Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at proposisjonen
følger opp rapporten «Etterkontroll av reglene om strafferettslig
utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring» som
ble overlevert Justisdepartementet i 2008 og som var til høring på
nyåret 2009.
Komiteen viser til at lovforslaget
peker på de to hovedformål reglene om strafferettslige særreaksjoner
skal ivareta: at reaksjoner overfor personer som vurderes som utilregnelige
ikke skal ha et strafferettslig preg og at de derfor ikke skal anbringes
under anstalter tilhørende kriminalomsorgen, og at psykisk syke
lovbrytere prinsipielt er et ansvar for den psykiske helsetjenesten.
Det er bred enighet om at disse personer skal gis behandling nødvendig
omsorg samtidig som anbringelsen skal ivareta samfunnsvernet, utenfor
kriminalomsorgens rammer.
Komiteen er enig i at man trenger
vern mot denne type kriminalitet og at tiltak som iverksettes må
ivareta hensynet til samfunnsvernet og den enkeltes rettssikkerhet
på best mulig måte.
Komiteen viser til de foreløpige
erfaringene fra det treårige pilotprosjektet «Mellom Alle Stoler»
(oppstart 2013) der god håndtering av taushetspliktreglene og tilgang
på tilrettelagte boliger i kommunal regi synes å være viktige elementer
for å lykkes med oppfølging. Komiteen registrerer
at det er noe usikkerhet knyttet til anslaget over hvor mange som
vil omfattes av lovendringen. Politiet henlegger flere saker, noen
blir fulgt opp av helsevesenet i dag, og erfaringene viser at et
mindretall av deltakerne er tilregnelige.
Komiteen viser til høringene
i proposisjonen og den muntlige høringen på Stortinget 12. januar
2016, hvor det blant annet ble pekt på behovet for tilstrekkelig
kapasitet i spesialisthelsetjenesten, behovet for godt samarbeid
mellom helsetjenestene og justissektor/kriminalomsorg og bekymring
for at innleggelser etter bestemmelser i denne sak skal oppta plasser
for frivillig innlagte.
Komiteen viser til at i stortingshøringen
anførte Advokatforeningen at dersom antallet viser seg å være så
lavt som anslått, måtte man stille spørsmål ved om problemområdet
var av en slik karakter at det utløser lovendring. Komiteen mener
hensynet til ivaretakelse av enkeltpersoner utsatt for slik kriminalitet
kan begrunne at tiltak iverksettes.
Komiteen viser videre til Riksadvokatens høringssvar
kapittel 3.5.3 s. 21 i proposisjonen, der denne uttaler:
«Disse personene burde vært ivaretatt av helsevesenet,
men det må konstateres at det ikke skjer. (…). Dessverre er det
da ingen annen utvei enn å søke en løsning gjennom strafferettslige virkemidler.»
Komiteen viser også til NOU 2014:10
Tilregnelighetsutvalgets utredning som omhandler tilgrensende problemstillinger.
Komiteen legger til grunn at
det iverksettes en evaluering senest 3 år etter at lovendringen
er trådt i kraft, og at innspillene fra høringsinstansene blir vurdert
i den sammenhengen. Komiteen legger videre til grunn
at det i oppfølging av lovendringen legges vekt på tett samarbeid
mellom spesialisthelsetjeneste, kommunale tjenester, justissektor
og kriminalomsorg.
Komiteen vil understreke at ulike
høringsinstanser har pekt på usikkerhet knyttet til omfang og kostnader
av forslaget. Norsk psykiatrisk forening skriver følgende i sitt
høringsnotat til komiteen:
«Det er minst to usikkerhetsmomenter angående den
foreslåtte endringen i særreaksjonssystemet. Det ene er hvor lovgiver
og rettspraksis legger grensen for samfunnsskadelig og plagsom atferd samt
hvor ofte slike handlinger må forekomme før særreaksjonen blir aktuell.
Det andre som er usikkert er hvilke tiltak retten mener at skal
ha vært prøvd før en særreaksjon til tvungent psykisk helsevern
eller tvungen omsorg kan bli aktuell.»
Komiteen viser til at de peker
på at anslaget over antall personer som kan være aktuelle er usikkert,
og viser til tidligere utredninger der anslagene er fra 15–200 personer
pr. år.
Komiteen mener på dette grunnlag
det er viktig at det føres årlig statistikk over hvor mange som
dømmes til særreaksjon hjemlet i de lovendringer som fremkommer
i denne proposisjonen, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og
hvilken behandling og oppfølging disse har fått. Oversikten vil
kunne benyttes i den foreslåtte evalueringen av endringen.
Komiteen mener det er nødvendig
å styrke virksomme og forebyggende tiltak overfor personer som anses
som utilregnelige. Det er i alles interesse at et menneske unnlater
å begå lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Det
synes å være behov for mer aktiv oppfølging fra helsetjenesten og
kommunens side for å lykkes med å forebygge denne type lovbrudd.
