Proposisjonen inneheld forslag om endringar
i gjeldande ordning med koordinator i spesialisthelsetenesta og
forslag om ny ordning med kontaktlege i spesialisthelsetenesta.
Desse forslaga må sjåast i samanheng. I tillegg inneheld proposisjonen
eit forslag som er heilt uavhengig av forslaga om koordinator og
kontaktlege. Dette forslaget gjeld innføring av søksmålsfristar
for vedtak gjorde av Klagenemnda for behandling i utlandet, Preimplantasjonsdiagnostikknemnda og
Statens helsepersonellnemnd.
Dei gjeldande reglane om koordinator i spesialisthelsetenesta
tok til å gjelde 1. januar 2012 og erstatta tidlegare reglar om
pasientansvarleg lege. I spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a andre ledd
er det bestemt at «koordinator bør være lege, men annet helsepersonell
kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig».
I høyringsnotatet som blei sendt ut i juni 2013, blei denne føresegna
foreslått erstatta med ei føresegn om at kontaktpersonen skal vere helsepersonell.
Departementet hadde fått fleire oppfordringar om å fjerne hovudregelen
om at koordinatoren bør vere lege. Tilbakemeldingar frå spesialisthelsetenesta
viste at det var stor variasjon mellom helseføretaka når det gjaldt ambisjonsnivå
og kor langt dei hadde kome i arbeidet med å etablere ein koordinatorfunksjon og
redusere talet på personell som var involvert.
Forslaget fekk brei støtte av høyringsinstansane. Eit
klart fleirtal var einige i at det enkelte helseføretaket sjølv
bør avgjere kva kompetanse koordinatoren skal ha. På denne bakgrunn
held departementet fast på forslaget. Forslaget må sjåast i samanheng
med forslaget om kontaktlege i spesialisthelsetenesta.
Departementet foreslo òg at dei krava vi har
i dag om at koordinatoren må vere helsepersonell, skulle vidareførast.
Med omgrepet helsepersonell meiner ein ikkje berre helsepersonell
med autorisasjon. Helsepersonell er definert i helsepersonelloven
§ 3 første ledd. Her går det fram at omgrepet omfattar:
1. personell med autorisasjon
etter § 48 eller lisens etter § 49
2. personell i helse- og omsorgstenesta
eller i apotek som utfører helsehjelp
3. elevar og studentar som i samband med
helsefagleg opplæring utfører helsehjelp.
Denne definisjonen av helsepersonell gjeld òg ved
tolking av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a. Departementet legg
til grunn at dei som blir oppnemnde som koordinatorar etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a, utfører helsehjelp når dei utøver koordinatorrolla.
Spørsmålet om kven som bør inneha koordinatorrolla
i spesialisthelsetenesta, må vurderast konkret i kvar enkelt sak.
Kva for kvalifikasjonar koordinatoren bør ha, er mellom anna avhengig av
kva sjukdom eller skade pasienten har, og kvar pasienten er i pasientforløpet.
Høyringsinstansane hadde delte meiningar om forslaget
som gjaldt å endre omgrepet «koordinator» til «kontaktperson». Eit
knapt fleirtal var imot dette forslaget og viste mellom anna til
at ei endring av omgrep kan skape forvirring. Denne innvendinga
blir særleg relevant etter at departementet har foreslått ei ordning
med kontaktlege i spesialisthelsetenesta. Departementet finn det ikkje
formålstenleg å halde fast på forslaget om å endre omgrepet «koordinator»
til «kontaktperson» etter at forslaget om «kontaktlege» er sendt ut.
Ein bør halde på omgrepet koordinator for å skilje denne rolla tydelegare
frå rolla til kontaktlegen. Departementet viser òg til fråsegner
frå høyringsinstansane om at omgrepet koordinator har festa seg
og er dekkjande for dei funksjonane som denne ordninga skal omfatte.
På denne bakgrunn finn departementet at ein bør halde på omgrepet
koordinator både i helse- og omsorgstjenesteloven og i spesialisthelsetjenesteloven.
Høyringsnotatet av 28. juni 2013 inneheldt òg forslag
om å innskrenke det lovpålagde ansvaret for den koordinerande eininga
for habiliterings- og rehabiliteringstiltak i spesialisthelsetenesta, slik
at denne eininga ikkje lenger skal ha ansvar for oppnemning, opplæring
og rettleiing av koordinatorar.
Etter ei nærmare vurdering av fråsegnene frå høyringsinstansane
finn departementet ikkje tilstrekkeleg grunnlag for å halde fast
på forslaget om at den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta
ikkje lenger skal ha overordna ansvar for opplæring og rettleiing
av koordinatorar. Det inneber at departementet etter høyringa meiner at
gjeldande reglar bør vidareførast.
Departementet finn heller ikkje grunn til å
halde fast ved forslaget om at den koordinerande eininga i spesialisthelsetenesta
ikkje skal ha eit overordna ansvar for å oppnemne koordinator. Departementet
viser òg til innspel frå fleire høyringsinstansar om at reglane
har verka i kort tid, og at det tek tid før slike reglar festar
seg og får full effekt i tenesteapparatet.
Høyringsnotat med forslag om å lovfeste ei plikt til
å oppnemne og rett til å få oppnemnt kontaktlege blei publisert
24. oktober 2014, og fekk i hovudsak støtte av høyringsinstansane.
