk for de samiske språkene i Norge skal følges
opp (Språkutvalget)
videreføre tilskudd til senter for samisk
helseforskning og til Sametinget
Komiteen peker på
at de samiske bosettingsområdene kjennetegnes av små kommuner med spredt
bosetting og store avstander til nærmeste tettsted hvor det finnes
helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjeneste. Videre bærer
befolkningssammensetningen i de samiske kommunene preg av at disse
har relativt mange eldre, og få unge innbyggere. Flere kommuner har
utfordringer med å rekruttere og beholde fagpersonell, samt gi disse
veiledning og etterutdanning i samisk språk og kulturforståelse. Komiteen viser
til at den samiske befolkningens bruk av helse- og omsorgstjenester
er lite dokumentert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høring
av Sametinget ved Sametingsrådet, som stiller seg undrende til at
regjeringen ikke ville imøtekomme Sametingets ønske om konsultasjon.
Samiske pasienters utfordringer i møte med helsetjenestene er beskrevet
i meldingen, men det fremkommer ikke hvordan utfordringene skal
møtes. Sametinget etterlyser strategier for likeverdige helsetjenester
og tilrettelegging for samiske pasienters språklige og kulturelle
bakgrunn. NOU-utredningen om temaet fra 1995 ble fulgt opp av handlingsplan
«Mangfold og likeverd 2002–2005», og den har vært grunnlag for sentrale
myndigheters helse- og omsorgspolitikk innen samisk helse frem til
2012. Undervisningssykehjemmet i Karasjok ble etablert i 1999 som
et prosjekt under UiO, men fikk ikke økonomiske midler til å ivareta
kompetanseoppbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har fra Helse- og omsorgsdepartementet
fått opplyst at det har vært gjennomført tre dialogmøter med Sametinget
i forbindelse med arbeidet med denne meldingen.
Innvandrere er ingen homogen gruppe, og de helserelaterte
utfordringene varierer. Personer med kort botid i Norge og svake
norskferdigheter kan ha store vanskeligheter med å orientere seg
i helsesystemet. Dette kan føre til forsinket behandling for pasienten
og dårlig utnyttelse av ressursene. I noen innvandrergrupper er
det særskilte utfordringer på følgende områder: forebygging og behandling
av diabetes, psykisk helse, tannhelse, prevensjon og svangerskapsomsorg.
I tillegg er forebygging av ulykker en utfordring, spesielt blant
barn og personer ansatt i risikosektorer som bygg og anlegg.
Informasjon må tilpasses svake lesere, og helsepersonell
må sikre at det gis muntlig informasjon om forebygging, behandling
og medisinering. Dagens helseinformasjon er i hovedsak rettet mot
den delen av befolkningen som er sunnest og har høyest utdanning.
Fremtidige kampanjer og aksjoner bør rettes mot de gruppene som
trenger det mest.
Det er et stort kompetansebehov blant helse-
og omsorgspersonell om innvandrergruppers helse, sykdomsforståelse,
risikofaktorer og om sammenhengen mellom migrasjon og helse. Det
er også for lite kunnskap om hvilke barrierer innvandrere opplever
når det gjelder tilgang til tjenester. Kvalifiserte tolker brukes
i liten grad, og det er mangelfulle rutiner for, og kunnskap om,
bestilling, bruk og oppfølging av tolkene. For å skape en reelt
likeverdig helsetjeneste er det viktig at ansatte i helse- og omsorgstjenesten har
kunnskap og kompetanse om innvandreres helse, slik at de kan yte
god hjelp og omsorg til mennesker med en annen landbakgrunn.
Asylsøkere og flyktninger har et særskilt behov for
oppfølging av helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Denne gruppen
skiller seg fra andre innvandrere ved at de oppholder seg i landet mens
myndighetene vurderer om de skal få tillatelse til opphold i Norge.
I denne perioden bor majoriteten i asylmottak. Det er kommunen der det
enkelte asylmottak er geografisk plassert, som har ansvaret for
å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til beboere i mottak.
Kommunene mottar øremerkede tilskudd til dette. Asylsøkere og personer
med lovlig opphold har i hovedsak samme rettigheter til helsehjelp
som majoritetsbefolkningen. I tråd med Helsedirektoratets anbefaling
er det flere kommuner som tilbyr helseundersøkelser til asylsøkere
og flyktninger når de bosettes i kommunen.
Komiteen fremhever
at kommunikasjon er helt sentralt for å kunne gi likeverdige helse-
og omsorgstjenester. Mange innvandrere har begrensede språkferdigheter
i norsk, som gjør kommunikasjon ekstra viktig, men også vanskeligere.
Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder om kommunikasjon via
tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill
fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), der de fremhever
at dagens helseinformasjon i hovedsak er rettet inn mot den delen
av befolkningen som er sunnest og som har høyest utdanning. Diabetesforbundet
fremheves som en interesseorganisasjon som har vært dyktig til å inkludere
minoriteter i sitt opplysningsarbeid og ha dialog med risikogrupper. Disse
medlemmer mener det er behov for konkrete tiltak og ressurser
for at etniske minoriteter får reell mulighet til brukerinnflytelse,
og at minoritetsperspektivet ivaretas i helseutdanning og forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, er bekymret over økningen av diabetesforekomst,
også blant innvandrerbefolkningen. Primærhelseteam med ansvar for grunnleggende
helsetjenester til hele befolkningen vil være et viktig ledd både
i å forebygge og avdekke flere diabetestilfeller. En teambasert førstelinjetjeneste
muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet
og riktigere bruk av personellressursene.
Komiteen viser i den
forbindelse til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, hvor
det fremgår at Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons
mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD)
– som hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft – med 25
pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante
for folkehelsepolitikken, er blant annet å stoppe økningen i diabetes
og overvekt. I den forbindelse ser komiteen at det
er behov for en ytterligere satsing på dette området og fremmer
i den forbindelse følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med
en diabetesplan.»
Alle fengsler har tilbud om helsetjenester i
fengselet. De vanligste personellgruppene i fengselshelsetjenesten
er lege, fysioterapeut, sykepleier og/eller spesialsykepleier med
utdanning i psykisk helse og rus. Noen få kommuner bruker kommunepsykolog
i fengselet. De seks største fengslene som har egne psykiatriske
poliklinikker inne i fengslene. I den kommunale fengselshelsetjenesten
blir det stadig flere sykepleiere med videreutdanning i psykisk
helse. Noen få kommuner rapporterer at de har kommunal psykolog
tilgjengelig for de innsatte. Dersom det er behov for helse- og
omsorgstjenester som fengselshelsetjenesten ikke kan ivareta, skal innsatte
bringes til lege/sykehus eller annen legehjelp rekvireres. Spesialisthelsetjenesten
er til stede med psykolog eller psykiater i mer enn 30 fengsler.
De seks største fengslene har etablert egne psykiatriske poliklinikker
inne i fengslene i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.
Det er de senere årene etablert egne rusmestringsenheter
i 13 fengsler, og Stifinner’n er etablert ved Oslo fengsel og ved
Bredtveit kvinnefengsel. De har også tilbud til innsatte med psykiske lidelser
ved siden av sin rusavhengighet. Narkotikaprogram med domstolskontroll
(ND) er nylig evaluert. Resultatene er positive og ordningen vil
bli vurdert videreført med tanke på å gjøre dette til en permanent
ordning for hele landet.
Helsedirektoratet har utgitt en veileder for
helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsel. Den retter seg
i hovedsak mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.
vurdere endringer
i tilskuddsordningen med sikte på bedre fordeling av midlene
legge til rette for at kommunene utvider
kapasiteten i fengselsehelsetjenesten i tråd med økningen i soningskapasitet
arbeide videre for å finne løsninger som
bidrar til at innsatte får nødvendig oppfølging i helse- og omsorgstjenesten
ved løslatelse
Komiteen viser til
at det er kommunen der fengselet er geografisk plassert, som har
ansvaret for å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til de
innsatte. Til dette formålet mottar kommunene øremerkede tilskudd,
og fylkeskommunene mottar tilskuddsmidler for å tilby tannhelsetjenester
til innsatte. En rapport fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-
og rettspsykiatri (Cramer 2014) viser at innsatte i norske fengsler
har høyere forekomst av psykiske lidelser enn øvrig befolkning.
Rapporten sier ingenting om hvorvidt helsetilbudet for innsatte
er tilstrekkelig dimensjonert for å håndtere dette. Når kommunene
på sikt får på plass IKT-verktøy og det er etablert et register for
kommunale helse- og omsorgstjenester (Khor), vil det kunne hentes
ut mer kunnskap både lokalt og nasjonalt om helsetilstanden og helsetilbudet
til innsatte i norske fengsler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at
det er en opphopning av helse- og levekårsutfordringer blant innsatte
i fengsel. Hjemmesoning kan påvirke konsentrasjonen av krevende
innsatte i fengslene, og fulle fengsler gir lite rom for fleksibilitet.