Innspillene fra høringsrunden til departementet og i høringen på
Stortinget er samlet sett klare på at helsevesenet i for liten grad
har tatt ansvar for disse personene. Innspillene viser også behov
for godt samarbeid mellom ansatte i spesialisthelsetjenesten og
kommunene, at kompetansen er tilpasset og at oppfølgingen er tverrfaglig:
«Tverrfaglig kompetanse er en betingelse for å kunne
utvikle helhetlige og sammenhengende tjenester til målgruppen. Ulike
profesjoner representerer ulike metodiske og kunnskapsbasert tilnærminger
som til sammen utgjør viktige verktøy for å gi målgruppen et trygt
og godt hverdagsliv. De som jobber med gruppen må ha et felles kompetansegrunnlag
i psykisk helsearbeid.» (Fra KS sin høringsuttalelse til Stortingets behandling
av Prop. 122 L (2014–2015).»
Komiteen registrerer at det legges
opp til en maksimal tidsramme på tre år, og at det skal være anledning
til å gi ny dom dersom den kriminelle aktiviteten vedvarer etter
særreaksjonens opphør. Komiteen mener det er behov
for at det etableres ettervern for dem som dømmes til særreaksjon
med maksimal tidsramme for å sikre god tilbakeføring til samfunnet
og forhindre at de, når særreaksjonen er ferdig, begår nye kriminelle
handlinger. Relevante departementer bør i samarbeid vurdere hvilke
ettervernstiltak som er mest virksomme og metodikk som understøtter
dette. Komiteen viser til følgende fra KS’ høringsuttalelse
til komiteens behandling av saken:
«Dersom tidsbegrenset tvungent opphold skal fungere
som grunnlag for utredning av brukers hjelpebehov etter at oppholdet
er avsluttet, må det foreligge et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunen. Kommunen må være sterkt delaktig i å utarbeide en plan
for oppfølging av domfelte etter endt tvungent opphold. For brukere
med store og sammensatte behov kan det dessuten være tidkrevende
og svært ressurskrevende å etablere et faglig forsvarlig helse-
og sosialtilbud i kommunen. Pasientforløpet til målgruppen er ikke
lineært og ensartet, men oppstykket, langvarig og svingende …»
KS peker videre på at behovet for tilrettelagte boliger
tilpasset gruppen i kommunene er viktig både før og etter særreaksjonen
for å lykkes. KS sier videre:
«Mange i målgruppen mangler et slikt tilbud, det er
også store utfordringer med å etablere slike bo- og oppfølgingstilbud.
(....). I etterkant av særreaksjoner må spesialisthelsetjenesten,
og særlig DPS, ha en sentral og tydelig rolle i tjenestetilbudet
til målgruppen. Spesialisthelsetjenesten må ta medansvar for forebyggende
arbeid og bidra med blant annet tidlig intervensjon, ambulerende
tjenester og veiledning og opplæring.»
Disse momentene bør tas med i det forebyggende
arbeidet og når ettervern etableres, og komiteen mener
videre at de ovenfor nevnte momenter kan inngå i evalueringen.
Komiteen mener at av hensyn til
samfunnsvernet og for bedre å ivareta de personer som er i den aktuelle
gruppen, er dagens terskel for å idømme særreaksjon satt for høyt. Komiteen mener
det er viktig å få på plass et lovverk som sørger for at ingen faller
mellom to stoler, og det er viktig at denne gruppen nå må møtes
med nye tiltak.
Komiteen viser også til at et
grunnleggende formål med gjennomføringen av en slik særreaksjon
er at den skal ivareta den enkeltes behandlingsbehov. Særreaksjonen
skal bidra til at mennesker med alvorlig sykdom som ikke tar imot
hjelp fra helsetjenesten og andre instanser på annen måte, skal
få den hjelpen de trenger.
Komiteen viser til at i henhold
til gjeldende rett vil de mindre alvorlige integritetskrenkelsene ikke
bli møtt med særreaksjon, heller ikke når de begås gjentatte ganger.
Undersøkelser viser til at integritetskrenkelser er blant de lovbruddkategorier
som oftest begås av den aktuelle gruppen utilregnelige som ikke
kan idømmes særreaksjon etter gjeldende regelverk.
Komiteen presiserer, jf. proposisjonens
kapittel 1.2.3, at det spesielt ved integritetskrenkelser og gjentatte
kriminelle forhold er viktig at samfunnet har sanksjonsmekanismer,
og at påtalemyndigheten benytter seg av disse i praksis. Komiteen understreker
at samfunnet etter denne lovendringen vil ha en sanksjonsmekanisme
overfor personer som anses strafferettslig utilregnelige og som
begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.
Komiteen vil også peke på nødvendigheten
av at offentlig sektor organiserer og finansierer aktører, som gjennomfører
behandling for personer underlagt en strafferettslig særreaksjon
eller eventuelt ettervern, på en måte som muliggjør tilstrekkelig
kapasitet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre en god oppfølging
for dem som er dømt til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, for å sikre god tilbakeføring
til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer
etter at særreaksjonen er opphørt.»
«Stortinget ber regjeringen starte en evaluering senest
tre år etter at lovendringen er trådt i kraft.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
føres årlig statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon
på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig
plagsom art, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og
over hvilken behandling og oppfølging disse får.»