Det var delte meiningar om kva for krav og kor strenge krav ein
skal stille til når plikta og retten skal gjelde. Etter departementet
si vurdering er det korkje mogleg eller formålstenleg å regulere
i detalj i lovteksten kva for pasientgrupper forslaget skal omfatte.
Forslaget baserer seg på at det må gjerast ei heilskapsvurdering
i kvart enkelt tilfelle.
Departementet held fast på at både plikta og retten
blir avgrensa til «pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller
lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten
av en viss varighet». Forslaget inneber at både kravet til kor alvorleg
tilstanden er, og kravet til behandling eller oppfølging i ein viss
tidsperiode, må vere oppfylte for at vilkåra skal vere tilfredsstilte.
Departementet vil halde fast ved vurderinga
i høyringsnotatet om at utgangspunktet for når retten og plikta
for å få oppnemnt kontaktlege skal gjelde, må vere ei objektiv,
fagleg vurdering.
Departementet er einig i at det er behov for
meir rettleiing om korleis krava i forslaget til lovtekst skal bli
forstått. Departementet vil derfor be Helsedirektoratet om å utarbeide
ein rettleiar i samarbeid med helseføretaka og utvalde fagmiljø.
Rettleiaren kan setje opp nærmare kriterium for kva typar pasientar
ordninga skal gjelde for.
Helse Vest RHF meiner at spesialisthelsetenesta bør
ha ansvar for å oppnemne kontaktlege, og ikkje helseføretaket, slik
det blei foreslått i høyringsnotatet. Helse Vest RHF har vist til
at det er ulike måtar å organisere tenestene på, og at reglane ikkje
må utelukke at også private helseinstitusjonar med avtale kan ha
plikt til å utnemne kontaktlege. Departementet finn det ikkje formålstenleg
å påleggje alle private helseinstitusjonar med avtale å oppnemne
kontaktlege, men meiner at det enkelte regionale helseføretaket
må vurdere dette i samband med inngåing av den enkelte avtalen.
Etter dette held departementet fast på forslaget om
at det enkelte helseføretaket bør ha ansvaret for å oppnemne kontaktlege.
Departementet viser òg til at spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b seier
at den koordinerande eininga i det enkelte helseføretaket har det
overordna ansvaret for oppnemning, opplæring og rettleiing av koordinator.
I høyringsnotatet blei det òg foreslått at avdelingsleiaren
eller einingsleiaren skal peike ut kven som skal vere kontaktlege
for pasienten. Departementet finn etter ei ny vurdering at spørsmålet
om kva person som skal peike ut kontaktlegen, ikkje bør lovregulerast.
Forslaget til ny § 2-5 c andre ledd i spesialisthelsetjenesteloven
er derfor endra, slik at det går fram at helseføretaket skal peike
ut kven som skal vere kontaktlege for pasienten. Dette inneber at helseføretaket
skal stå fritt til å bestemme kven som i praksis skal utpeike kontaktlegen,
og kva for rutinar som skal følgjast.
Fleire høyringsinstansar er kritiske til forslaget
i høyringsnotatet om at kontaktlegen skal peikast ut seinast ved
innlegging eller poliklinisk undersøking. Det blir vist til at dette
i praksis kan vere vanskeleg eller umogleg å oppfylle. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at tidspunktet for tildeling av kontaktlege
blir sett til «så snart som mulig etter at det er vurdert at pasienten
har rett til kontaktlege, senest første virkedag etter innleggelse
eller poliklinisk undersøkelse».
I høyringsnotatet foreslo departementet at kontaktlegen
skulle vere den faste medisinskfaglege kontakten til pasienten.
Ei presisering av dette var teken inn i forslaget til ny § 2-5 c
tredje ledd første punktum i spesialisthelsetjenesteloven. Departementet
oppfattar fråsegnene frå høyringsinstansane slik at eit fleirtal
støttar dette forslaget, og held fast ved det.
Ein kan ikkje vente at kontaktlegen sjølv skal kunne
svare på alle medisinskfaglege spørsmål, men vedkomande skal ha
ansvar for å innhente informasjon og eventuelt formidle kontakt
med andre, slik at pasienten får svar eller eventuelt blir undersøkt
i andre delar av spesialisthelsetenesta.
Spesialisthelsetenesta skal sørgje for koordinering
av tenestene ved sjukehusinnlegging/dagbehandling og vidare oppfølging
i spesialisthelsetenesta, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2,
der det går fram at ein skal gi den enkelte pasienten eit heilskapleg
og koordinert tenestetilbod.
Departementet foreslår at helseføretaket må
vurdere om kontaktlegen òg bør peikast ut som informasjonsansvarleg
etter helsepersonelloven § 10 og journalansvarleg etter helsepersonelloven
§ 39. I vurderinga må det leggjast vekt på kva som i det enkelte
tilfellet vil vere mest formålstenleg for å sikre kontinuitet i
pasientforløpet.
I høyringsnotatet foreslo departementet eit
krav om at den som blir peikt ut til kontaktlege, må vere involvert
i behandlinga eller oppfølginga av pasienten. Dette blei foreslått
presisert i ny § 2-5 c første ledd andre punktum i spesialisthelsetjenesteloven.