Mange innsatte sliter med psykiske lidelser, men kun et fåtall får
et poliklinisk tilbud. Videre er antall spesialplasser innen psykisk
helsevern utilstrekkelig for de innsatte. Disse medlemmer mener
det er behov for å se på helsetilbudet til innsatte, og spesielt
styrke psykologtilbudet og adressere tydeligere behovet for tilpasset
spesialisthelsetilbud til denne gruppen. Det bør også ses på samhandlingen
mellom helsetilbudet i fengselet og behov for oppfølging i bostedskommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke at kommunene har like stor
plikt til å sørge for grunnleggende helsehjelp til innsatte i fengsler som
til øvrige innbyggere. Disse medlemmer mener at behovet
for bedre IKT-løsninger ikke kan være til hinder for at innsatte
i norske fengsler får nødvendig og god helsehjelp på linje med resten
av befolkningen. Disse medlemmer vil vise til Representantforslag
om ein gjennomgang av LAR-ordninga i Noreg, Dokument 8:102 S (2013–2014),
jf. Innst. 143 S (2014–2015), og behovet for en endring av hvordan LAR-ordningen
fungerer i fengsel. Det er behov for å styrke rehabiliteringsdelen
i LAR i norske fengsler, og det forutsetter en styrket helsetjeneste
for dem som sitter i fengsel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
ser frem til opptrappingsplanen for rus og viser i den forbindelse
til tidligere merknader.
Meldingen viser til at god tilgang til øyeblikkelig hjelp
er av stor betydning for folks trygghet. Legevakten har over lang
tid vært pekt ut som et svakt ledd i den akuttmedisinske kjeden. Regjeringen
har derfor revidert akuttmedisinforskriften. Virkningene av denne
vil følges nøye. Mange kommuner, særlig i distriktene, har utfordringer
knyttet til å skaffe nødvendig kompetanse i denne tjenesten. Gode
løsninger forutsetter et nært samarbeid mellom helseforetak og kommunene
regionalt og lokalt. Regjeringen vil bidra til lokalt samarbeid
gjennom sin styring av de regionale helseforetakene og ved å gi
kommunene rammevilkår for gode løsninger. Kommunereformen er et
viktig bidrag til å bedre rammevilkårene. I tillegg vil regjeringen
bidra til en faglig styrket hjemmebasert helse- og omsorgstjeneste.
Dette kan være et viktig supplement til legevakt og øyeblikkelig
hjelp døgntilbud. Ved godt samarbeid mellom tjenestene kan det etableres
alternativ til innleggelse i sykehus eller et kommunalt øyeblikkelig
hjelp døgntilbud.
innføre plikt til
øyeblikkelig hjelp døgntilbud for pasienter med somatiske sykdommer
fra 2016, og for pasienter og brukere med psykiske lidelser og rusproblemer
fra 2017
helsedirektoratet skal revidere veilederen
for etablering og drift av øyeblikkelig hjelp døgntilbud til også
å gjelder pasienter og brukere med psykiske lidelser og rusproblemer
styrke kompetansen om vold, overgrep og
akuttmedisin i legevakt. Den nye akuttmedisinforskriften stiller
krav om at leger som skal ha legevakt alene uten bakvakt, og helsepersonell som
arbeider sammen med lege i vakt, skal ha gjennomført kurs i akuttmedisin
og volds- og overgrepshåndtering
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen sier de vil ha en helse- og omsorgstjeneste som
sikrer befolkningen likeverdig tilgang på forsvarlige tjenester
når det haster på grunn av ulykker, skader eller akutt sykdom. Det
forutsetter et godt samvirke mellom en rekke deltjenester: fastleger,
legevakt, legevaktsentral, hjemmesykepleie og andre hjemmetjenester, ambulansetjenesten,
AMK-sentral, distriktspsykiatriske sentre (DPS), ambulante team
og sykehus. Lokalisering og dimensjonering av legevakt og ambulansestasjoner
må sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig akuttilbud. Videre
må samarbeidsavtalene være så konkrete at de kan fungere som et
felles planleggingsverktøy, og det bør være dialog mellom helseforetak og
kommuner om eventuelle endringer i tilbudet.
Flertallet påpeker at det er
en risiko for at brukere med samtidig psykisk sykdom eller rusproblematikk
og somatiske sykdommer ikke får nytte av et kommunalt øyeblikkelig
hjelp-tilbud, fordi de vurderes primært å ha en psykisk sykdom eller
ruslidelse og dermed ikke har rett til et slikt tilbud. Flertallet støtter
at også rus og psykiske lidelser inkluderes i dette tilbudet fra 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener
at endring i akuttmedisinforskriften ikke gir noen garanti for en
trygg og forsvarlig legevakttjeneste. Tiltakene som er foreslått
i meldingen, er ikke tilstrekkelig for å sikre en god akuttmedisinsk beredskapstjeneste
i kommunene. Med flere eldre og multisyke pasienter i kommunene
vil det bli behov for flere sykebesøk, og utrykning fra legevakt
og døgnberedskap må derfor styrkes. Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin har
vist at 80 pst. av legevaktene kun har én lege på vakt kveld, natt
og i helgene. Det er stor usikkerhet om akuttmedisinforskriftens
krav til bakvaktsordning er tilstrekkelig. Disse medlemmer ser
svært alvorlig på at Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin
rapporterer at kun 36 pst. av legevaktene har legevaktbil, og av
disse er det kun 29 pst. som er uniformert eller merket. Kun 15 pst.
av legevaktene har en bil som er utrykningsgodkjent.