Fleire høyringsinstansar meiner at kontaktlegen bør
vere «behandlingsansvarleg lege». Etter departementet si vurdering
bør spørsmålet om kven som skal ha hovudansvaret for behandlinga av
pasienten, ikkje lovregulerast. Departementet meiner at det bør
vere opp til det enkelte helseføretaket å vurdere om den som blir
oppnemnd som kontaktlege, òg bør ha hovudansvaret for behandlinga
av pasienten/vere behandlingsansvarleg lege. Departementet legg til
grunn at det i mange tilfelle er mest naturleg og ein fordel for
pasienten at kontaktlegen også har hovudansvaret for behandlinga
av pasienten, men meiner at helseføretaka ikkje bør påleggjast å
velje ei slik ordning. På denne bakgrunn held departementet fast
ved forslaget om at kontaktlegen må vere involvert i behandlinga
eller oppfølginga av pasienten.
Nærmare rettleiing om ansvar og oppgåver for kontaktlegen
vil bli gitt i rettleiaren som skal utarbeidast av Helsedirektoratet
i samarbeid med helseføretaka/fagmiljøa.
Departementet held fast ved at hovudskiljet
mellom rolla til koordinatoren og rolla til kontaktlegen inneber
at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret for å samordne tenestene,
medan kontaktlegen skal vere den medisinskfaglege kontakten til
pasienten. Tilbakemeldingane frå høyringsinstansane viser at det
er behov for meir rettleiing om forholdet mellom koordinatoren og
kontaktlegen. Departementet vil sørgje for at det vil bli gitt nærmare orientering
om rollene til kontaktlegen og koordinator i den rettleiaren som
Helsedirektoratet skal utarbeide.
Etter planen skal det i løpet av 2015 implementerast
totalt 28 pakkeforløp for kreft. Eit pakkeforløp er eit standard
pasientforløp som gjer greie for organisering av utgreiing og behandling,
kommunikasjon/dialog med pasienten og pårørande, i tillegg til ansvarsplassering
og konkrete forløpstider.
Departementet legg til grunn at vilkåra for
plikta til å oppnemne koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a ofte vil vere oppfylte for kreftpasientar, fordi dei ofte
vil ha behov for «koordinerte tjenester», eventuelt «komplekse eller
langvarige tjenester». Dersom vilkåra i spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a er oppfylte, har helseføretaket ei lovbestemt plikt til
å oppnemne koordinator. For kreftpasientar vil det oftast vere naturleg
at forløpskoordinatoren har funksjonen som koordinator etter denne
føresegna.
Høyringsinstansane har delte meiningar om forslaget
som gjaldt tenester i det psykiske helsevernet og ved tverrfagleg
spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. For desse tenestene
blei det foreslått at anna helsepersonell kan peikast ut i staden
for kontaktlege, dersom det er mest formålstenleg ut frå den behandlinga eller
oppfølginga som skal skje. Etter ei nærmare vurdering av høyringsfråsegnene
meiner departementet at rolla som kontaktansvarleg for tenester
i det psykiske helsevernet og for tverrfagleg spesialisert behandling
for rusmiddelavhengige kan avgrensast til helsepersonell som er
autorisert som lege eller psykolog. Forslaget til ny § 2-5 c fjerde
ledd er derfor endra, slik at kontaktpsykolog kan utnemnast i staden
for kontaktlege for desse tenestene dersom det er mest formålstenleg
ut frå den behandlinga eller oppfølginga som skal skje.
Dei krava som gjeld for plikta til å oppnemne
og retten til å få oppnemnt kontaktlege, gjeld tilsvarande for oppnemning
av kontaktpsykolog. Det same gjeld ansvaret for å oppnemne vedkomande
og ansvar og oppgåver for den som blir oppnemnt.
Departementet legg til grunn at det å fjerne
regelen om at koordinatoren som hovudregel bør vere lege, ikkje
vil føre til meirarbeid eller ha økonomiske konsekvensar.
Departementet meiner at forslaget om å innføre kontaktlege
i spesialisthelsetenesta, først og fremst handlar om betre organisering
av tenesta. Sjølv om ordninga i ein overgangsperiode kan føre til
noko meir administrasjon, vil dette på lengre sikt mest sannsynleg
bli utlikna av dei innsparingane ordninga kan innebere i form av samhandlingsgevinstar,
betre ressursutnytting og betre kvalitet i tenestene. Samla sett
meiner departementet at forslaget om kontaktlege sannsynlegvis ikkje
får vesentlege økonomiske eller administrative konsekvensar. Forslaget
kan derfor etter departementet si vurdering gjennomførast innanfor
gjeldande økonomiske rammer. Departementet viser til at enkelte
helseføretak allereie har innført eller er i gang med å innføre ei
ordning med kontaktlege.
Departementet ser at det vil vere krevjande
for mange avdelingar på sjukehusa å få omorganisert tenesta slik
at ordninga er på plass straks. Fleire høyringsinstansar har peikt
på at innføring av kontaktlege vil krevje nye administrative prosedyrar
og arbeidsoppgåver knytte til vurdering av rettar, oppnemning av
kontaktlege, dokumentasjon, informasjon osv. Dette må takast med
i vurderinga av når lovendringane skal tre i kraft.
Departementet held fast ved vurderinga i høyringsnotatet
når det gjeld konsekvensar av retten til å klage etter pasient-
og brukerrettighetsloven kapittel 7. Her går det fram at departementet
legg til grunn at meirarbeidet, fordelt på dei enkelte helseføretaka
og fylkesmannsembeta, som følgje av retten til å klage på manglande
oppnemning av kontaktlege ikkje vil bli omfattande.
Klagenemnda for behandling i utlandet (Klagenemnda)
avgjer klager på vedtak gjorde av kontora ved dei regionale helseføretaka
om avslag på dekning av utgifter til behandling i utlandet. Preimplantasjonsdiagnostikknemnda
(PGD-nemnda) avgjer søknader om preimplantasjonsdiagnostikk for
å utelukke alvorleg arveleg sjukdom. I tillegg avgjer nemnda søknader
om preimplantasjonsdiagnostikk for å undersøkje vevstype med sikte
på at eit komande barn kan vere stamcelledonor for eit sysken med alvorleg,
arveleg sjukdom. Statens helsepersonellnemnd (Helsepersonellnemnda)
er klageorgan for vedtak som gjeld tildeling av autorisasjon, lisens
og spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven og reaksjonar
ved brot på føresegnene i lova mv.
Det felles sekretariatet for Klagenemnda, PGD-nemnda
og Helsepersonellnemnda har bede departementet om å vurdere om det
bør innførast ein frist på seks månader for å bringe eit vedtak i
ei nemnd inn for domstolane.
Departementet foreslår i proposisjonen nye føresegner
om søksmålsfrist for vedtak gjorde av Klagenemnda, PGD-nemnda og
Helsepersonellnemnda. Departementet legg til grunn at ein frist på
seks månader for å bringe ei sak inn for domstolane kan vere ein
tenleg frist. Forslaget har fått støtte frå eit klart fleirtal av
høyringsinstansane. Etter departementet si vurdering bør søksmålsfrist
på desse områda regulerast i lov.
Sekretariatet for dei tre nemndene har innvendingar
mot forslaget om at søksmål i alle tilfelle kan reisast «når det
er gått 6 måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke
skyldes forsømmelse fra klagerens side at nemndas avgjørelse ikke
foreligger». Dette gjeld vedtak frå Klagenemnda og Helsepersonellnmenda,
og sekretariatet meiner at desse lovreglane bør utformast i tråd
med pasientskadeloven § 18. I denne føresegna er det ikkje vist
til at søksmål i alle tilfelle kan reisast når det er gått seks
månader sidan klaga første gongen blei sett fram, men presisert
at saka først kan leggjast fram for domstolane når endeleg vedtak
er gjort. Sekretariatet meiner at ei slik presisering også bør takast
inn i pasient- og brukerrettighetsloven og i helsepersonelloven.
Etter departementet si vurdering er det meir naturleg
å samordne føresegnene med føresegnene i forvaltningsloven, jf.
denne lova § 27 b andre punktum, der det går fram at klagaren skal
ha høve til å reise søksmål når det har gått seks månader etter
at klaga blei sett fram, dersom klagaren ikkje kan klandrast for
at nemnda ikkje har gjort vedtak.
Når det gjeld spørsmål om kven søksmål skal
reisast mot, viser departementet til tvisteloven § 1-5 første punktum.
Her går det fram: «Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak
reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans.»
På denne bakgrunn finn departementet at det ikkje er nødvendig å
regulere dette i helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven
og bioteknologiloven.
Etter departementet si vurdering vil ei innføring av
frist for å leggje vedtak frå dei tre nemndene fram for domstolane,
innebere ein arbeidsmessig fordel for nemndene, og legg til grunn
at forslaget vil ha ubetydelege økonomiske konsekvensar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra
Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun
Lysbakken, er opptatt av at pasienter og pårørendes rettigheter
styrkes. Det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom eller skade
og deres pårørende skal kjenne seg trygge gjennom hele pasientforløpet. Komiteen mener
at en kontaktlege kan være med og skape bedre trygghet og bedre kommunikasjon.
Mange alvorlig syke pasienter opplever at de møter mange leger.
Dette innebærer fare for at informasjon og kommunikasjon kan bli
for dårlig. Svikt i kommunikasjon innebærer risiko for pasientskade. Komiteen mener
at innføringen av koordinator i spesialisthelsetjenesten var positivt
for samordning av tjenestetilbudet. Koordinator til pasienter som har
behov for langvarige og koordinerte tjenester skal sikre nødvendig
oppfølging av pasienten og utarbeidelsen av individuell plan. Komiteen mener
at helseforetakenes foreslåtte plikt til å oppnevne kontaktlege,
pasienters rett til å få en kontaktlege og adgangen til å klage,
styrker pasientens rettsstilling.
Komiteen viser til
at departementet foreslår å fjerne hovedregelen i spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 om at koordinatoren bør være lege. Komiteen viser
til at bakgrunnen for forslaget var tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten som
viser at det var stor variasjon mellom helseforetakene når det gjaldt
hvor langt de hadde kommet med å etablere en koordinatorfunksjon, og
stor variasjon i hvilke yrkesgrupper som var involvert. I tillegg
var det stor variasjon mellom helseforetakene i hvordan koordinatorrollen
ble definert og hvor omfattende ansvar koordinatorene fikk.