Komiteen mener det
bør være fleksibilitet i organisering av akutt-tjenester for å imøtekomme lokale
behov. Samtidig viser Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin
at kvaliteten ved legevaktene varierer for mye. Komiteen mener at
kommunene bør utarbeide en akuttmedisinsk plan som tar utgangspunkt
i en risiko- og sårbarhetsanalyse. Dette er særlig viktig for å
få kommuner til å vurdere avstand og responstid som en potensiell
risikofaktor for kommunens innbyggere. Kommunen bør forpliktes til
å invitere berørte parter i utarbeiding av planen slik at den blir
godt forankret og sikrer koordinering og oppgavefordeling mellom
legevakt, spesialisthelsetjenesten og øvrige deler av primærhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil samtidig påpeke at krav
til bakvaktsordning kun er en liten del av hva som må forbedres
i legevaktsordningen. Disse medlemmer vet at det
i mange kommuner er umulig å oppfylle krav til bakvakt på døgnbasis,
og at dette derfor fører til sentralisering og lengre reiseavstand.
Reiseavstand til legevakt på over en time svekker befolkningens
kontakt med helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil advare mot å utvide øyeblikkelig hjelp-tilbudet
til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer før det er gjennomført
en grundig evaluering av dagens øyeblikkelig hjelp-tilbud- i somatikken. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremlegge en evaluering
av øyeblikkelig hjelp-tilbudet i kommunene før en utvider tilbudet
til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til merknad i Innst. 207 S (2012–2013), hvor det heter at:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det må være selvfølgelig at også de
som er syke på grunn av en avhengighet eller en psykisk lidelse, skal
ha det samme tilbudet som andre når det gjelder retten til et døgntilbud
for øyeblikkelig hjelp.»
Flertallet er glade for at alle
pasientgrupper, uavhengig av diagnose, fra 2017 skal ha like rettigheter
i kommunene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at kommunene trenger nødvendig hjelp og finansiering for å håndtere
sykere pasienter og vil samtidig sette spørsmålstegn ved om det
som var gode intensjoner i samhandlingsreformen, har endt med at mennesker
som fortsatt burde vært på sykehus, skrives ut for tidlig. Dette
medlem vil understreke at prinsipper om organisering og
reformprestisje ikke må komme før trygghet og helse for befolkningen.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge fram sak som avklarer
og sikrer fremtidig finansiering av lokalmedisinske sentre.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid
som ser på ulike organisasjonsmodeller for et styrket samarbeid
mellom fastleger og øvrige deler av kommunehelsetjenesten.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen styrke fastlegers
ansvar for utarbeiding av individuell plan og oppfølging av pasienter
som har risiko for å utvikle dårlig helse.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen utrede alternative måter
å finansiere forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten på, herunder
folketrygdfinansierte tjenester, med mål om å forebygge på en kunnskapsbasert
og kostnadseffektiv måte.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremlegge en evaluering
av øyeblikkelig hjelp-tilbudet i kommunene før en utvider tilbudet
til pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen om ikke å utrede
avvikling av folketrygdfinansiering av kommunale helsetjenester.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen iverksette en fullgod kartlegging
av bemanningssituasjonen i norske sykehjem, der pleiefaktor og antall
ansatte på jobb fra forskjellige yrkesgrupper kartlegges, for å
sikre et vesentlig bedre beslutningsgrunnlag for likeverdige helsetjenester.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av
den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen innlemme helsetjenester
i kommunene i meldeordningene til Nasjonalt kunnskapssenter og Statens
helsetilsyn.
Forslag fra Venstre:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen nedsette et lovutvalg for
å utrede en lovfestet rett til å bli fulgt opp på avstand dersom
man har to kroniske lidelser eller mer.
Komiteens tilråding til I fremmes av medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteens tilråding til II og III fremmes av
en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt
tjeneste i kommunene.
II
Stortinget ber regjeringen sørge for at elektronisk
helsekort for gravide prioriteres i det videre arbeidet med nasjonal
handlingsplan for e-helse.
III
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med
en diabetesplan.
IV
Meld. St. 26 (2014–2015) – om fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
5. november 2015
Kari Kjønaas Kjos |
leder og ordfører |