Komiteen viser til at et flertall
av høringsinstansene støtter departementets forslag om å fjerne
hovedregelen om at koordinatoren i spesialisthelsetjenesten bør
være lege. Et klart flertall var enig i at det enkelte helseforetaket
selv bør avgjøre hvilken kompetanse koordinatoren bør ha. Komiteen viser
videre til forslaget om at dagens krav om at koordinatoren må være helsepersonell,
videreføres, og legger til grunn at definisjonen i helsepersonelloven
§ 3 gjelder ved tolking av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a,
slik at også sosionomer, barnevernspedagoger og andre yrkesgrupper
som ikke er autorisert helsepersonell, kan være koordinator. Komiteen legger
videre til grunn at de som blir oppnevnt som koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a, utfører helsehjelp når de utøver koordinatorrollen.
Komiteen støtter at spørsmålet
om hvem som bør inneha koordinatorrollen i spesialisthelsetjenesten,
må vurderes konkret i hver enkelt sak.
Komiteen viser til at det under
høringsrunden var delte meninger mellom høringsinstansene om forslaget
som gjaldt å endre begrepet «koordinator» til «kontaktperson». Komiteen er
enig i at det ikke er formålstjenlig å endre begrepet, blant annet
fordi dette kan skape forvirring med hensyn til forslaget om kontaktlege. Komiteen mener
derfor en bør holde fast ved begrepet «koordinator» for å skille
denne rollen tydelig fra rollen til kontaktlegen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at den lovfestede
plikten til å oppnevne koordinator kom i januar 2012 og erstattet
tidligere regler om pasientansvarlig lege (spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a). Det har ikke manglet på lovfestede plikter som helseforetakene
har hatt, der formålet har vært å sikre pasienter med langvarig behov
for medisinskfaglig oppfølging på sykehus, en ansvarlig lege å forholde
seg til. Til tross for dette har ordningen aldri blitt skikkelig
implementert. Omleggingen fra pasientansvarlig lege til koordinator,
der en åpnet for at denne personen ikke trengte å være lege, har
ikke ført til merkbare forbedringer. Det er fortsatt altfor mange
pasienter med behov for koordinerte tjenester, som aldri blir opplyst
om at de har rett til en koordinator som kontaktperson. Helseforetakene
har mange steder ikke fulgt opp spesialisthelsetjenestelovens klare
påbud. For alle pasienter med behov for komplekse eller langvarige
og koordinerte tjenester skal det etter loven oppnevnes koordinator.
Koordinator skal etter loven sørge for nødvendig oppfølging av den
enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse
med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere, samt sikre
framdrift i arbeidet med individuell plan.
På svar til Stortinget har helse- og omsorgsministeren
uttalt at han ikke vet og ikke vil innhente opplysninger om hvor
mange helseforetak og sykehus som i dag har etablert ordning med koordinator
i spesialisthelsetjenesten. Dette er disse medlemmer bekymret
over. Det nytter ikke å lovfeste et tilbud om det ikke er politisk vilje
til å følge opp.
Disse medlemmer viser til at
departementet i lovproposisjonen slår fast at det er stor variasjon mellom
helseforetakene når det gjelder arbeidet med å etablere en koordinatorfunksjon. Disse medlemmer mener
at koordinator har vært lovfestet i så mange år nå at alle helseforetakene snarest
må innføre rett til koordinator for pasienter som har slike behov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle helseforetak
innen utgangen av 2016 oppfyller spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a
og oppretter koordinator for alle pasienter med rett til dette.»
Komiteen viser til
at et godt pasientforløp krever god samhandling, logistikk og kommunikasjon
mellom de ulike behandlingsstedene og behandlingsnivåene. Komiteen viser
til at det i dag for ofte rapporteres om mangelfull informasjonsflyt
og manglende kontinuitet i behandlingsforløpet. Komiteen peker
på at det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom kan føle seg
trygge gjennom hele pasientforløpet. Dette er også viktig for de
pårørende.
Komiteen viser til at ordningen
med kontaktlege skal gjelde for pasienter med alvorlig sykdom, skade
eller lidelse. Videre er det en forutsetning at pasienten har behov
for behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten over
tid. Komiteen peker på at forslaget innebærer både
en plikt for spesialisthelsetjenesten til å oppnevne en kontaktlege,
og en rett for den aktuelle pasientgruppen.
Komiteen viser videre til at
spørsmålet om pasientens tilstand er alvorlig, skal avgjøres ut fra
en objektiv, faglig vurdering, men at det må gjøres en helhetsvurdering
for hvert enkelt tilfelle.
Komiteen viser videre til at
når det er avklart om en pasient har rett til kontaktlege, bør pasienten
straks gjøres kjent med dette.
Komiteen viser til at barn som
er syke, er i en særlig sårbar situasjon. Komiteen vil
derfor påpeke viktigheten av at terskelen for å oppnevne kontaktlege
til barn som er i spesialisthelsetjenesten, bør være lav.
Komiteen viser videre til at
Helsedirektoratet er blitt bedt om å utarbeide en veileder i samarbeid
med helseforetakene og utvalgte fagmiljøer. Veilederen skal sette
opp nærmere kriterier for hvilken type pasienter ordningen med kontaktlege
skal gjelde for.
Komiteen mener det er riktig
at det enkelte helseforetak bør ha ansvaret for å oppnevne kontaktlege,
og at tidspunktet for tildeling av kontaktlege blir satt til så
snart som mulig etter det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege,
og senest første virkedag etter innleggelse eller poliklinisk undersøkelse.
Komiteen viser for øvrig til
at det i proposisjonen foreslås at retten til å få oppnevnt kontaktlege
skal tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven som ny § 2-6 a.
Etter at Prop. 125 L (2014–2015) ble fremmet, er imidlertid en ny
lov blitt vedtatt, jf. lov 19. juni 2015 nr. 62 Lov om endringer
i pasient- og brukerrettighetsloven (dekning av utgifter til pasientreiser).
Ved denne loven ble pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 endret,
og det ble tilføyd en ny § 2-6 a om tilbakekreving etter feilaktig
utbetaling. Komiteen foreslår derfor at en bestemmelse
om å få oppnevnt kontaktlege tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven
som ny § 2-5 a.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at kravet om at det skal
oppnevnes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller
langvarige og koordinerte tjenester, er blitt vurdert av regjeringen
som så viktig at det ble stilt som særskilt krav i oppdragsdokumentet
til de regionale helseforetakene i 2014. Helse- og omsorgsdepartementet
mottok i mars 2015 rapportering på dette kravet som en del av årlig
melding for 2014, og det fremgikk at helseforetakene arbeider aktivt
for å innfri lovkravet, men at det fortsatt ikke er på plass ved
alle sykehus.
Disse medlemmer mener dagens
bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om koordinator
i spesialisthelsetjenesten er lite treffsikker, og at dette kan
ha forsinket oppfyllelse av lovkravet. Disse medlemmer mener
derfor det er riktig å styrke pasientens rettigheter ved å innføre
en rett til kontaktlege. Samtidig viser disse medlemmer til
at regjeringen har foreslått å fjerne hovedregelen om at koordinator i
spesialisthelsetjenesten skal være lege, slik at koordinatorfunksjonen
kan ivaretas av andre yrkesgrupper enn leger. Disse medlemmer viser
til at Helsedirektoratet skal utarbeide en veileder for lovbestemmelsen,
slik at en på denne måten kan sikre at lovkravet følges opp i tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Helse Vest RHF
mener at spesialisthelsetjenesten bør ha ansvar for å oppnevne kontaktlege,
og ikke helseforetakene. Helse Vest RHF mener at reglene ikke må
utelukke at også private helseinstitusjoner med avtale kan ha plikt
til å utnevne kontaktlege. Disse medlemmer mener
at det må komme klart fram av veilederen at private helseinstitusjoner
kan pålegges et ansvar for å oppnevne kontaktlege.
Komiteen viser videre
til at forslaget om at kontaktlegen skal være den faste medisinskfaglige
kontakten til pasienten, fikk støtte fra et flertall av høringsinstansene. Komiteen har merket
seg at forslaget innebærer at det er opp til helseforetaket å ta
stilling til om kontaktlegen også bør være informasjonsansvarlig
og journalansvarlig. I vurderingen må det legges vekt på hva som
i det enkelte tilfellet vil være mest formålstjenlig for å sikre
kontinuitet i pasientforløpet.
Komiteen viser videre til at
spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret for behandling av pasienten
ikke skal lovreguleres, men at det skal være opp til det enkelte
helseforetaket å vurdere om den som blir oppnevnt som kontaktlege, også
bør ha hovedansvaret for behandlingen av pasienten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener det i mange
tilfeller vil være naturlig at kontaktlegen også har hovedansvaret
for behandlingen av pasienten, men at helseforetakene ikke bør pålegges
en slik ordning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at det i de aller fleste
tilfeller er naturlig at kontaktlegen ikke bare er den medisinskfaglige
kontakten, men også er den som har hovedansvaret for behandling
av pasienten og er behandlingsansvarlig lege. Disse medlemmer vil
minne om at bakgrunnen for selve forslaget er at pasienter med alvorlig
sykdom ofte har svært mange leger å forholde seg til. Dersom det
blir én kontaktlege som skal være medisinskfaglig kontakt og en
annen lege som skal ha hovedansvaret for behandlingen, er det fare
for at det likevel blir mange leger å forholde seg til. Disse
medlemmer støtter likevel forslaget i proposisjonen om at helseforetakene
ikke blir pålagt at kontaktlege skal være behandlingsansvarlig lege,
men mener at dette må tilstrebes.
Komiteen vil videre
peke på at det er en fordel med en klar rollefordeling mellom koordinator og
kontaktlege. Komiteen viser til at en nærmere avklaring
av rollene til kontaktlege og koordinator skal innarbeides i veilederen
som Helsedirektoratet skal utarbeide.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget om
kontaktlege, men viser til at det er mange uklare forhold rundt
de to forskjellige ordningene. Koordinator skal oppnevnes for dem
med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Men kun de med
en definert «alvorlig» sykdom vil få rett på kontaktlege. Flere høringsinstanser
har påpekt at det kan bli vanskelig for pasientene å forstå forskjellene
på ordningene, og at de til dels vil kunne være overlappende. For
mange vil ikke skillet mellom praktiske spørsmål og medisinske spørsmål
være fornuftig og lett å forstå. Hva som er kontaktlegens ansvar
og oppgaver fremgår heller ikke av lovforslaget. Helsedirektoratet
har i sine innspill uttalt at de mener at vilkårene for å få oppnevnt en
kontaktlege er noe skjønnsmessige og vage. Det vil kunne medføre
at ordningen blir krevende å administrere, siden det må legges mer
arbeid i avgjørelsen av om pasienten har rett til å få oppnevnt
en kontaktlege. Det kan også åpnes for forskjellsbehandling, da
pasientenes fremstillingsevne kan være avgjørende for om han eller hun
får oppnevnt en kontaktlege. Helse Sør-Øst sier i sitt høringsinnspill
at siden man tidligere har forsøkt innføring av pasientansvarlig
lege og koordinator, må kontaktlegeordningen tydeliggjøres før en
eventuell innføring. Også pasient- og brukerombudene finner situasjonen
uklar når det gjelder forholdet mellom kontaktlege, koordinator
og forløpskoordinator etter retningslinjene for pakkeløp for kreft. Disse medlemmer mener
at forskriftsarbeidet og utarbeiding av veiledere må sørge for at
det blir klart hvem som har ansvar for hva av henholdsvis kontaktlege
og koordinator. Det må også informeres om dette til alle pasienter
som blir innlagt på sykehus.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det fremgår av regjeringens
forslag at hovedskillet mellom rollen til koordinator og rollen
til kontaktlege innebærer at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret
for å samordne tjenestene, for eksempel bestille timer og svare
på praktiske spørsmål, mens kontaktlegen skal være den medisinskfaglige
kontakten til pasienten. Disse medlemmer merker seg
at flere høringsinstanser påpekte at det er behov for ytterligere
avklaring av forholdet mellom koordinatoren og kontaktlegen. Disse
medlemmer viser til at det vil bli gitt nærmere orientering
om rollene til koordinator og kontaktlege i veilederen som Helsedirektoratet
skal utarbeide.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen har innført fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten
med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse partiene har
også pålagt de offentlige sykehusene å kjøpe mer private tjenester gjennom
anbud. Disse medlemmer registrerer at private sykehustilbydere
ikke skal kunne pålegges å oppnevne kontaktlege.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støttet ikke den delen av reformen
som innebar at private helseinstitusjoner som oppfyller visse krav,
skal få godkjenning til å konkurrere med offentlige sykehus om å
tilby enkelte behandlinger. Disse medlemmer mener
ordningen med kontaktlege i de offentlige sykehusene vil styrke
tjenesten og pasientens opplevelse av den, men at dette hensynet
ikke ivaretas i reformen fritt behandlingsvalg i og med at dette
ikke blir pålagt de private tilbyderne som skal inn i ordningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at private
sykehustilbydere ikke får en automatisk plikt til å oppnevne kontaktlege
til pasienter som vil ha krav på dette i det offentlige, og mener
at dette vil føre til en sårbar situasjon for dem med sykdom som
vil kunne kategoriseres som alvorlig, og som velger behandling hos
privat tilbyder. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var
imot innføring av fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer registrerer
at styrkede pasientrettigheter viser seg å gjelde kun dem som velger
å bli behandlet i det offentlige.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at pasientrettigheter
etter spesialisthelsetjenesteloven, slik som rett til å få oppnevnt
koordinator og kontaktlege, må gjelde uavhengig av hvor pasienten
blir behandlet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at det regionale helseforetaket
må vurdere om private institusjoner bør ha tilbud om kontaktlege
ved inngåelse av avtale med private helseinstitusjoner. Disse medlemmer mener
at alle pasienter som oppfyller vilkårene for rett til kontaktlege,
skal få et tilbud om dette, uavhengig av behandlingssted.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen ikke finner det hensiktsmessig at en i lovforslaget
pålegger alle private helseinstitusjoner med avtale å oppnevne kontaktlege.
Bakgrunnen for dette er at plikten til å oppnevne kontaktlege er begrenset
til å gjelde behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten
av en viss varighet, og hvor det er risiko for å måtte forholde
seg til mange forskjellige leger.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med fritt behandlingsvalg skal evalueres, og regjeringen
vil følge med på hvordan ordningen fungerer. Spørsmålet om en eventuell
plikt til å oppnevne kontaktlege for private med godkjenning vil
vurderes i lys av evalueringen, samt av erfaringene med godkjenningsordningen
og erfaringene med de regionale helseforetakenes håndtering av dette
spørsmålet i sine avtaler med de private.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet
vurderer at forslaget om kontaktlege sannsynligvis ikke fører til
vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, og at forslaget
skal gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer. Disse
medlemmer vil understreke at helseforetakene mange steder
må gjennomføre kutt i pasienttilbudet for å sikre budsjettbalanse,
og at innføring av konktaktlege naturligvis vil kreve nye administrative prosedyrer
og arbeidsoppgaver.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen med sitt
budsjettforslag for 2016 har lagt til rette for en høyere vekst
i pasientbehandlingen i sine tre budsjetter, sammenlignet med hva
de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte. Disse medlemmer viser
til at denne regjeringen har styrket sykehusenes budsjetter, fjernet
taket som bestemte hvor mange pasienter sykehusene kunne behandle
i året, økt ISF-andelen og bedt helseregionene kjøpe mer kapasitet
fra private og ideelle gjennom anbud. Disse medlemmer viser
til at nye tall fra Helsedirektoratet viser at denne satsingen har
hatt effekt. Ventetiden går ned, og pasientene får behandling raskere
sammenlignet med i fjor. Fra 2014 til 2015 har gjennomsnittlig ventetid
for pasienter gått ned med to dager. Særlig innen rusbehandling
går ventetiden ned. Ruspasienter venter i snitt 13 dager mindre
enn på samme tid i fjor. Disse medlemmer viser til
at selv om det for hver enkelt pasient er viktigst hvor lenge man
venter, er det også gledelig at antallet som venter går ned. Nesten
25 000 færre pasienter venter på behandling; en reduksjon på over
ni prosent siden i fjor. På to år er nedgangen i antall ventende
pasienter på nesten 35 000.
Komiteen viser til
at det felles sekretariat for Klagenemnda, PGD-nemnda og Helsepersonellnemnda
har bedt Helse- og omsorgsdepartementet vurdere om det bør innføres
en frist på seks måneder for å bringe et vedtak i en nemnd inn for domstolene. Komiteen viser
til at forslaget om en frist på seks måneder har fått støtte fra
et klart flertall av høringsinstansene.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sørge for at alle
helseforetak innen utgangen av 2016 oppfyller spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a og oppretter koordinator for alle pasienter med rett til
dette.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringar i spesialisthelsetjenesteloven m.m. (kontaktlege
i spesialisthelsetenesta m.m.)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. blir det gjort følgjande endringar:
§ 2-5 a andre ledd skal lyde:
Koordinatoren skal være helsepersonell.
Ny § 2-5 c skal lyde:
§ 2-5 c Kontaktlege
Helseforetaket skal oppnevne kontaktlege for pasienter
som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for
behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss
varighet. Kontaktlegen skal være involvert i behandlingen eller
oppfølgingen av pasienten.
Helseforetaket skal peke ut kontaktlege for pasienten
så snart som mulig etter at det er vurdert at pasienten har rett
til kontaktlege, senest første virkedag etter innleggelse eller
poliklinisk undersøkelse. Pasienten skal så snart som mulig få vite
hvem som er hans eller hennes kontaktlege, og skal orienteres om hvilket
ansvar og hvilke oppgaver kontaktlegen har.
Kontaktlegen skal være pasientens faste medisinskfaglige
kontakt. For å sikre kontinuitet i pasientforløpet skal helseforetaket
vurdere om kontaktlegen også skal være informasjonsansvarlig etter
helsepersonelloven § 10 og journalansvarlig etter helsepersonelloven
§ 39.
For tjenester i det psykiske helsevernet kan kontaktpsykolog
utnevnes i stedet for kontaktlege dersom det er mest hensiktsmessig
ut fra den behandling eller oppfølging som skal gis. Det samme gjelder
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, jf.
§ 2-1 a første ledd nr. 5.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke pasientgrupper som omfattes og hvilke oppgaver og hvilket
ansvar kontaktlegen eller kontaktpsykologen skal ha.
II
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
(pasient- og brukerrettighetsloven) blir det gjort følgjande endringar:
Ny § 2-5 a skal lyde:
§ 2-5 a Rett til kontaktlege
Pasient som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse,
og som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten
av en viss varighet, har rett til å få oppnevnt kontaktlege i samsvar
med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om hvilke pasientgrupper rettigheten omfatter.
Kapittel 7 overskrifta skal lyde:
Kapittel 7 Klage mv.
§ 7-2 overskrifta skal lyde:
§ 7-2 Klage mv.
§ 7-2 nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:
Den som har klaget til klagenemnd oppnevnt etter
andre ledd, kan bringe saken inn for domstolene når vedtak fra klagenemnda
foreligger. Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt
vedtak i klagenemnda har kommet fram til vedkommende. Søksmål kan
likevel i alle tilfelle reises når det er gått seks måneder fra
klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse
fra klagerens side at nemndas avgjørelse ikke foreligger.
Når fristene etter tredje ledd er utløpt uten
at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig
dom.
Noverande tredje og fjerde ledd blir nytt femte og sjette
ledd.
III
I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven)
blir det gjort følgjande endringar:
§ 71 skal lyde:
§ 71 Domstolskontroll
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56-59
a og 62-65 a kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider
av saken.
Søksmål etter første ledd må reises innen seks måneder
fra det tidspunkt vedtak i Statens helsepersonellnemnd har kommet
fram til den som har klaget til nemnda. Søksmål kan likevel i alle
tilfelle reises når det er gått seks måneder fra klage første gang
ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side
at nemndas avgjørelse ikke foreligger.
Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtak etter bestemmelsene
i første ledd ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak
i saken eller før endelig dom foreligger.
Når fristene etter andre ledd er utløpt uten at søksmål
er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom.
Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes
inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
IV
I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk
bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) blir det gjort følgjande
endring:
Ny § 2A-9 skal lyde:
§ 2A-9 Domstolsprøving
Den som har fremmet søknad til nemnd oppnevnt etter
§ 2A-4, kan bringe saken inn for domstolene når vedtak fra nemnda
foreligger.
Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt
vedtak i nemnda har kommet fram til vedkommende. Når denne fristen
er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning
som rettskraftig dom.
V
Lova tek til å gjelde frå det tidspunkt Kongen fastset.
Kongen kan setje i verk dei einskilde føresegnene til ulik tid.
B
Stortinget ber regjeringen sørge
for at pasientrettigheter etter spesialisthelsetjenesteloven, slik som
rett til å få oppnevnt koordinator og kontaktlege, må gjelde uavhengig
av hvor pasienten blir behandlet.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
12. november 2015
Kari Kjønaas Kjos | Kristin Ørmen Johnsen |
leder | ordfører |